# File Name: Holy-Bible---Norwegian---Norwegian-Student-Bible---Standard-Edition.noia # File Size: 4291534 # File Date: 03/27/2024 23:09:47 # File Purpose: Supporting resource for the Aionian Bible project # File Location: https://resources.AionianBible.org # File Copyright: Creative Commons Attribution No Derivative Works 4.0, 2018-2024 # File Generator: ABCMS (alpha) # File Accuracy: Contact publisher with corrections to file format or content # Publisher Name: Nainoia Inc # Publisher Contact: https://www.AionianBible.org/Publisher # Publisher Mission: https://www.AionianBible.org/Preface # Publisher Website: https://NAINOIA-INC.signedon.net # Publisher Facebook: https://www.Facebook.com/AionianBible # Bible Name: Fyre Car, Studentmållagsbibelen # Bible Name English: Norwegian Student Bible # Bible Language: Norsk Nynorsk # Bible Language English: Norwegian Nynorsk # Bible Copyright Format: CC Attribution NoDerivatives 4.0, 2018-2024 # Bible Copyright Text: Public Domain # Bible Source: Students Language Association (Studentmållaget), Seippel, Hognestad, Indrebø # Bible Source Version: 7/21/2015 # Bible Source Link: https://crosswire.org/sword/modules/ModInfo.jsp?modName=NorSMB # Bible Source Year: 1921 # Bible Format: Standard formatting without annotation # INDEX BOOK CHAPTER VERSE TEXT # # BOOK 001 GEN Genesis 1 Mosebok 001 GEN 001 001 I upphavet skapte Gud himmelen og jordi. 001 GEN 001 002 Og jordi var aud og øydi, og myrker låg yver djupet; men Guds ande sveiv yver vatni. 001 GEN 001 003 Då sagde Gud: «Det verte ljos!» So vart det ljos. 001 GEN 001 004 Og Gud såg at ljoset var godt. Og Gud skilde ljoset frå myrkret. 001 GEN 001 005 Og Gud kalla ljoset dag, og myrkret kalla han natt. Og det vart kveld, og det vart morgon, fyrste dagen. 001 GEN 001 006 Då sagde Gud: «Det verte ein vid kvelv midt i vatni: han skal skilja vatn ifrå vatn.» 001 GEN 001 007 So gjorde Gud kvelven, og skilde vatnet som er nedunder kvelven, frå det vatnet som er uppyver kvelven. Og det vart so. 001 GEN 001 008 Og Gud kalla kvelven himmel. Og det vart kveld, og det vart morgon, andre dagen. 001 GEN 001 009 Då sagde Gud: «Vatni under himmelen samle seg på ein stad, so det turre landet kjem fram!» So vart det so. 001 GEN 001 010 Og Gud kalla det turre landet jord, og vatni som hadde samla seg, kalla han hav. Og Gud såg det var godt. 001 GEN 001 011 Då sagde Gud: «Jordi bere fram gras og grode, urter som sår seg, og frukttre, som ber frukt med deira frø i, utyver jordi, kvart etter sitt slag!» Og so vart det. 001 GEN 001 012 Og jordi bar fram gras og grode, urter som sår seg, kvar etter sitt slag, og tre som ber frukt med frø i, kvart etter sitt slag. Og Gud såg det var godt. 001 GEN 001 013 Og det vart kveld, og det vart morgon, tridje dagen. 001 GEN 001 014 Då sagde Gud: «Det verte skinande ljos på himmelkvelven: dei skal skilja dagen frå natti. Og dei skal vera til merke, og skipa tider og dagar og år. 001 GEN 001 015 Og dei skal vera til ljos på himmelkvelven, og lysa utyver jordi.» Og so vart det. 001 GEN 001 016 Og Gud gjorde dei tvo store ljosi, det større ljoset til å råda um dagen, og det mindre ljoset til å råda um natti, og so stjernorne. 001 GEN 001 017 Og Gud sette deim på himmelkvelven til å lysa utyver jordi, 001 GEN 001 018 og til å styra dagen og natti, og skilja ljoset frå myrkret. Og Gud såg det var godt. 001 GEN 001 019 Og det vart kveld, og det vart morgon, fjorde dagen. 001 GEN 001 020 Då sagde Gud: «Det skal yrja og aula med liv i vatnet, og fuglar skal fljuga yver jordi, uppunder himmelkvelven.» 001 GEN 001 021 So skapte Gud dei store sjødyri, og alt livande som det yr og kryr av i vatnet, kvart etter sitt slag, og alle fljugande fuglar, kvart etter sitt slag. Og Gud såg det var godt. 001 GEN 001 022 Og Gud velsigna deim og sagde: «De skal veksa og aukast og fylla vatnet i havi, og fuglarne skal aukast på jordi!» 001 GEN 001 023 Og det vart kveld, og det vart morgon, femte dagen. 001 GEN 001 024 Då sagde Gud: «Jordi gjeve utor seg kvikjende av kvart slag, bufe og krek og villdyr, kvart etter sitt slag.» Og so vart det. 001 GEN 001 025 Og Gud gjorde dei ville dyri, kvart etter sitt slag, og bufe av kvart eit slag, og alle dei dyr som krek på marki, kvart etter sitt slag. Og Gud såg det var godt. 001 GEN 001 026 Då sagde Gud: «Lat oss skapa menneskje i vår likning, so dei vert bilætet vårt! Dei skal råda yver fiskarne i havet og yver fuglarne under himmelen og yver feet og yver all jordi og yver alt liv som leikar på jordi.» 001 GEN 001 027 So skapte Gud menneskjet i si likning, i Guds likning skapte han det, til kar og kvinna skapte han deim. 001 GEN 001 028 Og Gud velsigna deim, og Gud sagde til deim: «De skal veksa og aukast og fylla jordi og leggja henne under dykk, og råda yver fiskarne i havet og yver fuglarne under himmelen og yver kvart dyr som røyver seg på jordi!» 001 GEN 001 029 Og Gud sagde: «Sjå, eg gjev dykk alle urter som sår seg, alle som finst på jordi, og alle tre med alde som sår seg: for dykk skal det vera til føda. 001 GEN 001 030 Og alle dyri på jordi og alle fuglarne under himmelen og alt det som yrer på jordi, alt som hev ande og liv, gjev eg alt det grøne graset til føda.» Og so vart det. 001 GEN 001 031 Og Gud skoda alt han hadde gjort, og sjå: det var ovleg godt. Og det vart kveld, og det vart morgon, sette dagen. 001 GEN 002 001 So vart himmelen og jordi fullferda, med heile sin her. 001 GEN 002 002 Og den sjuande dagen fullferda Gud det verket han gjorde, og kvilde, den sjuande dagen, etter alt verket han hadde gjort. 001 GEN 002 003 Og Gud velsigna den sjuande dagen, og gjorde honom heilag; for den dagen kvilde han etter alt sitt verk, det som Gud gjorde då han skapte. 001 GEN 002 004 Dette er soga um himmelen og jordi, då dei vart skapte. Den tid Herren Gud gjorde jord og himmel, 001 GEN 002 005 då fanst det endå ikkje ei grøn buska på jordi, og endå hadde ikkje eit grasstrå runne. For Herren Gud hadde ikkje late det regna på jordi, og der var ingen mann til å dyrka marki. 001 GEN 002 006 Då steig det upp eim or jordi, og dogga all marki. 001 GEN 002 007 Og Herren Gud skapte mannen av mold or marki, og bles livsens ande i nosi hans, og mannen fekk ånd og liv. 001 GEN 002 008 Og Herren Gud gjorde ein hage i Eden, langt aust, og der sette han mannen som han hadde skapt. 001 GEN 002 009 Og Herren Gud let alle slag tre veksa upp av jordi, gilde å sjå til og gode å eta av, og midt i hagen livsens tre og det treet som gjev vit på godt og vondt. 001 GEN 002 010 Og det gjeng ei elv ut ifrå Eden. Ho vatnar hagen, og sidan kløyver ho seg i fire greiner. 001 GEN 002 011 Den fyrste heiter Pison. Det er den som renn kringum heile Havilalandet, der som det er gull. 001 GEN 002 012 Og gullet i det landet er godt. Der er det dei finn bedolahkvåda og sjohamsteinen. 001 GEN 002 013 Og den andre elvi heitte Gihon; det er den som renn kringum heile Kusjland. 001 GEN 002 014 Og den tridje elvi heiter Hiddekel; det er den som gjeng framanfor Assur. Og den fjorde elvi, det er Frat. 001 GEN 002 015 Og Herren Gud tok mannen og sette honom i Eden til å dyrka og varna hagen. 001 GEN 002 016 Og Herren Gud sagde mannen fyre og baud: «Du må gjerne eta av alle trei i hagen. 001 GEN 002 017 Men det treet som gjev vit på godt og vondt, det må du ikkje eta av; for den dag du et av det, skal du døy.» 001 GEN 002 018 Og Herren Gud sagde: «Det er ikkje godt at mannen er einsleg. Eg vil gjeva honom ei hjelp som høver for honom.» 001 GEN 002 019 Og Herren Gud tok av jordi og skapte alle dyri på marki og alle fuglarne i lufti, og han leidde deim fram til mannen og vilde sjå kva han kalla deim; og som mannen kalla kvart kvikjende, so skulde det heita. 001 GEN 002 020 Og mannen gav alt bufeet namn, og fuglarne i lufti og alle villdyri, men for ein mann fann han ingi hjelp som var høveleg. 001 GEN 002 021 Då let Herren Gud ein tung svevn koma på mannen, og medan han sov, tok han eit av sidebeini hans, og fyllte atter med kjøt. 001 GEN 002 022 Og Herren Gud bygde ei kvinna av det sidebeinet han tok av mannen, og leidde henne fram til honom. 001 GEN 002 023 Då sagde mannen: «Dette er då bein av mine bein og kjøt av mitt kjøt. Ho skal kallast kjerring; for ho er teki av ein kar.» 001 GEN 002 024 Difor skal mannen skiljast med far sin og mor si og halda seg hjå kona si, og dei skal verta eitt kjøt. 001 GEN 002 025 Og dei var nakne, både mannen og kona hans, og blygdest ikkje. 001 GEN 003 001 Men ormen var sløgaste av alle villdyri, som Herren Gud hadde gjort, og han sagde med kona: «Kann det vera råd at Gud hev sagt, at de ikkje må eta av alle trei i hagen?» 001 GEN 003 002 Og kona sagde med ormen: «Me kann eta av frukterne på trei i hagen, 001 GEN 003 003 men frukti på det treet som er midt i hagen - «den, » sagde Gud, «må de ikkje eta av og ikkje røra; for då skal de døy.»» 001 GEN 003 004 Då sagde ormen med kona: «De skal ikkje døy. 001 GEN 003 005 Men Gud veit vel at den dag de et av frukti, skal augo dykkar opnast, og de skal verta liksom Gud og skyna godt og vondt.» 001 GEN 003 006 Og kona såg at treet var godt å eta av, og tykte det var ein hugnad for augo, og eit gildt tre, med di det kunde gjera ein klok. So tok ho av frukti og åt, og gav mannen sin og med seg, og han åt. 001 GEN 003 007 Då fekk dei augo upp båe tvo, og gådde at dei var nakne. Og dei nesta i hop lauv av fiketreet og sveipte kring livet. 001 GEN 003 008 Og dei høyrde Herren Gud som gjekk i hagen, då det leid imot kvelden og tok til å svalna. Og mannen og kona hans løynde seg for Guds augo millom trei i hagen. 001 GEN 003 009 Då ropa Herren Gud på mannen og sagde til honom: «Kvar er du?» 001 GEN 003 010 Og han svara: «Eg høyrde deg i hagen. Då vart eg rædd, av di eg var naken, og so løynde eg meg.» 001 GEN 003 011 Då sagde han: «Kven sagde deg det, at du er naken? Hev du ete av det treet som eg sagde deg at du ikkje måtte eta av?» 001 GEN 003 012 Og mannen sagde: «Kona som du gav meg til å vera saman med, ho gav meg av treet, og eg åt.» 001 GEN 003 013 Då sagde Herren Gud til kona: «Kva er det du hev gjort!» Og kona sagde: «Ormen lokka meg, og eg åt.» 001 GEN 003 014 Då sagde Herren Gud til ormen: «For di du gjorde det, skal du vera forbanna millom alt bufeet og millom alle villdyri. På buken skal du skrida, og mold skal du eta, alle dine livedagar. 001 GEN 003 015 Og hat vil eg setja millom deg og kvinna, og millom di ætt og hennar ætt. Dei skal krasa ditt hovud, og du skal hogga deim i hælen.» 001 GEN 003 016 Og til kona sagde han: «Stor vil eg gjera di møda, so tidt du er umhender. Med verk og vande skal du eiga born, og etter mannen din skal du stunda, og han skal hava velde yver deg.» 001 GEN 003 017 Og til mannen sagde han: «For di du lydde kona di, og åt av det treet som eg forbaud deg å eta av, so skal jordi vera forbanna for di skuld. Med møda skal du næra deg av henne alle dine livedagar. 001 GEN 003 018 Torn og tistel skal ho bera deg, og du skal eta urterne på marki. 001 GEN 003 019 Med sveiten i andlitet skal du eta ditt brød, til dess du fer i jordi att; for av henne er du teken. For mold er du, og til moldi skal du attende.» 001 GEN 003 020 Og mannen kalla kona si Eva; for ho vart mor åt alle dei livande. 001 GEN 003 021 Og Herren Gud gjorde skinnkjolar til mannen og kona hans og klædde deim med. 001 GEN 003 022 Og Herren Gud sagde: «Sjå, mannen hev vorte som ein av oss til å skyna godt og vondt. Berre han no ikkje retter ut handi, og tek av livsens tre og, og et, og liver i all æva!» 001 GEN 003 023 Og Herren Gud viste honom ut or Edens hage, og sette honom til å dyrka jordi, som han var teken utav. 001 GEN 003 024 Og han dreiv mannen burt, og framfyre Edens hage sette han kerubarne med logande sverd, som dei let brå att og fram: dei skulde vakta vegen til livsens tre. 001 GEN 004 001 Og Adam budde saman med Eva, kona si, og ho vart med barn, og åtte Kain. Då sagde ho: «Ein son hev eg fenge av Herren!» 001 GEN 004 002 Sidan åtte ho Abel, bror hans. Og Abel vart sauehyrding, og Kain var jorddyrkar. 001 GEN 004 003 Og det hende, då det leid av ei tid, at Kain bar fram åt Herren ei gåva av grøda på marki. 001 GEN 004 004 Og Abel bar og fram ei gåva, og han gav av frumselambi or fenaden sin og feittet deira. Og Herren såg blidt til Abel og gåva hans, 001 GEN 004 005 men ansa ikkje Kain og hans gåva. Då vart Kain brennande harm, og stirde nedfyre seg. 001 GEN 004 006 Og Herren sagde til Kain: «Kvi er du harm, og kvi stend du og stirer nedfyre deg? 001 GEN 004 007 Hev du godt i tankar, kann du ikkje då lyfta upp augo? Og hev du ikkje godt i tankar, so ligg syndi framfyre døri og lurer. Ho trår etter deg, men du lyt halda henne i age.» 001 GEN 004 008 Og Kain sagde det med Abel, bror sin. Og det gjekk so til, medan dei var utpå marki, at Kain rauk på Abel, bror sin, og slo honom i hel. 001 GEN 004 009 Då sagde Herren til Kain: «Kvar er Abel, bror din?» Og han svara: «Eg veit ikkje. Skal eg gjæta bror min?» 001 GEN 004 010 Då sagde han: «Kva hev du gjort! Høyr, blodet åt bror din ropar til meg frå jordi! 001 GEN 004 011 Og no skal du vera bannlyst frå den jordi som let upp munnen og tok imot blodet åt bror din av di hand. 001 GEN 004 012 Når du dyrkar marki, skal ho ikkje meir gjeva deg sin avle. Heimlaus og fredlaus skal du vera på jordi.» 001 GEN 004 013 Då sagde Kain til Herren: «Skuldi mi er større enn eg kann bera. 001 GEN 004 014 Sjå, du driv meg i dag ut or landet, og eg lyt løyna meg for dine augo og vera heimlaus og fredlaus på jordi, og kven som finn meg, kjem til å slå meg i hel.» 001 GEN 004 015 Då sagde Herren til honom: «Nei! for drep nokon Kain, so skal det hemnast sju gonger.» Og Herren gav Kain eit merke, so dei ikkje skulde slå honom i hel, kven som fann honom. 001 GEN 004 016 So hadde Kain seg utor Herrens augo, og busette seg i eit land som heiter Nod, austanfor Eden. 001 GEN 004 017 Og Kain budde saman med kona si, og ho vart med barn, og åtte Hanok. Sidan tok han seg til å byggja ein by, og kalla byen Hanok, etter son sin. 001 GEN 004 018 Og Hanok vart far til Irad; og Irad fekk sonen Mehujael, og Mehujael fekk sonen Metusael, og Metusael fekk sonen Lamek. 001 GEN 004 019 Og Lamek tok seg tvo konor. Den eine heitte Ada, og den andre heitte Silla. 001 GEN 004 020 Og Ada åtte sonen Jabal. Frå honom er dei ætta dei som bur i tjeldbuder og held buskap. 001 GEN 004 021 Og bror hans heitte Jubal. Frå honom er dei ætta all dei som spelar på harpa og fløyta. 001 GEN 004 022 Og Silla åtte og ein son. Han vart kalla Tubalkain; og han smidde alle slag bitjarn, både av jarn og av kopar. Og syster åt Tubalkain heitte Na’ama. 001 GEN 004 023 Og Lamek kvad til konorne sine: «Ada og Silla, høyr mine ord, Lameks konor, lyd på mi røyst! Ein mann drep eg for kvart sår, og ein svein for kvar skråma eg fær. 001 GEN 004 024 For Kain skal sju gonger hemnast, men Lamek sju-ti og sju.» 001 GEN 004 025 Og Adam budde med kona si som han fyrr hadde gjort, og ho åtte ein son, og kalla honom Set. «For Gud hev sett meg ein annan son i staden hans Abel, » sagde ho, «for di Kain slo honom i hel.» 001 GEN 004 026 Og Set fekk og ein son, og kalla honom Enos. Då tok dei til å kalla på Herren. 001 GEN 005 001 Dette er boki um Adams-ætti: Den dagen då Gud skapte menneskjet, skapte han det i Guds likning. 001 GEN 005 002 Til kar og kvinna skapte han deim. Og han velsigna deim, og kalla deim menneskje den dagen då dei vart skapte. 001 GEN 005 003 Då Adam var hundrad og tretti år gamall, fekk han ein son som var so lik honom som det skulde vore hans eige bilæte, og han kalla honom Set. 001 GEN 005 004 Og etter han hadde fenge Set, livde han endå åtte hundrad år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 005 005 Og alle livedagarne hans Adam vart ni hundrad og tretti år. So døydde han. 001 GEN 005 006 Då Set var hundrad og fem år gamall, fekk han sonen Enos. 001 GEN 005 007 Og etter han hadde fenge Enos, livde han endå åtte hundrad og sju år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 005 008 Og alle dagarne hans Set vart ni hundrad og tolv år. So døydde han. 001 GEN 005 009 Då Enos var nitti år gamall, fekk han sonen Kenan. 001 GEN 005 010 Og etter han hadde fenge Kenan, livde han endå åtte hundrad og femtan år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 005 011 Og alle dagarne hans Enos vart ni hundrad og fem år. So døydde han. 001 GEN 005 012 Då Kenan var sytti år gamall, fekk han sonen Mahalalel. 001 GEN 005 013 Og etter han hadde fenge Mahalalel, livde han endå åtte hundrad og fyrti år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 005 014 Og alle dagarne hans Kenan vart ni hundrad og ti år. So døydde han. 001 GEN 005 015 Då Mahalalel var fem og seksti år gamall, fekk han sonen Jared. 001 GEN 005 016 Og etter han hadde fenge Jared, livde han endå åtte hundrad og tretti år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 005 017 Og alle dagarne hans Mahalalel vart åtte hundrad og fem og nitti år. So døydde han. 001 GEN 005 018 Då Jared var hundrad og tvo og seksti år gamall, fekk han sonen Enok. 001 GEN 005 019 Og etter han hadde fenge Enok, livde han endå åtte hundrad år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 005 020 Og alle dagarne hans Jared vart ni hundrad og tvo og seksti år. So døydde han. 001 GEN 005 021 Då Enok var fem og seksti år gamall, fekk han sonen Metusalah. 001 GEN 005 022 Og etter han hadde fenge Metusalah, gjekk han på Guds veg i tri hundrad år, og han fekk søner og døtter. 001 GEN 005 023 Og alle dagarne hans Enok vart tri hundrad og fem og seksti år. 001 GEN 005 024 Enok gjekk på Guds veg, og brått vart han burte; for Gud tok honom til seg. 001 GEN 005 025 Då Metusalah var hundrad og sju og åtteti år gamall, fekk han sonen Lamek. 001 GEN 005 026 Og etter han hadde fenge Lamek, livde han endå sju hundrad og tvo og åtteti år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 005 027 Og alle dagarne hans Metusalah vart ni hundrad og ni og seksti år. So døydde han. 001 GEN 005 028 Då Lamek var hundrad og tvo og åtteti år gamall, fekk han ein son, 001 GEN 005 029 og kalla honom Noah, og sagde: «Han skal hugga oss i arbeidet vårt, og i alt vårt slit og slæp på den jordi som Herren hev forbanna.» 001 GEN 005 030 Og etter han hadde fenge Noah, livde han endå fem hundrad og fem og nitti år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 005 031 Og alle dagarne hans Lamek vart sju hundrad og sju og sytti år. So døydde han. 001 GEN 005 032 Då Noah hadde fyllt fem hundrad år, fekk han sønerne Sem og Kham og Jafet. 001 GEN 006 001 Og det hende, då manneætti tok til å aukast på jordi, og dei fekk døtter, 001 GEN 006 002 då såg gudssønerne at mannedøtterne var væne, og tok til konor deim som dei kåra seg. 001 GEN 006 003 Då sagde Herren: «Ikkje skal min ande bu æveleg i mannen, for di um dei hev forset seg. Han er kjøt, og dagarne hans skal vera hundrad og tjuge år.» 001 GEN 006 004 I den tidi var det risar på jordi, og seinare og, av di gudssønerne jamleg gav seg i lag med mannedøtterne, og fekk søner med deim; det var kjemporne, dei namngjetne, som var til fyrr i verdi. 001 GEN 006 005 Og Herren såg at vondskapen var stor hjå manneætti på jordi, og at alt dei tenkte og emna på i hjarto sine, det var berre vondt all dagen. 001 GEN 006 006 Då angra Herren at han hadde skapt mannen på jordi, og han var full av sorg i hjarta. 001 GEN 006 007 Og Herren sagde: «Eg vil tyna menneskja som eg hev skapt, og rydja henne ut av jordi, både menneskje og dyr og krek og fuglarne i lufti; for eg angrar at eg hev skapt deim.» 001 GEN 006 008 Men Noah fann nåde hjå Herren. 001 GEN 006 009 Dette er soga um Noah og ætti hans: Noah var ein rettvis og ulastande mann millom sine samtidingar; Noah gjekk på Guds veg. 001 GEN 006 010 Og Noah fekk tri søner, Sem og Kham og Jafet. 001 GEN 006 011 Men jordi vart verre og verre i Guds augo, og jordi vart full av urett. 001 GEN 006 012 Og Gud skoda jordi, og sjå: ho var utskjemd; for alt kjøt hadde skjemt seg ut med si åtferd på jordi. 001 GEN 006 013 Då sagde Gud til Noah: «Eg hev sett meg fyre at eg vil gjera ende på alt kjøt. For dei hev fyllt upp jordi med urett. Og no vil eg øydeleggja både deim og jordi. 001 GEN 006 014 Gjer deg ei ark av gofertre. Med kovar og kot skal du innreida arki, og bræda henne med bik både innan og utan. 001 GEN 006 015 Soleis skal du gjera henne: Tri hundrad alner lang skal arki vera, og femti alner breid, og tretti alner høg. 001 GEN 006 016 Øvst på arki skal du gjera ein glugg, som når ei aln ned på veggen. Og døri skal du setja på den eine sida. Du skal gjera arki trihøg, med mange rom i kvar høgd. 001 GEN 006 017 Og eg vil lata storflodi koma med vatn yver jordi, og tyna alt kjøt under himmelen som det er livsande i. Alt som er på jordi, skal døy. 001 GEN 006 018 Men med deg vil eg gjera ei pakt, og du skal ganga inn i arki, du og sønerne dine og kona di og konorne åt sønerne dine med deg. 001 GEN 006 019 Og av alt som liver, alt kjøt, skal du taka tvo av kvart slag med inn i arki, so du held deim i live med deg. Han og ho skal dei vera. 001 GEN 006 020 Av alle slag fuglar og av alle slag dyr og av alt kreket på marki skal par og par koma inn til deg, so dei kann halda liv i seg. 001 GEN 006 021 Og du skal sanka av all den mat som etande er, og samla det til deg: for deg og for deim skal det vera til føda.» 001 GEN 006 022 Og Noah gjorde so; han gjorde i alle måtar so som Gud sagde honom fyre. 001 GEN 007 001 So sagde Herren til Noah: «Gakk inn i arki, du og heile ditt hus! For deg hev eg røynt for ein rettvis millom deim som no liver. 001 GEN 007 002 Av alle reine dyr skal du taka deg ut sju par, han og ho, og av dei dyri som ikkje er reine, eitt par, han og ho; 001 GEN 007 003 like eins av fuglarne i lufti sju par, han og ho, so elde kann haldast i live utyver all jordi. 001 GEN 007 004 For um sju dagar vil eg lata det regna på jordi i fyrti jamdøger, og rydja ut av verdi kvart liv eg hev skapt.» 001 GEN 007 005 Og Noah gjorde i alle måtar so som Herren sagde honom fyre. 001 GEN 007 006 Noah var seks hundrad år gamall, då storflodi kom med vatn yver jordi. 001 GEN 007 007 Då gjekk Noah og sønerne hans og kona hans og konorne åt sønerne hans med honom inn i arki, og berga seg for flaumen. 001 GEN 007 008 Og av dei reine dyri, og av dei dyri som ikkje er reine, og av fuglarne, og av alt det som krelar på marki, 001 GEN 007 009 kom par og par, han og ho, inn i arki til Noah, so som Gud hadde sagt Noah fyre. 001 GEN 007 010 Og det hende, då dei sju dagarne var lidne, då kom vatnet fløymande yver jordi. 001 GEN 007 011 Den syttande dagen i den andre månaden i det året då Noah fyllte seks hundrad år, den dagen brast alle brunnar i stordjupet, og himmellukorne let seg upp. 001 GEN 007 012 Og regnet fossa ned på jordi i fyrti dagar og fyrti næter. 001 GEN 007 013 Denne same dagen gjekk Noah, og Sem og Kham og Jafet, sønerne hans Noah, og kona hans Noah, og dei tri sonekonorne hans med deim inn i arki, 001 GEN 007 014 dei og alle villdyr, kvart etter sitt slag, og alt bufe, kvart etter sitt slag, og alt krek som krelar på jordi, kvart etter sitt slag, og alle fuglar, kvar etter sitt slag: alt som kvitrar, alt som hev vengjor. 001 GEN 007 015 Og dei kom inn i arki til Noah, tvo og tvo av alt kjøt som det er livsande i. 001 GEN 007 016 Og dei som kom inn, var han og ho av alt kjøt, so som Gud hadde sagt honom fyre. Og Herren let att etter honom. 001 GEN 007 017 So kom flodi veltande yver jordi i fyrti dagar, og vatnet auka, og lyfte arki, so ho flaut upp ifrå jordi. 001 GEN 007 018 Og vatnet voks og auka uhorveleg utyver jordi, og arki dreiv burtyver vatnet. 001 GEN 007 019 Og vatnet steig høgre og høgre yver jordi, so alle dei høge fjelli under heile himmelen vart gøymde. 001 GEN 007 020 Femtan alner yver jordi steig vatnet, og fjelli vart gøymde. 001 GEN 007 021 Då døydde alt kjøt som røyvde seg på jordi, både fuglar og bufe og villdyr og alt det som urde og krydde på jordi, og alt folket. 001 GEN 007 022 Alt som hadde livsandedrag i si nos, alt som var på det turre landet, laut døy. 001 GEN 007 023 So rudde han ut kvart liv som på jordi fanst, både folk og fe og krek og fuglarne i lufti. Dei vart utrudde av verdi, og att vart berre Noah og det som var med honom i arki. 001 GEN 007 024 Og vatnet flødde yver jordi i hundrad og femti dagar. 001 GEN 008 001 Då kom Gud i hug Noah og alle villdyri og alt bufeet som var med honom i arki, og Gud let ein vind fara yver jordi, og vatnet fall. 001 GEN 008 002 Og brunnarne i djupet og lukorne på himmelen stengdest, og regnet frå himmelen stogga. 001 GEN 008 003 Og vatnet drog seg etter kvart attende frå jordi, og vatnet minka, då hundrad og femti dagar var lidne. 001 GEN 008 004 Og den syttande dagen i den sjuande månaden tok arki grunn og stana på Araratfjelli. 001 GEN 008 005 Og vatnet minka meir og meir, alt til den tiande månaden: Den fyrste dagen i den tiande månaden synte fjelltindarne seg. 001 GEN 008 006 Og det hende, då fyrti dagar var lidne, at Noah let upp vindauga på arki, som han hadde gjort, 001 GEN 008 007 og slepte ut ein ramn, og den flaug til og frå, til vatnet hadde torna burt av jordi. 001 GEN 008 008 So sende han ei duva ut ifrå seg, og vilde sjå um vatnet hadde sige undan frå marki. 001 GEN 008 009 Men duva fann ingen kvilestad for foten sin, og kom attende til honom i arki; for det stod vatn yver all jordi. Då rette han ut handi, og tok henne, og hadde henne inn til seg i arki. 001 GEN 008 010 So bia han endå sju dagar, og sende so duva ut att or arki. 001 GEN 008 011 Og då det leid til kvelds, kom duva heim til honom, og sjå: då hadde ho eit grønt oljetrelauv i nebben. Då skyna Noah at vatnet hadde sige undan frå jordi. 001 GEN 008 012 Men han drygde endå sju dagar til. So let han ut duva, og då kom ho ikkje att til honom meir. 001 GEN 008 013 Og det bar so til, at den fyrste dagen i den fyrste månaden i det seks hundrad og fyrste året, då hadde vatnet torna burt av jordi. Og Noah tok taket av arki, og såg utyver, og sjå, marki var turr. 001 GEN 008 014 Og den sju og tjugande dagen i den andre månaden var jordi heiltupp turr. 001 GEN 008 015 Då tala Gud til Noah og sagde: 001 GEN 008 016 «Gakk ut or arki, du og kona di og sønerne dine og konorne åt sønerne dine med deg! 001 GEN 008 017 Og alle dei dyr som er hjå deg, alt kjøt, både fuglarne og feet og alt kreket som krelar på jordi, skal du hava med deg ut, og dei skal yrja på jordi, og alast og aukast utyver jordi.» 001 GEN 008 018 So gjekk Noah ut, og sønerne hans og kona hans og konorne åt sønerne hans med honom. 001 GEN 008 019 Og alle dyri og alt kreket og alle fuglarne, alt som røyver seg på jordi, gjekk ut or arki, kvart etter sitt slag. 001 GEN 008 020 Og Noah bygde Herren eit altar, og tok utav alt det reine feet og utav alle dei reine fuglarne, og ofra brennoffer på altaret. 001 GEN 008 021 Og Herren kjende den gode gimen, og Herren sagde i sitt hjarta: «Eg vil aldri meir forbanna jordi for menneskja skuld; for mannehjarta emnar berre på vondt, alt ifrå ungdomen. Og eg vil aldri meir drepa alt liv, so som eg no gjorde. 001 GEN 008 022 Heretter skal sånad og skurd, og kulde og hite, og sumar og vinter, og dag og natt aldri trjota, so lenge som jordi stend.» 001 GEN 009 001 Og Gud velsigna Noah og sønerne hans og sagde til deim: «De skal veksa og aukast og fylla jordi. 001 GEN 009 002 Age og otte skal dei bera for dykk alle dyri på jordi og alle fuglarne under himmelen, alt som krelar på marki og alle fiskarne i havet: i dykkar hender er dei gjevne. 001 GEN 009 003 Alt som røyver seg og liver, for dykk skal det vera til føda. Som eg gav dykk dei grøne urterne, so gjev eg dykk alt dette. 001 GEN 009 004 Men kjøt med liv, med blodet i, det må de ikkje eta! 001 GEN 009 005 Og berre dykkar eige blod vil eg hemna: eg vil krevja det att av kvart dyr, og av menneskjet og; kvar manns liv vil eg krevja att av hans bror. 001 GEN 009 006 Den som tek manns blod, hans blod skal menner taka; for i Guds likning skapte han mannen. 001 GEN 009 007 Men de skal veksa og aukast; de skal yrja på jordi og auka dykk på henne.» 001 GEN 009 008 Og Gud sagde til Noah og sønerne hans, som var med honom: 001 GEN 009 009 «Sjå, eg vil gjera ei pakt med dykk og med etterkomarane dykkar, 001 GEN 009 010 og med kvart eit livande liv som hjå dykk er, både fuglar og fe og alle dei ville dyr som er hjå dykk, alle som gjekk ut or arki, alt som liver på jordi: 001 GEN 009 011 Ei pakt vil eg gjera med dykk, og aldri meir skal alt livande tynast i flaumen, og aldri meir skal det koma ei flod som legg jordi i øyde.» 001 GEN 009 012 Og Gud sagde: «Dette er merket på pakti eg set millom meg og dykk og kvart livande liv som hjå dykk er, til æveleg tid: 001 GEN 009 013 Bogen min set eg i skyi: han skal vera eit merke på pakti millom meg og jordi. 001 GEN 009 014 Og so tidt eg let skyer skyggja yver jordi, og bogen ter seg i skyi, 001 GEN 009 015 då skal eg koma i hug den pakti som er millom meg og dykk og kvart livande liv av alt kjøt, og vatnet skal aldri meir verta ei flod som tyner alt kjøt. 001 GEN 009 016 So skal bogen standa i skyi, og eg sjå honom og minnast ævordomspakti millom Gud og kvart livande liv av alt kjøt som til er på jordi. 001 GEN 009 017 Dette, » sagde Gud til Noah, «er merket på den pakt eg hev sett millom meg og alt kjøt som til er på jordi.» 001 GEN 009 018 Og Noahs-sønerne, som gjekk ut or arki, det var Sem og Kham og Jafet. Og Kham var far åt Kana’an. 001 GEN 009 019 Desse tri var sønerne hans Noah, og frå deim hev alle folk på jordi greina seg ut. 001 GEN 009 020 Og Noah var jorddyrkar, og han var den fyrste som gjorde ein vinhage. 001 GEN 009 021 Og han drakk av vinen, og vart drukken, og so klædde han seg naken midt inni tjeldbudi. 001 GEN 009 022 Og då Kham, far åt Kana’an, såg far sin liggja naken, gjekk han ut og sagde det med båe brørne sine. 001 GEN 009 023 Då tok Sem og Jafet ei kåpa og lagde på herdarne sine, og gjekk inn baklengs, og breidde kåpa yver far sin; og dei vende augo burt, so dei såg ikkje blygsli åt far sin. 001 GEN 009 024 Då so Noah vakna av ruset, fekk han vita kva den yngste sonen hans hadde gjort imot honom. 001 GEN 009 025 Då sagde han: «Forbanna skal Kana’an vera! Den lågaste av alle trælar skal han vera for sine brøder.» 001 GEN 009 026 So sagde han: «Lova vere Herren, Sems Gud, og Kana’an vera hans træl! 001 GEN 009 027 Gud gjere det romt for Jafet! Under tjeldi hans Sem skal han bu, og Kana’an vere hans træl.» 001 GEN 009 028 Etter storflodi livde Noah endå tri hundrad og femti år. 001 GEN 009 029 Og alle dagarne hans Noah vart ni hundrad og femti år. So døydde han. 001 GEN 010 001 Dette er dei ætterne som hev kome frå sønerne hans Noah, Sem og Kham og Jafet; dei fekk søner, etter storflodi hadde vore: 001 GEN 010 002 Sønerne hans Jafet var Gomer og Magog og Madaj og Javan og Tubal og Mesek og Tiras. 001 GEN 010 003 Og sønerne hans Gomer var Askenas og Rifat og Togarma. 001 GEN 010 004 Og sønerne hans Javan var Elisa og Tarsis, og Kittim og Dodanim. 001 GEN 010 005 Frå deim hev folki på heidninge-øyarne greina seg ut i landi sine, kvart med sitt tungemål, etter sine ætter, i sine rike. 001 GEN 010 006 Og sønerne hans Kham var Kusj og Misrajim og Put og Kana’an. 001 GEN 010 007 Og sønerne hans Kusj var Seba og Havila og Sabta og Raema og Sabteka, og sønerne hans Raema var Sjeba og Dedan. 001 GEN 010 008 Og Kusj hadde endå ein son, som heitte Nimrod. Han var den fyrste som fekk stort velde på jordi. 001 GEN 010 009 Han var ein gjæv veidemann i Herrens augo. Difor vert det sagt: «Ein gjæv veidemann i Herrens augo, som Nimrod.» 001 GEN 010 010 Fyrst rådde han yver Babel og Erek og Akkad og Kalne i Sinearlandet. 001 GEN 010 011 Frå det landet for han til Assur, og bygde Nineve og Rehobot-Ir og Kalah 001 GEN 010 012 og Resen millom Nineve og Kalah; dette er Storstaden. 001 GEN 010 013 Og Misrajim vart far til ludarane og anamarane og lehabarane og naftuharane 001 GEN 010 014 og patrusarane og kasluharane, dei som filistarane hev kome frå, og kaftorarane. 001 GEN 010 015 Og Kana’an vart far til Sidon - det var den fyrste sonen hans - og til Het 001 GEN 010 016 og til jebusitarne og amoritarne og girgasitarne 001 GEN 010 017 og hevitarne og arkitarne og sinitarne, 001 GEN 010 018 og arvaditarne og semaritarne og hamatitarne. Sidan breidde kananitarfolki seg vidare ut. 001 GEN 010 019 Og landskilet åt kananitarne gjekk frå Sidon til Gaza, når du tek leidi burtimot Gerar, og til Lesa, når du tek leidi burtimot Sodoma og Gomorra og Adma og Sebojim. 001 GEN 010 020 Dette er Khams-sønerne, med sine ætter og tungemål, i sine land og rike. 001 GEN 010 021 Og Sem, eldste bror hans Jafet, han fekk og born; han er det som alle Ebers-sønerne er ætta frå. 001 GEN 010 022 Og sønerne hans Sem var Elam og Assur og Arpaksad og Lud og Aram. 001 GEN 010 023 Og sønerne hans Aram var Us og Hul og Geter og Mas. 001 GEN 010 024 Og Arpaksad fekk sonen Salah, og Salah fekk sonen Eber. 001 GEN 010 025 Og Eber fekk tvo søner. Den eine heitte Peleg; for i hans dagar vart jordi utbytt millom folki. Og bror hans heitte Joktan. 001 GEN 010 026 Og Joktan vart far til Almodad og Salef og Hasarmavet og Jarah 001 GEN 010 027 og Hadoram og Uzal og Dikla 001 GEN 010 028 og Obal og Abimael og Sjeba 001 GEN 010 029 og Ofir og Havila og Jobab; alle desse var sønerne hans Joktan. 001 GEN 010 030 Og dei budde i Austfjellet, frå Mesa og burtimot Sefar. 001 GEN 010 031 Dette er sønerne hans Sem, med sine ætter og tungemål, i sine land og med sine rike. 001 GEN 010 032 Dette var dei folki som hev kome frå sønerne hans Noah, etter sine ættgreiner, i sine rike. Og frå deim hev alle folkeslag greina seg ut yver jordi etter storflodi. 001 GEN 011 001 Og heile verdi hadde eitt tungemål og same ordi. 001 GEN 011 002 Og det bar so til, då dei for austigjenom, at dei fann ei slette i Sinearlandet, og der slo dei seg ned. 001 GEN 011 003 Og dei sagde seg imillom: «Kom, lat oss gjera tigl og brenna det vel!» Og so bruka dei tiglet til murstein, og i staden for kalk bruka dei jordbik. 001 GEN 011 004 So sagde dei: «Kom, lat oss byggja oss ein by, med eit tårn som når upp i himmelen, og gjera oss namngjetne, so me ikkje vert spreidde utyver all jordi!» 001 GEN 011 005 Då steig Herren ned og vilde sjå byen og tårnet som manneborni bygde. 001 GEN 011 006 Og Herren sagde: «Sjå dei er eitt folk, og alle hev dei eit tungemål, og dette er det fyrste dei tek seg fyre! No vert ikkje noko umogelegt for deim, kva dei so finn på å gjera. 001 GEN 011 007 Lat oss då stiga ned der og vildra målet deira, so den eine ikkje skynar kva den andre segjer.» 001 GEN 011 008 So spreidde Herren deim derifrå ut yver heile jordi, og dei heldt upp å byggja på byen. 001 GEN 011 009 Difor kallar dei den byen Babel; for der vildra Herren målet for heile verdi, og derifrå spreidde Herren deim ut yver all jordi. 001 GEN 011 010 Dette er soga um Sems-ætti: Då Sem var hundrad år gamall, fekk han sonen Arpaksad, tvo år etter storflodi. 001 GEN 011 011 Og etter han hadde fenge Arpaksad, livde han endå i fem hundrad år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 011 012 Då Arpaksad var fem og tretti år gamall, fekk han sonen Salah. 001 GEN 011 013 Og etter han hadde fenge Salah, livde han endå fire hundrad og tri år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 011 014 Då Salah var tretti år gamall, fekk han sonen Eber. 001 GEN 011 015 Og etter han hadde fenge Eber, livde han endå fire hundrad og tri år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 011 016 Då Eber var fire og tretti år gamall, fekk han sonen Peleg. 001 GEN 011 017 Og etter han hadde fenge Peleg, livde han endå fire hundrad og tretti år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 011 018 Då Peleg var tretti år gamall, fekk han sonen Re’u. 001 GEN 011 019 Og etter han hadde fenge Re’u, livde han endå tvo hundrad og ni år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 011 020 Då Re’u var tvo og tretti år gamall, fekk han sonen Serug. 001 GEN 011 021 Og etter han hadde fenge Serug, livde han endå tvo hundrad og sju år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 011 022 Då Serug var tretti år gamall, fekk han sonen Nahor. 001 GEN 011 023 Og etter han hadde fenge Nahor, livde han endå tvo hundrad år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 011 024 Då Nahor var ni og tjuge år gamall, fekk han sonen Tarah. 001 GEN 011 025 Og etter han hadde fenge Tarah, livde han endå hundrad og nittan år, og fekk søner og døtter. 001 GEN 011 026 Då Tarah hadde fyllt sytti år, fekk han sønerne Abram og Nahor og Haran. 001 GEN 011 027 Dette er soga um Tarah og ætti hans: Tarah fekk sønerne Abram og Nahor og Haran. Og Haran fekk sonen Lot. 001 GEN 011 028 Og Haran døydde for augo åt Tarah, far sin, i fødesheimen sin, i Ur i Kaldæa. 001 GEN 011 029 Og Abram og Nahor tok seg konor. Kona hans Abram heitte Saraj, og kona hans Nahor heitte Milka, og var dotter åt Haran, far åt Milka og Jiska. 001 GEN 011 030 Men Saraj var barnlaus; ho hadde aldri ått barn. 001 GEN 011 031 Og Tarah tok med seg Abram, son sin, og Lot Haransson, soneson sin, og Saraj, sonekona si, kona hans Abram, og dei tok ut saman frå Ur i Kaldæa, og vilde fara til Kana’ans-land. Og dei kom til Kharan, og vart buande der. 001 GEN 011 032 Og dagarne hans Tarah vart tvo hundrad og fem år. So døydde Tarah i Kharan. 001 GEN 012 001 Då sagde Herren til Abram: «Far no du ut or landet ditt, burt ifrå folket og farshuset ditt, og til det landet som eg vil syna deg. 001 GEN 012 002 Og eg vil gjera deg til eit stort folk, og velsigna deg, og gjera namnet ditt stort. Du skal verta ei velsigning! 001 GEN 012 003 Og eg vil velsigna deim som velsignar deg, og den som bannar deg, vil eg forbanna; og i deg skal alle folk på jordi velsignast.» 001 GEN 012 004 So tok Abram ut, som Herren hadde sagt honom fyre, og Lot var med honom. Og Abram var fem og sytti år gamall, då han flutte frå Kharan. 001 GEN 012 005 Og Abram tok med seg Saraj, kona si, og Lot, brorson sin, og alt godset dei hadde vunne, og det folket dei hadde fenge i Kharan, og dei tok ut og vilde fara til Kana’ans-land, og dei kom til Kana’ans-land. 001 GEN 012 006 Og Abram for framigjenom landet, alt til Sikemsbygdi, til Spåmannseiki. Og kananitarne budde då der i landet. 001 GEN 012 007 Då synte Herren seg for Abram og sagde: «Dette landet vil eg gjeva ætti di!» Og Abram bygde der eit altar for Herren, som hadde synt seg for honom. 001 GEN 012 008 Derifrå flutte han til fjelli austanfor Betel, og sette upp tjeldbudi si so han hadde Betel i vest og Aj i aust. Og der bygde han Herren eit altar, og kalla på Herren. 001 GEN 012 009 Sidan muna Abram seg etter kvart framigjenom til sudlandet. 001 GEN 012 010 So vart det uår i landet. Då for Abram ned til Egyptarland, og vilde halda til der; for naudi var stor i landet. 001 GEN 012 011 Då det leid so langt at dei mest var komne til Egyptarland, sagde han til Saraj, kona si: «Høyr no her du! Eg veit at du er ei fager kona. 001 GEN 012 012 Og det kjem til å ganga so, at når egyptarane fær sjå deg, so segjer dei: «Dette er kona hans, » og so slær dei meg i hel, men deg let dei liva. 001 GEN 012 013 Kjære deg, seg du er syster mi, so det kann ganga meg vel for di skuld, og eg ikkje skal missa livet!» 001 GEN 012 014 Då so Abram kom fram til Egyptarland, såg egyptarane kona, og tykte ho var ovfager. 001 GEN 012 015 Og hovdingarne åt Farao såg henne, og rosa henne for Farao. So vart kona henta til huset åt Farao. 001 GEN 012 016 Og Abram gjorde han vel imot for hennar skuld, og han fekk både sauer og naut og asen og drengjer og gjentor og asenfyljor og kamelar. 001 GEN 012 017 Men Herren søkte Farao og huset hans med svære plågor for Saraj skuld, kona hans Abram. 001 GEN 012 018 Og Farao kalla Abram til seg og sagde: «Kva er det du hev gjort imot meg! Kvi let du meg ikkje vita at ho var kona di? 001 GEN 012 019 Kvi sagde du at ho var syster di, so eg tok henne og vilde havt henne til kona? Sjå der hev du kona di! Tak henne og far din veg!» 001 GEN 012 020 Og Farao sette nokre menner til å fylgja honom ut or landet med kona hans og alt det han åtte. 001 GEN 013 001 So for Abram frå Egyptarland upp til Sudlandet med kona si og alt det han åtte, og Lot var med honom. 001 GEN 013 002 Og Abram var ovleg rik, både på bufe og på sylv og på gull. 001 GEN 013 003 Sidan for han frå Sudlandet, dagsleid etter dagsleid, til dess han kom til Betel, til den staden som han fyrr hadde havt tjeldbudi si, millom Betel og Aj, 001 GEN 013 004 der det altaret stod som han hadde bygt fyrste gongen han var der. Og der kalla Abram på Herren. 001 GEN 013 005 Men Lot, som fylgdest med Abram, hadde og sauer og naut og tjeldbuder. 001 GEN 013 006 Og landet kunde ikkje føda deim, når dei budde i hop; dei hadde so mykje fe at dei kunde ikkje bu saman. 001 GEN 013 007 So vart det trætta millom deim som gjætte for Abram og deim som gjætte for Lot. Og kananitarne og perizitarne budde då der i landet. 001 GEN 013 008 Då sagde Abram med Lot: «Kjære deg, lat det ikkje vera trætta millom meg og deg, og millom mine hyrdingar og dine. Me er då brør! 001 GEN 013 009 Hev du ikkje heile landet fyre deg? Skil då heller lag med meg! Tek du til vinstre, so skal eg taka til høgre, og tek du til høgre, so skal eg taka til vinstre.» 001 GEN 013 010 Då skoda Lot ikring seg, og såg at heile Jordan-kverven, alt burtåt Soar, var rik på vatn yver alt, som Herrens hage, som Egyptarlandet - fyrr Herren lagde Sodoma og Gomorra i øyde. 001 GEN 013 011 Og Lot valde seg ut heile Jordan-kverven. So tok Lot austigjenom, og dei skildest frå einannan: 001 GEN 013 012 Abram vart buande i Kana’ans-land, og Lot budde i byarne i Jordan-kverven, og lægra alt burtåt Sodoma. 001 GEN 013 013 Men mennerne i Sodoma var vonde, og synda groveleg mot Herren. 001 GEN 013 014 Og Herren sagde til Abram, etter Lot hadde skilt lag med honom: «Lat upp augo dine og sjå ikring deg frå den staden du stend, nordetter og sudetter og austetter og vestetter! 001 GEN 013 015 For alt det landet du ser, vil eg gjeva deg og di ætt til æveleg tid. 001 GEN 013 016 Og eg vil lata ætti di verta som dusti på jordi: kann nokon telja dusti på jordi, so kann dei og telja di ætt. 001 GEN 013 017 Upp, og far landet igjenom, so langt og so breidt som det er! For deg vil eg gjeva det.» 001 GEN 013 018 So flutte Abram tjeldbuderne, og kom til eikelunden åt Mamre i Hebron. Der vart han buande, og bygde Herren eit altar. 001 GEN 014 001 I den tidi då Amrafel var konge i Sinear, og Arjok konge i Ellasar, og Kedorlaomer konge i Elam, og Tideal konge yver heidningarne, 001 GEN 014 002 då hende det at det vart ufred millom dei kongarne og Bera, kongen i Sodoma, og Birsa, kongen i Gomorra, og Sineab, kongen i Adma, og Semeber, kongen i Sebojim, og kongen i Bela, som no heiter Soar. 001 GEN 014 003 Alle desse slo seg i hop og lagde vegen til Siddimdalen, der som Saltsjøen er no. 001 GEN 014 004 Tolv år hadde dei tent Kedorlaomer, men det trettande året fall dei frå honom. 001 GEN 014 005 Og det fjortande året kom Kedorlaomer og dei kongarne som var med honom, og slo under seg refa’itarne i Asterot-Karnajim og zuzitarne i Ham og emitarne på Kirjatajimsletta 001 GEN 014 006 og horitarne på fjelli deira, Se’irfjelli, alt til Paranlunden, som er utmed øydemarki. 001 GEN 014 007 So snudde dei um, og kom til Domskjelda, der som Kades ligg, og lagde under seg alt Amalekitarlandet og amoritarne med, dei som budde i Haseson-Tamar. 001 GEN 014 008 Og kongen i Sodoma og kongen i Gomorra og kongen i Adma og kongen i Sebojim og kongen i Bela, som no heiter Soar, dei tok ut, og fylkte heren sin imot deim i Siddimdalen, 001 GEN 014 009 mot Kedorlaomer, kongen i Elam, og Tideal, kongen yver heidningarne, og Amrafel, kongen i Sinear, og Arjok, kongen i Ellasar, fire kongar mot fem. 001 GEN 014 010 Men i Siddimdalen var det fullt av jordbikgrover. Og kongarne i Sodoma og Gomorra laut røma, og då stupte dei ned i groverne; og dei som att var, rømde til fjells. 001 GEN 014 011 Og hine tok alt godset i Sodoma og Gomorra og all maten deira, og drog burt. 001 GEN 014 012 Og dei tok Lot, brorson hans Abram, og godset hans og drog av med; for han budde i Sodoma. 001 GEN 014 013 Men ein av deim som hadde kome seg undan, bar bod um alt dette til Abram, hebræaren, som budde i eikelunden åt Mamre, amoriten. Og Mamre, han var bror åt Eskol og Aner, og dei var alle i samlag med Abram. 001 GEN 014 014 Då no Abram høyrde at brorson hans var fanga, tok han ut med alle sine fullrøynde sveinar, som var fødde og fostra i huset hans, tri hundrad og attan i talet, og sette etter deim alt til Dan. 001 GEN 014 015 Der bytte han sund flokken sin, og tok på deim um natti med sveinarne sine, og han vann yver deim, og elte deim radt til Hoba, som ligg nordanfor Damaskus. 001 GEN 014 016 So tok han att alt godset, og Lot, brorson sin, og hans gods tok han og att, og kvendi og hitt folket med. 001 GEN 014 017 Då han so var på heimvegen og hadde vunne yver Kedorlaomer og dei kongarne som var med honom, kom kongen i Sodoma imot honom til Flatedal, der som no heiter Kongsdalen. 001 GEN 014 018 Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest åt Gud den Høgste. 001 GEN 014 019 Og han velsigna honom og sagde: «Gud den Høgste, han som eiger Jord og himmel, signe Abram! 001 GEN 014 020 Gud den Høgste vere lova! I di hand gav han din fiend.» Og Abram gav honom tiend av alt. 001 GEN 014 021 Og kongen i Sodoma sagde med Abram: «Gjev meg folket, og tak du godset!» 001 GEN 014 022 Då sagde Abram med kongen i Sodoma: «Eg retter upp handi til Herren, Gud den Høgste, han som eig himmel og jord: 001 GEN 014 023 Ikkje so mykje som ein tråd eller ei skoreim tek eg imot av det som ditt er. Du skal ikkje hava det å segja: «Eg gjorde Abram rik.» 001 GEN 014 024 Eg vil ingen ting hava, anna enn den maten som sveinarne hev ete, og den luten som fell på dei mennerne som var med meg, Aner og Eskol og Mamre; lat deim få sin lut!» 001 GEN 015 001 Ei tid etter dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i eit syn, og det lydde so: «Ver ikkje ottefull, Abram! Eg skal vera din skjold! Løni di skal vera ovleg stor.» 001 GEN 015 002 Då sagde Abram: «Herre, min Gud, kva vil du gjeva meg? Barnlaus fer eg min veg, og den som vert eigande huset mitt, er Elieser frå Damaskus. 001 GEN 015 003 Sjå, meg hev du ikkje gjeve noko barn, » sagde Abram, «og rådsdrengen min kjem til å erva meg.» 001 GEN 015 004 Men sjå: då kom Herrens ord til honom, og det lydde so: «Nei, han skal ikkje erva deg, men ein som er komen av ditt eige blod, skal erva deg.» 001 GEN 015 005 Og han leidde honom utanfor, og sagde: «Kjære deg, sjå upp til himmelen og tel stjernorne, um du er god til. So tallaus, » sagde han til honom, «skal ætti di verta.» 001 GEN 015 006 Og Abram trudde Herren, og det rekna han honom til rettferd. 001 GEN 015 007 Og han sagde til honom: «Eg er Herren, som leidde deg ut frå Ur i Kaldæa, og eg vil gjeva deg dette landet til eiga.» 001 GEN 015 008 Og Abram sagde: «Herre, min Gud, kva vissa skal eg hava på det, at eg skal få det til eiga?» 001 GEN 015 009 Då sagde Herren til honom: «Henta meg ei triæringskviga og ei triæringsgeit og ein triæringsver og ei turtelduva og ein duveunge!» 001 GEN 015 010 So henta Abram alt dette åt honom, og skar dyri midt i tvo, og lagde den eine luten av kvart dyr beint imot den andre. Men fuglarne skar han ikkje sund. 001 GEN 015 011 Og ræfuglar kom dalande ned på kjøtet, men Abram jaga deim burt. 001 GEN 015 012 Då det so leid til at soli vilde glada, kom det ein tung svevn på Abram, og gruv, stort myrker, kom yver honom. 001 GEN 015 013 Og han sagde til Abram: «Det skal du vita, at ætti di skal halda til i eit land som ikkje er deira, og dei skal tena folket der og tola mykje vondt av deim i fire hundrad år. 001 GEN 015 014 Men det folket som dei lyt tena, vil eg og døma, og sidan skal dei draga ut med mykje gods. 001 GEN 015 015 Og du skal fara i fred til federne dine; du skal ganga i gravi i høg alder. 001 GEN 015 016 Og i den fjorde mannsalderen skal dei koma hit att; for endå vantar det noko på syndeskuldi åt amoritarne, fyrr målet er fullt.» 001 GEN 015 017 No var soli gladd, og det var stumende myrkt. Då fekk han sjå ein rjukande omn og ein eldsloge, som for fram millom kjøtstykki. 001 GEN 015 018 Den dagen gjorde Herren ei pakt med Abram og sagde: «Di ætt gjev eg dette landet, frå Egyptarlands-elvi alt til den store elvi, til Fratelvi, 001 GEN 015 019 landet åt kenitarne og kenizitarne og kadmonitarne 001 GEN 015 020 og hetitarne og perizitarne og refa’itarne 001 GEN 015 021 og amoritarne og kananitarne og girgasitarne og jebusitarne.» 001 GEN 016 001 Saraj, kona hans Abram, fekk ikkje born. Men ho hadde ei terna som var frå Egyptarland og heitte Hagar. 001 GEN 016 002 Og Saraj sagde med Abram: «Du ser, Herren hev meinka meg born. Kjære deg, gakk inn til terna mi! Kann henda ho fær ein son åt meg.» Og Abram lydde rådi hennar Saraj. 001 GEN 016 003 So tok Saraj, kona hans Abram, og let Abram, mannen sin, få Hagar frå Egyptarland, som var terna hennar, til kona. Då var det ti år sidan Abram hadde slege seg ned i Kana’ans-land. 001 GEN 016 004 Og han gjekk inn til Hagar, og ho vart med barn. Men då ho såg at ho var med barn, vanvyrde ho matmor si. 001 GEN 016 005 Då sagde Saraj med Abram: «Du skal svara for den urett eg lid. Eg bad deg sjølv taka terna mi i fang, men no ho ser at ho er med barn, vanvyrder ho meg. Herren skal døma millom meg og deg!» 001 GEN 016 006 Då sagde Abram med Saraj: «Terna di råder du sjølv yver. Gjer med henne som du synest!» Sidan var Saraj hard med henne, og ho rømde sin veg. 001 GEN 016 007 Men Herrens engel fann henne innmed ei vatskjelda i øydemarki, den kjelda som er frammed vegen til Sur. 001 GEN 016 008 Og han sagde: «Du Hagar, terna hennar Saraj, kvar kjem du frå, og kvar etlar du deg?» Og ho sagde: «Eg laut røma frå Saraj, matmor mi.» 001 GEN 016 009 Då sagde Herrens engel til henne: «Gakk heim att til matmor di, og bøyg deg under handi hennar!» 001 GEN 016 010 Og Herrens engel sagde til henne: «Eg vil gjeva deg ei ætt som er endelaus: reint uteljande skal ho vera!» 001 GEN 016 011 Og Herrens engel sagde til henne: «Sjå, du er med barn, og du skal eiga ein son. Honom skal du kalla Ismael, av di Herren høyrde deg i naudi di. 001 GEN 016 012 Det vert eit villasen til kar. Hans hand skal vera lyft mot alle, og alle hender mot honom. Og midt for augo på alle brørne sine skal han slå seg ned.» 001 GEN 016 013 Og ho nemnde Herren, som hadde tala med henne, og sagde: «Du er Gud, den som ser alt!» Og ho sagde: «Kann det vera råd at eg her hev set skimten av den som all tid ser meg!» 001 GEN 016 014 Difor kallar dei den kjelda «Kjelda åt den som liver, og ser meg»; ho er millom Kades og Bered. 001 GEN 016 015 Og Hagar fekk ein son, og Abram kalla son sin, som Hagar hadde fenge, Ismael. 001 GEN 016 016 Abram var seks og åtteti år gamall, då han fekk Ismael med Hagar. 001 GEN 017 001 Då Abram var ni og nitti år gamall, synte Herren seg for honom, og sagde til honom: «Eg er Gud den Allvelduge. Far du fram for mi åsyn, og haldt deg ulastande, 001 GEN 017 002 so eg kann fremja mi pakt med deg og auka ætti di endelaust.» 001 GEN 017 003 Då kasta Abram seg å gruve, og Gud tala med honom, og sagde: 001 GEN 017 004 «Sjå, eg er i pakt med deg, og du skal verta far åt ein fjølde med tjoder. 001 GEN 017 005 Dei skal ikkje lenger kalla deg Abram, men du skal heita Abraham: til far åt ei mengd med folkeslag vil eg gjera deg. 001 GEN 017 006 Og eg vil lata deg veksa og aukast, so du vert til mange tjoder, kongar skal ættast frå deg. 001 GEN 017 007 Og eg vil stadfesta mi pakt med deg og med ætti di etter deg, frå alder til alder, ei æveleg pakt, og vera din Gud og Gud åt ætti di etter deg. 001 GEN 017 008 Og eg vil gjeva deg og ætti di etter deg det landet som du held til i, heile Kana’ans-landet, til eiga i all æva, og eg vil vera deira Gud.» 001 GEN 017 009 Og Gud sagde til Abraham: «Og du skal halda pakti mi, både du og ætti di etter deg, frå alder til alder! 001 GEN 017 010 Dette er pakti, som de skal halda, millom meg og dykk og ætti di etter deg: Alt karfolk hjå dykk skal umskjerast! 001 GEN 017 011 De skal skjera av holdet på huva dykkar: det skal vera merket på pakti millom meg og dykk. 001 GEN 017 012 Kvart sveinbarn hjå dykk skal umskjerast, fyrst det er åtte dagar gamall, alder etter alder, både dei som er fødde i huset, og dei som er kjøpte for pengar: alle dei som er frå framande land, og ikkje er av di ætt. 001 GEN 017 013 Umskjerast skal både dei som er fødde i huset ditt, og dei som er kjøpte for pengarne dine! So skal pakti mi te seg på holdet dykkar, ei æveleg pakt! 001 GEN 017 014 Men den som ikkje er umskoren, den som huveholdet ikkje er avskore på, den mannen skal verta utrudd or folket sitt; han hev brote mi pakt!» 001 GEN 017 015 Og Gud sagde til Abraham: «Saraj, kona di, skal du ikkje lenger kalla Saraj: Sara skal ho heita. 001 GEN 017 016 Og eg vil velsigna henne og gjeva deg ein son med henne og; velsigna vil eg henne, og ho skal verta til mange tjoder; kongar yver store rike skal ættast frå henne.» 001 GEN 017 017 Då kasta Abraham seg å gruve, og log. Og han sagde med seg sjølv: «Kann ein mann som er hundrad år gamall, få barn? Og Sara, som er nitti år, kann ho verta mor?» 001 GEN 017 018 Og Abraham sagde til Gud: «Gjev Ismael måtte få liva og tekkjast deg!» 001 GEN 017 019 Då sagde Gud: «Som eg hev sagt: Sara, kona di, skal eiga ein son, og du skal kalla honom Isak, og eg vil stadfesta pakti mi med honom, ei æveleg pakt, med hans ætt etter honom! 001 GEN 017 020 Og um Ismael, so hev eg og høyrt bøni di: Sjå, eg vil velsigna honom og lata honom veksa og aukast alt meir og meir. Tolv hovdingar skal han verta far til, og eg vil gjera honom til eit stort folk. 001 GEN 017 021 Men pakti mi vil eg stadfesta med Isak, som Sara skal eiga eit anna år dette bil.» 001 GEN 017 022 So sagde han ikkje meir til honom då. Og Gud for upp att frå Abraham. 001 GEN 017 023 Og same dagen tok Abraham son sin, Ismael, og alle som var fødde i huset hans, og alle som var kjøpte for pengarne hans, alt karfolket i huset hans Abraham, og skar av holdet på huva deira, som Gud hadde sagt med honom. 001 GEN 017 024 Abraham var ni og nitti år gamall, då huveholdet vart avskore på honom. 001 GEN 017 025 Og Ismael, son hans, var trettan år gamall, då huveholdet vart avskore på honom. 001 GEN 017 026 Denne same dagen vart dei umskorne, både Abraham og Ismael, son hans. 001 GEN 017 027 Og alle karar i huset hans, både dei som var fødde i huset, og dei framande, som var kjøpte for pengar, dei vart umskorne med honom. 001 GEN 018 001 Sidan synte Herren seg for honom i Mamrelunden, medan han sat i døri til tjeldbudi si, midt på heitaste dagen: 001 GEN 018 002 Som han såg upp og skoda utyver, fekk han sjå tri menner som stod framfyre honom. Med same han vart var deim, sprang han imot deim frå buddøri, og bøygde seg nedåt jordi, 001 GEN 018 003 og sagde: «Herre, hev du noko godvilje for meg, so gjer vel og sjå innum åt tenaren din. 001 GEN 018 004 Lat oss få henta noko vatn, so de kann två føterne og kvila dykk her under treet. 001 GEN 018 005 So skal eg finna ein bite mat, som de kann styrkja dykk med, fyrr de fer lenger, sidan det høver seg so at de legg vegen um tenaren dykkar.» Og dei sagde: «Ja, gjer som du segjer!» 001 GEN 018 006 Då skunda Abraham seg inn i budi til Sara og sagde: «Nøyt deg og tak tri settung fint mjøl, og knoda det, og baka kakor!» 001 GEN 018 007 Og burt til buskapen sprang han, og tok ut ein uksekalv som var fin og god; den let han drengen få, og han nøytte seg og laga honom til. 001 GEN 018 008 So tok han rjome og mjølk og kalven som drengen hadde laga til, og sette det fram åt deim, og sjølv stod han hjå deim under treet, medan dei åt. 001 GEN 018 009 Då sagde dei til honom: «Kvar er Sara, kona di?» «Sjå der inni tjeldbudi er ho, » sagde Abraham. 001 GEN 018 010 Då sagde han: «Når det lid ut i årsmotet, kjem eg hit til deg att, og då hev Sara, kona di, fenge ein son.» Og Sara høyrde det i buddøri; for den var attanfor honom. 001 GEN 018 011 Men Abraham og Sara var gamle og ut i åri komne; Sara hadde det ikkje lenger so som kvendi plar hava det. 001 GEN 018 012 Difor log Sara med seg sjølv, og tenkte: «Skulde eg få hug, endå so gamall og skrukkut som eg er? Og mannen min er og til års!» 001 GEN 018 013 Då sagde Herren til Abraham: «Kvi log Sara og tenkte: «Kann dette vera sant, at eg skal eiga barn, eg som er so gamall?» 001 GEN 018 014 Er det noko som er umogelegt for Herren? Til års dette bil kjem eg hit til deg att, og då hev Sara ein son.» 001 GEN 018 015 Men Sara neitta og sagde: «Eg log ikkje.» For ho var rædd. Då sagde han: «Jau, du log.» 001 GEN 018 016 So gjorde mennerne seg ferdige og gjekk, og dei tok leidi burtimot Sodoma; og Abraham gjekk med deim; han vilde fylgja deim på vegen. 001 GEN 018 017 Då sagde Herren: «Kvi skulde eg dylja for Abraham det som eg tenkjer å gjera, 001 GEN 018 018 Abraham som skal verta far til eit stort og sterkt folk? Alle folkeslag på jordi skal velsignast i honom. 001 GEN 018 019 For eg kjenner honom for den mann, at han vil segja til borni sine og til huset sitt etter seg, at dei skal halda seg etter Herrens veg og gjera rett og skil, so Herren kann lata det ganga fram som han hev lova Abraham.» 001 GEN 018 020 Og Herren sagde: «Klageropet yver Sodoma og Gomorra det er øgjelegt, og synderne deira dei er ovleg svære. 001 GEN 018 021 No vil eg ned og sjå um dei hev fare so ille åt som det lydest av det ropet som hev stige upp til meg; og hev dei ikkje det, so fær eg vita det!» 001 GEN 018 022 So snudde mennerne seg og gjekk, og dei tok vegen til Sodoma. Men Abraham stod endå framfor Herren. 001 GEN 018 023 Og Abraham gjekk innåt og sagde: «Vil du då riva burt dei rettvise saman med dei gudlause? 001 GEN 018 024 Um det no var femti rettvise menner i byen? Vil du då riva deim burt, og ikkje spara byen for deira skuld? 001 GEN 018 025 Det er ikkje di vis å fara so åt, drepa den som rettvis er, saman med den som er gudlause, so det gjeng dei rettvise like eins som dei gudlause. So er ikkje di vis! Den som byter rett all jordi yver, skulde ikkje han gjera rett!» 001 GEN 018 026 Då sagde Herren: «Finn eg i Sodoma by femti rettvise menner, so skal eg spara heile byen for deira skuld.» 001 GEN 018 027 Og Abraham tok til ords att og sagde: «Sjå, eg hev våga meg til å tala til Herren min, endå eg er mold og oska! 001 GEN 018 028 Um det no skulde vanta fem på dei femti rettvise mennerne? Vil du då leggja heile byen i øyde for desse fem skuld?» og han svara: «Finn eg fem og fyrti, so skal eg ikkje øydeleggja honom.» 001 GEN 018 029 Og Abraham heldt på og tala til honom, og sagde: «Um det no finst fyrti -?» og han svara: «Eg skal ikkje gjera det, for dei fyrti skuld.» 001 GEN 018 030 Då sagde Abraham: «Herren må ikkje verta vreid, um eg talar! Um det no finst tretti -?» Og han svara: «Eg skal ikkje gjera det, so sant eg finn tretti.» 001 GEN 018 031 Då sagde Abraham: «Sjå, eg hev våga meg til å tala til Herren min! Um det finst no tjuge -?» Og han svara: «Eg skal ikkje øydeleggja byen, for dei tjuge skuld.» 001 GEN 018 032 Då sagde Abraham: «Herren må ikkje verta vreid, um eg talar berre denne eine gongen til! Um det finst no ti -?» Og han svara: «Eg skal ikkje øydeleggja honom, for dei ti skuld.» 001 GEN 018 033 So gjekk Herren burt, då han hadde tala til endes med Abraham. Og Abraham gjekk heim att til seg. 001 GEN 019 001 Og dei tvo englarne kom til Sodoma um kvelden, medan Lot sat i byporten. Då Lot fekk sjå deim, reiste han seg og gjekk imot deim, og bøygde seg nedåt jordi, 001 GEN 019 002 og sagde: «Gode herrar, gjer so vel og ver med tenaren dykkar heim, og gjev dykk til hjå meg i natt, og två føterne dykkar. So kann de vera tidleg uppe i morgon og taka på vegen att.» Og dei sagde: «Nei, me vil vera ute på torget i natt.» 001 GEN 019 003 Men han nøydde deim so lenge til dei fylgde honom heim, og var med honom inn. Og han gjorde eit gjestebod åt deim, og baka søtebrød, og so åt dei. 001 GEN 019 004 Dei hadde endå ikkje lagt seg, so kom byfolket, mennerne i Sodoma, både unge og gamle, heile lyden, frå alle kantar, og slo ring um huset. 001 GEN 019 005 Og dei ropa til Lot og sagde med honom: «Kvar er dei mennerne som kom heim til deg i kveld? Lat deim koma ut til oss, so me kann få vår vilje med deim!» 001 GEN 019 006 Då gjekk Lot ut i døri til deim, og let hurdi att etter seg 001 GEN 019 007 og sagde: «Kjære brør, gjer då ikkje slik ei ugjerning! 001 GEN 019 008 Sjå, eg hev tvo døtter, som ingen kar hev vore nær. Lat meg senda deim ut til dykk, so kann de gjera med deim som de synest. Men desse mennerne her, deim må de ikkje gjera noko, etter di dei hev kome inn under skuggen av taket mitt.» 001 GEN 019 009 Men dei sagde: «Or vegen med deg! Her kjem denne framandkaren og fær bu her, » sagde dei, «og so gjev han seg til å døma jamt og samt! No skal me fara verre med deg enn med deim!» Og dei gjekk hardt inn på mannen, på Lot, og styrmde innåt og vilde brjota sund hurdi. 001 GEN 019 010 Då rette mennerne ut handi, og tok Lot inn i huset til seg, og stengde att hurdi. 001 GEN 019 011 Og dei vildra syni på dei kararne som var utfyre husdøri, både små og store, so dei fann ikkje døri, kor mykje dei stræva. 001 GEN 019 012 Og mennerne sagde med Lot: «Hev du elles nokon her som er skyld deg? nokon måg? Både søner og døtter og alt ditt folk her i byen lyt du få med deg burt. 001 GEN 019 013 For no skal me leggja denne byen i øyde, av di eit øgjelegt klagerop yver deim hev nått upp til Herren, og Herren hev sendt oss på den måten at me skal øydeleggja byen.» 001 GEN 019 014 Då gjekk Lot ut og tala til mågarne sine, deim som skulde hava døtterne hans, og sagde: «Upp, og kom dykk burt frå denne staden! For no vil Herren øydeleggja byen.» Men mågarne hans tenkte at han berre vilde narra deim. 001 GEN 019 015 Det fyrste det tok til å dagast, skunda englarne på Lot og sagde: «Upp! Tak kona di og dei tvo døtterne dine som er her, so du ikkje skal missa livet for alt det vonde skuld som er gjort her i byen!» 001 GEN 019 016 Men han tøvra. Då greip mennerne honom i handi, både honom og kona og døtterne hans, av di Herren vilde spara honom, og dei leidde honom ut, og slepte honom ikkje, fyrr dei var utanfor byen. 001 GEN 019 017 Då dei no var utum byen komne, sagde han: «Vil du berga livet, so røm! Sjå deg ikkje attende, og stana ikkje i heile kverven! Røm upp på fjellet! elles ryk du med.» 001 GEN 019 018 Då sagde Lot til deim: «Å nei, Herre! 001 GEN 019 019 Sjå, tenaren din hev funne nåde hjå deg, og stor er den miskunn du hev gjort meg, med di du hev berga livet mitt. Men upp på fjellet kann eg ikkje nå. Ulukka kunde koma yver meg, so eg laut døy. 001 GEN 019 020 Sjå, denne byen der er snar å røma til, og han er so liten! Er han ikkje liten? Kjære væne, lat meg få berga meg dit, so eg vert verande i live!» 001 GEN 019 021 Då sagde han til honom: «Ja, eg vil gjera deg til viljes i dette og, og ikkje søkkja ned den byen du talar um. 001 GEN 019 022 Skunda deg og røm dit, for eg kann ingen ting gjera, fyrr du er komen der.» Difor kallar dei den byen Soar. 001 GEN 019 023 Soli hadde runne på fjell, då Lot kom til Soar. 001 GEN 019 024 Då let Herren det regna svåvel og eld, frå Herren, frå himmelen, nedyver Sodoma og Gomorra, 001 GEN 019 025 og søkkte i kav båe dei byarne og heile kverven, med alle som i byarne budde, og alt som på vollarne voks. 001 GEN 019 026 Og kona hans Lot såg attum seg. Då vart ho til ein saltstein. 001 GEN 019 027 Um morgonen tidleg gjekk Abraham til den staden han var, då han stod framfor Herren, 001 GEN 019 028 og han skoda utyver Sodoma og Gomorra og utyver alt landet i kverven, og då såg han - såg røyken valt upp av jordi, som røyken av ein masomn. 001 GEN 019 029 So gjekk det til, at då Gud øydelagde byarne på Jordan-kverven, då kom Gud i hug Abraham, og leidde Lot midt utor øydeleggjingi, den gongen han søkkte ned dei byarne som Lot hadde butt i. 001 GEN 019 030 Og Lot for frå Soar upp i fjellet, og gav seg til der, og båe døtterne hans med honom; for han torde ikkje bu i Soar. Og han budde i ein heller, både han og døtterne hans. 001 GEN 019 031 Då sagde den eldste dotteri til den yngste: «Far vår er gamall, og det finst ikkje menner i landet, so dei kunde ganga til oss, som visi er i all verdi. 001 GEN 019 032 Kom, lat oss gjeva far vår vin å drikka og leggja oss hjå honom, so me held uppe ætti åt far vår!» 001 GEN 019 033 So skjenkte dei far sin vin same kvelden, og den eldste gjekk inn og lagde seg hjå far sin. Og han hådde ikkje då ho lagde seg, og heller ikkje då ho reis upp att. 001 GEN 019 034 Og dagen etter sagde den eldste dotteri med den yngste: «Høyr her! I natt låg eg med far min. Lat oss gjeva honom vin å drikka i kveld og, og gakk du inn og legg deg hjå honom, so held me uppe ætti åt far vår!» 001 GEN 019 035 So skjenkte dei far sin vin den kvelden og. Og den yngste kom og lagde seg hjå honom. Og han hådde ikkje at ho lagde seg, og heller ikkje at ho reis upp att. 001 GEN 019 036 Og båe døtterne hans Lot vart umhender med far sin. 001 GEN 019 037 Og den eldste fekk ein son, og kalla honom Moab. Frå honom er Moab-folket ætta, alt til den dag i dag. 001 GEN 019 038 Og den yngste fekk og ein son, og kalla honom Ben-Ammi. Frå honom er Ammons-sønerne ætta, alt til den dag i dag. 001 GEN 020 001 So flutte Abraham derifrå til Sudlandet og sette seg ned millom Kades og Sur, og sidan heldt han til i Gerar. 001 GEN 020 002 Og Abraham sagde um Sara, kona si: «Ho er syster mi.» Og Abimelek, kongen i Gerar, sende folk ut, og tok Sara. 001 GEN 020 003 Då kom Gud um natti til Abimelek i draume, og sagde til honom: «No lyt du døy, for di du hev teke denne kvinna; for ho er ei gift kona.» 001 GEN 020 004 Men Abimelek hadde ikkje vore nær henne. Og han sagde: «Herre, vil du då drepa rettvise folk og? 001 GEN 020 005 Sagde han ikkje sjølv med meg: «Ho er syster mi»? Og ho, ho sagde og: «Han er bror min.» Med skuldlaust hjarta og reine hender gjorde eg dette.» 001 GEN 020 006 Då sagde Gud til honom i draume: «Ja, eg veit at du gjorde det med skuldlaust hjarta, og det var eg sjølv som heldt deg ifrå å synda mot meg, med di eg ikkje let deg få røra henne. 001 GEN 020 007 Lat no du mannen få att kona si; for han er ein gudsmann - so bed han for deg, og då fær du liva. Men gjev du henne ikkje ifrå deg, so må du vita at du skal døy, både du og alle dine.» 001 GEN 020 008 Um morgonen tidleg reis Abimelek upp og kalla kring seg alle mennerne sine og sagde alt dette med deim, og kararne vart ovleg rædde. 001 GEN 020 009 Og Abimelek kalla til seg Abraham, og sagde med honom: «Kvi gjorde du dette mot oss? Kva vondt hadde eg gjort deg, sidan du vilde leggja so stor ei synd på meg og riket mitt? Du hev fare åt imot meg som ingen skulde fara åt! 001 GEN 020 010 Kva meinte du med det at du gjorde dette?» sagde Abimelek med Abraham. 001 GEN 020 011 Då sagde Abraham: «Eg tenkte det: «Dei hev visst ingen age for Gud i dette landet; dei kjem til å drepa meg for kona skuld.» 001 GEN 020 012 Og so er ho og i røyndi syster mi, dotter åt far min, men ikkje dotter åt mor mi. Og ho vart kona mi. 001 GEN 020 013 Og då Gud let meg fara frå heimen min ut i vide verdi, då sagde eg med henne: «Dette lyt du gjera for mi skuld: kvar me kjem helst, so seg um meg: «Han er bror min.»»» 001 GEN 020 014 So tok Abimelek både sauer og naut og drengjer og gjentor og gav Abraham, og let honom få att Sara, kona si. 001 GEN 020 015 Og Abimelek sagde: «Sjå, her hev du landet mitt fyre deg; bu der du helst vil!» 001 GEN 020 016 Og med Sara sagde han: «Sjå, her gjev eg bror din tusund sylvdalar. Det skal vera ei ærebot for deg hjå alle som er med deg, so kvar og ein kann sjå du er saklaus.» 001 GEN 020 017 So bad Abraham til Gud for deim, og Gud lækte Abimelek og kona hans og ternorne hans, so dei fekk born. 001 GEN 020 018 For Herren hadde heiltupp stengt kvart morsliv i huset åt Abimelek for Sara skuld, kona hans Abraham. 001 GEN 021 001 Og Herren såg til Sara, som han hadde sagt, og Herren gjorde for Sara det som han hadde lova. 001 GEN 021 002 Og Sara vart med barn, og fekk ein son med Abraham på hans gamle dagar, den tid som Gud hadde nemnt. 001 GEN 021 003 Og Abraham kalla son sin, den som Sara hadde fenge, Isak. 001 GEN 021 004 Og Abraham umskar Isak, son sin, då han var åtte dagar gamall, som Gud hadde sagt honom fyre. 001 GEN 021 005 Abraham var hundrad år gamall, då Isak, son hans, kom til verdi. 001 GEN 021 006 Og Sara sagde: «Gud hev laga det, so eg lyt læ; og alle som høyrer det, kjem til å læ åt meg. 001 GEN 021 007 Kven skulde vel tenkt seg og sagt det med Abraham, at Sara skulde leggja eit barn til brjostet?» sagde ho, «og no på hans gamle dagar hev eg fenge ein son!» 001 GEN 021 008 Og sveinen voks upp, og ho vande honom av, og Abraham gjorde eit stort gjestebod den dagen Isak vart avvand. 001 GEN 021 009 Og Sara såg at son åt Hagar frå Egyptarland, han som ho hadde fenge med Abraham, ståka og log. 001 GEN 021 010 Då sagde ho med Abraham: «Du skal jaga den terna der og son hennar! For ikkje skal son åt denne terna erva i hop med min son, med Isak.» 001 GEN 021 011 Dei ordi gjorde Abraham hjarteleg ilt for sonen skuld. 001 GEN 021 012 Men Gud sagde til Abraham: «Du skal ikkje hava hugilt for sveinen skuld eller terna skuld! Lyd du Sara i alt ho segjer til deg. For etter Isak skal ætti di heita. 001 GEN 021 013 Og sonen åt terna vil eg og gjera til eit heilt folk, etter di han er ditt barn.» 001 GEN 021 014 Morgonen etter reis Abraham tidleg upp, og tok fram brød og ei hit med vatn; det gav han Hagar, og lagde det på herdarne hennar; og han let henne få sveinen, og bad henne fara. So gjekk ho sin veg, og vingla umkring i Be’erseba-heidi. 001 GEN 021 015 Og vatnet traut i hiti. Då lagde ho sveinen ned under ein runne, 001 GEN 021 016 og sjølv gjekk ho eit stykke burt, som eit bogeskot på lag, og sette seg der. «Eg vil ikkje sjå på at sveinen døyr, » tenkte ho; difor sette ho seg eit stykke ifrå, og ho brast i og gret. 001 GEN 021 017 Men Gud høyrde sveinen øya seg, og Guds engel ropa frå himmelen til Hagar og sagde til henne: «Kva vantar deg, Hagar? Du tarv ikkje ottast! For Gud høyrde sveinen øya seg der han er. 001 GEN 021 018 Reis deg, lyft sveinen upp, og haldt honom fast i handi; eg vil gjera honom til eit stort folk.» 001 GEN 021 019 Og Gud opna augo hennar, so ho såg ein brunn; so gjekk ho dit, og fyllte hiti med vatn, og gav sveinen drikka. 001 GEN 021 020 Og Gud var med sveinen, og han voks upp, og budde i øydemarki, og då han tok til å mannast, vart han bogeskyttar. 001 GEN 021 021 Han slo seg ned i Paranheidi, og mor hans fann ei kona åt honom frå Egyptarland. 001 GEN 021 022 I same tidi hende det at Abimelek og Pikol, som var hovding yver heren hans, kom og sagde med Abraham: «Gud er med deg i alt det du gjer. 001 GEN 021 023 So sver meg no her ved Gud, at du ikkje vil fara med svik mot meg eller mot borni og barneborni mine: liksom eg hev gjort vel imot deg, so skal du gjera vel imot meg og mot det landet du hev fenge tilhald i.» 001 GEN 021 024 Og Abraham sagde: «Ja, det skal eg sverja på!» 001 GEN 021 025 Og Abraham kjærde seg for Abimelek yver den brunnen som drengjerne hans Abimelek hadde rana til seg. 001 GEN 021 026 Då sagde Abimelek: «Eg veit ikkje kven som hev gjort dette. Ikkje hev du sagt meg det, og ikkje hev eg høyrt det heller fyrr no i dag.» 001 GEN 021 027 So tok Abraham både sauer og naut og gav Abimelek, og dei gjorde ei semja seg imillom. 001 GEN 021 028 Og Abraham sette sju gimberlamb av fenaden for seg sjølve. 001 GEN 021 029 Då sagde Abimelek med Abraham: «Kva tyder det at du hev sett desse sju lambi for seg sjølve?» 001 GEN 021 030 «Desse sju lambi skal du hava av meg, » svara han; «det skal vera til vitnemål for meg, at eg hev grave denne brunnen.» 001 GEN 021 031 Difor kalla dei den staden Be’erseba. For der gjorde dei båe eiden. 001 GEN 021 032 So gjorde dei då ei semja i Be’erseba. Og Abimelek og Pikol, hovdingen yver heren hans, tok ut og for heim att til Filistarlandet. 001 GEN 021 033 Og Abraham sette ei tamariska i Be’erseba, og der kalla han på Herren, ævordoms Gud. 001 GEN 021 034 Og Abraham heldt lenge til i Filistarlandet. 001 GEN 022 001 Ei tid etter dette hadde gjenge fyre seg, hende det at Gud vilde røyna Abraham. Og han sagde til honom: «Abraham!» Og Abraham svara: «Ja, her er eg.» 001 GEN 022 002 Då sagde han: «Tak no son din, din einberningsson, honom som du held so av, Isak, og far til Morialand; der skal du gjera eit brennoffer og ofra honom på eit av fjelli, som eg skal segja deg.» 001 GEN 022 003 Morgonen etter reis Abraham tidleg upp, og klyvja asnet sitt, og tok med seg tvo av drengjerne sine og Isak, son sin. Og då han hadde kløyvt ved til brennofferet, gav han seg på vegen, og gjekk til den staden som Gud hadde sagt. 001 GEN 022 004 Tridje dagen då Abraham skoda kring seg, såg han staden han skulde til, langt burte. 001 GEN 022 005 Då sagde Abraham til drengjerne sine: «Ver no de her hjå asnet. Eg og sveinen, me vil ganga dit burt og beda, og so kjem me hit til dykk att.» 001 GEN 022 006 So tok Abraham offerveden og lagde på Isak, son sin, og sjølv tok han elden og kniven i handi, og so gjekk dei tvo eine. 001 GEN 022 007 Då sagde Isak med Abraham, far sin: «Du far!» sagde han. Og han sagde: «Ja, barnet mitt!» «Sjå, her er elden og veden, » sagde Isak, «men kvar er lambet som me skal ofra?» 001 GEN 022 008 Og Abraham sagde: «Gud veit nok råd til eit offerlamb, barnet mitt.» Og so gjekk dei tvo eine. 001 GEN 022 009 Då dei so kom til den staden som Gud hadde sagt, då bygde Abraham eit altar og lagde veden til rettes. So batt han Isak, son sin, og lagde honom på altaret, ovanpå veden. 001 GEN 022 010 Og Abraham rette ut handi og tok kniven, og vilde ofra son sin. 001 GEN 022 011 Då ropa Herrens engel til honom frå himmelen og sagde: «Abraham, Abraham!» Og han svara: «Ja, her er eg.» 001 GEN 022 012 Då sagde han: «Legg ikkje hand på sveinen, og gjer honom ikkje noko! For no veit eg at du hev age for Gud, sidan du ikkje ein gong sparde din einberningsson for mi skuld.» 001 GEN 022 013 Då Abraham skoda kring seg, fekk han auga på ein ver, som hekk fast etter horni i kjørri attanfor honom. So gjekk Abraham dit og tok veren, og ofra honom i staden for son sin. 001 GEN 022 014 Og Abraham kalla den staden: «Herren veit råd». Difor segjer dei den dag i dag: «På Herrens fjell veit dei råd.» 001 GEN 022 015 Og Herrens engel ropa endå ein gong frå himmelen til Abraham 001 GEN 022 016 og sagde: «Ved meg sjølv sver eg, » segjer Herren: «for di du gjorde dette, og ikkje ein gong sparde din einberningsson, 001 GEN 022 017 so skal eg storom velsigna deg og auka ætti di endelaust, som stjernorne på himmelen og sanden på havsens strand. Di ætt skal taka borgerne frå sine fiendar, 001 GEN 022 018 og i di ætt skal alle folk på jordi velsignast, for di du lydde etter ordi mine.» 001 GEN 022 019 So gjekk Abraham attende til drengjerne sine, og dei tok på heimvegen, og fylgdest åt til Be’erseba. Og Abraham vart buande i Be’erseba. 001 GEN 022 020 Ei tid etter dette hadde hendt, kom det ein og sagde med Abraham: «Nahor, bror din, og Milka hev og fenge born: 001 GEN 022 021 Us, som er eldst, og Buz, bror hans, og Kemuel, far til Aram, 001 GEN 022 022 og Kesed og Haso og Pildas og Jidlaf og Betuel.» 001 GEN 022 023 Og Betuel var far åt Rebekka. Desse åtte sønerne fekk Nahor, bror åt Abraham, med Milka. 001 GEN 022 024 Og med fylgjekona si, ho heitte Re’uma, fekk han og born; det var Tebah og Gaham og Tahas og Ma’aka. 001 GEN 023 001 Alderen hennar Sara vart hundrad og sju og tjuge år; det var liveåri hennar Sara. 001 GEN 023 002 Og Sara døydde i Arbabyen, som no heiter Hebron, i Kana’ans-land. Og Abraham gjekk heim og øya og gret yver Sara. 001 GEN 023 003 Sidan reis Abraham upp, og gjekk burt ifrå liket, og han tala til Hets-sønerne og sagde: 001 GEN 023 004 «Ein framand er eg imillom dykk, ein utlending. Lat meg få ein gravstad til eiga hjå dykk, so eg kann få gøyma henne som eg hev mist.» 001 GEN 023 005 Då svara Hets-sønerne Abraham og sagde med honom: 001 GEN 023 006 «Høyr her, gode herre! Ein gjæv hovding er du imillom oss. I den beste av graverne våre kann du jorda henne som du hev mist. Ingen av oss skal meinka deg gravi si til å jorda henne i.» 001 GEN 023 007 Då reiste Abraham seg, og bøygde seg for landslyden, for Hets-sønerne, 001 GEN 023 008 og so tala han til deim og sagde: «Samtykkjer de det, at eg gøymer henne som eg hev mist, so gjer vel og tel for Efron, son åt Sohar, 001 GEN 023 009 at han let meg få Makpelahelleren, som han eig, og som ligg i utkanten av gjordet hans. Han skal få gode pengar for honom, er so han vil selja meg honom, her midt imillom dykk, til eigande gravstad.» 001 GEN 023 010 Men Efron sat midt imillom Hets-sønerne, og Efron, hetiten, svara Abraham, so dei høyrde på det, Hets-sønerne, alle dei som sokna til tingstaden hans, og sagde: 001 GEN 023 011 «Nei, høyr her, gode herre! Det gjordet gjev eg deg, og helleren som er der, den gjev eg deg og, for augo åt landsmennerne mine gjev eg deg honom. Jorda du henne som du hev mist!» 001 GEN 023 012 Då bøygde Abraham seg for landslyden, 001 GEN 023 013 og han tala til Efron, so landslyden høyrde på det, og sagde: «Gjev du vilde høyra på meg! Eg legg det som gjordet er verdt. Tak imot det av meg, so eg der kann få jorda henne som eg hev mist!» 001 GEN 023 014 Og Efron svara Abraham og sagde med honom: 001 GEN 023 015 «Høyr her, gode herre! Eit jordstykke, som er verdt fire hundrad sylvdalar, kva er det millom meg og deg? Jorda du henne som du hev mist!» 001 GEN 023 016 Og Abraham merkte seg ordi hans Efron, og Abraham vog upp åt Efron det sylvet han hadde tala um medan Hets-sønerne høyrde på det, fire hundrad sylvdalar, av deim som gjekk og galdt millom kjøpmennerne. 001 GEN 023 017 Og gjordet hans Efron i Makpela, som ligg austanfor Mamre, både gjordet og helleren som der var, og alle dei tre som på gjordet voks, so vidt det rokk rundt ikring, vart skøytt 001 GEN 023 018 til Abraham, so dei såg på det, Hets-sønerne, alle dei som sokna til tingstaden hans. 001 GEN 023 019 Sidan jorda Abraham Sara, kona si, i helleren på Makpelagjordet, austanfor Mamre, der Hebron no ligg, i Kana’ans-land. 001 GEN 023 020 Og gjordet med helleren som var der, kom frå Hets-sønerne yver på Abrahams hender, so han fekk det til eigande gravstad. 001 GEN 024 001 Abraham var gamall og langt uti åri. Men Herren hadde velsigna honom i eitt og alt. 001 GEN 024 002 Og Abraham sagde med tenaren sin, han som var den eldste i huset og rådde yver alt det han åtte: «Kjære deg, legg handi di i fanget mitt, 001 GEN 024 003 so vil eg taka ein eid av deg ved Herren, som er Gud i himmelen og Gud på jordi, at du ikkje skal lata son min gifta seg med nokor av døtterne åt Kana’ans-folket, som eg bur i lag med; 001 GEN 024 004 men til heimlandet mitt og til mitt eige folk skal du fara og festa ei kona åt Isak, son min.» 001 GEN 024 005 Då sagde tenaren med honom: «Men um no ikkje ho vil fylgja meg hit til dette landet, skal eg då taka son din attende til det landet som du er komen ifrå?» 001 GEN 024 006 Og Abraham svara: «Vara deg, so du ikkje fer dit att med son min! 001 GEN 024 007 Herren, Gud i himmelen, som tok meg ut or farshuset mitt og fødesheimen min, og som tala til meg, og svor meg til og sagde: «Di ætt vil eg gjeva dette landet» - han skal senda sin engel fyre deg, so du der finn ei kona åt son min. 001 GEN 024 008 Men vil ikkje ho fylgja deg, so skal du vera løyst ifrå eiden, berre far ikkje dit att med son min!» 001 GEN 024 009 Då lagde tenaren handi si i fanget åt Abraham, husbonden sin, og svor honom eiden på dette. 001 GEN 024 010 So tok tenaren ti kamelar, av deim som husbonden hans åtte, og for av garde, og med seg hadde han alle slag gilde ting, som høyrde husbonden hans til; og han tok ut, og for til Mesopotamia, til byen hans Nahor. 001 GEN 024 011 Og han let kamelarne leggja seg ned utanfor byen, innmed vatsbrunnen; det var i kveldingi, det bilet då kvendi plar koma ut og henta vatn. 001 GEN 024 012 Og han sagde: «Herre, du som er Gud åt Abraham, husbonden min, å, lat det laga seg godt for meg i dag, og gjer vel imot Abraham, husbonden min! 001 GEN 024 013 Sjå, no stend eg her innmed vatskjelda, medan døtterne åt bymennerne kjem ut etter vatn. 001 GEN 024 014 Lat det då vera so, at den møyi som eg segjer dette med: «Kjære væne, halla på krukka di, og lat meg få drikka!» og som svarar: «Drikk du, og kamelarne dine skal eg og gjeva drikka!» - at ho er den du hev etla åt Isak, tenaren din, og på det skal eg skyna at du vil gjera vel mot husbonden min!» 001 GEN 024 015 Og sjå: fyrr han hadde tala til endes, bar det so til at Rebekka, dotter hans Betuel, son åt Milka og Nahor, bror hans Abraham, kom ut, med krukka si på oksli. 001 GEN 024 016 Det var ei ovvæn gjenta, ei ungmøy, som ingen kar hadde vore nær. Ho gjekk ned til kjelda, og fyllte krukka si, og kom upp att. 001 GEN 024 017 Då sprang tenaren imot henne og sagde: «Kjære væne, lat meg få drikka litt vatn av krukka di!» 001 GEN 024 018 Og ho sagde: «Drikk, gode herre!» og ho skunda seg og tok krukka si ned i handi og gav honom drikka. 001 GEN 024 019 Og då han hadde drukke seg utyrst, sagde ho: «No skal eg henta vatn åt kamelarne dine og, til dei fær nøgdi si.» 001 GEN 024 020 So nøytte ho seg og tømde krukka i troi, og sprang so burt til brunnen att etter vatn, og ho brynnte alle kamelarne hans. 001 GEN 024 021 Og mannen stirde på henne og tagde; han vilde sjå, um Herren let ferdi hans lukkast, eller ikkje. 001 GEN 024 022 Då so kamelarne hadde drukke, tok mannen fram ein gullring, som vog ein halvt lodd, og tvo gullband, som ho skulde hava kring armarne; dei vog ti lodd. 001 GEN 024 023 Og han sagde: «Kven er du dotter åt? Kjære deg, seg meg det! Hev far din rom til å hysa oss i natt?» 001 GEN 024 024 Og ho svara: «Eg er dotter hans Betuel, son åt Nahor og Milka. 001 GEN 024 025 Me hev fullt upp både av halm og for, » sagde ho til honom, «og husrom for dykk hev me og.» 001 GEN 024 026 Då lagde mannen seg på kne, og takka Herren og sagde: 001 GEN 024 027 «Lova vere Herren, Gud åt Abraham, husbonden min! Han hev ikkje gløymt sin nåde og truskap mot husbonden min. Herren hev leidt meg rette vegen fram til brorfolket åt husbonden min!» 001 GEN 024 028 Men møyi sprang heim til mor si og fortalde alt dette. 001 GEN 024 029 Rebekka hadde ein bror som heitte Laban. Og Laban sprang ut til kjelda, til mannen: 001 GEN 024 030 då han fekk sjå ringen og gullbandi som syster hans hadde kring armarne, og då han høyrde Rebekka, syster hans, sagde: «Det og det sagde mannen med meg, » so gjekk han og vilde finna mannen, og sjå: der stod han hjå kamelarne attmed kjelda. 001 GEN 024 031 Då sagde han: «Kom inn, du som Herren hev velsigna so rikleg! Kvi stend du her ute? Og eg hev skipa i huset og stelt til rom åt kamelarne!» 001 GEN 024 032 So gjekk mannen inn i huset, og klyvja av kamelarne; og hin kom med halm og for åt kamelarne, og med vatn åt honom og deim som var med honom, til å två føterne i. 001 GEN 024 033 Og dei sette fram mat åt honom; men han sagde: «Eg vil ikkje eta fyrr eg hev bore upp målemnet mitt.» «Seg fram!» sagde hin. 001 GEN 024 034 Då sagde han: «Eg er tenaren hans Abraham. 001 GEN 024 035 Herren hev storleg velsigna husbonden min, so han hev vorte rik; han hev gjeve honom sauer og naut, og sylv og gull, og drengjer og gjentor, og kamelar og asen. 001 GEN 024 036 Og Sara, kona åt husbonden min, åtte ein son på sine gamle dagar; honom hev han gjeve alt det han eig. 001 GEN 024 037 Og husbonden min tok ein eid av meg og sagde: «Du skal ikkje lata son min gifta seg med nokor av døtterne åt Kana’ans-folket, som eg bur i lag med. 001 GEN 024 038 Men til farshuset mitt skal du fara, og til mi eigi ætt, og festa ei kona åt son min.» 001 GEN 024 039 Då sagde eg til husbonden min: «Men um no ikkje ho vil fylgja meg?» 001 GEN 024 040 Og han sagde med meg: «For Herrens åsyn hev eg ferdast; han skal senda sin engel med deg og lata ferdi di lukkast, so du finn ei kona åt son min av mi eigi ætt og i farshuset mitt. 001 GEN 024 041 Då skal du vera løyst ifrå eiden, når du kjem til mi eigi ætt; og vil dei ikkje gjeva deg henne, so er du og løyst ifrå eiden.» 001 GEN 024 042 So kom eg då i dag til kjelda, og eg sagde: «Herre, du som er Gud åt Abraham, husbonden min! Å vilde du lata ferdi mi lukkast for meg! 001 GEN 024 043 Sjå no stend eg her innmed vatskjelda; lat det då vera so: når det kjem ei møy ut etter vatn, og eg segjer med henne: «Kjære væne, lat meg få drikka litt vatn av krukka di, » 001 GEN 024 044 og ho då segjer med meg: «Drikk du, og til kamelarne dine skal eg og henta vatn, » so er ho det vivet som Herren hev etla åt son til husbonden min.» 001 GEN 024 045 Fyrr eg fekk sagt alt det eg hadde på hjarta, sjå, då kom Rebekka ut, med krukka si på oksli, og ho gjekk ned til kjelda og auste upp vatn. Og eg sagde med henne: «Kjære væne, lat meg få drikka!» 001 GEN 024 046 Då skunda ho seg og tok krukka si ned av oksli, og sagde: «Drikk du, og kamelarne dine skal eg og gjeva drikka.» So drakk eg, og kamelarne gav ho og vatn. 001 GEN 024 047 Og eg spurde henne: «Kven er du dotter åt?» «Dotter hans Betuel, son åt Nahor og Milka, » sagde ho. Då sette eg ringen i nosi hennar, og gullbandi på armarne hennar. 001 GEN 024 048 Og eg lagde meg på kne og takka Herren, og eg lova Herren, Gud åt Abraham, husbonden min, for di han hadde styrt meg på rette vegen til å finna brordotter åt husbonden min for son hans. 001 GEN 024 049 Vil de no vera snilde og trugne mot husbonden min, so seg meg det, og vil de ikkje, so seg meg det, so eg kann venda meg på ei onnor leid!» 001 GEN 024 050 Då svara Laban og Betuel og sagde: «Dette kjem frå Herren! Me kann ingen ting segja deg, korkje vondt eller godt. 001 GEN 024 051 Sjå her hev du Rebekka! Tak henne og far heim att, og lat son åt husbonden din få henne til kona, som Herren hev sagt.» 001 GEN 024 052 Då tenaren hans Abraham høyrde dei ordi, lagde han seg å gruve og takka Herren. 001 GEN 024 053 Og tenaren tok fram sylvty og gullty og væne klæde og gav Rebekka, og mor hennar og bror hennar gav han og gode gåvor. 001 GEN 024 054 So åt dei og drakk, han og dei mennerne som var med honom, og dei var der um natti. Men då dei reis upp um morgonen, sagde han: «Lat meg få fara heim att til husbonden min!» 001 GEN 024 055 Då sagde bror hennar og mor hennar: «Lat møyi få drygja eit bil hjå oss, ei åtte ti dagar; sidan kann du fara!» 001 GEN 024 056 Men han sagde med deim: «Heft meg ikkje, no Herren hev late ferdi mi lukkast! Lat meg få taka i vegen og fara heim att til husbonden min!» 001 GEN 024 057 Då sagde dei: «Me skal ropa på møyi og spyrja henne sjølv!» 001 GEN 024 058 So ropa dei på Rebekka og sagde med henne: «Vil du fara med denne mannen?» «Ja, det vil eg, » sagde ho. 001 GEN 024 059 So bad dei vel fara med Rebekka, syster si, og fostermor hennar, og med tenaren hans Abraham og mennerne hans. 001 GEN 024 060 Og dei velsigna Rebekka og sagde med henne: «Du syster vår, måtte du verta til tusund gonger titusund. Og måtte ætti di borgern’ ifrå sine uvener taka!» 001 GEN 024 061 Og Rebekka og møyarne hennar ferda seg til, og steig på kamelarne, og fylgde mannen. Og tenaren tok Rebekka med seg og for av garde. 001 GEN 024 062 Isak var nyst heimkomen: han hadde vore burt til «Kjelda åt den som liver, og ser meg»; for han budde i Sudlandet. 001 GEN 024 063 Og Isak gjekk ute på marki og lengta, medan det for til å kvelda. Og då han såg upp og skoda kring seg, sjå, då kom der kamelar. 001 GEN 024 064 Og Rebekka såg upp, og gådde Isak. Då sprang ho ned av kamelen, 001 GEN 024 065 og sagde til tenaren: «Kven er denne mannen som kjem imot oss på marki?» «Det er husbonden min, » sagde tenaren. Då tok ho sløret og hadde attfor andlitet. 001 GEN 024 066 So fortalde tenaren Isak alt det han hadde gjort. 001 GEN 024 067 Og Isak leidde henne inn i den tjeldbudi som Sara, mor hans, hadde havt, og tok Rebekka heim til seg, og ho vart kona hans, og han heldt henne kjær. So fekk Isak trøyst i sorgi yver mor si. 001 GEN 025 001 Og Abraham tok seg ei kona att; ho heitte Ketura. 001 GEN 025 002 Med henne fekk han Simran og Joksan og Medan og Midjan og Jisbak og Suah. 001 GEN 025 003 Og Joksan var far til Sjeba og Dedan. Og sønerne hans Dedan var Assurar og Letusar og Leummar. 001 GEN 025 004 Og sønerne hans Midjan var Efa og Efer og Hanok og Abida og Elda’a. Alle desse var borni hennar Ketura. 001 GEN 025 005 Abraham gav Isak alt det han åtte. 001 GEN 025 006 Men sønerne åt fylgjekonorne sine gav Abraham gåvor og let deim flytja burt frå Isak, son sin, og taka austetter, til Austerland, medan han endå livde. 001 GEN 025 007 Og dette er dagarne hans Abraham og den alderen han nådde: hundrad og fem og sytti år. 001 GEN 025 008 Og Abraham sålast og døydde etter ein god alderdom, gamall og mett av dagar, og kom til federne sine. 001 GEN 025 009 Og Isak og Ismael, sønerne hans, jorda honom i Makpelahelleren, på gjordet hans Efron, son åt Sohar, hetiten, austanfor Mamre, 001 GEN 025 010 det gjordet som Abraham hadde kjøpt av Hets-sønerne. Der vart Abraham og Sara, kona hans, jorda. 001 GEN 025 011 Men då Abraham var slokna, gav Gud velsigningi si til Isak, son hans. Og Isak, han budde attmed «Kjelda åt den som liver, og ser meg». 001 GEN 025 012 Dette er ættartalet åt Ismael, son hans Abraham, han som Abraham fekk med Hagar frå Egyptarland, terna hennar Sara. 001 GEN 025 013 Og dette er namni på sønerne hans Ismael, dei namni som er i ættarsoga deira: Nebajot, det var eldste son hans Ismael, og Kedar og Adbe’el og Mibsam 001 GEN 025 014 og Misma og Duma og Massa 001 GEN 025 015 og Hadar og Tema og Jetur og Nafis og Kedma. 001 GEN 025 016 Dette var sønerne hans Ismael, og dette var namni deira, med grenderne og lægri deira, tolv ættarhovdingar. 001 GEN 025 017 Og dette er liveåri hans Ismael: hundrad og sju og tretti år. Og han sålast og døydde, og kom til federne sine. 001 GEN 025 018 Og dei budde frå Havila til Sur, som ligg midt for Egyptarland, når du tek leidi mot Assur. Midt for augo åt alle brørne sine slo han seg ned. 001 GEN 025 019 Dette er ættarsoga hans Isak, son åt Abraham: 001 GEN 025 020 Abraham var far åt Isak. Og Isak var fyrti år gamall, då han gifte seg med Rebekka, dotter åt Betuel, aramæaren frå Mesopotamia, syster åt Laban, aramæaren. 001 GEN 025 021 Og Isak bad til Herren for Rebekka, kona si, av di ho var barnlaus. Og Herren høyrde bøni hans, og Rebekka, kona hans, vart umhender. 001 GEN 025 022 Men borni drogst i livet hennar. Då sagde ho: «Er det so, kvi skal eg då vera til?» Og ho gjekk av stad og spurde Herren. 001 GEN 025 023 Og Herren sagde til henne: «I livet ditt er lydar tvo, Tvo folk skal frå ditt fang seg greina; Eitt folk er sterkare enn hitt. Den eldre skal den yngre tena!» 001 GEN 025 024 Då so tidi hennar kom, at ho skulde eiga barn, sjå, då var det tvillingar i livet hennar. 001 GEN 025 025 Og den som kom fyrst, var raud, og loden yver allan, som ein feld; so kalla dei honom Esau. 001 GEN 025 026 Og då bror hans kom, heldt han med handi i hælen på Esau. So kalla dei honom Jakob. Då dei kom til verdi, var Isak seksti år gamall. 001 GEN 025 027 Og sveinarne voks upp, og Esau vart ein glup veidemann, og heldt til i skog og mark; men Jakob var ein mild og fredsam kar, og heldt seg heime, attmed tjeldbuderne. 001 GEN 025 028 Og Isak tykte gildast um Esau, for han åt gjerne vilt; men Rebekka tykte gildast um Jakob. 001 GEN 025 029 Ein gong koka Jakob ein velling; då kom Esau heim av skogen, og var trøytt og mod. 001 GEN 025 030 Og Esau sagde med Jakob: «Å lat meg få gløypa i meg noko av det raude, dette raude der; eg er reint kvitt!» Difor kallar dei honom Edom. 001 GEN 025 031 Då sagde Jakob: «Sel meg fyrst odelen din!» 001 GEN 025 032 Og Esau sagde: «Du ser, eg er åt og skal døy; kva skal eg då med odelen?» 001 GEN 025 033 «Gjer fyrst eiden på det!» sagde Jakob. So gjorde Esau eiden på det, og selde odelen sin til Jakob. 001 GEN 025 034 Og Jakob gav Esau brød og linsevelling, og han åt, og drakk, og reis upp, og gjekk sin veg. So lite vyrde Esau odelen. 001 GEN 026 001 Og det kom eit uår, so det vart stor naud i landet, liksom fyrre gongen, medan Abraham livde. Då for Isak til Gerar, til Abimelek, filistarkongen. 001 GEN 026 002 Og Herren synte seg for honom og sagde: «Far ikkje ned til Egyptarland! Bu i det landet som eg segjer deg! 001 GEN 026 003 Hald til i dette landet! Eg skal vera med deg og velsigna deg; for deg og ætti di vil eg gjeva alle desse landi; eg vil halda den eiden eg svor Abraham, far din. 001 GEN 026 004 Og eg vil lata ætti di aukast, so ho vert som stjernorne på himmelen, og eg vil gjeva ætti di alle desse landi, og i di ætt skal alle folk på jordi velsignast, 001 GEN 026 005 for di Abraham lydde meg, og heldt alt det eg vilde han skulde halda, bodi og fyresegnerne og loverne mine.» 001 GEN 026 006 So vart Isak buande i Gerar. 001 GEN 026 007 Og mennerne der i bygdi spurde honom ut um kona hans. Då sagde han: «Ho er syster mi.» For han torde ikkje segja at ho var kona hans; han var rædd mennerne i bygdi kunde slå honom i hel for Rebekka skuld, av di ho var so væn. 001 GEN 026 008 Men då han hadde vore der eit bil, bar det so til, at Abimelek, filistarkongen, skvatta ut igjenom vindauga og fekk sjå at Isak heldt gaman med Rebekka, kona si. 001 GEN 026 009 Og Abimelek kalla Isak til seg og sagde: «No ser me ho er kona di! Kvi sagde du då at ho var syster di?» «Eg tenkte eg kunde koma til å missa livet for hennar skuld, » svara Isak. 001 GEN 026 010 Då sagde Abimelek: «Kva er det du hev gjort imot oss! Kor lett kunde ikkje det ha hendt, at einkvar av folket hadde lege med kona di, og då hadde du lagt ei stor synd på oss.» 001 GEN 026 011 Sidan tala Abimelek til alt folket og lyste ut dei ordi: «Den som rører denne mannen eller kona hans, han skal lata livet.» 001 GEN 026 012 Isak sådde der i landet, og det året fekk han hundrad foll; for Herren velsigna honom. 001 GEN 026 013 Og mannen tok til å verta rik, og vart rikare og rikare, til han var ovrik. 001 GEN 026 014 Han hadde mykje bufe, både smått og stort, og mange drengjer, og filistarane vart ovundsjuke på honom. 001 GEN 026 015 Og alle dei brunnar som drengjerne åt far hans hadde grave medan Abraham, far hans, livde, deim kasta filistarane att, og fyllte deim med jord. 001 GEN 026 016 Og Abimelek sagde med Isak: «Flyt burt ifrå oss! du hev vorte for stor for oss.» 001 GEN 026 017 So flutte Isak burt, og lægra i Gerardalen, og der vart han buande. 001 GEN 026 018 Og Isak grov upp att dei brunnarne som dei hadde grave medan Abraham, far hans, livde, og som filistarane hadde fyllt att då Abraham var burte, og han kalla deim det same som far hans hadde kalla deim. 001 GEN 026 019 Og drengjerne hans Isak grov der i dalen, og fann ei vatsådr. 001 GEN 026 020 Då tok hyrdingarne frå Gerar til å trætta med hyrdingarne hans Isak, og sagde: «Det er vårt vatn.» Og Isak kalla den brunnen Esek, av di dei hadde dregest med honom. 001 GEN 026 021 Sidan grov dei ein annan brunn. Den trætta dei og um, og han kalla honom Sitna 001 GEN 026 022 So flutte han burt derifrå, og grov ein ny brunn. Den trætta dei ikkje um, og han kalla honom Rehobot, og sagde: «No hev Herren gjort det romt for oss, so me kann veksa i landet.» 001 GEN 026 023 Sidan for han derifrå upp til Be’erseba. 001 GEN 026 024 Og same natti synte Herren seg for honom, og sagde: «Eg er Gud åt Abraham, far din. Ver ikkje rædd, eg er med deg; eg skal velsigna deg og lata ætti di aukast for Abraham skuld, han som var tenaren min.» 001 GEN 026 025 So bygde han eit altar der, og kalla på Gud. Og der sette han upp tjeldbudi si, og drengjerne hans grov ein brunn. 001 GEN 026 026 Sidan kom Abimelek til honom frå Gerar med Ahusat, venen sin, og Pikol, herhovdingen sin. 001 GEN 026 027 Då sagde Isak med deim: «Kvi kjem de hit til meg, de som hev hata meg og jaga meg burt ifrå dykk?» 001 GEN 026 028 Og dei svara: «Me ser det grant at Herren er med deg, og no segjer me: «Kom, lat oss sverja ein eid oss imillom, me og du, og lat oss få gjera ei semja med deg, 001 GEN 026 029 at du ikkje skal gjera oss noko vondt, liksom heller ikkje me rørde deg, men berre gjorde vel imot deg, og let deg fara i fred.» No er du den som Herren hev velsigna.» 001 GEN 026 030 So gjorde han eit gjestebod for deim, og dei åt og drakk. 001 GEN 026 031 Og tidleg um morgonen reis dei upp, og gjorde eiden åt kvarandre. Sidan bad Isak farvel med deim, og dei for burt ifrå honom i fred. 001 GEN 026 032 Same dagen hende det at drengjerne hans Isak kom og sagde frå um den brunnen dei hadde grave. «No hev me funne vatn!» sagde dei med honom. 001 GEN 026 033 Og han kalla brunnen Sjib’a. Difor heiter byen Be’erseba den dag i dag. 001 GEN 026 034 Då Esau var fyrti år gamall, gifte han seg med Jehudit, dotter åt ein hetit som heitte Be’eri, og med Basmat, dotter åt ein annan hetit, som heitte Elon. 001 GEN 026 035 Og det vart ei hjartesorg for Isak og Rebekka. 001 GEN 027 001 Då Isak var gamall vorten, og tok til å dimmast på syni, so han ikkje kunde skilja, då kalla han til seg Esau, eldste son sin, og sagde: «Du son min!» Og Esau svara: «Ja, her er eg!» 001 GEN 027 002 Då sagde han: «No er eg gamall vorten og veit ikkje kva dag eg kann døy. 001 GEN 027 003 Tak no du veidegogni di, pilehuset og bogen, og gakk ut i marki, og veid meg noko vilt, 001 GEN 027 004 og laga ein god rett åt meg, soleis som du veit eg likar det, og kom so inn til meg med det; då vil eg eta, so sjæli mi kann få velsigna deg, innan eg døyr.» 001 GEN 027 005 Og Rebekka lydde på at Isak tala til Esau, son sin. So gjekk Esau ut i marki og vilde veida noko vilt og hava med seg heim. 001 GEN 027 006 Då sagde Rebekka med Jakob, son sin: «Høyr her!» sagde ho, «eg lydde på at far din tala til Esau, bror din, og sagde: 001 GEN 027 007 «Kom heim med noko vilt, og laga ein god rett åt meg, so eg fær eta; då vil eg velsigna deg for Herrens åsyn, innan eg døyr.» 001 GEN 027 008 Lyd no du meg, son min, og gjer som eg segjer deg fyre. 001 GEN 027 009 Gakk burt i buflokken, og tak tvo gode kidungar, so skal eg laga ein god rett av deim åt far din, soleis som eg veit han likar det, 001 GEN 027 010 og du skal ganga inn til far din med det, so han fær eta og kann velsigna deg, fyrr han døyr!» 001 GEN 027 011 Då sagde Jakob med Rebekka, mor si: «Du veit Esau, bror min, er loden, og eg er snaud. 001 GEN 027 012 Kann henda far min trivlar på meg. Då trur han eg vil hava honom til narr, og eg fær ei våbøn yver meg og ingi velsigning.» 001 GEN 027 013 «Den våbøni skal eg taka på meg, son min, » sagde mor hans. «Berre lyd du meg, og gakk og henta meg kidi!» 001 GEN 027 014 Då gjekk han og henta deim, og kom til mor si med deim, og mor hans laga ein god rett, soleis som ho visste far hans vilde lika det. 001 GEN 027 015 So tok Rebekka dei beste klædi åt Esau, eldste son sin - dei låg inni huset hjå henne - og hadde deim på Jakob, yngste son sin. 001 GEN 027 016 Og skinni av kidungarne hadde ho på henderne hans og på halsen hans der han var snaud. 001 GEN 027 017 So let ho Jakob, son sin, få den gode retten og brødet som ho hadde stelt til, 001 GEN 027 018 og han gjekk inn til far sin, og sagde: «Far!» Og han sagde: «Ja, her er eg. Kven er du, guten min?» 001 GEN 027 019 Då sagde Jakob med far sin: «Eg er Esau, eldste son din. Eg hev gjort som du bad meg. Ris no upp, og set deg og et av det eg hev veidt, so sjæli di kann velsigna meg!» 001 GEN 027 020 Og Isak sagde med son sin: «So snøgg som du var til å finna det, son min!» Og han sagde: «Herren, din Gud, sende det imot meg.» 001 GEN 027 021 Då sagde Isak med Jakob: «Kom då hit, guten min, og lat meg få kjenna på deg um du er Esau, son min, eller ikkje!» 001 GEN 027 022 So gjekk Jakob innåt Isak, far sin, og han trivla på honom og sagde: «Det er målet hans Jakob, men henderne hans Esau.» 001 GEN 027 023 Og han kjende honom ikkje; for henderne hans var lodne som henderne åt Esau, bror hans; og han velsigna honom. 001 GEN 027 024 «Er du Esau, son min?» sagde han. Og han svara: «Ja, det er eg.» 001 GEN 027 025 «Set no fram åt meg då, » sagde Isak, «og lat meg få eta av det som son min hev veidt, so sjæli mi kann velsigna deg!» Då sette han fram åt honom, og han åt, og han kom med vin til honom, og han drakk. 001 GEN 027 026 So sagde Isak, far hans, med honom: «Kom no hit, og kyss meg, son min!» 001 GEN 027 027 Då gjekk han burt til honom og kysste honom, og han kjende angen av klædi hans, og velsigna honom og sagde: «Sjå, som angen av ei eng som Herren signa, so angar det av sonen min! 001 GEN 027 028 So gjeve Gud deg dogg frå himlen høge, og engjar av dei feitaste på jordi, og nøgdi utav korn og druvesaft! 001 GEN 027 029 Deg tjoder tena skal, og folkeslag skal falla deg til fota. Ver herre yver brørne dine! Borni åt mor di bøygje seg for deg! Forbanna vere dei som deg forbannar! Velsigna vere dei som deg velsignar!» 001 GEN 027 030 Med same Isak hadde velsigna Jakob - det var ikkje meir enn so vidt at Jakob var komen ut att frå Isak, far sin - då kom Esau, bror hans, heim att or veideskog. 001 GEN 027 031 Han og laga ein god rett og bar inn til far sin. So sagde han med far sin: «Vil ikkje far risa upp og eta av det som son hans hev veidt, so sjæli di kann velsigna meg!» 001 GEN 027 032 Og Isak, far hans, spurde honom: «Kven er du?» Og han svara: «Eg er Esau, eldste son din.» 001 GEN 027 033 Då vart Isak so forfærd at han skalv, og han sagde: «Kven var det då som veide vilt og kom til meg med? Eg åt av alt saman, og velsigna honom, fyrr du kom, og no lyt han vera velsigna.» 001 GEN 027 034 Då Esau høyrde dei ordi av far sin, sette han i eit skrik so høgt og sårt, at det var ilt å høyra. So sagde han med far sin: «Velsigna meg, velsigna meg og, far!» 001 GEN 027 035 Men han svara: «Bror din kom med velor og tok velsigningi di.» 001 GEN 027 036 «Heiter han då ikkje med rette Jakob?» sagde Esau. «Meg hev han no svike tvo gonger. Fyrst tok han odelen min, og sjå no hev han teke velsigningi mi.» So sagde han: «Hev du ikkje att ei velsigning til meg og?» 001 GEN 027 037 Og Isak svara Esau og sagde: «Sjå, no hev eg sett honom til herre yver deg, og alle brørne hans hev eg gjort til hans tenarar, og med korn og druvesaft hev eg styrkt honom! Kva kann eg so gjera for deg, son min?» 001 GEN 027 038 Og Esau sagde med far sin: «Hev du då berre denne eine velsigningi, far? Velsigna meg, velsigna meg og, far!» Og Esau gret høgt. 001 GEN 027 039 Då tok Isak, far hans, til ords att, og sagde til honom: «Sjå, langt burte frå dei feite bøarne din bustad vera skal, og utan himmeldoggi ovantil. 001 GEN 027 040 Av sverdet ditt du liva skal, og tena lyt du broder din, men ein gong kjem den tid du riv deg laus, og rister oket hans av halsen din.» 001 GEN 027 041 Men Esau hata Jakob for den velsigningi som far hans hadde lyst yver honom, og Esau sagde med seg sjølv: «Snart kjem den tidi då me lyt syrgja yver far min; då skal eg drepa Jakob, bror min.» 001 GEN 027 042 Og Rebekka fekk vita kva Esau, eldste son hennar, hadde sagt. Då sende ho bod etter Jakob, yngste son sin, og sagde med honom: «Høyr her! Esau, bror din, vil hemna seg på deg og drepa deg. 001 GEN 027 043 Lyd no meg, son min: tak ut og røm til Kharan, til Laban, bror min, 001 GEN 027 044 Og ver hjå honom eit bil, til harmen hev gjenge av bror din, 001 GEN 027 045 til vreiden hans hev gjeve seg, og han hev gløymt det du hev gjort imot honom! Då skal eg senda bod og henta deg heim att. Kvi skulde eg missa dykk båe tvo på ein dag?» 001 GEN 027 046 So sagde Rebekka med Isak: «Eg er so leid av livet for desse Hets-døtterne skuld! Skulde no Jakob og taka seg ei kona utav Hets-døtterne, slik ei som desse, ei her ifrå landet, kva hadde eg då liva etter?» 001 GEN 028 001 Og Isak kalla Jakob inn til seg og velsigna honom, og talde for honom og sagde med honom: «Du skal ikkje taka noko Kana’ans-kvende til kona. 001 GEN 028 002 Gjer deg reidug og far til Mesopotamia, til huset åt Betuel, morfar din: få deg der ei kona, ei av døtterne hans Laban, morbror din. 001 GEN 028 003 Og Gud den Allvelduge velsigne deg, og late ætti di veksa og aukast, so du vert til ein heil flokk med tjoder. 001 GEN 028 004 Han gjeve deg velsigningi åt Abraham, både deg og ætti di med deg, so du kjem til å eiga det landet du no held til i, det som Gud gav Abraham!» 001 GEN 028 005 So bad Isak farvel med Jakob, og han for til Mesopotamia, til Laban Betuelsson, aramæaren, som var bror hennar Rebekka, mor åt Jakob og Esau. 001 GEN 028 006 Då Esau såg at Isak hadde velsigna Jakob og sendt honom til Mesopotamia, av di han vilde at han skulde få seg ei kona derifrå, at han hadde velsigna honom, og talt for honom og sagt: «Du skal ikkje taka noko Kana’ans-kvende til kona!» 001 GEN 028 007 og at Jakob hadde lydt foreldri sine, og fare til Mesopotamia, 001 GEN 028 008 og då Esau såg at Isak, far hans, mislika Kana’ans-kvendi, 001 GEN 028 009 so gjekk han til Ismael, og tok Mahalat, dotter åt Ismael, son hans Abraham, syster åt Nebajot, til kona, attåt dei andre konorne sine. 001 GEN 028 010 Og Jakob tok ut frå Be’erseba, og gav seg på vegen til Kharan. 001 GEN 028 011 So kom han til ein stad som han laut gjeva seg til um natti; for soli var gladd. Og han tok ein av steinarne som låg der, og hadde til hovudgjerd, og lagde seg so til å sova på den staden. 001 GEN 028 012 Då drøymde han, og såg ein stige, som stod på jordi og rakk med øvste enden upp i himmelen, og han såg at Guds englar kleiv upp og ned etter stigen. 001 GEN 028 013 Og sjå: Herren stod uppyver honom og sagde: «Eg er Herren, Gud åt Abraham, godfar din, og Gud åt Isak. Dette landet som du no ligg i, det vil eg gjeva deg og ætti di. 001 GEN 028 014 Og ætti di skal verta som dusti på jordi, og du skal greina deg ut i vest og i aust og i nord og i sud, og i deg og di ætt skal alle folk på jordi velsignast. 001 GEN 028 015 Og sjå, eg skal vera med deg og vara deg kvar du so fer, og leida deg attende til dette landet: eg skal ikkje sleppa deg utor augo, fyrr eg hev gjort det eg hev lova deg!» 001 GEN 028 016 Då Jakob vakna or svevnen, sagde han: «Ja sanneleg er Herren på denne staden, og eg som ikkje visste det!» 001 GEN 028 017 So kom det ein otte yver honom, og han sagde: «Kor ageleg han er, denne staden! Dette må vera Guds hus, og her er porten til himmelen.» 001 GEN 028 018 Um morgonen tidleg reis Jakob upp, og tok den steinen han hadde havt til hovudgjerd, og reiste honom upp til eit merke, og slo olje uppå honom. 001 GEN 028 019 Og han kalla den staden Betel. Men fyrr heitte byen Luz. 001 GEN 028 020 Og Jakob gjorde ein lovnad og sagde: «Er Gud med meg og varar meg på den vegen eg ferdast etter, og gjev meg mat å eta og klæde å klæda meg med, 001 GEN 028 021 og eg kjem vel heim att til huset åt far min, so skal Herren vera min Gud, 001 GEN 028 022 og denne steinen, som eg hev reist upp til eit merke, han skal verta eit gudshus, og av alt du gjev meg, skal eg svara deg tiend.» 001 GEN 029 001 So tok Jakob i vegen att, og gjekk til han kom til Austmannalandet. 001 GEN 029 002 Og då han skoda kring seg, såg han ein brunn på marki og tri saueflokkar som låg der innmed; for av den brunnen vatna dei buskapen. Men steinen som låg yver brunnen, var stor. 001 GEN 029 003 Og når alle buflokkarne hadde samla seg der, velte dei steinen av brunnen, og vatna feet, og so lagde dei steinen på staden sin att, yver brunnen. 001 GEN 029 004 Og Jakob spurde deim: «Kvar er de frå, brørne mine?» Då sagde dei: «Me er frå Kharan.» 001 GEN 029 005 So spurde Jakob: «Kjenner de Laban, son åt Nahor?» Og dei svara: «Ja, me kjenner honom.» 001 GEN 029 006 «Liver han vel?» spurte Jakob. «Ja, det gjer han, » sagde dei, «og sjå der kjem Rakel, dotter hans, med sauerne.» 001 GEN 029 007 Då sagde han: «Sjå, soli stend endå høgt; det er ikkje tidi å sanka buskapen endå. Lat sauerne få drikka, og gakk av og gjæt att!» 001 GEN 029 008 «Det kann me ikkje, fyrr alle buflokkarne hev kome i hop, » sagde dei. «Då velter me steinen av brunnen, og vatnar feet.» 001 GEN 029 009 Medan han stod og tala med deim, kom Rakel med buskapen åt far sin; for det var ho som gjætte. 001 GEN 029 010 Og då Jakob såg Rakel, dotter åt Laban, morbror sin, og såg buskapen hans, so gjekk han innåt, og velte steinen av brunnen, og vatna feet åt Laban, morbror sin. 001 GEN 029 011 Og Jakob kysste Rakel, og gråten tok honom. 001 GEN 029 012 Og Jakob sagde det med Rakel at han var skyld far hennar, og at han var son åt Rebekka. Då sprang ho heim, og sagde det med far sin. 001 GEN 029 013 Med same Laban fekk høyra um Jakob, systerson sin, sprang han imot honom, og slo armarne kring honom, og kysste honom mange gonger, og bad honom med seg heim. So fortalde han Laban alt det som hendt hadde. 001 GEN 029 014 Og Laban sagde med honom: «Ja menn er me same folket!» So var han hjå honom ein månads tid. 001 GEN 029 015 Då sagde Laban med Jakob: «Skulde du tena hjå meg for inkje, for di um du er systerson min? Seg ifrå kva du vil hava i løn!» 001 GEN 029 016 No hadde Laban tvo døtter; den eldste heitte Lea, og den yngste heitte Rakel. 001 GEN 029 017 Og Lea var daudøygd, men Rakel var både velvaksi og væn. 001 GEN 029 018 Og Jakob hadde huglagt Rakel, og sagde: «Eg skal tena hjå deg i sju år, fær eg Rakel, den yngste dotteri di.» 001 GEN 029 019 Og Laban svara: «Det er betre eg gjev deg henne, enn at eg gjev henne til ein framand mann. Ver du hjå meg!» 001 GEN 029 020 So tente Jakob i sju år for Rakel, og dei åri tykte han var som nokre få dagar, av di han var so sæl utav henne. 001 GEN 029 021 Sidan sagde Jakob med Laban: «Lat meg no få kona mi! for tidi mi er ute, og eg vil taka henne heim til meg.» 001 GEN 029 022 Då bad Laban i hop alt folket der i grendi, og gjorde eit gjestebod. 001 GEN 029 023 Og um kvelden tok han Lea, dotter si, og leidde henne inn til honom, og han sov hjå henne. 001 GEN 029 024 Og Laban let henne få Zilpa, tenestgjenta si: ho skulde tena hjå Lea, dotter hans, no. 001 GEN 029 025 Men um morgonen - sjå, då var det Lea! Då sagde han til Laban: «Kvi hev du fare soleis åt imot meg! Var det ikkje for Rakel eg tente! Kvi hev du svike meg?» 001 GEN 029 026 «Me hev ikkje det for vis her i landet, » svara Laban, «å gifta burt den som yngre er fyre den som er eldre. 001 GEN 029 027 Ver no hjå denne til brudlaupsvika er ute, so skal me gjeva deg den andre og, er so at du vil tena hjå meg i sju år til.» 001 GEN 029 028 Og Jakob gjorde so, og var hjå henne til brudlaupsdagarne var ende. Då gav Laban honom Rakel, dotter si, til kona. 001 GEN 029 029 Og han let Rakel, dotter si, få Bilha, tenestgjenta si: no skulde ho tena hjå henne. 001 GEN 029 030 Og Jakob tok Rakel og heim til seg, og han heldt meir av Rakel enn av Lea. Sidan tente han endå sju år til hjå Laban. 001 GEN 029 031 Då Herren såg at Lea var vanvyrd, let han henne få born, men Rakel fekk ingi. 001 GEN 029 032 Og Lea vart med barn, og åtte ein son, og kalla honom Ruben. «Herren hev set kor vondt eg hev det, » sagde ho, «no kjem mannen min til å halda av meg.» 001 GEN 029 033 Og ho vart med barn ein gong til, og åtte ein son, og sagde: «Herren hev høyrt at eg var vanvyrd; difor gav han meg denne og.» So kalla ho honom Simeon. 001 GEN 029 034 Og ho vart med barn endå ein gong, og åtte ein son, og sagde: «No lyt fulla mannen min halda seg til meg, sidan han hev fenge tri søner med meg.» Difor kalla dei honom Levi. 001 GEN 029 035 Og ho vart med barn fjorde gongen, og åtte ein son, og sagde: «No vil eg lova Herren.» Difor kalla ho honom Juda. So fekk ho ikkje fleire born då. 001 GEN 030 001 Då Rakel såg at ho og Jakob ikkje fekk born, vart ho ovundsjuk på syster si, og sagde med Jakob: «Lat meg få born, elles so døyr eg!» 001 GEN 030 002 Då vart Jakob harm på Rakel og sagde: «Er eg i staden åt Gud, som hev meinka deg born?» 001 GEN 030 003 Då sagde ho: «Sjå her er Bilha, terna mi. Gakk inn til henne, so ho kann føda på fanget mitt og hjelpa meg og til ein son!» 001 GEN 030 004 So gav ho honom Bilha, terna si, til kona, og Jakob gjekk inn til henne. 001 GEN 030 005 Og Bilha vart med barn, og fekk ein son med Jakob. 001 GEN 030 006 Då sagde Rakel: «Gud hev dømt i mi sak: han høyrde bøni mi, og gav meg ein son.» So kalla ho honom Dan. 001 GEN 030 007 Og Bilha, terna hennar Rakel, vart med barn att, og fekk ein son til med Jakob. 001 GEN 030 008 Då sagde Rakel: «Harde otor hev eg stade med syster mi, og no hev eg vunne.» So kalla ho honom Naftali. 001 GEN 030 009 Då Lea såg at ho ikkje fekk fleire born, tok ho Zilpa, terna si, og gav Jakob til kona. 001 GEN 030 010 Og Zilpa, terna hennar Lea, fekk ein son med Jakob. 001 GEN 030 011 Då sagde Lea: «No hadde eg lukka med meg!» So kalla ho honom Gad. 001 GEN 030 012 Og Zilpa, terna hennar Lea, fekk ein son til med Jakob. 001 GEN 030 013 Då sagde Lea: «Å sæle meg! Droserne kjem til å sælka meg!» So kalla ho honom Asser. 001 GEN 030 014 Ein dag i skurdonni gjekk Ruben av og fann rune-eple på marki, og bar deim heim til Lea, mor si. Då sagde Rakel med Lea: «Kjære væne, gjev meg nokre av dei rune-epli som son din hev funne!» 001 GEN 030 015 Men ho svara henne: «Er det ikkje nok at du hev teke mannen min? Vil du no taka rune-epli åt son min og?» Då sagde Rakel: «Det er det same, fær eg rune-epli åt son din, so kann mannen få sova hjå deg i natt.» 001 GEN 030 016 Um kvelden, då Jakob kom heim frå marki, gjekk Lea til møtes med honom og sagde: «Det er hjå meg du skal vera i natt; eg hev tinga deg for rune-epli åt son min.» So sov han hjå henne den natti. 001 GEN 030 017 Og Gud høyrde Lea, og ho vart med barn, og åtte den femte sonen. 001 GEN 030 018 Då sagde Lea: «No hev Gud gjeve meg mi løn, for di eg let mannen få terna mi.» So kalla ho honom Issakar. 001 GEN 030 019 Og Lea vart med barn att, og åtte den sette sonen. 001 GEN 030 020 Då sagde Lea: «Gud hev gjeve meg ei god gåva. No kjem mannen min til å bu hjå meg, sidan han hev fenge seks søner med meg.» So kalla ho honom Sebulon. 001 GEN 030 021 Sidan åtte ho ei dotter, og kalla henne Dina. 001 GEN 030 022 Då kom Gud i hug Rakel, og Gud høyrde bønerne hennar, og gjorde henne barnkjømd. 001 GEN 030 023 So vart ho då umhender, og åtte ein son. Då sagde ho: «Gud hev teke burt skammi mi.» 001 GEN 030 024 Og ho kalla honom Josef og sagde: «Gjev Herren vilde lata meg få ein son til!» 001 GEN 030 025 Då no Rakel hadde fenge Josef, sagde Jakob med Laban: «Slepp meg or tenesta, so eg kann fara heim til mitt eige land! 001 GEN 030 026 Lat meg få konorne og borni mine, som eg hev tent for, so vil eg fara! For du veit sjølv kor lenge eg hev tent hjå deg.» 001 GEN 030 027 Då sagde Laban med honom: «Hadde du berre noko godvilje for meg! Eg hev fenge ei vitring um at det er for di skuld Herren hev velsigna meg. 001 GEN 030 028 Set berre på kva du vil hava i løn, » sagde han, «so skal eg gjeva deg det!» 001 GEN 030 029 Og Jakob sagde med honom: «Du veit sjølv kor vel eg hev tent deg, og korleis bufeet ditt hev muna, medan eg hev stelt med det. 001 GEN 030 030 For det var lite du hadde, fyrr eg kom hit, og no hev det auka mengdevis, og Herren hev velsigna deg for kvart fet eg gjekk. Men når skal no eg få syta for mitt eige hus?» 001 GEN 030 031 «Kva skal eg gjeva deg?» sagde hin. «Du tarv ikkje gjeva meg noko, » sagde Jakob. «Vil du gjera som eg no segjer, so skal eg gjæta buskapen din og sjå etter honom, som eg hev gjort. 001 GEN 030 032 I dag vil eg ganga gjenom heile buskapen din og skilja ut alt som er droplut eller spreklut, både det som er svart i saueflokken, og det som er spreklut eller droplut i geiteflokken, og det skal vera løni mi. 001 GEN 030 033 Og mi truheit skal svara for meg, når du heretter kjem og ser yver løni mi: Finst det hjå meg nokor geit som ikkje er droplut eller spreklut, eller nokon sau som ikkje er svart, so er dei stolne.» 001 GEN 030 034 Då sagde Laban: «Ja ja, lat det vera som du segjer!» 001 GEN 030 035 Og same dagen skilde han ut dei bukkarne som var salute og spreklute, og alle dei geiterne som var droplute og spreklute, alt som det var noko kvitt på, og alt som var svart i saueflokken, og let sønerne sine taka vare på det. 001 GEN 030 036 Og han lagde tri dagsleider millom seg og Jakob. Og Jakob laut gjæta det som att var av fenaden hans Laban. 001 GEN 030 037 Men Jakob fann seg grøne stavar av poppel og mandeltre og løn, og randa deim, so den kvite veden synte millom borkerenderne. 001 GEN 030 038 Og stavarne, som han hadde randa, sette han upp i trørne i vatskuporne, der småfeet kom og skulde drikka, midt for augo på småfeet; for det var jamt dei flaug, når dei kom og skulde drikka. 001 GEN 030 039 So para småfeet seg innmed stavarne, og fekk ungar som var salute og droplute og spreklute. 001 GEN 030 040 Men lambi skilde Jakob ifrå og let småfeet venda augo mot det som var droplut, og mot alt som var svart i buskapen hans Laban. Soleis fekk han seg flokkar for seg sjølv, og hadde deim ikkje i hop med buskapen hans Laban. 001 GEN 030 041 Og kvar gong det var trivelegt småfe som flaug, so sette Jakob randestavarne i trørne, midt for augo på deim, so dei skulde para seg innmed stavarne. 001 GEN 030 042 Men var det slikt som ikkje vilde trivast, so sette han ikkje stavarne der. Soleis fekk Laban det feet som ikkje vilde trivast, og Jakob det som var trivelegt. 001 GEN 030 043 Og mannen vart rikare og rikare, og fekk mykje bufe, og gjentor og drengjer, og kamelar og asen. 001 GEN 031 001 So fekk han høyra at sønerne hans Laban hadde sagt: «Jakob hev teke alt det som far vår åtte, og av det som far vår åtte, hev han lagt seg til all denne rikdomen.» 001 GEN 031 002 Og Jakob såg på andlitet hans Laban at han var ikkje den same mot honom som han hadde vore. 001 GEN 031 003 Og Herren sagde til Jakob: «Far attende til landet åt federne dine og til ditt eige folk, og eg skal vera med deg.» 001 GEN 031 004 Då sende Jakob bod etter Rakel og Lea og bad deim koma ut på marki, til buskapen hans. 001 GEN 031 005 Og han sagde med deim: «Eg ser på andlitet åt far dykkar at han er ikkje den same mot meg som fyrr. Men Gud åt far min hev vore med meg. 001 GEN 031 006 Og de veit at eg hev tent far dykkar det beste eg vann. 001 GEN 031 007 Og far dykkar hev svike meg og brigda um att løni mi dei ti gongerne. Men Gud let honom ikkje få lov til å gjera meg nokon skade. 001 GEN 031 008 Når han sagde so: «Dei droplute skal vera løni di, » so fekk alt småfeet droplute ungar; og når han sagde so: «Dei salute skal vera løni di, » so fekk alt småfeet salute ungar. 001 GEN 031 009 Soleis tok Gud feet frå far dykkar og gav meg det. 001 GEN 031 010 Og ved det leitet då småfeet flaug, drøymde eg at eg let upp augo og såg ikring meg, og sjå, då var bukkarne som sprang på småfeet, salute og droplute og skjengjute. 001 GEN 031 011 Og Guds engel sagde til meg i draume: «Jakob!» og eg svara: «Ja, her er eg.» 001 GEN 031 012 Då sagde han: «Lat upp augo, so skal du få sjå at alle bukkarne som spring på småfeet, er salute og droplute og skjengjute. For eg hev set korleis Laban fer åt mot deg. 001 GEN 031 013 Eg er din Gud frå Betel, der som du salva steinen, der som du gjorde meg ein lovnad. Gjer deg no reidug og far ut or dette landet og attende til fødesheimen din!»» 001 GEN 031 014 Då svara Rakel og Lea og sagde med honom: «Hev då me endå nokon lut og arv i huset åt far vår? 001 GEN 031 015 Hev ikkje han rekna oss for framande? Han hev selt oss, og longe øydt upp det han fekk for oss. 001 GEN 031 016 All rikdomen som Gud hev teke frå far vår, høyrer oss og borni våre til. Gjer no berre du alt det som Gud hev sagt til deg!» 001 GEN 031 017 So budde Jakob seg til ferdi, og sette borni og konorne sine på kamelarne. 001 GEN 031 018 Og han tok med seg alt bufeet sitt og alt godset som han hadde samla seg, det feet som han åtte og hadde ale seg til i Mesopotamia, og vilde fara til Isak, far sin, i Kana’ans-land. 001 GEN 031 019 Laban hadde gjenge av og skulde klyppa sauerne sine. Då stal Rakel med seg husgudarne som far hennar hadde. 001 GEN 031 020 Og Jakob stal seg burt ifrå Laban, aramæaren, og gat ikkje noko um at han vilde fara sin veg. 001 GEN 031 021 Han tok ut med alt det han åtte, og gav seg på vegen, og sette yver elvi, og tok leidi mot Gileadfjellet. 001 GEN 031 022 Tridje dagen etter fekk Laban vita at Jakob hadde stroke sin veg. 001 GEN 031 023 Då tok han med seg skyldfolki sine, og sette etter honom sju dagsleider, og nådde honom att på Gileadfjellet. 001 GEN 031 024 Men Gud kom til Laban, aramæaren, i draume um natti, og sagde til honom: «Vara deg no og seg ikkje eit ord til Jakob!» 001 GEN 031 025 Då Laban nådde att Jakob, hadde Jakob sett upp tjeldbudi si på fjellet; og Laban og skyldfolki hans sette og upp budi si på Gileadfjellet. 001 GEN 031 026 Og Laban sagde med Jakob: «Kva tyder det at du hev stole deg burt ifrå meg og drege døtterne mine av garde, som dei var hertekne? 001 GEN 031 027 Kvi løynde du deg av, og stal deg burt ifrå meg? Kvi sagde du det ikkje med meg, so eg kunde fylgt deg på vegen med glederop og song og trummor og harpor? 001 GEN 031 028 Du let meg ikkje ein gong få kyssa borni og døtterne mine. Dette var uvisleg gjort av deg! 001 GEN 031 029 Eg hev det i mi magt å gjera dykk ilt. Men Gud åt far dykkar sagde til meg i natt: «Vara deg no og seg ikkje eit ord til Jakob!» 001 GEN 031 030 Men var det no so at du laut taka ut, av di du lengta so sårt etter fødesheimen din, kvi stal du då gudarne mine?» 001 GEN 031 031 Då svara Jakob og sagde med Laban: «Eg var rædd; eg tenkte du kunde taka døtterne dine frå meg med hardom. 001 GEN 031 032 Men den som du finn gudarne dine hjå, han skal ikkje liva. Sjå no etter, og lat skyldfolki våre vera vitne, um du kannast med noko av det eg hev med meg, og tak det so til deg!» Men Jakob visste ikkje at Rakel hadde teke deim. 001 GEN 031 033 Og Laban gjekk inn i budi hans Jakob og i budi hennar Lea og i budi åt båe ternorne, men fann ikkje noko. So gjekk han ut or budi hennar Lea, og inn i budi hennar Rakel. 001 GEN 031 034 Men Rakel hadde teke husgudarne, og lagt deim under klyvsalen, og sett seg på deim. Og Laban rannsaka heile budi, men fann ikkje noko. 001 GEN 031 035 Og ho sagde med far sin: «Far må ikkje vera vond, for di eg ikkje kann reisa meg upp for honom! For det er so med meg no som stundom plar vera med kvendi.» Og han leita både høgt og lågt, men fann ikkje husgudarne. 001 GEN 031 036 Då vart Jakob harm, og skjemde på Laban. Og Jakob tok til ords og sagde med Laban: «Kva hev eg forbrote? kva vondt hev eg gjort, sidan du elter meg so? 001 GEN 031 037 Då du rannsaka alt det eg hev, kva fann du då som høyrer huset ditt til? Legg det fram her og lat mine og dine skyldfolk få sjå det, so dei kann døma millom oss tvo! 001 GEN 031 038 No hev eg vore hjå deg i tjuge år: Søyorne og geiterne dine hev aldri kasta, og verarne i fenaden din hev eg ikkje ete upp. 001 GEN 031 039 Det som var ihelrive, kom eg ikkje heim til deg med. Sjølv bøtte eg skaden. Av meg kravde du det, anten det var stole um dagen eller um natti. 001 GEN 031 040 Um dagen vilde hiten tyna meg, og kulden um natti, og eg fekk ikkje svevn på augo. 001 GEN 031 041 Tjuge år er det no eg hev vore hjå deg; fjortan år hev eg tent for båe døtterne dine, og seks år for fenaden din; men du brigda um att løni mi dei ti gongerne. 001 GEN 031 042 Hadde ikkje Gud åt far min, han som var Gud åt Abraham, og som Isak ber age for, hadde ikkje han vore med meg, so hadde du visst no sendt meg burt med tvo hender tome. Men Gud såg mi møda og alt mitt slæp, og han jamna det for meg i natt.» 001 GEN 031 043 Då svara Laban og sagde med Jakob: «Det er mine døtter, og mine born, og min buskap, og mitt alt du ser. Kva skulde eg då no gjera desse døtterne mine eller borni deira, som dei hev født til verdi? 001 GEN 031 044 So kom no og lat oss gjera ei semja, eg og du, og den skal vera til vitnemål millom meg og deg!» 001 GEN 031 045 So tok Jakob ein stein og reiste honom upp til eit merke. 001 GEN 031 046 Og Jakob sagde med skyldfolki sine: «Sanka i hop stein!» So fann dei seg steinar, og bygde ein varde, og sette seg og åt der, innmed varden. 001 GEN 031 047 Og Laban kalla varden Jegar Sahaduta, og Jakob kalla honom Gal’ed. 001 GEN 031 048 Og Laban sagde: «No er denne varden vitne millom meg og deg.» Difor kalla dei honom Gal’ed, 001 GEN 031 049 og Mispa, «av di, » sagde han, «Herren skal halde vakt millom meg og deg, når me hev kome einannan or syne. 001 GEN 031 050 Fer du ille med døtterne mine, eller tek du deg andre konor attåt døtterne mine, då er det fulla ingen mann innmed oss, men kom i hug det: Gud er vitne millom meg og deg.» 001 GEN 031 051 Og Laban sagde med Jakob: «Sjå, denne varden og denne merkesteinen, som eg hev reist millom meg og deg - 001 GEN 031 052 vitne skal dei vera, både varden og merkesteinen, at ikkje skal eg fara framum denne varden, burt til deg, og ikkje skal du fara hitum denne varden og denne merkesteinen, heim til meg, på det som vondt er. 001 GEN 031 053 Gud åt Abraham og Gud åt Nahor døme millom oss, han som var Gud åt far deira!» So svor Jakob ved honom som Isak, far hans, bar age for. 001 GEN 031 054 Og Jakob ofra eit slagtoffer på fjellet, og bad skyldfolki sine eta med seg. Og dei åt med honom, og var på fjellet um natti. 001 GEN 031 055 Um morgonen tidleg reis Laban upp, og kysste barneborni og døtterne sine, og velsigna deim. So tok Laban ut, og for heim att til seg. 001 GEN 032 001 Og Jakob for sin veg framigjenom, og Guds englar møtte honom. 001 GEN 032 002 Då Jakob såg deim, sagde han: «Dette er Guds herlæger, » og han kalla den staden Mahanajim. 001 GEN 032 003 Og Jakob sende folk fyre seg til Se’irlandet, til Edomsmarki, med bod til Esau, bror sin. 001 GEN 032 004 Og han sagde deim fyre: «So skal de segja med herren min, Esau: «So segjer Jakob, tenaren din: «Eg hev halde til hjå Laban, og trøytt der til no. 001 GEN 032 005 Og eg hev fenge meg uksar og asen og småfe og drengjer og gjentor, og no var eg huga til å senda deg bod um dette, herre bror, um eg kunde gjera deg blid på meg.»»» 001 GEN 032 006 Og dei kom attende til Jakob og sagde: «Me råka Esau, bror din, og rett no kjem han sjølv til møtes med deg, og fire hundrad mann med honom.» 001 GEN 032 007 Då vart Jakob ovleg rædd, og det var so bringa hans vilde snøra seg i hop. Og han bytte folket som var med honom, og sauerne og nauti og kamelarne, i tvo hopar, 001 GEN 032 008 og sagde: «Um Esau kjem yver den eine hopen og slær honom ned, so kann den hopen som att er, få berga seg undan.» 001 GEN 032 009 Og Jakob sagde: «Du Gud åt Abraham, godfar min, du Gud åt Isak, far min, du Herre, som sagde til meg: «Far attende til landet ditt og fødesheimen din, og eg skal gjera vel imot deg» - 001 GEN 032 010 eg er ikkje verd all den miskunn og all den truskap du hev vist imot tenaren din; for med stav i hand gjekk eg yver denne Jordanelvi, og no er eg vorten til tvo store hopar. 001 GEN 032 011 Å, berga meg for Esau, bror min; for eg er so rædd honom; eg ottast han kann koma og slå i hel meg og mine, både mor og born. 001 GEN 032 012 Du hev då sjølv sagt: «Eg skal allstødt gjera vel imot deg og lata ætti di verta som havsens sand, som det ikkje er tal på.»» 001 GEN 032 013 So var han der um natti, og av alt det han åtte, tok han ut ei gåva til Esau, bror sin: 001 GEN 032 014 tvo hundrad geiter og tjuge bukkar, tvo hundrad søyor og tjuge verar, 001 GEN 032 015 tretti mjølkekamelar med fyli deira, fyrti kvigor og ti vetrungsuksar, tjuge asenfyljur og ti asenfolar. 001 GEN 032 016 Og han let drengjerne sine fara i vegen med dette, kvar drift for seg, og sagde med deim: «Far de fyre meg, og lat det vera eit godt stykke millom kvar drift!» 001 GEN 032 017 So sagde han med den fyrste av deim: «Når Esau, bror min, møter deg, og han talar til deg og spør: «Kven høyrer du til, og kvar skal du av, og kven eig den bølingen, som du driv?» 001 GEN 032 018 då skal du segja: «Jakob, tenaren din; det er ei gåva han sender Esau, herren min, og snart kjem han sjølv etter.»» 001 GEN 032 019 Sameleis tala han til den andre og den tridje og til alle drivarane, og sagde: «De som eg no hev sagt, skal de segja med Esau, når de møter honom. 001 GEN 032 020 Og dette skal de og segja: «Snart kjem Jakob, tenaren din, etter.»» For han tenkte: «Eg vil blidka honom med denne gåva, som eg sender fyre meg, og sidan vil eg sjå honom i andlitet; kann henda han då tek vel imot meg.» 001 GEN 032 021 So for dei fyre med gåva, og sjølv var han i lægret den natti. 001 GEN 032 022 Same natti reis han upp, og tok båe konorne og båe ternorne sine og alle dei elleve sønerne sine og gjekk yver Jabbokvadet. 001 GEN 032 023 Han tok og flutte deim yver åi, og alt han åtte, førde han yver. 001 GEN 032 024 So var Jakob att åleine. Då kom det ein mann og drogst med honom radt til i dagingi. 001 GEN 032 025 Og då han såg at han ikkje kunde råda med honom, snart han mjødmeskåli hans, og mjødmi gjekk or led på Jakob, medan dei drogst. 001 GEN 032 026 Og han sagde: «Slepp meg, for no er det dagen.» Men Jakob sagde: «Eg slepper deg ikkje, utan du velsignar meg.» 001 GEN 032 027 «Kva heiter du?» spurde mannen. «Jakob, » svara han. 001 GEN 032 028 Då sagde mannen: «Du skal ikkje lenger heita Jakob, men Israel. For du hev stridt med Gud og med menner, og vunne.» 001 GEN 032 029 Og Jakob spurde honom og sagde: «Kjære deg, seg meg namnet ditt!» Men han svara: «Kvi spør du etter namnet mitt?» Og han velsigna honom der. 001 GEN 032 030 Og Jakob kalla den staden Peniel; «for eg hev set Gud, andlit mot andlit, » sagde han, «og endå berga livet.» 001 GEN 032 031 Og med same han var komen framum Penuel, rann soli. Og han var halt i mjødmi. 001 GEN 032 032 Difor er det so den dag i dag, at Israels-sønerne aldri et den store seni som er på mjødmeskåli, av di han snart mjødmeskåli hans Jakob på den store seni der er. 001 GEN 033 001 Og Jakob skoda framyver, og sjå, der kom Esau og fire hundrad mann med honom. Då skifte han borni millom Lea og Rakel og båe ternorne, 001 GEN 033 002 og sette ternorne og borni deira fremst, og Lea og borni hennar attanfor, og Rakel og Josef attarst. 001 GEN 033 003 Og sjølv gjekk han fram fyre deim, og bøygde seg nedåt jordi sju gonger, til dess han kom tett innåt bror sin. 001 GEN 033 004 Men Esau sprang imot honom, og tok honom i fanget, og lagde armarne um halsen hans, og kysste honom, og dei gret. 001 GEN 033 005 Då han såg upp, vart han var konorne og borni; då sagde han: «Kva er dette for folk du hev med deg?» «Det er dei borni som Gud hev unnt tenaren din, » sagde Jakob. 001 GEN 033 006 So gjekk ternorne fram med borni sine og bøygde seg. 001 GEN 033 007 Og Lea og borni hennar gjekk og fram og bøygde seg. Sidan gjekk Josef og Rakel fram og bøygde seg. 001 GEN 033 008 Då sagde han: «Kva vilde du med heile denne buskapen som eg møtte?» «Eg vilde gjera deg blid på meg, herre bror, » sagde hin. 001 GEN 033 009 Då sagde Esau: «Eg hev nok, bror. Hav du sjølv det som ditt er!» 001 GEN 033 010 «Å nei, kjære væne!» sagde Jakob. «Hev du noko godvilje for meg, so tak imot gåva mi! For då eg såg deg i andlitet, var det som eg såg Guds andlit, med di du var so blid imot meg. 001 GEN 033 011 Kjære deg, tak imot gåva eg sende deg! For Gud hev vore god mot meg, og eg hev nok av alle slag.» Og han nøydde honom, til han tok imot det. 001 GEN 033 012 So sagde Esau: «Lat oss taka ut og koma i vegen, so skal eg fara jamte med deg.» 001 GEN 033 013 Men Jakob sagde: «Du veit, herre bror, at borni ikkje toler mykje, og eg hev lambsøyor og nybære kyr å taka vare på. Driv ein deim for hardt, um det berre er ein dag, so døyr heile buskapen. 001 GEN 033 014 Vil ikkje du gjera vel og fara fyre meg, herre bror! So kann eg rusla so smått, etter som drifterne og borni orkar til, til dess eg kjem til deg i Se’ir.» 001 GEN 033 015 «So vil eg lata nokre av dei mennerne eg hev med, vera att hjå deg, » sagde Esau. «Kvi då?» sagde hin; «berre du vil vera blid på meg, herre bror!» 001 GEN 033 016 So snudde Esau um same dagen, og for sin veg heim att til Se’ir. 001 GEN 033 017 Og Jakob tok vegen til Sukkot, og bygde seg eit hus, og til buskapen sin gjorde han skålar. Difor kallar dei den staden Sukkot. 001 GEN 033 018 Og Jakob kom seg vel fram til Sikemsbyen i Kana’ans-land, den gongen han for frå Mesopotamia, og han fann seg eit læger framanfor byen. 001 GEN 033 019 Og det jordstykket som han hadde sett upp tjeldbudi si på, kjøpte han av sønerne hans Hemor, far åt Sikem, for hundrad gullpengar. 001 GEN 033 020 Og han bygde eit altar der, og kalla det: «Gud er Gud åt Israel». 001 GEN 034 001 Dina, dotter åt Jakob og Lea, gjekk ein gong ut og vilde sjå på droserne i landet. 001 GEN 034 002 Og Sikem, son åt Hemor, heviten, som var hovding i landet, såg henne, og han tok henne, og låg med henne, og tok æra hennar. 001 GEN 034 003 Og hugen hans stod til Dina, dotter åt Jakob; for han hadde fenge henne kjær. Og han tala blidt til gjenta og hugga henne. 001 GEN 034 004 Sidan tala Sikem til Hemor, far sin, og sagde: «Lat meg få den møyi til kona!» 001 GEN 034 005 Og Jakob fekk høyra at han hadde skjemt ut Dina, dotter hans. Men sønerne hans var med buskapen utpå marki, og Jakob tagde med det, til dei kom heim att. 001 GEN 034 006 Men Hemor, far hans Sikem, gjekk ut til Jakob og vilde tala med honom. 001 GEN 034 007 Sønerne hans Jakob kom heim frå marki, då dei fekk høyra dette. Og det gjorde kararne ilt, og dei var ovleg harme. For han hadde fare skamleg åt mot Israel, med di han hadde lege hjå dotter hans Jakob; slikt skulde aldri henda! 001 GEN 034 008 Då tala Hemor med deim og sagde: «Sikem, son min, hev huglagt dotter dykkar; kjære væne, lat honom få henne til kona! 001 GEN 034 009 Lat oss gifta borni våre i hop: gjev oss døtterne dykkar, og tak de våre døtter. 001 GEN 034 010 Og gjev dykk so til hjå oss. De hev heile landet fyre dykk. De kann få bu her, og fara fritt kring i landet og få dykk eigedomar her.» 001 GEN 034 011 Og Sikem sagde med far hennar og brørne hennar: «Kunde eg berre få gjort dykk blide på meg! Det de krev av meg, skal de få. 001 GEN 034 012 Krev so mykje de vil av meg i festarfe og i benkjargåva! Eg skal gjeva det de vil hava, berre eg fær møyi til kona!» 001 GEN 034 013 Men sønerne hans Jakob svara Sikem og Hemor, far hans, med svikfulle ord, for di han hadde skjemt ut Dina, syster deira. 001 GEN 034 014 «Me kann ikkje gjera det, » sagde dei, «og gjeva syster vår til ein mann som hev huvehold; det vilde vera ei vanæra for oss. 001 GEN 034 015 Berre på det vilkåret kann me laga oss etter dykk, at de vert liksom me, og alle karar hjå dykk vert umskorne. 001 GEN 034 016 Då skal me gjeva dykk døtterne våre, og taka dykkar døtter til konor, og bu hjå dykk, so me vert eitt folk. 001 GEN 034 017 Men vil de ikkje lyda oss og lata dykk umskjera, so tek me syster vår, og fer burt.» 001 GEN 034 018 Og dei tykte vel um ordi deira, både Hemor og Sikem, son hans Hemor. 001 GEN 034 019 Og sveinen drygde ikkje, men gjorde dette. For han heldt av dotter hans Jakob, og han var den gjævaste i heile ætti si. 001 GEN 034 020 So møtte Hemor og Sikem, son hans, til tings i byen sin, og dei tala til bymennerne og sagde: 001 GEN 034 021 «Desse mennerne vil gjerne vera vener med oss. Dei vil gjeva seg til her og fara kring i landet, og de veit at landet er vidt nok åt deim til alle kantar. Me skal taka døtterne deira til konor, og gjeva deim våre døtter. 001 GEN 034 022 Men berre på eitt vilkår vil dei laga seg etter oss og bu hjå oss, so me vert eitt folk, og det er at alle karar hjå oss vert umskorne, som dei er sjølve. 001 GEN 034 023 Buskapen deira og godset deira og klyvdyri deira, vert ikkje alt det vårt, når me berre lagar oss etter deim, so dei gjev seg til hjå oss?» 001 GEN 034 024 Og dei lydde Hemor og Sikem, son hans, alle som åtte heime der i byen; og alle karar, dei som åtte heime der i byen, vart umskorne. 001 GEN 034 025 So hende det den tridje dagen, då dei var sjuke av verken, at tvo av sønerne hans Jakob, Simeon og Levi, sambrørne hennar Dina, tok sverdi sine, og storma inn i byen, medan folki var trygge, og drap alle karar. 001 GEN 034 026 Og dei hogg ned Hemor og Sikem, son hans, med kvasse sverd, og tok Dina ut or huset hans Sikem, og drog burt. 001 GEN 034 027 Sønerne hans Jakob kom yver deim som falne var, og herja byen, for di dei hadde skjemt ut syster deira. 001 GEN 034 028 Dei tok sauerne og nauti deira og asni deira, både det som var i byen og det som var på marki. 001 GEN 034 029 Og alt godset deira og alle borni og kvendi deira rana dei og drog av med, og alt som i husi var. 001 GEN 034 030 Då sagde Jakob med Simeon og Levi: «De hev gjort meg ei stor sorg! De veld at eg fær eit uord på meg hjå landslyden, kananitarne og perizitarne. Me er då berre ein liten flokk, og samlar dei seg imot meg, so kjem dei til å slå meg i hel, og tyna både meg og mitt hus.» 001 GEN 034 031 «Skulde han fara åt med syster vår som med ei skjøkja?» sagde dei. 001 GEN 035 001 Og Gud sagde til Jakob: «Gjer deg reidug, og far upp til Betel, og gjev deg til der, og bygg eit altar åt Gud, han som synte seg for deg, då du rømde for Esau, bror din.» 001 GEN 035 002 Då sagde Jakob med husfolket sitt og alle deim som var med honom: «Få burt dei framande gudarne, som er hjå dykk, og fjelga dykk, og byt klæde! 001 GEN 035 003 Og lat oss so taka ut og fara upp til Betel! Der vil eg byggja eit altar åt Gud, han som høyrde bøni mi den dagen eg var i fåre, og som var med meg på den vegen eg for.» 001 GEN 035 004 Då let dei Jakob få alle dei framande gudarne som dei hadde hjå seg, og ringarne som dei hadde i øyro; og Jakob grov det ned under den eiki som stend innmed Sikem. 001 GEN 035 005 So tok dei ut, og ein otte frå Gud kom yver byarne rundt ikring deim, so dei sette ikkje etter Jakobs-sønerne. 001 GEN 035 006 Og Jakob kom til Luz, som ligg i Kana’ans-land - no heiter det Betel - både han og alt folket som var med honom. 001 GEN 035 007 Der bygde han eit altar, og kalla den staden «Gud i Betel»; for der hadde Gud synt seg for honom den gongen han rømde for bror sin. 001 GEN 035 008 Då døydde Debora, fostermor hennar Rebekka, og ho vart jorda nedanfor Betel, attunder ei eik; den kallar dei Gråtareiki. 001 GEN 035 009 Gud synte seg endå ein gong for Jakob, den tid han kom frå heim Mesopotamia, og velsigna honom. 001 GEN 035 010 Og Gud sagde til honom: «Du heiter Jakob! heretter skal du ikkje heita Jakob; Israel skal du heita!» Sidan kalla dei honom Israel. 001 GEN 035 011 Og Gud sagde til honom: «Eg er Gud, den Allvelduge. Du skal veksa og aukast! Eit folk, ei mengd med folkeslag skal ættast frå deg, og undan deg skal kongar alast. 001 GEN 035 012 Og det landet som eg gav Abraham og Isak, det vil eg gjeva deg; ætti di etter deg vil eg gjeva det landet.» 001 GEN 035 013 So for Gud upp ifrå honom på den staden han var då han tala med honom. 001 GEN 035 014 Då reiste Jakob upp ein stein på den staden han var då han tala med honom, ein minnestein, og auste drykkoffer på honom, og slo olje utyver honom. 001 GEN 035 015 Og Jakob kalla den staden han var då Gud tala med honom, Betel. 001 GEN 035 016 So tok dei ut att frå Betel, og då dei hadde att som eit augneleite til Efrat, fekk Rakel barnilt, og ho vart strengt sjuk. 001 GEN 035 017 Og medan ho låg i hardaste riderne, sagde ljosmori med henne: «Syt ikkje no! Her hev du ein son att.» 001 GEN 035 018 Og i det same ho sålast - for ho laut døy - kalla ho honom Benoni; men far hans kalla honom Benjamin. 001 GEN 035 019 Då Rakel var slokna, vart ho jorda frammed vegen til Efrat, som no heiter Betlehem. 001 GEN 035 020 Og Jakob reiste upp ein minnestein på gravi hennar. Det er gravsteinen hennar Rakel; han stend der den dag i dag. 001 GEN 035 021 So tok Israel ut att, og sette upp tjeldbudi si burtanfor Bølingstårnet. 001 GEN 035 022 Medan Israel budde der i landet, hende det at Ruben gjekk av og låg hjå Bilha, fylgjekona åt far hans. Og Israel fekk vita det. Sønerne hans Jakob var tolv i talet. 001 GEN 035 023 Sønerne hennar Lea var Ruben, eldste son hans Jakob, og Simeon og Levi og Juda og Issakar og Sebulon. 001 GEN 035 024 Og sønerne hennar Rakel var Josef og Benjamin. 001 GEN 035 025 Og sønerne åt Bilha, terna hennar Rakel, var Dan og Naftali. 001 GEN 035 026 Og sønerne åt Zilpa, terna hennar Lea, var Gad og Asser. Dette var sønerne hans Jakob, som han hadde fenge i Mesopotamia. 001 GEN 035 027 Og Jakob kom til Isak, far sin, i Mamre, tett innmed Arbabyen, som no heiter Hebron, der som Abraham og Isak hadde halde til. 001 GEN 035 028 Og dagarne hans Isak vart hundrad og åtteti år. 001 GEN 035 029 Då sålast Isak og døydde, og kom saman med federne sine, gamall og mett av dagar. Og Esau og Jakob, sønerne hans, fylgde honom til gravi. 001 GEN 036 001 Dette er ætti hans Esau eller Edom: 001 GEN 036 002 Esau tok seg konor av Kana’ans-folket: Ada, dotter åt Elon, hetiten, og Åhålibama, dotter åt Ana, sonedotter åt Sibeon, heviten, 001 GEN 036 003 og Basmat, dotter åt Ismael, syster åt Nebajot. 001 GEN 036 004 Og Esau fekk med Ada sonen Elifaz, og med Basmat sonen Re’uel. 001 GEN 036 005 Og med Åhålibama fekk han sønerne Je’us og Jalam og Korah. Dette var sønerne hans Esau, som han fekk i Kana’ans-land. 001 GEN 036 006 Og Esau tok konorne sine og sønerne og døtterne sine og heile huslyden sin og buskapen sin og alle klyvdyri sine og alt godset sitt, som han hadde sanka i Kana’ans-land, og flutte burt frå Jakob, bror sin, og av til eit anna land. 001 GEN 036 007 For dei åtte so mykje fe, at dei kunde ikkje bu saman; landet som dei heldt til i, kunde ikkje føda deim, so stor var buskapen deira. 001 GEN 036 008 So sette Esau seg ned i Se’irfjelli; Esau, det er den same som Edom. 001 GEN 036 009 Og dette er ætti hans Esau, far åt Edom-folket i Se’irfjelli: 001 GEN 036 010 Dette er namni på sønerne hans Esau: Elifaz, son åt Ada, kona hans Esau, og Re’uel, son åt Basmat, kona hans Esau. 001 GEN 036 011 Og sønerne hans Elifaz var Teman og Omar og Sefo og Gatam og Kenaz. 001 GEN 036 012 Og Elifaz, son hans Esau, hadde ei fylgjekona som heitte Timna. Med henne fekk Elifaz sonen Amalek. Dette var sønerne hennar Ada, kona hans Esau. 001 GEN 036 013 Og dette er sønerne hans Re’uel: Nahat og Zerah, Samma og Mizza. Dette var sønerne åt Basmat, kona hans Esau. 001 GEN 036 014 Og dette er sønerne åt Åhålibama, dotter hans Ana, sonedotter hans Sibeon, kona hans Esau: med henne fekk Esau sønerne Je’us og Jalam og Korah. 001 GEN 036 015 Dette er jarlarne åt Esau-folket: Sønerne åt Elifaz, eldste son hans Esau, var Teman-jarlen, Omar-jarlen, Sefo-jarlen, Kenaz-jarlen, 001 GEN 036 016 Korah-jarlen, Gatam-jarlen, Amalek-jarlen. Det var dei jarlarne som var ætta frå Elifaz i Edomlandet. Dette var sønerne åt Ada. 001 GEN 036 017 Og dette er sønerne hans Re’uel, son åt Esau: Nahat-jarlen, Zerah-jarlen, Samma-jarlen, Mizza-jarlen. Det var dei jarlarne som var ætta frå Re’uel i Edomlandet. Dette var sønerne åt Basmat, kona hans Esau. 001 GEN 036 018 Og dette er sønerne åt Åhålibama, kona hans Esau: Je’us-jarlen, Jalam-jarlen, Korah-jarlen. Det var dei jarlarne som var ætta frå Åhålibama Anasdotter, kona hans Esau. 001 GEN 036 019 Dette var Esaus-sønerne, og dette var jarlarne deira. Dette var Edom-folket. 001 GEN 036 020 Dette er sønerne åt Se’ir, horiten, som hadde bygt landet: Lotan og Sobal og Sibeon og Ana 001 GEN 036 021 og Dison og Eser og Disan. Det var jarlarne åt horitarne, Se’ir-folket i Edomlandet. 001 GEN 036 022 Og sønerne hans Lotan var Hori og Hemam, og syster hans Lotan var Timna. 001 GEN 036 023 Og dette er sønerne hans Sobal: Alvan og Manahat og Ebal, Sefo og Onam. 001 GEN 036 024 Og dette er sønerne hans Sibeon: Aja og Ana. Ana var det som fann dei heite kjeldorne i øydemarki, medan han gjætte asni åt Sibeon, far sin. 001 GEN 036 025 Og dette er borni hans Ana: Dison og Åhålibama Anasdotter. 001 GEN 036 026 Og dette er sønerne hans Dison: Hemdan og Esban og Jitran og Keran. 001 GEN 036 027 Dette er sønerne hans Eser: Bilhan og Za’avan og Akan. 001 GEN 036 028 Dette er sønerne hans Dison: Us og Aran. 001 GEN 036 029 Dette er jarlarne åt horitarne: Lotan-jarlen, Sobal-jarlen, Sibeon-jarlen, Ana-jarlen, 001 GEN 036 030 Dison-jarlen, Eser-jarlen, Disan-jarlen. Det var jarlarne åt horitarne, fylkeshovdingarne deira, i Se’irlandet. 001 GEN 036 031 Og dette er dei kongarne som rådde yver Edomlandet, fyrr det rådde nokon konge yver Israels-folket. 001 GEN 036 032 Bela, son åt Beor, var konge i Edom, og byen han sat i heitte Dinhaba. 001 GEN 036 033 Og Bela døydde, og Jobab, son åt Zerah, frå Bosra, vart konge i staden hans. 001 GEN 036 034 Og Jobab døydde, og Husam frå Temanitarlandet vart konge i staden hans. 001 GEN 036 035 Og Husam døydde, og Hadad, son åt Bedad, vart konge i staden hans; han var det som vann yver midjanitarne på Moabmoen. Og byen hans heitte Avit. 001 GEN 036 036 Og Hadad døydde, og Samla frå Masreka vart konge i staden hans. 001 GEN 036 037 Og Samla døydde, og Saul frå Rehobot uppmed åi vart konge i staden hans. 001 GEN 036 038 Og Saul døydde, og Ba’al-Hanan, son åt Akbor, vart konge i staden hans. 001 GEN 036 039 Og Ba’al-Hanan, son åt Akbor, døydde, og Hadar vart konge i staden hans, og hans by heitte Pa’u; og kona hans heitte Mehetabel, dotter åt Matred, som var dotter åt Mezahab. 001 GEN 036 040 Og dette er jarlarne av Esau-ætti, etter sine ætter, i sine bustader, med sine namn: Timna-jarlen, Alva-jarlen, Jetet-jarlen, 001 GEN 036 041 Åhålibama-jarlen, Ela-jarlen, Pinon-jarlen, 001 GEN 036 042 Kenaz-jarlen, Teman-jarlen, Mibsar-jarlen, 001 GEN 036 043 Magdiel-jarlen, Iram-jarlen. Det var jarlarne i Edom, etter bustaderne sine i det landet dei åtte. Dette var ætti hans Esau, far åt Edom-folket. 001 GEN 037 001 Jakob vart buande i Kana’ans-landet, der som far hans hadde halde til. 001 GEN 037 002 Dette er soga um Jakobs-ætti: Då Josef var syttan år gamall, gjætte han fenaden i lag med brørne sine; han var busvein hjå sønerne til Bilha og Zilpa, konorne åt far hans, og alt det vonde som vart sagt um deim, gjekk Josef til far deira med. 001 GEN 037 003 Men Israel heldt Josef kjærast av alle borni sine, for han hadde fenge honom på sine gamle dagar; og han gjorde ein sid ermekjole åt honom. 001 GEN 037 004 Og då brørne hans såg at far deira heldt meir av honom enn av alle brørne hans, vart dei hatige på honom, og kunde ikkje tala eit godt ord til honom. 001 GEN 037 005 Ein gong hadde Josef ein draum, som han fortalde brørne sine, og då vart dei endå meir hatige på honom. 001 GEN 037 006 «No skal de høyra kva eg hev drøymt, » sagde han til deim. 001 GEN 037 007 «Eg tykte me var utpå åkeren og skar. Best det var, reiste mitt kornband seg upp og stod, og dykkar kornband stod rundt ikring og bøygde seg for mitt.» 001 GEN 037 008 Då sagde brørne hans med honom: «Skal du, kann henda, verta kongen vår og råda yver oss?» Og sidan hata dei honom endå meir for draumarne og rødorne hans. 001 GEN 037 009 So hadde han ein draum att, og den fortalde han og brørne sine. «Veit de kva eg no hev drøymt?» sagde han: «Eg tykte soli og månen og elleve stjernor lagde seg å gruve for meg.» 001 GEN 037 010 Men då han sagde det med far sin og brørne sine, skjemde far hans på honom og sagde med honom: «Kva er det no du hev drøymt att! Skulde eg og mor di og brørne dine koma og leggja oss å gruve for deg?» 001 GEN 037 011 Og brørne hans var ovundsjuke på honom, men far hans lagde seg dette på minne. 001 GEN 037 012 So var det ein gong brørne hans var av og gjætte buskapen åt far sin burtmed Sikem. 001 GEN 037 013 Då sagde Israel med Josef: «Gjæter ikkje brørne dine burtmed Sikem? Kom, eg vil senda deg til deim!» Og han svara: «Ja, her er eg.» 001 GEN 037 014 Då sagde Israel med honom: «Kjære deg, gakk av og sjå korleis det stend til med brørne dine og korleis det er med buskapen, og kom so heim att og seg meg det!» Dermed so sende han Josef av stad frå Hebrondalen, og so kom han til Sikem. 001 GEN 037 015 Medan han no vanka umkring i marki, møtte han ein mann, og mannen tala til honom og spurde: «Kva leitar du etter?» 001 GEN 037 016 «Eg leitar etter brørne mine, » svara han. «Kjære deg, seg meg kvar dei gjæter!» 001 GEN 037 017 «Dei hev teke ut herifrå, » sagde mannen: «Eg høyrde dei sagde: «No vil me til Dotan.»» So gjekk Josef til Dotan, og der fann han brørne sine. 001 GEN 037 018 Dei såg honom langt burte, og fyrr han kom innåt deim, samråddest dei um å drepa honom, 001 GEN 037 019 og dei sagde seg imillom: «Sjå, der kjem denne stordrøymaren! 001 GEN 037 020 Kom og lat oss slå honom i hel og kasta honom ned i ein av desse brunnarne her, og so segja at eit udyr hev ete honom upp! Då skal me sjå kva det vert av draumarne hans.» 001 GEN 037 021 Då Ruben høyrde det, vilde han berga honom utor henderne deira og sagde: «Lat oss ikkje taka livet hans!» 001 GEN 037 022 Og Ruben sagde med deim: «Lat det ikkje renna blod! Kasta honom heller ned i denne brunnen, som er i øydemarki, men legg ikkje hand på honom!» Dette sagde han av di han vilde berga honom utor henderne deira og få honom heim att til far hans. 001 GEN 037 023 Då no Josef var komen innåt brørne sine, hadde dei av honom kjolen hans, den side ermekjolen han gjekk i, 001 GEN 037 024 og tok og kasta honom ned i brunnen; men brunnen var tom; det var ikkje vatn i honom. 001 GEN 037 025 So sette dei seg ned, og vilde få seg mat. Men då dei såg upp og skoda kring seg, vart dei vare eit ferdafylgje: det var ismaelitar, som kom frå Gilead, og førde kryddor og balsam og rosekvåda på kamelarne sine; det var dei på veg til Egyptarland med. 001 GEN 037 026 Då sagde Juda med brørne sine: «Kva bate hev me av det at me slær bror vår i hel og dyl dråpet? 001 GEN 037 027 Kom, og lat oss selja honom til ismaelitarne, og ikkje leggja hand på honom; han er då bror vår, vårt eige kjøt og blod!» Og brørne hans lydde honom, 001 GEN 037 028 og då kjøpmennerne - dei var frå Midjan - for framum, drog dei Josef upp or brunnen, og so selde dei Josef for tjuge sylvdalar til ismaelitarne; og dei tok Josef med seg til Egyptarland. 001 GEN 037 029 So kom Ruben attende til brunnen, men då han skulde sjå, var ikkje Josef i brunnen. Då reiv han sund klædi sine, 001 GEN 037 030 og han gjekk attende til brørne sine, og sagde: «Sveinen er der ikkje! Og eg, kvar skal eg no gjera av meg?» 001 GEN 037 031 So tok dei kjolen åt Josef, og slagta ein bukk, og duppa kjolen i blodet. 001 GEN 037 032 Og dei sende ermekjolen heim til far sin og sagde: «Denne hev me funne. Sjå etter um det ikkje er kjolen åt son din!» 001 GEN 037 033 Og han kjende honom att, og sagde: «Jau, det er kjolen åt son min. Eit udyr hev ete honom upp. Josef er ihelriven!» 001 GEN 037 034 Og Jakob reiv sund klædi sine, og sveipte ein sekk um mjødmarne, og syrgde yver son sin i lang, lang tid. 001 GEN 037 035 Og alle sønerne og døtterne hans kom og vilde trøysta honom, men han let seg ikkje trøysta; «Med sorg og sut lyt eg fara ned til son min i nåheimen!» sagde han. Og far hans gret yver honom; 001 GEN 037 036 men midjanitarne selde honom i Egyptarland, til Potifar, som var hirdmann hjå Farao og hovding yver livvakti. 001 GEN 038 001 I same tidi bar det so til at Juda for nedyver frå brørne sine, og gav seg til hjå ein mann i Adullam som heitte Hira. 001 GEN 038 002 Der såg Juda dotter åt ein kananitisk mann som heitte Sua, og han tok henne til kona, og budde i hop med henne. 001 GEN 038 003 Og ho vart med barn, og åtte ein son; honom kalla han Er. 001 GEN 038 004 So vart ho med barn ein gong til, og åtte ein son, og ho kalla honom Onan. 001 GEN 038 005 Sidan åtte ho endå ein son, og kalla honom Sela; då ho fekk honom, var Juda i Kezib. 001 GEN 038 006 Og Juda feste ei kone åt Er, eldste son sin; ho heitte Tamar. 001 GEN 038 007 Men Herren tykte ille um Er, eldste son åt Juda, og Herren laga det so at han døydde. 001 GEN 038 008 Då sagde Juda med Onan: «Tak brorkona di heim til deg, og gift deg med henne, so du held uppe ætti åt bror din!» 001 GEN 038 009 Men Onan visste at borni ikkje skulde vera hans; og når han låg med enkja etter bror sin, let han det spillast på jordi, so han ikkje skulde gjeva bror sin avkjøme. 001 GEN 038 010 Og Herren tykte ille um det han gjorde, og laga det so at han og døydde. 001 GEN 038 011 Då sagde Juda til Tamar, sonekona si: «No lyt du sitja enkja i huset åt far din, til Sela, son min, er vaksen!» For han tenkte: «Elles kjem han og til å døy, som brørne hans.» So for Tamar heim att, og budde hjå far sin. 001 GEN 038 012 Då det leid frametter ei tid, døydde dotter åt Sua, kona hans Juda. Og då syrgjetidi var ute, gjekk Juda upp til Timna, til deim som klypte sauerne hans, både han og venen hans, Hira frå Adullam. 001 GEN 038 013 Og Tamar fekk spurt det; for det kom ein og sagde med henne: «Sjå, verfar din er på veg upp til Timna og vil klyppa sauerne sine.» 001 GEN 038 014 Då lagde ho av seg enkjebunaden sin, og kasta på seg ei kåpa og sveipte henne vel kring seg, og so sette ho seg frammed ledet utfor Enajim, på vegen til Timna. For ho såg at Sela var vaksen, og at ho ikkje fekk honom. 001 GEN 038 015 Då Juda såg henne, tenkte han det var ei skjøkja, av di ho heldt kåpa attfor andlitet. 001 GEN 038 016 So tok han av vegen, og gjekk innåt henne og sagde: «Kom og lat meg få liggja med deg!» For han visste ikkje at det var sonekona hans. Då sagde ho: «Kva gjev du meg, er so du fær liggja med meg?» 001 GEN 038 017 «Eg skal senda deg eit kid av buskapen min, » sagde han. «Gjev meg so noko i vissa då, til du sender meg det!» sagde ho. 001 GEN 038 018 «Kva vissa skal eg gjeva deg?» sagde han. «Seglringen din og lekkjet ditt og staven som du hev i handi, » sagde ho. Det gav han henne, og so fekk han liggja med henne, og ho vart fremmeleg med honom. 001 GEN 038 019 Og ho stod upp og gjekk sin veg, og lagde av seg kåpa og hadde på seg enkjebunaden sin. 001 GEN 038 020 Og Juda sende kidet med venen sin, han frå Adullam, og bad honom få att vissa av kvinna; men han fann henne ikkje. 001 GEN 038 021 Og han spurde folki i grendi hennar og sagde: «Kvar er skjøkja, ho i Enajim, frammed vegen?» Men dei sagde: «Det hev ikkje vore nokor skjøkje her.» 001 GEN 038 022 So kom han attende til Juda og sagde: «Eg fann henne ikkje, og folki der i grendi sagde endå det: «Det hev ikkje vore nokor skjøkja her.»» 001 GEN 038 023 Då sagde Juda: «Lat henne hava det, so me ikkje fær skam av dette! Kidet veit du no eg hev sendt, men du fann henne ikkje.» 001 GEN 038 024 So var det på lag tri månader etter, då kom dei og sagde med Juda: «Tamar, sonekona di, hev lagt seg burt, so ho jamvel hev vorte med barn.» Då sagde Juda: «Leid henne ut! Ho skal brennast.» 001 GEN 038 025 Då dei so leide henne ut, sende ho bod til verfar sin og sagde: «Det er med den mannen som eig dette, at eg hev vorte med barn. Du skulde vel ikkje vita kven som eig denne seglringen og lekki og staven?» sagde ho. 001 GEN 038 026 Og Juda kjendest med det, og sagde: «Ho er i sin gode rett imot meg; for eg let henne ikkje få Sela, son min.» Og han låg ikkje med henne meir. 001 GEN 038 027 Då det so leid til at ho skulde eiga barn, sjå, då var det tvillingar i livet hennar. 001 GEN 038 028 Og i det same ho fødde, rette den eine handi fram. Då tok ljosmori og batt ein raud tråd kring handi hans, og sagde: «Denne kom fyrst.» 001 GEN 038 029 Men so drog han handi attende, og då kom bror hans fram! Då sagde ho: «Korleis er det du bryt deg fram!» Og dei kalla honom Peres. 001 GEN 038 030 So kom bror hans, han som hadde den raude tråden kring handi. Honom kalla dei Zerah. 001 GEN 039 001 Og Josef, han vart førd ned til Egyptarland, og Potifar, ein egyptar, som var hirdmann hjå Farao og hovding yver livvakti, kjøpte honom av ismaelitarne, som hadde ført honom dit. 001 GEN 039 002 Men Herren var med Josef, so han vart ein mann som alt gjekk vel for. Han vart verande hjå husbonden sin, egyptaren, 001 GEN 039 003 og då husbonden hans såg at Herren var med honom og let alt han gjorde, lukkast for honom, 001 GEN 039 004 so vart Josef både gjæv og gild i hans augo, og laut ganga honom til handa; og han sette honom til å styra huset sitt, og alt han åtte, lagde han i hans hender. 001 GEN 039 005 Og alt ifrå den tid han hadde sett honom yver huset sitt og yver alt det han åtte, so velsigna Herren huset åt egyptaren for Josef skuld; det fylgde ei Herrens velsigning med alt det han åtte, både i hus og på mark. 001 GEN 039 006 So let han då Josef råda yver alt det han åtte, og såg ikkje etter med honom i nokon ting, anna berre åt og drakk. Josef var både velvaksen og væn. 001 GEN 039 007 Og det hende, då det leid um ei tid, at kona åt husbonden hans kasta augo på Josef og sagde: «Kom og ligg med meg!» 001 GEN 039 008 Men han bar seg undan, og sagde med kona åt husbonden sin: «Sjå, husbonden min ser ikkje etter med meg i nokon ting i heile huset; alt han eig, hev han lagt i mine hender. 001 GEN 039 009 Han hev ikkje meir å segja i dette huset enn eg, og hev ikkje meinka meg nokon ting utan deg, etter di du er kona hans. Korleis kunde eg då gjera so stygg ei gjerning, og so synda mot Gud?» 001 GEN 039 010 Som ho no tala til Josef dag etter dag, og han ikkje vilde lyda etter henne og liggja innmed henne eller vera i hop med henne, 001 GEN 039 011 so hende det ein gong at han kom inn i huset og skulde gjera arbeidet sitt, og det var ingen av husens folk inne. 001 GEN 039 012 Då greip ho honom i kjolen og sagde: «Kom og ligg med meg!» Men han rømde ut og let kjolen etter seg i henderne hennar. 001 GEN 039 013 Då ho såg at han hadde rømt ut, og at kjolen hans var att i henderne hennar, 001 GEN 039 014 so ropa ho på husfolket sitt, og sagde med deim: «Sjå, her hev han drege innpå oss ein hebraisk mann, som fer og vil gantast med oss. Han kom inn til meg og vilde liggja med meg. Då ropa eg so høgt eg kunde, 001 GEN 039 015 og då han høyrde eg sette i og ropa, rømde han brått ut, og kjolen hans vart liggjande att hjå meg.» 001 GEN 039 016 So let ho kjolen hans liggja hjå seg til husbonden hans kom heim. 001 GEN 039 017 Då sagde ho det same med honom: «Den hebraiske tenaren, » sagde ho, «som du hev drege inn i huset åt oss, kom inn til meg og tok til å gantast med meg. 001 GEN 039 018 Men då eg sette i og ropa, brårømde han ut, og kjolen hans vart liggjande att hjå meg.» 001 GEN 039 019 Då no husbonden hans høyrde rødorne åt kona si, korleis ho lagde ut og sagde: «So og so for tenaren din åt mot meg, » so vart han brennande harm. 001 GEN 039 020 Og husbonden hans Josef tok honom og sette honom i fangetårnet, der dei sat dei som kongen heldt fengsla, og han vart verande der i fangetårnet. 001 GEN 039 021 Men Herren var med Josef, og vende alle hjarto til honom, og laga det so at styresmannen i fangetårnet fekk godvilje for honom. 001 GEN 039 022 Og styresmannen i fangetårnet sette Josef til å sjå etter alle fangarne som var i tårnet, og alt som der skulde gjerast, det laut han gjera. 001 GEN 039 023 Styresmannen i fangetårnet såg ikkje etter nokon verdeleg ting som Josef hadde under hender. For Herren var med honom; og kva han so gjorde, so lagde Herren lukka til. 001 GEN 040 001 Ei tid etter dette hadde gjenge fyre seg, hende det at skjenkjaren og bakaren åt kongen i Egyptarland forsåg seg mot herren sin, kongen i Egyptarland. 001 GEN 040 002 Og Farao vart harm på båe hirdmennerne sine, skjenkjarmeisteren og bakarmeisteren, 001 GEN 040 003 og sette deim faste hjå hovdingen yver livvakti, i tårnet, der Josef sat fanga. 001 GEN 040 004 Og hovdingen yver livvakti sette Josef til å sjå til deim, og han gjekk deim til handa. Og dei vart sitjande ei tid i fangehuset. 001 GEN 040 005 Ein gong hadde dei kvar sin draum, båe tvo, skjenkaren og bakaren åt kongen i Egyptarland, dei som sat fanga i tårnet; i ei og same natti hadde dei kvar sin draum, og draumarne deira hadde kvar si meining. 001 GEN 040 006 Og då Josef kom inn til deim um morgonen, såg han det på deim at dei var i ulag. 001 GEN 040 007 Då tala han til hirdmennerne åt Farao, deim som sat fengsla med honom hjå husbonden hans, og spurde: «Kvi er de so sturne av dykk i dag?» 001 GEN 040 008 «Me hev drøymt, » svara dei, «og det er ingen som kann tyda draumarne våre.» Då sagde Josef med deim: «Er det ikkje Gud som råder for uttydingi! Seg de meg kva de hev drøymt!» 001 GEN 040 009 So fortalde skjenkjarmeisteren Josef draumen sin og sagde med honom: «Eg tykte so skilleg det stod eit vintre framfyre meg, 001 GEN 040 010 og på det vintreet var det tri greiner. Og det syntest skjota knuppar, blomarne spratt, kartarne mogna til druvor. 001 GEN 040 011 Og staupet åt Farao heldt eg i handi, og druvorne tok eg og kreista utor deim upp i staupet åt Farao, og so rette eg staupet til Farao.» 001 GEN 040 012 Og Josef sagde med honom: «Dette er so å tyda: Dei tri greinerne, det er tri dagar. 001 GEN 040 013 Når det lid um tri dagar, skal Farao retta upp hovudet ditt og setja deg inn att i romet ditt, og du skal retta staupet til Farao, som du fyrr var van med å gjera, den tid du var skjenkjaren hans. 001 GEN 040 014 Men kom no i hug meg, når du hev fenge det godt! Kjære væne, gjer vel og tala um meg til Farao, so eg kann koma ut or dette huset! 001 GEN 040 015 For eg er stolen frå Hebræarlandet, og her hev eg ikkje heller gjort noko som dei skulde setja meg i fangeholet for.» 001 GEN 040 016 Då bakarmeisteren såg at han hadde gjeve so god ei uttyding, sagde han med Josef: «Eg tykte so skilleg eg bar tri korger med kveitebrød uppå hovudet. 001 GEN 040 017 Og i den øvste korgi var allslags kakor, som var baka åt Farao, og fuglarne åt deim upp utor korgi på hovudet mitt.» 001 GEN 040 018 Og Josef tok til ords og sagde: «Dette er so å tyda: Dei tri korgerne, det er tri dagar. 001 GEN 040 019 Når det lid um tri dagar, skal Farao retta upp hovudet ditt og hogge det av deg; so skal han hengja deg i eit tre, og fuglarne skal eta kjøtet av deg.» 001 GEN 040 020 So hende det den tridje dagen - det var årmålsdagen åt Farao - då gjorde han eit gjestebod for alle mennerne sine; og han rette upp hovudet åt skjenkjarmeisteren og bakarmeisteren imillom mennerne sine. 001 GEN 040 021 Han sette skjenkjarmeisteren inn att i embættet hans, so han fekk retta staupet til Farao, 001 GEN 040 022 og bakarmeisteren hengde han, so som Josef hadde spått deim. 001 GEN 040 023 Men skjenkjarmeisteren kom ikkje i hug Josef; han gløymde honom. 001 GEN 041 001 So hende det ei tvo års tid etter, at Farao drøymde han stod nedmed elvi. 001 GEN 041 002 Og sjå, upp or elvi kom det sju kyr, væne å sjå til og holduge, og dei gjekk og beitte i storren. 001 GEN 041 003 Og etter deim kom det sju andre kyr upp or elvi, stygge å sjå til og turrvorne, og dei stod på elvbakken, hjå dei fyrste kyrne. 001 GEN 041 004 Og dei stygge og turrvorne kyrne åt upp dei sju væne og holduge kyrne. Då vakna Farao. 001 GEN 041 005 So sovna han att, og hadde ein draum til. Han tykte han såg sju aks som skaut upp på eitt strå, og var tjukke og væne. 001 GEN 041 006 Og etter deim rann det upp sju aks som var tome og svidne av austanvinden. 001 GEN 041 007 Og dei tome aksi gløypte dei sju tjukke og fulle aksi. Då vakna Farao, og skyna at han hadde drøymt. 001 GEN 041 008 Men um morgonen hadde han slik uro i seg. So sende han bod og kalla til seg alle runemeistrar i Egyptarland, og alle dei vise menner der var. Og Farao fortalde deim draumarne sine; men det var ingen som kunde tyda deim for honom. 001 GEN 041 009 Då tala skjenkjarmeisteren til Farao og sagde: «Mine eigne synder lyt eg minna um i dag: 001 GEN 041 010 Farao vart ein gong harm på tenarane sine, og sette meg fast hjå hovdingen yver livvakti, både meg og bakarmeisteren. 001 GEN 041 011 Då hadde me kvar sin draum same natti, eg og han, og draumarne våre hadde kvar si meining. 001 GEN 041 012 Og det var ein hebraisk gut med oss der; han var tenar hjå hovdingen yver livvakti. Honom fortalde me det, og han tydde draumarne for oss; etter som kvar av oss hadde drøymt til, tydde han deim. 001 GEN 041 013 Og so som han spådde oss, so gjekk det: eg vart sett inn att i romet mitt, og hin vart hengd.» 001 GEN 041 014 So sende Farao bod etter Josef. Då skunda dei seg og slepte honom ut or fengslet; og han raka seg og bytte klæde, og so gjekk han fram for Farao. 001 GEN 041 015 Og Farao sagde til Josef: «Eg hev havt ein draum, og det er ingen som er god til å tyda honom. Men eg hev høyrt sagt um deg, at berre du høyrer ein draum, so tyder du honom med same.» 001 GEN 041 016 Og Josef svara Farao og sagde: «Eg råder ikkje for det. Gud vil visst gjeva eit svar som spår lukke for Farao.» 001 GEN 041 017 So sagde Farao til Josef: «Eg drøymde eg stod på elvbakken. 001 GEN 041 018 Og sjå, upp or elvi det sju kyr, feite på hold og væne på skapnad, og dei beitte i storren. 001 GEN 041 019 Og etter deim kom det upp sju andre kyr, skrinne og ovleg stygge på skapnad og turre på hold; eg hev aldri set so ljote kyr i heile Egyptarlandet. 001 GEN 041 020 Og dei skrinne og stygge kyrne åt upp dei sju fyrste, holduge kyrne. 001 GEN 041 021 Dei sokk i skrovet deira; men det synte ikkje at dei hadde fenge deim i seg; dei var stygge å sjå til, som dei hadde vore. Då vakna eg. 001 GEN 041 022 Sidan drøymde eg at eg såg sju aks som skaut upp på eitt strå, og var fulle og væne. 001 GEN 041 023 Og etter deim rann det upp sju aks som var turre og tome og svidne av austanvinden. 001 GEN 041 024 Og dei tome aksi gløypte dei sju gode aksi. Eg sagde det med runemeistrarne, men ingen kunde greida det for meg.» 001 GEN 041 025 Då sagde Josef med Farao: «Alt det Farao hev drøymt, er ein draum. Det Gud vil gjera, hev han gjort kunnigt for Farao. 001 GEN 041 026 Dei sju væne kyrne, det er sju år, og dei sju gode aksi, det er og sju år; det er ein og same draumen. 001 GEN 041 027 Og dei sju skrinne og stygge kyrne, som kom upp etterpå hine, det er sju år, og dei sju aksi som var tome og svidne av austanvinden; det er sju uår, som skal koma. 001 GEN 041 028 Det er som eg sagde med Farao: Det Gud vil gjera, det hev han synt Farao. 001 GEN 041 029 Sjå, no kjem det sju år med ovnøgd og rikdom i heile Egyptarlandet. 001 GEN 041 030 Men etter deim skal det koma sju uår, so all ovnøgdi vert gløymd i Egyptarland, og uåri skal arma ut landet. 001 GEN 041 031 Og ingen skal minnast ovnøgdi som var i landet, for den naudi som kjem etterpå; for den vert ovleg hard. 001 GEN 041 032 Og det at draumen kom fyre Farao tvo vendor, det kjem seg av di at Gud er fastrådd på dette, og at han vil gjera det snart. 001 GEN 041 033 No skulde Farao sjå seg ut ein vitug og vis mann, og setja honom yver Egyptarlandet. 001 GEN 041 034 Det skulde Farao gjera, og so skulde han setja inn futar utyver landet, som skal krevja inn femte luten av grøda i Egyptarland i dei sju ovnøgdaråri. 001 GEN 041 035 Og dei skal samla alle slag mat i desse gode åri som kjem, og dunga upp matkorn i byarne, og taka vare på det for Farao. 001 GEN 041 036 Og maten skal vera til ei berging for landet i dei sju uåri som kjem i Egyptarland, so landet ikkje skal øydast av svolt.» 001 GEN 041 037 Dei ordi tykte dei godt um, både Farao og alle mennerne hans. 001 GEN 041 038 Og Farao sagde med mennerne sine: «Skal tru me finn maken til honom? - ein mann som er full av Guds ande!» 001 GEN 041 039 So sagde Farao med Josef: «Etter di Gud hev late deg vita alt dette, so er ingen so vitug og vis som du. 001 GEN 041 040 Du skal standa fyre huset mitt, og etter ditt ord skal heile folket mitt retta seg. Berre kongsstolen vil eg hava framum deg. 001 GEN 041 041 Sjå, eg set deg yver heile Egyptarlandet, » sagde Farao med Josef. 001 GEN 041 042 Og Farao tok seglringen av handi si og sette på handi hans Josef, og klædde honom i kvite linklæde, og hengde eit gullekkje kring halsen hans. 001 GEN 041 043 Og han let honom køyra i den vogni som var næst etter hans eigi vogn, og dei ropa framfyre honom: «Abrek!» Og han sette honom yver heile Egyptarlandet. 001 GEN 041 044 Og Farao sagde med Josef: «Eg er Farao! Ingen skal røyva hand eller fot i heile Egyptarlandet, utan at du vil det.» 001 GEN 041 045 Og Farao kalla Josef Safnat-Paneah, og gav honom Asnat til kona; ho var dotter åt Potifera, presten i On. So tok Josef til å ferdast kring i Egyptarland. 001 GEN 041 046 Josef var tretti år gamall, då han stod framfor Farao, kongen i Egyptarland. Og Josef bad vel liva med Farao, og for heile Egyptarlandet igjenom. 001 GEN 041 047 Og jordi bar inn i haugevis i dei sju ovåri. 001 GEN 041 048 Og han samla allslags grøda av sju årsavlingar, som dei fekk i Egyptarland, og lagde upp mat i byarne. I kvar by lagde han upp grøda av åkrarne som låg ikring. 001 GEN 041 049 Og Josef hauga upp korn som havsens sand, uhorveleg mykje, til dei heldt upp å telja; for det var ikkje tal på. 001 GEN 041 050 Fyrr det fyrste uåret kom, fekk Josef tvo søner med Asnat, dotter åt Potifera, presten i On. 001 GEN 041 051 Og Josef kalla den fyrste Manasse - «av di, » sagde han, «Gud let meg gløyma all mi møda og heile mi ætt.» 001 GEN 041 052 Og den andre kalla han Efraim - «av di, » sagde han, «Gud let meg veksa i det landet som eg leid vondt i.» 001 GEN 041 053 So leid dei til endes dei sju åri då det var slik ovnøgd i Egyptarlandet, 001 GEN 041 054 og dei sju uåri tok til å koma, som Josef hadde sagt; då vart det naud og svolt i alle land, men i heile Egyptarlandet, der var brød. 001 GEN 041 055 Og heile Egyptarland svalt, og folket ropa til Farao etter brød. Då sagde Farao med alle egyptarane: «Gakk til Josef! Det han segjer til dykk, skal de gjera!» 001 GEN 041 056 Og naudi breidde seg yver heile jordi. Men Josef let upp alle kornbuderne og selde til egyptarane; for naudi var hard i Egyptarlandet. 001 GEN 041 057 Og frå heile verdi kom dei til Egyptarland og vilde kjøpa korn hjå Josef; for naudi var stor all verdi yver. 001 GEN 042 001 Då Jakob høyrde at det var korn i Egyptarland, sagde han med sønerne sine: «Kvi sit de og stirer på kvarandre? 001 GEN 042 002 Eg hev fenge spurt, » sagde han, «at dei hev korn i Egyptarland. Far no der ned og kjøp korn åt oss, so me kann halda livet og ikkje døy burt!» 001 GEN 042 003 Og brørne hans Josef tok nedigjenom, ti i talet, og vilde kjøpa korn i Egyptarland. 001 GEN 042 004 Men Benjamin, rettebror åt Josef, sende Jakob ikkje av stad med brørne hans; han var rædd det kunde henda honom ei ulukka. 001 GEN 042 005 So kom då Israels-sønerne og vilde kjøpa korn, millom alle dei andre som kom; for det var uår i Kana’ans-land. 001 GEN 042 006 Men Josef var den som rådde i landet. Han var det som selde korn til all landslyden. Og brørne hans Josef kom og lagde seg å gruve for honom. 001 GEN 042 007 Då Josef såg brørne sine, kjende han deim att, men lest ikkje ved vera; han tala strengt til deim og spurde: «Kvar er de frå?» «Frå Kana’ans-land, » sagde dei. «Me kjem og vil kjøpa grjon.» 001 GEN 042 008 Josef kjende att brørne sine, men dei kjende ikkje honom. 001 GEN 042 009 Og Josef laut minnast det som han hadde drøymt um deim, og sagde med deim: «De er njosnarar, de kjem og vil sjå kvar landet er lettast å taka.» 001 GEN 042 010 «Nei, gode herre, » sagde dei; «tenarane dine vil berre kjøpa grjon. 001 GEN 042 011 Me er alle søner åt ein mann. Me er ærlege folk: tenarane dine hev aldri vore njosnarar.» 001 GEN 042 012 «Jau, » sagde han, «de kjem og vil sjå kvar landet er lettast å taka.» 001 GEN 042 013 Då sagde dei: «Tenarane dine er tolv brør og søner åt ein mann i Kana’ans-landet. Og den yngste av oss er no heime hjå far vår, men ein er ikkje til lenger.» 001 GEN 042 014 Då sagde Josef med deim: «Det er som eg hev sagt: De er njosnarar. 001 GEN 042 015 Men no vil eg røyna dykk: So visst som Farao liver, de slepp ikkje herifrå, fyrr yngste bror dykkar kjem hit. 001 GEN 042 016 Ein av dykk skal fara i vegen og henta bror dykkar, og dei andre vil eg halda fengsla, so det kann røynast um det er sant, det de segjer; og er det ikkje det, so er de njosnarar, so visst som Farao liver!» 001 GEN 042 017 So heldt han deim alle saman fengsla i tri dagar. 001 GEN 042 018 Og tridje dagen sagde Josef med deim: «Gjer no som eg segjer, so skal de få liva! Eg hev age for Gud! 001 GEN 042 019 Er de ærlege folk, so skal ein av dykk brør vera att i fangehuset, men de andre kann fara i vegen og hava med dykk korn til livberging for deim som heime er. 001 GEN 042 020 Og den yngste bror dykkar skal de koma hit til meg med, so ordi dykkar kann sannast, og de ikkje skal missa livet.» Og dei so gjorde. 001 GEN 042 021 Og dei sagde seg imillom: «Å ja, ja, kor vel me er verde dette, for det me gjorde mot bror vår! Me såg kor hjarterædd han var, då han bad so vænt for seg, og endå høyrde me ikkje på honom. Difor er me no komne i slik naud.» 001 GEN 042 022 Då tok Ruben til ords og sagde: «Var det ikkje det eg sagde dykk, at de ikkje skulde fara so stygt med guten? Men de vilde ikkje høyra. Og sjå, no kjem hemnen for blodet hans!» 001 GEN 042 023 Men dei visste ikkje at Josef skyna det; for han bruka tolk, når han tala med deim. 001 GEN 042 024 Og han snudde seg frå deim og gret. So kom han innåt deim att, og tala til deim, og han tok Simeon ifrå deim, og batt honom, so dei såg på det. 001 GEN 042 025 Sidan sagde Josef frå, at dei skulde fylla sekkjerne deira med korn og leggja pengarne åt kvar av deim att i sekken hans, og gjeva deim nista med på vegen. Og so vart gjort. 001 GEN 042 026 So klyvja dei kornet på asni sine, og for sin veg. 001 GEN 042 027 Men då ein av deim løyste upp klyvi si og vilde gjeva asnet for på kvilestaden, fekk han sjå pengarne sine: dei låg ovanpå i sekken hans. 001 GEN 042 028 Og han sagde med brørne sine: «Pengarne mine hev kome att! Sjå, her ligg dei i sekken min.» Då vart dei reint ille ved; dei såg på kvarandre og skalv, og sagde: «Kva er det Gud hev gjort mot oss her?» 001 GEN 042 029 So kom dei heim til Jakob, far sin, i Kana’ans-landet, og dei fortalde honom alt det som hadde hendt deim, og sagde: 001 GEN 042 030 «Mannen som råder der i landet, tala strengt til oss, og tok oss for folk som vilde njosna ut landet. 001 GEN 042 031 Då sagde me med honom: «Me er ærlege folk; me hev aldri vore njosnarar. 001 GEN 042 032 Me er tolv brør, alle sønerne åt far vår. Ein av oss er ikkje til lenger, og den yngste er endå heime hjå far vår i Kana’ans-landet.» 001 GEN 042 033 Og mannen som råder der i landet, sagde med oss: «Dette vil eg hava til merke på at de er ærlege folk: Ein av dykk brør skal vera att hjå meg, og de andre kann taka med dykk det de treng til livberging for deim som heime er, og fara i vegen, 001 GEN 042 034 og so lyt de koma til meg att med yngste bror dykkar, so eg fær sjå at de ikkje er njosnarar, men ærlege folk. Då skal de få att bror dykkar, og de kann fara fritt kringum i landet.»» 001 GEN 042 035 Då dei so tømde sekkjerne sine, då fann kvar sitt pengeknyte i sekken sin; dei såg det både dei og far deira, at det var deira eigne pengeknyte, og vart fælne. 001 GEN 042 036 Og Jakob, far deira, sagde med deim: «De gjer meg reint barnlaus; Josef er burte, og Simeon er burte, og no vil de taka Benjamin og ifrå meg; det kjem yver meg, alt dette.» 001 GEN 042 037 Då sagde Ruben med far sin: «Båe sønerne mine kann du drepa, kjem eg ikkje heim til deg att med honom! Gjev honom berre i mine hender! Eg skal hava honom heim att til deg.» 001 GEN 042 038 Men han svara: «Son min skal ikkje fara med dykk der ned. For bror hans er burte, og han er att åleine, og hender det honom nokor ulukka på den vegen de ferdast etter, so kjem de til å senda dei grå håri mine med sorg ned i nåheimen.» 001 GEN 043 001 Men svolten var hard i landet. 001 GEN 043 002 Og då det traut det kornet dei hadde havt heim frå Egyptarland, sagde far deira med deim: «Far i vegen att og kjøp oss noko grjon!» 001 GEN 043 003 Då sagde Juda med honom: «Denne mannen lyste so strenge ord og sagde: «De skal ikkje koma for augo mine, utan yngste bror dykkar er med.» 001 GEN 043 004 Vil du no lata bror vår få vera med oss, so skal me fara ned og kjøpa grjon åt deg. 001 GEN 043 005 Men sender du honom ikkje med, so vil me ikkje fara. For mannen sagde: «De skal ikkje koma for augo mine, utan bror dykkar er med.»» 001 GEN 043 006 Då sagde Israel: «Kvi gjorde de meg so ille imot og sagde det med mannen at de hadde endå ein bror?» 001 GEN 043 007 Og dei svara: «Mannen spurde oss ut både um oss og ætti vår, og sagde: «Liver far dykkar endå? Hev de nokon bror?» So svara me, som han spurde til. Kor kunde då me tenkja at han skulde segja: «Kom hit med bror dykkar!»» 001 GEN 043 008 Og Juda sagde med Israel, far sin: «Send du sveinen med meg, so vil me oss reiduge og fara, so me kann halda livet og ikkje døy burt, både me og du og småborni våre. 001 GEN 043 009 Eg skal svara for honom. Av meg kann du krevja honom att. Kjem eg ikkje heim til deg att med honom og set honom framfyre deg, so skal eg bera skuldi for det all min dag. 001 GEN 043 010 For hadde me ikkje drygt so lenge, so kunde me no vore heim att tvo vendor.» 001 GEN 043 011 Då sagde Israel, far deira, med deim: «Er det ikkje onnor råd, so gjer som eg segjer: Tak med dykk i sekkjerne dykkar av alt det gjævaste som finst i landet, noko balsam og noko honning, kryddor og rosekvåda, pistacie-neter og mandlar! Det skal vera ei gåva til mannen. 001 GEN 043 012 Og tak ein gong til so mange pengar med dykk! For dei pengarne som kom att og låg ovanpå i sekkjerne dykkar, fær de hava med attende; kann henda det berre var eit mistak. 001 GEN 043 013 Tak so bror dykkar med, og gjer dykk reiduge, og far attende til mannen! 001 GEN 043 014 Og Gud den Allvelduge late dykk møta godvilje hjå mannen, so han sender Benjamin og den andre bror dykkar med dykk heim att. Og eg - skal eg vera barnlaus, so fær eg vera barnlaus!» 001 GEN 043 015 So tok dei gåva, og ein gong til so mange pengar tok dei med seg, og so Benjamin. Og dei gav seg på vegen, og for ned til Egyptarland, og gjekk fram for Josef. 001 GEN 043 016 Då Josef såg at Benjamin var med deim, sagde han med den som stod fyre huset hans: «Bed desse mennerne inn, og slagta eit naut og laga det til; for dei skal eta til middags med meg.» 001 GEN 043 017 Og mannen gjorde som Josef sagde, og bad deim inn i huset åt Josef. 001 GEN 043 018 Men då dei skulde inn i huset åt Josef, vart dei rædde, og sagde: «Det er nok for dei pengarne skuld som låg att i sekkjerne våre fyrre gongen, at me skal her inn. Dei kjem til å velta seg inn på oss, og kasta seg yver oss, og taka oss til trælar, med asni våre.» 001 GEN 043 019 So gjekk dei burt til mannen som stod fyre huset hans Josef, og tala til honom i husdøri, 001 GEN 043 020 og sagde: «Høyr her, gode herre! Du veit me hev vore her ein gong fyrr og kjøpt grjon. 001 GEN 043 021 Men då me kom til kvilestaden, og løyste upp klyvjarne våre, då fann kvar sine pengar ovanpå i sekken sin; det var våre eigne pengar, med si fulle vegt, og no hev me deim med oss hit att. 001 GEN 043 022 Og andre pengar hev me og med oss, til å kjøpa grjon for. Me veit ikkje kven som hev lagt pengarne i sekkjerne våre.» 001 GEN 043 023 Då sagde han: «Ver de hugheile! Hav ingen otte på dykk! Dykkar Gud og Gud åt far dykkar hev lagt ei gåva til dykk i sekkjerne. Pengarne dykkar hev eg fenge.» So henta han Simeon ut til deim. 001 GEN 043 024 Sidan fylgde mannen deim inn i huset hans Josef, og gav deim vatn, so dei fekk två føterne sine, og gav deim for til asni. 001 GEN 043 025 So lagde dei gåvorne til reide, til Josef skulde koma heim til middags; for dei hadde høyrt at dei skulde eta der. 001 GEN 043 026 Då so Josef kom heim, bar dei inn til honom gåvorne som dei hadde med seg, og lagde seg å gruve for honom. 001 GEN 043 027 Og han spurde korleis dei livde, og sagde: «Stend det vel til med den gamle far dykkar, som de tala um? Liver han endå?» 001 GEN 043 028 «Ja, » svara dei, «det stend vel til med far vår, tenaren din. Han liver endå.» Og dei bøygde seg og kasta seg å gruve for honom. 001 GEN 043 029 Då han fekk auga på Benjamin, bror sin, son åt hans eigi mor, sagde han: «Er dette den yngste bror dykkar, som de tala til meg um? - Gud signe deg, guten min!» sagde han. 001 GEN 043 030 Og Josef skunda seg burt. For hjarta hans kløktest, då han såg bror sin, so han laut få gråta. Og han gjekk inn i koven og gret. 001 GEN 043 031 So tvo han seg i andlitet, og gjekk ut att, og han gjorde seg hard, og sagde: «Set maten fram!» 001 GEN 043 032 Då sette dei fram, for honom i ser, og for deim i ser, og for egyptarane i ser, deim som åt hjå honom; for egyptarane torer ikkje eta i lag med hebræarane; dei held det for å vare ufjelgt. 001 GEN 043 033 Dei vart sessa midt fyre honom etter alderen, frå den eldste til den yngste, og dei såg på kvarandre og undrast. 001 GEN 043 034 Og det vart sendt um til deim av dei retterne som han sjølv åt av, og Benjamin fekk fem gonger so mykje som dei andre. Og dei drakk med honom, og vart fjåge. 001 GEN 044 001 Sidan sagde han med den som stod fyre huset hans: «Fyll sekkjerne åt desse mennerne med grjon, so mykje som dei kann føra, og legg pengarne åt kvar av deim ovanpå i sekken hans. 001 GEN 044 002 Og staupet mitt, sylvstaupet, det skal du leggja øvst i sekken åt den yngste av deim, i hop med kornpengarne hans.» Og han gjorde som Josef sagde honom fyre. 001 GEN 044 003 Um morgonen, med same det ljosna, let dei mennerne fara av stad med asni sine. 001 GEN 044 004 Dei var ikkje langt utum byen komne, då Josef sagde med den som stod fyre huset hans: «Upp, og set etter mennerne, og fyrst du når deim att, so seg ned deim: «Kvi løner de godt med ilt? 001 GEN 044 005 Er ikkje dette det staupet som husbonden min drikk av, og som han plar spå i? Dette var ille gjort av dykk!»» 001 GEN 044 006 Og han tok deim att, og sagde dette med deim. 001 GEN 044 007 Då sagde dei med honom: «Kvi talar du soleis, herre? Gud frie tenarane dine frå å gjera slikte ting. 001 GEN 044 008 Sjå no, dei pengarne som me fann øvst i sekkjerne våre, deim hadde me med hit til deg att frå Kana’ans-landet. Kvi skulde me då stela sylv eller gull utor huset åt husbonden din? 001 GEN 044 009 Den av tenarane dine som det vert funne hjå, han skal døy, og me andre skal vera trælarne dine.» 001 GEN 044 010 «Ja, » sagde han, «lat det vera so som de segjer! Den som det vert funne hjå, skal vera trælen min, men dei andre skal vera saklause.» 001 GEN 044 011 So skunda dei seg, og lyfte klyvjarne ned på marki, og løyste upp kvar si klyv. 001 GEN 044 012 Og han rannsaka; han tok til hjå den eldste, og enda hjå den yngste. Og staupet vart funne i sekken hans Benjamin. 001 GEN 044 013 Då reiv dei sund klædi sine, og klyvja på asni att, og for attende til byen. 001 GEN 044 014 Og Juda og brørne hans gjekk inn til huset åt Josef, for han var der endå, og dei kasta seg å gruve for honom. 001 GEN 044 015 Og Josef sagde med deim: «Kva er det de hev gjort no? Veit de ikkje at ein mann som eg kann finna ut det som er dult?» 001 GEN 044 016 Då sagde Juda: «Kva skal me segja til deg, herre? Korleis skal me taka til ords? Kva skal me orsaka oss med? Gud hev funne brotet åt tenarane dine. Sjå, me vil vera trælarne dine, både me og han som staupet vart funne hjå.» 001 GEN 044 017 Men han sagde: «Gud frie meg frå å gjera slikt! Den som staupet vart funnen hjå, han skal vera trælen min. Men de andre kann fara i fred heim til far dykkar.» 001 GEN 044 018 Då steig Juda fram for honom og sagde: «Høyr meg, herre! Lat tenaren din få tala eit ord til deg, herre, og lat ikkje vreiden din loga upp mot tenaren din! For du er som Farao sjølv! 001 GEN 044 019 Du spurde oss, herre, og sagde: «Hev de nokon far eller bror?» 001 GEN 044 020 Då sagde me til deg: «Ja, me hev ein gamall far, og han hev ein liten son, som han fekk på sine gamle dagar, bror åt denne sveinen er burte, og han er att åleine etter mor si, og far hans held honom so kjær.» 001 GEN 044 021 Og du sagde til oss: «Kom hit til meg med honom, so eg fær sjå honom med mine eigne augo!» 001 GEN 044 022 Då sagde me til deg: «Sveinen må ikkje skiljast frå far sin; skilst han ifrå honom, so døyr faren.» 001 GEN 044 023 Og du sagde til oss: «Kjem ikkje yngste bror dykkar hit med dykk, so skal de ikkje oftare koma for augo mine.» 001 GEN 044 024 Då me so kom heim att til far vår, tenaren din, fortalde me honom kva du hadde sagt, herre. 001 GEN 044 025 Og far vår sagde: «Far i vegen att og kjøp noko grjon åt oss!» 001 GEN 044 026 Då sagde me: «Me torer ikkje koma der att. Men er yngste bror vår med oss, so skal me fara der ned. For me fær ikkje koma mannen for augo utan yngste bror vår er med.» 001 GEN 044 027 Og far vår sagde med oss: «De veit at eg fekk tvo søner med kona mi. 001 GEN 044 028 Og den eine vart burte for meg, og eg sagde: «Han er visst ihelriven; » for eg hev aldri set honom sidan. 001 GEN 044 029 Tek de no denne og ifrå meg, og vert han fyre ei uheppa, so kjem de til å senda dei grå håri mine med sut og harm ned i nåheimen.» 001 GEN 044 030 Skal eg no koma heim til far min, og me hev ikkje med oss sveinen, som hjarta hans heng so fast ved, 001 GEN 044 031 då vert det dauden hans, med same han ser at sveinen ikkje er med, og me lyt senda dei grå håri åt far vår med sut og sorg ned i nåheimen. 001 GEN 044 032 For eg tok på meg å svara for sveinen hjå far min, og sagde: «Kjem eg ikkje heim til deg att med honom, so skal eg vera saka i det for far min alle mine dagar!» 001 GEN 044 033 Lat difor meg få vera att i staden for sveinen, og vera trælen din, og lat sveinen få fara heim att med brørne sine. 001 GEN 044 034 For korleis kunde eg koma heim att til far min, når sveinen ikkje var med? Eg tolde ikkje sjå på den sorg som då kom yver far min.» 001 GEN 045 001 Då kunde ikkje Josef dylja tårorne lenger for alle deim som stod ikring honom. Han ropa: «Lat alle ganga ut ifrå meg!» Og det var ingen inne, då Josef opendaga seg for brørne sine. 001 GEN 045 002 Og han brast i og gret so høgt at egyptarane høyrde det, og dei høyrde det i huset åt Farao. 001 GEN 045 003 Og Josef sagde med brørne sine: «Eg er Josef. Liver far min endå?» Men brørne hans kunde ikkje svara; dei stod der som dei var klumsa. 001 GEN 045 004 Då sagde Josef med brørne sine: «Kjære væne, kom hit til meg!» So gjekk dei burt til honom. Då sagde han: «Eg er Josef, bror dykkar, som de selde til Egyptarland. 001 GEN 045 005 Men no skal de ikkje syta eller harmast, for di de selde meg hit! Til livberging for mange hev Gud sendt meg fyre dykk. 001 GEN 045 006 For no er det andre året her er svolt i landet, og endå kjem her fem år til som det korkje vert pløgt eller hausta. 001 GEN 045 007 Men Gud sende meg fyre, av di han vilde leiva ætt etter dykk på jordi, og av di han vilde berga liv for dykk, so det vart ei stor frelsa. 001 GEN 045 008 So er det då ikkje de, som hev sendt meg hit, men Gud, og han hev gjort meg til far for Farao og til herre yver alt hans hus og til styrar i heile Egyptarlandet. 001 GEN 045 009 Skunda dykk og far heim til far min, og seg med honom: «So segjer Josef, son din: «Gud hev sett meg til herre yver heile Egyptarland. Kom no ned til meg! Dryg ikkje! 001 GEN 045 010 Du skal få bu i Gosenlandet og vera innmed meg, både du og borni og barneborni dine, med bufeet ditt, både smått og stort, og med alt det du hev. 001 GEN 045 011 Og eg skal syta for deg der - for endå kjem det fem uår - so det ikkje skal vanta deg noko, korkje deg eller huslyden din eller nokon av dine.»» 001 GEN 045 012 No ser de det med dykkar eigne augo, og Benjamin, bror min, ser det og, at det er eg som talar til dykk. 001 GEN 045 013 Ber då bod til far min um all mi æra og magt i Egyptarland og um alt de hev set, og skunda dykk og kom hit att med far min!» 001 GEN 045 014 So lagde han armarne um halsen på Benjamin, bror sin, og gret, og Benjamin gret og innmed barmen hans. 001 GEN 045 015 Og han kysste alle brørne sine og gret, medan han heldt deim i fanget. Og sidan rødde brørne hans med honom. 001 GEN 045 016 Og det spurdest i huset åt Farao, at brørne hans Josef var komne, og Farao og mennerne hans vart fegne. 001 GEN 045 017 Og Farao sagde med Josef: «Seg du med brørne dine: «So skal de gjera: de skal klyvja på dyri dykkar og fara, til de kjem heim til Kana’ans-landet. 001 GEN 045 018 Då skal de taka far dykkar og huslydarne dykkar og koma hit til meg, so skal eg gjeva dykk det beste i Egyptarlandet, og de skal få eta av landsens feita.» 001 GEN 045 019 Seg du deim frå meg: «So skal de gjera: de skal taka med dykk vogner frå Egyptarlandet til borni og konorne dykkar og henta far dykkar og koma. 001 GEN 045 020 Og de skal ikkje kvida dykk, um de må fara ifrå husbunaden dykkar; for det beste i heile Egyptarland skal de få.»» 001 GEN 045 021 Og Israels-sønerne gjorde so. Og Josef gav deim vogner, som Farao hadde sagt, og gav deim nista med på vegen. 001 GEN 045 022 Og han gav deim alle kvar sin klædnad, men Benjamin gav han tri hundrad sylvdalar og fem klædnader. 001 GEN 045 023 Og sameleis sende han far sin ti asen, som bar av alt det beste som fanst i Egyptarland, og ti asenfyljor, som bar korn og brød og mat til far hans på ferdi. 001 GEN 045 024 So bad han farvel med brørne sine, og dei for av stad, og han sagde med deim: «De må ikkje verta usams på vegen!» 001 GEN 045 025 So tok dei ut frå Egyptarland, og kom heim att til Jakob, far sin, i Kana’ans-land. 001 GEN 045 026 Og dei bar fram bodet til honom og sagde: «Josef er endå i live, og han er jamvel styrar yver heile Egyptarland.» Men han var like kald i hjarta; for han trudde deim ikkje. 001 GEN 045 027 So sagde dei honom alt det Josef hadde sagt med deim, og han såg vognerne som Josef hadde sendt til å henta honom i. Då kvikna far deira i hugen: 001 GEN 045 028 «Å du store syn!» sagde Israel, «Josef, son min, er endå i live! Eg vil av og sjå honom, fyrr eg døyr.» 001 GEN 046 001 Og Israel tok ut med alt det han hadde, og då han kom til Be’erseba, ofra han slagtoffer til honom som var Gud åt Isak, far hans. 001 GEN 046 002 Då tala Gud til Israel i syner um natti, og sagde: «Jakob, Jakob!» Og han svara: «Ja, her er eg.» 001 GEN 046 003 Då sagde han: «Eg er Gud, Gud åt far din. Ver ikkje rædd å fara ned til Egyptarland; for der vil eg gjera deg til eit stort folk. 001 GEN 046 004 Eg skal fara med deg ned til Egyptarland, og eg skal fylgja deg upp att og; det kann du lita på! Og Josef skal leggja att augo dine.» 001 GEN 046 005 So tok Jakob ut frå Be’erseba, og Israels-sønerne køyrde Jakob, far sin, og borni og konorne sine i dei vognerne som Farao hadde sendt til å henta honom i. 001 GEN 046 006 Og dei tok med seg bufeet sitt og godset sitt, som dei hadde lagt seg til i Kana’ans-land. So kom dei til Egyptarland, Jakob og all hans ætt med honom: 001 GEN 046 007 Sønerne og sonesønerne sine, døtterne og sonedøtterne sine, heile si ætt, hadde han med seg til Egyptarland. 001 GEN 046 008 Og dette er namni på Israels-sønerne som kom til Egyptarland, Jakob og sønerne hans: Ruben, eldste son åt Jakob, 001 GEN 046 009 og sønerne åt Ruben: Hanok og Pallu og Hesron og Karmi; 001 GEN 046 010 og sønerne åt Simeon: Jemuel og Jamin og Ohad og Jakin og Sohar og Saul, son åt kananitarkvinna; 001 GEN 046 011 og sønerne åt Levi: Gerson og Kahat og Merari; 001 GEN 046 012 og sønerne åt Juda: Er og Onan og Sela og Peres og Zerah; men Er og Onan døydde i Kana’ans-land - og sønerne åt Peres: Hesron og Hamul; 001 GEN 046 013 og sønerne åt Issakar: Tola og Puva og Job og Simron; 001 GEN 046 014 og sønerne åt Sebulon: Sered og Elon og Jahle’el. 001 GEN 046 015 Dette var sønerne åt Lea; ho fekk deim med Jakob i Mesopotamia, og so Dina, dotter hans. Alle desse sønerne og døtterne hans var tri og tretti i tallet. 001 GEN 046 016 Og sønerne åt Gad: Sifjon og Haggi, Suni og Esbon, Eri og Arodi og Areli; 001 GEN 046 017 Og sønerne åt Asser: Jimna og Jisva og Jisvi og Bria, og so Serah, syster deira; og sønerne åt Bria: Heber og Malkiel. 001 GEN 046 018 Dette var sønerne åt Zilpa, som Laban gav Lea, dotter si; ho fekk deim med Jakob, dei var sekstan i talet. 001 GEN 046 019 Og sønerne åt Rakel, kona hans Jakob: Josef og Benjamin. 001 GEN 046 020 Og Josef fekk born i Egyptarland; han fekk deim med Asnat, dotter åt Potifera, presten i On: dei heitte Manasse og Efraim. 001 GEN 046 021 Og sønerne åt Benjamin: Bela og Beker og Asbel, Gera og Na’aman, Ehi og Ros, Muppim og Huppim og Ard. 001 GEN 046 022 Dette var dei borni som Jakob fekk med Rakel; dei var i alt fjortan. 001 GEN 046 023 Og sønerne åt Dan: Husim; 001 GEN 046 024 og sønerne åt Naftali: Jahse’el og Guni og Jeser og Sillem. 001 GEN 046 025 Dette var sønerne åt Bilha, som Laban gav Rakel, dotter si; ho fekk deim med Jakob, dei var i alt sju. 001 GEN 046 026 Alle dei som kom med Jakob til Egyptarland, og som var ætta ifrå honom, umfram konorne åt sønerne hans, var alt i alt seks og seksti mann. 001 GEN 046 027 Og sønerne åt Josef, som han fekk i Egyptarland, var tvo. Alle som kom til Egyptarland av Jakobs-ætti, var sytti i talet. 001 GEN 046 028 Og han sende Juda fyre seg til Josef, og bad at han vilde syna deim vegen til Gosen. Og so kom dei til Gosenlandet. 001 GEN 046 029 Og Josef let setja fyre vogni si, og for upp til Gosen, til møtes med Israel, far sin; og med same han fekk sjå honom, kasta han seg um halsen på honom, og gret lenge, med armarne um halsen hans. 001 GEN 046 030 Då sagde Israel med Josef: «No vil eg gjerne døy, sidan eg hev set deg i andlitet, og veit at du endå er i live.» 001 GEN 046 031 Og Josef sagde med brørne sine og med farsfolket sitt: «No vil eg upp til Farao og bera fram bod um dette og segja: «Brørne mine og farsfolket mitt, som var i Kana’ans-land, hev kome hit til meg. 001 GEN 046 032 Og desse mennerne er sauehyrdingar; dei hev stødt drive med å ala fe, og sauerne og nauti sine og alt det dei eig, hev dei havt med seg hit.» 001 GEN 046 033 Når so Farao kallar dykk til seg og spør: «Kva hev de til liveveg?» 001 GEN 046 034 so skal de svara: «Fehyrdingar hev tenarane dine vore alt ifrå ungdomen og til no, både me og federne våre» - so de kann få bu i Gosenlandet; for egyptarane hev ein stygg til alle sauehyrdingar.» 001 GEN 047 001 So kom Josef med bod um dette til Farao og sagde: «Far min og brørne mine hev kome hit frå Kana’ans-land med bufeet sitt, både smått og stort, og med alt det dei eig; og no er dei i Gosenland.» 001 GEN 047 002 Og av alle brørne sine tok han ut fem mann, og leidde deim fram for Farao. 001 GEN 047 003 Og Farao spurde brørne hans: «Kva hev de til liveveg?» Då sagde dei med Farao: «Tenarane dine er fehyrdingar, og det same var federne våre. 001 GEN 047 004 Me vilde gjerne halda til her i landet, » sagde dei til Farao; «for det finst ikkje beite for buskapen vår, av di det er eit svært uår i Kana’ans-land. Lat difor tenarane dine få bu i Gosenlandet!» 001 GEN 047 005 Då sagde Farao med Josef: «Far din og brørne dine hev kome hit til deg. 001 GEN 047 006 Du hev heile Egyptarland fyre deg! Lat far din og brørne dine få bu i den beste luten av landet! Dei kann få bu i Gosenlandet. Og veit du um at det er dugande karar imillom deim, so set deim til rådsmenner yver bufeet mitt!» 001 GEN 047 007 Og Josef henta Jakob, far sin, og leidde honom fram for Farao. Og Jakob helsa Farao. 001 GEN 047 008 Og Farao spurde Jakob: «Kor mange er dine livedagar og år?» 001 GEN 047 009 Då sagde Jakob med Farao: «Dei dagar og år eg hev ferdast på jordi, er hundrad og tretti år. Få og låke hev dei vore, mine livedagar og år, og ikkje hev dei nått so høgt som livedagarne og åri åt federne mine i den tidi dei ferdast på jordi.» 001 GEN 047 010 Og Jakob velsigna Farao, og so bad han vel liva med Farao. 001 GEN 047 011 Og Josef let far sin og brørne sine få seg bustader, og gav deim jord i Egyptarland, i den beste bygdi i landet, Ramseslandet, so som Farao hadde sagt honom fyre. 001 GEN 047 012 Og Josef sytte for brød åt far sin og brørne sine og alt farsfolket sitt, og gav deim etter som dei hadde mange born til. 001 GEN 047 013 Og det fanst ikkje brød på heile jordi. For naudi var ovleg stor, og både Egyptarlandet og Kana’ans-landet var reint avmagta av svolten. 001 GEN 047 014 Og Josef samla alle dei pengar som fanst i Egyptarland og i Kana’ans-land; han fekk deim for kornet han selde. Og Josef gøymde pengarne i huset åt Farao. 001 GEN 047 015 So traut pengarne både i Egyptarland og i Kana’ans-land. Då kom alle egyptarane til Josef og sagde: «Gjev oss brød! Skal me døy for augo dine, berre av di me ikkje hev fleire pengar?» 001 GEN 047 016 Og Josef sagde: «Kom med bufeet dykkar, so skal eg gjeva dykk brød for bufeet, um de ikkje hev fleire pengar.» 001 GEN 047 017 So kom dei til Josef med bufeet sitt, og Josef gav deim brød for hestarne og for sauerne og nauti som dei hadde, og for asni; og han heldt deim med brød det året for alt bufeet deira. 001 GEN 047 018 So leid det året, og året etter kom dei til honom og sagde med honom: «Me vil ikkje dylja for deg, herre, at pengarne hev trote, og buskapen vår hev du fenge. Me hev ikkje anna att å bjoda deg enn kroppen og jordi vår. 001 GEN 047 019 Kvi skal me tynast for augo dine, både me og jordi vår? Kjøp du oss og gardarne våre for brød, so skal me med gardarne våre vera trælar under Farao. Lat oss berre få såkorn, so me kann halda livet og ikkje døy burt, og so gardarne ikkje skal øydast.» 001 GEN 047 020 So kjøpte Josef all jord i Egyptarland til Farao; for egyptarane selde mannjamt jordvegarne sine, av di svolten tvinga deim; og Farao vart eigande all jord i landet. 001 GEN 047 021 Og han let folket byta bustad grend for grend i heile Egyptarland, frå ende til annan. 001 GEN 047 022 Berre prestegardarne kjøpte han ikkje. For prestarne hadde ei viss innkoma av Farao og livde av det som Farao hadde etla deim. Difor selde dei ikkje gardarne sine. 001 GEN 047 023 Og Josef sagde til folket: «Sjå no hev eg kjøpt både dykk og jordi dykkar til Farao. Her hev de såkorn: så no åkrarne! 001 GEN 047 024 Men av det de haustar, skal de gjeva femteparten til Farao, og dei fire partarne skal de hava til å så åkrarne med, og til mat for dykk sjølve og deim som er i husi hjå dykk, og til mat for borni dykkar.» 001 GEN 047 025 Då sagde dei: «Du hev berga livet vårt. Vil berre du vera god mot oss, so vil me gjerne vera trælar under Farao.» 001 GEN 047 026 So sette Josef ei lov, som er gjeldande den dag i dag, at all jord i Egyptarland skulde svara femteparten av avlen i skatt til Farao. Berre prestejordi kom ikkje under Farao. 001 GEN 047 027 Israel vart buande i Egyptarland, i Gosenlandet, og dei fekk seg eigedomar der, og voks og auka seg uhorveleg. 001 GEN 047 028 Og Jakob livde syttan år i Egyptarland, og dagarne hans Jakob, liveåri hans, vart hundrad og sju og fyrti år. 001 GEN 047 029 Då det leid med Israel, og han venta på enden, sende han bod etter Josef, son sin, og sagde med honom: «Kjære deg, held du aldri so lite av meg, so legg handi di i fanget mitt, og lova meg at du vil vera snild og trugen med meg og ikkje jorda meg i Egyptarland. 001 GEN 047 030 Lat meg få kvila hjå federne mine! Før meg burt frå Egyptarland, og jorda meg i gravi deira!» Og han svara: «Eg skal gjera som du segjer.» 001 GEN 047 031 Då sagde Israel: «Gjer eiden på det!» So gjorde han eiden på det. Og Israel lutte seg ned yver hovudgjerdi og bad. 001 GEN 048 001 Ei tid etter dette hadde hendt, kom dei og sagde med Josef: «Far din er sjuk.» Då tok han med seg båe sønerne sine, Manasse og Efraim. 001 GEN 048 002 Og det kom ein med bod um dette til Jakob og sagde: «Josef, son din, kjem til deg!» Då gjorde Israel seg sterk, og reiste seg upp i sengi. 001 GEN 048 003 Og Jakob sagde med Josef: «Gud den Allvelduge synte seg for meg i Luz i Kana’ans-land og velsigna meg, 001 GEN 048 004 og sagde til meg: «Sjå, eg vil lata deg veksa og aukast og gjera deg til ein flokk med folkeslag; og eg vil gjeva ætti di etter deg dette landet til eiga i all æva.» 001 GEN 048 005 Dei tvo sønerne dine som du fekk i Egyptarlandet, fyrr eg kom hit til deg, dei skal no vera mine: Efraim og Manasse skal høyra meg til, liksom Ruben og Simeon. 001 GEN 048 006 Men dei borni som du sidan hev fenge, dei skal vera dine eigne; etter brørne sine skal dei heita i det landet dei kjem til å erva. 001 GEN 048 007 For då eg kom frå Mesopotamia, døydde Rakel frå meg på vegen, i Kana’ans-land, då me hadde att so mykje som eit augneleite til Efrat. Og eg jorda henne der, innmed vegen til Efrat, det som no heiter Betlehem.» 001 GEN 048 008 Då Jakob såg sønerne hans Josef, spurde han: «Kven er det?» 001 GEN 048 009 Og Josef sagde med far sin: «Det er sønerne mine, som Gud hev gjeve meg her.» Då sagde Jakob: «Kjære væne, kom hit til meg med deim, so eg kann få velsigna deim!» 001 GEN 048 010 Men augo hans Israel var dimme av alder; han skilde ikkje klårt. So leidde Josef deim burt til honom, og han kysste deim og tok deim i fanget. 001 GEN 048 011 Og Israel sagde med Josef: «Eg tenkte aldri eg skulde få sjå deg meir, og sjå no hev Gud endå til late meg få sjå borni dine!» 001 GEN 048 012 So tok Josef deim ned av fanget hans, og bøygde seg nedåt jordi for honom. 001 GEN 048 013 Sidan tok Josef deim båe, Efraim i høgre handi, midt for vinstre handi hans Israel, og Manasse i vinstre handi, midt for høgre handi hans Jakob, og leidde deim innåt honom. 001 GEN 048 014 Og Jakob rette ut høgre handi, og lagde henne på hovudet hans Efraim, endå han var den yngste av deim, og vinstre handi lagde han på hovudet hans Manasse. Med vilje lagde han henderne so; for Manasse var eldst. 001 GEN 048 015 Og han velsigna Josef og sagde: «Den Gud som federne mine, Abraham og Isak, hadde for augo medan dei ferdast på jordi, den Gud som vara meg frå di eg vart til og til den dag i dag, 001 GEN 048 016 den engelen som løyste meg ut frå alt vondt, han velsigne sveinarne, so dei kann pryda namnet mitt og namnet åt federne mine, Abraham og Isak, og aukast til ei uhorveleg mengd på jordi!» 001 GEN 048 017 Då Josef såg at far hans hadde lagt høgre handi på hovudet hans Efraim, mislika han det; han fata handi åt far sin og vilde flytja henne frå hovudet hans Efraim burt på hovudet hans Manasse, 001 GEN 048 018 og han sagde med far sin: «Ikkje so, far! For denne er eldst; legg høgre handi på hans hovud!» 001 GEN 048 019 Men det vilde ikkje far hans, og han sagde: «Eg veit det, son min, eg veit det. Han og skal verta eit folk, han og skal verta stor, men bror hans som yngre er, han skal verta større; hans ætt skal verta ein fjølde med tjoder.» 001 GEN 048 020 So velsigna han deim same dagen, og sagde: «Ved deg skal Israel velsigna og segja so: «Gud gjere deg som Efraim og som Manasse!»» - han nemnde Efraim fyre Manasse. 001 GEN 048 021 Sidan sagde Israel med Josef: «No lyt eg døy, men Gud skal vera med dykk og fylgja dykk attende til landet åt federne dykkar. 001 GEN 048 022 Og eg gjev deg ein bergås framum brørne dine; den tok eg frå amoriten med sverdet og bogen min.» 001 GEN 049 001 Og Jakob kalla kring seg sønerne sine og sagde: «Samla dykk saman, so skal eg varsla korleis det skal ganga dykk langt fram i tiderne: 001 GEN 049 002 Kom i hop og høyr, de søner åt Jakob, kom og høyr på Israel, dykkar far! 001 GEN 049 003 Ruben, min eldste er du, blom av mi magt og min manndom, høgst i vyrdnad og størst i velde. 001 GEN 049 004 Sjodande vilt som vatnet, dkal du ingen fyremun få; for i kvila åt far din du for! Kor vanærlegt! Han låg i mi lega. 001 GEN 049 005 Sambrøder er Simeon og Levi, valdsvåpen er deira verja. 001 GEN 049 006 Søk ei deira samråd, mi sål, sky deira sellskap, mitt hjarta! For i harm slo dei menner i hel, og sjølvvilje skamskar dei uksar. 001 GEN 049 007 Forbanna ein ofse so strid, ei illska som deira so arg! Eg skal sprengja deim sund kring i Jakob, eg skal spreida deim utyver Israel. 001 GEN 049 008 Juda, deg lovar lydt dine brøder, handi di fatar din fiend i nakken, søkern’ åt far din fell deg til fota. 001 GEN 049 009 Ein løveunge er Juda! Frå herjing kjem sonen min heim: Som ei løvemor legg han seg ned, kven vågar av kvildi han vekkja? 001 GEN 049 010 Ikkje skal kongespir kverva frå Juda ell’ styrarstaven ifrå han stol, fyrr Fredsdrotten kjem, han som folki mun fylgja. 001 GEN 049 011 I vingarden bind han sin gangar, sin fole i soldruvegrein; i vin sin klædnad han vaskar, i druveblod tvær han sin kjol’, 001 GEN 049 012 med augo døkke av vin, med tenner kvite av mjølk. 001 GEN 049 013 Sebulon utmed sjøstrandi bur, utmed strandi, der skutorne lender. Og Sidon hev han med sida. 001 GEN 049 014 Issakar, det sterkbygde asnet, på kvii ligg han og kviler. 001 GEN 049 015 Og han tykte kvildi var god, og at landet var fagert og fint, so bøygde han rygg under byrdi, og vart slik ein trugen træl. 001 GEN 049 016 Dan, han skal døma sitt folk som dei andre Israels ætter. 001 GEN 049 017 Dan verte ein hoggorm på vegen, ein eiterorm innmed stigen, som hesten i hælarne høgg, so ridaren ryk på rygg. 001 GEN 049 018 På hjelpi di biar eg, Herre! 001 GEN 049 019 På Gad mun ransmenner renna, men han renner etter deim radt. 001 GEN 049 020 Feit er føda hans Asser, forkunnmat sender han kongar. 001 GEN 049 021 Naftali er ei spelande hind, og ordi hans leikar so linne. 001 GEN 049 022 Josef er eit aldetre ungt, eit aldetre ungt innmed kjelda; yver muren skyt greinerne upp. 001 GEN 049 023 Med pileskot dei han eggjar og søkjer, dei skyttararn’ mange; 001 GEN 049 024 Men han stend med sin boge so stødt, og røyver armarne raust: Hjelp fær han hjå kjempa åt Jakob, der! - hjå hyrdingen, Israels berg, 001 GEN 049 025 Hjå Gud åt far din, han vare deg! Hjå den Velduge, han velsigne deg med velsigning or himmelen høge, med velsigning or djupet som ligg under jordi, med velsigning i brjost og i liv! 001 GEN 049 026 Far din’s velsigning rakk yver dei eld’-gamle ovgilde fjelli, til ævordoms herlege høgder: På Josefs hovud ho kome, ho kome på kruna åt han, som er hovdingen for sine brøder! 001 GEN 049 027 Benjamin er ein ulv som riv sund; um morgonen et han upp ranet, til kvelds han skifter ut herfang.» 001 GEN 049 028 Dette var alle Israels-ætterne, tolv i talet, og soleis var det far deira tala til deim: Han velsigna deim, og kvar av deim fekk si eigi velsigning, som høvde åt honom. 001 GEN 049 029 Og han bad deim og sagde til deim: «No gjeng eg til folket mitt! Jorda meg då hjå federne mine, i den helleren som er på gjordet åt Efron, hetiten, 001 GEN 049 030 i den helleren som er på Makpelagjordet, austanfor Mamre i Kana’ans-landet, det gjordet som Abraham kjøpte av Efron, hetiten, til eigande gravstad. 001 GEN 049 031 Der jorda dei Abraham og Sara, kona hans, og der jorda dei Isak og Rebekka, kona hans, og der jorda eg Lea, 001 GEN 049 032 på det gjordet og i den helleren der, som var kjøpt av Hets-sønerne.» 001 GEN 049 033 Då Jakob var ferdig med dei fyresegnerne han hadde å gjeva sønerne sine, drog han føterne upp i sengi. Og han sålast og kom til federne sine. 001 GEN 050 001 Og Josef lutte seg ned yver andlitet åt far sin, og gret uppyver honom og kysste honom. 001 GEN 050 002 Og Josef bad lækjarane som han hadde i si tenesta, at dei skulde salva liket åt far hans. So salva dei liket åt Israel. 001 GEN 050 003 Og det gjekk fyrti dagar med til det; for so lang tid tek det å salva eit lik. Og egyptarane gret yver honom i sytti dagar. 001 GEN 050 004 Då syrgjedagarne etter honom var utlidne, tala Josef til hirdi åt Farao og sagde: «Hev de aldri so lite godvilje for meg, so gjer vel og ber fram desse ordi mine til Farao og seg: 001 GEN 050 005 «Far min tok ein eid av meg og sagde: «No lyt eg døy! I grefti mi, som eg let grava åt meg i Kana’ans-landet, der skal du jorda meg!» Lat meg difor fara upp og jorda far min og so koma hit att!»» 001 GEN 050 006 Og Farao sagde: «Far du upp, og jorda far din, som du hev lova honom!» 001 GEN 050 007 So for Josef upp og skulde jorda far sin, og med honom for alle mennerne åt Farao, dei høgste i hirdi hans og alle dei øvste i Egyptarlandet, 001 GEN 050 008 og heile huset hans Josef, og brørne hans og husfolket åt far hans. Berre småborni sine og sauerne og nauti sine let dei vera att i Gosenlandet. 001 GEN 050 009 Og det fylgde honom både vogner og hestfolk, so det vart ei drusteleg ferd. 001 GEN 050 010 Då dei kom til Goren-Ha’atad, som er på hi sida åt Jordan, heldt dei ei stor og ovende vyrdeleg syrgjehøgtid, og han gjorde likferd etter far sin i sju dagar. 001 GEN 050 011 Og då kananitarne, som budde der i landet, såg likferdi i Goren-Ha’atad, sagde dei: «Det er ei drusteleg likferd egyptarane held der!» Difor kallar dei den staden Egyptarvollen. Han er på hi sida åt Jordan. 001 GEN 050 012 So gjorde sønerne hans so med honom som han hadde sagt deim fyre. 001 GEN 050 013 Og dei førde honom til Kana’ans-landet, og jorda honom i helleren på Makpelagjordet, det gjordet som Abraham hadde kjøpt av Hets-sønerne til eigande gravstad, austanfor Mamre. 001 GEN 050 014 Og då Josef hadde jorda far sin, for han attende til Egyptarland, både han og brørne hans og alle dei som hadde vore med honom upp og jorda far hans. 001 GEN 050 015 Då brørne åt Josef såg at far deira var burte, sagde dei: «Berre ikkje Josef kjem til å sitja etter oss gjera oss like for alt det vonde me gjorde mot honom!» 001 GEN 050 016 So sende dei bod til Josef og sagde: «Far din bad oss, fyrr han døydde, at me skulde bera fram dette bodet til deg: 001 GEN 050 017 «So skal de segja med Josef, » sagde han: «Å kjære, gode deg, gløym det brotet og den syndi brørne dine gjorde, då dei for so stygt med deg!» So gløym no brotet vårt; me tener då og same Gud som far din!» Og Josef gret, då dei tala so til honom. 001 GEN 050 018 So kom brørne hans sjølve og kasta seg å gruve for honom og sagde: «Sjå her kjem me og vil vera tenarane dine!» 001 GEN 050 019 Då sagde Josef: «Ver ikkje rædde! Er då eg i staden åt Guds? 001 GEN 050 020 De tenkte å gjera meg vondt, men Gud tenkte det til det gode, av di han vilde gjera som han no hev gjort, og berga livet åt mykje folk. 001 GEN 050 021 So ver no ikkje rædde! Eg skal syta for dykk og for borni dykkar.» Og han hugga deim og tala blidt til deim. 001 GEN 050 022 Josef vart buande i Egyptarland, både han og farsfolket hans. Og Josef livde hundrad og ti år. 001 GEN 050 023 Og Josef fekk sjå barneborn åt Efraim, og borni åt Makir, son hans Manasse, fekk han og taka i fanget. 001 GEN 050 024 Og Josef sagde med brørne sine: «No lyt eg døy. Men Gud skal lydast til dykk og fylgja dykk upp or dette landet til det landet som han hev lova Abraham og Isak og Jakob.» 001 GEN 050 025 Og Josef tok ein eid av Israels-sønerne, og sagde: «Når Gud kjem og hentar dykk, då skal de taka beini mine med her ifrå.» 001 GEN 050 026 Og Josef døydde, då han var hundrad og ti år gamall, og dei salva liket hans, og lagde det i kista i Egyptarland. # # BOOK 002 EXO Exodus 2 Mosebok 002 EXO 001 001 No skal de få høyra namni på Israels-sønerne som kom til Egyptarland; med Jakob kom dei, kvar med sin huslyd: 002 EXO 001 002 Ruben og Simeon og Levi og Juda, 002 EXO 001 003 Issakar og Sebulon og Benjamin, 002 EXO 001 004 Dan, Naftali, Gad og Asser. 002 EXO 001 005 Med alle i hop var det sytti mann som var ætta frå Jakob; Josef han var no alt i Egyptarland. 002 EXO 001 006 Og Josef døydde, og alle brørne hans, og heile den ætti. 002 EXO 001 007 Men Israels-folket muna og voks og auka og vart uhorveleg mannsterke, so dei fyllte heile landet. 002 EXO 001 008 Då kom det ein ny konge i Egyptarland, som ikkje visste noko um Josef. 002 EXO 001 009 Og han sagde med folki sine: «Sjå, Israels-lyden er større og sterkare enn me. 002 EXO 001 010 Lat oss no fara klokt fram, so dei ikkje skal aukast so mykje! For kjem det ufred, so kunde dei gjerne slå seg i hop med uvenerne våre, og strida mot oss, og fara or landet!» 002 EXO 001 011 So sette dei futar yver deim, som skulde plåga deim med tungarbeid, og dei laut byggja tvo byar med varehus for Farao; det var Pitom og Ramses. 002 EXO 001 012 Men di meir dei plåga deim, di meir auka dei, og di meir breidde dei seg ut, og egyptarane tok til å fæla for Israels-folket. 002 EXO 001 013 Soleis nøydde dei no Israels-folket til å træla for seg, 002 EXO 001 014 og gjorde livet surt for deim med hardt arbeid i leirtaki og tiglverki og med allslags jordarbeid: alt arbeidet dei vilde ha gjort, det truga dei deim til å gjera. 002 EXO 001 015 Og kongen i Egyptarland sagde til dei hebraiske ljosmøderne - den eine av dei heitte Sifra og den andre Pua -: 002 EXO 001 016 «Kvar gong de hjelper ei hebraisk barnsengkona, » sagde han, «so skal de sjå i fødestolen: Er det son ho hev fenge, so drep honom! er det dotter, so må ho liva.» 002 EXO 001 017 Men ljosmøderne hadde age for Gud, og gjorde ikkje som kongen i Egyptarland sagde, men let småsveinarne liva. 002 EXO 001 018 Då kalla kongen ljosmøderne fyre seg, og sagde med deim: «Kvi gjer de dette og let sveinborni liva?» 002 EXO 001 019 «Dei hebraiske konorne er ikkje som dei egyptiske, » svara ljosmøderne; «dei er sterkare; innan ljosmori kjem, hev dei fenge barnet.» 002 EXO 001 020 Då gjorde Gud vel imot ljosmøderne; og folket auka, og vart ovleg mangment. 002 EXO 001 021 Og for di ljosmøderne hadde age for Gud, so gav han deim ætt og avkjøme. 002 EXO 001 022 Men Farao sende bod utyver til heile folket sitt og sagde: «Kvar son som kjem til verdi, skal de kasta i elvi; berre døtterne skal de lata liva!» 002 EXO 002 001 So var det ein mann av Levi-ætti som gjekk av og tok seg ei kona, og ho var og av Levi-ætti. 002 EXO 002 002 Og kvinna vart umhender, og åtte ein son. Ho tykte det var so vent eit barn, og løynde honom i tri månader; 002 EXO 002 003 då kunde ho ikkje få løynt honom lenger. So fann ho ei røyrkista til honom; den brædde ho med jordbik og tjøra, og so lagde ho sveinen upp i, og sette kista i sevet attmed elvebarden; 002 EXO 002 004 og syster hans stod eit stykke undan, og skulde sjå korleis det gjekk med honom. 002 EXO 002 005 Då kom dotter åt Farao ned åt elvi, og vilde lauga seg, medan møyarne hennar gjekk att og fram på elvbakken. Ho gådde kista i sevet, og sende terna si etter henne. 002 EXO 002 006 So hadde ho upp loket, og såg barnet; «nei sjå!» sagde ho, «ein liten svein som ligg og græt!» Og ho tykte synd i honom og sagde: «Det er eit av hebræarborni: » 002 EXO 002 007 Då sagde syster hans med dotter åt Farao: «Skal eg ganga og finna deg ei hebræarkona som gjev brjost, so ho kann fostra upp barnet for deg?» 002 EXO 002 008 «Gjer so!» svara kongsdotteri. So gjekk gjenta og henta mor åt barnet. 002 EXO 002 009 Og kongsdotteri sagde til henne: «Tak denne sveinen og fostra honom upp for meg! Eg skal løna deg for det.» So tok kona sveinen, og fostra honom upp. 002 EXO 002 010 Og då han vart stor, gjekk ho til kongsdotteri med honom, og han vart som son hennar. Ho kalla han Moses; «for eg hev teke honom upp or vatnet, » sagde ho. 002 EXO 002 011 So leid tidi fram til Moses var vaksen. Då var det ein gong han gjekk ut til landsmennerne sine, og såg korleis dei laut slita og slæpa, og so fekk han sjå ein egyptar som slo ein hebræar, ein av landsmennerne hans. 002 EXO 002 012 Då såg han vel ikring seg, men vart ikkje var nokon, og so slo han egyptaren i hel, og grov honom ned i sanden. 002 EXO 002 013 Den andre dagen gjekk han ut att, og såg tvo hebræarar som heldt på og slost. Då sagde han med den som hadde skuldi: «Kvi slær du landsmannen din?» 002 EXO 002 014 «Kven hev sett deg til hovding og domar yver oss?» svara han; «tenkjer du på å drepa meg, som du drap egyptaren?» Då vart Moses rædd, og sagde med seg sjølv: «Hev det alt kome upp!» 002 EXO 002 015 Då Farao fekk spurt det, freista han å få drepe Moses. Men Moses rømde for Farao, og stana ikkje fyrr han var i Midjanlandet; der sette han seg ned attmed ein brunn. 002 EXO 002 016 Presten i Midjan hadde sju døtter; og dei kom og auste upp vatn, og fyllte trørne, og vilde brynna småfeet åt far sin. 002 EXO 002 017 Men so kom det nokre hyrdingar og jaga deim ifrå. Då reis Moses upp og hjelpte deim, og brynnte buskapen deira. 002 EXO 002 018 Då dei kom heim att til Re’uel, far sin, sagde han: «Korleis hev det seg at de kjem so tidleg i dag?» 002 EXO 002 019 «Ein egyptar kom og hjelpte oss mot hyrdingarne, » svara dei; «og so auste han upp vatn for oss, og brynnte buskapen.» 002 EXO 002 020 Då sagde Re’uel med døtterne sine: «Kvar er han so? Kvi let de då mannen vera att ute? Bed honom inn, so han kann få seg mat!» 002 EXO 002 021 Moses vart huga til å vera hjå mannen, og han let Moses få Sippora, dotter si. 002 EXO 002 022 Ho åtte ein son, og Moses kalla honom Gersom; «for eg hev fenge heimvist i eit framandt land, » sagde han. 002 EXO 002 023 Som no dagarne leid og tidi skreid, so døydde kongen i Egyptarland. Men Israels-folket sukka for trældomen og let ille, og naudropi deira steig upp til Gud. 002 EXO 002 024 Og Gud høyrde korleis dei sukka og stunde, og Gud mintest sambandet sitt med Abraham og Isak og Jakob. 002 EXO 002 025 For Gud hadde auga med Israels-borni, og Gud visste korleis til stod. 002 EXO 003 001 Moses han gjætte no buskapen åt Jetro, verfar sin, presten i Midjan. So var det ein gong han for langt atti heidi med fenaden, då kom han til Gudsfjellet, til Horeb. 002 EXO 003 002 Der synte Herrens engel seg for honom i ein eldsloge, som slo beint upp or ein klungerrunne; han såg at runnen stod i ljos loge, men klungeren brann ikkje upp. 002 EXO 003 003 Då tenkte Moses med seg: «Eg vil ganga innåt og sjå dette store underet, kvifor klungeren ikkje brenn upp.» 002 EXO 003 004 Då Herren såg at han kom innåt og vilde sjå, so ropa Gud til honom utor klungerrunnen: «Moses, Moses!» Og han svara: «Ja, her er eg.» 002 EXO 003 005 Då sagde han: «Kom ikkje næmare! Hav av deg skorne! For staden du stend på, er heilag jord.» 002 EXO 003 006 Og han sagde: «Eg er far din’s Gud, Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.» Då løynde Moses andlitet sitt, for han torde ikkje sjå på Gud. 002 EXO 003 007 Og Herren sagde: «Eg hev set kor vondt folket mitt hev det i Egyptarland, og høyrt klageropi deira yver futarne; eg veit kva dei lid. 002 EXO 003 008 Og no hev eg stige ned, og vil fria deim ut frå egyptarane og føra deim ut or dette landet, til eit godt og vidt land, til eit land som fløymer med mjølk og honning, der som kananitarne er og hetitarne og amoritarne og perizitarne og hevitarne og jebusitarne. 002 EXO 003 009 For no hev naudropet frå Israels-borni nått upp til meg, og eg hev og set korleis egyptarane trugar og plågar deim. 002 EXO 003 010 Gakk no du til Farao med bod frå meg, og før folket mitt, Israels-borni, ut or Egyptarland!» 002 EXO 003 011 Då sagde Moses til Gud: «Er eg den mann, at eg kann ganga til Farao, og kann eg føra Israels-borni ut or Egyptarland?» 002 EXO 003 012 Og han sagde: «Ja, for eg skal vera med deg! Og det skal du hava til merke på at det er eg som hev sendt deg: Når du hev ført folket ut or Egyptarland, so skal de halda gudstenesta på dette fjellet.» 002 EXO 003 013 Då sagde Moses til Gud: «Men når eg no kjem til Israels-borni og segjer med deim: «Fedreguden dykkar hev sendt meg til dykk, » og dei so spør: «Kva er namnet hans?» kva skal eg då svara deim?» 002 EXO 003 014 Og Gud sagde til Moses: «Eg er den eg er! So skal du svara Israels-borni, » sagde han: «Han som heiter «Eg er», hev sendt meg til dykk.» 002 EXO 003 015 Og endå sagde Gud det til Moses: «So skal du segja til Israels-borni: «Herren, fedreguden dykkar, Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud, hev sendt meg til dykk. Det skal vera namnet mitt i all æva, og so skal dei kalla meg ætt etter ætt.» 002 EXO 003 016 Gakk no du, og samla i hop dei øvste i Israel, og seg med deim: «Herren, fedreguden dykkar, Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud, hev synt seg for meg og sagt: Eg hev havt auga med dykk og veit korleis dei fer åt med dykk i Egyptarland. 002 EXO 003 017 Og eg sagde: «Eg vil fria dykk ut or alt det vonde de lid i Egyptarland, og fylgja dykk fram til landet åt kananitarne og hetitarne og amoritarne og perizitarne og jebusitarne, eit land som fløymer med mjølk og honning.» 002 EXO 003 018 Og dei skal gjeva gaum etter ordi dine, og so skal du ganga fram for kongen i Egyptarland, du og dei øvste i Israel, og de skal segja med honom: «Herren, Hebræarguden, hev møtt oss! Gode, gjev oss lov til å fara tri dagsleider ut i øydemarki og ofra til Herren, vår Gud!» 002 EXO 003 019 Men eg veit at kongen i Egyptarland ikkje gjev dykk lov til å fara, ikkje um han so fær kjenna ei sterk hand yver seg. 002 EXO 003 020 So vil eg då lyfta handi mi, og slå egyptarane med alle underi mine, som eg vil gjera midt imillom deim, og då skal dei sleppa dykk. 002 EXO 003 021 Og eg vil gjera det so at egyptarane fær godvilje for dette folket, so de ikkje skal fara tomhendte, når de fer; 002 EXO 003 022 men kvar kona skal beda grannekona si, eller den ho bur i hus med, um sylv og gull og helgeklæde, og det skal de lata sønerne og døtterne dykkar hava på seg; det skal vera herfanget de tek av egyptarane.»» 002 EXO 004 001 Då svara Moses og tok so til ords: «Dei vil visst ikkje tru meg og ikkje lyda på meg, men berre segja at Herren ikkje hev synt seg for meg.» 002 EXO 004 002 «Kva er det du hev i handi?» spurde Herren. «Ein stav», svara han. 002 EXO 004 003 «Kasta honom på jordi!» sagde Herren. So kasta Moses staven på jordi; då vart han til ein orm, og Moses rømde for honom. 002 EXO 004 004 «Rett ut handi og grip han i sporden!» sagde Herren. So rette han ut handi, og treiv ormen, og då vart han til ein stav att i handi hans. 002 EXO 004 005 «No lyt dei vel tru, at Herren, fedreguden deira, hev synt seg for deg, Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud!» 002 EXO 004 006 Og endå sagde Herren til honom: «Stikk handi di i barmen!» So stakk han handi i barmen, og drog henne ut att, og då han skulde sjå til, so var handi hans spilt og kvit som snø. 002 EXO 004 007 Då sagde Herren: «Stikk handi di i barmen endå ein gong!» So stakk han handi i barmen, og då han drog henne ut or barmen, då var ho like god att, og hadde same liten som fyrr. 002 EXO 004 008 «Um dei no ikkje trur deg, og ikkje agtar på det fyrste teiknet, so trur dei då visst på det andre teiknet, » sagde Herren; 002 EXO 004 009 «men trur dei ikkje på noko av desse tvo teikni, og vil dei ikkje lyda på deg, so skal du taka vatn or elvi og ausa upp på turre marki; og vatnet som du tek or elvi, det skal verta til blod, med det same det kjem på marki.» 002 EXO 004 010 Men Moses sagde til Herren: «Orsaka meg, Herre! Eg hev aldri vore nokon munnfør mann, korkje fyrr, eller sidan du tok til å tala med tenaren din; eg er både tungmælt, og eg er taugmælt.» 002 EXO 004 011 Då sagde Herren til honom: «Kven er det som gjev menneskja munnen? Og kven er det som gjer mållaus eller dauv eller klårsynt eller blind? Er ikkje det eg, Herren? 002 EXO 004 012 Gakk no berre, og eg skal vera med munnen din og lære deg kva du skal tala.» 002 EXO 004 013 «Å Herre, eg bed for meg!» svara Moses, «send heller ein annan med det bodet!» 002 EXO 004 014 Då vart Herren harm på Moses, og sagde: «Er ikkje Aron av Levi-ætti, bror din? Han, veit eg, kann tala. Og rett no kjem han og møter deg, og når han ser deg, so vert han hjarteleg glad. 002 EXO 004 015 Honom skal du tala til og leggja ordet i munnen hans, og eg skal signa både din munn og hans munn, og læra dykk kva de skal gjera. 002 EXO 004 016 Han skal tala til folket for deg, og vera liksom munnen din, og du skal vera som ein Gud for honom. 002 EXO 004 017 Og denne staven skal du hava i handi; den er det du skal gjera underi med.» 002 EXO 004 018 So gjekk Moses, og då han kom heim att til Jetro, verfar sin, sagde han med honom: «Kjære deg, lat meg fara attende til skyldfolket mitt i Egyptarland, og sjå um dei liver endå.» Og Jetro svara: «Far i fred!» 002 EXO 004 019 I Midjan sagde Herren til Moses: «Tak no i veg, og far attende til Egyptarland! For no er dei burte alle dei som leita etter deg og vilde taka livet ditt.» 002 EXO 004 020 So tok Moses kona si og sønerne sine og sette deim på asnet, og for attende til Egyptarlandet; og gudsstaven hadde han i handi. 002 EXO 004 021 Og Herren sagde til Moses: «Når du kjem attende til Egyptarland, so kom i hug at du gjer alle dei underi som eg hev lagt i henderne dine, so Farao ser på det. Men eg vil gjera honom strid i hugen, so han ikkje let folket fara. 002 EXO 004 022 Då skal du segja med Farao: «So segjer Herren: «Israel er son min, den eldste av sønerne mine. 002 EXO 004 023 Og eg sagde til deg: «Lat son min fara, so han kann tena meg!» Men du vilde ikkje lata honom fara. Sjå difor vil eg no slå i hel din son, den eldste av sønerne dine.»»» 002 EXO 004 024 Då dei var no på vegen komne, og hadde roa seg til natti, kom Herren yver honom og lest vilde drepa honom. 002 EXO 004 025 Då tok Sippora ein kvass stein, og skar av huveholdet på son sin, og kasta det framfor føterne hans Moses, og sagde: «Du er meg ein blodbrudgom, du!» 002 EXO 004 026 So let han honom vera. Det var umskjeringi ho tenkte på, då ho sagde «blodbrudgom». 002 EXO 004 027 Og Herren sagde til Aron: «Gakk ut i øydemarki, so møter du Moses!» So gjekk han, og råka Moses innmed Gudsfjellet, og kysste honom. 002 EXO 004 028 Og Moses sagde med Aron kva ærend og ord Herren hadde sendt honom med, og kva teikn han hadde sett honom til å gjera. 002 EXO 004 029 So gjekk Moses og Aron, og samla i hop alle dei øvste av Israels-folket. 002 EXO 004 030 Og Aron bar fram alle dei ordi som Herren hadde tala til Moses, og gjorde teikni, so folket såg på det. 002 EXO 004 031 Og folket trudde; og då dei høyrde at Herren var komen og vilde lydast til Israels-borni, og at han hadde set kva vande dei var i, so lagde dei seg på kne og bad. 002 EXO 005 001 Sidan gjekk Moses og Aron fram for Farao og sagde: «So segjer Herren, Israels Gud: «Lat folket mitt fara, so dei kann halda høgtid for meg i øydemarki!»» 002 EXO 005 002 Då sagde Farao: «Kva er det for ein «Herre» som eg skal lyda, og lata Israel fara? Eg kjenner ikkje den «Herren», og eg vil ikkje lata Israel fara heller.» 002 EXO 005 003 «Hebræarguden hev møtt oss!» svara dei. «Gode, gjev oss lov å fara tri dagsleider ut i øydemarki og ofra til Herren, vår Gud, so han ikkje skal koma yver oss med sott eller sverd!» 002 EXO 005 004 Då sagde egyptarkongen til deim: «Moses og Aron, kvi hefter de folket burt frå det dei hev å gjera? Gakk til arbeidet dykkar! 002 EXO 005 005 De ser kor mykje folk her er i landet no, » sagde Farao, «og so vil de lokka deim til å leggja ned arbeidet sitt!» 002 EXO 005 006 Og same dagen sagde Farao det til futarne og formennerne for arbeidsfolket: 002 EXO 005 007 «Heretter skal de ikkje gjeva folket halm til mursteinen, som de fyrr hev gjort. Dei skal sjølve ganga og sanka seg halm. 002 EXO 005 008 Men like mykje murstein skal de krevja av deim no som fyrr; de skal ikkje slå av på talet. For dei er late; difor skrik dei og segjer: «Me vil av og ofra til Guden vår.» 002 EXO 005 009 Legg tyngre arbeid på kararne, so dei hev nok å gjera, og ikkje fer etter lygjerødor!» 002 EXO 005 010 So gjekk futarne og arbeidsformennerne ut, og sagde til folket: «So segjer Farao: «Eg gjev dykk ikkje halm lenger. 002 EXO 005 011 Gakk sjølve og finn dykk halm kvar de kann! Men i arbeidet dykkar fær de ikkje noko avslag.»» 002 EXO 005 012 Då spreidde folket seg utyver heile Egyptarland, og sanka helma til å bruka i staden for halmen. 002 EXO 005 013 Men futarne dreiv på og sagde: «Gjer arbeidet dykkar ferdigt, fullt dagsverk til kvar dag, som då de hadde halm for hand!» 002 EXO 005 014 Og arbeidsformennerne som futarne åt Farao hadde sett yver Israels-folket, fekk hogg, og futarne sagde: «Kvi hev de ikkje gjort ifrå dykk ålaget dykkar anten i går eller i dag, som de fyrr gjorde?» 002 EXO 005 015 Då gjekk arbeidsformennerne til Farao, og kjærde seg for honom og sagde: «Kvi fer du soleis med tenarane dine? 002 EXO 005 016 Halm fær me ikkje, og like vel segjer dei til oss: «Gjer murstein!» Og so fær me hogg, endå det er dine folk som hev skuldi.» 002 EXO 005 017 Men han sagde: «Late er de, late! Difor segjer de: «Me vil av og ofra til Herren!» 002 EXO 005 018 Gakk no av og arbeid! Og halm fær de ikkje, men mursteinen skal de greida, talet fullt!» 002 EXO 005 019 Arbeidsformennerne vart ille ved, då dei fekk høyra dei ordi: «De fær ikkje noko avslag på mursteinen dykkar, fullt dagsverk til kvar dag!» 002 EXO 005 020 Då dei kom ut att frå Farao, møtte dei Moses og Aron, som stod og venta på deim. 002 EXO 005 021 Då sagde dei med deim: «Herren setje augo på dykk, og late dykk få like for di de hev gjort Farao og mennerne hans hatige på oss, og gjeve deim sverdet i handi til å drepa oss med!» 002 EXO 005 022 Og Moses vende seg atter til Herren og sagde: «Herre, kvi fer du so ille med dette folket? Kvi hev du då sendt meg? 002 EXO 005 023 For alt ifrå den stund eg gjekk fram for Farao og tala i ditt namn, hev han ikkje gjort anna enn vondt mot dette folket, og du hev ikkje hjelpt folket ditt ein grand.» 002 EXO 006 001 Då sagde Herren til Moses: «No skal du sjå, kva eg vil gjera med Farao: Ei sterk hand skal nøyda honom til å sleppa deim, og for den same sterke handi skuld skal han jamvel driva deim ut or landet sitt.» 002 EXO 006 002 Og Gud tala endå meir til Moses, og sagde med honom: «Eg er Herren. 002 EXO 006 003 Eg synte meg for Abraham, og for Isak, og for Jakob, og nemnde meg Gud den Allvelduge, men dette namnet mitt, Herren, gjorde eg ikkje kunnigt for deim. 002 EXO 006 004 Og eg gjorde eit samband med deim: eg lova å gjeva deim Kana’ans-landet, det landet dei heldt til i, då dei ferdast på jordi. 002 EXO 006 005 Og no hev eg høyrt, korleis Israels-borni sukkar og styn, av di egyptarane held deim i trældom, og eg minnest kva eg hev lova. 002 EXO 006 006 Seg no med Israels-borni: «Eg er Herren; eg vil taka av dykk dei tunge byrderne de ber for egyptarfolket, og løysa dykk or trældomen dei held dykk i, og fria dykk ut med fast arm og strenge domar; 002 EXO 006 007 eg vil gjera dykk til mitt folk, og vera dykkar Gud, og de skal sanna at eg er Herren, dykkar Gud, som tek av dykk dei tunge byrderne de ber for egyptarfolket. 002 EXO 006 008 Og eg vil føra dykk til det landet som eg rette handi i veret på at eg vil gjeva Abraham og Isak og Jakob, og det vil eg gjeva dykk til eiga, eg, Herren.»» 002 EXO 006 009 Og Moses sagde det med Israels-borni, men dei høyrde ikkje på honom, av di dei var modlause og laut træla so hardt. 002 EXO 006 010 Då tala Herren til Moses, og sagde: 002 EXO 006 011 «Gakk fram for Farao, egyptarkongen, og seg med honom, at han skal lata Israels-borni fara ut or landet sitt!» 002 EXO 006 012 Og Moses svara og tok so til ords, der han stod fram for augo åt Herren: «Du ser Israels-borni vil ikkje høyra på meg; er det då ventande at Farao skulde lyda etter det eg segjer, eg som er so valen på munnen!» 002 EXO 006 013 Soleis tala Herren til Moses og Aron, og sende deim til Israels-mennerne og til Farao, egyptarkongen, med det bodet at dei skulde fylgja Israels-folket ut or Egyptarland. 002 EXO 006 014 No skal de høyra kva ættefederne deira heitte: Sønerne åt Ruben, eldste son åt Israel, det var Hanok og Pallu, Hesron og Karmi. Frå deim er Rubens-ætterne komne. 002 EXO 006 015 Sønerne åt Simeon var Jemuel og Jamin og Ohad og Jakin og Sohar og Saul, som var son åt ei Kana’ans-kvende. Frå deim er Simeons-ætterne komne. 002 EXO 006 016 So er namni på sønerne åt Levi med ættgreinerne deira: Gerson og Kahat og Merari. Og livedagarne åt Levi vart hundrad og sju og tretti år. 002 EXO 006 017 Sønerne åt Gerson var Libni og Sime’i med ættgreinerne deira. 002 EXO 006 018 Sønerne åt Kahat var Amram og Jishar og Hebron og Uzziel. Og livedagarne åt Kahat vart hundrad og tri og tretti år. 002 EXO 006 019 Sønerne åt Merari var Mahli og Musi. Dette var federne åt Levi-ætterne etter ættartalet deira. 002 EXO 006 020 Amram tok Jokebed, farsyster si, til kona, og dei fekk sønerne Aron og Moses. Og livedagarne åt Amram vart hundrad og sju og tretti år. 002 EXO 006 021 Sønerne åt Jishar var Korah og Nefeg og Zikri. 002 EXO 006 022 Sønerne åt Uzziel var Misael og Elsafan og Sitri. 002 EXO 006 023 Aron tok Eliseba til kona; ho var dotter åt Amminadab og syster åt Nahson; og dei fekk sønerne Nadab og Abihu, Eleazar og Itamar. 002 EXO 006 024 Sønerne åt Korah var Assir og Elkana og Abiasaf. Frå deim er Korah-ætterne komne. 002 EXO 006 025 Eleazar, son åt Aron, tok ei dotter åt Putiel til kona, og dei fekk sonen Pinehas. Dette var gamlefederne åt Levi-folket med ættgreinerne deira. 002 EXO 006 026 Desse mennerne, Aron og Moses, var det Herren sagde det til: «Før Israels-folket ut or Egyptarland, fylking etter fylking!» 002 EXO 006 027 Dei var det som tala med Farao, kongen i Egyptarland, og sagde dei skulde fylgja Israels-folket ut or Egyptarland, desse tvo mennerne, Moses og Aron. 002 EXO 006 028 Og det gjekk so til at den gongen Herren tala til Moses i Egyptarlandet, 002 EXO 006 029 då tok Herren soleis til ords: «Eg er Herren! Seg no med Farao, egyptarkongen, alt det eg segjer til deg!» 002 EXO 006 030 Og Moses svara, der han stod for Guds augo: «Du veit eg er munnvalen; er det då ventande at Farao vil høyra på meg?» 002 EXO 007 001 Då sagde Herren til Moses: «Sjå no vil eg laga det so at du vert som ein Gud for Farao, og Aron, bror din, skal vera målsmannen din. 002 EXO 007 002 Du skal tala alt det eg segjer deg fyre, men Aron, bror din, skal orda det ut for Farao, so han let Israels-folket fara ut or landet sitt. 002 EXO 007 003 Men eg vil herda hugen åt Farao, og sidan vil eg gjera mange teikn og under i Egyptarlandet. 002 EXO 007 004 Farao kjem ikkje til å høyra på dykk, og då vil eg leggja mi hand på Egyptarland med harde refsingar, og føra herarne mine, folket mitt eige, Israels-borni, ut or Egyptarlandet. 002 EXO 007 005 Og egyptarane skal ljota sanna at eg er Herren, når eg rettar handi mi utyver landet, og tek Israels-borni beint ifrå deim.» 002 EXO 007 006 Og Moses og Aron gjorde dette; som Herren hadde sagt deim fyre, so gjorde dei. 002 EXO 007 007 Moses var åtteti og Aron tri og åtteti år gamall, då dei tala med Farao. 002 EXO 007 008 Og Herren sagde det til Moses og Aron: 002 EXO 007 009 «Når Farao talar til dykk og segjer: «Lat meg få sjå eit under av dykk!» då skal du segja med Aron: «Tak staven din, og kasta honom ned framfor augo åt Farao, so skal han verta til ein stor orm.»» 002 EXO 007 010 So gjekk Moses og Aron fram for Farao, og gjorde som Herren hadde sagt: Aron kasta ned staven sin framfor augo åt Farao og mennerne hans, og staven vart til ein diger orm. 002 EXO 007 011 Då sende Farao bod etter vismennerne og trollkararne, runemeistrarne, som dei hadde i Egyptarland, og dei bruka trollkunsterne sine og gjorde det same. 002 EXO 007 012 Dei kasta kvar sin stav, og dei vart til store ormar, men staven hans Aron gløypte stavarne deira. 002 EXO 007 013 Og det gjekk som Herren sagde: Farao var strid i hugen og vilde ikkje høyra på deim. 002 EXO 007 014 Då sagde Herren til Moses: «Farao er tråssug; han vil ikkje lata folket fara. 002 EXO 007 015 Gakk til honom i morgon tidleg - då kjem han ned åt elvi - og statt på elvbakken, so han møter deg, og staven som vart skapt um til ein orm, skal du hava i handi. 002 EXO 007 016 Og so skal du segja med honom: «Herren, Hebræarguden, sende meg til deg og sagde: «Lat folket mitt fara, so dei kann tena meg i øydemarki!» Men det hev’kje du vilja lydt på endå. 002 EXO 007 017 Og Herren segjer so: «Dette skal du hava til merke på at eg er Herren: Sjå no vil eg slå i elvevatnet med denne staven, som eg hev i handi mi, og so skal det verta til blod. 002 EXO 007 018 Og fisken i elvi skal døy, og ein illtev stiga frå elvi, so egyptarane ikkje er god til å drikka vatnet i henne.»»» 002 EXO 007 019 Sidan sagde Herren til Moses: «Seg med Aron: «Tak staven og rett handi di ut yver Egyptarlands-vatni, yver åerne og elvarne og tjørnerne deira og yver kvar vatsdam der er, so skal dei verta til blod, og blod skal det vera utyver heile Egyptarlandet, jamvel i koppar og kjer.»» 002 EXO 007 020 Og Moses og Aron gjorde som Herren sagde: Aron lyfte staven, og slo i elvevatnet, so dei såg på det både Farao og mennerne hans, og alt vatnet i elvi vart blod. 002 EXO 007 021 Då døydde all fisken i elvi, og det stod ein ond tev av elvi, so egyptarane ikkje kunde drikka vatnet, og i heile Egyptarland var det blod. 002 EXO 007 022 Men runemeistrarne deira bruka trollkunsterne sine, og gjorde det same. Og det gjekk som Herren sagde: Farao var stridhuga og høyrde ikkje på deim. 002 EXO 007 023 Og Farao snudde seg og gjekk inn i huset sitt, og brydde seg ikkje um dette heller. 002 EXO 007 024 Men alle egyptarane grov kringum elvi etter drikkevatn; for dei kunde ikkje drikka elvevatnet. 002 EXO 007 025 So leid det sju dagar etter Herren hadde gjort elvi til blod. 002 EXO 008 001 Då sagde Herren til Moses: «Gakk fram for Farao og seg med honom: «So segjer Herren: «Lat folket mitt fara, so dei kann tena meg! 002 EXO 008 002 Meinkar du deim å fara, so skal eg plåga heile ditt land og rike med frosk: 002 EXO 008 003 det skal yra med frosk i elvi, og dei skal krabba upp på land, og koma inn i husi dine og sengkoven din og upp i lega di, og inn i husi åt mennerne dine og på folket ditt, og i bakaromnarne og knodetrogi dine; 002 EXO 008 004 og deg og huslyden din og alle mennerne dine skal froskarne krabba uppetter.»»» 002 EXO 008 005 Og Herren sagde til Moses: «Seg til Aron: «Lyft handi, og rett staven ut yver åerne og elvarne og tjørnerne, og lat froskarne aula innyver Egyptarlandet!»» 002 EXO 008 006 So rette Aron handi si ut yver Egyptarlands-vatni, og då kom det upp med so fullt med frosk at dei hulde heile Egyptarlandet. 002 EXO 008 007 Men runemeistrarne bruka trollkunsterne sine og gjorde det same: dei og fekk froskarne til å aula innyver Egyptarlandet. 002 EXO 008 008 So sende Farao bod etter Moses og Aron og sagde: «Bed til Herren at han vil taka froskarne burt frå meg og landslyden! Då skal eg lata folket fara, so dei kann ofra til Herren.» 002 EXO 008 009 Då sagde Moses med Farao: «Sjølv må du hava æra og segja kva tid eg skal beda for deg og mennerne dine og folket ditt, at han vil rydja froskarne burt frå deg og husi dine, so dei ikkje finst meir utan i elvi.» 002 EXO 008 010 «I morgon, » svara han. «Lat det vera som du segjer!» sagde Moses, «so skal du sanna at det er ingen som Herren, vår Gud. 002 EXO 008 011 Froskarne skal kverva burt frå deg og husi dine og frå mennerne dine og heile landslyden; berre i elvi skal dei finnast.» 002 EXO 008 012 So gjekk Moses og Aron ut att frå Farao, og Moses ropa til Herren for froskarne skuld, som han hadde ført yver Farao. 002 EXO 008 013 Og Herren gjorde som Moses bad, og froskarne låg daude i hus og i tun og på bøarne. 002 EXO 008 014 Dei samla deim i dungevis, og teven kjendest yver heile landet. 002 EXO 008 015 Men det gjekk som Herren sagde: Då Farao såg at han hadde fenge ein lette, slo han seg rang, og vilde ikkje høyra på deim. 002 EXO 008 016 Då sagde Herren til Moses: «Seg med Aron: «Rett ut staven din, og slå i dusti på jordi, so skal ho verta til my i heile Egyptarlandet.»» 002 EXO 008 017 Og dei so gjorde: Aron lyfte handi, og rette ut staven sin, og slo i dusti på jordi. Då kom myet, og sette seg både på folk og fe; all dusti på jordi vart til my i heile Egyptarlandet. 002 EXO 008 018 Runemeistrarne freista og å få fram my med trollkunsterne sine, men dei var ikkje god til. Og myet vart sitjande på folk og på fe. 002 EXO 008 019 Då sagde runemeistrarne med Farao: «Dette er Guds finger!» Men det gjekk som Herren sagde: Farao var like strid, og høyrde ikkje på deim. 002 EXO 008 020 Då sagde Herren til Moses: «Ris tidleg upp i morgon, og stig beint fram for Farao, når han gjeng nedåt elvi, og seg med honom: So segjer Herren: «Lat folket mitt fara, so dei kann tena meg! 002 EXO 008 021 For let du ikkje folket mitt fara, so sender eg allslags avåt yver deg og mennerne dine og folket ditt og inn i husi dine; husi åt egyptarane skal verta fulle av avåt, og jamvel jordi dei gjeng på. 002 EXO 008 022 Men same dagen vil eg taka undan Gosenlandet, som folket mitt bur i, so der ikkje kjem noko avåt; då skal du verta var, at eg, Herren, er der i landet. 002 EXO 008 023 For eg vil løysa ut folket mitt og skilja det frå ditt folk. I morgon skal dette underet henda.»» 002 EXO 008 024 Og Herren gjorde som han hadde sagt, og det kom svære yrjor med avåt i husi åt Farao og mennerne hans og yver heile Egyptarland; det var so avåtet reint skjemde ut landet. 002 EXO 008 025 Då sende Farao bod etter Moses og Aron, og sagde: «Gakk av og ofra til Guden dykkar her i landet!» 002 EXO 008 026 «Det er ikkje rådlegt å gjera det so, » svara Moses; «for det me ofrar til Herren, vår Gud, det er ein styggedom for egyptarane. Ofra me no midt for augo på deim slikt som dei hev ein stygg til, vilde dei ikkje då steina oss! 002 EXO 008 027 Tri dagsleider ut i øydemarki vil me fara, og so ofra til Herren, vår Gud, soleis som han segjer oss fyre.» 002 EXO 008 028 Då sagde Farao: «Eg fær lata dykk fara då, so de kann ofra til Herren, Guden dykkar, i øydemarki, men de må’kje fara langt! Bed for meg!» 002 EXO 008 029 «Ja, no gjeng eg ut, og vil beda til Herren, » svara Moses, «og i morgon skal avåtet kverva burt frå Farao og frå mennerne og folket hans. Berre no Farao ikkje vil svika oss meir, men lata folket fara, so dei kann ofra til Herren!» 002 EXO 008 030 So gjekk Moses ut frå Farao att, og bad til Herren. 002 EXO 008 031 Og Herren gjorde som Moses bad, og let avåtet kverva burt både frå Farao og mennerne og folket hans; det fanst ikkje att eit einaste fly. 002 EXO 008 032 Men Farao slo seg rang denne gongen og, og slepte ikkje folket av stad. 002 EXO 009 001 Og Herren sagde til Moses: «Gakk fram for Farao og seg med honom: «So segjer Herren, Hebræarguden: «Lat folket mitt fara, so dei kann tena meg! 002 EXO 009 002 For meinkar du deim å fara, og held du deim att endå lenger, 002 EXO 009 003 so skal Herren leggja si hand på feet ditt, som beiter på bøen, både hestar og asen og kamelar og naut og sauer, og søkja deim med ei øgjeleg drepsott. 002 EXO 009 004 Men Herren skal gjera skil på israelsfeet og egyptarfeet, og det skal ikkje døy noko av det som høyrer Israel til.»»» 002 EXO 009 005 Og Herren sette tidi og sagde: «I morgon vil Herren lata dette henda i landet.» 002 EXO 009 006 Dagen etter gjorde Herren som han hadde sagt, og alt egyptarfeet døydde, men av feet åt Israels-folket døydde ikkje eit liv. 002 EXO 009 007 Og Farao sende bod, og då hadde det ikkje døytt eit einaste liv av israelsfeet. Men Farao sette hardt imot hardt, og meinka folket å fara. 002 EXO 009 008 Då sagde Herren til Moses og Aron: «Tak henderne fulle med omnsoska, og Moses skal kasta henne upp i veret, so Farao ser på det. 002 EXO 009 009 Då skal ho verta til dumba og fjuka utyver heile Egyptarland, og av dumba skal det koma ei sott som bryt ut med kaunar på folk og fe i alt Egyptarlandet.» 002 EXO 009 010 So tok dei oska or masomnen, og steig fram for Farao, og Moses kasta henne upp i veret; då kom det ei kaunsott som braut ut på folk og på fe. 002 EXO 009 011 Og runemeistrarne orka ikkje å standa framfor Moses for verken skuld; for kaunarne hadde sett seg på runemeistrarne som på alle egyptarane. 002 EXO 009 012 Men Herren gjorde Farao strid i hugen; og det gjekk som han hadde sagt med Moses: Farao høyrde ikkje på deim. 002 EXO 009 013 Då sagde Herren til Moses: «Ris tidleg upp i morgon, og stig beint fram for Farao, og seg med honom: «So segjer Herren, Hebræarguden: «Lat folket mitt fara, so dei kann tena meg! 002 EXO 009 014 For denne gongen vil eg senda alle mine plågor yver deg sjølv og mennerne dine og folket ditt, so du skal sanna at ingen er som eg på heile jordi. 002 EXO 009 015 No hadde eg alt lyft handi mi, og vilde slege deg og folket ditt med drepsott, og då hadde du vorte utrudd av verdi. 002 EXO 009 016 Men eg sparde deg, av di eg vilde syna deg magti mi og gjera namnet mitt kunnigt yver all jordi. 002 EXO 009 017 Endå legg du deg i vegen for folket mitt, og vil ikkje lata deim fara. 002 EXO 009 018 Sjå, difor vil eg i morgon dette bil senda eit øgjeleg haglver, som det aldri hev vore maken til i Egyptarlandet, frå den dag det vart grunna og til no.»» 002 EXO 009 019 Send no bod, og berga buskapen din og alt de du hev på marki! Alt som er ute og ikkje kjem seg i hus, anten det er folk eller fe, skal haglet koma yver, og dei skal døy.» 002 EXO 009 020 Dei av kongsmennerne som hadde age for ordi åt Herren, dei berga då tenarane og buskapen sin i hus. 002 EXO 009 021 Men dei som ikkje agta på Herrens ord, let både tenarane og buskapen vera ute. 002 EXO 009 022 Då sagde Herren til Moses: «Rett handi di upp imot himmelen, so skal haglet koma sturtande yver heile Egyptarland, på folk og på fe og på kvart strå som på marki veks i Egyptarlandet.» 002 EXO 009 023 So rette Moses staven sin upp imot himmelen. Då sende Herren torever og hagl, og eldingarne for ned til jordi, medan Herren let det hagla yver Egyptarlandet. 002 EXO 009 024 Haglet kom drusande, og midt i haglflodi gjekk det ljon i ljon. Aldri hadde det vore slikt uver i Egyptarlandet, frå den tid det vart bygt. 002 EXO 009 025 Og haglet slo ned alt som ute var i heile Egyptarland, både folk og fe, og all grøda på marki slo haglet ned, og kvart tre braut det sund. 002 EXO 009 026 Men i Gosenlandet, der Israels-folket budde, der gjekk ikkje haglflodi. 002 EXO 009 027 Då sende Farao bod etter Moses og Aron, og sagde med deim: «Denne gongen hev eg synda. Herren er den som hev rett, og eg og folket mitt me hev urett. 002 EXO 009 028 Bed til Herren at det må hava ein ende med toreslåtten og haglet, so skal eg lata dykk fara, og de tarv ikkje bia lenger.» 002 EXO 009 029 «Med same eg kjem ut or byen, skal eg lyfta henderne og beda til Herren, » svara Moses. «Då skal tora halda upp, og haglet driva av, so du skal sanna at jordi høyrer Herren til. 002 EXO 009 030 Men det veit eg vel at du og mennerne dine endå ikkje hev age for Herren Gud.» 002 EXO 009 031 Både lin og bygg var nedslege; for bygget stod med aks, og linet med blom. 002 EXO 009 032 Men kveiten og rugen var ikkje nedslege; for dei årar seinare. 002 EXO 009 033 Og Moses gjekk burt frå Farao og ut or byen, og lyfte henderne til Herren. Då heldt tora og haglveret upp, og regnet hylja ikkje meir ned på jordi. 002 EXO 009 034 Men då Farao såg at regnet og haglet og tora hadde stogga, so heldt han på og synda, og herde seg til, både han og mennerne hans. 002 EXO 009 035 Det gjekk som Herren hadde havt Moses til å segja: Farao var hard som stein, og vilde ikkje lata Israels-folket fara. 002 EXO 010 001 Og Herren sagde til Moses: «Gakk fram for Farao! For det er eg som hev gjort honom so hard, både honom og mennerne hans, so eg kunde fremja desse teikni mine imillom deim, 002 EXO 010 002 og so du skal fortelja son din og soneson din korleis eg hev fare åt med egyptarane, og kva teikn eg hev gjort hjå deim - so de skal sanna at eg er Herren!» 002 EXO 010 003 So gjekk Moses og Aron fram for Farao og sagde med honom: «So segjer Herren, Hebræarguden: «Kor lenge skal det vara fyrr du vil bøygja deg for meg? Lat folket mitt fara, so dei kann tena meg! 002 EXO 010 004 For trassar du og ikkje let folket mitt fara, so skal eg i morgon senda grashoppar inn i riket ditt. 002 EXO 010 005 Dei skal breida seg ut yver åker og eng, so tett at ein ikkje kann sjå marki, og eta upp kvar einaste grand som de hev att etter haglet, og snøyda kvart eit tre som veks i hagarne dykkar. 002 EXO 010 006 Og dei skal fylla upp husi for deg og mennerne dine og alle egyptarane, so ikkje federne dine og ikkje federne åt federne dine skal ha set slik syn, frå den dag dei vart til på jordi og til den dag i dag.»» Dermed snudde han seg, og gjekk burt ifrå Farao. 002 EXO 010 007 Då sagde hirdmennerne med Farao: «Kor lenge skal denne mannen vera ei snara for oss? Lat no folki fara, so dei kann tena Herren, Guden sin! Ser du ikkje endå at Egyptarlandet vert øydelagt?» 002 EXO 010 008 So kalla dei Moses og Aron attende til Farao, og han sagde med deim: «Gakk so av stad då, og ten Herren, Guden dykkar! Kor mange er det no som skal fara?» 002 EXO 010 009 «Me lyt fara alle, både unge og gamle, » svara Moses; «både sønerne og døtterne våre lyt vera med oss, både småfeet og storfeet vårt; for me skal halda ei stor høgtid for Herren.» 002 EXO 010 010 Då sagde han til deim: «Herren vere med dykk, so visst som eg let dykk fara burt med borni dykkar! Sjå der um de ikkje tenkjer på vondt! 002 EXO 010 011 Nei, dette vert ikkje noko av! De mennerne kann fara og tena Herren; for det var det de bad um!» Dermed jaga dei deim burt frå augo åt Farao. 002 EXO 010 012 Då sagde Herren til Moses: «Rett handi di ut yver Egyptarland, so skal grashopparne koma drivande innyver landet og eta upp all grøda på marki, alt som haglet hev spart.» 002 EXO 010 013 So rette Moses staven sin ut yver Egyptarland, og Herren sende ein austanvind som stod innyver landet heile den dagen og heile natti; um morgonen kom austanvinden med grashopparne. 002 EXO 010 014 Og grashopparne dreiv innyver heile Egyptarlandet, og slo seg ned i heile riket, ein uhorveleg brote: aldri fyrr hadde det vore so mykje med grashoppar, og aldri meir vil det koma. 002 EXO 010 015 Dei lagde seg utyver landet, so tett at markerne myrkna, og åt upp all grøda på åkrarne og all alda på trei, som haglet hadde leivt, og det fanst ikkje att namnet av grønt, anten på tre eller strå, i heile Egyptarlandet. 002 EXO 010 016 Då skunda Farao seg og sende bod etter Moses og Aron, og sagde: «Eg hev synda mot Herren, dykkar Gud, og mot dykk. 002 EXO 010 017 Kjære væne, gjev til synda mi denne enaste gongen, og bed til Herren, dykkar Gud, at han berre vil taka denne fæle landøyda burt frå meg!» 002 EXO 010 018 So gjekk Moses ut att frå Farao, og bad til Herren. 002 EXO 010 019 Då vende Herren vinden, so det vart ein ovsterk vestanvind, og den førde grashopparne burt, og støytte deim ned i Raudehavet; det vart ikkje att ein einaste grashopp i heile Egyptarriket. 002 EXO 010 020 Men Herren gjorde Farao hard i hugen, so han ikkje let Israels-folket fara. 002 EXO 010 021 Og Herren sagde til Moses: «Rett handi di upp imot himmelen, so skal det leggja seg myrker yver Egyptarlandet, eit myrker so tjukt at ein kann taka i det.» 002 EXO 010 022 So rette Moses handi si upp imot himmelen. Då vart det stumende myrkt i heile Egyptarland i tri dagar. 002 EXO 010 023 Den eine timde ikkje den andre, og i tri dagar var det ingen som torde reisa seg av sessen sin. Men der Israels-folket budde, der var det ljost alle stader. 002 EXO 010 024 Då sende Farao bod etter Moses, og sagde: «Gakk av og haldt høgtid for Herren! Borni dykkar kann og få vera med; men bufeet, både smått og stort, lyt de setja att her.» 002 EXO 010 025 «Du må då gjeva med oss det me treng til slagtoffer og brennoffer, åt Herren, vår Gud!» svara Moses. 002 EXO 010 026 «Bufeet vårt lyt me hava med oss - ikkje ei klauv må vera att - for det er det me tek av, når me ofrar til Herren vår Gud; og me veit ikkje kva me skal ofra til honom, fyrr me kjem fram.» 002 EXO 010 027 Men Herren herde hugen åt Farao, og han vilde ikkje lata deim fara. 002 EXO 010 028 Og Farao sagde til Moses: «Gakk ifrå meg! Vara deg! Kom aldri meir for augo mine! For den dag eg ser deg for augo att, skal du døy.» 002 EXO 010 029 «Ja no sagde du det sjølv, » svara Moses, «og eg kjem aldri meir for augo dine.» 002 EXO 011 001 Då sagde Herren til Moses: «Endå ei ulukke vil eg føra yver Farao og egyptarane, so skal han sleppa dykk av; han skal ikkje berre gjeva dykk lov til å fara, men beint fram driva dykk ut. 002 EXO 011 002 Seg no du med folket at kvar mann skal beda grannen sin, og kvar kona grannekona si, um sylv og gull!» 002 EXO 011 003 Og Herren gjorde det so at egyptarane fekk godvilje for Israels-folket; og so var og Moses ein ovstor mann i Egyptarlandet, både for kongsmennerne og for hitt folket. 002 EXO 011 004 Og Moses sagde: «So segjer Herren: «Når det lid til midnatt, vil eg fara midt igjenom Egyptarland. 002 EXO 011 005 Då skal det døy, alt som frumbore er i Egyptarlandet, frå den frumborne sonen åt Farao, som sit i høgsetet sitt, til den frumborne sonen åt trælkjerringi, som sit og dreg handkverni, og alle frumsungarne i buskapen. 002 EXO 011 006 Og frå heile Egyptarland skal det stiga eit øgjeleg skrik, so ingen skal hava høyrt slikt illskrik anten fyrr eller sidan. 002 EXO 011 007 Men ikkje ein hund skal gøy på nokon i Israel, korkje på folk eller fe. Då skal de verta vare at Herren gjer skil på egyptarane og Israel.» 002 EXO 011 008 Og alle desse mennerne dine skal koma til meg, og kasta seg ned for meg og segja: «Far herifrå, både du og heile det folket som fylgjer deg!» Og so skal eg fara.» Og han gjekk burt frå Farao i brennande harm. 002 EXO 011 009 Då Herren sagde til Moses: «Farao skal ikkje høyra på dykk, so eg kann få gjort mange under i Egyptarlandet, » 002 EXO 011 010 so gjorde Moses og Aron alle desse underi for augo åt Farao; men Herren hadde lagt so strid ein hug i Farao, og han slepte ikkje Israels-folket or landet sitt. 002 EXO 012 001 Og Herren tala so til Moses og Aron, medan dei var i Egyptarlandet: 002 EXO 012 002 «Denne månaden skal vera nyårsmånaden dykkar: den fyrste månaden i året skal han vera for dykk. 002 EXO 012 003 Tala no de til heile Israels-lyden og seg: «Den tiande dagen i denne månaden skal kvar husbonde taka seg ut eit lamb til huset sitt. 002 EXO 012 004 Men er lyden hans for liten til å eta upp eitt lamb, so skal han og næmaste grannen taka seg ut eit i hop, etter som dei hev folk til: de skal’kje rekna fleire folk på kvart lamb enn at alle fær metta seg. 002 EXO 012 005 Eit lytelaust verlamb lyt det vera, og årsgamalt; i staden for eit lamb kann de og taka eit kid. 002 EXO 012 006 De skal taka det i vare til den fjortande dagen i denne månaden; då skal heile Israels-lyden slagta det soleglads bil. 002 EXO 012 007 So skal dei taka noko av blodet og strjuka på både dørskierne og dørkollen på dei husi som dei et i. 002 EXO 012 008 Og kjøtet skal dei eta same natti; dei skal steikja det på elden, og eta det med søtt brød og bitre urter attåt. 002 EXO 012 009 De må ikkje eta det rått, og ikkje sjoda det i vatn, men steikja det yver elden, med hovud og føter og innmat. 002 EXO 012 010 Heller ikkje skal de leiva noko av det til morgons; er det noko att um morgonen, so skal de brenna det upp. 002 EXO 012 011 Soleis skal de vera budde, når de et det: med beltet kring livet, med skorne på føterne, med stav i handi; og de skal eta det i hast; det er påskehelgi åt Herren. 002 EXO 012 012 For den same natti vil eg fara igjenom Egyptarlandet, og slå i hel alt som frumbore er i Egyptarland, både folk og fe; og alle egyptargudarne vil eg døma og refsa, eg, Herren. 002 EXO 012 013 Og blodet på dei husi som de er i, skal vera til eit merke for meg, når eg ser blodet, skal eg fara framum dykk, og de skal’kje verta fyre noko vondt, når eg slær i hel folk i Egyptarland. 002 EXO 012 014 Og sidan skal denne dagen vera ein minnedag for dykk: då skal de halda helg og høgtid for Herren; ei æveleg lov skal det vera for dykk og etterkomarane dykkar å halda heilag den dagen. 002 EXO 012 015 Sju dagar skal de eta søtt brød; straks den fyrste dagen skal de hava surdeigen burt or husi dykkar; for kvar den mann som et surbrød millom den fyrste og sjuande dagen, han skal rydjast ut or Israel. 002 EXO 012 016 Den fyrste dagen skal de halda ei heilag samling, og den sjuande dagen ei heilag samling. Dei dagarne skal de ikkje hava noko arbeid fyre dykk; berre den maten som kvar mann treng, skal de laga til og elles ingen ting gjera. 002 EXO 012 017 De skal høgtida søtebrødhelgi; for då førde eg herarne dykkar ut or Egyptarlandet. Difor skal de høgtida denne dagen; det skal vera ei æveleg lov for dykk og etterkomarane dykkar. 002 EXO 012 018 Frå fjortandedags kvelden i den fyrste månaden til ein og tjugandedags kvelden i same månaden skal de eta brød som det ikkje er surt i. 002 EXO 012 019 I sju dagar må det ikkje finnast surdeig i husi dykkar: kvar den mann som et surbrød, skal rydjast ut or Israels-lyden, anten han er framand eller fødd og alen i landet. 002 EXO 012 020 De må ikkje smaka den minste grand som er syrt; i alle hus skal de eta usyrt brød!»» 002 EXO 012 021 Då kalla Moses i hop alle dei øvste i Israel, og sagde med deim: «No lyt de av og finna dykk lamb åt husi dykkar, og slagta deim til påskeoffer. 002 EXO 012 022 Og so skal de taka ein myntekvost og duppa i blodet som er i troget, og strjuka noko av det blodet på dørkollen og båe dørskierne. Og ingen av dykk må ganga ut or husdøri si fyre morgon. 002 EXO 012 023 For Herren vil fara igjenom landet og heimsøkja egyptarane; og når han ser blodet på dørkollen og på dørskierne, då skal han fara framum døri og ikkje lata tynarengelen sleppa inn i husi dykkar og drepa. 002 EXO 012 024 So skal de då halda dykk etter dette bodet; det skal vera ei lov for deg og borni dine i all æva. 002 EXO 012 025 Når de so kjem til det landet Herren vil gjeva dykk, som han hev lova, då skal de halda uppe denne helgeseden. 002 EXO 012 026 Og når borni dykkar spør: «Kva er dette for ein helgesed de brukar?» 002 EXO 012 027 då skal de svara: «Det er påskeoffer til Herren, som for utum husi åt Israels-folket i Egyptarland: då han heimsøkte egyptarane, sparde han våre hus.»» Då lagde folket seg på kne og bad. 002 EXO 012 028 Og Israels-mennerne gjekk av og gjorde dette; som Herren hadde sagt til Moses og Aron, so gjorde dei. 002 EXO 012 029 So hende det i midnattsstundi at Herren slo i hel alt som frumbore var i Egyptarlandet, frå den frumborne sonen åt Farao, som sat i høgsetet sitt, til den frumborne sonen åt fangen, som sat i myrkestova, og alle frumsungarne i buskapen. 002 EXO 012 030 Då for Farao upp um natti, han og alle mennerne hans og alle egyptarane, og det vart eit øgjeleg skrik i Egyptarland; for det fanst ikkje eit hus som det ikkje var lik i. 002 EXO 012 031 Og Farao sende bod etter Moses og Aron midt på natti og sagde: «Nøyt dykk og far ut or riket mitt, både de og Israels-folket, og gakk av og haldt høgtid for Herren, som de hev tala um! 002 EXO 012 032 Tak med dykk alt bufeet dykkar, både smått og stort, so som de hev sagt, og far burt, og bed godt for meg og!» 002 EXO 012 033 Og egyptarane anna på Israels-folket at dei skulde hava seg fort utor landet. «Elles døyr me alle saman!» sagde dei. 002 EXO 012 034 So tok Israels-folket deigen sin, fyrr han vart syrt: dei sveipte deigtrogi inn i kjolarne, og bar deim på ryggen. 002 EXO 012 035 Og dei gjorde som Moses sagde, og bad egyptarane um sylv og gull og helgeklæde. 002 EXO 012 036 Og Herren hadde laga det so at egyptarane vilde Israels-folket vel, so dei var gode å beda. Soleis tok dei herfang av egyptarane. 002 EXO 012 037 So tok då Israels-folket ut frå Ramses, og lagde vegen til Sukkot; dei var på lag seks hundrad tusund gangføre mann, umfram kvende og born. 002 EXO 012 038 Og ein stor hop med framande fylgde og med deim, og mykje bufe, både smått og stort, ei ovstor drift. 002 EXO 012 039 Av deigen dei hadde med seg frå Egyptarland, baka dei hellekakor; for han var ikkje syrt, etter di dei vart jaga ut or Egyptarland og ikkje torde drygja der lenger; og ikkje hadde dei butt seg til med ferdakost heller. 002 EXO 012 040 Den tidi som Israels-folket hadde havt bustaden sin i Egyptarland, var fire hundrad og tretti år. 002 EXO 012 041 Då dei fire hundrad og tretti åri var på dagen utlidne, då tok alle Herrens herar ut frå Egyptarland. 002 EXO 012 042 Den natti var ei vokenatt for Herren, då han fylgde deim ut or Egyptarlandet; den same natti skal alle Israels-borni halda voka for Herren, ætt etter ætt. 002 EXO 012 043 Og Herren sagde til Moses og Aron: «So er fyresegni um påskelambet: Ingen framand må eta av det. 002 EXO 012 044 Hev nokon ein tenestdreng som er kjøpt for pengar, so skal du fyrst umskjera honom; sidan kann han eta av det. 002 EXO 012 045 Ingen busete eller leigekar må eta av det. 002 EXO 012 046 I eitt hus skal det eta av det; du må ikkje hava noko av kjøtet ut or huset, og ikkje brjota noko bein i det. 002 EXO 012 047 So skal heile Israels-lyden gjera. 002 EXO 012 048 Og når ein framand held til hjå dykk, og vil halda påskehøgtid for Herren, då skal alle karfolki hans umskjerast, so kann han få vera med og halda høgtid, og då skal han vera jamgod med deim som er fødde og alne i landet; men ein som ikkje er umskoren, må aldri eta av det. 002 EXO 012 049 Det skal gjelda same lovi for deim som er fødde og alne i landet og for dei framande som held til hjå dykk.» 002 EXO 012 050 Og alt Israels-folket gjorde dette; som Herren hadde sagt til Moses og Aron, so gjorde dei. 002 EXO 012 051 Soleis gjekk det til den dagen då Herren fylgde Israels-folket ut or Egyptarland, fylking etter fylking. 002 EXO 013 001 Og Herren tala atter til Moses og sagde: 002 EXO 013 002 «Alt frumbore hjå Israels-folket skal du vigja åt meg, alt som kjem fyrst frå morsliv: anten det er folk eller fe, so høyrer det meg til.» 002 EXO 013 003 Og Moses sagde til folket: «Kom i hug den dagen då de slapp ut or Egyptarland, or slavehuset! For det var Herren som med si sterke hand leidde dykk ut. Då skal de ikkje eta surbrød! 002 EXO 013 004 I dag er det de tek ut, i aksmånaden. 002 EXO 013 005 Når då Herren hev fylgt deg til landet åt kananitarne og hetitarne og amoritarne og hevitarne og jebusitarne, det som han lova federne dine å gjeva deg, eit land som fløymer med mjølk og honning, då skal du halda gudstenesta på denne visi i denne same månaden; 002 EXO 013 006 sju dagar skal du eta søtt brød, og den sjuande dagen skal det vera høgtid for Herren. 002 EXO 013 007 Søtt brød skal du eta alle dei sju dagarne; ikkje må det finnast surbrød i ditt eige, og ikkje surdeig, so langt som du råder. 002 EXO 013 008 Og same dagen skal du gjera dette kunnigt for son din, og segja: «Det er til minne um det som Herren gjorde for meg, då eg for frå Egyptarland.» 002 EXO 013 009 Og det skal vera som det var rita i handi di, og som det stod skrive framfor augo dine, so Herrens lov kann vera på munnen din. For med sterk hand leidde Herren deg ut or Egyptarland. 002 EXO 013 010 So skal du då gjere etter denne fyresegni år etter år, på den tid som er sett. 002 EXO 013 011 Og når Herren hev fylgt deg til Kana’ans-landet, som han lova deg og federne dine, og hev gjeve deg det, 002 EXO 013 012 då skal du eigna åt Herren alt som kjem fyrst frå morsliv. Alt det fyrste som fell undan det feet du eig, og som er han av slaget, det skal høyra Herren til. 002 EXO 013 013 Det fyrste følet som fell undan kvart asen, skal du løysa med eit lamb eller kid, og løyser du det ikkje, so skal du brjota nakken på det. Men kvart mannebarn - kvart sveinbarn i ætta di - som er frumbore, skal du løysa. 002 EXO 013 014 Når då son din sidan spør deg: «Kva tyder dette?» so skal du svara: «Med sterk hand leidde Herren oss ut or Egyptarland, or slavehuset. 002 EXO 013 015 For det gjekk slik til at då Farao gjorde seg hard og ikkje vilde lata oss fara, då slo Herren i hel alt som frumbore var i Egyptarland, både av folk og av fe. Difor ofrar eg til Herren alt det som kjem fyrst frå morsliv og er han av slaget, men eg løyser kvart sveinbarn i ætti mi som er frumbore. 002 EXO 013 016 Og det skal vera som det var rita i handi di og skrive millom augo dine at Herren med si sterke hand leidde oss ut or Egyptarland.»» 002 EXO 013 017 Då Farao hadde gjeve folket lov til å fara, so førde Gud deim ikkje på den vegen som bar til Filistarlandet, endå det var den næmaste. Han tenkte dei kunde koma til å angra seg, når dei møtte ufred, og so fara attende til Egyptarlandet; 002 EXO 013 018 Difor laga Gud det so, at dei svinga inn på den vegen som gjekk gjenom villmarki, til Raudehavet. So for då Israels-mennerene stridsbudde ut or Egyptarlandet. 002 EXO 013 019 Og Moses tok beini av Josef med seg; for Josef hadde teke eiden av Israels-sønerne og sagt: «Når Gud kjem og hentar dykk, so skal de taka beini mine med dykk herifrå.» 002 EXO 013 020 So tok dei ut frå Sukkot, og leira seg i Etam, tett innmed øydemarki. 002 EXO 013 021 Og Herren gjekk fyre deim um dagen i ein skystopul, som leidde deim rette vegen, og um natti i ein eldstopul, som lyste for deim, so dei kunde fara natt og dag. 002 EXO 013 022 Skystopulen kvarv ikkje frå folket um dagen, og eldstopulen ikkje um natti. 002 EXO 014 001 Sidan tala Herren til Moses, og sagde: 002 EXO 014 002 «Seg med Israels-folket at dei skal snu um og lægra seg framanfor Pi-Hakhirot, millom Migdol og havet; beint for Ba’al-Sefon, midt imot, skal de lægra dykk utmed havet. 002 EXO 014 003 Då kjem Farao til å segja um Israels-folket: «Dei hev kome på villstig, og finn ikkje ut or heidi att.» 002 EXO 014 004 Og eg vil herda hugen åt Farao, so han set etter deim; då skal eg syna magti mi på Farao og heile heren hans, og egyptarane skal få kjenna at eg er Herren.» So gjorde dei som Herren sagde. 002 EXO 014 005 Då kongen i Egyptarland fekk vita at Israels-folket hadde rømt landet, då skifte han hug, både han og mennerne hans, og dei sagde: «Kva hev me gjort, som slepte Israel utor tenesta?» 002 EXO 014 006 So beitte han fyre vogni si, og herfolket sitt tok han med seg. 002 EXO 014 007 Seks hundrad utvalde vogner tok han, og sidan kvar vogn som fanst i Egyptarland, og kjempor var det på alle. 002 EXO 014 008 For Herren herde hugen åt Farao, egyptarkongen, so han sette etter Israels-folket. Israels-mennerne tok ut med verja i hand, 002 EXO 014 009 men egyptarane sette etter, alle vognhestarne åt Farao og riddarane og hermagti hans, og nådde deim att utmed havet, der dei hadde lægra seg, tett innmed Pi-Hakhirot, midt for Ba’al-Sefon. 002 EXO 014 010 Farao kom næmare og næmare, og då Israels-folket skulde sjå til, då såg dei egyptarane kom setjande etter deim. Då vart Israels-folket fælande rædde, og ropa til Herren. 002 EXO 014 011 Og dei sagde med Moses: «Fanst det då ikkje graver i Egyptarland, med di du laut hava oss hit og lata oss døy i villmarki? Kvi gjorde du oss dette og lokka oss burt frå Egyptarland? 002 EXO 014 012 Var det ikkje det me sagde med deg i Egyptarland! «Lat oss vera i fred!» sagde me, «me vil tena egyptarane; det er betre for oss, det, enn å døy i ville heidi.»» 002 EXO 014 013 Då sagde Moses til folket: «Ver ikkje rædde! Statt no her og sjå den hjelpi som Herren vil senda dykk i dag; for likso visst som de ser egyptarane i dag, likso visst skal de aldri sjå deim meir i all æva. 002 EXO 014 014 Herren vil strida for dykk, og de skal halda dykk stille.» 002 EXO 014 015 Og Herren sagde til Moses: «Kvi kallar du på meg? Seg med Israels-folket at dei skal taka i vegen! 002 EXO 014 016 Og du skal lyfte staven din, og retta handi ut yver havet og kløyva det, so Israels-folket kann ganga midt igjenom havet på turre botnen. 002 EXO 014 017 Men eg vil herda hugen åt egyptarane, so dei set etter deim. Då skal eg syna magti mi på Farao og heile hans her, på vognerne og riddarane hans. 002 EXO 014 018 Og egyptarane skal få kjenna at eg er Herren, når eg brukar veldet mitt på Farao og vognerne og riddarane hans.» 002 EXO 014 019 Og Guds engel, som gjekk fyre Israels-heren, tukka seg og steig attum deim: skystopulen, som var framanfor deim, flutte seg og vart standande attanfor, 002 EXO 014 020 so han kom imillom egyptarane og Israels-heren; på den eine sida var han skum og myrk, og på hi sida lyste han upp natti, og herarne kom ikkje innåt kvarandre heile natti. 002 EXO 014 021 Då rette Moses handi si ut yver havet, og Herren sende ei strid austanvind, som bles heile natti, so vatnet dreiv undan: han gjorde havet til turt land, og vatnet kløyvde seg. 002 EXO 014 022 Og Israels-folket gjekk tvert gjenom havet på turre grunnen, og vatnet stod som ein mur både på høgre og vinstre sida. 002 EXO 014 023 Men egyptarane sette etter, og fylgde til midt ut i havet, alle hestarne åt Farao og vognerne og riddarane hans. 002 EXO 014 024 So hende det fyrstundes i otta at Herren såg ned på egyptarheren frå eld- og skystopulen og forvilla egyptarheren. 002 EXO 014 025 Han slo hjuli undan vognerne deira, so det gjekk tungt for deim å koma fram. Då sagde egyptarane: «Lat oss røma for Israel! For Herren er med deim og strider mot egyptarane!» 002 EXO 014 026 Og Herren sagde til Moses: «Rett handi di ut yver havet, so skal vatnet fløyma attende yver egyptarane, yver vognerne og riddarane deira!» 002 EXO 014 027 So rette Moses handi ut yver havet, og då det leid imot morgonen, kom havet veltande attende i det gamle romet sitt, men egyptarane rømde beint imot bårorne, og Herren støytte deim midt ut i havet. 002 EXO 014 028 Vatnet flødde i hop att, og gøymde vognerne og riddarane i heile Farao-heren, som hadde fylgt etter deim ut i havet; det vart ikkje att ein einast ein. 002 EXO 014 029 Men Israels-folket gjekk tvert igjenom havet på turre sanden, og vatnet stod som ein mur på både sidorne, både den høgre og den vinstre. 002 EXO 014 030 Soleis berga Herren den dagen Israel for egyptarane, og Israel skoda egyptarane korleis dei låg daude på havstrandi. 002 EXO 014 031 Og då folket såg Guds allmagt på det han gjorde med egyptarane, då fekk dei age for Herren, og dei trudde på Herren og på Moses, tenaren hans. 002 EXO 015 001 Då song Moses og Israels-folket denne lovsongen til Herren: «Eg vil syngja um Herren, for stor er han, stor; hest og ridar i havet han støytte. 002 EXO 015 002 Han er min styrke, um han er mitt kvæde; for han hev meg berga. Han er min Gud, han vil eg lova, Gud åt far min, han vil eg prisa. 002 EXO 015 003 Herren er rette hermannen: Herren heiter han. 002 EXO 015 004 Vognern’ og heren åt Farao tok han og kasta i sjøen. Gjævaste kjemporn’ i Sevhavet sokk; 002 EXO 015 005 der bylgja deim gøymde; som stein for dei ned i djupet. 002 EXO 015 006 Herre, di hand er prydd med kraft; Herre, di hand krys uvener sund. 002 EXO 015 007 Med ditt høge namn slær du fiendar ned; din harm let du loga, då brenn dei som halm. 002 EXO 015 008 For din ande stokk vatni i hop, som haugar sjøarne stod, i havdjupet bårorne storkna. 002 EXO 015 009 «Eg eltar deim, eg tek deim att, eg skiftar feng, » sa’ fienden. «Eg vil metta mitt mod, eg vil svinga mitt sverd, eg vil øyda deim ut.» 002 EXO 015 010 Ut sende du din ande, og havet hulde deim; som bly deg sokk til botnar i ville vatnet djupt. 002 EXO 015 011 Kvar er, Herre, dei gudar som med deg kunde kappast? Kven er vel lik som du med heilag æra prydd? Kven er so ageleg og hev so fræge verk og store under gjort? 002 EXO 015 012 Då handi upp du hov, då gløypte jordi deim. 002 EXO 015 013 Mild som ein far du fylgjer det folket du hev frelst, du leider deim med handi sterk fram til den heilagdomen der du din heimstad hev. 002 EXO 015 014 Folki fær spurt det, og folnar; fælska tek deim som bur i Filistarland. 002 EXO 015 015 Edom-jarlarne ottast for ilt, Moabs-hovdingarn’ støkk so dei skjelv, alle Kana’an-buarne kolnar. 002 EXO 015 016 Rædsla kjem på deim og rygd; når dei augnar din velduge arm, då tegjer dei stilt som ein stein, medan folket ditt, Herre, fer fram, med det folket fer fram som du vann deg. 002 EXO 015 017 Du tek deim inn og set deim ned på eigedomen din, det berget som du, Herre, tok til bustad åt deg sjølv, den heilagdomen du, min Gud, hev grunna med di hand. 002 EXO 015 018 I alder og æva skal han råda, Herren min.» 002 EXO 015 019 For då hestarne åt Farao med vognerne og riddarane hans for ut i havet, då let Herren bårorne fløda i hop yver deim, medan Israels-folket gjekk turrskodde midt igjenom havet. 002 EXO 015 020 Og Mirjam, vismøyi, syster åt Aron, tok trummeringen sin i handi, og alle kvendi gjekk etter henne med trummeslått og dans. 002 EXO 015 021 Og Mirjam song fyre og kvad: Syng um Herren, for stor er han, stor! Hest og ridar i havet han støytte. 002 EXO 015 022 Sidan førde Moses folket burt frå Raudehavet, og dei kom ut på Surheidi; der for dei tri dagar i øydemarkerne, og kunde ikkje finna vatn. 002 EXO 015 023 So kom dei til Mara, men dei kunde ikkje drikka vatnet i Mara, av di det var beiskt. Difor kalla dei den staden Mara. 002 EXO 015 024 Og folket mukka mot Moses og sagde: «Kva skal me drikka?» 002 EXO 015 025 Då ropa han til Herren, og Herren synte honom eit tre; det kasta han upp i vatnet; då vart vatnet godt. Der sette han deim lov og rett, og der røynde han deim. 002 EXO 015 026 Og han sagde: «Høyrer du vel etter ordi åt Herren, din Gud, og gjer det som rett er i hans augo, og lyder du bodi og held alle loverne hans, so skal du sleppa alle dei sjukarne, som eg hev lagt på egyptarane; for eg, Herren, vil vera lækjaren din.» 002 EXO 015 027 Sidan kom dei til Elim. Der var det tolv kjeldor og sytti palmetre, og dei lægra seg der, frammed vatnet. 002 EXO 016 001 So tok dei ut att frå Elim, og femtande dagen i andre månaden etter at dei hadde fare frå Egyptarlandet, kom heile Israels-lyden til Sinheidi, som ligg millom Elim og Sinai. 002 EXO 016 002 Medan dei var der i øydemarkerne, tok heile Israels-lyden til å mukka mot Moses og Aron, 002 EXO 016 003 og sagde: «Det vøre betre me hadde døytt for Herrens hand i Egyptarlandet, då me sat uppyver kjøtgrytorne og åt oss mette på brød. For no hev de ført oss ut i villmarki, so heile denne mannefjølden lyt døy av svolt.» 002 EXO 016 004 Då sagde Herren til Moses: «Sjå no vil eg lata det regna brød åt dykk frå himmelen, og folket skal ganga ut kvar dag og sanka det dei treng for dagen; soleis vil eg røyna deim, um dei held seg etter lovi mi eller ikkje. 002 EXO 016 005 Og når dei lagar til det dei kjem heim med sette dagen, då skal det vera ein gong til so mykje som det dei elles sankar um dagen.» 002 EXO 016 006 So sagde Moses og Aron til alt Israels-folket: «I kveld skal de koma til å sanna at det er Herren som hev ført dykk ut or Egyptarlandet; 002 EXO 016 007 og i morgon tidleg skal de få sjå kor stor Herren er; for han hev høyrt korleis de mukkar imot honom - kva er vel me? kann det vera verdt å mukka mot oss? 002 EXO 016 008 De skal få sjå det, » sagde Moses, «når han gjev dykk kjøt å eta i kveld og brød i morgon tidleg, so de fær metten dykkar; for Herren hev høyrt korleis de murrar og mukkar imot honom - kva er vel me? det er ikkje oss de mukkar imot, men Herren.» 002 EXO 016 009 So Moses sagde med Aron: «Seg til heile Israels-lyden: «Stig fram for Herrens åsyn! For han hev høyrt korleis de mukkar.»» 002 EXO 016 010 Då hende det, medan Aron tala til heile Israels-lyden, og dei vende augo mot øydemarki, at Herrens herlegdom synte seg i skyi. 002 EXO 016 011 Og Herren tala til Moses og sagde: 002 EXO 016 012 «Eg hev høyrt korleis Israels-folket mukkar. Tala du til deim og seg: «I skumingi skal de få kjøt å eta, og i morgon tidleg skal de få metta dykk med brød, og de skal sanna, at eg er Herren, dykkar Gud.»» 002 EXO 016 013 Då det so vart kvelden, kom enghønorne fljugande so tjukt, at dei tekte heile lægret, og um morgonen hadde det lagt seg dalskodd rundt ikring lægret, 002 EXO 016 014 og då skoddi letta, fekk dei sjå noko fint, kornut, burtyver heidi; det låg tunt som ei hela på marki. 002 EXO 016 015 Då Israels-folket såg det, sagde dei seg imillom: «Kva er dette?» For dei visste ikkje kva det var. Då sagde Moses til deim: Det er det brødet som Herren hev gjeve dykk å eta. 002 EXO 016 016 Høyr no kva Herren hev sagt: «De skal sanka av det so mykje de treng, ei kanna til manns, etter som de hev folk til; kvar skal henta åt deim som høyrer til huset hans. 002 EXO 016 017 Og Israels-folket gjorde som han sagde, og sanka, sume mykje og sume lite. 002 EXO 016 018 Men då dei mælte det i kannemålet, gjekk det inkje av for deim som hadde sanka mykje, og det som mindre hadde sanka, leid ingen skort; kvar hadde sanka det han turvte. 002 EXO 016 019 Og Moses sagde til deim: Ingen må leiva noko av det til morgons.» 002 EXO 016 020 Men dei høyrde ikkje på Moses, og sume etla att noko til morgonmålet; då kvikna det makk i det, og det stod ei vond tev av det. Og Moses vart vreid på deim. 002 EXO 016 021 Sidan sanka dei det morgon etter morgon, kvar etter som han trong til. Men når soli tok til å hita, so bråna det. 002 EXO 016 022 So hende det sette dagen at dei fann ein gong til so mykje brød som elles, tvo kannor til manns, og alle dei øvste av lyden kom og sagde det med Moses. 002 EXO 016 023 Då sagde han til deim: «Det er det Herren hev sagt: «I morgon er det kviledag, helgekvild for Herren.» Baka no det de vil, og koka det de vil! Men alt det som vert att, skal de leggja burt og gøyma til morgons.» 002 EXO 016 024 So lagde dei det burt til um morgonen, som Moses sagde, og det stod ingen illtev av det, og kom ikkje makk i det. 002 EXO 016 025 Og Moses sagde: «Et det i dag, for i dag er det kviledag for Herren; i dag finn de ikkje noko på marki. 002 EXO 016 026 Seks dagar skal de sanka det; men den sjuande dagen er det helg; då er det ikkje å finna.» 002 EXO 016 027 Likevel var det nokre av folket som gjekk ut den sjuande dagen og vilde sanka, men dei fann inkje. 002 EXO 016 028 Då sagde Herren til Moses: «Kor lenge skal det vara fyrr de vil lyda bodi og loverne mine? 002 EXO 016 029 Kom i hug: Herren hev gjeve dykk kviledagen; difor er det at han sette dagen gjev dykk brød for tvo dagar. Haldt dykk no heime, kvar hjå seg! Ingen gange burt frå bustaden sin sjuande dagen!» 002 EXO 016 030 Sidan heldt folket seg i ro den sjuande dagen. 002 EXO 016 031 Israels-ætti kalla det brødet manna; det liktest korianderfrø; det var kvitt på liten, og smaka som vaflar med honning. 002 EXO 016 032 Og Moses sagde: «Høyr no kva Herren segjer til dykk: «Ein full kanna med manna skal de gøyma, mann etter mann, so etterkomarane dykkar kann sjå det brødet eg gav dykk å eta i øydemarki, då eg fylgde dykk ut or Egyptarlandet!»» 002 EXO 016 033 So sagde han til Aron: «Tak ei krukka og hav upp i henne ei full kanna med manna, og set det ned for Herrens åsyn, so det vert gøymt frå mann til mann.» 002 EXO 016 034 Og Aron gjorde som Herren hadde sagt til Moses, og sette det ned framfor lovtavlorne: der skulde det gøymast. 002 EXO 016 035 Israels-folket åt manna i fyrti år, til dess dei kom til bygde land; manna åt dei alt til dei kom til utenden av Kana’ans-landet. 002 EXO 016 036 Ei kanna, det var tiandeparten av ei skjeppa. 002 EXO 017 001 So tok heile Israels-lyden ut frå Sinheidi, og for dagsleid etter dagsleid, soleis som Herren sagde deim fyre. Sidan lægra dei seg i Refidim; med der fanst det ikkje vatn so folket kunde få drikka. 002 EXO 017 002 Og folket trætta med Moses og sagde: «Gjev oss vatn, so me fær drikka!» Då sagde Moses med deim: «Kvi trættar de med meg? Kvi freistar de Herren?» 002 EXO 017 003 Men folket tyrsta etter vatn, og dei mukka mot Moses og sagde: «Kvi hev du då ført oss burt frå Egyptarland? Vil du då at me og borni våre og feet vårt skal døy av torste?» 002 EXO 017 004 Då ropa Moses til Herren og sagde: «Kva skal eg gjera med dette folket? Det er ikkje lenge fyrr dei steinar meg!» 002 EXO 017 005 Og Herren sagde til Moses: «Far i veg fyre folket! Få med deg nokre av dei øvste i Israel, og staven din som du slo i elvi med, tak den i handi, og gakk so! 002 EXO 017 006 Du skal få sjå meg standa midt for augo dine uppyver ei ufs der burte på Horeb; då skal du slå på ufsi, og det skal koma vatn ut or henne, so folket fær drikka.» Moses gjorde som Herren sagde, so dei øvste i Israel såg på det. 002 EXO 017 007 Den staden kalla han Massa og Meriba, av di at Israels-folket trætta med honom, og av di dei freista Herren og sagde: «Er Herren imillom oss eller ikkje?» 002 EXO 017 008 Sidan kom Amalek-mennerne og gav seg i strid med Israel i Refidim. 002 EXO 017 009 Då sagde Moses til Josva: «Vel oss ut nokre menner, og tak ut og haldt slag med Amalek-heren, so skal eg i morgon standa øvst på haugen med gudsstaven i handi.» 002 EXO 017 010 Josva gjorde som Moses sagde til honom og slost med Amalek-heren, og Moses og Aron og Hur steig upp på høgste haugen. 002 EXO 017 011 Då gjekk det so at når Moses heldt handi i veret, hadde Israel yvertaket, og når han let handi siga, so vann Amalek. 002 EXO 017 012 Men so tok Moses til å trøytna i henderne; då tok dei ein stein og lagde til rettes for honom; den sette han seg på, og Aron og Hur studde henderne hans, ein på kvar sida. Då heldt han henderne støde alt til soli var gladd. 002 EXO 017 013 Josva hogg ned Amalek-kongen og folket hans med kvasse sverdet. 002 EXO 017 014 Og Herren sagde til Moses: «Skriv dette upp i ei bok, so det ikkje gjeng dykk or minne, og lat Josva feste det i hugen at eg vil rydja ut av jordi alt som ber Amalek-namnet.» 002 EXO 017 015 Då bygde Moses eit altar og kalla det: «Herren er hermerket mitt», 002 EXO 017 016 og han kvad: «Frå Herrens høgsæte ei hand er lyft! Med ufred søkjer han Amalek, ætt for ætt.» 002 EXO 018 001 Då Jetro, presten i Midjan, verfar åt Moses, fekk spurt alt det som Gud hadde gjort mot Moses og mot Israel, folket sitt: korleis Herren hadde ført Israel ut or Egyptarland, 002 EXO 018 002 so tok han med seg Sippora, kona åt Moses, som Moses hadde sendt heim for ei tid, 002 EXO 018 003 og båe sønerne hennar - den eine kalla dei Gersom, «for eg hev fenge heimvist i eit framandt land, » sagde Moses, 002 EXO 018 004 og den andre kalla dei Eliezer, «for, » sagde han, «Far min’s Gud var hjelpi mi, og berga meg for sverdet åt Farao» - 002 EXO 018 005 og no kom dei, både Jetro, verfar åt Moses, og sønerne og kona hans, til Moses i øydemarki, der han hadde lægret sitt, innmed Gudsfjellet. 002 EXO 018 006 Og han sende bod til Moses og sagde: «Eg, Jetro, verfar din, kjem til deg med kona di, og båe sønerne sine hev ho med seg.» 002 EXO 018 007 Då gjekk Moses til møtes med verfar sin, og bøygde seg for honom, og kysste honom, og dei spurde einannan korleis til stod. So gjekk dei inn i tjeldbudi, 002 EXO 018 008 og Moses fortalde verfar sin um alt det Herren hadde gjort med Farao og egyptarane for Israel skuld, og all den møda dei hadde vore uti på vegen, og korleis Herren hadde hjelpt deim. 002 EXO 018 009 Og Jetro vart glad for alt det gode som Herren hadde gjort mot Israel, at han hadde berga deim for egyptarane. 002 EXO 018 010 Og Jetro sagde: «Lova vere Herren, som berga dykk for egyptarane og for Farao, han som fria folket ut or trældomen hjå egyptarane. 002 EXO 018 011 No veit eg at Herren er større enn alle gudar; for det dei tenkte å fella deim med, det gjorde han til ei fella for deim sjølve. 002 EXO 018 012 Og Jetro, verfar åt Moses, tok slagtefe, og laga til eit brennoffer og offergilde for Gud. Og Aron og alle dei øvste i Israel kom og heldt måltid for Guds åsyn saman med verfar åt Moses. 002 EXO 018 013 Dagen etter sat Moses og skifte rett millom folket, og folket stod ikring honom frå tidleg um morgonen til seint på kvelden. 002 EXO 018 014 Då no verfar hans såg alt det han hadde å gjera for deim, so sagde han: «Kva er dette for eit arbeid du legg på deg for folket? Kvi sit du domar åleine, og let heile ålmugen standa uppyver deg frå morgon til kveld?» 002 EXO 018 015 Jau for folket kjem til meg og vil få vita Guds vilje, » sagde Moses med verfar sin. 002 EXO 018 016 «Når dei hev ei sak med kvarandre, kjem dei til meg, og so dømer eg mann og mann imillom, og lærer deim Guds bod og lover.» 002 EXO 018 017 Då sagde verfar åt Moses med honom: «Det er ikkje klokt det du der gjer. 002 EXO 018 018 De trøyter dykk ut, både du og dette folket, som er med deg. For dette er for stridt for deg; du vinn ikkje gjera det åleine. 002 EXO 018 019 Men høyr no på meg, eg vil leggja deg ei råd, og so vere Gud med deg! Ver du målsmann for folket hjå Gud, og gakk du til Gud med sakerne deira. 002 EXO 018 020 Og minn dei um bodi og loverne hans, og syn deim kva veg dei skal ganga og korleis dei skal fara åt. 002 EXO 018 021 Vel deg so ut dugande menner av ålmugen, menner som hev age for Gud, truverdige folk, som hatar låk vinning, og set deim til domsmenner, sume yver tusund og sume yver hundrad og sume yver femti og sume yver ti: 002 EXO 018 022 dei skal skifta rett millom folk til kvar tid: alle store saker skal dei koma til deg med, og alle små saker skal dei døma i sjølve. Då lettar du byrdi for deg sjølv, og dei hjelper deg å bera henne. 002 EXO 018 023 Gjer du det, og er det so Guds vilje, so kann både du halda ut, og alt dette folket koma heim til seg i fred og ro.» 002 EXO 018 024 Moses lydde verfar sin, og gjorde alt det han hadde sagt. 002 EXO 018 025 Han kåra ut dugande menner av heile Israel, og sette deim til hovdingar og domsmenner yver folket, sume yver tusund, og sume yver hundrad, og sume yver femti, og sume yver ti. 002 EXO 018 026 Dei skifte då til kvar tid rett millom folket; alle vande saker kom dei til Moses med, men i alle småsaker dømde dei sjølve. 002 EXO 018 027 So baud Moses farvel med verfar sin, og han for heim att til sitt eige land. 002 EXO 019 001 Trimånadsdagen etter Israels-folket hadde fare frå Egyptarland, kom dei til Sinaiheidi: 002 EXO 019 002 Dei tok ut frå Refidim, og kom til Sinaiheidi, og der lægra Israel seg i villmarki midt for fjellet. 002 EXO 019 003 So steig Moses upp til Gud, og Herren ropa til honom frå fjellet og sagde: «Dette skal du segja til Jakobs-ætti og gjera kunnigt for Israels-folket: 002 EXO 019 004 «De hev set kva eg gjorde med egyptarane, og korleis eg lyfte dykk på ørnevengjer og bar dykk hit til meg. 002 EXO 019 005 Vil de no lyda vel etter ordi mine og halda sambandet med meg, so skal de vera mitt odelsfolk framum alle andre; for heile jordi er mi. 002 EXO 019 006 Og de skal vera meg eit kongerike av prestar og eit heilagt folk.» Desse ordi skal du tala til Israel.» 002 EXO 019 007 Då Moses kom att, kalla han i hop dei øvste av folket, og bar fram det bodet som Herren hadde sendt honom med. 002 EXO 019 008 Då svara folket alle som ein: «Alt det Herren hev sagt, skal me gjera.» Og Moses bar svaret deira attende til Herren. 002 EXO 019 009 Då sagde Herren til Moses: «Høyr her! Eg skal koma til deg i ei tett sky, so folket kann høyra at eg talar med deg; då skal dei tru på deg i al æva.» Då Moses hadde sagt Herren kva folket svara, 002 EXO 019 010 so sagde Herren til honom: «Gakk til folket, og seg dei skal helga seg idag og i morgen og två klædi sine. 002 EXO 019 011 Tridje dagen skal dei halda seg reiduge; for då vil Herren stiga ned på Sinaifjellet for augo åt alt folket. 002 EXO 019 012 Og du skal setja ei stengsla for folket rundt ikring, og segja: «Vara dykk og gakk ikkje upp på fjellet, og kom ikkje innåt det! Kvar den som kjem innåt fjellet, skal døy. 002 EXO 019 013 Ingen må taka si hand i honom! Han skal steinast eller skjotast; anten det er folk eller fe, so skal dei lata livet.» Men når dei høyrer hornet ljomar, då må dei stiga upp på fjellet.» 002 EXO 019 014 So gjekk Moses ned av fjellet til folket, og sagde dei skulde helga seg. Då tvo dei klædi sine. 002 EXO 019 015 Og han sagde til deim: «Tridje dagen lyt de halda dykk reiduge! Kom ikkje nær kvende!» 002 EXO 019 016 So var det tridje dagen, med same det ljosna, då bar det laust med toreslått og ljon; på fjellet låg ei tjukk sky, og dei høyrde ein ovsterk lurljod. Då skalv alt folket som i lægret var. 002 EXO 019 017 Men Moses førde folket ut or lægret, til møtes med Gud, og dei vart standane innunder fjellet. 002 EXO 019 018 Og heile Sinai stod i ein røyk, av di at Herren for ned på nuten i eld; røyken steig upp som av ein masomn, og heile fjellet dirra og skalv. 002 EXO 019 019 Og ljurljoden auka og vart sterkare og sterkare: Moses tala, og Gud svara honom lydt. 002 EXO 019 020 Då Herren hadde stige ned på Sinai, på øvste tinden, so kalla han Moses upp på nuten til seg. Då gjekk Moses upp, 002 EXO 019 021 og Herren sagde til honom: «Gakk ned og vara folket, so dei ikkje bryt seg fram til Herren og vil sjå honom; for då kjem mange av deim til å stupa. 002 EXO 019 022 Og prestarne, som kjem næmare innåt Herren, lyt og helga seg, so Herren ikkje skal fara inn imillom deim.» 002 EXO 019 023 Då sagde Moses til Herren: «Folket kann ikkje koma upp på Sinai. For du hev sjølv vara oss og sagt: «Set eit gjerde kring fjellet, og lys det heilagt!»» 002 EXO 019 024 Og Herren sagde til honom: «Gakk no berre ned, og kom so upp att, både du og Aron! Men prestarne og ålmugen må ikkje brjota seg fram og stiga upp til Herren; for då kjem han til å fara inn imillom deim.» 002 EXO 019 025 So gjekk Moses ned til folket og sagde det med deim. 002 EXO 020 001 Då tala Gud alle desse ordi, og sagde: 002 EXO 020 002 «Eg er Herren, din Gud, som henta deg ut or Egyptarlandet, or slavehuset. 002 EXO 020 003 Du skal ikkje hava nokon annan gud attåt meg! 002 EXO 020 004 Du skal ikkje gjera deg noko gudebilæte, eller nokor likning av det som er uppi himmelen, eller det som er nedpå jordi, eller det som er i vatnet, nedunder jordi! 002 EXO 020 005 Du skal ikkje beda til deim, og ikkje skal du tena deim! For eg, Herren, din Gud, er ein streng Gud, som hemnar broti åt federne på borni og barneborni og barnebarns-borni åt deim som hatar meg, 002 EXO 020 006 men gjer vel imot tusund etter tusund av deim som elskar meg og held bodi mine. 002 EXO 020 007 Du skal ikkje nemna namnet åt Herren, din Gud, utan age! For Herren held ikkje den uskuldig som brukar namnet hans vyrdlaust. 002 EXO 020 008 Kom i hug at du held kviledagen heilag! 002 EXO 020 009 Seks dagar må du arbeida og gjera alt det du skal. 002 EXO 020 010 Men den sjuande dagen skal vera ein kviledag vigd åt Herren, din Gud. Då skal du ikkje gjera noko arbeid, korkje du eller son din eller dotter di eller drengen din eller tenestgjenta di eller feet ditt eller den framande som held seg innan portarne dine! 002 EXO 020 011 For i seks dagar skapte Herren himmelen og jordi og havet og alt som i deim er; men den sjuande dagen kvilde han; difor velsigna Herren kviledagen, og lyste honom heilag. 002 EXO 020 012 Æra far din og mor di, so du fær liva lenge i det landet som Herren, din Gud, gjev deg! 002 EXO 020 013 Du skal ikkje drepa! 002 EXO 020 014 Du skal ikkje vera utru mot maken din! 002 EXO 020 015 Du skal ikkje stela! 002 EXO 020 016 Du skal ikkje vitna rangt imot grannen din! 002 EXO 020 017 Du skal ikkje trå etter huset åt grannen din! Du skal ikkje trå etter kona åt grannen din, eller drengen eller tenestgjenta eller uksen eller asnet hans, eller noko anna som høyrer grannen din til». 002 EXO 020 018 Og heile folket såg og høyrde toreslagi og eldingarne og lurljoden og røyken av fjellet; og då dei gådde det, skalv dei, og heldt seg langt undan. 002 EXO 020 019 Og dei sagde til Moses: «Tala du med oss, so skal me høyra, men lat ikkje Gud tala med oss; for då døyr me!» 002 EXO 020 020 Då sagde Moses til folket: «Ver ikkje rædde! Gud vil røyna dykk; difor er det han kjem - og at agen for honom skal bu i hjarto dykkar, so de ikkje syndar.» 002 EXO 020 021 Men folket vart standande langt burte, medan Moses gjekk innåt myrkeskodda, der Gud var. 002 EXO 020 022 Og Herren sagde til Moses: «So skal du segja til Israels-folket: «De hev høyrt korleis eg tala til dykk frå himmelen. 002 EXO 020 023 De skal ikkje gjera dykk nokon gud attåt meg! Gudar av sylv eller gull skal de ikkje gjera dykk! 002 EXO 020 024 Eit altar av torv skal du gjera meg, og på det skal du ofra brennofferi og takkofferi dine, småfeet og storfeet ditt! Kvar den stad som eg vil hava namnet mitt æra, skal eg koma til deg og velsigna deg. 002 EXO 020 025 Men gjer du eit steinaltar åt meg, so skal du ikkje byggja det av hoggen stein; for brukar du bitjarn på steinarne, so vanhelgar du deim. 002 EXO 020 026 Heller ikkje skal du stiga upp til altaret mitt etter ei tropp, so du nækjer blygsli di uppyver det. 002 EXO 021 001 So er dei retterne du skal leggja fram for deim: 002 EXO 021 002 Når du kjøper ein hebraisk tenestdreng, so skal han tena seks år; i det sjuande skal han sleppa or tenesta for inkje og vera fri mann. 002 EXO 021 003 Var han einsleg då han kom, so skal han og fara sin veg einsleg; var han gift, so skal kona hans vera med honom. 002 EXO 021 004 Hev han fenge ei kona av husbonden sin, og fær søner eller døtter med henne, so skal kona og borni høyra husbonden til, og sjølv skal han fara sin veg einsleg. 002 EXO 021 005 Men segjer tenaren so: «Eg held av husbonden min og kona mi og borni mine; eg vil ikkje vera fri og fara min veg, » 002 EXO 021 006 då skal husbonden føra honom fram for Gud; og leida honom innåt hurdi eller dørskii, og husbonden skal stinga ein syl gjenom øyra hans; sidan skal han tena honom all si tid. 002 EXO 021 007 Når ein mann hev selt dotter si til tenestgjenta, so kann ikkje ho tena seg fri liksom drengjerne. 002 EXO 021 008 Hev husbonden fest henne åt seg sjølv, og so ikkje likar henne, skal han lata henne få kjøpa seg fri; han skal ikkje hava rett til å selja henne til utlendingar, fyrst han ikkje held det han lova henne. 002 EXO 021 009 Men hevhan fest henne åt son sin, so skal ho njota same retten som døtterne hans eigne. 002 EXO 021 010 Tek han seg ei onnor attåt henne, so skal han ikkje lata den fyrste vanta kost eller klæde eller hjåsvæve. 002 EXO 021 011 Dersom han ikkje let henne få sin rett i desse tri stykki, so skal ho sleppa fri for inkje; ho skal’kje leggja pengar. 002 EXO 021 012 Den som slær ein mann so han døyr, han skal lata livet. 002 EXO 021 013 Men hev han ikkje lege etter honom, og hev Gud laga det so at hin laut falla for handi hans, so skal eg nemna deg ein fredstad som han kann røma til. 002 EXO 021 014 Når ein mann er so gudlaus at han drep grannen sin med svik, då skal du taka honom, um det so er innmed altaret mitt: han skal døy. 002 EXO 021 015 Den som slær far sin eller mor si, skal lata livet. 002 EXO 021 016 Den som tek ein mann og sel honom eller held honom fanga, skal lata livet. 002 EXO 021 017 Den som bannar far sin eller mor si, skal lata livet. 002 EXO 021 018 Når tvo trættar, og den eine slær den andre med ein stein eller med neven, og hin ikkje døyr, men vert sengeliggjande, 002 EXO 021 019 og sidan kjem upp att, og gjeng ute med stav, då skal den som slo vera saklaus. Men han skal halda den andre skadelaus for den tidi han var ufør til arbeid, og kosta full lækjedom på honom. 002 EXO 021 020 Når ein mann slær drengen eller tenestgjenta si med ein stav, so dei døyr under henderne hans, då skal det hemnast. 002 EXO 021 021 Men liver dei ein dag eller tvo etterpå, so skal det ikkje hemnast; for dei var hans eigedom. 002 EXO 021 022 Når folk er i hop og slæst, og dei støyter til ei fremmeleg kvinna, so ho fer ille, men ikkje elles fær noko mein, so skal den som gjorde det gjeva i skadebot so mykje som mannen hennar legg på honom, eller og skal dei gjeva det under menner. 002 EXO 021 023 Men er det nokon som fær mein, so skal du gjeva liv for liv, 002 EXO 021 024 auga for auga, tonn for tonn, hand for hand, fot for fot, 002 EXO 021 025 og taka brune for brune, sår for sår, flengja for flengja. 002 EXO 021 026 Når ein mann slær drengen sin, eller tenestgjenta si, i auga, so det vert unytt, so skal han til bot for auga gjeva deim frie. 002 EXO 021 027 Slær han ut ei tonn på deim, so skal han gjeva deim frie til bot for tonni. 002 EXO 021 028 Når ein ukse stangar mann eller kona so dei døyr, då skal uksen steinast, og kjøtet må ikkje etast; eigarmannen er saklaus. 002 EXO 021 029 Men hev uksen fyrr vore olm, og eigaren er vara um det, og endå ikkje agtar honom, og han sidan drep mann eller kona, so skal uksen steinast, og eigaren skal og lata livet. 002 EXO 021 030 Vil dei taka bøter, so skal han gjeva i løysepening for livet sitt so mykje som dei legg på honom. 002 EXO 021 031 Stangar uksen svein eller møy, so gjeld same retten. 002 EXO 021 032 Stangar han dreng eller tenestgjenta, so skal eigaren bøta tretti sylvdalar til husbonden deira, og uksen skal steinast. 002 EXO 021 033 Når ein mann let ein brunn standa open, eller grev ein brunn og ikkje tekkjer yver, og ukse eller asen dett ned i, 002 EXO 021 034 då skal den som eig brunnen, gjera lika for det: han skal gjeva den som åtte dyret pengar att i staden, men den daude skrotten skal vera hans. 002 EXO 021 035 Når uksen åt ein mann stangar i hel ein framand ukse, då skal eigarane selja den uksen som liver, og byta pengarne millom seg, og den daude uksen skal dei og byta. 002 EXO 021 036 Men er det kunnigt at uksen var olm, og eigaren ikkje hev agta honom, so skal han gjeva ein ukse i staden, og sjølv hava den daude. 002 EXO 022 001 Når ein mann stel eit naut eller ein sau, og slagtar eller sel deim, då skal han gjeva fem naut i staden for nautet, og fire sauer for sauen. 002 EXO 022 002 Vert tjuven teken, medan han bryt seg inn, og slegen so han døyr, so skal det ikkje reknast for manndråp. 002 EXO 022 003 Men gjeng det fyre seg etter soli hev runne, so vert det ei dråpssak. Tjuven skal gjeva full bot. Eig han ikkje so mykje, so skal han seljast til bot for det han hev stole. 002 EXO 022 004 Vert tjuvegodset funne hjå honom, anten det er naut eller asen eller sau, og det endå er livande, so skal han bøta tvo for eitt. 002 EXO 022 005 Når ein mann beiter bøen eller vingarden sin, og slepper feet sitt utyver, so det gjer skade på annan manns eiga, då skal han gjeva i bot det beste som veks på bøen eller i vingarden hans. 002 EXO 022 006 Når det kjem upp lauseld og det fatar i eit klungergjerde, og kornskurv eller uskore korn eller heile åkeren brenn upp, då skal den bøta skaden som kveikte elden. 002 EXO 022 007 Når ein mann hev gjeve grannen sin pengar eller eignaluter til gøymings, og det vert stole utor huset det ligg i, då skal tjuven, so sant han vert funnen, tvibøta det. 002 EXO 022 008 Men vert ikkje tjuven funnen, so skal huseigaren ganga fram for Gud og vitna at han ikkje hev rett ut handi si etter det som grannen hans åtte. 002 EXO 022 009 Kvar gong det gjeld ei tjuvesak, anten det er eit naut eller eit asen eller ein sau eller klæde eller eitkvart anna som er burtkome, og so ein segjer: «Her er det!» då skal dei båe ganga fram for Gud, og den som Gud dømer skuldig, skal bøta tvifaldt til den andre. 002 EXO 022 010 Når ein mann hev sett burt eit asen eller eit naut eller ein sau eller noko anna dyr til grannen sin, og det døyr, eller kjem til skade, eller vert rana vitnelaust, 002 EXO 022 011 då skal eiden skilja millom deim: han skal kalla Herren til vitne på at han ikkje hev rett ut handi etter det som grannen hans åtte; den eiden skal eigaren taka for god, og hin skal ingi bot leggja. 002 EXO 022 012 Men vert det stole frå honom, so skal han gjera eigaren like for det. 002 EXO 022 013 Vert det ihelrive, so skal han syna det fram til prov; skaden skal han ikkje bøta. 002 EXO 022 014 Når ein mann låner fe av ein annan, og det kjem til skade eller døyr, og eigaren ikkje er med, skal han gjeva full bot, 002 EXO 022 015 men er eigaren med, so skal han ikkje bøta. Er det ein leigekar, so gjeng det av på løni hans. 002 EXO 022 016 Når ein lokkar ei møy som ikkje er trulova, og ligg hjå henne, då skal han gjeva henne festargåvor, og taka henne til kona. 002 EXO 022 017 Vil ikkje faren lata honom få henne, so skal hin leggja so mange pengar som møyar er vane å få i festargåva. 002 EXO 022 018 Ei trollkjerring skal du ikkje lata liva. 002 EXO 022 019 Kvar den som blandar seg med fe, skal lata livet. 002 EXO 022 020 Den som ofrar til avgudarne og ikkje til Herren åleine, han skal vera bannstøytt. 002 EXO 022 021 Dei framande skal du ikkje plåga eller fara hardt med; for de var sjølve framande i Egyptarlandet. 002 EXO 022 022 Enkjor og farlause skal de aldri vera harde mot. 002 EXO 022 023 Er de harde mot deim, og dei ropar til meg, so skal eg visst og sant høyra ropi deira, 002 EXO 022 024 og harmen min skal loga upp, og eg skal slå dykk med sverdet, so dykkar konor vert enkjor og borni dykkar farlause. 002 EXO 022 025 Låner du nokon av folket mitt, den fatige grannen din, pengar, so skal du ikkje fara som ein okrar med honom; de skal ikkje krevja renta av honom. 002 EXO 022 026 Fær du kjolen åt grannen din i vissa, so lat honom få honom att fyre soleglad. 002 EXO 022 027 For den er det einaste han hev til å sveipa kring seg; det er det han skal klæda likamen sin med; kva skal han elles liggja i? Og når han ropar til meg, skal eg høyra det; for eg er hjartemild. 002 EXO 022 028 Gud skal du ikkje hæda, og ein hovding i folket ditt skal du ikkje banna. 002 EXO 022 029 Du skal ikkje drygja med å gjeva meg av det som fyller løda di, og som dryp frå vinpersa di. Den frumborne sonen din skal du gjeva meg. 002 EXO 022 030 Det same skal du gjera med nauti dine og småfeet ditt; sju dagar skal frumsungen fylgja mor si; den åttande dagen skal du lata meg få honom. 002 EXO 022 031 Heilage menner skal de vera meg. Kjøt som de finn ihelrivne på marki, skal de ikkje eta; for hundarne skal de kasta det. 002 EXO 023 001 Far ikkje med ljugardrøs! Slå ikkje lag med den som hev ei rang sak, so du vitnar med honom og hjelper uretten. 002 EXO 023 002 Fylg ikkje flokken i det som vondt er! Tala ikkje soleis på tinget at du hallar etter hopen og rengjer retten! 002 EXO 023 003 Um det so er ein arming, so skal du’kje snilda på saki hans. 002 EXO 023 004 Når du finn ein ukse eller eit asen som hev vildra seg burt, og som uvenen din eig, so skal du hava deim attende til honom! 002 EXO 023 005 Når du ser at asnet åt uvenen din hev sige under kløvi, so må du’kje tenkja på å ganga ifrå honom; du lyt hjelpa honom å løysa kløvi! 002 EXO 023 006 Reng ikkje retten for fatigfolk på tinget! 002 EXO 023 007 Haldt deg burte frå alle lygnarsaker, so du ikkje vert skuld i at ein saklaus og rettferdig mann let livet! For den som er skuldig, dømer ikkje eg fri. 002 EXO 023 008 Tak ikkje mutor! For mutorne synskverver deim som ser klårt, og rengjer saki for dei som hev rett. 002 EXO 023 009 Far ikkje hardt med dei framande! For de veit korleis det er å kjenna seg framand; de var sjølve framande i Egyptarlandet. 002 EXO 023 010 Seks år skal du så til jordi di, og hausta det ho ber; 002 EXO 023 011 men det sjuande skal du lata henne liggja og kvila, so dei fatige i landet kann finna noko å liva av, og det som dei leiver, må villdyri eta; sameleis skal du gjera med vingarden din og oljetrei. 002 EXO 023 012 Seks dagar lyt du gjera arbeidet ditt; men den sjuande dagen skal du halda heilag, so uksen din og asnet ditt kann hava ro, og tenaren din og den framande mannen fær kvila seg. 002 EXO 023 013 Alt det eg hev sagt ifrå um, lyt de vara dykk for! Nokon annan gud må de ikkje nemna! Slikt må du aldri taka på tunga! 002 EXO 023 014 Tri gonger um året skal du halda høgtid for meg. 002 EXO 023 015 Fyrst er det søtebrødhelgi; då skal du i sju dagar eta søtt brød, soleis som eg hev sagt deg, på den tid eg hev sett, i aksmånaden; for då tok du ut frå Egyptarland. Og ingen må visa seg tomhendt for augo mine. 002 EXO 023 016 So er det skurdhelgi, når du skjer fyrstegrøda av det du sådde på åkeren, og so hausthelgi, når året er ute, og du samlar i hus det du hev avla på marki. 002 EXO 023 017 Tri vendor um året skal alle karmennerne dykkar møta for Drotten, for Herren. 002 EXO 023 018 Du skal ikkje bera fram blodet av offerdyri mine i hop med brød som er syrt, og feittet av høgtidsofferet mitt må ikkje verta liggjande natti yver, til morgons. 002 EXO 023 019 Det aller fyrste av grøda på marki di skal du bera til huset åt Herren, din Gud. Du skal ikkje sjoda kidet i mjølka åt mor si. 002 EXO 023 020 Sjå no sender eg ein engel framfyre deg; han skal vara deg på vegen, og fylgja deg fram til den staden som eg hev etla deg. 002 EXO 023 021 Tak deg i vare for honom, og lyd etter ordi hans! Set dykk ikkje upp imot honom! For han vil ikkje tola broti dykkar; i honom er eg sjølv. 002 EXO 023 022 Men lyder du so sant etter ordi hans og gjer alt det eg segjer, so skal eg hata deim som hatar deg, og trengja deim som trengjer deg. 002 EXO 023 023 For min engel min skal ganga fyre deg, og fylgja deg fram til amoritarne og hetitarne og perizitarne og kananitarne og hevitarne og jebusitarne, og eg vil øyda deim ut. 002 EXO 023 024 Du skal ikkje tena og ikkje tilbeda gudarne deira! Du skal ikkje gjera som dei gjer, men du skal riva ned avgudarne og slå sund minnesteinarne deira. 002 EXO 023 025 De skal tena Herren, dykkar Gud! Då skal han signa både brødet og vatnet for deg, og sott og sykja skal eg venda frå deg. 002 EXO 023 026 Det skal ikkje finnast kvende i landet ditt som fer ille eller ikkje er barnkjømd. Du skal få liva alderen ut. 002 EXO 023 027 Fælska for meg skal eg senda fyre deg; alle dei folki du kjem til, skal eg forvilla; eg skal laga det so at alle fiendarne dine syner deg ryggen. 002 EXO 023 028 Ein kvefsesvarm vil eg senda fyre deg; den skal støkkja burt både hevitar og kananitar og hetitar. 002 EXO 023 029 Eg vil ikkje driva deim ut på eitt år; for då kunde landet øydast, og villdyri verta for mange for deg. 002 EXO 023 030 Smått um senn vil eg jaga deim ut for deg, til dess du veks til, og tek landet i eige. 002 EXO 023 031 Og riket ditt det skal rekka frå Sevsjøen til Filistarhavet, og frå Øydemarki til Storelvi. So gjev eg no i henderne dykkar deim som bur og byggjer i landet, og du skal driva dei ut. 002 EXO 023 032 Aldri må du gjera noko samband med deim eller gudarne deira. 002 EXO 023 033 Dei må ikkje bu i landet ditt; for då kunde dei lokka deg til å synda mot meg, og tenar du gudarne deira, so vert det deg til ei snara.»» 002 EXO 024 001 Og til Moses sagde han: «Stig upp til Herren, du og Aron, og Nadab og Abihu, og sytti av dei øvste i Israel. Medan de endå er langt undan, skal de kasta dykk å gruve, 002 EXO 024 002 og Moses åleine skal ganga fram til Herren; men dei hine må ikkje ganga fram, og ålmugen må ikkje stiga med honom upp.» 002 EXO 024 003 Då Moses kom og bar upp for folket alle Herrens bod og rettar, då svara heile folket med ein munn: «Alle dei ordi som Herren hev gjeve, vil me halda.» 002 EXO 024 004 So skreiv Moses upp alle Guds bod, og morgonen etter reis han upp i otta, og bygde eit altar innunder fjellet, og reiste tolv minnesteinar for dei tolv Israels-ætterne. 002 EXO 024 005 Sidan sende han ut nokre unge menner av Israels-folket, som skulde laga til brennoffer og slagtoffer, og dei henta uksar og ofra takkoffer til Herren. 002 EXO 024 006 Og Moses tok helvti av blodet og hadde i bollarne; og den andre helvti skvette han på altaret. 002 EXO 024 007 So tok han sambandsboki og las upp for folket, og dei sagde: «Alt det Herren hev sagt, vil me gjera, og vera lyduge.» 002 EXO 024 008 Då tok Moses blodet og skvette på folket, og sagde: «Sjå dette blodet skal bera vitne um det sambandet som Herren hev gjort med dykk, og som er grunna på alle desse bodi.» 002 EXO 024 009 Sidan gjekk dei upp, Moses og Aron og Nadab og Abihu og sytti av dei øvste i Israel, 002 EXO 024 010 og dei såg Israels Gud; under føterne hans var som ein tram av safirhellor, klåre som himmelen sjølv. 002 EXO 024 011 Og han lyfte ikkje handi mot dei utvalde av Israel; dei skoda Gud, og sidan åt dei og drakk. 002 EXO 024 012 Og Herren sagde til Moses: «Kom upp til meg på fjellet, og ver her eit bil, so skal eg gjeva deg steintavlorne og lovi og bodi, som eg hev skrive upp og vil læra deim.» 002 EXO 024 013 Då gjekk Moses i veg med Josva, fylgjesveinen sin, og Moses steig upp på Gudsfjellet. 002 EXO 024 014 Og til dei øvste i Israel sagde han: «Ver no her og bia på oss, til me kjem attende! Her er Aron og Hur; dei skal vera hjå dykk. Er det nokon som hev ei sak, so kann han ganga til deim.» 002 EXO 024 015 So steig Moses upp på fjellet, og skyi sveipte seg tett ikring nuten. 002 EXO 024 016 Herlegdomen åt Herren heldt seg på Sinai, men skyi gøymde nuten i seks dagar. Den sjuande dagen ropa Herren til Moses utor skyi. 002 EXO 024 017 Og herlegdomen åt Herren var å sjå til for augo åt Israels-folket som ein logande eld på fjelltinden. 002 EXO 024 018 So gjekk Moses inn i skyi, og steig upp på nuten. Og Moses var på fjellet i fyrti dagar og fyrti næter. 002 EXO 025 001 Og Herren tala til Moses, og sagde: 002 EXO 025 002 «Seg med Israels-folket at dei skal koma med ei reida til meg! Kvar skal gjeva etter som han hev hjartelag til, og det dei gjev meg, skal de taka imot. 002 EXO 025 003 Gåvorne som de skal taka imot av deim, det lyt vara gull og sylv og kopar 002 EXO 025 004 og purpur og skarlak og karmesin og kvitt lin og geiteragg 002 EXO 025 005 og raudlita verskinn og markuskinn og akazietre, 002 EXO 025 006 olje til ljosestaken, kryddor til salvingsoljen og til den angande røykjelsen, 002 EXO 025 007 sjohamsteinar og andre dyre steinar til å setja på messehakelen og bringeduken. 002 EXO 025 008 Og dei skal gjera meg ein heilagdom, so vil eg bu imillom dei. 002 EXO 025 009 Både huset eg skal bu i og all husbunaden skal de i alle måtar gjera etter det bilætet eg vil syna deg. 002 EXO 025 010 Dei skal gjera ei kiste av akazietre, halvtridje aln lang og halvonnor aln breid og halvonnor aln høg. 002 EXO 025 011 Den skal du klæda med skirt gull, både utan og innan skal du gullklæda henne, og gjera ein gullkrans på henne, rundt ikring. 002 EXO 025 012 Du skal støypa fire gullringar, og festa deim i dei fire føterne på kista, tvo på den eine sida og tvo på den andre. 002 EXO 025 013 So skal du gjera stenger av akazietre og klæda deim med gull, 002 EXO 025 014 og smøygja deim inn i ringarne på sidorne av kista; dei skal vera til å bera henne etter. 002 EXO 025 015 Stengerne skal allstødt sitja i ringarne på kista; dei må aldri takast utor. 002 EXO 025 016 I den kista skal du leggja lovtavlorne som eg vil gjeva deg. 002 EXO 025 017 So skal du gjera eit lok av skirt gull, halvtridje aln lang og halvonnor aln breidt. 002 EXO 025 018 På endarne av det skal vera tvo kerubar; deim skal du gjera av drive gull. 002 EXO 025 019 Den eine keruben skal vera ytst på den eine enden og den andre ytst på hin enden; i eitt med loket skal de gjera kerubarne, ein på kvar ende. 002 EXO 025 020 Kerubarne skal halda vengjerne utbreidde og upplyfte, so dei tekkjer yver loket med vengjerne sine, og andliti deira skal snu imot einannan: dei skal vende augo mot loket. 002 EXO 025 021 So skal du leggja loket på kista, og inni kista skal du leggja lovtavlorne som eg vil gjeva deg. 002 EXO 025 022 Og sidan vil eg møtast med deg der; frå romet yver loket millom båe kerubarne som er ovanpå lovtavlekista, vil eg tala med deg kvar gong eg sender deg med bod til Israels-folket. 002 EXO 025 023 So skal du gjera eit bord av akazietre, tvo alner langt og ei aln breidt og halvonnor aln høgt. 002 EXO 025 024 Du skal klæda det med skirt gull, og gjera ein gullkrans på det, rundt ikring. 002 EXO 025 025 Ei løvdebreid list skal du gjera rundt um det, og på listi skal du gjera ein gullkrans, som gjeng heilt ikring. 002 EXO 025 026 So skal du gjera fire gullringar, og deim skal du setja i dei fire hyrno på dei fire bordføterne. 002 EXO 025 027 Tett uppmed listi skal ringarne sitja; dei skal vera til å smøygja berestenger inn i. 002 EXO 025 028 Stengerne skal du gjera av akazietre, og klæda deim med gull; deim er det bordet skal berast i. 002 EXO 025 029 Sidan skal du gjera dei fati og skålerne som høyrer til bordet, og kannorne og bollarne som de skal skjenkja drykkoffer av; alt dette skal du gjera av skirt gull. 002 EXO 025 030 På bordet skal du allstødt setja fram skodebrød for meg. 002 EXO 025 031 So skal du gjera ein ljosestake av skirt gull; drive arbeid skal det vera, både hoven og leggen. På staken skal det vera blomar, knuppar og utsprotne blad, og dei skal vera samgjorde med honom. 002 EXO 025 032 Seks armar skal greina seg ut ifrå honom, tri på den eine sida og tri på den andre. 002 EXO 025 033 På den eine armen skal det vera tri utsprotne mandelblomar, med knupp og blad, og på den andre armen skal og vera tri utsprotne mandelblomar, med knupp og blad, og soleis på alle dei seks armarne som greinar seg ut ifrå ljosestaken. 002 EXO 025 034 På sjølve staken skal det vera fire utsprotne mandelblomar, med knupp og blad: 002 EXO 025 035 ein blomsterknupp under dei fyrste tvo armarne, og ein under dei næste tvo armarne, og ein under det tridje paret av dei seks armarne som greinar seg ut ifrå ljosestaken. 002 EXO 025 036 Både blomsterknupparne og armarne skal vera samsmidde med staken: alt skal vera eitt heilgjort arbeid av drive skirt gull. 002 EXO 025 037 So skal du gjera lamporne til ljosestaken, sju i talet, og dei skal setjast upp so ljoset fell på den veggen som er midt imot staken. 002 EXO 025 038 Sakserne og saksplatorne som høyrer til, skal vera av skirt gull. 002 EXO 025 039 Tri vågar skirt gull skal de bruka til ljosestaken og alle desse gognerne. 002 EXO 025 040 Sjå no til at du fær gjort dette etter det bilætet som vart synt deg på fjellet. 002 EXO 026 001 Huset skal du gjera av ti åklædevever av kvitt tvinna lingarn og purpur og skarlak og karmesin, og i deim skal du veva inn fagre englebilæte. 002 EXO 026 002 Kvar vev skal vera åtte og tjuge alner lang og fire alner breid: alle veverne skal halda same målet. 002 EXO 026 003 Fem av veverne skal skøytast i hop til eitt tæpe, og sameleis dei hine fem veverne. 002 EXO 026 004 I jaren på den fyrste veven, ytst på det eine tæpet, skal du gjera lykkjor av purpurgarn, og sameleis i jaren på den ytste veven i det andre tæpet. 002 EXO 026 005 Femti lykkjor skal du gjera på den fyrste veven, og femti lykkjor i jaren på den som høyrer til det andre tæpet; lykkjorne skal svara mot kvarandre. 002 EXO 026 006 Og femti gullkrokar skal du gjera og hekta åklædetæpi i hop, so det vert eit hus av deim. 002 EXO 026 007 So skal du veva ryor av geiteragg til tekkja yver huset; elleve ryor skal du veva. 002 EXO 026 008 Kvar vev skal vera tretti alner lang og fire alner breid; alle dei elleve veverne skal halda same målet. 002 EXO 026 009 Fem av ryeveverne skal du skøyta i hop til eit tæpe for seg, og dei hine seks til eit anna tæpe, og den sette veven skal du bretta i hop på framsida av taket. 002 EXO 026 010 I jaren på den fyrste veven, den som er ytst i det eine tæpet, skal du gjera femti lykkjor, og i jaren på den andre skøytingsveven femti lykkjor. 002 EXO 026 011 Og femti koparkrokar skal du gjera, og hekta deim i lykkjorne, og soleis festa raggetæpi i hop, so det vert eitt tak av deim. 002 EXO 026 012 Vil du vita kva du skal gjera med det som gjeng av på raggetæpi, so skal helvti av den veven som gjeng av, hanga ned på baksida av huset, 002 EXO 026 013 og den eine alni på kvar led som raggetæpi er for lange, skal hengjast ned etter båe sideveggjerne, til livd for huset. 002 EXO 026 014 Yver raggetæpi skal du gjera eit tak av raudlita verskinn, og ovanpå det att eit tak av markuskinn. 002 EXO 026 015 Veggjerne i huset skal du gjera av akazieplankar. Plankarne skal reisast på ende; 002 EXO 026 016 dei skal vera ti alner lange og halvonnor aln breide, 002 EXO 026 017 og på kvar av deim skal det vera tvo tappar med ei tverlist imillom. So skal du gjera med alle plankarne i huset. 002 EXO 026 018 Tjuge av dei plankarne du gjer til huset, skal du reisa på solsida, mot sud. 002 EXO 026 019 Og fyrti sylvstabbar skal du gjera og setja under dei tjuge plankarne, tvo under kvar planke, til å festa båe tapparne i. 002 EXO 026 020 På den andre sida av huset, på nordsida, skal det og vera tjuge plankar, 002 EXO 026 021 med sine fyrti sylvstabbar, tvo under kvar planke. 002 EXO 026 022 Til baksida av huset, mot vest, skal du gjera seks plankar, 002 EXO 026 023 og til hyrno på den same sida tvo plankar; 002 EXO 026 024 dei skal vera tviluta alt nedantil, og båe luterne skal halda fullt mål heilt upp åt taket, til den fyrste ringen; so skal dei vera laga båe tvo; dei skal standa i kvar sitt hyrna. 002 EXO 026 025 Soleis vert det på baksida åtte plankar med sylvstabbarne sine, tvo under kvar planke. 002 EXO 026 026 So skal du gjera tverstokkar av akazietre, fem til den eine langveggen på huset, 002 EXO 026 027 og fem til den andre langveggen, og fem til tverveggen på baksida av huset, mot vest. 002 EXO 026 028 Midtstokken, den som er midt på plankeveggen, skal ganga langs etter heile veggen, frå ende til ende. 002 EXO 026 029 Plankarne skal du klæda med gull, og ringarne på deim som tverstokkarne ligg i, skal du gjera heiltupp av gull; tverrstokkarne skal du og gullklæda. 002 EXO 026 030 Du lyt setja upp huset på rette gjerdi, soleis som det vart synt deg på fjellet. 002 EXO 026 031 So skal du gjera eit forheng av purpur og skarlak og karmesin og kvitt tvinna lingarn; væne englebilæte skal vera innvovne i det. 002 EXO 026 032 Du skal festa det til fire gullklædde akaziestolpar, som det er gullhakar på, og som stend på fire sylvstabbar, 002 EXO 026 033 og so skal du hengja det upp etter krokarne. Innanfor forhenget skal du setja lovtavlekista; og forhenget skal for dykk vera skilnaden millom det heilage og det heilagste romet. 002 EXO 026 034 So skal du leggja loket på lovtavlekista, der ho stend i det heilagste romet. 002 EXO 026 035 Bordet skal du setja utanfor forhenget, og ljosestaken midt imot bordet, innmed den søre veggen i huset; for bordet skal du setja innåt nordveggen. 002 EXO 026 036 Til døri på tjeldet skal du gjera eit tæpe av purpur og skarlak og karmesin og kvitt tvinna lingarn. Det skal vera utsauma med rosor. 002 EXO 026 037 Du skal gjera fem akaziestolpar til det, og deim skal du gullklæda; dei skal hava hakar av gull, og du skal støypa fem koparstabbar til deim. 002 EXO 027 001 Altaret skal du gjera av akazietre, fem alner langt og fem alner breidt: firkanta skal altaret vera, og tri alner høgt. 002 EXO 027 002 På kvart av dei fire hyrno skal du gjera eit horn, og horni skal vera i eitt med altaret. Heile altaret skal du klæda med kopar. 002 EXO 027 003 Sidan skal du gjera dei oskefati som høyrer til, og eldskuflerne og blodbollarne og steikjespiti og glodpannorne; alle desse gognerne skal du gjera av kopar. 002 EXO 027 004 So skal du laga ei kopargrind til altaret, på gjerd som eit net. På den grindi skal du gjera fire koparringar, ein i kvart hyrna, 002 EXO 027 005 og so skal du setja henne under altarskori, nedantil, so ho rekk midt uppå altaret. 002 EXO 027 006 So skal du gjera stenger til altaret. Dei skal vera av akazietre, og du skal klæda deim med kopar; 002 EXO 027 007 dei skal smøygjast inn i ringarne, so dei er på båe sidor av altaret, når det vert bore. 002 EXO 027 008 Altaret skal du gjera av bord; det skal vera holt. Som det vart synt deg på fjellet, so skal det gjerast. 002 EXO 027 009 So skal du gjera eit tun kring huset, og det skal vera innegjerdt. På solsida, mot sud, skal du setja ein gard av kvitt linlereft; han skal vera hundrad alner lang på den sida. 002 EXO 027 010 Stolparne i garden og stabbarne dei stend på, skal vera av kopar og tjuge i talet; men hakarne og teinarne som høyrer til, skal vera av sylv. 002 EXO 027 011 Sameleis på den nørdre langsida ein lereftsgard som er hundrad alner langt, med tjuge stolpar og stabbar av kopar og hakar og teinar av sylv. 002 EXO 027 012 På den eine tversida av tunet, mot vest, skal du setja ein lereftsgard på femti alner; i den skal det vera ti stolpar, og under deim ti stabbar. 002 EXO 027 013 På den andre tversida, den som snur frametter, mot aust, skal tunet og halda femti alner på breiddi: 002 EXO 027 014 Femtan alner lereftsgard skal det vera på den eine ledi, med tri stolpar og stabbarne som høyrer til, 002 EXO 027 015 og på den andre leidi og femtan alner lereftsgard og tri stolpar med kvar sin stabbe; 002 EXO 027 016 og i tunporten skal det vera eit tæpe av purpur og skarlak og karmesin og kvitt tvinna lingarn, tjuge alner breidt og utsauma med rosor; stolparne som det skal festast til og stabbarne dei stend på, skal vera fire i talet. 002 EXO 027 017 Alle stolparne i garden skal vera bundne i hop med sylvteinar; hakarne på deim skal vera av sylv, og stabbarne under deim av kopar. 002 EXO 027 018 Lengdi på tunet skal vera hundrad alner, og breiddi på båe sidor femti alner. Garden skal vera av kvitt linlereft, og fem alner høgt. Stabbarne til honom skal vera av kopar. 002 EXO 027 019 Alle arbeidsgognerne i huset, og alle pålarne både til huset og garden skal vera av kopar. 002 EXO 027 020 Seg no du til Israels-folket at dei skal gjeva deg skir olje av sundstøytte oljeber til ljosestaken, so lamporne kann setjast upp til kvar tid. 002 EXO 027 021 I møtetjeldet, utanfor tæpet som heng attfor lovtavlorne, skal Aron og sønerne hans stella lamporne, so dei kann lysa for Herrens åsyn frå kveld til morgon; det skal vera ei fast sed hjå Israels-folket, ætt etter ætt, i all æva. 002 EXO 028 001 So skal du kalla Aron, bror din, fram or Israels-lyden, både honom og sønerne hans, og setja deim til prestar for meg, Aron, og Nadab og Abihu, og Eleazar og Itamar, sønerne hans Aron. 002 EXO 028 002 Og du skal gjera Aron, bror din, heilage klæde, til æra og til prydnad. 002 EXO 028 003 Du skal tala med alle deim som er hage av seg, og som eg hev fyllt med kunstnarånd, og so skal dei gjera den klædebunaden som Aron skal hava på seg, når han vert vigd til prest. 002 EXO 028 004 Høyr no kva det er for klæde dei skal gjera: ein bringeduk og ein messehakel og ein prestekjole og ein brogdut underkjole og ei huva og eit belte. Det er den heilage klædebunaden dei skal gjera til Aron, bror din, og sønerne hans, so han kann vera presten min, 002 EXO 028 005 og til det skal dei bruka gull og purpur og skarlak og karmesin og kvitt lingarn. 002 EXO 028 006 Messehakelen skal dei gjera av gull og purpur og skarlak og karmesin og kvitt tvinna lingarn. Han skal vera vænt voven, 002 EXO 028 007 og hava tvo aksleband som er feste innåt honom, eitt på kvar ende; dei skal vera til å hekta honom i hop med. 002 EXO 028 008 Det skal vera ei livgjord på honom, og den skal vera like eins vovi og av same tyet som messehakelen, gull og purpur og skarlak og karmesin og kvitt tvinna lingarn. 002 EXO 028 009 So skal du taka tvo av sjohamsteinarne; på deim skal du grava inn namni åt Israels-sønerne, 002 EXO 028 010 seks på kvar stein, etter alderen; 002 EXO 028 011 på same måten som dei skjer ut i stein, eller grev ein seglring, skal du grava inn namni åt Israels-sønerne på desse tvo steinarne, og so skal du fella deim inn i fatingar av tvinna gull. 002 EXO 028 012 Båe steinarne skal du setja på akslebandi åt messehakelen, so dei skal minna um Israels-sønerne; og når Aron stend for Herrens åsyn, skal han bera namni åt Israels-sønerne på båe herdarne sine, til ei minning. 002 EXO 028 013 Sidan skal du gjera sylgjor av tvinna gull. 002 EXO 028 014 Og tvo lekkjor av skirt gull skal du gjera; dei skal vera slyngde på same måten som dei slyngjer snorer. Desse snorlekkjorne skal du festa i sylgjorne. 002 EXO 028 015 So skal du gjera ein domsbringeduk. Vænt rosa skal han vera, som messehakelen; av gull og purpur og skarlak og karmesin og kvitt tvinna lingarn skal du gjera honom. 002 EXO 028 016 Han skal vera firkanta og tvilagd, ei spann på lengdi og ei spann på breiddi, 002 EXO 028 017 og sett med dyre steinar, som stend i fire rader. I ei rad skal vera ein karneol og ein topas og ein smaragd; det er den fyrste radi. 002 EXO 028 018 I den andre radi skal vera ein rubin og ein safir og ein beryll, 002 EXO 028 019 og i den tridje radi ein hyacint og ein agat og ein ametyst, 002 EXO 028 020 og i den fjorde radi ein krysolit og ein sjoham og ein jaspis. Dei skal vera innfelte i fatingar av tvinna gull. 002 EXO 028 021 Steinarne skal vera tolv i talet liksom Israels-sønerne, og på kvar stein skal namnet åt ei av dei tolv ætterne vera inngrave som på ein seglring. 002 EXO 028 022 So skal du gjera lekkjor av skirt gull, slyngde som snorer, til bringeduken. 002 EXO 028 023 Og du skal gjera tvo gullringar til honom; deim skal du setja i kvar sitt hyrna på bringeduken, 002 EXO 028 024 og dei tvo gullsnorerne skal du festa i dei tvo ringarne som sit i hyrno på bringeduken. 002 EXO 028 025 Dei hine tvo endarne av båe snorerne skal du festa i dei tvo sylgjorne, og sylgjorne skal du setja på akslebandi åt messehakelen, på framsida. 002 EXO 028 026 So skal du gjera tvo andre gullringar og setja i dei hine tvo hyrno på bringeduken, på den sida som vender inn imot messehakelen. 002 EXO 028 027 Og endå tvo gullringar skal du gjera og setja på båe akslebandi åt messehakelen, nedantil på framsida, der som han er hekta i hop, ovanfor livgjordi. 002 EXO 028 028 So skal dei med ei purpursnor binda ringarne på bringeduken til ringarne på messehakelen, so bringeduken sit ovanfor livgjordi og ikkje kann rikkast frå messehakelen. 002 EXO 028 029 Og når Aron gjeng inn i heilagdomen og stend framfor augo åt Herren, då skal han bera namni åt Israels-sønerne innmed hjarta sitt, på domsbringeduken, so Herren all tid skal koma deim i hug. 002 EXO 028 030 Inn i domsbringeduken skal du leggja urim og tummim; dei skal liggja innmed hjarta åt Aron, kvar gong han stig fram for Herrens åsyn, so Aron all tid skal bera domen yver Israels-borni på hjarta sitt framfor Herren. 002 EXO 028 031 Prestekjolen, som er til å bera under messehakelen, skal du gjera av purpur all igjenom. 002 EXO 028 032 Midt på honom skal det vera eit halssmog med ei vovi borda ikring, som halssmoget på ei brynja, so han ikkje skal rivna. 002 EXO 028 033 Rundt ikring falden skal du setja duskar, på gjerd som granateple, av purpur og skarlak og karmesin, og imillom dei gullbjøllor, alt ikring, 002 EXO 028 034 fyrst ei gullbjølla og ein dusk, so ei gullbjølla og ein dusk att, og soleis rundt um heile falden på kjolen. 002 EXO 028 035 Den kjolen skal Aron hava på seg kvar gong han held gudstenesta, so ljoden av honom kann høyrast, når han gjeng inn i heilagdomen og stig fram for Herren, og når han gjeng ut att, so han ikkje skal døy. 002 EXO 028 036 So skal du gjera ei spong av skirt gull, og på den skal du grava inn, som på ein seglring, desse ordi: «Vigd åt Herren». 002 EXO 028 037 Du skal festa henne i huva med ei purpursnor: framme på huva skal ho sitja. 002 EXO 028 038 Uppyver skallen hans Aron skal ho sitja, so Aron kann svara for veilorne i dei heilage offeri som Israels-borni vigjer til Herren - alle dei vigde gåvorne som dei ber fram. Ho skal all tid sitja uppyver skallen hans, so dei skal vera velsedde for Herrens åsyn. 002 EXO 028 039 So skal du gjera ein brogdut underkjole av lin, og ei huva av lin, og eit belte med rosesaum. 002 EXO 028 040 Og til sønerne hans Aron skal du gjera underkjolar, og du skal gjera deim belte, og hovudplagg skal du gjera deim, til æra og til prydnad. 002 EXO 028 041 Med dette skal du klæda Aron, bror din, og sønerne hans, og so skal du salva deim og setja deim inn i embættet og vigja deim til prestar for meg. 002 EXO 028 042 So skal du gjera deim lereftsbrøker til å gøyma blygsli si med: frå mjødmarne og ned på låri skal brøkene nå. 002 EXO 028 043 Og Aron og sønerne hans skal hava deim på seg, når dei gjeng inn i møtetjeldet eller stig fram åt altaret og held gudstenesta i heilagdomen, so dei ikkje skal føra skuld yver seg og lata livet. Det skal vera ei lov for honom og ætti hans i all æva. 002 EXO 029 001 Høyr no kva du skal gjera med deim, når du vigjer deim til prestar: Du skal taka ein ung ukse og tvo verar som ikkje hev lyte, 002 EXO 029 002 og so søtt omnsbrød og hellekakor med olje i og tunnbrødleivar som er smurde med olje. Alt dette skal du laga av fint kveitemjøl. 002 EXO 029 003 Du skal leggja deim i ei korg, og so skal du bera det fram i korgi, og leida fram uksen og verarne. 002 EXO 029 004 Aron og sønerne hans skal du kalla burt åt døri til møtetjeldet og två deim med vatn. 002 EXO 029 005 So skal du taka den heilage klædebunaden, og klæda Aron med underkjolen og prestekjolen, og hava på honom messehakelen og bringeduken, og binda livgjordi um honom, 002 EXO 029 006 og setja huva på hovudet hans, og den heilage gullspongi i huva, 002 EXO 029 007 og du skal taka salvingsoljen og hella ut yver hovudet hans og salva honom. 002 EXO 029 008 So skal du kalla fram sønerne hans, og klæda deim med kjolar, 002 EXO 029 009 og spenna beltet um deim, både um Aron og sønerne, og binda hovudplagg på deim, og sidan skal dei hava retten til prestedømet i all æva. So skal du setja Aron og sønerne hans inn i preste-embættet. 002 EXO 029 010 Du skal leida uksen fram åt møtetjeldet, og Aron og sønerne hans skal leggja henderne på hovudet åt uksen. 002 EXO 029 011 Og du skal slagta uksen framfor augo åt Herren, i døri til møtetjeldet. 002 EXO 029 012 So skal du taka noko av blodet og strjuka på altarhorni med fingeren, og alt hitt blodet skal du hella ut innmed altarfoten. 002 EXO 029 013 Heila netja og den store livreflaga og båe nyro med talgi som er på deim, skal du taka og brenna på altaret, so røyken stig upp imot himmelen. 002 EXO 029 014 Men kjøtet av uksen og hudi og goret skal du brenna upp utanfor lægret. Dette er eit syndoffer. 002 EXO 029 015 So skal du taka den eine veren, og Aron og sønerne hans skal leggja henderne på hovudet åt veren. 002 EXO 029 016 Og du skal slagta veren og taka blodet og skvetta rundt ikring på altaret. 002 EXO 029 017 Sjølve veren skal du lema sund, og innvolen og føterne skal du två og leggja ovanpå lemerne og hovudet. 002 EXO 029 018 Og so skal du brenna heile veren på altaret, so røyken stig upp imot himmelen; det er eit brennoffer åt Herren, eit eldoffer er det, som stig upp til Herren med kveikjande ange. 002 EXO 029 019 So skal du taka den andre veren, og Aron og sønerne hans skal leggja henderne på hovudet åt veren. 002 EXO 029 020 Og du skal slagta veren og taka noko av blodet og strjuka på den høgre øyresnippen åt Aron og sønerne hans og på den høgre tumarsfingeren og høgre tumarståi deira, og hitt blodet skal du skvetta rundt ikring på altaret. 002 EXO 029 021 So skal du taka noko av det blodet som er på altaret og noko av salvingsoljen og skvetta på Aron og klædi hans, og sameleis på sønerne hans og klædi deira, so vert han og klædi hans vigsla, og like eins sønerne hans og klædi deira. 002 EXO 029 022 Sidan skal du taka det feitaste av veren, både spælen og netja og den store livreflaga og båe nyro med talgi som er på deim, og so det høgre låret; for dette er ein vigslever. 002 EXO 029 023 Og or søtebrødkorgi som stend framfor augo åt Herren, skal du taka eit kakebrød og ei oljekaka og ein tunnbrødleiv. 002 EXO 029 024 Alt dette skal du leggja i henderne på Aron og sønerne hans, og svinga det att og fram for Herrens åsyn. 002 EXO 029 025 Sidan skal du taka det utor henderne deira, og brenna det på altaret i hop med brennofferet, so det kann anga godt for Herren; det er eit eldoffer til Herren. 002 EXO 029 026 So skal du taka bringa av vigsleveren åt Aron og svinga henne att og fram for Herrens åsyn; den skal vera din lut. 002 EXO 029 027 Og svingebringa og lyftelåret, det som vert svinga og det som vert lyft av vigsleveren åt Aron og sønerne hans, det skal du lysa heilagt; 002 EXO 029 028 det skal vera retten åt Aron og sønerne hans hjå Israels-folket i all æva; for det er ei reida, ei reida som Israels-folket skal gjeva av takkofferi sine, ei reida frå deim til Herren. 002 EXO 029 029 Den heilage klædebunaden åt Aron skal sønerne hans erva; den skal dei hava på seg når dei vert salva og innsette i embættet. 002 EXO 029 030 Sju dagar skal den av sønerne som vert prest i staden hans, bera denne bunaden, han som gjeng inn i møtetjeldet og gjer tenesta i heilagdomen. 002 EXO 029 031 Du skal taka vigsleveren og sjoda kjøtet på ein heilag stad. 002 EXO 029 032 Og kjøtet av veren og brødet som er i korgi, skal Aron og sønerne hans eta i døri til møtetjeldet. 002 EXO 029 033 Dei skal eta det soningsofferet som vert frambore når dei vert innsette i embættet og vigde til prestar. Men framande folk må ikkje eta av det; for det er heilagt. 002 EXO 029 034 Og vert noko av vigsleofferkjøtet eller av brødet liggjande til morgons, so skal du brenna det upp. Det må ikkje etast; for det er heilagt. 002 EXO 029 035 Soleis er det du skal gjera med Aron og sønerne hans; du skal i alle måtar gjera som eg segjer deg fyre. Sju dagar skal prestevigsla vara, 002 EXO 029 036 og kvar dag skal du ofra ein ung ukse til syndoffer og soning; du skal reinsa altaret for synd, med di du gjer soning for det, og du skal salva det og vigsla det. 002 EXO 029 037 Sju dagar skal du gjera soning for altaret og vigsla det, og då skal altaret vera høgheilagt; kvar den som kjem nær altaret, skal vera vigd til heilagdomen. 002 EXO 029 038 Tvo årsgamle lamb skal du dagstødt ofra på altaret. 002 EXO 029 039 Det eine lambet skal du ofra um morgonen, og det andre soleglads bil. 002 EXO 029 040 Tiandeparten av ei skjeppa fint kveitemjøl, blanda med ei halvkanna av den finaste beroljen, skal du hava attåt det fyrste lambet, og til drykkoffer ei halvkanna vin. 002 EXO 029 041 Det andre lambet skal du ofra soleglads bil; med same grjonofferet som um morgonen, og same drykkofferet, skal du bera det fram, til ein kveikjande ange, ein rjukande rett for Herren. 002 EXO 029 042 Det er det brennofferet som de og etterkomarane dykkar dagstødt skal bera fram for Herrens åsyn i døri til møtetjeldet, der som eg vil møtast med dykk og tala til deg. 002 EXO 029 043 Der er det eg vil møtast med Israels-borni, og huset skal helgast av herlegdomen min. 002 EXO 029 044 Både møtetjeldet og altaret vil eg helga, og Aron og sønerne hans vil eg vigja til prestar for meg. 002 EXO 029 045 Eg vil bu midt imillom Israels-folket og vera deira Gud, 002 EXO 029 046 og dei skal sanna at eg er Herren, deira Gud, som leidde deim ut or Egyptarlandet, og vil bu millom deim, eg, Herren, deira Gud. 002 EXO 030 001 So skal du gjera eit altar til å brenna røykjelse på. Av akazietre skal du gjera det, 002 EXO 030 002 ei alen langt og ei alen breidt; firkanta skal det vera og tvo alner høgt, og hava horn som er samgjorde med det. 002 EXO 030 003 Du skal klæda det med skirt gull, både ovanpå og rundt ikring på sidorne og på horni, og gjera ein gullkrans på det heilt ikring. 002 EXO 030 004 Nedanfor kransen på dei tvo sidorne skal du setja tvo gullringar, tvo på kvar sida, dei skal det smøygjast stenger inn i til å bera altaret etter. 002 EXO 030 005 Stengerne skal du gjera av akazietre, og klæda deim med gull. 002 EXO 030 006 Dette altaret skal du setja framanfor forhenget som heng attfor lovtavlekista, beint framfor loket som ligg yver lovtavlorne, der som eg vil møtast med deg. 002 EXO 030 007 Og Aron skal brenna angande røykjelse på det: kvar morgon når han steller lamporne, skal han brenna røykjelsen; 002 EXO 030 008 og det same skal han gjera, når han set upp lamporne i kveldingi. Dette røykofferet skal de og etterkomarane dykkar dagstødt bera fram for Herrens andlit. 002 EXO 030 009 De må ikkje ofra framand røykjelse på det, og ikkje brennoffer eller grjonoffer; heller ikkje må de hella ut drykkoffer på det. 002 EXO 030 010 Ein gong um året skal Aron strjuka blodet av sonings-syndofferet på alterhorni; mann etter mann skal han og etterkomarane hans ein gong um året gjera soning for altaret; då er det høgheilagt for Herren.» 002 EXO 030 011 Og Herren tala til Moses, og sagde: 002 EXO 030 012 «Når du held manntal yver Israels-folket, so skal alle dei som kjem med i manntalet, gjeva Herren løysepengar for livet sitt med same dei vert talde, so det ikkje skal koma nokor ulukka yver deim for teljingi skuld. 002 EXO 030 013 Ein halv dalar i heilag mynt - etter tjuge gera i dalaren - skal kvar gjeva, som kjem med i manntalet. Denne halve dalaren skal vera ei reida til Herren. 002 EXO 030 014 Alle dei som vert talde, frå tjugeårsalderen og uppetter, skal leggja denne reida til Herren. 002 EXO 030 015 Dei rike skal ikkje gjeva meir, og dei fatige ikkje mindre enn ein halv dalar, når de legg denne reida åt Herren til løysepengar for livet dykkar. 002 EXO 030 016 Og du skal taka imot løysepengarne av Israels-folket og bruka deim til gudstenesta i møtetjeldet, so det kann vera ei minning for Herren um Israels-folket og ein løysepening for livet deira.» 002 EXO 030 017 Og Herren tala meir til Moses, og sagde: 002 EXO 030 018 «Du skal gjera ei tvåttebalja av kopar; foten under henne skal og vera av kopar, og du skal setja henne millom møtetjeldet og altaret, og hava vatn i henne. 002 EXO 030 019 Og Aron og sønerne hans skal taka av vatnet, og två henderne og føterne sine; 002 EXO 030 020 kvar gong dei gjeng inn i møtetjeldet, skal dei två seg i vatnet, so dei ikkje skal lata livet, og like eins når dei stig fram åt altaret og skal halda gudstenesta og brenna eldoffer åt Herren. 002 EXO 030 021 Dei skal två hender og føter; elles lyt dei døy. Det skal vera ei lov for honom og ætti hans, mann etter mann, i all æva.» 002 EXO 030 022 Og Herren tala endå meir til Moses, og sagde: 002 EXO 030 023 «Få deg angande kryddor av dei gjævaste som er: sjølvrunnen myrra, tretti merker, og egte kanelbork, helvti so mykje eller femtan merker, og krydderøyr, femtan merker, 002 EXO 030 024 og kassia, tretti merker, alt etter heilag vegt, og so ein åttung av den finaste beroljen. 002 EXO 030 025 Av det skal du laga ein heilag salvingsolje, ei kryddemyrsel, soleis som dokterane lagar salve. Ein heilag salvingsolje skal det vera, 002 EXO 030 026 og med den skal du salva møtetjeldet og lovtavlekista 002 EXO 030 027 og bordet med alt det som til høyrer, og ljosestaken med det som høyrer til honom, og røykofferaltaret 002 EXO 030 028 og brennofferaltaret med alt det som til høyrer, og balja med foten ho stend på. 002 EXO 030 029 Du skal vigsla deim, so dei vert høgheilage; kvar den som kjem nær deim, skal vera vigd åt heilagdomen. 002 EXO 030 030 Og Aron og sønerne hans skal du salva og vigja til prestar for meg. 002 EXO 030 031 Og du skal tala til Israels-folket og segja: «Denne salvingsoljen skal de og etterkomarane dykkar vigja åt meg. 002 EXO 030 032 Han må ikkje koma på likamen på kvar manns likam, og de må ikkje laga annan olje som er soleis blanda som denne. Heilag er han, og heilag skal de halda honom. 002 EXO 030 033 Den som lagar maken til denne kryddesalven, eller brukar honom på framande, han skal rydjast ut or folket sitt.»» 002 EXO 030 034 Og endå sagde Herren det til Moses: «Få deg sterke røykjekryddor: myrrakvåda og angeskjel og galban, desse tri kryddeslagi, og so rein angekvåda, like mykje av kvart! 002 EXO 030 035 Det skal du gjera røykjelse av, ei kryddeblanding slik som apotekarane lagar, salta, rein, vigsla. 002 EXO 030 036 Noko av det skal du mylja smått og leggja framfor lovtavlorne i møtetjeldet, der som eg vil møtast med deg; høgheilagt skal de halda det. 002 EXO 030 037 Røykjelse som er soleis blanda som denne, må de ikkje laga åt dykk sjølve; han skal vera vigd åt Herren. 002 EXO 030 038 Den som lagar slik røykjelse til å anga på, han skal rydjast ut or folket sitt.» 002 EXO 031 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 002 EXO 031 002 «Sjå no hev eg kåra og kalla Besalel, son åt Uri Hursson, av Juda-ætti, 002 EXO 031 003 og fyllt han med guddomsånd, med kunstgivnad og vit og kunnskap og godt lag til alt handverk, 002 EXO 031 004 so han kann skapa kunstverk og smida deim ut både i gull og i sylv og i kopar, 002 EXO 031 005 og ferda til glimesteinarne som skal fellast inn, og skjera ut i tre, og greida allslags kunstarbeid. 002 EXO 031 006 Og til hjelpesmann hev eg gjeve honom Åhåliab, son åt Akhisamak av Dans-ætti, og i alle hage menner hev eg lagt kunstnargåva, so dei kann laga alt det eg hev sagt deg: 002 EXO 031 007 møtetjeldet og kista til lovtavlorne, og loket som skal leggjast på henne, og all husbunaden i tjeldet, 002 EXO 031 008 bordet med alt som til det høyrer, og gull-ljosestaken med alt det som høyrer til den, og røykjelsealtaret, 002 EXO 031 009 og brennofferaltaret med alt som høyrer attåt, og balja med foten under, 002 EXO 031 010 og embætsskrudet, og den heilage klædebunaden åt Aron, presten, og messeklædi åt sønerne hans, 002 EXO 031 011 og salvingsoljen og den angande røykjelsen til heilagdomen. Dette skal dei i eitt og alt gjera so som eg hev sagt deg.» 002 EXO 031 012 Og Herren tala endå meir til Moses, og sagde: 002 EXO 031 013 «Tala du til Israels-folket og seg: «Gløym no ikkje å høgtida helgarne mine! For det skal vera eit merke på sambandet vårt i alder og æva, so de skal vita at det er eg, Herren, som helgar dykk. 002 EXO 031 014 Di skal de høgtida kviledagen; han skal vera dykk heilag. Den som vanhelgar honom, skal visst og sant lata livet; kvar mann som då gjer noko arbeid, han skal rydjast ut or ætti si. 002 EXO 031 015 Seks dagar lyt de arbeida og vera onnuge, men den sjuande dagen skal vera ein heilag kviledag, vigd åt Herren. Kvar den som hev noko arbeid fyre seg på um helgi, skal døy. 002 EXO 031 016 So skal då Israels-folket koma i hug kviledagen, og halda honom heilag, ætt etter ætt i all æva; 002 EXO 031 017 det skal vera eit ævelegt merke på sambandet millom meg og Israels-folket. For i seks dagar skapte Herren himmelen og jordi, men den sjuande dagen heldt seg roleg og kvilde.»» 002 EXO 031 018 Då han hadde tala til endes med Moses på Sinaifjellet, gav han honom dei tvo lovtavlorne; det var steintavlor som Gud hadde skrive på med fingeren sin. 002 EXO 032 001 Då folket såg at Moses drygde med å koma ned av fjellet, so flokka dei seg um Aron, og sagde med han: «Kom, gjer oss ein gud som kann ganga framfyre oss! For me veit ikkje kvar det hev vorte av denne Moses, som fylgde oss ut or Egyptarland.» 002 EXO 032 002 Då sagde Aron til deim: «Tak gullringarne som konorne og sønerne og døtterne dykkar hev i øyro, og kom til meg med deim!» 002 EXO 032 003 Då reiv alt folket gullringarne or øyro sine, og kom til Aron med deim. 002 EXO 032 004 Og Aron tok imot gullet, og støypte det um, og laga det med beitelen, so det vart som ein kalv. Då ropa dei: «Dette er guden din, Israel, han som fylgde deg ut or Egyptarland!» 002 EXO 032 005 Då Aron såg det, bygde han eit altar for honom, og ropa ut: «I morgon er det høgtid for Herren!» 002 EXO 032 006 Dagen etter reis folket upp i otta, og ofra brennoffer, og bar fram takkoffer; sidan sette dei seg til å eta og drikka, og stod so upp att og gav seg til å leika. 002 EXO 032 007 Då sagde Herren til Moses: «Skunda deg og gakk ned att! Folket ditt, som du fylgde ut or Egyptarland, hev fare stygt åt. 002 EXO 032 008 Dei var snøgge til å taka utav den vegen eg sagde dei skulde fylgja. No hev dei støypt seg ein gullkalv; den legg dei seg på kne for og ofrar til honom og ropar: «Dette er guden din, Israel, han som førde deg ut or Egyptarland!» 002 EXO 032 009 «Eg hev havt auga med dette folket, » sagde Herren til Moses, «og set at det er eit hardkyndt folk. 002 EXO 032 010 Lat meg no få råda, so vil eg sleppa harmen min laus, og gjera ende på deim, og sidan vil eg gjera deg til eit stort folk.» 002 EXO 032 011 Men Moses freista å blidka Herren sin Gud og sagde: «Herre, kvi vil du sleppa harmen din laus imot folket ditt, som du hev henta ut or Egyptarlandet med di store magt og di sterke hand?» 002 EXO 032 012 Skal då egyptarane få det å segja: «Det var ikkje for det gode han fylgde deim ut or landet; han vilde drepa deim i fjelli og rydja deim or verdi»? Døyv harmen som brenn i deg, og legg ned hemntankarne mot folket ditt. 002 EXO 032 013 Kom i hug det du lova Abraham og Isak og Israel, tenarane dine, då du svor ved deg sjølv: «Eg vil auka ætti dykkar, so ho vert som stjernorne på himmelen, og heile dette landet som eg hev tala um, det vil eg gjeva etterkomarane dykkar; og dei skal eiga det i all æva.»» 002 EXO 032 014 Då angra Herren at han hadde lova folket sitt vondt. 002 EXO 032 015 So gjekk Moses ned att av fjellet, og i handi hadde han dei tvo lovtavlorne, tavlor som var fullskrivne på båe sidor; alle stader var det skrive på deim. 002 EXO 032 016 Og tavlorne dei var Guds eige arbeid, og skrifti ho var Guds eigi skrift, som var inngravi på tavlorne. 002 EXO 032 017 Då Josva høyrde omen av folket som stima og ståka, so sagde han med Moses: «Eg høyrer stridsljod i lægret.» 002 EXO 032 018 «Dette er ikkje fagnadrop frå folk som vinn, og ikkje vådeskrik frå folk som fell; for meg lydest det som mangrøysta song, » svara Moses. 002 EXO 032 019 Då dei kom næmare innåt lægret og fekk sjå gullkalven og dansarflokkarne, då vart Moses so harm, at han kasta tavlorne frå seg nedunder fjellet og slo deim sund. 002 EXO 032 020 Og han tok kalven som dei hadde gjort, og kasta honom på elden og mulde honom i smått, og strådde dusti på vatnet, og det let han Israels-folket drikka av. 002 EXO 032 021 So sagde han med Aron: «Kva vondt hev dette folket gjort deg, sidan du laut føra deim upp i so stor ei synd?» 002 EXO 032 022 «Ver ikkje vreid på meg, herre bror!» svara Aron. «Du veit kor gjenomvondt det er, dette folket. 002 EXO 032 023 Dei sagde med meg: «Gjer oss ein gud som kann ganga framfyre oss! For me veit ikkje kvar det hev vorte av denne Moses, han som fylgde oss ut or Egyptarland.» 002 EXO 032 024 Då sagde eg til deim: «Den som hev noko gull på seg, lyt taka det av seg!» So gav dei meg gullet, og eg kasta det i elden; då kom denne kalven fram.» 002 EXO 032 025 Då Moses såg at folket var agelaust - for Aron hadde mist agen yver deim, til spott for fiendarne - 002 EXO 032 026 so gjekk han fram i lægerporten, og ropa: «Hit til meg alle Herrens menner!» Då flokka heile Levi-ætti seg um honom, 002 EXO 032 027 og han sagde til deim: «So segjer Herren, Israels Gud: «Spenn sverdet på dykk, alle mann! Gakk att og fram i lægret, frå port til port, og hogg ned for fote, både brør og vener og frendar!»» 002 EXO 032 028 Levi-sønerne gjorde som Moses sagde, og den dagen fall det av folket ikring tri tusund mann. 002 EXO 032 029 For Moses sagde: «I dag lyt de vigja dykk åt Herren, um det so er med blodet av sønerne og brørne dykkar; so skal han i dag gjeva dykk si velsigning!» 002 EXO 032 030 Dagen etter sagde Moses med folket: «De hev gjort ei stor synd. No vil eg stiga upp til Herren og beda um nåde for dykk.» 002 EXO 032 031 So gjekk Moses attende til Herren og sagde: «Ai ei, dette folket hev gjort ei stor synd: dei hev laga seg ein gud av gull. 002 EXO 032 032 Å gjev du kunde gløyma syndi deira! Kann du ikkje, so strjuk meg ut or boki di som du skriv i!» 002 EXO 032 033 Då sagde Herren til Moses: «Den som syndar mot meg, honom stryk eg ut or boki mi. 002 EXO 032 034 Gakk no du, og fylg folket dit som eg hev sagt deg! Sjå, engelen min skal ganga framfyre deg. Men når min time kjem, vil eg heimsøkja deim for syndi deira.» 002 EXO 032 035 Og Herren førde ulukka yver folket for di dei hadde gjort kalven, den som Aron laga åt deim. 002 EXO 033 001 Sidan sagde Herren til Moses: «Tak ut herifrå, både du og det folket du fylgde ut or Egyptarland, og far til det landet som eg lova Abraham og Isak og Jakob då eg sagde: «Di ætt vil eg gjeva det, 002 EXO 033 002 og eg vil senda ein engel framfyre dykk og driva ut kananitarne, både amoritar og hetitar og perizitar, hevitar og jebusitar.» 002 EXO 033 003 Far til det landet som fløymer med mjølk og honning! Men eg vil ikkje vera i fylgje med deg; for de er eit hardkyndt folk! eg kunde koma til å gjera av med dykk på vegen.» 002 EXO 033 004 Då folket høyrde desse harde ordi, vart dei sorgfulle, og ingen tok på seg høgtidsbunaden sin. 002 EXO 033 005 For Herren sagde til Moses: «Seg til Israels-folket: «De er eit hardlyndt folk! fylgdest eg med dykk um det var aldri so lite bil, so laut eg gjera ende på dykk. Men tak no av dykk høgtidsskrudet, so skal eg sjå kva eg kann gjera for dykk!»» 002 EXO 033 006 Då reiv Israels-folket av seg høgtidsskrudet, og bar det ikkje meir etter dei hadde teke ut ifrå Horeb. 002 EXO 033 007 Moses tok jamleg og sette upp tjeldet for honom utanfor lægret, eit godt stykke ifrå; han kalla det møtetjeldet, og alle som vilde finna Herren, gjekk ut til møtetjeldet, som var utanfor lægret. 002 EXO 033 008 Og kvar gong Moses gjekk ut til tjeldet, so reiste alt folket seg, og stod, kvar i døri til si tjeldbud, og såg etter Moses, til han var komen åt tjeldet. 002 EXO 033 009 Og når Moses gjekk inn i tjeldet, då kom skystopulen ned og stod i tjelddøri, og han tala med Moses. 002 EXO 033 010 Og heile folket såg skystopulen, som stod i døri til møtetjeldet. Då reiste dei seg alle saman, og lagde seg på kne, kvar i døri til si tjeldbud. 002 EXO 033 011 Og Herren tala med Moses, andlit mot andlit, som ein mann talar med grannen sin. Sidan gjekk Moses attende til lægret; men Josva, Nunssonen, som var fylgjesveinen hans og gjekk honom til handa, heldt seg allstødt inni møtetjeldet. 002 EXO 033 012 Og Moses sagde til Herren: «Sjå, du segjer det til meg; «Fylg dette folket fram!» men eg fær ikkje vita kven du vil senda med meg, og du hev då sjølv sagt: «Eg kjenner deg vel, og eg hev fenge godvilje for deg.» 002 EXO 033 013 Kjære væne, hev du godvilje for meg, so syn meg då vegarne dine, so eg kann læra å kjenna deg, og vera deg til lags! Og kom so i hug at dette er ditt eige folk!» 002 EXO 033 014 Då sagde Herren til honom: «Når eg sjølv gjeng med, kann du då slå deg til tols?» 002 EXO 033 015 «Gjeng du ikkje sjølv med, so lat oss ikkje fara herifrå!» svara Moses. 002 EXO 033 016 «Kann då nokon vita at du hev godvilje for meg og for folket ditt, utan du gjeng med oss, so eg og folket ditt vert æra framfor alle folkeslag i heile verdi?» 002 EXO 033 017 Då sagde Herren til Moses: «Det du bed um, skal eg nok gjera; for eg likar deg godt, og kjenner deg for den mann du er.» 002 EXO 033 018 «Kjære deg, lat meg få sjå herlegdomen din!» sagde Moses. 002 EXO 033 019 Og han svara: «Eg skal fara fram midt for andlitet ditt i fagraste hamen min, og ropa Herrens namn med det same eg fer framum deg, og eg skal vera so mild som eg kann, og spara so mange som eg kann; 002 EXO 033 020 men», sagde han, «du kann ikkje få sjå andlitet mitt; for inkje menneskje som ser meg, kann liva. 002 EXO 033 021 Sjå her innmed meg på berget er eit rom, » sagde Herren, «der kann du standa, 002 EXO 033 022 og når herlegdomen min fer framum, so skal eg setja deg i denne bergskori, og halda handi mi yver deg, til dess eg hev kome framum. 002 EXO 033 023 Då skal eg taka handi mi burt att; so kann du sjå meg attantil; men andlitet mitt fær ingen sjå.» 002 EXO 034 001 So sagde Herren til Moses: «Hogg deg ut tvo steintavlor liksom dei fyrste, so skal eg på deim skriva dei same ordi som stod på dei fyrste tavlorne, deim du slo sund. 002 EXO 034 002 Haldt deg so ferdig til i morgon tidleg! Då skal du stiga upp på Sinaifjellet, og venta på meg der, på fjelltinden. 002 EXO 034 003 Ingen må vera med deg upp, og ingen må syna seg på heile fjellet; heller ikkje må naut eller sauer beita uppunder dette fjellet.» 002 EXO 034 004 So hogg Moses ut tvo steintavlor liksom dei fyrste, og dagen etter reis han upp i otta, og gjekk upp på fjellet, som Herren hadde sagt honom til, og hadde båe steintavlorne i handi. 002 EXO 034 005 Då steig Herren ned i skyi, og Moses gjekk innåt, og ropa Herren på namn. 002 EXO 034 006 Då for Herren fram midt for augo hans og ropa: «Det er Herren! Herren er ein mild og kjærleg Gud, tolug og full av nåde og truskap! 002 EXO 034 007 Han let si miskunn vara i tusund mannsaldrar; han tilgjev brot og misgjerning og synd; men han vil ikkje at den skuldige skal vera strafflaus: han hemner broti åt federne på borni og barneborni, ja på barnebarns-borni og borni etter deim att.» 002 EXO 034 008 Då kasta Moses seg snøgt å gruve og bad. 002 EXO 034 009 «Å Herre, » sagde han, «hev du noko godvilje for meg, so gjer vel og gakk med oss! Um dette er eit hardkyndt folk, so tilgjev broti og synderne våre, og lata oss vera din eigen lyd!» 002 EXO 034 010 Og han svara: «Ja, eg vil gjera eit samband med deg; midt for augo åt heile folket ditt vil eg gjera slike under at det aldri hev vore set maken på heile jordi eller hjå noko folkeslag, og heile det folket du bur imillom, skal sjå Herrens verk, kor ageleg det er, og kor store ting eg skal gjera for deg. 002 EXO 034 011 Kom no i hug det eg segjer med deg i dag! Sjå no vil eg jaga amoritarne og kananitarne og hetitarne og perizitarne og hevitarne og jebusitarne: dei skal røma for deg. 002 EXO 034 012 Agta deg då so du ikkje gjer noko samband med deim som bur i det landet du kjem til! For bur dei imillom dykk, so kunde dei verta ei snara for dykk. 002 EXO 034 013 De skal riva ned altari deira og slå sund minnesteinarne og hogga dei heilage trei. 002 EXO 034 014 Du skal ikkje beda til nokon annan gud; for Herren heiter den Strenge; han er ein streng Gud. 002 EXO 034 015 Aldri må du gjera noko samband med deim som bur der i landet. For når dei held seg med gudarne sine og blotar til deim, so vil dei beda deg til seg, og du vil eta av blotmaten deira; 002 EXO 034 016 du vil gifta sønerne dine med døtterne deira, og dei vil halda seg med gudarne sine og lokka sønerne dine til å gjera det same. 002 EXO 034 017 Gjer deg ikkje støypte gudebilæte! 002 EXO 034 018 Søtebrødhelgi skal du halda: sju dagar skal du eta søtt brød, so som eg hev sagt deg, på den tid eg hev sett, i aksmånaden; for i aksmånaden tok du ut frå Egyptarland. 002 EXO 034 019 Alt som kjem fyrst frå morsliv, skal høyra meg til, alt bufeet ditt som er han av slaget og som fell fyrst undan naut eller sau. 002 EXO 034 020 Det fyrste fylet som fell undan eit asen, skal du løysa med eit lamb eller kid, og løyser du det ikkje, so skal du brjota nakken på det. Kvart sveinbarn i ætti di som er frumbore, skal du løysa. Og ingen må lata seg sjå tomhendes for augo mine. 002 EXO 034 021 Seks dagar lyt du arbeida, men den sjuande dagen skal du kvila; um det so er i våronni eller skurdonni, so skal du kvila den sjuande dagen. 002 EXO 034 022 Sjuvikehelgi skal du halda når du tek inn fyrstegrøda av kveitehausten, og hausthelgi når året er utrunne. 002 EXO 034 023 Tri gonger um året skal alle karfolki dine møta for Drotten, for Herren, Israels Gud. 002 EXO 034 024 For eg vil driva ut heile folkeslag der du fer fram, og vidka ut riket ditt, og ingen skal trå etter landet ditt medan du fer upp og møter for Herren, din Gud - tri vendor um året. 002 EXO 034 025 Du skal ikkje bera fram blodet av offerdyri mine attåt syrt brød, og ikkje må påskehelgofferet verta liggjande natti yver, til morgondagen. 002 EXO 034 026 Det allerfyrste av grøda på marki di skal du bera til huset åt Herren, din Gud. Du skal ikkje sjoda kidet i mjølki åt mor si.» 002 EXO 034 027 Og Herren sagde til Moses: «Skriv no du upp desse ordi! For etter desse ordi vil eg gera eit samband med deg og med Israel.» 002 EXO 034 028 Han var der hjå Herren, fyrti dagar og fyrti næter, og ikkje åt han og ikkje drakk han. Og Herren skreiv sambandslovi, dei ti bodordi, på tavlorne. 002 EXO 034 029 So gjekk Moses ned av Sinaifjellet med dei tvo lovtavlorne i handi, og då han kom ned, stråla og skein det av andlitet hans, av di at Gud hadde tala med honom, men sjølv visste han det ikkje. 002 EXO 034 030 Og Aron og heile Israels-folket såg at det skein av andlitet hans Moses, og dei torde ikkje ganga innåt honom. 002 EXO 034 031 Då ropa Moses på deim, og so kom Aron og alle dei øvste av lyden hit til honom, og Moses tala med deim. 002 EXO 034 032 Sidan kom alt Israels-folket burtåt, og han bar fram alle dei bodi som Herren hadde gjeve honom på Sinaifjellet. 002 EXO 034 033 Og då Moses hadde sagt deim alt det han skulde, lagde han eit slør for andlitet sitt. 002 EXO 034 034 Men når han gjekk fram for Herrens åsyn og skulde tala med honom, tok han sløret burt, til han skulde ut att; so kom han ut og tala til Israels-folket det han var fyresagd. 002 EXO 034 035 Då såg Israels-folket korleis det stråla av andlitet hans Moses, og Moses hadde sløret for andlitet att, til dess han skulde inn og tala med Herren. 002 EXO 035 001 Og Moses kalla i hop heile Israels lyden, og sagde med deim: «Høyr no kva Herren vil de skal gjera: 002 EXO 035 002 Seks dagar lyt de arbeida og vera onnuge, men den sjuande dagen skal de halda heilag; han skal vera ein kviledag, vigd åt Herren. Kvar den som då gjer noko arbeid, skal lata livet. 002 EXO 035 003 Ingen av dykk må kveikja upp eld i huset sitt på kviledagen.» 002 EXO 035 004 Og endå sagde Moses med heile Israels-lyden: «Høyr no kva Herren segjer og vil: 002 EXO 035 005 «Tak ut ei reide til Herren av det som de eig! Alle som hev hjartelag til å gjeva noko, lyt koma med det, med reida til Herren: gull og sylv og kopar 002 EXO 035 006 og purpur og skarlak og karmesin og kvitt lingarn og geiteragg 002 EXO 035 007 og raudlita verskinn og markuskinn og akazietre 002 EXO 035 008 og olje til ljosestaken og kryddor til salvingsoljen og til den angande røykjelsen 002 EXO 035 009 og sjohamsteinar og andre dyre steinar til å setja på messehakelen og bringeduken. 002 EXO 035 010 Og dei av dykk som hev kunstgivnad, skal koma og gjera alt det som Herren hev sagt: 002 EXO 035 011 huset med raggetæpi og taket og krokarne og plankarne og tverstokkarne og stolparne og stabbarne, 002 EXO 035 012 kista og stengerne som ho skal berast etter, og kisteloket og forhengtæpet, 002 EXO 035 013 bordet med berestengerne og alt anna som til høyrer, og skodebrødi, 002 EXO 035 014 den skinande ljosestaken med det som høyrer til, og lamporne og oljen til ljosestaken, 002 EXO 035 015 røykjelsealtaret med berestengerne, som høyrer attåt, og salvingsoljen og den angande røykjelsen, og dørtæpet til husdøri, 002 EXO 035 016 brennofferaltaret med kopargrindi og berestengerne og alt anna som høyrer til, balja med foten under, 002 EXO 035 017 lereftsgarden, som skal vera kring tunet, med stolparne som høyrer attåt, og stabbarne som dei skal standa på, og tæpet til tunporten, 002 EXO 035 018 pålarne til huset og til lereftsgarden og togi som skal bindast i deim, 002 EXO 035 019 embætsskrudet til tenesta i heilagdomen, den heilage klædebunaden åt Aron, presten, og presteklædi til sønerne hans.»» 002 EXO 035 020 So gjekk heile Israels-lyden burt frå Moses, 002 EXO 035 021 og sidan kom dei, so mange som hjarta mana og hugen dreiv, og bar fram reidor åt Herren til arbeidet på møtetjeldet og til all tenesta der og til dei heilage klædi. 002 EXO 035 022 Dei kom både menner og kvende, alle som hjarta dreiv, og hadde med seg allslags gull: spenne og øyreringar og fingerringar og kulelekkjor; og sameleis kom alle dei som vilde vigja eit gulloffer åt Herren. 002 EXO 035 023 Og alle som hadde purpur eller skarlak eller karmesin eller kvitt lingarn eller geiteragg eller raudlita verskinn eller markuskinn, dei kom med det. 002 EXO 035 024 Alle som vilde gjeva ei sylvreida eller ei koparreida, kom til Herren med reida si, og alle som hadde akazietre til noko av det som skulde arbeidast, dei kom med det. 002 EXO 035 025 Kvar ei kona som skyna seg på sovore arbeid, spann med sine eigne hender, og kom med spunen: purpur og skarlak og karmesin og kvitt lingarn. 002 EXO 035 026 Og alle kvende som hadde hug og dug til det, spann geiteragget. 002 EXO 035 027 Hovdingarne kom med sjohamsteinar og andre dyre steinar til å setja på messehakelen og bringeduken, 002 EXO 035 028 og med kryddor og olje til ljosestaken og til salvingsoljen og den angande røykjelsen. 002 EXO 035 029 Kvar mann og kona av Israels-folket som hjarta dreiv til å hjelpa til med det store verket som Herren hadde sett Moses til å gjera, dei kom viljugt med ei gåva til Herren. 002 EXO 035 030 So sagde Moses til Israels-folket: «Høyr her! Herren hev kåra og kalla Besalel, son åt Uri Hursson, av Juda-ætti, 002 EXO 035 031 og fyllt honom med guddomsånd, med kunstgivnad og vit og kunnskap og godt lag til alt handverk, 002 EXO 035 032 so han kann emna til fagre ting og smida deim ut i gull og i sylv og i kopar, 002 EXO 035 033 og ferda til glimesteinarne som skal setjast på presteskrudet, og skjera ut i tre, og greida allslags kunstarbeid. 002 EXO 035 034 Og gåva til å læra frå seg hev han lagt både i honom og Åhåliab, son åt Akhisamak, av Dans-ætti. 002 EXO 035 035 Han hev fyllt deim med kunstnarånd, so dei kann både smida og snikra, og gjera åklæde med innvovne bilæte og rosor av purpur og skarlak og karmesin og kvitt lingarn, og veva kva dei vil, alt arbeid kann dei greida, og kunstverk kann dei skapa. 002 EXO 036 001 Og Besalel og Åhåliab og alle dei andre kunstnarane, som Herren hadde gjeve vit og kunnskap, so dei veit korleis kvar ting skal gjerast, dei skal då laga til alt som skal arbeidast åt heilagdomen, etter det som Herren hev sagt.» 002 EXO 036 002 So kalla Moses til seg Besalel og Åhåliab og alle hage menner som hadde fenge kunstnargåva frå Herren, alle som hugen dreiv til å taka fat på verket og fullføra det. 002 EXO 036 003 Og dei fekk hjå Moses alt tilfanget til det som skulde arbeidast åt heilagdomen, alle dei gåvorne som Israels-borni var kome med. Men folket bar av seg sjølve nye gåvor til honom kvar morgon. 002 EXO 036 004 Og alle dei meistrarne som stod fyre alt arbeidet på heilagdomen, kom ein for ein til Moses frå arbeidet sitt, 002 EXO 036 005 og sagde: «Folket kjem med mykje meir enn me treng til det verket som Herren vil ha gjort.» 002 EXO 036 006 Då let Moses ropa ut yver heile lægret: «Anten det er mann eller kvende, so tarv ingen syta for fleire gåvor til heilagdomen!» So let folket vera å koma med meir. 002 EXO 036 007 Men det vyrket som var frambore var nok, og meir enn nok, til alt arbeidet som skulde gjerast. 002 EXO 036 008 So tok då alle dei hagaste handverkararne til å arbeida på gudshuset. Dei gjorde det av ti åklædevever av kvitt tvinna lingarn og purpur og skarlak og karmesin, og i deim var det innvove fagre englebilæte. 002 EXO 036 009 Kvar vev var åtte og tjuge alner lang og fire alner breid; alle veverne heldt same målet. 002 EXO 036 010 Fem av veverne skøytte dei i hop til eit tæpe, og like eins dei hine fem veverne. 002 EXO 036 011 I jaren på den fyrste veven, ytst på det eine tæpet, gjorde dei lykkjor av purpurgarn, og sameleis i jaren på den ytste veven i det andre tæpet. 002 EXO 036 012 Femti lykkjor sette dei på den fyrste veven, og femti lykkjor i jaren på den som høyrde til det andre tæpet, soleis at lykkjorne svara mot kvarandre. 002 EXO 036 013 Og femti gullkrokar gjorde dei og hekta åklædetæpi i hop med, so det vart eitt hus av deim. 002 EXO 036 014 So vov dei ryor av geiteragg til tekkja yver huset; elleve ryor vov dei. 002 EXO 036 015 Kvar vev var tretti alner lang og fire alner breid; alle dei elleve veverne heldt same målet. 002 EXO 036 016 Fem av ryeveverne skøytte dei i hop til eit tæpe for seg, og dei hine seks til eit anna tæpe. 002 EXO 036 017 I jaren på den ytste veven i det eine tæpet gjorde dei femti lykkjor, og i jaren på den andre skøytingsveven femti lykkjor. 002 EXO 036 018 Og femti koparkrokar gjorde dei til å festa raggetæpi i hop med, so det skulle verta eit tak av deim. 002 EXO 036 019 Sidan gjorde dei eit tak av raudlita verskinn til å leggja yver raggetæpi, og eit tak av markuskinn til å leggja ovanpå det att. 002 EXO 036 020 So gjorde dei plankarne til husveggjerne. Dei var av akazietre, og vart reist på ende. 002 EXO 036 021 Ti alner lange var dei og halvonnor aln breide, 002 EXO 036 022 og på kvar planke var der tvo tappar med ei tverlist imillom. So gjorde dei med alle plankarne til huset. 002 EXO 036 023 Tjuge av dei plankarne som dei gjorde til huset, var etla åt solsida, sudsida. 002 EXO 036 024 Og fyrti sylvstabbar gjorde dei til å setja under desse tjuge plankarne, tvo stabbar under kvar planke, so båe tapparne kunne festast i deim. 002 EXO 036 025 Til den andre sida av huset, nordsida, gjorde dei og tjuge plankar, 002 EXO 036 026 med sine sylvstabbar, tvo til kvar planke. 002 EXO 036 027 Til baksida av huset, vestsida, gjorde dei seks plankar, 002 EXO 036 028 og til hyrno på den same sida, tvo plankar; 002 EXO 036 029 dei var tviluta alt nedantil, og båe luterne held fullt mål heilt upp åt taket, til den fyrste ringen. So gjorde dei med båe tvo, med båe hyrnoplankarne. 002 EXO 036 030 Soleis kom det på baksida åtte plankar med sine sylvstabbar, sekstan sylvstabbar, tvo til kvar planke. 002 EXO 036 031 So gjorde dei tverstokkar av akazietre, fem til den eine langveggen på huset, 002 EXO 036 032 og fem til den andre langveggen, og fem til tverveggen på baksida av huset, mot vest. 002 EXO 036 033 Og midstokken laga dei so at ho skulde ganga tvert yver frå ende til ende, midt etter plankeveggen. 002 EXO 036 034 Plankarne klædde dei med gull, og ringarne på deim, som tverstokkarne skulde liggja i, gjorde dei heiltupp av gull. Tverstengerne klædde dei og med gull. 002 EXO 036 035 So gjorde dei forhenget. Det var av purpur og skarlak og karmesin og kvitt tvinna lingarn; væne englebilæte vov dei inn i. 002 EXO 036 036 Dei gjorde fire akaziestolpar til å hengja det på, og klædde deim med gull; hakarne på deim var av gull, og dei støypte fire sylvstabbar til deim. 002 EXO 036 037 Til tjelddøri gjorde dei eit tæpe av purpur og skarlak og karmesin og kvitt tvinna lingarn. Det var utsauma med rosor; 002 EXO 036 038 dei gjorde fem stolpar til det, med hakarne som høyrde attåt, og klædde stolpehovudi og teinarne med gull; og dei fem stabbarne som høyrde til, gjorde dei av kopar. 002 EXO 037 001 So gjorde Besalel kista; ho var av akazietre, halvtridje aln lang og halvonnor aln breid og halvonnor aln høg. 002 EXO 037 002 Han klædde henne med skirt gull både innan og utan, og gjorde ein gullkrans på henne rundt ikring. 002 EXO 037 003 Og han støypte fire gullringar, som han feste i dei fire føterne på kista, tvo på den eine sida og tvo på den andre. 002 EXO 037 004 So gjorde han stenger av akazietre, og klædde deim med gull, 002 EXO 037 005 og smøygde deim inn i ringarne på sidorne av kista, til å bera henne etter. 002 EXO 037 006 So gjorde han eit lok av skirt gull, halvtridje aln lang og halvonnor aln breid. 002 EXO 037 007 På endarne av det gjorde han tvo kerubar; av drive gull gjorde han deim, 002 EXO 037 008 den eine keruben ytst på den eine enden og den andre ytst på hin enden; i eitt med loket gjorde han kerubarne, ein på kvar ende. 002 EXO 037 009 Kerubarne heldt vengjerne utbreidde og upplyfte, so dei tekte yver loket med vengjerne sine, og andliti deira snudde mot kvarandre; dei vende augo mot loket. 002 EXO 037 010 So gjorde han bordet; det var av akazietre, tvo alner langt og ei aln breidt og halvonnor aln høgt. 002 EXO 037 011 Han klædde det med skirt gull, og gjorde ein gullkrans på det, rundt ikring. 002 EXO 037 012 Ei løvdebreid list gjorde han rundt um det, og på listi sette han og ein gullkrans, som gjekk heilt ikring. 002 EXO 037 013 So støypte han fire gullringar og sette i hyrno på dei fire bordføterne. 002 EXO 037 014 Ringarne sat tett uppmed listi; dei var til å smøygja berestenger inn i. 002 EXO 037 015 Stengerne gjorde han av akazietre, og klædde deim med gull; deim var det bordet skulde berast etter. 002 EXO 037 016 So gjorde han dei kjeraldi som skulde setjast på bordet, fati og skålerne som høyrde til, og bollarne og kannorne som skulde skjenkjast drykkoffer av, alt av skirt gull. 002 EXO 037 017 So gjorde han ljosestaken; den var av skirt gull, og drive arbeid var det, både hoven og leggen. På staken var det blomar, med knuppar og utsprotne blad, og dei var samgjorde med honom. 002 EXO 037 018 Seks armar greina seg ut ifrå honom, tri på den eine sida og tri på den andre. 002 EXO 037 019 På den eine armen var det tri utsprotne mandelblomar, med knupp og blad, og på den andre armen var og tri utsprotne mandelblomar, med knupp og blad, og soleis på alle dei seks armarne som greina seg ut ifrå ljosestaken. 002 EXO 037 020 På sjølve staken var det fire utsprotne mandelblomar, med knupp og blad, 002 EXO 037 021 ein blomsterknupp under dei fyrste tvo armarne, og ein under dei næste tvo armarne, og ein under det tridje paret av dei seks armarne som greina seg ut ifrå ljosestaken. 002 EXO 037 022 Både blomsterknupparne og armarne var samsmidde med staken; alt var eit heilgjort arbeid av drive, skirt gull. 002 EXO 037 023 Sidan gjorde han lamporne til ljosestaken, sju i talet, og sakserne og saksplatorne som høyrde til, alt av skirt gull. 002 EXO 037 024 Tri vågar skirt gull bruka han til ljosestaken og alle desse gognerne. 002 EXO 037 025 So gjorde han røykjelsealtaret av akazietre, ei aln langt og ei aln breidt, firkanta, og tvo alner høgt. Horni på det var i eitt med sjølve altaret. 002 EXO 037 026 Han klædde det med skirt gull, både ovanpå og rundt ikring på sidorne og på horni, og gjorde ein gullkrans på det, heilt ikring. 002 EXO 037 027 Nedanfor kransen på dei tvo sidorne sette han tvo gullringar, tvo på kvar sida, til å smøygja stenger inn i som altaret skulde berast etter. 002 EXO 037 028 Stengerne og gjorde han av akazietre, og klædde deim med gull. 002 EXO 037 029 So laga han den heilage salvingsoljen og den reine, angande røykjelsen på same måten som apotekarane gjer det. 002 EXO 038 001 So gjorde han brennofferaltaret av akazietre, fem alner langt og fem alner breidt, firkanta, og tri alner høgt. 002 EXO 038 002 På kvart av dei fire hyrno gjorde han eit horn, og horni var i eitt med altaret. Heile altaret klædde det med kopar. 002 EXO 038 003 Sidan gjorde han alle gognerne som høyrde til altaret: fati og eldskuflerne og blodbollarne og steikjespiti og glodpannorne; alle desse gognerne gjorde han av kopar. 002 EXO 038 004 So laga han ei kopargrind til altaret på gjerd som eit net; den sette han under altarskori, nedantil, so ho rakk midt uppå altaret. 002 EXO 038 005 Og han støypte fire ringar og sette i dei fire hyrno på kopargrindi, til å smøygja stenger inn i. 002 EXO 038 006 Stengerne gjorde han av akazietre, og klædde deim med kopar, 002 EXO 038 007 og so smøygde han deim inn i ringarne på sidorne av altaret, so det kunde berast etter deim. Altaret gjorde han av bord, so det var holt. 002 EXO 038 008 So gjorde balja med foten under av kopar. Til det bruka han speglarne åt dei kvendi som gjorde tenesta i døri til møtetjeldet. 002 EXO 038 009 So emna han til gjerde kring tunet: Til solsida, den sida som snudde mot sud, gjorde han ein gard av kvitt linlereft, hundrad alner lang, 002 EXO 038 010 og til den tjuge stolpar, med tjuge koparstabbar og hakar og teinar av sylv. 002 EXO 038 011 Til nordsida gjorde han og ein lereftsgard som var hundrad alner lang, og tjuge stolpar med kvar sin koparstabbe og hakar og teinar av sylv. 002 EXO 038 012 Til vestsida gjorde han ein lereftsgard på femti alner med ti stolpar, og til deim ti stabbar og sylvhakar og sylvteinar. 002 EXO 038 013 Til framsida, austsida, som og var femti alner, 002 EXO 038 014 gjorde han femtan alner lereftsgard til den eine leidi, med tri stolpar og stabbarne som høyrde til, 002 EXO 038 015 og til den andre leidi, både til den eine og den andre sida åt tunporten, femtan alner lereftsgard og tri stolpar med kvar sin stabbe. 002 EXO 038 016 Heile garden rundt ikring tunet var av kvitt linlereft. 002 EXO 038 017 Stabbarne som stolparne skulde standa på, var av kopar, men hakarne og teinarne var av sylv, og like eins ålaget på stolpehovudi. Dei var bundne i hop med sylvteinar, alle gardstolparne. 002 EXO 038 018 Tæpet til tunporten var utsauma med rosor av purpur og skarlak og karmesin og kvitt tvinna lingarn. Det var tjuge alner langt, og fem alner høgt, etter vevbreiddi, liksom tungarden. 002 EXO 038 019 Stolparne det skulde hanga på, var fire i talet, og sameleis stabbarne som høyrde til. Stabbarne var av kopar. Hakarne var av sylv. Ålaget på stolpehovudi og teinarne var og av sylv. 002 EXO 038 020 Alle pålarne til huset og til garden rundt ikring var av kopar. 002 EXO 038 021 No skal de høyra kor mykje det gjekk med til huset, til det huset som gøymde Guds lov; for Moses sette Levi-sønerne til å rekna det yver, og Itamar, son åt Aron, presten, stod fyre rekningi. 002 EXO 038 022 Men Besalel, son åt Uri Hursson, av Juda-ætti, var den som gjorde alt det som Herren hadde tala til Moses um, 002 EXO 038 023 og i lag med honom Åhåliab, son åt Akhisamak, av Dans-ætti, ein meister til å smida og snikra og veva åklæde med bilæte og rosor av purpur og skarlak og karmesin og kvitt lingarn -: 002 EXO 038 024 Alt gullet som vart bruka til det som skulde arbeidast åt heilagdomen, heile gullmengdi som vart gjevi i offergåva, var ni og tjuge talentar og fem og fyrti merker og ti lodd, etter heilag vegt. 002 EXO 038 025 Og sylvet som kom inn då dei heldt manntal yver lyden, det var hundrad talent og hundrad og ti merker og femtan lodd etter heilag vegt: 002 EXO 038 026 ein beka eller eit halvt lodd etter heilag vegt for kvar mann som kom med i manntalet, frå tjugeårsalderen og uppetter, og det var seks hundrad og tri tusund og fem hundrad og femti mann. 002 EXO 038 027 Dei hundrad talenti med sylv vart bruka til å støypa stabbarne til heilagdomen og forhenget, hundrad stabbar av dei hundrad talenti; det gjekk med eitt talent til kvar stabbe. 002 EXO 038 028 Og dei hundrad og ti merkerne og femtan loddi bruka dei til hakar på stolparne og ålag yver deim og til teinar som skulde binda deim i hop. 002 EXO 038 029 Koparen som vart gjeven i offergåva, var sytti talent og hundrad og femti merker. 002 EXO 038 030 Av den gjorde dei stabbarne til møtetjelddøri, og koparaltaret med kopargrindi som høyrer til, og alle altargognerne, 002 EXO 038 031 og stabbarne til garden rundt ikring tunet, og stolparne til tunporten, og alle pålarne til huset og garden rundt ikring. 002 EXO 039 001 Av purpuret og skarlaket og karmesinet gjorde dei embætsskrud til tenesta i heilagdomen og laga den heilage klædbunaden åt Aron, soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 039 002 Messehakelen gjorde dei av gull og purpur og skarlak og karmesin og kvitt tvinna lingarn. 002 EXO 039 003 Dei hamra gullet ut i plator og klypte det upp til tråd, so det kunde virkast inn i purpuret og skarlaket og karmesinet og det kvite lingarnet med kunstvevnad. 002 EXO 039 004 So gjorde dei aksleband til å festa innåt messehakelen; med deim vart han hekta i hop på båe endarne. 002 EXO 039 005 Livgjordi som var på messehakelen og skulde spennast um honom, var like eins vovi og av same tyet - av gull og purpur og skarlak og karmesin og kvitt tvinna lingarn - soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 039 006 So ferda dei til sjohamsteinarne, og felte deim inn i fatingar av tvinna gull. Namni åt Israels-sønerne var inngravne på deim som på ein seglring, 002 EXO 039 007 og dei vart sette på akslebandi åt messehakelen til minna um Israels-sønerne, soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 039 008 So gjorde dei bringeduken. Han var vænt rosa liksom messehakelen, med gull og purpur og skarlak og karmesin og kvitt tvinna lingarn. 002 EXO 039 009 Firkanta gjorde dei bringeduken og tvilagd; ei spann på lengdi og ei spann på breiddi var han, og tvilagd. 002 EXO 039 010 Og fire rader med dyre steinar sette dei på honom: I ei rad var ein karneol og ein topas og ein smaragd; det var den fyrste radi. 002 EXO 039 011 I den andre radi var ein rubin og ein safir og ein beryll, 002 EXO 039 012 og i den tridje radi ein hyacint og ein agat og ein ametyst, 002 EXO 039 013 og i den fjorde radi ein krysolit og ein sjoham og ein jaspis. Dei vart innfelte i fatingar av tvinna gull. 002 EXO 039 014 Steinarne var so mange som Israels-sønerne, tolv, so dei svara til talet deira, og på kvar stein var namnet åt ei av dei tolv ætterne inngrave som på ein seglring. 002 EXO 039 015 So laga dei lekkjor av skirt gull, slyngde som snorer, til bringeduken. 002 EXO 039 016 Og dei gjorde tvo gullsylgjor og tvo gullringar, og sette ringarne i kvar sitt hyrna på bringeduken. 002 EXO 039 017 Dei tvo gullsnorerne feste dei i dei tvo ringarne som sat i hyrno på bringeduken, 002 EXO 039 018 og dei hine tvo endarne av båe snorerne feste dei i dei tvo sylgjorne, og sylgjorne sette dei på akslebandi åt messehakelen, på framsida. 002 EXO 039 019 So gjorde dei tvo andre gullringar og sette i dei hine tvo hyrno på bringeduken, på den sida som vender inn imot messehakelen. 002 EXO 039 020 Og endå tvo gullringar gjorde dei og sette på båe akslebandi åt messehakelen, nedantil på framsida, der som han var hekta i hop, ovanfor livgjordi, 002 EXO 039 021 og so batt dei med ei purpursnor ringarne på bringeduken i hop med ringarne på messehakelen, so bringeduken sat ovanfor livgjordi og ikkje kunde rikkast frå messehakelen, soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 039 022 So gjorde dei prestekjolen, som var til å bera under messehakelen; han var voven og all igjenom av purpur. 002 EXO 039 023 Midt på honom var det eit halssmog som på ei brynja, og kringum halssmoget ei borda, so han ikkje skulde rivna. 002 EXO 039 024 I falden på kjolen sette dei duskar, på gjerd som granateple, av tvinna purpurgarn og skarlak og karmesin, 002 EXO 039 025 so gjorde dei bjøllor av skirt gull og sette rundt ikring på kjolefalden, millom duskarne: 002 EXO 039 026 fyrst ei bjølla og ein dusk, so ei bjølla og ein dusk att, og soleis rundt heile kjolefalden, til å bruka ved gudstenesta, soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 039 027 So gjorde dei vovne underkjolar av fint lin til Aron og sønerne hans, 002 EXO 039 028 og ei kvit linhuva, og prydelege hovudplagg av kvitt lin, og lereftsbrøker av kvitt tvinna lingarn, 002 EXO 039 029 og ei livgjord med rosor av kvitt tvinna lingarn og purpur og skarlak og karmesin, soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 039 030 So gjorde dei gullspongi, det heilage hovudgullet, og på den grov dei inn, som i ein seglring: «Vigd åt Herren, » 002 EXO 039 031 og dei sette ei purpursnor i henne, og feste henne ovantil på huva, soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 039 032 No var det ferdigt alt det som skulde arbeidast åt møtetjeldhuset, og Israels-folket hadde i eitt og alt gjort det soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 039 033 So kom dei då til Moses med huset: tjeldet med alt det som høyrde til det: krokarne og plankarne og tverrstokkarne og stolparne og stabbarne 002 EXO 039 034 og det raudlita verskinnstaket og markuskinns-taket og forhengtæpet, 002 EXO 039 035 lovtavlekista med berestengerne og loket, 002 EXO 039 036 bordet med alle dei ting som høyrde til det, og skodebrødi, 002 EXO 039 037 gull-ljosestaken med lamporne som var sette i rad og alt anna som høyrde til, 002 EXO 039 038 gullaltaret og salvingsoljen og den angande røykjelsen og tæpet til tjelddøri, 002 EXO 039 039 koparaltaret med kopargrindi og berestengerne og alt anna som høyrde attåt, balja og foten ho skulde standa på, 002 EXO 039 040 lereftsgarden til tunet med stolparne og stabbarne som høyrde til og tæpet til tunporten og togi og pålarne og alt det som skulde brukast til den heilage tenesta i gudshuset, i møtetjeldet, 002 EXO 039 041 embætsskrudet til tenesta i heilagdomen, den heilage klædebunaden til Aron, presten, og messeklædi til sønerne hans. 002 EXO 039 042 Som Herren hadde sagt Moses fyre, heiltupp soleis hadde Israels-folket gjort alt arbeidet. 002 EXO 039 043 Og Moses skoda heile verket, og då han såg at det var ferdigt, og at dei i alle måtar hadde gjort det soleis som Herren hadde sagt, so velsigna han deim. 002 EXO 040 001 Då tala Herren til Moses, og sagde: 002 EXO 040 002 «Den fyrste dagen i den fyrste månaden skal du reisa møtetjeldhuset. 002 EXO 040 003 Der skal du setja lovtavlekista, og hengja forhenget attfor kista. 002 EXO 040 004 So skal du setja inn bordet, og på det skal du skipa det som på det skal vera. Og du skal bera inn ljosestaken, og setja upp lamporne på honom. 002 EXO 040 005 Det gullklædde røykjelsesaltaret skal du setja framanfor lovtavlekista, og so skal du hengja upp dørtæpet i husdøri. 002 EXO 040 006 Brennofferaltaret skal du setja framanfor døri til møtetjeldhuset, 002 EXO 040 007 og balja skal du setja millom møtetjeldet og altaret, og hava vatn upp i henne, 002 EXO 040 008 og so skal du setja upp garden kring tunet, og hengja upp tæpet i tunporten. 002 EXO 040 009 Sidan skal du taka salvingsoljen, og salva huset og alt som i det er, og vigsla både huset og all bunaden i det, so det vert heilagt. 002 EXO 040 010 Og du skal salva brennofferaltaret og alt det som til høyrer, og vigsla altaret, og då skal altaret vera høgheilagt. 002 EXO 040 011 Og du skal salva balja og foten ho stend på og vigsla henne. 002 EXO 040 012 So skal du kalla Aron og sønerne hans burtåt møtetjelddøri, og två deim med vatn, 002 EXO 040 013 og du skal klæda Aron i den heilage klædebunaden, og salva honom og vigsla honom, og so skal han vera prest for meg. 002 EXO 040 014 Og sønerne hans skal du og kalla fram og klæda deim med underkjolar, 002 EXO 040 015 og salva deim, liksom du salva far deira, so dei kann vera prestar for meg, og salvingi skal gjeva deim retten til preste-embættet, mann etter mann, i all æva.» 002 EXO 040 016 Og Moses gjorde so: han gjorde i alle måtar som Herren sagde honom fyre. 002 EXO 040 017 Den fyrste månaden av det andre året, den fyrste dagen i månaden, var det at huset vart reist. 002 EXO 040 018 Då reiste Moses huset: han sette ned stabbarne og reiste upp plankarne, lagde inn tverstokkarne og sette upp stolparne, 002 EXO 040 019 so spana han ut tjeldet yver huset, og lagde tjeldtaket ovanpå, alt soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 040 020 So tok han og lagde lovtavlorne ned i kista, og sette stengerne i, og sette loket yver kista. 002 EXO 040 021 Og kista sette han inn i gudshuset, og feste upp forhengtæpet, so det hekk attfor lovtavlekista, alt soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 040 022 So sette han bordet i møtetjeldet, innåt nørdre husveggen, utanfor forhenget, 002 EXO 040 023 og skipa brødi i rader på det for Herrens andlit, alt soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 040 024 Ljosestaken sette han og i møtetjeldet, midt for bordet, innmed søre husveggen, 002 EXO 040 025 og sette upp lamporne for Herrens åsyn, alt soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 040 026 Gullaltaret og sette han i møtetjeldet, framanfor forhenget, 002 EXO 040 027 og brende angande røykjelse på det, alt soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 040 028 So hengde han upp dørtæpet, 002 EXO 040 029 og sette brennofferaltaret frammed døri til møtetjeldhuset, og ofra brennoffer og grjonoffer på det, alt soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 040 030 Balja sette han millom møtetjeldet og altaret, og hadde vatn i henne som dei skulde två seg med, 002 EXO 040 031 og Moses og Aron og sønerne hans tok av vatnet og tvo hender og føter; 002 EXO 040 032 kvar gong dei gjekk inn i møtetjeldet eller fram åt altaret, so tvo dei seg, alt soleis som Herren hadde sagt Moses fyre. 002 EXO 040 033 So sette han upp garden kringum huset og altaret, og hengde upp tæpet i tunporten, og so var Moses ferdig med verket. 002 EXO 040 034 Då sveipte skyi seg kringum møtetjeldet, og herlegdomen åt Herren fyllte huset. 002 EXO 040 035 Og Moses kunde ikkje koma inn i møtetjeldet, av di at skyi låg yver tjeldet, og herlegdomen åt Herren fyllte huset. 002 EXO 040 036 Og kvar gong skyi lyfte seg ifrå gudshuset, tok Israels-folket ut; so gjorde dei på alle ferderne sine. 002 EXO 040 037 Men når skyi ikkje lyfte seg, so tok dei ikkje ut, men drygde til den dagen ho lyfte seg att. 002 EXO 040 038 For Herrens sky låg yver huset um dagen, og um natti skein ho som eld for augo åt heile Israels-ætti på alle ferderne deira. # # BOOK 003 LEV Leviticus 3 Mosebok 003 LEV 001 001 Og Herren ropa på Moses, og tala til honom or møtetjeldet og sagde: 003 LEV 001 002 «Tala til Israels-folket og seg til deim: «Når nokon av dykk vil koma til Herren med ei offergåva av buskapen, so kann han taka offeret sitt anten av storfeet eller av småfeet. 003 LEV 001 003 Er det eit brennoffer han vil gjeva, og han tek det av storfeet, so skal det vera ein ukse som ikkje hev lyte. Til døri åt møtetjeldet skal han koma med gåva si, so han vert velsedd for Herrens åsyn, 003 LEV 001 004 og han skal leggja handi på hovudet åt offerdyret; då skal gåva hans tekkjast Herren, so han fær nåde. 003 LEV 001 005 So skal han slagta uksen for Herrens åsyn, og Arons-sønerne, prestarne, skal bera fram blodet, og skvetta det rundt ikring på altaret som stend framanfor døri åt møtetjeldet. 003 LEV 001 006 Og so skal han flå offerdyret og lema det sund; 003 LEV 001 007 og sønerne åt Aron, øvstepresten, skal kveikja upp eld på altaret, og leggja ved på elden. 003 LEV 001 008 Sidan skal Arons-sønerne, prestarne, leggja kjøtet og hovudet og feittet uppå veden som er lagd på altarelden. 003 LEV 001 009 Innvolen og føterne skal tvåast i vatn, og so skal presten brenna alt saman på altaret; so røyken stig upp mot himmelen; då er det eit brennoffer åt Herren, ein offerret som det angar godt. 003 LEV 001 010 Tek han brennofferet sitt av småfeet, av sauerne eller geiterne, so skal det vera ein lytelaus ver eller bukk. 003 LEV 001 011 Den skal han slagta på nordsida åt altaret, for Herrens åsyn, og Arons-sønerne, prestarne, skal skvetta blodet rundt ikring på altaret. 003 LEV 001 012 So skal han luta upp offerdyret, og lata hovudet og feittet fylgja med, og presten skal leggja luterne uppå veden som er lagd på altarelden. 003 LEV 001 013 Innvolen og føterne skal dei två i vatn, og so skal presten bera fram alt saman, og brenna det på altaret, so røyken stig upp mot himmelen; då er det er eit brennoffer åt Herren, ein offerret som gjev god ange. 003 LEV 001 014 Er det fugl han vil taka til brennoffer åt Herren, so skal offergåva han kjem med, vera ei turtelduva eller ein duveunge. 003 LEV 001 015 Presten skal bera fuglen fram åt altaret, og vrida hovudet av honom, og brenna det på altaret; og blodet skal kreistast ut mot altarveggen. 003 LEV 001 016 So skal han taka ut krelen med goret som er i, og kasta det attmed altaret, på austsida, der oska er, 003 LEV 001 017 og so flekkja fuglen med vengjerne på; deim må han ikkje skjera av. Sidan skal presten brenna fuglen på altaret, på veden som er lagd på elden, so røyken stig upp mot himmelen; då er det eit brennoffer åt Herren, ein offerret som anger godt. 003 LEV 002 001 Når nokon vil bera fram eit grjonoffer for Herren, so skal offergåva hans vera fint mjøl; det skal han hella olje yver og leggja røykjelse attmed, 003 LEV 002 002 og so skal han koma til Arons-sønerne, til prestarne, med det, og presten skal taka ein neve av mjølet og oljen og so all røykelsen, og brenna det på altaret, so røyken stig upp mot himmelen til ei minning; då er det ein offerret åt Herren, ein som det angar godt av. 003 LEV 002 003 Det som er att av grjonofferet, skal Aron og sønerne hans hava; det høyrer til det som er høgheilagt av offerrettarne åt Herren. 003 LEV 002 004 Når du vil bera fram eit grjonoffer av noko som er baka i omn, so skal det vera av fint mjøl, anten hellekakor med olje i eller oljesmurde tunnbrødleivar. 003 LEV 002 005 Vil du gjeva eit grjonoffer som er steikt på takka, so skal det og vera av fint mjøl som er blanda med olje, og usyrt. 003 LEV 002 006 Du skal brjota det i bitar, og hella olje yver det, so er det eit rett grjonoffer. 003 LEV 002 007 Vil du gjeva eit grjonoffer som er steikt i panna, so skal det med vera tillaga av fint mjøl og olje. 003 LEV 002 008 Når grjonofferet er tillaga på ein av dei måtarne, skal du bera det fram for Herren. Du skal koma til presten med det, og han skal bera det fram åt altaret. 003 LEV 002 009 So skal presten taka av det som skal vera til minningsoffer, og brenna det på altaret, so røyken stig upp mot himmelen; då er det ein offerret åt Herren, ein som det angar godt av. 003 LEV 002 010 Og det som då er att av offeret, skal Aron og sønerne hans hava. Det høyrer til det som er høgheilagt av Herrens offerrettar. 003 LEV 002 011 Eit grjonoffer som de ber fram for Herren, må aldri vera syrt; det som det er surdeig eller honning i, må de ikkje brenna til offermat for Herren. 003 LEV 002 012 Til nygrødeoffer kann de hava det; men på altaret må det ikkje koma, til godange for Herren. 003 LEV 002 013 Alle grjonoffer som du ber fram, skal du salta; aldri må du lata det vanta på salt i grjonofferet ditt. Saltet høyrer til sambandet med din Gud; di skal du bera fram salt attåt alle offeri dine. 003 LEV 002 014 Vil du gjeva Herren eit grjonoffer av nygrøda, so skal offeret som du ber fram av nygrøda divera aks som er steikte yver elden, eller nyhausta korn som er grøypt. 003 LEV 002 015 Det skal du hella olje yver og leggja røykjelse attmed; då er det eit rett grjonoffer. 003 LEV 002 016 Og presten skal brenna noko av det grøypte kornet og av oljen og all røykjelsen, so røyken stig upp mot himmelen til ei minning; då er det ein god offerrett for Herren. 003 LEV 003 001 Vil nokon bera fram eit takkoffer, og han tek det av storfeet, so kann det offerdyret han leider fram for Herrens åsyn vera anten ukse eller ku, men lytelaust skal det vera. 003 LEV 003 002 Han skal leggja handi på hovudet åt offerdyret, og slagta det i døri til møtetjeldet, og Arons-sønerne, prestarne, skal skvetta blodet rundt ikring på altaret. 003 LEV 003 003 So skal han av takkofferet bera fram ei gåva åt Herren, og det skal vera netja og alt feittet som er på innvolen 003 LEV 003 004 og båe nyro med talgi som er på dei og rekk burtåt låri, og den store livreflaga - den skal han skjera utor i hop med nyro - 003 LEV 003 005 og Arons-sønerne skal brenna det på altaret saman med brennofferet, som ligg på veden dei hev lagt på elden; då er det ein rjukande offerrett åt Herren, ein som gjev god ange. 003 LEV 003 006 Er det av småfeet han tek det dyret som han vil bera fram for Herren til takkoffer, so kann det vera anten han eller ho, men det skal vera fritt for lyte. 003 LEV 003 007 Vil han ofra ein sau, so skal han leida honom fram for Herrens åsyn. 003 LEV 003 008 Han skal leggja handi på hovudet åt offerdyret, og slagta det framanfor møtetjeldet, og Arons-sønerne skal skvetta blodet rundt ikring på altaret. 003 LEV 003 009 So skal han av takkofferet bera fram ei gåva for Herren, og det skal vera alt feittet som er på sauen: spælen heil og halden - den skal han skjera av tett innmed roti - og netja og alt feittet som er på innvolen, 003 LEV 003 010 og båe nyro med talgi som er på deim og rekk burtåt låri, og den store livreflaga - den skal han skjera utor i hop med nyro - 003 LEV 003 011 og presten skal brenna det på altaret; so røyken stig upp mot himmelen; det er eit godt offermål for Herren. 003 LEV 003 012 Er det ei geit han vil ofra, so skal han leida henne fram for Herrens åsyn. 003 LEV 003 013 Han skal leggja handi på hovudet hennar, og slagta henne framanfor møtetjeldet, og Arons-sønerne skal skvetta blodet rundt ikring på altaret. 003 LEV 003 014 So skal han av offeret sitt bera fram ein god rett for Herren, og det skal vera netja og alt feittet som er på innvolen 003 LEV 003 015 og båe nyro med talgi som er på deim og rekk burtåt låri, og den store livreflaga - den skal han skjera utor i hop med nyro - 003 LEV 003 016 og presten skal brenna det på altaret, so røyken stig upp mot himmelen; då er det ein offerrett som angar godt. Alt feitt høyrer Herren til. 003 LEV 003 017 Ei æveleg lov skal det vera for dykk og etterkomarane dykkar i kvar ein heim, at de aldri må eta feitt og blod.»» 003 LEV 004 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 004 002 «Tala til Israels-folket og seg: «Når nokon uviljande syndar mot eit av Herrens bod og gjer noko som han hev forbode å gjera, so høyr: 003 LEV 004 003 Er det den salva presten som syndar og fører skuld yver folket, so skal han til bot for den syndi han hev gjort koma til Herren med ein ung ukse som ikkje hev lyte; det skal vera syndofferet hans. 003 LEV 004 004 Han skal leida uksen fram for Herrens åsyn, til døri åt møtetjeldet, og han skal leggja handi på hovudet åt uksen, og han skal slagta uksen for Herrens åsyn. 003 LEV 004 005 So skal han, den salva presten, taka noko av ukseblodet og bera det inn i møtetjeldet. 003 LEV 004 006 Og han, presten, skal duppa fingeren i blodet, og han skal skvetta av blodet sju gonger for Herrens åsyn, framanfor det heilage forhenget. 003 LEV 004 007 Noko av blodet skal han strjuka på horni åt altaret med den angande røykjelsen, det som stend framfor Herrens åsyn i møtetjeldet, og det som er att av ukseblodet, skal han hella ut tett innmed foten på brennofferaltaret, som stend framanfor døri til møtetjeldet. 003 LEV 004 008 Alt feittet som er på syndofferuksen, skal han taka utor honom, både netja og alt feittet som er på innvolen 003 LEV 004 009 og båe nyro med talgi som er på deim og rekk burtåt låri, og den store livreflaga - den skal han skjera utor i hop med nyro - 003 LEV 004 010 alt dette skal han taka ut, like eins som på takkofferuksen, og so skal han brenna det på brennofferaltaret, so røyken stig upp mot himmelen. 003 LEV 004 011 Men hudi av uksen og alt kjøtet, med hovudet og føterne og innvolen og myki, 003 LEV 004 012 heile uksen, skal han føra ut or lægret, til ein rein stad, der dei slær ut oska, og brenna det upp med ved; der som oska vert slegi ut, der skal dei brenna det. 003 LEV 004 013 Hev heile Israels-lyden misfare seg, hev folket seg uvitande gjort noko av det som Herren hev forbode å gjera, og ført skuld yver seg, 003 LEV 004 014 og det sidan vert kunnigt kva dei hev synda i, so skal folket koma med ein ung ukse til syndoffer. Den skal dei leida fram åt møtetjeldet, 003 LEV 004 015 og dei eldste av lyden skal leggja henderne på hovudet åt uksen for Herrens åsyn, og so skal uksen slagtast for Herrens åsyn. 003 LEV 004 016 Den salva presten skal bera noko av ukseblodet inn i møtetjeldet, 003 LEV 004 017 og han, presten, skal duppa fingeren i blodet, og skvetta sju gonger for Herrens åsyn, framanfor forhenget. 003 LEV 004 018 Noko av blodet skal han strjuka på horni åt det altaret som stend framfor Herrens åsyn i møtetjeldet, og det som er att av blodet, skal han hella ut tett innmed foten på brennofferaltaret, som stend framanfor døri til møtetjeldet. 003 LEV 004 019 Alt feittet skal han taka utor uksen, og brenna det på altaret, so røyken stig upp mot himmelen. 003 LEV 004 020 Som han gjorde med hin syndofferuksen, so skal han gjera med denne og. Når presten soleis hev bore fram soningsoffer for deim, skal dei få tilgjeving. 003 LEV 004 021 Sidan skal dei føra uksen utanfor lægret, og brenna honom, liksom dei brende den fyrste uksen. Dette er syndofferet for folket. 003 LEV 004 022 Når ein hovding misfer seg og uviljande gjer noko av det som Herren, hans Gud, hev forbode å gjera, og soleis fører skuld yver seg, 003 LEV 004 023 og det vert kunnigt for honom kva han hev synda i, so skal han koma med ei offergåva, og det skal vera ein geitebukk, ein som ikkje hev lyte. 003 LEV 004 024 Han skal leggja handi på hovudet åt bukken, og slagta honom på same staden som dei slagtar brennofferet for Herrens åsyn; då er det eit syndoffer. 003 LEV 004 025 Presten skal taka noko av offerblodet på fingeren, og strjuka det på horni åt brennofferaltaret, og det som er att av blodet, skal han hella ut tett innmed foten på brennofferaltaret. 003 LEV 004 026 Og alt feittet skal han brenna på altaret liksom han gjorde med feittet av takkofferet. Når presten soleis hev bore fram soningsoffer for honom og gjort honom rein for syndi, skal han få tilgjeving. 003 LEV 004 027 Er det ein ålmugemann som uviljande syndar mot eit av Herrens bod og gjer noko som han ikkje skulde gjera, so han fører skuld yver seg, 003 LEV 004 028 og det vert kunnigt for honom kva han hev synda i, so skal han til bot for den syndi han hev gjort, koma med ei offergåva, og det skal vera ei geit, ei som ikkje hev lyte. 003 LEV 004 029 Han skal leggja handi på hovudet åt syndofferdyret, og han skal slagta syndofferdyret på brennofferstaden. 003 LEV 004 030 Og presten skal taka noko av blodet på fingeren, og strjuka det på horni åt brennofferaltaret, og det som er att av blodet, skal han hella ut tett innmed altarfoten. 003 LEV 004 031 Alt feittet skal han taka utor, liksom dei tek ut feittet på takkofferet, og presten skal leggja det på altaret og brenna det til godange for Herren. Når presten soleis hev gjort soning for honom, skal han få tilgjeving. 003 LEV 004 032 Vil han heller taka ein sau til syndoffer, so skal han koma med ei søya som ikkje hev lyte. 003 LEV 004 033 Han skal leggja handi på hovudet åt offerdyret, og so skal han slagta det til syndoffer på same staden som dei slagtar brennofferet. 003 LEV 004 034 Og presten skal taka noko av syndofferblodet på fingeren, og strjuka det på horni åt brennofferaltaret, og det som er att av blodet, skal han hella ut tett innmed altarfoten. 003 LEV 004 035 Alt feittet skal han taka utor, liksom dei gjer med takkoffersauen, og presten skal brenna det på altaret saman med offerretterne åt Herren. Når presten soleis hev bore fram soningsoffer for den syndi han hev gjort, skal han få tilgjeving. 003 LEV 005 001 Når nokon høyrer ei våbøn som vert lyst yver ein brotsmann, og han hev set eller veit noko so han kunde vitna mot honom, men like vel ikkje segjer ifrå, og soleis syndar og fører skuld yver seg, 003 LEV 005 002 eller nokon, seg uvitande, kjem innåt noko ureint, anten det er etslet av eit ureint villdyr eller av eit ureint krøter eller av eit ureint krek, og soleis sjølv vert urein og fører skuld yver seg, 003 LEV 005 003 eller når han kjem nær noko ureint av folk, kva det so er for ureinska som er på deim, og han ikkje veit av det, men sidan fær vita det og ser at han hev ført skuld yver seg, 003 LEV 005 004 eller når nokon sver tankelaust burt i veret at han vil gjera eitt eller anna, slikt som folk kann koma til å sverja på i tankeløysa, og han ikkje håttar det, men sidan vert vis med at han hev ført skuld yver seg med eitkvart sovore, 003 LEV 005 005 so skal den som soleis hev ført skuld yver seg standa til kva han hev synda i, 003 LEV 005 006 og til bot for den syndi han hev gjort, skal han koma til Herren med eit syndoffer - det skal vera eit småkrøter av hoslaget, søya eller geit - og presten skal bera fram soningsoffer for honom og gjer honom rein for syndi. 003 LEV 005 007 Hev han ikkje råd til eit småkrøter, so skal han til bot for den syndi han hev gjort bera fram for Herren tvo turtelduvor eller tvo duveungar, den eine til syndoffer og den andre til brennoffer. 003 LEV 005 008 Han skal koma til presten med deim, og presten skal fyrst bera fram den duva som skal vera til syndoffer. Han skal vrida um hovudet på henne tett uppmed nakken, men ikkje skilja det frå bulen. 003 LEV 005 009 So skal han skvetta noko av syndofferblodet på altarveggen, og det som er att av blodet, skal kreistast ut so det renn ned innmed altarfoten. Då er det eit rett syndoffer. 003 LEV 005 010 Av den andre duva skal han laga til eit brennoffer, på rette gjerdi. Når presten soleis hev bore fram soningsoffer for den syndi han hev gjort, so skal han få tilgjeving. 003 LEV 005 011 Hev han ikkje råd til tvo turtelduvor eller tvo duveungar, so skal han til bot for di han hev synda koma med ei kanna fint mjøl; det skal vera syndofferet hans. Han skal ikkje hava olje på det, og ikkje leggja røykjelse attmed; for det er eit syndoffer. 003 LEV 005 012 Til presten skal han koma med det, og presten skal taka ein neve av mjølet og brenna på altaret, saman med offerretterne åt Herren, då er det eit rett syndoffer. 003 LEV 005 013 Når presten soleis hev bore fram soningsoffer for den syndi han på den eine eller den andre måten hev gjort, so skal han få tilgjeving. Dette offeret skal høyra presten til på same vis som grjonofferet.»» 003 LEV 005 014 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 005 015 «Er det nokon som uviljande eignar til seg noko av det som er vigt åt Herren, og soleis vert saka i svik, so skal han til bot for si skuld koma til Herren med ein lytelaus ver av fenaden sin, ein som etter ditt skyn er verd minst tvo sylvdalar i heilag mynt; det skal vera skuldofferet hans. 003 LEV 005 016 Det han med urett hev eigna til seg av dei vigde gåvorne, skal han gjeva att, og attåt leggja femteparten av verdet. Han skal gjeva det til presten, og når presten hev ofra skuldofferveren til soning for honom, skal han få tilgjeving. 003 LEV 005 017 Når nokon syndar og gjer noko av det som Herren hev forbode å gjera, og han ikkje veit av det, men skynar at han hev fare i mist og ført skuld yver seg, 003 LEV 005 018 so skal han til bot for si skuld koma til presten med ein lytelaus ver av fenaden sin, ein som etter ditt skyn er eit fullgodt offer; og presten skal bera fram soningsoffer for den misgjerdi han hev gjort og ikkje visste av, og då skal han få tilgjeving. 003 LEV 005 019 Dette er eit skuldoffer; for det var visst at han bar på ei skuld imot Herren.» 003 LEV 006 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 006 002 «Når nokon syndar og gjer svik imot Herren og dyl burt noko som grannen hev gjeve honom i varveitsla eller sett i vissa hjå honom, eller som han hev teke eller truga til seg av grannen, 003 LEV 006 003 eller han finn noko som ein annan hev mist og so dyl det, eller når han gjer rang eid um eitt eller anna som han eller andre kann ha synda med, 003 LEV 006 004 so skal den som soleis hev synda og ført skuld yver seg, gjeva att det han hev teke, eller truga til seg, eller fenge i varveitsla eller funne, 003 LEV 006 005 og det han hev gjort rang eid um, kva det no kann vera. Han skal gjeva det att med fullt verd, og leggja femteparten attåt; til eigarmannen skal han gjeva det, og det same dagen som han ber fram skuldofferet sitt. 003 LEV 006 006 Og til bot for si skuld skal han koma til Herren med ein lytelaus ver av fenaden sin, ein som etter ditt skyn er eit fullgodt offer, og gjeva honom til presten; det skal vera skuldofferet hans. 003 LEV 006 007 So skal presten gjera soning for honom for Herrens åsyn, og då skal han få tilgjeving for alle gjerningar som han kann ha ført skuld yver seg med.» 003 LEV 006 008 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 006 009 «Seg til Aron og sønerne hans: «So er lovi um brennofferet: Brennofferet det skal liggja på eldstaden sin, på altaret, heile natti, til morgons, og der skal altarelden nørast. 003 LEV 006 010 Og presten skal klæda seg i linkjolen sin, og ei linbrok skal han hava på seg næst kroppen, og han skal taka burt oska etter brennofferet, som elden hev tært upp på altaret, og leggja henne attmed altaret. 003 LEV 006 011 So skal han hava av seg klædebunaden sin, og taka på seg andre klæde, og bera oska ut or lægret, til ein rein stad. 003 LEV 006 012 Men elden skal haldast vaken på altaret; han må ikkje slokna. Kvar morgon skal presten nøra elden med ved, og leggja brennofferet uppå veden, og saman med det brenna takkofferfeittet, so røyken stig upp mot himmelen. 003 LEV 006 013 Elden skal allstødt brenna på altaret, og må aldri slokna. 003 LEV 006 014 So er lovi um grjonofferet: Ein av Arons-sønerne skal bera det fram for Herren, på altaret. 003 LEV 006 015 Han skal taka ein neve av det fine mjølet og oljen i grjonofferet, og all røykjelsen som fylgjer med grjonofferet, og brenna det på altaret, so røykjen stig upp mot himmelen; det er eit minningsoffer åt Herren, eit som gjev god ange. 003 LEV 006 016 Og det som er att av offeret, skal Aron og sønerne hans eta; det skal etast usyrt på ein heilag stad: i tunet åt møtetjeldet skal dei eta det; 003 LEV 006 017 med surdeig må det ikkje bakast. Det er den luten eg gjev deim av offerretterne mine; høgheilagt er det, liksom syndofferet og skuldofferet. 003 LEV 006 018 Alle menner som er ætta frå Aron, må eta av det; gjenom alle tider og ætter skal det vera dykkar rett av offergåvorne åt Herren; den som rører deim, lyt vera vigd.»» 003 LEV 006 019 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 006 020 «Den offergåva som Aron og sønerne hans skal bera fram for Herren den dagen dei vert salva, det er ei kanna fint mjøl; det skal vera det dagvisse grjonofferet, helvti um morgonen og helvti um kvelden. 003 LEV 006 021 Med olje skal det lagast til på ei takka; godt knoda skal det vera når du kjem med det; eit grjonoffer som er sundbytt i småstykke, skal du bera fram til godange for Herren. 003 LEV 006 022 Den av sønerne åt Aron som vert salva til prest i staden hans, skal laga det til. Ei æveleg reidda åt Herren skal det vera, og heile offeret skal brennast. 003 LEV 006 023 Alle prestegrjonoffer skal vera heiloffer; dei må ikkje etast.» 003 LEV 006 024 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 006 025 «Tala til Aron og sønerne hans og seg: «So er lovi um syndofferet: På same staden som dei slagtar brennofferet, skal syndofferet og slagtast for Herrens åsyn; høgheilagt er det. 003 LEV 006 026 Presten som ber fram syndofferet, må eta det; på ein heilag stad skal det etast, i møtetjeldtunet. 003 LEV 006 027 Den som rører offerkjøtet, lyt vera vigd. Kjem det noko av blodet på klædi, so skal du taka det plagget som blodet hev kome på og två det på ein heilag stad. 003 LEV 006 028 Er det ei leirgryta kjøtet vert koka i, so skal ho slåast sund; men er det ein koparkjel, so skal han skurast og skyljast med vatn. 003 LEV 006 029 Alle menner som er prestar, må eta av dette offeret; det er høgheilagt. 003 LEV 006 030 Men dei syndofferi som det vert bore blod av inn i møtetjeldet til å sona med i heilagdomen, dei må aldri etast; dei skal brennast i elden. 003 LEV 007 001 So er lovi um skuldofferet: Det er høgheilagt. 003 LEV 007 002 På same staden som dei slagtar brennofferet, skal dei slagta skuldofferet. Blodet skal dei skvetta rundt ikring på altaret, 003 LEV 007 003 og alt feittet skal dei bera fram for Herren, både spælen og netja, 003 LEV 007 004 og båe nyro med talgi som er på deim og rekk burtåt låri, og den store livreflaga - den skal skjerast utor i hop med nyro - 003 LEV 007 005 og presten skal brenna det på altaret til ein offerrett for Herren; då er det eit rett skuldoffer. 003 LEV 007 006 Alle menner som er prestar, må eta av det; på ein heilag stad skal det etast; det er høgheilagt. 003 LEV 007 007 Med skuldofferet er det like eins som med syndofferet - det gjeld same lovi for båe; den presten som gjer soning med det, han skal hava det. 003 LEV 007 008 Når ein prest ofrar brennoffer for ein mann, so skal den same presten hava hudi av offerdyret som han hev bore fram. 003 LEV 007 009 Og alle grjonoffer som vert baka i omn og alle som er tillaga i panna eller på takka, deim skal den presten hava som ber deim fram. 003 LEV 007 010 Men alle andre grjonoffer, anten dei er blanda med olje eller turre, skal høyra alle Arons-sønerne til, den eine som den andre. 003 LEV 007 011 So er den lovi som gjeld når nokon kjem til Herren med eit takkoffer: 003 LEV 007 012 Er det til Guds lov og pris han ofrar det, so skal han attåt slagtofferet bera fram hellekakor med olje i, og tunnbrødleivar som er smurde med olje, og fint mjøl som er blanda med olje og knoda til kakor. 003 LEV 007 013 Det er dei offergåvorne han skal bera fram attåt lov- og takkofferdyret, og umfram det skal han hava med seg syrte kakor. 003 LEV 007 014 Av offergåvorne skal han gjeva ei av kvart slag i reida åt Herren; det skal presten hava, han som skvetter blodet av takkofferet på altaret. 003 LEV 007 015 Kjøtet av lov- og takkofferet lyt etast same dagen som det vert frambore; ingen må gøyma noko av det til morgons. 003 LEV 007 016 Er det eit slagtoffer som ein hev lova eller gjev i godvilje, so skal det helst etast same dagen som han ber fram offeret sitt. Vert det noko att, so kann det etast dagen etter. 003 LEV 007 017 Men det som er att av offerkjøtet tridje dagen, skal brennast upp i elden. 003 LEV 007 018 Dersom nokon et av takkofferkjøtet tridje dagen, so hev Herren ingen hugnad i offeret, og det vert ikkje rekna den til gode som bar det fram; det skal haldast for utskjemt og ureint, og den som et av det, gjer ei misgjerning som han kjem til å lida for. 003 LEV 007 019 Kjøt som hev vore innåt noko ureint, må heller ikkje etast; det skal brennast upp i elden. Elles kann alle som er reine eta av kjøtet. 003 LEV 007 020 Men den som et kjøt av Herrens takkoffer medan det er noko ureint på honom, han skal rydjast ut or ætti si. 003 LEV 007 021 Og når ein mann kjem nær noko ureint, anten det er slik ureinska som kann vera på folk, eller det er eit ureint dyr eller noko anna ureint og ufyse, og han so et av takkofferkjøtet åt Herren, so skal den mannen rydjast ut or ætti si.»» 003 LEV 007 022 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 007 023 «Tala til Israels-borni og seg: «De må aldri eta feitt, anten av ukse eller sau eller geit. 003 LEV 007 024 Feittet av sjølvdaude dyr og av dyr som er rivne i hel, kann de nytta til ymse ting, men eta det må de ikkje. 003 LEV 007 025 Er det nokon som et feittet av slikt bufe som dei tek til offer åt Herren, so skal den som gjer det rydjast ut or ætti si. 003 LEV 007 026 Og ikkje i noko hus må de eta blod, anten av fugl eller fe. 003 LEV 007 027 Den som nokosinne et blod, han skal rydjast ut or ætti si.»» 003 LEV 007 028 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 007 029 «Tala til Israels-borni og seg: «Den som vil bera fram eit takkeslagtoffer åt Herren, han skal sjølv koma med det han vil gjeva Herren av offeret sitt. 003 LEV 007 030 Med sine eigne hender skal han bera fram dei offerretterne som er etla åt Herren. Både bringestykket og feittet skal han bera fram, og bringestykket skal svingast att og fram for Herrens åsyn. 003 LEV 007 031 Og presten skal brenna feittet på altaret, so røyken stig upp mot himmelen; men bringestykket skal Aron og sønerne hans hava. 003 LEV 007 032 Og det høgre låret skal de gjeva presten i reida av takkofferi dykkar: 003 LEV 007 033 den av Arons-sønerne som ber fram takkofferblodet og feittet, han skal hava det høgre låret for sin lut. 003 LEV 007 034 For svingebringa og lyftelåret av takkeofferi frå Israels-folket tek eg imot av deim, og gjev det åt Aron, presten, og sønerne hans; det skal i all æva vera retten deira av Israels-folket.»» 003 LEV 007 035 So var den luten Aron og sønerne hans fekk av Herrens offerretter den dagen dei vart kalla til å gjera prestetenesta for Herren; 003 LEV 007 036 det var det Herren sagde at Israels-borni skulde gjeve deim den dagen dei vart salva, og det skulde vera retten deira ætt etter ætt i all æva. 003 LEV 007 037 Dette var lovi um brennofferet og um grjonofferet og um syndofferet og um skuldofferet og um vigsleofferet og um takkofferet, 003 LEV 007 038 den som Herren kunngjorde for Moses på Sinaifjellet, den gongen han gav Israels-folket det bodet at dei skulde bera fram offergåvorne sine for Herren i øydemarki kring Sinai. 003 LEV 008 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 008 002 «Henta no Aron og sønerne hans, og tak dei heilage klædi og salvingsoljen og syndofferuksen og båe verarne og korgi med søtebrødet, 003 LEV 008 003 og kalla so heile lyden saman framfor døri åt møtetjeldet!» 003 LEV 008 004 Og Moses gjorde som Herren sagde, og lyden samla seg framfor møtetjelddøri. 003 LEV 008 005 Då sagde Moses til deim: «Sjå no kva Herren hev sagt eg skal gjera!» 003 LEV 008 006 So kalla han til seg Aron og sønerne hans, og tvo dei med vatn, 003 LEV 008 007 og han hadde underkjolen på Aron, og spente beltet um honom, og klædde honom i prestekjolen, og hengde messehakelen på honom, og batt um honom livgjordi som høyrde til, og med den snørde han messehakelen fast. 003 LEV 008 008 So hadde han bringeduken på honom, og i bringeduken lagde han urim og tummim. 003 LEV 008 009 Og han sette huva på hovudet hans, og framme på huva sette han gullspongi, det heilage hovudgullet, alt soleis som Herren hadde sagt med Moses. 003 LEV 008 010 So tok Moses salvingsoljen, og salva gudshuset og alt som i det var, og vigsla det, 003 LEV 008 011 og han skvette sju vendor på altaret av oljen, og salva altaret og alle dei ting som høyrde til det, og tvåttebalja med foten ho stod på, og vigsla deim. 003 LEV 008 012 Og noko av salvingsoljen helte han yver hovudet på Aron, og salva og vigde honom. 003 LEV 008 013 Sidan kalla han til seg sønerne hans Aron, og klædde deim i underkjolar, og spente belte um deim, og batt hovudplagg på deim, alt soleis som Herren hadde sagt med Moses. 003 LEV 008 014 So leidde han fram syndofferuksen, og Aron og sønerne hans lagde henderne på hovudet åt uksen. 003 LEV 008 015 Og då dei hadde slagta honom, tok Moses blodet og strauk rundt ikring på altarhorni med fingeren, og gjorde altaret reint for synd, og det som var att av blodet, helte han ut tett innmed altarfoten. Soleis gjorde han soning for altaret og vigsla det. 003 LEV 008 016 So tok han alt feittet som var på innvolen, og den store livreflaga og båe nyro med talgi på, og brende det på altaret, so røyken steig upp mot himmelen. 003 LEV 008 017 Men sjølve uksen, både hudi og kjøtet og møki, brende han i elden utanfor lægret, alt soleis som Herren hadde sagt med Moses. 003 LEV 008 018 So leidde han fram brennofferveren, og Aron og sønerne hans lagde henderne på hovudet åt veren. 003 LEV 008 019 Og då dei hadde slagta honom, skvette Moses blodet rundt ikring på altaret. 003 LEV 008 020 Men sjølve veren lema dei sund, og Moses brende hovudet og kjøtet og feittet; 003 LEV 008 021 innvolen og føterne tvo dei fyrst i vatn, og so brende Moses heile veren på altaret, so røyken steig upp mot himmelen. Det vart eit brennoffer som anga godt, ein offerrett for Herren var det; alt vart gjort soleis som Herren hadde sagt med Moses. 003 LEV 008 022 So leidde han fram den andre veren, vigsleveren, og Aron og sønerne hans lagde henderne på hovudet åt veren. 003 LEV 008 023 Og då dei hadde slagta honom, tok Moses noko av blodet og strauk på den høgre øyresnippen åt Aron og på den høgre tumarsfingeren og den høgre tumarståi hans. 003 LEV 008 024 So kalla han til seg sønerne hans Aron, og strauk noko av blodet på den høgre øyresnippen og på den høgre tumarsfingeren og den høgre tumarståi deira, og det som var att av blodet, skvette han rundt ikring på altaret. 003 LEV 008 025 Og han tok feittet, både spælen alt feittet som var på innvolen, og den store livreflaga og båe nyro med talgi på, og so det høgre låret. 003 LEV 008 026 Og or søtebrødkorgi som stod framfor augo åt Herren, tok han ei hellekake og eit oljebrød og ein tunnbrødleiv og lagde uppå på feittet og verlåret. 003 LEV 008 027 Og so lagde han alt saman i henderne på Aron og sønerne hans og svinga det att og fram for Herrens åsyn. 003 LEV 008 028 Sidan tok han det utor henderne deira, og brende det på altaret saman med brennofferet, so røyken steig upp mot himmelen; det var eit vigsleoffer som gav god ange, ein offerrett for Herren var det. 003 LEV 008 029 Og Moses tok bringestykket, og svinga det att og fram for Herrens åsyn; det var den luten Moses fekk av vigsleveren, soleis som Herren hadde sagt med Moses. 003 LEV 008 030 So tok Moses noko av salvingsoljen og noko av blodet som stod på altaret og skvette på Aron og klædi hans og på sønerne hans og klædi deira; og vigsla Aron og klædi hans og sameleis sønerne hans og klædi deira. 003 LEV 008 031 Og Moses sagde til Aron og sønerne hans: «De skal sjoda kjøtet i døri åt møtetjeldet og eta det attåt brødet som er i vigsleofferkorgi; for so hev Gud sagt med meg: «Aron og sønerne hans skal eta det, » hev han sagt. 003 LEV 008 032 Men det som vert att av kjøt og brød, skal de brenna i elden. 003 LEV 008 033 Og so lyt de i sju dagar halda dykk innmed møtetjelddøri, alt til den dagen då vigsletidi dykkar er ute; for sju dagar skal prestevigsla vara. 003 LEV 008 034 Som de hev gjort i dag, so skal de gjera dei hine dagarne og, so de kann få nåde, segjer Herren. 003 LEV 008 035 Og i møtetjelddøri skal de sitja dag og natt i sju jamdøger og halda dykk etter det som Herren hev sagt, so de ikkje skal missa livet; for so hev Herren sagt med meg.» 003 LEV 008 036 Og Aron og sønerne hans gjorde alt det som Herren hadde late Moses segja til deim. 003 LEV 009 001 Då den åttande dagen var komen, kalla Moses til seg Aron og sønerne hans og dei øvste i Israel, 003 LEV 009 002 og han sagde med Aron: «Tak ein uksekalv til syndoffer og ein ver til brennoffer, lytelause båe tvo, og leid deim fram for Herrens åsyn! 003 LEV 009 003 Og til Israels-folket skal du segja: «Tak ein geitebukk til syndoffer, og ein kalv og eit lamb, årsgamle og lytelause båe tvo, til brennoffer, 003 LEV 009 004 og ein ukse og ein ver til takkoffer - dei skal slagtast for Herrens åsyn - og so eit grjonoffer som er tillaga med olje! For i dag vil Herren syna seg for dykk.»» 003 LEV 009 005 So henta dei det som Moses hadde sagt, og sette det framanfor møtetjeldet, og heile lyden gjekk innåt, og stod for Herrens åsyn. 003 LEV 009 006 Og Moses sagde: «Soleis hev Herren sagt de skal gjera, so skal herlegdomen åt Herren syna seg for dykk.» 003 LEV 009 007 So sagde han til Aron: «Kom hit åt altaret, og ofra syndofferet og brennofferet ditt, og gjer soning for deg og for folket, og ber so fram offergåva frå folket og gjer soning for deim, soleis som Herren hev sagt!» 003 LEV 009 008 So steig Aron fram åt altaret, og slagta uksekalven som skulde vera syndoffer for honom sjølv. 003 LEV 009 009 Sønerne hans gav honom blodet, og han duppa fingeren i blodet, og strauk det på altaret, og det som var att av blodet, helte han ut tett innmed altarfoten. 003 LEV 009 010 Feittet og nyro og den store livreflaga av syndofferdyret brende han på altaret, so røyken steig upp mot himmelen, soleis som Herren hadde sagt med Moses; 003 LEV 009 011 men kjøtet og hudi brende han i elden utanfor lægret. 003 LEV 009 012 So slagta han brennofferdyret. Sønerne hans gav honom blodet, og han skvette det rundt ikring på altaret. 003 LEV 009 013 Sidan rette dei sjølve brennofferet til honom, stykke for stykke, og hovudet, og han brende det på altaret, so røyken steig upp mot himmelen. 003 LEV 009 014 Innvolen og føterne tvo han i vatn, og so brende han det og på altaret i hop med hitt. 003 LEV 009 015 So bar han fram offergåvorne frå folket. Fyrst tok han bukken som skulde vera syndoffer for folket, og slagta honom, og bar honom fram til syndoffer, liksom det fyrste offerdyret. 003 LEV 009 016 Sameleis førde han fram brennofferet, og stelte det til på rette gjerdi. 003 LEV 009 017 Sidan bar han fram grjonofferet; av det tok han ein neve og brende på altaret umfram morgon-brennofferet. 003 LEV 009 018 So slagta han uksen og veren, takkofferet frå folket; sønerne hans gav honom blodet, og han skvette det rundt ikring på altaret. 003 LEV 009 019 Og feittet av uksen, og spælen og netja og nyro og den store livreflaga av veren, 003 LEV 009 020 alt feittet, lagde dei uppå bringestykki. Og Aron brende feittet på altaret, so røyken steig upp mot himmelen; 003 LEV 009 021 men bringestykki og det høgre låret svinga han att og fram for Herrens åsyn, som Moses hadde sagt til honom. 003 LEV 009 022 Og Aron lyfte henderne yver folket og velsigna deim, og so steig han ned, etter han hadde bore fram syndofferet og brennofferet og takkofferet. 003 LEV 009 023 Sidan gjekk Moses og Aron inn i møtetjeldet, og då dei kom ut att, velsigna dei folket. Då synte herlegdomen åt Herren seg for heile folket, 003 LEV 009 024 og det for eld ut frå Herren åsyn og brende upp det som var på altaret, både brennofferet og feittet, og då folket såg det, ropa dei alle høgt av gleda, og kasta seg ned, med andlitet mot jordi. 003 LEV 010 001 Men tvo av Arons-sønerne, Nadab og Abihu, tok kvar sitt glodfat og hadde gløder i, og lagde røykjelse på gløderne, og bar framand eld fram for Herrens åsyn, det som han hadde forbode deim. 003 LEV 010 002 Då for det eld ut frå Herren og tynte deim, og dei døydde for Herrens åsyn. 003 LEV 010 003 Og Moses sagde med Aron: «Dette var det Herren meinte då han sagde: «Min heilagdom eg syner på deim som er meg næst, og alt folket let eg mitt velde lysa fram.»» Og Aron tagde. 003 LEV 010 004 Men Moses ropa på Misjael og Elsafan, sønerne hans Uzziel, som var farbror åt Aron, og sagde med deim: «Kom hit, og ber frendarne dykkar burt frå heilagdomen og ut or lægret!» 003 LEV 010 005 So kom dei, og gjorde som Moses sagde, og bar deim ut or lægret i kjolarne deira. 003 LEV 010 006 Og Moses sagde til Aron og til Eleazar og Itamar, sønerne hans: «De skal ikkje ganga med uflitt hår og ikkje riva sund klædi dykkar; for då kjem de til å missa livet, og han vert vreid på heile lyden. Men brørne dykkar, heile Israels-ætti, må gråta yver den elden som Herren sende. 003 LEV 010 007 Og frå møtetjelddøri må de ikkje røyva dykk, so sant de ikkje vil missa livet; for Herrens salvingsolje er på dykk.» Og dei gjorde som Moses sagde. 003 LEV 010 008 Og Herren tala til Aron, og sagde: 003 LEV 010 009 «Vin eller nokon sterk drykk må du og sønerne dine ikkje drikka, når de gjeng inn i møtetjeldet; for då kjem de til å missa livet. Det skal vera ei æveleg lov for deg og etterkomarane dine, 003 LEV 010 010 so de kann skilja millom heilagt og vanheilagt og millom ureint og reint, 003 LEV 010 011 og læra Israels-folket alle dei bodi som Herren hev late Moses kunngjera for deim». 003 LEV 010 012 Sidan sagde Moses til Aron og til Eleazar og Itamar, deim av sønerne hans som var i live: «Tak det som er att av dei grjonofferi det hev bore fram for Herren, og et det usyrte frammed altaret; for det er høgheilagt. 003 LEV 010 013 De skal eta det på ein heilag stad; det er det som du og sønerne dine hev rett til av offergåvorne åt Herren; for so hev Herren sagt med meg. 003 LEV 010 014 Og svingebringa og lyftelåret skal de og eta på ein rein stad, du og sønerne og døtterne dine med deg; for det er den luten som er gjeven deg og borni dine av takkofferi frå Israels-folket. 003 LEV 010 015 Både lyftelåret og svingebringa skal dei bera fram i hop med offerfeittet, og svinga det att og fram for Herrens åsyn; sidan skal det høyra deg og borni dine til, og vera retten dykkar æveleg og alltid, soleis som Herren hev sagt.» 003 LEV 010 016 Då Moses tok til å spyrja etter syndofferbukken, fekk han vita at han var uppbrend. Då vart han harm på Eleazar og Itamar, deim som var att av sønerne hans Aron, og han sagde: 003 LEV 010 017 «Kvi hev de ikkje ete syndofferet på den heilage staden? De veit då det er høgheilagt, og han hev gjeve dykk det på den måten at de skal taka burt syndeskuldi frå lyden og gjera soning for deim hjå Herren. 003 LEV 010 018 Blodet vart ikkje bore innar i heilagdomen; difor skulde de ha ete offerkjøtet på den heilage staden, som eg sagde dykk.» 003 LEV 010 019 Då svara Aron: «Du veit at dei i dag hev bore fram syndofferet og brennofferet sitt for Herrens åsyn, og endå hev slik ei ulukka hendt meg. Um eg no hadde ete syndoffer i dag, trur du då Herren hadde tykt vel um det?» 003 LEV 010 020 Då Moses høyrde det, tykte han det var rett. 003 LEV 011 001 Og Herren tala atter til Moses og Aron, og sagde med deim: 003 LEV 011 002 «Tala til Israels-folket og seg: «Høyr no kva det er for nokre de må eta av alle dei firføtte dyri som liver på jordi: 003 LEV 011 003 Alle dyr som hev klauver og jortar, deim kann de eta. 003 LEV 011 004 Det er berre desse de ikkje må eta av deim som jortar og av dei som hev klauver: kamelen, for han jortar, men hev ikkje klauver; han skal vera urein for dykk, 003 LEV 011 005 og bergtassen, for han og jortar, men hev ingi klauver; han skal vera urein for dykk, 003 LEV 011 006 og haren, for um han jortar, so hev han ikkje klauver han heller; han skal vera urein for dykk, 003 LEV 011 007 og svinet, for det hev klauver, men det jortar ikkje; det skal vera ureint for dykk. 003 LEV 011 008 Kjøtet deira må de ikkje eta, og er dei daude, so må de ikkje røyva deim; dei skal vera ureine for dykk. 003 LEV 011 009 Høyr so kva de må eta av det som er i vatnet: Alt som er i vatnet, i havet og i elvarne, og hev uggar og reist, kann de eta. 003 LEV 011 010 Men slikt som ikkje hev uggar og reist av alt det som finst i hav eller å, av alt det som yrer i vatnet, alle kvikjende som held til der, det skal vera ein styggedom for dykk. 003 LEV 011 011 Ein styggedom skal dei vera for dykk; kjøtet deira må de ikkje eta, og er dei daude, so skal de styggjast ved kropparne deira. 003 LEV 011 012 Alt i vatnet som ikkje hev uggar og reist, skal vera ein styggedom for dykk. 003 LEV 011 013 Høyr no og kva det er for fuglar de skal hava stygg til og ikkje må eta, av di dei er ufysne: Ørnen og gribben og sjøørnen 003 LEV 011 014 og glenta og heile falkeætti 003 LEV 011 015 og alle fuglar av ramneætti 003 LEV 011 016 og strussen og gauken og måsen og alle haukeslag 003 LEV 011 017 og kattula og kavfuglen og stunulven 003 LEV 011 018 og kveldknarren og pelikanen og etslegribben 003 LEV 011 019 og storken og heidloi med alle andre fuglar av same ætti, og herfuglen og skinnvengja. 003 LEV 011 020 Alt krek som hev vengjer og krabbar på marki, skal vera ein styggedom for dykk: 003 LEV 011 021 Av alt sovore krek må de ikkje eta anna enn det som ovanfor bakføterne hev leggjer til å hoppa på marki med. 003 LEV 011 022 Av det kann de eta dei slagi som dei kallar fljugaren og slukaren og springaren og sprettaren. 003 LEV 011 023 Men alt anna krek som hev vengjer og krabbar på marki, skal vera ein styggedom for dykk. 003 LEV 011 024 No skal eg segja dykk kva det er for dyr de vert ureine av - den som kjem nær kroppen deira etter dei er daude, han er urein alt til kvelds, 003 LEV 011 025 og den som hev bore på slik ein daud kropp, lyt två klædi sine, og er urein alt til kvelds -: 003 LEV 011 026 Alle dyr som hev høver, og ikkje klauver, og som ikkje jortar, skal vera ureine for dykk; den som kjem nær deim, vert urein. 003 LEV 011 027 Og alle firføtte dyr som gjeng på labbar, skal vera ureine for dykk; den som kjem nær deim når dei er daude, han er urein alt til kvelds, 003 LEV 011 028 og den som hev bore på slikt eit daudt dyr, lyt två klædi sine, og er urein alt til kvelds. Ureine skal dei vera for dykk. 003 LEV 011 029 Av alle smådyr som røyver seg på jordi er det fyrst og fremst desse som skal vera ureine for dykk: Røysekatten og musi og alle fjorføtleslag, 003 LEV 011 030 og bustyvelen og vonden og padda og snigelen og litkvervingen. 003 LEV 011 031 Deim skal de halda for dei ureinaste av alle smådyr; den som kjem nær deim når dei er daude, er urein alt til kvelds. 003 LEV 011 032 Og alt det som dei dyri dett ned på når dei daudar, vert ureint, både trekoppar og klæde og skinn og sekkjer og kva det elles er som vert nytta i huset; det skal leggjast i vatn, og er ureint alt til kvelds; sidan er det reint. 003 LEV 011 033 Dett eit av dyri ned i ein leirkopp, so vert alt det som er i koppen ureint, og han skal slåast sund. 003 LEV 011 034 All mat som folk et, og som vert tillaga med vatn, og alt drikka som folk drikk, vert ureint, kva kjerald det er i. 003 LEV 011 035 Alt det som slik ein daud kropp dett ned i, vert ureint; er det ein bakaromn eller ei eisa, so skal dei rivast ned; dei er ureine, og skal vera ureine for dykk. 003 LEV 011 036 Berre kjeldor og brunnar som det renn vatn åt, er like reine; men den som tek i den daude kroppen som ligg der, vert urein. 003 LEV 011 037 Dett dyret ned i korn som skal vera til såfrø, so er kornet like reint, 003 LEV 011 038 men hev dei havt vatn på det, og det so dett slikt eit daudt dyr ned i, so skal kornet vera ureint for dykk. 003 LEV 011 039 Daudar noko av dei dyri som skal vera til føda for dykk, so er den som kjem nær skrotten deira urein alt til kvelds, 003 LEV 011 040 den som hev ete av kjøtet deira, lyt två klædi sine, og er urein alt til kvelds, og den som hev bore på den daude skrotten, lyt og två klædi sine og er urein alt til kvelds. 003 LEV 011 041 Alt kreket som krelar på marki, er ein styggedom, og må ikkje etast. 003 LEV 011 042 Korkje det som skrid på buken, eller det som gjeng på fire eller fleire føter, må de eta; for det er ufyse. 003 LEV 011 043 Gjer dykk ikkje sjølve ufysne med noko av det krelande kreket, og sulka dykk ikkje med det, so de vert ureine! 003 LEV 011 044 Eg, Herren, er dykkar Gud, og de skal helga dykk og vera heilage; for eg er heilag; de skal ikkje sulka dykk sjølve med noko av det kreket som krabbar på marki. 003 LEV 011 045 Kom i hug: Eg er Herren, som førde dykk ut or Egyptarlandet og vil vera dykkar Gud, og de skal vera heilage; for eg er heilag. 003 LEV 011 046 Dette er lovi um dyri og fuglarne og alt det livande som leikar i vatnet, og alle dei kvikjende som yrer på jordi, 003 LEV 011 047 so de kann skilja det reine frå det ureine, og dei dyri som kann etast frå deim, som ikkje må etast.»» 003 LEV 012 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 012 002 «Tala til Israels-borni og seg: «Når ei kvende kjem i barnseng og fær ein son, so skal ho vera urein i sju dagar, likso lenge som når ho hev månadstidi si. 003 LEV 012 003 Den åttande dagen skal huveholdet umskjerast på sonen. 003 LEV 012 004 Sidan skal ho halda seg heime i tri og tretti dagar, medan blodet gjeng og ho reinskast; ikkje må ho røra noko heilagt, og ikkje må ho koma til heilagdomen fyrr reinskingsdagarne hennar er lidne. 003 LEV 012 005 Fær ho eit møybarn, so vert ho vera urein i tvo vikor, som når ho hev sine eigne tider, og sidan skal ho halda seg heime i seks og seksti dagar, medan blodet gjeng og ho reinskast. 003 LEV 012 006 Når reinskingstidi er ute, anten ho hev fenge son eller dotter, so skal ho koma med eit årsgamalt lamb til brennoffer og ein duveunge eller ei turtelduva til syndoffer; det skal ho bera fram åt møtetjelddøri, og gjeva det til presten, 003 LEV 012 007 og presten skal ofra det for Herrens åsyn, og gjera soning for henne, so ho vert rein etter blødingi. Denne lovi gjeld for alle kvende som hev fenge barn, anten det er son eller dotter. 003 LEV 012 008 Men den sim ikkje hev råd til å ofra eit lamb, skal ho taka tvo turtelduvor eller tvo duveungar, den eine til brennoffer og den andre til syndoffer, og presten skal gjera soning for henne; då vert ho rein att.»» 003 LEV 013 001 Og Herren tala atter til Moses og Aron, og sagde: 003 LEV 013 002 «Når nokon fær notror eller utbrot eller ein ljos flekk på hudi, og det synest laga seg til spillsykja på likamen hans, so skal dei koma til Aron, øvstepresten, med honom, eller til ein av dei hine prestarne, Arons-sønerne. 003 LEV 013 003 Presten skal skoda dei såre flekkjerne på hudi, og dersom det synest liggja djupare enn skinnet, og håri på dei hev kvitna, so er det spillsykja, og med same presten ser det, skal han segja mannen urein. 003 LEV 013 004 Er det ein kvit sårkeflekk han hev fenge på hudi, og flekken ikkje synest liggja djupare enn skinnet, og håri på honom ikkje hev kvitna, so skal presten halda den sjuke innestengd i sju dagar. 003 LEV 013 005 Den sjuande dagen skal han sjå honom yver; tykkjer han då at sårken hev stana og ikkje breidt seg vidare ut yver hudi, so skal han halda mannen innestengd i sju dagar til. 003 LEV 013 006 Når dei er lidne, skal presten sjå honom yver ein gong til, og dersom den såre flekken hev vorte dim, og ikkje hev ete um seg på hudi, so skal han segja mannen rein; for då er det berre eit meinlaust utbrot; han skal två klædi sine, so er han rein. 003 LEV 013 007 Men et utbrotet meir og meir um seg på hudi hans etter han synte seg fram for presten og bad at han vilde segja honom rein - 003 LEV 013 008 ser presten, når den sjuke synar seg fram for honom andre venda, at utbrotet på hudi hev auka, so skal han segja honom urein; for då er det spillsykja. 003 LEV 013 009 Når ein hev fenge spillsykja, so skal dei koma til presten med honom. 003 LEV 013 010 Ser då presten kvite notror på hudi, som håri hev kvitna på, og som det gror villkjøt i, 003 LEV 013 011 So er det gamall spillsykja i hudi på likamen hans, og då skal presten segja honom urein; han treng ikkje fyrst stengja honom inne; for han er alt urein. 003 LEV 013 012 Bryt spillsykja ut so sterk at ho dekkjer heile hudi, frå hovud til fot, på den som er sjuk, kvar so presten fester augo sine - 003 LEV 013 013 ser presten, når han skodar den sjuke, at spillsykja hev breidt seg ut yver heile likamen hans, so skal han segja honom rein; er han heiltupp kvit vorten, so er han rein. 003 LEV 013 014 Men so snøgt det syner seg villkjøt på honom, er han urein, 003 LEV 013 015 og når presten ser villkjøtet, skal han segja honom urein; for villkjøtet er ureint; det er spillsykja i det. 003 LEV 013 016 Gjeng villkjøtet burt att, og den sjuke vert kvit, so skal han koma til presten, 003 LEV 013 017 og når presten hev skoda honom, og set at han hev vorte kvit, so skal han segja honom rein; for då er han rein. 003 LEV 013 018 Fær nokon ein verk, og den vert lækt, 003 LEV 013 019 men det sidan kjem ei kvit notra eller ein bleikraud flekk der verken hev vore, so skal han syna seg fram for presten. 003 LEV 013 020 Presten skal sjå honom yver, og dersom flekken synest vera lågare enn skinnet, og håri på honom hev kvitna, so skal han segja mannen urein; for då hev det vore spillsykja som braut ut i verken. 003 LEV 013 021 Men ser presten at det ikkje er kvite hår på flekken, og at han ikkje er lågare enn skinnet, og at han hev vorte dim, so skal han halda mannen innestengt i sju dagar. 003 LEV 013 022 Et so flekken vidare og vidare um seg på hudi hans, so skal presten segja honom urein; då er det sjukdom. 003 LEV 013 023 Men held flekken seg på same staden og ikkje et seg utyver, so er det berre æret etter verken, og då skal presten segja honom rein. 003 LEV 013 024 Hev nokon fenge eit brunesår på hudi, og kjøtet som gror i såret ter seg som ein bleikraud eller kvit flekk, 003 LEV 013 025 so skal presten skoda såret. Synest då flekken liggja djupare enn skinnet, og hev håri på honom kvitna, so er det spillsykja som hev brote ut i brunesåret, og presten skal segja mannen urein; det er spillsykja, det er’kje til å taka mist av. 003 LEV 013 026 Men ser presten, når han skodar flekken, at det ikkje er kvite hår på honom, og at han ikkje er lågare enn skinnet, og at han er dim, so skal han stengja mannen inne i sju dagar. 003 LEV 013 027 Den sjuande dagen skal han sjå honom yver, og dersom flekken hev ete um seg på skinnet hans, so skal presten segja honom urein; då er det spillsykja. 003 LEV 013 028 Men er flekken dim og hev halde seg på same staden og ikkje ete seg utyver, so er det merke etter brunesåret, og presten skal segja mannen rein; for dette er berre æret etter brunesåret. 003 LEV 013 029 Fær mann eller kvende ein sårkeflekk på hovudet eller i skjegget, 003 LEV 013 030 so skal presten skoda flekken, og dersom flekken synest liggja djupare enn skinnet, og det er tunne, grågule hår på honom, so skal presten segja det menneskjet ureint; då er det skurv, hår- eller skjeggsjuka. 003 LEV 013 031 Tykkjer presten som skodar sårkeflekken, at han ikkje ligg djupare enn skinnet, men der ikkje er svarte hår å sjå, so skal han halda den skurvute innestengd i sju dagar. 003 LEV 013 032 Den sjuande dagen skal han skoda den såre flekken, og dersom skurvet ikkje hev ete seg utyver, og det ikkje hev kome grågule hår på det, og det ikkje synest liggja djupare enn skinnet, 003 LEV 013 033 so skal den skurvute raka seg, men ikkje på skurveflekken, og presten skal halda honom innestengd i sju dagar til. 003 LEV 013 034 Når då presten den sjuande dagen skodar sårkeflekken endå ein gong, og skurvet ikkje hev ete um seg, og ikkje synest liggja djupare enn skinnet, so skal han segja den sjuke rein; han skal två klædi sine, so er han rein. 003 LEV 013 035 Er det likt til at skurvet vil eta um seg på hudi, etter den sjuke var sagd rein, 003 LEV 013 036 so skal presten sjå på honom, og ser han at skurvet hev breidt seg ut på skinnet hans, so treng han ikkje leita etter dei grågule håri; mannen er urein kor som er. 003 LEV 013 037 Men synest det for hans augo som skurvet hev stana, og hev det grott svarte hår på skurveflekken, so er sjukdomen lækt; den skurvute er rein att, og presten skal segja honom rein. 003 LEV 013 038 Fær mann eller kvende mange kvite flekkjer på likamen, 003 LEV 013 039 so skal presten sjå deim yver. Ser han då dimme, kvite flekker på skinnet deira, so er det bohak, som hev brote ut på deim, og dei er like reine for det. 003 LEV 013 040 Um ein misser håret, og vert snaud i hovudet, so er han like rein for det. 003 LEV 013 041 Fer håret av honom framantil, so han vert fleinskalla, so er han og like rein. 003 LEV 013 042 Men syner det seg bleikraude sårkeflekkjer der han er snaud, anten det er bak eller framme i hovudet, so er det spillsykja som bryt ut i nakken eller skallen hans. 003 LEV 013 043 Då skal presten skoda honom, og dersom han i nakken eller skallen hans finn bleikraude sårkenotror som likjest dei notrone ein spillsjuk kann hava på bulen, 003 LEV 013 044 so hev sjukdomen teke honom; han er urein, og presten skal med ein gong segja honom urein; han hev fenge sjuken i hovudet. 003 LEV 013 045 Den som spillsykja hev råma, lyt ganga med sundrivne klæde og uflitt hår; han skal sveipa eit plagg kring skjegget og ropa: «Urein, urein!» 003 LEV 013 046 Alt medan sjukdomen held honom, skal han gjelda for urein; for urein er han. For seg sjølv skal han bu; utanfor lægret skal han hava sitt tilhald. 003 LEV 013 047 Kjem det åtflekkjer på eit klædeplagg, ullplagg eller linplagg, 003 LEV 013 048 eller på ty som er vove eller bunde av lin- eller ullgarn, eller på ler eller noko som er gjort av ler, 003 LEV 013 049 og er flekkjerne som syner seg på klædeplagget eller på leret eller vevnaden eller bundingen, eller på noko som er gjort av ler, ljosgrøne eller raudvorne, so er det spillsykja, og det skal synast for presten. 003 LEV 013 050 Når presten hev skoda det, skal han halda det som flekkjerne er på, innelæst i sju dagar. 003 LEV 013 051 Ser han so den sjuande dagen at flekkjerne på klædeplagget eller vevnaden eller bundingen eller leret, kva det so leret er nytta til, hev ete seg vidare utyver, so er det stygg spillsykja i flekkjerne; det som dei hev synt seg på, er ureint, 003 LEV 013 052 og skal brennast upp, anten det er eit klædeplagg eller vevnad eller bunding av ull eller lin, eller noko som er gjort av ler; det fylgjer fårleg sott med det; di skal det brennast upp i elden. 003 LEV 013 053 Ser presten at flekkjerne på klædeplagget eller vevnaden eller bundingen eller leret ikkje hev ete um seg, 003 LEV 013 054 so skal han setja folk til å två det som flekkjerne hev synt seg på, og halda det innelæst sju dagar til. 003 LEV 013 055 Når han so skodar det etter det er tvege, og flekkjerne ikkje er annleis å sjå til enn fyrr, so er det ureint, endå skaden ikkje hev ete seg vidare utyver; det skal brennast upp i elden; for det er åt i det, på ranga eller på retta. 003 LEV 013 056 Men ser han at flekkjerne på plagget, eller på leret eller vevnaden eller bundingen, hev bleikna etter tvåtten, so skal han skjera deim ut. 003 LEV 013 057 Kjem dei att sidan, på klædeplagget eller vevnaden eller bundingen, eller på noko som er gjort av ler, so er det det vonde som bryt ut på nytt lag, og då skal ein brenna upp det som flekkjerne hev synt seg på. 003 LEV 013 058 Men dei klædi og det vovne og bundne tyet, og det leret som flekkjerne gjeng burt av når ein tvær det, det skal tvåast upp att, so er det reint. 003 LEV 013 059 Dette er lovi um åtflekkjer på ull- eller linklæde og vevnad og bunding, og allslags ting som er gjorde av ler, so de kann vita når sovore skal haldast for reint, og når det skal haldast for ureint.» 003 LEV 014 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 014 002 «So er dei fyresegnerne de skal fylgja når ein som hev havt spillsykja, skal reinsast: Han skal førast fram for presten; 003 LEV 014 003 og presten skal ganga utanfor lægret og sjå honom yver, og dersom han er lækt for sjukdomen, 003 LEV 014 004 so skal presten segja folk til å henta tvo livande reine fuglar og noko cedertre og karmesin og bergmynta til den som skal reinsast, 003 LEV 014 005 og lata deim slagta den eine fuglen uppyver eit leirfat som er fyllt med kjelde- eller bekkjevatn. 003 LEV 014 006 So skal han taka den livande fuglen og cedertreet og karmesinen og bergmynta, og duppa alt saman, den levande fuglen med, i blodet av den fuglen som er slagta yver kjeldevatnet, 003 LEV 014 007 og skvetta det sju vendor på den som skal reinsast etter spillsykja, og reinsa honom, og den livande fuglen skal han lata fljuga sin veg. 003 LEV 014 008 So skal den som vert reinsa två klædi sine, og raka av seg alt håret, og lauga seg, so vert han rein, og sidan kann han få koma inn i lægret; men han skal halda seg utanfor tjeldbudi si i sju dagar. 003 LEV 014 009 Den sjuande dagen skal han raka seg att; både hovudhåret og skjegget og augnebrunerne, alt håret sitt, skal han raka av seg; og han skal två klædi sine, og lauga likamen sin i vatn. Då er han rein. 003 LEV 014 010 Den attande dagen skal han taka tvo verlamb som ikkje hev lyte, og eit årsgamalt lytelaust saulamb, og til grjonoffer tri kannor fint mjøl som er blanda med olje, og so ein halvpott med olje. 003 LEV 014 011 Og presten som stend fyre reinsingi, skal føra den som vert reinsa og alle offergåvorne hans fram for Herrens åsyn i møtetjelddøri. 003 LEV 014 012 So skal presten taka det eine lambet og den halve potten med olje og bera fram til skuldoffer, og svinga det att og fram for Herrens åsyn. 003 LEV 014 013 Lambet skal dei slagta på same staden som dei slagtar syndofferet og brennofferet, på den heilage staden; for skuldofferet høyrer presten til liksom syndofferet; det er høgheilagt. 003 LEV 014 014 So skal presten taka noko av skuldofferblodet og strjuka på den høgre øyresnippen åt den som vert reinsa, og på den høgre tumarsfingeren og den høgre tumarståi hans; 003 LEV 014 015 og han skal taka noko av den halve potten olje og hella ut i den vinstre handi si, 003 LEV 014 016 og so duppa den høgre peikefingeren i oljen som han hev i vinstre handi, og skvetta med fingeren av oljen sju gonger for Herrens åsyn. 003 LEV 014 017 Noko av den oljen som er att i handi hans, skal han strjuka på den høgre øyresnippen åt den som vert reinsa, og på den høgre tumarsfingeren og den høgre tumarståi hans, yver skuldofferblodet. 003 LEV 014 018 Og det som endå er att i handi hans av oljen, skal han strjuka på hovudet åt den som vert reinsa. Soleis skal presten gjera soning for honom for Herrens åsyn. 003 LEV 014 019 So skal presten bera fram syndofferet, so den som vert reinsa kann få soning for det som var ureint ved honom, og sidan skal han slagta brennofferet. 003 LEV 014 020 Når då presten hev bore fram brennofferet og grjonofferet på altaret, og fullført soningi for honom, so er han rein att. 003 LEV 014 021 Men er det ein fatig mann som ikkje hev råd til so mykje, so skal han taka eit lamb til skuldoffer - det skal svingast att og fram til soning for honom - og ei kanna fint mjøl, blanda med olje, til grjonoffer, og ein halv pott med olje, 003 LEV 014 022 og so tvo turtelduvor eller duveungar, det som han hev råd til; den eine skal vera syndoffer, og den andre brennoffer. 003 LEV 014 023 Den åttande dagen etter han hev vorte rein, skal han bera offergåvorne fram for Herrens åsyn til møtetjelddøri, og gjeva deim til presten. 003 LEV 014 024 Og presten skal taka skuldofferlambet og oljen og svinga det att og fram for Herrens åsyn. 003 LEV 014 025 Når skuldofferlambet er slagta, skal presten taka noko av skuldofferblodet og strjuka på den høgre øyresnippen åt den som vert reinsa, og på den høgre tumarsfingeren og den høgre tumarståi hans. 003 LEV 014 026 So skal han hella noko av oljen ut i den vinstre handi si 003 LEV 014 027 og med den høgre peikefingeren skvetta sju vendor for Herrens åsyn av oljen som han hev i vinstre handi. 003 LEV 014 028 Noko av den oljen som presten hev i vinstre handi, skal han strjuka på den høgre øyresnippen åt den som vert reinsa, og på den høgre tumarsfingeren og den høgre tumarståi hans, yver skuldofferblodet, 003 LEV 014 029 og det som endå er att av oljen som presten hev i handi, skal han strjuka på hovudet åt den som vert reinsa, so han kann finna nåde hjå Herren. 003 LEV 014 030 So skal han bera fram turtelduvorne eller duveungarne, det som han hadde råd til å gjeva, 003 LEV 014 031 den eine til syndoffer og den andre til brennoffer, og i hop med deim grjonofferet. Soleis skal presten gjera soning framfor Herrens åsyn for den som skal reinsast. 003 LEV 014 032 Dette er dei fyresegnerne de skal fylgja når ein som hev liti råd, skal reinsast etter spillsykja.» 003 LEV 014 033 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 014 034 «Når de kjem inn i Kana’ans-landet, som eg gjev dykk til eiga, og eg let det koma spillsykja på noko av husi i landet dykkar, 003 LEV 014 035 so skal huseigaren koma og segja frå til presten, at det hev synt seg flekkjer som likjest spillsykja på huset hans. 003 LEV 014 036 Då skal presten setja deim til å rydja utor huset innan han kjem og skodar skaden, so ikkje alt som er der, skal verta ureint, og so skal han koma og skoda huset. 003 LEV 014 037 Ser han då at flekkjerne på husveggjerne ter seg som grøngule eller raudvorne sukkor, og synest liggja djupare enn veggflata, 003 LEV 014 038 so skal han ganga til døri og ut or huset, og halda det læst i sju dagar. 003 LEV 014 039 Den sjuande dagen skal presten koma att og sjå etter, og ser han då at skaden hev ete um seg på husveggjerne, 003 LEV 014 040 so skal han setja folk til å brjota ut dei steinarne som flekkjerne hev synt seg på, og kasta deim på ein urein stad utanfor byen. 003 LEV 014 041 Dei skal skrapa huset innantil, rundt ikring, og leiret som dei hev skrapa av, skal dei og føra burt og kasta på ein urein stad utanfor byen. 003 LEV 014 042 Og so skal dei taka andre steinar og setja inn i staden for dei gamle, og nytt leir skal dei taka og klina huset med. 003 LEV 014 043 Bryt det vonde ut att på huset, etter steinarne er uttekne, og huset er skrapa og klint, 003 LEV 014 044 so skal presten koma og sjå etter, og ser han då at skaden hev ete um seg, so er det stygg spillsykja på huset; det er ureint, 003 LEV 014 045 og dei skal riva det ned, både steinarne og timberet og alt leiret, og føra det ut or byen, til ein urein stad. 003 LEV 014 046 Den som gjeng inn i huset dei dagarne det er attlæst, han vert urein alt til kvelds. 003 LEV 014 047 Den som hev lege i huset, skal två klædi sine, og det same skal den som hev ete der. 003 LEV 014 048 Ser presten, når han kjem og skodar huset, at dei stygge flekkjerne ikkje hev ete um seg etter det vart klint, so skal han segja huset reint; for då er det vonde burte. 003 LEV 014 049 So skal han til syndoffer for huset taka tvo fuglar og noko cedertre og karmesin og bergmynta. 003 LEV 014 050 Den eine fuglen skal han slagta yver eit leirfat som er fyllt med kjelde- eller bekkjevatn, 003 LEV 014 051 og so skal han taka cedertreet og bergmynta og karmesinen og den livande fuglen, og duppa det i blodet av den fuglen som er slagta, og i kjeldevatnet, og skvetta på huset sju vendor. 003 LEV 014 052 Når han då hev reinsa huset for synd med fugleblodet og kjeldevatnet og den livande fuglen og cedertreet og bergmynta og karmesinen, 003 LEV 014 053 so skal han sleppa den livande fuglen ut or byen og lata honom fljuga. Soleis skal han gjera soning for huset, so det vert reint. 003 LEV 014 054 So er fyresegnerne um allslags spillsykja, og um skurv, 003 LEV 014 055 og um åtflekkjer på klæde og hus, 003 LEV 014 056 og um notror og utbrot og ljose flekkjer på hudi, 003 LEV 014 057 so de kann vita når noko er ureint, og når det er reint.» Dette var lovi um spillsykja. 003 LEV 015 001 Og Herren tala atter til Moses og Aron, og sagde: 003 LEV 015 002 «Tala til Israels-borni og seg til deim: «Når ein mann hev sådflod, so er han urein. 003 LEV 015 003 So lenge flodi varer, fylgjer det ureinskap med honom, og det anten likamen gjev væta frå seg jamt eller stundom held henne inne; i båe høve er han urein. 003 LEV 015 004 Kvar lega han ligg på og kvar sess han sit på, vert urein. 003 LEV 015 005 Den som kjem nær lega hans, lyt två klædi sine og lauga seg, og er urein alt til kvelds. 003 LEV 015 006 Og den som set seg på noko han hev sete på, lyt og två klædi sine og lauga seg, og er urein alt til kvelds. 003 LEV 015 007 Like eins den som kjem nær den sjuke sjølv; han lyt två klædi sine og lauga seg, og er urein alt til kvelds. 003 LEV 015 008 Kjem den sjuke til å sputta på ein som er rein, so lyt den han hev sputta på två klædi sine og lauga seg, og er urein alt til kvelds. 003 LEV 015 009 Kvar sal og kvart vognsæte som den sjuke sit på, vert ureint. 003 LEV 015 010 Den som kjem nær noko av det han hev under seg, vert urein alt til kvelds, og den som ber det burt, lyt två klædi sine og lauga seg, og er urein alt til kvelds. 003 LEV 015 011 Tek den sjuke burtpå nokon, og ikkje fyrst hev skylt henderne sine i vatn, so lyt den han hev teke burtpå två klædi sine og lauga seg, og er urein alt til kvelds. 003 LEV 015 012 Kjem den sjuke nær eit leirfat, so skal det slåast sund; men er det eit trefat, so skal det skyljast i vatn. 003 LEV 015 013 Når den sjuke hev kome seg av flodi, skal han telja sju dagar fram frå di han vart god att; då skal han två klædi sine, og lauga likamen sin i kjelde- eller bekkjevatn, so er han rein. 003 LEV 015 014 Den åttande dagen skal han taka tvo turtelduvor eller tvo duveungar, og ganga fram i møtetjelddøri for Herrens åsyn, og gjeva deim til presten, 003 LEV 015 015 og presten skal ofra deim, den eine til syndoffer, og den andre til brennoffer. Soleis skal presten gjera soning for honom for Herrens åsyn, so han vert rein att etter sjukdomen. 003 LEV 015 016 Når det gjeng såd frå ein mann i svevne, so skal han lauga heile likamen sin i vatn, og han er urein alt til kvelds. 003 LEV 015 017 Og alle klæde eller skinnplagg som sådet hev kome på, lyt tvåast vel, og er ureine alt til kvelds. 003 LEV 015 018 Ligg ein mann hjå eit kvende, og det gjeng såd frå honom, so lyt dei båe lauga seg, og vera ureine alt til kvelds. 003 LEV 015 019 Når eit kvende hev månadstidi si, og det gjeng blod frå henne, so er ho urein i sju dagar, og den som kjem nær henne, er urein alt til kvelds. 003 LEV 015 020 Alt ho ligg eller sit på medan ho hev det soleis, vert ureint. 003 LEV 015 021 Den som kjem nær lega hennar, lyt två klædi sine og lauga seg, og er urein alt til kvelds. 003 LEV 015 022 Og den som kjem nær noko av det ho hev sete på, lyt og två klædi sine og lauga seg, og er urein alt til kvelds. 003 LEV 015 023 Ligg det eitkvart i sengi eller i sessen hennar, og nokon kjem nær det, so er han urein alt til kvelds. 003 LEV 015 024 Og dersom ein mann ligg med henne, og det kjem blod på honom, so vert han og urein i sju dagar, og alt det han ligg på, vert ureint. 003 LEV 015 025 Når det gjeng blod frå eit kvende i mange dagar på ei tid som ho ikkje hev månadssjuken sin, eller når blodet gjeng frå henne lenger enn vanleg i månadstidi, so er ho urein so lenge denne ureine flodi varer, liksom når ho hev månadssjuken. 003 LEV 015 026 Um alt det ho ligg på medan ho hev blodflod, gjeld det same som er sagt um lega hennar det bil ho hev månadssjuken, og alt ho sit på, vert ureint, som når ho hev månadssjuken. 003 LEV 015 027 Den som kjem nær det, vert urein; han lyt två klædi sine og lauga seg, og er urein alt til kvelds. 003 LEV 015 028 Vert ho god att av blodflodi, so skal ho telja sju dagar fram; so er ho rein. 003 LEV 015 029 Og den åttande dagen skal ho taka tvo turtelduvor eller tvo duveungar og bera åt møtetjelddøri, til presten, 003 LEV 015 030 og presten skal ofra deim, den eine til syndoffer, og den andre til brennoffer. Soleis skal presten gjera soning for henne for Herrens åsyn, so ho vert rein att etter sjukdomen. 003 LEV 015 031 De skal vara Israels-borni for det som kann gjera deim ureine, so dei ikkje skal sulka bustaden min, som eg hev reist millom deim, og lata livet for ureinska si. 003 LEV 015 032 Dette er lovi um deim som hev flod: um menner som det gjeng såd frå, so dei vert ureine, 003 LEV 015 033 og um kvende som hev månadstidi si, og um folk som er flodsjuke, både menner og kvende, og um menner som ligg med ureine kvende.»» 003 LEV 016 001 Då dei tvo Arons-sønerne var slokna, dei som laut døy for di dei gjekk fram for Herrens åsyn, då tala Herren til Moses, 003 LEV 016 002 og sagde til honom: «Seg med Aron, bror din, at han ikkje må ganga inn i heilagdomen, innanfor forhenget og fram åt kista med kerubarne, kva tid han vil; då kunde han missa livet; for uppyver kerubarne syner eg meg i skyi. 003 LEV 016 003 Soleis lyt Aron vera budd når han skal ganga inn i heilagdomen: Han skal hava med seg ein ung ukse til syndoffer og ein ver til brennoffer. 003 LEV 016 004 Og han skal klæda seg i ein vigd linkjole, og hava ei linbrok på seg næst kroppen, og binda eit linbelte kring livet, og sveipa eit linplagg kring hovudet; vigde klæde lyt det vera, og fyrr han tek deim på seg, skal han lauga likamen sin i vatn. 003 LEV 016 005 Og av Israels-lyden skal han få tvo geitebukkar til syndoffer og ein ver til brennoffer. 003 LEV 016 006 So skal Aron leida fram syndofferuksen sin, og beda for seg og huset sitt. 003 LEV 016 007 Og han skal taka båe bukkarne, og leida deim fram for Herrens åsyn i møtetjelddøri. 003 LEV 016 008 Og han skal draga strå um bukkarne, eit for Herren og eit for Azazel. 003 LEV 016 009 Og den bukken som fell på Herrens lut, skal han leida fram og ofra til syndoffer. 003 LEV 016 010 Men den som fell på Azazels lut, skal leidast livande fram for Herrens åsyn, og dei skal lesa bøner yver honom, og senda honom ut i øydemarki til Azazel. 003 LEV 016 011 Når Aron hev leidt fram syndofferuksen sin, og bede for seg og huset sitt, so skal han fyrst slagta uksen, 003 LEV 016 012 og so skal han fylla glodfatet sitt med gløder frå altaret der elden brenn for Herrens åsyn, og taka tvo nevar med finstøytt, angande røykjelse og bera innanfor forhenget, 003 LEV 016 013 og han skal leggja røykjelsen på elden for Herrens åsyn, so røyken gøymer lovtavlekista med kerubarne; elles lyt han døy. 003 LEV 016 014 So skal han taka noko av ukseblodet og skvetta med fingeren fremst på kisteloket mot aust, og framanfor kista skal han skvetta med fingeren av blodet sju gonger. 003 LEV 016 015 So skal han slagta den bukken som er etla til syndoffer for folket, og bera blodet innanfor forhenget, og gjera med det som han gjorde med blodet av uksen: skvetta det på kisteloket og framanfor kista. 003 LEV 016 016 Soleis skal han gjera soning for heilagdomen, og reinsa honom for dei broti som Israels-borni hev sulka honom med kvar gong dei hev synda, og det same skal han gjera med heile møtetjeldet, som er reist millom deim, midt i ureinskalpen deira. 003 LEV 016 017 Og det må ikkje finnast noko menneskje i møtetjeldet frå Aron gjeng inn og skal halda bøn i heilagdomen, og til han kjem ut att og hev gjort soning for seg og for huset sitt og for heile Israels-lyden. 003 LEV 016 018 So skal han ganga ut til altaret, som er reist for Herrens åsyn, og gjera soning for det: Han skal taka noko av ukseblodet og noko av bukkeblodet og strjuka rundt ikring på altarhorni, 003 LEV 016 019 og skvetta med fingeren av blodet på altaret sju gonger, og reinsa det for den sauren som Israels-borni hev sulka det med, og helga det. 003 LEV 016 020 Når Aron hev fullført soningi for heilagdomen og møtetjeldet og altaret, so skal han leida fram den livande bukken, 003 LEV 016 021 og leggja henderne på hovudet hans, og skrifta uppyver honom alle dei brot og misgjerningar Israels-folket hev gjort so ofte dei hev synda, og leggja deim på hovudet åt bukken, og so senda honom ut i øydemarki med ein mann som stend reidug. 003 LEV 016 022 Og bukken skal bera alle broti deira med seg til eit land som ligg langt, langt av leid. Når Aron hev sendt bukken ut i øydemarki, 003 LEV 016 023 skal han ganga inn i møtetjeldet, og taka av seg linklædi som han hadde på seg då han gjekk inn i heilagdomen, og gøyma deim der. 003 LEV 016 024 So skal han lauga likamen sin i vatn på ein heilag stad, og klæda seg i den vanlege bunaden sin, og so ganga ut att, og ofra brennofferet sitt og brennofferet for folket, og gjera soning for seg og for deim. 003 LEV 016 025 Og feittet av syndofferet skal han brenna på altaret, so røyken stig upp mot himmelen. 003 LEV 016 026 Den som hev leidt bukken burt til Azazel, lyt två klædi sine og lauga likamen sin i vatn; då fyrst kann han få koma inn i lægret. 003 LEV 016 027 Uksen og bukken som vart slagta til syndoffer, og som dei tok blodet av og bar inn i heilagdomen til soning, skal dei føra ut or lægret, og brenna både skinni og kjøtet og møki. 003 LEV 016 028 Den som brenner det, lyt två klædi sine og lauga likamen sin i vatn; sidan kann han koma inn i lægret. 003 LEV 016 029 Og dette skal vera ei æveleg lov hjå dykk: Den tiande dagen i den sjuande månaden skal de fasta og ikkje gjera noko slag arbeid, korkje den som er fødd og boren i landet, eller den framande som held til hjå dykk. 003 LEV 016 030 For den dagen skal dei gjera soning for dykk, og reinsa dykk for alle synderne dykkar, so de vert reine for Herren. 003 LEV 016 031 Ei høgtidshelg skal det vera for dykk, og då skal de fasta; det skal vera ei æveleg lov. 003 LEV 016 032 Den som skal standa for soningi, er presten, han som hev vorte salva og sett til å styra preste-embættet etter far sin. Han skal klæda seg i dei heilage linklædi, 003 LEV 016 033 og gjera soning for det høgheilage romet og møtetjeldet og altaret; og prestarne og heila ålmugen skal han og gjera soning for. 003 LEV 016 034 Det skal vera ei æveleg lov hjå dykk, at dei ein gong um året skal gjera soning for Israels-borni og reinsa deim for alle synderne deira.» Og Aron gjorde som Herren hadde sagt til Moses. 003 LEV 017 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 017 002 «Tala til Aron og sønerne hans og til heile Israels-folket, og seg med deim: «Høyr no kva Herren vil de skal gjera: 003 LEV 017 003 Er det nokon mann av Israels-ætti som slagtar ein ukse eller ein sau eller ei geit anten i eller utanfor lægret, 003 LEV 017 004 og ikkje leider deim fram til møtetjelddøri og ofrar Herren ei gåva framfor bustaden hans, so skal den mannen reknast jamgod med ein dråpsmann; han hev rent ut blod og skal rydjast ut or folket sitt. 003 LEV 017 005 Difor skal Israels-borni koma til Herren med slagtofferi sine som dei er vane å slagta ute på marki, og leida deim fram åt møtetjelddøri, til presten, og slagta deim til takkoffer åt Herren. 003 LEV 017 006 Og presten skal sprøyta blodet yver Herrens altar som stend framanfor møtetjelddøri, og brenna feittet til godange for Herren. 003 LEV 017 007 Og dei skal ikkje lenger gjeva offeri sine til dei raggute trolli som dei flyg etter. Dette skal vera ei æveleg lov for deim og etterkomarane deira.» 003 LEV 017 008 Og dette skal du segja med deim: «Dersom nokon av Israels-ætti, eller av dei framande som bur millom deim, ber fram eit brennoffer eller slagtoffer, 003 LEV 017 009 og ikkje kjem til møtetjelddøri med det og ofrar det til Herren, so skal den mannen rydjast ut or folket sitt. 003 LEV 017 010 Og dersom nokon av Israels-ætti, eller av dei framande som bur millom deim, et aldri so lite blod, so skal eg kvessa augo imot den mannen, og rydja honom ut or folket hans. 003 LEV 017 011 For livet i likamen ligg i blodet, og eg hev gjeve dykk lov til å hava blod på altaret til soning for livet dykkar. For blodet det sonar av di livet ligg i det. 003 LEV 017 012 Difor segjer eg til Israels-borni: Ingen av dykk må eta blod; dei framande som bur hjå dykk, må heller ikkje gjera det. 003 LEV 017 013 Og når nokon av Israels-borni, eller av dei framande som bur millom deim, veider villdyr eller fuglar som dei hev lov til å eta, so skal han lata blodet renna ut på marki og hava jord yver det. 003 LEV 017 014 For livet i likamen, det er blodet med livet som ligg i det; difor hev eg sagt til Israels-folket: De må ikkje eta blodet av noko kvikjende! For livet i kvart kvikjende, det er blodet som er i det; kven som et det, han skal rydjast ut. 003 LEV 017 015 Hev nokon mann, anten han er fødd i landet eller han er framand, ete av eit dyr som er sjølvdaudt eller ihelrive, so skal han två klædi sine og lauga seg, og er urein alt til kvelds; sidan er han rein. 003 LEV 017 016 Tvær han ikkje klædi sine og ikkje laugar likamen sin, so gjer han ei synd som han lyt lida for.»» 003 LEV 018 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 018 002 «Tala til Israels-folket, og seg med deim: «Eg er Herren, dykkar Gud. 003 LEV 018 003 De skal ikkje fara etter det som er skikk og sed i Egyptarlandet, der de fyrr budde, eller i Kana’ans-landet, som eg fører dykk til, og ikkje fylgja loverne deira. 003 LEV 018 004 Mine bod skal de lyda, og mine lover skal de halda dykk etter og fylgja. Eg er Herren, dykkar Gud; 003 LEV 018 005 de skal halda bodi og loverne mine; held menneskja deim, so skal ho finna livet i deim. Kom i hug: eg er Herren. 003 LEV 018 006 Ingen av dykk må koma innåt noko nærskyldt kvende og søkja seng med henne; kom i hug: eg er Herren. 003 LEV 018 007 Du skal hava age for lega åt far din og mor di. Ho er mor di; du skal ikkje søkja seng med henne. 003 LEV 018 008 Du skal ikkje søkja seng med stykmor di; ho er vivet åt far din. 003 LEV 018 009 Du skal ikkje søkja seng med syster di, som hev same far eller same mor som du; anten ho er fødd i eller utanfor huset, so skal du ikkje søkja seng med henne. 003 LEV 018 010 Du skal ikkje søkja seng med sonedotter eller dotterdotter di; for det er ditt eige avkjøme. 003 LEV 018 011 Du skal ikkje søkja seng med dotter åt stykmor di; ho er dotter åt far din, og ho er syster di. 003 LEV 018 012 Du skal ikkje søkja seng med farsyster di; det er same blodet som far din. 003 LEV 018 013 Du skal ikkje søkja seng med morsyster di; det er same blodet som mor di. 003 LEV 018 014 Du skal ikkje skjemma lega åt farbror din og koma kona hans for nær; for ho er farsyster di. 003 LEV 018 015 Du skal ikkje søkja seng med verdotter di. Ho er vivet åt son din; du skal ikkje søkja seng med henne. 003 LEV 018 016 Du skal ikkje søkja seng med brorkona di; ho er vivet åt din eigen bror. 003 LEV 018 017 Hev du havt samlega med et kvende, so skal du ikkje søkja seng med dotter hennar; heller ikkje skal du ganga i seng med sonedotter eller dotterdotter hennar. Det er blodskam; for dei er same folket. 003 LEV 018 018 Du skal ikkje gifta deg med versyster di og søkja seng med henne, medan kona di liver; for då set du hat millom deim. 003 LEV 018 019 Du skal ikkje koma innåt noko kvende og søkja seng med henne, medan ho hev månadssjuken sin og er urein. 003 LEV 018 020 Du skal ikkje liggja hjå kona åt grannen din og på den måten gjera deg urein. 003 LEV 018 021 Du skal ikkje gjeva noko av borni dine frå deg til Molok; for då vanhelgar du namnet åt din Gud. Eg er Herren! 003 LEV 018 022 Du skal ikkje liggja hjå ein kar, som ein ligg med eit kvende; det er ein styggedom. 003 LEV 018 023 Med dyr må du aldri blanda deg; for då vert du urein. Og heller ikkje må kvende gjeva seg i lag med dyr og para seg med deim. Det er skjemdarferd. 003 LEV 018 024 Gjer dykk ikkje ureine med sovori åtferd! For slikt var det dei gjorde seg ureine med, dei folki som eg driv ut for augo dykkar; 003 LEV 018 025 då vart landet ureint, og eg heimsøkte det for broti deira, og landet støytte deim ut. 003 LEV 018 026 Men de skal halda bodi og loverne mine, både de sjølve og dei framande som bur millom dykk; de skal ikkje gjera noko av dei skjemdarverki 003 LEV 018 027 som dei sulka ut landet med, dei som åtte det fyre dykk; 003 LEV 018 028 for då kjem landet til å støyta dykk ut, for di de sulkar det til, liksom det støytte ut det folket som var der fyre dykk. 003 LEV 018 029 For alle dei som gjer slike skjemdarverk, dei skal rydjast ut or folket sitt. 003 LEV 018 030 So haldt då dei bodi eg hev gjeve dykk, og tak ikkje etter dei fæle ugjerderne som dei hadde, dei som var fyre dykk; for med det gjer de dykk ureine: Kom i hug: eg er Herren, dykkar Gud!»» 003 LEV 019 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 019 002 «Tala til heile Israels-lyden, og seg til deim: «De skal vera heilage; for eg, Herren, dykkar Gud, er heilag. 003 LEV 019 003 De skal hava age for mor og far, og halda helgarne mine. Kom i hug: eg er Herren, dykkar Gud! 003 LEV 019 004 De skal ikkje venda dykk til avgudarne, og ikkje gjera dykk støypte gudar! Eg, Herren, er dykkar Gud. 003 LEV 019 005 Når de ofrar eit takkoffer til Herren, skal de gjera det soleis at han kann hava hugnad av dykk. 003 LEV 019 006 De skal eta kjøtet same dagen som de ofrar, eller og dagen etter; men det som er att tridje dagen, skal de kasta på elden. 003 LEV 019 007 Den tridje dagen skal det haldast for utskjemt og ureint; et nokon av det då, so hev Herren ingen hugnad i offeret, 003 LEV 019 008 og den som et av det, gjer ei synd som han lyt lida for: han vanhelgar det som er vigt åt Herren, og han skal rydjast ut or folket sitt. 003 LEV 019 009 Når de haustar kornet av åkrarne dykkar, so skal du ikkje skjera for vel utåt reini, og det som vert liggjande att etter skurden, skal du ikkje plukka upp. 003 LEV 019 010 Heller ikkje skal du sanka dei bæri som er att på trei etter du hev hausta vinhagen din, eller henta upp deim som er neddotne. Deim skal du lata vera att til dei fatige og framande. Kom i hug: eg er Herren, dykkar Gud. 003 LEV 019 011 De skal ikkje stela, og de skal ikkje dylja burt det som de hev i varveitsla, og de skal ikkje svika kvarandre. 003 LEV 019 012 De skal ikkje sverja på lygn i namnet mitt; for då vanhelgar de namnet åt dykkar Gud. Kom i hug: eg er Herren. 003 LEV 019 013 Du skal ikkje gjera urett mot grannen din, og ikkje rana ifrå honom. Det ein dagarbeidar skal hava i løn, må ikkje verta liggjande hjå deg natti yver. 003 LEV 019 014 Du skal ikkje banna den som dauv er, og ikkje leggja mein i vegen for den som er blind. Du skal hava age for din Gud; eg er Herren! 003 LEV 019 015 De skal ikkje gjera urett mot nokon på tinget; ikkje skal du halda med ein mann for di han er fatig, og ikkje skal du snilda på saki hans for di han er rik; rettferdigt skal du døma landsmannen din. 003 LEV 019 016 Du skal ikkje ganga ikring og baktala folk. Du skal ikkje leggja deg ut um å få grannen din dømd frå livet. Kom i hug: eg er Herren! 003 LEV 019 017 Du skal ikkje bera hat til bror din i hjarta; men du må vel tala honom til rettes, so du ikkje skal bera synd for hans skuld. 003 LEV 019 018 Du skal ikkje hemna deg og ikkje bera agg til nokon av landsfolket ditt, men du skal vilja grannen din likso vel som deg sjølv. Kom i hug: eg er Herren. 003 LEV 019 019 De skal halda loverne mine! Du skal ikkje lata tvo dyr av ulikt slag para seg. Du skal ikkje så åkeren din med tvo ulike kornslag. Du skal ikkje ganga med klæde som er vovne av tvo ulike garnslag. 003 LEV 019 020 Når ei kvinna er i tenesta hjå ei mann som ho er trulova med, men ikkje er utløyst eller frigjevi, og so ein annan mann ligg med henne og skjemmer henne, so skal ein fylgja deim med retten, men dei skal ikkje straffast på livet, etter di ho ikkje var fri kvinna. 003 LEV 019 021 Han skal til bot for brotet sitt koma til møtetjelddøri med ein ver, som skal vera skuldoffer åt Herren, 003 LEV 019 022 og når presten hev gjort soning for honom hjå Herren med skuldofferveren, skal han få tilgjeving for den syndi han hev gjort. 003 LEV 019 023 Når de kjem åt landet dykkar, og plantar allslags frukttre, so skal de halda den fyrste frukti dei ber for urein; tri år skal trei vera ureine for dykk, og de må ikkje eta frukti deira. 003 LEV 019 024 Det fjorde året skal all frukti vigjast åt Herren med ei takkehøgtid. 003 LEV 019 025 Fyrst i det femte året må de eta frukti deira, so skal dei bera so mykje meir åt dykk sidan. Kom i hug: eg er Herren, dykkar Gud! 003 LEV 019 026 De må ikkje eta noko med blodet i. De skal ikkje fara med spådoms- eller trollkunster. 003 LEV 019 027 De skal ikkje rundklyppa håret dykkar, og ikkje stytta skjegget. 003 LEV 019 028 De skal ikkje skjera dykk i holdet av sorg yver ein som er avliden, og ikkje brenna inn bokstaver eller bilæte på likamen dykkar. Kom i hug: eg er Herren! 003 LEV 019 029 Du skal ikkje vanhelga dotter di, og lata henne verta skjøkja, so folket vert usedugt og landet fullt av ulivnad. 003 LEV 019 030 De skal halda helgarne mine, og hava age for heilagdomen min. Eg er Herren. 003 LEV 019 031 Gakk ikkje til deim som manar fram draugar og spåvette! Lat deim ikkje spå dykk; for med de gjer de dykk ureine. Kom i hug: eg er Herren, dykkar Gud! 003 LEV 019 032 For dei grå håri skal du reisa deg og æra den som gamall er; du skal hava age for din Gud. Kom i hug: eg er Herren. 003 LEV 019 033 Når ein framand bur hjå deg og held til i landet dykkar, so skal de ikkje vera hard med honom; 003 LEV 019 034 han skal vera for dykk som ein av landsmennerne dine, og du skal vilja honom likso vel som deg sjølv; for de var og framande i Egyptarlandet. Kom i hug: eg er Herren, dykkar Gud! 003 LEV 019 035 De skal ingen urett gjera, korkje på ting eller torg; rett famn og rett aln, 003 LEV 019 036 rett vegt og rette lodd, rett skjeppa og rett kanna skal de bruka. Eg er Herren, dykkar Gud, som fylgde dykk ut or Egyptarlandet. 003 LEV 019 037 Agta vel på alle loverne og retterne mine, og liv etter deim! Kom i hug: eg er Herren!»» 003 LEV 020 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 020 002 «Seg til Israels-folket: «Hender det at nokon av Israels-mennerne, eller av dei framande som held til i Israel, gjev noko av borni sine frå seg til Molok, so skal han lata livet: landslyden skal steina honom i hel. 003 LEV 020 003 Og eg vil kvessa augo mot den mannen, og rydja honom ut or folket hans, for di han hev gjeve Molok barnet sitt og sulka heilagdomen min og vanhelga mitt heilage namn: 003 LEV 020 004 um landslyden let att augo og ikkje læst sjå at han gjev barnet sitt til Molok, og ikkje drep honom, 003 LEV 020 005 so vil eg kvessa augo mot honom og mot ætti hans, og rydja honom ut or folket hans, både honom og alle deim som fylgjer i fotfaret hans, og held seg med Molok. 003 LEV 020 006 Gjeng nokon til deim som manar fram draugar og spåvette, og held seg med deim, so vil eg kvessa augo mot honom og rydja honom ut or folket hans. 003 LEV 020 007 De skal helga dykk og vera heilage; for eg, Herren, er dykkar Gud. 003 LEV 020 008 Agta vel på loverne mine, og liv etter deim! Kom i hug: eg er Herren, som helgar dykk! 003 LEV 020 009 Den som bannar far sin og mor si, han skal lata livet. Han hev banna far og mor: blodet hans kjem på honom sjølv. 003 LEV 020 010 Den som held seg med ei gift kona, med kona åt grannen sin, han skal lata livet, både han og den kona han hev halde seg med. 003 LEV 020 011 Ligg nokon med stykmor si, so skjemmer han æra åt far sin; dei skal båe lata livet, og blodet deira kjem på deim sjølve. 003 LEV 020 012 Ligg nokon hjå sonekona si, so skal dei båe lata livet. Dei hev gjort eit skjemdarverk, og blodet deira kjem på deim sjølve. 003 LEV 020 013 Ligg nokon hjå ein kar, som ein ligg hjå eit kvende, so gjer dei båe ei stygg gjerning; dei skal lata livet; blodet deira kjem på deim sjølve. 003 LEV 020 014 Tek nokon både mor og dotter til kona, so er det blodskam; dei skal brennast på bål, både han og dei; sovori sedløysa må ikkje finnast hjå dykk; 003 LEV 020 015 Blandar nokon seg med eit dyr, so skal han lata livet, og dyret skal de drepa. 003 LEV 020 016 Og held ei kvinna seg innåt eit dyr og parar seg med det, so skal de slå i hel både kvinna og dyret. Dei som gjer slikt, skal lata livet, og blodet deira kjem på deim sjølve. 003 LEV 020 017 Tek nokon syster si, som hev same far eller same mor som han, og søkjer seng med henne, og ho med honom, so er det blodskam, og dei skal rydjast ut for augo åt landslyden. Han hev søkt seng med syster si: han lyt lida for brotet sitt. 003 LEV 020 018 Ligg nokon med ei kvinna medan ho hev månadssjuken sin, og nækjer blygsli hennar, tek han dekkjet av kjelda hennar, og ho nækjer blodkjelda si, so skal dei båe rydjast ut or folket sitt. 003 LEV 020 019 Du skal ikkje søkja seng med morsyster eller farsyster di; den som det gjer, skjemmer si eigi ætt: dei lyt lida for brotet sitt. 003 LEV 020 020 Ligg nokon hjå kona åt farbror sin, so vanærar han farbror sin: dei lyt lida for syndi si, og skal døy barnlause. 003 LEV 020 021 Gifter nokon seg med brorkona si, so er det ei skam; han hev vanæra bror sin: dei skal ikkje få born. 003 LEV 020 022 So lyd då alle bodi og alle loverne mine, og liv etter deim, so landet ikkje skal støyta dykk ut att, det landet som eg fører dykk til og vil lata dykk bu i! 003 LEV 020 023 Far ikkje etter skikkarne åt det folket som eg jagar ut for dykkar skuld! Dei gjorde alt dette; då fekk eg stygg til deim, 003 LEV 020 024 og eg sagde til dykk: De skal få landet deira, eit land som fløymer med mjølk og honning; eg vil gjeva dykk det til eiga, eg, Herren, dykkar Gud, som hev skilt dykk ut frå alle andre folk. 003 LEV 020 025 Difor skal de skilja millom reine og ureine dyr og reine og ureine fuglar, og ikkje gjera dykk sjølve ufysne med å eta dei dyri eller fuglarne eller noko av det kreket som eg hev skilt ut, og sagt de skal halda for ureine. 003 LEV 020 026 De skal vera meg heilage; for eg, Herren, er heilag, og eg hev skilt dykk ut frå alle andre folkeslag, so de skal høyra meg til. 003 LEV 020 027 Er det nokon mann eller noko kvende som fer med å mana fram draugar eller spåvette, so skal dei lata livet: dei skal steinast i hel, og blodet deira kjem på deim sjølve.»» 003 LEV 021 001 Og Herren sagde til Moses: «Tala til prestarne, Arons-sønerne, og seg med deim: «Ein prest må ikkje gjera seg urein for landsmennerne sine med å røra noko lik, 003 LEV 021 002 minder det er ein av hans næmaste skyldfolk, anten mor eller far eller son eller dotter eller bror, 003 LEV 021 003 eller ei syster som var møy og endå høyrde til ætti, med di ho ikkje var burtgift; henne kann han koma nær, um ho ligg lik; 003 LEV 021 004 men ei som var gift kona, må han ikkje røyva; for då gjer han seg urein for landsfolket sitt, og vanhelgar seg. 003 LEV 021 005 Prestane må ikkje raka seg snaude i kruna, og ikkje stytta skjegget sitt, og ikkje skjera seg i holdet. 003 LEV 021 006 Heilage skal dei vera for sin Gud, dei må ikkje vanhelga namnet hans; for det er dei som ber fram eldofferi åt Herren, maten åt deira Gud; di skal dei vera heilage. 003 LEV 021 007 Ingen av deim må gifta seg med ei skjøkja eller ei kvinna som er utskjemd, heller ikkje med ei som er skild frå mannen sin; heilag skal presten vera for sin Gud, 003 LEV 021 008 og du skal halda honom heilag; for det er han som ber fram maten åt din Gud: heilag skal han vera deg; for eg er heilag, eg, Herren, som helgar dykk. 003 LEV 021 009 Og dersom ei prestedotter skjemdar seg med ulivnad, so vanhelgar ho far sin: ho skal brennast på bål. 003 LEV 021 010 Den presten som er yver alle brørne sine, han som fær salvingsoljen på hovudet sitt, og vert vigd til øvsteprest og klædd i den heilage bunaden, han må ikkje ganga med uflitt hår, og ikkje riva sund klædi sine. 003 LEV 021 011 Han må ikkje ganga inn til noko lik; ikkje far eller mor di heller må han koma nær, etter dei hev andast; for då vert han urein. 003 LEV 021 012 Han må ikkje ganga ut or det heilage huset, so han vanhelgar heilagdomen åt sin Gud; for vigsla av Guds salvingsolje er yver honom. Eg er Herren! 003 LEV 021 013 Han skal taka ei rein møy til kona. 003 LEV 021 014 Ei enkja, eller ei kvinna som er fråskild eller utskjemd, eller ei skjøkja, slik ei må han aldri gifta seg med. Berre ei møy av folket sitt må han egta; 003 LEV 021 015 elles vanhelgar han ætti si millom folket. Kom i hug: det er eg, Herren, som hev helga honom!»» 003 LEV 021 016 Og Herren tala meir til Moses, og sagde: 003 LEV 021 017 «Tala til Aron og seg: «Er det nokon av ætti di no eller i komande tider, som hev eit lyte, so må han ikkje ganga innåt og bera fram maten åt sin Gud. 003 LEV 021 018 Ingen som det er noko lyte på, må ganga innåt, ingen som er blind eller halt eller haremynt, eller hev ein vanskapt lem 003 LEV 021 019 eller ein broten fot eller arm, 003 LEV 021 020 eller som er krylryggja eller skinnturr, eller som hev ein kvit flekk på augnesteinen, eller hev skabb eller gardorm eller slit i pungarne. 003 LEV 021 021 Ingen etterkomar av Aron, presten, som hev noko lyte, må ganga innåt og bera fram eldofferi åt Herren; det er lyte på honom: han må ikkje ganga innåt og bera fram maten for sin Gud. 003 LEV 021 022 Han må nok eta av retterne åt sin Gud, både dei høgheilage og dei heilage; 003 LEV 021 023 men etter di det er lyte på honom, må han ikkje ganga fram til forhenget, og ikkje koma innåt altaret; for då vanhelgar han heilagdomarne mine. Kom i hug: det er eg, Herren, som hev helga deim.»» 003 LEV 021 024 Og Moses sagde alt dette til Aron og sønerne hans og til heile Israels-lyden. 003 LEV 022 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 022 002 «Seg til Aron og sønerne hans at dei lyt sjå seg vel fyre med dei heilage gåvorne som Israels-folket vigjer åt meg, so dei ikkje vanhelgar mitt heilage namn. Eg er Herren! 003 LEV 022 003 So skal du segja med deim: «Dersom nokon av ætti dykkar, no eller i framtidi, røyver dei heilage gåvorne som Israels-folket vigjer åt Herren, medan det er noko ureint på honom, so skal han rydjast burt or augnesyni mi. Kom i hug: eg er Herren! 003 LEV 022 004 Ingen av etterkomarane hans Aron som er spillsjuk eller hev sådflod, må eta av dei vigde gåvorne, fyrr han er rein att. Kjem ein av deim nær nokon som hev vorte urein av eit lik, eller gjeng sådet frå honom um natti, 003 LEV 022 005 eller kjem han innåt noko krek som folk vert ureine av, eller noko menneskje som på ein eller annan måte hev vorte ureint, 003 LEV 022 006 hev nokon av deim røyvt noko sovore, so er han vera urein alt til kvelds, og må ikkje eta av dei vigde gåvorne, fyrr han hev lauga likamen sin i vatn. 003 LEV 022 007 Når soli hev gladt, er han rein att, og sidan kann han eta av dei vigde gåvorne; for det er maten hans. 003 LEV 022 008 Det som er sjølvdaudt eller ihelrive, må han ikkje eta; då vert han urein. Kom i hug: eg er Herren! 003 LEV 022 009 Dei skal halda dei bodi eg hev gjeve deim, so dei ikkje ber synd for slike ting og lyt døy for di dei hev vanhelga det som er heilagt. Kom i hug: det er eg, Herren, som hev helga det! 003 LEV 022 010 Ingen framand må eta av det som heilagt er. Ingen som er busete eller leigekar hjå ein prest, må smaka på dei vigde rettarne. 003 LEV 022 011 Men hev presten kjøpt seg ein tenar for pengar, so kann han eta av deim; like eins dei tenarane som er fødd i huset hjå presten: dei kann eta av maten hans. 003 LEV 022 012 Når ei prestedotter er gift med ein framand mann, so må ho ikkje eta av dei heilage offergåvorne. 003 LEV 022 013 Men hev ho vorte enkja, eller er skild frå mannen, og ikkje hev born, og ho so kjem attende til far sin og bur i huset heime hjå honom liksom i ungdomen, so kann ho eta av maten åt far sin; men ingen uskyld må eta av den maten. 003 LEV 022 014 Hev nokon ete uviljande av dei vigde gåvorne, so skal han gjeva presten lika for det, og leggja attåt femteparten av verdet. 003 LEV 022 015 De må ikkje vanhelga dei heilage gåvorne frå Israels-folket - det som dei vigjer åt Herren - 003 LEV 022 016 og lata deim føra syndeskuld yver seg med å eta av dei heilage retterne dykkar. Kom i hug: det er eg, Herren, som helgar deim!»» 003 LEV 022 017 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 022 018 «Tala til Aron og sønerne hans og til heile Israels-folket, og seg til deim: «Når nokon av Israels-ætti eller av dei framande i Israel kjem med ei offergåva, anten det er ei som er utlova, eller ei gåva i godvilje som dei vil bera fram til brennoffer åt Herren, 003 LEV 022 019 då lyt offeret vera so at de kann tekkjast Herren med det: ein lytelaus ukse eller ver eller bukk. 003 LEV 022 020 Noko som det er lyte på, må de ikkje bera fram; for det tekkjest de ikkje Herren med. 003 LEV 022 021 Og når nokon ber fram eit takkoffer åt Herren av storfeet eller småfeet, anten det er ein lovnad han vil løysa, eller det er ei gåva i godvilje, so lyt det vera eit lytelaust dyr, dersom offeret skal tekkjast Herren; det må ikkje finnast nokor veila på det. 003 LEV 022 022 Dyr som er blinde eller beinbrotne eller skamførde, eller som hev verksår eller skabb eller gardorm, deim må de ikkje bera fram for Herren og leggja på altaret hans til offermat. 003 LEV 022 023 Ein ukse eller sau som hev for lange eller for stutte lemer, kann du hava til eit offer i godvilje; men til lovoffer høver dei ikkje. 003 LEV 022 024 Gjelde dyr, anten dei er klakka eller kruste eller rivne eller skorne, skal de ikkje bera fram for Herren. Ikkje skal de gjera slikt i dykkar eige land, 003 LEV 022 025 og ikkje skal de kjøpa sovorne dyr av framande, og bera dei fram til mat for dykkar Gud; for dei er utskjemde, det er lytedyr: med slike offer vinn de ikkje Guds nåde.»» 003 LEV 022 026 Og Herren tala endå meir til Moses, og sagde: 003 LEV 022 027 «Når ein kalv eller eit lamb eller eit kid er tilkome, skal dei fylgja mor si sju dagar; men frå den åttande dagen og sidan vil Herren tekkjast med deim, i fall de ber dei fram til offermat. 003 LEV 022 028 Kui og kalven hennar eller søya og lambet hennar skal de ikkje slagta på ein dag. 003 LEV 022 029 Når de ber fram eit lov- og takkoffer, skal de gjera det so at Herren hev hugnad av dykk: 003 LEV 022 030 De skal eta det upp same dagen, og ikkje leiva noko av det til morgons. Kom i hug: eg er Herren! 003 LEV 022 031 So haldt då bodi mine, og liv etter deim! Eg er Herren: 003 LEV 022 032 Vanhelga ikkje mitt heilage namn, men lat det helgast hjå Israels-folket! Kom ihug: eg er Herren, som hev helga dykk, 003 LEV 022 033 og som fylgde dykk ut or Egyptarlandet og vil vera dykkar Gud - eg, Herren.» 003 LEV 023 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 023 002 «Tala til Israels-folket, og seg til deim: «No skal eg nemna dykk Herrens høgtider, dei dagarne som de skal kalla folket i hop til eit heilagt møte og halda høgtid for meg! 003 LEV 023 003 Seks dagar lyt de arbeida og vera onnuge; men den sjuande dagen skal vera heil kviledag, med heilagt møte. Då må de ikkje gjera noko arbeid; i alle heimarne dykkar skal det vera ein kviledag, vigd åt Herren. 003 LEV 023 004 Herrens høgtider, dei heilage møti som de skal kalla i hop, kvart på si visse tid, det er desse: 003 LEV 023 005 Den fjortande dagen i den fyrste månaden, soleglads bil, tek Herrens påskehelg til. 003 LEV 023 006 Og den femtande dagen i den same månaden skal de halda søtebrødhelgi for Herren. I sju dagar skal de eta usyrt brød; 003 LEV 023 007 den fyrste dagen skal de halda eit heilagt møte, og må ikkje gjera noko utearbeid, 003 LEV 023 008 og alle dei sju dagarne skal de bera fram offermat åt Herren; den sjuande dagen skal de og halda eit heilagt møte, og noko utearbeid må de ikkje gjera då heller.»» 003 LEV 023 009 Og Herren tala meir til Moses, og sagde: 003 LEV 023 010 «Tala til Israels-folket, og seg med deim: «Når de kjem til det landet som eg vil gjeva dykk, og haustar inn kornet der, so skal de koma til presten med det fyrste kornbandet av nygrøda, 003 LEV 023 011 og han skal svinga det att og fram for Herrens åsyn, so Herren kann hava hugnad av dykk; dagen etter helgi skal presten svinga kornbandet. 003 LEV 023 012 Og same dagen som de svingar kornbandet, skal de bera fram eit årsgamalt lamb som er lytelaust, til brennoffer åt Herren. 003 LEV 023 013 Grjonofferet som fylgjer med, skal vera tvo kannor fint mjøl, blanda med olje - då er det ein offerrett åt Herren, som gjev god ange - og drykkofferet ei halv kanne vin. 003 LEV 023 014 Og brød eller steikte aks eller rått korn må de ikkje eta fyre den dagen, ikkje fyrr de hev bore fram den gåva som er etla åt dykkar Gud. Det skal vera ei æveleg lov for dykk og etterkomarane dykkar i kvar ein heim. 003 LEV 023 015 Frå den fyrste dagen etter helgi, frå den dagen de bar fram kornbandet som skulde svingast for Herrens åsyn, skal de telja sju fulle vikor: 003 LEV 023 016 femti dagar skal de telja, til dagen etter den sjuande vika, og då skal de bera fram eit nytt grjonoffer for Herren. 003 LEV 023 017 Tvo vigslingsbrød skal de koma med frå heimarne dykkar; i deim skal det vera tvo kannor fint mjøl, og dei skal vera syrte; det skal vera nygrødeoffer åt Herren. 003 LEV 023 018 Og attåt brødet skal de bera fram sju årsgamle lytelause lamb og ein ung ukse og tvo verar til brennoffer åt Herren, og det grjonofferet og dei drykkofferi som fylgjer med: det er ein offerrett for Herren, som det angar godt av. 003 LEV 023 019 Til syndoffer skal de ofra ein geitebukk, og til takkoffer tvo årsgamle lamb; 003 LEV 023 020 deim skal presten svinga att og fram for Herrens åsyn saman med nygrødebrødet; dei skal vigjast åt Herren, og høyra presten til. 003 LEV 023 021 Og same dagen skal de kalla folket i hop, og halda eit heilagt møte; de må ikkje gjera noko utearbeid den dagen. Dette skal vera ei æveleg lov for dykk og etterkomarane dykkar i kvar ein heim. 003 LEV 023 022 Og når de haustar kornet av åkrane dykkar, skal du ikkje skjera kornet for vel utåt reini, og dei aksi som ligg att etter skurden, skal du ikkje plukka upp; du skal etla deim att åt dei fatige og framande. Kom i hug: eg er Herren, dykkar Gud!»» 003 LEV 023 023 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 023 024 «Tala til Israels-folket og seg: «Den fyrste dagen i den sjuande månaden skal de halda helg; då skal luren ljoma og minna dykk, og de skal halda eit heilagt møte. 003 LEV 023 025 Den dagen må de ikkje gjera noko utearbeid, og de skal bera fram offermat for Herren.»» 003 LEV 023 026 Og Herren tala meir til Moses, og sagde: 003 LEV 023 027 «So den tiande dagen i den same sjuande månaden er det soningsdag. Det skal vera ein heilag møtedag for dykk, og de skal fasta og bera fram offermat for Herren. 003 LEV 023 028 Den dagen må de ikkje gjera noko arbeid; for det er soningsdag; då skal dei gjera soning for dykk framfor åsyni åt Herren, dykkar Gud. 003 LEV 023 029 Alle som ikkje fastar den dagen, skal rydjast ut or ætti si. 003 LEV 023 030 Og den som gjer noko arbeid, honom vil eg tyna midt ibland folket hans. 003 LEV 023 031 Ikkje det minste grand må de gjera den dagen; det skal vera ei æveleg lov for dykk og etterkomarane dykkar i kvar ein heim. 003 LEV 023 032 Ein kvile- og helgedag skal det vera for dykk, og de skal fasta; frå niande dags kvelden i den månaden til kvelden etter skal de halda heilagt.» 003 LEV 023 033 Og Herren tala endå meir til Moses, og sagde: 003 LEV 023 034 «Tala til Israels-folket og seg: «Frå den femtande dagen i den same sjuande månaden skal de halda lauvhyttehelg for Herren i sju dagar. 003 LEV 023 035 Den fyrste dagen skal de halda eit heilagt møte, og noko utearbeid må de ikkje gjera. 003 LEV 023 036 Sju dagar skal de bera fram offermat for Herren; og den åttande dagen skal de halda eit heilagt møte, og bera fram offermat for Herren. Då er det stor samlingshøgtid, og de må ikkje gjera noko utearbeid. 003 LEV 023 037 Dette er dei høgtiderne då de skal kalla folket i hop til heilagt møte og bera fram offer for Herren: brennoffer og grjonoffer, slagtoffer og drykkoffer, kvart til si tid, 003 LEV 023 038 umfram Herrens kviledagsoffer, og umfram gåvorne dykkar og alle dei offeri de hev lova, eller kjem til Herren med av dykk sjølve. 003 LEV 023 039 Men frå den femtande dagen i den sjuande månaden, når de samlar grøda i hus, skal de høgtida Herrens pilegrimshelg i sju dagar. Den fyrste dagen skal det halda heilag, og den åttande dagen skal det halda heilag. 003 LEV 023 040 Og den fyrste dagen skal de taka fagre frukter og palmegreiner og lauvrike buskor og seljekvister, og gleda dykk for Guds åsyn i sju dagar. 003 LEV 023 041 Soleis skal de kvart år halda pilegrimshelg for Herren i sju dagar; det skal vera ei æveleg lov for dykk og etterkomarane dykkar. I den sjuande månaden skal de halda den helgi. 003 LEV 023 042 Då skal de bu i lauvhyttor i sju dagar; alle som er fødde og borne i Israel, skal bu i lauvhyttor, 003 LEV 023 043 so etterkomarane dykkar skal minnast at eg let Israels-sønerne bu i lauvhyttor då eg fylgde deim ut or Egyptarlandet, eg, Herren, deira Gud.»» 003 LEV 023 044 Og Moses kunngjorde Herrens høgtider for Israels-folket. 003 LEV 024 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 024 002 «Seg med Israels-folket at dei skal koma med skir olje av sundstøytte oljeber til ljosestaken, so lamporne stødt kann setjast upp! 003 LEV 024 003 Utanfor tæpet som heng attfor lovtavlekista i møtetjeldet, skal Aron stella lamporne so dei kann lysa for Herrens åsyn frå kveld til morgon, stødt og stendigt; det skal vera ein fast sed hjå dykk og etterkomarane dykkar: 003 LEV 024 004 på den bjarte gullstaken skal han skipa lamporne for Herrens åsyn seint og tidleg. 003 LEV 024 005 So skal du taka fint mjøl, og baka tolv kakebrød; i kvart brød skal det vera tvo kannor mjøl. 003 LEV 024 006 Og deim skal du leggja i tvo rader, seks i kvar rad, på gullbordet, for Herrens åsyn. 003 LEV 024 007 Og på kvar rad skal du leggja rein angekvåda; det skal vera eit minningsoffer for brødet, ein offerrett åt Herren. 003 LEV 024 008 Kvar helg skal han leggja det brødet fram for Herrens åsyn, stødt og stendigt; det skal vera ei æveleg sambandsgåva frå Israels-borni. 003 LEV 024 009 Og Aron og sønerne hans skal få det og eta det på ein heilag stad; for det høyrer til det som er høgheilagt av Herrens offermat, og prestarne skal hava rett til det i all æva.» 003 LEV 024 010 Ein som var son til ei israelitisk kona, men hadde ein egyptar til far, gjekk ein gong inn millom Israels-folket, og han og ein av Israels-mennerne kom i trætta med kvarandre i lægret. 003 LEV 024 011 Og son til den israelitiske kona - ho heitte Sjelomit Dibrisdotter, og var av Dans-ætti - tok til å banna Guds namn og spotta det. 003 LEV 024 012 Då førde dei honom burt til Moses, og sette honom fast til dei kunde få ein orskurd av Herrens munn. 003 LEV 024 013 Og Herren tala til Moses, og sagde: 003 LEV 024 014 «Før spottaren ut or lægret, og alle dei som høyrde på det, skal leggja henderne på hovudet hans, og heile lyden skal steina honom. 003 LEV 024 015 Og til Israels-folket skal du segja: «Den som bannar sin Gud, lyt lida for syndi si, 003 LEV 024 016 og den som spottar Herrens namn, han skal lata livet; heile lyden skal steina honom i hel; anten han er framand eller fødd og boren i landet, so skal han lata livet, so sant han hev spotta Guds namn. 003 LEV 024 017 Slær nokon ein mann i hel, so skal han lata livet. 003 LEV 024 018 Den som slær i hel eit krøter, skal gjeva like for det, liv for liv. 003 LEV 024 019 Valdar nokon at grannen hans fær skade på likamen, so skal dei gjera det same med honom som han hev gjort med grannen: 003 LEV 024 020 brot for brot, auga for auga, tonn for tonn; det meinet han hev gjort ein annan, skal han sjølv få. 003 LEV 024 021 Den som slær i hel eit krøter, skal gjeva lika for det; men den som slær i hel eit menneskje, skal lata livet. 003 LEV 024 022 Det er same retten for dykk alle, for den framande likso vel som for den som er fødd og boren i landet; for eg, Herren, er dykkar Gud.»» 003 LEV 024 023 Og Moses kunngjorde dette for Israels-folket, og dei førde spottaren ut or lægret, og steina honom i hel: Israels-mennerne gjorde som Herren hadde sagt til Moses. 003 LEV 025 001 Og Herren tala atter til Moses på Sinaifjellet, og sagde: 003 LEV 025 002 «Tala til Israels-folket, og seg til deim: «Når de kjem til det landet som eg vil gjeva dykk, so skal landet halda helg for Herren og kvila: 003 LEV 025 003 Seks år skal du så åkeren din, og seks år skal du kylla vintrei dine, og sanka det som jordi gjev av seg; 003 LEV 025 004 men det sjuande året skal vera ei kviletid for landet, ei helg som er vigd åt Herren: då skal du ikkje så åkeren din, og ikkje kylla vintrei. 003 LEV 025 005 Det kornet som renn upp av seg sjølv etter fjorgrøda, skal du ikkje skjera, og druvorne på det ukyllte vintreet skal du ikkje sanka: Eit kvileår skal det vera for landet. 003 LEV 025 006 Og det som jordi ber i kviletidi, skal vera til føda for dykk alle: for deg og drengen din og tenestgjenta di og leigekaren og buseten som held til hjå deg; 003 LEV 025 007 og bufeet ditt og villdyri som er i landet, skal og eta av all den grøda som veks. 003 LEV 025 008 So skal du telja fram sju kvileår, sju gonger sju, so tidi som svarar til dei sju kvileåri, vert ni og fyrti år; 003 LEV 025 009 og den tiande dagen i den sjuande månaden skal du blåsa i lur; på soningsdagen skal de lata luren ljoma i heile landet dykkar. 003 LEV 025 010 Og de skal helga det femtiande året, og lysa ut fridom for alle som i landet bur. Det skal vera eit jubelår for dykk; då skal de koma attende kvar til sin odel og venda heim att kvar til si ætt. 003 LEV 025 011 Eit jubelår skal det femtiande året vera for dykk: ikkje skal de så, og ikkje skal de hausta det sjølvsådde kornet, og ikkje skal de sanka druvorne av det ukyllte vintreet. 003 LEV 025 012 For det er eit jubelår: det skal vera heilagt for dykk; på marki skal de henta maten etter kvart som de treng honom. 003 LEV 025 013 I jubelåret skal kvar få att odelsgarden sin. 003 LEV 025 014 Når du sel noko til landsmannen din eller kjøper noko av honom, so skal de ikkje gjera urett mot kvarandre. 003 LEV 025 015 Kjøper du jord av honom, so skal du telja dei åri som er lidne frå jubelåret, og han skal rekna etter kor mange åringar det er att. 003 LEV 025 016 Etter som det då er mange eller få år att, skal prisen auka eller minka; for det er berre eit visst tal med avlingar han sel deg. 003 LEV 025 017 Gjer ikkje urett mot kvarandre; hav age for dykkar Gud! Kom i hug: eg, Herren, er dykkar Gud! 003 LEV 025 018 Lyd loverne mine, og haldt bodi mine og liv etter deim, so skal de bu trygt i landet; 003 LEV 025 019 landet skal gjeva dykk grøda si, og de skal hava nøgdi å liva av, og sitja der trygt. 003 LEV 025 020 Og dersom de spør: «Kva skal me eta i det sjuande året, når me ikkje sår og ikkje samlar inn grøda vår?» 003 LEV 025 021 so må de vita at i det sette året vil eg senda dykk mi velsigning, og de skal få so rik ei grøda, at ho rekk til for tri år. 003 LEV 025 022 Når de sår i det åttande året, skal de endå eta av fyrrårsavlen; alt til grøda kjem det niande året, skal de leva av den gamle avlen. 003 LEV 025 023 Jordi må de ikkje selja for ollo; for det er eg som eig landet; de er berre framande og leiglendingar hjå meg. 003 LEV 025 024 Difor skal det i heile landet dykkar gjelda løysingsrett for jord: 003 LEV 025 025 Dersom det gjeng ut for grannen din, og han lyt selja noko av garden sin, so skal næmaste odelsmannen koma og løysa att det som skyldingen hans hev selt. 003 LEV 025 026 Finst det ingen som kann løysa att jordi for honom, og han sjølv fær so mykje med hand at han kann greida løysingsummen, 003 LEV 025 027 so skal han rekna frå dei åri som er lidne sidan han selde, og gjeva den han selde til lika for det som att er; då vert eigedomen hans; 003 LEV 025 028 men er han ikkje god til å greida det han skal ut med, so skal jordi høyra kjøparen til alt til jubelåret; i jubelåret vert ho fri og kjem under den gamle eigaren. 003 LEV 025 029 Når ein sel eit stovehus i ein by med murar ikring, so gjeld løysingsretten berre for ei tid; so lenge som eit år etter huset vart selt, skal han hava rett til å løysa det att. 003 LEV 025 030 Vert ikkje huset attløyst fyrr eit fullt år er lide, so skal det - so framt det ligg i ein by med murar ikring - falla under den som hev kjøpt det, og høyra honom og etterkomarane hans til for godt, og det vert ikkje fritt i jubelåret. 003 LEV 025 031 Men husi i småbyar som det ikkje er murar ikring, skal reknast til landet; dei kann løysast att, og i jubelåret vert dei frie. 003 LEV 025 032 Er det levitbyarne det gjeld, husi i dei byarne som høyrer Levi-sønerne til, so varer løysingsretten for alle tider. 003 LEV 025 033 Og um nokon av Levi-sønerne ikkje løyser att eit hus han hev selt, so vert huset fritt i jubelåret, so framt det ligg i fedrebyen hans; for husi i dei byarne som høyrer levitarne til, er deira odel millom Israels-folket. 003 LEV 025 034 Heller ikkje må beitemarki kring byarne deira seljast; ho skal høyra deim til for alle tider. 003 LEV 025 035 Når det gjeng ut for grannen din, og han ikkje kann greida seg lenger, so skal du halda handi yver honom, og han skal liva hjå deg som ein framand eller busete. 003 LEV 025 036 Du må ikkje taka renta eller yvermål av honom; du skal hava age for din Gud, og lata grannen din liva med deg. 003 LEV 025 037 Du må ikkje låna honom pengar på den måten at han skal gjeva deg renta, eller mat på den måten at han skal gjeva deg noko attpå. 003 LEV 025 038 Kom i hug: Eg er Herren, dykkar Gud, som fylgde dykk ut or Egyptarlandet og vil gjeva dykk Kana’ans-landet og vera dykkar Gud. 003 LEV 025 039 Når grannen din vert utarma og lyt selja seg til deg, so skal du ikkje lata honom gjera slavearbeid for deg. 003 LEV 025 040 Han skal vera hjå deg som ein leigekar eller busete, og arbeide hjå deg til jubelåret; 003 LEV 025 041 då skal han flytja frå deg, både han og borni hans, og fara heim att til ætti si og fedregarden. 003 LEV 025 042 For dei er mine tenarar, eg henta deim ut or Egyptarlandet; dei må ikkje seljast som ein sel ein slave. 003 LEV 025 043 Du må ikkje vera hard med deim; du skal hava age for din Gud. 003 LEV 025 044 Vil du få deg tenestdrengjer eller tenestgjentor som skal vera din eigedom, so kann du kjøpa både drengjer og gjentor av heidningarne som bur rundt ikring dykk, 003 LEV 025 045 og like eins av borni åt innflytjarane som held til hjå dykk; av deim og etterkomarane deira som bur hjå dykk og er fødde i landet dykkar, kann de kjøpa dykk tenarar som de må eiga, 003 LEV 025 046 og kann lata borni dykkar få i arv etter dykk med full eigedomsrett; deim kann de bruka til slavar so lenge de vil; men brørne dine, Israels-borni, må du ikkje gjera deg til herre yver - bror yver bror! 003 LEV 025 047 Når ein framand eller innflutt mann hjå deg kjem til velstand hjå dykk, og landsmannen din som bur innmed han, vert utarma, og lyt selja seg til den innflutte framande mannen, eller til ein som er runnen av framand rot, 003 LEV 025 048 so kann han løysast ut att, etter han hev selt seg. Ein av brørne hans lyt då løysa honom ut, 003 LEV 025 049 eller farbroren eller son åt farbroren eller ein annan av det næmaste skyldfolket i ætti hans; og fær han utkoma til det, so kann han løysa seg ut sjølv. 003 LEV 025 050 Når han då gjer upp med den han hev selt seg til, skal dei rekna ut tidi frå det året han selde seg og til jubelåret: kjøpesummen skal bytast med åretalet, og det skal vera som han hadde vore leigekar hjå honom og arbeidt etter dagen. 003 LEV 025 051 Er det endå mange år att, so skal han i utløysnad leggja so mykje av kjøpesummen som svarar til dei åri; 003 LEV 025 052 og er det få år att til jubelåret, so skal han gjera upp med honom for deim; han skal i utløysnad gjeva det som svarar til dei åri han er attskuldig. 003 LEV 025 053 Han skal vera jamgod med ein leigekar som arbeider hjå ein mann år for år; du skal ikkje tola at dei fer hardt med honom. 003 LEV 025 054 Vert han ikkje utløyst på den måten som nemnt er, so vert han fri i jubelåret, både han og borni hans. 003 LEV 025 055 For meg høyrer Israels-sønerne til, og er tenarane mine - mine tenarar er dei; eg henta deim ut or Egyptarlandet, eg, Herren, dykkar Gud. 003 LEV 026 001 De skal ikkje gjera dykk avgudar, og ikkje reisa gudebilæte eller minnestolpar eller setja bilætsteinar i landet dykkar og kasta dykk på kne for deim. Eg, Herren, er dykkar Gud. 003 LEV 026 002 Helgarne mine skal de halda, og hava age for heilagdomen min. Kom i hug: eg er Herren! 003 LEV 026 003 Lyder de no mine lover og agtar på ordi eg tala, og gjer de som eg hev sagt dykk, 003 LEV 026 004 so skal eg senda dykk regnet i rette tid, når det treng det, og jordi skal gjeva si grøda, og hagetrei si alda. 003 LEV 026 005 Treskjartidi skal vera hjå dykk til vinonni byrjar, og vinonni vara til vinteren, og de skal eta dykk mette av maten som de hev avla, og liva trygge i landet. 003 LEV 026 006 Fred vil eg gjeva i landet: de skal liggja og kvila, og ingen skal skræma dykk upp; udyri, deim vil eg øyda, so dei kverv burt ifrå landet, og sverd skal’kje herja i riket; 003 LEV 026 007 uvenerne skal de elta, og dei skal stupa framfor dykk: 003 LEV 026 008 fem av dykk skal jaga eit hundrad, og hundrad jaga ti tusund, og fiendarne falla for sverdet. 003 LEV 026 009 Med milda vil eg dykk møta, og lata dykk aukast og veksa og signa sambandet med dykk. 003 LEV 026 010 Fjorgamalt korn skal de eta, til dess de lyt rydja det undan, so de fær rom åt det nye. 003 LEV 026 011 Eg vil bu og byggja ibland dykk, og aldri leidast utav dykk. 003 LEV 026 012 Imillom dykk vil eg ferdast, og dykkar Gud vil eg vera, og de skal vera mitt folk. 003 LEV 026 013 Eg er dykkar Gud, eg, Herren, som henta dykk ut or Egyptarlandet, der som de træla for andre; eg braut sund stengern’ i oket, so de kunde ganga rake. 003 LEV 026 014 Men vil de’kje høyra på meg, og gjer de’kje alt det eg baud dykk, 003 LEV 026 015 mismæter de mine rettar og leidest loverne mine, so de ikkje gjer som eg sagde, og bryt de sambandet med meg, 003 LEV 026 016 so gjev eg dykk likt for like: då søkjer eg dykk med fælska, med sott som tærer og brenner, sykja som sløkkjer ut augo og syg magti or livet. Til fånyttes sår de ut kornet; for uvenern’ et det de avlar. 003 LEV 026 017 Eg kvesser augo imot dykk: for fienden skal de rjuka, uvenen skal trakka dykk ned; de skal røma, um ingen er etter dykk. 003 LEV 026 018 Og vil de endå’kje lyda, so skal eg refsa dykk meir, sju gonger, for synderne dykkar. 003 LEV 026 019 Eg bryt dykkar ovmod og magt: eg gjer dykkar himmel som jarn, og jordi dykkar som kopar. 003 LEV 026 020 Då øyder de nyttelaust krafti; for jordi gjev ingi grøda, og trei gjev ingi alda. 003 LEV 026 021 Og gjer de meg endå imot, og vil de’kje høyra på meg, so slær eg dykk endå sju gonger, som synderne dykkar er verde. 003 LEV 026 022 Imot dykk sender eg udyr som ranar borni ifrå dykk, og drep ned bufeet dykkar, og veld at de tynnest i talet, so vegarne dykkar vert aude. 003 LEV 026 023 Og let de dykk endå’kje tukta, men driv på og gjer meg imot, 003 LEV 026 024 so gjer eg og dykk imot, og slær dykk endå sju gonger for alt det som de hev synda; 003 LEV 026 025 eg sender eit sverd yver dykk, som skal hemna pakti de braut; og samlar de dykk i byarn’, so sender eg sott inn ibland dykk, og de skal falla i fiendehand. 003 LEV 026 026 Eg skal minka soleis på maten, som var dykkar styrk og studnad, at tie konor skal steikja brødet åt dykk i ein omn; dei skal gjeva det att etter vegt, og de skal’kje få eta dykk mette. 003 LEV 026 027 Og høyrer de endå’kje på meg, og herder de på og trassar, 003 LEV 026 028 so fer eg imot dykk med vreide, og refsar dykk endå sju gonger for alle syndern’ de gjorde. 003 LEV 026 029 Då skal de nøydast til eta kjøtet av sønerne dykkar og kjøtet av dykkar døtter. 003 LEV 026 030 Eg skal øyda høgderne dykkar, og rydja solstolparne ut, og kasta dykkar eigne lik på liki av skarnsgudarne dykkar; for de byd mitt hjarta imot. 003 LEV 026 031 Eg vil leggja byarn’ i røys, og riva templi ned, og vil ikkje ansa angen som stig upp frå offeri dykkar; 003 LEV 026 032 eg skal gjera landet so audt, at fiendarne som bur der skal fæla. 003 LEV 026 033 Og dykk skal eg spreida bland folki; med drege sverd skal eg elta dykk, og landet dykkar skal verta ei audn, og byarne skal verta røysar. 003 LEV 026 034 Då skal landet få njota si kvild, alt med det lyt liggja i øyde og de er i fiendelandet - ja då skal landet få kvila og halda helgerne sine; 003 LEV 026 035 alt med det ligg audt, skal det kvila; då skal det få seg den helgekvildi det ikkje fekk i kvileåri, so lenge de endå budde der. 003 LEV 026 036 Men dei av dykk som er att, skal eg gjeva slik rædsla i hjarta, med dei held til i fiendelandi, at ljoden av eit fjukande lauv skal skræma deim upp og jaga deim av, som når ein rømer for sverdet; dei skal falla, um ingen er etter deim. 003 LEV 026 037 Dei skal snåva og detta, ein yver hin, som dei hadde sverdet i hælarn’, endå det er ingen som elter. De skal ikkje stå dykk mot uvenern’ dykkar, 003 LEV 026 038 men ganga til grunns millom heidningarne, og fiendelandet skal tæra dykk upp. 003 LEV 026 039 Og dei av dykk som endå er att, skal visna burt i fiendelandi for broti som dei hev gjort, og for broti åt federne sine; dei skal folna burt liksom dei. 003 LEV 026 040 Då skal dei stå til sine brot og broti åt sine feder, at dei fall ifrå meg, og sveik meg, og gjorde meg tvert imot, 003 LEV 026 041 so eg og laut stå deim imot, og dreiv deim til fiendelandet - og bøygjer dei så sine hjarto, so harde og stride dei er, og fær dei då kvitta si skuld, 003 LEV 026 042 Og so skal eg minnast mitt samband med Jakob og Isak og Abram, og landet skal eg og minnast. 003 LEV 026 043 Men landet lyt fyrst vera kvitt deim, og njota helgarne sine med det ligg audt etter deim; og dei lyt bøta si skuld, etter di dei vanda mi lov, og bodet mitt baud deim imot. 003 LEV 026 044 Men endå um det er so, og dei er i fiendelandet, vil eg ikkje vanda deim reint eller skjota deim heiltupp ifrå meg: eg vil ikkje rydja deim ut og brjota sambandet med deim; for eg, Herren, er deira Gud. 003 LEV 026 045 Eg vil minnast mi pakt med dei gamle, som eg henta ut or Egyptarland midt for augo på heidningefolki, og var deira Gud, eg, Herren!»» 003 LEV 026 046 Dette er dei bodi og rettarne og loverne som Herren sette millom seg og Israels-folket på Sinaifjellet og let Moses kunngjera for deim. 003 LEV 027 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 003 LEV 027 002 «Tala til Israels-folket, og seg til deim: «Når ein hev lova å vigja seg sjølv eller eit anna menneskje til Herren, og sidan vil løysa seg frå lovnaden med penger, so skal du verdsetja den som er burtlova: 003 LEV 027 003 Verdet på ein mann som er millom tjuge og seksti år, skal vera femti sylvdalar i heilag mynt; 003 LEV 027 004 er det eit kvende, so skal du setja verdet til tretti dalar. 003 LEV 027 005 Eit menneskje som er millom fem år og tjuge år, skal du setja i tjuge dalar dersom det er ein kar, og i ti dalar dersom det er eit kvende. 003 LEV 027 006 Er det eit barn millom ein månad og fem år, so skal verdet på ein gut vera fem sylvdalar, og på ei gjenta tri sylvdalar. 003 LEV 027 007 Deim som er seksti år eller meir, skal du setja i femtan dalar i fall det er menner, og i ti dalar i fall det er kvende. 003 LEV 027 008 Er nokon so fatig at han ikkje kann greida ut pengarne, so skal dei koma til presten med honom, og presten skal setja verdet etter hans utkoma som gjorde lovnaden. 003 LEV 027 009 Er det eit dyr som er burtlova, eit av deim som folk ber fram til offer for Herren, so skal alt ein gjev Herren av slikt, reknast for heilagt. 003 LEV 027 010 Ein må ikkje byta det um eller gjeva eit anna dyr i staden, korkje eit ringt for eit godt eller eit godt for eit ringt. Byter ein det like vel i eit anna dyr, so skal båe tvo gjelda for heilage. 003 LEV 027 011 Men er det eit ureint dyr, eit av deim ein ikkje kann gjeva Herren i offergåva, so skal det leidast fram for presten, 003 LEV 027 012 og presten skal verdsetja det, etter som det er til, godt eller ringt; det som presten set det i, det skal vera prisen på det. 003 LEV 027 013 Vil eigaren løysa det att, so lyt han leggja femteparten meir enn det er verdsett til. 003 LEV 027 014 Når ein hev lova å vigja huset sitt til Herren, so skal presten verdsetja det etter som det er til, godt eller ringt, og det som presten set det i, skal gjelda for rette verdet. 003 LEV 027 015 Vil den som hev lova burt huset løysa det att, so skal han leggja femteparten yver det verdet; då vert det hans. 003 LEV 027 016 Når ein hev lova burt noko av odelsjordi si til Herren, so skal verdet retta seg etter sådmengdi: ein åker på halvtridje tunnesåd bygg skal svara til femti sylvdalar. 003 LEV 027 017 Hev han lova burt jordi alt ifrå jubelåret, so skal det verdet gjelda fullt. 003 LEV 027 018 Men er det etter jubelåret han hev lova henne burt, so skal presten rekna ut verdet etter dei åri som er att til komande jubelår, og prisen skal setjast ned etter måten. 003 LEV 027 019 Hev ein lova Herren eit stykke av jordi si, og sidan vil løysa det, skal han leggja femteparten yver verdet, so skal han få det. 003 LEV 027 020 Løyser han det ikkje, og like vel sel det til ein annan, so kann det ikkje løysast meir; 003 LEV 027 021 når då jubelåret kjem, og jordi vert fri, skal ho høyra Herrens heilagdom til, liksom jord som er vigsla; presten skal hava eigedomsretten til henne. 003 LEV 027 022 Når ein hev lova Herren eit stykke jord som han hev kjøpt, og som ikkje er hans odel, 003 LEV 027 023 so skal presten rekna ut verdet til komande jubelår, og mannen skal greida ut pengarne med det same, og vigja deim åt Herren. 003 LEV 027 024 I jubelåret fell jordi attende til den han kjøpte av, og som hev odelen. 003 LEV 027 025 All verdsetjing skal vera i heilag mynt, etter tjuge gera i dalaren. 003 LEV 027 026 Det som er frumbore i buskapen, kann ikkje lovast burt; etter di det er frumbore, er det longe Herrens eigedom; anten det er storfe eller småfe, so høyrer det Herren til. 003 LEV 027 027 Er det ureine dyr, so kann ein løysa deim att etter verdet, men lyt då leggja attåt femteparten; vert dei ikkje attløyste, so kann dei seljast for verdet. 003 LEV 027 028 Det som ein vigslar åt Herren av eigedomen sin, anten det er folk eller fe eller odelsjord, det kann ikkje seljast og ikkje løysast att; alt som er vigsla, er høgheilagt og høyrer Herren til. 003 LEV 027 029 Ingen mann som er bannstøytt, kann verta attløyst; han lyt lata livet. 003 LEV 027 030 All tiend av jordi, av grøda på marki og av alda på trei, høyrer Herren til, og til Herren skal ho vigjast. 003 LEV 027 031 Vil ein løysa att noko av tiendi, skal han leggja femteparten yver verdet. 003 LEV 027 032 Og av alt bufeet, både stort og smått, alt som kjem under hyrdingstaven, skal tiande kvart dyr vigjast til Herren. 003 LEV 027 033 Ein skal ikkje sjå etter um det er godt eller ringt, og ikkje byta det um. Vert det bytt i eit anna dyr, so skal dei høyra heilagdomen båe, og kann ikkje verta attløyste.»» 003 LEV 027 034 Dette var dei loverne som Herren gav Moses på Sinaifjellet og baud honom kunngjera for Israels-folket. # # BOOK 004 NUM Numbers 4 Mosebok 004 NUM 001 001 So var det den fyrste dagen i den andre månaden året etter dei hadde fare frå Egyptarlandet, då tala Herren til Moses på Sinaiheidi, i møtetjeldet, og sagde: 004 NUM 001 002 «De skal taka tal på heile Israels-lyden etter ætter og ættgreiner, og skriva upp namni på alle karar, ein for ein, 004 NUM 001 003 alle våpnføre menner i Israel som er tjuge år gamle eller meir, skal de mynstra, flokk for flokk, du og Aron. 004 NUM 001 004 Og med dykk skal det vera ein mann av kvar ætt, den som er hovdingen for alle greinerne i ætti. 004 NUM 001 005 So heiter dei mennerne som skal vera dykk til hjelp: av Rubens-ætti: Elisur, son åt Sede’ur; 004 NUM 001 006 av Simeons-ætti: Selumiel, son åt Surisaddai; 004 NUM 001 007 av Juda-ætti: Nahson, son åt Amminadab; 004 NUM 001 008 av Issakars-ætti: Netanel, son åt Suar; 004 NUM 001 009 av Sebulons-ætti; Eliab, son åt Helon; 004 NUM 001 010 av Josefs-sønerne: Elisama, son åt Ammihud, av Efraims-ætti, og Gamliel, son åt Pedasur, av Manasse-ætti; 004 NUM 001 011 av Benjamins-ætti: Abidan, son åt Gideoni; 004 NUM 001 012 av Dans-ætti: Ahiezer, son åt Ammisaddai; 004 NUM 001 013 av Assers-ætti: Pagiel, son åt Okran; 004 NUM 001 014 av Gads-ætti: Eljasaf, son åt Re’uel; 004 NUM 001 015 av Naftali-ætti: Ahira, son åt Enan.» 004 NUM 001 016 Dette var dei som var kalla til formenner for lyden, dei høgste i fedreætterne sine, hovdingarne yver Israels-folket. 004 NUM 001 017 So henta Moses og Aron dei mennerne som var namngjevne, 004 NUM 001 018 og fyrste dagen i andre månaden kalla dei lyden i hop til eit ålmannamøte; og alle som var yver tjuge år, vart innskrivne i manntalet med namn, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 019 soleis som Herren hadde sagt; og Moses mynstra deim på Sinaiheidi. 004 NUM 001 020 Fyrst mynstra han Rubens-sønerne - deim som var ætta frå Ruben, eldste son åt Israel - og då alle våpnføre menner av Rubens-folket, frå tjugeårsalderen og uppetter, var innskrivne i manntalet, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 021 so var det seks og fyrti tusund og fem hundrad mann. 004 NUM 001 022 So mynstra han Simeons-sønerne og ætterne deira, og då alle våpnføre menner av Simeons-folket, frå tjugeårsalderen og uppetter, var innskrivne i manntalet, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 023 so var det ni og femti tusund og tri hundrad mann. 004 NUM 001 024 So mynstra han Gads-sønerne og ætterne deira, og då alle dei våpnføre av Gads-folket, frå tjugeårsalderen og uppetter, var innskrivne i manntalet, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 025 so var det fem og fyrti tusund og seks hundrad og femti mann. 004 NUM 001 026 So mynstra han Juda-sønerne og ætterne deira, og då alle dei våpnføre av Juda-folket, frå tjugeårsalderen og uppetter, var innskrivne i manntalet, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 027 so var det fire og sytti tusund og seks hundrad mann. 004 NUM 001 028 So mynstra han Issakars-sønerne og ætterne deira, og då alle dei våpnføre av Issakars-folket, frå tjugeårsalderen og uppetter, var innskrivne i manntalet, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 029 so var det fire og femti tusund og fire hundrad mann. 004 NUM 001 030 So mynstra han Sebulons-sønerne og ætterne deira, og då alle dei våpnføre av Sebulons-folket, frå tjugeårsalderen og uppetter, var innskrivne i manntalet, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 031 so var det sju og femti tusund og fire hundrad mann. 004 NUM 001 032 So mynstra han Josefs-sønerne og ætterne deira: Då alle dei våpnføre av Efraims-folket, frå tjugeårsalderen og uppetter, var innskrivne i manntalet, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 033 so var det fyrti tusund og fem hundrad mann; 004 NUM 001 034 og då alle dei våpnføre av Manasse-folket, frå tjugeårsalderen og uppetter, var innskrivne i manntalet, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 035 so var det tvo og tretti tusund og tvo hundrad mann. 004 NUM 001 036 So mynstra han Benjamins-sønerne og ætterne deira, og då alle dei våpnføre av Benjamins-folket, frå tjugeårsalderen og uppetter, var innskrivne i manntalet, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 037 so var det fem og tretti tusund og fire hundrad mann. 004 NUM 001 038 So mynstra han Dans-sønerne og ætterne deira, og då alle dei våpnføre av Dans-folket, frå tjugeårsalderen og uppetter, var innskrivne i manntalet, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 039 so var det tvo og seksti tusund og sju hundrad mann. 004 NUM 001 040 So mynstra han Assers-sønerne og ætterne deira, og då alle dei våpnføre av Assers-folket, frå tjugeårsalderen og uppetter, var innskrivne i manntalet, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 041 so var det ein og fyrti tusund og fem hundrad mann. 004 NUM 001 042 So mynstra han Naftali-sønerne og ætterne deira, og då alle dei våpnføre av Naftali-folket, frå tjugeårsalderen og uppetter, var innskrivne i manntalet, ein for ein, etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 001 043 so var det tri og femti tusund og fire hundrad mann. 004 NUM 001 044 Dette var dei som vart mynstra, dei som Moses og Aron og Israels hovdingar mynstra; og hovdingarne var tolv i talet, ein for kvar ætt. 004 NUM 001 045 Og talet på deim som vart mynstra av Israels-sønerne og ætterne deira, alle dei våpnføre av Israel, frå tjugeårsalderen og uppetter, 004 NUM 001 046 var seks hundrad og tri tusund og fem hundrad og femti; so mange var det som vart mynstra. 004 NUM 001 047 Levitarne og ætterne deira vart ikkje mynstra i hop med dei hine. 004 NUM 001 048 For Herren sagde til Moses: 004 NUM 001 049 «Levi-ætti skal du ikkje mynstra eller taka tal på saman med hitt Israels-folket. 004 NUM 001 050 Set levitarne til å stella med huset som lovi er gøymd i, og med all bunaden i det og alt som høyrer til. Dei skal føra huset og all bunaden, og dei skal taka vare på huset, og lægra seg rundt ikring det. 004 NUM 001 051 Når huset skal flytjast, so skal levitarne taka det ned, og når det skal reisast, skal levitarne setja det upp; kjem nokon framand innåt, lyt han døy. 004 NUM 001 052 Israels-sønerne skal lægra seg flokk i flokk, kvar i sitt eige læger og under sitt eige hermerke, 004 NUM 001 053 men levitarne skal lægra seg kringum gudshuset, so det ikkje skal koma vreide yver Israels-lyden; for det er levitarne som skal taka vare på gudshuset.» 004 NUM 001 054 Og Israels-borni gjorde so; dei gjorde i alle måtar som Herren hadde sagt med Moses. 004 NUM 002 001 Og Herren tala atter til Moses og Aron, og sagde: 004 NUM 002 002 «Israels-sønerne skal lægra seg kringum møtetjeldet, eit stykke ifrå, kvar innmed si fana og under sitt ættar-hermerke. 004 NUM 002 003 På framsida, mot aust, skal Juda-heren liggja, flokk i flokk, kring fana si. Hovdingen yver Juda-sønerne er Nahson, son åt Amminadab; 004 NUM 002 004 og flokken hans, dei som er mynstra i Juda-ætti, er fire og sytti tusund og seks hundrad mann. 004 NUM 002 005 Jamsides med deim skal Issakars-ætti lægra seg. Hovdingen yver Issakars-sønerne er Netanel, son åt Suar; 004 NUM 002 006 og flokken hans, dei som er mynstra, er fire og femti tusund og fire hundrad mann. 004 NUM 002 007 Like eins Sebulons-ætti. Hovdingen yver Sebulons-sønerne er Eliab, son åt Helon; 004 NUM 002 008 og flokken hans, dei som er mynstra, er sju og femti tusund og fire hundrad mann. 004 NUM 002 009 Heile hermagti som er mynstra i Juda-lægret, er hundrad og seks og åtteti tusund og fire hundrad mann. Dei skal vera fremst i ferdi, når de tek ut. 004 NUM 002 010 Rubens-heren med fana si skal lægra på sudsida, flokk i flokk. Hovdingen yver Rubens-sønerne er Elisur, son åt Sede’ur; 004 NUM 002 011 og flokken hans, dei som er mynstra, er seks og fyrti tusund og fem hundrad mann. 004 NUM 002 012 Jamsides med dei skal Simeons-ætti liggja. Hovdingen yver Simeons-sønerne er Selumiel, son åt Surisaddai; 004 NUM 002 013 og flokken hans, dei som er mynstra, er ni og femti tusund og tri hundrad mann. 004 NUM 002 014 Like eins Gads-ætti. Hovdingen yver Gads-sønerne er Eljasaf, son åt Re’uel; 004 NUM 002 015 og flokken hans, dei som er mynstra, er fem og fyrti tusund og seks hundrad og femti mann. 004 NUM 002 016 Heile hermagti som er mynstra i Rubens-lægret, er hundrad og ein og femti tusund og fire hundrad og femti mann; dei skal vera i andre fylkingi, når de tek på vegen. 004 NUM 002 017 Møtetjeldet og Levi-flokken skal vera midt imillom herarne kvar gong de tek ut; som dei lægrar seg, so skal dei fara i veg, kvar på sin stad og under si fana. 004 NUM 002 018 Efraims-heren med fana si skal lægra seg på vestsida, flokk i flokk. Hovdingen yver Efraims-sønerne er Elisama, son åt Ammihud; 004 NUM 002 019 og flokken hans, dei som er mynstra, er fyrti tusund og fem hundrad mann. 004 NUM 002 020 Jamsides med deim skal Manasse-ætti liggja. Hovdingen yver Manasse-sønerne er Gamliel, son åt Pedasur; 004 NUM 002 021 og flokken hans, dei som er mynstra, er tvo og tretti tusund og tvo hundrad mann. 004 NUM 002 022 Like eins Benjamins-ætti. Hovdingen yver Benjamins-sønerne er Abidan, son åt Gideoni; 004 NUM 002 023 og flokken hans, dei som er mynstra, er fem og tretti tusund og fire hundrad mann. 004 NUM 002 024 Heile hermagti som er mynstra i Efraims-lægret, er hundrad og åtte tusund og eitt hundrad mann. Dei skal vera i tridje fylkingi, so ofte de fer av stad. 004 NUM 002 025 Dans-heren med fana si skal lægra seg mot nord, flokk i flokk. Hovdingen yver Dans-sønerne er Ahiezer, son åt Ammisaddai; 004 NUM 002 026 og flokken hans, dei som er mynstra, er tvo og seksti tusund og sju hundrad mann. 004 NUM 002 027 Jamsides med deim skal Assers-ætti liggja. Hovdingen yver Assers-sønerne er Pagiel, son åt Okran; 004 NUM 002 028 og flokken hans, dei som er mynstra, er ein og fyrti tusund og fem hundrad mann. 004 NUM 002 029 Like eins Naftali-ætti. Hovdingen yver Naftali-sønerne er Ahira, son åt Enan; 004 NUM 002 030 og flokken hans, dei som er mynstra, er tri og femti tusund og fire hundrad mann. 004 NUM 002 031 Heile hermagti som er mynstra i Dans-lægret, er hundrad og sju og femti tusund og seks hundrad mann. Dei skal vera attarst i ferdi med fanorne sine kvar gong de tek i veg.» 004 NUM 002 032 Dette var dei av Israels-sønerne som vart mynstra, kvar etter si ætt; i alt var det seks hundrad og tri tusund og fem hundrad og femti mann som var mynstra i lægri, flokk etter flokk. 004 NUM 002 033 Men levitarne vart ikkje mynstra saman med hitt Israels-folket; for det hadde Herren sagt med Moses at han ikkje skulde gjera. 004 NUM 002 034 Og Israels-sønerne gjorde i eitt og alt som Herren hadde sagt med Moses; soleis lægra dei seg under fanorne sine, og soleis drog dei fram, kvar etter si ætt og med sine frendar. 004 NUM 003 001 No skal me nemna ætti åt Aron og Moses som ho var den tid Herren tala til Moses på Sinaifjellet: 004 NUM 003 002 Sønerne hans Aron heitte Nadab - han var den eldste - og Abihu og Eleazar og Itamar. 004 NUM 003 003 Det var namni på Arons-sønerne, dei som vart salva til prestar og innsette i preste-embættet. 004 NUM 003 004 Men Nadab og Abihu døydde for Herrens åsyn, då dei bar uvigd eld fram for Herren på Sinaiheidi, og dei hadde ingi søner. Sidan stod Eleazar og Itamar fyre prestetenesta, under Arons, far sin’s, augo. 004 NUM 003 005 Og Herren tala til Moses, og sagde: 004 NUM 003 006 «Lat Levi-ætti koma og ganga fram for Aron, øvstepresten; dei skal vera honom til hjelp. 004 NUM 003 007 Dei skal syta for det som han og heile lyden treng når dei stend framanfor møtetjeldet, og greida alt arbeidet i gudshuset. 004 NUM 003 008 Og dei skal taka vare på alt det som høyrer til møtetjeldet, og gjera alt som skal gjerast for Israels-folket; for det er dei som skal greida alt arbeidet i gudhuset. 004 NUM 003 009 Du skal gjeva levitarne til Aron og sønerne hans: dei skal vera ei gåva til honom frå Israels-folket. 004 NUM 003 010 Og Aron og sønerne hans skal du setja til å styra preste-embættet; kjem nokon annan innåt, so skal han lata livet.» 004 NUM 003 011 Og Herren tala meir til Moses, og sagde: 004 NUM 003 012 «Sjå no hev eg sjølv teke ut levitarne or Israels-lyden i staden for alle dei frumborne, dei som kjem fyrst frå morsliv, hjå Israels-folket: levitarne skal vera mine. 004 NUM 003 013 For mine er alle dei frumborne. Den dagen eg slo i hel alt som var frumbore i Egyptarlandet, vigde eg åt meg alt som er frumbore hjå Israel, både folk og fe; meg høyrar det til, meg, Herren.» 004 NUM 003 014 Og Herren tala atter til Moses på Sinaiheidi, og sagde: 004 NUM 003 015 «Du skal mynstra Levi-sønerne etter ætter og ættgreiner, og alle karfolk som er yver ein månad gamle, skal du skriva inn i manntalet.» 004 NUM 003 016 So mynstra Moses deim etter Herrens ord, so han var fyresagd. 004 NUM 003 017 Sønerne hans Levi heitte Gerson og Kahat og Merari. 004 NUM 003 018 Og sønerne hans Gerson med ættgreinene deira heitte Libni og Sime’i. 004 NUM 003 019 Og sønerne hans Kahat med ættgreinene deira, det var Amram og Jishar og Hebron og Uzziel. 004 NUM 003 020 Og sønerne hans Merari med ættgreinene deira, det var Mahli og Musi. Dette var Levi-ætterne med greinerne deira. 004 NUM 003 021 Frå Gerson er Libni-ætti og Some’i-ætti; det er dei me kallar Gersons-ætterne. 004 NUM 003 022 Då dei var mynstra, og alle karfolk yver ein månad gamle var innskrivne i manntalet, so var det sju tusund og fem hundrad mann. 004 NUM 003 023 Gersons-ætterne hadde lægret attanfor gudshuset, i vest. 004 NUM 003 024 Og hovdingen yver Gersons-greini var Eljasaf, son åt Lael. 004 NUM 003 025 Det som Gersons-ætterne skulde hava umsut med i møtetjeldet, det var sjølve tjeldet: åklædetæpi og raggetæpi og tekkjet yver deim, og tæpet til møtetjelddøri, 004 NUM 003 026 og lereftsgarden kring tunet, og tæpet i porten til tunet kring gudshuset og altaret, og togi som høyrde til, og alt som skulde gjerast med det. 004 NUM 003 027 Frå Kahat er Amrams-ætti komi, og Jishars-ætti, og Hebrons-ætti, og Uzziels-ætti; det er dei me kallar Kahats-ætterne. 004 NUM 003 028 Då dei var innskrivne i manntalet - alle karfolk yver ein månad gamle - so var dei åtte tusund og tri hundrad mann, som skulde taka vare på dei heilage tingi. 004 NUM 003 029 Kahats-ætterne hadde lægret sitt på sudsida av gudshuset. 004 NUM 003 030 Hovdingen yver Kahats-ætti og greinerne hennar var Elisafan, son åt Uzziel. 004 NUM 003 031 Og det dei skulde hava umsut med, var lovtavlekista og bordet og ljosestaken og altari og forhenget, og dei heilage gognerne som dei hadde til gudstenesta, og alt som skulde gjerast med det. 004 NUM 003 032 Den høgste hovdingen i Levi-ætti var Eleazar, son åt Aron, øvstepresten. Han hadde tilsynet med deim som gjorde alt som skulde gjerast i heilagdomen. 004 NUM 003 033 Frå Merari er Mahli-ætti og Musi-ætti komne; det er dei me kallar Merari-ætterne. 004 NUM 003 034 Då dei var mynstra, og alle karfolk yver ein månad gamle var innskrivne i manntalet, so var det seks tusund og tvo hundrad mann. 004 NUM 003 035 Hovdingen yver Merari-ætti og greinerne hennar var Suriel, son åt Abiha’il. Dei hadde lægret sitt på nordsida av gudshuset. 004 NUM 003 036 Det som Merari-sønerne var sette til, det var å hava umsut med plankarne i huset, og tverstokkarne og stolparne og stabbarne, og all reidskapen, og alt som skulde gjerast med det, 004 NUM 003 037 og stolparne til tungarden, med stabbarne og pålarne og togi som høyrde til. 004 NUM 003 038 Framanfor gudshuset, mot aust, midt framfor møtetjeldet, på solsida, der hadde Moses og Aron og sønerne hans lægret sitt. Dei var det som bar umsut for alt som skulde gjerast i heilagdomen, alt som skulde gjerast for Israels-sønerne; kom nokon annan innåt, so laut han lata livet. 004 NUM 003 039 Dei som vart talde i Levi-ætti, dei som Moses og Aron talde, ætt for ætt, etter Herrens ord - alle karfolk yver ein månad gamle - var i alt tvo og tjuge tusund mann. 004 NUM 003 040 Og Herren sagde til Moses: «Tel alle frumborne karfolk av Israels-lyden som er yver ein månaden gamle, og skriva deim inn i manntalet, 004 NUM 003 041 og lat so meg, Herren, få levitarne i staden for deim, og feet åt levitarne i staden for alt det frumborne feet hjå Israels-folket.» 004 NUM 003 042 So talde Moses alle dei frumborne Israels-sønerne, som Herren hadde sagt med honom. 004 NUM 003 043 Og då han hadde skrive upp namni på alle frumborne karfolk som var yver ein månad gamle, og rekna deim i hop, so var talet tvo og tjuge tusund og tvo hundrad og tri og sytti. 004 NUM 003 044 Då sagde Herren til Moses: 004 NUM 003 045 «Tak levitarne i staden for alle dei frumborne Israels-sønerne, og feet åt levitarne i staden for feet deira; og levitarne skal høyra meg til, meg, Herren. 004 NUM 003 046 Og i utløysnad for dei tvo hundrad og tri og sytti som det er fleire frumborne israelitar enn levitar, 004 NUM 003 047 skal du taka fem dalar for kvar; dei skal du taka i heilag mynt, etter tjuge gera i dalaren, 004 NUM 003 048 og pengarne skal du gjeva til Aron og sønerne hans i utløysnad for dei frumborne som er yver talet.» 004 NUM 003 049 So fekk Moses løysepengarne for dei som var att av dei frumborne Israels-sønerne, då dei hine var utløyste med levitarne; 004 NUM 003 050 av desse same frumborne Israels-borni fekk han pengarne - det var eit tusund og tri hundrad og fem og seksti dalar i heilag mynt - 004 NUM 003 051 og han gav deim til Aron og sønerne hans etter Herrens ord; for so hadde Herren sagt med honom. 004 NUM 004 001 Og Herren tala atter til Moses og Aron, og sagde: 004 NUM 004 002 «I Levi-ætti skal du taka tal på deim av Kahats, 004 NUM 004 003 sønerne som er millom tretti og femti år, og som er arbeidsføre so dei kann gjera tenesta i møtetjeldet, du skal mynstre deim etter ætter og ættgreiner. 004 NUM 004 004 Det som Kahats-sønerne skal stella med i møtetjeldet, det er dei høgheilage tingi. 004 NUM 004 005 Når lægret skal flytjast, so skal Aron og sønerne hans ganga inn, og taka ned forhengtæpet, og breida det yver lovtavlekista. 004 NUM 004 006 Ovanpå det skal dei leggja ein feld av markuskinn, og breida ein heilvoven purpurduk yver, og so setja berestengerne i. 004 NUM 004 007 Yver skodebrødsbordet skal dei breida eit purpurklæde, og setja fati og skålerne og bollarne og drykkofferkannorne uppå det, og det dagvisse brødet skal og liggja der. 004 NUM 004 008 Og yver alt dette skal dei breida ein karmesinraud klædesduk, og sveipa ein feld av markuskinn um det, og setja berestengerne i. 004 NUM 004 009 So skal dei taka eit purpurklæde og breida yver den bjarte ljosestaken og lamporne som høyrer til, og sakserne og saksplatorne og alle oljekopparne som dei hev når dei steller lamporne, 004 NUM 004 010 og sveipa både staken og alle desse gognerne inn i ein feld av markuskinn, og leggja det på ei berebår. 004 NUM 004 011 Yver det gullaltaret skal dei og breida eit purpurklæde, og sveipa ein feld av markuskinn um det, og so setja berestengerne i. 004 NUM 004 012 So skal dei taka alle dei gognerne som dei hev til gudstenesta i heilagdomen, og leggja deim i eit purpurklæde, og sveipa ein feld av markuskinn um deim, og leggja dei på ei bår. 004 NUM 004 013 Storaltaret skal dei reinska for oska, og breida eit skarlaksklæde yver det 004 NUM 004 014 og leggja uppå det alle gognerne som dei hev til altartenesta: glodpannorne og steikjespiti og eldskuflerne og blodbollarne, alle gognerne som høyrer til altaret, og so skal dei breida ein feld av markuskinn yver det og setja berestengene i. 004 NUM 004 015 Og når Aron og sønerne hans er ferdige og hev sveipt inn dei heilage tingi og alle dei gognerne som høyrer til heilagdomen, og heren skal taka ut, då skal dei hine Kahats-sønerne koma og bera; men dei må ikkje røra dei heilage tingi; gjer dei det, lyt dei døy. Dette er det Kahats-sønerne skal bera av det som høyrer til møtetjeldet. 004 NUM 004 016 Eleazar, son åt Aron, øvstepresten, skal hava tilsynet med lampeoljen og den angande røykjelsen og det daglege grjonofferet og salvingsoljen, og med heile gudshuset og alt som der finst av heilage ting og gogner som høyrer til.» 004 NUM 004 017 Og Herren tala atter til Moses og Aron, og sagde: 004 NUM 004 018 «Lat ikkje Kahats-ætti og greinerne hennar verta utrudd or Levi-folket! 004 NUM 004 019 Høyr no kva de skal gjera for deim, so dei kann få liva og ikkje tarv døy når dei kjem innåt dei heilage tingi: Aron og sønerne hans skal koma, og setja deim, ein for ein, til det arbeidet dei hev å gjera, og syna deim byrderne dei skal bera. 004 NUM 004 020 Men dei må ikkje ganga inn, ikkje so mykje som ein augneblink, og skoda det heilage; for då lyt dei døy.» 004 NUM 004 021 Og Herren tala meir til Moses, og sagde: 004 NUM 004 022 «Av Gersons-sønerne skal du og taka tal på deim som er millom tretti og femti år, 004 NUM 004 023 og er arbeidsføre so dei kann gjera det som skal gjerast i møtetjeldet, og du skal mynstra deim etter ætter og ættgreiner. 004 NUM 004 024 Høyr no kva det er Gersons-ætterne hev å gjera, kva dei skal taka vare på, og kva dei skal føra: 004 NUM 004 025 dei skal føra åklædeveverne som høyrer til gudshuset, og møtetjeldet og taket og markuskinns-tekkjet som ligg ovanpå taket, og tæpet til møtetjelddøri, 004 NUM 004 026 og lereftsgarden, og dørtæpet til porten åt tunet kring huset og altaret, og tjeldtogi, og alle arbeidsgreidorne som høyrer til; og alt som er å gjera med det, skal dei greida. 004 NUM 004 027 Etter det som Aron og sønerne hans segjer, skal Gersons-sønerne retta seg i alle måtar, både med føringi og med alt anna arbeid dei hev, og de lyt setja deim fyre å taka vel vare på alt det dei førar. 004 NUM 004 028 Dette er det Gersons-ætterne skal stella med i møtetjeldet, og Itamar, son åt Aron, øvstepresten, skal rettleida deim i alt dei hev å gjera. 004 NUM 004 029 So skal du telja deim av Merari-sønerne 004 NUM 004 030 som er millom tretti og femti år, og som er arbeidsføre so dei kann gjera det som skal gjerast i møtetjeldet, og du skal mynstre deim etter ætter og ættgreiner. 004 NUM 004 031 Det dei hev å føra og skal hava umsut med i møtetjeldet, det er plankarne i huset, med tverstokkarne og stolparne og stabbarne som høyrer til, 004 NUM 004 032 og stolparne i tungarden, med stabbar og pålar og tog, og all reidskapen som høyrer til, og alt som skal gjerast med det, og de skal nemna for deim kvar ting som de vil hava deim til å taka vare på og føra. 004 NUM 004 033 Dette er det Merari-ætterne skal gjera, det dei skal stella med i møtetjeldet, og Itamar, son åt Aron, øvstepresten, skal rettleida deim.» 004 NUM 004 034 Då no Moses og Aron og formennerne for lyden hadde mynstra Kahats-sønerne, ætt for ætt og ættgrein for ættgrein, 004 NUM 004 035 so mange av deim som var millom tretti og femti år gamle, og arbeidsføre so dei kunde gjera tenesta i møtetjeldet, 004 NUM 004 036 so var det tvo tusund og sju hundrad og femti mann som var mynstra, kvar etter si ætt. 004 NUM 004 037 Det var talet på deim som vart mynstra i Kahats-ætterne, deim som gjorde tenesta i møtetjeldet, og som Moses og Aron mynstra etter det bodet som Herren hadde sendt Moses med. 004 NUM 004 038 Då Gersons-sønerne var mynstra ætt for ætt og ættgrein for ættgrein, 004 NUM 004 039 so mange av deim som var millom tretti og femti år gamle, og arbeidsføre so dei kunde gjera tenesta i møtetjeldet, 004 NUM 004 040 so var det tvo tusund og seks hundrad og tretti mann som var mynstra, kvar etter si ætt og ættgrein. 004 NUM 004 041 Det var talet på deim som vart mynstra i Gersons-ætterne, deim som gjorde tenesta i møtetjeldet, og som Moses og Aron mynstra etter Herrens bod. 004 NUM 004 042 Då Merari-sønerne og ætterne deira var mynstra ætt for ætt og ættgrein for ættgrein, 004 NUM 004 043 so mange av dei som var millom tretti og femti år gamle, og arbeidsføre so dei kunde gjera tenesta i møtetjeldet, 004 NUM 004 044 so var det tri tusund og tvo hundrad mann som var mynstra, kvar etter si ætt. 004 NUM 004 045 Det var talet på deim som vart mynstra i Merari-ætterne, deim som Moses og Aron mynstra etter det bodet som Herren hadde sendt Moses med. 004 NUM 004 046 Då alle levitar millom tretti og femti år var talde, alle som var føre til å gjera tenesta i møtetjeldet med bering eller anna arbeid, 004 NUM 004 047 og Moses og Aron og Israels hovdingar hadde mynstra deim etter ætter og ættgreiner, 004 NUM 004 048 so var det åtte tusund og fem hundrad og åtteti mann. 004 NUM 004 049 Dei vart no etter Herrens bod sette til å gjera kvar sitt arbeid og bera kvar si byrd og greida kvar si ærend, og Moses rettleide deim, som Herren hadde sagt med honom. 004 NUM 005 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 005 002 «Seg til Israels-sønerne at dei skal senda alle spillsjuke ut or lægret, og alle som hev flod, og alle som hev vorte ureine av lik; 004 NUM 005 003 anten det er menner eller kvende, so skal de hava deim burt; ut or lægret skal de senda deim, so dei ikkje skal sulka lægret dykkar, der eg bur midt imillom dykk.» 004 NUM 005 004 Og Israels-sønerne gjorde so, og sende deim ut or lægret. Som Herren hadde sagt med Moses, so gjorde Israels-folket. 004 NUM 005 005 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 005 006 «Seg til Israels-folket: «Hev ein mann eller ei kvinna gjort ei eller onnor synd, og vore utrue mot Herren, so dei ber på ei skuld, 004 NUM 005 007 so skal dei skrifta den syndi dei hev gjort, og det dei hev kome til med urett, skal dei gjeva att alt saman, og endå leggja attåt femteparten av verdet. Dei skal gjeva det til den dei gjorde urett imot; 004 NUM 005 008 liver han ikkje lenger, og finst det ingen kravsmann etter honom, som dei kann greida ut boti til, so skal den boti dei lyt leggja, gjevast åt Herren og høyra presten til, umfram soningsveren, som skal ofrast til soning for deim. 004 NUM 005 009 Og alle reidor, alle dei vigde gåvorne som Israels-sønerne kjem til presten med, dei skal vera hans. 004 NUM 005 010 Alt det som folk vigjer, skal han hava; det dei gjev presten skal høyra honom til.»» 004 NUM 005 011 Og Herren tala meir til Moses, og sagde: 004 NUM 005 012 «Tala til Israels-sønerne, og seg til deim: «Kjem det åbryskap yver ein mann, so han mistrur kona si, og kona hev vore utru mot honom og lagt seg burt, 004 NUM 005 013 men han ikkje veit det visst, og det ikkje kann provast at ho hev skjemt seg ut og lege med ein annan mann, 004 NUM 005 014 etter di ingen hev kome yver deim og kann vitne imot henne - eller kjem åbryskapen yver honom, so han mistrur kona si, ho ikkje hev skjemt seg ut, 004 NUM 005 015 so skal han taka kona med seg til presten, og hava med ei offergåva for henne; det skal vera ei kanna byggmjøl; men han skal ikkje slå olje på mjølet, eller leggja røykjelse attmed; for det er eit åbryskaps-grjonoffer, eit minnings-grjonoffer: som skal minna um eit brot. 004 NUM 005 016 Presten skal leida kona fram for Herrens åsyn. 004 NUM 005 017 Han skal henta vigslevatn i ei leirskål, og taka noko av dusti som er på golvet i gudshuset og hava uppi vatnet, 004 NUM 005 018 og når han hev leidt kona fram for Herrens åsyn, skal han løysa upp håret hennar og gjeva henne minningsofferet i henderne - eit åbryskapsoffer skal det vera - og i si hand skal han halda det vonde vatnet som valdar våde. 004 NUM 005 019 So skal han lata kona gjera eiden, og segja til henne: «So sant ingen annan mann hev lege hjå deg, og so sant du ikkje hev vore utru mot mannen din og skjemt deg ut, so skal du inkje mein hava av dette vonde vatnet som valdar våde. 004 NUM 005 020 Men er det so at du hev vore utru mot mannen din og skjemt deg ut, og at ein annan enn din eigen mann hev lege hjå deg» 004 NUM 005 021 - no skal presten lesa upp våbøn-eiden for kona og segja til henne -: «so skal Herren gjera deg til ei våbøn og ei banna hjå folket ditt; han skal lata mjødmi di minka og buken din bolna, 004 NUM 005 022 og dette vatnet som valdar våde, skal siga ned i livet ditt, so buken din bolnar og mjødmi di minkar!» Og kona skal segja: «Ja vel! Ja vel!» 004 NUM 005 023 Presten skal skriva desse våbønerne upp på eit blad, og två deim av i det vonde vatnet. 004 NUM 005 024 Sidan skal han lata kona drikka det vonde vatnet som valdar våde, og ulukkevatnet skal siga ned i livet hennar og valda verk. 004 NUM 005 025 So skal presten taka åbryskapsofferet utor handi på kvinna og svinga det att og fram for Herrens åsyn, og bera det fram åt altaret; 004 NUM 005 026 og han skal taka ein neve av mjølet og brenna på altaret, so røyken stig upp imot himmelen til ei minning. Og når han hev gjeve kona vatnet, og ho hev drukke det, 004 NUM 005 027 då skal det henda at dersom kona hev skjemt seg ut og vore utru mot mannen sin, so skal ulukkevatnet siga ned i livet hennar og valda verk; buken hennar skal bolna og mjødmi minka; og ho skal verta til ei våbøn hjå folket sitt. 004 NUM 005 028 Men er ho rein, og ikkje hev skjemt seg ut, so skal ho vera uskadd og barnkjømd. 004 NUM 005 029 Dette de lovi um åbryskap: når ei kona hev vore utru mot mannen sin og skjemt seg ut, 004 NUM 005 030 eller når det kjem ei åbryskap yver ein mann, so han mistrur kona si, då skal han leida kona fram for Herrens åsyn, og presten skal gjera med henne so som er sagt i denne lovi. 004 NUM 005 031 Mannen skal vera fri for skuld, men kona lyt lida for brotet sitt.»» 004 NUM 006 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 006 002 «Tala til Israels-sønerne, og seg til deim: «Når ein mann eller kvinna hev gjort ein heilag lovnad, og vigt seg til Herren, 004 NUM 006 003 so skal dei halda seg ifrå vin og sterke drykkjer; dei må ikkje smaka vinedik eller annan sterk edik; dei må ikkje drikka nokon drykk som er tillaga av druvor, og ikkje eta druvor, korkje friske eller turre. 004 NUM 006 004 So lenge vigsla varer, må dei ikkje eta noko som kjem frå vintreet, ikkje ein gong kart eller visar. 004 NUM 006 005 So lenge vigslingslovnaden gjeld, må det ikkje koma saks på hovudet åt den som er vigd; alt til den tidi er ute som han hev vigt til Herren, skal han vera helga; han skal lata hovudhåret sitt veksa fritt. 004 NUM 006 006 So lenge han er vigd til Herren, må han ikkje koma innåt noko lik. 004 NUM 006 007 Um far eller mor eller bror eller syster hans døyr, so må han ikkje for deira skuld gjera seg urein; for vigsla åt hans Gud er på hovudet hans. 004 NUM 006 008 Alt medan vigsla varer, er han helga åt Herren. 004 NUM 006 009 Brådøyr det nokon innmed honom, og fører ureinskap yver det vigde hovudet hans, so skal han raka hovudet sitt den dagen han vert rein att; den sjuande dagen skal han raka det; 004 NUM 006 010 og den åttande dagen skal han koma til presten, til møtetjelddøri, med tvo turtelduvor eller tvo duveungar, 004 NUM 006 011 og presten skal ofra deim, den eine til syndoffer og den andre til brennoffer, so han fær soning for den syndi han førde yver seg, då han kom innåt liket. So skal han same dagen helga hovudet sitt, 004 NUM 006 012 og vigja seg for Herren for den tid han hev lova, og bera fram eit årsgamalt lamb til skuldoffer. Den fyrste vigslingstidi gjeld ikkje meir, etter di vigsla hans vart utskjemd. 004 NUM 006 013 So er lovi um den som hev vigt seg til Herren: Når vigslingstidi hans er ute, skal dei leida honom fram åt møtetjelddøri, 004 NUM 006 014 og han skal bera fram gåvorne sine for Herren: eit årsgamalt lytelaust verlamb til brennoffer, og eit årsgamalt lytelaust saulamb til syndoffer, og ein lytelaus ver til takkoffer, 004 NUM 006 015 og ei korg med søtt omnsbrød som er baka av fint mjøl, og hellekakor med olje i, og oljesmurde tunnbrødleivar, med grjonoffer og drykkoffer som høyrer til. 004 NUM 006 016 Og presten skal bera det fram for Herrens åsyn, og ofra syndofferet og brennofferet hans; 004 NUM 006 017 og av veren skal han stella til eit takkoffer åt Herren, og bera det fram saman med søtebrødkorgi, og so skal han bera fram grjonofferet og drykkofferet hans. 004 NUM 006 018 Den vigde skal raka det vigde hovudet sitt i møtetjelddøri, og taka det vigde hovudhåret sitt, og leggja det på elden som brenn under takkofferet. 004 NUM 006 019 Og presten skal taka den eine bogen av veren, kokt, og ei hellekaka av deim som er i korgi, og ein tunnbrødleiv, og leggja det i henderne på den vigde, etter han hev raka av seg det vigde håret sitt. 004 NUM 006 020 Desse gåvorne skal presten svinga for Herrens åsyn; dei er heilage, og skal høyra presten til, umfram svingebringa og lyftelåret. Sidan kann den vigde drikka vin. 004 NUM 006 021 Dette krev lovi av den som hev gjort vigslingslovnaden: desse gåvorne skal han bera fram for Herren attpå vigsla si umfram det han elles hev råd til; han skal fara åt som det høver med lovnaden han hev gjort, og fylgja dei fyresegnerne som gjeld for vigsla hans.»» 004 NUM 006 022 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 006 023 «Tala til Aron og sønerne hans, og seg: «So skal de segja når de velsignar Israels-borni: 004 NUM 006 024 «Herren velsigne deg og vare deg! 004 NUM 006 025 Herren late sit andlit lysa mot deg, og vere deg nådig! 004 NUM 006 026 Herren lyfte si åsyn på deg, og gjeve deg fred!»» 004 NUM 006 027 Dei skal lysa mitt namn yver Israels-borni, so vil eg velsigna deim.» 004 NUM 007 001 Då Moses hadde fenge reist gudshuset og salva og vigsla det, og hadde salva og vigt all husbunaden og altaret med alt som til høyrde, 004 NUM 007 002 då kom Israels jarlar, ættehovdingarne og fylkesstyrararne, dei som hadde stade for mynstringi, 004 NUM 007 003 og førde offergåvorne sine fram for Herrens åsyn; det var seks husvogner og tolv uksar, ei vogn frå tvo og tvo av hovdingarne og ein ukse frå kvar av deim. Det kom dei til gudshuset med, 004 NUM 007 004 og Herren sagde til Moses: 004 NUM 007 005 «Tak i mot det av deim! De skal hava det til arbeidet ved møtetjeldet, og du skal gjeva det til levitarne, etter som kvar treng det til arbeidet sitt.» 004 NUM 007 006 So tok Moses imot vognerne og uksarne, og gav deim til levitarne: 004 NUM 007 007 Gersons-sønerne gav han tvo vogner og fire uksar som dei skulde hava til å greida arbeidet sitt med. 004 NUM 007 008 Og Merari-sønerne gav han fire vogner og åtte uksar som dei skulde greida sitt arbeid med; og Itamar, son åt Aron, øvstepresten, skulde rettleida deim. 004 NUM 007 009 Kahats-sønerne gav han ikkje noko; for dei skulde taka vare på dei heilage tingi, og bera deim på herdarne. 004 NUM 007 010 Den dagen altaret vart salva, kom hovdingarne med vigslegåvor, og bar deim fram åt altaret. 004 NUM 007 011 Då sagde Herren til Moses: «Lat hovdingarne bera fram gåva si til altarvigsla kvar sin dag.» 004 NUM 007 012 Den som bar fram gåva si fyrste dagen, var Nahson, son åt Amminadab, av Juda-ætti. 004 NUM 007 013 Gåva hans var eit sylvfat som vog åtte merker, og ein sylvbolle som vog fire og ein halv mork, heilag vegt, båe fyllte med fint mjøl, som var blanda med olje, til grjonoffer, 004 NUM 007 014 og ei gullskål som vog ti lodd, og var fyllt med røykjelse, 004 NUM 007 015 og ein ung ukse og ein ver og eit årsgamalt verlamb til brennoffer, 004 NUM 007 016 og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 007 017 og til takkofferet tvo naut og fem verar og fem bukkar og fem årsgamle verlamb. Det var gåva frå Nahson, son åt Amminadab. 004 NUM 007 018 Andre dagen kom Netanel, son åt Suar, hovdingen yver Issakars-ætti, 004 NUM 007 019 og bar fram gåva si: eit sylvfat som vog åtte merker, og ein sylvbolle som vog fire og ei halv mork, etter heilag vegt, båe fyllte med fint mjøl, som var blanda med olje, til grjonoffer, 004 NUM 007 020 og ei gullskål som vog ti lodd, og var fyllt med røykjelse, 004 NUM 007 021 og ein ung ukse og ein ver og eit årsgamalt verlamb til brennoffer, 004 NUM 007 022 og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 007 023 og til takkofferet tvo naut og fem verar og fem bukkar og fem årsgamle verlamb. Det var gåva frå Netanel, son åt Suar. 004 NUM 007 024 Tridje dagen kom hovdingen yver Sebulons-sønerne, Eliab, son åt Helon, 004 NUM 007 025 med gåva si, og det var eit sylvfat som vog åtte merker, og ein sylvbolle som vog fire og ei halv mork, etter heilag vegt, båe fyllte med fint mjøl, som var blanda med olje, til grjonoffer, 004 NUM 007 026 og ei gullskål som vog ti lodd, og var fylt med røykjelse, 004 NUM 007 027 og ein ung ukse og ein ver og eit årsgamalt verlamb til brennoffer, 004 NUM 007 028 og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 007 029 og til takkofferet tvo naut og fem verar og fem bukkar og fem årsgamle verlamb. Det var gåva frå Eliab, son åt Helon. 004 NUM 007 030 Fjorde dagen kom hovdingen yver Rubens-sønerne, Elisur, son åt Sede’ur. 004 NUM 007 031 Gåva han bar fram, var eit sylvfat som åtte merker, og ein sylvbolle som vog fire og ei halv mork, etter heilag vegt, båe fyllte med fint mjøl, som var blanda med olje, til grjonoffer, 004 NUM 007 032 og ei gullskål som vog ti lodd, og var fyllt med røykjelse, 004 NUM 007 033 og ein ung ukse og ein ver og eit årsgamalt verlamb til brennoffer, 004 NUM 007 034 og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 007 035 og til takkofferet tvo naut og fem verar og fem bukkar og fem årsgamle verlamb. Det var gåva frå Elisur, son åt Sede’ur. 004 NUM 007 036 Femte dagen kom hovdingen yver Simeons-sønerne, Selumiel, son åt Surisaddai. 004 NUM 007 037 Gåva han hadde med seg, var eit sylvfat som vog åtte merker, og ein sylvbolle som vog fire og ei halv mork, etter heilag vegt, båe fyllte med fint mjøl, som var blanda med olje, til grjonoffer, 004 NUM 007 038 og ei gullskål som vog ti lodd, og var fyllt med røykjelse, 004 NUM 007 039 og ein ung ukse og ein ver og eit årsgamalt verlamb til brennoffer, 004 NUM 007 040 og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 007 041 og til takkofferet tvo naut og fem verar og fem bukkar og fem årsgamle verlamb. Det var gåva frå Selumiel, son åt Surisaddai. 004 NUM 007 042 Sette dagen kom hovdingen yver Gads-sønerne, Eljasaf, son åt Re’uel. 004 NUM 007 043 Og gåva hans var eit sylvfat som vog åtte merker, og ein sylvbolle som vog fire og ei halv mork, etter heilag vegt, båe fyllte med fint mjøl, som var blanda med olje, til grjonoffer, 004 NUM 007 044 og ei gullskål som vog ti lodd, og var fyllt med røykjelse, 004 NUM 007 045 og ein ung ukse og ein ver og eit årsgamalt verlamb til brennoffer, 004 NUM 007 046 og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 007 047 og til takkofferet tvo naut og fem verar og fem bukkar og fem årsgamle verlamb. Det var gåva frå Eljasaf, son åt Re’uel. 004 NUM 007 048 Sjuande dagen kom hovdingen yver Efraims-sønerne, Elisama, son åt Ammihud. 004 NUM 007 049 Gåva hans var eit sylvfat som vog åtte merker, og ein sylvbolle som vog fire og ei halv mork, etter heilag vegt, båe fyllte med fint mjøl, som var blanda med olje, til grjonoffer, 004 NUM 007 050 og ei gullskål som vog ti lodd, og var fyllt med røykjelse, 004 NUM 007 051 og ein ung ukse og ein ver og eit årsgamalt verlamb til brennoffer, 004 NUM 007 052 og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 007 053 og til takkofferet tvo naut og fem verar og fem bukkar og fem årsgamle verlamb. Det var gåva frå Elisama, son åt Ammihud. 004 NUM 007 054 Åttande dagen kom hovdingen yver Manasse-sønerne, Gamliel, son åt Pedasur. 004 NUM 007 055 Hans gåva var og eit sylvfat som vog åtte merker, og ein sylvbolle som vog fire og ei halv mork, etter heilag vegt, båe fyllte med fint mjøl, som var blanda med olje, til grjonoffer, 004 NUM 007 056 og ei gullskål som vog ti lodd, og var fyllt med røykjelse, 004 NUM 007 057 og ein ung ukse og ein ver og eit årsgamalt verlamb til brennoffer, 004 NUM 007 058 og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 007 059 og til takkofferet tvo naut og fem verar og fem bukkar og fem årsgamle verlamb. Det var gåva frå Gamliel, son åt Pedasur. 004 NUM 007 060 Niande dagen kom hovdingen yver Benjamins-sønerne, Abidan, son åt Gideoni. 004 NUM 007 061 Han gav eit sylvfat som vog åtte merker, og ein sylvbolle som vog fire og ei halv mork, etter heilag vegt, båe fyllte med fint mjøl, som var blanda med olje, til grjonoffer, 004 NUM 007 062 og ei gullskål som vog ti lodd, og var fyllt med røykjelse, 004 NUM 007 063 og ein ung ukse og ein ver og eit årsgamalt verlamb til brennoffer, 004 NUM 007 064 og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 007 065 og til takkofferet tvo naut og fem verar og fem bukkar og fem årsgamle verlamb. Det var gåva frå Abidan, son åt Gideoni. 004 NUM 007 066 Tiande dagen kom hovdingen yver Dans-sønerne, Ahiezer, son åt Ammisaddai. 004 NUM 007 067 Det han gav var eit sylvfat som vog åtte merker, og ein sylvbolle som vog fire og ei halv mork, etter heilag vegt, båe fyllte med fint mjøl, som var blanda med olje, til grjonoffer, 004 NUM 007 068 og ei gullskål som vog ti lodd, og var fyllt med røykjelse, 004 NUM 007 069 og ein ung ukse og ein ver og eit årsgamalt verlamb til brennoffer, 004 NUM 007 070 og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 007 071 og til takkofferet tvo naut og fem verar og fem bukkar og fem årsgamle verlamb. Det var gåva frå Ahiezer, son åt Ammisaddai. 004 NUM 007 072 Ellevte dagen kom hovdingen yver Assers-sønerne, Pagiel, son åt Okran. 004 NUM 007 073 Han og gav eit sylvfat som vog åtte merker, og ein sylvbolle som vog fire og ei halv mork, etter heilag vegt, båe fyllte med fint mjøl, som var blanda med olje, til grjonoffer, 004 NUM 007 074 og ei gullskål som vog ti lodd, og var fylt med røykjelse, 004 NUM 007 075 og ein ung ukse og ein ver og eit årsgamalt verlamb til brennoffer, 004 NUM 007 076 og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 007 077 og til takkofferet tvo naut og fem verar og fem bukkar og fem årsgamle verlamb. Det var gåva frå Pagiel, son åt Okran. 004 NUM 007 078 Tolvte dagen kom hovdingen yver Naftali-sønerne, Ahira, son åt Enan, 004 NUM 007 079 og han gav og eit sylvfat som vog åtte merker, og ein sylvbolle som vog fire og ei halv mork, etter heilag vegt, båe fyllte med fint mjøl, som var blanda med olje, til grjonoffer, 004 NUM 007 080 og ei gullskål som vog ti lodd, og var fyllt med røykjelse, 004 NUM 007 081 og ein ung ukse og ein ver og eit årsgamalt verlamb til brennoffer, 004 NUM 007 082 og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 007 083 og til takkofferet tvo naut og fem bukkar og fem årsgamle verlamb. Det var gåva frå Ahira, son åt Enan. 004 NUM 007 084 Dette var vigslegåvorne frå Israels hovdingar då altaret vart salva: Tolv sylvfat var det og tolv sylvbollar og tolv gullskåler. 004 NUM 007 085 Kvart sylvfat vog åtte merker, og kvar sylvbolle fire og ei halv mork; alle sylvkopparne i hop vog hundrad og femti merker etter heilag vegt. 004 NUM 007 086 Dei tolv gullskålerne, som var fyllte med røykjelse, vog ti lodd kvar etter heilag vegt; alle gullskålerne i hop vog sju og ei halv mork. 004 NUM 007 087 Av brennoffer-fe var det i alt tolv uksar og tolv verar og tolv årsgamle verlamb, med grjonoffer som til høyrde, og tolv geitebukkar til syndoffer, 004 NUM 007 088 og av takkoffer-fe fire og tjuge uksar og seksti verar og seksti bukkar og seksti årsgamle verlamb. Det var vigslegåvorne som vart framborne då altaret var salva. 004 NUM 007 089 Då so Moses gjekk inn i møtetjeldet og skulde tala med Herren, so høyrde han ei røyst som tala til honom frå romet yver lovtavlekista millom båe kerubarne - der tala Gud til honom. 004 NUM 008 001 Og Herren sagde til Moses: 004 NUM 008 002 «Tala til Aron, og seg til honom: «Når du set upp lamporne, so skal du laga det so at alle sju lamporne kastar ljoset frametter, på romet framanfor ljosestaken.»» 004 NUM 008 003 Og Aron gjorde so: han sette upp lamporne so ljoset fall frametter, på romet framanfor ljosestaken, som Herren hadde sagt med honom. 004 NUM 008 004 Ljosestaken var av drive gull; både leggen og kruna var drive arbeid. Etter det bilætet som Herren synte Moses, hadde dei gjort ljosestaken. 004 NUM 008 005 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 008 006 «Du skal taka levitarne fram or Israels-folket og reinsa deim. 004 NUM 008 007 So skal du fara åt når du reinsar deim: Du skal skvetta skiringsvatn på deim, og dei skal fara yver heile likamen sin med rakekniven, og två klædi sine, so dei er reine. 004 NUM 008 008 So skal dei taka ein ung ukse og grjonofferet som høyrer til: fint mjøl blanda med olje, og til syndoffer skal du taka ein annan ung ukse. 004 NUM 008 009 Du skal segja med levitarne, at dei skal koma hit til møtetjeldet, og so skal du kalla i hop heile Israels-lyden, 004 NUM 008 010 og føra levitarne fram for Herrens åsyn. So skal Israels-sønerne leggja henderne på levitarne, 004 NUM 008 011 og Aron skal vigja deim til Herren for Israels-folket på same visi som når han svinger offeret for Herrens åsyn; og sidan skal dei tena Herren; det skal vera deira kall. 004 NUM 008 012 So skal levitarne leggja henderne på hovudet åt uksarne, og du skal ofra den eine til syndoffer og den andre til brennoffer åt Herren, og gjera soning for levitarne. 004 NUM 008 013 So skal du då føra levitarne fram for Aron og sønerne hans, og vigja deim til Herren på same visi som når offeret vert svinga att og fram for Herrens åsyn. 004 NUM 008 014 Du skal skilja levitarne ut ifrå hitt Israels-folket, og dei skal høyra meg til, 004 NUM 008 015 og sidan, når du hev reinsa og vigt deim, skal dei koma og gjera tenesta i møtetjeldet. 004 NUM 008 016 For dei er ei gåva til meg, ei gåva frå heile Israels-folket; eg valde meg deim i staden for det som kjem fyrst frå morsliv, alt det som er frumbore hjå Israels-folket. 004 NUM 008 017 For mine er alle dei frumborne hjå Israels-folket, både folk og fe; den gongen eg slo i hel alt frumbore i Egyptarlandet, helga eg deim åt meg. 004 NUM 008 018 Men no hev eg teke levitarne i staden for alle dei frumborne Israels-borni; 004 NUM 008 019 eg tok deim fram or Israels-folket, og gav deim til Aron og sønerne hans, på den måten at dei skulde greida tenesta i møtetjeldet for Israels-sønerne og gjera soning for deim, so Israels-sønerne ikkje skal koma innåt heilagdomen og soleis føra ulukka yver seg.» 004 NUM 008 020 Moses og Aron og heile Israels-lyden gjorde i alle måtar so med levitarne som Herren hadde sagt med Moses. 004 NUM 008 021 Og levitarne reinsa seg med skiringsvatnet, og tvo klædi sine, og Aron vigde deim for Herrens åsyn på same visi som når eit svingeoffer vert vigt, og gjorde soning for deim, so dei vart reine, 004 NUM 008 022 og so kom dei og gjorde arbeidet sitt i møtetjeldet, for augo åt Aron og sønerne hans. Som Herren hadde sagt Moses fyre, so gjorde dei med levitarne. 004 NUM 008 023 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 008 024 «Dette er lovi som gjeld for levitarne: Frå dei er fem og tjuge år gamle, skal dei standa i tenesta og gjera alt det arbeidet som trengst i møtetjeldet; 004 NUM 008 025 men so snart dei hev fyllt femti år, skal dei gjeva seg utor tenesta, og ikkje arbeida lenger. 004 NUM 008 026 Dei kann vera brørne sine til hjelp i møtetjeldet med eitt og anna som er å gjera der, men dei skal ikkje hava fast tenesta. Soleis skal du skipa det med levitarne og tenesta deira.» 004 NUM 009 001 Året etter dei hadde fare frå Egyptarlandet, i den fyrste månaden, tala Herren til Moses på Sinaiheidi, og sagde: 004 NUM 009 002 «Israels-folket skal halda påskehelg på den tid som er sett: 004 NUM 009 003 frå den fjortande dagen i denne månaden, solegladsbil, skal de høgtida påskehelgi si visse tid; alle dei lover og fyresegner som gjeld for påskehelgi, skal de fylgja.» 004 NUM 009 004 Då tala Moses til Israels-sønerne, og sagde dei skulde høgtida påskehelgi, 004 NUM 009 005 og so heldt dei påskehelg på Sinaiheidi den fjortande dagen i den fyrste månaden, solegladsbil; Israels-borni gjorde i alle måtar som Herren hadde sagt med Moses. 004 NUM 009 006 Det var nokre menner som hadde vorte ureine av eit lik, og ikkje kunde halda høgtid den dagen; dei gjekk same dagen fram for Moses og Aron 004 NUM 009 007 og sagde til honom: «Me hev vorte ureine av eit lik. Skal me for den skuld verta attsette, og ikkje få bera fram gåvorne våre for Herren i rett tid saman med hitt Israels-folket?» 004 NUM 009 008 Då sagde Moses til deim: «Venta eit bil, so eg fer høyra kva Herren segjer um dette!» 004 NUM 009 009 Og Herren tala til Moses, og sagde: 004 NUM 009 010 «Tala til Israels-sønerne, og seg: «Um nokon av dykk eller etterkomarane dykkar hev vorte ureine av lik, eller er på langferd, so skal dei like fullt halda påskehelg for Herren. 004 NUM 009 011 Den fjortande dagen i den andre månaden, solegladsbil, skal dei eta påskelambet; attåt søtt brød og bitre urter skal dei eta det. 004 NUM 009 012 Dei må ikkje leiva noko av det til morgonen, og ikkje brjota noko bein i det. Alle dei fyresegnerne som gjeld for påskehelgi, skal dei fylgja. 004 NUM 009 013 Men den som er rein, og ikkje er ute og ferdast, og som endå let vera å halda påskehelg, han skal rydjast ut or ætti si, for di han ikkje hev bore fram gåvorne til Herren i rette tid; den mannen skal lida for syndi si. 004 NUM 009 014 Og når ein framand som held til hjå dykk, vil halda påskehelg for Herren, so skal han og fylgja dei fyresegnerne og loverne som gjeld for påskehelgi. Det skal gjelda ei lov for dykk alle, for den framande so vel som den som den som er fødd og alen i landet.»» 004 NUM 009 015 Den dagen gudshuset vart reist, sveipte skyi seg kringum huset, um tjeldet som gøymde Guds lov; men um kvelden var det som ein eld å sjå yver huset, og den heldt seg der alt til morgonen. 004 NUM 009 016 Og soleis var det stødt: um dagen låg det ei sky yver gudshuset, og um natti ein eldsljoske. 004 NUM 009 017 Og kvar gong skyi letta seg upp ifrå tjeldet, tok Israels-sønerne ut, og der som skyi let seg ned, der lægra dei seg; 004 NUM 009 018 etter Herrens ord tok dei ut, og etter Herrens ord slo dei læger; men so lenge skyi låg yver gudshuset, heldt dei seg i lægret. 004 NUM 009 019 Låg skyi lenge yver gudshuset, so retta Israels-borni seg etter det som Herren hadde sagt, og tok ikkje ut. 004 NUM 009 020 Stundom låg skyi berre nokre få dagar yver gudshuset; då heldt dei seg i ro so lenge Herren vilde, og tok ut når han vilde. 004 NUM 009 021 Stundom låg skyi der berre frå kveld til morgon; då tok dei ut um morgonen, med same skyi lyfte seg. Eller ho låg der ein dag og ei natt; når ho då hov seg upp, tok dei ut. 004 NUM 009 022 Eller ho låg der eit par dagar, eller ein månad, eller endå lenger. Når skyi drygde so lenge, og vart liggjande yver gudshuset, heldt Israels-folket seg i lægret og tok ikkje ut; men so snart ho steig til vers, tok dei ut. 004 NUM 009 023 Etter Herrens ord lægra dei seg, og etter Herrens ord tok dei ut. Dei retta seg etter Herrens vilje, soleis som Moses hadde sagt deim frå Herren. 004 NUM 010 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 010 002 «Gjer deg tvo lurar av drive sylv! Deim skal du hava til å kalla lyden i hop med, og til å varsla folket når lægret skal flytjast. 004 NUM 010 003 Blæs de i båe, so skal heile lyden samla seg hjå deg framanfor møtetjelddøri; 004 NUM 010 004 blæs de berre i ein, so skal styresmennerne, hovdingarne yver Israels-ætterne, samla seg hjå deg. 004 NUM 010 005 Blæs de alarm, so skal dei flokkarne fara i veg som hev lægret sitt i aust; 004 NUM 010 006 blæs de alarm andre venda, so skal dei som ligg i sud taka ut. Alarm skal de blåsa kvar gong de bryt upp frå lægret; 004 NUM 010 007 men når du vil kalla folket i hop til ålmannamøte, skal de låta lint i lurarne, og ikkje blåsa alarm. 004 NUM 010 008 Arons-sønerne, prestarne, er det som skal blåsa i deim. Dette skal vera ei æveleg lov hjå dykk, frå ætt til ætt. 004 NUM 010 009 Og når de fær ufred i landet, og fienden bryt på dykk, so skal de blåsa sterkt i lurarne; då skal Herren, dykkar Gud, koma dykk i hug, so de vert berga for uvenerne. 004 NUM 010 010 Og på glededagarne dykkar og høgtiderne og nymånedagarne skal de låta i lurarne til brennofferi og takkofferi dykkar, so det kann minna dykkar Gud um dykk. Eg, Herren, er dykkar Gud.» 004 NUM 010 011 Tjugande dagen i andre månaden i det andre året lyfte skyi seg upp ifrå gudshuset, 004 NUM 010 012 Då tok Israels-sønerne ut frå Sinaiheidi, flokk for flokk, etter som dei var fylkte; og skyi let seg ned att i Paranheidi. 004 NUM 010 013 Dette var fyrste gongen dei braut lægret, og det var etter Herrens bod, som Moses hadde kunngjort for deim. 004 NUM 010 014 Fyrst tok Juda-heren ut med fana si, flokk i flokk. Det var Nahson, son åt Amminadab, som stod yver Juda-flokken; 004 NUM 010 015 yver Issakars-flokken stod Netanel, son åt Suar, 004 NUM 010 016 og yver Sebulons-flokken Eliab, son åt Helon. 004 NUM 010 017 Kvar gong gudshuset var teke ned, for Gersons-sønerne og Merari-sønerne i veg, dei som førde huset. 004 NUM 010 018 So tok Rubens-heren ut med fana si, flokk i flokk. Det var Elisur, son åt Sede’ur, som stod yver Rubens-flokken; 004 NUM 010 019 yver Simeons-flokken stod Selumiel, son åt Surisaddai, 004 NUM 010 020 og yver Gads-flokken Eljasaf, son åt Re’uel. 004 NUM 010 021 So tok Kahats-sønerne i veg, dei som bar dei høgheilage tingi, og fyrr dei kom fram, hadde dei hine reist huset. 004 NUM 010 022 So tok Efraims-heren ut med fana si, flokk i flokk. Det var Elisama, son åt Ammihud, som stod yver Efraims-flokken; 004 NUM 010 023 yver Manasse-flokken stod Gamliel, son åt Pedasur, 004 NUM 010 024 og yver Benjamins-flokken Abidan, son åt Gideoni. 004 NUM 010 025 So tok Dans-heren ut med fana si, flokk i flokk: Dei var attarst i fylkingi. Det var Ahiezer, son åt Ammisaddai, som stod yver Dans-flokken; 004 NUM 010 026 yver Assers-flokken stod Pagiel, son åt Okran, 004 NUM 010 027 og yver Naftali-flokken Ahira, son åt Enan. 004 NUM 010 028 Soleis var Israels-sønerne fylkte når dei for i veg, herflokk etter herflokk. Då dei skulde taka ut, 004 NUM 010 029 sagde Moses til Hobab, son åt Re’uel frå Midjan, verfar hans Moses: «No tek me på vegen til det landet som Herren hev sagt han vil gjeva oss. Kom og ver med oss, so skal me gjera vel mot deg; for Herren hev lova Israel mykje godt.» 004 NUM 010 030 «Nei, » svara Hobab, «eg vil fara heim til mitt eige land og folk.» 004 NUM 010 031 «Kjære væne, gakk ikkje frå oss!» sagde Moses. «Du veit best kvar me kann setja læger i øydemarki; du lyt vera auga vårt! 004 NUM 010 032 Gjeng du med oss, so skal me gjeva deg mykje godt, når me fær alt det gode som Herren vil gjeva oss.» 004 NUM 010 033 So for dei då frå Gudsfjellet tri dagsleider fram, og Herrens sambandskista for fyre deim alle tri dagarne, og leita etter ein kvilestad for deim. 004 NUM 010 034 Herrens sky stod yver deim um dagen, når dei for ifrå lægret. 004 NUM 010 035 Og kvar gong kista tok i veg, kvad Moses: «Reis deg, Herre, so fienden ryk og uvenern’ dine rømer for deg!» 004 NUM 010 036 Og når ho let seg ned, kvad han: «Herre, kom atter til alle dei tusund Israels-ætter!» 004 NUM 011 001 Det var ein gong folket klaga seg for Herren, liksom dei leid vondt. Då Herren høyrde det, vart han harm, og elden hans slo ned millom deim, og herja i den eine enden av lægret. 004 NUM 011 002 Då ropa folket på Moses, og Moses bad til Herren for deim; so slokna elden av. 004 NUM 011 003 Sidan kalla dei den staden Tabera, av di Herrens eld slo ned millom deim. 004 NUM 011 004 Men herkemugen, som var med deim, fyste etter annan kost; då for Israels-folket og til å jamra seg att, og sagde: «Gud gjev me hadde kjøt å eta! 004 NUM 011 005 Me saknar fisken som me fekk kostelaust i Egyptarland, og agurkarne og melonorne og purren og kvitlauken og skarlauken; 004 NUM 011 006 her turkar me reint upp; me ser ikkje anna for augo enn manna.» 004 NUM 011 007 Manna var likt korianderfrø og på lit som bedolahkvåda. 004 NUM 011 008 Folket for utyver og sanka det, og mol det på handkvern eller støytte det sund i mortlar. Sidan saud dei det i gryta, og laga kakor av det; då smaka det som sukkerbrød med olje i. 004 NUM 011 009 Når dalskoddi seig ned yver lægri um natti, fylgde det manna med. 004 NUM 011 010 Då Moses høyrde gråt frå kvart einaste hus, og såg at Herren var fælande harm, tykte han det var ilt, 004 NUM 011 011 og sagde til Herren: «Kvi hev du fare so hardt med tenaren din? Kvi hev du so lite godhug for meg at du vil leggja på meg slik ei byrd som å syta for heile dette folket? 004 NUM 011 012 Hev då eg gjeve deim livet eller sett deim inn i verdi, sidan du segjer med meg at eg skal halda deim på armen, som barnfostren held eit sugebarn, og bera deim fram til det landet du hev lova federne deira? 004 NUM 011 013 Kvar skal eg taka kjøt frå til heile dette folket? For dei heng yver meg med gråt, og segjer: «Gjev oss kjøt, so me fær eta!» 004 NUM 011 014 Ikkje kann eg åleine syta for heile dette folket; det er meir enn eg orkar. 004 NUM 011 015 Vil du fara so med meg, so drep meg heller med ein gong, so sant du vil meg vel, og lat meg ikkje sjå mi eigi ulukka.» 004 NUM 011 016 Då sagde Herren til Moses: «Kalla meg i hop sytti av dei gildaste menner i Israel, deim som du veit er dei gjævaste millom folket og formenner for deim! Tak deim so med deg til møtetjeldet og lat deim standa der hjå deg, 004 NUM 011 017 so vil eg koma ned og tala med deg der, og eg vil lata deim og få av den åndi som er yver deg, so dei kann hjelpa deg og bera all den tyngsla du hev av folket, og du ikkje tarv bera henne åleine. 004 NUM 011 018 Og til folket skal du segja: «Helga dykk til i morgon, so skal de få kjøt å eta, etter di de jamra dykk for Herren og sagde: «Gud gjeve me hadde kjøt! Å kor godt me livde i Egyptarland!» No vil Herren gjeva dykk kjøt, som de skal eta av, 004 NUM 011 019 og det ikkje ein dag, eller tvo eller fem eller ti eller tjuge dagar, 004 NUM 011 020 men ein heil månad, til de byd dykk imot, so det lyt gjeva det upp att, for di de mismætte Herren som er midt imillom dykk, og jamra dykk for honom, og sagde: «Kvi for me då frå Egyptarland?»»» 004 NUM 011 021 «Seks hundrad tusund gangføre menner er det folket som eg fylgjest med, » svara Moses, «og du segjer at du vil gjeva deim kjøt so dei hev mat for ein heil månad! 004 NUM 011 022 Skal me slagta so mange sauer og naut at det rekk til for deim, eller skal all fisken i havet sankast i hop so dei fær nok?» 004 NUM 011 023 Då sagde Herren til Moses: «Rekk ikkje Herrens arm so langt som han vil? No skal du få sjå um det ikkje gjeng som eg hev sagt.» 004 NUM 011 024 So gjekk Moses ut, og kunngjorde Herrens ord for folket, og han kalla saman sytti av dei gjævaste mennerne i lyden, og bad deim standa rundt ikring møtetjeldet. 004 NUM 011 025 Og Herren for ned i skyi, og tala til Moses, og let dei sytti gjæve mennerne få av den åndi som var yver honom. Då hende det at med same åndi let seg ned yver deim, tala dei profetord, men sidan gjorde dei det ikkje. 004 NUM 011 026 Det var tvo menner som hadde vorte att i lægret; den eine heitte Eldad og den andre Medad. På deim let åndi seg og ned; for dei høyrde til deim som var uppskrivne, men dei hadde ikkje gjenge ut til møtetjeldet, og no tala dei profetord i lægret. 004 NUM 011 027 Og ein svein kom springande med bod til Moses og sagde: «Eldad og Medad talar profetord i lægret.» 004 NUM 011 028 Då tok Josva frami, han som hadde vore fylgjesveinen åt Moses alt ifrå ungdomen, og sagde: «Herre Moses, forbyd deim dette!» 004 NUM 011 029 «Er du åbru for mi skuld?» svara Moses. «Eg vilde at heile Herrens folk kunde tala profetord, og at Herren sende sin Ande yver deim!» 004 NUM 011 030 Då Moses vel var komen attende til lægret saman med Israels hovdingar, 004 NUM 011 031 so sende Herren ein vind som førde enghønor inn ifrå havet, og støytte deim ned yver lægret og markerne rundt ikring, so vidt som ei dagsleid i firkant. Dei flaug so lågt at dei ikkje var meir enn eit par alner frå marki, 004 NUM 011 032 og folket var ute heile den dagen og heile natti og heile den andre dagen og samla deim inn; ingen sanka mindre enn eit tjug tunnor, og dei breidde deim utyver rundt ikring lægret. 004 NUM 011 033 Medan dei endå åt av kjøtet - det var ikkje ende - loga Herrens vreide upp att, og han sende ein øgjeleg manndaude yver deim. 004 NUM 011 034 Difor kallar dei den staden Kibrot-Hatta’ava; for der vart dei jorda dei som hadde vore so fysne. 004 NUM 011 035 Frå Kibrot-Hatta’ava for folket til Haserot, og der vart dei verande ei tid. 004 NUM 012 001 Mirjam, og Aron med, tala ille um Moses for den ætiopkvinna skuld, som han hadde teke til kona - for han hadde gift seg med ei ætiopisk kvinna - 004 NUM 012 002 og dei sagde: «Er det då berre Moses Herren hev tala med? Hev han ikkje tala med oss og?» Og Herren høyrde det. 004 NUM 012 003 No var Moses ein mild og tolug mann, mildare enn alle menneskje på jordi. 004 NUM 012 004 Men Herren sagde brått til Moses og til Aron og til Mirjam: «Gakk ut til møtetjeldet alle tri!» So gjekk dei dit alle tri. 004 NUM 012 005 Og Herren for ned i ein skystopul, og stod i tjelddøri og ropa: «Aron og Mirjam!» Då gjekk dei ut båe tvo. 004 NUM 012 006 Og han sagde: «Lyd no etter ordi mine: Er det ein profet millom dykk, so ter eg, Herren, meg for honom i syner, og talar med honom i draumar. 004 NUM 012 007 Men so er det ikkje med Moses, tenaren min; honom lit eg so på, at eg hev sett honom yver heile mitt hus. 004 NUM 012 008 Munn til munn talar eg med honom, klårt og ikkje i gåtor, og han fær sjå Herren i rette hamen hans skapnad. Korleis kunde de då våga å tala ille um Moses, min tenar?» 004 NUM 012 009 Og Herrens vreide loga upp imot dei, og han for burt. 004 NUM 012 010 Då skyi hadde kvorve burt frå tjeldet, då var Mirjam spillsjuk, og kvit som snø; med same Aron snudde seg mot henne, såg han at ho var spillsjuk. 004 NUM 012 011 Då sagde han til Moses: «Gode herre bror! Lat oss ikkje lida for mykje for syndi og dårskapen vår! 004 NUM 012 012 Lat henne ikkje verta som eit daudt foster, som er halvrote når det kjem ut or morslivet!» 004 NUM 012 013 Då ropa Moses til Herren og sagde: «Å kjære, kjære Gud, gjer henne god att!» 004 NUM 012 014 Og Herren sagde til Moses: «Hadde far hennar sputta henne i andlitet, laut ho då ikkje sitja med skam i sju dagar? No skal dei stengja henne ute frå lægret i sju dagar, so kann dei taka henne inn att!» 004 NUM 012 015 So stengde dei Mirjam ute frå lægret i sju dagar, og folket tok ikkje av stad, fyrr dei hadde teke henne inn att. 004 NUM 012 016 Sidan tok folket ut frå Haserot, og slo læger i Paranheidi. 004 NUM 013 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 013 002 «Send ut folk til å forfara Kana’ans-landet, som eg vil gjeva Israels-borni! Ein mann for kvar ætt skal de senda, og alle skal vera av dei fremste mennerne deira.» 004 NUM 013 003 So sende Moses folk ut frå Paranheidi, som Herren hadde sagt, og dei han sende var alle av dei gjævaste mennerne i Israel. 004 NUM 013 004 Dei heitte: Sammua, son åt Sakkur, av Rubens-ætti; 004 NUM 013 005 Safat, son åt Hori, av Simeons-ætti; 004 NUM 013 006 Kaleb, son åt Jefunne, av Juda-ætti; 004 NUM 013 007 Jigeal, son åt Josef, av Issakars-ætti; 004 NUM 013 008 Hosea, son åt Nun, av Efraims-ætti; 004 NUM 013 009 Palti, son åt Rafu, av Benjamins-ætti; 004 NUM 013 010 Gaddiel, son åt Sodi, av Sebulons-ætti; 004 NUM 013 011 Gaddi, son åt Susi, av Josefs-ætti, av Manasse-greini; 004 NUM 013 012 Ammiel, son åt Gemalli, av Dans-ætti; 004 NUM 013 013 Setur, son åt Mikael, av Assers-ætti; 004 NUM 013 014 Nahbi, son åt Vofsi, av Naftali-ætti; 004 NUM 013 015 Ge’uel, son åt Maki, av Gads-ætti. 004 NUM 013 016 Det var dei mennerne som Moses sende ut til å rundfara landet; men Hosea, son åt Nun, kalla han Josva. 004 NUM 013 017 Han sende dei på njosningsferd til Kana’ans-landet, og sagde til deim: «Far upp her, til Sudlandet, og tak upp i fjellet, 004 NUM 013 018 og sjå korleis landet er laga, og um folket som bur der er sterkt eller veikt, um dei er få eller mange, 004 NUM 013 019 og um landet deira er godt eller låkt, og kva slag byar dei bur i, um der er læger eller borger, 004 NUM 013 020 og um jordi er feit eller skrinn, og um der er tre eller ikkje. Ver trøystuge, og tak med dykk noko av frukti i landet!» Det var då i det bilet druvorne for til å mogna. 004 NUM 013 021 So tok dei av stad, og endefor landet, alt ifrå Sinheidi til Rehob, som ligg innmed vegen til Hamat. 004 NUM 013 022 Dei for upp til Sudlandet og kom til Hebron. Der budde Ahiman og Sesai og Talmai, Anaks-sønerne - Hebron var bygt sju år fyre Soan i Egyptarland. - 004 NUM 013 023 So kom dei til Eskoldalen. Der skar dei ei vintregrein med ein druvekrans, som tvo mann laut bera millom seg på ei stong, og so nokre granateple og fikor. 004 NUM 013 024 Den staden vart sidan heitande Eskoldalen, etter den druvekransen som Israels-sønerne skar av der. 004 NUM 013 025 Då det leid av fyrti dagar, kom dei att, og hadde endefare landet. 004 NUM 013 026 Dei fann Moses og Aron og heile Israels-lyden i Paranheidi, i Kades, og gav fråsegn um det dei hadde set, og synte deim frukterne frå Kana’ans-landet. 004 NUM 013 027 «Me kom til det landet du sende oss til, » sagde dei til Moses, «og det er visst at det landet fløymer med mjølk og honning, og her ser de frukterne som veks der. 004 NUM 013 028 Men folket som bur der, er sterkt, og byarne store, med svære murar ikring. Anaks-sønerne såg me der og, 004 NUM 013 029 og i Sudlandet bur Amalek-folket, og i fjellbygderne hetitarne og jebusitarne og amoritarne, og utmed havet og langsmed Jordan bur Kananitarne.» 004 NUM 013 030 Då tok folket til å murra mot Moses, men Kaleb stagga på deim, og sagde: «Jau, me vil fara dit, og leggja landet under oss; me kann godt taka det.» 004 NUM 013 031 Men dei mennerne som hadde vore med honom, sagde: «Me torer ikkje ganga imot dette folket; dei er oss for sterke.» 004 NUM 013 032 Og dei lasta burt landet for Israels-folket, og sagde: «Det landet me for igjenom og skoda, er eit land til å øyda ut folk; og alle me såg der, var kjempekarar; 004 NUM 013 033 der såg me risarne, Anaks-sønerne, som er av riseætt, og mot deim tyktest me å vera berre som engsprettor, og so tykte dei og.» 004 NUM 014 001 Då skreik alt folket yver seg, og dei gret heile natti. 004 NUM 014 002 Og alle Israels-borni, heile lyden, mukka mot Moses og Aron, og sagde: «Gud gjeve me hadde døytt i Egyptarlandet eller her i øydemarki - å Gud gjeve me hadde døytt! 004 NUM 014 003 Kvi vil Herren føra oss til dette landet, so me vert nedhogne, og konorne og borni våre vert fangar? Er det ikkje betre for oss å fara attende til Egyptarland?» 004 NUM 014 004 Og dei sagde seg imillom: «Me vil taka oss ein hovding, og fara attende til Egyptarland!» 004 NUM 014 005 Då kasta Moses og Aron seg ned på jordi for augo åt heile Israels-lyden; 004 NUM 014 006 og Josva, son åt Nun, og Kaleb, son åt Jefunne, som hadde vore med og forfare Kana’ans-landet, reiv sund klædi sine 004 NUM 014 007 og tala til heile Israels-lyden, og sagde: «Det landet som me hev fare igjenom og skoda, er eit ovgodt land. 004 NUM 014 008 Er Gud oss god, so fører han oss fram til landet, og gjev oss det; det er eit land som fløymer med mjølk og honning. 004 NUM 014 009 Set dykk berre ikkje upp mot Gud, og ver ikkje rædde folket som bur der i landet! Dei er ikkje annleis enn som eit matmål for oss. Hjelpi deira hev kvorve burt, og Herren er med oss. Ver ikkje rædde!» 004 NUM 014 010 Då vilde heile lyden steina deim; men Herrens herlegdom synte seg i møtetjeldet for heile Israels-folket. 004 NUM 014 011 Og Herren sagde til Moses: «Kor lenge vil dette folket hæda og vanvyrda meg? Kor lenge vil dei mistru meg, endå so mange teikn som eg hev gjort millom deim? 004 NUM 014 012 Men no vil eg søkja deim med sott, og rydja deim ut, og so vil eg gjera di ætt til eit større og sterkare folk enn dei er.» 004 NUM 014 013 Då sagde Moses til Herren: «Skal då egyptarane få spyrja slikt? dei som du førde dette folket burt i frå i ditt velde! 004 NUM 014 014 Skal dei få det å tala um med folk her i landet, som hev høyrt at du, Herre, er midt imillom dette folket, og syner deg for deim, andlit til andlit, du, Herre, og at skyi di held seg yver deim, og at du gjeng fyre deim i ein skystopul um dagen og i ein eldstopul um natti? 004 NUM 014 015 Slær du no dette folket i hel, som det var ein mann, so kjem dei folki som hev høyrt ordet um deg til å segja: 004 NUM 014 016 «Herren magta ikkje å føra dette folket fram til det landet han hadde lova deim, og so drap han deim ned i øydemarki.» 004 NUM 014 017 Men syn deg no i ditt velde, Herre, som du lova då du sagde: 004 NUM 014 018 «Herren er tolug og rik på nåde. Han tilgjev brot og misgjerningar; men han vil ikkje at den skuldige skal vera strafflaus: han hemner broti åt federne på borni og på barnebarns-borni og borni etter deim.» 004 NUM 014 019 Tilgjev då av di store nåde broti åt dette folket, liksom du hev havt tolmod med deim heile vegen, frå Egyptarland og hit!» 004 NUM 014 020 Då sagde Herren: «Eg skal gjeva deim til, som du bed um. 004 NUM 014 021 Men so vist som eg liver og Herrens herlegdom fyller heile jordi: 004 NUM 014 022 ingen av deim som hev set herlegdomen min og dei teikni eg gjorde i Egyptarland og i øydemarki, og som like vel hev freista meg gong på gong, og aldri vilde lyda på ordi mine - 004 NUM 014 023 ingen av deim skal sjå det landet eg hev lova federne deira; ingen av deim som hev hædt og vanvyrdt meg, skal få sjå det. 004 NUM 014 024 Men Kaleb, tenaren min, vil eg fylgja til det landet han hev vore i, og ætti hans skal få det til eiga; for honom er det ein annan hug i, og han hev halde seg trutt etter meg. 004 NUM 014 025 Amalekitarne og kananitarne bur her i dalen; difor lyt de i morgon venda um, og taka ut i øydemarki, den vegen som ber til Raudehavet.» 004 NUM 014 026 Og Herren tala meir til Moses og Aron, og sagde: 004 NUM 014 027 «Kor lenge skal denne vonde lyden halda på å mukka mot meg? Eg hev nok høyrt korleis Israels-sønerne murrar og mukkar imot meg. 004 NUM 014 028 Seg til deim: «So vist som eg liver, » segjer Herren: «det som eg høyrde de ynskte dykk, det skal de få. 004 NUM 014 029 Her i øydemarki skal beini dykkar liggja, alle de som vart mynstra, heile flokken, so mange som er yver tjuge år gamle og hev sett seg upp imot meg; 004 NUM 014 030 ingen av dykk skal koma inn i det landet som eg rette handi i veret på at eg vilde gjeva dykk til bustad - ingen utan Kaleb, son åt Jefunne, og Josva, son åt Nun. 004 NUM 014 031 Småborni dykkar, som de spådde skulde falla i fiendehand, deim vil eg fylgja dit, og dei skal verta heime i det landet som de hev vanda. 004 NUM 014 032 Men dykkar bein skal liggja her i øydemarki; 004 NUM 014 033 og sønerne dykkar skal gjæta i heiderne i fyrti år, og lida for utruskapen dykkar, til beini dykkar hev morkna i øydemarki. 004 NUM 014 034 Likso mange dagar som de for yver Kana’ans-landet, likso mange år skal de lida for broti dykkar, fyrti år, eit år for kvar dag, og de skal få kjenna korleis det er når eg vender meg frå dykk. 004 NUM 014 035 Det segjer eg, Herren: So vil eg gjera med heile denne vonde lyden, som hev slege seg i hop mot meg; i denne øydemarki skal dei enda sine dagar, her skal dei døy.»» 004 NUM 014 036 Dei mennerne som Moses hadde sendt ut til å forfara Kana’ans-landet, og som spreidde låke tiender um det då dei kom att, og fekk heile lyden til å setja seg upp imot Moses, 004 NUM 014 037 desse mennerne, som hadde lasta burt landet, dei døydde brått for Herrens åsyn. 004 NUM 014 038 Av alle deim som hadde fare på njosningsferd til Kana’ans-landet, var det berre Josva, son åt Nun, og Kaleb, son åt Jefunne, som fekk liva. 004 NUM 014 039 Og Moses bar Herrens ord fram for Israels-folket. Då angra dei sårt, 004 NUM 014 040 og dagen etter, i otta, tok dei uppetter til høgfjellet, og sagde: «Sjå her er me og vil fara upp til den staden som Herren hev sagt; for me hev synda.» 004 NUM 014 041 Då sagde Moses: «Kvi vil de då gjera imot Herrens ord? Dette kjem ikkje til å lukkast. 004 NUM 014 042 Far ikkje dit! For Herren er ikkje med dykk. De kjem berre til å rjuka for fienden. 004 NUM 014 043 For der møter de amalekitarne og kananitarne, og då vert de nedhogne, etter di de hev vike frå Herren, og han ikkje er med dykk.» 004 NUM 014 044 Like vel var dei so uvyrdne at dei styrmde av stad til høgfjellet. Men Herrens sambandskista og Moses flutte seg ikkje frå lægret. 004 NUM 014 045 Og amalekitarne og kananitarne, som budde på det fjellet, kom ned, og slo deim og jaga deim frå einannan, og elte deim alt til Horma. 004 NUM 015 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 015 002 «Tala til Israels-folket, og seg med deim: «Når de kjem til det landet de skal bu og byggja i, det som eg vil gjeva dykk, 004 NUM 015 003 og de lagar til offermat for Herren - brennoffer eller slagtoffer av storfe eller småfe, til godange for Herren - anten det er ein lovnad de vil løysa, eller ei gåva det gjev i godvilje, eller eit høgtidsoffer, 004 NUM 015 004 so skal det attåt offeret som de ber fram for Herren, koma med eit grjongåva, og det skal vera ei kanna fint mjøl, blanda med ei halvkanna olje, 004 NUM 015 005 og til drykkoffer skal du gjeva ei halvkanna vin attåt brenn- eller slagtofferet, dersom det er eit lamb; 004 NUM 015 006 er det ein ver, so skal du til grjonoffer gjeva tvo kannor fint mjøl, blanda med tvo pottar olje, 004 NUM 015 007 og til drykkoffer skal du bera fram tvo pottar vin; då er det eit offer som angar godt for Herren. 004 NUM 015 008 Ofrar de ein ung ukse til brennoffer eller slagtoffer, anten det er ein lovnad de vil løysa, eller eit takkoffer til Herren, 004 NUM 015 009 so skal du attåt uksen bera fram tri kannor fint mjøl, blanda med ei kanna olje, til grjonoffer, 004 NUM 015 010 og til drykkoffer ei kanna vin; då er det ein offerrett som gjev god ange for Herren. 004 NUM 015 011 Soleis skal de gjera for kvar ukse og ver og for kvart lamb eller kid 004 NUM 015 012 de ofrar, anten offerdyri er få eller mange. 004 NUM 015 013 Alle som er fødde og borne i landet, skal gjera so som eg no hev sagt, når dei vil bera fram ein offerrett til godange for Herren. 004 NUM 015 014 Er det nokon framand som held til hjå dykk, eller i framtidi kjem til å bu millom dykk, og vil bera fram ein offerrett til godange for Herren, so skal han gjera like eins som de. 004 NUM 015 015 Det gjeld same retten for heile lyden, for dykk sjølve so vel som for dei framande som bur i landet dykkar; det er ei lov som skal gjelda for alle tider at dei framande skal vera som de sjølve for Herrens åsyn. 004 NUM 015 016 Ei lov og ein rett skal vera for dykk og for dei framande som bur hjå dykk.»» 004 NUM 015 017 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 015 018 «Tala til Israels-sønerne, og seg til deim: «Når de kjem til det landet som eg vil føra dykk til, 004 NUM 015 019 og et av den maten de avlar der, so skal de koma med ei reida til Herren: 004 NUM 015 020 Av det fyrste gropet de mel, skal de bera fram ei kaka til reida for Herren, liksom de ber fram reida frå treskjarstanden - 004 NUM 015 021 av det fyrste malingi skal de all tid gjeva Herren ei reida. 004 NUM 015 022 Fer de i mist, og gløymer noko av dei bodi som Herren hev gjeve Moses, 004 NUM 015 023 og som Moses hev kunngjort for dykk, anten no, med same Herren hev gjeve bodet, eller seinare frametter tidi, 004 NUM 015 024 og det er uviljande gjort, og lyden uvitande, so skal heile lyden bera fram ein ung ukse til brennoffer og godange for Herren, med grjonoffer og drykkoffer som til høyrer, soleis som det er fyresagt, og ein geitebukk til syndoffer, 004 NUM 015 025 og presten skal gjera soning for heile Israels-lyden; då skal dei få tilgjeving etter di det var uviljande gjort, og dei hev kome til Herren med offergåva si og bore fram syndofferet sitt til bot for si misferd. 004 NUM 015 026 Både heile Israels-lyden og dei framande som bur millom deim, skal få tilgjeving. For heile folket var saka i misferdi. 004 NUM 015 027 Er det ein einskildmann som uviljande hev synda, so skal han bera fram ei årsgamall geit til syndoffer. 004 NUM 015 028 Og presten skal beda til Herren for den som uviljande hev misfare seg og synda, og gjera soning for honom, so skal han få tilgjeving. 004 NUM 015 029 Dette gjeld både for den som er fødd og boren millom Israels-folket og for den framande som bur millom deim. Det gjeld same retten for dykk alle, når de uviljande gjer noko gale. 004 NUM 015 030 Men den som med vilje gjer noko vondt, anten det er eit heimemenneskje eller ein framand, han hæder Gud og skal rydjast ut or folket sitt; 004 NUM 015 031 for han hev vanvyrdt Herrens ord og brote bodet hans: den mannen skal rydjast ut; han skal lida for brotet sitt.»» 004 NUM 015 032 Då Israels-folket var i øydemarki, råka dei ein gong ein mann som sanka ved ein helgedag. 004 NUM 015 033 Dei som kom yver honom medan han sanka veden, førde honom fram for Moses og Aron og heile lyden. 004 NUM 015 034 Og dei sette honom fast; for det var ikkje gjeve noko serskilt bod um kva som skulde gjerast med honom. 004 NUM 015 035 Då sagde Herren til Moses: «Mannen skal lata livet: Heile lyden skal steina honom utanfor lægret.» 004 NUM 015 036 So førde heile lyden honom ut til ein stad utanfor lægret, og steina honom i hel, soleis som Herren hadde sagt til Moses. 004 NUM 015 037 Og Herren sagde til Moses: 004 NUM 015 038 «Tala til Israels-sønerne, og seg til deim, at dei skal gjera seg duskar og hava i snipparne på klædi sine, både dei og etterkomarane deira, og i kvar dusk skal dei setja ei purpursnor. 004 NUM 015 039 Dei duskarne skal de hava til prydnad, og når de ser på deim, skal de minnast alle Herrens bod og halda dykk etter deim, so de ikkje fer hit og dit etter som hjarta og augo segjer dykk til; for dei lokkar dykk jamleg til utruskap. 004 NUM 015 040 Det er so de skal koma i hug å halda alle bodi mine og vera heilage for dykkar Gud. 004 NUM 015 041 Eg er Herren, dykkar Gud, som førde dykk ut or Egyptarlandet, og vil vera dykkar Gud. Eg, Herren, er dykkar Gud.» 004 NUM 016 001 Korah, son åt Jishar Kahatsson av Levi-ætti, og Datan og Abiram, sønerne hans Eliab, og On Peletsson av Rubens-ætti tok til å yppa seg mot Moses, 004 NUM 016 002 og saman med dei tvo hundrad og femti av dei øvste i Israels-lyden, som var kåra til tingmenner, og hadde eit godt namn. 004 NUM 016 003 Dei slo seg i hop mot Moses og Aron, og sagde til deim: «No lyt det vera nok! Heile lyden er heilag, alle saman, og Herren er midt imillom deim; kvi vil då de all tid halda dykk gildare enn Herrens lyd?» 004 NUM 016 004 Då Moses høyrde det, kasta han seg ned på jordi. 004 NUM 016 005 Og han tala til Korah og heile flokken hans, og sagde: «I morgon vil Herren syna kven som er hans folk, og kven som er heilag og kann koma inn til honom, og dei som han då vel, skal få koma inn til honom. 004 NUM 016 006 Gjer no so, du Korah og heile flokken din: Tak i morgon med dykk glodfat, 004 NUM 016 007 og hav eld i deim, og legg røykjelse på elden for Herrens åsyn, og den som Herren vel, han skal vera heilag. Lat so det vera nok, de Levi-søner!» 004 NUM 016 008 Og endå sagde Moses til Korah: «Høyr no, de Levi-søner! 004 NUM 016 009 Er de ikkje nøgde med at Israels Gud hev skilt dykk ut frå Israels-lyden, so de skulde vera næmare honom og greida arbeidet i Herrens hus, og ganga lyden til handa? 004 NUM 016 010 Han hev teke deg og alle brørne dine, Levi-sønerne, innåt seg, og no trår de etter preste-embættet og? 004 NUM 016 011 Det er mot Herren de hev slege dykk i hop, du og heile flokken din; for kva er Aron? Kann det vera verdt å setja seg upp i mot honom?» 004 NUM 016 012 So sende Moses bod etter Datan og Abiram, sønerne hans Eliab; men dei svara: «Me kjem ikkje! 004 NUM 016 013 Er det ikkje nok at du lokka oss burt frå eit land som fløymer med mjølk og honning, so me skulde døy i øydemarki? Vil du no attpå råda og rikja yver oss? 004 NUM 016 014 Ikkje heller hev du ført oss til eit land som fløymer med mjølk og honning, og gjeve oss åkrar og aldehagar til eiga! Trur du då du kann synkverva desse mennerne? Me kjem ikkje!» 004 NUM 016 015 Då vart Moses brennande harm, og han sagde til Herren: «Ansa ikkje offeret deira! Ikkje so mykje som eit asen hev eg teke frå deim, og ingen av deim hev eg gjort noko til meins.» 004 NUM 016 016 So sagde han til Korah: «Møt no fram for Herrens åsyn i morgon, du og heile flokken din! Aron skal og møta fram, 004 NUM 016 017 og de skal taka kvar sitt glodfat og leggja røykjelse på deim, og bera deim fram for Herrens åsyn, tvo hundrad og femti glodfat, og du og Aron skal og taka kvar sitt glodfat.» 004 NUM 016 018 So tok dei kvar sitt glodfat, og hadde eld i deim, og lagde røykjelse på og stod i møtetjelddøri, og det same gjorde Moses og Aron; 004 NUM 016 019 og Korah samla heile lyden imot dei framanfor møtetjelddøri. Då synte Herrens herlegdom seg for heile lyden. 004 NUM 016 020 Og Herren tala til Moses og Aron, og sagde: 004 NUM 016 021 «Skil dykk frå denne lyden, so skal eg gjera ende på deim, so fort som ein blunkar med auga.» 004 NUM 016 022 Men dei kasta seg på kne, og sagde: «Allvelduge Gud, du som råder yver alle manneliv, vert du vill på heile lyden, for di ein mann syndar?» 004 NUM 016 023 Og Herren svara Moses: 004 NUM 016 024 «Seg til folket at dei skal hava seg burt frå bustaden åt Korah og Datan og Abiram og frå alt som derikring er!» 004 NUM 016 025 So reiste Moses seg upp og gjekk burt til Datan og Abiram, og Israels hovdingar fylgde honom. 004 NUM 016 026 Og han tala til folket, og sagde: «Gakk burt frå husi åt desse gudlause mennerne, og kom ikkje innåt noko som høyrer deim til; elles kjem de og til å lida for alle synderne deira!» 004 NUM 016 027 Då flutte dei seg burt frå buderne åt Korah og Datan og Abiram og alt som var ikring um. Men Datan og Abiram kom ut og stod i buddøri med konorne sine og borni, både store og små. 004 NUM 016 028 Og Moses sagde: «Dette skal de hava til merke på at Herren hev sendt meg til å gjera alle desse verki, og at det ikkje er av meg sjølv eg gjer det: 004 NUM 016 029 dersom desse døyr på same vis som anna folk, og møter lagnaden som alle andre menneskje, so hev Herren ikkje sendt meg; 004 NUM 016 030 men dersom Herren let henda noko som aldri fyrr hev hendt, dersom jordi let upp gapet sitt, og gløyper deim og alt som deira er, so dei fer livande ned i helheimen, so veit de at desse mennerne hev spotta Herren.» 004 NUM 016 031 Ikkje fyrr hadde han sagt dei ordi, so rivna grunnen under føterne deira; 004 NUM 016 032 jordi let upp gapet sitt, og gløypte deim og husi deira og alt folket hans Korah og alt det dei åtte. 004 NUM 016 033 Dei for livande ned i helheimen med alt som deira var, jordi gøymde deim, og dei kvarv burt or lyden. 004 NUM 016 034 Og heile Israel, som stod rundt ikring, rømde då dei høyrde skriket deira; dei var rædde jordi skulde gløypa deim med. 004 NUM 016 035 So for det eld ut frå Herren, og brende upp dei tvo hundrad og femti mennerne som hadde bore fram røykjelse. 004 NUM 016 036 Då tala Herren til Moses, og sagde: 004 NUM 016 037 «Seg til Eleazar, son åt Aron, øvstepresten, at han skal taka upp glodfati som ligg att der elden hev fare, og strå glørne vidt utyver! For heilage er dei, 004 NUM 016 038 glodfati åt desse mennerne som laut lata livet for syndi si; de skal hamra dei ut til plator, og klæda altaret med deim. Dei hev vorte framborne for Herrens åsyn; difor er dei heilage, og skal vera eit varsl for Israels-borni.» 004 NUM 016 039 Og Eleazar, presten, gjorde som Moses hadde sagt honom frå Herren: han tok koparfati som dei hadde bore fram dei mennerne som brann upp, og smedarne hamra plator av deim til å klæda altaret med, 004 NUM 016 040 so Israels-borni skulde koma i hug at ingen framand, ingen som ikkje er av Arons ætt, må ganga fram og brenna røykjelse for Herrens åsyn; elles kjem han til å fara same ferdi som Korah og hans flokk. 004 NUM 016 041 Dagen etter mukka heile Israels-lyden mot Moses og Aron, og sagde: «Det er de som hev drepe Herrens folk!» 004 NUM 016 042 og ålmugen tok til å samla seg mot deim. Moses og Aron vende seg mot møtetjeldet; då såg dei at skyi låg yver tjeldet, og herlegdomen åt Herren skein fram. 004 NUM 016 043 So gjekk dei fram for møtetjeldet, 004 NUM 016 044 Og Herren tala til Moses, og sagde: 004 NUM 016 045 «Sjå til å koma dykk burt frå denne hopen, so skal eg tyna dei i ein augneblink!» Då kasta dei seg på kne, 004 NUM 016 046 og Moses sagde til Aron: «Tak glodfatet; legg i gløder frå altaret, og hav røykjelse uppå, og skunda deg so burt til lyden med det, og gjer soning for deim! For Herren hev slept harmen sin laus - sotti er komi!» 004 NUM 016 047 Aron gjorde som Moses sagde, og tok glodfatet og sprang midt inn i flokken; sotti hadde då alt teke til å herja millom folket. So lagde han røykjelsen på gløderne, og bad ei soningsbøn for folket, 004 NUM 016 048 med han stod der millom daude og livande. Då stana sotti; 004 NUM 016 049 men det var fjortan tusund og sju hundrad som døydde i den sotti, umfram deim som miste livet for Korahs skuld. 004 NUM 016 050 Då sotti hadde gjeve seg, gjekk Aron attende til Moses, til møtetjelddøri. 004 NUM 017 001 Då tala Herren til Moses, og sagde: 004 NUM 017 002 «Tala til Israels-sønerne, og få tolv stavar av deim, ein for kvar ætt; av kvar ættarhovding skal du få ein stav, og på den skal du rita namnet hans. 004 NUM 017 003 Og Arons namn skal du setja på staven åt Levi-sønerne; for ein av stavarne skal deira ættarhovding hava. 004 NUM 017 004 So skal du leggja stavarne i møtetjeldet, framfyre kunngjeringskista, der som eg er van å møtast med dykk. 004 NUM 017 005 Då skal han bløma, staven åt den eg vel ut - so fær eg vel fred for den mukkingi som Israels-borni jamleg plågar dykk med.» 004 NUM 017 006 So tala Moses til Israels-borni, og hovdingarne gav honom kvar sin stav, ein stav for kvar ætt; det var tolv stavar i alt, og millom deim var staven hans Aron. 004 NUM 017 007 Og Moses lagde stavarne ned framfor Herrens åsyn i kunngjeringstjeldet. 004 NUM 017 008 Då han so andre dagen kom inn i kunngjeringstjeldet, såg han at Arons stav, den som høyrde til Levi-ætti, hadde grønkast, og skote knuppar, og sett blom, og fenge mogne mandlar. 004 NUM 017 009 Då tok han alle stavarne, og bar deim ut or heilagdomen, og synte deim åt alle Israels-borni, og då dei hadde set deim, tok kvar sin stav. 004 NUM 017 010 Og Herren sagde til Moses: «Ber Arons stav inn att, og legg honom frammed kunngjeringskista! Der skal han gøymast til ei åtvaring for dei ulyduge; for held dei ikkje upp med å mukka imot meg, so skal dei døy.» 004 NUM 017 011 Og Moses gjorde so; som Herren hadde sagt med honom, so gjorde han. 004 NUM 017 012 Men Israels-borni sagde til Moses: «Sjå no er det ute med oss; me døyr, me døyr alle saman! 004 NUM 017 013 Kjem nokon innåt - innåt Herrens hus - so misser han livet. Er det ikkje då ute med oss alle?» 004 NUM 018 001 So sagde Herren til Aron: «Du og sønerne dine og heile farsætti di skal hava ansvaret for heilagdomen. Du og sønerne dine skal svara for preste-embættet dykkar. 004 NUM 018 002 Og frendarne dine, Levi-sønerne, farsætti di, skal du hava med deg. Dei skal halda seg attmed deg, og ganga deg til handa når du og sønerne dine stend framfyre kunngjeringstjeldet. 004 NUM 018 003 Og dei skal gjera det som du set deim til å gjera, alt det som skal gjerast i heile tjeldet; berre dei heilage tingi og altaret må dei ikkje koma innåt; for gjer dei det lyt dei døy, både dei og de. 004 NUM 018 004 Dei skal halda seg attmed deg, og gjera alt det arbeidet som trengst i møtetjeldet; for ingen framand må koma innåt dykk. 004 NUM 018 005 Men de lyt gjera alt som skal gjerast i sjølve heilagdomen og innmed altaret, so det ikkje tidare skal koma vreide yver Israels-folket. 004 NUM 018 006 For det er eg som hev kåra ut levitarne, brørne dykkar, av Israels-folket; dei er ei gåva til dykk, og de skal gjeva deim åt Herren, so dei gjer det arbeidet som trengst i møtetjeldet. 004 NUM 018 007 Men du og sønerne dine skal styra preste-embættet og hava umsut for alt som høyrer til altaret og for det som er innanfor forhenget, og halda gudstenesta. Dykk gjev eg prestedømet i gåva; men kjem ein framand innåt, skal han lata livet.» 004 NUM 018 008 Og Herren sagde til Aron: «Sjå, eg gjev deg det som skal gøymast av reidorne mine; alle dei heilage gåvorne frå Israels-folket, deim gjev eg deg og sønerne dine; det skal vera dykkar lut og rett i all framtid. 004 NUM 018 009 Høyr no kva det er du skal hava av dei høgheilage gåvorne, når det som skal brennast, er teke undan: Alt det dei ber fram av grjonoffer og syndoffer og skuldoffer som dei gjev meg i bot, det er høgheilagt, og skal høyra deg og sønerne dine til. 004 NUM 018 010 På den høgheilage staden skal du eta det; alle karar kann eta av det; heilagt skal det vera for deg. 004 NUM 018 011 Like eins skal du hava dei gåvorne som dei gjev i reidor; alt det Israels-borni svingar for Herrens åsyn, gjev eg deg og sønerne og døtterne dine; det skal de hava retten til i all framtid; alle i ætti di som er reine, kann eta av det. 004 NUM 018 012 Alt det beste av oljen og av druvesafti og kornet, det fyrste dei avlar av det, og gjev Herren, det gjev eg deg. 004 NUM 018 013 Dei fyrste mogna frukterne av alt som veks i landet deira, og som dei kjem til Herren med, skal vera dine; alle i ætti di som er reine, kann eta deim. 004 NUM 018 014 Alt som er vigsla i Israel, skal høyra deg til. 004 NUM 018 015 Alt som kjem fyrst frå morsliv, alt livande som dei ber fram for Herren, anten det er folk eller fe, skal vera ditt; men det som er frumbore av folk, skal du lata deim løysa, og det som er frumbore av ureine dyr, kann og løysast. 004 NUM 018 016 Løysepengarne for borni skal leggjast etter dei hev fyllt ein månad, og svara til det verdet som sett er: fem sylvdalar i heilag mynt, etter tjuge gera i dalaren. 004 NUM 018 017 Frumsungar av kyr eller sauer eller geiter må ikkje løysast; dei er heilage. Blodet deira skal du skvetta på altaret, og feittet skal du brenna; so røyken stig upp mot himmelen; det er ein angande rett for Herren. 004 NUM 018 018 Kjøtet skal du hava; liksom svingebringa og det høgre låret skal det høyra deg til. 004 NUM 018 019 Alle heilage reidor som Israels-borni kjem til Herren med, gjev eg deg og sønerne og døtterne dine; det skal de hava retten til for alle tider. Dette er ei æveleg og ubrjotande semja med deg og etterkomarane dine for Herrens åsyn.» 004 NUM 018 020 Og Herren sagde til Aron: «Du fær ingen lut i landet deira og ingi jordeign millom deim; eg skal vera din lut og di eiga millom Israels-folket. 004 NUM 018 021 Men all tiend i Israel gjev eg Levi-sønerne til eigedom for arbeidet deira, det arbeidet dei gjer i møtetjeldet. 004 NUM 018 022 Og dei hine Israels-borni skal ikkje meir koma innåt møtetjeldet; for då fører dei synd yver seg, og lyt døy. 004 NUM 018 023 Levi-sønerne åleine skal greida tenesta i møtetjeldet, og hava alt ansvaret; det skal vera ei æveleg lov for dykk og etterkomarane dykkar. Dei skal ingi jordeign hava millom Israels-folket; 004 NUM 018 024 men tiendi som Israels-borni kjem til Herren med, gjev eg levitarne; den skal vera deira eigedom; difor er det eg hev sagt at dei ingi jordeign skal hava millom Israels-folket.» 004 NUM 018 025 Og Herren tala til Moses, og sagde: 004 NUM 018 026 «Du skal tala til levitarne, og segja til deim: «Når de tek imot tiendi som eg hev sagt de skal få til eigedom av Israels-folket, so skal de gjeva Herren ei reida av det - tiend av tiendi. 004 NUM 018 027 Og reida dykkar skal reknast for jamgod med det kornet dei andre ber fram frå låven og den vinen dei kjem med frå persa. 004 NUM 018 028 På den måten gjev de og Herren reida av all tiendi de fær hjå Israels-borni, og den reida de hev etla åt Herren, skal de gjeva Aron, øvstepresten. 004 NUM 018 029 Av alle gåvor de fær, skal de fyrst taka ut alt det de vil gjeva Herren, og det de vigjer honom, lyt all tid vera av det beste.» 004 NUM 018 030 Og du skal segja til deim: «Når de ofrar det beste av det, so skal det reknast likt med det som kjem inn ifrå låven og ifrå vinpersa; 004 NUM 018 031 de kann eta det kvar de vil, både de og folket dykkar; for det er løni de skal hava for arbeidet i møtetjeldet. 004 NUM 018 032 De ber ingi synd for det, når det berre gjev frå dykk det beste, og de vanhelgar ikkje dei heilage gåvorne frå Israels-folket, og skal ikkje lata livet.»» 004 NUM 019 001 Og Herren tala atter til Moses og Aron, og sagde: 004 NUM 019 002 «Høyr no eit lovbod som Herren hev gjeve! Han sagde: «Seg til Israels-sønerne at dei skal koma til deg med ei raud kviga, som ikkje hev vank eller veila, og aldri hev vore under åket. 004 NUM 019 003 Den skal de gjeva til Eleazar, presten, og dei skal leida henne utanfor lægret og slagta henne for augo hans. 004 NUM 019 004 Og han - Eleazar, presten - skal taka noko av blodet hennar på fingeren og skvetta sju gonger burt imot framsida av møtetjeldet. 004 NUM 019 005 So skal dei brenna kviga for augo hans; både hudi og kjøtet og blodet, og møki med, skal dei brenna. 004 NUM 019 006 Og presten skal taka cedertre og bergmynta og karmesin og kasta på elden som kviga brenn i. 004 NUM 019 007 Sidan skal han två klædi sine, og lauga likamen sin i vatn, so kann han koma inn i lægret; men han skal vera urein alt til kvelds. 004 NUM 019 008 Den som brende kviga, skal og två klædi sine og lauga likamen sin i vatn, og er urein til kvelds. 004 NUM 019 009 Og ein som er rein, skal samla i hop oska av kviga, og leggja henne på ein rein stad utanfor lægret, so ho kann gøymast åt Israels-lyden til skiringsvatn; ho hev soningskraft. 004 NUM 019 010 Men den som samla oska av kviga, lyt två klædi sine, og er urein til kvelds. Og dette skal vera ei æveleg lov både for Israels-folket og dei framande som bur millom deim. 004 NUM 019 011 Den som kjem nær ein avliden, kven det so er, er urein sju dagar. 004 NUM 019 012 Den tridje og den sjuande dagen skal han reinsa seg for synd med skiringsvatnet; so vert han rein att; men reinsar han seg ikkje den tridje og den sjuande dagen, so vert han ikkje rein. 004 NUM 019 013 Kven som kjem nær ein avliden, eit mannelik, og ikkje reinsar seg, han sulkar Herrens hus, og skal rydjast ut or Israel; han er urein; so lenge det ikkje er skvett skiringsvatn på honom, fylgjer det ureinska med honom. 004 NUM 019 014 So lyder lovi: Når ein døyr i eit hus, so skal alle som er i huset, og alle som kjem inn, vera ureine sju dagar. 004 NUM 019 015 Og alle opne koppar, alle som det ikkje er lok på eller bundne yver, vert ureine. 004 NUM 019 016 Og den som ute på marki kjem nær ein som er ihelslegen, eller eit anna lik, eller mannebein, eller ei grav, er urein i sju dagar. 004 NUM 019 017 Er det ein som soleis hev vorte urein, so skal dei taka noko av oska etter det uppbrende syndofferet og ausa rennande vatn på i eit fat. 004 NUM 019 018 Og ein som er rein, skal taka bergmynte og duppa i vatnet, og skvetta på huset og på alle dei ting og alle dei folk som er der, og på den som hev kome nær mannebein eller ein mann som er ihelslegen eller eit anna lik eller ei grav. 004 NUM 019 019 Den tridje og den sjuande dagen skal dei reine skvetta på den som hev vorte urein; og den sjuande dagen skal han segja honom fri for synd; so skal han två klædi sine og lauga seg i vatn, og vert då rein att same kvelden. 004 NUM 019 020 Men den som vert urein, og ikkje reinsar seg for synd, han skal rydjast ut or lyden, for di han hev sulka Herrens heilagdom - det hev ikkje kome skiringsvatn på honom: han er urein. 004 NUM 019 021 Dette skal vera ei æveleg lov hjå deim. Den som skvette skiringsvatnet, skal tvo klædi sine, og den som kjem nær skiringsvatnet, er urein alt til kvelds. 004 NUM 019 022 Alt det den ureine kjem nær, vert ureint, og alle som kjem innåt honom, er ureine til kvelds.»» 004 NUM 020 001 I den fyrste månaden kom Israels-sønerne, heile lyden, til Sinheidi, og dei gav seg til i Kades. Der døydde Mirjam, og der vart ho gravlagd. 004 NUM 020 002 Men der var ikkje vatn åt folket, og dei flokka seg i hop mot Moses og Aron, 004 NUM 020 003 og trætta med Moses, og sagde: «Gud gjeve me og hadde roke med då brørne våre let livet for Herrens åsyn! 004 NUM 020 004 Kvi hev de havt Herrens folk ut i denne øydemarki, so me lyt døy her, både me og feet vårt? 004 NUM 020 005 Kvi lokka de oss burt frå Egyptarland, og førde oss hit til denne fæle staden, der det ikkje veks anten korn eller fikor eller vintre eller aplar og ikkje finst drikkevatn?» 004 NUM 020 006 Moses og Aron hadde seg undan flokken, og gjekk fram i møtetjelddøri og kasta seg på kne. Då synte Herrens herlegdom seg for deim. 004 NUM 020 007 Og Herren tala til Moses, og sagde: 004 NUM 020 008 «Du skal taka staven, og du og Aron, bror din, skal kalla lyden i hop og tala til berget for augo deira, so skal det gjeva vatn utor seg. Lat det koma vatn utor berget for deim, og gjev deim og feet deira drikka!» 004 NUM 020 009 Moses gjorde som Herren sagde: han tok staven som låg framfor Herrens åsyn, 004 NUM 020 010 og han og Aron kalla lyden i hop framfyre berget; so sagde han til deim: «Høyr no, stridnakkar! Skal me lata det koma vatn åt dykk ut or dette berget?» 004 NUM 020 011 So lyfte han handi, og slo på berget med staven sin tvo gonger; då strøymde det ut mykje vatn, og folket og feet deira fekk drikka. 004 NUM 020 012 Men Herren sagde til Moses og Aron: «Sidan de ikkje trudde på meg, og ikkje let Israels-borni sjå mi guddomsmagt, so skal de ikkje få føra denne lyden inn i det landet eg hev gjeve deim.» 004 NUM 020 013 Det var denne kjelda som vart kalla Meribavatnet; der var det Israels-sønerne tretta med Herren, og han synte deim si guddomsmagt. 004 NUM 020 014 Frå Kades sende Moses dette bodet til kongen i Edom: «So segjer Israel, bror din: «Du veit kor mykje vondt me hev lide. 004 NUM 020 015 Federne våre for ned til Egyptarland, og der budde me mange, mange år, og egyptarane var harde med oss og federne våre; 004 NUM 020 016 då ropa me til Herren, og han høyrde bønerne våre, og sende oss ein engel, som førde oss ut or Egyptarland, og sjå no er me i Kadesbygdi, innmed landskilet ditt. 004 NUM 020 017 Snilde deg, lat oss få fara igjenom landet ditt! Me skal ikkje ganga yver åkrarne eller vinhagarne, og ikkje taka vatn or brunnarne; me skal fara etter kongsvegen og ikkje taka av, korkje til høgre eller vinstre, fyrr me er komne igjenom landet ditt.»» 004 NUM 020 018 Men Edom svara: «Du må’kje fara fram her; gjer du det, so møter eg deg med sverd i hand.» 004 NUM 020 019 «Eg skal fylgja storvegen, » sagde Israel, «og dersom eg drikk av vatnet ditt, eg eller buskapen min, so skal eg gjeva deg like for det. Det kann då’kje gjera noko um eg gjeng etter vegen.» 004 NUM 020 020 «Nei, du slepp ikkje fram her, » svara Edom, og gjekk imot deim med mykje folk og våpn. 004 NUM 020 021 Edom vilde ikkje gjeva Israel lov til å fara igjenom landet sitt, og Israel laut taka ei onnor leid. 004 NUM 020 022 So tok dei ut ifrå Kades, heile Israels-lyden, og kom til Horfjellet. 004 NUM 020 023 Og der, ved Horfjellet, i landskilet åt Edom, sagde Herren til Moses og Aron: 004 NUM 020 024 «No skal Aron fara til federne sine. De var ulyduge mot meg ved Meribabrunnen; difor skal han ikkje koma inn i det landet eg hev gjeve Israels-sønerne. 004 NUM 020 025 Hav Aron og Eleazar, son hans, med deg upp på Horfjellet; 004 NUM 020 026 og tak av Aron presteklædi, og hav deim på Eleazar, son hans! So skal Aron døy der, og fara til federne sine.» 004 NUM 020 027 Moses gjorde som Herren sagde, og dei steig upp på Horfjellet for augo åt alt folket, 004 NUM 020 028 og Moses tok av Aron presteklædi, og hadde deim på Eleazar, son hans. So døydde Aron der uppå fjellet, og då Moses og Eleazar kom ned av fjellet, 004 NUM 020 029 og folket såg at Aron var burte, då syrgde alle Israels-ætterne yver honom i tretti dagar. 004 NUM 021 001 Då den kananitiske kongen som budde i Arad i Sudlandet, høyrde at Israel kom farande etter ålmannvegen, tok han på deim, og fanga nokre av deim. 004 NUM 021 002 Då gjorde Israel ein lovnad til Herren, og sagde: «Gjev du dette folket i våre hender, so skal me bannstøyta byarne deira.» 004 NUM 021 003 Og Herren høyrde bøni, og gav kananitarne i Israels hender, og Israel bannstøytte deim og byarne deira; sidan kalla dei den staden Horma. 004 NUM 021 004 Frå Horfjellet tok dei leidi burt imot Raudehavet, og vilde fara ikring Edomlandet. Men på vegen vart folket utoluge; 004 NUM 021 005 dei lasta Gud og Moses, og sagde: «Kvi hadde de oss burt frå Egyptarland? No lyt me døy her i øydemarki; for her finst det korkje brød eller vatn, og me er hjarteleide av denne veike maten.» 004 NUM 021 006 Då sende Herren eiterormar, som for inn imillom folket og hogg deim, so mange av deim døydde. 004 NUM 021 007 So kom dei til Moses, og sagde: «Me synda då me lasta Herren og deg. Bed Herren at han vil fria oss frå ormarne!» Då bad Moses for folket. 004 NUM 021 008 Og Herren sagde til Moses: «Gjer deg ein eitarorm, og set honom upp på ei stong, so skal kvar ein som er ormhoggen og ser burt på honom få liva.» 004 NUM 021 009 So gjorde Moses ein koparorm, og sette honom på ei stong, og kvar gong ormarne hadde hogge nokon og han såg burt på koparormen, fekk han liva. 004 NUM 021 010 Sidan tok Israels-sønerne i vegen att, og lægra seg i Obot. 004 NUM 021 011 So tok dei ut frå Obot, og lægra seg ved Ijje-ha-Abarim i øydemarki austanfor Moab. 004 NUM 021 012 So for dei derifrå, og slo læger i Zereddalen. 004 NUM 021 013 So for dei lenger, og slo læger på hi sida av Arnonelvi, der som ho kjem utor Amoritarlandet og renn igjenom øydemarki. Arnon er landskilet åt Moab, og byte millom Moab og amoritarne; 004 NUM 021 014 difor stend det i boki um Herrens herferder: «Vaheb vann me snøgge som vinden, åern’ alle, ja sjølve Arnon - 004 NUM 021 015 elvelidi som heldt til Arheim og hallar seg uppåt Moabs-eigni.» 004 NUM 021 016 So for dei til Be’er. Der er den brunnen som Herren tala um då han sagde til Moses: «Kalla i hop folket, so skal eg gjeva deim vatn!» 004 NUM 021 017 Då song Israel denne songen: «Vell upp, du klåre olla! Ein song me vil deg syngja! 004 NUM 021 018 Du brunn som jarlar bora, og hovdingarne hola med styrarstavarn’ sine - frå aude grunn ei gåva.» 004 NUM 021 019 Frå Mattana for dei so til Nahaliel, og frå Nahaliel til Bamot, 004 NUM 021 020 og frå Bamot til den dalen som ligg i Moabmarki, tett med toppen av Pisgafjellet, og hallar ned imot Øydemoen. 004 NUM 021 021 Israel sende bod til Sihon, kongen yver amoritarne, og sagde: 004 NUM 021 022 «Lat meg få fara igjenom landet ditt! Me skal ikkje koma inn på åkrarne eller vingardarne, og ikkje drikka av brunnarne; me skal halda oss etter kongsvegen, til me er komne gjenom landet ditt.» 004 NUM 021 023 Men Sihon vilde ikkje gjeva Israel lov til å fara gjenom landet; han samla alt herfolket sitt, og for ut i øydemarki mot Israel. Då han kom til Jahas, møtte han deim, og rauk på deim. 004 NUM 021 024 Men Israel hogg honom ned med kvasse sverd, og tok landet hans, frå Arnon til Jabbok til Ammonriket; men landskilet åt Ammons-sønerne var tettsett med borger. 004 NUM 021 025 Og Israel lagde under seg alle byarne åt amoritarne, og vart buande der, i Hesbon og alle dei byarne som høyrde til. 004 NUM 021 026 For Hesbon var hovudstaden åt Sihon, amoritarkongen; han hadde slegest med den fyrre kongen i Moab, og teke frå honom alt landet heilt til Arnon. 004 NUM 021 027 Difor segjer skalden: «Kom hit, kom hit til Hesbon, bygg upp att Sihons borg! 004 NUM 021 028 For eld for ut frå Hesbon, frå Sihons stad ein loge, som øydde Ar i Moab og herja deim som hyste på Arnonhøgdene. 004 NUM 021 029 Ai ei, no er det ute med ætti åt Kamos! Han sønern’ sine sender som rømingar or riket, og sine døtter driv han til amoritardrotten Sihon i fangeferd. 004 NUM 021 030 Me skot på skot deim sende; Hesbon vart lagd i grus og heile landet herja med odd og egg, til Dibon. Me øydde alt ikring oss, og kveikte ufredselden alt burt åt Medeba.» 004 NUM 021 031 Israels-sønerne slo seg ned i Amoritarlandet, 004 NUM 021 032 og Moses sende njosnarar til Jazer; siden lagde dei under seg alle bygderne der ikring, og dreiv ut amoritarne som budde der. 004 NUM 021 033 So tok dei på ei onnor leid, og for uppetter til Basan; og Og, kongen i Basan, for i mot deim til Edre’i med alt herfolket sitt, og baud ufred. 004 NUM 021 034 Men Herren sagde til Moses: «Du treng ikkje vera rædd honom! Eg gjev honom i dine hender med alt folket og landet hans, og du kann gjera med honom som du gjorde med Sihon, kongen yver amoritarne, som budde i Hesbon.» 004 NUM 021 035 So hogg dei honom ned, både honom og sønerne og folket hans, so ingen vart att eller slapp undan, og sidan eigna dei åt seg landet. 004 NUM 022 001 So tok Israels-sønerne ut att, og lægra seg på Moabmoarne, på hi sida av Jordanelvi der ho renn frammed Jeriko. 004 NUM 022 002 Då Balak, son åt Sippor, fekk spurt kva Israel hadde gjort med amoritarne, 004 NUM 022 003 då var rædsla stor i Moab. Moabitarne fælte seg for dette folket som var so mannsterkt, 004 NUM 022 004 og sagde til hovdingarne i Midjan: «No kjem denne store hopen til å snøyda alt ikring oss, liksom uksarne når dei gneg snaudt på bøen.» Og Balak Sipporson - han var konge i Moab den tid - 004 NUM 022 005 sende menner til Bileam, son åt Beor, som åtte heime i Petor ved Storelvi; dei skulde beda honom koma, og segja honom det frå kongen: «Det hev kome eit folk frå Egyptarland; dei er so mange at dei fyller heile landet, og dei hev slege seg ned midt fyre meg. 004 NUM 022 006 Kjære deg, kom og bed ei våbøn yver det folket for meg; for dei er meg for sterke - då trur eg me skal vinna yver deim, so eg fær drive deim ut or landet; for eg veit at den du signar, er velsigna, og den du bannar, er forbanna.» 004 NUM 022 007 Sendemennerne var av det gjævaste folket i Moab og Midjan; dei hadde spåmannsløn med seg, og då dei kom til Bileam, bar dei fram bodet frå Balak. 004 NUM 022 008 Då sagde han til deim: «Ver her i natt, so skal eg gjeva dykk svar, etter det som Herren segjer meg fyre.» So gav dei seg til hjå Bileam. 004 NUM 022 009 Då kom Gud til Bileam, og sagde: «Kva er det for folk som er hjå deg?» 004 NUM 022 010 Bileam svara: «Balak, son åt Sippor, Moabs konge, sender bod til meg og segjer: 004 NUM 022 011 «Her hev kome eit folk frå Egyptarland, og dei er so mange at dei fyller alt landet. Kom og les ei våbøn yver deim, so trur eg visst eg skal råda med deim og jaga deim ut.»» 004 NUM 022 012 Då sagde Gud til Bileam: «Gakk ikkje med deim! Du skal ikkje banna det folket; for dei er velsigna.» 004 NUM 022 013 Um morgonen sagde Bileam til hovdingarne som Balak hadde sendt til honom: «Far heim att! Herren vil ikkje gjeva meg lov til å fylgja med dykk.» 004 NUM 022 014 So tok Moabs-hovdingarne av stad, og då dei kom heim att til Balak, sagde dei: «Bileam vilde ikkje vera med oss.» 004 NUM 022 015 Då sende Balak andre hovdingar, fleire og gjævare enn fyrste gongen. 004 NUM 022 016 Då dei kom til Bileam, sagde dei til honom: «Balak, son åt Sippor, helsar deg, og segjer: «Gode deg, kom! Seg ikkje nei! 004 NUM 022 017 Eg skal løna deg vel, og gjera alt det du segjer, berre du vil koma og banna dette folket for meg.»» 004 NUM 022 018 Bileam svara kongsmennerne so: «Um Balak gjev meg huset fullt med sylv og gull, so kann eg ikkje gjera Herren, min Gud, imot, korkje i smått eller stort. 004 NUM 022 019 Men ver no de og her natti yver, so fær eg høyra kva meir Herren hev å segja meg.» 004 NUM 022 020 Då kom Gud um natti til Bileam, og sagde til honom: «Er desse mennerne komne her på den måten at dei vil få deg med seg, so kann du ferda deg til og fylgja deim; men gjer ikkje anna enn som eg segjer til deg.» 004 NUM 022 021 Um morgonen gjorde Bileam seg reidug, og sala asna si, og for so i veg saman med Moabs-hovdingarne. 004 NUM 022 022 Men Gud vart harm for di han tok ut, og Herrens engel kom imot honom, og stod på vegen som ein fiende, då han kom ridande på asna i lag med båe sveinarne sine. 004 NUM 022 023 Og asna såg Herrens engel, som stod på vegen med drege sverd i handi; då tok ho av vegen, og ut på marki; men Bileam slo henne, so ho skulde halda vegen. 004 NUM 022 024 Sidan møtte Herrens engel i ei geil millom vinhagarne. På båe sidor var det steingard, 004 NUM 022 025 og då asna såg Herrens engel, strauk ho seg innåt garden, og klemde foten åt Bileam mot steinarne. Då slo han henne att. 004 NUM 022 026 So gjekk Herrens engel framum endå ein gong, og stod i eit trongt klemstre; der var det ikkje råd å vika undan, korkje til høgre eller vinstre, 004 NUM 022 027 og med same asna fekk sjå Herrens engel, lagde ho seg ned under Bileam. Då vart han harm, og slo henne med staven. 004 NUM 022 028 Men Herren gav asna mål, og ho sagde til Bileam: «Kva hev eg gjort deg? No er det tridje gongen du slær meg.» 004 NUM 022 029 «Du hev havt meg til narr, » svara Bileam. «Hadde eg havt eit sverd i handi, so hadde eg slege deg i hel med det same.» 004 NUM 022 030 Då sagde asna: «Er’kje eg asna di, som du hev ride på alt du hev vore til? Hev eg då havt for vis å fara soleis med deg?» «Nei, » sagde Bileam, 004 NUM 022 031 og i det same opna Herren augo hans, so han såg Herrens engel, som stod på vegen med drege sverd i handi. Då kasta han seg på kne, og bøygde hovudet. 004 NUM 022 032 Og Herrens engel sagde til honom: «Kvi hev du fare so, og slege asna di tri gonger? Det var eg som møtte deg som ein fiende, av di eg tykte denne ferdi var for brå. 004 NUM 022 033 Og asna såg meg, og tok av vegen for meg alle tri gongerne. Hadde ikkje ho teke av vegen, so hadde eg no drepe deg, men asna hadde eg spart.» 004 NUM 022 034 Då sagde Bileam til Herrens engel: «Eg hev synda; men eg visste ikkje at du stod framfyre meg på vegen; er dette deg imot, so skal eg venda heim att.» 004 NUM 022 035 «Nei, far no du med mennerne, » svara Herrens engel, «men seg ikkje eit ord anna enn det som eg segjer deg fyre.» So tok Bileam i vegen att med kongsmennerne. 004 NUM 022 036 Då Balak fekk høyra at Bileam kom, for han til møtes med honom til den byen som låg nørdst i Moabriket, ved Arnon, ytst utmed landskilet. 004 NUM 022 037 Og han sagde til Bileam: «Sende eg ikkje einkom bod og bad deg til meg? Kvi vilde du ikkje koma? Trur du ikkje eg er god til å løna deg for umaken?» 004 NUM 022 038 «No ser du eg er komen, » svara Bileam. «Men det er vandt um eg kann segja noko; berre dei ordi som Gud legg meg i munnen, kann eg tala.» 004 NUM 022 039 So fylgde han med Balak, og dei kom til Kirjat-Husot. 004 NUM 022 040 Der slagta Balak storfe og småfe, og sende til Bileam og dei hovdingarne som var med honom. 004 NUM 022 041 Morgonen etter tok kongen Bileam med seg upp på Bamot-Ba’al; derifrå kunde han sjå enden av Israels-lægret. 004 NUM 023 001 So sagde Bileam til Balak: «Bygg sju altar for meg her, og få meg hit sju uksar og sju verar!» 004 NUM 023 002 Balak gjorde som Bileam sagde, og Balak og Bileam ofra ein ukse og ein ver på kvart altar. 004 NUM 023 003 So sagde Bileam til Balak: «Statt her innmed brennofferet ditt, med eg gjeng burt eit bil; kann henda Herren kjem til møtes med meg; kva han då let meg sjå, det skal eg segja med deg.» So gjekk han burt på ei treberr høgd; 004 NUM 023 004 der kom Gud til møtes med honom, og Bileam sagde til honom: «No hev eg stelt til sju altar, og ofra ein ukse og ein ver på kvart altar.» 004 NUM 023 005 Då lagde Herren eit ord i munnen på honom, og sagde: «Gakk attende til Balak, og tala so som eg no hev lært deg.» 004 NUM 023 006 Då han kom attende, såg han Balak stod ved brennofferet sitt med alle Moabs hovdingar. 004 NUM 023 007 Då bar han fram spådomsordet sitt, og kvad: «Or Aram Balak hit meg baud, or austerfjelli Moabs drott: «Kom! Yver Jakob våbøn lys, og vreide vond yv’ Israel!» 004 NUM 023 008 Koss kann eg beda vondt yv’ den som Gud vil vel og ikkje vondt, og lysa heitan harm yv’ ein som Herren ikkje harmast på? 004 NUM 023 009 Frå høgste nuten ser eg han, frå haugarn’ eg augna kann: Ein lyd som liver for seg sjølv. Med heidningfolk held han’kje lag. 004 NUM 023 010 Kven kann upprekna Jakobs ætt, og taka tal på Israel? Det vøre telja sand i strand og gyvet som på jordi fyk. Mått’ eg som desse gode døy, og få ei endelykt som dei!» 004 NUM 023 011 «Kva er det du gjer?» ropa Balak. «Til å banna fiendarne mine fekk eg deg hit, og so velsignar du deim!» 004 NUM 023 012 «Lyt eg ikkje halda meg etter dei ordi som Herren legg meg i munnen?» svara Bileam. 004 NUM 023 013 Då sagde Balak: «Kjære, kom og ver med meg til ein annan stad, so du kann sjå deim betre - her ser du berre enden av lægret; heile lægret ser du ikkje - og bed so ei våbøn yver deim der.» 004 NUM 023 014 So tok han Bileam med seg til vardehaugen på toppen av Pisga; der bygde han sju altar og ofra ein ung ukse og ein ver på kvart altar. 004 NUM 023 015 Og Bileam sagde til honom: «Statt her innmed brennofferet ditt, med eg gjeng der burt til eit møte.» 004 NUM 023 016 So kom Herren til møtes med Bileam, og lagde eit ord i munnen hans, og sagde: «So skal du tala når du kjem attende til Balak!» 004 NUM 023 017 Då han kom attende, stod Balak endå ved brennofferet, og Moabs hovdingar med honom. «Kva sagde Herren?» spurde han. 004 NUM 023 018 Då bar Bileam upp spådomsordet sitt, og kvad: «Kom, Balak, og mitt kvede høyr, lyd på min song, son åt Sippor! 004 NUM 023 019 Rett aldri munde Gud sitt ord mishalla som eit menneskje ell’ angra som eit mannebarn. Det han hev sagt, set han i verk det han hev lova, held han og. 004 NUM 023 020 Velsigning send’ han - signar han, so kann eg ikkje venda det. 004 NUM 023 021 Aldri hjå Jakob naud du såg, ell’ ulukka hjå Israel; Herren, hans Gud, er med han stødt, og kongeluren hjå han læt. 004 NUM 023 022 Gud leidd han or Egyptarland, ein urukse med sterke horn. 004 NUM 023 023 Jakob treng ingi trolldomskunst, og ingen spådom i Israel; når stundi er der, vert det sagt åt Jakob og åt Israel kva Gud vil gjera til kvar tid. 004 NUM 023 024 Sjå, lyden som ei løva ris, som løva lyfter seg til sprang, og ikkje lyster leggja seg, fyrr ho hev metta seg med rov og drukke blod av deim ho drap.» 004 NUM 023 025 Då sagde Balak til Bileam: «Um du ikkje vil banna deim, so tarv du då ikkje velsigna deim.» 004 NUM 023 026 «Hev eg ikkje sagt deg at eg i eitt og alt lyt gjera som Herren segjer med meg?» svara Bileam. 004 NUM 023 027 «Kjære, kom, » sagde kongen, «so skal eg fylgja deg til ein annan stad; kann henda Herren ikkje hev noko imot at du bannar deim der.» 004 NUM 023 028 So tok han Bileam med seg upp på toppen av Peorfjellet, som skodar ned på Øydemoen. 004 NUM 023 029 Då sagde Bileam til honom: «Bygg sju altar for meg her, og få meg hit sju unge uksar og sju verar!» 004 NUM 023 030 Og Balak gjorde som Bileam sagde, og på kvart alter ein ukse og ein ver. 004 NUM 024 001 Men no tyktest Bileam sjå at det var Herrens vilje å velsigna Israel, og han gjekk ikkje burt og søkte teikn, som han fyrr hadde gjort; han vende andlitet mot øydemarki, 004 NUM 024 002 og såg utyver til han fekk auga på Israels-ætterne, som låg der sida um sida. Då kom Guds ande yver honom, 004 NUM 024 003 og han kvad: «Segjer Bileam, Beors son, mæler mannen med augo att, 004 NUM 024 004 han som høyrer ord i frå Gud, syner frå den Allsterke ser, med opna augo sigen ned: 004 NUM 024 005 Kor gilde buder Jakob hev, kor gjæv ein bustad Israel! 004 NUM 024 006 Som bekkjedalar breider seg, som aldehagar kring ei å, aloetrei Herren ol, og cedrarn’, attmed vatnet veks. 004 NUM 024 007 Utor hans byttor strøymer vatn, og vel hans åker vatna er. Hans konge yver Agag gjeng, og høgt hans rike hevjar seg. 004 NUM 024 008 Gud leid’ han or Egyptarland, ein urokse med sterke horn. Fiendefolki upp han et, og knokarn’ deira knasar han, med sine kolvar sund deim skyt. 004 NUM 024 009 Som løva legg han seg til ro; kven vågar vel å vekkj’ han upp? Gud signe den som signar deg, og banne den som bannar deg!» 004 NUM 024 010 Då vart Balak brennande harm på Bileam; han slo i hop henderne, og sagde til honom: «Eg kalla deg hit so du skulde beda vondt yver uvenerne mine, og no hev du velsigna deim tri gonger! 004 NUM 024 011 Far no heim med deg so fort du kann! Eg hadde tenkt å løna deg vel, men Herren hev meinka deg løni.» 004 NUM 024 012 Bileam svara: «Sagde eg det ikkje straks åt dei mennerne du sende til meg? - 004 NUM 024 013 «Um Balak gjev meg huset sitt fullt av sylv og gull, » sagde eg, «so kann eg ikkje brjota Herrens bod og gjera noko etter min eigen hug, anten godt eller vondt; berre det Herren vil, kann eg tala.» 004 NUM 024 014 No fer eg heim att til folket mitt, men fyrst vil eg varsla deg kva dette folket kjem til å gjera men ditt folk i komande dagar.» 004 NUM 024 015 So bar han upp spådomen sin, og kvad: «Segjer Bileam, Beors son, mæler mannen med augo att, 004 NUM 024 016 han som høyrer ord ifrå Gud, vita fær det den Høgste veit, syner frå den Allsterke ser, med opna augo sigen ned: 004 NUM 024 017 Eg skodar han, men ikkje no, eg augnar han, men ikkje nær - ei stjerna som or Jakob stig, eit spir som sprett or Israel! - Moabs tunnvangar trør han sund, og øyder ufredsætti ut. 004 NUM 024 018 Edom vert eigedomen hans, og Se’ir slær han under seg, det uvenern’ hans åtte fyrr; stort velde vinn seg Israel. 004 NUM 024 019 Av Jakob ris den råda skal; han ryd ut or byarn’ ut deim som frå bardagen hev berga seg.» 004 NUM 024 020 So såg han amalekitane. Då kvad han dette verset: «Fyrst utav folk er Amalek, men ein gong gjeng han og til grunns.» 004 NUM 024 021 Og han såg kenitarne, og kvad: «Din bustad er ei borg so fast, på nuten hev ditt reir du bygt. 004 NUM 024 022 Men endå vert det øydelagt snart fører Assur deg av stad.» 004 NUM 024 023 So kvad han atter: «Ai, ei, kven vert vel etter då, når Gud let dette ganga fram? 004 NUM 024 024 Med skip frå Kittimleidi kjem; dei døyver Assur, døyver deim som burtanfyre elvi bur, so dei og utor heimen kverv.» 004 NUM 024 025 So gjorde Bileam seg reidug, og for heim att, og Balak tok og på si leid. 004 NUM 025 001 Med Israels-folket heldt til i Sittim, tok folket til å fljuga etter kvinnorne i Moab. 004 NUM 025 002 Og Moabs-kvinnorne bad deim til blotveitslorne åt guden sin; so åt dei med deim og bøygde kne for guden deira; 004 NUM 025 003 Israel tydde seg til Ba’al-Peor. Då vart Herren brennande harm på Israel, 004 NUM 025 004 og Herren sagde til Moses: «Tak med deg alle Israels hovdingar, og legg desse mennerne på stegl for Guds og alle manns augo, so Herrens brennande vreide kann vendast burt frå Israel!» 004 NUM 025 005 Og Moses sagde til styresmennerne i Israel: «Kvar av dykk skal slå i hel deim av folki sine som hev halde seg til Ba’al-Peor!» 004 NUM 025 006 Best det var, kom ein av Israels-sønerne med ei kvinna frå Midjan, og leidde henne heim til sitt eige folk midt for augo på Moses og heile Israels-lyden, med dei sat og syrgde i møtetjelddøri. 004 NUM 025 007 Då Pinehas, son åt Eleazar og soneson åt Aron, øvstepresten, såg det, steig han fram or lyden, og treiv eit spjot 004 NUM 025 008 og gjekk etter mannen inn i koven, og rende spjotet gjenom deim båe, mannen og kvinna, so det gjekk inn i livet hennar. Då stanna sotti som herja Israels-folket. 004 NUM 025 009 Men talet på deim som døydde i sotti, var fire og tjuge tusund. 004 NUM 025 010 Og Herren tala til Moses, og sagde: 004 NUM 025 011 «Pinehas, son åt Eleazar og soneson åt Aron, øvstepresten, hev vendt vreiden min burt frå Israels-folket; etter di han stod so strengt på min rett, vilde ikkje eg vera so streng at eg gjorde ende på Israels-borni. 004 NUM 025 012 Difor skal du segja honom at eg vil gjera samband med honom, so det skal ganga honom vel; 004 NUM 025 013 ævelegt prestedøme lovar eg honom og ætti hans etter honom, for di han var so vyrk for æra åt sin Gud og gjorde soning for Israels-folket.» 004 NUM 025 014 Den drepne israeliten, han som vart drepen i hop med den midjanitiske kvinna, heitte Zimri Saluson; han var formann for ei grein av Simeons-ætti. 004 NUM 025 015 Og midjanitkvinna som vart drepi, heitte Kozbi; ho var dotter åt Sur, som var hovding yver ei ættgrein av midjanitarne. 004 NUM 025 016 Og Herren tala til Moses, og sagde: 004 NUM 025 017 «De skal søkja åt midjanitarne og slå deim ned; 004 NUM 025 018 for dei sat um dykk og lagde svikråder mot dykk då det hende, dette med Peor og Kozbi, frenka deira, hovdingdotteri frå Midjan, som vart drepi den gongen sotti kom yver dykk for Peors skuld.» 004 NUM 026 001 Då sotti var yver, tala Herren so til Moses og Eleazar, son åt Aron, øvstepresten: 004 NUM 026 002 «Tak tal på heile Israels-lyden, ættgrein for ættgrein, alle dei våpnføre i Israel som hev fyllt tjuge år!» 004 NUM 026 003 So tala Moses og Eleazar, øvstepresten, åt deim på Moabmoarne ved Jordan, midt for Jeriko, og sagde: 004 NUM 026 004 «Stig fram, alle menner som hev fyllt tjuge år!» - soleis som Herren hadde sagt med Moses. Israels-sønerne som for frå Egyptarland, det var. 004 NUM 026 005 Ætti etter Ruben, eldste son åt Israel. Og Rubens-sønerne det var: Hanokitarne, ætti etter Hanok, pallu’itarne, ætti etter Pallu, 004 NUM 026 006 hesronitarne, ætti etter Hesron, karamitarne, ætti etter Karmi. 004 NUM 026 007 Dette var Rubens-ætterne, og av deim var det tri og fyrti tusund og sju hundrad og tretti mann som vart innskrivne i manntalet. 004 NUM 026 008 Son åt Pallu heitte Eliab. 004 NUM 026 009 Og borni åt Eliab heitte Nemuel og Datan og Abiram. Men Datan og Abiram, det var dei same som var valde til folketinget, og var med og yppa strid mot Moses og Aron den gongen Korah og flokken hans sette seg upp mot Herren, 004 NUM 026 010 og jordi let upp gapet sitt og gløypte både deim og Korah, og elden gjorde ende på dei tvo hundrad og femti mennerne, so heile flokken umkomst og vart til eit varsl. 004 NUM 026 011 Men sønerne åt Korah miste ikkje livet. 004 NUM 026 012 Simeons-sønerne, og det var, etter ætterne deira: Nemuelitarne, ætti etter Nemuel, jaminitarne, ætti etter Jamin, jakinitarne, ætti etter Jakin, 004 NUM 026 013 zerahitarne, ætti etter Zerah, sa’ulitarne, ætti etter Sa’ul. 004 NUM 026 014 Dette var Simeons-ætterne, tvo og tjuge tusund og tvo hundrad mann. 004 NUM 026 015 Gads-sønerne, og det var, etter ætterne deira: Sefonitarne, ætti etter Sefon, haggitarne, ætti etter Haggi, sunitarne, ætti etter Suni, 004 NUM 026 016 oznitarne, ætti etter Ozni, eritarne, ætti etter Eri, 004 NUM 026 017 aroditarne, ætti etter Arod, arelitarne, ætti etter Areli. 004 NUM 026 018 Dette var Gads-ætterne; dei var etter manntalet fyrti tusund og fem hundrad mann. 004 NUM 026 019 Av borni åt Juda døydde tvo i Kana’ans-landet; dei heitte Er og Onan. 004 NUM 026 020 Dei hine Juda-sønerne det var, etter ætterne deira: Selanitarne, ætti etter Sela, parsitarne, ætti etter Peres, zerahitarne, ætti etter Zerah. 004 NUM 026 021 Og Peres-sønerne det var, etter ætterne deira: Hesronitarne, ætti etter Hesron, hamulitarne, ætti etter Hamul. 004 NUM 026 022 Dette var Juda-ætterne. Av deim vart seks og sytti tusund og fem hundrad mann skrivne i rullorne. 004 NUM 026 023 Issakars-sønerne, og det var, etter ætterne deira: Tola’itarne, ætti etter Tola, punitarne, ætti etter Puvva, 004 NUM 026 024 jasubitarne, ætti etter Jasub, simronitarne, ætti etter Simron. 004 NUM 026 025 Dette var Issakars-ætterne. Av deim var det fire og seksti tusund og tri hundrad mann som vart mynstra. 004 NUM 026 026 Sebulons-sønerne, og det var, etter ætterne deira: Sarditarne, ætti etter Sered, elonitarne, ætti etter Elon, jahle’elitarne, ætti etter Jahle’el. 004 NUM 026 027 Dette var Sebulons-ætterne. Av deim vart det mynstra seksti tusund og fem hundrad mann. 004 NUM 026 028 Sønerne åt Josef med ætterne sine var Manasse og Efraim. 004 NUM 026 029 Manasse-sønerne det var: Makiritarne, ætti etter Makir. Makir fekk sonen Gilead; frå honom var gileaditarne ætta. 004 NUM 026 030 Gileads-sønerne det var: I’ezritarne, ætti etter I’ezer, helkitarne, ætti etter Helek, 004 NUM 026 031 asrielitarne, ætti etter Asriel, sikmitarne, ætti etter Sekem, 004 NUM 026 032 semida’itarne, ætti etter Semida, hefritarne, ætti etter Hefer. 004 NUM 026 033 Men Selofhad, son åt Hefer, hadde ingi søner, berre døtter, og namni på døtterne hans var Mahla og Noa og Hogla og Milka og Tirsa. 004 NUM 026 034 Dette var Manasse-ætterne. Av deim var det tvo og femti tusund og sju hundrad mann som vart innskrivne. 004 NUM 026 035 Efraims-sønerne det var, etter ætterne deira: Sutalhitarne, ætti etter Sutelah, bakritarne, ætti etter Beker, tahanitarne, ætti etter Tahan. 004 NUM 026 036 Og Sutelah-sønerne det var: Eranitarne, ætti etter Eran. 004 NUM 026 037 Dette var Efraims-ætterne; dei var tvo og tretti tusund og fem hundrad mann som vart skrivne. Det var Josefs-sønerne etter ætterne deira. 004 NUM 026 038 Benjamins-sønerne, og det var, etter ætterne deira: Balitarne, ætti etter Bela, asbelitarne, ætti etter Asbel, ahiramitarne, ætti etter Ahiram, 004 NUM 026 039 sufamitarne, ætti etter Sefufam, hufamitarne, ætti etter Hufam. 004 NUM 026 040 Og Bela-sønerne var: Arditarne og na’amanitarne; ætterne etter Ard og Na’aman. 004 NUM 026 041 Dette var Benjamins-sønerne etter ætterne deira; av deim var det fem og fyrti tusund og seks hundrad mann som stod i manntalet. 004 NUM 026 042 Dans-sønerne det var, etter ætterne deira: Suhamitarne, ætti etter Suham. Dette var Dans-ætterne etter ættetavla deira; 004 NUM 026 043 Suhamit-ætterne var etter manntalet i alt fire og seksti tusund og fire hundrad mann. 004 NUM 026 044 Assers-sønerne, og det var, etter ætterne deira: Jimnitarne, ætti etter Jimna, jisvitarne, ætti etter Jisvi, beri’itarne, ætti etter Beria. 004 NUM 026 045 Og Beria-sønerne det var: Hebritarne, ætti etter Heber, malkielitarne, ætti etter Malkiel. 004 NUM 026 046 Dotter åt Asser heitte Serah. 004 NUM 026 047 Dette var Assers-ætterne; av deim stod det tri og femti tusund og fire hundrad mann i rullorne. 004 NUM 026 048 Naftali-sønerne, og det var, etter ætterne deira: Jahse’elitarne, ætti etter Jahse’el, gunitarne, ætti etter Guni, 004 NUM 026 049 jisritarne, ætti etter Jeser, sillemitarne, ætti etter Sillem. 004 NUM 026 050 Dette var Naftali-ætterne etter ættetalet deira; av deim vart det innskrive fem og fyrti tusund og fire hundrad mann. 004 NUM 026 051 So mange var det som vart mynstra av Israels-sønerne, seks hundrad og eitt tusund og sju hundrad og tretti mann. 004 NUM 026 052 Og Herren sagde til Moses: 004 NUM 026 053 «Åt desse skal landet skiftast ut til eigedom, etter folketalet. 004 NUM 026 054 Den som hev mykje folk, skal du gjeva mykje land, og den som hev lite folk mindre; kvar ætt skal få so mykje land som han hev våpnføre menner. 004 NUM 026 055 Landet skal skiftast på den måten at dei dreg strå um bygderne, og alle som hev same ættarnamnet, skal få sin eigedom i same bygdelaget. 004 NUM 026 056 Kvar skal få det som fell på honom etter strået, men den som hev mykje folk, skal få meir enn den som hev lite; soleis skal landet bytast millom deim.» 004 NUM 026 057 Levi-ætterne det var etter manntalet: Gersonitarne, ætti etter Gerson, kahatitarne, ætti etter Kahat, meraritarne, ætti etter Merari. 004 NUM 026 058 Desse ættgreinerne var det i Levi-ætti: Libnitarne, hebronitarne, mahlitarne, musitarne, korahitarne. Kahat var far åt Amram. 004 NUM 026 059 Kona åt Amram heitte Jokebed; ho var dotter åt Levi og fødd i Egyptarland. Amram fekk med henne sønerne Aron og Moses, og Mirjam, syster deira. 004 NUM 026 060 Og Aron fekk sønerne Nadab og Abihu, Eleazar og Itamar. 004 NUM 026 061 Men Nadab og Abihu døydde då dei bar uvigd eld fram for Herrens åsyn. 004 NUM 026 062 Av levitarne vart tri og tjuge tusund innskrivne i manntalet, alle karfolk som var yver ein månad gamle. Dei vart ikkje talde saman med dei hine Israels-borni, av di dei ikkje fekk nokon odel millom deim. 004 NUM 026 063 Dette var dei som Moses og Eleazer, øvstepresten, talde då dei mynstra Israels-sønerne på Moabmoarne ved Jordan, midt for Jeriko. 004 NUM 026 064 Millom deim fanst det ingen som Moses og Aron, øvstepresten, hadde skrive inn i manntalet då dei mynstra Israels-sønerne i Sinaiheidi. 004 NUM 026 065 For Herren hadde sagt at dei skulde døy i øydemarki, og no var det ingen annan att enn Kaleb, son åt Jefunne, og Josva, son åt Nun. 004 NUM 027 001 Men døtterne åt Selofhad - dei heitte Mahla og Noa og Hogla og Milka og Tirsa, og var ætta frå Manasse, Josefs son; for Selofhad, far deira, var son åt Hefer, son åt Gilead, son åt Makir, son åt Manasse - 004 NUM 027 002 dei gjekk fram i møtetjelddøri, og stod framfor Moses og Eleazer, øvstepresten, og alle hovdingarne og heile lyden, og sagde: 004 NUM 027 003 «Far vår døydde i øydemarki, men han var ikkje med i den flokken som sette seg upp mot Herren - i Korah-flokken - han døydde for si synd skuld, og han hadde ingi søner. 004 NUM 027 004 Skal no namnet åt far vår ganga ut or ætti av di han ingen son hadde? Gjev oss odel tilliks med farbrørne våre!» 004 NUM 027 005 Moses bar saki deira fram for Herren. 004 NUM 027 006 Og Herren sagde til Moses: 004 NUM 027 007 «Det er rett som døtterne åt Selofhad segjer. Du skal gjeva deim odel tilliks med farbrørne deira, og lata farsgarden ganga i arv til deim. 004 NUM 027 008 Og til Israels-folket skal du segja: «Når ein mann døyr, og ikkje hev nokon son, so skal de lata garden hans ganga i arv til dotteri. 004 NUM 027 009 Hev han ingi dotter, so skal de gjeva brørne hans garden; 004 NUM 027 010 og hev han ikkje brør, so skal de lata farbrørne hans få garden; 004 NUM 027 011 men hadde ikkje faren nokon bror, so skal den næmaste skyldingen i ætti få garden til odel og eiga. Dette skal gjelda for rett hjå Israels-folket, soleis som Herren hev sagt med Moses.»» 004 NUM 027 012 Sidan sagde Herren til Moses: «Stig upp på Abarimfjellet her, og sjå utyver landet som eg hev gjeve Israels-sønerne. 004 NUM 027 013 Og når du hev set det, skal du og fara til federne dine, som Aron, bror din, fyre deg, 004 NUM 027 014 av di de var ulyduge mot meg i Sinheidi, då lyden trætta, og de ikkje vilde syna deim mi guddomsmagt og lata vatnet strøyma fram for augo deira.» - Av det hev Meribavatnet ved Kades i Sinheidi fenge namn. 004 NUM 027 015 Då tala Moses til Herren og sagde: 004 NUM 027 016 «Herre, du som kjenner kvar manns hug, vil ikkje du setja ein mann yver lyden, 004 NUM 027 017 som kann ganga fyre deim både heime og burte og fylgja deim både ut og inn, so ikkje lyden din skal vera som ein saueflokk utan hyrding!» 004 NUM 027 018 Og Herren sagde til Moses: «Tak Josva, son åt Nun! Han er ein heilag mann. Legg handi på hovudet hans, 004 NUM 027 019 og leid honom fram for Eleazar, øvstepresten, og for heile lyden, og set honom inn til styresmann framfor augo deira, 004 NUM 027 020 og gjev honom noko av den vyrdnaden du hev med deg, so kjem heile Israels-lyden til å høyra på honom. 004 NUM 027 021 Og han skal ganga fram for Eleazar, øvstepresten, og Eleazar skal for Herrens åsyn spyrja urim-oraklet for honom, og etter hans ord skal dei retta seg i alt dei tek seg fyre, både Josva og heile Israels-borni og heile lyden.» 004 NUM 027 022 Moses gjorde som Moses sagde; han tok og leidde Josva fram for Eleazar, øvstepresten, og heile lyden, 004 NUM 027 023 og Eleazar lagde henderne på honom, og sette honom inn til styresmann, som Herren hadde havt Moses til å segja med honom. 004 NUM 028 001 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 028 002 «So skal du segja til Israels-sønerne: «Offeri mine, maten min, dei angande retterne mine lyt de koma i hug å bera fram for meg på si visse tid.» 004 NUM 028 003 Seg til deim: «So skal dei rettarne vera som de ber fram for Herren: Tvo årsgamle lytelause lamb um dagen, til fast brennoffer. 004 NUM 028 004 Eitt lamb skal du ofra um morgonen, og eitt solegladsbil, 004 NUM 028 005 og til grjonoffer ei kanna fint mjøl, blanda med ei halvkanna av den beste beroljen. 004 NUM 028 006 Det skal vera det faste brennofferet, so som det vart frambore på Sinaifjellet til ein kveikjande ange, ein rjukande rett for Herren. 004 NUM 028 007 Og drykkofferet som høyrer til det eine lambet, skal vera ei halvkanna vin; den skal de skjenkja ut i heilagdomen til kryddedrykk for Herren. 004 NUM 028 008 Det andre lambet skal du ofra solegladsbil; med same grjonofferet som um morgonen, og same drykkofferet, skal du bera det fram, då er det ein god offerrett, som angar søtt for Herren. 004 NUM 028 009 Um kviledagen skal du ofra tvo årsgamle lamb utan lyte, og til grjonoffer tvo kannor fint mjøl, blanda med olje, og drykkofferet som høyrer til. 004 NUM 028 010 Det er kviledags-brennofferet som skal berast fram kvar helg, umfram det daglege brennofferet og drykkofferet som høyrer til. 004 NUM 028 011 Den fyrste dagen i kvar månad skal de bera fram eit brennoffer for Herren: tvo unge uksar og ein ver og sju årsgamle lamb utan lyte, 004 NUM 028 012 og til grjonoffer tri kannor fint mjøl, blanda med olje, for kvar ukse, og tvo kannor fint mjøl, blanda med olje, for kvar ver, 004 NUM 028 013 og ei kanna fint mjøl, blanda med olje, for kvart lamb; då er det eit rett brennoffer som angar godt, ein god offerrett for Herren. 004 NUM 028 014 Og drykkofferet skal vera ei kanna vin for kvar ukse, og tvo pottar for kvar ver, og ei halvkanna for kvart lamb. Dette er månads-brennofferet som de skal bera fram kvar nymånedag i året. 004 NUM 028 015 Då skal de og ofra ein geitebukk til syndoffer åt Herren, umfram det daglege brennofferet og drykkofferet som høyrer til. 004 NUM 028 016 Den fjortande dagen i den fyrste månaden er det påskehelg for Herren. 004 NUM 028 017 Og den femtande dagen i den same månaden er det pilegrimshelg; då skal de eta usyrt brød sju dagar. 004 NUM 028 018 Den fyrste dagen skal de halda eit heilagt møte, og må ikkje gjera noko utearbeid. 004 NUM 028 019 Og de skal bera fram for Herren ein rjukande brennofferrett: tvo unge uksar og ein ver og sju årsgamle lamb - lytelause skal dei vera - 004 NUM 028 020 og til grjonoffer attåt dei fint mjøl, blanda med olje: tri kannor for kvar ukse og tvo kannor attåt veren, 004 NUM 028 021 og ei kanna for kvart av dei sju lambi, 004 NUM 028 022 og so ein syndofferbukk til soning for dykk. 004 NUM 028 023 Dette skal de ofra umfram morgon-brennofferet, som høyrer til den daglege offergåva. 004 NUM 028 024 Sovorne gåvor skal de bera fram kvar av dei sju dagarne: det er offermat som angar godt for Herren; attåt det daglege brennofferet skal de bera det fram, med drykkofferet som høyrer til. 004 NUM 028 025 Den sjuande dagen skal de halda eit heilagt møte, og noko utearbeid må de ikkje gjera då. 004 NUM 028 026 Nygrødedagen, når de ber fram eit nytt grjonoffer for Herren, og høgtidar sjuvikehelgi, då skal de halda eit heilagt møte, og må ikkje gjera noko utearbeid. 004 NUM 028 027 Og de skal bera fram eit brennoffer til godange for Herren: tvo unge uksar og ein ver og sju årsgamle lamb, 004 NUM 028 028 og til grjonoffer fint mjøl, blanda med olje, tri kannor for kvar ukse, og tvo kannor for kvar ver, 004 NUM 028 029 og ei kanna for kvart av dei sju lambi, 004 NUM 028 030 og so ein geitebukk til soning for dykk. 004 NUM 028 031 Det skal de ofra umfram det daglege brennofferet og grjonofferet som høyrer til. Offeri skal vera lytelause, og dei vanlege drykkofferi skal fylgja med. 004 NUM 029 001 Den fyrste dagen i den sjuande månaden skal de halda eit heilagt møte, og må ikkje gjera noko utearbeid; den dagen skal lurarne ljoma, 004 NUM 029 002 og de skal bera fram for Herren eit brennoffer som angar godt: ein ung ukse, ein ver, sju årsgamle lamb utan lyte, 004 NUM 029 003 og grjonofferet som høyrer til: fint mjøl, blanda med olje, tri kannor attåt uksen, og tvo kannor attåt veren, 004 NUM 029 004 og ei kanna for kvart av dei sju lambi, 004 NUM 029 005 og so ein syndofferbukk til soning for dykk, 004 NUM 029 006 umfram månads-brennofferet og grjonofferet som høyrer til det, og umfram det faste brennofferet med sitt grjonoffer og dei vanlege drykkofferi; då er det ein god offerrett, som angar søtt for Herren. 004 NUM 029 007 Tiande dagen i den same sjuande månaden skal de halda eit heilagt møte. Då skal de fasta og ikkje gjera noko arbeid; 004 NUM 029 008 og de skal bera fram for Herren eit brennoffer som angar godt: ein ung ukse, ein ver, sju årsgamle lamb - lytelause skal dei vera - 004 NUM 029 009 og grjonofferet som høyrer til: fint mjøl, blanda med olje, tri kannor attåt uksen, og tvo kannor attåt veren, 004 NUM 029 010 og ei kanna for kvart av dei sju lambi, 004 NUM 029 011 og so ein geitebukk til syndoffer, umfram sonings-syndofferet og det daglege brennofferet med grjonofferet og drykkofferi som høyrer til. 004 NUM 029 012 Femtande dagen i den sjuande månaden skal de samlast til eit heilagt møte, og må ikkje gjera noko utearbeid; og de skal halda pilegrimshelg for Herren i sju dagar. 004 NUM 029 013 Då skal de bera fram for Herren ein brennofferrett, som angar godt for Herren: trettan unge uksar, tvo verar, fjortan årsgamle lamb - lytelause skal dei vera - 004 NUM 029 014 og grjonofferet som høyrer til: fint mjøl, blanda med olje, tri kannor for kvar av dei trettan uksarne, og tvo kannor for kvar av dei tvo verarne, 004 NUM 029 015 og ei kanna for kvart av dei fjortan lambi, 004 NUM 029 016 og so ein geitebukk til syndoffer, umfram det daglege brennofferet med sitt grjonoffer og drykkoffer. 004 NUM 029 017 Andre dagen skal de bera fram tolv unge uksar, tvo verar, fjortan årsgamle lamb utan lyte, 004 NUM 029 018 og grjonoffer og drykkoffer som vanleg, svarande til uksarne og verarne og lambi etter talet, 004 NUM 029 019 og ein geitebukk til syndoffer, umfram det daglege brennofferet med sitt grjonoffer og sine drykkoffer; 004 NUM 029 020 tridje dagen elleve uksar, tvo verar, fjortan årsgamle lamb utan lyte, 004 NUM 029 021 og grjonoffer og drykkoffer som vanleg, svarande til uksarne og verarne og lambi etter talet, 004 NUM 029 022 og ein syndofferbukk, umfram det daglege brennofferet med sitt grjonoffer og drykkoffer; 004 NUM 029 023 fjorde dagen ti uksar, tvo verar, fjortan årsgamle lamb utan lyte, 004 NUM 029 024 med grjonoffer og drykkoffer som vanleg, svarande til uksarne og verarne og lambi etter talet, 004 NUM 029 025 og ein syndofferbukk, umfram det daglege brennofferet med sitt grjonoffer og drykkoffer; 004 NUM 029 026 femte dagen ni uksar, tvo verar, fjortan årsgamle lamb utan lyte, 004 NUM 029 027 med grjonoffer og drykkoffer som vanleg, svarande til uksarne og verarne og lambi etter talet, 004 NUM 029 028 og ein syndofferbukk, umfram det daglege brennofferet med sitt grjonoffer og drykkoffer; 004 NUM 029 029 sette dagen åtte uksar, tvo verar, fjortan årsgamle lamb utan lyte, 004 NUM 029 030 med grjonoffer og drykkoffer som vanleg, svarande til uksarne og verarne og lambi etter talet, 004 NUM 029 031 og ein syndofferbukk, umfram det daglege brennofferet med sitt grjonoffer og drykkoffer; 004 NUM 029 032 sjuande dagen sju uksar, tvo verar, fjortan årsgamle lamb utan lyte, 004 NUM 029 033 med grjonoffer og drykkoffer som vanleg, svarande til uksarne og verarne og lambi etter talet, 004 NUM 029 034 og ein syndofferbukk, umfram det daglege brennofferet med sitt grjonoffer og drykkoffer. 004 NUM 029 035 Åttande dagen skal de halda ei stor samlingshøgtid, og må ikkje gjera noko utearbeid; 004 NUM 029 036 og de skal bera fram ein brennofferrett som angar godt: ein ukse, ein ver, sju årsgamle lamb utan lyte, 004 NUM 029 037 med grjonoffer og drykkoffer som vanleg, svarande til uksen og veren og lambi etter talet, 004 NUM 029 038 og ein syndofferbukk, umfram det daglege brennofferet med sitt grjonoffer og drykkoffer. 004 NUM 029 039 Dette er det de skal ofra Herren på høgtiderne dykkar, umfram det de hev lova eller gjev i godvilje, anten det er brennoffer eller grjonoffer eller drykkoffer eller takkoffer.»» 004 NUM 029 040 Og Moses sagde alt dette med Israels-folket, heiltupp soleis som Herren hadde sagt honom fyre. 004 NUM 030 001 Sidan tala Moses til hovdingarne yver Israels-ætterne, og sagde: «Høyr no eit anna bod som Herren hev gjeve: 004 NUM 030 002 Når ein mann hev gjort ein lovnad til Herren, eller svore ein eid, at han vil halda seg ifrå ymse ting, so skal han ikkje brjota ordet sitt; det han hev lova, skal han halda. 004 NUM 030 003 Når ei ung kvinna, som endå er heime hjå far sin, hev gjort ein lovnad til Herren, og svore at ho vil halda seg ifrå ymse ting, 004 NUM 030 004 og far hennar fær høyra um lovnaden hennar og eiden ho hev bunde seg med, og tegjer til det, so skal det gjelda alt det ho hev lova, og kvar eid ho hev bunde seg med, skal gjelda. 004 NUM 030 005 Men dersom far hennar same dagen som han fær høyra um nokon lovnad ho hev gjort, eller nokon eid ho hev bunde seg med, forbyd henne å halda sitt ord, so skal det vera um inkje, og Herren skal gjeva henne til, etter di det var faren som meinka henne. 004 NUM 030 006 Vert ho gift, og hev ein lovnad på seg, eller hev bunde seg med eit tankelaust ord, og sagt at ho vil halda seg ifrå ymse ting, 004 NUM 030 007 og mannen hennar fyrr eller sidan fær vita det, og ikkje segjer noko imot, då skal det gjelda det ho hev lova, og det ordet ho hev bunde seg med, skal gjelda. 004 NUM 030 008 Men dersom mannen hennar same dagen som han fær vita det, forbyd henne å halda sitt ord, so gjer han lovnaden ho hev på seg um inkje, og det tankelause ordet ho hev bunde seg med, og Herren skal gjeva henne til. 004 NUM 030 009 Hev ei enkja eller fråskild kona gjort ein lovnad, og nemnt noko ho vil halda seg ifrå, so skal ho halda ord. 004 NUM 030 010 Når ei kona etter ho er gift hev lova noko, eller bunde seg med eid til å halda seg ifrå eitt eller anna, 004 NUM 030 011 og mannen hennar fær vita det, men tegjer og ikkje forbyd henne å halda sitt ord, so skal det gjelda alt det ho hev lova, og kvar eid ho hev bunde seg med, skal gjelda. 004 NUM 030 012 Men dersom mannen hennar gjer det um inkje same dagen som han fær høyra um det, so gjeld ikkje noko av dei ordi ho soleis hev slept av munnen, anten det er ein lovnad ho hev gjort, eller det er noko ho hev svore seg ifrå: Mannen hennar hev gjort det um inkje, og Herren skal gjeva henne til. 004 NUM 030 013 Kvar lovnad ho hev gjort og kvar eid ho hev svore um å halda seg ifrå eitt eller hitt og spekja seg, kann mannen hennar anten stadfesta eller gjera um inkje. 004 NUM 030 014 Men tegjer han um det til andre dagen, so hev han stadfest alt det ho hev lova eller bunde seg til; han hev stadfest det med di han tagde då han fekk vita det. 004 NUM 030 015 Og gjer han det fyrst um inkje ei tid etter han fekk høyra um det, so ber han ansvaret for brotet hennar.» 004 NUM 030 016 Dette er dei fyresegnerne Herren gav Moses um den retten ein mann hev yver kona si, og ein far yver dotter si, so lenge ho er ung og er heime hjå faren. 004 NUM 031 001 Og Herren tala til Moses, og sagde: 004 NUM 031 002 «Du skal taka hemn for det som midjanitarne hev gjort Israels-borni; sidan skal du fara til federne dine.» 004 NUM 031 003 Då tala Moses til folket, og sagde: «Lat nokre av mannskapet dykkar bu seg til herferd! Dei skal koma yver midjanitarne, og føra Herrens hemn yver Midjan. 004 NUM 031 004 Tusund mann frå kvar av Israels-ætterne skal de senda ut i herferd.» 004 NUM 031 005 Av dei mange tusund i Israel baud dei då ut tusund mann frå kvar ætt, tolv tusund herbudde menner. 004 NUM 031 006 Deim sende Moses ut i herferd, tusund mann frå kvar ætt, og med deim sende han Pinehas, son åt Eleazar, øvstepresten; han hadde med seg dei heilage gognerne og stridslurarne. 004 NUM 031 007 Og dei gjorde ei herferd mot Midjan, so som Herren hadde sagt med Moses, og slo i hel alle karmenner. 004 NUM 031 008 Og millom deim som dei drap, var kongarne i Midjan, Evi og Rekem og Sur og Hur og Reba, dei fem Midjans-kongarne; og Bileam, son åt Beor, fall og for sverdet deira. 004 NUM 031 009 So tok dei konorne og borni åt midjanitarne og klyvdyri og bufeet deira og alt det dei åtte; 004 NUM 031 010 og alle borgarne i det landet dei hadde slege seg ned i og alle tjeldlægri deira, sette dei eld på. 004 NUM 031 011 Og alt herfanget og alt folket og feet dei hadde teke, 004 NUM 031 012 førde dei dit som Moses og Eleazar, øvstepresten, og heile Israels-lyden var - til lægret på Moabmoarne ved Jordan, midt for Jeriko - både fangarne og feet og alt det andre herfanget. 004 NUM 031 013 Og Moses og Eleazar, øvstepresten, og alle dei høgste i lyden gjekk til møtes med deim utanfor lægret. 004 NUM 031 014 Men Moses var vond på hovdingarne som kom heim frå stridsferdi, både dei som stod yver tusund og dei som stod yver hundrad mann, 004 NUM 031 015 og han sagde til deim: «Hev de spart alle kvinnorne? 004 NUM 031 016 Det var då dei som lydde Bileams råd og lokka Israels-sønerne til å svika Herren for Peors skuld, so sotti kom yver Herrens lyd. 004 NUM 031 017 Slå no i hel alle sveinborn, og alle kvinnor som hev ått mann eller havt med karfolk å gjera! 004 NUM 031 018 Men alle ungmøyar som ikkje hev havt med karfolk å gjera, skal de spara, og dei skal høyra dykk til. 004 NUM 031 019 Og so lyt de halda dykk utanfor lægret i sju dagar, og alle som hev slege nokon i hel eller kome nær nokon som er i helslegen, lyt reinsa seg for synd den tridje og den sjuande dagen, både dei og fangarne deira. 004 NUM 031 020 Og alle klæde, og alt som er gjort av ler eller geiteragg, og alle trekjerald lyt de reinsa.» 004 NUM 031 021 Og Eleazar, øvstepresten, sagde til dei mennerne som hadde vore med i herferdi: «Denne fyresegni hev Herren gjeve Moses: 004 NUM 031 022 Gull og sylv, kopar og jarn, tin og bly, 004 NUM 031 023 alt som toler eld, skal de hava i elden, so vert det reint; de lyt berre etterpå skira det med vigslevatn; men alt som ikkje toler eld, skal de hava i vatn. 004 NUM 031 024 Og den sjuande dagen skal de två klædi dykkar, so vert de reine, og sidan kann de koma inn i lægret.» 004 NUM 031 025 Og Herren sagde til Moses: 004 NUM 031 026 «Du og Eleazar, øvstepresten, og ættehovdingarne i lyden skal taka tal på alt folket og feet som er fanga, 004 NUM 031 027 og skifta det likt millom stridsmennerne som var med i herferdi og alt hitt folket. 004 NUM 031 028 Og du skal taka ei avgift av stridsmennerne: eitt liv for kvart femhundrad, både av folk og av storfe og asen og småfe; 004 NUM 031 029 det skal de taka av den helvti som fell på herfolket, og gjeva det til Eleazar, øvstepresten; det skal vera ei reida til Herren. 004 NUM 031 030 Og av den helvti som fell på dei hine Israels-sønerne, skal du taka ut eit liv for kvart halvhundrad, både av folk og av kyr og asen og sauer - av alt feet - og gjeva deim til levitarne som hev umsut med alt det som skal gjerast i Herrens hus.» 004 NUM 031 031 Moses og Eleazar, øvstepresten, gjorde som Herren hadde sagt til Moses. 004 NUM 031 032 Og herfanget, det som var att av alt det stridsfolket hadde teke, det var: sauer og geiter: seks hundrad og fem og sytti tusund; 004 NUM 031 033 uksar og kyr: tvo og sytti tusund; 004 NUM 031 034 asen: ein og seksti tusund; 004 NUM 031 035 av folk - kvinnor som ikkje hadde vore nær nokon karmann - var det i alt tvo og tretti tusund. 004 NUM 031 036 Helvti av dette, den luten som fall på hermennerne, var då: småfe: tri hundrad og sju og tretti tusund og fem hundrad i talet, 004 NUM 031 037 so avgifti til Herren av sauerne og geiterne vart seks hundrad og fem og sytti; 004 NUM 031 038 uksar og kyr: seks og tretti tusund; av deim var avgifti til Herren tvo og sytti; 004 NUM 031 039 asen: tretti tusund og fem hundrad, og avgifti av deim til Herren ein og seksti; 004 NUM 031 040 fangar: sekstan tusund, og av deim i avgift til Herren tvo og tretti ungmøyar. 004 NUM 031 041 Og Moses gav avgifti, det som skulde vera reida åt Herren, til Eleazar, øvstepresten, som Herren hadde sagt med honom. 004 NUM 031 042 Den helvti som kom på dei hine Israels-sønerne, og som Moses hadde skift ifrå hermennerne, 004 NUM 031 043 den helvti som lyden fekk, det var: tri hundrad og sju og tretti tusund og fem hundrad sauer og geiter, 004 NUM 031 044 og seks og tretti tusund uksar og kyr, 004 NUM 031 045 og tretti tusund og fem hundrad asen, 004 NUM 031 046 og sekstan tusund fangar. 004 NUM 031 047 Av denne helvti - den som fall på Israels-sønerne - tok Moses ut eit liv for kvart halvhundrad av både folk og fe, og gav deim til levitarne som greidde det som skulde gjerast i Herrens hus, soleis som Herren hadde sagt med honom. 004 NUM 031 048 So gjekk hovdingarne yver herflokkarne, både dei yver tusund og dei yver hundrad mann, fram for Moses 004 NUM 031 049 og sagde til honom: «Me hev teke tal på stridsmennerne som me hadde under oss, og det vantar ikkje ein mann. 004 NUM 031 050 Difor kjem me no kvar med det gullet me hev vunne: armringar og armband og fingerringar og øyreringar og kulelekkjor; det skal vera ei gåva til Herren og ein løysepening for livet vårt.» 004 NUM 031 051 Og Moses og Eleazar, øvstepresten, tok imot gullet dei kom med; alt saman var det fint arbeidde ting. 004 NUM 031 052 Gullet som dei vigde åt Herren, var i alt elleve hundrad merker; det var gåva frå hovdingarne. 004 NUM 031 053 Men mannskapet hadde og vunne mykje gull, kvar åt seg. 004 NUM 031 054 Då Moses og Eleazar, øvstepresten, hadde teke imot gullet av hovdingarne, bar dei det inn i møtetjeldet og gøymde det der til ei minning for Herren um Israels-folket. 004 NUM 032 001 Rubens-sønerne og Gads-sønerne hadde mykje bufe - uhorveleg mykje. Då dei no såg dei gode beitemarkerne i landet kring Jazer og i Gileadlandet, 004 NUM 032 002 kom dei og sagde til Moses og Eleazar, øvstepresten, og hovdingarne i lyden: 004 NUM 032 003 «Atarot og Dibon og Jazer og Nimra og Hesbon og Elale og Sebam og Nebo og Beon, 004 NUM 032 004 dei bygderne som Herren hev vunne for Israels-lyden, det er gode febygder, og me hev mykje fe. 004 NUM 032 005 «Vil du gjera vel mot oss», sagde dei, so lat oss få det landet til odel og eiga, og før oss ikkje yver Jordan!» 004 NUM 032 006 Då sagde Moses til Gads-sønerne og Rubens-sønerne: «Skal brørne dykkar ganga i striden, og de setja dykk til her? 004 NUM 032 007 Vil de då gjera Israels-sønerne uhuga til å fara yver åt det landet som Herren hev gjeve deim? 004 NUM 032 008 Det var det federne dykkar gjorde då eg sende deim ut frå Kades-Barnea til å skoda landet: 004 NUM 032 009 dei for upp til Eskoldalen og såg på landet, og so skræmde dei Israels-sønerne, so dei miste hugen til å koma inn i det landet som Herren hadde gjeve deim. 004 NUM 032 010 Den dagen vart Herren brennande harm, og han svor: 004 NUM 032 011 «Ingen av dei mennerne som for upp frå Egyptarland, og er yver tjuge år gamle, skal få sjå det landet eg hev lova Abraham og Isak og Jakob; for dei hev ikkje lydt meg som dei skulde - 004 NUM 032 012 ingen utan Kaleb Jefunneson av Kenaz-ætti og Josva Nunsson; dei hev vore trugne til å fylgja Herren.» 004 NUM 032 013 Herren vart harm på Israel og let deim flakka ikring i øydemarki i fyrti år, til det var ende på heile den ætti som hadde gjort Herren imot. 004 NUM 032 014 Og no hev de stige i staden åt federne dykkar, eit elde av synduge menner, og aukar endå meir Herrens harm imot Israel. 004 NUM 032 015 For slær de dykk ifrå og ikkje vil fylgja honom, so kjem han til å halda deim endå lenger i øydemarki, og de fører ulukka yver heile dette folket.» 004 NUM 032 016 Då gjekk dei fram for Moses og sagde: «Me vil gjera kvier for feet vårt her og byggja borgar for konorne og borni våre; 004 NUM 032 017 og so vil me væpna oss snøggast me vinn og fara fyre dei hine Israels-sønerne, til me hev ført deim dit dei skal; men konorne og borni våre skal sitja att i borgerne, so dei er trygge for folket her i landet. 004 NUM 032 018 Me skal ikkje venda heim att, fyrr Israels-borni hev fenge kvar sin eigedom; 004 NUM 032 019 for me vil ikkje taka land saman med dei andre på hi sida Jordan og lenger undan, når me fær vårt land på denne sida, austanfor Jordan.» 004 NUM 032 020 «Ja, gjer de det, » sagde Moses, «væpnar de dykk til striden for Herrens augo, 004 NUM 032 021 og alle stridsmennerne dykkar fer yver Jordan for Herrens augo, til han hev drive fiendarne sine or syne, 004 NUM 032 022 og vender de’kje heim att fyrr landet er vunne for Herrens augo, so hev de ingi skuld på dykk, korkje mot Herren eller Israel, og dette landet her skal vera dykkar eigedom med Herrens vilje. 004 NUM 032 023 Men gjer de det ikkje, då syndar de imot Herren, og skal få kjenna at syndi finn dykk att. 004 NUM 032 024 Bygg borgar for konorne og borni dykkar, og stell til kvier for småfeet, og gjer som de hev lova!» 004 NUM 032 025 «Me vil gjera som du segjer, herre, » svara dei; 004 NUM 032 026 «borni og konorne våre og feet og alle klyvdyri skal vera her i Gileads-borgerne; 004 NUM 032 027 men sjølve vil me ganga yver Jordan for Herrens augo til strid, kvar våpnfør mann, soleis som du hev sagt.» 004 NUM 032 028 So tala Moses um det til Eleazar, øvstepresten, og Josva Nunsson og hovdingarne yver alle Israels-ætterne, 004 NUM 032 029 og sagde: «Gjeng Gads-sønerne og Rubens-sønerne, so mange som er våpnføre, med dykk yver Jordan for Herrens augo, og landet vert teke, so skal de gjeva deim Gileadlandet til eigedom. 004 NUM 032 030 Men gjeng dei ikkje stridsbudde med dykk yver, so skal dei få eigedomen sin i Kana’ans-landet, saman med dykk andre.» 004 NUM 032 031 Og Gads-sønerne og Rubens-sønerne svara: «Det som Herren hev sagt til oss, det vil me gjera: 004 NUM 032 032 me vil fara stridsbudde yver til Kana’ans-landet for Herrens augo, men odelseiga vår skal vera her på denne sida av Jordan.» 004 NUM 032 033 Då gav Moses Gads- og Rubens-ætterne og halve Manasse-ætti dei riki som Sihon, amoritarkongen, og Og, kongen i Basan, hadde ått, heile landet med alle byarne rundt ikring og markerne som høyrde til. 004 NUM 032 034 Og Gads-sønerne bygde upp att Dibon og Atarot og Aroer 004 NUM 032 035 og Atrot-Sofan og Jazer og Jogbeha 004 NUM 032 036 og Bet-Nimra og Bet-Haran - faste borger og fekvier. 004 NUM 032 037 Og Rubens-sønerne bygde upp att Hesbon og Elale og Kirjatajim 004 NUM 032 038 og Nebo og Sibma og Ba’al-Meon, den siste vende dei namnet på; elles let dei borgerne hava dei gamle namni. 004 NUM 032 039 Sønerne åt Makir, Manasses son, for til Gileadlandet, og tok det, og dreiv ut amoritarne som budde der. 004 NUM 032 040 Og Moses gav Makirs-ætti Gilead, og dei sette seg ned der. 004 NUM 032 041 Ja’ir, son åt Manasse, for av stad og tok tjeldbyarne deira, og kalla deim Ja’irsbyarne. 004 NUM 032 042 Og Nobah for av, og tok Kenatborgi og grenderne der ikring og gav borgi sitt eige namn, Nobah. 004 NUM 033 001 No skal eg nemna dei staderne der Israels-folket tok læger på ferdi si, då Moses og Aron førde flokkarne deira burt frå Egyptarland. 004 NUM 033 002 For kvar gong dei tok ut ifrå lægret, skreiv Moses upp kvar dei var, so som Herren hadde sagt med honom, og her er namni på lægerstaderne deira etter som dei for fram. 004 NUM 033 003 Femtande dagen i fyrste månaden tok Israels-sønerne ut frå Ra’amses, påskedagen for dei i veg med tråss i hugen, midt for augo på alle egyptarane; 004 NUM 033 004 egyptarane heldt då på og jorda alle sine frumborne, deim som Herren hadde slege i hel; for Herren hadde halde dom yver gudarne deira. 004 NUM 033 005 Då Israels-sønerne hadde fare frå Ramses, lægra dei seg fyrst i Sukkot. 004 NUM 033 006 So tok dei ut frå Sukkot, og lægra seg i Etam, ytst utmed øydemarki. 004 NUM 033 007 So tok dei ut frå Etam, men sidan snudde dei um, og tok vegen til Pi-Hakhirot, som ligg midt imot Ba’al-Sefon, og dei lægra seg framanfor Migdol. 004 NUM 033 008 So tok dei ut frå Pi-Hakhirot, og for tvert igjenom havet til øydemarki, og då dei hadde fare tri dagar i Etammarki, lægra dei seg i Mara. 004 NUM 033 009 So tok dei ut frå Mara, og kom til Elim. I Elim var det tolv vatskjeldor og sytti palmetre, og dei lægra seg der. 004 NUM 033 010 So tok dei ut frå Elim, og lægra seg ved Raudehavet. 004 NUM 033 011 So tok dei ut frå Raudehavet, og lægra seg i Sinheidi. 004 NUM 033 012 So tok dei ut frå Sinheidi, og lægra seg i Dofka. 004 NUM 033 013 So tok dei ut frå Dofka, og lægra seg i Alus. 004 NUM 033 014 So tok dei ut frå Alus, og lægra seg i Refidim; men der fanst det ikkje vatn so folket kunde få drikka. 004 NUM 033 015 So tok dei ut frå Refidim, og lægra seg i Sinaiheidi. 004 NUM 033 016 So tok dei ut frå Sinaiheidi, og lægra seg i Kibrot-Hatta’ava. 004 NUM 033 017 So tok dei ut frå Kibrot-Hatta’ava, og lægra seg i Haserot. 004 NUM 033 018 So tok dei ut frå Haserot, og lægra seg i Ritma. 004 NUM 033 019 So tok dei ut frå Ritma, og lægra seg i Rimmon-Peres. 004 NUM 033 020 So tok dei ut frå Rimmon-Peres, og lægra seg i Libna. 004 NUM 033 021 So tok dei ut frå Libna, og lægra seg i Rissa. 004 NUM 033 022 So tok dei ut frå Rissa, og lægra seg i Kehelata. 004 NUM 033 023 So tok dei ut frå Kehelata, og lægra seg innmed Seferfjellet. 004 NUM 033 024 So tok dei ut frå Seferfjellet, og lægra seg i Harada. 004 NUM 033 025 So tok dei ut frå Harada, og lægra seg i Makhelot. 004 NUM 033 026 So tok dei ut frå Makhelot, og lægra seg i Tahat. 004 NUM 033 027 So tok dei ut frå Tahat, og lægra seg i Tarah. 004 NUM 033 028 So tok dei ut frå Tarah, og lægra seg i Mitka. 004 NUM 033 029 So tok dei ut frå Mitka, og lægra seg i Hasmona. 004 NUM 033 030 So tok dei ut frå Hasmona, og lægra seg i Moserot. 004 NUM 033 031 So tok dei ut frå Moserot, og lægra seg i Bene-Ja’akan. 004 NUM 033 032 So tok dei ut frå Bene-Ja’akan, og lægra seg i Hor-Hagidgad. 004 NUM 033 033 So tok dei ut frå Hor-Hagidgad, og lægra seg i Jotbata. 004 NUM 033 034 So tok dei ut frå Jotbata, og lægra seg i Abrona. 004 NUM 033 035 So tok dei ut frå Abrona, og lægra seg i Esjon-Geber. 004 NUM 033 036 So tok dei ut frå Esjon-Geber, og lægra seg i Sinheidi, i Kades. 004 NUM 033 037 So tok dei ut frå Kades, og lægra seg attmed Horfjellet, i landskilet med Edom. 004 NUM 033 038 Og Aron, øvstepresten, gjekk upp på Horfjellet, som Herren hadde sagt med honom, og der døydde han i det fyrtiande året etter Israels-sønerne hadde teke ut frå Egyptarlandet, fyrste dagen i femte månaden. 004 NUM 033 039 Aron var hundrad og tri og tjuge år gamall då han døydde på Horfjellet. 004 NUM 033 040 Men den kananitiske kongen som budde i Arad, i sørluten av Kana’an, fekk høyra at Israels-sønerne kom; 004 NUM 033 041 då tok dei ut frå Horfjellet, og lægra seg i Salmona. 004 NUM 033 042 So tok dei ut frå Salmona, og lægra seg i Punon. 004 NUM 033 043 So tok dei ut frå Punon, og lægra seg i Obot. 004 NUM 033 044 So tok dei ut frå Obot, og lægra seg i Ijje-ha-Abarim i landskilet med Moab. 004 NUM 033 045 So tok dei ut frå Ijjim, og lægra seg i Dibon-Gad. 004 NUM 033 046 So tok dei ut frå Dibon-Gad, og lægra seg i Almon-Diblataima. 004 NUM 033 047 So tok dei ut frå Almon-Diblataima, og lægra seg i Abarimfjelli, austanfor Nebo. 004 NUM 033 048 So tok dei ut frå Abarimfjelli, og lægra seg på Moabmoarne ved Jordanelvi der ho renn frammed Jeriko; 004 NUM 033 049 lægret deira låg langs med Jordan, og rakk frå Bet-ha-Jesjimot til Abel-hasj-sjittim på Moabmoarne. 004 NUM 033 050 Og Herren tala til Moses på Moabmoarne ved Jordan, midt for Jeriko, og sagde: 004 NUM 033 051 «Tala til Israels-sønerne, og seg til deim: «Når de fer yver Jordan og kjem til Kana’ans-landet, 004 NUM 033 052 so skal de driva ut deim som bur der i landet, og knasa alle bilætsteinarne deira, og slå sund alle gudelikjendi dei hev støypt seg, riva ned alle hovi. 004 NUM 033 053 De skal eigna til dykk landet, og setja dykk ned der; for dykk hev eg gjeve det landet til odel og eiga. 004 NUM 033 054 De skal skifta det millom dykk etter ætter, og draga strå um bygderne. Den som hev mykje folk, skal de gjeva mykje jord, og den som hev lite folk mindre. Kvar skal få den eigedomen som strået hans kjem ut med. Etter ætterne de høyrer til skal landet bytast millom dykk. 004 NUM 033 055 Men driv de deim ikkje ut, dei som no bur i landet, so skal dei som de sparer verta tornar i augo og broddar i sidorne dykkar, og dei skal plåga dykk i dykkar eige land. 004 NUM 033 056 Og det som eg hadde sett meg fyre å gjera med deim, det skal eg då gjera med dykk.»» 004 NUM 034 001 Og Herren tala meir til Moses, og sagde: 004 NUM 034 002 «Seg til Israels-sønerne: «Når de kjem inn i Kana’ans-landet - det er det landet de skal hava og eiga, heile Kana’ans-landet so vidt som det er - 004 NUM 034 003 so skal landeskilet dykkar på sudsida ganga frå Sinheidi langs med Edom, den søre bytestrengen skal i aust ganga ut ifrå enden av Saltsjøen, 004 NUM 034 004 og svinga sudum Skorpionskardet, og so taka yver til Sin; so skal han ganga fram sunnanfor Kades-Barnea, til han når Hasar-Addar, og so taka yver til Asmon; 004 NUM 034 005 frå Asmon skal bytet svinga burt til Egyptarlands-bekken, og so ganga i havet. 004 NUM 034 006 I vest skal landet støyta til Storhavet; det skal vera landskilet dykkar mot vest. 004 NUM 034 007 På nordsida skal landskilet ganga soleis. Frå Storhavet skal de draga skiftelina til Horfjellet 004 NUM 034 008 og frå Horfjellet dit som vegen ber til Hamat; der skal bytet ganga ut ved Sedad; 004 NUM 034 009 sidan skal det halda fram til Zifron, og so enda ved Hasar-Enan. Dette skal vera landskilet dykkar mot nord. 004 NUM 034 010 I aust skal de setja landskilet etter ei lina som gjeng frå Hasar-Enan til Sefam. 004 NUM 034 011 Frå Sefam skal bytet ganga nedetter til Ha-ribla, i aust for Ajin, og so lenger ned, til det når berghallet austanfor Kinneretsjøen; 004 NUM 034 012 so skal det ganga nedåt Jordan, og ut i Saltsjøen. Det skal vera landet dykkar, etter bytemerki sine rundt ikring.»» 004 NUM 034 013 Og Moses sagde til Israels-sønerne: «Dette er det landet som de skal få til odel og eiga; de skal skifta det i luter, og draga strå um luterne; det er det landet som Herren hev sagt skal gjevast åt dei ni ætterne og den eine halve ætti. 004 NUM 034 014 For Rubens-ætti med greinerne sine og Gads-ætti med sine greiner og den halve Manasse-ætti hev fenge dei eigorne dei skal hava; 004 NUM 034 015 desse tvo ætterne og den halve ætti hev fenge sin eigedom på denne sida av Jordanelvi, som renn frammed Jeriko - i aust, der soli kjem upp.» 004 NUM 034 016 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 034 017 «Høyr no kva dei er for menner som skal skifta ut landet millom dykk; Eleazar, øvstepresten, og Josva Nunsson, 004 NUM 034 018 og so ein hovding frå kvar ætt, som de skal taka til utskiftingsmann; 004 NUM 034 019 det er av Juda-ætti Kaleb, son åt Jefunne; 004 NUM 034 020 og av Simeons-ætti Semuel, son åt Ammihud; 004 NUM 034 021 og av Benjamins-ætti Elidad, son åt Kislon; 004 NUM 034 022 so ein hovding av Dans-ætti: Bukki, son åt Jogli; 004 NUM 034 023 og av Josefs-sønerne ein hovding av Manasse-ætti: Hanniel, son åt Efod, 004 NUM 034 024 og ein hovding av Efraims-ætti: Kemuel, son åt Siftan; 004 NUM 034 025 so ein hovding av Sebulons-ætti: Elisafan, son åt Parnak; 004 NUM 034 026 og ein hovding av Issakars-ætti: Paltiel, son åt Azzan; 004 NUM 034 027 og ein hovding av Assers-ætti: Akhihud, son åt Selomi; 004 NUM 034 028 og ein hovding av Naftali-ætti: Pedael, son åt Ammihud.» 004 NUM 034 029 Desse mennerne var det som Herren sagde skulde skifta eigedomarne millom Israels-sønerne i Kana’ans-landet. 004 NUM 035 001 Og Herren tala atter til Moses på Moabmoarne ved Jordan, midt for Jeriko, og sagde: 004 NUM 035 002 «Seg til Israels-sønerne: «De skal gjeva levitarne byar til bustad i det landet de kjem til å eiga, og utmarki som ligg ikring, skal de og lata levitarne få. 004 NUM 035 003 Byarne skal dei hava til å bu i, og utmarki som høyrer til, skal vera til beite for klyvdyri og feet og all buskapen deira. 004 NUM 035 004 Utmarki som de gjev levitarne, skal nå tusund alner ut ifrå bymuren rundt ikring. 004 NUM 035 005 Utanfor byen skal de mæla upp tvo tusund alner på austsida, og tvo tusund alner på sudsida, og tvo tusund alner på vestsida, og tvo tusund alner på nordsida, og byen skal liggja midt i; det skal vera bymarkerne deira. 004 NUM 035 006 Dei byarne som de gjev levitarne, skal vera dei seks fredstaderne, som dråpsmenner kann røma til, og attåt deim skal de gjeva tvo og fyrti andre byar. 004 NUM 035 007 I alt skal de gjeva levitarne åtte og fyrti byar med beitemarkerne som høyrer til. 004 NUM 035 008 Og av dei byarne som de gjev deim av eigedomen åt Israels-sønerne, skal dei taka fleire frå den som hev mykje land, og færre frå den som hev lite. Kvar skal gjeva levitarne byar etter som han hev fenge land til.»» 004 NUM 035 009 Og Herren tala atter til Moses, og sagde: 004 NUM 035 010 «Tala til Israels-sønerne og seg til deim: «Når de fer yver Jordan og til Kana’ans-landet, 004 NUM 035 011 so lyt de velja dykk ut nokre byar som de skal hava til fredstader, so ein dråpsmann som uviljande hev drepe nokon, kann røma dit. 004 NUM 035 012 Dei byarne skal vera dykk til ei trygd mot den som vil hemna dråpet, so dråpsmannen ikkje skal lata livet, fyrr han hev stade til doms for lyden. 004 NUM 035 013 Dei byarne som de tek til fredstader, skal vera seks i talet. 004 NUM 035 014 Tri av deim skal vera på austsida av Jordan og tri i Kana’ans-landet; fredstader skal dei vera. 004 NUM 035 015 Både for Israels-borni og for dei framande og innflutte som bur millom deim, skal desse seks byarne vera til ei livd, so den som uviljande hev drepe nokon, kann søkja dit. 004 NUM 035 016 Den som slær ein med eit jarnhandyvle, so han døyr, han er ein manndråpar, og manndråparen skal lata livet. 004 NUM 035 017 Tek nokon ein stein, stor nok til å drepa ein mann, og slær ein med so han døyr, då er han ein manndråpar, og manndråparen skal lata livet. 004 NUM 035 018 Tek nokon eit trehandyvle som dei kann drepa folk med, og slær ein med det, so han døyr, då er han ein manndråpar, og manndråparen skal lata livet. 004 NUM 035 019 Det er blodhemnaren kann slå manndråparen i hel; so snøgt som han finn honom, skal han slå honom i hel. 004 NUM 035 020 Dersom nokon støyter til ein av hat, eller kastar noko på honom med vilje, so han døyr, 004 NUM 035 021 eller av fiendskap slær ein med neven, so han døyr, so skal den som gjorde det lata livet; han er ein manndråpar: og blodhemnaren skal slå honom i hel so snøgt han finn honom. 004 NUM 035 022 Men dersom nokon støyter til ein av vanvare, utan fiendskap, eller kastar einkvar tingen på honom mot sin vilje, 004 NUM 035 023 eller råmar honom med ein stein, stor nok til å drepa ein mann, og ikkje ser honom, og han døyr av det, men dråpsmannen ikkje var hans uven eller vilde honom vondt, 004 NUM 035 024 då skal lyden døma millom dråpsmannen og blodhemnaren etter desse loverne. 004 NUM 035 025 Og lyden skal verja dråpsmannen for blodhemnaren, og føra honom attende til fredstaden som han hadde søkt til, og der skal han vera til øvstepresten, han som er salva med den heilage oljen, er avliden. 004 NUM 035 026 Men kjem han utum fredstaden som han hev tydt til, 004 NUM 035 027 og blodhemnaren råkar honom der - utanfor fredstaden - so kann hemnaren slå honom i hel, og det skal ikkje reknast for manndråp; 004 NUM 035 028 for dråpsmannen lyt halda seg i fredstaden sin, til øvstepresten er avliden; då fyrst kann han fara heim att til si eigi bygd og sin eigedom. 004 NUM 035 029 Dette skal gjelda for lov og rett hjå dykk alle tider og alle stader. 004 NUM 035 030 Hev nokon gjort manndråp, so skal han lata livet, so framt det er meir enn eitt vitne mot honom; etter ein manns vitnemål må ingen dømast frå livet. 004 NUM 035 031 De må ikkje taka imot løysepengar for ein som er saka i manndråp og dømt til dauden, han skal lata livet. 004 NUM 035 032 Og de må ikkje taka imot løysepengar for ein som hev tydt til ein fredstad, og lata honom koma ut att og bu ein annan stad i landet, fyrr øvstepresten er avliden. 004 NUM 035 033 De skal ikkje vanhelga det landet de bur i; for blodet vanhelgar landet, og landet fær ikkje soning for blodet som hev runne der utan med blodet av den som rende det ut. 004 NUM 035 034 Difor skal du ikkje sulka det landet de bur i, og som eg hev min bustad i; for eg Herren, hev bustaden min millom Israels-folket.»» 004 NUM 036 001 Husfederne åt Gileads-folket, som var ætta frå Makir, son åt Manasse, og høyrde til Josefs-ætterne, gjekk fram og tala so til Moses og styresmennerne, ættehovdingarne åt Israels-folket: 004 NUM 036 002 «Herren sagde, at du skulle byta landet i luter og lata Israels-sønerne draga strå um luterne, og han sagde at du skulde lata døtterne åt Selofhad, frenden vår, få eigedomen etter far sin. 004 NUM 036 003 Men vert no dei gifte med menner av dei andre Israels-ætterne, so gjeng eigedomen deira ifrå vår ætt, og jordi åt den ætti dei kjem inn i aukar, men vår ættarjord minkar. 004 NUM 036 004 Og når jubelåret kjem hjå Israels-folket, so vert eigedomen åt desse gjentorne lagd til den ætti som dei hev kome inn i, og teken ifrå vår ætt.» 004 NUM 036 005 Då tala Moses til Israels-sønerne, so som Herren hadde sagt honom fyre: «Det er rett som Josefs-sønerne segjer; 004 NUM 036 006 Høyr no kva Herrens vilje er med døtterne åt Selofhad: dei kann gifta seg med kven dei vil, men det lyt vera innan fedreætti deira. 004 NUM 036 007 For ingen eigedom må hjå Israels-folket ganga yver frå ei ætt til ei onnor. Alle Israels-sønerne skal halda på eigedomen åt fedreætti si. 004 NUM 036 008 Og kvar ei dotter som erver jord i eit av Israelsfylki, lyt gifta seg med ein frå same fylket, so kvar Israelsson kann erva odelsjordi etter federne sine, 004 NUM 036 009 og ingen eigedom skal ganga yver frå ei ætt til ei onnor, men alle Israels-ætterne halda på eigedomen sin.» 004 NUM 036 010 Og døtterne åt Selofhad gjorde som Herren hadde sagt til Moses. 004 NUM 036 011 Mahla og Tirsa og Hogla og Milka og Noa, alle døtterne åt Selofhad, gifte seg med frendar; 004 NUM 036 012 med menner som var ætta frå Manasse, son åt Josef, gifte dei seg, so odelen deira kom til å fylgja den ætti dei høyrde til. 004 NUM 036 013 Dette var dei bodi og loverne som Herren let Moses kunngjera for Israels-folket på Moabmoarne ved Jordanelvi der ho renn frammed Jeriko. # # BOOK 005 DEU Deuteronomy 5 Mosebok 005 DEU 001 001 Dette er dei ordi Moses tala til heile Israel i øydemarki austanfor Jordan, på Moarne midt for Suf, millom Paran og Tofel og Laban og Haserot og Dizahab - 005 DEU 001 002 elleve dagsleider frå Horeb etter den vegen som ber burt imot Se’irfjelli, til Kades-Barnea. 005 DEU 001 003 Det var i det fyrtiande året, fyrste dagen i den ellevte månaden, han tala til Israels-sønerne og bar fram bodi frå Herren. 005 DEU 001 004 Då hadde han vunne yver Sihon, amoritarkongen, som budde i Hesbon, og attmed Edre’i yver Og, Basan-kongen, som budde i Astarot. 005 DEU 001 005 Austanfor Jordan, i Moablandet, var det Moses tok til med å lesa upp desse loverne. Han sagde: 005 DEU 001 006 Herren vår Gud, tala soleis til oss ved Horeb: «Lenge nok hev de halde dykk innmed dette fjellet. 005 DEU 001 007 Tak no ut og legg vegen til Amoritarfjelli og alle dei folki som bur der attmed, på Moarne og i fjellbygderne, på sletta og i Sudlandet og på havstrandi, i heile Kana’ans-landet og på Libanon, alt burt til Storelvi, Eufratelvi. 005 DEU 001 008 Sjå, eg hev lagt landet ope for dykk. Far av stad og tak det! Det er det landet eg lova federne dykkar, Abraham og Isak og Jakob, at eg vilde gjeva deim og ætti deira.» 005 DEU 001 009 Den gongen sagde eg til dykk: «Eg kann ikkje greida dykk åleine. 005 DEU 001 010 Herren, dykkar Gud, hev auka dykk, so de no er mange som stjernorne på himmelen; 005 DEU 001 011 og gjev at han, fedreguden, vilde auka dykk endå tusund gonger og velsigna dykk, som han hev lova! 005 DEU 001 012 Men korleis kann eg åleine bera alt strevet og møda med dykk og trættorne dykkar? 005 DEU 001 013 Kom med nokre vise og vituge og velrøynde menner frå kvar ætt, so skal eg setja deim til hovdingar yver dykk!» 005 DEU 001 014 Då svara de meg: «Det er både rett og godt det du tenkjer å gjera.» 005 DEU 001 015 So tok eg ættehovdingarne dykkar, vise og velrøynde menner, og sette til styrarar yver dykk - sume yver tusund, og sume yver hundrad, og sume yver femti, og sume yver ti - og gjorde deim til formenner for ætterne dykkar. 005 DEU 001 016 Og til domarane dykkar sagde eg: «Høyr på dei sakerne folk hev med kvarandre, og døm rett millom mann og mann, anten dei båe er landsmenner eller den eine er framand. 005 DEU 001 017 Gjer ikkje mannemun i retten! Høyr på den ringaste som på den høgste, og ver ikkje rædde nokon mann! For domen høyrer Gud til. Men dei sakerne som er for vande for dykk, lyt de koma til meg med, so skal eg høyra på deim.» 005 DEU 001 018 Og same gongen sagde eg dykk fyre um alt anna de skulde gjera. 005 DEU 001 019 So tok me ut frå Horeb, og for gjenom heile den store og øgjelege villmarki som de hev set; me heldt leidi til Amoritarfjelli, soleis som Herren, vår Gud, hadde sagt oss, og kom til Kades-Barnea. 005 DEU 001 020 Då sagde eg til dykk: «No er de komne til Amoritarfjelli, som Herren, vår Gud, vil gjeva oss. 005 DEU 001 021 Sjå, han hev lagt dette landet ope for deg! Far upp og tak det, som Herren, din fedregud, hev sagt deg! Du skal ikkje ræddast og ikkje fæla!» 005 DEU 001 022 Då kom de til meg alle saman, og sagde: «Lat oss senda folk fyre, so dei kann gjera seg kjende i landet og gjeva oss greida på kva veg me skal fara og kva byar me kjem til!» 005 DEU 001 023 Det tykte eg var rett, og so valde eg ut tolv mann, ein or kvar ætt. 005 DEU 001 024 Dei tok då av stad, og for upp i fjelli, og kom til Eskoldalen. Dei endefor landet, 005 DEU 001 025 og tok noko av frukterne der var og hadde med seg heim til oss, og sagde frå um alt dei hadde set: «Det landet som Herren, vår Gud, vil gjeva oss, er eit godt land, » sagde dei. 005 DEU 001 026 Men de vilde ikkje fara dit; de sette dykk upp mot Herren, dykkar Gud, 005 DEU 001 027 og sat og mukka i tjeldbuderne dykkar: «Herren hatar oss, » sagde de, «difor førde han oss ut or Egyptarlandet, og no vil han gjeva oss i henderne på amoritarne, so dei skal tyna oss. 005 DEU 001 028 Gud betre oss, for eit land me skal fara upp til! Det var so hjarta kolna i oss då brørne våre kom att og sagde: «Det er folk som er større og sterkare enn me, og svære byar, med murar som rekk radt til himmels: og Anaks-sønerne såg me der og.»» 005 DEU 001 029 Då sagde eg til dykk: «De skal ikkje ottast og ikkje vera rædde deim. 005 DEU 001 030 Herren, dykkar Gud, gjeng fyre dykk; han skal strida for dykk, soleis som de såg han gjorde i Egyptarland, 005 DEU 001 031 og i øydemarki, der du veit han bar deg, som ein mann ber barnet sitt, heile vegen de for, til de kom hit.» 005 DEU 001 032 Men endå vilde de ikkje lita på Herren, dykkar Gud, 005 DEU 001 033 han som gjekk fyre dykk på ferdi, og såg etter lægerstad for dykk, um natti i ein eld, so de skulde sjå leidi, og um dagen i ei sky. 005 DEU 001 034 Då Herren høyrde korleis de ropa og bar dykk, vart han harm, og svor: 005 DEU 001 035 «Ingen av desse mennerne, av denne vonde ætti, skal få sjå det gilde landet eg lova federne deira, 005 DEU 001 036 ingen utan Kaleb, son åt Jefunne; han skal få sjå det; honom og borni hans vil eg gjeva det landet han var i, for di han hev heldt seg so trutt etter meg.» 005 DEU 001 037 Meg og vart Herren harm på for dykkar skuld, og sagde: «Du skal ikkje heller få koma dit. 005 DEU 001 038 Josva, son åt Nun, han som gjeng deg til handa, skal koma dit. Honom skal du styrkja! For han er det som skal vinna landet til odel åt Israel. 005 DEU 001 039 Og borni dykkar, som de spådde skulde koma i fiendehand, småsveinerne, som endå ikkje kann skilja godt ifrå vondt, dei skal koma dit; deim vil eg gjeva landet, og dei skal få eiga det. 005 DEU 001 040 Men de lyt venda, og taka ut i øydemarki etter den vegen, som ber til Raudehavet.» 005 DEU 001 041 Då sagde de til meg: «Me hev synda mot Herren! Men no vil me fara upp og strida, og gjera alt som Herren, vår Gud, hev sagt.» So batt de kring dykk sverdi kvar og ein; de tenkte det var ingen vande å fara upp i fjelli. 005 DEU 001 042 Men Herren sagde til meg: «Seg med deim at dei ikkje skal fara dit, og ikkje gjeva seg i strid; for eg er ikkje med deim, og dei kjem til å rjuka for fienden.» 005 DEU 001 043 So tala eg til dykk, men de vilde ikkje høyra; de lydde ikkje Herren og for i ovmod og uvyrdskap upp i fjelli. 005 DEU 001 044 Og amoritarne som budde på dei fjelli, tok ut imot dykk og sette etter dykk so kvast som ein biesvarm, og dei jaga dykk ifrå einannan burtyver Se’irfjelli, radt til Horma. 005 DEU 001 045 Då kom de attende, og klaga dykk for Herren; men Herren høyrde ikkje på dykk, og lydde ikkje på klagorne dykkar, 005 DEU 001 046 og de laut vera i Kades heile den lange tidi de veit. 005 DEU 002 001 So vende me oss åt øydemarki, og tok vegen til Raudehavet, som Herren hadde sagt med meg, og me for lenge og sveiv kringum Se’irfjelli. 005 DEU 002 002 Då sagde Herren til meg: 005 DEU 002 003 «Lenge nok hev de reika ikring desse fjelli; tak no leidi mot nord! 005 DEU 002 004 Og til folket skal du segja so: «No kjem de til å fara gjenom riket åt brørne dykkar, Esaus-sønerne, dom bur i Se’ir, og dei vert rædde dykk; men agta dykk vel 005 DEU 002 005 at de ikkje yppar ufred med deim; eg kann’kje lata dykk få so mykje som ei fotbreidd av landet deira; for Se’irfjelli hev eg gjeve Esau til eigedom. 005 DEU 002 006 Den maten de treng, lyt de kjøpa av deim, og vatnet de drikk, lyt de og gjeva pengar for. 005 DEU 002 007 For Herren, din Gud, hev velsigna deg i alt du hev teke deg fyre; han hev bore umsut for deg på ferdi gjenom denne store øydemarki; i alle desse fyrti åri hev Herren, din Gud, vore med deg, og du hev ingen ting vanta.»» 005 DEU 002 008 So for me lenger frametter, burt ifrå brorfolket vårt, Esaus-sønerne, som bur i Se’ir; me tok utav den vegen som gjeng frå Eilat og Esjon-Geber gjenom Moarne, og heldt fram etter ein annan veg, som bar til Moabheidi. 005 DEU 002 009 Og Herren sagde til meg: «Du skal ikkje trengja deg inn på moabitarne, og ikkje yppa ufred med deim; eg kann ikkje lata deg få noko av landet deira; for Ar hev eg gjeve Lots-sønerne til eigedom.» 005 DEU 002 010 Der budde i gamle dagar emitarne, eit stort og mannsterkt folk; dei var høgvaksne som anakitarne, 005 DEU 002 011 og vart, liksom dei, rekna til kjempefolki, men moabitarne kallar deim emitar. 005 DEU 002 012 På Se’ir budde fyrr i tidi horitarne; men Esaus-sønerne dreiv deim burt, og øydde deim ut, og sette seg ned i staden deira, liksom Israels-folket gjorde i sitt land, det som Herren gav deim til eigedom. 005 DEU 002 013 «Gjer dykk no reiduge, » sagde Herren, «og gakk yver Zeredåi!» So gjekk me yver Zeredåi. 005 DEU 002 014 Då var det åtte og tretti år sidan me tok ut frå Kades-Barnea, og heile den ætti, alle våpnføre menner i lægret, var burtdøydde, som Herren hadde sagt med deim. 005 DEU 002 015 Herrens hand hadde råma deim, og rive deim burt or lægret, so dei alle var farne. 005 DEU 002 016 Då alle desse stridsmennerne i folket var daude og burte, 005 DEU 002 017 då tala Herren til meg og sagde: 005 DEU 002 018 «No kjem du til å fara gjenom Moabriket, gjenom Ar, 005 DEU 002 019 og so ligg vegen din frammed Ammons-sønerne; men du skal ikkje trengja deg inn på deim, og ikkje yppa ufred med dei; eg kann ikkje lata deg få noko av Ammonitarlandet; for det hev eg gjeve burt til Lots-sønerne.» 005 DEU 002 020 Det landet vert og rekna til kjempelandi; fyrr i verdi budde det kjempor der, og ammonitarne kalla deim zamzummitar. 005 DEU 002 021 Dei var eit stort og mannsterkt folk, og høgvaksne som anakitarne; men Herren rudde deim ut for Ammons-sønerne, so dei fekk landet og busette seg der. 005 DEU 002 022 Det same gjorde han for Esaus-sønerne, som bur på Se’ir; han rudde ut horitarne, so Esaus-sønerne fekk landet, og sidan hev dei butt der til denne dag. 005 DEU 002 023 Like eins gjekk det med avitarne, som sat på gardarne alt burt til Gaza; kaftorarane kom frå Kaftor, og øydde deim ut, og tok romet deira. 005 DEU 002 024 «Gjer dykk reiduge, » sagde Herren; «far i veg, og set yver Arnonåi! Eg gjev Sihon, amoriten, kongen i Hesbon, og landet hans i dine hender. Tak til med å slå det under deg, og gjev deg i strid med honom! 005 DEU 002 025 Etter denne dag skal det standa otte og rædsla av deg yver heile verdi; alle som høyrer gjete deg, skal bivra og skjelva.» 005 DEU 002 026 Frå Kedemotheidi sende eg menner til Sihon, kongen i Hesbon, med fredleg helsing, og sagde: 005 DEU 002 027 «Lat meg få fara gjenom landet ditt! Eg skal halda meg på vegen, og ikkje taka utav honom, korkje til høgre eller vinstre. 005 DEU 002 028 Det eg lyt hava til mat, skal eg kjøpa av deg, og drikkevatnet du gjev meg, skal eg og leggja pengar for. Eg vil berre få fara igjenom på min fot, 005 DEU 002 029 liksom Esaus-sønerne på Se’ir og moabitarne i Ar gav meg lov til, so eg kann koma yver Jordan til det landet Herren, vår Gud, vil gjeva oss.» 005 DEU 002 030 Men Sihon, kongen i Hesbon, vilde ikkje lata oss fara gjenom landet sitt. For Herren, din Gud, hadde gjort hugen hans strid og hjarta hans hardt, av di han vilde gjeva honom i dine hender, som han longe hev gjort. 005 DEU 002 031 Og Herren sagde til meg: «No gjev eg deg magt yver Sihon og landet hans; tak no du til med å slå det under deg, so det vert ditt!» 005 DEU 002 032 So for Sihon imot oss, til Jahas, med alt herfolket sitt, og tok på oss. 005 DEU 002 033 Men Herren, vår Gud, gav honom i vårt vald, og me hogg honom ned, både han og sønerne og alt stridsfolket hans. 005 DEU 002 034 Den gongen tok me og alle byarne hans; me bannstøytte kvar byen, og drap både menner og kvinnor og born; me let ingen vera att eller sleppa undan. 005 DEU 002 035 Men bufeet eigna me til oss, og herfanget i byarne som me tok. 005 DEU 002 036 Frå Aroer, som ligg inn med Arnon, og frå byen i dalen til Gilead fanst det ikkje ei borg som var oss for sterk; Herren lagde deim alle opne for oss. 005 DEU 002 037 Men landet åt Ammons-sønerne let du vera i fred, både det som ligg frammed Jabbokåi og fjellbygderne, alt det som Herren, vår Gud, hadde meinka oss å koma inn i. 005 DEU 003 001 So tok me på ei onnor leid, og for uppetter på vegen til Basan, og Og, kongen i Basan, kom imot oss til Edre’i med alt herfolket sitt, og baud ufred. 005 DEU 003 002 Men Herren sagde til meg: «Du tarv ikkje vera rædd honom. Eg gjev honom i dine hender med alt folket og landet hans, og du kann gjera med honom, som du gjorde med Sihon, kongen yver amoritarne, som budde i Hesbon.» 005 DEU 003 003 So gav Herren, vår Gud, Basan-kongen Og i våre hender, både honom og alt folket hans, og me hogg deim ned, so ingen vart att eller slapp undan. 005 DEU 003 004 Den gongen tok me alle byarne hans - det fanst ikkje ein by utan me tok honom frå deim - seksti byar, som alle høyrde til Argoblandet, riket åt Og i Basan. 005 DEU 003 005 Alle desse var faste borger med høge murar og tvihurda portar med slå fyre. Umfram deim tok me og alle landsbyarne, og det var uhorveleg mange. 005 DEU 003 006 Me bannstøytte deim, som me hadde gjort med Sihon, kongen i Hesbon; kvar einaste by bannstøytte me, og drap både menner og kvinnor og born. 005 DEU 003 007 Men all buskapen og alt herfanget i byarne eigna me til oss. 005 DEU 003 008 Soleis tok me den gongen landet frå båe amoritarkongane austanfor Jordan, alt ifrå Arnonåi til Hermonfjellet 005 DEU 003 009 - det er det som sidonitarne kallar Sirjon, og amoritarne Senir - 005 DEU 003 010 alle byarne på høgsletta og heile Gilead og heile Basan radt til Salka og Edre’i, alle byarne i riket åt Og i Basan. 005 DEU 003 011 Og, kongen i Basan, var den siste som var att av kjempefolket; kista hans stend, som alle veit, i Rabba, hovudstaden åt Ammons-sønerne; ho er av jarnstein, og er ni alner lang og fire alner breid etter vanleg alnemål. 005 DEU 003 012 «Dette landet lagde me under oss då. Bygderne nordanfor Aroer, som ligg innmed Arnonåi, og helvti av Gileadfjelli med byarne som der var, let eg rubenitarne og gaditarne få. 005 DEU 003 013 Og det som var att av Gilead og heile Basan, riket åt Og, heile Argoblandet, gav eg til den halve Manasse-ætti.» Heile dette Basanriket rekna dei til kjempelandi. 005 DEU 003 014 Ja’ir, son åt Manasse, tok heile Argoblandet radt til bytet mot gesuritarne og ma’akatitarne; desse bygderne, Basanbygderne, gav han namn etter seg sjølv, og sidan hev folk kalla deim Ja’irsbygderne alt til denne dag. 005 DEU 003 015 Gilead let eg Makir få, 005 DEU 003 016 og rubenitarne og gaditarne gav eg landet frå Gilead til Arnonåi, til midt i åi, der som landskilet gjeng, og til Jabbokåi, som er landskilet mot Ammons-sønerne, 005 DEU 003 017 og Moarne nedunder Pisgaliderne austanfor Jordanåi - for ho er landskilet der - frå Kinneret til Moavatnet, det som dei kallar Saltsjøen. 005 DEU 003 018 Den gongen var det eg sagde til dykk: «Dette landet hev Herren, dykkar Gud, gjeve dykk til eigedom. No lyt de fara fram stridsbudde fyre dei andre Israels-sønerne, so mange av dykk som er våpnføre, 005 DEU 003 019 og berre konorne og borni dykkar og bufeet - for eg veit de hev mykje bufe - skal vera att i byarne som eg hev gjeve dykk; 005 DEU 003 020 men når Herren hev late brørne dykkar koma til ro liksom de, og dei og hev lagt under seg det landet han gjev deim på hi sida Jordan, då kann de fara heim att til eigedomarne som eg hev gjeve dykk.» 005 DEU 003 021 Same gongen sagde eg til Josva: «Du såg sjølv kva Herren, dykkar Gud, gjorde med desse tvo kongarne; so vil han gjera med alle dei riki du kjem til der du fer fram. 005 DEU 003 022 De tarv ikkje ræddast deim; for Herren, dykkar Gud, vil sjølv strida for dykk.» 005 DEU 003 023 Og same gongen bad eg so vænt til Herren, og sagde: 005 DEU 003 024 «Herre, min Gud, du hev alt synt meg so mykje av din storleik og di allmagt; for kvar finst det ein gud i himmelen eller på jordi som kann gjera slike storverk og under som du! 005 DEU 003 025 Å, lat meg få koma yver og sjå det gilde landet på hi sida åt Jordan, desse væne fjelli og Libanon!» 005 DEU 003 026 Men Herren var harm på meg for dykkar skuld; han vilde ikkje høyra på meg og sagde: «No lyt det vara nok! Tala ikkje um det til meg meir! 005 DEU 003 027 Stig upp på Pisgahøgdi, og vend augo dine mot vest, og mot nord, og mot sud, og mot aust, og sjå vel ikring deg! For denne Jordanåi kjem du aldri yver. 005 DEU 003 028 So skal du segja Josva fyre, og styrkja og stålsetja honom; for han skal føra dette folket yver og hjelpa deim til å vinna det landet du fær sjå.» 005 DEU 003 029 So lagde me oss til i dalen, midt for Bet-Peor. 005 DEU 004 001 «So høyr no, Israel, dei loverne og bodi eg lærer dykk, og haldt dykk etter deim, so de kann få liva og koma til å eiga det landet som Herren, fedreguden dykkar, vil gjeva dykk. 005 DEU 004 002 De skal ingen ting leggja attåt det som eg segjer dykk fyre, og ingen ting taka ifrå, men lyda Herrens bod, som eg no ber fram for dykk. 005 DEU 004 003 De såg sjølve kva Herren gjorde då det hende dette med Ba’al-Peor; alle deim som fylgde Ba’al-Peor, rudde Herren ut or lyden; 005 DEU 004 004 men de som heldt fast ved Herren, dykkar Gud, de hev alle fenge liva til denne dag. 005 DEU 004 005 Sjå, no lærar eg dykk lover og bod, soleis som Herren, min Gud, hev sagt til meg, so de skal liva etter deim i det landet de kjem til og fær i eige. 005 DEU 004 006 So ber deim i hugen, og liv etter deim! Då fær de ord for visdom og klokskap hjå alle folkeslag; når dei høyrer um alle desse bodi, kjem dei til å segja: «For eit vist og vitugt folk det må vera, dette store folket!» 005 DEU 004 007 For kvar finst det eit folk, um det er aldri so stort, som hev ein gud so nær seg som Herren, vår Gud, er oss, kvar gong me kallar på honom? 005 DEU 004 008 Og kvar finst det eit folk, um det er aldri so stort, som hev so rettvise lover og bod som heile denne lovi eg legg fram for dykk i dag? 005 DEU 004 009 Men agta deg, so sant du hev livet ditt kjært, at du ikkje gløymer det du såg for augo dine! Lat det aldri ganga deg ut or hugen so lenge du liver, og gjer det kunnigt for borni og barneborni dine! 005 DEU 004 010 Kom i hug den dagen då du stod framfor Herren, din Gud, innmed Horeb, og Herren sagde til meg: «Kalla folket i hop! Eg vil lata deim høyra bodi mine, so dei kann læra å ottast meg all den tid dei liver på jordi, og læra borni sine det same.» 005 DEU 004 011 Då kom dei innåt, og stod nedunder fjellet, og fjellet stod i ljos loge til langt upp i himmelen, men rundt ikring var myrker og sky og skodd. 005 DEU 004 012 Og Herren tala til dykk midt utor elden; de høyrde ljoden av ordi, men nokon skapnad såg de ikkje; de høyrde berre ljoden. 005 DEU 004 013 Då lyste han lovi si for dykk, og sagde de skulde halda henne, dei ti bodordi, og skreiv deim på tvo steintavlor. 005 DEU 004 014 Og meg bad Herren same gongen å læra dykk lover og bod som de skal liva etter i det landet de er på vegen til og skal leggja under dykk. 005 DEU 004 015 Tak dykk då vel i vare, so sant de hev livet kjært! for de såg ikkje nokon skapnad då Herren tala til dykk på Horeb midt utor elden. 005 DEU 004 016 Gjer ikkje so stor ei synd at de lagar dykk noko gudebilæte, noko kunstverk som likjest mann eller kvende 005 DEU 004 017 eller noko av dyri som leikar på jordi eller nokon av fuglarne som flyg uppi lufti, 005 DEU 004 018 eller noko av kreket som krabbar på marki eller nokon av fiskarne som sym i vatnet utfyre landjordi. 005 DEU 004 019 Og når du lyfter augo dine upp imot himmelen, og skodar soli og månen og stjernorne, heile himmelheren, tak deg då i vare at du ikkje let deg dåra, so du bed til deim og dyrkar deim, deim som Herren, din Gud, hev gjeve åt alle folk under heile himmelen! 005 DEU 004 020 Men dykk tok Herren og førde ut or jarnomnen, or Egyptarland, so de skulde vera hans eige folk, soleis som de no er. 005 DEU 004 021 Og Herren vart harm på meg for dykkar skuld, og svor at eg skulde ikkje sleppa yver Jordan, og ikkje koma inn i det gilde landet som han gjev deg til odel og eiga. 005 DEU 004 022 Eg lyt døy i dette landet, eg slepp ikkje yver Jordan; men de skal koma yver, og få det gilde landet til eigedom. 005 DEU 004 023 Agta dykk då at de ikkje gløymer pakti Herren hev gjort med dykk, og lagar dykk noko gudebilæte som likjest nokon ting i verdi! for det hev Herren, din Gud, forbode deg. 005 DEU 004 024 Herren, din Gud, er ein øydande eld, ein streng Gud. 005 DEU 004 025 Når du fær born og barneborn, og vert gamle i landet, og de då er so gudlause at de lagar dykk likjende av eitt eller anna og hev til gudebilæte, og soleis gjer det som Herren mislikar, og argar honom upp, 005 DEU 004 026 so tek eg i dag himmel og jord til vitne på at de snart skal verta utrudde or det landet de fær i eige når de kjem yver Jordan; de skal ikkje få liva der lenge, men verta heiltupp utøydde. 005 DEU 004 027 Herren skal spreida dykk millom folki; berre nokre få av dykk skal vera att i dei heidningriki han fører dykk til; 005 DEU 004 028 og der lyt de tena gudar som mannehender hev laga, stokk og stein, som korkje kann sjå eller høyra eller eta eller lukta. 005 DEU 004 029 Då skal du søkja Herren, din Gud, og du skal finna honom, so sant du søkjer honom av heile ditt hjarta og heile din hug. 005 DEU 004 030 Når du er i vande, og alt dette kjem yver deg, langt fram i tidi, då skal du venda deg til Herren att, og lyda etter ordi hans. 005 DEU 004 031 For Herren, din Gud, er ein mild Gud; han slepper deg ikkje, og let deg ikkje ganga til grunnar; han gløymer ikkje den pakti han gjorde med federne dine, og det han då lova. 005 DEU 004 032 For spør deg berre fyre um dei framfarne dagar, som var fyre di tid, alt ifrå den dagen då Gud skapte menneskja på jordi, spør frå den eine enden av verdi til hin, um det hev hendt eller vore spurt noko so stort som dette, 005 DEU 004 033 um noko folk hev høyrt Guds røyst midt utor elden, soleis som du hev gjort, og endå fenge liva, 005 DEU 004 034 eller um nokon gud hev bode til å vilja henta seg eit folk midt ut or eit anna folk, med plågor og teikn og under og ufred, og med fast hand og strak arm og store rædslor, soleis som du såg Herren, din Gud, gjorde med dykk i Egyptarland. 005 DEU 004 035 Men alt dette fekk du sjå, so du skulde vita at Herren er Gud, han og ingen annan. 005 DEU 004 036 Frå himmelen let han deg høyra røysti si, av di han vilde rettleida deg, og på jordi synte han deg den store elden sin, og midt utor elden høyrde du ordi hans. 005 DEU 004 037 Han hadde lagt hug til federne dine, og kåra ut ætti deira; difor henta han deg sjølv ut or Egyptarland med si store magt 005 DEU 004 038 og vil for di skuld driva ut folk som er større og sterkare enn du, so han kann føra deg inn i landet deira, og lata deg få det til odel og eige, soleis som du no ser. 005 DEU 004 039 So legg deg då i dag på hjarta og minne at Herren er Gud både uppi himmelen og nedpå jordi; det finst ingen annan Gud; 005 DEU 004 040 og haldt loverne og bodi hans, som eg lærer deg no; då skal det ganga deg vel, og borni dine og, og du skal få liva lenge i det landet som Herren, din Gud, gjev deg til æveleg eiga.» 005 DEU 004 041 Den gongen skilde Moses ut tri byar austanfor Jordan, 005 DEU 004 042 so ein fredlaus kunde røma dit, når han uviljande hadde drepe nokon, og ikkje bar hat til honom frå fyrr; rømde han til ein av desse byarne, skulde han vera trygg for livet sitt. 005 DEU 004 043 Det var Beser i øydemarki, på høgsletta, for rubenitarne, og Ramot i Gilead for gaditarne, og Golan i Basan for manassitarne. 005 DEU 004 044 Her er då den lovi som Moses lagde fram for Israels-sønerne; 005 DEU 004 045 dette er dei bodi og fyresegnerne og rettarne han lyste for deim på ferdi frå Egyptarland, 005 DEU 004 046 austanfor Jordan, i dalen midt for Bet-Peor, i det landet som Sihon, amoritarkongen, hadde ått, han som budde i Hesbon, og som Moses og Israels-sønerne vann yver då dei kom frå Egyptarland; 005 DEU 004 047 då tok dei både hans land og landet åt Og, kongen i Basan, landet åt båe amoritarkongarne som budde austanfor Jordan, 005 DEU 004 048 frå Aroer, som ligg innmed Arnonåi, til Sionsfjellet, det som dei kallar Hermon, 005 DEU 004 049 og heile Moalandet austanfor Jordan alt til Moavatnet, nedunder Pisgaliderne. 005 DEU 005 001 Og Moses kalla i hop heile Israel og sagde til deim: «Høyr, Israel, dei loverne og bodi som eg lyser for dykk i dag, og lær deim, og ber deim i hugen, so de liver etter deim! 005 DEU 005 002 Herren, vår Gud, gjorde ei pakt med oss på Horeb. 005 DEU 005 003 Ikkje med federne våre gjorde han den pakti, men med oss, alle me her som liver i dag. 005 DEU 005 004 Åsyn mot åsyn tala Herren med dykk på fjellet midt utor elden. 005 DEU 005 005 Eg stod millom Herren og dykk den gongen, og bar ordi hans fram for dykk; for de var rædde elden, og våga dykk ikkje upp på fjellet. Han sagde: 005 DEU 005 006 «Eg er Herren, din Gud, som førde deg ut or Egyptarlandet, or slavehuset. 005 DEU 005 007 Du skal ikkje hava nokon annan gud attåt meg! 005 DEU 005 008 Du skal ikkje gjera deg noko gudebilæte, nokor likning av det som er uppi himmelen eller det som er nedpå jordi eller det som er i vatnet nedanfor landjordi! 005 DEU 005 009 Du skal ikkje bøygja kne for deim, og ikkje beda til deim! For eg, Herren, din Gud, er ein streng Gud; eg hemner broti åt federne på borni og barneborni og barnebarns-borni av deim som hatar meg, 005 DEU 005 010 men imot deim som elskar meg og held bodi mine, gjer eg vel i tusund ættleder. 005 DEU 005 011 Namnet åt Herren, din Gud, skal du ikkje taka vyrdlaust på tunga! For Herren held ikkje den uskuldig som nemnar namnet hans vyrdlaust. 005 DEU 005 012 Du skal koma i hug kviledagen, og halda honom heilag, soleis som Herren, din Gud, hev sagt med deg! 005 DEU 005 013 Seks dagar må du arbeida og gjera alt det du skal. 005 DEU 005 014 Men den sjuande dagen skal vera kviledag og vigd åt Herren, din Gud. Då skal du ikkje gjera noko arbeid, korkje du eller son din eller dotter di, eller drengen din eller tenestgjenta, eller uksen eller asnet eller noko anna av dyri dine, eller den framande som held til innan portarne dine! For tenarane dine lyt kvila dei som du. 005 DEU 005 015 Kom i hug at du sjølv var tenar i Egyptarlandet, og Herren, din Gud, henta deg ut derifrå med sterk hand og strak arm; difor hev han sagt deg at du skal halda kviledagen heilag. 005 DEU 005 016 Du skal æra far din og mor di, som Herren, din Gud, hev sagt med deg; då skal du få liva lenge og vel i det landet som Herren, din Gud, gjev deg. 005 DEU 005 017 Du skal ikkje drepa! 005 DEU 005 018 Og du skal ikkje gjera hor! 005 DEU 005 019 Og du skal ikkje stela! 005 DEU 005 020 Og du skal ikkje vitna rangt imot grannen din! 005 DEU 005 021 Og du skal ikkje trå etter kona åt grannen din! Og du skal ikkje trå etter huset åt grannen din, eller garden hans, eller drengen eller tenestgjenta hans, eller uksen eller asnet hans eller noko anna som høyrer grannen din til.» 005 DEU 005 022 Desse ordi tala Herren på fjellet med høg røyst til heile lyden dykkar, midt utor elden og skyi og myrkret, og meir sagde han ikkje; og han skreiv dei på tvo steintavlor, og gav deim til meg. 005 DEU 005 023 Men då de høyrde røysti midt utor myrkret, og såg fjellet stod i ljos loge, då kom de til meg, alle ættehovdingarne og styresmennerne dykkar, 005 DEU 005 024 og sagde: «No hev Herren, vår Gud, synt oss sin herlegdom og sitt velde, og me hev høyrt røysti hans midt utor elden; i dag hev me set at ein mann kann liva um Gud hev tala med honom. 005 DEU 005 025 Og so lyt me døy like vel! For denne svære elden kjem til å tyna oss. Høyrer me no lenger på røysti åt Herren, vår Gud, so døyr me. 005 DEU 005 026 For kven finst det på jordi som hev høyrt den livande Gud tala midt utor elden, som me, og endå fenge liva? 005 DEU 005 027 Gakk du innåt, og høyr kva Herren, vår Gud, segjer! So kann du segja med oss alt det han talar til deg, og me skal høyra og lyda.» 005 DEU 005 028 Då Herren høyrde kva de tala med meg um, sagde han til meg: «Eg høyrde kva folket sagde med deg; det er rett alt det dei hev sagt. 005 DEU 005 029 Gjev dei all tid måtte hava den same hugen til å ottast meg og halda alle bodi mine, so det kann ganga deim og borni deira vel i all æva! 005 DEU 005 030 Gakk burt til deim og seg at dei kann ganga heim att til buderne sine. 005 DEU 005 031 Men du lyt vera att her hjå meg, so eg kann segja deg alle bodi og loverne og rettarne som du skal læra deim, og som dei skal liva etter i det landet eg gjev deim til eiga.» 005 DEU 005 032 So kom då i hug å gjera som Herren, dykkar Gud, hev sagt dykk! Tak ikkje or leidi, korkje til høgre eller vinstre! 005 DEU 005 033 Fylg allstødt den vegen som Herren hev synt dykk! Då skal de trivast og liva både vel og lenge i det landet de fær til eiga. 005 DEU 006 001 Dette er dei bodi og loverne og rettarne som Herren, dykkar Gud, sagde eg skulde læra dykk, og som han vil de skal liva etter i det landet de er på vegen til og skal leggja under dykk. 005 DEU 006 002 Ottast du Herren, din Gud, og held du heile ditt liv alle bodi og loverne hans, som eg ber fram for deg no, du og son din og soneson din, då skal dagarne dine verta mange på jordi. 005 DEU 006 003 So høyr då bodi hans, Israel, og ber deim i hugen, og liv etter deim! Då skal det ganga deg vel, og de skal aukast og trivast i eit land som fløymer med mjølk og honning, soleis som Herren, din fedregud, hev sagt med deg. 005 DEU 006 004 Høyr, Israel! Herren er vår Gud, Herren åleine. 005 DEU 006 005 Du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og av all din hug og av all di magt.» 005 DEU 006 006 Og desse ordi som eg lærer deg no, skal du gøyma i hjarta; 005 DEU 006 007 og du skal prenta deim inn i borni dine, og tala um deim når du sit heime, og når du gjeng etter vegen, og når du legg deg, og når du ris upp att; 005 DEU 006 008 og du skal binda deim på handi di til eit merke, og bera deim som eit hovudband yver augo, 005 DEU 006 009 og skriva deim på dørskierne i huset ditt og på portarne dine. 005 DEU 006 010 No fører Herren din Gud deg inn i det landet som han lova federne dine, Abraham og Isak og Jakob, at han vilde gjeva deg, til store og væne byar som du ikkje hev bygt, 005 DEU 006 011 og fulle hus, som du ikkje hev fyllt, til gravne brunnar, som du ikkje hev grave, og hagar med vin- og oljetre, som du ikkje hev sett. Når du då nyt godt av alt dette, 005 DEU 006 012 so agta deg at du ikkje gløymer Herren, som henta deg ut or Egyptarlandet, or slavehuset. 005 DEU 006 013 Herren, din Gud, skal du ottast, og honom skal du tena, og ved hans namn skal du sverja. 005 DEU 006 014 Far ikkje etter andre gudar, som folki rundt ikring dykkar fer etter! 005 DEU 006 015 For Herren, din Gud, som er midt imillom dykk, han er ein streng Gud; han kunde harmast på dykk, so han rudde dykk ut or verdi. 005 DEU 006 016 De må ikkje freista Herren, dykkar Gud, soleis som de gjorde i Massa. 005 DEU 006 017 Trutt skal de fylgja dei bodi og loverne og fyresegnerne som Herren, din Gud, hev gjeve deg, 005 DEU 006 018 og gjera det som er godt og rett i hans augo. Då skal det ganga deg vel; du skal få eiga det gilde landet som Herren lova federne dine, 005 DEU 006 019 og han skal driva ut alle fiendar for deg, soleis som han hev sagt. 005 DEU 006 020 Når son din sidan spør deg: «Korleis er det med desse loverne og fyresegnerne og bodi som Herren, vår Gud, hev gjeve dykk?» 005 DEU 006 021 då skal du segja med honom: «Me var trælar hjå Farao i Egyptarland; men Herren førde oss med fast hand ut or Egyptarlandet. 005 DEU 006 022 Og Herren let store og øgjelege teikn og under henda i Egyptarland, med Farao og heile folket hans, midt for augo våre. 005 DEU 006 023 Men oss førde han burt; han vilde fylgja oss til det landet han hadde lova federne våre, og gjeva oss det. 005 DEU 006 024 Då sette han oss fyre å halda alle desse bodi, og ottast Herren, vår Gud, so det skulde ganga oss vel alle dagar, og han kunde lata oss liva, som han til dessa hev gjort. 005 DEU 006 025 Og det skal reknast oss til rettferd at me held alle desse bodi og liver etter deim for Herrens augo, soleis som han hev sagt oss.» 005 DEU 007 001 Sjå no fører Herren deg inn i det landet du etlar deg til, og vil for di skuld driva ut store folkeslag: hetitarne og girgasitarne og amoritarne og kananitarne og perizitarne og hevitarne og jebusitarne, sju folk som er større og sterkare enn du; 005 DEU 007 002 men når han hev gjeve deim i di magt, og du hev vunne yver deim, då skal du bannstøyta deim; du må ikkje gjera nokor semja med deim, og ikkje gjeva deim grid; 005 DEU 007 003 du må ikkje hava nokor hopegifting med deim; ikkje må du gjeva døtterne dine til sønerne deira, og ikkje taka døtterne deira til konor åt sønerne dine; 005 DEU 007 004 for dei kunde få sønerne dine til å falla frå Herren og tena andre gudar, og då kom Herren til å harmast på dykk, og rydja dykk ut, og det fort. 005 DEU 007 005 Høyr no korleis de skal fara med desse folki: Altari deira skal de riva ned, og minnesteinarne skal de slå sund; dei heilage trei deira skal de fella, og avgudsbilæti skal de brenna upp. 005 DEU 007 006 For du er eit heilagt folk, vigt åt Herren, din Gud; deg valde han ut millom alle folkeslag på jordi, og vilde du skulde vera hans eige folk. 005 DEU 007 007 Ikkje av di du var større enn alle dei andre folki, tok Herren deg åt seg og kåra deg ut; for du er det minste av alle folk. 005 DEU 007 008 Men han elska deg, og vilde halda det han hadde lova federne dine; difor førde han deg burt med fast hand og fria deg ut or slavehuset, or henderne på Farao, egyptarkongen. 005 DEU 007 009 So må du då vita at Herren, din Gud, han er den rette Gud, den trufaste Gud, som held det han lovar. Mot deim som elskar honom og held bodi hans, gjer han vel i tusunde leden, 005 DEU 007 010 og deim som hatar honom, gjev han løni på loven, og let deim ganga til grunnar; han held ikkje att løni for deim, men greider henne midt upp i handi deira. 005 DEU 007 011 So kom då i hug dei bodi og fyresegnerne og loverne som eg ber fram for deg i dag, og liv etter deim! 005 DEU 007 012 Lyder du no etter desse bodi, og kjem deim i hug, og held deim, so skal Herren, din Gud, koma i hug den truskap og nåde han lova federne dine; 005 DEU 007 013 han skal elska deg, og velsigna deg, og auka ætti di; han skal velsigna både det du avlar og det du el: kornet og druvesafti og oljen, det som fell undan storfeet og det som kjem til i småfenadflokken, på den jordi han lova federne dine å gjeva deg. 005 DEU 007 014 Velsigna skal du vera framum alle folkeslag. Hjå deg skal det aldri finnast eit liv, korkje av folk eller fe, som vantar avkjøme. 005 DEU 007 015 All sjukdom skal Herren halda burte frå deg, og alle dei vonde sotterne du kjenner frå Egyptarland, deim skal han ikkje leggja på deg, men på dine fiendar skal han leggja deim. 005 DEU 007 016 Alle dei folki Herren, din Gud, gjev deg magt yver, skal du tyna, og ikkje kvida deg for å drepa deim. Og aldri må du tena gudarne deira; for det vert ulukka di. 005 DEU 007 017 Men um du tenkjer som so: «Desse folki er sterkare enn eg! korleis kann eg driva deim ut?» 005 DEU 007 018 so ver ikkje rædd deim for det! Kom i hug kva Herren, din Gud, gjorde med Farao og alle egyptarane, 005 DEU 007 019 dei store plågorne du såg for augo dine, og teikni og underi som hende då Herren med fast hand og strak arm henta deg ut or Egyptarlandet; det same skal Herren, din Gud, gjera med alle dei folki du ræddast for. 005 DEU 007 020 Endå kvefsen skal han senda imot dei, til alle dei er burte som var att og hadde løynt seg for deg. 005 DEU 007 021 Du skal ikkje fæla deg for deim; for Herren, din Gud, er med deg, ein stor og ageleg Gud. 005 DEU 007 022 Smått um senn skal Herren driva desse folki ut for deg; du skal ikkje få øyda deim ut med ein gong; for då kom villdyri til å auka for mykje. 005 DEU 007 023 Herren, din Gud, skal gjeva deg magt yver deim; han skal fjetra deim, so dei ikkje veit anten att eller fram, og vert nedhogne. 005 DEU 007 024 Kongarne deira og skal han gjeva i ditt vald, og du skal rydja ut namni deira or verdi. Ingen skal kunna standa seg mot deg; du skal øyda deim ut for ende. 005 DEU 007 025 Gudebilæti deira skal du kasta på elden, og ikkje bry deg um sylvet og gullet på deim, eller eigna det til deg; det vilde føra deg i ulukka; for det er ein styggedom for Herren, din Gud, 005 DEU 007 026 og slik styggedom skal du ikkje hava inn i huset ditt, so du vert forbanna liksom det; du skal styggjast ved det og sky det; for det er bannstøytt. 005 DEU 008 001 Alle dei bodi eg legg fyre dykk i dag, skal de bera i hugen og liva etter deim; då skal de trivast og aukast og koma til å eiga landet Herren hev lova federne dykkar. 005 DEU 008 002 Kom i hug den lange leidi Herren, din Gud, let deg fara i øydemarki i desse fyrti åri! Han vilde gjera deg mjuk og røyna deg og sjå kva som budde i hjarta ditt, um du vilde halda bodi hans eller ikkje. 005 DEU 008 003 Difor let han deg svelta og lida vondt, og so metta han deg atter med manna, som du ikkje kjende til, og federne dine ikkje heller, so du skulde vita at menneskja liver ikkje berre av brød, men at kvart ord som kjem frå Guds munn, gjev menneskja liv. 005 DEU 008 004 Klædi dine vart ikkje utslitne, og foten din trutna ikkje i desse fyrti åri. 005 DEU 008 005 So må du då skyna at Herren, din Gud, vilde tukta og rettleida deg, liksom ein far når han tuktar upp son sin. 005 DEU 008 006 Haldt då bodi åt Herren, din Gud! Gakk på hans vegar, og hav age for honom! 005 DEU 008 007 For Herren, din Gud, fører deg inn i eit godt land, eit land med bekkjer og løkjer og kjeldor, som kjem fram i dal og på fjell, 005 DEU 008 008 eit land med kveite og bygg, med vintre og fiketre og aplar, med oljetre og honning; 005 DEU 008 009 der tarv du ikkje eta brødet ditt i armod; der skal du ingen ting vanta; der er steinarne av jarn, og or fjelli kann du brjota ut kopar. 005 DEU 008 010 Når du so nyt godt av alt dette, takka då Herren, din Gud, for det gilde landet han gav deg! 005 DEU 008 011 Agta deg at du ikkje gløymer Herren, din Gud, og bodi og fyresegnerne og loverne hans, som eg legg fyre deg no! 005 DEU 008 012 Når du hev nøgdi av mat, og byggjer deg væne hus til å bu i, 005 DEU 008 013 og buskapen din økslar seg, både stort og smått, og sylv- og gullhaugen veks, og all din eigedom aukar, 005 DEU 008 014 lat ikkje då ovmod få rom i hjarta ditt, so du gløymer Herren, din Gud, han som henta deg ut or Egyptarlandet, or slavehuset, 005 DEU 008 015 han som førde deg gjenom den store, øgjelege øydemarki, millom eiterormar og skorpionar og yver vatslaust turrlende, han som let vatnet strøyma ut åt deg or harde berget, 005 DEU 008 016 han som i øydemarki fødde deg med manna, som federne dine aldri hadde høyrt gjete; og alt dette gjorde han av di han vilde mykja deg og røyna deg, og so sidan gjera vel imot deg. 005 DEU 008 017 Seg ikkje med deg sjølv: «Det er mi eigi kraft og mi sterke hand som hev vunne meg denne rikdomen.» 005 DEU 008 018 Kom i hug at det var Herren, din Gud, som gav deg kraft til å vinna rikdom, av di han vil halda det han lova federne dine, soleis som han til dessa hev gjort. 005 DEU 008 019 Men gløymer du Herren, og held deg til andre gudar, og tener deim, og bøygjer kne for deim, so er det ute med dykk, det segjer eg dykk for visst. 005 DEU 008 020 Liksom dei folki Herren no gjer ende på for dykkar skuld, soleis skal de og ganga til grunnar, for di de ikkje lyder Herren, dykkar Gud. 005 DEU 009 001 Høyr, Israel! No gjeng du yver Jordan, og skal leggja under deg folkeslag som er større og sterkare enn du, svære byar med murar som når radt til himmels, 005 DEU 009 002 eit stort kjempefolk, Anaks-sønerne, som du kjenner, og som du hev høyrt det ordet um: «Kven kann standa seg mot Anaks-sønerne?» 005 DEU 009 003 So kom då i hug at Herren, din Gud, gjeng fyre deg som ein øydande eld; han skal tyna deim, og han skal slå deim ned for deg, so du snart fær drive deim burt og rudt deim ut, soleis som Herren hev sagt deg. 005 DEU 009 004 Men når han støyter deim ned framfyre deg, må du ikkje tenkja som so: «For di eg er god og rettvis, hev Herren ført meg hit og gjeve meg dette landet.» Nei, Herren driv desse folki ut for di dei er gudlause. 005 DEU 009 005 Det er ikkje for di du er god og rettvis, eller for di du er truverdug og ærleg, at du skal koma dit og få landet deira, men for di dei er gudlause, driv Herren deim ut, og av di han vil halda det ordet han gav federne dine, Abraham og Isak og Jakob. 005 DEU 009 006 So skal du då vita at det ikkje er for di rettferd skuld Herren, din Gud, gjev deg dette gilde landet til eiga; for du er eit hardkyndt folk. 005 DEU 009 007 Kom i hug og gløym ikkje korleis du arga upp Herren, din Gud, i øydemarki! Alt ifrå den dagen de for frå Egyptarlandet og til de kom hit, hev de sett dykk upp imot Herren. 005 DEU 009 008 Attmed Horeb arga de og Herren, so han vart harm på dykk og vilde rydja dykk ut. 005 DEU 009 009 Det var den gongen eg gjekk upp på fjellet og skulde taka imot steintavlorne, deim som Herrens pakt med dykk var skrivi på; då var eg på fjellet i fyrti jamdøgar, og gjorde korkje åt eller drakk. 005 DEU 009 010 Og Herren gav meg dei tvo steintavlorne; dei hadde han sjølv skrive på med fingeren sin, og der stod alle dei ordi som han tala til dykk på fjellet, midt utor elden, samkomedagen. 005 DEU 009 011 Då dei fyrti jamdøgri var lidne, gav Herren meg dei tvo steintavlorne, sambandstavlorne, 005 DEU 009 012 og sagde til meg: «Skunda deg ned att; for folket ditt, som du fylgde ut or Egyptarland, hev bore seg stygt åt; det var’kje lenge fyrr dei tok utav den leidi eg synte deim; dei hev støypt seg eit gudebilæte! 005 DEU 009 013 Eg hev halde auga med dette folket, » sagde Herren, «og set at det er eit hardkyndt folk. 005 DEU 009 014 Lat no meg råda, so vil eg gjera ende på deim, og rydja namnet deira ut or verdi, og so vil eg gjera deg til eit folk som er større og sterkare enn dei.» 005 DEU 009 015 So snudde eg meg, og gjekk ned av fjellet, og fjellet stod i ljos loge; og dei tvo sambandstavlorne bar eg i henderne. 005 DEU 009 016 Då fekk eg sjå at de hadde synda mot Herren, dykkar Gud, og støypt dykk ein gullkalv; de hadde alt teke utav den leidi Herren synte dykk. 005 DEU 009 017 So tok eg og kasta båe tavlorne or henderne, og slo deim sund for augo dykkar. 005 DEU 009 018 Og sidan låg eg på kne for Herren, liksom fyrre gongen, i fyrti dagar og fyrti næter, og smaka korkje mat eller drikka, for di de hadde ført so stor ei synd yver dykk, og gjort det som Herren mislika, so han vart harm; 005 DEU 009 019 for eg ottast Herren var vorten so vill og vond på dykk at han vilde rydja dykk ut. Og Herren høyrde bøni mi den gongen og. 005 DEU 009 020 Aron og var Herren fælande harm på, og vilde tyna honom; og eg laut beda for Aron og den gongen. 005 DEU 009 021 Men syndeverket dykkar, kalven, tok eg og kasta på elden, og kruste honom, og mulde honom sund, so han vart til dust, og dusti kasta eg i bekken som renn ned frå fjellet. 005 DEU 009 022 I Tabera og Massa og Kibrot-Hatta’ava harma de og Herren. 005 DEU 009 023 Og då han vilde de skulde taka ut frå Kades-Barnea, og sagde: «Far upp og tak det landet som eg hev gjeve dykk!» då var de ulyduge mot Herren, dykkar Gud, og leit ikkje på honom, og høyrde ikkje på det han sagde; 005 DEU 009 024 ulyduge mot Herren hev de vore so lenge eg hev kjent dykk. 005 DEU 009 025 So låg eg då på kne for Herren alle dei fyrti dagarne og næterne som de veit; for Herren hadde sagt at han vilde tyna dykk. 005 DEU 009 026 Og eg bad til Herren og sagde: «Herre, min Gud, gjer ikkje ende på ditt eige folk, som du hev fria ut med di allmagt, og leidt ut or Egyptarland med di sterke hand! 005 DEU 009 027 Kom i hug tenarane dine, Abraham og Isak og Jakob, og tenk ikkje på kor hardt og gudlaust og syndugt det er, dette folket! 005 DEU 009 028 Elles kunne dei segja so som i det landet du hev ført oss utor: «Herren var ikkje god til å fylgja deim fram til det landet han hadde lova deim, og han hata deim og; difor førde han deim ut i øydemarki, og let deim døy der.» 005 DEU 009 029 Dei er då din eigen lyd, som du hev leidt ut med di store magt og din sterke arm.» 005 DEU 010 001 Då var det Herren sagde til meg: «Hogg til tvo steintavlor like eins som dei fyrste, og gjer deg ei trekista, og kom upp på fjellet til meg, 005 DEU 010 002 so skal eg skriva dei same ordi på dei tavlorne som på dei fyrste, dei du slo sund, og du skal leggja deim ned i kista.» 005 DEU 010 003 Då gjorde eg ei kista av akazietre, og hogg til tvo steintavlor like eins som dei fyrste, og gjekk upp på fjellet med båe tavlorne i handi, 005 DEU 010 004 og Herren skreiv på deim det same som han hadde skrive fyrre gongen: dei ti bodordi som han hadde tala til dykk på fjellet midt utor elden, samkomedagen, og han gav deim til meg. 005 DEU 010 005 So snudde eg meg, og gjekk ned av fjellet, og lagde tavlorne i den kista eg hadde gjort, og der vart dei liggjande, soleis som Herren hadde sagt. 005 DEU 010 006 Sidan tok Israels-sønerne ut frå Bene-Ja’akan-brunnarne, og kom til Mosera; der døydde Aron, og der vart han gravlagd, og Eleazar, son hans, vart prest etter honom. 005 DEU 010 007 Derifrå for dei til Gudgoda, og frå Gudgoda til Jotbata, eit land med mange bekkjer. 005 DEU 010 008 I den tidi skilde Herren ut Levi-ætti so dei skulde bera sambandskista åt Herren, og standa framfor Herrens andlit og tena honom, og lysa velsigning i hans namn, og so hev dei gjort til denne dag. 005 DEU 010 009 Difor fekk ikkje Levi nokon arvlut tilliks med brørne sine; Herren skal vera hans arv, soleis som han sjølv hev sagt med honom. 005 DEU 010 010 «So var eg då på fjellet i fyrti jamdøger, liksom fyrre venda, og Herren høyrde bøni mi den gongen og; han vilde ikkje tyna deg. 005 DEU 010 011 So sagde Herren til meg: «Tak i vegen, og før folket lenger fram, so dei kann koma til det landet eg hev lova federne deira å gjeva deim!»» 005 DEU 010 012 Og no, Israel, kva er det Herren, din Gud, krev av deg, anna enn det at du skal ottast Herren, din Gud, og allstødt ganga på hans vegar, og elska og tena honom av heile ditt hjarta og heile din hug, 005 DEU 010 013 og halda bodi og loverne hans, som eg ber fram for deg no, so det kann ganga deg vel! 005 DEU 010 014 Sjå, himmelen og alle himlar i himmelen, jordi og alt det som på henne er, høyrer Herren, din Gud, til. 005 DEU 010 015 Men endå var det berre federne dine han lagde hug til og elska, og sidan kåra han ut dykk, ætti deira, framum alle andre folkeslag, soleis som me ser det i dag. 005 DEU 010 016 So bøyg då den stride hugen dykkar, og ver ikkje lenger so hardnakka! 005 DEU 010 017 For Herren, dykkar Gud, han er Gud yver alle gudar og Herre yver alle herrar, den store, velduge, agelege Gud! Han gjer ikkje mannemun, og tek ikkje mutor; 005 DEU 010 018 han hjelper den farlause og enkja til retten sin, og syter for dei framande so dei fær mat og klæde. 005 DEU 010 019 Difor skal de og vera gode med dei framande; de var sjølve framande i Egyptarlandet. 005 DEU 010 020 Herren, din Gud, skal du ottast; honom skal du tena, og honom skal du halda deg til, og ved hans namn skal du sverja. 005 DEU 010 021 Han skal vera det gildaste du veit; han er din Gud som for di skuld hev gjort alt dette store og agelege som du hev set for augo dine. 005 DEU 010 022 Sytti i talet for federne dine ned til Egyptarland, men no hev Herren, din Gud, auka dykk so de er mange som stjernorne på himmelen. 005 DEU 011 001 So elska då Herren, din Gud, og haldt det han vil du skal halda, loverne og rettarne og bodi hans, alle dagar. 005 DEU 011 002 Kom i hug at det er dykk eg talar til no, og ikkje borni dykkar; for dei kjenner ikkje til og hev ikkje set Herrens rettleiding og tukt, hans store velde, hans sterke hand og strake arm, 005 DEU 011 003 dei under og storverk han gjorde i Egyptarland med Farao, egyptarkongen, og heile landet hans, 005 DEU 011 004 og det han gjorde med egyptarheren, med hestarne og vognerne deira, då han let Sevhavs-bylgjorne strøyma i hop yver deim, medan dei sette etter dykk, og gjorde ende på deim, so ingen hev set deim meir, 005 DEU 011 005 og det han gjorde for dykk i øydemarki alt til de kom hit, 005 DEU 011 006 og det han gjorde med Datan og Abiram, sønerne åt Eliab, son åt Ruben, då jordi let upp gapet sitt midt i Israels-lægret, og gløypte deim og huslydarne og buderne deira og kvart liv som var med deim. 005 DEU 011 007 De sjølve er det som med eigne augo hev set alle dei storverki Herren hev gjort. 005 DEU 011 008 So haldt då alle dei bodi eg lærer dykk no, so de kann verta sterke, og eigna til dykk det landet de er på vegen til og skal leggja under dykk, 005 DEU 011 009 og so de kann få liva lenge i det landet Herren lova federne dykkar at han vilde gjeva deim og ætti deira, eit land som fløymer med mjølk og honning. 005 DEU 011 010 For det landet du er på vegen til og skal eigna til deg, er ikkje likt Egyptarlandet, som du kjem ifrå. Det laut du vatna som ein kålhage, kvar gong du hadde sått; 005 DEU 011 011 men det landet du no fer yver til og skal taka i eige, det er eit land med fjell og dalar: av himmelregnet drikk det seg utyrst; 005 DEU 011 012 det er eit land som Herren ber umsut for; allstødt vaktar augo hans på det, frå årsens fyrste dag til den siste. 005 DEU 011 013 «Lyder du no dei bodi eg gjev dykk i dag, » segjer Herren, «elskar og tener du Herren, din Gud, av heile ditt hjarta og heile din hug, 005 DEU 011 014 so skal gjeva landet ditt regn i rette tid, både haust og vår, og du skal samla i hus korn og olje og vin, 005 DEU 011 015 og gras skal eg lata veksa på marki for buskapen din, og du skal få nøgdi av alt.» 005 DEU 011 016 Men agta deg at ditt hjarta ikkje vert dåra, so du fell ifrå, og tener framande gudar, og legg deg på kne for deim; 005 DEU 011 017 for då vert Herren din harm, og stengjer himmelen att, so det ikkje kjem noko regn, og jordi ikkje gjev grøda, og vonom snøggare kverv du burt or det ovgilde landet som Herren gjev deg til eiga. 005 DEU 011 018 So legg dykk då desse ordi mine på hjarta og minne! Bind deim på handi til merke, og ber deim som hovudband yver augo! 005 DEU 011 019 Lær deim til borni dine, og tala um deim når du sit heime, og når du gjeng etter vegen, og når du legg deg, og når du ris upp att. 005 DEU 011 020 Skriv deim på dørskierne i huset og på dine portar, 005 DEU 011 021 so du og borni dine kann festa bu i det landet som Herren sjølv hev lova å gjeva federne dine, og liva der likso lenge som soli skin yver jordi! 005 DEU 011 022 For agtar du vel på alle dei bodi eg gjev deg, og liver etter deim, elskar du Herren, din Gud, og allstødt gjeng på hans vegar og held deg til honom, 005 DEU 011 023 so skal han driva alle desse folki or landet; folk som er større og sterkare enn du er sjølv, skal du jaga; 005 DEU 011 024 kvar flekken du set foten på, skal høyra deg til; frå Øydemarki og Libanon, frå Eufratelvi til Vesterhavet skal riket ditt nå. 005 DEU 011 025 Ingen skal kunna standa seg imot deg; otte for deg og rædsla skal koma yver kvart land du stig på med foten din, soleis som Herren hev sagt deg. 005 DEU 011 026 Sjå i dag legg eg fram for deg velsigning og våbøn: 005 DEU 011 027 velsigning, so sant du lyder bodi åt Herren, din Gud, deim som eg kjem til deg med no, 005 DEU 011 028 og våbøn, so framt du ikkje lyder bodi åt Herren, din Gud, men tek utav den leidi eg segjer deg fyre, og held deg til andre gudar, som du ikkje veit noko um. 005 DEU 011 029 Når då Herren fører deg inn i det landet du skal taka i eige, so skal du lysa velsigningi på Garizim og våbøni på Ebal; 005 DEU 011 030 det er dei fjelli du veit, som ligg på hi sida Jordan, burtanfor vestervegen, i det landet som kananitarne eig, dei som bur på Moarne midt for Gilgal, tett innmed Spåmannseikerne. 005 DEU 011 031 For no gjeng du yver Jordan, og skal taka imot det landet som Herren, din Gud, gjev deg; når du so hev eigna det til deg, og bur i det, 005 DEU 011 032 sjå då til at du held alle dei loverne og bodi eg legg fyre deg i dag! 005 DEU 012 001 Dette er dei loverne og bodi de skal halda dykk etter i det landet som Herren, fedreguden dykkar, hev gjeve dykk; lat deim aldri ganga dykk or minne so lenge de liver på jordi: 005 DEU 012 002 Der som dei folki de tek landet frå, hev dyrka gudarne sine, der skal de gjera det audt, på dei høge fjell og på haugar og under sigrøne tre. 005 DEU 012 003 De skal riva ned altari deira, og slå sund minnesteinarne; dei heilage trei deira skal de brenna, og hogga sund gudebilæti, og rydja ut namni deira der dei hev vore. 005 DEU 012 004 Når de dyrkar Herren, dykkar Gud, skal de ikkje fara åt som dei folki gjorde; 005 DEU 012 005 de skal søkja til den staden som Herren, dykkar Gud, vel seg til bustad i eit av fylki dykkar; dit skal du koma, 005 DEU 012 006 og dit skal de føra brennofferi og slagtofferi dykkar, og tiendi og reidorne dykkar, og gåvorne dykkar, både deim de hev lova, og deim de gjev i godvilje, og frumsungarne av storfeet og småfeet dykkar. 005 DEU 012 007 Og der skal de halda måltid for Herrens åsyn, de og huslydarne dykkar, og gleda dykk i alt det de hev vunne med arbeidet dykkar, og som Herren, dykkar Gud, hev velsigna dykk med. 005 DEU 012 008 De må ikkje gjera so som me gjer her i dag - for no gjer kvar det han sjølv held for rett - 005 DEU 012 009 av di de endå ikkje er komne til den heimen og den odelseigni som Herren vil gjeva dykk. 005 DEU 012 010 Men når de hev gjenge yver Jordan, og sett dykk ned i det landet som Herren, dykkar Gud, gjev dykk til odel og eiga, og han hev gjeve dykk ro for alle fiendar rundt ikring, so de bur trygt, 005 DEU 012 011 då vil han kåra seg ein bustad millom dykk, og dit skal det koma med alt det eg segjer dykk fyre: brennofferi og slagtofferi dykkar, tiendi og reidorne og alle dei valde gåvorne som de hev lova Herren. 005 DEU 012 012 Og de skal gleda dykk for Herrens åsyn, de og sønerne og døtterne dykkar, og drengjerne og tenestgjentorne, og levitarne som bur hjå dykk; for dei hev ikkje fenge nokon arvlut tilliks med dykk. 005 DEU 012 013 Agta deg at du ikkje ber fram brennofferi dine kvar du kjem på det. 005 DEU 012 014 På den staden som Herren vel seg ut i eit av fylki dykkar, der skal du ofra brennofferi dine, og der skal du gjera alt anna eg segjer deg fyre. 005 DEU 012 015 Men elles kann de slagta, og eta kjøt so mykje du hev hug til, i alle heimarne dykkar, etter som Herren, dykkar Gud, gjev dykk råd til. Både ureine og reine kann eta det, liksom det var gasella eller hjort, 005 DEU 012 016 so nær som blodet; det må de ikkje eta; de skal slå det ut på marki liksom vatn. 005 DEU 012 017 Tiendi av kornet ditt og av vinen og oljen, og frumsungarne av storfeet og småfeet ditt, og loveofferi som du hev vigt, og gåvorne som du gjev i godvilje, og reidorne som du ber fram, det må du ikkje eta heime i di eigi bygd. 005 DEU 012 018 For Herrens åsyn, på den staden han vel seg ut, skal du eta det, du og son sin og dotter di, og drengen og tenestgjenta, og leviten som bur innan portarne dine, og du skal gleda deg for Herrens åsyn i alt det du hev vunne med arbeidet ditt; 005 DEU 012 019 men agta deg at du aldri gløymer leviten so lenge du liver i landet ditt! 005 DEU 012 020 Når Herren, din Gud, aukar riket ditt, soleis som han hev lova deg, og du tenkjer som so: «No vil eg eta kjøt, » av di du hev hug på kjøt, so kann du eta kjøt so mykje du vil. 005 DEU 012 021 Hev du lang veg til den staden som Herren, din Gud, hev valt seg til bustad, so må du gjera som eg hev sagt, og slagta noko av storfeet og småfeet som Herren hev gjeve deg, og eta det i bygdi di, so mykje som du hev hug til. 005 DEU 012 022 Men du må eta det liksom det var gasella eller hjort; både ureine og reine kann eta det. 005 DEU 012 023 Men kom i hug at du ikkje et blodet! For i blodet er livet, og du må ikkje eta livet saman med kjøtet. 005 DEU 012 024 Du må ikkje eta blodet; du skal slå det ut på marki liksom vatn. 005 DEU 012 025 Et det ikkje, so skal det ganga deg vel, og borni dine og, for di du gjer det som er rett i Herrens augo. 005 DEU 012 026 Men vigslegåvorne som du vil gjeva og loveofferi, skal du taka og føra til den staden som Herren hev valt seg ut. 005 DEU 012 027 Brennofferi dine skal du ofra på Herrens altar, både kjøtet og blodet; av slagtofferi skal blodet hellast ut på altaret; men kjøtet kann du eta. 005 DEU 012 028 Lyd då etter alle desse ordi som eg segjer deg no, og ber deim i hugen, so det kann ganga deg og borni dine vel i all æva, for di du gjer det som er godt og rett i augo åt Herren, din Gud! 005 DEU 012 029 Når Herren, din Gud, hev rudt ut for deg dei folki du no fer imot og vil driva burt, og når du hev jaga deim ut og sett deg ned i landet deira, 005 DEU 012 030 agta deg då at du ikkje vert dåra og fylgjer i fotfaret deira, etter dei hev vorte utøydde for augo dine! Du skal ikkje spyrja etter gudarne deira og segja: «Korleis tente desse folki gudarne sine? Eg vil gjera som dei.» 005 DEU 012 031 Far aldri åt som dei gjer, når du dyrkar Herren, din Gud; for alt det som Herren mislikar, og som er ein styggedom hans augo, det gjer dei for gudarne sine; jamvel sønerne og døtterne sine brenner dei til æra for desse gudarne sine. 005 DEU 012 032 Alt det eg segjer dykk fyre, skal de gøyma i hjarta, og liva etter det; de må ingen ting leggja attåt, og ingen ting taka ifrå. 005 DEU 013 001 Når det stig fram ein profet millom dykk, eller ein som hev draumsyner, og han spår dykk eit teikn eller under, 005 DEU 013 002 og segjer: «Lat oss fylgja andre gudar» - gudar som du ikkje kjenner - «og beda til deim!» so lyd ikkje etter kva slik ein profet eller draumsjåar segjer, um det so horver etter som han spådde; 005 DEU 013 003 for Herren vil då røyna dykk og sjå um de elskar honom av heile dykkar hjarta og heile dykkar hug. 005 DEU 013 004 Herren, dykkar Gud, skal de fylgja, og honom skal de ottast; hans bod skal de lyda, og hans ord skal de høyra; honom skal de tena, og honom skal de halda dykk til. 005 DEU 013 005 Og denne profeten eller draumsjåaren skal lata livet, for di han talde dykk til å falla frå Herren, dykkar Gud, som førde dykk ut or Egyptarlandet, og fria dykk ut or slavehuset, og for di han vilde lokka deg burt frå den vegen som Herren, din Gud, hev sagt du skal ganga. Soleis skal de rydja det vonde ut or lyden. 005 DEU 013 006 Um bror din, son åt di eigi mor, eller son din, eller dotter di, eller kona di, som du held i fanget, eller venen din, som du hev so kjær som ditt eige liv - um nokon av desse lokkar deg i løynd, og vil få deg til å dyrka ein annan gud, som du ikkje kjenner, og federne dine aldri hev kjent, 005 DEU 013 007 ein av gudarne åt dei folki som bur rundt ikring dykk, tett innmed eller langt undan, frå den eine enden av jordi til hin, 005 DEU 013 008 so skal du ikkje fara etter honom, og ikkje høyra på honom; du skal ikkje tykkja synd i honom, og ikkje spara honom, og ikkje dylja brotet hans, 005 DEU 013 009 men du skal drepa honom; sjølv skal du vera den fyrste som lyfter handi mot honom, og sidan skal heile folket gjera det same. 005 DEU 013 010 Du skal steina honom i hel, for di han freista å lokka deg burt frå Herren, din Gud, som førde deg utor Egyptarlandet, or slavehuset. 005 DEU 013 011 Og heile Israel skal høyra det og ræddast, so det aldri meir vert gjort so stygg ei synd millom dykk. 005 DEU 013 012 Høyrer du gjete gudlause menner som hev stige fram millom dykk, i nokon av dei byarne som Herren, din Gud, gjev deg til å bu i, 005 DEU 013 013 og fenge folket i byen til å dyrka andre gudar, som de ikkje kjenner, 005 DEU 013 014 so skal du lyda etter, og spyrja deg vel fyre, og granska saki vel, og syner det seg då å vera sant, er det visst og vitnefast at det hev vore gjort slikt skjemdarverk hjå dykk, 005 DEU 013 015 so skal du bannstøyta den byen og alt som i honom er, og hogga ned både folk og fe. 005 DEU 013 016 Alt herfanget du tek der, skal du samla i hop midt på torget, og brenna upp både det og byen til eit heiloffer åt Herren, din Gud, og sidan skal byen i all æva vera ein grushaug, og må aldri byggjast upp att. 005 DEU 013 017 Du må ikkje halda att noko av det som er bannstøytt; då skal Herren stagga sin brennande vreide, og gjeva deg nåde, og hava deg kjær, og auka ætti di, som han lova federne dine - 005 DEU 013 018 so sant du lyder Herren, din Gud, og held alle bodi hans, deim som eg ber fram for deg i dag, og gjer det som rett er i hans augo. 005 DEU 014 001 De er Guds born; de må ikkje skjera dykk i holdet, eller raka dykk snaude frami skallen av di de syrgjer yver ein avliden. 005 DEU 014 002 For eit heilagt folk er du, vigt åt Herren, din Gud; deg hev Herren valt til sitt eigande folk framum alle andre folk på heile jordi. 005 DEU 014 003 Du må ikkje eta noko som er ufyselegt. 005 DEU 014 004 Dette er dei dyri de må eta: Uksen, sauen og geiti, 005 DEU 014 005 hjorten og gasella og antilopen og steinbukken og dådyret og villuksen og villgeiti. 005 DEU 014 006 Alle firføtte dyr som hev klauver, og som jortar, deim kann de eta. 005 DEU 014 007 Det er berre desse de ikkje må eta av deim som jortar og av deim som hev klauver: Kamelen og haren og bergtassen, for dei jortar, men hev ikkje klauver; dei skal vera ureine for dykk - 005 DEU 014 008 og svinet, for det hev klauver, men jortar ikkje; det skal vera ureint for dykk. Kjøtet av dei dyri må de ikkje eta, og er dei daude, so må de ikkje koma nær deim. 005 DEU 014 009 Høyr so kva de må eta av det som er i vatnet: Alt som hev uggar og reist, kann de eta. 005 DEU 014 010 Men det som ikkje hev uggar og reist, må de ikkje eta; det skal vera ureint for dykk. 005 DEU 014 011 Alle reine fuglar kann de eta. 005 DEU 014 012 Det er berre desse fuglane de ikkje må eta: Ørnen og gribben og sjøørnen 005 DEU 014 013 og glenta og heile falkeætti 005 DEU 014 014 og alle fuglar av ramneætti 005 DEU 014 015 og strussen og gauken og måsen og alle haukeslagi, 005 DEU 014 016 kattula og stunulven og kveldknarren 005 DEU 014 017 og hegren og etslegribben og kavfuglen 005 DEU 014 018 og storken og heidloi og alle andre fuglar av same ætti, og herfuglen og skinnvengja. 005 DEU 014 019 Alt flugjande krek skal vera ureint for dykk; de må ikkje eta det. 005 DEU 014 020 Men alt fljugande som er reint, kann de eta. 005 DEU 014 021 De må ikkje eta noko som er sjølvdaudt! Du kann gjeva det til dei framande som bur millom dykk, so dei kann eta det, eller og kann du selja det til utlendingar; for du er eit heilagt folk, vigt til Herren, din Gud. Du skal ikkje sjoda eit kid i mjølki åt mor si. 005 DEU 014 022 Tiendi av avlingi di, av alt det som veks på marki år etter år, skal du taka med deg 005 DEU 014 023 til den staden som Herren, din Gud, vel seg til bustad; der skal du halda måltid for hans åsyn, og eta tiendi av kornet ditt og av vinen og oljen, og frumsungarne av storfeet og småfeet ditt, so du kann læra å ottast Herren, din Gud, alle dagar. 005 DEU 014 024 Men er vegen for lang for deg, er den staden som Herren, din Gud, hev valt seg til bustad for langt burte, og hev Herren velsigna deg med so rik ei grøda at du ikkje kann føra tiendi dit, 005 DEU 014 025 so skal du gjera det i pengar, og pengarne skal du knyta inn i eit plagg og taka med deg til den staden som Herren, din Gud, hev valt seg ut. 005 DEU 014 026 For dei pengarne skal du då kjøpa alt det du hev hug til, uksar og sauer og vin og sterke drykkjer, alt det som hugen din trår etter, og so skal du halda måltid der for Herrens åsyn, og gleda deg, du og huslyden din. 005 DEU 014 027 Og leviten som bur hjå deg, må du ikkje gløyma; for han hev ikkje fenge nokon arvlut liksom du. 005 DEU 014 028 Tridje kvart år skal du taka undan heile tiendi av det du hev avla det året, og leggja det upp i byarne dine. 005 DEU 014 029 So skal levitarne koma; for dei hev ingen arvlut liksom du; og dei framande og farlause og enkjorne som bur innan portarne dykkar, skal koma, og få det dei treng. Då skal Herren, din Gud, velsigna deg i alt det du gjer og tek deg fyre. 005 DEU 015 001 Sjuande kvart år skal vera eit ettergjevingsår; 005 DEU 015 002 med dette hev det seg so: Den som hev eit lån til gode hjå grannen sin, skal gjeva det etter; han skal ikkje krevja ein granne eller landsmann når dei hev lyst ettergjeving i Herrens namn. 005 DEU 015 003 Dei framande kann du krevja, men det du hev hjå landsmannen din, skal du gjeva etter. 005 DEU 015 004 Med retten skulde det no ikkje finnast fatige hjå deg; for Herren, din Gud, vil velsigna deg i det landet han gjev deg til odel og eiga, 005 DEU 015 005 so sant du berre lyder honom og held desse bodi, som eg ber fram for deg no. 005 DEU 015 006 Ja Herren, din Gud, vil velsigna deg, som han hev lova, og du skal låna til mange folk, men sjølv skal du ikkje trenga noko lån, og du skal råda yver mange folk, men dei skal ikkje råda yver deg. 005 DEU 015 007 Finst det nokon fatig millom landsmennerne dine, i dei byarne som Herren, din Gud, vil gjeva deg, so ver ikkje hardhjarta, og lat ikkje att handi for den fatige bror din, 005 DEU 015 008 men opna handi di for honom, og lån honom det han vantar og treng! 005 DEU 015 009 Agta deg att det ikkje kjem upp noko vondt i hjarta ditt, når du tenkjer på at det lid nær innåt det sjuande året, ettergjevingsåret, so du ser med ublide augo på den fatige bror din, og ikkje gjev honom noko; for då kjem han til å klaga deg for Herren, og du fær synd på deg. 005 DEU 015 010 Gjev honom med godhug og tregelaust; det er for den skuld Herren, din Gud, velsignar deg i alt du gjer og tek deg fyre. 005 DEU 015 011 Fatige kjem det stødt til å finnast i landet; difor segjer eg deg: Opne handi di for bror din, for dei arme og fatige i landet ditt! 005 DEU 015 012 Når ein landsmann - ein hebræar, kar eller kvinna - hev selt til deg, so skal han tena hjå deg seks år; i det sjuande året skal du gjeva honom fri, so han kann fara kvar han vil. 005 DEU 015 013 Og når du gjev honom fri, skal du ikkje senda honom frå deg tomhendt. 005 DEU 015 014 Du skal reida honom ut vel, både med småfe og med korn og vin; i same mun som Herren, din Gud, hev velsigna deg, skal du gjeva honom. 005 DEU 015 015 Kom i hug at du sjølv var træl i Egyptarland, og at Herren, din Gud, fria deg ut; difor gjev eg deg i dag dette bodet. 005 DEU 015 016 Men segjer tenaren at han ikkje vil skiljast ifrå deg, av di han hev det godt hjå deg og held av deg og folket ditt, 005 DEU 015 017 so skal du taka ein syl og stinga gjenom øyra hans og inn i hurdi, og sidan skal han tena deg all si tid. Sameleis skal du gjera med tenestgjenta di. 005 DEU 015 018 Du skal ikkje trega på at du lyt sleppa deim frå deg; for han hev arbeidt for deg i seks år, og leigefolk hadde kosta deg tvo gonger so mykje. Kom i hug dette, so skal Herren, din Gud, velsigna deg i alt du gjer! 005 DEU 015 019 Alle frumborne handyr i buskapen din skal du vigja til Herren din Gud. Frumborne uksar må du ikkje hava til arbeids, og frumborne sauer må du ikkje klyppa. 005 DEU 015 020 For Herrens åsyn skal du eta deim, år etter år, du og huslyden din, på den staden som Herren hev valt seg ut. 005 DEU 015 021 Er det nokon lyte på deim, er dei halte eller blinde eller hev noko anna leidt lyte, då skal du ikkje ofra deim til Herren, din Gud; 005 DEU 015 022 men heime hjå dykk sjølve kann de eta deim anten det er reine og ureine, liksom det var gasella eller hjort, 005 DEU 015 023 so nær som blodet; det må de ikkje eta; du skal slå det ut på marki som vatn. 005 DEU 016 001 Kom i hug aksmånaden! Då skal du halda påskehelg for Herren, din Gud; for i aksmånaden førde Herren deg ut or Egyptarland, nattarstider. 005 DEU 016 002 Og du skal slagta påskeoffer åt Herren, din Gud, storfe og småfe, på den staden som Herren hev valt seg til bustad. 005 DEU 016 003 Du skal ikkje eta syrt brød attåt offerkjøtet! I sju dagar skal du eta usyrt brød attåt det, naudhjelpsbrød, av di du laut skunda det ut or Egyptarlandet. Soleis skal du heile ditt liv minnast den dagen då du for burt frå Egyptarlandet. 005 DEU 016 004 Desse sju dagarne må det ikkje finnast surdeig i ditt eige, so langt som du råder, og av det du hev slagta fyrste dagen um kvelden, må ingen ting liggja natti yver, til morgons. 005 DEU 016 005 Du må ikkje slagta påskeofferet heime, i nokon av dei byarne som Herren, din Gud, gjev deg, 005 DEU 016 006 men berre på den staden som Herren, din Gud, hev valt seg til bustad; der skal du slagta påskelambet, um kvelden, solegladsbil, på same tid som då du for frå Egyptarland. 005 DEU 016 007 So skal du laga det til, og eta det på den staden som Herren, din Gud, hev valt seg ut; og um morgonen kann du venda heim att til buderne dine. 005 DEU 016 008 Seks dagar skal du eta usyrt brød; og den sjuande dagen skal du halda ei stor samlingshøgtid for Herren, din Gud; då må du ikkje gjera noko arbeid. 005 DEU 016 009 So skal du rekna sju vikor: frå sigden tek til å sveiga i kornet, skal du telja sju vikor fram, 005 DEU 016 010 og når dei er lidne, skal du halda sjuvikehelg for Herren, din Gud. Då skal du bera fram so mykje som du hev hjarta til, i same mun som Herren, din Gud, hev velsigna deg. 005 DEU 016 011 Og du skal gleda deg for Herrens åsyn, på den staden han hev valt seg til bustad, både du og son din og dotter di, og drengen og tenestgjenta, og leviten som bur innan portarne dine, og dei framande og farlause og enkjorne de hev hjå dykk. 005 DEU 016 012 De skal koma i hug at i Egyptarland var de trælar, og gøyma desse bodi i hjarta, og liva etter deim. 005 DEU 016 013 Når du hev samla inn det som kjem frå låven din og frå vinpersa, då skal du halda lauvhyttehelgi i sju dagar. 005 DEU 016 014 Og du skal gleda deg so lenge denne høgtidi varer, både du og sønerne og døtterne dine, og drengjerne og gjentorne, og levitarne og dei framande og farlause og enkjorne som bur innan portarne dine. 005 DEU 016 015 Sju dagar skal du halda pilegrimshelg for Herren, din Gud, på den staden han hev valt seg ut; for Herren, din Gud, vil velsigna deg i alt du avlar og alt du tek det fyre, og du skal vera berre glad. 005 DEU 016 016 Tri vendor um året skal alle karmennerne dykkar møta fram for Herren, din Gud, på den staden han hev valt seg ut: i søtebrødhelgi, og i sjuvikehelgi, og i lauvhyttehelgi. Men tomhendt må ingen syna seg for Herrens åsyn; 005 DEU 016 017 kvar skal koma med den gåva han kann, etter som Herren, hans Gud, hev gjeve honom råd til. 005 DEU 016 018 I alle dei byarne som Herren, din Gud, gjev deg, skal du setja inn domarar og lagrettemenner, i kvar sine fylke; dei skal døma folket etter lov og rett. 005 DEU 016 019 Du skal ikkje rengja retten, og ikkje gjera mannemun, og ikkje taka mutor; for mutorne synkverver vismenner, og spiller ei rettvis sak. 005 DEU 016 020 Berre det som rett er, skal du stræva etter, so du kann få liva, og eiga det landet som Herren, din Gud, vil gjeva deg. 005 DEU 016 021 Du skal ikkje setja noko tre som er vigt til Asjera attmed altaret som du byggjer åt Herren, din Gud. 005 DEU 016 022 Og du skal ikkje reisa nokon minnestein som Herren, din Gud, mislikar. 005 DEU 017 001 Du skal ikkje ofra til Herren, din Gud, ein ukse eller sau som hev noko lyte eller mein; for det er ein styggedom for Herren, din Gud. 005 DEU 017 002 Finst det i nokon av dei byarne som Herren, din Gud, gjev deg, ein mann eller ei kvinna av lyden som gjer det Herren mislikar, og bryt sambandet med honom, 005 DEU 017 003 og, tvert imot det eg hev sagt, gjeng av og tener andre gudar, og bøygjer kne for deim, eller for soli eller månen eller heile himmelheren, 005 DEU 017 004 og dette vert sagt deg, so skal du høyra deg fyre, og granska saki vel, og syner det seg då å vera sant, er det visst og vitnefast at slikt skjemdarverk er gjort i Israel, 005 DEU 017 005 då skal den mannen eller kvinna som hev gjort det brotet, førast ut til tingstaden, og steinast i hel, anten det er mann eller kvinna. 005 DEU 017 006 Etter vitnemål frå tvo eller tri mann lyt den vera dømd som skal lata livet; ingen skal ikkje missa livet etter ein manns vitnemål. 005 DEU 017 007 Vitni skal fyrst lyfta handi til å drepa honom, og sidan heile folket. Soleis skal du rydja det vonde ut or lyden. 005 DEU 017 008 Er ei sak for vand for deg å døma i, anten det er ei dråpssak, eller ei eigedomstrætta, eller eit søksmål for helseskade, eller kva det elles er for saker som kann koma upp i by eller bygd, so skal du gjera deg reidug, og fara upptil den staden som Herren, din Gud, hev valt seg ut. 005 DEU 017 009 Der skal du ganga til Levi-prestarne og til den domaren som då er, og spyrja deg fyre, og dei skal segja deg korleis domen retteleg skal vera. 005 DEU 017 010 Og du skal fylgja den fyresegni dei gjev deg frå den staden som Herren hev valt seg ut; du skal i alle måtar gjera soleis som dei hev lært deg. 005 DEU 017 011 Den lovbodi dei lærer deg og den domen dei segjer deg, skal du halda deg etter, og ikkje gjera noko avbrøyte i det dei segjer deg fyre. 005 DEU 017 012 Men den mannen som er so vyrdlaus at han ikkje vil høyra på presten, som stend der i Herrens tenesta, eller på domaren, han skal døy. Soleis skal du rydja det vonde ut or Israel. 005 DEU 017 013 Og heile folket skal høyre det, og ottast, so dei ikkje fer so vyrdlaust åt meir. 005 DEU 017 014 Når du er komen inn i det landet som Herren, din Gud, vil gjeva deg, og hev lagt det under deg, og fest bu der, og du då kjem på at du vil få deg ein konge, liksom alle folki rundt ikring deg, 005 DEU 017 015 so skal du taka til konge den som Herren, din Gud, kårar ut. Ein av dine eigne landsmenner skal du taka til konge; du må ikkje taka ein framand, ein som ikkje høyrer til ditt eige folk. 005 DEU 017 016 Men han skal ikkje halda mange hestar, og ikkje senda folket attende til Egyptarland, so han kann få seg mange hestar; for Herren hev sagt dykk: «Den vegen skal de ikkje fara meir!» 005 DEU 017 017 Og han skal ikkje taka seg mange konor, so hugen hans kjem på avveg. Ikkje heller skal han draga i hop mykje sylv og gull. 005 DEU 017 018 Når han hev stige upp på kongsstolen, skal han få denne lovi hjå Levi-prestarne og skrive henne av åt seg i ei bok; 005 DEU 017 019 og den skal han hava hjå seg og lesa i alle sine livedagar, so han kann læra å ottast Herren, sin Gud, og bera alle desse lovbodi og fyresegnerne i hugen og liva etter deim, 005 DEU 017 020 og so han ikkje skal ovmoda seg yver brørne sine og koma burt ifrå lovi; då skal han liva lenge i riket sitt i Israel, både han og borni hans. 005 DEU 018 001 Ingen av Levi-prestarne, ingen av deim som høyrer til Levi-ætti, skal få nokon arvlut liksom dei andre Israels-sønerne. Dei skal liva av Herrens offerrettar og alt anna som høyrer honom til, 005 DEU 018 002 og ikkje få nokon arv tilliks med brørne sine; Herren skal vera arven deira, soleis som han hev sagt deim. 005 DEU 018 003 Høyr no kva prestarne hev rett til å krevja av folket: Dei som ofrar slagtoffer, anten det er ukse eller sau, skal gjeva presten den eine bogen og båe kjakarne og vinstri. 005 DEU 018 004 Det fyrste av kornet du avlar og av vinen og oljen, og den fyrste ulli av sauerne skal du gjeva honom. 005 DEU 018 005 For honom og sønerne hans hev Herren, din Gud, valt seg ut millom alle ætterne dine, so dei skal standa framfor Herren og gjera tenesta i hans namn alle dagar. 005 DEU 018 006 Når ein levit som held til i nokon av byarne i Israel, kjem til den staden som Herren hev valt seg ut, so skal han vera velkomen: 005 DEU 018 007 Han kann gjera tenesta i Herrens namn, liksom dei andre levitarne, brørne hans, som stend der framfor Herrens åsyn, 005 DEU 018 008 og han skal få sin lut av offergåvorne tilliks med deim, umfram dei pengarne han fær når han sel det han hev rett til etter federne sine. 005 DEU 018 009 Når du kjem til det landet som Herren, din Gud, gjev deg, so skal du ikkje taka etter dei folki som bur der, og fara med slik styggedom som dei fer med. 005 DEU 018 010 Hjå deg må ingen finnast som vigjer barnet sitt i elden, ingen spåmann eller viskall, ingen som fer med å leggja ut teikn, ingen trollmann 005 DEU 018 011 eller åndemanar, ingen som spør daudingar og hamar, eller søkjer råd hjå dei avlidne. 005 DEU 018 012 For dei som gjer sovore, er avstyggjelege i Herrens augo, og for slik styggedom skuld er det Herren driv deim ut for dykk. 005 DEU 018 013 Trufast og ærleg skal du vera mot Herren, din Gud. 005 DEU 018 014 For desse folki som du skal driva ut, dei lyder etter runekallar og spåmenner, men deg hev Herren, din Gud, forbode alt slikt. 005 DEU 018 015 Ein profet som eg, av ditt eige folk, skal Herren reisa upp millom dykk; honom skal de lyda. 005 DEU 018 016 Herren skal gjera det som du bad honom um attmed Horeb, samkomedagen, då du sagde: «Eg torer ikkje høyra på Herrens røyst lenger, og denne store elden toler eg ikkje å sjå på meir; for då lyt eg døy.» 005 DEU 018 017 Då sagde Herren til meg: «Det er rett det dei segjer. 005 DEU 018 018 Ein profet vil eg reisa upp for deim av deira eige folk, ein som du, og leggja ordi mine i munnen hans, og han skal tala til deim alt det eg segjer honom fyre. 005 DEU 018 019 Og den som ikkje høyrer på ordi mine, deim som han talar i mitt namn, han skal få svara for det. 005 DEU 018 020 Men vågar ein profet å tala noko i mitt namn, og eg ikkje hev sett honom til det, eller talar han i namnet åt andre gudar, so skal han døy.» 005 DEU 018 021 Og um du tenkjer med deg: «Korleis kann me vita um eit ord kjem frå Herren eller ikkje?» 005 DEU 018 022 so høyr her: Når ein profet talar i Herrens namn, og det han hev sagt ikkje hender og ikkje gjeng fram, so hev det ordet ikkje kome frå Herren; då er det noko profeten hev våga seg til å tala på eigi hand, og du tarv ikkje vera rædd honom. 005 DEU 019 001 Når Herren, din Gud, hev rudt ut alle folk i det landet han gjev deg, og du hev eigna det til deg, og bur i byarne og husi deira, 005 DEU 019 002 so skal du skifta heile det riket Herren, din Gud, hev gjeve deg, i tri luter, og so skal du skilja ut tri byar i landet, 005 DEU 019 003 og halda vegen dit godt i stand, so dei fredlause kann få røma dit. 005 DEU 019 004 Det er den som uviljande hev drepe nokon, og ikkje bar hat til honom frå fyrr, som skal få røma dit, og då vera trygg for livet sitt - 005 DEU 019 005 som når ein gjeng med grannen sin ut i skogen og skal hogga timber, og han svingar øksi og vil fella eit tre, men øksi fer av skaftet og råkar grannen so han døyr, då kann han røma til ein av desse byarne og vera trygg for livet. 005 DEU 019 006 For blodhemnaren kunde i sin heite harm setja etter dråpsmannen, og var vegen lang, kunde han nå honom att og slå honom i hel, endå han ikkje var skuldig til å døy, sidan han ikkje hadde bore hat til den han drap. 005 DEU 019 007 Difor er det eg segjer med deg at du skal skilja ut tri byar. 005 DEU 019 008 Og når Herren, din Gud, aukar riket ditt, som han lova federne dine, og gjev deg heile det landet han tala um å gjeva deim - 005 DEU 019 009 so framt du då agtar vel på alle desse bodi og liver etter deim, soleis som eg segjer med deg i dag, so du elskar Herren, din Gud, og alle dagar gjeng på hans vegar - då skal du leggja endå tri byar attåt desse tri; 005 DEU 019 010 for det må ikkje renna uskuldigt blod i det landet Herren, din Gud, gjev deg til odel og eiga, so du fær blodskuld yver deg. 005 DEU 019 011 Men når ein hev lagt hat til grannen sin, og lurer seg innpå honom, og slær honom til ulivs, og so rømer til ein av desse byarne, 005 DEU 019 012 då skal styresmennerne i heimbygdi hans senda folk, og henta honom heim att, og gjeva honom i henderne på blodhemnaren, og han skal lata livet. 005 DEU 019 013 Du skal ikkje spara honom, men reinsa Israel for blodskuldi, so sant du vil det skal ganga deg vel. 005 DEU 019 014 Du skal ikkje flytja merkesteinarne millom deg og grannen din, deim som dei gamle hev sett kring garden du fær til odel og eiga i det landet Herren, din Gud, vil gjeva dykk. 005 DEU 019 015 Eitt vitne er ikkje nok til å fella ein mann som er skulda for eit brot eller ei misgjerning, kva det so er for ei misgjerning han kann hava gjort. Tvo eller tri manns vitnemål skal det til fyrr det kann dømast i ei sak. 005 DEU 019 016 Når det kjem fram eit vondkynt vitne og skuldar ein mann for lovbrot, 005 DEU 019 017 so skal båe tvo møtast for Herrens åsyn, for dei prestarne og domarane som då er; 005 DEU 019 018 og domarane skal granska saki vel. Syner det seg då at vitnet er ein ljugar og hev vitna rangt mot den andre, 005 DEU 019 019 so skal de gjera det same med honom som han hadde tenkt å gjera med hin. Soleis skal de rydja ut det vonde ut or lyden. 005 DEU 019 020 Og dei andre skal høyra det og ræddast, so det aldri meir vert gjort slik ei ugjerning millom dykk. 005 DEU 019 021 Du skal ingen spara, men krevja liv for liv, auga for auga, tonn for tonn, hand for hand, fot for fot. 005 DEU 020 001 Når du fer ut i strid mot fienden, og ser hestar og vogner og fleire herfolk enn du hev sjølv, so ver ikkje rædd deim! Herren, din Gud, er med deg, han som førde deg ut or Egyptarlandet. 005 DEU 020 002 Når de bur dykk til strid, skal presten stiga fram og tala til folket 005 DEU 020 003 og segja til deim: «Høyr, Israel, i dag bur de dykk til strid mot fienden! Tap ikkje modet! Ver ikkje rædde eller hugfalne eller forstøkte! 005 DEU 020 004 For Herren, dykkar Gud, gjeng med dykk, og vil strida for dykk mot fienden og hjelpa dykk.» 005 DEU 020 005 So skal formennerne tala til folket og segja: «Er her nokon som hev bygt seg nytt hus, men endå ikkje vigsla det, då kann han fara heim att, so han ikkje skal falla i striden og ein annan vigsla huset. 005 DEU 020 006 Og er her nokon som hev stelt seg til ein vinhage, men endå ikkje havt noko gagn av honom, då kann han fara heim att, so han ikkje skal falla i striden og ein annan hausta hagen. 005 DEU 020 007 Og er her nokon som hev fest seg ei brur, men endå ikkje halde brudlaup, då kann han fara heim att, so han ikkje skal falla i striden og ein annan få bruri.» 005 DEU 020 008 Dette skal og formennerne segja til folket: «Er her nokon som er rædd og hugfallen, då kann han fara heim att, so ikkje brørne hans skal missa modet liksom han.» 005 DEU 020 009 Og når formennerne er ferdige med det dei hev å segja til folket, skal de setja hovdingar yver heren. 005 DEU 020 010 Når du gjeng fram mot ein by og vil taka honom, skal du fyrst bjoda fred. 005 DEU 020 011 Tek dei då imot tilbodet, og opnar portarne for deg, so skal alt folket i byen vera dine tenarar og arbeida for deg. 005 DEU 020 012 Vil dei ikkje gjera fred, men vil stridast med deg, so skal du kringsetja byen; 005 DEU 020 013 og når Herren, din Gud, gjev honom i dine hender, skal du hogga ned alle karmenner; 005 DEU 020 014 men kvinnor og born og bufe og alt anna som finst i byen, alt herfanget, kann du eigna til deg; du kann nøyta herfanget du tek frå fiendarne, og som Herren, din Gud, hev gjeve deg. 005 DEU 020 015 Soleis skal du gjera med alle byar som ligg langt burte, og ikkje høyrer desse folki til. 005 DEU 020 016 Men i dei byarne som høyrer desse folki til, og som Herren, din Gud, gjev deg til odel og eiga, der skal du ikkje spara eit einaste liv. 005 DEU 020 017 Du skal bannstøyta deim og rydja deim ut, både hetitarne og amoritarne og kananitarne og perizitarne og hevitarne og jebusitarne, soleis som Herren, din Gud, hev sagt deg; 005 DEU 020 018 elles kunde dei læra dykk å gjera alt det stygge dei sjølve gjer til æra for gudarne sine, og då vilde de synda mot Herren, dykkar Gud. 005 DEU 020 019 Når du hev kringsett ein by og lyt liggja der lenge fyrr du fær teke honom, so skal du ikkje skamføra trei som veks der, og setja øks i deim. Du kann eta av deim, men du skal ikkje skadehogga deim. Trei på marki er då ikkje folk, so du tarv stridast med deim? 005 DEU 020 020 Men dei trei som du veit ikkje ber etande frukt, deim kann du øyda og hogga ned, og byggja kringsetjingsverk mot byen du ligg i strid med, til han lyt gjeva seg. 005 DEU 021 001 Finn de ein mann som ligg drepen på marki i det landet Herren, dykkar Gud, gjev dykk til eigedom, og ingen veit kven hev slege honom i hel, 005 DEU 021 002 so skal styresmennerne og domarane dykkar ganga ut og mæla kor langt det er frå liket til dei byarne som ligg der ikring; 005 DEU 021 003 og styresmennerne i den byen som er næmast liket, skal taka ei kviga som aldri hev vore bruka til arbeids og aldri havt sele på seg, 005 DEU 021 004 og leida henne ned i ein bekkjedal som korkje vert pløgd eller sådd, og i den dalen skal dei brjota halsen på kviga. 005 DEU 021 005 So skal prestarne koma, Levi-sønerne; for deim hev Herren, din Gud, kåra til å tena seg og til å velsigna i Herrens namn; og etter deira ord skal kvar trætta jamnast og kvar skade bøtast. 005 DEU 021 006 Og alle styresmennerne i byen, dei som bur næmast der liket vart funne, skal två henderne sine uppyver kviga som dei hev brote halsen på i dalen, 005 DEU 021 007 og so skal dei taka soleis til ords: «Våre hender hev ikkje rent ut dette blodet, og våre augo hev ikkje set kven som gjorde det. 005 DEU 021 008 Herre, tak burt skuldi frå Israel, folket ditt, som du hev løyst ut, og lat ikkje Israel, ditt eige folk, lida for dråpet på ein skuldlaus mann!» Då får dei soning for blodskuldi. 005 DEU 021 009 Soleis reinsar du deg for blodskuld, og gjer det som er rett i Herrens augo. 005 DEU 021 010 Når du tek ut i strid mot fienden, og Herren, din Gud, gjev honom i dine hender, so du tek fangar, 005 DEU 021 011 og du millom fangarne fær sjå ei fager kvinna, som du legg hug til og vil hava til kona, 005 DEU 021 012 då skal du leida henne inn i huset ditt; ho skal klyppa håret og skjera neglerne 005 DEU 021 013 og leggja av seg dei klædi ho gjekk med då ho vart teki, og so skal ho vera i huset ditt og syrgja yver far sin og mor si ein heil månad; sidan kann du taka henne til deg og gifta deg med henne, og ho skal vera kona di. 005 DEU 021 014 Men vert det til det at du ikkje likar henne lenger, so skal du gjeva henne fri, so ho kann fara kvar ho vil; selja henne skal du ikkje og ikkje fara vanvyrdeleg med henne, sidan du hev livt i hop med henne. 005 DEU 021 015 Når ein mann hev tvo konor, ei som han elskar og ei som han ikkje bryr seg um, og dei fær kvar sin son, men son åt den han ikkje held av er den eldste, 005 DEU 021 016 og han so, når den tid kjem, vil skifta det han eig millom sønerne sine, då må han ikkje lata sonen åt den kona han elskar verta odelsmannen, til meins for den sonen som er eldst. 005 DEU 021 017 Han skal kanna den eldste for odelsboren, endå han er son til den kona han ikkje likar, og gjeva honom dobbel lut av alt som finst i hans eige; for han er blomen av manndomen hans, han er det som eig odelsretten. 005 DEU 021 018 Hev nokon ein son som er stridig og tråssug, og ikkje vil lyda foreldri sine, og ikkje høyra på deim når dei tel for honom, 005 DEU 021 019 so skal foreldri taka honom med seg på tinget, til styresmennerne der i byen, 005 DEU 021 020 og segja til deim: «Denne sonen vår er stridig og tråssug, og vil ikkje lyda oss; han er ein øydar og ein drikkar.» 005 DEU 021 021 Då skal alle mennerne i byen steina honom i hel. Soleis skal du rydja det vonde ut or lyden. Og det skal spyrjast yver heile Israel, so alle vert ottefulle. 005 DEU 021 022 Hev nokon gjort eit brot som det er sett livsstraff for, og han so hev vorte avretta og hengd upp på eit tre, 005 DEU 021 023 so må ikkje liket hans verta hangande på treet natti yver, men du skal jorda honom same dagen; for Guds forbanning ligg på den som er upphengd, og du skal ikkje gjera landet ditt ureint, det som Herren, din Gud, hev gjeve deg til odel og eiga. 005 DEU 022 001 Ser du ein framand ukse eller sau som hev kome på vidåtta, so skal du ikkje slengje deg undan; du skal hava deim attende til den som eig deim; 005 DEU 022 002 men bur ikkje han tett attmed deg, eller veit du ikkje kven det er, so skal du taka deim heim til deg sjølv, og hava deim der, til eigaren kjem og spør etter deim, so du kann få gjeve honom deim att. 005 DEU 022 003 Det same skal du gjera når du finn eit asen eller eit klædeplagg, eller kva det elles kann vera, som ein annan hev mist, eller som hev kome burt for honom; du må ikkje slengja deg undan. 005 DEU 022 004 Ser du annan manns asen eller ukse liggjande i ålvelta på vegen, so må du ikkje slengja deg undan, men hjelpa mannen å reisa deim upp att. 005 DEU 022 005 Eit kvende må ikkje ganga i karmannsbunad, og ein kar må ikkje klæda seg i kvendeklæde; for dei som det gjer, er avstyggjelege for Herren, din Gud. 005 DEU 022 006 Når du fer etter ein veg, og fær sjå eit fuglereir med ungar eller egg i eit tre eller på marki, og mori ligg på reiret, so skal du ikkje taka både mori og ungarne; 005 DEU 022 007 du skal lata mori fljuga, men ungarne kann du taka. Då skal du få liva både vel og lenge. 005 DEU 022 008 Når du byggjer deg nytt hus, skal du setja eit handriv kring taket; elles kunde einkvar detta ned, og då kom du til å føra blodskuld yver huset ditt. 005 DEU 022 009 Du skal ikkje så noko i vinhagen din; gjer du det, so fell heile avlingi under heilagdomen, både av det du hev sått, og av vintrei. 005 DEU 022 010 Du skal ikkje setja ein ukse og eit asen i hop for plogen 005 DEU 022 011 Du skal ikkje ganga med klæde som er gjorde av tvo slag vyrke, ull og lin i hop. 005 DEU 022 012 Du skal gjera deg duskar i alle fire snipparne på kjolen du gjeng med. 005 DEU 022 013 Når ein mann tek seg ei kona, men fær uhug til henne etter dei hev kome i hop, 005 DEU 022 014 og so kjem med skuldingar mot kona, og set ut eit stygt ord um henne, og segjer: «Eg gifte meg med denne kvinna, men då me kom i hop, skyna eg at ho hadde mist møydomen, » 005 DEU 022 015 so skal foreldri åt den unge kona taka møydomsmerki hennar, og fara til tings, 005 DEU 022 016 og faren skal segja so til styresmennerne: «Eg let denne mannen få dotter mi, men no hev han fenge uhug til henne, 005 DEU 022 017 og so kjem han med skuldingar mot henne, og segjer: «Eg fann ikkje møydom hjå dotter di; » men sjå her er møydomsmerki hennar.» Dermed skal dei breida ut brurelakanet for augo åt styresmennerne. 005 DEU 022 018 Og styresmennerne skal taka mannen og gjeva honom hogg, 005 DEU 022 019 og leggja honom ei bot på hundrad sylvdalar; deim skal dei gjeva til far åt den unge kona. Det skal den mannen hava for di han sette ut eit stygt ord um ei møy i Israel; og ho skal vera kona hans som ho hev vore; han skal aldri hava lov til å skilja seg med henne. 005 DEU 022 020 Men er skuldingi sann, hadde ikkje ho møydomen sin, 005 DEU 022 021 so skal dei føra henne burt til døri til farshuset hennar, og mennerne der i byen skal steina henne i hel, for di ho hev gjort eit skjemdarverk og fare åt som ei skjøkja i huset åt far sin. Soleis skal du rydja det vonde ut or lyden. 005 DEU 022 022 Kjem de yver ein mann som ligg hjå ei gift kona, so skal dei døy båe tvo, både mannen og kona han låg hjå; soleis skal du rydja det vonde ut or Israel. 005 DEU 022 023 Er ei ungmøy trulova med ein mann, og ein annan mann råkar henne i byen, og ligg hjå henne, 005 DEU 022 024 so skal de stemna båe tvo for retten, og so steina deim i hel, gjenta for di ho ikkje ropa på hjelp, endå det var i byen dette hende, og mannen for di han hev skjemt ut annan manns festarmøy; soleis skal du rydja det vonde ut or lyden. 005 DEU 022 025 Men er det ute på marki ein mann råkar ei gjenta som er trulova, og han tek henne med magt, og ligg hjå henne, so skal berre mannen lata livet; 005 DEU 022 026 gjenta skal du ikkje gjera noko; ho hev ingi synd gjort som ho skulde missa livet for. For med dette er det som når ein mann ryk på ein annan og slær honom i hel. 005 DEU 022 027 Mannen råka gjenta ute på marki, og ho skreik, men der var ingen til å hjelpa henne. 005 DEU 022 028 Når ein mann råkar på ei ungmøy som ikkje er trulova, og han tek henne og ligg hjå henne, og folk kjem yver deim, 005 DEU 022 029 so skal mannen gjeva far åt gjenta eit halvt hundrad sylvdalar, og ho skal verta kona hans, for di han hev skjemt henne ut, og han må aldri skilja seg med henne. 005 DEU 022 030 Ingen må taka stykmor si til kona, eller søkja seng med henne. 005 DEU 023 001 Den som er klakka eller skoren på blygsli, må ikkje vera med i Herrens lyd. 005 DEU 023 002 Den som er av urein ætt, må ikkje vera med i Herrens lyd; jamvel etterkomarane hans, radt til tiande leden, skal vera utestengde frå Herrens lyd. 005 DEU 023 003 Ein ammonit eller moabit må ikkje vera med i Herrens lyd; jamvel etterkomarane deira radt til tiande leden skal allstødt vera utestengde frå Herrens lyd, 005 DEU 023 004 for di dei ikkje møtte dykk ikkje på vegen med brød og vatn då de kom frå Egyptarland, og for di dei leigde Bileam, son åt Beor frå Petor i Mesopotamia til å lysa våbøn yver deg, 005 DEU 023 005 men Herren, din Gud, vilde ikkje høyra på Bileam; han vende våbøni um til velsigning for deg, av di han hadde deg kjær. 005 DEU 023 006 Aldri i dine livedagar skal du syta for deira velferd og lukka. 005 DEU 023 007 Edomitarne skal du ikkje hava stygg til; for dei er skyldfolket ditt. Egyptarane skal du heller ikkje hava stygg til; for du hev havt tilhald i landet deira. 005 DEU 023 008 Etterkomarane deira i tridje leden kann få vera med i Herrens lyd. 005 DEU 023 009 Når du tek ut i strid med fienden, og slær læger, so skal du agta deg for alt som er usømelegt. 005 DEU 023 010 Er ein av dykk urein etter noko som hev hendt honom um natti, so skal han ganga ut or lægret og må ikkje koma inn att 005 DEU 023 011 fyrr det lid mot kvelden; då skal han lauga seg, og når soli hev gladt, kann han koma inn i lægret. 005 DEU 023 012 Utanfor lægret skal du hava ein stad som ligg for seg sjølv; dit skal du ganga dine ærender. 005 DEU 023 013 Og millom tølorne dine skal du hava ei hakka; med den skal du grava attyver det som kjem ifrå deg når du sit der ute. 005 DEU 023 014 For Herren, din Gud, er med deg i lægret; han vil hjelpa deg, og gjeva fienden i di magt; difor skal lægret ditt vera helga; han må ikkje sjå noko ufyse der; for då vender han ryggen til, og gjeng ifrå deg. 005 DEU 023 015 Ein træl som hev rømt frå herren sin, og tydt seg til deg, skal du ikkje senda attende til herren hans. 005 DEU 023 016 Lat honom få bu kvar han vil i landet ditt, i ein av byarne dine, der han likar seg best, og ver ikkje hard imot honom! 005 DEU 023 017 Det må ikkje finnast møy eller svein i Israel som vigjer seg til skjøkjelivnad. 005 DEU 023 018 Kom ikkje med skjøkjeløn eller tevepengar inn i huset åt Herren, din Gud, um du so skulle ha lova sovore! For alle slike pengar er ein styggedom for Herren, din Gud. 005 DEU 023 019 Du skal ikkje taka renta av ein landsmann, korkje for pengar eller matvaror eller noko anna som dei tek renta for. 005 DEU 023 020 Ein utlending kann du taka renta av, men av ein landsmann må du ikkje taka renta; då skal Herren, din Gud, velsigna deg i alt du tek deg fyre i det landet du kjem til å eiga. 005 DEU 023 021 Når du hev gjort ein lovnad til Herren, din Gud, so må du ikkje drygja med å halda det du hev lova; elles kjem Herren til å krevja deg etter det, og du fær synd på deg. 005 DEU 023 022 Um du let vera å gjera nokon lovnad, so hev du ingi synd på deg for det; 005 DEU 023 023 men ordet du hev gjeve, det skal du koma i hug, og halda det, soleis som du av fri vilje og med din eigen munn hev lova Herren, din Gud. 005 DEU 023 024 Kjem du inn i annan manns vinhage, so kann du eta druvor, so mykje du vil, til du er nøgd; men du må ikkje henta i kopp. 005 DEU 023 025 Kjem du inn i annan manns åker, so kann du taka aks med handi; men sigd må du ikkje koma med i annan manns åker. 005 DEU 024 001 Når ein mann hev teke seg ei kona og ført henne heim, hender det at han ikkje kann lika henne, av di han hev funne noko ufyse hjå henne. Då skriv han kann henda eit skilsmålsbrev og gjev henne i hand, og sender henne or huset. 005 DEU 024 002 Dersom no ho, etter ho hev flutt ifrå honom, gjeng stad og gifter seg med ein annan, 005 DEU 024 003 og denne andre og fær uhug til henne, og gjev henne skilsmålsbrev, og sender henne frå seg, eller dersom den andre mannen hennar døyr, 005 DEU 024 004 so må ikkje den fyrste mannen, som hadde skilt seg med henne, taka henne til kona att, etter ho hev vorte urein; for slikt er avstyggjelegt i Herrens augo, og du skal ikkje føra synd yver det landet som Herren, din Gud, gjev deg til odel og eiga. 005 DEU 024 005 Ein nygift mann skal ikkje fara ut i strid, og det må ikkje leggjast andre tyngslor på honom heller; han skal vera fri eit heilt år, til gagn for heimen sin og til hyggja for kona som han hev fenge. 005 DEU 024 006 Ingen må taka ei handkvern eller ein kvernstein i vissa; for då tek han livet i vissa. 005 DEU 024 007 Kjem de yver ein mann som hev rana burt nokon av landsmennerne sine, av Israels-folket, og fer ille med honom eller sel honom, so skal ransmannen døy; soleis skal du rydja det vonde ut or lyden. 005 DEU 024 008 Tak dykk i vare for spillsykja! tak dykk vel i vare, og gjer som Levi-prestarne lærer dykk! Soleis som eg hev sagt deim fyre, lyt de leggja dykk vinn um å gjera. 005 DEU 024 009 Kom i hug kva Herren, din Gud, gjorde med Mirjam då de var på vegen frå Egyptarland! 005 DEU 024 010 Når du låner ein noko, må du ikkje ganga inn i huset hans og taka det du skal hava i vissa. 005 DEU 024 011 Du skal standa utanfor, og den du gjev lånet, skal sjølv koma ut til deg med vissa. 005 DEU 024 012 Er det ein fatigmann, so må du ikkje hava vissa hans hjå deg um natti; 005 DEU 024 013 du skal lata honom få henne att når soli glader, so han kann sova i kjolen sin; då vil han takka og velsigna deg, og Herren, din Gud, vil rekna deg det til rettferd. 005 DEU 024 014 Du skal ikkje vera hard mot ein arbeidsmann som lid naud og er fatig, anten han høyrer til ditt eige folk, eller det er ein av dei framande som held til hjå dykk, i by eller bygd. 005 DEU 024 015 Du skal gjeva honom løni si på dagen, og fyrr enn soli glader; for han er fatig, og stundar etter løni. Elles kunde han klaga deg for Herren, og du fekk synd på deg. 005 DEU 024 016 Foreldre skal ikkje lata livet for det borni hev gjort, og born ikkje for det foreldri hev gjort; ingen skal lata livet for anna enn sine eige brot. 005 DEU 024 017 Du skal ikkje rengja retten for ein framand eller farlaus, og ikkje taka klædi åt ei enkja i vissa. 005 DEU 024 018 Kom i hug at du var træl i Egyptarland, men Herren, din Gud, fria deg ut derifrå. Difor forbyd eg deg å gjera sovore. 005 DEU 024 019 Når du køyrer inn lodi og gløymer att eit rauk på åkeren, skal du ikkje ganga attende etter det; du skal lata dei framande og farlause og enkjorne hava det; då skal Herren, din Gud, velsigna deg i alt du tek deg fyre. 005 DEU 024 020 Når du hev rist oljetrei, skal du ikkje leita etter frukt som kann ha vorte hangande på greinerne; den lyt dei framande og dei farlause og enkjorne få. 005 DEU 024 021 Når du hev hausta vinhagen, skal du ikkje henta dei druvorne som att er; dei skal vera åt dei framande og dei farlause og enkjorne. 005 DEU 024 022 Kom i hug at du var træl i Egyptarlandet! Difor er det eg segjer deg at du skal fara so. 005 DEU 025 001 Når folk som ligg i trætta med kvarandre, møter fram for retten, og fær dom i saki, og domen lyder so, at den eine hev rett og den andre hev urett, 005 DEU 025 002 og at den som hev urett, skal hava hogg, so skal dei leggja honom ned, og domaren skal sjå på at dei gjev honom so mange slag som svarar til brotet han hev gjort. 005 DEU 025 003 Fyrti slag kann dei slå honom, ikkje fleire; for gjev dei honom mange fleire slag, vert han ærelaus for dykk. 005 DEU 025 004 Du skal ikkje setja muleband på ein ukse som du treskjer med. 005 DEU 025 005 Når brør bur i hop, og ein av deim døyr sonlaus, då må ikkje enkja etter den avlidne gifta seg ut or ætti og taka ein framand til mann; men verbror hennar skal festa henne, og taka henne til kona, og bu i hop med henne i staden for bror sin. 005 DEU 025 006 Og den fyrste sonen ho fær, skal kallast for son åt den avlidne broren, so ikkje namnet hans skal døy ut i Israel. 005 DEU 025 007 Men hev ikkje verbroren hug til å gifta seg med enkja, so skal ho ganga fram på tinget for styresmennerne og segja: «Verbror min neittar å reisa upp att namnet åt bror sin i Israel; han vil ikkje gifta seg med meg.» 005 DEU 025 008 Då skal styresmennerne i heimbygdi hans kalla honom fyre seg, og telja for honom; og stend han endå på det at han ikkje vil hava brorkona si, 005 DEU 025 009 so skal ho ganga burt til honom so styresmennerne ser på det, og draga skoen av foten hans, og sputta honom i andlitet og segja desse ordi: «So skal ein fara åt med den som ikkje vil byggja upp att huset åt bror sin.» 005 DEU 025 010 Og sidan skal dei i Israel kalla ætti hans «Skolausarne». 005 DEU 025 011 Når menner ryk i hop og slæst, og kona åt ein av dei spring burtåt og vil hjelpa mannen sin, og so grip den som slær honom, i blygsli, 005 DEU 025 012 då skal du hogga av henne handi, og ikkje tykkja synd i henne. 005 DEU 025 013 Du skal ikkje hava tvo slag vegtlodd i taska di, sume større og sume mindre. 005 DEU 025 014 Du skal ikkje hava tvo slag skjeppemål i huset ditt, eit større og eit mindre. 005 DEU 025 015 Rett og gild vegt og rett og gildt mål skal du hava. Då skal du få liva lenge i det landet som Herren, din Gud, gjev deg. 005 DEU 025 016 For Herren, din Gud hev stygg til alle som gjer sovore, alle som gjer urett. 005 DEU 025 017 Kom i hug korleis amalekitarne for åt med dykk då de var på ferdi frå Egyptarland, 005 DEU 025 018 korleis dei kom yver dykk på vegen, medan de var trøytte og mode, og hogg ned deim som for attarst i heren dykkar, alle deim som var veike og hadde gjeve seg etter; so lite ottast dei Gud! 005 DEU 025 019 Og når du er komen til det landet som Herren, din Gud, gjev deg til odel og eiga, og han hev gjeve deg fred for alle fiendar dine rundt ikring, då skal du rydja ut or verdi alt som Amalek heitar; gløym ikkje det! 005 DEU 026 001 Når du er komen til det landet som Herren, din Gud, gjev deg til odel og eiga, og hev lagt det under deg og fest bu der, 005 DEU 026 002 då skal du taka noko av fyrstegrøda av alt som du avlar på der i landet, og leggja i ei korg, og fara til den staden Herren, din Gud, hev valt seg til bustad. 005 DEU 026 003 Der skal du ganga fram for den presten som då er, og segja til honom: «Eg vitnar i dag framfor Herren, din Gud, at eg er komen til det landet han lova federne våre å gjeva oss.» 005 DEU 026 004 Og presten skal taka imot korgi, og setja henne ned framfor altaret åt Herren, din Gud. 005 DEU 026 005 So skal du taka soleis til ords for Herrens åsyn: «Ættefar min var ein heimlaus aramæar; han for ned til Egyptarland, og heldt til der med ein liten flokk, der vart han til eit stort og sterkt og fjølment folk. 005 DEU 026 006 Men egyptarane for ille med oss, og plåga oss, og lagde tungt arbeid på oss. 005 DEU 026 007 Då ropa me til Herren, vår fedregud, og Herren høyrde oss og såg møda og naudi og plåga vår. 005 DEU 026 008 Og Herren henta oss ut or Egyptarland med sterk hand og strak arm, og med store og øgjelege under og teikn, 005 DEU 026 009 og han førde oss hit, og gav oss dette landet, eit land som fløymer med mjølk og honning. 005 DEU 026 010 Og sjå no kjem eg med fyrstegrøda av den jordi du hev gjeve meg, Herre!» So skal du leggja det ned for Herrens åsyn, og kasta deg på kne for Herren, din Gud; 005 DEU 026 011 og du skal gleda deg i alt det gode Herren, din Gud, hev gjeve deg og huset ditt, både du og levitarne og dei framande som bur millom dykk. 005 DEU 026 012 Når du i det tridje året, tiendåret, hev reidt ut heile tiendi av avlingi di, og gjeve levitarne og dei framande og dei farlause og enkjorne som bur millom dykk, so dei hev fenge sitt nøgje, 005 DEU 026 013 då skal du tala so framfor Herren, din Gud: «No hev eg bore det heilage ut or huset, og gjeve det til levitarne og dei framande, dei farlause og enkjorne, heiltupp soleis som du hev sagt meg fyre; eg hev ikkje brote noko av bodi dine, og ikkje gløymt noko av deim. 005 DEU 026 014 Ikkje hev eg ete noko av tiendi medan eg hadde sorg, og ikkje bore burt noko, medan eg var urein, og ikkje sendt noko til eit gravøl. Eg hev vore lydug mot Herren, min Gud, og i alle måtar gjort soleis som du sagde med meg. 005 DEU 026 015 Sjå ned frå den heilage bustaden din i himmelen, og signa Israel, folket ditt, og det landet du hev gjeve oss, soleis som du lova federne våre, det landet som fløymer med mjølk og honning.» 005 DEU 026 016 «I dag segjer Herren deg det at du skal halda desse bodi og loverne. So legg deim då på minne, og liv etter deim med heile ditt hjarta og heile din hug. 005 DEU 026 017 Av Herren hev du i dag teke imot den lovnaden at han vil vera din Gud; so vil du ganga på hans vegar, og halda fyresegnerne og bodi og loverne hans og vera honom lydug. 005 DEU 026 018 Og Herren hev i dag teke imot den lovnaden av deg at du vil vera hans eige folk, soleis som han hev sagt deg; og halda alle bodi hans, 005 DEU 026 019 og då vil han gjera deg til det høgste av alle folk han hev skapt, til æra og gjetord og pryd, og du skal vera eit heilagt folk, vigt til Herren, din Gud, soleis som han hev sagt.» 005 DEU 027 001 Og Moses og styresmennerne i Israel tala til folket og sagde: «Legg dykk på minne alle dei bodi eg lærer dykk i dag; 005 DEU 027 002 og når du hev gjenge yver Jordan, inn i det landet som Herren, din Gud, vil gjeva deg, då skal du reisa upp nokre store steinar og kalka deim; 005 DEU 027 003 på deim skal du, når du er komen yver, skriva alle bodi i denne lovi, so sant du då vil inn i det landet Herren, din Gud, gjev deg, det landet som fløymer med mjølk og honning, soleis som Herren, din fedregud, hev sagt deg. 005 DEU 027 004 På Ebalfjellet skal du reisa upp desse steinarne, som eg talar til deg um no, og kvita deim med kalk, og det skal de gjera med same de hev kome yver Jordan. 005 DEU 027 005 Og du skal byggja eit altar der åt Herren, din Gud, eit steinaltar; men du må ikkje bruka bitjarn på steinarne; 005 DEU 027 006 av heile steinar skal du byggja altaret, og du skal ofra eit brennoffer på det til Herren, din Gud. 005 DEU 027 007 Og takkoffer skal du ofra, og halda eit høgtidsmål der, og gleda deg for augo åt Herren, din Gud. 005 DEU 027 008 Og so skal du skriva alle bodi i denne lovi på steinarne, klårt og greidt.» 005 DEU 027 009 Og Moses og Levi-prestarne tala til heile Israel, og sagde: «Gjev gaum og høyr Israel! På denne dag hev du vorte folket åt Herren, din Gud. 005 DEU 027 010 So ver då lydug mot Herren, din Gud, og haldt bodi og loverne hans som eg lærer deg i dag!» 005 DEU 027 011 Og same dagen sagde Moses til folket: 005 DEU 027 012 «Når de er komne yver Jordan, då skal Simeon og Levi og Juda og Issakar og Josef og Benjamin stiga upp på Gerizimfjellet, og lysa velsigning yver folket. 005 DEU 027 013 Og Ruben, Gad og Asser og Sebulon, Dan og Naftali skal sdtiga upp på Ebalfjellet, og lysa våbøn. 005 DEU 027 014 Og levitarne skal taka til ords og segja so høgt at kvar mann i Israel høyrer det: 005 DEU 027 015 «Forbanna vere den som hev ein kunstmann til å gjera seg eit gudebilæte, støypt eller utskore, og set det upp i løynd, det som er ein styggedom for Herren!» Og heile folket skal segja: «Ja, ja!» 005 DEU 027 016 «Forbanna vere den som vanvyrder foreldri sine!» Og heile folket skal segja: «Ja, ja!» 005 DEU 027 017 «Forbanna vere den som flyt merkesteinarne millom seg og grannen!» Og heile folket skal segja: «Ja, ja!» 005 DEU 027 018 «Forbanna vere den som fører ein blind på galen veg!» Og heile folket skal segja: «Ja, ja!» 005 DEU 027 019 «Forbanna vere den som rengjer retten for ein framand eller ein farlaus eller ei enkja!» Og heile folket skal segja: «Ja, ja!» 005 DEU 027 020 «Forbanna vere den, som ligg hjå stykmor si! Han sulkar lega åt far sin!» Og heile folket skal segja: «Ja, ja!» 005 DEU 027 021 «Forbanna vere den som blandar seg med fe!» Og heile folket skal segja: «Ja, ja!» 005 DEU 027 022 «Forbanna vere den som ligg hjå syster si, anten det er heilsyster eller halvsyster!» Og heile folket skal segja: «Ja, ja!» 005 DEU 027 023 «Forbanna vere den som ligg hjå vermor si!» Og heile folket skal segja: «Ja, ja!» 005 DEU 027 024 «Forbanna vere den som slær nokon i hel i løynd!» Og heile folket skal segja: «Ja, ja!» 005 DEU 027 025 «Forbanna vere den som tek mutor, og valdar at ein uskuldig let livet!» Og heile folket skal segja: «Ja, ja!» 005 DEU 027 026 «Forbanna vere den som ikkje held alle bodi i denne lovi, og ikkje liver etter deim!» Og heile folket skal segja: «Ja, ja!» 005 DEU 028 001 Høyr du no med åthug på røysti åt Herren, din Gud, hugsar og held du alle dei bodi eg gjev deg i dag, so skal han hevja deg høgt yver alle lydar på jordi. 005 DEU 028 002 Kvar velsigning eg nemner, skal nå deg og taka deg att, so sant som du vil høyra på røysti åt Herren, din Gud: 005 DEU 028 003 Velsigna vere du i by! Velsigna vere du på land! 005 DEU 028 004 Velsigna barnet i ditt fang! Velsigna avlen av di jord! Velsigna buskapen du el, Velsigna kalv og lamb og kid! 005 DEU 028 005 Velsigna hjå deg korg og trog! 005 DEU 028 006 Velsigna ver du når du kjem inn! Velsigna ver du når du gjeng ut! 005 DEU 028 007 Når fiendarne reiser seg mot deg, skal Herren fella deim ned for din fot; på ein veg kjem dei farande imot deg, men på sju vegar skal dei ljota fly. 005 DEU 028 008 Til lukka skal din Herre senda bod at ho skal bu hjå deg i buderne dine og fylgja deg i all di ferd og gjerd; for Herren vil at du skal liva sæl uti det landet han hev etla deg. 005 DEU 028 009 Ja, til eit heilagt folk vil Herren gjera deg, vigt åt honom sjølv, som han hev lova deg, so framt du held hans bod og ferdast på hans veg; 005 DEU 028 010 og alle folk på jordi skal få sjå at du med rette heiter Herrens lyd, og dei skal ræddast deg. 005 DEU 028 011 Nøgdi av alt som godt er skal Herren senda deg, av born og buskap og av alt som marki ber, og du skal bu og byggja i det land han lova federne å gjeva deg. 005 DEU 028 012 Si rike bud i himmelen skal han lata upp for deg, so landet ditt i tidom fær det regn som trengst, og alt vert signa som du tek deg til; og du skal låna burt til mange folk, men aldri skal du turva låna sjølv. 005 DEU 028 013 Til hovud skal Herren setja deg, og aldri skal du verta hale. Høgre og høgre skal du stiga upp, og aldri meir skal du siga ned, so sant du berre lyder Herrens bod - deim som eg no legg fram for deg, so du skal halda deim og liva etter deim - 005 DEU 028 014 og aldri tek utav den rette leid, og gløymer ordi som eg lærde deg, og fylgjer nokon annan Gud, og bed til honom. 005 DEU 028 015 Men vil du ikkje høyra på røysti åt Herren, din Gud, hugsar og held du’kje alle bodi og loverne hans, deim som eg legg fram for deg i dag, skal det ganga deg so at kvar våbøn eg nemner, skal nå deg og taka deg att: 005 DEU 028 016 Forbanna vere du i by! Forbanna vere du på land! 005 DEU 028 017 Forbanna hjå deg korg og trog! 005 DEU 028 018 Forbanna borni som du fær! Forbanna avlen av di jord! Forbanna buskapen du el, forbanna kalv og lamb og kid! 005 DEU 028 019 Forbanna ver når du kjem inn! Forbanna ver når du gjeng ut! 005 DEU 028 020 Forbanning, støkk og trugsmål sender Herren yver deg, kva du so tek deg til og gjer, til du vert tynt og vonom fyrr kverv burt, for di du jamt hev gjort so mykje vondt og falle frå din Gud. 005 DEU 028 021 Farangar skal han lata hanga atti deg, til han hev rudt deg ut or landet som du er på vegen til og skal slå under deg. 005 DEU 028 022 Med sott som syg og brenn skal han søkja deg, med hiteflagor og med verk og svull, med turkår og med moldaks og med rust, og dei skal elta deg til du er kvitt. 005 DEU 028 023 Himmelen uppyver deg skal vera som eit kopartak, og jordi under føterne dine som av jarn. 005 DEU 028 024 Regnet i landet ditt skal verta dust og sand, som fell nedyver deg til du vert kjøvd. 005 DEU 028 025 For fiendarne skal du rjuka: på ein veg skal du fara imot deim; og på sju vegar skal du fly. Ei skræma vert du for kvart rike jordi rundt. 005 DEU 028 026 Til mat for fuglarne i lufti vert ditt lik, og for dei ville dyri; ingen jagar deim. 005 DEU 028 027 Egyptarsotti sender Herren yver deg, kaunar og skabb og sårke, utan lækjevon; 005 DEU 028 028 vitløysa, hjartestøkk og blindskap sender han; 005 DEU 028 029 då lyt du trivla deg fram midt i dagsens ljos, den blinde lik som all tid gjeng i myrkrer, og aldri når du målet som du stemnar mot. Plåga og plundra vert du dag for dag, og ingen finst det som kann hjelpa deg. 005 DEU 028 030 Ein annan mann tek bruri di i fang; i huset du hev bygt, fær du’kje bu; av hagen du hev stelt, fær du’kje frukt. 005 DEU 028 031 Slagta vert uksarna dine med du ser på det; men du fær ikkje smaka deira kjøt; asni vert rana frå deg, og kjem aldri att; og fienden tek sauerne - ingen hjelper deg. 005 DEU 028 032 Borni vert gjevne til eit framandt folk, og augo dine skodar det, og græt seg såre etter deim all dagen lang; men det er ingi magt i handi di. 005 DEU 028 033 Eit folk du ikkje kjenner, et upp det som du hev avla på di fedrejord, og alt som du hev vunne med ditt stræv; trælka og trådd på vert du jamt og samt. 005 DEU 028 034 Du kjem til å missa vitet av den syn som du lyt sjå for augo dine stødt. 005 DEU 028 035 Med vonde verker søkjer Herren deg, på kne og legg, frå hovud og til fot, og aldri fær du att helsa meir. 005 DEU 028 036 Deg og den kongen du set yver deg, skal Herren føra langt burt til eit folk som korkje du eller federne hev kjent; der lyt du tena andre gudar, stokk og stein; 005 DEU 028 037 ein spegel, eit ordtøke og ei spott vert du for alle folk som Herren let deg koma til. 005 DEU 028 038 På åkrarne sår du ut mykje korn, men lite er det du fær samla inn; for grashopparne gneg brodden av. 005 DEU 028 039 Vinhagar kostar du, og dyrkar deim; men aldri fær du drukke eller lagt vin; for makken et upp både blom og blad. 005 DEU 028 040 I heile landet er det oljetre; men endå fær du aldri salva deg; det kastar karten, oljetreet ditt. 005 DEU 028 041 Born fær du, men du må’kje hava deim; for dei vert hertekne og førde burt. 005 DEU 028 042 Avåtet legg seg tett på alle tre og grøda som veks upp av jordi di. 005 DEU 028 043 Den framande som bur hjå deg stig upp, høgre og høgre, yver deg, og du sig allstødt djupare og djupare. 005 DEU 028 044 Han hev so han kann låna burt til deg, men du hev inkje å låna honom; han vert til hovud, og du vert til hale. 005 DEU 028 045 Og alle desse våbønerne kjem yver deg og råmar deg, so du vert øydelagd, for di du ikkje lydde Herrens ord, og ikkje heldt hans bod og loverne han gav. 005 DEU 028 046 Og dei skal verta til eit bisn og teikn, som allstødt fylgjer deg og ætti di. 005 DEU 028 047 For di du ikkje tente Herren din med gleda og av hjartans hug den gongen du hadde flust av alt, 005 DEU 028 048 so skal du svolten, tyrst og klædelaus og aud for all ting tena fienden som Herren sender mot deg, og eit jarnok skal han leggja på din hals, til du vert kverkt. 005 DEU 028 049 Herren skal bjoda ut mot deg eit folk langt burtantil, frå verdsens ytste land; brått, liksom ørnen slær ned, kjem dei yver deg, og ikkje kann du skyna deira mål - 005 DEU 028 050 eit hardleitt folk, som ingen age hev for den som gamall er, og ingen medynk med den som er ung; 005 DEU 028 051 dei et upp alt du fær av buskapen, og all di avling, til du svelt i hel, av di dei ikkje leiver anten korn eller vin eller olje, anten kalv eller lamb, fyrr dei hev fenge øydt og snøydt deg reint. 005 DEU 028 052 Dei kringset deg i kvar ein by du hev, til dess dei høge, sterke murarne du lit på, fell i heile riket ditt; dei kringset deg i alle byarne i heile landet Gud hev gjeve deg. 005 DEU 028 053 Då skal du eta eige kjøt og blod, dei borni som din Gud hev gjeve deg, so stor ei trengsla og so hard ei naud kjem fienden til å føra yver deg. 005 DEU 028 054 Den kjælnaste og vandaste av menn skal sjå med ovundsauga på sin bror, og på si kona, som han held i fang, og på dei siste borni han hev att, 005 DEU 028 055 og ikkje nennast gjeva deim ein grand av kjøtet av dei borni som han et, av di han ingen annan ting hev att til å berga seg med i den naud og trong som fiendarne fører yver honom når dei kringset dykk i kvar borg og by. 005 DEU 028 056 Den kjælnaste og mest forvande dros som aldri baud til å setja fot på jordi for berre blautlæte og kjælenskap, ho ser med ovundsauga på sin mann, han som fekk kvila innmed hennar barm, og på sin eigen son, og dotter si, 005 DEU 028 057 og gjev deim ikkje av si etterferd, eller av det vesle barnet som ho fekk, men, snøydd for alt, et ho det sjølv i løynd, til å berga livet i den naud og trong som fiendarne fører henne i når han kringset dykk i kvar by og borg. 005 DEU 028 058 Held du’kje alle bod i denne lov, deim som stend skrivne her i denne bok, ottast du ikkje det høgheilage og agelege namnet åt din Gud, 005 DEU 028 059 skal Herren senda fæle ulukkor yver deg sjølv og yver ætti di, svære og endelause ulukkor og endelause vonde sjukdomar. 005 DEU 028 060 Egyptar-sjukarne som du er so rædd, deim skal han føra yver deg på ny, og dei skal alle hanga atti deg. 005 DEU 028 061 Og kvar ei sott og kvar ei ulukka som er unemnd i denne lovboki, skal Herren lata koma yver deg, til du er heiltupp tynt og øydelagd, 005 DEU 028 062 og de som fyrr var liksom stjernorne på himmelen i tal, skal minka burt, so de er att berre tvo, tri mann, for di du ikkje lydde Herrens bod. 005 DEU 028 063 Og liksom Herren fyrr hev gledt seg i å gjera vel mot dykk og auka dykk, so skal han sidan gleda seg når han let dykk forkomast fort og øydast ut, og de skal rykkjast upp utor det land de no vil inn i og slå under dykk. 005 DEU 028 064 Herren skal spreida dykk bland alle folk, frå heimsens eine ende og til hin; der lyt du tena avgudar, som du og federne dine aldri hev kjent til, gudar av stokk og stein, 005 DEU 028 065 og aldri fær du ro hjå desse folki, aldri finn du nokon kvilestad for foten din. Herren skal gjeva deg ei sjæl som skjelv, innsokne augo og ein visna hug; 005 DEU 028 066 då tykkjer du ditt liv heng etter eit hår; du bivrar natt og dag, og aldri er du trygg for livet ditt. 005 DEU 028 067 Kvar morgon segjer du: «Gjev det var kveld!» og vert det kveld: «Gjev det var morgon att!» Slik rædsla kjenner du i hugen din, og slik ei syn lyt augo dine sjå. 005 DEU 028 068 På skip skal Herren senda dykk attende til Egyptarland, den vegen som eg sagde deg at du aldri meir skulde sjå; der skal de verta bodne ut i mengd åt dykkar fiendar til trælar og til trælkvende, men ingen idest kjøpa dykk.» 005 DEU 029 001 Dette er ordi i den pakti som Herren let Moses gjera med Israels-sønerne i Moablandet, umfram den pakti han hadde gjort med deim ved Horeb. 005 DEU 029 002 Moses kalla i hop heile Israel, og sagde til deim: «De såg det for augo dykkar alt det som Herren gjorde i Egyptarland med Farao og alle mennerne og heile landet hans, 005 DEU 029 003 med eigne augo såg de dei svære plågorne, dei store teikni og underi. 005 DEU 029 004 Men endå hev Herren ikkje fenge gjeva dykk vit til å skyna eller augo til å sjå eller øyro til å høyra med. 005 DEU 029 005 «Eg førde dykk fyrti år i øydemarki, » segjer Herren; «klædi dykkar vart ikkje utslitne, og skoen sleitst ikkje undan foten din. 005 DEU 029 006 Ikkje hadde de brød å eta, og ikkje vin eller anna sterkt å drikka; for eg vilde de skulde sjå at eg, Herren, er dykkar Gud.» 005 DEU 029 007 So kom de hit til dette landet, og Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan, kom imot dykk og baud ufred, men me slo deim, 005 DEU 029 008 og tok landet deira, og let rubenitarne og gaditarne og den halve Manasse-ætti få det til odel og eiga. 005 DEU 029 009 So kom då i hug å halda dykk etter kvart ord i denne pakti, so de fer visleg åt i alt det de gjer! 005 DEU 029 010 Her stend de i dag alle framfor Herrens åsyn, hovdingarne dykkar, ætterne, styresmennerne og formennerne, kvar mann i Israel, 005 DEU 029 011 borni og konorne dykkar, og dei framande i lægret, både vedhoggaren og vatsberaren, 005 DEU 029 012 og skal ganga inn i sambandet med Herren, dykkar Gud, og den pakti han gjer med dykk i dag; 005 DEU 029 013 for i dag vil han gjera deg til sitt folk, og sjølv vil han vera din Gud, soleis som han hev sagt deg, og soleis som han hev lova federne dine, Abraham og Isak og Jakob. 005 DEU 029 014 Og ikkje berre med dykk gjer han dette sambandet og denne pakti, 005 DEU 029 015 men både med deim som i dag stend her med oss for Herrens åsyn, og med deim som ikkje er her hjå oss i dag. 005 DEU 029 016 For de minnest vel at me budde i Egyptarlandet, og at me for fram millom alle dei folki de veit. 005 DEU 029 017 Og de såg dei ufysne styggetingi av stokk og stein, av sylv og gull, som dei hadde til gudar. 005 DEU 029 018 Lat det då ikkje finnast hjå dykk mann eller kvinna, ætt eller ættgrein som i dag vender hjarta sitt burt frå Herren, vår Gud, og gjeng av og tener gudarne åt desse folki! Lat det’kje finnast nokon som er rot til trollber og malurt, 005 DEU 029 019 og som tenkjer med seg, når han høyrer ordi i denne pakti: «Eg er like sæl; det gjeng meg like godt, um eg trassar og fer etter min eigen hug!» For slike kjem til å føra ulukka yver bygd og by. 005 DEU 029 020 Herren skal aldri gjeva deim til. Herrens vreide og harm skal loga imot deim som ein eld, og alle dei våbøner som er skrivne i denne boki, skal kvila på deim. Herren skal rydja namnet deira ut or verdi. 005 DEU 029 021 Herren skal skilja deim ut frå alle Israels ætter, og det skal ganga deim so ille som spått er i alle våbønerne i den pakti som er skrivi i denne lovboki. 005 DEU 029 022 Og når dei komande ætter, borni som veks upp etter dykk, og den framande som kjem frå eit land langt burte, ser dei ulukkor som hev råma dette landet, og dei sjukdomar som Herren hev heimsøkt det med, 005 DEU 029 023 ser heile marki strådd med svåvel og salt, og uppbrend so ho ikkje kann såast og ingen ting gjeva av seg, og det ikkje kann veksa gras på henne - som den gongen Sodoma og Gomorra og Adma og Sebojim vart lagde i øyde, dei byarne som Herren gjorde ende på i sin vreide og harm - 005 DEU 029 024 då kjem dei til å spyrja, alle kjem til å spyrja: «Kvi hev Herren fare soleis åt med dette landet? Kva var det som valda denne svære vreideselden?» 005 DEU 029 025 Og dei fær til svar: «Det var av di dei braut pakti som Herren, fedreguden deira, gjorde med deim då han henta deim ut or Egyptarlandet, 005 DEU 029 026 og av di dei gjekk av og tente andre gudar, og bad til deim, gudar som dei ikkje kjende, og som han ikkje hadde gjeve deim lov til å dyrka. 005 DEU 029 027 Difor loga Herrens vreide upp imot dette landet, so han let alle dei våbøner koma yver det som er skrivne i denne boki. 005 DEU 029 028 Han rykte deim upp or landet deira i harm og vreide og græe, og slengde deim burt til eit anna land, og der hev dei lote vera til denne dag.» 005 DEU 029 029 Det dulde høyrer Herren, vår Gud, til, men det som er openberra, gjeld for oss og borni våre i all æva; di skal me halda alle bodi i denne lovi. 005 DEU 030 001 Når då alt dette kjem yver deg, velsigningi og våbøni som eg no hev lagt fyre deg, og du tek det til hjarta i dei framande landi som Herren, din Gud, hev drive deg burt til, 005 DEU 030 002 og du so vender um til Herren, din Gud, og lyder honom av heile ditt hjarta og heile din hug i alt det eg segjer med deg i dag, både du og borni dine, 005 DEU 030 003 då skal Herren, din Gud, ynkast yver deg og venda lagnaden din, og sanka dykk i hop att or alle dei landi som han hadde spreidt dykk utyver. 005 DEU 030 004 Um de so var burtstøytte til verdsens ende, so skal Herren, dykkar Gud, samla dykk og henta dykk derifrå. 005 DEU 030 005 Han skal føra deg heim att til det landet federne dine hev ått, og du skal få eiga det, og han skal gjera vel mot deg, og auka dykk, so de vert endå mannsterkare enn federne dykkar. 005 DEU 030 006 Og han skal gjeva deg og ætti di ein ny og skir hug, so du elskar Herren, din Gud, av heile ditt hjarta og heile di sjæl, og då skal du få liva. 005 DEU 030 007 Då skal Herren, din Gud, lata alle desse våbønerne koma yver fiendarne dine og yver deim som hev hata og sete etter deg; 005 DEU 030 008 og du skal på nytt lag lyda Herren, din Gud, og halda alle bodi hans, som eg lærer deg i dag. 005 DEU 030 009 Og Herren, din Gud, skal velsigna deg i alt du tek deg til; du skal hava lukka både med born og buskap og avling, so du vert sæl; for Herren skal då gleda seg yver deg og gjera vel imot deg, liksom han fyrr gledde seg yver federne dine, 005 DEU 030 010 so sant du lyder Herren, din Gud, og held bodi og fyresegnerne hans, alt det som er skrive denne lovboki, og so sant du vender um til Herren, din Gud, av heile ditt hjarta og heile din hug. 005 DEU 030 011 For dette bodet, som eg legg fyre deg i dag, det er ikkje for høgt for deg, og ikkje for langt burte; 005 DEU 030 012 det er ikkje uppi himmelen, so du lyt segja: «Kven vil fara upp til himmelen og henta det, og lata oss få høyra det, so me kann liva etter det?» 005 DEU 030 013 Og det er ikkje på hi sida av havet, so du lyt segja: «Kven vil fara yver havet og henta det åt oss, so me kann få høyra det og liva etter det?» 005 DEU 030 014 Bodet er deg næmare enn so: det er i din eigen munn og i ditt eige hjarta, so du vel kann liva etter det. 005 DEU 030 015 Sjå, i dag legg eg fram for deg livet og det gode, og dauden og det vonde. 005 DEU 030 016 Gjer du som eg segjer med deg i dag, elskar du Herren, din Gud, og gjeng på hans vegar, og held bodi og fyresegnerne og loverne hans, då skal du liva og veksa, og Herren, din Gud, skal velsigna deg i det landet du kjem til å eiga. 005 DEU 030 017 Men vender du hugen din burt, og ikkje vil lyda, og let du deg lokka til å dyrka andre gudar og tena deim, 005 DEU 030 018 so segjer eg dykk i dag beint ut at de skal verta utrudde; de skal ikkje få liva lenge i det landet de no fer yver til og skal leggja under dykk. 005 DEU 030 019 Himmel og jord tek eg i dag til vitne på at eg hev lagt fram for deg liv og daude, velsigning og våbøn! Vel då livet, so skal du få liva, både du og ætti di! 005 DEU 030 020 Elska Herren, din Gud, og lyd bodi hans, og haldt deg til honom! for då vinn du livet, og når ein høg alder, og fær bu i det landet som Herren lova federne dine, Abraham og Isak og Jakob.» 005 DEU 031 001 Og Moses gjekk fram, og tala til heile Israel, 005 DEU 031 002 og sagde desse ordi: «No er eg hundrad og tjuge år gamall; eg er ikkje so nøytug som eg hev vore, og Herren hev sagt meg at eg ikkje skal koma yver Jordanåi. 005 DEU 031 003 Herren, din Gud, vil sjølv ganga fyre deg; han vil rydja ut desse folki for deg, og du skal leggja under deg landet deira; men Josva skal føra deg yver, soleis som Herren hev sagt. 005 DEU 031 004 Og Herren skal gjera med deim som han gjorde med Sihon og Og, amoritarkongarne, då han rudde deim ut, og lagde landet deira i øyde. 005 DEU 031 005 Han skal gjeva deim i dykkar magt, og de skal fara med deim i eitt og alt soleis som eg hev sagt dykk. 005 DEU 031 006 Ver sterke og djerve! Ræddast ikkje, og skjelv ikkje for deim! For Herren, din Gud, gjeng sjølv med deg; han vil ikkje sleppa deg, og ikkje slå handi av deg.» 005 DEU 031 007 Og Moses kalla Josva åt seg, og sagde til honom, medan heile Israel stod ikring: «Ver sterk og stød! for du skal føra dette folket inn i det landet som Herren hev lova federne deira, og du skal hjelpa deim til å vinna det. 005 DEU 031 008 Og Herren skal sjølv ganga fyre deg; han skal vera med deg. Han skal ikkje sleppa deg, og ikkje slå handi av deg. Du skal ikkje ræddast og ikkje fæla!» 005 DEU 031 009 So skreiv Moses upp denne lovi, og gav henne til prestarne, Levi-sønerne, dei som bar Herrens sambandskista, og til alle styresmennerne i Israel, 005 DEU 031 010 og sagde til deim: «Kvart sjuande år, i ettergjevingsåret, når de held lauvhyttehelg, 005 DEU 031 011 og heile Israel møter fram for Herrens åsyn på den staden han hev valt seg ut, då skal du lesa upp denne lovi for Israels-lyden. 005 DEU 031 012 Heile folket skal de kalla i hop, både menner og kvende og born og dei framande som bur innan portane dykkar, so dei fær høyra lovi og kann læra å ottast Herren, dykkar Gud, og koma i hug å halda alle desse bodi. 005 DEU 031 013 Og borni deira, som ikkje kjenner bodi, lyt og få høyra deim, so dei kann læra å ottast Herren, dykkar Gud, so lenge de liver i det landet de no fer yver til og skal leggja under dykk.» 005 DEU 031 014 Og Herren sagde til Moses: «No lid det til at du skal fara or verdi; kalla Josva hit, og stig fram åt møtetjeldet, både du og han, so skal eg segja honom fyre kva han skal gjera.» So gjekk Moses og Josva fram åt møtetjeldet, og vart standande der. 005 DEU 031 015 Då synte Herren seg for deim i ein skystopul, og skystopulen stod i tjelddøri. 005 DEU 031 016 Og Herren sagde til Moses: «Når du kviler hjå federne dine, då kjem dette folket til å halda seg med avgudarne i det landet dei skal til; dei kjem til å venda seg ifrå meg, og brjota den pakti eg hev gjort med deim. 005 DEU 031 017 Den dagen skal harmen min loga upp; eg skal venda meg frå deim, og løyna andlitet mitt for deim; dei skal tynast burt, og koma i stor naud og ulukka. Då skal dei segja: «Det er visst av di vår Gud ikkje er hjå oss, at desse ulukkorne kjem yver oss.» 005 DEU 031 018 Men endå skal eg løyna andlitet mitt, for di dei hev gjort so mykje vondt og vendt seg til andre gudar. 005 DEU 031 019 Skriv no upp denne songen! Lat Israels-borni læra honom, og legg honom i munnen deira! Han skal vera meg til eit vitnemål imot deim. 005 DEU 031 020 For no fører eg deim inn i det landet eg lova federne deira, der som mjølki og honningen fløymer; men når dei hev ete seg mette og feite, kjem dei til å venda seg til andre gudar og tena deim, og vanvyrda meg, og brjota sambandet med meg. 005 DEU 031 021 Når då mange ulukkor møter deim, og dei kjem i stor vande og naud, då skal denne songen ljoda som eit vitnemål for øyro deira; han skal ikkje vera gløymd hjå deim som etter kjem, og ikkje døy på munnen deira. For eg veit kva tankar dei gjeng med alt no, fyrr eg hev ført deim inn i det landet eg lova deim.» 005 DEU 031 022 Same dagen skreiv Moses upp denne songen, og let Israels-sønerne læra honom. 005 DEU 031 023 Og Herren sagde til Josva Nunsson: «Ver sterk og stød! For du skal føra Israels-sønerne inn i det landet eg hev lova deim, og eg skal vera med deg.» 005 DEU 031 024 Då Moses hadde skrive inn i ei bok alle ordi i denne lovi, heilt til endes, 005 DEU 031 025 so sagde han til levitarne som bar Herrens sambandskista: 005 DEU 031 026 «Tak denne lovboki og legg henne ned innmed sambandskista åt Herren, dykkar Gud; der skal ho liggja og vera eit vitne imot dykk. 005 DEU 031 027 For eg veit kor tråssuge og stride de er. Hev de’kje alt no, medan eg liver og er hjå dykk, vore ulyduge mot Herren! Korleis vil det då verta når eg er burte? 005 DEU 031 028 Kalla no i hop alle styresmennerne fot ætterne dykkar og alle formennerne, so vil eg kveda desse versi for deim, og taka himmelen og jordi til vitne mot deim. 005 DEU 031 029 For eg veit vel at når eg er burte, kjem de til å forsynda dykk storleg, og taka utav den vegen eg hev synt dykk; men ulukka skal koma yver dykk fyrr leidi lyktar, når de gjer det som Herren mislikar og argar honom upp med framferdi dykkar.» 005 DEU 031 030 So kvad Moses dette kvædet frå ende til annan, for heile Israels-lyden: 005 DEU 032 001 «Høyr himmel, på meg, med eg talar, lyd du jord, på ordi frå min munn! 005 DEU 032 002 Som regnet rislar mitt kvæde, som doggi dryp mine ord, som skurer på grønan grode, som el på urter og gras; 005 DEU 032 003 For Herrens namn vil eg prisa; høgt love de Herren, vår Gud! 005 DEU 032 004 Eit fjell er han, stød i si framferd; for rett fylgjer alle hans fet - ein trufast Gud og truverdig; rettferdig og rettvis er han. 005 DEU 032 005 Men borni hans dei var’kje hans born; dei synda imot ham stygt, seg sjølve til skam og vanæra, ei rang og svikefull ætt. 005 DEU 032 006 Er det soleis de løner Herren, du dårlege, fåvise folk! Er’kje han din far og din fostrar? Han laga deg og gav deg liv. 005 DEU 032 007 Hugs etter ævordoms dagar, gransk åri, ætt etter ætt! Spør far din, han gjev deg fråsegn, dine gamle, av deim fær du grein. 005 DEU 032 008 Då den Høgste skifte ut heimen, og gav folki eiga og arv, då manneborni vart skilde og spreidde til kvar sin stad, då laga han landskili etter talet på Israels lyd; 005 DEU 032 009 For Herrens folk er hans odel, Jakob er hans eiga og arv. 005 DEU 032 010 Han fann han på aude viddi, med det ylte i villande heid; han verna han, og han vakta han vart, som ein augnestein. 005 DEU 032 011 Som ørnen vekkjer sitt elde, og yver ungarne sviv, so breidd’ han ut flogfjørern’ sine, og bar han uppå sin veng. 005 DEU 032 012 Det var Herren eine som førd’ han; ingen framand gud fylgde med. 005 DEU 032 013 Då for du fram yver høgdern’, fekk eta av landsens avl; utor berget tappa du honning, og olje or hardaste stein; 005 DEU 032 014 søtrjomen og sauemjølki saup du; lambe- og verefeitt, kjøt av uksar i Basan alne åt du og ungbukkekjøt, attåt feitaste kveitemergen, og druveblod drakk du, vin. 005 DEU 032 015 Jesjurun vart feit, og slo bakut, feit vart han, foreten og stinn; han skaut ifrå seg sin skapar, mismætte sitt frelsande fjell. 005 DEU 032 016 Dei arga han med avgudar, med ufryskje harma dei han. 005 DEU 032 017 Dei blota til vonde vette, til gudar dei vankjende fyrr, nye og nyst uppkomne, som federne ikkje visst’ um. 005 DEU 032 018 Du ansa ikkje fjellet, ditt upphav, du gløymde din skapar og Gud. 005 DEU 032 019 Og Herren såg det, og støytte deim burt ifrå seg, sine born; 005 DEU 032 020 og i sin harm sagde han dette: «Eg skal løyna mitt andlit for deim; eg undrast korleis det vil ganga, undrast kva ende dei fær; for dei er ei ætt av uvyrdor, born som ein aldri kann tru. 005 DEU 032 021 Dei arga meg upp med u-gudar, eggja meg med sine skrymt; eg skal eggja deim med eit u-folk, ei uvitug heidningeborg. 005 DEU 032 022 For ein eld er kveikt av min ande, og logar til djupt under jord; han øyder grunnen og grøda og fatar i fastaste fjell. 005 DEU 032 023 Eg skal sanka i hop ulukkor og sleppa nedyver deim; kvar ei pil eg hev i mi eiga skal eg skjota av imot deim. 005 DEU 032 024 Når svolt og svidande sotter hev soge mergen or deim, sender eg mot deim udyrtonni og eitr av krjupande orm. 005 DEU 032 025 Ute herjar den kalde odden, og inne rædsla og støkk, tyner sveinar og tynar møyar, sylvherde og sugarborn. 005 DEU 032 026 Eg hadde vilja blåse deim burt, so ingen mintest deim meir, 005 DEU 032 027 ottast eg ikkje min eigen harm, når uvenern’ tydde det rangt, når valdsmennern’ sagde: «Stor er vår magt, dette er ikkje Herrens verk.»» 005 DEU 032 028 For dei er eit folk forutan visdom; dei vantar båd’ klokskap og vit. 005 DEU 032 029 Var det vit i deim, vara dei seg; for då visste dei kvar det bar av. 005 DEU 032 030 Koss kunde ein mann elta tusund, og tvo slå ti tusund på flog, hadd’ ikkje hjelpi gjenge frå deim og Herren gjeve deim upp? 005 DEU 032 031 For deira vern er’kje som vår vern; det vitnar fienden sjølv. 005 DEU 032 032 I Sodoma voks deira vintre, skaut upp av Gomorras grunn; druvorn’ dei ber, det er trollber, og beisk er kvar einaste krans; 005 DEU 032 033 Vinen av deim er orme-eiter og øgjeleg drakefraud. 005 DEU 032 034 «Ligg’kje dette gøymt i mi stova, forsegla i mine skrin? 005 DEU 032 035 Eg råder for hemn og for attgjeld når foten deira skrid ut. Alt lid det mot undergangsdagen, og forloga deira kjem fort.» 005 DEU 032 036 Sine tenarar tykkjer Gud synd um, og tek deira sak i si hand, når han ser det er ende på magti og ute med gamall og ung. 005 DEU 032 037 Han spør: «Kvar tru er deira gudar, den hjelpi dei trygde seg til, 005 DEU 032 038 som slauk deira slagtofferfeita, og saup deira drykkoffervin? - Bed dei reinsa seg og dykk berga, bed deim vera vervegg for dykk! 005 DEU 032 039 Ser de no at eg er sjølv eine: Det er ingen Gud utan eg! Eg drep, og eg vekkjer til live, eg helseslær og eg gjer heil; og ingen i vide verdi kann fria dykk or mitt vald. 005 DEU 032 040 Sjå, eg lyfter handi mot himmelen: So visst eg hev ævelegt liv: 005 DEU 032 041 Hev eg slipa det ljonande sverdet, og stend med domen i hand, tek eg hemn yver deim som meg hatar, valdsmannen fær det han er verd. 005 DEU 032 042 Med kjøt vert sverdet mitt metta, mine piler drukne av blod - blodet av falne og fangar, av fiendehovdingen sjølv.» 005 DEU 032 043 Love hans tenarar, lydar! Hemna vil han deira blod; mot valdsmannen vender han våpni, og løyser sitt land og sin lyd.» 005 DEU 032 044 Då Moses hadde kvede alle versi i denne songen for folket, han og Hosea Nunsson, 005 DEU 032 045 og hadde tala alle desse ordi til heile Israel, 005 DEU 032 046 so sagde han til deim: «Agta no vel på alle dei ordi eg lysar for dykk i dag, so de kann læra borni dykkar å halda alle bodi i denne lovi og liva etter deim! 005 DEU 032 047 For dette er ikkje noko tomt ord, som ikkje gjeld for dykk; livet dykkar ligg i dette ordet, og held de dykk etter det, so skal de få liva lenge i det landet de no fer yver til og skal leggja under dykk.» 005 DEU 032 048 Denne same dagen tala Herren til Moses, og sagde: 005 DEU 032 049 «Stig upp på Abarimfjellet her, på Nebotinden, som ligg i Moablandet, midt for Jeriko, so skal du få skoda Kana’ans-landet, som eg gjev Israels-borni til eigedom, 005 DEU 032 050 og der uppå fjellet skal du døy og fara til federne dine, soleis som Aron, døydde på Horfjellet og for til federne sine, 005 DEU 032 051 for di de ikkje for ærleg fram mot meg millom Israels-sønerne ved Meribakjelda i Kades i Sinøydemarki, og ikkje synte Israels-sønerne allmagti mi. 005 DEU 032 052 Du skal få sjå landet framfyre deg, men inn skal du ikkje koma i det landet som eg vil gjeva Israels-sønerne.» 005 DEU 033 001 Dette er den velsigningi som gudsmannen Moses lyste yver Israels-sønerne fyrr han døydde. 005 DEU 033 002 Han kvad: «Herren frå Sinai kom, steig upp for oss ifrå Se’ir, skein ifrå Parans heid, gjekk fram or dei heilage herar, og strålar frå handi hans strøymde. 005 DEU 033 003 Ja, han elskar ætterne høgt, og vel sine heilage vardar; dei flokkar seg kring hans fot, dei lyder trutt på hans tale. 005 DEU 033 004 Moses lærd’ oss ei lov, ein arv for lyden åt Jakob; 005 DEU 033 005 og Jesjurun kåra ein konung, då hovdingarn’ slo seg i hop, og Israels-ætterne eintest. 005 DEU 033 006 «Lat Ruben liva og aldri døy ut, um mennern’ hans ikkje er mange!» 005 DEU 033 007 Og um Juda kvad han dette: «Høyr, Herre, ropi frå Juda, og før han heim til sitt folk, som han strider veldeleg fyre; ver imot valdsmenn hans hjelp!» 005 DEU 033 008 Og um Levi kvad han: «Ditt «ljos» og «di sanning» gjev lyden åt den som hev vore deg lydug, han som du røynde i Massa, og rengdest med ved Meriba! 005 DEU 033 009 Dei segjer um far sin og mor si: «Eg hev ikkje sett desse folki; » dei bryr seg ikkje um brødern’ og kjendest ikkje ved borni, men agtar på ordi dine, og gøymer di pakt i sitt hjarta. 005 DEU 033 010 Dei lærer Jakob di lov og Israels lyd dine bod, dei legg røykjelse for ditt andlit, og offerfe på ditt altar. 005 DEU 033 011 Velsigna, herre, hans velde, hav hugnad i alt hans verk! Brjot ryggen på deim som renn på han, so dei aldri vinn reisa seg meir!» 005 DEU 033 012 Um Benjamin kvad han: Hjartebarnet åt Herren hev seg so trygg ei heim han kviler imillom hans herdar; stødt held Gud si hand yver han.» 005 DEU 033 013 Og um Josef kvad han: «Med doggi, dyre himmelgåva, velsignar Herren landet hans, med vatn utor det store djupet, som gøymt innunder jordi ligg. 005 DEU 033 014 Med alt det beste soli el, med frukti månarne driv fram. 005 DEU 033 015 Alt godt ifrå dei gamle fjelli, alt hævt frå ævelege haug, 005 DEU 033 016 alt gjævt og gildt som fyller jordi, hans blida som i klungeren bur, det kome yver Josefs hovud, det kryne kvervelen åt han, som konung er bland sine brøder! 005 DEU 033 017 Ovgild er hans frumborne ukse! hans horn er som uruksehorn; med deim stangar han alle folki til verdsens ytste endemark. Det er Efraims store herar, det er Manasses sterke hop.» 005 DEU 033 018 Og um Sebulon kvad han: «Gled deg, Sebulon, i di utferd, og du Issakar, i ditt tjeld! 005 DEU 033 019 Til fjellet bed dei folki koma - rettuge forner ber dei fram; for utor sjøen syg dei rikdom og skattar gøymd’ i havsens sand. 005 DEU 033 020 Og um Gad kvad han: «Lova vere han som gav Gad romt land! Der ligg han og lurer som løva og riv sund herdar og hovud. 005 DEU 033 021 Han såg seg ut fyrste luten, etla åt den som var førar, so for han fram fyre folket, og saman med Israels-sønern’ gjord’ han alt det Herren sa fyre, alt det som var rett i Guds augo.» 005 DEU 033 022 Og um Dan kvad han: «Dan er ein løveunge lik som ifrå Basan byksar fram.» 005 DEU 033 023 Og um Naftali kvad han: «Naftali, metta med nåde og nørd med Herrens velsigning, søk landet ditt sud med sjøen!» 005 DEU 033 024 Og um Asser kvad han: «Sælaste sonen vert Asser, bestebarn bland sine brøder; i olje fær han duppa foten. 005 DEU 033 025 Av kopar og jarn er ditt lås, og di kvild so lang som ditt liv!» 005 DEU 033 026 Det finst ingen som Gud, Jesjurun! Han fer deg til hjelp yver himmelen og ek i si allmagt på skyerne. 005 DEU 033 027 Ei borg er den eld’-gamle Gud; hit ned når hans evige arm. Dine uvener driv han burt, og segjer åt deg: «Øyd ut!» 005 DEU 033 028 So bur då Israel trygt, og Jakobs-ætti åleine, i eit land fullt av druvor og korn, og doggi dryp frå hans himmel! 005 DEU 033 029 Å, Israel, kor du er sæl! Kven er vel som du? - eit folk som hev Herren til frelsar, din verjande skjold og ditt velduge sverd! Sjå, fiendarne smeikjer for deg, med du yver høgderne deira skrid fram!» 005 DEU 034 001 So gjekk Moses frå Moabmoarne upp på Nebo, som er den høgste tinden på Pisgafjellet, og ligg midt for Jeriko, og Herren synte honom heile landet: Gilead alt til Dan, 005 DEU 034 002 og heile Naftali og Efraims- og Manasselandet, og heile Judalandet radt til Vesterhavet, 005 DEU 034 003 og Sudlandet og Jordan-kverven, dalen kring Jeriko, som dei kallar Palmebyen, alt til Soar; 005 DEU 034 004 Og Herren sagde til honom: «Dette er det landet eg lova Abraham og Isak og Jakob at eg vilde gjeva ætti deira. No hev du set det for augo dine, men sjølv skal ikkje få koma dit.» 005 DEU 034 005 So døydde Moses, Herrens tenar, der i Moablandet, som Herren hadde sagt. 005 DEU 034 006 Han jorda honom i dalen midt for Bet-Peor, i Moablandet, og ingen hev til denne dag visst um gravi hans. 005 DEU 034 007 Moses var hundrad og tjuge år gamall då han døydde; men endå hadde han ikkje dimst på syni eller veikna i åndi. 005 DEU 034 008 Israels-sønerne gret yver honom på Moabmoarne i tretti dagar; då fyrst var det ende på syrgjehøgtidi. 005 DEU 034 009 Moses hadde lagt henderne på Josva, son åt Nun, so han og var full av visdomsånd, og Israels-sønerne lydde honom, og gjorde som Herren hadde sagt med Moses. 005 DEU 034 010 Men aldri sidan steig det fram i Israel ein profet som Moses, som var so vel kjend med Herren at dei talast ved andlit til andlit. 005 DEU 034 011 Kom i hug alle dei teikn og under Herren sette honom til å gjera i Egyptarland med Farao og alle mennarne og heile landet hans, 005 DEU 034 012 og kom i hug alle dei store verk og agelege gjerningar han gjorde for augo åt heile Israel! # # BOOK 006 JOS Joshua Josvas 006 JOS 001 001 Då Moses, Herrens tenar, var slokna, då tala Herren soleis til Josva Nunsson, fylgjesveinen hans: 006 JOS 001 002 «Moses, tenaren min, er slokna. Gjer deg no reidug og far med alt dette folket yver Jordanåi til det landet som eg vil gjeva Israels-sønerne! 006 JOS 001 003 Kvar staden de set foten på, gjev eg dykk, soleis som eg sagde med Moses: 006 JOS 001 004 Frå øydemarki og Libanon der nord til Storelvi, Eufrat, yver heile Hetitarlandet, alt til det store havet der soli glader, skal riket dykkar nå. 006 JOS 001 005 I alle dine livedagar, skal ingen vera mann til å standa seg mot deg. Eg skal vera med deg, liksom eg var med Moses; aldri skal eg sleppa deg og aldri forlata deg. 006 JOS 001 006 Ver sterk og stød! For du skal hjelpa dette folket til å vinna det landet som eg lova federne deira å gjeva deim. 006 JOS 001 007 Ver du berre retteleg sterk og stød, so du aldri gløymar å halda deg etter heile den lovi som Moses, tenaren min, lærde deg! Vik ikkje av ifrå den, korkje til høgre eller vinstre! Då kjem du til å stella deg visleg i all di ferd. 006 JOS 001 008 Hav allstødt denne lovi på tunga, og grunna på henne natt og dag, so du kjem i hug å liva etter alt det som der stend skrive! Då skal du hava lukka med deg på vegarne dine; for då fer du visleg fram. 006 JOS 001 009 Du veit eg hev sagt deg at du skal vera sterk og stød, ikkje ræddast og ikkje fæla; for Herren, din Gud, er med deg, kvar du fær.» 006 JOS 001 010 Då tala Josva til formennerne for lyden og sagde: 006 JOS 001 011 «Gakk kring i lægret og seg so til folket: «No lyt de laga til ferdakost åt dykk: for um tri dagar skal de fara yver Jordan, so de kann koma inn og eigna til dykk det landet som Herren, dykkar Gud, vil gjeva dykk!»» 006 JOS 001 012 Og til rubenitarne og gaditarne og helvti av Manasse-ætti tala han so: 006 JOS 001 013 «Kom i hug kva Moses, Herrens tenar, sette dykk fyre då han sagde: «Herren, dykkar Gud, vil at de skal koma til ro; difor gjev han dykk dette landet.» 006 JOS 001 014 No skal konorne og borni dykkar og bufeet verta verande i det landet som Moses gav dykk austanfor Jordan; men sjølve lyt de, so mange av dykk som er fullgode stridsmenner, fara herbudde fyre brørne dykkar og hjelpa deim, 006 JOS 001 015 til dess Herren let deim og koma til ro liksom de, og dei hev eigna til seg det landet som Herren, dykkar Gud, vil gjeva deim; då skal de fara heim att og busetja dykk i dykkar eige land, det som Moses, Herrens tenar, gav dykk her på austsida av Jordan.» 006 JOS 001 016 Då svara dei Josva so: «Alt du hev sagt til oss, skal me gjera, og kvar du sender oss, skal me ganga. 006 JOS 001 017 Liksom me lydde Moses i alle ting, soleis vil me og lyda deg, berre Herren, din Gud, er med deg, som han var med Moses. 006 JOS 001 018 Den som set seg upp imot bodi dine og ikkje lyder deg i alt du segjer han fyre, han skal døy. Ver du berre sterk og stød!» 006 JOS 002 001 Josva Nunsson sende i løynd tvo spæjarar ut frå Sittim, og sagde til deim: «Tak av stad, og sjå dykk um i landet, helst i Jeriko!» So for dei i veg, og då dei kom fram, gjekk dei inn til ei skjøkja som heitte Rahab, og der fekk dei hus. 006 JOS 002 002 Då vart det sagt kongen i Jeriko at nokre israelitiske menner var komne der um kvelden og vilde spæja ut landet. 006 JOS 002 003 So sende kongen bod til Rahab, og sagde: «Kom fram med dei mennerne som er komne til deg, og som du hev lånt hus! Dei vil spæja ut heile landet; det er det dei er komne for.» 006 JOS 002 004 Men kvinna tok og løynde båe mennerne, og so sagde ho: «Ja, det er fulla so at det kom nokre menner til meg, men eg visste ikkje kvar dei var ifrå; 006 JOS 002 005 og i skumingi, då porten skulde stengjast, tok dei ut att; eg veit ikkje kvar dei for av. Nøyt dykk og set etter deim, so tek de deim nok att!» 006 JOS 002 006 Dette sagde ho; men ho hadde sjølv fylgt deim upp på taket, og løynt deim under noko lin som ho hadde breidt utyver der. 006 JOS 002 007 So tok kongsmennerne ut, og sette etter deim på vegen til Jordan, burtåt vadi; og porten vart stengd med same dei var farne. 006 JOS 002 008 Fyrr ferdamennerne hadde lagt seg til å sova, kom Rahab upp på taket 006 JOS 002 009 og sagde til deim: «Eg veit at Herren hev gjeve dykk dette landet. For dykkar skuld hev det kome ein otte yver oss, og alle som bur her i landet, er so rædde dykk at dei skjelv. 006 JOS 002 010 For me hev fenge spurt at Herren turka ut Sevhavet framfyre dykk då de for frå Egyptarland, og me hev høyrt kva de gjorde med båe amoritarkongarne på hi sida Jordan, Sihon og Og, dei som de bannstøytte. 006 JOS 002 011 Då me høyrde det, kolna me all igjenom, so rædde vart me, og no finst det ingen meir som hev hug til å møta dykk; for Herren, dykkar Gud, han er Gud både uppi himmelen og nedpå jordi. 006 JOS 002 012 So sver meg no ved Herren, at sidan eg hev gjort vel imot dykk, so skal de gjera vel mot folket mitt, og gjev med trygd for 006 JOS 002 013 at de vil spara foreldri og syskini mine og alt husfolket deira, og berga livet vårt!» 006 JOS 002 014 Då sagde mennerne: «Med vårt eige liv skal me svara for livet dykkar, so sant de ikkje let nokon få vita kva ærend me fer i; og når Herren gjev oss dette landet, so skal me vera trugne og gjera vel mot deg.» 006 JOS 002 015 So fira ho deim med eit reip ned frå vindauga; for ho budde attmed bymuren, og huset hennar gjekk i eitt med muren. 006 JOS 002 016 Og ho sagde til deim: «Far no til fjells, so de ikkje møter deim som leitar etter dykk, og haldt dykk løynde der i tri dagar, til dei kjem att; sidan kann de fara kvar de vil.» 006 JOS 002 017 Då sagde mennerne til henne: «Gjer du ikkje som me no segjer, so held me oss for løyste frå den eiden du let oss sverja: 006 JOS 002 018 Når me kjem inn i landet, skal du binda denne raude snori i vindauga som du fira oss ned frå, og so skal du samla foreldri og brørne dine og alt skyldfolket ditt i huset hjå deg. 006 JOS 002 019 Gjeng då nokon ut or husdøri di, so er det hans eigi skuld um han vert drepen, og me er skuldlause; men vert det lagt hand på nokon av deim som er i huset hjå deg, so skal me svara for livet hans. 006 JOS 002 020 Og talar du til nokon um ærendi vår, so er me og løyste frå den eiden du tok av oss.» 006 JOS 002 021 «Det skal vera som de segjer, » svara ho. So bad ho farvel med deim, og dei gjekk. Sidan batt ho den raude snori i vindauga. 006 JOS 002 022 Dei gjekk til dei kom upp i fjellet; der heldt dei seg i tri dagar, til dei som hadde sett etter deim, var attkomne; dei hadde leita etter heile vegen, men ingen funne. 006 JOS 002 023 So tok dei tvo ferdamennerne på heimvegen og gjekk ned frå fjellet, og sette yver elvi, og kom til Josva Nunsson, og sagde frå um alt det som hadde hendt deim. 006 JOS 002 024 «Herren hev gjeve heile landet i våre hender, » sagde dei til Josva, «og alle som bur der, er so rædde oss at dei skjelv.» 006 JOS 003 001 Morgonen etter reis Josva tidleg upp, og tok ut frå Sittim med alle Israels-folket; og dei kom til Jordan, og var der um natti, fyrr dei gjekk yver. 006 JOS 003 002 For då tri dagar var lidne, gjekk formennerne kring i lægret 006 JOS 003 003 og tala soleis til folket: «Når de ser sambandskista åt Herren dykkar Gud, og Levi-prestarne som ber henne, so skal de fara av stad, og fylgja etter henne, 006 JOS 003 004 so de kann vita kva leid de skal taka; for den vegen hev de ikkje fare fyrr. Men det lyt vera eit godt stykke millom dykk og sambandskista, tvo tusund alner på lag; kom henne ikkje for nær!» 006 JOS 003 005 So sagde Josva til folket: «Helga dykk no! for i morgon vil Herren gjera underfulle ting imillom dykk.» 006 JOS 003 006 Og til prestarne sagde han: «Tak sambandskista og far fram fyre folket!» So tok dei sambandskista og gjekk fyre folket. 006 JOS 003 007 Og Herren sagde til Josva: «I dag vil eg taka til og gjera deg stor framfor augo åt heile Israel, so dei skal sjå at eg er med deg, liksom eg var med Moses. 006 JOS 003 008 Seg no du so til prestarne som ber sambands: «Når de kjem heilt nedåt Jordan, skal de verta standande der, nedmed åi!»» 006 JOS 003 009 Då sagde Josva til Israels-sønerne: «Kom og høyr ordi frå Herren, dykkar Gud! 006 JOS 003 010 Dette», sagde Josva, «skal de hava til merke på at den livande Gud er midt imillom dykk, og at han skal driva burt for dykk både kananitarne og hetitarne og hevitarne og perizitarne og girgasitarne og amoritarne og jebusitarne: 006 JOS 003 011 Sambandskista åt honom som råder yver all jordi, skal fara fyre dykk ut i Jordan. 006 JOS 003 012 Vel no ut tolv menner av Israels-ætterne, ein for kvar ætt! 006 JOS 003 013 Og når prestarne som ber sambandskista åt Herren som råder yver all jordi, når dei stig med foten ut i Jordan, då skal Jordanvatnet - det som kjem ovantil - demmast upp, so det stend som ein vegg.» 006 JOS 003 014 So tok folket ut frå tjeldbuderne sine og skulde ganga yver Jordan, og prestarne som bar sambandskista, gjekk fyre deim; 006 JOS 003 015 og då desse same prestarne som bar sambandskista, var komne til Jordan og so vidt hadde duppa foten i elvevatnet - men Jordan gjeng heile våren i bakkefylla - 006 JOS 003 016 då stana det vatnet som kom ovantil, og stod som ein vegg alt uppmed Adam, den byen som ligg jamsides med Saretan, og det som rann nedetter til Moavatnet, eller Saltsjøen, vart reint burte. So gjekk folket yver åi midt for Jeriko. 006 JOS 003 017 Men prestarne som bar sambandskista åt Herren, vart standande på turre botnen midt i Jordan, medan alle israelitarne gjekk turrskodde yver åi, til heile folket var kome vel yver. 006 JOS 004 001 Då alt folket var kome vel yver Jordan, då tala Herren soleis til Josva: 006 JOS 004 002 «Vel dykk ut tolv menner av folket, ein or kvar ætt, 006 JOS 004 003 og seg til deim at dei skal taka upp tolv steinar av deim som ligg her midt i Jordan, på den staden der prestarne stend stille; desse steinarne skal dei bera med seg yver, og leggja deim ned der som de kjem til å lægra dykk i natt.» 006 JOS 004 004 Då kalla Josva til seg dei tolv mennerne som han hadde kåra ut millom Israels-sønerne, ein or kvar ætt, 006 JOS 004 005 og sagde til deim: «Far framfyre sambandskista åt Herren dykkar Gud, til de kjem midt ut i Jordan! Der skal de taka kvar sin stein upp på herdi, etter talet på Israels-ætterne. 006 JOS 004 006 Dei steinarne skal vera til eit minnesmerke hjå dykk. Når borni dykkar ein gong spør: «Kva tyder det at desse steinarne stend her?» 006 JOS 004 007 då skal de svara: «Jordanvatnet kvarv burt framfyre sambandskista åt Herren; då ho for ut i Jordan, vart vatnet burte; og desse steinarne skal for Israels-sønerne vera til eit ævelegt minne um dette.»» 006 JOS 004 008 Israels-sønerne gjorde som Josva sagde, og tok midt uti Jordan tolv steinar, etter talet på Israels-ætterne, soleis som Herren hadde sagt til Josva, og bar deim med seg yver til nattlægret og lagde deim ned der. 006 JOS 004 009 Og midt i Jordan, der dei prestarne som bar sambandskista stod, reiste Josva upp tolv andre steinar; dei hev stade der til denne dag. 006 JOS 004 010 Prestarne som bar sambandskista, vart standande midt i Jordan, til det var gjort alt det som Herren hadde sagt med Josva at han skulde tala til folket um, etter alle dei fyresegnerne som Moses hadde gjeve Josva. Og folket skunda seg yver. 006 JOS 004 011 Då no alt folket var kome vel fram, for Herrens sambandskista og prestarne og yver, og tok att romet sitt framanfor folket. 006 JOS 004 012 Og Rubens-sønerne og Gads-sønerne og helvti av Manasse-ætti for fullvæpna fyre dei andre Israels-sønerne, soleis som Moses hadde sagt til deim; 006 JOS 004 013 dei var um lag fyrti tusund herbudde menner som for Herrens åsyn drog fram til strid på Jerikomoarne. 006 JOS 004 014 Den dagen gjorde Herren Josva stor framfor augo åt heile Israel, og sidan bar dei age for honom so lenge han livde, liksom dei hadde bore age for Moses. 006 JOS 004 015 So sagde Herren til Josva: 006 JOS 004 016 «Seg til prestarne som ber lovtavlekista at dei skal stiga upp or Jordan!» 006 JOS 004 017 Og Josva sagde til prestarne: «Stig upp or Jordan!» 006 JOS 004 018 Og med same prestarne som bar Herrens sambandskista, steig upp or Jordan og so vidt hadde sett foten på turre strandi, då kom åi veltande att i faret sitt, og gjekk i bakkefylla som fyrr. 006 JOS 004 019 Det var tiande dagen i den fyrste månaden at folket steig upp or Jordan. Dei lægra seg attmed Gilgal, lengst aust i Jerikobygdi. 006 JOS 004 020 Og der reiste Josva dei tolv steinarne som dei hadde teke med seg frå Jordan. 006 JOS 004 021 Og han sagde til Israels-sønerne: «Når borni dykkar ein gong spør federne sine: «Kva er dette for steinar?» 006 JOS 004 022 so skal de segja deim det: «Israels-folket gjekk turrskodde yver Jordan her, » skal de segja, 006 JOS 004 023 «av di Herren, dykkar Gud, turka ut åi framfyre dykk, medan de gjekk yver, liksom han turka ut Sevhavet for oss då me for yver det, 006 JOS 004 024 so alle folkeslag på jordi skulde sjå at Herrens hand er sterk, og de alle dagar skulde ottast Herren, dykkar Gud.»» 006 JOS 005 001 Alle amoritarkongarne vestanfor Jordan og alle kananitarkongarne utmed havet vart so rædde at dei reint vilde uvita då det spurdest at Herren hadde turka ut Jordan for Israels-folket medan dei for yver, og dei hadde ingen hug meir til å taka att med Israels-sønerne. 006 JOS 005 002 I det same bilet sagde Herren til Josva: «Gjer deg steinknivar og umskjer Israels-sønerne att!» 006 JOS 005 003 So gjorde Josva seg steinknivar og umskar Israels-sønerne på ein haug som sidan vert kalla Huvudhaugen. 006 JOS 005 004 Men at Josva laut umskjera deim, det hadde seg so: Alt folket som for frå Egyptarland, alle karar, alle våpnføre menner, hadde døytt burt i øydemarki på vegen frå Egyptarland. 006 JOS 005 005 No var alle dei som for frå Egyptarland umskorne, men av deim som vart fødde på ferdi i øydemarki, var ingen umskoren. 006 JOS 005 006 For i fyrti år laut Israels-sønerne ferdast i øydemarki, til dess heile folket, alle våpnføre menner som for frå Egyptarland, var daude og burte; dei vilde ikkje lyda Herrens ord, difor svor han deim til at dei ikkje skulde få sjå det landet han hadde lova federne deira å gjeva oss, eit land som fløymer med mjølk og honning. 006 JOS 005 007 Men i staden for deim let han borni deira veksa upp; deim var det Josva umskar; for dei gjekk endå med huvehold, av di dei ikkje hadde vorte umskorne på ferdi. 006 JOS 005 008 Då dette var frå seg gjort, og heile folket var umskore, heldt dei seg i ro i lægret til såri hadde batna. 006 JOS 005 009 Og Herren sagde til Josva: «I dag hev eg velt av dykk egyptarskammi.» Sidan hev den staden vore kalla Gilgal alt til denne dag. 006 JOS 005 010 Medan Israels-sønerne låg i læger attmed Gilgal, heldt dei påske på Jerikomoarne den fjortande dagen i månaden, um kvelden. 006 JOS 005 011 Og dagen etter påske åt dei av landsens grøda; usyrt brød og steikte aks åt dei den dagen. 006 JOS 005 012 Same dagen traut manna; for no åt Israels-folket av landsens grøda, og sidan fekk dei ikkje meir manna, men tok same året til å eta av det som var avla i Kana’ans-landet. 006 JOS 005 013 Då Josva var innmed Jeriko, hende det honom noko: Best som han lyfte upp augo, vart han var ein mann som stod beint framfyre honom med eit drege sverd i handi. Då gjekk Josva burt til mannen og sagde: «Er du av våre folk, eller høyrer du til fienden?» 006 JOS 005 014 «Nei», svara han, «eg er hovdingen yver Herrens her. No er eg komen.» Josva fall på kne og bøygde seg til jordi og sagde: «Kva hev herren min å segja tenaren sin?» 006 JOS 005 015 Då svara hovdingen yver Herrens her: «Drag skoen av foten din! for den staden du stend på, er heilag.» Og Josva gjorde so. 006 JOS 006 001 I Jeriko læste dei portarne og stengde seg inne for Israels-sønerne skuld; ingen gjekk ut, og ingen kom inn. 006 JOS 006 002 Men Herren sagde til Josva: «Sjå no gjev eg Jeriko i dine hender, med kongen og kjemporne hans! 006 JOS 006 003 Lat alt herfolket ganga rundt ikring byen ei venda um dagen; so skal du gjera i seks dagar; 006 JOS 006 004 og sju prestar skal bera sju stridslurar framfyre sambandskista. Men den sjuande dagen skal de ganga sju vendor kring byen, og prestarne skal blåsa i lurarne. 006 JOS 006 005 Og når stridshornet tek til å ljoma med lange tonar, og de høyrer lurljoden, skal heile heren setja i og ropa so sterkt dei kann; då skal muren ramla ned, so folket kann stiga yver han, beint inn i byen.» 006 JOS 006 006 Då kalla Josva Nunsson på prestarne og sagde til deim: «No skal de taka sambandskista og bera henne, og sju prestar skal bera sju stridslurar framfyre Herrens kista.» 006 JOS 006 007 Og til folket sagde han: «Tak no i veg og gakk kringum byen! Dei herbudde skal ganga framfyre Herrens kista!» 006 JOS 006 008 Då Josva hadde sagt dette til folket, gjekk dei i vegen dei sju prestarne som bar dei sju stridslurarne for Herrens åsyn; dei bles i lurarne, og Herrens sambandskista fylgde etter deim. 006 JOS 006 009 Dei herbudde gjekk fyre prestarne som bles i lurarne, og dei som var attarst i ferdi, gjekk etter sambandskista, og lurarne ljoma i eino. 006 JOS 006 010 Men Josva sagde til folket: «De må ikkje ropa, og ikkje lata upp målet! Ikkje eit ord må koma frå munnen dykkar, fyrr den dagen eg segjer til dykk: «Ropa no!» Då skal de ropa.» 006 JOS 006 011 So for Herrens kista heilt ikring byen ei venda; sidan drog dei inn i lægret og var der um natti. 006 JOS 006 012 Morgonen etter var Josva tidleg uppe, og prestarne tok og bar Herrens kista. 006 JOS 006 013 Og dei sju prestarne bar dei sju stridslurarne framfyre Herrens kista og bles alt i eitt i lurarne. Dei herbudde gjekk fyre deim, og dei som attarst var, gjekk etter Herrens kista, medan lurarne ljoma i eino. 006 JOS 006 014 Soleis for dei den andre dagen ei venda kring byen og gjekk so attende til lægret. So gjorde dei i seks dagar. 006 JOS 006 015 Den sjuande dagen reis dei upp med same det tok til å dagast, og gjekk sju vendor kring byen; dei for like eins åt som fyrr, berre at dei den dagen gjekk sju vendor kring byen. 006 JOS 006 016 Då no prestarne bles i lurarne den sjuande gongen, då sagde Josva til folket: «Ropa no! For Herren hev gjeve dykk byen. 006 JOS 006 017 Og byen med alt det som i honom er, skal vera vigd til Herren og bannstøytt. Berre Rahab, skjøkja, og alle som er i huset hjå henne, skal få liva, for di ho løynde dei mennerne me sende ut. 006 JOS 006 018 Agta no de dykk berre for det som er vigt, so de ikkje fyrst vigjer og sidan tek av det vigde, og soleis fører forbanning og ulukka yver Israels-lægret. 006 JOS 006 019 Men alt sylvet og gullet og alle ting som er av kopar eller jarn, skal helgast til Herren og koma i Herrens skattkammer.» 006 JOS 006 020 So tok folket til å ropa, og dei bles i lurarne; og då folket høyrde lurljoden, sette dei i med eit øgjeleg herskrik; då ramla muren ned, og folket steig beint inn i byen, og då dei hadde teke honom, 006 JOS 006 021 bannstøytte dei alt som fanst der; både menner og kvinnor, både unge og gamle, både uksar og sauer og asen hogg dei ned. 006 JOS 006 022 Men Josva sagde til dei tvo mennerne som hadde njosna der i landet: «Gakk inn i huset åt skjøkja og få med dykk ut både kvinna sjølv og alt folket hennar, soleis som de hev lova henne!» 006 JOS 006 023 So gjekk dei inn, dei unge mennerne som hadde vore der og njosna, og dei henta Rahab og foreldri og brørne hennar og alle andre som høyrde til ætti: alt skyldfolket hennar henta dei ut og fann deim ein verestad utanfor Israels-lægret. 006 JOS 006 024 Byen brende dei upp med alt som i honom var; men sylvet og gullet og alle ting som var av kopar eller jarn, lagde dei ned i skattkammeret i Herrens hus. 006 JOS 006 025 Josva let Rahab, skjøkja, få liva, og heile huslyden og alt skyldfolket hennar, og sidan hev ho og ætti hennar fenge bu millom Israels-folket alt til denne dag, for di ho løynde dei mennerne som Josva hadde sendt av stad til å njosna i Jeriko. 006 JOS 006 026 Den gongen lyste Josva ei våbøn, og kvad: «Til vå og våde vere vigd den mannen som vågar byggja upp av nyom byen Jeriko! Når han hev tufta, tape han den fyrste sonen, som han fekk! Og når han set inn portarne, misse han yngste sonen sin!» 006 JOS 006 027 Soleis var Herren med Josva, og det gjekk gjetord um honom yver heile landet. 006 JOS 007 001 Men Israels-sønerne for ikkje ærleg åt med det som var vigt til Herren. Akan, son åt Karmi, som var son åt Zabdi og soneson åt Zerah av Juda-ætti, tok noko av det vigde. Då vart Herren brennande harm på Israels-sønerne. 006 JOS 007 002 Frå Jeriko sende Josva nokre menner til Aj, som ligg tett innmed Bet-Aven, austanfor Betel, og sagde til deim: «Far upp og njosna i landet!» So for mennerne upp og njosna i Aj. 006 JOS 007 003 Og då dei kom attende til Josva, sagde dei med honom: «Lat ikkje alt folket fara der upp! Send tvo, tri tusund mann, so tek dei Aj! Du treng ikkje umaka heile heren dit; for dei er ikkje mange.» 006 JOS 007 004 So for um lag tri tusund mann av heren der upp; men dei rømde for Aj-mennerne, 006 JOS 007 005 og Aj-mennerne slo i hel um lag seks og tretti av deim, og sette so etter deim frå porten til steinbrotet, og hogg deim ned i bakkarne. Då kolna Israels-sønerne all igjenom, og vart som dei var numne. 006 JOS 007 006 Og Josva reiv sund klædi sine og låg på kne framfor Herrens kista alt til kvelds, både han og styresmennerne i Israel, og dei strådde mold på hovudi sine. 006 JOS 007 007 Og Josva sagde: «Herre, min Gud, kvi førde du dette folket yver Jordan, når du vilde gjeva oss i henderne på amoritarne, so dei skulde tyna oss? Gjev me heller hadde vorte buande på hi sida Jordan! 006 JOS 007 008 Å kjære Herre min, kva skal eg segja no, når Israel hev snutt ryggen til fienden? 006 JOS 007 009 Når kananitarne og alle andre som bur her i landet, fær høyra dette, so kjem dei til å kringsetja oss og rydja namnet vårt ut or verdi, og kva vil du då gjera med ditt store namn?» 006 JOS 007 010 Då sagde Herren til Josva: «Statt upp! Kvi ligg du her på kne? 006 JOS 007 011 Israel hev synda! Dei hev brote det bodet eg lagde på deim, og teke av det som var vigt, og stole det og dult det burt, og gøymt det millom sine eigne ting. 006 JOS 007 012 No kann dei ikkje Israels-sønerne standa seg mot fienden, men lyt snu ryggen til deim; for dei er sjølve vigde til ulukka. Kvittar de dykk ikkje med det som er vigt, so vil eg ikkje vera med dykk lenger. 006 JOS 007 013 Statt no upp! Lat folket helga seg, og seg til deim: «Helga dykk til morgons! For so segjer Herren, Israels Gud: Det er noko vigt hjå deg, Israel! Du kann ikkje standa deg mot fiendarne fyrr de kvittar dykk med det som er vigt. 006 JOS 007 014 Tidleg i morgon skal de stiga fram, ætt for ætt, og den ætti som Herren tek ut, skal stiga fram grein for grein, og den ættgreini Herren tek ut, skal stiga fram, hus for hus, og den huslyden Herren tek ut, skal stiga fram mann for mann. 006 JOS 007 015 Og den som det vigde vert funne hjå, skal brennast med alt sitt, for di han braut Herrens bod, og gjorde eit skjemdarverk i Israel.»» 006 JOS 007 016 Morgonen etter reis Josva tidleg upp, og let Israels-folket stiga fram, ætt for ætt; og Juda-ætti vart utteki. 006 JOS 007 017 So let han ættgreinene i Juda stiga fram, og zerahit-greini vart utteki. So let han zerahit-greini stiga fram, mann for mann, og Zabdi vart utteken. 006 JOS 007 018 So let han huslyden hans stiga fram mann for mann, og Akan, son åt Karmi, som var son åt Zabdi og soneson åt Zerah av Juda-ætti, vart utteken. 006 JOS 007 019 Då sagde Josva til Akan: «Min son, gjev Herren, Israels Gud, æra og pris, og seg meg kva du hev gjort! dyl ingen ting for meg!» 006 JOS 007 020 «Å ja, ja, eg hev synda mot Herren, Israels Gud, » svara Akan; «no skal eg segja kva eg hev gjort: 006 JOS 007 021 Eg såg millom herfanget ei ven babylonsk kåpa og tvo hundrad sekel sylv og ei gullstong på femti lodd; dette fekk eg hug på og tok det; det ligg nedgrave under tjeldbudi mi; sylvet ligg underst.» 006 JOS 007 022 So sende Josva nokre menner av stad; dei sprang burt til tjeldbudi hans, og der fann dei det; det låg nedgrave i tjeldbudi, og sylvet låg underst. 006 JOS 007 023 Dei tok det ut or tjeldbudi og bar det med seg til Josva og Israels-lyden og lagde det ned framfor Herrens åsyn. 006 JOS 007 024 Og Josva og heile Israel tok Akan, zerahiten, og sylvet og kåpa og gullstongi, og sønerne og døtterne hans, og ukserne og asni og småfeet og tjeldbudi hans og alt det han åtte, og førde det upp i Akordalen. 006 JOS 007 025 Og Josva sagde til honom: «Kvi førde du slik ulukka yver oss? I dag skal Herren føra ulukka yver deg!» So tok heile Israel og steina honom i hel og brende og steina alt som høyrde honom til. 006 JOS 007 026 Sidan kasta dei i hop ei stor steinrøys yver honom; den hev lege der alt til denne dag. Då døyvde Herren den brennande harmen sin. Men sidan vart den staden kalla Akordalen, og det namnet hev han den dag i dag. 006 JOS 008 001 So sagde Herren til Josva: «Ottast ikkje og ver ikkje rædd! Tak med deg alt stridsfolket, og gjer deg reidug og far upp mot Aj! For no vil eg gjeva Aj-kongen i dine hender, og folket og byen og landet hans, 006 JOS 008 002 og du skal fara like eins med Aj og kongen der som du for med Jeriko og den kongen; men herfanget og bufeet, det kann de eigna til dykk. Lat nokre av folki dine leggja seg i løynlega attanfor byen!» 006 JOS 008 003 Då gjorde Josva seg reidug til å fara upp mot Aj med heile heren. Han valde ut tretti tusund mann, djerve karar; dei sende han av stad um natti, 006 JOS 008 004 og sagde til deim: «Høyr her: no skal de leggja dykk i løynlega attanfor byen, ikkje svært langt ifrå honom, og halda dykk reiduge alle saman. 006 JOS 008 005 Men eg og alt folket som er med meg, me vil ganga tett innåt byen, og når dei fer ut imot oss, som dei gjorde fyrre gongen, so skal me låst røma for deim. 006 JOS 008 006 Då kjem dei til å setja etter oss, til me hev fenge lokka deim burt ifrå byen; for dei tenkjer med seg: «Dei rømer for oss no som fyrr!» Men medan me rømer, 006 JOS 008 007 skal de koma fram or løynlega og taka byen; for no vil Herren dykkar Gud gjeva honom i henderne dykkar. 006 JOS 008 008 Og når de hev teke byen, skal de setja eld på honom; de skal gjera etter Herrens ord! No hev de høyrt kva det er de skal gjera.» 006 JOS 008 009 So sende Josva dei i veg, og dei gjekk av og fann seg ein løynstad, og der lagde dei seg til; det var millom Betel og Aj, vestanfor Aj. Men sjølv var Josva hjå folket den natti. 006 JOS 008 010 Morgonen etter reis Josva tidleg upp og mynstra heren, og for so saman med styresmennerne i Israel fyre heren upp til Aj; 006 JOS 008 011 og alt stridsfolket som var med honom, tok i vegen, og gjekk fram til dei kom midt for Aj; der lægra dei seg, nordanfor byen, so dalen var millom den og deim. 006 JOS 008 012 So tok Josva um lag fem tusund mann og let deim leggja seg i løynlega millom Betel og Aj, vestanfor Aj. 006 JOS 008 013 Og då dei hadde fylkt heren, både den som lægra nordanfor byen, og den attare flokken, som låg vestanfor, for Josva same natti midt ned i dalen. 006 JOS 008 014 Då kongen i Aj såg det, skunda han seg ut tidleg um morgonen, både han og bymennerne, alt herfolket hans, og vilde møta israelitarne og stridast med deim på den staden dei hadde avtala, framanfor moen; men han visste ikkje at det låg so mykje folk og lurde på honom attanfor byen. 006 JOS 008 015 Og Josva og heile Israel lest tapa for deim og rømde burtimot øydemarki. 006 JOS 008 016 Då vart alt folket i byen utbode til å setja etter deim, og medan dei sette etter Josva, kom dei lenger og lenger burt ifrå byen; 006 JOS 008 017 det fanst ikkje ein mann, korkje i Aj eller Betel, utan han drog ut etter israelitarne: dei let byen liggja open, og elte Israels-sønerne. 006 JOS 008 018 Då sagde Herren til Josva: «Rett spjotet som du held i handi, ut imot Aj; for eg vil gjeva byen i dine hender!» So rette Josva spjotet sitt ut imot byen. 006 JOS 008 019 Og med same han rette ut handi, sprang dei fram, dei som låg løynde, og for inn i byen, og tok honom, og dei sette eld på honom det snøggaste dei vann. 006 JOS 008 020 Best som no Aj-mennerne snudde seg og skoda attende, vart dei vare røyken som steig til vers ifrå byen; då såg dei seg ingi råd til å koma undan, korkje til ei sida eller onnor, av di den heren som hadde rømt åt øydemarki, den vende seg no um imot fienden. 006 JOS 008 021 For då Josva og israelitarne såg at dei frå løynlega hadde teke byen, og såg røyken stiga upp, då snudde dei um, og sette på Aj-mennerne; 006 JOS 008 022 og dei hine for til møtes med dei frå byen, so Aj-mennerne kom midt imillom israelitarne og fekk dei kring seg på alle sidor. Soleis vart dei nedhogne til siste mann; ingen vart att eller slapp undan 006 JOS 008 023 so nær som kongen; honom tok dei livande, og førde honom til Josva. 006 JOS 008 024 Då Israel hadde gjort det av med alle dei Aj-buarne som hadde sett etter deim ut i øydemarki, og fiendarne alle som ein var falne for sverdet, so vende dei att til Aj, og hogg ned alle som var der. 006 JOS 008 025 Den dagen fall det i alt tolv tusund menner og kvinnor, alt folket som åtte heime i Aj. 006 JOS 008 026 Josva tok ikkje til seg att handi som han heldt spjotet i, fyrr han hadde bannstøytt alle Aj-buarne. 006 JOS 008 027 Men bufeet og herfanget som israelitarne tok der i byen, eigna dei til seg, etter det som Herren hadde sagt med Josva. 006 JOS 008 028 Josva brende upp byen, og gjorde honom for alle tider til ein grushaug og ein øydestad, so som han hev vore til denne dag. 006 JOS 008 029 Kongen hengde han upp på eit tre, og der vart han hangande til kvelds; men då soli gladde, let han deim taka liket ned frå treet; so kasta dei det der, utfor byporten, og hauga i hop ei stor steinrøys yver det; den hev lege der alt til denne dag. 006 JOS 008 030 Den gongen bygde Josva eit altar for Herren, Israels Gud, på Ebalfjellet, 006 JOS 008 031 soleis som Moses, Herrens tenar, hadde sagt Israels-borni fyre, etter det som stend skrive i lovboki åt Moses, eit altar av heile steinar, som det ikkje hadde vore svinga jarn på; der ofra dei brennoffer til Herren og bar fram takkoffer. 006 JOS 008 032 Og på steinarne sette han ei avskrift av den lovi som Moses hadde skrive for augo åt Israels-sønerne. 006 JOS 008 033 Og heile Israel, både sjølve folket og dei framande, med styresmennerne og formennerne og domarane sine, stod på båe sidor av sambandskista, midt imot Levi-prestarne som bar Herrens kista, den eine helvti uppunder Garizimfjellet og den andre helvti uppunder Ebalfjellet, soleis som Moses, Herrens tenar, hadde sagt at Israels-sønerne skulde standa når dei fekk velsigningi. 006 JOS 008 034 So las han upp alle ordi i lovi, både velsigningi og våbøni, heiltupp soleis som det stend skrive i lovboki. 006 JOS 008 035 Det fanst ikkje eit ord av alt det Moses hadde sagt fyre, utan Josva las det upp for heile Israels-lyden med både kvinnor og born, og for dei framande som fylgdest med deim. 006 JOS 009 001 Då dette spurdest kom dei i hop alle kongarne som budde vestanfor Jordan, i fjellbygderne og på flatlandet og langsetter heile havstrandi til midt for Libanon - kongarne yver hetitarne og amoritarne og kananitarne og perizitarne og hevitarne og jebusitarne - 006 JOS 009 002 og dei lova alle med ein munn at dei vilde strida mot Josva og Israel. 006 JOS 009 003 Gibeon-buarne fekk og høyra kva Josva hadde gjort med Jeriko og Aj. 006 JOS 009 004 Då fann dei på ei sløg råd: dei tok ut på ei ferd og lest vera sendemenner; det dei førde med seg på asni sine, hadde dei i gamle sekkjer og gamle vinhitar, som var rivna og ihopatt-knytte. 006 JOS 009 005 Dei hadde gamle, lappa skor på føterne, og gjekk med slitne klæde; og alt nistebrødet deira var turt og smuldra. 006 JOS 009 006 Soleis kom dei til Josva i lægret attmed Gilgal, og sagde til honom og Israels-mennerne: «Me kjem frå eit land som ligg langt burte. Vil de ikkje gjera samband med oss?» 006 JOS 009 007 Men Israels-mennerne sagde til hevitarne: «De bur vel helst her tett innmed oss; korleis kann me då gjera samband med dykk?» 006 JOS 009 008 Då sagde dei til Josva: «Me vil vera tenarane dine.» «Kven er de, og kvar kjem de frå?» spurde han. 006 JOS 009 009 «Me er komne langt, langt burtantil frå eit anna land for det ordet skuld som gjeng um Herren din Gud», svara dei; «for då me høyrde gjete honom og fekk spurt alt det han hadde gjort i Egyptarland, 006 JOS 009 010 og kva han hadde gjort med båe amoritarkongarne på hi sida Jordan, Sihon, kongen i Hesbon, og Og, Basan-kongen, som budde i Astarot, 006 JOS 009 011 då sagde styresmennerne våre og heile landslyden til oss: «Nista dykk ut, og far til møtes med deim, og seg til deim: «Me vil vera tenarane dykkar; vil de ikkje gjera samband med oss?»» 006 JOS 009 012 Her ser de brødet vårt; det var varmt då me tok det med oss heimantil den dagen me for i veg og vilde finna dykk; men sjå no kor turt og smuldra det er! 006 JOS 009 013 Og her ser de vinhitarne; då me fyllte deim, var dei nye; men no er dei sundsprukne! Og her ser de klædi og skorne våre; dei hev vorte utslitne på denne endelause ferdi.» 006 JOS 009 014 Då tok Israels-mennerne og smaka på nista deira, men spurde ikkje Herren til råds. 006 JOS 009 015 Og Josva gjorde fred og samband med deim, og lova deim livet, og hovdingarne yver lyden gjorde eiden på det same. 006 JOS 009 016 Men tri dagar etter dei hadde gjort samband med Gibeon-folket, fekk dei vita at dei åtte heime i grannelaget og budde tett innmed deim. 006 JOS 009 017 For då Israels-sønerne tok ut att, kom dei tridje dagen til byarne deira; det var Gibeon og Ketira og Be’erot og Kirjat-Jearim. 006 JOS 009 018 Men dei gjorde ikkje folket der noko mein, av di hovdingarne hadde svore dei trygd ved Herren, Israels Gud. Då mukka heile lyden mot hovdingarne. 006 JOS 009 019 Men hovdingarne tala til lyden, og sagde: «Me hev svore dette folket trygd ved Herren, Israels Gud, og no kann me ikkje leggja hand på deim. 006 JOS 009 020 Høyr no kva me vil gjera med deim: Me vil spara livet deira, og ikkje brjota den eiden me svor deim; for då kallar me Guds vreide ned yver oss. 006 JOS 009 021 Dei lyt få liva, » sagde hovdingarne, «men dei skal vera vedhoggarar og vatsberarar for heile lyden.» Og det vart som hovdingarne sagde. 006 JOS 009 022 Og Josva kalla Gibeon-buarne fyre seg, og sagde til deim: «Kvi narra de oss og sagde at de åtte heime langt burte, og so bur de tett innmed oss! 006 JOS 009 023 No skal de vera forbanna! Ingen av dykk skal få sleppa utor trældomen; de skal allstødt hogga ved og bera vatn til huset åt min Gud.» 006 JOS 009 024 Då svara dei Josva so: «Det vart sagt oss for visst at Herren, din Gud, hadde lova Moses, tenaren sin, å gjeva dykk heile landet og rydja ut for dykk alle som budde der; då vart me so rædde for livet vårt; difor gjorde me dette. 006 JOS 009 025 Men no er me i dine hender; far åt med oss som du tykkjer det er godt og rett!» 006 JOS 009 026 Då gjorde han det so med deim; Han berga dei for Israels-sønerne, so dei ikkje vart drepne; 006 JOS 009 027 men samstundes sette han dei til å hogga ved og bera vatn for lyden og til altaret på den staden Herren valde seg ut, og det hev dei gjort alt til denne dag. 006 JOS 010 001 Då Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, fekk spurt at Josva hadde teke Aj og bannstøytt byen, og gjort like eins med Aj og kongen der som med Jeriko og den kongen, og at Gibeon-buarne hadde gjort fred med israelitarne og var i hop med deim, 006 JOS 010 002 då vart han og mennerne hans livande rædde; for Gibeon var ein stor by, som ein kongestad, og større enn Aj, og alle mennerne der var gode herfolk. 006 JOS 010 003 So sende Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, bod til Hoham, kongen i Hebron, og til Piream, kongen i Jarmut, og til Jafia, kongen i Lakis, og til Debir, kongen i Eglon, og sagde: 006 JOS 010 004 «Kom upp til meg, og hjelp meg, so skal me taka på Gibeon-folket for di dei hev gjort fred med Josva og Israels-sønerne!» 006 JOS 010 005 Då kom dei i hop desse fem amoritarkongarne, kongen i Jerusalem og kongen i Hebron og kongen i Jarmut og kongen i Lakis og kongen i Eglon, og for imot Gibeon med kvar sin her; og dei lægra seg utanfor byen og vilde taka honom. 006 JOS 010 006 Men Gibeon-mennerne sende bod til Josva i Gilgal-lægret, og sagde til honom: «Slå ikkje handi av oss! Kom upp til oss so fort du kann, og berga oss og hjelp oss! For alle amoritarkongarne som bur i fjellbygderne, hev slege seg i hop imot oss.» 006 JOS 010 007 So tok Josva ut frå Gilgal med alt herfolket og alle kjemporne sine. 006 JOS 010 008 Og Herren sagde til honom: «Ver ikkje rædd deim! Eg gjev deim i dine hender. Ikkje ein av deim skal vera mann til å standa seg mot deg.» 006 JOS 010 009 Josva kom brått yver deim, etter han hadde vore på vegen frå Gilgal heile natti. 006 JOS 010 010 Og Herren sette ein støkk i deim, so dei rauk reint for Israel attmed Gibeon. So sette Josva etter deim på vegen som ber upp til Bet-Horon, og hogg deim ned for fot, alt til Azeka og Makkeda. 006 JOS 010 011 Som dei no rømde for israelitarne og rett no var komne burt i Bet-Horonkleivi, sende Herren store steinar nedyver deim frå himmelen, so dei stupte daude burtetter heile vegen til Azeka; det var fleire som sette til av haglsteinarne enn som Israels-sønerne felte med sverdet. 006 JOS 010 012 Den gongen ropa Josva til Herren, då Herren gav amoritarne i Israels vald, og han kvad for heile Israel: «Statt still, du sol, i Gibeon, dryg, måne, i Ajjalons dal!» 006 JOS 010 013 Og soli stana, og månen stod, med folket tukta fiendarne sine. So veit me det stend skrive i boki åt den rettvise. Soli vart standande midt på himmelen og drygde mest ein heil dag, fyrr ho gjekk ned. 006 JOS 010 014 Og aldri anten fyrr eller sidan hev det vore nokon dag som denne, då Herren lydde eit manneord. For Herren stridde for Israel. 006 JOS 010 015 So for Josva med heile Israel attende til Gilgal-lægret. 006 JOS 010 016 Dei fem kongarne rømde og løynde seg i helleren attmed Makkeda. 006 JOS 010 017 Men folk kom og sagde til Josva: «Dei hev funne dei fem kongarne; dei hadde løynt seg i Makkedahelleren.» 006 JOS 010 018 Då sagde Josva: «Velt store steinar attfor hellermunnen, og set nokre menner til å halda vakt der! 006 JOS 010 019 Men sjølve må de ikkje stana. Set etter fienden og hogg ned deim som er attarst i ferdi! Lat dei ikkje få koma inn i byarne sine! For Herren, dykkar Gud, hev gjeve dei i dykkar hender.» 006 JOS 010 020 Då no Josva og Israels-sønerne hadde slege fiendarne i søkk og kav og gjort reint ende på deim, so berre nokre få slapp undan og fekk berga seg inn i dei faste byarne, 006 JOS 010 021 so kom heile heren uskadd attende til Josva i lægret attmed Makkeda, og det fanst ingen som torde knysta mot nokon av Israels-sønerne. 006 JOS 010 022 Då sagde Josva: «Tak burt stengslet frå helleren, og før dei fem kongarne ut til meg!» 006 JOS 010 023 So vart gjort; dei førde dei fem kongarne ut til han or helleren, kongen i Jerusalem og kongen i Hebron og kongen i Jarmut og kongen i Lakis og kongen i Eglon. 006 JOS 010 024 Og då dei hadde ført desse kongarne ut til Josva, kalla han saman alle Israels menner og sagde til herhovdingarne som hadde fylgt honom i striden: «Stig fram, og set foten på nakken åt desse kongarne!» Då steig dei fram og sette foten på nakken deira. 006 JOS 010 025 Og Josva sagde til deim: «De skal ikkje ottast og ikkje fæla! Ver sterke og djerve! For soleis vil Herren gjera med alle fiendar de kjem i strid med.» 006 JOS 010 026 Då han hadde sagt det, hogg han til kongarne og drap deim, og hengde deim upp i kvart sitt tre, og der vart dei hangande til kvelds; 006 JOS 010 027 men solegladsbil let Josva folki sine taka deim ned frå trei og kasta deim inn i den helleren dei hadde løynt seg i, og det vart lagt store steinar attfor hellermunnen; dei steinarne ligg der den dag i dag. 006 JOS 010 028 Same dagen tok Josva Makkeda, og øydde byen med odd og egg, og bannstøytte både kongen og kvart mannsbarn som der fanst; han let ingen vera att eller sleppa undan, og for like eins åt med Makkeda-kongen som han hadde gjort med kongen i Jeriko. 006 JOS 010 029 Frå Makkeda for Josva med heile Israels-heren til Libna. Han tok på Libna, 006 JOS 010 030 og Herren gav den byen og i Israels hender, og like eins kongen deira. Josva øydde byen med odd og egg, og tynte kvart liv som fanst der; han let ingen vera att eller sleppa undan, og med kongen for han åt som han hadde gjort med kongen i Jeriko. 006 JOS 010 031 Frå Libna for Josva med heile Israels-heren til Lakis. Han slo læger utanfor byen og søkte på honom. 006 JOS 010 032 Og Herren gav Lakis i Israels hender. Andre dagen tok dei byen og øydde honom med odd og egg, og tynte kvart liv som fanst der, heiltupp soleis som dei hadde gjort med Libna. 006 JOS 010 033 Då kom Horam, kongen i Geser, og vilde hjelpa Lakis-buarne. Men Josva hogg ned både honom og mennerne hans, so ingen vart att eller slapp undan. 006 JOS 010 034 So for Josva med heile Israels-heren frå Lakis til Eglon. Dei slo læger utanfor byen og søkte på honom; 006 JOS 010 035 og tok honom same dagen, og øydde honom med odd og egg. Den dagen bannstøytte Josva kvart liv som fanst i Eglon, heiltupp soleis som han hadde gjort med Lakis. 006 JOS 010 036 Frå Eglon for Josva med heile Israels-heren upp til Hebron. Dei søkte på byen, 006 JOS 010 037 og tok honom, og øydde med odd og egg både byen og bygderne ikring, og tynte kongen og kvart liv som fanst der, so ingen vart att eller slapp undan. Josva for i alle måtar like eins åt som han hadde gjort med Eglon, og bannstøytte byen med kvart liv som der var. 006 JOS 010 038 Sidan vende Josva seg mot Debir med heile Israels-heren. Han søkte på byen, 006 JOS 010 039 og tok både den og kongen som budde der, og alle bygderne ikring. Dei øydde alt med odd og egg og bannstøytte kvart liv som fanst der, so ingen vart att eller slapp undan. Josva for like eins åt med Debir og kongen der som han hadde gjort med Hebron og Libna og kongarne deira. 006 JOS 010 040 Soleis tok Josva heile landet, både fjellbygderne og Sudlandet og låglandet og liderne, og slo i hel alle kongarne som budde der; han let ingen vera att eller sleppa undan, men bannstøytte kvart livande liv, so som Herren, Israels Gud, hadde sagt honom fyre. 006 JOS 010 041 Alt som fanst millom Kades-Barnea og Gaza, og heile Gosenlandet alt til Gibeon, slo han under seg. 006 JOS 010 042 Og alle desse kongarne og riki deira vann han yver med ein gong; for Herren, Israels Gud, stridde for Israel. 006 JOS 010 043 Sidan for Josva med heile Israel attende til Gilgal-lægret. 006 JOS 011 001 Då Jabin, kongen i Hasor, fekk spurt dette, sende han bod til Jobab, kongen i Madon, og til kongen i Simron og kongen i Aksaf 006 JOS 011 002 og dei andre kongarne der nord, i fjellbygderne og på moarne sunnanfor Kinnerot og på låglandet og på Dorhøgderne utmed havet - 006 JOS 011 003 til kananitarne, både i aust og i vest, og til amoritarne og hetitarne og perizitarne og jebusitarne uppi fjelli, og hevitarne nedunder Hermon, i Mispalandet. 006 JOS 011 004 Då tok dei ut med alle herarne sine, ein hop so tett som sanden på havsens strand, med hestar og vogner i haugetal. 006 JOS 011 005 Alle desse kongarne sette einannan stemna, og for til Meromvatnet; der lægra dei seg alle i hop, og vilde stridast med Israel. 006 JOS 011 006 Då sagde Herren til Josva: «Ver ikkje rædd deim! I morgon dette bil legg eg deim alle drepne framfor augo åt Israel. Du skal skjera sund hasarne på hestarne deira og brenna upp vognerne!» 006 JOS 011 007 Josva og heile heren hans kom brått yver deim ved Meromvatnet, og tok på deim. 006 JOS 011 008 Og Herren gav deim i Israels hender; Israels-sønerne vann yver deim og sette etter deim alt til Stor-Sidon og Misrefot-Majim og i aust alt til Mispedalen, og hogg deim ned, so ingen vart att eller slapp undan. 006 JOS 011 009 Og Josva for åt med deim som Herren hadde sagt til honom; hestarne deira skar han hasarne sund på, og vognerne brende han upp. 006 JOS 011 010 Med so gjort snudde han um, og tok Hasor og hogg ned kongen som budde der; for Hasor var fyrr i tidi hovudstaden for alle desse riki. 006 JOS 011 011 Dei bannstøytte byen, og tynte med odd og egg kvart mannsbarn som der fanst; det vart ikkje livande liv att. Josva brende upp Hasor; 006 JOS 011 012 sidan tok han alle dei andre kongebyarne med kongarne deira, og øydde deim med odd og egg; han bannstøytte deim, soleis som Moses, Herrens tenar, hadde sagt honom fyre. 006 JOS 011 013 Men ingen av dei byarne som låg der på høgderne, sette israelitarne eld på; det var berre Hasor Josva brende upp. 006 JOS 011 014 Og alt herfanget og bufeet Israels-sønerne tok i desse byarne, eigna dei til seg; men folki tynte dei med odd og egg, til dei hadde rudt deim ut; dei sparde ikkje eit einaste liv. 006 JOS 011 015 Det som Herren hadde sagt Moses, tenaren, sin fyre, det hadde Moses sagt med Josva, og etter det gjorde Josva; han gløymde ikkje noko av alt det Herren hadde sagt til Moses. 006 JOS 011 016 Soleis tok Josva heile dette landet, både fjellbygderne og heile Sudlandet og heile Gosenlandet og låglandet og moarne og fjellbygderne i Israel og flatlandet som ligg nedunder deim, 006 JOS 011 017 frå svadknausen som ris upp yver Se’ir, til Ba’al-Gad i Libanonsdalen, nedunder Hermonfjellet; og alle kongarne der fanga han, og slo deim i hel. 006 JOS 011 018 I lang tid låg Josva i strid med alle desse kongarne. 006 JOS 011 019 Det fanst ingen by som gav seg under Israels-sønerne med gode, utan hevitarne i Gibeon; alt hitt tok dei med magt. 006 JOS 011 020 Herren laga det so at dei gjorde seg harde i hugen og møtte Israel i strid, av di han vilde at dei skulde bannstøytast og ingen nåde få, men øydast ut, soleis som han hadde sagt med Moses. 006 JOS 011 021 I den same tidi kom Josva og rudde ut anakitarne i fjellbygderne, i Hebron og Debir og Anab, og på heile Judafjellet og heile Israelsfjellet. Han bannstøytte både deim og byarne deira. 006 JOS 011 022 Ingen anakit vart att i Israelslandet, berre dei som var i Gasa og Gat og Asdod, fekk liva. 006 JOS 011 023 Josva lagde under seg heile landet, heiltupp soleis som Herren hadde sagt til Moses, og let israelitarne få det til odel og eiga etter sine folkegreiner og ætter, då landet var kome til ro etter ufreden. 006 JOS 012 001 Dei kongarne austanfor Jordan som Israels-sønerne vann yver og tok landet frå millom Arnonåi og Hermonfjellet, med alle moarne i aust, 006 JOS 012 002 det var fyrst Sihon, amoritarkongen, som budde i Hesbon og rådde yver landet nordanfor Aroer innmed Arnonåi - frå midt i åi - og yver helvti av Gilead til Jabbokåi, som er landskilet mot Ammons-sønerne, 006 JOS 012 003 og yver moarne på austsida, upp til Kinneretsjøen, og ned til Moavatnet eller Saltsjøen, burt imot Bet-ha-Jesjimot og sud under Pisgaliderne; 006 JOS 012 004 so var det riket åt Og, kongen i Basan, ein av deim som var att av kjempefolket; han budde i Astarot og Edre’i, 006 JOS 012 005 og rådde yver fjellbygderne kring Hermon, og yver Salka, og yver heile Basan, til landskilet mot gesuritarne og ma’akatitarne, og yver helvti av Gilead, til landskilet mot Sihon, kongen i Hesbon. 006 JOS 012 006 Det var dei som Moses, Herrens tenar, og Israels-borni hadde vunne yver; og Moses, Herrens tenar, let rubenitarne og gaditarne og den eine helvti av Manasse-ætti få landet deira til eigedom. 006 JOS 012 007 Og dei kongarne som Josva og Israels-sønerne vann yver i landet vestanfor Jordan, frå Ba’al-Gad i Libanonsdalen til svadknausen som ris upp imot Se’ir - det landet som Josva skifte ut åt Israels-ætterne, grein for grein - 006 JOS 012 008 i fjellbygderne og på låglandet og på moarne og i liderne og i øydemarki og i Sudlandet, kongarne yver hetitarne og amoritarne og kananitarne og perizitarne og hevitarne og jebusitarne, 006 JOS 012 009 det var: Kongen i Jeriko, ein, kongen i Aj, som ligg tett med Betel, ein, 006 JOS 012 010 kongen i Jerusalem, ein, kongen i Hebron, ein, 006 JOS 012 011 kongen i Jarmut, ein, kongen i Lakis, ein, 006 JOS 012 012 kongen i Eglon, ein, kongen i Geser, ein, 006 JOS 012 013 kongen i Debir, ein, kongen i Geder, ein, 006 JOS 012 014 kongen i Horma, ein, kongen i Arad, ein, 006 JOS 012 015 kongen i Libna, ein, kongen i Adullam, ein, 006 JOS 012 016 kongen i Makkeda, ein, kongen i Betel, ein, 006 JOS 012 017 kongen i Tappuah, ein, kongen i Hefer, ein, 006 JOS 012 018 kongen i Afek, ein, kongen i Lassaron, ein, 006 JOS 012 019 kongen i Madon, ein, kongen i Hasor, ein, 006 JOS 012 020 kongen i Simron-Meron, ein, kongen i Aksaf, ein, 006 JOS 012 021 kongen i Ta’anak, ein, kongen i Megiddo, ein, 006 JOS 012 022 kongen i Kedes, ein, kongen i Jokneam innmed Karmel, ein, 006 JOS 012 023 kongen i Dor på Dorhøgderne, ein, kongen yver Gojim attmed Gilgal, ein, 006 JOS 012 024 kongen i Tirsa, ein, i alt ein og tretti kongar. 006 JOS 013 001 No var Josva gamall vorten og ut i åri komen, og Herren sagde til honom: «No er du gamall og langt fram i åri; men endå er det ovmykje land att å taka. 006 JOS 013 002 Det som er att er alle filistarkvervarne og heile Gesuritarlandet, 006 JOS 013 003 frå den kvisli som renn frammed Egyptarland og Ekronskiftet i nord; skal reknast til Kana’an, både dei fem filistarfyrstarne i Gasa og Asdod og Askalon og Gat og Ekron, og avitarne, 006 JOS 013 004 som bur sunnanfor deim. So er det heile Kana’anitarlandet, frå Meara, som ligg under Sidon, til Afek, til skiftet med amoritarne, 006 JOS 013 005 og Giblitarlandet, og heile austsida av Libanon, frå Ba’al-Gad nedunder Hermonfjellet til Hamatvegen, 006 JOS 013 006 alle dei som bur i fjellbygderne, frå Libanon til Misrefot-Majim, alle sidonarane. Sjølv vil eg driva deim ut for Israel. Men drag no du strå for Israels-sønerne, so dei fær desse bygderne til odel og eiga, soleis som eg hev sagt deg! 006 JOS 013 007 Skift ut dette landet til dei ni ætterne og den eine helvti av Manasse-ætti.» 006 JOS 013 008 Saman med Manasse-ætti hadde rubenitarne og gaditarne fenge odelslandet sitt, det som Moses gav deim, på austsida av Jordan, soleis som Moses, Herrens tenar, gav deim det: 006 JOS 013 009 alt som låg nordanfor Aroer innmed Arnon og byen i dalen, og heile Medbasletta, radt til Dibon, 006 JOS 013 010 og alle byarne åt Sihon, amoritarkongen, han som hadde kongssætet sitt i Hesbon, radt til skiftet med Ammons-sønerne, 006 JOS 013 011 og Gilead, og Gesuritarlandet og Ma’akatitarlandet og heile Hermonfjellet og heile Basan alt til Salka, 006 JOS 013 012 heile riket åt Og i Basan, han som hadde kongssætet sitt i Astarot og Edre’i; han var den siste av kjempefolket. Moses vann yver desse kongarne, og tok landet deira. 006 JOS 013 013 Men Israels-sønerne dreiv ikkje ut gesuritarne og ma’akatitarne; dei hev vorte buande millom Israels-folket alt til denne dag. 006 JOS 013 014 Det var berre Levi-ætti han ikkje gav noko odelsland; offerretterne åt Herren, Israels Gud, skulde vera deira odel, soleis som han hadde lova deim. 006 JOS 013 015 Fyrst let Moses Rubens-sønerne og ættgreinerne deira få sin lut. 006 JOS 013 016 Dei fekk landet nordanfor Aroer innmed Arnon og byen i dalen, og heile høgsletta kring Medba, 006 JOS 013 017 Hesbon og alle byarne som til høyrde og låg på høgsletta: Dibon og Bamot-Ba’al og Bet-Ba’al-Meon 006 JOS 013 018 og Jahsa og Kedemot og Mefa’at 006 JOS 013 019 og Kirjatajim og Sibma, og so Seret-Hassahar på berget i dalen 006 JOS 013 020 og Bet-Peor og Pisgaliderne og Bet-ha-Jesjimot - 006 JOS 013 021 alle byarne på høgsletta, og heile riket åt Sihon, amoritarkongen, som hadde kongssætet sitt i Hesbon. Det var han som Moses vann yver same gongen som han felte Midjans-hovdingarne, Evi og Rekem og Sur og Hur og Reba, som var jarlarne åt Sihon og hadde bustad der i landet; 006 JOS 013 022 og Bileam Beorsson, spåmannen, var og millom dei falne, deim som Israels-sønerne drap med sverdet. 006 JOS 013 023 Fylkesdeilet åt Rubens-borni fylgde Jordanåi; ho var skifte. Dette var det landet Rubens-sønerne og ættgreinerne deira fekk til odel og eiga med byar og bygder. 006 JOS 013 024 So let Moses Gads-ætti, Gads-sønerne og ættgreinerne deira, få sin lut. 006 JOS 013 025 Det dei fekk, var Jaser og alle byarne i Gilead og helvti av Ammonitarlandet alt til Aroer, som ligg midt for Rabba, 006 JOS 013 026 so landet deira rakk frå Hesbon til Ramat-Hammispe og Betonim og frå Mahanajim til Debirbygdi; 006 JOS 013 027 og i dalen fekk dei Bet-Haram og Bet-Nimra og Sukkot og Safon, det som var att av riket åt Sihon, kongen i Hesbon. Alt dette låg på austsida av Jordan, og fylkesdeilet fylgde Jordan heilt upp til sudenden av Kinneretsjøen. 006 JOS 013 028 Dette var det landet Gads-borni og ættgreinerne deira fekk til odel og eiga med byar og bygder. 006 JOS 013 029 Sidan gav Moses land åt halve Manasse-ætti, so dei og, den eine helvti av Manasse-sønerne og ættgreinene deira fekk sin lut. 006 JOS 013 030 Dei fekk landet burtanfor Mahanajim: heile Basan, heile riket åt Og, kongen i Basan, og alle tjeldbyarne åt Ja’ir i Basan, seksti byar, 006 JOS 013 031 og helvti av Gilead, og Astarot og Edre’i, kongebyarne åt Og i Basan. Alt dette fekk sønerne åt Makir, son åt Manasse, helvti av Makirs-borni og ættgreinerne deira. 006 JOS 013 032 Dette var den odelsjordi Moses luta ut, på Moabmoarne austanfor Jordanåi, som renn frammed Jeriko. 006 JOS 013 033 Men Levi-ætti gav han ikkje noko odelsland. Herren, Israels Gud, er deira odel, soleis som han hadde lova deim. 006 JOS 014 001 No skal me nemna dei bygderne som Israels-sønerne fekk til odel og eiga i Kana’ans-landet, og som Eleazar, øvstepresten, og Josva Nunsson og hovdingarne yver Israels-ætterne luta ut åt deim, 006 JOS 014 002 og let deim draga strå um, soleis som Moses hadde sagt deim frå Herren. Det var halvtiande ætt som då fekk land; 006 JOS 014 003 for halvtridje ætt hadde Moses gjeve land på hi sida Jordan, men levitarne hadde han ikkje gjeve noko odelsland millom deim. 006 JOS 014 004 Josefs-sønerne var tvo ætter, Manasse og Efraim; og levitarne fekk ingen lut i landet, anna enn nokre byar til å bu i, med bumark åt feet og bølingarne deira. 006 JOS 014 005 Som Herren hadde sagt Moses fyre, so gjorde Israels-sønerne, og skifte landet. 006 JOS 014 006 Då gjekk Juda-sønerne fram for Josva i Gilgal, og Kaleb Jefunneson av Kenaz-ætti sagde til honom: «Du veit kva Herren sagde med Moses, gudsmannen, um meg og deg, då me var i Kades-Barnea. 006 JOS 014 007 Eg var fyrti år gamall då Moses, Herrens tenar, sende meg ut frå Kades-Barnea til å njosna i landet, og då eg kom attende, sagde eg frå um alt, som eg best skyna det. 006 JOS 014 008 Felagerne mine, som hadde vore med meg, skræmde folket so dei vart modlause, men eg heldt meg trutt etter Herren, min Gud. 006 JOS 014 009 Og same dagen lyste Moses desse ordi: «Det landet du hev vore i, skal sant og visst høyra deg og borni dine til i all æva, for di du heldt deg so trutt etter Herren, min Gud.» 006 JOS 014 010 Og no ser du at Herren hev gjort som han lova! Han hev late meg liva fem og fyrti år sidan han tala desse ordi til Moses, all den tid som Israel ferdast i øydemarki, og no er eg fem år på femte tjuget. 006 JOS 014 011 Endå er eg likso sterk som eg var den dagen Moses sende meg ut, og likso før både til strid og til mitt daglege yrke. 006 JOS 014 012 So lat meg no få denne fjellbygdi, som Herren tala um den gongen; du høyrde sjølv på det. Der bur anakitarne, og der er store byar med høge murar ikring. Men eg trur visst Herren vil vel vera med meg, so eg fær slege deim under meg, soleis som han hev sagt.» 006 JOS 014 013 Då gav Josva Kaleb Jefunneson Hebron til odel og eiga, og ynskte lukka til. 006 JOS 014 014 Soleis var det Kaleb Jefunneson av Kenaz-ætti fekk Hebron, og sidan hev den eigedomen fylgt ætti hans alt til denne dag, for di han heldt seg so trutt etter Herren, Israels Gud. 006 JOS 014 015 Hebron heitte fyrr Arbabyen, etter den største mannen millom anakitarne. Då var det ende på ufreden, og landet fekk ro. 006 JOS 015 001 Juda-sønerne og ættgreinerne deira fekk sin lut burtimot Edomlandet, sudmed Sinheidi, lengst sud. 006 JOS 015 002 Landskilet deira gjekk på sudsida ut frå enden av Saltsjøen, frå den viki som sting lengst i sud, 006 JOS 015 003 tøygde seg sud um Skorpionskardet, og tok so yver til Sin og uppetter sunnanfor Kades-Barnea; so gjekk skiftelina yver til Hesron og upp til Addar; der svinga ho burt til Karka, 006 JOS 015 004 tok so burtetter til Asmon, kom fram ved Egyptarlands-bekken, og enda utmed havet. «Dette», sagde Herren, «skal vera landskilet dykkar i sud.» 006 JOS 015 005 I aust fylgde landskilet Saltsjøstrandi, alt til Jordanosen. På nordsida gjekk fylkesdeilet frå vatsbotnen, frå Jordanosen, 006 JOS 015 006 upp til Bet-Hogla og heldt so frametter nordanfor Bet-ha-Araba, upp til Bohan-Rubensson-steinen. 006 JOS 015 007 So tok skiftelina frå Akordalen, til Debir; der svinga ho nordetter til den steinkrinsen, som ligg beint imot Adummimkleivi, sunnanfor dalen, og gjekk so yver til En-Semeskjelda og fram til En-Rogel. 006 JOS 015 008 Sidan tok ho upp til Hinnomssonsdalen, til sudsida av Jebusitaråsen, der Jerusalem ligg, og steig upp til toppen av det fjellet som er beint i vest for Hinnomsdalen, ved nordenden av Kjempesletta. 006 JOS 015 009 Frå den fjelltoppen stemnde skiftelina burtåt Me-Neftoahkjelda, heldt fram til byarne på Efronheidi, og tok so burtetter til Ba’ala, den byen som no heiter Kirjat-Jearim. 006 JOS 015 010 Frå Ba’ala svinga ho vestetter til Se’irfjellet, tok yver til nordhallet av Jearimfjellet, der Kesalon ligg, og gjekk so ned til Bet-Semes, og fram til Timna. 006 JOS 015 011 Sidan heldt skiftelina nordetter til Ekronåsen; der svinga ho burt til Sikron, tok so yver til Ba’alafjellet, kom fram ved Jabne’el, og enda utmed havet. 006 JOS 015 012 I vest var det Storhavet som var grensa. Dette var landskili åt Juda-sønerne og ættgreinerne deira, på alle sidor. 006 JOS 015 013 Kaleb Jefunneson fekk sin lut millom Juda-sønerne, etter det som Herren hadde sagt med Josva. Det var den byen som heitte etter Arba, far åt Anak, og som me no kallar Hebron. 006 JOS 015 014 Kaleb dreiv ut dei tri anakitarne som budde der, Sesai og Ahiman og Talmai, borni åt Anak. 006 JOS 015 015 Sidan for Kaleb mot Debir-buarne; Debir heitte fyrr Kirjat-Sefer. 006 JOS 015 016 Då lova han ut at den som kunde taka Kirjat-Sefer, skulde få Aksa, dotter hans. 006 JOS 015 017 Otniel, son åt Kenaz, bror åt Kaleb, tok byen, og Kaleb gav honom Aksa. 006 JOS 015 018 Då so ho skulde flytja heim til honom, eggja ho honom til å beda far hennar um ein jordveg, og sjølv hoppa ho ned av asnet. «Kva er det du vil?» spurde Kaleb. 006 JOS 015 019 «Gjev med ei velfargåva!» svara ho. «Du hev gift meg burt til dette turre Sudlandet; gjev meg no vatskjeldor!» So gav han henne Øvregullot og Nedregullot. 006 JOS 015 020 No skal me nemna dei eigedomarne som Juda-ætti og greinerne hennar fekk: 006 JOS 015 021 Byarne i Sudlandet, ytst i Judafylket, burtimot Edomskiftet, det var Kabse’el og Eder og Jagur 006 JOS 015 022 og Kina og Dimona og Adada 006 JOS 015 023 og Kedes og Hasor og Jitnan, 006 JOS 015 024 Zif og Telem og Bealot 006 JOS 015 025 og Hasor-Hadatta og Kerijot-Hesron, som no heiter Hasor, 006 JOS 015 026 Amam og Sema og Molada 006 JOS 015 027 og Hasur-Gadda og Hesmon og Bet-Pelet 006 JOS 015 028 og Hasar-Sual og Be’erseba og Bizjotja, 006 JOS 015 029 Ba’ala og Ijjim og Esem 006 JOS 015 030 og Eltolad og Kesil og Horma 006 JOS 015 031 og Siklag og Madmanna og Sansanna 006 JOS 015 032 og Lebaot og Silhim og Ajin og Rimmon, i alt ni og tjuge byar, med grenderne som låg ikring. 006 JOS 015 033 I låglandet: Estaol og Sora og Asna 006 JOS 015 034 og Zanoah og En-Gannim, Tappuah og Enam, 006 JOS 015 035 Jarmut og Adullam, Soko og Azeka 006 JOS 015 036 og Sa’arajim og Aditajim og Gedera med Gederotajim, fjortan byar, med grenderne ikring, 006 JOS 015 037 Senan og Hadasa og Migdal-Gad 006 JOS 015 038 og Dilan og Mispe og Jokte’el, 006 JOS 015 039 Lakis og Boskat og Eglon 006 JOS 015 040 og Kabbon og Lahmas og Kitlis 006 JOS 015 041 og Gederot, Bet-Dagon og Na’ama og Makkeda, sekstan byar med grenderne ikring, 006 JOS 015 042 Libna og Eter og Asan 006 JOS 015 043 og Jiftah og Asna og Nesib 006 JOS 015 044 og Ke’ila og Aksib og Maresa, ni byar med grenderne ikring, 006 JOS 015 045 Ekron med bygder og grender, 006 JOS 015 046 og alt som låg millom Ekron og havet på Asdodsida, med grenderne som høyrde til, 006 JOS 015 047 Asdod med bygder og grender, Gaza med bygder og grender, radt burt til Egyptarlands-bekken og ut til Storhavet; det var grensa der. 006 JOS 015 048 I fjellbygderne: Samir og Jattir og Soko 006 JOS 015 049 og Danna og Kirjat-Sanna, som no heiter Debir, 006 JOS 015 050 og Anab og Estemo og Anim 006 JOS 015 051 og Gosen og Holon og Gilo, elleve byar, med grenderne ikring, 006 JOS 015 052 Arab og Duma og Esan 006 JOS 015 053 og Janim og Bet-Tappuah og Afeka 006 JOS 015 054 og Humta og Kirjat-Arba, som no heiter Hebron, og Sior, ni byar med grenderne ikring, 006 JOS 015 055 Maon, Karmel og Zif og Juta 006 JOS 015 056 og Jizre’el og Jokdeam og Zanoah, 006 JOS 015 057 Kajin, Gibea og Timna, ti byar med grenderne ikring, 006 JOS 015 058 Halhul, Bet-Sur og Gedor 006 JOS 015 059 og Ma’arat og Bet-Anot og Eltekon, seks byar med grenderne ikring, 006 JOS 015 060 Kirjat-Ba’al, som sidan vart kalla Kirjat-Jearim, og Rabba, tvo byar med grenderne ikring. 006 JOS 015 061 I øydemarki: Bet-ha-Araba, Middin og Sekaka 006 JOS 015 062 og Nibsan og Ir-Hammelah og En-Gedi, seks byar med grenderne ikring. 006 JOS 015 063 Men Juda-sønerne vann ikkje driva ut jebusitarne, som budde i Jerusalem; dei hev vorte buande i hop med Juda-sønerne i Jerusalem alt til denne dag. 006 JOS 016 001 Den landsluten som fall på Josefs-sønerne, tok til aust med Jordanåi, der ho renn frammed Jeriko, og gjekk um Jerikokjelda gjenom øydemarki som stig frå Jeriko uppyver fjellet til Betel. 006 JOS 016 002 Frå Betel heldt bytestrengen fram til Luz, og gjekk so burtyver til Arkiteigni, til Atarot; 006 JOS 016 003 der tok han vestetter ned til Jafletiteigni, heldt fram til Nedre Bet-Horoneigni og Gezer, og enda utmed havet. 006 JOS 016 004 Dette var det landet som Josefs-borni, Manasse og Efraim, fekk til odel og eiga. 006 JOS 016 005 Landet åt Efraims-sønerne og ættgreinerne deira låg soleis til: Fylkesdeilet gjekk på austkanten frammed Atrot-Addar, tok burtetter til Øvre Bet-Horon, 006 JOS 016 006 og enda utmed havet. På nordsida gjekk fylkesdeilet frammed Mikmetat og vende seg austetter til Ta’anat-Silo; sidan heldt bytestrengen fram i aust til Janoah, 006 JOS 016 007 og tok frå Janoah ned til Atarot og Na’ara, snart innåt Jeriko, og gjekk ut i Jordan. 006 JOS 016 008 Frå Tappuah gjekk fylkesdeilet vestetter til Kanabekken, og enda utmed havet. Dette var odelseiga åt Efraims-sønerne og ættgreinerne deira, 006 JOS 016 009 og attåt det dei byarne som vart utskilde åt Efraims-sønerne i Manassefylket, både byarne og grenderne som låg ikring. 006 JOS 016 010 Men Efraims-sønerne dreiv ikkje ut dei kananitarne som budde i Gezer; Kananitarne vart buande i Efraimsfylket, som dei gjer den dag i dag, men laut gjera trælearbeid. 006 JOS 017 001 So fekk Manasse-ætti sin lut; for Manasse var eldste son åt Josef. Makir, eldste son åt Manasse og far åt Gilead, var ein gjæv stridsmann; difor fekk han Gilead og Basanlandet. 006 JOS 017 002 Dei andre Manasse-sønerne fekk og land, kvar ættgrein for seg: borni åt Abiezer og sønerne åt Helek og borni åt Asriel og sønerne åt Sekem og sønerne åt Hefer og sønerne åt Semida; det var borni åt Manasse, son åt Josef, og ættgreinerne deira på mannssida. 006 JOS 017 003 Men Selofhad, son åt Hefer, som var son åt Gilead og soneson åt Makir, son åt Manasse, hadde ingi søner, berre døtter; og døtterne heitte Mahla og Noa og Hogla og Milka og Tirsa. 006 JOS 017 004 Dei gjekk fram for Eleazar, øvstepresten, og Josva Nunsson og hovdingarne, og tala so: «Herren sagde til Moses at han skulde gjeva oss odelsjord tilliks med frendarne våre.» So fekk dei odelsjord tilliks med farbrørne sine, soleis som Herren hadde sagt. 006 JOS 017 005 Det var ti partar som fall på Manasse, umfram Gilead- og Basanlandet austanfor Jordan; 006 JOS 017 006 for døtterne åt Manasse fekk odel tilliks med sønerne hans. Men Gileadlandet hadde dei andre Manasse-ætterne fenge. 006 JOS 017 007 Fylkesdeilet åt Manasse gjekk frå Aser til Mikmetat, som ligg midt for Sikem; so tok bytestrengen til høgre til En-Tappuahgrenderne. 006 JOS 017 008 Manasse fekk Tappuahbygdi; men Efraims-sønerne fekk byen; han låg tett innåt Manasseskiftet. 006 JOS 017 009 So gjekk fylkesdeilet ned til Kanabekken, på sudsida av bekken; men byarne der høyrde Efraim til, endå dei låg millom Manassebyarne. Sidan gjekk fylkesdeilet åt Manasse på nordsida av bekken, til det enda utmed havet; 006 JOS 017 010 Efraim fekk det som var sunnanfor, og Manasse det som var nordanfor. So var havet grensa, og sidan skifte dei med Aser i nord og med Issakar i aust. 006 JOS 017 011 I Issakarsfylket og i Asersfylket fekk Manasse Bet-Sean med bygderne ikring, og Jibleam med bygderne ikring, og Dor med grender og bygder, og En-Dor med grender og bygder, og Ta’anak med grender og bygder, og Megiddo med grender og bygder, alt som låg under dei tri høgderne. 006 JOS 017 012 Men Manasse-sønerne vann ikkje taka desse byarne, og kananitarne fekk tak til å halda seg der i landet. 006 JOS 017 013 Då Israels-sønerne vart sterkare, nøydde dei kananitarne til å træla for seg, men dreiv deim ut gjorde dei ikkje. 006 JOS 017 014 Josefs-sønerne kom til Josva og sagde: «Kvi hev du gjeve oss berre ein lut til odel og eiga? Me er då eit mannsterkt folk, etter di Herren til dessa hev velsigna oss.» 006 JOS 017 015 «Er de so fjølmente, » sagde Josva, «so gakk upp i skogen, og ryd dykk jord der i Perizit- og Refaitlandet, sidan Efraimsheidi er for trong for dykk.» 006 JOS 017 016 «Heidi rekk ikkje til for oss, » svara Josef-sønerne, «og alle kananitarne som bur i dalbygderne, hev jarnvogner, både dei i Bet-Sean og grenderne der ikring, og dei på Jizre’elsletta.» 006 JOS 017 017 Då sagde Josva til Josefs-ætti, Efraim og Manasse: «Mykje folk hev du, og sterk er du! Du skal få meir enn ein lut. 006 JOS 017 018 Men det er ei fjellbygd du fær; det er skog der, og den lyt du hogga, og landet skal vera ditt til ytste endarne; for kananitarne skal du driva ut, endå dei hev jarnvogner, og endå dei er sterke.» 006 JOS 018 001 So kom heile Israels-lyden saman i Silo, og der sette dei upp møtetjeldet; for no var landet vunne, og låg ope for deim. 006 JOS 018 002 Men endå var det att sju av Israels-ætterne som ikkje hadde skift odelsjordi si. 006 JOS 018 003 Då sagde Josva til Israels-sønerne: Kor lenge vil de drygja fyrr de kjem og eignar til dykk det landet som Herren, dykkar fedregud, hev gjeve dykk? 006 JOS 018 004 Kom med tri mann av kvar ætt, som eg kann senda i veg, so skal dei stella seg til, og fara kring i landet og skriva upp alt det dei ser, so me kann vita kor mykje der er å skifta; sidan skal dei koma attende til meg. 006 JOS 018 005 So skal de byta landet i sju luter og skifta deim millom dykk! Juda-sønerne skal verta verande i det landet dei hev fenge der sud, og Josefs-ætterne i sitt land her nord; 006 JOS 018 006 men de skal skriva upp alt som er i landet, i sju bolkar, og koma hit til meg med uppskrifti, so skal eg draga strå for dykk her, framfor Herrens, vår Guds, åsyn. 006 JOS 018 007 For levitarne fær ingen lut millom dykk; Herrens prestedøme skal vera deira arvlut. Og Gad og Ruben og den eine helvti av Manasse-ætti hev fenge sitt land austanfor Jordan, det landet som Moses, Herrens tenar, gav deim. 006 JOS 018 008 So gjorde mennerne seg reiduge til å fara, og då dei tok ut, sagde Josva med deim at dei skulde skriva upp alt dei såg i landet. «Tak i vegen, » sagde han, «og far kring i landet, og skriv upp alt, og kom attende til meg, so skal eg draga strå for dykk framfor Herrens åsyn her i Silo.» 006 JOS 018 009 Dermed tok mennerne av stad og for kring i landet, og skreiv upp bygd for bygd i ei bok, i sju bolkar. So kom dei attende til Josva, til Silo-lægret, 006 JOS 018 010 og Josva drog strå for deim, framfor Herrens åsyn; der, i Silo, skifte han landet millom Israels-ætterne, etter som dei hadde folk til. 006 JOS 018 011 Den fyrste luten fall på Benjamins-sønerne og ættgreinerne deira; det landet dei fekk, kom til å liggja millom Juda-sønerne og Josefs-sønerne. 006 JOS 018 012 Fylkesdeilet gjekk på nordsida upp frå Jordan og nordum Jerikoåsen og stemnde so vestetter upp på fjellet og fram til Bet-Avenheidi. 006 JOS 018 013 Derifrå tok det burtyver til Luz, sunnanfor Luzåsen, der Betel ligg, og gjekk so ned til Atrot-Addar, og upp på det fjellet som ligg sunnanfor Nedre Bet-Horon. 006 JOS 018 014 So gjorde skiftelina ein sving, og vende seg, på vestsida, sudetter frå det fjellet som ligg beint sunnanfor Bet-Horon, til ho enda innmed Kirjat-Ba’al, ein by som høyrde Juda-sønerne til; no heiter han Kirjat-Jearim. Dette var vestsida. 006 JOS 018 015 På sudsida gjekk fylkesdeilet frå enden av Kirjat-Jearim - der var det skiftelina tok til i vest - og fram til Me-Neftoahkjelda. 006 JOS 018 016 So gjekk skiftelina ned til foten av fjellet som ligg austanfor Hinnomssonsdalen, nordanfor Kjempesletta, tok so ned Hinnomsdalen til sudsida av Jebusitaråsen og ned til En-Rogel. 006 JOS 018 017 Sidan svinga ho mot nord og gjekk fram til En-Semes og til dei steinkrinsarne som ligg midt for Adummimkleivi, og tok so ned til Bohan-Rubensson-steinen. 006 JOS 018 018 Der tok ho yver til den åsen som ligg rett i nord for Araba, og so ned til Araba. 006 JOS 018 019 Sidan heldt ho fram til nordsida av Bet-Hoglaåsen, og enda i den nørdste viki av Saltsjøen, attmed Jordanosen. Dette var fylkesdeilet i sud. 006 JOS 018 020 På austsida var det Jordan som var deile. Dette var odelsjordi åt Benjamins-sønerne og ættgreinerne deira, med fylkesdeilderne rundt ikring. 006 JOS 018 021 Byarne som Benjamins-ætti og greinerne hennar var: Jeriko og Bet-Hogla og Emek-Kesis 006 JOS 018 022 og Bet-ha-Araba og Semarajim og Betel 006 JOS 018 023 og Avvim og Happara og Ofra 006 JOS 018 024 og Kefar-ha-Ammoni og Ofni og Geba, tolv byar med grenderne ikring; 006 JOS 018 025 Gibeon og Rama og Be’erot 006 JOS 018 026 og Mispe og Kefira og Hammosa 006 JOS 018 027 og Rekem og Jirpe’el og Tarala 006 JOS 018 028 og Sela, Elef og Jebus, som no heiter Jerusalem, og Gibat og Kirjat, fjortan byar, med grenderne ikring. Dette var landet åt Benjamins-sønerne og ættgreinerne deira. 006 JOS 019 001 Den andre luten fall på Simeon, på Simeons-sønerne og ættgreinerne deira. Det landet dei fekk, låg midt i Judafylket. 006 JOS 019 002 Til Simeonsfylket høyrde Be’erseba og Seba og Molada 006 JOS 019 003 og Hasar-Sual og Bala og Esem 006 JOS 019 004 og Eltolad og Betul og Horma 006 JOS 019 005 og Siklag og Bet-Hammarkabot og Hasar-Susa 006 JOS 019 006 og Bet-Leabot og Saruhen - trettan byar med grenderne som høyrde til; 006 JOS 019 007 Ajin, Rimmon og Eter og Asan, fire byar, med grenderne som høyrde til, 006 JOS 019 008 og alle bygderne som låg ikring desse byarne, alt til Ba’alat-Be’er, eller Rama, i Sudlandet. Dette var odelsjordi åt Simeons-ætti og greinerne hennar. 006 JOS 019 009 Dei fekk odelseiga si i det landet som var mælt ut til Juda-sønerne. Den luten som fall på Juda-sønerne, vart for stor åt deim; difor var det at Simeons-sønerne fekk landet sitt midt i deira land. 006 JOS 019 010 Den tridje luten fall på Sebulons-sønerne og ættgreinerne deira. Det landet dei fekk, rakk til Sarid. 006 JOS 019 011 Fylkesdeilet gjekk i vest upp til Marala, gjekk frammed Dabbeset og nådde den bekken som renn austanfor Jokneam. 006 JOS 019 012 I aust, der soli kjem upp, vende det seg frå Sarid burt imot Kislot-Taborbygdi, heldt fram til Daberat og gjekk upp til Jafia. 006 JOS 019 013 Derifrå tok det, på solsida, austsida, yver til Gat-Hefer og Et-Kasin, heldt fram til Rimmon og svinga burt til Nea. 006 JOS 019 014 So vende deilet seg nordetter til Hannaton og enda i Jiftaheldalen. 006 JOS 019 015 I Sebulonsfylket låg og Kattat og Nahalal og Simron og Jidala og Betlehem; i alt var der tolv byar med grender ikring. 006 JOS 019 016 Dette var det landet Sebulons-sønerne og ættgreinerne deira fekk til odel og eiga med byar og bygdar. 006 JOS 019 017 Issakar var det som fekk den fjorde luten, Issakars-sønerne og ættgreinerne deira. 006 JOS 019 018 I landet deira låg Jisre’ela og Kesullot og Sunem 006 JOS 019 019 og Hafarajim og Sion og Anaharat 006 JOS 019 020 og Rabbit og Kisjon og Ebes 006 JOS 019 021 og Remet og En-Gannim og En-Hadda og Bet-Passes. 006 JOS 019 022 Fylkesdeilet snart innåt Tabor og Sahasuma og Bet-Semes, og enda i Jordan. I alt var der sekstan byar med grender ikring. 006 JOS 019 023 Dette var det landet som Issakars-ætti og greinerne hennar fekk til odel og eiga, med byar og bygder. 006 JOS 019 024 Den femte luten fall på Assers-ætti og greinerne hennar. 006 JOS 019 025 I deira land låg Helkat og Hali og Beten og Aksaf 006 JOS 019 026 og Allammelek og Amad og Misal. Fylkesdeilet nådde i vest til Karmel og Libnatåi; 006 JOS 019 027 i aust tok det leidi til Bet-Dagon og gjekk so nordetter frammed Sebulonsfylket og Jiftaheldalen til Bet-ha-Emek og Ne’iel; sidan heldt det fram på vinstre hand til Kabul 006 JOS 019 028 og Ebron og Rehob og Hammon og Kana, alt burt til Stor-Sidon. 006 JOS 019 029 So vende deilet seg mot Rama, og heldt fram til Tyrusborgi; der ifrå tok det leidi til Hos, og gjekk ut i havet ikkje langt frå Akzib. 006 JOS 019 030 Umma og Afek og Rehob låg og i dette fylket. I alt var der tvo og tjuge byar med grender ikring. 006 JOS 019 031 Dette var det landet som Assers-ætti og greinerne hennar fekk til odel og eiga, med byar og bygder. 006 JOS 019 032 På Naftali-sønerne fall den sette luten, på Naftali-sønerne og ættgreinerne deira. 006 JOS 019 033 Fylkesdeilet deira gjekk frå Helef, frå Besa’annim-eiki, um Adami-Hannekeb og Jabne’el, heldt fram til Lakkum, og gjekk ut i Jordan. 006 JOS 019 034 So vende deilet seg vestetter til Aznot-Tabor, og heldt fram til Hukkok. I sud skifte dei med Sebulon, og i vest med Asser; i aust fylgde skiftelina Jordan. 006 JOS 019 035 Av faste byar var der: Siddim, Ser og Hammat, Rakkat og Kinneret 006 JOS 019 036 og Adama og Rama og Hasor 006 JOS 019 037 og Kedes og Edre’i og En-Hasor 006 JOS 019 038 og Jiron og Migdal-El, Horem og Bet-Anat og Bet-Semes. I alt var der nittan byar med grender ikring. 006 JOS 019 039 Dette var det landet Naftali-ætti og greinerne hennar fekk til odel og eiga med byar og bygder. 006 JOS 019 040 På Dans-ætti og greinerne hennar fall den sjuande luten. 006 JOS 019 041 I deira fylkesland låg Sora og Estaol og Ir-Semes 006 JOS 019 042 og Sa’alabbin og Ajjalon og Jitla 006 JOS 019 043 og Elon og Timnata og Ekron 006 JOS 019 044 og Elteke og Gibbeton og Ba’alat 006 JOS 019 045 og Jehud og Bene-Berak og Gat-Rimmon 006 JOS 019 046 og Me-Hajarkon og Rakkon og bygderne burtmed Joppe. 006 JOS 019 047 Men Danseiga rakk vidare enn so: Dans-sønerne for nordetter, og tok på Lesem-buarne; dei vann landet deira, og øydde det med odd og egg; sidan lagde dei det under seg og vart buande der; og i staden for Lesem kalla dei bygdi Dan etter ættefaren sin. 006 JOS 019 048 Dette var det landet Dans-ætti og greinerne hennar fekk til odel og eiga med byar og bygder. 006 JOS 019 049 Då Israels-sønerne vel hadde skift ut heile Kana’ans-landet, so vidt som det var, let dei Josva Nunsson få ei odelseiga millom seg; 006 JOS 019 050 dei gav honom, etter Herrens bod, den byen han bad um, Timnat-Serah på Efraimsfjellet; og han bygde upp byen, og busette seg der. 006 JOS 019 051 Dette var dei odelseigorne som Eleazar, øvstepresten, og Josva Nunsson og hovdingarne yver Israels ætter og ættgreiner luta ut i Silo, for Herrens åsyn i møtetjelddøri. Dermed var dei ferdige med å skifta ut landet. 006 JOS 020 001 Og Herren tala til Josva og sagde: 006 JOS 020 002 «Seg til Israels-sønerne at dei skal lata upp dei fredstaderne som eg hadde Moses til å tala til dykk um, 006 JOS 020 003 so den som av vanvare og uviljande hev drepe eit menneskje, kann få røma dit, og desse byarne soleis kann vera dykk til ei trygd mot blodhemnaren. 006 JOS 020 004 Dråpsmannen skal røma til ein av deim; han skal stiga fram i byporten og tala si sak for styresmennerne i byen, og dei skal taka vel imot honom og gjeva honom ein bustad hjå seg. 006 JOS 020 005 Når so blodhemnaren kjem etter, skal dei ikkje lata honom få tak i dråpsmannen, so sant det er uviljande han hev drepe ein mann, og han ikkje bar hat til honom frå fyrr. 006 JOS 020 006 Han skal bu der i byen til han hev stade fram for lyden og fenge sin dom, og so til den øvstepresten som då liver, er avliden; då kann dråpsmannen fara heim att til sin eigen by og til huset sitt, til den byen han laut røma ifrå.» 006 JOS 020 007 Då vigde dei desse byarne til fredstader: Kedes i Galilæa på Naftalifjellet og Sikem på Efraimsfjellet og Kirjat-Arba, som no heiter Hebron, på Judafjellet. 006 JOS 020 008 Og austanfor Jordan, som renn frammed Jeriko, let dei upp desse: i Rubensfylket: Beser i øydemarki, på høgsletta; i Gadsfylket: Ramot i Gilead; i Manassefylket: Golan i Basan. 006 JOS 020 009 Dette var dei byarne som vart kåra til fredstader åt alle Israels-sønerne og åt dei framande som heldt til hjå deim, so den som av vanvare drep eit menneskje, kunde røma dit og ikkje skulde døy for hemnarhand, fyrr han hev stade til doms for lyden. 006 JOS 021 001 Medan dei var i Silo i Kana’ans-landet, gjekk ættefederne åt levitarne gjekk fram for Eleazar, øvstepresten, og Josva Nunsson og ættefederne åt Israels-sønerne, 006 JOS 021 002 og tala soleis til deim: «Moses kom med det bodet frå Herren at me skulde få byar til å bu i, med bumark ikring åt feet vårt.» 006 JOS 021 003 Og Israels-sønerne gjorde som Herren hadde sagt, og gav levitarne av sitt eige land dei byarne me snart skal nemna, med bumarki som låg ikring. 006 JOS 021 004 Då dei no drog strå, fall den fyrste luten på Kahats-sønerne; dei levitarne som var ætta frå Aron, øvstepresten, fekk trettan byar hjå Juda-ætti og Simeons-ætti og Benjamins-ætti, 006 JOS 021 005 og dei andre Kahats-sønerne fekk for sin lut ti byar hjå Efraims ættgreiner og Dans-ætti og den eine helvti av Manasse-ætti. 006 JOS 021 006 Gersons-sønerne fekk for sin lut trettan byar hjå Issakars ættgreiner og Assers-ætti og Naftali-ætti og den helvti av Manasse-ætti som var i Basan. 006 JOS 021 007 Merari-borni og ættgreinerne deira fekk tolv byar hjå Rubens-ætti og Gads-ætti og Sebulons-ætti. 006 JOS 021 008 Desse byarne, med bumarki som høyrde til, gav Israels-sønerne åt levitarne, soleis som Moses hadde sagt dei frå Herren, og let dei draga strå um deim. 006 JOS 021 009 I Judafylket og Simeonsfylket gav dei frå seg dei byarne som me no skal nemna ein for ein: 006 JOS 021 010 det var Arons-sønerne av Levi-ætti, Kahat-greini, som fekk dei; for deim fall den fyrste luten på. 006 JOS 021 011 Dei gav deim den byen på Judafjellet som heitte etter Arba, ættefaren åt anakitarne, og som me no kallar Hebron, med bumarki som låg rundt ikring; 006 JOS 021 012 men åkerlandet og gardarne som høyrde til byen, gav dei Kaleb Jefunneson til odel og eiga. 006 JOS 021 013 Dei som var ætta frå Aron, øvstepresten, fekk i desse tvo fylki både Hebron, som var fristad for dråpsmenner, og Libna 006 JOS 021 014 og Jattir og Estemoa 006 JOS 021 015 og Holon og Debir 006 JOS 021 016 og Ajin og Jutta og Bet-Semes, ni byar, med bumarki som høyrde til, 006 JOS 021 017 og i Benjaminsfylket Gibeon og Geba 006 JOS 021 018 og Anatot og Almon, fire byar, med bumarki som høyrde til. 006 JOS 021 019 Soleis fekk Arons-sønerne, prestarne, i alt trettan byar med bumark attåt. 006 JOS 021 020 No skal me nemna dei byarne som fall på dei andre Kahats-sønerne, dei levitiske Kahats-ætterne: Dei fekk i Efraimsfylket 006 JOS 021 021 Sikem, som var fristad for dråpsmenner, på Efraimsfjellet, og Gezer 006 JOS 021 022 og Kibsajim og Bet-Horon, fire byar, med bumarki som høyrde til, 006 JOS 021 023 og i Dansfylket Elteke og Gibbeton 006 JOS 021 024 og Ajjalon og Gat-Rimmon, fire byar, med bumarki som høyrde til, 006 JOS 021 025 og i det eine halve Manassefylket Ta’anak og Gat-Rimmon, tvo byar, med bumarki som høyrde til. 006 JOS 021 026 Det var i alt ti byar med bumark attåt som dei hine greinerne av Kahats-ætti fekk. 006 JOS 021 027 Levitarne av Gersons-greini fekk i det andre halve Manassefylket Golan i Basan, ein av fristaderne for dråpsmenner, og Be’estera, tvo byar, med bumarki som høyrde til, 006 JOS 021 028 og i Issakarsfylket Kisjon og Daberat, 006 JOS 021 029 Jarmut og En-Gannim, fire byar, med bumarki som høyrde til, 006 JOS 021 030 og i Assersfylket Misal og Abdon 006 JOS 021 031 og Helkat og Rehob, fire byar, med bumarki som høyrde til, 006 JOS 021 032 og i Naftalifylket Kedes i Galilæa, ein av fristaderne for dråpsmenner, og Hammot-Dor og Kartan, tri byar, med bumarki som høyrde til. 006 JOS 021 033 Soleis fekk gersonitarne og ættgreinerne deira i alt trettan byar med bumark attåt. 006 JOS 021 034 Dei som var att av levitarne, Merari-sønerne og ættgreinerne deira, fekk i Sebulonsfylket Jokneam og Karta 006 JOS 021 035 og Dimna og Nahalal, fire byar, med bumarki som høyrde til, 006 JOS 021 036 og i Rubensfylket Beser og Jahsa, 006 JOS 021 037 Kedemot og Mefa’at, fire byar, med bumarki som høyrde til, 006 JOS 021 038 og i Gadsfylket Ramot i Gilead, ein av fristaderne for dråpsmenner, og Mahanajim 006 JOS 021 039 og Hesbon og Jaser, fire byar, med bumarki som høyrde til. 006 JOS 021 040 Det var i alt tolv byar som fall på dei siste Levi-ætterne, Merari-sønerne og ættgreinerne deira. 006 JOS 021 041 Alt i alt fekk levitarne i odelslandet åt Israels-sønerne åtte og fyrti byar, med bumark attåt. 006 JOS 021 042 Desse byarne hadde kvar si bumark ikring seg; so var det med deim alle. 006 JOS 021 043 Soleis gav Herren Israel heile det landet som han hadde lova at han vilde gjeva federne deira, og dei eigna det til seg og vart buande der. 006 JOS 021 044 Og Herren let deim hava fred på alle leder, heiltupp soleis som han hadde lova federne deira. Ingen av alle uvenerne deira kunde standa seg imot deim; Herren gav alle fiendar i deira hender. 006 JOS 021 045 Ikkje eit einaste av alle dei gode ordi Herren hadde tala til Israels hus, vart um inkje; alt saman gjekk fram. 006 JOS 022 001 Då kalla Josva til seg rubenitarne og gaditarne og helvti av Manasse-ætti 006 JOS 022 002 og sagde til deim: «De hev gjort alt det Moses, Herrens tenar, sagde med dykk, og meg hev de og lydt i alt eg hev sagt. 006 JOS 022 003 I heile denne lange tidi hev de ikkje vike frå brørne dykkar; de hev halde dykk trutt etter det som Herren, dykkar Gud, sagde fyre. 006 JOS 022 004 Og no hev Herren, dykkar Gud, late brørne dykkar koma til ro, som han hadde lova deim; far no de heim att til tjeldbuderne dykkar, åt dykkar eige land, det som Moses, Herrens tenar, gav dykk på hi sida Jordan. 006 JOS 022 005 Men kom vel i hug å leva etter dei bodi og den lovi som Moses, Herrens tenar, lærde dykk, at de skal elska Herren, dykkar Gud, og all tid ganga på hans vegar, og halda bodi hans, og vera trugne imot honom, og tena honom av heile dykkar hjarta og all dykkar hug!» 006 JOS 022 006 So lyste Josva velsigning yver deim, og bad deim vel liva, og dei for heim att. 006 JOS 022 007 Den eine helvti av Manasse-ætti hadde fenge land i Basan av Moses, og den andre helvti hadde Josva gjeve land vestanfor Jordan, saman med brørne deira. Som no Josva gav deim heimlov og velsigna deim, 006 JOS 022 008 sagde han og til deim: «No fer de heim att med mange eignaluter og ovmykje bufe, med sylv og gull og kopar og jarn og ovmange klæde. Byt no med brørne dykkar det herfanget de hev teke frå fienden!» 006 JOS 022 009 So tok dei då på heimvegen, Rubens-sønerne og Gads-sønerne og helvti av Manasse-ætti; dei skildest med dei andre Israels-sønerne og for frå Silo i Kana’ans-landet attende til Gilead, sitt eige land, der dei hadde fenge seg bustad, soleis som Moses hadde lova deim frå Herren. 006 JOS 022 010 Men då dei kom til dei steinkrinsarne som er attmed Jordan, i Kana’ans-landet, sette dei upp eit altar der, attmed Jordan, eit stort og sjålegt altar. 006 JOS 022 011 Då fekk Israels-sønerne høyra at folk sagde: «Sjå, Rubens-sønerne og Gads-sønerne og helvti av Manasse-ætti hev sett upp eit altar burtmed Jordankrinsarne, fremst i Kana’ans-landet, på den sida som høyrer til Israels-sønerne; » 006 JOS 022 012 og då Israels-sønerne høyrde det, samla heile lyden seg i Silo, og vilde fara imot deim med ufred. 006 JOS 022 013 Men fyrst sende dei Pinehas, son åt Eleazar, øvstepresten, til Gileadlandet, 006 JOS 022 014 og saman med honom ti fyrstar, som var or kvar sitt fylke i Israel og hovdinger yver kvar si grein av Israels-ætterne. 006 JOS 022 015 Då so dei kom til Gileadlandet og fann Rubens-sønerne og Gads-sønerne og helvti av Manasse-ætti, tala dei soleis til deim: 006 JOS 022 016 «So segjer heile Herrens lyd: «Kva er dette for svik de no hev gjort mot Israels Gud, med di de no hev vendt dykk burt ifrå Herren og bygt dykk eit altar? Kvifor hev de no sett dykk upp imot Herren? 006 JOS 022 017 Var det’kje nok med det brotet me gjorde då me heldt oss til Peor, so ulukka kom yver Herrens lyd? Det brotet hev me endå ikkje reinsa oss frå, 006 JOS 022 018 og so vender de dykk no burt frå Herren! Men set de dykk i dag upp imot Herren, so fær heile Israel i morgon kjenna hans vreide. 006 JOS 022 019 Eller tykkjer de det er ureint det landet de hev fenge til eigedom, so kom berre yver til Herrens eige land, der som Herrens hus stend, og få dykk ein bustad millom oss, men set dykk ikkje upp imot Herren, og set dykk ikkje upp imot oss, med di de byggjer dykk eit altar umfram altaret åt Herren, vår Gud! 006 JOS 022 020 For ikkje Akan Zerahsson og med svik då han tok av det som var vigt! Då råma vreiden heile Israels-lyden, og han var ikkje den einaste som laut døy for det brotet han hadde gjort.»» 006 JOS 022 021 Då tok Rubens-sønerne og Gads-sønerne og halve Manasse-ætti til ords og tala so til hovdingarne yver Israels-ætterne: 006 JOS 022 022 «Herren, den allvelduge Gud, veit det, ja Herren, den allvelduge Gud, han veit det, og Israel skal vita det, at det ikkje var i tråss og utruskap mot Herren 006 JOS 022 023 me bygde oss eit altar, og ikkje på den måten at me vilde venda oss burt frå Herren; var det det, so gjev du ikkje vilde hjelpa oss i dag! Ikkje heller var altaret bygt til å ofra brennoffer eller grjonoffer eller bera fram takkoffer på; var det so, då hemne Herren sjølv seg på oss! 006 JOS 022 024 Men det var ein ting me var rædde, difor gjorde me dette: me tenkte borni dykkar ein gong kunde koma til å segja til våre born: «Kva hev de å gjera med Herren, Israels Gud? 006 JOS 022 025 Hev’kje Herren sett eit skilmerke, Jordan, millom oss og dykk, de Rubens-søner og Gads-søner! De eig ikkje med i Herren.» Soleis kunde borni dykkar få våre born til å halda upp med å ottast Herren. 006 JOS 022 026 So kom me på at me vilde byggja dette altaret, ikkje til brennoffer eller slagtoffer, 006 JOS 022 027 men det skulde vera eit vitne millom oss og dykk og millom dei ætterne som kjem etter oss, at me vil tena Herren for hans åsyn med brennofferi og slagtofferi og takkofferi våre, so ikkje borni dykkar ein gong skal segja til våre born: «De eig ikkje med i Herren!» 006 JOS 022 028 Skulde dei nokosinne segja sovore med oss eller etterkomararne våre, tenkte me, so vil me svara: «Sjå på det likjendet av Herrens altar som federne våre hev gjort, ikkje til å ofra brennoffer eller slagtoffer på, men til eit vitne millom oss og dykk!» 006 JOS 022 029 Aldri kunde det sviva oss i hugen at me no vilde setja oss upp imot Herren og venda oss burt ifrå honom og byggja noko altar til brennoffer eller grjonoffer eller slagtoffer umfram det altaret som stend framfor huset åt Herren, vår Gud.» 006 JOS 022 030 Då Pinehas, presten, og styresmennerne for lyden, og hovdingarne yver Israels-ætterne, som var med honom, høyrde kva Rubens-sønerne og Gads-sønerne og Manasse-sønerne sagde, lika dei det vel; 006 JOS 022 031 og Pinehas, son åt Eleazar, øvstepresten, sagde til Rubens-sønerne og Gads-sønerne og Manasse-sønerne: «No kann me skyna at Herren er midt imillom oss, sidan de ikkje hev gjort dette sviket imot honom; dermed hev de berga Israels-sønerne or Herrens vald.» 006 JOS 022 032 So skildest Pinehas Eleazarsson og hovdingarne med Rubens-sønerne og Gads-sønerne, og for frå Gileadlandet heim att til Kana’ans-landet, til Israels-sønerne, og sagde frå kva svar dei hadde fenge. 006 JOS 022 033 Og Israels-sønerne tykte godt um svaret; dei takka Gud og tenkte ikkje lenger på å taka ut i strid mot Rubens-sønerne og Gads-sønerne og øyda landet dei budde i. 006 JOS 022 034 Men Rubens-sønerne og Gads-sønerne kalla det altaret Vitne: «Eit vitne», sagde dei, «skal det vere imillom at Herren er den sanne Gud.» 006 JOS 023 001 Då lang tid var lidi, og Herren hadde late Israel få fred for alle fiendar rundt ikring, og Josva var gamall vorten og ut i åri komen, 006 JOS 023 002 då kalla Josva i hop heile Israel, styresmennerne og hovdingarne og domarane og formennerne deira, og sagde med deim: No er eg gamall og langt fram i åri; 006 JOS 023 003 og de hev sjølve set alt det Herren hev gjort med alle dei folki som laut røma for dykk; for det var Herren, dykkar Gud, som stridde for dykk. 006 JOS 023 004 Dei veit eg hev luta ut åt dykk, ætt for ætt, dei riki som endå er att, og like eins alle deim eg hev lagt i øyde, frå Jordan og til Storhavet der soli gjeng ned. 006 JOS 023 005 Herren, dykkar Gud, skal sjølv støyta desse folki ut og driva deim burt for dykk, og de skal få eigna til dykk landet deira, soleis som Herren, dykkar Gud, hev lova dykk. 006 JOS 023 006 So ver no urikkeleg støde til å halda og gjera alt det som er skrive i lovboki åt Moses! Vik aldri av ifrå det, korkje til høgre eller vinstre! 006 JOS 023 007 Gjev dykk ikkje i lag med desse folki, deim som er att hjå dykk! Tak ikkje namnet åt gudarne deira på tunga, sver ikkje ved deim, ten deim ikkje, og bed ikkje til deim, 006 JOS 023 008 men haldt fast ved Herren dykkar Gud, soleis som de hev gjort til denne dag! 006 JOS 023 009 Difor dreiv Herren ut for dykk store og sterke folkeslag, og ingen hev til dessa vore god til å standa seg mot dykk. 006 JOS 023 010 Ein einaste av dykk kunde jaga tusund; for det var Herren, dykkar Gud, som stridde for dykk, soleis som han hadde lova. 006 JOS 023 011 So agta no vel på dykk sjølve, so sant de hev livet kjært, og elska Herren, dykkar Gud! 006 JOS 023 012 For fell de ifrå, og held lag med dei folki som endå er att hjå dykk, og de gifter born i hop og blandar dykk med kvarandre, 006 JOS 023 013 so skal de vita for visst at Herren, dykkar Gud, aldri vil driva desse folki ut for dykk; men dei skal verta til ei snara og ei fella for dykk, og til ei svipa yver ryggen og tornar i augo dykkar, til dess de vert utrudde or dette gilde landet som Herren, dykkar Gud, hev gjeve dykk. 006 JOS 023 014 No fer eg snart den vegen alt her på jordi lyt fara. Kom då i hug, og lat det aldri ganga dykk or minne, at ikkje eit einaste av alle dei gode ordi som Herren, dykkar Gud, hev lyst yver dykk, hev vorte um inkje; alt hev gjenge fram; aldri eit ord hev vorte um inkje. 006 JOS 023 015 Men liksom det hev gjenge etter alle dei gode ordi som Herren, dykkar Gud, hev tala til dykk, soleis skal Herren lata alt det vonde han hev truga med koma yver dykk, til han hev rudt dykk ut or dette gilde landet som han hev gjeve dykk. 006 JOS 023 016 Bryt de sambandet med Herren, dykkar Gud, det som han hev sagt at det skal halda, og gjeng de av og tener andre gudar og bed til deim, då skal Herrens harm loga imot dykk, og de skal vonom snøggare verta utrudde or det gilde landet han hev gjeve dykk. 006 JOS 024 001 So samla Josva alle Israels-ætterne i Sikem, og kalla til seg styresmennerne i Israel og hovdingarne og domarane og formennerne deira, og dei steig fram for Guds åsyn. 006 JOS 024 002 Då tala Josva soleis til heile lyden: «So segjer Herren, Israels Gud: «På hi sida Storelvi budde i gamle dagar federne dykkar, millom deim Tarah, far åt Abraham og Nahor, og dei tente framande gudar. 006 JOS 024 003 Og eg henta Abraham, ættefaren dykkar, frå hi sida åt elvi og førde honom ikring i heile Kana’ans-landet; og eg auka ætti hans, og gav honom Isak. 006 JOS 024 004 Og Isak gav eg Jakob og Esau: Esau let eg få Se’irfjellet til eigedom, men Jakob og sønerne hans for ned til Egyptarland. 006 JOS 024 005 Sidan sende eg Moses og Aron, og heimsøkte egyptarane med dei plågorne de veit, og so førde eg dykk ut. 006 JOS 024 006 Då eg no førde federne dykkar ut or Egyptarland, kom de til sjøen; men egyptarane sette etter deim til Sevhavet med vogner og hestfolk. 006 JOS 024 007 Då ropa dei til Herren, og han sende eit tett myrker millom dykk og egyptarane, og let havet slå i hop yver deim og grava deim ned. Med eigne augo såg de kva eg gjorde i Egyptarland. Sidan var de lenge i øydemarki. 006 JOS 024 008 So førde eg dykk inn til landet åt amoritarne, som budde austanfor Jordan, og dei stridde mot dykk, men eg gav deim i dykkar hender; de eigna til dykk landet deira, og eg rudde deim ut for dykk. 006 JOS 024 009 Balak Sipporsson, kongen i Moab, budde seg til strid og tok på Israel; han sende bod på Bileam Beorsson, og bad honom lysa våbøn yver dykk; 006 JOS 024 010 men eg vilde ikkje lyda etter Bileam, og han laut velsigna dykk; soleis berga eg dykk ifrå honom. 006 JOS 024 011 So for de yver Jordan, og kom til Jeriko, og Jeriko-buarne stridde mot dykk, og det same gjorde amoritarne og perizitarne og kananitarne og hetitarne og girgasitarne, hevitarne og jebusitarne; men eg gav deim i dykkar hender. 006 JOS 024 012 Ein kvefsesvarm sende eg fyre dykk, og dei støkte deim burt for dykk, liksom båe amoritarkongarne; det var ikkje med sverdet ditt eller bogen du dreiv deim ut. 006 JOS 024 013 Eg gav dykk eit land som du ikkje hev havt noko stræv med, og byar som ikkje de hev bygt, og der sette de dykk ned; de et av vinhagar som de ikkje sjølve hev stelt til, og av oljetre som de ikkje hev sett.» 006 JOS 024 014 So ber då age for Herren og ten honom ærleg og trufast! Skil dykk av med dei gudarne som federne dykkar dyrka på hi sida Storelvi og i Egyptarland, og ten Herren! 006 JOS 024 015 Men hev de ikkje hug til å tena Herren, so vel i dag kven de vil tena, anten dei gudarne som federne dykkar austanfor Storelvi tente, eller gudarne åt amoritarne, som åtte det landet de bur i! Men eg og mitt hus me vil tena Herren.» 006 JOS 024 016 Då svara folket so: «Å, nei, aldri kunde me koma på slikt som å falla frå Herren og tena andre gudar! 006 JOS 024 017 For Herren er vår Gud! Han var det som førde oss og federne våre ut or Egyptarlandet, or slavehuset, og som gjorde desse store teikni for augo våre, og vara oss på heile den vegen me for og millom alle dei folkeslagi me laut framum. 006 JOS 024 018 Herren var det som dreiv burt for oss amoritarne som budde her i landet, og alle dei andre folki. Me og vil tena Herren; for han er vår Gud.» 006 JOS 024 019 «De er ikkje god til å tena Herren, » sagde Josva, «for han er ein heilag Gud; ein streng Gud er han; han vil ikkje hava tol med broti og synderne dykkar. 006 JOS 024 020 Fell de frå Herren og tener framande gudar, då kjem han til å taka ei onnor leid, og lata det ganga dykk ille og gjera ende på dykk, kor mykje godt han fyrr hev gjort dykk.» 006 JOS 024 021 «Jau, me vil tena Herren, » svara folket. 006 JOS 024 022 Då sagde Josva til folket: «So vitnar de då mot dykk sjølve at de hev valt Herren og vil tena honom.» «Ja, det vitnar me, » svara dei. 006 JOS 024 023 «Hav då burt dei framande gudarne som er hjå dykk, » sagde Josva, «og bøyg hjarta dykkar innåt Herren, Israels Gud!» 006 JOS 024 024 Og folket svara: «Ja, Herren, vår Gud, vil me tena, og hans ord vil me lyda.» 006 JOS 024 025 Den dagen gjorde Josva ei pakt med folket. Der i Sikem sette han deim lov og rett, 006 JOS 024 026 og skreiv alt upp i Guds lovbok. So tok han ein stor stein og reiste upp under ei eik som stend frammed heilagdomen åt Herren, 006 JOS 024 027 og tala soleis til heile folket: «Denne steinen skal vera vitne imot oss, han hev høyrt kvart ord som Herren hev tala med oss, og han skal vera vitne mot dykk, so de ikkje gløymer Herren, dykkar Gud.» 006 JOS 024 028 So bad Josva farvel med folket, og dei for heim att, kvar til sin eigedom. 006 JOS 024 029 Ei tid etter dette hadde hendt, andast Josva Nunsson, Herrens tenar; han var då hundrad og ti år gamall. 006 JOS 024 030 Han vart gravlagd på sin eigen gard og grunn, i Timnat-Serah på Efraimsheidi, nordanfor Ga’asfjell. 006 JOS 024 031 Israel tente Herren so lenge Josva var til, og so lenge dei gamle var til som livde etter Josva og kjende til alt det som Herren hadde gjort for Israel. 006 JOS 024 032 Beini åt Josef, som Israels-sønerne hadde ført med seg frå Egyptarland, gravla dei attmed Sikem, på den marki som Jakob hadde kjøpt av sønerne åt Hemor, far hans Sikem, for hundrad gullpenger, og som Josefs-borni hadde fenge til odel og eiga. 006 JOS 024 033 Sidan døydde Eleazar, son åt Aron, og vart gravlagd i Gibea på Efraimsheidi, ein by som hadde vorte gjeven åt Pinehas, son hans. # # BOOK 007 JDG Judges Dommernes 007 JDG 001 001 Då Josva var avliden, spurde Israels-sønerne Herren: «Kven av oss skal taka fyrst ut i striden mot kananitarne?» 007 JDG 001 002 Og Herren svara: «Juda skal taka ut. No gjev eg landet i hans hender!» 007 JDG 001 003 Då sagde Juda med Simeon, bror sin: «Ver med meg til min lut, og lat oss båe strida mot kananitarne, so skal eg vera med deg til din lut.» Og Simeon vart med honom. 007 JDG 001 004 So tok Juda-sønerne ut, og Herren gav kananitarne og perizitarne i henderne deira; dei slo deim i Bezek og felte ti tusund mann. 007 JDG 001 005 I Bezek møtte dei Adoni-Bezek, og dei stridde mot honom og slo kananitarne og perizitarne. 007 JDG 001 006 Adoni-Bezek rømde; men dei sette etter honom, og tok honom og hogg av honom tumarsfingrarne og stortærne. 007 JDG 001 007 Då sagde han: «Sytti kongar med avhogne tumarsfingrar og stortær sanka smular under mitt bord. No hev Gud gjeve meg like for det eg gjorde!» So førde dei honom til Jerusalem, og der døydde han. 007 JDG 001 008 Juda-sønerne kringsette Jerusalem, og tok byen, og øydde honom med odd og egg, og sette eld i husi. 007 JDG 001 009 Sidan for dei ned og stridde mot dei kananitarne som budde i fjell-landet og i Sudlandet og i låglandet. 007 JDG 001 010 Fyrst gjekk dei mot kananitarne som budde i Hebron - Hebron heitte fyrr i tidi Kirjat-Arba - og dei slo Sesai og Ahiman og Talmai. 007 JDG 001 011 So gjekk dei mot Debir-buarne. - Debir heitte fyrr i tidi Kirjat-Sefer - 007 JDG 001 012 Då sagde Kaleb: «Den som kann taka Kirjat-Sefer, skal få Aksa, dotter mi.» 007 JDG 001 013 Otniel, son åt Kenaz, Kalebs yngre bror, tok byen, og fekk Aksa, dotter hans Kaleb. 007 JDG 001 014 Då so ho skulde flytja heim til honom, eggja ho honom til å beda far hennar um ein jordveg, og sjølv hoppa ho ned av asnet. «Kva er det du vil?» spurde Kaleb. 007 JDG 001 015 «Lat meg få ei velfargåva!» svara ho. «Du hev gift meg burt til dette turre Sudlandet; gjev meg no vatskjeldor!» So gav han henne Øvregullot og Nedregullot. 007 JDG 001 016 Etterkomarane etter keniten, verbror åt Moses, for med Juda-sønerne frå Palmestaden upp til Judaheidi som ligg sunnanfor Arad, og vart buande der saman med folket. 007 JDG 001 017 Sidan gjekk Juda med Simeon, bror sin, og dei vann yver kananitarne som budde i Sefat. Dei bannstøytte byen; difor heitar han no Horma. 007 JDG 001 018 Og Juda-mennerne tok Gaza og Askalon og Ekron med alt landet som låg til dei byarne. 007 JDG 001 019 Herren var med Juda-sønerne, og dei lagde under seg fjellbygderne; men dei var ikkje god til å driva ut slettebuararne; for dei hadde jarnvogner. 007 JDG 001 020 Dei gav Hebron til Kaleb, som Moses hadde sagt, og han dreiv dei tri Anaks-sønerne ut or bygdi. 007 JDG 001 021 Benjamins-sønerne dreiv ikkje ut jebusitarne som budde i Jerusalem; jebusitarne vart buande i Jerusalem saman med Benjamins-sønerne og hev butt der til denne dag. 007 JDG 001 022 Josefs-ætti tok og ut i striden; dei gjekk mot Betel, og Herren var med deim. 007 JDG 001 023 Då dei låg på vakt kring Betel - den byen heitte fyrr i tidi Luz - 007 JDG 001 024 fekk spæjarane deira sjå ein mann som kom ut or byen. Og dei sagde til honom: «Kjære, syn oss kvar me kann koma inn i byen, so skal me gjera vel mot deg!» 007 JDG 001 025 So synte han dei kvar dei kunde koma inn, og dei øydde byen med odd og egg, men mannen og heile ætti hans let dei fara sin veg. 007 JDG 001 026 Han for til Hetitarlandet, og bygde ein by; den kalla han Luz, og det namnet hev byen havt til denne dag. 007 JDG 001 027 Manasse øydde ikkje Bet-Sean og Ta’anak og Dor og Jibleam og Megiddo og bygderne som låg under dei byarne, og kananitarne var god til å halda seg der i landet. 007 JDG 001 028 Då Israels-folket vart sterkare, tvinga dei kananitarne til å træla for seg, men dreiv deim ut gjorde dei ikkje. 007 JDG 001 029 Efraim dreiv ikkje ut kananitarne som budde i Gezer; kananitarne vart buande millom Efraims-sønerne i Gezer. 007 JDG 001 030 Sebulon dreiv ikkje ut deim som budde i Kitron og i Nahalol; kananitarne vart buande millom Sebulons-sønerne, men laut gjera trælearbeid. 007 JDG 001 031 Asser dreiv ikkje ut dei som budde i Akko og i Sidon, og øydde ikkje Ahlab og Akzib og Helba og Afik og Rehob; 007 JDG 001 032 asseritarne busette seg millom kananitarne som åtte heime i landet, og dreiv deim ikkje ut. 007 JDG 001 033 Naftali-sønerne dreiv ikkje ut deim som budde i Bet-Semes og i Bet-Anat; dei busette seg millom kananitarne som åtte heime i landet. Men folket i Bet-Semes og Bet-Anat laut træla for deim. 007 JDG 001 034 Amoritarne trengde Dans-sønerne upp i fjelli, og let deim ikkje få koma ned på sletta. 007 JDG 001 035 Sjølve var dei god til å halda seg i Har-Heres og i Ajjalon og Sa’albim, men sidan fekk Josefs-ætti yvertaket, og nøydde deim til å træla for seg. 007 JDG 001 036 Landskilet åt amoritarne gjekk frå Skorpionskardet um Knausen og uppetter. 007 JDG 002 001 Herrens engel kom frå Gilgal upp til Bokim og sagde: «Eg henta dykk ut or Egyptarland, og fylgde dykk til det landet eg lova federne dykkar, og eg sagde: «Aldri i verdi skal eg brjota mi pakt med dykk, 007 JDG 002 002 og de skal ikkje gjera samband med deim som bur her i landet; de skal riva ned altari deira!» Men de høyrde ikkje på ordi mine. Kvi gjorde de’kje det? 007 JDG 002 003 So segjer eg dykk: Eg vil ikkje driva deim burt for dykk; dei skal vera til broddar i sidorne dykkar, og gudarne deira skal verta ei snara for dykk.» 007 JDG 002 004 Soleis tala Herrens engel til alle Israels-sønerne. Då gret folket høgt; 007 JDG 002 005 difor kalla dei den staden Bokim. Der ofra deim til Herren. 007 JDG 002 006 Då Josva hadde bede farvel med folket, og Israels-sønerne var farne heim, kvar til sin odel, for å eigna til seg landet, 007 JDG 002 007 då tente folket Herren so lenge Josva var til, og so lenge dei gamle var til, som livde etter Josva, og hadde set alle dei storverk Herren hadde gjort for Israel. 007 JDG 002 008 Men då Josva Nunsson, Herrens tenar, var slokna, hundrad og ti år gamall, 007 JDG 002 009 og dei hadde gravlagt honom på hans eigen gard og grunn i Timnat-Heres i Efraimsheidi, nordanfor Ga’asfjell, 007 JDG 002 010 og då heile den ætti var fari til federne sine, og det stod fram ei ny ætt, som ikkje kjende Herren og ikkje visste kva han hadde gjort for Israel, 007 JDG 002 011 då gjorde Israels-sønerne det som var Herrens imot, og dyrka Ba’als-bilæti; 007 JDG 002 012 dei vende seg frå Herren, sin fedregud, som hadde ført deim ut or Egyptarlandet, og heldt seg til andre gudar, gudarne åt grannefolki, og låg på kne for deim, og arga Herren; 007 JDG 002 013 dei vende seg frå Herren og dyrka Ba’al og Astarte-bilæti. 007 JDG 002 014 Då vart Herren brennande harm på Israel, og gav deim i henderne på røvarar, som herja deim; han slepte deim i henderne på uvenerne deira rundt um, og dei kunde ikkje lenger standa seg mot fiendarne. 007 JDG 002 015 Kvar dei for fram, var Herrens hand imot deim, so det gjekk deim ille, som Herren hadde sagt deim, og som Herren hadde svore, og dei kom i stor naud. 007 JDG 002 016 Då vekte Herren upp domarar, som berga deim frå røvararne. 007 JDG 002 017 Men dei lydde ikkje domarane sine heller, og heldt seg med andre gudar, og låg på kne for deim; dei tok snart ut av den vegen som federne deira hadde fylgt; for dei lydde Herrens bod, men so gjorde ikkje desse. 007 JDG 002 018 Og kvar gong Herren let ein domar standa fram millom deim, so var Herren med domaren, og berga deim frå uvenerne deira so lenge domaren livde; for Herren ynkast yver deim når dei sukka og stunde for di dei vart tvinga og trælka. 007 JDG 002 019 Men ikkje fyrr var domaren burte, fyrr dei fall ifrå att, og for endå verre åt enn federne sine, heldt seg til andre gudar, og dyrka deim, og bad til deim; dei lagde’kje ned noko av det vonde dei hadde fyre seg, eller av si tråssuge framferd. 007 JDG 002 020 Då vart Herren harm på Israel, og han sagde: «For di dette folket hev brote den pakti eg gjorde med federne deira, og ikkje hev lydt mine ord, 007 JDG 002 021 so vil ikkje eg heller hjelpa deim meir, og ikkje driva ut noko av dei folki som Josva let vera att då han døydde; 007 JDG 002 022 med deim skal Israel røynast um dei vilde halda seg etter Herrens vegar og ganga på deim, som federne deira gjorde.» 007 JDG 002 023 Soleis var det Herren let desse folki få vera, og ikkje straks dreiv deim ut, og ikkje gav deim i Josvas hender. 007 JDG 003 001 No skal me nemna dei folki som Herren let vera att til å røyna Israel med - dei Israels-mennerne som ikkje hadde vore med i nokon av Kana’ans-krigarne - 007 JDG 003 002 berre av di han vilde dei komande Israels-ætter skulde få vit på å strida, og vilde læra deim det, deim som ikkje kunde det fyrr. 007 JDG 003 003 Det var dei fem filistarfyrstarne og alle kananitarne og sidonarane og hevitarne som budde på Libanonfjelli, frå Ba’al-Hermonfjellet til Hamatvegen. 007 JDG 003 004 Deim var det Israel skulde røynast med, so det kunde syna seg um dei vilde lyda Herrens bod, som Moses hadde kunngjort federne deira. 007 JDG 003 005 So budde no Israels-sønerne midt ibland kananitarne og hetitarne og amoritarne og perizitarne og hevitarne og jebusitarne; 007 JDG 003 006 dei tok døtterne deira til konor og gav døtterne sine til sønerne deira, og dyrka gudarne deira. 007 JDG 003 007 Israels-sønerne gjorde det som var Herren imot; dei gløymde Herren, sin Gud, og dyrka Ba’als- og Astarte-bilæti. 007 JDG 003 008 Då vart Herren brennande harm på Israels-sønerne; han slepte deim i henderne på Kusan-Risatajim, kongen i Aram-Naharajim, og Israel laut tena Kusan-Risatajim i åtte år. 007 JDG 003 009 Då ropa Israels-sønerne til Herren, og Herren let ein hjelparmann standa fram hjå deim og hjelpa deim; det var Otniel, son åt Kenaz, Kalebs yngre bror. 007 JDG 003 010 Herrens Ande kom yver honom, og han tok styringi i Israel. So drog han ut i striden, og Herren gav Kusan-Risatajim, Aram-kongen, i henderne hans; han vann yver Kusan-Risatajim, 007 JDG 003 011 og sidan hadde landet fred i fyrti år. So døydde Otniel, son åt Kenaz. 007 JDG 003 012 Men Israels-sønerne gjorde på nytt det som var Herren imot, og Herren gav Eglon, Moabs-kongen, magt yver deim, for di dei gjorde det som var Herren imot. 007 JDG 003 013 Eglon fekk med seg Ammons-sønerne og amalekitarne; so drog han ut, og slo Israel, og dei tok Palmestaden. 007 JDG 003 014 Israels-sønerne laut tena Eglon, Moabs-kongen, i attan år. 007 JDG 003 015 Då ropa dei til Herren, og Herren sende dei ein hjelpar, Ehud Gerason av Benjamins-ætti, ein keivhendt mann. Israels-sønerne sende Ehud med gåvor til Eglon, kongen i Moab. 007 JDG 003 016 Då gjorde han seg eit sverd som var tvieggja og ei aln langt, og spente det på seg under klædi sine, på høgre sida; 007 JDG 003 017 so førde han gåvorne fram til Eglon, Moabs-kongen. Eglon var ein ovtjukk mann. 007 JDG 003 018 Då Ehud hadde greidt frå seg gåvorne, let han folki som hadde bore deim fara heim att; 007 JDG 003 019 men sjølv snudde han um ved gudebilæti som stod innmed Gilgal, og for attende og sagde: «Eg hev eit løyndarbod til deg, konge!» «Hyss, » sagde kongen: Då gjekk dei ut alle deim som stod kringom honom. 007 JDG 003 020 Som han no sat åleine i den svale høgstova si, gjekk Ehud fram for honom og sagde: «Eg hev eit bod til deg frå Gud!» Då reiste han seg av stolen. 007 JDG 003 021 Og Ehud rette ut vinstre handi, og greip sverdet han bar ved høgre sida, og rende det i livet på honom, 007 JDG 003 022 so handtaket for med inn etter bladet; og feittet gjekk i hop att kring bladet; for han drog ikkje sverdet ut att or livet hans. So gjekk han ut i svali. 007 JDG 003 023 Då Ehud var komen ut i svalgangen, let han høgelofts-døri att etter seg, og stengde henne vel, 007 JDG 003 024 og so gjekk han sin veg. Straks etter kom tenarane, men då dei såg at døri var læst, sagde dei: «Han er visst for seg sjølv i svalkammerset!» 007 JDG 003 025 Dei venta til dei var reint leide av seg; men han let ikkje upp døri til høgeloftet. So tok dei lykelen, og let upp; då fekk dei sjå at herren deira låg livlaus på golvet. 007 JDG 003 026 Medan dei tøvra, slapp Ehud undan, og for framum gudebilæti, og nådde Se’ira. 007 JDG 003 027 Då han kom til Efraimsheidi, bles han i luren; då for Israels-sønerne med han ned av heidi, og han gjekk fyre. 007 JDG 003 028 «Skunda dykk etter meg!» sagde han: «For Herren hev gjeve fiendarne, moabitarne, i henderne dykkar.» So fylgde dei honom ned til Jordan, og stengde vadi for moabitarne, og let ingen sleppa yver. 007 JDG 003 029 Den gongen felte dei ikring ti tusund moabitar, som alle var sterke og djerve menner; ikkje ein kom seg undan. 007 JDG 003 030 Moab laut den dagen bøygja seg under Israels velde, og sidan hadde landet fred i åtteti år. 007 JDG 003 031 Etter Ehud kom Samgar, son åt Anat. Han felte seks hundrad mann av filistarane, med piggstaven som han dreiv uksarne med; han og berga Israel. 007 JDG 004 001 Då Ehud var burte, gjorde Israels-sønerne atter det som var Herren imot. 007 JDG 004 002 Då slepte han deim i henderne på Jabin, kananitarkongen. Jabin hadde kongssætet sitt i Hasor. Hovdingen yver heren hans heitte Sisera; han budde i Haroset-Haggojim. 007 JDG 004 003 Og Israels-sønerne ropa til Herren; for Sisera hadde ni hundrad jarnvogner, og han trengde Israels-sønerne hardt i tjuge år. 007 JDG 004 004 I den tidi var Debora, kona åt Lappidot, domar i Israel. Ho var ei viskona, 007 JDG 004 005 og sat jamleg under eit palmetre millom Rama og Betel på Efraimsheidi - det treet vart heitande Deborapalma - og Israels-sønerne kom upp til henne, so ho skulde skifta rett millom deim. 007 JDG 004 006 Ho sende bod etter Barak, son åt Abinoam, frå Kedes i Naftalifylket, og sagde med honom: «Høyr no kva Herren, Israels Gud, segjer til deg: «Tak ut, og drag upp på Taborfjellet, og hav med deg ti tusund mann av Naftali- og Sebulons-ætterne! 007 JDG 004 007 Og eg skal draga Sisera, hovdingen yver Jabins-heren, burtåt deg til Kisonåi med vognerne og heile horgi hans, og gjeva honom i dine hender.»» 007 JDG 004 008 Då svara Barak: «Gjeng du med meg, so skal eg taka ut, men gjeng du ikkje med, so gjeng ikkje eg heller.» 007 JDG 004 009 «Visst skal eg ganga med deg, » sagde Debora, «men då fær ikkje du æra for den ferdi du tek ut på; for Herren skal gjeva Sisera i kvendehand.» So gjorde ho seg reidug og vart med Barak til Kedes. 007 JDG 004 010 Og Barak stemnde Sebulon og Naftali i hop til Kedes; ti tusund mann fylgde etter honom, og Debora var med. 007 JDG 004 011 Den gongen hadde Heber, ein av kenitarne, som var ætta frå Hobab, verbror åt Moses, skilt lag med ætti si, og no flutte han med tjeldbuderne sine alt burt til Besa’annim-eiki som stend innmed Kedes. 007 JDG 004 012 Då Sisera fekk spurt at Barak Abinoamsson var faren upp på Taborfjellet, 007 JDG 004 013 baud han ut stridsmagti si, og for med alle vognerne sine, ni hundrad jarnvogner, og alt folket han hadde med seg, frå Haroset-Haggojim til Kisonåi. 007 JDG 004 014 Då sagde Debora til Barak: «Kom no! For i dag vil Herren gjeva Sisera i dine hender. Veit du’kje at Herren gjeng fyre deg i striden?» So for Barak ned av Taborfjellet, og det fylgde honom ti tusund mann. 007 JDG 004 015 Og Herren sette ein støkk i Sisera og alle vognkjemporne og heile heren hans, so dei ikkje kunde standa seg for Barak og sverdet hans; då steig Sisera ned av vogni, og rømde på sin fot. 007 JDG 004 016 Men Barak elte vognerne og heren alt til Haroset-Haggojim, og heile Sisera-heren fall for sverdet; det vart’kje att ein einaste mann. 007 JDG 004 017 Sisera rømde på sin fot til tjeldbudi hennar Jael, kona åt Heber, keniten; for det var fred millom Jabin, Hasor-kongen, og ætti åt Heber. 007 JDG 004 018 Og Jael gjekk ut imot Sisera, og sagde: «Kom inn, herre, kom inn til meg! Du tarv ikkje vera rædd!» Då gjekk han inn i tjeldbudi til henne, og ho gøymde honom under felden. 007 JDG 004 019 So sagde han: «Kjære væne, gjev meg litt vatn! Eg er tyrst.» Då opna ho mjølkeflaska og gav honom drikka og breidde på honom. 007 JDG 004 020 Og han sagde til henne: «Statt i budøri, og kjem det einkvar og spør deg um her er nokon, so seg: Nei!» 007 JDG 004 021 Då var det Jael, kona åt Heber, tok ein tjeldnagle, og gjekk stilt inn til Sisera med hamaren i handi, og med han, trøytt som han var, låg i fastaste svevnen, slo ho naglen gjenom tunnvangen hans, so han gjekk ned i jordi. Soleis døydde han. 007 JDG 004 022 I same bilet kom Barak og søkte etter Sisera. Då gjekk Jael ut imot honom og sagde: «Kom, so skal eg syna deg den mannen du leitar etter!» So gjekk han inn til henne, og då fekk han sjå at Sisera låg livlaus på jordi, med naglen gjenom tunnvangen. 007 JDG 004 023 Den dagen bøygde Gud Jabin i kne for Israel; 007 JDG 004 024 og Israels hand låg tyngre og tyngre på Jabin, Kana’ans-kongen, til dei reint gjorde ende på honom. 007 JDG 005 001 Den gongen song Debora og Barak Abinoamsson dette kvædet: 007 JDG 005 002 «For fyrstarn’ fyrst i striden gjekk, og folket viljugt møtte fram, pris Herren, Israel! 007 JDG 005 003 Høyr kongar! Hovdingar, gjev gaum! For Herren eg eit kvæde kved. For Herren, Gud åt Israel, ein song eg syngja vil. 007 JDG 005 004 Då, Herre, du frå Se’ir for, frå Edomsflyerne skreid fram. Då ristest jordi, himlen draup, regnet or skyi raut. 007 JDG 005 005 For Herrens åsyn fjelli skalv - sjå Sinaifjellet der, det skalv for han, Israels Gud. 007 JDG 005 006 I Samgars, Anats-sonens old. Og Jaels, vegarn’ aude var, og ferdamennern’ fara laut på krokut fjellstig fram. 007 JDG 005 007 Ein førar fattast Israel, ein førar, alt til du steig fram, til du steig fram, Debora, som ei mor i Israel. 007 JDG 005 008 Gud valde nye styrarar; då stod det strid i portarne: Ein såg’kje skjold og ikkje spjot hjå fyrti tusund hermenn i heile Israel. 007 JDG 005 009 Hjå hovdingarn’ i Israel er hugen min, hjå Herren som friviljug møtte fram til strid! Lov Herren, Israel! 007 JDG 005 010 De som på gulblakk gangar rid, på høgjende i stova sit, og etter jamne vegen gjeng, røyst i, og syng ein song! 007 JDG 005 011 Syng høgt som bogeskyttararn’ når dei ved brunnen sit og kved! Der prisar dei Guds vise verk, kor vist han førde Israel. Den gongen Herrens eige folk til portarne for ned. 007 JDG 005 012 Vakn upp, vakn upp, Debora, vakn upp, eit kvæde kved! Statt upp, Barak, før fangarn’ burt, son åt Abinoam! 007 JDG 005 013 Då for ein hop til fyrstarn’ ned Med kjemporn’ Herrens folk steig ned: 007 JDG 005 014 Av deg, Efraim, dei som fyrst rot feste på Amaleksfjell. Og etter deg kom Benjamins flokk med folki dine fylgje heldt; av Makir styresmenn steig ned, og ifrå Sebulon dei som gjeng fram med førarstav i hand; 007 JDG 005 015 dei fyrstar av Issakar i fylgje med Debora kom, og Barak - i hans fotfar flaug dei i dalen ned. Ved Rubensbekkjerne dei tok i tankar so raust ei råd. 007 JDG 005 016 Kvi vart du sitjande i ro på kvii di og lydde på med hjuringarn’ i fløyta let? - Ved Rubensbekkjerne dei la i tankarn’ lenge råd. 007 JDG 005 017 Gilead, burtum Jordanå gjev han seg roleg til, og Dan kvi drygjer han der skutorn’ ligg? Ved sjøsidi sit Asser still, i hamni held han seg. 007 JDG 005 018 Men Sebulon, det er ein lyd som lite vyrder livet sitt, og like eins Naftali, han som på høge heider bur. 007 JDG 005 019 Då kom kongarn’ og stridde, kananitarkongarn’ stridde i Tana’ak, ved Megiddovatnet; sylv vann dei visst ikkje. 007 JDG 005 020 Ned frå himlen stjernorn’ stridde frå dei høge skeidi sine imot Sisera dei stridde. 007 JDG 005 021 Kisonåi burt deim førde. Åi fræg frå forne dagar - Kisonåi! Stig fram, mi ånd, med styrk! 007 JDG 005 022 Hardt slo hestehovarn’ i marki, med kjemporne køyrde, køyrde av stad i strjukande tan. 007 JDG 005 023 «Bann Meroz, » Herrens engel sa, «bann deim som bur der, bann deim burt! Dei kom’kje Herrens her til hjelp. Dei hjelpte ikkje kjemporn’ hans.» 007 JDG 005 024 Velsigna ver i kvendeflokk Jael, Hebers, kenitens, viv! Framum kvar kvinna som i buder bur, velsigna vere ho! 007 JDG 005 025 Vatn bad han um, mjølk gav ho han; i briki skål baud ho han skyr. 007 JDG 005 026 Med vinstre hand ho naglen triv, med høgre smidjehamaren; i hausen Sisera ho slog, og hamra hovudet hans sund, tunnvangen hans slo ho i knas, og naglen tvert igjenom dreiv. 007 JDG 005 027 For føtern’ hennar seig han ned, fram stupt’ han, og på jordi låg; for føtern’ hennar seig han ned; der han seig ned der låg han - daud. 007 JDG 005 028 Gjenom vindauga ser ho, Siseras mor, gjenom glaset glor ho, og kvin: «Kva ventar vogni hans etter? Kvi tøvrar tråvaran’ hans?» 007 JDG 005 029 Svarar dei klokaste fruorne hennar, og sjølv og gjev ho seg svar: 007 JDG 005 030 «Visst finn dei herfang, og skifter: Ei møy, tvo møyar til manns, farga klæde åt Sisera, farga klæde og krota; ein farga kjol, tvo krota tjeld for kvar ei herteki kvinna.» 007 JDG 005 031 Gjev, Herre, at uvenern’ dine må alle so ganga til grunnar, og dei deg elskar må vera som soli stig upp i sitt velde.» Sidan hadde landet fred i fyrti år. 007 JDG 006 001 Men Israels-sønerne gjorde det som var Herren imot. Då gav han deim i Midjans hender. 007 JDG 006 002 I sju år hadde midjanitarne yvermagti yver Israel; det var for deira skuld Israels-sønerne gjorde seg dei løyndeholi som er i åsarne, og hellerarne og fjellborgerne. 007 JDG 006 003 Kvar gong Israel hadde sått, kom Midjan yver deim, og like eins Amalek og austmennerne; 007 JDG 006 004 dei lægra seg midt imot deim og øydde grøda i landet radt burtåt Gaza, og leivde ikkje ein matbite i Israel, og ingen sau, eller ukse, eller asen. 007 JDG 006 005 For dei kom dragande med buskapen og tjeldbuderne sine, so tett som grashoppar; det var’kje tal på deim og kamelarne deira, og kvar dei for fram, lagde dei landet i øyde. 007 JDG 006 006 Israel vart reint utarma av herjingarne deira, og Israels-sønerne ropa til Herren. 007 JDG 006 007 Då Israels-sønerne ropa til Herren for Midjans skuld, 007 JDG 006 008 då sende Herren ein profet til deim, og han sagde: «So segjer Herren, Israels Gud: «Eg førde dykk upp frå Egyptarland, og henta dykk ut or slavehuset, 007 JDG 006 009 og fria dykk frå egyptarane og frå alle deim som for ille med dykk; eg jaga deim burt for dykk, og gav dykk landet deira; 007 JDG 006 010 og eg sagde til dykk: «Eg er Herren, dykkar Gud; de skal ikkje ottast gudarne åt amoritarne, som åtte det landet de bur i!» Men de høyrde ikkje på ordi mine.»» 007 JDG 006 011 Og Herrens engel kom og sette seg under den eiki som stend i Ofra, der Joas av Abiezer-ætti rådde. Gideon, son åt Joas, stod då i vinpersa og banka utor noko kveite, so han kunde få berga det for midjanitarne. 007 JDG 006 012 Og Herrens engel synte seg for honom, og sagde til honom: «Herren er med deg, du djerve kjempa!» 007 JDG 006 013 «Orsaka, gode herre!» svara Gideon, «ser Herren med oss, kvi hev då alt dette hendt oss, og kvar er no alle undergjerningarne hans, som federne våre fortalde oss um? «Det var Herren som førde dei ut or Egyptarland!» sagde dei. Men no hev Herren skuva oss ifrå seg, og gjeve oss i Midjans vald.» 007 JDG 006 014 Då snudde Herren seg til honom, og sagde: «Gakk i veg so sterk som du er, so skal du berga Israel or Midjans vald. Det er eg som sender deg!» 007 JDG 006 015 «Orsaka, Herre!» svara Gideon. «Korleis kann eg berga Israel? Ætti mi er då den veikaste i Manasse, og sjølv er eg den yngste av folket mitt.» 007 JDG 006 016 «Eg skal vera med deg, » sagde Herren, «og du skal slå midjanitarne ned som ein mann.» 007 JDG 006 017 Då sagde Gideon: «Hev du noko godvilje for meg, so gjev meg eit merke på at det er du som talar med meg! 007 JDG 006 018 kjære, flyt deg ikkje herifrå fyrr eg kjem ut til deg med gåva mi og legg henne fram for deg!» Og han svara: «Eg skal bia til du kjem att.» 007 JDG 006 019 So gjekk Gideon inn, og stelte til eit kid, og tok ei skjeppa mjøl og lagde søtebrød av. Kjøtet lagde han i gryta, og sodet hadde han i ei krukka. So bar han det ut til honom under eiki og sette det fram. 007 JDG 006 020 Då sagde Guds engel til honom: «Tak kjøtet og søtebrødet, og legg det på dette berget, og slå sodet utyver!» So gjorde han det. 007 JDG 006 021 Og Herrens engel rette fram staven som han hadde i handi, og stakk burti kjøtet og søtebrødet. Då slo det eld upp or berget, og øydde kjøtet og brødet, og Herrens engel kvarv burt for augo hans. 007 JDG 006 022 Då Gideon såg at det var Herrens engel, ropa han: «Å Herre min Gud! Korleis skal det ganga meg, som hev set Herrens engel andlit til andlit!» 007 JDG 006 023 Men Herren sagde til honom: «Ver trygg! Ver ikkje rædd! Du skal ikkje døy.» 007 JDG 006 024 Då bygde Gideon der eit altar for Herren, og kalla det: «Herren er mi trygd.» Det altaret stend endå i dag i Ofra, bygdi åt Abiezer-ætti. 007 JDG 006 025 Um natti sagde Herren til Gideon: «Tak stuten åt far din, den raude, sjuårsgamle stuten, og riv ned Ba’als-altaret åt far din, og fell det heilage treet som stend innmed det! 007 JDG 006 026 Legg steinarne til rettes, og bygg av deim eit altar for Herren, din Gud, øvst uppå denne borgi! Tak so den raude stuten, og brenn honom til eit offer med veden av det treet som du skal hogga ned!» 007 JDG 006 027 Då tok Gideon ti av sveinarne sine med seg, og gjorde som Herren hadde sagt til honom; men han torde ikkje gjera det um dagen; han var rædd ætti si og bygdefolket; difor gjorde han det um natti. 007 JDG 006 028 Då mennerne i bygdi reis upp um morgonen, fekk dei sjå at Ba’als-altaret var nedrive, og at det heilage treet som stod der, var felt, og at den raude stuten var ofra på det nybygde altaret. 007 JDG 006 029 Då sagde dei seg imillom: «Kven kann ha gjort dette?» Og då dei spurde og granska etter, fekk dei vita at det var Gideon Joasson som hadde gjort det. 007 JDG 006 030 So sagde dei til Joas: «Send son din ut til oss! Han skal døy, for di han hev rive ned Ba’als-altaret, og for di han hev felt det heilage treet som stod innmed det!» 007 JDG 006 031 Men Joas sagde til alle deim som stod kringum honom: «Vil de tala Ba’als sak? Vil de hjelpa honom? Den som gjer seg til hans talsmann, skal lata livet fyrr det vert morgon. Er han Gud, so lat honom sjølv greida si sak og taka hemn yver den som hev rive ned altaret hans!» 007 JDG 006 032 Den dagen fekk Gideon namnet Jerubba’al, av di dei sagde: «Lat Ba’al hemna seg på honom for di han hev rive ned altaret hans!» 007 JDG 006 033 No hadde alle midjanitarne og amalekitarne og austmennerne samla seg i hop, og dei for yver Jordan, og lægra seg på Jizre’elsletta. 007 JDG 006 034 Då kom Herrens Ande yver Gideon; han bles i luren, og Abiezer-ætti flokka seg um honom. 007 JDG 006 035 So sende han bod ut i heile Manassefylket, og dei samla seg og, og fylgde honom. Og til Asser og Sebulon og Naftali sende han bod; og dei for til møtes med Manasse-mennerne. 007 JDG 006 036 Og Gideon sagde til Gud: «Er det so at du vil frelsa Israel ved mi hand, som du hev sagt, 007 JDG 006 037 so høyr meg: No legg eg dette sauskinnet på tråkki; kjem det so dogg berre på skinnet, og heile marki er turr, då veit eg at du vil berga Israel ved mi hand, som du hev sagt.» 007 JDG 006 038 Og soleis vart det. For då han andre morgonen reis upp og klemde i hop skinnet, vreid han utor det so mykje dogg at det vart ei heil skål full med vatn. 007 JDG 006 039 Då sagde Gideon til Gud: «Ver ikkje vond på meg, um eg talar endå ein gong! Eg vilde so gjerne få gjera ei prøve til med skinnet! Kjære, lat skinnet vera turt, med heile marki er dogga!» 007 JDG 006 040 Og natti etter gjorde Gud som han bad! Skinnet heldt seg turt, men heile marki var dogga. 007 JDG 007 001 Jerubba’al - det er den same som Gideon - og alt folket som var med honom, tok ut tidleg um morgonen, og lægra seg ved Harodkjelda, og Midjans-heren låg nordanfor, frå Morehaugen og burtetter legdi. 007 JDG 007 002 Då sagde Herren til Gideon: «Du hev for mykje folk med deg! Eg vil’kje gjeva midjanitarne i henderne på so mange; elles kunde Israel kyta for meg og segja: «Det er mi eigi hand som hev berga meg!» 007 JDG 007 003 Ropa no ut for folket: «Den som er rædd og fælen, kann snu og fara heim att frå Gileadfjellet!»» Då var det tvo og tjuge tusund mann som snudde heim, og ti tusund vart att. 007 JDG 007 004 Men Herren sagde til Gideon: «Du hev endå for mykje folk! Lat deim ganga ned til kjelda, so skal eg røyna deim for deg der, og dei som eg segjer skal vera med deg, deim skal du taka med, men alle dei som eg segjer ikkje skal vera med deg, deim skal du ikkje hava med!» 007 JDG 007 005 So let han folket ganga ned til kjelda, og Herren sagde til han: «Alle deim som lepjar vatnet i seg med tunga liksom hunden, skal du setja for seg, og sameleis alle deim som legg seg på kne og drikk.» 007 JDG 007 006 Dei som då førde vatnet til munnen med handi og lepja, var tri hundrad i talet; alt hitt folket lagde seg på kne og drakk av vatnet. 007 JDG 007 007 Og Herren sagde til Gideon: «Med dei tri hundrad mann som drakk av handi, vil eg berga dykk og gjeva Midjan i henderne dine; alt hitt folket kann ganga heim att.» 007 JDG 007 008 So tok dei til seg ferdakosten åt folket og lurarne deira; og Gideon let alle Israels-menner fara heim so nær som dei tri hundrad; deim hadde han att hjå seg. Midjans-lægret låg nedanfor honom, i lægdi. 007 JDG 007 009 Og då det vart natt, sagde Herren til honom: «Gjer deg reidug og tak på lægret der nede! Eg gjev det i henderne dine! 007 JDG 007 010 Er du rædd, so gakk fyrst ned med Pura, sveinen din! 007 JDG 007 011 Då fær du høyra kva dei talar um, og sidan kjem du til å kjenna deg so sterk, at du torer taka på lægret.» So gjekk han og Pura, sveinen hans, ned til forpostarne i lægret. 007 JDG 007 012 Og midjanitarne og amalekitarne og alle austmennerne låg i dalen, so tett som grashoppar, og det var ikkje tal på kamelarne deira; dei var som sand på havsens strand. 007 JDG 007 013 Då Gideon kom, var der ein som fortalde felagen sin ein draum: «No skal du høyra kva eg hev drøymt!», sagde han: «Eg tykte eg såg ei byggkaka kom trillande inn i Midjans-lægret, og då ho kom til tjeldet, skuva ho til det, so det rulla i koll, og der låg det.» 007 JDG 007 014 «Dette er’kje noko anna enn sverdet åt Gideon Joasson, israeliten, » svara hin; «Gud hev gjeve midjanitarne og heile lægret i henderne hans.» 007 JDG 007 015 Då Gideon høyrde draumen og uttydingi, lagde han seg på kne og takka Gud. Han gjekk attende til Israels-lægret og sagde: «Ris upp! Herren hev gjeve Midjans-lægret i henderne dykkar!» 007 JDG 007 016 So skifte han dei tri hundrad mann i tri flokkar, og gav deim alle lurar og tome krukkor i henderne; men inni krukkorne var det kyndlar. 007 JDG 007 017 Og han sagde til deim: «Sjå etter korleis eg fer åt, og far de like eins! So snart de ser eg er komen tett innåt lægret, skal de gjera som eg gjer! 007 JDG 007 018 Når eg blæs i luren, eg og alle deim som er med meg, so skal de og blåsa i lurarne dykkar rundt ikring heile lægret og ropa: «For Herren og for Gideon!»» 007 JDG 007 019 Gideon og hundrad mann som var med honom, kom til utkanten av lægret fyrstundes i midnattsvakti; det var so vidt midjanitarne hadde sett ut vaktpostarne. Då bles dei i lurarne, og slo sund krukkorne, som dei hadde i handi; 007 JDG 007 020 og alle tri flokkarne bles i lurarne og slo sund krukkorne; med vinstre handi greip dei kring kyndlarne, og i høgre handi heldt dei lurarne, og bles i deim og ropa: «Drag sverdet for Herren og for Gideon!» 007 JDG 007 021 alt med dei vart standande kvar på sin stad rundt ikring lægret. Då tok alt som i lægret var til å renna att og fram og hua og røma, 007 JDG 007 022 og Herren laga det so at då dei høyrde ljomen av dei tri hundrad lurarne, vende dei sverdi sine mot kvarandre. So gjekk det i heile lægret. Og heren rømde til Bet-Hassitta, burtimot Serera, til Abel-Meholastrandi framum Tabbat. 007 JDG 007 023 Men Israels-mennerne av Naftali og Asser og heile Manasse vart utbodne og sette etter midjanitarne. 007 JDG 007 024 Og yver heile Efraimsheidi sende Gideon folk som ropa ut: «Far ned og møt midjanitarne, og steng deim av frå elvi, frå Jordan, alt burt til Bet-Bara!» Då vart alle Efraims-mennerne utbodne og stengde vegen til elvi, til Jordan, alt burtåt Bet-Bara. 007 JDG 007 025 Dei tok tvo av Midjans-hovdingarne, Oreb og Ze’eb, og drap Oreb på Ramneberget, og Ze’eb ved Ulvepersa. Sidan sette dei etter midjanitarne og kom med hovudi av Oreb og Ze’eb til Gideon på hi sida Jordan. 007 JDG 008 001 Efraims-mennerne sagde til Gideon: «Korleis er det du hev bore deg imot oss! Kvi sende du’kje bod etter oss då du tok ut i striden mot midjanitare?» Og dei tok kvast på honom. 007 JDG 008 002 Då sagde han til deim: «Kva hev eg gjort no som kann liknast med det de hev gjort? Var’kje etterrakstren åt Efraim betre enn avlingi åt Abiezer? 007 JDG 008 003 I dykkar hender gav Gud midjanitar-hovdingarne, Oreb og Ze’eb! Og kva hev eg vunnest gjort, so eg kunde mæla meg med dykk?» Då han tala so, logna dei og var’kje vonde på honom lenger. 007 JDG 008 004 Gideon kom til Jordan, og for yver, han og dei tri hundrad mann som var med honom, og dei var trøytte og svoltne. 007 JDG 008 005 Då sagde han til Sukkot-mennerne: «Kjære, gjev folki som fylgjer meg nokre matbitar! Dei er trøytte, og eg elter Zebah og Salmunna, Midjans-kongarne.» 007 JDG 008 006 Men hovdingarne i Sukkot sagde: «Hev du alt fenge kloi i Zebah og Salmunna, sidan me skal gjeva heren din mat?» 007 JDG 008 007 «Godt!» svara Gideon, «når Herren hev gjeve Zebah og Salmunna i henderne mine, so skal eg treskja kropparne dykkar med villtornar og tistlar.» 007 JDG 008 008 So for han upp til Penuel, og tala like eins der, og Penuels-mennerne svara honom på same vis som Sukkot-buarne hadde svara. 007 JDG 008 009 Då sagde han til deim og: «Kjem eg vel heim att, so skal eg riva ned denne borgi.» 007 JDG 008 010 Zebah og Salmunna låg i Karkor med heren sin, um lag femtan tusund mann; det var alt som var att av heile austmannheren, og hundrad og tjuge tusund våpnføre menner var falne. 007 JDG 008 011 Og Gideon for uppetter driftevegen austanfor Nobah og Jogbea og kom yver fiendeheren, med dei låg ottelause i lægret. 007 JDG 008 012 Zebah og Salmunna rømde, men han sette etter deim; han tok båe Midjans-kongarne, Zebah og Salmunna, og støkte heile heren ifrå einannan. 007 JDG 008 013 Då Gideon Joasson var komen til Solskardet, vende han heim att frå striden. 007 JDG 008 014 Han fekk tak i ein gut som høyrde heime i Sukkot, og spurde honom ut; og guten skreiv upp for honom hovdingarne og styresmennerne i Sukkot, sju og sytti mann. 007 JDG 008 015 Då han so kom til Sukkot-buarne, sagde han: «Sjå her er Zebah og Salmunna, dei som de spotta meg med då de sagde: «Hev du alt fenge kloi i Zebah og Salmunna, sidan me skal gjeva mat til dei trøytte mennerne dine?»» 007 JDG 008 016 So greip han styresmennerne i byen, og han tok villtornar og tistlar, og tukta med deim Sukkot-buarne. 007 JDG 008 017 Penuelborgi reiv han ned, og slo i hel mennerne i byen. 007 JDG 008 018 Sidan sagde han til Zebah og Salmunna: «Korleis såg dei ut, dei mennerne som de slo i hel på Tabor?» «Dei var like eins som du, » svara dei. «Kvar var som ein kongsson på skapnad». 007 JDG 008 019 «Då var det brørne mine, » sagde han, «sønerne åt mi eigi mor. So sant Herren liver: hadde de spart livet deira, skulde eg ikkje ha drepe dykk.» 007 JDG 008 020 So sagde han til Jeter, eldste son sin: «Gakk fram, og slå deim i hel!» Men guten drog ikkje sverdet sitt. Han torde ikkje; han var endå berre ein gut. 007 JDG 008 021 Då sagde Zebah og Salmunna: «Kom du og hogg oss ned! Det vil manns nerk til å gjera manns verk.» So gjekk Gideon fram, og slo Zebah og Salmunna i hel, og tok sylgjorne som kamelarne deira hadde kring halsen. 007 JDG 008 022 Og Israels-mennerne sagde til Gideon: «Du skal vera kongen vår, både du og son din og soneson din; for du hev berga oss frå midjanitarne!» 007 JDG 008 023 Men Gideon svara: «Ikkje vil eg vera kongen dykkar, og ikkje skal son min vera det; Herren skal vera kongen dykkar!» 007 JDG 008 024 Sidan sagde Gideon til deim: «Eg vil beda dykk um ein ting: at de alle vil gjeva meg dei ringarne de hev vunne i krigen!» For Midjans-mennerne gjekk med gullringar; dei var ismaelitar. 007 JDG 008 025 «Det skal du då visst få, » svara dei. So breidde dei ut ei kåpa, og på den kasta alle mann dei ringarne dei hadde vunne i krigen. 007 JDG 008 026 Då dei so vog gullringane som han hadde bede um, so var det halvonnor vog gull, umfram gullsylgjorne og øyredobborne og purpurklædi som midjanitarkongarne hadde havt på seg, og umfram lekkjorne som kamelarne deira hadde bore kring halsen. 007 JDG 008 027 Av gullet gjorde Gideon eit gudsbilæte. Det sette han upp i Ofra, heimbygdi si; heile Israel dyrka det der som ein avgud, og det vart til ulukka for Gideon og hans hus. 007 JDG 008 028 Soleis laut Midjan bøygja seg under Israel, og vann ikkje reisa hovudet meir, og sidan hadde landet ro i fyrti år, so lenge som Gideon livde. 007 JDG 008 029 So for Jerubba’al Joasson heim att til garden sin, og vart buande der. 007 JDG 008 030 Han, Gideon, hadde sytti søner, som var hans eigne born; for han hadde mange konor. 007 JDG 008 031 Med fylgjekona si i Sikem fekk han ein son, og kalla han Abimelek. 007 JDG 008 032 Gideon Joasson døydde i høg alder, og vart nedsett i gravstaden åt Joas, far sin, i Ofra, bygdi åt Abiezer-ætti. 007 JDG 008 033 Då Gideon var burte, tok Israels-sønerne atter til å halda seg med avgudarne, og gjorde Sambands-Ba’al til guden sin. 007 JDG 008 034 Israels-sønerne kom ikkje i hug Herren, sin Gud, som hadde berga deim frå alle fiendar rundt ikring; 007 JDG 008 035 og dei gjorde ikkje vel mot Jerubba’als, Gideons, ætt for alt det gode han hadde gjort Israel. 007 JDG 009 001 Abimelek, son åt Jerubba’al, for til Sikem, til morbrørne sine, og tala med deim og med alt morfolket sitt: 007 JDG 009 002 «Kjære dykk, » sagde han, «tala til alle Sikems-mennerne, og seg: «Kva er best for dykk: at sytti mann, alle sønerne åt Jerubba’al, styrer dykk, eller at ein mann styrer dykk?» Og kom so i hug at me er same folket!» 007 JDG 009 003 Då tala morbrørne hans um honom for alle borgarane i Sikem, og sagde alt dette; og hugen drog deim til Abimelek. «Han er ein av våre!» sagde dei. 007 JDG 009 004 So gav dei honom sytti lodd sylv av tempelskatten åt Sambands-Ba’al. For deim leigde Abimelek nokre lause uvyrdne karar, og dei fylgde honom kvar han gjekk. 007 JDG 009 005 So for han til huset åt far sin i Ofra, og drap brørne sine, sønerne åt Jerubba’al, sytti mann på ein stein; berre Jotam, den yngste sonen åt Jerubba’al, vart att; han hadde fenge løynt seg. 007 JDG 009 006 Då samla dei seg, alle borgarane i Sikem og alt folket i Millo, og dei drog ut og valde Abimelek til konge under Minnesteinseiki ved Sikem. 007 JDG 009 007 Då Jotam fekk spurt det, steig han upp på toppen av Gerizimfjellet; der stod han, og ropa til deim og sagde: «Høyr på meg, Sikems-menner, so sant de vil at Gud skal høyra på dykk! 007 JDG 009 008 Det var ein gong trei vilde kåra seg ein konge. Dei sagde til oljetreet: «Du skal vera kongen vår!» 007 JDG 009 009 Men oljetreet svara: «Skulde eg missa oljen min, som gudar og menneskje ærar meg for, og gjeva meg til å svaga att og fram yver skogen?» 007 JDG 009 010 Då sagde dei til fiketreet: «Kom du og ver kongen vår!» 007 JDG 009 011 Og Fiketreet svara: «Skulde eg missa søtleiken min og den gode frukti mi, og gjeva meg til å svaga at og fram yver skogen?» 007 JDG 009 012 So sagde dei til vintreet: «Kom du og ver kongen vår!» 007 JDG 009 013 Vintreet svara: «Skulde eg missa safti mi, som gjer gudar og menneskje glade, og gjeva meg til å svaga att og fram yver skogen?» 007 JDG 009 014 Då sagde alle trei til klungeren: «Kom so du og ver kongen vår!» 007 JDG 009 015 «Er det ålvor at de vil kåra meg til konge, » sagde klungeren, «so kom og svala dykk i skuggen min! Men er det ikkje, so skal det fara eld ut frå klungeren og øyda cedrarne på Libanon.» 007 JDG 009 016 Hev no de fare truge og ærleg fram med di de hev teke Abimelek til konge, og hev de gjort vel mot Jerubba’al og ætti hans, og hev de gjort lika for det han gjorde, 007 JDG 009 017 då han, far min, stridde for dykk, og våga livet, og berga dykk frå midjanitarne 007 JDG 009 018 - og endå hev de no reist dykk mot ætti åt far min, og drepe sønerne hans, sytti mann på ein stein, og gjort Abimelek, son åt terna hans, til konge yver Sikems-buarne, for di han er skyld dykk - 007 JDG 009 019 hev de no i dag fare truge og ærleg fram mot Jerubba’al og ætti hans, so gjev de må få gleda av Abimelek, og gjev han må få gleda av dykk! 007 JDG 009 020 Men hev de ikkje det, so gjev det må fara eld ut frå Abimelek og tyna Sikems-buarne og Millo-folket, og gjev det må fara eld ut frå Sikems-buarne og Millo-folket, og tyna Abimelek!» 007 JDG 009 021 So rømde Jotam, og kom seg undan; sidan for han til Be’er, og der slo han seg ned, so Abimelek, bror hans, ikkje kunde nå i honom. 007 JDG 009 022 I tri år rådde Abimelek i Israel. 007 JDG 009 023 Då sende Gud ei vond ånd som sette ilt millom Abimelek og Sikems-mennerne, og Sikems-mennerne sveik Abimelek; 007 JDG 009 024 for Gud vilde at valdsverket mot dei sytti sønerne åt Jerubba’al skulde hemnast, og blodet deira koma yver Abimelek, bror deira, som hadde drepe deim, og yver Sikems-mennerne, som hadde gjeve honom magt til å drepa brørne sine. 007 JDG 009 025 Sikems-mennerne sette ut vaktmenner på fjelltindarne, som skulde halda auga med Abimelek, og røva alle som for framum der på vegen, og Abimelek fekk vita det. 007 JDG 009 026 Ved det leitet kom Ga’al Ebedsson med brørne sine og flutte inn i Sikem, og Sikems-mennerne sette lit til honom. 007 JDG 009 027 Dei gjekk ut på marki, og hausta vinhagarne sine og persa druvorne; so heldt dei takkehøgtid, og gjekk inn i templet åt guden sin, og åt og drakk og banna Abimelek. 007 JDG 009 028 Og Ga’al Ebedsson sagde: «Er Abimelek slik mann, og sikemitarne slike folk, at me skulde vera tenarane hans? Hev’kje son åt Jerubba’al og Zebul, futen hans, tent ætti åt Hemor, den gamle Sikems-kongen? Men kvi skulde me so tena honom mannen. 007 JDG 009 029 Gjev eg hadde hand yver dette folket, so skulde eg snart få Abimelek or vegen. Auka heren din, Abimelek, og kom!» kytte han. 007 JDG 009 030 Då Zebul, byhovdingen, fekk høyra kva Ga’al Ebedsson hadde sagt, vart han harm; 007 JDG 009 031 han sende i løynd bod til Abimelek og sagde: «Ga’al Ebedsson og brørne hans er komne til Sikem, og øser upp byen mot deg. 007 JDG 009 032 Tak no i vegen nattars tid med det folket du hev hjå deg, og legg deg på lur på marki; 007 JDG 009 033 og når det dagast, og soli sprett, so brjot upp og renn fram imot byen; då fer Ga’al og folket hans ut imot deg, og du kann gjera med honom som du fær høve til.» 007 JDG 009 034 So tok Abimelek ut um natti med alle dei folki han hadde hjå seg, og dei lagde seg på lur mot Sikem i fire flokkar. 007 JDG 009 035 No bar det so til at Ga’al Ebedsson kom ut og stod i byporten i same bilet som Abimelek og folki hans braut fram frå løynlega. 007 JDG 009 036 Ga’al såg deim, og sagde til Zebul: «Sjå! Det kjem folk ned frå fjelltindarne!» «Det er skuggen av fjelli som du tek for folk, » svara Zebul. 007 JDG 009 037 Men Ga’al heldt på og tala: «Sjå der kjem det folk ned frå Midhø’i, » sagde han, «og ein flokk kjem etter den vegen som ber til Trollmanneiki.» 007 JDG 009 038 Då sagde Zebul: «Kvar er no dei store ordi dine, du som sagde: «Er Abimelek slik mann at me skulde vera tenarane hans?» Sjå her er dei folki som du vyrde so lite! Drag no ut, og strid imot deim!» 007 JDG 009 039 Då drog Ga’al ut med Sikems-mennerne i fylgje, og stridde mot Abimelek. 007 JDG 009 040 Men Abimelek vann yver honom, og jaga han fyre seg, og det vart eit stort mannefall heilt burtåt byporten. 007 JDG 009 041 Sidan gav Abimelek seg til i Aruma, og Zebul dreiv Ga’al og brørne hans burt; dei måtte ikkje vera i Sikem. 007 JDG 009 042 Dagen etter skulde Sikems-folket ut på marki. Det fekk Abimelek vita; 007 JDG 009 043 då tok han og bytte mannskapet sitt i tri flokkar, og lagde seg på lur på marki, og då han såg at folket kom ut or byen, sette han på deim og hogg deim ned. 007 JDG 009 044 Sjølv sprang han fram, og tok støde ved byporten med den flokken som fylgde honom, og dei hine tvo flokkarne rende på alle deim som var ute på marki, og slo deim i hel. 007 JDG 009 045 Abimelek kringsette byen heile den dagen, og tok honom, og drap folket som var der; byen reiv han ned, og strådde tufti med salt. 007 JDG 009 046 Då folket i Sikemsborgi høyrde det, gjekk dei alle inn i tempelbygningen åt Sambands-Ba’al. 007 JDG 009 047 So snøgt som Abimelek fekk vita at alt folket i Sikemsborgi hadde flokka seg i hop på ein stad, 007 JDG 009 048 gjekk han med alle mennerne sine upp på Salmonfjellet. Han tok øksi si i hand, og hogg greiner av trei, tok deim upp, lagde deim på herdi, og sagde til mennerne sine: «Skunda dykk og gjer like eins som de såg eg gjorde!» 007 JDG 009 049 Då hogg alle mennerne og kvar si byrd med kvist og fylgde etter honom. So lagde dei veden uppetter tempelbygningen, og sette med den eld på bygningen. Soleis umkomst alt folket i Sikemsborgi, um lag tusund menner og kvinnor. 007 JDG 009 050 Sidan gjekk Abimelek mot Tebes; den byen kringsette han og tok. 007 JDG 009 051 Inni byen var det eit fast tårn; dit rømde alle menner og kvinnor, alt folket i byen, og dei stengde etter seg og gjekk upp på taket. 007 JDG 009 052 Då Abimelek kom til tårnet, kringsette han det; so gjekk han fram til porten og vilde setja eld på. 007 JDG 009 053 Då var det ei kvinna som kasta ein kvernstein ned på hovudet hans, so hausen brotna. 007 JDG 009 054 Abimelek ropa svint på sveinen som bar våpni hans, og sagde: «Drag sverdet ditt, og drep meg, so det ikkje skal segjast at ei kvinna slo meg i hel!» Då stakk sveinen sverdet gjenom honom, og han døydde. 007 JDG 009 055 Og då Israels-mennerne såg at han var slokna, gjekk kvar heim til sitt. 007 JDG 009 056 Soleis hemnde Gud den ugjerningi Abimelek gjorde mot far sin då han drap dei sytti brørne sine. 007 JDG 009 057 Og alt det vonde Sikems-mennerne hadde gjort, let Gud koma attyver deim; den våbøni Jotam Jerubba’alsson hadde lyst, fekk dei sanna. 007 JDG 010 001 Etter Abimelek stod Tola fram, og berga Israel. Han var son åt Pua Dodoson av Issakars-ætti, og budde i Samir på Efraimsheidi. 007 JDG 010 002 Han styrde i Israel i tri og tjuge år. So døydde han og vart gravlagd i Samir. 007 JDG 010 003 Etter han stod Ja’ir frå Gilead fram, og styrde Israel i tvo og tjuge år. 007 JDG 010 004 Han hadde tretti søner; dei reid på tretti asenfolar, og åtte tretti tjeldbyar, som endå i dag vert kalla Ja’irsbyarne; dei ligg i Gileadlandet. 007 JDG 010 005 Då Ja’ir døydde, vart han gravlagd i Kamon. 007 JDG 010 006 Men Israels-borni gjorde atter det som var Herren imot, og dyrka Ba’als- og Astarte-bilæti og Arams-gudarne og Sidons-gudarne og Moabs-gudarne og ammonitargudarne og filistargudarne; dei vende seg frå Herren, og dyrka ikkje honom. 007 JDG 010 007 Då vart Herren brennande harm på Israel. Han slepte dei i henderne på filistarane og ammonitarne, 007 JDG 010 008 og dei tok same året til å trengja og trælka Israels-sønerne; i attan år trengde dei alle Israels-sønerne som budde på hi sida Jordan, i Amoritarlandet, i Gilead; 007 JDG 010 009 dei sette jamvel yver Jordan, og stridde mot Juda og Benjamin og mot Efraims-ætti, og Israel kom i stor naud. 007 JDG 010 010 Då ropa Israels-sønerne til Herren og sagde: «Me hev synda mot deg! Me hev vendt oss frå vår Gud og dyrka Ba’als-bilæti!» 007 JDG 010 011 Og Herren sagde til Israels-sønerne: «Hev eg’kje berga dykk frå egyptarane og frå amoritarne, frå Ammons-sønerne og frå filistarane? 007 JDG 010 012 Og då sidonarane og amalekitarne og maonitarne plåga dykk, og de ropa til meg, berga eg dykk frå deim og. 007 JDG 010 013 Men de vende dykk frå meg, og dyrka andre gudar; difor vil eg ikkje hjelpa dykk meir. 007 JDG 010 014 Gakk burt og kalla på dei gudarne som de hev valt! Lat deim hjelpa dykk no de er i slik naud!» 007 JDG 010 015 Då sagde Israels-sønerne til Herren: «Me hev synda! Gjer med oss som du synest, berre du vil hjelpa oss denne gongen!» 007 JDG 010 016 So hadde dei frå seg dei framande gudarne og tente Herren; då kunde han ikkje tola å sjå på Israels naud. 007 JDG 010 017 Ammons-sønerne baud ut heren sin, og lægra seg i Gilead. Då samla Israels-sønerne seg og slo læger i Mispa. 007 JDG 010 018 Og herfolket, Gileads-fyrstarne, sagde seg imillom: «Kvar er den mannen som vil ganga fyrst i striden mot ammonitarne? Han skal vera hovding yver alle Gileads-buarne!» 007 JDG 011 001 Jefta frå Gilead var ei gjæv kjempa. Han var son åt ei skjøkja, men Gilead var far hans. 007 JDG 011 002 Med kona si hadde Gilead og søner; då dei vart vaksne, jaga dei Jefta burt, og sagde til honom: «Du fær ingen lut i arven etter far vår; for du er son åt ei framand kvinna.» 007 JDG 011 003 Då rømde Jefta for brørne sine, og sette seg ned i Tob-land, og det samla seg mange lause karar ikring honom, og var med honom på ferderne hans. 007 JDG 011 004 So leid det av ei tid; då var det ammonitarne gjorde åtak på Israel, 007 JDG 011 005 og då ammonitarne bar våpn mot Israel, tok styresmennerne i Gilead ut, og vilde henta Jefta heim frå Tob-land. 007 JDG 011 006 «Kom og ver føraren vår, » sagde dei med honom, «so vil me strida mot ammonitarne!» 007 JDG 011 007 «Var det’kje de som hata meg, og dreiv meg burt frå heimen min?» svara Jefta; «kvi kjem de då til meg no som de er i naud?» 007 JDG 011 008 «Difor er det me no kjem att til deg, » svara styresmennerne: «Gjeng du med oss og strider mot ammonitarne, so skal du vera hovdingen vår og styra alle Gileads-buarne.» 007 JDG 011 009 Då sagde Jefta til styresmennerne i Gilead: «Vert eg med dykk heim, og strider mot ammonitarne, og Herren gjev deim i mi magt, skal eg so vera hovdingen dykkar?» 007 JDG 011 010 Og dei svara: «Herren skal vera vårt vitne at me i eit og alt vil gjera som du segjer!» 007 JDG 011 011 Då gjekk Jefta med styresmennerne; folket sette honom til sin hovding og førar, og i Mispa tok han upp att alle ordi sine for Herrens åsyn. 007 JDG 011 012 So sende han bod til ammonitarkongen, og sagde: «Hev me noko ubytt, eg og du, sidan du kjem hit og gjer åtak på landet mitt?» 007 JDG 011 013 Då sagde ammonitarkongen til sendemennerne åt Jefta: «Då Israel kom frå Egyptarland, tok dei landet mitt, frå Arnon til Jabbok og til Jordan. Gjev det no att med godo!» 007 JDG 011 014 Og Jefta sende endå ein gong bod til ammonitarkongen 007 JDG 011 015 med dei ordi: «So segjer Jefta: «Israel hev ikkje teke land frå Moab eller frå Ammon. 007 JDG 011 016 På vegen frå Egyptarland for Israel igjenom øydemarki til Sevhavet og kom til Kades. 007 JDG 011 017 Då sende dei bod til kongen i Edom, og sagde: «Kjære, lat oss få fara gjenom landet ditt!» Men Edom-kongen høyrde ikkje på dei. Til Moab-kongen sende dei og bod; men han vilde ikkje heller. So gav dei seg til i Kades. 007 JDG 011 018 Sidan heldt dei fram gjenom øydemarki. Dei for utanikring Edomitarlandet og Moabitarlandet, til dei kom austanum Moab, og lægra seg på hi sida Arnon; dei kom ikkje inn på Moabs grunn; for Arnon er landskilet åt Moab. 007 JDG 011 019 So sende Israel bod til Sihon, amoritarkongen, kongen i Hesbon, og sagde: «Kjære, lat oss få fara gjenom landet ditt, so me kjem dit me skal!» 007 JDG 011 020 Men Sihon trudde ikkje Israel so vel at han torde lata dei fara gjenom riket sitt; han samla heile heren sin, og dei lægra seg i Jahsa, og gav seg i strid med Israel. 007 JDG 011 021 Og Herren, Israels Gud, gav Sihon og heile heren hans i Israels hender; Israel slo deim, og lagde under seg alle amoritarbygderne der i landet; 007 JDG 011 022 heile Amoritarriket lagde dei under seg, frå Arnon til Jabbok, og frå øydemarki til Jordan. 007 JDG 011 023 So hev då Herren, Israels Gud, teke landet frå amoritarne og gjeve det til folket sitt, til Israel, og no vil du eigna det til deg! 007 JDG 011 024 Er det’kje so at det som Kamos, guden din, let deg vinna, det eignar du til deg, og alt det som Herren, vår Gud, gjer rydigt for oss, det eignar me til oss? 007 JDG 011 025 Er då du so mykje betre enn Balak Sipporsson, Moabs-kongen? Trætta han med Israel, eller tok på deim? 007 JDG 011 026 No er det tri hundrad år sidan Israel busette seg i Hesbon og dei bygderne som ligg umkring, og i Aroer, og bygdarne der umkring og i alle byarne langsmed Arnon; kvi hev de’kje teke deim att i all den tidi? 007 JDG 011 027 Eg hev ikkje gjort deg noko vondt; men du gjer meg stor urett med di du tek på meg. Herren, som er den øvste domaren, skal i dag døma millom Israel og Ammon.»» 007 JDG 011 028 Men ammonitarkongen vilde ikkje høyra på det bodet Jefta sende honom. 007 JDG 011 029 Då kom Herrens Ande yver Jefta, og han for gjenom Gilead og Manasse; so for han fram til Gileadvarden, og Gileadvarden for han fram imot ammonitarne. 007 JDG 011 030 Og Jefta gjorde ein lovnad til Herren, og sagde: «Gjev du ammonitarne i henderne mine, 007 JDG 011 031 då skal den som gjeng ut or husdøri mi og møter meg når eg kjem vel heim att frå ammonitarne, då skal den høyra Herren til; eg skal ofra honom til eit brennoffer.» 007 JDG 011 032 So for han fram imot ammonitarne, og stridde mot deim, og Herren gav deim i henderne hans. 007 JDG 011 033 Han slo deim, og elte deim frå Aroer til burtimot Minnit, og tok tjuge byar ifrå deim; sidan elte han deim alt til Abel-Keramim, det vart eit stort mannefall på deim. Då laut Ammons-sønerne bøygja seg under Israel. 007 JDG 011 034 Då Jefta kom heim att til garden sin i Mispa, gjekk dotter hans ut imot honom, og fagna honom med trummor og dans; ho var einaste barnet hans; umfram henne hadde han’kje anten son eller dotter. 007 JDG 011 035 Med det same han fekk sjå henne, reiv han sund klædi sine, og ropa: «Gud trøyste oss, mi dotter! for ei sorg du veld meg! for ei ulukke du fører meg i! Eg hev gjort so dyr ein lovnad til Herren, og eg kann ikkje taka att ordet mitt.» 007 JDG 011 036 Då sagde ho til honom: «Far, hev du gjort so dyr ein lovnad til Herren, so gjer det med meg som du gav ordet ditt på, sidan Herren let deg få hemn yver ammonitarne, uvenerne dine! 007 JDG 011 037 Men ein ting vilde eg gjerne skulde gjerast for meg, » sagde ho med far sin: «Lat meg vera fri tvo månader, so vil eg ganga ned på heidarne med venorne mine og gråta yver mitt unge liv, eg som lyt fara burt møy!» 007 JDG 011 038 «Gjer so!» svara han, og sagde ho kunde vera burte tvo månader. So gjekk ho med venorne sine, og gret på heidarne yver sitt unge liv. 007 JDG 011 039 Men då tvo månader var lidne, kom ho att til far sin, og då gjorde han med henne det som han hadde lova; og ho hadde aldri vore nær nokon mann. Sidan vart det sed i Israel 007 JDG 011 040 at Israels-døtterne år for år gjeng av og syng minnekvede um dotter åt Jefta frå Gilead, fire dagar um året. 007 JDG 012 001 Efraimitarne baud ut mannskapet sitt, og for nordetter, og sagde til Jefta: «Kvi sende du’kje bod etter oss då du for av stad og vilde strida mot ammonitarne? No vil me setja eld på husi dine og brenna deg inne.» 007 JDG 012 002 «Eg og folket mitt låg i ein hard strid med ammonitarne, svara Jefta; «då ropa eg på dykk, men de hjelpte meg ikkje imot deim; 007 JDG 012 003 og då eg såg at de ikkje vilde hjelpa, våga eg livet, og for imot ammonitarne, og Herren gav deim i henderne mine. Kvi kjem de so no farande og vil slåst med meg?» 007 JDG 012 004 So samla han alle Gileads-mennerne, og stridde mot Efraim. Og Gileads-mennerne hogg efraimitarne ned, for di dei hadde sagt: De er rømingar frå Efraim! Gilead ligg midt i Efraim, midt i Manasse.» 007 JDG 012 005 Dei stengde vadi yver Jordan for efraimitarne, og kvar gong det kom ein efraimit som hadde rømt ifrå slaget og vilde sleppa yver, spurde dei: «Er du efraimit?» Han svara: «Nei.» 007 JDG 012 006 «Seg: sjibbolet!» sagde dei. Då sagde han: «Sibbolet; » for han kunde ikkje segja det rett. So greip dei honom, og drap honom innmed vadet. Den gongen fall det tvo og fyrti tusund mann av Efraims-ætti. 007 JDG 012 007 Jefta styrde Israel i seks år. So døydde Jefta frå Gilead, og vart gravlagd i ein av Gileads-byarne. 007 JDG 012 008 Etter honom var Ibsan frå Betlehem styrar i Israel. 007 JDG 012 009 Han hadde tretti søner; tretti døtter gifte han burt, og tretti sonekonor henta han heim; han styrde Israel i sju år. 007 JDG 012 010 So døydde Ibsan, og vart gravlagd i Betlehem. 007 JDG 012 011 Etter honom var Elon av Sebulons-ætti styrar i Israel. Han styrde Israel i ti år. 007 JDG 012 012 So døydde Elon av Sebulons-ætti, og vart gravlagd i Ajjalon i Sebulonslandet. 007 JDG 012 013 Etter honom var Abdon Hillelsson frå Piraton styrrar i Israel. 007 JDG 012 014 Han hadde fyrti søner og tretti sonesøner; dei reid på sytti asenfolar. Han styrde Israel i åtte år. 007 JDG 012 015 So døydde Abdon Hillelsson frå Piraton, og vart gravlagd i Piraton i Efraimsland, på Amaleksfjell. 007 JDG 013 001 Men Israels-sønerne gjorde atter det som var Herren imot. Då let han filistarane få magt yver deim i fyrti år. 007 JDG 013 002 Det var ein mann av Dans-ætti som heitte Manoah. Han budde i Sora. Kona hans var’kje barnkjømd; ho hadde aldri ått barn. 007 JDG 013 003 Og Herrens engel synte seg for kona, og sagde: «Kjære, eg veit at du er’kje barnkjømd og aldri hev ått barn, men du skal verta umhender og eiga ein son. 007 JDG 013 004 Agta deg no, og drikk ikkje vin eller sterk drykk, og et ikkje noko ureint! 007 JDG 013 005 For no vert du umhender, og fær ein son: på hans hovud må det aldri koma saks; for sveinen skal vera vigd til Gud alt ifrå morsliv, og han skal gjera upptaket til å berga Israel frå filistarane.» 007 JDG 013 006 So gjekk kona inn, og sagde det med mannen sin: «Det kom ein gudsmann til meg, » sagde ho; «han var å sjå til som Guds engel, fælande ageleg; men eg spurde ikkje kvar han var ifrå, og ikkje sagde han meg namnet sitt. 007 JDG 013 007 «Du skal verta umhender og eiga ein son, » sagde han med meg; «drikk no ikkje vin eller sterk drykk, og et ikkje noko ureint! For sveinen skal vera vigd til Gud frå morsliv og til sin døyande dag.»» 007 JDG 013 008 Då bad Manoah til Herren, og sagde: «Høyr meg, Herre! Lat den gudsmannen som du sende koma hit att og læra oss korleis me skal fara med det barnet som skal koma til verdi!» 007 JDG 013 009 Og Gud høyrde Manoahs bøn, og Guds engel kom att til kona ein gong ho sat utpå marki, og Manoah, mannen hennar, ikkje var med henne. 007 JDG 013 010 Då sprang ho svint heim, og sagde det med mannen sin: «No hev han synt seg for meg, den mannen som kom til meg her um dagen», sagde ho. 007 JDG 013 011 Manoah reiste seg, og fylgde kona si, og då han kom til mannen, spurde han: «Er du den mannen som hev tala til kona mi?» «Ja», svara han. 007 JDG 013 012 «Når det no gjeng fram det som du sagde, korleis skal me då stella oss med sveinen, og korleis skal me fara med honom?» sagde Manoah. 007 JDG 013 013 Då svara Herrens engel: «Alt det eg nemnde for kona, lyt ho agta seg for. 007 JDG 013 014 Ho må ikkje eta noko som kjem av vintreet, og ikkje drikka vin eller sterk drykk, og ikkje eta noko ureint; alt det eg hev sagt til henne, lyt ho halda seg etter.» 007 JDG 013 015 «Kann du’kje bia eit bil, so me fær stella til eit kid for deg!» sagde Manoah. For han visste ikkje at det var Herrens engel. 007 JDG 013 016 «Um eg biar, so et eg like vel ikkje av maten din, » svara Herrens engel; «men vil du laga til eit brennoffer åt Herren, so gjer det!» 007 JDG 013 017 Då sagde Manoah til Herrens engel: «Kva er namnet ditt - so me kann få æra deg, når det hender det som du hev sagt!» 007 JDG 013 018 «Kvi spør du um namnet mitt?» svara han; «det er eit underleg namn!» 007 JDG 013 019 So tok Manoah kidet og grjonofferet, og ofra det på berget til Herren. Då hende eit stort under, so Manoah og kona hans såg på det: 007 JDG 013 020 Då logen steig upp frå altaret mot himmelen, då for Herrens engel upp i altarlogen. Då Manoah og kona hans såg det, kasta dei seg å gruve på jordi. 007 JDG 013 021 Herrens engel synte seg ikkje oftare for Manoah og kona hans; då skyna Manoah at det var Herrens engel, 007 JDG 013 022 og han sagde til kona si: «No lyt me døy; for me hev set Gud!» 007 JDG 013 023 Men kona svara: «Hadde Herren havt hug til å drepa oss, so hadde han ikkje teke mot brennoffer og grjonoffer av oss, og me hadde ikkje fenge set alt dette, og ikkje fenge høyrt slikt som det me høyrde no.» 007 JDG 013 024 Då det leid på, fekk kona ein son, og kalla honom Samson. Guten voks upp, og Herren velsigna honom. 007 JDG 013 025 Det var i Dans-lægret millom Sora og Estaol, Herrens ande fyrst tok til å driva honom. 007 JDG 014 001 Ein gong bar det so til at Samson gjekk ned til Timna; der fekk han sjå ei filistargjenta. 007 JDG 014 002 Då han kom heim att, sagde han det med far sin og mor si: «Eg såg ei filistargjenta i Timna; henne lyt de festa til kona åt meg!» 007 JDG 014 003 Då sagde foreldri hans til honom: «Finst det då ingi gjenta hjå frendarne dine eller i heile vårt folk, sidan du vil ganga av og få deg ei kona hjå dei u-umskorne filistarane?» Men Samson svara far sin: «Henne lyt du festa åt meg! Ho er den som eg likar.» 007 JDG 014 004 Foreldri hans skyna ikkje at dette kom frå Herren; for han søkte eit høve til å koma innpå filistarane - den gongen rådde filistarane i Israel. 007 JDG 014 005 So gjekk Samson og foreldri hans ned til Timna. Då dei kom til vinhagarne utanfor byen, for ei ung løva burande imot honom; 007 JDG 014 006 då kom Herrens ande yver honom, og han tok løva, og sleit henne sund med berre nevarne, som det skulde vore eit kid; men han sagde’kje med foreldri sine kva han hadde gjort. 007 JDG 014 007 So gjekk han ned og tala med gjenta; og han lika henne framifrå godt. 007 JDG 014 008 Um ei tid for han ned att og vilde gifta seg med henne. So tok han av vegen, vilde sjå løva som han hadde drepe; då fann han eit biebol med honning i skrovet hennar. 007 JDG 014 009 Han tok honningen ut, og heldt honom i henderne og åt, med han gjekk frametter, og då han kom til foreldri sine, gav han dei og, og dei åt; men han sagde det ikkje med deim at han hadde funne honningen i løveskrovet. 007 JDG 014 010 Då far hans kom ned til bruri, gjorde Samson eit gjestebod der, som dei unge mennerne hadde for vis. 007 JDG 014 011 Og so snart dei fekk sjå honom, fann dei honom tretti fylgjesmenner; dei var stødt med honom, 007 JDG 014 012 og ein dag sagde Samson til deim: «No vil eg bjoda dykk ei gåta! Løyser de henne åt meg innan dei sju gjestebodsdagarne er ute, og løyser de henne rett, so skal eg gjeva dykk tretti fine skjortor og tretti festklædningar; 007 JDG 014 013 men kann de ikkje løysa henne, skal de gjeva meg tretti fine skjortor og tretti festklædningar.» «Seg fram gåta di, so me fær høyra henne!» svara dei. 007 JDG 014 014 Då sagde han: «Av ein etar kom etand’, av den sterke kom søtt.» So leid det tri dagar, og dei var ikkje god til å løysa gåta. 007 JDG 014 015 Den sjuande dagen sagde dei til bruri: «Få mannen din til å segja oss løysningi på gåta, elles brenner me upp både deg og folket ditt! Er det for å arma oss ut at de hev bede oss hit?» 007 JDG 014 016 Då gret bruri framfyre honom, og sagde: «Du held ikkje av meg! Du berre hatar meg! Du hev bode landsmennerne mine ei gåta, men meg hev du ikkje sagt korleis ho skal løysast!» «Eg hev’kje sagt det med far min og mor mi; skulde eg so segja det med deg?» svara Samson. 007 JDG 014 017 Men ho hekk yver honom og gret alle dei sju dagarne som gjestebodet varde, og den sjuande dagen sagde han det med henne, av di ho plåga honom so. So løyste ho gåta for landsmennerne sine, 007 JDG 014 018 og fyrr soli gladde den sjuande dagen, kom mennerne i byen og sagde til honom: «Kva er søtar’ enn honning? Kva er sterkar’ enn løva?» Då svara Samson: «Hadde de’kje pløgt med mi kviga, so hadde de’kje løyst mi gåta.» 007 JDG 014 019 Og Herrens ande kom yver honom; han gjekk ned til Askalon, og slo i hel tretti filistarar, tok klædi deira, og let deim som hadde løyst gåta få deim til høgtidsklede; og harm som han var, for han heim att til garden åt far sin. 007 JDG 014 020 Men kona hans vart gjevi til den fylgjesmannen, som han hadde valt seg til brursvein. 007 JDG 015 001 Då det leid um ei tid, og dei hadde teke til med kveiteskurden, kom Samson og vilde lydast til kona si. Han hadde med seg eit kid, og sagde: «Lat meg få koma inn i kammerset til kona mi!» Men far hennar vilde ikkje gjeva honom lov til det. 007 JDG 015 002 «Eg tenkte so visst at du ikkje lika henne meir, » sagde faren, «og so gav eg henne til brursveinen din. Kann du’kje taka den yngre systeri i staden? ho er då mykje vænare!» 007 JDG 015 003 Då sagde Samson: «Denne gongen er eg saklaus, um eg gjer filistarane vondt!» 007 JDG 015 004 Han gjekk av og fanga tri hundrad revar, fann seg tyrespikar, snudde reverovarne i hop mot kvarandre, tvo og tvo, og feste ei spik millom kvart rovepar. 007 JDG 015 005 So kveikte han eld i spikarne, og slepte revarne inn på åkrane åt filistarane. Soleis brende han upp alt kornet dei hadde ute, både skore og uskore, og alle vinhagar og oljetre. 007 JDG 015 006 Då spurde filistarane: «Kven hev gjort dette?» «Samson, mågen åt Timna-mannen, » vart det svara. «Det var for di verfaren hadde teke kona hans og gjeve til brursveinen.» So for filistarane derupp, og brende inne både kona og far hennar. 007 JDG 015 007 Då sagde Samson til deim: «Fer de soleis åt, so skal eg visst ikkje kvila fyrr eg fær hemnt meg på dykk.» 007 JDG 015 008 So slo han deim so dei stupte i kross og i krok, og det vart eit stort mannefall på deim. Sidan for han ned til Etamdjuvet, og gav seg til der. 007 JDG 015 009 Då kom filistarane upp i Judafylket, og lægra seg der, og spreidde seg utyver i Lehi. 007 JDG 015 010 Og Juda-mennerne sagde: «Kvi kjem de hit og tek på oss?» «Me vil binda Samson og gjera like eins mot honom som han hev gjort mot oss, » svara dei. 007 JDG 015 011 So for tri tusund mann av Juda-ætti ned til Etamdjuvet, og sagde til Samson: «Veit du’kje at filistarane råder her i landet? Kvi hev du då gjort oss dette?» «Som dei gjorde mot meg, so hev eg gjort mot deim, » svara han. 007 JDG 015 012 Då sagde dei: «Me er komne hit for å binda deg og gjeva deg i henderne på filistarane.» «Lova meg at ikkje de vil slå meg i hel!» sagde Samson. 007 JDG 015 013 «Nei, me vil berre binda deg og gjeve deg i henderne deira; me vil ikkje drepa deg, » svara dei. So batt dei honom med tvo nye reip, og førde honom upp or djuvet. 007 JDG 015 014 Då han kom til Lehi, sprang filistarane imot honom med glederop. Då kom Herrens ande yver honom, og reipi på armarne hans vart som brend tråd; bandi datt av henderne hans, som dei var morkna. 007 JDG 015 015 So fann han eit friskt kjakebein av eit asen; det greip han og slo i hel tusund mann med det. 007 JDG 015 016 Då kvad han: «Med asenkjaken eg ein hop og tvo, med asenkjaken tusund mann eg slo.» 007 JDG 015 017 Då han hadde kvede dette, kasta han kjakebeinet frå seg, og sidan hev dei kalla den staden Kjakebeinshaugen. 007 JDG 015 018 Men so vart han so brennande tyrst. Då ropa han til Herren og sagde: «Du hev hjelpt tenaren din til å vinna denne store sigeren! Skal eg no døy av torste og falla i henderne på dei u-umskorne?» 007 JDG 015 019 Då opna Gud den hola som er i Lehi, og det rann vatn utor henne, so han fekk drikka; då rådde han atti, og kvikna til. Difor kalla dei den kjelda Roparkjelda; ho er endå i Lehi. 007 JDG 015 020 Samson styrde Israel i tjuge år; det var i filistartidi. 007 JDG 016 001 Ein gong kom Samson til Gaza; der fekk han sjå ei skjøkja, og gjekk inn til henne. 007 JDG 016 002 Då det spurdest bland folket i Gaza at Samson var komen der, ringa dei honom inne, og lurde på honom innmed byporten heile natti, men heldt seg elles rolege med natti var. «Me vil bia til det dagast; då skal me slå honom i hel, » tenkte dei. 007 JDG 016 003 Samson vart liggjande til midt på natti. Midnattsbil reis han upp. Han tok tak i hurderne i byporten og i båe portstolparne, og rykte deim upp i hop med bommen, lagde deim på herdarne, og bar deim upp på toppen av det fjellet som ligg midt for Hebron. 007 JDG 016 004 Sidan lagde han hug til ei kvinna i Sorekdalen, som heitte Dalila. 007 JDG 016 005 Då kom filistarfyrstarne upp til henne og sagde: «Sjå um du kann få lokka honom til å segja deg kvar han hev den store styrken sin frå, og korleis me kann råda med honom og binda honom, so me fær døyvt honom! Då skal me gjeva deg tusund sylvdalar kvar, og meir. 007 JDG 016 006 So sagde Dalila til Samson: «Kjære, seg meg kvar du hev den store styrken din frå, og korleis du kann bindast, so ein fær døyvt deg!» 007 JDG 016 007 «Dersom dei bind meg med sju rå senestrengjer, som ikkje hev vorte turre, so veiknar eg og vert som eit anna menneskjebarn, » svara han. 007 JDG 016 008 Då kom filistarfyrstarne upp til henne med sju rå senestrengjer, som ikkje hadde vorte turre; deim batt ho honom med, 007 JDG 016 009 og i kammerset hadde ho folk sitjande og lura. So ropa ho: «filistarane er yver deg, Samson!» Då sleit han sund strengjerne, som ein strytråd brest når han kjem innåt elden, og ingen fekk vita kvar han hadde styrken sin frå. 007 JDG 016 010 So sagde ho til honom: Du hev narra meg, og loge for meg. Kjære, seg meg no korleis du kann bindast!» 007 JDG 016 011 «Dersom dei bind meg vel med nye reip som aldri hev vore bruka til noko, so veiknar eg og vert som eit anna menneskjebarn, » svara han. 007 JDG 016 012 So tok Dalila nye reip og batt honom med, og ropa: «Filistarane er yver deg, Samson!» og i kammerset sat det folk og lurde. Men han sleit reipi av armarne sine, som det var tråd. 007 JDG 016 013 Då sagde Dalila til honom: «Til dessa hev du narra meg og loge for meg! Seg no korleis du kann bindast!» «Dersom du vev dei sju hårflettorne mine inn i veven!» svara han. 007 JDG 016 014 So slo ho ått med vevskeidi, og ropa: «Filistarane er yver deg, Samson!» Då vakna han or svevnen, og rykte ut både vevskeidi og varpet. 007 JDG 016 015 So sagde ho til honom: «Korleis kann du segja du hev meg kjær, når du ikkje hev tiltru til meg? No hev du narra meg tri gonger og ikkje sagt meg kvar du hev den store styrken din frå!» 007 JDG 016 016 Som ho no tagg og truga dag etter dag, og aldri let honom få fred, vart han so leid seg at han vilde mest døy, 007 JDG 016 017 og so opna han heile sitt hjarta for henne: «Det hev aldri kome saks på mitt hovud, » sagde han; «for eg hev vore vigd til Gud alt ifrå morsliv. Vert eg raka, so fer styrken min frå meg; eg veiknar og vert som alle andre menneskjeborn.» 007 JDG 016 018 Då skyna Dalila at han hadde sagt henne heile sanningi; ho sende bod etter filistarfyrstarne, og sagde: «Kom her upp! For denne gongen hev han sagt meg heile sanningi.» Då kom filistarfyrstarne upp til henne, og hadde pengarne med seg. 007 JDG 016 019 So svævde ho Samson i fanget sitt, og ropa på ein mann ho hadde sitjande der, og let honom klyppa dei sju hårflettorne hans; då tok han til å veikna, og styrken hans for frå honom. 007 JDG 016 020 Og Dalila ropa: «Filistarane er yver deg, Samson!» Då vakna han or svevnen, og tenkte: «Eg skal gjera meg fri og rista meg laus, som so mang ein gong fyrr; » for han visste ikkje at Herren hadde vendt seg ifrå honom. 007 JDG 016 021 Filistarane tok Samson, og stakk ut augo på honom, og førde han ned til Gaza; der batt dei honom med dubbel koparlekkja, og han laut sveiva handkverni i fangehuset. 007 JDG 016 022 Men håret hans tok til å veksa sterkt med same det var klypt. 007 JDG 016 023 So kom Filistarfyrstarne i hop, og bar fram eit stort offer for Dagon, guden sin, og heldt fest; «for, » sagde dei, «vår gud hev gjeve Samson, vår uven, i vår magt.» 007 JDG 016 024 og då folket såg honom, lova dei guden sin, og kvad: I handi vår gav guden vår uvenen vår, han som øydde landet vårt han som drap ned folket vårt. 007 JDG 016 025 Som dei no var komne på godlag, ropa dei: «Henta Samson hit, so han kann leika for oss!» Då henta dei Samson or fangehuset, og han laut leika for deim. Dei sette honom millom stolparne. 007 JDG 016 026 Då sagde Samson til guten som leidde honom: «Slepp meg, og lat meg få halda i dei stolparne som huset kviler på, og stydja meg innåt deim!» 007 JDG 016 027 Men huset var fullt av menner og kvinnor; alle filistarfyrstarne var der, og på taket var det um lag tri tusund menner og kvinnor, som såg på med Samson leika. 007 JDG 016 028 Og Samson kalla på Herren og sagde: «Herre, min Gud, kom meg i hug, og styrk meg denne eine gongen, min Gud, so eg fær hemnt meg på filistarane for eitt av dei tvo augo mine!» 007 JDG 016 029 So femnde han kringum båe midstolparne som huset kvilde på, og klemde deim innåt seg, ein med høgre, og ein med vinstre handi. 007 JDG 016 030 «Lat meg døy i hop med filistarane!» sagde han, og tok i med all si magt; då ramla huset i hop yver fyrstarne og yver alt folket som var der, og dei som han drap då han døydde, var fleire enn dei han hadde drepe med han livde. 007 JDG 016 031 Men brørne hans og alt skyldfolket kom og tok honom, og førde honom heim, og sette honom ned i gravstaden åt Manoah, far hans, millom Sora og Estaol. Då hadde han styrt Israel i tjuge år. 007 JDG 017 001 Mika heitte ein mann som budde i Efraimsheidi. 007 JDG 017 002 Han sagde til mor si: «Dei elleve hundrad sylvdalarne som vart tekne frå deg - du lyste endå for den skuld ei våbøn, som eg høyrde på - dei pengarne er hjå meg; det er eg som hev teke deim; men no skal du få deim att.» «Herren velsigne deg, min son!» svara mori. 007 JDG 017 003 So gav han dei elleve hundrad sylvdalarne att til mor si. Då sagde ho: «Desse pengarne vigjer eg no til Herren, og gjev deim frå meg til bate for deg, min son, so du kann gjera eit gudebilæte med eit støypt fotstykke til.» 007 JDG 017 004 So tok ho tvo hundrad dalar av pengarne han kom att med, og gav deim til ein gullsmed, og han gjorde for deim eit gudsbilæte med eit støypt fotstykke til; det var sidan på garden hans Mika. 007 JDG 017 005 Og Mika vart slik mann at han fekk seg eit gudshus, og let gjera ei gullkåpa og husgudar, og sette ein av sønerne sine til å vera prest for seg. 007 JDG 017 006 I dei dagar var det ingen konge i Israel; kvar mann gjorde som han hadde hug til. 007 JDG 017 007 Det var ein ung mann frå Betlehem i Juda; han var av Levi-ætti, av den greini som åtte heime i Judafylket, og der heldt han til. 007 JDG 017 008 Den mannen flutte burt frå byen sin, frå Betlehem i Juda, og vilde finna seg ein verestad kvar det kunde høva. På ferdi si kom han til Efraimsheidi og til garden hans Mika, 007 JDG 017 009 og Mika spurde honom: «Kvar kjem du frå?» «Eg er ein levit frå Betlehem i Juda, » svara han, «og no er eg ute og ferdast, og vil finna meg ein verestad kvar det kann høva.» 007 JDG 017 010 «Gjev deg til hjå meg!» sagde Mika, «og ver far og prest for meg! Eg skal gjeva deg ti sylvdalar for året, og halda deg med kost og klæde.» So steig leviten innanfor. 007 JDG 017 011 Han gjekk med på å vera hjå mannen, og vart som ein av sønerne hans. 007 JDG 017 012 Mika feste den unge leviten til prest for seg, og han vart verande i huset hans Mika. 007 JDG 017 013 «No veit eg at Herren vil gjera vel mot meg, » sagde Mika, «sidan eg hev fenge ein levit til prest.» 007 JDG 018 001 I den tidi fanst det ingen konge i Israel. Og i den tidi leita Dans-ætti etter eit odelsland til å busetja seg i; for det hadde ikkje til den dag falle nokon arvlut på deim, som på dei andre Israels-ætterne. 007 JDG 018 002 Dans-sønerne sende ut fem mann av heile si ætt, djerve karar frå Sora og Estaol, som skulde endefara landet og sjå det vel yver. «Far no i veg, » sagde dei til deim, «og sjå dykk vel um i landet!» Mennerne kom til garden hans Mika i Efraimsheidi, og vart der um natti. 007 JDG 018 003 For då dei for frammed husi hans Mika, kjende dei att målet åt den unge leviten, og so tok dei av vegen, og spurde honom: «Kven hev ført deg hit? Kva gjer du her, og korleis hev du det?» 007 JDG 018 004 So sagde han deim kva Mika hadde gjort for honom, og at han hadde leigt honom til prest for seg. 007 JDG 018 005 «Kjære deg, » sagde dei då, «spør Gud for oss um den ferdi me hev fyre oss, skal lukkast!» 007 JDG 018 006 «Det kann fara trygt!» svara presten «Herren hev augo med dykk på ferdi dykkar.» 007 JDG 018 007 Då for dei sin veg, dei fem mennerne, og kom til La’is; og dei såg at folket der i bygdi livde sutlaust, på same vis som sidonarane, roleg og sutlaust; det fanst ingen i landet som gjekk deim for nær i nokon ting, ingen einvaldsherre; langt var dei frå sidonarane, og hadde ikkje noko å gjera med anna folk. 007 JDG 018 008 So kom dei heim att til frendarna sine i Sora og Estaol, og frendarne deira spurde: «Kva tidender kjem de med?» 007 JDG 018 009 «Kom, lat oss fara i veg og taka på La’is-buarne!» svara dei; «me hev skoda landet; det er eit ovgodt land. Og de sit berre og tegjer? Dryg ikkje med å taka på vegen til det landet og eigna det til dykk! 007 JDG 018 010 Når de kjem dit, kjem de til eit folk som ikkje kjem i hug nokon fåre, og landet er vidskått. Gud hev gjeve det i henderne dykkar, eit land der det ikkje vantar nokon verdeleg ting!» 007 JDG 018 011 So for dei i vegen, seks hundrad fullvæpna mann av Dans-ætti, frå Sora og Estaol. 007 JDG 018 012 Då dei var komne upp i høgdi, slo dei læger i Kirjat-Jearim i Judafylket; difor hev den staden vore kalla Dans-lægret alt til denne dag; det er vestanfor Kirjat-Jearim. 007 JDG 018 013 Derifrå for dei yver til Efraimsheidi, og kom til garden hans Mika. 007 JDG 018 014 Då tok dei til ords, dei fem mennerne som hadde vore til La’isbygdi og spæja, og dei sagde til landsmennerne sine: «Veit de at i desse husi er det ei gullkåpa og husgudar og eit gudebilæte med eit støypt fotstykke til? so veit de vel kva de lyt gjera!» 007 JDG 018 015 So tok dei av vegen der, og kom til huset åt den unge leviten på garden hans Mika, og helsa på honom. 007 JDG 018 016 Der stod no i portledet seks hundrad fullvæpna mann av Dans-ætti; 007 JDG 018 017 og dei fem mennerne som hadde vore der i landet og spæja, gjekk upp på garden og inn i gudshuset, og tok gudsbilætet og gullkåpa og husgudarne og det støypte fotstykket, med presten stod i portledet hjå dei seks hundrad fullvæpna mennerne. 007 JDG 018 018 Då no desse kararne hadde vore inn i huset hans Mika og teke gudsbilætet med gullkåpa og husgudarne og det støypte fotstykket, so sagde presten til deim: «Kva er det de gjer!» 007 JDG 018 019 «Teg deg og agta munnen din!» svara dei. «Kom heller med oss, og ver far og prest for oss! Er det’kje mykje betre for deg å vera prest for ei heil ætt og grein av Israel enn for ein huslyd?» 007 JDG 018 020 Dette lika presten vel. Han tok gullkåpa og husgudarne og gudsbilætet, og gav seg med flokken. 007 JDG 018 021 So snudde dei seg, og for av garde, og let kvinnorne og borni og bufeet og eignaluterne sine vera fremst i ferdi. 007 JDG 018 022 Dei var alt komne langt ifrå garden fyrr mennerne i grendi hans Mika fekk samla seg og nådde deim att. 007 JDG 018 023 Dei ropa etter Dans-sønerne, og dei vende seg og sagde til Mika: «Kva er tids, med di du hev samla folki dine?» 007 JDG 018 024 «De hev teke gudarne som eg hev gjort meg, og presten, og fare av garde med, » svara han; «kva hev eg so att? Og endå spør de meg kva er tids!» 007 JDG 018 025 Då sagde dei til honom: «Lat oss ikkje høyra eit ord av deg meir! Elles kunde hug-rame karar rjuka på dykk, og då kom du til å missa livet både du og dine.» 007 JDG 018 026 So for dei sin veg, Dans-sønerne, og då Mika såg at dei var honom for sterke, snudde han um, og for heim att. 007 JDG 018 027 Då Dans-sønerne hadde teke alle dei ting som Mika hadde kosta seg, og presten som var hjå honom, kom dei brått yver La’is, yver eit folk som livde roleg og ikkje kom i hug nokon fåre; folket øydde dei med odd og egg, og byen brende dei upp. 007 JDG 018 028 Og det var ingen som hjelpte; for dei budde langt ifrå Sidon, og hadde ikkje noko å gjera med anna folk. Byen låg i Bet-Rehobdalen. Dans-sønerne bygde honom upp att og vart buande der; 007 JDG 018 029 Dei kalla byen Dan etter ættefar sin, son åt Israel; fyrr heitte han La’is. 007 JDG 018 030 Der sette dei upp att gudsbilætet, og Jonatan, son åt Gersom, Moses’ son, var prest for Dans-ætti, og so var etterkomarane hans alt til den dagen då landet vart øydt. 007 JDG 018 031 Gudsbilætet som Mika hadde gjort seg, vart standande hjå deim so lenge Guds hus var i Silo. 007 JDG 019 001 På denne tidi, den gongen då det ikkje fanst nokon konge i Israel, var det ein mann av Levi-ætti som budde lengst burte på Efraimsheidi. Han fekk seg ei fylgjekone frå Betlehem i Judafylket. 007 JDG 019 002 Men kona var utru mot honom, og for ifrå honom og heim til far sin, til Betlehem i Juda. Der var ho eit bil, fire månader på lag; 007 JDG 019 003 då for mannen hennar etter henne, og vilde tala vel med henne og få henne til å koma att; og han hadde med seg drengen sin og eit par asen. Den unge kona leidde honom inn i huset åt far sin, og då faren såg honom, vart han glad, og tok vel imot honom. 007 JDG 019 004 Og verfar hans, far åt den unge kona, heldt på honom, so han vart verande der i tri dagar, og dei åt og drakk og var der um natti. 007 JDG 019 005 Tidleg den fjorde dagen gjorde mannen seg reidug og vilde fara i veg. Då sagde far åt den unge kona til mågen sin: «Få deg fyrst ein bite mat å kveikja deg på! Sidan kann de fara.» 007 JDG 019 006 So sette dei seg ned båe tvo og åt og drakk saman, og far åt den unge kona sagde til mannen: «Kjære, gjer vel og ver til morgons, og kosa deg!» 007 JDG 019 007 Og då mannen reiste seg og vilde taka ut, nøydde verfaren honom so lenge til han gav seg og vart der um natti. 007 JDG 019 008 Morgonen etter - det var den femte dagen - var han tidleg uppe, og vilde taka av stad. Då sagde far åt den unge kona: «Kjære, få deg fyrst noko å kveikja deg på og bia so til det lid yver middag!» So åt dei i hop, dei tvo. 007 JDG 019 009 Sidan ferda mannen seg til, og vilde taka i vegen med fylgjekona si og drengen. Då sagde verfar hans, far åt den unge kona: «No lid det alt til kvelds! Kjære, bia til morgons! Sjå korleis dagen hallar! Ver her i natt, og kosa deg! I morgon kann de taka tidleg i vegen, so du kann koma heim att!» 007 JDG 019 010 Men mannen vilde ikkje gjeva seg til der um natti. Han gjorde tok ut, og for frametter til han kom midt for Jebus, det er det same som Jerusalem. Med seg hadde han eit par asen med klyv, og fylgjekona var med honom. 007 JDG 019 011 Då dei var innmed Jebus, var dagen langt liden, og drengen sagde til husbonden sin: «Kom, lat oss taka inn i jebusitarbyen her og vera der med natti!» 007 JDG 019 012 «Nei, me vil ikkje taka inn i nokon by der det berre bur framande, og ikkje israelitar; me vil halda fram til Gibea, » svara husbonden. 007 JDG 019 013 «Kom, lat oss sjå til å nå ein av dei byarne der burte, og få hus i Gibea eller Rama!» sagde han til drengen sin. 007 JDG 019 014 So heldt dei lenger fram, og då soli gladde, var dei tett ved Gibea i Benjaminsfylket. 007 JDG 019 015 Der tok dei av vegen, og gjekk inn i byen og vilde få hus um natti. Då han kom inn i byen, sette han seg på torget; men det var ingen som baud seg til å gjeva dei hus for natti. 007 JDG 019 016 Då kom det ut på kvelden ein gamall mann heim frå marki, frå arbeidet sitt; han var frå Efraimsheidi, men heldt til i Gibea. Hitt folket der var benjaminitar. 007 JDG 019 017 Då han såg upp, vart han var ferdamannen på torget, og sagde til honom: «Kvar etlar du deg av, og kvar kjem du ifrå?» 007 JDG 019 018 «Me kjem frå Betlehem i Juda», svara hin, «og skal langt burt på Efraimsheidi; der er eg ifrå. Eg hev vore til Betlehem i Juda, og no er eg på vegen til Herrens hus; men her er ingen som vil hysa meg! 007 JDG 019 019 Eg hev både halm og for til asni våre, og brød og vin til meg og kona og drengen som er med oss; det vantar oss ingen ting.» 007 JDG 019 020 «Ver velkomen, » sagde den gamle mannen; «lat berre meg syta for alt det du treng! Men på torget må du ikkje vera i natt.» 007 JDG 019 021 So fylgde han den framande inn i huset sitt, og gav asni hans for, og då dei hadde tvege føterne sine, sette dei seg til bords. 007 JDG 019 022 Best dei sat og kosa seg, kom mennerne i byen, ukjor som dei var, og kringsette huset; dei dundra på døri og ropa til den gamle mannen som åtte huset: «Lat den karen som hev teke inn hjå deg koma ut, so me kann få vår vilje med honom!» 007 JDG 019 023 Då gjekk huseigaren ut til deim, og sagde: «Far ikkje so, godtfolk! Gjer ikkje vondt! Kom i hug at denne mannen er gjesten min, og gjer ikkje so stygg ei gjerning! 007 JDG 019 024 Sjå her er dotter mi, som er møy, og fylgjekona hans; deim skal eg senda ut til dykk; so fær de taka deim og gjera med deim som de synest; men denne mannen må de ikkje fara so stygt med!» 007 JDG 019 025 Men kararne vilde ikkje høyra på honom. Då tok den framande fylgjekona si, og leidde henne ut til deim, og dei låg med henne og skamfor henne heile natti, og slepte henne ikkje fyrr det leid imot morgonen og tok til å ljosna. 007 JDG 019 026 I dagrenningi kom kona, og seig i hop framfyre døri til det huset der husbonden hennar var; der vart ho liggjande til det var ljost. 007 JDG 019 027 Då husbonden hennar reis upp um morgonen, og let upp husdøri og gjekk ut, vilde fara sin veg, då låg kvinna, fylgjekona hans, framfyre husdøri, med henderne på dørstokken. 007 JDG 019 028 «Reis deg upp, og lat oss fara i veg!» sagde han. Men han fekk inkje svar. Då lyfte han henne upp på asnet, og tok ut, og for til si bygd. 007 JDG 019 029 Og då han kom heim, treiv han ein kniv, og tok fylgjekona si, og lema henne sund i tolv luter, og deim sende han kring i heile Israelsriket. 007 JDG 019 030 Og alle som såg det, sagde: «Slikt hev aldri hendt og aldri vore spurt, alt ifrå den dagen då Israels-sønerne for frå Egyptarland og til denne dag. Tenk etter, legg råd, og tala!» 007 JDG 020 001 Då tok alle Israels-sønerne ut, og heile lyden, frå Dan til Be’erseba og frå Gileadlandet, samla seg alle som ein mann framfor Herren i Mispa. 007 JDG 020 002 Og dei gjævaste av heile folket, av alle Israels ætter, steig fram der Guds folk heldt møte, fire hundrad tusund i talet, alle gangføre og våpnføre menner. 007 JDG 020 003 Men Benjamins-sønerne fekk spurt at Israels-sønerne var farne upp til Mispa. Då sagde Israels-sønerne: «Seg frå korleis denne ugjerningi hev gjenge til!» 007 JDG 020 004 Og leviten, mannen åt den kona som var drept, tok til ords og sagde: «Eg og fylgjekona mi kom til Gibea i Benjamin, og vilde få hus der med natti. 007 JDG 020 005 Men Gibea-mennerne baud vondt, og kringsette um natti huset eg var i; meg tenkte dei å drepa, og fylgjekona mi valdtok dei, so ho døydde. 007 JDG 020 006 Då tok eg fylgjekona mi, og lema henne sund, og sende luterne kring i heile Israels land og rike; for dei hadde gjort eit illverk og ei ugjerning i Israel. 007 JDG 020 007 No er de samla her, alle Israels menner! Kom no fram med dykkar meining og råd!» 007 JDG 020 008 Då reiste folket seg, alle som ein mann, og sagde: «Ingen av oss skal draga burt til sitt tjeld, og ingen fara heim til sitt hus! 007 JDG 020 009 Og so vil me gjera med Gibea: Byen skal under lutkast! 007 JDG 020 010 No tek me ut ti mann for kvart hundrad av alle Israels ætter, og hundrad for kvart tusund, og tusund for kvart titusund; dei skal henta mat til hermennerne, so dei, når dei kjem til Gibea i Benjamin, kann gjeva folket der like for den store ugjerningi dei hev gjort i Israel.» 007 JDG 020 011 So samla dei seg, alle Israels menner, og drog imot byen, sameinte som ein mann. 007 JDG 020 012 Og Israels-ætterne sende bod kring til alle ættgreiner i Benjamin og sagde: «Kva er dette for ei ugjerning som er gjord hjå dykk! 007 JDG 020 013 Send ut til oss dei ukjurorne i Gibea, so me kann slå deim i hel og rydja det vonde ut or Israel!» Men Benjamins-sønerne vilde ikkje høyra på Israels-sønerne, brørne sine. 007 JDG 020 014 Dei kom i hop til Gibea frå alle bygderne sine, og vilde draga i strid mot Israels-sønerne. 007 JDG 020 015 Den dagen vart folket i Benjamins-bygderne mynstra: det var seks og tjuge tusund våpnføre mann, umfram Gibea-buarne; dei vart mynstra for seg, og var sju hundrad i talet, alle saman utvalde hermenner. 007 JDG 020 016 Millom alt det folket fanst det sju hundrad utvalde hermenner som var keivhendte; alle desse høvde på eit hår med slyngja; ingen kasta i mist. 007 JDG 020 017 Benjamin frårekna, mynstra Israels-sønerne fire hundrad tusund våpnføre mann som alle var herfolk. 007 JDG 020 018 Dei gjorde seg reiduge, og gjekk upp til Betel, og spurde Gud: «Kven av oss skal taka fyrst ut i striden mot Benjamins-sønerne?» «Juda skal fyrst, » svara Herren. 007 JDG 020 019 Um morgonen braut Israels-sønerne upp, og lægra seg midt imot Gibea. 007 JDG 020 020 So gjekk dei fram til strid mot Benjamin, og fylkte heren sin imot deim burtåt Gibea. 007 JDG 020 021 Då braut Benjamins-sønerne fram frå Gibea, og lagde den dagen tvo og tjuge tusund Israels-menner i marki. 007 JDG 020 022 Og folket, Israels-mennerne, herde seg til, og fylkte seg atter på same staden som dei hadde fylkt seg fyrste gongen; 007 JDG 020 023 Israels-sønerne gjekk upp, og gret for Herrens åsyn heilt til kvelds, og dei spurde Herren: «Skal me ganga fram att og strida mot Benjamin, bror vår?» «Far imot honom!» svara Herren. 007 JDG 020 024 men då dei dagen etter gjekk fram imot Benjamins-sønerne, 007 JDG 020 025 for Benjamin andre gongen ut imot deim frå Gibea, og lagde endå attan tusund israelitar i marki, alle saman våpnføre menner. 007 JDG 020 026 Då gjekk alle Israels-sønerne, heile folket, upp til Betel; der sat dei gråtande for Herrens åsyn, og fasta heile den dagen, alt til kvelds; og dei ofra brennoffer og fredsoffer for Herrens åsyn, 007 JDG 020 027 og spurde Herren. For den gongen stod Guds sambandskista der, 007 JDG 020 028 Pinehas, son åt Eleazar og soneson åt Aron, gjorde den tid tenesta framfyr henne, og Israels-sønerne spurde: Skal me endå ein gong draga ut i striden mot Benjamin, bror vår, eller skal me lata vera? «Drag ut! I morgon vil eg gjeva honom i henderne dykkar, » svara Herren. 007 JDG 020 029 Då lagde Israel folk i umsåt rundt ikring Gibea, 007 JDG 020 030 og so for dei tridje venda mot Benjamins-sønerne, og fylkte seg burtåt Gibea, liksom dei fyrre gongerne. 007 JDG 020 031 Benjamins-sønerne for ut imot deim, og vart dregne burt ifrå byen; og liksom dei fyrre gongerne felte dei i fyrstningi nokre av folket på ålmannvegarne som ber uppetter, den eine til Betel og den andre yver marki til Gibea; det var um lag tretti Israels-menner dei fekk felt. 007 JDG 020 032 Då sagde Benjamins-sønerne: «Dei ryk for oss no som fyrr!» Men Israels-sønerne sagde: «Lat oss røma, so me fær drege deim burt frå byen og ut på ålmannvegarne!» 007 JDG 020 033 So tok alle Israels-mennerne ut frå stødet sitt og fylkte seg i Ba’al-Tamar, med umsåtmennerne braut fram frå sitt støde vestanfor Geba. 007 JDG 020 034 Og ti tusund utbladde stridsmenner av heile Israel gjekk beint mot Gibea. Då vart det ein hard strid; men Benjamins-sønerne visste ikkje at ulukka var tett innpå deim. 007 JDG 020 035 Og Herren laga det so at Benjamin rauk for Israel; Israels-sønerne felte den dagen fem og tjuge tusund og eitt hundrad mann av Benjamins-ætti; alle desse var våpnføre. 007 JDG 020 036 Benjamins-sønerne trudde fyrst at Israels-mennerne var slegne; for dei drog seg undan for Benjamin, men det var berre av di dei leit på umsåti dei hadde sett mot Gibea. 007 JDG 020 037 Og no brårende umsåtmennerne fram mot Gibea, og trengde seg inn, og øydde heile byen med odd og egg. 007 JDG 020 038 Israels-sønerne hadde gjort den avtalen med umsåtmennerne at dei skulde lata ein tett røyk stiga upp ifrå byen. 007 JDG 020 039 Då no Israels-sønerne snudde ryggen til i striden, og Benjamins-sønerne i fyrstningi felte nokre av deim - um lag tretti mann - og sagde: «Dei ryk for oss, som i den fyrste ota!» 007 JDG 020 040 då tok røyken til å stiga upp frå byen som ein stor stopul, og då benjaminitarne såg attum seg, fekk dei sjå at heile byen stod i ein loge, som slo upp mot himmelen. 007 JDG 020 041 I det same snudde Israels-mennerne um. Då vart Benjamins-mennerne forfærde; for dei såg at ulukka hadde nått deim. 007 JDG 020 042 Dei vende seg og tok vegen til øydemarki for å koma undan Israels-mennerne; men striden fylgde deim fot og fet, og jamvel midt i byarne vart dei nedhogne, dei som åtte heime der. 007 JDG 020 043 Israels-mennerne ringa Benjamin inne, elte honom, og trakka honom ned der han kvilde, alt til dei var beint i aust for Gibea. 007 JDG 020 044 Og det fall attan tusund mann av Benjamins-ætti; alle desse var djerve stridsmenner. 007 JDG 020 045 So snudde dei um, og rømde til øydemarki, burtimot Rimmonshøgdi. Og Israels-mennerne felte på ålmannvegarne endå fem tusund mann; sidan sette dei etter deim til Gideon og felte tvo tusund til. 007 JDG 020 046 I alt var det fem og tjuge tusund våpnføre mann av Benjamins-ætti som fall den dagen; alle desse var djerve stridsmenner. 007 JDG 020 047 Då snudde dei um, og rømde ut i øydemarki, til Rimmonshøgdi, seks hundrad mann, og dei vart verande på Rimmonshøgdi i fire månader. 007 JDG 020 048 Men Israels-mennerne for attende til Benjaminslandet, og øydde det med odd og egg; både byarne med sine folk, og bufeet, og alt det dei fann, og alle byarne som fanst der, sette dei eld på. 007 JDG 021 001 I Mispa hadde Israels-mennerne svore: «Ingen av oss skal gjeva dotter si til nokon benjaminit!» 007 JDG 021 002 Men då folket kom til Betel, sat dei der for Guds åsyn alt til det vart kveld, og dei storgret, 007 JDG 021 003 og sagde: «Herre, Israels Gud, kvi skulde dette henda i Israel at me i dag lyt sakna ei heil ætt av Israel?» 007 JDG 021 004 Tidleg den andre morgonen bygde folket eit altar der, og bar fram brennoffer og takkoffer. 007 JDG 021 005 Då sagde Israels-sønerne: «Var det millom heile Israels-folket nokon mann som ikkje kom upp til møtet hjå Herren?» For dei hadde svore sin dyraste eid at den som ikkje kom upp til Herren, til Mispa, han skulde lata livet. 007 JDG 021 006 Israels-sønerne syrgde yver Benjamin, bror sin, og sagde: «I dag er det hoggi burt ei heil grein av Israel! 007 JDG 021 007 Kva skal me gjera for dei som att er, so dei kann få seg konor, når me hev svore ved Herren at me ikkje vil gjeva dei nokor av døtterne våre?» 007 JDG 021 008 So spurde dei att: «Var det nokon mann av Israels-folket som ikkje kom upp til Herren i Mispa?» Då fekk dei vita at frå Jabes i Gilead var ingen komen til lægret eller til møtet; 007 JDG 021 009 folket vart mynstra, og då synte det seg at ingen av Jabes-buarne frå Gilead var der. 007 JDG 021 010 So sende lyden tolv tusund stridsmenner dit, og sagde til deim: «Far av stad og hogg ned Jabes-buarne i Gilead med konor og born! 007 JDG 021 011 Høyr no kva de skal gjera: Kvar karmann, og kvar kvinna som hev vore nær nokon karmann og havt samlega med honom, skal de bannstøyta og rydja ut!» 007 JDG 021 012 Då fann dei millom Jabes-buarne i Gilead fire hundrad ungmøyar som aldri hadde vore nær nokon mann og havt samlega med honom, og deim tok dei med seg til lægret i Silo i Kana’ans-land. 007 JDG 021 013 Og heile lyden sende bod til Benjamins-sønerne som var på Rimmonshøgdi, og lova deim fred. 007 JDG 021 014 Då kom benjaminitarne att med ein gong, og Israels-mennerne let deim få dei kvinnorne som dei hadde spart etter av Jabes-folket i Gilead; men det rakk ikkje til for deim. 007 JDG 021 015 Og folket syrgde endå yver Benjamin; for Herren hadde hogge eit skard i Israels-folket. 007 JDG 021 016 Og styresmennerne for lyden sagde: «Kva skal me gjera for deim som att er, so dei kann få seg konor, sidan alle kvinnor i Benjamins-ætti er utrudde? 007 JDG 021 017 Dei som liver etter av Benjamin, skal få det som ætti hev ått, » sagde dei; «for ei ætt av Israel må ikkje ganga til grunnar. 007 JDG 021 018 Men me kann ikkje gjeva deim nokor av døtterne våre.» For Israels-sønerne hadde lyst ei våbøn, og sagt: «Forbanna vere den som gjev dotter si til ein benjaminit!» 007 JDG 021 019 «Men høyr no!» sagde dei: «År um anna held dei ei høgtid for Herren i Silo, som ligg nordanfor Betel, austanfor storvegen som ber frå Betel upp til Sikem, og sunnanfor Lebona. 007 JDG 021 020 Far dit», sagde dei til Benjamins-sønerne, «og legg dykk på lur i vinhagarne! 007 JDG 021 021 Når de då ser at Silo-møyarne kjem ut og trør dansen, skal de springa fram or vinhagarne og rana dykk kvar si kona millom Silo-møyarne, og so fara heim til Benjaminslandet! 007 JDG 021 022 Og når federne eller brørne deira kjem og kjærer seg for oss, so skal me segja til deim: «Unn oss desse møyarne! For me vann ikkje konor åt deim alle i striden. Og det er ikkje de som hev gjeve deim møyarne; elles hadde de no havt skuld på dykk.»» 007 JDG 021 023 Og Benjamins-sønerne gjorde so, og henta seg kvar si kona millom møyarne som dei rana på dansarvollen. So for dei heim att til odelslandet sitt, og bygde upp att byarne og vart buande der. 007 JDG 021 024 På same tid drog Israels-sønerne og burt derifrå, kvar til si bygd og si ætt; kvar for heim til sin odelsgard. 007 JDG 021 025 I dei dagar var det ingen konge i Israel; kvar gjorde som han hadde hug til. # # BOOK 008 RUT Ruth Ruts 008 RUT 001 001 I den tidi då domarane styrde, vart det uår i landet. Då for ein mann frå Betlehem i Juda i veg med kona si og båe sønerne sine og vilde bu i Moablandet ei stund. 008 RUT 001 002 Mannen heitte Elimelek og kona hans No’omi, og dei tvo sønerne Mahlon og Kiljon; dei var efratitar, frå Betlehem i Juda. No kom dei då til Moablandet og vart veranda der. 008 RUT 001 003 Og Elimelek, mannen hennar No’omi, døydde; men ho livde att med dei tvo sønerne sine. 008 RUT 001 004 Sønerne tok seg konor frå Moablandet; den eine heitte Orpa og den andre Rut. Og dei budde der på lag ti år. 008 RUT 001 005 Då døydde både Mahlon og Kiljon, og kvinna livde att etter sønerne sine og mannen sin. 008 RUT 001 006 Då budde ho seg til å fara heim att frå Moablandet med sonekonorne sine; for ho hadde høyrt i Moablandet at Herren hadde set um folket sitt og gjeve deim brød. 008 RUT 001 007 So gav ho seg i veg frå den staden der ho hadde butt, ho og båe sonekonorne hennar. Då dei var komne eit stykke på vegen heim til Judalandet, 008 RUT 001 008 då sagde No’omi til sonekonorne sine: «Snu no og gakk heim att kvar til si mor! Herren vere miskunnsam mot dykk, so som de hev vore mot båe dei avlidne og mot meg! 008 RUT 001 009 Herren gjeve at de må finna ro, kvar i huset hjå sin mann!» So kysste ho deim; men dei tok til å gråta, 008 RUT 001 010 og sagde til henne: «Nei, me vil fylgja med deg attende til folket ditt.» 008 RUT 001 011 Men No’omi svara: «Snu att, døtterne mine; kvifor skulde de ganga med meg? Kann eg endå få søner i mitt liv som kunde verta menner åt dykk? 008 RUT 001 012 Snu, døtterne mine, og gakk heim att! for eg er for gamall til å gifta meg att. Og um so var at eg kunde tenkja: «Eg hev endå von, » ja um eg so alt i natt gav meg åt ein mann, og so vart at eg fødde søner, 008 RUT 001 013 skulde so de bia til dei vart fullvaksne? skulde so de stengja dykk inne og liva utan menner? Nei, døtterne mine, eg tykkjer synd i dykk, for meg hev Herrens hand råma.» 008 RUT 001 014 Då tok dei til å gråta att, og Orpa kysste vermor si til avskil, men Rut vilde ikkje slite seg laus frå henne. 008 RUT 001 015 Då sagde ho: Sjå, versyster di hev snutt heim att til folket sitt og til sin gud. Snu no du og, og fylg versyster di!» 008 RUT 001 016 Men Rut svara: «Ikkje tel meg til å snu att og ganga frå deg! for der du gjeng, vil eg og ganga, og der du stanar, der vil eg og stana. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. 008 RUT 001 017 Der du døyr, vil eg og døy, og der vil eg verta jorda. Herren late meg bøta for det no og sidan, um noko anna enn dauden skulde skilja meg frå deg!» 008 RUT 001 018 Då ho no såg at ho stod fast på sitt og vilde vera med henne, tala ho ikkje meir med henne um dette. 008 RUT 001 019 So gjekk dei saman til dei kom til Betlehem. Og då dei kom til Betlehem, kom heile byen i rørsla for deira skuld, og kvinnorne sagde: «Er dette No’omi?» 008 RUT 001 020 Men ho sagde til deim: «Kalla meg ikkje No’omi, men kalla meg Mara, for Den Allmegtige hev late mykje sorg koma yver meg. 008 RUT 001 021 Rik for eg herifrå, og tomhendt hev Herren late meg koma att. Kvifor kallar de meg No’omi då når Herren hev vitna mot meg, og den Allmegtige hev late det ganga meg so ille?» 008 RUT 001 022 So kom då No’omi heim att frå Moabland med sonekona si, moabitkvinna Rut, og dei kom til Betlehem då dei tok til med skurdonni. 008 RUT 002 001 Det var ein frende åt mannen til No’omi, ein rik mann av ætti hans Elimelek; han heitte Boaz. 008 RUT 002 002 Og moabitkvinna Rut sagde til No’omi: «Lat meg ganga ut på åkeren og plukka aks etter einkvan som syner seg venleg mot meg!» Ho svara: «Ja, gjer det, du dotter mi!» 008 RUT 002 003 So gjekk ho då av stad og kom til ein åker og plukka aks der etter skurdfolket, og det høvde seg so til at åkerstykket høyrde Boaz til, han som var av ætti hans Elimelek. 008 RUT 002 004 Og Boaz kom nett då dit frå Betlehem, og han sagde til skurdfolket: «Herren vere med dykk!» Dei svara honom: «Herren velsigne deg!» 008 RUT 002 005 Og Boaz spurde den drengen som hadde tilsyn med skurdfolket: «Kven høyrer ho til denne unge kvinna?» 008 RUT 002 006 Drengen som hadde tilsyn med skurdfolket, svara og sagde: «Det er ei moabitkvinna, ho som fylgde med No’omi hit frå Moablandet. 008 RUT 002 007 Ho spurde um ho kunde få plukka og henta i hop aks millom kornbandi etter skurdfolket, og so kom ho, og hev halde på sidan i dag tidleg alt til no og ikkje kvilt det slag.» 008 RUT 002 008 Då sagde Boaz til Rut: «Høyr, dotter mi! Du skal ikkje ganga stad og plukka aks på nokon annan åker; gakk ikkje her ifrå heller, men haldt deg åt tenestgjentorne mine her! 008 RUT 002 009 Ansa etter kvar skurdfolket arbeider på åkeren, og gakk etter deim! Eg hev sagt åt drengjerne at dei ikkje skal gjera deg noko vondt. Og um du vert tyrst, so gakk burt åt kjeri og drikk av det vatnet drengjerne hentar!» 008 RUT 002 010 Då kasta ho seg ned med andlitet mot jordi og sagde til honom: «Kvifor hev eg funne slik nåde for augo dine, at du tek deg av meg som er framand?» 008 RUT 002 011 Boaz svara og sagde til henne: «Dei hev fortalt meg kva du hev gjort mot vermor di, etterat mannen din var avliden, korleis du hev forlate far din og mor di og fedrelandet ditt og fare til eit folk som du fyrr ikkje kjende. 008 RUT 002 012 Herren løne deg for det du hev gjort, ja måtte du få fullt vederlag av Herren, Israels Gud, han som du hev kome til, for å finna livd under vengjerne hans!» 008 RUT 002 013 Ho sagde: «So må eg då finna nåde for augo dine, herre; etter di du hev trøysta meg og tala venleg med tenestgjenta di, endå eg ikkje ein gong er so mykje som ei av tenestgjentorne dine.» 008 RUT 002 014 Då det leid til måls, sagde Boaz til henne: «Kom hit og et av brødet, og stikk brødstykket ditt ned i vinen!» Då sette ho seg attmed skurdfolket, og han lagde fram åt henne brunsteikte aks, og ho åt og vart mett, og hadde endå att. 008 RUT 002 015 Då ho stod upp og skulde plukka aks, sagde Boaz til drengjerne sine: «Lat henne og plukka aks millom kornbandi, og gjer henne ikkje noko til mein! 008 RUT 002 016 Ja, de kann gjerne draga ut strå or bandi og lata deim liggja, so ho fær plukka deim upp, og ingen skal vera vond på henne for det.» 008 RUT 002 017 So plukka ho aks på åkeren alt til kvelds. Og då ho banka or det ho hadde plukka, vart det på lag ein skjeppa bygg. 008 RUT 002 018 Og ho tok byrdi si og gjekk inn i byen, og vermor hennar fekk sjå kva ho hadde plukka. So tok ho fram og gav henne det som vart att då ho hadde ete seg mett. 008 RUT 002 019 Då sagde vermor hennar til henne: «Kvar hev du plukka aks i dag, og kvar hev du arbeidt? Velsigna vere han som hev hjelpt deg til det!» So fortalde ho vermor si kven ho hadde arbeidt hjå, og sagde: «Den mannen som eg hev arbeidt hjå i dag, heiter Boaz.» 008 RUT 002 020 Då sagde No’omi til sonekona si: «Herren velsigne honom, for di han gjer miskunn både mot deim som liver og dei avlidne!» Og No’omi sagde til henne: «Denne mannen er av frendarne våre, ein av løysingsmennerne våre.» 008 RUT 002 021 Moabitkvinna Rut sagde: «Han sagde og til meg: Haldt deg åt drengjerne mine til dei hev gjort frå seg all skurden min!» 008 RUT 002 022 Då sagde No’omi til Rut, sonekona si: «Ja, det er best, dotter mi, at du gjeng med tenestgjentorne hans; so dei ikkje skal gjera deg noko vondt på ein annan åker.» 008 RUT 002 023 So heldt ho seg åt tenestgjentorne hans Boaz og plukka aks der til dei vart ferdige både med bygg- og kveiteskurden. Men ho budde hjå vermor si. 008 RUT 003 001 Og No’omi, vermor hennar, sagde til henne: «Dotter mi, eg vil sjå til å hjelpa deg, so du kann finna ein kvilestad, der du kann få det godt. 008 RUT 003 002 Høyr no: Boaz, som du hev vore saman med tenestgjentorne åt, han er frenden vår. No i natt kastar han bygg på treskjestaden sin. 008 RUT 003 003 Vaska deg no og salva deg; klæd so på deg og gakk ned på plassen. Men lat honom ikkje sjå deg fyrr han hev ete og drukke. 008 RUT 003 004 Når han legg seg, sjå so etter kvar han legg seg. Gakk dit og lyft upp klædet nedmed føterne hans, og legg deg der! då vil han segja deg sjølv kva du skal gjera!» 008 RUT 003 005 Ho svara henne: «Alt det du segjer, vil eg gjera.» 008 RUT 003 006 Og ho gjekk ho ned på treskjarplassen og gjorde alt so som vermor hennar hadde sagt ho skulle gjera. 008 RUT 003 007 Då Boaz hadde ete og drukke, var han i godlag og lagde seg attmed kornhaugen; då gjekk ho stilt dit og lyfte upp klædet nedmed føterne hans, og lagde seg der. 008 RUT 003 008 Ved midnattsleite vart mannen uppskræmd og bøygde seg framyver, og so fekk han sjå at det låg ei kvinna nedmed føterne hans. 008 RUT 003 009 «Kven er du?» sagde han. Ho svara: «Eg er Rut, trælkvinna di; breid ut vengjerne dine yver trælkvinna di, for du er løysingsmannen min.» 008 RUT 003 010 Då sagde han: «Herren velsigne deg, dotter mi! Du hev no synt større kjærleik enn fyrr, for du hev ikkje rent etter unge menner, korkje fatige eller rike. 008 RUT 003 011 Ver no ikkje rædd, dotter mi! Alt det du segjer, vil eg gjera; for alt folket i byen veit at du er ei dygdefull kvinna. 008 RUT 003 012 Det er no sant og visst at eg er løysingsmannen din; men det er ein annan løysingsmann som er næmare enn eg. 008 RUT 003 013 Ver no her i natt; vil han då i morgon løysa deg, so lat honom gjera det; men hev han ikkje hug til å løysa deg, so skal eg gjera det, so sant Herren liver! Ligg no her til morgons!» 008 RUT 003 014 So låg ho då nedmed føterne hans til morgons; men ho stod upp fyrr den eine kunde skilja den andre greidt; for han tenkte: «Det må ikkje nokon vita at kvinna hev kome hit til treskjarplassen. 008 RUT 003 015 Og han sagde: Kom med kåpa du hev på deg, og haldt henne fram!» Og ho hene fram. Då mælte han i seks mål bygg og gav henne; dermed gjekk ho inn i byen. 008 RUT 003 016 Og då ho kom til vermor si, sagde ho: «Korleis hev det gjenge, dotter mi?» Då fortalde ho henne alt det mannen hadde gjort mot henne. 008 RUT 003 017 Og ho sagde: «Desse seks måli med bygg gav han meg og sagde: «Du skal ikkje koma tomhendt heim til vermor di.»» 008 RUT 003 018 Då svara ho: «Haldt deg no roleg, dotter mi, til du fær sjå korleis det gjeng! for den mannen gjev seg ikkje fyrr han fær avgjort saki i dag.» 008 RUT 004 001 Og Boaz hadde gjenge upp på tinget og sett seg der. Då høvde det so at den løysingsmannen som Boaz hadde tala um, gjekk framum der. Han tala åt honom og sagde: «Kom hit og set deg her!» Og han kom og sette seg. 008 RUT 004 002 So tok han burtåt seg ti av styresmennerne i byen og sagde: «Set dykk her!» Og dei sette seg. 008 RUT 004 003 Då sagde han til løysingsmannen: «Det åkerstykket som høyrde Elimelek, bror vår, til, vil No’omi selja, ho som hev kome att frå Moablandet. 008 RUT 004 004 Difor tenkte eg at eg skulde fortelja deg det og segja: Kjøp det du når dei er til stades dei som sit her, og styresmennerne for folket mitt! Vil du taka det etter løysingsretten, so gjer det; vil du ikkje løysa det, då seg meg det, so eg fær vita det; for ingen annan eig løysingsretten enn du, og næst etter deg er det eg sjølv.» Han sagde: «Eg vil løysa det.» 008 RUT 004 005 Då sagde Boaz: «Når du kjøper åkeren av No’omi, so kjøper du honom og av moabitkvinna Rut, kona åt den avlidne, og du skyldar å reisa upp att namnet åt den avlidne, og festa det til arvluten hans.» 008 RUT 004 006 Løysingsmannen svara: «Då kann eg ikkje nytta løysingsretten min, for so spiller eg min eigen arvlut. Løys du åt deg det eg skulde ha løyst, for eg kann ikkje gjera det.» 008 RUT 004 007 Det var gamall sed i Israel når ein mann skulde stadfesta ei løysing eller eit avtala byte, då drog han av seg skoen og gav honom til den andre, og dette gjaldt som ein vitnesburd i Israel. 008 RUT 004 008 Då sagde løysingsmannen til Boaz: «Kjøp det du!» og so drog han av seg skoen. 008 RUT 004 009 Boaz sagde no til styresmennerne og til alt folket: «De er i dag vitne på at eg hev kjøpt av No’omi alt det som hev høyrt Elimelek til, og alt som hev høyrt Kiljon og Mahlon til. 008 RUT 004 010 Like eins hev eg kjøpt moabitkvinna Rut, kona hans Mahlon, til kona åt meg, so eg kann reisa namnet åt den avlidne og festa det til arvluten hans, so namnet hans ikkje kjem burt millom brørne hans eller frå porten på heimstaden hans. De er vitne på dette i dag.» 008 RUT 004 011 Og alt folket som var på tinget og styresmennerne sagde: «Ja, det er me. Herren gjeve at den kvinna som no gjeng inn i huset ditt, må verta som Rakel og Lea, dei tvo som hev bygt upp Israels hus! Og gjev du må koma til velmagt i Efrata og verta namngjeten i Betlehem! 008 RUT 004 012 Og gjev at dei etterkomarar som Herren vil gjeva deg med denne unge kvinna, må verta ei ætt som ætti hans Peres, han som Tamar fødde åt Juda!» 008 RUT 004 013 So tok då Boaz Rut til seg, og ho vart kona hans; han gjekk inn til henne, og Herren gav henne livsfrukt, og ho fødde ein son. 008 RUT 004 014 Då sagde kvinnorne til No’omi: «Lova vere Herren som hev gjort at du idag ikkje vantar løysingsmann! Han skal verta namngjeten i Israel. 008 RUT 004 015 Han skal verta ein trøystar åt deg og din alderdoms hjelp; for sonekona di, ho som held av deg, hev født honom; ho som er meir for deg enn sju søner.» 008 RUT 004 016 Og No’omi tok barnet og lagde det i fanget sitt og vart fostermor åt det. 008 RUT 004 017 Og grannekvinnorne gav honom namn og sagde: «No’omi hev fenge ein son, » og dei gav honom namnet Obed; Han vart far åt Isai, far åt David. 008 RUT 004 018 Her er ættartalet hans Peres: Peres var far åt Hesron. 008 RUT 004 019 Hesron var far åt Ram, og Ram var far åt Amminadab. 008 RUT 004 020 Amminadab var far åt Nahson, og Nahson far åt Salma. 008 RUT 004 021 Salmon var far åt Boaz, og Boaz far åt Obed. 008 RUT 004 022 Obed var far åt Isai, og Isai far åt David. # # BOOK 009 1SA 1 Samuel 1 Samuels 009 1SA 001 001 Elkana heitte ein mann, ein sufit som budde i Rama, på Efraimsheidi. Han var son åt Jeroham, son åt Elihu, son åt Tohu, son åt Suf, ein efraimit. 009 1SA 001 002 Han hadde tvo konor; Hanna heitte den eine, Peninna heitte hi. Peninna hadde born, men Hanna var barnlaus. 009 1SA 001 003 År etter år drog denne mannen upp frå byen sin, og tilbad og ofra i Silo til Herren, allhers drott. Der var dei tvo Eli-sønerne Hofni og Pinehas prestar for Herren. 009 1SA 001 004 Alltid når Elkana ofra, gav han Peninna, kona si, og alle sønerne og døtterne hennar kvar sin lut. 009 1SA 001 005 Men Hanna gav han ein lut for tvo; for han elska Hanna, endå Herren hadde stengt morslivet hennar. 009 1SA 001 006 Og medtevlaren hennar erga og terga henne, og vilde øsa henne upp i egse, for di Herren hadde stengt morslivet hennar. 009 1SA 001 007 Soleis gjorde han år etter år, kvar gong ho kom upp til Herrens hus; ho terga henne sameleis. Og då gret ho og vilde ikkje eta. 009 1SA 001 008 Elkana, mannen hennar, sagde til henne: «Hanna, kvifor græt du? og kvifor et du ikkje? Og kvifor er du so hugsjuk? Er ikkje eg meir for deg enn ti søner?» 009 1SA 001 009 Ein gong dei hadde ete og drukke i Silo, reis Hanna upp - presten Eli sat på ein stol attmed den eine dørstolpen til Herrens heilagdom - 009 1SA 001 010 Og i hjartans sut bad ho til Herren og gret sårt. 009 1SA 001 011 Og ho gjorde ein lovnad og sagde: «Herre, du allhers drott! vil du venda augo til vesaldomen åt trælkvinna di og tenkja på meg, og ikkje gløyma trælkvinna di, men gjeva trælkvinna di eit gutebarn, so vil eg vigja honom til Herren for alle hans livedagar, og aldri skal det koma saks på hovudet hans.» 009 1SA 001 012 Ho heldt lenge på og bad framfor Herren. Og Eli fylgde munnen hennar med augo; 009 1SA 001 013 for Hanna bad ikkje høgt; ho leda berre lipporne, men mælet høyrdest ikkje. So trudde Eli ho var drukki. 009 1SA 001 014 Difor sagde til henne: «Kor lenge vil du syna deg drukki? Sjå til å få ruset til å siga av deg!» 009 1SA 001 015 Men Hanna svara: «Nei, herre! eg er ei sorgtyngd kona. Vin og rusdrykk hev eg ikkje drukke; men eg hev rent ut hjarta mitt for Herren. 009 1SA 001 016 Haldt ikkje trælkvinna di for ei uvyrda! for det er utav stor sorg og trege eg hev tala heile tida.» 009 1SA 001 017 Eli svara og sagde: «Far i fred! Israels Gud skal gjeva deg det du hev bede honom um!» 009 1SA 001 018 Då sagde ho: «Å gjev trælkvinna di må finna godvilje hjå deg!» So gjekk ho sin veg, og fekk seg mat, og ho synte ikkje suti si meir. 009 1SA 001 019 Morgonen etter reis dei upp tidleg og heldt bøn framfor Herren. So for dei attende og kom til Rama. Elkana budde saman med Hanna, kona si, og Herren kom henne i hug. 009 1SA 001 020 Då det hadde lide ei tid, vart Hanna med barn, og åtte ein son, som ho kalla Samuel; «for», sagde ho, «eg hev bede Herren um honom.» 009 1SA 001 021 Elkana drog upp med heile huslyden sin og ofra til Herren det årlege slagtofferet sitt, og offer han hadde lova. 009 1SA 001 022 Men Hanna drog ikkje med. Ho sagde til mannen sin: «Eg vil bia til dess vesleguten er avvand. Då vil eg føra honom med meg og syna honom fram for Herren, so han sidan kann halda til der alle dagar.» 009 1SA 001 023 Elkana, mannen hennar, sagde med henne: «Gjer som du tykkjer best. Bia til dess du hev vant honom av. Berre Herren må gjera etter sitt ord!» So var kona att heime og hadde son sin til brjostet, til dess ho vande honom av. 009 1SA 001 024 Men då han var avvand, tok ho honom med dit upp, og hadde med seg tri uksar, ei skjeppa mjøl og ei vinhit, og ho førde honom inn i Herrens hus i Silo. Men han var berre ein liten gut. 009 1SA 001 025 Dei slagta uksen, og førde so vesleguten til Eli. 009 1SA 001 026 Ho sagde: «Høyr, herre! so sant du liver, herre, so er eg den kona som stod her attmed deg og bad til Herren. 009 1SA 001 027 Um denne guten bad eg, og Herren høyrde bøni mi og gav meg det eg bad um. 009 1SA 001 028 Difor gjev eg honom att til Herren, so han skal vera ei gåva frå Herren alle sine livedager.» Og dei bad til Herren der. 009 1SA 002 001 Då bad Hanna og sagde: «Hjarta mitt frygdar seg i Herren, høgreist er hornet mitt i Herren. Med vidopen munn ropar eg mot fiendarne mine, for di eg fegnast for frelsa di. 009 1SA 002 002 Ingen er heilag som Herren, ingen er til utan du. Det bid inkje berg som vår Gud. 009 1SA 002 003 Slutta med kyt og kaute ord! Slepp ikkje agelause ord or munnen! For Herren er Gud som allting veit, og verki deim veg han vel. 009 1SA 002 004 Brosten vert bogen åt kjemporne, men dei ustøde fær styrkebelte på. 009 1SA 002 005 Dei som fyrr fekk sin mette, lyt leiga seg burt for mat, men dei som svalt, svelt ikkje meir. Barnlaus kona fær borni sju, barnerik mor folnar og fåst. 009 1SA 002 006 Herren er den som tek liv og gjev liv, han fører ned til Helheim og upp derifrå. 009 1SA 002 007 Herren er den som gjer arm og gjer rik. Han dreg ned, men lyfter ogso upp. 009 1SA 002 008 Han reiser den ringe or moldi, og lyfter den låge or søyla, og leider han til sætes millom hovdingar og gjev han eit æresæte. Grunnstolparne åt jordi høyrer Herren til, på deim han bygde manneheimen. 009 1SA 002 009 Han held vakt og hegnar vegen åt dei gudlege, men gudlaust folk forferst i myrkret; for aldri mannen vinn med eigi magt. 009 1SA 002 010 Deim som strider imot Herren, skræmer han, i himmelen yver deim dundrar han. Herren dømer jordi frå ende til annan, han aukar krafti hjå kongen sin. Han hevjar hornet høgt åt den han salvar.» 009 1SA 002 011 Elkana for heim att til Rama. Men guten gjorde tenesta for Herren hjå presten Eli. 009 1SA 002 012 Men sønerne åt Eli var uvyrdor; dei ansa ikkje Herren, 009 1SA 002 013 og ikkje heller kva prestarne med rette kunde krevja av folket. Kvar gong ein mann ofra slagtoffer, kom drengen åt presten medan kjøtet koka, og hadde ein tritinda gaffel i handi, 009 1SA 002 014 og stakk honom ned i gryta eller kjeraldet eller kjelen eller krukka; og alt som hekk fast på gaffelen, tok presten. Soleis for dei med alle israelitar som kom dit til Silo. 009 1SA 002 015 Ja endå fyrr enn feittet var brent, kom prestedrengen og sagde til mannen som ofra: «Hit med steikjekjøt til presten! han vil ikkje hava kokt kjøt hjå deg, berre rått.» 009 1SA 002 016 Um då mannen sagde: «Fyrst må eg brenna feittet; sidan kann du taka alt det du lyster!» svara han: «Nei, kom straks med det! Elles tek eg det med magt.» 009 1SA 002 017 Den ovstore syndi dei unge prestarne gjorde beint i augo på Herren; vart so mykje større av di dei lærde folket svivyrda offeret til Herren. 009 1SA 002 018 Samuel gjorde tenesta for Herrens åsyn. Alt medan han var smågut, var han klædd i ein messehakel av lin. 009 1SA 002 019 Dessutan laga mor hans ein liten kjole kvart år honom og hadde med seg, når ho kom med mannen sin og ofra det årvisse slagtofferet. 009 1SA 002 020 Då velsigna Eli Elkana og kona hans og sagde: «Herren gjeve deg fleire born med denne kona, i staden for honom som ho hev bede um i bøn til Herren!» So for dei heim att. 009 1SA 002 021 Og Herren kom i hug Hanna, og ho vart med barn og åtte tri søner og tvo døtter. Men guten Samuel voks upp hjå Herren. 009 1SA 002 022 Eli var svært gamall. Han høyrde gjete alt det sønerne hans gjorde mot heile Israel, og at dei låg med dei kvinnorne som gjorde tenesta ved inngangen til møtetjeldet. 009 1SA 002 023 Og han sagde då: «Kvifor fer de soleis åt? Eg høyrer heile folket talar um all den vonde framferdi dykkar. 009 1SA 002 024 Gjer ikkje so, sønerne mine! det hev ikkje noko godt lov, so som eg høyrer ordet gjeng um dykk frå mann til mann millom Herrens folk. 009 1SA 002 025 Når folk syndar mot einannan, so dømer Gud deim imillom. Men når nokon syndar mot Herren, kven skal då ganga imillom?» Men dei lydde ikkje på ordi åt far sin; for Herren hadde etla deim til å døy. 009 1SA 002 026 Men guten Samuel voks og mannast, og vann godhug både hjå Gud og menneskje. 009 1SA 002 027 Ein gudsmann kom då til Eli og sagde til honom: «So segjer Herren: «For farsætti di openberra eg meg den tid dei var i Egyptarland og træla for Faraos hus. 009 1SA 002 028 Eg valde henne millom alle Israels ætter til prestenesta mi, til å ofra på altaret mitt og brenna røykjelse og bera messehakel for mi åsyn. Og eg gav farsætti di offerretterne frå Israels-borni. 009 1SA 002 029 Kvifor trakkar de då på slagtofferi og grjonofferi mine som eg skipa til i min bustad? Kor kann du æra sønerne dine meir enn meg, so det godnar dykk med det beste av kvar offergåva som Israel, folket mitt, ber fram?» 009 1SA 002 030 Difor lyder ordet frå Herren, Israels Gud: «Vel hev eg sagt: Di ætt og farsætti di skal få gjera tenesta for mi åsyn alltid og æveleg.» Men no lyder Herrens ord: «Aldri i verdi! deim som ærar meg, deim vil eg æra; dei som vanvyrder meg, skal verta til skammar. 009 1SA 002 031 Sjå dei dagar kjem då eg høgg av din arm og armen åt farsætti di, so ingen vert gamall i ætti di. 009 1SA 002 032 Og du skal sjå Guds bustad i naud, endå so mykje godt Herren gjer mot Israel. Og ingen skal nokon sinne verta gamall i ætti di. 009 1SA 002 033 Berre ein einaste av di ætt vil eg ikkje rydja burt frå altaret mitt, so eg sløkkjer ut augo dine, og syg mergen or beini dine; og alle som veks upp i ditt hus, skal døy i dei beste manndomsåri. 009 1SA 002 034 Og det skal du hava til merke, det som kjem yver sønerne dine, Hofni og Pinehas: på ein dag skal dei båe døy. 009 1SA 002 035 Eg vil reisa meg upp ein pålitande prest som gjer etter min hug og vilje. Åt honom vil eg byggja eit traust hus, so han allstødt skal gjera tenesta framfor den eg salvar. 009 1SA 002 036 Då vil det henda at alle som vert att i ætti di, kjem og kastar seg å gruve for honom og tiggar um ein skilling eller ein brødleiv, og segjer: «Kjære væne, set meg til medhjelpar i eit av preste-embætti dine, so eg kann få ein bite mat å eta!»»» 009 1SA 003 001 Guten Samuel gjorde tenesta for Herren hjå Eli. Herrens ord var dyrt i dei dagarne, og profetsynerne var sjeldfengde. 009 1SA 003 002 Då bar det so til med Eli låg i det vanlege kvileromet sitt - han tok til å dimmast på syni, so han ikkje kunde skilja - 009 1SA 003 003 og dei endå ikkje hadde sløkt Guds lampa, og Samuel sov i Herrens heilagdom, der Guds kista stod: 009 1SA 003 004 då ropa Herren på Samuel, og han svara: «Ja, her er eg.» 009 1SA 003 005 Han sprang til Eli og sagde: «Her er eg, du ropa på meg.» Han svara: «Nei, eg ropa ikkje; gakk og legg deg att!» Han gjekk og lagde seg. 009 1SA 003 006 Herren ropa ein gong til: «Samuel!» Samuel reis upp og gjekk til Eli og sagde: «Ja, her er eg, du ropa på meg!» Han svara: «Nei, eg ropa ikkje, guten min! gakk og legg deg att!» 009 1SA 003 007 Samuel hadde ikkje endå lært å kjenna Herren; Herrens ord hadde ikkje openberra seg for honom endå. 009 1SA 003 008 Tridje venda heldt Herren fram og ropa på Samuel. Han reis upp og gjekk til Eli og sagde: «Ja, her er eg, du ropa på meg.» Då skyna Eli det var Herren som ropa på guten. 009 1SA 003 009 Og Eli sagde til Samuel: «Gakk du og legg deg! Hender det so at einkvan ropar på deg, skal du svara: «Tala, Herre! tenaren din høyrer!»» Samuel gjekk og lagde seg i romet sitt. 009 1SA 003 010 Då so Herren gjekk innåt og ropa som gongerne fyrr: «Samuel, Samuel!» då svara Samuel: «Tala, Herre! tenaren din høyrer.» 009 1SA 003 011 Då sagde Herren til Samuel: «Eg kjem til å gjera verk i Israel som kjem til å ringja for båe øyro på deim som høyrer det. 009 1SA 003 012 På den dagen skal eg lata koma yver Eli alt det eg hev tala um ætti hans, frå fyrst til sist. 009 1SA 003 013 Eg hev kunngjort for honom at eg vil døma ætti hans til æveleg tid, for den misgjerning som han visste um, at sønerne hans drog forbanning yver seg, og likevel aga han deim ikkje. 009 1SA 003 014 Difor hev eg svore Eli-ætti: «Aldri i æva skal syndi i Eli-ætti kunna sonast antan med slagtoffer eller noko anna offer.»» 009 1SA 003 015 Samuel vart liggjande til morgons, då han skulde opna dørerne til Herrens hus. Samuel torde ikkje fortelja Eli um syni. 009 1SA 003 016 Men Eli ropa på Samuel, og sagde: «Samuel, guten min!» Han svara: «Her er eg.» 009 1SA 003 017 Han sagde: «Kva var det Gud tala til deg? Kjære, dyl det ikkje for meg! Gud late deg bøta no og sidan, dersom du løynar noko for meg av det han tala til deg!» 009 1SA 003 018 So fortalde Samuel alt saman, og løynde ingen ting for honom. Eli svara: Han er Herren. Han gjere som tekkjest honom! 009 1SA 003 019 Samuel voks til, og Herren, var med honom, og let ikkje eitt av alle sine ord falla til jordi. 009 1SA 003 020 Heile Israel frå Dan til Be’erseba skyna at Samuel var utvald til profet for Herren. 009 1SA 003 021 Og Herren heldt fram med å syna seg i Silo. For Herren openberra seg for Samuel i Silo gjenom Herrens ord. 009 1SA 004 001 Og heile Israel høyrde Samuels ord. Israel drog ut til strid mot filistarane og lægra seg ved Eben-Ezer, medan filistarane lægra seg i Afek. 009 1SA 004 002 Filistarane fylkte heren sin mot Israel, og striden vart drjug. Og Israel tapte for filistarane; dei felte umlag fire tusund mann på vigvollen. 009 1SA 004 003 Då no folket kom att til lægret, sagde dei øvste i Israel: «Kvifor hev Herren late filistarane slå oss i dag? Lat oss henta Herrens sambandskista frå Silo, so ho kann vera her hjå oss og frelsa oss frå fiendarne våre!» 009 1SA 004 004 Folket sende bod til Silo og tok derifrå sambandskista åt Herren, allhers drott, han som tronar yver kerubarne. Og dei tvo Eli-sønerne, Hofni og Pinehas, fylgde med Guds sambandskista. 009 1SA 004 005 Då Herrens sambandskista kom til lægret, då losna det so stort eit fagnadrop frå heile Israel, at jordi dunde. 009 1SA 004 006 Då filistarane høyrde ljoden av fagnadropet, sagde dei: «Kva tyder dette glymjande fagnadropet i hebræarlægret?» Og då dei vart vise med at Herrens kista var komi til lægret, 009 1SA 004 007 vart dei forfærde; for dei tenkte: «Gud er komen til lægret.» Og dei sagde: «Usæle me! sovore hev aldri hendt fyrr! 009 1SA 004 008 Usæle me! kven skal frelsa oss frå denne velduge Guden? Det var denne Guden som sende alle ulukkorne yver egyptarane i øydemarki. 009 1SA 004 009 Men - manna dykk upp! og far fram på kara vis, filistarar, so ikkje de skal verta trælar for hebræarane, liksom dei hev vore trælar for oss! Ver no karar, og gakk på!» 009 1SA 004 010 Filistarane kasta seg inn i striden; Israels-sønerne vart slegne, og lagde på sprang kvar til sitt, og mannefallet vart øgjelegt stort; av Israel fall tretti tusund mann fotfolk. 009 1SA 004 011 Og Guds kista fall i fiendehand, og Hofni og Pinehas, båe Eli-sønerne, let livet. 009 1SA 004 012 Ein mann av Benjamin sprang frå slagmarki og nådde Silo same dagen, med sundrivne klæde og mold på hovudet. 009 1SA 004 013 Då han kom dit, sat Eli på stolen sin attmed byporten og einstirde utetter vegen; for hjarta hans bivra av otte for Guds kista. Då mannen kom inn i byen med denne tidendi, tok heile byen til å jamra og klaga. 009 1SA 004 014 Og då Eli høyrde ljoden av klageropet, spurde han: «Kva tyder dette ståket eg høyrer?» Mannen skunda seg burtåt og fortalde det med Eli. 009 1SA 004 015 Eli var åtte og nitti år gamall og star-blind, so han inkje kunde sjå. 009 1SA 004 016 Mannen sagde til Eli: «Det er eg som kjem frå slagmarki, eg hev rømt frå striden i dag.» Han spurde: «Korleis hev det gjenge då, guten min?» 009 1SA 004 017 Bodberaren svara: «Israel rømde for filistarane, det vart stort mannefall på folket, Hofni og Pinehas, sønerne dine, er falne, og Guds kista hev falle i fiendehand.» 009 1SA 004 018 Då han nemnde Guds kista, datt Eli attlenges av stolen attmed byporten og braut halsbeinet. Det vart banen hans; for mannen var gamall og før. Han hadde då vore domar i Israel i fyrti år. 009 1SA 004 019 Verdotter hans, kona åt Pinehas, var med barn og gjekk på fallande føter. Då ho høyrde gjete at Guds kista var falli i fiendehand, og at verfaren og mannen hennar hadde late livet, so seig ho i kne og fødde; for føderiderne kom yver henne. 009 1SA 004 020 Då ho var mest inni dauden, sagde kvendi som stod ikring henne: «Ver hugheil! du hev fenge ein son.» Men ho svara inkje, og agta ikkje på det. 009 1SA 004 021 Ho kalla guten I-kabod: «Kvorven er herlegdomen frå Israel, » sagde ho. Ho kom i hug Guds kista som var falli i fiendehand, og so verfaren og mannen. 009 1SA 004 022 «Kvorven er herlegdomen frå Israel, » sagde ho, «for Guds kista var falli i fiendehand.» 009 1SA 005 001 Filistarane tok Guds kista og førde henne frå Eben-Ezer til Asdod. 009 1SA 005 002 Der tok filistarane Guds sambandskista og bar henne inn i Dagons tempel og sette henne attmed Dagon. 009 1SA 005 003 Då Asdod-folki kom dit tidleg morgonen etter, fekk dei sjå Dagon liggja å gruve på golvet framanfor Herrens kista; dei tok då Dagon og sette honom på staden sin att. 009 1SA 005 004 Men då dei kom tidleg næste morgon, fann dei Dagon liggjande å gruve framfor Herrens kista, og hovudet og båe henderne hans var avbrotne og låg på dørstokken; berre bulen var att. 009 1SA 005 005 Difor er det so i Asdod den dag i dag, at ingen trøder på Dagons dørstokk, korkje nokon av Dagons-prestarne eller nokon annan som gjeng inn i Dagons tempel. 009 1SA 005 006 Herrens hand låg tung på Asdod-folki; og han øyde deim og søkte deim med svullsott både i Asdodbyen og i kverven umkring. 009 1SA 005 007 Då Asdod-buarne skyna korleis det hekk i hop, sagde dei: «Kista åt Israels Gud må ikkje lenger vera hjå oss; for handi hans ligg tung på oss og på Dagon, guden vår.» 009 1SA 005 008 Dei sende då bod og stemnde saman til seg alle filistarfyrstarne, og spurde deim kva dei skulde gjera med kista åt Israels Gud. Dei svara: «Me lyt flytja kista åt Israels Gud til Gat.» Og dei so gjorde. 009 1SA 005 009 Men etter dei hadde flutt henne dit, kom Herrens hand yver byen og fjetra deim reint. Og han søkte byfolket med sott, so det braut ut svullar på både små og store. 009 1SA 005 010 Dei sende då Guds kista til Ekron. Men då Guds kista kom dit, skreik Ekron-buarne og sagde: «No hev dei flutt kista åt Israels Gud til meg og vil drepa meg og folket mitt!» 009 1SA 005 011 Dei sende då bod og stemnde alle filistarfyrstarne saman og sagde: «Send burt kista åt Israels Gud, og lat henne koma heim att til rette staden sin, og ikkje tyna meg og folket mitt!» Ein daudsens angest hadde gripe heile byen; for Guds hand låg ovtung på deim. 009 1SA 005 012 Dei folki som ikkje døydde, vart søkte med svullsot. Og klageropet frå byen steig upp til himmelen. 009 1SA 006 001 Då Herrens kista hadde vore sju månader i Filistarlandet, 009 1SA 006 002 kalla filistarane saman prestarne og spåmennerne sine, og spurde: «Kva skal me gjera med Guds kista? Seg oss korleis me skal sende henne heim att!» 009 1SA 006 003 Dei svara: «Vil de senda burt kista åt Israels Gud, må de ikkje senda henne gåvelaus; de lyt bera sonoffer åt honom til vederlag; so vert de lækte, og det vil få vita kvifor handi hans ikkje hev vike frå dykk.» 009 1SA 006 004 Dei spurde då: «Kva sonoffer skal me gjeva honom?» Dei svara: «Fem svullar av gull og fem myser av gull, like mange som filistarfyrstarne; for de hev alle vore ute for same plåga, fyrstarne dykkar ogso. 009 1SA 006 005 De skal laga likner av svullarne dykkar og likner av mysene som legg landet i øyde, og soleis gjeva Israels Gud æra. Kann henda han då tek burt si tunge handi frå dykk, frå guden dykkar og frå landet dykkar. 009 1SA 006 006 Kvifor skal de herda dykk til, liksom egyptarane og Farao gjorde? Laut dei ikkje sleppa Israel av stad, etter han hadde fare ille med deim? 009 1SA 006 007 Tak no og gjer ei ny vogn, og tak tvo kyr som gjev suga og som aldri hev bore ok! So skal det setja deim for vogni, men taka frå deim kalvarne og lata deim vera heime. 009 1SA 006 008 Tak so Herrens kista og set henne på vogni, og legg gulltyet som de gjev honom til sonoffer i ein kistel ved sida av henne, og send henne av garde soleis! 009 1SA 006 009 So skal de sjå etter: tek ho vegen heim att til Bet-Semes; so er det han som hev valda oss all denne store ulukka. Men gjer ho ikkje det, veit me det er ikkje hans hand som hev slege oss; men ein vanlagnad som me hev vore ute fyre.» 009 1SA 006 010 Folket so gjorde: dei tok tvo kyr som gav suga, og sette deim for vogni, men kalvarne stengde dei inne heime. 009 1SA 006 011 Dei sette Herrens kista på vogni, og attmed henne kistelen med myserne av gull og liknerne av svullarne. 009 1SA 006 012 Og kyrne for beine vegen fram heilt til Bet-Semes. Dei heldt seg jamt til ålmannvegen, og gjekk i eitt rautande, og bøygde korkje til høgre eller vinstre. Og filistarfyrstarne fylgde etter, alt til landskilet ved Bet-Semes. 009 1SA 006 013 Bet-Semes-buarne var ute på kveitehausting i dalen. Då dei såg upp, gådde dei sambandskista; og dei vart fegne då dei såg henne. 009 1SA 006 014 Og då vogni kom inn på åkeren til ein Bet-Semes-bonde, Josva, stogga ho der. Der var ein stor stein. Og dei hogg sund treverket på vogni og ofra kyrne til brennoffer for Herren. 009 1SA 006 015 Levitarne tok og lyfte ned Herrens kista og kistelen som stod attmed, og som gulltyet var i, og sette deim på den store steinen. Bet-Semes-buarne ofra brennoffer og slagta slagtoffer til Herren den dagen. 009 1SA 006 016 Då dei fem filistarfyrstarne hadde skoda på dette, snudde dei heim att til Ekron same dagen. 009 1SA 006 017 Dette var dei gullsvullarne som filistarane gav i soningsgåva til Herren: ein for Asdod, ein for Gaza, ein for Askalon, ein for Gat, ein for Ekron. 009 1SA 006 018 Og myserne av gull var likso mange som alle filistarbyarne - både festningsbyar og landsbyar - under dei fem fyrstarne. Den store steinen der dei sette Herrens kista, er vitne um dette til no, på åkeren til Bet-Semes-bonden Josva. 009 1SA 006 019 Sume av folket i Bet-Semes fekk ogso sott, av di dei hadde skoda på Herrens kista: sytti mann av folket. Folket syrgde, av di Herren hadde gjort so stort mannefall millom folket. 009 1SA 006 020 Og Bet-Semes-buarne sagde: «Kven kann standa seg for Herren, den heilage Gud? og kven vil han no heimsøkja når han dreg upp frå oss?» 009 1SA 006 021 Dei sende bod til deim som budde i Kirjat-Jearim, og sagde: «Filistarane hev sendt heim att Herrens kista. Kom hit ned og før henne upp til dykk!» 009 1SA 007 001 So kom då folk frå Kirjat-Jearim og henta Herrens kista dit upp og sette henne inn i Abinadabs hus på haugen. Dei helga Eleazar, son hans, til å vakta Herrens kista. 009 1SA 007 002 Frå den dagen då kista kom til Kirjat-Jearim, leid det lang tid: tjuge år. Og heile Israels-ætti sukka etter Herren. 009 1SA 007 003 Då tala Samuel til heile Israels-ætti: «Vil de venda um til Herren av heile dykkar hug, so skil dykk med dei framande gudarne og Astarte-bilæti! vend hugen dykkar til Herren, og ten einast honom, so skal han fria dykk frå filistarmagti; » 009 1SA 007 004 Då skilde Israels-borni seg bilæti av Ba’al og Astarte og tente einast Herren. 009 1SA 007 005 Samuel sagde: «Stemne heile Israel i Mispa, so vil eg beda for dykk til Herren!» 009 1SA 007 006 Då samla dei seg saman i Mispa, henta vatn og dei auste ut for Herren, og dei fasta heile den dagen og sagde: «Me hev synda mot Herren.» So heldt Samuel dom i Mispa og skilde trættor millom Israels-borni. 009 1SA 007 007 Då filistarane frette at Israels-borni hadde samla seg i Mispa, drog filistarfyrstarne dit upp mot Israel. Då Israel høyrde gjete det, vart dei rædde for filistarane. 009 1SA 007 008 Og Israels-borni sagde til Samuel: «Haldt ved i eino og ropa til Herren, vår Gud, at han må frelsa oss ut or filistarmagti!» 009 1SA 007 009 Då tok Samuel eit soglamb og ofra det til eit brennoffer, eit heiloffer for Herren. Og Samuel ropa til Herren for Israel. Og Herren høyrde bøni hans. 009 1SA 007 010 Medan Samuel ofra brennofferet, drog filistarane fram til strid mot Israel. Men Herren dundra med eit veldugt torever yver filistarane den dagen og fjetra deim, so dei vart slegne av Israel. 009 1SA 007 011 Israels mannskap drog ut frå Mispa og forfylgde filistarane og hogg deim ned på flugti, alt til dei kom nedanfor Bet-Kar. 009 1SA 007 012 Då tok Samuel ein stein og sette millom Mispa og Sen, og kalla honom Eben-Ezer og sagde: «Til no hev Herren hjelpt oss.» 009 1SA 007 013 Soleis laut filistarane bøygja seg, og kom ikkje meir innanfor landskilet åt Israel. Og Herrens hand var mot filistarane so lenge Samuel livde. 009 1SA 007 014 Dei byarne som filistarane hadde teke frå Israel, fekk Israel att, frå Ekron til Gat; og kverven derikring tok Israel ogso att frå filistarane. Og millom Israel og amoritarne vart det fred. 009 1SA 007 015 Samuel var domar i Israel so lenge han livde. 009 1SA 007 016 Kvart år ferdast han rundt til Betel, Gilgal og Mispa; og han skilde trættor i Israel på alle desse staderne. 009 1SA 007 017 So for han heim att til Rama; for der åtte han heime, og der skilde han elles trættorne millom israelitarne. Og der bygde han eit altar for Herren. 009 1SA 008 001 Då Samuel vart gamall, sette han sønerne sine til domarar i Israel. 009 1SA 008 002 Fyrstefødde son hans heitte Joel, andre son hans Abia; dei heldt dom i Be’erseba. 009 1SA 008 003 Men sønerne fylgde ikkje hans fotefar; dei let seg lokka av låk vinning og tok mutor, og rengde retten. 009 1SA 008 004 Alle dei øvste i Israel samla seg då og kom til Samuel i Rama. 009 1SA 008 005 Dei sagde til honom: «Sjå, du hev vorte gamall, og sønerne dine fylgjer ikkje dine fotefar. So set no ein konge yver oss til å skifta rett, liksom alle dei hine folki hev!» 009 1SA 008 006 Men Samuel mislika dette, at dei sagde: «Gjev oss ein konge til å skilja trættorne våre!» Og Samuel bad til Herren. 009 1SA 008 007 Men Herren sagde til Samuel: «Lyd folkekravet! Ikkje deg hev dei vanda; meg hev dei vanda, og vil ikkje hava meg til konge lenger. 009 1SA 008 008 Liksom dei hev fare åt alle dagar frå den tid eg førde deim upp frå Egyptarland, då dei snudde ryggen til meg og tente andre gudar; soleis fer dei ogso åt mot deg. 009 1SA 008 009 Lyd kravet deira! Men vara deim ålvorleg, og seg kva rett ein konge tek seg når han rikjer yver deim!» 009 1SA 008 010 Og Samuel fortalde til folket som kravde ein konge av honom, alt det Herren hadde sagt. 009 1SA 008 011 Han sagde: «Dette tek han seg rett til, den kongen som kjem til å rikja yver dykk: Sønerne dykkar vil han taka og bruka framfor vognerne og hestarne sine, so dei lyt springa framfyre vognerne; 009 1SA 008 012 sume vil han setja til førarar og underførarar for herflokkerne sine; sume vil han setja til å pløgja åkerjordi si og til å gjera skurdonni og laga krigsvåpni sine og køyregreidorne sine; 009 1SA 008 013 og døtterne dykkar vil han taka til å laga kryddesalve og til å koka og baka. 009 1SA 008 014 Dei beste åkrarne og vinhagarne og oljeplantingarne dykkar vil han taka og gjeva åt tenarane sine. 009 1SA 008 015 Han vil taka tiend av såjordi og vinhagarne dykkar og gjeva henne åt hirdmennerne og tenarane sine. 009 1SA 008 016 Dessutan vil han taka tenestdrengjerne og tenestgjentorne dykkar og dei likaste unggutarne dykkar, og asni dykkar vil han taka og bruka i si eigi tenesta. 009 1SA 008 017 Av buskapen dykkar vil han taka tiend, og de lyt sjølve vera trælarne hans. 009 1SA 008 018 Då vil de ropa til Herren for den kongen skuld som de sjølv hev valt dykk. Men då vil han ikkje svara dykk.» 009 1SA 008 019 Men folket vilde ikkje lyda Samuel; «Nei, » sagde dei, «so sanneleg vil me hava ein konge. 009 1SA 008 020 Me vil vera jamgode med alle dei hine folki; me vil hava ein konge til domar og til hovding yver heren i krig.» 009 1SA 008 021 Då Samuel høyrde alt det folket sagde, bar han det fram for Herren. 009 1SA 008 022 Og Herren sagde til Samuel: «Lyd deim og set ein konge yver deim!» Då sagde Samuel til Israels-sønerne: «Far heim kvar til sin by!» 009 1SA 009 001 Kis heitt ein mann av Benjamin. Han var son åt Abiel, son åt Seror, son åt Bekorat, son åt Afiah, son åt ein benjaminit. Han var ein velhalden mann. 009 1SA 009 002 Han hadde ein son som heitte Saul: velvaksen og væn; ingen i Israel var vænare enn han; han var hovudet høgre enn alt folket. 009 1SA 009 003 No hadde nokre asnor komne burt for Kis, far åt Saul. Og Kis sagde med Saul, son sin: «Tak med deg ein av drengjerne, og far av stad og leita etter asnorne!» 009 1SA 009 004 Han gjekk yver Efraimsheidi og so gjenom Salisalandet; men han fann deim ikkje. So gjekk dei gjenom Sa’alimslandet; men dei var ikkje der. So gjekk dei gjenom Benjaminslandet, men fann deim ikkje. 009 1SA 009 005 Då dei so var komne inn i Suflandet, sagde Saul med drengen han hadde med seg: «Kom, lat oss venda heim att; elles vil far verta illhuga for oss i staden for å tenkja på asnorne.» 009 1SA 009 006 Men han svara honom: «Sjå her i byen er det ein gudsmann som er namngjeten; alt det han segjer, det hender. Lat oss no ganga dit. Kann henda han kunde fortelja oss noko um den ferdi me hev gjeve oss ut på.» 009 1SA 009 007 Saul sagde til drengen: «Men um me no gjeng dit, kva skal me hava med oss til mannen? Me hev ikkje meir mat i skrepporne våre, og nokor onnor gåva hev me ikkje heller til gudsmannen; eller kva hev me?» 009 1SA 009 008 Drengen svara Saul andre venda: «Sjå, her hev eg i mitt eige ein kvart dalar i sylv; den vil eg gjeva gudsmannen, so han segjer oss kva leid me bør taka.» 009 1SA 009 009 Fyrr i tidi pla dei segja i Israel når einkvan gjekk av stad og spurde Gud: «Kom, lat oss ganga til sjåaren!» Det dei no kallar profet, kalla dei i gamle dagar sjåar. 009 1SA 009 010 Saul sagde til drengen: «Du hev rett! kom, lat oss ganga!» So gjekk dei til byen der gudsmannen budde. 009 1SA 009 011 Då dei gjekk upp bykleivi, møtte dei nokre gjentor som gjekk ut, skulde henta vatn, og spurde deim: «Er sjåaren her?» 009 1SA 009 012 Dei svara deim: «Ja, beint her burte. Skunda deg no! han kom nett heim til byen i dag; for i dag hev folket slagtoffer på offerhaugen. 009 1SA 009 013 Når de gjeng inn i byen, so finn de honom fyrr han gjeng upp på offerhaugen til måltidi; folket held ikkje måltid fyrr han kjem; for han skal vigsla offeret fyrr gjesterne tek til å eta. Gakk difor straks! nett no finn de honom.» 009 1SA 009 014 Dei gjekk upp til byen. Nett med same dei kom inn i byen, møtte dei Samuel på veg upp til offerhaugen. 009 1SA 009 015 Dagen fyrr Saul kom, hadde Herren opna øyra åt Samuel og sagt til honom: 009 1SA 009 016 «I morgon dette bil sender eg til deg ein mann frå Benjaminslandet; honom skal du salva til fyrste yver Israel, folket mitt; han skal frelsa folket mitt frå filistarmagti. Eg hev set til folket mitt, etter di naudropet deira hev nått upp til meg.» 009 1SA 009 017 Då Samuel fekk sjå Saul, gjorde Herren kunnigt for honom: «Sjå her er mannen som eg tala um til deg; han skal taka herredømet yver folket mitt.» 009 1SA 009 018 Saul gjekk fram til Samuel midt i porten og sagde: «Ver so snild og seg meg; kvar bur sjåaren!» 009 1SA 009 019 Samuel svara Saul: «Eg er sjåaren. Gakk i fyrevegen upp på offerhaugen! De skal eta med meg i dag. I morgon tidleg, når eg segjer farvel med deg, skal eg gjeva deg greida på alt det du hev på hjarta. 009 1SA 009 020 Asnorne som kom burt i dag tri dagar sidan, tarv du ikkje vera rædd for; dei er attfunne. Kven er det elles som eig alle eignaluter i Israel, anna du og farsætti di?» 009 1SA 009 021 Saul svara: «Er ikkje eg benjaminit, av den minste ætti i Israel? og mi ættgrein er den ringaste av alle Benjamins-ætterne. Kvifor talar du soleis med meg?» 009 1SA 009 022 Samuel tok då Saul og drengen hans og leidde deim inn i gildesalen og sessa deim øvst millom gjesterne; dei var um lag tretti mann. 009 1SA 009 023 Og Samuel sagde til kokken: «Kom hit med det stykket eg gav deg og bad deg gøyma vel!» 009 1SA 009 024 Kokken bar fram lårstykket og det som høyrde til, og sette framfor Saul. Og han sagde: «Her er det som er gøymt åt deg. Et no! Til denne høgtidsstundi vart det gøymt åt deg då eg sagde: Eg hev bede folket.» Saul heldt då måltid med Samuel den dagen. 009 1SA 009 025 So gjekk dei ned frå offerhaugen og inn i byen, og han tala med Saul på taket. 009 1SA 009 026 Tidleg næste morgon då det lyste av dag, ropa Samuel på Saul uppe på taket: «Ris upp, so vil eg fylgja deg på veg!» Saul reis upp, og dei gjekk båe av stad, han og Samuel. 009 1SA 009 027 Då dei var komne utanfor byen, sagde Samuel med Saul: «Bed drengen ganga fyre oss!» - han so gjorde - men sjølv må du stogga eit bil, so skal du få høyra det Gud hev tala. 009 1SA 010 001 So tok Samuel oljeflaska og slo olje på hovudet hans, kysste honom og sagde: «No hev Herren salva deg til fyrste yver arvluten sin. 009 1SA 010 002 Når du gjeng frå meg, kjem du til å møta tvo menner attmed Rakel-gravi, ved landskilet mot Benjamin ved Selsah. Dei skal segja med deg: «Asnorne du leita etter, er attfunne; far din kjem difor ikkje i hug asnorne meir; men han er illhuga for dykk og segjer: «Kva skal eg gjera for son min?»» 009 1SA 010 003 Når du heldt fram derifrå og kjem til Taboreiki, vil du der møta tri menner som er på veg upp til Gud i Betel; ein med tri kid, ein med tri brødleivar og ein med ei vinhit. 009 1SA 010 004 Dei helsar deg heil og sæl og gjev deg tvo brød, og du skal taka imot det dei gjev deg. 009 1SA 010 005 Deretter kjem du til Guds Gibea, der som filistarvakti held seg. Og når du kjem inn der i byen, råkar du på ein profetflokk som kjem ned frå offerhaugen i profetisk eldhug med harpa, trumma, fløyta og cither. 009 1SA 010 006 Og Herrens ande skal koma yver deg, so du og kjem i profetisk uppgløding liksom dei. Og du skal verta ein annan mann. 009 1SA 010 007 Når du ser desse jarteigner ovra seg, so må du gjera det som fyre fell; for Gud er med deg. 009 1SA 010 008 So må du ganga ned fyre meg til Gilgal; og der skal eg koma ned til deg og ofra brennoffer og takkoffer. Sju dagar skal du drygja, til dess eg kjem og segjer deg kva du skal gjera.» 009 1SA 010 009 Då han no vende seg og gjekk frå Samuel; let Gud honom få ein annan hug. Og alle desse jartegnerne kom, same dagen. 009 1SA 010 010 Då dei kom til Gibea, møtte han ein profetflokk, og Guds ande kom yver honom, so han kom i profetisk eldhug midt imillom deim. 009 1SA 010 011 Då no alle som kjende honom frå fyrr, fekk sjå honom i profetisk eldhug liksom profetarne, sagde dei seg imillom: «Kva er det som kjem åt son til Kis? Er Saul og millom profetarne?» 009 1SA 010 012 Ein mann der i grendi svara: «Kven er då deira far?» Av dette kom det ordtaket: «Er Saul og millom profetarne?» 009 1SA 010 013 Då eldhugen seig av honom, gjekk han upp på offerhaugen. 009 1SA 010 014 Då spurde farbror åt Saul honom og drengen hans: «Kvar hev de vore?» Han svara: «På leit etter asnorne. Då me såg dei ingen stad var å finna, kom me til Samuel.» 009 1SA 010 015 Farbroren sagde: «Fortel meg kva Samuel sagde med dykk!» 009 1SA 010 016 Saul svara: «Han sagde med oss at asnorne var attfunne.» Men det Samuel hadde sagt um kongedømet, nemnde han ikkje med honom. 009 1SA 010 017 Samuel stemnde folket saman til Herren i Mispa. 009 1SA 010 018 Og han sagde til Israels-borni: «So segjer Herren, Israels Gud: «Eg hev ført Israel upp frå Egyptarland, eg frelste dykk frå egyptarmagti og frå alle dei kongeriki som trengde dykk. 009 1SA 010 019 Men no hev de vanda dykkar Gud, som frelste dykk ut or alle ulukkor og trengslor, og det segjer til honom: «Set ein konge yver oss!» So stig då fram for Herren etter dykkar ættar og ættgreiner.»» 009 1SA 010 020 So let Samuel alle Israels ætter stiga fram. Luten fall på Benjamins-ætti. 009 1SA 010 021 Då so Benjamins-ætti gjekk fram etter ættgreinerne sine, fall luten på Matri-greini; so fall han på Saul, Kis-sonen. Men då dei leita etter honom, var han ikkje å finna. 009 1SA 010 022 Dei spurde då Herren ei venda til: «Er det endå ein mann her?» Herren svara: «Han hev løynt seg millom ferdagodset.» 009 1SA 010 023 Dei sprang dit og henta honom. Og då han steig fram millom folket, var han hovudet høgre enn alle dei hine. 009 1SA 010 024 Samuel sagde til folket: «Her ser de den som Herren hev valt ut; det finst ingen maken hans i heile folket.» Då sette heile folket i med fagnadrop: «Live kongen!» 009 1SA 010 025 Samuel kunngjorde folket kongelovi, og rita henne i ei bok, som han lagde ned framfor Herren. So let Samuel heile folket fara heim att. 009 1SA 010 026 Saul gjekk ogso heim til Gibea. Og med honom fylgde ein flokk djerve karar, som var gripne i hjarta av Gud. 009 1SA 010 027 Men nokre illmenne sagde: «Kva hjelp kann denne mannen gjeva oss?» Dei vanvyrde honom og bar ingi hyllingsgåva til honom. Men han læst som han inkje gådde. 009 1SA 011 001 Ammoniten Nahas drog upp og kringsette Jabes i Gilead. Då sagde alle Jabes-buarne med Nahas: «Gjer forlik med oss, so skal me tena deg!» 009 1SA 011 002 Men ammoniten Nahas svara deim: «Ja, på det vilkåret gjer eg forlik med dykk, at eg sting ut høgre auga på dykk alle, til skjemsla for heile Israel.» 009 1SA 011 003 Styresmennerne i Jabes sagde til honom: «Gjev oss sju dagar frest, so me fær skikka bod yver heile Israelsriket. Er det so ingen som bergar oss, so skal me gjeva oss yver til deg.» 009 1SA 011 004 Då sendebodi kom til Sauls Gibea og lagde fram saki fram for folket, brast heile folket i gråt. 009 1SA 011 005 Saul kom nett heim frå åkeren attum uksarne. Han spør: «Kva hev kome åt folket, etter di dei græt?» Dei fortalde honom det som Jabes-buarne hadde sagt. 009 1SA 011 006 Då Saul høyrde dette, kom Guds ande yver honom; harmen loga upp i honom; 009 1SA 011 007 og han tok tvo uksar, lema deim sund og sende stykki rundt i heile Israelsriket med sendebod som sagde: «Den som ikkje fylgjer Saul og Samuel, hans uksar skal fara soleis.» Ei rædsla frå Herren fall på heile folket. Og ut drog dei, alle som ein. 009 1SA 011 008 Han mynstra heren i Bezek; Israels-sønerne talde tri hundrad tusund, og Juda-folki tretti tusund. 009 1SA 011 009 Dei sagde med sendemennerne som var komne: «So skal det segja med Jabes-buarne i Gilead: «I morgon ved høgstedags leite skal de få hjelp!»» Då sendemennerne kom heim og fortalde det til Jabes-buarne, vart dei glade. 009 1SA 011 010 Og dei sagde til Nahas: «I morgon skal me gjeva oss yver til dykk; då fær de gjera med oss som de tykkjer.» 009 1SA 011 011 Morgonen etter skifte Saul folket i tri flokkar. Og dei braut seg inn i lægret fyrstundes i otta, og hogg ned ammonitarne frå morgonen til høgstedags leite. Dei som slapp undan, vart spreidde til alle kantar, so det vart ikkje att tvo i lag. 009 1SA 011 012 Då sagde folket med Samuel: «Kven var det som sagde: «Skal Saul vera konge yver oss?» Lat oss få tak i dei kararne, so vil me drepa deim.» 009 1SA 011 013 Men Saul sagde: «Ingen skal drepast i dag. For i dag hev Herren gjeve Israel siger.» 009 1SA 011 014 Og Samuel sagde med folket: «Kom, lat oss ganga til Gilgal og nya upp kongedømet der!» 009 1SA 011 015 Og heile folket gjekk til Gilgal, og gjorde Saul til konge der framfor Herren i Gilgal, og ofra takkoffer framfor Herren. Og alle Israels-mennerne gledde seg med ovstor fagnad. 009 1SA 012 001 Samuel sagde til heile Israel: «Sjå, eg hev lydt dykk i alt de hev kravt av meg. Eg hev sett ein konge yver dykk. 009 1SA 012 002 No heretter vil kongen verta styraren dykkar. Eg er gamall og grå, og sønerne mine er hjå dykk. Frå ungdomsåri til i dag hev eg vore styraren dykkar. 009 1SA 012 003 Sjå her stend eg! Vitna no mot meg, so Herren og den han salva høyrer på: Hev eg teke ein ukse frå nokon? eller hev eg teke eit asen frå nokon? hev eg trælka nokon? eller trakka på nokon? hev eg teke mutor av nokon, so eg skulde sjå gjenom fingrarne med honom? So vil eg gjeva dykk vederlag.» 009 1SA 012 004 Dei svara: «Ikkje hev du trælka oss, og ikkje trakka på oss, og ingen ting hev du teke frå nokon mann.» 009 1SA 012 005 Då sagde han til deim: «So er Herren vitne mot dykk, og den han salva er vitne i dag, at de ingen ting hev funne å krevja hjå meg.» Dei svara ja. 009 1SA 012 006 Samuel sagde til folket: «Herren er vitne, han som vekte upp Moses og Aron, og som førde federne dykkar upp frå Egyptarland. 009 1SA 012 007 Stig no fram! so vil eg gjera upp med dykk framfor Herren for alle Guds vise verk, som han hev gjort mot dykk og mot federne dykkar. 009 1SA 012 008 Då Jakob var komen til Egyptarland, ropa federne dykkar til Herren. Og Herren sende Moses og Aron og førde federne dykkar ut or Egyptarland og gav deim bustad her i landet. 009 1SA 012 009 Men dei gløymde Herren, sin Gud, og han gav deim i henderne på Sisera, herhovdingen i Hasor, og i henderne på filistarane og på Moab-kongen; og dei gjekk i strid mot deim. 009 1SA 012 010 So ropa dei til Herren og sagde: «Me hev synda; for me hev svike Herren og tent Ba’als-bilæti og Astarte-bilæti; men frels oss no frå fiendarne våre, so vil me tena deg.» 009 1SA 012 011 So sende Herren Jerubba’al og Bedan og Jefta og Samuel, og frelste dykk frå fiendarne dykkar på alle kantar, so de fekk bu trygt. 009 1SA 012 012 Men då de såg Nahas, ammonitarkongen, kom yver dykk, so sagde de til meg: «Nei, ein konge vil me hava til styrar yver oss» - endå Herren, dykkar Gud, var kongen dykkar. 009 1SA 012 013 Og no - her stend kongen som de hev kåra, den det hev kravt. Herren hev sett ein konge yver dykk. 009 1SA 012 014 Berre de no vil bera age for Herren og tena honom og lyda honom, og ikkje setja dykk upp mot Herrens bod, men fylgja Herren, dykkar Gud, både de og kongen som hev vorte styraren dykkar! 009 1SA 012 015 Lyder de ikkje Herren, men set de dykk upp mot Herrens bod, då vil Herrens hand vera imot dykk liksom mot federne dykkar. 009 1SA 012 016 Stig no fram og skoda dette store underet som Herren vil gjera beint framfor augo dykkar! 009 1SA 012 017 No er det tidi for kveiteskurden, veit det. Men eg vil ropa til Herren, at han sender tora og regn. Soleis skal de skyna og sjå kor stor ei synd det er i Herrens augo, det de gjorde då de kravde ein konge.» 009 1SA 012 018 Samuel ropa til Herren. Og Herren sende torever og regn den dagen. Då fekk heile folket stor age for Herren og for Samuel. 009 1SA 012 019 Og heile folket sagde til Samuel: «Bed til Herren for tenarane dine, so me ikkje skal døy, for di me hev auka synderne våre med den misgjerningi at me kravde ein konge!» 009 1SA 012 020 Samuel sagde til folket: «Ver ikkje rædde! Visst hev de gjort alt dette vonde. Men fall berre ikkje frå Herren no! men ten Herren av all dykkar hug! 009 1SA 012 021 Fall ikkje frå! for då kjem de til å fara etter tome avgudar, som ingen gagnar og ingen fagnar; tome er dei. 009 1SA 012 022 Herren skal taka folket sitt til nåde, for sitt store namn skuld, etter di det tektest Herren å gjera dykk til sitt folk. 009 1SA 012 023 Og eg for meg: aldri i verdi vil eg synda mot Herren med å slutta å beda for dykk. Nei, eg vil læra dykk den gode og rette vegen. 009 1SA 012 024 Berre de vil bera age for Herren og ten honom truleg av all dykkar hug! For sjå kor store ting han hev gjort for dykk! 009 1SA 012 025 Men gjer de det som vondt er, so er det ute både med dykk og kongen dykkar.» 009 1SA 013 001 Saul hadde vore konge eitt år. Andre året han var konge yver Israel, 009 1SA 013 002 valde han seg ut or Israel tri tusund mann. Av desse hadde Saul hjå seg tvo tusund i Mikmas og i Betelsfjellbygdii, og eitt tusund hadde Jonatan med seg i Gibea i Benjamin. Resten av krigsfolket sende han heim kvar til seg. 009 1SA 013 003 Jonatan slo i hel filistarvakti i Gibea, og filistarane høyrde gjete det. Men Saul let blåsa i lur yver heile landet og sagde: «Hebræarane må høyra det.» 009 1SA 013 004 Heile Israel fekk høyra at Saul hadde slege i hel filistarvakti, og at Israel hadde fenge uord på seg hjå filistarane for det same. Folket vart då utbode til å fylgja Saul til Gilgal. 009 1SA 013 005 Filistarane stemnde saman til krig mot Israel, tri tusund vogner og seks tusund hestfolk, og fotfolk so mange som sanden på havsens strand. Dei drog upp og lægra seg ved Mikmas austanfor Bet-Aven. 009 1SA 013 006 Då Israels-mennerne såg dei var komne i knipa, av di filistarane trengde på, so for folket av og løynde seg i hellerar, i klungerkjørr, i gil, i kjellarar og brunnar. 009 1SA 013 007 Og hebræararne hadde fare yver Jordan, til Gadslandet og Gileadslandet. Saul var endå i Gilgal, og heile folket fylgde honom skjelvande. 009 1SA 013 008 Han drygde sju dagar, til den tid Samuel hadde fastsett. Men då Samuel endå ikkje var komen til Gilgal, og då folket tok til å spreida seg og ganga frå honom, 009 1SA 013 009 sagde Saul: «Kom hit til meg med brennofferet og takkofferet!» Og so bar han fram brennofferet. 009 1SA 013 010 Nett med same han det hadde gjort, då kom Samuel. Saul møtte honom og vilde helsa honom. 009 1SA 013 011 Men Samuel sagde: «Kva er det du hev gjort?» Saul svara: «Då eg såg folket tok til å spreida seg og ganga frå meg, og du ikkje var komen til fastsett tid, og filistarane hadde samla seg i Mikmas, 009 1SA 013 012 so tenkte eg: «No kjem filistarane yver meg i Gilgal, og eg hev endå ikkje blidka Herren.» So våga eg meg til å bera fram brennofferet.» 009 1SA 013 013 Samuel sagde til Saul: «Du var uvisleg gjort av deg. Hadde du agta på bodet frå Herren, din Gud, som han baud deg, so vilde Herren no ha grunnfest kongedømet ditt til æveleg tid. 009 1SA 013 014 Men no vil kongedømet ditt ikkje standa seg. Herren hev valt seg ut ein mann etter sin hug; og Herren hev etla honom til fyrste yver folket sitt, av di du ikkje agta på det Herren baud deg.» 009 1SA 013 015 Samuel reis upp og for heim frå Gilgal upp til Benjamins Gibea. Saul mynstra krigsfolket som var hjå honom; um lag seks hundrad mann. 009 1SA 013 016 Saul og Jonatan heldt seg i Geba i Benjamin med det folket som var att hjå deim, og filistarane låg i læger i Mikmas. 009 1SA 013 017 Frå filistarlægret sende dei ut røvarflokkar i tri hopar; eine hopen tok vegen til Ofra i Sualslandet, 009 1SA 013 018 andre hopen tok vegen til Bet-Horon, og tridje hopen tok vegen til kverven som hallar ned imot Sebojimsdalen, burtimot øydemarki. 009 1SA 013 019 Det fanst ingen smed i heile Israelslandet; for filistarane hadde vore rædde at hebræarane skulde smida sverd eller spjot. 009 1SA 013 020 Og so laut kvar einast israelit ned til filistarane og få kvest både plogjarn og grev og øksar og ristlar, 009 1SA 013 021 so snart eggjarne vart skjemde på plogjarni, eller grevi, eller greiparne, eller øksarne, eller når dei turvte vøla på oksebroddarne. 009 1SA 013 022 Av dette hadde det seg so at då slaget skulde standa, hadde ingen av mennerne åt Saul og Jonatan sverd eller spjot. Einast Saul og Jonatan, son hans hadde våpn. 009 1SA 013 023 Filistarane sette fram ein utpost i Mikmasskardet. 009 1SA 014 001 Det bar so til ein dag at Jonatan, Saulssonen, sagde med våpnsveinen sin: «Kom, lat oss ganga yver til filistarutposten der burte på hi sida!» Men han gat det ikkje med far sin. 009 1SA 014 002 Saul heldt seg i utkanten av Gibea under granatapallen i Migron, og folket han hadde med seg, var um lag seks hundrad mann. 009 1SA 014 003 Ahia Ahitubsson, bror åt I-kabod, son åt Pinehas Elison, Herrens prest i Silo, han bar no messehakelen. Og folket visste ikkje at Jonatan var gjengen. 009 1SA 014 004 I skardet der Jonatan freista ganga yver til filistarutposten, låg ein berghamar på kvar sida; den eine heitte Boses, og den andre Sene. 009 1SA 014 005 Den eine hamaren reis upp mot nord, beint imot Mikmas, den andre mot sør, beint imot Geba. 009 1SA 014 006 Jonatan sagde med våpnsveinen sin: «Kom, lat oss klyva yver til utposten åt desse u-umskorne! kann henda vil Herren hjelpa oss. Det er ingen ting i vegen for at Herren kann gjeva siger anten dei er få eller mange.» 009 1SA 014 007 Våpnsveinen svara: «Gjer alt det du tykkjer! Berre gakk på! eg fylgjer deg kvar du vil.» 009 1SA 014 008 Jonatan sagde: «Me kliv yver til dei kararne, og lager det so at dei ser oss. 009 1SA 014 009 Segjer dei då: «Stana der til dess me kjem burt åt dykk!» so stoggar me der me stend, og gjeng ikkje upp til deim. 009 1SA 014 010 Men segjer dei: «Kom hit upp til oss!» då gjeng me upp; for då hev Herren hev gjeve deim i våre hender. Det skal me hava til jarteign.» 009 1SA 014 011 Då no båe filistarutposten fekk sjå dei tvo, sagde dei: «Sjå hebræarane kryp ut or holorne der dei hev løynt seg.» 009 1SA 014 012 Og utpostkararne ropa til Jonatan og våpnsveinen hans: «Kom hit upp til oss, so skal de få full greida!» Jonatan sagde med våpnsveinen: «Fylg meg! Herren hev gjeve deim i Israels hand.» 009 1SA 014 013 Jonatan kleiv uppetter på hender og føter, og våpnsveinen fylgde. Jonatan felte deim, og våpnsveinen fylgde etter og gjorde det av med deim. 009 1SA 014 014 I fyrste åtaket Jonatan og våpnsveinen gjorde, hogg dei ned um lag eit tjug, på ei vidd som ein halv dags plogland. 009 1SA 014 015 Då vart dei fjetra både i lægret og på marki heile heren; og utpostarne og røvarflokkarne vart og fjetra. Og grunnen skalv, so det kom ein støkk frå Gud yver deim. 009 1SA 014 016 Vaktpostarne åt Saul i Gibea i Benjamin såg at heile hopen var reint i ørska, so dei vingla i kross og krok. 009 1SA 014 017 Saul sagde til krigsfolket sitt; «Mynstra heren, og sjå kven som vantar!» Dei mynstra heren, og fekk sjå at Jonatan og våpnsveinen hans vanta. 009 1SA 014 018 Då sagde Saul til Ahia: «Kom hit med Guds kista!» For Guds kista var den tid millom Israels-borni. 009 1SA 014 019 Men medan Saul tala med presten, auka ståket i filistarlægret allstødt. Saul sagde då til presten: «Det kann vera det same.» 009 1SA 014 020 So samla dei seg på slagmarki, Saul og alt krigsfolket hans, og fekk sjå fiendarne lyfte sverdi mot kvarandre, og dei var so forstøkte, at dei visste korkje att eller fram. 009 1SA 014 021 Dei hebræarane som frå gamalt hadde vore i filistarmagt, og hadde fylgt med deim upp og var spreidde rundt i lægret, dei og slo lag med Israels-heren under Saul og Jonatan. 009 1SA 014 022 Og då dei Israels-mennerne som hadde løynt seg i Efraimsfjellbygdi, høyrde gjete at filistarane var på flog, sette alle dei og etter deim og kom med i slaget. 009 1SA 014 023 Soleis gav Herren Israel siger den dagen. Og bardagen flutte seg heilt framum Bet-Aven. 009 1SA 014 024 Det røynde hardt på kvar israelit den dagen. Og Saul batt folket med denne eiden: «Forbanna den som et noko mat fyre kvelden, fyrr eg hev teke hemn yver fiendarne mine!» So var det ingen som smaka matbiten. 009 1SA 014 025 Då dei alle i hop kom inn i skogen, låg det honning på marki. 009 1SA 014 026 Men då folket kom upp i skogen og fekk sjå honning strøyma ut, våga ingen føra handi til munnen, av age for eiden. 009 1SA 014 027 Jonatan hadde ikkje lydt på då far hans tok folket i eid; difor rette han ut staven han hadde i handi og duppa den eine enden i honningen, og førde so handi til munnen; han vart då bjartøygd att. 009 1SA 014 028 Ein av mennerne tok til ords og sagde: «Far din hev bunde folket med denne eiden: «Forbanna kvar den som et noko mat i dag!» - endå dei var trøytte.» 009 1SA 014 029 Jonatan svara: «Far fører ulukka yver landet! Sjå, kor augo mine ljosna av di eg smaka noko lite på denne honningen. 009 1SA 014 030 Kor mykje større mannefall skulde det ikkje vorte millom filistarane um mennerne hadde fenge eta seg mette i dag av herfanget dei vann hjå fiendarne sine!» 009 1SA 014 031 Like vel: dei slo filistarane den dagen og forfylgde deim frå Mikmas til Ajjalon, og folki var svært trøytte. 009 1SA 014 032 So kasta folket seg yver herfanget, tok sauer og uksar og kalvar, og slagta deim på marki, og åt kjøtet med blodet i. 009 1SA 014 033 Dei melde det åt Saul og sagde: «Sjå, folket syndar mot Herren og et kjøt med blod i.» Då ropa Saul: «De hev gjort svik! Velt ein stor stein hit til meg!» 009 1SA 014 034 Og Saul sagde: «Gakk ut millom folket og seg til deim: «Kvar og ein skal føra hit til meg uksen sin og sauen sin og slagta og eta honom her! Ikkje må de synda mot Herren og eta kjøt med blod i!»» Då førde heile folket fram um natti, kvar med eigi hand, uksarne sine, og slagta deim der. 009 1SA 014 035 Saul bygde eit altar for Herren. Dette var det fyrste altaret han bygde åt Herren. 009 1SA 014 036 Og Saul sagde: «Lat oss forfylgja filistarane i natt og herja millom deim, alt til det dagast i morgon, so ingen av deim kjem undan!» Dei svara: «Gjer alt det du tykkjer!» Men presten sagde: «Lat oss ganga fram for Guds åsyn her!» 009 1SA 014 037 Då spurde Saul Gud: «Skal eg forfylgja filistarane? Vil du gjeva deim i Israels hand?» Men han gav deim ikkje svar den dagen. 009 1SA 014 038 Då sagde Saul: «Kom hit fram alle dei gjævaste av folket! so fær det sjå og gå kva det er for ei syndi som er gjord i dag. 009 1SA 014 039 So sant Herren liver, han som hev gjeve Israel siger, um det so er Jonatan, son min, skal han lata livet!» Ingen av folket svara honom. 009 1SA 014 040 Då sagde han til heile Israel: «Statt de på den eine sida, so vil eg med Jonatan, son min, standa på hi.» Folket svara Saul: «Gjer som du tykkjer!» 009 1SA 014 041 Då sagde Saul til Herren, Israels Gud: «Lat sanningi koma for dagen!» Då fall luten på Jonatan og Saul, og folket gjekk fritt. 009 1SA 014 042 Saul sagde: «Drag strå millom meg og Jonatan, son min!» Då fall luten på Jonatan. 009 1SA 014 043 Saul sagde til Jonatan: «Seg meg kva du hev gjort!» Då sagde Jonatan det med honom: «Med enden av staven eg hadde i handi, tok eg noko lite honning og smaka lite grand på det. Sjå her er eg, ferdig til å døy.» 009 1SA 014 044 Saul svara: «Ja, Gud late meg bøta for det no og sidan! Livet lyt du lata, Jonatan!» 009 1SA 014 045 Men folket sagde til Saul: «Skulde Jonatan døy? Han som hev vunne denne store sigeren for Israel! Aldri i verdi! So sant Herren liver, ikkje eit hår på hovudet hans skal vert skadt! for med Guds hjelp hev han gjort dette i dag.» Og folket løyste Jonatan ut; han vart ikkje drepen. 009 1SA 014 046 Saul drog heim, og forfylgde ikkje filistarane meir. Filistarane drog og heim til seg. 009 1SA 014 047 Då Saul hadde eigna til seg kongedømet i Israel, førde han krig mot alle fiendarne sine rundt ikring: Moab, ammonitarne, Edom, kongarne i Soba og filistarane. Og kvar helst han vende seg, tukta han deim. 009 1SA 014 048 Han vann seg stort velde. Han slo Amalek - og fria soleis Israel frå deim som herja det. 009 1SA 014 049 Sønerne åt Saul var Jonatan, Jisvi og Malkisua. Av dei tvo døtterne hans heitte den eldste Merab og den yngste Mikal. 009 1SA 014 050 Kona åt Saul heitte Ahinoam Ahima’asdotter. Hovdingen yver heren hans heitte Abner, son åt Ner, som var farbror åt Saul; 009 1SA 014 051 for Kis, Sauls far, og Ner, Abners far, var søner åt Abiel. 009 1SA 014 052 Krigen mot filistarane var allstødt hard so lenge Saul livde. Og so tidt Saul såg ei kjempa eller ein dugande kar, tok han honom i si tenesta. 009 1SA 015 001 Samuel sagde til Saul: «Det var meg Herren sende til å salva deg til konge yver Israel, folket sitt. So lyd no Herrens ord! 009 1SA 015 002 So hev Herren, allhers drott, sagt: «Eg vil hemna det Amalek gjorde mot Israel med di han lagde seg i vegen for deim då dei drog upp frå Egyptarland. 009 1SA 015 003 Gakk no ut og vinn yver amalekitarne! Du skal bannstøytte deim og alt det dei eig. Du skal ikkje tykkja synd i deim, men drepa både kar og kvende, småborn og sogborn, bu og smale, kamelar og asen.»» 009 1SA 015 004 So baud Saul ut herfolket og mynstra deim i Telajim; tvo hundrad tusund mann fotfolk og dessutan ti tusund mann frå Juda. 009 1SA 015 005 Då Saul kom til Amalekbyen, sette han umsåtmenner i dalen. 009 1SA 015 006 Saul sagde til kenitarne: «Kom, skil dykk ut! Far undan frå amalekitarne, so eg ikkje skal gjera ende på dykk samstundes med deim! De synte då godhug mot alle Israels-borni då dei drog upp frå Egyptarlandet.» Då skilde kenitarne seg frå amalekitarne. 009 1SA 015 007 Saul vann yver amalekitarne og forfylgde deim frå Havila til fram imot Sur, som ligg austan for Egyptarland. 009 1SA 015 008 Han tok Agag, amalekitarkongen, livande til fange; og alt folket bannstøytte han og hogg deim ned. 009 1SA 015 009 Men Saul og folket sparde Agag og det beste og det næstbeste av smalen og bufeet og lambi, alt som hadde verde; sovore vilde dei ikkje bannstøyta. Men alt skrapfeet og alle skrantne dyr, deim bannstøytte dei. 009 1SA 015 010 Herrens ord kom til Samuel: 009 1SA 015 011 «Eg angrar at eg gjorde Saul til konge! Han hev vendt seg burt frå meg og ikkje gjort det eg sette honom til.» Då harmast Samuel, og han ropa til Herren heile natti. 009 1SA 015 012 Då Samuel reis upp tidleg um morgonen og gjekk til møtes med Saul, fekk han høyre gjete: «Saul hev fare til Karmel og reist seg eit æreminne der; so hev han snutt heim att og fare ned att til Gilgal.» 009 1SA 015 013 Då Samuel kom til Saul, sagde Saul til honom: «Velsigna vere du av Herren! No hev eg gjort det Herren sette meg til.» 009 1SA 015 014 Samuel svara: «Kva er det for bræking som læt for øyro mine? Kva er det for rauting eg høyrer?» 009 1SA 015 015 Saul sagde: «Frå amalekitarne hev dei ført deim hit. Folket sparde det beste av bufe og smale til slagtoffer åt Herren, din Gud. Resten bannstøytte me.» 009 1SA 015 016 Samuel sagde til Saul: «Teg still! so vil eg kunngjera deg kva Herren hev sagt meg i natt.» Han sagde til honom: «Seg det!» 009 1SA 015 017 Samuel sagde: «Du veit du vart hovding yver Israels-ætterne, då du tyktest deg sjølv ring. For Herren salva deg til konge yver Israel. 009 1SA 015 018 Og Herren sende deg av stad og sagde: «Gakk og bannstøyt desse syndarar amalekitarne! Før krig mot deim, til dess du hev tynt deim!» 009 1SA 015 019 Kvifor lydde du ikkje Herren, men kasta deg yver herfanget og gjorde det som Herren mislikar?» 009 1SA 015 020 Saul svara Samuel: «Eg hev lydt Herren og gjenge vegen Herren sende meg. Eg hev ført Agag, amalekitarkongen, hit, og amalekitarne hev eg bannstøytt. 009 1SA 015 021 Men folket tok av herfanget bufe og smale, det beste av det bannstøytte, til offer for Herren, din Gud, i Gilgal.» 009 1SA 015 022 Då sagde Samuel: «Meiner du Herren hev hugnad i brennoffer og slagtoffer likso mykje som i lydnad mot Herren? Nei, lydnad er betre enn likaste offeret, ope øyra betre enn feitaste veren. 009 1SA 015 023 Trass er trollskap, einvisa er som avgudar og husgudar. Av di du vanda Herrens ord, hev han vanda deg, so du vert ikkje kanna konge lenger.» 009 1SA 015 024 Saul sagde til Samuel: «Eg hev synda med di eg hev gjorde tvert imot det Herren baud meg og du tala til meg. Folket var eg rædd og gjorde deim til viljes. 009 1SA 015 025 Men tilgjev no det eg hev synda! Ver med meg heim, so eg kann bøygja kne for Herren!» 009 1SA 015 026 Samuel sagde til Saul: «Eg vil ikkje vera med deg heim. Av di du hev vanda Herrens ord, hev Herren vanda deg, so du skal ikkje vera konge yver Israel.» 009 1SA 015 027 Då no Samuel snudde seg og vilde ganga, tok han tak i snippen på kappa hans, og reiv honom av. 009 1SA 015 028 Då sagde Samuel til honom: «Herren hev i dag rive kongedømet yver Israel frå deg og gjeve det åt ein annan som er betre enn du. 009 1SA 015 029 Israels heider lyg ikkje og angrar ikkje. For ikkje eit menneskje er han, so han skulde angra.» 009 1SA 015 030 Han svara: «Eg hev synda. Men syn meg no den æra framfor dei øvste i folket mitt og heile Israel, at du er med meg heim, so eg kann bøygja kne for Herren, din Gud.» 009 1SA 015 031 So fylgde Samuel med Saul, og Saul bøygde på kne for Herren. 009 1SA 015 032 Samuel sagde: «Før hit til meg Agag, amalekitarkongen!» Då gjekk Agag fram til honom med lystig hug, med di han sagde: «Visst er det beiske i dauden burte!» 009 1SA 015 033 Men Samuel sagde: «Liksom ditt sverd hev gjort kvinnor barnlause, soleis skal di mor verta barnlaus meir enn andre kvinnor.» Og Samuel gav Agag banehogg framfor Herren i Gilgal. 009 1SA 015 034 Samuel gjekk til Rama, og Saul for heim att til Sauls Gibea. 009 1SA 015 035 Samuel vilde ikkje sjå Saul meir so lenge han livde. For Samuel syrgde yver Saul, av di Herren angra han hadde gjort Saul til konge yver Israel. 009 1SA 016 001 Herren sagde til Samuel: «Kor lenge etlar du å syrgja yver Saul? Eg hev då vanda honom, so han skal ikkje vera konge yver Israel. Fyll hornet ditt med olje og gakk av stad! Eg vil senda deg til Isai i Betlehem. Ein av sønerne hans hev eg etla til konge.» 009 1SA 016 002 Samuel sagde: «Kor kann eg ganga dit? Fær Saul fretta det, drep han meg.» Herren svara: «Tak ei kviga med deg, so kann du segja: «Eg er komen og vil ofra til Herren.» 009 1SA 016 003 So skal du beda Isai til offermåltidi, so skal eg lata deg vita det du skal gjera; og du skal salva åt meg den eg segjer.» 009 1SA 016 004 Samuel gjorde som Herren sagde: Då han kom til Betlehem, kom dei øvste i byen skjelvande imot honom og spurde: «Varslar det godt at du kjem?» 009 1SA 016 005 Han svara: «Ja, eg kjem og vil ofra til Herren. Det lyt helga dykk, so det kann vera med meg ved offermåltidi!» Og han helga Isai og sønerne hans og bad deim vera med ved offermåltidi. 009 1SA 016 006 Då dei kom, og han fekk sjå Eliab, tenkte han: «Der stend visst framfor Herren den han salvar.» 009 1SA 016 007 Men Herren sagde til Samuel: «Skoda ikkje på kor han ser ut, kor stor og høg han er på vokster; for honom vil eg ikkje hava. Det munar ikkje det menneskja ser; menneskja ser på utsyni, men Herren ser på hjarta.» 009 1SA 016 008 Då kalla Isai på Abinadab og let honom ganga fram for Samuel. Men han sagde: «Heller ikkje denne hev Herren valt seg ut.» 009 1SA 016 009 Isai let Samma ganga fram. Men han sagde: «Heller ikkje denne hev Herren valt.» 009 1SA 016 010 Isai sju av sønerne ganga fram for Samuel. Men Samuel sagde til Isai: «Herren hev ikkje valt ut nokon av desse.» 009 1SA 016 011 «Er dette alle gutarne dine?» spurde han Isai. Han svara: «Endå er den yngste att. Men han gjæter smalen.» «Send bod etter honom!» sagde Samuel med Isai; «for me vil ikkje setja oss til bords fyrr han kjem hit.» 009 1SA 016 012 Då sende han bod etter honom. Han var raudleitt, hadde bjarte øugo, og var væn å sjå til. Og Herren sagde: «Ris upp og salva honom; han er det!» 009 1SA 016 013 Då tok Samuel oljehornet og salva honom, so brørne hans såg på. Og Herrens Ande kom yver David frå den dagen og sidan. So stod Samuel upp og drog til Rama. 009 1SA 016 014 Etter Herrens Ande hadde vike frå Saul, kom det ei vond ånd frå Herren yver honom i brårider. 009 1SA 016 015 Tenarane åt Saul sagde med honom: «Sjå, du fær brårider av ei vond ånd frå Gud. 009 1SA 016 016 Herre, seg med tenarane dine som stend framfor deg, at dei leitar upp ein som kann leika på harpa! Når so den vonde åndi frå Gud kjem yver deg, kann han spela; då vil du besna.» 009 1SA 016 017 Saul sagde då med tenarane sine: «Sjå dykk ut for meg ein mann som er god til å spela, og få honom hit til meg!» 009 1SA 016 018 Ein av sveinarne svara: «Eg veit ein son åt Isai i Betlehem som kann spela, ein gjæv gut, våpndjerv, ordhag og fager. Herren er med honom.» 009 1SA 016 019 Saul sende då bod til Isai og bad honom: «Send hit til meg David, son din, han som er med smalen!» 009 1SA 016 020 Isai tok då og klyvja eit asen med mat, ei vinhit og eit kid og sende til Saul med David, son sin. 009 1SA 016 021 So kom David til Saul og vart tenaren hans. Han vart svært glad i honom og gjorde honom til våpnsveinen sin. 009 1SA 016 022 Og Saul sende bod til Isai og bad: «Kjære, lat David stogga hjå meg! for eg hev fenge godvilje for honom.» 009 1SA 016 023 So tidt åndi frå Gud kom yver Saul, so tok David harpa og leika på henne. Då letna det for Saul. Han besna, og den vonde åndi slepte honom. 009 1SA 017 001 Filistarane stemnde saman herarne sine til strid. Dei stemnde til Soko, som høyrer til Juda. Og dei lægra seg millom Soko og Azeka ved Efes-Dammim. 009 1SA 017 002 Saul og Israels hermenner hadde og samla seg, og lægra seg i Eikedalen. Dei fylkte seg til slag mot filistarane. 009 1SA 017 003 Filistarane stod på den eine fjellsida, Israels-mennerne på hi, med dalen midt imillom seg. 009 1SA 017 004 Då steig det fram frå filistarfylkingi ei einvigskjempa. Han var frå Gat, og heitte Goliat, var seks alner og ei spann høg. 009 1SA 017 005 Han hadde ein koparhjelm på hovudet, og gjekk med ei ringbrynja av kopar på fem tusund lodd. 009 1SA 017 006 Han hadde koparspenger på føterne, og bar eit koparspjot på ryggen. 009 1SA 017 007 Spjotskaftet var som ein vevbom, og jarnet på spjotodden vog seks hundrad lodd. Og våpnsveinen hans gjekk fyre honom. 009 1SA 017 008 Han steig no fram og ropa til Israels-fylkingi, og sagde til deim: «Kvifor dreg de ut og fylkjer dykk til slag? Er ikkje eg filistar? og de Sauls trælar? Vel dykk ein som kann koma hit ned til meg! 009 1SA 017 009 Magtast han slåst med meg og fella meg, so skal me vera dykkar trælar. Men vinn eg på honom og feller honom, so skal de vera våre trælar og tena oss.» 009 1SA 017 010 Filistaren ropa framleides: «No hev eg svivyrdt Israels-fylkingi. Send ein hit til meg, so me kann slåst!» 009 1SA 017 011 Då Saul og heile Israel høyrde desse ordi av filistaren, skalv dei og vart ovleg rædde. 009 1SA 017 012 David var son åt denne efratiten Isai som er nemnd, i Betlehem i Juda. Isai hadde åtte søner. På Sauls tid var han gamall og mykje til års komen. 009 1SA 017 013 Dei tri eldste sønerne åt Isai fylgde Saul i krigen. Desse tri sønerne hans som gjekk i krigen heitte: den eldste Eliab, den andre Abinadab, og den tridje Samma. 009 1SA 017 014 David var den yngste. Det var dei tri eldste som fylgde Saul. 009 1SA 017 015 Og David gjekk tidt heim frå Saul og gjætte smalen åt far sin i Betlehem. 009 1SA 017 016 Filistaren kom fram kvar morgon og kvar kveld i fyrti dagar. 009 1SA 017 017 Isai sagde med David, son sin: «Tak ei skjeppa av desse steikte aksi, og desse ti brødi, og skunda deg med deim til lægret til brørne dine! 009 1SA 017 018 Og desse ti osteskivorne skal du gjeva føraren. Du skal sjå um det stend vel til med brørne dine, og få ei kvitting av deim. 009 1SA 017 019 For Saul og dei og heile Israels-heren er i Eikedalen i krig med filistarane.» 009 1SA 017 020 Tidleg næste morgon reis David upp, let smalen åt ein hyrding, leste på seg og gjekk av stad, som Isai hadde bode honom. Han kom fram åt vognborgi, nett med same heren gjekk fram i fylking og lyfte herrop. 009 1SA 017 021 Dei stod no slagbudde både Israel og filistarane, fylking mot fylking. 009 1SA 017 022 David let trænvakti taka vare på føringi si, og sprang burt til heren. Han helsa på brørne sine, og spurde kor til stod. 009 1SA 017 023 Med han stod og tala med deim, fekk han sjå einvigskjempa, filistaren - Goliat heitte han, og var frå Gat - som kom fram or filistarfylkingi, og tok upp att dei vanlege ordi, so David høyrde det. 009 1SA 017 024 Alle Israels-mennerne rømde undan då dei såg honom, og var ovleg rædde. 009 1SA 017 025 Ein av Israels-mennerne sagde: «Ser de den karen som kjem fram der? Til svivyrding for Israel kjem han. Den som feller honom, vil kongen gjeva rikdom, og dotter si vil han gjeva honom, og ætti hans skal verta fri alle skattar og tyngslor i Israel.» 009 1SA 017 026 David spurde deim som stod attmed honom: «Kva fær den som feller denne filistaren og tek ei sovori svivyrding burt frå Israel? for kven er denne u-umskorne filistaren som vågar svivyrda fylkingarne åt den livande Gud?» 009 1SA 017 027 Folki tok upp att dei same ordi; Det og det vil den få som feller honom. 009 1SA 017 028 Då Eliab, eldste bror hans, høyrde kva han sagde med folki, vart han brennande harm på David. «Kva kjem du her etter?» ropa han. «Kven hev du late den vesle smaleflokken til burte i øydemarki? Eg veit du er ei vyrdløysa, og full av vondska. Du kjem berre og vil sjå på slaget.» 009 1SA 017 029 David sagde: «Kva hev eg då gjort? Det var då berre ein spurnad.» 009 1SA 017 030 So vende han seg frå honom mot ein annan og kom med same spursmålet; og han fekk same svaret som fyrr. 009 1SA 017 031 Men dei spurdest, desse ordi David hadde sagt. Og dei kom for øyro åt Saul, og han sende bod etter honom. 009 1SA 017 032 Og David sagde med Saul: «Ingen må missa modet. Tenaren din vil ganga imot denne filistaren og slåst med honom.» 009 1SA 017 033 Men Saul sagde til David: «Du er ikkje før til å ganga i strid mot denne filistaren. Du er berre ungguten, og han er stridsmann alt frå barneåri.» 009 1SA 017 034 David svara Saul: «Tenaren din hev gjætt smalen til far; kom då ei løva eller ein bjørn og røva ein sau i flokken, 009 1SA 017 035 so fylgde eg etter og drap udyret og reiv sauen ut or gapet på det. Um det reis upp på tvo imot meg, tok eg strupetak og gav det bane. 009 1SA 017 036 Hev no tenaren din felt både løva og bjørn, skal det ganga nett like eins med denne u-umskorne filistaren; for han hev svivyrdt fylkingarne åt den livande Gud.» 009 1SA 017 037 Og David sagde: «Herren som fria meg ut or klørne åt løva og bjørn, han vil fria meg frå denne filistaren.» Då sagde Saul med David: «Gakk! og Herren vil vera med deg.» 009 1SA 017 038 Saul klædde på David våpnkjolen sin, sette ein koparhjelm på hovudet hans og gav honom ei brynja. 009 1SA 017 039 Og David spente sverdet hans ikring seg utanpå våpnkjolen, og freista ganga soleis. Men han var ikkje van med det, og han sagde til Saul: «Eg kann ikkje ganga med dette på meg; eg er ikkje van med det.» Og David lagde det av seg. 009 1SA 017 040 So tok han staven sin i handi, og fann seg fem av dei hålaste steinarne i bekkjefaret og lagde deim i gjætarskreppa si, som han hadde på seg. Slyngja si tok han i handi. Og so gjekk han fram imot filistaren. 009 1SA 017 041 Filistaren gjekk og fram imot David, og skjoldsveinen hans gjekk fyre. 009 1SA 017 042 Då no filistaren gådde David, bles han åt honom; for han var berre ungguten, raudleitt og væn å sjå til. 009 1SA 017 043 Filistaren ropa til David: «Meinar du eg er ein hund, sidan du kjem imot meg med stavar?» Og han banna David ved guden sin. 009 1SA 017 044 «Kom hit til meg!» ropa filistaren til David, «so skal eg gjeva kjøtet ditt åt fuglarne under himmelen og åt villdyri i marki.» 009 1SA 017 045 David svara filistaren: «Du kjem imot meg med sverd og langspjot og kastespjot. Men eg kjem imot deg i namnet åt Herren, allhers drott, han som er Gud for Israels-fylkingarne, deim som du hev svivyrdt. 009 1SA 017 046 I dag skal Herren gjeva deg i mitt vald. Eg skal fella deg og hogga hovudet ditt av deg. Dei daude skrottarne til filistarheren skal eg i dag gjeva åt fuglarne under himmelen og åt villdyri i marki, so all jordi skal skyna at Israel hev ein Gud, 009 1SA 017 047 og heile denne lyden skal skyna at det er ikkje med sverd og spjot Herren gjev siger. Striden høyrer Herren til; han gjev dykk i vår hand.» 009 1SA 017 048 Då no filistaren budde seg og gjekk til møtes med David, skunda David seg og sprang fram imot filistaren, burtimot filistarfylkingi. 009 1SA 017 049 David stakk handi i skreppa, tok upp ein stein, kasta, og råka filistaren i panna. Steinen sokk i panna hans, so han datt å gruve til jordi. 009 1SA 017 050 Soleis vann David på filistaren med ei slyngja si og ein stein, og drap filistaren, endå han hadde ikkje sverd i handi. 009 1SA 017 051 David sprang burtåt filistaren, tok sverdet hans, drog det ut or slira og drap honom og hogg hovudet av honom med det. Då filistarane såg at kjempa deira var daud, rømde dei. 009 1SA 017 052 Israels-heren og Juda-heren lagde i veg, lyfte herrop, og forfylgde filistarane dit der vegen tek av til Gai, ja heilt til portarne i Ekron; so det låg falne filistarar på vegen til Sa’arajim, ja heilt til Gat og Ekron. 009 1SA 017 053 So snudde Israels-heren attende frå forfylgjingi, og herja filistarlægret. 009 1SA 017 054 David tok hovudet åt filistaren og førde til Jerusalem; men våpni hans tok han heim til seg. 009 1SA 017 055 Då Saul såg David ganga imot filistaren, sagde han med Abner, herhovdingen sin: «Abner, kven er den guten son til?» Abner svara: «So visst som du liver, konge! eg veit ikkje.» 009 1SA 017 056 Då sagde kongen: «Få du greide på kven den ungdomen er son til!» 009 1SA 017 057 Og då David kom att, etter han hadde felt filistaren, tok Abner og førde honom fram for Saul; han heldt hovudet åt filistaren i handi. 009 1SA 017 058 Og Saul spurde honom: «Kven er du son til, guten min?» David svara: «Son til tenaren din, Isai i Betlehem.» 009 1SA 018 001 Då han hadde tala ut med Saul, lagde Jonatan stor elsk på David, og Jonatan elska honom som seg sjølv. 009 1SA 018 002 Saul tok honom til seg den dagen og let honom ikkje venda heim att til far sin. 009 1SA 018 003 Jonatan gjorde fostbrorlag med David, av di han elska honom som seg sjølv. 009 1SA 018 004 Jonatan tok av seg kappa han bar og gav til David, og våpnkjolen sin, ja jamvel sverdet sitt og bogen sin og beltet sitt gav han honom. 009 1SA 018 005 David drog i herferd. Kvar helst Saul sende honom, hadde han lukka med seg. Og Saul sette honom yver krigsheren. Han var vel umtykt av heile folket, endå til av tenarane åt Saul. 009 1SA 018 006 Då dei kom heim, etter David hadde felt filistaren, gjekk kvendi ut frå alle byar i Israel, med song og dans, til å møta kong Saul med trummor, fagnadrop og triangel. 009 1SA 018 007 Kvendi trødde dansen og song: «Tusund tynte kong Saul, men David tie tusund.» 009 1SA 018 008 Då vart Saul brennande harm. Han mislika dei ordi og sagde: «David hev dei gjeve ti tusund; meg hev dei gjeve tusund! No vantar det honom berre kongedømet!» 009 1SA 018 009 Og Saul såg jamleg med skakkauga på David frå den dagen. 009 1SA 018 010 Dagen etter kom den vonde åndi frå Gud yver Saul. Og han rasa i huset sitt. David spela på harpa, som han kvar dag gjorde. Saul hadde eit spjot i handi. 009 1SA 018 011 Saul kasta spjotet og tenkte: «Eg rennar spjotet gjenom David og inn i veggen!» Men David bøygde seg undan, tvo vendor. 009 1SA 018 012 Saul vart rædd David, av di Herren var med honom, samstundes som han hadde vike frå Saul. 009 1SA 018 013 Saul fekk honom då burt frå seg, med di han sette honom til herførar: han førde herfolket både ut og heim. 009 1SA 018 014 David hadde lukka med seg all stad: Herren var med honom. 009 1SA 018 015 Då Saul såg at han hadde so stor ei lukka, fekk han rædsla for honom. 009 1SA 018 016 Men heile Israel og Juda elska David; for han førde deim både ut og heim. 009 1SA 018 017 Saul sagde med David: «Her er eldste dotter mi, Merab; henne gjev eg deg til kona. Berre te deg som ein dugande kar, og før striden for Herren!» Saul tenkte: «Ikkje for mi hand skal han falla, men for filistarane.» 009 1SA 018 018 David svara Saul: «Kven er eg? og kva er ætti mi, farsætti mi i Israel, sidan eg skal verta måg til kongen.» 009 1SA 018 019 Men då tidi kom at David skulde gifta seg med Merab, dotter åt Saul, gifte han henne med Adriel frå Mehola. 009 1SA 018 020 Med Mikal Saulsdotter hadde huglagt David. Saul fekk vita det, og han lika det godt; 009 1SA 018 021 for Saul tenkte: «Eg skal gjeva henne åt honom, soleis at ho vert til ei snara for honom, so han fell for filistarhand.» Saul sagde med David: «Andre venda kann du verta mågen min.» 009 1SA 018 022 Og Saul baud folki sine: «Kviskra dette ordet i øyra på David: «Kongen likar deg godt, alle folki hans er glad i deg; no må du verta måg til kongen!»» 009 1SA 018 023 Då folki åt Saul sagde dette med David, svara han: «Tykkjer de det er so lite å vera kongsmåg? eg er då berre ein ring og fatig kar.» 009 1SA 018 024 Tenarane åt Saul fortalde honom det: «So og so sagde David.» 009 1SA 018 025 Saul sagde: «Soleis skal de segja med David: «Kongen krev ikkje onnor festargåve enn hundrad huvehold av filistarar; for kongen vil hava hemn yver fiendarne sine.»» Saul vonast fella David med filistarhand. 009 1SA 018 026 Tenarane hans melde desse ordi til David; og David lika godt å verta kongsmåg. Fyrr tidi var ute, 009 1SA 018 027 reis han upp og gjekk av stad med sveinarne sine og gav tvo hundrad filistarar banehogg. Og David førde huveholdi deira med seg og lagde fullt tal fram for kongen, so han kunde verta kongsmåg. So gav Saul honom Mikal til kona. 009 1SA 018 028 Saul såg og skyna at Herren var med David. Mikal Saulsdotter elska honom. 009 1SA 018 029 Men Saul vart stendigt meir og meir rædd David. So vart Saul uvenen åt David for heile livet. 009 1SA 018 030 Men filistarfyrstarne for i herferd. Og so tidt det for ut, hadde David meir lukka med seg enn hermennerne åt Saul. Og namnet hans vart høgvyrdt. 009 1SA 019 001 Saul tala med Jonatan, son sin, og med alle tenarane sine um å drepa David. Jonatan Saulsson heldt mykje av David; 009 1SA 019 002 difor nemnde Jonatan dette med David og sagde: «Saul, far min, lurar på å drepa deg. Sjå deg fyre i morgon og haldt deg roleg på eit løynd stad, og gøym deg der! 009 1SA 019 003 So vil eg ganga ut med far og standa med honom på marki der du er; eg vil nemna deg med far; og vert eg visare med noko, skal du få vita det.» 009 1SA 019 004 Jonatan tala Davids sak hjå Saul, far sin, og sagde: «Kongen må ikkje gjera synd på David, tenaren sin. For han hev ikkje gjort synd mot deg. Tvert um; det han hev gjort, hev vore til stor bate for deg. 009 1SA 019 005 Han våga livet og felte filistaren, og Herren gav so Israel ein stor siger. Du såg det sjølv og gledde deg. Kvifor skulde du gjera synd på skuldlaust blod og drepa David utan grunn?» 009 1SA 019 006 Saul lydde Jonatan, son sin. Og Saul svor: «So sant Herren liver: Han skal ikkje lata livet!» 009 1SA 019 007 So ropa Jonatan på David og fortalde honom alt dette, og førde honom til Saul, og han var hjå honom som fyrr. 009 1SA 019 008 Då krigen tok til att, for David i herferd og stridde mot filistarane, og gjorde stort mannefall millom deim, og dei rømde for honom. 009 1SA 019 009 Då kom ei vond ånd frå Herren yver Saul, der han sat heime med spjot i handi, medan David leika på strengjerne. 009 1SA 019 010 Då freista Saul å renna spjotet gjenom David inn i veggen. Men han smatt undan, og spjotet for inn i veggen. Og David rømde og kom seg burt same natti. 009 1SA 019 011 So sende Saul folk til heimen hans David; dei skulde vakta på honom og drepa honom um morgonen. Men Mikal, kona hans, fortalde honom det og sagde: «Bergar du ikkje livet i natt, so er du feig i morgon.» 009 1SA 019 012 So fira Mikal David ned gjenom vindauga; og han rømde, og berga seg undan. 009 1SA 019 013 So tok Mikal husguden og lagde i sengi, sette eit net av geitehår kring hovudet, og breidde åklædet yver. 009 1SA 019 014 Då no Saul sende folk til å henta David, sagde ho: «Han er sjuk.» 009 1SA 019 015 Saul sende då Saul folki til å finna David sjølv, og sagde: «Ber honom hit upp til meg i sengi, so me kann drepa honom!» 009 1SA 019 016 Då folki kom inn, fekk dei sjå det var husguden som låg i sengi, med geitehårsnetet kring hovudet. 009 1SA 019 017 Saul spurde Mikal: «Kvi hev du svike meg soleis og late uvenen min koma seg undan?» Mikal svara Saul: «Han sagde til meg: «Hjelp meg burt! elles drep eg deg.»» 009 1SA 019 018 Men David hadde rømt og berga seg undan. Han gjekk til Samuel i Rama, og fortalde honom alt det Saul hadde gjort honom. Og han og Samuel for til Nevajot og heldt seg der. 009 1SA 019 019 Saul fekk vita at David var i Nevajot ved Rama. 009 1SA 019 020 Og Saul sende folk til å henta David. Men då sendemennerne fekk sjå profetlyden i profetisk eldhug og Samuel standa der og vera føraren deira, då kom Gudsåndi yver deim, og dei kom i profetisk eldhug, dei og. 009 1SA 019 021 Då Saul fekk høyra det, sende han andre folk dit; dei og kom i profetisk eldhug. Og då han tridje venda sende nye folk, gjekk det like eins med deim. 009 1SA 019 022 Då gjekk han sjølv til Rama. Då han kom til den store brunnen i Seku, spurde han: «Kvar er Samuel og David?» Dei svara: «I Nevajot ved Rama.» 009 1SA 019 023 Då han gjekk dit, til Nevajot ved Rama, kom gudsåndi yver honom og, so han gjekk i profetisk eldhug heile vegen, til dess han kom til Nevajot ved Rama. 009 1SA 019 024 Då reiv han og av seg klædi, med di han og vart teken av profetisk eldhug framfor Samuel. Og han datt i koll og låg der naken heile den dagen og natti med. Difor plar dei segjer: «Er Saul og millom profetarne?» 009 1SA 020 001 David rømde frå Nevajot ved Rama, og kom til Jonatan og sagde: «Kva hev eg gjort? Kva ugjerning og kva synd hev eg gjort far din, etter di han vil taka livet av meg?» 009 1SA 020 002 Han svara honom: «Aldri i verdi skal du døy! Sjå far gjer aldri noko, anten smått eller stort, utan han let meg vita det. Kvifor skulde då far løyna dette for meg? Det er ikkje so!» 009 1SA 020 003 Men David gjorde eid på det: «Far din veit alt for vel at du hev fenge godvilje for meg. Difor tenkjer han: «Lat ikkje Jonatan få greida på dette! elles fær han sorg.» Men so sant Herren liver, og so sant du sjølv liver: det er berre eit stig millom meg og dauden.» 009 1SA 020 004 Då sagde Jonatan med David: «Kva ynskjer du eg skal gjera for deg?» 009 1SA 020 005 David svara: «I morgon er det nymåne. Eg skulde då sitja til bords med kongen. Lat meg no ganga og løyna meg ute på marki til i yvermorgon kveld. 009 1SA 020 006 Skulde då far din sakna meg, so seg: «David nidbad meg um løyve til å springa heim til Betlehem, der som heile ætti no ber fram det årlege slagtofferet sitt.» 009 1SA 020 007 Segjer han då: «Det er vel!» so kann tenaren din vera trygg. Men kjem sinnet yver honom, so skynar du han er fast meint på eitkvart ilt. 009 1SA 020 008 Syn då godvilje mot tenaren din, sidan du hev late tenaren din gjera fostbrorlag med meg for Herren! Finst det nokor ugjerning eg hev gjort, so drep du meg! Kvifor skulde du føra meg til far din?» 009 1SA 020 009 Då svara Jonatan: «Aldri i verdi! Skynar eg klårt at far vil deg eitkvart ilt, so skal eg sanneleg segja deg det.» 009 1SA 020 010 Då spurde David: «Kven skal no lata meg vita dette, um far din gjev deg eit hardt svar?» 009 1SA 020 011 Jonatan svara: «Kom, lat oss ganga ut på marki!» Og dei gjekk båe ut på marki. 009 1SA 020 012 Og Jonatan sagde med David: «Vitne er Herren, Israels Gud: når eg i morgon eller i yvermorgon ved denne tid røynar ut huglaget til far, og finn at det læt godt for David, so skal eg sanneleg senda bod til deg og lata deg vita det. 009 1SA 020 013 Herren lata Jonatan bøta for det no og sidan: um far kjem på å gjera deg noko ilt, so let eg deg vita deg, og hjelper deg til å koma undan, so du kann fara din veg i fred. Og Herren vere med deg, som han hev vore med far! 009 1SA 020 014 Og vil so du, um eg endå liver, vil du so ikkje syna Herrens godvilje mot meg, so eg slepp lata livet? 009 1SA 020 015 Aldri i æva vil du vel taka godviljen burt frå ætti mi, jamvel når Herren tek alle uvenerne åt David burt frå jordi.» 009 1SA 020 016 So gjorde Jonatan ei pakt med Davids hus og sagde: «Herren take hemn yver uvenerne åt David!» 009 1SA 020 017 Og Jonatan tok David i eid endå ein gong ved sin kjærleik til honom; for han elska honom som han elska si eigi sjæl. 009 1SA 020 018 Jonatan sagde til honom: «I morgon er det nymåne. Då vert du sakna, av di sessen din kjem til å sakna deg. 009 1SA 020 019 I yvermorgon skal du skunda deg ned til løynstaden din, der du løynde deg den dagen det du veit skulde gjerast; og haldt deg attmed Burtferd-steinen. 009 1SA 020 020 Eg vil då vera i nærleiken og skjota til måls med tri piler. 009 1SA 020 021 So sender eg sveinen min av stad til å leita upp pilerne. Brukar eg då desse ordi til sveinen: «Sjå pilerne ligg på denne sida, tak deim!» - so kann du koma fram; for då er det ingen fåre for deg og ingen ting i vegen, so sant Herren liver. 009 1SA 020 022 Men segjer eg til guten: «Sjå pilerne ligg lenger burte!» so far din veg! for då sender Herren deg burt. 009 1SA 020 023 Til æveleg tid er Herren vitne til det ordet eg og du hev tala saman.» 009 1SA 020 024 So løynde David seg ute på marki. Då nymånedagen kom, sette kongen seg til bords til å eta. 009 1SA 020 025 Kongen sat på sin vanlege sess, høgsætet attmed veggen; Jonatan stod upp, og Abner sat ved sida av Saul. Men sessen åt David var tom. 009 1SA 020 026 Saul gat ingen ting den dagen; for han tenkte: «Det hev vel hendt honom noko, so han ikkje er rein, av di han endå ikkje hev reinsa seg.» 009 1SA 020 027 Men då sessen åt David stod tomt ogso næste dag, dagen etter nymånedagen, spurde Saul Jonatan, son sin: «Kvi hev ikkje Isaisonen kome til bords antan i går eller i dag?» 009 1SA 020 028 Jonatan svara Saul: «David nidbad meg um løyve til å fara åt Betlehem; 009 1SA 020 029 han sagde: «Lat meg fara, for me held offerfest heile ætti der i byen, og bror min hev sjølv bode meg koma; held du aldri so lite av meg, so lat meg få lov å fara heim so eg kann vitja brørne mine!» Difor kjem han ikkje til kongsbordet.» 009 1SA 020 030 Då vart Saul brennande harm på Jonatan og sagde til honom: «Du son til ei treisk og rangsnudd kvinna! Visste eg ikkje at du hev huglagt Isaisonen, til skjemsla for deg sjølv, og til skjemsla for blygsli åt mor di! 009 1SA 020 031 So lenge Isaisonen liver, stend både du og kongedømet ditt på utrygg grunn. Send difor bod og henta honom til meg! for han skal vera feig.» 009 1SA 020 032 Jonatan svara Saul, far sin: «Kvifor skal han lata livet? Kva hev han gjort?» 009 1SA 020 033 Då kasta Saul spjotet imot honom, og vilde drepa honom. No skyna Jonatan at far hans var fast meint på å drepa David. 009 1SA 020 034 Jonatan reis upp frå bordet, harm i hugen, og smaka ikkje matbiten denne andre nymånedagen; for han syrgde sårt yver David, av di far hans hadde svivyrdt honom. 009 1SA 020 035 Morgonen etter gjekk Jonatan ut på marki den tid han hadde avtala med David; og ein liten svein var med honom. 009 1SA 020 036 Han sagde til sveinen: «Spring du og leita etter pilerne som eg skyt!» Medan sveinen sprang av stad, skaut han ut pili framum honom. 009 1SA 020 037 Då sveinen nådde dit pili låg som Jonatan hadde skote, ropa Jonatan etter sveinen: «Pili ligg då lenger burte!» 009 1SA 020 038 Framleides ropa Jonatan etter sveinen: «Nøyt deg! skunda deg! statt ikkje der!» Då sanka sveinen åt Jonatan pilerne og bar til husbonden sin. 009 1SA 020 039 Sveinen skyna ingen ting; einast Jonatan og David skyna meiningi. 009 1SA 020 040 Jonatan gav våpni sine til sveinen som var med honom, og sagde: «Far heim til byen med deim!» 009 1SA 020 041 Då sveinen var faren, reis David upp på sørsida. Han fall å gruve til jordi, og bøygde seg tri gonger. Dei kysste einannan, og gret med einannan. Og David stridgret. 009 1SA 020 042 Jonatan sagde til David: «Far i fred! Lat det standa med magt det me batt med ein eid i Herrens namn, då me sagde: «Herren skal vere vitne millom meg og deg, og millom mi ætt og di ætt, til æveleg tid!»» So reis David upp og gjekk sin veg. Og Jonatan gjekk heim att til byen. 009 1SA 021 001 David kom til presten Ahimelek i Nob. Ahimelek vart forstøkt då han fekk sjå David, og spurde: «Kvifor kjem du eismall og hev inkje folk med deg?» 009 1SA 021 002 David svara presten Ahimelek: «Kongen hev gjeve meg ei ærend, og han sagde med meg: «Ingen må vita noko um ærendi eg sender deg i og legg på deg.» Og sveinarne mine hev eg varsla å møta meg der dei veit. 009 1SA 021 003 Gjev meg no det du hev for handi, fem brød, eller kva som finst!» 009 1SA 021 004 Presten svara David: «Uvigt brød hev eg ikkje for handi; einast heilagt brød er her; berre sveinarne dine hev halde seg burte frå kvinnor.» 009 1SA 021 005 David svara presten: «Ver trygg! kvinnor hev vore langt burte frå oss alt sidan fyrre dagen. Då eg drog av stad, hadde sveinarne mine helgar-likamar. Um ferdi vår er kvardagsleg, so er ho då helga ved likamen i dag.» 009 1SA 021 006 So gav presten honom heilagt brød; det fanst ikkje anna brød enn skodebrødi som hadde lege framfor Herren, og som no var burttekne att, då nytt brød var framlagt same dagen det gamle vart burtteke. 009 1SA 021 007 Den dagen var det ein av Sauls tenarar der, som heldt seg inne framfor Herren, ein edomit, heitte Doeg, som var Sauls yverhyrding. 009 1SA 021 008 David spurde Ahimelek: «Hev du ikkje noko spjot eller sverd her hjå deg? Korkje sverdet mitt eller dei hine våpni tok eg med meg, då kongsærendi kom so brått på.» 009 1SA 021 009 Presten svara: «Jau, det sverdet som filistaren Goliat åtte, han som du felte i Eikedalen; det ligg sveipt i ei kappa attum messehakelen. Vil du hava det, so tak det! Noko anna hev eg ikkje.» «Det finst ikkje maken til det, » sagde David; «gjev meg det!» 009 1SA 021 010 David drog av og rømde same dagen for Saul, og kom til Akis, kongen i Gat. 009 1SA 021 011 Tenarane åt Akis sagde: «Er ikkje dette David, kongen i landet? Er det ikkje til æra for honom dei syng so når dei dansar: Tusund tynte Saul, David tie tusund?» 009 1SA 021 012 David lagde desse ordi på minne, og vart mykje rædd for Akis, kongen i Gat. 009 1SA 021 013 Difor lest han som han var galen, og tedde seg som ein dåre, då dei vilde taka fat på honom; han rita på dørarne i porten, og let siklet renna i skjegget. 009 1SA 021 014 Då sagde Akis med tenarane sine: «De ser då mannen hev mist vitet! Kvi fører de honom til meg? 009 1SA 021 015 Vantar det meg på vitløysor, sidan de førar denne mannen hit, so han skal te seg galen framfor meg? Kva hev han å gjera her i huset?» 009 1SA 022 001 David drog derifrå, og kom seg undan til Adullam-hola. Då brørne hans og heile farsætti hans høyrde gjete det, kom dei dit ned til honom. 009 1SA 022 002 Og til honom flokka seg allslags folk, alle som var i naud, alle som var i skuld, alle som var misnøgde, og han vart hovdingen deira; ei fire hundrad mann slo lag med honom. 009 1SA 022 003 Derifrå drog David til Mispe i Moab. Og han sagde til Moabs-kongen: «Lat far min og mor mi få koma hit og vera hjå dykk, til dess eg fær vita kva Gud vil gjera med meg!» 009 1SA 022 004 Han førde deim fram for Moabs-kongen, og dei fekk halda seg hjå honom, so lenge David var i borgi. 009 1SA 022 005 Men profeten Gad sagde til David: «Du skal ikkje halda deg her i borgi! tak ut herifrå, og far til Judalandet!» Og David drog burt derifrå og kom til Heretskogen. 009 1SA 022 006 Saul frette at dei hadde fenge greide på David og dei folki som var med honom. Saul sat ein dag i Gibea under tamariska på haugen, med spjot i handi; og alle tenarane hans stod ikring honom. 009 1SA 022 007 Då sagde Saul med tenarane sine, der dei stod ikring honom: «Høyr no, Benjamins born! Meiner de Isaisonen gjev åkrar og vinhagar åt dykk alle, og set dykk alle til herførar for større eller mindre flokkar? 009 1SA 022 008 For de hev alle samansvore dykk mot meg; og ingen hev fortalt meg at son min hev gjort fostbrorlag med Isaisonen! Ingen hev so mykje medkjensle med meg at han hev fortalt meg det. For son min hev eggja tenaren min til meinråder mot meg, so som det no kjem for dagen.» 009 1SA 022 009 Edomiten Doeg, som ogso stod der millom folki åt Saul, tok til ords og sagde: «Eg såg Isaisonen kom til Ahimelek Ahitubsson i Nob. 009 1SA 022 010 Han spurde Herren for honom, og gav honom nista; og let honom få sverdet åt filistaren Goliat.» 009 1SA 022 011 Kongen sende då bod etter presten Ahimelek Ahitubsson og heile ætti hans, prestarne i Nob. Dei møtte alle fram for kongen. 009 1SA 022 012 Saul sagde: «Høyr meg, du Ahitubsson!» Han svara: «Kva vil du meg, herre!» 009 1SA 022 013 Saul sagde til honom: «Kvifor hev de samansvore dykk mot meg, du og Isaisonen, med di du gav honom mat og sverd, og spurde Gud for honom, og han fekk leggja meinråder mot meg, so som det no kjem for dagen?» 009 1SA 022 014 Ahimelek svara: «Kven av alle tenarane sine er so trugen som David? og han er kongsmåg og hovding yver livvakti di og høgvyrd i huset ditt! 009 1SA 022 015 Er det fyrste gongen eg hev spurd Gud for honom? Aldri i verdi må kongen saka meg og ætti mi for dette. Eg hev ikkje visst det minste um alt dette.» 009 1SA 022 016 Kongen sagde: «Du skal lata livet, Ahimelek! du og heile ætti di.» 009 1SA 022 017 Og kongen baud tenarane som stod ikring honom: «Fram og drep Herrens prestar! for dei er og i samråd med David. Endå dei visste han rømde, let dei meg ikkje vita det.» Men kongstenarane torde ikkje rette ut handi og hogga ned Herrens prestar. 009 1SA 022 018 Kongen baud då Doeg: «Fram du, og hogg ned prestarne!» Og edomiten Doeg gjekk fram og hogg ned prestarne med eigi hand, og drap den dagen fem og åtteti mann som bar messehakel av lin. 009 1SA 022 019 Og folket i prestebyen Nob slo han med sverd, karar og kvende, småborn og store born, bufe og smale og asen, alt hogg han ned med sverdet. 009 1SA 022 020 Berre ein av sønerne hans Ahimelek Ahitubsson berga seg undan. Abjatar heitte han. Han rømde til David. 009 1SA 022 021 Abjatar fortalde David at Saul hadde hogge ned Herrens prestar. 009 1SA 022 022 «Eg skyna det alt den gong, » sagde David til Abjatar, «at når edomiten Doeg var der, vilde han melda det til Saul. Eg er upphavet til dråpet på heile di ætt. 009 1SA 022 023 Haldt deg hjå meg! ver hugheil! Den som vil taka livet av meg, vil taka livet av deg. Du er no i mi varetekt.» 009 1SA 023 001 Folk melde til David: «Filistarane held på og strider mot Ke’ila, og dei herjar treskjestaderne.» 009 1SA 023 002 Då spurde David Herren: «Skal eg draga av stad og slå desse filistarar?» Herren svara David: «Ja, drag av stad, slå filistarane og fria ut Ke’ila!» 009 1SA 023 003 Men folki åt David sagde med honom: «Me er alt fyrr rædde um oss her i Juda. Kor skal det då ganga når me fer til Ke’ila mot filistarfylkingi?» 009 1SA 023 004 Då spurde David Herren andre gongen, og Herren svara honom: «Ris upp! drag ned til Ke’ila! Eg gjev filistarane i di hand.» 009 1SA 023 005 So for David med kararne sine til Ke’ila og stridde mot filistarane, førde burt buskapen deira, og gjorde stort mannefald millom deim. Soleis fria David folket i Ke’ila. 009 1SA 023 006 Då Abjatar Ahimeleksson rømde til David i Ke’ila, hadde han med seg messehakelen. 009 1SA 023 007 Saul fekk vita at David var komen til Ke’ila. Då sagde Saul: «Gud hev gjeve honom i mi magt, sidan han hev stengt seg inne i ein by med portar og slåer.» 009 1SA 023 008 So baud Saul ut alt folket til strid. Dei skulde draga ned til Ke’ila og kringsetja David og folket hans. 009 1SA 023 009 Då no David fekk vita at Saul lagde meinråder mot honom, sagde han til presten Abjatar: «Ber hit messehakelen!» 009 1SA 023 010 Og David sagde: «Herre, Israels Gud! Tenaren din hev spurt for sant at Saul tenkjer å koma til Ke’ila og øyda byen for mi skuld. 009 1SA 023 011 Vil då Ke’ila-buarne gjeva meg i hans hand? Kjem Saul hit, som tenaren din hev spurt? Herre, Israels Gud! Lat tenaren din få vissa for det!» Herren svara: «Ja, han kjem hit.» 009 1SA 023 012 David spurde endå ein gong: «Vil Ke’ila-buarne gjeva meg og kararne mine i Sauls hender?» Herren svara: «Ja, dei vil det.» 009 1SA 023 013 Då reis David upp med kararne sine, um lag seks hundrad mann, og drog ut frå Ke’ila, og ferdast kvar helst det høvde. Då Saul fekk melding at David var rømd frå Ke’ila, let han vera å draga ut. 009 1SA 023 014 So heldt David seg i øydemarki i fjellborgerne, og heldt seg millom fjelli i øydemarki Zif. Saul leita etter honom allstødt. Men Gud gav honom ikkje hans hand. 009 1SA 023 015 Medan David var i Hores i øydemarki Zif, såg han at Saul hadde fare ut og vilde drepa honom. 009 1SA 023 016 Jonatan Saulsson for av stad og gjekk til David i Hores, og styrkte modet hans i Gud. 009 1SA 023 017 Han sagde til honom: «Ver hugheil! handi hans Saul, far min, skal ikkje nå deg. Du skal verta konge yver Israel, og eg skal vera den andre etter deg. Det skyner ogso Saul, far min.» 009 1SA 023 018 So gjorde dei båe ei pakt for Herren. Og David heldt seg i Hores. Men Jonatan for heim att. 009 1SA 023 019 Nokre Zif-folk drog upp til Saul i Gibea og sagde: «David held seg løynd hjå oss, i fjellborgerne i Hores, på Hakilahøgdi, sunnanfor øydemarki. 009 1SA 023 020 Tekkjest det deg å draga ned no, konge, so gjer det! Vår sak vert det då å gjeva honom i kongens hand.» 009 1SA 023 021 Då sagde Saul: «Velsigna av Herren vere de, at de tykkjer synd i meg. 009 1SA 023 022 Far no heim, og få endå meir vissa! finn ut og sjå etter kva stad han ferdast, og kven det er som ser honom der! For dei hev sagt meg at han er ein ful fant. 009 1SA 023 023 Finn ut og få greida på alle løynstader, der han kann løyna seg! Kom so att til meg, når det hev fenge vissa! so vil eg draga med dykk. Finst han i landet, skal eg vita å leita honom upp, um eg so skal leita millom alle Juda-ætterne.» 009 1SA 023 024 So tok dei ut og gjekk til Zif fyre Saul. David og kararne hans var i øydemarki Maon, på heidi sunnanfor øydemarki. 009 1SA 023 025 Då no Saul drog av stad med folki sine på leit etter David, fekk David høyra gjete det, og drog då ned på ein hamar, og heldt seg i øydemarki Maon. Då Saul frette det, sette han etter David inn i øydemarki Maon. 009 1SA 023 026 Saul gjekk på den eine fjellsida, og David og kararne hans på hi. Nett som no David gjekk i angest og vilde sleppa frå Saul, og Saul og folki hans freista ringa David og kararne hans og fanga deim, 009 1SA 023 027 so kom det bod til Saul: «Skunda deg og kom! filistarane hev falle inn i landet.» 009 1SA 023 028 So heldt Saul upp med å forfølja David, og drog mot filistarane. Derav fekk den staden namnet Sela-Hammahlekot. 009 1SA 023 029 David drog upp derifrå, og heldt seg so i fjellborgerne i En-Gedi. 009 1SA 024 001 Då Saul kom heim att frå herferdi mot filistarane, fekk han tiend at David var i øydemarki En-Gedi. 009 1SA 024 002 Då tok Saul tri tusund mann, utvalde or heile Israel, og drog av stad på leit etter David og kararne hans austum Steinbukk-hamrarne. 009 1SA 024 003 Han kom til sauegardarne attmed vegen; der var det ein heller; og der inn gjekk Saul for seg sjølv. David og kararne hans sat inst i helleren. 009 1SA 024 004 Då sagde folki åt David med honom: «No er dagen komen som Herren nemde med deg: «Eg vil gjeva uvenen din i handi di, so du kann gjera med honom etter eige tykkje.»» David reis upp og skar i løyndom ein snipp av kappa åt Saul. 009 1SA 024 005 Men so fekk David samvitsagg, av di han hadde skore av kappesnippen for Saul. 009 1SA 024 006 Og han sagde med kararne sine: «Aldri i verdi vil Herren at eg skal gjera sovore og leggja hand på herren min som Herren hev salva; for han er den som Herren hev salva.» 009 1SA 024 007 David truga kararne sine med strenge ord og gav deim ikkje lov til å falla yver Saul. Men då Saul reis upp og gjekk ut or helleren og skulde fara lenger, 009 1SA 024 008 då reis David og upp, gjekk ut or helleren og ropa etter Saul: «Herre konge!» Då Saul såg seg attende, kasta David seg å gruve på jordi. Han bøygde seg, 009 1SA 024 009 og ropa til Saul: «Kvi høyrer du på det folk segjer, at David lurar på eitkvart ilt mot deg? 009 1SA 024 010 Med eigne augo hev du set i dag kor eg sparde deg, endå Herren hadde gjeve deg i mi hand i helleren, og dei rådde meg til å drepa deg. Men eg sparde deg, med di eg tenkte: «Ikkje vil eg leggja hand på herren min; for han er den Herren salva.» 009 1SA 024 011 Sjå sjølv, far! ja sjå her snippen av kappa di i mi hand! Når eg skar av kappesnippen og ikkje drap deg, so må du då skyna og sjå at eg ikkje etlar deg noko ilt eller noko brot, og at eg ikkje hev gjort synd mot deg, endå du sit etter meg og vil taka livet av meg. 009 1SA 024 012 Herren skal døma oss imillom, og Herren skal hemna meg på deg. Men mi hand skal ikkje vera lyft mot deg. 009 1SA 024 013 Det er som det gamle ordtøket segjer: «Frå dei vonde kjem vondskap.» Men mi hand skal ikkje vera lyft mot deg. 009 1SA 024 014 Kven er det Israels konge hev drege ut imot? Kven er det du forfylgjer? Ein daud hund! ei einsleg loppa! 009 1SA 024 015 Herren skal vera domar og døma oss imillom. Han skal sjå til og føra mi sak, ja døma meg fri frå deg.» 009 1SA 024 016 Då David hadde tala ut med Saul, ropa Saul til David: «Er det di røyst dette, David, son min?» Og Saul sette i og gret. 009 1SA 024 017 Og han sagde til David: «Retten er på di sida og ikkje på mi. Du hev gjort godt mot meg, medan eg hev gjort ilt mot deg. 009 1SA 024 018 I dag hev du synt kor god du er mot meg, med di du ikkje drap meg, endå Herren hadde gjeve meg i di hand. 009 1SA 024 019 Når ein råkar uvenen sin, plar ein då lata honom fara i fred? Herren gjeva deg lika for det gode du synte meg i dag! 009 1SA 024 020 Sjå no skynar eg at du skal verta konge, og at kongedømet yver Israel skal vera fast i di hand. 009 1SA 024 021 Men gjer no eid ved Herren at du ikkje vil rydja ut mi ætt etter meg og ikkje strjuka ut namnet mitt or ætti mi!» 009 1SA 024 022 David gjorde den eiden til Saul. So for Saul heim. David og kararne hans drog upp i fjellborgi. 009 1SA 025 001 Samuel døydde. Heile Israel kom i hop og gret yver honom. Dei gravlagde honom heime i Rama. David braut upp og drog ned til øydemarki Paran. 009 1SA 025 002 I Maon var det ein mann som hadde buskapen sin på Karmel. Den mannen var ovleg rik; han åtte tri tusund sauer og tusund geiter. Han heldt på nett då å klyppa sauerne sine på Karmel. 009 1SA 025 003 Nabal heitte mannen, og kona hans heitte Abiga’il. Kona hans var både vitug og væn; men mannen var hardlyndt og vondlyndt. Han var av Kalebs-ætti. 009 1SA 025 004 Då no David høyrde gjete i øydemarki at Nabal heldt på å klyppa sauerne, 009 1SA 025 005 sende han ti av sveinar med den ordsendingi: «Far upp til Karmel! Gakk til Nabal og helsa honom frå meg: 009 1SA 025 006 «Heil og sæl!» skal det segja, «og fred med deg sjølv! fred med ditt hus! og fred med alt det du eig! 009 1SA 025 007 Eg hev spurt at du held på med saueklypping. No er det so at hyrdingarne dine hev halde seg i vårt grannelag, og me hev ikkje gjenge deim for nær, og dei hev ikkje sakna noko slag heile den tidi dei hev vore på Karmel. 009 1SA 025 008 Spør tenarane dine, so vil dei sjølve segja deg det. Syn no godvilje mot sveinarne mine! Du veit me hev kome hit i ei god stund. Gjev tenarane dine og David, son din, det du hev for handi!»» 009 1SA 025 009 Då sveinarne åt David kom dit, tala dei til Nabal i Davids namn og sagde som han hadde bode deim; og so tagde deim og gav tol. 009 1SA 025 010 Nabal svara tenarane åt David: «Kven er David? Kven er Isaisonen? No um dagen stryk det so mange tenarar frå husbondsfolki sine. 009 1SA 025 011 Skulde eg taka min mat og min drykk og slagt, som eg hev etla åt saueklypparane mine, og gjeva åt folk som eg ikkje veit kvar dei høyrer heime?» 009 1SA 025 012 Sveinarne åt David vende då um og gjekk sin veg. Då dei kom attende, melde dei honom alt dette. 009 1SA 025 013 Då baud David: «Alle mann spenner sverdet um seg!» Og alle so gjorde. David sjølv spente og sverdet um seg. Um lag fire hundrad mann fylgde David upp; dei hine tvo hundrad mann heldt seg attmed tyet. 009 1SA 025 014 Men ein av drengjerne hadde meldt det til Abiga’il, kona hans Nabal: «David sende bod hit frå øydemarki og helsa husbond; men han hylja deim yver. 009 1SA 025 015 Men desse kararne hev gjort oss mykje gagn. Ikkje hev dei gjenge oss for nær, og aldri hev me sakna noko heile den tidi me ferdast i lag med deim der ute på marki. 009 1SA 025 016 Dei var ein mur ikring oss natt og dag, heile tidi me heldt oss i deira grannelag og gjætte småfeet. 009 1SA 025 017 Tenk difor yver, og finn på eitkvart! for det heng ei ulukka yver husbond og heile huset hans; han er slik ei uvyrda, at ingen vågar tala til honom.» 009 1SA 025 018 Då skunda Abiga’il seg og tok tvo hundrad brød, tvo vinhitar, fem tillaga sauer, ti settungar steikte aks, hundrad rosinkakor og tvo hundrad fikekakor, og klyvja på asni. 009 1SA 025 019 Og ho sagde til drengjerne: «Far i fyrevegen! Sjå eg kjem etter.» Men med Nabal, mannen sin, gat ho det ikkje. 009 1SA 025 020 Då ho reid på asnet sitt og kom ned i livd av fjellet, fekk ho sjå David og kararne hans koma ned frå hi sida, so ho måtte møta deim. 009 1SA 025 021 David hadde sagt: «Til fåfengs hev eg verna um alt det den mannen åtte i øydemarki, so ingen ting vanta av all eigedomen hans. Og han gjev meg vondt i vederlag for godt. 009 1SA 025 022 So sant Gud må lata uvenerne åt David bøta no og sidan - av alle deim som høyrer honom til, let ikkje eit einaste karmannsemne liva til dagsprett i morgon.» 009 1SA 025 023 Då no Abiga’il fekk sjå David, steig ho straks ned frå asnet, fall å gruve for David og bøygde seg mot jordi. 009 1SA 025 024 Ho fall ned for føterne hans og sagde: «Mi er skuldi, herre! Men lat terna di få tala med deg! og høyr på ordi åt terna di! 009 1SA 025 025 Ikkje må du bry deg um Nabal, den uvyrda. Det namnet hans tyder, det er han; dåre heiter han, og dårskap hyser han. Men eg, terna di, eg hev ikkje set dei sveinarne du sende, herre! 009 1SA 025 026 Og no, herre! so sant som Herren liver, og so sant du sjølv liver, og Herren hev meinka deg frå blodskuld og sjølvtekt - gjev det må ganga med uvenerne dine og alle som lurer på å gjera deg mein, like eins som det gjeng med Nabal! 009 1SA 025 027 Lat no desse gåvor, som terna di hev ført med til deg, verta utskifte millom dei sveinarne som fylgjer deg! 009 1SA 025 028 Herre, tilgjev terna di det ho hev synda! Herren skal visseleg byggja upp åt deg, herre, eit hus som vert standande. For du herre, fører striden for Herren. Inkje vondt hev dei funne hjå deg heile ditt liv. 009 1SA 025 029 Ris det upp nokon og forfylgjer deg og vil taka livet av deg, gjev so ditt liv, herre, må vera bunde i bundelen av dei livande hjå Herren, din Gud! Men livet åt uvenerne dine skal han leggja i slyngja, og slengja burt. 009 1SA 025 030 Når Herren gjer med deg, herre, alt det gode han hev lova deg, og set deg til fyrste yver Israel, 009 1SA 025 031 so skal ikkje dette verta til støytestein eller til samvitsagg for deg, herre, at du hev rent ut skuldlaust blod, og at du, herre, hev teke deg sjølv til rettes. Men når Herren gjer godt med deg, herre, so kom i hug terna di!» 009 1SA 025 032 Då svara David Abiga’il: «Lova vere Herren, Israels Gud, som i dag hev sendt deg til møtes med meg! 009 1SA 025 033 Velsigna vere vitet ditt! og velsigna vere du sjølv, som i dag meinkar meg i blodskuld og sjølvtekt. 009 1SA 025 034 Men so sant Herren, Israels Gud, liver, han som hev halde meg frå å gjera deg noko mein - hadde du ikkje straks møtt meg, so vilde ikkje karmannsemne vore att i huset hans Nabal ved solarkoma i morgon.» 009 1SA 025 035 David tok då imot av henne det ho førde med seg til honom. Og han sagde med henne: «Far heim att i fred! Sjå, eg hev lydt dine ord og gjort som du bad.» 009 1SA 025 036 Då no Abiga’il kom heim til Nabal, heldt han nett gilde heime. Det var som eit kongsgilde. Og Nabal var lystig og fjåg, og han var ovdrukken. Difor gat ho ikkje det minste med honom, fyrr um morgonen ved dagsprett. 009 1SA 025 037 Men morgonen etter, då Nabal hadde sove ut ruset, fortalde kona hans det som var hendt. Då lamdest hjarta hans i bringa, og han vart som ein stein. 009 1SA 025 038 Kring ti dagar etter slo Herren Nabal, og han døydde. 009 1SA 025 039 Då David spurde at Nabal var dåen, sagde han: «Lova vere Herren som hev hemnt på Nabal den svivyrding han synte meg, og som meinka tenaren sin frå å gjera vondt, med di Herren let vondskapen hjå Nabal koma att på hans eige hovud!» David sende bod og bela til Abiga’il og vilde hava henne til kona. 009 1SA 025 040 Då tenarane åt David kom til Abiga’il på Karmel, bar dei fram målemnet sitt: «David hev sendt oss for å bela til deg for honom.» 009 1SA 025 041 Då reis ho upp og å fall å gruve til jordi og sagde: «Sjå, terna di er viljug til å vera ei trælkvinna som tvær føterne åt tenarane til herren min.» 009 1SA 025 042 So skunda Abiga’il seg, reis upp og sette seg på asnet; like eins dei fem ternorne hennar som var fylgjet hennar. So fylgde ho med sendemennerne til David. Og ho vart kona hans. 009 1SA 025 043 David hadde dessutan teke til kona Ahinoam frå Jizre’el, so båe desse tvo vart konorne hans. 009 1SA 025 044 Men Saul hadde gjeve Mikal, dotter si, kona hans David, åt Palti La’isson frå Gallim. 009 1SA 026 001 Folk frå Zif kom til Saul i Gibea og sagde: «Meiner du ikkje David held seg løynd på Hakilahøgdi, beint imot øydemarki!» 009 1SA 026 002 Saul tok på veg ned til øydemarki Zif med tri tusund mann, utvalde or Israel, på leit etter David i Zifmarki. 009 1SA 026 003 Saul lægra seg på Hakilahøgdi beint imot øydemarki, attmed vegen. David heldt seg då i øydemarki. Då han skyna at Saul var komen etter honom inn i øydemarki, 009 1SA 026 004 sende han ut njosnarar, og fekk vita for visst at Saul var komen. 009 1SA 026 005 So braut David upp og drog til den staden der Saul hadde lægra seg. David såg staden der Saul låg saman med herhovdingen, Abner Nersson. Saul låg i vognborgi, og folket hans var lægra rundt ikring honom. 009 1SA 026 006 David tok til ords og spurde hetiten Ahimelek og Abisai Serujason, bror åt Joab: «Kven vil ganga med meg ned til Saul i lægret?» Abisai svara: «Eg gjeng med deg.» 009 1SA 026 007 So kom David og Abisai nattars tid til herfolket der, og såg Saul låg og sov i vognborgi; med spjotet stunge i marki attmed hovudgjerdi. Abner og herfolket låg rundt ikring honom. 009 1SA 026 008 Då sagde Abisai til David: «I dag hev Gud gjeve uvenen din i di hand! Lat meg no få renna spjotet gjenom honom ned i marki! Det gjer eg med ein einaste støyt, eg tarv ikkje gjeva honom fleire.» 009 1SA 026 009 Men David svara: «Du fær ikkje gjeva honom mein! Kven hev strafflaust lagt hand på den Herren salva?» 009 1SA 026 010 «So sant Herren liver, » sagde David, «Herren lyt sjølv slå honom, eller avferdsdagen hans må koma på vanleg vis, eller han lyt få sin bane i krigen. 009 1SA 026 011 Aldri i verdi vil Herren at eg skal leggja hand på den Herren hev salva. Tak likevel spjotet attmed hovudgjerdi, og vatskrukka! Lat oss so ganga vår veg!» 009 1SA 026 012 David tok då spjotet og vatskrukka frå hovudgjerdi åt Saul, og so gjekk dei sin veg. Det var ingen som gådde og ingen som hådde, og ingen som vakna: Dei sov alle i hop. Herren hadde late ein tung svevn falla yver deim. 009 1SA 026 013 Då David var komen på hi sida, steig han fram på ein fjellknaus langt burte, so det var langt imillom deim. 009 1SA 026 014 Og David ropa til herfolket og til Abner Nersson: «Vil du ikkje svara, Abner?» Abner svara: «Kven er du som ropar til kongen?» 009 1SA 026 015 David ropa til Abner: «Du er då ein makelaus kar! I heile Israel finst ikkje maken! Korleis vaktar du kongen, din herre? Det hev vore einkvan inne og vilja gjera mein på kongen, herren din. 009 1SA 026 016 Det er ikkje vel gjort, det som du hev gjort. So sant Herren liver, de hadde fortent å lata livet, av di de ikkje hev vakt yver herren dykkar, honom som Herren salva. Sjå no etter: kvar er kongens spjot, og vatskrukka som stod attmed hovudgjerdi hans?» 009 1SA 026 017 Saul kjende att røysti hans David og sagde: «Det er då di røyst dette, David, son min!» David svara: «Ja, herre konge!» 009 1SA 026 018 Og han sagde: «Kvifor forfylgjer du, herre, tenaren din soleis? Kva hev eg då gjort? Kva vondt finst hjå meg? 009 1SA 026 019 Gjev du, herre konge, no vil høyra på tenaren din: Er det Herren som hev eggja deg imot meg, so lat honom få kjenna lukti av ei offergåva! Men er det manneborn som hev eggja deg, so vere dei bannstøytte av Herren, av di dei hev jaga meg burt, so eg no ikkje slå lag med Herrens eigen lyd! Det er som dei vil segja: «Far av og ten framande gudar!» 009 1SA 026 020 Og må ikkje no blodet mitt renna ut på marki langt frå Herrens åsyn, når Israels-kongen dreg ut på leit etter ei einsleg loppa, liksom ein veidar rapphøns på heiderne?» 009 1SA 026 021 Då sagde Saul: «Eg hev synda. Kom heim att, David, son min! Eg vil ikkje gjera deg noko ilt, etter du i dag hev halde livet mitt so dyrt. Sjå, eg hev fare uvisleg, eg hev bore meg reint gale åt.» 009 1SA 026 022 David svara og sagde: «Sjå her er spjotet, konge! Lat ein av sveinarne dine koma hit og henta det! 009 1SA 026 023 Og Herren skal løna kvar ein som er ærleg og trufast, soleis som eg var i dag; då Herren gav deg i mi hand og eg vilde ikkje leggja hand på den som Herren hev salva. 009 1SA 026 024 Difor: liksom eg hev halde ditt liv so høgt i dag, so skal Herren og halda mitt liv høgt, og han skal fria meg ut or all naud.» 009 1SA 026 025 Saul sagde med David: «Velsigna vere du, David, son min! Det du tek deg fyre, skal du ogso sanneleg magtast gjera.» So for David sin veg, og Saul drog heim att. 009 1SA 027 001 Men David sagde med seg sjølv: «Ein dag stupar eg for Sauls hand. Eg veit ingen annan utveg enn å røma til Filistarlandet; då lyt Saul slutta å leita etter meg innanfor Israelslandskilet; og so bergar eg meg undan honom.» 009 1SA 027 002 So braut David upp og drog med dei seks hundrad kararne sine yver til Akis Maoksson, kongen i Gat. 009 1SA 027 003 Og David heldt seg hjå Akis i Gat, han og kararne hans, alle med huslyden sin, David med dei tvo konorne sine; Ahinoam frå Jizre’el og Abiga’il, kona hans Nabal frå Karmel. 009 1SA 027 004 Då Saul frette at David hadde rømt til Gat, leita han ikkje meir etter honom. 009 1SA 027 005 David sagde til Akis: «Hev du aldri so liten godvilje for meg, so lat meg få bu i ein av landsbyarne, so eg kann halda meg der. Kvifor skulde tenaren din bu i hovudstaden hjå deg?» 009 1SA 027 006 Akis gav honom Siklag same dagen. Difor høyrer Siklag den dag i dag til Juda-kongarne. 009 1SA 027 007 Den tid David budde i Filistarlandet, var i alt eitt år og fire månader. 009 1SA 027 008 David tok ut med kararne sine og gjorde herjeferder hjå gesuritarne, girzitarne og amalekitarne. For desse folkeætterne budde der i landet frå gamalt, burtimot Sur og heilt til Egyptarland. 009 1SA 027 009 Og når David herja i landet, sparde han korkje kar eller kvende; han tok bufe og smale og asen og kamelar og klæde. Og dermed snudde han attende til Akis. 009 1SA 027 010 Når då Akis spurde: «I dag hev de vel ikkje gjort nokor herjeferd?» so svara David: «Jau, sør i Judalandet, » eller: «Sør i Jerahme’eitlandet», eller: «Sør i Kenitarlandet.» 009 1SA 027 011 Ingi livande sjæl sparde David, so dei kunde koma til Gat. For han tenkte: «Dei kunde slarva um oss og segja: «Det og det hev David gjort; soleis hev han fare åt heile tidi han budde i Filistarlandet.»» 009 1SA 027 012 Men Akis trudde David, og tenkte: «Han hev fenge uord på seg hjå Israel, folket sitt, og no vil han tena meg alle dager.» 009 1SA 028 001 I dei dagarne fylkte filistarane krigsherane sine til strid mot Israel. Og Akis sagde med David: «Det skal du vita for visst, at du og kararne dine lyt fara i herferd med meg!» 009 1SA 028 002 David svara Akis: «Ja vel, då skal du ogso røyna kva tenaren din duger til!» Akis sagde med David: «Ja vel, so set eg deg til livvakt hjå meg alle dagar.» 009 1SA 028 003 Samuel var dåen. Heile Israel hadde gråte yver honom. Og dei hadde gravlagt honom heime i Rama. Og Saul hadde rudt ut or landet deim som mana fram draugar og spåvette. 009 1SA 028 004 Filistarane fylgte seg og lagde seg i læger attmed Sunem. Då fylkte ogso Saul heile Israel, og dei lægra seg ved Gilboa. 009 1SA 028 005 Då Saul såg filistarlægret, vart han so rædd at hjarta hans skalv. 009 1SA 028 006 Og Saul spurde Herren. Men Herren svara honom ikkje, antan gjenom draumar eller gjenom urim eller gjenom profetar. 009 1SA 028 007 Då sagde Saul med tenarane sine: «Leita upp for meg ei som manar fram draugar, so gjeng eg åt henne og gjer spursmål til henne.» Tenarane svara: «I En-Dor er ei kona som manar fram draugar.» 009 1SA 028 008 Saul gjorde seg ukjenneleg, tok på seg andre klæde, og gjekk avstad med tvo fylgjesveinar. Dei kom til kona nattars tid. Og han sagde: «Få ein draug til å spå meg! Mana fram åt meg den eg nemner for deg!» 009 1SA 028 009 Kona svara: «Du veit då sjølv kva Saul hev gjort, at han hev rudt ut or landet deim som manar fram draugar og spåvette. Kvifor vil du då leggja ut snaror for meg, so eg må lata livet?» 009 1SA 028 010 Saul svor ein eid til henne ved Herren og sagde: «So sant Herren liver: ingi skuld skal råka deg for denne saki!» 009 1SA 028 011 Kona spurde: «Kven vil du eg skal mana for deg?» Han svara: «Mana fram åt meg Samuel!» 009 1SA 028 012 Då kona fekk sjå Samuel, sette ho i eit høgt skrik. Og ho sagde med Saul: «Kvifor hev du svike meg? Du er Saul!» 009 1SA 028 013 Kongen svara: «Ver hugheil! Kva er det du ser?» Kona sagde: «Eg ser ein gud koma upp or jordi.» 009 1SA 028 014 «Korleis ser han ut?» spurde han. Ho svara: «Det er ein gamall mann som kjem upp, sveipt i ei kåpa.» Då skyna Saul det var Samuel, og lutte andlitet mot jordi og bøygde seg for honom. 009 1SA 028 015 Og Samuel spurde Saul: «Kvi uroar du meg og manar meg fram?» Saul svara: «Eg er i stor naud. Filistarane fører krig mot meg, og Gud hev vike frå meg og svarar meg ikkje, anten gjenom profetar eller gjenom draumar. Difor kalla eg på deg, so eg fær vita kva eg skal gjera.» 009 1SA 028 016 Samuel svara: «Kvi spør du meg, når Herren hev vike frå deg og hev vorte uvenen din? 009 1SA 028 017 Herren hev no gjort med deg som han sagde gjenom min munn: Herren hev rive riket ut or di hand og gjeve det åt ein annan, åt David. 009 1SA 028 018 Av di du ikkje lydde Herren og ikkje let den brennande harmen hans råka Amalek, difor hev Herren gjort dette mot deg no. 009 1SA 028 019 Herren vil gjeva både deg og Israel i filistarmagt. I morgon skal du og sønerne dine vera hjå meg. Og jamvel Israels-lægret vil Herren gjeva i filistarmagt.» 009 1SA 028 020 Då datt Saul brått til jordi so lang han var; so forfærd vart han for ordi frå Samuel. Magtløysa tok honom; for han hadde ikkje smaka matbiten eit heilt døger. 009 1SA 028 021 Kona gjekk fram åt Saul. Og då ho såg kor reint forstøkt han var, sagde ho med honom: «Sjå terna di lydde deg, og eg våga livet og rette meg etter dei ordi du tala åt meg. 009 1SA 028 022 So lyd no du terna di, so vil eg setja fram litevetta mat åt deg, og du må eta, so du kann magtast att fyrr du fer din veg.» 009 1SA 028 023 Han vilde ikkje: «Eg vil ikkje eta», sagde han. Men då både tenarane og kona naubad honom, so let han seg segja, reis upp, og sette seg på sengi. 009 1SA 028 024 Kona hadde ein gjødkalv heime. Ho skunda seg, fekk slagta honom. So tok ho mjøl, knoda og baka søtebrød. 009 1SA 028 025 So bar ho det fram for Saul og tenarane. Og då dei hadde ete, reis dei upp, og gjekk av stad same natti. 009 1SA 029 001 Filistarane fylkte alle herarne sine i Afek. Israel låg i læger attmed kjelda i Jizre’el. 009 1SA 029 002 Filistarfyrstarne gjekk fram med sine hundrad mann og sine tusund. Og David og kararne hans kom attarst, i lag med Akis. 009 1SA 029 003 Filistarfyrstarne spurde: «Kva hev desse hebræarane her å gjera?» Akis svara: «De veit då at David som var hirdmann hjå Saul, Israels-kongen, han hev vore hjå meg år og dag, og eg hev aldri funne nokon ting å segja på honom frå den stund han vart min mann og til i dag.» 009 1SA 029 004 Men filistarfyrstarne vart forarga på honom, og dei sagde ifrå til honom: «Send den karen heim att! Lat honom halda seg på den staden du hev sett honom yver! Lat honom ikkje fara i strid saman med oss! Midt i slaget kann han venda seg mot oss. Kor kunde han betre vinna att godviljen hjå herren sin, enn med hovudi av hermennerne våre? 009 1SA 029 005 Er det ikkje til æra for denne David at dei syng med dei dansar: «Tusund tynte Saul men David tie tusund»?» 009 1SA 029 006 Då kalla Akis David til seg og sagde: «So sant Herren liver: Du er ein ærleg kar! og eg likar godt å sjå deg ganga ut og inn hjå meg i lægret. For eg hev inkje vondt funne hjå deg frå den stund du kom til meg og heilt til no. Men fyrstarne likar deg ikkje. 009 1SA 029 007 So far heim att i fred, so du ikkje skal gjera noko som filistarfyrstarne mislikar.» 009 1SA 029 008 David sagde med Akis: «Kva hev eg då gjort? og kva hev du funne å segja på tenaren din frå den dagen eg kom fram for deg og heilt til i dag, etter som du negtar meg å ganga i strid mot uvenerne dine, herre konge?» 009 1SA 029 009 Akis svara: «Eg veit best sjølv at eg held deg som ein gudsengel! Men filistarfyrstarne stend på sitt: han fær ikkje vera med oss i striden. 009 1SA 029 010 Ris no tidleg upp i morgon, du og tenarane åt herren din som er komne med deg; og når det de hev gjort, so far dykkar veg so snart det ljosnar!» 009 1SA 029 011 David og kararne hans reis då upp tidleg, for sin veg um morgonen, og kom heim att til Filistarlandet. Men filistarane drog upp til Jizre’el. 009 1SA 030 001 Då no David og kararne hans kom til Siklag tridje dagen, hadde amalekitarne gjort ei herjeferd i Sudlandet og i Siklag, hadde teke Siklag og sett eld på byen. 009 1SA 030 002 Kvendi der i byen hadde dei rana, både store små, og drege av med deim. Dei hadde ikkje drepe nokon, berre teke deim med seg, og fare sin veg. 009 1SA 030 003 Då David og kararne hans kom til byen og fekk sjå at han var brend, og fekk høyre at konorne og sønerne og døtterne deira var rana og burtførde, 009 1SA 030 004 då sette dei i og gret, både David og folki som var med honom. Dei gret so lenge til dei ikkje orka gråta meir. 009 1SA 030 005 Dei tvo konorne åt David var og rana, Ahinoam frå Jizre’el og Abiga’il, kona åt Nabal frå Karmel, var og hertekne. 009 1SA 030 006 David kom i stor knipa; folki hans tala frampå um å steina honom, so beiskeleg innharme var dei alle i hop for tapet av sønerne og døtterne sine. Men David henta styrke hjå Herren, sin Gud. 009 1SA 030 007 David baud presten Abjatar Ahimeleksson: «Kom hit med messehakelen!» Abjatar kom fram til David med messehakelen. 009 1SA 030 008 David spurde so Herren: «Skal eg setja etter desse ransmennerne? Kann eg nå deim att?» Han fekk til svar: «Gjer det! Nå deim kann du! Berga kann du!» 009 1SA 030 009 So lagde David i veg med dei seks hundrad kararne sine. Dei kom til bekken Besor. Der stogga dei som laut vera etter. 009 1SA 030 010 David heldt fram med fire hundrad mann. Tvo hundrad mann stogga og gjekk ikkje yver Besorbekken; dei var for trøytte. 009 1SA 030 011 Dei fann ein egyptar liggjande ute på marki, og dei henta honom til David. Og då dei hadde gjeve honom mat å eta og vatn å drikka; 009 1SA 030 012 og han fekk eit stykke fikekaka og tvo rosinkakor å eta, livna han til; for han hadde ikkje smaka anten vått eller turt i tri heile døger. 009 1SA 030 013 David spurde honom: «Kven høyrer du til, og kvar er du frå?» Han svara: «Ein egyptarsvein er eg, træl hjå ein amalekit. Husbond for frå meg i fyrrdags, av di eg var sjuk. 009 1SA 030 014 Me hadde gjort ei herjeferd i Sudlandet og den luten som høyrer til kretarane og den som høyrer til Juda og den som Kaleb åtte, og Siklag hev me brent.» 009 1SA 030 015 David spurde: «Vil du syna oss veg til desse ransmennerne?» Han svara: «Gjer eid ved Gud at du ikkje drep meg eller gjev meg i henderne på herren min, so skal eg syna deg vegen til ransmennerne.» 009 1SA 030 016 Han synte deim veg, og dei kom yver deim med dei låg utyver marki og åt og drakk og gama seg med det store herfanget dei hadde teke i Filistarlandet og Judalandet. 009 1SA 030 017 David hogg deim ned, og heldt på frå skumingi den eine dagen til kvelden den andre dagen. Og ingi livande sjæl berga seg undan, so nær som fire hundrad unggutar, som sette seg på kamelarne og rømde. 009 1SA 030 018 So berga David alt det amalekitarne hadde teke. Dei tvo konorne sine berga han og. 009 1SA 030 019 Dei sakna ingen anten liten eller stor, søner eller døtter, ikkje noko av herfanget dessmeir eller noko av alt det dei hadde rana med seg; David førde heim att alt i hop. 009 1SA 030 020 David tok alle krøteri, bufe og smale, og førde fyre den andre buskapen og sagde: «Dette er herfanget åt David!» 009 1SA 030 021 Då David kom til dei tvo hundrad mann som hadde vore for trøytte til å fylgja, og som difor stogga attmed Besorbekken, gjekk dei til møtes med David og fylgjesveinarne hans. Og David gjekk burtåt folki og helsa deim. 009 1SA 030 022 Alle illmenni og uvyrderne millom fylgjesveinarne åt David tok til ords og sagde: «Etter di desse ikkje fylgde oss, fær dei ingen ting av det herfanget me berga. Einast kona og borni kann kvar taka med seg heim.» 009 1SA 030 023 Men David svara: «Far ikkje soleis, brørne mine, med det som Herren gav oss! Han hev verna oss, og let oss vinna yver ransmennerne som kom yver oss. 009 1SA 030 024 Kven vil lyda dykk i dette? Dei som fer i striden, og dei som er att og vaktar tyet, skal hava jamstor lut! Luterne skal skiftast likt!». 009 1SA 030 025 Soleis stod det ved lag frå den dagen og alle dagar. Han gjorde det til lov og rett i Israel som gjeld den dag i dag. 009 1SA 030 026 Då so David kom til Siklag, sende han noko av herfanget til dei øvste i Juda, til venerne sine, med dei ordi: «Her er ei gåva åt dykk av herfanget frå Herrens uvener!» - 009 1SA 030 027 Til dei øvste i Betel, i Ramot i Sudlandet og i Jattir, 009 1SA 030 028 i Aroer, i Sifmot, i Estemoa, 009 1SA 030 029 i Rakal og i jerahme’elit-byarne og kenitarbyarne, 009 1SA 030 030 i Horma, i Bor-Asan, i Atak, 009 1SA 030 031 i Hebron, og alle dei staderne der David hadde ferdast med kararne sine. 009 1SA 031 001 Filistarane gjekk på i striden mot Israel. Israels-mennerne rømde undan for filistarane, og det låg mange falne på Gilboafjellet. 009 1SA 031 002 Filistarane sette etter Saul og sønerne hans. Og filistarane felte Jonatan, Abinadab og Malkisua, Sauls-sønerne. 009 1SA 031 003 Saul sjølv kom upp i ein hard strid. Og nokre bogeskyttarar råka innpå honom. Saul vreid seg i rædsla for skyttarane. 009 1SA 031 004 Og han baud våpnsveinen sin: «Drag sverdet ditt, og støyt det gjenom meg, so ikkje desse u-umskorne skal koma og drepa meg, og skamfara meg!» Men våpnsveinen vilde ikkje; han var altfor rædd. Då tok Saul sverdet sjølv og stupte seg på det. 009 1SA 031 005 Då våpnsveinen såg Saul var dåen, stupte han seg ogso på sitt sverd og fylgde honom i dauden. 009 1SA 031 006 Den dagen fall dei alle i hop, Saul og dei tri sønerne hans og våpnsveinen, og sameleis alle mennerne hans. 009 1SA 031 007 Og då Israels-mennerne på hi sida dalen og på hi sida Jordan gådde at Israels-mennerne hadde rømt, og at Saul og sønerne hans var falne, so rømde dei ut or byarne sine; og filistarane kom og busette seg der. 009 1SA 031 008 Dagen etter kom filistarane og plundra liki. Dei fann Saul og dei tri sønerne hans liggjande på Gilboafjellet. 009 1SA 031 009 Dei hogg hovudet av honom, og rana våpni hans og sende rundt i Filistarlandet, og let forkynna fagnadbodet i templi åt avgudarne sine og millom folket. 009 1SA 031 010 Dei lagde våpni hans i Astarte-templet; og liket hans hengde dei upp på bymuren i Bet-San. 009 1SA 031 011 Då folket i Jabes i Gilead høyrde gjete det filistarane hadde gjort med Saul, 009 1SA 031 012 tok dei i veg, alle våpnføre karar, gjekk heile natti, tok ned frå muren i Bet-San Sauls lik og liki av sønerne hans, for so til Jabes og brende liki der. 009 1SA 031 013 So tok dei og grov beini deira ned under tamariska i Jabes og heldt fasta i sju dagar. # # BOOK 010 2SA 2 Samuel 2 Samuel 010 2SA 001 001 Saul var dåen, og David var attkomen frå sigeren yver Amalek og hadde halde seg i Siklag tvo dagar. 010 2SA 001 002 Då hende det seg tridje dagen at han fekk sjå ein mann kom springande frå Sauls-lægret med sundrivne klæde og mold på hovudet. Då han kom burtåt David, fall han å gruve til jordi. 010 2SA 001 003 David spurde honom: «Kvar kjem du ifrå?» Han svara: «Eg hev kome meg undan frå Israels-lægret.» 010 2SA 001 004 «Kor hev det gjenge?» spurde David, «seg meg det!» Han svara: «Folket rømde frå striden, mange av herfolket fall og døydde; Saul og Jonatan, son hans, er døydde og.» 010 2SA 001 005 David spurde sveinen som kom med tidendi: «Kor veit du at Saul og Jonatan, son hans, er daude?» 010 2SA 001 006 Då svara tidendsveinen: «Av eit hende høvde eg til å koma upp på Gilboafjellet og fekk sjå Saul studde seg til spjotet sitt, medan stridsvognerne og hestfolket sette inn på honom. 010 2SA 001 007 Han vende seg og såg meg, og ropte på meg, og eg svara ja; 010 2SA 001 008 Han spurde meg kven eg var; eg svara eg var ein amalekit. 010 2SA 001 009 So bad han meg: «Kom hit og drep meg! eg hev fenge baneridi, alt med det endå er liv i meg.» 010 2SA 001 010 Eg gjekk då fram og gav honom banestyngen. Eg skyna han kunde ikkje liva når han stupte. Eg tok so hovudgullet og ein armring av honom og bar hit til deg, herre!» 010 2SA 001 011 Då tok David og reiv sund klædi sine. Sameleis gjorde alle fylgjesveinarne hans. 010 2SA 001 012 Dei øya og gret og fasta alt til kvelden, for di Saul og Jonatan, son hans, og Herrens folk og Israels ætt hadde falle for sverd. 010 2SA 001 013 David spurde tiendsveinen: «Kvar er du ifrå?» Han svara: «Framandmanns son, amalekit er eg.» 010 2SA 001 014 Då sagde David med honom: «Kor våga du leggja hand på den som Herren hev salva, og drepe honom?» 010 2SA 001 015 Og David ropa på ein av sveinarne sine og sagde: «Hit, og hogg honom ned!» Og han gav honom banehogg. 010 2SA 001 016 «Ditt blod kome yver ditt hovud, » sagde David; «din eigen munn vitna mot deg då du sagde: «Eg hev drepe honom som Herren hadde salva.»» 010 2SA 001 017 David kvad eit syrgjekvæde yver Saul og Jonatan, son hans 010 2SA 001 018 han baud dei skulde læra Juda-borni «Kvædet um bogen», det finst uppskrive i boki åt den rettvise: 010 2SA 001 019 Israels prydnad! drepen ligg du på haugarne dine! Ai ei! falne er kjemporne dine! 010 2SA 001 020 Gjet det ikkje i Gat! Lat deim ikkje gleda seg i Askalons-gatorne, so ikkje filistardøtter skal frygda seg og døtter av u-umskorne fegnast! 010 2SA 001 021 Og Gilboafjell! gjev dogg og regn ei må falla på dykk! og ingen åke gro med offergåvor! Der kasta kjemporne skjoldarne frå seg. Skjolden åt Saul - aldri med olje han meir vert smurd! 010 2SA 001 022 Av bøygde aldri Jonatans boge frå blod åt falne, frå feitta åt kjempor. Og aldri kom sverdet hans Saul kom att med ugjort! 010 2SA 001 023 Saul og Jonatan, elska og ljuvlege, uskiljande både i liv og daude! snøggare var dei enn ørnar, sterkare var dei enn løvor. 010 2SA 001 024 Israels døtter! Gråt for Saul, han som klædde dykk i yndeleg skarlak, han som prydde med gull dykkar klæde! 010 2SA 001 025 Ai ei! kjemporne fall i striden! Jonatan, drepen ligg han på haugarne dine! 010 2SA 001 026 Sårt eg deg syrgjer, Jonatan, bror min! Utifrå yndeleg var du for meg. Kjærleiken din kjærare var meg enn kvende-elsk. 010 2SA 001 027 Ai ei! at kjempor fall, og båe strids-sverdi øyddest! 010 2SA 002 001 Sidan spurde David Herren: «Skal eg draga upp til ein av byarne i Juda?» Herren svara ja. «Kvar helst?» spurde David. Herren svara: «Til Hebron.» 010 2SA 002 002 So drog David dit med båe konorne sine, Ahinoam frå Jizre’el og Abiga’il, kona åt Nabal frå Karmel. 010 2SA 002 003 David førde ogso fylgjesveinarne sine dit upp med huslydarne sine; og dei busette seg i byarne kringum Hebron. 010 2SA 002 004 Då kom Juda-folket dit og salva David til konge yver Juda-ætti. Då David fekk høyra at det var folket i Jabes i Gilead som hadde gravlagt Saul, 010 2SA 002 005 sende han bod til folket i Jabes i Gilead og sagde til deim: «Velsigna av Herren vere de som gjorde denne sælebotstenesta mot Saul, herren dykkar, at det gravlagde honom. 010 2SA 002 006 So vise då Herren dykk kjærleik og truskap! Sjølv vil eg løna dykk vel for de gode de gjorde. 010 2SA 002 007 Ver då urædde, og dugande karar! Saul, herren dykkar, er dåen; men meg hev Juda-ætti salva til konge yver seg.» 010 2SA 002 008 Abner Nersson, herhovdingen åt Saul, tok Isboset Saulsson og førde honom yver til Mahanajim, 010 2SA 002 009 og gjorde honom til konge yver Gilead, yver asuritarne og Jizre’el, yver Efraim, yver Benjamin, og yver heile Israel. 010 2SA 002 010 Isboset Saulsson var fyrti år gamall då han vart konge yver Israel, og han var konge i tvo år. Einast Juda-ætti fylgde David. 010 2SA 002 011 Og den tidi David var konge i Hebron yver Juda-ætti, var sju år og seks månader. 010 2SA 002 012 Abner Nersson drog ut frå Mahanajim til Gibeon med folket åt Isboset Saulsson. 010 2SA 002 013 Joab Serujason og Davids folk drog ut dei og. Og dei møttest ved Gibeontjørni. Der stogga dei på kvar si sida av tjørni. 010 2SA 002 014 Abner sagde til Joab: «Lat nokre av sveinarne våre koma fram og halda våpnleik for oss!» «Ja vel, » svara Joab. 010 2SA 002 015 Dei kom og møtte fram like mange i tal: tolv av Benjamin for Isboset Saulsson, og tolv av Davids folk. 010 2SA 002 016 Dei treiv kvarandre kring hovudet, og rende sverdi i sida på kvarandre, so dei fall alle i hop. Difor heitar den staden Sverdåkeren; han ligg attmed Gibeon. 010 2SA 002 017 Då vart det ein ovhard strid den dagen. Abner og Israels-mennerne vart slegne av Davids folk. 010 2SA 002 018 Tri søner av Seruja var med i striden: Joab, Ahisai og Asael. Asael var lettføtt som ei hind i heidi. 010 2SA 002 019 Og Asael forfylgde Abner, og veik korkje til høgre eller vinstre frå Abner. 010 2SA 002 020 Abner vende seg og sagde: «Er du Asael?» Han svara ja. 010 2SA 002 021 Abner sagde til honom: «Vend deg ei onnor leid, til høgre eller til vinstre! Tak på ein av sveinarne, og freista taka våpni hans!» Men Asael vilde ikkje slutta å elta honom. 010 2SA 002 022 Abner heldt endå fram og ropa til Asael: «Lat meg vera! elles lyt eg slå deg til jordi; og korleis skal eg då sjå Joab, bror din, i augo?» 010 2SA 002 023 Men han vilde ikkje slutta. Og so støytte Abner bakenden av spjotet inn i magen hans, so spjotet gjekk ut gjenom ryggen. Og det vart hans bane. Alle stogga når dei kom dit Asael fall og døydde. 010 2SA 002 024 Joab og Abisai forfylgde Abner. Men då soli gladde, var dei komne til Ammahaugen, beint imot Giah, på vegen til Gibeons-øydemarki. 010 2SA 002 025 Då samla dei seg, Benjamins-folki, attum Abner, so dei vart til ein flokk, og fylkte seg på toppen av ein og same haugen. 010 2SA 002 026 Abner ropa til Joab: «Skal då sverdet halda på og øyde i all æva? Skynar du ikkje at dette tek ein beisk ende? Kor lenge vil du drygja fyrr du byd folki dine slutta å elta brørne sine?» 010 2SA 002 027 Joab svara: «So sant Gud liver: hadde du ikkje tala, so vilde folket ha slutta å elta brørne sine alt frå morgonen.» 010 2SA 002 028 Joab let blåsa i luren. Alle stana, og slutta å elta Israel. Og so heldt dei upp å slåst. 010 2SA 002 029 Abner og kararne hans for yver heidi heile natti; dei gjekk yver Jordan og for gjenom heile Bitron, og kom so til Mahanajim. 010 2SA 002 030 Då Joab hadde slutta å elta Abner, samla han alt folket. Då sakna dei nittan mann av Davids folk, forutan Asael. 010 2SA 002 031 David folk hadde drepe tri hundrad og seksti mann av benjaminitarne og Abner-folket. 010 2SA 002 032 Dei tok Asael og gravlagde honom i farsgravi i Betlehem. So gjekk dei heile natti, Joab og mennerne hans, og kom ved dagsprett til Hebron. 010 2SA 003 001 Men krigen millom Sauls-ætti og Davids-ætti vart langdrjug. David vart stendigt sterkare; men Sauls-ætti minka i magt. 010 2SA 003 002 David fekk søner i Hebron: Eldste sonen, Amnon, fekk han med Ahinoam frå Jizre’el; 010 2SA 003 003 den andre, Kilab, med Abiga’il, kona åt Nabal frå Karmel; den tridje, Absalom, var son åt Ma’aka, som var dotter åt kong Talmai i Gesur, 010 2SA 003 004 den fjorde, Adonia, var son åt Haggit, den femte, Sefatja, son åt Abital; 010 2SA 003 005 den sette, Jitream, fekk han med Egla, kona si. Desse sønerne fekk David i Hebron. 010 2SA 003 006 So lenge no krigen varde millom Sauls-ætti og Davids-ætti, var Abner det trygge festet for Sauls-ætti. 010 2SA 003 007 Men no hadde Saul havt ei fylgjekona som heitte Rispa Ajadotter. Isboset spurde Abner: «Kvifor hev du halde deg med fylgjekona hans far?» 010 2SA 003 008 Dei ordi av Isboset gjorde Abner brennande harm: «Er eg ein hundehaus frå Juda?» sagde han; «nett medan eg gjer sælebot mot ætti åt Saul, far din, mot frendarne hans og venerne hans, medan eg vernar deg mot å falla i henderne på David, so kjem du med vondord for eit kvende skuld! 010 2SA 003 009 Gud late Abner bøta no og sidan, um eg ikkje heretter fer med David etter den eiden Herren hev svore honom: 010 2SA 003 010 å taka kongedømet frå Sauls-ætti og reisa upp Davids kongsstol yver både Israel og Juda, frå Dan til Be’erseba.» 010 2SA 003 011 Isboset orka ikkje svara Abner eit ord, so rædd vart han for honom. 010 2SA 003 012 Abner sende straks bod til David med dei ordi: «Kven eig landet?» og han lagde til: «Gjer samband med meg, so skal eg hjelpa deg å få heile Israel yver på di sida.» 010 2SA 003 013 Han svara: «Det er vel. Eg gjer samband med deg. Men ein ting krev eg av deg: du kjem ikkje fram for meg utan du hev med deg Mikal Saulsdotter når du kjem.» 010 2SA 003 014 David sende bod til Isboset Saulsson med dei ordi: «Gjev meg Mikal, kona mi, som eg fekk til brur for hundrad huvehold av filistarar!» 010 2SA 003 015 Isboset sende bod og henta henne frå Paltiel La’isson, mannen hennar. 010 2SA 003 016 Han fylgde gråtande etter henne heilt til Bahurim. Då tok Abner og truga honom: «Gakk heim att!» Og han gjekk heim. 010 2SA 003 017 Abner samrådde seg med dei øvste i Israel, og sagde: «Alt lenge siden hev de ynskt dykk David til konge. 010 2SA 003 018 So gjer no alvor av det! For Herren hev sagt med David: «Ved handi hans David, tenaren min, vil eg fria Israel, folket mitt, frå filistarane og frå alle uvenerne.»» 010 2SA 003 019 Abner talde fyre Benjamins-folket og. So gjekk Abner av stad, og vilde tala med David i Hebron um alt det Israel og Benjamins-ætti hadde funne fyre å svara. 010 2SA 003 020 Då Abner kom til David i Hebron med tjuge mann i fylgje, gjorde David eit gjestebod for Abner og fylgesveinarne hans. 010 2SA 003 021 Abner sagde med David: «Lat meg ganga av stad og stemna saman heile Israel ikring deg, herre konge, so dei kann gjera samband med deg, og du kann verta konge yver so mange som du ynskjer!» David sende Abner av stad, og han drog med full trygd. 010 2SA 003 022 Nett då kom Joab med Davids folk heim frå ei herjeferd, og hadde rikt herfang med seg. Abner var ikkje hjå David i Hebron då. David hadde sendt honom av stad med full trygd. 010 2SA 003 023 Då no Joab og heile heren hans kom heim, fekk han den tiendi: «Abner Nersson kom til kongen; og kongen let honom ganga av stad med full trygd!» 010 2SA 003 024 Joab gjekk til kongen og sagde: «Kva er det du hev gjort? Fyrst Abner kjem til deg, let du honom ganga av stad, so han fritt fær fara sin veg! 010 2SA 003 025 Du kjenner vel Abner Nersson? Han kjem berre og vil lokka eitkvart utor deg, og gjæta på deg når du fær ut og fær heim, og røkja etter alt du tek deg fyre!» 010 2SA 003 026 Då Joab kom ut frå David, sende han bod etter Abner; og sendemennerne førde honom attende frå Bor-Hassira; men David visste det ikkje. 010 2SA 003 027 Då Abner kom att til Hebron, tok Joab honom til sides i porten, og lest vilja tala med honom i einmæle. Der gav han honom banesår med ein styng i livet, til hemn for dråpet på Asael, bror hans. 010 2SA 003 028 Då David sidan spurde dette, sagde han: «Eg og kongedømet mitt er i all æva utan skuld for Herren i blodet hans Abner Nersson. 010 2SA 003 029 Må det koma yver Joab og heile ætti hans! Gjev det aldri må vanta i ætti åt Joab folk som hev flod eller spillsykja, som styd seg på krykkja eller fell for sverd, eller saknar mat!» 010 2SA 003 030 Joab og Abisai, bror hans, hadde myrdt Abner for dråpet på broren Asael i slaget ved Gibeon. 010 2SA 003 031 Men David baud Joab og heile fylgjet hans: «Riv sund klædi dykkar! Sveip sekkjer um dykk! Og øya og gråt yver Abner!» Og kong David fylgde sjølv etter likbåra. 010 2SA 003 032 Abner vart gravlagd i Hebron. Og kongen sette i og gret ved gravi hans Abner; og heile folket gret. 010 2SA 003 033 David kvad eit syrgjekvede yver Abner: «Laut du Abner døy som ein dåre. 010 2SA 003 034 Henderne dine batt dei ikkje, føterne dine fjetra dei ikkje! Nidingsdråp er det, so som du vart drepen!» Då gret alt folket endå meir yver honom. 010 2SA 003 035 Alt folket kom og talde David til å eta eitkvart fyrr dagen leid. Men David svor og sagde: «Gud late meg bøta både no og sidan, um eg smakar matbiten eller noko som helst fyre soleglad!» 010 2SA 003 036 Heile folket merkte seg ordi og lika det godt. I det heile lika folket godt alt det kongen gjorde. 010 2SA 003 037 Heile folket og heile Israel skyna den dagen at kongen ingi skuld hadde i dråpet på Abner Nersson. 010 2SA 003 038 Kongen sagde med tenararne sine: «Veit de det er ein hovding og stor mann som er fallen i dag i Israel? 010 2SA 003 039 Eg er endå veik, endå eg er salva til konge. Og desse kararne, Seruja-sønerne, er sterkare enn eg. Herren løne nidingen etter nidingsverket hans!» 010 2SA 004 001 Då Saulssonen spurde at Abner var dåen i Hebron, miste han reint modet, og heile Israel vart forstøkt. 010 2SA 004 002 Saulssonen hadde hjå seg tvo herhovdingar for herjeferderne sine. Ba’ana heitte ein, og Rekab heitte hin, sønerne åt Rimmon frå Be’erot, av Benjamins-ætti; for Be’erot vart og rekna med til Benjamin; 010 2SA 004 003 folket i Be’erot hadde rømt til Gittajim, og budde sidan der som utlendingar, alt til no. 010 2SA 004 004 Jonatan Saulsson hadde ein son som var lamen på båe føterne. Fem år gamall var han då tidendi frå Jizre’el kom um Saul og Jonatan. Barnfostra tok og rømde med honom. Men i hurten og sturten datt han; og so vart han lamen. Mefiboset heitte han. 010 2SA 004 005 No gjekk Rekab og Ba’ana, sønerne åt Rimmon frå Be’erot, av stad og kom høgstedags til huset åt Isboset medan han låg og kvilde middag. 010 2SA 004 006 Dei lest henta kveite, kom seg soleis inn i huset, og såra honom i livet. Og so kom dei seg undan både Rekab og Ba’ana, bror hans. 010 2SA 004 007 Det var medan han låg i sengi i kammerset at dei kom inn i huset og gav honom banesår. Dei hogg av hovudet hans, og tok det med seg, gjekk yver heidi heile natti, 010 2SA 004 008 førde hovudet hans Isboset til David i Hebron, og sagde med kongen: «Her er hovudet åt uvenen din, Isboset Saulsson, han som vilde taka livet ditt. Herren hev i dag gjeve deg, herre konge, hemn yver Saul og ætti hans.» 010 2SA 004 009 David svara Rekab og Ba’ana, bror hans, sønerne åt Rimmon frå Be’erot: «So sant Herren liver som hev frelst meg ut frå all fåre: 010 2SA 004 010 den som kom med tidendi: «Saul er dåen!» og meintest koma med fagnadbod til meg, honom let eg gripa og drepa i Siklag, han som eg skulde gjeve løn for fagnadbod. 010 2SA 004 011 Men når nidingar myrder ein rettvis mann i heimen hans, i sengi - kor mykje meir må eg ikkje krevja blodet hans av dykkar hender, og rydja dykk burt frå jordi!» 010 2SA 004 012 David baud sveinarne sine drepa deim, og hogga av deim hender og føter og hengje deim upp attmed Hebrontjørni. Hovudet hans Isboset tok dei og gravlagde i Abners grav i Hebron. 010 2SA 005 001 Då kom alle Israels ætter til David i Hebron, og tala soleis: «Du veit me og du er same folket. 010 2SA 005 002 Alt lenge sidan, med Saul var kongen vår, so var du føraren for Israel. Og med deg hev Herren sagt: «Du skal vera hyrding for Israel, folket mitt! du skal vera fyrste yver Israel!»» 010 2SA 005 003 Då alle dei øvste i Israel var komne til Hebron, til kongen, gjorde kong David samband med deim i Hebron for Herrens åsyn. Og dei salva David til konge yver Israel. 010 2SA 005 004 Tretti år var David då han vart konge. Og han var konge i fyrti år. 010 2SA 005 005 I Hebron var han konge yver Juda i sju år og seks månader. I Jerusalem var han konge i tri og tretti år yver heile Israel og Juda. 010 2SA 005 006 Kongen drog upp til Jerusalem med heren sin mot jebusitarne, som budde der i landet. Dei sagde då til David: «Hit inn vinn du ikkje koma! Jamvel blinde og lame folk kann driva deg burt berre med dei ordi: Hit kjem David ikkje!» 010 2SA 005 007 David tok like vel Sionsborgi. Den borgi vart Davidsbyen. 010 2SA 005 008 David gav den dagsordren: «Kvar ein som slær jebusitarne, lat honom ganga upp til vatsleidingi, og slå desse blinde og lame som ber David imot!» Difor plar dei segja: «Blind og lam kjem ikkje inn i huset.» 010 2SA 005 009 David tok bustad der på borgi og kalla henne Davidsbyen. David bygde byen rundt ikring frå Millo og innetter. 010 2SA 005 010 Davids velde auka stødt og stendigt. Og Herren, allhers Gud, var med honom. 010 2SA 005 011 Kong Hiram i Tyrus sende folk til David med cedertre og timbremenner og steinhoggarar. Dei bygde eit hus for David. 010 2SA 005 012 Og David skyna at Herren hadde grunnfest kongedømet hans yver Israel, og lyft kongedømet hans upp til æra for Israel, folket sitt, skuld. 010 2SA 005 013 David tok seg endå fleire fylgjekonor og konor frå Jerusalem, etter han var komen dit frå Hebron. Og David fekk endå fleire søner og døtter. 010 2SA 005 014 Dei sønerne han fekk i Jerusalem heitte: Sammua, Sobab, Natan, Salomo, 010 2SA 005 015 Jibhar, Elisua, Nefeg, Jafia, 010 2SA 005 016 Elisama, Eljada og Elifelet. 010 2SA 005 017 Då filistarane frette at David var salva til konge yver Israel, drog alle filistarane upp og søkte åt honom. Då David spurde det, drog han ned til borgi. 010 2SA 005 018 Filistarane kom og spreidde seg utyver i Refa’imsdalen. 010 2SA 005 019 Då gjorde David det spursmålet til Herren: «Skal eg draga upp mot filistarane? Vil du gjeva deim i mi hand?» Herren svara David: «Drag upp, eg vil gjeva filistarane i di hand.» 010 2SA 005 020 David kom til Ba’al-Perasim. Og der vann David yver deim. Då sagde han: «Herren hev brote igjenom uvenerne mine, liksom vatn bryt igjenom.» Det er difor staden hev fenge namnet Ba’al-Perasim. 010 2SA 005 021 Dei let etter seg gudebilæti sine, og David og folki hans tok deim. 010 2SA 005 022 Endå ein gong drog filistarane upp og spreidde seg utyver i Refa’imsdalen. 010 2SA 005 023 Då David spurde Herren, svara han: «Drag ikkje mot deim! Kringset deim attanfrå, so du fell yver deim frå den staden der bakatrei stend. 010 2SA 005 024 So snart du høyrer ljoden av stig i topparne på bakatrei, so må du springa fram. For då dreg Herren ut framfyre deg og vinn yver filistarheren!» 010 2SA 005 025 David gjorde som Herren baud; og han slo filistarane og forfylgde deim frå Geba heilt fram til Gezer. 010 2SA 006 001 Endå eingong stemnde David saman alt det utvalde mannskapet i Israel: tretti tusund mann. 010 2SA 006 002 Og David gav seg på veg, og drog ut med alt sitt folk frå Ba’ale-Juda, og førde derifrå Guds kista, som heiter etter Herren, allhers drott, han som tronar på kerubarne. 010 2SA 006 003 Dei sette Guds kista på ei ny vogn og førde henne frå Abinadabs hus på haugen. Og Uzza og Ahjo Abinadabs-søner køyrde den nye vogni. 010 2SA 006 004 Soleis førde dei Guds kista burt frå Abinadabs hus på haugen, med di dei fylgde henne, og Ahjo gjekk fyre kista. 010 2SA 006 005 David og heile Israels-ætti leika for Herren, til alle slag spel av cypresstre, til cithrar, harpor, trummor, bjøllor og cymblar. 010 2SA 006 006 Då dei kom burtimot treskjestaden åt Nakon, tok Uzza tak med henderne i Guds kista og heldt fast i henne, av di uksarne snåva. 010 2SA 006 007 Då loga Herrens harm upp mot Uzza. Og Gud slo honom for det brotet skuld. Og han fekk sin bane der attmed Guds kista. 010 2SA 006 008 David vart ille ved av di Herren øydelagde Uzza. Og den staden heite Peres-Uzza den dag i dag. 010 2SA 006 009 Men David vart so rædd for Herren den dagen, at han sagde: «Kor kann eg våga føra Herrens kista upp til meg!» 010 2SA 006 010 Difor vilde ikkje David flytja Herrens kista upp til Davidsbyen, men let deim setja henne inn i huset åt gatiten Obed-Edom. 010 2SA 006 011 So stod Herrens kista der i tri månader. Og Herren velsigna Obed-Edom og heile hans hus. 010 2SA 006 012 Då kong David spurde at Herren velsigna huset åt Obed-Edom og all hans eigedom for Guds kista skuld, drog David av stad og flutta Guds kista derifrå og upp til Davidsbyen med stor fagnad. 010 2SA 006 013 Då dei som bar Herrens kista, hadde gjenge seks stig, ofra han ein ukse og ein gjødkalv. 010 2SA 006 014 David sjølv dansa av all magt framfor Herren i ein messehakel av lin. 010 2SA 006 015 Soleis henta David og heile Israels-ætti Herrens kista dit upp med fagnadrop og lurljod. 010 2SA 006 016 Då Herrens kista kom inn i Davidsbyen, stod Mikal Saulsdotter og såg ut igjenom vindauga. Då ho fekk sjå kong David sprang og dansa framfor Herren, då fekk ho vanvyrdnad for honom i sitt hjarta. 010 2SA 006 017 Då dei hadde ført Herrens kista upp, sette dei henne på sin stad midt i det tjeldet som David hadde reist åt henne. David ofra brennoffer og takkoffer for Herren. 010 2SA 006 018 Og då han var ferdig med desse ofringarne, velsigna han folket i namnet åt Herren, allhers drott. 010 2SA 006 019 Deretter skifte han ut åt heile folket, åt heile Israels-ålmugen, både åt kar og kvende, ei hellekaka, eit stykke kjøt og ei rosinkaka til manns. So gjekk heile folket heim kvar til seg. 010 2SA 006 020 Men då David kom heim og helsa husfolki sine, gjekk Mikal Saulsdotter til møtes med honom og sagde: «Kor måtte ikkje Israels konge kjenna seg høgvyrd i dag, med han i dag hev nækt seg framfor tenestgjentorne åt tenarane sine, soleis som skamlaust folk plar nækja seg.» 010 2SA 006 021 David svara Mikal: «For Herrens åsyn hev eg dansa, han som valde meg ut framfor far din og framfor heile hans ætt, og sette meg til fyrste for Israel, Herrens folk. For Herrens åsyn var det eg dansa, 010 2SA 006 022 og småminka meg meir, og verta ring i mine augo. Men hjå dei tenestgjentorne du nemnde, hjå deim skal eg verta høgvyrd.» 010 2SA 006 023 Mikal Saulsdotter vart verande barnlaus alt til sin døyande dag. 010 2SA 007 001 Ein gong kongen sat i huset sitt, og Herren hadde unnt honom fred for alle uvenerne sine rundt ikring, 010 2SA 007 002 so sagde han med profeten Natan: «Sjå her bur eg i eit hus av cedertre; men Guds kista bur i eit tjeld.» 010 2SA 007 003 Natan svara kongen: «Gjer du alt det du finn fyre! For Herren er med deg!» 010 2SA 007 004 Men natti etterpå kom Herrens ord til Natan soleis: 010 2SA 007 005 «Gakk av stad og seg med David, tenaren min: «So segjer Herren: Etlar du byggja hus der eg skal bu? 010 2SA 007 006 Eg hev då ikkje butt i noko hus heilt frå den tid eg førde Israels-borni upp frå Egyptarland alt til i dag, men hev flutt rundt i eit tjeld og i ei bud. 010 2SA 007 007 All den tidi eg flutte rundt med Israels-borni - hev eg noko sinn nemnt eit einaste ord um det med nokon av domarane i Israel som eg bad vakta Israel, folket mitt, og sagt: «Kvifor byggjer de ikkje eit hus av cedertre åt meg?»» 010 2SA 007 008 Og no skal du segja so med David, tenaren min: «So segjer Herren, allhers drott: Eg henta deg frå beitemarki der du fylgde småfeet, og sette deg til fyrste yver Israel, folket mitt; 010 2SA 007 009 eg var med deg på alle dine vegar, eg rudde ut alle dine uvener; og eg vil gjeva deg eit namn so stort som dei største på jordi; 010 2SA 007 010 og Israel, folket mitt, gjev eg ein bustad; der set eg deim ned, der skal dei få bu og aldri verta uroa meir; og aldri skal nidingar kua deim meir, so som i gamle dagar, 010 2SA 007 011 då eg sette domarar yver Israel, folket mitt; eg gjev deg fred for alle dine uvener. Og Herren forkynner deg at Herren vil byggja hus åt deg. 010 2SA 007 012 Når æva di er all, og du fær kvila hjå dine feder, so vil eg reisa upp avkjømet ditt som kjem etter deg og gjeng ut frå deg; hans kongedøme vil eg grunnfesta. 010 2SA 007 013 Han skal byggja hus åt meg, hans kongsstol vil eg grunnfesta til æveleg tid. 010 2SA 007 014 Eg vil vera far for honom, han skal vera son min: gjer han noko gale, so vil eg refsa honom med manneris, med ulukkar som manneborn kann røyna; 010 2SA 007 015 men mi miskunn skal aldri vika frå honom, so som ho veik frå Saul, då eg let honom vika undan for deg. 010 2SA 007 016 Stød skal ætti di standa, traust og trygt ditt kongedøme i all æva for di åsyn; ja stødug skal din kongsstol standa i all æva.»» 010 2SA 007 017 Natan tala alle desse ordi til David og sagde honom heile denne syni. 010 2SA 007 018 Då gjekk kong David inn og sette seg ned framfor Herrens åsyn og sagde: «Kven er eg, Herre, Herre! og kva er huset mitt, at du hev ført meg hit? 010 2SA 007 019 Og endå er det for lite i dine augo, Herre, Herre! Du gjev meg lovnader um huset åt tenaren din langt fram i tidi. På mannevis talar du um dette, Herre, Herre! 010 2SA 007 020 Kva hev no David meir å mæla med deg? Du kjenner tenaren din, Herre, Herre! 010 2SA 007 021 For ditt ord skuld, og etter eigen hug, gjer du alt dette og kunngjer dette underverk for tenaren din. 010 2SA 007 022 Difor er du stor, du Herre Gud. Ingen er som du! Forutan deg er det ingen Gud, etter alt me hev høyrt gjete med øyro våre. 010 2SA 007 023 Kvar finst på jordi noko folk maken til folket ditt, til Israel, som Gud sjølv gjekk av og løyste til sin eigen lyd, til eit frægdarnamn åt seg og gjorde so store gjerningar for dykk og agelege verk med landet ditt, for folket ditt, det som du sjølv løyste ut åt deg frå Egyptarland, frå heidningefolk og deira gudar. 010 2SA 007 024 Israels-folket hev du grunnfest til ditt folk i all æva. Du, Herre, vart deira Gud!» 010 2SA 007 025 So lat no lovnaden din, Herre Gud, um tenaren din og huset hans få standa stødt i alder og i æva! Gjer som du hev sagt! 010 2SA 007 026 Då skal namnet ditt verta stort i all æva og lyda so: «Herren, allhers drott, er Gud yver Israel.» Og huset åt din tenar David skal standa stødt for di åsyn. 010 2SA 007 027 Du, Herre, allhers drott, Israels Gud! Sjølv hev du kunngjort for tenaren din: «Eg byggjar hus åt deg.» Difor hev tenaren din teke seg mod til å bera denne bøni fram for deg. 010 2SA 007 028 Og no, Herre, Herre! Du er Gud, og dine ord er sætande, og du hev lova tenaren din alt dette gode. 010 2SA 007 029 So gjer no vel, velsigna huset mitt so det må standa i all æva for di åsyn! Ja, du hev sagt det, Herre, Herre! Med di velsigning skal huset åt tenaren velsignast til æveleg tid. 010 2SA 008 001 Ei tid deretter vann David yver filistarane og lagde deim under seg. David fekk dermed teke taumarne yver hovudstaden utor henderne på filistarne. 010 2SA 008 002 So vann han yver moabitarne; deim mælte han med ei snor, det vil segja: han let deim leggja seg ned på marki, og mælte med tvo snorlengder deim som skulde lata livet, og med ei snorlengd deim som skulde liva. Moabitarne vart David undergjevne og laut leggja skatt. 010 2SA 008 003 Dessutan vann David yver Soba-kongen Hadadezer Rehobsson, då han for i herferd og vilde tøygja magti si alt til Storelvi. 010 2SA 008 004 David tok syttan hundrad hestfolk og tjuge tusund fotfolk. Og David let skjera sund hasarne på alle vognhestarne, sparde berre hundrad hestar. 010 2SA 008 005 Då Syria-folket frå Damaskus kom Soba-kongen Hadadezer til hjelp, slo David tvo og tjuge tusund Syria-menner. 010 2SA 008 006 David sette hervakter yver syrarane i Damaskus, og Syria-folket vart David undergjevne og laut leggja skatt. Soleis gav Herren David siger kvar helst han for fram. 010 2SA 008 007 David tok dei gylte skjoldarne som Hadadezer-folki hadde bore, og førde til Jerusalem. 010 2SA 008 008 Og frå Hadadezer-byarne Betah og Berotai tok kong David store mengder av kopar. 010 2SA 008 009 Då Hamat-kongen To’i frette at David hadde vunne yver heile Hadadezer-heren, 010 2SA 008 010 sende han Joram, son sin, til kong David til å helsa på honom og ynskja honom til lukka med krigen mot Hadadezer og med sigeren yver honom - for Hadadeser hadde jamt ført krig mot To’i - og han hadde med seg kostnadting av sylv, av gull og av kopar. 010 2SA 008 011 Kong David vigde deim og til Herren, like eins som han hadde gjort med sylvet og gullet frå folki han hadde lagt under seg: 010 2SA 008 012 frå syrarane, moabitarne, ammonitarne, filistarane og amalekitarne; like eins med herfanget frå Soba-kongen Hadadezer Rehobsson. 010 2SA 008 013 Då David kom heim etter sigeren yver syrarane, auka han frægdi si med di han slo attan tusund mann i Saltdalen. 010 2SA 008 014 Han sette hervakter yver Edom; i heile Edomlandet sette han vakter; og alle edomitarne vart David undergjevne. Soleis gav Herren David siger kvar helst han drog fram. 010 2SA 008 015 David var no konge yver heile Israel. Og David skipa lov og rett for heile folket sitt. 010 2SA 008 016 Joab Serujason var øvste herhovding. Josafat Ahiludsson var kanslar. 010 2SA 008 017 Sadok Ahitubsson og Ahimelek Abjatarsson var prestar. Og Seraja var riksskrivar. 010 2SA 008 018 Benaja Jojadason var hovding yver livvakti. Sønerne åt David var prestar. 010 2SA 009 001 David spurte: «Finst det endå att nokon av Sauls hus? Eg vil gjera sælebot mot honom for Jonatans skuld.» 010 2SA 009 002 Sauls hus åtte ein tenar, Siba heitte han; honom kalla dei til David. Kongen spurde honom: «Er du Siba?» Han svara: «Ja, tenaren din er det.» 010 2SA 009 003 Kongen spurde: «Finst det endå att nokon av Sauls hus, som eg kann gjera Guds sælebot mot?» Siba svara kongen: «Det finst endå att ein son åt Jonatan, han er lam på båe føterne.» 010 2SA 009 004 Kongen spurde: «Kvar er han?» Siba svara: «Han held seg no hjå Makir Ammielsson i Lo-Debar.» 010 2SA 009 005 Kong David sende då bod og henta honom frå Lo-Debar, frå heimen åt Makir Ammielsson. 010 2SA 009 006 Då Mefiboset, son åt Jonatan Saulsson, kom til David, fall han å gruve og bøygde seg. David sagde: «Mefiboset!» Han svara: «Ja, her er tenaren din.» 010 2SA 009 007 David trøysta honom: «Ver hugheil; eg vil gjera sælebot mot deg for skuld Jonatan, far din. Eg gjev deg att all jordeigedomen åt Saul, farfar din. Og du skal allstødt eta ved mitt bord.» 010 2SA 009 008 Då bøygde han seg og sagde: «Kva er eg, tenaren din, at du vendar deg til ein daud hund som meg?» 010 2SA 009 009 Kongen kalla på Siba, sveinen åt Saul, og gav honom det bodet: «Alt det Saul og ætti hans åtte, gjev eg åt son til herren din. 010 2SA 009 010 Du og sønerne dine og tenarane dine skal dyrka og hausta eigedomen hans; og det skal vera til kost og tæring levemåte åt son til herren din. Men sjølv skal Mefiboset, son åt herren din, stødt eta ved mitt bord.» Siba hadde femtan søner og tjuge tenarar. 010 2SA 009 011 Han svara kongen: «Alt det du, herre konge, byd tenaren din, det skal tenaren din gjera.» «Og Mefiboset skal eta ved mitt bord som ein av kongssønerne.» 010 2SA 009 012 Mefiboset hadde ein liten son, Mika heitte han. Alle som budde i huset åt Siba, vart tenarar for Mefiboset. 010 2SA 009 013 Men sjølv budde Mefiboset i Jerusalem, då han stødt åt ved kongens bord. Han var lam på båe føterne. 010 2SA 010 001 Det hende seg deretter at ammonitarkongen døydde. Og Hanun, son hans, vart konge etter honom. 010 2SA 010 002 Då sagde David: «Eg vil syna Hanun Nahasson venskap, liksom far hans synte meg venskap.» David sende nokre av tenarane sine til å trøysta honom i sorgi yver faren. Tenarane åt David kom til Ammonitarlandet. 010 2SA 010 003 Då sagde ammonitarfyrstarne til Hanun, herren sin: «Trur du det er til heider for far din at David hev sendt trøystarar til deg? Å nei, David hev sendt tenarane til deg berre for di han vil granska byen og njosna, og sidan gjera enden på honom.» 010 2SA 010 004 So tok Hanun tenarane hans David og let raka av deim halve skjegget og skjera klædi deira midt yver like upp til seten, og sende deim heim soleis. 010 2SA 010 005 Då David frette det, sende han folk til møtes med deim, og kongen let segja med deim: «Stana i Jeriko til dess skjegget hev vakse ut på dykk, so kann de koma heim att!» For mennerne hadde vorte øgjeleg svivyrde. 010 2SA 010 006 Då no ammonitarne skyna dei hadde gjort David hatig på seg, sende dei bod og leigde tjuge tusund mann fotfolk, syrarar frå Bet-Rehob og syrarar frå Soba, eit tusund mann hjå kong Ma’aka, og tolv tusund av mannskapet åt Tob. 010 2SA 010 007 Då David høyrde gjete det, sende han Joab med heile heren, det vil segja dei djervaste stridsmennerne. 010 2SA 010 008 Ammonitarne drog ut og fylkte seg framfor byporten, medan syrarane frå Soba og Rehob og Tob-folket og Ma’aka-folket stod for seg sjølve på opi mark. 010 2SA 010 009 Då Joab gådde han laut vera budd på åtak både framme og bak, gjorde han eit utval millom dei utvalde Israels-hermennerne, og fylkte deim mot syrarane. 010 2SA 010 010 Resten av folket let han åt Abisai, bror sin, som so fylkte deim beint imot ammonitarne. 010 2SA 010 011 Og han sagde: «Um syrarane vinn på meg, so kjem du meg til hjelp. Og um ammonitarne vinn på deg, so skal eg koma og hjelpa deg. 010 2SA 010 012 Ver sterk! Lat oss syna oss sterke i striden for folket vårt og for byarne åt vår Gud! So fær Herren gjera det han tykkjer best. 010 2SA 010 013 Joab drog fram med mannskapet sitt og stridde mot syrarane, og dei rømde for honom. 010 2SA 010 014 Då ammonitarne såg at syrarane rømde, so rømde dei og for Abisai, og sprang inn i byen. Og Joab drog burt frå ammonitarne og kom heim att til Jerusalem. 010 2SA 010 015 Då syrarane såg at dei var slegne av Israel, samla dei seg i hop. 010 2SA 010 016 Hadadezer baud ut dei syrarane som budde på hi sida Storelvi. Og dei kom til Helam, med Sobak, herhovdingen åt Hadadezer, til førar. 010 2SA 010 017 Då David spurde dette, stemnde han saman heile Israel, gjekk yver Jordan og kom til Helam. Syrarane fylkte seg og gjorde åtak på David og slost med honom. 010 2SA 010 018 Men syrarane rømde for Israel, og David hogg ned sju hundrad krigshestar og fyrti tusund hestfolk av syrarheren; og herhovdingen Sobak fekk banehogg der. 010 2SA 010 019 Då alle lydkongarne under Hadadezer såg dei var slegne av Israel, gjorde dei fred med Israel og vart tenarane deira. So våga ikkje syrarane hjelpa ammonitarne meir.» 010 2SA 011 001 Det hende seg året etter, den tid då kongarne plar fara i herferd, då sende David Joab av stad, og alle herhovdingarne som var under honom og heile Israel, og dei herja Ammonitarlandet og kringsette Rabba. Sjølv heldt David seg heime i Jerusalem. 010 2SA 011 002 No bar det so til ein dag ved kveldstid David reis upp frå kvila si og gjekk og dreiv på taket på kongshalli, at han såg frå taket ei kona som lauga seg. Kona var ovleg væn å sjå til. 010 2SA 011 003 David let spyrja etter kven kona var. Han fekk til svar: «Det er Batseba Eliamsdotter, kona åt hetiten Uria.» 010 2SA 011 004 David sende nokre folk og let henta henne. Ho kom upp, og han låg med henne. Ho hadde nett helga seg etter ho hadde vore urein. Og so for ho heim att. 010 2SA 011 005 Kona vart med barn. Ho sende bod og melde David at ho var med barn. 010 2SA 011 006 David sende då det bodet til Joab: «Send hit hetiten Uria!» Joab sende Uria til David. 010 2SA 011 007 Då Uria kom inn til honom, spurde David korleis Joab og heren hadde det, og kor det gjekk i krigen. 010 2SA 011 008 So sagde David med Uria: «No kann du ganga heim og lauga føterne dine.» Då Uria gjekk frå kongshalli, fylgde ei kongsgåva etter honom. 010 2SA 011 009 Men Uria lagde seg ved inngangen til kongshalli saman med alle kongstenarane; han gjekk ikkje heim. 010 2SA 011 010 David fekk vita at Uria ikkje var gjengen heim. Då sagde David med Uria: «Du kjem då frå ei utferd! Kvifor gjeng du ikkje heim?» 010 2SA 011 011 Uria svara: «Kista og Israel og Juda bur no i buder; Joab, herren min, og folket hans ligg i læger ute på marki. Og so skulde eg ganga heim og eta og drikka og liggja med kona mi? So sant Herren liver, og so sant du liver: dette gjer eg ikkje!» 010 2SA 011 012 Då sagde David med Uria: «Stana her i dag og! So vil eg i morgon senda deg av stad.» Uria stana i Jerusalem den dagen og næste dag. 010 2SA 011 013 David bad honom til seg, til å eta og drikka med seg; og han drakk honom drukken. Men um kvelden gjekk han av og lagde seg til kvile med kongstenarane; heim gjekk han ikkje. 010 2SA 011 014 Morgonen etter skreiv David eit brev til Joab og sende det med Uria. 010 2SA 011 015 I brevet skreiv han: «Set Uria lengst framme, der som striden er hardast. Røm so undan frå honom, so han fær banehogg!» 010 2SA 011 016 Joab heldt på og kringsette byen. Då sette han Uria på den staden, der han visste han møtte dei djervaste kararne. 010 2SA 011 017 Byfolket gjorde utfall og slost med Joab. Det fall då nokre av folket, av mannskapet åt David; hetiten Uria fekk og banen sin der. 010 2SA 011 018 Joab sende melding til David um korleis det hadde gjenge i slaget. 010 2SA 011 019 Og han gav sendemannen den fyresegni: «Når du er ferdig med å melda kongen alt um striden, 010 2SA 011 020 og so harmen kjem upp hjå kongen, og han spør deg: «Kvifor kom de so nær byen i striden? de måtte då vita at dei vilde skjota på dykk ovantil frå muren! 010 2SA 011 021 Kven var det som vart banen hans Abimelek Jerubbesetsson? Ei kona som kasta ein kvernstein i hovudet på honom ovanfrå muren! Det vart banen hans, der i Tebes! Kvifor kom de so nær muren?» - so skal du fortelja: «Tenaren din, hetiten Uria, fekk og banen sin.»» 010 2SA 011 022 Mannen gjekk og melde David alt det Joab hadde bode honom. 010 2SA 011 023 Mannen fortalde for David: «Kararne gjekk hardt på og drog ut mot oss i opi mark. Men me slo deim attende til byporten. 010 2SA 011 024 Då skaut bogeskyttarane på tenarane dine ovanfrå muren, so nokre av kongsmennerne dine fekk sin bane; tenaren din, hetiten Uria, fekk og sin bane der.» 010 2SA 011 025 David svara sendemannen: «So skal du svara Joab: «Gjer deg inkje ilt av dette! sverdet øyder so ein, so hin! Berre gakk på byen med større styrke, og riv honom ned til grunns!» Styrk hugen hans med dei ordi!» 010 2SA 011 026 Då kona hans Uria spurde at mannen hennar var fallen, øya og gret ho yver husbonden sin. 010 2SA 011 027 Då syrgjetidi var ute, sende David bod og let henta henne heim til seg. Ho vart kona hans, og ho åtte ein son. Men det David hadde gjort, var ilt i Herrens augo. 010 2SA 012 001 Og Herren sende Natan til David. Då han kom inn til honom, sagde han med honom: «Det var tvo menner i ein by; den eine var rik, og den andre var fatig. 010 2SA 012 002 Rikmannen åtte bufe og smale i rikleg mengd. 010 2SA 012 003 Fatigmannen åtte inkje anna enn eit lite saulamb, som han hadde kjøpt og ale upp, og som voks upp inne hjå honom og sønerne hans, i lag med deim; det åt av brødbiten hans og drakk av staupet hans, og låg i fanget hans og var som ei dotter for honom. 010 2SA 012 004 So kom ein vegfarande mann til rikmannen. Då timdest han ikkje taka av sine eigne sauer eller naut sine og laga til åt ferdamannen som var komen til honom, men tok saulambet åt fatigmannen og laga til åt mannen som var komen til honom.» 010 2SA 012 005 Då loga harmen veldug upp i David mot mannen, og han sagde til Natan: «So sant Herren liver: den mannen som det hev gjort, skal lata livet; 010 2SA 012 006 og saulambet skal han bøta firfaldt, for di han for soleis fram og var so hjartelaus.» 010 2SA 012 007 Natan svara: «Du er mannen. So segjer Herren, Israels Gud: «Eg salva deg til konge yver Israel; eg frelste deg or Sauls hand. 010 2SA 012 008 Eg gav deg huset åt herren din, og konorne åt herren din lagde eg i ditt fang. Eg sette deg yver Israels hus og Judas hus. Og var det for lite, so hadde eg gjeve deg endå meir både av eitt og hitt. 010 2SA 012 009 Kvifor hev du då vanvyrdt Herrens ord, og gjort det som er ilt i hans augo? Hetiten Uria hev du drepe med sverd, og kona hans hev du teke til kona åt deg sjølv! Honom myrde du med ammonitarsverd. 010 2SA 012 010 Difor skal no sverdet aldri vika frå ditt hus, av di du vanvyrde meg og tok kona åt hetiten Uria til kona åt deg sjølv.» 010 2SA 012 011 So segjer Herren: «Sjå, eg let ulukke koma yver deg frå ditt eige hus. Konorne dine tek eg burt frå augo dine og gjev deim åt ein annan, so han ligg med konorne dine midt på ljose dagen. 010 2SA 012 012 Du let det henda i løyndom; eg let dette henda midt på ljose dagen, so heile Israel er vitne til det.»» 010 2SA 012 013 David svara Natan: «Synda hev eg mot Herren.» Natan sagde til David: «So hev Herren ogso ettergjeve deg skuldi di; du skal ikkje døy. 010 2SA 012 014 Men av di du hev fenge Herrens fiendar til å spotta honom for denne sak skuld, so skal heller ikkje den sonen du hev fenge vera liv lage.» 010 2SA 012 015 So gjekk Natan heim. Men Herren søkte med sott det barnet David hadde fenge med kona hans Uria. 010 2SA 012 016 David spurde Gud for barnet. Og David fasta. Og når han kom heim og skulde leggja seg um natti, lagde han seg på golvet. 010 2SA 012 017 Dei øvste tenarane hans gjekk upp til honom og freista reisa honom upp frå golvet. Men han vilde ikkje. Heller ikkje heldt han måltid i lag med deim. 010 2SA 012 018 Sjuande dagen døydde barnet. Då våga ikkje tenarane åt David melda honom at barnet hadde slokna. Dei tenkte: «Tala me til honom med barnet var i live, so lydde han ikkje på oss; kor kann me då melda honom at barnet hev slokna? Han kunde gjera ei ulukka!» 010 2SA 012 019 Men David gådde at tenarane kviskra saman, og han skyna barnet var dåe. David spurde tenarane: «Hev barnet slokna?» Dei svara ja. 010 2SA 012 020 Då reis David upp frå golvet, vaska seg, salva seg, skifte klæde, gjekk inn i Herrens hus og kasta seg ned for honom. Og då han kom heim, bad han um mat. Dei fram mat åt honom, og han tok til å eta. 010 2SA 012 021 Då spurde tenarane honom: «Korleis heng dette i hop? So lenge barnet var i live, fasta du og gret for det; men når barnet hev slokna, ris du upp og held måltid!» 010 2SA 012 022 Han svara: «So lenge barnet var i live, fasta eg og gret. Eg tenkte: «Kven veit? kann henda Herren vil miskunna meg og lata barnet liva!» 010 2SA 012 023 Men kvifor skulde eg fasta no det er dåe? Kann eg få det att meir? Eg skal fara til honom. Men han kjem ikkje att til meg.» 010 2SA 012 024 David trøysta Batseba, kona si. Han budde hjå henne og låg med henne. Ho åtte ein son, som han gav namnet Salomo. Honom hadde Herren kjær. 010 2SA 012 025 Han sende bod med profeten Natan. Og han gav honom namnet Jedidja for Herrens skuld. 010 2SA 012 026 Joab gjorde åtak på hovudstaden Rabba i Ammonitarlandet, og hertok byen. 010 2SA 012 027 So sende Joab bod til David og melde: «Eg hev gjort åtak på Rabba og hev teke vats-byen. 010 2SA 012 028 Stemn no i hop resten av folket! Kringset og tak byen, so det ikkje skal heitast at eg hev teke byen, og fær ordet for det!» 010 2SA 012 029 David stemnde då saman alt herfolket, drog til Rabba, gjorde åtak og tok byen. 010 2SA 012 030 Han tok kongekruna frå hovudet på kongen. Ho var av gull og vog vel tvo vågar og var prydd med ein glimestein. Ho vart no sett på Davids hovud. Eit veldugt herfang førde han heim frå byen. 010 2SA 012 031 Folket i byen slæpte han burt, og sette til arbeid ved sagbruki, med treskjevalsorne av jarn og med jarnøksarne, og let deim træla ved tiglomnarne. Soleis gjorde han med alle ammonitarne. So snudde David med alt folket heim att til Jerusalem. 010 2SA 013 001 Sidan hende denne tilburden: Absalom Davidsson hadde ei væn syster som heitte Tamar, og Amnon Davidsson lagde hugen til henne. 010 2SA 013 002 Ja Ammon pintest so, at han vart heiltupp sjuk av lyst til syster si; for ho var møy; og Ammon øygnde ingen utveg til å gjera henne noko. 010 2SA 013 003 Amnon hadde ein ven, som heitte Jonadab, son til Simea, bror åt David. Jonadab var ein utkropen kar. 010 2SA 013 004 Han spurde honom: «Kvi magrast du so, du kongsson, frå dag til annan? Fortel meg det?» Amnon svara: «Eg hev huglagt Tamar, syster åt Absalom, bror min!» 010 2SA 013 005 Då sagde Jonadab til honom: «Legg deg sjuk på sengi di! Og når far din kjem og ser til deg, so bed honom: «Kjære, lat Tamar, syster mi, koma og laga maten åt meg! Lat henne laga til mat for augo mine, so eg ser på! Og lat meg eta av hennar hand!»» 010 2SA 013 006 Amnon lagde seg og lest som han var sjuk. Kongen kom og såg til honom. Og Amnon bad kongen: «Kjære, lat Tamar, syster mi, koma og laga tvo kakor åt meg so eg ser på og fær eta av hennar hand!» 010 2SA 013 007 David sende då bod inn i huset til Tamar og bad henne: «Gakk til huset åt Amnon, bror din, og laga noko mat åt honom!» 010 2SA 013 008 Tamar gjekk til huset åt Amnon, bror sin, der han låg til sengs. Ho tok deig og knoda, og laga kakorne so han såg på, og steikte deim. 010 2SA 013 009 So tok ho panna og hadde deim or for honom; men han vilde ikkje eta. So sagde Amnon: «Gakk ut alle mann!» Og dei so gjorde. 010 2SA 013 010 So segjer han med Tamar: «Kom med maten her inn i kammerset, so eg fær eta av handi di!» Og Tamar tok kakorne ho hadde laga, og gjekk inn i kammerset til Amnon, bror sin. 010 2SA 013 011 Men då ho bar deim fram åt honom, so han skulde eta, greip han fat i henne og sagde: «Kom og ligg med meg, syster mi!» 010 2SA 013 012 Ho svara: «Nei, bror min! Du må ikkje skjemma meg! Sovore må ikkje henda i Israel! Gjer ikkje so stygg ei gjerning! 010 2SA 013 013 Kvar skulde eg gjera av meg med skammi? Og du sjølv vilde seinare heita eit styggeting i Israel. Tala fyrst med kongen! Han vil ikkje negta deg å få meg.» 010 2SA 013 014 Men han vilde ikkje lyda henne. Han valdtok henne, skjemde henne, låg med henne. 010 2SA 013 015 Etterpå fekk Amnon brått ein øgjeleg illvilje til henne. Illviljen han åtte mot henne no, var endå meir ofseleg enn elsken han hadde havt til henne fyrr. «Ris upp og gakk med deg!» sagde Amnon til henne. 010 2SA 013 016 Ho sagde til honom: «Ikkje auka skuldi med å gjera so stor ei ugjerning som å jaga meg! det vil vera endå verre enn det andre du hev gjort med meg.» Men han vilde ikkje høyra på henne, 010 2SA 013 017 men ropa på drengen, som tente hjå honom: «Få henne der burt frå meg, ut på gata!» ropa han, «og læs døri etter henne!» 010 2SA 013 018 Ho gjekk i sid ermekjole; i sovorne kappor var kongsdøtterne klædde med dei var unge gjentor. Tenaren førde henne ut på gata og læste døri etter henne. 010 2SA 013 019 Då tok Tamar oska og hadde på hovudet, reiv sund ermekjolen ho gjekk i, lagde handi på hovudet og gjekk og øya seg i eino. 010 2SA 013 020 Absalom, bror hennar, spurde henne: «Hev Amnon, bror din, vore hjå deg? Teg deg no, syster! Han er bror din. Bry deg ikkje um dette!» Tamar heldt seg då heime hjå Absalom, bror sin, einsleg og yvergjevi. 010 2SA 013 021 Då kong David spurde alt dette, loga harmen upp i honom. 010 2SA 013 022 Absalom sagde ingen ting med Amnon anten godt eller vondt. Men Absalom hata Amnon, for di han hadde skjemt Tamar, syster hans. 010 2SA 013 023 Tvo år etter hadde Absalom saueklypping i Ba’al-Hasor attmed Efraim; og Absalom bad alle kongssønerne til gjester. 010 2SA 013 024 Absalom gjekk då inn til kongen og sagde: «Tenaren din held saueklypping. Eg bed at kongen og tenarane hans vil vera med.» 010 2SA 013 025 Kongen svara Absalom: «Nei, guten min! Me må ikkje vera med alle; det vert for mykje bry for deg.» Endå han naudbad honom, vilde han ikkje, men bad farvel med honom. 010 2SA 013 026 Då sagde Absalom: «So lat då i alle fall bror Amnon vera med!» Kongen spurde: «Kvifor nett han?» 010 2SA 013 027 Men då Absalom naudbad honom, let han Amnon og alle kongssønerne vera med. 010 2SA 013 028 Absalom baud drengjerne: «Sjå etter når Amnon vert lystig av vinen, og eg segjer: «Hogg til Amnon!» So drep honom hugheilt! eg tek ansvaret. Ver hugsterke, og vis de er dugande karar!» 010 2SA 013 029 Absaloms-drengjerne gjorde med Amnon som Absalom hadde bode. Då spratt dei upp alle kongssønerne, steig på muldyri sine og rømde. 010 2SA 013 030 Med dei endå var på vegen, fekk David høyra ei tiend um at Absalom hadde drepe alle kongssønerne, so ikkje ein einaste var att av deim. 010 2SA 013 031 Då reiste kongen seg og reiv sund klædi sine og lagde seg på golvet. Og alle tenarane som stod der, reiv og sund klædi sine. 010 2SA 013 032 Men Jonadab, son åt Simea, bror åt David, tok til ords og sagde: «Herre, du må ikkje tru at dei hev drepe alle dei unge kongssønerne. Det er berre Amnon som er dåen. Eg hev lese ulukka på Absaloms munn alt frå den dagen då Amnon skjemde ut Tamar, syster hans. 010 2SA 013 033 Herre konge! no må du ikkje gjera deg so ilt av det, at du trur alle kongssønerne er daude. Nei, det er berre Amnon som er daud.» 010 2SA 013 034 Men Absalom flydde. Då vaktmannen såg ut, fekk han sjå mykje folk kom vegen ned fjellet attanfor. 010 2SA 013 035 Då sagde Jonadab til kongen: «Der kjem kongssønerne! Det er som eg sagde.» 010 2SA 013 036 Nett då han hadde tala ut, kom kongssønerne, og dei sette i og gret. Ogso kongen og alle tenarane storgret og stridgret. 010 2SA 013 037 Men Absalom flydde og for til Talmai Ammihudsson, kongen i Gesur. Og han syrgde yver son sin heile tidi. 010 2SA 013 038 Absalom flydde og for til Gesur, og heldt seg der i tri år. 010 2SA 013 039 Men kong David let vera å draga ut mot Absalom; han hadde lote trøysta seg i sorgi yver at Amnon var dåen. 010 2SA 014 001 Joab Serujason skyna at kongen endå var glad i Absalom. 010 2SA 014 002 Han sende då bod til Tekoa og henta ei sløg kona derifrå og baud henne: «Te deg som du hev sorg! Klæd deg i syrgjebunad! Smyr deg ikkje med olje! Te deg som ei kvinna som hev syrgt på ein avliden i lang tid! 010 2SA 014 003 Gakk so inn til kongen og tala til honom desse ordi!» - Joab lagde henne ordi i munnen. 010 2SA 014 004 Tekoa-kona tala til kongen, fall å gruve ned på jordi og bøygde seg, og ropa: «Hjelp, konge!» 010 2SA 014 005 Kongen spurde: «Kva er i vegen med deg?» Ho svara: «Å, eg er ei syrgjande enkja; mannen min er dåen. 010 2SA 014 006 Tenestkvinna di hadde tvo søner. Dei kom i trætta med kvarandre ute på marki; og det var ingen til å skilja deim; den eine gav då bror sin banehogg. 010 2SA 014 007 No ris heile ætti upp mot tenestkvinna di og krev: «Hit med brormordaren! Me vil drepa honom til hemn for han myrde bror sin! So fær me rudt ervingen or vegen med same!» Og soleis vil dei sløkkja den siste voni eg hev att i livet, og meinka mannen min både ettermæle og avkjøme her på jordi.» 010 2SA 014 008 Kongen sagde til kona: «Far heim! eg skal greida saki for deg.» 010 2SA 014 009 Men Tekoa-kona svara kongen: «Herre konge! På meg og på farsætti mi kvile all skuldi! Men kongen og kongsstolen lyt vera utan skuld!» 010 2SA 014 010 Då sagde kongen: «Segjer nokon eitkvart med deg, so kom hit med honom! han skal ikkje gjera deg mein ein gong til.» 010 2SA 014 011 Ho sagde: «Kom i hug Herren, din Gud, konge, so blodhemnaren ikkje skal auka ulukka og rydja son min or vegen.» Då sagde han: «So sant Herren liver, ikkje eit hår skal verta skadt på hovudet åt son din!» 010 2SA 014 012 Då tok kona til ords: «Lat tenestkvinna di endå få lov å segja eit ord med deg, herre konge!» Han svara: «Seg det!» 010 2SA 014 013 «Kvifor hev du tenkt so vondt mot Guds folk?» sagde kona; «når kongen talar so, då er det som um han hev dømt seg sjølv, med di kongen let ikkje sin burtstøytte son koma heim att. 010 2SA 014 014 Vist lyt me alle døy. Men likjest på vatnet som vert utrent på marki, og som ein ikkje kann samla upp att. Men Gud let ingen døy, utan han tenkjer ut alt som tenkjast kann til å berga den burtstøytte so han ikkje vert burtstøytt frå honom. 010 2SA 014 015 Eg er komi til å tala desse ordi med deg no, herre konge, av di skyldfolket mitt hev skræmt meg. Tenestkvinna di kom i hug: «Eg vil tala med kongen; kann henda kongen vil gjera det eg bed um. 010 2SA 014 016 Ja, kongen vil lyda på tenestkvinna si, og berga meg frå den som vil rydja or vegen både meg og son min or Guds eige folk.» 010 2SA 014 017 Og tenestkvinna di tenkte: «Eit ord frå deg, herre konge, vil gjera meg sutlaus! For du, herre konge, er som Guds engel, med di du høyrer alt både godt og vondt.» So vere Herren, din Gud, med deg!» 010 2SA 014 018 Då tok kongen åt ords og sagde til kona: «Svara meg ope og ærleg på det som eg no spør deg!» Ho svara: «Seg det, herre konge!» 010 2SA 014 019 Kongen spurde: «Hev ikkje Joab si finger med i dette spelet?» Kona svara: «So sant som du liver, herre konge, når du talar, herre konge, kann ingen koma undan anten til høgre eller vinstre. Jau, det er Joab, tenaren din, som hev lagt dette på meg, og lagt tenestkvinna di i munnen alt det eg hev sagt. 010 2SA 014 020 Joab, tenaren din, hev gjort det, av di han vilde få saki til å sjå onnorleis ut. Men du, herre, er vis som Guds engel, so du veit alt som hender på jordi.» 010 2SA 014 021 Kongen sagde då til Joab: «Godt og vel! eg skal so gjera. Far av og før heim den unge mannen, Absalom!» 010 2SA 014 022 Då fall Joab å gruve, bøygde seg til jordi og velsigna kongen. Joab sagde: «I dag skynar tenaren din at du, herre konge, eig godvilje for meg, sidan du, konge, gjer det eg bed um.» 010 2SA 014 023 Joab reis upp og drog til Gesur, og førde Absalom til Jerusalem. 010 2SA 014 024 Kongen gav det bodet: «Han lyt ganga heim til seg sjølv. For mine augo skal han ikkje koma.» So gjekk Absalom heim til seg sjølv, og kom ikkje kongen for augo. 010 2SA 014 025 I heile Israel beid ikkje maken til Absalom so væn, og ingen so namngjeten; det beid ikkje lyte på honom frå kvervel til iljar. 010 2SA 014 026 Når han klypte håret på hovudet sitt - det gjorde han på slutten av kvart år; for det var so tungt at han laut klyppa det - då vog dei håret hans, og fann at det vog tvo hundrad lodd etter kongens vegt. 010 2SA 014 027 Absalom hadde tri søner og ei dotter; ho heitte Tamar og var fager å sjå til. 010 2SA 014 028 Då Absalom hadde halde seg tvo år i Jerusalem og ikkje kome kongen for augo, 010 2SA 014 029 sende han bod etter Joab, var meint å senda honom til kongen. Men han vilde ikkje koma. Andre gongen sende han bod; han vilde ikkje koma. 010 2SA 014 030 Då sagde han med tenarane sine: «De veit at Joab hev ein åkerteig ved sida av min; og der hev han bygg. Far dit og kveik eld på!» So kveikte drengjerne åt Absalom eld på åkerteigen. 010 2SA 014 031 Joab for upp og gjekk heim til Absalom: «Kvi hev drengjerne dine kveikt eld på åkerteigen min?» spurde han. 010 2SA 014 032 «Eg sende då bod etter deg, » svara Absalom, «og bad deg koma hit, so eg kunde senda deg til kongen med desse ordi: «Kvifor fekk eg koma heim frå Gesur? det vøre betre for meg um eg hadde halde meg der framleides.» No vil eg fram for kongen. Er eg saka i nokor illgjerning, so fær han drepa meg.» 010 2SA 014 033 Då gjekk Joab til kongen og melde honom det. Kongen kalla då til seg Absalom; og han kom inn til kongen, kasta seg å gruve for honom og bøygde seg til jordi framfor kongen. Og kongen kysste Absalom. 010 2SA 015 001 Ei stund etterpå fekk Absalom seg vogn og hestar og femti mann som sprang fyre honom. 010 2SA 015 002 Tidleg um morgonen pla Absalom standa attmed vegen til porten. So tidt nokon var på veg til kongen med eikor saki han vilde hava dom i, ropa Absalom honom til seg og spurde: «Kva by er du frå?» Når han svara: «Frå den og den ætti i Israel er tenaren din, » 010 2SA 015 003 so svara Absalom: «Du veit saka di er både god og rett, men hjå kongen finn du inkje ope øyra.» 010 2SA 015 004 Og han lagde til: «Gjev dei gjera meg til domar i landet! Då skulde kvar ein koma til meg med saker og søksmål. Og eg skulde gjeva honom rett.» 010 2SA 015 005 Gjekk einkvan fram og vilde bøygja seg for honom, retta han ut handi og tok um honom og kysste honom. 010 2SA 015 006 Soleis gjorde Absalom med alle i Israel som kom med saker kongen skulde døma i. Og Absalom dåra hugen hjå Israels-sønerne. 010 2SA 015 007 Fire år var lidne, då Absalom ein dag bad kongen: «Lat meg draga til Hebron og halda ein lovnad eg hev gjort åt Herren! 010 2SA 015 008 Då tenaren din budde i Gesur i Syria, gjorde eg den lovnaden: «Let Herren meg verkeleg koma heim att til Jerusalem, so vil eg halda ei gudstenesta åt Herren.»» 010 2SA 015 009 Kongen svara: «Far i fred!» Han reis upp og drog til Hebron. 010 2SA 015 010 Absalom sende so njosnarar til alle ætterne i Israels med dei ordi: «Når de høyrer luren ljoda, då kann det fortelja at Absalom hev vorte konge i Hebron.» 010 2SA 015 011 Med Absalom fylgde tvo hundrad mann frå Jerusalem, som var innbodne og fylgde med i god tru; dei visste ingen ting. 010 2SA 015 012 Medan Absalom ofra slagtofferi, sende han bod og henta dessutan Ahitofel, rådsmannen åt David, frå Gilo, heimbyen hans. Samansverjingi auka i styrke. Folket heldt på og gjekk yver til Absalom i store mengder. 010 2SA 015 013 Ein bodberar kom til David og melde: «Israels-mennerne hev vendt hugen sin til Absalom.» 010 2SA 015 014 Då baud David alle tenarane sine, dei som var hjå honom i Jerusalem: «Av stad! Det finst ingi onnor råd for oss til å berga oss undan Absalom. Skunda dykk av stad, so han ikkje kjem brått på oss og fører ulukka yver oss og drep byfolket!» 010 2SA 015 015 Kongstenarane svara: «Tenarene dine er budde til alt det du vil, herre konge!» 010 2SA 015 016 Då drog kongen ut; og alle husfolki hans fylgde. Ti av fylgjekonorne let kongen att til å vakta huset. 010 2SA 015 017 Då kongen drog av stad, fylgde alt byfolket. Dei stogga ved Bet-Hammerhak. 010 2SA 015 018 Alle tenarane gjekk framum honom, like eins heile livvakti. Og alle Gats-folki, seks hundrad mann som hadde fylgt honom frå Gat, gjekk framum kongen. 010 2SA 015 019 Kongen sagde med Gats-mannen Ittai: «Kvifor gjeng du og med oss? Far attende, og ver hjå honom som no er konge! Du er då berre utlending, ja ein heimlaus utvandrar. 010 2SA 015 020 Du kom i går! Skulde eg i dag lata deg reika ikring med oss på ferdi vår, no eg ikkje sjølv veit leidi? Far attende, og tak brørne dine med deg! Gjev miskunn og truskap må timast dykk!» 010 2SA 015 021 Men Ittai svara kongen: «So sant Herren liver, og so sant du liver, herre konge: den staden du er, herre konge, der vil tenaren din ogso vera, anten det ber til liv eller daude!» 010 2SA 015 022 David sagde då til Ittai: «Ja ja, ver so med!» Gats-mannen Ittai drog då med, fylgd av alle sine menner og heile barneflokken som han hadde med seg. 010 2SA 015 023 Heile landet storgret då alt folket drog fram. Og då kongen gjekk yver Kidronsbekken, fylgde alt folket etter og tok vegen åt øydemarki. 010 2SA 015 024 Sjå Sadok og alle levitarne var og med honom. Dei bar Guds sambandskista med seg. Dei sette Guds kista ned - då kom Abjatar og upp - til dess alt folket hadde rokke fram frå byen. 010 2SA 015 025 Kongen sagde då til Sadok: «Før Guds kista attende til byen! Syner Herren meg miskunn, so let han meg koma heim att, so eg fær sjå att honom og bustaden hans. 010 2SA 015 026 Men segjer han: «Eg hev ikkje godvilje for deg, » då er eg budd: han gjere med meg som han tykkjer!» 010 2SA 015 027 Og kongen sagde med presten Sadok: «Du sjåar. Far heim att i fred! Og båe sønerne dykkar, Ahima’as, son din, og Jonatan Abjatarsson, må fylgja med dykk. 010 2SA 015 028 Sjå, eg vil drygja attmed ferjestaderne i øydemarki til dess eg fær bod frå dykk med meldingar.» 010 2SA 015 029 So førde Sadok og Abjatar Guds kista attende til Jerusalem og stana der. 010 2SA 015 030 David gjekk gråtande upp Oljefjellet med tilsveipt hovud og berrføtt. Og alt folket som fylgde, hadde og sveipt til hovudi sine og gjekk gråtande dit upp. 010 2SA 015 031 Då David fekk høyra at Ahitofel var millom deim som hadde samansvore seg med Absalom, bad David: «Herre, gjer Ahitofels råd til skammar!» 010 2SA 015 032 Då David var komen øvst på fjellet, der dei plar tilbeda Gud, då kom Husai av arkitætti mot honom med sundrivne klæde og mold på hovudet. 010 2SA 015 033 David sagde til honom: «Gjeng du med meg, vert du til bry for meg. 010 2SA 015 034 Men gjeng du attende til byen og segjer med Absalom: «Din tenar vil eg vera, konge! far din’s tenar var eg fyrr; no er eg din tenar!» - so kann du hjelpa meg å skjepla Ahitofels råd. 010 2SA 015 035 Du veit du hev prestarne Sadok og Abjatar ogso der. Alt du frettar frå kongshuset, må du melda åt prestarne Sadok og Abjatar. 010 2SA 015 036 Dei hev ogso båe sønerne sine heime: Sadok hev Ahima’as, og Abjatar hev Jonatan. Med deim kann du senda meg bod um alt du fretter.» 010 2SA 015 037 So gjekk då Husai, venen åt David, inn i byen, samstundes som Absalom drog inn i Jerusalem. 010 2SA 016 001 Då David var komen eit stykke på hi sida av fjellet, møtte han Siba, drengen åt Mefiboset, med eit par asen kløvja med tvo hundrad brød, hundrad rosinkakor, hundrad sumarfrukter og ei vinhit. 010 2SA 016 002 Kongen spurde Siba: «Kva er det du hev der?» Siba svara: «Asni skal vera til å rida på for kongens husfolk. Brødet og frukterne skal vera mat åt tenarane; og vinen til svaledrykk for dei trøytte mennerne dine i øydemarki.» 010 2SA 016 003 Kongen spurde: «Kvar er son åt husbonden din?» Siba svara: «Han er att i Jerusalem. Han tenkte at no vil Israels hus gjeva honom att kongedømet åt far hans.» 010 2SA 016 004 Då sagde kongen til Siba: «Alt det Mefiboset eig, skal vera ditt!» Siba svara: «Eg fell ned for deg. Lat meg eiga godviljen din, herre konge!» 010 2SA 016 005 Då kong David so kom til Bahurim, kom ut derifrå ein mann av Sauls-ætti, Sime’i Gerason heitte han. Han gjekk og banna 010 2SA 016 006 og kasta stein etter David og alle kongstenarane, endå heile heren og det djervaste stridsfolket gjekk på båe sidor av kongen. 010 2SA 016 007 Soleis banna Sime’i: «Burt, burt med deg, din blodhund! din niding! 010 2SA 016 008 Herren let no alt blodet frå Sauls hus koma att yver deg, du som vart konge i hans stad. Herren gjev no kongedømet til Absalom, son din. Sjå no hev du fenge ulukka etter fortenesta! ein blodhund er du!» 010 2SA 016 009 Abisai Serujason spurde kongen: «Kvifor skal den daude hunden der hava lov å banna deg, herre konge? Lat meg fara dit og hogga hovudet av honom!» 010 2SA 016 010 Men kongen svara: «Kva hev eg med dykk å gjera, Seruja-søner? Bannar han, og er det Herren som hev bode honom å banna David, kven vågar då spyrja: «Kvi gjer du so?»» 010 2SA 016 011 Og David sagde med Abisai og med alle folki sine: «De veit son min vil taka livet av meg - han som er runnen av mi rot. Kor mykje større grunn hev då denne benjaminiten! Lat honom berre banna, når Herren hev bode honom å banna. 010 2SA 016 012 Kann henda Herren ser til mi naud og gjev meg lukka til vederlag for den forbanningi som kjem yver meg i dag.» 010 2SA 016 013 David og mennerne hans gjekk so burtetter vegen, medan Sime’i fylgde honom jamsides uppi lidi, og banna i eino og kasta stein og molda honom ut med mold. 010 2SA 016 014 Kongen kom med alle folki sine til Ajefim og kvilde seg der. 010 2SA 016 015 Absalom var komen til Jerusalem med alle sine folk av Israels-mennerne. Han hadde ogso Ahitofel med seg. 010 2SA 016 016 Då arkiten Husai, venen åt David, kom til Absalom, ropa han imot honom: «Live kongen, live kongen!» 010 2SA 016 017 Absalom spurde Husai: «Er det soleis du syner godvilje mot venen din? Kvifor hev du ikkje fylgt venen din?» 010 2SA 016 018 Husai svara Absalom: «Nei, den som Herren og folket og alle Israels-mennerne hev valt, til honom vil eg høyra, hjå honom vil eg vera. 010 2SA 016 019 Dessutan: kven er det eg tenar? Er det ikkje son hans? Like eins som eg hev tent hjå far din, so vil eg no vera hjå deg.» 010 2SA 016 020 Absalom bad Ahitofel: «Kom med ei råd, kva skal me gjera no.» 010 2SA 016 021 Ahitofel svara: «Ligg med fylgjekonorne åt far din, som han let att til å vakta kongsgarden! Då fær heile Israel høyra gjete at du hev gjort far din hatig på deg. Og so fær dei nytt mod alle som hev fylgt deg.» 010 2SA 016 022 So slo dei upp tjeld åt Absalom uppå taket. Og Absalom låg med fylgjekonorne åt far sin, so heile Israel såg på. 010 2SA 016 023 I dei dagarne galdt ei råd som Ahitofel gav, like mykje som svar frå Gud. So mykje galdt alle Ahitofels råder både hjå David og hjå Absalom. 010 2SA 017 001 Ahitofel sagde med Absalom: «Lat meg velja ut tolv tusund mann, so vil eg leggja i veg og forfylgja David alt i natt! 010 2SA 017 002 So kjem eg brått yver honom og skræmer honom medan han er trøytt og veik. Då vil alle folki hans taka til rømings. So drep eg kongen medan han er åleine. 010 2SA 017 003 So skal eg føra alt folket attende til deg; for um det gjeng so med den mannen du søkjer, er det som alle kjem attende; heile folket vil halda fred.» 010 2SA 017 004 Absalom og alle dei øvste i Israel lika godt den rådi. 010 2SA 017 005 Like vel sagde Absalom: «Ropa ogso arkiten Husai inn! so fær me ogso høyra kva han råder til.» 010 2SA 017 006 Då Husai kom inn til Absalom, sagde Absalom til honom: «So og so hev Ahitofel sagt. Skal me fylgja hans råd? I anna fall, kva meiner du?» 010 2SA 017 007 Husai svara Absalom: «Den rådi Ahitofel hev gjeve denne gongen, er ikkje god. 010 2SA 017 008 Du kjenner far din og folki hans, » sagde Husai, «du veit dei er fullgode stridsfolk. Og hug-rame er dei no som ei binna dei hev teke ungarne frå ute i marki. Far din er krigsmann, veit du: han let ikkje folki leggja seg til kvile um natti. 010 2SA 017 009 No hev han visseleg løynt seg i einkvan helleren eller einkvar annan staden. Skulde då sume av våre folk falla i fyrstningi, so vil det koma ut at det hev vore stort mannefall millom folki som fylgde Absalom. 010 2SA 017 010 Då vil jamvel den djervaste heiltupp missa modet, um han så hadde mod som ei løva. For heile Israel veit at far din er ei kjempa, og at fylgjesveinarne hans er djerve karar. 010 2SA 017 011 Difor er det mi råd, at du stemner saman til deg heile Israel frå Dan til Be’erseba, so tallrikt som sanden attmed havet. Og sjølv lyt du draga med i striden. 010 2SA 017 012 Når me so finn honom einkvan staden, kvar helst det no er, so fell me yver honom som doggi fell på marki. Då skal det ikkje verta ein einaste att av honom og alle fylgjesveinarne hans. 010 2SA 017 013 Ja, um han so søkjer inn i ei borg, so vil heile Israel leggja reip ikring henne og draga henne ned i dalen, til dess det bid ikkje minste steinen att i henne.» 010 2SA 017 014 Då sagde Absalom og alle Israels-mennerne: «Rådi åt arkiten Husai er betre enn Ahitofels råd.» For Herren laga det so at den gode rådi hans Ahitofel vart um inkjes. For Herren vilde føra ulukke yver Absalom. 010 2SA 017 015 Husai melde til prestarne Sadok og Abjatar: «Den og den rådi gav Ahitofel åt Absalom og dei øvste i Israel. Men den og den rådi gav eg. 010 2SA 017 016 Skunda dykk og send bod til David med det ordet: «Natta ikkje yver attmed ferjestaderne i øydemarki i natt, men gakk yver Jordan! Elles kann kongen og alle folki hans verta tynte.»» 010 2SA 017 017 Jonatan og Ahima’as heldt seg attmed En-Rogel. Dit kom jamt ei tenestgjenta med melding til deim; og so bar dei meldingi til David. Dei våga ikkje visa seg i byen. 010 2SA 017 018 Men ein unggut gådde deim og melde det til Absalom. Då skunda dei seg burt båe, og kom heim til ein mann i Bahurim. Han hadde ein brunn på garden sin. I den steig dei ned. 010 2SA 017 019 So tok kona hans og breidde eit tæpe yver brunn-opet, og strådde gryn uppå, so ingen gådde noko. 010 2SA 017 020 Då tenarane åt Absalom kom inn i huset til kona og spurde etter Ahima’as og Jonatan, svara ho: «Dei gjekk yver den vesle bekken der.» Dei leita, men fann inkje, og snudde so heim att til Jerusalem. 010 2SA 017 021 Då dei hadde fare sin veg, steig dei hine upp or brunnen, og gjekk med meldingi til kong David. Dei sagde til David: «Skunda deg, far yver vatnet! den og den rådi hev Ahitofel gjeve um dykk.» 010 2SA 017 022 David braut upp med alle fylgjesveinarne sine; og dei gjekk yver Jordan. Um morgonen då dagen rann, vanta det ikkje ein einaste. Alle var komne yver Jordan. 010 2SA 017 023 Då Ahitofel såg at dei ikkje fylgde rådi hans, sala han asnet sitt, steig uppå og reid heim til sin by. Og då han hadde skila for seg, hengde han seg. Det var hans bane. Han vart gravlagd i gravi åt far sin. 010 2SA 017 024 David var komen til Mahanajim då Absalom med alle Israels-mennerne gjekk yver Jordan. 010 2SA 017 025 Absalom hadde sett Amasa til øvste herhovding i staden for Joab. Amasa var son åt ein jizre’elit ved namn Jitra, som hadde halde seg med Abigal, dotter til Nahas, syster til Seruja, mor åt Joab. 010 2SA 017 026 Israel og Absalom lægra seg i Gileadlandet. 010 2SA 017 027 Då David kom til Mahanajim, hadde Sobi Nahasson frå Rabba i Ammonitarlandet og Makir Ammielsson frå Lo-Debar, og Barzillai, ein Gileads-mann frå Rogelim, 010 2SA 017 028 ført dit sengjer, skåler og kruskjerald. Og kveite, bygg, mjøl, steikte aks, baunor, linsor, 010 2SA 017 029 honning, tjukkmjølk, sauer og mjølk-ost hadde dei med seg til mat åt David og folket hans. For dei tenkte: «Folki hev vorte svoltne, trøytte og tyrste i øydemarki.» 010 2SA 018 001 David mynstra folket sitt og sette førarar og underførar yver deim. 010 2SA 018 002 So sende David ut folket; den eine tridjeparten under Joab, den andre tridjeparten under Abisai Serujason, bror åt Joab, og den tridje under Ittai frå Gat. Og kongen sagde til folket: «Eg er fast meint på å draga ut sjølv med dykk.» 010 2SA 018 003 Men dei svara: «Du fær ikkje draga ut. Um me lyt røma, bryr ingen seg um oss. Um helvti av oss vert drepne, bryr ingen seg um oss. Men du er no jamgod med titusund av oss. Difor er det likare at du er budd på å koma oss til hjelp frå byen.» 010 2SA 018 004 Kongen sagde: «Det de meiner er best, det vil eg gjera.» So tok kongen post attmed porten. Og heile heren drog ut i hundrad og i tusund. 010 2SA 018 005 Kongen baud Joab, Abisai og Ittai: «Far no varsamt med den unge mannen, med Absalom!» Heile heren høyrde kva kongen baud herhovdingarne um Absalom. 010 2SA 018 006 So drog heren ut i opi marki mot Israel. Og det kom til slag i Efraimsskogen. 010 2SA 018 007 Der vart Israels-heren slegen av Davids herfolk. Og vart stort mannefall millom deim den dagen: tjuge tusund mann. 010 2SA 018 008 Slaget spreidde seg utyver heile den kanten av landet. Og skogen øydde fleire folk den dagen enn sverdet. 010 2SA 018 009 Det bar so til at Absalom råka på nokre av folki åt David. Han reid på eit muldyret. Og då muldyret kom inn under dei tette greinerne av ei stor eik, vart hovudet hans klemt fast millom greinerne. Og han vart hangande millom himmel og jord. For muldyret han reid på, sprang sin veg. 010 2SA 018 010 Ein mann som såg det, melde det til Joab: «Eg fekk sjå Absalom hangande i ei eik der burte.» 010 2SA 018 011 Joab spurde bodberaren: «Når du såg det, kvifor slo du honom ikkje til marki med same? So skulde eg gjerne ha gjeve deg ti sylvdalar og eit belte for det.» 010 2SA 018 012 Mannen svara: «Um eg so skulde fenge ti tusund sylvdalar upp i neven, so ikkje eg leggja hand på kongssonen. Me høyrde då med eigne øyro kor kongen baud deg og Abisai og Ittai: «Tak vare på den unge mannen, på Absalom, for meg.» 010 2SA 018 013 Og hadde eg gjort svik mot hans liv - for ingen ting vert løynd for kongen - so vilde du halde deg utanfor.» 010 2SA 018 014 «Eg vil ikkje hefta tidi lenger meg deg, » sagde Joab, treiv tri spjot i handi, og deim rende han i bringa på Absalom, som endå hekk livande millom greinerne på eiki. 010 2SA 018 015 So kom ti sveinar til, Joabs våpnsveinar, og gav Absalom banehogg. 010 2SA 018 016 Joab bles i luren. Og herfolket heldt upp med å forfylgja Israel, då Joab baud deim stogga. 010 2SA 018 017 Dei tok og kasta Absalom i ei stor grop i skogen, og hauga i hop ei veldug steinrøys yver honom. Heile Israel tok til rømings kvar til seg. 010 2SA 018 018 Absalom sjølv hadde i livande live teke og reist upp til minne for seg den merkesteinen som stend i Kongsdalen; med di han sagde: «Eg hev ingen son til å halda uppe namnet mitt!» Han kalla merkesteinen etter sitt namn; og han heiter «Absaloms minne» endå den dag i dag. 010 2SA 018 019 Ahima’as Sadoksson sagde: «Lat meg skunda meg og melda kongen fagnadtiendi, at Herren hev hjelpt honom til retten sin mot uvenerne sine!» 010 2SA 018 020 «Nei, » sagde Joab, «det vert inkje fagnadbod det du hev å bera i dag. Ein annan dag kann du koma med fagnadtiend. Men i dag vert det ingen fagnadtiend; for det er son åt kongen som er avliden.» 010 2SA 018 021 So baud Joab ein ætiop: «Gakk og meld kongen det du hev set!» Ætiopen fall ned for Joab og sprang av stad. 010 2SA 018 022 Ahima’as Sadoksson bad Joab andre gongen: «Kome kva kome vil: lat meg springa eg og, etter ætiopen!» Joab svara: «Kvifor vil du det, guten min? Dette er då ikkje nokor fagnadtiend, som du kann venta løn for!» 010 2SA 018 023 Han sagde: «Koma kva kome vil: eg spring!» «So spring då!» sagde Joab. Og Ahima’as sprang, og tok vegen yver Jordan-kverven og kom fyre ætiopen. 010 2SA 018 024 David sat inni dubbelporten. Og ein vaktmann steig upp på porttaket innmed muren. Då han skoda ut, fekk han sjå ein koma springande åleine. 010 2SA 018 025 Vaktmannen ropa og melde det åt kongen. Då sagde kongen. «Er han åleine, so hev han eit fagnadbod å bera fram. Men medan han kom næmare, 010 2SA 018 026 fekk vaktmannen sjå ein annan kom springande. Då ropa vaktmannen ned til portvakti: «No ser eg ein til kjem springande åleine.» Kongen sagde: «Han kjem og med fagnadbod.» 010 2SA 018 027 Vaktmannen sagde: Etter måten å springa på, tykkjer eg den fyrste må vera Ahima’as Sadoksson.» Kongen sagde: «Han er ein god mann! han kjem visseleg med fagnadtidend.» 010 2SA 018 028 Ahima’as ropa til kongen: «Heil og sæl!» So fall han å gruve til jordi framfor kongen og sagde: «Lova vere Herren, din Gud! Han hev gjeve deg dei mennerne som lyfte handi mot deg, herre konge!» 010 2SA 018 029 Kongen spurde: «Stend det vel til med den unge mannen, med Absalom?» Ahima’as svara: «Eg såg ei stor mannemuge då Joab sende den andre kongstenaren og meg. Men eg veit ikkje kva det galdt.» 010 2SA 018 030 Kongen sagde: «Gakk til sides, og statt der!» Han so gjorde. 010 2SA 018 031 Nett då kom ætiopen. Han sagde: «Tak imot fagnadbodet, herre konge, at i dag hev Herren gjeve deg rett mot alle deim som reiste seg mot deg.» 010 2SA 018 032 Kongen spurde ætiopen: «Stend det vel til med den unge mannen, med Absalom?» Ætiopen svara: «Gjev det må ganga soleis med uvenerne dine, herre konge, og med alle som reiser seg mot deg og vil gjera deg mein, som det gjekk med den unge mannen!» 010 2SA 018 033 Då vart kongen reint ille ved, gjekk upp i taksalen yver porten, og gret. Og alt medan han gjekk, jamra han: «Absalom, son min, Absalom, son min, son min! Gjev eg hadde døytt i staden din! Absalom, son min, son min!» 010 2SA 019 001 Joab spurde at kongen gret og syrgde yver Absalom. 010 2SA 019 002 Sigeren vart soleis umskift til ei stor folkesorg den dagen. For herfolket høyrde gjete den dagen at kongen bar sorg for son sin. 010 2SA 019 003 Folket stal seg inn i byen den dagen, soleis som folk plar gjera når dei skjemmest av di dei hev rømt frå slaget. 010 2SA 019 004 Kongen hadde sveipt eit plagg kring andlitet sitt, og jamra med høgt mål: «Absalom, son min! Absalom, son min, son min!» 010 2SA 019 005 Då gjekk Joab inn i huset til kongen og sagde: «Du hev i dag fenge alle tenarane dine til å raudna av skam, endå dei i dag hev berga ditt liv og berga livet åt sønerne og døtterne dine, åt konorne og fylgjekonorne dine. 010 2SA 019 006 Du elskar då deim som hatar deg, og hatar deim som elskar deg. Du hev kunngjort i dag at hovdingarne og tenarane dine er inkjevetta for deg. Eg skynar det no, at det vilde du ha lika godt: um Absalom hadde vore i live, og alle me andre no vore drepne. 010 2SA 019 007 Ris upp! gakk ut, og tala venleg med tenarane dine! Det sver eg ved Herren: Gjer du ikkje det, so vil ikkje ein einaste mann natta yver hjå deg i natt. Og det vil verta større ulukka for deg enn alle andre ulukkor som hev kome yver frå din ungdom til no.» 010 2SA 019 008 Då reis kongen upp og sette seg i porten. Det vart kunngjort for alt herfolket: «Sjå kongen sit no i porten.» Då kom dei alle fram for kongen. Israel hadde rømt kvar til seg. 010 2SA 019 009 Og alt folket i alle Israels ætter tok til å tretta med kvarandre og segja: «Kongen var det som fria oss frå fiendarne våre og berga oss frå filistarane. No hev han lote røma landet for Absalom. 010 2SA 019 010 Absalom, som me salva til konge yver oss, han er drepen i krigen. Kvifor drygjer de då med å få kongen attende?» 010 2SA 019 011 Alt dette vart bore fram for kongen der han heldt seg. David sende bod til prestarne Sadok og Abjatar og bad deim bera fram dette bodet: «Tala so til dei øvste i Juda: «Kvifor vil det vera dei siste til å henta kongen heim att til kongsgarden?» 010 2SA 019 012 De er brørne mine! me er då same folket! kvifor vil de då vera dei siste til å henta kongen attende?» 010 2SA 019 013 Til Amasa bad han deim segja: «Er ikkje me same folket? Gud late meg bøta no og sidan, um ikkje du skal verta herhovdingen min for alle tider i staden hans Joab.» 010 2SA 019 014 Han vann soleis Juda-mennerne alle som ein, so dei sende dette bodet til kongen: «Kom heim att, du og alle tenarane dine!» 010 2SA 019 015 Då snudde kongen på heimvegen og kom til Jordan. Juda-folket møtte kongen i Gilgal og førde honom yver Jordan. 010 2SA 019 016 Og benjaminiten Sime’i Gerason frå Bahurim skunda seg og drog ned med Juda-folket og møtte kong David. 010 2SA 019 017 Med honom fylgde tusund mann frå Benjamin. Like eins kom Siba, sveinen åt Sauls-ætti, med femtan søner og tjuge tenarar. Dei kom fram til Jordan fyre kongen. 010 2SA 019 018 Dei ferja yver og førde kongslyden yver, og heldt på å ferja so som kongen ynskte. Sime’i Gerason fall å gruve for kongen då han skulde fara yver Jordan. 010 2SA 019 019 «Herre!» sagde han, «du må ikkje rekna på illgjerningi mi, og ikkje koma i hug kor ille tenaren din gjorde den dagen du, herre konge, drog ut frå Jerusalem! Bry deg ikkje um det, konge! 010 2SA 019 020 Tenaren din skyner eg forsynda meg mot deg den gongen. Difor er eg i dag den fyrste av heile Josefs hus som er komen til å møta deg, herre konge!» 010 2SA 019 021 Abisai Serujason tok til ords og sagde: «Skulde ikkje Sime’i lata livet for dette, at han banna den som Herren hev salva?» 010 2SA 019 022 Men David svara: «Kva hev eg med dykk, Seruja-søner, med di de er motmennerne mine i dag? Ingen mann i Israel skal lata livet i dag. Eg veit: i dag hev eg vorte konge yver Israel.» 010 2SA 019 023 So sagde kongen til Sime’i: «Du skal ikkje døy!» Og kongen gjorde eid på det. 010 2SA 019 024 Mefiboset, soneson åt Saul, hadde og fare ned og møtt kongen. Han hadde ikkje vølt føterne sine, ikkje greidt skjegget sitt, og heller ikkje vaska klædi sine frå den dagen kongen drog burt, heilt til den dagen han kom att med heilo. 010 2SA 019 025 Då no kom til Jerusalem og møtte kongen, spurde kongen honom: «Kvifor fylgde du ikkje med meg, Mefiboset?» 010 2SA 019 026 Han svara: «Herre konge, tenaren min sveik meg. Eg sagde: «Eg vil sala asnet mitt, stiga uppå og rida med kongen; du veit eg er lam.» 010 2SA 019 027 Men han hev i staden loge på meg for deg, herre konge. Like vel: du, herre konge, er som Guds engel; gjer det du tykkjer best! 010 2SA 019 028 Heile farshuset mitt fortente ikkje anna enn daudedom av deg, herre konge! endå sette du meg millom deim som fekk eta ved ditt bord. Kva hev eg då rett å krevja meir? Og kva kann eg meir beda kongen um?» 010 2SA 019 029 Kongen svara: «Du tarv ikkje tala meir um det! Eg segjer: Du og Siba skal hava kvar sin lut av jordeigedomen.» 010 2SA 019 030 Mefiboset svara kongen: «Han må gjerne eiga alt i hop, sidan du, herre konge, no hev kome att til kongsgarden med heilo.» 010 2SA 019 031 Barzillai frå Gilead hadde og fare ned frå Rogelim, og drog so med kongen til Jordan og fylgde honom yver Jordan. 010 2SA 019 032 Barzillai var då ovleg gamall, åtteti år. Han hadde sytt for kongen medan han heldt til i Mahanajim; for han var ein rik mann. 010 2SA 019 033 Kongen baud no Barzillai: «Du skal fylgja meg; so vil eg syta for deg hjå meg i Jerusalem.» 010 2SA 019 034 Men Barzillai svara: «Kor lang tid hev eg att å liva, so eg skulde fylgja kongen upp til Jerusalem? 010 2SA 019 035 Eg er no åtteti år, eg. Kann eg då skilja millom godt og låkt? Eller kann eg smaka kva eg et eller drikk? Eller kann eg njota å lyda på songarar og songmøyar? Kvifor skulde eg då meir vera til bry for deg, herre konge? 010 2SA 019 036 Berre eit stykke på veg vilde tenaren din fara med kongen yver Jordan. Kvifor skulde kongen gjeva meg vederlag soleis? 010 2SA 019 037 Lat tenaren din fara heim att og døy i heimbyen min, der som far og mor ligg gravlagde! Men her er Kimham, tenaren din! Lat honom fylgja med deg, herre konge, og gjer for honom det du tykkjer!» 010 2SA 019 038 Kongen svara: «So skal Kimham fylgja med meg. Og eg vil gjera mot honom det du ynskjer. Og alt du bed meg um, skal eg gjera.» 010 2SA 019 039 So gjekk alt folket yver Jordan; og kongen sjølv gjekk yver. Kongen kysste Barzillai og tok farvel med honom. Og so vende han heim att. 010 2SA 019 040 Kongen drog til Gilgal. Kimham fylgde med, og alle Juda-mennerne. Saman med helvti av Israels-mennerne førde dei kongen dit yver. 010 2SA 019 041 Då kom alle Israels-mennerne til kongen og sagde: «Kvifor hev brørne våre, Juda-mennerne, stole seg til å få tak i deg og føra kongen og lyden hans og alle Davids-tenarane yver Jordan?» 010 2SA 019 042 Juda-mennerne svara Israels-mennerne: «Kongen stend då næmare oss. Kvifor er de harme for det? Hev me livt på kongen, eller fenge nokor gåva?» 010 2SA 019 043 Israels-mennerne svara Juda-mennerne: «Ti gonger større lut enn de hev me i honom som er konge, soleis ogso i David. Kvifor hev de vanvyrdt oss? Var det ikkje me som fyrst tala um å henta kongen vår heim?» Det svaret Juda-mennerne gav, var endå argare enn det Israels-mennerne hadde gjeve. 010 2SA 020 001 No var det der ei uvyrda ved namn Seba Bikrison, ein benjaminit. Han bles i luren og ropa: «Me hev ingen lut i David og ingen arvlut i Isaisonen. Heim att kvar til seg, Israels menner!» 010 2SA 020 002 Alle Israels-mennerne gjekk då frå David og fylgde Seba Bikrison. Men Juda-mennerne heldt fast ved kongen sin, og fylgde honom frå Jordan heilt til Jerusalem. 010 2SA 020 003 So kom då David til kongsgarden sin i Jerusalem. Kongen tok då dei ti fylgjekonorne som han hadde late etter seg til å vakta kongsgarden og sette deim under vakt i eit hus for seg sjølve. Han gav deim upphelde; men han heldt seg ikkje med deim. Der budde dei no innestengde til sin døyande dag og livde som enkjor alle sine dagar. 010 2SA 020 004 Kongen baud Amasa: «Bjod ut Juda-herfolket åt meg og møt fram med deim innan tri dagar!» 010 2SA 020 005 Amasa gjekk og baud ut Juda. Men han drygde utyver den fresten han hadde fenge. 010 2SA 020 006 Då sagde David til Abisai: «No kjem Seba Bikrison til å gjera oss meir ilt enn Absalom. Tak du tenarane åt herren din! Set etter honom fyrr han fær hertaka nokor borg og gjera oss for mykje sut!» 010 2SA 020 007 Joabs-mennerne drog då av stad etter honom med livvakti og alt stridsfolket. Dei drog ut frå Jerusalem og sette etter Seba Bikrison. 010 2SA 020 008 Då dei hadde nått til den store steinen ved Gibeon, møtte dei Amasa med sine hermenner. Joab var klædd i våpnkjole som han var van, med belte um livet og sverd i slira. Då han gjekk fram, datt sverdet ut. 010 2SA 020 009 Joab spurde Amasa: «Kor stend det til med deg, bror?» og tok med høgre handi Amasa i skjegget og vilde kyssa honom. 010 2SA 020 010 Amasa vara seg ikkje for sverdet som Joab hadde i hi handi. Dermed gav han honom ein støyt i livet, so innvolarne rann ut på marki. Og han døydde på flekken, berre av det. Joab og Abisai, bror hans, heldt fram og forfylgde Seba Bikrison. 010 2SA 020 011 Ein av tenarane åt Joab stod der attmed og ropa: «Alle som likar Joab og held med David, fylgje etter Joab!» 010 2SA 020 012 Men då mannen såg at alle stogga attmed Amasa, der som han låg midt i vegen kring-velt i sitt eige blod, skuva han liket undan og kasta ei kappa yver; for han såg kor alle stogga når dei kom dit. 010 2SA 020 013 Og då liket var teke or vegen, drog alle framum og fylgde Joab og elte Seba Bikrison. 010 2SA 020 014 Han hadde i millomtidi fare igjenom alle ætterne i Israel til Abel og Bet-Ma’aka, og kasta seg inn i byen. Og folki hans stemnde i hop og fylgde honom dit inn. 010 2SA 020 015 Dei hine kom og kringsette honom der i Abel Bet-Ma’aka og kasta upp ein voll mot byen innimot ytremuren. Alt folket åt Joab stræva med å få muren til å falla, og riva honom ned. 010 2SA 020 016 Då ropa ei klok kona frå byen: «Høyr her! Seg Joab han kjem hit, so eg fær tala med honom!» 010 2SA 020 017 Då han kom fram til kona, spurde ho: «Er du Joab?» Han svara ja. Ho sagde: «Høyr det tenestkvinna di segjer!» Han svara: «Ja vel.» 010 2SA 020 018 Då sagde ho: «Fyrr i tidi pla dei segja: «I Abel skal ein spyrja etter råd; » so kunde ein gjera det ein etla seg til. 010 2SA 020 019 Eg er den fredsamaste og trugnaste i heile Israel. Du freistar øyda ein by som er ei mor i Israel! Kvifor vil du øydeleggja Herrens eige folk?» 010 2SA 020 020 Joab svara: «Aldri i verdi vil eg øydeleggja og tyna. 010 2SA 020 021 Det hev seg ikkje so. Men ein mann frå Efraims fjellbygd - Seba Bikrison heiter han - hev reist seg mot kong David. Gjev honom yver til oss, so dreg eg burt frå byen.» Kona svara Joab: «Hovudet hans skal verta utkasta til deg yver muren.» 010 2SA 020 022 Kona kom då til byfolket med si kloke råd. Dei hogg hovudet av Seba Bikrison og kasta det ut til Joab. Då bles han i luren, at herfolket skulde draga burt. Og dei for kvar til seg. Joab snudde heim att til kongen i Jerusalem. 010 2SA 020 023 Joab var no øvste herhovding yver heile krigsheren i Israel. Og Benaja Jojadason var hovding yver livvakti. 010 2SA 020 024 Adoram hadde uppsyn med pliktarbeidet for kongen. Josafat Ahiludsson var kanslar. 010 2SA 020 025 Seja var riksskrivar. Sadok og Abjatar var prestar. 010 2SA 020 026 Dessutan var Ira av Ja’irs-ætti prest hjå David. 010 2SA 021 001 I Davids tid kom tri store uår etter kvarandre. Då gjorde David spursmål til Herren um det. Herren svara: «På Saul og hans hus kvilar blodskuld, av di han drap gibeonitarne.» 010 2SA 021 002 Kongen kalla då til seg Gibeon-mennerne og tala med deim. Gibeonitarne var ikkje israelitar, men var ei atterleiva av amoritarne. Endå Israels-borni hadde gjort eiden sin til deim, hadde Saul vore so ihuga for Israels-borni og for Juda, at han freista tyna deim. 010 2SA 021 003 David spurde no gibeonitarne: «Kva kann eg gjera for dykk? Korleis kann eg sona brotet, so de vil velsigna Herrens arvlut?» 010 2SA 021 004 Gibeonitarne svara: «Ikkje sylv og gull krev me av Saul og hans hus. Og ikkje hev me lov å drepa nokon mann i Israel.» Han spurde: «Kva ynskjer det då eg skal gjera for dykk?» 010 2SA 021 005 Dei svara kongen: «Den mannen som vilde tyna oss og tenktest rydja oss ut, so me ikkje lenger skulde få halda oss nokon stad innanfor Israels landskil, 010 2SA 021 006 av hans etterkomarar må det gjeva oss sju mann, og me vil leggja deim på stegl for Herrens augo i Sauls Gibea, han som Herren valde ut.» Kongen sagde: «De skal eg gjera.» 010 2SA 021 007 Kongen sparde Mefiboset Jonatansson, soneson åt Saul, for skuld den eiden ved Herren som David og Jonatan Saulsson hadde svore einannan. 010 2SA 021 008 Derimot tok kongen dei tvo sønerne Armoni og Mefiboset som Saul hadde fenge med Rispa Ajadotter, og dei fem sønerne som Adriel Barzillaison frå Mehola hadde fenge med Mikal Saulsdotter. 010 2SA 021 009 Deim gav han yver til gibeonitarne. Og dei lagde deim på stegl på fjellet for Herrens augo. Dei fekk sin bane alle sju på ein gong. Det var dei fyrste skurddagarne, då byggskurden tok til, at dei let livet. 010 2SA 021 010 Rispa Ajadotter tok syrgjebunaden sin og breidde ut uppå fjellet frå skurdonni tok til, og til dess det strøymde regn yver deim frå himmelen. Ho let ikkje fuglarne under himmelen slå ned på deim um dagen, heller ikkje villdyri frå marki um natti. 010 2SA 021 011 Då David spurde det Rispa Ajadotter, fylgjekona åt Saul, hadde gjort, 010 2SA 021 012 drog David av stad og let henta beini etter Saul og Jonatan, son hans, hjå borgarne i Jabes i Gilead. Dei hadde i løynd teke liki frå torget i Bet-San, der som filistarane hadde hengt deim upp då dei hadde slege Saul på Gilboa. 010 2SA 021 013 Då han fekk ført beini etter Saul og Jonatan, son hans, upp derifrå, sanka dei i hop beini etter deim som var lagde på stegl, 010 2SA 021 014 og gravlagde deim saman med beini etter Saul og Jonatan, son hans, i Benjaminslandet, i Sela, i gravi åt Kis, far hans. Dei gjorde alt det kongen baud. Og etterpå det vende Gud sin nåde til landet. 010 2SA 021 015 Det vart krig millom filistarane og Israel att. David drog ned med tenarane sine; og dei slost med filistarane. Men David trøytna. 010 2SA 021 016 Jisbo-Benob, ein ætting av Rafa - han hadde eit spjot som vog tri hundrad lodd kopar, og han hadde spent um seg eit nytt sverd - han tenktest drepa David. 010 2SA 021 017 Men Abisai Serujason hjelpte kongen og gav filistaren banehogg. Då svor Davids menner ein eid til honom, og sagde: «Du må aldri meir draga ut med oss i strid. Elles kann Israels lampa slokna.» 010 2SA 021 018 So hende det sidan at det stod ein bardage med filistarane ved Gob. Då slo husatiten Sibbekai Saf av Rafa-ætti. 010 2SA 021 019 Då det endå ein gong stod eit slag mot filistarane ved Gob, gav Elhanan, son åt Ja’are-Orgim frå Betlehem, Goliat frå Gat banehogg, han som hadde eit spjotskaft so stort som ein vevbom. 010 2SA 021 020 Då det vart eit slag att ved Gat, var der ein storvaksen mann som hadde seks fingrar på kvar hand og seks tær på kvar fot, fire og tjuge til saman. Han var ogso utstokken frå Rafa-ætti. 010 2SA 021 021 Han svivyrde Israels-mennerne. Jonatan, son åt Simea, bror åt David, gav honom difor banehugg. 010 2SA 021 022 Desse fire var ætta frå Rafa i Gat. Og dei fall for David og mennerne hans. 010 2SA 022 001 David kvad dette kvædet åt Herren då Herren hadde frelst honom frå alle uvenerne sine, og frå Saul: 010 2SA 022 002 «Herren er mitt berg og mi festning og min frelsar. 010 2SA 022 003 Gud er mitt berg som eg flyr til! Min skjold og mitt frelseshorn Mi høge borg! mi livd! Frelsaren min som friar meg ifrå vald! 010 2SA 022 004 Eg kallar på Herren, den høglova: Frå fiendarne mine frelsar han meg. 010 2SA 022 005 Daudens brot og brand kringsette meg. Straumar av vondskap skræmde meg. 010 2SA 022 006 Helheims reip var snørde ikring meg. Daudsens snaror fanga meg. 010 2SA 022 007 Men Herren kalla eg på i mi trengsla, eg ropa til min Gud. Han høyrde frå templet sitt røysti mi, mitt rop rakk fram til øyro hans. 010 2SA 022 008 Jordi skok seg og skalv, himmelens grunnvollar dirra, Dei skok seg, for harmen hans loga upp: 010 2SA 022 009 Røyk steig upp frå nasen hans, eld frå munnen hans åt ikring seg, gloande kol loga frå honom. 010 2SA 022 010 Han lægde himmelen og steig ned, med kolmyrker under føterne sine. 010 2SA 022 011 Han for fram på kerub og flaug og sveiv på vengjerne åt vinden. 010 2SA 022 012 Myrkret gjorde han til åklæde kring seg, tjeldet hans var myrke vatn, tjukke skyer. 010 2SA 022 013 Frå glansen fyre andlitet hans brann gloande kol. 010 2SA 022 014 Herren tora i himmelen, den Høgste let høyra si røyst: 010 2SA 022 015 Pilerne sine skaut han og spreidde deim, eldingar sende han og fortulla deim. 010 2SA 022 016 Djupålarne i havet kom upp i dagen, grunnvollarne i jordi vart berrsynte ved Herrens trugsmål, ved andepusten frå hans nase. 010 2SA 022 017 Han rette ut handi frå høgdi og greip meg, han drog meg upp or store vatn. 010 2SA 022 018 Han frelste meg frå min megtige fiende, frå uvenern’ mine, dei var meg for sterke. 010 2SA 022 019 Dei for imot meg på motgangsdagen; men Herren vart studnaden min. 010 2SA 022 020 Han førde meg ut i vidt rom. Han frelste meg, for han hadde hugnad i meg. 010 2SA 022 021 Herren gjorde med meg etter rettferdi mi, han lønte meg etter reinleiken i henderne mine. 010 2SA 022 022 For eg tok vare på Herrens vegar, fall ikkje i vondskap frå min Gud. 010 2SA 022 023 Nei, alle hans rettar hadde eg for auga, bodordi hans veik eg ikkje ifrå. 010 2SA 022 024 So var eg ulastande for honom og tok meg i vare for mi synd. 010 2SA 022 025 Og Herren lønte meg etter mi rettferd, etter reinleiken min for hans augo. 010 2SA 022 026 Mot den godlyndte syner du deg godlyndt, mot ulastande kjempa ulastande. 010 2SA 022 027 Mot den reine syner du deg rein, mot den rangsnudde syner du deg rang. 010 2SA 022 028 For du frelsar arme folk, men augo dine er mot dei ovmodige til å tvinga deim ned. 010 2SA 022 029 For du er mi lampa, Herre, og Herren gjer myrkret mitt bjart. 010 2SA 022 030 Ved deg eg renner mot herflokkar, ved min Gud stormar eg murar. 010 2SA 022 031 Gud, ulastande er hans veg; Herrens ord er skirt, han er ein skjold for alle deim som flyr til honom. 010 2SA 022 032 For kven er Gud forutan Herren? Kven er eit berg utan vår Gud? 010 2SA 022 033 Gud, han som gyrder meg med kraft, og leider den ulastande på hans veg, 010 2SA 022 034 som gjev meg føter liksom hindarne, og set meg upp på høgderne mine, 010 2SA 022 035 som lærer henderne mine upp til strid, so armarne spenner koparbogen. 010 2SA 022 036 Du gav meg frelsa di til skjold, og småminkingi di ho gjorde meg stor. 010 2SA 022 037 Du gjorde rom for stigi mine, og oklo mine vagga ikkje. 010 2SA 022 038 Eg forfylgde fiendarne mine og tynte deim. Eg vende ikkje um fyrr eg fekk gjort ende på deim. 010 2SA 022 039 Eg gjorde ende på deim og slo deim i knas, so dei vann ikkje reisa seg. Dei fall under føterne mine. 010 2SA 022 040 Du gyrde meg med kraft til striden. Du bøygde motmennern’ mine under meg. 010 2SA 022 041 Fiendarne mine let du snu ryggen til meg, deim som hatar meg, rudde eg ut. 010 2SA 022 042 Dei såg seg um - men ingen frelste - til Herren, men han svara deim ikkje. 010 2SA 022 043 Eg smuldra deim som dust på jordi; som søyla på gator krasa eg deim; eg trakka deim ned. 010 2SA 022 044 Du frelste meg ut or mitt folks ufred, til hovud for heidningar vara du meg; folk som eg ikkje kjende, tente meg. 010 2SA 022 045 Ukjende folk smeikte for meg, ved gjetordet um meg lydde dei meg. 010 2SA 022 046 Ja, framandfolk visna av, gjekk skjelvande ut or borgerne sine. 010 2SA 022 047 Herren liver! lova vere han, mitt berg! Ja, upphøgd vere Gud, mitt frelse-berg, 010 2SA 022 048 Gud som gjev meg hemn, legg folkeslag under meg 010 2SA 022 049 og fører meg ut frå fiendarne mine! Ja - du som lyfter meg høgt yver motmennern’ mine og bergar meg undan frå valdsmanns hand! 010 2SA 022 050 Difor, Herre, vil eg prisa deg millom heidningarn’, og lovsyngja ditt namn. 010 2SA 022 051 For han gjer kongen sin sigersæl, gjer miskunn mot honom han salva, mot David og ætti hans til æveleg tid.» 010 2SA 023 001 Dette er Davids siste ord: «So lyder ordi frå David, Isaisonen, so lyder ordi frå mannen som vart upphøgd, han som Jakobs Gud hev salva, Israels ljuvlege songmeister: 010 2SA 023 002 Herrens Ande hev tala i meg, ordi hans er på tunga mi. 010 2SA 023 003 Israels Gud hev tala so, Israels berg hev sagt til meg: Den som råder og gjer rett millom menn, den som rikjer i otte for Gud; 010 2SA 023 004 han likjest på dagsprett når soli renn, ein morgon forutan skyer, når graset grønkast i sol etter regn. 010 2SA 023 005 Er det’kje so med mitt hus hjå Gud? Han gjorde ævelegt samband med meg, feste og trygde meg heilt og fullt. Ja, alt som vert meg til frelsa og gleda, det let han visseleg veksa åt meg. 010 2SA 023 006 Men uvyrdor likjest alle på utkasta tornar, ein vil ikkje taka i deim med hender. 010 2SA 023 007 Lyt ein røra deim væpnar ein seg med jarn og med spjotskaft; so set ein eld på deim og brenner deim på flekken.» 010 2SA 023 008 Dette er namni på dei djervaste stridsmennerne åt David: Joseb-Bassebet, tahkmoniten, den fremste av kjemporne, han som svinga spjotet yver åtte hundrad falne på ein gong. 010 2SA 023 009 Næst honom kom Eleazar, son åt Dodi, son åt ein ahohit. Han var ein av dei tri stridsmennerne som var med David, då filistarane samla seg til strid og svivyrde deim då Israels-mennerne drog seg attende. 010 2SA 023 010 Men han heldt stand og hogg laust på filistarane, til dess handi hans trøytna, so ho trena i hop kring sverdet. Og Herren gav ein stor siger den dagen. Etterpå hadde folket berre å snu um og fylgja med honom og plundra. 010 2SA 023 011 Næst honom kom Samma, son åt Age, ein hararit. Ein gong stemnde filistarane i hop og vart til ein heil flokk. Der var ein åkerteig full av linsor. Folket rømde for filistarane. 010 2SA 023 012 Då tok han post midt på åkerteigen og verna honom, og slo filistarane. Herren gav ein stor siger. 010 2SA 023 013 Ein gong drog tri av dei tretti fremste kararne ned, og kom i skurdonni til David i Adullams-helleren, medan ein filistarflokk låg i læger i Refa’imsdalen. 010 2SA 023 014 David var då i fjellborgi, samstundes med at ein filistarpost låg i Betlehem. 010 2SA 023 015 David fekk slik hug og sagde: «Gjev einkvan vilde gjeva meg vatn å drikka frå brunnen ved byporten i Betlehem!» 010 2SA 023 016 Då braut dei tri stridsmennerne seg gjenom filistarlægret, auste vatn or brunnen ved byporten i Betlehem og bar det til David. Men han vilde ikkje drikka det, men helte det ut for Herren. 010 2SA 023 017 For han sagde: «Aldri i verdi, Herre, vil eg gjera dette! Skulde eg drikka blodet av dei mennerne som gjekk av stad og våga livet sitt?» Og han vilde ikkje drikka det. - Sovore hadde dei tri stridsmennerne gjort. 010 2SA 023 018 Abisai, bror åt Joab Serujason, var den fremste av tri andre. Ein gong svinga han spjotet sitt yver tri hundrad falne. Han hadde eit stort namn millom dei tri; 010 2SA 023 019 han var visseleg meir vyrd enn nokon annan i dette trimannslaget; og han var hovding yver dei hine. Men upp til dei tri fyrste nådde han ikkje. 010 2SA 023 020 Benaja Jojadason var son til ein djerv og dådrik mann frå Kabse’el. Han slo dei tvo Ariel i Moab. Det var han som steig ned ein snøversdag og drap løva i brunnen. 010 2SA 023 021 Han drap og den egyptaren som var so sjåleg. Endå egyptaren hadde spjot i hand, gjekk han på honom berre med ein stav. Han reiv spjotet ut or handi på egyptaren og drap honom med hans eige spjot. 010 2SA 023 022 Sovore hadde Benaja Jojadason gjort. Han hadde eit stort namn millom dei tri stridsmennerne. 010 2SA 023 023 Han var meir vyrd enn nokon av dei tretti. Men upp til dei tri nådde han ikkje. David sette honom inn i livvakti si. 010 2SA 023 024 Til dei tretti høyrde: Asael, bror åt Joab, Elhanan Dodoson frå Betlehem, 010 2SA 023 025 Samma frå Harod, Elika frå Harod, 010 2SA 023 026 Heles, paltiten, Ira Ikkesson frå Tekoa, 010 2SA 023 027 Abiezer frå Anatot, husatiten Mebunnai, 010 2SA 023 028 ahotiten Salmon, netofatiten Maharai, 010 2SA 023 029 netofatiten Heleb Ba’anason, Ittai Ribaison frå Gibea i Benjamins-ætti, 010 2SA 023 030 Benaja, ein piratonit, Hiddai frå Ga’asdalarne, 010 2SA 023 031 arbatiten Abi-Albon, barhumiten Azmavet, 010 2SA 023 032 sa’alboniten Eljahba, Bene-Jasen, Jonatan, 010 2SA 023 033 harariten Samma, arariten Ahiam Sararsson, 010 2SA 023 034 Elifelet, son åt Ahasbai, son åt ma’akatiten, Eliam Ahitofelsson frå Gilo, 010 2SA 023 035 Hesro frå Karmel, arbiten Pa’arai, 010 2SA 023 036 Jigal Natansson frå Soba, gaditen Bani, 010 2SA 023 037 ammoniten Selek, be’erotiten Naharai, våpnsveinen åt Joab Serujason, 010 2SA 023 038 jitriten Ir, jitriten Gareb, 010 2SA 023 039 hetiten Uria. I alt var dei sju og tretti. 010 2SA 024 001 Herrens harm loga upp mot Israel att, so eggja David mot deim og sagde: «Gakk av stad og tel Israel og Juda!» 010 2SA 024 002 Då baud kongen Joab, herhovdingen som var hjå honom: «Far gjenom alle ættarne i Israel frå Dan alt til Be’erseba og mynstra folket, so eg kann få vita folketalet! 010 2SA 024 003 Joab svara kongen: «Gjev Herren, din Gud, må gjera dette folket hundrad gonger so talrikt som det er! Og gjev du, herre konge, må få sjå det med eigne augo! Men kvifor hev du, herre konge, fenge hug på sovore?» 010 2SA 024 004 Like ved stod kongsbodet fast. Joab og dei hine herhovdingarne laut lyda. Joab og dei hine herhovdingarne drog då ut i kongens ærend og mynstra Israels-folket. 010 2SA 024 005 Dei gjekk yver Jordan og slo lægra seg ved Aroer på høgre sida av byen, i Gadsdalen burtimot Jazer. 010 2SA 024 006 Derifrå kom dei til Gilead og Tatim-Hodsilandet. So kom dei til Dan-Ja’an, og so rundt ikring til Sidon. 010 2SA 024 007 Deretter kom dei til festningi i Tyrus og alle hevitarbyarne og kananitarbyarne. Til slutt drog dei til Be’erseba i Juda-sudlandet. 010 2SA 024 008 Då dei hadde fare soleis gjenom heile landet, kom dei heim til Jerusalem. Ferdi hadde teke ni månader og tjuge dagar. 010 2SA 024 009 Joab gav upp åt kongen heile talet som folketeljingi synte: Israel åtte hundrad tusund fullgode våpnføre stridsmenner, og Juda-folki fem hundrad tusund. 010 2SA 024 010 Men David fekk samvitsagg etter han hadde talt folket. Og David sagde til Herren: «Eg hev synda grovt med det eg hev gjort. Men tilgjev no, Herre, illgjerdi åt tenaren din! for det var mykje uvisleg gjort av meg.» 010 2SA 024 011 Då David reis upp um morgonen, var Herrens ord kome til profeten Gad, sjåaren åt David. Han hadde sagt: 010 2SA 024 012 Gakk og seg med David: «So segjer Herren: Tri ting legg eg fram for deg; vel ein av deim som du vil eg skal gjera med deg!»» 010 2SA 024 013 Gad gjekk inn til David og forkynte honom dette. Han spurde honom: «Vil du at det skal koma sju store uår i landet ditt? Eller vil du i tri månader ljota røma for uvenerne dine med dei forfylgjer deg? Eller at eg skal søkja landet ditt med drepsott i tri dagar? Tenk no yver det, og sjå til kva svar eg skal gjeva honom som hev sendt meg!» 010 2SA 024 014 David svara Gad: «Eg er i stor vande. Men lat oss då falla i Herrens hand! for hans miskunn er stor. I menneskjehand vil eg ikkje falla.» 010 2SA 024 015 So søkte Herren Israel med drepsott frå morgonen til den fastsette tidi. Sju og sytti tusund mann døydde av folket frå Dan til Be’erseba. 010 2SA 024 016 Men då engelen rette ut handi yver Jerusalem og vilde tyna det, so angra Herren det vonde. Og han sagde til engelen som tynte folket: «Det er nok! Drag no handi di attende!» Og Herrens engel var då ved treskjarvollen åt jebusiten Aravna. 010 2SA 024 017 Men då David fekk sjå engelen som herja millom folket, tala han so til Herren: «Det er då eg som hev synda, det er eg som hev fare gale! men desse sauerne - kva hev dei gjort? Gjev handi di må venda seg mot meg og farshuset mitt!» 010 2SA 024 018 Og Gad kom til David same dagen og sagde til honom: «Gakk av stad og reis eit altar åt Herren på treskjarvollen åt jebusiten Aravna!» 010 2SA 024 019 David gjekk av stad etter Gads ord, so som Herren hadde bode honom. 010 2SA 024 020 Då Aravna skoda ut og fekk sjå kongen og kongstenarane koma til honom, gjekk han ut og fall å gruve til jordi framfor kongen. 010 2SA 024 021 Aravna spurde: «Kvifor kjem du, herre konge, til tenaren din?» David svara: «Eg vil kjøpa treskjarvollen av deg og byggja der eit altar åt Herren, so sotti må stana som hev herja folket.» 010 2SA 024 022 Då sagde Aravna med David: «Tak du og ofra kva du tykkjer høvlegast, herre konge! Her er fe til brennoffer. Her er treskjarvogni og oket på feet til ved. 010 2SA 024 023 Alt saman, konge, gjev Aravna kongen.» Og Aravna lagde til: «Gjev Herren, din Gud, må hava hugnad i deg!» 010 2SA 024 024 Kongen svara Aravna: «Nei, eg vil kjøpa det av deg for full pris. Eg vil ikkje ofra åt Herren, min Gud, brennoffer som ingen ting kostar.» So kjøpte David treskjarvollen og feet for femti sylvdalar. 010 2SA 024 025 David bygde der eit altar åt Herren, og ofra brennoffer og takkoffer. Då bønhøyrde Herren landet. Og då stana sotti som hadde herja Israel. # # BOOK 011 1KI 1 Kings 1 Kongebok 011 1KI 001 001 Kong David var no gamall og ut i åri komen, og han kunde ikkje halda varmen i seg, endå dei bredde klæde yver honom. 011 1KI 001 002 Då sagde tenarane hans til honom: «Ein trong finna ei ung kvinna åt min herre kongen, ei ung møy som kunde vera hjå kongen og vyrdsla honom. Fekk ho liggja i fanget ditt, vart min herre kongen varm.» 011 1KI 001 003 So leita dei då i heile Israelslandet etter ei fager gjenta, og dei fann Abisag frå Sunem og for til kongen med henne. 011 1KI 001 004 Det var ei ovende væn gjenta; ho stelte for kongen og tente honom. Men elles hadde ikkje kongen umgjenge med henne. 011 1KI 001 005 Men Adonia, som var son åt Haggit, gjorde seg sjølv høg og sagde: «Eg vil vera konge.» Han fekk seg vogner og hestfolk og femti mann som skulde springa fyre honom. 011 1KI 001 006 Far hans hadde aldri såra honom noko sinn og sagt: «Kvi fer du soleis åt?» Han var attåt født ein ovvæn kar, og mor hans hadde født honom næst etter Absalom. 011 1KI 001 007 Han gjekk på råd med Joab Serujason og med presten Abjatar, og dei slo lag med Adonia og hjelpte honom. 011 1KI 001 008 Presten Sadok og Benaja Jojadason og profeten Natan, Sime’i og Re’i og stridskjemporne åt David heldt derimot ikkje med Adonia. 011 1KI 001 009 Adonia slagta småfe og uksar og gjødkalvar ved Ormsteinen, som ligg attmed Rogel-kjelda; og han bad til seg dit alle brørne sine, kongssønerne, og alle dei Juda-menner som var i tenesta hjå kongen. 011 1KI 001 010 Men profeten Natan og Benaja og stridskjemporne og Salomo, bror sin, bad han ikkje. 011 1KI 001 011 Då tala Natan til Batseba, mor åt Salomo, soleis: «Du hev vel høyrt at Adonia, son åt Haggit, er vorten konge utan at vår herre David veit noko det um det? 011 1KI 001 012 No vil eg gjeva deg ei råd, so du kann berga livet for deg sjølv og for Salomo, son din! 011 1KI 001 013 Gakk inn til kong David og seg til honom: «Herre konge, hev du ikkje lova tenestkvinna di med eid at Salomo, son min, skal verta konge etter deg og sitja i din kongsstol? Kvifor hev då Adonia vorte konge?» 011 1KI 001 014 Og medan du stend der og talar med kongen, skal eg koma inn og sanna det du segjer.» 011 1KI 001 015 Batseba gjekk då inn i sengromet til kongen. Kongen var mykje gamall no, og Abisag frå Sunem tente honom. 011 1KI 001 016 Batseba bøygde seg og kasta seg ned for kongen. Då spurde kongen: «Kva er det du vil?» 011 1KI 001 017 Ho svara honom: «Herre, ved Herren, din Gud, hev du lova tenestkvinna di med eid, at Salomo, son min, skal vera konge etter deg; han skal sitja i kongsstolen din. 011 1KI 001 018 Men sjå no er Adonia vorten konge, utan at du, herre konge, veit um det. 011 1KI 001 019 Han hev slagta uksar og gjødkalvar og småfe i mengd og bede til seg alle kongssønerne og presten Abjatar og herføraren Joab; men Salomo, tenaren din, hev han ikkje bede. 011 1KI 001 020 Heile Israel vender no augo til deg, herre konge, og ventar at du skal kunngjera kven som skal sitja i kongsstolen etter dine dagar, herre konge. 011 1KI 001 021 Utan kann det henda, at når min herre kongen hev lagt seg til kvile hjå federne sine, so vert eg og Salomo, son min, rekna for brotsmenner.» 011 1KI 001 022 Medan ho endå stod der og tala med kongen, kom profeten Natan. 011 1KI 001 023 Og dei vitra kongen um det og sagde: «Profeten Natan er her.» Han steig fram for kongen og kasta seg å gruve på jordi for honom. 011 1KI 001 024 So sagde Natan: «Herre konge, er det so du hev sagt at Adonia skal verta konge etter deg, at han skal sitja i kongsstolen din? 011 1KI 001 025 Ja, for i dag hev han fare ned og slagta uksar og gjødkalvar og sauer i mengd og hev bede til seg alle kongssønerne og herførarane og presten Abjatar, og no et dei og drikk dei i lag med honom og ropar: «Live kong Adonia!» 011 1KI 001 026 Men meg, tenaren din, og presten Sadok og Benaja Jojadason og din tenar Salomo hev han ikkje bede. 011 1KI 001 027 Kann dette vera gjort etter din vilje, herre konge, utan at du hev late tenarane dine vita kven som skal sitja i kongsstolen din etter deg, herre konge?» 011 1KI 001 028 Då svara kong David og sagde: «Ropa Batseba hit til meg!» Ho steig hitåt, og då ho stod der framfor kongen, 011 1KI 001 029 svor kongen og sagde: «So sant Herren liver, han som hev løyst meg or all trengsla: 011 1KI 001 030 liksom eg fyrr hev svore deg til ved Herren, Israels Gud, og sagt at Salomo, son din, skal verta konge etter meg og sitja i kongsstolen i min stad, so gjer eg det og i dag.» 011 1KI 001 031 Då bøygde Batseba seg med andlitet mot jordi og kasta seg ned for kongen og sagde: «Gjev herren min, kong David, må liva i all æva!» 011 1KI 001 032 Og kong David sagde: «Ropa inn til meg presten Sadok og profeten Natan og Benaja Jojadason!» Då dei kom fram for kongen, 011 1KI 001 033 sagde kongen til deim: «Tak tenarane åt herren dykkar med dykk og set Salomo, son min, på mitt eige muldyr og far med honom ned til Gihon. 011 1KI 001 034 Der skal Sadok, presten, og Natan, profeten, salva honom til konge yver Israel, og de skal blåsa i lur og ropa: «Live kong Salomo!» 011 1KI 001 035 So skal de fylgja honom upp att, og han skal koma og setja seg i kongsstolen min; og han skal vera konge i min stad. For det er honom eg hev sett til hovding yver Israel og Juda.» 011 1KI 001 036 Då svara Benaja Jojadason kongen og sagde: «Amen! Må Herren, din Gud, herre konge, segja det same! 011 1KI 001 037 Herren vere Salomo som Herren hev vore med deg, herre konge, og gjere hans kongsstol endå veldugare enn kongsstolen til min herre, kong David!» 011 1KI 001 038 So gjekk då presten Sadok og profeten Natan og Benaja Jojadason saman med livvakti av og sette Salomo på muldyret åt kong David og for med honom ned til Gihon. 011 1KI 001 039 Og presten Sadok tok oljehornet or tjeldet og salva Salomo; so blæs dei i lur, og heile lyden ropa: «Live kong Salomo!» 011 1KI 001 040 Sidan fylgde heile folkemengdi honom upp att med slik fløyteblåster og stor fagnad at jordi kunde ha rivna av ropi deira. 011 1KI 001 041 Men Adonia og alle gjesterne som var hjå honom, høyrde dette nettupp då dei var ferdige med måltidi; og då Joab høyrde lurblåsteren, sagde han: «Kva er dette for glam og ståk i byen?» 011 1KI 001 042 I same stundi kom Jonatan, son åt presten Abjatar, og Adonia sagde: «Kom hit! du er ein fagnamann, som visst hev eit gledebod å bera.» 011 1KI 001 043 Men Jonatan svara honom: «Å nei då; herren vår, kong David, hev gjort Salomo til konge. 011 1KI 001 044 Kongen sende presten Sadok og profeten Natan og Benaja Jojadason og livvakti i veg med honom, dei hev sett honom på muldyret åt kongen. 011 1KI 001 045 So hev presten Sadok og profeten Natan salva honom til konge i Gihon, og med fagnad hev dei fare upp att derifrå, og heile byen er komen på føterne. Det er det ståket de hev høyrt. 011 1KI 001 046 Salomo hev no alt og sett seg i kongsstolen. 011 1KI 001 047 Og kongsmennerne er komne og hev ynskt vår herre kong David til lukka og sagt: «Gjev no din Gud vil lata namnet åt Salomo verta endå gjævare enn ditt eige, og kongsstolen hans endå veldugare enn din kongsstol!» Og kongen heldt bøn på lega si. 011 1KI 001 048 Kongen hev og sagt: «Lova vere Herren, Israels Gud, som i dag hev sett ein ettermann i kongsstolen min, so eg kann sjå det med eigne augo!»» 011 1KI 001 049 Då vart alle gjesterne hjå Adonia forstøkte, reis upp og tok ut kvar sin veg. 011 1KI 001 050 Men Adonia ræddast Salomo, so han reis upp og gjekk av og greip um altarhorni. 011 1KI 001 051 Og dei vitra Salomo um det og sagde: «Sjå, Adonia ræddast kong Salomo; difor hev han gripe um altarhorni og segjer: «Kong Salomo skal lova meg med eid i dag at han ikkje drep tenaren sin med sverd.»» 011 1KI 001 052 Då sagde Salomo: «Vil han bera seg åt som ein fagnamann, so skal ikkje eit hår av hovudet hans falla til jordi; men syner det seg at han fer med noko vondt, so skal han døy.» 011 1KI 001 053 So sende kong Salomo folk av stad, og dei førde honom ned ifrå altaret; han kom då og kasta seg ned for kong Salomo, og Salomo sagde til honom: «Gakk heim!» 011 1KI 002 001 Då det leid til at David skulde døy, gav han Salomo, son sin, fyresegner og sagde: 011 1KI 002 002 «Eg gjeng no den vegen som all verdi må fara. Ver so du sterk, og vert ein mann! 011 1KI 002 003 Tak vare på alt det som Herren, din Gud, vil du skal taka vare på, so du ferdast på hans vegar og rettar deg etter hans lover og bod og rettar og fyresegner, soleis som det er skrive i Mose lov, so du må fara vist åt i alt det du tek deg fyre, og kvar du vender deg - 011 1KI 002 004 so Herren kann halda den lovnad han gav meg og sagde: «Aldri skal du vanta ein ettermann på Israels kongsstol, » sagde han, «er so sønerne dine agtar på vegen sin, so dei ferdast for mi åsyn i truskap av alt sitt hjarta og heile si sjæl.» 011 1KI 002 005 Du og veit sjølv kva Joab, son åt Seruja, hev gjort imot meg, korleis han bar seg åt mot dei tvo herførarane i Israel, Abner Nersson og Amasa Jetersson, at han tok livet av deim og rende ut blod i fredstid plent som det hadde vore krig, og bloda ut beltet um livet sitt og skorne på føterne sine. 011 1KI 002 006 Stell deg no difor som du hev visdom til, og lat ikkje dei grå håri hans fara i fred ned i helheimen. 011 1KI 002 007 Men sønerne åt Barzillai frå Gilead skal du gjera vel imot; dei skal vera millom deim som et ved bordet ditt; for soleis møtte dei meg den gongen eg laut røma for Absalom, bror din. 011 1KI 002 008 So hev du hjå deg benjaminiten Sime’i, son åt Gera, frå Bahurim; han lyste ei rysjeleg våbøn yver meg den dagen eg gjekk til Mahanajim; men han kom meg sidan i møte nedmed Jordan, og då svor eg honom til ved Herren at eg ikkje skulde drepa honom med sverd. 011 1KI 002 009 Men no må du ikkje lata honom vera ustraffa, for du er ein vis mann, og veit korleis du skal fara åt med honom, so du let dei grå håri hans fara blodute ned i helheimen.» 011 1KI 002 010 So Lagde David seg til kvile hjå federne sine; han vart gravlagd i Davidsbyen. 011 1KI 002 011 I fyrti år hadde David vore konge yver Israel. I Hebron styrde han i sju år, og i Jerusalem styrde han i tri og tretti år. 011 1KI 002 012 Og Salomo sette i kongsstolen åt David, far sin, og kongedømet hans vart ovleg sterkt. 011 1KI 002 013 Men Adonia, son åt Haggit, gjekk inn til Batseba, mor åt Salomo. Ho spurde då: «Kjem du med fred?» Han svara: «Ja, med fred!» 011 1KI 002 014 So sagde han: «Eg hev ein ting å tala med deg um.» «Ja, tala ut!» svara ho. 011 1KI 002 015 Då sagde han: «Du veit sjølv at kongedømet høyrde meg til, og at heile Israel vona på meg til konge. Men kongedømet gjekk ifrå meg og til bror min; det vart hans, for di Herren laga det so. 011 1KI 002 016 No hev eg ei einaste bøn til deg - vis meg ikkje burt.» Ho sagde til honom: «Tala ut!» 011 1KI 002 017 Då sagde han: «Seg du til kong Salomo - for deg viser han ikkje burt - at han skal gjeva meg Abisag frå Sunem til kona!» 011 1KI 002 018 Batseba svara: «Godt, eg skal tala til kongen um deg.» 011 1KI 002 019 So gjekk Batseba inn til kong Salomo og vilde tala med honom um Adonia. Kongen reis upp, gjekk til møtes med henne og bøygde seg for henne, og han sette seg atter i kongsstolen sin. Dei laga til eit sæte for kongsmori, og ho sette seg attmed honom på høgre sida. 011 1KI 002 020 So sagde ho: «Eg hev ei einaste liti bøn til deg; seg ikkje nei!» Og kongen sagde til henne: «Kom fram med bøni di, mor! Eg skal ikkje visa deg burt.» 011 1KI 002 021 Då sagde ho: «Lat Adonia, bror din, få Abisag frå Sunem til kona!» 011 1KI 002 022 Men kong Salomo svara og sagde til mor: «Kvi bed du nettupp um Abisag frå Sunem åt Adonia? Bed heller um kongedømet åt honom - for han er då eldste bror min - ja, både åt honom og åt presten Abjatar og åt Joab Serujason.» 011 1KI 002 023 Og kong Salomo svor ved Herren og sagde: «Herren late meg bøta både no og sidan, um ikkje Adonia skal få bøta med livet sitt, for di han hev tala dette! 011 1KI 002 024 So sant Herren liver, han som hev gjeve meg ein stød sess i kongsstolen åt David, far min, og som etter lovnaden sin hev reist meg eit kongehus, so skal Adonia døy i denne dag!» 011 1KI 002 025 Og kong Salomo sende i veg Benaja Jojadason. Han slo honom ned, og han døydde. 011 1KI 002 026 Til presten Abjatar sagde kongen: «Gakk til Anatot, til garden din! for du er ein daudedømd mann! men nettupp i dag vil eg ikkje taka livet ditt, etter di du hev bore Herrens, Herrens kista framfyre David, far min, og etter di du hev lide med i alt som far min laut lida.» 011 1KI 002 027 So jaga Salomo Abjatar burt og let honom ikkje lenger vera Herrens prest, so det skulde sannast det som Herren hadde sagt um ætti åt Eli i Silo. 011 1KI 002 028 Då Joab, som hadde halde lag med Adonia, endå han ikkje hadde gjenge saman med Absalom, frette dette, rømde han inn i Herrens tjeld og fata um altarhorni. 011 1KI 002 029 Men då kong Salomo fekk vita at Joab hadde rømt til Herrens tjeld, og at han stod innmed altaret, sende Salomo Benaja Jojadason i veg og sagde: «Gakk av stad og slå honom ned!» 011 1KI 002 030 Då no Benaja kom til Herrens tjeld, sagde han til honom: «So segjer kongen: «Gakk ut!»» Men han svara: «Nei, her vil eg døy.» Og Benaja melde svaret til kongen og sagde: «So hev Joab sagt, og so hev han svara meg.» 011 1KI 002 031 Kongen sagde til honom: «Gjer som han hev sagt, slå honom ned og få honom i jordi, og fria soleis meg og farshuset mitt frå det skuldlause blodet som Joab hev rent ut! 011 1KI 002 032 Og Herren skal lata blodet hans koma att yver hans eige hovud, av di han hogg ned tvo menner som var rettferdigare og betre enn han sjølv, og drap deim med sverd utan at David, far min, visste det; det var Abner Nersson, Israels herførar, og Amasa Jetersson, Judas herførar. 011 1KI 002 033 Ja, blodet deira skal koma att yver hovudet åt Joab og avkjømet hans i all æva. Men David og hans avkjøme og huset og kongsstolen hans skal Herren gjeva fred i all æva.» 011 1KI 002 034 Benaja Jojadason gjekk so upp og slo honom ned og tok livet av honom, og han vart jorda attmed huset sitt i øydemarki. 011 1KI 002 035 Og kongen sette Benaja Jojadason i hans stad yver heren, og sette presten Sadok i romet etter Abjatar. 011 1KI 002 036 Sidan sende kongen bod og kalla til seg Sime’i, og sagde til honom: «Bygg deg eit hus i Jerusalem, og gjev deg til der! Du skal ikkje ganga ut derifrå til nokon annan stad. 011 1KI 002 037 For det skal du vita, at den dagen du gjeng yver Kidronsbekken, skal du døy. Då skal blodet ditt koma yver hovudet ditt.» 011 1KI 002 038 Og Sime’i sagde til honom: «Godt; som min herre kongen hev sagt, soleis skal tenaren din gjera.» Og Sime’i budde no i Jerusalem ei tid frametter. 011 1KI 002 039 So hende det, då tri år var farne, at tvo av trælarne hjå Sime’i rømde til Akis Ma’akason, kongen i Gat. Og då Sime’i frette at trælarne hans var i Gat, 011 1KI 002 040 sala han asnet sitt og for til Gat, til Akis, og vilde leita etter deim; Sime’i tok i veg og fekk trælarne sine med seg heim frå Gat. 011 1KI 002 041 Då no Salomo fekk tiend um at Sime’i var faren ut or Jerusalem og til Gat og var komen att, 011 1KI 002 042 sende kongen bod og kalla til seg Sime’i, og sagde til honom: «Hev eg ikkje teke ein eid av deg ved Herren og åtvara deg og sagt: «Det skal du vita, at den dagen du gjeng ut og fer nokon stad av, skal du døy?» Og du sagde: «Det er godt; eg hev høyrt det.» 011 1KI 002 043 Kvi hev du då ikkje agta på eiden din ved Herren, og den fyresegn eg gav deg?» 011 1KI 002 044 Og kongen heldt fram og sagde til Sime’i: «Du veit sjølv alt det vonde du hev gjort David, far min; hjarta ditt kjenner det. Herren skal no lata vondskapen din koma att yver ditt eige hovud. 011 1KI 002 045 Men kong Salomo skal verta velsigna, og Davids kongsstol standa fast for Herrens åsyn i all æva.» 011 1KI 002 046 Etter bod frå kongen gjekk so Benaja Jojadason ut og hogg honom ned, og han døydde. Og Salomo heldt kongedømet med endå fastare hand. 011 1KI 003 001 Og Salomo kom i giftarskyldskap med Farao, kongen i Egyptarland, med di han gifte seg med dotter åt Farao, og han flutte inn i Davidsbyen med henne til dess han var ferdig med byggjearbeidet på kongsgarden, på Herrens tempel og murarne rundt um Jerusalem. 011 1KI 003 002 Men folket ofra på haugarne; for det var ikkje bygt noko hus for Herrens namn fyre den tid. 011 1KI 003 003 Salomo elska Herren so han fylgde fyresegnerne åt David, far sin. Men ofra på haugarne og brende røykjelse der, gjorde han. 011 1KI 003 004 Og kongen for til Gibeon og vilde ofra der. For det var gjævaste offerhaugen. Tusund brennoffer ofra Salomo på altaret der. 011 1KI 003 005 I Gibeon synte Herren seg for Salomo i ein draum um natti, og Gud sagde: «Bed um kva du vil eg skal gjeva deg!» 011 1KI 003 006 Salomo svara: «Stor miskunn hev du vist imot tenaren din, David, far min, etter di han ferdast for di åsyn i truskap og rettvisa og med ærleg hug imot deg; og du hev halde ved lag åt honom denne store miskunn og gjeve honom ein son til ettermann i kongsstolen hans - so som det no sjåande er. 011 1KI 003 007 Ja, Herre, min Gud, no hev du gjort tenaren din til konge etter David, far min, men eg er berre barnet, og veit ikkje korleis eg skal bera meg åt. 011 1KI 003 008 Og tenaren din liver her millom folket ditt, som du hev valt ut, eit stort folk som ikkje er teljande eller utreknande, so mangment det er. 011 1KI 003 009 So gjev då tenaren din eit høyrsamt hjarta, so han kann vera domar for folket sitt og skilja millom godt og vondt! for kven er elles før til å vera domar for dette mangmente folket ditt?» 011 1KI 003 010 Det tektest Herren vel at Salomo bad um dette. 011 1KI 003 011 Og Gud sagde til honom: «Etter di hev bede um dette og ikkje bede um langt liv eller rikdom og ikkje bede um livet av fiendarne, men hev bede um vit til å agta på det som rett er, 011 1KI 003 012 so vil eg gjera som du ynskjer: eg gjeva deg so vist og vitugt eit hjarta at det hev ikkje vore din like, og skal ikkje heller verta sidan. 011 1KI 003 013 Eg vil gjeva deg det du ikkje hev bede um: rikdom og heider, so at ingen av kongerne skal vera din like i all di tid. 011 1KI 003 014 Og vil du fara på mine vegar, so du held loverne og bodi mine, liksom David, far din, gjorde, so skal eg lata livedagarne dine verta mange.» 011 1KI 003 015 Då vakna Salomo - det var ein draum. Og då han kom til Jerusalem, steig han fram for Herrens sambandskista, ofra brennoffer og bar fram takkoffer, og gjorde eit gjestebod for alle tenarane sine. 011 1KI 003 016 Då kom det tvo skjøkjor til kongen, og steig fram for honom. 011 1KI 003 017 Og den eine kvinna sagde: «Høyr meg, herre! Eg og denne kvinna bur i same huset. Og eg fekk eit barn der i huset hjå henne. 011 1KI 003 018 Tridje dagen etter at eg hadde fenge barnet, fekk denne kvinna og eit barn; og me var saman; der var ingen framand hjå oss i huset; me tvo eine. 011 1KI 003 019 Men ei natt døydde guten åt denne kvinna, av di ho hadde lagt seg på honom. 011 1KI 003 020 Då reis ho upp midt på natti og tok min gut ifrå sida mi, medan tenestkvinna di sov, og lagde honom i sitt fang, og sin eigen daude gut lagde ho i mitt fang. 011 1KI 003 021 Då eg so reis upp um morgonen og skulde gjeva guten min suga, då var han daud; men då eg skoda vel på honom um morgonen, vart eg vis med at det var ikkje den gut eg hadde født.» 011 1KI 003 022 Den andre kvinna sagde: «Det er ikkje so. Min gut er den som liver. Det er din gut som er daud.» Men den fyrste svara: «Nei, den daude er din gut, den livande er min.» Soleis trætta dei framfor kongen. 011 1KI 003 023 Då sagde kongen: «Den eine segjer: «Denne som liver, er min gut, og den daude er din.» Og den andre segjer: «Det er ikkje so; din gut er det som er daud, og min gut er den som liver.» 011 1KI 003 024 Gakk etter eit sverd åt meg!» sagde kongen. Og då dei hadde bore sverdet inn til kongen, 011 1KI 003 025 sagde han: «Hogg det livande barnet i tvo luter, og gjev denne eine helvti til den eine og den andre helvti til den andre!» 011 1KI 003 026 Men då sagde ho til kongen, den kvinna som var mor åt det livande barnet - for hjarta hennar brann for guten -: «Høyr meg, herre, » sagde ho, «lat henne få det barnet som liver, og drep det ikkje!» Men hi sagde: «Lat det vera korkje mitt eller ditt; hogg det i tvo!» 011 1KI 003 027 Då svara kongen og sagde: «Gjev henne der det livande barnet; drep det ikkje! Ho er mori.» 011 1KI 003 028 Og då denne domen som kongen hadde sagt, spurdest i heile Israel, fekk dei age for kongen; for dei såg at Guds visdom var i honom, so han kunde døma rett. 011 1KI 004 001 Kong Salomo var no konge yver heile Israel. 011 1KI 004 002 Og dei fremste menner han hadde var dette: Azarja Sadoksson var prest; 011 1KI 004 003 Elihoref og Ahia, søner åt Sisa, var riksskrivarar; Josafat Ahiludsson var kanslar; 011 1KI 004 004 Benaja Jojadason var set yver heren, og Sadok og Abjatar var prestar. 011 1KI 004 005 Azarja Natansson var set yver futarne, Zabud Natansson var prest og ven med kongen; 011 1KI 004 006 Ahisar var drottsete, og Adoniram Abdason hadde tilsyn med pliktarbeidarane. 011 1KI 004 007 Og Salomo hadde tolv bygdefutar yver heile Israel. Dei hadde på seg å forsyna kongen og kongsgarden hans; dei forsynte honom kvar sin månad um året. 011 1KI 004 008 Dette er namni deira: Son åt Hur i fjellbygdi i Efraim; 011 1KI 004 009 son åt Deker i Mahas og i Sa’albim, Bet-Semes, Elon-Bet-Hanan; 011 1KI 004 010 son åt Hesed i Arubbot, som hadde Soko og heile Heferlandet; 011 1KI 004 011 son åt Ahinadab, som hadde heile høglandet Dor, og som fekk Tafat, dotter åt Salomo, til kona; 011 1KI 004 012 Ba’ana Ahiludsson i Ta’anak og Megiddo og i heile den luten av Bet-Sean som ligg attmed Sartan nedanfor Jizre’el, frå Bet-Sean til Ahel-Mehola og burtum Jokmeam; 011 1KI 004 013 son åt Geber i Ramot i Gilead; han hadde Gileads-byarne åt Ja’ir Manasseson; han hadde Argoblandet, som ligg i Basan, seksti store byar med murar og koparslåer; 011 1KI 004 014 Ahinadab Iddoson hadde Mahanajim; 011 1KI 004 015 Ahima’as i Naftali; han og hadde teke ei dotter åt Salomo, Basmat, til kona; 011 1KI 004 016 Ba’ana Husaison i Asser og Alot; 011 1KI 004 017 Josafat Paruahsson i Issakar; 011 1KI 004 018 Sime’i Elason i Benjamin; 011 1KI 004 019 Geber Urison i Gileadlandet, det landet som amoritarkongen Sihon og kong Og i Basan hadde havt; og han var den einaste futen i den landsluten. 011 1KI 004 020 Juda og Israel var då so mangmente som sanden ved havet; og dei åt og drakk og var glade. 011 1KI 004 021 Og Salomo rådde yver alle kongeriki frå Storelvi til Filistarlandet og heilt ned til landskilet imot Egyptarland. Dei sende gåvor til Salomo, og lydde honom so lenge han livde. 011 1KI 004 022 Og dei matvaror Salomo trong for kvar dag, var nitti tunnor fint mjøl og eit hundrad og åtteti tunnor vanlegt mjøl, 011 1KI 004 023 ti gjødde uksar, tjuge utgangsuksar, hundrad sauer, umfram hjortar, gasellor, antilopar og gjødde fuglar. 011 1KI 004 024 For han rådde yver heile landet på andre sida av Storelvi, frå Tifsah og heilt til Gaza, han stod yver alle kongarne på andre sida Storelvi, og han hadde fred rundt ikring, 011 1KI 004 025 so Juda og Israel sat trygt, kvar mann under sit vintre og under sitt fiketre, ifrå Dan radt til Be’erseba, so lenge Salomo livde. 011 1KI 004 026 Og Salomo hadde fyrti tusund par vognhestar og tolv tusund ridehestar. 011 1KI 004 027 Og bygdefutarne forsynte kong Salomo og alle deim som gjekk til bords hjå kong Salomo kvar sin månad; dei let det ikkje skorta på nokon ting. 011 1KI 004 028 Bygg og halm til hestarne og tråvarane sende dei, kvar etter sin tur, til den staden der han heldt til. 011 1KI 004 029 Og Gud gav Salomo visdom og ovstor kunnskap og eit vit som femnde vidt - liksom sanden ved havet, 011 1KI 004 030 so at visdomen åt Salomo var større enn visdomen hjå austmennerne og egyptarane. 011 1KI 004 031 Han var visare enn alle andre menneskje, visare enn ezrehiten Etan, Heman og Kalkol og Darda, sønerne åt Mahol; og det gjekk gjetord av honom hjå alle folki vida ikring. 011 1KI 004 032 Han dikta tri tusund ordtøke, og songarne hans var eit tusund og fem i talet. 011 1KI 004 033 Han tala um trei, like frå cederen på Libanon til isopen som veks uppetter murveggen; han tala um firfot-dyri og fuglarne, um krypdyri og fiskarne. 011 1KI 004 034 Frå alle land kom dei og vilde høyra på visdomen åt Salomo, frå alle kongarne på jordi som høyrde gjete kor vis han var. 011 1KI 005 001 Og Hiram, kongen i Tyrus, sende tenarane sine til Salomo, då han no hadde frett at han var salva til konge etter David, far sin; for Hiram hadde alltid vore til vens med David. 011 1KI 005 002 Og Salomo sende bod til Hiram med den helsingi: 011 1KI 005 003 «Du veit at David, far min, ikkje kunde bygja noko hus for namnet åt Herren, hans Gud, av di han fekk ufred med fiendarne på alle kantar, til dess Herren lagde deim under føterne hans. 011 1KI 005 004 Men no hev Herren, min Gud, late meg få ro til alle sidor; der er ingen motmann og ingen fåre. 011 1KI 005 005 Difor hev eg sett meg fyre at eg vil byggja eit hus for namnet åt Herren, min Gud, etter det Herren sagde til David, far min: «Son din, som eg vil setja i kongsstolen i din stad, han skal byggja huset åt namnet mitt.» 011 1KI 005 006 Gjev no difor påbod um at dei skal fella ceder åt meg på Libanon! Arbeidsfolket mitt skal vera med arbeidsfolket ditt, og eg skal gjeva deg den løn folket ditt skal hava, plent som du vil. For du veit sjølv at det finst ingen millom oss som skynar seg so godt på skogshogster som sidoniarane.» 011 1KI 005 007 Då Hiram høyrde denne helsingi frå Salomo, vart han ovleg glad og sagde: «Lova vere Herren i dag, som hev gjeve David ein vis son til hovding yver dette mangmente folket!» 011 1KI 005 008 Og Hiram sende bod til Salomo med den helsingi: «Eg hev høyrt den buskapen du hev sendt meg; eg skal gjera alt det du ynskjer med umsyn til cedertrei og cypresstrei. 011 1KI 005 009 Arbeidsfolket mitt skal få deim ned frå Libanon til havet; so skal eg få deim lagde i hop i flotar på havet, og føra deim til den staden som du gjev meg bod um; der skal eg få deim tekne frå kvarandre, og so fær du henta deim. Men so skal du gjera meg til viljes med å forsyna huset mitt med matvaror.» 011 1KI 005 010 So let Hiram Salomo få alt han vilde hava av cedertre og cypresstre, 011 1KI 005 011 og Salomo gav Hiram seksti tusund tunnor kveite til hushaldet hans og seksti tunnor olje av sundstøytte oljebær. Dette let Salomo Hiram få kvart år. 011 1KI 005 012 Og Herren gav Salomo visdom, soleis som han hadde lova honom, og det var fred millom Hiram og Salomo; dei tvo gjorde eit samband med einannan. 011 1KI 005 013 Kong Salomo tok so ut pliktarbeidarar i heile Israel; og dei var tretti tusund mann. 011 1KI 005 014 Han sende deim til Libanon, ti tusund um månaden etter tur; ein månad var dei på Libanon, tvo månader heime. Og Adoniram hadde tilsynet med pliktarbeidarane. 011 1KI 005 015 Salomo hadde sytti tusund berarar og åtteti tusund steinhoggarar i bergi, 011 1KI 005 016 umfram dei tri tusund tri hundrad arbeidsfutar som styrde arbeidet for Salomo og rådde yver folket som gjorde arbeidet. 011 1KI 005 017 Etter bod frå kongen braut dei ut store steinar, kostesame steinar til grunnmur under huset, firhogne steinar. 011 1KI 005 018 Og bygningsmennerne til Salomo og Hiram og mennerne frå Gebal hogg til og gjorde ferdig trevyrket og steinarne til husbygningi. 011 1KI 006 001 I det fire hundrad og åttetiande året etter Israels-folket for ut or Egyptarland i månaden siv - det er den andre månaden i det fjorde året etter Salomo hadde vorte konge yver Israel - tok han til å byggja huset for Herren. 011 1KI 006 002 Huset som kong Salomo bygde for Herren, var seksti alner langt, tjuge alner breidt og tretti alner høgt. 011 1KI 006 003 Forhalli framanfor det heilage var tjuge alner lang langs etter breidsida på huset og ti alner breid framanfrå huset. 011 1KI 006 004 Han laga vindaugo på huset med fast traleverk fyre. 011 1KI 006 005 Og rundt umkring huset frammed veggen sette han upp ein tilbygnad, umkring både det heilage og det høgheilage, og reide til kovar der rundt ikring. 011 1KI 006 006 Den nedste høgdi var fem alner breid, millomhøgdi seks alner breid, og den tridje høgdi var sju alner breid; for han hadde gjort hjellar utantil rundt um på huset, so ikkje bjelkarne skulde ganga inn i husveggjerne. 011 1KI 006 007 Då huset vart reist, vart det bygt av stein som var tilhoggen i steinbrotet; difor høyrde ein korkje hamar eller øks eller noko jarnverkty i huset då det vart bygt. 011 1KI 006 008 Døri til midkoven stod på høgre sida av huset, med ei vindetropp kom ein upp i andre høgdi og frå andre høgdi upp i tridje høgdi. 011 1KI 006 009 Då han hadde bygt huset fullferdigt, tekte han det med bjelkar og cederplankar i rader. 011 1KI 006 010 Og tilbygnaden frammed heile huset sette han upp i høgder på fem alner; dei var feste til huset med cederbjelkar. 011 1KI 006 011 Og Herrens ord kom til Salomo soleis: 011 1KI 006 012 «Dette huset som du byggjer - dersom du gjeng etter mine fyresegner og held loverne mine og agtar på alle bodordi mine og fylgjer deim, so vil eg stadfesta på deg det ordet som eg tala til David, far din, 011 1KI 006 013 og eg vil bu hjå Israels-borni og ikkje slå handi av Israel, folket mitt.» 011 1KI 006 014 So bygde då Salomo huset og gjorde det fullferdigt. 011 1KI 006 015 Han klædde husveggjerne innvendes med cederbord; frå golvet i huset og like upp til loftslistarne klædde han det med bord innvendes, og golvet i huset klædde han yver med cypressplankar. 011 1KI 006 016 Tjuge alner fram ifrå baksida i templet sette han ein vegg av cederbord frå golvet og upp til loftslisterne, og dette reidde han til innvendes kor åt seg, det høgheilage. 011 1KI 006 017 Og huset - det heilage framanfor koret - var fyrti alner langt. 011 1KI 006 018 Innantil hadde huset cederklædnad med utskorne kolokvintar og blomeband; alt saman der var av cedertre; ingen stein synte. 011 1KI 006 019 Inst i huset reidde han til ein kor til å setja Herrens sambandskista i. 011 1KI 006 020 Og framanfor koren, som var tjuge alner lang og tjuge alner breid og tjuge alner høg, og som han klædde med skirt gull, sette han eit altar og klædde det med cedertre. 011 1KI 006 021 Og Salomo klædde huset innvendes med skirt gull, og han hengde gullkjedor frametter veggen framfor koren og klædde den og med gull. 011 1KI 006 022 Heile huset klædde han med gull, til det var gullklædt heilt og halde. Han klædde og med gull heile altaret som høyrde til i koren. 011 1KI 006 023 Tvo kerubar av oljetre laga han og til i koren; ti alner var deira høgd. 011 1KI 006 024 Fem alner var den eine kerubvengen fem alner var den andre, ti alner frå vengjesnipp til vengjesnipp. 011 1KI 006 025 Ti alner var den andre keruben og; båe kerubarne hadde same mål og same skap. 011 1KI 006 026 Den eine keruben var ti alner høg, og det same var den andre. 011 1KI 006 027 Og han sette kerubarne midt i inste romet i huset, og breidde ut vengjerne deira, so den eine keruben nådde burt i veggen med eine vengjen, og den andre keruben nådde veggen på hi sida med eine vengjen; og midt i huset nådde dei tvo andre vengjerne i hop. 011 1KI 006 028 Og han klædde kerubarne yver med gull. 011 1KI 006 029 Og alle veggjer i huset rundt ikring prydde han med utskorne bilæte av kerubar og palmor og utsprotne blomar både i inste romet og i det ytre romet. 011 1KI 006 030 Golvet i huset klædde han yver med gull, både i inste romet og i det ytre. 011 1KI 006 031 For inngangen til koren sette han vengdører av oljetre. Dørkarmen med stolparne var ein femtepart av veggen. 011 1KI 006 032 Og dei tvo dørerne av oljetre prydde han med utskorne bilæte av kerubar og palmor og utsprotne blomar og klædde deim med gull. Han lagde gullet ut yver kerubarne og palmorne. 011 1KI 006 033 Sameleis sette han dørstolpar av oljetre for inngangen til det heilage, på fjordeparten av veggen, 011 1KI 006 034 og tvo vengdører av cypresstre, den eine vengdøri laga av tvo rørlege bordbreider, og den andre vengdøri laga av tvo rørlege bordbreider. 011 1KI 006 035 Og han fekk skore ut kerubar og palmor og utsprotne blomar og lagde på gull, som vart jamna utyver treskurden. 011 1KI 006 036 Den indre fyregarden gjerde han inn med tri rader hoggen stein og ei rad cederbjelkar. 011 1KI 006 037 I det fjorde året, i månaden siv, vart grunnen lagd til Herrens hus, 011 1KI 006 038 og i det ellevte året, i månaden bul - det er åttande månaden - var huset ferdigt i alle stykke og heilt som det skulde vera. I sju år var det då bygt på det. 011 1KI 007 001 Men på sitt eige hus bygde Salomo i trettan år fyrr han var ferdig med heile huset sitt. 011 1KI 007 002 Han bygde Libanonskoghuset, hundrad alner langt og femti alner breidt og tretti alner høgt, på fire rader av cederstolpar og med cederbjelkar uppå stolparne. 011 1KI 007 003 Og det var tekt med cedertre uppyver loftsromi på stolparne, fem og fyrti i talet, femtan i kvar rad. 011 1KI 007 004 Der var bjelkelag i tri rader, og sjågluggar sat midt imot kvarandre i tri umgangar. 011 1KI 007 005 Og alle dørerne og dørstolparne var firkanta av bjelkar; og sjågluggarne sat midt imot kvarandre i tri umgangar. 011 1KI 007 006 So sette han upp sulehalli, som var femti alner lang og tretti alner breid; og det var ei sval framfyre henne med stolpar og troppar framum. 011 1KI 007 007 Og han sette upp høgsæte-halli, der han sat og dømde, domshalli, og den var tilja med cederbord frå eine enden av golvet til den andre. 011 1KI 007 008 Og huset hans, som han budde i, i det andre tunet, innanfor forhalli, var bygt på same vis. Salomo bygde og eit hus, i likskap med denne forhalli, for Farao-dotteri, som han hadde teke til kona. 011 1KI 007 009 Alt dette var av kostesame steinar, tilhogne etter mål, skorne med sag på innsida og utsida, alt, like frå grunnen og til taklisterne: og sameleis alt utanfor like til den store fyregardsmuren. 011 1KI 007 010 Grunnmuren var lagd med kostesame og store steinar, steinar på ti alner og steinar på åtte alner. 011 1KI 007 011 Og ovanpå der var låg prydelege steinar, hogne til etter mål, og cederbjelkar. 011 1KI 007 012 Den store fyregardsmuren rundt um var uppsett med tri umfar med tilhogne steinar og eitt umfar med cederbjelkar, på same vis som den indre fyregardsmuren til Herrens hus og forhalli i huset. 011 1KI 007 013 Og kong Salomo sende bod og henta Hiram frå Tyrus. 011 1KI 007 014 Han var son åt ei enkja av Naftali-ætti, og far hans var ein mann frå Tyrus, ein koparsmed. Han hadde i fullt mål visdom og vit og kunnskap til å gjera alt slag arbeid i kopar. Han kom då til kong Salomo og gjorde alt arbeidet hans. 011 1KI 007 015 Han laga dei tvo koparsulorne; attan alner var høgdi på den eine sula og ein snor på tolv alner rakk rundt um den andre sula. 011 1KI 007 016 So laga han tvo sulehovud, støypte av kopar, til å setja på toppen av sulorne; fem alner var høgdi på det eine sulehovudet og fem alner høgdi på det andre. 011 1KI 007 017 På sulehovudi, som stod på toppen av sulorne, var der krot, på lag som garnmoskar, kjedor til hengjeprydnad, sju på kvart sulehovud. 011 1KI 007 018 Og han fekk til granateple, tvo rader rundt umkring attmed garnkrotet til å løyna sulehovudi, og soleis gjorde han og med det andre sulehovudet. 011 1KI 007 019 Sulehovudi på stolparne inni forhalli var på skap som liljor, fire alner. 011 1KI 007 020 På båe sulorne var det sulehovud, ovanum og, tett innmed den tjukkare parten på den andre sida av garnkrotet. Og granatepli var tvo hundrad, i rader rundt um på det andre sulehovudet. 011 1KI 007 021 Og han reiste upp sulorne ved forhalli til templet; den sula som han reiste på høgre sida, kalla han Jakin, og den vinstre sula han reiste upp, kalla han Boaz. 011 1KI 007 022 I øvste enden var sulorne som liljor på skap. So vart då arbeidet med stolparne fullført. 011 1KI 007 023 Han laga og eit støypt hav. Det var ti alner frå den eine kanten til den andre kanten, heilt rundt og fem alner høgt, og ei snor på tretti alner gjekk rundt um det. 011 1KI 007 024 Under trømen på det rundt ikring var der kolokvintar, ti på kvar aln rundt um havet. Kolokvintarne gjekk i tvo rader, støypte i hop i ei støyping med havet. 011 1KI 007 025 Det stod på tolv uksar; tri snudde mot nord, tri snudde mot vest, tri snudde mot sud, tri snudde mot aust. Havet låg uppå desse, og alle snudde bakkroppen inn. 011 1KI 007 026 Tjukkleiken på det var ei handbreidd, og kanten på det var laga som på eit staup, liksom ein liljeblom. Det tok tvo tusund anker. 011 1KI 007 027 So arbeide han dei ti fotstykki, av kopar. Fire alner var lengdi på kvart fotstykki, fire alner var breiddi, og tri alner var høgdi på det. 011 1KI 007 028 Og fotstykki var laga soleis: Dei hadde fyllingar, fyllingar millom hyrnelisterne; 011 1KI 007 029 og på fyllingarne - millom hyrnelisterne - var der løvor, uksar og kerubar, og det same på hyrnelisterne uppyver; nedunder løvorne og uksarne var der lauvverk som hekk nedetter. 011 1KI 007 030 Kvart fotstykke hadde fire hjul av kopar og åsar av kopar, og dei fire føterne på det hadde berestykke; berestykki var støypte på under balja; kvart hadde lauvverk på den andre sida. 011 1KI 007 031 Opningi på henne var inni krunestykket, som lyfte seg upp ei aln; i det var opningi rund og laga til underlag, halvonnor aln. På kanten der og var det bilæt-utskjeringar, men sidefyllingarne var firkanta, ikkje runde. 011 1KI 007 032 Dei fire hjuli sat nedunder fyllingarne, og hjultapparne stod fast i fotstykket; kvart hjul var halvonnor aln høgt. 011 1KI 007 033 Hjuli var gjorde som vognhjul elles; og tapparne, falli, tralerne og navi, alt saman var støypt. 011 1KI 007 034 Det var fire berestykke på dei fire hyrno på kvart fotstykke; berestykki gjekk i eitt med fotstykke. 011 1KI 007 035 Og uppå fotstykket var der eit anna stykke, som var ei halv aln høg og heilt rundt, og øvst på fotstykket sat handtaket og fyllingarne i eitt med det. 011 1KI 007 036 Og på flatsida av handtaki og på fyllingarne skar han ut kerubar, løvor og palmor etter som der var rom til på deim, og lauvverk rundt umkring. 011 1KI 007 037 Soleis laga han dei ti fotstykki; same støyping, same mål og same skap hadde dei alle. 011 1KI 007 038 Han arbeidde so ti koparbaljor; kvar balja rømde fyrti ankar og var fire alner vid. Det var ei balja på kvart av dei ti fotstykki. 011 1KI 007 039 Og han sette fem av fotstykki ved sida av huset til høgre, og fem ved sida huset til vinstre. Havet sette han på høgre sida åt huset, imot sudaust. 011 1KI 007 040 Hiram arbeidde og oskefati, og like eins skuflerne og skålarne, og soleis gjorde då Hiram ifrå seg alt det arbeid han ytte kong Salomo til Herrens hus; det var: 011 1KI 007 041 Tvo sulor og dei tvo kulorne på sulehovudi på toppen av sulorne, og dei tvo garnkroti til tekkje yver dei tvo kulerunde sulehovudi, som var på toppen av sulorne, 011 1KI 007 042 og dei fire hundrad granatepli til båe garnkroti, tvo rader granateple til kvart garnkrot til tekkje yver dei kulerunde sulehovudi på sulorne, 011 1KI 007 043 og dei ti fotstykki med dei ti baljorne uppå fotstykki, 011 1KI 007 044 og so havet - berre eitt - med dei tolv uksarne under havet, 011 1KI 007 045 dessutan oskefati, skuflerne og skålarne. Alle desse ting som Hiram arbeidde åt kong Salomo til Herrens hus, var av blank kopar. 011 1KI 007 046 I Jordan-kverven var det kongen fekk deim støypte, i den faste jordi millom Sukkot og Sartan. 011 1KI 007 047 Salomo let alle desse tingi vera uvegne, for di det var slik ei ovmengd. Det vart ikkje utrøynt kor mykje koparen vog. 011 1KI 007 048 Salomo laga og til alle dei andre ting som skulde vera i Herrens hus: gullaltaret og gullbordet, som skodebrødi skulde liggja på, 011 1KI 007 049 ljosestakarne, fem på høgre og fem på vinstre sida framfyre koren, av skiraste gull, og blomarne og lamporne og ljosesakserne av gull, 011 1KI 007 050 og fati, knivarne, skålarne, kannorne og glodpannorne av skiraste gullet, dessutan gullhengslorne til dørerne inst i huset, til det høgheilage romet, og til husdørerne inn til tempelsalen. 011 1KI 007 051 Då det no var undangjort alt det arbeid kong Salomo hadde med Herrens hus, so førde Salomo inn der heilaggåvorne åt David, far sin: sylvet, gullet og gognerne; han lagde det inn i skattkammeri i Herrens hus. 011 1KI 008 001 Då stemnde Salomo saman styresmennerne i Israel, alle ættarhovdingarne, formennerne for ættgreinerne åt Israels-sønerne, til kongen i Jerusalem; dei skulde henta Herrens sambandskista upp frå Davidsbyen, det er Sion. 011 1KI 008 002 Då samla alle Israels-mennerne seg hjå kong Salomo i helgi i månaden etanim, det er sjuande månaden. 011 1KI 008 003 Då no alle styresmennerne i Israel kom, tok prestarne upp kista 011 1KI 008 004 og bar Herrens kista og møtetjeldet dit upp saman med alle dei heilaggognerne som var i tjeldet; det var prestarne og levitarne som bar deim upp. 011 1KI 008 005 Og kong Salomo stod framfor sambandskista i lag med heile Israels-lyden, som hadde samla seg hjå honom. Og dei ofra småfe og storfe i uteljande og ureknande mengd. 011 1KI 008 006 Prestarne flutte sambandskista inn i koren, i det høgheilage, inn under vengjerne av kerubane, der ho skulde vera. 011 1KI 008 007 For kerubarne breidde ut vengjerne yver den staden der kista stod, so at kerubarne tekte yver både kista og stengerne hennar. 011 1KI 008 008 Stengerne var so lange at ein kunne vel sjå endarne av deim ifrå det heilage framfyre koren, men ikkje lenger ute. Og der vart dei verande til denne dag. 011 1KI 008 009 Det fanst ikkje anna i kista enn dei tvo steintavlorne som Moses hadde lagt i henne der ved Horeb den gongen Herren gjorde samband med Israels-borni, då dei drog ut or Egyptarland. 011 1KI 008 010 Då no prestarne gjekk ut or heilagdomen, fyllte skyi Herrens hus, 011 1KI 008 011 so prestarne for skyi skuld kunde ikkje standa og gjera tenesta, etter di Herrens herlegdom fyllte Herrens hus. 011 1KI 008 012 Då sagde Salomo: «Herren hev sagt at han vil bu i dimma. 011 1KI 008 013 No hev eg bygt eit hus til bustad åt deg, ein stad der du kann dvelja æveleg.» 011 1KI 008 014 So snudde kongen seg og velsigna heile Israels-lyden, medan heile Israels-lyden stod. 011 1KI 008 015 Han sagde: «Lova vere Herren, Israels Gud! Med handi si hev han halde det som han med munnen sin lova David, far min, då han sagde: 011 1KI 008 016 «Frå den tidi då eg førde Israel, folket mitt, ut or Egyptarland, hev eg ikkje valt ut nokon by av alle Israels ætter der ein kunde byggja eit hus til bustad for namnet mitt. Men David hev eg valt ut til å råda yver Israel, folket mitt.» 011 1KI 008 017 Og David, far min, sette seg nok fyre å byggja eit hus for namnet åt Herren, Israels Gud. 011 1KI 008 018 Men Herren sagde til David, far min: «Når du hev sett deg fyre å byggja eit hus for namnet mitt, so hev du gjort vel i at du hev fenge sovorne i tankarne. 011 1KI 008 019 Men byggja dette huset skal ikkje du; son din, som gjeng ut av dine lender, skal byggja huset for namnet mitt.» 011 1KI 008 020 Og Herren hev sett i verk ordet sitt; eg er komen upp i romet etter David, far min, og eg hev sett meg i Israels kongsstol, soleis som Herren lova, og eg hev bygt dette huset for namnet åt Herren, Israels Gud. 011 1KI 008 021 Og der hev eg reidt til eit rom for kista som Herrens samband er i, det som han gjorde med federne våre, den gongen han leidde deim ut or Egyptarland.» 011 1KI 008 022 So stelte Salomo seg fram for Herrens altar rett imot heile Israels-lyden, rette ut henderne sine imot himmelen 011 1KI 008 023 og sagde: «Herre, Israels Gud! Ingen gud er deg lik, i himmelen der uppe eller på jordi her nede, du som held uppe sambandet og nåden mot tenarane dine når dei ferdast for di åsyn med heile sitt hjarta, 011 1KI 008 024 du som hev halde det du lova tenaren din, David, far min, og som hev fullført med handi det du tala med munnen, som det syner seg i dag. 011 1KI 008 025 So haldt no og, Herre, Israels Gud, det som du lova tenaren din, David, far min, då du sagde: «Aldri skal den tid koma at det ikkje sit ein mann av di ætt på Israels kongsstol for mi åsyn, når berre sønerne dine vaktar sin veg so dei ferdast for mi åsyn soleis som du hev gjort det.» 011 1KI 008 026 Å, Israels Gud, lat det sannast det ordet som du tala til tenaren din, David, far min! 011 1KI 008 027 Men kann då Gud i røyndi bu på jordi? Sjå, himlarne, ja himle-himlarne kann ikkje røma deg, kor mykje mindre då dette huset som eg hev bygt. 011 1KI 008 028 Men vend deg likevel til bøni åt tenaren din og hans påkalling, Herre, min Gud, so du høyrer på det ropet og den bøni som tenaren din bed for di åsyn i dag, 011 1KI 008 029 og let augo dine vera opne mot dette huset natt og dag, mot den staden som du hev sagt det um at her skal namnet ditt bu, so du høyrer på den bøni som tenaren din vender mot denne staden! 011 1KI 008 030 Ja, høyr på den påkalling som tenaren din, og Israel, folket ditt, vender mot denne staden; høyr det på den staden du bur i himmelen! Og når du høyrer, so må du tilgjeva. 011 1KI 008 031 Forsyndar einkvar seg mot næsten sin, og dei legg ein eid på honom, so ein let honom sverja, og han so kjem inn og sver framfyre altaret ditt i dette huset, 011 1KI 008 032 so må du høyra det i himmelen, og setja i verk og døma imillom tenarane dine, med di du segjer den skuldig som saka er og let honom lida for si åtferd, men frikjenner den rettferdige og let honom få etter si rettferd. 011 1KI 008 033 Når Israel, folket ditt, lid usiger mot fienden, for di dei syndar imot deg, men dei so vender um att til deg og vedkjennest ditt namn og bed og tiggar deg um nåde i dette huset, 011 1KI 008 034 so vil du høyra det i himmelen og tilgjeva Israel, folket ditt, den syndi dei gjorde, og føra deim heim att til det landet du hev gjeve federne deira! 011 1KI 008 035 Når himmelen let seg att, so det ikkje kjem regn, for di dei syndar imot deg, og dei so snur seg mot denne staden med bøn, og dei vedkjennest namnet ditt og vender um ifrå syndi si, av di du audmjuker deim, 011 1KI 008 036 so må du høyra det i himmelen og tilgjeva tenarane dine og Israel, folket ditt, syndi deira, for du lærer deim den gode vegen dei skal ganga på; og du må gjeva regn yver landet ditt, som du hev gjeve folket ditt til odel og eiga. 011 1KI 008 037 Når det kjem uår i landet, når det kjem farsott, når det kjem moldaks og rust, eller det kjem engsprettor og åmor, eller fienden trengjer folket i det landet der det hev byarne deira, eller kva for ei plåga eller sjukdom det er - 011 1KI 008 038 kvar gong det då stig upp ei bøn eller ei audmjuk påkalling frå eit menneskje i heile folket ditt, Israel, som kjenner sitt hjarte-mein og rettar ut henderne sine mot dette huset, 011 1KI 008 039 so må du høyra det i himmelen der du bur, og du må tilgjeva og setja i verk og gjeva kvar mann lika for all hans ferd, av di du kjenner hjarta hans - for einast du kjenner hjarta hjå alle folk - 011 1KI 008 040 so dei må ottast deg all den tid dei liver på den jordi som du hev gjeve federne våre. 011 1KI 008 041 Jamvel den framande, som ikkje høyrer til Israel, folket ditt, men kjem frå eit land langt burte, for namnet ditt skuld 011 1KI 008 042 - for dei og kjem til å få høyra um ditt store namn, um di sterke hand og um din strake arm - når han kjem og vender bønerne sine mot dette huset, 011 1KI 008 043 so må du høyra i himmelen der du bur, og gjera alt som den framande ropar til deg um, so alle folk på jordi må læra å kjenna namnet ditt og ottast deg, liksom Israel, folket ditt, og skyna at dette huset som eg hev bygt, er uppkalla etter ditt namn. 011 1KI 008 044 Når folket ditt fer ut i herferd mot fienden sin på den vegen du sender deim, og dei so bed til Herren med andlitet mot denne byen du hev valt ut og det huset som eg hev bygt åt namnet ditt, 011 1KI 008 045 so må du i himmelen høyra bøni og påkallingi deira og hjelpa deim til retten sin. 011 1KI 008 046 Når dei syndar imot deg - for det finst ikkje noko menneskje som ikkje syndar - og du harmast på deim og let fienden få magt yver deim, so han fangar deim og fører deim burt til fiendeland langt av leid eller nær ved, 011 1KI 008 047 og dei då tenkjer seg um i det landet der dei er fangar, og vender um og bed deg um nåde i landet åt deim som held deim i band, og segjer: «Me hev synda og gjort ille, me hev vore ugudlege, » 011 1KI 008 048 og dei vender um til deg med heile sitt hjarta og all si sjæl der i fiendeland hjå deim som hev ført deim i trældom, og bed til deg med andlitet imot landet sitt, som du hev gjeve federne deira, imot den byen som du hev valt ut og det huset som eg hev bygt åt namnet ditt, 011 1KI 008 049 so må du i himmelen, der du bur, høyra bøni og påkallingi deira og hjelpa deim til retten sin, 011 1KI 008 050 og tilgjeva folket ditt det dei hev synda imot deg og all den misgjerd dei hev gjort i mot deg, og lata deim finna miskunn hjå deim som held deim i band, so dei gjer sælebot på deim; 011 1KI 008 051 for dei er ditt folk og din arv, som du leidde ut or Egyptarland, midt ut or jarnomnen. 011 1KI 008 052 Ja, gjev augo dine må vera opne for påkallingi åt tenaren din og folket ditt, Israel, so du høyrer på deim so tidt som dei ropar til deg. 011 1KI 008 053 For du hev skilt deim ut ifrå alle folk på jordi, so dei skal vera din arv soleis som du hev tala gjenom Moses, tenaren din, då du leidde federne våre ut or Egyptarland, Herre, Herre!» 011 1KI 008 054 Og då Salomo hadde enda heile denne bøn og audmjuke påkalling til Herren, reis han upp frå Herrens altar, der han hadde lege på kne med henderne utbreidde imot himmelen. 011 1KI 008 055 Og han steig fram og velsigna heile Israels-lyden med høg røyst og sagde: 011 1KI 008 056 «Lova vere Herren, som hev gjeve folket sitt, Israel, ro, plent som han hev sagt! Ikkje eitt ord hev vorte um inkje av alt det gode han hev lova ved Moses, tenaren sin. 011 1KI 008 057 Måtte Herren, vår Gud, vera med oss, som han hev vore med federne våre, og ikkje venda seg frå oss eller støyta oss burt, 011 1KI 008 058 men bøygja hjarta vårt til seg, so me gjeng på alle hans vegar og held hans bod og fyreskrifter og rettar, som han gav federne våre. 011 1KI 008 059 Og måtte desse ordi mine, som eg audmjukt hev bede for Herrens åsyn, vera nærverande for Herren, vår Gud, både dag og natt, so han hjelper tenaren sin og Israel, folket sitt, til retten deira etter som det trengst kvar dag, 011 1KI 008 060 so at alle folk på jordi må skyna at Herren er Gud og ingen annan. 011 1KI 008 061 Og de må gjeva dykk til Herren, vår Gud, med heile dykkar hjarta, so de ferdast i hans fyreskrifter og held hans bod som de gjer i dag.» 011 1KI 008 062 Og kongen og heile Israel med honom ofra slagtoffer for Herrens åsyn. 011 1KI 008 063 Til det takkofferet som Salomo ytte Herren, tok han tvo og tjuge tusund stykke storfe og eit hundrad og tjuge tusund stykke småfe. Soleis vigde kongen og heile Israels-lyden Herrens hus. 011 1KI 008 064 Same dagen helga Salomo den midtre luten av tunet framfyre Herrens hus; for der ofra han brennoffer, grjonoffer og feittstykke av takkofferet, etter di koparaltaret, som stod for Herrens åsyn, var for lite til å røma brennofferet og grjonofferet og feittstykki av takkofferi. 011 1KI 008 065 På den tid høgtida Salomo helgi saman med heile Israel - ein stor møtelyd like frå den staden der vegen gjeng til Hamat og til Egyptarlands-bekken - framfor Herren, vår Gud, i sju dagar og endå i sju dagar, fjortan dagar i alt. 011 1KI 008 066 Den åttande dagen let han folket fara, og dei bad velliva med kongen og tok heim kvar til seg, glade og velnøgde for alt det gode som Herren hadde gjort imot David, tenaren sin, og mot Israel, folket sitt. 011 1KI 009 001 Då Salomo no hadde gjort ifrå seg byggjearbeidet med Herrens hus og kongshuset og alt det andre som han hadde hug og lyst til å få gjort, 011 1KI 009 002 synte Herren seg for Salomo andre gongen, liksom han hadde synt seg for honom i Gibeon. 011 1KI 009 003 Og Herren sagde til honom: «Eg hev høyrt bøni di og di audmjuke påkalling som du hev sendt upp til meg; huset du hev bygt, hev eg helga til å bera namnet mitt i all æva, og augo mine og hjarta mitt skal vera der alle dagar. 011 1KI 009 004 Ferdast du no for mi åsyn liksom David, far din, ferdast, i hjartans reinleik og i ærlegdom, so du gjer alt det som eg hev sagt deg fyre, held loverne og rettarne mine, 011 1KI 009 005 då skal eg halda uppe kongsstolen din i Israel æveleg, soleis som lovnaden min lydde til David, far din: «Aldri skal du vanta ein mann på Israels kongsstol.» 011 1KI 009 006 Men dersom de og borni dykkar snur meg ryggen og ikkje held bodi mine, loverne mine som eg hev lagt fram for dykk, men gjeng av stad og dyrkar andre gudar og bed til deim, 011 1KI 009 007 so vil eg rydja Israel ut or det landet eg hev gjeve deim; det huset eg hev helga for namnet mitt, vil eg føykja ifrå mi åsyn, og Israel skal verta eit ordtøke og ei spott millom alle folk. 011 1KI 009 008 Og um dette huset vert aldri so høgt, so skal kvar mann fæla og spotta når han framum fer; og spør ein: «Kvifor hev Herren fare soleis åt med dette landet og dette huset?» 011 1KI 009 009 då skal dei svara: «For di dei vende seg ifrå Herren, sin Gud, han som hadde ført federne deira ut or Egyptarland, og heldt seg til andre gudar, bad til deim og tente deim, difor hev Herren late alt dette vonde koma yver deim.»» 011 1KI 009 010 Då no tjuge år var lidne, og Salomo hadde bygt dei tvo husi, Herrens hus og kongshuset, 011 1KI 009 011 og Hiram, kongen i Tyrus, hadde hjelpt Salomo med cedertre og cypresstre og alt det gull han ynskte, so gav kong Salomo Hiram tjuge byar i Galilæa-landet. 011 1KI 009 012 Og Hiram tok ut ifrå Tyrus, og vilde sjå på dei byarne som Salomo hadde gjeve honom; men han lika deim ikkje. 011 1KI 009 013 Og han sagde: «Kva er dette for byar du hev gjeve meg, bror min?» Og han gav deim namnet Kabulslandet, som dei og hev heitt til denne dag. 011 1KI 009 014 Men Hiram sende kongen tri hundrad vågar gull. 011 1KI 009 015 Det hadde seg soleis med det arbeidsfolk som kong Salomo tok ut til byggjearbeidet med Herrens hus og sitt eige hus og Millo og muren kring Jerusalem og Hasor og Megiddo og Geser: 011 1KI 009 016 - Farao, kongen i Egyptarland, hadde sett i veg og teke Gezer, og sett eld på det og drepe kananitarne som budde i byen og so gjeve honom i heimafylgje til dotter si, kona åt Salomo; 011 1KI 009 017 men Salomo bygde upp att Gezer og Nedre Bet-Horon 011 1KI 009 018 og Ba’alat og Tadmor i øydemarki der i landet, 011 1KI 009 019 bygde og alle dei upplagsbyar Salomo hadde, og vognbyarne og hestbyarne og elles alt som Salomo fekk hug og lyst til å få bygt i Jerusalem og på Libanon og i heile kongeriket sitt -: 011 1KI 009 020 Alt det folket som fanst att av amoritarne, hetitarne, perizitarne, hevitarne og jebusitarne, folk som ikkje var av Israels ætt, 011 1KI 009 021 sønerne deira, som var att etter deim i landet, med di Israels-sønerne ikkje hadde magta å fullføra bannstøyten imot deim, desse tok Salomo ut til pliktarbeid, og soleis hev det vore til den dag i dag. 011 1KI 009 022 Men av Israels-sønerne gjorde Salomo ingen til træl; for dei var herfolk og tenarar og hovdingar og kjempor hjå honom og hovdingar for stridsvognerne og hestfolket hans. 011 1KI 009 023 Talet på yverfutarne, som stod fyre arbeidet til Salomo, var fem hundrad og femti; dei rådde yver folket som gjorde arbeidet. 011 1KI 009 024 Nettupp på den tid dotter åt Farao hadde flutt upp ifrå Davidsbyen til huset sitt, som han hadde bygt til henne, gav han seg til å byggja Millo. 011 1KI 009 025 Tri gonger um året ofra Salomo brennoffer og takkoffer på det altaret han hadde bygt til Herren, og brende røykjelse ved alteret der framfor Herrens åsyn, og hadde no huset ferdigt. 011 1KI 009 026 Kong Salomo bygde og skip i Esjon-Geber; det ligg attmed Elot på Raudehavs-strandi i Edomlandet. 011 1KI 009 027 Og Hiram sende sjøvant mannskap av sitt folk til skipi i lag med folket åt Salomo. 011 1KI 009 028 Dei for til Ofir og henta gull derifrå, eit tusund og femti våger, som dei førde til kong Salomo. 011 1KI 010 001 Då dronningi i Saba fekk høyra gjetordet um Salomo og det han hadde gjort for Herrens namn, kom ho og vilde røyna honom med djupe gåtor. 011 1KI 010 002 Ho kom til Jerusalem med eit ovstort fylgje, med kamelar som var klyvja med kryddor og gull i store mengder og glimesteinar, og då ho var komi til Salomo, lagde ho fram for honom alt det ho hadde på hjarta. 011 1KI 010 003 Men Salomo gav henne svar på alle spurningarne hennar. For honom var ingenting dult, som han ikkje kunde svara på. 011 1KI 010 004 Då dronningi frå Saba såg all Salomos visdom og såg huset han hadde bygt, 011 1KI 010 005 og retterne på bordet hans, og korleis hirdmennerne hans sat der, og korleis tenarane hans varta upp og var klædde, og skjenkjarsveinarne hans og den uppgangen som han hadde til Herrens hus, då vart ho reint ifrå seg. 011 1KI 010 006 Og ho sagde til kongen: «So var det då sant det ordet eg høyrde i landet mitt um deg og um visdomen din! 011 1KI 010 007 Eg kunde ikkje tru det dei sagde fyrr eg sjølv kom og fekk sjå det med mine eigne augo; ikkje helvti hev dei fortalt meg, det ser eg no; i visdom og vyrdnad gjeng du yver det gjetordet eg hev høyrt um deg. 011 1KI 010 008 Sæle er mennerne dine, sæle er desse tenarane dine, som stødt fær standa framfyre deg og høyra visdomen din. 011 1KI 010 009 Lova vere Herren, din Gud, som hadde hugnad i deg og sette deg på Israels kongsstol! For di Herren elskar Israel alle dagar, sette han deg til konge, so du kann skipa rett og rettferd.» 011 1KI 010 010 So gav ho kongen tri hundrad våger gull og kryddor i store mengder og glimesteinar; so stor mengd av kryddor som den dronningi frå Saba gav kong Salomo, hev aldri vorte innførd sidan. 011 1KI 010 011 Då skipi til Hiram henta gull frå Ofir, tok dei og med almuggim-tre i stor mengd og dyre steinar frå Ofir. 011 1KI 010 012 Av almuggim-treet fekk kongen tillaga handrid til Herrens hus og til huset åt kongen, og like eins cithrar og harpor til songarane; so mykje almuggim-tre hev aldri vore innført eller set sidan til denne dag. 011 1KI 010 013 Og kong Salomo gav dronningi frå Saba alt det ho hadde hug på, og bad um, umfram det han gav henne i samhøve med Salomos kongelege vyrdnad. So snudde ho heim att til sitt land, ho sjølv og tenarane hennar. 011 1KI 010 014 Det gullet som kom inn til Salomo på eit år, vog sekstan hundrad og seks og seksti våger, 011 1KI 010 015 og då var ikkje medrekna det som kom inn frå kjøpmennerne og av kræmarhandelen og frå alle kongarne i Arabia og frå jarlarne i landet. 011 1KI 010 016 Og kong Salomo let gjera tvo hundrad store skjoldar av uthamra gull - seks hundrad lodd gull gjekk med til kvar skjold - 011 1KI 010 017 og tri hundrad små skjoldar av uthamra gull - eit hundrad og åtteti lodd gull gjekk med til kvar skjold - og kongen sette deim upp i Libanonskoghuset. 011 1KI 010 018 Kongen let og gjera ein stor kongsstol av flisbein og klædde honom med skirt gull. 011 1KI 010 019 Kongsstolen hadde seks stig, og ryggstydi på kongsstolen var avrunda ovantil; på båe sidor av sætet var der armar, og attmed armarne stod tvo løvor; 011 1KI 010 020 og tolv løvor stod det på dei seks stigi, på båe sidor. Maken til dette var ikkje laga i noko kongerike. 011 1KI 010 021 Alle drykkjestaupi åt kong Salomo var av gull, og alle gognerne i Libanonskoghuset var og av skirt gull; sylv fanst det ikkje; det var ikkje rekna for noko i Salomos dagar. 011 1KI 010 022 For kongen hadde sine Tarsis-skip på havet attåt floten til Hiram. Ein gong tridje kvart år kom Tarsis-skipi heim og hadde med seg gull og sylv, og filsbein og apor og påfuglar. 011 1KI 010 023 Kong Salomo vart større enn alle kongar på jordi i rikdom og visdom. 011 1KI 010 024 Folk frå alle land vitja Salomo og vilde høyra visdomen hans, som Gud hadde lagt i hjarta hans. 011 1KI 010 025 Og då hadde kvar og ein av desse med seg gåvor: ymse ting av sylv og gull, klæde og våpn, kryddor, hestar og muldyr. Soleis gjekk det år etter år. 011 1KI 010 026 Salomo samla stridsvogner og hestfolk, so han hadde fjortan hundrad stridsvogner og tolv tusund hestfolk; og deim gav han læger i vognbyarne og i Jerusalem hjå kongen sjølv. 011 1KI 010 027 Og kongen gjorde sylvet i Jerusalem so vanleg som stein og cedertre som morberfiketre i låglandet. 011 1KI 010 028 Og hestarne som Salomo fekk seg, førde han inn frå Egyptarland; ein flokk kjøpmenner hjå kongen henta ei viss mengd til ein fastsett pris. 011 1KI 010 029 Kvar vogn som vart henta upp og utførd frå Egyptarland, kosta seks hundrad lodd sylv, og kvar hest eit hundrad og femti. På same vis vart dei, med deira hjelp, utførde til alle kongarne hjå hetitarne og i Syria. 011 1KI 011 001 Kong Salomo hadde mange utlendske kvinnor som han elska - umfram dotter åt Farao; moabitiske, ammonitiske, edomitiske, sidoniske, hetitiske, 011 1KI 011 002 kvinnor av dei heidningfolki som Herren hadde åtvara Israels-sønerne imot og sagt: «De skal ikkje hava noko med deim, og ikkje dei med dykk; elles kjem dei visseleg til å snu hjarta dykkar til sine gudar.» Salomo heldt seg til desse i elsk. 011 1KI 011 003 Han hadde sju hundrad konor av fyrsteætt og tri hundrad fylgjekonor, og konorne vende hjarta hans. 011 1KI 011 004 Ja, då Salomo vart gamall, drog dei hjarta hans til andre gudar, so hjarta hans var ikkje heilt med Herren hans Gud, soleis som hjarta åt David, far hans. 011 1KI 011 005 Og Salomo fylgde Astarte, sidoniarguden, og Milkom, styggedomen åt ammonitarne. 011 1KI 011 006 Soleis gjorde Salomo det som var vondt i Herrens augo, og fylgde ikkje Herren i eit og alt som David, far hans. 011 1KI 011 007 Salomo bygde då ein offerhaug på berget austanfor Jerusalem åt Kamos, styggedomen åt Moab, og for Molek, styggedomen åt Ammons-sønerne. 011 1KI 011 008 Og det same gjorde han for alle dei utlendske konorne sine, so dei fekk brenna røykjelse og ofra til gudarne sine. 011 1KI 011 009 Då vart Herren harm på Salomo, for di han hadde vendt hjarta sitt burt ifrå Herren, Israels Gud, som hadde openberra seg for honom tvo gonger 011 1KI 011 010 og gjeve honom eit serskilt bod um dette, at han ikkje skulde fylgja andre gudar; men han hadde ikkje agta på Herrens bod. 011 1KI 011 011 Difor sagde Herren til Salomo: «Etter di du er komen på dette, og ikkje hev halde pakti mi og loverne mine, som eg hev gjeve deg, vil eg riva riket ifrå deg og gjeva det til tenaren din. 011 1KI 011 012 Men for David, far din, skuld vil eg ikkje gjera dette i di tid; eg riv det or handi på son din. 011 1KI 011 013 Heile riket vil eg like vel ikkje riva ifrå honom. Eitt fylke vil eg gjeva son din for David, far din, skuld og for Jerusalem skuld, som eg hev valt ut.» 011 1KI 011 014 Og Herren vekte upp ein motmann imot Salomo; edomiten Hadad; han var av kongsætti i Edom. 011 1KI 011 015 Då David var i Edom, og herhovdingen Joab for upp og skulde gravleggja dei falne og med det same slo i hel alt som mann var i Edom 011 1KI 011 016 - for Joab og heile Israel vart verande der i seks månader, til dess han hadde rudt ut alt som mann var i Edom - 011 1KI 011 017 då rømde denne Hadad, han sjølv og nokre edomitiske menner, som hadde vore i tenesta hjå far hans, og tok vegen til Egyptarland. Hadad var den gong ein liten gut. 011 1KI 011 018 Og dei drog ut frå Midjan og kom til Paran; frå Paran tok dei med seg nokre menner og kom til Egyptarland til Farao, egyptarkongen; han gav honom eit hus og rettleide honom med upphald og let honom få jord. 011 1KI 011 019 Hadad fann stor godvilje hjå Farao, so han gav honom til kona syster åt kona si, syster åt dronning Tahpenes. 011 1KI 011 020 Og denne syster åt Tahpenes fødde sonen Genubat åt honom; Tahpenes vande honom av i huset åt Farao, og Genubat vart verande i huset der med sønerne åt Farao. 011 1KI 011 021 Men då Hadad høyrde i Egyptarland, at David hadde lagt seg til kvile hjå federne sine, og at Joab, stridshovdingen, var avliden, so sagde Hadad til Farao: «Slepp meg no, so eg kann fara heim til landet mitt!» 011 1KI 011 022 Farao sagde til honom: «Kva saknar du her hjå meg, sidan du vil fara heim til landet ditt?» Han svara: «Ingen ting; men du må plent lata meg fara.» 011 1KI 011 023 Gud vekte upp ein motmann til imot Salomo: Rezon Eljadason; han var rømd ifrå herren sin, Hadadezer, kongen i Soba. 011 1KI 011 024 Der samla han ein flokk um seg, den gong David slo folket i hel, og vart røvarhovding; dei drog av til Damaskus, slo seg ned der og styrde i Damaskus. 011 1KI 011 025 Han vart ein motmann imot Israel so lenge Salomo livde, og skadde det, både han og Hadad; han hata Israel og vart konge yver Syria. 011 1KI 011 026 Ein av mennerne åt Salomo heitte Jerobeam; han var son åt Nebat, ein efraimit frå Sereda; mor hans heitte Serua og var enkja. Og han gjorde uppreist mot kongen. 011 1KI 011 027 Grunnen til at han lyfte hand imot kongen, var dette: Salomo bygde Millo og sette stengsla for opningi til byen åt David, far sin. 011 1KI 011 028 No var Jerobeam ein dugande kar, og då Salomo såg at han var drivande i arbeidet sitt, sette han honom til tilsynsmann yver alt arbeidet som Josefs hus hadde på seg. 011 1KI 011 029 So hende det ein gong ved det leitet, at Jerobeam var gjengen ut or Jerusalem, og at profeten Ahia frå Silo råka honom på vegen. Han hadde på seg ei ny kåpa, og dei var tvo-eine på marki. 011 1KI 011 030 Då tok Ahia den nye kåpa han hadde på seg, og reiv henne i tolv stykke. 011 1KI 011 031 Og han sagde til Jerobeam: «Tak deg ti stykke! For so segjer Herren, Israels Gud: «Sjå, eg vil riva riket ut or handi på Salomo og gjeva deg ti av ætterne; 011 1KI 011 032 men den eine ætti skal han få hava for David skuld, tenaren min, og for Jerusalem skuld, den byen eg hev valt millom alle Israels fylke. 011 1KI 011 033 Det skal ganga so, for di dei hev vike ifrå meg og bede til Astarte, sidonarguden, til Kamos, Moabs-guden, og til Milkom, ammonitarguden, og ikkje gjenge mine vegar, ikkje gjort det som rett er i mine augo, eller halde loverne mine og bodi mine, soleis som David, far hans, gjorde. 011 1KI 011 034 Eg vil like vel ikkje taka noko av riket ifrå honom sjølv, men lata honom vera fyrste so lenge han liver, for David skuld, tenaren min, han som eg valde ut, og som agta på bodi og loverne mine. 011 1KI 011 035 Men ifrå son hans vil eg taka riket, og gjeva deg det, dei ti ætterne, meiner eg; 011 1KI 011 036 son hans vil eg gjeva ein av ætterne, so tenaren min, David, alle dagar må hava ei lampa framfor mi åsyn i Jerusalem, den byen som eg hev valt meg ut til bustad for namnet mitt. 011 1KI 011 037 Deg vil eg då kåra, du skal råda yver alt du hev hug til, og vera konge yver Israel. 011 1KI 011 038 Og lyder du alt som eg byd deg, og gjeng mine vegar og gjer det som rett er i mine augo, so du held loverne mine og bodi mine, soleis som David, tenaren min, gjorde, so vil eg vera med deg og byggja deg eit hus som stend fast, soleis som eg bygde for David, og gjeva deg Israel. 011 1KI 011 039 Og Davids ætt vil eg mykja for dette, men like vel ikkje for alltid.»» 011 1KI 011 040 Salomo freista å taka livet av Jerobeam; men Jerobeam reis upp og rømde undan til Egyptarland til egyptarkongen Sisak, og han vart verande i Egyptarland til Salomo døydde. 011 1KI 011 041 Det som elles er å fortelja um Salomo og alt det han gjorde, og um visdomen hans, det er uppskrive i krønikeboki åt Salomo. 011 1KI 011 042 Den tid Salomo var konge i Jerusalem yver heile Israel, var fyrti år. 011 1KI 011 043 So lagde Salomo seg til kvile hjå federne sine og vart gravlagd i byen åt David, far sin, og Rehabeam, son hans, vart konge i staden hans. 011 1KI 012 001 Og Rehabeam for til Sikem; for heile Israels var kome til Sikem og vilde taka honom til konge. 011 1KI 012 002 Men då Jerobeam Nebatsson frette det - han var endå i Egyptarland; han hadde rømt dit for kong Salomo, og Jerobeam budde soleis i Egyptarland, 011 1KI 012 003 og dei sende bod dit og bad honom heim att - då kom Jerobeam og heile Israels-lyden og tala med Rehabeam og sagde: 011 1KI 012 004 «Far din lagde på oss eit hardt ok; men vil du no letta på harde strævet og det tunge oket som far din lagde på oss, so vil me tena deg.» 011 1KI 012 005 Han svara deim: «Gakk burt og bia tri dagar og kom so til meg att!» Og folket gjekk. 011 1KI 012 006 Då rådførde kong Rehabeam seg med dei gamle, som hadde vore i tenesta hjå Salomo, far hans, medan han livde, og spurde deim: «Kva svar råder de meg til å gjeva dette folket?» 011 1KI 012 007 Dei svara honom og sagde: «Bøygjer du deg for dette folket i dag og er deim til tenesta og gjev deim gode ord til svar, so vil dei verta tenarane dine alle dagar.» 011 1KI 012 008 Men han brydde seg ikkje um den rådi som dei gamle gav honom; men rådførde seg med dei unge, som var uppvaksne upp i lag med honom og no stod i hans tenesta. 011 1KI 012 009 Han sagde til deim: «Kva råder de meg til å svara dette folket som hev tala til meg og sagt: «Lat det oket som far din hev lagt på oss verta lettare?»» 011 1KI 012 010 Dei unge kararne som var uppvaksne i lag med honom, svara honom då og sagde: «So skal du segja til dette folket som hev tala til deg og sagt: «Far din lagde eit tungt ok på oss, men gjer no du det lettare for oss!» - So skal du segja til deim: Litlefingeren min er tjukkare enn mjødmane åt far min. 011 1KI 012 011 Hev difor far min lagt eit tungt ok på dykk, so skal eg gjera oket dykkar endå tyngre; hev far min tukta dykk med svipor, so skal eg skal tukta dykk med skorpionar.» 011 1KI 012 012 So kom Jerobeam og heile folket til Rehabeam tridje dagen, so som kongen hadde sagt: «Kom hit til meg att tridje dagen!» 011 1KI 012 013 Då gav kongen folket eit hardt svar; for han brydde seg ikkje um den rådi dei gamle hadde gjeve honom. 011 1KI 012 014 Etter rådi åt dei unge kararne sagde han til deim: «Hev far min lagt eit tungt ok på dykk, so skal eg gjera oket dykkar endå tyngre. Hev far min tukta dykk med svipor, so skal eg tukta dykk med skorpionar.» 011 1KI 012 015 Kongen høyrde soleis ikkje på folket, for di Herren laga det soleis, so det ordet skulde sannast som Herren hadde tala til Jerobeam Nebatsson ved siloniten Ahia. 011 1KI 012 016 Då no heile Israel såg at kongen ikkje høyrde på deim, gav folket dette svaret: «Kva deil hev me i David? Ingen lut i Isaisonen! Heim til hyttorne, Israel! Sjå no sjølv til huset ditt, David!» So for Israel heim kvar til sitt. 011 1KI 012 017 Berre yver dei Israels-borni som budde i byarne i Juda, vart Rehabeam konge. 011 1KI 012 018 Og då kong Rehabeam sende i veg Adoram som hadde øvste tilsynet med pliktarbeidet, so steina heile Israel honom i hel. Då skunda kong Rehabeam seg upp i vogni si og rømde til Jerusalem. 011 1KI 012 019 So reiv då Israel seg laus ifrå Davids hus, og soleis hev det vore til denne dag. 011 1KI 012 020 Men då heile Israel frette at Jerobeam var komen att, sende dei bod og bad honom til tings og kåra honom til konge yver heile Israel; det var ingen som heldt fast på Davids hus, so nær som Juda-ætti åleine. 011 1KI 012 021 Då Rehabeam kom til Jerusalem, samla han heile Judas hus og Benjamins-ætti, hundrad og åtteti tusund utvalde stridsmenner, og vilde strida imot Israels hus og vinna kongedømet att for Rehabeam Salomoson. 011 1KI 012 022 Men då kom Guds ord til gudsmannen Semaja soleis: 011 1KI 012 023 «Seg til Rehabeam Salomoson, kongen i Juda, og til heile Judas og Benjamins hus og til resten av folket: 011 1KI 012 024 So segjer Herren: «De skal ikkje fara upp og strida mot brørne dykkar, Israels-sønerne. Snu heim att, kvar til sitt hus! For det som hev hendt, er kome frå meg.»» Då lydde dei Herrens ord og snudde og gjekk sin veg, som Herren hadde sagt. 011 1KI 012 025 Jerobeam bygde upp Sikem på Efraimsfjellet og busette seg der. Derifrå tok han ut og bygde upp Penuel. 011 1KI 012 026 Og Jerobeam sagde med seg sjølv: «Riket kann snart ganga attende til Davids hus. 011 1KI 012 027 Dersom dette folket fær fara upp til Herrens hus i Jerusalem og ofra, so kann folkehugen venda attende til hovdingen deira, Rehabeam, kongen i Juda; ja då drep dei gjerne meg og vender attende til Rehabeam, kongen i Juda.» 011 1KI 012 028 Og då kongen hadde tenkt yver dette, laga han tvo gullkalvar, og han sagde til folket: «No lyt de vera nok med ferder upp til Jerusalem. Sjå her er guden din, Israel som førde deg upp or Egyptarlandet.» 011 1KI 012 029 Og han sette upp den eine i Betel, den andre sette han i Dan. 011 1KI 012 030 Dette vart orsak til synd; folket gjekk radt til Dan og steig fram for den eine av deim. 011 1KI 012 031 Og han bygde hus på offerhaugarne og sette til prestar likt og ulikt, folk som ikkje var av Levi-sønerne. 011 1KI 012 032 Og Jerobeam skipa til ei høgtid i den åttande månaden, på den femtande dagen i månaden, i likskap med høgtidi i Juda, og han ofra på altaret. So gjorde han i Betel, med di han ofra til kalvarne som han hadde laga, og dei som han hadde sett til offerhaug-prestar, let han gjera tenesta i Betel. 011 1KI 012 033 Og han ofra på det altaret han hadde laga i Betel, den femtande dagen i åttande månaden, den månaden som han hadde valt ut etter sitt eige hovud. Han skipa då til ei høgtid for Israels-borni og steig upp til altaret og vilde kveikja offereld. 011 1KI 013 001 Men nettupp då Jerobeam stod ved altaret og vilde kveikja offereld, kom det på Herrens bod ein gudsmann frå Juda til Betel. 011 1KI 013 002 Og etter Herrens fyresegn ropa han imot altaret og sagde: «Altar, altar! So segjer Herren: «Ein son skal verta fødd åt Davids hus; Josia skal han heita, på deg skal han ofra offerhaug-prestarne som kveikjer offereld på deg; mannebein skal dei då brenna på deg.»» 011 1KI 013 003 Same gongen nemnde han eit teikn og sagde: «Dette er teiknet på at Herren hev tala: Sjå, altaret skal rivna, og oska som er på det, skal renna utyver.» 011 1KI 013 004 Då kong Jerobeam høyrde det som gudsmannen ropa imot altaret i Betel, rette han ut handi frå altaret og sagde: «Tak honom!» Men handi som han hadde rett ut imot honom visna, og han kunde ikkje taka henne til seg att. 011 1KI 013 005 Og altaret rivna, og oska rann ut frå altaret; det var teiknet som gudsmannen hadde nemnt, etter Herrens bod. 011 1KI 013 006 Då svara kongen og sagde til gudsmannen: «Vil du naudbeda Herren, din Gud, at eg må kunna taka handi til meg att?» Og gudsmannen naudbad Herren, og kongen kunde då taka handi til seg att, og ho vart som ho hadde vore fyrr. 011 1KI 013 007 Då sagde kongen til gudsmannen: «Kom heim med meg og styrk deg, og lat meg få gjeva deg ei gåva!» 011 1KI 013 008 Men gudsmannen sagde til kongen: «Um du gav meg helti av huset ditt, vilde eg ikkje ganga inn med deg like vel; her vil eg korkje eta eller drikka. 011 1KI 013 009 For det bodet eg fekk av Herren: «Du skal ikkje eta brød og ikkje drikka vatn, og ikkje skal du fara den same vegen attende som du gjekk av stad.»» 011 1KI 013 010 Og so for han av ei annan veg og vende ikkje heim att den vegen han var komen. 011 1KI 013 011 Men i Betel budde ein gamall profet, og son hans kom og fortalde honom alt det gudsmannen hadde gjort i Betel den dagen, og kva han hadde sagt til kongen. Og då dei hadde fortalt dette til far sin, 011 1KI 013 012 sagde far deira til deim: «Kva veg gjekk han?» Sønerne hadde set kva veg gudsmannen hadde fare, han som var komen frå Juda. 011 1KI 013 013 Då sagde han til sønerne sine: «Sala asnet åt meg!» Då dei so hadde sala asnet åt honom, sette han seg på det 011 1KI 013 014 og tok ut etter gudsmannen og fann honom; han under eiki; og han spurde honom: «Er du den gudsmannen som er komen frå Juda?» Han svara: «Ja, det er eg.» 011 1KI 013 015 Då sagde han til honom: «Fylg meg heim, og et med meg!» 011 1KI 013 016 Men han svara: «Eg kann ikkje ganga attende med deg eller stiga innum hjå deg, og eg kann korkje eta eller drikka med deg her; 011 1KI 013 017 for det kom eit ord til meg frå Herren: «Du skal korkje eta eller drikka der; du skal ikkje heller fara attende same vegen som du gjekk dit.»» 011 1KI 013 018 Han sagde til honom: «Eg og er profet liksom du, og ein engel hev tala til meg på Herrens bod og sagt: «Få honom attende med deg og gjev honom mat og drikka!»» Men det laug han for honom. 011 1KI 013 019 So snudde han um att med honom og åt i huset hans og drakk. 011 1KI 013 020 Men medan dei sat ved bordet, kom Herrens ord til profeten som hadde fenge honom attende. 011 1KI 013 021 Og han ropa til gudsmannen som var komen frå Juda, og sagde: «So segjer Herren: «For di du hev vore motstridig mot Herrens ord og ikkje lydt det bodet som Herren, din Gud, gav deg, 011 1KI 013 022 men snudde um att og ete og drukke på den staden der han hadde forbode deg å gjera det, so skal liket ditt ikkje koma i fedregravi di.»» 011 1KI 013 023 Då han no hadde ete og drukke, sala han asnet åt honom, åt profeten, som han hadde fenge attende. 011 1KI 013 024 Og han tok i veg, men ei løva råka honom på vegen og drap honom. Sidan låg liket hans slengt på vegen; men asnet gav seg til å standa attmed det, og løva stod like eins attmed liket. 011 1KI 013 025 Då no folk som gjekk framum der, fekk sjå liket hans slengt på vegen, og løva standande attmed det, gjekk dei inn i byen der den gamle profeten budde, og tala um det. 011 1KI 013 026 Då profeten som hadde fenge honom attende frå vegen, høyrde det, sagde han: «Det er gudsmannen som var motstridig imot Herrens ord; difor hev Herren gjeve honom løva i vald, og ho hev rive honom sund og drepe honom, etter det ord som Herren hadde tala til honom.» 011 1KI 013 027 Og han sagde til sønerne sine: «Legg sal på asnet åt meg!» Og dei sala det. 011 1KI 013 028 So tok han ut og fann liket liggjande slengt på vegen, og løva og asnet standane attmed liket; løva hadde ikkje ete av liket og ikkje rive sund asnet heller. 011 1KI 013 029 Og profeten tok upp liket av gudsmannen og lagde honom på asnet og tok honom med seg attende; og den gamle profeten gjekk inn i byen sin og vilde halda syrgjehøgtid og gravleggja honom. 011 1KI 013 030 Og han lagde liket hans i si eigi grav, og dei heldt syrgjehøgtid og ropa: «Eie, eie meg, bror min!» 011 1KI 013 031 Då han no hadde gravlagt honom, sagde han til sønerne sine: «Når eg døyr, skal de leggja meg i den gravi som gudsmannen ligg i; legg beini mine attmed hans bein. 011 1KI 013 032 For det skal sanna seg, det som han, etter Herrens ord, sagde imot altaret i Betel og imot alle offerhaughusi i byarne i Samaria.» 011 1KI 013 033 Jerobeam vende like vel ikkje um ifrå sin vonde veg etter denne hendingi, men heldt fram med å gjera til prestar ved offerhaugarne både likt og ulikt. Den som berre hadde hug til det, fekk av honom handi fyllt, so dei kunde verta prestar ved haugarne. 011 1KI 013 034 På denne vis vart Jerobeam upphavsmann til synd i ætti si og orsak til at huset hans vart utrudt og utstroke av jordi. 011 1KI 014 001 Ved det bilet vart Abia, son åt Jerobeam, sjuk. 011 1KI 014 002 Då sagde Jerobeam til kona si: «Tak og klæd deg ut, so ingen vert vis med at du er kona åt Jerobeam, og gakk so til Silo! Der bur profeten Ahia, han som tala um at eg skulde verta konge yver dette folket. 011 1KI 014 003 Tak med deg ti brød og kakor og ei krukka med honning og gakk inn til honom! Han skal vitra deg um korleis det skal ganga med guten.» 011 1KI 014 004 Og kona åt Jerobeam gjorde so; ho tok ut til Silo og kom til huset åt Ahia. Men Ahia kunde ikkje sjå; for augo hans var star-blinde av alderdom. 011 1KI 014 005 Men Herren hadde sagt til Ahia: «Kona åt Jerobeam kjem og vil spyrja deg ut um son sin, for han er sjuk. Det og det skal du segja med henne. Når ho kjem, vil ho bera seg åt liksom ho var framand.» 011 1KI 014 006 Då no Ahia høyrde fotstigi hennar i det same ho kom inn døri, sagde han: «Kom inn, du kona åt Jerobeam! Kvi ber du deg åt liksom du var framand? Eg er send til deg med eit hardt bod. 011 1KI 014 007 Gakk og seg til Jerobeam: «So segjer Herren, Israels Gud: «Eg hev lyft deg upp or folket og sett deg til fyrste yver folket mitt, Israel, 011 1KI 014 008 og rive riket ifrå Davids hus og gav det til deg. Men du hev ikkje stelt deg som tenaren min, David; han heldt bodi mine og fylgde meg av alt sitt hjarta, so han gjorde einast det som rett var i mine augo; 011 1KI 014 009 men du hev gjort meir vondt enn alle som hev vore fyre deg; du hev gjenge av og laga deg andre gudar, støypte bilæte, for å harma meg, og meg hev du kasta attum ryggen din. 011 1KI 014 010 Difor vil eg lata ulukka koma yver Jerobeams hus og rydja ut kvar ein karmann av ætti hans både, både ufri og fri i Israel, og eg skal sopa etter Jerobeams hus plent som ein sopar burt skarn, til dess det ingen ting er att av det. 011 1KI 014 011 Den av Jerobeams hus som døyr i byen, skal hundarne eta upp, og den som døyr utpå marki, skal fuglane under himmelen eta upp. For soleis hev Herren tala.»» 011 1KI 014 012 Gakk no du heim att! Når føterne stig inn i byen, so døyr barnet. 011 1KI 014 013 Og heile Israel skal halda syrgjehøgtid for honom, og dei skal gravleggja honom; for av Jerobeams hus er han den einaste som skal koma i ei grav, etter di han var den einaste i Jerobeams hus som det var noko godt hjå imot Herren, Israels Gud. 011 1KI 014 014 Men Herren skal setja seg ein konge yver Israel, som skal rydja ut Jerobeams hus. Dette er dagen, og no skal det henda. 011 1KI 014 015 Herren skal slå Israel som sevet voggar i vatnet, og han skal rykkja Israel upp or dette gode landet, som han gav federne deira, og strøya deim på andre sida åt Storelvi, for di dei hev laga seg asjeror og vekt Herrens harm. 011 1KI 014 016 Og han skal ofra Israel for dei synder skuld som Jerobeam gjorde, og som han fekk Israel til å gjera.» 011 1KI 014 017 Då reis kona åt Jerobeam upp og gjekk sin veg og kom til Tirsa, og med same ho steig yver dørstokken i huset, døydde guten. 011 1KI 014 018 Og dei gravlagde honom, og heile Israel heldt syrgjehøgtid for honom, etter det ord som Herren hadde tala ved tenaren sin, profeten Ahia. 011 1KI 014 019 Det som elles er å fortelja um Jerobeam, um krigerne hans og styringi hans, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 011 1KI 014 020 Styringstidi åt Jerobeam var tvo og tjuge år. So lagde han seg til kvile hjå federne sine, og Nadab, son hans, vart konge i staden hans. 011 1KI 014 021 Men Rehabeam, son åt Salomo, var konge i Juda; ein og fyrti år var Rehabeam då han vart konge, og syttan år styrde han i Jerusalem, den byen som Herren hadde valt ut av alle Israels ætter til bustad for namnet sitt. Mor hans var ei ammonitkvinna som heitte Na’ama. 011 1KI 014 022 Og Juda gjorde det som vondt var i Herrens augo; med dei synder dei gjorde, vekte dei brennhugen hans meir enn federne deira hadde gjort. 011 1KI 014 023 Dei og bygde seg offerhaugar og laga til stolpar og asjeror på kvar ein høg bakke og under kvart eit grønt tre; 011 1KI 014 024 ja, det var jamvel utukt-sveinar i landet. Dei heldt på med all styggedomen hjå dei folki som Herren hadde jaga undan for Israels-sønerne. 011 1KI 014 025 I femte styringsåret åt Rehabeam drog egyptarkongen Sisak upp imot Jerusalem. 011 1KI 014 026 Og han tok skattarne i Herrens hus og skattarne i kongshuset; alt saman tok han. Han tok alle gullskjoldarne og, som Salomo hadde late gjera. 011 1KI 014 027 I deira stad fekk kong Rehabeam gjort koparskjoldar og gav deim i varveitsla til hovdingarne for livvakti, dei som heldt vakt ved inngangen til kongshuset; 011 1KI 014 028 og kvar gong kongen gjekk til Herrens hus, bar vaktmennerne deim og tok deim so attende til vaktstova. 011 1KI 014 029 Det som elles er å fortelja um Rehabeam, um alt det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 011 1KI 014 030 Millom Rehabeam og Jerobeam var det ufred stødt. 011 1KI 014 031 Og Rehabeam lagde seg til kvile hjå federne sine, og vart gravlagd hjå federne sine i Davidsbyen. Mor hans heitte Na’ama, ammonitkvinna. Og Abiam, son hans, vart konge i staden hans. 011 1KI 015 001 I det attande styringsåret åt Jerobeam Nebatsson vart Abiam konge yver Juda. 011 1KI 015 002 Tri år styrde han i Jerusalem; mor hans heitte Ma’aka Abisalomsdotter. 011 1KI 015 003 Og han fylgde far sin i alle dei syndar som han hadde gjort fyre honom, og hjarta hans var ikkje heilt med Herren, hans Gud, som hjarta åt David, far hans, hadde vore. 011 1KI 015 004 Men for David skuld gav Herren, hans Gud, honom ei lampa i Jerusalem, med di han lyfta upp son hans etter honom og let Jerusalem få standa, 011 1KI 015 005 for di David hadde gjort det som rett var i Herrens augo og ikkje vike ifrå noko av det han hadde bode honom, so lenge han livde, so nær som i saki med hetiten Uria. 011 1KI 015 006 Millom Rehabeam og Jerobeam var det ufred so lenge han livde. 011 1KI 015 007 Det som elles er å fortelja um Abiam og um alt det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. Abiam og Jerobeam låg i ufred med kvarandre. 011 1KI 015 008 Og Abiam lagde seg til kvila hjå federne sine, og dei gravlagde honom i Davidsbyen; og Asa, son hans, vart konge i staden hans. 011 1KI 015 009 I tjugande året åt Jerobeam, kongen i Israel, vart Asa konge i Juda. 011 1KI 015 010 Han styrde eitt og fyrti år i Jerusalem. Hans mor heitte Ma’aka Abisalomsdotter. 011 1KI 015 011 Og Asa gjorde det som rett var i Herrens augo, liksom David, far hans. 011 1KI 015 012 Han jaga utukt-sveinarne ut or landet, og fekk burt alle dei skarnsgudarne som far hans hadde laga. 011 1KI 015 013 Og jamvel mor si, Ma’aka, sette han ifrå hennar dronningrang, for di ho hadde late gjera eit styggjelegt bilæte for Asjera; Asa hogg ned det stygge bilætet hennar og brende det i Kidronsdalen. 011 1KI 015 014 Men offerhaugarne fekk dei ikkje burt; like vel var hjarta åt Asa heilt med Herren, so lenge han livde. 011 1KI 015 015 Heilaggåvorne åt far sin og heilaggåvorne sine eigne flutte han inn i Herrens hus, sylv og gull og ymse ting. 011 1KI 015 016 Millom Asa og Basea, kongen i Israel, var det ufred so lenge dei livde. 011 1KI 015 017 Basea, Israels-kongen, drog upp imot Juda og bygde ei borg i Rama, av di han vilde hindra at nokon drog ut eller inn hjå Asa, kongen i Juda. 011 1KI 015 018 Då tok Asa alt det sylv og gull som var att i skattkammeri i Herrens hus og i skattkammeret i kongsgarden og lagde det i handi åt tenarane sine; so sende han dei til Benhadad, son åt Tabrimmon Hezjonsson, syrarkongen, som budde i Damaskus, med dei ordi: 011 1KI 015 019 «Det er eit samband millom meg og deg, sameleis som millom far min og far din. Her sender eg deg ei gåva i sylv og gull. Gjer no vel og brjot sambandet ditt med Basea, Israels-kongen, so han lyt draga burt ifrå meg!» 011 1KI 015 020 Og Benhadad lydde kong Asa og sende herførarane sine imot byarne i Israel og herja Ijon, Dan, Abel-Bet-Ma’aka og heile Kinnerot umfram heile Naftalilandet. 011 1KI 015 021 Då Basea no høyrde det, slutta han med borgbyggjingi i Rama og heldt seg sidan i ro i Tirsa. 011 1KI 015 022 Men kong Asa baud ut heile Juda - ikkje ein var friteken - og dei tok burt steinar og trevyrke som Basea hadde bruka til byggverket i Rama; og med det gjorde no kong Asa Geba i Benjamin og Mispa til borgbyar. 011 1KI 015 023 Det som elles er å fortelja um Asa, um alle storverki hans og alt han gjorde, um byarne som han bygde, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. Men på sine gamle dagar fekk han ein sjukdom i føterne. 011 1KI 015 024 Og Asa lagde seg til kvile hjå federne sine og vart gravlagd hjå federne sine i byen åt David, far sin. Og Josafat, son hans, vart konge i staden hans. 011 1KI 015 025 Nadab Jerobeamsson vart konge i Israel i det andre styringsåret åt Juda-kongen Asa og rådde yver Israel i tvo år. 011 1KI 015 026 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo og stemnde fram på vegen til far sin og i den synd som han hadde fenge Israel til å gjera. 011 1KI 015 027 Men Basea Ahiason av Issakars hus fekk til ei samansverjing imot honom, og Basea slo honom i hel ved Gibbeton, som høyrde filistarane til; Nadab med heile Israel heldt då på å kringsette Gibbeton. 011 1KI 015 028 Basea drap honom i det tridje styringsåret åt Juda-kongen Asa, og han vart so konge i staden hans. 011 1KI 015 029 Og då han var konge vorten, slo han i hel heile Jerobeams hus; han let det ikkje vera att ei livande sjæl av Jerobeams hus, men gjorde ende på, etter det ord som Herren hadde tala ved tenaren sin, siloniten Ahia; 011 1KI 015 030 det var for dei synder skuld som Jerobeam hadde gjort, og som han hadde fenge Israel til å gjera, og for di han soleis hadde harma Herren, Israels Gud. 011 1KI 015 031 Det som elles er å fortelja um Nadab og um alt det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 011 1KI 015 032 Millom Asa og Basea, kongen i Israel, var det ufred so lenge dei livde. 011 1KI 015 033 I det tridje styringsåret åt Juda-kongen Asa vart Basea Ahiason konge yver heile Israel i Tirsa, og det var han i fire og tjuge år. 011 1KI 015 034 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, og stemnde fram på Jerobeams veg og i den synd som han hadde fenge Israel til å gjera. 011 1KI 016 001 Og Herrens ord kom til Jehu Hananison um Baesa, soleis: 011 1KI 016 002 «Eg hev lyft deg upp or moldi og sett deg til hovding yver Israel, folket mitt. Men du hev fare der Jerobeam for, og fenge Israel, folket mitt, til å synda, so dei hev harma meg med synderne sine. 011 1KI 016 003 Difor vil eg sopa etter Baesa og huset hans; eg vil gjera med ditt hus som eg gjorde med huset åt Jerobeam Nebatsson. 011 1KI 016 004 Den av huset åt Baesa som døyr i byen, skal hundarne eta upp, og den av huset hans som døyr utpå marki, skal fuglarne under himmelen eta upp.» 011 1KI 016 005 Det som elles er å fortelja um Baesa og um det han gjorde, um storverki hans, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 011 1KI 016 006 Og Baesa lagde seg til kvile hjå federne sine og vart gravlagd i Tirsa, og Ela, son hans, vart konge i staden hans. 011 1KI 016 007 Men gjenom profeten Jehu Hananison var Herrens ord kome til Baesa og huset hans både for alt det han gjorde som Herren mislika, då han harma honom med det som henderne hans gjorde i likskap med Jerobeams hus, og for det at han hadde slege dette i hel. 011 1KI 016 008 I det seks og tjugande året åt Juda-kongen Asa vart Ela Baesason konge yver Israel i Tirsa, og det var han i tvo år. 011 1KI 016 009 Då fekk ein av tenarane hans, Zimri, hovdingen for helvti av vognerne, til ei samansverjing imot honom, og ein gong han hadde teke seg eit rus i Tirsa, i huset åt Arsa, drottseten i Tirsa, 011 1KI 016 010 kom Zimri dit og slo han i hel - det var i sju og tjugande året åt Juda-kongen Asa - og so vart han sjølv konge i staden hans. 011 1KI 016 011 Og då han hadde vorte konge og var komen på kongsstolen sin, tynte han heile huset åt Baesa; han let det ikkje vera att nokon karmann, men drap jamvel skyldfolk og vener til honom. 011 1KI 016 012 So rudde Zimri ut heile huset åt Baesa, etter det ord som Herren hadde tala til Baesa gjenom profeten Jehu, 011 1KI 016 013 for alle dei synder skuld som Baesa og Ela, son hans, hadde gjort, og som dei hadde fenge Israel til å gjera, so dei harma Herren, Israels Gud, med dei fånyttige avgudarne sine. 011 1KI 016 014 Det som elles er å fortelja um Ela og alt det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 011 1KI 016 015 I det sju og tjugande året åt Juda-kongen Asa vart Zimri konge i sju dagar i Tirsa, den gongen folket kringsette Gibbeton, som tilhøyrde filistarane. 011 1KI 016 016 Då folket som låg i lægret, høyrde at Zimri hadde fenge til ei samansverjing og jamvel slege kongen i hel, gjorde heile Israel den israelitiske herføraren Omri til konge i lægret same dagen. 011 1KI 016 017 Og Omri tok upp ifrå Gibbeton og heile Israel med honom, og dei kringsette Tirsa. 011 1KI 016 018 Og då Zimri såg at byen var teken, gjekk han inn i borgi i kongsgarden og sette eld på kongsgarden yver seg og døydde soleis, 011 1KI 016 019 for dei synder han hadde gjort, med di han gjorde det som vondt var i Herrens augo og stemnde fram på Jerobeams veg og i den synd som han hadde gjort og fenge Israel til å gjera. 011 1KI 016 020 Det som elles er å fortelja um Zimri og um den samansverjingi som han fekk til, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 011 1KI 016 021 No kløydest Israels-folket seg i tvo flokkar; den eine helvti av folket heldt med Tibni Ginatsson og gjorde honom til konge, men den andre helvti heldt seg til Omri. 011 1KI 016 022 Og den flokken som heldt med Omri, vart for sterk for deim som heldt med Tibni Ginatsson, og då Tibni døydde, vart Omri konge. 011 1KI 016 023 I det eitt og trettiande året åt Juda-kongen Asa vart Omri konge i Israel, og det var han i tolv år. I Tirsa styrde han i seks år. 011 1KI 016 024 Han kjøpte berget Samaria av Semer for fem våger sylv, og han bygde på berget og kalla byen som han bygde der Samaria, etter Semer, som hadde ått berget. 011 1KI 016 025 Men Omri gjorde det som vondt var i Herrens augo; ja, han bar seg verre åt enn alle som hadde vore fyre honom. 011 1KI 016 026 Han fylgde Jerobeam Nebatsson etter på alle hans vegar og i alle dei synder som han hadde fenge Israel til å gjera, so dei harma Herren, Israels Gud, med sine fånyttige avgudar. 011 1KI 016 027 Det som elles er å fortelja um Omri, um det han gjorde og um storverki hans, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 011 1KI 016 028 Og Omri lagde seg til kvile hjå federne sine og vart gravlagd i Samaria, og Ahab, son hans, vart konge i staden hans. 011 1KI 016 029 Ahab Omrison vart konge yver Israel i det åtte og trettiande året åt Juda-kongen Asa, og Ahab Omrison styrde Israel tvo og tjuge år i Samaria. 011 1KI 016 030 Ahab Omrison gjorde det som vondt var i Herrens augo, meir enn alle som hadde vore fyre honom. 011 1KI 016 031 Det var ikkje nok for honom at han livde i synderne til Jerobeam Nebatsson, men han tok jamvel og gifte seg med Jezabel, dotter åt sidonarkongen Etba’al, og gjekk so av stad og tente Ba’al og tilbad honom. 011 1KI 016 032 Og han reiste eit altar for Ba’al i det Ba’als-huset som han hadde bygt i Samaria. 011 1KI 016 033 Ahab fekk ei Asjera tillaga og gjorde meir til å harma Herren, Israels Gud, enn alle Israels-kongarne som hadde vore fyre honom. 011 1KI 016 034 I hans tid bygde beteliten Hiel upp att Jeriko. Men det kosta honom eldste son hans, Abiram, å leggja grunnen; og det kosta honom yngste son hans, Segub, å setja upp portarne, etter det ord Herren hadde tala gjenom Josva Nunsson. 011 1KI 017 001 Og Elia frå Tisbe, ein av deim som hadde flutt inn ifrå Gilead, sagde til Ahab: «So sant Herren, Israels Gud, liver, han som eg er i tenesta hjå, so skal det ikkje koma regn eller dogg i desse åri utan eg segjer det.» 011 1KI 017 002 Og Herrens ord kom til honom soleis: 011 1KI 017 003 «Gakk herifrå og tak austetter og gøym deg attmed bekken Kerit på hi sida Jordan! 011 1KI 017 004 Av bekken skal du drikka, og føda til deg hev eg bode ramnarne syte for.» 011 1KI 017 005 Då tok han ut og gjorde som Herren hadde sagt; han gjekk av stad og vart verande attmed bekken Kerit, som er austanfor Jordan. 011 1KI 017 006 Og ramnarne bar brød og kjøt til honom um morgonen og brød og kjøt um kvelden, og av bekken drakk han. 011 1KI 017 007 Men då ei tid var lidi, torna bekken, for det kom ikkje regn i landet. 011 1KI 017 008 Då kom Herrens ord til honom; han sagde: 011 1KI 017 009 «Set i veg til Sarefat, som høyrer til Sidon, og gjev deg til der! Eg hev bede ei enkja syta for deg med føda.» 011 1KI 017 010 Han tok i veg til Sarefat, og då han kom til byporten, fekk han auga på ei enkja som sanka ved. Og han ropa til: «Henta ein liten grand vatn åt meg i ei skål, so eg fær drikka!» 011 1KI 017 011 Då ho no gjekk og skulde henta det, ropa han etter henne, og sagde: «Tak med deg eit stykke brød åt meg!» 011 1KI 017 012 Men ho svara: So sant Herren, din Gud, liver; eg eig ikkje ein brødleiv; ein neve mjøl i krukka og ein grand olje i krusi er det einaste; og no sankar eg saman eit par vedkjeppar og gjeng inn og lagar det til åt meg og son min; so fær me eta det og sidan døy. 011 1KI 017 013 Då sagde Elia til henne: «Ottast ikkje, gakk inn og gjer som du hev sagt! Men laga fyrst ei liti kaka åt meg og ber ut åt meg! Sidan kann du få laga til åt deg sjølv og son din. 011 1KI 017 014 For so segjer Herren, Israels Gud: «Mjølkrukka skal ikkje verta tom, og ikkje skal det skorta på olje i krusi, til dess Herren let det regna på jordi.»» 011 1KI 017 015 Då gjekk ho av stad og gjorde som Elia hadde sagt; og dei åt, både han og ho og husfolket hennar, ei heil tid frametter. 011 1KI 017 016 Mjølkrukka vart ikkje tom, og det skorta ikkje på olje i krusi; det gjekk som Herren hadde tala gjenom Elia. 011 1KI 017 017 Men ei tid etter desse hendingarne vart son åt kvinna, ho som åtte huset, sjuk; og sjukdomen hans vart ovleg tung, og til slutt andast han. 011 1KI 017 018 Då sagde ho til Elia: «Kva hev du, gudsmann, å gjera hjå meg? Du er komen til meg for å draga synda mi fram i minnet, so son min måtte døy.» 011 1KI 017 019 Men han sagde til henne: «Lat meg få guten din hit.» Og han tok honom or fanget hennar og bar honom upp på salen der han budde, og lagde honom på sengi si. 011 1KI 017 020 Og han ropa til Herren og sagde: «Herre, min Gud! At du kunde senda slik ulukka yver denne enkja som gjev meg herbyrge, og late son hennar døy!» 011 1KI 017 021 Og han lutte seg burtyver barnet tri gongar og ropa til Herren og sagde: «Herre, min Gud! Lat sjæli til guten koma attende til honom!» 011 1KI 017 022 Og Herren høyrde Elia; guten fekk sjæli attende og vart livande. 011 1KI 017 023 Og Elia tok barnet ifrå salen og hadde det nedatt i huset og gav det til mori, og Elia sagde: «Sjå, son din liver!» 011 1KI 017 024 Då sagde kvinna til Elia: «No veit eg at du er ein gudsmann, og at Herrens ord i din munn er sanning.» 011 1KI 018 001 Ei lang tid deretter, det var tridje året, kom Herrens ord til Elia, soleis: «Gakk av stad og stig fram for Ahab, so skal eg sidan lata det regna yver jordi.» 011 1KI 018 002 Og Elia tok i veg og vilde stiga fram for Ahab. Men svolten var stor i Samaria. 011 1KI 018 003 Då kalla Ahab til seg Obadja, som var drottsete. Obadja ottast Herren av heil hug; 011 1KI 018 004 den gongen då Jezabel rudde ut Herrens profetar, hadde Obadja teke og gøymt hundrad profetar i tvo hellerar, femti mann i kvar heller, og sytt for deim med brød og vatn. 011 1KI 018 005 Ahab sagde då til Obadja: «Far igjenom landet til alle vatskjeldor og bekkjer! Kann henda me kann finna gras, so me kann halda liv i hestar og muldyr og sleppa slagta noko av buskapen.» 011 1KI 018 006 Og dei skifte landet millom seg og for igjenom det; Ahab for ein veg for seg, og Obadja tok ein annan veg for seg. 011 1KI 018 007 Då no Obadja var på ferdi, kom Elia til møtes med honom. Og han kjende honom og kasta seg å gruve og sagde: «Er du her, min herre Elia?» 011 1KI 018 008 Han svara honom: «Ja; gakk og seg til herren din at Elia er her!» 011 1KI 018 009 Då sagde han: «Kva hev eg forsynda meg med, sidan du vil gjeva tenaren din i handi på Ahab, so han kann taka livet av meg? 011 1KI 018 010 So sant Herren, din Gud, liver, det finst ikkje det folk eller det rike utan at herren min hev sendt bod til det og leita etter deg; og når dei sagde: «Her er han ikkje, » so let han det riket eller det folket sverja på at dei ikkje kunde finna deg. 011 1KI 018 011 Og no segjer du: «Gakk og seg herren din at Elia er her!» 011 1KI 018 012 Um det no gjeng so, når eg er gjengen ifrå deg, at Herrens Ande tek deg burt til ein stad eg ikkje kjennar, og eg like vel kjem til Ahab med bod um det, so drep han meg, når han ikkje finn deg. Og tenaren din hev då ottast Herren like frå ungdomen. 011 1KI 018 013 Hev dei ikkje fortalt deg, herre, kva eg gjorde då Jezabel drap Herrens profetar? Då gøymde eg hundrad mann av Herrens profetar i tvo hellerar, femti mann i kvar heller, og sytte for deim med brød og vatn. 011 1KI 018 014 Og no segjer du: «Gakk og seg til herren din: Elia er her» - so at han få livet av meg.» 011 1KI 018 015 Då sagde Elia: «So sant Herren, allhers drott, liver, han som hev meg i tenesta, so skal eg i dag stiga fram for kongen.» 011 1KI 018 016 Obadja gjekk då til møtes med Ahab og fortalde dette med honom, og Ahab gjekk til møtes med Elia. 011 1KI 018 017 Då Ahab såg Elia, sagde Ahab til honom: «Er du her, du som dreg ulukka yver Israel?» 011 1KI 018 018 Han svara: «Det er ikkje eg som dreg ulukka yver Israel, men du og farshuset ditt, med di de hev vendt dykk frå Herrens bod og fylgt Ba’alarne. 011 1KI 018 019 Men send no bod og lat heile Israel stemna saman til meg på Karmelfjellet, og like eins dei fire hundrad og femti Ba’als-profetarne og dei fire hundrad Asjera-profetarne som gjeng til bords hjå Jezabel! 011 1KI 018 020 Og Ahab sende bod ikring til alle Israels-sønerne, og samla profetarne på Karmelfjellet. 011 1KI 018 021 Då steig Elia fram for folkemengdi og sagde: Kor lenge vil de halda på å halta til båe sidor? Er det Herren som er Gud, so ten honom; men er det Ba’al som er Gud, so ten honom!» Folket svara ikkje eit ord. 011 1KI 018 022 Då sagde Elia til folket: «Eg er no den einaste som er att av Herrens profetar; men Ba’als-profetarne er fire hundrad og femtimann. 011 1KI 018 023 Lat oss no få tvo uksar, og lat deim velja seg ut den eine uksen og hogga honom i stykke og leggja honom på offerveden, men ikkje kveikja eld på, og eg skal laga til den andre uksen og leggja den på offerveden, men ikkje kveikja eld på. 011 1KI 018 024 So kann de kalla på namnet åt dykkar gud, og eg skal kalla på Herrens namn. Og lat det då vera so, at den gud som då svarar med eld, han er Gud.» Heile folkemengdi svara: «Det framlegget er godt.» 011 1KI 018 025 Og Elia sagde til Ba’als-profetarne: «Vel dykk ut den eine av uksen og laga til den fyrst, etter di de er dei fleste, og ropa so på guden dykkar, men kveik ikkje eld på!» 011 1KI 018 026 Då tok dei den uksen som han hadde gjeve deim, og laga honom til og ropa på Ba’al frå morgon til middag og sagde: «Ba’al, svara oss!» Men det kom ingen ljod, og ingen svara. Dei hinka kringum altaret som dei hadde sett upp. 011 1KI 018 027 Ved middagsleite tok Elia på å gjøra narr av deim og sagde: «Ropa med sterkare mål! For han er då Gud, må vita; han sit vel og grundar på eitkvart, eller og er han gjengen til sides eller er ute på ferd; eller kann henda han søv, då vaknar han vel.» 011 1KI 018 028 Og dei ropa med sterkt mål og flengde seg med sverd og spjot som deira vis var, til dess blodet flaut nedetter deim. 011 1KI 018 029 Då det leid yver middag, rasa dei til fram imot grjonoffer-tidi; men det kom ingen ljod, og ingen svara, og ingen brydde seg um deim. 011 1KI 018 030 Då sagde Elia til folkemengdi: «Kom hit til meg!» Og folkemengdi gjekk burt til honom. Då bygde han upp att Herrens altar, som hadde vorte nedrive. 011 1KI 018 031 Elia tok tolv steinar, etter talet på ættarne av Jakobs-sønerne, han som Herren hadde tala til soleis: «Israel skal namnet ditt vera.» 011 1KI 018 032 Og av steinarne bygde han eit altar i Herrens namn, og grov ei veit umkring altaret um lag so stor som til tvo halvskjeppor sæde. 011 1KI 018 033 So lagde han offerveden til rettes og hogg uksen i stykke og lagde han ovanpå veden. 011 1KI 018 034 Og han sagde: «Fyll i fire krukkor med vatn, og aus det ut yver brennofferet og veden!» Og han sagde: «Gjer det ein gong til!» Og dei gjorde det andre gongen. Men han sagde: «Gjer det tridje gongen!» Og dei gjorde det tridje gongen. 011 1KI 018 035 Vatnet flaut rundt umkring altaret, og han fyllte veiti med vatn. 011 1KI 018 036 Og ved grjonoffer-tidi steig Elia, profeten, fram og sagde: «Herre, Abrahams og Isaks og Israels Gud! Lat det verta ålkjent i dag at du er Gud i Israel, og at eg er tenaren din, og at eg hev gjort alt dette etter bod ifrå deg! 011 1KI 018 037 Svara meg, Herre, svara meg, so dette folket kann få kjenna at du, Herre, er Gud, og vender hugen deira attende til deg!» 011 1KI 018 038 Då rann Herrens eld ned og åt upp brennofferet og veden og steinarne og moldi og sleikte upp vatnet som var i veiti. 011 1KI 018 039 Og folkemengdi såg det, og dei kasta seg å gruve og sagde: «Det er Herren som er Gud! Det er Herren som er Gud!» 011 1KI 018 040 Då sagde Elia til deim: «Tak Ba’als-profetarne, lat ingen av deim sleppa undan!» Og dei tok dem, og Elia styrde deim ned til Kisonbekken og let deim drepa der. 011 1KI 018 041 Og Elia sagde til Ahab: «Far no upp att og et og drikk! For eg høyrer sus av regn.» 011 1KI 018 042 Då for Ahab upp og vilde eta og drikka. Men Elia steig upp på toppen av Karmel, lutte seg ned mot jordi og lagde andlitet millom knei sine. 011 1KI 018 043 Og han sagde til drengen sin: «Gakk upp og skoda utåt havet!» Drengen gjekk upp og skoda ut, men sagde: «Eg ser ingenting.» Sju gonger bad han honom ganga upp att. 011 1KI 018 044 Då han so kom dit sjuande gongen, sagde han: «No ser eg det stig upp av havet ei liti sky; ho er ikkje større enn neven på ein mann.» Då sagde han: «Gakk upp og seg til Ahab: «Beit fyre og far ned, so ikkje regnet skal hefta deg!»» 011 1KI 018 045 Og i ei handevending myrkna himmelen til med skyer og storm, og snart silregnde det. Men Ahab køyrde av stad og for til Jizre’el. 011 1KI 018 046 Og Herrens hand kom yver Elia, so at han sette livgjord ikring seg og sprang fyre Ahab like til Jizre’el. 011 1KI 019 001 Ahab fortalde Jezabel alt det som Elia hadde gjort, og korleis han hadde drepe alle profetarne med sverd. 011 1KI 019 002 Då sende Jezabel eit bod til Elia med dei ordi: «Gudarne late meg bøta både no og sidan, um eg ikkje i morgon ved denne tid skal lata ditt liv få same lagnad som kvar av hine.» 011 1KI 019 003 Og då han fekk den greida, tok han ut og rømde for livet, og han kom til Be’erseba, som høyrer til Juda; der let han drengen sin vera att. 011 1KI 019 004 Men sjølv gjekk han ei dagsleid ut i øydemarki. Der sette han seg under ein einerunne, og han ynskte at han måtte få døy, og sagde: «No er det nok; Herre, tak no livet mitt, for eg er ikkje betre enn federne mine.» 011 1KI 019 005 So lagde han seg til å sovna under ein einerunne. Men då tok ein engel i honom og sagde: «Statt upp og et!» 011 1KI 019 006 Og då han skulde sjå til, so låg det ved hovudgjerdi hans ei kaka steikt på gloande steinar, og det stod ei krukke med vatn; og han åt og drakk og lagde seg att. 011 1KI 019 007 Då kom Herrens engel att andre gongen og tok i honom og sagde: «Statt upp og et! For elles vert vegen for lang for deg.» 011 1KI 019 008 Og han stod upp og åt og drakk, og styrkt av denne maten gjekk han i fyrti dagar og fyrti netter alt til Gudsfjellet Horeb. 011 1KI 019 009 Der gjekk han inn i ein heller og var der um natti. Då kom Herrens ord til honom; han sagde til honom: «Kva vil du her, Elia?» 011 1KI 019 010 Og han svara: «Eg hev brunne av brennhug for Herren, allhers Gud; for Israels-borni hev vendt seg burt ifrå sambandet ditt; altari dine hev dei rive ned, og profetarne dine hev dei drepe med sverd; eg er att åleine, og dei stend meg etter livet.» 011 1KI 019 011 Då sagde han: «Gakk ut og statt på fjellet for Herrens åsyn!» Og so gjekk Herren framum der. Fyre Herren kom det ein stor og veldug storm, so fjell rivna og klettar klovna; Herren var ikkje i stormen. Etter stormen kom det ein jordskjelv; Herren var ikkje i jordskjelven. 011 1KI 019 012 Etter jordskjelven kom det eld; men Herren var ikkje i elden. Etter elden høyrdest ei mild susing. 011 1KI 019 013 So snart Elia høyrde det, sveipte han andlitet inn i kappa si og gjekk ut og stod ved inngangen til helleren. Då tala ei røyst til honom og sagde: «Kva vil du her, Elia?» 011 1KI 019 014 Og han svara: «Eg hev brunne av brennhug for Herren, Allhers Gud; for Israels-borni hev vendt seg burt frå sambandet ditt; altari dine hev dei rive ned, og profetarne dine hev dei drepe med sverd; eg er att åleine, og dei stend meg etter livet.» 011 1KI 019 015 Herren sagde til honom: «Far no attende og tak vegen til Damaskusheidi, og gakk inn i byen og salva Hazael til konge yver Syria! 011 1KI 019 016 Og Jehu Nimsison skal du salva til konge yver Israel, og Elisa Safatsson frå Abel-Mehola, skal du salva til profet i din stad. 011 1KI 019 017 Då skal det ganga so: Den som slepp undan Hazael-sverdet, honom skal Jehu drepa, og den som slepp undan Jehu-sverdet, skal Elisa drepa. 011 1KI 019 018 Men eg vil lata sju tusund vera att i Israel, alle dei kne som ikkje hev bøygt seg for Ba’al, og kvar munn som ikkje hev gjeve honom hyllingskyss.» 011 1KI 019 019 Då han gjekk derifrå, råka han på Elisa Safatsson, som heldt på og pløgde; tolv par uksar gjekk fyre honom, og sjølv køyrde han det tolvte paret. Og Elia gjekk burt til honom og kasta kappa si på honom. 011 1KI 019 020 Då slepte han uksarne og sprang etter Elia og sagde: «Lat meg få kyssa far min og mor mi, so skal eg fylgja deg!» Han sagde til honom: «Snu heim att då! Men kom i hug kva eg hev gjort med deg!» 011 1KI 019 021 So gjekk han ifrå honom att og tok dei tvo uksarne og slagta deim, og med oket åt uksarne koka han kjøtet deira og gav folket, og dei åt. Sidan tok han ut og fylgde Elia og vart tenaren hans. 011 1KI 020 001 Benhadad, kongen i Syria, samla heile heren sin, og han hadde med seg tvo og tretti kongar, og hestar og vogner; han drog upp og kringsette Samaria og gjorde åtak på byen. 011 1KI 020 002 Og han sende bod inn i byen til Ahab, Israels-kongen, 011 1KI 020 003 med dei ordi: «So segjer Benhadad: «Sylvet ditt og gullet ditt høyrer meg til, og dei vænaste av konorne og borni dine, høyrer meg til.»» 011 1KI 020 004 Israels-kongen svara og sagde: «Det er som du segjer, herre konge. Eg høyrer deg til med alt som mitt er.» 011 1KI 020 005 Men sendebodi kom att og sagde: «So segjer Benhadad: «Eg sende bod til deg med dei ordi: «Sylvet ditt og gullet ditt og konorne og borni dine skal du gjeva meg.» 011 1KI 020 006 I morgon ved dette bilet sender eg tenarane mine til deg, og dei skal ransaka ditt hus og husi åt tenarane dine, og alt det augo dine hev likar best, skal dei taka med seg og føra burt.»» 011 1KI 020 007 Då kalla Israels-kongen til seg alle styresmennerne i landet og sagde: «De må skyna og sjå at han vil oss vondt. For han sende bod til meg um konorne og borni mine og um sylvet og gullet mitt, og eg neitta ikkje å gjeva honom det.» 011 1KI 020 008 Då sagde alle styresmennerne og alt folket: «Du må ikkje høyra på honom og ikkje gjera honom til viljes.» 011 1KI 020 009 Då sagde han til sendebodi frå Benhadad: «Seg til min herre kongen: «Eg skal gjera alt det som du fyrste gongen sende bod um til tenaren din; men dette kann eg ikkje gjera.»» So gjekk sendebodi burt og bar svaret fram. 011 1KI 020 010 Då sende Benhadad bod til honom med dei ordi: «Gudarne late meg bøta no og sidan, um gruset i Samaria skal rekka til å fylla nevarne på alt det folket som eg hev med meg.» 011 1KI 020 011 Men Israels-kongen svara og sagde: «So skal de segja: «Ei rose seg den som bind sverdet um seg, som den som løyser det av seg!»» 011 1KI 020 012 Då Benhadad høyrde det svaret, medan han og kongarne sat og drakk i lauvhyttorne, sagde han til tenarane sine: «Ferdig til åtak!» Og dei gjorde seg ferdige til å setja inn på byen. 011 1KI 020 013 Med same kom det ein profet burt til Ahab, Israels-kongen, og sagde: «So segjer Herren: «Ser du heile denne store hopen? I dag skal du sjå eg gjev honom i di hand, so du skal skyna at eg er Herren.»» 011 1KI 020 014 Men Ahab spurde: «Kven skal vera reidskap?» Han svara: «So segjer Herren: «Jarlesveinarne.»» Og han spurde: «Kven skal taka til med striden?» Og han svara: «Det skal du.» 011 1KI 020 015 So mynstra han jarlesveinarne, og dei var tvo hundrad og tvo og tretti, og etter deim mynstra han heile folket, alle Israels-sønerne, sju tusund i talet. 011 1KI 020 016 Dei drog ut ved middagsbil, medan Benhadad drakk seg eit rus i lauvhyttorne saman med dei tvo og tretti kongarne som skulde hjelpa honom. 011 1KI 020 017 Fyrst drog jarlesveinar ut, og dei bodi Benhadad sende, melde honom at det kom folk ut frå Samaria. 011 1KI 020 018 Då sagde han: «Hev dei drege ut til fred, so grip deim livande, og hev dei drege ut til strid, so grip deim livande!» 011 1KI 020 019 Men dei drog ut or byen, jarlesveinarne og heren som fylgde deim, 011 1KI 020 020 og dei hogg ned kvar sin mann, og syrarane rømde, og Israel sette etter deim, og Benhadad, syrarkongen, slapp undan på ein hest saman med nokre riddarar. 011 1KI 020 021 So drog Israels-kongen ut og slo hestfolket og vognheren, so syrarane leid stor usiger. 011 1KI 020 022 Då steig profeten fram for Israels-kongen og sagde til honom: «Gakk og samla krafti di, og tenk vel etter kva du vil gjera! For næste år dreg syrarkongen upp i mot deg att.» 011 1KI 020 023 Men tenarane åt syrarkongen sagde til honom: «Guden deira er ein fjellgud, difor vann dei yver oss, lat oss strida imot deim på sletta, so skal me visseleg vinna yver deim. 011 1KI 020 024 Og dette skal du gjera: Set kvar og ein av kongarne av frå hans post, og set jarlar i staden deira. 011 1KI 020 025 Få deg so sjølv ein her, likso stor som den du hev mist, og likso mange hestar og vogner, og lat oss so strida imot deim på sletta, då skal me visseleg vinna yver deim.» Han høyrde på det dei sagde, og gjorde so. 011 1KI 020 026 Året etter mynstra Benhadad syrarane og drog upp til Afek, til strid imot Israel. 011 1KI 020 027 Og Israels-sønerne vart mynstra og utnista, og dei drog imot deim; og Israels-sønerne lægra seg midt imot deim som tvo små geiteflokkar, men syrarane fyllte landet. 011 1KI 020 028 Då steig gudsmannen fram og sagde til Israels-kongen: «So segjer Herren: «For di syrarane hev sagt at Herren er ein fjellgud og ikkje ein dalgud, so vil eg gjeva heile denne store hopen i henderne dine, og de skal skyna at eg er Herren.»» 011 1KI 020 029 So låg dei lægra imot kvarandre i sju dagar; men på den sjuande dagen kom det til strid, og Israels-sønerne hogg ned syrarane, hundrad tusund fotfolk på ein dag. 011 1KI 020 030 Dei som var att, rømde inn i byen Afek, men bymuren ramla ned yver dei sju og tjuge tusund mann som var att. Og Benhadad rømde og kom inn i byen og sprang frå kove til kove. 011 1KI 020 031 Då sagde mennerne hans til honom: «Høyr no her!» Me hev frett at kongarne av Israels hus er milde kongar; lat oss binda sekkjety um lenderne og reip um hovudet og ganga ut til Israels-kongen! Kann henda han let deg få liva. 011 1KI 020 032 So batt dei sekkjety um lenderne og reip um hovudet og gjekk til Israels-kongen, og sagde: «Tenaren din Benhadad segjer: «Lat meg få liva!»» Og han svara: «Er han endå i live? Han er bror min.» 011 1KI 020 033 Og mennerne tok det for eit godt varsel, og dei skunda seg og tok honom på ordet og sagde: «Ja, Benhadad er bror din.» Då sagde han: «Gakk og henta honom!» Og Benhadad kom ut til honom, og han let honom stiga upp på vogni. 011 1KI 020 034 Då sagde Benhadad til honom: «Dei byarne som far min tok frå far din, skal eg gjeva deg att, og du kann gjera deg gator i Damaskus, liksom far min gjorde i Samaria.» «Ja vel, » (svara Ahab) «på dei vilkåri skal eg gjeva deg fri». So gjorde han samband med honom og let honom fara. 011 1KI 020 035 Men ein av profetsveinarne sagde til ein annan etter Herrens fyresegn: «Slå meg!» Men mannen vilde ikkje slå honom. 011 1KI 020 036 Då sagde han til honom: «Av di du ikkje lydde Herrens røyst, so skal ei løva slå deg når du gjeng burt ifrå meg.» Og då han gjekk ifrå honom, råka ei løva på honom og slo honom ned. 011 1KI 020 037 Sidan råka han ein annan mann og sagde: «Slå meg!» Og mannen slo honom so han fekk ei flengja. 011 1KI 020 038 So gjekk profeten og stelte seg på vegen der kongen skulde koma; men han batt eitt plagg for augo, so ingen kunde kjenna honom. 011 1KI 020 039 Då kongen so kom framum der, ropa han til kongen: «Tenaren din hadde gjeve seg inn i striden; då kom det ein mann ut or fylkingi og førde til meg ein mann og sagde: «Tak vare på denne mannen! Slepp han burt, skal du svara for honom med ditt liv eller vega ut tvo og ei halv våg sylv.» 011 1KI 020 040 Men medan tenaren din hadde eitt og anna å gjera her og der, so slapp han burt.» Israels-kongen sagde til honom: «So hev du domen som du sjølv hev felt.» 011 1KI 020 041 Då skunda han seg og tok plagget burt frå augo sine, og Israels-kongen kjende honom, at han var ein av profetarne. 011 1KI 020 042 Han sagde til honom: «So segjer Herren: «Sidan du hev slept or henderne den mannen som eg hev bannstøytt, so skal ditt liv svara for hans liv, og ditt folk for hans folk.»» 011 1KI 020 043 Og Israels-kongen for heim, mismodig og harm, og kom til Samaria. 011 1KI 021 001 Sidan hende denne tilburden: Jizre’eliten Nabot, hadde ein vinhage som låg i Jizre’el innåt slottet til Ahab, kongen i Samaria. 011 1KI 021 002 Og Ahab tala med Nabot og sagde: «Lat meg få vinhagen din, so eg kann hava honom til kålhage, for han ligg so nær innåt huset mitt. Eg skal gjeva deg ein betre vingard i staden, eller um du so tykkjer, skal eg greida verdet ut i reide pengar.» 011 1KI 021 003 Men Nabot sagde til Ahab: «Aldri i verdi vil eg gjeva deg fedrearven min!» 011 1KI 021 004 Då gjekk Ahab heim, mismodig og harm for det svaret jisre’eliten Nabot hadde gjeve honom då han sagde: «Eg vil ikkje gjeva deg fedrearven min.» Og han lagde seg i sengi og snudde seg burt og vilde ikkje eta. 011 1KI 021 005 Då kom Jezabel, kona hans, inn til honom og sagde til honom: «Kvi er du so stur i hugen, so du ikkje vil eta?» 011 1KI 021 006 Han svara henne: «Eg tala med jizre’eliten Nabot og sagde til honom: «Lat meg få vinhagen din for pengar, eller um du so tykkjer, skal eg gjeva deg ein annan vinhage i staden.» Men han svara: «Eg vil ikkje gjeva deg vinhagen min.»» 011 1KI 021 007 Då sagde Jezabel, kona hans, til honom: «Er det du som no hev kongevelde i Israel? Statt upp, et og ver i godlag! Eg skal gjeva deg vinhagen åt jizre’eliten Nabot.» 011 1KI 021 008 Og ho skreiv eit brev i namnet åt Ahab og sette innsigle under med hans seglring og sende brevet til styresmennerne og storfolket i byen hans Nabot, dei som budde saman med honom. 011 1KI 021 009 Ho skreiv soleis i brevet: «Lys til ei fasta, og set so Nabot øvst millom folket, 011 1KI 021 010 og set tvo uvyrdne karar midt imot honom, og lat deim vitna imot honom og segja: «Du hev banna Gud og kongen!» Før so honom ut og steina honom i hel!» 011 1KI 021 011 Mennerne i byen hans, styresmennerne og storfolket, dei som budde der i byen hans, gjorde etter det bodet som Jezabel hadde sendt deim, so som det var skrive i brevet ho hadde sendt til deim. 011 1KI 021 012 Dei lyste til ei fasta og sette Nabot øvst millom folket; 011 1KI 021 013 og dei tvo uvyrdne kararne kom og sette seg midt imot honom, og uvyrdorne vitna imot Nabot for folket og sagde: «Nabot hev banna Gud og kongen.» So førde dei honom utanfor byen og kasta stein på honom til han døydde. 011 1KI 021 014 Og dei sende bod til Jezabel med dei ordi: «Nabot er steina i hel.» 011 1KI 021 015 Då Jezabel høyrde at Nabot var steina i hel, sagde Jezabel til Ahab: «Statt upp, eigna til deg vinhagen åt jizre’eliten Nabot, den som han ikkje vilde gjeva deg for pengar! For Nabot er ikkje lenger i live, han er dåen.» 011 1KI 021 016 Då Ahab høyrde at Nabot var dåen, stod Ahab upp og gav seg på vegen til vinhagen åt jizre’eliten Nabot og vilde eigna honom til seg. 011 1KI 021 017 Men Herrens ord kom til Elia frå Tisbe soleis: 011 1KI 021 018 «Statt upp, og far ned og møt Ahab, Israels-kongen, som bur i Samaria! No er han i vinhagen åt Nabot, han hev gjenge ned og vil eigna til seg. 011 1KI 021 019 Du skal tala med honom og segja: «So segjer Herren: Hev du no både drepe og eigna til deg arven?» Og du skal tala med honom og segja: «So segjer Herren: På same staden som hundarne hev slikka blodet åt Nabot, skal hundarne slikka blodet ditt og.»» 011 1KI 021 020 Ahab sagde til Elia: «Hev du funne meg, du fienden min?» Han svara: «Ja, eg hev funne deg. Sidan du hev selt deg til å gjera det som vondt er i Herrens augo, 011 1KI 021 021 so fører eg ulukka yver deg, og eg skal sopa etter deg og rydja ut or Ahabs-ætti kvar ein karmann, både ufri og fri i Israel. 011 1KI 021 022 Og eg skal fara med ditt hus som eg for med huset åt Jerobeam Nebatsson og huset åt Baesa Ahiason, for di du hev harma meg so mykje og forført Israel til synd. 011 1KI 021 023 Um Jezabel og hev Herren tala og sagt: «Hundarne skal eta upp Jezabel attmed Jisre’elsmuren. 011 1KI 021 024 Den av Ahabs-ætti som døyr i byen, skal hundarne eta upp, og den som døyr ute på marki, skal fuglarne eta upp.»» 011 1KI 021 025 Aldri hev det vore nokon slik som Ahab, som selde seg sjølv til å gjera det som vondt var i Herrens augo, av di Jezabel, kona hans, eggja honom. 011 1KI 021 026 Mykje stygt gjorde han, med di han for etter dei ufyselege avgudarne, plent som amoritarne hadde gjort, dei som Herren dreiv burt for Israels-borni. 011 1KI 021 027 Men då Ahab høyrde dei ordi, reiv han sund klædi sine og sveipte sekk um kroppen og fasta; og han sov i sekkjetyet og for stilt fram. 011 1KI 021 028 Då kom Herrens ord til Elia frå Tisbe soleis: 011 1KI 021 029 «Hev du set korleis Ahab audmykjer seg for meg? For di han audmykjer seg, skal eg ikkje lata ulukka koma i hans livstid; men i hans sons tid skal eg lata ulukka koma yver huset hans.» 011 1KI 022 001 No heldt dei seg rolege i tri år; det var ingen ufred millom Syria og Israel. 011 1KI 022 002 Men i det tridje året bar det so til at Josafat, Juda-kongen, drog ned til Israels-kongen. 011 1KI 022 003 Då sagde Israels-kongen til mennerne sine: «Veit de ikkje at Ramot i Gilead høyrer oss til? Men me sit rolege og tek ikkje byen ifrå syrarkongen.» 011 1KI 022 004 Og han sagde til Josafat: «Vil du draga med meg til strid um Ramot i Gilead?» Og Josafat sagde til Israels-kongen: «Eg som du, mitt folk som ditt folk, mine hestar som dine hestar.» 011 1KI 022 005 Men Josafat sagde til Israels-kongen: «Spør like vel fyrst Herrens ord til råds!» 011 1KI 022 006 Då stemnde Israels-kongen saman profetarne, kring fire hundrad mann, og spurde dei: «Skal eg draga ut og strida um Ramot i Gilead, eller skal eg lata vera?» Dei svara: «Drag dit upp! Herren vil gjeva byen i henderne på kongen.» 011 1KI 022 007 Men Josafat spurde: «Er det ikkje endå ein av Herrens profetar her, so me kunde spyrja Herren gjenom honom?» 011 1KI 022 008 Israels-kongen svara: «Det er endå ein mann som ein kann spyrja Herren ved, men eg hatar honom, for di han spår meg aldri noko godt, men berre vondt; det er Mika Jimlason.» Josafat sagde: «Soleis må ikkje kongen tala!» 011 1KI 022 009 Då kalla Israels-kongen på ein hirdmann og sagde: «Henta snøgt Mika Jimlason!» 011 1KI 022 010 Israels-kongen og Juda-kongen Josafat sat klædde i sine skrud på kvar sin kongsstol, på treskjarvollen ved inngangen til byporten i Samaria, og alle profetarne spådde framfyre deim. 011 1KI 022 011 Sidkia, son åt Kena’ana, gjorde seg horn av jarn og sagde: «So segjer Herren: «Med slike horn skal du stanga syrarane til du tynar deim.»» 011 1KI 022 012 Og alle profetarne spådde på same måten og sagde: «Drag upp til Ramot, so skal du få siger, og Herren vil gjeva byen i henderne på kongen.» 011 1KI 022 013 Sendemannen som var gjengen og skulde henta Mika, sagde til honom: «Profetarne hev samrøystes lova kongen lukka, lat då ordi dine samstavas med deira, og lova lukka du og!» 011 1KI 022 014 Men Mika svara: «So sant som Herren liver, vil eg berre tala det som Herren segjer til meg.» 011 1KI 022 015 Då han no kom til kongen, sagde kongen til honom: «Mika, skal me draga av stad og strida um Ramot i Gilead, eller skal me lata det vera?» Då sagde han: «Drag upp, so skal du få siger, og Herren vil gjeva byen i henderne på kongen.» 011 1KI 022 016 Men kongen sagde til honom: «Kor mange gonger skal eg taka deg i eid på at du ikkje vil segja meg anna enn sanningi i Herrens namn?» 011 1KI 022 017 Då sagde han: «Eg såg heile Israel spreidt i fjelli som ein saueflokk utan hyrding; og Herren sagde: «Dei der hev ingen herre, lat deim snu heim att i fred, kvar til sitt!»» 011 1KI 022 018 Israels-kongen sagde til Josafat: «Sagde eg deg ikkje, at han aldri varslar meg noko godt, berre vondt?» 011 1KI 022 019 Då sagde han: «So høyr då Herrens ord: Eg såg Herren sitja på sin kongsstol, og heile himmelheren stod der hjå honom på den høgre og den vinstre sida. 011 1KI 022 020 Og Herren sagde: «Kven vil dåra Ahab, so han dreg upp og fell ved Ramot i Gilead?» Då sagde ein so og ein annan so. 011 1KI 022 021 Men då kom anden fram og stelte seg framfor Herren og sagde: «Eg skal lokka honom!» Herren spurde honom: «Korleis?» 011 1KI 022 022 Han svara: Eg vil ganga ut og vera ei ljugarånd i munnen på alle profetarne hans.» Og han sagde: «Ja, du skal lokka honom, og du skal og greida det. Gakk av stad og gjer so!» 011 1KI 022 023 Sjå no hev Herren lagt ei ljugarånd i munnen på alle desse profetarne dine, men Herren hev varsla ulukka yver deg. 011 1KI 022 024 Då kom Sidkia, son åt Kena’ana, fram og slo Mika på kinni og sagde: «Kva veg hev då Herrens ande fare frå meg for å tala med deg?» 011 1KI 022 025 Men Mika sagde: «Det skal du få sjå den dagen du rømer frå kove til kove og vil gøyma deg.» 011 1KI 022 026 Då sagde Israels-kongen: «Tak Mika og før honom til byhovdingen Amon og kongssonen Joas, 011 1KI 022 027 og seg: «Kongen byd dykk at det skal kasta denne mannen i fangehuset og setja honom på snaud kost til kongen kjem heim att med heilo!»» 011 1KI 022 028 Men Mika sagde: «Kjem du heim att med heilo, då hev ikkje Herren tala gjenom meg!» Og so sagde han: «Høyr de folk, alle saman!» 011 1KI 022 029 So drog då Israels-kongen og Josafat, Juda-kongen, upp til Ramot i Gilead. 011 1KI 022 030 Men Israels-kongen sagde til Josafat: «Eg vil klæda meg ut fyrr eg gjeng inn i striden; men hav du dine klæde på deg!» Og Israels-kongen klædde seg ut og gjekk inn i striden. 011 1KI 022 031 Men syrarkongen hadde gjeve det bodet til sine tvo og tretti hovdingar for stidsvognarne, at dei ikkje skulde taka på nokon, korkje liten eller stor, men berre Israels-kongen. 011 1KI 022 032 Då no hovdingarne for stridsvognerne fekk auga på Josafat, tenkte dei: «Det er visseleg Israels-kongen!» Og dei vende seg til åtak på honom. Då sette Josafat i eit høgt rop. 011 1KI 022 033 Og då hovdingarne for stridsvognerne merka at det ikkje var Israels-kongen, drog dei seg burt ifrå honom. 011 1KI 022 034 Men ein mann som spende bogen og skaut på måfå, råka Israels-kongen millom brynjeskøytingarne og brynja. Då baud han vognstyraren sin: «Snu, og før meg ut or heren; for eg er såra!» 011 1KI 022 035 Men striden vart hardare og hardare den dagen, og Israels-kongen vart standande i vogni imot syrarane; men um kvelden døydde han. Og blodet frå såret hadde runne ned i vogni. 011 1KI 022 036 Ved soleglad gjekk det ropet gjenom heren: «Kvar mann heim til sin by! og kvar mann til sitt land!» 011 1KI 022 037 So døydde då kongen og vart førd til Samaria, og dei jorda kongen i Samaria. 011 1KI 022 038 Då dei skylde vogni ved dammen i Samaria, slikka hundarne blodet hans, og skjøkjorne lauga seg i det, etter Herrens ord som han hadde tala. 011 1KI 022 039 Det som elles er å fortelja um Ahab og alt det han gjorde, og um flisbeinhuset han bygde, og um alle dei byarne han bygde, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 011 1KI 022 040 So lagde Ahab seg til kvile hjå federne sine, og Ahazja, son hans, vart konge i staden hans. 011 1KI 022 041 Josafat Asason vart konge yver Juda i det fjorde styringsåret åt Ahab, Israels-kongen. 011 1KI 022 042 Fem og tretti år gamall var Josafat då han vart konge, og fem og tjuge år rådde han i Jerusalem; mor hans heitte Azuba og var dotter åt Silhi. 011 1KI 022 043 Og han for heilt i same faret som Asa, far sin; han veik ikkje av frå det, med di han gjorde det som rett var i Herrens augo. 011 1KI 022 044 Men offerhaugarne vart ikkje burttekne, folket heldt ved og ofra slagtoffer og brende røykoffer på haugarne. 011 1KI 022 045 Og Josafat heldt fred med Israels-kongen. 011 1KI 022 046 Det som elles er å fortelja um Josafat, og dei storverki han gjorde og dei krigarne han førde, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 011 1KI 022 047 Han rudde ut or landet dei utukt-sveinarne som hadde vorte att den tid Asa, far hans, styrde. 011 1KI 022 048 Det var ingen konge i Edom; ein jarl var konge. 011 1KI 022 049 Josafat hadde ti Tarsis-skip som skulde fara til Ofir etter gull; men dei kom ikkje av stad, for nokre skip forliste ved Esjon-Geber. 011 1KI 022 050 Då sagde Ahazja Ahabsson til Josafat: «Lat mine menner fara med dine på skipi!» Men Josafat vilde ikkje. 011 1KI 022 051 Og Josafat lagde seg til kvile hjå federne sine, og vart gravlagd hjå federne sine i byen åt David, far hans, og Joram, son hans, vart konge i staden hans. 011 1KI 022 052 Ahazja Ahabsson vart konge yver Israel i det syttande styringsåret åt Juda-kongen Josafat, og han rådde yver Israel i tvo år. 011 1KI 022 053 Og han gjorde det som vondt var i Herrens augo og for fram i fotefari åt far sin og mor si og Jerobeam Nebatsson, han som fekk Israel til å synda. Og han tente Ba’al og bad til honom, og harma Herren, Israels Gud, plent som far hans hadde gjort. # # BOOK 012 2KI 2 Kings 2 Kongebok 012 2KI 001 001 Etter Ahab var dåen, reiv Moab seg laus frå Israel. 012 2KI 001 002 Ahazja låg sjuk, av di han hadde dotte ned millom handridet på loftstova si i Samaria. Han gjorde då av stad ei sendeferd og baud deim fara av og spyrja Ekronguden Ba’al-Zebub um han skulde koma seg av denne sjukdomen. 012 2KI 001 003 Herrens engel sagde då til Elia frå Tisbe: «Gakk til møtes med sendeferdi frå Samaria og seg med deim: «Finst det ingen Gud i Israel, sidan de fer av og fretter Ekronguden Ba’al-Zebub? 012 2KI 001 004 Difor, so segjer Herren: «Or sengi du er lagt i, skal du ikkje koma upp att; du skal døy.»»» Og Elia gjekk. 012 2KI 001 005 Sendeferdi snudde dermed heim att til kongen. Han spurde: «Kvifor kjem de att?» 012 2KI 001 006 Dei svara: «Det kom ein mann til møtes med oss. «Snu heim att til kongen som sende dykk, » sagde han, «og meld honom at so segjer Herren: «Finst det ingen Gud i Israel, sidan du sender bod og fretter Ekronguden Ba’al-Zebub? Difor, or sengi du er lagd i, skal du ikkje koma upp att; du skal døy.»»» 012 2KI 001 007 Kongen spurde: «Korleis såg han ut, den mannen som møtte dykk og tale soleis med dykk?» 012 2KI 001 008 «Han gjekk med hårkyrtel, » svara dei, «og hadde lerbelte kring livet.» «Det var Elia frå Tisbe, » sagde han. 012 2KI 001 009 So sende han ein femtimanns-førar med sine femti mann til honom. Han kom upp til honom der han sat øvst på fjellet, og ropa til honom: «Du gudsmann, kongen byd deg koma ned!» 012 2KI 001 010 Elia svara femtimanns-føraren: «So sant eg er ein gudsmann, so fare eld ned frå himmelen og øyde deg og dine femti mann!» Og det for ned eld frå himmelen og øydde både honom og dei femti han førde. 012 2KI 001 011 So sende han til honom ein annan femtimanns-førar med sine femti mann. Han tok til ords og sagde til honom: «Du gudsmann, so segjer kongen: «Kom ned snøggast du kann!»» 012 2KI 001 012 Elia svara: «So sant som eg er ein gudsmann, so fare eld ned frå himmelen og øyde deg og dine femti mann!» Det for då ned eld frå himmelen og øydde både honom og dei femti mann han førde. 012 2KI 001 013 Då sende han ein tridje femtimanns-førar med femti mann til. Denne tridje femtimanns-føraren drog upp og fall på kne for Elia og naudbad honom: «Du gudsmann! lat mitt liv og livet åt desse femti tenarane dine vera dyrt i dine augo! 012 2KI 001 014 Du veit at eld for ned frå himmelen og øydde båe dei fyrre førarane og deira femtimanns-tropp. Haldt no mitt liv dyrt!» 012 2KI 001 015 Då sagde Herrens engel til Elia: «Gakk med honom! Ver ikkje rædd for honom!» So stod han upp og gjekk med honom til kongen. 012 2KI 001 016 Og sagde til honom: «So segjer Herren: «Av di du gjorde av stad ei sendeferd til å fretta Ekronguden Ba’al-Zebub - nett som det ingen Gud vore i Israel til å spyrja um det - difor skal du ikkje koma upp or sengi du er lagd i; du skal døy!»» 012 2KI 001 017 Og han døydde so som Herren tala ved Elia. Og Joram vart konge etter honom; for han hadde ingen son. Dette hende i andre styringsåret åt Juda-kongen Joram Josafatsson. 012 2KI 001 018 Det som elles er å fortelja um Ahazja, det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 012 2KI 002 001 Den gongen Herren tok Elia upp til himmelen i ein storm, skulde Elia og Elisa på utferd frå Gilgal. 012 2KI 002 002 Elia sagde med Elisa: «Ver du her! Herren hev sendt meg til Betel.» Men Elisa svara: «So sant Herren liver, og so sant du liver, eg skil ikkje lag med deg.» So for dei ned til Betel. 012 2KI 002 003 Profetsveinarne i Betel møtte Elisa: «Veit du det, » sagde dei, «at i dag tek Herren husbonden din ifrå deg?» «Ja, eg veit det, » svara han; «de tarv ikkje nemna det.» 012 2KI 002 004 Elia sagde med honom: «Elisa, ver du her! Herren hev sendt meg til Jeriko.» Men han svara: «So sant Herren liver, og so sant du liver, eg skil ikkje lag med deg.» So kom dei til Jeriko. 012 2KI 002 005 Profetsveinarne i Jeriko gjekk fram til Elisa: «Veit du det, » sagde dei, «at i dag tek Herren husbonden din ifrå deg?» «Ja, vel veit eg det, » svara han; «det tarv ikkje nemna det.» 012 2KI 002 006 Elia sagde med honom: «Ver du her! Herren hev sendt meg til Jordan.» Men han svara: «So sant Herren liver, og so sant du liver, eg skil ikkje lag med deg.» So gjekk dei båe tvo. 012 2KI 002 007 Femti av profetsveinarne fylgde, og stod eit godt stykke undan, medan dei tvo stod attmed Jordan. 012 2KI 002 008 Elia tok kappa si, sveipte henne i hop og slo på vatnet. Då kløyvde det seg til båe kanter, so dei gjekk båe yver på turre botnen. 012 2KI 002 009 Då dei var komne yver, sagde Elias med Elisa: «Kva ynskjer du eg skal gjera for deg fyrr eg vert teken ifrå deg?» Elisa sagde: «Gjev ein dubbel lut av di ånd må falla på meg!» 012 2KI 002 010 «Det var eit storfelt ynskje, » svara han; «men fær du sjå meg medan eg vert teken frå deg, skal du få det, elles ikkje.» 012 2KI 002 011 Medan dei so heldt fram og talast ved, skimta det fram ei eldvogn med eldhestar og skilde deim frå einannan. Og so for Elia i stormveret upp til himmelen. 012 2KI 002 012 Elisa stod og såg på, og han ropa: «Far! far! du Israels vogner og riddarar!» So såg han ikkje meir til honom. Og han tok i klædi sine og reiv deim midt i tvo. 012 2KI 002 013 So tok han upp kappa åt Elia, som hadde falle av honom, snudde so og gjekk ned til elvebarden ved Jordan. 012 2KI 002 014 Han tok kappa åt Elia, som hadde falle av honom, og slo på vatnet med dei ordi: «Kvar er no Herren, Elias Gud?» Med same han slo på vatnet, kløyvde det seg til båe kanter, og Elisa gjekk yver. 012 2KI 002 015 Då profetsveinarne frå Jeriko såg dette langt undan, sagde dei: «Elias ånd kviler yver Elisa.» Dei kom imot honom og lagde seg å gruve for honom. 012 2KI 002 016 So sagde dei med honom: «Millom tenarane dine finn du femti sterke karar; lat deim ganga ut og leita etter herren din! Kann henda hev Herrens Ande lyft honom upp og slept honom på eitkvart fjellet eller i einkvar dalen.» Han svara: «De skal ingen senda ut.» 012 2KI 002 017 Men dei naudbad honom so lenge at han vart leid av det: «Send deim ut då!» sagde han. Dei sende ut femti mann, og dei leita i tri dagar, men fann honom ikkje. 012 2KI 002 018 Då dei kom att til honom - han heldt seg endå i Jeriko - so sagde han til deim: «Det var det eg sagde med dykk, at de skulde ikkje ganga ut.» 012 2KI 002 019 Byfolki og sagde til Elisa: «Denne byen ligg lageleg til, som du herre ser. Men vatnet er vondt, og landet lid av fosterskot.» 012 2KI 002 020 Han svara deim: «Gjev meg ei ny skål, og legg salt i henne!» Dei so gjorde. 012 2KI 002 021 Gjekk han so ut til uppkoma og kasta saltet nedi med dei ordi: «So segjer Herren: «Eg gjer dette vatnet friskt, so det aldri meir skal valda daude og fosterskot.»» 012 2KI 002 022 Og vatnet vart friskt, og er det den dag i dag, soleis som Elisa hadde sagt. 012 2KI 002 023 Derifrå drog han upp til Betel. På vegen dit upp, kom nokre smågutar ut or byen og tok til å hæda honom og kalla honom: «Upp med deg, du snaudskalle! Upp med deg, du snaudskalle!» 012 2KI 002 024 Han såg seg ikring. Og då han vart var deim, lyste han våbøn yver deim i Herrens namn. Tvo binnor kom då ut or skogen og reiv sund tvo og fyrti av borni. 012 2KI 002 025 Derifrå gjekk han til Karmelfjellet, og derifrå attende til Samaria. 012 2KI 003 001 Joram Ahabsson vart konge yver Israel i Samaria i det attande styringsåret åt Juda-kongen Josafat. Han var konge i tolv år. 012 2KI 003 002 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, men endå ikkje soleis som far og mor hans. Han fekk burt Ba’als-sula som far hans hadde sett upp. 012 2KI 003 003 Men han heldt fast på synderne åt Jerobeam Nebatsson, som han hadde fenge Israel til å gjera, deim gav han ikkje upp. 012 2KI 003 004 Moabs-kongen Mesa åtte so mykje fe. I skatt til Israels-kongen hadde han svara hundrad tusund lamb og ulli av hundrad tusund verar. 012 2KI 003 005 Men då Ahab døydde, sagde Moabs-kongen seg laus frå Israels-kongen. 012 2KI 003 006 På timen drog kong Joram ut or Samaria og mynstra heile Israels-heren. 012 2KI 003 007 Og so sende han bod til Juda-kongen Josafat med dei ordi: «Moabs-kongen hev sagt seg laus frå meg; vil du fara med meg og føra krig Moab?» «Ja, » svara han, «eg skal fara med, eg som du, mitt folk som ditt folk, mine hestar som dine hestar.» 012 2KI 003 008 Han spurde: «Kva veg skal me fara?» «Yver Edomheidarne, » svara han. 012 2KI 003 009 Gav dei seg so i veg, Israels-kongen og Juda-kongen og Edom-kongen. Men då dei hadde fare sju dagsferder, vanta dei vatn til heren og til dyri som fulgde etter. 012 2KI 003 010 «Å du, å du!» sagde Israels-kongen, «no hev Herren stemnt i hop desse tri kongarne til å gjeva deim i henderne på moabitarne.» 012 2KI 003 011 «Finst det ingen Herrens profet her?» sagde Josafat, «so me kann spyrja Herren gjenom honom!» Ein av tenarane åt Israels-kongen svara: «Jau, Elisa Safatsson er her, han som helte vatn yver henderne åt Elia.» 012 2KI 003 012 «I hans eige er Herrens ord, » sagde Josafat. Gjekk dei so ned til honom, Israels-kongen og Josafat og Edom-kongen. 012 2KI 003 013 Men Elisa svara Israels-kongen: «Kva vil du meg? Gakk du til profetarne åt far din og profeterne åt mor di!» «Seg ikkje so!» svara Israels-kongen; «du skyner Herren hev stemnt i hop desse tri kongarne til å gjeva deim i henderne på Moab.» 012 2KI 003 014 Då svara Elisa: «So sant Herren, allhers drott, liver, han som eg tener: hadde det ikkje vore for Juda-kongen Josafat skuld, nei menn um eg vilde anten vyrda eller varast deg. 012 2KI 003 015 Men no kann du henta ein harpespelar åt meg.» Då harpespelaren leika på harpa, kom Herrens Ande yver honom, 012 2KI 003 016 Og han sagde: «So segjer Herren: «Grav grop på grop i denne dalen! 012 2KI 003 017 For so segjer Herren: Ikkje ser de vind, og ikkje ser de regn; men denne dalen vert full av vatn; sjølve fær de drikka, og heren dykkar og dyri dykkar. 012 2KI 003 018 Men dette tykkjest Herren for lite; difor vil han gjeva Moab i dykkar hand. 012 2KI 003 019 Alle faste byar og kvar storby skal de taka; kvart aldetre skal de fella, kvar ei uppkoma skal de kasta att, kvar grøderik åker skal de tyna med stein.»» 012 2KI 003 020 Andre morgonen, den tid dei bar fram grjonofferet, kom det vatn frå Edom-leitet, og landet vart fullt av vatn. 012 2KI 003 021 Då alle moabitarne frette at kongarne drog i krig mot deim, baud dei ut alle våpnføre folk og vel so det, og fylkte seg attmed landskilet. 012 2KI 003 022 Tidleg um morgonen då soli rann og skein på vatnet, tykte moabitarne frå sin synsstad, at vatnet såg ut som blod. 012 2KI 003 023 «Det er blod!» ropa dei; «det er tydelegt at kongarne hev tynt kvarandre i strid innbyrdes! No er herfang å få, moabitar!» 012 2KI 003 024 Då dei kom til Israels-lægret, ruste israelitarne på og slo moabitarne, so dei tok til rømings. So fall dei inn i Moabiterlandet og slo deim heilt. 012 2KI 003 025 Byarne braut dei ned, på alle dei grøderike åkrarne kasta dei kvar sin stein og steina deim ned, kvar ei uppkoma kasta dei att, kvart eit aldetre felte dei, til dess ikkje anna var att enn steinmurarne i Kir-Hareset; og det kringsette slyngjekastarane og skaut på det. 012 2KI 003 026 Då Moab-kongen såg at han ikkje kunde standa seg i striden, tok han sju hundrad mann våpnføre mann med seg og vilde slå seg igjenom fram til Edom-kongen. Men det mislukkast. 012 2KI 003 027 Då tok han fyrstefødde son sin som skulde verta konge i staden hans, og ofra honom på muren til brennoffer. Og ein stor harm råka Israel, so dei laut brjota upp derifrå og snu heim att. 012 2KI 004 001 Ei kvinna som var gift med ein profetsvein, ropa til Elisa: «Mannen min, tenaren din er dåen. Du veit sjølv att han har age for Herren. No kjem kravsmannen og vil taka båe sønerne mine til trælar.» 012 2KI 004 002 Elisa svara til henne: «Kva kann eg gjera for deg? Seg meg, kva du hev i huset?» Ho svara: «Ingenting hev tenestkvinna di i huset anna ei krus med olje.» 012 2KI 004 003 Då sagde han: «Gakk ut til alle grannarne dine og få lånt deg kaggar, tome kaggar, di fleire di betre! 012 2KI 004 004 Gakk so inn, steng døri etter deg og sønerne dine, slå i alle desse kaggarne, og ber deim burt etter kvart dei vert fulle!» 012 2KI 004 005 Gjekk ho då frå honom, og stengde døri etter seg og sønerne sine; dei bar fram, og ho slo i. 012 2KI 004 006 Då kaggarne var fyllte, bad ho son sin koma med endå ein. «Her er ikkje fleire, » svara han. Då traut oljen. 012 2KI 004 007 Ho kom og melde til gudsmannen. «No kann du selja oljen, » sagde han, «og greida skuldi di, og resten kann du og sønerne dine liva av.» 012 2KI 004 008 Det bar so til ein dag at Elisa kom yver til Sunem. Der var ei velhaldi kona, som endeleg vilde gjeva honom mat; kvar gong han sidan kom den vegen, tok han inn der og fekk seg mat. 012 2KI 004 009 Ein gong sagde ho med mannen sin: «Sjå, eg skynar at han er ein heilag gudsmann, han som jamt kjem hit til oss. 012 2KI 004 010 Å, lat oss mura upp ei liti loftstova og setja inn til honom der seng og bord og stol og ljosestake, so han kann taka inn der når han kjem til oss.» 012 2KI 004 011 Ein dag kom han dit og tok inn i loftstova og lagde seg der. 012 2KI 004 012 Han sagde til Gehazi, drengen sin: «Ropa på Sunems-kona!» Han so gjorde, og ho kom upp. 012 2KI 004 013 Han hadde sagt til honom: «Seg med henne: «Du hev no havt all denne umsuti for oss; kva kann då me gjera for deg? Hev du nokor sak eg kann tala for kongen eller herføraren?»» «Nei, » svara ho, «eg bur midt millom folket mitt eige.» 012 2KI 004 014 «Kva kann me gjera for henne?» spurde Elisa. «Å jau, » svara Gehazi, «ho hev ingen son, og mannen hennar er gamall.» 012 2KI 004 015 «Ropa på henne!» sagde han. Han so gjorde, og ho kom i døri. 012 2KI 004 016 Då sagde Elisa: «Næste år dette bil skal du hava ein son på fanget.» Ho svara: «Å nei, gode herre og gudsmann! du må ikkje ljuga for tenestkvinna di.» 012 2KI 004 017 Men kona vart med barn, og åtte ein son på nyåret nett det bilet som Elisa hadde sagt med henne. 012 2KI 004 018 Då guten vart større, hadde han ein dag gjenge ut til far sin millom skurdfolket. 012 2KI 004 019 Der tok han til å klaga seg for far sin: «Hovudet mitt! Hovudet mitt!» «Ber honom til mori!» sagde faren til drengen sin. 012 2KI 004 020 Han tok og bar honom heim til mori. Han sat på fanget hennar til middagsleite; då slokna han. 012 2KI 004 021 Ho gjekk upp og lagde honom på sengi åt gudsmannen, stengde att og gjekk. 012 2KI 004 022 So ropa ho på mannen sin: «Send ein av drengjerne med ei av asnorne, » sagde ho, «so vil eg snøggast fara åt gudsmannen og straks koma heim att.» 012 2KI 004 023 «Kvifor vil du fara åt honom i dag?» spurde han; «det er korkje nymåne eller kviledag.» «Det er det same, » svara ho. 012 2KI 004 024 So sala ho asna og baud drengen sin: «Driv på i eino! Heft meg ikkje burt på vegen! eg skal segja til når eg vil stana.» 012 2KI 004 025 So gav ho seg i veg og kom til gudsmannen på Karmelfjellet. Då gudsmannen gådde henne eit stykke burte, sagde han med Gehazi, drengen sin: «Sjå der kjem Sunems-kona! 012 2KI 004 026 Spring til møtes med henne og spør henne: «Stend det vel til med deg? Stend det vel til med mannen din? Stend det vel til med vesleguten?»» Ho svara: «Ja, det gjer det.» 012 2KI 004 027 Men då ho kom upp på fjellet til gudsmannen, tok ho um føterne hans. Gehazi for fram og vilde skuva henne burt. Men gudsmannen sagde: «Lat henne vera! Ho hev ei stor sorg. Herren hev løynt for meg kva det er, og ikkje kunngjort meg det.» 012 2KI 004 028 Då sagde ho: «Var det eg som bad deg, herre, um ein son? Bad eg deg ikkje di meir, at du ikkje skulde ljuga for meg?» 012 2KI 004 029 Han baud då Gehazi: «Gjer deg reidug, tak staven min i handi, og gakk av stad. Um einkvan møter deg, so helsa ikkje på honom! um einkvan helsar på deg, so svara honom ikkje! Og legg so staven på andlitet til vesleguten!» 012 2KI 004 030 Men mori heldt fram: «So sant Herren liver, og so sant du liver, eg slepper deg ikkje!» So stod han upp og fylgde henne. 012 2KI 004 031 Gehazi hadde fare i fyrevegen og hadde lagt staven på andlitet til vesleguten; men ingen ljod, inkje teikn til liv! Gjekk han då attende til møtes med Elisa, og fortalde at guten vakna ikkje. 012 2KI 004 032 Då Elisa kom inn i huset, fekk han sjå guten låg lik på sengi hans. 012 2KI 004 033 Han gjekk inn, stengde døri og bad til Herren. 012 2KI 004 034 So steig han upp og lagde seg yver guten, med sin munn mot hans munn, med sine augo mot hans augo, og med sine hender mot hans hender. Med han soleis bøygde seg yver honom, vart gutekroppen varm. 012 2KI 004 035 So gjekk han endå ein gong att og fram yver golvet, og då han so steig upp og bøygde seg yver honom, so naus guten sju gonger, og slo upp augo. 012 2KI 004 036 Han ropa på Gehazi: «Ropa på Sunems-kona!» sagde han. Han so gjorde. Ho kom upp. «Der skal du få guten din, » sagde han. 012 2KI 004 037 Ho gjekk inn, fall ned for føterne hans og lagde seg å gruve på golvet, tok so guten sin og gjekk. 012 2KI 004 038 Elisa kom att til Gilgal medan det var svolt i landet. Med han sit der millom profetsveinarne, segjer han med drengen sin: «Set den store gryta, og koka velling åt profetsveinarne!» 012 2KI 004 039 Ein av deim gjekk då ut på marki og sanka urter. Han fann ein vild-vindel og sanka av honom ville agurkar, kappa full. Då han kom inn, skar han deim upp i småskivor uppi gryta, han visste ikkje betre. 012 2KI 004 040 So auste dei upp åt kararne, so dei fekk eta. Men då dei tok til og åt av vellingen, skreik dei upp og ropa: «Dauden er i gryta, du gudsmann!» Og dei kunde ikkje eta. 012 2KI 004 041 «Kom med mjøl!» sagde han, og då han hadde havt det upp i gryta, baud han deim: «Aus upp åt folket, so dei fær eta!» Og då var det ikkje vondt i gryta. 012 2KI 004 042 Det kom ein mann frå Ba’al-Salisa med fyrstegrøda åt gudsmannen; tjuge byggbrød og nyhausta korn hadde han i posen sin. «Gjev folki å eta!» sagde han. 012 2KI 004 043 «Kor kann eg setja fram dette åt hundrad mann?» spurde tenaren. «Gjev folki å eta!» svara han; «Herren segjer: «Dei skal eta og endå leiva.»» 012 2KI 004 044 Og han sette det fram for deim, og dei åt, og dei leivde endå noko, so som Herren hadde sagt. 012 2KI 005 001 Na’aman heitte ein herførar hjå syrarkongen. Han hadde mykje å segja hjå herren sin og var høgvyrd av alle; for med han førde syrarane, hadde Herren hadde gjeve deim siger. Mannen var ei stor stridskjempa, men spillsjuk. 012 2KI 005 002 Ein gong på herjeferd i Israelslandet hadde syrarane millom krigsfangarne teke ei liti gjenta; og ho kom i teneste hjå kona åt Na’aman. 012 2KI 005 003 Ho sagde med matmor si: «Å gjev husbonden min var hjå profeten i Samaria! So skulde han nok skilja honom med spillsykja.» 012 2KI 005 004 Han gjekk til kongen og fortalde: «So og so hev gjenta frå Israelslandet sagt.» 012 2KI 005 005 Syrarkongen svara: «Far du! So skal eg senda brev med deg til Israels-kongen.» So for han og tok med seg ti talent sylv og seks tusund lodd gull og ti festklædningar. 012 2KI 005 006 Han bar brevet fram til Israels-kongen. Der stod det: «- - Og no når du fær dette brevet, skal du vita at eg sender Na’aman, tenaren min, til deg, og du skal skilja honom av med spillsykja hans.» 012 2KI 005 007 Då Israels-kongen las brevet, reiv han sund klædi sine og ropa: «Tru eg er Gud, so eg hev magt yver daude og liv, sidan han skriv til meg at eg skal skilja ein mann med spillsykja hans? De kann då skyna og sjå at han vil berre egla seg innpå meg!» 012 2KI 005 008 Då gudsmannen Elisa spurde at Israels-kongen hadde rive sund klædi sine, sende han bod til kongen med dei ordi: «Kvifor reiv du sund klædi dine? Lat honom koma til meg, so skal han få vita at det finst ein profet i Israel.» 012 2KI 005 009 Na’aman kom med hestar og vogni, og stana utanfor husdøri åt Elisa. 012 2KI 005 010 Elisa sende bod ut til honom med dei ordi: «Far av og lauga deg sju gonger i Jordan, so skal kroppen din verta like god att, so du vert rein.» 012 2KI 005 011 Na’aman vart harm, og for sin veg. «Eg tenkte han vilde koma ut til meg sjølv, » sagde han, «og stiga fram og ropa til Herren, sin Gud, og strjuka med handi yver den sjuke staden og soleis skilja meg av med spillsykja. 012 2KI 005 012 Tru ikkje Damaskus-elvarne Abana og Parpar er likare enn alt vatnet i Israel? Tru eg ikkje likso godt kunde verta rein med å lauga meg i deim?» Og han snudde, og for heim i sinne. 012 2KI 005 013 Men tenarane hans gjekk fram og tala med honom: «Du far! Hadde profeten lagt på deg ein vanskeleg ting, vilde du då ikkje gjort det? Kor mykje meir når han berre segjer til deg: «Lauga deg, so vert du rein.»» 012 2KI 005 014 Då for han ned og dukka seg i Jordan sju gonger, so som gudsmannen hadde sagt. Kroppen hans vart like god att, frisk som ein liten barnekropp; han vart rein. 012 2KI 005 015 Då snudde han attende til gudsmannen, han og heile fylgjet han. Han kom inn til honom og sagde: «Sjå no hev eg røynt at det er ingen Gud på heile jordi utan i Israel. Tak no imot ei gåva av meg, tenaren din.» 012 2KI 005 016 Han svara: «So sant Herren liver, han som eg tener: eg tek ikkje imot.» Han naudbad honom å taka imot; men han vilde ikkje. 012 2KI 005 017 Då sagde Na’aman: «Sidan du ikkje vil, so gjev meg so mykje mold som eit par muldyr kann bera; for no vil eg ikkje meir ofra brennoffer eller slagtoffer til andre gudar, men berre til Herren. 012 2KI 005 018 Men ein ting må Herren tilgjeva meg: Når herren min gjeng inn i Rimmons-templet og bøygjer seg ned og bed der, og eg lyt fylgja honom, og eg og bøygjer meg ned i Rimmons-templet samstundes som han gjer det - må då Herren tilgjeva tenaren din dette!» 012 2KI 005 019 Han svara: «Far i fred!» Og han for frå honom eit stykke veg. 012 2KI 005 020 Då tenkte Gehazi, drengen åt gudsmannen Elisa: «No hev husbond spart denne syraren Na’aman og ikkje teke imot det han hadde med seg. So sant Herren liver, eg spring etter honom og fær honom til gjeva meg eitkvart.» 012 2KI 005 021 Gehazi sette etter Na’aman. Då Na’aman ser ein koma springande etter, hoppar han ut or vogni, og gjeng imot honom og ropar: «Er noko på ferd?» 012 2KI 005 022 «Nei, » svarar han, «men husbond sender meg med dette bodet: Nett no kom det til meg tvo unge profetsveinar frå Efraimsheidi. Å, gjev deim eit talent sylv og tvo festklædningar!» 012 2KI 005 023 Na’aman svara: «Gjer vel og tak imot tvo talent.» Han nøydde han, og knytte tvo talent sylv inn i tvo pungar, og tok tvo festklædningar og gav tvo av tenarane sine, og dei bar deim fyre honom. 012 2KI 005 024 Men då dei kom til haugen, tok han det frå deim. Han gøymde det i huset og let kararne ganga sin veg. 012 2KI 005 025 Då han kom inn til husbonden sin, spurde Elisa honom: «Kvar kjem du ifrå, Gehazi?» Han svara: «Ingen stad hev tenaren din vore.» 012 2KI 005 026 Då sagde han: «Tru eg ikkje fylgde deg i åndi då ein mann snudde seg frå vogni og møtte deg? Er det no tid å taka imot sylv og få seg klæde og oljetre og vinhagar og sauer og bufe og tenarar og ternor? 012 2KI 005 027 Spillsykja hans Na’aman skal koma yver deg og ætti di for alle tider.» Og han gjekk ut frå honom, spillsjuk og kvit som snø. 012 2KI 006 001 Profetsveinarne sagde med Elisa: «Romet der me sit for di åsyn, er for lite oss. 012 2KI 006 002 Lat oss då få lov å ganga til Jordan og henta kvar sin timberstokk, so vil me byggja oss rom der me kann sitja.» «Ja, gakk de!» svara han. 012 2KI 006 003 Ein av deim bad honom: «Å, gjer vel og fylg med tenarane dine!» «Eg skal so, » sagde han. 012 2KI 006 004 Han fylgde deim. Då dei kom til Jordan, tok dei til å hogga ned trei. 012 2KI 006 005 Med ein holdt på å fella ein stokk, datt øksi i vatnet. Han skreik upp: «Å, herre! Det var lånegods!» 012 2KI 006 006 «Kvar datt ho?» spurde gudsmannen. Dei synte honom staden. Han skar av ei grein og kasta henne dit. Då fekk han øksi til å fljota upp. 012 2KI 006 007 «Tak henne!» sagde han. Og han rette ut handi og tok henne. 012 2KI 006 008 Syrarkongen låg den tid i ufred med Israel. Når han samråddest med mennerne sine og lagde yver: «Der og der vil eg lægra meg, » 012 2KI 006 009 so sende gudsmannen det bodet til Israels-kongen: «Tak deg i vare for å fara den vegen! for der for syrarane ned.» 012 2KI 006 010 Når so Israels-kongen sende folk til den staden som gudsmannen hadde peika ut og vara honom for, so tok han seg i vare nett der. Dette hende ikkje berre ein og tvo gonger. 012 2KI 006 011 Av dette kom syrarkongen radt i egse. Han kalla i hop mennerne sine og spurde deim: «Kann de ikkje segja meg kven det er av våre folk som held med Israels-kongen?» 012 2KI 006 012 Ein av mennerne svara: «Nei, herre konge! Det er profeten Elisa i Israel som segjer Israels-kongen dei ting du talar i sengkammerset ditt.» 012 2KI 006 013 Då sagde han: «Få greida på kvar han heldt seg, so skal eg senda folk og gripa honom.» Dei melde honom: «Han held seg i Dotan.» 012 2KI 006 014 Dit sende han so hestar og vogner og ein stor herstyrke. Dei kom ved natteti og kringsette byen. 012 2KI 006 015 Då tenaren åt gudsmannen reis upp og gjekk ut tidleg næste morgon, fekk han sjå ein herstyrke med hestar og vogner lægra kring byen. Drengen sagde då til honom: «Ai, ei, herre! Kva skal me gjera?» 012 2KI 006 016 «Ver ikkje rædd!» svara han; «det er fleire med oss enn med deim.» 012 2KI 006 017 Og Elisa bad og sagde: «Herre, lat upp augo hans, so han kann sjå!» Herren let upp augo på guten, og han fekk sjå fjellet fullt av eldhestar og eldvogner rundt ikring Elisa. 012 2KI 006 018 Då dei so gjekk ned, bad Elisa til Herren: «Å, slå dette folket med blindskap!» Og Herren slo deim med blindskap, so som Elisa hadde sagt. 012 2KI 006 019 Elisa sagde då til deim: «Dette er ikkje rette vegen, detter er ikkje rette byen! fylg meg, so skal eg føra dykk til den mannen de leitar etter.» So førde han deim til Samaria. 012 2KI 006 020 Då dei so var komne inn i Samaria, bad Elisa: «Herre, lat upp augo på desse, og lat deim sjå!» Herren let upp augo deira, og dei gådde at dei var midt inni Samaria. 012 2KI 006 021 Då Israels-kongen såg deim, sagde han til Elisa: «Skal eg hogga ned, hogga ned, far?» 012 2KI 006 022 «Nei, » svara han, «det skal du ikkje; plar du hogga ned deim du fangar med sverd eller boge? Set fram åt deim mat og drikka, lat deim eta og drikka, og lat deim so fara attende til herren sin!» 012 2KI 006 023 Han kosta på deim eit stort gjestebod; og då dei hadde ete og drukke, let han deim ganga. Og dei for attende til herren sin. Sidan kom det ikkje fleire syriske herjeflokkar inn i Israelslandet. 012 2KI 006 024 No hende de seg sidan at Benhadad, syrarkongen, stemnde saman heile heren sin og drog upp og kringsette Samaria. 012 2KI 006 025 Medan dei kringsette byen, vart det so stor hunger i Samaria, at eit asenhovud kosta til sist åtteti sylvdalar, og fjordeparten av ei kanna med duvemøk fem sylvdalar. 012 2KI 006 026 Ein dag Israels-kongen gjekk ikring på muren, var det ei kvinna som ropa på honom: «Hjelp, herre konge!» 012 2KI 006 027 Han svara: «Hjelper ikkje Herren deg, kvar skal då eg henta hjelpi di frå? Frå treskjarvollen? eller frå vinpersa? 012 2KI 006 028 Kva er i vegen med deg?» spurde kongen. Ho svara: «Denne kona her sagde med meg: «Kom med son din, so skal me eta honom i dag, so kann me eta son min i morgon!» 012 2KI 006 029 So koka me son min og åt honom upp. Men då eg andre dagen sagde til henne: «Kom med son din, so me kann eta honom!» då løynde ho son sin.» 012 2KI 006 030 Då kongen høyrde det kona sagde, reiv han sund klædi sine, medan han gjekk der på muren; og folk fekk sjå han gjekk med sekkjety innunder næmast kroppen. 012 2KI 006 031 Og han svor: «Gud late meg bøta no og sidan, um hovudet skal sitja på Elisa Safatsson dagen til endes! 012 2KI 006 032 Sende han so ein fyre seg til Elisa, der han sat i heimen saman med dei øvste. Men fyrr bodet kom til honom, sagde han med dei øvste: Skynar de at denne mordarsonen hev sendt ein mann hit til å taka hovudet mitt? Sjå no til og lat att døri, og haldt henne stengd når bodet kjem! Høyrer det ikkje stigi til herren hans bak honom?» 012 2KI 006 033 Medan han tala soleis med deim, såg dei bodet koma ned til honom med dei ordi: «Sjå for ei ulukka Herren hev sendt! kvifor skal eg då bia på Herren meir?» 012 2KI 007 001 Elisa svara: «Høyr Herrens ord! So segjer Herren: «I morgon dette bil skal dei på torget i Samaria få tvo settungar fint mjøl for ein dalar og fire settungar bygg for ein dalar.»» 012 2KI 007 002 Då tok hermannen som kongen studde seg på til ords og svara gudsmannen: «Um so Herren laga lukor på himmelen, so vilde sovore vera ugjerande!» Han svara: «Du skal få sjå det med eigne augo, men du fær eta av det.» 012 2KI 007 003 Utanfor byporten heldt seg fire spillsjuke menner. Dei sagde med kvarandre: «Kvifor skal me sitja her til me døyr? 012 2KI 007 004 Tek me den rådi å ganga inn i byen, so er det svolt i byen, og so døyr me der. Og vert me sitjande her, so døyr me og. Kom, lat oss heller ganga ut og gjeva oss yver til syrarlægret; let dei oss liva, so liver me; drep dei oss, so døyr me.» 012 2KI 007 005 Dei gav seg på veg i skumingi ut til i syrarlægret. Då dei kom til utkanten av lægret, fekk dei sjå det var ingen der. 012 2KI 007 006 Herren hadde late syrarlægret høyra ljod av vogner og hestar og ein stor her. Dei hadde sagt med kvarandre: «Å, Israels-kongen hev leigt hetitarkongarne og egyptarkongarne til å taka på oss!» 012 2KI 007 007 Og dei hadde teke flugti i skumingi og rømt frå tjeldi sine og hestarne og asni sine og frå lægret slik som det stod; dei hadde rømt på harde livet. 012 2KI 007 008 Då desse spillsjuke kom til utkanten av lægret, gjekk dei inn i eit tjeld og åt og drakk, og tok der sylv og gull og klæde, som dei gjekk av og gøymde. Sidan kom dei att og gjekk inn i eitt anna tjeld og tok det som der var og gjekk av gøymde det. 012 2KI 007 009 Men so sagde dei med kvarandre: «Det er ikkje rett soleis som me fer åt. I dag kann me bera fram fagnadbod; me dreg skuld på oss um me tegjer og drygjer til morgons til det dagast. Kom, lat oss fortelja det i kongsgarden!» 012 2KI 007 010 Dei gjekk då og ropa til portvakti og fortalde: «Me kom ut i syrarlægret; det fanst inkje menneskje å sjå der; og ingi mannsrøyst var å høyra der; men hestarne og asni stod tjora, og tjeldi stod som dei plar standa.» 012 2KI 007 011 Portvakti ropa tidendi ut, og ho vart fortald heilt inn i kongsgarden. 012 2KI 007 012 Kongen reis då upp nattetid og sagde med mennerne sine: «Eg skal segja dykk kva syrarane hev i emning mot oss: Dei veit me svelt; so hev dei fare frå lægret og løynt seg uti marki; dei tenkjer me vil ganga ut or byen, so dei fangar oss livande og gjeng inn i byen.» 012 2KI 007 013 Då svara ein av mennerne hans: «Lat oss taka fem av dei hestarne me hev att her inne - det kann ikkje ganga deim verre enn heile hopen av israelitar som er att her, eller verre enn heile hopen av israelitar som alt hev sett livet til - lat oss so senda bod av stad og sjå etter!» 012 2KI 007 014 So tok dei tvo vogner med hestar fyre. Kongen sende deim ut etter syrarheren. «Far av stad og sjå!» sagde han. 012 2KI 007 015 Dei for etter deim alt til Jordan, og fekk sjå heile vegen strådd med klæde og våpn som syrarane hadde kasta frå seg i hurten og sturten. Sendebodi kom att og melde det til kongen. 012 2KI 007 016 Folket gjekk då ut og plundra syrarlægret. Og soleis kom tvo settungar fint mjøl til å kosta ein dalar, og fire settungar bygg ein dalar, som Herren hadde sagt. 012 2KI 007 017 Kongen sette den hermannen som han studde seg på, til å halda orden på torget. Men folket tråkka honom ned der på torget, og han døydde, soleis som gudsmannen hadde sagt, som han sagde då kongen kom ned til honom. 012 2KI 007 018 Og det gjekk so som gudsmannen hadde sagt med kongen: «Fire settungar bygg skal dei få for ein dalar, og tvo settungar fint mjøl for ein dalar, på torget i Samaria i morgon dette bilet.» 012 2KI 007 019 Det var då hermannen svara gudsmannen: «Um so Herren laga lukor på himmelen, vilde sovore vera ugjerande.» Og han svara: «Du skal få sjå det med eigne augo, men du fær ikkje eta av det!» 012 2KI 007 020 Det gjekk honom so; folket trakka honom ned på torget, og det vart banen hans. 012 2KI 008 001 Elisa sagde med mor åt den guten han hadde gjort livande: «Ferda deg til, og far burt, du og huslyden din, og set bu kvar helst det buande er! for Herren hev sendt bod etter hungersnaudi, ho er alt komi og skal vara sju år.» 012 2KI 008 002 Kona ferda seg til, og gjorde som gudsmannen sagde. Ho og huslyden hennar for ut, og sette bu i Filistarlandet i sju år. 012 2KI 008 003 Då dei sju åri var lidne, kom ho attende frå Filistarlandet. Og gav seg i veg til kongen til å beda um å få att heimen og jordeigedomen sin. 012 2KI 008 004 Kongen heldt just på å tala med Gehazi, drengen åt gudsmannen, og bad honom fortelja um alle dei storverki Elisa hadde gjort. 012 2KI 008 005 Medan han heldt på og fortalde kongen korleis han gjorde den daude guten livande, nett i det same kom mor åt den guten og bad kongen um heimen og jordeigedomen sin. «Herre konge!» sagde Gehazi, «der er kona; og der er son hennar, som Elisa gjorde livande.» 012 2KI 008 006 Kongen spurde kona ut, og ho fortalde. So let kongen henne få ein av hirdmennerne med seg og baud honom: «Hjelp henne til å få att alt som høyrer henne til, og all avlingi av eigedomen frå den dagen ho for frå landet og til no!» 012 2KI 008 007 Elisa kom til Damaskus, medan syrarkongen Benhadad låg sjuk. Då kongen spurde at gudsmannen var komen dit, 012 2KI 008 008 sagde han med Hazael: «Tak med deg gåvor, gakk til møtes med gudsmannen og spør Herren gjenom honom um eg skal koma meg av denne sjukdomen.» 012 2KI 008 009 Hazael so gjorde, tok med seg gåvor, alt det likaste som i Damaskus var, so mykje som fyrti kamelar kunde bera. Han gjekk fram for Elisa og sagde: «Son din, syrarkongen Benhadad, sender meg til deg og spør um han skal koma seg av denne sjukdomen.» 012 2KI 008 010 Elisa svara honom: «Du kann segja med honom at han skal koma seg. Men Herren syner meg at han skal døy.» 012 2KI 008 011 Medan han stod framfyre honom og nistirde, sette gudsmannen i og gret. 012 2KI 008 012 «Kvifor græt du, herre?» spurde Hazael. «For di eg veit kor mykje ilt du vil gjera mot Israels-borni, » svara han; «dei faste byarne set du eld på, unggutarne deira myrder du med sverd, småborni krasar du, og barnkonorne skjer du upp.» 012 2KI 008 013 Hazael sagde: «Korleis kann vel tenaren din, slik ein hund som eg er, gjera sovorne storverk?» Elisa svara: «Herren hev synt meg at du vert konge yver Syria.» 012 2KI 008 014 Han gjekk då frå Elisa heim att til herren sin. «Kva sagde Elisa med deg?» spurde han. «Han sagde med meg at du skal verta god att.» 012 2KI 008 015 Men so dagen etter tok han eit åklæde, duppa det i vatn og breidde det yver andlitet hans; det vart banen hans. Og Hazael vart konge etter honom. 012 2KI 008 016 I femte styringsåret åt Israels-kongen Joram Ahabssons, medan Josafat var konge i Juda, vart Joram Josafatsson konge i Jerusalem. 012 2KI 008 017 Tvo og tretti år gamall var han då han vart konge, og åtte år var han konge i Jerusalem. 012 2KI 008 018 Han for fram liksom Israels-kongarne og Ahabs hus; for han var gift med ei dotter til Ahab. Han gjorde det som vondt var i Herrens augo. 012 2KI 008 019 Men Herren vilde ikkje tyna Juda for sin tenar David skuld, etter di han hadde lova honom at det alle dagar skulde lysa ei lampa for honom og sønerne hans. 012 2KI 008 020 I hans tid reiv edomitarne seg laus frå Juda og kåra seg ein konge. 012 2KI 008 021 Då drog Joram av til Sa’ir med alle stridsvognerne sine. Og han tok um natti og slo edomitarne som kringsette honom, og hovudsmennerne yver vognerne, og herfolket flydde heim. 012 2KI 008 022 So kom edomitarne seg laus frå Juda, og er frie den dag i dag. Nett samstundes reiv Libna seg og laus. 012 2KI 008 023 Det som elles er å fortelja um Joram og alt det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 012 2KI 008 024 Joram lagde seg til kvile hjå federne sine og vart gravlagd hjå federne sine, i Davidsbyen. Ahazja, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 008 025 I det tolvte året åt Israels-kongen Joram Ahabsson vart Ahazja Joramsson konge i Juda. 012 2KI 008 026 Tvo og tjuge år gamall var Ahazja då han vart konge; eitt år var han konge i Jerusalem. Mor hans heitte Atalja, dotter åt Israels-kongen Omri. 012 2KI 008 027 Han gjekk i fotefari åt Ahabs hus, og gjorde det som vondt var i Herrens augo, etter gjerdi åt Ahabs hus; for han stod i skyldskap til Ahabs hus. 012 2KI 008 028 Saman med Joram Ahabsson for han i herferd mot syrarkongen Hazael ved Ramot i Gilead. Men Joram vart såra av syrarane. 012 2KI 008 029 Kong Joram vende då attende til Jizre’el, og vilde få lækt dei såri han hadde fenge av syrarane, i slaget ved Rama mot syrarkongen Hazael. Og Juda-kongen Ahazja Joramsson drog ned og vilde sjå um Joram Ahabsson i Jizre’el, etter di han låg sjuk. 012 2KI 009 001 Profeten Elisa kalla til seg ein av profetsveinarne: «Bitt ikring deg beltet, tak denne oljeflaska med deg og gakk til Ramot i Gilead! 012 2KI 009 002 Når du kjem dit, skal du leita upp Jehu, son åt Josafat Nimsison. Gakk burtåt honom, bed honom risa upp midt millom brørne sine, og før honom inn i det inste kammerset! 012 2KI 009 003 So skal du taka oljeflaska og renna oljen yver hovudet hans med dei ordi: «So segjer Herren: «Eg hev salva deg til konge yver Israel!»» Dermed skal du opna døri og fly på fljugande flekken.» 012 2KI 009 004 Guten, profetsveinen, gjekk til Ramot i Gilead. 012 2KI 009 005 Då han kom tid, fann han herførarane samla. «Eg kjem med eit bod til deg, herførar, » sagde han. «Til kven av oss?» spurde Jehu. «Til deg sjølv, herførar, » sagde han. 012 2KI 009 006 Han reis upp og gjekk inn i huset. Der slo han olje yver hovudet hans med dei ordi: «So segjer Herren, Israels Gud: «Eg hev salva deg til konge yver Herrens folk, yver Israel. 012 2KI 009 007 Slå i hel ætti åt Ahab, herren din! Eg vil hemna blodet åt profetarne, tenarane mine, ja, blodet åt alle Herrens tenarar hemnar eg på Jezabel. 012 2KI 009 008 Øydast skal heile Ahabs hus. Rydja ut vil eg kvart karmannsemne av Ahabs-ætti, ufri og fri, innan Israel. 012 2KI 009 009 Eg fer med Ahabs hus som med huset åt Jerobeam Nebatsson og med huset åt Baesa Ahiason. 012 2KI 009 010 Hundarne skal eta upp Jezabel på Jizre’els-vangen; ingen skal jorda henne.»» Dermed opna han døri og flydde. 012 2KI 009 011 Då Jehu kom ut att til hermennerne, spurde dei honom: «Er noko på ferd? Kva var det denne skrullingen vilde deg?» Han svara deim: «De kjenner då sjølve den mannen og skravlet hans!» 012 2KI 009 012 «Din ljugar!» sagde dei, «seg oss det no!» Då sagde han: «So og so tala han til meg med dei ordi: «So segjer Herren: Eg hev salva deg til konge yver Israel.»» 012 2KI 009 013 Straks tok dei kvar si kappa og breidde under honom på sjølve troppestigi. So bles dei i luren og ropa: «Jehu er konge!» 012 2KI 009 014 Soleis fekk Jehu, son åt Josafat Nimsison, i stand ei samansverjing mot Joram. Joram og heile Israel skulde verja Ramot i Gilead mot syrarkongen Hazael; 012 2KI 009 015 men sjølv hadde kong Joram fare attende til Jizre’el og vilde få lekt dei såri han hadde fenge av syrarane i slaget mot syrarkongen Hazael. Jehu sagde: «Um det tykkjer som eg, må ikkje ein einaste sleppa ut or byen og bera tiendi til Jizre’el!» 012 2KI 009 016 Dermed steig Jehu upp i vogni si og køyrde til Jizre’el; der låg Joram sjuk, og Juda-kongen Ahazja var komen dit ned og vilde sjå um Joram. 012 2KI 009 017 Då vaktmannen uppi tårnet i Jizre’el såg Jehu-skreidi koma, ropa han: «Eg ser ei skreid!» Då baud Joram: «Få tak i ein ridar, og send honom til møtes med deim, til å spyrja deim um dei kjem for det gode.» 012 2KI 009 018 Ridaren reid til møtes med honom og ropa: «Kongen spør: «Kjem du for det gode?»» «Kva skil det deg?» svara Jehu; «snu um og fylg etter meg!» Vaktmannen melde: «Sendebodet hev nått deim, og kjem ikkje attende.» 012 2KI 009 019 Han sende so ein annan ridande. Då han nådde deim, ropa han: «Kongen spør: «Kjem du for det gode?»» «Kva skil det deg?» svara Jehu; «snu um og fylg etter meg!» 012 2KI 009 020 Vaktmannen melde: «Han nådde deim og kjem ikkje attende. Køyrsla svipar på Jehu Nimsison; for han køyrer som ein galning.» 012 2KI 009 021 «Beit fyre!» sagde Joram. Dei beit fyre vogni hans. So drog Joram, Israels-kongen, ut, og Ahazja, Juda-kongen, sameleis, kvar på si vogn; dei køyrde ut til møtes med Jehu, og råka honom på odelsjordi hans Nabot frå Jizre’el. 012 2KI 009 022 Då no Joram fekk sjå Jehu, ropa han: «Kjem du for det gode, Jehu?» Han svara: «Kor kann eg koma for det gode, so lenge Jezabel, mor di, fær driva horskapen og trollskapen sin?» 012 2KI 009 023 Då snudde Joram um og rømde, med han ropa til Ahazja: «Svikferd, Ahazja!» 012 2KI 009 024 Men Jehu treiv bogen sin og skaut Joram millom herdarne, so pili gjekk ut gjenom hjarta hans, og han seig ned i vogni. 012 2KI 009 025 So sagde han til Bidkar, hermannen sin: «Tak og kasta honom på odelsmarki åt Nabot frå Jizre’el! Kom i hug den gongen eg og du reid jamsides etter Ahab, far hans, kor Herren bar upp dette domsordet yver honom: 012 2KI 009 026 «So visst som eg såg Nabots blod og blodet av sønerne hans i går, segjer Herren: sanneleg, nett på denne odelsmarki skal eg gjeva deg likt for like!» Tak då og kasta honom på odelsmarki, etter Herrens ord!» 012 2KI 009 027 Då Ahazja, kongen i Juda, såg det, rømde han på vegen til Hagehuset. Jehu sette etter honom og ropa: «Han og! skjot honom i vogni!» Dei råka honom, med han køyrde på fjellvegen til Gur, nær attmed Jibleam. Han rakk so langt som til Megiddo; der døydde han. 012 2KI 009 028 Tenarane hans køyrde honom til Jerusalem, og jorda honom i fedregravi hans i Davidsbyen. 012 2KI 009 029 I det ellevte styringsåret åt Joram Ahabsson var det Ahazja vart konge yver Juda. 012 2KI 009 030 Då Jehu kom til Jizre’el, og Jezabel spurde det, sminka ho augo og sette hovud-prydnad på seg og gav seg til å sjå ut gjenom vindauga. 012 2KI 009 031 Då Jehu køyrde inn gjenom porten, helsa ho: «Gjeng det vel for Zimri, som myrde herren sin?» 012 2KI 009 032 Han såg upp mot vindauga og ropa: «Kven er med meg? kven?» Då tvo, tri hirdmenner skyngde ned til honom, 012 2KI 009 033 sagde han: «Kasta henne ned!» Dei kasta henne ned, og blodet hennar spruta utyver veggen og på hestarne; og dei trakka henne ned. 012 2KI 009 034 So gjekk han inn og åt og drakk. Sidan baud han: «Sjå etter denne forbanna kvinna, og grav henne ned! Ho er då kongsdotter.» 012 2KI 009 035 Då dei skulde til å gravleggja henne, fann dei inkje att av henne anna hausen og føterne og henderne. 012 2KI 009 036 Då dei kom att og melde honom det, sagde han: «So var Herrens ord, som han tala ved tenaren sin, Elia frå Tisbe: «På Jizre’els-vangen skal hundarne eta Jezabels kjøt; 012 2KI 009 037 liket åt Jezabel vert til møk på marki på Jizre’els-vangen, so ingen kann segja: Dette er Jezabel!»» 012 2KI 010 001 Ahab hadde sytti søner i Samaria. Jehu skreiv brev og sende til Samaria, til dei øvste i Jizre’el, til styresmennerne og til dei fosterfeder Ahab hadde sett inn, og der sagde han: 012 2KI 010 002 «- - Og når de no fær dette brevet, de som hev hjå dykk sønerne åt herren dykkar, de som råder yver vognerne og hestarne, og hev festning og våpn, 012 2KI 010 003 so kåra ut den hævaste og likaste av sønerne åt herren dykkar, og set honom upp på kongsstolen åt far hans, og strid so for ætti åt herren dykkar!» 012 2KI 010 004 Men dei vart reint livrædde. «Når ikkje dei tvo kongarne stod seg mot honom, » sagde dei, «kor kann då me?» 012 2KI 010 005 Drottseten og byhovdingen og dei øvste og fosterfederne sende det svaret til Jehu: «Dine tenarar er me; alt det du byd oss, gjer me; ingen vil me kåra til konge. Gjer du som du tykkjer sjølv!» 012 2KI 010 006 Då skreiv han eit nytt brev til deim: «Er so det held med meg og lyder mine bod, so hogg hovudi av kongssønerne, og kom til meg i morgon dette bil, til Jizrael!» Dei sytti kongssønerne budde hjå stormennerne i byen, dei som fostra deim. 012 2KI 010 007 Då dei fekk brevet, tok dei kongssønerne og drap deim, alle sytti, lagde so hovudi i korger og sende deim til honom i Jizre’el. 012 2KI 010 008 Då han fekk bod at dei var komne med hovudi av kongssønerne, sagde han: «Legg dei i tvo dungar attmed byporten til i morgon!» 012 2KI 010 009 Morgonen etter for han dit ut, steig fram og tala for folket: «De er skuldlause. Det var eg som fekk i stand samansverjingi mot herren min; det var eg som drap honom; men kven hev slege i hel alle desse? 012 2KI 010 010 Skyna då at ikkje eitt av Herrens ord hev vorte til inkjes, av det Herren tala mot Ahabs hus. Herren hev gjort so som han tala ved Elia, tenaren sin.» 012 2KI 010 011 Jehu slo i hel alle som var att av Ahabs hus i Jizre’el, like eins alle stormennerne hans og venerne hans og prestarne hans, so ingen vart att eller slapp undan. 012 2KI 010 012 So tok han ut og for av stad til Samaria. På vegen dit attmed Gjætar-Bet-Eked 012 2KI 010 013 råka han på brørne til Ahazja, kongen i Juda. «Kven er de?» spurde han. Dei svara: «Brørne til Ahazja er me; me er på veg og vil helsa på kongssønerne og sønerne åt kongsmori.» 012 2KI 010 014 «Fanga deim livande!» ropa han. Dei so gjorde. Og han drap deim og kasta deim i brunnen i Bet-Eked, tvo og fyrti i talet; ikkje ein av deim vart spard. 012 2KI 010 015 På vegen derifrå møtte han på Jonadab Rekabsson. Han helsa og spurde: «Er du likso ærleg i hugen mot meg, som eg er mot deg?» «Ja, » svara Jonadab. «Er du det so gjev meg handi!» Han so gjorde, og dermed drog han honom upp til seg i vogni. 012 2KI 010 016 «Køyr med meg, » sagde han, «so skal du sjå kor brennhuga eg er for Herren!» So fekk han køyra med honom i vogni. 012 2KI 010 017 Då han kom til Samaria, slo han i hel alle som var att av Ahabs hus der i byen; han tynte deim alle, soleis som Herren hadde sagt til Elia. 012 2KI 010 018 So stemnde Jehu saman alt folket og tala til deim: «Ahab dyrka Ba’al lite, Jehu vil dyrka honom mykje. 012 2KI 010 019 Stemn no i hop til meg alle Ba’als-profetarne, alle dyrkarne hans, og alle prestarne hans, ikkje ein må vanta! for eg etlar halda ein stor offerveitsla for Ba’al; og kvar som vantar, skal bøta med livet.» Jehu gjorde det på svik, av di han vilde rydja ut Ba’als-dyrkararne. 012 2KI 010 020 Jehu baud: «Lys ut ei stor samlingshøgtid for Ba’al!» Dei lyste henne ut. 012 2KI 010 021 Jehu sende bod kring i heile Israel, og alle Ba’als-dyrkararne kom; det var ikkje ein som ikkje møtte. Dei gjekk inn i Ba’als-templet, og Ba’als-templet vart fullt frå ende til annan. 012 2KI 010 022 So baud han tilsynsmannen yver klædebui: «Tak fram bunader åt alle Ba’als-dyrkararne!» Og han tok fram bunader åt deim. 012 2KI 010 023 So gjekk Jehu og Jonadab Rekabsson inn i Ba’als-templet. Han bad Ba’als-dyrkararne agta på og sjå etter at det ikkje fanst nokon av Herrens tenarar millom deim, anna einast Ba’als-dyrkarar. 012 2KI 010 024 So gjekk dei inn og ofra slagtoffer og brennoffer. Jehu hadde sett åtteti mann utanfor og sagt: «Slepp det undan ein einaste av deim eg gjev i dykkar hende, skal de bøta liv for liv!» 012 2KI 010 025 Då han so var ferdig med å ofra brennofferet, baud Jehu livvakti og kjemporne: «Inn og slå deim i hel! Slepp ingen ut!» Dei hogg deim ned, og kasta ut liki. So trengde livvakti og kjemporne seg inn i det inste av Ba’als-templet, 012 2KI 010 026 og kasta ut stolparne i Ba’als-templet og brende deim upp. 012 2KI 010 027 Dei reiv ned Ba’als-sula, og dei reiv ned heile Ba’als-templet, og laga det um til naudturftstad, som finst den dag i dag. 012 2KI 010 028 So øydde Jehu Ba’al ut or Israel. 012 2KI 010 029 Men han gav ikkje upp synderne hans Jerobeam Nebatsson, som han hadde forført Israel til: gullkalvarne i Betel og Dan. 012 2KI 010 030 Herren tala til Jehu: «Av di du gjorde til gagns det som eg tykkjer er rett, med di du gjorde alt det eg hadde etla Ahabs-ætti, so skal barnebarns-borni dine sitja på Israels kongsstol.» 012 2KI 010 031 Men Jehu heldt seg ikkje heilt etter Herrens, Israels Guds, lov; han gav ikkje upp synderne hans Jerobeam, som han hadde forført Israel til. 012 2KI 010 032 Ved denne tid tok Herren til å skjera stykke or Israel. Hazael slo deim langs heile Israels landskil; 012 2KI 010 033 på austsida av Jordan tok han heile Gileadlandet, Gads-ætti, Rubens-ætti, Manasse-ætti, frå Aroer ved Arnonåi, heile Gilead og Basan. 012 2KI 010 034 Det som elles er å fortelja um Jehu, um alt det han gjorde og alle hans storverk, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 012 2KI 010 035 Jehu lagde seg til kvile hjå federne sine og vart gravlagd i Samaria. Joahaz, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 010 036 Den tidi Jehu var konge yver Israel i Samaria, var åtte og tjuge år. 012 2KI 011 001 Då Atalja, mor åt Ahazja, fekk vita at son hennar var dåen, tok ho seg fyre å tyna heile kongsætti. 012 2KI 011 002 Men nett med same kongssønerne skulde lata livet, tok Joseba, dotter åt kong Joram, syster åt Ahazja, fekk taka i Joas Ahazjason og berga honom undan saman med fostermor hans, inn i sengkammerset, og soleis løynde dei honom for Atalja, so han ikkje vart drepen. 012 2KI 011 003 So var han hjå henne i Herrens hus, burtgøymd, i seks år, medan Atalja styrde landet. 012 2KI 011 004 I det sjuande året sende Jojada bod og henta hovudsmennerne for livvakti og førde deim inn til seg i Herrens hus. Og han hadde gjort ein avtale med deim og teke deim i eid der i Herrens hus, synte han deim kongssonen. 012 2KI 011 005 So baud han deim: «Høyr no korleis de skal fara åt: Den eine tridjepart av dykk som tek vakthaldet på kviledagen, skal halda vakt i kongsgarden, 012 2KI 011 006 den andre tridjeparten i Sur-porten, tridje tridjeparten i porten bak drabantarne; de skal greida vakti til vern åt huset. 012 2KI 011 007 Båe dei hine vaktskifti, alle dei av dykk som skulde verta avløyste frå vakt på kviledagen, dei skal halda vakt um kongen i Herrens hus; 012 2KI 011 008 de skal gjera manngard rundt ikring kongen, kvar mann med våpn i hand! kjem nokon innpå rekkjorne, so hogg honom ned! Soleis skal de vera med kongen både når han gjeng ut, og når han gjeng inn.» 012 2KI 011 009 Hovudsmennerne gjorde alt soleis som presten Jojada baud; kvar og ein tok sine folk, både dei som skulde taka ved vakti um kviledagen og dei som skulde ganga frå um kviledagen; dei kom til presten Jojada, 012 2KI 011 010 og presten gav hovudsmennerne dei spjoti og dei skjoldarne som kong David hadde ått, og som var i Herrens hus. 012 2KI 011 011 Livvakti tok post, kvar med våpn i hand, frå sudsida av huset til nordsida av huset, til altaret, og derifrå til huset att, i manngard kring kongen. 012 2KI 011 012 So leidde han kongssonen ut og sette på honom kruna og gav honom lovi. Dei tok honom til konge og salva honom, klappa i henderne og ropa: «Live kongen!» 012 2KI 011 013 Då Atalja høyrde ropet frå livvakti og folket, gjekk ho til Herrens hus, der folket stod. 012 2KI 011 014 Der fekk ho då sjå kongen standa på den høge tramen, som skikken var, og hovudsmennerne og lurblåsarane attmed kongen, og alt landsens folk som fegnast og bles i lur. Då reiv Atalja sund klædi sine og ropa: «Samansverjing, samansverjing!» 012 2KI 011 015 Presten Jojada baud hovudsmennerne, herførarne: «Leid henne ut millom rekkjorne!» sagde han til deim, «og er so nokon fylgjer etter henne, so hogg honom ned!» Presten vilde ikkje ho skulde verta drepi i Herrens hus. 012 2KI 011 016 Dei tok henne då og førde henne inn i kongsgarden gjenom hesteporten; og der let ho livet. 012 2KI 011 017 Jojada gjorde den pakti millom Herren og kongen og folket, at dei skulde vera Herrens folk. Ogso millom kongen og folket gjorde han semja. 012 2KI 011 018 Alt landsens folk gjekk so av stad burt til Ba’als-huset og reiv det ned, og altari hans og bilæti krasa dei i mol og mask. Mattan, Ba’als-presten, drap dei framfor altari. So sette Jojada vaktmenner ved Herrens hus. 012 2KI 011 019 Deretter tok han med seg hovudsmennerne og livvakti og alt landsens folk, og dei førde kongen frå Herrens hus inn i kongsgarden gjenom livvakt-porten. Han sette seg på kongsstolen, 012 2KI 011 020 og alt folket fegnast; og byen kom til ro. Men Atalja hadde dei hogge i hel i kongsgarden. 012 2KI 011 021 Sju år gamall var Joas då han vart konge. 012 2KI 012 001 I det sjuande styringsåret åt Jehu vart Joas konge, og fyrti år rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Sibja, frå Be’erseba. 012 2KI 012 002 Joas gjorde alle sine dagar det som rett var for Herren, med di presten Jojada rettleidde honom. 012 2KI 012 003 Berre vart offerhaugarne haldne ved lag; folket heldt ved å ofra slagtoffer og røykoffer på haugarne. 012 2KI 012 004 Joas gav prestarne det bodet: «Alle pengarne som kjem til Herrens hus i heilage gåvor, ålgjengd mynt, og i løysepengar for einkvan, sameleis alle pengar som einkvan sjølvminnt gjev åt Herrens hus, 012 2KI 012 005 dei skal prestarne taka imot, kvar av sine kjenningar, og nytta det til å setja i stand det som er forfalle i huset, all stad det finn ein brest.» 012 2KI 012 006 Men i tri og tjugande styringsåret åt kong Joas hadde ikkje prestarne endå bøtt bresterne i huset. 012 2KI 012 007 Kong Joas kalla då til seg presten Jojada og dei andre prestarne: «Kvifor hev de ikkje bøtt bresterne i Herrens hus?» spurde han; «heretter fær ikkje de taka imot pengar av kjenningarne dykkar; de skal lata deim frå dykk, til å bøta på huset.» 012 2KI 012 008 Prestarne gjekk med på det, at dei skulde ikkje taka imot pengar av folket, og ikkje hava noko med å bøta huset. 012 2KI 012 009 Presten Jojada tok ei kista, bora hol i loket og sette henne jamsides altaret på høgre sida av inngangen til Herrens hus. Og der lagde då prestarne som heldt vakt på dørstokken, alle pengar folk hadde med seg til Herrens hus. 012 2KI 012 010 So snart dei såg at det var nøgdi av pengar i kista, gjekk kongens skrivar og øvstepresten dit upp, og knytte i hop alle pengarne som fanst i Herrens hus, talde deim 012 2KI 012 011 og vog deim, og flidde deim åt tilsynsmennerne for arbeidarane ved Herrens hus; dei reidde deim ut til timbremennerne og bygningsmeistrarne som arbeidde på Herrens hus, 012 2KI 012 012 og til murarane og steinhoggarane, like eins til innkjøp av trevyrke og hoggen stein, til å bøta brester i Herrens hus; stutt sagt: til alle utlogor ved hus-bøtingi. 012 2KI 012 013 Derimot laga dei ikkje sylvfat til Herrens hus for dei pengarne som kom inn i huset, ikkje heller ljosesaksar, skålar eller trompetar av sylv, eller onnor tempelgogn av gull eller sylv; 012 2KI 012 014 nei, alt vart gjeve til arbeidarane, og dei nytta det til å bøta Herrens hus. 012 2KI 012 015 Dei kravde ingen rekneskap av deim som tok imot pengarne og gav deim til arbeidarane; dei fekk gjera det på tru og æra. 012 2KI 012 016 Men pengar som kom inn for skuldoffer og syndoffer, vart ikkje lagde i Herrens hus; dei gjekk til prestarne. 012 2KI 012 017 Den tid drog syrarkongen Hazael upp og hertok Gat. Hazael etla seg jamvel til ei ferd mot Jerusalem. 012 2KI 012 018 Joas, Juda-kongen, tok då alle dei heilage gåvorne som Juda-kongarne Josafat, Joram og Ahazja, federne hans, hadde helga åt Herren, og sine eigne heilage gåvor, og alt gullet som fanst i skattkammeret i Herrens hus, og sende det til syrarkongen Hazael. Og då drog han burt frå Jerusalem. 012 2KI 012 019 Det som elles er å fortelja um Joas og alt det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 012 2KI 012 020 Hirdmennerne hans gjorde uppreist, samansvor seg og slo i hel Joas i Millo-bygnaden, som rekk ned mot Silla. 012 2KI 012 021 Det var Jozakar Sim’atsson og Jozabad Somersson, hirdmennerne hans, som slo honom i hel. Han vart gravlagd hjå federne sine i Davidsbyen; og Amasja, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 013 001 I det tri og tjugande styringsåret åt Juda-kongen Joas Ahazjason vart Joahaz Jehuson konge yver Israel i Samaria, og han styrde i syttan år. 012 2KI 013 002 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo; han dreiv på med same synderne som Jerobeam Nebatsson, som han hadde forført Israel til; deim gav han ikkje upp. 012 2KI 013 003 Herren vart brennande harm på Israel; han gav deim i henderne på syrarkongen Hazael og Benhadad Hazaelsson, heile hans stryringstid. 012 2KI 013 004 Joahaz freista å blidka Herren, og Herren bønhøyrde honom, av di han såg den naudi syrarkongen førde Israel upp i. 012 2KI 013 005 Herren gav då Israel ein frelsar, so dei slapp ut or syrarveldet, og Israels-borni fekk bu i hyttorne sine som fyrr. 012 2KI 013 006 Like vel gav dei ikkje upp dei synderne som Jerobeams hus hadde forført Israel til; dei dreiv på sameleis; jamvel Astarte-bilætet fekk standa i fred i Samaria. 012 2KI 013 007 Hazael hadde ikkje leivt meir folk åt Joahaz enn femti hestfolk, ti vogner, og ti tusund mann fotfolk. So ille hadde syrarkongen øydt deim ut, knasa deim som gov ved treskjingi. 012 2KI 013 008 Det som elles er å fortelja um Joahaz, um alt det han gjorde og um hans storverk, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 012 2KI 013 009 Joahaz lagde seg til kvile hjå federne sine og vart gravlagd i Samaria. Joas, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 013 010 I det sju og trettiande styringsåret åt Joas, kongen i Juda, vart Joas Joahazson konge yver Israel, og han rådde i Samaria i sekstan år. 012 2KI 013 011 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo. Han gav ikkje upp nokor av dei synderne som Jerobeam Nebatsson hadde forført Israel til; han dreiv på sameleis. 012 2KI 013 012 Det som elles er å fortelja um Joas, um alt det han gjorde og um hans storverk, soleis um krigen han førde mot Amasja, kongen i Juda, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 012 2KI 013 013 Joas lagde seg til kvile hjå federne sine, og Jerobeam steig upp i kongsstolen hans. Joas vart gravlagd i Samaria saman med Israels-kongarne. 012 2KI 013 014 Då Elisa hadde fenge helsotti, gjekk Joas, kongen i Israel, ned til honom. Han bøygde seg yver honom, gret og ropa: «Far, far! du Israels vogner og ridarar!» 012 2KI 013 015 Elisa sagde med honom: «Henta ein boge og piler!» Han henta deim til honom. 012 2KI 013 016 Baud han so Israels-kongen: «Legg handi di på bogen!» Han so gjorde, og Elisa lagde sine hender på kongens hender. 012 2KI 013 017 So sagde han: «Lat upp vindauga mot aust!» Då han det hadde gjort, sagde Elisa: «Skjot!» Og han skaut. Då sagde han: «Ei sigers-pil frå Herren! ei sigers-pil mot syrarane! Du skal slå syrarane i Afek og tyna deim heilt.» 012 2KI 013 018 So sagde han: «Tak pilerne!» Då Israels-kongen hadde teke deim, sagde han til honom: «Slå på jordi!» Han slo tri gonger, og so slutta han. 012 2KI 013 019 Då vart gudsmannen harm på honom. «Du skulde ha slege fem eller seks gonger, » sagde han; «so vilde du ha tynt syrarane heilt; no kjem du til å slå syrarane tri gonger.» 012 2KI 013 020 Elisa døydde og vart gravlagd. Moabitarflokkar gjorde jamt røvarferder i landet ved nyårsbil. 012 2KI 013 021 No hende det just som dei skulde jorda ein mann, at dei fekk sjå ein røvarflokk; so kasta dei mannen i Elisas grav. Og då mannen datt ned og kom innpå beini åt Elisa, so vart han livande att og reis upp på føterne. 012 2KI 013 022 Syrarkongen Hazael heldt Israel i trælldom so lenge Joahaz livde. 012 2KI 013 023 Men Herren miskunna deim og ynkast yver deim, og vende seg til deim for den pakt skuld som han hadde gjort med Abraham, Isak og Jakob; han vilde ikkje øyda deim ut og hadde ikkje endå kasta deim burt frå seg. 012 2KI 013 024 Syrarkongen Hazael døydde, og Benhadad, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 013 025 Då tok Joas Joahazson att frå Benhadad Hazaelsson dei byarne som han hadde teke frå Joahaz, far hans. Tri gonger slo Joas deim, og tok soleis att Israels byar. 012 2KI 014 001 I det andre styringsåret åt Israels-kongen Joas Joahazson vart Amasja Joasson konge i Juda. 012 2KI 014 002 Fem og tjuge år gamall var han då han tok styret, og ni og tjuge år rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Joaddan, frå Jerusalem. 012 2KI 014 003 Han gjorde det som rett var for Herren; um ikkje so heilt som David, ættarfar hans, so liktest han i alt på Joas, far sin. 012 2KI 014 004 Offerhaugarne vart like vel haldne ved lag; folket heldt på og ofra slagtoffer og brende røykjelse på haugarne. 012 2KI 014 005 So snart han kjende seg trygg på magti, let han drepa dei hirdmennerne som hadde slege i hel kongen, far hans. 012 2KI 014 006 Men borni åt dråpsmennerne drap han ikkje, etter fyreskrifti i Mose-lovboki, der Herren hev gjeve dette bodet: «Foreldre skal ikkje lata livet for det borni hev gjort; og born ikkje for det foreldri hev gjort; kvar og ein skal døy for si eigi synd.» 012 2KI 014 007 Han slo edomitarne i Saltdalen, ti tusund mann, og hertok Sela, som han kalla Jokte’el, eit namn det ber den dag i dag. 012 2KI 014 008 Ved dette leitet sende Amasja bod til Israels-kongen Joas Joahazson, soneson åt Jehu, med dei ordi: «Kom, lat oss røyna kvarandre!» 012 2KI 014 009 Men Joas, kongen i Israel, sende det svaret Amasja, kongen i Juda: «Tistelen på Libanon sende bod til cederen på Libanon: Gjev dotter di til kona åt sonen min!» Men då flaug villdyri på Libanon yver tistelen og trakka honom ned. 012 2KI 014 010 Visst hev du vunne på edomitarne, og dermed vert du kaut i hugen. Men njot no æra di og sit heime! Kvifor vil du leika med ulukka, til fall for deg sjølv og for folket ditt. 012 2KI 014 011 Men Amasja vilde ikkje høyra. So drog Israels-kongen Joas upp. Og dei fekk røyna kvarandre, han og Juda-kongen Amasja, ved Bet-Semes i Judalandet. 012 2KI 014 012 Juda-folket tapte for Israels-folket og rømde kvar til sitt. 012 2KI 014 013 Og Juda-kongen Amasja Joasson, soneson åt Ahazja, vart teken til fange der ved Bet-Semes av Israels-kongen Joas. Då dei kom til Jerusalem, reiv han ned fire hundrad alner av bymuren, frå Efraimsporten til Hyrneporten. 012 2KI 014 014 So tok han alt gullet og sylvet og alle kjerald som fanst i Herrens hus og i skattkammeret i kongsgarden, og dessutan gislar. Dermed snudde han heim att til Samaria. 012 2KI 014 015 Det som elles er å fortelja um Joas, um det han gjorde og um hans storverk, um krigen han førde mot Juda-kongen Amasja, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 012 2KI 014 016 Joas lagde seg til kvile hjå federne sine og vart gravlagd i Samaria saman med Israels-kongarne. Og Jerobeam, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 014 017 Juda-kongen Amasja Joasson livde femtan år etter Israels-kongen Joas Joahazson var dåen. 012 2KI 014 018 Det som elles er å fortelja um Amasja, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 012 2KI 014 019 Dei svor seg saman mot honom i Jerusalem, og han rømde til Lakis, men dei sende folk etter honom dit, og dei drap honom der. 012 2KI 014 020 Dei førde liket på hesteryggen, og gravlagde honom i Jerusalem, i Davidsbyen, saman med federne hans. 012 2KI 014 021 So tok heile Juda-folket Azarja, ein sekstan års gut, til konge i staden for Amasja, far hans. 012 2KI 014 022 Han var det som bygde upp att Elat og lagde det under Juda att, etter far hans hadde lagt seg til kvile hjå federne sine. 012 2KI 014 023 I det femtande styringsåret åt Juda-kongen Amasja Joasson vart Jerobeam Joasson konge yver Israel, og rådde i Samaria i eitt og fyrti år. 012 2KI 014 024 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, og gav ikkje upp dei synderne Jerobeam Nebatsson hadde forført Israel til. 012 2KI 014 025 Han var det som vann att for Israel landviddi frå Hamatvegen til Øydemark-havet i samhøve med det ordet Herren, Israels Gud, hadde tala ved tenaren sin, profeten Jona Amittaison frå Gat-Hefer. 012 2KI 014 026 For Herren hadde set at Israels naud var ovleg beisk; det var ute med både ufri og fri, og det var ingen som hjelpte Israel. 012 2KI 014 027 Herren hadde ikkje sagt at han vilde strjuka ut Israels namn under himmelen; difor hjelpte han deim ved Jerobeam Joasson. 012 2KI 014 028 Det som elles er å fortelja um Jerobeam, um alt det han gjorde og um hans storverk, um krigarne han førde og landevinningi for Israel som han vann att frå Damaskus og Hamat, det som fyrr hadde høyrt til Juda, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 012 2KI 014 029 Jerobeam lagde seg til kvile hjå federne sine, hjå Israels-kongarne, og Zakarja, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 015 001 I det sju og tjugande styringsåret åt Israels-kongen Jerobeam vart Azarja Amasjason konge i Juda. 012 2KI 015 002 Sekstan år gamall var han då han vart konge, og tvo og femti år rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Jekolja, frå Jerusalem. 012 2KI 015 003 Han gjorde det som rett var for Herren, plent som Amasja, far hans, hadde gjort. 012 2KI 015 004 Like vel vart offerhaugarne halde ved lag; folket held ved å ofra slagtoffer og brenna røykjelse på haugarne. 012 2KI 015 005 Herren hemsøkte kongen, so han vart spillsjuk til sin døydande dag; og han budde i eit hus for seg sjølv. Jotam, kongssonen, stod fyre kongehuset og styrde landslyden. 012 2KI 015 006 Det som elles er å fortelja um Azarja og alt det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 012 2KI 015 007 Azarja lagde seg til kvile hjå federne sine og vart gravlagd hjå federne sine i Davidsbyen. Jotam, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 015 008 I det åtte og trettiande styringsåret åt Juda-kongen Azarja vart Zakarja Jerobeamsson konge yver Israel, og rådde i Samaria i seks månader. 012 2KI 015 009 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, liksom federne hans; han gav ikkje upp dei synderne som Jerobeam Nebatsson hadde forført Israel til. 012 2KI 015 010 Sallum Jabesson fekk i stand ei samansverjing mot honom, og slo honom i hel medan folket såg på; so vart han konge i staden hans. 012 2KI 015 011 Det som elles er å fortelja um Zakarja, sjå det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 012 2KI 015 012 Uppfyllt vart soleis det ordet som Herren tala til Jehu: «Sønerne dine i fjorde ættleden skal sitja på Israels kongssæte.» So gjekk det. 012 2KI 015 013 Sallum frå Jabes vart konge i det ni og trettiande styringsåret åt Uzzia, Juda-kongen, og rådde ein månads tid i Samaria. 012 2KI 015 014 Då drog Menahem Gadison upp frå Tirsa til Samaria, og slo der i hel Sallum Jabesson og vart so konge i staden hans. 012 2KI 015 015 Det som elles er å fortelja um Sallum, og samansverjingi han fekk i stand, sjå det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 012 2KI 015 016 Ved den tid herja Menahem Tifsah og alt folket der i heile landviddi deira, frå Tirsa; han herja deim, av di dei ikkje hadde uppna portarne for honom; alle barnkonorne skar han upp. 012 2KI 015 017 I det ni og trettiande styringsåret åt Azarja, kongen i Juda, vart Menahem Gadison konge yver Israel. Ti år rådde han i Samaria. 012 2KI 015 018 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo alle sine dagar, og gav ikkje upp synderne som Jerobeam Nebatsson hadde forført Israel til. 012 2KI 015 019 Då assyrarkongen Pul fall inn i landet, gav Menahem Pul tvo og eit halvt tusund vågar sylv for at han skulde hjelpa honom og tryggja kongedømet hans. 012 2KI 015 020 Dei pengarne Menahem gav assyrarkongen, fekk han inn ved skatt på alle rikmennerne i Israel: femti lodd sylv på kvar og ein. So snudde assyrarkongen att og heldt seg ikkje meir der i landet. 012 2KI 015 021 Det som elles er å fortelja um Menahem og alt det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 012 2KI 015 022 Menahem lagde seg til kvile hjå federne sine, og Pekahja, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 015 023 I det femtiande styringsåret åt Azarja, kongen i Juda, vart Pekahja Menahemsson konge yver Israel, og rådde tvo år i Samaria. 012 2KI 015 024 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, og heldt ved med synderne som Jerobeam Nebatsson hadde forført Israel til. 012 2KI 015 025 Pekah Remaljason, hovudsmannen hans, fekk i stand ei samansverjing mot honom, og drap honom og Argob og Arje i Samaria, i sjølve kongsborgi. Han hadde femti Gileads-menner med seg; og då han hadde drepe honom, vart han konge i staden hans. 012 2KI 015 026 Det som elles er å fortelja um Pekahja og alt det han gjorde, sjå det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 012 2KI 015 027 I det tvo og femtiande styringsåret åt Azarja, kongen i Juda, vart Pekah Remaljason konge yver Israel, og rådde i Samaria i tjuge år. 012 2KI 015 028 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo og heldt ved med synderne åt Jerobeam Nebatsson, som han hadde forført Israel til. 012 2KI 015 029 I dei dagarne Pekah var konge i Israel, kom assyrarkongen Tiglat-Pileser og hertok Ijon, Abel-Bet-Ma’aka, Janoah, Kedes, Hasor, Gilead og Galilæa, heile Naftalilandet, og førde folket burt til Assyria. 012 2KI 015 030 Hosea Elason fekk i stand ei samansverjing mot Pekah Remaljason og slo honom i hel; so vart han konge i staden hans, i det tjugande styringsåret åt Jotam Uzziason. 012 2KI 015 031 Det som elles er å fortelja um Pekah og alt det han gjorde, sjå det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 012 2KI 015 032 I det andre styringsåret åt Israels-kongen Pekah Remaljason vart Jotam Uzziason konge i Juda. 012 2KI 015 033 Fem og tjuge år gamall var han då han vart konge, og sekstan år rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Jerusa Sadoksdotter. 012 2KI 015 034 Han gjorde det som rett var for Herren liktest i all sin ferd på Uzzia, far sin. 012 2KI 015 035 Like vel vart offerhaugarne halde ved lag; endå ofra folket slagtoffer og brende røykjelse på haugarne. Han var det som bygde øvre porten i Herrens hus. 012 2KI 015 036 Det som elles er å fortelja um Jotam og alt det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 012 2KI 015 037 Ved den tid tok Herren til å senda syrerkongen Resin og Pekah Remaljason inn i Juda. 012 2KI 015 038 Jotam lagde seg til kvile hjå federne sine, og vart gravlagd hjå federne sine i byen åt David, far sin. Og Ahaz, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 016 001 I det syttande styringsåret åt Pekah Remaljason vart Ahaz Jotamsson konge i Juda. 012 2KI 016 002 Tjuge år gamall var Ahaz då han vart konge, og sekstan år rådde han i Jerusalem. Han gjorde ikkje det som rett var for Herren, hans Gud, som David, far hans. 012 2KI 016 003 Han gjekk i fotefari til Israels-kongarne, ja, han vigde jamvel son sin i elden, likt med dei avstyggjelege skikkarne hjå dei folki Herren hadde rudt ut for Israels-sønerne. 012 2KI 016 004 Han ofra slagtoffer, brende røykjelse på haugarne og på bakkarne, og under kvart grønt tre. 012 2KI 016 005 På den tid drog syrarkongen Resin og Israels-kongen Pekah Remaljason upp og vilde hertaka Jerusalem. Dei kringsette Ahaz, men vann ikkje taka byen. 012 2KI 016 006 Samstundes vann syrarkongen Resin Elat attende til Syria. Då han hadde kasta Juda-folki ut or Elat, kom syrarfolk kom og busette seg der, og der bur dei den dag i dag. 012 2KI 016 007 Ahaz sende bod til assyrarkongen Tiglat-Pileser med dei ordi: «Eg er din træl og din son. Kom upp, og frels meg frå syrarkongen og Israels-kongen, som hev teke på meg!» 012 2KI 016 008 Ahaz tok det sylvet og gullet som fanst i Herrens hus og skattkammeret i kongsgarden og sende det til gåva åt assyrarkongen. 012 2KI 016 009 Assyrarkongen lydde honom, og assyrarkongen drog upp mot Damaskus, hertok byen og førde folket burt til Kir; og Resin slo han i hel. 012 2KI 016 010 Kong Ahaz for til Damaskus til møtes med assyrarkongen Tiglat-Pileser. Då han fekk sjå altaret i Damaskus, sende kong Ahaz bilæte av altaret og eit fullkome mynster av det til presten Uria. 012 2KI 016 011 Og presten Uria bygde altaret; heilt etter den fyreskrift kong Ahaz hadde sendt frå Damaskus, soleis gjorde presten Uria det ferdigt, til dess kong Ahaz kom heim. 012 2KI 016 012 Då kongen kom heim frå Damaskus og fekk sjå altaret, gjekk han innåt, steig upp på det, 012 2KI 016 013 brende brennofferet og grjonofferet sitt, helte ut drykkofferet sitt og skvette blodet av takkofferi sine på altaret. 012 2KI 016 014 Men koparaltaret som stod framfor Herrens åsyn, flutte han frå staden sin framfyre huset, millom Herrens hus og det nye altaret, og sette det på nordsida av dette altaret. 012 2KI 016 015 Kong Ahaz baud presten Uria: «På storaltaret skal du brenna brennofferet um morgonen og grjonofferet um kvelden, kongens brennoffer og grjonoffer, og brennofferet for heile landslyden og grjonofferet deira og drykkofferet deira; alt blod av brennoffer og alt blod av slagtoffer skal du hella ut der. Kva eg vil gjera med koparaltaret, skal eg tenkja næmare etter.» 012 2KI 016 016 Presten Uria gjorde plent som kong Ahaz baud. 012 2KI 016 017 Kong Ahaz braut laus listerne på fotstykki og tok baljorne ned derifrå; havet lyfte han ned frå koparuksarne som stod under, og sette det på eit steingolv. 012 2KI 016 018 Kviledags-svalgangen som dei hadde bygt i huset, og den ytre konge-inngangen lagde han inn i Herrens hus for assyrarkongen skuld. 012 2KI 016 019 Det som elles er å fortelja um Ahaz, det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 012 2KI 016 020 Ahaz lagde seg til kvile hjå federne sine og vart gravlagd hjå federne sine i Davidsbyen. Og Hizkia, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 017 001 I det tolvte styringsåret åt Ahaz, kongen i Juda, vart Hosea Elason konge yver Israel, og han rådde i ni år. 012 2KI 017 002 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, då ikkje so ille som Israels-kongarne fyre honom. 012 2KI 017 003 Mot honom drog assyrarkongen Salmanassar upp. Hosea vart lydkonge under honom og laut leggja skatt åt honom. 012 2KI 017 004 Men då assyrarkongen vart vis med at Hosea for med svik, med di han sende bod til egyptarkongen So, og slutta greida ut den årvisse skatten til assyrarkongen, tok assyrarkongen honom til fange og kasta honom i fengsel. 012 2KI 017 005 Og assyrarkongen drog upp mot heile landet, og drog upp og kringsette Samaria i tri år. 012 2KI 017 006 I niande styringsåret åt Hosea tok han Samaria og førde Israel burt til Assyria og busette deim i Halah, ved Gozanåi Habor, og i byarne i Media. 012 2KI 017 007 Soleis gjekk det, av di Israels-borni synda mot Herren, sin Gud, han som hadde ført deim upp frå Egyptarlandet og fria deim ut or handi åt Farao, egyptarkongen; dei ottast andre gudar, 012 2KI 017 008 og for etter sed og skikk hjå dei folki Herren hadde drive ut for Israels-borni, og etter dei skikkarne som Israels-kongarne hadde skipa. 012 2KI 017 009 Ja, Israels-borni gjorde mangt uhøvelegt mot Herren, sin Gud; dei bygde seg offerhaugar i alle byarne sine, frå det minste vakttårn til fastaste borgi; 012 2KI 017 010 dei reiste upp minnesteinar og Astarte-stolpar på kvar ein høg haug og under kvart grønt tre. 012 2KI 017 011 På alle haugarne brende dei røykjelse, liksom dei folki Herren hadde drive burt for deim, og dei harma Herren med si illferd. 012 2KI 017 012 Dei tente steingudarne, det som Herren hadde sagt dei ikkje måtte gjera. 012 2KI 017 013 Herren vara både Israel og Juda ved alle profetarne og sjåarane sine: «Vend um frå dei vonde vegarne dykkar og haldt mine bod og mine fyreskrifter etter heile den lovi som eg baud federne dykkar, og som eg sende til dykk ved tenarane mine, profetarne!» 012 2KI 017 014 Men dei lydde ikkje. Dei var likso hardnakka som federne sine, som ikkje trudde på Herren, sin Gud. 012 2KI 017 015 Dei vanda lovarne hans, brydde seg ikkje um den pakti han hadde skipa med federne deira, og dei fyresegnerne han hadde gjeve deim. Dei gjekk etter fåfengde avgudar og for med det som fåfengt er, liksom grannefolki, endå Herren hadde bode deim at dei skulde ikkje fara soleis åt. 012 2KI 017 016 Dei vende seg frå alle bodi som Herren, deira Gud, hadde gjeve, og laga seg støypte gudebilæte, tvo kalvar. Dei laga Astarte-stolpar, dei bøygde kne for himmelheren og tente Ba’al. 012 2KI 017 017 Attåt dette vigde dei sønerne og døtterne sine i elden, og for med spådomskunster og trollkunster. Dei selde seg til å gjera det som vondt var i Herrens augo, so dei harma honom. 012 2KI 017 018 Difor vart Herren ovleg harm på Israel og støytte deim frå seg. Det vart inkje att einast Juda-ætti. 012 2KI 017 019 Ikkje heller Juda heldt Herrens, sin Guds bod, men for etter Israels skikkar, som dei hadde skipa seg. 012 2KI 017 020 Då støytte Herren frå seg heile Israels-ætti, og tukta deim og gav deim i henderne på røvarar, til dess han kasta deim burt frå si åsyn. 012 2KI 017 021 Han hadde rive Israel laus frå Davids hus; dei tok Jerobeam Nebatsson til konge; og Jeroboam fekk Israel til å falle frå Herren og forførde deim til stor synd; 012 2KI 017 022 og israelitarne dreiv på med alle dei synderne Jerobeam gjorde; dei gav deim ikkje upp. 012 2KI 017 023 På resten støytte Herren Israel frå seg, som han hadde sagt ved alle tenarane sine, profetarne. Israel laut fara burt frå landet sitt til Assyria. Der er dei den dag i dag. 012 2KI 017 024 Assyrarkongen flutte folk frå Babel og Kuta og Avva og Hamat og Sefarvajim, og busette deim i Samaria-byarne i staden for Israels-borni. Dei tok då Samaria i eige og sette bu i byarne der. 012 2KI 017 025 Og det hende seg, at i fyrstningi dei budde der, hadde dei ingen age for Herren. Herren sende då løvor som herja millom deim. 012 2KI 017 026 Det vart meldt åt assyrarkongen: «Dei folki som du flutte burt og busette i Samaria-byarne, dei kjenner ikkje rette måten å dyrka landsens gud; difor hev han sendt løvor millom deim; og dei drep folket ned, av di dei ikkje kjenner rette måten å dyrka landsens gud.» 012 2KI 017 027 Assyrarkongen gav då det bodet: «Lat ein av dei burtførde prestarne fara dit heim att og busetja seg der og læra folket å dyrka landsens gud på rette måten!» 012 2KI 017 028 Ein av prestarne som var burtførde frå Samaria, kom då og sette bu i Betel. Han lærde deim korleis dei skulde ottast Herren. 012 2KI 017 029 Det var nok so at kvart folk laga seg sin gud og sette upp på haugarne i dei husi som Samaria-folki hadde bygt, kvart folk i sin by, der dei hadde busett seg; 012 2KI 017 030 folk frå Babel laga seg ein Sukkot-Benot, folk frå Kut ein Nergal, folk frå Hamat ein Asima, 012 2KI 017 031 avvitarne laga seg ein Nibhaz og ein Tartak, og sefarvitarne brende borni sine i eld for Adrammelek og Anammelek, Sefarvajim-gudarne. 012 2KI 017 032 Men dei bar og age for Herren. Dei valde seg ut offerhaug-prestar kvar or sin flokk, og dei ofra for deim i husi på haugarne. 012 2KI 017 033 Dei bar age for Herren; men dei tente samstundes sine eigne gudar, etter skikken hjå dei folki som dei var burtførde frå. 012 2KI 017 034 Den dag i dag fer dei etter dei same gamle skikkarne sine; dei ber ikkje age for Herren, so dei fer etter sine fyreskrifter og rettar, og etter den lov og det bod som Herren gav borni åt Jakob, han som fekk namnet Israel. 012 2KI 017 035 Herren gjorde ei pakt og gav deim sovore bod: «Andre gudar skal det ikkje hava age for, og ikkje bøygja kne for deim eller tena deim eller ofra til deim. 012 2KI 017 036 Men Herren, som førde dykk upp frå Egyptarlandet med stor kraft og med strak arm, honom skal de bera age for, honom skal de bøygja kne for, honom skal de ofra til. 012 2KI 017 037 Og dei fyreskrifter og rettar, og den lov og det bod som han let skriva for dykk - deim skal de taka vare på og halda alle dagar; men de skal ikkje bera age for andre gudar. 012 2KI 017 038 Den pakti eg gjorde med dykk, må de ikkje gløyma. De må ikkje bera age for andre gudar. 012 2KI 017 039 Nei, ber age for Herren, dykkar Gud, so skal han fria dykk frå alle dykkar fiendar.» 012 2KI 017 040 Men dei vilde ikkje høyra, men for fram på same vis som fyrr. 012 2KI 017 041 So bar desse folki age for Herren, men tente samstundes gudebilæti sine. Og borni og barneborni deira gjer den dag i dag so som federne deira gjorde. 012 2KI 018 001 I det tridje styringsåret åt Israels-kongen Hosea Elason vart Hizkia Ahasson konge i Juda. 012 2KI 018 002 Fem og tjuge år gamall var han då han vart konge, og ni og tjuge år rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Abi Zakarjadotter. 012 2KI 018 003 Han gjorde det som rett var i Herrens augo, heilt so som David, far hans, hadde gjort. 012 2KI 018 004 Han fekk burt offerhaugarne, slo sund minnesteinarne, hogg ned Astarte-stolparne, og knasa koparormen som Moses hadde laga; for alt til den tid hadde Israels-borni brent røykjelse for honom, og dei kalla honom Nehustan. 012 2KI 018 005 På Herren, Israels Gud, leit han. Millom alle Juda-kongarne fanst ikkje maken hans, korkje fyre eller etter honom. 012 2KI 018 006 Han heldt seg til Herren, veik ikkje frå honom, men heldt hans bod, som Herren hadde bode Moses. 012 2KI 018 007 Og Herren var med honom so han hadde framgang i alt han tok seg fyre. Han fall ifrå assyrarkongen og vilde ikkje vera tenaren hans. 012 2KI 018 008 Og so vann han filistarane og tok landet alt til Gaza og bygdi derikring, frå minste vakttårnet til fastaste borgi. 012 2KI 018 009 I fjorde styringsåret åt kong Hizkia - det var sjuande styringsåret åt Israels-kongen Hosea Elason - drog assyrarkongen Salmanassar upp og kringsette Samaria. 012 2KI 018 010 Dei tok byen då tri år var lidne; i det sette styringsåret åt Hizkia og det niande styringsåret åt Hosea, kongen i Israel, vart Samaria teken. 012 2KI 018 011 Assyrarkongen førde Israel burt til Assyria og busette deim i Halah og ved Gozanåi Habor, og i byarne i Media. 012 2KI 018 012 Det var av di dei ikkje høyrde på Herren, sin Gud, men braut hans pakt, alt det som Moses, Herrens tenar, hadde bode; dei korkje høyrde eller livde etter deim. 012 2KI 018 013 I det fjortande styringsåret åt kong Hizkia drog assyrarkongen Sankerib upp og hertok alle faste borger i Juda. 012 2KI 018 014 Juda-kongen Hizkia sende då bod til Lakis til assyrarkongen med dei ordi: «Eg hev synda; snu um att frå meg! Det du legg på meg, skal eg bera: » Assyrarkongen lagde då på Hizkia, Juda-kongen, åtte hundrad vågar sylv og åtteti vågar gull. 012 2KI 018 015 Hizkia gav ut alt sylvet som fanst i Herrens hus og i skattkammeret i kongsgarden. 012 2KI 018 016 Samstundes braut Hizkia laus gullet på dørerne i Herrens tempel og av dørstolparne som Hizkia, Juda-kongen, hadde klædt med gull, og gav det til assyrarkongen. 012 2KI 018 017 Men so sende assyrarkongen Tartan og Rabsaris og Rabsake med ein stor her frå Lakis mot kong Hizkia i Jerusalem, og dei drog upp og kom til Jerusalem. Då dei hadde fare upp og var komne dit, stana dei attmed vatsleidingi frå Øvredammen på allfarvegen til vaskarvollen. 012 2KI 018 018 Då dei kravde å få tala med kongen, gjekk drottseten Eljakim Hilkiason og riksskrivaren Sebna og kanslaren Joah Asafsson ut til deim. 012 2KI 018 019 Rabsake sagde med deim: «Meld til Hizkia: «So segjer storkongen, assyrarkongen: Kva er det for tru som gjer deg so traust? 012 2KI 018 020 du tenkjer at berre eit ord gjer råd og dåd i krig! Kven lit du på, sidan du sette upp imot meg? 012 2KI 018 021 Ja, det er sant: du lit på Egyptarland, den brotna røyrstaven, som sting hol i handi på kvar som styd seg til honom! Soleis er Farao, egyptarkongen, for alle som lit på honom. 012 2KI 018 022 Og svarar de meg: «Me lit på Herren, vår Gud!» var det då ikkje hans offerhaugar og hans altar Hizkia fekk burt, då han baud Juda og Jerusalem: «Framfor dette altaret skal de bøygja kne i Jerusalem.» 012 2KI 018 023 Gjer då eit veddemål med herren min, assyrarkongen: Eg gjev deg tvo tusund hestar, um du kann skaffa folk til å rida på deim. 012 2KI 018 024 Korleis vil du slå attende ein einaste jarl, ein av dei ringaste tenarane åt herren min? Og so lit du på egyptarane, på vognerne og ridarane deira! 012 2KI 018 025 Trur de det er Herrens uvitande, når eg kjem hit og øydelegg denne staden? Nei, det var Herren som baud meg: «Drag upp til dette landet og legg det i øyde!»»» 012 2KI 018 026 Eljakim Hilkiason og Sebna og Joah sagde då til Rabsake: «Tala syrisk til tenarane dine! me skynar det nok; tala ikkje jødisk til oss! folket på muren høyrer på.» 012 2KI 018 027 «Nei, » svara Rabsake; «det er ikkje til herren din og til deg herren min hev sendt meg å tala desse ordi, men nettupp til dei folki som sit på muren og saman med dykk lyt eta sitt eige skarn og drikka sitt eige vatn!» 012 2KI 018 028 So steig Rabsake fram og ropa høgmælt desse ordi på jødisk mål: «Høyr det storkongen, assyrarkongen, talar! 012 2KI 018 029 So segjer kongen: «Lat ikkje Hizkia narra dykk; han er ikkje i stand til å hjelpa dykk ut or mi hand! 012 2KI 018 030 Lat ikkje Hizkia få dykk til å lita på Herren, med di han segjer: «Herren hjelpar oss for visst; han gjev ikkje denne byen i henderne på assyrarkongen.» 012 2KI 018 031 Høyr ikkje på Hizkia! So segjer kongen i Assyria: Gjer fred med meg! gjev dykk yver til meg! So skal de få eta kvar av sitt eige vintre og sitt eige fiketre, og drikka vatn kvar or sin eigen brunn, 012 2KI 018 032 til dess eg kjem og hentar dykk til eit land som er likt dykkar eige, eit land med korn og druvesaft, eit land med brød og vinhagar, eit land med oljetre og honning. So skal de liva og sleppa døy. Høyr ikkje på Hizkia! Han narrar dykk når han segjer: «Herren bergar oss.» 012 2KI 018 033 Tru nokon av folke-gudarne berga sitt land for assyrarkongen? 012 2KI 018 034 Kvar er gudarne i Hamat og Arpad? kvar er gudarne åt Sefarvajim og Hena og Ivva, eller hev dei berga Samaria ut or mi hand? 012 2KI 018 035 Kven av alle gudarne i alle land hev berga sitt land or mi hand? Skulde då Herren berga Jerusalem ut or mi hand?»» 012 2KI 018 036 Folket tagde, svara honom ikkje eit ord: for so var kongens bod: «Ikkje svara honom!» 012 2KI 018 037 Eljakim Hilkiason, drottseten, og Sebna, riksskrivaren, og Joah Asafsson, kanslaren, kom då attende til Hizkia med sundrivne klæde, og melde honom ordi hans Rabsake. 012 2KI 019 001 Då kong Hizkia høyrde det, reiv han sund klædi sine, sveipte syrgjebunad kring seg og gjekk inn i Herrens hus. 012 2KI 019 002 Han sende drottseten Eljakim og riksskrivaren Sebna og dei eldste prestarne syrgjeklædde til profeten Jesaja Amosson, 012 2KI 019 003 med dei ordi: «So segjer Hizkia: «Dette er ein dag full av naud og straff og skjemsla; fosteri hev nått fødsli, men det finst ikkje kraft til å føda. 012 2KI 019 004 Kann henda høyrer Herren, din Gud, alt det Rabsake hev sagt, han som er send av assyrarkongen, herren sin, til å svivyrda den livande Gud, so han straffar honom for dei ordi som Herren, din Gud, hev høyrt. Ber då fram ei bøn for den leivning som endå er att!»» 012 2KI 019 005 Då hirdmennerne frå Hizkia kom til Jesaja, 012 2KI 019 006 sagde Jesaja til deim: «So skal de svara herren dykkar: «So segjer Herren: Ver ikkje rædd for dei ordi du høyrde då trælarne åt assyrarkongen spotta meg! 012 2KI 019 007 Eit hugskot skyt eg i hugen hans; han høyrer ei tiend, og heim att snur han; der let eg honom falla for sverd i sitt land.»» 012 2KI 019 008 Då Rabsake for burt att, fann han assyrarkongen i strid mot Libna; for han hadde høyrt at han hadde fare burt frå Lakis. 012 2KI 019 009 Då han fekk tiend at ætiopkongen Tirhaka hadde drege ut på herferd mot honom, sende han eit nytt bod til Hizkia med dei ordi: 012 2KI 019 010 «Seg so med Hizkia, Juda-kongen: «Ikkje lat din Gud, som du lit på, narra deg til å tenkja at ikkje Jerusalem skal falla i henderne på assyrarkongen! 012 2KI 019 011 Du hev nok høyrt gjete sjølv kor assyrarkongarne hev fare åt mot alle landi; at dei bannstøytte deim. Og so skulde du berga deg undan? 012 2KI 019 012 Kunde folke-gudarne berga sine folk, som federne mine øydde ut: Gozan, Haran, Resef eller Edens-folki i Telassar? 012 2KI 019 013 Kvar er Hamat-kongen eller Arpad-kongen eller kongen yver Sefarvajimbyen, yver Hena og Ivva?»» 012 2KI 019 014 Hizkia tok brevet frå sendebodi og las det; og so gjekk han upp i Herrens hus, og Hizkia breidde det ut for Herrens åsyn. 012 2KI 019 015 Og Hizkia bad for Herrens åsyn, og sagde: «Herre, du Israels Gud! du som sit yver kerubarne! Einast du er Gud yver alle rike på jordi! du hev gjort himmelen og jordi. 012 2KI 019 016 Herre, legg øyra til og lyd! Herre, lat augo upp og sjå! Høyr dei ordi Sanherib sende, og svivyrde den livande Gud! 012 2KI 019 017 Herre, det er sant: assyrarkongen hev øydt ut folki og deira land, 012 2KI 019 018 kasta gudarne deira på elden; for dei er ikkje gudar, berre manneverk utav stokk og stein; difor kunde dei øydast. 012 2KI 019 019 Men no må du, Herre, vår Gud, frelsa oss frå hans magt, so alle rike på jordi må røyna: du, Herre, einast er Gud!» 012 2KI 019 020 Då sende Jesaja Amosson bod til Hizkia med dei ordi: «So segjer Herren, Israels Gud: «Bøni di hev eg høyrt um hjelp mot Sanherib, Assur-kongen. 012 2KI 019 021 So lyder Herrens ord, som Herren hev tala imot honom: «Ho vanvyrder deg, ho spottar deg, ungmøyi, Sions dotter, ho rister på hovudet åt deg, Jerusalems dotter. 012 2KI 019 022 Kven hev du svivyrdt? kven hev du spotta? Kven hev røysti di ropa imot? Augo lyfte du høgt, mot Israels Heilage. 012 2KI 019 023 Ved sendebodi hædde du Herren og sagde: Med dei mange vognerne mine for eg upp på dei høgste fjelli, ja, langt burti Libanons utmark, der høgg eg ned hennar høge cedrar og dei hæve cypressarne hennar; eg tek meg fram i dei øvste heimar, inn i den tettaste skogen; 012 2KI 019 024 eg borar meg brunnar og vatn drikk eg hjå framande folk; med fotsolen min turkar eg ut alle Egyptarlands elvar.» 012 2KI 019 025 Hev du’kje høyrt at eg hev longe laga det so? Frå ævordsleg tid hev eg fyreåt fastsett dette! Og no let eg det koma i verk! Du fekk magt til å øyda sterke borgar til steinrøysar aude. 012 2KI 019 026 Folki deira vart veike og valne, skalv og stod til skammar. Det gjekk deim som gras på marki og grøne urter, som vokstrar på taket som moldaks i bryddande åker. 012 2KI 019 027 Eg veit når du sit, og gjeng ut og gjeng inn, kor du slær deg vill imot meg. 012 2KI 019 028 Av di du er vill imot meg, og eg høyrer kor kaut du er, eg hektar min krok i nosi di, legg min taum i munnen din, og vikjer deg heim att den vegen du kom. 012 2KI 019 029 Og dette skal du hava til merke: I år skal de eta sjølvsått korn, næste år sjølvrunne, men tridje året skal de så og hausta og planta vinhagar og eta frukti av deim. 012 2KI 019 030 Og leivningen som er att av Juda hus, skyt djupare røter nedantil og ovantil ber han si frukt. 012 2KI 019 031 For ein leivning kjem frå Jerusalem, og ein rest frå Sionsfjellet. Herrens brennhug skal gjera dette. 012 2KI 019 032 Difor segjer Herren so um assyrarkongen: Ikkje skal han koma inn i denne byen, og ikkje skal han skjota nokor pil der inn. Ikkje skal han storma fram mot han med skjold, og ikkje byggja skansar upp imot han. 012 2KI 019 033 Den vegen som han kjem, den skal han heim att fara, i denne byen kjem han ikkje inn, so segjer Herren. 012 2KI 019 034 Eg vernar denne by og bergar honom, for mi skuld og for Davids skuld, min tenar.»» 012 2KI 019 035 Det hende seg den natti at Herrens engel gjekk ut og slo hundrad og fem og åtteti tusund i assyrarlægret. Tidleg næste morgon fann dei deim alle ligjande lik. 012 2KI 019 036 Då tok assyrarkongen Sankerib ut og drog burt og snudde heim att, og heldt seg sidan i Nineve. 012 2KI 019 037 Ein gong han heldt bøn i huset åt Nisrok, guden sin, hogg Adrammelek og Sareser honom ned med sverd; dei kom seg undan til Araratslandet. Og Asarhaddon, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 020 001 I dei dagarne lagdest Hizkia i helsott; då kom profeten Jesaja Amosson til honom og sagde med honom: «So segjer Herren; «Skila for deg! for du skal døy; du vert ikkje god att.»» 012 2KI 020 002 Då snudde han seg mot veggen og bad til Herren: 012 2KI 020 003 «Å Herre, kom i hug kor eg hev ferdast ærleg og heilhjarta for di åsyn og gjort det som godt var i dine augo!» Og Hizkia sette i og storgret. 012 2KI 020 004 Fyrr Jesaja var nådd ut or den indre byen, kom Herrens ord til honom soleis: 012 2KI 020 005 «Gakk inn att, og seg til Hizkia, fyrsten yver folket mitt: «So segjer Herren, Gud åt David, far din: Eg hev høyrt bøni di, og set tårorne dine. Sjå, eg gjer deg god att; i yvermorgon skal du ganga upp til Herrens hus. 012 2KI 020 006 Eg aukar alderen din med femtan år. Or handi åt assyrarkongen bergar eg deg og denne byen. Ja, denne byen vernar eg for mi skuld og for David skuld, tenaren min.»» 012 2KI 020 007 Då sagde Jesaja: «Henta ei fikekaka!» Dei so gjorde, og lagde henne på verken. Og han friskna til att. 012 2KI 020 008 Hizkia sagde til Jesaja: «Kva skal eg hava til merke på at Herren gjer meg god att, so eg i yvermorgon kann ganga upp til Herrens hus?» 012 2KI 020 009 Jesaja svara: «Dette gjev Herren deg til merke på at Herren held det han lovar: Skal skuggen ganga ti strik fram, eller skal han no ganga ti strik attende?» 012 2KI 020 010 Hizkia svara: «Lett er det for skuggen å tøygja seg ti strik fram; nei, lat skuggen ganga attende ti strik!» 012 2KI 020 011 Profeten Jesaja ropa til Herren, og han let skuggen på solskiva åt Ahaz ganga attlenges dei ti striki som han nett hadde gjenge fram. 012 2KI 020 012 Kring den tid sende Babel-kongen Berodak Baladan Baladansson brev og gåva til Hizkia; for han hadde spurt at Hizkia hadde vore sjuk. 012 2KI 020 013 Då Hizkia hadde høyrt på deim, synte han deim heile forrådshuset sitt, sylvet og gullet, og angande kryddor og kosteleg olje, og våpnhuset alt som fanst i skattkammeri hans; det fanst ikkje den ting i hans hus og i heile hans rike som ikkje Hizkia synte deim. 012 2KI 020 014 Då kom profeten Jesaja til kong Hizkia og spurde honom: «Kva hev desse mennerne sagt, og kvar helst kom dei frå til deg?» Hizkia svara: «Frå eit land langt burte, frå Babel kom dei.» 012 2KI 020 015 «Kva hev dei set i huset ditt?» spurde han. «Alt som i huset mitt finst, hev dei set, » svara Hizkia; «det fanst ikkje den ting i skattkammeri mine som eg ikkje synte deim.» 012 2KI 020 016 Då sagde Jesaja til Hizkia: «Høyr Herrens ord! 012 2KI 020 017 Dagar kjem då alt som finst i huset ditt, det federne dine hev samla alt til i dag, det skal verta ført til Babel; aldri ein grand skal verta att, segjer Herren. 012 2KI 020 018 Og sume av sønerne dine, ætta frå deg, utstokne frå deg, skal takast, og dei skal verta hirdmenner i slottet åt Babel-kongen.» 012 2KI 020 019 Hizkia svara Jesaja: «Godt er Herrens ord som du hev tala.» Han tenkte: «Berre det vert fred og trygd so lenge eg liver!» 012 2KI 020 020 Det som elles er å fortelja um Hizkia og alle hans storverk, kor han bygde dammen og vatsleidingi, og førde vatnet til byen, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 012 2KI 020 021 Hizkia lagde seg til kvile hjå federne sine, og Manasse, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 021 001 Tolv år gamall var Manasse då han vart konge, fem og femti år rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Hefsiba. 012 2KI 021 002 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, likt med dei avstyggjelege skikkarne hjå dei folki Herren hadde rudt ut for Israels-borni. 012 2KI 021 003 Han bygde upp att dei offerhaugarne som Hizkia, far hans, hadde lagt i øyde, og reiste altar for Ba’al og laga Astarte-bilæte, liksom Ahab, Israels-kongen, hadde gjort, og kasta seg ned for og tente heile himmelheren. 012 2KI 021 004 Ja, han bygde altar i Herrens hus, der som Herren hadde sagt: «Til Jerusalem vil eg festa namnet mitt.» 012 2KI 021 005 I båe tuni kring Herrens hus bygde han altar for heile himmelheren. 012 2KI 021 006 Han vigde son sin i elden og for med spådom og trolldom, og tinga folk til å mana fram draugar og spåvette. Han gjorde mykje som var vondt i Herrens augo, og harma honom. 012 2KI 021 007 Astarte-bilætet som han hadde laga, sette han i det huset som Herren hadde sagt um til David og Salomo, son hans: «Til dette huset og til Jerusalem, som eg hev valt ut millom alle Israels ætter, vil eg festa namnet mitt i all æva. 012 2KI 021 008 Eg vil ikkje meir lata Israel flakka heimlaus burt frå landet eg gav federne deira. Berre dei gjer og heldt seg etter alle mine bod og etter heile lovi som Moses, tenaren min, gav deim!» 012 2KI 021 009 Men dei lydde ikkje. Manasse forførde deim, so dei stelte seg verre enn dei folki Herren hadde øydt ut for Israels-borni. 012 2KI 021 010 Då tala Herren ved tenarane sine, profetarne, soleis: 012 2KI 021 011 «Av di Manasse, Juda-kongen, hev drive med desse avstyggjelege skikkarne, verre enn alt det amoritarne gjorde fyre hans tid, og forført med sine steingudar ogso Juda til å synda, 012 2KI 021 012 so segjer Herren, Israels Gud: «Sjå, eg sendar ulukka yver Jerusalem og Juda, so det skal ringja for båe øyro på alle som høyrer det. 012 2KI 021 013 Eg spanar same mælesnori yver Jerusalem som yver Samaria, og nyttar same vegtloddet som yver Ahabs hus. Eg turkar burt Jerusalem, liksom ein turkar av eit fat og so snur det upp ned. 012 2KI 021 014 Eg støyter ifrå meg deim som er att av arvluten min, og gjev deim i fiendevald, so dei vert til ran og til herfang for alle sine fiendar. 012 2KI 021 015 Og det av di dei hev gjort det som vondt er i mine augo, og jamt harma meg frå den dagen federne deira drog ut or Egyptarland og til den dag i dag.»» 012 2KI 021 016 Manasse let og skuldlaust blod renna, i so stor mengd at Jerusalem vart fyllt av det frå ende til annan, umfram den syndi at han forførde Juda til å gjera det som vondt var i Herrens augo. 012 2KI 021 017 Det som elles er å fortelja um Manasse, um det han gjorde og um hans synd, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 012 2KI 021 018 Manasse lagde seg til kvile hjå federne sine, og vart gravlagd i slottshagen, i Uzzas hage. Og Amon, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 021 019 Tvo og tjuge år gamall var Amon då han vart konge; tvo år rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Mesullemet Harusdotter, frå Jotba. 012 2KI 021 020 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, liksom Manasse, far hans; 012 2KI 021 021 han fylgde i alt fotefari til far sin, og tente steingudarne som far hans hadde tent, og bad til deim. 012 2KI 021 022 Han vende seg frå Herren, sin fedregud, og gjekk ikkje på Herrens veg. 012 2KI 021 023 Amons hirdmenner samansvor seg og drap kongen i huset hans. 012 2KI 021 024 Landsfolket slo i hel deim som hadde samansvore seg saman mot Amon, og tok Josia, son hans, til konge i staden hans. 012 2KI 021 025 Det som elles er å fortelja um Amon, det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 012 2KI 021 026 Han vart gravlagd i gravi i Uzzias hage. Josia, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 022 001 Åtte år gamall var Josia då han vart konge; eitt og tretti år rådde i Jerusalem. Mor hans heitte Jedida Adajadotter, frå Boskat. 012 2KI 022 002 Han gjorde det som rett for Herren, og fylgde i alt fotefari til David, far sin. Han tok ikkje or leidi, anten til høgre eller vinstre. 012 2KI 022 003 I attande styringsåret åt kong Josia sende kongen riksskrivaren Safan, son åt Asalja Mesullamsson, upp til Herrens hus og sagde: 012 2KI 022 004 «Gakk upp til øvstepresten Hilkia, og bed honom rekna i hop dei pengarne som er innkomne i Herrens hus, som dørstokkvakti hev samla inn hjå folket; 012 2KI 022 005 og fli deim åt tilsynsmennerne for arbeidarane ved Herrens hus, so dei som arbeider i Herrens hus må få deim til å bøta bresterne i huset: 012 2KI 022 006 timbremennerne, byggsmeistrarne og murarane, til innkjøp av trevyrke og hoggen stein til å setja huset i stand. 012 2KI 022 007 Dei skal ikkje krevja rekneskap av deim for pengarne dei tek imot; dei skal få gjera det på tru og æra.» 012 2KI 022 008 Då sagde øvstepresten Hilkia til riksskrivaren Safan: «Eg hev funne lovboki i Herrens hus.» Og Hilkia gav boki til Safan, og han las henne. 012 2KI 022 009 So gjekk Safan, riksskrivaren, til kongen og gav kongen melding og sagde: «Tenarane dine hev tømt ut alle pengarne som fanst i huset, og gjeve demi til tilsynmennerne for arbeidet i Herrens hus.» 012 2KI 022 010 Og so fortalde riksskrivaren Safan kongen: «Presten Hilkia gav meg ei bok.» Og Safan las henne upp for kongen. 012 2KI 022 011 Då kongen fekk høyra ordi i lovboki, reiv han sund klædi sine. 012 2KI 022 012 Og kongen baud presten Hilkia og Ahikam Safansson og Akbor Mikajason og riksskrivaren Safan og kongstenaren Asaja: 012 2KI 022 013 «Gakk og spør Herren for meg og folket og heile Juda um det som stend i denne boki som er funni! Stor er Herrens harm, som hev loga upp mot oss, av di federne ikkje hev vore lyduge mot ordi i denne boki og ikkje hev gjort etter alt det som er fyreskrive.» 012 2KI 022 014 So gjekk presten Hilkia og Ahikam og Akbor og Safan og Asaja og spurde profetkvinna Hukda, kona åt klædevaktaren Sallum, son åt Tikva Harhasson; ho budde i nybyen i Jerusalem. 012 2KI 022 015 Ho svara deim: «So segjer Herren, Israels Gud: «Seg med honom som sende dykk til meg: 012 2KI 022 016 So segjer Herren: Sjå, eg sender ulukka yver denne staden og yver folket her, alt det som stend i boki som Juda-kongen las, 012 2KI 022 017 til straff for at dei hev vendt seg frå meg og brent røykjelse for andre gudar og harma meg med alle sine verk; harmen min logar mot denne staden og sloknar ikkje. 012 2KI 022 018 Men med Juda-kongen, som sende dykk til å spyrja Herren, skal de segja so: So segjer Herren, Israels Gud, um dei ordi du høyrde: 012 2KI 022 019 Av di hjarta ditt vart mjukt, og du bøygde deg for Herrens åsyn då du høyrde det eg hev tala mot denne staden og folket her, at dei skal verta til rædsla og forbanning, av di du reiv sund klædi dine og gret for mi åsyn, so hev eg og høyrt, segjer Herren. 012 2KI 022 020 Difor let eg deg samlast til federne dine og koma i fred i gravi di, og augo dine skal sleppa å sjå all den ulukka eg sender yver denne staden.»» Og dei kom att til kongen med dette svaret. 012 2KI 023 001 Då sende kongen bod og stemnde saman til seg alle dei øvste i Juda og Jerusalem. 012 2KI 023 002 Og kongen gjekk upp til Herrens hus, og alle Juda-mennerne og alt Jerusalems folk fylgde honom, og prestarne, og profetarne og heile folket, unge og gamle. Han las upp for deim alt det som stod i paktboki som dei hadde funne i Herrens hus. 012 2KI 023 003 Kongen steig fram på tramen og gjorde den pakti for Herrens åsyn, at dei skulde fylgja Herren og halda hans bod og fyresegner og lover av alt sitt hjarta og all sin hug, og setja i verk dei paktordi som var skrivne i denne boki. Heile folket gjekk med på pakti. 012 2KI 023 004 Sidan baud kongen øvstepresten Hilkia og dei næst-øvste prestarne og dørstokkvakti å få ut or Herrens tempel alle dei gognerne som var laga åt Ba’al og Astarte og heile himmelheren; og dei vart uppbrende utanfor Jerusalem på Kidrons-vollarne, og oska vart bori til Betel. 012 2KI 023 005 Avgudsprestarne som Juda-kongarne hadde sett inn, fekk avskil, dei som hadde brent røykjelse på haugarne i Juda-byarne og ikring Jerusalem, og dei som hadde brent røykjelse for Ba’al, for soli og månen og stjernorne i dyreringen og for heile himmelheren. 012 2KI 023 006 Astarte-bilætet fekk han ut or Herrens hus, til Kidronsdalen utanfor Jerusalem, og brende det der i Kidronsdalen, mol det til dust, og dusti kasta han på den ålmenne gravstaden. 012 2KI 023 007 Han reiv ned utukt-husi i Herrens hus, der som kvende vov tjeld til Astarte. 012 2KI 023 008 Han flutte alle prestarne inn frå byarne i Juda; og frå Geba til Be’erseba vanhelga han offerhaugarne der prestarne hadde brent røykjelse. Han reiv ned offerhaugarne ved portarne, den som var utanfor porten åt byhovdingen Josva, og den som var på vinstre sida når ein gjekk inn byporten. 012 2KI 023 009 Men hauga-prestarne fekk ikkje stiga upp til Herrens altar i Jerusalem; dei fekk berre vera med når brørne deira åt søtebrød. 012 2KI 023 010 Han vanhelga Tofet i Hinnomssons-dalen, so ingen skulde vigja son eller dotter i elden, til Molok. 012 2KI 023 011 Han fekk burt dei hestarne som Juda-kongarne hadde sett upp til æra for soli ved inngangen til Herrens hus, ved kammerset til hirdmannen Netan-Melek i Parvarim; og solvognerne brende han upp. 012 2KI 023 012 Altari på taket ved høgeloftet til Ahaz, dei som Juda-kongarne hadde sett upp, og altari som Manasse hadde bygt upp i båe tuni kring Herrens hus, reiv kongen ned, og han smuldra deim og førde deim burt og kasta dusti i Kidronsdalen. 012 2KI 023 013 Og kongen vanhelga offerhaugarne aust for Jerusalem på sørsida av Tyningsbjerget, og som Salomo, Israels konge, hadde bygt åt Astarte, styggedomen frå Sidon, og åt Kamos, Moabs styggedom, og åt Milkom, den avstyggjelege guden åt ammonitarne. 012 2KI 023 014 Han braut og sund minnesteinarne og hogg ned Astarte-bilæti, og fyllte tufti deira med mannebein. 012 2KI 023 015 Sameleis altaret i Betel, offerhaugen Jerobeam Nebatsson hadde bygt upp, der som han forførde Israel til å synda - ogso det altaret og den haugen reiv han ned; og han brende upp haugen og mol honom til dust, og han brende upp Astarte-bilætet. 012 2KI 023 016 Då Josia såg seg um og gådde graverne der på fjellet, sende han folk som tok beini ut or graverne, og brende deim upp på altaret, og vanhelga det soleis, etter Herrens ord, som han gudsmannen hadde ropa ut, som ropa at dette skulde henda. 012 2KI 023 017 «Kva er det for ein gravstein eg ser her?» spurde han. Bymennene svara honom: «Det er gravi åt den gudsmannen som kom frå Juda og ropa ut yver altaret i Betel at det skulde henda som du no hev sett i verk.» 012 2KI 023 018 Då sagde han: «Lat honom kvila i fred! Ingen skal røra beini hans.» Soleis berga dei hans bein, og sameleis beini til profeten som kom frå Samaria. 012 2KI 023 019 Dessutan rudde Josia burt alle hauga-husi i Samaria-byarne, som Israels-kongarne hadde bygt til harm for Herren; og han for med deim i alle måtar sameleis som i Betel. 012 2KI 023 020 Og han drap ned alle hauga-prestarne der ved altari, og brende mannebein på deim. So snudde han heim att til Jerusalem. 012 2KI 023 021 Kongen gav heile folket det bodet: «Haldt påske for Herren, dykkar Gud, etter fyreskrifterne i denne paktboki!» 012 2KI 023 022 Sovori påskehelg hadde dei ikkje halde frå den tid då domarane styrde Israel, og ut gjenom heile kongetidi i Israel og Juda. 012 2KI 023 023 Fyrst i attande styringsåret åt kong Josia heldt dei sovori påskehelg for Herren i Jerusalem. 012 2KI 023 024 Josia øydde og ut alle som mana draugar og spåvette, og husgudarne og steingudarne og all styggedomen som hadde synt seg i Judalandet og i Jerusalem. Soleis sette han i verk lov-ordi som var skrivne i den boki presten Hilkia fann i Herrens hus. 012 2KI 023 025 Maken til konge hadde ikkje vore fyre honom; det var ingen som soleis hadde vendt seg til Herren av alt sitt hjarta og all sin hug og all sin styrke etter heile Moselovi; og maken hans kom aldri meir. 012 2KI 023 026 Like vel gav ikkje Herren upp den store brennande harmen som hadde loga upp mot Juda for alle dei harmelege synder Manasse hadde harma honom med. 012 2KI 023 027 Herren sagde: «Ogso Juda støyter eg burt frå meg, liksom eg støyte Israel burt. Ja, eg vandar denne byen som eg valde ut, Jerusalem og huset som eg sagde um: «Mitt namn skal vera der.»» 012 2KI 023 028 Det som elles er å fortelja um Josia og alt det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 012 2KI 023 029 I hans tid drog egyptarkongen Farao Neko upp til elvi Frat mot assyrarkongen. Kong Josia drog imot honom, men han drap honom ved Megiddo, so snart han fekk sjå honom. 012 2KI 023 030 Folket hans køyrde liket frå Megiddo til Jerusalem og gravlagde honom i hans eigi grav. Og folket i landet tok Joahaz Josiason og salva honom til konge i staden for faren. 012 2KI 023 031 Tri og tjuge år gamall var Joahaz då han vart konge, og tri månader rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Hamutal Jeremiadotter, frå Libna. 012 2KI 023 032 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, plent som federne hans. 012 2KI 023 033 Farao Neko fengsla honom i Ribla i Hamatlandet, og gjorde soleis ende på styringi hans i Jerusalem. Han lagde skatt på landet: tvo hundrad og femti våger sylv og tvo og ein halv våg gull. 012 2KI 023 034 Farao Neko gjorde Eljakim Josiason til konge i staden for Josia, far hans, og brigda namnet hans til Jojakim. Men Joahaz tok han med seg til Egyptarland, og der døydde han. 012 2KI 023 035 Jojakim reidde ut sylvet og gullet til Farao. Men han laut leggja skatt på landet for å reida ut dei pengarne Farao kravde. Etter so som kvar var likna, dreiv han inn sylvet og gullet av landsfolket og reidde det ut til Farao Neko. 012 2KI 023 036 Fem og tjuge år gamall var Jojakim då han vart konge, og han elleve år rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Zebida Pedajadotter, frå Ruma. 012 2KI 023 037 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, plent som federne hans. 012 2KI 024 001 I hans tid drog Babel-kongen Nebukadnessar upp, og Jojakim vart lydkongen hans. Men tri år etter fall han ifrå honom att. 012 2KI 024 002 Herren sende då imot honom kaldæiske, syriske, moabitiske og ammonitiske røvarflokkar. Han sende deim mot Juda til å øyda landet, etter Herrens ord, som han hadde tala ved tenarane sine, profetarne. 012 2KI 024 003 Ja, på Herrens bod gjekk det so med Juda at dei vart burtstøytte frå hans åsyn, for Manasses synder skuld, for alt det han hadde gjort, 012 2KI 024 004 soleis og for det skuldlause blodet han let renna, då han fyllte Jerusalem med skuldlaust blod; det vilde Herren ikkje tilgjeva. 012 2KI 024 005 Det som elles er å fortelja um Jojakim og alt det han gjorde, det er uppskrive i krønikeboki åt Juda-kongarne. 012 2KI 024 006 Jojakim lagde seg til kvile hjå federne sine, og Jojakin, son hans, vart konge i staden hans. 012 2KI 024 007 No for ikkje egyptarkongen ut frå landet sitt meir; for Babel-kongen hadde teke alt det landet egyptarkongen åtte frå Egyptarlands-bekken til elvi Frat. 012 2KI 024 008 Attan år gamall var Jojakin då han vart konge, tri månader rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Nehusta Elnatansdotter, frå Jerusalem. 012 2KI 024 009 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, plent som far hans. 012 2KI 024 010 På den tid drog Babel-kongen Nebukadnessars folk upp mot Jerusalem, og byen vart kringsett. 012 2KI 024 011 Kong Nebukadnessar kom sjølv til byen, medan herfolket hans kringsette honom. 012 2KI 024 012 Juda-kongen Jojakin gav seg då yver til Babel-kongen med mor si og tenarane og hovdingarne og hirdmennerne sine; og Babel-kongen tok honom til fange i åttande styringsår. 012 2KI 024 013 Han førde burt derifrå alle skattar i Herrens hus og i kongsgarden. Han braut laust gullet av alle gognerne som Salomo, Israels konge, hadde laga åt Herrens tempel, soleis som Herren hadde sagt. 012 2KI 024 014 Han førde burt heile Jerusalem, alle hovdingarne og godseigarne, ti tusund fangar, og alle grovsmedar og låssmedar. Det vart ikkje att anna enn fatigfolk i landet. 012 2KI 024 015 Han førde Jojakin burt til Babel; og kongsmori og kongskonorne og hirdmennerne hans og storfolket i landet førde han fangar frå Jerusalem til Babel; 012 2KI 024 016 og alle godseigarane: sju tusund, grovsmedar og låssmedar: eit tusund, alle i hop djerve hermenner, deim førde Babel-kongen burt til Babel. 012 2KI 024 017 Og Babel-kongen sette Mattanja, farbror hans, til konge i staden hans, og brigda namnet hans til Sidkia. 012 2KI 024 018 Eitt og tjuge år gamall var Sidkia då han vart konge; elleve år rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Hamital Jirmejadotter, frå Libna. 012 2KI 024 019 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, plent som Jojakim. 012 2KI 024 020 Det var for Herrens harm skuld det gjekk so med Jerusalem og Juda, til dess han støytte deim burt frå si åsyn. Sidkia fall ifrå Babel-kongen. 012 2KI 025 001 I det niande styringsåret hans, tiande dagen i tiande månaden, kom Nebukadnessar, Babel-kongen, med heile heren sin til Jerusalem, lægra seg utanfor byen og bygde skansar rundt ikring honom. 012 2KI 025 002 Byen vart kringsett til Sidkias ellevte styringsår. 012 2KI 025 003 Den niande dagen i månaden røynde svolten hardt på i byen, og landsfolket hadde inkje mat. 012 2KI 025 004 Då vart byen teken. Og alt stridsfolket rømde um natti gjenom porten i dubbelmuren ved kongshagen, medan kaldæarane låg rundt ikring byen. Dei tok leidi til Moarne. 012 2KI 025 005 Men kaldæarheren forfylgde kongen og nådde honom att på Moarne ved Jeriko. Alt herfolket sprang frå honom og spreiddest. 012 2KI 025 006 Dei fanga då kongen og førde honom upp til Ribla til Babel-kongen. Der fekk han sin dom. 012 2KI 025 007 Sønerne åt Sidkia drap dei medan han såg på det; so stakk han ut augo på Sidkia, batt honom med koparlekkjor og førde honom til Babel. 012 2KI 025 008 Sjuande dagen i den femte månaden i det nittande styringsåret åt Nebukadnessar, Babel-kongen, kom ein av tenarane åt Babel-kongen, livvakthovdingen Nebuzaradan, til Jerusalem. 012 2KI 025 009 Han brende upp Herrens hus og kongsgarden. Ja, alle husi i Jerusalem, serleg alle storfolk-hus, sette han eld på. 012 2KI 025 010 Og murarne ikring Jerusalem vart nedrivne av heile den kaldæarheren som livvakthovdingen hadde med seg. 012 2KI 025 011 Resten av folket som var att i byen, og svikararne som hadde gjenge yver til Babel-kongen, og resten av ålmugen, vart burtførd av Nebuzaradan, livvakthovdingen. 012 2KI 025 012 Nokre av fatigfolket i landet let han vera att til å arbeida i vinhagarne og på åkrarne. 012 2KI 025 013 Koparsulorne i Herrens hus, fotstykki og koparhavet i Herrens hus, braut kaldæarane sund, og tok koparen med seg til Babel. 012 2KI 025 014 Og dei tok oskefati og eldskuflerne og ljossakserne og skålerne og alle kopargogner som dei hadde til gudstenesta. 012 2KI 025 015 Livvakthovdingen tok og glodpannorne og blodbollarne, og alt som var av skirt gull og av skirt sylv. 012 2KI 025 016 Tvo sulor og eit hav og fotstykki som Salomo hadde laga åt Herrens hus - koparen i alle desse gognerne var ikkje vegande. 012 2KI 025 017 Den eine sula var attan alner høg, og ovanpå den var det eit koparhovud, og hovudet var tri alner høgt; rundt ikring hovudet var det eit net og granateple, alt av kopar; og sameleis var det med netet på den andre sula. 012 2KI 025 018 Livvakthovdingen tok øvstepresten Seraja og næst-øvste presten Sefanja og dei tri dørstokkvaktarane, 012 2KI 025 019 og frå byen tok han ein hirdmann som uppsynsmann yver herfolket, og fem som han råka på i byen av næmaste lagsfolket hjå kongen, dessutan skrivaren åt herhovdingen, han som skreiv ut landsfolket til hertenesta, og seksti andre landsfolk han råka på i byen. 012 2KI 025 020 Alle desse tok livvakthovdingen Nebuzaradan med seg til Ribla til Babel-kongen. 012 2KI 025 021 Og Babel-kongen slo deim i hel der i Ribla i Hamatlandet. Soleis vart Juda burtført frå landet sitt. 012 2KI 025 022 Babel-kongen Nebukadnessar sette Gedalja, son åt Ahikam Safansson, til jarl yver det folket som var att i Judalandet, dei som han let vera att. 012 2KI 025 023 Då alle herhovdingarne og hermennerne deira fekk greida på at Babel-kongen hadde sett inn Gedalja, kom dei til Gedalja i Mispa: Ismael Netanjason, og Johanan Kareahsson og Seraja Tanhumetson frå Netofa og Ja’asanja, son åt ein mann frå Ma’aka, dei og mennerne deira. 012 2KI 025 024 Gedalja gjorde eid til deim og hermennerne deira, og sagde med deim: «Ver ikkje rædde for kaldæartenarane! Set bu i landet, og gjev dykk under Babel-kongen, so vil det ganga dykk vel.» 012 2KI 025 025 Men i den sjuande månaden kom Ismael, son åt Netanja Elisamason, ein mann av kongsætti, med ti mann og slo i hel Gedalja og dei jødar og kaldæarar som var hjå honom i Mispa. 012 2KI 025 026 So tok herhovdingarne og heile folket, unge og gamle, og gav seg på veg ut til Egyptarland; dei var rædde for kaldæarane. 012 2KI 025 027 I det sju og trettiande året etter Juda-kongen Jojakin var burtførd, sju og tjugande dagen i tolvte månaden, gav Evil-Merodak, Babel-kongen - same året som han vart konge - Jojakin, Juda-kongen, uppreisnad og fria honom or fangehuset. 012 2KI 025 028 Han helsa honom venleg med han og gav honom fremste sessen millom dei kongarne som var hjå honom i Babel. 012 2KI 025 029 Han fekk leggja av seg fangebunaden, og gjekk kvar dag til kongens bord, so lenge han livde. 012 2KI 025 030 Kost og tæring naut han dagvisst på kongens kostnad, til kvar dag det han trong for dagen, heile si livetid. # # BOOK 013 1CH 1 Chronicles 1 Krønikebok 013 1CH 001 001 Adam, Set, Enos, 013 1CH 001 002 Kenan, Mahalalel, Jared, 013 1CH 001 003 Enok, Metusalah, Lamek, 013 1CH 001 004 Noah, Sem, Kham og Jafet. 013 1CH 001 005 Sønerne hans Jafet var Gomer og Magog og Madai og Javan og Tubal og Mesek og Tiras. 013 1CH 001 006 Og sønerne hans Gomer var Askenaz og Difat og Togarma. 013 1CH 001 007 Og sønerne hans Javan var Elisa og Tarsisa, Kittim og Rodanim. 013 1CH 001 008 Sønerne hans Kham var Kusj og Misrajim, Put og Kana’an. 013 1CH 001 009 Sønerne hans Kusj var Seba og Havila og Sabta og Raema og Sabteka; og sønerne hans Raema var Sjeba og Dedan. 013 1CH 001 010 Og Kusj fekk ein son som heitte Nimrod. Han var den fyrste som fekk stort velde på jordi. 013 1CH 001 011 Misrajim vart far til ludarane og anamarane og lehabarane og naftuharane 013 1CH 001 012 og patrusarane og kastuharane, dei som filistarane hev kome frå, og kaftorarane. 013 1CH 001 013 Og Kana’an vart far til Sidon - det var fyrste sonen hans - og til Het 013 1CH 001 014 og jebusitarne og amoritarne og girgasitarne 013 1CH 001 015 og hevitarne og arkitarne og sinitarne 013 1CH 001 016 og arvaditarne og semaritarne og hamatitarne. 013 1CH 001 017 Sønerne hans Sem var Elam og Assur og Arpaksad og Lud og Aram og Us og Hul og Geter og Mesek. 013 1CH 001 018 Og Arpaksad fekk sonen Salah, og Salah fekk sonen Eber. 013 1CH 001 019 Og Eber fekk tvo søner. Den eine heitte Peleg; for i hans dagar vart jordi utbytt millom folki. Og bror hans heitte Joktan. 013 1CH 001 020 Og Joktan vart far til Almodad og Salef og Hasarmavet og Jarah 013 1CH 001 021 og Hadoram og Uzal og Dikla 013 1CH 001 022 og Ebal og Abimael og Sjeba 013 1CH 001 023 og Ofir og Havila og Jobab; alle desse var sønerne hans Joktan. 013 1CH 001 024 Sem, Arpaksad, Salah, 013 1CH 001 025 Eber, Peleg, Re’u, 013 1CH 001 026 Serug, Nakor, Tarah, 013 1CH 001 027 Abram, det er Abraham. 013 1CH 001 028 Sønerne hans Abraham var Isak og Ismael. 013 1CH 001 029 Dette er ættetavla deira: Den eldste son hans Ismael var Nebajot, deretter Kedar og Adbe’el og Mibsam, 013 1CH 001 030 Misma og Duma, Massa, Hadad og Tema, 013 1CH 001 031 Jetur, Nafis og Kedma; dette var sønerne hans Ismael. 013 1CH 001 032 Og dei sønerne som Ketura, fylgjekona hans Abraham, åtte, var Zimran og Joksan og Medan og Midjan og Jisbak og Suah. Sønerne hans Joksan var Sjeba og Dedan. 013 1CH 001 033 Og sønerne hans Midjan var Efa og Efer og Hanok og Abida og Elda’a. Alle desse var sønerne hennar Ketura. 013 1CH 001 034 Og Abraham var far til Isak. Sønerne hans Isak var Esau og Israel. 013 1CH 001 035 Sønerne hans Esau var Elifaz, Re’uel og Je’us og Jaelam og Korah. 013 1CH 001 036 Sønerne hans Elifaz var Teman og Omar, Sefi og Gatam, Kenaz og Timna og Amalek. 013 1CH 001 037 Sønerne hans Re’uel var Nahat og Serah, Samma og Mizza. 013 1CH 001 038 Men sønerne hans Se’ir var Lotan og Sobal og Sibeon og Ana og Dison og Eser og Disan. 013 1CH 001 039 Og sønerne hans Lotan var Hori og Homam, og syster hans Lotan var Timna. 013 1CH 001 040 Sønerne hans Sobal var Aljan og Manahat og Ebal og Sefi og Onam; og sønerne hans Sibeon var Aja og Ana. 013 1CH 001 041 Son hans Ana var Dison, og sønerne hans Dison var Hamran og Esban og Jitran og Keran. 013 1CH 001 042 Sønerne hans Eser var Bilhan og Za’avan og Ja’akan; og sønerne hans Disan var Us og Aran. 013 1CH 001 043 Og dette er dei kongarne som rådde yver Edomlandet fyrr det rådde nokon konge yver Israels-folket: Bela, son åt Beor, og byen han sat i, heitte Dinhaba. 013 1CH 001 044 Og Bela døydde, og Jobab, son åt Zerah frå Bosra, vart konge i staden hans. 013 1CH 001 045 Og Jobab døydde, og Husam frå Temanitarlandet vart konge i staden hans. 013 1CH 001 046 Og Husam døydde, og Hadad, son åt Bedad, vart konge i staden hans; det var han som vann yver midjanitarne på Moabmoen. Og byen hans heitte Avit. 013 1CH 001 047 Og Hadad døydde, og Samla frå Masreka vart konge i staden hans. 013 1CH 001 048 Og Samla døydde, og Saul frå Rehobot uppmed åi vart konge i staden hans. 013 1CH 001 049 Og Saul døydde, og Ba’al-Hanan, son åt Akbor, vart konge i staden hans. 013 1CH 001 050 Og Ba’al-Hanan døydde, og Hadad vart konge i staden hans, og hans by heitte Pa’i; og kona hans heitte Mehetabel, dotter åt Matred, som var dotter åt Mezahab. 013 1CH 001 051 Og då Hadad var dåen, var desse jarlarne i Edom: Timna-jarlen, Alja-jarlen, Jetet-jarlen, 013 1CH 001 052 Åhålibama-jarlen, Ela-jarlen, Pinon-jarlen, 013 1CH 001 053 Kenaz-jarlen, Teman-jarlen, Mibsar-jarlen, 013 1CH 001 054 Magdiel-jarlen, Iram-jarlen. Det var jarlarne i Edom. 013 1CH 002 001 Dette var sønerne åt Israel: Ruben, Simeon, Levi og Juda, Issakar og Sebulon, 013 1CH 002 002 Dan, Josef og Benjamin, Naftali, Gad og Asser. 013 1CH 002 003 Sønerne åt Juda var Er og Onan og Sela; desse tri fekk han med dotter åt Sua, kananitarkvinna; men Herren tykte ille um Er, eldste son åt Juda, og han laga det so at han døydde. 013 1CH 002 004 Med Tamar, sonekona si, fekk Juda sønerne Peres og Zerah, so sønerne åt Juda var fem i alt. 013 1CH 002 005 Sønerne åt Peres var Hesron og Hamul. 013 1CH 002 006 Og sønerne åt Zerah var Zimri og Etan og Heman og Kalkol og Dara; fem i alt. 013 1CH 002 007 Og son åt Karmi var Akar, som førde Israel i ulukka, med di han ikkje for ærleg åt med det som var vigt til Herren. 013 1CH 002 008 Og son hans Etan var Azarja. 013 1CH 002 009 Og sønerne som Hesron fekk, var Jerahme’el, Ram og Kelubai. 013 1CH 002 010 Og Ram fekk sonen Amminadab, og Amminadab fekk sonen Nahson, hovdingen for Juda-sønerne. 013 1CH 002 011 Og Nahson fekk sonen Salma, og Salma fekk sonen Boaz. 013 1CH 002 012 Og Boaz fekk sonen Obed, og Obed fekk sonen Isai. 013 1CH 002 013 Isai fekk sonen Eliab, det var fyrste sonen hans, og Abinadab var den andre, og Simea den tridje, 013 1CH 002 014 Netanel den fjorde, Raddai den femte, 013 1CH 002 015 Osem den sette, David den sjuande. 013 1CH 002 016 Og systerne deira var Seruja og Abiga’il. Og sønerne åt Seruja var Absai og Joab og Asael, tri i talet. 013 1CH 002 017 Og Abiga’il åtte Amasa, og far åt Amasa var Jeter, ismaeliten. 013 1CH 002 018 Og Kaleb, son åt Hesron, fekk born med Azuba, kona si, og med Jeriot; sønerne hennar var Jeser og Sobab og Ardon. 013 1CH 002 019 Då Asuba døydde, tok Kaleb seg Efrat til kona, og med henne fekk han sonen Hur. 013 1CH 002 020 Og Hur fekk sonen Uri, og Uri fekk sonen Besalel. 013 1CH 002 021 Sidan gjekk Hesron inn til dotter åt Makir, som var far åt Gilead; henne tok han til kona då han var seksti år gamall, og han fekk sonen Segub med henne. 013 1CH 002 022 Og Segub fekk sonen Ja’ir; han åtte tri og tjuge byar i Gileadlandet. 013 1CH 002 023 Men gerusitarne og aramæarane tok frå deim byarne hans Ja’ir, og dessutan Kenat med seksti byar som låg ikring. Alle desse var søner åt Makir, far åt Gilead. 013 1CH 002 024 Og Hesron fekk sonen Ashur, far åt Tekoa, med Abia, kona si; ho åtte honom etter Hesron var dåen i Kaleb-Efrata. 013 1CH 002 025 Og sønerne åt Jerahme’el, eldste son hans Hesron, det var Ram, den eldste, og Buna og Oren og Osem med Ahia. 013 1CH 002 026 Men Jerahme’el hadde ei onnor kona og, som heitte Atara; ho var mor åt Onam. 013 1CH 002 027 Sønerne åt Ram, fyrste sonen hans Jerahme’el, det var Ma’as og Jamin og Eker. 013 1CH 002 028 Og sønerne åt Onam var Sammai og Jada. Og sønerne åt Sammai var Nadab og Abisur. 013 1CH 002 029 Og kona hans Abisur heitte Abiha’il; med henne fekk han sønerne Ahban og Molid. 013 1CH 002 030 Sønerne åt Nadab var Seled og Appajim. Seled døydde barnlaus. 013 1CH 002 031 Men sønerne åt Appajim var Jisi; sønerne åt Jisi var Sesan, og sønerne åt Sesan var Ahlai. 013 1CH 002 032 Og sønerne åt Jadas, bror hans Sammai, var Jeter og Jonatan. Jeter døydde barnlaus. 013 1CH 002 033 Men sønerne hans Jonatan var Pelet og ZaZa. Dette var sønerne åt Jerahme’el. 013 1CH 002 034 Men Sesan hadde ingi søner, anna berre døtter. No hadde Sesan ein egyptisk dreng, som heitte Jarha. 013 1CH 002 035 Og Sesan gav Jarha, drengen sin, dotter si til kona, og med henne fekk han sonen Attai. 013 1CH 002 036 Attai fekk sonen Natan, og Natan fekk sonen Zabad, 013 1CH 002 037 og Zabad fekk sonen Eflal, og Eflal fekk sonen Obed, 013 1CH 002 038 og Obed fekk sonen Jehu, og Jehu fekk sonen Azarja, 013 1CH 002 039 og Azarja fekk sonen Hales, og Hales fekk sonen Elasa, 013 1CH 002 040 og Elasa fekk sonen Sismai, og Sismai fekk sonen Sallum, 013 1CH 002 041 og Sallum fekk sonen Jekamja, og Jekamja fekk sonen Elisama. 013 1CH 002 042 Og sønerne åt Kaleb, bror hans Jerahme’el, var Mesa, som var eldst - han var far åt Zif - og sønerne åt Maresa, far hans Hebron. 013 1CH 002 043 Og sønerne åt Hebron var Korah og Tappuah og Rekem og Sema. 013 1CH 002 044 Sema fekk sonen Raham, far åt Jorkeam, og Rekem fekk sonen Sammai. 013 1CH 002 045 Son hans Sammai var Maon, og Maon var far åt Betsur. 013 1CH 002 046 Og Efa, fylgjekona hans Kaleb, åtte sønerne Haran og Mosa og Gazez, og Haran fekk sonen Gazez. 013 1CH 002 047 Og sønerne åt Jehdai var Regem og Jotam og Gesan og Pelet og Efa og Sa’af. 013 1CH 002 048 Ma’aka, fylgjekona hans Kaleb, åtte sønerne Seber og Tirhana. 013 1CH 002 049 Ho åtte og Sa’af, far åt Madmanna, og Seva, far åt Makbena og Gibea. Og dotter hans Kaleb var Aksa. 013 1CH 002 050 Dette var sønerne hans Kaleb: son åt Hur, som var eldste son åt Efrata, det var Sobal, far åt Kirjat-Jearim, 013 1CH 002 051 Salma, far åt Betlehem, og Haref, far åt Bet-Gader. 013 1CH 002 052 Sønerne hans Sobal, far åt Kirjat-Jearim, var Haroe og helvti av Hammenuhot-ætti. 013 1CH 002 053 Men ættgreinerne frå Kirjat-Jearim var jitritarne, putitarne, sumatitarne og misra’itarne; frå deim hev soratitarne og estaolitarne kome. 013 1CH 002 054 Sønerne åt Salma var Betlehem og netofatitarne, Atrot-Bet-Joab og helvti av manahtitarne, soritarne. 013 1CH 002 055 Og ætterne av dei skriftlærde som budde i Jabes, var tiratitar, simatitar og sukatitar. Dette var dei kinitarne som var ætta frå Hammat, far for åt Rekab-huset. 013 1CH 003 001 Dette var sønerne som David fekk då han var i Hebron: Amnon, den fyrste sonen hans, med Ahinoam frå Jizre’el; Daniel, den andre, med Abiga’il frå Karmel. 013 1CH 003 002 Absalom, den tridje, son åt Ma’aka, som var dotter åt Talmai, konge i Gesur; Adonia, den fjorde, son åt Haggit; 013 1CH 003 003 Safatja, den femte, med Abital; Jitream, den sette, med Egla, kona hans. 013 1CH 003 004 Desse seks fekk han i Hebron; der rådde han i sju år og seks månader, og i tri og tretti år rådde han i Jerusalem. 013 1CH 003 005 Og desse sønerne han fekk i Jerusalem: Simea og Sobab og Natan og Salomo, i alt fire, med Batsua Ammielsdotter, 013 1CH 003 006 og Jibhar og Elisama og Elifelet, 013 1CH 003 007 og Nogah og Nefeg og Jafia, 013 1CH 003 008 Elisama og Eljada og Elifelet, ni i talet. 013 1CH 003 009 Dette var alle sønerne hans David umfram sønerne han fekk med fylgjekonorne, og Tamar var syster deira. 013 1CH 003 010 Son åt Salomo var Rehabeam; hans son var Abia; hans son var Asa; hans son var Josafat; 013 1CH 003 011 hans son var Joram; hans son var Ahazja; hans son var Joas; 013 1CH 003 012 hans son var Amasja; hans son var Azarja; hans son var Jotam; 013 1CH 003 013 hans son var Ahaz; hans son var Hizkia; hans son var Manasse; 013 1CH 003 014 hans son var Amon; hans son var Josia. 013 1CH 003 015 Sønerne åt Josia var Johanan, den fyrste, Jojakim, den andre, Sidkia, den tridje, Sallum, den fjorde. 013 1CH 003 016 Sønerne åt Jojakim var: Hans son Jekonja; hans son Sidkia. 013 1CH 003 017 Sønerne åt den fengsla Jekonja var: Sealtiel, son hans, 013 1CH 003 018 og Malkiram og Pedaja og Senassar, Jekamja, Hosama og Nedabja. 013 1CH 003 019 Sønerne åt Pedaja var Zerubbabel og Sime’i; og sønerne hans Zerubbabel var Mesullam og Hananja - og Selomit var syster deira - 013 1CH 003 020 og dertil Hasuba, Ohel og Berekja, Hasadja og Jusab-Hesed, fem i alt. 013 1CH 003 021 Sønerne åt Hananja var Pelatja og Jesaja, og dertil sønerne åt Refaja, Arnan, Obadja og Sekanja. 013 1CH 003 022 Son åt Sekanja var Semaja; og sønerne hans Semaja var Hattus og Jigal og Bariah og Nearja og Safat, seks i talet. 013 1CH 003 023 Sønerne hans Nearja var Eljoenai og Hizkia og Azrikam, tri i alt. 013 1CH 003 024 Sønerne åt Eljoenai var Hodavja, Eljasib og Pelaja, og Akkub og Johanan og Delaja og Anani, sju i talet. 013 1CH 004 001 Sønerne åt Juda var Peres, Hesron og Karmi og Hur og Sobal. 013 1CH 004 002 Og Reaja, son åt Sobal, vart far til Jahat, og Jahat vart far til Ahumai og Lahad; dette var soratit-ætterne. 013 1CH 004 003 Og dette var sønerne åt Abi-Etam: Jizre’el og Jisma og Jidbas - og syster deira heitte Haslelponi - 013 1CH 004 004 og dessutan Penuel, far åt Gedor, og Ezer, far åt Husa. Desse var søner åt Hur, eldste son hans Efrata, far åt Betlehem. 013 1CH 004 005 Og Ashur, far åt Tekoa, hadde tvo konor, Hela og Na’ara. 013 1CH 004 006 Med Na’ara fekk han Ahuzzam og Hefer, og Temeni og ahastaritarne; dette var sønerne hennar Na’ara. 013 1CH 004 007 Og sønerne hennar Hela var Seret og Jishar og Etnan. 013 1CH 004 008 Og Kos vart far til Anub og Hassobeba, og ætterne hans Aharhel, son åt Harum. 013 1CH 004 009 Men Jabes var den gjævaste av brørne; mor hans hadde gjeve honom namnet Jabes, med di ho sagde: «Med verk og vande hev eg ått honom.» 013 1CH 004 010 Og Jabes kalla på Israels Gud og sagde: «Um du vilde velsigna meg og auka landviddi mi og lata di hand vera med meg, og um du vilde bægja for det som vondt er, so eg slepp å kjenna nokon verk!» Og Gud let det verta soleis som han bad um. 013 1CH 004 011 Og Kelub, bror hans Suha, fekk sonen Mehir; han var far åt Eston. 013 1CH 004 012 Og Eston var far til Bet-Rafa, Paseah og Tehinna, far åt Ir-Nahas. Dette var mennerne frå Reka. 013 1CH 004 013 Og sønerne hans Kenaz var Otniel og Seraja; og son åt Otniel var Hatat. 013 1CH 004 014 Og Meonotai fekk sonen Ofra, og Seraja fekk sonen Joab, far til ætti i Timbremannsdalen; for dei var timbremenner. 013 1CH 004 015 Og sønerne hans Kaleb Jefunneson var Iru, Ela og Na’am, og son åt Ela var Kenaz. 013 1CH 004 016 Og sønerne hans Jehallelel var Zif og Zifa, Tirja og Asarel. 013 1CH 004 017 Og sønerne hans Ezra var Jeter og Mered og Efer og Jalon. Og kvinna vart med barn og åtte Mirjam, Sammai og Jisbah, far åt Estemoa. 013 1CH 004 018 Og jøde-kona hans åtte Jered, far hans Gedor, og Heber, far åt Soko, og Jekutiel, far åt Zanoah; men dei hine var søner åt Bitja, dotter åt Farao, som Mered hadde teke til kona. 013 1CH 004 019 Og sønerne åt kona hans Hodia, syster hans Naham, var far åt Ke’ila, garmiten, og ma’akatiten Estemoa. 013 1CH 004 020 Og sønerne hans Simon var Amnon og Rinna, Ben-Hanan og Tulon. Og sønerne hans Jisi var Zohet og son åt Zohet. 013 1CH 004 021 Og sønerne hans Sela Judason var Er, far åt Leka, og Lada, far åt Maresa, og linarbeidar-ætterne av Asbea-huset, 013 1CH 004 022 dessutan Jokim og mennerne i Kozeba og Joas og Saraf, som vart herre yver Moab, og dertil Jasubi-Lehem. Men dette høyrer til gamall tid. 013 1CH 004 023 Dette var pottemakarane og folket Netajim og Gedera; dei budde der hjå kongen og var i hans arbeid. 013 1CH 004 024 Sønerne hans Simeon var Nemuel og Jamin, Jarib, Zerah, Saul. 013 1CH 004 025 Son hans var Sallum; hans son var Mibsam; hans son var Misma. 013 1CH 004 026 Sønerne åt Misma var Hammuel, son hans, Zakkur, hans son, og Sime’i, hans son. 013 1CH 004 027 Og Sime’i hadde sekstan søner og seks døtter; men brørne hans hadde ikkje mange born. Og heile ætti deira aukast ikkje so mykje som Juda-sønerne. 013 1CH 004 028 Og dei budde i Be’erseba og Molada og Hasar-Sual, 013 1CH 004 029 i Bilha, Esem og i Tolad, 013 1CH 004 030 i Betuel, i Horma og Siklag, 013 1CH 004 031 i Bet-Markabot, i Hasar-Susim, i Bet-Biri og i Sa’arajim. Dette var byarne deira alt til David vart konge. 013 1CH 004 032 Og i landsbyarne deira var Etam og Ajin, Rimmon, Token og Asan, fem byar, 013 1CH 004 033 og dertil alle bygderne deira som låg ikring desse byarne, alt til Ba’al; dette var bustaderne deira, og dei hadde ei ættarlista for seg sjølve. 013 1CH 004 034 Og Mesobab, Jamlek og Josa, son åt Amasja, 013 1CH 004 035 og Joel og Jehu, son åt Josibja, son åt Seraja, son åt Asiel, 013 1CH 004 036 og Eljoenai, Ja’akoba, Jesohaja, Asaja, Adiel, Jesimiel og Benaja, 013 1CH 004 037 og Ziza, son åt Sifi, son åt Allon, son åt Jedaja, son åt Simri, son åt Semaja. 013 1CH 004 038 Desse som no er nemnde, var hovdingar i ætterne sine, og ættgreinerne deira breidde seg ut og vart mangmente. 013 1CH 004 039 Og dei drog fram mot Gedor alt til austsida av dalen og skulde finna beite åt buskapen sin. 013 1CH 004 040 Og dei fann feitt og godt beite, og landet var vidt og romt, og det var stilt og fredsamt; for dei som budde der fyreåt, var ætta frå Kham. 013 1CH 004 041 Men desse som her er uppskrivne med namn, kom då Hizkia var konge i Juda, og øydelagde tjeldbuderne deira og hogg ned dei me’unitarne som der var, og bannstøytte deim, so dei no ikkje meir er til, og dei slo seg ned der i staden deira; for der var det beite for buskapen deira. 013 1CH 004 042 Og det var fem hundrad mann av deim, av Simeons-sønerne, som for til Se’irfjelli, og Pelatja og Nearja og Refaja og Uzziel, sønerne hans Jisi, var fyregangsmennerne deira. 013 1CH 004 043 Og dei drap den siste leivningen amalekitarne; so slo dei seg ned der, og bur der den dag i dag. 013 1CH 005 001 Og sønerne hans Ruben, eldste son åt Israel - for han var den eldste; men med di han vanhelga lega åt far sin, vart odelsretten hans gjeven til sønerne hans Josef, son åt Israel, men då ikkje soleis at han skulde skrivast upp i ættelista som den eldste. 013 1CH 005 002 For Juda var nok den megtigaste millom brørne sine, og ein av etterkomarane hans vart fyrste; men odelsretten høyrde Josef til - 013 1CH 005 003 sønerne hans Ruben, eldste son åt Israel, var Hanok og Pallu, Hesron og Karmi. 013 1CH 005 004 Sønerne åt Joel var Semaja, son hans; hans son var Gog; hans son var Sime’i, 013 1CH 005 005 hans son var Mika, hans son Reaja, hans son Ba’al, 013 1CH 005 006 hans son Be’era, som Tilgat-Pilneser, kongen i Assyria, førde burt til fange; han var hovding for rubenitarne. 013 1CH 005 007 Og då brørne hans med sine ætter vart uppskrivne i ættarlista etter sine ættgreiner, var det desse: Je’iel, hovdingen, og Zakarja, 013 1CH 005 008 og Bela, son åt Azaz, son åt Sema, son åt Jo’el; han budde i Aroer, og bustaderne hans nådde radt til Nebo og Ba’al-Meon. 013 1CH 005 009 Og austetter nådde bustaderne hans alt fram åt øydemarki som rekk frå Eufratelvi; for dei hadde store flokkar med fe i Gileadlandet. 013 1CH 005 010 Men i Sauls dagar låg dei i strid med hagarenarne, som då fall for handi deira; so sette dei seg til i tjeldbuderne deira etter heile austsida åt Gilead. 013 1CH 005 011 Og Gads-sønerne budde midt imot deim i Basanlandet alt til Salka: 013 1CH 005 012 Joel, hovdingen, og di næst Safan, og so Janai og Safat i Basan. 013 1CH 005 013 Og brørne deira, etter sine ættgreiner, var Mikael og Mesullam og Seba og Jorai, Jakan, Zia og Eber, sju i talet. 013 1CH 005 014 Desse var søner åt Abiha’il, son åt Huri, son åt Jaroah, son åt Gilead, son åt Mikael, son åt Jesisai, son åt Jahdo, son åt Buz. 013 1CH 005 015 Ahi, son åt Abdiel, son åt Guni, var ættarhovdingen deira. 013 1CH 005 016 Og dei budde i Gilead i Basan og i dei bygderne som låg ikring, og på alle utmarkerne i Saron, so langt som dei rakk. 013 1CH 005 017 Alle desse vart uppskrivne i ættarlista i den tidi då Jotam var konge i Juda, og då Jeroboam var konge i Israel. 013 1CH 005 018 Rubens-sønerne og gaditarne og helvti av Manasse-ætti, dei som var stridsføre og bar skjold og sverd og spente boge og var stridskunnige, var fire og fyrti tusund sju hundrad og seksti våpnføre menner. 013 1CH 005 019 Og dei hadde ufred med hagarenarne og Jetur og Nafis og Nodab. 013 1CH 005 020 Og dei fekk siger i striden, so hagarenarne og alle som var med deim, kom i deira hender; for dei ropa til Gud i striden, og han høyrde bøni deira, av di dei leit på honom. 013 1CH 005 021 Og dei førde burt til herfang feet deira, femti tusund kamelar og tvo hundrad og femti tusund sauer og tvo tusund asen, og hundrad tusund mann. 013 1CH 005 022 For det hadde vore eit stort mannefall, etter di striden var ifrå Gud. Og dei budde i landet deira alt til burtføringi. 013 1CH 005 023 Sønerne åt helvti av Manasse-ætti budde og der i landet frå Basan alt til Ba’al-Hermon og Senir og Hermonfjellet, og dei var mangmente. 013 1CH 005 024 Og desse var ættarhovdingarne deira: Efer og Jisi, Eliel og Azriel, Jirmeja og Hodavja og Jahdiel, stridsføre hermenner, namngjetne menner, hovdingar for ættgreinene sine. 013 1CH 005 025 Men dei var utrue mot fedreguden og heldt seg med gudarne åt det folket der i landet som Gud hadde tynt for augo deira. 013 1CH 005 026 Då øste Israels Gud upp hugen hjå assyrarkongen Pul og assyrarkongen Tilgat-Pilneser, og han førde deim burt, rubenitarne og gaditarne og eine helvti av Manasse-ætti, og flutte deim til Halah og Habor og Hara og Gozanelvi, og der dei er den dag i dag. 013 1CH 006 001 Sønerne hans Levi var Gerson, Kehat og Merari. 013 1CH 006 002 Sønerne hans Kahat var Amram og Jishar og Hebron og Uzziel. 013 1CH 006 003 Og borni hans Amram var Aron og Moses og Mirjam. Og sønerne åt Aron var Nadab og Abihu, Eleazar og Itamar. 013 1CH 006 004 Eleazar fekk sonen Pinehas; Pinehas fekk sonen Abisua, 013 1CH 006 005 og Abisua fekk sonen Bukki, og Bukki fekk sonen Uzzi, 013 1CH 006 006 og Uzzi fekk sonen Zerahja, og Zerahja fekk sonen Merajot; 013 1CH 006 007 Merajot fekk sonen Amarja, og Amarja fekk sonen Ahitub, 013 1CH 006 008 og Ahitub fekk sonen Sadok, og Sadok fekk sonen Ahima’as, 013 1CH 006 009 og Ahima’as fekk sonen Azarja, og Azarja fekk sonen Johanan; 013 1CH 006 010 Johanan fekk sonen Azarja; det var han som var prest i det huset Salomo bygde i Jerusalem. 013 1CH 006 011 Og Azarja fekk sonen Amarja, og Amarja fekk sonen Ahitub, 013 1CH 006 012 og Ahitub fekk sonen Sadok, og Sadok fekk sonen Sallum, 013 1CH 006 013 og Sallum fekk sonen Hilkia, og Hilkia fekk sonen Azarja, 013 1CH 006 014 og Azarja fekk sonen Seraja, og Seraja fekk sonen Josadak. 013 1CH 006 015 Men Josadak laut ganga med då Herren let Nebukadnessar føra Juda og Jerusalem i utlægd. 013 1CH 006 016 Sønerne åt Levi var Gerson, Kahat og Merari. 013 1CH 006 017 Og dette var namni på sønerne hans Gersom: Libni og Sime’i. 013 1CH 006 018 Og sønerne hans Kahat var Amram og Jishar og Hebron og Uzziel. 013 1CH 006 019 Sønerne hans Merari var Mahli og Musi. Dette var levitætterne etter federne deira. 013 1CH 006 020 Frå Gersom var Libni, son hans, ætta; hans son var Jahat, hans son Zimma, 013 1CH 006 021 hans son Joah, hans son Iddo, hans son Zerah, hans son Jeatrai. 013 1CH 006 022 Sønerne åt Kahat var: Amminadab, son hans; hans son var Korah; hans son Assir; 013 1CH 006 023 hans son Elkana, hans son Ebjasaf, hans son Assir; 013 1CH 006 024 hans son Tahat, hans son Uriel, hans son Uzzia, og hans son Saul. 013 1CH 006 025 Sønerne hans Elkana var Amasai og Ahimot. 013 1CH 006 026 Elkana - hans son var Elkana; hans son var Elkana-Sofai; hans son Nahat; 013 1CH 006 027 hans son Eliab; hans son Jeroham; hans son var Elkana. 013 1CH 006 028 Sønerne hans Samuel var Vasni, som var eldst, og Abia. 013 1CH 006 029 Son hans Merari var Mahli; hans son var Libni; hans son Sime’i; hans son Uzza; 013 1CH 006 030 hans son Simea; hans son Haggia; hans son Asaja. 013 1CH 006 031 So var det dei som David sette til å greida med songen i Herrens hus, etter at kista hadde fenge ein kvilestad. 013 1CH 006 032 Dei gjorde tenesta med song framfor møtetjeldhuset, alt til Salomo bygde Herrens hus i Jerusalem; dei stod der og gjorde sitt arbeid etter dei fyresegner dei hadde fenge. 013 1CH 006 033 Dei som gjorde denne tenesta, og sønerne deira, var desse: Av kahatitsønerne: Heman, songaren, son åt Joel, son åt Samuel, 013 1CH 006 034 son åt Elkana, son åt Jeroham, son åt Eliel, son åt Toah, 013 1CH 006 035 son åt Sif, son åt Elkana, son åt Mahat, son åt Amasai, 013 1CH 006 036 son åt Elkana, son åt Joel, son åt Azarja, son åt Sefanja, 013 1CH 006 037 son åt Tahat, son åt Assir, son åt Ebjasaf, son åt Korah, 013 1CH 006 038 son åt Jishar, son åt Kahat, son åt Levi, son åt Israel. 013 1CH 006 039 Dinæst Asaf, bror hans, som stod på høgre sida hans, Asaf, son åt Berekja, son åt Simea, 013 1CH 006 040 son åt Mikael, son åt Ba’aseja, son åt Malkia, 013 1CH 006 041 son åt Etni, son åt Zerah, son åt Adaja, 013 1CH 006 042 son åt Etan, son åt Zimma, son åt Sime’i, 013 1CH 006 043 son åt Jahat, son åt Gersom, son åt Levi. 013 1CH 006 044 Og brørne deira, Merari-sønerne, stod på den vinstre sida: Etan, son åt Kisi, son åt Abdi, son åt Malluk, 013 1CH 006 045 son åt Hasabja, son åt Amasja, son åt Hilkia, 013 1CH 006 046 son åt Amsi, son åt Bani, son åt Semer, 013 1CH 006 047 son åt Mahli, son åt Musi, son åt Merari, son åt Levi. 013 1CH 006 048 Og brørne deira, levitarne, var sette til alt slag tenesta i huset, Guds hus. 013 1CH 006 049 Men Aron og sønerne hans ofra på brennofferaltaret og på røykjelsealtaret og skulde greida alle gjeremål i det høgheilage romet og gjera soning for Israel, i alle måtar so som Moses, Guds tenar, hadde sagt fyre. 013 1CH 006 050 Desse var sønerne åt Aron: Eleazar, son hans; son hans var Pinehas; hans son var Abisua; 013 1CH 006 051 hans son var Bukki; hans son var Uzzi; hans son var Zerahja; 013 1CH 006 052 hans son var Merajot; hans son var Amarja; hans son var Ahitub; 013 1CH 006 053 hans son var Sadok; hans son var Ahima’as. 013 1CH 006 054 Og bustaderne deira, etter tjeldlægri innanfor umkverven deira, var dei som her kjem. Dei gav Arons-sønerne av kahatitætti - som fyrste luten fall på - 013 1CH 006 055 Hebron i Judalandet, og utmarki som låg ikring. 013 1CH 006 056 Men åkerlandet og gardarne som høyrde til byen, gav dei Kaleb Jefunneson. 013 1CH 006 057 Arons-sønerne gav dei soleis fredsstaderne Hebron og Libna, og Jattir og Estemoa 013 1CH 006 058 og Hilen og Debir 013 1CH 006 059 og Asan og Bet-Semes, alle desse byarne med bumarki som høyrde til, 013 1CH 006 060 og i Benjaminsfylket Geba og Allemet og Anatot med bumarki som høyrde til; det var i alt trettan byar etter ætterne deira. 013 1CH 006 061 Og dei andre Kehats-sønerne gav dei ti byar i det eine halve Manassefylket, og let deim draga strå um deim. 013 1CH 006 062 Og Gersoms-sønerne og ættgreinene deira fekk trettan byar hjå Issakars-ætti, Assers-ætti, Naftali-ætti, og Manasse-ætti i Basan. 013 1CH 006 063 Merari-sønerne og ættgreinene deira fekk tolv byar hjå Rubens-ætti og Gads-ætti og Sebulons-ætti, og let deim draga strå um deim. 013 1CH 006 064 Dess byarne med bumarki som høyrde til, gav Israels-sønerne åt levitarne. 013 1CH 006 065 Dei gav deim desse byarne, som dei nemde på namn, i Judafylket, Simeonsfylket og i Benjaminsfylket, og let deim draga strå um deim. 013 1CH 006 066 Og nokre av greinerne i Kahats-ætti fekk desse byarne i Efraimsfylket: 013 1CH 006 067 Fredstaderne Sikem på Efraimsfjellet og Gezer 013 1CH 006 068 og Jokmeam og Bet-Horon 013 1CH 006 069 og Ajjalon og Gat-Rimmon, 013 1CH 006 070 og i det eine halve Manassefylket Aner og Bileam, med bumarki som høyrde kvar by til. Dette fekk dei hine greinerne av Kahats-ætti. 013 1CH 006 071 Gersoms-sønerne fekk i det andre halve Manassefylket Golan i Basan og Astarot, med bumarki som høyrde til, 013 1CH 006 072 og i Issakarsfylket Kedes og Dobrat 013 1CH 006 073 og Ramot og Anem, med bumarki som høyrde til, 013 1CH 006 074 og i Assersfylket Masal og Abdon 013 1CH 006 075 og Hukok og Rehob, med bumarki som høyrde til, 013 1CH 006 076 og i Naftalifylket Kedes i Galilæa, og Hammon og Kirjatajim, med bumarki som høyrde kvar by til. 013 1CH 006 077 Dei hine Merari-sønerne fekk i Sebulonsfylket Rimmono og Tabor, med bumarki som høyrde til, 013 1CH 006 078 og på hi sida Jordan ved Jeriko, austanfor Jordan, fekk dei i Rubensfylket Beser i øydemarki og Jahsa 013 1CH 006 079 og Kedemot og Mefa’at, med bumarki som høyrde til, 013 1CH 006 080 og i Gadsfylket Ramot i Gilead og Mahanajim 013 1CH 006 081 og Hesbon og Jazer, med bumarki som høyrde til. 013 1CH 007 001 Og sønerne åt Issakar var Tola og Pua, Jasib og Simron, fire i talet. 013 1CH 007 002 Sønerne hans Tola var Uzzi og Refaja, Jeriel, Jahmai, Jibsam og Samuel, hovdingar for ættgreinerne sine, som var ætta frå Tola, stridsføre hermenner, uppskrivne etter sine ætter. Talet på deim var i Davids tid tvo og tjuge tusund og seks hundrad. 013 1CH 007 003 Sønerne åt Uzzi var Jizrahja, og sønerne åt Jisrahja var Mikael og Obadja og Joel og Jissia, ættarhovdingar alle fem. 013 1CH 007 004 Og med deim fylgde herbudde flokker, seks og tretti tusund mann, etter sine ætter og ættgreiner; for dei hadde mange konor og born. 013 1CH 007 005 Og frendarne deira i alle Issakars-ætterne var stridsføre hermenner; i alt var dei sju og åtteti tusund mann som var uppskrivne i ættarlista deira. 013 1CH 007 006 Sønerne åt Benjamin var Bela og Beker og Jediael, tri i talet. 013 1CH 007 007 Og sønerne hans Bela var Esbon og Uzzi, Uzziel, Jerimot og Iri, fem i talet, ættarhovdingar, stridsføre hermenner, og i ættarlista deira stod det tvo og tjuge tusund og fire og tretti. 013 1CH 007 008 Sønerne hans Beker var Zemira og Joas, Eliezer og Eljoenai, Omri og Jeremot, Abia og Anatot og Alemet; dei var søner åt Beker alle i hop. 013 1CH 007 009 I ættarlista deira etter ætterne, ættarhovdingarne og stridsføre hermenner, var dei tjuge tusund og tvo hundrad mann. 013 1CH 007 010 Sønerne åt Jediael var Bilhan, og sønerne hans Bilhan var Je’is og Benjamin og Ehud, Kena’ana og Zetan, Tarsis og Ahisahar. 013 1CH 007 011 Alle desse var søner åt Jediael, uppskrivne etter hovdingarne for ættgreinerne sine, stridsføre hermenner, syttan tusund og tvo hundrad våpnføre menner. 013 1CH 007 012 Og Suppim og Huppim var sønerne åt Ir. Men Husim var sønerne åt Aher. 013 1CH 007 013 Sønerne åt Naftali var Jahsiel, Guni, Jeser og Sallum, sønerne hennar Bilha. 013 1CH 007 014 Sønerne åt Manasse: Asriel som kvinna åtte; den syriske fylgjekona hans åtte Makir, far hans Gilead. 013 1CH 007 015 Og Makir tok ut kona åt Huppim og Suppim. Syster hans heitte Ma’aka. Og den andre heitte Selofhad. Og Selofhad hadde døtter. 013 1CH 007 016 Og Ma’aka, kona hans Makir, åtte ein son og gav honom namnet Peres, og hans bror heitte Seres. Sønerne hans var Ulam og Rekem. 013 1CH 007 017 Son åt Ulam var Bedan. Desse var søner åt Gilead, son åt Makir, son åt Manasse. 013 1CH 007 018 Og syster hans var Hammoleket; ho åtte Ishod og Abiezer og Mahla. 013 1CH 007 019 Og sønerne åt Semida var Ahjan og Sekem og Likhi og Aniam. 013 1CH 007 020 Og sønerne åt Efraim var Sutelah - hans son var Bered, hans son Tahat, hans son Elada, hans son Tahat, 013 1CH 007 021 hans son Zabad, og hans son Sutelah - og so Ezer og Elad. Og menner frå Gat, som var heimefolket der i landet, drap deim, for di dei hadde fare ned og vilde rana feet deira. 013 1CH 007 022 Då syrgde Efraim, far deira, i lang tid, og brørne hans kom og vilde trøysta honom. 013 1CH 007 023 Og han gjekk inn til kona si, og ho vart med barn og åtte ein son, som han kalla Beria, for di dette hende i ei ulukketid for huset hans. 013 1CH 007 024 Dotter hans var Se’era; ho bygde Nedre og Øvre Bet-Horon og Uzzen-Se’era. 013 1CH 007 025 Og son hans var Refa, og hans søner var Resef og Telah; hans son var Tahan, 013 1CH 007 026 hans son Ladan, hans son Ammihud, hans son Elisama, 013 1CH 007 027 hans son Non, hans son Josva. 013 1CH 007 028 Og odelslandet og bustaderne deira var Betel med bygderne ikring, og i aust Na’aran, i vest Gezer med bygderne ikring og Sikem med bygderne ikring alt til Gaza med bygderne ikring. 013 1CH 007 029 Men Manasse-sønerne hadde Bet-Sean med bygderne ikring, Ta’anak med bygderne ikring, Megiddo med bygderne ikring, Dor med bygderne ikring. I desse budde sønerne åt Josef Israelsson. 013 1CH 007 030 Sønerne åt Asser var Jimna og Jisva, Jisvi og Beria, og Serah var syster deira. 013 1CH 007 031 Sønerne åt Beria var Heber og Malkiel; han var far åt Birzait. 013 1CH 007 032 Og Heber fekk sonen til Jaflet, og Somer og Hotam, og Sua, syster deira. 013 1CH 007 033 Og sønerne hans Jaflet var Pasak og Bimhal og Asvat; desse var sønerne åt Jaflet. 013 1CH 007 034 Sønerne hans Semer var Ahi og Rohga, Jehubba og Aram. 013 1CH 007 035 Sønerne åt Helem, bror hans, var Sofah og Jimna og Seles og Amal. 013 1CH 007 036 Sønerne åt Sofah var Suah og Harnefer og Sual og Beri og Jimra, 013 1CH 007 037 Beser og Hod og Samma og Silsa og Jitran og Be’era. 013 1CH 007 038 Sønerne åt Jeter var Jefunne og Pispa og Ara. 013 1CH 007 039 Sønerne åt Ulla var Arah og Hanniel og Risja. 013 1CH 007 040 Alle desse var søner åt Asser, hovdingar for ættgreinerne sine, utvalde stridsføre hermenner, dei høgste hovdingarne; og dei som stod i ættarlista og var duglege hermenner, var seks og tjuge tusund i talet. 013 1CH 008 001 Og Benjamin fekk sonen Bela, som var eldst; Asbel var den andre og Ahrah den tridje, 013 1CH 008 002 Noha den fjorde, og Rafa den femte. 013 1CH 008 003 Bela hadde desse sønerne: Addar og Gera og Abihud 013 1CH 008 004 og Abisua og Na’aman og Ahoah 013 1CH 008 005 og Gera og Sefufan og Huram. 013 1CH 008 006 Og desse var sønerne åt Ehud - og dei var ættarhovdingar for Geba-buarne som vart burtførde til Manahat, 013 1CH 008 007 dit Na’aman og Ahia og Gera, førde deim -: han fekk sønerne Uzza og Ahihud. 013 1CH 008 008 Og Saharajim fekk born i Moablandet etter han hadde sendt frå seg Husim og Ba’ara, konorne sine. 013 1CH 008 009 Med Hodes, kona si, fekk han sønerne Jobab og Sibja, Mesa og Malkam 013 1CH 008 010 og Je’us og Sakja og Mirma; desse var sønerne hans, ættarhovdingar. 013 1CH 008 011 Med Husim hadde han fenge Abitub og Elpa’al. 013 1CH 008 012 Og sønerne hans Elpa’al var Eber og Misam og Semed. Det var han som bygde Ono og Lod og bygderne ikring - 013 1CH 008 013 og Beria og Sema var ættarhovdingarne for Ajjalon-buarne og dreiv burt Gat-buarne, 013 1CH 008 014 og Ahjo, Sasak og Jeremot 013 1CH 008 015 og Zebadja og Arad og Eder, 013 1CH 008 016 Mikael og Jispa og Joha var søner åt Beria. 013 1CH 008 017 Og Zebadja, Mesullam, Hizki, Heber, 013 1CH 008 018 Jismerai, Jizlia og Jobab var sønerne hans Elpa’al. 013 1CH 008 019 Og Jakim, Zikri, Zabdi, 013 1CH 008 020 Elienai og Silletai og Eliel, 013 1CH 008 021 Adaja, Beraja og Simrat var sønerne hans Sime’i. 013 1CH 008 022 Jispan, Eber, Eliel, 013 1CH 008 023 Abdon, Zikri, Hanan, 013 1CH 008 024 Hananja, Elam, Antotia, 013 1CH 008 025 Jifdeja og Penuel var sønerne hans Sasak. 013 1CH 008 026 Og Samserai, Seharja, Atalja, 013 1CH 008 027 Ja’aresja, Elia og Zikri var sønerne hans Jeroham. 013 1CH 008 028 Desse var hovdingar for ættgreiner, hovdingar etter si ætt; dei budde i Jerusalem. 013 1CH 008 029 I Gibeon budde far åt Gibeon, og kona hans heitte Ma’aka. 013 1CH 008 030 Og den fyrste son hans var Abdon; deretter Sur og Kis og Ba’al og Nadab 013 1CH 008 031 og Gedor, Ahjo og Zeker. 013 1CH 008 032 Men Miklot fekk sonen Simea. Dei og budde i lag med brørne sine i Jerusalem, midt fyre brørne sine. 013 1CH 008 033 Og Ner fekk sonen Kis, og Kis fekk sonen Saul, og Saul vart far åt Jonatan og Malkisua, Abinadab og Esba’al. 013 1CH 008 034 Son åt Jonatan heitte Meribba’al, og Meribba’al fekk sonen Mika. 013 1CH 008 035 Sønerne hans Mika var Piton, Melek, Tarea og Ahaz. 013 1CH 008 036 Ahaz fekk sonen Joadda, og Joadda fekk sønerne Alemet, Azmavet og Zimri, og Zimri var far åt Mosa. 013 1CH 008 037 Mosa vart far åt Bina. Hans son var Rafa; hans son var Elasa; hans son var Asel. 013 1CH 008 038 Og Asel hadde seks søner, og namni deira var Azrikam, Bokeru, Ismael, Searja, Obadja og Hanan. Alle desse var søner åt Asel. 013 1CH 008 039 Og sønerne åt Esek, bror hans, var Ulam, som var eldst, Je’us, den andre, og Elifelet, den tridje. 013 1CH 008 040 Og sønerne hans Ulam var stridsføre hermenner, som spente boge, og dei hadde mange søner og sonesøner, hundrad og femti i talet. Alle desse var Benjamins-søner. 013 1CH 009 001 Og heile Israel vart innførte i ættarlista, og no er dei uppskrivne i boki åt Israels-kongarne. Og Juda vart førd i utlægd til Babel for sin utruskap skuld. 013 1CH 009 002 Men det fyrre landsfolket som budde på eigedomen sin, i byarne sine; var vanlege israelitar, prestar, levitar og tempelsveinar. 013 1CH 009 003 I Jerusalem budde nokre av Juda-sønerne, av Benjamins-sønerne og av Efraims- og Manasse-sønerne; det var: 013 1CH 009 004 Utai, son åt Ammihud, son åt Omri, son åt Imri, son åt Bani, av borni åt Peres Judason; 013 1CH 009 005 av silonitarne: Asaja, den eldste, og sønerne hans; 013 1CH 009 006 og av Zerahs-sønerne: Je’uel og brørne deira, seks hundrad og nitti; 013 1CH 009 007 av Benjamins-sønerne: Sallu, son åt Mesullam, son åt Hodavja, son åt Hassenua, 013 1CH 009 008 og Jibneja, son åt Jeroham, og Ela, son åt Uzzi, son åt Mikri, og Mesullam, son åt Sefatja, son åt Re’uel, son åt Jibnija, 013 1CH 009 009 og brørne deira etter ætterne sine, ni hundrad og seks og femti. Alle desse mennerne var hovdingar for ættgreiner, kvar for si ættgrein. 013 1CH 009 010 Og av prestarne: Jedaja og Jojarib og Jakin 013 1CH 009 011 og Azarja, son åt Hilkia, son åt Mesullam, son åt Sadok, son åt Merajot, son åt Ahitub, hovdingen i Guds hus, 013 1CH 009 012 og Adaja, son åt Jeroham, son åt Pashur, son åt Malkia, og Masai, son åt Adiel, son åt Jahzera, son åt Mesullam, son åt Mesillemit, son åt Immer, 013 1CH 009 013 og brørne deira, hovdingar for ættgreinerne sine, eitt tusund og sju hundrad og seksti, dugande menner til å gjera tenesta i Guds hus. 013 1CH 009 014 Og av levitarne: Semaja, son åt Hassub, son åt Azrikam, son åt Hassabja, av Merari-sønerne, 013 1CH 009 015 og Bakbakkar, Heres og Galal og Mattanja, son åt Mika, son åt Zikri, son åt Asaf, 013 1CH 009 016 og Obadja, son åt Semaja, son åt Galal, son åt Jedutun, og Berekja, son åt Asa, son åt Elkana, som budde i netofatit-bygderne. 013 1CH 009 017 Og dørvaktarane: Sallum og Akkub og Talmon og Ahiman og brørne deira; Sallum var hovdingen. 013 1CH 009 018 Og endå vaktar dei kongeporten, på austsida. Desse var dørvaktarar i levitlægri. 013 1CH 009 019 Men Sallum, son åt Kore, son åt Ebjasaf, son åt Korah, og brørne hans som var av ættgreini hans, korahitarne, hadde den tenesta å halda vakt ved dørstokken til tjeldet; for federne deira hadde vakta inngangen til Herrens læger. 013 1CH 009 020 Og Pinhas, son åt Eleazar, var i gamle dagar forstandaren deira; Herren var med honom! 013 1CH 009 021 Zakarja, son åt Meselemja, var dørvaktar ved møtetjelddøri. 013 1CH 009 022 Alle desse var utvalde til dørvaktarar, tvo hundrad og tolv mann. Dei var uppskrivne i ættarlista i bygderne sine. David og sjåaren Samuel hadde sett deim til å tena på tru og æra. 013 1CH 009 023 Dei og sønerne deira stod difor ved dørerne åt Herrens hus, tjeldhuset, og heldt vakt. 013 1CH 009 024 Etter dei fire himmelætterne stod dørvaktarane, mot aust, mot vest, mot nord og mot sud. 013 1CH 009 025 Og brørne deira, som budde i bygderne sine, skulde møta fram hjå deim sjuande kvar dag, og alltid på same timen. 013 1CH 009 026 For desse fire var på tru og æra sette formenner for dørvaktarane. Dette var no levitarne. Dei hadde og tilsyn med kovarne og buderne i Guds hus. 013 1CH 009 027 Og dei heldt til rundt ikring Guds hus um natti; for det låg på deim å halda vakt, og dei skulde lata upp dørerne kvar morgon. 013 1CH 009 028 Sume av deim såg til med arbeidsgognerne. Dei tok då tal på deim, både når dei bar deim inn, og når dei bar deim ut. 013 1CH 009 029 Og sume av deim var sette til å hava tilsyn med dei andre gognerne, alle dei andre gognerne i heilagdomen, og med det fine mjølet og vinen og oljen og røykjelsen og kryddorne. 013 1CH 009 030 Men nokre av prestesønerne laga kryddesalven. 013 1CH 009 031 Og Mattitja, ein av levitarne, eldste son åt korahiten Sallum, hadde på tru og æra tilsynet med brødbakstren. 013 1CH 009 032 Og nokre av kahatitarne, brørne deira, såg til med skodebrødi og skulde laga deim til for kvar kviledag. 013 1CH 009 033 Dette var songarane, hovdingar for levitættar; dei slapp å gjera anna arbeid, og heldt til i kovarne; for dei laut halda på med sine eigne gjeremål natt og dag. 013 1CH 009 034 Dette var hovdingar for ættgreinerne av levitarne, hovdingar etter si ætt; dei budde i Jerusalem. 013 1CH 009 035 I Gibeon budde Je’uel, far hans Gibeon, og kona hans heitte Ma’aka. 013 1CH 009 036 Og den fyrste son hans var Abdon; og so Sur, Kis, Ba’al, Ner og Nadab, 013 1CH 009 037 Gedor og Ahjo, Zakarja og Miklot. 013 1CH 009 038 Men Miklot fekk sonen Simeam. Dei og budde i lag med brørne sine i Jerusalem, midt fyre brørne sine. 013 1CH 009 039 Og Ner fekk sonen Kis, og Kis fekk sonen Saul, og Saul fekk sønerne Jonatan og Malkisua, Abinadab og Esba’al. 013 1CH 009 040 Son åt Jonatan var Meribba’al, og Meribba’al fekk sonen Mika. 013 1CH 009 041 Sønerne hans Mika var Piton og Melek og Tahrea. 013 1CH 009 042 Ahaz fekk sonen Jara, og Jara fekk sønerne Alemet, Azmavet og Zimri, og Zimri fekk sonen Mosa. 013 1CH 009 043 Mosa fekk sonen Bina. Hans son var Refaja; hans son var Elasa; hans son var Asel. 013 1CH 009 044 Og Asel hadde seks søner, og namni deira var: Azrikam, Bokeru, Ismael, Searja, Obadja og Hanan. Dette var sønerne åt Asel. 013 1CH 010 001 Og filistarane stridde mot Israel, og Israels-mennerne flydde for filistarane, og det vart liggjande mange falne på Gilboafjellet. 013 1CH 010 002 Og filistarane sette etter Saul og sønerne hans, og då felte dei Jonatan og Abinadab og Malkisua, sønerne hans Saul. 013 1CH 010 003 Då dei no søkte hardt innåt Saul sjølv, og bogeskyttarane kom yver han, og han fekk ein støkk i seg for skyttarane. 013 1CH 010 004 Og Saul sagde til våpnsveinen sin: «Drag ut sverdet ditt og stikk det igjenom meg, so ikkje desse u-umskorne skal koma og fara ille med meg!» Men våpnsveinen hans vilde ikkje; for han var ovleg rædd. Då tok Saul sjølv sverdet og stupte seg på det. 013 1CH 010 005 Men då våpnsveinen såg at Saul var dåen, stupte han seg og på sitt sverd og døydde. 013 1CH 010 006 So døydde då Saul og dei tri sønerne hans; og dei som høyrde til hans hus, døydde alle i ein gong. 013 1CH 010 007 Då so alle dei Israels-mennerne som var i dalen, såg at dei hadde flytt, og at Saul og sønerne hans var falne, so for dei frå byarne sine og rømde undan, og so kom filistarane og slo seg ned i deim. 013 1CH 010 008 Andre dagen kom filistarane og skulde plundra liki, og dei fann då Saul og sønerne hans liggjande på Gilboafjellet. 013 1CH 010 009 Og dei plundra honom, og tok med seg hovudet og våpni hans og sende deim ikring i Filistarlandet, og kunngjorde gledebodet for avgudarne sine og for folket. 013 1CH 010 010 Og dei lagde våpni hans i gudshuset sitt; men hausen hans feste dei i Dagons-templet. 013 1CH 010 011 Då heile Jabes i Gilead høyrde alt det som filistarane hadde gjort med Saul, 013 1CH 010 012 drog dei av, alle våpnføre menner, og tok liket åt Saul og liket åt sønerne hans og førde deim til Jabes, og jorda beini deira under eiki i Jabes og heldt fasta i sju dagar. 013 1CH 010 013 So let Saul livet for sin utruskap mot Herren, med di han ikkje hadde fylgt Herrens ord, og like eins for di han hadde spurt ei som mana fram draugar og søkt råd hjå henne. 013 1CH 010 014 Han hadde ikkje søkt råd hjå Herren; difor let Herren honom døy, og sidan let han David Isaison få kongedømet. 013 1CH 011 001 Då kom heile Israel i hop hjå David i Hebron og sagde: «Du veit me og du er same folket. 013 1CH 011 002 Alt longe sidan, då Saul endå var konge, var du den som førde Israel. Og til deg hev Herren din Gud, sagt: «Du skal vera ein hyrding for Israel, folket mitt, ja, du skal vera ein hovding yver mitt folk Israel.»» 013 1CH 011 003 Då so alle styresmennerne i Israel kom til kongen i Hebron, gjorde David eit samband med deim der i Hebron for Herrens åsyn, og sidan salva dei David til konge yver Israel, etter Herrens ord gjenom Samuel. 013 1CH 011 004 Og David for med heile Israel til Jerusalem, det er Jebus; der var jebusitarne, som endå var att i landet. 013 1CH 011 005 Og Jebus-buarne sagde til David: «Du kjem ikkje inn her.» Men David tok like vel Sionsborgi, det er Davidsbyen. 013 1CH 011 006 Og David sagde: «Den som fyrst drep ein jebusit, kven det so er, han skal verta hovding og herførar.» Og Joab, son åt Seruja, kom fyrst upp, og vart då hovding. 013 1CH 011 007 Sidan sette David seg til i borgi; difor kalla dei henne Davidsbyen. 013 1CH 011 008 Og han bygde byen rundt umkring, frå Millo og heilt ikring, og Joab bygde upp att det andre av byen. 013 1CH 011 009 Og Davids velde auka Davids velde stødt og stendigt, og Herren, allhers drott, var med honom. 013 1CH 011 010 Og dette er dei gjævaste kjemporne hans David, som gav honom kraftig hjelp, i lag med heile Israel, til å verta konge, til å gjeva honom kongedømet hans, etter Herrens ord um Israel. 013 1CH 011 011 Dette er talet på kjemporne hans David: Jasobam, son til hakmoniføraren for kjemporne; han svinga spjotet sitt yver tri hundrad, som vart drepne i ein gong. 013 1CH 011 012 Og etter han kom Eleazar, son åt Dodo, ahohiten; han var ein av dei tri kjemporne. 013 1CH 011 013 Han var med David i Pas-Dammim, då filistarane hadde kome saman til strid, og der var ein åkerlapp fullgrodd med bygg; og folket rømde for filistarane. 013 1CH 011 014 Då stødte dei seg upp midt på åkerleppen og varde honom og hogg ned filistarane, og Herren gav deim soleis ein stor siger. 013 1CH 011 015 Ein gong for tri av dei tretti hovdingarne nedetter berget til David ved Adullams-helleren, medan ein flokk med filistar hadde lægra seg i Refa’imsdalen. 013 1CH 011 016 Men David var den gongen i borgi, og ein av filistarvaktpost var då i Betlehem. 013 1CH 011 017 Då fekk David brått ein sterk hug og sagde: «Å um einkvan vilde gjeva meg vatn å drikka utor brunnen som er attmed porten i Betlehem!» 013 1CH 011 018 Då slo dei tri seg gjenom filistarlægret og auste vatn utor brunnen ved porten i Betlehem, og tok og bar det åt David. Men David vilde ikkje drikka det, men helte det ut for Herren. 013 1CH 011 019 For han sagde: «Gud late det aldri koma i mine tankar at eg skulde gjera slikt! Skulde eg drikka blodet av desse mennerne som hev våga livet? For med livs vågnad hev dei bore det hit.» Han vilde ikkje drikka det. Dette hadde dei tri kjemporne gjort. 013 1CH 011 020 Absai, bror hans Joab, var føraren for dei tri; han svinga spjotet sitt yver tri hundrad, som vart drepne. Og han var namngjeten millom dei tri. 013 1CH 011 021 Han var ein gong til so mykje vyrd som nokon annan i dette tritalet, og han var hovdingen deira; men endå nådde han ikkje upp til dei tri fyrste. 013 1CH 011 022 Benaja, son hans Jojada, som var son åt ein djerv og dådrik mann frå Kabse’el, han drap dei tvo Arielarne i Moab, og det var han som steig ned i brunnen ein snøversdag og slo i hel ei løva der. 013 1CH 011 023 Han felte og den risestore egyptaren som var fem alner høg. Endå egyptaren hadde eit spjot i handi som liktest stor-riven i ein vev, so gjekk han imot honom, og hadde ikkje anna til verja enn staven sin. Og han rykte spjotet ut or handi på egyptaren og drap honom med hans eige spjot. 013 1CH 011 024 Dette hadde Benaja Jojadason gjort. Og han var namngjeten millom dei tri kjemporne. 013 1CH 011 025 Ja, han var meir vyrd enn nokon av dei tretti; men upp til dei tri fyrste nådde han ikkje. Og David sette honom til hovding yver livvakti si. 013 1CH 011 026 Dei djerve herkjemporne var desse: Asael, bror åt Joab, Elhanan, son åt Dodo, frå Betlehem. 013 1CH 011 027 Sammot, haroriten. Heles, peloniten, 013 1CH 011 028 Ira, son åt Ikkes, frå Tekoa, Abiezer frå Anatot, 013 1CH 011 029 husatiten Sibbekai, ahohiten Ilai, 013 1CH 011 030 Maharai frå Netofa, Heled, son åt Ba’ana, frå Netofa, 013 1CH 011 031 Itai, son åt Ribai, frå Gibea i Benjaminsfylket, Benaja frå Piraton, 013 1CH 011 032 Hurai frå Ga’asdalarne, Abiel frå Arba, 013 1CH 011 033 Azmavet frå Baharum, Eljahba, sa’alboniten, 013 1CH 011 034 Bene-Hasem, gizoniten, Jonatan, son åt Sage, harariten, 013 1CH 011 035 Ahiam, son åt Sakar, harariten, Elifal, son åt Ur, 013 1CH 011 036 Hefer, mekeratiten, Ahia, peloniten, 013 1CH 011 037 Hesro frå Karmel, Na’arai, son åt Ezbai, 013 1CH 011 038 Joel, bror åt Natan, Mibhar, son åt Hagri, 013 1CH 011 039 Selek, ammoniten, Nahrai frå Berot, våpnsvein åt Joab Serujason, 013 1CH 011 040 Ira frå Jeter, Gareb frå Jeter, 013 1CH 011 041 Uria, hetiten, Zabad, son åt Ahlai, 013 1CH 011 042 Adina, son åt Siza, rubeniten, ein hovding millom rubenitarne, og umfram honom tretti andre, 013 1CH 011 043 Hanan, son åt Ma’aka, og Josafat, mitniten, 013 1CH 011 044 Uzzia frå Astera, Sama og Je’uel, søner åt Hotam, aroeriten, 013 1CH 011 045 Jediael, son åt Simri, og Joha, bror hans, tisiten, 013 1CH 011 046 Eliel Hammahavim og Jeribai og Josavja, søner åt Elna’am, og Jitma, moabiten, 013 1CH 011 047 Eliel, Obed og Ja’asiel Hammesobaja. 013 1CH 012 001 Og dette er dei som kom til David i Siklag, medan han endå heldt seg undan Saul Kisson; dei var av dei kjemporne som hjelpte han i striden. 013 1CH 012 002 Dei var væpna med boge og føre til å slyngja stein og skjota piler frå bogen, både med høgre og vinstre handi. Av ættefrendarne hans Saul, av Benjamins-folket, var desse: 013 1CH 012 003 Ahiezer, den hævaste, og Joas, søner åt Sema’a frå Gibea, Jezuel og Pelet, sønerne åt Azmavet, og Beraka, og Jehu frå Anatot, 013 1CH 012 004 Jismaja frå Gibeon, ein av dei tretti kjemporne og hovding for dei tretti, Jirmeja og Jahaziel og Johanan og Josabad frå Gedera, 013 1CH 012 005 Eluzai og Jerimot og Bealja og Semarja og Sefatja frå Harif, 013 1CH 012 006 Elkana og Jissa og Azarel og Joezer og Jasobam, korahitarne, 013 1CH 012 007 Joela og Zebadja, søner til Jeroham, frå Gedor. 013 1CH 012 008 Og av gaditarne var det nokre som fall ifrå og gav seg med David i fjellborgi i øydemarki; det var djerve menner, herføre stridsmenner, væpna med skjold og spjot. Dei hadde ei uppsyn som løvor, og var rappe som gasellor på fjellet. 013 1CH 012 009 Ezer var den hævaste; Obadja var den andre, Eliab den tridje, 013 1CH 012 010 Mismanna den fjorde, Jirmeja den femte, 013 1CH 012 011 Attai den sette, Eliel den sjuande, 013 1CH 012 012 Johanan den åttande, Elzabad den niande, 013 1CH 012 013 Jirmeja den tiande, Makbannai den ellevte. 013 1CH 012 014 Desse var av Gads-sønerne og av dei hævaste i heren; den ringaste av deim var like god åleine som hundrad mann, og den gjævaste jamngod med tusund. 013 1CH 012 015 Det var dei som gjekk yver Jordan den fyrste månaden då elvi gjekk yver breidderne, og som jaga av alle dalbuarne mot aust og mot vest. 013 1CH 012 016 Av Benjamins- og Juda-sønerne kom det nokre menner til David alt til fjellborgi. 013 1CH 012 017 Då gjekk David ut imot deim, og tok til ords og sagde til dei: «I fall de er meinte på fred og vil hjelpa meg, so er hugen min reidug til semja med dykk. Men kjem de og vil gjeva meg yver til fiendarne mine, endå det ingen urett er i mine hender, då sjå fedreguden vår på det og refse det!» 013 1CH 012 018 Men anden greip Amasai, den hævaste av dei tretti, og han sagde: «Deg, David, høyrer me til, og i lag med deg, Isaisonen, vil me standa. Fred, fred vere med deg, og fred vere med hjelpesmennerne dine! For din Gud hev hjelpt deg.» Då tok David imot deim og sette deim til hovdingar yver herflokken. 013 1CH 012 019 Av Manasse var det og nokre som gav seg med David då han drog ut i lag med filistarane til strid mot Saul, endå han sidan ikkje fekk hjelpa deim; for då filisterhovdingarne hadde halde samråd, sende dei honom burt, med di dei sagde: «Det stend um hovudet for oss um han gjeng yver til Saul, herren sin.» 013 1CH 012 020 Då han so for til Siklag, gav desse av Manasse seg med honom: det var Adna, Jozabad, Jediael, Mikael, Jozabad, Elihu og Silletai, hovdingar for dei herflokkarne som høyrde til Manasse. 013 1CH 012 021 Desse hjelpte David mot røvarflokkarne; for dei var djerve hermenner alle saman, og dei vart hovudsmenner i heren. 013 1CH 012 022 For det kom dagstødt folk til David som vilde hjelpa honom, so herlægret hans til slutt vart ovleg stort, som eit Guds herlæger. 013 1CH 012 023 Dette er talet på dei stridsbudde hermennerne som kom til David i Hebron og vilde gjeve honom Sauls kongedøme i hende etter Herrens bod: 013 1CH 012 024 Juda-sønerne som bar skjold og spjot, seks tusund og åtte hundrad herbudde menner; 013 1CH 012 025 Simeons-sønerne, stridsføre hermenner, sju tusund og eit hundrad; 013 1CH 012 026 av Levi-sønerne fire tusund og seks hundrad; 013 1CH 012 027 og dertil Jojada, hovdingen for Arons-ætti, og tri tusund og sju hundrad mann med honom, 013 1CH 012 028 og Sadok, ein våpndjerv ungdom, og ætti hans, tvo og tjuge hovdingar; 013 1CH 012 029 av Benjamins-sønerne, ættefrendarne hans Saul, tri tusund; for mengdi av deim heldt seg endå trutt til Sauls hus i den tidi; 013 1CH 012 030 av Efraims-sønerne tjuge tusund og åtte hundrad herføre stridsmenner, namngjetne menner i ætterne sine; 013 1CH 012 031 av eine helvti av Manasse-ætti attan tusund, som var nemde med namn og kom og skulde gjera David til konge; 013 1CH 012 032 av Issakars-sønerne slike menner som hadde skyn på tidartekni, og visste kva Israel burde gjera; det var tvo hundrad hovdingar, og dertil alle ættefrendarne deira, som dei hadde styringi yver; 013 1CH 012 033 av Sebulon femti tusund stridsføre menner, herbudde med alle slag våpn; dei flokka seg samheldige; 013 1CH 012 034 av Naftali eit tusund hovdingar, og med deim sju og tretti tusund mann som var væpna med skjold og spjot; 013 1CH 012 035 av danitarne åtte og tjuge tusund og seks hundrad herbudde menner; 013 1CH 012 036 av Asser stridsføre og herbudde menner, fyrti tusund; 013 1CH 012 037 og frå hi sida åt Jordan, av rubenitarne, gaditarne og andre helvti av Manasse-ætti, eit hundrad og tjuge tusund mann med alle slag våpn som er bruklege i strid. 013 1CH 012 038 Alle desse hermennerne skipa seg i fylking og kom med hjartans godhug for David til Hebron og vilde gjera honom til konge yver heile Israel. Men alle hine av Israel var og sameinte i å gjera David til konge. 013 1CH 012 039 Og dei var der hjå David i tri dagar og åt og drakk; for brørne deira hadde laga til åt deim. 013 1CH 012 040 Dei som budde nær ved, alt upp til Issakar, Sebulon og Naftali, førde og nøgdi med føda til deim, på asen, kamelar, muldyr og uksar; grjonmat, fikekakor, rosinkakor, vin og olje, bufe og sauer; for det var gleda i Israel. 013 1CH 013 001 Og David samrådde seg med dei øvste herførarane og underførarane, med alle hovdingarne. 013 1CH 013 002 Og David sagde til heile Israels-lyden: «I fall de so finn fyre, og um dette er ifrå Herren, vår Gud, so lat oss senda bod til alle kantar åt dei andre brørne våre i alle Israels bygder, og dessutan åt prestarne og levitarne i dei byarne som dei hev bumark ikring, at dei skal koma saman hjå oss. 013 1CH 013 003 Og lat oss flytja kista åt vår Gud hit til oss! For i Sauls dagar spurde me ikkje etter henne.» 013 1CH 013 004 Og heile lyden svara at dei skulde gjera det; for alt folket lika denne rådi. 013 1CH 013 005 So samla då David heile Israel ifrå kvisli frammed Egyptarlandet og alt dit der vegen gjeng til Hamat, at dei skulde føra Guds kista frå Kirjat-Jearim. 013 1CH 013 006 Og David for med heile Israel upp til Ba’ala, til Kirjat-Jearim, som høyrer til Juda, med den etlingi å føra upp kista åt Gud Herren, han som tronar yver kerubarne, og som ho hev fenge namnet sitt etter. 013 1CH 013 007 Og dei sette Guds kista på ei ny vogn og førde henne burt frå huset hans Abinadab, og Uzza og Ahjo køyrde vogni. 013 1CH 013 008 Og David og heile Israel leika for Gud av all si magt med song og med cithrar, harpor, trummor, cymblar og trompetar. 013 1CH 013 009 Men då dei kom til treskjestaden hans Kidon, rette Uzza ut handi og vilde fata i kista; for uksarne snåva. 013 1CH 013 010 Då vart Herren brennande harm på Uzza, og han slo honom for di han hadde rett ut handi si åt kista, so han døydde der for Guds åsyn. 013 1CH 013 011 Men David vart ille ved, av di Herren soleis hadde slege ned Uzza, og han kalla den staden Peres-Uzza, som det heiter den dag i dag. 013 1CH 013 012 Og David fekk ei slik rædsla for Gud den dagen, at han sagde: «Kor kann eg våga føra Guds kista til meg?» 013 1CH 013 013 Difor flutte ikkje David kista til seg i Davidsbyen, men sette henne inn i huset åt gatiten Obed-Edom. 013 1CH 013 014 Guds kista vart då verande ved huset hans Obed-Edom, der ho stod i sitt eige hus i tri månader; men Herren velsigna Obed-Edoms hus og alt det som høyrde honom til. 013 1CH 014 001 Og Hiram, kongen i Tyrus, sende folk til David med cedertre, og dessutan murarar og timbremenner til å byggja eit hus åt honom. 013 1CH 014 002 Og David skyna at Herren hadde stadfest honom til konge yver Israel; for han hadde lyft kongedømet høgt for sitt folk Israel skuld. 013 1CH 014 003 Og David tok seg endå fleire konor i Jerusalem, og David fekk endå fleire søner og døtter. 013 1CH 014 004 Dette er namni på dei sønerne han fekk i Jerusalem: Sammua og Sobab, Natan og Salomo, 013 1CH 014 005 Jibhar og Elisua og Elpelet 013 1CH 014 006 og Nogah og Nefeg og Jafia 013 1CH 014 007 og Elisama og Be’eljada og Elifelet. 013 1CH 014 008 Men då filistarane høyrde at David var salva til konge yver heile Israel, tok dei ut alle saman og skulde leita etter David. Då David fekk høyrde det, for han ut imot deim. 013 1CH 014 009 Filistarane kom og spreidde seg utyver i Refa’imsdalen. 013 1CH 014 010 Då spurde David Gud: «Skal eg draga upp imot filistarane? Vil du då gjeva deim i mi hand?» Herren svara: «Drag upp, eg vil gjeva deim i di hand.» 013 1CH 014 011 Og dei tok ut til Ba’al-Perasim, og der vann David yver deim. Då sagde David: «Gud hev brote igjenom fiendarne mine med mi hand, liksom vatn bryt igjenom.» Difor fekk den staden namnet Ba’al-Perasim. 013 1CH 014 012 Dei let etter seg gudarne sine der, og David sagde at dei skulde brennast upp. 013 1CH 014 013 Men filistarane kom endå ein gong og spreidde seg utyver i dalen. 013 1CH 014 014 Då so David spurde Gud att, svara Gud honom: «Du skal ikkje fara imot deim; kringsett deim attanfrå, so du kjem yver deim ifrå den sida der bakatrei stend! 013 1CH 014 015 So snart som du då høyrer ljoden av stig i toppen på bakatrei, skal du leggja ut i strid; for då fer Gud fyre deg og vil slå filistarheren.» 013 1CH 014 016 Og David gjorde som Gud hadde bode honom, og dei slo filistarheren og sette etter deim alt ifrå Gibeon og til Gezer. 013 1CH 014 017 Og gjetordet um David gjekk yver alle land, og Herren let det koma rædsla for honom yver alle folki. 013 1CH 015 001 Og han bygde seg hus i Davidsbyen, og sidan laga han til ein stad åt Guds kista og sette upp eit tjeld åt henne. 013 1CH 015 002 Då baud David: «Ingen må bera Guds kista utan levitarne; for deim hev Herren valt ut til å bera Guds kista og til å tena honom» i all æva. 013 1CH 015 003 Og David samla heile Israel Jerusalem; til å føra Herrens kista upp til den staden han hadde laga til åt henne. 013 1CH 015 004 Og David stemnde i hop Arons-sønerne og levitarne: 013 1CH 015 005 av Kehats-sønerne Uriel, hovdingen, og brørne hans, eit hundrad og tjuge; 013 1CH 015 006 av Merari-sønerne Asaja, hovdingen, og brørne hans, tvo hundrad og tjuge; 013 1CH 015 007 av Gersoms-sønerne Joel, hovdingen, og brørne hans, eit hundrad og tretti; 013 1CH 015 008 av Elisafans-sønerne Semaja, hovdingen, og brørne hans, tvo hundrad; 013 1CH 015 009 av Hebrons-sønerne Eliel, hovdingen, og brørne hans, åtteti; 013 1CH 015 010 av Uzziels-sønerne Amminadab, hovdingen, og brørne hans, eit hundrad og tolv. 013 1CH 015 011 Og David kalla åt seg prestarne Sadok og Abjatar og levitarne Uriel, Asaja og Joel, Semaja og Eliel og Amminadab. 013 1CH 015 012 Og han sagde til deim: «De er hovdingar for ættgreinerne i Levi. Helga dykk, de og brørne dykkar, og før so kista åt Herren, Israels Gud, upp til den staden som eg hev laga til åt henne! 013 1CH 015 013 Det var for di de ikkje var med fyrre gongen, at Herren, vår Gud, braut ned ein av oss, til straff for at me ikkje søkte honom som rett var.» 013 1CH 015 014 Då helga dei seg, prestarne og levitarne, so dei kunde føra upp kista åt Herren, Israels Gud. 013 1CH 015 015 Og levitsønerne bar Guds kista med stenger som låg på herdarne deira, soleis som Moses hadde sagt deim fyre etter Herrens ord. 013 1CH 015 016 Og David baud levithovdingarne at dei skulde stella brørne sine, songarane, fram med spel, harpor, cithrar og cymblar, som dei skulde låta på medan dei let gledesongen ljoma. 013 1CH 015 017 Levitarne sette då Heman Joelsson til dette, og av hans brør Asaf Berekjason, og av brørne deira, Merari-sønerne, Etan Kusajason, 013 1CH 015 018 og jamsides med deim brørne deira av andre rangen, Zakarja, Ben, Ja’aziel og Semiramot og Jehiel og Unni, Eliab og Benaja og Ma’aseja og Mattitja, Eliflehu og Mikneja og Obed-Edom og Je’iel, dørvaktarane. 013 1CH 015 019 Songarane Heman, Asaf og Etan skulde slå på koparcymblar. 013 1CH 015 020 Zakarja og Asiel og Semiramot og Jehiel og Unni og Eliab og Ma’aseja og Benaja skulde spela på harpor etter Alamot. 013 1CH 015 021 Mattitja og Eliflehu og Mikneja og Obed-Edom og Je’iel og Azazja skulde spela på cithrar etter Sjeminit. 013 1CH 015 022 Kenanja, som var førar for levitarne ved beringi; skulde læra deim å bera; for han var kunnig i slikt. 013 1CH 015 023 Berekja og Elkana skulde vera dørvaktarar ved kista. 013 1CH 015 024 Sebajna og Josafat og Netanel og Amasai og Zakarja og Benaja og Eliezer, prestarne, skulle blåsa i trompetar framfyre Guds kista. Og Obed-Edom og Jehia skulde vera dørvaktarar ved kista. 013 1CH 015 025 So gjekk David og dei øvste i Israel og yverhovudsmennerne av stad og skulde føra Herrens sambandskista med fagnad upp or huset åt Obed-Edom. 013 1CH 015 026 Og med di Gud verna levitarne som bar Herrens sambandskista, so ofra dei sju uksar og sju verar. 013 1CH 015 027 Og David gjekk då med ei kappa av fint linan, og like eins alle levitarne som bar kista, og songarane, og Kenanja, føraren for songarane ved beringi. Dessutan bar David ein linhakel. 013 1CH 015 028 Og heile Israel flutte Herrens sambandskista upp med fagnadrop og lurljom, og dei bles i trompetar og slo på cymblar let harpor og cithrar. 013 1CH 015 029 Då so Herrens sambandskista kom til Davidsbyen, såg Mikal, dotter åt Saul, ut gjenom vindauga, og då ho fekk auga på kong David, som hoppa og leika seg, vanvyrde ho honom i sitt hjarta. 013 1CH 016 001 Då dei hadde ført Guds kista inn, sette dei henne i tjeldet som David hadde sett upp åt henne; deretter bar dei fram brennoffer og takkoffer for Guds åsyn. 013 1CH 016 002 Og då David hadde ofra brennofferet og takkofferet, velsigna han folket i Herrens namn. 013 1CH 016 003 Og til kvar og ein av alle israelitarne, både kar og kvinna, skifte han ut ein brødleiv, eit stykke kjøt og ei rosinkaka. 013 1CH 016 004 Og han sette sume levitar til å gjera tenesta framfor Herrens kista, at dei skulde prisa, takka og lova Herren, Israels Gud. 013 1CH 016 005 Asaf var den fremste, og Zakarja næst etter honom, og so Je’iel, Semiramot, Jehiel og Mattitja, Eliab, Benaja, Obed-Edom og Je’iel med harpor og cithrar, og Asaf skulde slå på cymblar. 013 1CH 016 006 Men prestarne Benaja og Jahaziel skulde standa stendigt med trompetarne sine framfor Guds sambandskista. 013 1CH 016 007 Den dagen var det at David fyrst fastsette den skipnaden at dei ved Asaf og brørne hans skulde prisa Herren på denne visi: 013 1CH 016 008 «Prisa Herren, kalla på hans namn! Forkynn millom folkeslagi hans storverk! 013 1CH 016 009 Syng for honom, syng honom lov! Tala um alle hans under! 013 1CH 016 010 Rosa dykk av hans heilage namn, hjarta glede seg hjå deim som søkjer Herren! 013 1CH 016 011 Spør etter Herren og hans magt, søk hans åsyn alltid! 013 1CH 016 012 Kom i hug hans under som han hev gjort, hans undergjerningar og domsordi frå hans munn, 013 1CH 016 013 de etterkomarar av Israel, hans tenar, søner åt Jakob, hans utvalde. 013 1CH 016 014 Han er Herren, vår Gud; yver all jordi gjeng hans domar. 013 1CH 016 015 Kom æveleg i hug hans pakt, det ord han sette fast for tusund ætter, 013 1CH 016 016 den pakt han gjorde med Abraham, og hans eid til Isak! 013 1CH 016 017 Han gjorde det til ein rett for Jakob, for Israel til ein æveleg pakt, 013 1CH 016 018 med di han sagde: «Deg vil eg gjeva Kana’ans land til arvlut, » 013 1CH 016 019 då de var ein liten flokk, få og framande der. 013 1CH 016 020 Og dei vandra frå folk til folk, frå eitt rike til eit anna folk. 013 1CH 016 021 Han let ikkje nokon få gjera valdsverk mot deim, og han refste kongar for deira skuld: 013 1CH 016 022 «Rør ikkje deim eg hev salva, og gjer ikkje vondt med mine profetar!» 013 1CH 016 023 Syng for Herren, all jordi! Forkynn frå dag til dag hans frelsa! 013 1CH 016 024 Fortel millom heidningar hans æra, millom alle folkeslag hans under! 013 1CH 016 025 For Herren er stor og mykje lovsungen, og skræmeleg er han framfor alle gudar. 013 1CH 016 026 For alle gudar hjå folki er avgudar; men Herren hev gjort himmelen. 013 1CH 016 027 Høgd og herlegdom er for hans åsyn, styrke og gleda er på hans stad. 013 1CH 016 028 Gjev Herren, de folkeætter, gjev Herren æra og magt! 013 1CH 016 029 Gjev Herren hans namns æra, tak gåvor med og kom for hans åsyn, tilbed Herren i heilagt skrud! 013 1CH 016 030 Skjelv for hans åsyn, all jordi! Jordriket stend fast; det let seg ikkje rikka. 013 1CH 016 031 Himmelen glede seg, og jordi fagne seg, og dei skal segja millom heidningarne: «Herren er konge.» 013 1CH 016 032 Havet dure og alt som i det er! Marki frygde seg og alt det som på marki er! 013 1CH 016 033 Då fegnast trei i skogen for Herrens åsyn; for han kjem og skal døma jordi. 013 1CH 016 034 Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn! 013 1CH 016 035 Og seg: «Frels oss, du vår Frelse-Gud, og samla oss og fria oss ut frå heidningarne, so me kann prisa ditt heilage namn, rosa oss av ditt lov!» 013 1CH 016 036 Lova vere Herren, Israels Gud, frå æva og til æva!» Og alt folket sagde amen og lova Herren. 013 1CH 016 037 Og der, framfor Herrens sambandskista, gav han Asaf og brørne hans det yrket, at dei stendigt skulde gjera tenesta framfor kista, soleis som det var fastsett for kvar dag. 013 1CH 016 038 Men Obed-Edom og brørne deira var åtte og seksti i tal, og Obed-Edom Jeditunsson og Hosa sette han til dørvaktarar. 013 1CH 016 039 Og pesten Sadok og brørne hans, prestarne, sette han framfor Herrens hus på offerhaugen i Gibeon, 013 1CH 016 040 at dei stendigt skulde ofra åt Herren brennoffer på brennofferaltaret, morgon og kveld, og gjera alt det som var fyresagt i Herrens lov, som han hadde sett for Israel. 013 1CH 016 041 Og i lag med deim var Heman og Jedutun og dei andre utvalde som var nemnde, at dei skulde lova Herren, av di hans miskunn varer æveleg. 013 1CH 016 042 Og trompetarne og cymblarne åt spelemennerne vart gøymde hjå Heman og Jedutun, og like eins andre spelgogner som høyrde gudstenesta til. Og Jedutuns-sønerne gjorde han til dørvaktarar. 013 1CH 016 043 Deretter gjekk heile lyden heim, kvar til sitt; men David snudde heim att, vilde helsa på husfolket sitt. 013 1CH 017 001 Ein gong David sat i huset sitt, sagde David til profeten Natan: «Sjå, eg bur i eit hus av cedertre, medan Herrens sambandskista stend under eit tjeld!» 013 1CH 017 002 Natan sagde til David: «Gjer alt det som du hev i hugen; for Gud er med deg.» 013 1CH 017 003 Men natti etterpå kom Guds ord til Natan soleis: 013 1CH 017 004 «Gakk og seg til David, tenaren min: «So segjer Herren: Ikkje skal du byggja meg det huset eg skal bu i. 013 1CH 017 005 For eg hev då ikkje butt i noko hus, alt frå den dagen då eg førde Israel upp hit, og til denne dag, anna eg hev flutt frå tjeld til tjeld, frå hus til hus. 013 1CH 017 006 I all den tidi eg hev fare ikring med heile Israel - hev eg då nokosinne tala so til nokon Israels domarar som eg sette til hyrding for folket mitt: «Kvi hev de ikkje bygt meg eit hus av cedertre?»» 013 1CH 017 007 Og no skal du segja so til David, tenaren min: «So segjer Herren, allhers drott: Frå buhagen, der du fylgte sauerne, hev eg teke deg til fyrste yver Israel, folket mitt. 013 1CH 017 008 Og eg hev vore med deg på alle dine vegar og rudt ut alle fiendarne dine for deg. Og eg vil gjeva deg eit namn liksom namnet åt dei største menner på jordi. 013 1CH 017 009 Og eg skal reida ein heimstad åt Israel, folket mitt, og planta det so det kann verta buande der, og ikkje verta uroa meir. Valdsmenner skal ikkje meir øyda det, so som i gamle dagar, 013 1CH 017 010 alt ifrå den tidi då eg sette domarar yver mitt folk Israel; og eg skal mykja upp alle fiendarne dine. So gjer eg no det kunnigt for deg, at Herren skal byggja deg eit hus. 013 1CH 017 011 Når di æva er all, og du gjeng til federne dine, då skal eg reisa upp avkjømet ditt etter deg, ein av sønerne dine, og eg skal grunnfesta kongedømet hans. 013 1CH 017 012 Han skal byggja eit hus åt meg; og eg skal grunnfesta kongsstolen hans til æveleg tid. 013 1CH 017 013 Eg skal vera far hans, og han skal vera son min, og mi miskunn skal eg ikkje taka frå honom, liksom eg tok henne frå fyremannen din. 013 1CH 017 014 Og skal halda honom uppe i mitt hus og i mitt rike i all æva, og kongsstolen hans skal vera grunnfest i all æva.»» 013 1CH 017 015 Heilt i samhøve med desse ordi og med denne syni tala då Natan til David. 013 1CH 017 016 Då gjekk kong David inn og sette seg ned for Herrens åsyn og sagde: «Kven er eg, Herre Gud, og kva er huset mitt, at du hev ført meg hit? 013 1CH 017 017 Og endå er det for lite i dine augo, Gud, du hev gjeve lovnader til huset åt tenaren um det som ligg langt fram i tidi. Ja, du hev set til meg på mannevis, so du kunde upphøgja meg, Herre Gud. 013 1CH 017 018 Kva skal no David meir segja til deg um den æra du hev gjort tenaren din? Du kjenner då tenaren din. 013 1CH 017 019 Herre, for din tenar skuld og etter ditt hjarta hev du gjort alt dette store, og kunngjort alle desse store ting. 013 1CH 017 020 Herre, ingen er som du, og det er ingen Gud utan du, etter alt det me hev høyrt med øyro våre. 013 1CH 017 021 Og kvar finst det på jordi eit einaste folk maken til ditt folk Israel, som Gud sjølv gjekk av og løyste til si eigen lyd, til eit stort og øgjelegt namn åt deg, med di du dreiv ut heidningarne for folket ditt, som du hadde fria ut or Egyptarland. 013 1CH 017 022 Og du hev gjort ditt folk Israel til eit folk åt deg for all æva, og du, Herre, hev vorte deira Gud. 013 1CH 017 023 So lat då, Herre, det standa ved lag i all æva, som du hev tala um tenaren din og hans hus; gjer so som du hev sagt! 013 1CH 017 024 Då skal namnet ditt haldast for traust og verta stort til æveleg tid, so dei skal segja: «Herren, allhers drott, Israels Gud, er Gud yver Israel.» Og då skal huset åt David, tenaren din, standa stødt for di åsyn. 013 1CH 017 025 For du, min Gud, hev openberra for tenaren din at du skal byggja honom eit hus; difor hev tenaren din våga seg til å bera denne bøni fram for deg. 013 1CH 017 026 Og no, Herre, du er Gud, og etter di du hev lova tenaren din denne gode ting, 013 1CH 017 027 so lat det no og tekkjast deg å velsigna huset åt tenaren din, so det vart verande æveleg for di åsyn. For det som du, Herre, velsignar, det er velsigna i all æva.» 013 1CH 018 001 Ei tid etter dette vann David yverpå filistarane og lagde deim under seg, og han tok då Gat og dei bygderne som låg ikring or henderne på filistarane. 013 1CH 018 002 Han vann og yver moabitar, og so vart dei tenarar åt David og lagde skatt til honom. 013 1CH 018 003 Like eins vann David på Hadarezer, kongen i Soba, ved Hamat, då han hadde fare av stad og skulde tryggja magti si ved elvi Frat. 013 1CH 018 004 Og David tok ifrå honom eit tusund vognhestar og sju tusund hestfolk og tjuge tusund mann fotfolk. Og David let skjera av hasarne på alle vognhestarne og sparde berre eit hundrad hestar. 013 1CH 018 005 Og då syrarane frå Damaskus kom og skulde hjelpa Hadarezer, kongen i Soba, slo David tvo og tjuge tusund mann av syrarane. 013 1CH 018 006 Og David sette inn hervakter millom syrarane i Damaskus, og syrarane vart tenarar åt David og lagde skatt til honom. Soleis gav Herren David siger kvar helst han drog fram. 013 1CH 018 007 Og David tok dei gullskjoldarne som tenarane hans Hadarezer hadde bore, og førde deim til Jerusalem. 013 1CH 018 008 Og frå Tibhat og Kun, byarne hans Hadarezer, tok David kopar i stor mengd; av det gjorde Salomo koparhavet, sulorne og koparkjeraldi. 013 1CH 018 009 Då so To’u, kongen i Hamat, høyrde at David hadde slege heile heren hans Hadarezer, kongen i Soba, 013 1CH 018 010 sende han son sin, Hadoram, til kong David, at han skulde helsa på honom og ynskja honom til lukke med krigen mot Hadarezer og med sigeren yver kongen; for Hadarezer hadde jamt havt ufred med To’u. Han sende og alle slag kjerald av gull, sylv og kopar. 013 1CH 018 011 Deim og vigde kong David til Herren, sameleis som det med det sylvet og gullet han hadde ført heim frå alle andre folk: frå edomitarne, moabiterne, Ammons-sønerne, filistarane og amalekitarne. 013 1CH 018 012 Og Absai Serujason som slo edomitarne i Saltdalen, attan tusund mann. 013 1CH 018 013 So sette han vakt i Edom, og alle edomitarne vart tenarar åt David. Soleis gav Herren David siger kvar helst han for fram. 013 1CH 018 014 David var no konge yver heile Israel, og han skipa lov og rett åt heile sitt folk. 013 1CH 018 015 Joab Serujason var øvste herhovding, og Josafat Ahiludsson var kanslar. 013 1CH 018 016 Sadok Ahitubsson og Abimelek Abjatarsson var prestar og Savsa riksskrivar, 013 1CH 018 017 Benaja Jojadason var hovding yver livvakti, men Davids søner var dei fyrste ved sida åt kongen. 013 1CH 019 001 Sidan bar det so til at Nahas, kongen åt Ammons-sønerne, døydde, og son hans vart konge etter honom. 013 1CH 019 002 Då sagde David: «Eg vil syna Hanun Nahasson venskap, etter di far hans syne meg venskap.» Og David skikka sendemenner til å trøysta honom i hans sorg etter faren. Tenarane hans David kom då til landet åt Ammons-sønerne, til Hanun, og vilde trøysta honom. 013 1CH 019 003 Då sagde hovdingarne for Ammons-sønerne til Hanun: «Trur du at David vil æra far din med det at han sender trøystarar til deg? Nei, det er til å gjera seg kjende i landet, til å øydeleggja og spæja det ut, at tenararne hans er komne til deg.» 013 1CH 019 004 Då tok Hanun tenararne åt David og let raka deim og skjera av klædi deira på midten rett upp åt med sætet, og let deim so fara. 013 1CH 019 005 Og det kom folk til David med tidend um mennerne; då sende han bod imot deim; for mennerne var groveleg svivyrde. Og kongen let segja: «Ver i Jeriko til dess skjegget dykkar er utvakse, og kom so heim att.» 013 1CH 019 006 Då no Ammons-sønerne skyna at dei hadde gjort David hatig på seg, sende Hanun og ammonitarne tvo og eit halvt tusund vågar sylv til å leiga seg vogner og hestfolk for frå Mesopotamia, frå Aram-Ma’aka og frå Soba. 013 1CH 019 007 Dei leigde seg tvo og tretti tusund vogner og dertil hjelp hjå kongen i Ma’aka og hans folk; dei kom og lægra seg framfor Medba. Ammonitarane samla seg og or byarne sine og tok ut til strid. 013 1CH 019 008 Då David høyrde det, sende han Joab i veg med heile heren, dei djervaste hermennerne. 013 1CH 019 009 Og Ammons-sønerne drog ut og fylkte seg framfor byporten; men kongarne som var komne dit, stod for seg sjølve på opi mark. 013 1CH 019 010 Då Joab såg at han hadde fiendar både frampå og bak, gjorde han eit utval millom det utvalde mannskapet, og so fylkte han deim imot syrarane. 013 1CH 019 011 Men hitt folket han gav han yver til Absai, bror sin, og dei fylkte seg beint imot ammonitarne. 013 1CH 019 012 Og han sagde: «I fall syrarane vinn på meg, so skal du koma meg til hjelp; og vinn Ammons-sønerne på deg, skal eg hjelpa deg. 013 1CH 019 013 Ver no djerv; ja, lat oss syna manndom i striden for folket vårt og for byarne åt vår Gud! Og so fær Herren gjera det som han tykkjer best.» 013 1CH 019 014 So gjekk Joab fram med folket sitt til strid mot syrarane, og dei rømde for honom. 013 1CH 019 015 Men då ammonitarne såg at syrarane rømde, so flydde dei og for Absai, bror hans, og drog seg inn i byen. Då for Joab heim til Jerusalem. 013 1CH 019 016 Då syrarane såg at dei hadde roke for Israel, sende dei bod til syrarane som budde på hi sida åt elvi, at dei skulde taka ut med Sofak til herførar; han var hovudsmann hjå Hadarezer, 013 1CH 019 017 Då David spurde dette, samla han heile Israel og gjekk yver Jordan, og då han kom fram til deim, fylkte han heren til strid imot syrarane, og so gav dei seg til å strida mot honom. 013 1CH 019 018 Men syrarane rømde for Israel, og David hogg ned hermennerne på sju tusund vogner og fyrti tusund mann fotfolk av syrarane; herhovdingen Sofak felte han og. 013 1CH 019 019 Då tenarane åt Hadarezer såg at dei hadde roke for israelitarne, gjorde dei fred med David og vart tenarane hans. Då vilde ikkje syrarane hjelpa ammonitarne meir. 013 1CH 020 001 Året etter ved det leitet kongarne plar fara i herferd, tok Joab ut med heren og herja landet åt Ammons-sønerne. Og han kom og kringsette Rabba, medan David vart verande i Jerusalem. Og Joab tok Rabba og øydela byen. 013 1CH 020 002 Og David tok kruna av hovudet på kongen deira; og det vart røynt at ho vog vel tvo vågar gull, og ho var prydd med ein dyr stein. Ho vart no sett på hovudet åt David, og han førde nøgdi av herfang burt or byen. 013 1CH 020 003 Og folket i byen førde han ut, og sette deim ved sagerne og treskjevalsarne av jarn og øksarne. Soleis for David åt med alle ammonitbyarne. So snudde David og alt folket heim att til Jerusalem. 013 1CH 020 004 Sidan vart det ein strid med filistarane ved Gezer; då vann husatiten Sibbekai yver Sippai, ein av Rafa-ætlingarne; so vart dei kua. 013 1CH 020 005 Sidan vart det ein ny strid med filistarane på nytt lag; Elhanan Ja’irsson hogg då ned Lahmi, bror åt Goliat frå Gat, som hadde eit spjotskaft som stor-riven på ein vev. 013 1CH 020 006 So stod det ein strid ved Gat. Der var det ein risestor mann, som hadde seks fingrar og seks tær, fire og tjuge i alt; han og var ætta frå rafa’itarne. 013 1CH 020 007 Han hædde Israel; men Jonatan, son åt Simea, som var bror åt David, drap honom. 013 1CH 020 008 Desse var ætta frå Rafa i Gat, og dei fall for David og tenarane hans. 013 1CH 021 001 Men Satan stod upp imot Israel og eggja David til å telja Israel. 013 1CH 021 002 Då sagde David til Joab og dei andre hovdingarne for folket: «Gakk av stad og tak tal på Israels-folket frå Be’erseba og alt til Dan, og gjev meg so grein, so eg fær vita kor mykje folk det er.» 013 1CH 021 003 Joab svara: «Gjev Herren vilde auka folket sitt hundrad gonger! Er dei då ikkje, herre konge, tenarar åt herren min alle saman? Kvifor krev du då herren min slikt? Kvifor skal ein på slik måte draga skuld yver Israel?» 013 1CH 021 004 Men kongens bod vart standane ved lag med alt det Joab var imot. So tok då Joab ut, og for um i heile Israel og kom so heim att til Jerusalem. 013 1CH 021 005 Og Joab sagde David talet som var kome ut ved folketeljingi. I heile Israel var det ein million og hundrad tusund våpnføre mann, og i Juda fire hundrad og sytti tusund. 013 1CH 021 006 Men Levi og Benjamin hadde han ikkje mynstra i lag med hine; for kongens ord var ei styggja for Joab. 013 1CH 021 007 Og Gud mislika dette verket, og han slo Israel. 013 1CH 021 008 Då sagde David til Gud: «Eg hev synda storleg med at eg hev gjort dette. Men forlat no tenaren din misgjerningi hans; for eg hev gjort ein stor dårskap.» 013 1CH 021 009 Men Herren tala til Gad, sjåaren åt David, og sagde: 013 1CH 021 010 «Gakk av stad og tala til David og seg: «So segjer Herren: Tri ting legg eg fram fyre deg; vel deg ein av deim, som du vil eg skal gjera imot deg!»» 013 1CH 021 011 Då gjekk Gad inn til David og sagde til honom: «So segjer Herren: «Vel kva for eit du vil: 013 1CH 021 012 anten svolt i tri år, eller manneøyding i tri månader, av di fiendarne dine søkjer åt, og du ikkje kann koma undan sverdet deira - eller Herrens sverd og drepsott i landet i tri dagar, med di Herrens engel gjer eit tjon i heile Israels land.» Tenk no etter kva svar eg skal gjeva honom som hev sendt meg!» 013 1CH 021 013 David svara Gad: «Eg er stadd i stor våde. Men lat meg då falla i Herrens hand; for hans miskunn er stor; men i mannehand vil eg ikkje falla.» 013 1CH 021 014 Då let Herren det koma ei drepsott i Israel, og det fall sytti tusund mann av Israel. 013 1CH 021 015 Og Gud sende ein engel mot Jerusalem til å tyna byen. Men då han heldt på med tyningi, såg Herren på det og han angra det vonde, og han sagde til engelen, tynaren: «No fær det vera nok. Tak no åt deg handi att!» Og Herrens engel stod då attmed treskjevollen hans Ornan, jebusiten. 013 1CH 021 016 So såg David upp og vart var Herrens engel, som stod millom jord og himmel med eit drege sverd i handi, og rette det ut yver Jerusalem. David og styresmennerne kasta seg å gruve, sveipte i sekk. 013 1CH 021 017 Og David sagde til Gud: «Det var då eg som baud at folket skulde teljast. Det er eg som hev synda og gjort det som gale er; men desse sauerne, kva hev dei gjort? Herre, min Gud, snu då handi di imot meg og huset åt far min, men ikkje mot folket ditt til heimsøkjing!» 013 1CH 021 018 Men Herrens engel bad Gad segja til David, at han skulde ganga upp og reisa eit altar åt Herren på treskjarvollen hans Ornan, jebusiten. 013 1CH 021 019 Og David gjekk upp etter det ordet som Gad hadde tala i Herrens namn. 013 1CH 021 020 Då so Ornan snudde seg ikring, fekk han sjå engelen; og dei fire sønerne hans som var hjå honom, dei gøymde seg. Men Ornan heldt just på og treskte kveite. 013 1CH 021 021 Og David kom til Ornan, og då Ornan såg upp og vart var honom, gjekk han fram av treskjarvollen og kasta seg å gruve på jordi for David. 013 1CH 021 022 Og David sagde til Ornan: «Gjev meg få den staden der du hev treskjarvollen, so eg der kann byggja eit altar for Herren. Lat meg få det mot fullt vederlag, so sotti kann stana og ikkje lenger herja folket.» 013 1CH 021 023 Då sagde Ornan til David: «Tak vollen, og so gjere min herre kongen det som han tykkjer er best. Sjå her gjev eg deg uksane til brennofferi og treskjesledane til ved og kveiten til grjonofferet; det gjev eg alt i hop.» 013 1CH 021 024 Men kong David svara Ornan: «Nei, eg vil kjøpa det for fullt vederlag; for eg vil ikkje taka åt Herren det som er ditt, og ofra brennoffer som eg hev fenge for inkje.» 013 1CH 021 025 So greide David åt Ornan seks hundrad lodd gull i god vegt. 013 1CH 021 026 Og David bygde der eit altar for Herren og ofra brennoffer og takkoffer. Og han ropa til Herren, og han svara honom med eld frå himmelen på brennofferaltaret. 013 1CH 021 027 Og Herren baud engelen, og han stakk sverdet sitt i slira att. 013 1CH 021 028 Då David såg at Herren hadde høyrt bøni hans på treskjarvollen åt jebusiten Ornan, so ofra han der i den tidi. 013 1CH 021 029 Men Herrens hus som Moses hadde late gjera i øydemarki, og brennofferaltaret stod den tidi på offerhaugen i Gibeon. 013 1CH 021 030 Men David våga ikkje å ganga dit og søkja Gud, so forfærd var han for sverdet åt Herrens engel. 013 1CH 022 001 Og David sagde: «Her skal huset åt Herren Gud standa, og her skal altaret for Israels brennoffer vera.» 013 1CH 022 002 Og David sende bod at dei skulde samla dei framande som var i Israels land, og han sette steinhoggarar til å hogga steinar til byggjevyrke åt Guds hus. 013 1CH 022 003 Og David rådde seg nøgdi av jarn til spikar i portdørerne og til kjengar, og ei slik ovmengd med kopar at han var uvegande, 013 1CH 022 004 og cedertre i uteljande mengd; for Sidon- og Tyrus-buarne førde nøgdi av cedertre til David. 013 1CH 022 005 For David tenkte: «Salomo, son min, er ung og kløkk; men huset som skal byggjast åt Herren, bør vera ovstort, so det kann verta til gjetord og æra i alle land. Difor vil eg få til vegar vyrke åt honom.» So rådde David seg ei nøgd med vyrke fyrr han døydde. 013 1CH 022 006 So kalla han til seg Salomo, son sin, og bad honom byggja eit hus åt Herren, Israels Gud. 013 1CH 022 007 Og David sagde til Salomo, son sin: «Eg hadde sjølv tenkt meg til å byggja eit hus for namnet åt Herren, min Gud. 013 1CH 022 008 Men Herrens ord kom til meg soleis: «Du hev rent ut mykje blod og gjort store herferder; du skal ikkje byggja eit hus åt namnet mitt; for du hev rent ut so mykje blod på jordi for mi åsyn. 013 1CH 022 009 Men du skal få ein son; han skal verta ein fredsæl mann; og eg skal lata honom få fred for alle fiendarne sine rundt ikring; for Salomo skal vera namnet hans, og eg skal lata fred og ro liggja yver Israel i hans dagar. 013 1CH 022 010 Han skal byggja eit hus åt namnet mitt. Han skal vera son min, og eg skal vera far hans. Og eg skal grunnfesta kongsstolen hans yver Israel i all æva.» 013 1CH 022 011 Herren vere no med deg, son min! Du have lukka med deg, so du fær byggja huset åt Herren din Gud, soleis som han hev tala um deg. 013 1CH 022 012 Berre Herren vil gjeva deg visdom og skyndsemd, når han set deg yver Israel, og hjelpa deg til å halda lovi frå Herren, din Gud, 013 1CH 022 013 so skal du hava lukka med deg, um du kjem i hug å liva etter dei bodi og loverne som Herren hev bode Moses leggja på Israel. Ver sterk og stød; du skal ikkje ræddast og ikkje fæla. 013 1CH 022 014 Og trass i all mi naud hev eg no fenge fram til Herrens hus eit hundrad tusund talent gull og tusund gonger tusund talent sylv, og dertil meir kopar og jarn enn ein kann vega; so mykje er det; trevyrke og stein hev eg og rådt meg, og meir må du sjølv leggja attåt. 013 1CH 022 015 Arbeidsfolk hev du og nøgdi av, håndverkarar, steinhoggarar og timbremenner, og dertil allslags folk som er hage til alt anna arbeid. 013 1CH 022 016 Gullet, sylvet, koparen og jarnet kann ein ikkje halda rekning på. Upp då og tak fatt på verket, og Herren vere med deg!» 013 1CH 022 017 Deretter baud David alle hovdingarne i Israel hjelpa Salomo, son hans, og sagde: 013 1CH 022 018 «Herren, dykkar Gud, er då med dykk og hev gjeve dykk ro på alle sidor; for han hev gjeve i mi hand deim som fyrr budde i landet, og det er lagt under Herren og hans folk. 013 1CH 022 019 So vend no dykkar hjarta og hug til å søkja Herren dykkar Gud, og tak til og bygg Herren Guds heilagdom, so de kann få føra Herrens sambandskista og alt det andre som høyrer til Guds heilagdom, inn i det huset som skal byggjast åt Herrens namn.» 013 1CH 023 001 Då David var gamall og mett av dagar, gjorde han Salomo, son sin, til konge yver Israel. 013 1CH 023 002 Og han samla alle hovdingarne i Israel, og prestarne og levitarne. 013 1CH 023 003 Og levitarne vart talde, ein for ein, dei som var tretti år gamle eller meir, og talet på alle karfolki var åtte og tretti tusund. 013 1CH 023 004 «Av desse, » sagde han, «skal fire og tjuge tusund standa fyre arbeidet i Herrens hus, og seks tusund skal vera formenner og domarar, 013 1CH 023 005 fire tusund skal vera dørvaktarar, og fire tusund skal lovsyngja Herren til dei spelgognerne som eg hev late gjera til lovsongen.» 013 1CH 023 006 Og David skifte deim i skift etter sønerne åt Levi: Gerson, Kehat og Merari. 013 1CH 023 007 Til gersonitarne høyrde Ladan og Sime’i. 013 1CH 023 008 Sønerne hans Ladan var Jehiel, hovdingen, Zetam og Joel, tri mann. 013 1CH 023 009 Sønerne hans Sime’i var Selomot og Haziel og Haran, tri; dei var hovdingarne for Ladans-ættgreinerne. 013 1CH 023 010 Og sønerne åt Sime’i var Jahat, Ziza og Je’us og Beria; desse fire var sønerne hans Sime’i. 013 1CH 023 011 Jahat var hovdingen, og Ziza var den andre. Men Je’us og Beria hadde ikkje mange born, difor vart dei rekna for ei ættgrein, ein flokk for seg. 013 1CH 023 012 Sønerne åt Kahat var Amram, Jishar, Hebron og Uzziel, fire. 013 1CH 023 013 Sønerne hans Amram var Aron og Moses. Og Aron vart utskild - han skulde vigjast til å vera høgheilag i all æva, han og sønerne hans, og skulde brenna røykjelse for Herren og tena honom og lysa velsigning i hans namn til æveleg tid. 013 1CH 023 014 Men sønerne åt Moses, Guds mann, vert rekna til Levi-ætti. 013 1CH 023 015 Sønerne åt Moses var Gersom og Eliezer. 013 1CH 023 016 Av Gersoms-sønerne var Sebuel hovding. 013 1CH 023 017 Og av Eliezer-sønerne var Rehabja hovding. Eliezer hadde ikkje fleire søner; men sønerne hans Rehabja var ovleg mange. 013 1CH 023 018 Av Jishars-sønerne var Selomit hovdingen. 013 1CH 023 019 Hebrons-sønerne var Jerija hovdingen, Amarja, var den andre, Jahaziel, den tridje, og Jekamam, den fjorde. 013 1CH 023 020 Av Uzziels-sønerne var Mika hovding, og Jissia den andre. 013 1CH 023 021 Merari-sønerne var Mahli og Musi. Sønerne hans Mahli var Eleazar og Kis. 013 1CH 023 022 Då Eleazar døydde, hadde han ingi søner etter seg, men berre døtter; men sønerne åt Kis, frendarne deira, gifte seg med deim. 013 1CH 023 023 Musi-sønerne var Mahli og Eder og Jeremot, tri. 013 1CH 023 024 Dette var Levi-sønerne etter ættgreinene deira, ættarhovdingarne for deim som var mynstra og innskrivne i manntalet, ein for ein, dei som kunde gjera arbeid som høyrde til tenesta i Herrens hus, og var tjuge år gamle og yver det. 013 1CH 023 025 For David sagde: «Herren, Israels Gud, hev gjeve folket sitt ro, og hev no bustaden sin i Jerusalem for all æva. 013 1CH 023 026 Difor tarv ikkje heller levitarne bera tjeldet meir, og ikkje heller alle arbeidsgognerne som er i huset.» 013 1CH 023 027 For etter fråsegni um Davids siste tid vart levitarne rekna frå tjugeårsalderen og uppetter. 013 1CH 023 028 Og dei vart sette med sida åt Arons-sønerne til tenesta i Herrens hus, i det som vedkom tuni og kovarne og rensingi av alt som heilagt var, og arbeidet med tenesta i Guds hus, 013 1CH 023 029 både skodebrødi og finmjølet til grjonofferet og dei usyrde tunnkakorne og takkorne og det knoda mjølet og med alt rom-mål og lengdemål. 013 1CH 023 030 Og kvar morgon skulde dei standa og lova og prisa Herren, og like eins kvar kveld. 013 1CH 023 031 Og dei skulde ofra alle brennoffer åt Herren på kviledagar og høgtiderne, so mange som fastsett var, og soleis som det var deim fyresagt, allstødt for Herrens åsyn. 013 1CH 023 032 Dei skulde gjera alt arbeidet som trongst ved møtetjeldet, og det som skulde gjerast ved heilagdomen, det som Arons-sønerne, brørne deira, hadde å gjera med gudstenesta i Herrens hus. 013 1CH 024 001 Og Arons-sønerne var skipa i desse skifti: Sønerne åt Aron var Nadab og Abihu, Eleazar og Itamar. 013 1CH 024 002 Men Nadab og Abihu døydde fyre faren, og dei hadde ingi søner, og berre Eleazar og Itamar vart prestar. 013 1CH 024 003 Og David i lag med Sadok av sønerne åt Eleazar og Ahimelek av sønerne åt Itamar, skifte deim etter deira embætte i tenesta deira. 013 1CH 024 004 Dei kom då etter med at det var fleire hovdingar av Eleazars-sønerne enn Itamars-sønerne, og difor skipa dei det so at Eleazars-sønerne fekk sekstan hovdingar for sine ættgreiner, og Itamars-sønerne åtte for sine ættgreiner. 013 1CH 024 005 Og dei skifte deim med strådraging, båe hovudgreinerne; for heilagdoms-fyrstarne og gudsfyrstarne tok dei både av Eleazars-sønerne og Itamars-sønerne. 013 1CH 024 006 Og Semaja Netanelsson, skrivaren av Levi-ætti, skreiv deim upp medan kongen og hovdingarne og presten Sadok og Ahimelek Abjatarsson og ættarhovdingarne for prestarne og levitarne såg på; dei tok ut ei ættgrein for Eleazar og so til skiftes for Itamar. 013 1CH 024 007 Fyrste luten fall på Jojarib, den andre på Jedaja, 013 1CH 024 008 den tridje på Harim, den fjorde på Seorim, 013 1CH 024 009 den femte på Malkia, den sette på Mijamin, 013 1CH 024 010 den sjuande på Hakkos, den åttande på Abia, 013 1CH 024 011 den niande på Jesua, den tiande på Sekanja, 013 1CH 024 012 den ellevte på Eljasib, den tolvte på Jakim, 013 1CH 024 013 den trettande på Huppa, den fjortande på Jesebab, 013 1CH 024 014 den femtande på Bilga, den sekstande på Immer, 013 1CH 024 015 den syttande på Hezir, den attande på Happisses, 013 1CH 024 016 den nittande på Petahja, den tjugande på Ezekiel, 013 1CH 024 017 den ein og tjugande på Jakin, den tvo og tjugande på Gamul, 013 1CH 024 018 den tri og tjugande på Delaja og den fire og tjugande på Ma’azja. 013 1CH 024 019 Dette vart den skipnaden som dei skulde gjera tenesta si etter, når dei gjekk inn i Herrens hus, so som det var fyresagt deim gjenom Aron, far deira, etter det som Herren, Israels Gud, hadde sagt honom fyre. 013 1CH 024 020 Av dei andre Levi-sønerne høyrde Subael til Amrams-sønerne, og Jehdeja var av Subaels-sønerne. 013 1CH 024 021 Av Rehabja-sønerne var Jissia hovdingen; 013 1CH 024 022 av jisharitarne var det Selomot, og Jahat av Selomots-sønerne. 013 1CH 024 023 Og benajitar var Jeria, Amarja, den andre, Jahaziel, den tridje, og Jekamam, den fjorde. 013 1CH 024 024 Son hans Uzziel var Mika; av sønerne hans Mika var Samur. 013 1CH 024 025 Jissia var bror åt Mika; av Jissia-sønerne var Zakarja. 013 1CH 024 026 Merari-sønerne var Mahli og Musi, søner åt Ja’azia hans son. 013 1CH 024 027 Søner hans Merari gjenom Ja’azia, son hans, var både Soham, Zakkur og Ibri. 013 1CH 024 028 Son åt Mahli var Eleazar; men han hadde ingi søner. 013 1CH 024 029 Av sønerne åt Kis var høyrde Jerahme’el, 013 1CH 024 030 og sønerne åt Musi var Mahli og Eder og Jerimot. Dette var levitsøner etter ættgreinerne deira. 013 1CH 024 031 Dei og dro strå liksom frendarne deira, Arons-sønerne, medan kong David og Sadok og Ahimelek og ættarhovdingarne for prestarne og levitarne var til stades, hovdingen for ætti likso vel som dei yngste frendarne deira. 013 1CH 025 001 Og David og herhovdingarne skilde ut til gudstenesta sønerne åt Asaf og Heman og Jedutun, som med profetisk eldhug spela på cithrar og harpor og cymblar, og dette er lista på dei mennerne som skulde hadde hava dette gjeremålet: 013 1CH 025 002 Av Asafs-sønerne Zakkur og Josef og Netanja og Asarela, Asafs-sønerne med rettleiding av Asaf, som spela med profetisk eldhug etter tilskiping av kongen; 013 1CH 025 003 Av Jedutun: Jedutuns-sønerne Gedalja, Seri og Jesaja, Hasabja og Mattitja, seks mann, med rettleiding av Jedutun, far deira, som med profetisk eldhug spela takkesongar og lovsongar åt Herren. 013 1CH 025 004 Av Heman: Hemans-sønerne Bukkia, Mattanja, Uzziel, Sebuel og Jerimot, Hananja, Hanani, Eliata, Giddalti, Romamti-Ezer, Josbekasa, Malloti, Hotir, Mahaziot. 013 1CH 025 005 Alle desse var søner åt Heman, som var kongens sjåar, etter den lovnaden gud hadde gjeve, at han vilde hevja upp hornet hans; difor gav Gud Heman fjortan søner og tri døtter. 013 1CH 025 006 Alle desse, kvar med sin far til rettleidar, greidde med songen i Herrens hus, med cymblar, harpor og cithrar, og gjorde soleis tenesta i Guds hus; kongen, Asaf, Jedutun og Heman rettleide dem. 013 1CH 025 007 Og talet på deim og frendarne deira, som var upplærde i songen for Herren, alle dei kunnige, det tvo hundrad og åtte og åtteti. 013 1CH 025 008 Og dei drog strå um kva dei skulde gjera, alle saman, den minste som den største, læraren som læresveinen. 013 1CH 025 009 Og den fyrste luten fall på Asaf, det vil segja på Josef; den andre vart Gedalja, han sjølv med brørne og sønerne sine, tolv i talet; 013 1CH 025 010 den tridje vart Zakkur, han og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 011 den fjorde luten fall på Jisri med sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 012 den femte vart Netanja med sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 013 den sette vart Bukkia og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 014 den sjuande vart Jesarela og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 015 den åttande vart Jesaja og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 016 den niande vart Mattanja og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 017 den tiande vart Sime’i og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 018 den ellevte vart Azarel og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 019 den tolvte luten fall på Hasabja med sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 020 den trettande vart Subael og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 021 den fjortande vart Mattitja og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 022 den femtande luten fall på Jeremot med sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 023 den sekstande vart Hananja og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 024 den syttande vart Josbekasa og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 025 den attande vart Hanani og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 026 den nittande vart Malloti og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 027 den tjugande vart Eliata og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 028 den ein og tjugande vart Hotir og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 029 den tvo og tjugande vart Giddalti og sønerne og brørne hans, tolv i talet; 013 1CH 025 030 den tri og tjugande vart Mahaziot og sønerne og brørne hans, tolv i talet, 013 1CH 025 031 den fire og tjugande vart Romamti-Ezer og sønerne og brørne hans, tolv i talet. 013 1CH 026 001 Um skifti som dørvaktarar var skifte i, er å segja: Av korahitarne var Meselemja, son åt Kore, av Asafs-sønerne. 013 1CH 026 002 Og Mesemlja hadde søner: Zakarja var den eldste, Jediael den andre, Zebadja den tridje, Jatniel den fjorde, 013 1CH 026 003 Elam den femte, Johanan den sette, Eljoenai den sjuande. 013 1CH 026 004 Og Obed-Edom hadde søner: Semaja var den eldste, Jozabad den andre, Joah den tridje, Sakar den fjorde, Netanel den femte, 013 1CH 026 005 Ammiel den sette, Issakar den sjuande, Pe’ulletai den åttande; for Gud hadde velsigna honom. 013 1CH 026 006 Og Semaja, son hans, fekk og søner, som vart styrarar i ætti si; for dei var duglege menner. 013 1CH 026 007 Sønerne hans Semaja heitte Otni og Refael og Obed, Elzabad og brørne hans, dugande menner, Elihu og Semakja. 013 1CH 026 008 Alle desse var ætta frå Obed-Edom, dei sjølve og sønerne og brørne deira, dugande og sterke menner i tenesta, - tvo og seksti av Obed-Edom. 013 1CH 026 009 Meselemja hadde og søner og brør, duglege menner, i alt attan. 013 1CH 026 010 Og Hosa av Merari-sønerne hadde søner: Simri var fyrstemannen - han var vel ikkje den eldste; men far hans sette honom til hovding - 013 1CH 026 011 Hilkia var den andre, Tebalja den tridje, Zakarja den fjorde. Alle sønerne og brørne hans Hosa var trettan. 013 1CH 026 012 Desse dørvaktar-skifti, det vil segja ættarhovdingarne, vart no sette til vakttenesta i Herrens hus, jamsides med frendarne sine. 013 1CH 026 013 Og um kvar port drog dei strå, den minste som den største, etter ættgreinene sine. 013 1CH 026 014 Romet ved austporten kom på Selemja; og dei drog strå for Zakarja, son hans, ein vitug rådgjevar, og etter strået vart hans rom i nord. 013 1CH 026 015 På Obed-Edom fall romet ved sudporten, soleis at sønerne hans fekk budi på sin part. 013 1CH 026 016 For Suppim og Hosa viste strået på romet i vest ved Salleket-porten, der vegen gjeng uppetter, den eine vaktposten attmed den andre. 013 1CH 026 017 Mot aust var det seks levitar, mot nord fire for kvar dag, mot sud fire for kvar dag, og ved budi tvo um gongen. 013 1CH 026 018 Ved Parbar mot vest stod fire attmed vegen, og tvo ved sjølve Parbar. 013 1CH 026 019 Dette var dørvaktar-skifti av korahitsønerne og av Merari. 013 1CH 026 020 Og av levitarne hadde Ahia-sønerne tilsyn med skattarne i Guds hus og tok vare på dei ting som var vigde åt Herren. 013 1CH 026 021 Sønerne åt Ladan, det vil segja gersonitsønerne av Ladans-ætti, hovdingarne for gersoniten Ladans ættgreinene var jehielitarne. 013 1CH 026 022 Jehielit-sønerne Zetam og Joel, bror hans, hadde tilsyn med skattarne i Guds hus. 013 1CH 026 023 Um amramitarne, jisharitarne, hebronitarne og ozzielitarne er det å segja: 013 1CH 026 024 Sebuel, son åt Gersom Mosesson, var øvste tilsynsmannen yver skattarne. 013 1CH 026 025 Og frendarne hans av Eliezers-ætti var Rehabja Eliezersson, og son hans heitte Jesaja, og hans son var Joram, og hans son Zikri, og hans son Selomot. 013 1CH 026 026 Denne Selomot og brørne hans hadde tilsyn med alt det godset som kong David og like eins ættarhovdingarne, yver- og underhovdingar og herhovdingar hadde vigt åt Herren. 013 1CH 026 027 Frå ufreden og av herfanget hadde dei vigt det til å halda Herrens hus i stand. 013 1CH 026 028 Og like eins alt det som sjåaren Samuel og Saul Kisson og Abner Nersson og Joab Serujason hadde vigt; kvar og ein som vigde noko, let Selomot og brørne hans taka vare på det. 013 1CH 026 029 Av jisharitarne vart Kenanja og sønerne hans sette til dei verdslege gjeremåli i Israel, til å vera tilsynsmenner og domarar. 013 1CH 026 030 Av hebronitarne vart Hasabja og brørne hans, syttan hundrad menner, sette til stjorn i Israel, i landet vest for Jordan, til alle slags gjeremål åt Herren og til kongen tenesta. 013 1CH 026 031 Til hebronitarne høyrde Jeria, hovdingen for hebronitarne etter deira ættgreiner og huslydar; i det fyrtiande styringsåret åt Davids vart dei yversedde, og det fanst då dugande folk hjå dei i Jazer i Gilead. 013 1CH 026 032 Brørne hans, duglege menner, var tvo tusund og sju hundrad hovud for huslydar; deim sette kong David yver rubenitarne, gaditarne og den halve Manasse-ætti, til å greida med alle Guds og kongens målemne. 013 1CH 027 001 Og dette er Israels-sønerne, etter talet deira, med ættarhovdingarne og med herhovdingar yver tusund og hundrad og tilsynsmennerne deira, som tente kongen i alt som vedkom herflokkarne; dei herflokkarne gjekk inn og gjekk ifrå for til skiftes kvar månad i året, og kvar flokk var fire og tjuge tusund mann sterk. 013 1CH 027 002 Yver den fyrste skiftet, for den fyrste månaden, stod Jasobam Zabdielsson; og i hans skift var det fire og tjuge tusund mann. 013 1CH 027 003 Han var av Peres-sønerne og var hovding for alle hovudsmennerne den fyrste månaden. 013 1CH 027 004 Yver det andre månadsskiftet, stod Dodai, ahohiten; der var og fyrsten Miklot. Og i skiftet hans var fire og tjuge tusund. 013 1CH 027 005 Tridje herhovdingen, for den tridje månaden, var Benaja, son åt presten Jojada, yverhovding. Og i skiftet hans var fire og tjuge tusund. 013 1CH 027 006 Denne Benaja var ei kjempa millom dei tretti, og hovding for dei tretti. Og i hans skift var Ammizabad, son hans. 013 1CH 027 007 Den fjorde, som gjorde tenesta den fjorde månaden, var Asael, bror åt Joab, og etter honom Zebadja, son hans. Og i skiftet hans var fire og tjuge tusund. 013 1CH 027 008 Den femte, for den femte månaden, var Samhut, jizrahiten. Og i skiftet hans var fire og tjuge tusund. 013 1CH 027 009 Den sette, for den sette månaden, var Ira Ikkesson, frå Tekoa. Og i skiftet hans var fire og tjuge tusund. 013 1CH 027 010 Den sjuande, for den sjuande månaden, var peloniten Heles, av Efraims-sønerne. Og i skiftet hans var fire og tjuge tusund. 013 1CH 027 011 Den åttande, for den åttande månaden, var husatiten Sibbekai, som høyrde til zerahitarne. Og i skiftet hans var fire og tjuge tusund. 013 1CH 027 012 Den niande, for den niande månaden, var Abiezer frå Anatot, av Benjamins-ætti. Og i skiftet hans var fire og tjuge tusund. 013 1CH 027 013 Den tiande, for den tiande månaden, var Maharai frå Netofa, som høyrde til zerahitarne. Og i skiftet hans var fire og tjuge tusund. 013 1CH 027 014 Den ellevte, for den ellevte månaden, var Benaja frå Piraton, av Efraims-sønerne. Og i skiftet hans var fire og tjuge tusund. 013 1CH 027 015 Den tolvte, for den tolvte månaden, var Heldai frå Netofa, av Otniels-ætti. Og i skiftet hans var fire og tjuge tusund. 013 1CH 027 016 Og dette er ættarhovdingarne yver Israel: Jarlen for rubenitarne var Eliezer Zikrison, for simeonitarne Sefatja Ma’akason; 013 1CH 027 017 for Levi Hasabja Kemuelsson, for Arons-ætti Sadok, 013 1CH 027 018 hjå Juda Elihu, ein av David brør, for Issakar Omri Mikaelsson, 013 1CH 027 019 for Sebulon Jismaja Obadjason, for Naftali Jerimot Azrielsson 013 1CH 027 020 for Efraims-sønerne Hosea Azazjason, for den halve Manasse-ætti Joel Pedajason, 013 1CH 027 021 for den halve Manasse-ætti i Gilead Jiddo Zakarjason, for Benjamin Ja’asiel Abnersson, 013 1CH 027 022 for Dan Azarel Jerohamson. Dette var ættarhovdingarne i Israel. 013 1CH 027 023 Men David tok ikkje tal på deim som var yngre enn tjuge år; for Herren hadde sagt at han vilde auka Israel so dei vart mange som stjernorne på himmelen. 013 1CH 027 024 Joab Serujason tok til å telja, men fullførde det ikkje; for det kom vreide yver Israel for telgjingi skuld, og talet vart ikkje uppsett på nokor lista i kong Davids krønikebok. 013 1CH 027 025 Azmavet Adielsson hadde tilsyn med skattarne åt kongen, og Jonatan Uzziason med forrådi på marki, i byarne og bygderne og borgerne. 013 1CH 027 026 Og Ezri Kelubsson såg til med onne-arbeidarane, som dreiv med jordbruket. 013 1CH 027 027 Sime’i frå Rama vart sett yver vinhagarne, og Zabdi, sifmiten, yver vinforrådi i vinhagarne. 013 1CH 027 028 Ba’al-Hanan frå Gedera hadde tilsyn med oljeplantningarne og fiketrei i låglandet, og Joas med oljeforrådi, 013 1CH 027 029 og Sitrai frå Saron såg til med det storfeet som beitte i Saron, og Safat Adlaison med storfeet i dalarne, 013 1CH 027 030 ismaeliten Obil med kamelarne, Jehdeja frå Meronot med asnorne, 013 1CH 027 031 og hagariten Jaziz med småfeet. Alle desse var tilsynsmenner yver eigorne åt kong David. 013 1CH 027 032 Men Jonatan, farbror åt David, var rådgjevar; han var ein vitug og skriftlærd mann. Jehiel Hakmonison var hjå kongssønerne. 013 1CH 027 033 Ahitofel var rådgjevaren åt kongen, og Husai, arkiten, var kongens ven. 013 1CH 027 034 Etter Ahitofel kom Jojada Benajason og Abjatar. Og Joab var kongens herhovding. 013 1CH 028 001 Og David kalla i hop alle Israels hovdingar til Jerusalem, ættarhovdingarne, hovdingarne yver herskifti som tente kongen, og hovudsmennerne yver tusund og yver hundrad, og tilsynsmennerne yver all eiga og buskapen åt kongen og sønerne hans, og dertil hirdmennerne og kjemporne og alle djerve hermenner. 013 1CH 028 002 Og kong David reis upp og sagde: «Høyr på meg, brørne mine, og folket mitt! Eg hadde tenkt meg til å byggja eit hus til kvilestad for Herrens sambandskista og for fotskammelen åt vår Gud, og eg hadde rådt meg byggjevyrke. 013 1CH 028 003 Men Gud sagde til meg: «Du skal ikkje byggja eit hus for namnet mitt; for du er ein hermann og hev rent ut blod.» 013 1CH 028 004 Men Herren, Israels Gud, valde like vel meg ut or heile farsætti mi til å vera konge yver Israel i all æva; for Juda valde han ut til å vera fyrste, og or Judas hus min fars hus, og millom sønerne åt far min hadde han hugnad i meg, og gjorde meg til konge yver Israel. 013 1CH 028 005 Og av alle sønerne mine - for Herren hev gjeve meg mange søner - valde han ut Salomo, son min, til å sitja i Herrens kongsstol yver Israel. 013 1CH 028 006 Og han sagde til meg: «Salomo, son din, er den som skal byggja huset mitt og fyregardarne mine; for honom hev eg kåra ut til son min, og eg skal vera far hans. 013 1CH 028 007 Og eg skal grunnfesta kongedømet hans for all tid, i fall han er stød til å halda bodi og loverne mine liksom no.» 013 1CH 028 008 Og no segjer eg framfor heile Israel, Herrens lyd, og for vår Gud, som høyrer det: «Haldt alle bodi frå Herren, dykkar Gud, og spør etter deim, so de kann få hava dette gode landet og lata det ganga i arv åt borni dykkar til æveleg tid!» 013 1CH 028 009 Og du Salomo, son min, lær å kjenna far din’s Gud, og å tena honom med heilt hjarta og viljug sjæl! For Herren ransakar alle hjarto og skynar alt det som rører seg i tankarne. Um du søkjer Herren, so let han deg finna honom; men vender du deg frå honom, so støyter han deg frå seg for æveleg. 013 1CH 028 010 So sjå deg no fyre; for Herren hev kåra deg ut til å byggja eit hus åt heilagdomen. Ver sterk og tak fat på verket!» 013 1CH 028 011 Og David gav Salomo, son sin, eit bilæte av forhalli og tempelbygnaderne og buderne, yversalarne og innromi og romet åt nådestolen, 013 1CH 028 012 og eit bilæte av alt det som leika i hugen hans, av tuni åt Herrens hus, og alle kovarne rundt ikring for skattarne som høyrde Guds hus til, og for dei ting som var vigde åt Herren, 013 1CH 028 013 og fyreskrifter um presteskifti og levitskifti og um all tenesta i Herrens hus, og um alle kjeraldi som skulde brukast ved gudstenesta i Herrens hus, 013 1CH 028 014 og um gullet med uppgåva på den gullvegti som kvart kjerald til gudstenesta heldt, og um all sylvkjerald med uppgåva på vegti som kvart kjerald til tenesta heldt. 013 1CH 028 015 Og han gav upp vegti på gull-ljosestakarne med gull-lamporne som til høyrde, serskilt for kvar stake og lampa, og vegti på kvar sylvljosestake med lamporne som til høyrde, etter det kvar stake skulde brukast til, 013 1CH 028 016 like eins vegti på gullet til skodebrødsbordi, kvart bord for seg, og sylvet til sylvbordi. 013 1CH 028 017 Og han gav honom fyreskrifter um gaflarne og skålerne og kannorne av skirt gull, og um gullstaupi og sylvstaupi, og gav upp vegti på kvart gullstaup og sylv staup, 013 1CH 028 018 og um røykjelsealtaret av reinsa gull etter vegt, og eit bilæte av vogni, gullkerubarne som breidde ut vengjerne og hylde Herrens sambandskista. 013 1CH 028 019 «Um alt dette, » sagde David, «som skal gjerast etter bilæte, hev Herren rettleidt meg i ei skrift frå si hand.» 013 1CH 028 020 Og David sagde til Salomo, son sin: «Ver sterk og stød og tak fat på verket; du skal ikkje ræddast og ikkje fæla. For Gud Herren, min Gud, skal vera med deg. Han vil ikkje sleppa deg og slå handi av deg, fyrr det er fullført, alt arbeidet som skal gjerast for tenesta i Herrens hus. 013 1CH 028 021 Og sjå, her er alle skifti av prestar og levitar, som skal gjera allskyns tenesta i Guds hus. Og til alt som skal gjerast, hev du hjå deg alle slag folk som er viljuge og hev fenge visdom til alle slag arbeid; dessutan er hovdingarne og alt folket reiduge til alt det du segjer deim fyre.» 013 1CH 029 001 Og kong David sagde til heile lyden: «Salomo, son min, den einaste Gud hev valt ut, er ung og kløkk, og arbeidet er stort; for denne borgi er ikkje etla til eit menneskje, men til Gud Herren. 013 1CH 029 002 Men det meste eg hev kunna, hev eg, åt huset for min Gud, rådt meg gull til det som skal vera av gull, sylv til det som skal vera av sylv, kopar til det som skal vera av kopar, jarn til det som skal vera av jarn, og tre til det som skal vera av tre, dessutan sjohamsteinar og andre innfellingssteinar, svartblanke og brokute steinar, stutt sagt allskyns dyre steinar og marmorstein i mengd. 013 1CH 029 003 Og etter di eg tykkjer um Guds hus, gjev eg dessutan det eg eig av gull og sylv til min Guds hus umfram alt det eg hev rådt meg åt det heilage huset, 013 1CH 029 004 tri tusund talent gull, Ofir-gull, og sju tusund talent reinsa sylv, so dei kann klæda veggjerne i husi med det, 013 1CH 029 005 og gjera alle dei ting som skal vera av gull, og deim som skal vera av sylv, ja, all slags arbeid som kunstmenner kann gjera. Vil då nokon annan no i dag godvilljugt fylla handi si med gåvor åt Herren?» 013 1CH 029 006 Dei kom då friviljugt, hovdingarne for ættgreinerne og Israels ættarhovdingar, og hovdingarne yver tusund og yver hundrad og formennerne yver kongens arbeid. 013 1CH 029 007 Og dei gav til arbeidet på Guds hus fem tusund talent og femti tusund dalar gull, ti tusund talent sylv, attan tusund talent kopar og eit hundrad tusund talent jarn. 013 1CH 029 008 Og kvar og ein som hadde dyre steinar i sitt eige, gav deim til skatten i Herrens hus, som gersoniten Jehiel hadde i varveitsla. 013 1CH 029 009 Og folket gledde seg yver at dei gav unøydde; for av heile sitt hjarta kom dei friviljugt med gåvorne sine åt Herren; kong David og gledde seg storom. 013 1CH 029 010 Og David lova Herren framfor heile lyden; David sagde: «Lova vere du, Herre, du Gud åt far vår Israel, frå æva til æva! 013 1CH 029 011 Deg, Herre, høyrer stordomen til og velde og æra og bragd og herlegdom, ja, alt som i himmelen og på jordi er; ditt er riket, Herre, og du hev hevja deg upp til eit hovud yver alt. 013 1CH 029 012 Rikdom og æra kjem frå deg, du råder yver alt, og i di hand er kraft og velde; det stend i di hand å gjera alt stort og sterkt. 013 1CH 029 013 So prisar me deg no, vår Gud, og lover ditt herlege namn. 013 1CH 029 014 For kven er eg, og kva er folket mitt, at me sjølve skulde evla å gjeva slike gåvor friviljugt? Nei, frå deg kjem alt, og or di hand hev me gjeve deg det. 013 1CH 029 015 For me er framande for di åsyn, og gjester som alle våre feder; som ein skugge er våre dagar på jordi, og utan von. 013 1CH 029 016 Herre, vår Gud, all denne midelen som me hev rådt oss, so me kunde byggja deg eit hus for det heilage namnet ditt - frå di hand er han komen, og ditt er alt i hop. 013 1CH 029 017 Og eg veit, min Gud, at du ransakar hjarto og hev hugnad i det som rett er. Med ærlegt hjarta hev eg bore fram alle desse gåvorne sjølvviljugt, og no hev eg set med gleda korleis folket ditt, som her stend, hev sjølvviljugt bore fram åt deg gåvorne sine. 013 1CH 029 018 Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud, fedreguden vår, lat hugen og tankarne hjå folket ditt allstødt vera viljuge til slike ting, og vend hjarto deira til deg! 013 1CH 029 019 Og gjev Salomo, son min, eit heilt hjarta til å fylja bodi, loverne og fyreskrifterne dine, og gjera alt dette, og byggja den borgi som eg hev gjort fyrebuingar til!» 013 1CH 029 020 So sagde David til heile lyden: «Lova Herren, dykkar Gud!» Og heile lyden lova Herren, fedreguden sin, og kasta seg ned å gruve for Herren og for kongen. 013 1CH 029 021 Og andre dagen slagta dei slagtoffer og ofra brennoffer åt Herren: tusund uksar, tusund verar og tusund lamb med dei drykkofferi som til høyrde, og ei stor mengd med slagtoffer for heile Israel. 013 1CH 029 022 Og dei åt og drakk for Herrens åsyn på den dagen med stor gleda. Og dei gjorde Salomo, son åt David, andre gongen til konge; dei salva honom til ein fyrste for Herren, og Sadok til prest. 013 1CH 029 023 Og Salomo konge sat då konge i Herrens kongsstol etter David, far sin, og var lukkeleg, og heile Israel lydde honom. 013 1CH 029 024 Og alle hovdingarne og kjemporne, og dessutan alle sønerne åt kong David gav seg under kong Salomo. 013 1CH 029 025 Og Herren gjorde Salomo ovleg stor for augo åt heile Israel og gav honom ein kongeleg herlegdom som ingen konge i Israel fyre honom hadde havt. 013 1CH 029 026 Men David, son åt Isai, hadde rådt yver heile Israel. 013 1CH 029 027 Den tidi han var konge yver Israel, var fyrti år; i Hebron styrde han i sju år, og i Jerusalem styrde han i tri og tretti år. 013 1CH 029 028 Og han døydde i ein god alderdom, mett av dagar og rikdom og æra. Og Salomo, son hans, vart konge i staden hans. 013 1CH 029 029 Og soga um kong David frå upphavet til enden, ho er uppskrivi i krønikeboki åt sjåaren Samuel, i krønikeboki åt profeten Natan og i krønikeboki åt sjåaren Gad. 013 1CH 029 030 Der er og fortalt um heile styringi hans, og um storverki hans, og den lagnad som kom yver honom og Israel og alle andre land og rike. # # BOOK 014 2CH 2 Chronicles 2 Krønikebok 014 2CH 001 001 Salomo, son åt David, vart grunnfest i kongedømet sitt, og Herren hans Gud, var med honom, og gjorde honom overlag stor. 014 2CH 001 002 Då let Salomo bod fara yver heile Israel, til hovdingarne yver tusund og yver hundrad, til domarane og til alle hovdingarne i Israel, ættarhovdingarne. 014 2CH 001 003 Og Salomo og heile lyden drog til offerhaugen i Gibeon. For der stod Guds møtetjeld, det som Moses, Herrens tenar, hadde gjort i øydemarki. 014 2CH 001 004 Men Guds kista hadde David flutt upp ifrå Kirjat-Jearim til den staden han hadde laga til åt henne, for han hadde late reisa eit tjeld åt henne i Jerusalem. 014 2CH 001 005 Og koparaltaret som Besalel hadde gjort, son åt Uri, son åt Hur, det stod der framanfor Herrens hus, og der søkte Salomo og lyden honom. 014 2CH 001 006 Der ofra Salomo for Herrens åsyn på koparaltaret som høyrde til møtetjeldet, og han ofra tusund brennoffer der. 014 2CH 001 007 I den same natti openberra Gud seg for Salomo og sagde til honom: «Seg kva du vil eg skal gjeva deg!» 014 2CH 001 008 Salomo svara Gud: «Du hev vist stor miskunn imot David, far min, og du hev gjort meg til konge i hans stad. 014 2CH 001 009 So lat då, Herre Gud, ordet ditt til David, far min sannast! for du hev gjort meg til konge yver eit folk som er mangment som dusti på jordi. 014 2CH 001 010 Gjev meg då visdom og kunnskap, so eg kann vera leidar og førar for folket! for kven evlar døma dette store folket ditt?» 014 2CH 001 011 Då sagde Gud til Salomo: «For di hugen din hev stade til dette, og du ikkje hev bede um rikdom, skattar, æra, eller at uvenerne dine skal døy, og heller ikkje hev bede um eit langt liv, men um visdom og kunnskap til å døma folket mitt, som eg hev gjort deg til konge yver, 014 2CH 001 012 so skal du få den visdom og kunnskap, men eg gjev deg rikdom og skattar og æra og, so at ingen konge fyre deg hev ått maken, og ingen skal heller eiga maken etter deg!» 014 2CH 001 013 Sidan for Salomo frå offerhaugen i Gibeon, frå staden framanfor møtetjeldet, og til Jerusalem, og han var konge yver Israel. 014 2CH 001 014 Salomo samla krigsvogner og folk, so at han hadde fjortan hundrad vogner og tolv tusund hestfolk, og dei lagde han, sume i vognbyarne og sume hjå seg sjølv i Jerusalem. 014 2CH 001 015 Kongen gjorde sylvet og gullet i Jerusalem likso vanlegt som stein, og cedertreet likso vanlegt som morberfiketre i låglandet. 014 2CH 001 016 Hestarne sine fekk Salomo frå Egyptarland, med di kjøpmennerne åt kongen kjøpte deim der mot betaling. 014 2CH 001 017 Dei førde ut ei vogn frå Egyptarland for seks hundrad sylvdalar og ein hest for hundrad og femti. Og ved deira hjelp førde dei ut slike på same måten til alle hetitarkongarne og til syrarkongarne. 014 2CH 002 001 Salomo sette seg fyre at han vilde byggja eit hus for Herrens namn og eit hus for sitt kongedøme. 014 2CH 002 002 Difor tok han ut sytti tusund berarar og åtteti tusund steinhoggarar på fjelli og tri tusund og seks hundrad til å hava tilsyn med deim. 014 2CH 002 003 So sende han dette bodet til Huram, kongen i Tyrus: «Liksom du gjorde med David, far min, då du sende honom cedertre til å byggja seg eit hus som han kunde bu i. 014 2CH 002 004 Eg skal no til å byggja eit hus for namnet åt Herren, min Gud, og vil vigja det til honom soleis at ein der kann kveikja finangande røykjelse, leggja fram dei daglege skodebrødi og ofra brennoffer morgon og kveld, på kviledagarne, nymånedagarne og høgtiderne åt Herren vår Gud; for det er skyldnaden åt Israel til æveleg tid. 014 2CH 002 005 Det huset som eg vil byggja, skal vera stort; for vår Gud er større enn alle gudar. 014 2CH 002 006 Kven magtast å byggja honom eit hus? For jamvel himlarne og himle-himlarne kann ikkje røma honom. Og kven er eg, at eg skulde byggja honom eit hus, um det ikkje vore for å kveikja offereld for hans åsyn! 014 2CH 002 007 So send meg då ein kunnig mann som er hag til å arbeida i gull og sylv og kopar og jarn og i purpurraudt og karmesinraudt og purpurblått garn, og som kann med utskurd, saman med dei kunnige folk som eg hev her i Judalandet og Jerusalem, og som far min hev tinga. 014 2CH 002 008 Og send meg cedertre, cypresstre og algummimtre frå Libanon; for eg veit at folki dine er dugelege til å hogga tre på Libanon; og folki mine skal vera med dine folk. 014 2CH 002 009 Lat meg få mykje trevyrke; for huset som eg vil byggja, skal vera stort og underfullt. 014 2CH 002 010 Til upphelde for dei timberhoggarane som høgg trei, og som er dine folk, vil eg gjeva seksti tusund tunnor kveite, seksti tusund tunnor bygg, tjuge tusund anker vin og tjuge tusund anker olje.» 014 2CH 002 011 Huram, kongen i Tyrus, svara i eit brev som han sende Salomo: «For di Herren elskar folket sitt, hev han sett deg til konge yver deim.» 014 2CH 002 012 Og Huram sagde framleides: «Lova vere Herren, Israels Gud, som hev skapt himmelen og jordi, han som hev gjeve kong David ein vis son, som hev vit og skyn til å byggja eit hus for Herren og eit hus for sitt kongedøme. 014 2CH 002 013 No sender eg deg ein vis mann med godt skyn, Huram, far min. 014 2CH 002 014 Han er son åt ei kvinna av Dans-ætti, men far hans var ein mann frå Tyrus; han er hæv til å arbeida i gull og sylv, i kopar og jarn og stein og tre, i purpurraudt og purpurblått og kvitt og karmesinraudt garn, til å skjera allslag utskurd, og skapa alle dei kunstverk som han fær til fyreloga, saman med kunstnarane dine og kunstnarane åt min herre David, far din. 014 2CH 002 015 Difor kann min herre senda trælarne sine kveiten og bygget, oljen og vinen som du hev tala um. 014 2CH 002 016 So vil me hogga so mange tre på Libanon som dei hev bruk for, og senda deim på timberflotar yver havet til Jafo; so fær du sjølv henta deim upp til Jerusalem.» 014 2CH 002 017 Salomo let då rekna upp alle dei framande mennerne som budde i Israels land, etter den teljingi som David, far hans, hadde gjort; og dei kom til at det var hundrad og tri og femti tusund og seks hundrad. 014 2CH 002 018 Av deim gjorde han sytti tusund til berarar, åtteti tusund til steinhoggarar på fjelli og tri tusund og seks hundrad til formenner som skulde halda folket i arbeid. 014 2CH 003 001 So tok Salomo til å byggja Herrens hus i Jerusalem, på Moriafjellet der Herren hadde openberra seg for David, far hans, på den staden som David hadde laga til på treskjaarvollen åt jebusiten Ornan. 014 2CH 003 002 Han tok til å byggja på den andre dagen i den andre månaden i sitt fjorde styringsår. 014 2CH 003 003 Då no Salomo skulde byggja Guds hus, lagde han grunnen soleis: Lengdi var seksti alner etter det gamle målet, og breiddi tjuge alner. 014 2CH 003 004 Forhalli som låg framanfor langhuset, framanfor breidsida, var tjuge alner lang og hundrad og tjuge alner høg, og innvendes klædde han henne med skirt gull. 014 2CH 003 005 Hovudromet klædde han med cypresstre, og han klædde det dessutan med egte gull og prydde det med palmor og kransar. 014 2CH 003 006 Han klædde romet med dyre steinar til prydnad, og gullet var kome frå Parvajim. 014 2CH 003 007 Og han klædde huset, bjelkarne, dørstokkarne og veggjerne og dørerne med gull og skar ut kerubar i veggjerne. 014 2CH 003 008 Romet for det høgheilage bygde han soleis at lengdi etter breidsida åt hovudromet var tjuge alner, og breiddi tjuge alner, og han klædde det med egte gull, som vog femtan hundrad våger. 014 2CH 003 009 Vegti på spikrarne var seksti lodd i gull; dei øvre romi klædde han med gull. 014 2CH 003 010 I det høgheilage romet gjorde han tvo kerubar i bilætskurd, og deim klædde han med gull. 014 2CH 003 011 Vengjerne på kerubarne var tjuge alner i lengd; den eine vengen på den eine keruben var fem alner lang og tok veggen i romet, og den andre vengen var og fem alner lang og tok i vengen på den andre keruben; 014 2CH 003 012 og den eine vengen på den andre keruben var fem alner lang og tok veggen i romet, og den andre vengen var og fem alner lang og nådde til vengen på den fyrste keruben. 014 2CH 003 013 Vengjerne på desse kerubarne var tjuge alner i si fulle lengd; og dei stod upprette og snudde andliti innetter. 014 2CH 003 014 Og han gjorde forhenget purpurblått og purpurraudt og karmesinraudt og kvitt garn, og han prydde det med kerubar. 014 2CH 003 015 Og han gjorde tvo sulor til å standa framanfor huset. Dei var fem og tretti alner høge, og hovudet på deim var fem alner. 014 2CH 003 016 Dessutan gjorde han hengjekransar til koren og sette deim på det øvste av sulorne; og på hjengjekransarne sette han hundrad granateple. 014 2CH 003 017 Sulorne sette han framanfor templet, ei til høgre og ei til vinstre; den som var høgre, kalla han Jakin, den vinstre Boaz. 014 2CH 004 001 Og han gjorde eit altar av kopar, tjuge alner langt, tjuge alner breidt og ti alner høgt. 014 2CH 004 002 Og han gjorde havet i støypt arbeid; det var ti alner frå den eine kanten til den andre, rundt alt ikring, fem alner høgt, og ei mælesnor på tretti alner gjekk ikring det. 014 2CH 004 003 Under kanten var det sett bilæte av uksar rundt ikring det; det var ti på kvar aln, det var tvo rader av deim rundt heile havet, og dei var støypte saman med det. 014 2CH 004 004 Det stod på tolv uksar; av deim snudde tri mot nord, tri mot vest, tri mot sud, og tri mot aust, soleis at havet var ovanpå deim, og dei snudde bakkropparne innetter. 014 2CH 004 005 Det var ei handbreidd tjukt, og kanten var som på eit staup og laga som ein liljeblom. Det tok tri tusund anker. 014 2CH 004 006 Framleides gjorde han ti tvåttebaljor, og av deim sette han fem på høgre og fem på vinstre sida; i deim skylde dei det som høyrde til brennofferi, men havet bruka prestarne til tvætte. 014 2CH 004 007 Og han gjorde ti ljosestakar av gull i samhøve med det som var fyreskrive, og sette deim i tempelbygnaden, fem på høgre og fem på vinstre sida. 014 2CH 004 008 Og han gjorde ti bord, som han sette i templet, fem på høgre og fem på vinstre sida. Han gjorde og hundrad skåler av gull. 014 2CH 004 009 Framleides gjorde han prestetunet og den store garden og dører til garden, og dørerne klædde han med kopar. 014 2CH 004 010 Havet sette han upp på høgre sida mot sudaust. 014 2CH 004 011 Huram gjorde oskefati og skuflerne og skålerne, og han fullførde det arbeidet som han gjerde for kong Salomo i Guds hus: 014 2CH 004 012 tvo sulor med dei tvo kulorne og hovudi ovanpå deim, dei tvo neti til å klæda dei tvo kulerunde hovudi på sulorne, 014 2CH 004 013 dei fire hundrad granatepli til dei tvo neti, tvo rader med granateple for kvart net til å klæda dei kulerunde hovudi på sulorne, 014 2CH 004 014 og fotstykki gjorde han, og baljorne gjorde han på fotstykki, 014 2CH 004 015 havet, eitt stykke, med dei tolv uksarne under. 014 2CH 004 016 Oskefati, skuflerne og gaflarne og alt det som høyrde til, gjorde Huram, far hans, til Herrens hus, for kong Salomo, dei var av blank kopar. 014 2CH 004 017 Kongen støypte deim nedi Jordan-kverven, i støypeformar av jord millom Sukkot og Seredata. 014 2CH 004 018 Alle desse tingi let Salomo gjera i stor mengd, for det vart ikkje røkt etter kva koparen vog. 014 2CH 004 019 Framleides gjorde Salomo alle dei tingi som skulde vera i Guds hus: gullaltaret, bordi som skodebrødi var på, 014 2CH 004 020 ljosestakarne med lamporne, som skulde kveikjast på fyreskriven måte, framfyre koren, av skirt gull, 014 2CH 004 021 med blomarne og lamporne og ljossakserne av gull, og det av det aller beste gullet, 014 2CH 004 022 knivarne og skålarne og kannorne og glodpannorne av skirt gull, og med umsyn til inngangarne til huset, so var dei indre dørerne til det høgheilage romet, og dørerne i huset, som førde til tempelsalen, av gull. 014 2CH 005 001 Då no heile det arbeidet var ferdigt som Salomo let gjera åt Herrens hus, då førde Salomo inn dit heilaggåvorne åt David, far sin: sylvet og gullet og alle gognerne lagde han ned i skattkammeri i Guds hus. 014 2CH 005 002 So kalla Salomo saman styresmennerne i Israel og alle ættarhovdingarne, formennerne for ættgreinerne åt Israels-sønerne, til Jerusalem for å føra Herrens sambandskista upp ifrå Davidsbyen, det er Sion. 014 2CH 005 003 Då samla alle Israels-mennerne seg hjå kongen i helgi; det er den sjuande månaden. 014 2CH 005 004 Og alle styresmennerne i Israel kom, og levitarne bar kista. 014 2CH 005 005 Og dei førde kista og møtetjeldet dit upp og alle dei heilaggognerne som var i tjeldet, og prestarne og levitarne bar deim. 014 2CH 005 006 Og kong Salomo og heile Israels-lyden, som hadde samla seg hjå honom, dei stod framfyre kista og ofra småfe og storfe, so mange at dei ikkje kunde reknast eller teljast. 014 2CH 005 007 So førde prestarne Herrens sambandskista inn på staden sin i koren i huset, i det høgheilage, under vengjerne åt kerubarne. 014 2CH 005 008 Og kerubarne breidde ut vengjerne sine yver den staden der kista stod, og soleis tekte kerubarne yver kista og berestengerne hennar. 014 2CH 005 009 Berestengerne var so lange at ein såg stongendarne som stod fram frå kista, framanfor koren; men ein såg deim ikkje utanfor. Og dei vart verande der til den dag i dag. 014 2CH 005 010 Det fanst ikkje anna i kista enn dei tvo tavlorne som Moses hadde lagt ned i henne ved Horeb, då Herren gjorde samband med Israels-borni då dei drog ut or Egyptarland. 014 2CH 005 011 Då prestarne so gjekk ut or heilagdomen, for alle dei prestarne som var der, hadde vigt seg, so det var ikkje naudsynlegt å halda seg etter skifti, 014 2CH 005 012 og alle dei levitiske songararne, både Asaf, Heman og Jedutun og sønerne og brørne deira, stod i kvite linklæde med cymblar, harpor og cithrar austanfor altaret, og hjå deim hundrad og tjuge prestar som bles i lurar, 014 2CH 005 013 og i same augneblinken då lurblåsarane og songarane sette i alle som ein med å lova og prisa Herren, og dei let lurarne og cymblarne og spelgognerne klinga, og lova Herren for han er god, og hans miskunn varer æveleg - då vart huset, Herrens hus, fyllt av ei sky, 014 2CH 005 014 so prestarne kunde ikkje standa og gjera tenesta for skuld skyi; for Herrens herlegdom fyllte Guds hus. 014 2CH 006 001 Då sagde Salomo: «Herren hev sagt at han vil bu i dimma. 014 2CH 006 002 Men eg hev bygt eit hus til bustad åt deg, og ein stad der du kann dvelja ævelegt.» 014 2CH 006 003 So snudde kongen seg og velsigna heile Israels-lyden, medan heile Israels-lyden stod. 014 2CH 006 004 Og han sagde: «Lova vere Herren, Israels Gud, som hev fullenda det med handi si som hans munn tala til David, far min, den gongen han sagde: 014 2CH 006 005 «Frå den tid då eg henta folket mitt ut or Egyptarland, hev eg ikkje valt ut nokon by av Israels ætter til å byggja eit hus i som namnet mitt kunde bu i, og eg hev ikkje kåra nokon mann til å vera styrar yver Israel, folket mitt; 014 2CH 006 006 men no hev eg valt Jerusalem til at namnet mitt kann bu der, og eg hev kåra David til å styra yver Israel, folket mitt.» 014 2CH 006 007 Og David, far min, var meint på å byggja eit hus for namnet åt Herren, Israels Gud. 014 2CH 006 008 Men Herren sagde til David, far min: «Når du hev vore meint å byggja eit hus for mitt namn, då hev du gjort vel med at du hev slikt i tanken; 014 2CH 006 009 like vel skal ikkje du byggja huset, men son din, som gjeng ut or lenderne dine, han skal byggja huset for mitt namn.» 014 2CH 006 010 No hev Herren sett i verk det ordet som han tala; og eg er komen i far min’s stad, og hev sett meg på Israels kongsstol, soleis som Herren hev sagt det, og eg hev bygt huset for namnet åt Herren, Israels Gud. 014 2CH 006 011 Og der hev eg sett den kista som gøymer Herrens samband er i, det som han gjorde med Israels-borni.» 014 2CH 006 012 So stelte han fram for Herrens altar midt for heile Israels-lyden og breidde ut henderne. 014 2CH 006 013 For Salomo hadde gjort ein tram av kopar, fem alner lang, fem alner breid og tri alner høg, og hadde sett honom midt i garden; på den stod han; og han fall på kne framfyre heile Israels-lyden og breidde ut henderne mot himmelen, 014 2CH 006 014 og sagde: «Herre, Israels Gud, det finst ingen Gud som du i himmelen eller på jordi, du som held uppe sambandet og nåden mot tenararne dine når dei ferdast for di åsyn med heile sitt hjarta, 014 2CH 006 015 du som hev halde det du lova tenaren din, David, far min, og som hev fullenda med handi det du tala med munnen, som det syner seg i dag. 014 2CH 006 016 So haldt no og, Herre, Israels Gud, det som du lova tenaren din, David, far min, då du sagde: «Aldri skal den tid koma at det ikkje sit ein mann av di ætt på Israels kongsstol for mi åsyn, når berre sønerne dine vil taka på vegen sin og ferdast i mi lov, liksom du hev ferdast for mi åsyn.» 014 2CH 006 017 So lat no, Herre, Israels Gud, det ordet sannast som du hev tala til tenaren din, David! 014 2CH 006 018 Men kann då Gud i røyndi bu hjå menneski på jordi? Sjå himlarne, ja himle-himlarne kann ikkje røma deg, kor mykje mindre då dette huset som eg hev bygt! 014 2CH 006 019 Men vend deg like vel til bøni åt tenaren din, og hans påkalling, Herre, min Gud, so du høyrer på det ropet og den bøni som tenaren din bed for di åsyn, 014 2CH 006 020 og let augo dine vera opne mot dette huset dag og natt, mot den staden der du hev lova at namnet ditt skal bu, so du høyrer på den bøni som tenaren din vender mot denne staden, 014 2CH 006 021 og høyr på den påkalling som tenaren din og Israel, folket ditt, vender imot denne staden; høyr ifrå den staden der du bur, frå himmelen, høyr og tilgjev! 014 2CH 006 022 Forsyndar einkvar seg mot næsten sin, og dei legg ein eid på honom, so ein let honom sverja, og han kjem inn og sver framfyre altaret ditt i dette huset, 014 2CH 006 023 so må du høyra frå himmelen og setja i verk og døma imillom tenararne dine, med di du gjev den skuldige attergjeld, og let honom lida for si åtferd, og frikjenner den rettferdige og let honom få etter si rettferd. 014 2CH 006 024 Og um folket ditt, Israel, fær usiger mot fienden for di dei syndar imot deg, og dei so vender um og vedkjennest ditt namn, og bed og påkallar for di åsyn i dette huset, 014 2CH 006 025 so må du høyra det frå himmelen og tilgjeva Israel, folket ditt, den syndi dei gjorde, og føra deim heim att til det landet som du hev gjeve deim og federne deira. 014 2CH 006 026 Når himmelen let seg att, og regnet ikkje kjem, for di dei syndar imot deg, og dei so snur seg imot denne staden med bøn, og dei vedkjennest ditt namn og vender um frå syndi si av di du audmykjer deim, 014 2CH 006 027 so må du høyra det frå himmelen og tilgjeva tenararne dine og Israel, folket ditt, syndi deira, for du lærer deim den gode vegen dei skal ganga på, og du må gjeva regn yver landet ditt, som du hev gjeve folket ditt til odel og eiga. 014 2CH 006 028 Når det kjem uår i landet, når det kjem farsott, når det kjem moldaks og rust, eller det kjem engspettor og åmor, eller fiendarne deira trengjer deim i det landet der byarne deira er, eller kva for ei plåga eller sjukdom det er, 014 2CH 006 029 kvar gong det då stig upp ei bøn eller audmjuk påkalling frå noko menneskje eller frå heile ditt folk Israel, med di kvar og ein kjenner si plåga og pina og retter ut henderne sine mot dette huset, 014 2CH 006 030 so må du høyra frå himmelen, den staden der du bur, og tilgjeva, med di du gjev kvar mann lika for all hans ferd, av di du kjenner hjarta hans - for einast du kjenner mannehjarta - 014 2CH 006 031 so dei må ottast deg og fylgja dine vegar all den tid dei liver på den jordi som du hev gjeve federne våre. 014 2CH 006 032 Jamvel den framande, som ikkje høyrer til Israel, folket ditt, men kjem frå eit land langt burte, for ditt store namn, di sterke hand og din strake arm skuld, når dei kjem og vender bønerne sine mot dette huset, 014 2CH 006 033 då må du høyra frå himmelen, frå den staden der du bur, og gjera alt som den framande ropar til deg um, so alle folk på jordi må læra å kjenna namnet ditt og ottast deg, liksom Israel, folket ditt, og skyna at dette huset som eg hev bygt, er uppkalla etter ditt namn. 014 2CH 006 034 Når folket ditt fer ut i herferd mot fiendarne sine, på den vegen som du sender deim, og dei so bed til deg med andlitet imot den byen som du hev valt ut, og det huset eg hev bygt åt namnet ditt, 014 2CH 006 035 då må du frå himmelen høyra bøni og påkallingi deira, og hjelpa deim til retten sin. 014 2CH 006 036 Og når dei syndar mot deg - for det finst ikkje noko menneskje som ikkje syndar - og du harmast på deim og let fienden få magt yver deim, so han fangar deim og fører deim burt til eit land langt av leid eller nær ved, 014 2CH 006 037 og dei so tenkjer seg um i det landet der dei er fangar, og vender um og bed deg um nåde i det landet der dei er i utlægdi si, og sannar: «Me hev synda, me hev gjort ille og vore ugudlege, » 014 2CH 006 038 og dei vender um til deg med heile sitt hjarta og all si sjæl i det landet dei er burtførde til og fangar i, og dei bed med di deg snur seg imot landet sitt, som du hev gjeve federne deira, imot den byen som du hev valt ut, og det huset eg hev bygt for namnet ditt, 014 2CH 006 039 so må du høyra på bøni og påkallingi deira frå himmelen der du bur, og hjelpa deim til sin rett og tilgjeva folket ditt det som det hev synda imot deg. 014 2CH 006 040 So vere då, min Gud, augo dine opne, og øyro dine agte på bøni på denne staden! 014 2CH 006 041 So reis deg då, Herre Gud, og kom til kvilestaden din, du med di velduge kista! Lat prestarne dine, Herre Gud, klæda seg i frelsa, og dine gudlege gleda yver det gode! 014 2CH 006 042 Herre Gud, vis ikkje ifrå deg åsyni åt den du hev salva, kom i hug nåden mot David, tenaren din!» 014 2CH 007 001 Då Salomo hadde slutta bøni si, for det eld ned frå himmelen og åt upp brennofferet og slagtofferi, og Herrens herlegdom fyllte huset. 014 2CH 007 002 Prestane kunde ikkje ganga inn i Herrens hus, for di Herrens herlegdom fyllte Herrens hus. 014 2CH 007 003 Og då alle Israels-borni såg korleis elden for ned og Herrens herlegdom kom yver huset, då kasta dei seg på kne i den steinlagde garden med andlitet mot jordi og tilbad og lova Herren, for han er god, og hans miskunn varer æveleg. 014 2CH 007 004 Og kongen og heile folket og ofra slagtoffer for Herrens åsyn. 014 2CH 007 005 Og kong Salomo ofra tvo og tjuge tusund stykke storfe og hundrad og tjuge tusund stykke småfe til slagtoffer, og soleis vigde kongen og heile folket Guds hus. 014 2CH 007 006 Og prestarne stod på sine postar, og levitarne stod med Herrens spelgogner, som kong David hadde late gjera til å lova Herren for di hans miskunn varer æveleg, og dei førde fram Davids lovprisning, medan prestarne bles i lurarne midt imot deim, og heile Israel stod. 014 2CH 007 007 Og Salomo vigde den midtre luten av tunet framfyre Herrens hus, for di han laut ofra brennoffer og feittstykki av takkofferi der; for koparaltaret som Salomo hadde gjort, kunde ikkje røma brennofferi, grjonofferi og feittstykki. 014 2CH 007 008 På den tid høgtida Salomo helgi i sju dagar saman med heile Israel; det var ein ovstor møtelyd, like frå den staden der vegen gjeng til Hamat og til Egyptarlands-bekken. 014 2CH 007 009 Og på den åttande dagen heldt dei ei stor samlingshøgtid; for dei høgtida altarvigsla i sju dagar og helgi i sju dagar. 014 2CH 007 010 Og på den tri og tjugande dagen i den sjuande månaden let han folket fara heim, glade og velnøgde yver alt det gode som Herren hadde gjort mot David, tenaren sin, og imot Salomo og imot Israel, folket sitt. 014 2CH 007 011 No var Salomo ferdig med å byggja Herrens hus og kongshuset; og alt det han hadde sett seg fyre at han vilde gjera med Herrens hus og sitt hus, det førde han til endes godt og vel. 014 2CH 007 012 Då synte Herren seg for Salomo um natti og sagde til honom: «Eg hev høyrt bøni di og valt meg denne staden til offerstad for meg. 014 2CH 007 013 Um eg let att himmelen, so regnet ikkje kjem, eller um eg byd engsprettorne å øyda landet, eller um eg sender farsott imot folket mitt, 014 2CH 007 014 og folket mitt, som er uppkalla etter namnet mitt, då bøygjer seg og bed og søkjer mi åsyn og vender um frå si vonde ferd, då vil eg høyra frå himmelen og tilgjeva syndi deira og lækja landet deira. 014 2CH 007 015 No skal augo mine vera opne og øyro mine agta på bøni på denne staden. 014 2CH 007 016 No hev eg valt ut og helga dette huset til at namnet mitt skal bu der til æveleg tid, og augo mine og hjarta mitt skal vera der alltid. 014 2CH 007 017 Um du no ferdast for mi åsyn soleis som David, far din, ferdast, so du gjer alt det som eg hev bode deg, og held lovorne og rettarne mine, 014 2CH 007 018 so vil eg halde uppe kongsstolen din, soleis som eg hev lova David, far din det, då eg sagde: «Aldri skal det vanta deg ein mann til å råda yver Israel.» 014 2CH 007 019 Men dersom de snur meg ryggen og svik loverne og bodi mine, som eg hev lagt fram for dykk, og gjeng av stad og dyrkar framande gudar og bed til deim, 014 2CH 007 020 då vil eg jaga dykk burt ifrå landet mitt, som eg hev gjeve dykk, og dette huset, som eg hev helga til mitt namn, det vil eg føykja burt ifrå mi åsyn og gjera det til eit ordtøke og ei spott millom alle folk. 014 2CH 007 021 Og yver dette huset, som var so høgreist, skal alle verta forfærde som gjeng framum det, når dei segjer: «Kvifor hev Herren fare soleis åt med dette landet og dette huset?» 014 2CH 007 022 då skal dei svara: «For di dei vende seg ifrå Herren, sin fedregud, som førde deim ut or Egyptarland, og heldt seg til andre gudar, og bad til deim og tente deim. Difor hev Herren late alt dette vonde koma yver deim.»» 014 2CH 008 001 Då no dei tjuge åri var ute som Salomo hadde bygt på Herrens hus og sitt hus, 014 2CH 008 002 bygde Salomo upp dei byarne som Huram hadde late frå seg til honom, og let Israels-sønerne busetja seg i deim. 014 2CH 008 003 So drog Salomo til Hamat-Soba og lagde det under sitt velde. 014 2CH 008 004 Han bygde Tadmor og, i øydemarki, og alle dei forrådsbyarne som han bygde i Hamat. 014 2CH 008 005 Sameleis bygde han Øvre Bet-Horon og Nedre Bet-Horon til festningar med murar, portar og portbommar, 014 2CH 008 006 og Ba’alat og forrådsbyarne som Salomo hadde, alle vognbyarne og hestbyarne og alt det andre som Salomo hadde hug til å byggja i Jerusalem, på Libanon og i heile sitt rike. 014 2CH 008 007 Alt det folket som fanst att av hetitarne, amoritarne, perizitarne, hevitarne og jebusitarne, som ikkje var av Israels-folket, 014 2CH 008 008 av sønerne åt deim som hadde vorte att etter deim i landet, av di Israels-sønerne ikkje hadde gjort ende på deim, av deim var baud Salomo ut til pliktarbeid, og soleis hev det vore til den dag i dag. 014 2CH 008 009 Men av Israels-sønerne gjorde Salomo ingen til arbeidstrælar, men dei vart herfolk, hovdingar for kjemporne hans og hovdingar yver stridsvognerne og hestfolket hans. 014 2CH 008 010 Av arbeidsfutar hadde kong Salomo tvo hundrad og femti, som rådde yver folket. 014 2CH 008 011 Dotter åt Farao førde kong Salomo frå Davidsbyen til det huset han hadde bygt åt henne; for han sagde: «Ingi kvinna må bu i huset åt David, Israels konge; for desse staderne er heilage, for dit hev Herrens kista kome.» 014 2CH 008 012 Den gongen ofra Salomo brennoffer til Herren på Herrens altar, som han hadde bygt framfyre forhalli. 014 2CH 008 013 Kvar dag ofra han dei offer som kravdest på den dagen etter bodet åt Moses, på kviledagarne, nymånedagarne og høgtiderne tri gonger for året: søtebrødhelgi, sjuvikehelgi og lauvhyttehelgi. 014 2CH 008 014 Og etter fyresegni åt David, far sin, sette han prestskifti til sine tenestor, og levitarne til sine tenestor, til å lovsyngja og ganga prestarne til handa etter som det turvest for kvar dag, og sameleis dørvaktarflokkarne kvar ved sine portar; for soleis hadde gudsmannen David bode. 014 2CH 008 015 Og ikkje i nokon måte veik dei ifrå det som kongen hadde bode um frå prestarne og levitarne eller skattkamri. 014 2CH 008 016 Soleis vart det utført heile Salomos verk, fyrst til den dagen grunnvollen vart lagd til Herrens hus, og sidan til det var fullført. Og so var då Herrens hus ferdigt. 014 2CH 008 017 Den gongen drog Salomo til Esjon-Geber og til Elot ved havstrandi i Edomlandet. 014 2CH 008 018 Og Huram sende skip og sjøvant mannskap til honom med folki sine, dei siglde til Ofir saman med folki åt Salomo, og derifrå henta dei elleve hundrad våger gull, som dei førde til kong Salomo. 014 2CH 009 001 Då dronningi i Saba høyrde gjetordet um Salomo, drog ho til honom i Jerusalem og vilde røyna honom med djupe gåtor. Ho kom med eit ovstort fylgje, med kamelar som var klyvja med kryddor og gull i store mengder og glimesteinar. Og då ho var komi til Salomo, lagde ho fram for honom alt det ho hadde på hjarta. 014 2CH 009 002 Men Salomo gav henne svar på alle spurningarne hennar, og det var ingenting dult for honom, som han ikkje kunde svare på. 014 2CH 009 003 Då dronningi frå Saba såg kor vis Salomo var, og huset som han hadde bygt, 014 2CH 009 004 og retterne på bordet hans, korleis hirdmennerne hans sat der, og korleis tenarane hans varta upp og var klædde, skjenkjarsveinarne hans og deira klæde, og den uppgangen som han hadde til Herrens hus, vart ho reint ifrå seg. 014 2CH 009 005 Og ho sagde til kongen: «So var det då sant det som eg høyrde i landet mitt um deg og visdomen din! 014 2CH 009 006 Eg kunde ikkje tru det dei sagde fyrr eg kom og fekk sjå det med eigne augo; og so er det endå ikkje helvti av all visdomen din som de hev fortalt meg um; du er endå større enn det gjetordet eg hev høyrt um deg. 014 2CH 009 007 Sæle er mennerne dine, sæle er desse tenarane dine, som stødt fær standa framfyre deg og høyra visdomen din. 014 2CH 009 008 Lova vere Herren, din Gud, som hadde hugnad i deg og sette deg på sin kongsstol til konge for Herren, din Gud! For di din Gud elskar Israel, og vil halda det ved magt æveleg, difor hev han sett deg til konge yver deim til å gjera rett og rettferd.» 014 2CH 009 009 So gav ho kongen tri hundrad våger gull og kryddor i store mengder og glimesteinar; og aldri hev det funnest slike kryddor som dei dronningi frå Saba gav Salomo. 014 2CH 009 010 Dessutan kom folki åt Huram og folki åt Salomo, som henta gull frå Ofir, med algummimtre og glimesteinar. 014 2CH 009 011 Og av algummimtreet let kongen gjera tropper til Herrens hus og til huset åt kongen og cithrar og harpor til songarar; og makan til det hadde dei aldri fyrr set i Judalandet. 014 2CH 009 012 Og kong Salomo gav dronningi frå Saba alt ho hadde hug på og bad um, umfram gåvor for det som ho gav til kongen. Sidan snudde ho og drog heim att til landet sitt, ho og tenarane hennar. 014 2CH 009 013 Vegti på det gullet som kom til Salomo på eitt år, var sekstan hundrad og fem og seksti våger gull, 014 2CH 009 014 og då var det ikkje medrekna det som kjøpmennerne og kræmarane førde inn, og det som kom frå alle kongarne i Arabia og frå jarlarne i landet, som førde gull og sylv til Salomo. 014 2CH 009 015 Kong Salomo let gjera tvo hundrad store skjoldar av uthamra gull - til kvar skjold gjekk det seks hundrad lodd uthamra gull - 014 2CH 009 016 og tri hundrad små skjoldar av uthamra gull, og til kvar skjold gjekk det med tri hundrad lodd gull; og kongen sette deim upp i Libanonskoghuset. 014 2CH 009 017 Dessutan let kongen gjera ein stor kongsstol av filsbein og klædde honom med skirt gull. 014 2CH 009 018 Kongsstolen hadde seks stig og ein fotskammel av gull, som var feste til kongsstolen; på båe sidorne åt sætet var det armstyd, og på kvar side åt deim stod det tvo løvor. 014 2CH 009 019 Det stod og tolv løvor på båe sidorne på dei seks stigi. Det var ikkje laga maken i noko anna rike. 014 2CH 009 020 Alle drykkjestaupi åt kong Salomo var av gull, og alle gognerne i Libanonskoghuset var av skirt gull; sylv rekna dei slett ikkje for noko i kong Salomos dagar. 014 2CH 009 021 For kongen hadde skip som siglde til Tarsis saman med folki åt Huram; ein gong tridje kvart år kom Tarsis-skipi og førde gull og sylv og filsbein og apor og påfuglar. 014 2CH 009 022 Kong Salomo vart større enn alle andre kongar på jordi i rikdom og visdom. 014 2CH 009 023 Og alle kongarne på jordi kom og vilde sjå honom og høyra visdomen hans, som Gud hadde lagt i hjarta hans. 014 2CH 009 024 Og kvar av deim hadde med seg ei gåva; det var ymse ting av sylv eller gull, klæde, våpn, kryddor, hestar, muldyr, år etter år. 014 2CH 009 025 Salomo hadde fire tusund heste-par og stridsvogner og tolv tusund hestfolk, og deim lagde han, sume i vognbyarne og sume hjå seg sjølv i Jerusalem. 014 2CH 009 026 Han rådde yver alle kongarne frå Eufratelvi til Filistarland og egyptargrensa. 014 2CH 009 027 Kongen gjorde sylvet so vanlegt i Jerusalem som stein, og cedertre som morberfiketrei i låglandet. 014 2CH 009 028 Hestar førde dei til Salomo frå Egyptarland og frå alle landi. 014 2CH 009 029 Det som elles er å fortelja um Salomo frå fyrst til sist, det er uppskrive i profeten Natans krønika, og i spådomen åt siloniten Ahia og i syni åt sjåaren Jedi um Jeroboam Nebatsson. 014 2CH 009 030 Salomo var konge i Jerusalem yver heile Israel i fyrti år. 014 2CH 009 031 So lagde Salomo seg til kvile hjå federne sine og vart gravlagd i far sin, Davids, by. Og Rehabeam, son hans, vart konge i staden hans. 014 2CH 010 001 Rehabeam for til Sikem, for heile Israel var kome til Sikem og vilde taka honom til konge. 014 2CH 010 002 Men då Jeroboam Nebatsson frette det - han var i Egyptarland og hadde rømt dit for kong Salomo - då snudde han heim att frå Egyptarland. 014 2CH 010 003 Då sende dei bod og kalla honom; og Jeroboam og heile Israel kom. Og dei sagde til Rehabeam: 014 2CH 010 004 «Far lagde på oss eit hardt ok; men vil no du letta på det harde strævet og det tunge oket som far din lagde på oss, so skal me tena deg.» 014 2CH 010 005 Han svara deim: «Gakk burt og bia tri dagar, og kom so til meg att!» Og folket gjekk. 014 2CH 010 006 Då rådførte kong Rehabeam seg med dei gamle, som hadde vore i tenesta hjå Salomo, far hans, medan han livde, og spurde deim: «Kva svar råder de til å gjeva dette folket?» 014 2CH 010 007 Dei svara honom: «Vil du vera venleg mot dette folket i dag og syna deg nådig imot deim og gjeva deim eit venlegt svar, då vil dei vera dine tenarar for alle tider.» 014 2CH 010 008 Men han brydde seg ikkje um den rådi som dei gamle gav honom, men rådførde seg med dei unge som var uppvaksne i lag med honom og stod i hans tenesta. 014 2CH 010 009 Han sagde til deim: «Kva råder de meg til å svara dette folket, som hev tala til meg og sagt: «Lat det oket som far din hev lagt på oss verta lettare?»» 014 2CH 010 010 Dei unge kararne som var uppvaksne i lag med honom, svara honom då og sagde: «So skal du segja til dette folket som hev tala til deg og sagt: «Far lagde eit tung ok på oss, men gjer no du det lettare for oss!» - so skal du segja til deim: «Litlefingeren min er tjukkare enn mjødmarne åt far min. 014 2CH 010 011 Hev difor far min lagt eit tungt ok på dykk, so skal eg gjera oket dykkar endå tyngre; hev far min tukta dykk med svipor, so skal eg tukta dykk med skorpionar!»» 014 2CH 010 012 So kom Jeroboam med heile folket til Rehabeam tridje dagen, so som kongen hadde sagt: «Kom til meg att tridje dagen!» 014 2CH 010 013 Då gav kongen folket eit hardt svar, for han brydde seg ikkje um den rådi dei gamle hadde gjeve honom; 014 2CH 010 014 etter rådi åt dei unge kararne sagde han til deim: «Hev far min lagt eit tungt åk på dykk, so skal eg gjera det endå tyngre; hev far min tukta dykk med svipor, so skal eg tukta dykk med skorpionar!» 014 2CH 010 015 Kongen høyrde soleis ikkje på folket, for di Gud laga det soleis, so Herrens ord skulde sannast som han hadde tala til Jeroboam Nebatsson ved siloniten Ahia. 014 2CH 010 016 Då no heile Israel såg at kongen ikkje høyrde på deim, gav folket kongen dette svaret: «Kva deil hev me i David? Ingen lut i Isaisonen! Heim att, Israel, kvar til si hytta! Sjå no sjølv til huset ditt, David!» So gjekk heile Israel kvar til sitt. 014 2CH 010 017 Berre yver dei Israels-borni som budde i byarne i Juda, vart Rehabeam konge. 014 2CH 010 018 Og då kong Rehabeam sende i veg Hadoram, som hadde øvste tilsynet med pliktarbeidet til deim, då steina Israels-sønerne honom i hel. Då skunda kong Rehabeam seg upp i vogni si og rømde til Jerusalem. 014 2CH 010 019 So reiv då Israel seg laus frå Davids hus, og soleis hev det vore til den dag i dag. 014 2CH 011 001 Då Rehabeam kom til Jerusalem, samla han heile Judas hus og Benjamin, hundrad og åtteti tusund utvalde stridsmenner, og vilde strida imot Israel og vinna kongedømet att for Rehabeam. 014 2CH 011 002 Men då kom Herrens ord til gudsmannen Semaja soleis: 014 2CH 011 003 «Seg til Rehabeam Salomoson, kongen i Juda, og til heile Israel i Juda og Benjamin: 014 2CH 011 004 «So segjer Herren: De skal ikkje fara upp og strida imot brørne dykkar; snu heim att kvar til sitt hus! For det som er hendt, er kome frå meg!»» Då lydde dei ordi frå Herren og snudde heim at og drog ikkje imot Jeroboam. 014 2CH 011 005 Sidan budde Rehabeam i Jerusalem, og han bygde byar um til borger i Juda. 014 2CH 011 006 Soleis bygde han Betlehem og Etam og Tekoa 014 2CH 011 007 og Bet-Sur og Soko og Adullam 014 2CH 011 008 og Gat og Maresa og Zif 014 2CH 011 009 og Adorajim og Lakis og Azeka 014 2CH 011 010 og Sora og Ajjalon og Hebron, som låg i Juda og i Benjamin. Han gjorde deim til festningsbyar. 014 2CH 011 011 Og han gjorde borgerne sterke og sette hovdingar i deim, og gav deim forråd av matvaror og olje og vin. 014 2CH 011 012 Og kvar einskild av deim gav han skjoldar og spjot, og soleis gjorde han deim overlag sterke. Juda og Benjamin lydde honom. 014 2CH 011 013 Men prestarne og levitarne i heile Israel gjekk yver til honom frå alle bygderne. 014 2CH 011 014 For levitarne drog ifrå bumarkerne og eigedomen sin og for til Juda og Jerusalem, for di Jeroboam og sønerne hans jaga deim ut or prestetenesta for Herren, 014 2CH 011 015 og han tilsette prestar åt seg for offerhaugarne og bukketrolli og kalvarne som han hadde late gjera. 014 2CH 011 016 Og i fylgje med deim kom dei frå alle Israels ættar som lagde hugen sin på å søkja Herren, Israels Gud. Dei kom til Jerusalem og ofra til Herren, sin fedregud. 014 2CH 011 017 Dei styrkte Judariket og tryggja Rehabeam, son åt Salomo i tri år. For i tri år gjekk dei på vegen åt David og Salomo. 014 2CH 011 018 Rehabeam tok til kona Mahalat, dotter åt Jerimot, son åt David, og åt Abiha’il, dotter åt Eliab, Isais son. 014 2CH 011 019 Ho fødde honom sønerne Je’us og Semarja og Zaham. 014 2CH 011 020 Og etter henne tok han Ma’aka, dotter åt Absalom, til kona; og ho fødde honom Abia og Attai og Ziza og Selomit. 014 2CH 011 021 Rehabeam elska Ma’aka, dotter åt Absalom, meir enn dei andre konorne og fylgjekonorne sine; for han hadde attan konor og seksti fylgjekonor og vart far til åtte og tjuge søner og seksti døtter. 014 2CH 011 022 Difor sette han Abia, son åt Ma’aka, til hovding og fyrste millom brørne sine; for han var tenkt på å gjera honom til konge. 014 2CH 011 023 Og på visleg måte skifte han ut alle landsluterne og dei faste borgerne i Juda og Benjamin til alle sønerne sine, og gav deim flust til å leva av og fekk deim konor i mengd. 014 2CH 012 001 Men då Rehabeam hadde grunnfest kongedømet sitt og kjende seg sterk, då vende han seg frå Herrens lov, og heile Israel med honom. 014 2CH 012 002 Då drog egyptarkongen Sisak upp mot Jerusalem i femte styringsåret åt Rehabeam, for di dei hadde vore utrue mot Herren; 014 2CH 012 003 han kom med tolv hundrad krigsvogner, seksti tusund hestfolk, og ingen kunde rekna det folket som drog med honom frå Egyptarland, Libya-menner, sukkitar og ætiopar. 014 2CH 012 004 Og då han hadde teke dei faste borgarne i Juda, drog han mot Jerusalem. 014 2CH 012 005 Då kom profeten Semaja til Rehabeam og hovdingarne i Juda, som hadde søkt til Jerusalem for Sisak, og han sagde til deim: «So segjer Herren: «De hev vendt dykk ifrå meg, difor hev eg vendt meg ifrå dykk og gjeve dykk i handi på Sisak.»» 014 2CH 012 006 Men hovdingarne i Israel og kongen audmykte seg og sagde: «Herren er rettferdig.» 014 2CH 012 007 Og då Herren såg at dei hadde audmykt seg, kom Herrens ord til Semaja soleis: «For di dei hev audmykt seg, vil eg ikkje tyna deim, men gjeva deim ei snaud frelsa, so at vreiden min ikkje strøymer ut yver Jerusalem ved Sisak. 014 2CH 012 008 Men dei skal verta hans tenarar og læra å kjenna skilnaden på det å tena meg og tena kongeriki i heidningelandi.» 014 2CH 012 009 Då drog Sisak upp imot Jerusalem og tok skattarne i Herrens hus og skattarne i huset åt kongen; alt tok han, og han tok og dei gullskjoldarne som Salomo hadde lata gjere. 014 2CH 012 010 I staden for deim let då kong Rehabeam gjera koparskjoldar og gav deim i varveitsla til hovdingarne for livvakti, som heldt vakt ved inngangen til huset åt kongen. 014 2CH 012 011 Og kvar gong kongen gjekk til Herrens hus, bar vaktmennerne deim, og tok deim so attende til vaktstova. 014 2CH 012 012 Men då han hadde audmykt seg, snudde Herrens vreide seg ifrå honom, so han vart ikkje reint tynt; det fanst då noko godt og i Juda. 014 2CH 012 013 Soleis vart kong Rehabeam grunnfest i Jerusalem, og han heldt fram med styringi; for Rehabeam var ein og fyrti år gamall då han vart konge, og han styrde i syttan år i Jerusalem, den byen som Herren hadde valt seg ut av alle ætterne i Israel til å setja namnet sitt der. Mor hans var ei ammonitkvinna som heitte Na’ama. 014 2CH 012 014 Han gjorde det som vondt var; for han lagde ikkje hugen sin på å søkja Herren. 014 2CH 012 015 Det som er å fortelja um Rehabeam frå fyrste til sist, det er uppskrive i krønikorne åt profeten Semaja og sjåaren Iddo, der som ættartali er upprekna. Millom Rehabeam og Jeroboam var det ufred stødt. 014 2CH 012 016 Og Rehabeam lagde seg til kvile hjå federne sine, og Abia, son hans, vart konge i staden hans. 014 2CH 013 001 I det attande styringsåret åt Jeroboam vart Abia konge yver Juda; 014 2CH 013 002 tri år styrde han i Jerusalem. Mor hans heitte Mikaja Urielsdotter og var frå Gibea. Det var ufred millom Abia og Jeroboam. 014 2CH 013 003 Abia byrja striden med ein her av djerve stridsmenner, fire hundrad tusund utvalde menner, men Jeroboam møtte honom med åtte hundrad tusund utvalde menner, som var djerve stridsmenner. 014 2CH 013 004 Men Abia gjekk upp på Semarajimberget i Efraimsfjelli og sagde: «Høyr meg Jeroboam og heile Israel! 014 2CH 013 005 De veit då vel at Herren, Israels Gud, hev gjeve kongedømet yver Israel for alle tider til David og hans søner ved ei ubrjotande semja. 014 2CH 013 006 Men Jeroboam Nebatsson, trælen åt Salomo Davidsson, reiste seg og gjorde upprør mot herren sin. 014 2CH 013 007 Og kring honom samla det seg lause karar, skamløysor, som tråssa Rehabeam, son åt Salomo, og Rehabeam var ung og veiklyndt og kunde ikkje halda seg imot deim. 014 2CH 013 008 Og no trur de at de kann tråssa Herrens kongedøme, som ligg til Davids søner, for di det er ein stor hop av dykk, og det hev hjå dykk dei gullkalvarne som Jeroboam let gjera til gudar for dykk. 014 2CH 013 009 Hev de ikkje jaga burt Herrens prestar, sønerne åt Aron, og levitarne, og rådt dykk til prestar liksom hedningfolki? Kvar den som kom med ein ung ukse og sju verar til prestevigsla, han vert prest for u-gudarne. 014 2CH 013 010 Men Herren er vår Gud, og me hev ikkje vendt oss frå honom; sønerne åt Aron er prestar for Herren, og levitarne gjer tenesta. 014 2CH 013 011 Kvar morgon og kvar kveld let dei brennofferi ganga upp i røyk med finangande røykjelse, skodebrødi ligg på gullbordet, og gull-ljosestaken med lamporne kveikjer dei kveld etter kveld; for me agtar på fyresegnerne åt Herren, vår Gud, men de hev vendt dykk frå honom. 014 2CH 013 012 Sjå, Gud er føraren hjå oss og me hev prestarne hans med alarmlurarne, og dei skal blåsa til strid mot dykk. Israels søner, gjev dykk ikkje i strid med Herren, vår fedregud, for då skal de ikkje hava lukka med dykk!» 014 2CH 013 013 Men Jeroboam hadde late deim som låg i baklur kringganga deim soleis at Juda-mennerne hadde deim fyre seg og baklur-mennerne i ryggen. 014 2CH 013 014 Då no Juda-mennerne snudde seg rundt, og såg at åtaket truga deim både framantil og attantil, då ropa deim til Herren; men prestarne bles i lurarne. 014 2CH 013 015 Og Juda-mennerne sette i med herrop. Og då Juda-mennerne sette i med herropet, då slo Gud Jeroboam og heile Israel for augo på Abia og Juda. 014 2CH 013 016 Israels-sønerne rømde for Juda, og Gud gav deim i deira vald. 014 2CH 013 017 Og Abia og folket hans gjorde stort tjon på deim, so det fall fem hundrad tusund stridsmenner av Israel. 014 2CH 013 018 På den tid vart Israels-sønerne audmjukte, men Juda-mennerne kom til magt, for dei studde seg til Herren, sin fedregud. 014 2CH 013 019 Og Abia forfylgde Jeroboam og tok ifrå honom nokre byar; det var Betel og grenderne kringum, Jesana og grenderne kringum og Efron og grenderne kringum. 014 2CH 013 020 Jeroboam kom aldri til magt meir so lenge Abia livde, og Herren slo honom, so han døydde. 014 2CH 013 021 Men Abia vart megtig. Han tok seg fire konor og vart far til tvo og tjugeto søner og sekstan døtter. 014 2CH 013 022 Det som elles er å fortelja um Abia, um hans ferd og ord, er uppskrive i utleggjingi åt profeten Iddo. 014 2CH 014 001 Og Abia lagde seg til kvile hjå federne sine, og dei gravlagde honom i Davidsbyen; Asa, son hans, vart konge i staden hans. I hans dagar hadde landet fred i ti år. 014 2CH 014 002 Asa gjorde det som var godt og rett i augo åt Herren, hans Gud. 014 2CH 014 003 Han fekk burt dei framande altari og offerhaugarne, braut sund minnesteinarne og hogg ned Astarte-bilæti. 014 2CH 014 004 Og han baud Juda-mennerne at dei skulde søkja Herren, deira fedregud, og halda lovi og bodet. 014 2CH 014 005 Og han fekk burt offerhaugarne og solsulorne frå alle byarne i Juda, og riket hadde ro so lenge han livde. 014 2CH 014 006 Han bygde borgar i Juda; for landet hadde fred, og det kom ikkje til nokon krig imot honom i dei åri, for Herren gav honom ro. 014 2CH 014 007 Han sagde til Juda: «Lat oss byggja desse byarne og setja murar og tårn ikring deim og portar og portbommar, medan me endå hev landet i vår magt, for di me hev søkt Herren, vår Gud; me hev søkt honom, og han hev gjeve oss fred til alle sidor.» So bygde dei då, og det gjekk godt. 014 2CH 014 008 Asa hadde ein her som var væpna med langskjoldar og spjot, tri hundrad tusund mann av Juda, og dessutan tvo hundrad og åtteti tusund av Benjamin, som bar rundskjoldar og spente boge. Alle desse var djerve stridsmenner. 014 2CH 014 009 Og ætiopen Zerah drog ut imot deim med ein her på tusund gonger tusund mann og tri hundrad stridsvogner, og han kom til Maresa. 014 2CH 014 010 Og Asa drog imot honom, og dei fylkte seg til strid i Sefatadalen ved Maresa. 014 2CH 014 011 Då ropa Asa til Herren, hans Gud: «Herre! det er ingen som du til å hjelpa i strid millom ein som er sterk og ein som er magtlaus. So hjelp oss, Herre, vår Gud! For til deg held me oss, og med ditt namn er me komne hit imot denne hopen. Herre, du er vår Gud; lat ikkje noko menneskje standa seg imot deg!» 014 2CH 014 012 Då slo Herren ætioparne for augo på Asa og Juda og ætioparne rømde. 014 2CH 014 013 Asa og folket som var med honom, forfylgde deim til Gerar, og det fall so mange av ætioparne, at ingen vart i live, for dei vart knustra for Herren og hans her. Folket tok ei uhorveleg mengd med herfang. 014 2CH 014 014 Og dei tok alle byarne rundt ikring Gerar, for ein støkk frå Herren hadde kome yver deim, og dei plundra alle byarne, for det var mykje herfang i deim. 014 2CH 014 015 Jamvel buskaps-tjeldi tok dei, og dei drog med seg ei mengd med småfe og kamelar, og so snudde dei heim att til Jerusalem. 014 2CH 015 001 Då kom Guds Ande yver Azarja Odedsson, 014 2CH 015 002 og han steig fram for Asa og sagde til honom: «Høyr på meg, Asa og heile Juda og Benjamin! Herren er med dykk når de er med honom, og når de søkjer honom, då let han dykk finna seg; men um de vender dykk frå honom, då vender han seg frå dykk. 014 2CH 015 003 I lange tider var Israel utan sann Gud, utan prest som lærde deim, og utan lov. 014 2CH 015 004 Men i trengsla si umvende dei seg til Herren, Israels Gud, og søkte honom, og han let deim finna seg. 014 2CH 015 005 I dei tider kunde ingen draga uskadd ut eller heim, for det var stor røra millom alle som budde i landi. 014 2CH 015 006 Då vart dei sundstøytte, folk mot folk og by mot by; for Gud skræmde deim med alle slag trengslor. 014 2CH 015 007 Men ver de frihuga og lat ikkje henderne siga; for dykkar verk skal få si løn!» 014 2CH 015 008 Då Asa høyrde desse ordi og den spådomen som Azarja, son åt Oded, sagde fram, då tok han mod til seg og fekk burt dei ufysne styggetingi frå heile Judalandet og Benjaminslandet og frå dei byarne han hadde teke på Efraimsheidi; og han sette i stand Herrens altar framfyre Herrens forhall. 014 2CH 015 009 So stemnde han saman heile Juda og Benjamin og deim ifrå Efraim, Manasse og Simeon som budde hjå deim; for ei mengd ifrå Israel hadde gjenge yver til honom då dei såg at Herren, hans Gud, var med honom. 014 2CH 015 010 Dei samla seg då i Jerusalem i den tridje månaden i det femtande styringsåret åt Asa. 014 2CH 015 011 Og den dagen slagta dei offer for Herren av det herfanget dei hadde ført med seg, sju hundrad stykke storfe og sju tusund stykke småfe. 014 2CH 015 012 Og dei gjorde ei pakt um at dei vilde søkja Herren, sin fedregud, av alt sitt hjarta og heile si sjæl, 014 2CH 015 013 og at kvar den som ikkje søkte Herren, Israels Gud, han skulde lata livet, anten han var liten eller stor, mann eller kvinna. 014 2CH 015 014 Soleis gav dei Herren eiden sin med høg røyst og med fagnadrop og med ljom av lurar og horn, 014 2CH 015 015 og heile Juda gledde seg yver den eiden, for dei hadde svore med heile sitt hjarta og søkte honom med all sin vilje; Og Herren let deim finna seg og gav landet fred til alle sidor. 014 2CH 015 016 Og jamvel Ma’aka, mor si, sette kong Asa av frå hennar dronningrang, av di ho hadde gjort eit styggjelegt bilæte for Astarte; han hogg ned det stygge bilætet, slo det i smulder og brende det i Kidronsdalen. 014 2CH 015 017 Men offerhaugarne fekk dei ikkje burt ifrå Israel; men like vel var hjarta til Asa heilstøypt so lenge han livde. 014 2CH 015 018 Heilaggåvorne åt far sin og heilaggåvorne sine eigne flutte han inn i Guds hus, sylv og gull og ymse ting. 014 2CH 015 019 Det vart ingen ufred fyrr i det fem og trettiande styringsåret åt Asa. 014 2CH 016 001 I det seks og trettiande styringsåret åt Asa drog kong Baesa i Israel upp imot Juda og bygde ei borg i Rama, av di han ville hindra at nokon drog ut eller inn hjå Asa, kongen i Juda. 014 2CH 016 002 Då tok Asa sylv og gull ut or skattkammeri i Herrens hus og i huset åt kongen og sende deim til Benhadad, kongen i Syria, som budde i Damaskus, med dei ordi: 014 2CH 016 003 «Det er eit samband millom meg og deg, sameleis som millom min far og din far, no sender eg deg sylv og gull. Gjer no vel og brjot sambandet ditt med Israels-kongen Baesa, so han lyt draga burt ifrå meg!» 014 2CH 016 004 Benhadad lydde kong Asa og sende herhovdingarne sine mot byarne i Israel, og dei herja Ijon og Dan og Abel-Majim og alle forrådshusi i Naftali-byarne. 014 2CH 016 005 Då Baesa høyrde dette, lagde han ned borgbyggjingi i Rama og slutta arbeidet. 014 2CH 016 006 Men kong Asa tok heile Juda med seg, og dei førde burt steinarne og trevyrket som Baesa hadde bruka til byggverket i Rama, og han bruka deim til å byggja Geba og Mispa. 014 2CH 016 007 På den tid kom sjåaren Hanani til Asa, kongen i Juda, og sagde til honom: «For di du studde deg til Syria-kongen og ikkje til Herren, din Gud, hev heren åt Syria-kongen sloppe or henderne dine. 014 2CH 016 008 Var ikkje ætioparne og libyararne ein stor her med ei ovmengd med vogner og hestfolk? Men då du studde deg til Herren, då gav han deim i di magt. 014 2CH 016 009 For Herrens augo fer utyver all jordi, av di han med kraft vil koma deim til hjelp som hev hjarta sitt heilt med honom. Du hev fare fåvist åt i dette; for heretter kjem du til å hava ufred stødt.» 014 2CH 016 010 Då vart Asa harm på sjåaren og kasta honom i fangehuset, so vond var han for dette. På same tid for Asa hardt fram mot andre av folket. 014 2CH 016 011 Det som er å fortelja um Asa frå fyrst til sist, er uppskrive i boki um kongarne i Juda og Israel. 014 2CH 016 012 I det ni og trettiande styringsåret sitt vart Asa sjuk i føterne, og sjukdomen hans vart svært hard. Men ikkje i sjukdomen sin heller søkte han Herren, men lækjarane. 014 2CH 016 013 Og Asa lagde seg til kvile hjå federne sine og døydde i det eitt og fyrtiande styringsåret sitt. 014 2CH 016 014 Dei gravlagde honom i gravi hans, som han hadde late hogga ut i Davidsbyen, og lagde honom på ei lega som dei hadde fyllt med kryddor av ymse slag som var tillaga i salveblanding, og dei kveikte eit ovlagt bål for honom. 014 2CH 017 001 Josafat, son hans, vart konge i staden hans. Han synte seg sterk imot Israel, 014 2CH 017 002 og lagde herfolk i alle dei faste byarne i Juda og sette inn vakter i Judalandet og i dei byarne i Efraim som Asa, far hans, hadde herteke. 014 2CH 017 003 Og Herren var med Josafat, for han fylgde dei fyrste vegarne åt David, far sin, og heldt seg ikkje til Ba’alarne, 014 2CH 017 004 men søkte til far sin’s Gud og fylgde bodi hans og gjorde ikkje soleis som Israel. 014 2CH 017 005 Difor grunnfeste Herren kongedømet i hans hand, og heile Juda gav Josafat gåvor, so at han fekk mykje rikdom og æra. 014 2CH 017 006 Då voks modet hans på Herrens vegar, og han fekk ogso burt offerhaugarne og Astarte-bilæti frå Juda. 014 2CH 017 007 I det tridje styringsåret sitt sende han hovdingarne sine Benha’il og Obadja og Zakarja og Netanel og Mikaja til å læra i Juda-byarne, 014 2CH 017 008 og saman med deim levitarne Semaja og Netanja og Zebadja og Asael og Semiramot og Jonatan og Adonja og Tobia og Tob-Adonia, levitarne, og med deim prestarne Elisama og Joram. 014 2CH 017 009 Dei lærde i Juda, for dei hadde Herrens lovbok med seg, og dei drog kringum i alle Juda-byarne og lærde folket. 014 2CH 017 010 Då kom ein støkk frå Herren yver alle riki i dei landi som låg rundt ikring Juda, so dei våga seg ikkje i krig med Josafat. 014 2CH 017 011 Nokre av filistarane førde gåvor til Josafat, og sylv til skatt, og arabarane og førde småfe til honom, sju tusund og sju hundrad verar og sju tusund sju hundrad bukkar. 014 2CH 017 012 Soleis gjekk Josafat frametter stødt til han vart overlag megtig, og han bygde borger og upplagsbyar i Juda, 014 2CH 017 013 og han store forråd i Juda-byarne og stridsdjerve herfolk i Jerusalem. 014 2CH 017 014 Dette er lista yver deim etter ættgreinerne deira: Yverhovdingarne i Juda var: Hovdingen Adna med tri hundrad tusund djerve stridsmenner; 014 2CH 017 015 jamsides honom hovdingen Johanan med tvo hundrad og åtteti tusund mann; 014 2CH 017 016 jamsides honom Amasja Zikrison, som hadde gjenge i Herrens tenesta friviljugt, og med honom var tvo hundrad tusund djerve stridsmenner; 014 2CH 017 017 framleides var det frå Benjamin den djerve kjempa Eljada med tvo hundrad tusund mann, som bar boge og skjold, 014 2CH 017 018 jamsides honom Jozabad med hundrad og åtteti tusund djerve stridsmenner. 014 2CH 017 019 Dette var dei som stod i tenesta åt kongen, umfram deim som kongen hadde lagt i borgbyarne i heile Juda. 014 2CH 018 001 Då Josafat hadde vunne seg rikdom og æra, gjekk han i mågskap med Ahab. 014 2CH 018 002 Etter nokre år var lidne, drog han ned til Ahab i Samaria, og Ahab let slagta ei mengd med småfe og storfe for honom og mannskapet han hadde med seg; so lokka han honom til å draga upp mot Ramot i Gilead. 014 2CH 018 003 For Israels-kongen Ahab sagde til Juda-kongen Josafat: «Vil du fara med meg til Ramot i Gilead?» Han svara honom: «Eg som du, og mitt folk som ditt folk, me vil vera med deg i striden.» 014 2CH 018 004 Men Josafat sagde til Israels-kongen: «Spør like vel fyrst Herrens ord til råds!» 014 2CH 018 005 Då stemde Israels-kongen saman profetarne, fire hundrad mann, og spurde deim: «Skal me draga ut og strida mot Ramot i Gilead, eller skal eg lata det vera?» Dei svara: «Drag dit upp! Gud vil gjeva byen i henderne på kongen.» 014 2CH 018 006 Men Josafat spurde: «Er det ikkje endå ein av Herrens profetar her, so me kunde spyrja gjenom honom?» 014 2CH 018 007 Israels-kongen sagde til Josafat: «Det er endå ein mann som ein kann spyrja Herren ved; men eg hatar honom, for di han spår meg aldri noko godt, men berre vondt alle sine dagar; det er Mika Jimlason.» Josafat sagde: «Soleis må ikkje kongen tala!» 014 2CH 018 008 Då kalla Israels-kongen på ein hirdmann og sagde: «Henta snøgt Mika Jimlason!» 014 2CH 018 009 Israels-kongen og Juda-kongen Josafat sat klædde i sine skrud kvar på sin kongsstol, dei sat på treskjevollen ved inngangen til byporten i Samaria, og alle profetarne spådde framfyre deim. 014 2CH 018 010 Og Sidkia, son åt Kena’ana, gjorde seg horn av jarn og sagde: «So segjer Herren: «Med slike horn skal du stanga syrarane til du tyner deim.»» 014 2CH 018 011 Og alle profetarne spådde på same måten og sagde: «Drag upp til Ramot i Gilead, so skal du få siger, og Herren vil gjeva byen i henderne på kongen.» 014 2CH 018 012 Sendemannen som var gjengen og skulde henta Mika, sagde til honom: «Profetarne hev samrøystes lova kongen lukka, lat då ordi dine samstavast med deira, og lova lukka du og!» 014 2CH 018 013 Men Mika svara: «So sant som Herren liver, vil eg berre tala det som min Gud segjer.» 014 2CH 018 014 Då han no kom til kongen, sagde kongen til honom: «Mika, skal me draga av stad og strida um Ramot i Gilead, eller skal eg lata det vera?» Då sagde han: «Drag upp, so skal de få siger, og dei skal verta gjevne i dykkar vald.» 014 2CH 018 015 Men kongen sagde til honom: «Kor mange gonger skal eg taka deg i eid på at du ikkje vil segja meg anna enn sanningi i Herrens namn?» 014 2CH 018 016 Då sagde han: «Eg såg heile Israel spreidt utyver fjelli som ein saueflokk utan hyrding; og Herren sagde: «Dei der hev ingen herre, lat deim snu heim att i fred, kvar til sitt!»» 014 2CH 018 017 Israels-kongen sagde til Josafat: «Sagde eg deg ikkje at han aldri varslar meg noko godt, berre vondt?» 014 2CH 018 018 Då sagde han: «So høyr då Herrens ord: Eg såg Herren sitja på sin kongsstol, og heile himmelheren stod på den høgre og den vinstre sida hans. 014 2CH 018 019 Og Herren sagde: Kven vil lokka Israels-kongen Ahab, so han dreg upp og fell ved Ramot i Gilead?» Då sagde ein so og ein annan so. 014 2CH 018 020 Men då kom anden fram og stelte seg framfor Herren og sagde: «Eg skal lokka honom!» Herren spurde honom: «Korleis?» 014 2CH 018 021 Han svara: «Eg vil ganga ut og verta ei ljugarånd i munnen på alle profetarne hans.» Og han sagde: «Ja, du skal lokka honom, og du skal og greida det. Gakk av stad, og gjer so!» 014 2CH 018 022 Sjå no hev Herren lagt ei ljugarånd i munnen på desse profetarne dine, men Herren hev varsla ulukka yver deg. 014 2CH 018 023 Då kom Sidkia, son åt Kena’ana, fram og slo Mika på kinni og sagde: «Kva veg hev då Herrens ande fare ifrå meg for å tala med deg?» 014 2CH 018 024 Men Mika sagde: «Det skal du få sjå den dagen då du rømer frå kove til kove og vil gøyma deg.» 014 2CH 018 025 Då sagde Israels-kongen: «Tak Mika og før honom til byhovdingen Amon og kongssonen Joas, 014 2CH 018 026 og seg: «Kongen byd dykk at det skal kasta denne mannen i fangehuset og setja honom på snaud kost, til kongen kjem heim att med heilo!»» 014 2CH 018 027 Men Mika sagde: «Kjem du heim att med heilo, då hev ikkje Herren tala gjenom meg.» Og so sagde han: «Høyr, de folk, alle saman!» 014 2CH 018 028 So drog då Israels-kongen og Josafat, Juda-kongen, upp til Ramot i Gilead. 014 2CH 018 029 Men Israels-kongen sagde til Josafat: «Eg vil klæda meg ut fyrr eg gjeng inn i striden, men hav du dine klæde på deg!» Og Israels-kongen klædde seg ut, og so gjekk dei inn i striden. 014 2CH 018 030 Men Syria-kongen hadde gjeve det bodet til hovdingarne for stridsvognerne sine at dei ikkje skulde taka på nokon, korkje liten eller stor, men berre på Israels-kongen. 014 2CH 018 031 Då no hovdingarne fekk stridsvognerne fekk auga på Josafat, tenkte dei: «Det er visseleg Israels-kongen!» Og dei kringsette honom og vilde strida. Men Josafat sette i eit høgt rop, og Herren frelste honom; for Gud vende dei burt ifrå honom. 014 2CH 018 032 Og då hovdingarne for stridsvognerne merka at det ikkje var Israels-kongen, drog dei seg burt ifrå honom. 014 2CH 018 033 Men ein mann som spente bogen og skaut på måfå, råka Israels-kongen millom brynjeskøytingarne og brynja. Då baud han vognstyraren sin: «Snu, og før meg ut or heren! for eg er såra.» 014 2CH 018 034 Men striden vart hardare og hardare den dagen, og Israels-kongen vart standande i vogni si imot syrarane like til um kvelden; og ved soleglad døydde han. 014 2CH 019 001 Men Josafat, Juda-kongen, snudde heim att til Jerusalem med heilo. 014 2CH 019 002 Men då gjekk sjåaren Jehu Hananison ut imot honom og sagde til kong Josafat: «Skal ein hjelpa den gudlause, og elskar du deim som hatar Herren? For dette kviler det vreide på deg ifrå Herren. 014 2CH 019 003 Like vel er det funne noko godt hjå deg, for du hev øydt ut Astarte-bilæti or landet og hev lagt hugen din på å søkja Gud.» 014 2CH 019 004 Josafat vart no buande i Jerusalem. Og so drog han ut att bland folket ifrå Be’erseba og til Efraimsheidi, og førde deim attende til Herren, deira fedregud. 014 2CH 019 005 Og han sette inn domarar i landet i kvar ein av dei faste byarne i Juda. 014 2CH 019 006 Og han sagde til domarane: «Agta vel på det de gjer; for de feller ikkje dom for menneskje, men for Herren, og han er hjå dykk når det dømer. 014 2CH 019 007 Difor skal otte for Herren vera yver dykk! Ver varsame med det som de gjer! for hjå Herren, vår Gud, finst det ingen urett, ikkje gjer han skil på folk, og ikkje tek han mutor.» 014 2CH 019 008 I Jerusalem og sette Josafat nokre av levitarne og prestarne og ættarhovdingarne i Israel til å agta på Herrens saker og rettstrættorne; dei hadde vendt heim att til Jerusalem. 014 2CH 019 009 Og han baud deim og sagde: «Soleis skal de bera dykk åt med age for Herren, i truskap og med heilt hjarta: 014 2CH 019 010 Kvar gong det vert lagt fram for dykk ei rettstrætta frå brørne dykkar, som bur i byarne sine, anten det er dom i ei dråpssak eller eit bod, ei lov eller vedtekter og rettar, då skal de vara deim åt, so dei ikkje syndar imot Herren, og det kjem vreide yver dykk og brørne dykkar. Gjer soleis, so det ikkje skal draga skuld yver dykk! 014 2CH 019 011 I alt det som kjem ved Herren, skal øvstepresten Amarja vera formannen dykkar, og i alt det som kjem ved kongen, skal Zebadja Ismaelsson, hovdingen for Juda-ætti, vera formann; og levitarne skal vera tilsynsmenner under dykk. Tak no hugheilt fat på verket, og Herren skal vere med den som er god.» 014 2CH 020 001 Sidan hende det, at Moabs-sønerne og Ammons-sønerne og nokre av me’unitarne saman med deim drog i herferd mot Josafat. 014 2CH 020 002 Og dei kom og melde det til Josafat og sagde: «Det kjem ein stor hop imot deg frå landi på hi sida havet, frå Syria, og dei er i Haseson-Tamar, det er En-Gedi.» 014 2CH 020 003 Då vart Josafat rædd og tok til å søkja Herren, og lyste ut ei fasta yver heile Juda. 014 2CH 020 004 Då kom Juda saman og søkte hjelp hjå Herren, og dei kom frå alle Juda-byarne og søkte Herren. 014 2CH 020 005 Men Josafat stelte seg i samlingslyden frå Juda og Jerusalem i Herrens hus, framanfor den nye tunet, 014 2CH 020 006 og han sagde: «Herre, vår fedregud! Du er då Gud i himmelen, du råder yver alle heidningriki, i di hand er det kraft og velde, og imot deg kann ingen standa seg. 014 2CH 020 007 Hev ikkje du, vår Gud, jaga burt ibuarane i dette landet for Israel, folket ditt, og gjeve det til ættingarne åt Abraham, venen din, for alder og æva? 014 2CH 020 008 Og dei busette seg i det og bygde deg ein heilagdom der for ditt namn, med di dei og sagde: 014 2CH 020 009 «Um det kjem nokor ulukka yver oss, sverd, straffedom, farsott eller hungersnaud, då vil me stella oss upp framanfor dette huset for di åsyn, for namnet ditt bur i dette huset; og me vil ropa til deg i naudi vår, og so vil du høyra og hjelpa.» 014 2CH 020 010 Sjå no Ammons-sønerne og Moab og folket ifrå Se’irfjelli - du gav ikkje Israel lov til å trengja inn i deira land då dei kom frå Egyptarlandet, difor heldt dei seg burte frå deim og øyde deim ikkje - 014 2CH 020 011 sjå no korleis dei løner oss, med di dei kjem og vil jaga oss burt ifrå eigedomen din, som du hev gjeve oss til eiga. 014 2CH 020 012 Vår Gud, vil du då ikkje halda dom yver deim? for hjå oss er det ingi kraft imot denne velduge hopen, som kastar seg yver oss, og me veit ikkje kva me skal gjera, men vender augo våre imot deg.» 014 2CH 020 013 Og heile Juda stod framfor Herrens åsyn, ja, småborni og konorne og sønerne deira var med. 014 2CH 020 014 Då kom Herrens ande yver leviten Jahaziel, son åt Zakarja, son åt Benaja, son åt Je’iel, son åt Mattanja, av Asafs søner, midt i lyden, 014 2CH 020 015 og han sagde: «Lyd etter, heile Juda og de Jerusalems-buar og du kong Josafat! So segjer Herren til dykk: «Ottast ikkje og ræddast ikkje for denne megtige hopen! for striden er ikkje dykkar, men Guds sak. 014 2CH 020 016 Drag ned imot deim i morgon, då vil dei stiga upp etter vegen ved Hassis, og de skal råka deim ved enden av dalen imot Jeruel-øydemarki. 014 2CH 020 017 Men dermed er de ikkje dykkar sak å strida, men de skal stella dykk upp og standa stilt og sjå på korleis Herren frelser dykk, de frå Juda og Jerusalem. Ottast ikkje og ræddast ikkje, men drag imot deim i morgon, so skal Herren vera med dykk.»» 014 2CH 020 018 Då bøygde Josafat seg med andlitet til jordi, og heile Juda og alle Jerusalems-buarne fall ned for Herren og tilbad Herren. 014 2CH 020 019 Men levitarne av kahatitsønerne og korahitsønerne stod upp og lova Herren, Israels Gud, med overlag høg røyst. 014 2CH 020 020 Tidleg um morgonen drog dei so ut til Tekoa-øydemarki; og medan dei drog ut, stod Josafat og sagde: «Høyr meg, Juda, og de Jerusalems-buar! Tru på Herren, dykkar Gud, so stend de traust, og tru på profetarne hans, so skal de verta lukkelege!» 014 2CH 020 021 Og han gjorde avtale med folket og stelte upp songarar for Herren; dei skulde lova honom i heilagt skrud, medan dei drog ut fyre deim som var herbudde, og dei skulde segja: «Prisa Herren, for æveleg varer hans miskunn!» 014 2CH 020 022 Og straks dei tok til med fagnadropi og lovprisningarne sine, stelte Herren åtakarar som låg i løynlega imot Ammon og Moab og folket frå Se’irfjelli, som drog fram imot Juda, so dei vart slegne. 014 2CH 020 023 Ammons-sønerne og Moab stelte seg imot folket frå Se’irfjelli og hogg deim ned og øydelagde deim, og då dei var ferdige med deim, hjelptest dei åt med å tyna kvarandre. 014 2CH 020 024 Då Juda kom til utsynshaugen yver øydemarki og snudde seg imot hopen, då såg dei berre lik som låg på jordi, og ingen hadde kome seg undan. 014 2CH 020 025 Då drog Josafat og folket hans dit og plundra deim, og dei fann ei mengd med gods og lik og kostesame ting. Dei tok meir til seg enn dei kunde føra burt, og dei heldt på i tri dagar med å plundra, so stort var herfanget. 014 2CH 020 026 Den fjorde dagen samla dei seg i Lovprisingsdalen; for der lova dei Herren, og difor kalla dei den staden Lovprisingsdalen, og det heiter han den dag i dag. 014 2CH 020 027 So snudde dei, alle folki frå Juda og Jerusalem, med Josafat i brodden, og drog attende til Jerusalem med gleda, for Herren hadde gjeve deim gleda yver fiendarne deira. 014 2CH 020 028 Og dei drog inn i Jerusalem med harpor, cithrar og lurar til Herrens hus. 014 2CH 020 029 Og ein støkk for Gud kom yver alle dei framande riki då dei høyrde at Herren hadde stridt imot Israels fiendar. 014 2CH 020 030 Soleis fekk Josafats kongedøme fred, for hans Gud gav honom ro til alle sider. 014 2CH 020 031 So rådde Josafat yver Juda. Fem og tretti år var han då han vart konge, og fem og tjuge år rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Azuba og var dotter åt Silhi. 014 2CH 020 032 Han gjekk på vegarne åt Asa, far sin, og veik ikkje ifrå deim, for han gjorde det som rett var i Herrens augo. 014 2CH 020 033 Men offerhaugarne fekk dei ikkje burt, med di folket ikkje vende hugen sin fast mot sine feders Gud. 014 2CH 020 034 Det som elles er å fortelja um Josafat frå fyrst til sist, det finst uppskrivi i krønikeboki åt Jehu Hananison, som er uppteke i boki um Israels-kongarne. 014 2CH 020 035 Sidan gjorde Josafat i Juda samlag med Ahazja, kongen i Israel, endå han for gudlaust fram. 014 2CH 020 036 Og han gjorde samlag med honom um å byggja skip som skulde sigla til Tarsis. Dei bygde skip i Esjon-Geber. 014 2CH 020 037 Men Eliezer Dodavason frå Maresa spådde mot Josafat og sagde: «For di du hev gjort samlag med Ahazja, vil Herren gjera tiltaket ditt um inkje.» Og nokre skip forliste og kunde ikkje sigla til Tarsis. 014 2CH 021 001 So lagde Josafat seg til kvile hjå federne sine, og han vart gravlagd hjå federne sine i Davidsbyen. Og Joram, son hans, vart konge i staden hans. 014 2CH 021 002 Han hadde nokre brør, sønerne åt Josafat; det var Azarja og Jehiel og Zakarja og Azarja og Mikael og Sefatja, som alle var søner åt kong Josafat, Israels-kongen i Israel. 014 2CH 021 003 Far deira hadde gjeve deim store gåvor utav sylv, gull og kostnadting og faste byar i Juda, men kongedømet gav han til Joram, for han var den eldste. 014 2CH 021 004 Men då Joram hadde fenge under seg riket åt far sin og hadde styrkt magti si, då let han alle brørne sine drepe med sverdet, og nokre av Israels-hovdingarne ogso. 014 2CH 021 005 Tvo og tretti år gamall var Joram då han vart konge, og åtte år rådde han i Jerusalem. 014 2CH 021 006 Han gjekk på same vegarne som Israels-kongarne, og soleis som Ahabs hus hadde gjort; for han var gift med ei dotter til Ahab, og han gjorde det som vondt var i Herrens augo. 014 2CH 021 007 Like vel vilde Herren ikkje tyna Davids hus for den pakti skuld som han hadde gjort med David, og etter det som han hadde lova, at det alltid skulde lysa ei lampa for honom og sønerne hans. 014 2CH 021 008 I hans tid reiv edomitarne seg laus ifrå Juda og kåra seg ein konge. 014 2CH 021 009 Då drog Joram ut med hovdingarne sine og alle stridsvognerne sine, og han tok ut um natti og slo edomitarne, som kringsette honom, og hovudsmennerne yver vognheren. 014 2CH 021 010 Soleis kom Edom seg laus ifrå Juda, og er fri den dag i dag. Den gongen reiv Libna seg laus ifrå honom, for di han hadde svike Herren, sin fedregud. 014 2CH 021 011 Han og bygde upp offerhaugar i Judafjelli og forførde Jerusalems-buarne til utukt og Juda til fråfall. 014 2CH 021 012 Då kom det eit brev til honom frå profeten Elia, og der stod det: «So segjer Herren, Gud åt far din, David: «For di du ikkje hev gjenge på vegarne åt Josafat, far din, eller åt Juda-kongen Asa, 014 2CH 021 013 men hev gjenge på vegarne åt Israels-kongarne, og hev forført Juda og Jerusalems-buarne til utukt, sameleis som Ahabs hus forførde til det, og endå til hev drepe brørne dine, frendarne dine, som var betre enn du er sjølv, 014 2CH 021 014 so vil Herren no lata eit veldugt slag råma folket ditt, sønerne dine, konorne dine og alt det som du eig. 014 2CH 021 015 Og sjølv skal du få ein fæl sjukdom i innvolarne dine, so at um år og dag skal innvolarne dine falla ut for skuld sjukdomen.»» 014 2CH 021 016 Herren øste då upp filistarane imot Joram, og dei arabarane som budde attmed med ætioparne, 014 2CH 021 017 so dei drog upp imot Juda, trengde seg inn i det og rana alt det som fanst i huset åt kongen, og dertil sønerne og konorne hans, so han hadde ikkje att nokon son so nær som den yngste av sønerne, Joahaz. 014 2CH 021 018 Og etter alt dette slo Herren honom med ein ulækjeleg sjukdom i innvolarne hans. 014 2CH 021 019 Etter år og dag, då tvo år var lidne, fall innvolarne hans fram for skuld sjukdomen hans, og han døydde med harde lidingar. Folket hans kveikte ikkje noko bål for honom, soleis som for federne hans. 014 2CH 021 020 Tvo og tretti år gamall var han då han vart konge; i åtte år rådde han i Jerusalem. Dei gravlagde honom i Davidsbyen, men ikkje i kongegraverne. 014 2CH 022 001 So tok Jerusalems-buarne Ahazja, den yngste son hans, til konge i staden hans; for dei eldste hadde røvarflokken drepe som hadde kome til lægret saman med arabarane. Soleis vart Ahazja Joramsson konge i Juda. 014 2CH 022 002 Tvo og tjuge år gamall var Ahazja då han vart konge, og eitt år var han konge i Jerusalem. Mor hans heitte Atalja og var dotter åt Omri. 014 2CH 022 003 Han gjekk på vegarne åt Ahabs hus; for mor hans forførde honom til gudløysa med råderne sine. 014 2CH 022 004 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, liksom Ahabs hus; for til hans eige tjon vart dei rådgjevarene hans etter far hans var avliden. 014 2CH 022 005 Etter deira råd for han og i herferd saman med Israels-kongen Joram Ahabsson, imot syrarkongen Hazael ved Ramot i Gilead. Men syrarane særde Joram. 014 2CH 022 006 Då snudde han attende og vilde få lækt dei såri i Jizre’el som dei hadde gjeve honom ved Rama, då han stridde med syrarkongen Hazael. Og Azarja, kongen i Juda, son åt Joram, drog ned til Jizre’el og vilde sjå um Joram Ahabsson, av di han var sjuk. 014 2CH 022 007 Men til undergang for Ahazja hadde Gud laga det so, at han skulde koma til Joram, og når han kom, skulde han draga ut med Joram imot Jehu Nimsison, som Herren hadde salva til å øyda ut Ahabs hus. 014 2CH 022 008 For då Jehu sette i verk domen yver Ahabs hus, då råka han hovdingarne i Juda og brorsønerne åt Ahazja, som gjekk Ahazja til handa, og han drap deim. 014 2CH 022 009 So leita han etter Ahazja, og dei greip honom då han gøymde seg i Samaria, og leidde honom til Jehu, som let honom drepa. Like vel gravlagde dei honom; for dei kom i hug at han var son åt Josafat, som heldt seg til Herren med heile sitt hjarta. Men det var ingen att av huset åt Ahazja som var sterk nok til å taka kongedømet. 014 2CH 022 010 Då Atalja, mor åt Ahazja, fekk vita at son hennar var dåen, tok ho seg fyre å tyna heile kongsætti i Judas hus. 014 2CH 022 011 Men Josabat, dotter åt kongen, tok Joas Ahazjason, og fekk honom burt ifrå kongssønerne, som var drepne, og fekk honom og fostermor hans inn i sengkammerset. Soleis gøymde Josabat, dotter åt kong Joram og kona åt presten Jojada - for ho var syster åt Ahazja - honom for Atalja, so ho fekk ikkje drepe honom. 014 2CH 022 012 So var han hjå deim i Guds hus burtgøymd i seks år, medan Atalja styrde i landet. 014 2CH 023 001 Men i det sjuande året tok Jojada mod til seg og gjorde eit samband med hundradhovdingarne Azarja Jerohamsson og Ismael Johanansson og Azarja Obedsson og Ma’aseja Adajason og Elisafat Zikrison. 014 2CH 023 002 Dei drog ikring i Juda og samla levitarne i hop frå alle Juda-byarne og ættarhovdingarne i Israel, og so for dei til Jerusalem. 014 2CH 023 003 So gjorde heile lyden eit samband i Guds hus med kongen, og han sagde til deim: «Kongssonen der skal vera konge, soleis som Herren hev sagt um Davids søner. 014 2CH 023 004 Og soleis skal det bera dykk åt: Den eine tridjeparten av dykk, dei prestarne og levitarne som tek vakthaldet på kviledagen, dei skal standa vakt ved dørstokkarne, 014 2CH 023 005 og den andre tridjeparten skal standa i kongsgarden, og den tridje i Grunnporten, men alt folket i tuni ved Herrens hus. 014 2CH 023 006 Men ingen må koma inn i Herrens hus so nær som prestarne og dei utav levitarne som gjer tenesta; dei kann ganga inn der; for dei er heilage. Men det andre folket skal halda seg etter Herrens fyresegner. 014 2CH 023 007 So skal levitarne gjera manngard rundt ikring kongen, kvar mann med våpn i hand. Kvar den som kjem innåt huset, skal hoggast ned; og soleis skal de vera ikring kongen når han gjeng ut, og når han gjeng inn.» 014 2CH 023 008 Levitarne og alle Juda-mennerne gjorde no plent det som presten Jojada baud deim; kvar og ein tok sine folk, både deim som skulde taka ved vakti um kviledagen og deim som skulde ganga frå um kviledagen; for presten Jojada gav ikkje skifti heimlov. 014 2CH 023 009 Og presten Jojada gav hundradhovdingarne dei spjoti og dei små skjoldarne og store skjoldarne som kong David hadde ått, og som var i Guds hus. 014 2CH 023 010 Deretter stelte han upp heile folket, kvar med sitt våpn i hand, ifrå sudsida til nordsida på huset, burt til altaret og derifrå til huset att i manngard kring kongen. 014 2CH 023 011 Og dei leidde ut kongssonen, sette kruna på honom og gav honom lovi og gjorde honom til konge; og Jojada og sønerne hans salva honom og ropa: «Live kongen!» 014 2CH 023 012 Men Atalja høyrde ståket ifrå folket, som sprang og hyllte kongen, og ho gjekk av stad til folket i Herrens hus. 014 2CH 023 013 Og då ho såg kongen stod på tramen sin ved inngangen og hovdingarne og lurblåsarane hjå kongen, og heile landslyden som gledde seg og bles i lurarne, og songarane med speli sine, som leidde fagnadropi, då reiv Atalja sund klædi sine og ropa: «Samansverjing! samansverjing!» 014 2CH 023 014 Men presten Jojada baud hundradhovdingarne, som var hovudsmenner yver heren, at dei skulde føra henne ut millom rekkjorne og hogga ned kvar den som vilde fylgja henne. «For de må ikkje drepa henne i Herrens hus, » sagde presten. 014 2CH 023 015 Då tok dei henne og førde henne dit det Hesteporten føre inn til kongsgarden, og der drap dei henne. 014 2CH 023 016 Men Jojada gjorde ei pakt millom seg, heile folket og kongen, at dei skulde vera eit Herrens folk. 014 2CH 023 017 Og alt folket drog til Ba’als-huset og braut det ned; altari og bilæti øydelagde dei reint, og Ba’als-presten Mattan drap dei framanfor altari. 014 2CH 023 018 So sette Jojada tilsyn i Herrens hus og gav det yver til dei levitiske prestarne, som David hadde tiletla Herrens hus, - til å ofra Herrens brennoffer, som det er skrive i Moselovi, med fagnad og song etter skipnad frå David. 014 2CH 023 019 Og han sette dørvaktarar ved portarne til Herrens hus, so ingen skulde ganga inn i det som var urein på einkvar måten. 014 2CH 023 020 Og han tok hundradhovdingarne og dei fornæme og dei megtigaste bland folket og heile landslyden og førde kongen ned frå Herrens hus. Og dei gjekk gjenom den øvre porten til huset åt kongen og sette kongen i kongsstolen. 014 2CH 023 021 Då gledde heile landslyden seg, og byen kom til ro; men Atalja hadde dei drepe med sverd. 014 2CH 024 001 Sju år gamall var Joas då han vart konge, og fyrti år styrde han i Jerusalem. Mor hans heitte Sibja og var frå Be’erseba. 014 2CH 024 002 Joas gjorde det som rett var i Herrens augo so lenge presten Jojada livde. 014 2CH 024 003 Jojada tok tvo konor åt honom, og han fekk søner og døtter. 014 2CH 024 004 Sidan kom Joas på den tanken at han vilde setja i stand Herrens hus. 014 2CH 024 005 Difor stemde han saman prestarne og levitarne og sagde til deim: «Drag ut til Juda-byarne og samla i inn pengar ifrå heile Israel til å vøla på huset åt dykkar Gud, etter som det krevst år etter år. Og skunda dykk med å gjera dette!» Men levitarne skunda seg ikkje med det. 014 2CH 024 006 Då kalla kongen til seg øvstepresten Jojada og sagde til honom: «Kvifor hev du ikkje sytt for at levitarne koma med den skatten frå Juda og Jerusalem som Moses, Herrens tenar, lagde på Israels-lyden til beste for kunngjeringstjeldet? 014 2CH 024 007 For sønerne åt denne ugudlege Atalja, dei hev brote seg inn i Guds hus, ja, alt som var vigt til Herrens hus, hev dei bruka på Ba’als-gudarne.» 014 2CH 024 008 Kongen baud difor at dei skulde laga ei kista og setja upp utanfor porten til Herrens hus. 014 2CH 024 009 Og det vart lyst ut i Juda og Jerusalem at dei skulde føra den skatten til Herren som Moses, Guds tenar, hadde lagt på Israels-borni i øydemarki. 014 2CH 024 010 Alle hovdingarne og heile folket bar då pengarne fram med gleda, og kasta i kista til dess ho var full. 014 2CH 024 011 Og når dei såg at det var mykje sylv i henne, tok levitarne kista og førde henne til det kongelege tilsynet, og då kom den kongelege skrivaren og den tilsynsmannen som øvstepresten hadde sett til, kvar gong og tømde kista; og so tok dei henne og førde hende attende på plassen sin. Soleis gjorde dei gong etter gong, og dei samla ei stor mengd med pengar. 014 2CH 024 012 So gav kongen og Jojada deim til arbeidsformennerne ved arbeidet på Herrens hus, og dei leigde steinhoggarar og timbremenner til å setja i stand Herrens hus, og jarn- og koparsmedar til å vøla på Herrens hus. 014 2CH 024 013 Arbeidsformennerne tok fat på arbeidet, so at verket hadde framgang i deira hand, og dei bygde upp Guds hus soleis som det hadde vore planlagt, og fekk det godt i stand. 014 2CH 024 014 Då dei var ferdige med det, bar dei resten av pengarne til kongen og Jojada, og han let gjera gogner av det til Herrens hus, gogner til tenesta og offeri, og skåler og kjerald av gull og sylv. Og dei ofra brennoffer i Herrens hus stødt so lenge Jojada livde. 014 2CH 024 015 Men Jojada vart gamall og mett av dagar og døydde; hundrad og tretti år gamall var han då han døydde. 014 2CH 024 016 Dei gravlagde honom i Davidsbyen hjå kongarne, for di han hadde gjort vel imot Israel og mot Gud og hans hus. 014 2CH 024 017 Då no Jojada var avliden, kom hovdingarne i Juda og kasta seg ned for kongen; og kongen høyrde viljugt på deim. 014 2CH 024 018 Då gjekk dei ifrå huset åt Herren, sin fedregud, og dyrka Astarte-bilæti og dei andre avgudarne. Difor kom det vreide yver Juda og Jerusalem for denne syndi deira. 014 2CH 024 019 Og han sende profetar til deim til å føra deim attende til Herren, og dei tala ålvorsamt til deim, men dei høyrde ikkje på deim. 014 2CH 024 020 Då tok Guds ande presten Zakarja, son åt Jojada, so han stod fram for folket og sagde til deim: «So segjer Gud: «Kvifor gjer det imot Herrens bod og slepper ifrå dykk lukka! For di de hev gjenge ifrå honom, hev han gjenge frå dykk.»» 014 2CH 024 021 Då svor dei seg saman imot honom, og steina honom i fyregarden til Herrens hus etter bod frå kongen. 014 2CH 024 022 For kong Joas gløymde den kjærleiken som Jojada, far hans, hadde synt imot honom, og han drap son hans. Men då han døydde, ropa han: «Herren sjå og straffe!» 014 2CH 024 023 Då året var ute, drog syrarheren imot honom, og dei kom til Juda og Jerusalem og øydde ut alle hovdingarne i folket og sende heile herfanget sitt til kongen i Damaskus. 014 2CH 024 024 Endå syrarheren var fåment då han kom, so gav Herren ein ovstor her i deira vald, for di dei hadde gjenge ifrå Herren, sin fedregud, og soleis sette dei i verk domen yver Joas. 014 2CH 024 025 Og då dei drog burt ifrå honom - for dei let honom etter seg i tunge lidingar - då gjorde hirdmennerne hans ei samansverjing imot honom, for di han hadde drepe sønerne åt presten Jojada, og dei drap honom på lega hans. Soleis døydde han, og dei gravlagde honom i Davidsbyen, men ikkje i kongegraverne. 014 2CH 024 026 Dei som svor seg saman imot honom, var Zabad, son åt ammonitkvinna Simat, og Jozabad, son åt moabitkvinna Simrit. 014 2CH 024 027 Um sønerne hans og alle profetordi imot honom og grunnleggjingi av Guds hus, det finst uppskrive i utleggjingi til kongeboki. Amasja, son hans, vart konge i staden hans. 014 2CH 025 001 Fem og tjuge år gamall var Amasja då han vart konge, og ni og tjuge år styrde han i Jerusalem. Mor hans heitte Joaddan og var ifrå Jerusalem. 014 2CH 025 002 Han gjorde det som rett var i Herrens augo, endå det ikkje var med eit heilt hjarta. 014 2CH 025 003 Då han hadde vorte grunnfest i kongedømet, let han drepe dei hirdmennerne som hadde slege i hel kongen, far hans. 014 2CH 025 004 Men borni deira let han ikkje drepa, men heldt seg til det som stend skrive i lovi i Moseboki, der Herren hev bode soleis: «Foreldri skal ikkje døy for det borni deira hev gjort, og borni ikkje for det foreldri hev gjort, men kvar og ein skal døy for si eigi synd. 014 2CH 025 005 So stemnde Amasja Juda-mennerne saman og skipa deim etter ættgreinerne under tusund- og hundradhovdingarne for heile Juda og Benjamin; han mynstra deim ifrå tjugeårsalderen og uppetter, og på den måten fekk han det til tri hundrad tusund utvalde stridsføre hermenner som bar skjold og spjot. 014 2CH 025 006 Han leigde so hundrad tusund djerve stridsmenner i Israel for hundrad sylvtalent. 014 2CH 025 007 Men gudsmannen kom til honom og sagde: «Israels-heren må ikkje draga med deg, konge, for Herren er ikkje med Israel, ikkje med nokon av alle Efraims-borni. 014 2CH 025 008 Men drag du av stad, gjer det, ver hugheil til striden! Elles vil Gud føra deg til fall for fienden, for Gud hev kraft til å hjelpa og til å fella.» 014 2CH 025 009 Amasja spurde gudsmannen: «Men kva vert det då av dei hundrad sylvtalenti som eg hev gjeve til flokken ifrå Israel?» Men gudsmannen svara: «Herren er god til å gjeva deg meir enn det.» 014 2CH 025 010 Då skilde Amasja ut den flokken som hadde kome til honom ifrå Efraim, og let dei fara heim. Men yver dette vart dei brennende harme på Juda og snudde heim i storsinne. 014 2CH 025 011 Amasja tok mod til seg og førde herfolket sitt til Saltdalen, og der hogg han ned ti tusund utav Se’irs-borni. 014 2CH 025 012 Dessutan tok Juda-mennerne ti tusund krigsfanger og førde deim upp på ein bergtopp og støytte deim ned derifrå, so dei vart knasa alle saman. 014 2CH 025 013 Men folket av den flokken som Amasja hadde sendt heim, so dei ikkje drog i krigen med honom, dei gjorde innfall i Juda-byarne ifrå Samaria til Bet-Horon, hogg ned tri tusund menneskje og gjorde stort herfang. 014 2CH 025 014 Då Amasja var komen att ifrå sigeren yver edomitarne, tok han med seg gudarne åt Se’irs-borni og stelte deim upp til guder åt seg; han kasta seg ned for deim og kveikte offereld for deim. 014 2CH 025 015 Då vart Herren brennande harm på Amasja, og han sende ein profet imot honom, som sagde til honom: «Kvifor held du deg til gudarne åt dette folket, dei som ikkje hev fria ut sitt eige folk or di hand?» 014 2CH 025 016 Men då han tala soleis til honom, sagde han til honom: «Hev me gjort deg til rådgjevar for kongen? Haldt upp, so dei ikkje skal slå deg i hel!» Då heldt profeten upp og sagde: «Eg veit det er Guds råd at han vil ødeleggja deg, av di du hev gjort dette og ikkje høyrt på mi råd.» 014 2CH 025 017 Juda-kongen Amasja heldt råd, og so sende han bod til Israels-kongen Joas, son åt Joahaz, son åt Jehu, og sagde: «Kom, lat oss røyna kvarandre!» 014 2CH 025 018 Men Israels-kongen Joas sende dette svaret til Juda-kongen Amasja: «Tistelen på Libanon sende bod til cederen på Libanon og sagde: «Gjev dotter di til kona åt son min!» Men då flaug villdyri på Libanon yver tistelen og trakka honom ned. 014 2CH 025 019 Du tenkjer: Eg hev vunne siger yver Edom!» Og det hev gjort deg ovmodig; vert roleg heime! Kvifor vil du leika med ulukka, til fall for deg sjølv og for Juda?» 014 2CH 025 020 Men Amasja vilde ikkje høyra; for Gud laga det soleis, av di han vilde gjeva deim i fiendehand for di dei hadde søkt Edom-gudarne. 014 2CH 025 021 Då for Joas, Israels-kongen, upp, og dei fekk røyna kvarandre, han og Amasja, Juda-kongen, ved Bet-Semes, som ligg i Juda. 014 2CH 025 022 Og Juda-folket tapte for Israels-folket og rømde, kvar til sitt. 014 2CH 025 023 Joas, Israels-kongen, tok Amasja, Juda-kongen, son åt Joas, son åt Joahaz, til fange ved Bet-Semes og førde honom til Jerusalem. Deretter reiv han ned eit stykke av muren kring Jerusalem frå Efraimsporten til Hyrneporten, so mykje som fire hundrad alner. 014 2CH 025 024 Og han tok alt gullet og sylvet og alle dei kjerald som fanst i Guds hus hjå Obed-Edom og i skattkamri i kongsgarden, og gislarne, og so snudde han heim att til Samaria. 014 2CH 025 025 Juda-kongen Amasja Joasson livde femtan år etter Israels-kongen Joas Joahazson var dåen. 014 2CH 025 026 Det som elles er å fortelja um Amasja frå fyrst til sist, det er uppskrive i Judas og Israels kongebok. 014 2CH 025 027 Men frå den tid då Amasja sveik Herren, skipa dei ei samansverjing imot honom i Jerusalem, og då han rømde til Lakis, sende dei folk etter honom dit, og dei drap honom der. 014 2CH 025 028 Dei lyfte honom upp på hesteryggen og gravlagde honom hjå federne i Judabyen. 014 2CH 026 001 So tok heile folket i Juda Uzzia og gjorde honom til konge i staden for Amasja, far hans; han var sekstan år gamall. 014 2CH 026 002 Det var han som bygde Elot og lagde det under Juda att, då kongen hadde lagt seg til kvile hjå federne sine. 014 2CH 026 003 Sekstan år gamall var Uzzia då han vart konge, og tvo og femti år rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Jekilja og var frå Jerusalem. 014 2CH 026 004 Han gjorde det som rett var i Herrens augo, plent som Amasja, far hans, hadde gjort. 014 2CH 026 005 Han heldt ved med å søkja Gud so lenge Zakarja livde, han som skyna Guds syner. Og so lenge som han held seg til Herren, gav Gud honom lukka. 014 2CH 026 006 Han gjorde ei herferd imot filistarane og reiv ned bymurarne i Gat, Jabne og Asdod og bygde byar i Asdodbygderne og i Filistarlandet. 014 2CH 026 007 Gud hjelpte honom mot filistarane og mot dei arabarane som bur i Gur-Ba’al og mot me’unitarne. 014 2CH 026 008 Ammonitarne svara skatt til Uzzia, og gjetordet um honom nådde til Egyptarland; for han vart overlag megtig. 014 2CH 026 009 Uzzia bygde tårn i Jerusalem ved Hyrneporten, Dalporten og murhyrna og vigfeste deim. 014 2CH 026 010 Framleides bygde han tårn på heidi og hogg ut mange brunnar, for han hadde store buskaper både i låglandet og på høgsletta, og han hadde jordbruks- og vinhage-arbeidarar i fjellbygdi og i fruktlandet, for han var ein ihuga jordbrukar. 014 2CH 026 011 Uzzia hadde ein krigsbudd her, som drog i herferd i flokkar etter teljing og mynstring ved riksskrivaren Je’uel og tilsynsmannen Ma’aseja og tilskipning av Hananja, som var ein av hovdingarne åt kongen. 014 2CH 026 012 Det fulle talet av dei ættarhovdingarne som var stridsføre, var tvo tusund og seks hundrad. 014 2CH 026 013 Under førarskapen deira stod det ein herstyrke på tri hundrad og sju tusund og fem hundrad våpnføre mann i full kraft til å hjelpa kongen mot fienden. 014 2CH 026 014 Uzzia budde heile heren med skjoldar, spjot, hjelmar, brynjor, bogar og slyngjesteinar. 014 2CH 026 015 I Jerusalem gjorde han kunstigt uttenkte maskinor; dei vart uppsette på tårni og murtindarne og sende ut piler og store steinar. Soleis nådde gjetordet hans vida ikring, for han vart hjelpt på ein underfull måte til han vart megtig. 014 2CH 026 016 Men då han var megtig vorten, vart hjarta hans ovmodigt, so han skjemde seg ut og gjorde urett mot Herren, sin Gud; han gjekk inn i Herrens hus og vilde kveikja røykjelse på røykjelsesaltaret. 014 2CH 026 017 Då gjekk presten Azarja etter honom, og med honom åtteti av Herrens prestar, djerve menner. 014 2CH 026 018 Dei steig fram mot kong Uzzia og sagde til honom: «Du hev ingen ting med å brenna røykjelse for Herren, Uzzia, men berre prestarne, sønerne åt Aron, som er vigde til å brenna røykjelse. Gakk ut or heilagdomen, for du hev forbrote deg, og det tener ikkje til æra for deg for Herren Gud.» 014 2CH 026 019 Uzzia stod med røykjelsesskåli i handi og skulde til å kveikja i røykjelsen, og han vart harm; men då vreiden hans bar laus imot prestarne, då slo spillsykja ut på panna hans, som han stod der framfyre prestarne attmed røykjelsesaltaret i Herrens hus. 014 2CH 026 020 Og då øvstepresten Azarja og alle prestarne snudde seg imot honom, såg dei at han var spillsjuk på panna. Då førde dei honom straks burt, og sjølv skunda han seg med å ganga ut, då Herren hadde slege honom. 014 2CH 026 021 Soleis vart kong Uzzia spillsjuk til sin døyande dag, og han budde i eit hus for seg sjølv i spillsykja si; for han var utestengd ifrå Herrens hus. Og Jotam, son hans, var drottsete, og heldt rettargang for folket i landet. 014 2CH 026 022 Det som elles er å fortelja um Uzzia frå fyrst til sist, hev profeten Jesaja, son åt Amos, skrive upp. 014 2CH 026 023 Og Uzzia lagde seg til kvile hjå federne sine, og dei gravla honom hjå federne hans på den marki der kongegravarne var; for dei kom i hug at han hadde vore spillsjuk. Og Jotam, son hans, vart konge i staden hans. 014 2CH 027 001 Fem og tjuge år gamall var Jotam då han vart konge, og sekstan år styrde han i Jerusalem. Mor hans heitte Jerusa Sadoksdotter. 014 2CH 027 002 Han gjorde det som rett var i Herrens augo, plent som Uzzia, far hans, hadde gjort, so nær som at han ikkje gjekk inn i Herrens hus. Men folket heldt ved og gjorde det som vondt var. 014 2CH 027 003 Han bygde den øvre porten i Herrens hus, og bygde dessutan mykje på Ofelmuren. 014 2CH 027 004 Han bygde upp byar i Judafjelli og borger og tårn i skogarne. 014 2CH 027 005 Han hadde krig med kongen yver Ammons-borni og vann yver deim, so at Ammons-borni svara skatt til honom i det året, tvo hundrad og femti våger sylv, tretti tusund tunnar kveite og tretti tusund tunnor bygg; det same svara Ammons-borni honom året etter og det tridje året med. 014 2CH 027 006 Soleis vart Jotam megtig, av di han stødt førde si livsferd for Herren, sin Gud. 014 2CH 027 007 Det som elles er å fortelja um Jotam, um alle krigarne hans og um alle fyretaki hans, er uppskrive i Israels og Judas kongebok. 014 2CH 027 008 Fem og tjuge år var han då han vart konge, og sekstan år styrde han i Jerusalem. 014 2CH 027 009 So lagde Jotam seg til kvile hjå federne sine, og dei gravlagde honom i Davidsbyen, og Ahaz, son hans, vart konge i staden hans. 014 2CH 028 001 Tjuge år gamall var Ahaz då han vart konge, og sekstan styrde han i Jerusalem. Han gjorde ikkje det som rett var i Herrens augo, soleis som David, far hans; 014 2CH 028 002 men han gjekk på vegen åt Israels-kongarne, og han laga jamvel støypte bilæte for Ba’als-gudarne. 014 2CH 028 003 Han kveikte offereld i Hinnomssonsdalen og vigde sønerne sine i elden etter den avstyggjelege seden åt dei folki som Herren hadde drive burt for Israels-borni. 014 2CH 028 004 Han slagta og kveikte offereld på offerhaugarne og bakkarne og under kvart grønt tre. 014 2CH 028 005 Difor gav Herren, hans Gud, honom i henderne på syrarkongen, og dei vann siger yver honom og tok av folket hans ei stor mengd til fangar, som dei førde til Damaskus. Sameleis vart han gjeven i handi på Israels-kongen og leid ein stor usiger. 014 2CH 028 006 Pekah, son åt Remalja, drap hundrad og tjuge tusund mann på ein dag i Juda, og det berre stridsføre folk, av di dei hadde svike Herren, sin fedregud. 014 2CH 028 007 Og Zikri, ein djerv kar frå Efraim, drap kongssonen Ma’aseja, drottseten Azrikam, og Elkana, den andre næst etter kongen. 014 2CH 028 008 Israels-sønerne førde burt med seg tvo hundrad tusund fangar, konor, søner og døtter åt landsmennerne sine, og tok ifrå deim eit stort herfang, som dei førde til Samaria. 014 2CH 028 009 Men ein av Herrens profetar som heitte Oded, og som livde der, han gjekk ut imot heren då han kom til Samaria og sagde til deim: «I harmen sin yver Juda hev Herren, dykkar fedregud, gjeve deim i dykkar vald; men de hev drepe deim med eit sinne som når til himmelen. 014 2CH 028 010 Og no tenkjer de på å kua ned under dykk folki ifrå Juda og Jerusalem og gjera deim til trælarne og trælkvinnorne dykkar. Hev de ikkje sjølve skuld nok fyrr imot Herren dykkar Gud? 014 2CH 028 011 Høyr difor på meg og send attende dei fangarne de hev teke ifrå brørne dykkar! for Herrens brennande harm er yver dykk.» 014 2CH 028 012 Då stod nokre av hovdingarne for Efraims-ætti, det var Azarja Johanansson, Berekja Mesillemotsson og Hizkia Sallumsson og Amasa Hadlaison, dei stod fram for deim som kom attende frå herferdi, 014 2CH 028 013 og sagde til deim: «De må ikkje føra fangarne hit; for de tenkjer på å auka synderne og misgjerdi vår og føra skuld frå Herren yver oss, for me hev ei stor syndeskuld, og det er brennande harm yver Israel.» 014 2CH 028 014 Då slepte herfolki ifrå seg fangarne og herfanget framfor hovdingarne og heile lyden. 014 2CH 028 015 Og dei mennerne som er nemnde, tok fangarne, klædde deim som var nakne ibland deim med det dei hadde til herfang, gav deim klæde og skor, gav deim mat og drikka, salva deim og sette deim som var utarma uppå asen og førde deim til Palmebyen, Jeriko, til brørne deira; og deretter snudde dei attende til Samaria. 014 2CH 028 016 På den tid sende kong Ahaz bod til assyrarkongen um hjelp. 014 2CH 028 017 For attåt alt anna kom edomitarne og slo Juda og førde burt krigsfangar. 014 2CH 028 018 Og filistarane fall inn i byarne i låglandet og i Sudlandet i Juda og tok Bet-Semes og Ajjalon og Gederot og Soko og bygderne kringum og Timna og bygderne kringum og Gimzo og bygderne kringum, og dei busette seg der. 014 2CH 028 019 For Herren vilde gjera Juda mjukt for Ahaz skuld, Israels-kongen, av di han gjorde Juda agelaust og var utru imot Herren. 014 2CH 028 020 Men assyrarkongen, Tilgat-Pilneser, drog imot honom og for fiendsleg fram imot honom i staden for å hjelpa honom. 014 2CH 028 021 For Ahaz plyndra Herrens hus og huset åt kongen og hovdingarne og gav det til assyrarkongen, men det hjelpte honom ingen ting. 014 2CH 028 022 Og den tid han var i naud, heldt han, kong Ahaz, fram med å vera utru imot Herren. 014 2CH 028 023 Han ofra til gudarne i Damaskus, som hadde sigra yver honom, og sagde: «Gudarne åt syrarkongarne hev då hjelpt deim; til deim vil eg ofra, so dei kann hjelpa meg.» Men dei vart til fall for honom sjølv og for heile Israel. 014 2CH 028 024 Ahaz samla dei tingi som fanst i Guds hus og slo deim sund; han stengde dørerne til Herrens hus og bygde seg altar ved kvart hyrna i Jerusalem. 014 2CH 028 025 Og i kvar einaste by i Juda bygde han upp offerhaugar til å kveikja offereld på for framande gudar, og soleis harma han Herren, sin fedregud. 014 2CH 028 026 Det som elles er å fortelja um honom og heile hans ferd frå fyrst til sist, det er uppskrive i Judas og Israels kongebok. 014 2CH 028 027 Og Ahaz lagde seg til kvile hjå federne sine, og dei gravla honom i byen, i Jerusalem; for dei vilde ikkje gravleggja honom i graverne åt Israels-kongarne. Og Hizkia, son hans, vart konge i staden hans. 014 2CH 029 001 Hizkia vart konge då han var tjuge år gamall, og ni og tjuge år styrde han i Jerusalem. Mor hans heitte Abia og var dotter åt Zakarja. 014 2CH 029 002 Han gjorde det som rett var i Herrens augo, nett som David, far hans, hadde gjort. 014 2CH 029 003 I den fyrste månaden i det fyrste styringsåret sitt let han opna dørerne til Herrens hus og sette deim i stand. 014 2CH 029 004 So let han prestarne og levitarne koma og stemnde deim saman på den opne plassen mot aust. 014 2CH 029 005 Og han sagde til deim: «Høyr på meg, de levitar! No skal de helga dykk sjølve, og deretter skal de helga huset åt Herren, dykkar fedregud, og føra ureinskapen ut or heilagdomen. 014 2CH 029 006 For federne våre hev vore utrugne og hev gjort det som vondt var for augo åt Herren, vår Gud; dei hev gjenge burt ifrå honom, hev vendt si åsyn burt ifrå Herrens hus og snutt ryggen til det. 014 2CH 029 007 Dei hev og stengt dørerne til forhalli, hev sløkt lamporne; ikkje kveikt røykjelse eller ofra brennoffer i heilagdomen åt Israels Gud. 014 2CH 029 008 Difor kom Herrens harm yver Juda og Jerusalem, og han gjorde deim til eit skræmsel, ei fæla og eit åtløgje, som de ser med eigne augo. 014 2CH 029 009 Til straff for dette er federne våre falne for sverdet, og sønerne og døtterne og konorne våre er hertekne. 014 2CH 029 010 Difor hev eg no sett meg fyre at eg vil gjera ei pakt med Herren, Israels Gud, so hans brennande harm må venda seg ifrå oss. 014 2CH 029 011 Lat det difor ikkje skorta dykk på ihuge, sønerne mine, for dykk hev Herren valt ut til å standa for hans åsyn og tena honom og vera tenarane hans og kveikja røykjelse for honom.» 014 2CH 029 012 Då reiste levitarne seg: Mahat Amasaison og Joel Azarjason av kahatitsønerne; av Merari-sønerne Kis Abdison, og Azarja Jehallelelsson, og av gersonitarne Joah Zimmason, og Eden Joahsson. 014 2CH 029 013 Av Elisafans-sønerne Simri og Je’uel, og av Asafs-sønerne Zakarja og Mattanja, 014 2CH 029 014 og av Hemans-sønerne Jehuel og Sime’i, og av Jedutuns-sønerne Semaja og Uzziel. 014 2CH 029 015 Dei samla brørne sine, og dei helga seg, og sidan gjekk dei inn for å reinsa Herrens hus, so som kongen hadde bode etter fyresegnerne frå Herren. 014 2CH 029 016 Og prestarne gjekk inn det indre av Herrens hus og reinsa det, og alt det ureine som dei fann i Herrens tempel, førde dei ut i tunet ved Herrens hus; der tok levitarne imot det og førde det ut i Kidronsdalen. 014 2CH 029 017 Den fyrste dagen i den fyrste månaden tok dei til å helga, og den åttande dagen i månaden gjekk dei inn i Herrens forhall og helga Herrens hus i åtte dagar, og den sekstande dagen i den fyrste månaden var dei ferdige med det. 014 2CH 029 018 So gjekk dei inn til kong Hizkia og sagde: «No hev me reinsa heile Herrens hus, brennofferaltaret og alt som til høyrer, og skodebrødsbordet og alt som til høyrer. 014 2CH 029 019 Alle dei reidskaparne som kong Ahaz hev vanhelga i sin utruskap medan han var konge, deim hev me sett i stand og helga, og no stend dei framfyre Herrens altar.» 014 2CH 029 020 Tidleg um morgonen samla kong Hizkia dei øvste i byen og gjekk upp til Herrens hus. 014 2CH 029 021 Og dei førde fram sju uksar, sju verar, sju lamb og sju geitebukkar til syndoffer for kongeriket og heilagdomen og Juda; og han baud Arons-sønerne, prestarne, å ofra deim på Herrens altar. 014 2CH 029 022 Dei slagta då uksane, og prestarne tok imot blodet og skvette det på altaret; so slagta dei verarne og skvette blodet på altaret, so slagta dei lambi og skvette blodet på altaret. 014 2CH 029 023 Sidan førde dei syndofferbukkarne fram for kongen og lyden, og dei lagde henderne sine på deim, 014 2CH 029 024 so slagta prestarne dei og hadde blodet deira på altaret til syndoffer, til soning for heile Israel; for kongen hadde sagt at brennofferet og syndofferet skulde vera for heile Israel. 014 2CH 029 025 Og han stelte upp levitarne i Herrens hus med cymblar, harpor og cithrar, soleis som David, Gad, sjåaren åt kongen, og profeten Natan hadde bode; for bodet um dette hadde Herren gjeve gjenom profetarne sine. 014 2CH 029 026 Levitarne stod med Davids spelgogner, og prestarne med lurarne. 014 2CH 029 027 Og Hizkia baud at brennofferet skulde ofrast på altaret, og då ofringi tok til, byrja songen for Herren, og lurarne, medan spelgognerne åt David, Israels konge, styrde songen. 014 2CH 029 028 Då kasta heile lyden seg til jordi medan songen tona og lurarne let, og alt dette varde til ofringi var til endes. 014 2CH 029 029 Då dei var ferdige med ofringi, fall kongen på kne og alle dei som var til stades med honom, og dei bad. 014 2CH 029 030 So baud kong Hizkia og hovdingarne at levitarne skulde syngja Herrens lov med ordi åt David og sjåaren Asaf, og dei song lovsongen med fagnad og bøygde seg og bad. 014 2CH 029 031 Hizkia tok då til ords og sagde: «No hev de vigt dykk til Herren; kom då fram og før slagtofferi og lovofferi til Herrens hus!» Då førde lyden fram slagtoffer og lovoffer, og kvar ein som vart driven til det i hjarta sitt, førde fram brennoffer. 014 2CH 029 032 Dei brennofferi som lyden førde fram, var sytti uksar, hundrad verar og tvo hundrad lamb; alle dei var brennoffer for Herren. 014 2CH 029 033 Og heilagofferi var seks hundrad uksar og tri tusund sauer. 014 2CH 029 034 Men det var ikkje mange nok av prestarne til å flå alle brennofferi, og brørne deira, levitarne, hjelpte deim difor med det, til arbeidet var fullgjort, og til dess alle prestarne hadde helga seg; for levitarne synte ein ærlegare vilje til å helga seg enn prestarne. 014 2CH 029 035 Dessutan var det ei mengd med brennoffer og attåt deim feittstykki av takkofferi og dei drykkofferi som høyrde til brennofferi. Soleis fekk dei i stand tenesta i Herrens hus. 014 2CH 029 036 Og Hizkia og heile folket gledde seg yver det som Gud hadde gjort for folket; for alt dette gjekk fyre seg med eit slag. 014 2CH 030 001 Sidan sende Hizkia bod til heile Israel og Juda og skreiv ogso brev til Efraim og Manasse um at dei skulde koma til Herrens hus i Jerusalem og halda påskehelg for Herren, Israels Gud. 014 2CH 030 002 Kongen og hovdingarne hans og heile lyden i Jerusalem hadde halde råd um å høgtida påskehelgi i den andre månaden. 014 2CH 030 003 For dei kunde ikkje halda høgtidi den gongen, av di det ikkje var nok av prestarne som hadde helga seg, og folket ikkje var samla i Jerusalem. 014 2CH 030 004 Det tykte kongen og heile lyden var rett. 014 2CH 030 005 Difor gjorde dei det vedtaket at dei sende eit upprop ikring i heile Israel ifrå Be’erseba til Dan um at dei skulde koma og halda påskehelgi for Herren, Israels Gud, i Jerusalem; for dei hadde ikkje høgtida henne so mangment som det var fyreskrive. 014 2CH 030 006 Det gjekk då snøggbod ut i heile Israel og Juda med brev frå kongen og hovdingarne hans, etter som kongen hadde bode, og sagde: «De Israels-søner, vend um att til Herren, Abrahams og Isaks og Israels Gud, so han må venda seg til den leivningen av dykk som hev kome seg undan or henderne åt assyrarkongarne! 014 2CH 030 007 Ver ikkje de som federne og brørne dykkar, som var utrogne mot Herren, deira fedregud, so han gjorde deim til ei rædsla, som det no ser. 014 2CH 030 008 Ver no ikkje slike hardnakkar som federne dykkar! Gjev Herren handi og kom til heilagdomen hans, som han hev helga for alle tider, og ten Herren dykkar Gud, so hans brennande harm må venda seg burt ifrå dykk. 014 2CH 030 009 For når de vender um til Herren, vil brørne og sønerne dykkar finna miskunn hjå deim som held deim fangar, og koma heim att til dette landet. For Herren, dykkar Gud, er nådig og miskunnsam og vil ikkje venda åsyni si burt ifrå dykk når de vender um til honom.» 014 2CH 030 010 Snøggbodi drog ikring frå by til by i Efraims- og Manasselandet og like til Sebulon, men dei log åt deim og hædde deim. 014 2CH 030 011 Like vel var det nokre i Asser og Manasse og Sebulon som audmykte seg og drog til Jerusalem. 014 2CH 030 012 I Juda og verka Guds hand til å gjeva deim ein samheldig hug, so dei gjorde det som kongen og hovdingarne hadde bode etter Herrens ord. 014 2CH 030 013 Soleis samla det seg mykje folk i Jerusalem og høgtida søtebrødhelgi i den andre månaden; ein ovleg ålmuge. 014 2CH 030 014 Dei tok seg fyre å få burt dei altari som fanst i Jerusalem, og tok burt offerstadarne og kasta deim i Kidronsdalen. 014 2CH 030 015 So slagta dei påskelambet på den fjortande dagen i den andre månaden. Prestarne og levitarne skjemdest og helga seg og førde brennoffer til Herrens hus. 014 2CH 030 016 Og dei stelte seg på plassarne sine, so som det var deim fyreskrive, etter lovi åt gudsmannen Moses, og prestarne skvette blodet, som dei fekk av levitarne. 014 2CH 030 017 For det var mange i lyden som ikkje hadde vigt seg, og difor greidde levitarne med å slagta påskelambi for alle deim som ikkje var reine, so dei kunde vigja deim til Herren. 014 2CH 030 018 For dei fleste av folket, mange ifrå Efraim, Manasse, Issakar og Sebulon, dei hadde ikkje vigt seg, men åt påske på onnor vis enn det var fyreskrive. Men Hizkia gjekk i forbøn for deim og sagde: «Herren, den gode, han tilgjeve 014 2CH 030 019 kvar den som hev lagt hugen sin på å søkja Gud Herren, sin fedregud, jamvel um han ikkje er rein, so som heilagdomen krev det.» 014 2CH 030 020 Og Herren bønhøyrde Hizkia og sparde folket. 014 2CH 030 021 Soleis høgtida dei Israels-borni som var til stades i Jerusalem søtebrødhelgi med stor fagnad i sju dagar; og kvar dag song levitarne og prestarne lovsonger med kraftige spelgogner for Herren. 014 2CH 030 022 Og Hizkia tala venleg til alle dei levitarne som hadde vore sers dugande i Herrens tenesta; og dei åt høgtidsofferi dei sju dagarne, og dei ofra takkoffer og lovprisa Herren, sin fedregud. 014 2CH 030 023 Men sidan samdest heile lyden um å høgtida endå sju dagar, og dei høgtida dei sju dagarne med fagnad. 014 2CH 030 024 For Hizkia, kongen i Juda, gav lyden tusund uksar og sju stykke småfe, og hovdingarne gav lyden tusund uksar og ti tusund stykke småfe. Og prestarne helga seg i stor mengd. 014 2CH 030 025 Og heile Juda-lyden gledde seg, og prestarne og levitarne og heile den lyden som var komen ifrå Israel og dei framande som var komne ifrå Israelslandet eller budde i Juda. 014 2CH 030 026 Og det var stor gleda i Jerusalem; for sidan dagarne åt Israels-kongen Salomo Davidsson hadde det ikkje hendt noko slikt i Jerusalem. 014 2CH 030 027 Og levitprestarne stod upp og velsigna folket, og røysti deira vart høyrd; for bøni deira nådde fram til den heilage bustaden hans, til himmelen. 014 2CH 031 001 Då dei no alt dette var slutt, drog alle dei israelitarne som var til stades ut til byarne i Juda og braut sund minnesteinarne, hogg ned Astarte-bilæti og reiv ned offerhaugarne og altari i heile Juda og Benjamin, og i Efraim og Manasse, til dei reint hadde gjort ende på deim. Og so snudde alle Israels-sønerne heim att, kvar til sin eigedom i byarne sine. 014 2CH 031 002 So skipa Hizkia preste- og levitskifti, etter som dei høyrde til i det eine eller det andre skiftet, so at kvar og ein av prestarne og levitarne fekk si tenesta med brennofferi og takkoffer, å gjera tenesta med pris og lov i portarne til Herrens læger. 014 2CH 031 003 Det som kongen gav av eiga si, vart bruka til å greida brennofferi, morgon- og kvelds-brennofferi og brennofferi på kviledagarne, nymånedagarne og høgtiderne, soleis som skrive stend i Herrens lov. 014 2CH 031 004 Og han baud deim av folket som budde i Jerusalem at dei skulde gjeva det som prestarne og levitarne skulde hava, so dei kunde halda fast ved Herrens lov. 014 2CH 031 005 So snart dette vart kjent, kom Israels-sønerne med rikleg mengd av fyrstegrøda av korn, druvesaft, olje og honning og alt det andre avgrødet på marki, og sameleis tiend av alt i rikeleg mengd. 014 2CH 031 006 Og dei israelitarne og Juda-mennerne som budde i Juda-byarne, kom og med tiend utav storfe og småfe, og dei kom med tiend av dei heilage gåvorne som var vigde til Herren, deira Gud, og lagde deim haug ved haug. 014 2CH 031 007 I den tridje månaden tok dei til å hauga i hop, og i den sjuande månaden var dei ferdige med det. 014 2CH 031 008 Hizkia og hovdingarne kom då og såg på haugarne, og dei prisa Herren og Israel, folket hans. 014 2CH 031 009 Då so Hizkia spurde prestarne og levitarne um haugarne, 014 2CH 031 010 svara øvstepresten Azarja av Sadoks hus honom: «Sidan dei tok til å føra offergåva til Herrens hus, hev me ete oss mette og leivt mykje att, for Herren hev velsigna folket sitt, so me hev fenge leivt all denne rikdomen.» 014 2CH 031 011 Hizkia gav då det bodet at dei skulde laga til buder i Herrens hus; og då dei hadde laga slike, 014 2CH 031 012 førde dei inn der avgrødet, tiendi og heilaggåvorne, alt på tru og æra. Tilsynet med dette vart gjeve til leviten Konanja og næmast under honom Sime’i, bror hans. 014 2CH 031 013 Og Jehiel, Azazja, Nahat, Asael, Jerimot, Jozabad, Eliel, Jismakja, Mahat og Benaja var tilsynsmenner jamsides med Konanja og Sime’i, bror hans, etter påbodet kong Hizkia og Azazja, den øvste i Guds hus. 014 2CH 031 014 Leviten Kore Jimnason, som var dørvaktar på øystre sida, hadde tilsyn med dei friviljuge gåvorne til Gud, og skulde skifta ut Herrens offergåvor og dei høgheilage gåvorne. 014 2CH 031 015 Under honmom vart sett Eden, Minjamin, Jesua, Semaja, Amarja og Sekanja; dei skulde vera i prestebyarne og skifta ut på tru og æra til brørne sine, både til store og små, etter dei skifti dei høyrde til, 014 2CH 031 016 Her var frårekna dei av mannkyn som var ifrå tri år og uppetter, og som kom til Herrens hus etter som torvi var frå dag til dag og gjorde arbeidet sitt etter som tenesta deira var etter dei skifti dei høyrde til. 014 2CH 031 017 Prestarne vart upptekne i lista etter ættgreinene sine, levitarne ifrå tjugeårsalderen og uppetter etter tenestskyldnaden sin, etter dei skifti dei høyrde til. 014 2CH 031 018 Det vart gjort soleis at dei vart upptekne med alle småborni sine, konorne, sønerne og døtterne sine, so mange dei var; for på tru og æra skulde dei styra med dei heilage tingi. 014 2CH 031 019 For bymarkarne åt Arons-sønerne, prestarne, var det nokre namngjevne menner i kvar by som skifte til kvar karmann millom prestarne og deim utav levitarne som var upptekne i listorne, det som dei hadde rett til. 014 2CH 031 020 Soleis gjorde Hizkia i heile Juda, og han gjorde det som godt og rett og sant var for Herren, sin Guds åsyn. 014 2CH 031 021 Alle dei verki som han tok seg fyre i tenesta for Guds hus, i lovi og i bodet med det fyremål å søkja sin Gud, alle dei gjorde han av heile sitt hjarta, og han hadde lukka med seg. 014 2CH 032 001 Etter desse hendingar og denne truskap kom assyrarkongen Sankerib og drog inn i Juda; der lægra han seg kring dei faste borger og tenkte å leggja deim under seg. 014 2CH 032 002 Då no Hizkia vart vis med at Sankerib var komen og hadde tenkt seg til å gjera åtak på Jerusalem, 014 2CH 032 003 rådlagde han med hovdingarne og kjemporne sine um å teppa for vatnet i kjeldorne utanfor byen, og dei hjelpte honom. 014 2CH 032 004 Det samla seg då ei mengd med folk som tepte kjeldorne og bekken som renn midt igjenom landet; for dei sagde: «Kvi skulde assyrarkongarne koma og finna mykje vatn?» 014 2CH 032 005 So tok han mod og mannskap til seg og bygde upp heile den luten av muren som var nedbroten, og bygde radt upp til tårni, og ein annan mur bygde han utanfor; han vigfeste Millo i Davidsbyen og laga ei mengd kastevåpn og skjoldar. 014 2CH 032 006 Og han sette herførarar yver krigsfolket, og då han hadde stemnt deim saman på plassen ved byporten, tala han til deim og moda deim upp og sagde: 014 2CH 032 007 «Ver hugheile og modige, ottast ikkje og ræddast ikkje for assyrarkongen og heile den hopen han hev med seg; for med oss er det ein som er større enn den som er med honom! 014 2CH 032 008 Med honom er det ein arm av kjøt, men med oss er Herren, vår Gud, som vil hjelpa oss og føra krigarne våre.» Då leit folket på talen åt Juda-kongen Hizkia. 014 2CH 032 009 Assyrarkongen Sanherib kringsette sjølv Lakis med heile hermagti si, men sende tenarane sine til Juda-kongen Hizkia og til alle Juda-mennerne i Jerusalem og let deim segja: 014 2CH 032 010 «So segjer assyrarkongen Sankerib: «Kva er det de lit på, de som sit innestengde i Jerusalem? 014 2CH 032 011 Hizkia lokkar dykk til å døy av hunger og torste når han segjer: «Herren, vår Gud, skal berga oss or handi åt assyrarkongen.» 014 2CH 032 012 Hev ikkje den same Hizkia teke burt offerhaugarne og altari hans og bode Juda og Jerusalem at dei berre skal kasta seg ned for eit einaste altar og berre kveikja offereld på det? 014 2CH 032 013 Veit de då ikkje kva eg og federne mine hev gjort med folki frå alle land? hev vel folkegudarne i landi magta å berga landi sine or mi hand? 014 2CH 032 014 Kven av alle gudarne hjå desse folki, som federne mine hev bannstøytt, er det som hev kunna berga folket sitt or mi hand, so dykkar Gud skulde kunna berga dykk or mi hand! 014 2CH 032 015 Lat difor ikkje Hizkia narra dykk og dåra dykk på denne måten! Tru honom ikkje! for ingen gud hjå noko folk eller rike hev magta å berga folket sitt ut or mi hand eller or handi på federne mine; kor mykje mindre skulde då dykkar gud kunna berga dykk or mi hand!»» 014 2CH 032 016 Og tenarane hans tala endå fleire ord imot Herren Gud og imot Hizkia, tenaren hans. 014 2CH 032 017 Og han skreiv eit brev og til å hæda Herren, Israels Gud, og tala imot honom, og der stod det: «Likso lite som folkegudarne i landi hev berga folki sine or mi hand, likso lite skal Guden åt Hizkia berga sitt folk or mi hand.» 014 2CH 032 018 Og dei ropa med høg røyst på jødisk mål til folket i Jerusalem, som stod på muren; dei vilde støkkja og skræma deim, so dei kunde take byen. 014 2CH 032 019 Og dei tala um Jerusalems Gud på same måten som um folkegudar på jordi, dei som er verk av mannehender. 014 2CH 032 020 Då bad kong Hizkia og profeten Jesaja Amosson for denne saki skuld, og dei ropa til himmelen. 014 2CH 032 021 Og Herren sende ein engel som øydde ut alle stridsmennerne, fyrstarne og hovdingarne i lægret åt assyrarkongen, so han laut snu heim att til landet sitt med spott og spe. Og då han gjekk inn i huset åt guden sin, var det nokre av hans eige avkjøme som hogg honom ned med sverd. 014 2CH 032 022 Soleis frelste Herren Hizkia og Jerusalems-folket or handi åt assyrarkongen Sanherib og or handi åt alle andre, og han gav deim fred på alle kantar. 014 2CH 032 023 Og mange førde gåvor til Herren, til Jerusalem, og dyre gåvor til Juda-kongen Hizkia, og han vart høgvyrd hjå alle folki etter dette. 014 2CH 032 024 I dei dagarne lagdest Hizkia i helsott. Då bad han til Herren, og han svara honom og gav honom eit underteikn. 014 2CH 032 025 Men Hizkia lønte ikkje den velgjerningi som vart gjord imot honom, men hjarta hans vart ovmodigt, og difor kom det harm yver honom og Juda og Jerusalem. 014 2CH 032 026 Men han audmykte seg midt i sitt hjartans ovmod, og Jerusalems-folket med honom, då kom Herrens harm ikkje yver deim so lenge Hizkia livde. 014 2CH 032 027 Hizkia hadde ovstor rikdom og æra. Han bygde seg skattkammer for gull og sylv og glimesteinar og finangande kryddor og alle slags dyrverdige ting, 014 2CH 032 028 dessutan forrådshus for avgrødet av korn og druvesaft og olje, fjøs for alle slags bufe, og kvier for buskaparne. 014 2CH 032 029 Og han fekk seg byar og bufe og småfe i mengd; for Gud gav honom ovmykje gods. 014 2CH 032 030 Den same Hizkia tepte det øvre utlaupet av Gihonvatnet, og leidde vatnet ned mot vest til Davidsbyen. I alle tiltaki sine hadde Hizkia lukka med seg. 014 2CH 032 031 Soleis og då sendebodi kom frå Babels-fyrstarne, som sende bod til honom og vilde høyra um det underteiknet som hadde hendt i landet, då gjekk Gud frå honom berre soleis, at han sette honom på prøva, so han kunde få fullrøynt huglyndet hans. 014 2CH 032 032 Det som elles er å fortelja um Hizkia og godgjerningarne hans, er uppskrive i openberringi åt profeten Jesaja Amosson og i boki um Juda- og Israels-kongarne. 014 2CH 032 033 Og Hizkia lagde seg til kvile hjå federne sine, og dei gravlagde honom der som ein stig upp til graverne åt Davids-sønerne; og alle Juda-mennerne og Jerusalems-buarne synte honom stor æra ved avferdi hans. Og Manasse, son hans, vart konge i staden hans. 014 2CH 033 001 Tolv år gamall var Manasse då han vart konge, og fem og femti år styrde han i Jerusalem. 014 2CH 033 002 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, etter den avstyggjelege seden hjå dei folki som Herren hadde rudt ut for Israels-borni. 014 2CH 033 003 Han bygde upp att offerhaugarne som Hizkia, far hans, hadde rive ned, og sette upp altari for Ba’als-gudarne og gjorde Astarte-bilæte og kasta seg ned for og tente heile himmelheren. 014 2CH 033 004 Og han bygde altar i Herrens hus, endå Herren hadde sagt: «I Jerusalem skal namnet mitt vera æveleg.» 014 2CH 033 005 Og han bygde altar for heile himmelheren i båe tuni kring Herrens hus. 014 2CH 033 006 Han vigde sønerne sine i elden i Hinnomssons-dalen og for med spådom og trolldom og runing og fekk seg tinga folk til å mana draugar og spåvette; han gjorde mykje som vondt var i Herrens augo og harma honom. 014 2CH 033 007 Og avgudsbilætet som han hadde gjort, sette han upp i Guds hus, som Gud hadde sagt um til David og Salomo, son hans: «Til dette huset og til Jerusalem, som eg hev valt ut millom alle Israels ætter, vil eg festa namnet mitt i all æva. 014 2CH 033 008 Og eg vil ikkje meir lata Israel fara burt ifrå det landet som eg etla åt federne dykkar, berre dei agtar på å halda alt det som eg hev bode deim, etter heile lovi og bodi og rettarne som dei fekk ved Moses.» 014 2CH 033 009 Men Manasse førde Juda og Jerusalems-buarne til å stella seg verre enn dei folki som Herren hadde øydt ut for Israels-borni. 014 2CH 033 010 Då tala Herren til Manasse og folket hans, men dei agta ikkje på det. 014 2CH 033 011 So let Herren herførarne åt assyrarkongen koma yver deim, og dei fanga Manasse med krokar, lagde honom i koparlekkjor og førde honom til Babel. 014 2CH 033 012 Men då han var i naud, bad han Herren, sin Gud, um nåde, og han audmykte seg djupt for fedreguden sin. 014 2CH 033 013 Og då han bad til honom, let han seg blidka og høyrde bøni hans og førde honom attende til Jerusalem til kongedømet hans. Då kom Manasse i hug at Herren er Gud. 014 2CH 033 014 Sidan bygde han ein ytre mur for Davidsstaden vestanfor Gihon i dalen og burt imot Fiskeporten, so han gjekk ikring Ofel; og gjorde honom svært høg. I alle borgbyarne i Juda sette han herførarar. 014 2CH 033 015 Han førde burt dei framande gudarne og avgudsbilætet ifrå Herrens hus og alle dei altari som han hadde bygt på det berget der Herrens hus stod og i Jerusalem, og han kasta deim utanfor byen. 014 2CH 033 016 Derimot reiste upp att Herrens altar, og han ofra takkoffer og lovoffer på det; og han baud Juda at dei skulde tena Herren, Israels Gud. 014 2CH 033 017 Men folket heldt ved med å ofra på offerhaugarne, men einast til Herren, deira Gud. 014 2CH 033 018 Det som elles er å fortelja um Manasse, um bøni hans til sin Gud og ordi åt dei sjåarane som tala til honom i namnet åt Herren, Israels Gud, det er uppskrive i krønikeboki åt Israels-kongarne. 014 2CH 033 019 Og um bøni hans, og korleis han vart bønhøyrd, og heile syndi og utruskapen hans og dei staderne der han bygde upp offerhaugar og sette upp Astarte-stolparne og avgudsbilæti fyrr han audmykte seg, det er uppskrive i krønikeboki åt Hozai. 014 2CH 033 020 Og Manasse lagde seg til kvile hjå federne sine, og dei gravlagde honom ved huset hans, og Amon, son hans, vart konge i staden hans. 014 2CH 033 021 Tvo og tjuge år gamall var Amon då han vart konge, og tvo år styrde han i Jerusalem. 014 2CH 033 022 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, liksom Manasse, far hans; og han ofra til alle dei bilæti som Manasse, far hans, hadde gjort, og han tente deim. 014 2CH 033 023 Han audmykte seg ikkje for Herrens åsyn, soleis som Manasse, far hans, gjorde, men han, Amon, leste på seg stor skuld. 014 2CH 033 024 Tenarane hans svor seg saman mot honom og drap honom i huset hans. 014 2CH 033 025 Men landsfolket drap alle deim som hadde svore seg saman imot kong Amon, og landsfolket tok Josia, son hans, til konge i staden hans. 014 2CH 034 001 Åtte år gamall var Josia då han vart konge, og eitt og tretti år styrde han i Jerusalem. 014 2CH 034 002 Han gjorde det som rett var i Herrens augo, og han fylgde i fotefari åt David, far sin, og tok ikkje or leidi, korkje til høgre eller vinstre. 014 2CH 034 003 I det åttande styringsåret sitt, då han endå var ein ungdom, tok han til å søkja Gud åt David, far sin, og i det tolvte året tok han til å reinsa Juda og Jerusalem for offerhaugarne og Astarte-bilæti og dei uthogne og støypte bilæti. 014 2CH 034 004 Dei reiv ned Ba’als-altari med han såg på det; solstolparne som var ovanpå deim, hogg han ned, og Astarte-bilæti og dei uthogne og støypte bilæti slo han sund og knasa og strøydde deim ut på graverne åt deim som hadde ofra til deim. 014 2CH 034 005 Og beini åt prestarne brende han på altari deira. Soleis reinsa han Juda og Jerusalem. 014 2CH 034 006 Og i byarne i Manasse og Efraim og Simeon og radt til Naftali røkte han etter i husi deira rundt ikring, 014 2CH 034 007 og han braut ned altari, slo sund og krasa Astarte-bilæti og gudebilæti og hogg ned solstolparne i heile Israels land; so snudde han heim att til Jerusalem. 014 2CH 034 008 I det attande styringsåret sitt, medan han heldt på å reinsa landet og huset, sende han Safan Asaljason og Ma’aseja, byhovdingen, og kanslaren Joah Joahazson til å setja i stand huset åt Herren, hans Gud. 014 2CH 034 009 Då dei kom til øvstepresten Hilkia, gav dei ut det sylvet som var ført til Guds hus; det var det som levitarne, dørstokkvakti, hadde samla inn frå Manasse og Efraim og heile resten av Israel og frå heile Juda og Benjamin og Jerusalems-buarne. 014 2CH 034 010 Dei gav det til arbeidsformennerne som hadde tilsynet med Herrens hus; og arbeidsformennerne som arbeidde i Herrens hus, bruka det til å vøla på og setja i stand huset; 014 2CH 034 011 for dei gav det til timbremennerne og murarane for at dei skulde kjøpa hoggen stein og timber til bjelkar og timbra upp dei husi som Juda-kongarne hadde øydelagt. 014 2CH 034 012 Mennerne arbeidde trufast, og tilsynet med deim var gjeve til levitarne Jahat og Obadja av meraritarne, og Zakarja og Mesullam av kahatitarne, so dei skulde vera formenner, og alle dei levitar som kunde handsama spelgogner. 014 2CH 034 013 Dei hadde og tilsynet med berarane og sagde alle arbeidarne fyre ved kvart einskild arbeid. Og nokre av levitarne var skrivarar og formenner og dørvaktarar. 014 2CH 034 014 Men då dei tok fram dei pengarne som var innkomne til Herrens hus, fann presten Hilkia boki med Herrens lov, som var gjevi ved Moses. 014 2CH 034 015 Og Hilkia sagde til riksskrivaren Safan: «Eg hev funne lovboki i Herrens hus!» Og han gav boki til Safan. 014 2CH 034 016 Og Safan bar henne til kongen, og gav dessutan melding til honom og sagde: «Alt det som er pålagt tenarane dine, det gjer dei. 014 2CH 034 017 Dei hev tømt ut det sylvet som fanst i Herrens hus og gjeve det til formennerne og arbeidsfolket.» 014 2CH 034 018 So melde riksskrivaren Safan til kongen sagde: «Presten Hilkia hev gjeve meg ei bok.» Og Safan las upp av henne for kongen. 014 2CH 034 019 Men då kongen fekk høyra ordi i lovi, reiv han sund klædi sine. 014 2CH 034 020 Og kongen baud Hilkia og Ahikam Safansson og Abdon Mikason og riksskrivaren Safan og kongstenaren Asaja: 014 2CH 034 021 «Gakk og spør Herren for meg og for deim som er att i Juda og Israel um det som stend i denne boki som er funni. Stor er Herrens harm, som er utrend yver oss, av di federne våre ikkje hev lydt Herrens ord og gjort etter alt det som stend skrive i denne boki.» 014 2CH 034 022 So gjekk Hilkia og dei andre som kongen sagde til, til profetkvinna Hulda, kona åt klædehandlaren Sallum, son åt Tokhat, son åt Hasra; ho budde i ny-byen i Jerusalem, og dei tala med henne um dette. 014 2CH 034 023 Ho svara deim: «So segjer Herren, Israels Gud: Seg til den mannen som sende dykk til meg: 014 2CH 034 024 So segjer Herren: «Sjå, eg sender ulukka yver denne staden og yver folket her, alle dei forbanningarne som er skrivne i den boki som dei hev lese upp for Juda-kongen, 014 2CH 034 025 til straff for di dei hev vend seg frå meg og kveikt offereld for andre gudar og harma meg med alle sine verk; harmen min skal renna ut yver denne staden og skal ikkje slokna. 014 2CH 034 026 Men til Juda-kongen, som sende dykk til å spyrja Herren, skal de segja: So segjer Herren, Israels Gud, um dei ordi som du høyrde: 014 2CH 034 027 Av di hjarta ditt vart mjukt, og du bøygde deg for Gud då du høyrde ordi hans mot denne staden og folket her, av di du audmykte deg for mi åsyn og reiv sund klædi dine, og gret for mi åsyn, so hev eg og bønhøyrt, segjer Herren! 014 2CH 034 028 So vil eg då samla deg til federne dine, so du kann samlast med deim i gravi di i fred; og augo dine skal sleppa sjå all den ulukka som eg vil føra yver denne staden og folket som bur her.»» Og dei kom att til kongen med dette svaret. 014 2CH 034 029 Då sende kongen bod og stemnde saman alle dei øvste i Juda og Jerusalem. 014 2CH 034 030 Og kongen gjekk upp til Herrens hus, og alle Juda-mennerne og Jerusalems-buarne fylgde honom, og prestarne og levitarne og heile folket, frå den minste til den største; og han las upp for deim alt det som stod i paktboki som dei hadde funne i Herrens hus. 014 2CH 034 031 Kongen steig fram på plassen sin og gjorde den pakti for Herrens åsyn at han vilde fylgja Herren og halda bodi og fyresegnerne og loverne hans av alt sitt hjarta og all sin hug og setja i verk dei paktordi som var skrivne i denne boki. 014 2CH 034 032 Og han let deim ganga inn i pakti, som fanst i Jerusalem og Benjamin, og alle Jerusalems-buarne gjorde etter pakti med Gud, deira fedregud. 014 2CH 034 033 Og Josia fekk burt all styggedomen frå alle dei landi som høyrde til Israels-sønerne, og han nøydde alle som fanst i Israel til å tena Herren, sin Gud. So lenge som han livde, vende dei seg ikkje burt i frå Herren, deira fedregud. 014 2CH 035 001 Josia heldt påskehelg for Herren i Jerusalem, og dei slagta påskelambet på den fjortande dagen i fyrste månaden. 014 2CH 035 002 Han sette prestarne til det dei skulde taka vare på, og styrkte deim til tenesta i Herrens hus. 014 2CH 035 003 Og han sagde til levitarne, som lærde heile Israel, og som var vigde til Herren: «Set den heilage kista i det huset som Salomo bygde, son åt David, Israels konge; det tarv ikkje bera henne på herdarne. Ten difor Herren, dykkar Gud, og Israel, folket hans! 014 2CH 035 004 Gjer dykk ferdige etter ættgreinerne dykkar, i skifti dykkar, so som David, Israels konge, hev fyreskrive, og etter fyreskrifti åt Salomo, son hans. 014 2CH 035 005 Og statt i heilagdomen etter flokkarne av ættgreinerne åt brørne dykkar, lækfolket, soleis at det hvert eit skift av ei levit-ættgrein for kvar. 014 2CH 035 006 Og slagta so påskelambi og helga dykk og laga det til for brørne dykkar, so det gjer etter Herrens ord ved Moses!» 014 2CH 035 007 Josia gav tretti tusund stykke småfe til ålmugen, lamb og kid, alt saman til påskeoffer for alle deim som fanst der, og tri tusund stykke storfe; dette var av eigedomen åt kongen. 014 2CH 035 008 Og hovdingarne hans gav friviljugt til folket, til prestarne og levitarne; Hilkia og Zakarja og Jehiel, som var dei øvste i Guds hus, gav prestarne tvo tusund seks hundrad lamb og kid til påskeoffer, og tri hundrad stykke storfe. 014 2CH 035 009 Konanja og Semaja og Netanel, brørne hans, og Hasabja og Je’iel og Jozabad, levitfyrstane, gav levitarne fem tusund lamb og kid til påskeoffer og fem hundrad stykke storfe. 014 2CH 035 010 Soleis fekk dei tenesta i fast skikk, og prestarne stod på sin stad og levitarne etter sine skift, so som kongen hadde bode. 014 2CH 035 011 Dei slagta påskelambi, og prestarne skvette blodet som dei fekk av deim, og levitarne flådde dyri. 014 2CH 035 012 So skilde dei frå brennofferi og gav deim til dei ymse ættgrein-flokkarne av ålmugen, so dei kunde ofra til Herren, som det er fyreskrive i Moseboki; og sameleis med storfeet. 014 2CH 035 013 Påskelambi steikte dei i elden, som fyreskrive var, og offerstykki koka dei i grytor, kjelar og skålar og skunda seg med deim til ålmugen. 014 2CH 035 014 So laga dei åt seg sjølve og prestarne; for prestarne, Arons-sønerne, hadde arbeid like til um natti med å ofra brennofferi og feittstykki, og difor laga levitarne til åt seg sjølve og prestarne, Arons-sønerne. 014 2CH 035 015 Songarane, Asafs-sønerne, stod på plassen sin, som David, Asaf, Heman og Jedutun, sjåaren åt kongen, hadde bode, og dørvaktarane ved kvar sin port; dei turvte ikkje ganga ifrå tenesta; for levitarne, brørne deira, laga til åt deim. 014 2CH 035 016 Soleis sette dei heile tenesta for Herren fast skikk på den dagen, med di dei heldt påskehelg og ofra brennoffer på Herrens altar, so som kong Josia hadde bode. 014 2CH 035 017 Og dei Israels-borni som var tilstades, heldt den gongen påskehelgi og søtebrødhelg i sju dagar. 014 2CH 035 018 Ei sovori påskehelg som denne var det ikkje halde i Israel sidan profeten Samuels dagar, og ingen av Israels-kongarne hadde halde ei sovori påskehelg som den Josia og prestarne og levitarne og dei Juda- og Israels-mennerne som var til stades, og Jerusalems-buarne høgtida. 014 2CH 035 019 Denne påskehelgi vart haldi i det attande styringsåret åt Josia. 014 2CH 035 020 Etter alt dette, då Josias hadde fenge i stand huset, drog egyptarkongen Neko upp og vilde strida ved Karkemis ved Frat, og Josia drog ut imot honom. 014 2CH 035 021 Men han skikka sendebod til honom og sagde: «Kva hev eg med deg å gjera, Juda-konge? Det er ikkje imot deg eg kjem i dag, men mot ervefienden min; og Gud hev sagt at eg skal skunda meg. Haldt upp med å tråssa Gud som er med meg, so han ikkje skal tyna deg!» 014 2CH 035 022 Men Josia snudde ikkje ifrå honom, men klædde seg ut og vilde gjeva seg i strid med honom, han høyrde ikkje på Nekos ord ifrå Guds munn. Og det kom til strid på Megiddosletta. 014 2CH 035 023 Då råka bogeskyttarane kong Josia, og kongen sagde til tenarane: «Før meg burt! for eg er hardt såra.» 014 2CH 035 024 Tenarane hans bar honom då burt ifrå vogni og køyrde honom på den andre vogni hans og førde honom til Jerusalem, og der døydde han. Dei gravlagde honom i graverne åt federne hans, og heile Juda og Jerusalem syrgde yver Josia. 014 2CH 035 025 Jeremia song ein syrgjesong um Josia, og alle songarane og songmøyarne tala i syrgjesongarne sine um Josia, som dei gjer den dag i dag; det vart fast skikk i Israel å syngja desse kvædi, og dei finst uppskrivne millom Syrgjesongarne. 014 2CH 035 026 Det som elles er å fortelja um Josia og dei gudlege gjerningarne som han gjorde etter det som er fyreskrive i Herrens lov, 014 2CH 035 027 og soga hans frå fyrst til sist, det er uppskrive i boki um Israels- og Juda-kongarne. 014 2CH 036 001 Folket i landet tok Joahaz Josiason og gjorde honom til konge i Jerusalem i staden for far hans. 014 2CH 036 002 Tri og tjuge år gamall var Joahaz då han vart konge, og tri månader styrde han i Jerusalem. 014 2CH 036 003 Men egyptarkongen sette honom av frå styret i Jerusalem og let landet bøta tvo hundrad og femti våger sylv og tvo og ein halv våg gull. 014 2CH 036 004 Og egyptarkongen gjorde Eljakim, bror hans, til konge yver Juda og Jerusalem, og han brigda namnet hans til Jojakim, Joahaz, bror hans derimot, tok Neko og førde til Egyptarland. 014 2CH 036 005 Fem og tjuge år gamall var Jojakim då han vart konge, og elleve år styrde han i Jerusalem. Han gjorde det som vondt var for Herren, hans Gud. 014 2CH 036 006 Nebukadnessar, kongen i Babel, drog upp imot honom, og batt honom med koparlekkjor og vilde føra honom til Babel. 014 2CH 036 007 Og Nebukadnessar førde nokre av kjeraldi i Herrens hus til Babel og sette deim upp i templet sitt i Babel. 014 2CH 036 008 Det som elles er å fortelja um Jojakim og dei styggetingi som han gjorde, og anna vondt som fanst hjå honom, det er uppskrive i boki um Israels- og Juda-kongarne; Jojakin, son hans, vart konge i staden hans. 014 2CH 036 009 Attan år gamall var Jojakin då han vart konge, og tri månader og ti dagar styrde han i Jerusalem. Han gjorde det som vondt var i Herrens augo. 014 2CH 036 010 Ved årsskiftet sende kong Nebukadnessar folk og førde honom til Babel saman med dei dyraste kjeraldi ifrå Herrens hus; og han gjorde Sidkia, bror hans, til konge yver Juda og Jerusalem. 014 2CH 036 011 Eitt og tjuge år gamall var Sidkia då han vart konge, og elleve år styrde han i Jerusalem. 014 2CH 036 012 Han gjorde det som var vondt i Herrens, hans Guds, augo; han audmykte seg ikkje for profeten Jeremia som tala ord frå Herrens munn. 014 2CH 036 013 Attpå gjorde han uppreist imot kong Nebukadnessar, som hadde teke honom i eid ved Gud; og han var ein stivnakke og gjorde hjarta sitt hardt, so han umvende seg ikkje til Herren, Israels Gud. 014 2CH 036 014 Alle hovdingarne bland prestarne og folket gjorde mykjen utruskap og for med same styggedomen som heidningarne og sulka til Herrens hus, som han hadde helga i Jerusalem. 014 2CH 036 015 Herren, deira fedregud, sende fyretolor til deim seint og tidleg med sendebodi sine, av di han tykte synd i folket sitt og bustaden sin. 014 2CH 036 016 Men dei spotta sendebodi for Gud, hædde ordi hans og svivyrde profetarne hans til dess Herrens harm reiste seg soleis imot folket hans, at det ikkje lenger var nokor botevon. 014 2CH 036 017 Han sende kaldæarkongen imot deim, og han drap deira unge mannskap med sverd i det heilage huset deira og sparde korkje unggut eller ungmøy, gamall eller gråhærd. Alt gav han i hans hand. 014 2CH 036 018 Alle kjeraldi i Guds hus, både store og små, skattarne i Herrens hus og skatterne åt kongen og hovdingarne hans, alt saman førde han til Babel. 014 2CH 036 019 Dei brende upp Guds hus og reiv ned Jerusalems-muren, brende upp alle slotti der og øydelagde alle dei dyrverdige tingi som fanst der. 014 2CH 036 020 Deim som sverdet hadde leivt, førde han fangar til Babel, og der vert dei trælar for honom og sønerne hans til dess Persarriket kom til magti, 014 2CH 036 021 so Herrens ord i Jeremias munn skulde verta uppfyllt, til dess landet fekk njota si kvild; alt med det låg i øyde, fekk det kvila til dess sytti år var lidne. 014 2CH 036 022 Men i det fyrste året åt Kyrus, kongen i Persia, vekte Herren hugen i persarkongen Kyrus - for Herrens ord i Jeremias munn skulde nå sitt endemål - og han let ropa ut i alt sitt rike, og sende brev ikring med sovori kunngjering: 014 2CH 036 023 «So segjer Kyrus, kongen i Persia: «Alle kongerike på jordi hev Herren, Gud i himmelen, gjeve meg, og han hev lagt på meg at eg skal byggja honom eit hus i Jerusalem i Juda. Er det nokon millom dykk av alt hans folk, so vere Herren, hans Gud, med honom, og han drage upp dit!»» # # BOOK 015 EZR Ezra Esras 015 EZR 001 001 I det fyrste åt Kyrus, kongen Persia, vekte Herren hugen i perserkongen Kyrus - for Herrens ord i Jeremias munn skulde nå sitt endemål - og han let ropa ut i alt sitt rike og sende brev i kring med sovori kunngjering: 015 EZR 001 002 «So segjer Kyrus, kongen i Persia: «Alle kongerike på jordi hev Herren, Gud i himmelen, gjeve meg, og han hev lagt på meg at eg skal byggja honom eit hus i Jerusalem i Juda. 015 EZR 001 003 Er det nokon millom dykk av alt hans folk, so vere hans Gud, med honom, og han drage upp til Jerusalem i Juda og byggje hus åt Herren, Israels Gud! Det er den Gud som bur i Jerusalem. 015 EZR 001 004 Og kvar helst nokon endå er att og bur framand på ein stad, skal folket der hjelpa honom til med sylv og gull, lausøyre og bufe, umfram det som dei godviljugt gjev til gudshuset i Jerusalem.»» 015 EZR 001 005 Då gjorde ættarhovdingarne i Juda og Benjamin seg reiduge til å fara, og det same gjorde prestarne og levitarne, alle dei som Gud vekte hugen i, dei vilde fara upp og byggja Herrens hus i Jerusalem. 015 EZR 001 006 Og alle grannarne deira hjelpte deim til med gåvor: sylv og gull, lausøyre og bufe og dyrverdige gåvor, umfram alt det som dei sjølve gav godviljugt. 015 EZR 001 007 Kyrus sjølv, kongen, gav frå seg alle dei kjerald som Nebukadnessar hadde teke burt frå Jerusalem og sett inn i huset åt sin gud. 015 EZR 001 008 Desse gav no Kyrus, persarkongen, frå seg til Mitredat, som var skattmeister, og han talde deim for Sesbassar, som var hovding yver Juda. 015 EZR 001 009 Talet på desse kjerald var: Tretti gullfat, tusund sylvfat og ni og tjuge andre offerkjerald, 015 EZR 001 010 tretti gullskålar og fire hundrad og ti sylvskålar av ringare slag og tusund andre kjerald. 015 EZR 001 011 Kjeraldi av gull og sylv var i alt fem tusund og fire hundrad. Alt dette førde Sesbassar med seg då dei burtførde for upp frå Babel til Jerusalem. 015 EZR 002 001 Her kjem talet på dei fylkesbuarne som for ut or utlægdi, dei som Babel-kongen Nebukadnessar hadde ført burt til Babel, og som no for heim att til Jerusalem og Juda, kvar til sin by. 015 EZR 002 002 Dei fylgde Zerubbabel og Jesua, Nehemia og Seraja, Re’elaja og Mordekai, Bilsan og Mispar, Bigvai og Rehum og Ba’ana. - Dette er manntalet yver Israels-lyden: 015 EZR 002 003 Paros-sønerne, tvo tusund eit hundrad og tvo og sytti; 015 EZR 002 004 Sefatja-sønerne, tri hundrad og tvo og sytti; 015 EZR 002 005 Arahs-sønerne, sju hundrad og fem og sytti; 015 EZR 002 006 Pahat-Moabs-sønerne, av Jesua- og Joabs-sønerne, tvo tusund åtte hundrad og tolv; 015 EZR 002 007 Elams-sønerne, eit tusund tvo hundrad og fire og femti; 015 EZR 002 008 Zattu-sønerne, ni hundrad og fem og fyrti; 015 EZR 002 009 Zakkai-sønerne, sju hundrad og seksti; 015 EZR 002 010 Bani-sønerne, seks hundrad og tvo og fyrti; 015 EZR 002 011 Bebai-sønerne, seks hundrad og tri og tjuge; 015 EZR 002 012 Azgads-sønerne, eit tusund tvo hundrad og tvo og tjuge; 015 EZR 002 013 Adonikams-sønerne, seks hundrad og seks og seksti; 015 EZR 002 014 Bigvai-sønerne, tvo tusund og seks og femti; 015 EZR 002 015 Adins-sønerne, fire hundrad og fire og femti; 015 EZR 002 016 Aters-sønerne av Hizkia-ætti, åtte og nitti; 015 EZR 002 017 Besai-sønerne, tri hundrad og tri og tjuge; 015 EZR 002 018 Jora-sønerne, hundrad og tolv; 015 EZR 002 019 Hasums-sønerne, tvo hundrad og tri og tjuge; 015 EZR 002 020 Gibbars-sønerne, fem og nitti; 015 EZR 002 021 Betlehems-sønerne, hundrad og tri og tjuge; 015 EZR 002 022 mennerne frå Netofa, seks og femti; 015 EZR 002 023 mennerne frå Anatot, hundrad og åtte og tjuge; 015 EZR 002 024 Azmavets-sønerne, tvo og fyrti; 015 EZR 002 025 Kirjat-Arims- og Kefira- og Be’erots-sønerne, sju hundrad og tri og fyrti; 015 EZR 002 026 Rama- og Geba-sønerne, seks hundrad og ein og tjuge; 015 EZR 002 027 mennerne frå Mikmas, hundrad og tvo og tjuge; 015 EZR 002 028 mennerne frå Betel og Aj, tvo hundrad og tri og tjuge; 015 EZR 002 029 Nebo-sønerne, tvo og femti; 015 EZR 002 030 Magbis-sønerne, hundrad og seks og femti; 015 EZR 002 031 den andre Elams søner, eit tusund tvo hundrad og fire og femti; 015 EZR 002 032 Harims-sønerne, tri hundrad og tjuge; 015 EZR 002 033 Lods- og Hadids- og Ono-sønerne, sju hundrad og fem og tjuge; 015 EZR 002 034 Jeriko-sønerne, tri hundrad og fem og fyrti; 015 EZR 002 035 Sena’a-sønerne, tri tusund seks hundrad og tretti. 015 EZR 002 036 Av prestarne: Jedaja-sønerne av Jesua-ætti, ni hundrad og tri og sytti; 015 EZR 002 037 Immers-sønerne, eit tusund og tvo og femti; 015 EZR 002 038 Pashurs-sønerne, eit tusund tvo hundrad og sju og fyrti; 015 EZR 002 039 Harims-sønerne, tusund og syttan. 015 EZR 002 040 Av levitarne: Jesua- og Kadmiels-sønerne av Hodavja-sønerne, fire og sytti. 015 EZR 002 041 Av songararne: Asafs-sønerne, hundrad og åtte og tjuge. 015 EZR 002 042 Av dørvaktar-sønerne: Sallums-sønerne, Aters-sønerne, Talmons-sønerne, Akkubs-sønerne, Hatita-sønerne, Sobai-sønerne, i alt hundrad og ni og tretti. 015 EZR 002 043 Av tempelsveinarne: Siha-sønerne, Hasufa-sønerne, Tabbaots-sønerne, 015 EZR 002 044 Keros-sønerne, Siaha-sønerne, Padons-sønerne, 015 EZR 002 045 Lebana-sønerne, Hagaba-sønerne, Akkubs-sønerne, 015 EZR 002 046 Hagabs-sønerne, Samlai-sønerne, Hanans-sønerne, 015 EZR 002 047 Giddels-sønerne, Gahars-sønerne, Reaja-sønerne, 015 EZR 002 048 Resins-sønerne, Nekoda-sønerne, Gazzams-sønerne, 015 EZR 002 049 Uzza-sønerne, Paseahs-sønerne, Besai-sønerne, 015 EZR 002 050 Asna-sønerne, Me’unims-sønerne, Nefisims-sønerne, 015 EZR 002 051 Bakbuks-sønerne, Hakufa-sønerne, Harhurs-sønerne, 015 EZR 002 052 Basluts-sønerne, Mehida-sønerne, Harsa-sønerne, 015 EZR 002 053 Barkos-sønerne, Sisera-sønerne, Tamahs-sønerne, 015 EZR 002 054 Nesiahs-sønerne, Hatifa-sønerne. 015 EZR 002 055 Av sønerne åt Salomo-sveinarne: Sotai-sønerne, Hassoferets-sønerne, Peruda-sønerne, 015 EZR 002 056 Ja’ala-sønerne, Darkons-sønerne, Giddels-sønerne, 015 EZR 002 057 Sefatja-sønerne, Hattils-sønerne, Pokeret-Hassebajims-sønerne, Ami-sønerne. 015 EZR 002 058 Alle tempelsveinarne og sønerne åt Salomo-sveinarne var i alt tri hundrad og tvo og nitti. 015 EZR 002 059 Frå Tel-Melah og Tel-Harsa, Kerub og Addan og Immer for dei ut dei som her skal nemnast; men dei kunde ingi greida gjeva um federne sine og ætti, um dei i det heile høyrde Israels-folket til; det var; 015 EZR 002 060 Delaja-sønerne, Tobia-sønerne og Nekoda-sønerne, seks hundrad og tvo og femti, 015 EZR 002 061 og av prestesønerne: Habaja-sønerne, Hakkos-sønerne, sønerne åt Barzillai, han som hadde teke ei av døtterne åt Gileads-mannen Barzillai til kona og fekk namn etter deim. 015 EZR 002 062 Desse leita etter ættetavlorne sine, men kunde ikkje finna deim; difor vart dei kjende uverdige til å vera prestar. 015 EZR 002 063 Jarlen dømde at dei ikkje måtte eta av det høgheilage fyrr det stod fram ein prest som hadde urim og tummim. 015 EZR 002 064 Heile lyden til var i alt tvo og fyrti tusund tri hundrad og seksti, 015 EZR 002 065 umfram trælarne og trælkvinnorne; talet på deim var sju tusund tri hundrad og sju og tretti. Dertil kom tvo hundrad songarar, karar og kvende. 015 EZR 002 066 Dei hadde sju hundrad og seks og tretti hestar, tvo hundrad og fem og fyrti muldyr, 015 EZR 002 067 fire hundrad og fem og tretti kamelar og seks tusund sju hundrad og tjuge asen. 015 EZR 002 068 Då dei kom fram til Herrens hus i Jerusalem, gav nokre av ættarhovdingarne godviljugt ei gåva til gudshuset, so det kunde verta uppbygt att på den gamle staden. 015 EZR 002 069 Kvar av deim lagde i byggjekassa, etter som han hadde råd til, og det kom inn tri hundrad tusund dalar i gull og fem og tjuge tusund dalar i sylv, dertil eit hundrad prestekjolar. 015 EZR 002 070 Prestarne og levitarne og nokre av lyden, songarane, dørvaktarane og tempelsveinarne, sette då bu i sine byar, og heile Israel elles busette seg kvar i sin by. 015 EZR 003 001 Då den sjuande månaden kom, og Israels-sønerne budde i sine byar, samla dei seg i Jerusalem alle som ein mann. 015 EZR 003 002 Og Jesua Josadaksson og prestarne, brørne hans, og Zerubbabel Sealtielsson og hans brør tok til å byggja altaret åt Israels Gud, so dei kunde få ofra brennoffer på det, soleis som det er fyreskrive i lovi åt gudsmannen Moses. 015 EZR 003 003 Dei sette altaret på den staden det fyrr hadde vore; for dei hadde fenge rædsla i seg for folki som budde i landet. Og dei ofra brennoffer til Herren på alteret, brennoffer morgon og kveld. 015 EZR 003 004 So heldt dei lauvhyttehelg etter som det er fyreskrive, og bar fram brennoffer dag for dag etter sitt tal, so mange som det var fastsett for kvar dag. 015 EZR 003 005 Sidan ofra dei det dagvisse brennofferet og dei offer som høyrde til nymånaderne og alle Herrens heilage høgtider; sameleis kvar gong nokon kom godviljugt og bar fram offer til Herren. 015 EZR 003 006 Frå fyrste dagen i sjuande månaden tok dei til å ofra brennoffer til Herren; fyrr dei endå hadde lagt grunnen til Herrens tempel. 015 EZR 003 007 Sidan gav dei steinhoggarane og timbremennerne pengar, og til Sidons-sønerne og Tyrus-mennerne gav dei matvaror og drikkevaror og olje, for dei skulde føra cedertre frå Libanon sjøvegen til Jafo, etter ei fullmagt som dei hadde fenge hjå Kyrus, persarkongen. 015 EZR 003 008 I andre månaden i Året etter dei var komne heim til Guds hus i Jerusalem, tok dei til med verket. Zerubbabel Sealtielsson og Jesua Josadaksson og dei andre prestarne og levitarne, brørne deira, og elles alle dei som var komne til Jerusalem frå utlægdi, sette levitar som var tjuge år gamle og deryver, til å hava tilsyn med arbeidet på Guds hus. 015 EZR 003 009 Og Jesua med sønerne og brørne sine, og Kadmiel med sine søner, Juda-sønerne, alle som var sette til å hava uppsyn med deim som bygde på Guds hus, sameleis Henadads-sønerne med sine søner og brør, levitarne. 015 EZR 003 010 Bygningsmennerne lagde grunnvollen til Herrens hus, og imedan stod prestarne uppyver med lurar og fullt skrud, og levitarne, Asafs-sønerne, stod med cymblar; dei vilde prisa Herren soleis som David, Israels-kongen, hadde lært deim. 015 EZR 003 011 Dei song lov og takk til Herren, av di han er god og hans miskunn mot Israel varer æveleg. Og alt folket sette i med høge fagnadrop, og prisa Herren av di grunnvollen var lagd til Herrens hus. 015 EZR 003 012 Men mange av prestarne og levitarne og ættarhovdingarne, dei gamle som hadde set det fyrre huset, gret høgt då dei såg på at grunnvollen til dette huset vart lagd; men mange var so glade at dei ropa høgt av fagnad. 015 EZR 003 013 Det var rådlaust for folket å skilja frå kvartanna fagnadropi og folkegråten; for folket sette i med velduge fagnadrop, og omen av dette lyddest langan leid. 015 EZR 004 001 Uvenerne til Juda og Benjamin fekk høyra at dei som var komne heim or utlægdi, heldt på å byggja eit tempel åt Herren, Israels Gud. 015 EZR 004 002 Då gjekk dei til Zerubbabel og til ættarhovdingarne og sagde: «Lat oss få vera med dykk og byggja; me held oss til dykkar Gud likso vel som de, og til honom hev me ofra alt sidan den tid Asarhaddon var konge i Assyria og førde oss hit.» 015 EZR 004 003 Men Zerubbabel og Jesua og dei andre ættarhovdingarne for Israel sagde til deim: «Det sømer seg ikkje at de skal vera med oss og byggja eit hus åt vår Gud; me vil sjølve hjelpast åt og byggja hus åt Herren, Israels Gud, soleis som Kyrus, persarkongen, hev sagt oss fyre.» 015 EZR 004 004 Folket i landet skræmde då Juda-folket av og gjorde deim huglause, so dei slutta med byggjingi. 015 EZR 004 005 Dei leigde folk til å leggja meinråder mot deim, og tiltaket vart stogga i all den tid som Kyrus var konge, alt til Darius hadde teke til å styra i Persia. 015 EZR 004 006 Då Ahasveros hadde vorte konge, i den fyrste tid han styrde, då skreiv dei brev og klaga på ibuarane i Juda og Jerusalem. 015 EZR 004 007 I Artahsastas tid skreiv Bislam og Mitredat og Tabe’el og dei andre embætsbrørne hans til Artahsasta, konge i Persia. Brevet var skrive med syrisk skrift og umsett på syrisk. 015 EZR 004 008 Rådsherren Rehum og skrivaren Simsai skreiv eit brev mot Jerusalem til kong Artahsasta, og innholdet var dette: 015 EZR 004 009 Dengong: Rådsherren Rehum og skrivaren Simsai og dei andre embetsbrørne deira, dei frå Dina og Afarsatka, Tarpela og Persia, Erek og Babel, Susan, Deha og Elam 015 EZR 004 010 og dei andre folki som den store og velduge Asnappar hadde ført burt og late bu i Samaria-byen og det andre landet på hi sida elvi, og so burtetter. 015 EZR 004 011 Dette er avskrift av det brevet dei sende til kong Artahsasta: «Tenarane dine, mennerne på hi sida elvi og so burtetter. 015 EZR 004 012 Det skal kongen vita at dei jødarne som for ifrå deg og hit til oss, er no komne til Jerusalem, og der held dei på å byggja upp denne vonde uprørsbyen og setja murarne i stand og stella på grunnvollarne. 015 EZR 004 013 No vil me gjera det kunnigt for kongen, at skal denne byen verta uppatt-bygd og murarne fullførde, so vil folket der korkje leggja skattar eller gjeva toll eller vegpengar, og det vil verta til meins for innkomorne åt kongarne. 015 EZR 004 014 Sidan no me et salt frå kongsgarden, so sømer det seg ikkje at me skal sjå på den skaden som her vert lagd for kongen, difor sender me brev bod og let kongen vita dette, 015 EZR 004 015 so det kann verta etterset i sogeboki åt federne dine; der vil du sjå og læra at denne byen hev vore ein upprørsby frå gamalt, til stort mein for kongar og land, og at der hev vore skapt mykje uro; difor er og byen lagd i øyde. 015 EZR 004 016 Det let me kongen vita, at vert denne byen bygd upp og murane fullførde, då er det ute med landeigni di på andre sida elvi.» 015 EZR 004 017 Kongen sende brev attende til rådsherren Rehum og skrivaren Simsai og dei andre embætsbrørne deira som budde i Samaria og andre herad på hi sida elvi, og i brevet stod det: «Heil og sæl! og so burtetter. 015 EZR 004 018 Det brevet som de sende oss, hev vorte greinleg lese for meg. 015 EZR 004 019 Eg let folk sjå etter, og dei fann ut at den byen alt frå dei eldste tider hev sett seg upp mot kongarne, og at uppreist og uro hev vore der rett som det var. 015 EZR 004 020 Velduge kongar hev butt i Jerusalem, og dei rådde yver alt landet på hi sida elvi, og dei tok imot skatt og toll og vegpengar. 015 EZR 004 021 No lyt de skipa det so at desse folki ikkje fær halda på med arbeidet, og at byen ikkje skal verta uppbygd att, utan det skulde koma løyve frå meg. 015 EZR 004 022 Og det lyt sjå vel til at ingenting vert gløymd eller forsømt i denne saki, so skaden ikkje skal verta verre og kongarne lida tap.» 015 EZR 004 023 So snart som dette brevet frå kong Artahsasta hadde vorte lese for Rehum og skrivaren Simsai og embætsbrørne deira, for dei snøgt til jødarne i Jerusalem og hindra dei med vald og magt. 015 EZR 004 024 Då vart det stans med byggjingi på Guds hus i Jerusalem. Det vart ingenting gjort med dette fyrr Darius hadde vorte konge i Persia, det andre året han styrde. 015 EZR 005 001 Profeten Haggai og Zakarja Iddoson, profetarne, profetera for dei jødarne som var i Juda og Jerusalem; dei tala i namnet åt Israels Gud, som var nemnt yver deim. 015 EZR 005 002 Då gjorde Zerubbabel Sealtielsson og Jesua Josadaksson seg reiduge og tok atter til å byggja på Guds hus i Jerusalem, og Guds profetar studde uppunder og hjelpte deim. 015 EZR 005 003 Då kom Tatnai, som var jarl på hi sida elvi, og Setar-Boznai og embætsbrørne deira og dei sagde: «Kven er det som hev gjeve dykk lov til å byggja dette huset og fullføra denne muren?» 015 EZR 005 004 Me sagde då kva dei mennerne heite som stod fyre bygnaden. 015 EZR 005 005 Men yver styresmennerne åt jødarne vakte auga åt deira Gud, og mennerne lova at dei ikkje skulde leggja noko vondt i vegen for strævet deira, so lenge Darius hadde set på saki og det var kome brev frå honom. 015 EZR 005 006 Avskrift av det brevet som Tatnai, jarlen på hi sida elvi, og Setar-Boznai og embætsbrørne hans, afarsakitarne, som budde på hi sida elvi, sende til kong Darius; 015 EZR 005 007 for dei sende han ei melding til honom, og i den stod det: «Heil og sæl vere kong Darius! 015 EZR 005 008 Vita skal kongen at me hev fare til fylket Juda, til huset åt den store Gud. Dette huset heldt dei no på og byggjer av store steinar, og legg bjelkar inn i murveggjerne. Arbeidet vert gjort med umhug og gjeng godt fram under henderne deira. 015 EZR 005 009 Me spurde styresmennerne: «Kven hev gjeve dykk lov til å byggja dette huset og fullføra denne muren?» 015 EZR 005 010 Me spurde og kva dei heitte, so me skulde kunna nemna namni til deg, og skriva upp namni på dei mennerne som stod yver deim. 015 EZR 005 011 Då svara dei oss soleis: «Me er tenarane hans som er Gud i himmelen og på jordi, og me set upp att det huset som ein stor konge i Israel bygde og fullførde for mange år siden. 015 EZR 005 012 Men federne våre gjorde Gud i himmelen harm; difor gav han deim i henderne på Babels-kongen, kaldæaren Nebukadnessar; han lagde huset i øyde og tok folket med til Babel. 015 EZR 005 013 Men kong Kyrus, i det fyrste året han styrde i Babylon, gav lov til å byggja upp att dette gudshuset. 015 EZR 005 014 Kong Kyrus let og taka ut or templet i Babel dei kjerald av gull og sylv som Nebukadnessar hadde teke burt frå templet i Jerusalem og sidan sett inn i templet i Babel. Han gav deim til ein mann som heitte Sesbassar, som han hadde sett til jarl. 015 EZR 005 015 Og til honom sagde han: «Tak desse kjerald og far av stad og set deim inn i templet i Jerusalem! for Guds hus skal byggjast upp att på den fyrre staden.» 015 EZR 005 016 So kom då den same Sesbassar og lagde grunnen til Guds hus i Jerusalem. Dei hev bygt på det til denne tid, men endå er det ikkje ferdigt.» 015 EZR 005 017 Soframt no kongen so tykkjer, skulde det vore leita etter i skattkammeret der i Babel, um det er so at kong Kyrus hev gjeve lov til å byggja dette gudshuset i Jerusalem. Sidan lyt kongen lata oss vita kva som er hans vilje i denne saki.» 015 EZR 006 001 Etter dette let kong Darius folk leita etter i arkivet der skattarne vart gløymde i Babel. 015 EZR 006 002 Då fann dei i borgi Ahmeta i jarleriket Media ei bokrulla, og i den stod det skrive: «Til minne: 015 EZR 006 003 I det fyrste året kong Kyrus styrde, gav kong Kyrus denne fyresegni: «Guds hus i Jerusalem, det huset skal no verta uppbygt upp att, so det vert ein stad som folk kann bera fram offer. Det skal setjast på fast grunn, og skal vera seksti alner høgt og seksti alner breidt, 015 EZR 006 004 med tri umkverv store steinar og eitt umkverv av nytt timber. Kostnaden skal greidast ut frå kongsgarden. 015 EZR 006 005 So skal og alle kjerald av gull og sylv gjevast attende, dei som Nebukadnessar tok ut or templet i Jerusalem og førde med seg til Babel; dei skal koma til templet i Jerusalem, til sin rette stad, dei skal setjast inn i Guds hus.» - 015 EZR 006 006 «Og no, du Tatnai, jarl i landi på hi sida elvi, og du Setar-Boznai, og embætsbrørne dykkar, mennerne frå Afarsak på hi sida elvi, haldt dykk burte derifrå! 015 EZR 006 007 De skal alle lata arbeidet på dette gudshuset i fred. Jarlen og styresmennerne hjå jødarne må byggja dette gudshuset den staden det skal vera. 015 EZR 006 008 Og no skal eg segja fyre korleis de skal fara åt med desse styresmennerne hjå jødarne, so dei kann få halda på med byggjingi. Det som dei treng til bygnaden, skal dei rett og reideleg få av dei innkomor som kongen hev av skatten frå landet på hi sida elvi, so arbeidet ikkje vert hindra. 015 EZR 006 009 Og det som dei treng av ungnaut og verar og lamb til brennoffer åt Gud i himmelen, kveite og salt, vin og olje, det skal dei få utan skort til kvar dag, etter uppgåva frå prestarne i Jerusalem, 015 EZR 006 010 so dei kann bera fram offer til ein god ange for Gud i himmelen, og beda for kongen og kongssønerne sitt liv. 015 EZR 006 011 Og no skal det høyra kva eg meir segjer fyre, at um nokon gjer imot dette bodet, då skal det brjotast ut ein bjelke or huset hans, og på den bjelken skal dei hengja mannen upp og negla honom fast, og huset hans skal verta gjort til ein møkdunge, av di han hev bore seg soleis. 015 EZR 006 012 Måtte so den Gud som hev late namnet sitt bu der, slå ned alle dei kongar og folk som retter handi si ut til å gjera imot dette bodet og vil gjera noko til meins for dette gudshuset i Jerusalem. Eg, Darius, hev sagt fyre alt dette. Lat det so ganga fullt etter fyresegni!»» 015 EZR 006 013 Tatnai, jarl yver landi på hi sida elvi, og Setar-Boznai og embætsbrørne deira gjorde fullt og heilt etter som det stod i fyreskrifterne frå kong Dairus. 015 EZR 006 014 Styresmennerne hjå jødarne heldt på med byggjingi, og arbeidet gjekk godt fram etter talarne åt profetarne Haggai og Zakarja Iddoson. Dei bygde og fullførde arbeidet etter fyresegn frå Israels Gud og etter fyreskrifterne frå Kyrus og Darius og Artahsasta, kongen i Persia. 015 EZR 006 015 So vart då huset fullt ferdigt til tridje dagen i månaden adar i det sette styringsåret åt kong Dairus. 015 EZR 006 016 Og Israels-sønerne, prestarne og levitarne og alle dei andre som var komne heim att or utlægdi, heldt då høgtid og vigde dette gudshuset med fagnad. 015 EZR 006 017 Ved denne vigslingi ofra dei hundrad uksar og tvo hundrad verar og fire hundrad lamb, og til syndoffer for heile Israel tolv bukkar etter talet på ætterne i Israel. 015 EZR 006 018 Dei tilsette prestarne etter skifti deira, og levitarne etter deira avdeilder til gudstenesta i Jerusalem, soleis som det var fyreskrive i Moseboki. 015 EZR 006 019 Dei som var komne heim att or utlægdi, heldt påskehelg på fjortande dagen i den fyrste månaden. 015 EZR 006 020 Prestarne og levitarne hadde då reinsa seg, kvar ein, so dei alle var reine. Dei slagta påskelamb for alle som var komne heim att or utlægdi, for brørne sine, prestarne, og for seg sjølve. 015 EZR 006 021 Israels-sønerne som var komne heim att or utlægdi, åt då saman med alle som hadde skilt seg frå ureinskapen åt heidningarne i landet og slege lag med deim, av di dei vilde søkja Herren, Israels Gud. 015 EZR 006 022 Og dei heldt søtebrødhelgi i sju dagar med fagnad. Herren sjølv hadde gjort deim glade, med di han hadde snutt hjarta åt assyrarkongen til deim, so han var med og studde deim i arbeidet på huset åt Gud, Israels Gud. 015 EZR 007 001 Då ei tid var lidi, hende det, medan kong Artahsasta styrde i Persia, at Ezra for heim frå Babel. Han var son åt Seraja, som var son åt Azarja, son åt Hilkia, 015 EZR 007 002 son åt Sallum, son åt Sadok, son åt Ahitub, 015 EZR 007 003 son åt Amarja, son åt Azarja, son åt Merajot, 015 EZR 007 004 son åt Zerahja, son åt Uzzi, son åt Bukki, 015 EZR 007 005 son åt Abisua, son åt Pinehas, son åt Eleazar, son åt øvstepresten Aron. 015 EZR 007 006 Ezra var ein skriftlærd mann, vel kjend i Moselovi, den som Herren, Israels Gud, hadde gjeve. Kongen gav honom alt det han bad um; for Herren hans Gud heldt handi si yver honom. 015 EZR 007 007 Nokre av Israels-sønerne og av prestarne og levitarne og songarane, dørvaktarane og tempelsveinarne var med honom heim til Jerusalem; det var i det sjuande styringsåret åt kong Artahsasta. 015 EZR 007 008 Han kom til Jerusalem i femte månaden det same sjuande året åt kongen. 015 EZR 007 009 Den fyrste dagen i fyrste månaden vart det fast avgjort at dei skulde fara frå Babel, og den fyrste dagen i femte månaden kom han til Jerusalem; for hans Gud heldt si gode hand yver honom. 015 EZR 007 010 For Ezras hadde vendt hugen sin til å granska Herrens lov og fylgja henne, og til å læra andre i Israel upp i lov og rett. 015 EZR 007 011 Dette er avskrift av eit brev som kong Artahsasta gav den skriftlærde presten Ezra, som var kunnig i Herrens bodord og lover for Israel: 015 EZR 007 012 «Artahsasta, konge yver kongarne, til presten Ezra, den lærde i lovi åt Gud i himmelen. Utferda og so burtetter. 015 EZR 007 013 Med dette segjer eg fyre at kvar ein av Israels-folket i mitt rike og av prestarne og levitarne deira som hev hug til å fara til Jerusalem, må fara med deg, 015 EZR 007 014 sidan kongen og dei sju rådsmennerne hans hev sendt deg i veg til å sjå etter kor det er med Juda og Jerusalem etter lovi åt din Gud, den som du hev i di hand, 015 EZR 007 015 og til å føra fram det sylvet og gullet som kongen og rådsmennerne hans godviljugt hev gjeve til Israels Gud, han som hev bustaden sin i Jerusalem, 015 EZR 007 016 sameleis alt sylv og gull som du fær i heile Babels jarlerike, og dei gåvor som folket og prestarne godviljugt til huset åt sin Gud i Jerusalem. 015 EZR 007 017 Dette skal du gjera deg vel fyre med og kjøpa for desse pengarne uksar og verar og lamb og alt sovore som trengst til grjonoffer og drykkoffer, og det skal du ofra på altaret som høyrer til huset åt dykkar Gud i Jerusalem. 015 EZR 007 018 Det du og brørne dine finn det rettast å gjera med det som vert att av sylvet og gullet, det må de gjera soleis som dykkar Gud vil. 015 EZR 007 019 Men dei reidskaper som du fær til tenesta i huset åt din Gud, deim skal du gjeva frå deg åt Gud i Jerusalem. 015 EZR 007 020 Det som meir trengst til huset åt din Gud, det kann du greida ut or skattkammeret åt kongen. 015 EZR 007 021 Og eg, kong Artahsasta, segjer med dette fyre alle skattmeistrarne i landi på hi sida elvi, at alt det som presten Ezras, vismannen i lovi åt Gud i himmelen, bed dykk um, det skal de gjera og gjeva på fyrste ordet, 015 EZR 007 022 um det trengst upp til tvo og eit halvt hundrad våger med sylv, tri hundrad tunnor kveite, hundrad ankar vin og hundrad ankar med olje, dertil salt umælt. 015 EZR 007 023 Alt det som tarvst etter det Gud i himmelen segjer fyre, det skal verta gjort på fyrste ordet og gjeve til huset åt Gud i himmelen, so ikkje hans vreide skal koma yver riket åt kongen og sønerne hans. 015 EZR 007 024 Og det let me dykk vita, at ingen skal hava magt til å leggja skattar eller toll eller vegpengar på nokon prest eller levit, songar eller dørvaktar, tempelsvein eller annan som hev tenesta i dette gudshuset. 015 EZR 007 025 Og du, Ezras, må, etter den visdom du hev fenge frå din Gud, setja domarar og lovlærde folk til å døma manna millom hjå alt folket på hi sida elvi, alle dei som kjenner loverne åt din Gud; og den som ikkje det gjer, honom skal du læra å kjenna deim. 015 EZR 007 026 Og kvar den som ikkje gjer etter lovi åt din Gud og etter lovi åt kongen, yver honom skal det fellast ein rett dom, anten til daude eller utlægd, til pengebot eller til fangehus.» 015 EZR 007 027 Pris vere Herren, Gud åt federne våre, at han gav kongen slikt i hugen, til å pryda Herrens hus i Jerusalem, 015 EZR 007 028 og at han let meg finna nåde hjå kongen og rådsmennerne hans og hjå alle dei megtige hovdingarne åt kongen! Eg fekk mod då eg såg at Herren, min Gud, heldt handi si yver meg, og eg samla kringum meg nokre ættarhovdingar av Israel; dei skulde vera med meg på heimferd. 015 EZR 008 001 Dette er dei ættarhovdingar som i Artahsasta si styringstid for med meg heim frå Babel, og soleis ser ættartavlorne deira ut: 015 EZR 008 002 Av Pinhas-sønerne Gersom; av Itamars-sønerne Daniel; av Davids-sønerne Hattus; 015 EZR 008 003 av Sekanja-sønerne av Paros-sønerne Zakarja, og med honom hundrad og femti karfolk som var uppskrivne i ættartavla; 015 EZR 008 004 av Pahat-Moabs-sønerne Eljoenai Zerahjason og tvo hundrad karfolk med honom; 015 EZR 008 005 av Sekanja-sønerne Jahasiels son og tri hundrad mann med honom; 015 EZR 008 006 av Adins-sønerne Ebed Jonatansson og femti mann med honom; 015 EZR 008 007 av Elams-sønerne Jesaja Ataljason og sytti mann med honom; 015 EZR 008 008 av Sefatja-sønerne Zebadja Mikaelsson og åtteti mann med honom; 015 EZR 008 009 av Joabs-sønerne Obadja Jehielsson og tvo hundrad og attan mann med honom; 015 EZR 008 010 av Selomits-sønerne Josifjas son og hundrad og seksti mann med honom; 015 EZR 008 011 av Bebai-sønerne Zakarja Bebaison og åtte og tjuge mann med honom; 015 EZR 008 012 av Azgads-sønerne Johanan Hakkatansson og hundrad og ti mann med honom; 015 EZR 008 013 av Adonikams-sønerne, dei som kom seinst og heitte Elifelet, Je’uel og Semaja, og seksti mann med deim; 015 EZR 008 014 av Bigvai-sønerne Utai og Zabbud og sytti mann med deim. 015 EZR 008 015 Eg samla deim attmed den elvi som renn til Ahava; der låg me i læger i tri dagar. Då eg so såg meir på folket og på prestarne, fann eg ingen av Levi-sønerne der. 015 EZR 008 016 Eg sende då bod etter ættarhovdingarne Eliezer og Ariel, Semaja og Elnatan og Jarib og Elnatan og Natan og Zakarja og Mesullam lærarane Jojarib og Elnatan. 015 EZR 008 017 Desse sagde eg fyre at dei skulde fara av stad til Iddo, hovudmannen i Kasifja-bygdi, og eg sagde kva ord dei skulde tala til Iddo og bror hans, tempelsveinarne i Kasifja-bygdi, so dei skulde senda oss tenarar til gudshuset vårt. 015 EZR 008 018 Og Gud heldt si gode hand yver oss, so dei sende oss ein vitug mann som heitte Serebja, av sønerne åt Mahli, son åt Levi, son åt Israel; han sjølv med søner og brør var attan i talet. 015 EZR 008 019 Sameleis sende dei Hasabja i lag med Jesaja av Merari-sønerne; med brørne hans og sønerne deira var det tjuge mann. 015 EZR 008 020 Dertil tvo hundrad og tjuge tempelsveinar, alle nemde på namn, av dei tempelsveinarne som David og hovdingarne hans hadde sett til tenarar åt levitarne. 015 EZR 008 021 Der ved Ahava-elvi lyste eg til ei fasta, av di med skulde audmykja oss for vår Gud og beda honom um god ferdalukka for oss sjølve og borni våre og all vår eigedom. 015 EZR 008 022 Eg skjemdest å beda kongen um herhjelp og ridarar til å verja oss mot uvener på vegen; for me hadde sagt til kongen: «Vår Gud held si hand yver alle deim som heldt seg til honom, og let det ganga vel for deim; men hans magt og vreide fell yver deim som gjeng frå honom.» 015 EZR 008 023 Me fasta då og bad Gud um hjelp, og han høyrde bøni. 015 EZR 008 024 Sidan valde eg ut tolv av prestehovdingarne og Serebja og Hasabja og ti av brørne deira. 015 EZR 008 025 Åt desse vog eg upp sylvet og gullet og kjeraldi, det som kongen og rådsmennerne og hovdingarne hans, og alle Israels-mennerne som heldt seg der i landet, hadde gjeve til ei reida åt gudshuset vårt. 015 EZR 008 026 Eg vog upp åt deim sekstan hundrad våger sylv, sylvkoppar som vog i alt tvo hundrad og femti våger, og dertil tvo hundrad og femti våger med gull, 015 EZR 008 027 og umfram dette tjuge gullskålar, til fem tusund dalar, og tvo kjerald av gullblank kopar, dyr som gull. 015 EZR 008 028 Og eg sagde med deim: «De er vigde til Herren, og kjeraldi er vigde; sylvet og gullet er ei friviljug reida til Herren, Gud åt federne dykkar. 015 EZR 008 029 Agta no vel på det og gjæt det, til dess de kann vega det ut att i Jerusalem til dei fremste av prestarne og levitarne og ættarhovdingarne hjå Israel, i kovarne i Herrens hus.» 015 EZR 008 030 Dermed tok prestarne og levitarne imot sylvet og gullet og koppar og kjerald som soleis var vege, og skulde føra det fram til Jerusalem til huset åt vår Gud. 015 EZR 008 031 So for me burt frå Ahava-elvi tolvte dagen i den fyrste månaden, og tok vegen til Jerusalem. Vår Guds hand var yver oss, og han berga oss frå uvener og lurarar på vegen. 015 EZR 008 032 Me kom til Jerusalem og fekk kvila ut der tri dagar. 015 EZR 008 033 Den fjorde dagen vart sylvet og gullet og koppar og kjerald vege upp gudshuset vårt og gjeve i henderne åt presten Meremot Uriason. Saman med honom var Eleazar Pinhasson og levitarne Jozabad Jesuason og Noadja Binnuison med og tok imot. 015 EZR 008 034 Det vart alt utgjeve etter tal og vegt, og vegti på alt vart uppskrivi. 015 EZR 008 035 Dei hertekne som var komne heim att or utlægdi, ofra no brennoffer til Israels Gud. Dei ofra tolv uksar for heile Israel og seks og nitti verar, sju og sytti lamb og tolv syndoffer-bukkar, alt til brennoffer åt Herren. 015 EZR 008 036 So gav dei frå seg kongsbodet til dei kongelege satraparne og til jarlarne i landi på hi sida elvi. Desse kom då og med hjelp både til lyden og til Guds hus. 015 EZR 009 001 Etter desse hendingarne kom hovdingarne fram for meg og sagde: «Korkje folket i Israel eller prestarne og levitarne hev halde seg skilde frå folki i landi soleis som det helst kunde søma seg etter all den styggedomen som dei hev fare med både kananitarne og hetitarne, perizitarne og jebusitarne, ammonitarne og moabitarne, egyptararne og amoritarne. 015 EZR 009 002 For dei hev teke døtterne deira til konor både åt seg sjølve og åt sønerne sine. På den måten hev det heilage sædet blanda seg med folki i landet, og hovdingarne og formennerne hev vore dei fyrste til å fara med utruskap i dette stykket.» 015 EZR 009 003 Då eg høyrde dette, reiv eg sund kjolen min og kåpa mi, og eg reiv hår av hovudet og or skjegget og vart sitjande so sorgfull at eg kunde ikkje segja eit ord. 015 EZR 009 004 Då samlast dei kringum meg alle dei som var forstøkte for det som Israels Gud hadde sagt um utruskapen deira som var heimkomne or utlægdi; men eg vart sitjande i djup sorg alt til kveldsofferet. 015 EZR 009 005 Ved kveldsoffertidi stod eg upp or sorgi mi og reiv sund kjolen og kåpa. So fall eg ned på kne og rette ut henderne mine mot Herren, min Gud, 015 EZR 009 006 og sagde: «Min Gud! eg skjemmest og blygjest for å lyfta andlitet mitt mot deg, min Gud; for misgjerningarne våre hev vakse upp yver hovudet vårt, og skuldi vår når til himmels. 015 EZR 009 007 Frå den tid federne våre livde og alt til no hev me vore i stor skuld. For misgjerningarne våre hev me, med kongarne og prestarne våre, vorte gjevne i henderne på framande kongar, til sverd og til utlægd, til plundring og skam, som det syner seg no i dag. 015 EZR 009 008 Men no ei ørliti stund hev Herren, vår Gud, miskunna oss, so han hev berga ein leivning av oss og gjeve oss eit fotfeste på den heilage staden sin, so han, vår Gud, kunde lata ljoset skina i augo våre, og me fekk ein liten livskveik i trældomen vår. 015 EZR 009 009 For trælar det er me; men endå hev Gud ikkje slept oss i trældomen, men hev late oss finna nåde for augo åt persarkongarne, so dei gav oss ein livskveik til å reisa upp att gudshuset vårt og byggja det upp frå røysi; dermed kunde me få ein innhegna bustad i Juda og Jerusalem. 015 EZR 009 010 Men vår Gud! kva skal me no segja etter dette? For me hev vendt oss frå bodordi dine, 015 EZR 009 011 deim som du gav ved tenarane dine, profetarne, då du sagde: «Landet som det her kjem til og skal taka til eigedom, er eit tilsulka land for all den sulking og all den styggedom som dei framande folki i sin ureinskap hev fyllt det med frå den eine enden til den andre. 015 EZR 009 012 Difor skal de korkje gjeva døtterne dykkar til sønerne deira eller taka døtterne deira til konor åt sønerne dykkar. De skal aldri bry dykk um deira velferd og lukka, so de kann verta sterke og få eta av landsens gode ting og lata landet gå i arv til borni dykkar um alder og æva.» 015 EZR 009 013 Du, vår Gud, hev vore miskunnsam meir enn me var verde etter synderne våre, og hev late ein leivning av oss, slik som denne her, verta berga. Skulde me no etter alt som hev kome yver oss ved dei vonde verki våre, og ved den store skuld me hev drege på oss, 015 EZR 009 014 skulde me då brjota bodordi dine att og hava samgifte med folk som driv sovorne styggedomar? Måtte du ikkje då harmast på oss, so du reint kom til å tyna oss so ingen leivning var att, og ingen berga seg undan? 015 EZR 009 015 Herre, Israels Gud! du er rettvis når me her i dag berre er ein leivning som er berga. Sjå no ligg me her i vår skuld framfor deg. Som det no er, kann ingen verta standande for deg.» 015 EZR 010 001 Ezra låg på marki framfyre gudshuset og gret og bad og sanna synderne. Då samla det seg kring honom ein ovstor skare av Israels folk, karar og kvinnor og born, og folket gret sårt. 015 EZR 010 002 Då tok Sekanja Jehielsson av Olams-sønerne til ords og sagde med Ezra: «Me hev vore utrugne åt mot vår Gud, med di me hev teke framande konor frå dei framande folki her i landet; men endå er ikkje all voni ute for Israel i denne saki. 015 EZR 010 003 Lat oss no gjera samband med vår Gud, um at me jagar frå oss alle desse konorne, og borni som dei hev fenge, etter kravet frå Vårherre og frå dei mennerne som ræddast for Guds lov, og lat det so verta gjort etter lovi. 015 EZR 010 004 Ris upp! for det er du som lyt greida denne saki, og me skal stydja deg. Ver frihuga og set det i verk!» 015 EZR 010 005 Då reis Ezras upp og let prestehovdingarne og levithovdingarne og alle andre hovdingar i Israel gjera eid på at det måtte vera som her det var sagt. Og dei gjorde eiden. 015 EZR 010 006 Ezra stod upp frå den staden framfyre gudshuset, og gjekk inn i romet åt Johanan Eljasibsson. Og då han var komen dit, var han ikkje god til å eta eller drikka, soleis syrgde han yver utruskapen åt deim som var attkomne frå utlægdi. 015 EZR 010 007 So lyste dei ut yver Juda og Jerusalem til deim som var komen heim or utlægdi, at dei alle skulde samlast i Jerusalem! 015 EZR 010 008 Var det nokon som ikkje kom innan tridje dagen etter, soleis som hovdingarne og styringsmennerne hadde sett, so skulde all hans eigedom verta bannstøytt, og han sjølv verta jaga ut or samlingi av deim som var komne heim or utlægdi. 015 EZR 010 009 So samla alle Juda- og Benjamins-mennerne seg i Jerusalem til tridje dagen; det var tjugande dagen i den niande månaden. Alt folket sat på den opne plassen attmed gudshuset og skalv, både for saki skuld og for regnbyorne. 015 EZR 010 010 Då stod presten reis Ezra upp og sagde til deim: «De hev vore utrugne, med di de hev teke framande kvende til konor, og dermed hev de auka skuldi åt Israel. 015 EZR 010 011 Gjev no Herren æra, Gud åt federne dykkar, og gjer etter viljen hans; skil dykk frå dei hine folki her i landet og frå dei framande konorne!» 015 EZR 010 012 Då svara heile lyden med høg røyst: «Ja, som du hev sagt, so er me skuldige å gjera. 015 EZR 010 013 Men folket er mange i tal, og no er det regntidi, so me kann ikkje verta standande her ute. Dette er og ei ærend som ikkje verta avgjord på ein dag eller tvo; for me hev mykje synd på oss i dette stykket. 015 EZR 010 014 Lat difor hovdingarne våre gjera greida for heile lyden, og lat so alle deim i byarne våre som hev teke framande kvende til konor, møta fram til tider som vert fastsette, saman med styresmennerne og domarane frå den same byen, til dess me kann få vendt av vår Guds brennande harm for denne saki.» 015 EZR 010 015 Einast Jonatan Asaelsson og Jahzeja Tikvason gjorde motmæle mot dette, og Mesullam saman med leviten Sabbetai heldt med deim. 015 EZR 010 016 Dei som var attkomne or utlægdi, gjorde som sagt var. Og utvalde vart: Presten Ezras og nokre menner, hovdingar for ættgreinerne sine, alle nemnde på namn. So sette dei rådstemna den fyrste dagen i den tiande månaden til å granska denne saki. 015 EZR 010 017 Til fyrste dagen i fyrste månaden hadde dei greidt upp saki for dei mennerne som hadde teke seg framande kvende til konor. 015 EZR 010 018 Millom prestesønerne fann dei desse som hadde teke framande kvende til konor: Av sønerne åt Jesua Josadaksson og brørne hans: Ma’aseja, Eliezer, Jarib og Gedalja; 015 EZR 010 019 dei vilde styra frå seg konorne sine og ofra ein ver til syndoffer for den skuld dei hadde drege på seg - det lova dei og rette fram handi si på det; 015 EZR 010 020 av Immers-sønerne: Hanani og Zebadja; 015 EZR 010 021 av Harims-sønerne: Ma’aseja, Elias, Semaja, Jehiel og Uzzia; 015 EZR 010 022 av Pashurs-sønerne: Eljoenai, Ma’aseja, Ismael, Netanel, Jozabad og Elasa. 015 EZR 010 023 Av levitarne: Jozabad, Sime’i og Kelaja, som og heitte Kelita, Petahja, Juda og Eliezer; 015 EZR 010 024 av songarane: Eljasib; av dørvaktarane: Sallum, Telem og Uri. 015 EZR 010 025 Av Israel elles: Av Paros-sønerne: Ramja, Izza, Malkia, Mijamin, Eleazar, Malkia og Benaja; 015 EZR 010 026 av Elams-sønerne: Mattanja, Zakarja, Jehiel, Abdi, Jeremot og Elia; 015 EZR 010 027 av Zattu-sønerne: Eljoenai, Eljasib, Mattanja, Jeremot, Sabad og Aziza; 015 EZR 010 028 av Bebai-sønerne: Johanan, Hananja, Zabbai, Atlai; 015 EZR 010 029 av Bani-sønerne: Mesullam, Malluk og Adaja, Jasub, Seal og Jeremot; 015 EZR 010 030 av Pahat-Moabs-sønerne: Adna, Kelal, Benaja, Ma’aseja, Mattanja, Besalel, Binnui og Manasse; 015 EZR 010 031 og Harims-sønerne: Eliezer, Issia, Malkia, Semaja, Simeon, 015 EZR 010 032 Benjamin, Malluk, Semarja; 015 EZR 010 033 av Hasums-sønerne: Mattenai, Mattatta, Sabad, Elifelet, Jeremai, Manasse, Sime’i; 015 EZR 010 034 av Bani-sønerne: Ma’adai, Amram og Uel, 015 EZR 010 035 Benaja, Bedeja, Keluhi, 015 EZR 010 036 Vanja, Meremot, Eljasib, 015 EZR 010 037 Mattanja, Mattenai og Ja’asu, 015 EZR 010 038 Bani, Binnui, Sime’i, 015 EZR 010 039 og Selemja, Natan og Adaja, 015 EZR 010 040 Maknadbai, Sasai, Sarai, 015 EZR 010 041 Azarel, Selemja, Semarja, 015 EZR 010 042 Sallum, Amarja, Josef; 015 EZR 010 043 av Nebo-sønerne: Je’iel, Mattitja, Zabad, Zebina, Jaddu, Joel og Benaja. 015 EZR 010 044 Alle desse hadde teke framande kvende til konor. Og millom konorne var det sume som hadde fenge born. # # BOOK 016 NEH Nehemiah Nehemias 016 NEH 001 001 Fråsegni hans Nehemia, son åt Hakalja. I kislev månad, i det tjugande styringsåret, medan eg var i borg i Susan, 016 NEH 001 002 kom Hanani dit, ein av brørne mine, og med honom nokre andre frå Juda. Eg frette deim ut om jødarne, dei av fangarne som hadde sloppe heim att, og um Jerusalem. 016 NEH 001 003 Dei svara meg: «Dei av fangarne som hev sloppe heim att og er der i jarleriket, dei lid ulukkeleg skam og skade. Muren kring Jerusalem ligg nedbroten, og portarne er uppbrende.» 016 NEH 001 004 Då eg høyrde denne fretnaden, sette eg meg ned og gret og syrgde dag etter dag. Eg fasta og bad til Gud i himmelen. 016 NEH 001 005 Eg sagde: «Å kjære Herre Gud i himmelen, den store, agelege Gud, som held pakti og held uppe miskunni mot deim som elskar honom, og som held bodi hans! 016 NEH 001 006 Å, lat øyra ditt agta på bøni mi! Lat augo dine vera opne! Høyr tenaren din når eg kjem fram for deg og bed i dag! Dag og natt gjer eg bøner for Israels-borni, tenarane dine. Eg sannar synderne våre, som me Israels-borni hev gjort mot deg. Me hev synda både eg og ætti mi. 016 NEH 001 007 Ille hev me forbrote oss mot deg. Me hev ikkje halde bodi og loverne og retterne som du baud Moses, tenaren din. 016 NEH 001 008 Men kom i hug det ordet du gav Moses, tenaren din: «Fer de med svik, so vil eg spreida dykk millom folki; 016 NEH 001 009 men vender de um til meg og held bodi mine og liver etter deim, so vil eg sanka dei spreidde, um dei so var burtstøytte til himmelens ende, og eg vil føra deim til den staden eg hev valt ut til bustad åt namnet mitt.» 016 NEH 001 010 Dei er då tenarane dine og folket ditt som du fria ut med di store magt og di sterke hand. 016 NEH 001 011 Å Herre, lat øyra ditt agta på bøni frå tenaren din og bøni frå tenarane dine, dei som gjerne vil ottast ditt namn. Å, lat tenaren din hava lukka med seg i dag; lat meg finna medhug hjå denne mannen!» - Eg var den gongen skjenkjar hjå kongen. 016 NEH 002 001 I nisan månad i det tjugande styringsåret åt Artahsasta, då høvde so at vin stod framfyre honom, tok eg vinen og flidde kongen. Og eg hadde ikkje fyrr synt meg sturen for honom. 016 NEH 002 002 Då sagde kongen til meg: «Kvi er du so sturen? Du er då ikkje sjuk! Dette kann ikkje vera anna enn hjartesut.» Eg vart fælt rædd, 016 NEH 002 003 og eg sagde til kongen: «Må kongen liva æveleg! Kvi skulde ikkje eg stura når byen der federne er gravlagde, ligg i røys, og portarne der er uppbrende?» 016 NEH 002 004 Kongen sagde til meg: «Kva er det du ynskjer?» Då bad eg ei bøn til Gud i himmelen. 016 NEH 002 005 Og so sagde eg til kongen: «Um det tekkjest kongen, og um du eig godvilje for tenaren din, so ynskjer eg å verta send til Juda, til byen der federne mine er gravlagde, so eg kann byggja honom upp att.» 016 NEH 002 006 Kongen sagde til meg, medan dronningi sat ved sida: «Kor lenge vil ferdi di vara, og kva tid kjem du att?» Då det soleis tektest Kongen å lata meg fara, gjorde eg avtale med honom um ei viss tid. 016 NEH 002 007 So sagde eg til kongen: «Um det tekkjes kongen, so lat meg få med brev til jarlarne på hi sida elvi, so dei let meg fara igjenom til dess eg kjem til Juda. 016 NEH 002 008 Og lat meg få brev til Asaf, han som hev tilsyn med den kongelege skogen, so han let meg få timber til portbjelkarne i borgi som høyrer til huset, til bymuren og til huset eg skal bu i.» Kongen let meg få det, av di min Gud heldt si gode hand yver meg. 016 NEH 002 009 Då eg kom til jarlarne på hi sida elvi, flidde eg deim kongebrevi. Kongen sende ogso med meg hovudsmenner og hestfolk. 016 NEH 002 010 Men då horoniten Sanballat og den ammonitiske tenestmannen Tobia høyrde gjete dette, tykte dei det var fælt tregelegt, at det var komen ein mann og vilde søkja det som var til bate for Israels-borni. 016 NEH 002 011 Då eg kom til Jerusalem, og hadde vore der tri dagar, 016 NEH 002 012 reis eg upp um natti, eg og nokre få mann med meg. Eg hadde ikkje nemnt med noko menneskje kva min Gud hadde gjeve meg i hugen å gjera for Jerusalem. Det dyret eg reid på, var det einaste dyret eg hadde med meg. 016 NEH 002 013 Eg drog ut um natti gjenom Dalporten og burtimot Drakekjelda og Møkporten. Eg såg på murarne kring Jerusalem; dei var nedbrotne, og portarne var uppbrende. 016 NEH 002 014 So drog eg burt til Kjeldeporten og Kongedammen; men der var det ikkje råd for dyret å koma fram med meg. 016 NEH 002 015 So drog eg upp i dalen um natti og såg på muren og kom so attende gjenom Dalporten. 016 NEH 002 016 Formennerne hadde ikkje fenge visst kva veg eg hadde fare, eller kva eg emna på. Eg hadde ikkje endå nemnt noko med jødarne eller prestarne eller dei adelborne eller formennerne eller nokon annan som skulde hava med arbeidet å gjera. 016 NEH 002 017 Men no sagde eg til deim: «De ser sjølve kor ille me er stelte. Jerusalem ligg i øyde, portarne er uppbrende. Kom, lat oss byggja upp att muren kring Jerusalem, so me ikkje skal hava den skammi på oss lenger.» 016 NEH 002 018 Eg tala med deim um handi åt min Gud, kor ho hadde synt seg nådig mot meg. Like eins fortalde eg kva kongen hadde sagt med meg. Då sagde dei: «Me vil ganga i veg og byggja.» Og dei styrkte seg til det gode verket. 016 NEH 002 019 Men då horoniten Sanballat og den ammonitiske tenestmannen Tobia og arabaren Gesem spurde dette, spotta dei oss og svivyrde oss: «Kva er det de gjer på?» sagde dei. «Vil de gjera upprør mot kongen?» 016 NEH 002 020 Då gav eg deim dette svaret: «Gud i himmelen vil gjeva oss lukka. Og me, hans tenarar, vil ganga i veg og byggja. Men de hev ikkje anten lut eller rett eller minne i Jerusalem.» 016 NEH 003 001 Øvstepresten Eljasib og dei andre prestarne, frendarne hans, gjekk i veg og bygde Saueporten. Dei vigde honom, og sette inn dørerne. So bygde dei fram til Meatårnet, som dei vigde, og fram til Hananeltårnet. 016 NEH 003 002 Attmed deim bygde folk frå Jeriko. Og attmed deim bygde Zakkur Imrison. 016 NEH 003 003 Fiskeporten bygde Sena’a-borni; dei timbra honom upp og sette inn dører og lås og slåer. 016 NEH 003 004 Attmed deim arbeidde Meremot, son åt Uria Hakkosson, med å vøla muren. Attmed han Mesullam, son åt Berekja Mesezabelsson. Attmed honom arbeidde Sadok Ba’anason. 016 NEH 003 005 Og attmed honom arbeidde folket frå Tekoa; men storfolket deira bøygde ikkje nakken sin under arbeidet for Herren sin. 016 NEH 003 006 Gamleporten vølte Jojada Paseahsson og Mesullam Besodjason; dei timbra honom og sette inn dører og lås og slåer. 016 NEH 003 007 Attmed deim arbeidde gibeoniten Melatja og merononiten Jadon med folk frå Gibeon og Mispa, som låg under domsmagti åt jarlen på hi sida elvi. 016 NEH 003 008 Attmed deim arbeidde Uzziel Harhajason med gullsmedarne, og attmed honom Hananja, ein salvehandlar. Det næste stykket av Jerusalem let dei vera, burt til Breidemuren. 016 NEH 003 009 Attmed deim arbeidde Refaja Hursson, hovdingen yver halve heradet kring Jerusalem. 016 NEH 003 010 Attmed honom arbeidde Jedaja Harumafsson utanfor sitt eige hus. Og attmed honom Hattuh Hasabnejason. 016 NEH 003 011 Eit anna stykke vølte Malkia Harimsson og Hassub Pahat-Moabsson; burt til Omnstårnet. 016 NEH 003 012 Attmed deim arbeidde hovdingen yver det andre halve heradet kring Jerusalem, Sallum Hallohesson, saman med døtterne sine. 016 NEH 003 013 Dalporten vølte Hanun og folk frå Zanoah; dei bygde honom og sette inn dører og lås og slåer. Dei bygde og tusund alner av muren burt til Møkporten. 016 NEH 003 014 Og Møkporten vølte Malkia Rekabsson, hovdingen yver heradet Bet-Hakkerem; han bygde honom og sette inn dører og lås og slåer. 016 NEH 003 015 Kjeldeporten vølte Sallun Kol-Hozesson, hovding yver Mispaheradet; han bygde honom, tekte honom, sette inn dører og lås og slåer. Dessutan bygde han muren ved Selahdammen ved kongshagen burt åt dei tropperne som gjeng ned frå Davidsbyen. 016 NEH 003 016 Etter honom arbeidde Nehemia Azbuksson, hovding yver halve Betsurheradet, burt til midt fyre Davids-graverne, til den gravne dammen og til huset for kjemporne. 016 NEH 003 017 Etter honom arbeidde levitarne, under Rehum Banison. Attmed deim arbeidde, for sitt herad, Hasabja, hovding yver halve Ke’ilaheradet. 016 NEH 003 018 Etter honom arbeidde frendarne deira under, Bavvai Henadadsson, hovding yver den andre helvti av Ke’ilaheradet. 016 NEH 003 019 Attmed honom vølte Ezer Jesuason, hovding yver Mispa, eit anna stykke midt fyre uppgangen til våpnhuset i murkråi. 016 NEH 003 020 Etter honom vølte Baruk Zabbaison trottigt eit anna stykke frå murkråi heilt fram til husdøri åt øvstepresten Eljasib. 016 NEH 003 021 Etter honom vølte Meremot, son åt Uria Hakkosson, eit anna stykke frå husdøri åt Eljasib til enden av huset hans. 016 NEH 003 022 Og etter honom arbeidde prestarne, folk frå Jordan-kverven. 016 NEH 003 023 Etter deim arbeidde Benjamin og Hassub utanfor husi sine; etter deim Azarja, son åt Ma’aseja Ananjason, attmed sitt hus. 016 NEH 003 024 Etter honom vølte Binnui Henadadsson eit anna stykke frå huset hans Azarja til murkråi og til hyrna. 016 NEH 003 025 Palal Uzaison vølte stykket midt fyre murkråi og det øvre tårnet, som skyt fram frå kongshuset og høyrer til fangegarden. So kom Pedaja Parosson. 016 NEH 003 026 - Tempelsveinarne budde på Ofel, heilt fram til midt imot Vatsporten mot aust og Framskotstårnet, - 016 NEH 003 027 So vølte Tekoa-folket eit anna stykke frå midt imot det store framskotstårnet og til Ofelmuren. 016 NEH 003 028 Ovanfor Hesteporten arbeidde prestarne, kvar og ein midt imot sitt eige hus. 016 NEH 003 029 Etter deim arbeidde Sadok Immersson midt imot sitt hus; og etter honom Semaja Sekanjason, som hadde vakthaldet ved Austporten. 016 NEH 003 030 Etter honom vølte Hananja Selemjason og Hanun, sette son åt Salaf, eit anna stykke. Etter deim arbeidde Mesullam Berekjason midt fyre koven sin. 016 NEH 003 031 Etter honom arbeidde Malkia, ein av gullsmedarne, heilt fram til huset for tempelsveinarne og kræmarane, midt imot Mynstringsporten og fram til Hyrnesalen. 016 NEH 003 032 Og millom Hyrnesalen og Saueporten arbeidde gullsmedarne og kræmarane. 016 NEH 004 001 Då no Sanballat høyrde gjete at me dreiv på og bygde på muren, vart han brennande harm og fælt sinna. Han spotta jødarne, 016 NEH 004 002 og tala soleis til brørne sine og til stridsfolket i Samaria: «Kva er det desse visne jødarne driv på med? Skal dei hava lov til sovore? Skal dei få ofra? Kann henda dei vil få arbeidet ferdigt i dag! Kann henda dei vil blåsa liv i steinarne frå dei forbrende røysarne!» 016 NEH 004 003 Ammoniten Tobia, som stod jamsides med honom, sagde: «Lat deim byggja so mykje dei vil. Berre ein rev hoppar uppå, kjem han til å riva ned heile steinmuren!» 016 NEH 004 004 «Høyr, vår Gud, kor me er til spott og spe! Lat hædingi deira koma attende på deira eige hovud og gjev deim til plundring i eit land der dei lyt vera fangar! 016 NEH 004 005 Løyn ikkje misgjerningi deira! Lat ikkje syndi deira verta utstroki for di åsyn, av di dei hev krenkt deg medan byggjarane høyrde på det!» 016 NEH 004 006 Me bygde på muren, og heile muren vart gjort ferdig upp til halve høgdi. Og folket hadde godt mod på arbeidet. 016 NEH 004 007 Men då Sanballat og Tobia og arabararne og ammonitarne og asdoditarne høyrde at murarne i Jerusalem heldt på å heilna og rivnorne tok til å teppast, då vart dei brennande harme. 016 NEH 004 008 Dei lagde seg i hop alle saman um å koma og strida mot Jerusalem og gjera ugreida for folket. 016 NEH 004 009 Då bad me til vår Gud. Og me sette vaktpostar natt og dag til vern mot deim. 016 NEH 004 010 Men jødarne sagde: «Magti tryt hjå arbeidsfolket, og grushaugane er for store; me orkar ikkje byggja på muren!» 016 NEH 004 011 Og fiendarne våre sagde: «Inkje skal dei gå og inkje skal dei sjå fyrr me kjem midt uppi flokken og høgg deim ned og soleis gjer ende på arbeidet.» 016 NEH 004 012 Og jødarne som budde nær deim, kom frå alle kantar og sagde med oss vel ti gonger: «De lyt koma attende til oss.» 016 NEH 004 013 Då fylkte eg folket i lægderne bak muren, på dei opne plassarne; fylkte deim kvar ættgrein for seg med sine sverd og med spjot og med bogar. 016 NEH 004 014 Eg mynstra deim, gjekk so fram og tala til dei adelborne og formennerne og til hitt folket: «Ver ikkje rædde deim! Tenk på Herren, den store og skræmelege, og strid for brørne dykkar, for sønerne og døtterne dykkar, for konorne dykkar og for heimarne dykkar.» 016 NEH 004 015 Då fiendarne våre fekk spurt at me hadde full greida på det, og at Gud soleis hadde gjort rådi deira um inkje, so kunde me alle ganga attende til muren kvar til sitt arbeid. 016 NEH 004 016 Men frå den dagen dreiv berre helvti av drengjarne mine på med arbeidet; andre helvti stod væpna med spjot, med skjoldar, bogar og brynjor. Hovdingarne stod attanfor heile Judas hus. 016 NEH 004 017 Dei som bygde på muren og dei som leste på seg og bar byrdor, med eine handi gjorde dei arbeidet, med hi heldt dei verja. 016 NEH 004 018 Kvar byggjar spente sverd um seg, og dei bygde medan hornblåsaren stod jamsides med meg. 016 NEH 004 019 Og eg sagde til dei adelborne og formennerne og til hitt folket: «Arbeidet er stort og vidsveimt; og me er spreidde på muren langt frå kvarandre. 016 NEH 004 020 Der de høyrer hornet ljoda, dit skal de samla dykk til oss. Vår Gud vil strida for oss.» 016 NEH 004 021 So dreiv me då på med arbeidet, medan helvti av folket heldt spjoti, frå morgonroden rann til stjernorne synte seg. 016 NEH 004 022 Samstundes baud eg folket: «Kvar og ein med sin dreng skal vera med natti inne i Jerusalem, so me kann hava deim til vakt um natti og til arbeid um dagen.» 016 NEH 004 023 Korkje eg eller frendarne mine eller drengjerne eller vaktmennerne mine, kom or klædi. Våpni var for kvar og ein likso umissande som vatn. 016 NEH 005 001 Men so reiste det seg eit stort skrik frå folket og frå konorne deira mot dei jødiske brørne deira. 016 NEH 005 002 Sume sagde: «Me og sønerne og døtterne våre er mange, so lat oss få korn, so me kann eta og berga livet!» 016 NEH 005 003 Og sume sagde: «Åkrarne og vinhagarne og husi våre lyt me setja i pant for å få korn i dyrtidi!» 016 NEH 005 004 Og andre sagde: «Me hev lote låne pengar på åkrarne og vinhagarne våre til å greida skatten til kongen. 016 NEH 005 005 No er då våre kroppar likso gode som kropparne åt brørne våre, og våre born er jamgode med deira born. Like vel lyt me gjera sønerne og døtterne våre til trælar. Ja, sume av døtterne våre er alt trælka; og me hev ikkje magt til å hindra det; for åkrarne og vinhagarne våre høyrer dei hine til.» 016 NEH 005 006 Eg vart brennande harm då eg høyrde skriket deira og desse ordi. 016 NEH 005 007 Då eg hadde samrådt meg med meg sjølv, skjemde eg på dei adelborne og formennerne og sagde til deim: «Oker er det de driv med brørne dykkar!» So stemde eg saman til eit stort folkemøte mot deim. 016 NEH 005 008 Og eg sagde til deim: «Etter evna hev me kjøpt frie dei jødiske brørne våre som var selde til heidningarne. Og so gjeng det burt og sel brørne dykkar, so dei lyt selja seg til oss!» Då tagde dei og fann inkje ord for seg. 016 NEH 005 009 Og eg sagde: «Det er ikkje fint å fara åt soleis som det hev gjort. De burde då ferdast i otte for vår Gud, so ikkje heidningarne, fiendarne våre, skulde få grunn til å spotta oss. 016 NEH 005 010 Eg og frendarne mine og drengjerne mine hev og pengar og korn å krevja av deim. Lat oss strukja den skuldi! 016 NEH 005 011 Og de - kjære væne, gjev attende i dag åkrane og vinhagarne og oljeplantingarne og husi deira, og gjev deim etter rentorne det kunde krevja av deim av pengarne og kornet og druvesafti og oljen!» 016 NEH 005 012 Dei svara: «Me gjev det attende og gjev upp kravi på deim. So som du hev sagt, vil me gjera.» Eg tok deim i eid, etter eg hadde kalla prestarne til, at dei skulde halda dette vedtaket. 016 NEH 005 013 Og eg skok kappelumma mi med dei ordi: «Soleis skal Gud skaka frå hus og eiga kvar ein som ikkje held dette vedtaket; ja, soleis skal han verta skjeken og tom.» Og heile lyden sagde: «Ja, ja!» Og dei lova Herren, og heile folket gjorde etter dette vedtaket. 016 NEH 005 014 Dessutan lyt eg nemna: Frå den dagen eg vart utnemnd til jarl yver Jødeland, frå det tjugande til det tvo og trettiande styringsåret åt kong Artahsasta, i tolv år, hev korkje eg eller frendarne mine ete av jarlekosten. 016 NEH 005 015 Dei fyrre jarlarne, fyre min tid, tyngde på folket, og tok brød og vin av deim til yver fyrti lodd sylv. Jamvel drengjerne deira spela meister yver folket. Av age for Gud for ikkje eg åt soleis. 016 NEH 005 016 Dessutan var eg med og bygde på muren. Og ingen åker hev me kjøpt oss. Endå alle drengjerne mine hev vore samla til byggjearbeidet. 016 NEH 005 017 Og jødarne og formennerne, eit hundrad og femti mann, åt ved mitt bord, umfram deim som kom til oss frå heidningfolki rundt ikring. 016 NEH 005 018 Og det vart tillaga på min kostnad kvar dag ein ukse og seks utvalde sauer, umfram fuglar, og tiande kvar dag mykje vin av alle slag; like vel kravde eg ikkje jarlekosten, for arbeidet låg tungt på dette folket. 016 NEH 005 019 Kom meg i hug, min Gud, og rekna meg til godes alt det eg hev gjort for dette folket! 016 NEH 006 001 Då no Sanballat og Tobia og arabaren Gesem og dei hine fiendarne våre fekk spurt at eg hadde bygt upp muren, og at det ikkje fanst nokon rivna att i honom - endå hadde eg ikkje sett inn dører i portarne - 016 NEH 006 002 då sende Sanballat og Gesem bod til meg med dei ordi: «Kom, lat oss setja stemna med kvarandre i ein av landsbyarne i Onodalen!» Dei tenkte å gjera meg eitkvart ilt. 016 NEH 006 003 Eg sende bod attende og svara deim: «Eg driv på med eit stort arbeid, so eg kann ikkje koma ned. Kvi skulde arbeidet kvila, når eg gjekk frå det og kom ned til dykk?» 016 NEH 006 004 Fire gonger sende dei same bodet til meg; kvar gong gav eg deim same svaret. 016 NEH 006 005 Femte gongen sende Sanballat same bodet, og det med drengjen sin med ope brev i handi. 016 NEH 006 006 Der stod skrive: «Det ordet gjeng millom grannefolki, og Gasmu segjer det same, at du og jødarne tenkjer på upprør mot kongen, og det er difor du byggjer upp att muren; ja, at du etlar deg verta kongen deira, so segjer dei. 016 NEH 006 007 Og at du jamvel hev tinga deg profetar til å ropa ut i Jerusalem at du er konge i Juda. No vil kongen få høyra um dette. Kom då, lat oss samrådast!» 016 NEH 006 008 Då sende eg dette svaret: «Ingen ting hev hendt av det du nemner; det er noko du sjølv hev funne på.» 016 NEH 006 009 Dei tekte alle dei skulde skræma oss, so henderne våre skulde valna og arbeidet verta ugjort. Men styrk du henderne mine! 016 NEH 006 010 Eg kom inn i huset åt Semaja, son åt Delaja, soneson åt Mehetabel, medan han heldt seg inne. Han sagde: «Lat oss ganga saman til Guds hus, inn i templet, og stengja dørerne til templet; for dei kjem og vil drepa deg, ja, dei kjem um natti og vil drepa deg.» 016 NEH 006 011 Men eg svara: «Skulde ein mann som eg røma sin veg? Eller kann ein mann som eg ganga inn i heilagdomen og endå få liva? Eg gjeng ikkje.» 016 NEH 006 012 Eg skyna greidt at ikkje Gud hadde sendt honom, han tala dette profetordet yver meg berre av di Tobia og Sanballat hadde leigt honom til det. 016 NEH 006 013 Meiningi med dette var at han skulde skræma meg til å gjera so og dermed forsynda meg. Det vilde gjenge på æra mi, so dei kunde ført spott og skam yver meg. 016 NEH 006 014 Min Gud, kom i hug Tobia og Sanballat for desse verki hans, og like eins profetkvinna Noadja og dei hine profetarne som vilde skræma meg. 016 NEH 006 015 Muren vart fullt ferdig på tvo og femti dagar, den fem og tjugande dagen i månaden elul. 016 NEH 006 016 Då alle fiendarne våre spurde dette, då ottast alle grannefolki, og dei minka mykje i sine eigne augo. Dei skyna at dette arbeidet var eit verk av vår Gud. 016 NEH 006 017 I dei dagarne skreiv dei jødiske adelsmennerne mange brev som gjekk til Tobia, og frå Tobia kom det brev attende til deim. 016 NEH 006 018 Mange jødar var i svorne vener av honom; han var måg til Sekanja Arahsson; og Johanan, son hans, var gift med dotter åt Mesullam Berekjason. 016 NEH 006 019 Gong på gong tala dei med meg um dygderne hans, og mine ord bar dei fram til honom. Tobia sende ogso brev til å skræma meg. 016 NEH 007 001 Då no muren var uppbygd, sette eg inn dørerne. Og portvakti tilsett; like eins songarane og levitarne. 016 NEH 007 002 Og eg sette yver Jerusalem Hanani, bror min, og Hananja, borghovdingen; han vart halden for ein framifrå truverdig og gudleg mann. 016 NEH 007 003 Og eg sagde til deim: «Portarne i Jerusalem må ikkje verta opna fyrr soli tek til å hita. Og medan vakti endå stend på post, skal dørerne verta stengde og læste, og nye vaktfolk skal stella seg upp av borgararne i Jerusalem, kvar på post, kvar utanfor sitt hus.» 016 NEH 007 004 Byen var vid og stor, men folket i honom var fåment, og husi var ikkje uppbygde. 016 NEH 007 005 Eg fekk då den inngivnad av min Gud at eg skulde stemna i hop dei adelborne og formennerne og heile folket til uppskriving i ættarlista. Då fann eg ættarlista yver deim som fyrst hadde fare heim. Og der fann eg skrive: 016 NEH 007 006 Her kjem talet på dei fylkesbuarne som for heim or utlægdi, dei som Nebukadnessar, kongen i Babel, hadde ført burt, og som no for heim att til Jerusalem og Juda, kvar til sin by. 016 NEH 007 007 Dei fylgde Zerubbabel og Jesua, Nehemia og Azarja, Ra’amja og Nahamani, Mordokai og Bilsan, Misperet og Bigvai, Nehum og Ba’ana. - Dette er manntalet yver alle mennerne i Israels-lyden: 016 NEH 007 008 Paros-sønerne, tvo tusund eit hundrad og tvo og sytti; 016 NEH 007 009 Sefatja-sønerne, tri hundrad og tvo og sytti; 016 NEH 007 010 Arahs-sønerne, seks hundrad og tvo og femti; 016 NEH 007 011 Pahat-Moabs-sønerne, av Jesua- og Joabs-sønerne, tvo tusund åtte hundrad og attan; 016 NEH 007 012 Elams-sønerne, eit tusund tvo hundrad og fire og femti; 016 NEH 007 013 Zattu-sønerne, åtte hundrad og fem og fyrti; 016 NEH 007 014 Zakkai-sønerne, sju hundrad og seksti; 016 NEH 007 015 Binnui-sønerne, seks hundrad og åtte og fyrti; 016 NEH 007 016 Bebai-sønerne, seks hundrad og åtte og tjuge; 016 NEH 007 017 Azgads-sønerne, tvo tusund tri hundrad og tvo og tjuge; 016 NEH 007 018 Adonikams-sønerne, seks hundrad og sju og seksti; 016 NEH 007 019 Bigvai-sønerne, tvo tusund og sju og seksti; 016 NEH 007 020 Adins-sønerne, seks hundrad og fem og femti; 016 NEH 007 021 Aters-sønerne av Hizkia-ætti, åtte og nitti; 016 NEH 007 022 Hasums-sønerne, tri hundrad og åtte og tjuge; 016 NEH 007 023 Besai-sønerne, tri hundrad og fire og tjuge; 016 NEH 007 024 Harifs-sønerne, hundrad og tolv; 016 NEH 007 025 Gibeons-sønerne, fem og nitti; 016 NEH 007 026 mennerne frå Betlehem og Netofa, hundrad og åtte og åtteti; 016 NEH 007 027 mennerne frå Anatot, hundrad og åtte og tjuge; 016 NEH 007 028 mennerne frå Bet-Azmavet, tvo og fyrti; 016 NEH 007 029 mennerne frå Kirjat-Jearim, Kefira og Be’erot, sju hundrad og tri og fyrti; 016 NEH 007 030 mennerne frå Rama og Geba, seks hundrad og ein og tjuge; 016 NEH 007 031 mennerne frå Mikmas, hundrad og tvo og tjuge; 016 NEH 007 032 mennerne frå Betel og Aj, hundrad og tri og tjuge; 016 NEH 007 033 mennerne frå det andre Nebo, tvo og femti; 016 NEH 007 034 den andre Elam søner, eit tusund tvo hundrad og fire og femti; 016 NEH 007 035 Harims-sønerne, tri hundrad og tjuge; 016 NEH 007 036 Jeriko-sønerne, tri hundrad og fem og fyrti; 016 NEH 007 037 Lods-, Hadids- og Ono-sønerne, sju hundrad og ein og tjuge; 016 NEH 007 038 Sena’a-sønerne, tri tusund ni hundrad og tretti. 016 NEH 007 039 Av prestarne: Jedaja-sønerne av Jesua-ætti, ni hundrad og tri og sytti; 016 NEH 007 040 Immers-sønerne, eit tusund og tvo og femti; 016 NEH 007 041 Pashurs-sønerne, eit tusund tvo hundrad og sju og fyrti; 016 NEH 007 042 Harims-sønerne, eit tusund og syttan. 016 NEH 007 043 Av levitarne: Jesua-sønerne av Kadmiels-ætti, av Hodeva-sønerne, fire og sytti. 016 NEH 007 044 Av songarane: Asafs-sønerne, hundrad og åtte og fyrti. 016 NEH 007 045 Av dørvaktarane: Sallums-sønerne, Aters-sønerne, Talmons-sønerne, Akkubs-sønerne, Hatita-sønerne, Sobai-sønerne, hundrad og åtte og tretti. 016 NEH 007 046 Av tempelsveinarne: Siha-sønerne, Hasufa-sønerne, Tabbaots-sønerne, 016 NEH 007 047 Keros-sønerne, Sia-sønerne, Padons-sønerne, 016 NEH 007 048 Lebana-sønerne, Hagaba-sønerne, Salmai-sønerne, 016 NEH 007 049 Hanans-sønerne, Giddels-sønerne, Gahars-sønerne, 016 NEH 007 050 Reaja-sønerne, Resins-sønerne, Nekoda-sønerne, 016 NEH 007 051 Gazzams-sønerne, Uzza-sønerne, Paseahs-sønerne, 016 NEH 007 052 Besai-sønerne, Me’unims-sønerne, Nefussims-sønerne, 016 NEH 007 053 Bakbuks-sønerne, Hakufa-sønerne, Harhurs-sønerne, 016 NEH 007 054 Basluts-sønerne, Mehida-sønerne, Harsa-sønerne, 016 NEH 007 055 Barkos-sønerne, Sisera-sønerne, Tamahs-sønerne, 016 NEH 007 056 Nesiahs-sønerne, Hatifa-sønerne. 016 NEH 007 057 Av sønerne åt Salomo-sveinarne: Sotai-sønerne, Soferets-sønerne, Perida-sønerne, 016 NEH 007 058 Ja’ala-sønerne, Darkons-sønerne, Giddels-sønerne. 016 NEH 007 059 Sefatja-sønerne, Hattils-sønerne, Pokeret-Hassebajims-sønerne, Amons-sønerne. 016 NEH 007 060 Alle tempelsveinarne og sønerne åt Salomo-sveinarne var i alt tri hundrad og tvo og nitti. 016 NEH 007 061 Frå Tel-Melah og Tel-Harsa, Kerub og Addon og Immer for dei ut dei som her skal nemnast; men dei kunde ingi greida gjeva um federne sine og ætti, - um dei i det heile høyrde Israels-folket til; det var: 016 NEH 007 062 Delaja-sønerne, Tobia-sønerne og Nekoda-sønerne, seks hundrad og tvo og fyrti, 016 NEH 007 063 og av prestarne: Habaja-sønerne, Hakkos-sønerne, sønerne åt Barzillai, han som hadde teke ei av døtterne åt Gileads-mannen Barzillai til kona og fekk namn etter deim. 016 NEH 007 064 Desse leita etter ættartavlorne sine, men kunde ikkje finna deim; difor vart dei kjende uverdige til å vera prestar. 016 NEH 007 065 Jarlen dømde at dei ikkje måtte eta av det høgheilage fyrr det stod fram ein prest med urim og tummim. 016 NEH 007 066 Heile lyden var i alt tvo og fyrti tusund tri hundrad og seksti, 016 NEH 007 067 umfram trælarne og trælkvinnorne; talet på deim var sju tusund tri hundrad og sju og tretti. Dertil kom tvo hundrad og fem og fyrti songarar, karar og kvende. 016 NEH 007 068 Dei hadde sju hundrad og seks og tretti hestar, tvo hundrad og fem og fyrti muldyr, 016 NEH 007 069 fire hundrad og fem og tretti kamelar, og seks tusund sju hundrad og tjuge asen. 016 NEH 007 070 Nokre av ættehovdingane ytte pengehjelp til arbeidet. Jarlen lagde i kassa fem tusund dalar i gull, femti skåler, og fem hundrad og tretti prestekjolar. 016 NEH 007 071 Og nokre av ættarhovdingarne lagde i byggjekassa hundrad tusund dalar i gull og seks og seksti tusund dalar i sylv. 016 NEH 007 072 Og det som hitt folket gav, var hundrad tusund dalar i gull, seksti tusund dalar i sylv, og sju og seksti prestekjolar. 016 NEH 007 073 Prestarne og levitarne og dørvaktarane og songarane, og nokre av lyden, og tempelsveinarne og heile Israel elles sette då bu i sine byar. Då den sjuande månaden kom, var Israels-sønerne i sine byar. 016 NEH 008 001 Då samla heile folket seg, alle som ein mann på torget midt for Vatsporten. Dei bad Ezra, den skriftlærde, henta boki med Moselovi som Herren hadde bode Israel. 016 NEH 008 002 Då bar presten Ezra lovi fram for lyden, for menner og kvinnor og alle som kunde skyna det dei høyrde. Det var fyrste dagen i sjuande månaden. 016 NEH 008 003 Han las upp or henne frå dagsprett til middag, ved torget framfor Vatsporten, for menner og kvinnor og deim som kunde skyna det; og alt folket lydde på lovboki. 016 NEH 008 004 Ezras, den skriftlærde, stod på ein tram av tre som dei hadde laga til det. Jamsides med honom stod Mattitja, Sema, Anaja, Uria, Hilkia og Ma’aseja på høgre sida, og på vinstre sida Pedaja, Misael, Malkia, Hasum, Hasbaddana, Zakarja og Mesullam. 016 NEH 008 005 Ezra opna boki so alle såg det; for han stod høgare enn dei alle. Og med same han opna, reis dei alle upp. 016 NEH 008 006 Ezra lova Herren, den store Gud, og heile folket svara: «Ja, ja!» - med di dei rette upp henderne. Dei bøygde seg og kasta seg å gruve på jordi for Herren. 016 NEH 008 007 Og Jesua, Bani, Serebja, Jamin, Akkub, Sabbetai, Hodia, Ma’aseja, Kelita, Azarja, Jozabad, Hanan, Pelaja og dei hine levitarne tolka lovi for folket, medan folket vart standande kvar på sin stad. 016 NEH 008 008 Dei las tydeleg or boki, or Guds lov; og lagde ut meiningi, so folket kom til å skyna det. 016 NEH 008 009 Nehemia, jarlen, og den skriftlærde presten Ezra, og levitarne, som lærde folket, sagde til alt folket: «Denne dagen er heilag for Herren, dykkar Gud. Syrg ikkje og gråt ikkje!» For heile folket gret då dei høyrde dei ordi i lovi. 016 NEH 008 010 Og han sagde til deim: «Gakk no og et den beste mat, og drikk den søtaste vin de hev! Og send gåvor til den som inkje hev! For denne dagen er heilag for vår Herre. No skal de ikkje syta. Gleda i Herren er dykkar faste borg!» 016 NEH 008 011 Ogso levitarne hysja på alt folket og sagde: «Ver stille, dagen er heilag, de må ikkje syta!» 016 NEH 008 012 Då gjekk heile folket burt og åt og drakk og sende gåvor ikring og heldt ei stor gledehøgtid; dei hadde lagt seg på hjarta det som var sagt deim. 016 NEH 008 013 Dagen etter, då ættehovdingarne i heile folket og prestarne og levitarne samla hjå den skriftlærde Ezra og vilde få meir greida på ordi i lovi, 016 NEH 008 014 då fann dei skrive i lovi, at Herren hadde bode ved Moses at Israels-borni skulde bu i lauvhyttor på høgtidi i sjuande månaden, 016 NEH 008 015 og at dei skulde kunngjera og ropa ut i alle byarne sine og i Jerusalem: «Far til fjells og henta lauv av planta oljetre og ville oljetre, myrt og palmor og andre lauvrike tre og bygg lauvhyttor, som fyreskrive er!» 016 NEH 008 016 Då gjekk folket ut og henta, og bygde seg lauvhyttor på tak og på tun, kvar heime hjå seg, og i tuni ved Guds hus og på torgi ved Vatsporten og Efraimsporten. 016 NEH 008 017 Heile lyden, alle som var heimkomne frå utlægdi, bygde seg lauvhyttor og budde i deim. Sidan dei dagarne då Jesua Nunsson livde og like til denne dagen hadde Israels-borni ikkje gjort det. Og der var ovleg stor gleda. 016 NEH 008 018 Kvar dag las dei upp or Guds lovbok, frå fyrste dagen til siste; dei heldt høgtig i sju dagar, og på den åttande heldt dei stor samlingshøgtid, etter fastsett skikk. 016 NEH 009 001 Den fire og tjugande dagen i same månaden kom Israels-borni saman og heldt fasta. Dei hadde klædt seg i sorg og hadde mold på hovudi sine. 016 NEH 009 002 Israels-ætti skilde seg ut frå alle framandfolket, steig fram og sanna synderne sine og syndeskuldi åt federne sine. 016 NEH 009 003 So reis dei upp kvar på sin stad medan det vart fyrelese or lovboki åt Herren, deira Gud. Det var ei øykt. Ei onnor øykt sanna dei synderne og kasta seg ned for Herren, sin Gud. 016 NEH 009 004 Jesua og Bani, Kadmiel, Sebanja, Bunni, Serebja, Bani og Kenani steig upp på levittramen og ropa med høg røyst til Herren, sin Gud. 016 NEH 009 005 Og levitarne Jesua og Kadmiel, Bani, Hasabneja, Serebja, Hodia, Sebanja og Petahja sagde: «Ris upp og lova Herren, dykkar Gud, han som er frå æva og til æva! Ja, lova vere ditt heilage namn, som er upphøgt yver alt lov og pris! 016 NEH 009 006 Einast du er Herren. Du hev skapt himmelen, ja, himle-himlarne og all deira her, jordi og alt som på henne er, havi og alt som i deim er. Det er du som held liv i deim alle. Og himmelheren kastar seg ned for deg. 016 NEH 009 007 Det var du, Herre Gud, som valde ut Abram og førde honom frå Ur i Kaldæa og gav honom namnet Abraham. 016 NEH 009 008 Og du fann hjarta hans trufast for di åsyn då du gjorde du den pakti med honom at du vilde gjeva ætti hans landet åt kananiten, hetiten, amoriten, periziten, jebusiten og girgasiten. Og du heldt det du lova. For du er rettferdig. 016 NEH 009 009 Du såg kor vondt federne våre hadde det i Egyptarland, og du høyrde ropet deira ved Raudehavet. 016 NEH 009 010 Du gjorde teikn og under med Farao og alle tenarane hans og heile landslyden hans; for du visste at dei hadde fare ovmodigt åt med deim. Og soleis vann du deg eit namn som vert nemnt heilt til i dag. 016 NEH 009 011 Du kløyvde havet for deim, sog dei gjekk turrskodde gjenom havet. Men dei som elte deim, deim let du søkka i djupet som stein i velduge vatn. 016 NEH 009 012 Du leidde deim um dagen med ein skystopul, og um natti med ein eldstopul til å lysa for deim på den vegen dei skulde fara. 016 NEH 009 013 Du steig ned på Sinaifjellet og tala med deim frå himmelen. Du gav deim rettferdige rettar, pålitande lover, gode fyreskrifter og bod. 016 NEH 009 014 Du gav deim kunnskap um den heilage kviledagen din, og bod og fyreskrifter og lov ved Moses, tenaren din. 016 NEH 009 015 Brød frå himmelen gav du deim når dei var svoltne, og vatn or berget let du fløyma når dei var tyrste. Og du baud deim fara av og leggja under seg landet du med handi i veret hadde svore å gjeva deim. 016 NEH 009 016 Men federne våre, dei var kante og hardnakka, og lydde ikkje bodi dine. 016 NEH 009 017 Dei vilde ikkje lyda. Dei agta ikkje på dei underi du hadde gjort med deim, men gjorde nakken stiv, valde seg ein hovding og vilde tråssuge fara attende til trældomen sin. Men du er ein Gud som tilgjev synd, kjærleg og mild, tolug og full av nåde; du slepte deim ikkje. 016 NEH 009 018 Ja, endå dei støypte seg ein kalv og sagde: «Dette er guden din, som fylgde deg ut or Egyptarland, » endå dei spotta deg so gruvelegt, 016 NEH 009 019 so vilde du i di store miskunn ikkje sleppa deim der i øydemarki. Skystopulen veik ikkje frå deim um dagen, men leidde deim på veg; ikkje heller veik eldstopulen frå deim um natti, men lyste for deim på den vegen dei skulde fara. 016 NEH 009 020 Din gode ande sende du deim til lærar. Du meinka ikkje munnen deira i å få din manna; og når dei var tyste, gav du deim vatn. 016 NEH 009 021 Fyrti år bar du umsut for deim i øydemarki, og ingen ting vanta dei. Klædi deira vart ikkje slitne, og føterne deira trutna ikkje. 016 NEH 009 022 Kongerike og folkeslag gav du deim i gåva, og skifte ut landsluter åt deim på alle leider. Dei hertok Sihons land, det landet som høyrde til kongen i Hesbon, og landet som høyrde til Og, kongen i Basan. 016 NEH 009 023 Og du auka ætti deira som stjernorne på himmelen, og du leide deim inn i det landet du lova federne deira til odel og eiga. 016 NEH 009 024 So kom då sønerne og hertok landet. Du kua kananitarne for deim; deim som budde i landet, bøygde du under deim og gav i deira hender, både kongarne og folki der i landet, so dei kunde gjera med deim etter eige tykkje. 016 NEH 009 025 Dei hertok borgerne og reiv til seg den feite jordi, eigna til seg hus fulle av alle gode ting, tok gravne brunnar, vinhagar, oljeplantingar og aldetre i mengd. Dei åt og vart mette og feite og gjorde seg glade dagar av din store rikdom. 016 NEH 009 026 Men dei gjorde seg harde og sette upp imot deg, og kasta di lovi bak ryggen sin. Dei drap profetarne dine, som vitna for deim og vilde venda deim um til deg; dei spotta deg gruveleg. 016 NEH 009 027 Då gav du deim i fiendevald, og valdsverk fekk dei røyna. Men når dei var i verste vande, ropa dei til deg, og du høyrde på deim frå himmelen. I di store miskunn sende du deim frelsarar som fria deim ut or fiendevald. 016 NEH 009 028 Kom dei so til ro, gjorde dei atter det som vondt var for di åsyn. Då let du deim i fiendevald, so dei vart trælka. Men når dei so ropa til deg att, so høyrde du på deim frå himmelen og fria deim ut, etter di store miskunn gong på gong. 016 NEH 009 029 Du vitna for deim um at dei skulde venda um til di lov; men dei var kaute og lydde ikkje bodi dine. Og dei synda mot rettarne dine, dei som det gjeld um, at når menneskja held deim, skal ho få liva ved deim. Tråssuge snudde dei ryggen til, gjorde seg hardnakka og vilde ikkje lyda. 016 NEH 009 030 Mange år tøygde du tolmod med deim, og vitna for deim ved din ande gjenom profetarne dine. Då dei ikkje vilde høyra, gav du deim framande folk i vald. 016 NEH 009 031 Men i di store miskunn gjorde du ikkje heilt ende på deim, og gav deim ikkje upp; for du er ein mild og kjærleg Gud. 016 NEH 009 032 Og no, vår Gud, du store, velduge, skræmelege Gud, du som held pakti og held uppe miskunni, no må du ikkje tykkja det er lite alt det vonde me hev lote lida, me og kongarne våre, hovdingarne, prestarne og profetarne våre, federne våre og heile folket ditt, frå assyrarkongarne si tid og alt til i dag. 016 NEH 009 033 Du er rettferdig i alt det som hev kome yver oss. Du hev synt deg trufast. Me hev fare ugudleg åt. 016 NEH 009 034 Kongarne våre, hovdingarne våre, prestarne våre, federne våre hev ikkje halde lovi di og hev ikkje agta på bodi dine og dei åtvaringsordi du gav deim. 016 NEH 009 035 Jamvel då dei budde i sitt eige rike og i den store rikdomen som du hadde gjeve deim, og i det vide og feite landet som du hadde lagt ope for deim, tente dei deg ikkje, og vende ikkje um frå si vonde åtferd. 016 NEH 009 036 Sjå no um dagen er me trælar. I det landet du gav federne våre til å njota landsens grøda og rikdom, sjå her er me trælar. 016 NEH 009 037 Si rike grøda ber det til bate for dei kongar som du sette yver oss for våre synder skuld. Og dei råder og rikjer etter eige tykkje yver kropparne våre og buskapen vår. Me er i stor naud.» 016 NEH 009 038 På grunn av alt dette gjer me eit fast samband, som me skriv upp; og på det forsigla brevet stend: Hovdingarne, levitarne og prestarne våre. 016 NEH 010 001 På dei forsigla stykki stend: Nehemia, jarlen, son åt Hakalja, og Sidkia, 016 NEH 010 002 Seraja, Azarja, Jeremia, 016 NEH 010 003 Pashur, Amarja, Malkia, 016 NEH 010 004 Hattus, Sebanja, Malluk, 016 NEH 010 005 Harim, Meremot, Obadja, 016 NEH 010 006 Daniel, Ginneton, Baruk, 016 NEH 010 007 Mesullam, Abia, Mijjamin, 016 NEH 010 008 Ma’azja, Bilgai og Semaja; dette er prestarne. 016 NEH 010 009 Og levitarne: Jesua Azanjason, Binnui av Henadads-sønerne og Kadmiel, 016 NEH 010 010 og brørne deira: Sebanja, Hodia, Kelita, Pelaja, Hanan, 016 NEH 010 011 Mika, Rehob, Hasabja, 016 NEH 010 012 Zakkur, Serebja, Sebanja, 016 NEH 010 013 Hodia, Bani og Beninu. 016 NEH 010 014 Folkehovdingarne: Paros, Pahat-Moab, Elam, Zattu, Bani, 016 NEH 010 015 Bunni, Azgad, Bebai, 016 NEH 010 016 Adonja, Bigvai, Adin, 016 NEH 010 017 Ater, Hizkia, Azzur, 016 NEH 010 018 Hodia, Hasum, Besai, 016 NEH 010 019 Harif, Anatot, Nobai, 016 NEH 010 020 Magpias, Mesullam, Hezir, 016 NEH 010 021 Mesezabel, Sadok, Jaddua, 016 NEH 010 022 Pelatja, Hanan, Anaja, 016 NEH 010 023 Hosea, Hananja, Hassub, 016 NEH 010 024 Hallohes, Pilha, Sobek, 016 NEH 010 025 Rehum, Hasabna, Ma’aseja, 016 NEH 010 026 Ahia, Hanan, Anan, 016 NEH 010 027 Malluk, Harim og Ba’ana. 016 NEH 010 028 Og folket elles, prestarne, levitarne, portvaktarane, songarane, tempelsveinarne og alle som hev skilt seg frå dei framande folki og vendt seg til Guds lov, like eins konorne deira, sønerne og døtterne deira, alle som kann skyna det - 016 NEH 010 029 dei slær lag med stormennene og gjeng med på eiden og sver at dei vil fylgja Guds lov, som er gjevi ved Guds tenar Moses, og halda og gjera etter alle bodi og rettarne og fyreskrifterne frå Herren, vår Herre, 016 NEH 010 030 at me ikkje skal gifta døtterne våre med folki i landet eller taka døtterne deira til konor åt sønerne våre, 016 NEH 010 031 og når folki i landet kjem um kviledagen og vil selja handelsvaror og allslags korn, då skal me ikkje kjøpa av deim på kviledag eller helgedag; at me let jordi liggja og kvila kvart sjuande år, og då gjev etter allslags krav; 016 NEH 010 032 att me tek på oss skyldnaden å svara ein tridjepart av ein dalar i årleg reida til tenesta i vår Guds hus - 016 NEH 010 033 til skodebrødi, det faste grjonofferet og det faste brennofferet, til offer på kviledagarne, på nymånedagarne og i høgtiderne, til takkofferet og syndofferet til soning for Israel, og til alle tenester i vår Guds hus. 016 NEH 010 034 Um vedhaldet hev me, prestarne, levitarne og folket, drege strå, um å føra veden til vår Guds hus, etter ættgreinerne våre, kvart år på visse dagar, til brennefang på altaret åt Herren, vår Gud, som fyreskrive er i lovi. 016 NEH 010 035 Me vil års årleg føra til Herrens hus det fyrste av grøda på marki vår og dei fyrste mogne frukterne på alle slag tre, 016 NEH 010 036 og det som er frumbore av folk og fe, som skrive er i lovi, og føra det frumbore av storfe og småfe til Herrens hus, til prestarne som gjer tenesta i vår Guds hus; 016 NEH 010 037 like eins det fyrste gropet med mel, og reidorne våre, og frukti av alle tre, og druvesaft og olje vil me føra til prestarne, til kovarne i vår Guds hus; like eins tiendi av marki vår til levitarne. Levitarne samlar sjølv inn tiendi i alle jordbruksbyarne våre. 016 NEH 010 038 Ein prest, ein av Arons-sønerne, er med levitarne når dei samlar inn tiendi; og sjølve fører levitarne tiendeparten av tienden si upp til vår Guds hus, til kovarne i forrådshuset. 016 NEH 010 039 Både Israels-sønerne og Levi-sønerne føre reidorne av korn og druvesaft og olje til kovarne, der kjeraldi er som høyrer til heilagdomen, og der prestarne som gjer tenesta, og like eins portvaktarane og songarane. - Soleis vil me ikkje gløyma vår Guds hus. 016 NEH 011 001 Hovdingarne budde i Jerusalem. Hitt folket drog strå, soleis at tiande kvar mann skulde bu i Jerusalem, den heilage byen, og ni tiandepartar skulde bu i dei hine byarne. 016 NEH 011 002 Folket velsigna alle dei mennerne som friviljugt busette seg i Jerusalem. 016 NEH 011 003 Dette er dei hovdingarne i jarleriket som budde i Jerusalem; men i Juda-byarne budde kvar i sin by der han hadde sin eigedom, vanlege israelitar, prestar, levitar, tempelsveinarne og søner etter Salomos trælar. 016 NEH 011 004 I Jerusalem budde nokre av Juda-sønerne og av Benjamins-sønerne. Av Juda-sønerne: Ataja, son åt Uzzia, son åt Zakarja, son åt Amarja, son åt Sefatja, son åt Mahalalel, av Peres-sønerne, 016 NEH 011 005 og Ma’aseja, son åt Baruk, son åt Kol-Hoze, son åt Hazaja, son åt Adaja, son åt Jojarib, son åt Zakarja, son åt siloniten. 016 NEH 011 006 Peres-sønerne i Jerusalem, var i alt fire hundrad og åtte og seksti stridsmenner. 016 NEH 011 007 Og dette var Benjamins-sønerne: Sallu, son åt Mesullam, son åt Joed, son åt Pedaja, son åt Kolaja, son åt Ma’aseja, son åt Itiel, son åt Jesaja, 016 NEH 011 008 og etter honom Gabbai-Sallai, i alt ni hundrad og åtte og tjuge. 016 NEH 011 009 Joel Zikrison var formannen deira, og Juda Hassenuason var den næst øvste i byen. 016 NEH 011 010 Av prestarne: Jedaja Jojaribsson, Jakin 016 NEH 011 011 og Seraja, son åt Hilkia, son åt Mesullam, son åt Sadok, son åt Merajot, son åt Ahitub, den øvste i Guds hus, 016 NEH 011 012 og brørne deira, som gjorde tenesta i Guds hus, åtte hundrad og tvo og tjuge i alt, og Adaja, son åt Jeroham, son åt Pelalja, son åt Amsi, son åt Zakarja, son åt Pashur, son åt Malkia, 016 NEH 011 013 og brørne hans, ættehovdingar, tvo hundrad og tvo og fyrti, og Amassai, son åt Azarel, son åt Ahzai, son åt Mesillemot, son åt Immer, 016 NEH 011 014 og brørne deira, hundrad og åtte og tjuge dugande menner. Formannen deira var Zabdiel, son åt Haggedolim. 016 NEH 011 015 Av levitarne: Semaja, son åt Hassub, son åt Azrikam, son åt Hasabja, son åt Bunni, 016 NEH 011 016 og Sabbetai og Jozabad, levithøvdingar som styrde med utearbeidet ved Guds hus, 016 NEH 011 017 og Mattanja, son åt Mika, son åt Zabdi, son åt Asaf, fyresongaren, han som tok i med lovsongen i bøni, og Bakbukja, næst-høgst av brørne hans, og Abda, son åt Sammua, son åt Galal, son åt Jedutun. 016 NEH 011 018 Levitarne i den heilage byen var i alt tvo hundrad og fire og åtteti. 016 NEH 011 019 Og portvaktarane: Akkub, Talmon og brørne deira, som heldt vakt ved portarne, i alt hundrad og tvo og sytti. 016 NEH 011 020 Dei andre israelitarne, prestarne og levitarne budde i alle dei andre byarne i Juda, kvar på sin eigedom. 016 NEH 011 021 Men tempelsveinarne budde på Ofel, og Siha og Gispa var formennerne deira. 016 NEH 011 022 Levit-formannen i Jerusalem, ved tenesta i Guds hus, var Uzzi, son åt Bani, son åt Hasabja, son åt Mattanja, son åt Mika, av Asafs-sønerne, songarane. 016 NEH 011 023 Eit kongebod var gjeve um deim, og ein fast skipnad sett åt songarane for kvar dag. 016 NEH 011 024 Petahja, son åt Mesezabel, av sønerne åt Zerah Judason, målbar for kongen alle saker som galdt folket. 016 NEH 011 025 Og ute på landsbygdi budde og ein part av Juda-ætti: i Kirjat-Arba og bygderne der ikring, i Dibon og bygderne der ikring, og i Jekabse’el med sine grender, 016 NEH 011 026 i Jesua og Molada og Bet-Pelet, 016 NEH 011 027 i Hasar-Sual, i Be’erseba med sine bygder, 016 NEH 011 028 og i Siklag, og i Mekona med sine bygder, 016 NEH 011 029 i En-Rimmon og Sora og Jarmut, 016 NEH 011 030 Zanoah, Adullam og bygderne ikring deim, i Lakis og bumarki som høyrde til, og i Azeka med sine bygder. Dei busette seg frå Be’erseba til Hinnomsdalen. 016 NEH 011 031 Benjamins-sønerne hadde sine bustader frå Geba: i Mikmas og Ajja, i Betel med sine bygder, 016 NEH 011 032 i Anatot, Nob, Ananja, 016 NEH 011 033 Hasor, Rama, Gittajim, 016 NEH 011 034 Hadid, Sebojim, Neballat, 016 NEH 011 035 Lod og Ono, Handverkardalen. 016 NEH 011 036 Nokre skift av levitarne som høyrde til Juda, busette seg i Benjamin. 016 NEH 012 001 Dette er dei prestarne og levitarne som for heim med Zerubbabel Sealtielsson og Jesua: Seraja, Jirmeja, Ezra, 016 NEH 012 002 Amarja, Malluk, Hattus, 016 NEH 012 003 Sekanja, Rehum, Meremot, 016 NEH 012 004 Iddo, Ginnetoi, Abia, 016 NEH 012 005 Mijjamin, Ma’adja, Bilga, 016 NEH 012 006 Semaja, Jojarib, Jedaja, 016 NEH 012 007 Sallu, Amok, Hilkia og Jedaja. Dette var hovdingarne for prestarne og for brørne sine på Jesuas tid. 016 NEH 012 008 Og levitarne var: Jesua, Binnui, Kadmiel, Serebja, Juda, Mattanja, som saman med brørne sine styrde med lovsongen, 016 NEH 012 009 medan Bakbukja og Unno, brørne deira, stod midt fyre deim etter vaktskift. 016 NEH 012 010 Jesua fekk sonen Jojakim, Jojakim fekk sonen Eljasib, og Eljasib Jojada. 016 NEH 012 011 Jojada fekk sonen Jonatan, og Jonatan Jaddua. 016 NEH 012 012 På Jojakims tid var desse hovdingar for preste-ættarne: For Seraja Meraja, for Jeremia Hananja, 016 NEH 012 013 for Ezra Mesullam, for Amarja Johanan, 016 NEH 012 014 for Meluki Jonatan, for Sebanja Josef, 016 NEH 012 015 for Harim Adna, for Merajot Helkai, 016 NEH 012 016 for Iddo Zakarja, for Ginneton Mesullam, 016 NEH 012 017 for Abia Zikri, for Minjamin, for Moadja Piltai, 016 NEH 012 018 for Bilga Sammua, for Semaja Jonatan, 016 NEH 012 019 for Jojarib Mattenai, for Jedaja Uzzi, 016 NEH 012 020 for Sallai Kallai, for Amok Eber, 016 NEH 012 021 for Hilkia Hasabja, for Jedaja Netanel. 016 NEH 012 022 I Eljasibs, i Jojada og Johanan og Jaddua si tid, vart hovdingarne for levitættgreinerne uppskrivne; like eins prestarne i styringstidi åt persaren Darius. 016 NEH 012 023 Levi-sønerne, ættarhovdingarne, er uppskrivne i krønikeboki heilt fram til dagarne hans Johanan Eljasibsson. 016 NEH 012 024 Levithovdingarne var: Hasabja, Serebja og Jesua Kadmielsson og brørne deira, som stod midt imot deim og song lovsongen og takkesongen, etter som gudsmannen David hadde bode, ein songarflokk attmed hin. 016 NEH 012 025 Mattanja, Bakbukja, Obadja, Mesullam, Talmon og Akkub var portvaktarar og heldt vakt ved upplagsromi ved portarne. 016 NEH 012 026 Dette var ættarhovdingarne i dagarne hans Jojakim, son åt Jesua Josadaksson, og i jarlen Nehemia og den skriftlærde presten Ezra si tid. 016 NEH 012 027 Då muren kring Jerusalem skulde verta vigd, henta dei levitarne frå alle bustaderne deira og førde deim til Jerusalem, til å halda vigsla og gledehøgtid med lov og song, med cymblar og harpor og cithrar. 016 NEH 012 028 Då samla songar-sønerne seg frå kverven kring Jerusalem og frå netofatitgardarne, 016 NEH 012 029 frå Bet-Haggilgal og frå landet kring Geba og Azmavet; songarane hadde bygt seg gardar rundt ikring Jerusalem. 016 NEH 012 030 Prestarne og levitarne reinsa seg, og dei reinsa folket og portarne og muren. 016 NEH 012 031 Eg let hovdingarne i Juda stiga upp på muren. So skipa eg tvo store songkorar og festferder. Den eine gjekk til høgre uppå muren fram mot Møkporten. 016 NEH 012 032 Etter dei gjekk Hosaja og den eine helvti av Juda-hovdingarne, 016 NEH 012 033 og so Azarja, Ezra, Mesullam, 016 NEH 012 034 Juda, Benjamin, Semaja og Jeremia, 016 NEH 012 035 like eins nokre av prestesønerne med lurar; dinæst Zakarja, son åt Jonatan, son åt Semaja, son åt Mattanja, son åt Mikaja, son åt Zakkur, son åt Asaf, 016 NEH 012 036 og so brørne hans: Semaja, Azarel, Milalai, Gilalai, Ma’ai, Netanel, Juda, og Hanani med spelgognerne åt gudsmannen David. Den skriftlærde Ezra gjekk fyre deim. 016 NEH 012 037 Dei gjekk yver Kjeldeporten og beint upp tropperne til Davidsbyen, der ein stig upp på muren ovanfor Davidshuset, heilt fram til Vatsporten i aust. 016 NEH 012 038 Den andre songkoren gjekk til vinstre, og der fylgde eg og den andre helvti av folket uppå muren, yver Omnstårnet burt til den breide muren, 016 NEH 012 039 yver Efraimsporten, Gamleporten og Fiskeporten, gjenom Hananeltårnet og Hammeatårnet, heilt fram til Saueporten. Dei stana ved Fengselsporten. 016 NEH 012 040 So stelte dei seg upp i Guds hus båe songkorarne; like eins eg og helvti av formennerne med meg, 016 NEH 012 041 og prestarne Eljakim, Ma’aseja, Minjamin, Mikaja, Eljoenai, Zakarja og Hananja med lurar, 016 NEH 012 042 og Ma’aseja, Semaja, Eleazar, Uzzi, Johanan, Malkia, Elam og Ezer. Og songarane let songen ljoma, og føraren deira var Jizrahja. 016 NEH 012 043 Dei ofra den dagen store offer og gledde seg; for Gud hadde kveikt gleda hjå folket; ogso kvinnorne og borni gledde seg. Og gleda frå Jerusalem høyrdest langan leid. 016 NEH 012 044 Samstundes vart det uppnemt menner til å hava tilsyn med upplagsromi for reidorne, fyrstegrøda og tiendi, til å gøyma der det som lovi heimla prestarne og levitarne frå bymarkerne. Dei var fegne i Juda for at prestarne og levitarne gjorde tenesta. 016 NEH 012 045 Og dei tok vare på det som var til å taka vare på ved gudstenesta og reinsingarne. Like eins gjorde songarane og portvaktarane sine tenestor, soleis som David og Salomo, son hans, hadde bode; 016 NEH 012 046 for alt i gamall tid, i Davids dagar, og songarhovdingen Asafs dagar, ljoda lovsongar og takkesongar til Gud. 016 NEH 012 047 Og i Zerubbabels og Nehemias dagar gav heile Israel songarane og portvaktarane dei reidorne dei skulde hava frå dag til annan. Levitarne fekk sine heilage gåvor, og dei reidde ut heilage gåvor til Arons-sønerne. 016 NEH 013 001 På den tidi las dei upp for folket or Moseboki, og dei fann det skrive der at ingen ammonit eller moabit nokon sinn måtte vera med i Guds lyd, 016 NEH 013 002 for di dei ikkje hadde kome imot Israels-borni med brød og vatn, og for di dei hadde leigt imot deim Bileam til å lysa våbøn yver deim; endå vår Gud vende våbøni um til velsigning. 016 NEH 013 003 Då dei høyrde lovi, skilde dei ut frå Israel allslag framandfolk. 016 NEH 013 004 Men fyrr dette hende, hadde presten Eljasib, som stod i skyldskap til Tobia, fenge tilsynet med kovarne i Guds hus. 016 NEH 013 005 Og han hadde innreidt ein stor kove åt honom der dei fyrr hadde gøymt grjonofferet, røykjelsen, kjeraldi, tiendi, korn, druvesaft og olje, dei lovheimla avgifterne til levitarne og songarane og portvaktarane, og prestereidorne. 016 NEH 013 006 Då alt dette gjekk fyre seg, var ikkje eg i Jerusalem; i det tvo og trettiande styringsåret åt Babel-kongen Artahsasta var eg attkomen til kongen. Men då ei tid var lidi, bad eg kongen um heimlov. 016 NEH 013 007 Då eg so kom til Jerusalem, gådde eg det vonde Eljasib hadde gjort, med å reida inn åt Tobia ein kove i tuni ved Guds hus. 016 NEH 013 008 Eg tykte fælt ille um det, og eg kasta ut or koven all husbunaden hans Tobia. 016 NEH 013 009 Eg baud at dei skulde reinsa kovarne. Og so fekk eg inn att gognerne til Guds hus, grjonofferet og røykjelsen. 016 NEH 013 010 Framleides fekk eg greida på at levitarne ikkje fekk avgifterne sine, og at difor levitarne og songarane hadde flutt ut på landet til kvar sin eigedom, i staden for å gjera tempeltenesta. 016 NEH 013 011 Då skjemde eg på formennerne og sagde: «Kvifor hev Guds hus vorte gløymt?» Eg stemnde deim saman og sette deim inn att kvar på sin stad. 016 NEH 013 012 Og heile Juda førde fram til upplagsromi tiendi av korn og druvesaft og olje. 016 NEH 013 013 Tilsynet med upplagsromi gav eg til presten Selemja og den skriftlærde Sadok og ein levit, Pedaja; til hjelpesmann gav eg deim Hanan, son åt Zakkur Mattanjason; for dei vart haldne for pålitande. Til deim låg det no å skifta ut til brørne sine. 016 NEH 013 014 Kom meg i hug for dette, min Gud, og lat ikkje dei kjærleiksgjerningar verta gløymde som eg hev gjort for min Guds hus og tenesta der! 016 NEH 013 015 Samstundes såg eg i Juda kor dei trødde vinpersa um kviledagen, kor dei bar heim kornbandi og klyvja deim på asni, like eins vin, druvor, fikor og allslags varor, og førde til Jerusalem um kviledagen. Eg vara deim åt den dagen dei selde desse matvaror. 016 NEH 013 016 Tyrus-folk som hadde busett seg der, kom ogso med fisk og allslag varor og selde til jødarne um kviledagen, og det i Jerusalem. 016 NEH 013 017 Då skjemde eg på adelsmennerne i Juda, og sagde til deim: «Korleis kann de fara so ille og vanhelga kviledagen? 016 NEH 013 018 Var det ikkje av di federne dykkar for åt like eins, at vår Gud førde all denne ulukka yver oss og yver denne byen? Og no aukar de endå meir harmen hans mot Israel, med å vanhelga kviledagen!» 016 NEH 013 019 So snart det tok til å myrkna i portarne i Jerusalem fyre kviledagen, gav eg bod um å læsa portarne, og ikkje opna deim att fyrr kviledagen var liden. Eg sette nokre av drengjerne mine på vakt ved portarne, so ingen skulde føra inn nokor byrd um kviledagen. 016 NEH 013 020 Kjøpmenner og handlarar med allslags torgvaror natta utanfor Jerusalem både ein og tvo gonger. 016 NEH 013 021 Men eg vara deim åt og sagde: «Kva skal det vera til at de nattar utanfor muren? Gjer de det ein gong til, so skal de få kjenna neven min.» Frå den tidi kom dei ikkje meir um kviledagen. 016 NEH 013 022 Eg baud levitarne reinsa seg og so koma og halda vakt ved portarne, so kviledagen kunde haldast heilag. Ogso for dette må du koma meg i hug, min Gud, og miskunna meg etter din store nåde. 016 NEH 013 023 Samstundes såg eg kor jødarne hadde gift seg med asdoditiske, ammonitiske og moabitiske kvinnor. 016 NEH 013 024 Helvti av borni deira tala Asdod-mål eller tungemålet til dei andre folki, og kunde ikkje tala jødisk. 016 NEH 013 025 Eg skjemde på deim og banna deim, ja, eg slog og lugga sume av deim. Og eg tok deim i eid ved Gud og sagde: «Ikkje må det gifta døtterne dykkar med sønerne deira og ikkje taka døtterne deira til konor åt sønerne dykkar eller åt dykk sjølve. 016 NEH 013 026 Var det ikkje for deira skuld at Salomo, Israels konge, synda? Det fanst ikkje makan til konge millom dei mange folki. Hans Gud elska honom, og Gud sette honom til konge yver heile Israel. Jamvel honom fekk dei framande kvinnorne til å synda. 016 NEH 013 027 Skal det verkeleg verta spurt at de hev gjort all denne store vondskap og vore utrue mot vår Gud og gift dykk med framande kvinnor?» 016 NEH 013 028 Ein av sønerne åt Jojada, son åt øvstepresten Eljasib, var mågen åt horoniten Sanballat; honom jaga eg burt frå meg. 016 NEH 013 029 Kom deim i hug, min Gud, for di dei hev sulka til prestedømet og pakti um prestarne og levitarne! 016 NEH 013 030 Soleis reinsa eg deim for alt framandt. Eg fastsette tenestorne for prestarne og levitarne, det kvar skulde ha umsut med i sitt arbeid, 016 NEH 013 031 og korleis det skulde vera med vedofferet til visse tider og med fyrstegrøda. Kom meg i hug for dette, min Gud, og rekna meg det til godes! # # BOOK 017 EST Esther Esters 017 EST 001 001 Det hende seg i styringstidi åt Ahasveros - som rådde frå India alt til Ætiopia yver eit hundrad og sju og tjuge jarlerike - 017 EST 001 002 i dei dagarne då kong Ahasveros sat på kongsstolen i borgi Susan: 017 EST 001 003 i det tridje styringsåret hans gjorde han eit gjestebod for alle hovdingarne og tenarane sine, medan heren frå Persia og Media var samla hjå honom, saman med storfolket og jarlarne. 017 EST 001 004 I mange dagar, eit hundrad og åtteti dagar, synte han deim sin kongelege rikdom og herlegdom og stordom med all dramb og drust. 017 EST 001 005 Då dei dagarne var lidne, gjorde kongen eit gjestebod i sju dagar for alt folket som fanst i borgi Susan, frå den høgste til den lægste, i den inngjerde hagen ved kongsborgi. 017 EST 001 006 Der hekk tjeld av kvitt lin og bomull og purpurblått ty, feste med kvite og purpur-raude snorer til sylvringar på kvite marmorsulor. Der stod benkjer av gull sylv, på eit golv av grønt og kvitt marmor og perlemorstein og svart stein. 017 EST 001 007 Drykkjerne vart skjenkte i gullstaup, kvart staup hadde sers skap. Og der var nøgdi av kongeleg vin, på kongevis. 017 EST 001 008 Den fyresegni vart sett drikkingi, at ingen skulde nøydast; kongen hadde bode alle hovmeistrarne at dei skulde lata kvar mann få so mykje han sjølv hadde hug på. 017 EST 001 009 Dronning Vasti gjorde samstundes eit gjestebod for kvinnorne i det kongelege huset åt kong Ahasveros. 017 EST 001 010 Sjuande dagen då kongen var fjåg av vinen, baud han dei sju hirdmennerne som gjorde tenesta hjå kong Ahasveros: Mehuman, Bizta, Harbona, Bigta, og Abagta, Zetar og Karkas, 017 EST 001 011 at dei skulde henta dronning Vasti og leida henne fram for kongen, med kongskruna på, so han kunde syna fram vænleiken hennar for folki og for hovdingarne; for ho var fager å sjå til. 017 EST 001 012 Men dronning Vasti vilde ikkje koma, tråss i det kongsbodet hirdmennerne bar fram. Då vart kongen veldugt vreid, og harmen loga upp i honom. 017 EST 001 013 Kongen sagde til vismennerne, dei som hadde vit på tiderne - soleis vart alle kongssakar framlagde for deim som hadde vit på lov og rett, 017 EST 001 014 og dei som stod honom næmast, var Karsena, Setar, Admata, Tarsis, Meres, Marsena og Memukan, dei sju hovdingarne i Persia og Media, som stod kongen næmast, og åtte øvste sæti i riket -: 017 EST 001 015 «Kva skal det etter lovi gjerast med dronning Vasti, sidan ho ikkje lyder det bodet kong Ahasveros sende henne med hirdmennerne?» 017 EST 001 016 Memukan tok til ords for kongen og hovdingarne: «Dronning Vasti hev ikkje berre forbrote seg mot kongen, men mot alle hovdingarne og alle folki i alle jarleriki åt kong Ahasveros. 017 EST 001 017 Åtferdi hennar vil koma ut millom alle konorne, og vil føra til at dei vanvyrdar mennerne sine; for dei vil segja: «Kong Ahasveros baud at dei skulde føra dronning Vasti fram for honom, men ho kom ikkje!» 017 EST 001 018 Ja, alt i dag vil hovdingfruorne i Persia og Media høyra gjete åtferdi til dronningi og svara alle kongens hovdingar sameleis, og det vil verta nok av vanvyrdnad og harm. 017 EST 001 019 Tekkjest det kongen, so lat eit kongebod verta utferda, og uppskrive millom loverne i Persia og Media, so det stend uruggeleg fast, at Vasti skal aldri meir koma fram for kong Ahasveros; hennar kongelege stand gjev kongen til ei onnor, som er likare enn ho. 017 EST 001 020 Når dette kongelege påbodet vert utferda og kunngjort i heile kongens rike, so vida det rekk, då vil alle konor syna mennerne sine æra, frå dei høgste til dei lægste.» 017 EST 001 021 Dette ordet lika kongen og stormennerne godt, og kongen gjorde som Memukan hadde sagt. 017 EST 001 022 Brev vart sende til alle jarledømi åt kongen, til kvart jarledøme med deira skrift og til kvart folk på deira tungemål: at kvar mann skulde vera herre i sitt hus, og tala sitt eige folkemål. 017 EST 002 001 Etter ei tid var gjengi og sinne hadde runne av kong Ahasveros, tenkte han på Vasti, og åtferda hennar, og domen yver henne. 017 EST 002 002 Hirdmennerne som gjorde tenesta hjå kongen, sagde då: «Lat folk leita upp åt kongen fagre ungmøyar! 017 EST 002 003 Lat kongen setja folk i alle kongens jarlerike til å samla alle fagre ungmøyar til kvendehuset i borgi Susan under tilsyn av kongens hirdmann Hege, kvendevaktaren, so dei kann få det dei treng til å hama seg. 017 EST 002 004 Den ungmøyi som kongen likar, ho skal då verta dronning i staden for Vasti.» Dette tykte kongen vel um, og han so gjorde. 017 EST 002 005 I borgi Susan var det ein jøde som heitte Mordokai, son åt Ja’ir, son åt Sime’i, son åt Kis, av Benjamins-ætti. 017 EST 002 006 Han var burtførd frå Jerusalem millom dei fangarne som vart burtførde saman med Juda-kongen Jekonja, dei som Babel-kongen Nebukadnessar førde burt. 017 EST 002 007 Han var fosterfar åt Hadassa, som og heitte Ester, dotter åt farbror hans; ho åtte korkje far eller mor. Gjenta var velvaksi og væn. Og då foreldri hennar døydde, tok Mordokai henne til seg som si eigi dotter. 017 EST 002 008 Då kongebodet og fyreseigni vart kunngjort, og dei samla saman mange ungmøyar i borgi Susan under tilsyn av Hegai, henta dei ogso Ester til kongshuset under tilsyn av kvendevaktaren Hegai. 017 EST 002 009 Han lika gjenta godt og fann hugnad i henne. Difor skunda han seg å gjeva henne alt turvande til å hama seg, like eins gav han henne den maten ho skulde hava, og dei sju ternor ho skulde hava frå kongshuset. Han let henne og ternorne hennar flytja inn i beste romet i kvendehuset. 017 EST 002 010 Ester gat ikkje eit ord um folket sitt eller ætti si; Mordokai hadde sagt henne fyre å tegja um det. 017 EST 002 011 Kvar einaste dag gjekk Mordokai att og fram utanfor garden ved kvendehuset, han vilde få vita kor det stod til med Ester, og kor det gjekk henne. 017 EST 002 012 Kvar ungmøy kom inn til kong Ahasveros etter tur. Det gjekk tolv månader til å stella med deim etter påbodet um kvendi: seks månader med myrra-olje, og seks månader med angande salvar og anna som kvende treng til å hama seg. 017 EST 002 013 Når so ungmøyi gjekk inn til kongen, fekk ho med seg frå kvendehuset til kongshuset alt det ho ynskte. 017 EST 002 014 Um kvelden gjekk ho inn; um morgonen gjekk ho attende, men då til eit anna kvendehus, under tilsyn av kongens hirdmann Sa’asgaz, vaktaren yver fylgjekonorne. Ho fekk då ikkje koma inn att til kongen, minder kongen lika henne so godt, at han sende bod etter henne med namns nemning. 017 EST 002 015 Då radi kom til Ester, dotter åt Abiha’il, som var farbror åt Mordokai, fosterfar hennar, so kravde ho ikkje anna med seg enn det hirdmannen Hegai, kvendevaktaren, rådde til. Og alle som såg Ester, fann hugnad i henne. 017 EST 002 016 Ester vart henta til kong Ahasveros i kongshuset hans i den tiande månaden, månaden tebet, i sjuande styringsåret hans. 017 EST 002 017 Kongen vart gladare i Ester enn i alle dei andre kvendi; ho vann meir hugnad og godhug hjå honom enn alle dei andre ungmøyarne. Han sette kongskruna på hovudet hennar og gjorde henne til dronning i staden for Vasti. 017 EST 002 018 Og kongen gjorde eit stort gjestebod for alle hovdingarne og tenarane sine, eit Ester-gjestebod, og han gav skattelette i alle jarleriki og gav gåvor med kongeleg raustleik. 017 EST 002 019 Andre gongen samla dei saman ungmøyar, og Mordokai sat då kongsporten. 017 EST 002 020 Ester hadde ikkje gjete ord um ætti si og folket sitt, etter pålegget frå Mordokai; Ester lydde framleides bodet hans Mordokai, like eins som då ho vart fostra hjå honom. 017 EST 002 021 Den tid Mordokai sat i kongsporten, vart Bigtan og Teres, tvo konglege hirdmenner som heldt vakt ved dørstokken, harme og freista finne høve til å leggja hand på kong Ahasveros. 017 EST 002 022 Mordokai fekk vita dette, og sagde det med dronning Ester; so nemde Ester det med kongen på Mordokais vegner. 017 EST 002 023 Saki vart granska, og det viste seg at det var sant, og dei tvo vart hengde i ein galge. Dette vart uppskrive i krønikeboki for kongen. 017 EST 003 001 Ei tid etter gjorde kong Ahasveros agagiten Haman Hammedatason stor og gav honom rang og sæte yver alle hovdingarne som var hjå honom. 017 EST 003 002 Og alle kongens tenarar som var i kongsporten, fall på kne og kasta seg ned for Haman; so hadde kongen sagt fyre om honom. Men Mordokai fall ikkje på kne og kasta seg ikkje ned. 017 EST 003 003 Kongens tenerar som var i kongsporten spurde Mordokai: «Kvifor gjer du imot kongens påbod?» 017 EST 003 004 Dag etter dag kom dei med dette spørsmålet; men han høyrde ikkje på deim. So melde dei det for Haman, dei vilde sjå um den forklåring Mordokai gav, fekk gjelda; for han hadde fortalt deim at han var jøde. 017 EST 003 005 Då Haman gådde at Mordokai ikkje fall på kne og ikkje kasta seg ned for honom, då vart han full av harm. 017 EST 003 006 Men han tykte det var for lite å leggja hand på berre Mordokai. Dei hadde meldt kongen kva folk Mordokai høyrde til. Og so søkte Haman høve til å rydja ut alle jødar i heile riket åt Ahasveros, av di dei var landsmennerne hans Mordokai. 017 EST 003 007 Fyrste månaden, månaden nisan, i tolvte styringsåret åt kong Ahasveros, kasta dei pur, det er lut, for Haman um kvar einskild dag og kvar einskild månad, alt til tolvte månaden, månaden adar. 017 EST 003 008 Og Haman sagde til kong Ahasveros: «Her finst eit folk som bur spreidt og utskildt millom dei andre folki i alle jarledøme i riket ditt. Loverne deira er ulike loverne åt alle andre folk, og kongens lover held dei ikkje, so kongen kann ikkje lita seg med å lata deim i fred. 017 EST 003 009 Tekkjest det kongen, so bør det verta utferda eit brev um å gjera ende på deim. Fem og tjuge tusund våger sylv kann eg då vega upp for embætsmennerne åt kongen til å leggja i kongens skattkammer.» 017 EST 003 010 Kongen drog signetringen av handi si og gav Haman Hammedatason, agagiten, jødefienden. 017 EST 003 011 «Sylvet skal du få, » sagde kongen til Haman, «og med det folket kann du fara som du finn fyre.» 017 EST 003 012 Då vart skrivarane åt kongen kalla saman, den trettande dagen i fyrste månaden, og dei skreiv i alle måtar soleis som Haman baud, til kongens satrapar, til jarlarne i kvar sitt jarlerike og til hovdingarne yver dei einskilde folki; kvart jarlerike fekk brevet med si skrift og kvart folk med sitt mål. I namnet åt kong Ahasveros ferda dei ut brevet og forsigla det med den kongelege signetringen. 017 EST 003 013 So sende dei brev med snøggbod til alle jarleriki åt kongen, at alle jødar skulde verta utrudde, drepne og tynte, både unge og gamle, born og kvende, alle på ein dag, den trettande dagen i tolvte månaden, det vil segja månaden adar, og deira gods skulde gjevast til plundring. 017 EST 003 014 I brevet stod at det skulde verta utferda ei lov og kunngjord for alle folk i kvart jarlerike, med bod um at dei skulde vera budde til den dagen. 017 EST 003 015 Snøggbodi skunda seg av stad på kongens bod, so snart påbodet var gjeve i borgi Susan. Kongen og Haman sette seg til å drikka. Men byen Susan var reint forfjetra. 017 EST 004 001 Då Mordokai fekk vita alt som var hendt, reiv han sund klædi sine og klædde seg i sekk og oska, gjekk ut i byen og skreik høgt og sårt. 017 EST 004 002 Og han kom til plassen utanfor kongsporten; for ingen fekk lov til å ganga inn i kongsporten i syrgjebunad. 017 EST 004 003 I kvart jarlerike, dit som kongens ord og påbod nådde, der vart det stor sorg millom jødar; dei fasta og gret og jamra; mange reidde upp under seg med sekk og oska. 017 EST 004 004 Ternorne og hirdmennerne åt Ester kom og fortalde henne dette, og dronningi vart reint forstøkt. Ho sende klæde til Mordokai som han skulde taka på seg i staden for syrgjebunaden; men han tok ikkje imot. 017 EST 004 005 Ester kalla då til seg Hatak, ein av kongens hirdmenner, som var sett til å tena henne, og sende honom til Mordokai til å få vita kva som var tids, og kvifor han bar seg soleis. 017 EST 004 006 Hatak gjekk ut til Mordokai på bytorget under kongsporten. 017 EST 004 007 Og Mordokai fortalde honom um alt det som hadde hendt honom, og nemnde grant den pengesumen som Haman hadde lova å vega upp åt kongskassa for jødarne, når han fekk tynt dei. 017 EST 004 008 Dessutan gav han honom avskrift av det skrivne påbodet som hadde vorte utferda i Susan um å rydja deim ut; han skulde syna Ester det og melde henne det, og bjoda henne å ganga inn til kongen og beda um miskunn og søkja nåde for folket sitt hjå honom. 017 EST 004 009 Hatak kom og melde Ester det Mordokai hadde sagt. 017 EST 004 010 Då baud Ester Hatak ganga til Mordokai og segja: 017 EST 004 011 «Alle kongstenarane og folket i kongens jarlerike veit at den lovi gjeld for alle, kar eller kvende: gjeng nokon ukalla inn til kongen i den indre garden, so lyt han lata livet; det einaste er um kongen retter ut mot honom gullstaven, då fær han liva. Og eg hev ikkje vore kalla til kongen no på tretti dagar.» 017 EST 004 012 Dei fortalde Mordokai kva Ester hadde sagt. 017 EST 004 013 Då sagde Mordokai dei skulde svara henne: «Du må ikkje tenkja med deg sjølv at du skal sleppa undan millom alle jødar, av di er i huset hjå kongen. 017 EST 004 014 Nei, tegjer du verkeleg stilt i dette høvet, so skal nok jødarne få utfriing og frelsa frå ein annan kant; men du og farshuset ditt skal ganga til grunnar. Kven veit um ikkje du hev nått til kongeleg rang just for dette høvet skuld?» 017 EST 004 015 Då let Ester Mordokai få dette svaret: 017 EST 004 016 «Gakk og få saman alle jødar som finst i Susan, og haldt fasta for meg, so de korkje et eller drikk noko på tri døger, natt og dag. Eg og ternorne mine vil og fasta sameleis. Og so vil eg ganga inn til kongen, endå det er ulovlegt. Lyt eg so døy, so lat meg døy!» 017 EST 004 017 Mordokai gjekk av stad og gjorde i alle måtar so som Ester hadde bode honom. 017 EST 005 001 Tridje dagen klædde Ester seg i kongelegt skrud og gjekk inn i den indre garden til kongshuset midt fyre kongshuset, og kongen sat på kongsstolen sin i kongshalli, midt imot døri til huset. 017 EST 005 002 Då kongen såg dronning Ester standa i garden, fann ho nåde i hans augo; og kongen rette ut til Ester gullstaven som han hadde i handi. Ester gjekk då fram og tok i enden av staven. 017 EST 005 003 Kongen sagde til henne: «Kva hev du på hjarta, dronning Ester? kva er det du ynskjer? Um det so er helvti av riket, skal du få det.» 017 EST 005 004 Ester svara: «Tekkjest det kongen, so må kongen saman med Haman koma i dag til det gjestebodet eg hev laga til åt honom.» 017 EST 005 005 Kongen svara: «Skunda dykk, henta Haman, so me kann gjera det Ester bed um.» So kom då kongen og Haman til gjestebodet som Ester hadde laga til. 017 EST 005 006 Då dei sat og drakk vin, spurde kongen Ester: «Kva er di bøn? Du skal få det du bed um! Og kva er ditt ynskje? Um det vore helvti av riket, so skal det løyvast deg!» 017 EST 005 007 Ester svara: «Bøni mi og ynskjet mitt er: 017 EST 005 008 Hev eg funne nåde i kongens augo, og det tekkjest kongen å gjeva meg det eg bed um og gjera det eg ynskjer, so må kongen og Haman koma til det gjestebodet eg vil laga til åt deim; so skal eg i morgon gjera som kongen segjer.» 017 EST 005 009 Den dagen gjekk Haman derifrå glad og i godlag. Men då Haman fekk sjå Mordokai i kongsporten, og at han korkje reis upp eller synte nokon age for honom, då vart Haman full av harm mot Mordokai. 017 EST 005 010 Like vel styrde han seg, til han kom heim. Då sende han bod etter venerne sine og etter Zeres, kona si. 017 EST 005 011 Haman fortalde deim um all sin rikdom og herlegdom og um dei mange sønerne sine, og um alt det kongen hadde gjort til å gjera honom stor og setja honom høgre enn hovdingarne og kongens tenarar. 017 EST 005 012 «Ja, dronning Ester, » sagde han, «let ingen annan enn meg koma med kongen til det gjestebodet ho gjorde; til i morgon og hev ho bede meg saman med kongen. 017 EST 005 013 Men alt dette kann eg ikkje lita meg med, so lenge eg ser jøden Mordokai sitja i kongsporten.» 017 EST 005 014 Då sagde Zeres, kona hans, og venerne hans til honom: «Lat deim gjera ein galge, femti alner høg, og bed kongen i morgon um å få hengja Mordokai i den! So kann du fara glad til gjestebords med kongen.» Denne rådi lika Haman godt, og han let deim gjera galgen i stand. 017 EST 006 001 Den natti flydde svevnen frå kongen. Han baud henta krønikeboki med minnelege hendingar, og ho vart upplesi for kongen. 017 EST 006 002 Der fann dei uppskrive at Mordokai hadde meldt Bigtana og Teres, tvo hirdmenner hjå kongen som heldt vakt ved dørstokken, for dei hadde søkt høve til å leggja hand på kong Ahasveros. 017 EST 006 003 So spurde kongen: «Kva æra og vyrdnad hev Mordokai fenge for dette?» Kongsdrengjerne som tente honom svara: «Han hev ingen ting fenge.» 017 EST 006 004 So spurde kongen: «Kven er det som er ute i garden?» I det bilet var Haman komen inn i den ytre garden ved kongshuset, og vilde tala med kongen um å få hengt Mordokai i galgen han hadde reist åt honom. 017 EST 006 005 Kongsdrengjerne svara: «Haman stend der ute i garden.» «Lat honom koma inn!» sagde kongen. 017 EST 006 006 Då Haman kom inn, spurde kongen honom: «Korleis skal ein fara åt med den mannen som kongen gjerna vil heidra?» Haman tenkte med seg sjølv: «Kven skulde kongen vilja heidra meir enn meg?» 017 EST 006 007 So svara han kongen: «Den som kongen gjerne vil heidra, 017 EST 006 008 åt honom skal ein henta ein kongeleg klædnad som kongen sjølv hev bore, og ein hest som kongen sjølv hev ride på, og som hev fenge ei kongeleg kruna på hovudet, 017 EST 006 009 klædnaden og hesten skal gjevast til ein av dei øvste stormennerne åt kongen, og dei skal hava klædnaden på den mannen kongen vil heidra og føra honom ridande på hesten fram på bytorget, og ropa framfyre honom: «Soleis gjer ein med den mannen som kongen vil heidra.»» 017 EST 006 010 Då sagde kongen med Haman: «Skunda deg, tak klædnaden og hesten, som du hev sagt, og gjer soleis med jøden Mordokai som sit i kongsporten! Gløym ikkje noko av alt det du sagde!» 017 EST 006 011 Haman tok klædnaden og hesten, hadde klædnaden på Mordokai, let honom rida fram på bytorget og ropa fyre honom: «Soleis gjer ein med den mannen som kongen vil heidra!» 017 EST 006 012 Mordokai vende attende til kongsporten; men Haman skunda seg heim, sorgfull og med hovudet innsveipt. 017 EST 006 013 Og Haman fortalde Zeres, kona si, og alle venerne sine alt det som hadde hendt honom. Då sagde vismennerne hans og Zeres, kona hans, med honom: «Um so er at Mordokai, som du tek til å liggja under for, er av jødeætt, so magtast du ingen ting mot honom; du kjem til å liggja reint under for honom.» 017 EST 006 014 Medan dei endå tala med honom, kom hirdmennerne åt kongen og skulde snøggast henta Haman til gjestebodet som Ester hadde laga til. 017 EST 007 001 So kom då kongen og Haman til drikkelaget hjå dronning Ester. 017 EST 007 002 Då dei sat og drakk vin, spurde kongen Ester sameleis andre dagen: «Kva er di bøn, dronning Ester? Du skal få det du bed um. Kva er ditt ynskje? Um det vore helvti av riket, so skal det løyvast deg.» 017 EST 007 003 Då svara dronning Ester: «Hev eg funne nåde i kongens augo, og det tekkjest kongen soleis, så unn meg mitt liv på mi bøn og mitt folk på mitt ynskje! 017 EST 007 004 For me er selde, eg og folket mitt, til å verta utrudde, drepne og tynte. Hadde me vorte selde til trælar og trælkvinnor, då skulde eg tagt; for den ulukka vilde ikkje vore so stor at det var verdt å bry kongen.» 017 EST 007 005 Då spurde kong Ahasveros dronning Ester: «Kven er han, og kvar er han, den som hev våga seg til å gjera sovore?» 017 EST 007 006 Ester svara: «Det er ein illtenkt mann, ein fiendesmann, den vonde Haman, som sit der.» Då vart Haman forfærd for kongen og dronningi. 017 EST 007 007 Kongen reis upp i harm frå drikkelaget og gjekk ut i slottshagen. Haman drygde, vilde tigga dronning Ester um livet; han skyna kongen var fast på å føra honom i ulukka. 017 EST 007 008 Kongen kom attende til drikkelaget frå slottshagen og såg Haman liggja yver kvilebenken som Ester sat på. «Vil du, » ropa kongen, «jamvel her inne i mitt nærvære taka dronningi med vald?» Snaudt var ordi slopne utor munnen på kongen fyrr dei sveipte inn andlitet på Haman. 017 EST 007 009 Harbona, ein av hirdmennerne som gjorde tenesta hjå kongen, sagde: «Attmed huset åt Haman stend det alt ein galge, femti alner høg; den let Haman reisa åt Mordokai, som med sine ord gjorde kongen gagn.» «Heng honom der!» sagde kongen. 017 EST 007 010 So hengde dei Haman upp i den galgen han hadde reist åt Mordokai. Og kongens harm gav seg att. 017 EST 008 001 Same dagen gav kong Ahasveros dronning Ester huset hans Haman, jødefienden, og Mordokai fekk koma inn til kongen; for Ester hadde fortalt kva han var for henne. 017 EST 008 002 Kongen drog av seg signetringen som han hadde teke frå Haman, og gav honom til Mordokai. Og Ester sette Mordokai til å styra huset hans Haman. 017 EST 008 003 Endå ein gong vende Ester seg til kongen, fall ned for føterne hans, gret og naudbad honom å gjera um inkje den ulukka og den meinrådi som agagiten Haman hadde etla jødarne. 017 EST 008 004 Kongen rette gullstaven ut mot Ester. Då reis Ester upp og gjekk fram for kongen. 017 EST 008 005 «Tekkjest det kongen, » sagde ho, «og hev eg funne nåde i hans augo, tykkjer kongen det er meining i det, og held han meg gjæv, so lat det ferdast ut eit brev til avlysing av brevi med meinrådi åt agagiten Haman Hammedatason, dei som han ferda ut til å tyna jødarne i alle kongens jarlerike. 017 EST 008 006 Kor skulda eg orka sjå på den ulukka som kjem yver folket mitt? Kor skulde eg orka sjå på at ætti mi vert tynt?» 017 EST 008 007 Då sagde kong Ahasveros til dronning Ester og jøden Mordokai: «Sjå, eg hev gjeve Ester huset hans Haman, han sjølv er hengd i galgen, av di han vilde leggja hand på jødarne. 017 EST 008 008 Ferda no de ut eit brev til jødarne i kongens namn, soleis som de tykkjer best, og forsigla det med signetringen åt kongen. For eit skriv som er utferda i kongens namn og forsigla med signetringen åt kongen, kann ikkje verta atterkalla.» 017 EST 008 009 So vart då skrivarane åt kongen straks kalla saman, den tri og tjugande dagen i tridje månaden, månaden sivan, og dei skreiv i alle måtar soleis som Mordokai baud til jødarne og til satraparne og jarlarne og hovdingarne i jarleriki, frå India til Ætiopia, hundrad og sju og tjuge jarlerike; kvart rike fekk brevet med si skrift, kvart folk på sitt tungemål, og jødarne med si skrift og på sitt tungemål. 017 EST 008 010 Han skreiv i namnet åt kong Ahasveros og forsigla med signetringen åt kongen. So sende han brev ikring med ridande snøggbod på tråvarar frå kongens eigne stallar, 017 EST 008 011 at kongen gav jødarne i kvar by lov til å slå seg i hop og verja livet sitt, og rydja ut, drepa og tyna alle væpna flokkar i kvart folk og jarlerike som synte deim fiendskap, alt til born og kvende, og so plundra eigedomarne deira, 017 EST 008 012 på ein og same dagen i alle jarleriki åt kong Ahasveros, trettande dagen i tolvte månaden, det vil segja månaden adar. 017 EST 008 013 I brevet stod det at det skulde varta utferda ei lov og kunngjord for alle folk i kvart jarlerike: at jødarne skulde vera budde den dagen til å hemna seg på fiendarne sine. 017 EST 008 014 Snøggbodi på dei konglege tråvarar reid av stad so fort dei kunde på kongens bod, so snart påbodet var utferda i borgi Susan. 017 EST 008 015 Mordokai gjekk ut frå kongen i ein kongeleg klædnad av purpurblått og kvitt ty med ei stor gullkruna, og i ei kåpa av kvitt bomull og purpurraudt ty; og byen Susan jubla og gledde seg. 017 EST 008 016 For jødarne rana no ljos og gleda, fagnad og vyrdnad. 017 EST 008 017 Og i kvart jarlerike og i kvar ein by som kongens ord og påbod nådde til, der vart det gleda og fagnad på jødarne, med gilde og høgtid. Mange av folki i landet gjekk yver til jødedomen, so stor otte hadde dei fenge for jødarne. 017 EST 009 001 Trettande dagen i den tolvte månaden, det vil segja månaden adar, den dagen det var fastsett at kongens ord og påbod skulde setjast i verk, den dagen jødefiendarne hadde vona å få magt yver deim - no hadde det snutt seg soleis, at det var jødarne som fekk magt yver fiendarne sine - 017 EST 009 002 den dagen slo jødarne seg i hop i byarne sine i alle dei jarleriki åt kong Ahasveros og vilde leggja hand på deim som elta gjera deim mein. Og ingen stod seg imot deim; so stor otte hadde alle folk fenge for deim. 017 EST 009 003 Alle hovdingarne i jarleriki og satraparne og jarlarne og embætsmennerne åt kongen hjelpte jødarne; so stor otte hadde dei fenge for Mordokai; 017 EST 009 004 for Mordokai var ein stor mann i kongens hus; i alle jarleriki kom gjetord ut om honom, at denne Mordokai auka allstødt i magt. 017 EST 009 005 Jødarne slo eit slag på alle fiendarne sine, med sverd og dreping og tyning, og dei for som dei vilde med motmennerne sine. 017 EST 009 006 I borgi Susan drap og tynte jødarne fem hundrad mann. 017 EST 009 007 Og Parsandata og Dalfon og Aspata 017 EST 009 008 og Porata og Adalja og Aridata 017 EST 009 009 og Parmasta og Arisai og Aridai og Vaizata, 017 EST 009 010 dei ti sønerne åt Haman Hammedatason, jødefienden, drap dei. Men til plundring rette dei ikkje ut handi. 017 EST 009 011 Same dagen høyrde kongen gjete talet på deim som var drepne i borgi Susan. 017 EST 009 012 Då sagde kongen til dronning Ester: «I borgi Susan hev jødarne drepe og tynt fem hundrad mann forutan dei ti sønerne åt Haman. Kva hev dei so ikkje gjort i dei andre kongelege jarleriki? Kva er di bøn? Du skal få det du bed um! Og kva ynskje hev du meir? Det skal verta uppfyllt!» 017 EST 009 013 Ester svara: «Tekkjest det kongen, so lat ogso i morgon jødarne i Susan få lov å gjera etter påbodet for i dag! Og lat dei ti sønerne åt Haman verta upphengde i galgen!» 017 EST 009 014 Kongen baud at so skulde vera. Påbodet vart utferda i Susan. Alle ti sønerne åt Haman vart upphengde. 017 EST 009 015 Jødarne i Susan slo seg i hop den fjortande dagen og i månaden adar og drap tri hundrad mann i Susan. Men til plundring rette dei ikkje ut handi. 017 EST 009 016 Dei andre jødarne i jarleriki åt kongen slo seg i hop og varde livet og rådde seg ro for fiendarne sine. Dei drap fem og sytti tusund av motmennerne sine. Men til plundring rette dei ikkje ut handi. 017 EST 009 017 Dette hende trettande dagen i månaden adar. Den fjortande kvilde dei ut og dei gjorde den dagen til ein gjestebodsdag og fagnad-dag. 017 EST 009 018 Jødarne i Susan hadde slege seg i hop både trettande og fjortande dagen; dei kvilde ut den femtande og gjorde den dagen til gjestebodsdag og fagnad-dag. 017 EST 009 019 Difor høgtidar jødarne på landsbygdi, dei som bur i landsbyarne, den fjortande dagen i månaden adar med fagnad, med gjestebod og festar og dei sender forner til kvarandre. 017 EST 009 020 Mordokai skreiv upp desse hendingarne og sende brev til alle jødarne i alle jarleriki åt kong Ahasveros, nær og fjerr, 017 EST 009 021 og slog fast for deim at dei år etter år skulde høgtida fjortande og femtande dagen i månaden adar, 017 EST 009 022 for dei dagarne hadde jødarne rådt seg ro for fiendarne sine, og i den månaden hadde suti deira snutt seg um til fagnad og sorgi til høgtid. Difor skulde dei gjera desse dagarne til gjestebods-dagar og fagnad-dagar, og senda fornar til kvarandre og gåvor til fatigfolk. 017 EST 009 023 Jødarne lovtok denne skikken, som dei no hadde teke til med, og som Mordokai hadde skrive til deim um. 017 EST 009 024 Agagiten Haman Hammedatason, fienden åt alle jødar, hadde lagt upp råder mot jødarne um å tyna deim og hadde kasta pur, det er lut, for å øyda og tyna deim. 017 EST 009 025 Men då kongen frette det, hadde han bode og ferda ut i eit brev um at meinråderne hans, som hin hadde etla åt jødarne, skulde snu attende på hans eige hovud, so han sjølv og sønerne hans vart hengde i galgen. 017 EST 009 026 Av den grunn vart desse dagarne heitande purim, etter ordet pur. Og av den grunn - etter alt det som stod i dette brevet, etter det dei sjølve hadde set, og etter det som hadde hendt deim, 017 EST 009 027 so gjorde jødarne det til fast skikk og bruk for seg og etterkomarane sine og for alle som gjekk yver til deira tru, at dei skulde år etter år, ubrigdeleg, høgtida desse tvo dagarne etter fyreskrifti um deim, og på den fastsette tidi, 017 EST 009 028 og at desse dagarne skulde haldast i minne og høgtidast i alle aldrar og ætter og jarledøme og byar, og at desse purim-dagar ikkje måtte falla burt millom jødarne, og minnet um deim aldri kverva hjå etterkomarane deira. 017 EST 009 029 Dronning Ester Abiha’ilsdotter og jøden Mordokai skreiv eit nytt brev med fynd og klemb og gjorde til lov det som stod i dette nye brevet um purim. 017 EST 009 030 Og han sende brev til alle jødar i dei hundrad og sju og tjuge jarleriki i kongeriket åt Ahasveros, venlege og truhjarta ord 017 EST 009 031 um å halda ved lag desse purim-dagarne på den fastsette tidi, soleis som jøden Mordokai og dronning Ester hadde bode deim, og soleis som dei hadde stadfest det for seg sjølve og etterkomarane sine, med fyresegner um fasta og klagerop. 017 EST 009 032 Påbodet frå Ester gjorde desse purim-bodi til lov. Og dei vart uppskrive i ei bok. 017 EST 010 001 Kong Ahasveros lagde skatt på upplandet på sjøbygderne. 017 EST 010 002 Alt det han gjorde i si magt og sitt velde, og ei greinleg melding um den høge rang som kongen lyfte Mordokai upp til, det er uppskrive i krønikeboki åt dei mediske og persiske kongarne. 017 EST 010 003 Jøden Mordokai var den som stod kong Ahasveros næmest, og han var stor millom jødarne og kjær for dei mange brørne sine; han søkte det som godt var for folket sitt, og tala til bate for all si ætt. # # BOOK 018 JOB Job Jobs 018 JOB 001 001 I landet Us budde det ein gong ein mann som heitte Job. Det var ein ærleg og rettvis mann som ottast Gud og heldt seg frå det som vondt var. 018 JOB 001 002 Han fekk sju søner og tri døtter, 018 JOB 001 003 og han åtte sju tusund sauer, tri tusund kamelar, fem hundrad par uksar og fem hundrad asnor, og dertil ei stor mengd tenarar, so han var den megtigaste av alle austerlendingarne. 018 JOB 001 004 Sønerne hans hadde for skikk å halda gilde kvar sin dag heime hjå seg; og dei sende bod og bad dei tri systerne sine, at dei og skulde eta og drikka i lag med deim. 018 JOB 001 005 Når so ein umgang med gjestebodsdagar var til endes, sende Job bod etter deim og helga deim tidleg um morgonen ofra han brennoffer, eitt for kvar einskild av deim. For Job tenkte: «Kanskje hev sønerne mine synda og banna Gud i hjarto sine.» Soleis gjorde Job kvar gong. 018 JOB 001 006 Men so hende det ein dag at gudssønerne kom og stelte seg fram for Herren; og millom deim var og Satan. 018 JOB 001 007 Herren spurde Satan: «Kvar kjem du ifrå?» «Eg hev fare og svive ikring på jordi, » svara Satan. 018 JOB 001 008 Då spurde Herren Satan: «Hev du gjeve ans på Job, tenaren min? For liken hans finst ikkje på jordi, slik ein ærleg og rettvis mann som han er, og so som han ottast Gud og held seg frå det som vondt er.» 018 JOB 001 009 Men Satan svara Herren: «Skal tru Job ottast Gud for ingen ting? 018 JOB 001 010 Du hev då verna um honom og huset hans og alt han eig! Alt hans yrke hev du signa, og buskaparne hans hev breider seg ut i landet. 018 JOB 001 011 Men rett ut handi di og rør ved alt det han eig - då skal han so visst banna deg upp i andlitet!» 018 JOB 001 012 Då sagde Herren til Satan: «Alt det han eig, er i di magt; men honom sjølv må du ikkje leggja hand på.» So gjekk Satan burt frå Herren. 018 JOB 001 013 Ein dag sønerne og døtterne hans heldt måltid og drakk vin i huset hjå den eldste broren, 018 JOB 001 014 kom det ein til Job og sagde: «Medan uksarne gjekk for plogen og asnorne beitte ved sida av, 018 JOB 001 015 so kom sabæarane og tok deim og hogg ned drengjerne med sverd; berre eg slapp undan, so eg kunde melda det til deg.» 018 JOB 001 016 Medan han tala, kom ein annan og sagde: «Guds eld slo ned frå himmelen millom småfeet og hyrdingarne og brende deim upp; berre eg slapp undan, so eg kunde melda det til deg. 018 JOB 001 017 Medan han tala, kom den tridje og sagde: «Kaldæarane kom i tri fylkingar og kasta seg yver kamelarne og rana deim; sveinarne hogg dei ned med sverd; berre eg slapp undan, so eg kunde melda det til deg.» 018 JOB 001 018 Medan han tala, kom den fjorde og sagde: Medan sønerne og døtterne dine åt og drakk heime hjå den eldste broren; 018 JOB 001 019 so kom det ein sterk storm burtanfrå øydemarki og tok fat i alle fire hyrno på huset, so det seig i hop yver ungdomarne og slo deim i hel; berre eg slapp undan, so eg kunde melda det til deg.» 018 JOB 001 020 Då stod Job upp og reiv kappa si sund og klypte håret av hovudet og kasta seg å gruve og tilbad 018 JOB 001 021 og sagde: «Naken kom eg or moderliv; naken fer eg attende. Herren gav, og Herren tok; Herrens namn vere lova!» 018 JOB 001 022 Tråss i alt dette synda ikkje Job, og klaga ikkje på Gud. 018 JOB 002 001 So hende det ein dag, at gudssønerne kom og stelte seg fram for Herren att, og Satan var millom deim og stelte seg fram for Herren. 018 JOB 002 002 Og Herren spurde Satan: «Kvar kjem du ifrå?» «Eg hev fare og svive ikring på jordi, » svara Satan. 018 JOB 002 003 Då spurde Herren honom: «Hev du gjeve ans på Job, tenaren min? For liken hans finst ikkje på jordi, slik ein ærleg og rettvis ein mann som han er, og so som han ottast Gud og held seg frå det som vondt er. Han er endå like ærleg, so du hev eggja meg upp til å tyna honom utan grunn.» 018 JOB 002 004 Då sagde Satan til Herren: «Hud for hud; ein mann gjev gjerne alt han eig når han berre bergar livet. 018 JOB 002 005 Men rett ut handi di og rør ved beini og holdet hans - han skal so visst banna deg upp i andlitet.» 018 JOB 002 006 Då sagde Herren til Satan: «Han er i di magt; men spar livet hans!» 018 JOB 002 007 So gjekk Satan burt frå Herren; og han slo Job med vonde svullar frå hovud til hæl; 018 JOB 002 008 og han tok seg eit skålbrot og skrapa seg med der han sat i oskedungen. 018 JOB 002 009 Då sagde kona hans til honom: «Er du endå ulasteleg? Banna Gud, so du kann få døy!» 018 JOB 002 010 Men han svara henne: «Du talar som ei fåvis kvinna. Me tek imot av Gud det gode, skal me’kje taka og det vonde?» Tråss i alt dette synda ikkje Job med lipporne sine. 018 JOB 002 011 Tri vener til Job fekk høyra um den ulukka som hadde kome yver honom; dei kom kvar frå sin heimstad, Elifaz frå Teman, Bildad frå Suah, og Sofar frå Na’ama, og dei avtala seg imillom at dei skulde ganga til honom for å syna honom samhug og trøysta honom. 018 JOB 002 012 Men alt på langt fråstand såg dei at han var heilt ukjenneleg; og dei sette i og gret og reiv sund kapporne sine og kasta mold yver hovudi upp i lufti. 018 JOB 002 013 Og dei sat hjå honom på jordi i sju dagar og sju næter; og ingen av deim sagde eit ord til honom, for dei såg at han pintest hardt. 018 JOB 003 001 Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin. 018 JOB 003 002 Job tok til ords og sagde: 018 JOB 003 003 «Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!» 018 JOB 003 004 Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina! 018 JOB 003 005 Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma 018 JOB 003 006 og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal! 018 JOB 003 007 Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga; 018 JOB 003 008 Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan, 018 JOB 003 009 Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden - 018 JOB 003 010 av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval. 018 JOB 003 011 Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd? 018 JOB 003 012 Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved? 018 JOB 003 013 So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred 018 JOB 003 014 hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde, 018 JOB 003 015 hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv; 018 JOB 003 016 ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg. 018 JOB 003 017 Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er; 018 JOB 003 018 og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir. 018 JOB 003 019 Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin. 018 JOB 003 020 Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg, 018 JOB 003 021 som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt, 018 JOB 003 022 som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav - 018 JOB 003 023 til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne? 018 JOB 003 024 Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar. 018 JOB 003 025 Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg. 018 JOB 003 026 Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.» 018 JOB 004 001 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde: 018 JOB 004 002 «Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne? 018 JOB 004 003 På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du; 018 JOB 004 004 med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft. 018 JOB 004 005 Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du! 018 JOB 004 006 Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv. 018 JOB 004 007 Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns? 018 JOB 004 008 Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt; 018 JOB 004 009 dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns. 018 JOB 004 010 Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt; 018 JOB 004 011 og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar. 018 JOB 004 012 Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra, 018 JOB 004 013 som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler. 018 JOB 004 014 Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer; 018 JOB 004 015 ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste; 018 JOB 004 016 og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra: 018 JOB 004 017 «Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar? 018 JOB 004 018 Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte - 018 JOB 004 019 enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol. 018 JOB 004 020 Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir. 018 JOB 004 021 Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.» 018 JOB 005 001 Rop berre du; kven svarar deg? Kva engel vil du beda til? 018 JOB 005 002 Mismod slær fåvis mann i hel og brennhug den som lite veit. 018 JOB 005 003 Eg såg ein dåre festa rot, og brått eg laut hans bustad banna. 018 JOB 005 004 Hans søner hjelpelaus var, uhjelpte trakka ned i porten. 018 JOB 005 005 Hans avling åt dei svoltne upp, dei tok ho tråss i klungergjerde, og snara lurde på hans gods. 018 JOB 005 006 Men naudi ei frå dusti kjem; ulukka ei or jordi renn; 018 JOB 005 007 nei, mannen vert til møda fødd, som gneistarne lyt fljuga høgt. 018 JOB 005 008 Eg vilde venda meg til Gud og leggja saki fram for honom, 018 JOB 005 009 som storverk gjer som ei me skynar, fleir’ underverk enn me kann telja, 018 JOB 005 010 som sender regnet ned på jord og vatnet yver mark og eng, 018 JOB 005 011 som lyfter låg og liten upp og hjelper syrgjande til frelsa, 018 JOB 005 012 som spiller planen for dei sløge, so deira hender inkje duger, 018 JOB 005 013 som fangar vismann i hans vit, so listig råd forrenner seg. 018 JOB 005 014 Um dagen støyter dei på myrker, trivlar ved middag som ved natt. 018 JOB 005 015 Frå sverd frelser han frelser fatigmann, frå deira munn, frå yvervald, 018 JOB 005 016 so vesalmann fær hava von, men vondskap lata munnen att. 018 JOB 005 017 Men sæl den mann som Gud mun refsa; vanvyrd ei tukt frå Allvalds-Gud! 018 JOB 005 018 Han sårar, men bind og umkring; han slær men lækjer med si hand. 018 JOB 005 019 Seks trengslor bergar han deg or, i sju skal inkje vondt deg nå. 018 JOB 005 020 I hunger fri’r han deg frå dauden, i krig du undan sverdet slepp; 018 JOB 005 021 for tungesvipa er du berga, og trygg du er i tap og tjon; 018 JOB 005 022 du lær åt tjon og hungersnaud og ottast ikkje ville dyr; 018 JOB 005 023 du samband hev med stein på marki, og fred med villdyr uti heidi. 018 JOB 005 024 Du merkar at ditt tjeld hev fred, og inkje vantar i ditt hus. 018 JOB 005 025 Du ser, ditt sæde tallrikt er, ditt avkom rikt som gras på eng. 018 JOB 005 026 I mannskraft til di grav du gjeng, lik korn, køyrt inn i rette tid. 018 JOB 005 027 Det hev me granska; so det er; so høyr og merka deg det då!» 018 JOB 006 001 Då tok Job til ords og svara: 018 JOB 006 002 «Um dei mitt mismod vega vilde og få ulukka mi på vegti, 018 JOB 006 003 det tyngjer meir enn havsens sand; difor var ordi mine ville. 018 JOB 006 004 For Allvalds pilar sit i meg, mi ånd lyt suga deira gift; Guds rædslor reiser seg til åtak. 018 JOB 006 005 Skrik asnet vel i grøne eng? Og rautar uksen ved sitt for? 018 JOB 006 006 Kven et det smerne utan salt? Kven finn vel smak i eggjekvite? 018 JOB 006 007 Det byd meg mot å røra slikt, det er som min utskjemde mat. 018 JOB 006 008 Å, fekk eg uppfyllt bøni mi! Gav Gud meg det eg vonar på! 018 JOB 006 009 Ja, vild’ han berre knusa meg, med hand si min livstråd slita! 018 JOB 006 010 Då hadde endå eg mi trøyst; trass pina skulde glad eg hoppa! - Den Heilage sitt ord eg held på. 018 JOB 006 011 Kva er mi kraft, at eg skuld’ vona? Mi framtid, at eg skulde tola? 018 JOB 006 012 Er krafti mi som steinen sterk? Er kanskje kroppen min av kopar? 018 JOB 006 013 Mi hjelp hev heilt forlate meg; all kvart stydjepunkt er frå meg teke. 018 JOB 006 014 Ein rådlaus treng av venen kjærleik, um enn han ottast Allvald ei. 018 JOB 006 015 Som bekken brørne mine sveik, lik bekkjefar som turkar ut. 018 JOB 006 016 Fyrst gruggast dei av bråna is, og snø som blandar seg uti, 018 JOB 006 017 men minkar so i sumarsoli, og kverv til slutt burt i sumarhiten. 018 JOB 006 018 Vegfarande vik av til deim, men kjem til øydemark og døyr. 018 JOB 006 019 Kjøpmenn frå Tema skoda dit, flokkar frå Saba vonar trygt; 018 JOB 006 020 men svikne vert dei i si von; dei narra vert når dei kjem fram. 018 JOB 006 021 So hev de vorte reint til inkjes, de rædsla såg, og rædde vart! 018 JOB 006 022 Hev eg då bede dykk um noko? Bad eg dykk løysa meg med gods? 018 JOB 006 023 og frelsa meg frå fiendvald og kjøpa meg frå røvarar? 018 JOB 006 024 Gjev meg eit svar, so skal eg tegja; seg meg kva eg hev synda med! 018 JOB 006 025 Eit rettvis ord er lækjebot; men last frå dykk er inkje verdt. 018 JOB 006 026 Du lastar meg for ordi mine; men vonlaus mann so mangt kann segja. 018 JOB 006 027 De kastar lut um farlaust barn, og handel driv um dykkar ven. 018 JOB 006 028 Vilde de berre sjå på meg! Trur de eg lyg dykk upp i augo? 018 JOB 006 029 Vend um, lat ikkje urett skje! Vend um, enn hev eg rett i dette. 018 JOB 006 030 Finst det vel fals på tunga mi? Kann ei min gom ulukka smaka? 018 JOB 007 001 Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar. 018 JOB 007 002 Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar, 018 JOB 007 003 so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda. 018 JOB 007 004 Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett. 018 JOB 007 005 Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att. 018 JOB 007 006 Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von. 018 JOB 007 007 Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir. 018 JOB 007 008 Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg. 018 JOB 007 009 Som skyi framum fer og kverv, so ingen att frå helheim vender, 018 JOB 007 010 snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir. 018 JOB 007 011 Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud. 018 JOB 007 012 Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg? 018 JOB 007 013 Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» - 018 JOB 007 014 då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner, 018 JOB 007 015 so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind. 018 JOB 007 016 D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust. 018 JOB 007 017 Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom, 018 JOB 007 018 heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund? 018 JOB 007 019 Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken? 018 JOB 007 020 Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd? 018 JOB 007 021 Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.» 018 JOB 008 001 Då tok Bildad frå Suah til ords og sagde: 018 JOB 008 002 «Kor lenge vil du tala so og lata ordi storma fram? 018 JOB 008 003 Kann Gud vel rengja det som rett er? Kann Allvalds-Gud vel rengja rettferd? 018 JOB 008 004 Hev dine søner synda mot han, gav han deim deira synd i vald. 018 JOB 008 005 Um du søkja til din Gud, og beda Allvalds-Gud um nåde, 018 JOB 008 006 er du då rein og utan svik, då vil han vakna upp for deg og reisa nytt ditt rettferdshus, 018 JOB 008 007 Um og di fortid vesall var, so mykje større vert di framtid. 018 JOB 008 008 Ja, spør deg for hjå farne ætter, agt på kva federne fann ut. 018 JOB 008 009 - Me inkje veit, er frå i går; vårt liv ein skugge er på jordi - 018 JOB 008 010 dei skal deg læra, gjeva svar med ord ifrå sitt hjartedjup: 018 JOB 008 011 «Veks sevet vel på turre land? Trivst storren der som vatnet vantar? 018 JOB 008 012 Enn stend det grønt, vert ikkje skore, då visnar det fyrr anna gras.» 018 JOB 008 013 So gjeng det deim som gløymer Gud; og voni glepp for gudlaus mann. 018 JOB 008 014 Hans tillit sunderskori vert, hans tiltru vert til kongurvev; 018 JOB 008 015 Det hus han styd seg til, det dett; det som han triv til, stend’kje fast. 018 JOB 008 016 Han saftfull veks, med soli skin; hans greiner yver hagen heng, 018 JOB 008 017 og roti kring steinrøysar smett, og smyg seg inn imillom steinar. 018 JOB 008 018 Men vert han riven frå sin stad, so hugsar staden han ei meir. 018 JOB 008 019 Sjå det er gleda på hans veg; or moldi skyt ein annan fram. 018 JOB 008 020 Men Gud vanvyrder ei den reine; dei vonde tek han ei i handi. 018 JOB 008 021 Han enn din munn med lått skal fylla og lipporne med gledesong; 018 JOB 008 022 men skammi klæda skal din fiend’; gudløysetjeld finst ikkje meir.» 018 JOB 009 001 Då tok Job til ords og sagde: 018 JOB 009 002 «Eg veit for visst at det er so; kva rett fær mannen imot Gud? 018 JOB 009 003 Um han med honom vilde trætta, han kann’kje svara eitt til tusund. 018 JOB 009 004 Vis som han er og sterk i velde - kven kann vel strafflaust tråssa honom, 018 JOB 009 005 som fjelli flyt, dei veit’kje av det, og velter deim upp i harm, 018 JOB 009 006 som ruggar jordi frå sin plass, so pilarne hennar skjelv, 018 JOB 009 007 som soli byd so ho ei skin, og set eit segl for stjernorne, 018 JOB 009 008 som eine spanar himmeln ut og fram på havsens toppar skrid, 018 JOB 009 009 hev skapt Karlsvogni og Orion, Sjustjerna og Sørkamri med? 018 JOB 009 010 Som storverk gjer, me ei kann fata, og underverk forutan tal? 018 JOB 009 011 Han framum gjeng, eg ser han ikkje; um burt han glid, eg går han ikkje. 018 JOB 009 012 Når han tek fat, kven stoggar honom? Kven honom spør: «Kva gjer du der?» 018 JOB 009 013 Gud stoggar ikkje vreiden sin; for han seg bøygde Rahabs-fylgjet. 018 JOB 009 014 Kor kann vel eg då svara han? Kor skal for han eg ordi leggja? 018 JOB 009 015 Um eg hev rett, eg kann’kje svara, men lyt min domar be um nåde. 018 JOB 009 016 Og um han svara når eg ropa, eg trudde ei mi røyst han høyrde. 018 JOB 009 017 Han som i stormver reiv meg burt og auka grunnlaust såri mine, 018 JOB 009 018 han let meg ikkje anda fritt, men metta meg med beiske ting. 018 JOB 009 019 Når magt det gjeld, då er han der; men gjeld det rett: kven stemnar honom? 018 JOB 009 020 Um eg hev rett, min munn meg dømer; er skuldlaus, han meg domfeller. 018 JOB 009 021 Skuldlaus eg er! eg skyner ei meg sjølv, vanvyrder livet mitt. 018 JOB 009 022 Det er det same, no eg segjer: Han tyner skuldig og uskuldig. 018 JOB 009 023 Når svipa brått gjev ulivssår, med lått han ser den gode lida. 018 JOB 009 024 Han jordi gav i nidings hand; på domarar han syni kverver. Er det’kje han, kven er det då? 018 JOB 009 025 Mitt liv fer snøggare enn lauparen, dei kverv, men lukka såg det aldri; 018 JOB 009 026 Det glid som båtar utav sev, lik ørn som ned på fengdi slær. 018 JOB 009 027 Når eg mi plåga gløyma vil og jamna panna mi og smila, 018 JOB 009 028 då gruvar eg for pina mi; eg veit du ei frikjenner meg. 018 JOB 009 029 For når eg lyt straffskuldig vera, kvifor skal eg då fåfengt stræva? 018 JOB 009 030 Um eg i snø meg vilde tvætta og reinsa henderne med lut. 018 JOB 009 031 Du ned i grefti straks meg dukka, so mine klæde ved meg stygdest. 018 JOB 009 032 Han ikkje er ein mann som eg, kann ei med meg til retten gå; 018 JOB 009 033 d’er ingen skilsmann millom oss som handi si kann på oss leggja. 018 JOB 009 034 Når berre han tok riset frå meg og ikkje skræmde meg med rædsla, 018 JOB 009 035 eg skulde tala utan otte; sjølv dømer eg meg annarleis. 018 JOB 010 001 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk. 018 JOB 010 002 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider! 018 JOB 010 003 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd? 018 JOB 010 004 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå? 018 JOB 010 005 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år? 018 JOB 010 006 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi, 018 JOB 010 007 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand. 018 JOB 010 008 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna? 018 JOB 010 009 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold! 018 JOB 010 010 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost; 018 JOB 010 011 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman. 018 JOB 010 012 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag. 018 JOB 010 013 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke; 018 JOB 010 014 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot; 018 JOB 010 015 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom; 018 JOB 010 016 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå, 018 JOB 010 017 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her. 018 JOB 010 018 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy, 018 JOB 010 019 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt? 018 JOB 010 020 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta, 018 JOB 010 021 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge, 018 JOB 010 022 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»» 018 JOB 011 001 Då tok Sofar frå Na’ama til ords og sagde: 018 JOB 011 002 «Skal slik ei svalling ei få svar? Skal slik ein storpratar få rett? 018 JOB 011 003 Skal menner for din ordflaum tegja? Skal du få spotta utan skjemsla? 018 JOB 011 004 Du segjer: «Rein er læra mi, eg skuldfri er i dine augo.» 018 JOB 011 005 Men dersom berre Gud vil tala og opna munnen sin mot deg, 018 JOB 011 006 og syna deg sin løynde visdom, kor han eig vit i dobbelt mål! Då skulde du nok skyna at Gud gjev deg noko til av syndi. 018 JOB 011 007 Skal tru Guds tankedjup du kjenner? Hev du nått fram til Allvalds grensa? 018 JOB 011 008 Høgar’ enn himmelen - kva gjer du? Djupar’ enn helheimen - kva veit du? 018 JOB 011 009 Lenger enn jordi strekkjer seg og breidare enn havet sjølv. 018 JOB 011 010 Når han skrid fram og legg i lekkjor, stemnar til doms, kven stoggar honom? 018 JOB 011 011 Han kjenner deim som talar lygn; han ser den falske utan leiting. 018 JOB 011 012 Det tome hovud fær forstand, og asenfolen vert til mann. 018 JOB 011 013 Men vil du bu ditt hjarta rett og henderne mot honom breida 018 JOB 011 014 og halda svik frå handa di og urett burte frå ditt tjeld, 018 JOB 011 015 då kann du lyt’laust hovud lyfta, då stend du fast og ræddast ikkje; 018 JOB 011 016 då kann du gløyma all di møda, liksom ei elv som framum rann. 018 JOB 011 017 Klårar’ enn dagen stend ditt liv, og myrkret vert til morgongråe; 018 JOB 011 018 då er du trygg, då hev du von, du ottelaus til kvile gjeng. 018 JOB 011 019 Du ligg, og ingen upp deg skræmer, og mange vil deg gjerne tekkjast. 018 JOB 011 020 Men augo veiknar på dei vonde; dei hev’kje nokor tilflugt meir, men ventar på å anda ut.» 018 JOB 012 001 Då svara Job og sagde: 018 JOB 012 002 «Ja visst, de er dei rette folk, og visdomen døyr ut med dykk. 018 JOB 012 003 Men eg hev vit so vel som de; eg ei til atters stend for dykk; kven kjenner ikkje dette fyrr? 018 JOB 012 004 Til spott for venen min vert eg som bad til Gud og bønhøyrd vart. Til spott vert rettvis mann og ærleg. 018 JOB 012 005 Vanvyrd ulukka! tenkjer trygg mann, vanvyrdnad ventar deim som vinglar. 018 JOB 012 006 Valdsmenn bur roleg i sitt tjeld; trygge er dei som tergar Gud, dei som hev Gud i neven sin. 018 JOB 012 007 Spør bølingen, han skal deg læra, og fugl i luft, han segja skal, 018 JOB 012 008 og tal til jordi, ho skal læra, og fisk i hav, skal melda deg: 018 JOB 012 009 Kven skynar ei på alt i hop, at Herrens hand hev skapa det? 018 JOB 012 010 Kvar livand’ sjæl han hev i handi og åndi åt kvart menneskje. 018 JOB 012 011 Vert ordi ei med øyra prøvde, som du med gomen maten smakar? 018 JOB 012 012 Hjå folk med gråe hår er visdom, og vit hjå deim som liver lenge. 018 JOB 012 013 Hjå honom visdom er og kraft, hjå honom råd og dømekraft. 018 JOB 012 014 Når han riv ned, kven byggjer upp? Når han set fast, kven løyser ut? 018 JOB 012 015 Han stengjer vatnet, turkar det, slepper det, so det jordi øyder. 018 JOB 012 016 Hjå honom kraft og klokskap er; han eig båd’ vegvill og vill-leidar; 018 JOB 012 017 rådsherrar fører han som fangar, og domarar han gjer til dårar. 018 JOB 012 018 Han løyser konge-styring upp, legg reip kring livet på deim sjølve. 018 JOB 012 019 Han fører prestar plundra burt og øyder ut eld’-gamle ætter. 018 JOB 012 020 Han mælet tek frå øvde talar og vitet frå dei gamle menn, 018 JOB 012 021 og yver stormenn skam han øys og løyser beltet på dei sterke. 018 JOB 012 022 Han myrkret driv or holor ut og fører dimma fram i dagen. 018 JOB 012 023 Han aukar folk og tynar deim; han spreider folk og fører deim; 018 JOB 012 024 Han vitet tek frå jordheimsfyrstar og let veglaus heid deim vildra; 018 JOB 012 025 dei sviv i myrkret utan ljos, han let dei raga liksom drukne. 018 JOB 013 001 Ja, allting hev mitt auga set og øyra høyrde og forstod; 018 JOB 013 002 alt det de veit, det veit eg og; for dykk eg ei tilbake stend. 018 JOB 013 003 Men eg til Allvalds Gud vil tala, med Gud eg vil til retten ganga; 018 JOB 013 004 Men de vil dekkja til med lygn, er berre ugagnslækjarar. 018 JOB 013 005 Å, gjev de vilde tegja still, so kunde det for visdom gjelda. 018 JOB 013 006 Høyr på den skrapa eg vil gjeva, merk når mi lippa åtak gjer! 018 JOB 013 007 Vil de forsvara Gud med lygn? Vil de hans sak med urett verja? 018 JOB 013 008 Vil de for honom gjera mismun, og spela Guds sakførarar? 018 JOB 013 009 Gjeng det dykk vel, når han dykk prøver? Kann de han narra som eit mennesk’? 018 JOB 013 010 Han skal so visst dykk straffa strengt, um de slik mismunn gjer i løynd. 018 JOB 013 011 Med høgdi si han skræmar dykk, hans rædsla yver dykk skal falla. 018 JOB 013 012 Og dykkar kraft-ord vert til oska, og dykkar prov til blaute leir. 018 JOB 013 013 Teg stilt, lat meg tala ut, so fær det gå meg som det kann! 018 JOB 013 014 Kvi skuld’ eg ta mitt kjøt i tenner? Og halda livet mitt i handi? 018 JOB 013 015 Han drep meg, ei eg ventar anna, mi ferd for han lik’vel eg hævdar. 018 JOB 013 016 Men ogso det skal hjelpa meg; hjå han fær ingen urein møta. 018 JOB 013 017 So høyr då det eg segja vil; lat meg for dykkar øyro tala! 018 JOB 013 018 Eg saki hev til rettes lagt; eg skal få rett, det veit eg visst. 018 JOB 013 019 Kven er det som med meg kann strida? Eg skulde tegja stilt og døy. 018 JOB 013 020 Tvo ting må du spara meg for; då løyner eg meg ikkje for deg: 018 JOB 013 021 Di hand lyt burt frå meg du taka, lat ei di rædsla skræma meg! 018 JOB 013 022 Stemn meg so inn! eg stend til svars; eller eg talar og du svarar. 018 JOB 013 023 Kor mange brot og synder hev eg? Seg meg mi misgjerd og mi synd! 018 JOB 013 024 Kvifor vil du di åsyn løyna og for ein fiend’ halda meg? 018 JOB 013 025 Vil eit burtblåse blad du skræma? Forfylgja du eit visna strå? - 018 JOB 013 026 Når du idømer meg slik straff og let meg erva ungdoms synder 018 JOB 013 027 og legg i stokken mine føter, og vaktar alle mine vegar, slær krins um mine foteblad. 018 JOB 013 028 Og det mot ein som morkna er, lik klædeplagg som mol et upp. 018 JOB 014 001 Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett. 018 JOB 014 002 Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer. 018 JOB 014 003 Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din. 018 JOB 014 004 Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein! 018 JOB 014 005 Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann, 018 JOB 014 006 so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren! 018 JOB 014 007 For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje. 018 JOB 014 008 Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold, 018 JOB 014 009 ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner. 018 JOB 014 010 Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då? 018 JOB 014 011 Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut, 018 JOB 014 012 so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen. 018 JOB 014 013 Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! 018 JOB 014 014 Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom. 018 JOB 014 015 Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk. 018 JOB 014 016 Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi; 018 JOB 014 017 mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel! 018 JOB 014 018 Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt, 018 JOB 014 019 Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni 018 JOB 014 020 og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg. 018 JOB 014 021 Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast; 018 JOB 014 022 Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.» 018 JOB 015 001 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde: 018 JOB 015 002 «Kjem svar i vind og ver frå vismann? Fyller han barmen sin med storm? 018 JOB 015 003 Vil han med ugangstale lasta? Med ord som nyttelause er? 018 JOB 015 004 Otten for Gud den bryt du ned og skjeplar andakt for Guds åsyn. 018 JOB 015 005 For syndi styrer munnen din; du talar som dei falske talar. 018 JOB 015 006 Din munn deg dømer, ikkje eg; og dine lippor vitnar mot deg. 018 JOB 015 007 Vart fyrst av menneskje du fødd? Vert fyre haugarne du avla? 018 JOB 015 008 Var du i Guds rådleggjing med? Og fekk du visdom til deg rana? 018 JOB 015 009 Kva veit du som me ikkje veit? Kva skynar du som me ei kjenner? 018 JOB 015 010 Gråhærd og gamling er hjå oss; han eldre er enn jamvel far din. 018 JOB 015 011 Er trøyst frå Gud det altfor ring? Vanvyrder du eit rolegt ord? 018 JOB 015 012 Kvi let du hugen eggja deg? Kvi let du auga rulla vilt? 018 JOB 015 013 For imot Gud din harm du snur og let or munnen ordi strøyma. 018 JOB 015 014 Kor kann vel mannen vera rein? Og kvinnefødde hava rett? 018 JOB 015 015 På sine heilage han lit ei; for honom er’kje himmeln rein, 018 JOB 015 016 langt mindre då ein styggeting, ein mann som urett drikk som med vatn. 018 JOB 015 017 Eg vil deg læra; høyr på meg! Det som eg såg, vil eg deg melda, 018 JOB 015 018 det som vismenner segja kann, og ei hev dult frå sine feder, 018 JOB 015 019 dei som åleine landet åtte, og ingen framand kom bland deim. 018 JOB 015 020 Den vonde stødt i uro liver, for valdsmann gøymt er fåe år. 018 JOB 015 021 I øyro rædsletonar ljomar; fyrr han veit av, kjem tynaren. 018 JOB 015 022 Han trur’kje han kann fly frå myrkret; han venta lyt det kvasse sverd. 018 JOB 015 023 Han leitar etter brød: Kvar er det? Han veit, ein myrk dag er for hand. 018 JOB 015 024 Naud, trengsla skræmer, tyngjer honom, liksom ein konge budd til strid. 018 JOB 015 025 For imot Gud han lyfte handi og våga tråssa Allvalds-Gud, 018 JOB 015 026 han storma fram med nakken lyft, med vern utav skjold-ryggjer sterke; 018 JOB 015 027 han dekte andlitet med feitt og gjorde sine lender feite. 018 JOB 015 028 Han budde i bannstøytte byar, i hus som ingen burde bu i, men til grushaugar etla var. 018 JOB 015 029 Han vart’kje rik, hans gods kverv burt, hans grøda luter ei mot jordi. 018 JOB 015 030 Han kann’kje koma undan myrkret. Hans greiner turkast burt i hiten, og han kjem burt ved hans munns ande. 018 JOB 015 031 Trur han på fåfengd, vert han narra, og berre fåfengd haustar han. 018 JOB 015 032 Fyrr dagen kjem, då vert det uppfyllt, hans palmegreiner grønkar ikkje. 018 JOB 015 033 Lik vinstokk misser han si druva, spiller sin blom som oljetreet. 018 JOB 015 034 Ein syndarflokk set ingi frukt, og elden øyder mute- tjeldi. 018 JOB 015 035 Dei avlar møda, føder tjon, og svik i fanget sitt dei nører.» 018 JOB 016 001 Då svara Job og sagde: 018 JOB 016 002 «Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev. 018 JOB 016 003 Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv? 018 JOB 016 004 Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk; 018 JOB 016 005 eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk. 018 JOB 016 006 Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer. 018 JOB 016 007 Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd. 018 JOB 016 008 Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni. 018 JOB 016 009 Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg 018 JOB 016 010 og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg. 018 JOB 016 011 Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald. 018 JOB 016 012 Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp. 018 JOB 016 013 Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi. 018 JOB 016 014 Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa. 018 JOB 016 015 Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi. 018 JOB 016 016 Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki, 018 JOB 016 017 endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik. 018 JOB 016 018 Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile! 018 JOB 016 019 Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur. 018 JOB 016 020 Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender. 018 JOB 016 021 Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven. 018 JOB 016 022 Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att. 018 JOB 017 001 Mi ånd er knekt, mitt liv er sløkt, no hev eg berre gravi att. 018 JOB 017 002 Eg hæding finn på kvar ein kant, ved deira tråss lyt auga dvelja. 018 JOB 017 003 Å, set eit pant for meg hjå deg! Kven elles skal meg handslag gjeva? 018 JOB 017 004 Du stengde deira sjæl for skyn; difor vil du ikkje lyfta deim. 018 JOB 017 005 Den som gjev vener burt til plundring, hans søner sloknar augo på. 018 JOB 017 006 Eg er for folk til ordtak sett, som ein dei sputtar beint i syni. 018 JOB 017 007 Mitt auga sjukt av sorger er, og mine lemer er ein skugge. 018 JOB 017 008 Dei rettvise støkk yver slikt, og skuldfri harmast på ugudleg. 018 JOB 017 009 Men rettvis mann sin veg gjeng fram, og magti veks hjå reinhendt mann. 018 JOB 017 010 Men de - kom berre alle att! Eg ingen vismann finn hjå dykk. 018 JOB 017 011 Og mine dagar dei kvarv burt; og mine planar slitna sund, dei som mitt hjarta emna på. 018 JOB 017 012 Men dei gjer natti um til dag, som ljos var næmare enn myrkrer. 018 JOB 017 013 Eit hus i helheim er mi von, i myrkret reider eg mi seng. 018 JOB 017 014 Til gravi ropar eg: «Min far!» til makken: «Mor mi! Syster mi!» 018 JOB 017 015 Kvar vert det då av voni mi? Mi von, kven augnar henne då? 018 JOB 017 016 Til helheims bommar fer ho ned, når eg til kvile gjeng i moldi.» 018 JOB 018 001 Då tok Bildad frå Suah til ords og sagde: 018 JOB 018 002 «Kor lenge driv de jagt på ord? Gjev gaum, lat oss so talast ved! 018 JOB 018 003 Kvi skal me reknast liksom fe, som ureine i dykkar augo? 018 JOB 018 004 Å, du som riv deg sund i sinne, skal jordi øydast for di skuld? Skal fjellet flytjast frå sin stad? 018 JOB 018 005 Men sløkt vert ljoset for den vonde, og hans åre-eld skal ikkje skina. 018 JOB 018 006 I tjeldet hans vert ljoset myrkt, og lampa sloknar yver han. 018 JOB 018 007 Hans sterke stig vert snævra inn; han snåvar yver sine planar. 018 JOB 018 008 Hans fot vert fløkt i garnet inn, og upp i netet ferdast han; 018 JOB 018 009 og snara triv um hælen hans, og gildra tek på honom fat. 018 JOB 018 010 I jordi løynde gildror lurer, og fellor ventar på hans veg. 018 JOB 018 011 Og rædslor trugar rundt ikring og skræmer han for kvart eit stig. 018 JOB 018 012 Ulukka hungrar etter han, og vondt vil føra han til fall, 018 JOB 018 013 vil eta kvar ein led og lem, ja, det vil daudens eldste son. 018 JOB 018 014 Hans trygd er rivi frå hans tjeld; du sender han til rædsle-kongen. 018 JOB 018 015 I huset hans bur framande, det vert strått svåvel på hans bustad. 018 JOB 018 016 Hans rot i grunnen turkar ut; den høge kruna visnar burt. 018 JOB 018 017 Hans minne kverv frå jordi burt, og namnlaus vert han vidt og breidt. 018 JOB 018 018 Frå ljos til myrker driv dei honom og jagar han frå landi burt. 018 JOB 018 019 Han barnlaus vert i eige folk; i heimen hans slepp ingen undan. 018 JOB 018 020 Og vestmenn støkk for dagen hans, og austmenn vert av rædsla slegne. 018 JOB 018 021 Just soleis gjeng det nidings hus, den heim der ingen kjenner Gud.» 018 JOB 019 001 Då svara Job og sagde: 018 JOB 019 002 «Kor lenge vil mi sjel de harma og krasa meg med dykkar ord? 018 JOB 019 003 Ti gonger hev de no meg spotta; de skjemmest ei å krenkja meg. 018 JOB 019 004 Hev eg i røyndi mistak gjort, dei mistak er mi eigi sak. 018 JOB 019 005 Vil de dykk briska imot meg, som um eg lid mi skam med rette? 018 JOB 019 006 Hugs på at Gud hev bøygt meg ned og spana kringum meg sitt garn. 018 JOB 019 007 Eg ropar: «Vald!» - men eg fær’kje svar; eg ropar: «Hjelp!» men fær’kje rett. 018 JOB 019 008 Han stengjer vegen for min fot, og myrker legg han på min stig. 018 JOB 019 009 Min heidersklædnad drog han av; han frå mitt hovud kransen tok. 018 JOB 019 010 Mi vern han braut, so eg gjekk under, mi von sleit han lik treet upp. 018 JOB 019 011 Hans vreide logar meg imot, og for ein fiend’ held han meg. 018 JOB 019 012 Hans skarar stemner fram mot meg; dei brøyter seg ein veg mot meg og lægrar seg kring tjeldet mitt. 018 JOB 019 013 Han dreiv ifrå meg mine frendar, og kjenningar vart framande. 018 JOB 019 014 Skyldfolki held seg burte frå meg, husvenerne hev gløymt meg burt. 018 JOB 019 015 For hjon og tenar er eg framand; dei held meg for ein ukjend mann. 018 JOB 019 016 Ei svarar drengen på mitt rop. Eg må med munnen tigga honom; 018 JOB 019 017 min ande byd imot for kona, eg tevjar ilt for mine sambrør. 018 JOB 019 018 Jamvel smågutar spottar meg, når eg stend upp, dei talar mot meg. 018 JOB 019 019 Dei styggjest for meg mine vener, og dei eg elska, snur seg mot meg. 018 JOB 019 020 Min kropp er berre skin og bein, snaudt hev eg endå tannkjøt att. 018 JOB 019 021 Hav medynk, medynk, mine vener! Gud hev meg råka med si hand. 018 JOB 019 022 Kvifor skal de som Gud meg jaga, og vert ei mette av mitt kjøt? 018 JOB 019 023 Å, gjev at mine ord vart skrivne, og i ei bok vart rita inn, 018 JOB 019 024 ja, vart med jarnmeitel og bly for ævleg tid i berget hogne! 018 JOB 019 025 Eg veit at min utløysar liver, til sist han yver moldi kjem. 018 JOB 019 026 Og når mi hud er øydelagd, ut frå mitt kjøt då ser eg Gud, 018 JOB 019 027 eg honom ser som venen min, mitt auga ser det, ingen framand! Å, nyro lengtar i mitt liv! 018 JOB 019 028 De segjer: «Me vil jaga honom!» - som um orsaki låg hjå meg! 018 JOB 019 029 Men de lyt agta dykk for sverdet; for vreide vert ved sverdet straffa. Og de skal vita: domen kjem.» 018 JOB 020 001 Då tok Sofar frå Na’ama til ords og sagde: 018 JOB 020 002 «Difor gjev mine tankar svar, og difor stormar det i meg. 018 JOB 020 003 Ei skamleg skrapa fær eg høyra, men kloke svar mi ånd gjev meg. 018 JOB 020 004 Veit du’kje at frå ævords tid, frå mannen fyrst på jord vart sett, 018 JOB 020 005 ugudlege hev stokkut jubel, vanheilage stuttvarug gleda? 018 JOB 020 006 Når modet hans til himmels stig, når hovudet mot sky han lyfter, 018 JOB 020 007 han evig gjeng til grunns som skarnet; «Kvar er han?» spør dei, honom såg. 018 JOB 020 008 Lik draumen glid han burt og kverv, vert jaga som ei nattesyn. 018 JOB 020 009 Han burte er for alle augo, hans stad veit ikkje til han meir. 018 JOB 020 010 Hans born lyt hjelpa fatigfolk; hans hender gjev hans gods attende. 018 JOB 020 011 Hans bein var full’ av ungdomskraft; men den i moldi ligg med honom. 018 JOB 020 012 Er i hans munn det vonde søtt, vil han det under tunga gøyma, 018 JOB 020 013 sparer han det og slepper ikkje, held han det under gomen fast, 018 JOB 020 014 so vert i kroppen maten hans til orme-eiter i hans buk. 018 JOB 020 015 Det gods han gløypte, spyr han ut; Gud driv det ut or magen hans. 018 JOB 020 016 Han orme-eiter i seg saug, og ødle-tunga honom drep. 018 JOB 020 017 Han fær visst ikkje skoda bekkjer, ei heller flaum av mjølk og honning. 018 JOB 020 018 Han rikdom vinn, men nyt han ikkje; han samlar gods, men vert’kje glad. 018 JOB 020 019 Han krasa småfolk, let deim liggja, han rana hus som han ei byggjer. 018 JOB 020 020 Han kjende ikkje ro inni seg, men med sin skatt han slepp’kje undan. 018 JOB 020 021 Hans hækna sparer ingen ting; og difor kverv hans lukka burt. 018 JOB 020 022 I all si ovnøgd lid han naud; kvar armings-hand kjem yver honom. 018 JOB 020 023 Og til å fylla buken hans han sender vreiden yver honom, let maten sin på honom regna. 018 JOB 020 024 Og um han frå jarnvåpen flyr, han såra vert frå koparbogen; 018 JOB 020 025 ut gjenom ryggen pili kjem, den blanke odd ut or hans gall, og dauderædslor fell på honom. 018 JOB 020 026 Alt myrker gøymt er åt hans skattar, ja, ukveikt eld et honom upp, og øyder all hans eigedom. 018 JOB 020 027 Himmelen ter hans brotsverk fram, og jordi reiser seg imot han. 018 JOB 020 028 Hans heime-forråd fer sin veg, renn burt på vreidedagen hans. 018 JOB 020 029 Slikt etlar Gud til gudlaus mann; det lovar Gud til arv åt honom.» 018 JOB 021 001 Då svara Job og sagde: 018 JOB 021 002 «Å høyr då, høyr på mine ord! Gjev i minsto det til trøyst! 018 JOB 021 003 Lat meg få lov å tala ut, so kann du spotta etterpå. 018 JOB 021 004 Klagar eg vel på menneskje? Og hev eg ikkje grunn til harm? 018 JOB 021 005 Vend dykk til meg, og ottast so; legg handi so på dykkar munn. 018 JOB 021 006 Eg støkk, når eg det kjem i hug; ei bivring gjenom kroppen gjeng. 018 JOB 021 007 Kvifor fær dei gudlause liva, auka i magt som åri gjeng? 018 JOB 021 008 Dei ser si ætt stå fast ikring deim, dei hev sitt avkjøme for augo. 018 JOB 021 009 I fred stend husi deira trygge, Guds svipa råkar ikkje deim; 018 JOB 021 010 med heppa parast deira fe, og kyrne kastar aldri kalv. 018 JOB 021 011 Dei slepper borni ut som lamb, og gutarne i leiken hoppar; 018 JOB 021 012 Dei syng til trumma og til cither og frygdar seg ved fløyteljod. 018 JOB 021 013 I lukka liver dei si tid og fer so brått til helheim ned. 018 JOB 021 014 Til Gud dei segjer: «Haldt deg burte!» Me vil’kje kjenna dine vegar! 018 JOB 021 015 Kvi skal me tena den Allsterke? Kva gagnar det å be til honom?» 018 JOB 021 016 «Dei hev’kje lukka si i handi» - Langt burt frå meg med gudlaus råd! 018 JOB 021 017 Når sloknar lampa for gudlause? Når kjem ulukka yver deim? Gjev han deim straff i vreidesmod? 018 JOB 021 018 Fer dei vel burt som strå for vind, lik agner som i stormen fyk? 018 JOB 021 019 «Gud gøymer straffi til hans born.» Nei, sjølv skal mannen straffi kjenna! 018 JOB 021 020 Lat han få sjå sitt eige fall og drikka harm frå den Allsterke! 018 JOB 021 021 Kva bryr han seg vel um sitt hus, når månadstalet hans er fullt? 018 JOB 021 022 Vil nokon hjelpa Gud til kunnskap, han som er domar for dei høgste? 018 JOB 021 023 Den eine døyr på velmagts høgd, fullkomleg trygg og fredeleg; 018 JOB 021 024 hans fat er fulle utav mjølk, og i hans bein er mergen frisk; 018 JOB 021 025 den andre døyr so beisk i hug, hev ingenting av lukka smaka. 018 JOB 021 026 Dei båe vert i moldi lagde, og deira klednad makkar er. 018 JOB 021 027 Sjå kor eg kjennar dykkar tankar, og dykkar meinkrokar mot meg. 018 JOB 021 028 De spør: «Kvar er vel stormannshuset? Kvar er det tjeld der gudlause bur?» 018 JOB 021 029 Hev de’kje høyrt av ferdafolk - de trur vel det som dei fortel -: 018 JOB 021 030 «Den vonde frå ulukka slepp; han berga vert på vreidedagen. 018 JOB 021 031 Kven lastar honom for hans ferd? Og straffar honom for hans gjerd? 018 JOB 021 032 Han vert til gravi båren burt, og ved hans gravhaug held dei vakt. 018 JOB 021 033 Søtt søv han under torv i dal, og i hans far all verdi fer, som tallause gjekk fyre honom. 018 JOB 021 034 Det trøystar meg med tome ord; av dykkar svar er sviket att.» 018 JOB 022 001 Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde: 018 JOB 022 002 «Er mannen vel til gagn for Gud? Nei, vitug mann seg sjølv mun gagna. 018 JOB 022 003 Hev Allvald bate av di rettferd? Er det hans vinst, at rett du ferdast? 018 JOB 022 004 Er det din gudlegdom han refser, når han med deg held rettargang? 018 JOB 022 005 Hev ei din vondskap vore stor og dine syndar utan ende? 018 JOB 022 006 Grunnlaust du panta dine brøder; halvnakne drog du klædi av; 018 JOB 022 007 den trøytte gav du ikkje vatn, den svoltne negta du ditt brød. 018 JOB 022 008 Det er den sterke som eig landet, den stolte hev si bustad der. 018 JOB 022 009 Du jaga enkjor burt tomhendt’ burt, slo armen av på faderlause. 018 JOB 022 010 Difor ligg snaror kringum deg, og rædsla skræmer deg so brått. 018 JOB 022 011 Ell’ vert du ikkje myrkret var, den flaum som fossar yver deg? 018 JOB 022 012 Bur ikkje Gud i himmelhøgd, sjå øvste stjernor, høgt dei sit! 018 JOB 022 013 Du segjer so: «Kva veit vel Gud? Kann attum skyerne han døma? 018 JOB 022 014 For skyer dimmer augo hans; han hev sin gang på himmelkvelven.» 018 JOB 022 015 Seg, vil du fylgja fortids-vegen, den stig som illverksmenner gjekk? 018 JOB 022 016 Dei som i utid tekne vart - og deira grunn flaut burt i flaum - 018 JOB 022 017 som sagde til Gud: «Haldt du deg burte!» Kva skulde Allvald vel deim gjera? 018 JOB 022 018 Endå han signa deira hus - langt burt frå meg med gudlaus råd! 018 JOB 022 019 Rettvise folk det såg med gleda, og den skuldlause spotta deim: 018 JOB 022 020 «Fiendarn’ våre gjekk til grunns! Sjå elden øydde det dei leivde!» 018 JOB 022 021 Vert ven med honom, og få fred! So skal og lukka timast deg. 018 JOB 022 022 Og tak so lærdom av hans munn, og legg deg ordi hans på hjarta! 018 JOB 022 023 Vend um til Allvald, då du byggjest og jagar syndi frå ditt tjeld. 018 JOB 022 024 Kast gullet ditt i moldi ned - Ofir-gull millom bekkjesteinar. 018 JOB 022 025 Allvald skal vera då ditt gull og haugar utav sylv for deg. 018 JOB 022 026 Då skal du frygda deg i Allvald, di åsyn lyfta upp til Gud. 018 JOB 022 027 Og når du ropar, vil han høyra, so du kann halda det du lovar. 018 JOB 022 028 Det du deg etlar, skal du vinna, og ljos skal skina på din veg. 018 JOB 022 029 Gjeng vegen ned, du ropar: «Upp!» Han hjelpar den bljug-øygde mann. 018 JOB 022 030 Ja, ikkje-skuldfri mann han bergar, frelst vert han ved di reine hand.» 018 JOB 023 001 Då svara Job og sagde: 018 JOB 023 002 «Endå gjeld klaga mi for tråss, tungt legg eg handi på min sukk. 018 JOB 023 003 Berre eg kunde finna honom og koma til hans bustad fram! 018 JOB 023 004 Då la eg fram for han mi sak og fyllte munnen min med prov. 018 JOB 023 005 Då høyrde eg kva svar han gav, og merka det han sa til meg. 018 JOB 023 006 Vilde med magt han mot meg standa? Nei, lyda på meg vilde han. 018 JOB 023 007 Ein skuldfri stod då for han fram; for alltid slapp eg domar min. 018 JOB 023 008 Gjeng eg i aust, han er’kje der; mot vest, eg vert han ikkje var; 018 JOB 023 009 i nord han verkar, ei eg ser han, han snur mot sud, eg ser han ikkje. 018 JOB 023 010 For all den veg eg fer han kjenner; prøvde han meg, eg var som gull. 018 JOB 023 011 Min fot hev fylgt i faret hans; hans veg eg gjeng ubrigdeleg, 018 JOB 023 012 veik ei frå det hans lippa baud, meir enn mi lov eg lydde hans. 018 JOB 023 013 Men ein er han, kven hindrar honom? Det han hev hug til, gjer han og. 018 JOB 023 014 Han um min lagnad avgjerd tek, og hev med meg so mangt i emning. 018 JOB 023 015 Eg difor ræddast for hans åsyn, når eg det minnest, skjelv eg for han. 018 JOB 023 016 Ja, Gud hev brote ned mitt mod, og Allvald hev gjort meg fælen, 018 JOB 023 017 ei er det myrkret som meg tyner, og ei mi eigi myrke åsyn. 018 JOB 024 001 Kvi hev’kje Allvald tider set? Kvi ser hans vener ei hans dagar? 018 JOB 024 002 Dei fører deildesteinar burt, stel fe og sender det på beite, 018 JOB 024 003 tek asnet frå den faderlause; tek kui enkja eig i pant. 018 JOB 024 004 Driv fatigfolk frå vegen burt; alt landsens småfolk kryp i skjol; 018 JOB 024 005 Lik ville asen fer dei ut til øydemarki med sitt stræv; og veidefang på ville heid er maten borni deira fær. 018 JOB 024 006 Dei haustar mark ved nattetid, og gudlaus manns vinhage plundrar. 018 JOB 024 007 Um natti nakne, utan klæde, dei hev for kulden inkje dekkje. 018 JOB 024 008 Dei våte vert av regn på fjell, held seg i bergufs utan livd, 018 JOB 024 009 Ein farlaus lyt frå moderbarm ein armings klæde gjeng i pant. 018 JOB 024 010 Dei nakne gjeng og klædelause, i hunger dei på kornband dreg. 018 JOB 024 011 Dei kreistar olje innum murar, dei persar vin og tyrster lel. 018 JOB 024 012 Frå byen høyrest styn av menner, og gjenomstungne skrik um hjelp, men Gud ser ei slik meningsløysa. 018 JOB 024 013 Det finst og fiendar åt ljoset; dei kjenner ikkje ljossens vegar og held seg ei på ljossens stigar. 018 JOB 024 014 Ved dagsprett mordaren stend upp, slær arm og fatig mann i hel, um natti er han so som tjuven. 018 JOB 024 015 Horkaren spæjar etter skyming; han tenkjer: «Inkje auga ser meg.» Sitt andlit gøymer han med maska. 018 JOB 024 016 I myrkret bryt dei inn i hus, dei som ved dag seg inne stengjer dei seg inne; av ljoset vil dei ikkje vita. 018 JOB 024 017 Myrk natt er morgon for deim alle; for natteskræmslorne dei kjenner. 018 JOB 024 018 Snøgt fer han yver vatnet burt, bannstøytt vert jordi hans i landet; til vinberg gjeng han ikkje meir. 018 JOB 024 019 Som snøvatn kverv for turk og hite, so gløyper helheim deim som synda. 018 JOB 024 020 Av moderlivet gløymd han er, og makkar mettar seg på honom; det ingen er som minnest han; so brotsverk brest liksom eit tre. 018 JOB 024 021 Han plundra ho som ikkje fødde, som ufør var til barne-eign; mot enkja gjorde han’kje vel. 018 JOB 024 022 Men han styd valdsmann med si kraft, og dei fær atter standa upp som hadde mist all von um livet. 018 JOB 024 023 Han styd deim so dei liver trygt, hans augo vaktar deira vegar. 018 JOB 024 024 Høgt stig dei, brått - dei er’kje meir - dei sig og døyr som alle andre, vert skorne av som aks på strå. 018 JOB 024 025 Er det’kje so? Kven legg imot? Kven gjer no mine ord um inkje?» 018 JOB 025 001 Då tok Bildad frå Suah til ords og sagde: 018 JOB 025 002 «Hjå honom magt og rædsla finst; han i sin himmel freden skaper. 018 JOB 025 003 Kven veit talet på hans herar? Kven yverstrålar ei hans ljos? 018 JOB 025 004 Kor kann ein mann ha rett mot Gud? Er vel ein kvinnefødd uskuldig? 018 JOB 025 005 Sjå, månen er’kje klår ein gong, og stjernon’ er’kje reine for han. 018 JOB 025 006 Enn mannen då, den vesle krypen? Menneskjebarnet, denne makk?» 018 JOB 026 001 Då svara Job og sagde: 018 JOB 026 002 Kvar helst hev du den veike hjelpt? Når studde du den trøytte arm? 018 JOB 026 003 Kvar gav du uklok mann ei råd? Kor ovleg visdom hev du synt? 018 JOB 026 004 Kven hev du bore melding til? Kva ånd hev tala gjenom deg? 018 JOB 026 005 Skuggarne i angest skjelva, vatsdjup og dei som deri bur. 018 JOB 026 006 Helheimen open ligg for honom, avgrunnen utan noko dekkje. 018 JOB 026 007 Nordheimen han i audni spana, og hengde jordi yver inkje. 018 JOB 026 008 Han vatnet inn i skyer bind; og skyi brest ei under det. 018 JOB 026 009 Kongsstolen sin han gøymer burt og breider skyer yver honom. 018 JOB 026 010 Kring vatni han ei grensa set, der som ljos og myrker byta skal. 018 JOB 026 011 Stolparne under himmelen skjelv, og rædde vert dei for hans trugsmål. 018 JOB 026 012 Han rører havet upp med velde, og med sit vit han krasar ubeist. 018 JOB 026 013 Og himmelen klårnar ved hans ande; hans hand den snøgge ormen drap. 018 JOB 026 014 Sjå her utkanten av hans veg; det berre kviskring er me høyrer. Kven skynar, når hans allmagt torar? 018 JOB 027 001 Job heldt fram med talen sin og sagde: 018 JOB 027 002 «So sant Gud liver, som meg sveik, og Allvalds som meg volde sorg 018 JOB 027 003 - for endå eg min ande dreg; i nosi mi er guddomspust -: 018 JOB 027 004 Urett ligg ei på mine lippor; mi tunga talar ikkje svik. 018 JOB 027 005 D’er langt frå meg å gje’ dykk rett, mi uskyld held eg fast til dauden. 018 JOB 027 006 Mi rettferd held eg fast uskjepla, eg ingen dag treng skjemmast ved. 018 JOB 027 007 Min fiend’ skal seg syna gudlaus, min motstandar som urettferdig. 018 JOB 027 008 Kva von hev en gudlaus att, når Gud vil sjæli or han draga? 018 JOB 027 009 Vil Gud vel høyra skriket hans, når trengsla bryt innyver honom? 018 JOB 027 010 Kann han i Allvald vel seg gleda? Kann han kvar tid påkalla Gud? 018 JOB 027 011 Eg um Guds hand vil læra dykk; kva Allvald vil, det dyl eg ikkje. 018 JOB 027 012 Sjå dette hev det alle set; kvi talar de då tome ord? 018 JOB 027 013 Den lut fær gudlause av Gud, den arven valdsmann fær av Allvald. 018 JOB 027 014 Til sverdet veks hans søner upp; hans avkom mettast ei med brød; 018 JOB 027 015 dei siste legst i grav ved pest, og enkjorne held ingi klaga. 018 JOB 027 016 Og um han dyngjer sylv som dust og samlar klæde liksom leir: 018 JOB 027 017 Den rettvise tek klædi på; skuldlause skifter sylvet hans. 018 JOB 027 018 Han byggjer huset sitt som molen, likt hytta vaktmannen set upp. 018 JOB 027 019 Rik legg han seg - men aldri meir; han opnar augo - og er burte. 018 JOB 027 020 Som vatsflaum rædsla honom tek, ved natt riv stormen honom burt. 018 JOB 027 021 Han driv av stad for austanvind, som blæs han frå hans heimstad burt. 018 JOB 027 022 Han utan miskunn på han skyt; frå handi hans han røma må. 018 JOB 027 023 Med hender klappar dei åt han og pip han frå hans heimstad burt. 018 JOB 028 001 Sylv hev sin stad, der dei det finn, og gullet, som dei reinsa vinn, 018 JOB 028 002 og jarn fram or jordi fær, og kopar ut or steinen bræ’r; 018 JOB 028 003 På natteskuggen gjer dei slutt og myrkheims steinar granskar ut. 018 JOB 028 004 Djupt under by med annsamt liv i gruvor bergmenn kliv og sviv. 018 JOB 028 005 På jordi brødkorn fram dei driv, men inni upp som eld dei riv. 018 JOB 028 006 Safiren sit i steinar der, og der seg og gullklumpar ter, 018 JOB 028 007 Ei ørnen kjenner denne veg, for haukesyn han løyner seg. 018 JOB 028 008 Ei stolte rovdyr vegen fann, og løva aldri gjeng på han. 018 JOB 028 009 På harde steinen dei handi legg; då sturtar mang ein bergevegg. 018 JOB 028 010 I berget seg gangar grev og skodar mang ein skatt so gjæv. 018 JOB 028 011 Dei dytter til for rennand’ å, det løynde fram for ljoset må. 018 JOB 028 012 Men visdomen, kvar er han å få? Og kvar skal ein vitet nå? 018 JOB 028 013 Slett ingen veit hans verd og vinst; i manneheim han ikkje finst; 018 JOB 028 014 Avgrunnen dyn: «Her ei han er!» Og havet segjer: «Ikkje her!» 018 JOB 028 015 Du kann’kje kjøpa han for gull, men sylv ei vega prisen full, 018 JOB 028 016 og ei for gull ifrå Ofir, ei for onyks, ei for safir. 018 JOB 028 017 Ei gull og glas er nok til kaup, og ei til byte fingull-staup. 018 JOB 028 018 Korall, krystall gjeld ikkje her. Visdom er meir enn perlor verd. 018 JOB 028 019 Topas frå Kus er altfor ring, ja, reinast gull vert ingen ting. 018 JOB 028 020 Visdomen, kvar kjem han ifrå? Og kvar skal ein til vitet nå? 018 JOB 028 021 Det ingen veit på denne jord; ei fugl det fann, kvar helst han for. 018 JOB 028 022 Avgrunn og daude segjer greidt: «Eit gjetord er alt det me veit.» 018 JOB 028 023 Men Gud han kjenner denne veg; han veit kvar visdom løyner seg. 018 JOB 028 024 Han skodar heilt til heimsens tram, og under himmeln ser han fram. 018 JOB 028 025 Då vinden han med vegti vog og sette mål for vatnet og, 018 JOB 028 026 då han gav regnet lovi si og ljomet veg å ganga i, 018 JOB 028 027 då såg han og synte fram og granska honom umhugsam. 018 JOB 028 028 Til menneskja han sagde so: «I Herrens otte visdom sit, og fly det vonde, det er vit.»» 018 JOB 029 001 Då heldt Job fram med talen sin og sagde: 018 JOB 029 002 «Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var, 018 JOB 029 003 då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram, 018 JOB 029 004 slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt, 018 JOB 029 005 då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg, 018 JOB 029 006 då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg, 018 JOB 029 007 då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok! 018 JOB 029 008 Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod; 018 JOB 029 009 hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn; 018 JOB 029 010 og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde; 018 JOB 029 011 dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg. 018 JOB 029 012 Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp; 018 JOB 029 013 velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla. 018 JOB 029 014 Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna. 018 JOB 029 015 Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte. 018 JOB 029 016 Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska. 018 JOB 029 017 På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans. 018 JOB 029 018 Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand. 018 JOB 029 019 Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi; 018 JOB 029 020 mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.» 018 JOB 029 021 Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi. 018 JOB 029 022 Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim. 018 JOB 029 023 På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen. 018 JOB 029 024 Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt. 018 JOB 029 025 Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande. 018 JOB 030 001 Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden. 018 JOB 030 002 Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte; 018 JOB 030 003 Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni, 018 JOB 030 004 og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot. 018 JOB 030 005 Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg. 018 JOB 030 006 Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell; 018 JOB 030 007 og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar; 018 JOB 030 008 ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet. 018 JOB 030 009 No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte. 018 JOB 030 010 Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg. 018 JOB 030 011 Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn. 018 JOB 030 012 Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg. 018 JOB 030 013 Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv. 018 JOB 030 014 Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak. 018 JOB 030 015 Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky. 018 JOB 030 016 No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast. 018 JOB 030 017 Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv. 018 JOB 030 018 Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg. 018 JOB 030 019 Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska. 018 JOB 030 020 Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg. 018 JOB 030 021 Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand. 018 JOB 030 022 Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus. 018 JOB 030 023 Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt. 018 JOB 030 024 Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren? 018 JOB 030 025 Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann? 018 JOB 030 026 Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom. 018 JOB 030 027 Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg. 018 JOB 030 028 Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp. 018 JOB 030 029 Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er. 018 JOB 030 030 Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite. 018 JOB 030 031 Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål. 018 JOB 031 001 Med augo hev eg gjort ei pakt; eg skal’kje skygna etter møy. 018 JOB 031 002 Kva gav meg elles Gud der uppe? Kva arv gav Allvald frå det høge? 018 JOB 031 003 Kjem ikkje udådsmann i naud? Og illgjersmenn i ulukka? 018 JOB 031 004 Ser ikkje han på mine vegar? Tel ikkje han kvart stig eg gjeng? 018 JOB 031 005 Dersom eg fram med fals hev fare, og foten sprunge etter svik 018 JOB 031 006 - Gud vege meg på rettferds vegt, so han kann sjå eg skuldlaus er! - 018 JOB 031 007 Veik mine stig frå vegen av, hev hjarta etter augo gjenge, var det ein flekk på mine hender, 018 JOB 031 008 so gjev ein annan et mitt såd, og riv mi planting upp med rot! 018 JOB 031 009 Let eg min hug av kvinna dåra, sneik eg til grannens dør meg fram, 018 JOB 031 010 so lat mitt viv åt andre mala, og andre yver ho seg bøygje! 018 JOB 031 011 For dette er ei skjemdarferd, eit brot som dom og straff fortener, 018 JOB 031 012 ein eld som eta vil til avgrunns og øydeleggja all mi eiga. 018 JOB 031 013 Vanvyrd’ eg retten åt min træl og trælkvinna i trætta med deim? 018 JOB 031 014 - Kva gjord’ eg då, når Gud reis upp? Kva svara eg, når han meg klaga? 018 JOB 031 015 Dei er som meg i morsliv skapte; ein forma oss i moderfang - 018 JOB 031 016 Um eg sagde nei når arming bad, og let enkja gråtande gå burt, 018 JOB 031 017 hev eg mitt brød åleine ete, so farlaus inkje fekk ein bit, 018 JOB 031 018 - nei, far for han eg var frå yngdi, frå morsliv var eg hennar førar - 018 JOB 031 019 Såg eg ein stakar utan klæde, ein fatig utan yverplagg, 018 JOB 031 020 og so hans lender ei meg signa, og ei mi saueull han vermde, 018 JOB 031 021 hev eg mot farlaus handi lyft, av di eg medhald fekk i retten: 018 JOB 031 022 Let herdi mi or led då losna, og armen brotna frå sitt bein! 018 JOB 031 023 For eg var ovleg rædd Guds straff, eg magtlaus stod framfor hans velde. 018 JOB 031 024 Um eg mi lit til gullet sette, og voni til det fine gull, 018 JOB 031 025 Gledde eg meg ved auka rikdom, og alt eg vann meg med mi hand, 018 JOB 031 026 såg eg på ljoset når det stråla, på månen der han skreid i glans, 018 JOB 031 027 vart hjarta mitt i løyndom dåra, so kyss på hand til deim eg sende, 018 JOB 031 028 so var det og straffande brot, då neitta eg min Gud der uppe. 018 JOB 031 029 Hev eg meg gledt ved uvens uferd, og jubla når han kom i skade, 018 JOB 031 030 - men eg let ikkje munnen synda og banna honom ifrå livet - 018 JOB 031 031 hev ei mitt husfolk stendigt sagt: «Kven gjekk vel svolten frå hans bord?» 018 JOB 031 032 - Eg let’kje framand natta ute; for ferdamann eg opna døri - 018 JOB 031 033 hev eg som Adam dult mi synd, og løynt mi misgjerd i min barm, 018 JOB 031 034 di eg var rædd den store hop og ottast spott frå ættefrendar, so stilt eg heldt meg innum dører? 018 JOB 031 035 Å, vilde nokon høyra på meg! Sjå her er underskrifti mi, lat berre Allvald svara meg! Fekk eg den skrift min motpart skreiv, 018 JOB 031 036 den skulde eg på oksli bera og binda på meg som ein krans 018 JOB 031 037 eg melde honom kvart mitt stig, og som ein hovding møta honom. 018 JOB 031 038 Dersom min åker klagar meg, og um plogforerne lyt gråta, 018 JOB 031 039 åt eg hans grøda ubetalt, tok livet eg av eigarmannen: 018 JOB 031 040 Lat då for kveite klunger gro, og ugras der eg sådde bygg!» Her endar Jobs tale. 018 JOB 032 001 Dei tri mennerne svara ikkje Job meir, av di han heldt seg sjølv for rettferdig. 018 JOB 032 002 Men då loga harmen upp hjå Elihu, son åt Barak’el, buziten, av Rams-ætti. Han vart harm på Job, av di han heldt seg sjølv rettferdigare enn Gud. 018 JOB 032 003 Han harmast og på dei tri venerne, av di dei ikkje kunde finna noko svar, og endå dømde Job skuldig. 018 JOB 032 004 For Elihu hadde venta med å tala til Job, av di dei andre var eldre enn han; 018 JOB 032 005 men då Elihu såg at dei tri mennerne ikkje hadde noko å svara, vart han brennande harm. 018 JOB 032 006 Og Elihu, son åt Barak’el, buziten, tok til ords og sagde: «Ung er eg etter år å rekna; de derimot er gamle menn. Difor eg blygdest og var rædd å segja til dykk det eg veit. 018 JOB 032 007 Eg tenkte: «Åri tala lyt og alderen forkynna visdom.» 018 JOB 032 008 Nei, ånd lyt til hjå menneski; og Allvalds ande gjev deim vit. 018 JOB 032 009 Dei gamle er’kje alltid vise, kvithærde veit’kje stødt det rette. 018 JOB 032 010 Difor eg segjer: Høyr på meg; eg vil og segja det eg veit. 018 JOB 032 011 Eg venta hev på dykkar ord og lydde vel på dykkar lærdom, alt med de leita etter ord. 018 JOB 032 012 Og eg gav nøgje agt på dykk, men ingen sagde Job imot, ingen av dykk gav honom svar. 018 JOB 032 013 Seg ikkje: «Visdom der me fann; Gud slå han ned, folk kann det ikkje.» 018 JOB 032 014 Han hev’kje tala imot meg, og ei med dykkar ord eg svarar. 018 JOB 032 015 Dei er forstøkte, svarar ikkje, dei vantar ord å føra fram. 018 JOB 032 016 Treng eg vel venta når dei tegjer og stend der reint forutan svar? 018 JOB 032 017 Eg vil og svara, eg for meg, eg vil og segja det eg veit. 018 JOB 032 018 For eg er full av ord til svars; i bringa sprengjer åndi på. 018 JOB 032 019 Mitt indre er som innstengd vin, lik nye vinhit vil det sprengjast. 018 JOB 032 020 Eg tala vil so eg fær luft, vil opna lipporne og svara. 018 JOB 032 021 Eg ikkje tek parti for nokon og smeikjer ei for nokor mann; 018 JOB 032 022 å smeikja kann eg ikkje med; min skapar elles burt meg reiv. 018 JOB 033 001 Men høyr no, Job, på talen min, lyd vel på alle mine ord! 018 JOB 033 002 Sjå eg hev opna mine lippor, og tunga talar i min munn. 018 JOB 033 003 Frå ærlegt hjarta kjem min tale, rein kunnskap lipporne ber fram. 018 JOB 033 004 Guds ånd er det som meg hev skapt, og Allvalds ande gjev meg liv. 018 JOB 033 005 Um du det kann, so gjev meg svar! Væpna deg mot meg, og stig fram! 018 JOB 033 006 Eg er din likemann for Gud, eg og av leiret forma er. 018 JOB 033 007 Du tarv’kje vera rædd for meg, min trykk skal ikkje tyngja deg. 018 JOB 033 008 Men du hev sagt for øyro mine - eg høyrde ljoden av ditt ord -: 018 JOB 033 009 «Eg skuldfri er og utan synd, eg flekkfri er og utan skuld; 018 JOB 033 010 men han fører uvensgrunnar mot meg og held meg for sin fiendsmann; 018 JOB 033 011 han legg i stokken mine føter og vaktar alle mine vegar.» 018 JOB 033 012 Men du hev urett, svarar eg; Gud større er enn menneskja. 018 JOB 033 013 Men kvifor vil du klaga på han: Han aldri svarar i sin sak? 018 JOB 033 014 På eit vis talar Gud, ja tvo, um enn dei ikkje agtar på det. 018 JOB 033 015 I draumar og i syn ved natt, når tunge svevnen fell på folk, når dei på lægjet ligg og blundar, 018 JOB 033 016 då let han øyro upp på folk, og innsiglar åtvaring til deim, 018 JOB 033 017 for burt frå synd å driva mannen, og rydja ovmod ut or honom 018 JOB 033 018 og berga sjæli hans frå gravi og livet hans frå spjotodd-daude. 018 JOB 033 019 Han tuktast og med sjukelægje, med stendig uro inn til beini, 018 JOB 033 020 hans liv fær mothug imot brød, og sjæli hans mot lostemat. 018 JOB 033 021 Hans misser holdet, vert usjåleg, og beini morknar, syner ikkje, 018 JOB 033 022 og sjæli ned mot gravi lutar, hans liv mot daude-englarne. 018 JOB 033 023 Er det då yver han ein engel, ein millommann, ein utav tusund, som lærer mannen um hans plikt, 018 JOB 033 024 Han ynkast yver han og segjer: «Frels honom frå i grav å ganga! Eg hev ei løysepening funne.» 018 JOB 033 025 Hans likam skal av helsa bløma, sin ungdom skal han atter få. 018 JOB 033 026 Han bed til Gud og nåde fær, so han hans åsyn ser med jubel. Og so fær mannen att si rettferd. 018 JOB 033 027 Han syng for folk og segjer so: «Eg synda hev og krenkt det rette, men hev’kje fenge lika for det; 018 JOB 033 028 mi sjæl frå gravi berga han, med gleda fær eg ljoset sjå.» 018 JOB 033 029 Og sjå: alt dette gjerer Gud tvo gonger, ja tri gong’ mot mannen, 018 JOB 033 030 og ber hans sjæl frå gravi burt, so livsens ljos kann lysa for han. 018 JOB 033 031 So gjev no gaum og høyr meg, Job, ver tagall du, so eg kann tala! 018 JOB 033 032 Um du hev ord, so gjev meg svar! Tala, eg gjev deg gjerne rett. 018 JOB 033 033 I anna fall so høyr på meg, teg medan eg deg visdom lærer!» 018 JOB 034 001 Og Elihu tok til ords og sagde: 018 JOB 034 002 «Vismenner, høyr på ordi mine! Kunnige folk, lyd no på meg! 018 JOB 034 003 For ordi prøver ein med øyro, som ein med gomen maten smakar. 018 JOB 034 004 So lat oss no det rette velja og saman finna ut det gode! 018 JOB 034 005 For Job hev sagt: «Eg skuldfri er; min rett hev Gud ifrå meg teke; 018 JOB 034 006 tråss i min rett, stend eg som ljugar, uskuldig fekk eg ulivssår.» 018 JOB 034 007 Finst det vel nokon mann som Job? som gløyper hædings ord som vatn, 018 JOB 034 008 som held med illgjerdsmenner lag, hev umgang med gudlause folk? 018 JOB 034 009 For han hev sagt: «Kva gagnar det ein mann å vera ven med Gud?» 018 JOB 034 010 Difor, de menn med vit, høyr meg! D’er langt frå Gud å vera gudlaus, frå Allvalds-Gud å gjera urett. 018 JOB 034 011 Han løner mannen for hans gjerd, fer med han etter all hans ferd. 018 JOB 034 012 Nei, urettferdig er’kje Gud, og Allvald krenkjer ikkje retten. 018 JOB 034 013 Kven let vel honom styra jordi? Og kven hev grunna jordheims-kringen? 018 JOB 034 014 Um han på seg åleine tenkte og drog sin ande til seg att, 018 JOB 034 015 då gjekk alt livande til grunns, og menneskja vart atter mold. 018 JOB 034 016 Um du er klok, so høyr på dette, og lyd på ljoden av mitt ord! 018 JOB 034 017 Kann ein som hatar retten, styra? Fordømer du den allrettvise? 018 JOB 034 018 Kann ein til kongen segja: «Niding!» Og til dei megtige: «Du brotsmann?» 018 JOB 034 019 Til han som ei gjer skil på fyrstar, og ikkje vyrder rik mot fatig. Av di hans hand hev skapt deim alle? 018 JOB 034 020 Dei andast brått og midt um natti, eit folk avjagast og kverv burt, stormenn forgjengst i hjelpeløysa. 018 JOB 034 021 Hans augo ser til mannsens ferd, han skodar kvart eit stig han tek; 018 JOB 034 022 det finst’kje skugge eller myrker der illgjerdsmenn kann løyna seg. 018 JOB 034 023 Han tarv’kje lenge sjå på mannen fyrr han lyt møta Gud til doms. 018 JOB 034 024 Han utan forhøyr storfolk krasar og andre set i deira stad. 018 JOB 034 025 Han kjennar heile deira verk og gjev um natti deim til tyning. 018 JOB 034 026 Han tuktar deim som illgjerdsmenner, ein stad der alle kann det sjå, 018 JOB 034 027 dei som hev vike burt frå han og ikkje hev hans vegar fylgt - 018 JOB 034 028 so han kann høyra armods klaga og jammerskrik frå undertrykte. 018 JOB 034 029 Fær han det stilt, kven vil fordøma? Løyner han seg - kven kann då sjå han? - for folkemugen og for mannen, 018 JOB 034 030 so ikkje gudlaus mann skal råda og vera snaror yver folket. 018 JOB 034 031 For segjer ein vel so til Gud: «Ovmodigt hev eg bore meg; eg vil ikkje lenger vera vond. 018 JOB 034 032 Vis du meg det eg ikkje ser! hev eg gjort synd, vil eg snu um?» 018 JOB 034 033 Skal han då straffa som du tykkjer? D’er du som er den misnøgde; so lyt du velja, ikkje eg; og du fær segja det du veit. 018 JOB 034 034 Dei kloke folk vil segja til meg, og kvar ein vismann som meg høyrer: 018 JOB 034 035 «Job talar ikkje med forstand hans ord er utan ettertanke.» 018 JOB 034 036 Gjev Job må allstødt verta prøvd for sine svar på nidings vis! 018 JOB 034 037 For han legg brotsverk til si synd og ber seg vyrdlaust millom oss, og talar mange ord mot Gud.» 018 JOB 035 001 Og Elihu tok til ords og sagde: 018 JOB 035 002 «Seg, trur du vel at slikt er rett, so du meir rettvis er enn Gud, 018 JOB 035 003 når djervt du spør: «Kva gagn hev eg, kva løn um eg frå syndi flyr?» 018 JOB 035 004 På dette vil eg svara deg og likeins venerne med deg. 018 JOB 035 005 Ditt auga du mot himmelen snu, og sjå på skyerne der uppe! 018 JOB 035 006 Di synd, kann ho vel skade honom? Lid han, um dine brot er mange? 018 JOB 035 007 Er du rettvis, kva gjev du honom? Kva fær han då utav di hand? 018 JOB 035 008 Di synd vedkjem ein mann som deg, di rettferd gjeld eit menneskje. 018 JOB 035 009 Dei klagar yver urett stor og skrik um hjelp mot valdsmenns arm; 018 JOB 035 010 men spør’kje: «Kvar er Gud, min skapar, som let ved natt lovsongar tona, 018 JOB 035 011 gjev oss meir vit enn dyr på mark og meir forstand enn fugl i luft?» 018 JOB 035 012 Der ropar dei - han svarar ikkje - um hjelp mot ovmod hjå dei vonde. 018 JOB 035 013 Gud høyrer ei på tome ord, slikt agtar Allvald ikkje på. 018 JOB 035 014 Um enn du segjer du ei ser han, han ser han nok saki, bi på honom! 018 JOB 035 015 Og no, når vreiden hans ei refser, tru han ei kjenner dårskapen? 018 JOB 035 016 Men Job let upp sin munn til fåfengd, uvitugt talar han so mykje.» 018 JOB 036 001 Og Elihu heldt fram og sagde: 018 JOB 036 002 «Vent litt og lat meg tala til deg! For endå hev eg ord for Gud; 018 JOB 036 003 eg hentar kunnskap langan leid, skal hjelpa skaparen til rett. 018 JOB 036 004 For visst, mitt ord skal ikkje ljuga; framfor deg stend ein full-lærd mann. 018 JOB 036 005 Sjå, Gud er sterk, men vander ingen, han som er veldug i forstandskraft. 018 JOB 036 006 Han let’kje gudlaus mann få liva; men armingarne gjev han rett. 018 JOB 036 007 Han snur’kje augo frå rettvise; hjå kongar på sin konungsstol han let deim ævleg sitja høgt. 018 JOB 036 008 Um dei i lekkjor bundne vart og i ulukkesnaror fanga, 018 JOB 036 009 so synar han deim deira ferd og brot - at dei ovmoda seg - 018 JOB 036 010 til refsing opnar øyro deira og byd deim venda um frå syndi. 018 JOB 036 011 Um dei då høyrer vil og lyda, so liver dei sitt liv i lukka og sine år i herlegdom; 018 JOB 036 012 um ikkje, fær dei styng av spjotet, og i sin dårskap andast dei. 018 JOB 036 013 Men vreiden trivst i vonde hjarto; dei bed’kje, um dei bundne vert; 018 JOB 036 014 i ungdomstidi skal dei døy, forgangast som utukt-sveinar. 018 JOB 036 015 Han frelser arming ved hans naud, opnar hans øyro gjenom trengsla. 018 JOB 036 016 Deg og han lokkar ut or trengsla, fritt fær du det og ikkje trongt, ditt bord er fullt av feite retter. 018 JOB 036 017 Men fær du straff som syndug mann, i fall hans domsord held deg fast. 018 JOB 036 018 Lat ikkje tukti avla vreide, den tunge bot deg leida vilt! 018 JOB 036 019 Kann klaga hjelpa deg or naud, kor mykje enn du stræva vil? 018 JOB 036 020 Du må’kje lengta etter natti då folk vert rykte frå sin stad! 018 JOB 036 021 Gjev agt, so ei til synd du vender, for det du heller vil enn lida. 018 JOB 036 022 Sjå, Gud er upphøgd i sitt velde; kven er ein lærar slik som han? 018 JOB 036 023 Kven hev vel vegen lagt for honom? Kven sagde vel: «Du hev urett gjort?» 018 JOB 036 024 Hugs på å prisa høgt hans verk, som menneski hev sunge um! 018 JOB 036 025 Kvart menneskje med lyst det ser, mann-ætti ser det langan leid. 018 JOB 036 026 Upphøgd, uskynande er Gud, hans liveår kann ingen telja, 018 JOB 036 027 for han dreg vatsdroparne, so det vert regn av skodde-eim. 018 JOB 036 028 Og ifrå skyerne det fløymer og dryp ned yver mange folk. 018 JOB 036 029 Kven skynar vel skyhoparne og torebraket frå hans hytta? 018 JOB 036 030 Han breider ljoset sitt ikring seg og let det hylja havsens røter. 018 JOB 036 031 Soleis han dømer folkeslag og skiftar brød i ovmengd ut. 018 JOB 036 032 Han sveiper henderne i ljos og sender det mot fienden. 018 JOB 036 033 Hans tora meldar um hans koma, ja, feet varslar når han kjem. 018 JOB 037 001 For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin. 018 JOB 037 002 Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn! 018 JOB 037 003 Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar. 018 JOB 037 004 So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let. 018 JOB 037 005 Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna. 018 JOB 037 006 Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn. 018 JOB 037 007 Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må. 018 JOB 037 008 Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad. 018 JOB 037 009 Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne. 018 JOB 037 010 Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang. 018 JOB 037 011 Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer, 018 JOB 037 012 og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen; 018 JOB 037 013 anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka. 018 JOB 037 014 Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort! 018 JOB 037 015 Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina? 018 JOB 037 016 Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise? 018 JOB 037 017 Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind? 018 JOB 037 018 Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel? 018 JOB 037 019 Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker. 018 JOB 037 020 Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast? 018 JOB 037 021 No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt. 018 JOB 037 022 Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud. 018 JOB 037 023 Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer. 018 JOB 037 024 Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.» 018 JOB 038 001 Og Herren svara Job or stormen og sagde: 018 JOB 038 002 «Kven er det som gjer rådgjerd myrk med ord som reint er utan skyn? 018 JOB 038 003 Spenn som ein mann ditt belte på, gjev meg på mine spursmål svar. 018 JOB 038 004 Kvar var du då eg grunna jordi? Seg fram, i fall du greida hev! 018 JOB 038 005 Kven sette måli - veit du det? - Og spana målsnor yver henne? 018 JOB 038 006 Kvar vart pelaran’ sette ned? Kven la vel hennar hyrnestein, 018 JOB 038 007 med alle morgonstjernor kvad, gudssønerne av gleda song? 018 JOB 038 008 Kven stengde havet inn med dører, då det braut ut or moderfang? 018 JOB 038 009 Då eg det skyer gav til klæde og myrkeskodd til sveip åt det 018 JOB 038 010 då eg for det ei grensa sette og trygga ho med port og bom 018 JOB 038 011 og sagde: «Hit og ikkje lenger! Di byrge bylgja stogge her!» 018 JOB 038 012 Baud du vel dagsprett nokon gong? Gav du morgonroden stad, 018 JOB 038 013 so femner kringum ytste jordi, so syndaran’ vart riste av? 018 JOB 038 014 Då tek ho form som leir for segl, og all stend greinlegt som ein klædnad. 018 JOB 038 015 Då misser gudlause sitt ljos, den arm som lyfte seg, vert knekt. 018 JOB 038 016 Kom du til havsens kjeldor fram, hev du på avgrunns-botnen gjenge? 018 JOB 038 017 Hev daude-portarn’ vist seg for deg? Ja, såg du daudeskuggens portar? 018 JOB 038 018 Og hev du vel jordviddi set? Kjenner du alt i hop, seg fram! 018 JOB 038 019 Kvar finn ein veg dit ljoset bur? Og kvar hev myrkret heimen sin? 018 JOB 038 020 So du kann henta deim til grensa og vita veg til deira hus. 018 JOB 038 021 Du veit det, du vart fødd den gong, og dagetalet ditt er stort. 018 JOB 038 022 Kom du dit snøen uppspard ligg? Og såg du forrådshus for haglet, 018 JOB 038 023 som eg til trengsle-tidi gøymer, til dagarne med kamp og krig? 018 JOB 038 024 Kva veg tru ljoset deiler seg, austanvinden spreider seg på jordi? 018 JOB 038 025 Kven laga renna vel for regnet og brøytte veg for torestrålen, 018 JOB 038 026 so væta kjem til aude land, til øydemark der ingen bur, 018 JOB 038 027 til kveikjing for den nakne heid, so gras kann gro der fyrr var bert? 018 JOB 038 028 Skal tru um regnet hev ein far? Kven avlar vel doggdroparne? 018 JOB 038 029 Kva moderliv kom isen or? Kven avla rim i himmelrømd, 018 JOB 038 030 når vatnet hardnar liksom stein, når havflata stivnar til? 018 JOB 038 031 Bind du vel bandet um Sjustjerna? Løyser du lekkjet av Orion? 018 JOB 038 032 Set du rett tid for dyreringen? Og driv du Bjørnen og hans ungar? 018 JOB 038 033 Kjenner du himmelleverne? Gav du han yver jordi magt? 018 JOB 038 034 Kann røysti di til skyi nå, so vatnet fløymer yver deg? 018 JOB 038 035 Byd du vel ljoni fara ut, so dei deg svarar: «Her er me?» 018 JOB 038 036 Kven la i myrke skyer visdom? Kven gav forstand til hildringi? 018 JOB 038 037 Kven tel med visdom skyerne? Kven tømer himmelfati ut, 018 JOB 038 038 når turre mold vert samanrend, jordklumpar kleimer seg i hop? 018 JOB 038 039 Gjeng du for løva etter rov og gjev ungløvor deira mette, 018 JOB 038 040 medan dei gøymer seg i holor og ligg på lur i busk og kjørr? 018 JOB 038 041 Kven yter ramnen føda hans, når upp til Gud hans ungar ropar og flakkar kringum utan mat? 018 JOB 039 001 Steingeiti, veit du når ho kidar? Vaktar du riderne åt hindi? 018 JOB 039 002 Tel måna’rne dei gjeng med unge, og kjenner du deira fødetid? 018 JOB 039 003 Dei bøygjer seg, fø’r sine ungar, so er det slutt med deira rider. 018 JOB 039 004 På marki kidi veks seg store, spring burt og kjem’kje att til deim. 018 JOB 039 005 Kven let villasnet renna fritt, tok bandet av det skjerre dyr, 018 JOB 039 006 som eg gav øydemark til heim, den salte steppa til ein bustad? 018 JOB 039 007 Det lær åt byen med sitt ståk, slepp høyra skjenn frå drivaren. 018 JOB 039 008 Det finn seg beite millom fjell, og leitar upp kvart grøne strå. 018 JOB 039 009 Skal tru villuksen vil deg tena, og natta yver ved di krubba? 018 JOB 039 010 Kann du til fori honom tøyma, horvar han dalar etter deg? 018 JOB 039 011 Lit du på honom for hans styrke? Og yverlet du han ditt arbeid? 018 JOB 039 012 Trur du han til å føra grøda heim og draga henne inn i løda? 018 JOB 039 013 Struss-hoa flaksar kåt med vengen, men viser fjør og veng morskjærleik? 018 JOB 039 014 Nei, ho legg sine egg på jordi, og let so sanden verma deim; 018 JOB 039 015 ho gløymer at ein fot kann treda og villdyr trakka deim i kras. 018 JOB 039 016 Hardt fer ho åt med sine ungar, som var dei ikkje hennar eigne; for fåfengt stræv ho ikkje ræddast. 018 JOB 039 017 For Gud let henne gløyma visdom, han ei tiletla henne vit. 018 JOB 039 018 Men når ho baskar seg i veg, ho lær åt både hest og mann. 018 JOB 039 019 Skal tru um du gjev hesten kraft og klæder halsen hans med mån? 018 JOB 039 020 Let du han som grashoppen springa alt med han frøser skræmeleg. 018 JOB 039 021 Glad i si kraft han marki skrapar og fer so fram mot væpna flokk. 018 JOB 039 022 Han urædd er og lær åt rædsla, for sverdet ei han vender um, 018 JOB 039 023 det skranglar pilhus yver honom, det blenkjer spjot til styng og skot. 018 JOB 039 024 Med ståk og bråk han slukar jordi, ustyrleg når stridsluren gjeng. 018 JOB 039 025 Han kneggjar: «Hui!» når luren læt, han verar striden langan leid, med skrik frå hovdingar og herrop! 018 JOB 039 026 Flyg hauken upp ved ditt forstand og spilar vengjerne mot sud? 018 JOB 039 027 Stig ørnen høgt av di du byd, og byggjer reiret sitt i høgdi? 018 JOB 039 028 Han bur på berg og held seg der, på kvasse tind og høge nut. 018 JOB 039 029 Derfrå han spæjar etter mat, hans augo yver viddi skodar. 018 JOB 039 030 Hans ungar gløypar i seg blod; der det finst lik, der er han og.» 018 JOB 040 001 Og Herren svara Job og sagde: 018 JOB 040 002 «Vil klandraren med Allvald trætta? Lat han som lastar Gud då svara!» 018 JOB 040 003 Då svara Job Herren og sagde: 018 JOB 040 004 «For ring eg er; kva skal eg svara? Eg handi legg på munnen min. 018 JOB 040 005 Ein gong eg tala, no eg tegjer, tvo gong’ - eg gjer det ikkje meir.» 018 JOB 040 006 Og Herren svara Job or stormen og sagde: 018 JOB 040 007 «Spenn som mann ditt beltet på, gjev meg på mine spursmål svar: 018 JOB 040 008 Vil du forspille meg min rett, fordøma meg, so du fær rett? 018 JOB 040 009 Hev du vel slik ein arm som Gud? Kann du som han med røysti dundra? 018 JOB 040 010 Pryd deg med høgd og herredom, klæd deg i glans og herlegdom, 018 JOB 040 011 Lat so din vreide strøyma fram, sjå kvar ein stolt og audmyk han! 018 JOB 040 012 Så kvar ein stolt og bøyg han ned, og slå til jord dei gudlause! 018 JOB 040 013 Og gøym deim alle under jordi, bitt deira andlit fast i løynd! 018 JOB 040 014 So skal eg og lovprisa deg, som siger med di høgre vann. 018 JOB 040 015 Sjå elvhesten! Eg hev skapt han liksom deg; som ein ukse et han gras. 018 JOB 040 016 Sjå då krafti i hans lender, i bukmusklarne hans styrke! 018 JOB 040 017 Halen gjer han stiv som ceder, fast bogsenarne er tvinna. 018 JOB 040 018 Knokarne er koparrøyrer, beini som jarnstenger er. 018 JOB 040 019 Av Guds verk er han det fyrste, av sin skapar fekk han sverd. 018 JOB 040 020 Bergi ber åt honom for, alle villdyr leikar der. 018 JOB 040 021 Under lotusbusk han kviler, løyner seg i røyr og sev. 018 JOB 040 022 Lotusbusk gjev honom skugge, piletre umkransar honom. 018 JOB 040 023 Strid gjeng elvi, ei han ottast; trygg er han um so sjølve Jordan fossar imot hans gap. 018 JOB 040 024 Kann ein tak han so han ser det, draga snara gjenom snuten? 018 JOB 041 001 Kann du fiska krokodillen, binda tunga hans med taum, 018 JOB 041 002 Draga snor i gjenom nosi, hogga krok i kjaken hans? 018 JOB 041 003 Vil han tigga um nåde, tala mjuke ord til deg? 018 JOB 041 004 Tru han vil gjera samband med deg og din træl for alltid verta? 018 JOB 041 005 Kann du han som leikfugl halda for smågjentorne i band? 018 JOB 041 006 Handlar fiskarlag med honom, skiftar ut til kræmarar? 018 JOB 041 007 Kann hans hud med spjot du fylla, og hans hovud med harpunar? 018 JOB 041 008 Berre prøv - du skal det minnast; enn ein gong du gjer det ikkje! 018 JOB 041 009 Kvar og ein vil missa voni, verta feld ved syni av han. 018 JOB 041 010 Ingen torer eggja honom; kven kann då mot meg reisa? 018 JOB 041 011 Kven gav meg, so eg gjev att? Under himmeln alt eg eig. 018 JOB 041 012 Ei eg tegjer um hans lemer, um hans sterke, væne bygnad. 018 JOB 041 013 Kven hev drege brynja av han, Gjenge inn i duble tanngard? 018 JOB 041 014 Kven hev opna kjakeporten? Rædsla kring hans tenner ligg. 018 JOB 041 015 Sterke er hans skjolde-rader, feste med ei fast forsigling. 018 JOB 041 016 Tett dei ligg innåt kvarandre, ingi luft slepp millom deim. 018 JOB 041 017 Eine skjolden i den andre heng i hop, skilst ikkje åt. 018 JOB 041 018 Ljos ifrå hans njosing strålar, augo skin som morgonroden. 018 JOB 041 019 Or hans gap skyt brandar fram, gneistar sprutar derifrå. 018 JOB 041 020 Or hans nasar stig det røyk, liksom eim or kjel som kokar. 018 JOB 041 021 Anden hans set eld på kol, logen ut or gapet stend. 018 JOB 041 022 I hans nakke styrken bur, rædsla spring framfor hans åsyn. 018 JOB 041 023 Tette sit kjøtvalkarne, støypte fast urikkelg. 018 JOB 041 024 Hjarta hans er hardt som stein, fast som understein i kverni. 018 JOB 041 025 Kjempor ræddast når han ris, misser både mod og hugs; 018 JOB 041 026 Sverd vil ikkje bita på, ikkje skot med spjot og pil. 018 JOB 041 027 Jarn agtar han liksom strå, kopar nett som fauskeved. 018 JOB 041 028 Ei han vik for bogesonen; stein frå slyngja vert som halm, 018 JOB 041 029 og stridsklubba vert som strå, og han lær åt spjot som susar. 018 JOB 041 030 Under han er kvasse broddar, spor dei set som treskjeslede. 018 JOB 041 031 Djupet kokar som ei gryta, sjøen som ein salvekjel. 018 JOB 041 032 Vegen lyser etter honom, djupet skin som sylverhår. 018 JOB 041 033 Liken hans på jord ei finst, denne skapning utan ræddhug. 018 JOB 041 034 Han ser ned på alt som høgt er, konge yver alle kaute.» 018 JOB 042 001 Då svara Job Herren og sagde: 018 JOB 042 002 «Eg skynar at du allting kann; for deg er ingen plan umogleg. 018 JOB 042 003 Kven vil uvitug myrkja rådgjerd? Eg tala som ein fåvis mann um under som eg ikkje fata. 018 JOB 042 004 Å høyr no, lat meg få tala! Eg vil deg spyrja, lær du meg! 018 JOB 042 005 Fyrr høyrd’ eg berre gjete deg, no ser eg deg med eigne augo. 018 JOB 042 006 Difor eg tek det i meg att og tregar djupt i mold og oska.» 018 JOB 042 007 Då no Herren hadde tala desse ordi til Job, sagde han til Elifaz frå Teman: «Eg er harm på deg og dei tvo venerne dine, av di de hev ikkje tala rett um meg soleis som Job, tenaren min. 018 JOB 042 008 Tak difor sju uksar og sju verar, og gakk til Job, tenaren min, og ofra brennoffer for dykk; og lat Job, tenaren min, beda for dykk! For berre honom vil eg taka til nåde, so eg ikkje gjer ulukka på dykk, for de ikkje hev tala rett um meg soleis som Job, tenaren min.» 018 JOB 042 009 Og Elifaz frå Teman og Bildad frå Suah og Sofar frå Na’ama gjekk av stad og gjorde so som Herren hadde sagt til deim, og Herren høyrde Jobs bøn. 018 JOB 042 010 No vende Herren lagnaden for Job, då han bad for venerne sine; og alt det Job hadde ått, fekk han tvifald att. 018 JOB 042 011 Og alle brørne og systerne hans kom til honom, og like eins alle dei kjenningar han fyrr hadde havt, og dei åt og drakk med honom i huset hans. Og synte honom medynk og trøysta honom for all den ulukka som Herren ført yver honom, og kvar av deim gav honom ein gullpening og ein gullring. 018 JOB 042 012 Og Herren velsigna den siste livetidi åt Job meir enn den fyrste; han fekk fjortan tusund sauer og seks tusund kamelar og tusund par uksar og tusund asnor. 018 JOB 042 013 Og han fekk sju søner og tri døtter; 018 JOB 042 014 den eine av deim kalla han Jemima, den andre Kesia og den tridje Keren-Happuk. 018 JOB 042 015 Det fanst ikkje so væne kvinnor i heile landet som døtterne åt Job, og far deira let deim erva til liks med brørne deira. 018 JOB 042 016 Etter dette livde Job hundrad og fyrti år, og såg born og barneborn, fire ættleder. 018 JOB 042 017 Og Job døydde gamall og mett av dagar. # # BOOK 019 PSA Psalms Salmenes 019 PSA 001 001 Sæl er den mann som ikkje gjeng i råd med ugudlege og ikkje stend på veg med syndarar og ikkje sit i sæte med spottarar, 019 PSA 001 002 men som hev si lyst i Herrens lov og grundar på hans lov dag og natt. 019 PSA 001 003 Han er lik eit tre som er planta ved vatsbekkjer, som gjev si frukt i si tid, og som lauvet ikkje visnar på; og alt det han gjer, hev han lukka med. 019 PSA 001 004 Ikkje so er det med dei ugudlege; men dei er lik agner, som vinden føykjer burt. 019 PSA 001 005 Difor skal dei ugudlege ikkje standa seg i domen, og syndarar ikkje i samlingi av dei rettferdige. 019 PSA 001 006 For Herren kjenner vegen dei rettferdige fer, men den vegen dei ugudlege fer, gjeng til grunns. 019 PSA 002 001 Kvi ståkar heidningarne, og kvi stilar folki på fåfengt verk? 019 PSA 002 002 Kongarne på jordi reiser seg, og herremennerne legg råd saman imot Herren og den han hev salva: 019 PSA 002 003 «Lat oss slita sund deira band og kasta deira tog av oss!» 019 PSA 002 004 Han som tronar i himmelen, lær: Herren spottar deim. 019 PSA 002 005 So talar han til deim i sin vreide, og i sin harm skræmer han deim: 019 PSA 002 006 «Og eg hev då sett inn min konge på Sion, mitt heilage fjell.» 019 PSA 002 007 Eg vil fortelja um ei rådgjerd: Herren sagde til meg: «Du er min son, eg hev født deg i dag. 019 PSA 002 008 Krev av meg, so vil eg gjeva deg heidningarne til arv og endarne av jordi til eiga. 019 PSA 002 009 Du skal knasa deim med jarnstav; som kruskjerald skal du smuldra deim.» 019 PSA 002 010 Og no, de kongar, far visleg fram! Lat dykk segja, de domarar på jordi! 019 PSA 002 011 Ten Herren med age, og fagna dykk med otte! 019 PSA 002 012 Kyss sonen, so han ikkje skal verta vreid, og de skal ganga til grunnar på vegen! For hans vreide kunde lett kveikjast. Sæle er alle dei som set si lit til honom! 019 PSA 003 001 Ein salme av David, då han flydde for Absalom, son sin. Herre, kor mange mine fiendar er! Mange reiser seg imot meg. 019 PSA 003 002 Mange segjer til mi sjæl: «Det finst ikkje frelsa for honom hjå Gud.» (Sela) 019 PSA 003 003 Men du, Herre, er min skjold, mi æra og den som lyfter mitt hovud. 019 PSA 003 004 Eg ropar høgt til Herren, og han svarar meg frå sitt heilage fjell. (Sela) 019 PSA 003 005 Eg lagde meg og sovna; eg vakna upp, for Herren held meg uppe. 019 PSA 003 006 Eg ottast ikkje for ti tusund av folk, som hev lægra seg imot meg rundt ikring. 019 PSA 003 007 Statt upp, Herre, frels meg, min Gud! For du hev slege alle mine fiendar på kinni, du hev knasa tennerne på dei ugudlege. 019 PSA 003 008 Herren høyrer frelsa til. Lat di velsigning vera yver ditt folk! (Sela) 019 PSA 004 001 Til songmeisteren, med strengleik; ein salme av David. Når eg ropar, so svara meg, du Gud som er rettferd! I trengsla hev du gjeve meg rom; ver meg nådig og høyr mi bøn! 019 PSA 004 002 De velduge menner Kor lenge skal mi æra vera til skam? Kor lenge vil de elska fåfengd, fara etter lygn? (Sela) 019 PSA 004 003 Vit då, at Herren fer underleg med den som er etter hans ynde! Herren høyrer, når eg ropar til honom. 019 PSA 004 004 Harmast, men synda ikkje! Tenk etter i dykkar hjarta på dykkar lægje, og ver stille! (Sela) 019 PSA 004 005 Ber fram rettferds offer, og set dykkar lit til Herren! 019 PSA 004 006 Mange segjer: «Kven vil syna oss noko godt?» Lyft du yver oss ljoset frå di åsyn, Herre! 019 PSA 004 007 Du hev gjeve meg større gleda i mitt hjarta enn dei hev når deira korn og vin fell rikeleg. 019 PSA 004 008 I fred vil eg både leggja meg og sovna; for du, Herre, let meg einsaman bu i trygd. 019 PSA 005 001 Til songmeisteren, til Nehilot; ein salme av David. Vend øyra til mine ord, Herre, gjev gaum etter min sukk! 019 PSA 005 002 Lyd til mitt rop um hjelp, min konge og min Gud! For til deg bed eg. 019 PSA 005 003 Herre, um morgonen vil du høyre mi røyst; um morgonen legg eg mi sak fram for deg og ventar. 019 PSA 005 004 For du er ikkje ein Gud som hev hugnad i ugudleg åtferd; den vonde fær ikkje bu hjå deg. 019 PSA 005 005 Dei ovmodige kann ikkje standa seg for dine augo; du hatar alle som gjer urett. 019 PSA 005 006 Du let deim som talar lygn ganga under; den blodgiruge og falske mann styggjest Herren ved. 019 PSA 005 007 Men eg vil ved di store miskunn ganga inn i ditt hus, vil med otte for deg falla ned framfyre ditt heilage tempel. 019 PSA 005 008 Herre, leid meg ved di rettferd, for deira skuld som lurar på meg, jamna din veg for meg! 019 PSA 005 009 For det finst ikkje sanning i deira munn; det indre i deim er ein avgrunn; strupen deira er ei opi grav; tunga si gjer dei hål. 019 PSA 005 010 Gud, døm dei skuldige! Lat deim falla for sine eigne meinråder, støyt deim ned for deira mange misgjerningar! for dei hev gjort upprør mot deg. 019 PSA 005 011 Men lat alle deim gleda seg, som set si lid til deg! Lat deim til æveleg tid fagna seg høgt, av di du vil verja deim; og lat deim som elskar ditt namn frygda seg i deg! 019 PSA 005 012 For du, Herre, velsignar den rettferdige; du vernar honom med nåde som med ein skjold. 019 PSA 006 001 Til songmeisteren, med strengleik, etter Sjeminit; ein salme av David. Herre, refs meg ikkje i din vreide og tukta meg ikkje i din harm! 019 PSA 006 002 Ver meg nådig, Herre, for eg er burtvisna! Læk meg, Herre, for mine bein er skjelvande. 019 PSA 006 003 Og mi sjæl er storleg skjelvrædd. Og du, Herre, kor lenge? 019 PSA 006 004 Vend deg um att, Herre, fri ut mi sjæl, frels meg for di miskunn skuld! 019 PSA 006 005 For i dauden er det ikkje minne um deg; kven vil prisa deg i helheimen? 019 PSA 006 006 Eg er trøytt av mine sukkar; eg bløyter mi seng kvar natt, med mine tåror væter eg mitt lægje. 019 PSA 006 007 Mitt auga er upptært av hugverk; det er gamalt vorte for alle deira skuld som trengjer meg. 019 PSA 006 008 Vik ifrå meg, alle de som gjer urett! For Herren hev høyrt mitt gråtmål. 019 PSA 006 009 Herren hev høyrt mi audmjuke påkalling, Herren, tek imot mi bøn. 019 PSA 006 010 Alle mine fiendar skal verta skjemde og storleg forfærde; dei skal venda attende, verta skjemde i ein augneblink. 019 PSA 007 001 Ein siggajon av David, som han song for Herren på grunn av benjaminiten Kus’ ord. Herre, min Gud! Eg flyr til deg; frels meg frå alle mine forfylgjarar og berga meg, 019 PSA 007 002 so han ikkje som ei løva skal riva ut mi sjæl, riva sund, og ingen som bergar! 019 PSA 007 003 Herre, min Gud! Dersom eg hev gjort dette, dersom det er urett i mine hender, 019 PSA 007 004 dersom eg hev gjort vondt imot den som heldt fred med meg, og plundra den som trengde meg utan orsak: 019 PSA 007 005 so lat fienden forfylgja mi sjæl og nå henne og trøda ned mitt liv til jordi og leggja mi æra i moldi! (Sela) 019 PSA 007 006 Statt upp, Herre, i din vreide! reis deg upp imot ofsen hjå deim som trengjer meg, og vakna upp til hjelp for meg, du som hev påbode dom! 019 PSA 007 007 Og lat ei samling av folkeslag standa rundt ikring deg, og far upp att yver deim til det høge! 019 PSA 007 008 Herren held dom yver folki. Døm meg, Herre, etter mi rettferd og etter den uskyld som er hjå meg! 019 PSA 007 009 Lat då vondskapen hjå dei ugudlege få ende, og styrk den rettferdige! For du er den som prøver hjarto og nyro, ein rettferdig Gud. 019 PSA 007 010 Min skjold er hjå Gud, han frelser deim som er trugne i hjarta. 019 PSA 007 011 Gud er ein rettferdig domar, og ein Gud som harmast kvar dag. 019 PSA 007 012 So framt ein ikkje vender um, so kvesser han sitt sverd; sin boge hev han spent og gjort ferdig 019 PSA 007 013 og stelt til banevåpn til rettes imot honom; sine piler gjer han brennande. 019 PSA 007 014 Sjå, han skal til å føda misgjerning; han gjeng med ulukka og føder lygn. 019 PSA 007 015 Ei grav hev han grave og hola ut; men han fell i den greft som han gjorde. 019 PSA 007 016 Den ulukka han gjer, kjem att yver hans hovud, og yver hans kvervel fell hans valdsverk ned. 019 PSA 007 017 Eg vil prisa Herren etter hans rettferd og lovsyngja namnet åt Herren den Høgste. 019 PSA 008 001 Til songmeisteren, etter Gittit; ein salme av David. Herre, vår Herre, kor herlegt ditt namn er yver all jordi! du som hev sett din prydnad på himmelen. 019 PSA 008 002 Av munnen på småborn og sogborn hev du grunnfest ei magt for dine motstandarar skuld, so du kann tagga fienden og den hemngiruge. 019 PSA 008 003 Når eg ser din himmel, det verk av dine fingrar, månen og stjernorne, som du hev sett i stand, 019 PSA 008 004 kva er då eit menneskje, at du kjem det i hug, og ein menneskjeson, at du ser til honom! 019 PSA 008 005 Du gjorde honom lite lægre enn Gud; med herlegdom og æra krynte du honom. 019 PSA 008 006 Du sette honom til herre yver dei verk dine hender gjorde, allting lagde du under hans føter: 019 PSA 008 007 Småfe og storfe, alle saman, og jamvel dei ville dyr i marki, 019 PSA 008 008 fuglen under himmelen og fisken i havet, alt det som fer på havsens stigar. 019 PSA 008 009 Herre, vår Herre, kor herlegt ditt namn er yver all jordi! 019 PSA 009 001 Til songmeisteren, etter Mut-labben; ein salme av David. Eg vil lova Herren av alt mitt hjarta, eg vil fortelja um alle dine under. 019 PSA 009 002 Eg vil gleda og fagna meg i deg, eg vil lovsyngja ditt namn, du Høgste! 019 PSA 009 003 av di mine fiendar vik attende, dei snåvar og gjeng til grunnar for ditt andlit. 019 PSA 009 004 For du hev ført fram min rett og mi sak, du hev sett deg på domstolen som rettferdig domar. 019 PSA 009 005 Du hev aga heidningarne, øydt ut dei ugudlege, stroke ut deira namn æveleg og alltid. 019 PSA 009 006 Fienden er all lagd i øyde til æveleg tid, byarne hev du støytt ned til grunns, deira minne, det hev døytt ut. 019 PSA 009 007 Men Herren sit som konge til æveleg tid, han hev sett upp sin stol til doms, 019 PSA 009 008 og han dømer jordriket med rettferd, segjer dom yver folkeslag med rettvisa. 019 PSA 009 009 Og Herren er ei borg for den nedtyngde, ei borg i dei tider han er i trengd. 019 PSA 009 010 Og dei som kjenner ditt namn, set si lit til deg; for du forlet ikkje deim som søkjer deg, Herre! 019 PSA 009 011 Syng lovsong til Herren som bur på Sion! forkynn millom folki hans store gjerningar! 019 PSA 009 012 For han som hemner blod, kjem deim i hug, han gløymer ikkje ropet frå dei arme. 019 PSA 009 013 Ver meg nådig, Herre! Sjå kva eg må lida av deim som meg hatar, du som lyfter meg upp frå daudens portar, 019 PSA 009 014 so eg kann forkynna all din pris, i portarne åt Sions dotter fagna meg i di frelsa. 019 PSA 009 015 Heidningarne er sokne i den grav som dei grov; deira fot er fanga i det garnet dei løynde. 019 PSA 009 016 Herren hev gjort seg kjend, han hev halde dom; han fangar den ugudlege i det verk hans eigne hender gjorde. (Higgajon, Sela) 019 PSA 009 017 Dei ugudlege skal fara burt til helheimen, alle heidningar som gløymer Gud. 019 PSA 009 018 For den fatige vert ikkje gløymd for alltid, dei arme folks von ikkje spillt i all æva. 019 PSA 009 019 Statt upp, Herre, lat ikkje menneskje få magt, lat heidningarne verta dømde for di åsyn! 019 PSA 009 020 Set rædsla i deim, Herre! Lat heidningarne kjenna at dei er menneskje! (Sela) 019 PSA 010 001 Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd? 019 PSA 010 002 Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp! 019 PSA 010 003 For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren. 019 PSA 010 004 Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar. 019 PSA 010 005 Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt. 019 PSA 010 006 Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.» 019 PSA 010 007 Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka. 019 PSA 010 008 Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause. 019 PSA 010 009 Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn. 019 PSA 010 010 Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør. 019 PSA 010 011 Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.» 019 PSA 010 012 Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme! 019 PSA 010 013 Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?» 019 PSA 010 014 Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause. 019 PSA 010 015 Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir! 019 PSA 010 016 Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land. 019 PSA 010 017 Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til, 019 PSA 010 018 so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma. 019 PSA 011 001 Til songmeisteren; av David. Til Herren flyr eg inn; kor kann de då segja til mi sjæl: «Fly til dykkar fjell som ein fugl! 019 PSA 011 002 For sjå, dei ugudlege spenner bogen, dei hev lagt si pil på strengen til å skjota i myrkret på dei trugne i hjarta. 019 PSA 011 003 Når grunnvollarne vert nedrivne, kva kann då ein rettferdig gjera?» 019 PSA 011 004 Herren er i sitt heilage tempel, Herrens kongsstol er i himmelen, hans augo skodar, ein blink av hans augo prøver menneskjeborni. 019 PSA 011 005 Herren prøver den rettferdige; men den ugudlege og den som elskar vald, honom hatar hans sjæl. 019 PSA 011 006 Han skal lata snaror regna ned på dei ugudlege, eld og svåvel og glodheit vind vert deim tilmælt i deira staup. 019 PSA 011 007 For Herren er rettferdig, han elskar rettferd, den trugne skal skoda hans åsyn. 019 PSA 012 001 Til songmeisteren, etter Sjeminit; ein salme av David. Frels, Herre! For det er ute med den gudlege, dei trufaste er komne burt frå menneskjeborni. 019 PSA 012 002 Lygn talar dei kvar med sin næste, med smeikjande lippa, med tvihuga hjarta talar dei. 019 PSA 012 003 Herren rydje ut alle smeikjande lippor, den tunga som talar store ord, 019 PSA 012 004 deim som segjer: «Ved vår tunga skal me sigra; våre lippor er med oss, kven er herre yver oss?» 019 PSA 012 005 «For valdsverket mot dei arme, for sukken for dei fatige vil eg no reisa meg, » segjer Herren; «eg vil hjelpa den til frelsa, som stundar deretter.» 019 PSA 012 006 Herrens ord er reine ord, eit sylv som er reinsa i verkstaden på jordi, sju gonger skirt. 019 PSA 012 007 Du, Herre, vil vakta deim, du vil verja dei mot denne ætti for alltid. 019 PSA 012 008 Rundt um vil dei ugudlege sviva ikring, når nidingskap vert sett høgt hjå menneskjeborni. 019 PSA 013 001 Til songmeisteren; ein salme av David. Kor lenge, Herre, vil du stendigt gløyma meg? Kor lenge vil du løyna ditt andlit for meg? 019 PSA 013 002 Kor lenge skal eg hava sorger i mi sjæl, hugverk i mitt hjarta heile dagen? Kor lenge skal min fiende vera upphøgd yver meg? 019 PSA 013 003 Sjå hit, svara meg, Herre min Gud! Lys upp mine augo, so eg ikkje skal sovna inn i dauden, 019 PSA 013 004 so min fiende ikkje skal segja: «Eg hev vunne yver honom, » so mine motstandarar ikkje skal fagna seg yver at eg fell. 019 PSA 013 005 Men eg set mi lit til di miskunn, mitt hjarta skal fagna seg i di frelsa; 019 PSA 013 006 eg vil lovsyngja Herren, for han hev gjort vel imot meg. 019 PSA 014 001 Til songmeisteren; av David. Dåren segjer i sitt hjarta: «Det er ingen Gud til.» Vond og styggjeleg er deira gjerning; det er ingen som gjer godt. 019 PSA 014 002 Herren skodar ned frå himmelen på menneskjeborni og vil sjå um der er nokon vitug, nokon som søkjer Gud. 019 PSA 014 003 Dei er alle avvikne, dei er utskjemde alle saman; det er ingen som gjer godt, det finst ikkje ein einaste. 019 PSA 014 004 Veit dei då ikkje, alle dei som gjer urett? Dei et upp mitt folk, liksom dei et brød; på Herren kallar dei ikkje. 019 PSA 014 005 Der vert dei storleg rædde; for Gud er hjå den rettferdige ætt. 019 PSA 014 006 Den arme manns råd må de gjerne gjera til skammar; for Herren er hans tilhygge. 019 PSA 014 007 Å, gjev frelsa frå Sion må koma yver Israel! Når Herren vender sitt folks vanlukka, då skal Jakob fagna seg, Israel gleda seg. 019 PSA 015 001 Ein salme av David. Herre, kven skal vera gjest i ditt tjeld? Kven skal bu på ditt heilage fjell? 019 PSA 015 002 Den som ferdast ulastande og gjer rettferd og talar sanning i sitt hjarta. 019 PSA 015 003 Han baktalar ikkje med si tunga, han gjer ikkje vondt imot sin næste og fører ikkje skam yver den som stend honom nær. 019 PSA 015 004 Svivyrdeleg er i hans augo den gudlause, men han ærar deim som ottast Herren. Sver han til sin eigen skade, so bryt han då aldri sin eid. 019 PSA 015 005 Han låner ikkje sine pengar ut for renta og tek ikkje mutor imot den saklause. Den som gjer dette, skal i all æva ikkje verta rikka. 019 PSA 016 001 Ein miktam av David. Vakta meg, Gud! for eg flyr til deg. 019 PSA 016 002 Eg segjer til Herren: «Du er min Herre; eg hev inkje godt utan deg. 019 PSA 016 003 Og dei heilage som er i landet, dei er dei herlege som eg hev all min hugnad i.» 019 PSA 016 004 Mange sorger skal dei hava som byter åt seg ein annan; eg vil ikkje renna ut deira drykkoffer av blod og ikkje taka deira namn på mine lippor. 019 PSA 016 005 Herren er min tilmælte deil og mitt staup; du held min lut i hævd. 019 PSA 016 006 Ein lut er meg tilfallen som er av dei huglege, ja, ein arv som eg finn fager. 019 PSA 016 007 Eg vil lova Herren som gav meg råd; endå um næterne minner mine nyro meg um det. 019 PSA 016 008 Eg set alltid Herren framfyre meg; for han er ved mi høgre hand, eg skal ikkje verta rikka. 019 PSA 016 009 Difor gled mitt hjarta seg, og mi æra fagnar seg, ja, ogso mitt kjøt skal kvila i trygd. 019 PSA 016 010 For du vil ikkje yverlata mi sjæl til helheimen, du vil ikkje lata din heilage sjå undergang. 019 PSA 016 011 Du vil kunngjera meg livsens veg; ei nøgd med gleda er for di åsyn, fagnad ved di høgre hand til æveleg tid. 019 PSA 017 001 Ei bøn av David. Herre, høyr på rettvis sak, lyd etter mitt rop, vend øyra til mi bøn frå saklause lippor! 019 PSA 017 002 Lat min rett ganga ut frå ditt andlit, dine augo skoda kva rett er! 019 PSA 017 003 Du prøver mitt hjarta, gjestar det um natti, du ransakar meg, du finn ingen ting; min tanke vik ikkje av frå min munn. 019 PSA 017 004 Mot det som menneskje hev gjort meg, hev eg etter ordet frå dine lippor teke meg i vare for valdsmanns stigar. 019 PSA 017 005 Mine stig heldt seg stødt til dine farvegar, mine føtar snåva ikkje. 019 PSA 017 006 Eg ropar til deg, for du svarar meg, Gud! Bøyg ditt øyra til meg, høyr mitt ord! 019 PSA 017 007 Vis di underfulle miskunn, du som frelsar deim som flyr til deg, frå deim som stend imot di høgre hand! 019 PSA 017 008 Vakta meg som din augnestein! gøym meg i skuggen av dine vengjer 019 PSA 017 009 for dei ugudlege som øydelegg meg, mine fiendar til dauden, som kringset meg! 019 PSA 017 010 Dei let sitt feite hjarta att, med sin munn talar dei i ovmod. 019 PSA 017 011 Kvar me gjeng, kringgjeng dei oss no; sine augo set dei på å støyta meg ned til jordi. 019 PSA 017 012 Han er lik ei løva som stundar etter å riva sund, og ei ungløva som ligg i løyne. 019 PSA 017 013 Statt upp, Herre, stig fram imot honom, støyt honom ned, frels mi sjæl frå den ugudlege med ditt sverd, 019 PSA 017 014 frå menner med di hand, Herre, frå menner av denne verdi, som hev sin lut i dette liv, og som du fyller buken på med dine skattar, dei som er rike på søner og let sine avleivor etter seg til sine born! 019 PSA 017 015 Eg skal i rettferd skoda ditt andlit, eg skal, når eg vaknar, mettast av di åsyn. 019 PSA 018 001 Til songmeisteren; av Herrens tenar David, som førde fram for Herren ordi i denne songen den dag då Herren hadde frelst honom frå alle hans fiendar og frå Saul. Og han sagde: Herre, eg hev deg hjarteleg kjær, min styrke! 019 PSA 018 002 Herren er min berggrunn og mi festning og min frelsar; min Gud er mitt berg som eg flyr til, min skjold og mitt frelsehorn, mi borg. 019 PSA 018 003 Eg kallar på Herren som er høglova, og vert frelst frå mine fiendar. 019 PSA 018 004 Daudsens reip var spente um meg, og bekkjer av vondskap skræmde meg. 019 PSA 018 005 Helheims reip var snørde um meg, daudsens snaror fanga meg. 019 PSA 018 006 I mi trengsla kalla eg på Herren, og eg ropa til min Gud; han høyrde frå sitt tempel mi røyst, og mitt rop kom for hans andlit, til hans øyro. 019 PSA 018 007 Og jordi skok og riste seg, og grunnvollarne i fjelli skalv, og dei skok seg, for han var vreid. 019 PSA 018 008 Røyk steig upp or hans nase, og eld frå hans munn åt um seg; gloande kol loga frå honom. 019 PSA 018 009 Og han lægde himmelen og steig ned, og det var kolmyrker under hans føter. 019 PSA 018 010 Og han for fram på kerub, og flaug og sveiv på vengjerne åt vinden. 019 PSA 018 011 Og han gjorde myrker til sitt åklæde rundt ikring seg, til sitt tjeld myrke vatn, tjukke skyer. 019 PSA 018 012 Frå glansen for hans andlit for hans skyer fram, hagl og gloande kol. 019 PSA 018 013 Og Herren tora i himmelen, den Høgste let si røyst ljoda: hagl og gloande kol. 019 PSA 018 014 Og han sende ut sine piler og spreidde deim ikring, og eldingar i mengd og fortulla deim. 019 PSA 018 015 Då kom djupålarne i vatnom til synes, og grunnvollarne i jordi vart berrsynte ved ditt trugsmål, Herre, ved andepusten frå din nase. 019 PSA 018 016 Han rette ut handi frå det høge, han greip meg; han drog meg upp or store vatn. 019 PSA 018 017 Han frelste meg frå min megtige fiende og frå mine hatarar, for dei var meg for sterke. 019 PSA 018 018 Dei for imot meg på min motgangs dag; men Herren vart min studnad. 019 PSA 018 019 Han førde meg ut i vidt rom; han frelste meg, for han hadde hugnad i meg. 019 PSA 018 020 Herren gjorde med meg etter mi rettferd, han lønte meg etter reinleiken i mine hender. 019 PSA 018 021 For eg tok vare på Herrens vegar og fall ikkje i vondskap frå min Gud. 019 PSA 018 022 For alle hans lover hadde eg for auga, hans bodord støytte eg ikkje frå meg. 019 PSA 018 023 Og eg var ulastande for honom og tok meg i vare for mi synd. 019 PSA 018 024 Og Herren lønte meg etter mi rettferd, etter reinleiken i mine hender for hans augo. 019 PSA 018 025 Mot den godlyndte syner du deg godlyndt, mot ulastande mann syner du deg ulastande, 019 PSA 018 026 mot den reine syner du deg rein, mot den rangsnudde gjer du deg rang. 019 PSA 018 027 For du frelser arme folk og tvingar høge augo ned. 019 PSA 018 028 For du let mi lampa lysa klårt, Herren, min Gud, gjer mitt myrker bjart. 019 PSA 018 029 For ved deg renner eg mot herflokkar, og ved min Gud spring eg yver murar. 019 PSA 018 030 Gud, ulastande er hans veg; Herrens ord er skirt, han er ein skjold for alle deim som flyr til honom. 019 PSA 018 031 For kven er Gud forutan Herren, og kven er eit berg utan vår Gud? 019 PSA 018 032 Den Gud som gyrder meg med kraft og gjer min veg ulastande, 019 PSA 018 033 som gjev meg føter liksom hindarne og set meg upp på mine høgder, 019 PSA 018 034 som lærer upp mine hender til strid, so mine armar spenner koparbogen. 019 PSA 018 035 Og du gav meg di frelsa til skjold, di høgre hand studde meg, og di småminking gjorde meg stor. 019 PSA 018 036 Du gjorde vidt rom åt mine stig under meg, og mine oklo vagga ikkje. 019 PSA 018 037 Eg forfylgde mine fiendar og nådde deim og vende ikkje um fyrr eg hev gjort av med deim. 019 PSA 018 038 Eg slo deim i knas, so dei vann ikkje reisa seg; dei fell under føter. 019 PSA 018 039 Og du gyrde meg med kraft til striden; du bøygde under meg deim som stod upp imot meg. 019 PSA 018 040 Du let mine fiendar snu ryggen til meg, og mine hatarar, deim rudde eg ut. 019 PSA 018 041 Dei ropa - men der var ingen frelsar - til Herren, men han svarar deim ikkje. 019 PSA 018 042 Og eg smuldrar deim som dust for vinden; som søyla på gator slo eg deim ut. 019 PSA 018 043 Du frelste meg frå folke-ufred; du sette meg til hovud for heidningar; folk som eg ikkje kjende, tente meg. 019 PSA 018 044 Ved gjetordet um meg lydde dei meg; framande folk smeikte for meg. 019 PSA 018 045 Framande folk visna av og gjekk skjelvande ut or sine borger. 019 PSA 018 046 Herren liver, og lova er han, mitt berg, og upphøgd er den Gud som meg frelser, 019 PSA 018 047 den Gud som gjev meg hemn og legg folkeslag under meg, 019 PSA 018 048 som frelser meg frå mine fiendar; ja - du lyfter meg høgt yver deim som stend imot meg, frå valdsmannen bergar du meg. 019 PSA 018 049 Difor vil eg prisa deg millom heidningarne, Herre, og lovsyngja ditt namn. 019 PSA 018 050 Han gjer frelsa stor for sin konge, og gjer miskunn mot den som er salva av honom, mot David og hans ætt til æveleg tid. 019 PSA 019 001 Til songmeisteren; ein salme av David. Himlarne fortel Guds æra, og kvelven forkynner kva hans hender hev gjort. 019 PSA 019 002 Ein dag let sin tale strøyma ut til den andre, og ei natt forkynner den andre sin kunnskap. 019 PSA 019 003 Der er ikkje tale, der er ikkje ord; deira røyst vert ikkje høyrd. 019 PSA 019 004 Ut yver all jordi gjeng deira mål, og til heimsens ende deira ord. Åt soli sette han eit tjeld på deim. 019 PSA 019 005 Og ho er lik ein brudgdom som gjeng ut or sitt løynrom, gled seg som ei kjempa til å renna sitt skeid. 019 PSA 019 006 Frå enden av himmelen er hennar utgang, og hennar umlaup til andre enden av honom, og ingen ting er duld for hennar hite. 019 PSA 019 007 Herrens lov er fullkomi, ho kveikjer sjæli; Herrens vitnemål er trufast, det gjer den einfalde vis. 019 PSA 019 008 Herrens fyresegner er rette, dei gled hjarta; Herrens bodord er reint, det lyser upp augo. 019 PSA 019 009 Herrens age er rein, han stend æveleg ved lag; Herrens domar er sanning, dei er rettferdige alle saman. 019 PSA 019 010 Dei er kostelegare enn gull, ja, fint gull i mengd, og søtare enn honning, ja, honning som dryp frå voks-kakorne. 019 PSA 019 011 Din tenar vert ogso åmint ved deim; når ein held deim, er det stor løn. 019 PSA 019 012 Kven merkar kor tidt han fer vilt? Forlat meg mine løynlege brester! 019 PSA 019 013 Haldt og din tenar frå skamløysor, lat deim ikkje få magt yver meg! So vert eg ulastande og utan skuld for stor misgjerning. 019 PSA 019 014 Lat talen i min munn og tanken i mitt hjarta vera til hugnad for di åsyn, Herre, du mitt berg og min atterløysar! 019 PSA 020 001 Til songmeisteren; ein salme av David. Herren bønhøyre deg på trengselsdagen, namnet åt Jakobs Gud berge deg! 019 PSA 020 002 Gjev han må senda deg hjelp frå heilagdomen og stydja deg frå Sion! 019 PSA 020 003 Gjev han må minnast alle dine grjonoffer og finna ditt brennoffer godt! (Sela) 019 PSA 020 004 Han gjeve deg etter ditt hjarta og fullføre alle dine råder! 019 PSA 020 005 Me vil fagna oss ved di frelsa og i vår Guds namn lyfta sigermerket. Herren uppfylle alle dine bøner! 019 PSA 020 006 No veit eg at Herren frelser den han salva; han svarar honom frå sin heilage himmel med frelsande storverk av si høgre hand. 019 PSA 020 007 Desse prisar vogner, og hine prisar hestar, men me prisar namnet åt Herren, vår Gud. 019 PSA 020 008 Dei sig i kne og fell, men me stend og held oss uppe. 019 PSA 020 009 Herre, frels kongen! Han svare oss den dag me ropar! 019 PSA 021 001 Til songmeisteren; ein salme av David. Herre! Kongen gled seg yver di magt, og kor høgt han fagnar seg yver di frelsa! 019 PSA 021 002 Det hans hjarta ynskte, hev du gjeve honom og ikkje neitta honom det hans lippor bad um. (Sela) 019 PSA 021 003 For du kom honom til møtes med velsigning av gode ting; du sette ei kruna av gull på hans hovud. 019 PSA 021 004 Han bad deg um liv, du gav honom det, eit langt liv æveleg og alltid. 019 PSA 021 005 Stor er hans æra ved di frelsa; høgd og heider legg du på honom. 019 PSA 021 006 For du set honom til velsigning for alle tider, du hugnar honom med gleda for di åsyn. 019 PSA 021 007 For kongen set si lit til Herren, og ved miskunn frå den Høgste skal han ikkje verta rikka. 019 PSA 021 008 Di hand skal finna alle dine fiendar, di høgre hand skal finna deim som hatar deg. 019 PSA 021 009 Du skal gjera deim som ein gloande omn, når du viser di åsyn; Herren skal rydja deim ut i sin vreide, og eld fortæra deim. 019 PSA 021 010 Deira frukt skal du rydja ut av jordi og deira avkoma millom menneskjeborni. 019 PSA 021 011 For dei stila på vondt imot deg, dei lagde upp meinråder; dei kann ingen ting. 019 PSA 021 012 For du skal få deim til å snu ryggen til, med dine bogestrengjer sigtar du på deira andlit. 019 PSA 021 013 Reis deg, Herre, i di magt! So vil me lovsyngja og prisa ditt velde. 019 PSA 022 001 Til songmeisteren etter «Morgonraudens hind»; ein salme av David. Min Gud, min Gud, kvi hev du forlate meg? Dei ord eg skrik ut, er langt burte frå mi frelsa. 019 PSA 022 002 Min Gud! eg ropar um dagen, og du svarar meg ikkje, og um natti, og eg fær ikkje tegja. 019 PSA 022 003 Og du er då heilag, du som bur yver Israels lovsongar. 019 PSA 022 004 På deg leit våre feder; dei leit på deg, og du frelste deim. 019 PSA 022 005 Til deg ropa dei og slapp undan; på deg leit dei og vart ikkje til skammar. 019 PSA 022 006 Men eg er ein makk og ikkje ein mann, ei spott for menneskje og vanvyrd av folk. 019 PSA 022 007 Alle som ser meg, spottar meg, rengjer munnen og rister på hovudet og segjer: 019 PSA 022 008 «Legg det på Herren! han frelse honom, han berge honom, sidan han hev hugnad i honom!» 019 PSA 022 009 Ja, du er den som drog meg fram frå morslivet, som let meg kvila trygt ved morsbrjostet. 019 PSA 022 010 På deg er eg kasta frå morslivet, frå morsfanget er du min Gud. 019 PSA 022 011 Ver ikkje langt burte frå meg! for trengsla er nær, for det finst ingen hjelpar. 019 PSA 022 012 Sterke uksar ringar meg inne, Basans stutar kringset meg. 019 PSA 022 013 Dei spilar upp sitt gap imot meg, som ei flengjande og burande løva. 019 PSA 022 014 Eg er runnen ut som vatn, og alle mine bein skilst frå kvarandre; mitt hjarta hev vorte voks, smolte inst i mitt liv. 019 PSA 022 015 Mi kraft er uppturka som eit krusbrot, mi tunga kleimer seg til min gom, og du legg meg ned i daudens dust. 019 PSA 022 016 For hundar hev sanka seg um meg, ein hop av illmenne kringsett meg; dei hev gjenombora mine hender og mine føter. 019 PSA 022 017 Eg kann telja alle mine bein; dei skodar til, dei ser på meg med lyst. 019 PSA 022 018 Dei skifte mine klæde millom seg og kasta lut um min kjole. 019 PSA 022 019 Men du, Herre, ver ikkje langt burte, du min styrke, skunda deg å hjelpa meg! 019 PSA 022 020 Fria mi sjæl frå sverdet, mi einaste frå hundevald! 019 PSA 022 021 Frels meg frå løvegap, og frå villukse-horn - du bønhøyrer meg! 019 PSA 022 022 Eg vil forkynna ditt namn for mine brør, midt i ålmugen vil eg lova deg. 019 PSA 022 023 De som ottast Herren, lova honom, all Jakobs ætt, æra honom, og hav age for honom, all Israels ætt! 019 PSA 022 024 For han hev ikkje vanvyrdt og ikkje stygst ved ein armings armodsdom, og ikkje løynt si åsyn for honom; men då han ropa til honom, høyrde han. 019 PSA 022 025 Frå deg kjem min lovsong i ein stor ålmuge; eg vil avgjera mine lovnader for deira augo som ottast honom. 019 PSA 022 026 Dei audmjuke skal eta og verta mette; dei som søkjer Herren, skal lova honom. Dykkar hjarta live til æveleg tid! 019 PSA 022 027 Alle endarne av jordi skal koma det i hug og venda um til Herren, og alle heidninge-ætter skal tilbeda for di åsyn. 019 PSA 022 028 For riket høyrer Herren til, og han råder yver alle hedningarne. 019 PSA 022 029 Alle rikmenner på jordi skal eta og tilbeda; for hans åsyn skal dei bøygja kne, alle dei som stig ned i dusti, og den som ikkje kann halda si sjæl i live. 019 PSA 022 030 Etterkomarar skal tena honom; det skal verta fortalt um Herren til den komande ætt. 019 PSA 022 031 Dei skal koma og forkynna hans rettferd for det folk som vert født, at han hev gjort det. 019 PSA 023 001 Ein salme av David. Herren er min hyrding, det vantar meg ingen ting. 019 PSA 023 002 Han fører meg til læger på grøne engjar; han leider meg til vatn der eg finn kvila. 019 PSA 023 003 Han kveikjer mi sjæl, han fører meg på rettferds stigar for sitt namn skuld. 019 PSA 023 004 Endå um eg gjeng i daudeskuggens dal, so ottast eg ikkje for noko vondt; for du er med meg, din kjepp og din stav dei trøystar meg. 019 PSA 023 005 Du dukar bord åt meg framfor augo på mine fiendar, du salvar mitt hovud med olje; det fløder yver mitt staup. 019 PSA 023 006 Berre lukka og miskunn skal fylgja meg alle mine livdagar, og eg skal bu i Herrens hus i ævelengd. 019 PSA 024 001 Av David, ein salme. Jordi høyrer Herren til - og alt det som fyller henne, jordriket og dei som bur i det. 019 PSA 024 002 For han hev grunnlagt henne på havi og grunnfest henne på strøymande vatn. 019 PSA 024 003 Kven skal stiga upp på Herrens fjell, og kven skal standa på hans heilage stad? 019 PSA 024 004 Den som hev skuldlause hender og reint hjarta, som ikkje hev vendt sin hug til lygn og ikkje svore med svik. 019 PSA 024 005 Han skal bera velsigning med frå Herren og rettferd frå Gud, sin frelsar. 019 PSA 024 006 Dette er deira ætt som spør etter honom, dei som søkjer di åsyn, Jakobs born. (Sela) 019 PSA 024 007 De portar, lyft upp dykkar hovud! ja lyft dykk upp, de ævelege dører, so kongen den herlege kann koma inn! 019 PSA 024 008 Kven er kongen den herlege? Herren sterk og veldug, Herren veldug i strid. 019 PSA 024 009 De portar, lyft upp dykkar hovud! ja lyft dykk upp, de ævelege dører, so kongen den herlege kann koma inn! 019 PSA 024 010 Kven er då kongen den herlege? Herren, allhers drott; han er kongen den herlege. (Sela) 019 PSA 025 001 Av David. Herre, til deg lyfter eg mi sjæl. 019 PSA 025 002 Min Gud, til deg hev eg sett mi lit; lat meg ikkje verta til skammar; lat ikkje mine fiendar gilda seg yver meg! 019 PSA 025 003 Ja, ingen av deim som ventar på deg, skal verta til skammar; men dei skal verta til skammar, som utan årsak bryt si tru. 019 PSA 025 004 Herre, lat meg kjenna dine vegar, lær meg dine stigar! 019 PSA 025 005 Leid meg fram i di sanning og lær meg! for du er Gud, min frelsar, på deg ventar eg all dagen. 019 PSA 025 006 Herre, kom i hug di miskunn og din nåde! for dei er frå æveleg tid. 019 PSA 025 007 Kom ikkje i hug min ungdoms synder og mine misgjerningar; kom meg i hug etter di miskunn for din godhug skuld, Herre! 019 PSA 025 008 Herren er god og rettvis; difor lærer han syndarar vegen. 019 PSA 025 009 Han leider dei audmjuke i det som rett er, og lærer dei audmjuke sin veg. 019 PSA 025 010 Alle Herrens stigar er nåde og sanning mot deim som held hans pakt og hans vitnemål. 019 PSA 025 011 For ditt namn skuld, Herre, forlat meg mi skuld, for ho er stor! 019 PSA 025 012 Kven er den mann som ottast Herren? Honom lærer han den veg han skal velja. 019 PSA 025 013 Hans sjæl skal stødt bu i sæla, og hans avkjøme skal erva landet. 019 PSA 025 014 Herren hev samlag med deim som ottast honom, og si pakt vil han kunngjera deim. 019 PSA 025 015 Mine augo er stendigt vende til Herren, for han dreg mine føter ut or garnet. 019 PSA 025 016 Vend deg til meg og ver meg nådig! for eg er einsleg og arm. 019 PSA 025 017 Min hjarteverk hev dei gjort stor; før meg ut or mine trengslor! 019 PSA 025 018 Sjå min armodsdom og mi møda, og forlat meg alle mine synder! 019 PSA 025 019 Sjå mine fiendar, at dei er mange! og dei hatar meg med rettarlaust hat. 019 PSA 025 020 Vara mi sjæl og frels meg! Lat meg ikkje verta til skammar! for eg flyr til deg. 019 PSA 025 021 Lat uskyld og trurøkna verja meg, for eg ventar på deg. 019 PSA 025 022 Å Gud, løys Israel ut or alle sine trengslor! 019 PSA 026 001 Av David. Søm meg til min rett, Herre! for eg hev fare fram i mi uskyld, og til Herren hev eg sett mi lit uruggeleg. 019 PSA 026 002 Prøv meg, Herre, og freista meg, ransaka mine nyro og mitt hjarta! 019 PSA 026 003 For din nåde er for mine augo, og eg ferdast i di sanning. 019 PSA 026 004 Eg sit ikkje saman med falske menner og gjeng ikkje inn hjå fule folk. 019 PSA 026 005 Eg hatar samkoma av illmenne, og hjå dei ugudlege sit eg ikkje. 019 PSA 026 006 Eg tvær mine hender i uskyld og vil gjerne ferdast um ditt altar, Herre, 019 PSA 026 007 til å kveda lydt med lovsongs røyst og fortelja um alle dine under. 019 PSA 026 008 Herre, eg elskar di husvist og den stad der din herlegdom bur. 019 PSA 026 009 Rykk ikkje mi sjæl burt med syndarar eller mitt liv med blodgiruge menner, 019 PSA 026 010 som hev skamgjerd i sine hender og si høgre hand full av mutor. 019 PSA 026 011 Men eg fer fram i mi uskyld; løys meg ut og ver meg nådig! 019 PSA 026 012 Min fot stend på slettlende. I samlingarne skal eg lova Herren. 019 PSA 027 001 Av David. Herren er mitt ljos og mi frelsa, kven skulde eg ottast for? Herren er verni for mitt liv, kven skulde eg ræddast for? 019 PSA 027 002 Når illmenne søkjer på meg og vil eta mitt kjøt, mine motstandarar og mine fiendar, so snåvar og fell dei sjølve. 019 PSA 027 003 Um ein her lægrar seg imot meg, so ottast ikkje mitt hjarta; um ufred reiser seg imot meg, er eg endå hugheil. 019 PSA 027 004 Eitt hev eg bede Herren um, det stundar eg etter: at eg må bu i Herrens hus alle mine livdagar, so eg kann skoda Herrens ynde og grunda i hans tempel. 019 PSA 027 005 For han gøymer meg i sitt hus på den vonde dag, han løyner meg i løynrom i sitt tjeld; han fører meg upp på eit berg. 019 PSA 027 006 Og no skal mitt hovud vera upphøgd seg yver mine fiendar rundt ikring meg, og eg vil bera fram offer med fagnadljod i hans tjeld, eg vil syngja og leika for Herren. 019 PSA 027 007 Høyr, Herre, eg ropar høgt; og ver meg nådig og svara meg! 019 PSA 027 008 Mitt hjarta ber fram for deg ditt ord: «Søk mi åsyn!» Herre, eg søkjer di åsyn. 019 PSA 027 009 Løyn ikkje di åsyn for meg, vis ikkje din tenar frå deg i vreide! Du hev vore mi hjelp. Støyt meg ikkje burt og forlat meg ikkje, du Gud som er mi frelsa! 019 PSA 027 010 For far min og mor mi hev forlate meg, men Herren tek meg upp. 019 PSA 027 011 Lær meg, Herre, din veg, og leid meg på den jamne stig for deira skuld som lurer på meg! 019 PSA 027 012 Gjev meg ikkje til deira mordhug som trengjer meg! for falske vitne stend upp imot meg, og folk som frøser av vald. 019 PSA 027 013 Å, dersom eg ikkje trudde at eg skulde få sjå Herrens godhug i livsens land -! 019 PSA 027 014 Venta på Herren, ver hugheil, og lat ditt hjarta verta sterkt. Ja, venta på Herren! 019 PSA 028 001 Av David. Til deg, Herre, ropar eg: mitt berg, ver ikkje tagall imot meg, so eg ikkje, når du tegjer til meg, skal verta lik deim som fer ned i gravi! 019 PSA 028 002 Høyr røysti av mine audmjuke bøner, når eg ropar til deg, når eg lyfter mine hender til din heilage høgkor. 019 PSA 028 003 Riv meg ikkje burt med dei ugudlege og med ugjerningsmenner, dei som talar um fred med sin næste, men med vondt i sitt hjarta. 019 PSA 028 004 Gjev deim etter deira gjerning og etter vondskapen i deira verk! Gjev deim etter det deira hender hev gjort, løn deim som dei hev fortent! 019 PSA 028 005 For dei legg ikkje merke til Herrens gjerningar eller til verket av hans hender; han vil riva deim ned og ikkje byggja deim upp. 019 PSA 028 006 Lova vere Herren, for han hev høyrt røysti av mine audmjuke bøner! 019 PSA 028 007 Herren er min styrke og min skjold; på honom leit mitt hjarta, og eg fekk hjelp. Difor fagnar mitt hjarta seg høgt, og eg vil prisa honom med min song. 019 PSA 028 008 Herren er styrke for sitt folk, og ei vern til frelsa for den han hev salva. 019 PSA 028 009 Frels ditt folk og velsigna din arv, og fød deim og ber deim til æveleg tid! 019 PSA 029 001 Ein salme av David. Gjev Herren, de Guds søner, gjev Herren æra og magt! 019 PSA 029 002 Gjev Herren hans namns æra, tilbed Herren i heilag prydnad! 019 PSA 029 003 Herrens røyst ljodar yver vatni, Gud den herlege torar, Herren yver dei store vatn. 019 PSA 029 004 Herrens røyst ljodar med velde, Herrens røyst med herlegdom. 019 PSA 029 005 Herrens røyst bryt sund cedertre, ja, Herren bryt sund cedertrei på Libanon. 019 PSA 029 006 Og han fær deim til å hoppa som ein kalv, Libanon og Sirjon som ein ung villukse. 019 PSA 029 007 Herrens røyst sprengjer eldslogar fram. 019 PSA 029 008 Herrens røyst fær øydemarki til å skjelva, Herren fær øydemarki ved Kades til å skjelva. 019 PSA 029 009 Herrens røyst fær hindarne til å kalva og snøyder skogarne, og i hans tempel segjer alt: «Æra!» 019 PSA 029 010 Herren sat yver storflodi, og Herren sit konge til æveleg tid. 019 PSA 029 011 Herren gjeve sitt folk styrke, Herren velsigne sitt folk med fred! 019 PSA 030 001 Ein salme, ein song då huset vart vigt av David. Høgt vil eg lova deg, Herre, for du hev drege meg upp og ikkje late mine fiendar gleda seg yver meg. 019 PSA 030 002 Herre, min Gud, eg ropa til deg, og du lækte meg. 019 PSA 030 003 Herre, du hev ført meg upp frå helheimen, du hev vakt meg upp til liv frå deim som fer ned i gravi. 019 PSA 030 004 Syng lov til Herren, de hans trugne, og prisa hans heilage namn! 019 PSA 030 005 For ein augneblink varer hans vreide, ei heil levetid hans nåde; um kvelden kjem gråt til gjest, men til morgons vert det gledesong. 019 PSA 030 006 Men eg sagde i min tryggleik: «Eg skal ikkje verta rikka i all æva.» 019 PSA 030 007 Herre, ved din nåde hadde du grunnfest mitt fjell; du løynde di åsyn, då vart eg forfærd. 019 PSA 030 008 Til deg, Herre, ropa eg, og til Herren bad eg inderleg: 019 PSA 030 009 «Kva vinning er det i mitt blod, i at eg fer ned i gravi? Kann mold prisa deg, forkynna din truskap? 019 PSA 030 010 Herre, høyr og ver meg nådig! Herre, ver min hjelpar!» 019 PSA 030 011 Du vende mi sorg um til dans for meg, du klædde av meg min syrgjebunad og gyrde meg med gleda, 019 PSA 030 012 so mi æra kann lovsyngja deg og ikkje tagna. Herre, min Gud, eg vil æveleg prisa deg. 019 PSA 031 001 Til songmeisteren; ein salme av David. Herre, eg flyr til deg; lat meg aldri i æva verta til skammar! Frels meg ved di rettferd! 019 PSA 031 002 Bøyg ditt øyra til meg, berga meg snart, ver meg eit festningsberg, ei fast borg til å frelsa meg! 019 PSA 031 003 For du er mitt berg og mi borg, og for ditt namn skuld vil du føra og leida meg. 019 PSA 031 004 Du vil føra meg ut or garnet som dei løynleg hev sett for meg; for du er mi vern. 019 PSA 031 005 I di hand yvergjev eg mi ånd; du løyser meg ut, Herre, du trufaste Gud. 019 PSA 031 006 Eg hatar deim som dyrkar tome avgudar, men eg, eg set mi lit til Herren. 019 PSA 031 007 Eg vil fagna meg og gleda meg yver di miskunn, at du hev set min armodsdom, kjært deg um mi sjælenaud. 019 PSA 031 008 Og du hev ikkje gjeve meg i fiendehand, du hev sett mine føter på romlendt stad. 019 PSA 031 009 Ver meg nådig, Herre, for eg vert trengd! Mitt auga er upptært av hugverk, ja, mi sjæl og min likam. 019 PSA 031 010 For mitt liv kverv burt med sorg, og mine år med sukk; mi kraft fell av for mi misgjerning skuld, og mine bein er utmødde. 019 PSA 031 011 For alle mine motstandarar skuld hev eg vorte til skam, ja, til stor skam for mine grannar, og til skræma for mine kjenningar; dei som ser meg på gata, flyr undan for meg. 019 PSA 031 012 Eg er gløymd som ein daud mann, ute or hjarta; eg hev vorte som eit sundbrotnande kjerald. 019 PSA 031 013 For eg høyrer baktale av mange, rædsla rundt ikring, med di dei legg råd saman imot meg; dei lurer på å taka mitt liv. 019 PSA 031 014 Men eg, eg set mi lit til deg Herre; eg segjer: «Du er min Gud.» 019 PSA 031 015 I di hand stend mine tider; berga meg or handi på mine fiendar, og frå deim som forfylgjer meg! 019 PSA 031 016 Lat di åsyn lysa yver din tenar, frels meg ved di miskunn! 019 PSA 031 017 Herre, lat meg ikkje verta til skammar, for eg ropar til deg; lat dei ugudlege verta til skammar og tagna i helheimen! 019 PSA 031 018 Lat lygn-lippor verta mållause som talar skamdjervt mot den rettferdige, med ovmod og uvyrdnad! 019 PSA 031 019 Kor stor er din godhug, som du hev gøymt åt deim som ottast deg, som du hev vist mot deim som flyr til deg, for augo på menneskjeborni! 019 PSA 031 020 Du løyner deim i løynrom for di åsyn mot samansvorne menner, du gøymer deim i ei bud mot kiv av tungor. 019 PSA 031 021 Lova vere Herren, for han hev gjort si miskunn underfull imot meg i ein fast by! 019 PSA 031 022 Og eg, eg sagde i mi hugsott: «Eg er burtriven frå dine augo!» men endå høyrde du røysti av mine audmjuke bøner, då eg ropa til deg. 019 PSA 031 023 Elska Herren, alle hans trugne! Herren vaktar dei trufaste, men gjev rikeleg attergjeld til den som fer med ovmod. 019 PSA 031 024 Ver hugheile og lat dykkar hjarta vera sterkt, alle de som ventar på Herren! 019 PSA 032 001 Av David; ein song til lærdom. Sæl er den som hans misgjerd er forlati og hans synd yverbreidd! 019 PSA 032 002 Sælt er det menneskje som Herren ikkje tilreknar skuld, og som er utan svik i si ånd! 019 PSA 032 003 Då eg tagde, morkna mine bein, med di eg stunde heile dagen. 019 PSA 032 004 For dag og natt låg di hand tungt på meg, mi livssaft torna ut som i sumarturken. (Sela) 019 PSA 032 005 Eg kjendest ved mi synd for deg og dulde ikkje mi skuld; eg sagde: «Eg vil sanna mine misgjerningar for Herren.» Og du tok burt mi syndeskuld. (Sela) 019 PSA 032 006 Difor skal kvar som er trugen beda til deg den tid du er finnande; sanneleg, um store vatsfløde kjem, til honom skal dei ikkje nå. 019 PSA 032 007 Du er mi gøymsla, du vaktar meg for trengsla, du let fagnadrop um frelsa ljoda ikring meg. (Sela) 019 PSA 032 008 Eg vil læra deg og visa deg den vegen du skal ganga; eg vil gjeva deg råd med mitt auga på deg. 019 PSA 032 009 Ver ikkje som hest og muldyr som ikkje hev vit: deira prydnad er taum og beisl til å tvinga deim, elles kjem dei ikkje nær til deg. 019 PSA 032 010 Den ugudlege hev mange pinor, men den som lit på Herren, honom kransar han med miskunn. 019 PSA 032 011 Gled dykk i Herren og fegnast, de rettferdige, og syng av fagnad, alle de trurøkne i hjarta! 019 PSA 033 001 Fagna dykk høgt i Herren, de rettferdige! For de trurøkne sømer seg lovsong. 019 PSA 033 002 Prisa Herren med strengeleik, lovsyng honom til tistrengja harpa! 019 PSA 033 003 Syng honom ein ny song, rør strengen fagert med fagnadljod. 019 PSA 033 004 For Herrens ord er ærleg meint, og all hans gjerning er trufast. 019 PSA 033 005 Han elskar rettferd og rett; av Herrens nåde er jordi full. 019 PSA 033 006 Himlarne er skapte ved Herrens ord, og all deira her ved hans munns ande. 019 PSA 033 007 Han samlar havsens vatn som ei muga, legg dei djupe vatn i upplagshus. 019 PSA 033 008 All jordi må ottast for Herren, for honom ræddast alle som bur i mannheimen. 019 PSA 033 009 For han tala, og so vart det; han baud, og so stod det der. 019 PSA 033 010 Herren spiller heidningefolks råd, gjer folkeslags tankar til inkjes. 019 PSA 033 011 Herrens råd stend ved lag i all æva, hans hjartans tankar frå ætt til ætt. 019 PSA 033 012 Sælt er det folk som hev Herren til sin Gud, det folk som han valde ut til sin arv. 019 PSA 033 013 Frå himmelen skodar Herren ned, han ser alle menneskjeborni. 019 PSA 033 014 Frå den staden der han bur, ser han ned til alle som bur på jordi, 019 PSA 033 015 han som lagar deira hjarto alle saman, han som merkar alle deira gjerningar. 019 PSA 033 016 Ein konge vert ikkje frelst ved sin store styrke, ei kjempa ikkje berga ved si store kraft. 019 PSA 033 017 Hesten er sviksam hjelp til frelsa, og med sin store styrke bergar han ikkje. 019 PSA 033 018 Sjå, Herrens auga ser til deim som ottast honom, som ventar på hans nåde 019 PSA 033 019 til å fria deira sjæl frå dauden og halda deim i live i hungersnaud. 019 PSA 033 020 Vår sjæl stundar på Herren; han er vår hjelp og vår skjold. 019 PSA 033 021 For i honom gled vårt hjarta seg, for me set vår lit til hans heilage namn. 019 PSA 033 022 Di nåde, Herre, vere yver oss, so som me vonar på deg! 019 PSA 034 001 Av David, då han gjorde seg galen hjå Abimelek, so han jaga honom av, og han gjekk burt. Eg vil lova Herren alle tider, hans pris skal stendigt vera i min munn. 019 PSA 034 002 Mi sjæl skal rosa seg av Herren; dei spaklyndte skal høyra det og gleda seg. 019 PSA 034 003 Lova Herren storleg med meg, og lat oss saman upphøgja hans namn! 019 PSA 034 004 Eg søkte Herren, og han svara meg og fria meg frå alle mine rædslor. 019 PSA 034 005 Dei som skoda upp til honom, lyste av gleda, og deira andlit turvte aldri blygjast. 019 PSA 034 006 Her er ein arming som ropa, og Herren høyrde og frelste honom frå alle hans trengslor. 019 PSA 034 007 Herrens englar lægrar seg rundt ikring deim som ottast honom, og han friar deim ut. 019 PSA 034 008 Smaka og sjå at Herren er god! Sæl er den mann som flyr til honom. 019 PSA 034 009 Ottast Herren, de hans heilage, for inkje vantar dei som ottast honom. 019 PSA 034 010 Unge løvor lid naud og svelt, men dei som søkjer Herren, deim vantar det inkje godt. 019 PSA 034 011 Kom born, høyr meg! Eg vil læra dykk otte for Herren. 019 PSA 034 012 Kven er den mann som hev lyst til liv, som ynskjer seg dagar til å sjå lukka? 019 PSA 034 013 Vakta di tunga frå det som vondt er, og lippor for svikfull tale! 019 PSA 034 014 Vik burt frå det vonde og gjer det gode, søk fred og far etter honom! 019 PSA 034 015 Herrens augo er vende til dei rettferdige, og hans øyro til deira rop. 019 PSA 034 016 Herrens åsyn er imot deim som gjer vondt, til å rydja ut deira minne frå jordi. 019 PSA 034 017 Hine ropar, og Herren høyrer og friar deim ut or alle deira trengslor. 019 PSA 034 018 Herren er nær hjå deim som hev eit sundbrote hjarta, og frelser deim som hev ei hugsprengd ånd. 019 PSA 034 019 Mange ulukkor kjem yver den rettferdige, men Herren friar honom ut or deim alle. 019 PSA 034 020 Herren tek vare på alle hans bein, ikkje eitt av deim vert brote. 019 PSA 034 021 Ulukka drep den ugudlege, og dei som hatar den rettferdige, vert saka. 019 PSA 034 022 Herren løyser ut deira sjæl som tener honom, og av dei som flyr til honom, vert ingen saka. 019 PSA 035 001 Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg! 019 PSA 035 002 Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg! 019 PSA 035 003 Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!» 019 PSA 035 004 Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt! 019 PSA 035 005 Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt! 019 PSA 035 006 Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim! 019 PSA 035 007 For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv. 019 PSA 035 008 Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon! 019 PSA 035 009 Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa. 019 PSA 035 010 Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?» 019 PSA 035 011 Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit. 019 PSA 035 012 Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine. 019 PSA 035 013 Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm. 019 PSA 035 014 Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si. 019 PSA 035 015 Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje. 019 PSA 035 016 Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg. 019 PSA 035 017 Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor! 019 PSA 035 018 Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk. 019 PSA 035 019 Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga! 019 PSA 035 020 For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet. 019 PSA 035 021 Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!» 019 PSA 035 022 Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg! 019 PSA 035 023 Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak! 019 PSA 035 024 Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg! 019 PSA 035 025 Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!» 019 PSA 035 026 Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg! 019 PSA 035 027 Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!» 019 PSA 035 028 Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris. 019 PSA 036 001 Til songmeisteren; av Herrens tenar David. Dei ord som syndi gjev den ugudlege inn, kjenner eg i mitt inste hjarta. Ingen ræddhug for Gud er det for hans augo. 019 PSA 036 002 For ein høler honom i augo ved å finna hans synd, ved å hata honom. 019 PSA 036 003 Ordi i hans munn er urett og svik; han hev halde upp å fara visleg åt, å gjera godt. 019 PSA 036 004 Han tenkjer upp urett på sitt lægje; han stig ut på ein veg som ikkje er god; han styggjest ikkje frå det vonde. 019 PSA 036 005 Herre, til himmelen når di miskunn, din truskap upp til dei høge skyer. 019 PSA 036 006 Di rettferd er som Guds fjellhøgder, dine domar er ei stort havdjup; menneskje og dyr frelser du, Herre! 019 PSA 036 007 Kor dyrverdig er di miskunn, Gud! Og menneskjeborni flyr inn i skuggen av dine vengjer. 019 PSA 036 008 Dei vert mette til fullnad av det feite i ditt hus, og av din yverflødande fagnad gjev du deim å drikka. 019 PSA 036 009 For hjå deg er livsens kjelda, i ditt ljos ser me ljos. 019 PSA 036 010 Lat di miskunn vara lenge for deim som kjenner deg, og di rettferd for dei trurøkne i hjarta! 019 PSA 036 011 Lat ikkje ovmods fot koma yver meg, og hand av ugudlege ikkje jaga meg burt! 019 PSA 036 012 Der fell dei som gjer urett; dei vert støytte ned og kann ikkje standa upp. 019 PSA 037 001 Av David. Vreidskast ikkje yver illgjerningsmennerne, harmast ikkje yver deim som gjer urett! 019 PSA 037 002 For liksom gras vert dei brått avskorne, og som grøne urter visnar dei burt. 019 PSA 037 003 Lit på Herren og gjer det gode, bu i landet og legg vinn på truskap! 019 PSA 037 004 Og hugnast i Herren, so skal han gjeva deg det som ditt hjarta ynskjer. 019 PSA 037 005 Gjev Herren din veg i vald, og lit på honom! Han skal gjera det; 019 PSA 037 006 og han skal lata di rettferd ganga fram som ljoset, og din rett som middagsklåren. 019 PSA 037 007 Ver still for Herren og stunda på honom! Vreidast ikkje yver den som hev lukka på sin veg, den mannen som legg upp meinråd! 019 PSA 037 008 Haldt deg frå vreide, lat harm fara, vreidast ikkje, det er berre til å gjera ilt! 019 PSA 037 009 For illgjerningsmenner skal verta utrudde, men dei som ventar på Herren, dei skal erva landet. 019 PSA 037 010 Og um ei liti stund er den ugudlege ikkje til, og legg du merke til hans stad, so er han der ikkje. 019 PSA 037 011 Men dei spaklyndte skal erva landet og hugnast ved mykjen fred. 019 PSA 037 012 Den ugudlege tenkjer upp vondt imot den rettferdige og skjer tenner imot honom. 019 PSA 037 013 Herren lær åt honom; for han ser at hans dag kjem. 019 PSA 037 014 Dei ugudlege dreg sverdet og spenner sin boge til å fella den arme og fatige og myrda deim som fer ærleg fram. 019 PSA 037 015 Deira sverd skal ganga inn i deira eige hjarta, og deira bogar verta brotne sund. 019 PSA 037 016 Betre er det vesle den rettferdige hev, enn mykje gods hjå mange ugudlege. 019 PSA 037 017 For armarne vert brotne på dei ugudlege, men Herren styd dei rettferdige. 019 PSA 037 018 Herren kjenner dei dagar dei ulastande skal liva, og deira arv skal vara til æveleg tid. 019 PSA 037 019 Dei skal ikkje verta til skammar i den vonde tid, og i hungers dagar skal dei verta mette. 019 PSA 037 020 For dei ugudlege skal ganga til grunnar, og Herrens fiendar som blomeskrud på engjar; dei kverv som røyk, kverv burt. 019 PSA 037 021 Den ugudlege låner og gjev ikkje att, men den rettferdige gjer miskunn og gjev. 019 PSA 037 022 For dei han velsignar, skal erva landet; men dei han forbannar, skal verta utrudde. 019 PSA 037 023 Herren gjer ein manns steg faste, og han hev hugnad i hans veg. 019 PSA 037 024 Når han fell, vert han ikkje støypt til marki; for Herren styd hans hand. 019 PSA 037 025 Eg hev vore ung og vorte gamall, men aldri hev eg set den rettferdige forlaten eller hans born beda um brød. 019 PSA 037 026 Heile dagen gjer han miskunn og låner ut, og hans born vert velsigna. 019 PSA 037 027 Vik frå det vonde og gjer det gode, so vert du æveleg buande i landet. 019 PSA 037 028 For Herren elskar rett og forlet ikkje sine trugne; til æveleg tid vert dei haldne uppe; men avkjøme av ugudlege vert utrudt. 019 PSA 037 029 Dei rettferdige skal erva landet og bu i det til æveleg tid. 019 PSA 037 030 Rettferdig manns munn andar visdom, og hans tunga taler det som rett er. 019 PSA 037 031 Hans Guds lov er i hans hjarta, hans stig er ikkje ustøde. 019 PSA 037 032 Dei ugudlege lurer på den rettferdige og søkjer å drepa honom. 019 PSA 037 033 Herren yvergjev honom ikkje i hans hand og fordømer honom ikkje, når han vert dømd. 019 PSA 037 034 Venta på Herren og haldt deg på hans veg! so skal han upphøgja deg til å erva landet; du skal sjå på at dei ugudlege vert utrudde. 019 PSA 037 035 Eg såg ein ugudleg ovrikjen mann, og han breidde seg ut som eit heimevakse tre med sitt grøne lauv. 019 PSA 037 036 Men han gjekk burt, og sjå, han var ikkje meir, og eg leita etter honom, men han vart ikkje funnen. 019 PSA 037 037 Merk deg den ulastande mann, og sjå på den rett-tenkte, at freds mann hev ei framtid. 019 PSA 037 038 Men dei fråfalne vert alle saman utøydde, framtidi vert avskori for dei ugudlege. 019 PSA 037 039 Og frelsa for dei rettferdige kjem frå Herren, deira sterke vern i trengsels tid. 019 PSA 037 040 Og Herren hjelper deim og friar deim ut, han friar deim frå dei ugudlege og frelser deim, for dei flyr til honom. 019 PSA 038 001 Ein salme av David; til minnesofferet. Herre, refs meg ikkje i din vreide, og tukta meg ikkje i din harm! 019 PSA 038 002 For dine piler er farne ned i meg, og di hand hev falle tungt på meg. 019 PSA 038 003 Det finst inkje friskt i mitt kjøt for din vreide skuld; det er ikkje fred i mine bein for mi synd skuld. 019 PSA 038 004 For mine misgjerningar stig meg yver hovudet, som ei tung byrd er dei meg for tunge. 019 PSA 038 005 Det luftar ilt av mine sår, dei renn av verk for min dårskap skuld. 019 PSA 038 006 Eg er krøkt, reint samanbøygd, heile dagen gjeng eg svartklædd. 019 PSA 038 007 For mine lender er fulle av brand, og det finst inkje frisk i mitt kjøt. 019 PSA 038 008 Eg er reint valen og sundslegen, eg skrik høgt av hjartestynjing. 019 PSA 038 009 Herre, for di åsyn er alt mitt ynskje, og min sukk er ikkje løynd for deg. 019 PSA 038 010 Mitt hjarta slær hardt, mi kraft hev forlate meg, og jamvel mine augo hev mist sitt ljos for meg. 019 PSA 038 011 Mine vener og frendar held seg undan frå mi plåga, og mine næmaste stend langt burte. 019 PSA 038 012 Og dei som ligg etter mitt liv, dei legg ut snaror, og dei som søkjer mi ulukka, dei talar um undergang og tenkjer på svik heile dagen. 019 PSA 038 013 Og eg er som ein dauv, eg høyrer ikkje, og liksom ein mållaus som ikkje let upp sin munn. 019 PSA 038 014 Ja, eg er som ein mann som ikkje høyrer, og som ikkje hev motmæle i sin munn. 019 PSA 038 015 For til deg, Herre, stend mi von; du vil svara meg, Herre, min Gud! 019 PSA 038 016 For eg segjer: «Dei vil elles gleda seg yver meg; når min fot vaggar, høgmodast dei yver meg.» 019 PSA 038 017 For eg er nær på å falla, og min hugverk er stendigt framfyre meg. 019 PSA 038 018 For eg må sanna mi skuld, syrgja yver mi synd. 019 PSA 038 019 Og mine fiendar liver, dei er mannsterke, og dei er mange som hatar meg utan orsak. 019 PSA 038 020 Og dei som løner godt med vondt, stend meg imot, av di eg fer etter det gode. 019 PSA 038 021 Forlat meg ikkje, Herre! Min Gud, ver ikkje langt ifrå meg! 019 PSA 038 022 Kom meg snart til hjelp, Herre, mi frelsa! 019 PSA 039 001 Til songmeisteren, til Jedutun; ein salme av David. Eg sagde: «Eg vil vakta mine vegar, so eg ikkje syndar med mi tunga; eg vil leggja taum på min munn, so lenge den ugudlege er meg for augo.» 019 PSA 039 002 Eg tagna og var kurende still; eg tagde utan von um lukka, men mi liding vart rørd upp. 019 PSA 039 003 Mitt hjarta brann i min barm; ved mi grunding kveiktest eld - eg tala med mi tunga. 019 PSA 039 004 Herre, lat meg få vita min ende og målet på mine dagar, kva det er; lat meg vita kor snargjengd eg er! 019 PSA 039 005 Sjå, som ei lovebreidd hev du sett mine dagar, og mi livstid er som ingen ting for deg; berre som den tome fåfengd er kvart menneskje sett her. (Sela) 019 PSA 039 006 Berre som ein skugge gjeng mannen ikring, berre til fåfengs ståkar dei; han dungar i hop og veit ikkje kven som skal sanka det inn. 019 PSA 039 007 Og no, kva vonar eg, Herre? Mi von stend til deg. 019 PSA 039 008 Frels meg frå alle mine misgjerningar, set meg ikkje til spott for dåren! 019 PSA 039 009 Eg er tagna og let ikkje upp min munn; for du hev gjort det. 019 PSA 039 010 Tak di plåga burt frå meg! Ved slag av di hand er det ute med meg. 019 PSA 039 011 Tuktar du ein mann med refsing for skuld, so fortærer du hans fagerleik som motten. Berre fåfengd er kvart menneskje. (Sela) 019 PSA 039 012 Høyr mi bøn, Herre, og vend øyra til mitt rop; teg ikkje til min gråt! for eg er framand hjå deg, ein gjest som alle mine feder. 019 PSA 039 013 Sjå burt frå meg, so eg kann kvikna til, fyrr eg fer herifrå og er ikkje meir! 019 PSA 040 001 Til songmeisteren, av David; ein salme. Eg venta og venta på Herren, so bøygde han seg til meg og høyrde mitt rop. 019 PSA 040 002 Og han drog meg upp or den tynande grav, or søkkjedya, og han sette mine føter uppå berggrunn, han gjorde mine stig støde. 019 PSA 040 003 Og han lagde ein ny song i min munn, ein lovsong til vår Gud. Mange ser det og ottast og lit på Herren. 019 PSA 040 004 Sæl er den mann som set si lit til Herren og ikkje vender seg til dei ovlåtne og til deim som vik av til lygn. 019 PSA 040 005 Herre, min Gud, du hev gjort dine under og dine råder mangfaldige mot oss; ingen ting er liknande med deg; vil eg forkynna og tala um deim, er dei for mange til å telja. 019 PSA 040 006 Slagtoffer og grjonoffer hev du ikkje hug til - du hev bora øyro på meg - brennoffer og syndoffer krev du ikkje. 019 PSA 040 007 Då sagde eg: «Sjå, eg kjem; i bokrullen er det skrive for meg; 019 PSA 040 008 å gjera din vilje, min Gud, det er mi lyst, og di lov er inst i mitt hjarta.» 019 PSA 040 009 Eg bar det gode bod um rettferd i ei stor samling; sjå, eg let ikkje att mine lippor; Herre, du veit det. 019 PSA 040 010 Eg løynde ikkje di rettferd inne i mitt hjarta, eg tala um din truskap og di frelsa; eg dulde ikkje din nåde og di sanning for ei stor samling. 019 PSA 040 011 Du, Herre, vil ikkje lata att di miskunn for meg; din nåde og di sanning vil alltid vakta meg. 019 PSA 040 012 For trengslor utan tal hev umspent meg, mine misgjerningar hev gripe meg, og eg kan ikkje sjå; dei er fleire enn håri på mitt hovud, og mitt mod hev forlate meg. 019 PSA 040 013 Hugnast, Herre, å berga meg! Herre, kom meg snart til hjelp! 019 PSA 040 014 Lat deim verta til skam og spott alle saman som stend etter mitt liv og vil riva det burt! Lat deim vika attende og skjemnast, som hev hugnad i mi ulukka! 019 PSA 040 015 Lat dei verta forfærde yver si skjemd, dei som segjer til meg: «Ha, ha!» 019 PSA 040 016 Lat deim fegnast og gleda seg i deg alle dei som søkjer deg! Lat deim som elskar di frelsa alltid segja: «Høglova vere Herren!» 019 PSA 040 017 For eg er arm og fatig; Herren vil tenkja på meg. Du er mi hjelp og min frelsar; min Gud, dryg ikkje! 019 PSA 041 001 Til songmeisteren; ein salme av David. Sæl er den som ser til ein vesallmann; på den vonde dag skal Herren frelsa honom. 019 PSA 041 002 Herren skal verja honom og halda honom i live; han skal verta lukkeleg i landet, og du skal visst ikkje yvergjeva honom til hans mordgiruge fiendar. 019 PSA 041 003 Herren skal stydja han på sotteseng, og vender all hans lega i hans sjukdom. 019 PSA 041 004 Eg segjer: «Herre, ver meg nådig; læk mi sjæl, for eg hev synda mot deg!» 019 PSA 041 005 Mine fiendar talar vondt um meg: «Når skal han døy, og hans namn forgangast?» 019 PSA 041 006 Og um ein kjem og vil sjå til meg, so talar han falske ord; hans hjarta sankar seg vondskap saman, so gjeng han ut og talar um det. 019 PSA 041 007 Alle som hatar meg, kviskrar saman imot meg; dei tenkjer upp imot meg slikt som gjer meg vondt: 019 PSA 041 008 «Ei illgjerning heng ved honom, og han som ligg der, skal ikkje meir standa upp.» 019 PSA 041 009 Ja, endå den som eg livde i fred med, som eg sette lit til, som åt mitt brød, hev lyft sin hæl imot meg. 019 PSA 041 010 Men du, Herre, ver meg nådig og hjelp meg upp! So vil eg gjeva deim vederlag. 019 PSA 041 011 På dette kjenner eg at du hev hugnad i meg, at min fiende ikkje fær setja i glederop yver meg. 019 PSA 041 012 Og meg held du uppe i mi uskyld og set meg for di åsyn til æveleg tid. 019 PSA 041 013 Lova vere Herren, Israels Gud, frå æva og til æva! Amen, amen! 019 PSA 042 001 Til songmeisteren; ein song til lærdom, av Korahs born. Som ein hjort styn etter vatsbekkjer, so styn mi sjæl etter deg, min Gud. 019 PSA 042 002 Mi sjæl tyrster etter Gud, etter den livande Gud. Når skal eg koma og syna meg for Guds åsyn? 019 PSA 042 003 Mine tåror er min mat dag og natt, av di dei all dagen segjer til meg: «Kvar er din Gud?» 019 PSA 042 004 Dette må eg koma i hug og tøma ut mi sjæl hjå meg: korleis eg drog fram i manntrongen og vandra med deim til Guds hus med fagnadrøyst og lovsong, ein høgtidleg folkestraum. 019 PSA 042 005 Kvi er du nedbøygd, mi sjæl, og bruser i meg? Venta på Gud, for eg skal endå lova honom for frelsa frå hans andlit. 019 PSA 042 006 Min Gud! Mi sjæl er nedbøygd i meg; difor kjem eg deg i hug frå Jordanlandet og Hermonhøgderne, frå det vesle fjell. 019 PSA 042 007 Vatsflod ropar til vatsflod ved duren av dine fossar; alle dine brotsjøar og båror slær yver meg. 019 PSA 042 008 Um dagen sender Herren sin nåde, og um natti er hans song hjå meg, bøn til mitt livs Gud. 019 PSA 042 009 Eg må segja til Gud, mitt berg: «Kvi hev du gløymt meg? Kvi skal eg ganga svartklædd under fiende-trykk?» 019 PSA 042 010 Det er som knasing i mine bein, at mine fiendar spottar meg, med di dei heile dagen segjer til meg: «Kvar er din Gud?» 019 PSA 042 011 Kvi er du nedbøygd, mi sjæl, og kvi bruser du i meg? Venta på Gud, for eg skal endå lova honom, mitt andlits frelsa og min Gud. 019 PSA 043 001 Døm meg, Gud, og før mi sak mot folk utan miskunn, frels meg frå falsk og rettarlaus mann! 019 PSA 043 002 For du er den Gud som er mi vern. Kvi hev du støytt meg burt? Kvi skal eg ganga svartklædd under fiende-trykk? 019 PSA 043 003 Send ditt ljos og di sanning, lat deim leida meg, lat deim føra meg til ditt heilage fjell og til dine bustader, 019 PSA 043 004 so eg kann koma til Guds altar, til Gud, min fagnad og mi gleda, og lova deg på cither, Gud, min Gud! 019 PSA 043 005 Kvi er du nedbøygd, mi sjæl, og kvi bruser du i meg? Venta på Gud, for eg skal endå lova honom, mitt andlits frelsa og min Gud. 019 PSA 044 001 Til songmeisteren; av Korahs born; ein salme til lærdom. Gud, me hev høyrt med våre øyro, våre feder hev fortalt oss den gjerning du gjorde i deira dagar, i forne dagar. 019 PSA 044 002 Du dreiv ut heidningarne med di hand, men deim planta du; du øydelagde folkeslag, men deim breidde du ut. 019 PSA 044 003 For ikkje med sitt sverd vann dei landet, og deira arm gav deim ikkje siger, men di høgre hand og din arm og ditt andlits ljos; for du hadde hugnad i deim. 019 PSA 044 004 Du, Gud, er min konge; byd at Jakob skal verta frelst! 019 PSA 044 005 Ved deg skal me støyta ned våre fiendar, ved ditt namn skal me treda under føter deim som reiser seg imot oss. 019 PSA 044 006 For min boge lit eg ikkje på, og mitt sverd gjev meg ikkje siger. 019 PSA 044 007 Men du gjev oss siger yver våre fiendar, og deim som hatar oss, gjer du til skammar. 019 PSA 044 008 Av Gud rosar me oss all dagen og lovar ditt namn til æveleg tid. (Sela) 019 PSA 044 009 Og endå hev du støytt oss burt og gjort oss til skam, og du dreg ikkje ut med våre herar. 019 PSA 044 010 Du let oss vika attende for fienden, og dei som hatar oss, fær seg herfang. 019 PSA 044 011 Du gjev oss burt som sauer til å eta upp, og spreider oss ikring millom heidningarne. 019 PSA 044 012 Du sel ditt folk for ingen ting, og ikkje set du høg pris på deim. 019 PSA 044 013 Du gjer oss til hæding for våre grannar, til spott og spe for deim som bur ikring oss. 019 PSA 044 014 Du gjer oss til eit ordtøke millom heidningarne; dei rister på hovudet åt oss millom folki. 019 PSA 044 015 Heile dagen stend mi skam for mine augo, og blygsl breider seg yver mitt andlit, 019 PSA 044 016 ved røysti av spottaren og hædaren, ved syni av fienden og den hemngiruge. 019 PSA 044 017 Alt dette er kome yver oss, endå me ikkje hev gløymt deg og ikkje svike di pakt. 019 PSA 044 018 Vårt hjarta veik ikkje frå deg, og våre stig sveiv ikkje ut av din veg, 019 PSA 044 019 at du skulde slå oss sund der sjakalar bur, og breida oss ned i daudeskugge. 019 PSA 044 020 Hadde me gløymt vår Guds namn og rett våre hender ut til ein framand gud, 019 PSA 044 021 skulde Gud då ikkje ransaka det? for han kjenner hjartans løyndomar. 019 PSA 044 022 Men for di skuld vert me drepne all dagen, me er rekna som slagtesauer. 019 PSA 044 023 Vakna upp! Kvi søv du, Herre? Vakna då, støyt ikkje burt for alltid! 019 PSA 044 024 Kvi løyner du di åsyn, gløymer vår armodsdom og vår trengsla? 019 PSA 044 025 For vår sjæl er nedbøygd i moldi, vår likam nedtrykt til jordi. 019 PSA 044 026 Statt upp til hjelp for oss, og løys oss ut for din nåde skuld! 019 PSA 045 001 Til songmeisteren, etter «Liljor»; av Korahs born; ein salme til lærdom, ein song um kjærleik. Mitt hjarta fløder yver med yndelege ord; eg kved den song eg hev gjort til ein konge; mi tunga er ein snarhendt skrivars penn. 019 PSA 045 002 Du er den fagraste av menneskjeborni, ynde strøymer yver dine lippor; difor hev Gud velsigna deg til æveleg tid. 019 PSA 045 003 Gyrd ditt sverd til di lend, du velduge, di høgd og din herlegdom! 019 PSA 045 004 Og far i din herlegdom fram med siger for sanning og spaklyndt rettferd! Og di høgre hand skal læra deg agelege storverk. 019 PSA 045 005 Din piler er kveste - so folk fell under deg - dei gjeng inn i hjarta på kongens fiendar. 019 PSA 045 006 Din kongsstol, Gud, stend æveleg og alltid, ein kongsstav med rettvisa er kongsstaven i ditt rike. 019 PSA 045 007 Du elskar rettferd og hatar gudløysa, difor hev Gud, din Gud, salva deg med fagnads olje framfor dine medbrør. 019 PSA 045 008 Av myrra og aloe og kassia angar alle dine klæde; frå filsbeinshallar fagnar deg strengleik. 019 PSA 045 009 Kongsdøtter er millom dine utvalde; dronningi stend ved di høgre hand i gull frå Ofir. 019 PSA 045 010 Høyr, dotter, og sjå og bøyg øyra til, og gløym ditt folk og ditt farshus, 019 PSA 045 011 og lat kongen hava hugnad i din fagerleik! for han er din herre, og du skal hylla honom. 019 PSA 045 012 Og Tyrus’ dotter skal søkja ditt ynde med gåvor - dei rikaste av folket. 019 PSA 045 013 Ovleg prud er kongsdotteri der inne; hennar klædnad er gjenomvoven med gull. 019 PSA 045 014 I utsauma bunad vert ho leidd til kongen; møyar, hennar vener, fylgjer etter henne; dei vert førde inn til deg. 019 PSA 045 015 Dei vert leidde fram med gleda og fagnad, dei gjeng inn i kongshalli. 019 PSA 045 016 I staden for dine feder skal dine søner koma; du skal setja deim til hovdingar utyver heile jordi. 019 PSA 045 017 Eg vil setja ditt namn eit minne millom alle ætter; difor skal folki lova deg æveleg og alltid. 019 PSA 046 001 Til songmeisteren; av Korahs born, etter Alamot; ein song. Gud er mi hyggja og vår styrke, fullvel røynd i trengslor. 019 PSA 046 002 Difor ottast me ikkje, um so jordi vert umskift, og um fjelli ragar hjarta av storhavet, 019 PSA 046 003 um havbårorne dyn og skumar, og fjelli skjelv for deira ofse. (Sela) 019 PSA 046 004 Der er ei å, hennar bekkjer gled Guds by, den heilage stad der den Høgste bur. 019 PSA 046 005 Gud er midt i honom, so han skal ikkje rugga; Gud hjelper honom i morgonlysingi. 019 PSA 046 006 Folkeslag rasa, rike vart rikka, han let si røyst ljoda, jordi bråna. 019 PSA 046 007 Herren, allhers drott, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. (Sela) 019 PSA 046 008 Kom og sjå Herrens storverk, som gjer øydeleggjingar på jordi. 019 PSA 046 009 Han gjer ende på herferder yver all jordi, bryt bogen sund og høgg spjotet av; stridsvognerne brenner han upp i eld. 019 PSA 046 010 «Haldt upp og kjenn at eg er Gud! Eg er upphøgd millom folki, upphøgd på jordi.» 019 PSA 046 011 Herren, allhers drott, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg. (Sela) 019 PSA 047 001 Til songmeisteren; av Korahs born; ein salme. Klappa i henderne, alle folk! Kved høgt for Gud med fagnadrøyst! 019 PSA 047 002 For Herren, den Høgste, er ageleg, ein stor konge yver all jordi. 019 PSA 047 003 Han legg folk under oss og folkeslag under våre føter. 019 PSA 047 004 Han vel ut vår arvlut åt oss, til gilda for Jakob som han elskar. (Sela) 019 PSA 047 005 Gud for upp med fagnadrop, Herren med basunljod. 019 PSA 047 006 Syng lov for Gud, syng lov! Syng lov for vår konge, syng lov! 019 PSA 047 007 For Gud er konge yver all jordi; syng til hans lov ein visleg song! 019 PSA 047 008 Gud hev teke riket yver folki, Gud hev sett seg på sin heilage kongsstol. 019 PSA 047 009 Folkedrottarne samlar seg som eit folk til Abrahams Gud; for skjoldarne på jordi høyrer Gud til, han er høgt upphøgd. 019 PSA 048 001 Ein song, ein salme; av Korahs born. Stor er Herren og høglova i vår Guds by, på hans heilage fjell. 019 PSA 048 002 Fager i si høgd, ein fagnad for all jordi er Sions fjell, utkanten av nordheimen, staden til den store kongen. 019 PSA 048 003 Gud er i hans hallar kjend som ei fast borg. 019 PSA 048 004 For sjå, kongarne kom saman og drog fram i lag. 019 PSA 048 005 Dei såg - so vart dei forfærde, dei vart vitskræmde, flydde i bråhast. 019 PSA 048 006 Ein skjelv greip deim der, ei bivring som hjå ei barnsjuk kvinna. 019 PSA 048 007 Med austanvind bryt du sund Tarsis-skip. 019 PSA 048 008 Liksom me hev høyrt, so hev me no set det i Herren, allhers drotts by, i vår Guds by, Gud gjer honom fast til æveleg tid. (Sela) 019 PSA 048 009 Me grundar på din nåde, Gud, midt i ditt tempel. 019 PSA 048 010 Som ditt namn, Gud, so er din pris alt til endarne av jordi; di høgre hand er full av rettferd. 019 PSA 048 011 Sionsfjellet gled seg, Juda døtter fagnar seg yver dine domar. 019 PSA 048 012 Gakk ikring Sion, far rundt um henne, tel hennar tårn! 019 PSA 048 013 Legg merke til hennar vollar, gakk igjenom hennar hallar, so de kann fortelja um det til den komande ætt. 019 PSA 048 014 For denne Gud er vår Gud æveleg og alltid; han skal føra oss ut yver dauden. 019 PSA 049 001 Til songmeisteren; av Korahs born; ein salme. Høyr dette, alle folk, vend øyra til, alle de som bur i verdi, 019 PSA 049 002 både låge og høge, rik og fatig, alle saman! 019 PSA 049 003 Min munn skal tala visdom, og det som mitt hjarta tenkjer upp, er vit. 019 PSA 049 004 Eg vil bøygja mitt øyra til fyndord, eg vil lata upp mi gåta til harpeljod. 019 PSA 049 005 Kvi skal eg ottast i dei vonde dagar, når vondskap av mine forfylgjarar kringset meg, 019 PSA 049 006 dei som set si lit til sitt gods og rosar seg av sin store rikdom? 019 PSA 049 007 Ein mann kann ikkje løysa ut ein bror, kann ikkje gjeva Gud løysepengar for honom 019 PSA 049 008 - utløysingi av deira liv er for dyr, og han let det vera til æveleg tid - 019 PSA 049 009 so han skulde halda ved å liva for alltid og ikkje sjå gravi. 019 PSA 049 010 Nei, han må sjå: Vismenner døyr, dåre og fåviting gjeng burt alle saman og let sitt gods etter seg til andre. 019 PSA 049 011 Deira inste tanke er at deira hus skal standa æveleg, deira bustader frå ætt til ætt; dei kallar sin jorder etter sine namn. 019 PSA 049 012 Men eit menneskje i høg vyrdnad vert ikkje verande; han er lik dyri, dei må tagna. 019 PSA 049 013 So gjeng det deim som er fulle av tru til seg sjølve, og etter deim fylgjer dei som likar deira tale. (Sela) 019 PSA 049 014 Som sauer vert dei førde ned i helheimen, dauden gjæter deim, og dei trurøkne tred deim ned, når morgonen renn; og deira skapnad vert øydelagd av helheimen, so dei hev ingen heimstad lenger. 019 PSA 049 015 Men Gud skal løysa ut mi sjæl or handi på helheimen; for han skal taka meg til seg. (Sela) 019 PSA 049 016 Ottast ikkje når ein mann vert rik, når hans hus kjem til stor æra! 019 PSA 049 017 For han skal ingen ting taka med seg når han døyr; hans æra skal ikkje fara ned etter honom. 019 PSA 049 018 Um han og velsignar si sjæl i si livstid, og dei prisar deg for di du gjer deg gode dagar, 019 PSA 049 019 so skal du då koma til di fedreætt, dei som ikkje ser ljoset i all æva. 019 PSA 049 020 Eit menneskje i høg vyrdnad, som ikkje hev vit, vert lik dyri; dei må tagna. 019 PSA 050 001 Ein salme av Asaf. Gud, Gud Herren talar og kallar på jordi frå solekoma til soleglad. 019 PSA 050 002 Frå Sion, fagerleiks kruna, strålar Gud fram. 019 PSA 050 003 Vår Gud kjem og skal ikkje tegja. For hans åsyn gjeng etande eld, og ikring honom stormar det sterkt. 019 PSA 050 004 Han kallar på himmelen ovantil og på jordi til å døma sitt folk. 019 PSA 050 005 «Samla til meg mine trugne, som hev gjort pakt med meg um offer!» 019 PSA 050 006 Og himlarne forkynner hans rettferd; for Gud er den som skal halda dom. (Sela) 019 PSA 050 007 «Høyr, mitt folk, eg vil tala; Israel, eg vil vitna imot deg; Gud, din Gud er eg. 019 PSA 050 008 Ikkje for dine offer vil eg lasta deg; dine brennoffer er alltid framfyre meg. 019 PSA 050 009 Eg vil ikkje taka uksar frå ditt hus eller bukkar frå dine grindar. 019 PSA 050 010 For meg høyrer alle dyr i skogen til, fe på fjelli i tusundtal. 019 PSA 050 011 Eg kjenner alle fuglar på fjelli, og det som rører seg på marki, er meg for augo. 019 PSA 050 012 Um eg var hungrig, vilde eg ikkje segja det til deg; for meg høyrer jordriket til med alt det som fyller det. 019 PSA 050 013 Skulde eg eta kjøt av stutar og drikka blod av bukkar? 019 PSA 050 014 Ofra lov og takk til Gud og gjev den Høgste det du hev lova, 019 PSA 050 015 og kalla på meg den dag du er i naud, so vil eg frelsa deg ut, og du skal prisa meg.» 019 PSA 050 016 Men til den ugudlege segjer Gud: «Kva hev du med å fortelja um mine lover og taka mi pakt i din munn, 019 PSA 050 017 etter di du hatar tukt og kastar mine ord attum deg? 019 PSA 050 018 Når du ser ein tjuv, er du gjerne med honom, og med horkarar er du i lag. 019 PSA 050 019 Din munn slepper du laus til vondt, og di tunga spinn i hop svik. 019 PSA 050 020 Du sit og talar imot bror din, set ein skamflekk på son til mor di. 019 PSA 050 021 Dette gjorde du, og eg tagde; so tenkte du eg var liksom du sjølv; men eg vil yvertyda deg og leggja det fram for deg. 019 PSA 050 022 Gjev gaum etter dette, de som gløymer Gud, so eg ikkje skal riva burt, og ingen frelser. 019 PSA 050 023 Den som ofrar meg takk, han ærar meg, og den som gjeng den rette veg, honom vil eg lata sjå Guds frelsa!» 019 PSA 051 001 Til songmeisteren; ein salme av David, då profeten Natan kom til honom, etter han hadde gjenge inn til Batseba. Gud, ver meg nådig etter di miskunn! Sletta ut mine brot etter din store godhug! 019 PSA 051 002 Två meg vel rein frå mi skuld, og reinsa meg frå mi synd! 019 PSA 051 003 For mine misgjerningar kjenner eg, og mi synd er alltid framfyre meg. 019 PSA 051 004 Mot deg einast hev eg synda og gjort det som vondt er i dine augo, so du må vera rettferdig når du talar, vera rein når du dømer. 019 PSA 051 005 Sjå, eg er fødd i misgjerning, og mor mi hev avla meg i synd. 019 PSA 051 006 Sjå, du hev lyst til sanning i innarste; so lær meg då visdom i hjartans løynrom! 019 PSA 051 007 Reinsa meg frå synd med isop, so eg vert rein! Två meg, so eg vert kvitare enn snø! 019 PSA 051 008 Lat meg høyra fagnad og gleda, lat dei bein fagna seg som du hev slege sund! 019 PSA 051 009 Løyn di åsyn for mine synder, og sletta ut alle mine misgjerningar! 019 PSA 051 010 Gud, skap i meg eit reint hjarta, og gjev meg ei ny, stødug ånd inni meg! 019 PSA 051 011 Kasta meg ikkje burt frå di åsyn, og tak ikkje din heilage ande frå meg! 019 PSA 051 012 Gjev meg atter fagnaden av di frelsa, og haldt meg uppe med ei viljug ånd! 019 PSA 051 013 So vil eg læra lovbrjotarar dine vegar, og syndarar skal venda um til deg. 019 PSA 051 014 Gud, fria meg frå blodskuld, Gud, mine frelsar! So skal mi tunga fagna seg høgt yver di rettferd. 019 PSA 051 015 Herre, lat upp mine lippor! So skal min munn forkynna din pris. 019 PSA 051 016 For du hev ikkje lyst til slagtoffer - elles skulde eg gjeva deg det; i brennoffer hev du ikkje hugnad. 019 PSA 051 017 Offer for Gud er ei sundbroti ånd; eit sundbrote og knust hjarta vil du, Gud, ikkje forsmå. 019 PSA 051 018 Gjer vel imot Sion etter din nåde, bygg murarne åt Jerusalem! 019 PSA 051 019 Då skal du hava hugnad i rettferds offer, i brennoffer og heiloffer; då skal dei ofra uksar på ditt altar. 019 PSA 052 001 Til songmeisteren; ein salme til lærdom av David, då edomiten Doeg kom og fortalde Saul og sagde til honom: «David er komen i Ahimeleks hus.» Kvi rosar du deg av vondskap, du velduge? Guds nåde varer all dagen. 019 PSA 052 002 De tunga stilar du på tyning liksom ein kvest rakekniv, du som legg upp svikråd. 019 PSA 052 003 Du elskar det vonde framfor det gode, lygn framfor å tala sant. (Sela) 019 PSA 052 004 Du elskar alle drepande ord, du svikfulle tunga! 019 PSA 052 005 So skal og Gud riva deg ned for alltid; han skal gripa deg og rykkja deg upp frå tjeldet og rydja deg ut or livsens land. (Sela) 019 PSA 052 006 Og dei rettferdige skal sjå det og ottast, og dei skal læ åt honom og segja: 019 PSA 052 007 «Sjå der den mann som ikkje heldt Gud for si vern, men sette si lit til sin store rikdom og sette sin styrke i sin vondskap.» 019 PSA 052 008 Men eg er som eit grønt oljetre i Guds hus; eg set mi lit til Guds nåde æveleg og alltid. 019 PSA 052 009 Eg vil lova deg til æveleg tid, for du hev gjort det, og eg vil vona på ditt namn, for det er godt, for augo på dine trugne. 019 PSA 053 001 Til songmeisteren, etter Mahalat; ein salme til lærdom av David. Dåren segjer i sitt hjarta: «Det er ingen Gud til.» Vond og styggjeleg er deira misgjerning; det er ingen som gjer godt. 019 PSA 053 002 Gud skodar ned frå himmelen på menneskjeborni og vil sjå um det finst nokon vitug, nokon som søkjer Gud. 019 PSA 053 003 Dei er alle avvikne, dei er utskjemde alle saman; det er ingen som gjer godt, det er ikkje ein einaste. 019 PSA 053 004 Veit dei det då ikkje, dei som gjer urett? Dei et mitt folk som dei et brød; på Gud kallar dei ikkje. 019 PSA 053 005 Då vert dei storleg rædde, der ingen ræddhug var; for Gud spreider beini av deim som lægrar seg mot deg; du gjer deim til skammar, for Gud hev støytt deim burt. 019 PSA 053 006 Å, gjev frelsa frå Sion må koma yver Israel! Når Gud vender sitt folks vanlukka, då skal Jakob fagna seg, Israel gleda seg. 019 PSA 054 001 Til songmeisteren, med strengleik; ein song til lærdom av David, då zifitarne kom og sagde til Saul: «David held seg løynd hjå oss.» Gud, frels meg ved ditt namn, og døm meg til min rett ved di kraft! 019 PSA 054 002 Gud, høyr mi bøn, vend øyra til ordi frå min munn! 019 PSA 054 003 For framande stend upp imot meg, og valdsmenner stend meg etter livet; dei hev ikkje Gud for augo. (Sela) 019 PSA 054 004 Sjå, Gud hjelper meg, Herren er den som held uppe mi sjæl. 019 PSA 054 005 Det vonde skal falla tilbake på deim som lurar på meg; gjer deim til inkjes i din truskap! 019 PSA 054 006 Med viljugt hjarta vil eg ofra til deg; ditt namn vil eg prisa, Herre, for det er godt. 019 PSA 054 007 For det friar meg ut or all naud, og på mine fiendar ser mitt auga med lyst. 019 PSA 055 001 Til songmeisteren, med strengleik; ein song til lærdom av David. Gud, vend øyra til mi bøn, og løyn deg ikkje for mi naudbeding! 019 PSA 055 002 Gjev gaum etter meg og svara meg! Eg er uroleg med mine sorgfyllte tankar, og eg må stynja 019 PSA 055 003 for rop frå fienden, for trykk frå den ugudlege. For dei velter vondt yver meg, og i vreide forfylgjer dei meg. 019 PSA 055 004 Mitt hjarta skjelv i meg, og daudens fæle hev falle på meg. 019 PSA 055 005 Otte og skjelving kjem yver meg og rædsla legg seg på meg. 019 PSA 055 006 Og eg segjer: «Å, hadde eg vengjer som duva, då skulde eg fljuga burt og finna ein bustad. 019 PSA 055 007 Sjå, eg vilde fly langt burt, eg vilde finna herbyrge i øydemarki. (Sela) 019 PSA 055 008 Eg vilde skunda meg i livd for den føykjande vinden, for stormen.» 019 PSA 055 009 Sluk deim, Herre, kløyv deira tungemål! For eg ser vald og kiv i byen. 019 PSA 055 010 Dag og natt renner dei kringum honom på murarne, ugjerd og møda er midt i honom. 019 PSA 055 011 Tjon er midt i honom, og ikkje vik frå gatorne vald og svik. 019 PSA 055 012 For ikkje min fiende er det som hæder meg - det kunde eg tola; ikkje min uven er det som briskar seg mot meg - då kunde eg gøyma meg for honom. 019 PSA 055 013 Men du er det, du som var min likemann, min ven, min kjenning, - 019 PSA 055 014 me som hadde huglegt samråd med kvarandre, som gjekk til Guds hus med den glade hop. 019 PSA 055 015 Lat dauden koma brått på deim! Lat deim fara ned til helheimen livande! For vondskap råder i deira bustad og i deira hjarta. 019 PSA 055 016 Eg vil ropa til Gud, og Herren skal frelsa meg. 019 PSA 055 017 Kveld og morgon og middag vil eg klaga og sukka, so vil han høyra mi røyst. 019 PSA 055 018 Han løyser ut mi sjæl frå strid mot meg og gjev meg fred, for mange er dei mot meg. 019 PSA 055 019 Gud skal høyra og svara deim - han sit frå fordoms tid, (sela) deim som ikkje vil verta annarleis og som ikkje ottast Gud. 019 PSA 055 020 Han legg hand på folk som held fred med honom, han bryt si pakt. 019 PSA 055 021 Ordi frå hans munn er håle som smør, men hans hjarta er fullt av strid. Hans ord er mjukare enn olje, og dei er då utdregne sverd. 019 PSA 055 022 Kasta byrdi di på Herren, og han skal halda deg uppe! han skal ikkje i all æva lata den rettferdige verta rikka. 019 PSA 055 023 Men du, Gud, skal støyta deim ned i den djupe grav; blodgiruge og falske menner skal ikkje nå til helvti av si livetid; men eg set mi lit til deg. 019 PSA 056 001 Til songmeisteren, etter «Den mållause duva langt burte»; av David, ein miktam, då filistarane tok honom i Gat. Ver meg nådig, Gud, for menneskje vil sluka meg; heile dagen trengjer dei meg med strid. 019 PSA 056 002 Dei vil sluka meg dei som lurar på meg, heile dagen; for mange er dei som i stormod strider imot meg. 019 PSA 056 003 Den dagen då eg ottast, set eg mi lit til deg. 019 PSA 056 004 Ved Gud skal eg lova hans ord, til Gud set eg lit, eg ottast ikkje, kva skulde kjøt kunna gjera meg? 019 PSA 056 005 Heile dagen rengjer dei mine ord; alle deira tankar er imot meg til det som vondt er. 019 PSA 056 006 Dei slær seg saman, dei lurer, dei vaktar på mine stig, då dei trår etter livet mitt. 019 PSA 056 007 Skulde dei med sin vondskap koma seg undan? Gud, støyt folkeslag ned i vreide! 019 PSA 056 008 Du hev talt kor ofte eg hev fare på flugt, mine tåror er gøymde i di flaska; stend dei ikkje i di bok? 019 PSA 056 009 Då skal mine fiendar venda attende, den dagen eg ropar; det veit eg, at Gud er med meg. 019 PSA 056 010 Ved Gud skal eg lova ordet; ved Herren skal eg lova ordet. 019 PSA 056 011 Til Gud set eg lit, eg ottast ikkje; kva kann menneskje gjera meg? 019 PSA 056 012 Gud, eg hev lovnader på meg til deg; eg vil løysa deim ut med takkoffer til deg. 019 PSA 056 013 For du hev berga mi sjæl frå dauden, ja mine føter frå fall, so eg kann ferdast for Gud i ljoset åt dei livande. 019 PSA 057 001 Til songmeisteren, etter «tyn ikkje»; av David, ein miktam, då han flydde for Saul inn i helleren. Ver meg nådig, Gud, ver meg nådig! For til deg flyr mi sjæl, og i skuggen av dine vengjer søkjer eg livd, til dess ulukka gjeng yver. 019 PSA 057 002 Eg ropar til Gud, den Høgste, til den Gud som fullfører sitt verk for meg. 019 PSA 057 003 Han vil senda frå himmelen og hjelpa meg, når han som vil sluka meg, spottar. (Sela) Gud vil senda si miskunn og sin truskap. 019 PSA 057 004 Mi sjæl er millom løvor, eg må liggja millom deim som spruter eld, millom menneskjeborn som til tenner hev spjot og piler, og til tunga eit kvast sverd. 019 PSA 057 005 Gud, syn deg høg yver himmelen, di æra yver heile jordi! 019 PSA 057 006 Dei set garn for mine stig, mi sjæl er nedbøygd; dei grev ei grav for meg, so fell dei midt i henne sjølve. (Sela) 019 PSA 057 007 Mitt hjarta er rolegt, Gud, mitt hjarta er rolegt, eg vil syngja og lovsyngja. 019 PSA 057 008 Vakna, mi æra! Vakna, harpa og cither! Eg vil vekkja morgonroden. 019 PSA 057 009 Eg vil prisa deg millom folki, Herre, eg vil lovsyngja deg millom folkeslagi. 019 PSA 057 010 For di miskunn er stor til himmelen, og din truskap til dei høge skyer. 019 PSA 057 011 Gud, syn deg høg yver himmelen, di æra yver heile jordi! 019 PSA 058 001 Til songmeisteren; «tyn ikkje»; av David, ein miktam. Tru de verkeleg med dykkar målløysa talar det som er rettferd? Og dømer de rett, de menneskjeborn? 019 PSA 058 002 Nei, i hjarta lagar de til misgjerningar, i landet veg de ut vald som kjem frå dykkar hender. 019 PSA 058 003 Dei ugudlege gjeng på avveg alt frå morsfang, ljugarane fer vilt alt frå morsliv. 019 PSA 058 004 Eiter hev dei som orme-eiter, dei er som ein dauv orm, som dytter øyra til, 019 PSA 058 005 so han ikkje høyrer på røysti åt tauvrekallen, han som vel kann trolla. 019 PSA 058 006 Gud, slå inn tennerne i munnen deira, Herre, støyt sund jakslarne på dei unge løvor! 019 PSA 058 007 Lat deim kverva som burtrennande vatn! Legg nokon sine piler i bogen, so lat deim vera som utan odd! 019 PSA 058 008 Lat deim vera som ein snigel, som løyser seg upp medan han gjeng, og liksom ei kvinna sitt ufullborne foster som ikkje hev set soli. 019 PSA 058 009 Fyrr dykkar grytor fær kjenna klungerriset, skal han blåsa det burt, både det friske og det som brenn. 019 PSA 058 010 Den rettferdige skal gleda seg, av di han ser hemn; han skal två sine føter i blodet av den ugudlege. 019 PSA 058 011 Og folk skal segja: «Det finst då frukt for den rettferdige; der er då ein Gud som dømer på jordi.» 019 PSA 059 001 Til songmeisteren; «tyn ikkje»; av David; ein miktam, då Saul sende folk som gjætte på huset og vilde drepa honom. Frels meg frå mine fiendar, min Gud, berga meg frå deim som stend upp imot meg! 019 PSA 059 002 Frels meg frå deim som gjer urett, og berga meg frå blodgiruge menner! 019 PSA 059 003 For sjå, dei ligg på lur etter mi sjæl, sterke menner slær seg saman imot meg, Herre, utan mi misgjerd og utan mi synd. 019 PSA 059 004 Utan mi skuld renner dei fram og gjer seg ferdige. Vakna og møt meg, og sjå! 019 PSA 059 005 Ja du, Herre, allhers drott, Israels Gud, vakna til å heimsøkja alle heidningar, ver ikkje nådig mot nokon av dei falske nidingar! (Sela) 019 PSA 059 006 Dei kjem att um kvelden, dei hyler som hundar og renner kring i byen. 019 PSA 059 007 Sjå, dei let det gøysa ut or munnen sin, der er sverd i deira lippor, for: «Kven høyrer?» 019 PSA 059 008 Men du, Herre, lær åt deim, du spottar alle heidningar. 019 PSA 059 009 Mot hans magt vil eg venta på deg, for Gud er mi borg. 019 PSA 059 010 Min Gud vil møta meg med si nåde, Gud vil lata meg sjå med lyst på deim som lurer på meg. 019 PSA 059 011 Drep deim ikkje, at ikkje mitt folk skal gløyma det! Driv deim ikring ved di magt og støyt deim ned, du Herre, vår skjold! 019 PSA 059 012 Kvart ord på deira lippor er ei synd i deira munn; lat deim so verta fanga i sitt ovmod og for den banning og lygn som dei talar! 019 PSA 059 013 Gjer ende på deim i vreide, gjer ende på deim, so dei ikkje meir er til, og lat dei vita at Gud er Herre i Jakob, alt til endarne av jordi! (Sela) 019 PSA 059 014 Og dei kjem att um kvelden, hyler som hundar og renner kring i byen. 019 PSA 059 015 Dei flakkar um etter mat, vert dei ikkje mette, nattar dei yver. 019 PSA 059 016 Men eg vil syngja um di magt og um morgonen lovsyngja di miskunn; for du er mi borg og mi livd den dag eg er i naud. 019 PSA 059 017 Min styrke! for deg vil eg syngja; for Gud er mi borg, min miskunnsame Gud. 019 PSA 060 001 Til songmeisteren, etter «Vitnemålslilja»; ein miktam av David til å læra, då han stridde med syrarar frå Mesopotamia og syrarar frå Soba, og Joab kom att og slo tolv tusund edomitar i Saltdalen. Gud, du hev støytt oss burt, du hev rive oss sund, du hev vore vreid, kveik oss upp att! 019 PSA 060 002 Du hev fenge landet til å skjelva og rivna; bøt du bresterne, for det stend ikkje stødt! 019 PSA 060 003 Du hev late ditt folk sjå harde ting, du hev skjenkt oss vin so me tumla. 019 PSA 060 004 Men du hev gjeve deim som ottast deg eit merke til å hevja seg for sanning skuld. (Sela) 019 PSA 060 005 At dei du elskar må verta frelste, so hjelp oss no med di høgre hand, og bønhøyr oss! 019 PSA 060 006 Gud hev tala i sin heilagdom: «Eg vil gleda meg, eg vil skifta ut Sikem, og Sukkotdalen vil eg mæla. 019 PSA 060 007 Meg høyrer Gilead til, og meg høyrer Manasse til, og Efraim er verja for mitt hovud, Juda er min førarstav. 019 PSA 060 008 Moab er mitt vaskarfat, på Edom kastar eg skoen min; ropa høgt for meg, du Filistarland!» 019 PSA 060 009 Kven vil føra meg til den faste by? Kven leider meg til Edom? 019 PSA 060 010 Hev ikkje du, Gud, støytt oss burt? og du, Gud, gjeng ikkje ut med våre herar? 019 PSA 060 011 Gjev oss hjelp imot fienden, for mannehjelp er fåfengd! 019 PSA 060 012 Med Guds hjelp skal me gjera storverk, og han skal treda ned våre fiendar. 019 PSA 061 001 Til songmeisteren, på strengleik; av David. Gud, høyr mitt klagerop, merka mi bøn! 019 PSA 061 002 Frå enden av jordi ropar eg til deg, medan hjarta vanmegtast; på eit fjell som er for høgt for meg, må du føra meg upp. 019 PSA 061 003 For du hev vore mi livd, eit sterkt tårn mot fienden. 019 PSA 061 004 Eg vil æveleg bu i ditt tjeld, finna livd i skuggen av dine vengjer. (Sela) 019 PSA 061 005 For du, Gud, hev høyrt på mine lovnader, deim som ottast ditt namn, hev du gjeve deira arv. 019 PSA 061 006 Du vil leggja dagar til kongens dagar, hans år skal vera som ætt etter ætt. 019 PSA 061 007 Han skal sitja æveleg for Guds åsyn; set miskunn og truskap til å vara honom! 019 PSA 061 008 So vil eg æveleg lovsyngja ditt namn, at eg kann løysa mine lovnader dag etter dag. 019 PSA 062 001 Til songmeisteren, for Jedutun; ein salme av David. Einast hjå Gud er mi sjæl still, frå honom kjem mi frelsa. 019 PSA 062 002 Einast han er mitt fjell og mi frelsa, han er mi borg, dei skal ikkje rikka meg mykje. 019 PSA 062 003 Kor lenge vil de alle storma inn på ein mann, brjota honom ned som ein hallande mur, ein nedrapa vegg? 019 PSA 062 004 Dei samråder seg berre um å støypa honom ned frå hans høgd. Dei likar lygn. Med munnen velsignar dei, men i hjarta bannar dei. (Sela) 019 PSA 062 005 Einast hjå Gud ver still, mi sjæl, for frå honom kjem mi von. 019 PSA 062 006 Einast han er mitt fjell og mi frelsa, mi borg, dei skal ikkje rikka meg. 019 PSA 062 007 Hjå Gud er mi frelsa og mi æra; mitt sterke fjell, mi livd er i Gud. 019 PSA 062 008 Lit på honom all tid, folk, renn dykkar hjarta ut for hans åsyn! Gud er livd for oss. (Sela) 019 PSA 062 009 Berre fåfengd er menneskjesøner, lygn er mannesøner. I vegtskåli stig dei upp - lettare enn fåfengd alle saman. 019 PSA 062 010 Lit ikkje på vald, og set ikkje fåfengd von til ran! Når buet veks, fest ikkje hjarta ved det! 019 PSA 062 011 Ein gong hev Gud sagt, tvo gonger hev eg høyrt dette, at styrke høyrer Gud til. 019 PSA 062 012 Og hjå deg, Herre, er miskunn, for du gjev kvar ein etter hans gjerning. 019 PSA 063 001 Ein salme av David, då han var i Juda øydemark. Gud, du er min Gud, eg søkjer deg tidleg; mi sjæl tyrster etter deg, mitt kjøt lengtar etter deg i eit turt land som ligg i vanmagt utan vatn. 019 PSA 063 002 Soleis hev eg set etter deg i heilagdomen til å sjå di kraft og di æra. 019 PSA 063 003 For di miskunn er betre enn livet, mine lippor skal prisa deg. 019 PSA 063 004 Soleis vil eg lova deg so lenge eg liver, i ditt namn vil eg lyfta upp mine hender. 019 PSA 063 005 Som av merg og feitt skal mi sjæl verta mett, og med lovsyngjande lippor skal min munn prisa deg. 019 PSA 063 006 Når eg kjem deg i hug på mitt lægje, tenkjer eg på deg i nattevakterne. 019 PSA 063 007 For du hev vore hjelp for meg, i skuggen av dine vengjer kann eg fegnast. 019 PSA 063 008 Mi sjæl heng fast ved deg; di høgre hand held meg uppe. 019 PSA 063 009 Men dei som stend meg etter livet og vil tyna det, dei skal koma til dei nedste djup i jordi. 019 PSA 063 010 Dei skal verta yvergjevne til sverdmagt, verta til ran for revar. 019 PSA 063 011 Men kongen skal gleda seg i Gud; kvar den som sver ved honom, skal prisa seg sæl, for ljugararne skal verta målbundne. 019 PSA 064 001 Til songmeisteren; ein salme av David. Gud, høyr mi røyst når eg klagar, vara mitt liv frå fiende-skræmsla! 019 PSA 064 002 Gøym meg for løyndelaget av dei vonde, for den bråkande hop av illgjerningsmenner, 019 PSA 064 003 som kvesser si tunga som eit sverd, siktar med si pil, det beiske ord, 019 PSA 064 004 og vil skjota ned den uskuldige i løynd; brått skyt dei honom og ræddast ikkje. 019 PSA 064 005 Dei styrkjer seg i si vonde råd, dei fortel at dei vil leggja løynde snaror, dei segjer: «Kven ser deim?» 019 PSA 064 006 Dei tenkjer upp ugjerningar: «Me er ferdige, tanken er tenkt» - og det indste i mannen og hjarta er djupt. 019 PSA 064 007 Då skyt Gud deim, pili kjem brått og sårar deim. 019 PSA 064 008 Dei stupar ned, deira tunge kjem yver deim, alle som ser på deim, rister på hovudet. 019 PSA 064 009 Og alle menneskje ræddast og forkynner Guds gjerning, og hans verk skynar dei. 019 PSA 064 010 Den rettferdige gleder seg i Herren og flyr til honom, og alle ærlege av hjarta prise seg sæle. 019 PSA 065 001 Til songmeisteren; ein salme av David, ein song. Gud, dei er stille for deg og prisar deg på Sion, og dei gjev deg det dei hev lova. 019 PSA 065 002 Du som høyrer bøner, til deg kjem alt kjøt. 019 PSA 065 003 Når misgjerningar hev vorte for sterke for meg, so forlet du våre forbrot. 019 PSA 065 004 Sæl er den som du vel ut og let koma nær, so han bur i dine fyregardar; me vil metta oss med det gode i ditt hus, ditt heilage tempel. 019 PSA 065 005 Med skræmelege gjerningar bønhøyrer du oss i rettferd, du, vår Frelse-Gud, ei livd for alle heimsens endar og havet langt burte. 019 PSA 065 006 Han gjer fjelli faste med si kraft, gyrd med velde. 019 PSA 065 007 Han døyver havsens dur, bylgjeduren og bråket av folkeslagi. 019 PSA 065 008 Og dei som bur ved endarne av jordi, ræddast for dine teikn, heimen for morgon og kveld fyller du med lovsong. 019 PSA 065 009 Du hev gjesta jordi og gjeve henne ovnøgd, du hev gjort henne ovleg rik, Guds bekk er full av vatn. Du hev laga til korn for folk, for soleis laga du jordi til. 019 PSA 065 010 Du vatna hennar plogforer, jamna dei med upp-pløgde åkrar, du bløytte henne med regnskurer, velsigna hennar grøda. 019 PSA 065 011 Du hev krynt ditt gode år, og dine fotspor dryp av feitt. 019 PSA 065 012 Beiti i øydemarki dryp, og haugarne gyrdar seg med lovsong. 019 PSA 065 013 Engjarne er klædde med sauer, og dalarne er fyllte med korn; folk fegnast og syng. 019 PSA 066 001 Til songmeisteren; ein song, ein salme. Ropa fagnadrop for Gud, all jordi! 019 PSA 066 002 Syng ut hans namns æra, gjev honom æra til hans pris! 019 PSA 066 003 Seg til Gud: «Kor skræmelege dine verk er! For di store magt skuld må dine fiendar gjøla for deg. 019 PSA 066 004 All jordi skal tilbeda deg og syngja deg lov, dei skal syngja um ditt namn.» (Sela) 019 PSA 066 005 Kom og sjå Guds gjerningar! Skræmeleg er han i gjerning mot menneskjeborni. 019 PSA 066 006 Han gjorde havet um til turrlende, gjenom elvi gjekk dei til fots; der gledde me oss i honom. 019 PSA 066 007 Han råder med sitt velde æveleg, hans augo gjæter heidningarne; dei tråssuge må ikkje upphøgja seg. (Sela) 019 PSA 066 008 De folk, lova vår Gud, og lat røysti av hans lovsong verta høyrd! 019 PSA 066 009 han som heldt vår sjæl i live, og ikkje let vår fot vera ustød. 019 PSA 066 010 For du prøvde oss, Gud, du reinsa oss, som dei reinsar sylv. 019 PSA 066 011 Du førde oss inn i eit garn, du lagde ei tyngjande byrd på våre lender. 019 PSA 066 012 Du let menneskje fara yver vårt hovud, me kom i eld og vatn - men du førde oss ut til uppkveikjing. 019 PSA 066 013 Eg vil ganga inn i ditt hus med brennoffer; eg vil gjeva deg det eg hev lova, 019 PSA 066 014 det som gjekk yver mine lippor, og som munnen min tala ut då eg var i naud. 019 PSA 066 015 Brennoffer av feite sauer vil eg ofra til deg med eim av verar, eg vil ofra både uksar og bukkar. (Sela) 019 PSA 066 016 Kom og høyr, so vil eg fortelja, alle de som ottast Gud, kva han hev gjort for mi sjæl. 019 PSA 066 017 Til honom ropa eg med min munn, og lovsong var på tunga mi. 019 PSA 066 018 Hadde eg stila på urett i mitt hjarta, vilde Herren ikkje høyra. 019 PSA 066 019 Men Gud hev høyrt, han lydde på mi bønerøyst. 019 PSA 066 020 Lova vere Gud, som ikkje viste mi bøn ifrå seg og ikkje tok frå meg si miskunn! 019 PSA 067 001 Til songmeisteren på strengleik; ein salme, ein song. Gud vere oss nådig og velsigne oss, han late si åsyn lysa hjå oss (Sela) 019 PSA 067 002 so dei må kjenna din veg på jordi, di frelse hjå alle heidningar. 019 PSA 067 003 Folki skal prisa deg, Gud, folki skal prisa deg alle saman. 019 PSA 067 004 Folkeslagi skal gledast og fagna seg høgt; for du dømer folki med rett, og folkeslagi på jordi leider du. (Sela) 019 PSA 067 005 Folki skal prisa deg, Gud, folki skal prisa deg alle saman. 019 PSA 067 006 Landet hev gjeve si grøda; Gud, vår Gud velsignar oss. 019 PSA 067 007 Gud velsignar oss, og alle heimsens endar skal ottast honom. 019 PSA 068 001 Til songmeisteren; av David; ein salme, ein song. Gud reiser seg, hans fiendar vert spreidde, og dei som hatar honom, flyr for hans åsyn. 019 PSA 068 002 Liksom røyk driv burt, so driv du deim burt; liksom voks brånar for eld, so gjeng dei ugudlege til grunnar for Guds åsyn. 019 PSA 068 003 Og dei rettferdige gled seg, dei fagnar seg for Guds åsyn, dei frygdar seg med gleda. 019 PSA 068 004 Syng for Gud, syng lov for hans namn! Bygg veg for han som fer fram i øydemarker, Jah er namnet hans, og fegnast for hans åsyn! 019 PSA 068 005 Far for farlause og domar for enkjor er Gud i sin heilage bustad. 019 PSA 068 006 Gud gjev dei einslege hus og heim, han fører fangar ut til lukka; berre dei motstridige bur i turrlende. 019 PSA 068 007 Gud, då du drog ut framfyre folket ditt, då du skreid fram i øydemarki (Sela) 019 PSA 068 008 då skalv jordi, ja, himmelen draup for Guds åsyn, Sinai der burte skalv for Guds, Israels Guds, åsyn. 019 PSA 068 009 Rikelegt regn let du falla, Gud, du styrkte arven din då han var utmødd. 019 PSA 068 010 Ditt folk sette seg ned i landet; Gud, du var god og reidde det til for armingen. 019 PSA 068 011 Herren gjev sigersong; ein stor skare av kvinnor kjem med gledebod. 019 PSA 068 012 Kongar yver herar flyr, dei flyr, og ho som sit heime, deiler herfang. 019 PSA 068 013 Når de ligg millom felæger, er det som sylvlagde duvevengjer, og vengfjører med grøn gullglima. 019 PSA 068 014 Når den Allmegtige spreider kongar der, er det som det snøar på Salmon. 019 PSA 068 015 Eit Guds fjell er Basans fjell, eit fjell med mange kollar er Basans fjell. 019 PSA 068 016 Kvifor ser de skakt, de fjell med mange kollar, til det fjellet der Gud tekkjest å bu? Herren skal og bu der for alltid. 019 PSA 068 017 Guds vogner er tvo gonger ti tusund, tusund på tusund, Herren er imillom deim, Sinai er i heilagdomen. 019 PSA 068 018 Du for upp i det høge, førde fangar burt, tok gåvor millom menneskje, ogso av dei tråssuge, at du kunde bu der, Herre Gud. 019 PSA 068 019 Lova vere Herren dag etter dag! Legg dei byrd på oss, er Gud vår frelsa. (Sela) 019 PSA 068 020 Gud er for oss ein Gud til frelsa, og hjå Herren, Herren er det utvegar frå dauden. 019 PSA 068 021 Ja, Gud krasar hovudet på sine fiendar, den hærde hovudkruna på honom som ferdast i si syndeskuld. 019 PSA 068 022 Herren segjer: «Frå Basan tek eg deim att, eg vil taka deim att frå havsens djup, 019 PSA 068 023 so foten din må trakka i blod, tunga åt hundarne dine få sin lut av fiendarne.» 019 PSA 068 024 Dei ser di sigersferd, Gud, sigersferdi der min Gud, min konge, fer inn i heilagdomen. 019 PSA 068 025 Fyre gjeng songarar, etterpå harpespelarar midt imillom møyar som slær på trummor. 019 PSA 068 026 Lova Gud i samlingarne, lova Herren, de som er av Israels kjelda! 019 PSA 068 027 Der er Benjamin, den yngste, som er herre yver deim, hovdingarne av Juda - deira hop, hovdingarne av Sebulon, hovdingarne av Naftali. 019 PSA 068 028 Din Gud hev bode at du skal vera sterk; Gud, styrk det som du hev gjort for oss! 019 PSA 068 029 For ditt tempel skuld yver Jerusalem vil kongar føra gåvor til deg. 019 PSA 068 030 Skjell på dyret i sevet, på stuteflokken og folkekalvarne, so dei kastar seg ned for deg med sylvstykke! Han spreider folk som er huga på strid. 019 PSA 068 031 Velduge menner skal koma frå Egyptarland, Ætiopia skal skunda seg og retta henderne ut til Gud. 019 PSA 068 032 De rike på jordi, syng for Gud, syng lov for Herren! (Sela) 019 PSA 068 033 Han som fer fram i dei eldegamle himle-himlar! Sjå, han let si røyst høyra, ei veldug røyst. 019 PSA 068 034 Gjev Gud magt! Yver Israel er hans høgd, og hans magt i dei høge skyer. 019 PSA 068 035 Skræmeleg er du, Gud, frå dine heilagdomar; Israels Gud, han gjev folket magt og styrke. Lova vere Gud! 019 PSA 069 001 Til songmeisteren, etter «Liljor»; av David. Frels meg, Gud! for vatni trengjer seg inn på livet. 019 PSA 069 002 Eg er sokken ned i det djupe dike der det inkje fotfeste er, eg er komen ut i ovdjupe vatn, og flodi fløymer yver meg. 019 PSA 069 003 Eg er trøytt av mi roping, det brenn i min strupe, mine augo er upptærde, med di eg ventar på min Gud. 019 PSA 069 004 Fleire enn håri på mitt hovud er dei som hatar meg utan orsak, mange er dei som vil meg tyna meg, som utan grunn er mine fiendar; det eg ikkje hev rana, skal eg no gjeva attende. 019 PSA 069 005 Gud, du kjenner min dårskap, og all mi syndeskuld er ikkje løynd for deg. 019 PSA 069 006 Lat deim ved meg ikkje verta til skammar, dei som ventar på deg, Herre, Herre, allhers drott! Lat deim ikkje ved meg verta skjemde, dei som søkjer deg, Israels Gud! 019 PSA 069 007 For di skuld ber eg hæding, skjemsla ligg yver mitt andlit. 019 PSA 069 008 Eg hev vorte framand hjå brørne mine, og ein utlending hjå borni til mor mi. 019 PSA 069 009 For brennhug for ditt hus hev ete meg upp, og deira spottord som spottar deg, hev falle på meg. 019 PSA 069 010 Då mi sjæl græt medan eg fasta, vart eg spotta for det. 019 PSA 069 011 Då eg laga ein sekk til klædde for meg, vart eg eit ordtøke for deim. 019 PSA 069 012 Dei som sit i porten, røder um meg, og drikkarane syng um meg. 019 PSA 069 013 Men eg kjem med mi bøn til deg, Herre, i nådetidi, Gud, for di store miskunn; svara meg med di trufaste hjelp! 019 PSA 069 014 Fria meg ut or søyla, og lat meg ikkje søkka! Lat meg verta utfria frå deim som hatar meg og frå dei djupe vatni! 019 PSA 069 015 Lat ikkje vatsflodi fløyma yver meg, og ikkje djupet svelgja meg, og heller ikkje brunnen lata att sitt gap yver meg! 019 PSA 069 016 Svara meg, Herre, for din nåde er god, etter di store miskunn vend deg til meg! 019 PSA 069 017 Og løyn ikkje di åsyn for tenaren din, for eg er i naud; svara meg snart! 019 PSA 069 018 Kom nær til mi sjæl, løys henne ut! Frels meg for mine fiendar skuld! 019 PSA 069 019 Du kjenner mi spott og skam og vanæra, for di åsyn stend alle dei som trengjer meg. 019 PSA 069 020 Spottord hev brote mitt hjarta sund, so eg er sjuk; eg venta på medynk, men der var ingi, og på trøystarar, men eg fann ingen. 019 PSA 069 021 Og dei gav meg gall å eta, og då eg var tyrst, gav dei meg eddik å drikka. 019 PSA 069 022 Lat bordet deira framfyre deim verta ei snara, og ei gildra for deim når dei er trygge! 019 PSA 069 023 Lat augo deira dimmast so dei ikkje ser, og lat deira lender alltid skjelva! 019 PSA 069 024 Renn ut yver deim din vreide, og lat din brennande harm nå deim! 019 PSA 069 025 Lat deira bustad verta øydd, lat det ingen vera som bur i deira tjeld! 019 PSA 069 026 For dei forfylgjer den som du hev slege, og dei fortel um pinsla åt deim som du hev gjenomstunge. 019 PSA 069 027 Lat deim leggja syndeskuld til si syndeskuld, og lat deim ikkje koma til di rettferd! 019 PSA 069 028 Lat deim verta utstrokne or livsens bok, og ikkje verta innskrivne med dei rettferdige! 019 PSA 069 029 Men eg er ein arming full av verk, Gud, lat di frelsa berga meg! 019 PSA 069 030 Eg vil lova Guds namn med song og høglova honom med takksegjing, 019 PSA 069 031 og det skal tekkjast Herren betre enn ein ung ukse med horn og klauver. 019 PSA 069 032 Når spaklyndte ser det, vil dei gleda seg; de som søkjer Gud - må dykkar hjarta liva! 019 PSA 069 033 For Herren høyrer på dei fatige, og sine fangar vanvyrder han ikkje. 019 PSA 069 034 Himmel og jord skal lova honom, havet og alt som krek i det. 019 PSA 069 035 For Gud skal frelsa Sion og byggja byarne i Juda, og dei skal bu der og eiga deim. 019 PSA 069 036 Og avkjømet til hans tenarar skal erva deim, og dei som elskar hans namn, skal bu der. 019 PSA 070 001 Til songmeisteren; av David; til minnesofferet. Gud, ver meg til berging! Herre, kom meg snart til hjelp! 019 PSA 070 002 Lat deim verta til skam og spott, dei som stend etter mitt liv! Lat deim vika attende og skjemmast, som hev hugnad i mi ulukka! 019 PSA 070 003 Lat deim snu for si skjemd dei som segjer: «Ha, ha!» 019 PSA 070 004 Lat deim fegnast og gleda seg i deg, alle dei som søkjer deg! Lat deim som elskar di frelsa, alltid segja: «Høglova vere Gud!» 019 PSA 070 005 For eg er arm og fatig; Gud, kom snart til meg! Du er mi hjelp og min frelsar; Herre, dryg ikkje! 019 PSA 071 001 Til deg, Herre, flyr eg, lat meg aldri verta til skammar! 019 PSA 071 002 Fria meg ut og berga meg ved di rettferd, bøyg ditt øyra til meg og frels meg! 019 PSA 071 003 Ver meg eit berg til å bu på, der eg alltid kann koma! Du hev påbode frelsa for meg, for du er mitt fjell og mi festning. 019 PSA 071 004 Min Gud, berga meg frå handi til den ugudlege, frå hans neve som er urettferdig og gjer valdsverk! 019 PSA 071 005 For du er den eg vonar på, Herre, Herre, den eg set mi lit til alt frå ungdomen. 019 PSA 071 006 På deg hev eg studt meg alt frå morsfanget; du er den som drog meg ut or morslivet, um deg vil eg alltid syngja min lovsong. 019 PSA 071 007 Som eit under hev eg vore for mange; men du er mi sterke borg. 019 PSA 071 008 Min munn er full av ditt lov, av di æra heile dagen. 019 PSA 071 009 Kasta meg ikkje burt i min alderdom, forlat meg ikkje når mi kraft vert til inkjes! 019 PSA 071 010 For mine fiendar hev sagt um meg, og dei som lurar på mi sjæl, legg råder i hop, 019 PSA 071 011 og segjer: «Gud hev forlate honom; forfylg honom og tak honom, for det er ingen som bergar!» 019 PSA 071 012 Gud, ver ikkje langt frå meg! Min Gud, kom meg snart til hjelp! 019 PSA 071 013 Lat deim som stend etter mitt liv, verta til skammar og ganga til grunnar! Lat deim som søkjer mi ulukka, verta klædde i spott og skam! 019 PSA 071 014 Men eg vil alltid venta, og stødt vil eg lova deg meir og meir. 019 PSA 071 015 Min munn skal fortelja um di rettferd, um di frelse all dagen, for eg veit ikkje tal på deim. 019 PSA 071 016 Eg vil koma fram med Herrens, Herrens velduge verk, eg vil forkynna di rettferd, berre di. 019 PSA 071 017 Gud, du hev lært meg upp alt frå ungdomen, og til dessa kunngjer eg dine undergjerningar. 019 PSA 071 018 Forlat meg då ikkje heller når eg vert gamall og grå, du Gud, til dess eg fær forkynna um din arm til ei onnor ætt, um di magt til kvar den som skal koma. 019 PSA 071 019 Og di rettferd, Gud, når upp til det høge, du Gud, som hev gjort store ting, kven er som du? 019 PSA 071 020 Du som hev late oss sjå mange trengslor og ulukkor, du vil gjera oss livande att og draga oss upp att or dypterne i jordi. 019 PSA 071 021 Du vil lata meg veksa og vil venda um og trøysta meg. 019 PSA 071 022 So vil eg prisa deg med harpespel, din truskap, min Gud! Eg vil syngja deg lov med cither, du Israels Heilage. 019 PSA 071 023 Mine lippor skal fegnast når eg syng deg lov, og mi sjæl, som du hev løyst ut. 019 PSA 071 024 Ogso tunga mi skal heile dagen kveda ut di rettferd, for dei hev vorte til skam og spott, dei som søkjer mi ulukka. 019 PSA 072 001 Av Salomo. Gud, gjev kongen dine domar og kongssonen di rettferd! 019 PSA 072 002 Han skal døma ditt folk med rettferd og dine armingar med rett. 019 PSA 072 003 Fjelli skal bera fred for folket, og like eins haugarne, ved rettferd. 019 PSA 072 004 Han skal døma armingarne i folket, han skal frelsa borni åt den fatige og knasa valdsmannen. 019 PSA 072 005 Dei skal ottast deg so lenge soli skin, og so lenge månen lyser frå ætt til ætt. 019 PSA 072 006 Han skal koma ned som regn på nyslegen voll, lik ei regnskur som væter jordi. 019 PSA 072 007 I hans dagar skal den rettferdige bløma, og det skal vera mykje fred, alt til det ingen måne er meir. 019 PSA 072 008 Og han skal hava herredom frå hav til hav, og frå elvi til endarne av jordi. 019 PSA 072 009 Dei som bur i øydemarki, skal bøygja seg for honom, og hans fiendar skal slikka mold. 019 PSA 072 010 Kongarne frå Tarsis og øyarne skal bera fram gåvor, kongarne frå Sjeba og Seba skal koma med skatt. 019 PSA 072 011 Alle kongar skal fall ned for honom, alle folkeslag skal tena honom. 019 PSA 072 012 For han skal frelsa den fatige som ropar, og armingen som ingen hjelpar hev. 019 PSA 072 013 Han skal spara vesalmannen og den fatige, og sjælerne åt dei fatige skal han frelsa. 019 PSA 072 014 Frå trykk og vald skal han løysa deira sjæl, og dyrt skal blodet deira vera i hans augo. 019 PSA 072 015 Og han skal liva, og Sjeba-gull skal han gjeva honom, og han skal alltid beda for honom, heile dagen skal han lova honom. 019 PSA 072 016 Det skal vera ei mengd med korn i landet, på fjelltopparne, grøda skal susa som Libanonskogen, og folk blømer fram i byarne som gras på jordi. 019 PSA 072 017 Hans namn skal vara i all æva, so lenge soli skin, skal hans namn setja nye renningar, og ved honom skal dei velsigna seg, alle heidningefolk skal prisa honom sæl. 019 PSA 072 018 Lova vere Gud Herren, Israels Gud, han, den einaste som gjer under! 019 PSA 072 019 Og lova vere hans herlege namn i all æva! og all jordi verte full av hans æra! Amen, amen! 019 PSA 072 020 Ende på bønerne av David, son åt Isai. 019 PSA 073 001 Ein salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot deim som hev eit reint hjarta. 019 PSA 073 002 Men eg - mine føter hadde so nær snåva, det skilde lite at mine stig hadde skride ut. 019 PSA 073 003 For eg harmast på dei ovmodige, når eg såg at det gjekk dei gudlause godt. 019 PSA 073 004 For dei er frie frå verk til dei døyr, og deira kropp er feit. 019 PSA 073 005 Dei veit ikkje av naud som andre folk, og dei vert ikkje plåga som andre menneskje. 019 PSA 073 006 Difor er ovmod deira halsprydnad, vald sveiper seg um deim som eit klædeplagg. 019 PSA 073 007 Augo deira glytter ut or feitt, deira hjartans tankar bryt fram. 019 PSA 073 008 Dei spottar og talar i vondskap um valdsverk, frå høgdi talar dei. 019 PSA 073 009 Dei set sin munn til himmelen, og deira tunga fer fram yver jordi. 019 PSA 073 010 Difor vendar deira folk seg til, og mykje vatn syg dei inn. 019 PSA 073 011 Og dei segjer: «Korleis skulde Gud vita noko? Finst det vel kunnskap hjå den Høgste?» 019 PSA 073 012 Sjå desse er ugudlege, og æveleg trygge veks dei i magt. 019 PSA 073 013 Ja, fåfengt hev eg reinsa mitt hjarta og tvege mine hender i uskyld, 019 PSA 073 014 eg vart like vel plåga heile dagen, og kvar morgon fekk eg tukt. 019 PSA 073 015 Dersom eg hadde sagt: «Eg vil tala soleis, » då hadde eg vore utru mot ætti av dine born. 019 PSA 073 016 Og når eg tenkte etter korleis eg skulda skyna dette, vart det for mødesamt var det for meg 019 PSA 073 017 - til dess eg gjekk inn i Guds heilagdomar og agta på deira ende. 019 PSA 073 018 Ja, på hålka set du deim; du let deim falla radt til grunns. 019 PSA 073 019 Kor dei vart øydelagde i ein augneblink! Dei gjekk under, fekk ein skræmeleg ende. 019 PSA 073 020 Som ein vanvyrder ein draum når ein vaknar, soleis vanvyrder du, Herre, deira bilæte når du vert vaken. 019 PSA 073 021 Når mitt hjarta var beiskt, og eg fekk styng i nyro, 019 PSA 073 022 då var eg uvitug og skyna inkje, eit fe var eg imot deg. 019 PSA 073 023 Men eg er alltid hjå deg, du hev gripe mi høgre hand. 019 PSA 073 024 Du vil leida meg med di råd og sidan tek du meg upp til æra. 019 PSA 073 025 Kven hev eg i himmelen? Og når du er min, hev eg ingen hug til jordi. 019 PSA 073 026 Um mitt kjøt og hjarta vert til inkjes, so er Gud æveleg mitt hjartans berg og min deil. 019 PSA 073 027 For sjå, dei som er langt burte frå deg, skal ganga til grunnar; du tyner alle som i hor gjeng frå deg. 019 PSA 073 028 Men for meg er det godt å halda meg nær til Gud, eg set mi lit til Herren, Herren, at eg må fortelja alle dine gjerningar. 019 PSA 074 001 Ein song til lærdom av Asaf. Kvifor hev du, Gud, støytt oss burt til æveleg tid? Kvifor ryk din vreide mot den hjord du beiter? 019 PSA 074 002 Kom i hug din lyd som du fekk deg i fordoms tid, som du løyste ut til å vera din arvs ætt, Sions fjell der du bur. 019 PSA 074 003 Stig upp til dei ævelege øydehus! Alt hev fienden brote sund i heilagdomen. 019 PSA 074 004 Dine motstandarar hev bura midt i ditt samlingshus, dei hev sett sine merke upp til merke. 019 PSA 074 005 Det såg ut som når ein lyfter øksar og høgg i tettvakse tre. 019 PSA 074 006 Og no, alt som fanst av utskurd, det slo dei sund med øks og hamar. 019 PSA 074 007 Dei hev sett eld på heilagdomen din, reint til grunnen hev dei vanhelga bustaden for ditt namn. 019 PSA 074 008 Dei hev sagt i sitt hjarta: «Lat oss tyna deim alle i hop!» Dei hev brent upp alle Guds samlingshus i landet. 019 PSA 074 009 Våre merke ser me ikkje, det finst ingen profet lenger, og ingen hjå oss som veit kor lenge. 019 PSA 074 010 Gud, kor lenge skal motstandaren spotta, fienden vanvyrda ditt namn æveleg? 019 PSA 074 011 Kvifor dreg du di hand, di høgre hand, attende? Tak henne ut or barmen, og øydelegg! 019 PSA 074 012 Gud er då min konge frå gamall tid, som skaper frelsa midt på jordi. 019 PSA 074 013 Du skilde havet ved din styrke, du krasa hovudi til drakarne på vatnet. 019 PSA 074 014 Du slo sund hovudi til Livjatan, du gjorde honom til føda for folk i øydemarki. 019 PSA 074 015 Du let kjelda og bekk renna fram, du turka ut årgangs elvar. 019 PSA 074 016 Deg høyrer dagen til, deg høyrer og natti til, du hev laga ljosi og soli. 019 PSA 074 017 Du hev sett fast alle grensor på jordi, sumar og vinter - du hev laga deim. 019 PSA 074 018 Kom i hug dette: Fiendar hev spotta Herren, og eit dårlegt folk hev vanvyrdt ditt namn. 019 PSA 074 019 Gjev ikkje turtelduva di til den mordfuse flokken, gløym ikkje æveleg flokken av dine armingar! 019 PSA 074 020 Sjå til di pakt! for løyndekrokarne i landet er fulle av valds-bøle. 019 PSA 074 021 Lat ikkje den nedtrykte snu um med skam, lat den arme og fatige lova ditt namn! 019 PSA 074 022 Statt upp, Gud! før di sak! Kom i hug at du vert spotta av dåren heile dagen! 019 PSA 074 023 Gløym ikkje røysti åt dine fiendar, ståket frå dine motstandarar som alltid stig upp! 019 PSA 075 001 Til songmeisteren; «tyn ikkje»; ein salme av Asaf, ein song. Me prisar deg, Gud, me prisar, og nær er ditt namn, dei fortel um dine under. 019 PSA 075 002 For «eg vil gripa den fastsette tid, eg, med rettferd vil eg døma. 019 PSA 075 003 Jordi og alle som bur der, kjem i røra, eg hev sett hennar stolpar fast.» (Sela) 019 PSA 075 004 Eg segjer til skrøytarane: «Skrøyt ikkje!» og til dei ugudlege: «Reis ikkje horn! 019 PSA 075 005 Reis ikkje hornet dykkar høgt, gjer ikkje nakke og tala agelaust!» 019 PSA 075 006 For ikkje frå aust eller frå vest, og ikkje heller frå fjell-øydemarki - 019 PSA 075 007 men Gud er den som dømer, den eine nedrar han, hin høgrar han. 019 PSA 075 008 For eit staup er i Herrens hand med skumande vin, det er fullt av kryddevin, og han skjenkjer av det, ja, bermen skal dei suga til seg og drikka, alle dei ugudlege på jordi. 019 PSA 075 009 Men eg vil forkynna det æveleg, eg vil lovsyngja Jakobs Gud. 019 PSA 075 010 Og alle horni på dei ugudlege vil eg hogga av; horni på den rettferdige skal reisa seg høgt. 019 PSA 076 001 Til songmeisteren, med strengleik; ein salme av Asaf, ein song. Gud er kjend i Juda, i Israel er hans namn stort. 019 PSA 076 002 Han bygde si hytta i Salem og sin bustad på Sion. 019 PSA 076 003 Der braut han sund ljoni frå bogen, skjold og sverd og ufred. (Sela) 019 PSA 076 004 Strålande er du, herleg framfor rans-bergi. 019 PSA 076 005 Dei hjarte-sterke menner hev vorte plundra, dei søv sin svevn, og ingen av kjemporne fann sine hender. 019 PSA 076 006 Ved ditt trugsmål, Jakobs Gud, vart både vogn og hest djupt svævde. 019 PSA 076 007 Du - skræmeleg er du, og kven kann standa for di åsyn når du vert vreid? 019 PSA 076 008 Frå himmelen let du høyrast dom; jordi ræddast og vart still 019 PSA 076 009 då Gud stod upp til dom, til å frelsa alle spaklyndte på jordi. (Sela) 019 PSA 076 010 For manne-harm må prisa deg, med endå større harm gyrder du deg. 019 PSA 076 011 Gjer lovnad og haldt det de lova til Herren, dykkar Gud! Alle kring honom skal føra gåvor til den skræmelege. 019 PSA 076 012 Han staggar stormodet hjå hovdingar, han er skræmeleg for kongarne på jordi. 019 PSA 077 001 Til songmeisteren, for Jedutun; ein salme av Asaf. Eg ropar til Gud, og eg vil skrika; eg ropar til Gud, og han vil venda øyra til meg. 019 PSA 077 002 Den Dagen eg er i naud, søkjer eg Herren, um natti retter eg ut handi, og ho vert ikkje trøytt, mi sjæl vil ikkje lata seg trøysta. 019 PSA 077 003 Eg vil koma Gud i hug og sukka, eg vil tenkja etter, og mi ånd vanmegtast. (Sela) 019 PSA 077 004 Du held augo mine vakande, eg er uroleg og talar ikkje. 019 PSA 077 005 Eg tenkjer på fordoms dagar, på lengst framfarne år. 019 PSA 077 006 Eg vil koma i hug min strengleik um natti, i mitt hjarta vil eg grunda, og mi ånd vil ransaka. 019 PSA 077 007 Vil Herren æveleg støyta burt? vil han ikkje lenger visa nåde? 019 PSA 077 008 Er det for all tid ute med hans miskunn? Hev hans lovnad vorte upp i inkje frå ætt til ætt? 019 PSA 077 009 Hev Gud gløymt å vera nådig? Eller hev han i vreide stengt for sin godhug? (Sela) 019 PSA 077 010 Eg segjer: Dette er mi plåga, det er år frå høgre handi til den Høgste. 019 PSA 077 011 Eg vil forkynna Herrens gjerningar, for eg vil minnast dine under frå fordoms tid. 019 PSA 077 012 Og eg vil tenkja etter alt ditt verk, og på dine store gjerningar vil eg grunda. 019 PSA 077 013 Gud, i heilagdom er din veg, kven er ein gud, stor som Gud? 019 PSA 077 014 Du er den Gud som gjer under; du hev kunngjort din styrke millom folkeslagi. 019 PSA 077 015 Du hev løyst ditt folk ut med velde, borni åt Jakob og Josef. (Sela) 019 PSA 077 016 Vatni såg deg, Gud, vatni såg deg og bivra, ja, djupi skalv. 019 PSA 077 017 Skyerne gav vatn, himmelen dunde, ja, dine piler flaug ikring. 019 PSA 077 018 Di tora dunde i kvervelstormen, eldingar lyste upp jordriket, jordi skalv og riste. 019 PSA 077 019 I havet gjekk din veg, og dine stigar gjenom store vatn, og dine fotspor vart ikkje kjende. 019 PSA 077 020 Du førde ditt folk som ei hjord ved handi åt Moses og Aron. 019 PSA 078 001 Ein song til lærdom av Asaf. Lyd, mitt folk, på læra mi, legg øyra til det munnen min talar! 019 PSA 078 002 Eg vil opna min munn med fyndord, eg vil lata gåtor frå gamall tid strøyma ut. 019 PSA 078 003 Det me hev høyrt og veit, og det våre feder hev fortalt oss, 019 PSA 078 004 det vil me ikkje dylja for deira born, men fortelja Herrens pris for den komande ætti, og hans styrke og hans under, som han hev gjort. 019 PSA 078 005 Han hev sett upp eit vitnemål i Jakob, og ei lov hev han lagt i Israel, som han baud våre feder, til å kunngjera deim for borni, 019 PSA 078 006 so den komande ætti, dei born som skulde verta fødde, kunde kjenna deim, at dei kunde koma fram og fortelja um deim til sine born, 019 PSA 078 007 og setja si von til Gud, og ikkje gløyma Guds verk, men taka vare på hans bodord, 019 PSA 078 008 og ikkje vera som deira feder, ei tver og tråssug ætt, ei ætt som ikkje gjorde sitt hjarta fast, og som i si ånd ikkje var trufast mot Gud. 019 PSA 078 009 Efraims born, dei væpna bogeskyttarar, dei snudde på stridsdagen. 019 PSA 078 010 Dei heldt ikkje Guds pakt og vilde ikkje ferdast i hans lov. 019 PSA 078 011 Og dei gløymde hans storverk og hans under som han hadde synt deim. 019 PSA 078 012 For deira feder hadde han gjort under i Egyptarlandet på Soans mark. 019 PSA 078 013 Han kløyvde havet og let deim ganga igjenom, og let vatnet standa som ein haug. 019 PSA 078 014 Og han leidde deim med skyi um dagen, og heile natti ved elds ljos. 019 PSA 078 015 Han kløyvde berg i øydemarki og let deim drikka som av store vatsdjup. 019 PSA 078 016 Og han let bekkjer koma or fjellet og fekk vatn til å renna ned som elvar. 019 PSA 078 017 Men dei heldt endå på og synda imot honom, og var tråssuge mot den Høgste i øydemarki. 019 PSA 078 018 Og dei freista Gud i sitt hjarta, so dei kravde mat for si lyst. 019 PSA 078 019 Og dei tala imot Gud, dei sagde: «Kann vel Gud duka bord i øydemarki? 019 PSA 078 020 Sjå, han slo i berg, so vatn rann ut, og bekkjer fløymde. Tru han og kann gjeva brød, eller koma med kjøt til sitt folk?» 019 PSA 078 021 Difor, då Herren høyrde det, vart han harm, og eld loga upp mot Jakob, og vreide reiste seg mot Israel; 019 PSA 078 022 for dei trudde ikkje på Gud og leit ikkje på hans frelsa. 019 PSA 078 023 Og han gav skyerne ovantil, og himmelportarne let han upp. 019 PSA 078 024 Og han let manna regna yver deim til føda, og himmelkorn gav han deim. 019 PSA 078 025 Englebrød fekk menneskje eta, nista sende han deim til mette. 019 PSA 078 026 Han let austanvinden fara ut i himmelen, og han førde sunnanvinden fram ved si magt. 019 PSA 078 027 Og han let kjøt regna yver deim som dust, og fljugande fuglar som havsens sand, 019 PSA 078 028 og han let deim falla ned midt i deira læger, kringum deira bustader. 019 PSA 078 029 Og dei åt og vart ovleg mette, og det dei hadde hug på, let han deim få. 019 PSA 078 030 Dei var ikkje komne burt frå si lyst, endå hadde dei maten i munnen, 019 PSA 078 031 då steig Guds vreide upp imot deim, og han drap deira sterke menner hjå deim, og Israels ungdomar slo han ned. 019 PSA 078 032 Med alt dette synda dei endå, og dei trudde ikkje på hans under. 019 PSA 078 033 Og han let deira dagar kverva i fåfengd, og deira år i rædsla. 019 PSA 078 034 Når han slo deim ned, då spurde dei etter honom, og vende um og søkte Gud, 019 PSA 078 035 og kom i hug at Gud var deira berg og den høgste Gud var deira atterløysar. 019 PSA 078 036 Men dei gjølte for honom med sin munn, og laug for honom med si tunga. 019 PSA 078 037 Og deira hjarta hekk ikkje fast ved honom, og dei var ikkje true mot hans pakt. 019 PSA 078 038 Men han er miskunnsam, han forlet skuld og tyner ikkje, og mange gonger let han sin vreide venda um, og han vakte ikkje heile sin harm. 019 PSA 078 039 Og han kom i hug at dei var kjøt, ein andepust som kverv og ikkje kjem att. 019 PSA 078 040 Kor ofte dei tråssa honom i øydemarki og gjorde honom sorg i audni! 019 PSA 078 041 Og dei freista atter Gud og krenkte Israels Heilage. 019 PSA 078 042 Dei kom ikkje handi hans i hug, eller den dagen då han fria deim frå fienden, 019 PSA 078 043 då han gjorde sine teikn i Egyptarland, og sine undergjerningar på Soans mark. 019 PSA 078 044 Og han gjorde deira elvar til blod, og sine rennande vatn kunde dei ikkje drikka. 019 PSA 078 045 Han sende imot deim flugesvermar som åt deim upp, og froskar som tynte deim. 019 PSA 078 046 Og han gav deira grøda til gnagaren og deira arbeid til grashoppen. 019 PSA 078 047 Han slo deira vintre ned med hagl og deira morbærtre med haglsteinar. 019 PSA 078 048 Og han gav deira fe til haglet og deira hjorder til eldingarne. 019 PSA 078 049 Han sende på deim sin brennande vreide, sinne og harm og trengsla, ei sending av uferds-englar. 019 PSA 078 050 Han braut veg for sin vreide, han sparde ikkje deira sjæl for dauden, og deira liv gav han til sotti. 019 PSA 078 051 Og han slo alle fyrstefødde i Egyptarland, fyrstegrøda av dei sterke i Khams tjeld. 019 PSA 078 052 Og han let sitt folk fara av stad som sauer, og førde deim som ei hjord i øydemarki. 019 PSA 078 053 Og han leidde deim trygt, og dei ræddast ikkje, men havet løynde deira fiendar. 019 PSA 078 054 Og han førde deim til sitt heilage landmerke, det fjell som hans høgre hand hadde vunne. 019 PSA 078 055 Og han dreiv ut heidningar for deim, og let deira land falla til deim som arv, og let Israels ætter bu i deira tjeld. 019 PSA 078 056 Men dei freista Gud, den Høgste, og tråssa honom, og hans vitnemål agta dei ikkje på. 019 PSA 078 057 Og dei veik av og var utrugne som deira feder, dei vende um som ein veik boge. 019 PSA 078 058 Dei harma honom med sine haugar og eggja honom med sine avgudar. 019 PSA 078 059 Gud høyrde det og vart vreid, og han vart svært leid av Israel. 019 PSA 078 060 Og han gjekk burt frå sin bustad i Silo, det tjeld han hadde slege upp millom menneskje. 019 PSA 078 061 Og han let sin styrke verta førd burt som fange, og gav si æra i fiendehand. 019 PSA 078 062 Og han gav sitt folk til sverdet, og på sin arv harmast han. 019 PSA 078 063 Eld åt deira unge menner, og deira møyar fekk ingen bruresong. 019 PSA 078 064 Deira prestar fall for sverdet, og deira enkjor fekk ikkje syrgja 019 PSA 078 065 Då vakna Herren som ein sovande, som ei kjempa frå rus av vin. 019 PSA 078 066 Og han slo sine fiendar attende, og han førde yver deim æveleg skam. 019 PSA 078 067 Og han støytte burt Josefs tjeld, og Efraims ætt valde han ikkje ut. 019 PSA 078 068 Men han valde Judas ætt, Sions fjell som han elska. 019 PSA 078 069 Og han bygde sin heilagdom som høge fjell, liksom jordi som han hev grunnfest til æveleg tid. 019 PSA 078 070 Og han valde ut David, sin tenar, og tok honom frå sauegrindarne. 019 PSA 078 071 Han førde honom frå lambsauerne som han fylgde, til å gjæta Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv. 019 PSA 078 072 Og han gjætte deim etter sitt ærlege hjarta, og med si kloke hand leidde han deim. 019 PSA 079 001 Ein salme av Asaf. Gud, heidningar er komen inn i arven din, dei hev gjort ditt heilage tempel ureint, dei hev gjort Jerusalem til steinhaugar. 019 PSA 079 002 Dei hev gjeve liki av dine tenarar til føda for fuglarne under himmelen, kjøtet av dine trugne til landsens villdyr. 019 PSA 079 003 Dei hev rent ut deira blod som vatn kringum Jerusalem, og det var ingen som jorda deim. 019 PSA 079 004 Me hev vorte til spott for våre grannar, til hæding og lått for deim som bur ikring. 019 PSA 079 005 Kor lenge, Herre, vil du æveleg vera vreid? Kor lenge skal din brennhug loga som eld? 019 PSA 079 006 Renn din harme ut yver heidningarne som ikkje kjenner deg, og yver dei kongerike som ikkje kallar på ditt namn! 019 PSA 079 007 For dei hev ete upp Jakob, og hans bustad hev dei øydelagt. 019 PSA 079 008 Kom ikkje i hug mot oss synderne åt våre forfeder, lat di miskunn snart koma imot oss, for me er svært utmødde! 019 PSA 079 009 Hjelp oss, du vår Frelse-Gud, for ditt namns æra skuld! og frels oss og forlat oss våre synder for ditt namn skuld! 019 PSA 079 010 Kvifor skal heidningarne segja: «Kvar er deira Gud?» Lat det for våre augo verta kjent millom heidningarne, at det kjem hemn yver det utrende blodet av dine tenarar! 019 PSA 079 011 Lat sukken frå den bundne koma for di åsyn! So sterk som armen din er, spar daudens born! 019 PSA 079 012 Gjev våre grannar sjufald att i deira fang den spott som dei hev spotta deg med, Herre! 019 PSA 079 013 Og me, ditt folk og den hjord du beiter, me vil lova deg æveleg, frå ætt til ætt vil me kunngjera din pris. 019 PSA 080 001 Til songmeisteren, etter «Liljor»; eit vitnemål av Asaf, ein salme. Du Israels hyrding, vend øyra til! du som fører Josef som ei hjord, du som tronar yver kerubarne, syn deg herleg! 019 PSA 080 002 Vekk upp ditt velde for Efraim og Benjamin og Manasse, og kom oss til hjelp! 019 PSA 080 003 Gud, reis oss upp att, og lat ditt andlit lysa, so me vert frelste! 019 PSA 080 004 Herre Gud, Allhers drott! Kor lenge du frøser av harm, endå folket ditt bed! 019 PSA 080 005 Du gav deim tårebrød til å eta og tåror til å drikka i fullt mål. 019 PSA 080 006 Du sette oss til eit trættemål for våre grannar, og våre fiendar spottar seg imillom. 019 PSA 080 007 Gud, allhers drott, reis oss upp att og lat ditt andlit lysa, so me vert frelste! 019 PSA 080 008 Eit vintre flutte du frå Egyptarland, du dreiv heidningar ut og planta det. 019 PSA 080 009 Du rudde rom for det, og det feste rot og fyllte landet. 019 PSA 080 010 Fjell vart løynde av skuggen frå det, og Guds cedrar av greinerne. 019 PSA 080 011 Det strekte sine greiner ut til havet, og sine renningar burt imot elvi. 019 PSA 080 012 Kvi hev du rive ned gardarne ikring det, so alle som gjeng framum på vegen, plukkar av det? 019 PSA 080 013 Svinet frå skogen gneg på det og dyri på marki beitar i det. 019 PSA 080 014 Gud, allhers drott, vend um att! skoda ned frå himmelen og sjå og vitja ditt vintre! 019 PSA 080 015 og verna um det som di høgre hand hev planta, og um den son du hev valt deg ut! 019 PSA 080 016 Det er brent med eld, det er avhogge, for trugsl frå ditt andlit gjeng dei til grunnar. 019 PSA 080 017 Haldt di hand yver mannen ved di høgre hand, yver menneskjesonen som du hev valt deg ut, 019 PSA 080 018 so vil me ikkje vika frå deg! Gjer oss levande att, so vil me kalla på ditt namn! 019 PSA 080 019 Herre Gud, allhers drott, reis oss upp att, og lat ditt andlit lysa, so me vert frelste! 019 PSA 081 001 Til songmeisteren, etter Gittit; av Asaf. Syng med fagnad for Gud, vår styrke! Ropa med gleda for Jakobs Gud! 019 PSA 081 002 Set i med song, og lat trumma høyrast, den væne cither med harpa! 019 PSA 081 003 Blås i lur ved nymåne, ved fullmåne på vår høgtidsdag! 019 PSA 081 004 For det er ei lov for Israel, ein rett for Jakobs Gud. 019 PSA 081 005 Han sette det til eit vitnemål i Josef då han drog ut gjenom Egyptarland. - Eit mål som eg ikkje kjende, høyrde eg: 019 PSA 081 006 «Eg løyste hans oksl frå byrdi, hans hender vart frie frå berekorgi. 019 PSA 081 007 I trengsla ropa du, og eg fria deg ut, eg svara deg, løynd i toresky, eg prøvde deg ved Meribavatni. (Sela) 019 PSA 081 008 Høyr, mitt folk, so vil eg vitna for deg! Israel, gjev du vilde høyra på meg! 019 PSA 081 009 Det skal ikkje finnast nokon annan gud hjå deg, og du skal ikkje tilbeda ein framand gud. 019 PSA 081 010 Eg er Herren, din Gud, som førde deg upp frå Egyptarland, lat munnen vidt upp, at eg kann fylla honom! 019 PSA 081 011 Men folket mitt høyrde ikkje på mi røyst, og Israel vilde ikkje lyda meg. 019 PSA 081 012 So let eg deim fara med sitt harde hjarta, at dei kunde ganga i sine eigne råder. 019 PSA 081 013 Gjev mitt folk vilde høyra på meg, gjev Israel vilde vandra på mine vegar! 019 PSA 081 014 Snart skulde eg då bøygja deira fiendar, eg skulde venda mi hand imot deira motstandarar. 019 PSA 081 015 Dei som hatar Herren, skulde høla honom, og deira tid skulde vara æveleg. 019 PSA 081 016 Og eg skulde føda honom med den beste kveite, og frå berget skulde eg metta deg med honning.» 019 PSA 082 001 Ein salme av Asaf. Gud stend i Guds samling; midt imillom gudar held han dom: 019 PSA 082 002 «Kor lenge vil de døma rangt og halda med dei ugudlege? (Sela) 019 PSA 082 003 Døm den ringe og farlause! Lat armingen og den fatige få sin rett! 019 PSA 082 004 Berga den ringe og fatige, frels han frå handi åt dei ugudlege! 019 PSA 082 005 Dei veit inkje og skynar inkje, dei ferdast i myrker; alle grunnvollar til jordi ruggar. 019 PSA 082 006 Eg hev sagt: «De er gudar, søner til den Høgste er de alle.» 019 PSA 082 007 Men sanneleg, som menneskje skal de døy, og som ein av hovdingarne skal de falla.» 019 PSA 082 008 Statt upp, Gud, haldt dom yver jordi! For du eig alle heidningar. 019 PSA 083 001 Ein song, ein salme av Asaf. Gud, teg ikkje! haldt deg ikkje still og roleg, Gud! 019 PSA 083 002 For sjå, dine fiendar bråkar, og dei som hatar deg, lyfter hovudet! 019 PSA 083 003 Mot ditt folk legg dei sløge råder, og dei samråder seg mot deim som du tek vare på. 019 PSA 083 004 Dei segjer: «Kom, lat oss rydja deim ut, so dei ikkje lenger er eit folk! og Israels namn skal ingen meir koma i hug!» 019 PSA 083 005 For dei hev av hjarta samrådt seg, mot deg gjeng dei i pakt. 019 PSA 083 006 Edoms tjeld og ismaelitarne, Moab og hagarenarne, 019 PSA 083 007 Gebal og Ammon og Amalek, Filistarland med deim som bur i Tyrus. 019 PSA 083 008 Ogso Assur hev gjenge i lag med deim, han låner sin arm til Lots søner. (Sela) 019 PSA 083 009 Gjer med deim som med Midjan! som med Sisera, som med Jabin ved Kisons bekk! 019 PSA 083 010 Dei vart øydelagde ved En-Dor, dei vart til møk på marki. 019 PSA 083 011 Far med deim, deira fremste menner, som med Oreb og Ze’eb, og med alle deira hovdingar som med Zebah og Salmunna! 019 PSA 083 012 deim som segjer: «Lat oss hertaka Guds bustader!» 019 PSA 083 013 Min Gud, gjer deim som ein dustkvervel, som agner for vinden! 019 PSA 083 014 Lik ein eld som brenn ein skog, lik ein loge som set eld på fjell, 019 PSA 083 015 soleis forfylgje du deim med din storm og skræme deim med ditt uver! 019 PSA 083 016 Fyll deira andlit med skam, at dei må søkja ditt namn, Herre! 019 PSA 083 017 Lat deim skjemmast og skræmast æveleg og alltid, lat dei verta skjemde og ganga til grunnar! 019 PSA 083 018 Og lat deim få vita, at einast du hev namnet Herre, den Høgste yver heile jordi! 019 PSA 084 001 Til songmeisteren, etter Gittit; av Korahs born, ein salme. Kor elskelege dine bustader er, Herre, allhers drott! 019 PSA 084 002 Mi sjæl lengtar, ja naudstundar etter Herrens fyregardar; mitt hjarta og mitt kjøt ropar av fagnad til den livande Gud. 019 PSA 084 003 Sporven hev og funne seg eit hus, og svala eit reir der ho hev lagt sine ungar - dine altar, Herre, allhers drott, min konge og min Gud! 019 PSA 084 004 Sæle er dei som bur i ditt hus! dei skal alltid lova deg. (Sela) 019 PSA 084 005 Sæl er den mann som hev sin styrke i deg, dei som hev hug til å fara dei jamne vegar. 019 PSA 084 006 Når dei fer gjenom tåredalen, gjer dei honom til ein kjeldevang, ja, tidlegt regn legg velsigning yver honom. 019 PSA 084 007 Dei gjeng frå kraft til kraft, dei stig fram for Gud på Sion. 019 PSA 084 008 Herre Gud, allhers drott, høyr mi bøn! Vend øyra til, Jakobs Gud! (Sela) 019 PSA 084 009 Gud, vår skjold, sjå hit og skoda andlitet til honom du hev salva! 019 PSA 084 010 For ein dag i dine fyregardar er betre enn tusund andre; eg vil heller standa ved dørstokken i min Guds hus enn bu i tjeldi til gudløysa. 019 PSA 084 011 For Gud Herren er sol og skjold, nåde og ære gjev Herren, han held ikkje undan noko godt frå deim som ferdast i uskyld. 019 PSA 084 012 Herre, allhers drott, sæl er den mann som set si lit til deg! 019 PSA 085 001 Til songmeisteren; av Korahs born, ein salme. Herre, du hev vore nådig mot landet ditt, du hev gjort vending i Jakobs fangeskap. 019 PSA 085 002 Du hev teke burt ditt folks skuld, du hev breidt yver alle deira synder. (Sela) 019 PSA 085 003 Du hev teke burt all din harm, du hev vendt deg frå din brennande vreide. 019 PSA 085 004 Vend um til oss, vår Frelse-Gud, og gjer ende på din uvilje imot oss! 019 PSA 085 005 Vil du æveleg vera vreid på oss? Vil du lata din vreide vara frå ætt til ætt? 019 PSA 085 006 Vil ikkje du gjera oss livande att, so ditt folk kann gleda seg i deg? 019 PSA 085 007 Herre, lat oss sjå di miskunn, og gjev oss di frelsa! 019 PSA 085 008 Eg vil høyra kva Gud Herren talar, for han talar fred til sitt folk og til sine trugne - berre dei ikkje vender um att til dårskap. 019 PSA 085 009 Ja, hans frelsa er nær deim som ottast honom, so herlegdom skal bu i vårt land. 019 PSA 085 010 Miskunn og truskap skal møta kvarandre, rettferd og fred kyssa kvarandre. 019 PSA 085 011 Truskap skal renna upp av jordi, og rettferd skoda ned frå himmelen. 019 PSA 085 012 Herren skal og gjeva det som gode, og vårt land skal gjeva si grøda. 019 PSA 085 013 Rettferd skal ganga fyre honom og gjera hans fotspor til sin veg. 019 PSA 086 001 Ei bøn av David. Herre, bøyg ditt øyra, svara meg! for arm og fatig er eg. 019 PSA 086 002 Tak vare på mi sjæl, for eg er gudleg. Frels din tenar, du min Gud, han som lit på deg! 019 PSA 086 003 Ver meg nådig, Herre! For til deg ropar eg heile dagen. 019 PSA 086 004 Gled din tenars sjæl! For til deg, Herre, lyfter eg mi sjæl. 019 PSA 086 005 For du, Herre, er god og viljug til forlating, og rik på miskunn for alle deim som kallar på deg. 019 PSA 086 006 Herre, vend øyra til mi bøn, og merka på mi bønerøyst! 019 PSA 086 007 Den dag eg er i naud, ropar eg på deg, for du svarar meg. 019 PSA 086 008 Ingen er som du millom gudarne, Herre, og ingi verk er som dine. 019 PSA 086 009 Alle heidningar som du hev skapt, skal koma og tilbeda for di åsyn, Herre, og dei skal æra ditt namn. 019 PSA 086 010 For du er stor og gjer undergjerningar, du er Gud og ingen annan. 019 PSA 086 011 Lær meg, Herre, din veg, eg vil ferdast i di sanning; sameina mitt hjarta til å ottast ditt namn! 019 PSA 086 012 Eg vil prisa deg, Herre min Gud, av alt mitt hjarta, og eg vil æra namnet ditt æveleg. 019 PSA 086 013 For di miskunn er stor yver meg, og du hev frelst mi sjæl frå den djupe helheimen. 019 PSA 086 014 Gud, stormodige hev reist seg imot meg, og ein flokk av valdsmenner stend etter livet mitt, og dei hev ikkje deg for auga. 019 PSA 086 015 Men du, Herre, er ein miskunnsam og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og truskap. 019 PSA 086 016 Vend deg til meg og ver meg nådig, gjev din tenar styrken din, og frels son åt di tenestkvinna! 019 PSA 086 017 Gjer eit teikn med meg til det gode, at dei som hatar meg, må sjå det og skjemmast, av di du, Herre, hev hjelpt meg og trøysta meg. 019 PSA 087 001 Av Korahs born; ein salme, ein song. Det som han hev grunnfest på dei heilage fjelli, 019 PSA 087 002 Sions portar elskar Herren mest av alle Jakobs bustader. 019 PSA 087 003 Herlege ting er sagde um deg, du Guds by. (Sela) 019 PSA 087 004 «Eg vil nemna Rahab og Babel millom deim som kjenner meg; sjå Filistaren, Tyrus og Kusj: Denne er fødd der.» 019 PSA 087 005 Og um Sion skal det verta sagt: «Kvar ein er fødd der», og han, den Høgste, gjer det fast. 019 PSA 087 006 Herren skal telja soleis, når folki vert uppskrivne: «Denne er fødd der.» (Sela) 019 PSA 087 007 Og dei som syng og dei som dansar, skal segja: «Alle mine kjeldor er i deg.» 019 PSA 088 001 Ein song, ein salme av Korahs born. Til songmeisteren; etter Mahalat leannot; ein song til lærdom av ezrahiten Heman. Herre, min Frelse-Gud! Dag og natt ropar eg framfyre deg. 019 PSA 088 002 Lat mi bøn koma for di åsyn, bøyg ditt øyra til mitt klagerop! 019 PSA 088 003 For mi sjæl er mett av ulukkor, og mitt liv er kome nær til helheimen. 019 PSA 088 004 Eg er rekna lik deim som fer ned i gravi, eg er som ein mann utan livskraft. 019 PSA 088 005 Eg er forlaten millom dei daude, som dei ihelslegne som ligg i gravi, som du ikkje meir kjem i hug, då dei er avskorne frå di hand. 019 PSA 088 006 Du hev lagt meg i den djupe hola, i myrkrer, i ovdjup. 019 PSA 088 007 Din harm kvilar tungt på meg, og med alle dine bylgjor trengjer du meg. (Sela) 019 PSA 088 008 Du hev drive mine kjenningar langt burt frå meg, du hev gjort meg til ein styggedom for deim, eg er innestengd og kann ikkje koma ut. 019 PSA 088 009 Mitt auga hev vanmegtast av liding, eg hev kalla på deg kvar dag, Herre, eg hev rett ut mine hender til deg. 019 PSA 088 010 Gjer du vel under for dei daude? eller vil skuggar stand upp og lova deg? (Sela) 019 PSA 088 011 Tru dei i gravi fortel um di miskunn, og um di truskap i avgrunnen? 019 PSA 088 012 Vert dine under kjende i myrkret, og di rettferd i gløymelandet? 019 PSA 088 013 Men eg ropar til deg, Herre, og um morgonen kjem mi bøn imot deg. 019 PSA 088 014 Kvifor, Herre, støyter du burt mi sjæl? Kvifor løyner du ditt andlit for meg? 019 PSA 088 015 Arm er eg og døyande frå ungdomen av, eg ber dine rædslor, eg lyt gjeva meg yver. 019 PSA 088 016 Logarne av din harm hev gjenge yver meg, dine skræmor hev gjort meg til inkjes. 019 PSA 088 017 Dei hev ringa seg um meg som vatn all dagen, dei hev i samlag kringsett meg. 019 PSA 088 018 Du hev drive langt burt frå meg ven og næste, mine kjenningar er myrkret. 019 PSA 089 001 Ein salme til lærdom av ezrahiten Etan. Um Herrens miskunns verk vil eg æveleg syngja frå ætt til ætt vil eg med min munn forkynna hans truskap. 019 PSA 089 002 For eg segjer: Æveleg vert miskunn uppbygd, i himmelen gjer du din truskap fast. 019 PSA 089 003 «Eg hev gjort ei pakt med min utvalde, eg hev svore for David, tenaren min: 019 PSA 089 004 «Æveleg vil eg grunnfesta ditt avkjøme, og eg vil byggja din kongsstol frå ætt til ætt.»» (Sela) 019 PSA 089 005 Og himmelen prisar di undergjerning, Herre, og din truskap fær pris i samlingi av dei heilage. 019 PSA 089 006 For kven i dei høge skyer likjest Herren? Kven er lik Herren millom gudesøner? 019 PSA 089 007 Ein Gud som er ovskræmeleg i løynderådet til dei heilage, og til rædsla for alle som er ikring honom. 019 PSA 089 008 Herre, allhers drott, kven er sterk som du, Herre? Og din truskap er kringum deg. 019 PSA 089 009 Du råder yver havsens ovmod; når bylgjorne i det reiser seg, stiller du deim. 019 PSA 089 010 Du hev slege Rahab sund som ein ihelslegen, med din sterke arm hev du spreidt dine fiendar. 019 PSA 089 011 Himmelen er din, og jordi er di; jordriket og alt som er i det, hev du grunnlagt. 019 PSA 089 012 Nord og sud hev du skapt; Tabor og Hermon fegnast i ditt namn. 019 PSA 089 013 Du hev ein arm med velde; sterk er di hand, høg er di høgre hand. 019 PSA 089 014 Rettferd og rett er grunnvoll for din kongsstol; miskunn og truskap gjeng fyre di åsyn. 019 PSA 089 015 Sælt er det folk som kjenner til glederop; i ljoset frå ditt andlit skal dei ferdast. 019 PSA 089 016 I ditt namn fegnast dei all dagen, og ved di rettferd vert dei upphøgde. 019 PSA 089 017 For du er prydnaden i deira styrke, og ved din godhug lyfter du upp vårt horn. 019 PSA 089 018 For Herren høyrer vår skjold til, og vår konge til Israels Heilage. 019 PSA 089 019 Den gong tala du i ei syn til dine trugne og sagde: «Eg hev lagt hjelp i handi på ein veldug, eg hev upphøgt ein ungdom av folket. 019 PSA 089 020 Eg hev funne David, tenaren min, med min heilage olje hev eg salva honom. 019 PSA 089 021 Mi hand skal alltid vera med honom, og min arm skal styrkja honom. 019 PSA 089 022 Fienden skal ikkje trengja honom, og den urettferdige skal ikkje kua honom. 019 PSA 089 023 Men eg vil krasa hans motstandarar for hans åsyn, og slå deim som hatar honom. 019 PSA 089 024 Og min truskap og mi miskunn skal vera med honom, og i mitt namn skal hans horn verta upplyft. 019 PSA 089 025 Eg vil leggja hans hand på havet og hans høgre hand på elvarne. 019 PSA 089 026 Han skal ropa til meg: «Du er min far, min Gud og mitt frelse-fjell!» 019 PSA 089 027 Og eg vil setja honom til den fyrstefødde, til den høgste av kongarne på jordi. 019 PSA 089 028 Mi miskunn imot honom vil eg æveleg halda ved lag, og mi pakt skal standa fast for honom. 019 PSA 089 029 Og eg vil halda uppe hans avkjøme til æveleg tid, og hans kongsstol so lenge himmelen varer. 019 PSA 089 030 Dersom hans born forlet mi lov og ikkje vandrar etter mine domar, 019 PSA 089 031 dersom dei bryt mine bodord og ikkje held mine fyresegner, 019 PSA 089 032 då vil eg heimsøkja deira misgjerd med ris og deira skuld med plågor. 019 PSA 089 033 Men mi miskunn vil eg ikkje taka frå honom, og ikkje vil eg svika i min truskap. 019 PSA 089 034 Eg vil ikkje brjota mi pakt og ikkje brigda ordi frå mine lippor. 019 PSA 089 035 Eitt hev eg svore ved min heilagdom, sanneleg, for David vil eg ikkje ljuga. 019 PSA 089 036 Hans avkjøme skal vera til æveleg tid, og hans kongsstol som soli for mi åsyn. 019 PSA 089 037 Som månen skal han standa æveleg, og vitnet i skyi er trufast.» (Sela) 019 PSA 089 038 Og du hev støytt burt og forsmått, du hev vorte harm på den du hev salva. 019 PSA 089 039 Du hev rist av deg pakti med din tenar, du hev skjemt hans kruna og kasta henne på jordi. 019 PSA 089 040 Du hev brote ned alle murarne hans, du hev gjort hans festningar til grusdungar. 019 PSA 089 041 Alle som fer fram på vegen, plundrar honom, han hev vorte til spott for grannarne sine. 019 PSA 089 042 Du hev upphøgt den høgre hand til hans motstandarar, du hev gjort alle hans fiendar glade. 019 PSA 089 043 Du hev og late og hans sverdsegg vika, og hev ikkje halde honom uppe i striden. 019 PSA 089 044 Du hev gjort ende på hans glans og kasta hans kongsstol til jordi. 019 PSA 089 045 Du hev korta av hans ungdoms dagar, du hev lagt skam yver honom. (Sela) 019 PSA 089 046 Kor lenge, Herre, vil du løyna deg æveleg? Kor lenge skal din harm brenna som eld? 019 PSA 089 047 Kom då i hug kor stutt mitt liv er, og kor forgjengelege du hev skapt alle menneskjeborn. 019 PSA 089 048 Kven fær vel liva og ikkje sjå dauden? Kven friar si sjæl frå helheims vald? (Sela) 019 PSA 089 049 Herre, kvar er dine nådegjerningar frå fordoms tid, som du med eid lova David i din truskap? 019 PSA 089 050 Herre, kom i hug den skam som ligg yver dine tenarar, at eg må bera i fanget alle dei mange folk, 019 PSA 089 051 at dine fiendar spottar, Herre, at dei spottar hans fotspor som du hev salva. 019 PSA 089 052 Lova vere Herren æveleg! Amen, amen! 019 PSA 090 001 Ei bøn av gudsmannen Moses. Herre, du hev vore ei livd for oss frå ætt til ætt. 019 PSA 090 002 Fyrr fjelli vart til, og du skapte jordi og heimen, ja frå æva og til æva er du Gud. 019 PSA 090 003 Du let menneskja venda um til dust og segjer: «Vend um att, de menneskjeborn!» 019 PSA 090 004 For tusund år er i dine augo som dagen i går når han lid, som ei vakt um natti. 019 PSA 090 005 Du riv deim burt som i flaum, dei vert som ein svevn, um morgonen er dei som groande graset; 019 PSA 090 006 um morgonen blømer det og gror, um kvelden visnar det burt og turkast upp. 019 PSA 090 007 For me hev forgjengest ved din vreide, og ved din harm er me burtskræmde. 019 PSA 090 008 Du hev sett våre misgjerder for augo dine, vår løynde synd i ljoset frå di åsyn. 019 PSA 090 009 For alle våre dagar er framfarne i din vreide, me hev livt våre år til ende som ein sukk. 019 PSA 090 010 Vår livstid, ho varer sytti år, og når der er mykje kraft, åtteti år, og jamvel det stoltaste er møda og fåfengd, for snart er det framfare, og me flaug burt. 019 PSA 090 011 Kven kjenner styrken i din vreide og din harm, soleis som ein bør ottast deg? 019 PSA 090 012 Å telja våre dagar, det lære du oss, at me kann få visdom i hjarta. 019 PSA 090 013 Vend um, Herre! Kor lenge? Og lat det gjera deg vondt for tenarane dine! 019 PSA 090 014 Metta oss med di miskunn når morgonen renn, so vil me fegnast og gleda oss alle våre dagar! 019 PSA 090 015 Gled oss etter dei dagar du hev bøygt oss, etter dei år me hev set ulukka! 019 PSA 090 016 Lat di gjerning syna seg for tenarane dine og din herlegdom yver deira born! 019 PSA 090 017 Og Herren, vår Guds ynde vere yver oss, og det våre hender gjer, gjeve du framgang for oss, ja, det våre hender gjer, det gjeve du framgang! 019 PSA 091 001 Den som sit i gøymsla hjå den Høgste, den som bur i skuggen hjå den Allmegtige, 019 PSA 091 002 han segjer til Herren: «Mi livd og mi borg, min Gud som eg set mi lit til.» 019 PSA 091 003 For han frelser deg frå snara til fuglefangaren, frå tynande sott. 019 PSA 091 004 Med sine fjører løyner han deg, og under hans vengjer finn du livd; skjold og vern er hans truskap. 019 PSA 091 005 Du skal ikkje ræddast for skræmsl um natti, for pil som flyg um dagen, 019 PSA 091 006 for pest som fer fram i myrker, for sott som tyner um middagen. 019 PSA 091 007 Um tusund fell attmed sida di, og ti tusund attmed di høgre hand, so skal det ikkje nå til deg. 019 PSA 091 008 Du skal berre skoda det med augo dine, og sjå korleis dei ugudlege fær si løn. 019 PSA 091 009 «For du, Herre, er mi livd, » segjer du. Den Høgste hev du gjort til din bustad. 019 PSA 091 010 Inkje vondt skal timast deg, og ingi plåga skal koma nær til ditt tjeld. 019 PSA 091 011 For han skal bjoda sine englar um deg, at dei skal vara deg på alle dine vegar. 019 PSA 091 012 Dei skal bera deg på hender, so du ikkje skal støyta foten din på nokon stein. 019 PSA 091 013 På løva og eiterorm skal du treda, du skal trakka ned ungløvor og drakar. 019 PSA 091 014 «Av di han heng fast ved meg, vil eg fria honom ut; eg vil frelsa honom, av di han kjenner mitt namn. 019 PSA 091 015 Han skal kalla på meg, og eg skal svara honom, eg er med honom i naud, eg vil fria honom ut og føra honom til æra. 019 PSA 091 016 Med eit langt liv vil eg metta honom og lata honom sjå mi frelsa.» 019 PSA 092 001 Ein salme, ein song til kviledagen. Det er godt å prisa Herren, og å syngja ditt namn lov, du Høgste, 019 PSA 092 002 å kunngjera di miskunn um morgonen og din truskap um næterne, 019 PSA 092 003 med tistrengs-cither og med harpa, med tankefullt spel på cither. 019 PSA 092 004 For du hev gledt meg, Herre, med ditt verk, og eg vil fegnast yver det dine hender hev gjort. 019 PSA 092 005 Kor store dine gjerningar er, Herre! Ovdjupe er dine tankar. 019 PSA 092 006 Ein uvitug mann kjenner ikkje til det, og ein dåre skynar det ikkje. 019 PSA 092 007 Når dei ugudlege grønkar som gras, og alle illgjerningsmenner blømer, so er det til deira tyning til æveleg tid. 019 PSA 092 008 Men du, Herre, er høg i all æva. 019 PSA 092 009 For sjå dine fiendar, Herre - for sjå, dine fiendar skal forgangast, alle illgjerningsmenner vert spreidde. 019 PSA 092 010 Du lyfter upp mitt horn som hornet til villuksen, frisk olje er rent yver meg. 019 PSA 092 011 Og mitt auga skal sjå med lyst på mine fiendar, og øyro mine høyra um dei vonde som stend upp imot meg. 019 PSA 092 012 Den rettferdige skal renna upp som palmetreet, som ceder på Libanon skal han veksa. 019 PSA 092 013 Dei er planta i Herrens hus og skal grønka i Guds fyregardar. 019 PSA 092 014 Endå i høg alder skyt dei friske renningar, dei er groande og grønkande 019 PSA 092 015 til å forkynna at Herren er rettvis, han, mitt berg, og at det ingen urett er i honom. 019 PSA 093 001 Herren er konge, han hev klædt seg i høgd; Herren hev klædt seg, han hev gyrdt seg med styrke, jordriket stend fast, det let seg ikkje rikka. 019 PSA 093 002 Fast er din kongsstol frå fordoms tid, frå æva er du. 019 PSA 093 003 Straumar hev lyft, Herre, straumar hev lyft si røyst, straumar lyfter upp sin dur. 019 PSA 093 004 Men meir enn duren av dei store vatn, dei herlege, havbroti, er Herren herleg i det høge. 019 PSA 093 005 Dine vitnemål er ovleg trufaste; heilagdom høver for huset ditt, Herre, so lenge som dagarne varer. 019 PSA 094 001 Herre, du hemns Gud, du hemns Gud, syn deg i herlegdom! 019 PSA 094 002 Statt upp, du domar yver jordi, lat dei ovmodige få lika for si gjerning! 019 PSA 094 003 Kor lenge skal ugudlege, Herre, kor lenge skal ugudlege fegnast? 019 PSA 094 004 Dei gøyser or seg og fører skamlaus tale; dei skrøyter, alle ugjerningsmenner. 019 PSA 094 005 Ditt folk, Herre, krasar dei, og din arv plågar dei. 019 PSA 094 006 Enkja og den framande slær dei i hel, og dei myrder dei farlause. 019 PSA 094 007 Og dei segjer: «Herren ser ikkje, og Jakobs Gud merkar det ikkje.» 019 PSA 094 008 Merka då, de uvituge i folket! Og de vitlause, når vil de taka til vitet? 019 PSA 094 009 Han som hev sett inn øyra, skulde han ikkje høyra? Han som hev laga til auga, skulde han ikkje sjå? 019 PSA 094 010 Han som tuktar heidningar, skulde han ikkje refsa, han som gjev menneski kunnskap? 019 PSA 094 011 Herren kjenner mannsens tankar, at dei er fåfengd. 019 PSA 094 012 Sæl er den mann som du, Herre, tuktar, og som du gjev lærdom or lovi di, 019 PSA 094 013 til å gjeve honom ro for vonde dagar, til dess det vert grave ei grav for den ugudlege. 019 PSA 094 014 For ikkje støyter Herren burt sitt folk, og arven sin forlet han ikkje. 019 PSA 094 015 For domen skal venda um att til rettferd, og alle ærlege i hjarta skal halda med honom. 019 PSA 094 016 Kven stend upp for meg imot dei vonde? Kven stig fram for meg mot deim som gjer urett? 019 PSA 094 017 Dersom ikkje Herren var mi hjelp, so vilde sjæli mi snart bu i stilla. 019 PSA 094 018 Når eg segjer: «Foten min er ustød, då held di miskunn meg uppe, Herre.» 019 PSA 094 019 Når det kjem mange tunge tankar i mitt hjarta, då huggar dine trøystarord mi sjæl. 019 PSA 094 020 Er vel tynings-domstolen i samlag med deg, der dei lagar urett i hop til rett? 019 PSA 094 021 Dei flokkar seg i hop mot sjæli åt den rettferdige, og dei fordømer uskuldigt blod. 019 PSA 094 022 Då vert Herren ei borg for meg, og min Gud vert eit berg som eg flyr til. 019 PSA 094 023 Og han let deira urett koma attende yver deim, og for deira vondskap skal han gjera ende på deim, ja, Herren, vår Gud, skal gjera ende på deim. 019 PSA 095 001 Kom, lat oss fegnast for Herren, lat oss ropa av frygd for vårt frelse-berg! 019 PSA 095 002 Lat oss stiga fram for hans åsyn med lovsong, lat oss syngja vår fagnad for honom i salmar! 019 PSA 095 003 For ein stor Gud er Herren og ein stor konge yver alle gudar, 019 PSA 095 004 han som i si hand hev det djupaste av jordi, og som eig topparne av fjelli. 019 PSA 095 005 Han eig havet, for han hev skapt det, og turrlendet hev hans hender laga. 019 PSA 095 006 Kom, lat oss falla ned og bøygja oss, lat oss bøygja kne for Herren, vår skapar! 019 PSA 095 007 For han er vår Gud, og me er det folk han føder, og den hjord som handi hans leider. Å, vilde de høyra på hans røyst i dag! 019 PSA 095 008 Forherd ikkje dykkar hjarta som ved Meriba, som på Massa-dagen i øydemarki, 019 PSA 095 009 der federne dykkar freista meg! Dei prøvde meg, endå dei hadde set mi gjerning. 019 PSA 095 010 I fyrti år var eg leid av den ætti, og eg sagde: «Dei er eit folk med villfarande hjarta, og dei kjenner ikkje vegarne mine.» 019 PSA 095 011 So svor eg i min vreide: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila.» 019 PSA 096 001 Syng Herren ein ny song, syng for Herren, all jordi! 019 PSA 096 002 Syng for Herren, lova hans namn, forkynn frå dag til dag hans frelsa! 019 PSA 096 003 Fortel millom heidningar hans æra, millom alle folkeslag hans under! 019 PSA 096 004 For Herren er stor og mykje lovsungen, skræmeleg er han framfor alle gudar. 019 PSA 096 005 For alle gudar hjå folki er avgudar; men Herren hev gjort himmelen. 019 PSA 096 006 Høgd og herlegdom er for hans åsyn, styrke og prydnad i hans heilagdom. 019 PSA 096 007 Gjev Herren, de folke-ætter, gjev Herren æra og magt! 019 PSA 096 008 Gjev Herren hans namns æra, tak gåvor med og kom i hans fyregardar! 019 PSA 096 009 Tilbed Herren i heilagt skrud, skjelv for hans åsyn, all jordi! 019 PSA 096 010 Seg millom heidningarne: «Herren er konge, og jordriket stend fast, det let seg ikkje rikka; han dømer folki med rettvisa.» 019 PSA 096 011 Himmelen glede seg, og jordi fagne seg, havet dure og alt som i det er! 019 PSA 096 012 Marki frygde seg og alt det som på marki er! Då fegnast alle tre i skogen 019 PSA 096 013 for Herrens åsyn; for han kjem, for han kjem til å døma jordi; han skal døma jordriket med rettferd og folki i sin truskap. 019 PSA 097 001 Herren er konge; jordi fagne seg, mange øyar glede seg! 019 PSA 097 002 Skyer og myrker er kringum honom, rettferd og rett er grunnvoll for hans kongsstol. 019 PSA 097 003 Eld gjeng framfyre honom og brenner hans motstandarar rundt ikring. 019 PSA 097 004 Hans eldingar lyser upp heimen; jordi ser det og skjelv. 019 PSA 097 005 Bergi brånar som voks for Herren, for Herren yver all jordi. 019 PSA 097 006 Himmelen forkynner hans rettferd, og alle folki hans æra. 019 PSA 097 007 Skjemde vert alle som dyrkar bilæte, som rosar seg av avgudar. Alle gudar tilbed honom. 019 PSA 097 008 Sion høyrer det og gled seg, og Judas døtter fagnar seg for dine domar skuld, Herre. 019 PSA 097 009 For du, Herre, er den høgste yver heile jordi, du er høgt upphøgd yver alle gudar. 019 PSA 097 010 De som elskar Herren, hata det vonde! Han tek vare på sjælerne åt sine trugne, frå handi til dei ugudlege frelsar han deim. 019 PSA 097 011 Ljos er utsått for den rettferdige, og gleda for dei ærlege i hjarta. 019 PSA 097 012 Gled dykk, de rettferdige, i Herren! Syng lov for hans heilage namn! 019 PSA 098 001 Ein salme. Syng Herren ein ny song! For han hev gjort under, hans høgre hand hev hjelpt honom, og hans heilage arm. 019 PSA 098 002 Herren hev kunngjort si frelsa, for augo på heidningarne hev han openberra si rettferd. 019 PSA 098 003 Han hev kome i hug si miskunn og sin truskap mot Israels hus; alle heimsens endar hev set frelsa frå vår Gud. 019 PSA 098 004 Ropa med gleda for Herren, all jordi! Set i med fagnad og lovsong! 019 PSA 098 005 Syng lov for Herren med cither, med cither og med lovsongs røyst, 019 PSA 098 006 med lurar og basunklang gjev fagnadrop for kongen, Herren! 019 PSA 098 007 Havet dure og alt som i det er, heimen og alle som i heimen bur! 019 PSA 098 008 Elvarne klappe i hender, fjelli fagne seg med 019 PSA 098 009 for Herrens åsyn, for han kjem til å døma jordi, han skal døma jordriket med rettferd og folki med rettvisa. 019 PSA 099 001 Herren er konge, folki skjelv; han sit på kerubar, jordi ruggar. 019 PSA 099 002 Herren er stor i Sion, og høg er han yver alle folk. 019 PSA 099 003 Dei skal prisa ditt namn, det store og skræmelege, heilag er han. 019 PSA 099 004 Og i si magt elskar kongen det som rett er; du held rettvisa uppe, du hev gjort rett og rettferd i Jakob. 019 PSA 099 005 Høglova Herren, vår Gud, og fall ned for hans fotskammel! Heilag er han. 019 PSA 099 006 Moses og Aron var millom hans prestar, og Samuel millom deim som kalla på hans namn; dei ropa til Herren, og han svara deim. 019 PSA 099 007 I ein skystolpe tala han til deim, dei heldt hans vitnemål og den lov han gav deim. 019 PSA 099 008 Herre vår Gud, du svara deim, du var deim ein Gud som tilgav deim, men og ein hemnar yver deira gjerningar. 019 PSA 099 009 Høglova Herren, vår Gud! Og fall ned for hans heilage fjell! For heilag er Herren, vår Gud. 019 PSA 100 001 Ein lovsalme. Ropa med frygd for Herren, all jordi! 019 PSA 100 002 Ten Herren med gleda, kom fram for hans åsyn med fagnad! 019 PSA 100 003 Vit at Herren er Gud, han hev skapt oss, og ikkje me, til sitt folk og til den hjord han føder. 019 PSA 100 004 Kom inn i hans portar med takk, i hans fyregardar med lov, prisa honom, lova hans namn! 019 PSA 100 005 For Herren er god, hans miskunn varer æveleg, og hans truskap frå ætt til ætt. 019 PSA 101 001 Av David; ein salme. Um miskunn og rett vil eg syngja; deg, Herre, vil eg lova. 019 PSA 101 002 Eg vil agta på den ulastande veg - når kjem du til meg? Eg vil vandra i mitt hjartans uskyld i mitt hus. 019 PSA 101 003 Ikkje set eg meg for augo nidingsverk, å gjera misgjerd hatar eg, slikt heng ikkje ved meg. 019 PSA 101 004 Eit rangsnutt hjarta skal vika frå meg, vondt vil eg ikkje vita av. 019 PSA 101 005 Den som løynleg lastar sin næste, han vil eg tyna; deim med stolte augo og ovmodigt hjarta kann eg ikkje tola. 019 PSA 101 006 Mine augo ser på dei trugne i landet, for eg vil dei skal bu hjå meg; den som vandrar på ulastande veg, han skal tena meg. 019 PSA 101 007 I mitt hus skal ingen få bu som fer med svik; den som talar lygn, skal ikkje standa for augo mine. 019 PSA 101 008 Kvar morgon vil eg tyna alle ugudlege i landet, so eg kann rydja ut or Herrens by alle ugjerningsmenner. 019 PSA 102 001 Bøn av ein arming, når han vanmegtast og let sitt klagemål strøyma fram for Herren. Herre, høyr mi bøn, og lat mitt rop koma fram til deg! 019 PSA 102 002 Løyn ikkje ditt andlit for meg den dagen eg er i naud! Bøyg ditt øyra til meg! Den dagen eg ropar, svara meg snart! 019 PSA 102 003 For dagarne mine hev fare burt som ein røyk, og mine bein er som glødde i eld. 019 PSA 102 004 Mitt hjarta er solstukke og visnar som gras, for eg hev gløymt å eta brødet mitt. 019 PSA 102 005 For mi høgmælte stynjing heng beini fast ved kjøtet mitt. 019 PSA 102 006 Eg likjest pelikanen i øydemarki, eg er som ula på aude stader. 019 PSA 102 007 Eg lyt vaka og vera som ein einsleg fugl på taket. 019 PSA 102 008 Heile dagen spottar mine fiendar meg, dei som reint er ville mot meg, sver ved meg. 019 PSA 102 009 For eg et oska som brød, og drykken min blandar eg med gråt 019 PSA 102 010 for din vreide og din harm skuld, for du hev teke meg upp og kasta meg burt. 019 PSA 102 011 Mine dagar er som ein skugge når han lengjest, og eg visnar som gras. 019 PSA 102 012 Men du, Herre, sit i all æva, og ditt minne varer frå ætt til ætt. 019 PSA 102 013 Du vil standa upp, du vil miskunna Sion, for det er tid til å vera nådig mot henne, ja, timen er komen. 019 PSA 102 014 For dine tenarar hev godhug for steinarne hennar, og dei ynkast yver hennar grus. 019 PSA 102 015 Og heidningar skal ottast Herrens namn, og alle kongar på jordi di æra. 019 PSA 102 016 For Herren hev bygt upp att Sion, han hev synt seg i si æra; 019 PSA 102 017 han hev vendt seg til bøni frå dei hjelpelause, og han hev ikkje vanvyrdt deira bøn. 019 PSA 102 018 Dette skal verta uppskrive for den komande ætti, og det folket som vert skapt, skal lova Herren, 019 PSA 102 019 for han hev set ned frå si heilage høgd, Herren hev frå himmelen skoda på jordi 019 PSA 102 020 og vil høyra sukken frå den bundne og løysa ut daudens born, 019 PSA 102 021 so dei i Sion skal forkynna Herrens namn og hans pris i Jerusalem, 019 PSA 102 022 når folkeslag kjem i hop og kongerike til å tena Herren. 019 PSA 102 023 Han hev bøygt mi kraft på vegen, han hev korta av mine dagar. 019 PSA 102 024 Eg segjer: Min Gud, tak meg ikkje burt midt i mine dagar! Frå ætt til ætt varer dine år. 019 PSA 102 025 Fordom grunnfeste du jordi, og himmelen er verk av dine hender. 019 PSA 102 026 Dei skal forgangast, men du stend; alle skal dei eldast som eit klæde, som ein klædnad skifter du deim, og dei vert umskifte; 019 PSA 102 027 men du er den same, og dine år tek aldri ende. 019 PSA 102 028 Borni åt dine tenarar skal bu i ro, og deira avkjøme skal standa trygt for di åsyn. 019 PSA 103 001 Av David. Lova Herren, mi sjæl, og alt som i meg er, love hans heilage hamn! 019 PSA 103 002 Lova Herren, mi sjæl, og gløym ikkje alle hans velgjerningar! 019 PSA 103 003 Han som tilgjev all di skuld, han som lækjer alle dine brester, 019 PSA 103 004 han som løyser ditt liv frå gravi, han som kryner deg med nåde og miskunn, 019 PSA 103 005 han som mettar din prydnad med godt, so du vert ung att som ørnen. 019 PSA 103 006 Herren gjer rettferdsverk og rett mot alle som er under trykk. 019 PSA 103 007 Han kunngjorde sine vegar for Moses, sine gjerningar for Israels born. 019 PSA 103 008 Miskunnsam og nådig er Herren, langmodig og rik på miskunn. 019 PSA 103 009 Han trættar ikkje alltid og gøymer ikkje æveleg på vreide. 019 PSA 103 010 Han gjer ikkje med oss etter våre synder og gjev oss ikkje lika for våre misgjerningar. 019 PSA 103 011 For so høg som himmelen er yver jordi, so er hans miskunn veldug yver deim som ottast honom. 019 PSA 103 012 So langt som aust er frå vest, let han våre misgjerningar vera burte frå oss. 019 PSA 103 013 Som ein far miskunnar borni, so miskunnar Herren deim som ottast honom. 019 PSA 103 014 For han veit kva slag skapning me er, han kjem i hug at me er dust. 019 PSA 103 015 Eit menneskje, som gras er hans dagar, som blomen på marki, soleis blømer han. 019 PSA 103 016 Når vinden fer yver honom, er han ikkje meir, og staden hans veit ikkje meir av honom. 019 PSA 103 017 Men Herrens miskunn er frå æva og til æva yver deim som ottast honom, og hans rettferd er mot barneborn, 019 PSA 103 018 mot deim som held hans pakt, og som kjem i hug hans fyresegner og liver etter deim. 019 PSA 103 019 Herren hev sett sin kongsstol i himmelen, og hans rike råder yver alle ting. 019 PSA 103 020 Lova Herren, de hans englar, de velduge kjempor som set hans ord i verk, med di de lyder på røysti av hans ord! 019 PSA 103 021 Lova Herren, alle hans herar, de hans tenarar som gjer hans vilje! 019 PSA 103 022 Lova Herren alle hans verk på alle stader i hans rike! Lova Herren mi sjæl! 019 PSA 104 001 Lova Herren, mi sjæl! Herre min Gud, du er ovleg stor, i høgd og herlegdom er du klædd. 019 PSA 104 002 Han sveiper seg i ljos som i eit klædeplagg, han spanar ut himmelen som ein tjeldduk, 019 PSA 104 003 han som timbrar sine høgsalar i vatni, han som gjer skyerne til si vogn, han som fer fram på vengjerne åt vinden. 019 PSA 104 004 Han gjer vindar til sine englar og logande eld til sine tenarar. 019 PSA 104 005 Han grunnfeste jordi på stolparne hennar, ho skal ikkje verta rikka i all æva. 019 PSA 104 006 Djupe vatn lagde du yver henne som eit klæde, yver fjelli stod vatni. 019 PSA 104 007 For ditt trugsmål flydde dei, for ditt toremål skunda dei seg burt 019 PSA 104 008 - fjell steig, dalar sokk - til den staden som du hadde grunnfest for deim. 019 PSA 104 009 Ei grensa sette du, som dei ikkje skulde skrida yver, dei skal ikkje atter skulde leggja seg yver jordi. 019 PSA 104 010 Han sender uppkomor fram i dalarne, millom fjelli renn dei. 019 PSA 104 011 Dei vatnar alle villdyr på marki, villasni sløkkjer torsten sin. 019 PSA 104 012 Yver deim bur himmelens fuglar, millom greinerne syng dei. 019 PSA 104 013 Han vatnar fjelli frå sine høge salar, jordi vert metta av den frukt du skaper. 019 PSA 104 014 Gras let han gro for feet, og vokstrar til gagn for folk til å få brød fram or jordi, 019 PSA 104 015 og vin som gled menneskjehjarta, til å lata andlitet skina av olje, og avla brød som styrkjer menneskjehjarta. 019 PSA 104 016 Herrens tre vert metta, Libanons cedrar som han hev sett, 019 PSA 104 017 der fuglane byggjer reir, storken som hev sitt hus i cypressarne. 019 PSA 104 018 Dei høge fjelli er for steinbukkarne, bergskortorne er til livd for fjell-grevlingarne. 019 PSA 104 019 Han gjorde månen til tidarmerke; soli kjenner si nedgangstid. 019 PSA 104 020 Du sender myrker, og det vert natt, då krek alle villdyr i skogen fram. 019 PSA 104 021 Dei unge løvor burar etter ran, og dei krev si føda av Gud. 019 PSA 104 022 Soli gjeng upp, då dreg dei seg heim og legg seg inn i sine bol. 019 PSA 104 023 Menneskja gjeng ut til si gjerning, til sitt arbeid alt til kvelds. 019 PSA 104 024 Kor mange dine gjerningar er, Herre! Du gjorde deim alle med visdom, jordi er full av det du hev skapt. 019 PSA 104 025 Sjå havet, det store og vide! Der krek det i uteljande mengd av dyr både små og store. 019 PSA 104 026 Der gjeng skipi, Livjatan som du hev laga til å leika seg der. 019 PSA 104 027 Alle ventar dei på deg, at du skal gjeva deim føda i si tid. 019 PSA 104 028 Du gjev deim, dei sankar, du let upp handi, dei vert metta med godt. 019 PSA 104 029 Du løyner ditt andlit, dei vert forskræmde, du tek burt deira ande, dei døyr og dei vender attende til dusti si. 019 PSA 104 030 Du sender ut din ande, dei vert skapte, du nyar upp att skapnaden åt jordi. 019 PSA 104 031 Herrens æra vare æveleg, Herren glede seg i sine gjerningar! 019 PSA 104 032 Han som skodar på jordi og ho skjelv, han som rører fjelli og dei ryk. 019 PSA 104 033 Eg vil syngja for Herren so lenge eg liver, eg vil lovsyngja min Gud so lenge eg er til. 019 PSA 104 034 Gjev min tale kunde tekkjast honom! Eg vil gleda meg i Herren. 019 PSA 104 035 Gjev syndarar måtte kverva burt frå jordi, og ugudlege ikkje lenger finnast! Lova Herren, mi sjæl! Halleluja, lova Herren. 019 PSA 105 001 Prisa Herren, kalla på hans namn! Kunngjer millom folkeslagi hans storverk! 019 PSA 105 002 Syng for honom, syng honom lov! tala um alle hans under. 019 PSA 105 003 Rosa dykk av hans heilage namn, hjarta glede seg hjå deim som søkjer Herren! 019 PSA 105 004 Spør etter Herren og hans magt, søk hans åsyn alltid! 019 PSA 105 005 Kom i hug hans under som han hev gjort, hans undergjerningar og domsordi frå hans munn, 019 PSA 105 006 de, etterkomarar av Abraham, hans tenar, søner åt Jakob, hans utvalde! 019 PSA 105 007 Han er Herren, vår Gud, yver all jordi gjeng hans domar. 019 PSA 105 008 Han kjem æveleg i hug si pakt, det ord han sette fast for tusund ætter, 019 PSA 105 009 den pakt han gjorde med Abraham, og sin eid til Isak; 019 PSA 105 010 og han gjorde det til ein rett for Jakob, for Israel ei æveleg pakt, 019 PSA 105 011 med di han sagde: «Deg vil eg gjeva Kana’ans land til arvlut.» 019 PSA 105 012 Då dei var ein liten flokk, få og framande der, 019 PSA 105 013 og dei vandra frå folk til folk, frå eitt rike til eit anna folk, 019 PSA 105 014 let han ingen mann få gjera valdsverk mot deim, og han refste kongar for deira skuld: 019 PSA 105 015 «Rør ikkje dei eg hev salva, og gjer ikkje vondt med mine profetar!» 019 PSA 105 016 Og han kalla hunger inn yver landet, kvar studnad av brød braut han sund. 019 PSA 105 017 Han sende ein mann fyre deim, til træl vart Josef seld. 019 PSA 105 018 Dei plåga hans føter i lekkjor, i jarn vart han lagd, 019 PSA 105 019 til den tid då hans ord slo til, då Herrens ord viste at han var uskuldig. 019 PSA 105 020 Då sende kongen bod og løyste honom, Herren yver folkeslag gav honom fri. 019 PSA 105 021 Han sette honom til herre yver sitt hus, til å råda yver all hans eigedom; 019 PSA 105 022 so han skulde binda hans hovdingar etter sin vilje og læra hans eldste visdom. 019 PSA 105 023 Og Israel kom til Egyptarland, og Jakob budde som gjest i Khams land. 019 PSA 105 024 Og han let folket sitt aukast mykje og gjorde det sterkare enn fiendarne. 019 PSA 105 025 Deira hjarto vende han um, so dei hata hans folk og lagde løynderåder upp mot hans tenarar. 019 PSA 105 026 Han sende Moses, sin tenar, Aron som han hadde valt ut. 019 PSA 105 027 Dei gjorde hans teikn imillom deim og under i Khams land. 019 PSA 105 028 Han sende myrker og gjorde det myrkt, og dei var ikkje ulyduge imot hans ord. 019 PSA 105 029 Han gjorde vatni deira til blod, og han drap deira fiskar. 019 PSA 105 030 Deira land kom til å kreka av froskar, jamvel i salarne til deira kongar. 019 PSA 105 031 Han tala, og det kom flugesvermar og my i heile landet deira. 019 PSA 105 032 Han gav deim hagl for regn, logande eld i landet deira, 019 PSA 105 033 og han slo ned deira vintre og fiketre og braut trei sund i landet deira. 019 PSA 105 034 Han tala, og det kom engsprettor og grashoppar i uteljande mengd, 019 PSA 105 035 og dei åt upp all grode i deira land, og dei åt upp frukti av marki deira. 019 PSA 105 036 Og han slo alt fyrstefødt i landet deira, fyrstegrøda av all deira kraft. 019 PSA 105 037 Og han førde deim ut med sylv og gull, og det var ingen i hans ætter som snåva. 019 PSA 105 038 Egyptarland gledde seg då dei drog ut; for rædsla for deim hadde falle yver deim. 019 PSA 105 039 Han breidde ut ei sky til skyggje og eld til å lysa um natti. 019 PSA 105 040 Dei kravde, og han let vaktlar koma, og med himmelbrød metta han deim. 019 PSA 105 041 Han opna berget og vatn rann ut, det gjekk som ei elv gjenom turrlendet. 019 PSA 105 042 For han kom i hug sitt heilage ord, Abraham, sin tenar, 019 PSA 105 043 og han førde sitt folk ut med gleda, sine utvalde med fagnadrop, 019 PSA 105 044 og han gav deim landi åt heidningarne, og folkeslags arbeid tok dei til eigedom, 019 PSA 105 045 at dei skulde halda hans fyresegner og taka vare på hans lover. Halleluja! 019 PSA 106 001 Halleluja! Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn! 019 PSA 106 002 Kven kann fullt ut nemna Herrens velduge verk, forkynna all hans lov? 019 PSA 106 003 Sæle er dei som tek vare på det som rett er, den som gjer rettferd til kvar tid! 019 PSA 106 004 Herre, kom meg i hug med den godhug du hev for ditt folk, gjesta meg med di frelsa! 019 PSA 106 005 so eg kann skoda lukka åt dine utvalde, gleda meg med ditt folks gleda, rosa meg med din arv. 019 PSA 106 006 Me hev synda med våre feder, me hev gjort ille, me hev vore ugudlege. 019 PSA 106 007 Våre feder i Egyptarland agta ikkje på dine under, dei kom ikkje i hug dine mange nådegjerningar, men dei var tråssuge ved havet, ved Raudehavet. 019 PSA 106 008 Men endå frelste han deim for sitt namn skuld, av di han vilde kunngjera si magt, 019 PSA 106 009 og han truga Raudehavet so det vart turt, og han let deim ganga gjenom djupi som på slette marki, 019 PSA 106 010 og han frelste deim frå hans hand som hata deim, og løyste deim ut or fiendehand, 019 PSA 106 011 og vatn gøymde deira motstandarar, ikkje ein vart att av deim. 019 PSA 106 012 Då trudde dei på ordi hans, då song dei hans lov. 019 PSA 106 013 Men snart gløymde dei hans gjerningar, dei bia ikkje på hans råd; 019 PSA 106 014 men dei fekk ein gir i seg i øydemarki, og dei freista Gud på den ubygde stad. 019 PSA 106 015 Då gav han deim det dei vilde hava, men sende tærande sjukdom yver deira liv. 019 PSA 106 016 Og dei vart ovundsjuke på Moses i lægret, på Aron, Herrens heilage. 019 PSA 106 017 Då opna jordi seg og slukte Datan, og ho let seg att yver flokken åt Abiram, 019 PSA 106 018 og det kveiktest eld på flokken deira, ein loge brende upp dei ugudlege. 019 PSA 106 019 Dei gjorde ein kalv ved Horeb og tilbad eit støypt bilæte, 019 PSA 106 020 og dei bytte burt si æra for bilætet av ein ukse som et gras. 019 PSA 106 021 Dei gløymde Gud, sin frelsar, som hadde gjort store ting i Egyptarland, 019 PSA 106 022 undergjerningar i Khams land, skræmelege ting ved Raudehavet. 019 PSA 106 023 Og han tenktest til å tyna deim, dersom ikkje Moses, hans utvalde, hadde kasta seg imillom for hans åsyn til å avvenda hans vreide, at han ikkje skulde øydeleggja. 019 PSA 106 024 Og dei vanvyrde det herlege landet, dei trudde ikkje ordet hans, 019 PSA 106 025 og dei knurra i sine tjeld, høyrde ikkje på Herrens røyst. 019 PSA 106 026 Då lyfte han si hand imot deim til å slå deim ned i øydemarki, 019 PSA 106 027 og slå deira etterkomarar ned millom heidningarne og spreida deim kring i landi. 019 PSA 106 028 Og dei batt seg saman med Ba’al-Peor, og dei åt av offer til dei daude, 019 PSA 106 029 og dei vekte harm ved si åtferd, og ei plåga braut ut millom deim. 019 PSA 106 030 Då stod Pinehas fram og heldt dom, og plåga stilltest; 019 PSA 106 031 og det vart rekna honom til rettferd frå ætt til ætt æveleg. 019 PSA 106 032 Og dei vekte vreide ved Meribavatnet, og det gjekk Moses ille for deira skuld; 019 PSA 106 033 for dei var tråssuge mot hans ande, og han tala tankelaust med sine lippor. 019 PSA 106 034 Dei øydelagde ikkje dei folki som Herren hadde tala med deim um, 019 PSA 106 035 men dei blanda seg med heidningarne og lærde deira gjerningar, 019 PSA 106 036 og dei tente deira avgudar, og desse vart deim til ei snara, 019 PSA 106 037 og dei ofra sine søner og døtter til magterne, 019 PSA 106 038 og dei rende ut skuldlaust blod, blod av sine søner og døtter som dei ofra til Kana’ans avgudar, og landet vart vanhelga med blodskuld. 019 PSA 106 039 Og dei vart ureine ved sine gjerningar og dreiv hor ved si åtferd. 019 PSA 106 040 Då loga Herrens vreide upp imot hans folk, og han stygdest ved sin arv. 019 PSA 106 041 Og han gav deim i handi på heidningar, og dei som hata deim, vart herrar yver deim, 019 PSA 106 042 og deira fiendar trengde deim, og dei laut bøygja seg under deira hand. 019 PSA 106 043 Mange gonger fria han deim ut, men dei var tråssuge og sjølvrådige, og dei kom reint i vesaldom for si misgjerning. 019 PSA 106 044 Men han såg til deim då dei var i naud, med di han høyrde deira klagerop. 019 PSA 106 045 Og han kom i hug si pakt for deim, og han ynkast etter si store miskunn. 019 PSA 106 046 Og han let deim finna miskunn hjå alle som hadde fanga deim. 019 PSA 106 047 Frels oss, Herre vår Gud, og samla oss frå heidningarne, so me kann prisa ditt heilage namn, rosa oss av ditt lov! 019 PSA 106 048 Lova vere Herren, Israels Gud, frå æva og til æva! Og alt folket segje: Amen. Halleluja! 019 PSA 107 001 Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn! 019 PSA 107 002 So segjer Herrens utløyste, som han hev løyst ut or naudi, 019 PSA 107 003 som han hev sanka i hop frå landi, frå aust og frå vest, frå nord og frå havet. 019 PSA 107 004 Dei for vilt i øydemarki, i vegløysa, dei fann ingen by til å bu i. 019 PSA 107 005 Hungrige og tyrste var dei, deira sjæl vanmegtast i deim. 019 PSA 107 006 Då ropa dei til Herren i si naud, or deira trengslor fria han deim ut, 019 PSA 107 007 og han førde deim på rett veg, so dei gjekk til ein by dei kunde bu i. 019 PSA 107 008 Dei skal prisa Herren for hans miskunn og for hans under mot menneskjeborni, 019 PSA 107 009 for han metta den tyrste sjæl, og den hungrige sjæl fyllte han med godt. 019 PSA 107 010 Dei sat i myrker og daudeskugge, bundne i stakarsdom og jarn, 019 PSA 107 011 av di dei hadde tråssa mot Guds ord og vanvyrdt råderne frå den Høgste. 019 PSA 107 012 Og han bøygde deira hjarto med liding, dei snåva, og der var ingen hjelpar. 019 PSA 107 013 Då ropa dei til Herren i si naud, frå deira trengslor frelste han deim. 019 PSA 107 014 Han førde deim ut or myrker og daudeskugge, og deira band reiv han sund. 019 PSA 107 015 Dei skal prisa Herren for hans miskunn og for hans under mot menneskjeborni; 019 PSA 107 016 for han krasa koparportar og hogg sund jarnbommar. 019 PSA 107 017 Dårar var dei for sin brotsveg, og for sine misgjerningar vart dei plåga. 019 PSA 107 018 Deira sjæl vart leid av all mat, og dei kom nær til daudens portar. 019 PSA 107 019 Då ropa dei til Herren i si naud; frå deira trengslor frelste han deim. 019 PSA 107 020 Han sende sitt ord og lækte deim og berga deim frå deira graver. 019 PSA 107 021 Dei skal prisa Herren for hans miskunn og for hans under mot menneskjeborni 019 PSA 107 022 og ofra takkoffer og fortelja um hans verk med fagnad. 019 PSA 107 023 Dei som for ut på havet med skip, og som dreiv handel på dei store vatni, 019 PSA 107 024 dei såg Herrens gjerningar og hans underverk på djupet. 019 PSA 107 025 Han tala og let det koma ein stormvind, og denne reiste havsens bylgjor. 019 PSA 107 026 Dei for upp imot himmelen, dei for ned i djupi, deira sjæl miste modet i ulukka. 019 PSA 107 027 Dei raga og tumla som drukne, og all deira visdom vart til inkjes. 019 PSA 107 028 Då ropa dei til Herren i si naud, or deira trengslor førde han deim ut. 019 PSA 107 029 Han let storm verta til stilla, og bylgjorne kringum deim tagna. 019 PSA 107 030 Og dei vart glade då dei lagde seg, og han førde deim til den hamni dei ynskte. 019 PSA 107 031 Dei skal prisa Herren for hans miskunn og for hans under mot menneskjeborni 019 PSA 107 032 og høglova honom i folkesamling og lovsyngja honom der dei gamle sit saman. 019 PSA 107 033 Han gjorde elvar til ei øydemark og vatskjeldor til eit turrlende, 019 PSA 107 034 fruktsamt land til ei saltheid, for deira vondskap skuld, som budde der. 019 PSA 107 035 Han gjorde øydemark til innsjø og turrlende til vatskjeldor. 019 PSA 107 036 Og han let hungrige bu der, og dei bygde ein by til å bu i. 019 PSA 107 037 Og dei sådde åkrar og planta vinhagar, og dei fekk grøda til å hausta. 019 PSA 107 038 Og han velsigna deim, og dei auka mykje, og av fe gav han deim ikkje lite. 019 PSA 107 039 So minka dei att og vart nedbøygde av trykk og trengsla og sorg. 019 PSA 107 040 Han som renner ut vanvyrdnad yver hovdingar og let deim villast i veglaus øydemark, 019 PSA 107 041 han lyfte upp den fatige or vesaldomen og auka ætterne som ei hjord. 019 PSA 107 042 Dei ærlege ser det og gled seg, og all vondskap let att sin munn. 019 PSA 107 043 Den som er vis, han gjeve gaum etter dette, og dei må merke Herrens nådegjerningar. 019 PSA 108 001 Ein song, ein salme av David. Mitt hjarta er roleg, Gud, eg vil syngja og lovsyngja, ja, det skal mi æra. 019 PSA 108 002 Vakna, harpa og cither! eg vil vekkja morgonroden. 019 PSA 108 003 Eg vil prisa deg millom folki, Herre, eg vil lovsyngja deg millom folkeslagi. 019 PSA 108 004 For di miskunn er stor yver himmelen, og din truskap til dei høge skyer. 019 PSA 108 005 Gud, syn deg høg yver himmelen, og di æra yver heile jordi! 019 PSA 108 006 At dei du elskar må verta frelste, hjelp oss med di høgre hand og bønhøyr oss! 019 PSA 108 007 Gud hev tala i sin heilagdom. «Eg vil gleda meg, eg vil skifta ut Sikem, og Sukkotdalen vil eg mæla. 019 PSA 108 008 Meg høyrer Gilead til, meg høyrer Manasse til, og Efraim er verja for mitt hovud, Juda er min førarstav. 019 PSA 108 009 Moab er mitt vaskefat, på Edom kastar eg skoen min, for Filistarland set eg i med fagnadrop.» 019 PSA 108 010 Kven vil føra meg til den faste by? Kven leider meg til Edom? 019 PSA 108 011 Hev ikkje du, Gud, støytt oss burt? og du, Gud, gjeng ikkje ut med våre herar. 019 PSA 108 012 Gjev oss hjelp mot fienden! for mannehjelp er fåfengd. 019 PSA 108 013 Med Guds hjelp skal me gjera storverk, og han skal treda ned våre fiendar. 019 PSA 109 001 Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje! 019 PSA 109 002 For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga. 019 PSA 109 003 Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak. 019 PSA 109 004 Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed, 019 PSA 109 005 dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik. 019 PSA 109 006 Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand! 019 PSA 109 007 Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd! 019 PSA 109 008 Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte! 019 PSA 109 009 Lat hans born verta farlause og kona hans enkja! 019 PSA 109 010 Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim! 019 PSA 109 011 Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling! 019 PSA 109 012 Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born! 019 PSA 109 013 Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled! 019 PSA 109 014 Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki! 019 PSA 109 015 Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi, 019 PSA 109 016 av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom. 019 PSA 109 017 Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom. 019 PSA 109 018 Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein. 019 PSA 109 019 Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg! 019 PSA 109 020 Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl! 019 PSA 109 021 Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg! 019 PSA 109 022 For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg. 019 PSA 109 023 Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp. 019 PSA 109 024 Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita. 019 PSA 109 025 Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet. 019 PSA 109 026 Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn! 019 PSA 109 027 so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det. 019 PSA 109 028 Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg. 019 PSA 109 029 Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa. 019 PSA 109 030 Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom. 019 PSA 109 031 For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl. 019 PSA 110 001 Av David, ein salme. Herren sagde til min herre: «Set deg ved mi høgre hand, til dess eg legg dine fiendar til skammel for dine føter!» 019 PSA 110 002 Ditt veldes kongsstav skal Herren retta ut frå Sion; ver herre midt imillom dine fiendar! 019 PSA 110 003 Ditt folk møter viljugt fram på ditt veldes dag; i heilagt skrud kjem din ungdom til deg som dogg or fanget på morgonroden. 019 PSA 110 004 Herren hev svore, og han skal ikkje angra det: «Du er prest til æveleg tid etter Melkisedeks vis.» 019 PSA 110 005 Herren ved di høgre hand knasar kongar den dag han vreidest. 019 PSA 110 006 Han dømer millom heidningarne, fyller upp med lik, han knasar hovud utyver den vide jord. 019 PSA 110 007 Or bekken drikk han på vegen, difor lyfter han hovudet høgt. 019 PSA 111 001 Halleluja! Eg vil prisa Herren av alt mitt hjarta i råd og samling av ærlege. 019 PSA 111 002 Store er Herrens verk, gjenomtenkte etter alle sine fyremål. 019 PSA 111 003 Høgd og herlegdom er hans gjerning, og hans rettferd stend æveleg fast. 019 PSA 111 004 Han hev sett eit minne for sine under, nådig og miskunnsam er Herren. 019 PSA 111 005 Mat hev han gjeve deim som ottast honom; han kjem æveleg i hug si pakt. 019 PSA 111 006 Krafti av sine verk hev han kunngjort for sitt folk, då han gav deim arven til heidningarne. 019 PSA 111 007 Det hans hender gjer, er sanning og rett, alle hans fyresegner er trufaste, 019 PSA 111 008 fast stend dei æveleg og alltid, dei er gjorde i sanning og rettvisa. 019 PSA 111 009 Han hev sendt sitt folk utløysing, han hev skipa si pakt æveleg, hans namn er heilagt og skræmelegt. 019 PSA 111 010 Otte for Herren er upphav til visdom, godt vit hev alle som gjer etter det. Hans pris varer æveleg. 019 PSA 112 001 Halleluja! Sæl er den mann som ottast Herren, som hev si store lyst i hans bodord. 019 PSA 112 002 Hans avkjøme skal vera veldugt på jordi, ætti av dei ærlege skal verta velsigna. 019 PSA 112 003 Det er velstand og rikdom i hans hus, og hans rettferd stend æveleg fast. 019 PSA 112 004 Det renn upp eit ljos i myrker for dei ærlege, nådig, miskunnsam og rettferdig er han. 019 PSA 112 005 Vel gjeng det den mann som er miskunnsam og gjev lån, han held uppe si sak i retten. 019 PSA 112 006 For dei skal ikkje rikka honom i all æva, den rettferdige skal vera i ævelegt minne. 019 PSA 112 007 For vond tidend skal han ikkje ræddast; hans hjarta er fast, det lit på Herren. 019 PSA 112 008 Hans hjarta er trygt; han ræddast ikkje, til dess han ser med lyst på sine fiendar. 019 PSA 112 009 Han strår ut, gjev til dei fatige, hans rettferd stend alltid, hans horn skal verta upplyft med æra. 019 PSA 112 010 Den ugudlege skal sjå det og harmast, han skal skjera tenner og tærast upp, det dei ugudlege hev lyst til, vert upp i inkje. 019 PSA 113 001 Halleluja! Lova, de Herrens tenarar, lova Herrens namn! 019 PSA 113 002 Herrens namn vere lova frå no og til æveleg tid! 019 PSA 113 003 Frå solekoma og til soleglad er Herrens namn høglova. 019 PSA 113 004 Høg yver alle heidningar er Herren, yver himmelen er hans æra. 019 PSA 113 005 Kven er som Herren, vår Gud? han som sit so høgt, 019 PSA 113 006 han som ser so djupt i himmelen og på jordi, 019 PSA 113 007 han som reiser den ringe or moldi og lyfter den fatige or skarnet 019 PSA 113 008 til å setja honom hjå hovdingar, hjå sitt folks hovdingar; 019 PSA 113 009 han som let ufruktsame bu heime som ei glad barnemor. Halleluja! 019 PSA 114 001 Då Israel drog ut or Egyptarland, Jakobs hus frå eit folk med framand tunga, 019 PSA 114 002 då vart Juda hans heilagdom, Israel hans rike. 019 PSA 114 003 Havet såg det og flydde, Jordan drog seg attende. 019 PSA 114 004 Fjelli hoppa som verar, haugarne som lamb. 019 PSA 114 005 Kva hev hendt deg, hav, at du flyr? du Jordan, at du dreg deg attende? 019 PSA 114 006 de fjell, at de hoppar som verar, de haugar som lamb? 019 PSA 114 007 For Herrens åsyn må du skjelva, jord, for Jakobs Guds åsyn! 019 PSA 114 008 Han som gjer berget til ein sjø, harde steinen til ei vatskjelda. 019 PSA 115 001 Ikkje oss, Herre, ikkje oss, men ditt namn gjeve du æra for di miskunn, for din truskap skuld! 019 PSA 115 002 Kvifor skal heidningarne segja: «Kvar er no deira Gud?» 019 PSA 115 003 Vår Gud er då i himmelen, alt det han vil, gjer han. 019 PSA 115 004 Deira avgudar er sylv og gull, eit verk av menneskjehender. 019 PSA 115 005 Dei hev munn, men talar ikkje, dei hev augo, men ser ikkje; 019 PSA 115 006 dei hev øyro, men høyrer ikkje, dei hev nos, men luktar ikkje. 019 PSA 115 007 Med sine hender grip dei ikkje, med sine føter gjeng dei ikkje, dei hev ikkje mål i strupen. 019 PSA 115 008 Som desse er, vert dei som lagar deim, alle som set si lit til deim. 019 PSA 115 009 Israel, lit på Herren! Han er deira hjelp og skjold. 019 PSA 115 010 Arons hus, lit på Herren! Han er deira hjelp og skjold. 019 PSA 115 011 De som ottast Herren, lit på Herren! Han er deira hjelp og skjold. 019 PSA 115 012 Herren kom oss i hug, han skal velsigna, han skal velsigna Israels hus, han skal velsigna Arons hus, 019 PSA 115 013 han skal velsigna deim som ottast Herren, dei små med dei store. 019 PSA 115 014 Herren late dykk auka, dykk og dykkar born! 019 PSA 115 015 Velsigna er de av Herren, han som skapte himmel og jord. 019 PSA 115 016 Himmelen er himmel for Herren, men jordi hev han gjeve menneskjeborni. 019 PSA 115 017 Dei daude lovar ikkje Herren, ingen av deim som stig ned i stilla. 019 PSA 115 018 Men me skal lova Herren frå no og til æveleg tid. Halleluja! 019 PSA 116 001 Eg elskar Herren, for han høyrer mi røyst, mine bøner. 019 PSA 116 002 For han hev bøygt sitt øyra til meg, og alle mine dagar vil eg kalla på honom. 019 PSA 116 003 Daude-band hadde spent seg um meg, helheims trengsla hadde funne meg; naud og sorg fann eg. 019 PSA 116 004 Men eg kalla på Herrens namn: «Å Herre, berga mi sjæl!» 019 PSA 116 005 Herren er nådig og rettferdig, og vår Gud er miskunnsam. 019 PSA 116 006 Herren varar dei einfalde, eg var ein arming, og han frelste meg. 019 PSA 116 007 Kom attende, mi sjæl, til di ro! for Herren hev gjort vel imot deg. 019 PSA 116 008 Ja, du fria mi sjæl frå dauden, mitt auga frå tåror, min fot frå fall. 019 PSA 116 009 Eg skal vandra for Herrens åsyn i landi åt dei livande. 019 PSA 116 010 Eg trudde, for eg tala; eg var i stor plåga. 019 PSA 116 011 Eg sagde i min ræddhug: «Kvar mann er ein ljugar!» 019 PSA 116 012 Kva skal eg gjeva Herren att for alle hans velgjerningar imot meg? 019 PSA 116 013 Eg vil lyfta frelse-staupet, og Herrens namn vil eg påkalla. 019 PSA 116 014 Mine lovnader vil eg halda for Herren, og det for augo på alt hans folk. 019 PSA 116 015 Dyr er i Herrens augo dauden åt hans heilage. 019 PSA 116 016 Å Herre, eg er din tenar, veit du, eg er din tenar, son åt di tenestkvinna; du hev løyst mine band. 019 PSA 116 017 Til deg vil eg ofra takkoffer, og Herrens namn vil eg påkalla. 019 PSA 116 018 Mine lovnader vil eg halda for Herren, og det for augo på alt hans folk, 019 PSA 116 019 i fyregardarne til Herrens hus, midt i deg, Jerusalem. Halleluja! 019 PSA 117 001 Lova Herren, alle heidningar, prisa honom alle folk! 019 PSA 117 002 For megtig er hans miskunn yver oss, og Herrens truskap varer i all æva. Halleluja! 019 PSA 118 001 Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn! 019 PSA 118 002 Israel segje: «Æveleg varer hans miskunn!» 019 PSA 118 003 Arons hus segje: «Æveleg varer hans miskunn!» 019 PSA 118 004 Dei som ottast Herren, segje: «Æveleg varer hans miskunn!» 019 PSA 118 005 Ut or trengsla ropa eg på Herren, Herren svara meg og førde meg ut i det frie. 019 PSA 118 006 Herren er med meg, eg ræddast inkje, kva kann menneskje gjera meg? 019 PSA 118 007 Herren er med meg og hjelper meg, og eg skal sjå med lyst på deim som hatar meg. 019 PSA 118 008 Det er betre å fly til Herren enn å lita på menneskje. 019 PSA 118 009 Det er betre å fly til Herren enn å lita på hovdingar. 019 PSA 118 010 Alle heidningar kringset meg; i Herrens namn skal eg hogga deim ned. 019 PSA 118 011 Dei kringset, ja, kringrenner meg; i Herrens namn skal eg hogga deim ned. 019 PSA 118 012 Dei kringset meg som bior; dei sloknar som eld i klunger, i Herrens namn skal eg hogga deim ned. 019 PSA 118 013 Hardt støytte du meg, at eg skulde falla; men Herren hjelpte meg. 019 PSA 118 014 Min styrke og lovsong er Herren, og han vart meg til frelsa. 019 PSA 118 015 Rop av fagnad og frelsa er å høyra i tjeldi åt dei rettferdige; Herrens høgre hand gjer storverk. 019 PSA 118 016 Herrens høgre hand upphøgjer, Herrens høgre hand gjer storverk. 019 PSA 118 017 Eg skal ikkje døy, men liva og fortelja Herrens gjerningar. 019 PSA 118 018 Hardt tukta Herren meg, men til dauden gav han meg ikkje. 019 PSA 118 019 Lat upp for meg rettferds portar! Eg vil ganga inn gjenom deim, eg vil prisa Herren. 019 PSA 118 020 Dette er Herrens port, dei rettferdige skal ganga der. 019 PSA 118 021 Eg takkar deg av di du svara meg og vart meg til frelsa. 019 PSA 118 022 Den steinen som bygningsmennerne skaut ut, hev vorte ein hyrnestein. 019 PSA 118 023 Frå Herren er det kome, dette, det er underlegt for våre augo. 019 PSA 118 024 Dette er dagen som Herren hev gjort, lat oss fegnast og gleda oss no! 019 PSA 118 025 Å Herre, frels då! Å Herre, lat det då lukkast! 019 PSA 118 026 Velsigna vere den som kjem i Herrens namn! Me velsignar dykk frå Herrens hus. 019 PSA 118 027 Herren er Gud, og han let det verta ljost for oss. Bitt høgtidsofferet med reip alt inn til horni på altaret! 019 PSA 118 028 Min Gud er du, og eg vil prisa deg, min Gud, eg vil upphøgja deg. 019 PSA 118 029 Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn! 019 PSA 119 001 Sæle er dei som gjeng ein ulastande veg, dei som ferdast i Herrens lov! 019 PSA 119 002 Sæle er dei som tek vare på hans vitnemål, som søkjer honom av alt sitt hjarta, 019 PSA 119 003 dei som ikkje gjer urett, men vandrar på hans vegar. 019 PSA 119 004 Du hev gjeve dine fyresegner, at ein skal halda deim vel. 019 PSA 119 005 Å, kunde vegarne mine verta faste, so eg heldt dine fyreskrifter! 019 PSA 119 006 Då skal eg ikkje verta til skammar når eg gjev gaum etter alle dine bodord. 019 PSA 119 007 Eg vil takka deg av eit ærlegt hjarta når eg lærer dine rettferdsdomar. 019 PSA 119 008 Dine fyreskrifter vil eg halda, du må ikkje reint forlata meg. 019 PSA 119 009 Korleis skal ein ungdom halda stigen sin rein? Når han held seg etter ditt ord. 019 PSA 119 010 Av alt mitt hjarta hev eg søkt deg, lat meg ikkje villast burt frå dine bodord! 019 PSA 119 011 I hjarta mitt hev eg gøymt ditt ord, so eg ikkje skal synda imot deg. 019 PSA 119 012 Lova vere du, Herre! Lær meg dine fyreskrifter! 019 PSA 119 013 Med lipporne mine hev eg forkynt alle rettar frå din munn. 019 PSA 119 014 Eg er glad i vegen etter dine vitnemål som i all rikdom. 019 PSA 119 015 På dine fyresegner vil eg grunda og skoda på dine stigar. 019 PSA 119 016 I dine fyreskrifter vil eg hava hugnad, og ikkje vil eg gløyma ditt ord. 019 PSA 119 017 Gjer vel imot din tenar, at eg må liva! so vil eg halda ditt ord. 019 PSA 119 018 Lat upp augo mine, at eg kann skoda underlege ting i di lov! 019 PSA 119 019 Ein gjest er eg på jordi, løyn ikkje dine bodord for meg! 019 PSA 119 020 Mi sjæl er sunderknasa av lengting etter dine rettar all tid. 019 PSA 119 021 Du hev truga dei stormodige, dei forbanna, som fer vilt frå dine bodord. 019 PSA 119 022 Tak burt frå meg skam og vanvyrdnad! for dine vitnemål hev eg teke vare på. 019 PSA 119 023 Jamvel hovdingar hev sete i samrøda mot meg; din tenar grundar på dine fyreskrifter. 019 PSA 119 024 Dine vitnemål er og min hugnad, dei er mine rådgjevarar. 019 PSA 119 025 Mi sjæl ligg nedi dusti, haldt meg i live etter ditt ord! 019 PSA 119 026 Eg fortalde um mine vegar, og du svara meg; lær meg dine fyreskrifter! 019 PSA 119 027 Lat meg få skyna vegen etter dine fyresegner! So vil eg grunda på dine under. 019 PSA 119 028 Mi sjæl græt av sorg; reis meg upp etter ditt ord! 019 PSA 119 029 Snu lygnevegen burt frå meg, og unn meg di lov! 019 PSA 119 030 Truskaps veg hev eg valt, dine rettar hev eg sett framfyre meg. 019 PSA 119 031 Eg heng fast ved dine vitnemål, Herre, lat meg ikkje verta til skammar! 019 PSA 119 032 Vegen etter dine bodord vil eg springa, for du trøystar mitt hjarta. 019 PSA 119 033 Herre, vis meg vegen etter dine fyreskrifter! so vil eg fara honom alt til endes. 019 PSA 119 034 Gjev meg skyn, so vil eg taka vare på di lov og halda henne av alt mitt hjarta. 019 PSA 119 035 Leid meg på dine bodords stig, for han er til hugnad for meg. 019 PSA 119 036 Bøyg mitt hjarta til dine vitnemål og ikkje til urett vinning! 019 PSA 119 037 Vend augo mine burt, so dei ikkje ser etter fåfengd, haldt meg i live på din veg! 019 PSA 119 038 Uppfyll for din tenar ordet ditt, som gjer at ein ottast deg! 019 PSA 119 039 Tak burt ifrå meg mi skjemsla som eg er rædd, for dine rettar er gode. 019 PSA 119 040 Sjå, eg lengtar etter dine fyresegner, haldt meg i live ved di rettferd. 019 PSA 119 041 Lat di miskunn, Herre, koma yver meg, di frelsa etter ditt ord! 019 PSA 119 042 Eg vil gjeva svar til honom som spottar meg; for eg lit på ditt ord. 019 PSA 119 043 Riv ikkje sannings ord so reint or munnen min, for på dine domar ventar eg. 019 PSA 119 044 Stødt vil eg halda di lov, æveleg og alltid. 019 PSA 119 045 Lat meg ferdast i det frie, for eg spør etter dine fyresegner! 019 PSA 119 046 Eg vil tala um dine vitnemål for kongar, og eg skal ikkje verta til skammar. 019 PSA 119 047 Eg vil frygda meg ved dine bodord, som eg elskar. 019 PSA 119 048 Eg vil lyfta mine hender til dine bodord som eg elskar, og eg vil grunda på dine fyreskrifter. 019 PSA 119 049 Kom i hug ditt ord til din tenar, med di du hev gjeve meg von! 019 PSA 119 050 Det er mi trøyst i min vesaldom, at ditt ord hev halde meg i live. 019 PSA 119 051 Ovmodige hev spotta meg mykje, frå di lov hev eg ikkje vike. 019 PSA 119 052 Eg kom i hug, Herre, dine domar frå gamle dagar, og eg vart trøysta. 019 PSA 119 053 Brennande harm hev eg vorte på dei ugudlege som forlet di lov. 019 PSA 119 054 Dine fyreskrifter hev vorte mine lovsongar i det hus der eg bur som framand. 019 PSA 119 055 Um natti kom eg ditt namn i hug, Herre, og eg heldt di lov. 019 PSA 119 056 Dette timdest meg, at eg fekk taka vare på dine fyreskrifter. 019 PSA 119 057 Herren er min lut, sagde eg, med di eg heldt dine ord. 019 PSA 119 058 Eg naudbad deg av alt mitt hjarta: «Ver miskunnsam imot meg etter ditt ord!» 019 PSA 119 059 Eg tenkte på mine vegar og vende mine føter til dine vitnemål. 019 PSA 119 060 Eg skunda meg og tøvra ikkje med å halda dine bodord. 019 PSA 119 061 Bandi til dei ugudlege hev snørt meg inn, di lov hev eg ikkje gløymt. 019 PSA 119 062 Midt på natti stend eg upp og vil takka deg for dine rettferdslover. 019 PSA 119 063 Eg held meg til alle deim som ottast deg, og som held dine fyresegner. 019 PSA 119 064 Av di miskunn, Herre, er jordi full; lær meg dine fyreskrifter! 019 PSA 119 065 Tenaren din hev du gjort vel imot, Herre, etter ditt ord. 019 PSA 119 066 Lær meg god skynsemd og kunnskap! for eg trur på dine bodord. 019 PSA 119 067 Fyrr eg vart nedbøygd, for eg vilt, men no held eg ditt ord. 019 PSA 119 068 Du er god og gjer godt, lær meg dine fyreskrifter! 019 PSA 119 069 Dei ovmodige hev spunne i hop lygn imot meg, av alt mitt hjarta held eg dine fyresegner. 019 PSA 119 070 Deira hjarta er feitt som talg; eg fegnast ved di lov. 019 PSA 119 071 Det var godt for meg at eg vart nedbøygd, so eg kunde læra dine fyreskrifter. 019 PSA 119 072 Lovi frå din munn er betre for meg enn tusund stykke gull og sylv. 019 PSA 119 073 Dine hender hev gjort meg og laga meg til, gjev meg skyn, so eg kann læra dine bodord! 019 PSA 119 074 Dei som ottast deg, skal sjå meg og gleda seg, for på ditt ord ventar eg. 019 PSA 119 075 Eg veit, Herre, at dine domar er rettferd, og at du i truskap hev bøygt meg ned. 019 PSA 119 076 Lat di miskunn vera til trøyst for meg, etter det du hev sagt til din tenar! 019 PSA 119 077 Lat di miskunn koma yver meg so eg kann liva! for di lov er mi lyst. 019 PSA 119 078 Lat dei ovmodige verta skjemde! for dei hev trykt meg utan årsak. Eg grundar på dine fyresegner. 019 PSA 119 079 Lat deim snu seg til meg, dei som ottast deg, og kjenner dine vitnemål! 019 PSA 119 080 Lat mitt hjarta vera fullkome i dine fyreskrifter, so eg ikkje skal verta til skammar! 019 PSA 119 081 Mi sjæl naudstundar etter di frelsa, eg ventar på ditt ord. 019 PSA 119 082 Mine augo naudstundar etter ditt ord, og eg segjer: «Når vil du trøysta meg?» 019 PSA 119 083 For eg er som ei lerflaska i røyk; dine fyreskrifter gløymer eg ikkje. 019 PSA 119 084 Kor mange er vel dagarne for din tenar? Når vil du halda dom yver deim som forfylgjer meg? 019 PSA 119 085 Dei ovmodige hev grave graver for meg, dei som ikkje liver etter di lov. 019 PSA 119 086 Alle dine bodord er trufaste; med lygn forfylgjer dei meg; hjelp meg! 019 PSA 119 087 Dei hadde so nær tynt meg i landet, men eg hev ikkje forlate dine fyresegner. 019 PSA 119 088 Haldt meg i live etter di miskunn! So vil eg taka vare på vitnemålet frå din munn. 019 PSA 119 089 Til æveleg tid, Herre, stend ditt ord fast i himmelen. 019 PSA 119 090 Frå ætt til ætt varer din truskap, du hev grunnfest jordi, og ho stend. 019 PSA 119 091 Til å setja dine domar i verk stend dei der i dag; for alle ting er dine tenarar. 019 PSA 119 092 Dersom ikkje di lov hadde vore mi lyst, so hadde eg forgjengest i mi djupe naud. 019 PSA 119 093 I all æva skal eg ikkje gløyma dine fyresegner, for ved deim hev du halde meg i live. 019 PSA 119 094 Din er eg, frels meg! for dine fyresegner hev eg spurt etter. 019 PSA 119 095 På meg hev dei ugudlege venta og vil tyna meg; på dine vitnemål agtar eg. 019 PSA 119 096 På alt det fullkomne hev eg set ein ende; men dine bodord rekk ovleg vidt. 019 PSA 119 097 Kor eg hev lovi di kjær! Heile dagen er ho i min tanke. 019 PSA 119 098 Dine bodord gjer meg visare enn mine fiendar, for æveleg eig eg deim. 019 PSA 119 099 Eg hev vorte klokare enn alle mine lærarar, for eg grundar på dine vitnemål. 019 PSA 119 100 Eg er vitugare enn dei gamle, for dine fyresegner hev eg teke vare på. 019 PSA 119 101 Frå kvar vond stig hev eg halde mine føter burte, so eg kunde halda ditt ord. 019 PSA 119 102 Frå dine lover hev eg ikkje vike, for du hev lært meg upp. 019 PSA 119 103 Kor søt din tale er for gomen min, betre enn honning for munnen min. 019 PSA 119 104 Av dine fyresegner fær eg vit, difor hatar eg kvar lygnestig. 019 PSA 119 105 Ditt ord er ei lykt for min fot og eit ljos for min stig. 019 PSA 119 106 Eg hev svore og hev halde det, å taka vare på dine rettferdslover. 019 PSA 119 107 Eg er ovleg nedbøygd; Herre, haldt meg i live etter ditt ord! 019 PSA 119 108 Lat min munns offer tekkjast deg, Herre, og lær meg dine rettar! 019 PSA 119 109 Eg gjeng alltid med livet i neven, men di lov hev eg ikkje gløymt. 019 PSA 119 110 Dei ugudlege hev lagt snara for meg; men frå dine fyresegner hev eg ikkje villa meg burt. 019 PSA 119 111 Til æveleg eiga hev eg fenge dine vitnemål, for dei er mi hjartans gleda. 019 PSA 119 112 Eg hev bøygt mitt hjarta til å gjera etter dine fyreskrifter, æveleg og til endes. 019 PSA 119 113 Dei tvihuga hatar eg, men di lov elskar eg. 019 PSA 119 114 Du er mi livd og min skjold, og på ditt ord ventar eg. 019 PSA 119 115 Vik frå meg, de som gjer vondt, at eg kann halda min Guds bodord! 019 PSA 119 116 Haldt meg uppe etter ditt ord, so eg kann liva, og lat meg ikkje verta til skammar med mi von! 019 PSA 119 117 Haldt meg uppe, so eg kann verta frelst! So vil eg alltid sjå med lyst på dine fyreskrifter. 019 PSA 119 118 Du agtar for inkje alle deim som fer vilt frå dine fyreskrifter; for deira svik er fåfengd. 019 PSA 119 119 Som slagg kastar du burt alle ugudlege på jordi; difor elskar eg dine vitnemål. 019 PSA 119 120 Eg rys i holdet av rædsla for deg, og for dine domar ottast eg. 019 PSA 119 121 Eg hev gjort rett og rettferd, du vil ikkje gjeva meg yver til deim som trykkjer meg. 019 PSA 119 122 Gakk i borg for tenaren din, so det må ganga honom vel! lat ikkje dei ovmodige trykkja meg! 019 PSA 119 123 Augo mine naudstundar etter di frelsa og etter ditt rettferdsord. 019 PSA 119 124 Gjer med din tenar etter di miskunn og lær meg dine fyreskrifter! 019 PSA 119 125 Eg er din tenar; gjev meg vit, so eg kann kjenna dine vitnemål! 019 PSA 119 126 Det er tid for Herren til å gripa inn, dei hev brote di lov. 019 PSA 119 127 Difor elskar eg dine bodord meir enn gull, ja, meir enn fint gull. 019 PSA 119 128 Difor held eg alle fyresegner um alle ting for rette; eg hatar kvar lygnestig. 019 PSA 119 129 Underfulle er dine vitnemål, difor tek mi sjæl vare på deim. 019 PSA 119 130 Når ordi dine opnar seg, gjev dei ljos, og dei gjer dei einfalde kloke. 019 PSA 119 131 Eg let munnen upp og sukka av lengting; for etter dine bodord stunda eg. 019 PSA 119 132 Vend deg til meg og ver meg nådig, som rett er mot deim som elskar ditt namn! 019 PSA 119 133 Gjer mine stig faste ved ditt ord, og lat ingen urett råda yver meg! 019 PSA 119 134 Løys du meg ut or menneskjevald! So vil eg halda dine fyresegner. 019 PSA 119 135 Lat di åsyn lysa på din tenar, og lær meg dine fyreskrifter! 019 PSA 119 136 Vatsbekkjer renn or augo mine, av di folk ikkje held di lov. 019 PSA 119 137 Rettferdig er du, Herre, og rette er dine domar. 019 PSA 119 138 Du hev fyreskrive dine vitnemål i rettferd og i stor truskap. 019 PSA 119 139 Min brennhug hev tært meg upp, av di mine motstandarar hev gløymt dine ord. 019 PSA 119 140 Ditt ord er vel reinsa, og din tenar elskar det. 019 PSA 119 141 Liten er eg og vanvyrd; dine fyresegner hev eg ikkje gløymt. 019 PSA 119 142 Di rettferd er ei æveleg rettferd, og di lov er sanning. 019 PSA 119 143 Naud og trengsla fann meg; dine bodord er mi lyst. 019 PSA 119 144 Rettferdige er dine vitnemål til æveleg tid; gjev meg skyn, so eg kann liva! 019 PSA 119 145 Eg ropar av alt mitt hjarta, svara meg, Herre! Dine fyreskrifter vil eg taka vare på. 019 PSA 119 146 Eg ropar til deg, frels meg! so vil eg halda dine vitnemål. 019 PSA 119 147 Tidleg i dagningi var eg uppe og ropa um hjelp; eg venta på ditt ord. 019 PSA 119 148 Mine augo var uppe fyre nattevakterne, so eg kunde grunda på ditt ord. 019 PSA 119 149 Høyr mi røyst etter di miskunn, Herre, haldt meg i live etter dine domar! 019 PSA 119 150 Dei er nær som renner etter ugjerning; frå di lov er dei langt burte. 019 PSA 119 151 Du er nær, Herre, og alle dine bodord er sanning. 019 PSA 119 152 Longe sidan veit eg av dine vitnemål, at du hev grunnfest deim i all æva. 019 PSA 119 153 Sjå til mi djupe naud og fria meg ut! For di lov hev eg ikkje gløymt. 019 PSA 119 154 Før mi sak, og løys meg ut, haldt meg i live etter ditt ord! 019 PSA 119 155 Frelsa er langt frå dei ugudlege, for dine fyreskrifter spør dei ikkje etter. 019 PSA 119 156 Di miskunn er stor, Herre; haldt meg i live etter dine domar! 019 PSA 119 157 Mange er dei som forfylgjer meg og stend meg imot; frå dine vitnemål hev eg ikkje vike. 019 PSA 119 158 Eg såg dei utrue og fekk uhug, av di dei ikkje heldt ditt ord. 019 PSA 119 159 Sjå at eg hev elska dine fyresegner! Herre, haldt meg i live etter di miskunn! 019 PSA 119 160 Summen av ditt ord er sanning, og æveleg stend all di rettferds lov. 019 PSA 119 161 Hovdingar forfylgde meg utan orsak, men mitt hjarta ottast dine ord. 019 PSA 119 162 Eg gled meg yver ditt ord, som når ein finn mykje herfang. 019 PSA 119 163 Lygn hev eg hata og havt stygg til; di lov hev eg elska. 019 PSA 119 164 Sju gonger um dagen hev eg lova deg for dine rettferdige domar. 019 PSA 119 165 Mykje fred hev dei som elskar di lov, og ingen støyt fær deim til fall. 019 PSA 119 166 Eg hev venta på di frelsa, Herre, og dine bodord hev eg halde. 019 PSA 119 167 Mi sjæl hev halde dine vitnemål, og eg elska deim mykje. 019 PSA 119 168 Eg hev halde dine fyresegner og dine vitnemål, for alle mine vegar er for di åsyn. 019 PSA 119 169 Lat mitt klagerop koma fram for di åsyn, Herre! Gjev meg skyn etter ditt ord. 019 PSA 119 170 Lat mi bøn koma for di åsyn! Frels meg etter ditt ord! 019 PSA 119 171 Mine lippor skal fløda yver av lovsong, for du lærer meg dine fyreskrifter; 019 PSA 119 172 Mi tunga skal syngja um ditt ord; for alle dine bodord er rettferd. 019 PSA 119 173 Lat di hand vera meg til hjelp! for dine fyresegner hev eg valt ut. 019 PSA 119 174 Eg lengtar etter di frelsa, Herre, og di lov er mi lyst. 019 PSA 119 175 Lat mi sjæl leva og lova deg, og lat dine domar hjelpa meg! 019 PSA 119 176 Eg hev fare vilt; leita upp din tenar som ein burtkomen sau! for dine bodord hev eg ikkje gløymt. 019 PSA 120 001 Ein song til høgtidsferderne. Til Herren ropa eg i mi naud, og han svara meg. 019 PSA 120 002 Herre, frels mi sjæl frå ljugarlippa, frå den falske tunga! 019 PSA 120 003 Kva skal han gjeva deg, og kva meir skal han gjeva deg, du falske tunga? 019 PSA 120 004 Kveste piler til ei kjempa og gløder av einebuska. 019 PSA 120 005 Usæl eg, som framand er imillom Mesek, og bur ved Kedars tjeld! 019 PSA 120 006 Lenge nok hev sjæli mi butt hjå deim som hatar fred. 019 PSA 120 007 Eg er berre fred, men når eg talar, er dei ferdige til strid. 019 PSA 121 001 Ein song til høgtidsferderne. Eg lyfter augo mine upp til fjelli, kvar kjem mi hjelp ifrå? 019 PSA 121 002 Mi hjelp kjem ifrå Herren, han som hev skapa himmelen og jordi. 019 PSA 121 003 Han skal ikkje lata foten din vera ustød, han blundar ikkje din vaktar. 019 PSA 121 004 Sjå, han blundar ikkje og søv ikkje, Israels vaktar. 019 PSA 121 005 Herren er din vaktar, Herren er din skugge ved di høgre hand. 019 PSA 121 006 Um dagen skal ikkje soli stikka deg, og ikkje månen um natti. 019 PSA 121 007 Herren skal vara deg frå alt vondt, han skal vara di sjæl. 019 PSA 121 008 Herren skal vara din utgang og din inngang frå no og til æveleg tid. 019 PSA 122 001 Ein song til høgtidsferderne; av David. Glad vart eg då dei sagde til meg: «Me vil ganga til Herrens hus.» 019 PSA 122 002 Våre føter fekk standa i dine portar, Jerusalem. 019 PSA 122 003 Jerusalem, du velbygde by, ein by som heng vel i hop. 019 PSA 122 004 Der ætterne fer upp, Herrens ætter, etter Israels lov, til å prisa Herrens namn. 019 PSA 122 005 For der er stolar sette til domstolar for Davids hus. 019 PSA 122 006 Bed um fred for Jerusalem! det gange deim vel som elskar deg! 019 PSA 122 007 Fred vere innanfor dine murar og ro i dine salar! 019 PSA 122 008 For mine brør og vener skuld vil eg segja: «Fred vere i deg!» 019 PSA 122 009 For Herrens, vår Guds, hus skuld vil eg søkja det som er godt for deg. 019 PSA 123 001 Ein song til høgtidsferderne. Til deg lyfter eg augo mine, du som sit i himmelen. 019 PSA 123 002 Sjå, som augo til tenarar skodar på handi åt herrarne sine, som augo til tenestgjenta på handi åt frua si, soleis skodar våre augo upp til Herren, vår Gud, til dess han vert oss nådig. 019 PSA 123 003 Ver oss nådig, Herre, ver oss nådig! for me er ovleg metta med vanvyrdnad. 019 PSA 123 004 Ovleg metta er vår sjæl med spott ifrå dei kaute, med vanvyrdnad frå valdsmenner. 019 PSA 124 001 Ein song til høgtidsferderne; av David. Hadde ikkje Herren vore med oss, - so segje Israel - 019 PSA 124 002 hadde ikkje Herren vore med oss, då menneskje stod upp imot oss, 019 PSA 124 003 so hadde dei slukt oss livande, då deira vreide loga imot oss, 019 PSA 124 004 so hadde vatni flødt yver oss, ei elv gjenge yver vår sjæl, 019 PSA 124 005 so hadde dei gjenge yver vår sjæl, dei storlåtne vatni. 019 PSA 124 006 Lova vere Herren, som ikkje gav oss til åt for deira tenner! 019 PSA 124 007 Vår sjæl slapp undan som ein fugl or fangarsnara. Snara rivna sund, og me slapp undan. 019 PSA 124 008 Vår hjelp er i Herrens namn, han som gjorde himmel og jord. 019 PSA 125 001 Ein song til høgtidsferderne. Dei som lit på Herren, er som Sionsfjellet, som ikkje vert rikka, men æveleg stend fast. 019 PSA 125 002 Jerusalem - fjell er kringum det, og Herren er ikring sitt folk frå no og i all æva. 019 PSA 125 003 For ikkje skal ugudleg kongsstav kvila på arvluten åt dei rettferdige, at ikkje dei rettferdige skal retta ut til urett sine hender. 019 PSA 125 004 Gjer godt, Herre, mot dei gode, og imot deim som hev eit ærlegt hjarta! 019 PSA 125 005 Men deim som vender seg burt til sine krokute vegar, skal Herren lata fara med illgjerningsmenner. Fred vere yver Israel! 019 PSA 126 001 Ein song til høgtidsferderne. Då Herren førde Sions fangar heim att, då var me som drøymande. 019 PSA 126 002 Då fylltest vår munn med lått, og vår tunga med fagnadrop. Då sagde dei millom heidningarne: «Store ting hev Herren gjort mot desse.» 019 PSA 126 003 Store ting hev Herren gjort mot oss, og me vart glade. 019 PSA 126 004 Herre, før du våre fangar heim att som bekkjer i Sudlandet! 019 PSA 126 005 Dei som sår med tåror, skal hausta med glederop. 019 PSA 126 006 Dei gjeng av stad og græt og ber sitt såkorn. So kjem dei att med fagnadrop og ber sine kornband. 019 PSA 127 001 Ein song til høgtidsferderne; av Salomo. Dersom Herren ikkje byggjer huset, arbeider dei fåfengt som byggjer på det. Dersom Herren ikkje vaktar byen, so vaker vakti fåfengt. 019 PSA 127 002 Fåfengt stend de tidleg upp og sit til seint på kvelden og et det mødsame brød; det same gjev han venen sin som søv. 019 PSA 127 003 Sjå, born er Herrens gåva, livsfrukt er ei løn. 019 PSA 127 004 Som piler i kjempehand, soleis er ungdoms søner. 019 PSA 127 005 Sæl er den mann som hev sitt pilehus fullt av deim! Ikkje skal dei verta til skammar, når dei talar med fiendar i porten. 019 PSA 128 001 Ein song til høgtidsferderne. Sæl er kvar den som ottast Herren, som ferdast på hans vegar! 019 PSA 128 002 Det dine hender avlar, skal du njota, sæl er du, og det gjeng deg vel. 019 PSA 128 003 Kona di er som eit fruktrikt vintre inne i ditt hus; borni dine er som oljekvister kringum bordet ditt. 019 PSA 128 004 Sjå, soleis vert den mann velsigna, som ottast Herren. 019 PSA 128 005 Herren signe deg frå Sion! sjå med lyst på Jerusalems lukka alle dine livedagar! 019 PSA 128 006 Og måtte du sjå born av dine born! Fred vere yver Israel! 019 PSA 129 001 Ein song til høgtidsferderne. Mykje hev dei trengt meg alt ifrå min ungdom - so segje Israel - 019 PSA 129 002 mykje hev dei trengt meg alt ifrå min ungdom; men dei hev ikkje fenge bugt med meg. 019 PSA 129 003 På min rygg hev pløgjarar pløgt, dei hev gjort sine forer lange. 019 PSA 129 004 Herren er rettferdig, han hev hogge av reipi til dei ugudlege. 019 PSA 129 005 Dei skal skjemmast og vika attende alle som hatar Sion. 019 PSA 129 006 Dei skal verta som gras på taki, som visnar fyrr det fær veksa; 019 PSA 129 007 slåttaren fær ikkje handi full, og bundelbindaren ikkje eit fang. 019 PSA 129 008 Og dei som gjeng framum, segjer ikkje: «Herrens velsigning vere yver dykk, me velsignar dykk i Herrens namn!» 019 PSA 130 001 Ein song til høgtidsferderne. Or djupet ropar eg på deg, Herre! 019 PSA 130 002 Herre, høyr på mi røyst, lat dine øyro merka mi bønerøyst! 019 PSA 130 003 Dersom du, Herre, vil gøyma på misgjerningar, Herre, kven kann då standa? 019 PSA 130 004 For hjå deg er forlatingi, at dei skal ottast deg. 019 PSA 130 005 Eg vonar på Herren, mi sjæl vonar, og eg ventar på hans ord. 019 PSA 130 006 Mi sjæl ventar på Herren meir enn vaktmenner på morgonen, vaktmenner på morgonen. 019 PSA 130 007 Venta, Israel, på Herren! for hjå Herren er nåden, og stor utløysing er hjå honom. 019 PSA 130 008 Og han skal løysa Israel frå alle deira misgjerningar. 019 PSA 131 001 Ein song til høgtidsferderne; av David. Herre, ikkje er mitt hjarta stolt og ikkje augo mine storlåtne, og ikkje gjeng eg med tankar som er altfor underlege for meg. 019 PSA 131 002 Nei, eg hev fenge sjæli til å vera still og tegja som avvant barn hjå mor si, som avvant barn er sjæli mi hjå meg. 019 PSA 131 003 Venta, Israel, på Herren, frå no og i all æva! 019 PSA 132 001 Ein song til høgtidsferderne. Herre, kom i hug for David all hans møda! 019 PSA 132 002 Han som svor for Herren, lova Jakobs velduge: 019 PSA 132 003 «Ikkje gjeng eg inn i mitt heimetjeld, ikkje stig eg upp på lega i mi seng, 019 PSA 132 004 ikkje unner eg augo svevn, ikkje augneloki ein blund, 019 PSA 132 005 fyrr eg finn ein stad for Herren, ein bustad for Jakobs velduge.» 019 PSA 132 006 Sjå, me høyrde um henne i Efrata, so fann me henne i skogbygdi. 019 PSA 132 007 Lat oss ganga til hans bustad, lat oss tilbeda for hans fotskammel! 019 PSA 132 008 Statt upp, Herre, og kom til din kvilestad, du og ditt veldes kista! 019 PSA 132 009 Prestarne dine klæde seg i rettferd, og dine trugne ropa med fagnad! 019 PSA 132 010 For David, din tenars skuld vis ikkje frå deg åsyni åt den du hev salva! 019 PSA 132 011 Herren hev svore David ein sann eid, den gjeng han ikkje ifrå: «Av di livsfrukt vil eg setja kongar på din stol. 019 PSA 132 012 Dersom dine søner held mi pakt og mine vitnemål som eg skal læra deim, so skal og deira søner æveleg og alltid sitja på din kongsstol.» 019 PSA 132 013 For Herren hev valt seg Sion, han ynskte det til sin bustad: 019 PSA 132 014 «Dette er min kvilestad for all tid, her vil eg bu, for det hev eg ynskt. 019 PSA 132 015 Maten her vil eg rikleg signa, dei fatige vil eg metta med brød, 019 PSA 132 016 og prestarne vil eg klæda med frelsa, og dei gudlege skal ropa høgt av fagnad. 019 PSA 132 017 Der vil eg lata veksa upp eit horn for David, der hev eg stelt til ei lampa for den eg hev salva. 019 PSA 132 018 Hans fiendar vil eg klæda med skam, men yver honom skal hans kruna stråla.» 019 PSA 133 001 Ein song til høgtidsferderne; av David. Sjå kor godt det er og yndelegt at brør ogso bur i saman! 019 PSA 133 002 Det er liksom den gode olje uppå hovudet, som renn ned yver skjegget, Arons skjegg, og som renn ned på saumen av hans klædnad, 019 PSA 133 003 som dogg frå Hermon, som renn ned på Sions fjell. For der hev Herren laga til velsigningi, liv i all æva. 019 PSA 134 001 Ein song til høgtidsferderne. Upp, og lova Herren, alle Herrens tenarar, de som stend i Herrens hus um næterne! 019 PSA 134 002 Lyft dykkar hender upp til heilagdomen og lova Herren! 019 PSA 134 003 Herren signe deg frå Sion, han som gjorde himmel og jord! 019 PSA 135 001 Halleluja! Lova Herrens namn, lova, de Herrens tenarar, 019 PSA 135 002 de som stend i Herrens hus, i fyregardarne til vår Guds hus! 019 PSA 135 003 Lova Herren, for Herren er god! Syng lov for hans namn, for det er yndelegt. 019 PSA 135 004 For Jakob hev Herren valt seg ut, Israel til sin eigedom. 019 PSA 135 005 For eg veit at Herren er stor, og vår Herre er meir enn alle gudar. 019 PSA 135 006 Herren gjer alt det han vil i himmelen og på jordi, i havi og i alle djup, 019 PSA 135 007 han som let eim stiga upp frå enden av jordi, gjer eldingar til regn, som fører ut or sine gøymslor vind, 019 PSA 135 008 han som slo dei fyrstefødde i Egyptarland både av folk og fe, 019 PSA 135 009 som sende teikn og under midt i deg, Egyptarland, mot Farao og alle hans tenarar. 019 PSA 135 010 Han som slo mange heidningefolk og drap megtige kongar, 019 PSA 135 011 Sihon, amoritarkongen, og Basans konge Og, og alle Kana’ans kongerike, 019 PSA 135 012 og gav deira land til arv, til arv for Israel, sitt folk. 019 PSA 135 013 Herre, ditt namn varer æveleg, Herre, ditt minne frå ætt til ætt. 019 PSA 135 014 For Herren skal døma sitt folk og ynkast yver sine tenarar. 019 PSA 135 015 Heidninge-avgudar er sylv og gull, eit verk av menneskjehender. 019 PSA 135 016 Dei hev munn, men talar ikkje, dei hev augo, men ser ikkje, 019 PSA 135 017 dei hev øyro, men høyrer ikkje, og ingen ande er i deira munn. 019 PSA 135 018 Som desse er, vert dei som lagar deim, alle som set si lit til deim. 019 PSA 135 019 Israels hus, lova Herren! Arons hus, lova Herren! 019 PSA 135 020 Levis hus, lova Herren! De som ottast Herren, lova Herren! 019 PSA 135 021 Lova vere Herren frå Sion, han som bur i Jerusalem! Halleluja! 019 PSA 136 001 Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 002 Prisa Guden yver gudar, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 003 Prisa Herren yver herrar, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 004 Han, den einaste som gjer store under, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 005 Han som gjorde himmelen med vit, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 006 Han som strakte jordi yver vatni, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 007 Han som gjorde dei store ljos, for æveleg varer hans miskunn, 019 PSA 136 008 soli til å råda yver dagen, for æveleg varer hans miskunn, 019 PSA 136 009 månen og stjernorne til å råda yver natti, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 010 Han som slo egyptarane gjenom deira fyrstefødde, for æveleg varer hans miskunn, 019 PSA 136 011 og førde Israel ut frå deim, for æveleg varer hans miskunn, 019 PSA 136 012 med sterk hand og strak arm, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 013 Han som skar i sund Raudehavet, for æveleg varer hans miskunn, 019 PSA 136 014 og førde Israel midt igjenom, for æveleg varer hans miskunn, 019 PSA 136 015 og kasta Farao og heren hans i Raudehavet, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 016 Han som førde sitt folk i øydemarki, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 017 Han som felte store kongar, for æveleg varer hans miskunn, 019 PSA 136 018 og som slo herlege kongar i hel, for æveleg varer hans miskunn, 019 PSA 136 019 Sihon, amoritarkongen, for æveleg varer hans miskunn, 019 PSA 136 020 og kongen yver Basan, Og, for æveleg varer hans miskunn, 019 PSA 136 021 og gav deira land til arv, for æveleg varer hans miskunn, 019 PSA 136 022 til arv for sin tenar Israel, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 023 Han som kom oss i hug i vår stakarsdom, for æveleg varer hans miskunn, 019 PSA 136 024 og reiv oss ut or fiendevald, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 025 Han som gjev alt som liver brød, for æveleg varer hans miskunn. 019 PSA 136 026 Prisa Gud i himmelen, for æveleg varer hans miskunn! 019 PSA 137 001 Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug. 019 PSA 137 002 På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre. 019 PSA 137 003 For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!» 019 PSA 137 004 Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord? 019 PSA 137 005 Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt! 019 PSA 137 006 Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda. 019 PSA 137 007 Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!» 019 PSA 137 008 Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss! 019 PSA 137 009 Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget! 019 PSA 138 001 Av David. Eg vil prisa deg av alt mitt hjarta, for augo på gudarne vil eg syngja deg lov. 019 PSA 138 002 Eg vil kasta meg ned framfyre ditt heilage tempel, eg vil takka ditt namn for di miskunn og for din truskap; for du hev gjort ditt ord herlegt yver alt ditt namn. 019 PSA 138 003 Den dagen eg ropa, svara du meg, du gjorde meg frihuga, styrkte mi sjæl. 019 PSA 138 004 Herre, alle kongar på jordi skal prisa deg, når dei fær høyra ordi av din munn. 019 PSA 138 005 Og dei skal syngja um Herrens vegar; for Herrens æra er stor, 019 PSA 138 006 for Herren er høg og ser til den låge, og den stormodige kjenner han langan veg. 019 PSA 138 007 Um eg ferdast midt i naudi, held du meg i live, mot harmen til mine fiendar retter du ut di hand, og ho frelser meg, di høgre hand. 019 PSA 138 008 Herren vil fullføra sitt verk for meg. Herre, di miskunn varer æveleg; det verk dine hender hev gjort, må du ikkje gjeva upp! 019 PSA 139 001 Til songmeisteren; av David; ein salme. Herre, du ransakar meg og kjenner meg. 019 PSA 139 002 Um eg sit eller stend upp, so veit du det, du skynar min tanke langan veg. 019 PSA 139 003 Mi gonga og lega røyner du ut, og alle mine vegar kjenner du grant. 019 PSA 139 004 For det er inkje ord på mi tunga - sjå, Herre, du kjenner det alt til fullnads. 019 PSA 139 005 Bak og framme held du ikring meg, og du legg di hand på meg. 019 PSA 139 006 Slik kunnskap er meg for underleg, han er for høg, eg kann ikkje greida honom. 019 PSA 139 007 Kvar skal eg fara frå din ande, og kvar skal eg fly ifrå ditt andlit? 019 PSA 139 008 For eg upp til himmelen, so er du der, og reidde eg seng i helheimen, sjå, der er du og. 019 PSA 139 009 Tek eg vengjerne til morgonroden, slo eg meg ned ved ytste havet, 019 PSA 139 010 di hand vilde leida meg ogso der, og di høgre hand vilde halda meg fast. 019 PSA 139 011 Og sagde eg: «Myrker løyne meg, og ljoset verte natt ikringum meg, » 019 PSA 139 012 so vilde ikkje heller myrkret gjera noko myrkt for deg, og natti vilde vera ljos som dagen, myrkret vilde vera som ljoset. 019 PSA 139 013 For du hev skapt mine nyro, du hev verka meg i morsliv. 019 PSA 139 014 Eg takkar deg, av di eg er laga på øgjeleg underfull vis; underfulle er dine verk, og mi sjæl veit det so vel. 019 PSA 139 015 Mine bein var ikkje dulde for deg då eg vart laga i løynd, då eg med kunst vart verka djupt i jordi. 019 PSA 139 016 Då eg var eit foster, såg dine augo meg, og i di bok vart dei alle uppskrivne, dei dagar som vart fastsette, då ikkje ein av deim var komen. 019 PSA 139 017 Og kor dyre dine tankar er for meg, du Gud, kor store summarne er av deim! 019 PSA 139 018 Vil eg telja deim, so er dei fleire enn sand; eg vaknar, og endå er eg hjå deg. 019 PSA 139 019 Gud, gjev du vilde drepa den ugudlege! og de, blodfuse menner, vik burt frå meg - 019 PSA 139 020 dei som nemner deg med fulskap, brukar ditt namn til lygn - dine fiendar! 019 PSA 139 021 Skulde eg ikkje, Herre, hata deim som hatar deg, og styggjast ved deim som stend deg imot? 019 PSA 139 022 Med det sterkaste hatet hatar eg deim, fiendar er dei for meg. 019 PSA 139 023 Ransaka meg, Gud, og kjenn mitt hjarta! Prøv meg og kjenn mine tankar! 019 PSA 139 024 Og sjå um eg er på veg til pinsla, og leid meg på æveleg veg! 019 PSA 140 001 Til songmeisteren; ein salme av David. Herre, fria meg ut frå vonde folk, vara meg ifrå valdsmenner 019 PSA 140 002 som tenkjer vondt i hjarta, som kvar dag samlar seg til strid! 019 PSA 140 003 Dei kvesser tunga si som ein orm, orme-eiter er under lipporne deira. (Sela) 019 PSA 140 004 Vakta meg, Herre, for henderne til dei ugudlege, vara meg ifrå valdsmenner, som tenkjest til å få mine fet til fall. 019 PSA 140 005 Dei ovmodige gøymer snara til meg og reip, dei strekkjer garn ved vegen, gildror set dei snaror for meg. (Sela) 019 PSA 140 006 Eg segjer til Herren: «Min Gud er du.» Lyd, Herre, på mi bønerøyst! 019 PSA 140 007 Herre, Herre, du mi sterke frelsa, du vernar mitt hovud på væpningsdagen. 019 PSA 140 008 Herre, lat ikkje den ugudlege få si lyst, lat ikkje hans vonde råd få framgang! Dei vilde elles upphøgja seg. (Sela) 019 PSA 140 009 Yver hovudet på deim som kringset meg, skal den ulukka falla som deira lippor valdar. 019 PSA 140 010 Brennande kol skal ein rista ned yver deim, i elden skal han kasta deim, i djupe vatn, so dei ikkje kann koma upp. 019 PSA 140 011 Ein munnkåt mann skal ikkje trygt på jordi, den vonde valdsmann skal dei jaga til han sturtar. 019 PSA 140 012 Eg veit at Herren skal greida saki for armingen, og retten for dei fatige. 019 PSA 140 013 Ja, dei rettferdige skal prisa namnet ditt, dei ærlege skal bu for di åsyn. 019 PSA 141 001 Ein salme av David. Herre, eg ropar på deg, skunda deg til meg! Vend øyra til mi røyst når eg ropar til deg! 019 PSA 141 002 Lat bøni mi gjelda som røykoffer for ditt andlit, mi hand-upplyfting som kvelds-grjonoffer! 019 PSA 141 003 Herre, set vakt for munnen min, vara mi lippe-dør! 019 PSA 141 004 Bøyg ikkje mitt hjarta til noko vondt til å gjera ugudlege gjerningar saman med menner som gjer urett, og ikkje lat meg eta av deira lostemat! 019 PSA 141 005 Lat ein rettferdig slå meg i kjærleik og tukta meg! Slik hovudsalve skal ikkje mitt hovud forsmå! Um det varer, so set eg mi bøn mot deira vondskap. 019 PSA 141 006 Deira domarar vert sturta utfyre fjellveggen, og sjølv skal dei høyra mine ord, at dei er yndelege. 019 PSA 141 007 Som når ein pløgjer og rotar i jordi, so ligg beini våre spreidde kring ved døri til helheimen. 019 PSA 141 008 For upp til deg, Herre, Herre, ser mine augo, til deg flyr eg, tøm ikkje ut mi sjæl! 019 PSA 141 009 Vara meg ifrå fella dei hev sett for meg, og snarorne til deim som gjer urett! 019 PSA 141 010 Lat dei ugudlege falla i sine eigne garn, medan eg gjeng uskadd framum! 019 PSA 142 001 Ein salme til lærdom av David då han var i helleren, ei bøn. Med røysti mi ropar eg til Herren, med røysti bed eg inderleg til Herren. 019 PSA 142 002 Eg renner ut mi sorg for hans åsyn, for hans åsyn segjer eg fram mi naud. 019 PSA 142 003 Når mi ånd vanmegtast i meg, so kjenner då du min stig; på den veg eg skal ferdast, hev dei løynt snaror for meg. 019 PSA 142 004 Skoda til mi høgre sida og sjå! Det er ingen som kjennest ved meg; all livd er burte frå meg, ingen spør etter mi sjæl. 019 PSA 142 005 Eg ropar til deg, Herre! Eg segjer: «Du er mi livd, min lut i landet åt dei livande.» 019 PSA 142 006 Agta på mitt klagerop, for eg er ovleg arm! Fria meg frå mine forfylgjarar, for dei er meg for sterke. 019 PSA 142 007 Før mi sjæl or fengslet, so eg kann lova ditt namn! Kring meg skal dei rettferdige samla seg, når du gjer vel imot meg. 019 PSA 143 001 Ein salme av David. Herre, høyr mi bøn og vend øyra til mine inderlege bøner! Svara meg i din truskap, i di rettferd, 019 PSA 143 002 og gakk ikkje til doms med din tenar; for ingen som liver, er rettferdig for di åsyn. 019 PSA 143 003 For fienden hev forfylgt mi sjæl, han hev krasa mitt liv til jordi, han hev sett meg av i myrkrer som dei æveleg daude. 019 PSA 143 004 Og mi ånd er vanmegtig i meg, mitt hjarta i meg er forskræmt. 019 PSA 143 005 Fordoms dagar kjem eg i hug, eg tenkjer på alt ditt verk og grundar på det dine hender hev gjort. 019 PSA 143 006 Mine hender retter eg til deg, som turre landet tyrster mi sjæl etter deg. (Sela) 019 PSA 143 007 Herre, svara meg snart, mi ånd forgjengst! Løyn ikkje ditt andlit for meg, so eg skulde likjast deim som fer ned i gravi. 019 PSA 143 008 Lat meg høyra di miskunn um morgonen, for eg lit på deg! Lær meg den veg eg skal vandra, for eg lyfter mi sjæl til deg! 019 PSA 143 009 Fria meg, Herre, frå mine fiendar, eg søkjer livd hjå deg. 019 PSA 143 010 Lær meg å gjera din vilje, for du er min Gud! Din gode ande leide meg på jamne lendet. 019 PSA 143 011 For ditt namn skuld, Herre, haldt meg i live! I di rettferd før mi sjæl ut or trengsla! 019 PSA 143 012 Og ryd i di miskunn ut mine fiendar, og øydelegg alle som trengjer mi sjæl, for eg er din tenar. 019 PSA 144 001 Av David. Lova vere Herren, mitt berg, som lærde mine hender strid og mine fingrar ufred, 019 PSA 144 002 mi miskunn og mi festning, mi borg og min bergar, min skjold og den eg flyr til, han som tvingar mitt folk under meg! 019 PSA 144 003 Herre, kva er ein mann, at du kjenner honom, eit menneskjebarn, at du agtar på det? 019 PSA 144 004 Mannen likjest ein pust, hans dagar er som ein kvervande skugge. 019 PSA 144 005 Herre, bøyg din himmel, og stig ned, rør du fjelli so dei ryk! 019 PSA 144 006 Lat ljonet lyna, og spreid deim, send dine piler, og skræm deim! 019 PSA 144 007 Rett henderne ned frå det høge, frels meg og fria meg ut frå dei store vatni, frå handi åt framande, 019 PSA 144 008 dei som med munnen talar svik, og deira høgre hand er lygne-hand. 019 PSA 144 009 Gud, ein ny song vil eg syngja deg, til tistrengs-harpa vil eg syngja deg lov, 019 PSA 144 010 du som gjev kongar frelsa, som friar David, tenaren din, frå det vonde sverd. 019 PSA 144 011 Frels meg og fria meg ut frå handi åt framande, dei som med munnen talar svik, og deira høgre hand er lygne-hand! 019 PSA 144 012 So våre søner kann vera i sin ungdom som høgvaksne vokstrar, våre døtter som hyrnestolpar, hogne som til eit slott, 019 PSA 144 013 so våre bur kann vera fulle og gjeva av alle slag, so våre sauer kann auka seg i tusundtal, ja, ti tusundtal på våre marker, 019 PSA 144 014 so våre kyr kann hava kalv, og der ikkje må vera brot og ikkje tap, og inkje klagerop på våre gator. 019 PSA 144 015 Sælt er det folk som hev det soleis; sælt er det folk som hev Herren til Gud. 019 PSA 145 001 Ein lovsong av David. Eg vil upphøgja deg, min Gud, du konge, og eg vil lova namnet ditt æveleg og alltid. 019 PSA 145 002 Kvar dag vil eg lova deg, og eg vil prisa namnet ditt æveleg og alltid. 019 PSA 145 003 Stor er Herren og mykje lovsungen, og hans storleik er uransakleg. 019 PSA 145 004 Ei ætt skal lova dine verk for ei onnor, og dine storverk skal dei forkynna. 019 PSA 145 005 Di høge og herlege æra og dine underverk vil eg grunda på. 019 PSA 145 006 Um dine sterke, skræmelege gjerningar skal dei tala, og dine storverk vil eg fortelja um. 019 PSA 145 007 Minne-ord um din store godleik skal dei lata strøyma ut, og di rettferd skal dei lovsyngja. 019 PSA 145 008 Nådig og miskunnsam er Herren, langmodig og stor i miskunn. 019 PSA 145 009 Herren er god imot alle, og han miskunnar alle sine verk. 019 PSA 145 010 Alle dine verk skal prisa deg, Herre, og dine trugne lova deg. 019 PSA 145 011 Um herlegdomen i ditt rike skal dei tala, og ditt velde skal dei forkynna, 019 PSA 145 012 til å kunngjera dine velduge verk for menneskjeborni, og den strålande herlegdom i ditt rike. 019 PSA 145 013 Ditt rike er eit rike for alle ævor, og ditt herredøme varer gjenom alle ætter. 019 PSA 145 014 Herren er stydjar alle som fell, og han reiser alle som er nedbøygde. 019 PSA 145 015 Alle vender augo sine ventande til deg, og du gjev deim deira føda i si tid. 019 PSA 145 016 Du let upp handi og mettar alt levande med hugnad. 019 PSA 145 017 Herren er rettferdig på alle sine vegar og miskunnsam i alle sine verk. 019 PSA 145 018 Herren er nær hjå alle deim som kallar på honom, alle som kallar på honom i sanning. 019 PSA 145 019 Han gjer etter deira ynskje som ottast honom, og han høyrer deira rop og frelser deim. 019 PSA 145 020 Herren varar alle deim som elskar honom, men alle ugudlege tyner han. 019 PSA 145 021 Min munn skal mæla um Herrens pris, og alt kjøt skal lova hans heilage namn i all æva og alltid. 019 PSA 146 001 Halleluja! Mi sjæl, lova Herren! 019 PSA 146 002 Eg vil lova Herren so lenge eg liver, syngja lov for min Gud medan eg er til. 019 PSA 146 003 Set ikkje lit til hovdingar, til ein menneskjeson som ikkje kann hjelpa. 019 PSA 146 004 Fer hans ande ut, so vender han attende til si jord, den dagen er det ute med hans tankar. 019 PSA 146 005 Sæl er den som hev Jakobs Gud til hjelp, som vonar på Herren, sin Gud! 019 PSA 146 006 han som hev skapa himmel og jord, havet og alt som i deim er, han som er trufast til æveleg tid, 019 PSA 146 007 han som gjev dei nedtyngde rett, han som gjev dei hungrige brød. Herren løyser dei bundne. 019 PSA 146 008 Herren opnar augo på dei blinde, Herren reiser dei nedbøygde, Herren elskar dei rettferdige, 019 PSA 146 009 Herren varar dei framande, farlause og enkjor held han uppe, men han villar vegen for dei ugudlege. 019 PSA 146 010 Herren skal vera konge æveleg, din Gud, Sion, frå ætt til ætt. Halleluja! 019 PSA 147 001 Halleluja! For det er godt å lovsyngja vår Gud, for yndelegt er det, og lovsong høver vel. 019 PSA 147 002 Herren byggjer upp Jerusalem, han samlar dei burtdrivne israelitar. 019 PSA 147 003 Han lækjer deim som hev sundbrote hjarta, og bind um deira verkjande sår. 019 PSA 147 004 Han set tal på stjernorne, han nemner deim alle med namn. 019 PSA 147 005 Stor er vår Herre og veldug i magt, på hans vit er det ikkje mål. 019 PSA 147 006 Herren held dei spaklyndte uppe, dei ugudlege bøygjer han ned til jordi. 019 PSA 147 007 Syng for Herren med takkesong, syng lov for vår Gud med cither! 019 PSA 147 008 han som tekkjer himmelen med skyer, han som lagar regn for jordi, han som let det veksa gras på fjelli. 019 PSA 147 009 Han gjev feet for, ramn-ungarne som ropar. 019 PSA 147 010 Han hev ikkje hug til hestens styrke, han hev ikkje hugnad i mannsens leggjer. 019 PSA 147 011 Herren hev hugnad i deim som ottast han, deim som ventar på hans miskunn. 019 PSA 147 012 Jerusalem, prisa Herren, Sion, lova din Gud! 019 PSA 147 013 For stengerne på dine portar hev han gjort faste, han hev velsigna dine born i deg. 019 PSA 147 014 Han gjev dine grensor fred, han mettar deg med den feitaste kveite. 019 PSA 147 015 Han sender sin tale til jordi, fort spring hans ord. 019 PSA 147 016 Han som gjev snø som ull, han strår ut rim som oska. 019 PSA 147 017 Han kastar sin is som småe stykke; kven kann standa for hans kulde? 019 PSA 147 018 Han sender sitt ord og smeltar deim, han let vinden sin blåsa, då renn vatn. 019 PSA 147 019 Han hev kunngjort sitt ord for Jakob, sine fyresegner og rettar for Israel. 019 PSA 147 020 Soleis hev han ikkje gjort med noko folk, og hans rettar - deim kjenner dei ikkje. Halleluja! 019 PSA 148 001 Halleluja! Lova Herren frå himmelen, lova honom i det høge! 019 PSA 148 002 Lova honom, alle hans englar, lova honom, all hans her! 019 PSA 148 003 Lova honom, sol og måne, lova honom, alle lysande stjernor! 019 PSA 148 004 Lova honom, de himle-himlar, og de vatn ovanfor himlarne! 019 PSA 148 005 Dei skal lova Herrens namn, for han baud, og dei vart skapte, 019 PSA 148 006 og han stelte deim upp for alltid og æveleg, han gav ei lov som ingen bryt. 019 PSA 148 007 Lova Herren frå jordi, de store sjødyr og alle djup, 019 PSA 148 008 Eld og hagl, snø og eim, du storm som set hans ord i verk, 019 PSA 148 009 de fjell og alle haugar, aldetre og alle cedrar, 019 PSA 148 010 de ville dyr og alt fe, krekande dyr og fljugande fuglar; 019 PSA 148 011 de kongar på jordi og alle folk, de hovdingar og alle domarar på jordi, 019 PSA 148 012 de unge gutar og gjentor, de gamle med dei unge! 019 PSA 148 013 Dei skal lova Herrens namn, for berre hans namn er høgt, hans herlegdom er yver jord og himmel, 019 PSA 148 014 og han hev lyft upp eit horn for sitt folk, til ein lovsong for alle sine trugne, for Israels born, det folk som er honom nær. Halleluja! 019 PSA 149 001 Halleluja! Syng Herren ein ny song, hans lov i samlingi av dei gudlege! 019 PSA 149 002 Israel glede seg i sin skapar, Sions søner frygde seg for sin konge! 019 PSA 149 003 Dei skal lova hans namn med dans, syngja for honom til pauka og cither. 019 PSA 149 004 For Herren hev hugnad i sitt folk, han pryder spaklyndte med frelsa. 019 PSA 149 005 Dei gudlege frygdar seg i herlegdom, dei ropar av fagnad på sine lægje. 019 PSA 149 006 Lovsong for Gud er i deira munn, og eit tvieggja sverd i deira hand, 019 PSA 149 007 til å fullføra hemn yver heidningarne, refsing yver folkeslagi, 019 PSA 149 008 til å binda deira kongar med lekkjor og deira storfolk med jarnband, 019 PSA 149 009 til å fullføra fyreskriven dom yver deim. Æra er dette for alle hans trugne. Halleluja! 019 PSA 150 001 Halleluja! Lova Gud i hans heilagdom, lova honom i hans sterke kvelv! 019 PSA 150 002 Lova honom for hans storverk, lova honom etter hans fulle storleik! 019 PSA 150 003 Lova honom med lurljom, lova honom med harpa og cither! 019 PSA 150 004 Lova honom med trumma og dans lova honom med strengleik og fløyta! 019 PSA 150 005 Lova honom med klingande cymblar, lova honom med ljomande cymblar! 019 PSA 150 006 Alt som hev ande, love Herren! Halleluja! # # BOOK 020 PRO Proverbs Salomos Ordsprog 020 PRO 001 001 Ordtøke av Salomo, son til David, konge yver Israel. 020 PRO 001 002 Av deim kann ein læra visdom og age og skyna vituge ord. 020 PRO 001 003 Og få age so ein vert klok, rettferd og rett og rettvisa. 020 PRO 001 004 Dei kann gjeva dei urøynde klokskap, ungdomen kunnskap og ettertanke - 020 PRO 001 005 so den vise kann høyra og auka sin lærdom og den vituge verta rådklok. 020 PRO 001 006 Dei gjev skyn på ordtak og myrke ord, ord frå dei vise og gåtorne deira. 020 PRO 001 007 Otte for Herren er upphav til kunnskap, uvitingar vanvyrder visdom og age. 020 PRO 001 008 Høyr etter, son min, når far din deg agar, og kasta’kje frå deg det mor di deg lærer! 020 PRO 001 009 For det er ein yndeleg krans for ditt hovud, og kjedor kring halsen din. 020 PRO 001 010 Son min, når syndarar lokkar deg, samtykk ikkje! 020 PRO 001 011 Um dei segjer: «Kom med oss! Me vil lura etter blod, setja fella for den skuldlause utan grunn; 020 PRO 001 012 Me vil gløypa deim som helheimen livande, og heile som når dei fer i gravi; 020 PRO 001 013 Me vinna oss alle slag skattar, og fyller husi våre med rov; 020 PRO 001 014 du skal få lutskifte saman med oss, alle skal me ha same pungen.» - 020 PRO 001 015 Son min, gakk ikkje då på vegen med deim, haldt foten din burte frå deira stig! 020 PRO 001 016 For føterne deira spring til vondt og er snøgge til å renna ut blod. 020 PRO 001 017 Men fåfengt breier dei netet for augo på alle fuglar. 020 PRO 001 018 Dei lurer på sitt eige blod og set eit garn for sitt eige liv. 020 PRO 001 019 So gjeng det kvar som riv til seg med ran, det drep sin eigen herre. 020 PRO 001 020 Vismøyi ropar på gata og lyfter si røyst på torgi. 020 PRO 001 021 På gatehyrna preikar ho midt i ståket, i porthallar og kring i byen ho talar: 020 PRO 001 022 «Kor lenge vil de fåkunnige elska fåkunna, og kor lenge vil spottarar ha hug til spott, og dårar hata kunnskap? 020 PRO 001 023 Snu dykk hit når eg refser! So skal åndi mi fløyma for dykk, og eg skal kunngjera dykk mine ord. 020 PRO 001 024 Eg ropa og de vilde ikkje høyra, og ingen agta på at eg rette ut handi, 020 PRO 001 025 De brydde dykk ei um all mi råd, og ansa ikkje mitt refsings ord, 020 PRO 001 026 So skal eg då læ når de ulukka fær, eg skal spotta når det som de ræddast kjem, 020 PRO 001 027 når det de ræddast kjem som eit uver, og uferdi dykkar fer hit som ein storm, når trengsla og naud kjem på dykk. 020 PRO 001 028 Då vil eg ikkje svara når de ropar på meg, dei skal naudleita etter meg, men ikkje finna meg. 020 PRO 001 029 Av di dei hata kunnskap og forsmådde otte for Herren, 020 PRO 001 030 ikkje lydde på mi råd, vanyrde all mi påminning, 020 PRO 001 031 skal dei eta frukt av si åtferd og verta mette av sine råder. 020 PRO 001 032 For einvisa drep dei einfaldne, og tryggleiken dårarne tyner. 020 PRO 001 033 Men den bur trygt, som høyrer på meg, verna um ulukke-rædsla.» 020 PRO 002 001 Son min! tek du imot mine ord og gøymer bodi mine hjå deg, 020 PRO 002 002 so du vender øyra til visdomen, bøygjer hjarta til vitet, 020 PRO 002 003 ja, når du kallar på skynet og ropar høgt på vitet, 020 PRO 002 004 leitar du etter det som vore det sylv, og grev som vore det løynde skattar, 020 PRO 002 005 då skal du skyna otte for Herren, og Guds-kunnskap skal du finna. 020 PRO 002 006 For Herren er den som gjev visdom, frå hans munn kjem kunnskap og vit. 020 PRO 002 007 Han gøymer frelsa for dei ærlege, han er ein skjold for dei som fer ulastande, 020 PRO 002 008 med di for han vaktar stigarne åt retten og varar vegen vel for sine trugne. 020 PRO 002 009 Då skal du skyna rettferd og rett og rettvisa, ja, kvar god veg. 020 PRO 002 010 For visdom koma skal i hjarta ditt, og kunnskap vera hugleg for di sjæl, 020 PRO 002 011 yver deg skal ettertanke halda vakt, vit skal vara deg 020 PRO 002 012 og fria deg ifrå den vonde åtferd, frå folk som talar fals, 020 PRO 002 013 dei som gjeng frå dei rette stigar og vil vandra på myrke vegar, 020 PRO 002 014 dei som gled seg med å gjera vondt, og fegnast yver rangt og vondt, 020 PRO 002 015 dei som gjeng på kroke-stigar og fer på range vegar. - 020 PRO 002 016 Han skal fria deg frå annanmanns kona, frå framand kvinna med sleipe ord, 020 PRO 002 017 som hev svike sin ungdoms ven og si Guds-pakt hev gløymt. 020 PRO 002 018 For ho sig ned til dauden med sitt hus, og ned til daudingarne hennar vegar ber. 020 PRO 002 019 Ingen som gjeng inn til henne, kjem attende, og dei når ikkje livsens stigar. 020 PRO 002 020 Han vil du skal ganga den vegen dei gode gjeng, og halda deg på dei stigane der rettferdige ferdast; 020 PRO 002 021 for dei ærlege skal bu i landet, og dei ulastelege der skal verta att, 020 PRO 002 022 men dei ugudlege skal rydjast ut or landet, og svikarane skal verta rivne burt frå det. 020 PRO 003 001 Son min, gløym ikkje læra mi! Lat hjarta varveitsla bodi mine! 020 PRO 003 002 For livetid lang og livs-år i mengd og velferd dei gjev deg i rikaste mål. 020 PRO 003 003 Lat ei kjærleik og truskap vika frå deg, men bitt deim um halsen på deg, skriv deim på di hjartetavla! 020 PRO 003 004 Då vinn du ynde og fær godt vit for augo på Gud og menneskje. 020 PRO 003 005 Lit på Herren av heile ditt hjarta men set ikkje lit til ditt vit! 020 PRO 003 006 Tenk på honom i all di ferd! So jamnar han dine vegar. 020 PRO 003 007 Ver ikkje vis i eigne augo, ottast Herren og vik frå det vonde. 020 PRO 003 008 Det vert til helsebot for holdet ditt, og kveik for beini dine. 020 PRO 003 009 Æra Herren med eiga di og med fyrstegrøda av all di avling. 020 PRO 003 010 Då vert dine lødor rikleg fyllte, og safti renn yver i persorne dine. 020 PRO 003 011 Son min, ei du vanvyrde Herrens age, og ver ikkje leid for hans refsing! 020 PRO 003 012 For Herren agar den han elskar, som ein far med den son han hev kjær. 020 PRO 003 013 Sæl den mann som hev funne visdom, og den mann som vinn seg vit! 020 PRO 003 014 For det er betre å kjøpa visdom enn sylv, og den vinning han gjev, er betre enn gull. 020 PRO 003 015 Dyrare er han enn perlor, av alle dine skattar er ingen som han. 020 PRO 003 016 Langt liv hev han i høgre handi, og i vinstre rikdom og æra. 020 PRO 003 017 Hans vegar er hugnads-vegar, og alle hans stigar er velferd. 020 PRO 003 018 Han er livsens tre for deim som grip han, og dei som held han fast, er sæle. 020 PRO 003 019 Med visdom hev Herren grunnfest jordi, med vit hev han laga himmelen. 020 PRO 003 020 Ved hans kunnskap fossa vatnet or djupi, og frå skyerne dryp det dogg. 020 PRO 003 021 Son min! Slepp ikkje augo av deim, tak vare på visdom og ettertanke! 020 PRO 003 022 So skal dei vera liv for sjæli di og prydnad um halsen din. 020 PRO 003 023 Då vandrar du trygt din veg og støyter ikkje din fot. 020 PRO 003 024 Når du legg deg, so kvekk du’kje upp, men du ligg og søv so godt. 020 PRO 003 025 Du skal ikkje ottast for bråstøkk, eller uver som yver ugudlege kjem. 020 PRO 003 026 For Herren skal vera di tiltru, og han skal vara din fot frå snara. 020 PRO 003 027 Haldt ei burte det gode frå deim som treng det, når det stend i di magt å gjeva det! 020 PRO 003 028 Seg ikkje til grannen din: «Gakk og kom att! Eg skal gjeva deg i morgon» - når du hev det no! 020 PRO 003 029 Tenk ikkje på vondt mot grannen din, når han bur trygt hjå deg! 020 PRO 003 030 Trætta ikkje med nokon utan grunn, når han ei hev gjort deg vondt! 020 PRO 003 031 Ovunda ikkje ein valdsmann, og vel ikkje nokon av alle hans vegar! 020 PRO 003 032 For den falske er ei gruv for Herren, men med ærlege hev han umgang. 020 PRO 003 033 Herrens forbanning er i huset hjå den gudlause, men heimen åt rettferdige velsignar han. 020 PRO 003 034 Gjeld det spottarar, so spottar han, men dei audmjuke gjev han nåde. 020 PRO 003 035 Vismenner erver æra, men dårer ber med seg skam til løn. 020 PRO 004 001 Høyr etter, born, når far dykkar tuktar, og gjev gaum, so kann de læra å skyna! 020 PRO 004 002 For eg gjev dykk ein lærdom god; gakk ikkje frå mi upplæring! 020 PRO 004 003 For eg var og barn for far min, og mor sin einaste veslegut. 020 PRO 004 004 Då lærde han meg og sagde til meg: «Lat hjarta ditt hanga ved mine ord, tak vare på mine bod, so skal du liva. 020 PRO 004 005 Kjøp deg visdom, kjøp deg vit, Gløym ei, vik ei burt frå ordi eg segjer! 020 PRO 004 006 Gakk ei frå visdomen, so skal han vakta deg, elska han, so skal han vara deg. 020 PRO 004 007 Upphavet til visdom er: Kjøp deg visdom! Og kjøp deg vit for all di eiga! 020 PRO 004 008 Set han høgt, so skal han upphøgja deg, han fører deg til æra når du tek han i fang. 020 PRO 004 009 Han set på ditt hovud ein yndeleg krans, ei kruna so fager han gjev deg.» 020 PRO 004 010 Høyr, min son, og tak imot mine ord, so vert dine livs-år mange. 020 PRO 004 011 Eg viser deg visdoms veg, eg fører deg fram på beine stigar. 020 PRO 004 012 Når du gjeng, skal du stiga fritt, når du spring, skal du ikkje snåva. 020 PRO 004 013 Haldt fast på agen, slepp han ikkje, tak vare på han, for han er ditt liv. 020 PRO 004 014 På gudlause-stig må du ikkje koma, ei fara den vegen dei vonde fer. 020 PRO 004 015 Lat han vera, gakk ikkje på han, vik frå han og kom deg undan! 020 PRO 004 016 For dei søv ikkje, fær dei’kje synda, dei misser svevnen, fær dei ikkje folk til å falla. 020 PRO 004 017 Gudløysa er det brødet dei et og vald er den vinen dei drikk. 020 PRO 004 018 Men den stigen rettferdige gjeng, er som morgonglima som ljosnar og ljosnar til dagen renn. 020 PRO 004 019 Den vegen dei ugudlege gjeng, er som kolmyrkret, dei veit ikkje kva dei snåvar i. 020 PRO 004 020 Son min, agta på ordi mine, vend ditt øyra til det eg segjer! 020 PRO 004 021 Lat dei ikkje vika frå augo dine, vara dei djupt i hjarta! 020 PRO 004 022 For det er liv for kvar som finn det, og lækjing for heile hans likam. 020 PRO 004 023 Framfor alt som du vaktar, tak vare på hjarta, for livet gjeng ut frå det. 020 PRO 004 024 Haldt svik med munnen ifrå deg, og burt med falske lippor! 020 PRO 004 025 Lat augo dine sjå beint fram, og augnekasti skoda ende fram for deg! 020 PRO 004 026 Jamna stigen for din fot, og lat alle dine vegar vera støde. 020 PRO 004 027 Vik ei til høgre eller vinstre, vend foten ifrå det vonde! 020 PRO 005 001 Son min, gjev agt på min visdom, lut øyra ned til mitt vit! 020 PRO 005 002 So du kann halda deg gløggtenkt, og lipporne gøyma på kunnskap. 020 PRO 005 003 For honning dryp av skjøkjelippor, og hennar gom er sleipar’ enn olje, 020 PRO 005 004 men til slutt er ho beisk som malurt, kvass som eit tvieggja sverd. 020 PRO 005 005 Hennar føter stig ned til dauden, hennar fet fører radt til helheims. 020 PRO 005 006 Ho gjeng ikkje livsens stig, gålaus vinglar ho vegvill. 020 PRO 005 007 Og no, søner, høyr på meg, og vik ikkje frå det munnen min mæler! 020 PRO 005 008 Lat din veg vera langt frå henne, kom’kje nær til husdøri hennar! 020 PRO 005 009 Annars gjev du din vænleik til andre, åt ein hardstyrar åri dine. 020 PRO 005 010 Av di eiga vil framande mettast, det du samla med stræv, kjem i annanmanns hus, 020 PRO 005 011 so du lyt stynja til slutt når ditt hold og kjøt er upptært, 020 PRO 005 012 og segja: «Kor kunde eg hata tukt, og hjarta mitt vanvyrda age? 020 PRO 005 013 Kvi høyrde eg ikkje på meistrarne mine, og lydde på deim som lærde meg? 020 PRO 005 014 Nær var eg komen ille i det midt i mengdi som sat til tings.» 020 PRO 005 015 Drikk or din eigen brunn, det som renn or di eigi kjelda! 020 PRO 005 016 Skulde kjeldorne dine renna på gata, vatsbekkjerne dine ute på torgi? 020 PRO 005 017 Lat deim vera berre for deg, og ikkje for framande med deg! 020 PRO 005 018 Kjelda di vere velsigna, gled du deg i din ungdoms viv. 020 PRO 005 019 Elskhugs-hindi, ynde-gasella - barmen hennar alltid deg kveikje, stødt vere du trylt av hennar kjærleik. 020 PRO 005 020 Kvi skulde du, son min, tryllast av onnor kona, og femna barmen på framand kvinna? 020 PRO 005 021 For Herren hev kvar manns vegar for augo, og han jamnar alle hans stigar. 020 PRO 005 022 Den gudlause vert fanga i misgjerningarne sine, hans synde-band bind honom fast. 020 PRO 005 023 Han døyr av di han ikkje let seg aga, og ved sin store dårskap tumlar han i koll. 020 PRO 006 001 Hev du borga for grannen din, son min, hev du handtekest for ein annan, 020 PRO 006 002 er du bunden ved ord av din munn, er du fanga i ord av din munn, 020 PRO 006 003 gjer då soleis, son min, og berga deg, sidan du er komen i handi på grannen: Gakk og kasta deg ned for grannen, gjer ågang på han, 020 PRO 006 004 unn ikkje dine augo svevn, eller augneloki ein blund. 020 PRO 006 005 Frels deg som ei gasella or handi hans, som ein fugl or fangarvald! 020 PRO 006 006 Gakk til mauren, du leting, sjå hans ferd og vert vis! 020 PRO 006 007 Han hev ingen hovding eller fut eller herre, 020 PRO 006 008 men lagar um sumaren maten sin til og hev um hausten sanka si føda. 020 PRO 006 009 Kor lenge vil du liggja, du leting? Når ris du upp or di svevn? 020 PRO 006 010 Endå litt svevn, endå litt blunding, endå litt kvild med henderne i kross, 020 PRO 006 011 so kjem armodi di som ein farande fant og naudi som skjoldvæpna mann. 020 PRO 006 012 Ugagns menneskje, illgjerningsmann, er den som gjeng og rengjer munnen, 020 PRO 006 013 som blinkar med augo, skrapar med foten, peikar med fingrarne, 020 PRO 006 014 med meinspel i hjarta, alltid emnar på ilt, og yppar trættor. 020 PRO 006 015 Difor kjem hans undergang brått, snøgt vert han ulækjande krasa. 020 PRO 006 016 Det er seks ting som Herrens hatar, og sju er ei gru for hans sjæl: 020 PRO 006 017 Storlåtne augo, ljugartunga, hender som renner ut skuldlaust blod, 020 PRO 006 018 hjarta som tenkjer upp vonde råder, føter som renner rapt til vondt, 020 PRO 006 019 den som lyg og vitnar falskt, den som yppar strid millom brør. 020 PRO 006 020 Son min, tak vare på bodet åt far din, og kasta’kje frå deg læra åt mor di! 020 PRO 006 021 Bitt deim alltid til hjarta ditt, knyt deim um halsen din! 020 PRO 006 022 Når du gjeng, skal læra leida deg; når du ligg, skal ho vaka yver deg; når du vaknar, skal ho tala til deg. 020 PRO 006 023 For bodet er ei lykt og lovi er ljos, og påminning med tukt er livsens veg. 020 PRO 006 024 Dei kann vara deg frå den vonde kvinna, frå den sleipe framande tunga. 020 PRO 006 025 Ikkje trå i hjarta etter vænleiken hennar, og lat ho’kje fanga deg med augneloki sine! 020 PRO 006 026 For skjøkja armar ut til siste brødbit, og gifte kona jagtar etter dyre livet. 020 PRO 006 027 Kann nokon taka eld i fanget og ikkje brenna klædi sine? 020 PRO 006 028 Ell’ kann ein gå på gløder og ikkje svida føterne? 020 PRO 006 029 So vert det med den som gjeng inn til kona åt grannen; ingen kjem urefst frå det, um han rører henne. 020 PRO 006 030 Vert ikkje tjuven vanvyrd, um han stel og vil stilla sin svolt? 020 PRO 006 031 Vert han teken, lyt han sjufaldt betala, alt han eig i sitt hus, lyt han gjeva. 020 PRO 006 032 Den som driv hor med ei kona, er vitlaus, den som vil tyna seg sjølv, gjer slikt. 020 PRO 006 033 Hogg og skjemsla fær han, og ingen utslettar hans skam. 020 PRO 006 034 For mannen harmast i åbryskap, på hemnsdagen sparer han ikkje. 020 PRO 006 035 Han bryr seg ikkje um nokor bot og tek’kje imot um du gjev han mykje. 020 PRO 007 001 Son min, tak vare på ordi mine, og gøym mine bodord hjå deg! 020 PRO 007 002 Tak vare på bodordi mine, so skal du liva, og på læra mi som din augnestein! 020 PRO 007 003 Bitt deim på fingrarne dine, skriv deim på hjartetavla! 020 PRO 007 004 Seg til visdomen: «Du er mi syster», og kalla vitet din ven, 020 PRO 007 005 so dei kann deg vara frå annanmanns kona, frå ei framand kvinna med sleipe ord. 020 PRO 007 006 For gjenom vindauga mitt, gjenom rimarne glytte eg ut. 020 PRO 007 007 Då såg eg millom dei fåkunnige, eg gådde ein uviting millom dei unge, 020 PRO 007 008 som smaug um hyrna på gata, tok vegen til hennar hus, 020 PRO 007 009 i skumings-stundi, mot kvelden, i kolmyrke svarte natti. 020 PRO 007 010 Då kom kvinna imot han i skjøkjebunad og innful i hjarta - 020 PRO 007 011 bråkande er ho og vill, heime hev ho’kje ro. 020 PRO 007 012 Snart på gata, snart på torgi, med kvart hyrna stend ho på lur - 020 PRO 007 013 Ho tok fat på han og kysste han, og med ubljug uppsyn sagde ho til han: 020 PRO 007 014 «Eg hev på meg eit gilde-offer, og eg held min lovnad i dag. 020 PRO 007 015 Difor gjekk eg ut imot deg, vilde leita deg upp, og eg fann deg. 020 PRO 007 016 Mi seng hev eg reidt med tæpe, med egyptiske roselakan. 020 PRO 007 017 Eg hev skvett utyver mi lega myrra, aloe og kanel. 020 PRO 007 018 Kom til ein kjærleiks rus alt til morgons, lat oss hyggja oss saman i elskhug! 020 PRO 007 019 For mannen er ikkje heime, han er på ferd langt burte, 020 PRO 007 020 pengepungen tok han med seg, ved fullmånetid kjem han heim.» 020 PRO 007 021 Ho fekk lokka han med all si sterke fyreteljing, forførde han med sine sleipe lippor. 020 PRO 007 022 Han fylgjer henne straks, som ein ukse gjeng til slagt, som i fotjarn til tukt for dåren, 020 PRO 007 023 til dess pili kløyver hans livr, som fuglen skundar til snara og veit ikkje at det gjeld livet. 020 PRO 007 024 Og no, søner, høyr på meg, og lyd på det munnen min talar! 020 PRO 007 025 Ei vende du hjarta til hennar vegar, vimra ikkje på hennar stigar! 020 PRO 007 026 For mange med ulivssår hev ho felt, og stort er talet på deim ho hev drepe. 020 PRO 007 027 Hennar hus er vegar til helheim, dei gjeng ned til daudens kot. 020 PRO 008 001 Høyr kor visdomsmøyi ropar, og vitet høgmælt talar! 020 PRO 008 002 Uppe på haugar ved vegen, der stigarne møtest, stend ho, 020 PRO 008 003 attmed portarne ut or byen, ved døra-inngangen ropar ho høgt: 020 PRO 008 004 «Godtfolk, eg ropar på dykk, og til mannsborni ljomar mi røyst. 020 PRO 008 005 Fåkunnige, lær dykk klokskap, og de dårar, vinn dykk vit! 020 PRO 008 006 Høyr, eg talar gjæve ord, og ærlegt er det som lipporne segjer; 020 PRO 008 007 ja, sanning talar min gom, og lipporne styggjest ved gudløysa. 020 PRO 008 008 Alle ord i min munn er rette, det finst ikkje fult eller falskt i deim. 020 PRO 008 009 Dei er alle sanne for den kloke og rette for deim som fann kunnskap. 020 PRO 008 010 Tak då min age heller enn sylv og kunnskap framfyre utvalt gull! 020 PRO 008 011 For visdom er betre enn perlor, og av alle skattar er ingen som denne. 020 PRO 008 012 Eg, visdomen, skyner meg på klokskap, og vit på rådleggjing hev eg. 020 PRO 008 013 Otte for Herren er hat til det vonde; stormod og storlæte, åtferd stygg, og ein munn full av fals eg hatar. 020 PRO 008 014 Hjå meg er råd og dug, eg er vit, hjå meg er magt. 020 PRO 008 015 Eg gjer at kongar råder, og at hovdingar dømer rett. 020 PRO 008 016 Eg gjer at styrarar styrer og fyrstar - alle domarar på jordi. 020 PRO 008 017 Eg elskar deim som meg elskar, og dei som leitar meg upp, skal meg finna. 020 PRO 008 018 Rikdom og æra er hjå meg, gamalt gods og rettferd. 020 PRO 008 019 Mi frukt er betre enn gull, ja skiraste gullet, og den vinning eg gjev, er betre enn utvalt sylv. 020 PRO 008 020 Eg gjeng på rettferds veg, midt på rettvise-stigar, 020 PRO 008 021 For eg vil gjeva gods åt deim som elskar meg og fylla deira forråd. 020 PRO 008 022 Herren skapte meg til fyrste verket sitt, fordom fyrr han gjorde noko anna. 020 PRO 008 023 Alt frå æva er eg innsett, frå upphavet, fyrr jordi vart til. 020 PRO 008 024 Fyrr djupi var til, vart eg fødd, då det ei fanst kjeldor fulle med vatn, 020 PRO 008 025 fyrr fjelli var søkkte ned, fyre haugar vart eg fødd, 020 PRO 008 026 fyrr han skapte jord og mark og den fyrste moldklump i verdi. 020 PRO 008 027 Då han laga himmelen, var eg der, då han slo kvelv yver djupet. 020 PRO 008 028 Då han feste skyerne i det høge, då kjeldorne fossa fram or djupet, 020 PRO 008 029 då han sette grensa for havet, so vatnet ei gjekk lenger enn han baud, då han la grunnvollar for jordi, 020 PRO 008 030 då var eg verksmeister hjå han og var til hugnad for han dag etter dag, eg leika meg stødt for hans åsyn. 020 PRO 008 031 Eg leika på heile jordkringen hans og hadde min hugnad i manneborni. 020 PRO 008 032 Og no, born, høyr på meg! Sæle er dei som held mine vegar. 020 PRO 008 033 Høyr på tukt og vert vise, og slepp ho ikkje ifrå dykk! 020 PRO 008 034 Sæl den mann som høyrer på meg, so han dagstødt vaker ved dørerne mine og vaktar dørstokkarne mine. 020 PRO 008 035 For den som finn meg, finn livet og fær velsigning frå Herren. 020 PRO 008 036 Men den som missar meg, skader seg sjølv, og alle som hatar meg, elskar dauden.» 020 PRO 009 001 Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju. 020 PRO 009 002 Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord. 020 PRO 009 003 Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen: 020 PRO 009 004 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho: 020 PRO 009 005 «Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!» 020 PRO 009 006 Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit! 020 PRO 009 007 Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk. 020 PRO 009 008 Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg! 020 PRO 009 009 Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir. 020 PRO 009 010 Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage. 020 PRO 009 011 «For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.» 020 PRO 009 012 Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine. 020 PRO 009 013 Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit. 020 PRO 009 014 Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen, 020 PRO 009 015 og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram: 020 PRO 009 016 «Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho: 020 PRO 009 017 «Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.» 020 PRO 009 018 Og han veit’kje at der bur daudingar, at hennar gjester er i helheims djup. 020 PRO 010 001 Ordtøke av Salomo. Ein vis son er til gleda for far sin, men ein dårleg son er mor si til sorg. 020 PRO 010 002 Ragn-fegne skattar gagnar inkje, men rettferd frelser frå dauden. 020 PRO 010 003 Herren let ikkje rettferdig mann hungra, men giren hjå gudlause viser han burt. 020 PRO 010 004 Lat-hand skaper armod, men strevsam hand gjer rik. 020 PRO 010 005 Ein klok son sankar um sumaren, ein skjemdar-son søv um hausten. 020 PRO 010 006 Velsigningar kjem yver hovudet på den rettferdige, men munnen åt dei gudlause gøymer vald. 020 PRO 010 007 Minnet um den rettferdige ert til velsigning, men namnet åt dei gudlause morknar. 020 PRO 010 008 Den vise tek imot påbod, men gapen gjeng til grunns, 020 PRO 010 009 den som ferdast i uskyld, ferdast trygt, men den som gjeng krokvegar, skal verta kjend. 020 PRO 010 010 Den som blinkar med auga, valdar vondt, men gapkjeften gjeng til grunns. 020 PRO 010 011 Rettferdig manns munn er ei livsens kjelda, men munnen åt gudlause gøymar vald. 020 PRO 010 012 Hat yppar trætta, men kjærleik breider yver alle brot. 020 PRO 010 013 På vitug manns lippor er visdom å finna, men riset høver åt ryggen på dåren. 020 PRO 010 014 Dei vise gøymer kunnskapen sin, men or narremunn kann ein venta fåre. 020 PRO 010 015 Rikmanns eiga er hans faste by; fatigfolks ulukka er deira armod. 020 PRO 010 016 Det den rettferdige tener, gjeng til liv, det den gudlause vinn, gjeng til synd. 020 PRO 010 017 Den som på tukt tek vare, gjeng til livet, men den fer vilt som ikkje agtar age. 020 PRO 010 018 Den som løyner hat, hev ljugarlippor, og den som breider ut baktale, er ein dåre. 020 PRO 010 019 Der d’er mange ord, vil synd ikkje vanta, men den som set lås for lipporn’, er klok. 020 PRO 010 020 Rettferdig manns tunga er utvalt sylv, men gudløysings vit er lite verdt. 020 PRO 010 021 Rettferdig manns lippor læskar mange, men dårarne døyr for dei vantar vit. 020 PRO 010 022 D’er Herrens velsigning som gjer rik, og eige stræv legg inkje til. 020 PRO 010 023 Dåren finn moro i skjemdarverk, men den vituge mannen i visdom. 020 PRO 010 024 Det den ugudlege gruar for, kjem yver han, og det rettferdige ynskjer, vert deim gjeve. 020 PRO 010 025 Der stormen hev fare, er den gudlause burte, men den rettvise stend på æveleg grunn. 020 PRO 010 026 Som edik er for tennerne og røyk for augo, so er letingen for den som sender han. 020 PRO 010 027 Otte for Herren lengjer livet, men gudløysings år vert stytte. 020 PRO 010 028 Rettferdige kann venta gleda, men voni åt gudlause vert til inkjes. 020 PRO 010 029 Herrens veg er vern for den skuldfri, men øydeleggjing for illgjerningsmenner. 020 PRO 010 030 Rettferdig mann skal aldri rikkast, men gudlause skal ei få bu i landet. 020 PRO 010 031 Rettferdig manns munn ber visdoms frukt, men avskori vert den falske tunga. 020 PRO 010 032 Rettferdig manns lippor søkjer hugnad, men munnen på gudlause berre fals. 020 PRO 011 001 Falsk vegt er fæl for Herren, men full vegt likar han godt. 020 PRO 011 002 Kjem stormod, so kjem og skam, men smålåtne, dei hev visdom. 020 PRO 011 003 Dei ærlege hev si uskyld til førar, men fals slær sin herre på hals. 020 PRO 011 004 Gods hjelper ikkje på vreidens dag, men rettferd frelser frå dauden. 020 PRO 011 005 Ærleg manns rettferd jamnar hans veg, men den gudlause stuper ved gudløysa si. 020 PRO 011 006 Ærlege folk ved si rettferd vert frelste, men dei falske vert fanga i eigen gir. 020 PRO 011 007 Når ugudleg mann døyr, er det ute med voni; og vondskaps venting til inkjes vert. 020 PRO 011 008 Rettferdig vert fria or trengsla, og ugudleg kjem i hans stad. 020 PRO 011 009 Den skamlause tyner sin granne med munnen, men rettferdige friar seg ut med sin kunnskap. 020 PRO 011 010 Gjeng det godt med rettferdige, fegnast byen, vert gudlause tynte, syng folk av gleda. 020 PRO 011 011 Med velsigning frå ærlege folk kjem byen seg upp, men gudlause munn bryt han ned. 020 PRO 011 012 Vitlaus er den som vanvyrdar sin granne, men vitug mann tegjer stilt. 020 PRO 011 013 Den som fer med drøs, ber løynråd ut, men den hjarte-trugne løyner saki. 020 PRO 011 014 Der inkje styre er, lyt folket falla, men der dei rådvise er mange, der er frelsa. 020 PRO 011 015 Borgar du for framand, er du ille faren, men han er trygg som hatar handtak. 020 PRO 011 016 Ei yndefull kvinna vinn æra, og valdsmenner vinn seg rikdom. 020 PRO 011 017 Ein godhjarta mann gjer vel mot si sjæl, men ein hardhjarta mann fer vondt med sitt eige kjøt. 020 PRO 011 018 Den ugudlege vinn seg ei sviksam løn, men den som rettferd sår, fær varig løn. 020 PRO 011 019 Stend du fast i rettferd, vinn du liv, men fer du etter vondt, då fær du daude. 020 PRO 011 020 Dei range i hugen hev Herren ein stygg til, men han likar deim som ulastande ferdast. 020 PRO 011 021 Det kann du gjeva handi på, den vonde vert’kje urefst, men ætti åt rettferdige slepp undan. 020 PRO 011 022 Som ein gullring i eit grisetryne er ei fager kvinna utan vit. 020 PRO 011 023 Det rettferdige ynskjer, vert berre godt, det som gudlause vonar, vert til vreide. 020 PRO 011 024 Ein strår ut og fær endå meir, ein annan vert arm av usømeleg sparing. 020 PRO 011 025 Den som velsignar, skal trivast, og kveikjer du andre, vert sjølv du kveikt. 020 PRO 011 026 Ein kornflår, honom bannar folket, men signing kjem yver den som sel korn. 020 PRO 011 027 Den som strævar etter godt, han søkjer hugnad, men den som leitar etter vondt, han fær det yver seg. 020 PRO 011 028 Den som lit på sin rikdom, han skal stupa, men rettferdige grønkar som lauv. 020 PRO 011 029 Den som øydar sitt hus, skal erva vind, og narren vert træl åt den kloke. 020 PRO 011 030 Rettferdig manns frukt er eit livsens tre, og sjæler vinn den vise. 020 PRO 011 031 Du ser rettferdig mann fær vederlag på jordi, kor mykje meir då den ugudlege og syndaren! 020 PRO 012 001 Den som elskar age, elskar kunnskap, men den som hatar refsing, han er fåvis. 020 PRO 012 002 Den gode vinn seg hugnad hjå Herren, men den meinsløge fordømer han. 020 PRO 012 003 Ingen mann vert stød av gudløysa, men roti åt rettferdige kann ingen rikka. 020 PRO 012 004 Ei fagna kona er ein krans for mannen sin, eit skjemda ting er fæl som ròt i beini hans. 020 PRO 012 005 Tankar hjå rettferdige tenkjer er det som rett er, dei råder som ugudlege legg upp, er svik. 020 PRO 012 006 Ordi hjå ugudlege gjeng ut på luring etter blod, men ærlege vert berga ved sin munn. 020 PRO 012 007 Ugudlege vert kasta i koll, og so er det ute med deim, men rettferdige folks hus stend fast. 020 PRO 012 008 Ein mann fær ros alt etter som vitet hans er, men den ranglyndte kjem i vanvyrdnad. 020 PRO 012 009 Betre småmann med ein tenar enn låst vera storkar og ikkje ha mat. 020 PRO 012 010 Den rettferdige veit korleis buskapen har det, men hardt er hjarta hjå ugudlege folk. 020 PRO 012 011 Den som dyrkar si jord, fær mette av brød, den som fer etter fåfengde ting, er fåvis. 020 PRO 012 012 Ein gudlaus hev hug til vonde folks garn, men roti åt rettferdige gjev frukt. 020 PRO 012 013 Lippe-synd er snara vond, men den rettferdige slepp ut or trengsla. 020 PRO 012 014 Av sin munns frukt fær ein mann sin gode mette, og eit menneskje fær att det han hev gjort med sine hender. 020 PRO 012 015 Uvitingen held sin eigen veg for den rette, men den vise høyrer på råd. 020 PRO 012 016 Når uvitingen er vreid, vert det kjent same dagen, men den kloke løyner skjemsla. 020 PRO 012 017 Den som andar ærlegskap, segjer det som rett er, men det falske vitnet talar svik. 020 PRO 012 018 Mang ein fer med svall som sverdstyng; men tunga åt dei vise, ho er lækjedom. 020 PRO 012 019 Sanningslippa held seg æveleg, men falske tunga berre i ein augneblink. 020 PRO 012 020 Svik er i deira hjarta som smider vondt i hop, men dei som rå’r til fred, hev gleda. 020 PRO 012 021 Inkje vondt den rettferdige råkar, men gudlause fær ulukka i fullaste mål. 020 PRO 012 022 Ei stygja for Herren er ljugarlippor, men han likar deim som fer fram med truskap. 020 PRO 012 023 Ein klok mann løynar kunnskap, men dåre-hjarta ropar ut vitløysa. 020 PRO 012 024 Strævsam hand kjem upp til herrevelde, men leta fører til trældom. 020 PRO 012 025 Sorg i mannens hjarta bøygjer det ned, men eit godt ord gjev det gleda. 020 PRO 012 026 Den rettferdige rettleider næsten sin, men vegen åt gudlause fører deim vilt. 020 PRO 012 027 Letingen steikjer ikkje si veidn, men annsemd er rikdom so dyr for menneskja. 020 PRO 012 028 På rettferds stig er liv, og gonga på vegen gjeng ikkje til dauden. 020 PRO 013 001 Den vise son let seg aga av far sin, men spottaren høyrer ikkje på skjenn. 020 PRO 013 002 Sjølv fær ein godt av den frukt som munnen ber, men hugen åt svikarar stend etter vald. 020 PRO 013 003 Den som agtar munnen sin, varar si sjæl, men gapen fær seg ei ulukka. 020 PRO 013 004 Hugen i letingen lyster og fær ikkje noko, hugen i strævsame folk fær rikleg mette. 020 PRO 013 005 Den rettferdige hatar ljugarord, men den gudlause fer stygt og skamleg åt. 020 PRO 013 006 Rettferd varar den som fer ulastande, men gudløysa feller den som gjer synd. 020 PRO 013 007 Mang ein ter seg rik og eig då inkje, ein annan ter seg fatig og eig mykje. 020 PRO 013 008 Mannsens rikdom er ein løysepeng for livet hans, men fatigmannen fær inkje trugsmål høyra. 020 PRO 013 009 Ljoset åt dei rettferdige brenn lystigt, men lampa åt ugudlege vil slokna. 020 PRO 013 010 Med ovmod veld ein berre trætta, men hjå deim som tek mot råd, er visdom. 020 PRO 013 011 Lettfengen rikdom minkar, men sankar du smått um senn, fær du meir og meir. 020 PRO 013 012 Langdrøg von gjer hjarta sjukt, men uppfyllt ynskje er eit livsens tre. 020 PRO 013 013 Den som vanvyrder ordet, tyner seg sjølv, men den som ottast bodordet, fær løn. 020 PRO 013 014 Vismanns læra er livsens kjelda, so ein slepp undan frå daudesnaror. 020 PRO 013 015 Godt vit gjev manntekkje, men hard er vegen som svikarar gjeng. 020 PRO 013 016 Kvar som er klok, fer fram med vit, men ein dåre briskar seg med dårskap. 020 PRO 013 017 Ein gudlaus sendemann fell i ulukka, men trufast bodberar er lækjedom. 020 PRO 013 018 Armod og skam fær den som viser age ifrå seg, men den som agtar på refsing, vinn æra. 020 PRO 013 019 Uppfyllt ynskje er søtt for sjæli, men å vika frå vondt er ei gruv for dårar. 020 PRO 013 020 Gakk saman med dei vise, so vert du vis, men ilag med dårar gjeng det deg ille. 020 PRO 013 021 Ulukka forfylgjer syndarar, men rettferdige fær godt til løn. 020 PRO 013 022 Den gode let etter seg arv til barneborn, men det syndaren eig, er gøymt åt den rettferdige. 020 PRO 013 023 Fatigfolks nybrot gjev rikeleg føda, men mang ein vert tynt ved urettferd. 020 PRO 013 024 Den som sparer riset sitt, hatar son sin, men den som elskar han, tuktar honom tidleg. 020 PRO 013 025 Rettferdige hev mat til å metta seg på, men gudlause gjeng med magen tom. 020 PRO 014 001 Kvinnevisdom byggjer huset sitt, men dårskap riv det ned med henderne. 020 PRO 014 002 Den som ottast Herren, fer ærleg fram, men krokvegar gjeng den som vanvyrder honom. 020 PRO 014 003 I narrens munn er ovmods ris, men dei vise hev lipporne sine til vern. 020 PRO 014 004 Utan uksar er krubba tom, men når stuten er sterk, vert innkoma stor. 020 PRO 014 005 Ikkje lyg eit ærlegt vitne, men det falske vitne andar lygn. 020 PRO 014 006 Spottaren søkjer visdom, men fåfengt, men lett finn den skynsame kunnskap. 020 PRO 014 007 Gakk burt frå ein dåre, ei fekk du der merka lippor med kunnskap. 020 PRO 014 008 Klok manns visdom er: han skynar vegen sin, men dåre-narreskapen er: dei svik seg sjølv. 020 PRO 014 009 Dårar fær spott av sitt eige skuldoffer, men millom ærlege folk er godhug. 020 PRO 014 010 Hjarta kjenner si eigi sorg, og gleda legg ingen framand seg uppi. 020 PRO 014 011 Gudlause folk fær sitt hus lagt i øyde, men ærlege folk ser tjeldet sitt bløma. 020 PRO 014 012 Mang ein veg tykkjer folk er rett, men enden på honom er vegar til dauden. 020 PRO 014 013 Jamvel midt i låtten kjenner hjarta vondt, og enden på gleda er sorg. 020 PRO 014 014 Av åtferdi si skal den fråfalne mettast, og ein god mann held seg burte frå han. 020 PRO 014 015 Den einfalde trur kvart ordet, men den kloke agtar på sine stig. 020 PRO 014 016 Den vise ottast og held seg frå vondt, men dåren er brålyndt og trygg. 020 PRO 014 017 Bråsinna mann gjer narreverk, og meinsløg mann vert hata. 020 PRO 014 018 Einfalde erver dårskap, men dei kloke fær kunnskap til krans. 020 PRO 014 019 Vonde skal bøygja seg for dei gode, og gudlause ved portarne til den rettferdige. 020 PRO 014 020 Ein fatig vert hata av venen sin jamvel, men ein rik vert elska av mange. 020 PRO 014 021 Vanvyrder du næsten din, syndar du, men sæl den som ynkast yver armingar. 020 PRO 014 022 Skal ikkje dei fara vilt som finn på vondt, og miskunn og truskap timast deim som finn på godt? 020 PRO 014 023 Alt stræv fører vinning med seg, men tome ord gjev berre tap. 020 PRO 014 024 Rikdomen er for dei vise ei krans, men narreskapen hjå dårar er narreskap. 020 PRO 014 025 Eit sanningsvitne bergar liv, men den som andar lygn, er full av svik. 020 PRO 014 026 Den som ottast Herren, hev ei borg so fast, og for hans born det finnast skal ei livd. 020 PRO 014 027 Otte for Herren er livsens kjelda, so ein slepp undan daudesnaror. 020 PRO 014 028 Mykje folk er konungs prydnad, men folkemink er hovdings fall. 020 PRO 014 029 Langmodig mann hev mykje vit, men bråhuga mann syner narreskap. 020 PRO 014 030 Spaklyndt hjarta er likamens liv, men ilska er ròt i beini. 020 PRO 014 031 Trykkjer du armingen, spottar du skaparen hans, men du ærar skaparen når du er mild mot fatigmann. 020 PRO 014 032 I ulukka si lyt den gudlause stupa, men den rettferdige hev trygd når han skal døy. 020 PRO 014 033 I hjarta på den vituge held visdomen seg still, men hjå dårar ter han seg fram. 020 PRO 014 034 Rettferd upphøgjer eit folk, men syndi er skam for folki. 020 PRO 014 035 Kongen likar godt den kloke tenar, men harmast på den som skjemmer seg ut. 020 PRO 015 001 Mildt svar døyver harm, men eit kvast ord vekkjer vreide. 020 PRO 015 002 Tunga åt vismenner gjev god kunnskap, men narreskap gøyser or munnen på dårar. 020 PRO 015 003 Allstad hev Herren augo sine, dei ser etter vonde og gode. 020 PRO 015 004 Linnmælt tunga er livsens tre, men range tunga gjev hjartesår. 020 PRO 015 005 Ein uviting vanvyrder far sin’s age, men den som agtar på refsing, vert klok. 020 PRO 015 006 Rettferdig manns hus eig stor rikdom, men d’er ugreida med ugudleg manns inntekt. 020 PRO 015 007 Vismanns-lippor strår ut kunnskap, men so er ei med dårehjarta. 020 PRO 015 008 Gudløysings offer er ei gruv for Herren, men bøn frå ærlege han likar godt. 020 PRO 015 009 Gudløysings veg er ei gruv for Herren, men han elskar den som renner etter rettferd. 020 PRO 015 010 Hard refsing fær den som gjeng ut av vegen, den som hatar age, skal døy. 020 PRO 015 011 Helheim og avgrunn ligg i dagen for Herren, kor mykje meir då menneskje-hjarto. 020 PRO 015 012 Spottaren likar ikkje at ein lastar honom, til vismenner gjeng han ikkje. 020 PRO 015 013 Gladværugt hjarta gjer andlitet ljost, men modet vert brote i hjartesorg. 020 PRO 015 014 Vitug manns hjarta søkjer kunnskap, men dåremunn fer berre med narreskap. 020 PRO 015 015 Alle ein armings dagar er vonde, men den glade i hjarta hev gjestebod alltid. 020 PRO 015 016 Betre er lite med otte for Herren enn eigedom stor med uro attåt. 020 PRO 015 017 Betre ei nista av kål med kjærleik til enn gjødde uksen med hat attåt. 020 PRO 015 018 Brålyndt mann valdar trætta, men den toluge stiller kiv. 020 PRO 015 019 Vegen for letingen er som eit klungergjerde, men stigen er brøytt for dei ærlege. 020 PRO 015 020 Ein vis son gjer far sin gleda, men eit dårlegt menneskje vanvyrder mor si. 020 PRO 015 021 Dårskap er gleda for vitlaus mann, men ein vitug mann gjeng beint fram. 020 PRO 015 022 Råder vert til inkjes utan rådleggjing, men med mange rådgjevarar kjem dei i stand. 020 PRO 015 023 Mannen gled seg når munnen kann svara, og eit ord i rette tid, kor godt det er! 020 PRO 015 024 Den vituge gjeng livsens veg uppetter, for han vil sleppa burt frå helheimen der nede. 020 PRO 015 025 Herren riv huset ned for dei ovmodige, men for enkja let han merkesteinen standa. 020 PRO 015 026 Vonde tankar er ei gruv for Herren, men milde ord er reine. 020 PRO 015 027 Den vinnekjære fær sitt hus i ulag, men den som hatar mutor, han skal liva. 020 PRO 015 028 Rettferdig tenkjer i sitt hjarta korleis han skal svara, men gudlause let vondskap gøysa ut or munnen. 020 PRO 015 029 Langt er Herren burte frå dei gudlause, men bøni frå rettferdige han høyrer. 020 PRO 015 030 Ljos i augo hjarta gled, tidend god gjev merg i beini. 020 PRO 015 031 Det øyra som høyrer på rettleiding til livet, held seg gjerne med vismenn i lag. 020 PRO 015 032 Den som vandar age, vanvyrder si sjæl, den som høyrer på rettleiding, vinn seg vit. 020 PRO 015 033 Otte for Herren er age til visdom, og fyre æra gjeng andmykt. 020 PRO 016 001 Hjartans rådleggjing høyrer menneskja til, men tunga fær svaret frå Herren. 020 PRO 016 002 Kvar mann tykkjer at hans eigi ferd er rein, men det er Herren som prøver ånderne. 020 PRO 016 003 Legg verki dine på Herren, so skal tankarne dine få framgang. 020 PRO 016 004 Herren hev gjort kvar ting til sitt endemål, ogso den ugudlege til uferdsdagen. 020 PRO 016 005 Kvar ovmodig er ei gruv for Herren, du kann vera viss, han skal’kje verta urefst. 020 PRO 016 006 Med kjærleik og truskap vert misgjerning sona ut, med otte for Herren flyr ein frå det vonde. 020 PRO 016 007 Når Herren likar ferdi åt ein mann, so let han jamvel fiendarne halda fred med honom. 020 PRO 016 008 Betre er lite med rettferd enn innkomor store med urett. 020 PRO 016 009 Mannsens hjarta tenkjer ut sin veg, men Herren styrer hans stig. 020 PRO 016 010 Gudsord er på konungs lippor, i domen skal hans munn ei gjera mistak. 020 PRO 016 011 Rett vegt og rette vegtskåler høyrer Herren til, hans verk er alle lodd i pungen. 020 PRO 016 012 Ugudleg åtferd er ein styggedom for kongar, for truna stend trygt ved rettferd. 020 PRO 016 013 Kongen likar rettferdige lippor, dei elskar den som segjer det som er rett. 020 PRO 016 014 Konungs vreide er daude-bod, men ein vismann stiller vreiden. 020 PRO 016 015 I ljos frå konungs åsyn er det liv, og hans godhug er som ei regnsky um våren. 020 PRO 016 016 Å vinna visdom - kor mykje betre er det ei enn gull! Å vinna vit er meire verdt enn sylv. 020 PRO 016 017 Den vegen dei ærlege gjeng, er å fly frå vondt, den som agtar på sin veg, han varar si sjæl. 020 PRO 016 018 Fyre undergang gjeng ovmod, og stormod fyre fall. 020 PRO 016 019 Betre er med armingar å vera audmjuk enn skifta herfang med ovmodige. 020 PRO 016 020 Den som agtar på ordet, skal finna lukka, den som lit på Herren - sæl er han! 020 PRO 016 021 Den vise i hjarta vert kalla vitug, og søtleik på lipporne aukar lærdom. 020 PRO 016 022 Klokskap er livsens kjelda for deim som eig han, men fåvit er refsing for fåvise folk. 020 PRO 016 023 Vismanns hjarta gjer munnen hans vitug og aukar læra på lipporne hans. 020 PRO 016 024 Milde ord er honningdropar, søte for sjæli og lækjedom for beini. 020 PRO 016 025 Mang ein veg tykkjer folk er rett, men enden på honom er vegar til dauden. 020 PRO 016 026 Vinne-kars hunger onnar for honom, for hans eigen munn driv på. 020 PRO 016 027 Ein låk mann grev ei ulukke-grav, og det logar som eld på lipporne hans. 020 PRO 016 028 Ein ranglyndt mann yppar trætta, og den som ber drøs, skil ven frå ven. 020 PRO 016 029 Ein valdsmann lokkar næsten sin, og leider han inn på ein veg som ei er god. 020 PRO 016 030 Den som let augo att, vil tenkja range tankar, den som knip lipporne i hop, set vondt i verk. 020 PRO 016 031 Grå hår er fager krans! Han er å vinna på rettferds veg. 020 PRO 016 032 Ein tolug mann er betre enn ei kjempa, og den som styrer hugen sin, stend yver den som tek ein by. 020 PRO 016 033 Dei kastar terningen i fanget, men all hans avgjerd kjem frå Herren. 020 PRO 017 001 Betre er ein turr brødmole med ro attåt enn huset fullt av høgtidskost med trætta til. 020 PRO 017 002 Den kloke tenar skal råda yver ein uvisleg son, og millom brøder fær han skifta arv. 020 PRO 017 003 Diglen røyner sylvet og omnen gullet, men den som røyner hjarto, det er Herren. 020 PRO 017 004 Den vonde lyder på vondskapslippa, ljugaren lyder på tyningstunga. 020 PRO 017 005 Spear du den fatige, so spottar du hans skapar, den som gled seg yver ulukka, skal få si refsing. 020 PRO 017 006 Ein krans for dei gamle er barneborn, og ei æra for borni er federne deira. 020 PRO 017 007 Det høver ikkje for ein dåre å tala store ord, enn mindre for ein fagnamann å ljuga. 020 PRO 017 008 Gåva er ein glimestein for den som fær ho; kvar ho vender seg, der fær ho framgang. 020 PRO 017 009 Søkjer du kjærleik, skyler du misgjerd, men riv du upp att ei sak, skil ven frå ven. 020 PRO 017 010 Vondord gjer meir på den vituge enn hundrad hogg på dåren. 020 PRO 017 011 Berre upprør søkjer den vonde, men ein hard bodberar vert send imot han. 020 PRO 017 012 Møt heller ei binna som hev mist sine ungar enn ein dåre med narreskapen hans! 020 PRO 017 013 Den som løner godt med vondt, frå hans hus skal ikkje det vonde vika. 020 PRO 017 014 Å taka til med strid er som å sleppa vatn ut, haldt difor upp med trætta fyrr nokon gliser med tennerne! 020 PRO 017 015 Den som frikjenner ein ugudleg og den som domfeller ein rettferdig, dei er båe tvo ein styggedom for Herren. 020 PRO 017 016 Kva skal pengar i handi på dåren? Å kjøpa visdom hev han’kje vit til. 020 PRO 017 017 Venen elskar alltid, og bror vert fødd til hjelp i naud. 020 PRO 017 018 Ein vitlaus mann er den som handtekst, som gjeng i borg hjå grannen sin. 020 PRO 017 019 Den som elskar trætta, elskar misgjerning, den som byggjer døri si høg, søkjer fall. 020 PRO 017 020 Den som hev eit rangt hjarta, vinn ikkje lukka, og den som forvender tunga si, fell i ulukka. 020 PRO 017 021 Den som avlar eit narr, fær sorg, og ikkje gled seg far til ein dåre. 020 PRO 017 022 Gladværugt hjarta gjev lækjedom god, men nedslege mod fær beini te visna. 020 PRO 017 023 Gudlaus mann tek gåva i løynd til å bøygja rettargangen. 020 PRO 017 024 Den vituge hev visdom for augo, men dåren hev augo ved heimsens ende. 020 PRO 017 025 Uvitug son er til gremme for far sin, og beisk sorg for henne som fødde’n. 020 PRO 017 026 Det er’kje godt at og rettferdige fær refsing, og ei at fagna folk fær slag for det som rett er. 020 PRO 017 027 Den skynsame sparer på ordi, og den vituge mann er kald i hugen. 020 PRO 017 028 Um dåren tagde, gjekk han og for vismann, og for ein vitug mann når han heldt munn. 020 PRO 018 001 Einstødingen søkjer det han sjølv er huga på, mot alle kloke råder glefser han. 020 PRO 018 002 Dåren bryr seg ikkje um å vera vitug, men vil berre visa kva som bur i honom. 020 PRO 018 003 Kjem ein ugudleg, so kjem og vanvyrdnad, og med skam fylgjer spott. 020 PRO 018 004 Ordi i ein manns munn er djupe vatn, fløymande bekkjer, visdoms kjelda. 020 PRO 018 005 D’er’kje godt når ein gjev den gudlause medhald og rengjer rettferdig manns rett. 020 PRO 018 006 Dåre-lippor kjem uppi trætta, og munnen hans ropar etter slag. 020 PRO 018 007 Dåre-munn er til ulukka for han sjølv, og lipporne er ei snara for hans sjæl. 020 PRO 018 008 Baktalar-ord er som lostemat, dei glid so godt ned i livet. 020 PRO 018 009 Den som er lat i arbeidet sitt, han er og bror til øydaren. 020 PRO 018 010 Herrens namn er eit tårn so sterkt, der flyg den rettferdige inn og vert berga. 020 PRO 018 011 Rikmanns eiga er hans faste by, som høge muren i hans eigne tankar. 020 PRO 018 012 Fyre fall er mannsens hjarta stolt, men fyre æra gjeng audmykt. 020 PRO 018 013 Um nokon svarar fyrr han høyrer, vert det til narreskap og til skam for honom. 020 PRO 018 014 Manns mod ber uppe i sjukdom, men brote mod, kven kann bera det? 020 PRO 018 015 Vitug manns hjarta kjøper kunnskap, og øyra åt vismenner søkjer kunnskap. 020 PRO 018 016 Gåva opnar mannen veg og fører han fram til storfolk. 020 PRO 018 017 Den som fyrst legg fram si sak, fær rett, men so kjem motparten og granskar honom. 020 PRO 018 018 Lutkasting endar trettor og skil millom megtige menner. 020 PRO 018 019 Hev ein bror lide urett, er han verre å vinna enn ein festningsby, og trættor er som stengsa for eit slott. 020 PRO 018 020 Mannen fær magen sin mett av frukti or munnen sin, av grøda frå lipporne vert han mett. 020 PRO 018 021 Tunga hev daude og liv i sitt vald, dei som elskar henne, skal eta hennar frukt. 020 PRO 018 022 Den som hev funne ei kona, hev funne lukka og hev fenge ei nådegåva av Herren. 020 PRO 018 023 Den fatige bed og barmar seg, men den rike svarar med harde ord. 020 PRO 018 024 Ein mann med mange vener gjeng det ille, men ven kann vera trugnare enn nokon bror. 020 PRO 019 001 Betre er ein fatigmann som ferdast lytelaust enn ein mann med range lippor som attpå er ein dåre. 020 PRO 019 002 Den som er tankelaus i hugen, gjeng det gale, og den som stig for fort med føterne, han stig i miss. 020 PRO 019 003 Mannsens eigi vitløysa fører til fall, men han harmast i sitt hjarta på Herren. 020 PRO 019 004 Velstand samla mange vener, men fatigmann vert skild frå venen sin. 020 PRO 019 005 Det falske vitnet skal’kje verta urefst, og den som andar lygn, skal ikkje sleppa undan. 020 PRO 019 006 Mange smeikjer den gjæve, og kvar mann er ven med den rauste. 020 PRO 019 007 Fatigmanns brør hatar honom alle, enn meir dreg hans vener seg burt frå honom. Han fer etter ord som er inkjevetta. 020 PRO 019 008 Den som elskar si sjæl, han vinn seg vit, den som vaktar sitt skyn, skal finna lukka. 020 PRO 019 009 Det falske vitnet skal’kje verta urefst, og den som andar lygn, skal tynast. 020 PRO 019 010 Det høver ei for dåren å hava gode dagar, enn mindre for ein træl å råda yver hovdingar. 020 PRO 019 011 Mannsens klokskap gjev honom tol, og det er hans æra å tilgjeva brot. 020 PRO 019 012 Konungs harm er som når løva burar, men godhugen hans er som dogg i graset. 020 PRO 019 013 Ein dårleg son er reint ei ulukka for far sin, og kjerringtrætta er som si-drop frå taket. 020 PRO 019 014 Hus og gods er fedre-arv, men frå Herren kjem ei vitug kona. 020 PRO 019 015 Leta svæver tungt i svevn, og letingen skal svelta. 020 PRO 019 016 Den som tek vare på bodet, tek vare på sitt liv, den som ei ansar si åtferd, skal missa livet. 020 PRO 019 017 Den som gjer miskunn mot armingen, låner til Herren, og av honom fær han vederlag for si velgjerning. 020 PRO 019 018 Aga son din, for endå er det von, men lat deg ikkje driva til å drepa honom. 020 PRO 019 019 Den som er svært sinna, lyt bøta for det, for um du hjelper han, du gjer vondt verre. 020 PRO 019 020 Høyr på råd og lat deg aga, so du til slutt kann verta vis. 020 PRO 019 021 Mange tankar er i mannsens hjarta, men Herrens råd fær framgang. 020 PRO 019 022 Mannsens miskunn er hans gode vilje, og fatig man er betre enn ein som lyg. 020 PRO 019 023 Otte for Herren fører til liv, mett fær ein kvila og vert ikkje heimsøkt med vondt. 020 PRO 019 024 Stikk den late si hand i fatet, so idest han ei ta ho upp att til munnen. 020 PRO 019 025 Slær du spottaren, so vert uvitingen klok, og agar du den vituge, so fær han vit på kunnskap. 020 PRO 019 026 Den som er vond med far sin og jagar mor si burt, han er ein son til skam og skjemd. 020 PRO 019 027 Høyr ikkje soleis på refsing, son min, at du villar deg burt frå kunnskaps ord! 020 PRO 019 028 Eit nidings-vitne spottar det som rett er, og munnen på gudlause gløyper urett. 020 PRO 019 029 Refsingsdomar er ferdige for spottaren og slag for ryggen på dårar. 020 PRO 020 001 Vinen er ein spottar, rusdrykken ein ståkar, ingen som tumlar av honom, er vis. 020 PRO 020 002 Den rædsla kongen vekkjer, er som løveburing, den som fær hans vreide på seg, set livet sitt på spel. 020 PRO 020 003 Mannsens æra er å halda seg frå trætta, men kvar uviting glefser til. 020 PRO 020 004 Letingen pløgjer ikkje um hausten, i skurdonni leitar han fåfengt etter grøda. 020 PRO 020 005 Råd i mannsens hjarta er som vatn i djupet, men ein skynsam mann kann draga det upp. 020 PRO 020 006 Mest kvar mann råkar ein som elskar honom, men kven finn ein som er å lita på? 020 PRO 020 007 Den som ferdast ulastande og er rettferdig, sæle er borni hans etter honom. 020 PRO 020 008 Ein konge som sit på domarstol, skil ut alt vondt med augo sine. 020 PRO 020 009 Kven kann segja: «Eg hev halda hjarta reint og er fri frå syndi mi?» 020 PRO 020 010 Tvo slag vegt og tvo slag mål er båe tvo ein styggedom for Herren. 020 PRO 020 011 Alt guten syner i si gjerd um ferdi hans vert rein og rett. 020 PRO 020 012 Øyra som høyrer og auga som ser - Herren hev skapt deim båe tvo. 020 PRO 020 013 Elska ikkje svevn, for då vert du fatig, haldt augo uppe, so fær du brød til mette. 020 PRO 020 014 «Klent, klent!» segjer kjøparen, men når han gjeng burt, so rosar han seg. 020 PRO 020 015 Vel finst det gull og mange perlor, men dyraste gogni er lippor med kunnskap. 020 PRO 020 016 Tak klædi hans! for han hev borga for ein annan, og panta honom for framande! 020 PRO 020 017 Søtt er for mannen det brød han hev fenge med fals, men sidan vert munnen hans full av småstein. 020 PRO 020 018 Råder vert stødige med rådleggjing, få då klok styring når du fører krig! 020 PRO 020 019 Den som fer med drøs, ber løynråd ut, og gapen skal du ikkje hava noko med. 020 PRO 020 020 Den som bannar far og mor, hans lampa skal slokna i kolmyrkret. 020 PRO 020 021 Ein arv som ein i fyrstundes er for fus på, vert på slutten utan velsigning. 020 PRO 020 022 Seg ikkje: «Eg vil løna med vondt!» Venta på Herren, han vil hjelpa deg. 020 PRO 020 023 Tvo slag vegt er ein styggedom for Herren, og den falske skålvegt er ikkje god. 020 PRO 020 024 Frå Herren kjem mannsens stig, og kor kann eit menneskje skyna sin veg? 020 PRO 020 025 Fårlegt er det for eit menneskje å vigsla eitkvart tankelaust, og fyrst granska lovnaden etterpå. 020 PRO 020 026 Ein vis konge skil ut dei gudlause og let hjulet ganga yver deim. 020 PRO 020 027 Menneskjens ånd er Herrens lampa, og ho ransakar alle rom i hjarta. 020 PRO 020 028 Kjærleik og truskap er vakt um kongen, og han styd sin kongsstol på kjærleik. 020 PRO 020 029 Ei æra for ungdomar er deira kraft, og ein prydnad for dei gamle er grått hår. 020 PRO 020 030 Svidande sår reinser burt det vonde, ja, slag reinsar hjartans inste rom. 020 PRO 021 001 Konungs hjarta er i Herrens hand som bekkjer, han vender det kvar helst han vil. 020 PRO 021 002 Kvar mann tykkjer at hans eigi ferd er rett, men det er Herren som prøver hjarto. 020 PRO 021 003 At folk gjer rett og skil, er meir verdt for Herren enn offer. 020 PRO 021 004 Ovmods augo og sjølvgodt hjarta - lampa åt gudlause folk er synd. 020 PRO 021 005 Umtanke hjå den annsame er berre til vinning, men hastverk berre til tap. 020 PRO 021 006 Skattevinning med ljugartunga er ein kvervande pust av deim som søkjer dauden. 020 PRO 021 007 Den vald dei gudlause gjer, skal riva deim sjølve burt, for det som er, vil dei ikkje gjera. 020 PRO 021 008 Skuldig mann gjeng krokut veg, men den reine - han gjer si gjerning beint fram. 020 PRO 021 009 Betre å bu i ei krå på taket enn å ha sams hus med trettekjær kvinna. 020 PRO 021 010 Ugudleg manns sjæl hev hug til det vonde, hans næste finn ikkje miskunn hjå honom. 020 PRO 021 011 Refser du spottaren, vert uvitingen vis, og lærer du vismannen, tek han mot kunnskap. 020 PRO 021 012 Ein rettferdig agtar på gudlause-hus, han støyter dei gudlause ned i ulukka. 020 PRO 021 013 Dytter du øyra til for armings rop, skal sjølv du ropa og ikkje få svar. 020 PRO 021 014 Gåva i løyndom stiller vreide, og gjeving i barmen stiller største harmen. 020 PRO 021 015 Det er ei gleda for rettferdig mann å gjera rett, men ei rædsla for illgjerningsmenner. 020 PRO 021 016 Den som viller seg burt frå klokskaps veg, han skal hamna i skuggeheimen. 020 PRO 021 017 Ein fatigmann vert den som elskar moro, ei vert han rik som elskar vin og olje. 020 PRO 021 018 Den gudlause vert løysepeng for den rettferdige, og utru kjem i staden for den ærlege. 020 PRO 021 019 Betre å bu i eit øydeland enn hjå arg og trættekjær kvinna. 020 PRO 021 020 Vismann hev dyre skattar og olje i huset, men uvitingen øyder det upp. 020 PRO 021 021 Den som strævar etter rettferd og miskunn, han skal finna liv og rettferd og æra. 020 PRO 021 022 Ein by med kjempor tek vismannen inn, og han bryt ned den borgi som byen lit på. 020 PRO 021 023 Den som varar sin munn og si tunga, han varar si sjæl frå trengslor. 020 PRO 021 024 Ein ovmodig og ubljug kallar me spottar, ein som fer fram med ofselegt ovmod. 020 PRO 021 025 Lysti åt letingen drep honom sjølv, for henderne hans vil inkje gjera. 020 PRO 021 026 Heile dagen snikjer den snikne, men ein rettferdig gjev og sparer inkje. 020 PRO 021 027 Offer frå gudlause er ei gruv, og endå meir når dei samstundes emnar på ilt. 020 PRO 021 028 Eit ljugar-vitne skal ganga til grunns, men ein mann som lyder etter, skal få tala alltid. 020 PRO 021 029 Gudlaus mann ter seg skamlaus, men den ærlege gjeng sine vegar stødigt. 020 PRO 021 030 Det finst ingen visdom og inkje vit og ingi råd imot Herren. 020 PRO 021 031 Hesten vert budd til herferdsdagen, men sigeren kjem ifrå Herren. 020 PRO 022 001 Eit godt namn er meir verdt enn rikdom stor, og manntekkje betre enn sylv og gull. 020 PRO 022 002 Rik og fatig råkast, Herren hev skapt deim alle. 020 PRO 022 003 Den kloke ser fåren og gøymer seg, men fåmingar renner fram og lyt bøta for det. 020 PRO 022 004 Løn for spaklynde og otte for Herren er rikdom og æra og liv. 020 PRO 022 005 Klunger og snaror er på den vegen den falske gjeng, den som agtar si sjæl, held seg burte frå deim. 020 PRO 022 006 Lær guten etter som guten er, so vik han ikkje ifrå det, um han vert gamall. 020 PRO 022 007 Rikmann rå’r yver fatigfolk, og den som fær lån, vert træl for den som gjev. 020 PRO 022 008 Den som sår urett, skal hausta vondt, og hans ovmods ris fær ein ende. 020 PRO 022 009 Den godhjarta vert velsigna, for han gjev sitt brød til armingen. 020 PRO 022 010 Jaga spottaren ut, so gjeng trætta med, og for skjemsla og kiv fær du fred. 020 PRO 022 011 Den som elskar hjartans reinleik, den som talar vænt, han hev kongen til ven. 020 PRO 022 012 Herrens augo vaktar kunnskap, men ord frå den utrue støyter han um. 020 PRO 022 013 Letingen segjer: «Det er ei løva der ute, eg kunde verta drepen midt på gata.» 020 PRO 022 014 Ei djup grav er skjøkjemunn, den som Herren er harm på, skal falla nedi. 020 PRO 022 015 Vitløysa heng fast ved hjarta hjå guten, men tukteriset driv henne burt frå han. 020 PRO 022 016 Trykkjer du armingen, vert det honom til vinning, gjev du den rike, vert det berre til tap. 020 PRO 022 017 Lut øyra ned og høyr på ord av vismenn vend hjarta til min kunnskap! 020 PRO 022 018 For det er vænt at du deim varar i ditt hjarta; gjev dei må vera reiduge på dine lippor! 020 PRO 022 019 Av di du skal lita på Herren, lærer eg deg i dag, just deg. 020 PRO 022 020 Hev eg’kje skrive fyndord til deg med råder og kunnskap 020 PRO 022 021 til å kunngjera deg det som rett er, sannings ord, so du med sannings ord kann svara deim som sender deg? 020 PRO 022 022 Plundra ikkje ein fatigmann av di han er fatig, og tred ikkje armingen ned i porten! 020 PRO 022 023 For Herren skal føra saki deira og taka livet deira som tek ifrå deim. 020 PRO 022 024 Gjev deg ikkje i lag med ein som snart vert vreid, og gakk ikkje med ein bråsinna mann, 020 PRO 022 025 at du ikkje skal venja deg til hans vegar og få sett ei snara for livet ditt! 020 PRO 022 026 Ver ei millom deim som gjev handtak, millom deim som borgar for skuld! 020 PRO 022 027 Når du inkje hev å betala med, kvifor skal dei taka sengi di burt under deg? 020 PRO 022 028 Flyt ikkje gamall merkestein som federne dine hev sett! 020 PRO 022 029 Ser du ein mann som er dugleg i arbeidet, han skal tena hjå kongar og ikkje hjå småfolk. 020 PRO 023 001 Når du sit til bords hjå ein hovding, so agta vel på kven du hev fyre deg, 020 PRO 023 002 og set ein kniv på strupen din, um mathugen din er stor. 020 PRO 023 003 Fys ikkje etter hans lostemat, for det er dårande føda. 020 PRO 023 004 Mød deg ei med å verta rik, lat fara den klokskapen din! 020 PRO 023 005 Lat ei augo fljuga til det som kverv, for det gjer seg vengjer, det er visst, som ein ørn som flyg til himmels. 020 PRO 023 006 Et ikkje brød hjå den som misunner deg, og fys ikkje etter hans lostemat! 020 PRO 023 007 For som han reknar ut i sjæli si, soleis er han. «Et og drikk!» han segjer til deg, men hjarta hans er ikkje med deg. 020 PRO 023 008 For biten din som du hev ete, lyt du spy upp att, og du hev spilt dine fagre ord. 020 PRO 023 009 For øyro på dåren skal du ikkje tala, for han vanvyrder visdommen i dine ord. 020 PRO 023 010 Flyt ikkje gamall merkestein, og kom ei inn på åkrane åt faderlause. 020 PRO 023 011 For deira målsmann er sterk, han skal føra saki deira imot deg. 020 PRO 023 012 Vend hjarta ditt til age og øyro dine til kunnskaps ord! 020 PRO 023 013 Lat ikkje guten vera utan age! Slær du han med riset, skal han ikkje døy. 020 PRO 023 014 Du slær han med riset, og sjæli hans bergar du frå helheim. 020 PRO 023 015 Son min, vert hjarta ditt vist, so gled seg og mitt hjarta, 020 PRO 023 016 og nyro mine fegnast når lipporn’ dine talar det som rett er. 020 PRO 023 017 Lat ikkje hjarta ditt misunna syndarar, men stræva stødt etter gudlegdom. 020 PRO 023 018 For då er du viss på ei framtid, og di von skal ei verta til inkjes. 020 PRO 023 019 Høyr du, son min, og vert vis, og lat hjarta ditt ganga beint fram på vegen. 020 PRO 023 020 Ver ikkje med millom vindrikkarar, millom deim som foret seg på kjøt. 020 PRO 023 021 For drikkar og storetar fatig vert, og svevn gjev fillor for klæde. 020 PRO 023 022 Høyr på far din som avla deg, og vanvyrd ei mor di når ho vert gamall! 020 PRO 023 023 Kjøp sanning og sel henne ikkje, visdom og age og vit. 020 PRO 023 024 Storleg fegnast far til den rettferdige, og den som fær ein vis son, skal få gleda av han. 020 PRO 023 025 Lat far din og mor di gleda seg, og ho som fødde deg, fegnast. 020 PRO 023 026 Son min, gjev meg hjarta ditt, og lat dine augo lika vegarne mine. 020 PRO 023 027 For skjøkja er som djupe gravi og den framande kona som tronge brunnen, 020 PRO 023 028 ja, ho ligg på lur som ein ransmann, og ho aukar talet på utrue folk. 020 PRO 023 029 Kven hev sorg? Kven hev sut? Kven hev dragsmål? Kven hev klagemål? Kven hev sjølvvalde sår? Kven hev dimsynte augo? 020 PRO 023 030 Dei som drygjer lenge hjå vinen, dei som kjem og smakar på mjøden. 020 PRO 023 031 Sjå ikkje på vinen kor han raudnar, kor vænt han smiler i staupet! lett renn han ned. 020 PRO 023 032 Men sidan han sting som ein slange og høgg som ein orm. 020 PRO 023 033 Då skal augo dine sjå rare syner, og hjarta ditt talar tull og tøv. 020 PRO 023 034 Du vert som låg du i havsens djup, eller låg i toppen av mastri. 020 PRO 023 035 «Dei slo meg, men det gjorde’kje vondt, dei banka meg, men eg kjende det ikkje. Når skal eg vakna? Eg vil få tak i endå meir.» 020 PRO 024 001 Misunn ikkje vonde menneskje, og hav ikkje hug til å vera med deim. 020 PRO 024 002 For hjarta deira tenkjer på vald, og um ulukka talar lipporne deira. 020 PRO 024 003 Med visdom byggjer ein hus, og med vit grunngfester ein det, 020 PRO 024 004 og med kunnskap fær ein romi fulle av alle slag dyre og gilde ting. 020 PRO 024 005 Ein vis mann er sterk, og ein kunnig er veldug i kraft. 020 PRO 024 006 Klok styring skal du bruka når du fører krig, hev du mange rådvise menn gjeng det godt. 020 PRO 024 007 Visdom heng for høgt for fåmingen, i porten let han ikkje upp sin munn. 020 PRO 024 008 Den som tenkjer på å gjere vondt, honom kallar me ein fuling. 020 PRO 024 009 Synd er dårskaps råd, og spottaren er ei gruv for folk. 020 PRO 024 010 Misser du modet når trengsla kjem, då er di kraft for trong. 020 PRO 024 011 Berga deim som dei fører til dauden, og dei som vinglar til rettarstaden, haldt deim att! 020 PRO 024 012 Um du segjer: «Me visste det ikkje, ser du, » tru ikkje han som veg hjarto, skynar det, og han som agtar på sjæli di, veit det, og han løner mannen etter hans gjerning? 020 PRO 024 013 Et honning, son min, for den er god, og sjølvrunnen honning er søt for din gom. 020 PRO 024 014 Lær sameleis visdom for sjæli di! Finn du honom, so hev du ei framtid, og di von skal ikkje verta til inkjes. 020 PRO 024 015 Lur ikkje, du gudlause, på rettferdig manns bustad, legg ikkje heimen hans i øyde! 020 PRO 024 016 For sju gonger dett den rettferdige og stend upp att, men dei gudlause stuper når ulukka kjem. 020 PRO 024 017 Når din fiend’ fell, so gled deg ikkje, og når han stupar, fegnast ei ditt hjarta! 020 PRO 024 018 Elles vil Herren sjå det og mislika det og venda frå honom vreiden sin. 020 PRO 024 019 Harmast ei yver illgjerdsmenner, misunn ikkje dei gudlause! 020 PRO 024 020 For den vonde hev ingi framtid; lampa åt gudlause sloknar. 020 PRO 024 021 Ottast Herren, son min, og kongen! Gakk ikkje i lag med upprørsmenner! 020 PRO 024 022 For brått kjem ulukka yver deim, og kven veit når åri deira fær ein usæl ende? 020 PRO 024 023 Desse ordi er og av vismenner. Det er ikkje godt når ein gjer mannemun i domen. 020 PRO 024 024 Den som segjer til den skuldige: «Du er uskuldig.» Honom vil folkeslag banna og folk forbanna; 020 PRO 024 025 men deim som refsar han, gjeng det vel, og velsigning av godt kjem yver deim. 020 PRO 024 026 Ein kyss på lipporne er det når einkvan gjev det rette svaret. 020 PRO 024 027 Fullfør yrket ditt ute, og gjer det ferdigt for deg på marki! Sidan kann du byggja deg hus 020 PRO 024 028 ver ikkje vitne mot næsten din utan grunn, for du vil vel’kje svika med lipporne dine? 020 PRO 024 029 Seg ikkje: «Som han hev gjort med meg, so vil eg gjera med han. Eg vil løna mannen etter hans gjerning.» 020 PRO 024 030 Eg gjekk framum ein lat manns mark, og vinhagen til eit vitlaust menneskje, 020 PRO 024 031 og sjå, han var vaksen full av tistlar, grunnen var yvergrodd med netlor, og steingarden kringom var riven ned. 020 PRO 024 032 Og eg skygnde på det og agta på det, eg såg det, og denne lærdomen tok eg: 020 PRO 024 033 «Endå litt soving, endå litt blunding, endå litt kvild med henderne i kross! 020 PRO 024 034 So kjem armodi di som ein farande fant, og naudi som skjoldvæpna mann.» 020 PRO 025 001 Dette er og ordtøke av Salomo, og mennerne åt Hizkia, kongen i Juda, hev samla deim. 020 PRO 025 002 Guds æra er å dylja ei sak, og kongars æra å granska ei sak. 020 PRO 025 003 Himmel-høgd og jord-dypt og konge-hjarto kann ingen granska ut. 020 PRO 025 004 Burt med slagget or sylvet! So fær gullsmeden ei skål av det. 020 PRO 025 005 Burt med gudlaus mann frå kongen! So vert hans kongsstol fast ved rettferd. 020 PRO 025 006 Briska deg ikkje for kongen, og stell deg ikkje på storfolks plass. 020 PRO 025 007 For betre er at dei segjer med deg: «Stig her upp!» Enn at du vert nedflutt for augo på fyrsten. Kva so augo dine hev set. 020 PRO 025 008 Ver ikkje for snar til å reisa sak; for kva vil du gjera til slutt, når motparten gjer deg til skammar? 020 PRO 025 009 Før di sak med grannen din, men ber ikkje ut ein annan manns løyndom, 020 PRO 025 010 For elles vil den som høyrer det, skjella deg ut, og du vil alltid få låkt ord på deg. 020 PRO 025 011 Som eple av gull i skåler av sylv er eit ord som ein talar i rette tid. 020 PRO 025 012 Som ein gullring i øyra og sylgja av gull er ein vismann som refser for høyrande øyra. 020 PRO 025 013 Som svalande snø ein skurdonne-dag er ein tru bodberar for deim som sender han, han kveikjer sjæli åt herren sin. 020 PRO 025 014 Som skyer og vind utan regn er ein mann som kyter av gåvor han ikkje gjev. 020 PRO 025 015 Tolmod fær domaren yvertald, og den linne tunga bryt bein. 020 PRO 025 016 Finn du honning, so et det du treng, so du ikkje vert ovmett og spyr han ut. 020 PRO 025 017 Set sjeldan din fot i huset åt grannen, so han ikkje vert leid deg og hatar deg. 020 PRO 025 018 Hamar og sverd og kvasse pil er den som vitnar falskt mot sin næste. 020 PRO 025 019 Som roti tonn og ustød fot, so er lit til utru mann på trengselsdagen. 020 PRO 025 020 Som kastar du klædi ein frostdag, som eddik på natron, so er den som syng visor for sorgfullt hjarta. 020 PRO 025 021 Er din fiend’ svolten, gjev honom mat, er han tyrst, so gjev honom drikka. 020 PRO 025 022 For då hopar du gloande kol på hovudet hans, og Herren skal løna deg att for det. 020 PRO 025 023 Nordanvind føder regn, og ei kviskrande tunga sure andlit. 020 PRO 025 024 Betre å bu i ei krå på taket enn ha sams hus med trættekjær kvinna. 020 PRO 025 025 Som friske vatnet for den trøytte, so er god tidend frå eit land langt burte. 020 PRO 025 026 Som gruggi kjelda og ein utskjemd brunn, so er rettferdig mann som vinglar medan gudlaus ser det. 020 PRO 025 027 Eta for mykje honning er ikkje godt, men å granska det vandaste er ei æra. 020 PRO 025 028 Som ein by med murarne brotne og burte er mannen som ikkje kann styra sin hug. 020 PRO 026 001 Som snø um sumaren og regn i skurden, so høver ikkje æra for ein dåre. 020 PRO 026 002 Som sporven flaksar burt og svala flyg, so råkar ikkje grunnlaus forbanning. 020 PRO 026 003 Svipa til hesten, taum til asnet, og ris til ryggen på dårar. 020 PRO 026 004 Svar ikkje dåren etter hans dårskap, so du ei skal verta lik han, du og! 020 PRO 026 005 Svara dåren etter hans dårskap, so han ei skal tykkja han sjølv er vis! 020 PRO 026 006 Føterne høgg han av seg, og vald fær han drikka, han som sender bod med ein dåre. 020 PRO 026 007 Visne heng vanfør manns føter, so og ordtak i munnen på dårar 020 PRO 026 008 som å binda ein stein i slyngja, soleis er det å gjeva ein dåre æra. 020 PRO 026 009 Som klungergrein i handi på drukken mann, so er ordtak i munnen på dårar. 020 PRO 026 010 Som ein skyttar som sårar alle, so er den som leiger dåren og kvar som fer framum. 020 PRO 026 011 Som hund som snur seg til si eigi spya, so er ein dåre som kjem att til narreskapen sin. 020 PRO 026 012 Ser du ein mann som tykkjer sjølv at han er vis, då er det større von for dåren enn for honom. 020 PRO 026 013 Letingen segjer: «D’er villdyr på vegen, ei løva i gatorne.» 020 PRO 026 014 Døri snur seg på gjengi, og letingen snur seg i sengi. 020 PRO 026 015 Stikk den late si hand i fatet, han evast med å ta ho upp til munnen att. 020 PRO 026 016 Letingen tykkjest visare vera enn sju som gjev vituge svar. 020 PRO 026 017 Han triv i øyro på framumfarande hund, han som ryk upp i sinne for trætta som ikkje kjem han ved. 020 PRO 026 018 Som ein galen som skyt med brennende pilar - drepande skot - 020 PRO 026 019 so er ein mann som svik sin næste og segjer: «Eg gjorde det berre på gaman.» 020 PRO 026 020 Når veden tryt, so sloknar elden, er baktalar burte, stoggar striden. 020 PRO 026 021 Som kol vert til gløder og ved til eld, so kveikjer kranglaren kiv. 020 PRO 026 022 Baktalar-ord er som lostemat, dei glid so godt ned i livet. 020 PRO 026 023 Som sylv-glasering på skålbrot er brennande lippor når hjarta er vondt. 020 PRO 026 024 Med lipporne skaper ein uven seg til, men inni seg gøymer han svik. 020 PRO 026 025 Gjer han seg blidmælt, tru honom ei, for sju slag styggedom bur i hans hjarta. 020 PRO 026 026 Hatet dyl seg i svik, men lyt syna sin vondskap i folkemugen. 020 PRO 026 027 Den som grev ei grav, skal stupa nedi, den som velter ein stein, skal få han yver seg att. 020 PRO 026 028 Den falske tunga hatar deim som ho hev krasa, og den sleipe munnen fører til fall. 020 PRO 027 001 Rosa deg ikkje av morgondagen, for du veit ikkje kva ein dag ber i fang. 020 PRO 027 002 Lat ein annan rosa deg; ikkje din eigen munn, ein framand og ei dine eigne lippor! 020 PRO 027 003 Stein er tung, og sand veg mykje, men tyngre enn båe er dåreharm. 020 PRO 027 004 Sinne er fælslegt, og vreide ein flaum, men kven kann standa seg mot åbryskap? 020 PRO 027 005 Betre er openberrleg refsing enn kjærleik som held seg duld. 020 PRO 027 006 Trugne er slag av venehand, og mange er uvens kyssar. 020 PRO 027 007 Den mette trakkar på honning, men den svoltne tykkjer alt beiskt er søtt. 020 PRO 027 008 Som ein fugl som rømer frå reiret sitt, er ein mann som rømer frå heimen sin. 020 PRO 027 009 Olje og røykjelse hjarta gled, og søte venar-ord frå rådvis sjæl. 020 PRO 027 010 Slepp ikkje frå deg venen din og far din’s ven, so du lyt heim til bror din når du er i naud! Ein granne nær attmed er betre enn ein bror langt burte. 020 PRO 027 011 Vert vis, min son, og gled mitt hjarta, so eg kann svara den som spottar meg! 020 PRO 027 012 Den kloke ser fåren, gøymer seg; fåmingar renner fram og lyt bøta for det. 020 PRO 027 013 Tak klædi hans, for han hev borga for ein annan, og panta honom for ei framand kvinna! 020 PRO 027 014 Den som høgmælt signar sin ven um morgonen tidleg, han skal få det tilrekna som ei forbanning. 020 PRO 027 015 Si-drop frå taket ein regndag og ei trættekjær kvinna likjest kvarandre. 020 PRO 027 016 Den som held på henne, held på vind, og handi hans triv i olje. 020 PRO 027 017 Jarn sliper jarn, og den eine mannen sliper den andre. 020 PRO 027 018 Den som agtar fiketreet sitt, fær eta frukti av det, den som tek vare på sin herre, skal få æra. 020 PRO 027 019 Som andlit seg speglar mot andlit i vatnet, so menneskjehjarta mot menneskje. 020 PRO 027 020 Helheim og avgrunn vert ikkje mette, og menneskjeaugo vert ikkje mette. 020 PRO 027 021 Diglen røyner sylvet og omnen gullet, og ein mann vert røynd av sin ros. 020 PRO 027 022 Um du støyte uvitingen i mortelen med støytaren i hop med gryn, so vilde ikkje vitløysa vika ifrå han. 020 PRO 027 023 God greide lyt du hava på koss sauerne dine ser ut, og agta vel på buskapen din! 020 PRO 027 024 For velstand varer ikkje æveleg, og ikkje ei kruna frå ætt til ætt. 020 PRO 027 025 Men er høyet burte og håi kjem att, og fjellgras vert sanka i hop, 020 PRO 027 026 då hev du lamb til klæde, og bukkar til å kjøpa deg åker for, 020 PRO 027 027 og geitemjølk nok til mat for deg, til mat for huset ditt og til livsupphald for gjentorne dine. 020 PRO 028 001 Dei gudlause flyr um ingen deim elter, dei rettferdige er som ungløva trygge. 020 PRO 028 002 Syndar eit land, fær det mange herrar, men hev folket mykje vit, varer retten lenge. 020 PRO 028 003 Ein fatig herre som trykkjer dei arme, er eit regn som herjar og ikkje gjev brød. 020 PRO 028 004 Dei som gjeng ifrå lovi, prisar dei gudlause, men dei som held lovi, harmast på deim. 020 PRO 028 005 Vonde folk skynar ikkje kva rett er, men dei som søkjer Herren, skynar alt. 020 PRO 028 006 Betre er ein fatigmann som ferdast lytelaust, enn ein rikmann som er rang og gjeng tvo vegar. 020 PRO 028 007 Den som agtar på rettleiding, er ein vitug son, men den som hev lag med øydarar, fører skam yver far sin. 020 PRO 028 008 Den som aukar si eiga med renta og oker, han sankar åt den som er god mot dei arme. 020 PRO 028 009 Um ein vil venda øyra burt og ikkje høyra lovi, er jamvel bøni hans ein styggedom. 020 PRO 028 010 Den som villar ærlegt folk inn på ein vond veg, han skal stupa i si eigi grav, men dei lytelause skal erva det som godt er. 020 PRO 028 011 Ein rikmann tykkjer han er vis, men ein fatigmann med vit granskar honom ut. 020 PRO 028 012 Held dei rettferdige høgtid, stend det herleg til, men når gudlause kjem seg upp, lyt ein leita etter folk. 020 PRO 028 013 Den som dyl misgjerningarne sine, hev ikkje lukka med seg, men den som sannar deim og vender seg ifrå deim, han finn miskunn. 020 PRO 028 014 Sæl den mannen som alltid ottast, men den som gjer hjarta sitt hardt, han fell i ulukka. 020 PRO 028 015 Burande løva og ein grådig bjørn er gudlaus hovding yver fatigt folk. 020 PRO 028 016 Du hovding fatig på vit og rik på vald! Dei som hatar urett vinning, skal liva lenge. 020 PRO 028 017 Ein mann med blodskuld yver seg er på flugt alt til gravi, ingen må hjelpa honom. 020 PRO 028 018 Den som ferdast lytelaust, vert frelst, men den range tvivegs-farar fell på den eine. 020 PRO 028 019 Den som dyrkar si jord, fær nøgdi av brød, men den som fer etter fåfengt, fær nøgdi av armod. 020 PRO 028 020 Ein trufast mann fær rik velsigning, men den som renner etter rikdom, vert ei urefst. 020 PRO 028 021 Det er’kje godt når ein gjer mannemun, men mang ein mann vert brotsmann for ein brødbit. 020 PRO 028 022 I bråhast vil den ovundsjuke verta rik, og han veit’kje at vanråd vil koma på han. 020 PRO 028 023 Den som refser ein mann, vinn seg takk til slutt meir enn den som smeikjer med tunga si. 020 PRO 028 024 Den som plundrar far sin og mor si og segjer: «Det er ikkje synd, » han er øydelands lagsbror. 020 PRO 028 025 Den vinnekjære valdar trætta, men den som lit på Herren, fær kveikjing. 020 PRO 028 026 Den som lit på vitet sitt, han er ein dåre, men den som vandrar i visdom, vert frelst. 020 PRO 028 027 Den som gjev den fatige, vantar inkje, men den som let att augo, fær mykje banning yver seg. 020 PRO 028 028 Når gudlause kjem seg upp, då gøymer folk seg, men når dei gjeng til grunns, då aukar dei rettferdige. 020 PRO 029 001 Ein mann som etter mykje refsing endå er ein stivnakke, vil brått verta broten ulækjeleg sund. 020 PRO 029 002 Når rettferdige aukar i tal, då gled seg folket, men når gudlaus mann kjem til styre, sukkar folket. 020 PRO 029 003 Den som elskar visdom, gled sin far, men den som gjeng i lag med skjøkjor, øyder eiga si. 020 PRO 029 004 Ein konge held landet sitt uppe med rett, men ein skattekrevjar legg det i øyde. 020 PRO 029 005 Ein mann som smeikjer for næsten sin, breider ut eit net for føterne hans. 020 PRO 029 006 Ein vond manns misgjerd er snara for honom, men rettferdig mann fegnast og gled seg. 020 PRO 029 007 Den rettferdige syter for stakarens sak, den gudlause hev ikkje greida på noko. 020 PRO 029 008 Spottarar øser upp ein by, men vismenner stiller vreiden. 020 PRO 029 009 Når vismann fører sak mot dåren, vert dåren sinna og lær, og kann’kje vera still. 020 PRO 029 010 Dei blodfuse hatar ein skuldlaus mann, og stend dei ærlege etter livet. 020 PRO 029 011 Alt sitt sinne slepper dåren ut, men vismannen døyver det til slutt. 020 PRO 029 012 Agtar ein hovding på lygneord, er alle hans tenarar nidingar. 020 PRO 029 013 Fatigmann og valdsmann råkast, Herren gjev deim båe augneljos. 020 PRO 029 014 Ein konge som dømer småfolk rett, hans kongsstol stend æveleg fast. 020 PRO 029 015 Ris og age gjev visdom, men ein agelaus gut fører skam yver mor si. 020 PRO 029 016 Når dei gudlause aukar, so aukar syndi, men dei rettferdige skal sjå med lyst på deira fall. 020 PRO 029 017 Aga son din, so vil han vera deg til hugnad og gjeva lostemat til sjæli di. 020 PRO 029 018 Utan profetsyn vert folket vilt, men sæl er den som held lovi. 020 PRO 029 019 Med ord let trælen seg ikkje tukta, for han skynar deim vel, men bryr seg’kje um deim. 020 PRO 029 020 Ser du ein mann som er snar til å tala, dåren gjev større von enn han. 020 PRO 029 021 Kjæler du trælen upp frå hans ungdom, vil han vanvyrda deg til slutt. 020 PRO 029 022 Sinna mann valdar trætta, og brålyndt mann gjer mang ei misgjerd. 020 PRO 029 023 Mannsens ovmod fører til fall, men den audmjuke vinn seg æra. 020 PRO 029 024 Den som helar med tjuven, hatar sitt liv, han høyrer dei tek han i eid, men gjev ingi vitring. 020 PRO 029 025 Manne-rædsla legg snaror, men den som lit på Herren, vert berga. 020 PRO 029 026 Mange vil te seg fram for ein styrar, men frå Herren fær kvar mann sin rett. 020 PRO 029 027 Ein styggedom for rettferdige er ein urettferdig mann, og ein styggedom for den gudlause er den som fer ærleg fram. 020 PRO 030 001 Ord av Agur, son åt Jake, profetordet. Mannen segjer so til Itiel, til Itiel og Ukal: 020 PRO 030 002 For fåvis er eg til å heita mann, og ikkje hev eg manne-vit. 020 PRO 030 003 Visdom hev eg ikkje lært, til kunnskap um den Heilage. 020 PRO 030 004 Kven hev stige upp til himmelen og stige ned? Kven hev samla vinden inn i nevarne? Kven hev bunde vatnet i eit klædeplagg? Kven hev alle enderne av jordi sett? Kva heiter han, kva heiter son hans - um du veit det? 020 PRO 030 005 Alt Guds ord er skirt, han er ein skjold for deim som flyr til honom. 020 PRO 030 006 Legg ikkje noko til hans ord, elles lyt han refsa deg, og du stend der ein ljugar. 020 PRO 030 007 Tvo ting hev eg bede deg um, neitta meg deim ikkje, fyrr eg døyr: 020 PRO 030 008 Lat fals og lygn vera langt frå meg! Gjev meg ikkje armod og ikkje rikdom! Lat meg få eta mitt tiletla brød! 020 PRO 030 009 Elles kunde eg neitta deg når eg var mett, og segja: «Kven er Herren?» Eller um eg vart fatig, kunde eg stela, ja, forgripa meg på min Guds namn. 020 PRO 030 010 Baktala ei ein tenar for hans herre, elles vil han banna deg, og du få bøta. 020 PRO 030 011 Ei ætt som bannar far sin og ikkje signar mor si, 020 PRO 030 012 ei ætt som tykkjer ho er rein, endå ho ei hev tvætta av sitt eige skarn, 020 PRO 030 013 ei ætt - kor stolte augo hev ho ikkje, og kor ho lyfter augneloki! 020 PRO 030 014 ei ætt som heve sverd til tenner og jakslar reint som knivar, so ho et armingar or landet og fatige or folkesamfund. 020 PRO 030 015 Blodiglen hev tvo døtter: Gjev! Gjev! Tri finst det som aldri vert mette, fire som ei segjer: «Nok!» 020 PRO 030 016 Helheim og barnlaust moderfang, jordi som aldri vert mett av vatn, og elden som ei segjer: «Nok!» 020 PRO 030 017 Eit auga som spottar far og vanvyrder lydnad mot mor, det skal bekkje-ramnarne hakka ut og ørnungar eta upp. 020 PRO 030 018 Tri ting er meg for underlege, og fire finst som eg ikkje skynar: 020 PRO 030 019 Ørns veg på himmelen, orms veg på berget, skips veg på havet og manns veg til møy. 020 PRO 030 020 Soleis ber utru kona seg åt: Ho et og turkar seg um munnen og segjer: «Eg hev ikkje gjort noko vondt.» 020 PRO 030 021 Under tri skjelv jordi, under fire kann ho’kje herda: 020 PRO 030 022 under trælen når han vert konge, og dåren når han fær eta seg mett, 020 PRO 030 023 under attergløyma når ho vert gift, og trælkvinna når ho erver si frua. 020 PRO 030 024 Fire finst det som er små på jordi, og endå hev dei fenge visdom stor: 020 PRO 030 025 Mauren er’kje noko sterkt folk, og endå lagar han sin mat um sumaren. 020 PRO 030 026 Fjellgrevlingarne er’kje noko veldugt folk, og endå byggjer dei seg hus i berget. 020 PRO 030 027 Grashopparne hev ingen konge, og endå fær dei alle ut i fylking. 020 PRO 030 028 Fjorføtla kann du ta med henderne, og endå bur ho inni kongeslott. 020 PRO 030 029 Tri finst det som stig med staute stig, og fire hev ei fager gonga: 020 PRO 030 030 Løva ei kjempa millom dyri, og som ikkje snur seg for nokon, 020 PRO 030 031 hesten mjå um midja, eller bukken, og ein konge med leidingheren. 020 PRO 030 032 Gjer du deg stor, anten narr eller klårtenkt, so legg handi på munnen! 020 PRO 030 033 For trykk på mjølk gjev smør, og trykk på nase gjev blod, og trykk på vreide gjev strid. 020 PRO 031 001 Ord av kong Lemuel, profetord som mor hans prenta inn i honom: 020 PRO 031 002 Kva skal eg segja, son min, ja kva, du mitt livs son, ja kva, du min lovnads-son? 020 PRO 031 003 Gjev ikkje kvende di kraft, og far ikkje vegar som tynar kongar! 020 PRO 031 004 Ei sømer det seg, Lemuel, for kongar, ei kongar sømer det seg å drikka vin, og ei for hovdingar å spyrja etter rusdrykk. 020 PRO 031 005 For drikk han, vil han gløyma kva som lov er, og venda retten fyre alle arminger. 020 PRO 031 006 Lat han få rusdrykk som er åt å gå til grunns, og han få vin som gjeng med sorg i sjæli. 020 PRO 031 007 At han kann drikka og si armod gløyma, og ikkje lenger minnast møda si. 020 PRO 031 008 Lat upp din munn for mållaus mann, for alle deira sak som gjeng mot undergang! 020 PRO 031 009 Lat upp din munn og rettvist døm, lat armingen og fatigmannen få sin rett! 020 PRO 031 010 Ei dugande kona, kven finn vel ei slik? Høgre stend ho i pris enn perlor. 020 PRO 031 011 Mannsens hjarta lit på henne, og vinning vantar ikkje. 020 PRO 031 012 Ho gjer honom godt og inkje vondt alle sine livedagar. 020 PRO 031 013 Ho syter for ull og lin, og henderne strævar med hugnad. 020 PRO 031 014 Ho er som kaupmanna-skip, langt burtantil fær ho si føda. 020 PRO 031 015 Og uppe er ho i otta, og gjev sin huslyd mat og etlar åt ternone ut. 020 PRO 031 016 Ho stilar på ein åker og fær han, for det ho med henderne tener ho plantar ein vingard. 020 PRO 031 017 Kraft ho bind seg til belte um livet og gjer sine armar sterke. 020 PRO 031 018 Ho merkar at hushaldet hennar gjeng godt, då sloknar’kje lampa hennar um natti. 020 PRO 031 019 Ho retter henderne ut etter rokken, og fingrarne tek til teinen. 020 PRO 031 020 Ho opnar handi for armingen, retter ho ut til fatigmannen. 020 PRO 031 021 Ei ræddast ho snø for huset sitt, for alt hennar hus er klædt i skarlaks-ty. 020 PRO 031 022 Ho gjer seg tæpe og klær seg i finaste lin og purpur. 020 PRO 031 023 Hennar mann er kjend i portarne, der han sit til tings med dei fremste i landet. 020 PRO 031 024 Linskjortor gjer ho og sel, og belte gjev ho til kramkaren. 020 PRO 031 025 Kraft og vyrdnad er klædnaden hennar, og ho lær åt dagen som kjem. 020 PRO 031 026 Ho let upp munnen med visdom, mild upplæring ho gjev med si tunga. 020 PRO 031 027 Koss det gjeng i huset agtar ho på, og ei et ho brød i letingskap. 020 PRO 031 028 Fram stig hennar søner og prisar ho sæl, og mannen syng henne lov: 020 PRO 031 029 «Mange kvende stod høgt i dugleik, men du gjeng yver deim alle.» 020 PRO 031 030 Vænleik er fals og fagerskap fåfengd; ei kona som ottast Herren, skal prisast. 020 PRO 031 031 Lat ho få det ho vann med henderne sine, og pris i portarne av sine verk. # # BOOK 021 ECC Ecclesiastes Predikerens 021 ECC 001 001 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem. 021 ECC 001 002 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt. 021 ECC 001 003 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli? 021 ECC 001 004 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend. 021 ECC 001 005 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna. 021 ECC 001 006 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt. 021 ECC 001 007 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna. 021 ECC 001 008 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra. 021 ECC 001 009 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli. 021 ECC 001 010 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss. 021 ECC 001 011 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem. 021 ECC 001 012 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem. 021 ECC 001 013 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med. 021 ECC 001 014 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind. 021 ECC 001 015 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast. 021 ECC 001 016 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.» 021 ECC 001 017 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og. 021 ECC 001 018 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida. 021 ECC 002 001 Då sagde eg med meg sjølv: «Kom, so skal eg prøva deg med gleda; njot det som godt er!» Men so var det fåfengt det og. 021 ECC 002 002 Um låtten sagde eg: «Han er vitlaus!» Og um gleda: «Kva gagn gjer ho?» 021 ECC 002 003 Eg kom på den tanken, at eg skulde kveikja kroppen med vin, medan hjarta dreiv på med visdom, og halda meg til dårskapen, til dess eg fekk sjå kva som var best for mannsborni å gjera under himmelen dei dagarne livet varer. 021 ECC 002 004 Eg tok på med store verk: Eg bygde meg hus, planta meg vingardar, 021 ECC 002 005 gjorde meg hagar og parkar og sette alle slag frukttre i deim. 021 ECC 002 006 Eg gjorde meg vatsdammar til å vatna ein lund av tre som voks upp. 021 ECC 002 007 Eg kjøpte trælar og trælgjentor, hadde heimefødde trælar, ja ein buskap fekk eg meg og, kyr og sauer i mengd, meir enn alle dei som hadde vore fyre meg i Jerusalem. 021 ECC 002 008 Eg samla meg ogso sylv og gull, og alt som kongar og land kann eiga, eg fekk meg songarar og songmøyar, og det som er til lyst for mannsborni: konor i mengd. 021 ECC 002 009 So vart eg reint ovstor, større enn alle dei som hadde vore fyre meg i Jerusalem, og attpå hadde eg visdomen min hjå meg. 021 ECC 002 010 Alt det augo ynskte, let eg deim få, eg heldt ikkje hjarta mitt burte frå nokor gleda; for hjarta hadde gleda av all mi møda, og det var min lut av all mi møda. 021 ECC 002 011 Men so gav eg meg til å sjå på alle mine verk som henderne mine hadde gjort, og den møda dei hadde kosta meg, då synte det seg at alt var fåfengd og jag etter vind. Nei, det finst ingi vinning under soli. 021 ECC 002 012 So gav eg meg til å sjå på visdom og vitløysa og dårskap; for kva vil den mannen gjera som kjem etter kongen? Det som folk fyrr hev gjort. 021 ECC 002 013 Då såg eg at visdomen hev same fyremunen framfor dårskapen som ljoset hev framfor myrkret. 021 ECC 002 014 Den vise hev augo i hausen, men dåren ferdast i myrkret. Men eg skyna og at same lagnaden råkar den eine som den andre. 021 ECC 002 015 Då sagde eg med meg sjølv: «Den lagnad som dåren fær, den fær eg og. Kva gagn hev eg då av det at eg hev vore so ovleg vis?» Eg sagde med meg sjølv: «Det er fåfengt dette og!» 021 ECC 002 016 For minnet um den vise varer ikkje meir æveleg enn minnet um dåren. I dei komande dagar vil alt vera gløymt for lenge sidan, og lyt ikkje den vise døy likso vel som dåren? 021 ECC 002 017 Då vart eg leid av livet, for det som hender under soli, tyktest meg vera vondt; alt er fåfengd og jag etter vind. 021 ECC 002 018 Og eg vart leid av all mi møda som eg hev mødt meg med under soli, av di eg skulde leiva det til den mannen som kjem etter meg. 021 ECC 002 019 Kven veit um det vert ein vis mann eller ein dåre? Og endå skal han råda yver alt det som eg hev vunne med møda og med visdom under soli! Det er fåfengt det og. 021 ECC 002 020 Då tok eg reint til å orvonast for all den møda eg hadde mødt meg med under soli. 021 ECC 002 021 For det hender at ein mann hev gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dug, so lyt han gjeva det frå seg til eiga åt ein mann som ikkje hev havt møda med det. Det og er fåfengd og ei stor ulukka. 021 ECC 002 022 Ja, kva hev mannen att for all si møda og sine hugmål som han mødest med under soli? 021 ECC 002 023 For heile hans liv er ei pinsla, og hans stræv er leidelse, ja ikkje ein gong um natti fær hjarta hans kvila. Det er fåfengt det og. 021 ECC 002 024 Det er ikkje ei lukka som stend til mannen sjølv at han et og drikk og unner seg gode dagar midt i møda si. Eg såg at det og kjem frå Guds hand. 021 ECC 002 025 For kven kann eta og kven kann njota noko utan honom? 021 ECC 002 026 For den mannen som er honom til hugnad, gjev han visdom og kunnskap og gleda. Men den som syndar, gjev han strævet med å samla og draga i hop so den som er til hugnad for Gud kann få det. Det og er fåfengd og jag etter vind. 021 ECC 003 001 Alt hev si stund, og kvart tiltak under himmelen hev si tid: 021 ECC 003 002 Fødast hev si tid, og døy hev si tid; planta hev si tid, og riva upp det som er planta hev si tid; 021 ECC 003 003 drepa hev si tid, og lækja hev si tid; riva ned hev si tid, og byggja upp hev si tid; 021 ECC 003 004 gråta hev si tid, og læ hev si tid; syrgja hev si tid, og dansa hev si tid; 021 ECC 003 005 kasta stein hev si tid, og sanka stein hev si tid; fangtak hev si tid, og halda seg frå fangtak hev si tid; 021 ECC 003 006 leita hev si tid, og missa hev si tid; gøyma hev si tid, og kasta burt hev si tid; 021 ECC 003 007 riva sund hev si tid, og sauma i hop hev si tid; tegja hev si tid, og tala hev si tid; 021 ECC 003 008 elska hev si tid, og hata hev si tid; ufred hev si tid, og fred hev si tid. 021 ECC 003 009 Kva vinning fær då den som gjer noko av den møda han hev med det? 021 ECC 003 010 Eg såg på det strævet som Gud hev gjeve mannsborni å stræva med. 021 ECC 003 011 Alt hev han laga fagert til si tid, ja, æva hev han lagt i hjarta deira, men so at menneskja ikkje kann finna ut frå upphav til endes det verk som Gud hev gjort. 021 ECC 003 012 Då skyna eg at dei ikkje hev noko betre enn å gleda seg og goda seg so lenge livet varer. 021 ECC 003 013 Men det å eta og drikka og njota livet midt i all møda, det og ei Guds gåva for kvar mann. 021 ECC 003 014 Eg skyna at alt det Gud gjer, det varer æveleg, ikkje kann ein leggja noko til, og ikkje kann ein taka noko ifrå; og det hev Gud gjort so, av di me skal ottast honom. 021 ECC 003 015 Det som hender, hev vore til fyrr, og det som kjem til å henda, hev og vore til fyrr; Gud leitar upp att det framfarne. 021 ECC 003 016 Framleides såg eg under soli: I domstolen, der sat uretten, og på rettferd-staden, der var uretten. 021 ECC 003 017 Då sagde eg med meg sjølv: «Den rettferdige og den urettferdige skal Gud døma; for hjå han er det sett ei tid for kvart tiltak og for kvart verk.» 021 ECC 003 018 Eg sagde med meg sjølv: «Det er for mannsborni skuld, for Gud vil prova deim, so dei kann sjå at dei i seg sjølve ikkje er anna enn dyr. 021 ECC 003 019 For lagnaden åt mannsborni er som lagnaden åt dyri, ja, same lagnaden fær dei; som den eine døyr, so døyr den andre, og ei ånd hev dei alle; menneskja hev ingen fyremun framfor dyri, for alt er fåfengt. 021 ECC 003 020 Alle gjeng til ein stad, alle er komne av moldi, og alle skal attende til moldi. 021 ECC 003 021 Kven veit um åndi åt menneski stig uppetter, og um åndi åt dyri fer ned til jordi?» 021 ECC 003 022 So skyna eg at ingen ting er betre enn at mannen er glad i arbeidet sitt, for det er hans lut. For kven kann føra honom so langt, at han ser inn i det som skal koma etter honom? 021 ECC 004 001 Framleides såg eg på alle dei valdsverk som vert gjorde under soli. Det rann frå deim som leid, og ingen trøysta deim; valdsmenner bruka magt mot deim, og ingen trøysta deim. 021 ECC 004 002 Då laut eg segja at dei avlidne, dei som alt hadde fenge døy, dei var sælare enn dei livande som endå er i live. 021 ECC 004 003 Men sælare enn båe tvo er den som ikkje hev vorte til endå, og som hev sloppe å sjå det vonde verk som folk gjer under soli. 021 ECC 004 004 Og eg såg at alt stræv og all dugleik i arbeidet ikkje er anna enn ovund som driv den eine fyre den andre. Det og er fåfengd og jag etter vind. 021 ECC 004 005 Dåren legg henderne i kross og et sitt eige kjøt. 021 ECC 004 006 Betre ein neve med ro enn båe henderne fulle av møda og jag etter vind. 021 ECC 004 007 Og endå noko såg eg som er fåfengt under soli: 021 ECC 004 008 Det hender at ein mann stend åleine og hev ingen annan med seg, korkje son eller bror; og like vel er det ingen ende på alt strævet hans, og augo hans vert ikkje mette av rikdom. Men kven strævar eg for og neittar meg sjølv det som godt er? Det er fåfengt, og ei leid møda er det. 021 ECC 004 009 Tvo er betre farne enn ein, for dei hev god løn for strævet sitt. 021 ECC 004 010 Um dei dett, kann den eine reisa upp felagen sin; men usæl er einstødingen som dett og ikkje hev nokon til å reisa seg upp! 021 ECC 004 011 Likeins når tvo ligg i hop, so vert dei varme, men korleis skal ein verta varm åleine? 021 ECC 004 012 Og um nokon kann vinna yver den som er åleine, so kann tvo standa seg imot honom, og tritvinna tråd slit ein ikkje av so snart. 021 ECC 004 013 Betre er ein fatig og vis ungdom enn ein gamall og fåvitug konge som ikkje lenger veit å lata seg segja. 021 ECC 004 014 For ein slik ungdom steig or fangehuset upp til kongedøme, endå han var fødd i fatigdom i den andre sitt rike. 021 ECC 004 015 Eg såg alle livande som ferdast under soli fylgja med ungdomen, han den andre som skulde koma i staden for hin. 021 ECC 004 016 Det var ingen ende på alt folket, alle dei som han var førar for. Like vel er dei ikkje glade i honom, dei som sidan kom. Nei, det og er fåfengd og jag etter vind. 021 ECC 005 001 Agta foten din når du gjeng til Guds hus! Det er betre at ein held seg nær og høyrer enn at dårar ber fram slagtoffer; for dei gjer vondt av di dei ikkje veit. 021 ECC 005 002 Ver ikkje bråfus med munnen din, og lat ikkje hjarta forhasta seg med å bera fram noko ord for Gud! For Gud er i himmelen og du på jordi, lat difor ordi dine vera få! 021 ECC 005 003 For draumar kjem av mykje mas, og dåresvall av mange ord. 021 ECC 005 004 Lovar du Gud noko, so dryg ikkje med å halda det, for han likar ikkje dårar. Haldt det du lovar! 021 ECC 005 005 Det er betre at du inkje lovar enn at du lovar og ikkje held det. 021 ECC 005 006 Lat ikkje munnen føra skuld yver kroppen, og seg ikkje til sendebodet: «Eg forrende meg!» Kvifor skal Gud harmast på det du segjer og tyna det som henderne dine gjer. 021 ECC 005 007 For med mange draumar fylgjer mykje fåfengd, og like eins med mange ord. Nei, du skal ottast Gud. 021 ECC 005 008 Um du ser at fatigmannen ligg under trykk, og at dei ranar rett og rettferd i landet, so undrast ikkje på den ting! For den eine høgsette lurer på den andre, og dei hev høgsette yver seg. 021 ECC 005 009 Det er i alle høve ein fyremun for eit land: Ein konge som fremjar jordbruk. 021 ECC 005 010 Den som elskar pengar, vert ikkje mett av pengar, og den som elskar rikdom, fær ingi vinning. Det er fåfengd det og. 021 ECC 005 011 Di meir gods, di fleire til å tæra på det. Kva gagn hev eigaren av det anna enn augnesyn? 021 ECC 005 012 Søt er svevnen for arbeidsmannen, anten han et lite eller mykje; men rikmannen fær ikkje sova for mette. 021 ECC 005 013 Det finst noko syrgjeleg leidt som eg hev set under soli: Rikdom som eigaren hev spart upp til si eigi ulukka. 021 ECC 005 014 Misser han denne rikdomen i eit uhende, og han hev fenge ein son, so eig han ingen ting. 021 ECC 005 015 Slik som han kom ut or morslivet, skal han ganga burt att, so naken som han kom, og for strævet sitt fær han ingen ting som han kunde taka med seg. 021 ECC 005 016 Det og er syrgjeleg leidt: Just slik som han kom, skal han ganga burt; kva vinning hev han då av det at han strævar burt i vind og vær? 021 ECC 005 017 Attpå tærer han sitt heile sitt liv i myrker, og stor harm lyt han dragast med, og so hans sjukdom og sinne! 021 ECC 005 018 Høyr no kva eg hev funne godt og fagert: At ein et og drikk og nyt det som godt er i all den møda som han mødest med under soli alle dei livedagar som Gud gjev honom; for det er hans lut. 021 ECC 005 019 Og so tidt Gud gjev ein mann rikdom og skattar og attpå gjer honom før til å njota godt av det og taka sin lut og gleda seg i møda si, so er det ei gåva frå Gud. 021 ECC 005 020 For då tenkjer han ikkje so mykje på livedagarne sine, av di Gud gjev honom nok å gjera med hjartegleda hans. 021 ECC 006 001 Det er ei ulukka som eg hev set under soli, og tung ligg ho på menneskja: 021 ECC 006 002 Når Gud gjev ein mann rikdom og skattar og æra, so han for sin part ikkje vantar noko av det han ynskjer, men Gud ikkje let honom vera kar til å njota godt av det, men ein framand mann fær njota det, so er det fåfengd og ei vond liding. 021 ECC 006 003 Um ein mann fær hundrad born og liver mange år, so talet vert stort på dagarne i hans liveår, men sjæli hans ikkje vert mett av det gode, og han so ikkje fær nokor jordferd, då segjer eg: Eit ufullbore foster er betre fare enn han. 021 ECC 006 004 For til fåfengs kom det, og i myrker gjeng det burt, og i myrker fær det namnet sitt løynt, 021 ECC 006 005 og soli hev det korkje set eller kjent - det hev meir ro enn han. 021 ECC 006 006 Og um han so livde tusund år tvo gonger, men ikkje fekk njota noko godt - fer ikkje alt til ein stad? 021 ECC 006 007 All mannsens møda er for munnen hans, og like vel vert hugen aldri nøgd. 021 ECC 006 008 For kva fyremun hev vismannen framfor dåren? Kva fyremun hev fatigmannen som veit å vandra for augo på dei livande? 021 ECC 006 009 Betre augnesyn enn ein urolig hugen. Det er fåfengd og jag etter vind. 021 ECC 006 010 Det som hender, er alt fyrr nemnt med namn, og det er kjent kva ein mann skal verta, og ikkje kann han saksøkja den som er sterkare enn han. 021 ECC 006 011 For det finst ein ordrikdom som berre aukar fåfengdi, kva gagn hev mannen av det? 021 ECC 006 012 For kven veit kva som er godt for mannen i livet, i alle hans fåfengde livedagar som han fer igjenom som ein skugge? Og kven segjer med mannen kva som skal henda under soli etter hans tid? 021 ECC 007 001 Betre godt namn enn god salve, og betre døyande-dagen enn fødedagen. 021 ECC 007 002 Betre til syrgjehus ganga enn til gjestebodshus, so visst som det er enden for alle menneskje, og den som liver, skal leggja seg det på hjarta. 021 ECC 007 003 Betre gremmelse enn lått, for når andlitet ser ille ut, stend vel til med hjarta. 021 ECC 007 004 Hjarta åt vismenner er i syrgjehus, men hjarta åt dårar er i gledehus. 021 ECC 007 005 Betre høyra skjenn av ein vismann enn når nokon høyrer song av dårar. 021 ECC 007 006 For som tyrnerris sprakar under gryta, soleis er det når dåren lær. - Det og er fåfengd. 021 ECC 007 007 For urett vinning gjer vismann til dåre, og mutor skjemmer ut hjarta. 021 ECC 007 008 Betre enden på ei sak enn upphavet, betre tolmodig enn ovmodig. 021 ECC 007 009 Ver ikkje for brå i hugen til å gremmast, for gremmelse bur i barmen på dårar. 021 ECC 007 010 Seg ikkje: «Korleis hev det seg at dei framfarne dagar var betre enn dei som no er?» For ikkje utav visdom spør du um det. 021 ECC 007 011 Visdom er jamgod med ervegods, og ei vinning for deim som ser soli. 021 ECC 007 012 For ein sit i skuggen av visdomen som i skuggen av pengar, men fyremunen med kunnskap er at visdomen held eigaren sin i live. 021 ECC 007 013 Sjå på Guds verk! For kven kann beinka det som han hev gjort krokut? 021 ECC 007 014 På ein god dag skal du vera i godlag, og på ein vond dag skal du tenkja på at Gud hev gjort den og likso vel som hin, av di at menneskja ikkje skal finna noko ulivt etter si avferd. 021 ECC 007 015 Alt hev eg set i dei fåfengde dagerne mine: Det hender at ein rettferdig gjeng til grunns tråss i si rettferd, og at ein gudlaus liver lenge tråss i sin vondskap. 021 ECC 007 016 Ver ikkje altfor rettferdig, og te deg ikkje for vis! Kvifor vil du tyna deg sjølv? 021 ECC 007 017 Ver ikkje altfor gudlaus, og ver ikkje ein dåre? Kvifor vil du døy fyre tidi? 021 ECC 007 018 Det er godt at du held fast på det eine og ikkje heller slepper handi av det andre, for den som ottast Gud, han greider seg or alt dette. 021 ECC 007 019 Visdomen gjev vismannen ei sterkare vern enn ti magthavarar i ein by. 021 ECC 007 020 For det finst ikkje eit rettferdigt menneskje på jordi som berre gjer godt og aldri syndar. 021 ECC 007 021 Agta ikkje heller på alt det som folk segjer, elles kunde du få høyra din eigen træl banna deg. 021 ECC 007 022 For du veit med deg sjølv, at du og mange gonger hev banna andre. 021 ECC 007 023 Alt dette hev eg røynt ut med visdom. Eg tenkte: «Visdom vil eg vinna!» men han heldt seg langt burte frå meg. 021 ECC 007 024 Langt burte er det som til er, og so djupt, so djupt; kven kann nå det? 021 ECC 007 025 Eg gav meg til, og hugen gjekk ut på å kjenna og granska og søkja visdom og ettertanke og få vita at gudløysa er dårskap og narreskapen vitløysa. 021 ECC 007 026 Då fann eg at kvinna er beiskare enn dauden, for ho er eit net, og hjarta hennar eit garn, og henderne hennar lekkjor. Den som tekkjest Gud, slepp ifrå henne, men syndaren vert hennar fange. 021 ECC 007 027 Sjå det fann eg, segjer preikaren, då eg lagde det eine i hop med det andre og vilde koma til ei endelykt: 021 ECC 007 028 Det som eg stødt hev leita etter, men ikkje funne, det er: Ein mann millom tusund hev eg funne, men ei kvinna hev eg ikkje funne millom alle deim. 021 ECC 007 029 Berre dette hev eg funne ut, skal du vita, at Gud hev skapt menneskja rett, men dei søkjer mange krokar. 021 ECC 008 001 Kven er som vismannen, og kven veit å tyda ein ting? Mannsens visdom gjer hans andlit ljost, og det harde i hans åsyn vert umskift. 021 ECC 008 002 Eg segjer: Agta på bod ifrå kongen, og det for den eid skuld som du hev svore ved Gud! 021 ECC 008 003 Gakk ikkje for snart burt frå honom, og ver ikkje med på noko vondt! For han gjer alt det han vil. 021 ECC 008 004 For konungs ord er megtigt, og kven torer segja med honom: «Kva gjer du?» 021 ECC 008 005 Den som held bodet, skal ikkje få kjenna noko vondt, og vismanns hjarta skal få kjenna tid og dom. 021 ECC 008 006 For kvart tiltak hev si tid og sin dom; for mannsens vondskap ligg tungt på honom. 021 ECC 008 007 For han veit ikkje kva som skal henda, og kven kann segja honom korleis det vil verta? 021 ECC 008 008 Ingen mann hev magt yver vind og ver, so han kann stengja for vinden, og ingen hev heller magt yver døyande-dagen, og ikkje fær ein heimlov i ufred, og ikkje kann gudløysa berga sin mann. 021 ECC 008 009 Alt dette hev eg set, med di eg gav gaum etter alt det som gjeng fyre seg under soli på ei tid då det eine menneskjet rådder yver det andre til ulukka for det. 021 ECC 008 010 Dinæst hev eg set gudlause koma i grav og ganga inn til kvila, men dei som hadde gjort rett, laut fara burt frå den heilage staden og vart gløymde i byen. Det er fåfengd det og. 021 ECC 008 011 Av den grunn at vondskaps verk ikkje straks fær sin dom yver seg, vert hjarta på mannsborni fullt av mod til å gjera vondt, 021 ECC 008 012 sidan syndaren hundrad gonger kann gjera det som vondt er, og like vel liva lenge - endå eg veit at det vil ganga deim vel som ottast Gud, av di dei ottast for hans åsyn. 021 ECC 008 013 Men ikkje vil det ganga den gudlause vel, og liksom skuggen skal han ikkje liva lenge, av di han ingen otte hev for Gud. 021 ECC 008 014 Det er noko fåfengt som hender på jordi, at det finst rettferdige som fær sin lagnad etter gudlause folks gjerning, og det finst gudlause som fær sin lagnad etter rettferdige folks gjerning. Eg sagde at det var fåfengd det og. 021 ECC 008 015 Då prisa eg gleda, for mannen hev ikkje noko anna godt under soli enn å eta og drikka og vera glad, og det fylgjer honom i hans møda i dei livedagarne som Gud hev gjeve honom under soli. 021 ECC 008 016 Når eg lagde hugen på å få kjenna visdom og å sjå det strævet som dei stræver med på jordi - for korkje dag eller natt fær dei blund på augo - 021 ECC 008 017 då såg eg at det er so med alt Guds verk, at menneskja ikkje kann grunda ut det som hender under soli. For alt det menneskja strævar med å granska det ut, fær ho ikkje tak i det, ja, um ein vismann tenkjer at han skal skyna det, so kann han ikkje grunda det ut. 021 ECC 009 001 For alt dette lagde meg på hjarta, og alt dette prøvde eg å granska ut: at dei rettferdige og dei vise og deira verk er i Guds hand. Um kjærleik eller hat veit ingen mann i fyrevegen; alt kann dei venta seg. 021 ECC 009 002 Alt kann hendast alle. Den same lagnaden råkar den rettferdige og den gudlause, den gode og reine og den ureine, den som ofrar og den som ikkje ofrar, det gjeng på same vis med den gode som med syndaren, med den som sver som med den som er rædd å sverja. 021 ECC 009 003 Det er det som er det leide med alt som hender under soli, at alle fær same lagnaden, so vert og hjarta åt mannsborni fullt av det som vondt er, og dei ber vitløysa i hjarta sitt so lenge dei liver, og sidan lyt dei av til dei daude. 021 ECC 009 004 For den som fær vera i lag med alle dei livande, han hev von. For ein livande hund er betre enn ei daud løva. 021 ECC 009 005 For dei livande veit at dei skal døy, men dei daude veit ingen ting og fær ikkje lenger nokor løn, for minnet um deim gløymest. 021 ECC 009 006 Både deira kjærleik og hat og ovmod er det slutt med for lenge sidan, og aldri meir fær dei hava noko med det som hender under soli. 021 ECC 009 007 So et då ditt brød med gleda, og drikk med godt mod din vin! For Gud hev longe godkjent di gjerning. 021 ECC 009 008 Lat klædi dine stødt vera kvite, og ei vanta olje på hovudet ditt! 021 ECC 009 009 Njot livet med ei kona som du elskar, alle dagar i ditt fåfengde liv som han hev gjeve deg under soli, alle dine fåfengde dagar! For det er din lut i livet og i møda di som du mødest med under soli. 021 ECC 009 010 Alt det di hand vinn gjera med di kraft, det skal du gjera, for det finst ikkje arbeid eller utrekning eller kunnskap eller visdom i helheimen som du gjeng til. 021 ECC 009 011 Framleides såg eg under soli at ikkje dei snøgge råder yver skeidet, og ikkje kjemporne yver i striden, og ikkje heller dei vise yver brød, ikkje heller dei vituge yver rikdom, ikkje heller dei kunnige yver manntekkje; for tid og lagnad møter deim alle. 021 ECC 009 012 For menneskja kjenner likso lite si tid som fiskarne som vert fanga i ulukke-garnet, eller fuglarne som vert fanga i snara. Lik eins vert og mannsborni snara i ustundi, når ho brått kjem yver deim. 021 ECC 009 013 Det og hev eg set var visdom under soli, og stor tykte eg han var: 021 ECC 009 014 Det var ein liten by, og få folk hadde han. So kom det ein stor konge mot honom og kringsette honom og bygde store vollar mot honom. 021 ECC 009 015 Og det fanst der i byen ein fatig vismann, og han berga byen med visdomen sin; men ikkje eit menneskje kom i hug denne fatige mannen. 021 ECC 009 016 Då tenkte eg: «Vel er visdom betre enn styrke, men folk vanvyrder fatigmanns visdom, og dei høyrer ikkje på ordi hans.» 021 ECC 009 017 Vismanna-ord som ein høyrer i ro, er betre enn hovdings skrik millom dårar. 021 ECC 009 018 Visdom er betre enn våpn, men ein syndar kann tyna mykje godt. 021 ECC 010 001 Eiterflugor set illtev og æsing i salven åt salvemakeren; ein grand dårskap veg meir enn visdom, meir enn æra. 021 ECC 010 002 Vismanns-hug til retta gjeng, og dåre-hug til keiva. 021 ECC 010 003 Og kvar helst dåren gjeng, tryt vitet hans, og han segjer frå til kvar og ein at han er ein dåre. 021 ECC 010 004 Um hovdings vreide reiser seg mot deg, so gakk ikkje frå din post! For roleg åtferd hindrar mange synder. 021 ECC 010 005 Det er ei ulukka som eg hev set under soli liksom eit mistak som kjem frå ein magthavar: 021 ECC 010 006 Dårskapen er sett i høge sessar, og rikfolk lyt sitja lågt. 021 ECC 010 007 Eg hev set trælar på hesteryggen og hovdingar ganga på sin fot som trælar. 021 ECC 010 008 Den som grev ei grav, kann stupa nedi, og den som riv ein mur, kann ormen stinga. 021 ECC 010 009 Den som bryt stein, kann få mein; den som høgg ved, kann koma ut i fåre. 021 ECC 010 010 Når øksi ikkje bit og han ei slipar eggi, då lyt han bruka dess meir magt. Men visdomen veit å vøla til. 021 ECC 010 011 Når ormen sting fyrr ein fær mana, hev manaren ingen fyremun. 021 ECC 010 012 Ord av vismanns munn er gudlege, men lipporne på dåren gløyper honom sjølv. 021 ECC 010 013 Dei fyrste ordi i hans munn er dårskap, og røda endar reint i arge vitløysa. 021 ECC 010 014 Dåren brukar mange ord, endå ingen mann veit kva som henda skal, og kva som etter hans tid henda skal, kven kann segja honom det? 021 ECC 010 015 Dåren møder seg med maset sitt, han som ikkje ein gong veit å gå til byen. 021 ECC 010 016 Usælt er du land som hev eit barn til konge, og fyrstar som held etarlag um morgonen! 021 ECC 010 017 Sælt er du land som hev ein adelboren konge, og fyrstar som held sine mål i rette tid på kara-vis og ei med fyll! 021 ECC 010 018 Når leta rår, sig bjelkarne ned, og huset lek når henderne heng. - 021 ECC 010 019 Til gaman held dei gilde, og vin gjev livet gleda, og pengar greider alt. 021 ECC 010 020 Ikkje ein gong i tankarne må du banna ein konge, og ikkje i ditt sengrom banna ein rikmann. For himmelens fuglar ber ljoden burt, og dei fløygde melder din tala. 021 ECC 011 001 Send brødet ditt burt yver vatnet; for lenge etterpå finn du det att. 021 ECC 011 002 Skift ut til sju, ja til åtte, for du veit ikkje kva ilt som kann koma yver jordi. 021 ECC 011 003 Når skyerne av regn vert fulle, so tømer dei det ut på jordi, og um eit tre dett imot sud ell’ nord - der treet dett, der vert det liggjande. 021 ECC 011 004 Den som agtar på vinden, kjem ei til å så, og den som på skyerne ser, kjem ikkje til å hausta. 021 ECC 011 005 Liksom du ikkje veit kva veg vinden fer, eller korleis beini vert til i hennar liv som er med barn, soleis kjenner du ikkje heller Gud gjerning, han som gjer alt. 021 ECC 011 006 Så ditt sæde um morgonen, og ei kvile handi i kveldingi! For du veit ikkje kva som vil lukkast av dette og hitt, eller um båe måtar er godt. 021 ECC 011 007 Ljuvlegt er ljoset, og augo hev godt av soli å sjå. 021 ECC 011 008 Ja, um ein mann liver mange år, so skal han gleda seg i deim alle, men minnast dei myrke dagar og vert mange. Alt som koma skal, er fåfengt. 021 ECC 011 009 Gled deg, du ungdom, med du er ung, ver godt i laget i ungdoms-åri, og far dei vegar som hugen vil, og fylg det som lokkar augo. Men det skal du vita at for alt dette vil Gud draga deg til doms. 021 ECC 011 010 Få gremmelse ut or hugen din, haldt liding burte frå likamen din! for ungdom og morgonrode er fåfengd. 021 ECC 012 001 Og tenk på din skapar i ungdomsdagarne, fyrr dei vonde dagarne kjem, og det lid til dei åri då du lyt segja: «Eg likar deim ikkje; » 021 ECC 012 002 fyrr soli myrkjest, og ljoset og månen og stjernorne, og skyer kjem att etter regnet; 021 ECC 012 003 den tid då hus-vaktmennerne skjelv, og dei kraftige mennerne krøkjest, og håndkvern-gjentorne skoftar for dei er so få, og dei som ser ut gjenom gluggarne dimmest, 021 ECC 012 004 og gatedørerne stengdest med kverne-duren spaknar; då ein ris upp med fyrste fuglekvitring, og alle songmøyar lågmælte vert; 021 ECC 012 005 då ein og er rædd for kvar ein bakke, og skræmslor ventar på vegen, og mandeltreet blømer, og grashoppen karar seg fram, og kapersberet dovnar; for menneskja fer til sitt æve-hus, og gråtarane gjeng ikring på gata; - 021 ECC 012 006 fyrr sylvsnori slitnar, og gullskåli brotnar, og krukka ved kjelda gjeng sund, og hjulet dett brotna i brunnen, 021 ECC 012 007 og moldi fer atter til jordi som fyrr ho var, og åndi gjeng atter til Gud som ho gav. 021 ECC 012 008 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, alt er fåfengt! 021 ECC 012 009 Umfram det at Preikaren var ein vismann, lærde han og folket kunnskap, og grunda og granska, han sette i hop mange ordtøke. 021 ECC 012 010 Preikaren freista å finna vænleiks-ord, ærleg uppskrivne, sanningsord. 021 ECC 012 011 Ord av vismenner er som broddar, og i samling er dei som islegne spikrar; dei er gåva frå ein og same hyrdingen. 021 ECC 012 012 Men elles, son min, lat deg vara åt. Det er ingen ende på all bokskrivingi, men mykje gransking armar ut kroppen. 021 ECC 012 013 Endelykti er dette, når du hev høyrt alt: Ottast Gud og haldt hans bodord! Det er målet for alle menneskje. 021 ECC 012 014 For kvar gjerning vil Gud føra fram for domen yver alt det som løynt er, anten det so er godt eller vondt. # # BOOK 022 SOL Song of Solomon Salomos Høisang 022 SOL 001 001 Høgsongen av Salomo. 022 SOL 001 002 «Han meg kysse med kyssar av sin munn. For din elsk han er betre enn vin. 022 SOL 001 003 Dine salvar angar so ljuvt, ein utrend salve er ditt namn. Difor held møyar dei elskar deg.» 022 SOL 001 004 «Drag meg etter deg. Og me spring. Kongen hev ført meg til sitt hus.» «Me vil fagnast og frygdast i deg. Me vil lova din kjærleik meir enn vin.» Med rette elskar dei deg. 022 SOL 001 005 «Eg er brun, men like vel væn, de Jerusalems døtter, som Kedars tjeld, som Salomos dørtjeld. 022 SOL 001 006 Sjå ikkje på at eg er so brun, at soli hev brent meg so. Mor sine søner harmast på meg, og meg sette til vingardsvakt. Eg hev ikkje vakta eigen gard. 022 SOL 001 007 Seg, du som leikar i min hug, kvar gjæter du no? Kvar held du middagskvild? Må eg sleppa på villa å ganga i hjordi til felagarn’ dine.» 022 SOL 001 008 «Um du ikkje det veit, du fagraste dros, du fylgje i drifti sitt spor og gjæt dine killingar fram der som hyrdingarn’ buderne hev.» 022 SOL 001 009 «Med folarn’ for Faraos vogn deg, min hugnad, eg liknar. 022 SOL 001 010 Di lekkjeprydde kinn er so væn, og din hals med perlor. 022 SOL 001 011 Lekkjor av gull skal du få med sylv-prikkar på.» 022 SOL 001 012 «Når kongen i laget sit sat, min narde han anga då. 022 SOL 001 013 Ein myrra-pung er min ven, som eg ber ved min barm. 022 SOL 001 014 Ein cyper blom-dusk er min ven meg i En-Gedis hagar.» 022 SOL 001 015 «Å, kor du er fager, mi møy, kor du er fager! Dine augo er duvor.» 022 SOL 001 016 «Å, kor du er fager, min ven, kor du er ljuv. Og vårt lægje er grønt. 022 SOL 001 017 Cedrar er bjelkarn’ i vårt hus, cypressar er himling.» 022 SOL 002 001 «Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.» 022 SOL 002 002 «Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.» 022 SOL 002 003 «Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn. 022 SOL 002 004 Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik. 022 SOL 002 005 Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik. 022 SOL 002 006 Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg. 022 SOL 002 007 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!» 022 SOL 002 008 «Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn. 022 SOL 002 009 Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn. 022 SOL 002 010 Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut! 022 SOL 002 011 For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt. 022 SOL 002 012 Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land. 022 SOL 002 013 Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom! 022 SOL 002 014 Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.» 022 SOL 002 015 «Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.» 022 SOL 002 016 Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.» 022 SOL 002 017 «Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.» 022 SOL 003 001 «Eg leita på kvila um natt etter honom som leikar i min hug. Eg leita, men honom ikkje fann. 022 SOL 003 002 Eg vil upp og sviva gjenom by, fara i gator, yver torg, og søkja han som leikar i min hug. Eg leita, men honom ikkje fann. 022 SOL 003 003 Eg vaktar møtte, som i byen sveiv. «Hev de set han som leikar i min hug?» 022 SOL 003 004 Snaudt hadd’ eg kome framum deim, då eg fann han som leikar i min hug. Eg heldt han og eg slepte han’kje laus, fyrr eg fekk han i huset hennar mor, inn i kleven hennar som meg åtte. 022 SOL 003 005 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil.» 022 SOL 003 006 «Kven er ho, som frå heidi stig upp, lik kvervlande røyk, umfløymd av angande myrra, av røykje og dåm-urter alle? 022 SOL 003 007 Sjå Salomos båra det er med seksti kjempor ikring, dei av Israels herkjempor er. 022 SOL 003 008 Dei alle er væpna med sverd og er røynde i strid. Kvar ein ber sverdet ved lend imot rædslor um natt. 022 SOL 003 009 Kong Salomo berestol fekk seg av Libanons tre. 022 SOL 003 010 Han av sylv heve stolparne gjort og karmen av gull, der er purpurlagd sess. Inni prydd - ei kjærleiksgåva frå Jerusalems døtter. 022 SOL 003 011 Gakk ut og sjå, de Sions døtter, på kong Salomo, med kruna han fekk av si mor på sin brudlaupsdag, på sin hjarte-fagnads dag.» 022 SOL 004 001 «Å, kor du er fager, min hugnad, kor du er fager! Dine augo er duvor, glytter fram attum slør. Ditt hår er ein geiteflokk likt, ned Gilead renn. 022 SOL 004 002 Dine tenner som nyklypte sauer, nett komne frå laug. Tvillingar alle dei hev, og utan lamb er ingen. 022 SOL 004 003 Dine lippor ei purpursnor er, og so ljuv er din munn. Som eit granateple-brot er din tinning glytter fram attum slør. 022 SOL 004 004 Som Davids-tårnet din hals, for stridsfolk bygt; tusund skjoldar på det heng, alle skjoldar åt kjemporne. 022 SOL 004 005 Eit killingpar barmen, tvillingar til ei gasella som beiter millom liljor. 022 SOL 004 006 Til dess dagen vert sval, og skuggarne flyr, til Myrra-berg skrid eg min veg og til røykjelse-haugen. 022 SOL 004 007 Alt ved deg er fagert, min hugnad, du lytelaus er.» 022 SOL 004 008 «Med meg frå Libanon, brur, med meg frå Libanon kom! Stig fram frå Amanas tind, frå Senir og Hermons topp, frå løveheimar og panterfjell. 022 SOL 004 009 Du hev trylt meg, mi syster, mi brur, du trylt meg med eit einaste augnekast, med ei einaste lekk i din halsring. 022 SOL 004 010 Kor fager er din elskhug, mi syster, mi brur, kor tjuvleg din elskhug framum vin, kor dei angar dine salvar framum balsam all. 022 SOL 004 011 Av honning dryp dine lippor, mi brur, tunga di gøymer honning og mjølk, dine klæde hev ein dåm som frå Libanon sjølv. 022 SOL 004 012 Ein avstengd hage er mi syster, mi brur, ei avstengd olla, ei attsigla kjelda, 022 SOL 004 013 som ein granattre-park skyt du upp med gildaste frukt, med cyper og nardeblom, 022 SOL 004 014 med narde, safran, kalmus, kanel og dåmurt av alle slag, myrra og aloe og dei beste av alle slag kryddor, 022 SOL 004 015 som ei hagekjelda, ein brunn med rennande vatn, med tilsig frå Libanon.» 022 SOL 004 016 «Vakna, nordanvind, kom, du sunnanvind, gjenom hagen min blås, so angen fær strøyma, og venen til hagen sin kjem og et si kostelege frukt!» 022 SOL 005 001 «Ja, eg kjem til min hage, mi syster, mi brur, min myrra og balsam eg plukkar, mitt brød og min honning eg et og drikk min vin og mi mjølk. Ete lagsbrør, drikk dykkar nøgd, vener.» 022 SOL 005 002 «Eg låg og sov. Men mitt hjarta vakte, høyr! Der bankar min ven: Mi syster, min hugnad, lat upp, du mi duva, mi frægd! Mitt hovud er vått, av nattedogg lokkarne dryp.» 022 SOL 005 003 «Eg hev teke av meg kjolen, skal eg klæda på meg att? Eg hev tvege mine føter, skal eg sulka deim til att?» 022 SOL 005 004 Min ven rette handi gjenom loka inn, då kløkktest mitt hjarta for hans skuld. 022 SOL 005 005 So reis eg upp, vilde opna for min ven, av handi mi myrra det draup, av fingrarne rennande myrra det flaut og på dørlåset rann. 022 SOL 005 006 So opna eg døri for min ven - då venen var kvorven burt. Og hugsprengd eg tenkte på hans ord. Eg søkte, men ikkje honom fann. Eg ropa på han, men ikkje gav han svar. 022 SOL 005 007 Meg vaktaran’ møtte som i byen sveiv, dei meg slo, gav meg sår, og sløret ifrå meg dei tok, vaktaran’ på murom. 022 SOL 005 008 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, um de skulde finna min ven, - ja, kva skal de honom segja? - At sjuk av kjærleik eg er. 022 SOL 005 009 «Kva er din ven framom andre vener, du fagraste dros? Kva er din ven framum andre, når du naudbed oss so?» 022 SOL 005 010 «Min ven er ljosleitt og raud, utmerkt framum ti tusund. 022 SOL 005 011 Hovudet skiraste gull, palmegreiner er lokkarn’, svarte som ein ramn. 022 SOL 005 012 Augo som duvor ved rennande å, dei som laugar seg i mjølk ved braddfull sjø. 022 SOL 005 013 Kinni som balsam-sengjer, som dåmurt-skrin. Lipporne liljor, som dryp av rennande myrra. 022 SOL 005 014 Henderne teiner av gull med krysolitar sette, midja av filsbein med safirar prydd. 022 SOL 005 015 Føterne marmor-stolpar på fine gull-stettar. Som Libanon er han å sjå, som ein ceder traust. 022 SOL 005 016 Hans munn er søt, hugnad er han all. Slik er venen og felagen min, de Jerusalems døtter.» 022 SOL 006 001 «Kvar helst er han gjengen, din ven, du fagraste dros? Kvar helst hev din ven svive av, so me kann leita med deg?» 022 SOL 006 002 «Min ven gjekk til hagen sin ned, til balsam-sengjer, til å gjæta i hagom og liljor sanka.» 022 SOL 006 003 «Min ven er min og eg er hans, han som gjæter millom liljor.» 022 SOL 006 004 «Du er fager, du min hugnad, som Tirsa, som Jerusalem er du frid, som herfylgje ageleg. 022 SOL 006 005 Snu augo dine ifrå meg, for dei magtstel meg. Ditt hår er ein geiteflokk likt, ned Gilead renn. 022 SOL 006 006 Dine tenner ein flokk med sauer, komne upp or laug, med tvillingar alle, utan lamb er ingen. 022 SOL 006 007 Som eit granateple-brot din tinning glytter fram attum slør. 022 SOL 006 008 Seksti dronningar, åtteti fylgjekvende, av møyar ein endelaus lyd. 022 SOL 006 009 Men ei einast’ mi duva, mi frægd, einaste barnet til mor, brikna hennar som henne åtte. Ho vert sælka av møyar, henne ser, av dronningar og fylgjekvende lova.» 022 SOL 006 010 «Kven er ho som lik morgonroden gloser, som fullmånen fager, brikjeleg som sol, som herfylgje ageleg?» 022 SOL 006 011 «Eg gjekk ned i natahagen, vilde sjå kor det grønkast i dale, vilde sjå um vintreet spratt, um granateple-treet bar blom. 022 SOL 006 012 Eg visste’kje av, fyrr hugen meg drog og meg sette på mitt gjæve folks vogn.» 022 SOL 006 013 «Å, snu deg, snu deg, Sulammit! Snu deg, snu deg, so me deg ser.» «Kva er det å sjå på Sulammit?» «Ein dans som i Mahanajim.» 022 SOL 007 001 «Kor fagert din fot stig på skoen, du gjævings møy. Dine lender er bogne som ei sylgja, smidd av ei kunstnarhand. 022 SOL 007 002 Fanget som skåli rund, ho aldri vante vin. Livet ein kveitehaug med liljor ikring. 022 SOL 007 003 Eit killingpar barmen, tvillingar til ei gasella. 022 SOL 007 004 Din hals som eit filsbeinstårn, augo som Hesbons tjørner ved Bat-rabbims port. Nasen som Libanons tårn, som vender imot Damaskus. 022 SOL 007 005 Ditt hovudet som Karmel ris upp, og lokkarne purpur er, ein konge i flettom er fanga.» 022 SOL 007 006 «Å, kor fager, kor frid du er, du kjærleik so hugnadrik! 022 SOL 007 007 Som ei palma er du i vokster, som druvor din barm. 022 SOL 007 008 Eg meiner upp i palmen eg stig, i stylkerne tek eg tak, din barm skal vera som druvor, din ande er som dåm av eple. 022 SOL 007 009 Og munnen som ljuvaste vin.» «Som lett glid ned for min ven og kveikjer sovandes lippor. 022 SOL 007 010 Til min ven høyrer eg, og til meg stend hans trå.» 022 SOL 007 011 «Kom so min ven, ut på marki lat oss gå og i byom oss kvara! 022 SOL 007 012 Og i otta inni vingardom sjå, um vintreet sprett, um knupparne spring, um granattreet blømer! Der vil eg gjeva min elsk til deg. 022 SOL 007 013 Frå kjærleiks-epli strøymer ein fræn, alle slag frukt er ved dørom. Nye og gamle, min ven, hev eg gøymt til deg. 022 SOL 008 001 Å, gjev at du var som ein bror for meg, hadde soge mor sitt brjost. Um eg då fann deg der ute, eg deg kysste, og ingen meg neiste for det. 022 SOL 008 002 Eg leidde deg, førde deg til mor sitt hus, og du lærde meg, eg kryddevin gav deg, saft frå mitt granattre. 022 SOL 008 003 Hans vinstre er under mitt hovud, med den høgre femner han meg. 022 SOL 008 004 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, at de ikkje vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil.» 022 SOL 008 005 «Kven er ho som frå heidi stig upp, studd til sin ven?» «Under apallen vekte eg deg. Der åtte ho deg di mor, der fekk ho deg ho som deg fødde.» 022 SOL 008 006 «Ved hjarta meg hav som eit segl, som eit segl på din arm. Kjærleik som dauden er sterk, som helheimen strid i si trå. Ho logar som logande eld, gneisten frå Herren. 022 SOL 008 007 Kor store vatni so er, dei aldri fær kjærleik sløkt, ingi elvar kann fløyma han burt. Um du alt som du åtte for kjærleik baud, so vart du berre til narr.» 022 SOL 008 008 «Ei liti syster me eig, ho hev ingen barm. Kva skal me med syster gjera, den tidi når belarar kjem?» 022 SOL 008 009 «Er ho ein mur, me byggjer på den ein murkrans av sylv. Men er ho ei dør, me stengjer ho att med eit cederspjeld.» 022 SOL 008 010 «Eg er ein mur, og min barm som tårni på den. Då vart eg i augo hans ei som finn fred. 022 SOL 008 011 I Ba’al-Hamon ein vingard hev Salomo ått. Han garden til vaktarar gav. Kvar mann for dråtten fekk dei tusund sekel sylv. 022 SOL 008 012 Min vingard den hev eg sjølv, dine tusund du Salomo tak, tvo hundrad på vaktaran’ fell. 022 SOL 008 013 Du som bur inni hagom, felager lyder, lat meg høyra ditt mål!» 022 SOL 008 014 «Å fly, du min ven, ei gasella lik eller ungan hjort på dei angande fjellom!» # # BOOK 023 ISA Isaiah Esaias 023 ISA 001 001 Dette er dei syner som Jesaja, son åt Amos, fekk um Juda og Jerusalem i dei dagarne då Uzzia, Jotam, Ahaz og Hizkia var kongar i Juda. 023 ISA 001 002 Høyr, de himlar, og lyd etter, du jord! for Herren talar: Eg hev fostra born og født deim upp, men dei hev falle frå meg. 023 ISA 001 003 Ein ukse kjenner eigarmannen sin, og eit asen krubba åt herren sin; men Israel kjenner inkje, mitt folk sansar inkje! 023 ISA 001 004 Usæl er den synduge slegti, det skuldtyngde folket, eit ætt av illgjerdsmenner, rangsnudde born! Dei hev vraka Herren, vanvyrdt den Heilage og vendt honom ryggen. 023 ISA 001 005 Tolar de meir tukt, sidan de held ved med fråfall? Hovudet er som eit einaste sår, og hjarta er gjenomsjukt. 023 ISA 001 006 Frå hovud til fot finst det ikkje noko heilt, berre flengjor, flerror og nyhogne sår, som korkje er reinsa eller umbundne eller mykte med olje. 023 ISA 001 007 Ei øydemark er landet dykkar, brandtufter byarne dykkar, årsgrøda et framande upp framfor augo på dykk; alt vert lagt i øyde, soleis som berre framandfolk kann herja. 023 ISA 001 008 Berre dotteri Sion er att, liksom ei hytta i ein vinhage, eit natteskjol på ei agurkmark, som ein kringsett by. 023 ISA 001 009 Hadde ikkje Herren, allhers drott, unnt oss ein liten leivning, då hadde me vorte som Sodoma, me hadde set ut som Gomorra! 023 ISA 001 010 Høyr Herrens ord, de Sodoma-fyrstar, lyd etter vår Guds lov, du Gomorra-folk! 023 ISA 001 011 Kva skal eg med alle slagtofferi dykkar? segjer Herren. Eg leidest ved brennoffer av verar og ved feitt av gjødkalvar; og blod av uksar og lamb og bukkar hugar meg ikkje. 023 ISA 001 012 Når de kjem og vil visa dykk for mi åsyn - kven hev kravt slikt av dykk, at de skal trakka ned mine fyregardar? 023 ISA 001 013 Ber ikkje fram fleire falske grjonoffer; angen av deim styggjest eg ved. Nymåne og kviledag og tillyst møte, høgtidsferd og fanteferd hand i hand - eg toler det ikkje! 023 ISA 001 014 Dykkar nymånar og høgtider hatar mi sjæl, dei hev vorte meg ei byrd, som eg ikkje orkar bera. 023 ISA 001 015 Kor mykje de retter ut henderne dykkar, so let eg att augo, og kor mykje de bed, so høyrer eg ikkje; for henderne dykkar er fulle av blod! 023 ISA 001 016 Tvætta dykk, reinsa dykk! Slutta med dykkar vonde åtferd for augo mine, haldt upp med å gjera det som vondt er! 023 ISA 001 017 Lær å gjera godt, legg vinn på det som rett er, vis valdsmannen på betre vegar, hjelp den farlause til retten sin, før saki åt enkja! 023 ISA 001 018 Kom og lat oss føra sak med einannan, segjer Herren. Um synderne dykkar er som purpur, so skal dei verta kvite som snø. Um dei er raude som skarlak, so skal dei verta som ull. 023 ISA 001 019 Berre de er viljuge og lyder, so skal de få njota det gode i landet. 023 ISA 001 020 Men er de motviljuge og tråssuge, so skal sverdet øyda dykk ut. For Herrens munn hev tala! 023 ISA 001 021 Kor ho hev vorte ei skjøkja, den trufaste borgi! Fyrr full av rett, rettferd budde derinne, og no - mordarar. 023 ISA 001 022 Sylvet ditt hev vorte til slagg, med vatn er vinen din blanda. 023 ISA 001 023 Dine styresmenner er upprørsmenner, dei held lag med tjuvar. Alle so elskar dei mutor og jagar etter vinning. Den farlause hjelper dei ikkje til retten sin, og saki åt enkja kjem ikkje deim ved. 023 ISA 001 024 Difor segjer Herren, Herren, allhers drott, Israels Velduge: Ja, eg vil sløkkja harmen min på mine uvener, og taka hemn yver fiendarne mine. 023 ISA 001 025 Og eg vil retta mi hand imot deg og reinsa ut ditt slagg som med lut, og skilja ut alt ditt bly. 023 ISA 001 026 Og atter vil eg gjeva deg slike domarar som du hadde fyrr, og slike rådsmenner som du ein gong åtte. Og då skal du heita «rettferdsby», «den trufaste borgi». 023 ISA 001 027 Ved rett skal Sion verta utløyst og ved rettferd dei som umvender seg der. 023 ISA 001 028 Men undergang skal råka alle illgjerdsmenner og syndarar; og dei som vender seg frå Herren, skal ganga til grunnar. 023 ISA 001 029 Ja, de skal få skam av dei eiker som var dykkar hugnad; og de skal blygjast av dei hagar som var dykkar lyst. 023 ISA 001 030 For de skal verta som ei eik med visnande lauv og som ein hage utan vatn. 023 ISA 001 031 Og den sterke skal verta til stry og hans verk til ein gneiste, og dei brenn båe til saman, og ingen sløkkjer. 023 ISA 002 001 Det ordet som Jesaja, son åt Amos, såg um Juda og Jerusalem: 023 ISA 002 002 Og det skal verta soleis i dei siste dagar, at det fjellet der Herrens hus stend, skal vera grunnfest på toppen av fjelli, og høgt yver haugarne, og alle folki skal strøyma burt til det. 023 ISA 002 003 Og mange folk skal bu seg til ferd og segja: «Kom, lat oss fara upp til Herrens fjell, til huset åt Jakobs Gud, at han må læra oss um sine vegar, so at me kann ganga på hans stigar!» For lovlæra skal ganga ut frå Sion, og Herrens ord frå Jerusalem. 023 ISA 002 004 Og han skal døma imillom folki og skipa rett åt mange folkeslag. Då skal dei smida plogjarn av sverdi sine, og hagesigdar av spjoti sine. Folk skal ikkje lenger lyfta sverd mot folk, og ikkje lenger temja seg upp til krigsferd. 023 ISA 002 005 Jakobs ætt, kom, lat oss ferdast i Herrens ljos! 023 ISA 002 006 Du hev støytt frå deg folket ditt Jakobs ætt, for di dei er fulle av trolldom frå Austerland og driv med spådomskunster som filistarane, og gjer samband med framande folk. 023 ISA 002 007 Landet deira er fullt av sylv og gull, og eignaluterne tryt ikkje. Landet deira er fullt av hestar, og vognerne deira er uteljande. 023 ISA 002 008 Landet deira er fullt av avgudar, dei fell på kne for verk av sine eigne hender, for det som deira eigne fingrar hev gjort. 023 ISA 002 009 Difor vert menneskja bøygd og mannen mykt, du kann ikkje tilgjeva deim. 023 ISA 002 010 Fly inn i fjellet, gøym deg i jordi for Herrens rædsla, for hans høgvelde og herlegdom! 023 ISA 002 011 Menneskja skal slå ned sine stolte augo, og mannsens stormod skal bøygjast, og einast Herren standa høg på den dagen. 023 ISA 002 012 For ein dag hev Herren, allhers drott, sett, som skal koma yver alt det kaute og keike, og yver alt det som ris i veret, so det skal verta lite og lågt. 023 ISA 002 013 Yver alle cedrar på Libanon, dei høge og stolte, og yver alle Basaneikerne, 023 ISA 002 014 yver alle høge fjell og stolte høgder, 023 ISA 002 015 yver alle høge tårn og alle faste murar, 023 ISA 002 016 yver alle Tarsis-skip og yver alt som er fagert å skoda. 023 ISA 002 017 Då skal ovmodet i menneskja knekkjast og mannsens stormod bøygjast, og einast Herren skal standa høg på den dagen. 023 ISA 002 018 Med avgudarne er det ute for ollo. 023 ISA 002 019 Og folk skal fly inn i hellerar og jordholor for Herrens rædsla og for hans høgvelde og herlegdom, når han reiser seg og skræmer jordi. 023 ISA 002 020 På den dag skal menneskja kasta for moldvarpar og skinnvengjor avgudarne sine av sylv og gull, som dei hev gjort seg til å falla på kne for. 023 ISA 002 021 Og dei skal fly inn i fjellskortor og skard for Herrens rædsla og for hans høgvelde og herlegdom, når han reiser seg og skræmer jordi. 023 ISA 002 022 So set ikkje lenger dykkar lit til menneskja, som berre eig ein liten livspust i nosi si! Kva er ho å bry seg um? 023 ISA 003 001 For sjå Herren, Allhers-Herren, skal taka burt frå Jerusalem og Juda kvar studnad og stav, kvar studnad av mat, og kvar studnad av vatn, 023 ISA 003 002 kjempa og stridsmann, domar og profet, spåmann og styresmann, 023 ISA 003 003 femtimanns-førar og vyrdingsmann, rådsherre og handverksmeister og trollkunnig mann. 023 ISA 003 004 Og eg skal gjeva deim unggutar til styrarar, og gutehått skal råda yver deim. 023 ISA 003 005 Og folket - den eine skal plåga den andre, kvar ein sin granne. Guten skal setja seg upp imot den gamle, fanten imot fagnamannen. 023 ISA 003 006 Når det då hender, at ein fær tak i ein annan i huset åt far hans, og segjer: «Du eig då ein klædnad, ver du styraren vår! Tak då rådvelde yver dette fallande riket!» 023 ISA 003 007 då skal han svara og segja: «Eg er ingen sårlækjar, i mitt hus er korkje brød eller klæde; gjer ikkje meg til styrar yver folket!» 023 ISA 003 008 For Jerusalem snåvar og Juda fell, av di dei i ord og gjerd stend Herren imot, og er tråssuge framfor hans herlegdoms åsyn. 023 ISA 003 009 Sjølve andlitssvipen deira vitnar imot deim, og liksom i Sodoma talar dei utan dulsmål um syndi si. Ve deira sjæl! For dei valdar seg sjølv ulukka. 023 ISA 003 010 Seg um den rettferdige at det skal ganga honom godt; frukti av si gjerning skal han njota. 023 ISA 003 011 Men usæl den ugudlege! honom skal det ganga ille; hans eigne gjerningar hemnar seg på honom sjølv. 023 ISA 003 012 Styraren yver mitt folk er eit barn, og kvinnor råder yver det. Mitt folk, førarane dine fører deg vilt, og gjer vegen du skal fara til villstig. 023 ISA 003 013 Herren hev stige fram, han vil føra sak, han stend og vil døma folki. 023 ISA 003 014 Herren held rettargang med sitt folks styresmenner og hovdingar: «De hev plundra vinhagen! Ran frå fatigmannen er i husi dykkar! 023 ISA 003 015 Korleis kann de soleis skamfara mitt folk og trakka dei fatige under fot?» segjer Herren, Allhers-Herren. 023 ISA 003 016 Og Herren segjer: «Av di Sions døtter briskar seg og gjeng med bratt nakke og spelar med augo, og gjeng og trippar og ringlar med fotringarne sine, 023 ISA 003 017 so skal Herren gjera kruna skurvut på Sions døtter, og Herren skal nækja deira blygsla. 023 ISA 003 018 På den dagen tek Herren frå deim all stasen deira: Fotringar, panneband, halssylgjor, 023 ISA 003 019 øyredobbor, armband, slør, 023 ISA 003 020 hovudpryda, fotkjedor, belte, lukteflaskor, amulettar, 023 ISA 003 021 fingergull, naseringar, 023 ISA 003 022 høgtidsbunader, kåpor, kasteplagg, pungar, 023 ISA 003 023 speglar, serkjer, huvor, flor. 023 ISA 003 024 Og det skal verta illtev i staden for godange, reip i staden for belte, fleinskalle i staden for flettor, sekkjety i staden for høgtidstidsbunad og svidmerke i staden for vænleik. 023 ISA 003 025 Mennerne dine skal falla for sverd og kjemporne dine i krig. 023 ISA 003 026 Og portarne hennar skal gråta og låta, og einsleg sit ho att i gruset.» 023 ISA 004 001 Og på den dagen skal sju kvinnor triva i ein og same mann og segja: «Me vil sjølve både føda og klæda oss, berre me fær bera namnet ditt! Fri oss frå vanæra vår!» 023 ISA 004 002 På den dagen skal Herrens renning vera til pryda og herlegdom, og landsens frukt gild og fager for leivningen av Israel. 023 ISA 004 003 Og det skal vera soleis, at den som er att i Sion og etterleivd i Jerusalem, han skal kallast heilag, kvar og ein som er innskriven til liv i Jerusalem - 023 ISA 004 004 når Herren fær tvætta av ureinskapen hjå Sions døtter og reinsa blodskuldi ut or Jerusalem med doms-ande og reinsings-ande. 023 ISA 004 005 Og yver alt Sions-fjell og møtelydarne der skal Herren skapa ei sky og ein røyk um dagen og skinet av ein logande eld um natti; for yver all herlegdomen skal det vera ein kvelv. 023 ISA 004 006 Og ei hytta skal vera til livd mot dagsens hite og til vern og berging mot uver og regn. 023 ISA 005 001 Eg vil syngja um min ven, songen åt min ven um hans vinhage, min ven hadde ein vinhage på ein grøderik haug. 023 ISA 005 002 Han hakka honom upp, han reinsa honom for stein og sette gode vintre der; han bygde eit vakttårn og hogg attpå ei vinpersa. So venta han seg ein haust av egte druvor, men fekk berre villbær. 023 ISA 005 003 Og no, de Jerusalems-buar og de Juda-menner, døm no millom meg og min vinhage! 023 ISA 005 004 Kva meir var det å gjera med min vinhage enn eg hev gjort? Kvi bar han villbær, når eg venta meg egte druvor? 023 ISA 005 005 So vil eg då kunngjera dykk kva eg etlar meg til å gjera med vinhagen min: Eg vil riva ned gjerdet, so han vert avbeitt, brjota ned muren, so han vert nedtrakka. 023 ISA 005 006 Eg vil gjera honom til ei øydemark; han skal aldri verta kvista eller graven, men han skal gro full av torn og tistel, og skyerne vil eg bjoda dei skal ikkje senda regn yver honom. 023 ISA 005 007 For vinhagen åt Herren, allhers drott, er Israels hus, og Juda-folket er hans kjæraste plantning; men når han venta lov, fann han rov, og når han venta rettferd, fann han uferd. 023 ISA 005 008 Usæle dei som legg hus til hus og åker til åker, til dess det inkje meir rom finst, so de bur åleine midt i landet! 023 ISA 005 009 Frå Herren, allhers drott, kling det i øyro mine: Sanneleg, dei mange husi skal leggjast i øyde, kor store og gode dei er, skal ingen bu der. 023 ISA 005 010 For ein vinhage på ti plogland skal berre gjeva av seg eitt anker, og tri tunnor utsæde berre ei skjeppa. 023 ISA 005 011 Usæle dei som årle hastar til sterk drykk og sit utetter natti eldraude av vin! 023 ISA 005 012 Cither og harpa og trumma og fløyta og vin hev dei i drikkelagi sine, men Herrens gjerningar ansar dei ikkje, og verket av hans hender ser dei ikkje. 023 ISA 005 013 Difor lyt folket mitt fara i utlægd fyrr det varast, storkararne lida hunger, og dei skrålande skarar ormegtast av torste. 023 ISA 005 014 Difor vert helheimen dess meir grådig og spilar upp sitt gap umåteleg, og ned sturtar dei som er store i byen, dei som ståkar og bråkar, og dei som hev gaman der. 023 ISA 005 015 Då må menneskja bogna og mannen bøygjast, og dei stolte augo sjå ned. 023 ISA 005 016 Men Herren, allhers drott, vert høg ved domen, og den heilage Gud syner seg heilag ved rettferd. 023 ISA 005 017 Og lamb gjeng der på beite som på si eigi mark, og aude tufter etter rikmennerne beiter framande av. 023 ISA 005 018 Usæle dei som dreg fram syndestraff med lygnetog og syndebot liksom med vognreip, 023 ISA 005 019 dei som segjer: «Lat honom hasta og skunda seg med verket sitt, so me kann få sjå det! Lat Israels Heilage fullføra si rådgjerd, so me kann få kjenna henne!» 023 ISA 005 020 Usæle dei som kallar det vonde godt og det gode vondt, dei som gjer myrker til ljos og ljos til myrker, dei som gjer beiskt til søtt og søtt til beiskt! 023 ISA 005 021 Usæle dei som er vise i sine eigne augo og kloke i sine eigne tankar! 023 ISA 005 022 Usæle dei som er kjempor til å drikka vin, og djerve karar til å blanda sterk drykk, 023 ISA 005 023 dei som gjev den skuldige rett for gåvor skuld, og tek retten frå den rettferdige! 023 ISA 005 024 Difor, liksom eldslogen øyder strå, og halm skrøkk saman på bålet, soleis skal roti deira rotna og blomen føykjast burt som dust, for di dei vraka lovi åt Herren, allhers drott, og vanvyrde ordet åt Israels Heilage. 023 ISA 005 025 Difor hev Herrens vreide loga upp imot folket hans, og han retter handi ut imot det og slær det, so fjelli skjelv, og lik ligg som sorp og saur på gatorne. Men med alt dette hev ikkje vreiden hans vendt seg; og endå retter han ut handi. 023 ISA 005 026 Og han reiser eit hermerke for heidningfolki langt burte og blistrar honom hit frå enden av jordi, og sjå, snart og snøgt kjem han. 023 ISA 005 027 Det finst ingen der som er trøytt eller snåvar, ingen som blundar eller søv; på ingen losnar beltet um livet, ikkje ei skoreim slitnar på nokon av deim. 023 ISA 005 028 Pilerne hans er kvasse, og bogarne hans er alle spente. Hovarne på hestarne er som flint, og vognhjuli hans likjest kvervelstorm. 023 ISA 005 029 Han burar som løva, han murrar som ungløvorne; burande grip han sitt rov og ber det burt, og det er ingen som bergar. 023 ISA 005 030 Det durar inn yver honom på den dagen som duren av havet; og skodar han på jordi, so er det myrker og naud, ljoset vert dimt under dei tunge skyer! 023 ISA 006 001 Det året då kong Uzzia døydde, såg eg Herren sitja på ein høg og hæv kongsstol, og slæpet på klædnaden hans fyllte templet. 023 ISA 006 002 Serafar stod ikring honom. Kvar av deim hadde seks vengjer: med tvo gøymde dei andliti sine, med tvo gøymde dei føterne sine, og med tvo flaug dei. 023 ISA 006 003 Og den eine ropa til den andre og sagde: «Heilag, heilag, heilag er Herren Sebaot, all jordi er full av hans æra!» 023 ISA 006 004 Grunnen under dørstokkarne riste når ropet ljoma, og huset vart fyllt med røyk. 023 ISA 006 005 Då sagde eg: «Usæl er eg, no er ute med meg! for eg er ein mann med ureine lippor, og eg bur millom eit folk med ureine lippor, og augo mine hev set kongen, Herren, allhers drott!» 023 ISA 006 006 Men ein av serafarne flaug fram til meg, han hadde i handi ein glod som han med ei tong hadde teke på altaret. 023 ISA 006 007 Med den rørde han ved munnen min, og so sagde han: «Sjå, denne hev rørt ved lipporne dine, no er di misgjerd burte, og di synd er sona.» 023 ISA 006 008 Og eg høyrde Herren tala og sagde: «Kven skal eg senda, og kven vil vera vår bodberar?» Då sagde eg: «Sjå her er eg, send meg!» 023 ISA 006 009 Og han sagde: «Gakk av stad og seg til dette folket: «Høyr og høyr, men håtta ikkje! Sjå og sjå, men skyna ikkje!» 023 ISA 006 010 Gjer hjarta hardt på dette folket, gjer øyro dauvhøyrt og gjer augo blinde, so dei ikkje ser med augo eller høyrer med øyro eller skynar med hjarta, og vender um og vert lækte.» 023 ISA 006 011 Men eg sagde: «Kor lenge, Herre?» Han sagde: «Til dess byarne ligg aude og tome, og husi stend utan folk, og landet ligg att som ei øydemark, 023 ISA 006 012 til dess Herren hev sendt folket langt burt, og øydestaderne hev vorte mange i landet. 023 ISA 006 013 Og finst det endå att ein tiandepart, so skal den og øydast ut liksom ei terebinta eller ei eik, som berre rotstuven er att av, når dei vert nedhogne. Denne stuven skal vera eit heilagt sæde.» 023 ISA 007 001 Og det bar til i dei dagarne då Ahaz, son åt Jotam, soneson åt Uzzia, var konge i Juda, at den syriske kongen, Resin, og Israels-kongen Pekah, son åt Remalja, drog upp mot Jerusalem og vilde hertaka byen, men dei greide det ikkje. 023 ISA 007 002 Og då det vart meldt til Davids hus at syrarane hadde lægra seg i Efraim, so skalv hjarta hans og hjarta åt folket hans, liksom tre i skogen skjelv i vinden. 023 ISA 007 003 Men Herren sagde til Jesaja: «Gakk ut med son din Sjear-Jasjub og møt Ahaz ved enden av vatsleidingi i den øvre dammen, på vegen til Bleikjevollen, 023 ISA 007 004 og seg til honom: Tak deg vel i vare og haldt deg i ro! Ottast ikkje og ver ikkje hugfallen for desse tvo rjukande brandarne, for blodsinnet åt Resin og Syria og Remaljasonen! 023 ISA 007 005 Etter di Syria med Efraim og Remaljasonen hev lagt upp vonde råder mot deg og sagt: 023 ISA 007 006 «Me vil fara upp imot Juda og skjota det støkk i bringa og hertaka det og setja inn ein konge der, Tab’al-sonen, » 023 ISA 007 007 difor segjer Herren, Herren: Det skal ikkje lukkast, det skal ikkje henda. 023 ISA 007 008 For hovudet åt Syria er Damaskus, og hovudet åt Damaskus er Resin, og um fem og seksti år skal Efraim vera lagt i øyde, so det ikkje meir er eit folk. 023 ISA 007 009 Og Efraims hovud er Samaria, og hovudet åt Samaria er Remaljasonen. Vil de ikkje tru, skal de ikkje trygt få bu.» 023 ISA 007 010 Og Herren heldt ved og tala til Ahaz og sagde: 023 ISA 007 011 «Krev deg eit teikn av Herren, din Gud, anten nedan or helheimsdjupet, eller ovan ifrå høgdi!» 023 ISA 007 012 Men Ahaz svara: «Eg vil ikkje krevja noko, eg vil ikkje freista Herren.» 023 ISA 007 013 Då sagde han: «So høyr då, du Davids hus: Er det dykk ikkje nok, at de set tolmodet åt menneskje på prøva? Vil de og prøva Guds tolmod? 023 ISA 007 014 So skal då Herren sjølv gjeva dykk eit teikn: Sjå, møyi vert med barn og føder ein son, og ho gjev honom namnet Immanuel. 023 ISA 007 015 Sur mjølk og honning skal vera maten hans ved det leitet då han skynar å vanda det vonde og velja det gode. 023 ISA 007 016 For innan sveinen hev skyn på å vanda det vonde og velja det gode, so skal det verta audt for folk i landi åt dei tvo kongarne som no fær deg til å fæla. 023 ISA 007 017 Og yver deg og yver folket ditt og yver farshuset ditt skal Herren lata dagar koma som det ikkje hev vore maken til alt ifrå den tid då Efraim skilde seg frå Juda: assyrarkongen. 023 ISA 007 018 For på den tidi skal Herren blistra på fluga langt burte ved elvarne i Egyptarland og på bia i Assyrialandet; 023 ISA 007 019 og dei skal koma og slå seg ned alle saman i dei aude dalarne og bergklufterne, i alle klungerrunnar og ved alle brynne-stader. 023 ISA 007 020 På den dagen skal Herren med ein rakekniv, som er tinga på hi sida av elvi, med assyrarkongen, raka av alt hår både ovantil og nedantil, jamvel skjegget vert avskrapa. 023 ISA 007 021 På den tidi skal ein mann føda ei kviga og tvo sauer. 023 ISA 007 022 Men han skal få so mykje mjølk, at han kann leva av surmjølk; ja, alle som finst att i landet, skal liva av sur mjølk og honning. 023 ISA 007 023 Og det skal verta soleis på den tidi, at der det no stend tusund vintre som er tusund sylvdalar verde, der skal det berre veksa torn og tistel. 023 ISA 007 024 Med piler og bogar skal ein ganga dit; for alt landet ber torn og tistel. 023 ISA 007 025 Og alle dei berg der dei no onnar med hakka, skal ingen meir setja sin fot på av otte for torn og tistel; dei skal verta hamnegangar åt uksar, og utmark som vert nedtrakka av sauer.» 023 ISA 008 001 Og Herren sagde til meg: «Tak deg ei stor tavla og skriv med menneskjeskrift: Brå-herfang Snøgg-ran! 023 ISA 008 002 Og eg vil taka meg pålitande vitne: presten Uria og Zakarja Jeberekjason.» 023 ISA 008 003 Og eg gjekk inn til profetkona, og ho vart umhender og fekk ein son. Og Herren sagde til meg: «Gjev han namnet: Brå-herfang, Snøgg-ran. 023 ISA 008 004 For fyrr guten kann segja «far» og «mor», skal rikdomarne i Damaskus og herfanget frå Samaria berast fram for kongen i Assyria.» 023 ISA 008 005 Og Herren tala framleides til meg og sagde: 023 ISA 008 006 «Av di dette folket vanvyrder Siloahvatnet som renn so stilt, og hev sin hugnad i Resin og Remaljasonen, 023 ISA 008 007 sjå, difor let Herren koma yver deim det stride og velduge vatnet frå Storelvi - assyrarkongen og all hans herlegdom - og ho skal stiga yver alle trømarne og fløyma yver alle strenderne sine. 023 ISA 008 008 Ho skal trengja seg fram i Juda, fløda yver og breida seg og nå folk under hoka, og med sine velduge vengjer skal ho fylla ditt land, vidt og breidt, Immanuel!» 023 ISA 008 009 Bråka berre, de folkeslag, de skal brotna. Lyd etter, alle land langt burte! Bu dykk til strid! de skal brotna. 023 ISA 008 010 Legg upp råd! ho skal verta til inkjes. Gjer avtale! han skal ikkje få framgang. For med oss er Gud. 023 ISA 008 011 For so sagde Herren til meg, då handi hans greip meg med magt, og han vara meg imot å ganga same vegen som dette folket: 023 ISA 008 012 De skal ikkje kalla samansverjing alt det som dette folket kallar samansverjing, og ikkje ottast det som det ottast, og de skal ikkje skjelva. 023 ISA 008 013 Nei, Herren, allhers drott, skal de halda heilag, honom skal de ottast, og for honom skal de skjelva. 023 ISA 008 014 Han skal verta ein heilagdom og ein støytestein og ein bergstabbe til fall for båe Israels hus, ei snare og ei gildra for Jerusalems-buarne. 023 ISA 008 015 Og mange skal snåva og falla og skamslå seg, sitja fast i fella og verta fanga. 023 ISA 008 016 Legg vitnemålet umbunde og læra forsigla i hjarta åt læresveinarne mine! 023 ISA 008 017 Eg ventar på Herren, han som løyner si åsyn for Jakobs hus; på honom vonar eg. 023 ISA 008 018 Sjå, eg og borni som Herren hev gjeve meg, me er teikn og varsel i Israel frå Herren, allhers drott, som bur på Sionsfjellet. 023 ISA 008 019 Men når dei segjer til dykk: «Søk til draugemanarar og spåvette, som kviskrar og mullar, » so svara: «Skal ikkje eit folk søkja til sin Gud? Skal dei frega ut dei daude for dei livande?» 023 ISA 008 020 «Til læra, til vitnemålet!» Segjer dei ikkje soleis, skal dei vera utan morgonrode. 023 ISA 008 021 Dei skal flakka umkring i landet plåga og hungrande, og i sin hunger skal dei harmast og banna sin konge og sin Gud. Og dei skal skoda upp, 023 ISA 008 022 og dei skal skoda ned på jordi; men sjå, der er naud og natt og myrker og angest. Ut i svarte natti er dei drivne. 023 ISA 009 001 Men myrker skal ikkje verta verande i det landet som no er i våde. I den tidi som gjekk, hev han late landet åt Sebulon og Naftali vera lite vyrdt, men i framtidi skal han lata vegen attmed havet koma til æra, landet på hi sida åt Jordan, heidningkrinsen. 023 ISA 009 002 Det folket som ferdast i myrkret, skal sjå eit stort ljos; yver deim som bur i daudskugge-landet, skal ljoset stråla. 023 ISA 009 003 Du aukar folket som du fyrr ikkje gav stor gleda; dei gled seg for di åsyn som ein gled seg i kornskurden, som ein frygdar seg når herfang vert utskift. 023 ISA 009 004 For det tunge oket, kjeppen til ryggen deira, staven åt drivaren deira, hev du brote sund, liksom på Midjans-dagen. 023 ISA 009 005 For kvar ein styvel som stauka i stridsgny, og kvar blodsulka klædnad skal brennast og verta mat åt elden. 023 ISA 009 006 For eit barn er oss født, ein son er oss gjeven, og herreveldet kviler på hans herdar, og han heiter Underfull, Rådgjevar, Veldug Gud, Æveleg Fader, Fredsfyrste. 023 ISA 009 007 So skal herredømet verta stort og freden utan ende yver Davids kongsstol og yver riket hans; det skal reisast og stydjast med rett og rettferd frå no og til æveleg tid. Brennhugen i Herren, allhers drott, skal gjera dette. 023 ISA 009 008 Eit ord sender Herren mot Jakob, det slær ned i Israel, 023 ISA 009 009 og heile folket skal merka det, Efraim og Samaria-buarne, som i hjartans storlæte og ovmod segjer: 023 ISA 009 010 «Tiglmurar hev rundt saman, men me skal byggja upp att med hoggen stein; morbertre er felte, men me skal setja cedertre i staden.» 023 ISA 009 011 Difor reiser Herren Resins uvener mot deim og eggjar fiendarne deira, 023 ISA 009 012 syrarane frå den eine sida og filistarane frå den andre, og dei skal eta upp Israel med gløypande gap. Med alt dette hev ikkje vreiden hans vendt seg, og endå retter han ut handi. 023 ISA 009 013 Men folket vende ikkje um til honom som slær det, Herren, allhers drott, søkjer dei ikkje. 023 ISA 009 014 Difor høgg Herren både hovud og hale av Israel, palmegrein og sev, alt på ein dag. 023 ISA 009 015 Styresmann og storkar er hovudet, og ein profet som lærer lygn, er halen. 023 ISA 009 016 For dei som fører folket, fører vilt, og dei som let seg leida, gjeng til grunnar. 023 ISA 009 017 Difor kann ikkje Herren gleda seg yver ungdomarne deira og ikkje heller hava medynk med dei farlause og enkjorne; for alle saman so er dei gudlause og gjer det vonde, og kvar munn talar dårskap. Med alt dette hev ikkje vreiden hans vendt seg, og endå retter han ut handi. 023 ISA 009 018 For gudløysa brenn som eld, øyder torn og tistel og kveikjer i den tjukke skogen, so han gjeng upp i høge kvervlar av røyk. 023 ISA 009 019 Ved harmen til Herren, allhers drott, stend landet i loge, og folket vert til føda for elden; den eine sparer ikkje den andre. 023 ISA 009 020 Dei høgg til høgre og hungrar endå, dei glefser til vinstre og vert ikkje mette; kvar og ein et holdet av sin eigen arm: 023 ISA 009 021 Manasse et Efraim og Efraim Manasse; og båe tvo til saman kastar seg yver Juda. Men med alt dette hev ikkje vreiden hans vendt seg, og endå retter han ut handi. 023 ISA 010 001 Usæle dei som gjev urettferdige lover, og som med all si skriving berre bokfører urett, 023 ISA 010 002 so dei kann trengja småfolk burt ifrå retten og rana frå armingarne i folket mitt det som deira er og gjera enkjor til sitt herfang og plundra farlause. 023 ISA 010 003 Kva vil de gjera på heimsøkjingsdagen, når undergangen kjem langt burtan ifrå? Kven vil de fly til etter hjelp, og kvar vil de gøyma skattarne dykkar? 023 ISA 010 004 Er det noko anna for enn å bøygja kne millom fangar eller å falla millom drepne? Med alt dette hev ikkje vreiden hans vendt seg, og endå retter han ut handi. 023 ISA 010 005 Usæl Assur, mitt vreideris! Min harm er staven i handi hans. 023 ISA 010 006 Mot eit gudlaust folk sender eg honom, eg byd honom fara imot eit folk som eg er harm på, at han skal plundra og rana og trakka det ned som saur på gatorne. 023 ISA 010 007 Men soleis meiner ikkje han, og hjarta hans tenkjer ikkje soleis. Nei, hans hug stend til å øyda og rydja ut folk i mengd. 023 ISA 010 008 Han segjer: «Er ikkje hovdingarne mine kongar alle i hop? 023 ISA 010 009 Hev det ikkje gjenge Kalno liksom Karkemis og Hamat liksom Arpad og Samaria liksom Damaskus? 023 ISA 010 010 Liksom mi hand hev nått kongeriki åt dei andre gudarne, endå gudebilæti var meir tallrike enn i Jerusalem og i Samaria, 023 ISA 010 011 skulde eg ikkje då magta å gjera det same med Jerusalem og gudebilæti der som eg hev gjort med Samaria og gudarne der?» 023 ISA 010 012 Men når Herren hev fullført alt sitt verk på Sionsfjellet og i Jerusalem, skal eg heimsøkja assyrarkongen for hans hjartans ovmodsfrukt og for hans høglyfte, stolte augo. 023 ISA 010 013 For han segjer: «Med mi velduge hand hev eg gjort dette og med min visdom, for eg er gløgg. Eg flutte folkegrensorne, og rana eignaluterne deira, og i mitt velde støytte eg ned deim som sat i kongsstolarne, 023 ISA 010 014 og handi mi greip etter skattarne åt folki liksom fuglereir, og liksom dei samlar egg som fuglarne er flogne av, soleis samla eg saman alle land på jordi, det fanst ingen som rørde vengen eller opna nebben til minste pip.» 023 ISA 010 015 Skal då øksi briska seg imot honom som høgg med henne? eller sagi skrøyta mot den som sagar? Rett liksom kjeppen skulde svinga den som lyfter honom! eller staven honom som ikkje er av tre! 023 ISA 010 016 Difor skal Herren, Allhers-Herren, senda tærande sott i den feite kroppen hans, og under hans herlegdom skal ein eld loga upp som eit brennande bål. 023 ISA 010 017 Israels ljos skal verta ein eld, og den Heilage i Israel til ein loge, og dei skal brenna upp og øyda hans tornar og tistlar, alt på ein dag. 023 ISA 010 018 Og han skal gjera ende på dei gilde skogarne og aldehagarne hans med rubb og stubb; han skal verta liksom ein sjukling som visnar burt. 023 ISA 010 019 Dei tre som vert att i skogen hans, skal vera lett teljande, eit barn kann skriva deim upp. 023 ISA 010 020 På den tid skal leivningen av Israel og det som er att av Jakobs hus ikkje lenger stydja seg til honom som slo deim, men trufast stydja seg til Herren, Israels Heilage. 023 ISA 010 021 Ein leivning skal venda um, ein leivning av Jakob, til Gud den velduge. 023 ISA 010 022 For um so ditt folk, Israel, var som sanden ved havet, so skal berre ein leivning av det venda um. Undergang er fastsett, og fløymer fram med rettferd. 023 ISA 010 023 For øyding og fastsett straffedom skal Herren, Allhers-Herren, lata koma yver all jordi. 023 ISA 010 024 Difor segjer Herren, Allhers-Herren, so: Folket mitt, du som bur på Sion, ottast ikkje Assur, når han slær deg med ris og lyfter staven sin imot deg, soleis som dei gjorde i Egyptarland! 023 ISA 010 025 For um ei liti stund er harmen min slokna, og min vreide vender seg til deira undergang. 023 ISA 010 026 Og Herren, allhers drott, svingar svipa si yver honom, liksom då han slo Midjan ved Ramneberget; og staven hans er utrett yver havet, og han skal lyfta honom som i Egyptarland. 023 ISA 010 027 PÅ den dag skal byrdi hans falla av herdarne dine og oket hans av halsen din, oket skal brotna for ditt aukande hold. 023 ISA 010 028 Han kjem mot Ajjat, fer framum Migron; han let etter seg trænet i Mikmas. 023 ISA 010 029 Dei fer yver skardet. «I Geba heldt me nattekvild!» Rama skjelv; Sauls Gibea flyr. 023 ISA 010 030 Skrik høgt, du dotter Gallim! Lyd etter, Laisa! Arme Anatot! 023 ISA 010 031 Madmena flyr, Gebim-buarne bergar sitt bu. 023 ISA 010 032 Endå same dagen stend han i Nob, han lyfter handi mot fjellet åt dotteri Sion, mot Jerusalems-haugen. 023 ISA 010 033 Sjå, Herren, Allhers-Herren, høgg kruna av med gruveleg kraft; dei rake stomnar er felte; dei røslege tre ligg brotne i bakken. 023 ISA 010 034 Den tjukke skogen vert nedhoggen med øksi. Libanon fell for den herlege. 023 ISA 011 001 Men ein kvist skal renna or Isaistuven, og ein renning frå hans røter skal bera frukt. 023 ISA 011 002 Og Herrens Ande skal kvila yver honom, anden med visdom og vit, anden med råd og styrke, anden med Herrens kunnskap og otte. 023 ISA 011 003 Han skal hava sin hugnad i Herrens otte, og han skal ikkje døma etter det augo ser, og ikkje skipa rett etter det øyro høyrer. 023 ISA 011 004 Han skal døma armingar med rettferd, og skipa rett med rettvisa for dei smålåtne i landet, og han skal slå jordi med riset i sin munn og drepa den gudlause med anden frå lipporne sine. 023 ISA 011 005 Rettferd skal vera beltet um lenderne og truskap beltet um mjødmarne hans. 023 ISA 011 006 Då skal ulven bu saman med lambet, og panteren liggja i lag med kidlingen; og kalven og ungløva og gjødfeet skal semjast saman, og ein smågut skal gjæta deim. 023 ISA 011 007 Kui og bjørnen skal beita saman, ungarne deira skal liggja i lag, og løva skal eta halm som ein ukse. 023 ISA 011 008 Sogbarnet skal leika seg innved bolet til hoggormen, og barnet som nyst er avvant, skal retta handi inn i hola åt basilisken. 023 ISA 011 009 Ingen skal gjera det som vondt eller skadelegt er, på heile mitt heilage fjell; for landet er fyllt av kunnskap um Herren, liksom vatnet fyller havet. 023 ISA 011 010 På den dagen skal heidningfolki søkja til rotrenningen av Isai, som stend til fana for folki; og bustaden hans skal vera herleg. 023 ISA 011 011 Og på den dagen skal Herren endå ein gong retta ut handi og vinna leivningen av folket sitt, det som er att frå Assyria og Egyptarland og Patros og Ætiopia og Elam og Sinear og Hamat og havstrenderne. 023 ISA 011 012 Og han skal reisa ei fana for folki og samla dei burtdrivne menner av Israel og sanka saman dei spreidde kvinnor av Juda frå heimsens fire hyrno. 023 ISA 011 013 Då skal Efraims ovund kverva, og uvenskapen hjå Juda vika; Efraim skal ikkje hysa ovund mot Juda og Juda ikkje visa uvenskap mot Efraim. 023 ISA 011 014 Som rovfuglar skal dei slå ned på herdarne åt filistarane i vest, og sameinte skal dei taka herfang av austerlendingarne. På Edom og Moab skal dei leggja hand, og Ammons-borni skal lyda deim. 023 ISA 011 015 Og Herren skal turka upp viki av Egyptarhavet, og i brennande harm svinga handi yver elvi, og han skal kløyva henne i sju bekkjer, so ein kann ganga turrskodd yver. 023 ISA 011 016 So skal det verta ein brøytt veg for leivningen av folket hans, som er att frå Assyria, liksom det var for Israel den dagen dei drog upp frå Egyptarland. 023 ISA 012 001 På den dagen skal du segja: «Eg takkar deg, Herre, for du var vreid på meg, men vreiden din kvarv, og du trøysta meg! 023 ISA 012 002 Sjå, Gud er mi frelsa, eg er trygg og ottast ikkje; for Herren, Herren er min styrke og min lovsong, og han vart meg til frelsa.» 023 ISA 012 003 Og med fagnad skal de ausa vatn or frelse-kjeldorne! 023 ISA 012 004 Og de skal segja på den dagen: «Takka Herren, kalla på hans namn, kunngjer bland folki hans verk, fortel at hans namn er høgt! 023 ISA 012 005 Syng lov for Herren, for storverk hev han gjort! Lat heile verdi få vita det! 023 ISA 012 006 Ropa av frygd og fagnad, de som bur på Sion! For stor er Israels Heilage hjå dykk!» 023 ISA 013 001 Framsegn um Babel, som Jesaja, son åt Amos, skoda. 023 ISA 013 002 Reis eit merke på skoglaust fjell, ropa høgt til deim, veifta med handi, at dei må koma og draga inn gjenom portarne åt valdsherrarne. 023 ISA 013 003 Eg hev bode ut dei vigde mennerne mine, ja, til å føra fram min vreide hev eg kalla kjemporne mine, dei sigerbyrge, jublande skarar. 023 ISA 013 004 Høyr, bråk på fjelli som av eit stort folk! Høyr gnyen av kongerike, av folk som strøymer i hop! Herren, allhers drott, mynstrar stridsheren sin. 023 ISA 013 005 Ifrå land langt burte kjem dei, frå himmelens ende, Herren og hans vreide-verkty, og vil herja heile jordi. 023 ISA 013 006 Jamra dykk! for Herrens dag er nær; han kjem som vald frå Allvald. 023 ISA 013 007 Difor sig alle hender, og alle mannshjarto brånar i barmen. 023 ISA 013 008 Dei skjelv, verk og ve tek deim, dei vrid seg som ei fødande kvinna. Vitskræmde stirer dei på kvarandre, raude som eldslogar er dei i andlitet. 023 ISA 013 009 Sjå, Herrens dag kjem gruveleg, full av vreide og brennande harm, og skal gjera jordi til ei øydemark, og rydja ut syndarane hennar. 023 ISA 013 010 For stjernorne og stjernebilæti på himmelen let ikkje ljoset sitt skina, myrk er soli når ho renn, og månen let ikkje ljoset sitt stråla. 023 ISA 013 011 Eg vil heimsøkja jordi for vondskapen og dei gudlause for deira misgjerningar, eg vil gjera ende på storlætet åt dei ovmodige og døyva byrgskapen hjå valdsherrarne. 023 ISA 013 012 Eg skal gjera folk meir sjeldsynte enn fint gull, menneskje meir sjeldsynte enn gull frå Ofir. 023 ISA 013 013 Difor vil eg skaka himmelen, og jordi skal fara bivrande upp frå sin stad ved harmen åt Herren, allhers drott, på den dagen vreiden hans brenn. 023 ISA 013 014 Som skræmde gasellor, som sauer som ingen sankar, skal dei snu heim, kvar til sitt folk, og fly kvar til sitt land. 023 ISA 013 015 Kvar den som vert funnen, vert gjenomstungen, og kvar den som vert gripen, skal falla for sverd. 023 ISA 013 016 Småborni deira skal krasast framfor augo deira; husi deira skal verta herja og kvinnorne deira valdtekne. 023 ISA 013 017 Sjå, eg eggjar mot deim medarane, som ikkje bryr seg um sylv eller trår etter gull. 023 ISA 013 018 Bogarne deira skal fella gutarne; med livsfrukt hev dei ingen medynk, borni sparer dei ikkje. 023 ISA 013 019 Og med Babel, kruna millom riki, den stolte kaldæar-pryda, skal det ganga som då Gud lagde Sodoma og Gomorra i øyde. 023 ISA 013 020 Aldri meir skal det byggjast att; frå ætt til ætt skal ingen bu der; ingen arab skal slå upp sitt tjeld, og ingen hyrding lægra seg der med si hjord. 023 ISA 013 021 Men villdyr skal liggja der, og husi fyllast av hubro; strutsar skal bu der, og raggetroll hoppa ikring. 023 ISA 013 022 Ulvar skal yla i borgerne og sjakalar i vellyst-slotti. Snart stundar timen til, og dagarne skal ikkje drygast ut. 023 ISA 014 001 For Herren skal miskunna Jakob og endå ein gong velja ut Israel og lata deim koma til ro i landet deira; og utlendingar skal sameina seg med deim og halda seg til Jakobs hus. 023 ISA 014 002 Og folkeslag skal taka deim og føra deim heim att; men Israels hus skal leggja deim under seg som ein arvlut i Herrens land, og skal gjera deim til trælar og trælkvinnor. Dei skal få fangevaktarane sine til fangar og råda yver valdsherrarne sine. 023 ISA 014 003 På den dagen, då Herren gjev deg kvild for di møda og din angest og frå den harde trældomen din, som vart lagd på deg, 023 ISA 014 004 då skal du syngja denne spottevisa um kongen i Babel og kveda: «Kor hev ikkje valdsherren vorte still og pinestaden tagall! 023 ISA 014 005 Herren hev brote sund staven åt dei gudlause, kongsstaven åt hardstyrarane, 023 ISA 014 006 som slo folkeslag i harm med slag på slag og bøygde folk under seg i vreide og trælka deim utan nåde. 023 ISA 014 007 All jordi nyt no kvild og ro; dei bryt ut i fagnadrop. 023 ISA 014 008 Jamvel cypressarne gled seg yver deg, cedrarne på Libanon: «Sidan du no ligg der, stig ingen hitupp og høgg oss ned.» 023 ISA 014 009 Helheim der nede vert uroa for di skuld, når han skal taka imot deg. Han vekkjer skuggarne for di skuld, alle fyrstar på jordi; alle folkekongarne reisar seg frå sine kongsstolar. 023 ISA 014 010 Alle so tek dei til ords og segjer til deg: «So er du og vorten magtlaus som me, no er du vår like!» 023 ISA 014 011 Ned til helheimen hev din herlegdom sokke med brusen frå dine harpor; du ligg på ei roti lega, hev makkar til yverbreidsla. 023 ISA 014 012 Kor er du’kje fallen frå himmelen, du strålande morgonstjerna, kor er du ikkje felt til jordi, du som slo ned folkeslag! 023 ISA 014 013 Det var du som sagde i hjarta ditt: «Eg vil stiga til himmels, høgt yver Guds stjernor vil eg reisa kongsstolen min. Eg vil setja meg på Tingfjellet lengst uppe i nord! 023 ISA 014 014 eg vil stiga upp um skyborgi og gjera meg lik den Høgste.» 023 ISA 014 015 Ja, til helheimen laut du fara, lengst ned i svartaste hola. 023 ISA 014 016 Dei som ser deg, stirer på deg, undrast og segjer: «Er dette den mannen som skok jordi og fekk kongerike til å skjelva, 023 ISA 014 017 han som gjorde jordkringen til ei øydemark, jamna byarne med jordi, og som aldri gav fangarne heimlov?» 023 ISA 014 018 Folkekongarne dei ligg alle vyrdeleg gravlagde kvar i sitt kvilerom. 023 ISA 014 019 Men du er slengd ut, langt frå gravi di, som ei vanvyrd grein; du ligg yverbreidd med drepne, av sverdslegne menner - som vert kasta ned i ei steingrav - som ein nedtrakka daudskrott. 023 ISA 014 020 Nei, du fær ikkje vera saman med deim i gravi; for landet ditt hev du øydt og drepe ditt folk, og aldri meir skal nemnast det nidingseldet. 023 ISA 014 021 Gjev sønerne hans til dreping for misgjerdi åt deira feder! Ikkje skal dei få reisa seg og eigna til seg jordi og fylla verdi med byar!» 023 ISA 014 022 Eg vil reisa meg imot deim, segjer Herren, allhers drott, og eg skal rydja ut or Babel både namn og leivning, både born og barneborn, segjer Herren. 023 ISA 014 023 Eg gjer det til heim for bustyvelen, og vil fylla det med søkkjemyrar, eg skal sopa det burt med tynings-sopa, segjer Herren, allhers drott. 023 ISA 014 024 Herren, allhers drott, hev svore og sagt: I sanning som eg hev tenkt, soleis skal det verta, og det eg hev sett meg fyre, det skal hava framgang. 023 ISA 014 025 Eg vil krasa Assur i landet mitt og trakka honom under fot på fjelli mine. So skal oket hans verta burtteke, og byrdi hans lyft av herdarne deira. 023 ISA 014 026 Dette er den råd som Herren hev teke mot all jordi; og dette er den hand som er utrett mot alle folk. 023 ISA 014 027 For Herren, allhers drott, hev avgjort det; kven kann gjera det um inkje? Hans hand er det som er utrett; kven kann venda henne burt? 023 ISA 014 028 Det året kong Ahaz døydde, kom denne framsegni: 023 ISA 014 029 Gled deg ikkje, alt Filistarland, for di staven som slo deg er sundbroten! for or roti åt hoggormen skal det koma fram ein basilisk, og hans frukt skal verta ein fljugande eiterorm. 023 ISA 014 030 Dei armaste av dei arme skal finna rikeleg føda, og dei fatige få kvila i trygd! men di rot skal eg døyda med hunger, og leivningen av deg skal drepast. 023 ISA 014 031 Jamra deg, du port! øya deg, du by! Miss modet, alt Filistarland! For nordan ifrå kjem ein røyk! i fiendeskararne dreg ingen seg att-or. 023 ISA 014 032 Kva skal ein då svara sendemennerne frå heidningfolki? At Herren hev grunnfest Sion, og at der finn armingarne i folket hans livd. 023 ISA 015 001 Framsegn um Moab. Ja, på ei natt vert Ar-Moab øydelagt og gjort ende på! ja, på ei natt vert Kir-Moab øydelagt og gjort ende på. 023 ISA 015 002 Dei stig upp til huset og til Dibon på haugarne og vil gråta; Moab jamrar seg på Nebo og Medeba. Kvart hovud er snaudt, kvart skjegg avraka. 023 ISA 015 003 På gatorne sveiper dei sekk um seg, på tak og på torg jamrar deim alle, tårorne fløymer. 023 ISA 015 004 Hesbon og El’ale klagar høgmælt, so det høyrest radt til Jahas. Difor jamrar og hermennerne åt Moab seg! hans sjæl skjelv i honom. 023 ISA 015 005 Hjarta mitt klagar yver Moab, for rømingarne hans flyr radt til Soar, til Triårs-kviga; gråtande gjeng dei upp stigen til Luhit, og på vegen til Horonajim jamrar dei høgt yver øydeleggjingi. 023 ISA 015 006 Ja, Nimrimsvatni vert øydemarker, graset turkast upp, brodden visnar, eit grønt strå er ikkje meir å sjå. 023 ISA 015 007 Difor ber dei det som dei hev drege saman, sitt uppsparde gods, yver Vierbekken. 023 ISA 015 008 Ja, klageropi gjeng yver alt Moabs land; til Eglajim når deira våling, og til Be’er-Elim når deira våling. 023 ISA 015 009 For Dimonsvatnet er fullt av blod. Og endå meir let eg koma yver Dimon: ei løva yver deim som er berga av Moab, yver leivningen i landet. 023 ISA 016 001 «Send landsherren dei lamb han skal hava frå Sela gjenom øydemarki til fjellet åt dotteri Sion!» 023 ISA 016 002 Liksom flaksande fuglar, som skræmde fuglungar, skal Moabs døtter koma til vadi yver Arnon. 023 ISA 016 003 «Gjev råd, finn utveg åt oss! Lat skuggen din vera som natti, no midt i dagsljoset! Gjev livd åt dei burtdrivne! svik ikkje den som flyr! 023 ISA 016 004 Lat mine burtdrivne finna tilhald hjå deg, ver ein verneskjold åt Moab imot mordaren! For det er ute med valdsmannen, øydeleggjingi fær ende, og trælkaren hev fare or landet. 023 ISA 016 005 So vert kongsstolen grunnfest ved mildskap, og det skal trygt sitja der ein fyrste i Davids tjeld, ein domar som fer etter det som rett er, og som fremjar rettferd.» 023 ISA 016 006 Me hev høyrt um Moabs ovmod, det store og stolte, um hans ofse, byrgskap og ovlæte, um hans tome skryt. 023 ISA 016 007 Difor skal Moab jamrar yver Moab, alt landet skal jamra seg. Yver druvekakorne i Kir-Hareset skal dei sukka i djup ørvæna. 023 ISA 016 008 For Hesbons vinmarker hev visna, Sibma-vintrei. Soldruvorne slo folkehovdingarne til jordi. Dei nådde radt til Jazer, og vildra seg ut i øydemarki; greinerne breidde seg ut, for yver havet. 023 ISA 016 009 Difor græt eg med Jaser yver Sibma-vintrei; med tårorne mine vil eg vatna deg, Hesbon, og deg, El’ale; for yver din frukthaust og vinhaust hev vinpersarropet slege ned. 023 ISA 016 010 Gleda og fagnad er kvorve or aldehagarne, og frå vinhagarne høyrest ikkje gledesongar eller fagnadrop; ingen trakkar druvor i persorne. Eg hev late vinpersarropet deira tagna. 023 ISA 016 011 Difor bivrar mitt brjost for Moab som citherstrengjer, og mitt hjarta for Kir-Heres. 023 ISA 016 012 Og når Moab viser seg på offerhaugen og stræver der, og han kjem til heilagdomen sin og bed, so vinn han inkje med det. 023 ISA 016 013 Dette er det ordet som Herren fordom hev tala til Moab. 023 ISA 016 014 Men no talar Herren so: Innan tri år - so som ein leigekar reknar åri - skal Moabs herlegdom og all hans store folkesverm vera lite vyrd, og leivningen som er att, skal vera liten og vesall, ikkje mykje verd. 023 ISA 017 001 Framsegn um Damaskus. Damaskus skal ikkje lenger vera ein by, det skal verta ein grushaug. 023 ISA 017 002 Aroer-byarne skal verta folketome; hjorder skal få deim til heim, dei skal liggja der, og ingen skræmer deim. 023 ISA 017 003 Og det skal vera slutt med borgi i Efraim og med kongedømet i Damaskus, med leivningen av Syria. Det skal ganga med deim som med herlegdomen åt Israels-borni, segjer Herren, allhers drott. 023 ISA 017 004 På den tid vert Jakobs herlegdom vesall, og holdet hans minkar burt. 023 ISA 017 005 Det skal ganga honom liksom når skurdmannen grip i åkeren og armen hans skjer aksi. Det skal ganga liksom når dei sankar aks i Refa’imsdalen. 023 ISA 017 006 Berre ein etterhaust skal verta att, liksom når ein slær ned ber av oljetreet, tvo, tri ber uppi toppen, ei fire, fem på greinerne åt frukttreet, segjer Herren, Israels Gud. 023 ISA 017 007 På den tid skal mannen venda seg til skaparen sin og augo hans sjå upp til Israels Heilage. 023 ISA 017 008 Og han skal ikkje lenger venda si syn til dei altar hans hender hev gjort, og ikkje sjå på det fingrarne hans hev verka, korkje på Astarte-bilæti eller solstolparne. 023 ISA 017 009 På den tidi skal dei faste byarne deira verta liksom dei aude tufter i skogarne og på høgderne, dei som dei drog burt ifrå for Israels-borni skuld, og landet skal verta ei øydemark. 023 ISA 017 010 For du hev gløymt Gud, frelsaren din, og minnest ikkje ditt sterke fjell. Difor plantar du yndelege hagar og set utlendske vintre i deim. 023 ISA 017 011 Den dagen du plantar, set du gjerde kringum, og um morgonen fær du plantningen til å bløma: avlen kverv på dagen med sjukdom og ulækjeleg pinsla. 023 ISA 017 012 Høyr brusen av mange folk! det bruser som havet bruser. Høyr dynen av folkeslag, det dyn som velduge vatn. 023 ISA 017 013 Ja, det dyn av folkeslag som når store vatn dynja. Men han trugar deim, og dei flyr langt burt; dei vert føykte som agner for vind på fjelli, dei kverv som fjom i storm. 023 ISA 017 014 Um kvelden, sjå då er det rædsla, og innan morgonen lyser, er han ikkje meir til. Soleis gjeng det deim som plundrar oss, dette er luten åt deim som ranar hjå oss. 023 ISA 018 001 Høyr, du land med dei surrande vengjer, du land burtanfor elvarne i Ætiopia, 023 ISA 018 002 du som hev sendt bodberarar yver havet, og i røyrbåtar yver vatnet! Gakk av stad, de snøgge sendemenner, til det røslege folket med glansande hud, til folket som dei ottast vida ikring, det sterke og sigersæle folket i det landet som vert gjenomskore av elvar! 023 ISA 018 003 Alle de som i heimsringen byggjer og på jordi bur: Når dei reiser merke på fjelli, so sjå til, og når luren ljomar, so høyr etter! 023 ISA 018 004 For so hev Herren sagt til meg: Logn vil eg skoda ned frå min bustad, liksom soli gløder ned um sumaren, og liksom skyi sender dogg i den heite skurdtidi. 023 ISA 018 005 For fyrr hausten er inne, just då blømingi er til ende, og blomen fer til å mognast til druva, då skal han skjera av rankorne med hagesigden og hogga renningarne burt. 023 ISA 018 006 Dei skal alle saman verta gjevne åt rovfuglarne på fjelli og åt dyri i marki; rovfuglarne skal der hava reiri sine um sumaren, og alle dyr på marki skal hava sitt tilhald der um vinteren. 023 ISA 018 007 På den tidi skal det berast gåvor fram til Herren, allhers drott, frå det røslege folket med glansande hud, frå folket som dei ottast vida ikring, det sterke og sigersæle folket i det landet som vert gjenomskore av elvar - til den staden der namnet åt Herren, allhers drott, bur, til Sionsfjellet. 023 ISA 019 001 Framsegn um Egyptarland. Sjå, Herren fer fram på lette sky og kjem til Egyptarland. Då skjelv avgudarne i Egyptarland for honom, og hjarta åt egyptarane brånar i brjostet deira. 023 ISA 019 002 Og eg vil eggja upp egyptar mot egyptar, so bror skal strida mot bror, og ven mot ven, by mot by og rike mot rike. 023 ISA 019 003 Og vitet åt egyptarane skal kverva or hjarta deira, og eg vil gjera deira råd til inkjes; dei skal fretta ut avgudarne og trollmennerne sine, og deim som manar fram draugar og spåvette. 023 ISA 019 004 Men eg skal gjeva egyptarane i handi på ein hard herre, og ein illrådig konge skal rikja yver deim, segjer Herren, Allhers-Herren. 023 ISA 019 005 Og vatnet i sjøen skal kverva, og elvi grunnast og turkast ut. 023 ISA 019 006 Elvarne skal tevja, kanalarne minka og turkast ut, røyr og sev visna. 023 ISA 019 007 Engjarne frammed Nilen på åbakken og alt åkerland langs åi skal turkast upp, øydast og kverva. 023 ISA 019 008 Fiskarane klagar, og alle dei som kastar krok i Nilen syrgjer, og dei som set ut garn i vatnet, stend handfalne av sut. 023 ISA 019 009 Dei som yrkjer med hekla lin, vert til skammar, og dei som vev fint kvitt ty. 023 ISA 019 010 Landsens grunnpilarar er nedbrotne, og lønnsarbeidarane gripne av otte. 023 ISA 019 011 Hovdingarne i Soan er som fåmar; dei visaste millom rådsmennerne åt Farao gjev berre fåvise råd. Korleis kann de då segja til Farao: «Eg er ein son åt vismenner, ein son åt kongarne frå gamle dagar?» 023 ISA 019 012 Ja, kvar er då vismennerne dine, at dei kann vitra deg um og skyna kva Herren, allhers drott, hev etla seg til å gjera med Egyptarland? 023 ISA 019 013 Nei, hovdingarne i Soan hev vorte dårar, fyrstarne i Nof hev vorte til narr, dei som var hyrnesteinar for ætterne i Egyptarland, hev ført det på villstig. 023 ISA 019 014 Herren hev gjeve deim ei svimrings-ånd, so at dei hev ført Egyptarland vilt i alle tiltak, liksom ein drukken mann ragar um i spyet sitt. 023 ISA 019 015 Egyptarland skal ikkje hava framgang med noko av sine tiltak, anten det so er hovud eller hale, palmegrein eller sev som tek seg det fyre. 023 ISA 019 016 På den tidi skal Egyptarland vera som kvinnor; det skal bivra og ræddast for den lyfte handi åt Herren, allhers drott, som han lyftar imot det. 023 ISA 019 017 Og Judalandet vert ei rædsla for egyptarane; so ofte nokon nemner det for deim, skal dei skjelva for den rådgjerd Herren, allhers drott, hev tek imot deim. 023 ISA 019 018 På den dagen skal det vera fem byar i Egyptarland som talar Kana’ans tungemål og sver ved Herren, allhers drott, ein av deim skal heita Ir-Haheres. 023 ISA 019 019 På den dagen skal det vera eit altar for Herren midt i Egyptarlandet, og ein merkestein for Herren ved landskilet. 023 ISA 019 020 Det skal vera til merke og til vitnemål i Egyptarlandet um Herren, allhers drott; når dei ropar til Herren um hjelp mot trælkarar, skal han senda deim ein frelsar og verjar og løysa deim ut. 023 ISA 019 021 Og Herren skal gjera seg kjend for Egyptarland, og egyptarane skal kjenna Herren på den dagen, og dei skal tena honom med slagtoffer og grjonoffer, og gjera lovnader til Herren og halda deim. 023 ISA 019 022 So skal då Herren skal slå Egyptarland, slå, men og lækja; og når dei vender um til Herren, skal han bønhøyra deim og lækja deim. 023 ISA 019 023 På den dagen skal det vera ein brøytt veg frå Egyptarland til Assyria, og assyrarane skal koma til Egyptarland og egyptarane til Assyria, og egyptarane skal tena Herren saman med assyrarane. 023 ISA 019 024 På den dagen skal Israel vera tridjemann i sambandet med Egyptarland og Assyria, ei velsigning midt på jordi, 023 ISA 019 025 for di Herren, allhers drott, signar deim og segjer: Signa vere du Egypt, mitt folk, og du Assyria, verket av mine hender, og du Israel, min arv. 023 ISA 020 001 Det året då Tartan kom til Asdod, den gongen Sargon, kongen i Assyria, sende honom, og han stridde mot Asdod og hertok det - 023 ISA 020 002 på den tidi tala Herren gjenom Jesaja, son åt Amos, soleis: «Upp, løys din klædnad av sekkjety av lenderne dine og drag skorne av føterne dine!» Og han gjorde soleis og gjekk naken og berrføtt. 023 ISA 020 003 Og Herren sagde: «Liksom tenaren min, Jesaja, hev gjenge naken og berrføtt, og no i tri år hev vore eit teikn og eit varsel um Egyptarland og Ætiopia, 023 ISA 020 004 soleis skal kongen i Assyria lata fangarne frå Egyptarland, dei burtførde frå Ætiopia, både unge og gamle, fara av stad nakne og berrføtte og med berr bak, til skjemsla for Egyptarland. 023 ISA 020 005 Då skal dei verta forfælte og skjemmast yver Ætiopia, som var voni deira, og yver Egyptarland, som dei rosa seg av. 023 ISA 020 006 Og dei som bur på denne strandi, skal segja på den dagen: «Soleis gjekk det med deim me studde oss til, med deim me flydde til i von um hjelp imot assyrarkongen. Korleis kann då me koma undan?»» 023 ISA 021 001 Framsegn um Hav-øydemarki. Som ein framfarande storm i Sudlandet kjem det frå øydemarki, frå det øgjelege landet. 023 ISA 021 002 Ei hard syn er meg kunngjord: «Ransmenner ranar, hermenner herjar. Drag upp, du Elam! Treng på, du Media! På kvar ein sukk vil eg gjera ende på.» 023 ISA 021 003 Difor skjelv mine lender, eg fær rider liksom ei kvinna som skal føda. Eg er fortumla so eg ikkje kann høyra, eg er forfælt so eg ikkje kann sjå. 023 ISA 021 004 Hjarta mitt er forvildra, rædsla vil kjøva meg. Kveldstundi som eg trådde etter, fyller meg med gruv. 023 ISA 021 005 Dei dukar bord, dei breider tæpet, dei et og drikk. «Statt upp, hovdingar, salva skjoldarne!» 023 ISA 021 006 For so sagde Herren til meg: Gakk og set ut vaktmannen; det han fær sjå, skal han melda. 023 ISA 021 007 Og um han ser ei skreid, ridarar par um par, ei skreid av asen, ei skreid av kamelar, so skal han merka seg det, grant merka seg det. 023 ISA 021 008 Og han ropa som ei løva: «Her stend eg på vakt so lang dagen er, og vert verande på min post natt etter natt. 023 ISA 021 009 Og sjå, no kjem her ei skreid av menner, ridarar par um par!» Og han tok til ords og sagde: «Falle, falle hev Babel! Alle avgudsbilæti deira hev han krasa og kasta til jordi.» 023 ISA 021 010 Å, du mitt treskte folk, du offer for treskjarvollen! Det eg hev høyrt av Herren, allhers drott, Israels Gud, det hev eg meldt dykk. 023 ISA 021 011 Framsegn um Duma. Dei ropar til meg frå Se’ir: «Vaktmann, kva lid det med natti? Vaktmann, kva lid det med natti?» 023 ISA 021 012 Vaktmannen svarar: «Morgonen kjem, men natti og. Vil de spyrja meir, so spør; kom att!» 023 ISA 021 013 Framsegn mot Arabia. I skogen i Arabia skal de natta, de ferdafylgje av dedanitar. 023 ISA 021 014 Kom dei tyrstande i møte med vatn, de folk frå Temalandet, kom dei rømande til hjelp med brød! 023 ISA 021 015 For dei flyr undan sverd, drege sverd, og undan spend boge og undan den tunge ufreden. 023 ISA 021 016 For soleis hev Herren sagt til meg: Um eit år, so som leigekaren reknar året, skal det vera ute med all herlegdomen åt Kedar. 023 ISA 021 017 Og lite skal det då vera att av bogarne åt kjemporne i Kedar. For Herren, Israels Gud, hev tala. 023 ISA 022 001 Framsegn um Synedalen. Kva er på ferd, sidan alt folket ditt stig upp på taki? 023 ISA 022 002 Du bråkande, du ståkande by, du jublande borg! Dine falne menner er ikkje slegne med sverd, ikkje drepne i strid. 023 ISA 022 003 Hovdingarne dine tok alle saman til rømings, utan bogeskot let dei seg taka til fanga. Dei som fanst i deg, hev vorte fanga alle saman, langt burt hev det rømt. 023 ISA 022 004 Difor segjer eg: Sjå burt ifrå meg, lat meg gråta sårt! truga ikkje trøyst på meg for at dotteri, folket mitt, hev vorte herja! 023 ISA 022 005 For ein upprivande dag med nedtrakking og forfjetring kjem frå Herren, Allhers-Herren, i Synedalen; murar vert nedbrotne, naudropet stig mot fjellet. 023 ISA 022 006 Elam tok pilehuset, han drog fram med vogn-stridsmenner og med hestfolk; Kir nækte skjoldarne. 023 ISA 022 007 Dei fagraste dalarne dine vart fyllt med stridsvogner, og hestfolk tok post framfor porten. 023 ISA 022 008 Han tok vern frå Juda. Då såg du deg um etter herbunad - i skoghuset. 023 ISA 022 009 Og de såg at Davidsbyen hadde mange rivnor, og de samlar upp vatnet i Nedredammen; 023 ISA 022 010 de talde husi i Jerusalem, og de reiv ned husi og vilde gjera muren traust. 023 ISA 022 011 Og imillom båe murarne gjorde de ein kulp for vatnet frå Gamledammen. Men på honom som hadde sett dette i verk, gav det ikkje gaum; til honom som longe sidan hadde laga dette til, såg de ikkje. 023 ISA 022 012 Herren, Allhers-Herren, kalla på den dagen til gråt og øying, til å raka hovudet og sveipa seg i syrgjeklæde. 023 ISA 022 013 Men her er gleda og gaman, ukseslagting og saueslagting, kjøteting og vindrikking. «Lat oss eta og drikka; for i morgon døyr me!» 023 ISA 022 014 Difor ljomar openberringi frå Herren, allhers drott, i øyro mine: Den syndi fer de ikkje sona til dess de døyr, segjer Herren, Allhers-Herren. 023 ISA 022 015 So sagde Herren, Allhers-Herren: «Gakk til denne drottseten Sebna, han som stend fyre huset, og seg til honom: 023 ISA 022 016 Kva hev du her å gjera, og kven tenkjer du å leggja her, sidan du her høgg deg ut ei grav? Du som høgg gravi di ut på so høg ein stad og holar deg bustad i berget, 023 ISA 022 017 du skal vita at Herren skal slengja deg langt av leid, du mann! Han skal rulla deg saman til ein klump; 023 ISA 022 018 han skal vinda deg saman til eit nysta og kasta deg som ein ball ut på vidvangen. Der skal du døy, og dit skal dei gilde vognerne dine koma, du skamflekk for huset åt herren din. 023 ISA 022 019 Eg vil støyta deg ned frå romet ditt, og frå posten din skal du verta avjaga. 023 ISA 022 020 Og på den dagen vil eg kalla på tenaren min, Eljakim, son åt Hilkia; 023 ISA 022 021 og eg vil klæda honom i din bunad, og beltet ditt vil eg binda um honom, og ditt rådvelde vil eg gjeva i hans hender. Han skal vera ein far for deim som bur i Jerusalem og for Juda-huset. 023 ISA 022 022 Og eg vil leggja lykelen til Davids hus på herdi hans, og når han let upp, skal ingen læsa att, og når han læser att, skal ingen lata upp. 023 ISA 022 023 Eg set honom som ein spikar på ein fast stad, og han skal verta eit æresete for farshuset sitt. 023 ISA 022 024 Men so framt heile tyngdi av farshuset hengjer seg på honom med alle sine ætlingar og frendar - alle småkjerald, frå fati til leirkrukkorne - 023 ISA 022 025 På den dagen, segjer Herren, allhers drott, skal spikaren i den faste veggen losna, han skal ganga av og detta ned, og byrdi som hekk på honom, skal krasast. For Herren hev tala.» 023 ISA 023 001 Framsegn um Tyrus. Jamra dykk, de Tarsis-skip! For de er lagt i øyde, utan hus og utan heimkoma. Frå Kittims land fær dei fretnad um det. 023 ISA 023 002 Sit tagalle, de som bur på havstrandi! Kjøpmenner frå Sidon, sjøfarande menner, fyllte deg; 023 ISA 023 003 av sædet i Sihor og kornet ved Nilen gjorde du deg vinning, med di du for yver store vatn og dreiv handel millom folki. 023 ISA 023 004 Men statt no der med skam, du Sidon; for so segjer havet, havborgi: «Eg hev ikkje vore barnsjuk og hev ikkje født born, ikkje ale unge menner eller fostra ungmøyar.» 023 ISA 023 005 Når dei fær høyra dette i Egyptarland, so bivrar dei ved fretnaden um Tyrus. 023 ISA 023 006 Far yver til Tarsis og jamra dykk, de som bur på havstrandi. 023 ISA 023 007 Er dette dykkar glade by, som rekna upphavet sitt frå eldegamle dagar, og som av føterne sine vert boren til land langt burte til å vera gjest der? 023 ISA 023 008 Kven hev tenkt ut dette mot Tyrus, mot henne som deilte ut kongekrunor - der som kjøpmennerne var fyrstar og kræmarane høyrde med til stormennerne på jordi? 023 ISA 023 009 Herren, allhers drott, er den som hev tenkt det ut, han vilde vanhelga all skrøytande herlegdomen og vanæra alle desse stormennerne. 023 ISA 023 010 Flød yver landet ditt, liksom Nilelvi, du dotter Tarsis! Du hev ingi demming meir. 023 ISA 023 011 Han rette ut handi si yver havet, han fekk kongeriki til å skjelva. Herren baud at borgerne i Kana’ans-landet skulde øydeleggjast. 023 ISA 023 012 Han sagde: «Du skal ikkje meir få gama deg, du valdtekne møy, dotter Sidon. Tak ut og far yver til Kittim, ikkje heller der skal du finna kvild. 023 ISA 023 013 Sjå landet åt kaldæarane, eit folk som ikkje var til, Assur gjorde grenderne deira til bustad for villdyri. Dei reiser no upp hertårni sine, dei riv ned slotti i byen og gjer honom til ein grushaug. 023 ISA 023 014 Jamra dykk, de Tarsis-skip, for borgi dykkar er lagd i øyde.» 023 ISA 023 015 På den dagen skal Tyrus gløymast i sytti år, ein kongealder; men når sytti år er lidne, skal det ganga med Tyrus som det heiter i visa um skjøkja: 023 ISA 023 016 «Tak din cither og gakk umkring i byen, du gløymde skjøkja! Spel fagert, og syng trottugt, so dei kann koma deg i hug!» 023 ISA 023 017 Når dei sytti åri er lidne, skal Herren gjesta Tyrus, og ho skal atter få fara til å taka imot skjøkjeløn og driva utukt med alle kongeriki på den vide jord. 023 ISA 023 018 Men handelsvinsten hennar og skjøkjeløni skal verta helga åt Herren. Det skal ikkje leggjast upp eller gøymast, men dei som bur for Herrens åsyn, skal av denne vinsten hava rikeleg føda og prydelege klæde. 023 ISA 024 001 Sjå, Herren tømer jordi og øyder henne, han brigder hennar skapnad, og spreider deim som bur på henne. 023 ISA 024 002 Då gjeng det presten som folket, trælen som herren hans, trælkvinna som frua hennar, kjøparen som seljaren, utlånaren som lånaren, okraren som skuldmannen hans. 023 ISA 024 003 Tømd, ja uttømd skal jordi verta og plundra, ja plundra. For Herren hev tala dette. 023 ISA 024 004 Jordi fauskast og folnar, jordheimen ormegtast og armast. Storingarne på jordi ormegtast. 023 ISA 024 005 Og jordi er vanhelga under deira føter som bur der. For dei hev brote loverne, rengt retten, brote den ævelege pakti. 023 ISA 024 006 Difor øyder forbanning jordi, og bøta lyt ibuarane. Difor vert jordbuarne brende burt, so få folk vert leivde. 023 ISA 024 007 Druvesafti tek skade, vintreet visnar; sukka lyt alle hjarteglade. 023 ISA 024 008 Det er slutt med den glade ljod av trummor og slutt med ståket av deim som jublar. Det er slutt med gleda ved klangen av cither. 023 ISA 024 009 Syngjande tømer dei ikkje vinstaupet meir; beisk er drykken for deim som drikk. 023 ISA 024 010 Nedbroten er den aude byen; stengt er kvart hus, so ingen kann ganga inn. 023 ISA 024 011 Dei skrik på gatorne yver vinen, all gleda er burte, landlyst er gaman or landet. 023 ISA 024 012 Berre øyding er leivd i byen, og porten ligg krasa i røys. 023 ISA 024 013 For soleis skal det ganga til midt millom folki på jord, liksom når oljeber vert nedslegne, som ved etterhaustingi, når det er slutt med vinbergingi. 023 ISA 024 014 Dei, dei skal lyfte røysti si og ropa med fagnad; yver Herrens herlegdom skal dei frå havet fegnast. 023 ISA 024 015 «Æra difor Herren, de i Austerland, namnet åt Herren, Israels Gud, de på havsens øyar.» 023 ISA 024 016 Frå ytste jaren åt jordi høyrer me lovsong: «Æra vere den rettferdige!» Men eg segjer: Eg gjeng til, eg gjeng til, usæl eg! Ransmenner ranar, ja ransmenner gjer ran. 023 ISA 024 017 Gruv og grav og gildra yver deg, du som bur på jordi! 023 ISA 024 018 Og det skal henda at den som flyr for det gruvelege bråket, skal falla i gravi, og den som kjem upp or gravi, skal verte fanga i gildra. For himmelslusorne er opna, og grunnvollarne åt jordi skjelv. 023 ISA 024 019 Jordi brest og knest, jordi rivnar og klovnar, jordi skjek og skjelv. 023 ISA 024 020 Skjangla skal jordi som drukken mann, svaga som eit gjætarskjol, misgjerdi hennar skal tyngja henne ned, og ho skal falla og ikkje reisa seg meir. 023 ISA 024 021 Og det skal henda på den dagen at Herren skal heimsøkja høgheimsheren i høgdom og jordkongarne nedpå jordi, 023 ISA 024 022 og dei skal sankast som fangar i hola og setjast fast i fangehuset, og etter mange dagar skal dei få si straff. 023 ISA 024 023 Og månen skal blygjast og soli skjemmast. For Herren, allhers drott, råder på Sionsfjellet og i Jerusalem, og framfor augo på hans styresmenner er det herlegdom. 023 ISA 025 001 Herre, du er min Gud; eg vill upphøgja deg, eg vil prisa namnet ditt. For du hev gjort underverk. Dine råd frå forntidi er sanne og trufaste. 023 ISA 025 002 For du hev gjort ein by til ei steinrøys, ein fast by til ein grusdunge, framande slott, so dei ikkje meir er ein by. Aldri meir skal dei verta uppbygde. 023 ISA 025 003 Difor skal eit vilt folk æra deg, den illharde heidningbyen ottast deg. 023 ISA 025 004 For du hev vore ei vern for vesalmannen, ei vern for fatigmannen i naud, eit skjol mot skolregn, ein skugge for hiten. For valdsmenns frøsing er som skolregn mot veggen. 023 ISA 025 005 Og som hiten i ovturken, soleis døyver du bråket åt dei framande; ja, liksom hiten i skuggen av ei sky, soleis døyver du songen av valdsmenner. 023 ISA 025 006 Og Herren, allhers drott, skal på dette fjellet bu til eit gjestebod for alle folk, eit gjestebod med feite retter, eit gjestebod med gamall vin, med feite mergfulle retter, med gamall avklåra vin. 023 ISA 025 007 Og han skal på dette fjellet riva sund sløret som sveiper seg ikring alle folki, og det sveipet som ligg yver heidningfolki. 023 ISA 025 008 Han skal gjera dauden til inkjes for all æva, og Herren, Herren skal turka tårorne av alle andlit, og sitt folks vanæra skal han taka burt frå all jordi. For Herren hev tala. 023 ISA 025 009 Og den dagen skal dei segja: «Sjå der er vår Gud! Me vona på honom, at han skulde frelsa, dette er Herren som me vona på. Lat oss frygda oss og fegnast i frelsa hans. 023 ISA 025 010 For handi åt Herren skal kvila yver dette fjellet. Moab skal verta nedtrakka der han er, liksom halm vert trakka ned i mykjavatn. 023 ISA 025 011 Og han skal breida ut henderne i det liksom ein symjar breider deim ut og vil symja. Men han skal stagga storlætet hans til tråss for sløgdi av hans hender. 023 ISA 025 012 Og dei høgmura borgerne dine skal han riva ned, grunnsturta, jamna med jordi so dei ligg i dusti.» 023 ISA 026 001 På den dagen skal dei syngja denne songen i Judalandet: «Ein sterk by hev me. Frelsa set han til mur og vern. 023 ISA 026 002 Lat upp portarne, so der må få ganga inn eit rettferdigt folk, som varar truskap. 023 ISA 026 003 Åt den som er hugfast, varar du stendig fred; for på deg lit han. 023 ISA 026 004 Lit då på Herren allstødt! For Herren, Herren er eit æveleg berg. 023 ISA 026 005 For han gjer deim ringe som hev fest bu i høgddom, støyter ned den grunnfeste byen, sturtar han til jordi, heilt ned i moldi. 023 ISA 026 006 Føter trakka honom ned, føter av vesalmenn, fet av armingar. 023 ISA 026 007 Men vegen åt den rettferdige er jamn. Veg åt den rettferdige jamnar du.» 023 ISA 026 008 På dine domars veg ventar me deg, Herre. Namnet ditt og minnet ditt dreg vår sjæl. 023 ISA 026 009 Mi sjæl kjenner seg dregi til deg um natti; og åndi i meg leitar etter deg. For straks domarane dine råkar jordi, lærer jordbuarne rettferd. 023 ISA 026 010 Fær den gudlause nåde, so lærer han ikkje rettferd. Då gjer han urett i det rettvisaste landet, og Herrens høgd ser han ikkje. 023 ISA 026 011 Herre, høgt er handi di lyft, men dei ser det ikkje. Lat deim sjå brennhugen din for folket og skjemmast. Ja, eld øydde uvenerne dine! 023 ISA 026 012 Herre, du skal hjelpa oss til fred. For alle verki våre hev du verka. 023 ISA 026 013 Herre, vår Gud! Andre herrar enn du hev rådt yver oss. Einast ved deg prisar me namnet ditt. 023 ISA 026 014 Daude livnar ikkje, skuggar stend ikkje upp. Difor heimsøkjer og øydelegg du deim og gjer til inkjes minnet um deim. 023 ISA 026 015 Du auka folket, Herre! Du auka folket, og synte deg herleg. Du hev flytt alle grensesteinarne åt landet langt ut. 023 ISA 026 016 Herre, i naudi leita dei etter deg. Dei sende upp stille bøner, då refsingi kom yver deim. 023 ISA 026 017 Liksom ei kvinna som er med barn, vrid seg og skrik i riderne når ho skal føda, soleis gjekk det oss for din vreide skuld, Herre. 023 ISA 026 018 Me var med barn, me hadde rider; då me fødde, var det vind. Berging har me ikkje til landet, og jordbuar vart ikkje fødde. 023 ISA 026 019 Dine daude skal verta livande, mine lik skal standa upp. Vakna og fegnast, de som bur i moldi. For ei ljossens dogg er di dogg; og jordi føder daudingar av seg. 023 ISA 026 020 Gakk då, mitt folk, inn i kovarne dine, og lat att dørerne etter deg! Gøym deg ein augneblink, til dess vreiden gjeng yver. 023 ISA 026 021 For sjå, Herren gjeng ut frå bustaden sin og vil heimsøkja jordbuarne for deira misgjerder skuld, og jordi skal syna fram sitt utrende blod og ikkje meir dylja sine drepne. 023 ISA 027 001 På den dagen skal Herren med sverdet sitt, det harde og store og sterke, heimsøkja Livjatan, den flogsnare ormen, og Livjatan, den krøkjande ormen, og han skal drepa sjøormen. 023 ISA 027 002 På den dagen skal de finnast ein yndeleg vingard, syng um honom: 023 ISA 027 003 «Eg, Herren, er vaktaren hans. Kvar augneblink vatnar eg honom, at ikkje nokon skal heimsøkja honom, vaktar eg honom dag og natt. 023 ISA 027 004 Vreide hev eg ikkje; men vilde tornar og tistlar reisa seg til krig, skulde eg gå laus på deim, brenna deim heilt upp - 023 ISA 027 005 utan so dei vilde fly til mi vern, gjera fred med meg, ja gjera fred med meg.» 023 ISA 027 006 I komande dagar skal Jakob røta seg, Israel bløma og få renningar og fylla jordheimen med si frukt. 023 ISA 027 007 Hev han slege honom liksom han slo plågaren hans? Eller vart han myrd liksom mordarane hans vart det? 023 ISA 027 008 Med måte refste du henne, med du sende henne burt. Han dreiv henne burt med sitt harde ver, den dagen austanvinden bles. 023 ISA 027 009 Difor vert og misgjerdi åt Jakob utsona, og det at syndi vert burtteki, fær gjeva fullmogi frukt, når alle altarsteinarne vert krasa som kalksteinar, og Astarte-bilæti og solstolparne ikkje reiser seg meir. 023 ISA 027 010 For den faste byen ligg i øyde, ein folketom bustad, aud som øydemarki. Kalvar beiter der og hev der si lega og et av kvisterne. 023 ISA 027 011 Når greinerne hev vorte turre, bryt dei deim av, kvinnfolki nører upp eld med deim. For dette er ikkje noko vitugt folk. Difor miskunnar deira skapar deim ikkje, og han som laga deim, er deim ikkje nådig. 023 ISA 027 012 Og det skal henda på den dagen, at Herren skal halda ei frukthausting alt frå Storelvi til Egyptarlands-bekken, og de, Israels born, skal verte sanka, ein for ein. 023 ISA 027 013 Og det skal henda på den dagen at dei skal blåsa i ein stor lur, og då skal dei koma dei burtkomne i Assurs land og dei burtdrivne i Egyptarlandet, og dei skal tilbeda Herren på det heilage fjellet i Jerusalem. 023 ISA 028 001 Usæl den stolte kruna åt dei drukne i Efraim og den folnande blomen, den fagre prydnad som brikjer yver den feite dalen, der dei ligg dauddrukne av vin. 023 ISA 028 002 Sjå, ein sterk og veldug sender Herren, lik ein hagleling, ein øydande storm, lik eit fløde av velduge, yverfløymande vatn, som slær alt til jordi med magt. 023 ISA 028 003 Med føter skal ho verta nedtrakka, den stolte kruna åt dei drukne i Efraim! 023 ISA 028 004 Og den folnande blomen, den fagre prydnaden, som brikjer yver den feite dalen, skal verta som den tidlege fika, fyrr sumaren er komen - so snart ein ser henne, so set ein henne til livs medan ein endå held henne i handi. 023 ISA 028 005 På den dagen vert Herren, allhers drott, ei fager krune og ein storgild krans for leivningen av sitt folk, 023 ISA 028 006 og ei doms ande for deim som sit til doms, og styrke for deim som driv krigen attende til porten. 023 ISA 028 007 Men ogso desse ragar av vin og skjanglar av sterk drykk. Prest og profet ragar av sterk drykk, er dauddrukne av vin, skjanglar av sterk drykk. Dei ragar i syni, dei skjanglar i domen; 023 ISA 028 008 for alle bordi er fulle av ufyselegt spy, det finst ikkje ein rein flekk. 023 ISA 028 009 «Kven er det han vil læra, og kven er det han vil få til å høyra på seg? Er det born som nett er avvande, tekne frå brjostet? 023 ISA 028 010 For gnag og gnag, gnag og gnag, gnål og gnål, gnål og gnål, noko her og noko der fer han med.» 023 ISA 028 011 Ja vel, med stamande lippor og i eit framandt tungemål skal han tala til dette folket, 023 ISA 028 012 han som sagde til deim: «Dette er ro, lat den trøytte få kvila, og dette er kvila.» Men dei vilde’kje høyra. 023 ISA 028 013 So skal då Herrens ord verta deim gnag og gnag, gnag og gnag, gnål og gnål, gnål og gnål, noko her, noko der, so dei skal ganga og detta baklenges og verta sundbrotne og bundne og fanga. 023 ISA 028 014 Difor, høyr Herrens ord, de spottarar, de herrar yver dette folket som er i Jerusalem! 023 ISA 028 015 For de segjer: «Me hev gjort ein avtale med dauden og eit samband med helheimen; når den susande svipa fer fram, skal ho ikkje nå oss; for me hev gjort lygni til livd og svikråd til skjol.» 023 ISA 028 016 Difor, so segjer Herren, Herren: Sjå, eg er den som hev grunna i Sion ein stein, ein prøvd stein, ein dyrverdig fast grunna hyrnestein; den som trur, tek det med ro. 023 ISA 028 017 Eg gjer rett til mælesnor og rettferd til lodd, og hagl skal riva burt lygnlivdi, og skylet skal vatnet skylja burt. 023 ISA 028 018 Og dykkar avtale med dauden skal verta stroken, og dykkar samband med helheimen skal ikkje standa fast. Når den susande svipa fer fram, skal de verta nedslegne. 023 ISA 028 019 Kvar gong ho fer fram, skal ho riva dykk burt. For kvar morgon skal ho fara fram, um dagen og um natti, og den reine skræma vert det når de lyt agta på bodskapen. 023 ISA 028 020 For sengi er for stutt til å strekkja seg i, og åklædet er for smalt til å sveipa seg i. 023 ISA 028 021 For Herren skal reisa seg liksom ved fjellet Perasim, han skal harmast liksom i dalen ved Gibeon; han skal gjera sitt verk, eit underlegt verk, han skal gjera sitt arbeid, eit sjeldsynt arbeid. 023 ISA 028 022 Og no, lat vera med å spotta, so bandi dykkar ikkje må verta stramare! For um øyding og fastsett straffedom hev eg høyrt frå Herren, Allhers-Herren, yver heile jordi. 023 ISA 028 023 Vend øyra til og høyr mi røyst, gjev gaum og høyr kva eg segjer! 023 ISA 028 024 Når plogmannen vil så, held han då stødt på med å pløgja og fora og horva? 023 ISA 028 025 Når han hev jamna åkeren, spreier han ikkje då svartkarve og sår kryddekarve og set kveite i rader og bygg på avmerkte stader og spelt i kantarne? 023 ISA 028 026 Hans Gud hev synt honom den rette måten, han lærde honom det. 023 ISA 028 027 For ein treskjer ikkje svartkarve med treskjeslede, rullar ikkje vognhjul yver kryddekarve; men med stav bankar ein svartkarve, og kryddekarve med kjepp. 023 ISA 028 028 Vert brødkorn krasa? Nei, ein treskjer det ikkje stødt, og når ein driv sine vogn og hestar yver det, so knusar ein det ikkje. 023 ISA 028 029 Ogso dette kjem frå Herren, allhers drott. Han er underfull i råd, stor i visdom. 023 ISA 029 001 Usæl, Ariel, Ariel, du by der David slo læger! Legg år til år, lat høgtiderne ganga sin rundgang! 023 ISA 029 002 Då vil eg gjera det trongt for Ariel, og der skal vera sorg og jammer. Men då skal det verta meg eit verkelegt Ariel. 023 ISA 029 003 Eg vil slå læger rundt ikring deg, og eg vil ringa deg inne med vaktpostar og kasta upp vollar imot deg. 023 ISA 029 004 Då skal du tala lågmælt frå jordi, og frå moldi skal du mulla fram ordi dine, og røysti di skal høyrast frå jordi liksom frå ein som manar draugar, og frå moldi skal talen din kviskra. 023 ISA 029 005 Men so skal mengdi av fiendarne dine verta som dumba, og mengdi av valdsmennerne som fjukande agner, og det skal henda i ein augneblink, dåtteleg. 023 ISA 029 006 Frå Herren, allhers drott, skal heimsøkjing koma med bulder og bråk og med veldug dyn, vindkast og storm og øydande eld. 023 ISA 029 007 Og mengdi av alle dei heidningfolki som strider mot Ariel, skal verta som ein draum, ei syn um natti, alle dei som strider mot det og borgi i det, og som trengjer seg inn på det. 023 ISA 029 008 Og det skal ganga liksom når den svoltne drøymer og tykkjer han et, men når han vaknar, då er han tom, og liksom når den tyrste drøymer og tykkjer at han drikk, men når han vaknar, sjå, då er han magtlaus, og sjæli hans ormegtast; soleis skal det ganga alle dei mange heidningfolki som strider mot Sionsfjellet. 023 ISA 029 009 Stir på kvarandre og vert øre! Gjer dykk blinde og vert blinde! De er drukne, men ikkje av vin; de ragar, men ikkje av sterk drykk. 023 ISA 029 010 For Herren hev rent ut yver dykk ein djup svevns ande, og han hev late att dykkar augo, profetarne, og sveipt yver dykkar hovud, sjåarane. 023 ISA 029 011 Og soleis hev syni av alt i hop vorte dykk som ordi i ei forsigla bok; rettar ein henne til ein som er lesekunnig og segjer: «Les dette!» so segjer han: «Eg kann ikkje, for ho er forsigla.» 023 ISA 029 012 Eller ein retter boki til ein som ikkje skynar skrift og segjer: «Les dette!» so segjer han: «Eg skynar ikkje skrift.» 023 ISA 029 013 Og Herren segjer: Etter di dette folket held seg nær til meg med munnen og ærar meg med lipporne sine, men held hjarta sitt langt burte frå meg, og deira otte for meg er eit menneskjebod som dei hev lært, 023 ISA 029 014 sjå, difor vil eg halda ved med å fara underleg åt med dette folket, underleg og ovunderleg, og visdomen åt deira vise skal forgangast, og vitet åt deira vituge menner skal løyna seg. 023 ISA 029 015 Usæle dei som vil løyna i dypti for Herren det som dei hev fyre seg, og som gjer i myrkret gjerningarne sine, og som segjer: «Kven ser oss, og kven kjenner oss?» 023 ISA 029 016 Å, kor bakvendt! Er pottemakaren å rekna lik med leiret hans, so det han hev gjort, kunde segja um honom som gjorde det: «Han hev ikkje gjort meg, » og det som er laga, segja um honom som laga det: «Han hev ikkje vit på det?» 023 ISA 029 017 Er det ikkje endå ei liti stund, so skal Libanon verta til ein frukthage og frukthagen verta rekna som skog? 023 ISA 029 018 Og på den dagen skal dei daude høyra ordi i boki, og ut frå dimma og myrker skal augo åt dei blinde sjå, 023 ISA 029 019 Og dei spaklyndte skal gleda seg dess meir i Herren, og dei fatigaste millom menneskjom fegnast i Israels Heilage. 023 ISA 029 020 For burte er valdsmannen, og ute er det med spottaren, og utrudde er alle som er årvake til å gjera urett, 023 ISA 029 021 dei som gjer folk til syndarar for eit ord skuld, og legg snaror for den som skipar rett på tinget, og som med uppdikt rengjer retten for den rettferdige. 023 ISA 029 022 Difor, so segjer Herren so til Jakobs hus, han som løyste ut Abraham: No skal Jakob ikkje verta til skammar, og no skal han sleppa verta bleik i andlitet sitt. 023 ISA 029 023 For når han og borni hans ser det mine hender hev gjort midt ibland deim, då skal dei helga namnet mitt, og dei skal helga Jakobs Heilage, og Israels Gud skal dei ottast. 023 ISA 029 024 Og dei som for vilt i si ånd, skal læra vit, og dei som knurrar, skal taka mot lærdom. 023 ISA 030 001 Usæle dei tråssuge born, segjer Herren, som fullfører råd som ikkje er frå meg, og gjer samband utan min ande, so dei legg synd til synd, 023 ISA 030 002 som fer av stad til Egyptarland, og hev ikkje spurt etter mitt ord - dei vil verna seg med Faraos vern og finna livd i skuggen av Egyptarland! 023 ISA 030 003 Men Faraos vern skal verta dykk til skam, og livdi i skuggen av Egyptarland til skjemd. 023 ISA 030 004 For fyrstarne deira er komne til Soan, og sendebodi hans når til Hanes; 023 ISA 030 005 alle vert dei til skammar ved eit folk som ikkje gagnar deim, ikkje er til hjelp og til bate, men både til skam og skjemd. 023 ISA 030 006 Framsegn um udyret i Sudlandet. Gjenom eit land med naud og trengsla, der løvemor og løva, hoggorm og fljugande eiterorm hev heimen sin, fører dei eigedomen sin på asenrygg og på kamelrugg skattarne sine til eit folk som ikkje gagnar. 023 ISA 030 007 Slett ikkje og aldri vil Egyptarland hjelpa; difor kallar eg det: «Storskrytaren som sit still». 023 ISA 030 008 Gakk no inn, skriv det på ei tavla medan dei ser på, og teikna det inn i ei bok, so det kann vera for komande dagar, for alltid, til æveleg tid! 023 ISA 030 009 For det er eit tråssugt folk, ljugarborn, born som ikkje vil høyra Herrens lov, 023 ISA 030 010 som segjer til sjåarane: «De skal ikkje sjå, » og til deim som skodar: «De skal ikkje skoda for oss det som rett er. Tala smeikjande til oss, skoda synkvervingar, 023 ISA 030 011 vik burt frå vegen, bøyg av frå råsi, få Israels Heilage burt frå augo våre!» 023 ISA 030 012 Difor, so segjer Israels Heilage: «Etter di de vandar dette ordet, og lit på vald og krokvegar og styd dykk på det, 023 ISA 030 013 difor skal denne misgjerdi verta dykk som ein falleferdig mole, som hev rivna ut or ein høg mur, og som brått kann verta nedbroten i ein augneblink. 023 ISA 030 014 Han vert krasa, liksom ein krasar krusty, som ein utan skonsel slær sund, so det millom molarne ikkje finst eit brot til å henta eld med frå gruva eller ausa vatn med av brunnen. 023 ISA 030 015 For so segjer Herren, Herren, Israels Heilage: Dersom de vender um og held dykk stille, skal de verta frelste, i stilla og i tillit skal dykkar styrke vera. Men de vilde ikkje. 023 ISA 030 016 De sagde: Nei, men på hestar vil me fljuga» - difor skal de fly - «og på snøggføtte vil me rida» - difor skal forfylgjararne dykkar verta snøgge -. 023 ISA 030 017 Eit tusund skal røma for trugsmål frå ein; og for trugsmål frå fem skal de røma, til dess dykkar leivning er lik ei flaggstong på toppen av eit fjell og eit merke på ein haug. 023 ISA 030 018 Og difor biar Herren med å vera dykk nådig, og difor held han seg langt burte i det høge med si miskunn mot dykk; for Herren er doms Gud, sæle er alle dei som biar på honom. 023 ISA 030 019 For du folk som bur på Sion, i Jerusalem, du må ikkje gråta meir; han vil vera deg nådig når du ropar um hjelp; når han høyrer det, svarar han deg. 023 ISA 030 020 Herren skal gjeva dykk trengsels-brød og fengsels-vatn, og då skal lærarane dine ikkje meir løyna seg, men augo dine skal sjå lærarane dine, 023 ISA 030 021 og øyro dine skal høyra eit bak deg, soleis: «Dette er vegen, gakk på den!» - når det vik av til høgre, og når de vik av til vinstre. 023 ISA 030 022 Og du skal halda for ureint sylvplatorne på dine utskorne bilæte og gyllingi på ditt støypte bilæte, du skal kasta deim burt som skarn. «Ut med deg!» skal du segja til det. 023 ISA 030 023 Då skal han gjeva regn for ditt sæde, som du sår i jordi, og brød av grøda på jordi, og det skal vera både kraftigt og saftigt; den dagen skal bufeet ditt beita på ei vid eng. 023 ISA 030 024 Og uksarne og asni, som arbeider jordi, skal eta salta blandingsfôr, som vert kasta med skufl og kastegreip. 023 ISA 030 025 Og på kvart høgt fjell og på kvar høg bakke skal det vera bekkjer, straumar av vatn, på den store slagtedagen, når tårn fell. 023 ISA 030 026 Og måneljoset skal verta som solljoset, og solljoset skal verta sjufaldt, som ljoset for sju dagar, den dagen då Herren bind um bråtet som folket hans hev fenge, og lækjer såret av slaget det fekk. 023 ISA 030 027 Sjå, Herrens namn kjem langt burtanfrå, brennande er vreiden hans, og svær er røyken som stig upp; lipporne hans svell av harm, og tunga hans er som øydande eld, 023 ISA 030 028 og vreidepusten hans er som ei yverfløymande bekk, som når til halsen; han vil sælda heidningfolki i tyningssåldet og leggja eit vildringsbeisl i munnen åt folki. 023 ISA 030 029 Dykkar song skal ljoda som i den natti då høgtidi vert innvigd, og det skal vera hjartans gleda, som når dei gjeng med fløytespel upp til Herrens fjell, til Israels berg. 023 ISA 030 030 Og Herren skal lata si velduge røyst ljoda og syna sin nedfarande arm i vreid harm og øydande eldsloge, støytregn og sturtregn og hagl. 023 ISA 030 031 For røysti åt Herren skal Assur verta forfærd, han som slær honom med staven. 023 ISA 030 032 Og kvar gong straffestaven som Herren let falla på honom, fer ned, skal det ganga fyre seg med klang av trummor og cithrar, og i stridar mot det med svingande arm. 023 ISA 030 033 For ei brandtuft er tilbudd longe; ogso for kongen er ho tilbudd, djup og vid; bålet hennar hev eld og ved i mengd; anden åt Herren, lik ein svåvelstraum, set det i brand. 023 ISA 031 001 Usæle dei som fer ned til Egyptarland etter hjelp og stolar på hestar og lit på vogner, for di dei er so mange, og på hestfolk, for di dei er so mannsterke, men ikkje skodar etter Israels Heilage og ikkje søkjer Herren! 023 ISA 031 002 Men han og er vis og let ulukka koma, og ordi sine tek han ikkje i seg att, men han reiser seg mot huset åt dei vonde og mot deim som er hjelp for illgjerdsmenner. 023 ISA 031 003 Og egyptarane er menneskje og ikkje Gud, og deira hestar er kjøt og ikkje ånd, og Herren skal retta ut handi si, og hjelparen skal snåva, og den som hev fenge hjelp, falla, og dei skal alle saman ganga til grunns. 023 ISA 031 004 For so sagde Herren til meg: Liksom ei løva og ei ungløva burar yver rovet sitt, når ein flokk hyrdingar sankar seg imot henne, og ho skræmest ikkje av skriket deira og vert ikkje rædd for ståket, soleis skal Herren, allhers drott, fara ned og strida mot Sions fjell og mot høgdi der. 023 ISA 031 005 Liksom flaksande fuglar, soleis skal Herren, allhers drott, verja Jerusalem, verja og frelsa, ganga framum og berga. 023 ISA 031 006 Vend um til honom som de er so djupt falne frå, de Israels-born! 023 ISA 031 007 For på den dagen skal dei kasta frå seg kvar sine sylvgudar og gullgudar, som dykkar hender hev gjort dykk til synd. 023 ISA 031 008 Og Assur skal falla for eit sverd som ikkje høyrer ein mann til, og eit sverd som ikkje høyrer eit menneskje til, skal øyda honom, og han skal røma for sverdet, og hans unge menner skal verta trælar. 023 ISA 031 009 Og berget hans skal røma for rædsla, og fyrstarne hans skal skræmast burt ifrå fana si, segjer Herren, som hev elden sin i Sion og omnen sin i Jerusalem. 023 ISA 032 001 Sjå, med rettferd skal kongen råda, og hovdingarne skal styra etter rett, 023 ISA 032 002 og kvar ein av deim skal vera som eit skyle for veret og ei livd mot sturtregn, som vatsbekkjer på ein turr stad, som skuggen av eit veldugt berg i eit uppturka land. 023 ISA 032 003 Då skal augo åt deim som ser ikkje vera blinde, og øyro åt deim som høyrer, skal vera grannhøyrde, 023 ISA 032 004 hjarto åt dei tankelause skal evla skyna, og tunga åt dei stame skal hava lett for å tala klårt. 023 ISA 032 005 Dåren skal ein ikkje meir kalla gjæv, og den innfule skal ein ikkje kalla hugstor. 023 ISA 032 006 For dåren talar dårskap, og hjarta hans finn på vondt; han gjer vanheilag gjerd, og talar forvende ting um Herren, han let den hungrige svelta og let den tyrste vanta drikka. 023 ISA 032 007 Og våpni åt den innfule er vonde; han tenkjer ut meinråder, til å føra dei spaklyndte i ulukka med falske ord, og det når den fatige talar det som rett er. 023 ISA 032 008 Men gjævingen hev gjæve tankar, og han stend fast ved det som gjævt er. 023 ISA 032 009 De sorglause kvinnor, statt upp og høyr det eg segjer! De trygge døtter, vend øyra dykkar til min tale! 023 ISA 032 010 Um år og dag skal de skjelva, de trygge! For det er ute med vinhausten, frukhausten kjem ikkje. 023 ISA 032 011 Vert forfærde, de sorglause; skjelv, de trygge! Klæd dykk og næk dykk, og umgyrd dykkar lender! 023 ISA 032 012 Dei slær seg for bringa yver dei fagre marker, yver det fruktrike vintreet, 023 ISA 032 013 yver jordi åt mitt folk, der tornar og tistlar skyt upp, ja, yver alle gledehus, den morogalne byen. 023 ISA 032 014 For borgi er tom, mugen i byen er burte. Haug og vakttårn hev vorte til holor for ævelege tider, til frygd for villasen, til beite for bølingar - 023 ISA 032 015 til dess åndi vert utrend yver oss frå det høge, og øydemarki vert til ein frukthage, og frukthagen vert rekna som skog. 023 ISA 032 016 Og rett skal bu i øydemarki, og rettferd skal hava sin heim i frukthagen. 023 ISA 032 017 Og rettferds verk skal vera fred, og rettferds frukt ro og tryggleik til æveleg tid. 023 ISA 032 018 Og folket mitt skal bu i freds bustad og i tryggleiks tjeld og på sorgfrie kvilestader. 023 ISA 032 019 Men det skal hagla når skogen fell, og djupt skal byen søkka ned. 023 ISA 032 020 Sæle er de som sår attved alle vatn, som let uksen og asnet vera på frifot! 023 ISA 033 001 Usæl du tynar som ikkje sjølv hev vorte tynt, og du ransmann som ingen hev rana ifrå! Når du er ferdig med å tyna, skal du sjølv verta tynt; når du hev slutta med å rana, skal andre rana frå deg. 023 ISA 033 002 Herre, ver oss nådig! Etter deg biar me; ver armen vår kvar morgon, ja vår frelsa i nauds tid! 023 ISA 033 003 For torerøysti rømer folki; når du reiser deg, vert heidningarne spreidde. 023 ISA 033 004 Fengdi dykkar vert sanka, liksom skavaren sankar; liksom engsprettorne spring, spring dei etter det. 023 ISA 033 005 Upphøgd er Herren, for han bur i det høge; han fyller Sion med rett og rettferd. 023 ISA 033 006 Trygge tider skal koma for deg, ein fullnad av frelsa, av visdom og kunnskap; otte for Herren skal vera skatten åt det. 023 ISA 033 007 Høyr kjemporne deira skrik der ute, fredsbodi græt sårt. 023 ISA 033 008 Ålmannvegarne er aude, ferdafolk er der’kje meir - han hev brote pakti, vanvyrdt byarne, ikkje vyrdt noko menneskje. 023 ISA 033 009 Landet folnar, visnar; Libanon stend skjemd, folnar burt; Saron er som den aude mark; og Basan og Karmel rister lauvet av seg. 023 ISA 033 010 No vil eg standa upp, segjer Herren, no vil eg reisa meg, no vil eg gjera meg høg. 023 ISA 033 011 De skal ganga umhender med strå og føda halm; dykkar frøsing er ein eld som skal øyda dykk. 023 ISA 033 012 Og folkeslag skal verta brende til kalk - avskoren klunger som vert uppbrend med eld. 023 ISA 033 013 Høyr, de som er langt undan, kva eg hev gjort, og de som er nær, kjenn min styrke! 023 ISA 033 014 Syndarar skjelv på Sion, skjelte hev teke dei vanheilage: «Kven kann bu ved ein øydande eld? Kven kann bu ved ævelege bål?» 023 ISA 033 015 Den som ferdast i rettferd og talar det som rett er, som ikkje vyrder urettferdig vinning, som held sine hender frå å taka mutor, stappar øyro att og vil ikkje høyra blodråd, og som let augo att og vil ikkje sjå på vondt, 023 ISA 033 016 han skal bu på høge stader, fjellborger er hans vern; brødet vert gjeve honom, vatnet tryt ikkje for honom. 023 ISA 033 017 Augo dine skal skoda kongen i hans fagerdom, dei skal sjå eit vidsveimt land. 023 ISA 033 018 Hjarta ditt skal minnast rædsla: «Kvar er han som skreiv upp? Kvar er han som vog pengarne? Kvar er han som talde tårni?» 023 ISA 033 019 Det ville folket skal du ikkje meir sjå, folket med det vande målet som ein ikkje kann skyna, med den stamande tunga som ein ikkje kann tyda. 023 ISA 033 020 Sjå på Sion, byen for våre høgtidsstemnor! Augo dine skal i Jerusalem sjå ein trygg bustad, eit fjell som ikkje vert flutt; pålarne vert æveleg ikkje upprykte, og ikkje ei av snorerne vert sundslitne. 023 ISA 033 021 Men der skal me hava ein veldug, Herren - i staden for breide åer og elvar; ingi rorskuta skal fara der, og ikkje noko veldugt langskip. 023 ISA 033 022 For Herren er domaren vår, Herren er vår lovgjerar, Herren er kongen vår, han skal frelsa oss. 023 ISA 033 023 Slakke heng togi dine, dei evlar ikkje stydja mastri, dei held ikkje seglet utspent - då vert herfang bytt i mengd, jamvel dei lame ranar ran. 023 ISA 033 024 Og ingen ibuar skal segja: «Eg er sjuk.» Folket som bur der, hev fenge si misgjerd forlati. 023 ISA 034 001 Kom hit, de folk, og høyr, og de folkeslag, gjev gaum! Jordi høyre og det som fyller henne, jordheimen og alt som veks der! 023 ISA 034 002 For Herrens vreide er yver alle folki, og harmen hans yver all deira her. Han bannstøyter deim, gjev deim til slagting. 023 ISA 034 003 Og deira ihelslegne skal verta burtslengde, og teven av liki deira skal stiga upp, og fjelli skal fljota av blodet deira. 023 ISA 034 004 Og heile himmelheren skal kverva, og himlarne verta ihoprulla som ei boki, og all heren deira skal visna burt, som bladet fell av vintreet og det visne lauvet av fiketreet. 023 ISA 034 005 For sverdet mitt hev vorte drukke i himmelen. Sjå, yver Edom skal det fara ned og yver mitt bannstøytte folk til dom. 023 ISA 034 006 Sverdet åt Herren er fullt av blod, gjødt med feitt, med blod av lamb og bukkar og med nyrefeitt av verar. For ei offerslagting held Herren i Bosra og ei stor nedslagting i Edomlandet. 023 ISA 034 007 Og villuksar skal sturta saman med deim, og stutar saman med sterke uksar, og landet deira skal verta drukke av blod, og jordi deira hævda med feitt. 023 ISA 034 008 For Herren held ein hemnardag og eit attergjeldsår for Sions sak. 023 ISA 034 009 Og bekkjerne i det skal verta til bik, og moldi til svåvel, og markerne i det skal verta til brennande bik. 023 ISA 034 010 Korkje natt eller dag skal det slokna, i all æva skal røyken frå det stiga upp; frå ætt til ætt skal det liggja i øyde, i all æva er det ingen som fer igjenom det. 023 ISA 034 011 Og pelikan og bustyvel skal eiga det, og kattula og ramn skal bu i det, og ein skal spana ut yver det mælesnøre til øyding, og bruka lodd til å gjera det tomt. 023 ISA 034 012 Det er ingi gjævingar der som kann ropa nokon ut til konge, det er slutt med alle hovdingarne. 023 ISA 034 013 Og klunger skal renna i slotti der, og netla og tistlar i borgerne, og det skal vera ein bustad for sjakalar og ein stad for strussar. 023 ISA 034 014 Og ulven og andre villdyr skal møtast, og raggetroll ropa til kvarandre; ja, der uner Lilit og finn seg ein kvilestad. 023 ISA 034 015 Der byggjer pilormen reir og legg egg og klekkjer ut ungar og sankar deim og gjev deim livd. Ja, der sankar gribbarne seg, den eine hjå den andre. 023 ISA 034 016 Leita etter i Herrens bok og les! Ikkje eitt av deim vantar, det eine saknar ikkje det andre. For hans munn byd det, og hans ånd sankar deim, 023 ISA 034 017 og han kastar lut for deim, og handi hans ætlar deim det med mælesnøre. Til æveleg tid skal dei eiga det, frå ætt til ætt skal dei bu i det. 023 ISA 035 001 Øydemarki og turrlendet skal gleda seg, og den aude heidi skal fegnast og bløma som ei lilja. 023 ISA 035 002 Ho skal bløma og fegnast, og fegnast og syngja med frygd. Herlegdomen åt Libanon hev ho fenge, Karmels og Sarons pryda; dei skal sjå Herrens herlegdom, vår Guds pryda. 023 ISA 035 003 Styrk dei valne hender og gjer dei skjelvande kne sterke! 023 ISA 035 004 Seg til dei urolege hjarto: «Ver frihuga, ottast ikkje! Sjå, der er dykkar Gud! Hemnen kjem, vederlag frå Gud, han kjem sjølv og frelser dykk. 023 ISA 035 005 Då skal augo åt dei blinde verta opna, og øyro åt dei dauve verta upplatne; 023 ISA 035 006 då skal den lame springa som ein hjort, og tunga åt den mållause jubla. For vatn bryt fram i øydemark, og bekkjer på den aude heidi, 023 ISA 035 007 og det gloande sandhavet skal verta til ein sjø, og det tyrste landet til vatskjeldor; i bustaden åt sjakalar, der dei hadde sin kvilestad, er voksterstad for røyr og sev. 023 ISA 035 008 Og der skal det vera braut og veg, og han skal kallast den heilage vegen. Ingen urein skal ganga på honom, men han skal vera berre for deim; ingen vegfarande, ikkje dåren eingong, skal fara vilt. 023 ISA 035 009 Der skal det ingi løva vera, og inkje villdyr skal koma inn på honom, dei skal ikkje finnast der; men utløyste skal ferdast der. 023 ISA 035 010 Og Herrens frikjøpte skal snu heim att og koma til Sion med fagnadrop, og æveleg gleda er det yver hovudet deira; frygd og gleda skal dei nå, og sorg og sukk skal røma.» 023 ISA 036 001 Og det hende seg i det fjortande styringsåret åt kong Hizkia, at assyrarkongen Sanherib drog upp imot alle faste borgar i Juda og hertok deim. 023 ISA 036 002 Og assyrarkongen sende Rabsake frå Lakis til Jerusalem mot kong Hizkia med ein stor her; og han stogga attmed vatsleidingi frå Øvredammen på allfarvegen til vaskarvollen. 023 ISA 036 003 Då gjekk drottseten Eljakim Hilkiason og riksskrivaren Sebna og kanslaren Joah Asafsson ut til honom. 023 ISA 036 004 Og Rabsake sagde til deim: «Meld til Hizkia: «So segjer storkongen, assyrarkongen: «Kva er det for tru som gjer deg so traust? 023 ISA 036 005 Du tenkjer at berre eit ord gjer råd og dåd i krig! Kven lit du på, sidan du sette upp imot meg? 023 ISA 036 006 Ja, det er sant, du lit på Egyptarland, den brotne røyrstaven som sting hol i handi på kvar som styd seg til honom! Soleis er Farao, egyptarkongen, for alle deim som lit på honom. 023 ISA 036 007 Og svarar du meg: «Me lit på Herren, vår Gud!» var det då ikkje hans offerhaugar og hans altar Hizkia fekk burt då han baud Juda og Jerusalem: «Framfor dette altaret skal de bøygja kne?» 023 ISA 036 008 Gjer då eit veddemål med Herren min, assyrarkongen: Eg gjev deg tvo tusund hestar um du kann skaffa folk til å rida på deim. 023 ISA 036 009 Korleis vil du slå attende ein einaste jarl, ein av dei ringaste tenarane åt herren min? Og so lit du på egyptarane, på vognerne og ridarane deira! 023 ISA 036 010 Trur du det er Herren uvitande når eg kjem hit og øydelegg dette landet? Nei, det var Herren som baud meg: «Drag upp til dette landet og legg det i øyde!»»»» 023 ISA 036 011 Då sagde Eljakim og Sebna og Joah til Rabsake: «Tala syrisk til tenarane dine! me skynar det nok; tala ikkje jødisk til oss! folket på muren høyrer på.» 023 ISA 036 012 «Nei, » svara Rabsake, «det er til herren din og til deg herren min hev sendt meg å tala desse ordi, men nettupp til det folket som sit på muren og saman med dykk lyt eta sitt eige skarn og drikka sitt eige vatn!» 023 ISA 036 013 So steig Rabsake fram og ropa høgmælt desse ordi på jødisk mål: «Høyr det storkongen, assyrarkongen, talar! 023 ISA 036 014 So segjer kongen: «Lat ikkje Hizkia narra dykk; han er ikkje i stand til å berga dykk! 023 ISA 036 015 Lat ikkje Hizkia få dykk til å lita på Herren, med di han segjer: «Herren hjelper oss for visst, han gjev ikkje denne byen i henderne på assyrarkongen.» 023 ISA 036 016 Høyr ikkje på Hizkia! So segjer kongen i Assyria: Gjer fred med meg! gjev dykk yver til meg! So skal de få eta kvar av sitt eige vintre og sitt eige fiketre og drikka vatn kvar or sin eigen brunn, 023 ISA 036 017 til dess eg kjem og hentar dykk til eit land som er likt dykkar eige, eit land med korn og druvesaft, eit land med brød og vinhagar. 023 ISA 036 018 Lat ikkje Hizkia narra dykk og segja: «Herren bergar oss!» Tru nokon av folkegudarne hev berga sitt land for assyrarkongen? 023 ISA 036 019 Kvar er gudarne i Hamat og Arpad? Kvar er gudarne i Sefarvajim? Eller hev dei berga Samaria ut or mi hand? 023 ISA 036 020 Kven av alle gudarne i desse landi hev berga sitt land ut or mi hand, so Herren skulde berga Jerusalem ut or mi hand?»» 023 ISA 036 021 Og dei tagde og svara honom ikkje eit ord; for so var kongens bod: «Ikkje svara honom!» 023 ISA 036 022 Eljakim Hilkiason, drottseten, og Sebna, riksskrivaren, og Joah Asafsson, kanslaren, kom då attende til Hizkia med sundrivne klæde og melde honom ordi hans Rabsake. 023 ISA 037 001 Då kong Hizkia høyrde det, reiv han sund klædi sine, og sveipte syrgjebunad kring seg og gjekk inn i Herrens hus. 023 ISA 037 002 So sende han drottseten Eljakim og riksskrivaren Sebna og dei eldste av prestarne syrgjeklædde til profeten Jesaja Amosson. 023 ISA 037 003 Og dei sagde til han: «So segjer Hizkia: «Dette er ein dag full av naud og straff og skjemsla; fosteri hev nått fødsli, men det finst ikkje kraft til å føda. 023 ISA 037 004 Kann henda høyrer Herren, din Gud, det Rabsake hev sagt, han som er send av assyrarkongen, herren sin, til å svivyrda den livande Gud, so han straffar honom for dei ordi som Herren, din Gud, hev høyrt. Ber då fram ei bøn for den leivning som endå er att.»» 023 ISA 037 005 Då hirdmennerne frå kong Hizkia kom til Jesaja, 023 ISA 037 006 sagde Jesaja til deim: «So skal de svara herren dykkar: «So segjer Herren: Ver ikkje rædd for dei ordi du høyrde, då trælarne åt assyrarkongen spotta meg! 023 ISA 037 007 Eit hugskot skyt eg i hugen hans; han høyrer ei tiend, og heim att snur han; der let eg honom falla for sverd i sitt land.»» 023 ISA 037 008 Då Rabsake for burt att, fann han assyrarkongen i strid mot Libna; for han hadde høyrt at han hadde fare burt frå Lakis. 023 ISA 037 009 Då han so fekk tiend at ætiopkongen Tirhaka hadde drege ut i herferd mot honom, sende han eit nytt bod til Hizkia med dei ordi: 023 ISA 037 010 «Seg med Juda-kongen Hizkia: «Ikkje lat din Gud, som du lit på, narra deg til å tenkja at ikkje Jerusalem skal falla i henderne på assyrarkongen! 023 ISA 037 011 Du hev nok høyrt gjete sjølv kor assyrarkongarne hev fare åt med mot alle landi: at dei bannstøytte deim. Og so skulde du berga deg undan? 023 ISA 037 012 Kunde vel folkegudarne berga sine folk, som federne mine øydde ut: Gozan og Haran og Resef og Edens-sønerne som er i Telassar? 023 ISA 037 013 Kvar er Hamat-kongen eller Arpad-kongen eller kongen i Sefarvajim-byen, yver Hena og Ivva?»» 023 ISA 037 014 Hizkia tok brevet frå sendemennerne og las det; og so gjekk han upp i Herrens hus, og Hizkia breidde det ut for Herrens åsyn. 023 ISA 037 015 Og Hizkia bad til Herren og sagde: 023 ISA 037 016 «Herre, allhers drott, Israels Gud, du som tronar yver kerubarne! Einast du er Gud yver alle rike på jordi; du hev gjort himmelen og jordi. 023 ISA 037 017 Herre, legg øyra til og lyd! Herre, lat augo upp og sjå! Høyr dei ordi Sanherib sende og svivyrde den livande Gud! 023 ISA 037 018 Herre, det er sant: assyrarkongarne hev øydt ut folki og deira land, 023 ISA 037 019 og dei hev kasta gudarne deira på elden; for dei er ikkje gudar, berre manneverk utav stokk og stein, og dei hev tynt deim. 023 ISA 037 020 Men no må du, Herre, vår Gud, frelsa oss frå hans magt, so alle rike på jordi må røyna at einast du er Herren!» 023 ISA 037 021 Då sende Jesaja Amosson bod til Hizkia med dei ordi: «So segjer Herren, Israels Gud: «Med umsyn på bøni di til meg um Sanherib, assyrarkongen, 023 ISA 037 022 då er dette det ordet som Herren hev tala imot honom: Ho vanvyrder deg, ho spottar deg, ungmøyi, Sions dotter, ho rister på hovudet åt deg, Jerusalems dotter. 023 ISA 037 023 Kven hev du svivyrdt? kven hev du spotta? Kven hev røysti di ropa imot? Augo lyfte du høgt, mot Israels Heilage. 023 ISA 037 024 Ved tenarane hædde du Herren og sagde: «Med dei mange vognerne mine for eg upp på dei høgste fjelli, ja, langt burti Libanons utmark, der høgg eg ned hennar høge cedrar og dei hæve cypressorne hennar; eg tek meg fram i dei øvste heimar, inn i den tettaste hagen; 023 ISA 037 025 eg hev grave og drukke vatn; med fotsolen min eg turkar ut alle Egyptarlands elvar.» 023 ISA 037 026 Hev du’kje høyrt at eg hev longe laga det so? Frå ævordsleg tid hev eg fyreåt fastsett dette! Og no let eg det koma i verk! Du fekk magt til å øyda sterke borgar til steinrøysar aude. 023 ISA 037 027 Folki deira vart veike og valne, skalv og stod til skammar. Det gjekk deim som graset på marki og grøne urtar, som vokstrar på taket, som kornåker fyrr han hev skote. 023 ISA 037 028 Eg veit når du sit, gjeng ut og gjeng inn, kor du slær deg vill imot meg. 023 ISA 037 029 Av di du er vill imot meg, og eg høyrer kor kaut du er, eg hektar min krok i nosi di, legg min taum i munnen din og vikjer deg heim att den vegen du kom.» 023 ISA 037 030 Og dette skal du hava til merke: I år skal de eta sjølvsått korn, næste år sjølvrunne. Men tridje året skal de så og hausta og planta vinhagar og eta frukti av deim. 023 ISA 037 031 Og leivningen som er att av Juda hus, skyt djupare røter nedantil, og ovantil ber han si frukt. 023 ISA 037 032 For ein leivning kjem frå Jerusalem, og ein rest frå Sionsfjellet. Brennhugen åt Herren, allhers drott, skal gjera dette. 023 ISA 037 033 Difor segjer Herren so um assyrarkongen: Ikkje skal han koma inn i denne byen, og ikkje skjota nokor pil der inn; ikkje skal han storma fram mot han med skjold, og ikkje byggja skansar upp imot han. 023 ISA 037 034 Den vegen han kjem, den skal han heim att fara, i denne byen slepp han ikkje inn, so segjer Herren. 023 ISA 037 035 Eg vernar denne by og bergar honom, for mi skuld og for Davids skuld, min tenar.» 023 ISA 037 036 Og Herrens engel gjekk ut og slo hundrad og fem og åtteti tusund mann i assyrarlægret. Tidleg næste morgon fann dei deim alle liggjande lik. 023 ISA 037 037 Då tok assyrarkongen Sanherib ut og drog burt og snudde heim att, og heldt seg sidan i Nineve. 023 ISA 037 038 Ein gong han heldt bøn i huset åt Nisrok, guden sin, hogg sønerne hans, Adrammelek og Sareser, honom ned med sverd. Dei kom seg undan til Araratlandet, og Asarhaddon, son hans, vart konge i staden hans. 023 ISA 038 001 I dei dagarne lagdes Hizkia i helsott; då kom profeten Jesaja Amosson til honom og sagde med honom: «So segjer Herren: «Skila for deg! for du skal døy; du vert ikkje god att.»» 023 ISA 038 002 Då snudde Hizkia seg mot veggen og bad til Herren: 023 ISA 038 003 «Å Herre! kom i hug kor eg hev ferdast ærleg og heilhjarta di åsyn og gjort det som godt var i dine augo!» Og Hizkia sette i og storgret. 023 ISA 038 004 Då kom Herrens ord til Jesaja soleis: 023 ISA 038 005 «Gakk og seg til Hizkia: «So segjer Herren, Gud åt David, far din: Eg hev høyrt bøni di og set tårorne dine. Sjå, eg aukar alderen din med femtan år. 023 ISA 038 006 Or handi på assyrarkongen bergar eg deg og denne byen; ja, eg vernar denne byen. 023 ISA 038 007 Og dette gjev Herren deg til merke på at Herren heldt det han hev lova: 023 ISA 038 008 Sjå, eg let skuggen på solskiva, som med soli hev gjenge ned på solskiva åt Ahaz, ganga ti strik attende.»» Og soli gjekk attende ti av dei striki ho hadde gjenge ned. 023 ISA 038 009 Ein skrift av Hizkia, kongen i Juda, då han hadde vore sjuk, men hadde kome seg av sjukdomen: 023 ISA 038 010 «Eg sagde: I mine beste år lyt eg fara igjenom helheimsportarne; eg lyt bøta med resten av åri mine. 023 ISA 038 011 Eg sagde: Eg fær ikkje sjå Herren, Herren i landet åt dei livande; eg fær ikkje skoda menneskje meir millom deim som bur i stilla. 023 ISA 038 012 Min bustad vert upprykt og burtførd frå meg som eit hyrdingtjeld. Eg hev rulla mitt liv i hop som ein vevar; frå varpet skjer han meg av; fyrr dag vert natt, er du ferdig med meg. 023 ISA 038 013 Eg roa meg alt til morgons; som ei løva, so bryt han alle mine bein; fyrr dag vert natt, er du ferdig med meg. 023 ISA 038 014 Som ei svala, ei trana, so sutra eg, eg kurra som ei duva; dimt såg mine augo mot høgdi: Eg er kvidefull, Herre, borga for meg! 023 ISA 038 015 Kva skal eg segja? Han hev meg sagt det, og han hev gjort det. Stilt vil eg ferdast alle mine år for all mi sjælekvida. 023 ISA 038 016 Herre, dei er til liv, og dei held uppe alt liv i mi ånd. So gjer meg då frisk og lat meg liva! 023 ISA 038 017 Det beiske, det beiske vart meg til fred, og du drog kjærleg mi sjæl or tyningsgravi; for du kasta bak din rygg alle synderne mine. 023 ISA 038 018 For ikkje prisar helheimen deg, ikkje lovar dauden deg; ikkje vonar dei som fer ned i gravi på truskapen din. 023 ISA 038 019 Den livande, den livande, han prisar deg liksom eg i dag; ein far lærer borni sine um truskapen din. 023 ISA 038 020 Herren vil frelsa meg, og på strengleikar vil me leika alle våre livedagar i Herrens hus.» 023 ISA 038 021 Jesaja sagde dei skulde taka ei fikekaka og leggja til plåster på svullen, so han skulde friskna til att. 023 ISA 038 022 Hizkia sagde: «Kva skal eg hava til merke på at eg skal ganga upp til Herrens hus?» 023 ISA 039 001 Kring den tid sende Babel-kongen Merodak Baladan Baladansson brev og gåva til Hizkia, då han høyrde at han hadde vore sjuk og vorte frisk att. 023 ISA 039 002 Hizkia var glad for dei kom, og han synte deim skattkammeret sitt, sylvet og gullet og kryddorne og den kostelege oljen, og heile våpnhuset sitt og alt som fanst i skattkammeri hans; det fanst ikkje den ting i hans hus og i heile hans rike som ikkje Hizkia synte deim. 023 ISA 039 003 Då kom profeten Jesaja til kong Hizkia og spurde honom: «Kva hev desse mennerne sagt, og kvar helst kom dei frå til deg?» Og Hizkia svara: «Frå eit land langt burte, frå Babel kom dei til meg.» 023 ISA 039 004 «Kva hev dei set i huset ditt?» spurde han. «Alt som i huset mitt finst hev dei set, » svara Hizkia; «det fanst ikkje den ting i skattkammeri mine som eg ikkje synte deim.» 023 ISA 039 005 Då sagde Jesaja til Hizkia: «Høyr ordet frå Herren, allhers drott: 023 ISA 039 006 Sjå, dagar kjem då alt som finst i huset ditt, det federne dine hev samla alt til i dag, det skal verta ført til Babel; aldri ein grand skal verta att, segjer Herren. 023 ISA 039 007 Og sume av sønerne dine, ætta frå deg, utstokne frå deg, skal takast, og dei skal verta hirdmenner i slottet åt Babel-kongen.» 023 ISA 039 008 Då sagde Hizkia til Jesaja: «Godt er Herrens ord som du hev tala.» Og han sagde framleides: «Det vert då fred og trygd so lenge eg liver.» 023 ISA 040 001 Trøysta, trøysta mitt folk! Segjer dykkar Gud. 023 ISA 040 002 Tala mildt til Jerusalem, og ropa til henne, at striden hennar er enda, at skuldi hennar er kvitta, at ho hev fenge av Herren tvifelt for alle sine synder. 023 ISA 040 003 Høyr, det ropar: «Brøyt i heidi veg for Herren! Jamna til i øydemarki gata for vår Gud! 023 ISA 040 004 Kvar ein dal skal hevjast, kvart eit berg og bakke jamnast, haugarne verta ei sletta, og hamrarne verta til flatland. 023 ISA 040 005 Herrens herlegdom skal te seg, alt kjøt skal det få sjå. For Herrens munn hev tala.» 023 ISA 040 006 Høyr, det segjer: «Preika!» Svarar ein: «Kva skal eg preika?» «Alt kjøt er gras, og alt dess ynde som blom på marki. 023 ISA 040 007 Graset visnar, blomen folnar, når Herrens ande blæs på deim. Ja, i sanning, folk er gras. 023 ISA 040 008 Graset visnar, blomen folnar, men ordet frå vår Gud stend æveleg.» 023 ISA 040 009 Stig upp på høge fjellet, du Sion, fagnadbod! Lat røysti ljoma sterkt, Jerusalem, du gledebod! Lat ljoma, ræddast ei! Seg det til Judas byar: «Sjå der er dykkar Gud!» 023 ISA 040 010 Sjå, Herren, Herren kjem, den sterke, og med sin arm han ter si magt. Si løn han fører med seg, og fyre gjeng dei han hev vunne. 023 ISA 040 011 Som hyrding gjæter buskap sin, han sankar deim i armen, smålambi ber ved barmen, og leider møderne vart og lint. 023 ISA 040 012 Kven hev vatnet mælt i sin love, og yver himmelen spanna, og jordmoldi mælt i kanna, og vege fjell på bismar, og haugarne lagt på skålvegt? 023 ISA 040 013 Kven hev rettleidt Herrens ande? Kven gjev honom råd og lærdom? 023 ISA 040 014 Kven tok han på råd til å gjeve seg skyn, til å lære seg rette vegen, og læra seg kunnskap og visa seg vegen til vit? 023 ISA 040 015 Nei, folki er som ein drope på vatsspann, som dust i skålvegt dei reknast, og øylandi føykjer han som fjom. 023 ISA 040 016 Libanon hev ikkje nok av ved, og ikkje offerdyr nok. 023 ISA 040 017 Som inkje er alle folki for honom, han reknar deim for tome inkjevetta. 023 ISA 040 018 Kven vil de då likna Gud med? Kva bilæte setja ved sida? 023 ISA 040 019 Bilætet, det støyper meisteren, og gullsmeden gyller det, og støyper sylvkjedor til det. 023 ISA 040 020 Er ein for arm til slik ei gåva, vel han seg tre som ikkje morknar, og leitar upp ein dugleg meister, som set eit stødigt bilæt’ upp. 023 ISA 040 021 Skynar de ikkje? Høyrer de ikkje? Er det’kje meldt dykk frå fyrste stund? Greider de ikkje jorderiks grunnar? 023 ISA 040 022 Han sit høgt yver jordheims-kringen, dei som der bur, er som grashoppesverm. Himmelen breidde han ut som ein florduk, spana han ut som eit tjeld til å bu i. 023 ISA 040 023 Hovdingar gjer han til ingen ting, domarar på jordi til inkjevetta. 023 ISA 040 024 Knapt er dei planta, knapt er dei sådde, knapt hev dei rotfest i jordi sin stomn, fyrr han andar på deim, og dei visnar, stormen føykjer deim burt som strå. 023 ISA 040 025 Kven vil de likna meg med, so eg honom liktest? den Heilage segjer. 023 ISA 040 026 Lyft dykkar augo mot høgdi, og sjå kven hev som desse hev skapt! Han som mynstrer heren deira, nemner deim alle på namn. Stor i velde og sterk i kraft ikkje han saknar ein. 023 ISA 040 027 Kvi vil du segja, Jakob, og tala so, Israel: «Min veg er løynd for Herren, og min rett kjem burt for min Gud?» 023 ISA 040 028 Hev du’kje skyna det? Hev du’kje høyrt det? Herren han er ein æveleg Gud, han hev skapt den vide verdi. Han vert ikkje trøytt, han vert ikkje mod, hans vit kann ingen grunda ut. 023 ISA 040 029 Han gjev den trøytte kraft og aukar styrken for magtlaus mann. 023 ISA 040 030 Gutar vert trøytte og mode, og unge karar lyt snåva. 023 ISA 040 031 Men dei som vonar på Herren, fær atter kraft, dei fær nye vengjefjører som ørnar. Dei spring og trøytnar ikkje, dei gjeng og mødest ei. 023 ISA 041 001 Høyr stilt på meg, de strender, lat folki få seg ny kraft! Lat deim so koma hit og tala! Til doms me fylgjast åt. 023 ISA 041 002 Kven vekte frå auster honom som siger fylgjer for fot? Kven gjev honom folk til eiga og kongar til rådevelde? Kven gjer deira sverd til dust, deira boge til fjukande bos? 023 ISA 041 003 Han elter deim, fer i fred ein veg som han aldri hev gjenge. 023 ISA 041 004 Kven hev gjort og fullført dette? - Han som upphavleg kalla ætterne fram. Eg, Herren, eg er den fyrste og enn hjå dei siste med same. 023 ISA 041 005 Strender såg det og ræddast, jordheims utbygder skalv, dei kom og stima i hop. 023 ISA 041 006 Den eine hjelpte den andre og sa til bror sin: «Ver sterk!» 023 ISA 041 007 Snikkaren gullsmeden mana, og platemakaren smeden; han sa um loddingi: «Ho er god!» So feste han guden med spikar so stødt. 023 ISA 041 008 Men du, min tenar Israel, du Jakob, som eg ut hev valt, du ætt av Abraham, min ven, 023 ISA 041 009 du som eg tok frå heimsens endar og kalla deg frå ytste utkant og sa til deg: Min tenar er du, eg hev deg valt og ei forsmått, 023 ISA 041 010 ver ikkje rædd, for eg er med deg, ver hugheil, for eg er din Gud! Eg styrkjer deg, og hjelper deg, eg styd deg med mi rettferds hand. 023 ISA 041 011 Sjå, dei vert til spott og skam, dei som harmast på deg; dei vert til inkjes, gjeng til grunns, dei som trættar med deg. 023 ISA 041 012 Leitar du, finn du deim ikkje, dei som stridar mot deg; dei vert til null og ingen ting dei som krigar mot deg. 023 ISA 041 013 For eg er Herren, din Gud, som held deg i høgre handi og segjer til deg: Ver ikkje rædd! Eg hjelper deg. 023 ISA 041 014 Ver urædd, Jakob, arme krek, du vesle flokk av Israel! «Eg hjelper deg», er Herrens ord, og Israels Heilage deg løyser. 023 ISA 041 015 Eg gjer deg til ei treskjeslede, ein ny og kvass med mange tenner, so du skal treskja, krasa fjell og gjera haugar um til agner. 023 ISA 041 016 Du kastar deim, og vinden tek deim, og stormen spreidar deim ikring; men du skal frygda deg i Herren og rosa deg av Israels Heilage. 023 ISA 041 017 Dei arme fatigfolk, dei leitar fåfengt etter vatn, med tunga sårt av torste brenn; men deim vil eg bønhøyra, Herren, Israels Gud, vil ikkje svika deim. 023 ISA 041 018 På haugar let eg elvar renna, og midt i dalar ollor springa, eg heidi gjer til klåre sjø og turre landet til kjeldevang. 023 ISA 041 019 I heidi let eg cedrar veksa, akasja, myrt og oljetre, på snaudheid eg cypressa set i lag med alm og edelgran, 023 ISA 041 020 so folk kann sjå og vita vel og merka seg og skyna grant, at Herrens hand hev dette gjort, og Israels Heilage det skapt. 023 ISA 041 021 Kom hit med saki dykkar! segjer Herren, gjev dykkar grunnar! segjer Jakobs konge. 023 ISA 041 022 Lat deim då koma, melda oss kva som skal henda. So meld oss kva de fyrr hev spått, at me kann agta på det og sjå um det vert uppfyllt. Ell’ lat oss høyra kva som kjem. 023 ISA 041 023 Seg frå kva sidan koma skal, so me kann skyna de er gudar. Ja, gjer då noko godt ell’ vondt, so me kann sjå det alt med undring! 023 ISA 041 024 Men de er ingen ting, og dykkar verk er inkjevetta. Ufysleg den som vel seg dykk! 023 ISA 041 025 Frå nord eg vakte honom, og han kom frå auster han som på mitt namn skal kalla, han trakka skal på hovdingar som leir, som pottemakar som trør i leira. 023 ISA 041 026 Kven hev frå fyrst det kunngjort so me skyna det, frå fyrste stund so me kann segja: «Han fekk rett?» Nei, ingen hev det meldt, og ingen hev sagt frå, og ingen høyrde at de ymta noko. 023 ISA 041 027 Eg sagde fyrst til Sion: Sjå der er det! Og gav Jerusalem eit gledebod. 023 ISA 041 028 Eg ser meg um, men der er ingen, imillom deim kann ingen gjeva greida, so eg deim kunde spyrja, og dei svara. 023 ISA 041 029 Sjå, alle er dei ingen ting, og deira verk er inkjevetta, og deira bilæte er luft og vind. 023 ISA 042 001 Sjå min tenar som eg styd, min utvalde som eg elskar! Honom gjev eg anden min, rett han førar ut til folki. 023 ISA 042 002 Ikkje mun han ropa, skrika, ei på gata bruka mælet. 023 ISA 042 003 Brostne røyrstrå ei han bryt, sløkkjer ei den veik som gløder, trufast ber han retten ut. 023 ISA 042 004 Ei han veiknar, ei han brotnar fyrr han rett på jord fær setja, øyer ventar på hans lov. 023 ISA 042 005 Soleis talar Herren Gud, som hev himmeln skapt og utspent, jordi lagt med vokstrar på, gjeve folk på henne ande, andedrag åt deim der ferdast: 023 ISA 042 006 Eg, Herren, hev deg i rettferd kalla, eg tok deg i handi, eg varar deg og gjer deg til folkepakt og til ljos for heidningar, 023 ISA 042 007 til å opna blinde augo, føra fangar ut or fengsel deim som sit i myrker, or fangehus. 023 ISA 042 008 Eg er Herren, det er mitt namn, ingen annan fær mi æra, ikkje bilæti min pris. 023 ISA 042 009 Sjå, dei fyrste ting er komne, og eg meldar nye ting; endå fyrr dei upp hev runne, eg forkynner dykker deim. 023 ISA 042 010 Syng ny song for Herren, lova han til heimsens endar! Sjøfolk og du havsens myrja, øyland og dei folk der bur! 023 ISA 042 011 Heidi syng med sine byar, hytteby der Kedar bur. Dei som bur på berget, jublar, ropar ned frå høgste nut. 023 ISA 042 012 Dei skal gjeva Herren æra og hans pris til øyland bera. 023 ISA 042 013 Ut gjeng Herren som ei kjempa, eggjar harmen som ein stridsmann, herrop lyfter han og skrik, ter si magt mot sine motmenn. 023 ISA 042 014 Stilt eg heve tagt so lenge, mållaus hev eg halde meg. No eg styn som viv i barnsnaud, etter anden syp og pæsar. 023 ISA 042 015 Berg og haug eg legg i øyde, svider av alt grønt på deim, elvar gjer eg um til øyer, sjøar let eg turkast upp. 023 ISA 042 016 Blinde ukjend veg eg fører, so dei fer ukjende stigar, myrkt gjer eg til ljost for deim, bakkeland til flate sletta. Dette er det eg vil gjera og slett ikkje lata vera. 023 ISA 042 017 Vika lyt storleg skjemmast dei som lit på bilæt-gud, og til støypte bilæt segjer: «De er våre gudar.» 023 ISA 042 018 Dauve, høyr! Blinde, upp med augo! Sjå! 023 ISA 042 019 Kven er blind, um ei min tenar, dauv som sendebodet mitt? Kven er blind som venen min? Kven er blind som Herrens tenar? 023 ISA 042 020 Mangt du såg, men gøymer ikkje, han fekk øyra upp, men høyrer ei. 023 ISA 042 021 For si rettferd skuld vil Herren gjera lovi stor og herleg. 023 ISA 042 022 Men det er eit plundra folk, herja folk, alle bundne sit i hol og i fangehusi løynde. Herfang er dei, og hev ingen frelsar, ran, og ingen segjer: «Gjev det att!» 023 ISA 042 023 Kven av dykk gjev gaum på dette, lyder på og høyrer sidan? 023 ISA 042 024 Kven gav Jakob burt til ran og til ransmenn Israel utan Herren som me synda mot, som hans vegar dei ei fara vilde og ei høyra på hans lov? 023 ISA 042 025 So rende han yver deim sin heite harm og ein veldug krig. Det ikring deim loga, men dei skyna inkje, brende deim, men dei la ikkje det på hjarta. 023 ISA 043 001 Og no segjer Herren so, han som skapte deg, Jakob, og laga deg, Israel: Ver urædd! for eg hev løyst deg ut, eg hev ropa deg på namn, du er min. 023 ISA 043 002 Fer du gjenom vatn, so er eg med deg, gjenom elvar, so skal dei’kje riva deg burt. Gjeng du i eld, du svidar deg ei, og logen skal ikkje brenna deg. 023 ISA 043 003 For eg, Herren, er din Gud, Israels Heilage er din frelsar. Egyptarland gjev eg til løysepeng for deg, Ætiopia og Seba til vederlag for deg. 023 ISA 043 004 For di du er dyr for meg, du er mykje verd, og eg elskar deg, difor gjev eg menneskje burt for deg og folkeslag for ditt liv. 023 ISA 043 005 Ver ikkje rædd! for eg er med deg; austanfrå vil eg føra di ætt, og vestanfrå vil eg samla deg. 023 ISA 043 006 Eg segjer til nordheimen: «Kom med deim!» Og til sudheimen: «Haldt deim’kje att! Kom med sønerne mine langt burtanfrå og døtterne mine frå verdsens ende, 023 ISA 043 007 kvar den som heiter etter mitt namn, og som eg hev skapt til mi æra, og som eg hev laga og gjort.» 023 ISA 043 008 Før fram det blinde folk som hev augo, og dei dauve som lel hev øyro! 023 ISA 043 009 Lat alle folki samla seg og alle folkeslag møta. Kven av deim kann forkynna slikt? Lat deim melda kva dei fyrr hev spått. Lat deim møta med vitne og få rett, lat deim høyra og segja: «Det er sant!» 023 ISA 043 010 De er mine vitne, segjer Herren, og min tenar som eg hev valt ut, so de skal kjenna og tru meg og skyna at det er eg. Fyre meg vart ingen gud til, og etter meg kjem ingen. 023 ISA 043 011 Eg, ja eg er Herren, og utan meg finst det ingen frelsar. 023 ISA 043 012 Eg hev kunngjort og frelst, eg, og ingen framand gud millom dykk hev forkynt det. De er mine vitne, segjer Herren, og eg er Gud, 023 ISA 043 013 Enn i dag er eg den same, og ingen kann berga or mi hand. Det som eg gjer, kven kann gjera det ugjort? 023 ISA 043 014 So segjer Herren, dykkar utløysar, Israels Heilage: For dykkar skuld eg utbod mot Babel og alle saman driv eg på flukt, kaldæarane på sine lystskip. 023 ISA 043 015 Eg, Herren, er dykkar Heilage, Israels skapar er dykkar konge. 023 ISA 043 016 So segjer Herren, som gjorde veg i havet, ein stig i dei stride straumar, 023 ISA 043 017 som let vogner og hestar draga ut, både her og hovding - dei låg der og reiste seg ikkje, dei er sløkte, dei slokna som lampeveik -: 023 ISA 043 018 Tenk ikkje på det som fyrr hev vore, og på det framfarne gjev ikkje agt! 023 ISA 043 019 Sjå, eg gjer noko nytt, no renn det, går de det ikkje? Ja, eg vil gjera veg i heidi, elvar i øydemarki. 023 ISA 043 020 Dyri på marki skal æra meg, sjakalar og strussar, for eg gjev vatn i heidi, elvar i øydemarki, so mitt utvalde folk kann få drikka. 023 ISA 043 021 Det folk eg hev skapt meg, dei skal forkynna min pris. 023 ISA 043 022 Men på meg hev du ikkje kalla, Jakob, so du gjorde deg bry for meg, Israel. 023 ISA 043 023 Ikkje hev du gjeve meg dine brennofferlamb, og ikkje meg æra med dine slagtoffer, ikkje hev eg brytt deg med grjonoffer, og ikkje med røykjelse plåga deg. 023 ISA 043 024 Ikkje hev du for pengar kjøpt meg krydderøyr, og ikkje kveikt meg med feittet av dine slagtoffer. Nei, du hev trøytta meg med dine synder og brytt meg med dine misgjerningar. 023 ISA 043 025 Eg, ja eg er den som slettar ut misgjerningarne dine for mi skuld, og eg kjem ikkje synderne dine i hug. 023 ISA 043 026 Minn meg, so gjeng me saman til doms, fortel du, so du kann få rett! 023 ISA 043 027 Den fyrste far din synda, og dine målsmenn var utrue mot meg. 023 ISA 043 028 So laut eg vanhelga heilage hovdingar, lysa Jakob i bann og Israel gjeva til spott. 023 ISA 044 001 Men høyr no, Jakob, tenaren min, du Israel som eg hev valt ut! 023 ISA 044 002 So segjer Herren som skapte deg, som laga deg frå morsliv og hjelper deg: Ver ikkje rædd, du min tenar Jakob, Jesurun som eg hev valt ut. 023 ISA 044 003 For eg vil renna vatn yver det tyrste, og straumar yver det turre. Eg vil renna min ande ut yver di ætt, og yver ditt avkjøme mi velsigning. 023 ISA 044 004 Dei skal veksa upp millom graset som pilar ved bekkjefar. 023 ISA 044 005 Ein segjer: «Eg høyrer Herren til, » ein annan kallar seg med Jakob-namnet, ein skriv med si hand: «For Herren, » og brukar til ærenamn Israel. 023 ISA 044 006 So segjer Herren, Israels konge, og hans utløysar Herren, allhers drott: Eg er den fyrste og eg er den siste, og utan meg finst det ingen Gud. 023 ISA 044 007 Kven forkynte jamt og samt som eg - lat han melda og leggja det fram for meg! - frå den tid eg skapte fornalder-folket? Og lat deim melda det som i framtidi kjem! 023 ISA 044 008 Ver ikkje forstøkte og rædde! Hev eg ikkje for lenge sidan forkynt og meldt deg det? De er mine vitne; finst det nokon Gud utan meg? Nei, eg veit ikkje um noko anna berg. 023 ISA 044 009 Dei som lagar gudebilæte er alle inkjevetta, og deira kjære gudar kann ikkje hjelpa; deira vitne ser inkje og skynar inkje, difor vert dei til skammar. 023 ISA 044 010 Um nokon lagar ein gud og støyper eit bilæte, er det til unyttes. 023 ISA 044 011 Alle som held seg til det, skal verta til skammar, og meistrarne er berre menneskje, lat deim samla seg og stiga fram alle, dei skal ræddast og verta til skammar alle i hop. 023 ISA 044 012 Smeden kvesser ei øks og lagar henne til i koleld og formar henne med sleggjor, og han gjer henne ferdig med sin sterke arm. Vert han so svolten, minkar magti, og fær han ikkje drikka vatn, vert han veik. 023 ISA 044 013 Snikkaren spanar snori og ritar med gravstikka, han slettar med hyvelen og dreg ringar med passaren; so lagar han dei som eit mannslike, som ein fager mann som fær bu i eit hus. 023 ISA 044 014 Ein gjev seg til å hogga cedrar, og han tek steineik og eik og vel seg ut eit millom skogstrei. Han plantar ei fura, og regnet fær henne til å veksa. 023 ISA 044 015 Mannen brukar treet til å brenna, han tek av det og vermer seg, ja, han kveikjer på og bakar brød. So gjer han og ein gud som han bed til, han formar eit gudebilæte som han bøygjer kne for. 023 ISA 044 016 Helvti av det brenner han upp i elden, ved den helvti et han kjøt, steikjer ei steik og mettar seg. Han vermer seg og, og segjer: «Hå, eg vert varm, eg merkar eld!» 023 ISA 044 017 Resten av det gjer han til ein gud, til sin avgud som han bøygjer seg for og bed til, og han bed soleis: «Frels meg, for du er min gud!» 023 ISA 044 018 Dei er utan vit og skyn, for attklistra er augo deira, so dei ikkje ser, og hjarto deira so dei ikkje skynar. 023 ISA 044 019 Ingen tenkjer seg um, ingen hev klokskap og skyn nok til å segja med seg: «Helvti hev eg brent upp i elden, i gløderne hev eg baka brød og steikt kjøt og ete, og so skulde eg laga resten til eit ufyselegt bilæte og bøygja kne for ein trekubbe!» 023 ISA 044 020 Den som agtar på oska, honom hev eit forvilla hjarta dåra, so han ikkje kjem til å frelsa si sjæl og segja: «Det er lygn det eg held i mi høgre hand!» 023 ISA 044 021 Kom dette i hug, du Jakob, du Israel, min tenar! Eg hev skapt deg, du er min tenar, Israel, eg gløymer deg ikkje. 023 ISA 044 022 Eg hev stroke burt dine brot som ei skodda, og synderne dine som ei sky; vend um til meg, for eg hev løyst deg ut. 023 ISA 044 023 Jubla, himlar! For Herren hev sett det i verk. Ropa med frygd, de dypter i jordi! Set i med jubel, de fjell! Du skog med kvart eit tre! For Herren hev løyst ut Jakob, og syner seg herleg på Israel. 023 ISA 044 024 So segjer Herren, utløysaren din, skaparen din frå moderliv: Eg er Herren som allting gjer, himmelen spana eg ut åleine, jordi breidde eg ut utan medhjelp. 023 ISA 044 025 Eg gjer juglarteikni um inkje, og spåmenner gjer eg til fåmingar; eg let vismenner koma til kort og gjer deira vitskap til dårskap. 023 ISA 044 026 Eg stadfester ordet åt tenaren min og fullfører rådi åt sendebodi mine. Eg segjer um Jerusalem: «Der skal bu folk!» Og um Juda-byarne: «Dei skal byggjast!» Ruinarne der vil eg reisa att. 023 ISA 044 027 Eg segjer til djupet: «Torna, dine straumar turkar eg ut!» 023 ISA 044 028 Eg segjer til Kyrus: «Min hyrding!» Han skal fullføra all min vilje og til Jerusalem segja: «Vert bygd! Og templet verta grunnlagt!» 023 ISA 045 001 So segjer Herren til sin salvevigde, til Kyrus som eg held i hans høgre hand, for å kasta folk til jordi for honom og løysa beltet av kongar, for å opna dører for honom, so ingen portar vert stengde: 023 ISA 045 002 Sjølv gjeng eg fyre deg og jamnar hindringar; kopardører sprengjer eg, og jarnslåer slær eg sund. 023 ISA 045 003 Og eg gjev deg dulde skattar og burtgøymde rikdomar, so du skal vita at det var eg, Herren, som kalla deg på namn, eg, Israels Gud. 023 ISA 045 004 For min tenar Jakobs skuld og Israel, min utvalde, kalla eg deg med namnet ditt, gav deg tilnamn då du ikkje kjende meg. 023 ISA 045 005 Eg er Herren, og ingen annan, utan meg finst det ingen Gud. Eg væpna deg fyrr du kjende meg, 023 ISA 045 006 so dei skal vita frå aust til vest at det finst ingen annan enn eg. Eg er Herren, og ingen annan. 023 ISA 045 007 Skapar åt ljoset og upphav til myrkret, skapar åt velferd og upphav til uferd; eg, Herren, gjer alt dette. 023 ISA 045 008 Lat det drjupa, de himlar, ovanfrå, og skyerne renne med rettferd! Jordi late seg upp, so frelsa kann bløma og rettferd renna med same! Eg, Herren, skaper det. 023 ISA 045 009 Ve den som trættar med skaparen sin! Eit skålbrot millom dei andre av jord. Kann leiret til formaren segja: «Kva gjer du?» Eller verket ditt segja: «Han hev ikkje hender?» 023 ISA 045 010 Ve den som segjer til far sin: «Kva avlar du?» Og til kvinna: «Kva føder du?» 023 ISA 045 011 So segjer Herren, Israels Heilage og skapar: Spør meg um det som kjem! Lat meg syta for mine søner, og det verk mine hender hev gjort! 023 ISA 045 012 Det var eg som gjorde jordi, og folket der hev eg skapt; mine hender spana ut himmelen, og all hans her baud eg ut. 023 ISA 045 013 Det er eg som honom hev vekt i rettferd, og alle hans vegar jamnar eg. Han skal byggja min by og senda mine landlyste heim, og det utan vederlag, utan betaling, segjer Herren, allhers drott. 023 ISA 045 014 So segjer Herren: «Rikdomen frå Egypt og vinningi frå Ætiopia, og Saba-mennerne, røslege karar, skal koma til deg og høyra til deg; dei skal fylgja deg og ganga i lekkjor; for deg skal dei kasta seg ned, til deg skal dei venda si bøn: Berre hjå deg er Gud og elles ingen, ingen Gud.» 023 ISA 045 015 I sanning, du er ein løyndomsfull Gud, du Israels Gud, du frelsar. 023 ISA 045 016 Til spott og skam vert dei alle saman, gude-makaran’ gjeng med blygsla. 023 ISA 045 017 Israel vert frelst ved Herren med æveleg frelsa, de vert ikkje til spott og skam i alle ævor. 023 ISA 045 018 For so segjer Herren, himmelskaparen, han som er Gud, han som hev gjort og laga jordi, han som hev grunnfest henne; ikkje til ei audn skapte han henne, men til folkebustad laga han henne! - Eg er Herren, og ingen annan. 023 ISA 045 019 Ikkje i løyndom hev eg tala, ein stad i myrke-land; ikkje hev eg sagt til Jakobs-ætti: Leita etter meg fåfengt! Eg, Herren, talar rettferd, forkynner det som er rett. 023 ISA 045 020 Samle dykk og kome, kome saman hit, de som er att av heidningfolki! Uvituge er dei som ber på sitt trebilæte og bed til ein gud som ikkje kann frelsa. 023 ISA 045 021 Forkynn og seg frå! Ja, lat deim berre samrådast! Kven hev kunngjort slikt frå fordom, meldt det for lenge sidan? Tru det ikkje er eg, Herren? Og utan meg er det ingen Gud. Ein rettferdig og frelsande Gud finst ikkje utanum meg. 023 ISA 045 022 Vend dykk til meg, lat dykk frelsa, alle utbygder av jordi! For eg er Gud, og ingen annan. 023 ISA 045 023 Ved meg sjølv hev eg svore, or min munn er det gjenge sanning, eit ord som eg ikkje tek i meg att: For meg skal bøygja seg kvart eit kne, til meg skal kvar ei tunge sverja. 023 ISA 045 024 Berre hjå Herren, skal dei segja um meg, er rettferd og magt. Til honom skal dei koma og skjemmast alle som harmast på honom. 023 ISA 045 025 I Herren vinn dei rettferd og rosar seg alle som er av Israels ætt. 023 ISA 046 001 Bel stuper, Nebo sig. Deira bilæte kjem til dyr og fe. De bar deim i høgtid, no legg de deim på dyr som ber seg trøytte av byrdi. 023 ISA 046 002 Dei sig og stupar alle saman, dei kann ikkje berga byrdi, og sjølv lyt dei fara or landet. 023 ISA 046 003 Høyr på meg, du Jakobs hus, og heile du leivning av Israels hus! De som er borne frå moderliv og lyfte på hender frå moderfang. 023 ISA 046 004 Til dykkar alderdom er eg den same, og til dei gråe hår skal eg bera dykk. Eg hev gjort det, og eg skal lyfta, eg skal bera og berga. 023 ISA 046 005 Kven vil de likna meg med og setja meg jamsides med? Kven set de upp til jamliken min? 023 ISA 046 006 Dei rister gull utor pungen, veg upp sylv på vegti, leiger ein gullsmed til å laga ein gud, som dei bøygjer seg for og bed til. 023 ISA 046 007 Dei tek han på nakken og ber honom burt og set honom på sin plass, so stend han der og flyt seg ikkje av flekken. Ropar ein til han, so svarar han ikkje, or naudi bergar han ikkje. 023 ISA 046 008 Tenk på det, og vert støde, de fråfalne, tak det til hjarta! 023 ISA 046 009 Tenk på det fyrste frå fordoms tid, at eg er Gud og ingen annan, ein Gud som ei hev sin like, 023 ISA 046 010 eg som frå upphavet enden varslar, og frå fordom det som ikkje endå hev hendt, eg som segjer: «Mi rådgjerd skal standa, og alt det eg vil, det gjer eg!» 023 ISA 046 011 Eg som kallar ørnen frå aust, langt burtanfrå mannen som fullfører mi råd. Som eg hev sagt det, so let eg det koma, som eg hev tenkt det, eg set det i verk. 023 ISA 046 012 Høyr på meg, de stridlyndte, som er langt burte frå rettferd! 023 ISA 046 013 Eg fører hit mi rettferd, ho er ikkje langt burte, og mi frelsa skal ikkje drygja. Eg gjev frelsa i Sion og til Israel min herlegdom. 023 ISA 047 001 Stig ned og set deg i moldi, du møy Babel-dotter! Set deg på jordi utan kongsstol, du kaldæar-dotter! For ei skal du lenger kallast den kløkke og kjælne. 023 ISA 047 002 Tak handkverni og mal mjøl, legg sløret burt! lyft slæpet upp, næk leggen, vad yver elvar! 023 ISA 047 003 Lat skammi di syna seg, lat deim sjå di skjemsla! Hemn tek eg og sparer ikkje eit menneskje. 023 ISA 047 004 Vår utløysar, Allhers-Herren han heiter, Israels Heilage. 023 ISA 047 005 Set deg stilt og gøym deg i myrkret, du kaldæar-dotter! For ei skal du lenger kallast dronning yver riki. 023 ISA 047 006 Eg var harm på mitt folk, vanhelga min arvlut og gav deim i dine hender. Men du viste ikkje medynk. Jamvel på gamlingar la du ditt tunge ok. 023 ISA 047 007 Du sagde: «Eg skal alltid vera Æve-dronning, » du la ikkje det på hjarta, tenkte ikkje på endelykti. 023 ISA 047 008 So høyr no det, du kjælne, som trunar so trygt, du som segjer i ditt hjarta: «Eg og ingen annan! Eg skal ikkje sitja enkja, og aldri sjå meg barnlaus!» 023 ISA 047 009 Båe desse ulukkor skal brått koma yver deg på ein einaste dag, barnløysa og enkjestand kjem på deg i fullaste mål, tråss i dine mange trollingar og dine sterke bannlysingar. 023 ISA 047 010 Du var trygg i vondskapen din og sa: «Det er ingen som ser meg!» Visdomen din og vitskapen din hev dåra deg, so du sa i ditt hjarta: «Eg og ingen annan!» 023 ISA 047 011 So skal det då vondt koma yver deg, som du veit’kje å venda av, ei ulukka skal falla yver deg, som du ikkje kann sona burt, og brått skal det koma yver deg tjon når du ikkje varast. 023 ISA 047 012 Kom no med dine bannlysingar, dine mange trollingar, som du hev stræva med ifrå ungdomen! Kanskje kunde du finna hjelp, kanskje skræma ulukka burt. 023 ISA 047 013 Du hev trøytta deg med dine mange råder, lat deim so møta, lat dei himmelkunnige hjelpa deg, stjernekikaran’, dei som kvar månad forkynner kva som skal hendast deg! 023 ISA 047 014 Men dei hev vorte som halm, elden brenner deim upp, dei kann ikkje berga sitt eige livet or loge-vald. Det er ikkje glod til å verma seg med, ikkje bål til å sitja attved. 023 ISA 047 015 So gjeng det deg med deim du hev stræva for, handelsvenerne dine frå ungdomen din. Dei vildrar kvar sin veg, ingen som hjelper deg. 023 ISA 048 001 Høyr dette, de av Jakobs hus, de som er nemnde med Israels-namnet og hev runne or Judas kjelda, de som sver ved Herrens namn og ærar Israels Gud - men ikkje med sanning og rett! 023 ISA 048 002 For dei kallar seg etter den heilage byen og lit på Israels Gud som heiter Allhers-Herren. 023 ISA 048 003 Dei fyrste hendingar hev eg forkynt for lenge sidan, or min munn gjekk dei ut, og eg kunngjorde deim; brått hev eg sett deim i verk, og dei kom. 023 ISA 048 004 For eg visste at du er hard, at nakken din er som ei jarnspong og panna di som kopar. 023 ISA 048 005 So forkynte eg deg det for lenge sidan, kunngjorde deg det fyrr det kom, so du ei skulde segja: «Bilætet mitt hev gjort det, mitt skorne eller støypte bilæt’ hev skipa det til.» 023 ISA 048 006 Du hev høyrt det, sjå det no alt i hop! Og de, må de ikkje sanna det? Men no eg forkynner deg nytt, dulde ting som du ikkje veit um. 023 ISA 048 007 No vert det skapt og ikkje fyrr, og du hev’kje høyrt um det fyrr i dag, so du ikkje skulde segja: «Det visste eg!» 023 ISA 048 008 Du hev korkje høyrt eller visst det eller fyrr fenge øyra upp for det, for eg visste at du er falsk, og «utru» du heiter frå moderliv. 023 ISA 048 009 For mitt namn skuld døyver eg min harm, og for mi æra skuld ber eg yver med deg, so eg ikkje tynar deg reint. 023 ISA 048 010 Eg hev smelta deg - men vann ikkje sylv, eg hev prøvt deg i lidingsomnen. 023 ISA 048 011 For mi skuld, for mi skuld gjer eg det, for skulde eg tola at namnet mitt vert krenkt? Mi æra gjev eg ingen annan. 023 ISA 048 012 Høyr på meg, Jakob, og du Israel som eg hev kalla! Eg er det, eg, den fyrste, og eg er den siste med. 023 ISA 048 013 Mi hand hev og grunnfest jordi, og mi høgre hand spana himmelen ut. So snart eg kallar på deim, stend dei der båe. 023 ISA 048 014 Kom saman alle og høyr: Kven av deim hev kunngjort dette? Han som Herren elskar, skal gjera hans vilje mot Babel og vera hans arm mot kaldæarfolket. 023 ISA 048 015 Eg, eg hev tala, ja hev kalla honom, eg hev late han koma og få lukka på ferdi. 023 ISA 048 016 Kom hit til meg, høyr dette! Frå upphavet tala eg ei i løyndom. Frå den tid det kom, då var eg der. Og no hev Herren, Herren sendt meg og sin ande. 023 ISA 048 017 So segjer Herren, utløysaren din, Israels Heilage: Eg er Herren, din Gud, som lærer deg det som gagnar, som leider deg på vegen du skal fara. 023 ISA 048 018 Å, vilde du lyda på mine bod! Då vart din fred som elvi og di rettferd som havsens bylgjor. 023 ISA 048 019 Då vart di ætt som sanden og di livsfrukt som sandkorn; ættarnamnet vart aldri øydt eller utsletta for mi åsyn. 023 ISA 048 020 Drag ut or Babel, fly frå kaldæarland! Med fagnadrop forkynn og fortel det, spreid det ut til verdsens ende! Seg at Herren hev løyst ut sin tenar Jakob! 023 ISA 048 021 Dei tyrste ikkje; i øydemark førde han deim, vatn or berget let han sildra åt deim, han kløyvde berget, og vatnet renn. 023 ISA 048 022 Dei gudlause hev ingen fred, segjer Herren. 023 ISA 049 001 De øyland, høyre på meg, og lyde, de folk langt burte! Meg hev Herren kalla frå moderliv og nemnt meg på namn frå moderfang. 023 ISA 049 002 Min munn hev han gjort til eit sverd so kvast, i skuggen av handi si hev han meg gøymt, og meg hev han gjort til ei pil so blank og hev gøymt meg i pilehuset sitt. 023 ISA 049 003 Og han sa til meg: «Min tenar, er du Israel, som meg æra skal gjeva.» 023 ISA 049 004 Men eg sagde: «Eg hev stræva til fåfengs, til unyttes reint hev eg øydt mi kraft. Men like vel er min rett hjå Herren, og løni mi er hjå min Gud.» 023 ISA 049 005 «Men no, » segjer Herren, som hev gjort meg til tenar frå moderliv til å føra Jakob attende til han, so Israel kann samlast til han - og eg vann æra for Herrens augo, og min Gud, han vart min styrke - 023 ISA 049 006 han segjer: «D’er for lite at du er min tenar til å attreisa Jakobs ætter og Israels leivningar føra til meg. So vil eg gjera deg til heidningljos, at mi frelsa kann nå til enden av jordi.» 023 ISA 049 007 So segjer Herren, Israels løysar og Heilage, til den djupt vanvyrde som folk hev stygg for, til trælen under tyranner: Kongar skal sjå det og reisa seg upp, hovdingar med, og kasta seg ned for Herrens skuld som trufast er, Israels Heilage som valde deg ut. 023 ISA 049 008 So segjer Herren: I nådestundi eg bønhøyrer deg, og på frelsedagen hjelper eg deg, og eg varar deg og gjer deg til folkepakt, til å attreisa landet og utskifta øydelagd odelsgrunn. 023 ISA 049 009 Du skal segja til fangar: «Gakk ut!» Til deim i myrkret: «Kom fram!» Attmed vegarne skal dei få beita og hava kvar snaudheid til beite. 023 ISA 049 010 Dei skal ikkje svelta, skal ikkje tyrsta, og ikkje skal sandglod og solsteik deim skada, for deira miskunnar skal føra deim og leida deim lint til uppkomevatn, 023 ISA 049 011 og alle mine fjell vil eg gjera til veg, og mine stigar skal byggjast høge. 023 ISA 049 012 Sjå, dei kjem langt burtanfrå! sume frå nord og sume frå vest og sume frå sinesar-landet. 023 ISA 049 013 Jubla himmel, og fegnast jord, de berg set i med glederop! For Herren trøystar sitt folk og miskunnar armingarn’ sine. 023 ISA 049 014 Men Sion segjer: «Herren hev forlate meg, Herren hev gløymt meg.» 023 ISA 049 015 Gløymer vel ei kvinna sogbarnet sitt, so ho ikkje miskunnar den ho bar under hjarta? Um endå dei kunde gløyma, so gløymer eg ikkje deg. 023 ISA 049 016 Sjå her, eg hev teikna deg på henderne mine, murarne dine hev eg alltid for augo. 023 ISA 049 017 Sønerne dine skundar seg hit, dei som braut deg i grus, fer burt frå deg. 023 ISA 049 018 Upp med augo og sjå deg ikring! Alle samlar seg hit til deg. So sant eg liver, segjer Herren, du skal hava deim alle på deg til prydnad og binda deim um deg til brurebelte. 023 ISA 049 019 For ruinarne dine og grushaugarne og ditt herja land - jau, no vert du for trong for borgarane, og burte er dei som gløypte deg. 023 ISA 049 020 Endå skal du få høyra borni frå barnløyse segja: «Romet er meg for trongt. Flyt deg, so eg kann få bu!» 023 ISA 049 021 Då tenkjer du med deg sjølv: «Kven hev født meg desse borni? For eg var barnlaus og ufør til føding, utlæg og heimlaus, kven hev fostra desse? Eg sat eismall att, kvar var då dei?» 023 ISA 049 022 So segjer Herren, Herren: Sjå, eg lyftar mi hand for heidningarne, og reisar mitt merke for folkeslagi, so kjem dei med sønerne dine i fanget, og døtterne dine ber dei på herdi. 023 ISA 049 023 Kongar vert fosterfeder for deg og deira dronningar ammor åt deg. Dei kastar seg ned på jordi for deg og slikkar moldi av føterne dine. Då fær du røyna at eg er Herren, at dei ikkje vert svikne som vonar på meg. 023 ISA 049 024 Kann ein taka herfanget frå ei kjempa? Eller fangarne sleppa frå den som hev siger-retten? 023 ISA 049 025 Ja! for so segjer Herren: Både skal dei taka fangar frå kjempa, og valdsmanns herfang skal sleppa undan, og eg vil strida med motparten din og frelsa sønerne dine. 023 ISA 049 026 Eg let dine trælkarar eta sitt eige kjøt og drikka sitt blod som druvesaft. Og alt kjøt skal kjenna at det er eg, Herren, som frelsar deg, og at Jakobs Velduge løyser deg ut. 023 ISA 050 001 So segjer Herren: Kvar er skilsmålsbrevet åt dykkar mor som eg hev sendt henne burt med? Eller hev eg nokon kravsmann som eg hev selt dykk til? Nei, for synderne dykkar er de selde, og for dykkar brot er mor dykkar burtsend. 023 ISA 050 002 Kvifor fann eg ingen då eg kom? Kvifor svara ingen då eg ropa? Er mi hand for stutt til utløysing, hev eg ingi kraft til å hjelpa? Med mitt trugsmål legg eg havet turt, elvarne gjer eg til øydemark, so fiskarne rotnar for vatnet er burte, og dei daudar av torste. 023 ISA 050 003 Eg klæder himmelen i svart og sveiper honom i syrgjebunad. 023 ISA 050 004 Herren, Herren hev gjeve meg ei læresveins-tunga, so eg kann vita å kveikja den trøytte med ord. Han vekkjer kvar morgon, han vekkjer mitt øyra til å høyra på læresveins vis. 023 ISA 050 005 Herren, Herren hev opna mitt øyra, eg var ikkje strid og drog meg’kje undan. 023 ISA 050 006 Min rygg baud eg fram åt deim som slo, og kinni åt deim som i skjegget reiv. Eg løynde ikkje mitt andlit for hæding og sputt. 023 ISA 050 007 Men Herren, Herren, han hjelpar, di turvte eg ikkje skjemmast. Difor gjorde eg andlitet hardt som stein, og eg veit eg vert ei til skammar. 023 ISA 050 008 Min målsmann er nær, kven strider mot meg? Kom, lat oss berre møtast! Er nokon motparten min, so lat honom koma hit! 023 ISA 050 009 Sjå, Herren, Herren, han hjelpar meg, kven er det som domfeller meg? Sjå, alle skal morkna som klædeplagg, mol skal eta deim upp. 023 ISA 050 010 Kven er det av dykk som ottast Herren, og høyrer på røysti åt tenaren hans? Um han ferdast i myrker, og ikkje ser minste ljos, skal han lita lel på Herrens namn og stydja seg på sin Gud. 023 ISA 050 011 Men alle de som kveikjer eld, som væpnar dykk med brennande piler! Inn med dykk i logen av elden dykkar, og under dei brandpiler de hev kveikt! Frå mi hand skal det koma yver dykk, i pinsla skal de få liggja. 023 ISA 051 001 Høyr på meg, de som jagar etter rettferd, de som søkjer Herren! Sjå på det fjell de er hogne utor, brunnen som de er gravne utor! 023 ISA 051 002 Sjå på Abraham, dykkar far, og på Sara som fødde dykk! Ein han var då eg kalla honom, og eg signa honom so han vart mange. 023 ISA 051 003 For trøyst vil Herren gjeva til Sion, trøyst til alle ruinarne hennar. Audheidi hennar gjer han til Eden, og øydemarki til Herrens hage. Gleda og frygd skal finnast der, lovsong og jubeltonar. 023 ISA 051 004 Høyr på meg, du mitt folk, og lyd på meg, du min lyd! For lov gjeng ut ifrå meg, og min rett eg set til ljos for folki. 023 ISA 051 005 Nær er alt mi rettferd, til synes kjem mi frelsa, og mine armar hjelpar folki til rett. Øyland ventar på meg, og på min arm dei stundar. 023 ISA 051 006 Lyft augo upp til himmelen, og sjå på jordi her nede! For himmelen skal kverva som røyk, og jordi skal morkna som klædeplagg, dei som bur der, døy som my. Men æveleg varer mi frelsa, og aldri tryt mi rettferd. 023 ISA 051 007 Høyr på meg, de som kjenner rettferd, du folk med mi lov i ditt hjarta! Ottast ikkje for menneskjespott, og ræddast ikkje deira hæding. 023 ISA 051 008 For mol skal deim eta som klæde, og åt skal deim eta som ull. Men æveleg varer mi rettferd, og mi frelsa frå ætt til ætt. 023 ISA 051 009 Vakna, vakna, klæd deg i kraft, du Herrens arm! Vakna upp som i fordoms tid, som i gamle dagar! Var det’kje du som ubeistet hogg, og sjøormen stakk i hel? 023 ISA 051 010 Var det ikkje du som turrlagde havet, vatnet i store-djupet, havbotnen gjorde til veg, so dei utløyste der kunde fara? 023 ISA 051 011 Dei som Herren hev frikjøpt, skal snu heim og koma til Sion med jubelsong, med æveleg gleda til hovudkrans. Gleda og frygd skal dei nå, og sorg og sukk skal fly. 023 ISA 051 012 Ja, eg er dykkar trøystar. Kven er då du som ræddast for menneskje som skal døy, for mannsborn som kverv som gras? 023 ISA 051 013 Og du gløymer Herren, din skapar, himmel-utspanaren, jord-grunnfestaren, og ræddast stødt all dagen for valdsmanns vreide! Når han siktar på øydeleggjing, kvar er då valdsmanns vreide? 023 ISA 051 014 Snart skal han verta løyst, han som ligg bøygd i band, og han skal ikkje døy og ganga i gravi, og ikkje skal han vanta brød. 023 ISA 051 015 Og eg er Herren, din Gud, som rører upp havet so bylgjorne bruser. Allhers-Herren er namnet mitt. 023 ISA 051 016 Og eg lagde ordi mine i munnen din og løynde deg i skuggen av handi mi, so eg kunde planta ein himmel og grunna ei jord og segja til Sion: Du er mitt folk! 023 ISA 051 017 Råd or, råd or, reis deg, Jerusalem! Du drakk av Herrens hand hans vreide-staup! Tumleskåli laut du tøma til botnar. 023 ISA 051 018 Det er ingen som leider henne av alle dei borni ho fødde, og ingen tek henne i handi av alle dei borni ho fostra. 023 ISA 051 019 Tvo ting var det som hendest deg - kven ynkar deg? - vald og våde, svolt og sverd - kven trøystar deg? 023 ISA 051 020 Sønerne dine seig ned og låg på alle gatehyrno som ein hjort i garnet, dei var metta med Herrens brennande harm, med refsingsord frå din Gud. 023 ISA 051 021 Difor høyr då dette, du arming, du som er full, um ikkje av vin. 023 ISA 051 022 So segjer herren din, Herren, din Gud som forsvarer sitt folk: No tek eg tumleskåli or handi på deg, mitt vreide-staup skal du ikkje tøma meir. 023 ISA 051 023 Og eg gjev det i handi på plagaran’ dine, dei som sagde til deg: «Legg deg ned, so me kann få trøda på deg!» og du gjorde din rygg lik flate marki, som ei gata for ferdafolk. 023 ISA 052 001 Vakna, vakna! klæd deg i di kraft, du Sion! Klæd deg i ditt høgtidsskrud, Jerusalem, du heilage by! For aldri meir skal det koma i deg ein u-umskoren eller urein. 023 ISA 052 002 Rist av deg dusti og reis deg, og kom deg til sætes, Jerusalem! Løys deg frå lekkjorne um din hals, du fanga Sions-dotter! 023 ISA 052 003 For so segjer Herren: For inkje vart de selde, og utan pengar skal de verta utløyste. 023 ISA 052 004 For so segjer Herren, Herren: Fyrr drog folket mitt ned til Egyptarland og vilde vera gjester der, og Assur var hard imot det utan grunn. 023 ISA 052 005 Og no, kva skal eg vel gjera her? segjer Herren, då folket mitt er burtrive for inkje, valdsherrarne uler, segjer Herren, og alltid, heile dagen, vert namnet mitt spotta. 023 ISA 052 006 Difor skal folket mitt læra å kjenna namnet mitt; difor skal de merka den dagen at det er eg som taler: ja, her er eg. 023 ISA 052 007 Kor fagre er på fjelli hans føter som ber gledebod, som forkynner fred, som ber godt bod, som forkynner frelsa, som segjer til Sion: «Din Gud er no konge!» 023 ISA 052 008 Høyr, dine vaktmenn ropar! Dei jublar alle i hop. For dei ser med eigne augo at Herren kjem heim att til Sion. 023 ISA 052 009 Set alle i med jubelrop, de grushaugar i Jerusalem! For Herren trøystar sitt folk, løyser ut Jerusalem. 023 ISA 052 010 Herren syner sin heilage arm for augo på alle folk, og alle utbygder på jordi ser frelsa frå vår Gud. 023 ISA 052 011 Burt, burt, drag ut derifrå! Ikkje rør noko ureint! Drag ut derifrå og reinsa dykk, de som ber Herrens kjerald! 023 ISA 052 012 For de skal ikkje fara hovudstup, ikkje heller renna i flog. For Herren gjeng fyre dykk, og Israels Gud fer sist i ferdi. 023 ISA 052 013 Sjå, vist ber min tenar seg åt, han stig og veks, vert umåteleg stor. 023 ISA 052 014 Som dei fælte av deg mange - so umenneskjeleg skamførd såg han ut og ei som mannsborn hans skapnad var - 023 ISA 052 015 so fær han mange folkeslag til å furda, yver honom skal kongar tagna; for dei ser det som ei var fortalt deim, og dei ansar på det som dei aldri hev høyrt. 023 ISA 053 001 Kven trudde det bodet me høyrde? Og kven synte Herrens arm seg for? 023 ISA 053 002 Han rann som ein renning for augo hans, som ein teinung or turre jordi. Uskapleg var han og lite sjåleg. Me såg han, men ei såg han hugnadleg ut. 023 ISA 053 003 Vanvyrd var han, so folk heldt seg undan, ein mann i pinslor og velkjend med sjukdom, som ein som ingen vil sjå på, vanvyrd, og me honom rekna for inkje. 023 ISA 053 004 Men våre sjukdomar var det han bar, og våre pinslor som han tok på seg, medan me trudde Gud hadde råka og slege og plåga honom. 023 ISA 053 005 Ja, han vart såra for våre brot og sundbroten for våre synder. Refsing til fred for oss låg på honom, og ved hans sår fann me lækjedom. 023 ISA 053 006 Alle for me vilt som sauer, vende oss kvar sin veg; men Herren let råka honom det som me hadde skuld i alle. 023 ISA 053 007 Skamfaren vart han, men leid so viljug og let ikkje upp sin munn, som lambet dei fører til slagting, og sauen som tegjer når han vert klypt - han let ikkje upp sin munn. 023 ISA 053 008 Med vald og dom vart han teken burt, men kven i hans samtid tenkte då: «Burtriven vart han or livandelandet, for mitt folks brot fekk han ulivssår?» 023 ISA 053 009 Millom gudlause gav dei han grav, men hjå rikmann var han i dauden; for ingen urett hadde han gjort, og det fanst ikkje svik i hans munn. 023 ISA 053 010 Men Herren vilde med sott honom krasa. Når hans sjæl eit skuldoffer bar, skulde han avkjøme sjå og langt liv, og Herrens vilje ved honom lukkast. 023 ISA 053 011 For si sjæle-møda skal han sjå det og mettast, ved sin kunnskap gjev han rettferd, min rettvise tenar, til mange, med di han ber deira skuld. 023 ISA 053 012 Difor gjev eg honom mange til lut, og sterke fær han til herfang, for han tømde si sjæl til dauden og vart millom brotsmenner rekna, medan han bar syndi åt mange, og han for brotsmenner bad. 023 ISA 054 001 Fagna deg, du barnlause, du som ikkje fødde! Set i med fagnadrop og jubla, du som ei hadde rider! For den einslege hev fleire born enn den gifte kona, segjer Herren. 023 ISA 054 002 Vida ut tjeldromet ditt, lat deim spana ut tjeldet du bur i, hindra det ikkje! Tøyg tjeldsnorerne dine, og slå pålarne fast! 023 ISA 054 003 For du skal breida deg til høgre og vinstre, og di ætt skal taka heidningfolk til eiga og folka upp att øydelagde byar. 023 ISA 054 004 Ottast ikkje, for du skal ikkje turva skjemmast, ver ikkje skamfull, for du skal ikkje turva raudna. Nei, skammi frå ungdomen skal du gløyma, og spotti frå enkjestandet skal du’kje minnast meir. 023 ISA 054 005 For mannen din er skaparen din, Allhers-Herren er namnet hans, og Israels Heilage er din utløysar. Han heitar Gud for all jordi. 023 ISA 054 006 Då du var ei burtstøytt kvinna med hjartesorg, kalla Herren deg. Kor kann ein forsmå sitt ungdomsviv? Segjer din Gud. 023 ISA 054 007 Ei liti stund gjekk eg frå deg, men i miskunn stor vil eg samla deg. 023 ISA 054 008 I ei harmflaga løynde eg mi åsyn for deg ei stund, men med æveleg nåde miskunnar eg deg, segjer Herren, utløysaren din. 023 ISA 054 009 For som Noah-flaumen er dette for meg. Som eg svor at Noah-flaumen ikkje meir skal koma yver jordi, so hev eg svore at eg ikkje meir vil harmast på deg eller skjenna på deg. 023 ISA 054 010 Ja, um fjelli vik og haugarne svigtar, so skal ikkje nåden min vika frå deg, og mi fredspakt skal ikkje svigta, segjer Herren som miskunnar deg. 023 ISA 054 011 Du arme stormdrivne, trøystarlause, sjå, eg legg dine steinar i antimon, byggjer grunnmuren din med safirar. 023 ISA 054 012 Eg gjer dine murtindar av rubinar og portarne av karfunkel og heile din ringmur av dyre steinar. 023 ISA 054 013 Og alle dine søner skal vera upplærde av Herren, og stor fred skal sønerne dine hava. 023 ISA 054 014 Ved rettferd skal du standa fast, ver trygg for vald, du hev inkje å ottast, og for rædsla, ho når deg ikkje. 023 ISA 054 015 Yppar nokon til strid, kjem det ikkje frå meg, den som tek på deg, skal falla i striden mot deg. 023 ISA 054 016 Sjå, eg hev skapt smeden som blæs i kolelden og lagar våpn til sitt bruk, og eg hev skapt tynaren til å øyda det. 023 ISA 054 017 Alle våpn dei smider mot deg, skal vanheppast; og kvar tunga som yppar strider med deg, skal du få domfelt. Det er den arv som Herrens tenarar fær, og deira rettferd frå meg, segjer Herren. 023 ISA 055 001 Å, alle de tyrste, kom til vatnet! Og de som ikkje hev pengar, kom, kjøp korn og et! Ja, kom og kjøp korn utan pengar, og utan betaling vin og mjølk! 023 ISA 055 002 Kvi gjev de pengar ut for det som ikkje er brød? Og dykkar vinning for det som ikkje kann metta? Å, høyr på meg og et det som godt er, og dykkar sjæl skal njota feitemat! 023 ISA 055 003 Vend øyra hit og kom til meg! Høyr, so skal dykkar sjæl få liva! So gjer eg med dykk ei æveleg pakt, og gjev dykk Davids usviklege nåde. 023 ISA 055 004 Sjå, eg hev sett han til vitne for folki, til hovding og styrar for folkeslagi. 023 ISA 055 005 Ja, du skal kalla på eit folk som du ikkje kjenner, og folk som ikkje kjenner deg, skal skunda seg til deg, for Herrens skuld, din Gud, for Israels Heilage skuld, for han hev herleggjort deg. 023 ISA 055 006 Søk Herren medan han er å finna, kalla på honom den stund han er nær! 023 ISA 055 007 Den gudlause vende seg frå sin veg, og den urettferdige frå sine tankar, og vende seg um til Herren, so skal han miskunna honom, og til vår Gud, for han skal rikleg forlata. 023 ISA 055 008 For mine tankar er ikkje dykkar tankar, og dykkar vegar er ikkje mine vegar, segjer Herren. 023 ISA 055 009 Nei, so høg som himmelen er yver jordi, so er mine vegar høgre enn dykkar vegar og mine tankar høgre enn dykkar tankar. 023 ISA 055 010 For liksom regnet og snøen fell ifrå himmelen og ikkje fer upp att dit fyrr det hev vatna jordi og gjeve henne grokraft og grøda, ja, gjeve såkorn og brødkorn, 023 ISA 055 011 so skal det vera med ordet mitt som gjeng ut or munnen min, det skal ikkje koma att til meg tomt, men verka det som eg vil, og fullføra det som eg sende det til. 023 ISA 055 012 Ja, med gleda skal de draga ut og verta førde i fred. Fjell og haugar skal setja i med fagnadrop fyre dykk, og alle tre på marki skal klappa i hender. 023 ISA 055 013 I staden for tornar skal det veksa cypressor, i staden for tistlar veksa myrt. Dermed fær Herren eit ærenamn, eit ævemerke, som aldri vert øydt. 023 ISA 056 001 So segjer Herren: Tak vare på rett og gjer rettferd! For mi frelsa er alt i kjømdi, og mi rettferd skal syna seg snart. 023 ISA 056 002 Sæl er den mann som gjerer dette, den menneskja som held fast på det, som held kviledagen utan vanhelging og varar si hand frå vonde verk. 023 ISA 056 003 Den framande må ikkje segja, han som held seg til Herren: «Herren vil skilja meg frå sitt folk!» Og gjeldingen må ikkje segja: «Sjå, eg er eit turka tre!» 023 ISA 056 004 For so segjer Herren: Dei gjeldingar som held mine kviledagar, som vel det som er min vilje, og som held fast på mi pakt, 023 ISA 056 005 åt deim skal eg i mitt hus og innanfor mine murar gjeva eit namn og eit minne som er betre enn søner og døtter; eit æveleg namn gjev eg deim, eit namn som aldri øydest. 023 ISA 056 006 Og dei framandfødde som held seg til Herren og vil tena honom og elska Herrens namn, og vil vera hans tenarar, kvar som held kviledagen utan vanhelging, og held fast på mi pakt, 023 ISA 056 007 deim vil eg føra til mitt heilage berg og gleda deim i mitt bønehus, deira brennoffer og slagtoffer skal vera til hugnad på altaret mitt! For mitt hus skal kallast eit bønehus for alle folk. 023 ISA 056 008 So segjer Herren, Herren, som samlar dei spreidde av Israel: Endå fleire samlar eg til han attåt deim som er samla. 023 ISA 056 009 Alle villdyr i marki, kom og et, ja, alle villdyr i skogen! 023 ISA 056 010 Vaktmennerne her er alle blinde, dei skyner ingen ting. Alle er dei mållause hundar som ikkje kann gøy, dei ligg og drøymer, likar å sova; 023 ISA 056 011 dei er hækne hundar, vert aldri mette, og slike folk er hyrdingar, som ikkje veit å gjeva gaum! Dei vender seg alle sin eigen veg, kvar til si eigi vinning, alle som ein. 023 ISA 056 012 «Kom, eg skal henta vin, so vil me drikka rusdrykk; som i dag skal morgondagen vera, me skal hava det herlegt.» 023 ISA 057 001 Den rettferdige set livet til, og ingen legg seg det på hjarta, og hjartevarme menneskje vert rivne burt, men ingen ansar det. For den rettferdige vert riven burt av ulukka. 023 ISA 057 002 Han gjeng inn til fred; dei kvila på sine lægje dei som hev ferdast beint fram. 023 ISA 057 003 Men de, kom her hit, de trollkjerringsøner, du ætt av horkar og skjøkja! 023 ISA 057 004 Kven hev de til låtteløgje? Kven geipar de åt, og retter ut tunga? Er ikkje de brots-ungar, ei ljugar-ætt? 023 ISA 057 005 De som brenn av lystnad ved eikarne, under kvart eit lauvrikt tre, de som slagtar born i dalarne, i skortor og skard! 023 ISA 057 006 Håle steinar i dalen held du deg til, dei, ja dei er din lut. For deim hev du og rent drykkoffer ut og bore grjonoffer fram. Skulde eg vera nøgd med det? 023 ISA 057 007 På kvart eit høgrise fjell reidde du lega di; der og steig du upp og ofra slagtoffer. 023 ISA 057 008 Og bakum døri og dørskia sette du ditt minnesmerke, du snudde ryggen til meg, klædde av deg og steig upp og laga di lega til, du tinga med deim, lika å liggja med deim, såg deira skam. 023 ISA 057 009 Du drog til kongen med olje, med mykje kryddesalve, du sende dine bod langt burt, steig ned til helheim. 023 ISA 057 010 Um du enn vart trøytt på den lange ferdi, so sagde du ikkje: «Eg gjev meg yver!» Du samla atter di kraft, difor vart du ikkje veik. 023 ISA 057 011 Kven var du rædd og ottast, sidan du var so utru og ikkje tenkte på meg og ikkje brydde deg um meg? Er det ikkje so: Eg hev tagt i lange tider, difor ottast du ikkje meg? 023 ISA 057 012 Eg vil forkynna di rettferd og dine verk, dei kann ikkje hjelpa deg. 023 ISA 057 013 Når du skrik, so lat avgudsflokken din berga deg! Nei, ein vind skal føykja deim alle burt, ei vindgufs taka deim med seg. Men den som flyr til meg, skal erva landet og få til eiga mitt heilage berg. 023 ISA 057 014 Og det skal verta sagt: «Brøyt, brøyt, jamna veg, tak kvar støytestein burt frå vegen åt mitt folk!» 023 ISA 057 015 For so segjer han som er høgt upphøgd, han som trunar æveleg og heiter «Heilag»: I det høge og heilage bur eg, og hjå den som er broten og nedbøygd i åndi, for eg vil vekkja åndi til liv hjå dei bøygde, og hjarta til liv hjå dei brotne. 023 ISA 057 016 For eg trættar ikkje til æveleg tid, og er ikkje stødt og stendigt harm, for då laut åndi ormegtast for meg, dei sjæler som eg hev skapt. 023 ISA 057 017 Eg harmast for hans girugsskapssynd, eg slo han og løynde meg i min harm, han fylgde i fråfall sin hjartans veg. 023 ISA 057 018 Hans vegar hev eg sett, men no vil eg lækja honom, eg vil leida honom og gjeva honom og hans syrgjande trøyst. 023 ISA 057 019 Herren skaper frukt av lippor fred, fred for fjerr og nær, segjer Herren, og eg vil lækja honom. 023 ISA 057 020 Men dei gudlause er som det bårande havet, det kann ikkje halda seg stilt, og bylgjorne rotar upp søyla og skarn. 023 ISA 057 021 Dei gudlause hev ingen fred, segjer min Gud. 023 ISA 058 001 Ropa av full hals, ikkje spar! Lyft di røyst som ein lur! Forkynn mitt folk deira brot, og Jakobs hus deira synder! 023 ISA 058 002 Meg spør dei dag for dag, mine vegar vil dei vita, som eit folk som hev livt i rettferd og ei vendt seg frå sin Guds rett, krev dei av meg rettferdige domar, dei vil at Gud skal koma. 023 ISA 058 003 «Kvi fastar me, og du ser det ikkje? Kvi spekjer me oss, og du agtar’kje på det?» - Jau, på fastedagen finn de forretning og driv til arbeid alle dykkar folk. 023 ISA 058 004 Sjå, de fastar med kiv og strid, med hogg og slag av gudlause nevar, ikkje fastar de i dag, so røysti dykkar kann høyrast i det høge. 023 ISA 058 005 Er det ei faste eg likar, ein dag då menneskja spekjer seg? Å bøygja hovudet som eit sev, å reider seg seng i sekk og oska - kallar du det ei faste, og ein dag som er Herren til hugnad? 023 ISA 058 006 Er ikkje det ei faste eg likar, urettferdige lekkjor løysa, sprengja bandi på oket, gjeva dei nedtyngde fridom, og knekkja kvart eit ok? 023 ISA 058 007 Ja, at du bryt ditt brød åt den svoltne, tek heimlause stakarar til deg, at du klæder den nakne du ser, og ei dreg deg burt frå ditt kjøt og blod? 023 ISA 058 008 Då skal ljoset ditt renna som morgonroden, og din lækjedom koma brått, og di rettferd skal ganga fyre deg, og Herrens herlegdom sist i ferdi. 023 ISA 058 009 Då svarar Herren når du kallar, når du ropar, segjer han: «Sjå, her er eg!» Fær du burt ifrå deg tyngjing med ok, sluttar å peika med fingen’ og tala vondt, 023 ISA 058 010 og gjev den hungrige etter din hug og mettar ei nedbøygd sjæl, då skal ljoset ditt stråla i myrkret, og di natt skal verta som middag. 023 ISA 058 011 Då skal Herren leida deg alltid, han skal metta di sjæl i øydemarker, han skal styrkja beini dine, og du vert som ein velvatna hage, som ei rennande kjelda der vatnet aldri tryt. 023 ISA 058 012 Og dine søner skal byggja gamle grushaugar upp att, du skal reisa upp tufter som lenge låg i øyde, og dei skal kalla deg «Murbrot-bøtar», «vegnybyggjar til busetjing». 023 ISA 058 013 Held du foten din att frå kviledagen, so du ei driv ditt yrke på min heilagdag, kallar du kviledagen «ei lyst», Herrens heilagdag «høgvyrd», ærar du honom og held deg frå dine tiltak, ikkje driv med ditt yrke eller prat - 023 ISA 058 014 då skal du frygda deg i Herren, yver haugarne i landet let eg deg fara og let deg njota arven åt Jakob, far din; for Herrens munn hev tala. 023 ISA 059 001 Sjå, Herrens hand er ikkje so stutt, at han ikkje kann frelsa, og øyra hans er ikkje so tunghøyrt, at det ikkje kann høyra. 023 ISA 059 002 Men skuldi dykkar er det som skil millom dykk og dykkar Gud, og synderne dykkar hev dult hans åsyn for dykk, so han ikkje høyrer. 023 ISA 059 003 For henderne dykkar er sulka med blod, og fingrarne dykkar med misgjerd; lipporne dykkar talar lygn, tunga mullar på vondt. 023 ISA 059 004 Ingen ropar til doms for rettferd, ingen hev ærleg rettargang. Dei lit på fåfengd og talar fals, umhender med ulukka føder dei tjon. 023 ISA 059 005 Orme-egg klekkjer dei ut, og kongurvev vev dei; den som et deira egg, lyt døy, og krasar du eit, kjem det fram ein orm. 023 ISA 059 006 Deira vevnad vert aldri til klæde, ein kann ikkje hylja seg i deira verk; deira verk er vondskaps verk, og valdsverk er i deira hender. 023 ISA 059 007 Deira føter er snare til vondt og snøgge til å renna ut skuldlaust blod, deira tankar er vondskaps tankar, det er vald og uferd kvar dei fer. 023 ISA 059 008 Fredsveg kjenner dei ikkje, det finst ingen rett i deira spor. Dei fer på krokute stigar, kvar som fer soleis, veit ikkje av fred. 023 ISA 059 009 Difor er retten langt burte frå oss, og rettferd vil ikkje koma til oss; me ventar på ljos, og so finn me myrker - på solskin, men ferdast i skugge. 023 ISA 059 010 Me trivlar som blinde langs vegen, me trivlar som folk utan augo; midt på dagen me snåvar som i skumingi, millom friske er me som døyande. 023 ISA 059 011 Me gryler alle som bjørnar, og som duvor me sukkar; me ventar på retten, men ikkje han kjem, på frelsa, men ho er langt burte frå oss. 023 ISA 059 012 For synderne våre mot deg er mange, og våre misgjerningar vitnar imot oss; ja, synderne våre hev me i minne, og våre misgjerningar veit me um: 023 ISA 059 013 Me hev falle ifrå og neitta Herren, me hev gjenge burt frå vår Gud; me hev tala um trælking og fråfall, hev teke upp og sagt ut or hjarta ljugarord. 023 ISA 059 014 Retten vert undantrengd, og rettferdi stend langt burte; for sanning hev snåva på tinget, og det rette vinn ikkje fram, 023 ISA 059 015 og sanningi vart burte, den som held seg frå vondt, vert plundra. Og Herren såg det og harmast for det ikkje fanst nokon rett. 023 ISA 059 016 Han såg at det ingen fanst, og han undrast at ingen greip inn. Då hjelpte honom hans arm, og hans rettferd var honom til studnad. 023 ISA 059 017 Han tok rettferd på seg til brynja og frelse-hjelm på sitt hovud, hemn-klæde tok han til klædnad, sveipte um seg brennhug til kåpa. 023 ISA 059 018 Han gjev deim att etter gjerningar, harm yver sine motmenner, attergjeld for sine fiendar, ja, øylandi skal få det att. 023 ISA 059 019 Og i vesterland skal dei ottast Herrens namn og i austerland hans herlegdom, for han kjem som ein innestengd foss som Herrens storm driv fram. 023 ISA 059 020 Og han kjem som utløysar for Sion, og for deim som snur seg frå synd i Jakob, so er Herrens ord. 023 ISA 059 021 Og dette er den pakt som eg på mi sida gjer med deim, segjer Herren: Min ande som er yver deg, og mine ord som eg hev lagt deg i munnen, dei skal ikkje vika frå din munn, og ikkje frå munnen åt borni dine, og ikkje heller frå munnen åt barneborni dine, segjer Herren, frå no og i all æva. 023 ISA 060 001 Statt upp, vert ljos! for ljoset ditt kjem, og Herrens herlegdom renn upp yver deg. 023 ISA 060 002 Sjå, myrker ligg yver jordi, og skydimma yver folki, men yver deg renn Herren upp, yver deg hans herlegdom syner seg. 023 ISA 060 003 Og folkeslag fer til ditt ljos, og kongar til din strålande glans. 023 ISA 060 004 Lyft augo upp, og sjå deg ikring! Dei samlar seg alle, dei kjem til deg. Dine søner kjem langt burtanfrå, dine døtter vert borne på armen. 023 ISA 060 005 Då skal du sjå det og stråla av gleda, og hjarta skal bivra og vida seg ut; for havsens rikdom skal venda seg til deg, folke-midelen koma til deg. 023 ISA 060 006 Mengdi av kamelar skal dekkja deg, kamelfolar frå Midjan og Efa; alle skal dei koma frå Saba; gull og røykjelse skal dei bera, og forkynna Herrens pris. 023 ISA 060 007 Alle sauer frå Kedar skal samlast til deg, verar frå Nebajot tena deg, dei stig som eg vil på mitt altar, og mitt herlege hus vil eg herleggjera. 023 ISA 060 008 Kven er det som flyg som skyer, som duvor til sine hus? 023 ISA 060 009 For øyland ventar på meg, og fremst gjeng Tarsis-skipi med borni dine langt burtanfrå, deira sylv og gull kjem med deim, for namnet åt Herren din Gud, for Israels Heilage, for han vil gjera deg herleg. 023 ISA 060 010 Utlendingar skal dine murar byggja, deira kongar skal tena deg; for i min harm hev eg slege deg, men i min nåde miskunnar eg deg. 023 ISA 060 011 Dine portar skal stødt standa opne, korkje dag eller natt skal dei stengjast, so eiga åt folki kann førast til deg, og kongarne deira i sigerferdi; 023 ISA 060 012 For det folk og det rike som ikkje vil tena deg, skal ganga til grunns, og folki verta reint tynte. 023 ISA 060 013 Libanons herlegdom skal koma til deg, cypressa, alm og gran i saman, til å pryda min heilagdoms stad, eg vil heilaggjera min fotstad. 023 ISA 060 014 Bøygde kjem til deg borni åt trælkaran’ dine, dei som vanvyrde deg, skal kasta seg ned for føterne dine, og dei skal kalla deg «Herrens by», «Sion åt Israels Heilage». 023 ISA 060 015 Medan du fyrr var forlati og hata, og ingi ferdsla hadde, vil eg gjera deg æveleg gild, til ei gleda frå ætt til ætt. 023 ISA 060 016 Du skal suga mjølk ifrå folki, ja, kongebrjost skal du suga, du skal merka at Herren, eg, er din frelsar, og Jakobs Velduge din utløysar. 023 ISA 060 017 Gull let eg koma i staden for kopar, sylv let eg koma i staden for jarn, kopar i staden for tre, og jarn i staden for steinar, fred set eg til styremagt yver deg, og rettferd til futar åt deg. 023 ISA 060 018 Ikkje meir skal ein høyra um vald i ditt land, avøyding og snøyding innum grensorne dine. Du skal kalla frelsa murarne dine, og lovsong portarne dine. 023 ISA 060 019 Ikkje skal soli lenger vera deg til ljos um dagen, og ikkje skal månen skina og lysa for deg; men Herren skal vera deg ævelegt ljos, og din Gud vera din herlegdom. 023 ISA 060 020 Ikkje lenger skal soli di glada, og ikkje månen din missa sin glans; for Herren skal vera deg ævelegt ljos, dine syrgjedagar er enda. 023 ISA 060 021 Og ditt folk, dei er alle rettferdige, æveleg skal dei landet eiga, dei er renningen av mi planting, verket av mine hender til mi æra. 023 ISA 060 022 Den minste skal verta til tusund, den ringaste til eit veldugt folk. Eg er Herren, i si tid set eg det brått i verk. 023 ISA 061 001 Herrens, Herrens ande er yver meg, for Herren hev salva meg til å bera fagnadbod til dei smålåtne, han hev sendt meg til å binda um dei hugbrotne, til å ropa ut fridom for fangar, og for dei bundne utløysing, 023 ISA 061 002 ropa ut eit nåde-år for Herren og ein hemnedag frå vår Gud, til å trøysta alle dei syrgjande, 023 ISA 061 003 til å gjeva dei syrgjande i Sion høgtidskruna for syrgjebunad, gledeolje i staden for sorg, lovsongs-klæde for vanmoda ånd, og dei skal heita rettferds eiker, Herrens plantning til herleggjering. 023 ISA 061 004 Dei skal byggja upp att gamle grushaugar, reisa upp att ruinar frå federne, nya upp att nedbrotne byar, øydegarder frå ætt til ætt. 023 ISA 061 005 Framande skal gjæta smalen dykkar, utlendingar dyrka åt dykk både åker og vingard. 023 ISA 061 006 Men de skal heita Guds prestar, tenarar åt vår Gud skal dei kalla dykk; folke-eiga skal de njota, og deira herlegdom skal de få. 023 ISA 061 007 For dykkar skam fær de dobbelt att, dei som leid skjemsla, skal prisa sin lut. Difor fær dei dobbel lut i sitt land, æveleg gleda skal dei få. 023 ISA 061 008 For eg, Herren, elskar retten, eg hatar urett ran, og trufast gjev eg deim løni deira og gjer med deim ei æveleg pakt. 023 ISA 061 009 Namngjeti vert deira ætt millom folki og avkjømet deira bland tjoderne; alle som ser deim, skal kjenna deim, at dei er ei ætt som Herren hev signa. 023 ISA 061 010 Eg gled meg storleg i Herren, sjæli mi fegnast i min Gud. For han hev klædt meg i frelse-klæde, sveipt meg i rettferds-kåpa, som ein brudgom seg pryder med prestehuva og ei brur tek på seg sin prydnad. 023 ISA 061 011 For som jordi sin grode let renna, og hagen sitt sæde let veksa, so let Herren, Herren rettferd renna og lovsong for alle folks åsyn. 023 ISA 062 001 For Sions skuld vil eg ikkje tegja; for Jerusalems skuld vil eg ei vera still, fyrr hennar rettferd kjem fram som solskin og hennar frelsa som brennande kyndel. 023 ISA 062 002 Og folki skal sjå di rettferd og alle kongar din herlegdom, dei skal kalla deg med eit nytt namn, som Herrens munn skal nemna. 023 ISA 062 003 Du skal vera ei herleg krans i handi åt Herren, ei kongekruna i handi åt din Gud. 023 ISA 062 004 Du skal ikkje heita «den forlatne» lenger, og ditt land ikkje heita «øydeland», men du skal heita «ho eg hev huglagt», og landet ditt «egtevivet»; for Herren hev hugnad i deg, og landet ditt skal verta egtevigt. 023 ISA 062 005 Som ein ungdom giftar ei gjenta, so skal dine søner deg gifta, og som brudgomen gled seg i bruri, skal din Gud gleda seg i deg. 023 ISA 062 006 På murarne dine, Jerusalem, hev eg vaktmenner sett; heile dagen og heile natti skal dei aldri tegja. De som maner på Herren, unn dykk ingi ro! 023 ISA 062 007 Og gjev ikkje honom ro fyrr han grunnar Jerusalem og let det verta til emne for lovsong på jordi! 023 ISA 062 008 Herren hev svore ved si høgre hand og ved sin velduge arm: Eg skal ikkje lenger gjeva ditt korn til føda for fiendarn’ dine, og ei skal utlendingar drikka di saft, som du hev havt møda med; 023 ISA 062 009 nei, dei som hausta, skal eta og prisa Herren, og dei som sankar druvorne, skal drikka i mine heilage tun. 023 ISA 062 010 Drag ut, drag ut gjenom portarne, ryd vegen for folket, brøyt, brøyt brauti, reinsa burt steinen, lyft eit merke upp yver folki! 023 ISA 062 011 Høyr, Herren let det ljoma til heimsens ende: Seg til Sions dotter: Sjå, di frelsa kjem! Sjå, si løn hev han med seg, og hans vederlag gjeng fyre honom. 023 ISA 062 012 Og dei skal kallast «det heilage folket», «Herrens løyste»; og du sjølv skal heita «den søkte», «byen som ikkje er aud». 023 ISA 063 001 Kven er dette som kjem frå Edom, frå Bosra i raude klæde, so brikjen i bunaden sin, so staut i si store kraft? «Det er eg, eg som talar rettferd, som er megtig til å frelsa.» 023 ISA 063 002 Kvifor er bunaden din so raud, og klædi som trødde du vinpersa? 023 ISA 063 003 «Eg trødde persa åleine, og ingen av folki var med meg. So trødde eg på deim i vreide og trakka deim sund i min harm. Då skvatt deira blod på klædi mine, og eg sulka heile min klædnad. 023 ISA 063 004 For ein hemnedag var i min hug, og mitt utløysingsår var kome. 023 ISA 063 005 Eg såg meg um, det var ingen som hjelpte, og eg undrast på at ingen meg studde, då hjelpte meg min arm, og min harm var meg til studnad, 023 ISA 063 006 og eg trakka ned folkeslag i min vreide og gjorde deim drukne i min harm, deira blod let eg renna på jordi.» 023 ISA 063 007 Herrens miskunn vil eg prisa, Herrens storverk, etter alt det Herren hev gjort oss og hans store godleik mot Israels hus, som han viste deim i si miskunn og sin store nåde. 023 ISA 063 008 Han sagde: «Dei er mitt folk, trufaste borni.» Og han vart deira frelsar. 023 ISA 063 009 I all deira trengsla var ingi trengsla, hans åsyns engel frelste deim; i sin kjærleik og si milda han løyste deim ut, han tok deim upp, og han bar deim alle fordoms dagar. 023 ISA 063 010 Men dei var stride og harma hans heilage ande, då gjordest han um til fiend’, sjølv stridde han mot deim. 023 ISA 063 011 Då fordoms dagar då tenkte hans folk på Moses: Kvar er han som deim førde or havet med sin buskaps hyrding? Kvar er han som gav deim i barmen sin heilage ande, 023 ISA 063 012 som let fara ved Mose sida sin herlege arm, som kløyvde vatnet framfor deim, so han skapte seg eit æveleg namn, 023 ISA 063 013 han som førde deim gjenom djupet som ein hest yver heidi, so ikkje dei snåva? 023 ISA 063 014 Liksom buskapen gjeng ned i dalen, førde Herrens ande deim til ro; ja, so hev du ført ditt folk og skapt deg eit herleg namn. 023 ISA 063 015 Skoda ned frå himmelen, sjå, frå din heilage, herlege bustad! Kvar er din brennhug, di kraft? Di rørsla i barmen, di miskunn held seg att imot meg. 023 ISA 063 016 For du er vår fader, for Abraham veit ikkje um oss, og Israel kjenner oss ikkje. Men du, Herre, er vår fader, «Vår utløysar» du heiter frå gamalt. 023 ISA 063 017 Kvi let du oss vildra, Herre, frå dine vegar? Kvi gjer du vårt hjarta hardt, so me ikkje ottast deg? Vend att for dine tenarar skuld, for ætterne i din arvlut! 023 ISA 063 018 Eit lite bil hev ditt heilage folk havt si eiga, so trakka våre uvener ned din heilagdom. 023 ISA 063 019 Det hev vorte med oss som du aldri hadde rådt yver oss, som ditt namn hadde ei vore nemnt yver oss. 023 ISA 064 001 Gjev du reiv himmelen sund og steig ned, so fjelli skalv for di åsyn, 023 ISA 064 002 som elden fatar i risved, elden set vatnet i kok, til å kunngjera namnet ditt for dine motmenn, so folki laut skjelva for di åsyn, 023 ISA 064 003 når du gjorde skræmeverk, som me ikkje venta - å, steig du ned, so fjelli skalv for di åsyn! 023 ISA 064 004 Aldri hev nokon spurt eller høyrt, aldri hev auga set nokon annan gud enn du gjera soleis med deim som ventar på honom. 023 ISA 064 005 Du kjem imot dei som gjer rettferd med gleda, dei som kjem deg i hug på vegarne dine. Sjå, du vart harm, og me synda; so var det med oss frå gamalt, kann me verta frelste? 023 ISA 064 006 Me vart alle i hop som ein urein, og all vår rettferd som eit tilsulka plagg, som lauvet visna me alle saman, og våre skuld bles oss burt som vinden. 023 ISA 064 007 Det var ingen som kallar på namnet ditt, som manna seg upp til å gripa deg; for du hadde løynt di åsyn for oss og late oss skjelva under vår skuld. 023 ISA 064 008 Men no, Herre, er du vår fader; me er leiret og du vår formar, eit verk av di hand er me alle. 023 ISA 064 009 Herre, ver ikkje so ovleg harm, og tenk ikkje ævleg på skuldi. Sjå no på me alle er ditt folk! 023 ISA 064 010 Dine heilage byar vart øydemark, Sion vart til ei øydemark, Jerusalem til ei audn. 023 ISA 064 011 Vårt heilage hus, det herlege, der federne våre deg lova, hev vorte uppbrent med eld, og all vår hugnad hev vorte grushaugar. 023 ISA 064 012 Kann du halda deg att med alt dette, Herre? Vil du tegja og trykkja oss so tungt? 023 ISA 065 001 Eg baud meg fram der ingen spurde, eg var å finna der ingen søkte meg; eg sagde: «Her er eg, her er eg!» Til eit folk som ei bar mitt namn. 023 ISA 065 002 Eg rette all dagen ut mine hender til eit tråssugt folk, som fer den vonde vegen etter sine eigne tankar, 023 ISA 065 003 til eit folk som sårar meg alltid midt i syni, som ofrar i hagarne, kveikjer offereld på tiglstein, 023 ISA 065 004 som set seg ned i graver, og nattar i løyndarhol, som et svinekjøt, hev ufyseleg mat i skålerne sine, 023 ISA 065 005 som segjer: «Haldt deg undan! Ikkje rør meg, for eg er heilag for deg!» Dei folk er som røyk i nasen min, ein eld som logar all dagen. 023 ISA 065 006 Sjå, det stend skrive for augo mine: Eg vil ikkje tegja fyrr eg gjev att, ja gjev deim att i fanget, 023 ISA 065 007 både for dykkar eigne brot, segjer Herren, og broti åt federne dykkar, at dei offereld kveikte på bergi og svivyrde meg på haugarne; fyrst vil eg mæla upp løni deira og gjeva deim upp i fanget. 023 ISA 065 008 So segjer Herren: Liksom dei segjer når det finst saft i druva: «Skamfar ho ikkje, for det er signing i henne!» So gjer eg for mine tenarar skuld, eg skal ikkje tyna alle saman. 023 ISA 065 009 Men let avkjøme koma frå Jakob, frå Juda ein erving til fjelli mine, mine utvalde skal erva landet, og der skal mine tenarar bu. 023 ISA 065 010 Og Saron skal verta til saue-beite og Akorsdalen til læger for fe, til gagn for mitt folk som søkjer meg. 023 ISA 065 011 Men de som gjeng burt ifrå Herren, de som gløymer mitt heilage fjell, de som dukar bord for Gad og blandar drykk for Meni, 023 ISA 065 012 dykkar lagnad skal vera sverdet, de skal alle dykk bøygja til slagting, for de svara ei då eg ropa, og høyrde ei då eg tala, men gjorde det vonde i mine augo, og valde det som eg ikkje lika. 023 ISA 065 013 Difor segjer Herren, Herren so: Sjå, tenaran’ mine skal eta, men de skal svelta; sjå, tenaran’ mine skal drikka, men de skal tyrsta; sjå, tenaran’ mine skal fegnast, men de skal skjemmast; 023 ISA 065 014 sjå, tenaran’ mine skal jubla av hjartans lyst, men de skal skrika av hjarteverk, og hugbrotne skal de hyla. 023 ISA 065 015 Dykkar namn skal de lata etter til ein eid for mine utvalde. «So drepe deg Herren, Herren!» Men tenaran sine skal han gjeva eit anna namn. 023 ISA 065 016 Den som signar seg i landet, skal signa seg med truskaps Gud, og den som sver i landet, skal sverja ved truskaps Gud, for dei fyrre trengslor er gløymde og løynde for augo mine. 023 ISA 065 017 For sjå, eg skaper ein ny himmel og ei ny jord, det gamle skal ikkje hugsast meir og ikkje renna nokon i hugen. 023 ISA 065 018 Nei, fegnast og frygdast til æveleg tid for det som eg skaper! For Jerusalem skaper eg um til frygd og folket til fagnad. 023 ISA 065 019 Og eg vil frygda meg yver Jerusalem og fegnast yver mitt folk, ingen gråt skal meir høyrast der eller klagerop. 023 ISA 065 020 Det skal ikkje lenger finnast der eit barn som berre liver nokre dagar, eller ein gamall mann som ikkje fyller dagetalet sitt. Nei, den som døyr ung, skal døy hundrad år gamall, og den som ikkje når hundrad år, skal gjelda for å vera forbanna. 023 ISA 065 021 Dei husi dei byggjar, skal dei sjølv få bu i, og dei vinhagarne dei plantar, skal dei sjølv eta frukti av. 023 ISA 065 022 Ikkje skal dei byggja og ein annan bu, ikkje skal dei planta og ein annan eta; for folket mitt skal nå same alder som treet, og mine utvalde skal få njota det dei sjølv hev verka med sine eigne hender. 023 ISA 065 023 Dei skal ikkje stræva til fåfengs og ikkje få born som brått skal døy; for dei er Herrens velsigna ætt, og sitt avkjøme hev dei hjå seg. 023 ISA 065 024 Og det skal vera so, at fyrr dei ropar, vil eg svara, og medan dei endå talar, vil eg høyra. 023 ISA 065 025 Ulv og lamb skal beita i saman, og løva skal eta halm som uksen, og ormen skal hava mold til mat. Ingen skal gjera vondt eller ugagn på heile mitt heilage fjell, segjer Herren. 023 ISA 066 001 So segjer Herren: Himmelen er min stol, og jordi mi fotskor. Kva hus vil de då byggja åt meg, og kvar skulde vera min kvilestad? 023 ISA 066 002 Alt dette skapte eg med mi hand, og soleis vart alt dette til, segjer Herren. Den som eg vil sjå til, er den arme og hugbrotne, og den som skjelv for mitt ord. 023 ISA 066 003 Slagta ein stut er som drep ein mann, ofra eit lamb som å tyna ein hund, ofra grjonoffer som ofra svineblod, brenna røykjelse som hylla ein avgud. Som dei hev valt sine eigne vegar, og dei likar si ufysna, 023 ISA 066 004 so vil eg og velja deira vanlukka og føra yver deim det som dei ræddast, for di ingen svara då eg ropa, og dei høyrde ikkje då eg tala, men gjorde det vonde i mine augo og valde det som eg ikkje lika. 023 ISA 066 005 Høyr då Herrens ord, de som skjelv for hans ord! Dykkar brøder som hatar dykk, segjer, dei som støyter dykk burt for mitt namn skuld: «Lat Herren syna seg herleg, so me kan sjå dykkar gleda!» Men dei skal verta til skammar. 023 ISA 066 006 Høyr gnyen frå byen! Høyr omen frå templet! Høyr, Herren gjev sine fiendar lika for deira verk! 023 ISA 066 007 Fyrr ho vert barnsjuk, hev ho født, fyrr riderne kjem, hev ho fenge ein gut. 023 ISA 066 008 Kven hev høyrt um slikt? Kven hev sovore set? Kjem eit land til verdi på ein einaste dag? Kann eit folk verta født med ein einaste gong? For Sion vart barnsjuk og fødde med same sønerne sine. 023 ISA 066 009 Skuld’ eg opna morsliv og ei gjeva føding? segjer Herren. Eller gjeva føding, og so halda fosteret att? segjer din Gud. 023 ISA 066 010 Gled dykk med Jerusalem og jubla yver henne, alle som hev henne kjær! Fegnast storleg med henne, alle de som ber sorg for henne! 023 ISA 066 011 So kann de suga og mettast av hennar hugsvalande barm, so de kann drikka og kveikjast av hennar herlege rikdom. 023 ISA 066 012 For so segjer Herren: Sjå, eg leider fred til henne som ei elv, og herlegdomen hjå folki som ein fløymande bekk, og de skal få suga; dei skal bera dykk på armen, setja dykk på fanget og kjæla med dykk. 023 ISA 066 013 Som mori trøystar sin son, soleis skal eg trøysta dykk, ja, i Jerusalem skal de få trøyst. 023 ISA 066 014 De skal sjå det, og hjarta dykkar skal fegnast, og beini dykkar skal friskna som graset, og merkast skal Herrens hand hjå hans tenarar, men hans harm er yver hans fiendar. 023 ISA 066 015 For sjå, Herren kjem i eld, og hans vogner er som ein storm, hans vreide skal råka med brennande harm, hans trugsmål med logande eld. 023 ISA 066 016 For Herren held dom med eld, og med sverdet sitt yver alt kjøt, og mange vert dei som Herren hev drepe. 023 ISA 066 017 Dei som helgar og reinsar seg for hagarne etter ein som er midt millom deim, dei som svinekjøt et og ufysne dyr, ja myser, dei skal tynast alle i hop, segjer Herren. 023 ISA 066 018 Eg kjenner deira gjerningar og deira tankar. Den tid kjem då eg samlar alle folk og tungemål, og dei skal koma og sjå min herlegdom. 023 ISA 066 019 Eg vil gjera eit teikn imillom deim, og nokre av deim som vert berga, vil eg senda til heidningfolki, til Tarsis og Pul og Lud, bogeskyttarane, til Tubal og Javan, til øylandi langt burte, som ikkje hev høyrt gjetordet um meg og ikkje hev set min herlegdom, og dei skal kunngjera min herlegdom millom folki. 023 ISA 066 020 Og dei skal koma med alle brørne dykkar frå alle folkeslagi til offergåva åt Herren, på hesteryggen, på vogner, i berestolar, på muldyr og på kamelar, upp til mitt heilage fjell i Jerusalem, segjer Herren, liksom Israels-borni kjem med offergåva i reine skåler til Herrens hus. 023 ISA 066 021 Og jamvel av deim vil eg taka ut levitiske prestar, segjer Herren. 023 ISA 066 022 For liksom den nye himmelen og den nye jordi som eg skaper, skal standa for mi åsyn, segjer Herren, so skal og dykkar ætt og dykkar namn standa. 023 ISA 066 023 Kvar månad på nymånedagen og kvar vika på kviledagen skal alt kjøt koma og kasta seg ned for mi åsyn, segjer Herren. 023 ISA 066 024 Og dei skal ganga ut og sjå på liki åt dei menner som hev falle frå meg; for makken deira skal ikkje dauda, og elden deira skal ikkje slokna, og dei skal vera ei gruv for alt kjøt. # # BOOK 024 JER Jeremiah Jeremias 024 JER 001 001 Ord av Jeremia Hilkiason, ein av prestarne i Anatot i Benjaminslandet. 024 JER 001 002 Til honom kom Herrens ord i dei dagarne då Josia Amonsson var konge i Juda, i det trettande styringsåret hans, 024 JER 001 003 likeins i dei dagarne då Jojakim Josiason var konge i Juda alt til slutten av det ellevte styringsåret åt Sidkia Josiason, Juda-kongen, alt til burtføringi av Jerusalems-buarne i den femte månaden. 024 JER 001 004 Herrens ord kom då til meg; han sagde: 024 JER 001 005 Fyrr eg skapte deg i morsliv, kjende eg deg, og fyrr du kom ut or moderfang, helga eg deg; til profet åt folki sette eg deg. 024 JER 001 006 Men eg sagde: «Å, Herre, Herre! Sjå, eg kann ikkje med å tala, for eg er so ung.» 024 JER 001 007 Då sagde Herren med meg: Seg ikkje: «Eg er so ung, » men til alle som eg sender deg til, skal du ganga, og alt det eg byd deg, skal du tala. 024 JER 001 008 Ikkje ottast deim! For eg er med deg til å berga deg, segjer Herren. 024 JER 001 009 Og Herren rette ut si hand og tok på munnen min. So sagde Herren med meg: Sjå, eg hev lagt ordi mine i din munn. 024 JER 001 010 Sjå, eg hev i dag sett deg yver folki og yver kongeriki til å ryskja upp og riva ned, til å tyna og brjota ned, til å byggja og til å planta. 024 JER 001 011 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: Kva ser du, Jeremia? Og eg svara: «Ein stav av vake-treet ser eg.» 024 JER 001 012 Og Herren sagde med meg: Gløgt såg du no, for vaka vil eg yver mitt ord til å fullføra det. 024 JER 001 013 So kom Herrens ord til meg andre gongen; han sagde: Kva ser du? Og eg svara: «Ei sjodande gryta ser eg, og nordantil snur ho seg hit.» 024 JER 001 014 Då sagde Herren med meg: Frå nord kjem ulukka sendande yver alle som bur i landet. 024 JER 001 015 For sjå, eg kallar på kvar ei ætt i riki der nord, segjer Herren. Og dei skal koma og setja kvar sin stol attmed inngangen til portarne i Jerusalem og mot alle murarne um det rundt ikring og mot alle byarne i Juda. 024 JER 001 016 Og eg vil segja mine domar yver deim for alt deira illverk, at dei vende seg frå meg og brende røykjelse åt andre gudar og tilbad dei verk deira hender gjorde. 024 JER 001 017 Men du - gyrd dine lender og statt upp og tala til deim alt det som eg byd deg. Ikkje ræddast for deim, so ikkje eg skal gjera deg rædd deim! 024 JER 001 018 Og eg, sjå eg hev i dag gjort deg til ei fast borg og til ein jarnstolpe og til ein koparmur mot alt landet: mot kongarne i Juda, mot hovdingarne, mot prestarne og mot lyden i landet. 024 JER 001 019 Dei skal strida mot deg og ikkje vinna på deg. For eg er med deg, segjer Herren, og skal berga deg. 024 JER 002 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 024 JER 002 002 Gakk av stad og ropa ut for Jerusalems øyro: So segjer Herren: Eg kjem deg i hug for din elskhug i din ungdom, din kjærleik i dine festarmålsdagar, kor du fylgde meg i øydemarki, i eit land der dei inkje sår. 024 JER 002 003 Heilagt var Israel for Herren, hans fyrstegrøda. Alle som vilde eta det, laut bøta, ulukka kom på deim, segjer Herren. 024 JER 002 004 Høyr Herrens ord, Jakobs hus, og alle ætter i Israels hus! 024 JER 002 005 So segjer Herren: Kva hev federne dykkar funne rangt hjå meg, sidan dei hadde seg undan meg og ferdast etter fåfenglege gudar og vart fåfenglege? 024 JER 002 006 Og dei sagde ikkje: «Kvar er Herren som førde oss ut or Egyptarlandet, som leidde oss i øydemarki, i eit land med heidar og klufter, i eit land med turk og daudeskuggar, i eit land der ingen mann hev fare, og der inkje menneskje hev butt?» 024 JER 002 007 Og eg let dykk koma inn i eit grøderikt land, so de fekk eta frukti og dei gode ting der. Men då de kom dit inn, sulka de landet mitt og gjorde odelen min til ein styggedom. 024 JER 002 008 Prestane sagde ikkje: «Kvar er Herren?» Og dei som handsama lovi, kjende meg ikkje, og hyrdingarne fall ifrå meg. Og profetarne spådde ved Ba’al, og etter gagnlause gudar gjekk dei. 024 JER 002 009 Difor vil eg framleides trætta med dykk, segjer Herren; og med barneborni dykkar vil eg trætta. 024 JER 002 010 For far yver til Kittim-øyarne og sjå, og send bod til Kedar og høyr vel etter, og sjå um slikt er hendt! 024 JER 002 011 Hev noko folk bytt burt gudar, endå dei ikkje er gudar? Men mitt folk hev bytt sin herlegdom burt i gagnløysa. 024 JER 002 012 Vert forstøkte, de himlar, yver slikt, og tak fæla og stivna, segjer Herren. 024 JER 002 013 For tvo illverk hev mitt folk gjort: dei vende seg frå meg, kjelda med livande vatn, og grov seg brunnar, leke brunnar som ikkje held vatn. 024 JER 002 014 Er Israel ein træl? Er han ein træleson? Kvi er han vorten eit herfang? 024 JER 002 015 Ungløvor bura imot honom, let ljoma si røyst. Og dei gjorde hans land til ei audn, hans byar vart brende, ingen bur der. 024 JER 002 016 Jamvel Nofs-sønerne og Tahpanhes hev gjort deg snaud i kruna. 024 JER 002 017 Hev du ikkje sjølv valda deg dette, med di du vende deg frå Herren, din Gud, då han vilde leida deg på vegen? 024 JER 002 018 Og no, kva hev du med Egyptarvegen å gjera for å drikka vatn or Sihor? Og kva hev du med Assur-vegen å gjera for å drikka vatn or Elvi? 024 JER 002 019 Din vondskap agar deg, og dine fråfall refser deg: Kjenn då og sjå at det er vondt og beiskt at du vende deg frå Herren, din Gud, og at du ikkje hev otte for meg, segjer Herren, Allhers-Herren. 024 JER 002 020 For alt longe sidan braut du sund ditt ok, sleit sund dine band og sagde: «Eg vil ikkje tena.» For på kvar ein høg haug og under kvart eit grønt tre lagde du deg ned og dreiv hor. 024 JER 002 021 Og eg hadde då planta deg eit godt vintre, alt igjenom av egte sæde; kor kunde du då verta umskapt for meg til villvin av framandt slag? 024 JER 002 022 For um du so vilde två deg i lut og bruka mykje såpa, so vilde di misgjerning endå vera urein for mi åsyn, segjer Herren, Herren. 024 JER 002 023 Kor kann du segja: «Utsulka er eg ikkje, etter Ba’alarne hev eg ikkje gjenge?» Sjå på vegen din i dalen! Skyna kva du hev gjort, du lettføtte kamelfylja som løyp til og frå. 024 JER 002 024 Som ei vill-asna, van med øydemarki, syp ho etter anden i si trå. Brund-giren hennar - kven kann døyva den? Dei som leitar etter henne, tarv ikkje renna seg trøytte; i hennar månad finn dei henne. 024 JER 002 025 Vara foten din so han ikkje vert berr, og strupen din so du ikkje vert tyrst! Men du segjer: «Rådlaust! Nei, for eg elskar framande, » og etter deim vil eg ganga. 024 JER 002 026 Liksom tjuven må skjemmast når han vert teken, soleis må Israels hus skjemmast, dei sjølve, kongarne deira, hovdingarne deira og prestarne deira og profetarne deira, 024 JER 002 027 dei som segjer til treet: «Du er min far, » og til steinen: «Du hev født meg; » for dei hev snutt ryggen til meg og ikkje andlitet. Men når dei er i naud, då ropar dei: «Ris upp og hjelp oss!» 024 JER 002 028 Kvar er då gudarne dine som du gjorde deg? Lat deim risa upp um dei kann hjelpa deg når du er i naud! For gudarne dine, Juda, er vortne likso mange som byarne dine. 024 JER 002 029 Kvi trætter de med meg? Alle er de falne frå meg, segjer Herren. 024 JER 002 030 Til fånyttes slo eg borni dykkar; age tok dei ikkje. Som ei herjande løva gløypte dykkar sverd profetarne dykkar. 024 JER 002 031 Du ætt, gjev gaum etter Herrens ord! Hev eg vore ei øydemark for Israel eller eit stum-myrkt land? Kvi segjer då lyden min: «Me gjeng lause, me vil aldri meir koma til deg.» 024 JER 002 032 Gløymer ei møy sin prydnad, ei brur sitt belte? Men lyden min hev gløymt meg i uteljande dagar. 024 JER 002 033 Kor vel du veit å leggja vegen din til å leita etter elskhug! Difor vandest du og på dine vegar til det vonde. 024 JER 002 034 Ja, på kjolesnipparne finst det blod av skuldlause armingar: ikkje kom du på deim i innbrot; men av di at alt dette er funne hjå deg. 024 JER 002 035 Endå segjer du: «Eg er skuldlaus; visseleg hev vreiden hans vendt seg frå meg.» Sjå, eg vil ganga til doms med deg av di at du segjer: «Eg hev ikkje synda.» 024 JER 002 036 Kvi fer du so langt burt i ei onnor leid? Med Egyptarland og skal du verta til skammar, likeins som du vart til skammar med Assyria. 024 JER 002 037 Derifrå med skal du ganga ut med henderne yver ditt hovud. For Herren hev støytt burt deim du leit, og du fær ingi lukka med deim. 024 JER 003 001 Dei segjer: Når ein mann sender frå seg kona si, og ho fer frå honom og gifter seg med ein annan mann, kann han då atter koma tilbake til henne? Vilde ikkje det landet verta vanhelga? Med du hev drive hor med mange vener - og so skulde du koma tilbake til meg! segjer Herren. 024 JER 003 002 Lyft upp augo dine til snaudfjellkollarne og sjå: kvar var det du ikkje vart skjemd? Frammed vegarne sat du og stunda etter deim likeins som ein arab i øydemark, og du vanhelga landet med din horelivnad og vondskap. 024 JER 003 003 So vart då regnskurerne haldne att; og vårregn kom det ikkje. Men di panna var som på ei horkona: det beid ikkje skam i deg. 024 JER 003 004 Hev du ikkje nett no kalla på meg og sagt: «Min fader!» «Min ungdomsven er du?» 024 JER 003 005 «Kann han vilja gøyma på vreide æveleg og harmast for ævelengdi?» Sjå, det tala du, men gjorde det vonde og kunde det med. 024 JER 003 006 Og Herren sagde med meg i kong Josias dagar: Hev du set kva ho hev gjort, den utrue kvinna Israel? Ho gjekk upp på kvart eit høgt fjell og inn under kvart eit grønt tre og dreiv hor der. 024 JER 003 007 Og eg sagde: Etter ho hev gjort alt dette, vil ho snu attende til meg, men ho snudde ikkje. Og det såg den utrue kvinna, hennar syster Juda. 024 JER 003 008 Og eg såg at endå eg hadde sendt frå meg Israel, den fråfalne, og gjeve henne hennar skilsmålsbrev av di ho hadde drive hor, so ottast ikkje hennar utrue syster Juda like vel, men gjekk av stad og dreiv hor ho med. 024 JER 003 009 Og med sin ubljuge lauslivnad vanhelga ho landet, og ho dreiv hor med stein og med tre. 024 JER 003 010 Og med alt dette hev hennar utrue syster Juda ikkje snutt um til meg av alt sitt hjarta, men berre læst gjera det, segjer Herren. 024 JER 003 011 Og Herren sagde med meg: Den fråfalne, Israel, tedde seg rettferdigare enn den utrue, Juda. 024 JER 003 012 Gakk av stad og ropa ut desse ordi mot nord og seg: Snu då um, du frå falne, Israel, segjer Herren. Eg vil ikkje møta deg med harmfullt andlit, for eg er miskunnsam, segjer Herren, og gøymer ikkje æveleg på vreide. 024 JER 003 013 Berre kannast ved di misgjerning, at du fall ifrå Herren, din Gud, og på ymse leider for etter framande gudar inn under kvart eit grønt tre, men på mi røyst hev de ikkje lydt, segjer Herren. 024 JER 003 014 Snu um, de fråfalne born, segjer Herren, for eg er herren dykkar. Og eg vil taka dykk, ein or ein by og tvo av ei ætt, og lata dykk koma til Sion. 024 JER 003 015 Og eg vil gjeva dykk hyrdingar etter mitt hjarta, og dei skal gjæta dykk med vit og skynsemd. 024 JER 003 016 Og når de aukar og veks i landet i dei dagarne, segjer Herren, då skal dei aldri meir tala um Herrens sambandskista, ja, ikkje koma henne i hug di heller og ikkje minnast henne og ikkje sakna henne, og dei skal ikkje heller meir gjera seg ei slik. 024 JER 003 017 I den tidi skal dei kalla Jerusalem Herrens kongsstol, og alle folk skal samlast dit til Herrens namn, til Jerusalem. Og aldri meir skal dei ferdast etter sitt vonde, harde hjarta. 024 JER 003 018 I dei dagarne skal Juda-huset ganga til Israelshuset, og dei skal koma saman frå Norderlandet til det landet som eg gav federne dykkar til odel. 024 JER 003 019 Eg sagde då: «Å, kor høgt eg vilde sessa deg millom borni og gjeva deg eit hugnadlegt land, den herlegaste odel millom folki.» Og eg sagde: «De vil ropa til meg: «Min fader!» og ikkje meir skilja lag med meg.» 024 JER 003 020 Men liksom ei kvinna er utru mot venen sin, soleis hev de vore utrue mot meg, du Israels hus, segjer Herren. 024 JER 003 021 Ei røyst høyrest på dei snaudfjelli, gråt og bøner frå Israels-borni; for dei hev gjenge på range vegar, dei hev gløymt Herren, sin Gud. 024 JER 003 022 Snu um, de fråfalne born, so skal eg lækja dykk etter dykkar fråfall. Sjå her, me kjem til deg, for du er Herren, vår Gud. 024 JER 003 023 Sanneleg, til fåfengs var voni til haugarne, ståket på heidarne. Sanneleg, i Herren, vår Gud, er Israels frelsa. 024 JER 003 024 Og skjemdar-tinget hev ete upp det federne våre stræva i hop alt frå vår ungdom, deira sauer og kyr, deira søner og døtter. 024 JER 003 025 Lat oss då liggja i vår skjemd, og lat skammi vår breida seg yver oss! For mot Herren, vår Gud, hev me synda, me og federne våre, alt frå ungdom og til denne dag, og me hev ikkje lydt Herren, vår Guds, røyst. 024 JER 004 001 Um du vender um, Israel, segjer Herren, då skal du få venda attende til meg, og um du hev dine styggjor burt frå mi åsyn, skal du ikkje ljota liva i fredløysa. 024 JER 004 002 Og um du sver: «So sant som Herren liver, » i sanning, med rett og rettferd, då skal heidningfolk velsigna seg i honom og rosa seg i honom. 024 JER 004 003 For so segjer Herren med Juda-mennerne og med Jerusalem: Brjot dykk nybrot, og så ikkje millom klunger! 024 JER 004 004 Umskjer dykk for Herren, og tak burt dykkar hjartans fyrehud, de Juda-menner og Jerusalems-buar, so at harmen min ikkje skal fara ut som eld og brenna so ingen kann sløkkja, for dykkar vonde verk skuld. 024 JER 004 005 Kunngjer i Juda og send bod til Jerusalem og seg: «Blås i lur i landet!» Ropa alt med de vinn, og seg: «Samla dykk og lat oss ganga inn i dei faste borger!» 024 JER 004 006 Set upp hermerke burtåt Sion! Fly undan, stana ikkje! For eg let ulukka koma frå nord med stort tjon. 024 JER 004 007 Ei løva hev rise upp or kjørri si, og ein folke-tynar hev teke ut, er faren heimanfrå og vil gjera landet ditt til ei audn; byarne dine vert lagde i øyde so ingen bur der. 024 JER 004 008 Gyrd dykk difor i sekk, barma dykk og øya dykk! For Herrens brennande vreide hev ikkje vendt seg frå oss. 024 JER 004 009 Og den dagen, segjer Herren, skal kongen og hovdingarne standa rådlause, prestarne skal ræddast og profetarne verta vitskræmde. 024 JER 004 010 Då sagde eg: «Å, Herre, Herre! Ille hev du svike dette folk og Jerusalem då du sagde: «Fred skal de hava» - og no gjeng sverd inn til sjæli.» 024 JER 004 011 I den tidi skal det verta sagt med dette folk og med Jerusalem: Ein glodheit vind frå snaudkollarne i øydemarki kjem imot mitt folks dotter, ikkje til å kasta korn med og ikkje til å dryfta med. 024 JER 004 012 Ein vind, sterkare enn til slikt, vil eg lata koma; no vil eg og segja domen mot deim. 024 JER 004 013 Sjå, lik skyer kjem han upp farande, og lik eit stormver er hans vogner, fljotare enn ørnar er hans hestar: Usæle me! Det er ute med oss. 024 JER 004 014 Två vondskapen av ditt hjarta, Jerusalem, so du kann verta frelst. Kor lenge skal dine synduge tankar bu i ditt brjost? 024 JER 004 015 For ei røyst kjem med tiend frå Dan og med usæle-bod frå Efraimsheidi. 024 JER 004 016 Lat folki få vita det, sjå til og lat Jerusalem få høyra det; umlægringsmenner kjem frå eit land langt undan og set i og ropar mot byarne i Juda. 024 JER 004 017 Likeins som markevaktarar sit dei og gjæter på henne rundt ikring; for mot meg hev ho vore tråssug, segjer Herren. 024 JER 004 018 Di åtferd og dine gjerningar hev valda deg dette; dette hev du for vondskapen din, at det er beiskt, at det gjeng alt inn til ditt hjarta. 024 JER 004 019 Å bringa mi, bringa mi! Eg skjelv av verk, hjarteverk. Mitt hjarta bankar i meg, eg kann ikkje tegja. For lurljom, herrop hev du høyrt, mi sjæl. 024 JER 004 020 Tjon på tjon vert det ropa, for alt landet er i øyde lagt; dåtteleg er tjeldi mine øydelagde, i ein augneblink tjelddukarne mine. 024 JER 004 021 Kor lenge skal eg sjå hermerke, høyra lurljom? 024 JER 004 022 For lyden min er fåvis, meg kjenner dei ikkje; uvituge born er dei, og dei er utan skyn; vise er dei til å gjera vondt, men dei hev ikkje vit på å gjera godt. 024 JER 004 023 Eg såg jordi, og sjå, ho var aud og øydi, og til himmelen såg eg, og ljoset hans var kvorve. 024 JER 004 024 Eg såg fjelli, og sjå, dei bivra, og alle haugarne rugla. 024 JER 004 025 Eg såg, og sjå, det fanst ikkje eit menneskje, og alle himmelens fuglar hadde floge burt. 024 JER 004 026 Eg såg, og sjå, det grøderike landet var ei øydemark, og alle byarne var nedrivne av Herren, av hans brennande harm. 024 JER 004 027 For so segjer Herren: Ei audn skal heile landet verta, men reint audt vil eg ikkje gjera det. 024 JER 004 028 Difor skal landet syrgja og himmelen der uppe klæda seg i svart, av di eg hev sagt det, tenkt det so, og eg angrar det ikkje og gjer det ikkje um att. 024 JER 004 029 For gnyen av ridarar og bogeskyttarar flyr kvar ein by; dei gjeng inn i skogarne og stig upp på hamrarne. Alle byar er folketome, ingen bur i deim. 024 JER 004 030 Og du, når du vert øydelagd, kva vil du då gjera? Endå um du klæder deg i purpur og pryder deg med gull-prydnad og gjer augo dine store med sminka, so er det fåfengt at du gjer deg fager; dine elskarar vanvyrdar deg, dei stend deg etter livet. 024 JER 004 031 For eg høyrer rop nett som av ei kvinna i barnsnaud, naudrop som av kvinna når ho fær fyrste barnet, rop av dotteri Sion. Ho styn, ho retter ut henderne sine: Eie meg! Sjæli mi sig vanmegtig i mordar-vald. 024 JER 005 001 Gakk kringum i gatorne i Jerusalem, og sjå etter og få vita og leita på torgi um de finn einkvar, um det er nokon som gjer rett, som legg vinn på ærlegdom, so vil eg tilgjeva byen. 024 JER 005 002 Og endå um dei segjer: «So sant som Herren liver, » so gjer dei rang eid like vel. 024 JER 005 003 Herre, ser ikkje augo dine etter ærlegdom? Du slo deim, men dei anka seg ikkje, du tynte deim, men dei let seg ikkje aga. Dei gjorde andlitet hardare enn stein, dei vilde ikkje venda um. 024 JER 005 004 Då sagde eg: «Dette er berre småfolk; dei er fåvituge, for dei veit ikkje Herrens veg, sin Guds rett. 024 JER 005 005 No vil eg ganga til storfolket og tala med deim, for dei veit Herrens veg, sin Guds rett.» Men nettupp dei, alle saman, hev brote sund oket, slite av seg bandi. 024 JER 005 006 Difor skal løva frå skogen slå deim, vargen frå villmarkerne tyna deim. Panteren ligg og gjæter attmed byarne deira; kvar den som gjeng ut or deim, vert sundriven. For mange er deira forbrot, mangfaldige deira fråfall. 024 JER 005 007 Kvi skulde då eg gjeva deg til? Borni dine hev vendt seg frå meg og svore ved slikt som ikkje er gud. Og eg metta deim, men dei dreiv hor og flokka seg i skjøkjehuset. 024 JER 005 008 Som velfødde hestar er dei tidleg ute; kvar ein kneggjar dei åt grannekona si. 024 JER 005 009 Skulde eg ikkje heimsøkja slikt, segjer Herren, eller skulde mi sjæl ikkje harma seg på eit sovore folk? 024 JER 005 010 Stig upp på hennar murar og øydelegg, men gjer ikkje reint audt. Riv av hennar vinrankor, dei høyrer ikkje Herren til. 024 JER 005 011 For dei hev ille svike meg, både Israels hus og Judas hus, segjer Herren. 024 JER 005 012 Dei hev neitta Herren og sagt: «Det er ikkje han, og nokor ulukka skal ikkje koma yver oss, og sverd og svolt skal me ikkje sjå. 024 JER 005 013 Og profetarne skal verta til vind, for det er ingen som talar i deim. Soleis skal det ganga med deim sjølve.» 024 JER 005 014 Difor, so segjer Herren, allhers drott: Sidan de talar slike ord, sjå, so gjera eg mine ord i din munn til ein eld og dette folket til ved, og han skal øyda deim. 024 JER 005 015 Sjå, eg let eit folk frå eit land langt burte koma yver dykk, Israels hus, segjer Herren, eit sterkt folk er det, eit eldegamalt folk er det, eit folk med eit mål du ikkje kjenner, og ikkje skynar du kva dei segjer. 024 JER 005 016 Deira pilehus er som ei opi grav, alle saman er dei kjempor. 024 JER 005 017 Og dei skal eta upp din avle og ditt brød, dei skal tyna dine søner og dine døtter, dei skal eta upp dine sauer og dine naut, dei skal øydeleggja dine vintre og fiketre, dine faste byar, som du lit på, skal dei brjota ned med sverd. 024 JER 005 018 Men jamvel i dei dagarne, segjer Herren, vil eg ikkje heiltupp øyda dykk ut. 024 JER 005 019 Og når de då segjer: «Kvi hev Herren, vår Gud, gjort alt dette imot oss?» då skal du segja med deim: «Likeins som de sveik meg og tente framande gudar i dykkar land, so skal de tena framande i eit land som ikkje er dykkar land!» 024 JER 005 020 Kunngjer dette i Jakobs hus og lat deim få høyra det i Juda og seg: 024 JER 005 021 Høyr dette, du fåvise og vitlause lyd, som hev augo, men ikkje ser, som hev øyro, men ikkje høyrer. 024 JER 005 022 Vil de ikkje ottast meg, segjer Herren, eller skjelva for mi åsyn? eg som sette fjøresanden til demma for havet, til eit ævelegt stengje som det ikkje kann fløda yver, som bårorne kjem dynjande imot, men ikkje vinn på, og marmar imot, men ikkje kann fløda yver. 024 JER 005 023 Men denne lyden hev eit stridigt og tråssugt hjarta, dei hev vike undan og er burtgjengne. 024 JER 005 024 Og dei hev ikkje sagt i sitt hjarta: «Lat oss ottast Herren, vår Gud, som gjev regn, både haustregn og vårregn, i rett tid, som tek vare på dei visse haustonne-vikorne for oss!» 024 JER 005 025 Dykkar misgjerningar hev avlaga alt dette, og dykkar synder hev halde det gode burte frå dykk. 024 JER 005 026 For det finst ugudlege i lyden min, dei legg seg på lur liksom fuglefangarar huker, dei set ut gildra, menneskje veider dei. 024 JER 005 027 Nett som eit bur fullt av fuglar, so er husi deira fulle av svik; difor er dei store og rike vortne. 024 JER 005 028 Dei er feite vortne so det skin av deim; dei er breiddfulle med vondt; dei dømer ikkje i nokor sak, hjelpar ikkje den farlause til sin rett, og i fatigmanns sak dømer dei ikkje. 024 JER 005 029 Skulde eg ikkje heimsøkja for slikt, segjer Herren, eller skulde mi sjæl ikkje hemna seg på eit sovore folk? 024 JER 005 030 Grysjelege og gruelege ting gjeng fyre seg i landet. 024 JER 005 031 Profetarne spår lygn, og prestarne er strenge herrar etter deira råd, og lyden min likar det. Men kva vil de gjera når enden på dette kjem? 024 JER 006 001 Fly, de Benjamins-søner, ut or Jerusalem, og blås i herlur i Tekoa, og reis upp eit merke yver Bet-Hakkerem! for ei ulukka trugar nordantil med stor øydeleggjing. 024 JER 006 002 Den fagre og kjælne, Sions dotter, henne tyner eg. 024 JER 006 003 Til henne skal hyrdingar koma med hjorderne sine; dei slær upp tjeld rundt kringum henne, dei beiter av kvar sitt stykke. 024 JER 006 004 Vigsla dykk til strid mot henne! Statt upp og lat oss draga upp høgst å dag! Usæle me! For det lid på dagen, og kveldskuggarne lengjest. 024 JER 006 005 Statt upp og lat oss draga upp um natti, og lat oss leggja hennar borghaller øyde! 024 JER 006 006 For so segjer Herren, allhers drott: Hogg tre og kasta upp ein voll mot Jerusalem! Det er byen som skal verta heimsøkt; han er fullsett med vondskap all igjenom. 024 JER 006 007 Likeins som brunnen let vatn vella fram, soleis let han sin vondskap vella fram. Valdsverk og tjon høyrest der, sår og slag er stødt framfor mi åsyn. 024 JER 006 008 Lat deg segja, Jerusalem, so mi sjæl ikkje skal venda seg frå deg, so eg ikkje skal gjera deg til ei audn, til eit ubygt land. 024 JER 006 009 So segjer Herren, allhers drott: Ei attpå-sanking, liksom på eit vintre, skal dei gjera på leivningen av Israel. 024 JER 006 010 Kven skal eg tala til og vitna for, so dei høyrer? Sjå, øyra deira er u-umskore so dei ikkje kann gjeva gaum; sjå, Herrens ord er vorte til spott bland deim, dei likar det ikkje, 024 JER 006 011 Men eg er full av Herrens harm, eg er utmødd av å halda honom inne. 024 JER 006 012 Og husi deira skal koma i annan manns eige, deira jorder og konor like eins. For eg vil retta ut mi hand mot deim som bur i landet, segjer Herren. 024 JER 006 013 For både små og store, alle saman søkjer dei låk vinning; både profet og prest, kvar ein fer med svik. 024 JER 006 014 Og dei fer lettvint åt med å lækja mitt folks skade, med di dei segjer: «Fred, fred!» endå det ingen fred er. 024 JER 006 015 Dei skal standa til skammar; for dei hev gjort skjemdarverk. Men dei korkje skjemmest eller veit kva det er å blygjast. Difor skal dei falla med deim som fell, den tid eg heimsøkjer deim, skal dei snåva, segjer Herren. 024 JER 006 016 So sagde Herren: Statt på vegarne og sjå etter og spør etter dei gamle stigarne, kvar vegen til det gode er, og ferdast so på den, so skal de finna kvild for sjælerne dykkar. Men dei sagde: «Me vil ikkje ferdast på honom.» 024 JER 006 017 Og eg sette vaktmenner yver dykk og sagde: «Lyd vel etter lurljomen!» Men dei sagde: «Me vil ikkje lyda etter.» 024 JER 006 018 Difor høyr, de folk, og få vit på, du lyd, kva som i deim bur. 024 JER 006 019 Høyr det, du jord: sjå, eg fører ulukka yver dette folk - den grøda deira løynderåder hev bore - for dei hev ikkje gjeve gaum etter mine ord, og loverne mine mismætte dei. 024 JER 006 020 Kva skal eg med røykjelse som kjem frå Sjeba, og med den beste kalmus frå eit land langt burte? Brennofferi dykkar er ikkje til hugnad, og slagtofferi hev eg ikkje hug på. 024 JER 006 021 Difor, so segjer Herren: Sjå, eg legg støytesteinar for dette folket, og feder og søner saman skal snåva på deim, granne med granne skal verta tynt. 024 JER 006 022 So segjer Herren: Sjå, eit folk kjem frå Norderlandet, ei stor tjod ris upp frå utkanten av jordi. 024 JER 006 023 Um boge og spjot held dei traust, illharde er dei og syner ikkje miskunn. Røysti deira marmar som havet, og på hestar kjem dei ridande, budde som menner til strid mot deg, du dotter Sion. 024 JER 006 024 Me hev fenge fretnader um deim, magtstolne seig våre hender; me tok fæla, fekk flagor som kvinna i føderider. 024 JER 006 025 Gakk ikkje ut på marki og ferdast ikkje på vegen! For fienden hev sverd; rædsla rundt ikring. 024 JER 006 026 Du dotter, mitt folk, gyrd deg med sekk og velt deg i oska, set i syrgjelæte som yver ein einberning, øya deg sårt! For brått kjem tynaren yver oss. 024 JER 006 027 Eg hev sett deg til ransakar hjå mitt folk - til ei borg - so du skal kjenna og ransaka deira veg. 024 JER 006 028 Alle saman er dei fråfalne og stridige; dei gjeng og baktalar, dei er kopar og jarn; alle saman fer dei med tyning og tjon. 024 JER 006 029 Smidjebelgen hev blåse, men av elden kjem berre bly; til fåfengs var den reinsande smelting, og dei vonde vart ikkje utskilde. 024 JER 006 030 «Sylv som er vanda» kallar dei deim, for Herren hev vanda deim. 024 JER 007 001 Det ordet som kom til Jeremia frå Herren; han sagde: 024 JER 007 002 Gakk og statt i porten til Herrens hus og ropa der ut dette ordet, og seg: Høyr Herrens ord, alt Juda, de som gjeng inn gjenom desse portarne og vil tilbeda Herren! 024 JER 007 003 So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Lat dykkar vegar og dykkar gjerningar betrast, so skal eg lata dykk bu på denne staden. 024 JER 007 004 Lit ikkje på ljugarord, når dei segjer: «Dette er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel.» 024 JER 007 005 Men um de let dykkar vegar og gjerningar betrast, um de skifter rett millom mann og mann, 024 JER 007 006 ikkje er harde mot den framande, den farlause og enkja, og ikkje renner ut skuldlaust blod på denne staden, og ikkje ferdast etter andre gudar til ulukka for dykk sjølve, 024 JER 007 007 då vil eg lata dykk bu på denne staden, i landet som eg gav federne dykkar, frå æva og til æva. 024 JER 007 008 Sjå, de lit på ljugarord som det ikkje er gagn i. 024 JER 007 009 Er det ikkje so: de stel, myrder og driv hor og gjer rang eid og brenner røykjelse for Ba’al og fer etter andre gudar som de ikkje kjenner, 024 JER 007 010 og so kjem de og stend framfor mi åsyn i dette huset som er uppkalla etter mitt namn, og segjer: «No er me berga» - so de sidan kann gjera all denne styggedomen. 024 JER 007 011 Er då dette huset som er uppkalla etter mitt namn vorte eit røvarbol i dykkar augo? Eg med, sjå eg ser på det soleis, segjer Herren. 024 JER 007 012 For gakk til bustaden min i Silo, der som eg i fyrstningi let namnet mitt bu, og sjå kva eg hev gjort med det for vondskapen skuld i mitt folk Israel. 024 JER 007 013 Og no, etter di de gjer alle desse gjerningarne, segjer Herren, og eg tala jamt og samt, men de lydde ikkje, eg kalla på dykk, men de svara ikkje, 024 JER 007 014 so vil eg gjera med det huset som er uppkalla etter mitt namn, og som de lit på, og med den staden eg gav dykk og federne dykkar, likeins som eg hev gjort med Silo. 024 JER 007 015 Og eg vil støyta dykk burt frå mi åsyn, likeins som eg støytte frå meg alle brørne dykkar, all Efraims ætt. 024 JER 007 016 Men du, du skal ikkje beda for dette folket og ikkje koma med klagerop eller bøn for deim og ikkje naudbeda meg, for eg høyrer deg ikkje. 024 JER 007 017 Ser du ikkje kva dei gjer i Juda-byarne og på Jerusalems-gatorne? 024 JER 007 018 Borni sankar i hop ved, og federne kveikjer elden, og kvinnorne knodar deig til å laga kakor åt himmeldronningi, og drykkoffer renner dei ut for andre gudar, til å gjera det leidt for meg. 024 JER 007 019 Gjer dei då meg noko leidt? segjer Herren, er det ikkje seg sjølve, so skammi må liggja utanpå deim? 024 JER 007 020 Difor, so segjer Herren, Herren: Sjå, min vreide og min harm vert utrend yver denne staden, yver menneskja og yver dyri og yver trei på marki og yver grøda på jordi, og han skal brenna og ikkje slokna. 024 JER 007 021 So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Legg brennofferi dykkar attåt slagtofferi og et kjøt? 024 JER 007 022 For den dagen eg førde federne dykkar ut or Egyptarlandet, tala eg ikkje med deim um eller gav deim noko bod um brennoffer og slagtoffer. 024 JER 007 023 Men dette baud eg deim og sagde: «Lyd mi røyst, so skal eg vera dykkar Gud, og de skal vera mitt folk, og gakk allstødt på den vegen som eg byd dykk, so det kann ganga dykk vel.» 024 JER 007 024 Men dei lydde ikkje og lagde ikkje øyra sitt til, men ferdast etter sine eigne råder, sitt harde vonde hjarta, og dei snudde ryggen til meg og ikkje andlitet. 024 JER 007 025 Alt ifrå den dagen då federne dykkar for ut or Egyptarlandet og heilt til denne dag hev eg dagstødt, jamt og samt, sendt alle mine tenarar, profetarne, til dykk. 024 JER 007 026 Men dei lydde ikkje på meg og lagde ikkje øyra sitt til, men dei var hardnakka og for enn verre fram enn federne deira. 024 JER 007 027 Og du skal tala alle desse ordi til deim, men dei vil ikkje lyda på deg, og du skal ropa åt deim, men dei vil ikkje svara deg. 024 JER 007 028 Seg då med deim: «Dette er folket som ikkje lydde på Herren, sin Guds, røyst og ikkje let seg aga; truskapen er burt kvorven og ut-øydd or deira munn.» 024 JER 007 029 Klypp av håret ditt og kasta det burt og set i med eit syrgjekvæde på dei snaude haugar! For Herren hev vanda og støytt frå seg denne ætti som han er harm på. 024 JER 007 030 For Juda-sønerne hev gjort det som vondt er i mine augo, segjer Herren. Dei hev sett sine styggeting i det huset som er uppkalla etter mitt namn, og sulka det. 024 JER 007 031 Og dei hev bygt Tofet-haugar, dei som er i Hinnomssons-dalen, til å brenna sine søner og døtter i eld på - som eg ikkje hev bode, og som ikkje var kome meg i hugen. 024 JER 007 032 Difor, sjå, dei dagar skal koma, segjer Herren, då ein ikkje lenger skal segja «Tofet» eller «Hinnomssons-dalen», men «Dråpsdalen», og dei skal gravleggja i Tofet, av di dei vantar rom. 024 JER 007 033 Og liki av dette folket skal verta til mat åt fuglarne under himmelen og dyri på jord, og ingen skal skræma deim burt. 024 JER 007 034 Då vil eg lata kverva burt or byarne i Juda og frå gatorne i Jerusalem fagnadrøyst og glederøyst, røyst av brudgom og røyst av brur, for landet skal verta lagt i øyde. 024 JER 008 001 I den tidi, segjer Herren, skal dei taka beini åt Juda-kongarne og beini åt hovdingarne og beini åt prestarne og beini åt profetarne og beini åt Jerusalems-buarne ut or graverne deira, 024 JER 008 002 og breida deim ut for soli og for månen og heile himmelheren, som dei elska og tente, og som dei for etter, og som dei søkte, og som dei tilbad. Dei vert ikkje samla og ikkje gravlagde; til møk utyver marki skal dei verta. 024 JER 008 003 Og all leivningen som vert leivd av denne vonde ætti, på alle stader der dei leivde, der som eg driv deim burt, skal velja dauden heller enn livet, segjer Herren, allhers drott. 024 JER 008 004 Og du skal segja med deim: So segjer Herren: Dett ein og stend ikkje upp att? eller gjeng ein burt og snur ikkje um att? 024 JER 008 005 Kvi hev då denne Jerusalems-lyden falle frå med eit ævelegt fråfall? Dei held fast på sitt svik og vil ikkje snu um att. 024 JER 008 006 Eg gav gaum og lydde: dei talar det som ikkje er rett, det finst ikkje den mann som angrar sin vondskap og segjer: «Kva hev eg gjort!» Alle saman hev dei snutt seg burt i laupet, likeins som ein hest som renner av stad i strid. 024 JER 008 007 Jamvel storken under himmelen veit sine tider, og turtelduva og svala og trana ansar på tidi når dei skal koma, men mitt folk kjenner ikkje Herrens rett. 024 JER 008 008 Korleis kann de segja: «Me er Sise, og Herrens lov er hjå oss?» vanneleg, sjå, lygn-pennen åt dei skriftlærde hev gjort henne til lygn. 024 JER 008 009 Dei vise vert til skammar, dei vert tekne av ræddhug og rådløysa. Sjå, Herrens ord hev dei vanda; kvar skulde dei då hava visdom ifrå? 024 JER 008 010 Difor vil eg gjeva konorne deira til andre, jorderne deira åt landvinnarar. For både små og store, alle saman søkjer dei låk vinning, både profet og prest, alle saman fer dei med svik. 024 JER 008 011 Og dei fer lettvint åt med å lækja skaden åt dotteri, folket mitt, med di dei segjer: «Fred, fred!» endå det ingen fred er. 024 JER 008 012 Dei skal standa til skammar, for dei hev gjort skjemdarverk. Dei korkje skjemmest eller veit kva det er å blygjast. Difor skal dei falla med deim som fell; i si heimsøkjingstid skal dei snåva, segjer Herren. 024 JER 008 013 Eg vil gjera av med deim, segjer Herren. Det bid ikkje druvor på vintreet og ikkje fikor på fiketreet, og lauvet er visna. Og eg sender deim slike som skal koma yver deim. 024 JER 008 014 Kvifor sit me i ro? Samla dykk og lat oss ganga inn i dei faste byarne og tynast der! for Herren, vår Gud, vil lata oss tynast og gjeva oss eitervatn å drikka, av di me hev synda imot Herren. 024 JER 008 015 Me ventar på fred, men det kjem ikkje noko godt, på ei tid med lækjedom, og sjå - fælske. 024 JER 008 016 Frå Dan høyrer ein frøsing av øykjerne hans, og for kneggjingi av dei spræke hestarne hans skjelv alt landet. Og dei kjem og et upp landet og det som i det er, byen og deim som i honom bur. 024 JER 008 017 For sjå, eg sender imot dykk ormar, basiliskar, som ikkje let seg mana burt, og dei skal bita dykk, segjer Herren. 024 JER 008 018 Å, kva kan hugsvala meg i sorgi! Hjarta er sjukt i meg. 024 JER 008 019 Sjå, naudropi frå dotteri, folket mitt, ljomar frå eit land langt burte: «Er då ikkje Herren i Sion? eller er ikkje kongen hennar der?» - Kvi hev dei harma meg med gudebilæti sine, med fåfenglege framande gudar? 024 JER 008 020 Skurdonni er lidi, fruktonni er ende, men me er ikkje frelste. 024 JER 008 021 Eg er tynt for tjonet på dotteri, folket mitt, eg gjeng i syrgjeklæde, fæla hev teke meg. 024 JER 008 022 Finst det då ikkje balsam i Gilead, eller bid det ingen lækjar der? Eller kvi hev ikkje dotteri, folket mitt, fenge bendsel på? 024 JER 009 001 Å, um hovudet mitt var vatn og auga mitt ei tårekjelda! Då skulde eg gråta dag og natt yver deim som er ihelslegne for dotteri, folket mitt! 024 JER 009 002 Å, um eg hadde eit herbyrge i øydemarki! Då skulde eg skiljast med folket mitt og fara burt frå deim. For alle saman er dei horkarar, ein flokk av svikarar. 024 JER 009 003 Og dei spenner tunga som bogen sin til lygn, og ikkje på ærleg vis er dei megtige vortne i landet, men frå vondt til vondt gjeng dei fram, og meg veit dei ikkje av, segjer Herren. 024 JER 009 004 Vara dykk, kvar og ein for sin ven, og lit ikkje på ein bror! for kvar ein bror er ein stor-svikar, og kvar ein ven fer med baktale. 024 JER 009 005 Og kvar og ein svik sin ven, og sanning talar dei ikkje. Dei tem si tunge upp til å tala lygn, dei møder seg ut med meinkrokar. 024 JER 009 006 Du bur midt i svik: i sitt svik vil dei ikkje vita av meg, segjer Herren. 024 JER 009 007 Difor, so segjer Herren, allhers drott: Sjå, eg vil smelta deim og røyna deim, for kva anna skulde eg gjera med slik ei som dotteri, folket mitt? 024 JER 009 008 Tunga deira er ei drepande pil, svik talar ho. Med munnen talar dei venleg med grannen sin, men i hjarta set dei upp gildra for honom. 024 JER 009 009 Skulde eg ikkje heimsøkja deim for slikt? segjer Herren; skulde mi sjæl ikkje hemna seg på slikt eit folk? 024 JER 009 010 Yver heidarne vil eg setja i med gråt og låt og yver beitemarkerne i audni med eit syrgjekvæde; for dei er avsvidne, so ingen fer der framum, og fe-rauting er ikkje høyrande der. Både himmelens fuglar og dyri er flydde og burtfarne. 024 JER 009 011 Og eg vil gjera Jerusalem til steinrøysar, til sjakal-bøle, og byarne i Juda vil eg gjera til ei audn so ingen bur i deim. 024 JER 009 012 Kven er so vis ein mann at han skynar dette, og kven hev Herrens munn tala til, so han kann kunngjera dette: Kvifor landet er i øyde lagt, avsvide som ei øydemark der ingen fer framum? 024 JER 009 013 Og Herren sagde: Sidan dei vende seg frå lovi mi, som eg gav deim, og ikkje lydde meg og ikkje ferdast etter henne, 024 JER 009 014 men ferdast etter sitt harde hjarta og etter Ba’alarne som federne deira hadde lært deim, 024 JER 009 015 difor, so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Sjå, eg gjev dette folket malurt å eta og eitervatn å drikka. 024 JER 009 016 Og eg vil spreida deim ut millom folkeslag som dei ikkje kjende, korkje dei sjølve eller federne deira, og eg vil senda sverdet etter deim til dess eg fær tynt deim. 024 JER 009 017 So segjer Herren, allhers drott: Gjev gaum, og kalla på syrgjekvendi, at dei må koma, og send bod til dei kunnige kvinnorne, at dei kann koma! 024 JER 009 018 Og lat deim skunda seg og setja i eit syrgjekvad yver oss, so tåror kann trilla utor augo våre og augneloki våre vatsfljuga. 024 JER 009 019 For frå Sion høyrer ein omen av syrgjesong: «Å, kor øydelagde me er! Me er vortne ovleg til skammar; for landet laut me fly, av di at dei hev brote ned våre bustader.» 024 JER 009 020 Ja, høyr, de kvinnor, Herrens ord, og lat øyra dykkar taka imot ordet frå hans munn, og lær døtterne dykkar syrgjesong, og den eine lære hi syrgjekvæde! 024 JER 009 021 For dauden stig upp i vindaugo våre, er komen inn i hallerne våre. Han vil rydja ut borni på gata og ungmenni frå torgi. 024 JER 009 022 Tala: So segjer Herren: Og manne-liki skal liggja som møk burtyver jordi og som kornband etter skjeraren, og ingen samlar deim upp. 024 JER 009 023 So segjer Herren: Den vise rose seg ikkje av visdomen sin, og den sterke rose seg ikkje av styrken sin, den rike rose seg ikkje av rikdomen sin! 024 JER 009 024 Men den som vil rosa seg, han rose seg av di han er vitug og kjenner meg: at eg er Herren, som gjer miskunn, rett og rettferd på jordi; for i sovore hev eg hugnad, segjer Herren. 024 JER 009 025 Sjå, dei dagar skal koma, segjer Herren, då eg vil heimsøkja alle umskorne som er u-umskorne: 024 JER 009 026 Egyptarland og Juda, Edom og Ammons-sønerne og Moab og alle med rundklypt hår, som bur i øydemarki. For alle heidningfolki er u-umskorne, og heile Israels hus er u-umskore på hjarta. 024 JER 010 001 Høyr det ord som Herren talar til dykk, Israels hus! 024 JER 010 002 So segjer Herren: Ven dykk ikkje til vegen åt heidningfolki, og ræddast ikkje himmelteikni, endå um heidningarne ræddast deim. 024 JER 010 003 For dei seder folkeslagi hev, er fåfengd; for dei høgg eit tre i skogen, og treskjeraren lagar det til med øksi, 024 JER 010 004 med sylv og med gull pryder han det, med naglar og hamar fester han det, so det ikkje skal stupa. 024 JER 010 005 Dei er som ei svarva trelurk, og kann ikkje tala. Ein lyt bera deim, for dei kann ikkje ganga. Ikkje ottast deim! for dei kann ikkje skada, og å ganga hev dei heller ikkje magt til. 024 JER 010 006 Ingen er din like, Herre! Du er stor, og namnet ditt er stort i velde. 024 JER 010 007 Kven skulde ikkje ottast deg, du folkekonge! For det sømer deg, for millom alle vise hjå folki og i heile deira rike er ingen din like. 024 JER 010 008 For alle saman er uvituge og vitlause; ei fåfengleg læra! Tre er det, 024 JER 010 009 sylvplator, førde frå Tarsis, gull frå Ufaz, eit verk av ein treskjerar og av gullsmed-hender. Klædnaden deira er av blått og raudt purpur, eit verk av hage kunstmenner er dei alle. 024 JER 010 010 Men Herren er Gud i sanning; han er ein livande Gud og ein æveleg konge. For hans vreide bivrar jordi, og folkeslagi herder ikkje å standa for hans harm. 024 JER 010 011 So skal de segja med deim: Dei gudar som ikkje hev gjort himmel og jord, dei skal kverva burt frå jordi og under himmelen. 024 JER 010 012 Han hev gjort jordi med si kraft, skapt heimen med sin visdom og spana ut himmelen med sitt vit. 024 JER 010 013 Når han let røysti si ljoma, svarar dyn av vatn i himmelen, og han let skodda stiga upp frå enden av jordi, let eldingar laga regn, og sender vind ut or gøymslorne sine. 024 JER 010 014 Klumsa stend kvar ein mann og hev ikkje vit på det, skjemmast lyt kvar ein gullsmed av sitt bilæte; for dei støypte bilæti hans er berre lygn, det er ingi ånd i deim. 024 JER 010 015 Dei er berre fåfengd, eit verk til å hæda; den tid dei vert heimsøkte, er det ute med deim. 024 JER 010 016 Jakobs arvlut er ikkje deim lik, for det er han som hev skapt alt, og Israel er hans odelsætt. Herren, allhers drott, er namnet hans. 024 JER 010 017 Sanka godset ditt utor landet, du lyd som sit umlægra! 024 JER 010 018 For so segjer Herren: Sjå, eg vil slengja burt deim som bur i landet denne gongen, og trengja deim so dei skal få kjenna det. 024 JER 010 019 Eie meg, kor sundbroten eg er! Ulækjande er mitt sår. Men eg segjer: «Dette er då ei liding som eg lyt bera.» 024 JER 010 020 Tjeldet mitt er øydelagt, og alle tjeldtogi mine er avslitne. Borni mine er frå meg farne og er ikkje lenger til, ingen er til som heretter kann reisa tjeldet mitt og festa upp tjelddukarne mine. 024 JER 010 021 For hyrdingarne var uvituge og søkte ikkje Herren. Difor for dei ikkje viseleg åt, og all hjordi deira vart spreidd. 024 JER 010 022 Høyr, ein ljom! sjå, det kjem, og ein stor dyn frå Norderlandet - for å gjera Juda-byarne til ei audn, til sjakal-bøle. 024 JER 010 023 Eg veit, Herre, at menneskja ikkje sjølv råder for sin veg, og at gangande mann ikkje hev magt til å styra sine stig. 024 JER 010 024 Refs meg, Herre, men med måte, ikkje i din vreide, so du ikkje skal gjera meg reint til inkjes. 024 JER 010 025 Renn harmen din ut yver heidningfolki som ikkje kjenner deg, og yver ætter som ikkje påkallar namnet ditt! For dei hev ete på Jakob, ja, ete honom upp og gjort ende på honom, og bustaden hans hev dei lagt i øyde. 024 JER 011 001 Det ordet som kom til Jeremia frå Herren; han sagde: 024 JER 011 002 Høyr ordi i denne pakti, og tala til Juda-mennerne og Jerusalems-buarne! 024 JER 011 003 Og du skal segja med deim: So segjer Herren, Israels Gud: Forbanna vere den mann som ikkje lyder på ordi i denne pakti, 024 JER 011 004 som eg baud federne dykkar den dagen eg let deim koma ut or Egyptarlandet, ut or jarnomnen, og sagde: Høyr på mi røyst og gjer alt dette, so som eg bed dykk, då skal de vera mitt folk, og eg vil vera dykkar Gud, 024 JER 011 005 so eg kann få halda den eiden som eg svor federne dykkar: å gjeva deim eit land som fløymer med mjølk og honning, so som det er enn i dag. Og eg svara og sagde: «Amen, Herre!» 024 JER 011 006 Og Herren sagde med meg: Ropa ut alle desse ordi i Juda-byarne og på Jerusalems-gatorne og seg: Lyd på ordi i denne pakti og gjer etter deim! 024 JER 011 007 For eg hev ålvorleg vara federne dykkar, då eg let deim koma ut or Egyptarlandet, og alt til denne dag, jamt og samt, og sagt: «Høyr på mi røyst!» 024 JER 011 008 Men dei lydde ikkje og lagde ikkje øyra sitt til, men kvar og ein ferdast etter sitt vonde, harde hjarta. So let eg då koma yver deim alt det eg hadde sagt i denne pakti, som eg baud deim å halda, men som dei ikkje heldt. 024 JER 011 009 Og Herren sagde med meg: Det er kome upp at Juda-mennerne og Jerusalems-buarne hev vore med kvarandre i ei samansverjing. 024 JER 011 010 Dei hev snutt tilbake til misgjerningarne åt forfederne sine, som ikkje vilde høyra på ordi mine, og dei fer etter andre gudar, for å tena deim. Israels hus og Judas hus hev brote pakti mi, som eg gjorde med federne deira. 024 JER 011 011 Difor, so segjer Herren: Sjå, eg let koma yver deim ei ulukka som dei ikkje kann koma seg undan. Då skal dei ropa på meg, men eg vil ikkje høyra på deim. 024 JER 011 012 So skal Juda-byarne og Jerusalems-buarne ganga og ropa på gudarne som dei plar brenna røykjelse for; men dei skal ikkje frelsa deim i deira trengsletid. 024 JER 011 013 For gudarne dine, Juda, er vortne like mange som byarne dine, og du hev reist like mange altar for skjemdi, altar til å brenna røykjelse på for Ba’al, som det er gator i Jerusalem. 024 JER 011 014 Og du, ikkje skal du beda for dette folket og ikkje koma med klagerop eller bøn for deim. For eg vil ikkje høyra når dei ropar til meg i si naud. 024 JER 011 015 Kva hev ho som eg elskar å gjera i mitt hus, ho som med mange gjer skjemdarverk? Kann heilagt offerkjøt fria deg? Når du gjer vondt, då fagnar du deg. 024 JER 011 016 «Eit sigrønt oljetre, prydt med fager frukt, » so kalla Herren deg; medan eit veldugt glam ljomar, kveikjer han eld på det, og greinerne brotnar av det. 024 JER 011 017 Og Herren, allhers drott, som planta deg, hev sagt illsegn imot deg for illgjerningi som Israels hus og Judas hus hev gjort til å harma meg upp, med å brenna røykjelse for Ba’al. 024 JER 011 018 Og Herren let meg få vita det, so no veit eg det; då synte du meg deira framferd. 024 JER 011 019 Men eg var som eit spakt lamb, som vert leidt til slagting, og eg visste ikkje at dei lagde løynderåder mot meg: «Lat oss øydeleggja treet og frukti og rydja honom ut or landet åt dei livande, so ein ikkje lenger kjem namnet hans i hug!» 024 JER 011 020 Men Herren, allhers drott, er ein rettferdig domar, han ransakar nyro og hjarta. Eg fær sjå at du hemner deg på deim, for eg hev lagt saki mi fram for deg. 024 JER 011 021 Difor, so segjer Herren um mennerne i Anatot, dei som ligg deg etter livet og segjer: «Du skal ikkje tala profetord i Herrens namn, annars skal du døy for vår hand, » 024 JER 011 022 - difor, so segjer Herren, allhers drott: Sjå, eg vil heimsøkja deim dei unge menner skal falla for sverd, deira søner og døtter skal døy av svolt. 024 JER 011 023 Og ikkje noko skal verta leivt åt deim; for eg sender ulukka på mennerne i Anatot det året dei vert heimsøkte. 024 JER 012 001 Rettferdig er du, Herre, når eg andordast med deg, endå lyt eg tala med deg um retten. Kvi gjeng det dei ugudlege vel? Kvi er dei sutlause alle dei sviksame? 024 JER 012 002 Du hev planta deim, dei hev røtt seg og; dei veks, dei ber frukt og; nær er du i deira munn, men langt burte frå deira nyro. 024 JER 012 003 Men du, Herre, kjenner meg, du ser meg og røyner mitt hjartelag mot deg; skil deim frå likeins som sauer til slagting, og vigsla deim til ein dråpsdag! 024 JER 012 004 Kor lenge skal landet syrgja og grøda på jordi alle stader torna burt? For deira vondskap skuld som der bur, er dyr og fuglar burtrivne; for dei segjer: «Han ser ikkje endelykti vår.» 024 JER 012 005 Um du vert utmødd når du løyp med gangande mann, korleis kann du då kapprenna med hestar? I eit fredt land er du trygg, men kva vil du gjera i tjukkskogen burtmed Jordan? 024 JER 012 006 For jamvel brørne dine og farshuset ditt, jamvel dei er utrue mot deg, jamvel dei set i illskrik attum din rygg. Tru deim ikkje, endå dei talar vænt til deg! 024 JER 012 007 Eg hev gjenge frå huset mitt, eg hev vanda odelen min, eg hev gjeve den som mi sjæl elska i henderne på hennar fiendar. 024 JER 012 008 Odelen min er vorten for meg som løva i skog: han hev sett i eit læte imot meg; difor hatar eg honom. 024 JER 012 009 Er odelen min som ein spreklut rovfugl? Rovfugl er det då rundt ikring honom. Gakk av stad, samla alle dyr i skogen, lat deim koma hit og eta! 024 JER 012 010 Hyrdingar i mengd øydelegg vinhagen min, trakkar ned odelsjordi mi; dei gjer den hugnadlege odelsjordi mi til ei øgjeleg audn. 024 JER 012 011 Til ei øydemark gjer dei henne; syrgjande og audsleg ligg ho framfyre meg. Alt landet er i øyde lagt, for ingen legg det på hjarta. 024 JER 012 012 Yver alle snaud-heidar i øydemarki kjem herjande hopar; for Herren hev eit sverd som øyder frå eine enden av landet til hin; alt kjøt er fredlaust. 024 JER 012 013 Dei sår kveite og haustar inn klunger; dei møder seg ut, men reint til fånyttes. So vert då til skammar med grøda dykkar for Herrens brennande vreide! 024 JER 012 014 So segjer Herren um alle dei vonde grannarne, som rører den odelseiga som eg hev gjeve mitt folk Israel: Sjå, eg rykkjer deim upp or landet deira, og Judas hus vil eg rykkja upp undan deim. 024 JER 012 015 Men etter eg hev rykt deim upp, vil eg atter miskunna deim og lata dei koma tilbake til kvar sin odel og kvar til kvar sitt land. 024 JER 012 016 Um dei då lærer seg mitt folks vegar, so dei sver ved mitt namn: «So sant som Herren liver» - liksom dei lærde mitt folk å sverja ved Ba’al, då skal dei verta uppatt-bygde midt ibland mitt folk. 024 JER 012 017 Men um dei ikkje lyder, då vil eg rykkja upp det folket, rykkja det upp og tyna det, segjer Herren. 024 JER 013 001 So sagde Herren med meg: Gakk og kjøp deg eit linbelte, og spenn det um lenderne dine, men lat det ikkje koma i vatn! 024 JER 013 002 Og eg kjøpte beltet etter Herrens ord og spente det um lenderne mine. 024 JER 013 003 Då kom Herrens ord til meg andre gongen; han sagde: 024 JER 013 004 Tak beltet som du kjøpte, som er um lenderne dine, og statt upp og gakk til Eufrat, og gøym det der i ei bergriva! 024 JER 013 005 Og eg gjekk og gøymde det attmed Eufrat, so som Herren hadde bode meg. 024 JER 013 006 So hende det mange dager etterpå, at Herren sagde med meg: Statt upp og gakk til Eufrat, og tak derifrå det beltet som eg baud deg å gøyma der! 024 JER 013 007 Og eg gjekk til Eufrat, og eg grov og tok beltet frå den staden der som eg hadde gøymt det. Og sjå, beltet var øydelagt, det var inkje gagn i det meir. 024 JER 013 008 Då kom Herrens ord til meg; han sagde: 024 JER 013 009 So segjer Herren: Soleis vil eg gjera ende på det store ovmodet i Juda og Jerusalem. 024 JER 013 010 Denne vonde lyden, som ikkje vil høyra mine ord, som ferdast etter sitt harde hjarta og fer etter andre gudar, og tener deim og tilbed deim, han skal verta som dette beltet, som det ikkje er gagn i meir. 024 JER 013 011 For likeins som beltet er fastgjort um mannsens lender, soleis feste eg til meg alt Israels hus og alt Judas hus, segjer Herren, so dei skulde vera mitt folk og vera meg til frægd, til fagnad og pryda; men dei høyrde ikkje. 024 JER 013 012 Og du skal segja med deim dette ordet: So segjer Herren, Israels Gud: Kvar ei vinkrukka er til å fylla vin på. Då skal dei segja med deg: «Veit me ikkje det då, at kvar ei vinkrukka er til å fylla vin på?» 024 JER 013 013 Seg då med deim: So segjer Herren: Sjå, eg fyller alle som bur i dette landet, og kongarne som sit på Davids kongsstol, og prestarne og profetarne og alle som bur i Jerusalem, so dei vert drukne. 024 JER 013 014 Og eg vil krasa deim, kvar mot annan, både federne og borni, alle saman, segjer Herren. Eg vil ikkje spara og ikkje miskunna, og ikkje tykkja synd i deim, men tyna deim. 024 JER 013 015 Høyr og gjev gaum! Ver ikkje ovmodige! for Herren talar. 024 JER 013 016 Gjev Herren, dykkar Gud, æra, fyrr han let det myrkna, og fyrr føterne dykkar støyter seg på dei dimme heidar! De stundar på ljos, men han skal gjera det til daudeskugge, og lata det verta stumende myrkt. 024 JER 013 017 Men vil de ikkje høyra på det, då lyt mi sjæl syrgja i løynd yver slikt eit ovmod, og mitt auga må gråta so tårorne trillar, av di Herrens hjord vert burtførd. 024 JER 013 018 Seg med kongen og til kongsmori: Set dykk lågt ned! for den prydelege kruna er falli av dykkar hovud. 024 JER 013 019 Byarne i Sudlandet er stengde, og ingen opnar deim. Alt Juda er ført burt i utlægd, ført burt til siste mannen. 024 JER 013 020 Lat upp augo dykkar og sjå kor dei kjem nordanfrå! Kvar er no hjordi som du hadde fenge, dei væne sauerne dine? 024 JER 013 021 Kva vil du segja, når han set til hovdingar yver deg deim som du sjølv hev vant på deg og havt til vener? Skulde du ikkje få flagor, som ei kvinna fær føderider? 024 JER 013 022 Og um du då segjer i ditt hjarta: «Kvi lyt eg taka imot dette?» - for di store misgjerning er din kjolefald lyft upp, dine hælar nækte med vald. 024 JER 013 023 Kann ein blåmann skifta si hud eller ein pantar sine flekkjer? Då skulde de og kunna gjera det gode, de som hev vanst til å gjera vondt. 024 JER 013 024 So vil eg då spreida deim liksom halm som fyk for vind utor øydemarki. 024 JER 013 025 Dette er luten din, den deilen eg hev etla åt deg, segjer Herren, av di du hev gløymt meg og lit på lygn. 024 JER 013 026 So vil då eg og lyfta upp din kjolefald yver ditt andlit, so di skam vert synberr. 024 JER 013 027 Hordomen din og kneggjingi di, den skamlause ulivnaden din uppå haugar på marki, all skjemdarferdi di hev eg set. Usæle Jerusalem! Kor lenge kjem det ikkje endå til å vara fyrr du vert rein! 024 JER 014 001 Herrens ord som kom til Jeremia um turketidi: 024 JER 014 002 Syrgjande ligg Juda, portarne ormegtast; syrgjeklædde luter dei mot jord, og naudropi stig upp frå Jerusalem. 024 JER 014 003 Storfolket deira sender sine undergjevne etter vatn; dei kjem til brunnarne, men finn inkje vatn; deira kjerald kjem tome attende. Dei kjenner seg skjemde og vonbrotne og sveiper inn sine hovud. 024 JER 014 004 For jordi skuld, som er forfærd vorti av di det ikkje vert regn i landet, kjenner bønderne seg skjemde, sveiper inn sine hovud. 024 JER 014 005 For jamvel hindi i marki ber kalven, men gjeng ifrå honom, for di det ikkje finst gras. 024 JER 014 006 Og villasni stend på snaude haugar, dei syp etter anden som sjakalar; augo deira kjenast upp, for di det ikkje finst urter. 024 JER 014 007 Um våre misgjerningar vitnar mot oss, so gjer då miskunn for ditt namn skuld! For mange er våre fråfall, mot deg hev me synda. 024 JER 014 008 Du Israels von, du frelsar i trengsletid! Kvi er du som ein framand i landet, og som ein ferdamann som tjeldar berre for natti? 024 JER 014 009 Kvi er du lik ein forstøkt mann, lik ei kjempa som ikkje vinn å hjelpa? Du er då midt ibland oss, Herre, og me er uppkalla etter ditt namn; slepp oss ikkje frå deg! 024 JER 014 010 So segjer Herren um dette folket: Soleis likar dei å reika um; dei sparer ikkje føterne sine. So hev då Herren ikkje hugnad i deim; no vil han minnast misgjerningarne deira og heimsøkja synderne deira. 024 JER 014 011 Og Herren sagde med meg: Du skal ikkje beda um velgang for dette folket. 024 JER 014 012 Når dei fastar, lyder eg ikkje på deira rop, og når dei ofrar brennoffer og grjonoffer, hev eg ikkje hugnad i deim, men med sverd, svolt og sott vil eg tyna deim. 024 JER 014 013 Då sagde eg: «Å, Herre, Herre, sjå profetarne segjer med deim: «De skal ikkje sjå sverd, og de ikkje verta ute for svolt, men fred med tryggje vil eg gjeva dykk på denne staden.»» 024 JER 014 014 Då sagde Herren med meg: Lygn spår profetarne i mitt namn; ikkje hev eg sendt deim og ikkje bede deim og ikkje tala til deim; lygn-syner og runing og fåfengd og sitt hjartans svik, det er det dei spår åt dykk. 024 JER 014 015 Difor, so segjer Herren um dei profetarne som spår i midt namn, endå eg ikkje hev sendt deim, og som segjer at sverd og svolt ikkje skal koma i dette landet: For sverd og svolt skal dei enda sine dagar, desse profetarne. 024 JER 014 016 Og folket som dei spår åt, skal liggja slengt på gatorne i Jerusalem, tynt av svolten og sverdet, og ingen skal jorda deim - dei sjølve, konorne deira og sønerne deira og døtterne deira - og eg vil renna vondska deira ut yver deim. 024 JER 014 017 Men du skal segja med deim dette ordet: Tårorne trillar or augo mine natt og dag og fær ikkje stogga; for møyi, dotteri, folket mitt, er ovleg sundbroti, hev fenge eit stort ulækjande sår. 024 JER 014 018 Gjeng eg ut på marki, sjå, då ligg der dei som med sverd er slegne, og kjem eg inn i byen, sjå, der talmast dei av svolt. Ja, både prest og profet lyt flakka um, til eit land som dei ikkje kjenner. 024 JER 014 019 Hev du då reint støytt Juda frå deg, eller styggjest di sjæl ved Sion? Kvi hev du slege oss so, at det ikkje bid helsebot for oss? Me ventar på fred, men det kjem ikkje noko godt, og på ei tid med helsebot, og sjå - fælske. 024 JER 014 020 Herre, me kjennest ved vår ugudlege åtferd, misgjerningi åt federne våre, at me hev synda mot deg. 024 JER 014 021 For ditt namn skuld støyt oss ikkje frå deg, lat ikkje din herlegdoms kongsstol verta svivyrd! Kom i hug, brjot ikkje di pakt med oss! 024 JER 014 022 Finst det nokon av dei fåfenglege gudarne åt heidningfolki som kann gjeva regn? Eller sender himmelen regnskurer av seg sjølv? Er det ikkje du, Herre, vår Gud? Me stundar på deg, for du hev gjort alt dette. 024 JER 015 001 Då sagde Herren med meg: Um so Moses og Samuel stod fram for mi åsyn, skulde mi sjæl ikkje venda seg til dette folket. Driv deim burt frå mi åsyn, og lat deim fara! 024 JER 015 002 Og når dei segjer med deg: «Kvar skal me då fara?» so skal du segja med deim: So segjer Herren: Til dauden den som åt dauden er etla, og til sverdet den som åt sverdet er etla, og til svolten den som åt svolten er etla, og til utlægd den som åt utlægd er etla. 024 JER 015 003 Fire slag heimsøkjingar byd eg då ut imot deg: Sverdet til å drepa, og hundarne til å draga deim burt, og fuglarne under himmelen og dyri på marki til å eta deim og øyda deim. 024 JER 015 004 Og eg vil gjera deim til ei skræma for alle kongeriki på jord, for det som Manasse Hizkiason, Juda-kongen, gjorde i Jerusalem. 024 JER 015 005 For kven vil tykkja synd i deg, Jerusalem, og kven vil syna deg medkjensla, og kven vil gjera seg ærend og spyrja um det stend vel til med deg? 024 JER 015 006 Du støytte meg ifrå deg, segjer Herren, du gjekk din veg. Difor retter eg handi ut imot deg og tyner deg; eg er trøytt av å ynkast. 024 JER 015 007 Og eg kastar deim med kasteskovl attmed landsens portar, eg gjer folket mitt barnlaust, eg tyner det - frå sine vegar snudde dei ikkje. 024 JER 015 008 Enkjorne deira vert fleire enn havsens sand; yver møderne til deira unge menner let eg ein tynar koma høgstedags leite, let rædsla og fælske dåtteleg koma yver deim. 024 JER 015 009 Ho som fødde sju søner, talmast burt og andast, hennar sol gjeng ned medan det enn er dag; ho vert skjemd og til skammar. Og det som vert att av deim, gjev eg åt sverdet framfor deira fiendar, segjer Herren. 024 JER 015 010 Eie meg, mor mi, at du skulde føda meg, meg som alle folk i landet strider og trættar med! Ikkje hev eg lånt deim og ikkje hev dei lånt meg, og endå bannar dei meg alle i hop. 024 JER 015 011 Herren sagde: Visseleg, eg vil fria deg, so det gjeng deg godt. Visseleg, eg vil lata fienden naudbeda deg når ulukka og naudi kjem på deim. 024 JER 015 012 Kann ein brjota sund jarn, jarn frå Norderland, og kopar? 024 JER 015 013 Godset ditt og skattarne dine vil eg gjeva til ran - utan betaling, og det for alle synderne dine, og innan alle dine landskil. 024 JER 015 014 Og eg vil lata fiendarne dine føra det burt, inn i eit land som du ikkje kjenner. For ein eld er kveikt i min vreide, mot dykk skal han loga. 024 JER 015 015 Du veit det, Herre, kom meg i hug og vitja meg, og hemn meg på deim som forfylgjer meg! Tak meg ikkje burt, langmodig som du er! Hugsa at eg tek imot svivyrda for di skuld! 024 JER 015 016 Eg fann dine ord, og eg åt deim, og dine ord vart til frygd for meg og til fagnad for mitt hjarta; for eg er uppkalla etter ditt namn, Herre, allhers Gud. 024 JER 015 017 Eg hev ikkje sete i lag med skjemtande menner og gama meg; gripen av di hand hev eg sete einsleg, for du fyllte meg med harm. 024 JER 015 018 Kvi er mi liding æveleg, og kvi vil såret mitt batna? Det vil ikkje gro. Du er vorten som ein svikal bekk åt meg, som vatn ein ikkje kann lita på. 024 JER 015 019 Difor, so segjer Herren: Um du vender um, vil eg atter lata deg standa framfor mi åsyn, og um du skil det dyre frå det verdlause, då skal eg hava deg som min munn. Dei skal då venda seg til deg, men du skal ikkje venda deg til deim. 024 JER 015 020 Og eg vil gjera deg til ein fast koparmur mot dette folket; og dei skal strida imot deg, men ikkje vinna på deg, for eg er med deg og vil frelsa og berga deg, segjer Herren. 024 JER 015 021 Eg vil berga deg utor henderne på dei vonde og fria deg utor nevarne på valdsmenner. 024 JER 016 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 024 JER 016 002 Du skal ikkje taka deg kona og ikkje få deg søner og døtter på denne staden. 024 JER 016 003 For so segjer Herren um dei sønerne og døtterne som vert fødde på denne staden, og um deira møder som føder deim, og um deira feder som fær deim i dette landet: 024 JER 016 004 Ein pinefull daude skal dei lida, ingen skal gråta yver deim, og ingen skal jorda deim; til møk utyver marki skal dei verta, og av sverd og svolt skal dei verta tynte, og liki deira skal verta til mat åt fuglarne under himmelen og dyri på jordi. 024 JER 016 005 For so segjer Herren: Du skal ikkje koma i gravøl og ikkje ganga og barma deg med deim og ikkje ynkast yver deim. For eg hev teke freden min burt frå dette folket, segjer Herren, min nåde og mi miskunn. 024 JER 016 006 Og dei skal døy, store og små, i dette landet, ingen skal jorda deim; og dei skal ikkje barma seg yver deim og rispa seg i holdet eller raka seg snaude i kruna for deira skuld. 024 JER 016 007 Og dei skal ikkje brjota brød åt nokon til trøyst i sorgi etter ein avliden og ikkje gjeva nokon trøystestaupet å drikka yver far han eller mor hans. 024 JER 016 008 I gjestebod skal du ikkje heller ganga og sitja der og eta og drikka. 024 JER 016 009 For so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Sjå, framfor dykkar augo og i dykkar dagar let eg på denne staden kverva burt fagnadrøyst og glederøyst, røyst av brudgom og røyst av brur. 024 JER 016 010 Når du då kunngjer for dette folket alle desse ordi, og dei segjer med deg: «Kvi hev Herren varsla all denne store ulukka yver oss, og kva er misgjerningi vår og kva er syndi vår som me hev forsynda oss med mot Herren, vår Gud?» 024 JER 016 011 då skal du segja med deim: «For di federne dykkar vende seg frå meg, segjer Herren, og gjekk etter andre gudar og tente deim og tilbad deim, men meg vende dei seg ifrå, og lovi mi heldt dei ikkje. 024 JER 016 012 Og de for verre åt enn federne dykkar; for sjå, kvar einaste av dykk ferdast etter dykkar vonde harde hjarta og høyrde ikkje på meg. 024 JER 016 013 Difor vil eg kasta dykk ut or dette landet til eit land som de ikkje kjenner, korkje de eller federne dykkar. Og der skal de tena andre gudar dag og natt, for eg vil ikkje gjera miskunn med dykk.» 024 JER 016 014 Difor, sjå, dei dagar skal koma, segjer Herren, då ein ikkje lenger skal segja: «So visst som Herren liver, han som leidde Israels-borni ut or Egyptarlandet, » 024 JER 016 015 men: «So sant som Herren liver, han som leidde Israels-borni ut or Norderlandet og ut or alle dei landi som han hadde drive deim burt til.» For eg vil leida deim attende til landet deira, det som eg gav federne deira. 024 JER 016 016 Sjå, eg sender bod etter mange fiskarar, segjer Herren, og dei skal fiska deim. Og sidan sender eg bod etter mange veidemenner, og dei skal veida deim burt frå kvart eit fjell på kvar ein haug og i bergskortorne. 024 JER 016 017 For eg held auga med alle vegarne deira; dei er ikkje løynde for mi åsyn, og misgjerningarne deira er ikkje dulde for mine augo. 024 JER 016 018 Og fyrst vil eg lata deim bøta tvifelt for deira misgjerning og synd, av di dei vanhelga landet mitt med dei daude skrottarne av styggetingi sine og fyllte odelsjordi mi med ufyseskapen sin. 024 JER 016 019 Herre, min styrke og mi vern og mi livd på naudar-dagen! Til deg skal heidningfolk koma frå endarne av jordi. Og dei skal segja: «Berre lygn fekk federne våre fenge i arv, fåfenglege avgudar, gagnløysor alle saman. 024 JER 016 020 Kann mannen gjera seg gudar? - slikt er då ikkje gudar.» 024 JER 016 021 Difor, sjå, eg vil lata deim kjenna det, denne gongen vil eg lata deim kjenna mi hand og mitt velde, so dei skal få vita at namnet mitt er Herren. 024 JER 017 001 Judas synd er skrivi med jarngriffel, med demant-odd; ho er innrita på deira hjartans tavlor og på deira altarhorn, 024 JER 017 002 likeins som borni deira kjem i hug altari deira og Astarte-bilæti deira attmed dei grøne tre på dei høge haugarne. 024 JER 017 003 Du fjellet mitt på vollen! Godset ditt, alle skattarne dine vil eg gjeva til herfang, likeins offerhaugarne dine, for synderne innan alle dine landskil. 024 JER 017 004 Då lyt du - og det er di eigi skuld - lata frå deg odelen din, som eg gav deg, og eg vil lata deg træla for fiendarne dine i eit land du ikkje kjenner. For ein eld hev de kveikt i min vreide, æveleg skal han loga. 024 JER 017 005 So segjer Herren: Forbanna er den mann som lit på menneskja og gjer kjøt til sin arm og med sitt hjarta vik frå Herren! 024 JER 017 006 Han skal verta som ein einekrake i heidi og ikkje få sjå at det kjem noko godt; men han skal bu på avsvidne stader i øydemarki, i eit saltlende der ingen annan bur. 024 JER 017 007 Velsigna er den mann som lit på Herren, og hev Herren å lita på. 024 JER 017 008 Han er lik eit tre som er planta attmed vatn, og som tøygjer røterne sine burt åt ein bekk, og som ikkje ræddast når hiten kjem, men hev sigrønt lauv, og som i turkår ikkje syrgjer og ikkje held upp med å bera frukt. 024 JER 017 009 Svikfullt er hjarta framfor alt anna, og låkt, kven kjenner det? 024 JER 017 010 Eg, Herren, ransakar hjarta og røyner nyro, og gjev so kvar og ein etter hans veg, etter frukti av hans gjerning. 024 JER 017 011 Lik ei rapphøna som ligg på egg ho ikkje sjølv hev vorpe, er den som samlar rikdom som ikkje er rettkomen; midt i sine dagar skal han lata honom frå seg, og når han ligg på sitt siste, er han ein dåre. 024 JER 017 012 Eit herlegdomssæte, høgreist frå gamalt, er staden åt heilagdomen vår. 024 JER 017 013 Herre, du Israels von! Alle som vender seg frå deg, skal verta til skammar. Ja, dei som hev vike frå meg, skal verta skrivne i moldi, for dei hev vendt seg frå Herren, kjelda med det livande vatnet. 024 JER 017 014 Læk meg, Herre, so vert eg lækt! Frels meg, so vert eg frelst! for du er min lovsong. 024 JER 017 015 Sjå, dei segjer med meg: «Kvar vart det av Herrens ord? Lat det koma!» 024 JER 017 016 Eg hev då ikkje drege meg undan, men fylgt deg og vore hyrding, og nokon ubøtande ulukke-dag ynskte eg ikkje, du veit det; det som gjekk ut frå lipporne mine, er synbert for di åsyn. 024 JER 017 017 Ver ikkje til fælske for meg! Du er mi livd på ulukkedagen. 024 JER 017 018 Lat deim verta til skammar som forfylgjer meg, og lat ikkje meg verta til skammar! Lat deim fæla, og lat ikkje meg fæla! Lat ein ulukke-dag koma yver deim, og med ei tvifelt sundkrasing krase du deim! 024 JER 017 019 So sagde Herren med meg: Gakk og statt i Folkeporten, der som Juda-kongarne gjeng inn og der dei gjeng ut, og i alle portarne i Jerusalem! 024 JER 017 020 Og du skal segja med deim: Høyr Herrens ord, de Juda-kongar og alt Juda og alle Jerusalems-buar som gjeng inn gjenom desse portarne! 024 JER 017 021 So segjer Herren: Vara dykk for dykkar sjæler skuld, so de ikkje um kviledagen ber nokor byrd og kjem inn med gjenom Jerusalems-portarne! 024 JER 017 022 Og de skal ikkje bera nokor byrd ut or husi dykkar på kviledagen og ikkje gjera noko slag arbeid; men de skal halda kviledagen heilag, so som eg baud federne dykkar. 024 JER 017 023 Men dei høyrde ikkje og lagde ikkje øyra til, men gjorde seg hardnakka, so dei høyrde ikkje og tok ikkje age. 024 JER 017 024 Men um de høyrer på meg, segjer Herren, so de ikkje um kviledagen ber nokor byrd inn gjenom portarne i denne byen, og held kviledagen heilag, so det ikkje gjer noko arbeid, 024 JER 017 025 då skal kongar og hovdingar som sit i Davids kongsstol, koma inn gjenom portarne i denne byen på vogner og hestar, dei sjølve og deira hovdingar, Juda-mennerne og Jerusalems-buarne, og det skal æveleg bu folk i denne byen. 024 JER 017 026 Og frå Juda-byarne og frå umkverven kring Jerusalem og frå Benjaminslandet og frå låglandet og frå heiderne og frå Sudlandet, skal dei koma og bera fram brennoffer og slagtoffer og grjonoffer og røykjelse, og bera fram takkoffer i Herrens hus. 024 JER 017 027 Men um de ikkje høyrer på meg, so de held kviledagen heilag og ikkje kjem med nokor byrd og ber inn gjenom Jerusalems-portarne på kviledagen, då vil eg kveikja eld på portarne, og han skal øyda slotti i Jerusalem og ikkje slokna. 024 JER 018 001 Det ordet som kom til Jeremia frå Herren; han sagde: 024 JER 018 002 Statt upp og gakk ned til krusmakar-huset, og der skal eg lata deg høyra ordi mine. 024 JER 018 003 Eg gjekk då ned til huset åt krusmakaren, og sjå, han gjorde arbeidet sitt på svarveskiva. 024 JER 018 004 Vart det då ubrukande, kjeraldet som krusmakaren heldt på å gjera, so som det kann verta med leiret i handi på krusmakaren, so gjorde han det um att til eit anna kjerald, soleis som krusmakeren tykte det høvelegt. 024 JER 018 005 Då kom Herrens ord til meg; han sagde: 024 JER 018 006 Skulde eg ikkje kunna gjera med dykk, Israels hus, likeins som denne krusmakaren? segjer Herren. Sjå, likeins som leiret er i krusmakar-handi, so er de i mi hand, Israels hus. 024 JER 018 007 Stundom talar eg um eit folk og um eit rike, at eg vil ryskja upp og riva ned og leggja i øyde; 024 JER 018 008 men um det folket som eg tala um, vender um frå sin vondskap, då angrar eg det vonde som eg hadde tenkt å gjera det. 024 JER 018 009 Men stundom talar eg um eit folk og um eit rike, at eg vil byggja og planta. 024 JER 018 010 So gjer dei kann henda det som vondt er i mine augo, og høyrer ikkje på mi røyst: då angrar eg det gode som eg hadde sagt eg vilde gjera vel imot deim med. 024 JER 018 011 Seg no då dette til Juda-mennerne og Jerusalems-buarne: So segjer Herren: Sjå, eg emnar på ei ulukka åt dykk og tenkjer ut meinråder mot dykk. Vend då um, kvar og ein frå sin vonde veg, og retta på vegarne dykkar og verki dykkar! 024 JER 018 012 Men dei segjer: «Fåfengt! for me vil fylgja våre eigne tankar, og kvar og ein vil gjera etter sitt harde vonde hjarta.» 024 JER 018 013 Difor, so segjer Herren: Spør millom heidningfolki um nokon hev høyrt slikt. Ovleg grysjelege ting hev møyi Israel gjort. 024 JER 018 014 Bråner då Libanon-snøen brånar burt frå Markartinden, eller minkar den vellande uppkoma burt, den svale, rennande? 024 JER 018 015 Men mitt folk hev gløymt meg, dei brenner røykjelse åt fåfengdi; og dei fekk deim til å snåva på vegarne sine, dei gamle vegarne, so dei gjekk på stigar, på ujamne vegar, 024 JER 018 016 so dei gjer landet sitt til ei skræma, ei æveleg spott; alle som fer der framum, vert forstøkte og rister hovudet. 024 JER 018 017 Likeins som austanvinden vil eg spreida deim for fienden. Ryggen og ikkje andlitet skal eg syna deim på deira ulukke-dag. 024 JER 018 018 Då sagde dei: «Kom og lat oss leggja upp råder mot Jeremia! for det tryt ikkje på lov for presten, eller på råd for den vise, eller på ord for profeten. Kom, lat oss fella honom med våre tungor og ikkje bry oss det minste um det han segjer!» 024 JER 018 019 Gjev gaum etter meg, Herre, og høyr på kor dei trættar med meg! 024 JER 018 020 Skal ein løna godt med vondt? For dei hev grave ei grav for mitt liv. Kom i hug at eg stod for di åsyn og tala godt for deim, til å venda harmen din burt ifrå deim! 024 JER 018 021 Difor, gjev borni deira til svolten og lat sverdet få handsama deim, og gjer konorne deira barnlause og til enkjor, og lat mennerne deira verta drepne av sotti, og ungmenni deira slegne med sverd i striden! 024 JER 018 022 Lat naudrop høyrast or husi deira når du let mordflokkar brått koma yver deim! For dei hev grave ei grav til å fanga meg i og lurt upp snaror for føterne mine. 024 JER 018 023 Men du, Herre, kjenner alle deira råder imot meg til å drepa meg; gjev deim ikkje til deira misgjerning, og lat ikkje deira synd verta utstroki for di åsyn! Lat deim stupa for di åsyn; i di vreide-tid gjere du upp med deim! 024 JER 019 001 So sagde Herren: Gakk og kjøp deg ei krukka av krusmakaren! Tak so med deg nokre av dei øvste av folket og nokre av dei øvste av prestarne, 024 JER 019 002 og gakk ut til Hinnomssons-dalen, som er frammed Krusbrot-porten, og ropa ut der dei ord som eg vil tala til deg! 024 JER 019 003 Du skal segja: «Høyr Herrens ord, de Juda-kongar og Jerusalems-buar! So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Sjå, eg sender ei ulukka yver denne staden, so det skal ringja for øyro på kvar den som høyrer det, 024 JER 019 004 sidan dei vende seg frå meg og mismætte denne staden og brende røykjelse der for andre gudar, som dei ikkje kjende, korkje dei sjølve eller federne deira eller Juda-kongarne, og fyllte denne staden med skuldlaust blod, 024 JER 019 005 og bygde Ba’als-haugar til å brenna sønerne sine i eld på, til brennoffer åt Ba’al, slikt som eg korkje hev skipa eller tala um, og som aldri kom meg i hugen. 024 JER 019 006 Difor, sjå, det kjem det dagar, segjer Herren, då denne staden ikkje lenger skal kallast «Tofet» eller «Hinnomssons-dalen», men «Dråpsdalen». 024 JER 019 007 Og Juda og Jerusalem gjer eg rådlause på denne staden, og let deim falla for sverd for deira fiendar og ved deira hand som ligg deim etter livet; og liki deira vil eg gjeva til mat åt fuglarne under himmelen og dyri på jordi. 024 JER 019 008 Og eg vil gjera denne byen til ei skræma og til ei spott; alle som fer framum honom, skal verta forstøkte og hæda yver alle plågorne hans. 024 JER 019 009 Og eg vil lata deim eta kjøtet av sønerne sine og kjøtet av døtterne sine, og dei skal eta kjøtet av kvarandre i den naud og trengsla som deira fiendar og dei som ligg deim etter livet, skal trengja deim med.» 024 JER 019 010 Og du skal krasa krukka framanfor augo på dei menner som gjeng med deg. 024 JER 019 011 Og du skal segja med deim: «So segjer Herren, allhers drott: Soleis vil eg krasa dette folket og denne byen som ein krasar krusty som ikkje let seg bøta, og i Tofet skal dei gravleggja med di det ikkje bid andre stader til å jorda i. 024 JER 019 012 Soleis vil eg fara åt med denne staden, segjer Herren, og med deim som her bur, so eg gjer denne byen lik Tofet. 024 JER 019 013 Og husi i Jerusalem og husi åt Juda-kongarne skal verta som Tofetstaden, ureine som dei er, alle dei husi der dei uppå taki hev brent røykjelse åt heile himmelheren og rent ut drykkoffer åt framande gudar.» 024 JER 019 014 Og Jeremia kom frå Tofet, dit som Herren hadde sendt honom til å spå, og han stod i fyregarden til Herrens hus og sagde med alt folket: 024 JER 019 015 «So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Sjå, yver denne byen og yver alle dei byarne som høyrer honom til, let eg koma all den ulukka som eg hev tala imot deim; for dei gjeng der hardnakka og høyrer ikkje mine ord.» 024 JER 020 001 Og Pashur Immersson, presten, som var yver-tilsynsmann i Herrens hus, høyrde Jeremia spå dette. 024 JER 020 002 Då slo Pashur profeten Jeremia og sette honom i stokken i den øvre Benjaminsporten i Herrens hus. 024 JER 020 003 Men dagen etter slepte Pashur Jeremia laus or stokken. Då sagde Jeremia med honom: «Herren kallar deg ikkje Pashur, men Magor Missabib. 024 JER 020 004 For so segjer Herren: Sjå, eg gjer deg til ei rædsla for deg sjølv og for alle venerne dine, og dei skal falla for fiendesverd midt framfor dine augo. Og alt Juda vil eg gjeva i Babel-kongens hand, og han skal føra deim i utlægd til Babel og slå deim med sverd. 024 JER 020 005 Og eg vil gjeva alt godset i denne byen og alt dei hev stræva i hop og alle deira eignaluter og alle skattarne åt Juda-kongarne - det vil eg gjeva i henderne på deira fiendar. Og dei skal rana deim og taka deim og føra deim til Babel. 024 JER 020 006 Og du, Pashur, og alle som bur i ditt hus skal verta fangar. Og til Babel skal du koma, og der skal du døy, og der skal du verta gravlagd, du og alle venerne dine, som du spådde lygn for.» 024 JER 020 007 Du lokka meg, Herre, og eg let meg lokka, du bruka magti på meg og vann. Eg hev vorte til låtteløgje all dagen, alle so spottar dei meg. 024 JER 020 008 For so ofte som eg talar, lyt eg skrika, um vald og tjon lyt eg ropa, for Herrens ord hev vorte meg til håd og spott all dagen. 024 JER 020 009 Difor sagde eg: «Eg vil ikkje koma honom i hug og ikkje lenger tala i hans namn.» Men då vart det i hjarta mitt som ein logande eld, innestengd i mine bein, og eg møddest med å tola det, men kunde ikkje. 024 JER 020 010 For eg høyrde mange baktala - rædsla rundt i kring: «Klaga honom, lat oss ganga og klaga honom!» Alle dei menner eg livde i fred med, gjætte på um eg ikkje skulde falla: «Kann henda let han seg lokka, so me kann vinna på honom og hemna oss på honom.» 024 JER 020 011 Men Herren er med meg lik ei veldug kjempa, difor skal forfylgjarane mine snåva og ikkje vinna. Dei vert ovleg til skammar for di dei ikkje for visleg åt - ei æveleg, ugløymande skjemsla. 024 JER 020 012 Og Herren, allhers drott, røyner med rettferd, han ser nyro og hjarta. Eg skal få sjå din hemn på deim; for eg hev lagt saki mi fram for deg. 024 JER 020 013 Syng for Herren, lova Herren! For han hev fria sjæli åt armingen ut or henderne på illgjerningsmenner. 024 JER 020 014 Forbanna vere den dagen då eg vart fødd! Den dagen mor mi fødde meg, vere ikkje velsigna! 024 JER 020 015 Forbanna vere den mann som kom med det gledebodet til far min: «Du hev fenge ein son, » og soleis gledde honom storleg. 024 JER 020 016 Med den mannen verte det likeins som med dei byarne Herren støytte i koll utan trege, og han høyre naudrop um morgonen og hergny ved høgstdags leite, 024 JER 020 017 for di han ikkje drap meg alt i moderlivet, so mor mi vart mi grav, og livet hennar æveleg fremmelegt! 024 JER 020 018 Kvi kom eg då ut or moderlivet til å sjå møda og sorg og enda mine dagar i skam? 024 JER 021 001 Det ordet som kom til Jeremia frå Herren, då kong Sidkia sende honom Pashur Malkiason og presten Sefanja Ma’asejason og let segja: 024 JER 021 002 «Spør Herren for oss, for Nebukadressar, Babel-kongen, strider mot oss. Kann henda Herren kunde gjera med oss etter alle sine underverk, so han fer burt ifrå oss.» 024 JER 021 003 Då sagde Jeremia med deim: So skal de segja med Sidkia: 024 JER 021 004 So segjer Herren, Israels Gud: Sjå, eg snur attende dei stridsvåpn som er i henderne dykkar, og som de strider med utanfor muren mot Babel-kongen og kaldæarane, som kringset dykk, og eg vil samla deim midt i denne byen. 024 JER 021 005 Og eg vil sjølv strida mot dykk med utrett hand og med sterk arm og med vreide og med harm og med stor gram. 024 JER 021 006 Og eg vil slå deim som bur i denne byen, både folk og fe; i ei stor sott skal dei døy. 024 JER 021 007 Og sidan, segjer Herren, vil eg gjeva Sidkia, Juda-kongen, og tenarane hans og folket og deim som er leivde i denne byen etter sotti, sverdet og svolten, i henderne på Nebukadressar, Babel-kongen, og i henderne på fiendarne deira og i henderne på deim som ligg deim etter livet. Og han skal slå deim med sverd-egg, han skal ikkje miskunna deim og ikkje vårkunna og ikkje tykkja synd i deim. 024 JER 021 008 Og til dette folket skal du segja: So segjer Herren: Sjå, eg legg fram for dykk vegen til livet og vegen til dauden: 024 JER 021 009 Den som vert verande i denne byen, skal døy for sverd og av svolt og i sott, men den som gjeng ut og gjev seg til kaldæarane som kringset dykk, han skal liva, og han skal njota sitt liv til eit herfang. 024 JER 021 010 For eg hev sett mi åsyn imot denne byen til det vonde og ikkje til det gode, segjer Herren; i henderne på Babel-kongen vert han gjeven, og han skal brenna honom upp i eld. 024 JER 021 011 Og med Juda-kongens hus skal du segja: Høyr Herrens ord, 024 JER 021 012 du Davids hus! So segjer Herren: Set retten kvar morgon, og berga utor valdsmanns hand den som er utplundra, so ikkje harmen min skal fara ut som eld, og brenna so ingen kann sløkkja! - for illgjerningarne dykkar. 024 JER 021 013 Sjå, eg skal finna deg, du som bur i dalen, uppå berget på sletta, segjer Herren - de som segjer: «Kven kann koma ned yver oss, kven kann koma inn i bustaderne våre?» 024 JER 021 014 Og eg vil heimsøkja dykk etter den frukti dykkar verk hev bore, segjer Herren, og setja eld i skogen deira, og han skal øyda alt der rundt ikring. 024 JER 022 001 So sagde Herren: Gakk ned til Juda-kongens hus og tala der dette ordet, 024 JER 022 002 og seg: Høyr Herrens ord, du Juda-konge som sit på Davids kongsstol, du sjølv og tenarane dine og folket ditt, de som gjeng inn um desse portar! 024 JER 022 003 So segjer Herren: Gjer rett og rettferd og berga ut or valdsmanns hand den som er utplundra, og far ikkje fram med urett og vald mot den framande, den farlause og enkja, og renn ikkje ut skuldlaust blod på denne staden. 024 JER 022 004 For um de gjer etter dette ordet, då skal kongar som sit på Davids kongsstol koma inn um portarne til dette huset på vogner og hestar - han sjølv og tenarane hans og folket hans. 024 JER 022 005 Men um de ikkje høyrer desse ordi, då sver eg ved meg sjølv, segjer Herren, at dette huset skal verta i øyde lagt. 024 JER 022 006 For so segjer Herren um Juda-kongens hus: Eit Gilead er du for meg, ein tind på Libanon; men i sanning, eg vil gjera deg til ei øydemark med byar der ingen bur. 024 JER 022 007 Og eg vil vigja tynarar mot deg, kvar med sine våpn, og dei skal hogga dei gilde cedertrei dine og kasta deim på elden. 024 JER 022 008 Og mange heidningfolk skal ganga framum denne byen, og dei skal segja med kvarandre: «Kvi hev Herren fare soleis åt med denne store byen?» 024 JER 022 009 Og dei skal svara: «For di dei vende seg frå Herren, sin Guds pakt, og tilbad andre gudar og tente deim.» 024 JER 022 010 Gråt ikkje yver ein avliden og barma dykk ikkje for honom; men gråt yver den som burt er faren! for han skal ikkje meir koma att og sjå sitt fødeland. 024 JER 022 011 For so segjer Herren um Sallum Josiason, Juda-kongen, som vart konge etter Josia, far sin, og som burt er faren frå denne staden: Han skal ikkje meir koma hit att, 024 JER 022 012 men på den staden som dei førde honom fange til, der skal han døy, og dette landet skal han ikkje meir få sjå att. 024 JER 022 013 Usæl han som byggjer sitt hus med urett og sine salar med rangt, som let sin næste træla for inkje og ikkje gjev honom løni hans, 024 JER 022 014 som segjer: «Eg vil byggja meg eit stort hus og rome salar, » og høgg seg ut vindaugo på det og klæder det med cedertre og målar det med raudmåling. 024 JER 022 015 Er du konge for di du kann kappbyggja i cedertre? Far din - åt ikkje han og drakk og gjorde rett og rettferd? Då gjekk det honom vel. 024 JER 022 016 Han hjelpte armingen og fatigmannen til sin rett, då gjekk det vel. Er ikkje slikt å kjenna meg? segjer Herren. 024 JER 022 017 Men augo dine og hjarta ditt stend ikkje etter anna enn etter vinningi di og etter å renna ut skuldlaust blod og etter å fara med valdsverk og trælking. 024 JER 022 018 Difor, so segjer Herren um Jojakim Josiason, Juda-kongen: Dei skal ikkje barma seg for honom: «Ai, bror min! Ai, syster mi!» Dei skal ikkje barma seg for honom: «Ai, Herre! Ai, hans herlegdom!» 024 JER 022 019 Liksom ein jordar eit asen, skal han verta jorda; dei skal dragsa honom ut og kasta honom burt langt utanfor Jerusalems-portarne. 024 JER 022 020 Stig upp på Libanon og ropa, og lat røysti di ljoma i Basan, og ropa frå Abarim! For alle elskarane dine er sundkrasa. 024 JER 022 021 Eg tala til deg medan det gjekk deg vel, men du sagde: «Eg vil ikkje høyra.» Det var vegen din alt frå din ungdom, at du ikkje høyrde mi røyst. 024 JER 022 022 Alle hyrdingarne dine skal få ein storm til hyrding, og elskarane dine skal verta fangar; ja, då skal du verta skjemd og til skammar for all vondskapen din. 024 JER 022 023 Du som bur på Libanon, som hev reiret ditt i cedertrei, å, kor du skal stynja når du fær rider, flagor som kvinna i barnsnaud! 024 JER 022 024 So sant som eg liver, segjer Herren, um so du Konja Jojakimsson, Juda-konge, var ein signetring på høgre handi mi, vilde eg riva deg der ifrå. 024 JER 022 025 Og eg vil gjeva deg i henderne på deim som ligg deg etter livet, og i henderne på deim som du ræddast, i henderne på Nebukadressar, Babel-kongen, og i henderne på kaldæarane. 024 JER 022 026 Og eg vil slengja deg og mor di, som fødde deg, burt i eit anna land, der som de ikkje er fødde, og der skal de døy. 024 JER 022 027 Men til det landet som dei stundar å koma attende til, dit-att skal dei aldri koma. 024 JER 022 028 Er då denne mannen Konja eit vanvyrdt, sundbrote fat, eller eit kjerald som ingen hev hugnad i? Kvi er dei burtkasta, han og avkjømet hans, og slengde burt til det landet som dei ikkje kjende? 024 JER 022 029 Land, land, land, høyr Herrens ord! 024 JER 022 030 So segjer Herren: Skriv upp denne mannen barnlaus, ein uheppen mann all sin dag. For ingen av hans avkjøme skal få lukka til å sitja i Davids kongsstol og heretter rikja yver Juda. 024 JER 023 001 Usæle dei hyrdingar som tyner og spreider gjætsle-hjordi mi, segjer Herren. 024 JER 023 002 Difor, so segjer Herren, Israels Gud, um hyrdingarne som gjæter folket mitt: De hev spreidt sauerne mine og jaga deim burt og ikkje set etter deim. Sjå, eg heimsøkjer dykk for den vonde åtferdi dykkar, segjer Herren. 024 JER 023 003 Men sjølv vil eg samla det som er att av sauerne mine or alle dei landi som eg hev drive deim til, og venda deim attende til si eigi beitemark, og dei skal veksa og aukast. 024 JER 023 004 Og eg vil setja hyrdingar yver deim, og dei skal gjæta deim. Og dei skal ikkje lenger ræddast eller taka fæla, og ingen av deim skal verta sakna, segjer Herren. 024 JER 023 005 Sjå, dei dagar skal koma, segjer Herren, då eg vil lata ein rettferdig renning standa fram åt David, og han skal vera konge og fara visleg åt og gjera rett og rettferd i landet. 024 JER 023 006 I hans dagar skal Juda verta frelst og Israel bu trygt, og dette er namnet hans, det dei kallar honom: «Herren, vår rettferd». 024 JER 023 007 Difor, sjå, dei dagar skal koma, segjer Herren, då dei ikkje lenger skal segja: «So sant som Herren liver, som leidde Israels-borni ut or Egyptarlandet, » 024 JER 023 008 men: «So sant som Herren liver, som leidde avkjømet åt Israels hus ut og let deim koma frå Norderland og frå alle landi som eg hadde drive deim til, so dei fær bu i landet sitt.» 024 JER 023 009 Um profetarne. Hjarta i mitt brjost er sundkrasa, alle beini mine skjelv. Eg er lik ein drukken mann, ein mann som vinen hev magtstole, for Herren skuld, for hans heilage ord skuld. 024 JER 023 010 For landet er fullt av horkarar - ja, under forbanning syrgjer landet, og beitelandi i øydemarki er turrbrende - og dei skundar seg til det som vondt er og er velduge i urett. 024 JER 023 011 For både profet og prest er gudlause, jamvel i huset mitt hev eg funne vondskapen deira, segjer Herren. 024 JER 023 012 Difor skal vegen deira verta åt deim som sleip-flekkjer i myrkret; dei skal støyta seg so dei dett på honom. For eg vil lata ulukka koma yver deim det året heimsøkjingi kjem, segjer Herren. 024 JER 023 013 Hjå profetarne i Samaria hev eg set dårskap; dei spådde ved Ba’al og førde mitt folk Israel på villstig. 024 JER 023 014 Men hjå profetarne i Jerusalem hev eg set gruvelege ting; dei driv hor og fer med lygn og styrkjer henderne på illgjerningsmenner, so ingen av deim vender um frå sin vondskap. Dei er alle vortne liksom Sodoma åt meg, og hine ibuarane liksom Gomorra. 024 JER 023 015 Difor, so segjer Herren, allhers drott, um profetarne: Sjå, eg gjev deim malurt å eta og eitervatn å drikka. For ifrå profetarne i Jerusalem er gudløysa gjengi ut yver alt landet. 024 JER 023 016 So segjer Herren, allhers drott: Lyd ikkje på ordi åt dei profetar som spår åt dykk; dei kjem berre med tomt svall åt dykk; si eigi hjartesyn taler dei, ikkje noko frå Herrens munn. 024 JER 023 017 Jamt og samt segjer dei med deim som svivyrder meg: «Herren hev tala: Det skal ganga dykk vel.» Og med kvar og ein som ferdast etter sitt harde hjarta, segjer dei: «Nokor ulukka skal det ikkje koma yver dykk.» 024 JER 023 018 For kven av deim hev stade i Herrens råd, so han såg og høyrde hans ord? Kven hev gjeve gaum etter mitt ord og høyrt det? 024 JER 023 019 Sjå, ein storm frå Herren - vreide bryt fram - ein kvervelstorm; ned på hovudet åt dei ugudlege kjem han i kvervlar. 024 JER 023 020 Herrens vreide skal ikkje halda upp fyrr enn han hev gjort og sett i verk sitt hjartans tankar; i dagarn som kjem skal de greinleg skyna det. 024 JER 023 021 Eg sende ikkje profetarne, men dei sprang av stad; eg tala ikkje til deim, men dei spådde. 024 JER 023 022 Og hadde dei stade i mitt råd, då vilde dei lata mitt folk høyra mine ord, og snu deim frå deira vonde veg og frå deira vonde verk. 024 JER 023 023 Er eg ein Gud berre nær ved, segjer Herren, og ikkje ein Gud langt burte? 024 JER 023 024 Eller kann nokon løyna seg i slike løyne, so eg ikkje kann sjå honom? segjer Herren. Fyller eg ikkje himmelen og jordi? segjer Herren. 024 JER 023 025 Eg hev høyrt kva profetarne hev sagt, dei som spår lygn i mitt namn og segjer: «Eg drøymde, eg drøymde.» 024 JER 023 026 Kor lenge skal dette vera so? Hev dei eitkvart på hjarta, desse profetarne som spår lygn med di dei spår sitt hjartans svik - 024 JER 023 027 tenkjer dei kann henda å få mitt folk til å gløyma mitt namn med draumarne sine, som dei fortel kvarandre, likeins som federne deira gløymde mitt namn for Ba’al? 024 JER 023 028 Den profet som hev ein draum, han kann fortelja ein draum, men den som hev mitt ord, han skal tala mitt ord i sanning. Kva hev halmen med kornet å gjera? segjer Herren. 024 JER 023 029 Er ikkje mitt ord som ein eld, segjer Herren, og som ein hamar som krasar berg? 024 JER 023 030 Difor, sjå, eg skal finna profetarne, segjer Herren, dei som stel ordi mine ein frå hin. 024 JER 023 031 Sjå, eg skal finna profetarne, segjer Herren, dei som tek sitt eige på tunga, men segjer: «So segjer Herren.» 024 JER 023 032 Sjå, eg skal finna deim som spår lygn-draumar, segjer Herren, og fortel deim og fører mitt folk på villstig med lygnerne sine og kytet sitt, endå eg ikkje hev sendt deim eller gjeve deim noko påbod, og dei ikkje er til minste gagn for dette folket, segjer Herren. 024 JER 023 033 Og når dette folket eller ein profet eller prest spør deg og segjer: «Kva er Herrens byrd?» då skal du segja med deim: «De er byrdi, og eg vil kasta dykk av, segjer Herren». 024 JER 023 034 Og den profet og den prest og det folk som segjer: «Herrens byrd» - slik ein mann og hans hus vil eg heimsøkja. 024 JER 023 035 So skal de segja kvar med sin granne og kvar med sin bror: «Kva hev Herren svara?» eller: «Kva hev Herren tala?» 024 JER 023 036 Men «Herrens byrd» skal de ikkje nemna lenger. For åt kvar mann skal hans eige ord verta «byrdi», for di de hev rengt ordi frå den livande Gud, Herren, allhers drott, vår Gud. 024 JER 023 037 So skal du segja med profeten: «Kva hev Herren svara deg?» eller: «Kva hev Herren tala?» 024 JER 023 038 Men segjer de: «Herrens byrd», då segjer Herren so: Av di de segjer dette ordet: «Herrens byrd», endå at eg gjorde denne bodsendingi åt dykk: «De skal ikkje segja «Herrens byrd, »» 024 JER 023 039 difor, sjå, so vil eg reint gløyma dykk og kasta dykk og byen som eg gav dykk og federne dykkar, burt frå mi åsyn. 024 JER 023 040 Og eg vil leggja på dykk ei æveleg skjemd og ei æveleg skam, som aldri skal gløymast. 024 JER 024 001 Herren let meg sjå: Tvo korger med fikor var sette framfor Herrens tempel, då Nebukadressar, Babel-kongen, hadde fanga Jekonja Jojakimsson, Juda-kongen, og Juda-hovdingarne, og timbremennerne og smedarne, og ført deim frå Jerusalem til Babel. 024 JER 024 002 I den eine korgi var det fikor av beste slag, like dei fyrst mogne fikorne, men i den andre korgi fikor av låkaste slag, so låke at dei ikkje var etande. 024 JER 024 003 Då sagde Herren med meg: Kva ser du, Jeremia? Og eg svara: «Fikor; dei gode fikorne er av beste slag, men dei låke er av låkaste slag, so låke at dei ikkje er etande.» 024 JER 024 004 Då kom Herrens ord til meg; han sagde: 024 JER 024 005 So segjer Herren, Israels Gud: Likeins som med desse gode fikorne, soleis vil eg sjå på dei burtførde av Juda som eg hev sendt frå denne staden til Kaldæarlandet, til deira bate. 024 JER 024 006 Eg vil retta augo mine på deim til deira bate og lata dei venda attende til dette landet. Og eg vil byggja deim upp og ikkje riva deim ned att, og planta deim og ikkje rykkja deim upp att. 024 JER 024 007 Og eg vil gjeva deim hjarta til å kjenna meg, at eg er Herren. Og dei skal vera mitt folk, og eg vil vera deira Gud; for dei skal venda um til meg av alt sitt hjarta. 024 JER 024 008 Og likeins som med låke fikor som er so låke at dei ikkje er etande, - ja so segjer Herren - soleis vil eg gjera med Sidkia, Juda-kongen, og hovdingarne hans og leivningen av Jerusalem, dei som er att i dette landet, og dei som bur i Egyptarlandet. 024 JER 024 009 Og eg vil gjera deim til ei skræma og ein stygg for alle riki på jordi, til ei hæding og eit ordtøke, til ei spott og ei våbøn på alle dei stader som eg driv deim burt til. 024 JER 024 010 Og eg vil senda imot deim sverdet og svolten og sotti, til dei vert reint utrudde or landet som eg gav deim og federne deira. 024 JER 025 001 Det ordet som kom til Jeremia um all Juda-lyden i det fjorde styringsåret åt Jojakim Josiason, Juda-kongen, det er fyrste styringsåret åt Nebukadressar, Babel-kongen, 024 JER 025 002 og som profeten Jeremia tala til heile Juda-folket og til alle Jerusalems-buarne; han sagde: 024 JER 025 003 Frå det trettande styringsåret åt Josia Amonsson, Juda-kongen, og alt til denne dag, no i tri og tjuge år, hev Herrens ord kome til meg, og eg hev tala til dykk jamt og samt, men de vilde ikkje høyra. 024 JER 025 004 Og Herren sende til dykk alle tenararne sine, profetarne, jamt og samt, men de vilde ikkje høyra og lagde ikkje øyra til, so de kunde høyra. 024 JER 025 005 Han sagde: Vend um, kvar og ein frå sin vonde veg og frå dykkar vonde åtferd! so skal de få bu i det landet som Herren gav dykk og federne dykkar frå æva og til æva. 024 JER 025 006 Og ferdast ikkje etter andre gudar, so de tener og tilbed deim, og gjer meg ikkje harm med slikt som henderne dykkar hev gjort! so eg ikkje skal gjera dykk noko ilt. 024 JER 025 007 Men de lydde ikkje på meg, segjer Herren, men de vilde harma meg med slikt som henderne dykkar hev gjort dykk sjølve til tjon. 024 JER 025 008 Difor, so segjer Herren, allhers drott: Av di de ikkje lydde på mine ord, 024 JER 025 009 sjå, so sender eg bod etter alle ætterne i Nordheimen og fær deim hit, segjer Herren, og etter Nebukadressar, tenaren min, og eg let deim koma yver dette landet og yver deim som bur her, og yver alle desse folki rundt ikring. Og eg bannstøyter deim og gjer deim til ein fælske og ei spott og til ævelege audner. 024 JER 025 010 Og eg vil gjera det audt hjå deim for fagnadrøyst og glederøyst, røyst av brudgom og røyst av brur, handkvern-dur og lampeljos. 024 JER 025 011 Og alt dette landet skal verta til audn og øyda, og desse folki skal tena Babel-kongen i sytti år. 024 JER 025 012 Og når sytti år er lidne, vil eg heimsøkja Babel-kongen og dette folket for deira misgjerningar, segjer Herren, og Kaldæarlandet vil eg heimsøkja og gjera det til ævelege øydemarker. 024 JER 025 013 Og eg vil lata koma yver det landet alle ordi mine som eg hev tala um det, alt som er skrive i denne boki, det som Jeremia hev spått um alle folkeslagi. 024 JER 025 014 For velduge folk og store kongar skal trælka deim og, og eg vil gjeva deim lika for deira verk og for det henderne deira hev gjort. 024 JER 025 015 For so sagde Herren, Israels Gud, med meg: Tak dette staupet med vreide-vin or mi hand og lat alle folkeslagi som eg sender deg til, drikka av det! 024 JER 025 016 Og dei skal drikka og raga og rasa for det sverdet som eg sender ibland deim. 024 JER 025 017 Eg tok då staupet or Herrens hand og let alle dei folki drikka som han sende meg til: 024 JER 025 018 Jerusalem og byarne i Juda og kongarne og hovdingarne der, for å gjera deim til audn og øyda, til ei spott og til ei våbøn - so som det er den dag i dag - 024 JER 025 019 Farao, egyptarkongen, og hans tenarar og hovdingar og all landslyden hans 024 JER 025 020 og alt blandingsfolket hans og alle kongarne i Us-landet og alle kongarne i Filistarlandet og Askalon og Gaza og Ekron og det som er att av Asdod, 024 JER 025 021 Edom og Moab og Ammons-sønerne 024 JER 025 022 og alle kongarne i Tyrus og alle kongarne i Sidon og kongarne på havstrenderne, burtanfor havet, 024 JER 025 023 Dedan og Tema og Buz og alle med rundklypt hår 024 JER 025 024 og alle kongarne i Arabia og alle kongarne yver blandingsfolket som bur i øydemarki, 024 JER 025 025 og alle kongarne i Zimri og alle kongarne i Elam og alle kongarne i Media 024 JER 025 026 og alle kongarne i Nordheimen, dei nærbuande og dei burtlengste, ein med hin, ja, alle riki i verdi utyver jordflata. Og Sesak-kongen skal drikka etter deim. 024 JER 025 027 Og du skal segja med deim: So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Drikk til de vert drukne og spyr, og dett so de ikkje kann standa upp att - for sverdet som eg sender ibland dykk! 024 JER 025 028 Men vil dei ikkje taka staupet or di hand og drikka, då skal du segja med deim: So segjer Herren, allhers drott: Drikka skal de. 024 JER 025 029 For sjå, eg let ulukka fyrst råka den byen som er uppkalla etter mitt namn - og so skulde de sleppa å umgjelda! De skal ikkje sleppa å umgjelda, for sverd byd eg ut imot alle som bur på jordi, segjer Herren, allhers drott. 024 JER 025 030 Og du skal kunngjera for deim alle desse profetordi. Og du skal segja med deim: Herren skal bura frå høgdi og lata si røyst ljoma frå sin heilage bustad, ja, han skal stor-bura yver sitt beiteland, setja i med eit rop, liksom når dei trøder vinpersa, imot alle som bur på jordi. 024 JER 025 031 Det omar av ein dyn alt til enden av jordi, for Herren hev ei trætta med folki, han gjeng til doms med alt kjøt; han let sverdet få dei ugudlege, segjer Herren. 024 JER 025 032 So segjer Herren, allhers drott: Sjå, ei ulukka gjeng ut frå folk til folk, og eit brotver kjem frå dei ytste endarne av jordi. 024 JER 025 033 Og dei som Herren hev slege den dagen, skal liggja daude frå eine enden av jordi til hin; ingen skal gråta yver deim eller samla deim i hop og jorda deim; til møk utyver marki skal dei verta. 024 JER 025 034 Barma dykk, de hyrdingar, og ropa, og velt dykk i moldi, de gjævingar i hjordi! for tidi til å slagta dykk er komi. Og eg vil spreida dykk, og de skal detta ned liksom eit dyrverdigt kjerald. 024 JER 025 035 Då vert det ingi livd for hyrdingarne og ingi undankoma for gjævingarne i hjordi. 024 JER 025 036 Høyr kor hyrdingarne ropar, kor gjævingarne i hjordi øyar seg! For Herren øyder ut beitemarki deira, 024 JER 025 037 og dei fredfulle engjarne vert aude for Herrens brennande vreide. 024 JER 025 038 Fram stig han som ei ungløva ut or si kjørr; ja, landet deira vert til ei audn for det herjande sverdet og for hans brennande vreide. 024 JER 026 001 I den fyrste tidi som Jojakim Josiason, Juda-kongen, styrde, kom dette ordet frå Herren; han sagde: 024 JER 026 002 So segjer Herren: Gakk i fyregarden til Herrens hus og tala mot Juda-byarne som kjem og tilbed i Herrens hus, tala alle dei ordi som eg hev bode deg å tala til deim! Tak ikkje undan eit einaste ord! 024 JER 026 003 Må henda dei kunde høyra og snu seg, kvar og ein frå sin vonde veg; då vil eg angra det vonde som eg tenkjer å gjera mot deim for den vonde framferdi deira. 024 JER 026 004 Og du skal segja med deim: So segjer Herren: Um de ikkje høyrer på meg og ferdast i den lovi som eg hev lagt fram for dykk, 024 JER 026 005 so høyrer ordi åt tenarane mine, profetarne, som eg sender dykk jamt og samt, endå de ikkje vil høyra, 024 JER 026 006 då vil eg fara åt med dette huset likeins som med Silo, og alle folkeslag på jord bruka denne byen til ei våbøn. 024 JER 026 007 Og prestarne og profetarne og alt folket høyrde Jeremia tala desse ordi i Herrens hus. 024 JER 026 008 Og då Jeremia hadde tala til endes alt det som Herren hadde bode honom å tala til heile folket, då tok prestarne og profetarne og alt folket honom og sagde: «No skal du døy. 024 JER 026 009 Kvi hev du spått i Herrens namn og sagt: «Det skal ganga med dette huset likeins som med Silo, og denne byen skal verta øydelagd so ingen bur her?»» Og alt folket samla seg imot Jeremia i Herrens hus. 024 JER 026 010 Og då Juda-hovdingarne frette dette, gjekk dei frå kongsgarden upp til Herrens hus og sette seg i inngangen til Herrens port, den nye. 024 JER 026 011 Då sagde prestarne og profetarne med hovdingarne og med alt folket: «Denne mannen er skuldig til å døy; for han hev spått mot denne byen, so som de hev høyrt med dykkar eigne øyro.» 024 JER 026 012 Då sagde Jeremia med alle hovdingarne og med alt folket: «Herren hev sendt meg til å spå imot dette huset og denne byen alt det som de hev høyrt. 024 JER 026 013 Lat då dykkar vegar og gjerningar betrast, og høyr på Herren, dykkar Guds røyst! So vil Herren angra det vonde som han hev tala imot dykk. 024 JER 026 014 Men eg, sjå, eg er i dykkar hand: gjer med meg det de tykkjer godt og rett! 024 JER 026 015 Men det skal de vita, at um de drep meg, so let de skuldlaust blod koma yver dykk og yver denne byen og yver deim som her bur. For Herren hev i sanning sendt meg til dykk å tala for øyro dykkar alle desse ordi.» 024 JER 026 016 Då sagde hovdingarne og alt folket til prestarne og profetarne: «Denne mannen er ikkje skuldig til å døy, for i Herrens, vår Guds, namn hev han tala til oss.» 024 JER 026 017 Og nokre av dei øvste i landet stod upp og sagde til heile folkehopen: 024 JER 026 018 «Mika frå Moreset spådde i dei dagarne då Hizkia var konge i Juda, og sagde til alt folket i Juda: «So segjer Herren, allhers drott: Sion skal verta pløgt til åker, og Jerusalem skal verta til steinrøysar og tempelberget til skograbbar.» 024 JER 026 019 Tok då Hizkia, Juda-kongen, og alt Juda og drap honom? Ottast han ikkje Herren og blidka Herren, so han angra på det vonde han hadde tala imot deim? Men me held på å koma oss i den største ulukka.» 024 JER 026 020 Det var og ein annan mann som spådde i Herrens namn, Uria Semajason frå Kirjat-Jearim. Og han spådde mot denne byen og dette landet nett på same måten som Jeremia. 024 JER 026 021 Men då kong Jojakim og alle hans kjempor og alle hans hovdingar høyrde ordi hans, so vilde kongen drepa honom. Men då Uria frette det, vart han rædd og flydde burt kom til Egyptarland. 024 JER 026 022 Då sende kong Jojakim nokre menner til Egyptarland, Elnatan Akborsson og menner med honom inn i Egyptarland. 024 JER 026 023 Og dei tok Uria ut or Egyptarlandet og for med honom til kong Jojakim, og han let drepa honom med sverd og kasta liket hans millom ålmuge-graverne. 024 JER 026 024 Men Ahikam Safansson heldt si hand yver Jeremia, so han ikkje vart gjeven i henderne på folket og miste livet. 024 JER 027 001 I den fyrste tidi som Sidkia Josiason, Juda-kongen, styrde, kom dette ordet til Jeremia frå Herren; han sagde: 024 JER 027 002 So sagde Herren med meg: Gjer deg band og ok, og hav det um halsen din! 024 JER 027 003 Send dei so til kongen i Edom og til kongen i Moab og til kongen yver Ammons-sønerne og til kongen i Tyrus og til kongen i Sidon med dei sendemennerne som kjem til Jerusalem til Sidkia, Juda-kongen. 024 JER 027 004 Og bed deim segja med herrarne sine: So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: So skal de segja med herrarne dykkar: 024 JER 027 005 Eg hev gjort jordi, menneskja og dyri på jordi med mi store magt og min strake arm, og eg gjev dette til den eg tykkjer er den rette. 024 JER 027 006 Og no hev eg gjeve alle desse landi i henderne på Nebukadnessar, Babel-kongen, tenaren min; jamvel dyri på marki hev eg gjeve honom, so dei kann tena honom. 024 JER 027 007 Og alle folki skal tena honom og sonen hans og sonesonen hans, til dess tidi for hans land og er komi; då skal velduge folk og store kongar gjera honom til træl. 024 JER 027 008 Og det folket og det riket som ikkje vil tena honom, Nebukadnessar, Babel-kongen, og som ikkje vil bøygja halsen sin under Babel-kongens ok, det folket vil eg heimsøkja med sverd og svolt og sott, segjer Herren, til eg hev gjort ende på deim ved hans hand. 024 JER 027 009 Og de no - lyd ikkje på profetarne dykkar og spåmennerne dykkar og på draumarne dykkar og på runekallarne og tauvrekallarne dykkar, som segjer med dykk: «De kjem ikkje til å tena Babel-kongen!» 024 JER 027 010 For lygn er det dei spår åt dykk, for at eg skal føra dykk langt burt frå landet dykkar og driva dykk burt, so de vert tynte. 024 JER 027 011 Men det folket som bøygjer halsen sin under Babel-kongens ok og tener honom, det vil eg lata vera i fred i landet sitt, segjer Herren, so dei kann dyrka det og bu i det. 024 JER 027 012 Og til Sidkia, Juda-kongen, tala eg alle desse ordi og sagde: Bøyg halsen dykkar under Babel-kongens ok, og ten honom og folket hans! då skal de få liva. 024 JER 027 013 Kvi vil de døy, du og folket ditt, for sverd, av svolt og i sott, so som Herren hev tala um det folket som ikkje vil tena Babel-kongen? 024 JER 027 014 Lyd ikkje på ordi åt dei profetarne som segjer med dykk: «De kjem ikkje til å tena Babel-kongen!» For lygn er det dei spår åt dykk. 024 JER 027 015 For eg hev ikkje sendt deim, segjer Herren, men dei spår lygn i mitt namn, for at eg skal driva dykk burt, so de vert tynte, de og dei profetarne som spår åt dykk. 024 JER 027 016 Og til prestarne og heile dette folket tala eg og sagde: So segjer Herren: Lyd ikkje på ordi åt profetarne dykkar når dei spår åt dykk og segjer: «Sjå, kjeraldi or Herrens hus vert no snart flutte heim att frå Babel!» for lygn er det dei spår åt dykk. 024 JER 027 017 Lyd ikkje på deim, men ten Babel-kongen! So skal de få liva. Kvi skal denne byen verta til ei audn? 024 JER 027 018 Men um dei er profetar og hev Herrens ord, so kann dei beda Herren, allhers drott, at ikkje dei kjeraldi som er att i Herrens hus og i Juda-kongens hus og i Jerusalem, vert førde til Babel. 024 JER 027 019 For so segjer Herren, allhers drott, um sulorne og um havet og understelli og alle hine ting som endå er att i denne byen, 024 JER 027 020 som Nebukadnessar, Babel-kongen, ikkje tok då han førde Jekonja Jojakimsson, Juda-kongen, i utlægd frå Jerusalem til Babel i lag med alt storfolket i Juda og Jerusalem - 024 JER 027 021 ja, so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud, um dei kjeraldi som er att i Herrens hus og i Juda-kongens hus og i Jerusalem: 024 JER 027 022 Til Babel skal dei verta flutte, og der skal dei vera alt til den dagen eg ser etter deim, segjer Herren, og fører deim upp og attende til denne staden. 024 JER 028 001 So hende det same året, i den fyrste tidi Sidkia Josiason, Juda-kongen, styrde, i det fjorde året, i den femte månaden, at Hananja Azzursson, profeten frå Gibeon, sagde med meg i Herrens hus beint upp i augo på prestarne og alt folket: 024 JER 028 002 So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Eg hev brote sund Babel-kongens ok. 024 JER 028 003 Um tvo år vil eg føra attende til denne staden alle dei kjeraldi som Nebukadnessar, Babel-kongen, hev teke or Herrens hus og førd frå denne staden til Babel. 024 JER 028 004 Og Jekonja Jojakimsson, Juda-kongen, og alle hine burtførde frå Juda som er komne til Babel, let eg koma attende til denne staden, segjer Herren; for eg bryt sund Babel-kongens ok. 024 JER 028 005 Då svara profeten Jeremia profeten Hananja beint uppi augo på prestarne og alt folket som stod i Herrens hus, 024 JER 028 006 og profeten Jeremia sagde: «Amen! Det gjere Herren! Herren setje i verk det som du hev spått so han fører attende frå Babel til denne staden kjeraldi or Herrens hus og alle dei burtførde! 024 JER 028 007 Men høyr no på dette ordet som eg talar i opne øyro på deg og alt folket! 024 JER 028 008 Dei profetarne som hev vore fyre meg og deg frå ævordsleg tid, dei spådde mot velduge land og store rike um ufred og ulukka og sott. 024 JER 028 009 Den profeten som spår um fred - når ordi åt den profeten sannar seg, då er det skynande at Herren i sanning hev sendt den profeten.» 024 JER 028 010 Då tok profeten Hananja oket av halsen på profeten Jeremia og braut det sund. 024 JER 028 011 Og Hananja sagde beint uppi augo på alt folket: «So segjer Herren: Soleis vil eg, fyrr tvo år er lidne, brjota sund Nebukadnessars, Babel-kongens, ok av halsen på alle folki.» Då gjekk profeten Jeremia sin veg. 024 JER 028 012 Men Herrens ord kom til Jeremia etter profeten Hananja hadde brote sund oket av halsen på profeten Jeremia; han sagde: 024 JER 028 013 «Gakk og seg med Hananja: So segjer Herren: Eit tre-ok hev du brote sund, men att-istaden hev du laga eit jarn-ok. 024 JER 028 014 For so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Eit jarn-ok hev eg lagt på halsen åt alle desse folki, for at dei skal tena Nebukadnessar, Babel-kongen, so dei lyt tena honom; ja, jamvel dyri på marki hev eg gjeve honom.» 024 JER 028 015 Då sagde profeten Jeremia med profeten Hananja: «Høyr, du Hananja! Herren hev ikkje sendt deg, men du hev fenge dette folket til å lita på lygn. 024 JER 028 016 Difor, so segjer Herren so: Sjå, eg tek deg burt frå jordi; i dette året skal du døy, for du hev preika fråfall frå Herren.» 024 JER 028 017 Og profeten Hananja døydde same året i den sjuande månaden. 024 JER 029 001 Og dette er ordi i det brevet som profeten Jeremia sende frå Jerusalem til deim som endå livde att av dei øvste millom dei burtførde, og til prestarne og profetarne og alt det folket som Nebukadnessar hadde ført burt frå Jerusalem til Babel, 024 JER 029 002 då kong Jekonja og kongsmori og hirdmennerne, dei høgste i Juda og Jerusalem og timbremennerne og smedarne var farne burt or Jerusalem. 024 JER 029 003 Brevet sende han med El’asa Safansson og Gemarja Hilkiason, som Sidkia, Juda-kongen, sende til Nebukadnessar, Babel-kongen, til Babel; det lydde so: 024 JER 029 004 So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud, til alle dei burtførde som eg hev ført burt frå Jerusalem til Babel: 024 JER 029 005 Bygg hus og bu i deim, planta hagar og et frukti av deim! 024 JER 029 006 Tak dykk konor og avla søner og døtter, og tak konor åt sønerne dykkar, og gift burt døtterne dykkar, so dei kann få søner og døtter, so de kann fjølgast der og ikkje minka i tal! 024 JER 029 007 Og stræva etter det, at det må ganga den byen vel som eg hev ført dykk burt til, og bed for honom til Herren! For når det gjeng honom vel, so gjeng det dykk vel. 024 JER 029 008 For so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Lat dykk ikkje dåra av dei profetarne som er hjå dykk og av spåmennerne dykkar, og gjev ikkje gaum etter draumarne dykkar som de drøymer! 024 JER 029 009 For lygn er det som dei spår åt dykk i mitt namn, og eg hev ikkje sendt deim, segjer Herren. 024 JER 029 010 For so segjer Herren: Når sytti år er lidne for Babel, vil eg vitja dykk og gjera sannrøynt på dykk det gode ordet mitt um å lata dykk koma tilbake til denne staden. 024 JER 029 011 For eg veit kva tankar eg hev med dykk, segjer Herren, tankar til fred og ikkje til tjon, å gjeva dykk framtid og von. 024 JER 029 012 Og de skal påkalla meg og ganga og beda til meg, og eg vil høyra på dykk. 024 JER 029 013 Og de skal søkja meg og finna meg, når de spør etter meg av alt dykkar hjarta. 024 JER 029 014 Eg vil då lata dykk finna meg, segjer Herren, og eg vil gjera ende på utlægdi dykkar og samla dykk frå alle dei folki og or alle dei staderne som eg hev drive dykk burt til, segjer Herren, og lata dykk venda tilbake til den staden som eg førde dykk burt ifrå. 024 JER 029 015 For de segjer: «Herren hev reist upp profetar åt oss i Babel.» 024 JER 029 016 For so segjer Herren um kongen som sit på Davids kongsstol og um alt folket som bur i denne byen, brørne dykkar som ikkje vart burtførde saman med dykk, 024 JER 029 017 so segjer Herren, allhers drott: Sjå, eg sender imot deim sverd og svolt og sott og gjer med deim som ein gjer med dei utskjemde fikorne som er so låke at dei ikkje er etande. 024 JER 029 018 Og eg elter deim med sverd, med svolt og med sott, og eg vil gjera deim til ei skræma for alle riki på jord, til ei våbøn og ein støkk, og til ei spott og ei hæding millom alle dei folki som eg driv deim til, 024 JER 029 019 for di at dei lydde ikkje på mine ord, segjer Herren, då eg sende tenarane mine, profetarne, til deim, jamt og samt, men de høyrde ikkje, segjer Herren. 024 JER 029 020 Men høyr no de Herrens ord, alle de burtførde som eg hev sendt frå Jerusalem til Babel! 024 JER 029 021 So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud, um Ahab Kolajason og um Sidkia Ma’asejason som spår lygn åt dykk i mitt namn: Sjå, eg gjev deim i handi på Nebukadressar, Babel-kongen, og han skal drepa deim framfor dykkar augo. 024 JER 029 022 Og etter deim skal dei laga ei våbøn, alle dei burtførde or Juda som er i Babel, og segja: «Herren gjere med deg likeins som med Sidkia og Ahab, som Babel-kongen steikte i elden!» 024 JER 029 023 For dei for med skjemdarverk i Israel og dreiv hor med grannekonorne sine og for med lygne-rødor i mitt namn, slikt som eg ikkje hadde sett deim til; eg veit det då og kann vitna um det, segjer Herren. 024 JER 029 024 Og dette skal du segja med Semaja, nehelamiten: 024 JER 029 025 So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Du hev sendt brev i ditt namn til alt folket i Jerusalem og til presten Sefanja Ma’asejason og til alle prestarne, og sagt: 024 JER 029 026 «Herren hev sett deg til prest i staden for presten Jojada, so det skal vera tilsynsmenner i Herrens hus yver alle som er frå vitet gjengne og driv på og spår, so du kann setja deim i stokk og halsjarn. 024 JER 029 027 Kvi hev du då ikkje refst Jeremia frå Anatot som driv og spår åt dykk? 024 JER 029 028 For på denne måten hev han kunna gjera ordsending til oss i Babel og sagt: «Dette vert ei lang-æva; bygg hus og bu i deim, planta hagar og et frukti or deim!»» 024 JER 029 029 Og presten Sefanja hadde lese dette brevet upp for profeten Jeremia. 024 JER 029 030 Då kom Herrens ord til Jeremia; han sagde: 024 JER 029 031 Gjer ordsending til alle dei burtførde og seg: So segjer Herren um Semaja, nehelamiten: Sidan Semaja hev spått åt dykk, endå eg ikkje hev sendt honom, og fenge dykk til å lita på lygn, 024 JER 029 032 difor, so segjer Herren: Sjå, eg heimsøkjer Semaja, nehelamiten, og avkjømet hans; ingen av deim skal få bu millom dette folket, og han skal ikkje få sjå det gode som eg gjer med folket mitt, segjer Herren, for han hev preika fråfall frå Herren. 024 JER 030 001 Det ordet som kom til Jeremia frå Herren; han sagde: 024 JER 030 002 So segjer Herren, Israels Gud: Skriv deg upp i ei bok alle dei ordi eg hev tala til deg! 024 JER 030 003 For sjå, dagar skal koma, segjer Herren, då eg endar utlægdi åt folket mitt, Israel og Juda, og let deim koma heim att til det landet som eg gav federne deira, so dei kann taka det til eign. 024 JER 030 004 Og dette er dei ordi som Herren hev tala um Israel og um Juda: 024 JER 030 005 So segjer Herren: Eit rædslerop hev me høyrt; otte og ingen fred. 024 JER 030 006 Spør og sjå etter um ein karmann føder barn! Kvi ser eg då alle mann med henderne på lenderne liksom kvinna i barnsnaud, og kvi er alle andliti vortne nåbleike? 024 JER 030 007 Å! Stor er den dagen, han hev ikkje sin like. Ja, ei trengsletid er det for Jakob, men han skal verta frelst derifrå. 024 JER 030 008 Og det skal henda den dagen, segjer Herren, allhers drott, at eg vil brjota oket hans av halsen din, og bandi dine vil eg riva sund. Ja, framande skal ikkje trælka honom lenger. 024 JER 030 009 Men dei skal tena Herren, sin Gud, og David, sin konge, som eg vil reisa upp åt deim. 024 JER 030 010 So ottast ikkje, du min tenar Jakob, segjer Herren, og ræddast ikkje, Israel! For sjå, eg frelser deg frå det burtlengste land og avkjømet ditt frå det landet som dei var burtførde til. Og Jakob skal snu heim att og vera i ro og trygd, og ingen skal skræma honom. 024 JER 030 011 For eg er med deg, segjer Herren, til å frelsa deg. For eg vil gjera ende på alle dei folki som eg hev spreidt deg imillom, det er berre deg eg ikkje vil gjera ende på, men eg vil aga deg med måte, men reint utan refsing kann eg ikkje lata deg vera. 024 JER 030 012 For so segjer Herren: Ubøtande er skaden din, ulækjande såret ditt. 024 JER 030 013 Ingen tek saki di på seg og kreistar verken ut; det bid ikkje helsebot, ikkje plåster for deg. 024 JER 030 014 Alle elskarane dine hev gløymt deg, dei spør ikkje etter deg. For eg hev slege deg likeins som ein fiende slær, eg hev aga deg som den miskunnlause, for di at misgjerningi di er stor og synderne dine mange. 024 JER 030 015 Kvi eiar du deg yver skaden din, yver at plåga di er ulækjande? For di at misgjerningi di er stor og synderne dine mange, hev eg gjort deg dette. 024 JER 030 016 Difor skal alle som et på deg, verta upp-etne, og alle som er trengjer deg, verta burtførde, alle saman, og dei som herjar deg, skal verta herja, og alle som ranar frå deg, vil eg gjeva til ran. 024 JER 030 017 For eg vil grøda såri dine og lækja deg etter slagi du hev fenge, segjer Herren, av di dei kallar deg «den burtdrivne», «Sion som ingen spør etter». 024 JER 030 018 So segjer Herren: Sjå, eg endar utlægdi for Jakobs tjeld og miskunnar bustaderne hans, og byen skal atter verta bygd på haugen sin, og slottet skal standa på sin rette stad. 024 JER 030 019 Og det skal ljoma av lovsangar og leikstemne-ljod frå deim. Og eg vil lata deim aukast og ikkje minka, og eg vil æra deim, og dei skal ikkje verta mismætte. 024 JER 030 020 Og sønerne hans skal vera som fordom, og lyden hans skal standa grunnfest framfor mi åsyn, og eg vil heimsøkja alle som trengjer honom. 024 JER 030 021 Og hans herlege skal vera utstokken frå honom sjølv, og drotten hans skal ganga fram or hans eigen flokk. Og eg vil lata honom nærra seg åt meg, so han fær koma til meg; for kven kunde elles vera so hjartug, at han kom meg nær? segjer Herren. 024 JER 030 022 Og de skal vera mitt folk, og eg skal vera dykkar Gud. 024 JER 030 023 Sjå, ein storm frå Herren - vreide bryt fram - ein rjukande storm: ned på hovudet åt dei ugudlege kjem han i kvervlar. 024 JER 030 024 Herrens brennande vreide skal ikkje halda upp fyrr han hev gjort og sett i verk sitt hjartans tankar. I dagarne som kjem, skal de skyna det. 024 JER 031 001 I den tidi, segjer Herren, skal eg vera Gud for alle ættgreinerne i Israel, og dei skal vera mitt folk. 024 JER 031 002 So segjer Herren: Det folket som slapp undan sverdet, hev funne nåde i øydemarki; eg vil av og få honom, Israel, til å roa seg. 024 JER 031 003 Langt burtanfrå hev Herren openberra seg for meg: Ja, med æveleg kjærleik hev eg elska deg, difor hev eg late mi miskunn mot deg halda ved. 024 JER 031 004 Enn skal eg byggja deg, so du vert uppatt-bygd, du møy Israel; enn skal du pryda deg med handtrummorne og ganga ut i dansen med dei leikande. 024 JER 031 005 Enn skal du planta vinhagar på Samaria-heidarne; dei som plantar, skal hausta og. 024 JER 031 006 For det kjem ein dag då vaktmenner skal ropa på Efraimsfjellet: «Statt upp, og lat oss draga upp til Sion, til Herren, vår Gud.» 024 JER 031 007 For so segjer Herren: Fagna dykk yver Jakob med gleda og set i med fagnadrop yver den fremste av folki! Gjer kunnigt, prisa og seg: «Herre, frels ditt folk, leivningen av Israel!» 024 JER 031 008 Sjå, eg let deim koma frå Norderlandet og samlar deim frå utkantarne av jordi. Ibland deim er blinde og halte, fremmelege kvende og fødande i lag; i ein stor flokk skal dei koma hit tilbake. 024 JER 031 009 Gråtande skal dei koma og audmjukleg bedande; eg vil fylgja dei; eg vil leida deim til vatsbekkjer på ein jamn veg, der dei ikkje skal snåva. For eg er vorten far åt Israel, og Efraim er min fyrstefødde son. 024 JER 031 010 Høyr Herrens ord, de folk, gjer det kunnigt på øyarne langt burte og seg: Han som spreidde Israel, vil samla det og gjæta det likeins som ein hyrding hjordi si. 024 JER 031 011 For Herren hev fria Jakob ut og løyst honom ut or henderne på den som var sterkare enn han. 024 JER 031 012 Og dei skal koma og fagna seg på Sionshøgdi, og dei skal strøyma til dei gode ting frå Herren, til korn og til druvesaft og til olje, til unge sauer og naut. Og sjæli deira skal vera lik ein vatsrik hage, og dei skal ikkje ormegtast lenger. 024 JER 031 013 Då skal møyar fegnast i dans, og gutar og gamlingar saman. Og eg skal venda sorgi deira til gleda og hugga deim og gleda deim etter deira sut. 024 JER 031 014 Og eg skal kvika prestarne med feite retter, og lyden min skal mettast med mine gode ting, segjer Herren. 024 JER 031 015 So segjer Herren: Ei røyst er høyrd i Rama, ynk, sår gråt; Rakel græt for borni sine. Ho vil ikkje lata seg trøysta for borni sine, for dei er ikkje lenger til. 024 JER 031 016 So segjer Herren: Haldt røysti di frå gråt og augo dine frå tåror! For verket ditt skal få si løn, segjer Herren, og dei skal snu heim att frå fiendeland. 024 JER 031 017 Ja, det er von um di framtid, segjer Herren, og borni skal snu heim att innum sine landskil. 024 JER 031 018 Eg hev greinleg høyrt kor Efraim barmar seg: «Du hev aga meg, ja, eg er aga som ein utamd kalv. Vend du meg um, so vil eg venda um, for du er Herren, min Gud. 024 JER 031 019 For sidan eg vende meg burt, angrar eg, og sidan eg vitrast, slær eg meg på lendi. Eg blygjest, ja, eg skjemmest, for eg lyt bera skammi frå ungdomstidi mi.» 024 JER 031 020 Er då Efraim meg so kjær ein son eller slikt eit eigna-barn, sidan eg stødt må minnast honom, endå eg ofte hev truga honom? Difor bankar hjarta mitt for hans skuld, eg lyt miskunna honom, segjer Herren. 024 JER 031 021 Reis deg vardar, set deg vegvisarar, gjev gaum etter kongsvegen, vegen du gjekk! Snu heim att, du møy Israel, snu heim att til desse byarne dine! 024 JER 031 022 Kor lenge vil du reika der att og fram, du fråfalne dotter? For Herren skaper nytt i landet: Kvinna vernar mannen. 024 JER 031 023 So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Enn skal dei segja dette ordet i Judalandet og byarne der, når eg gjer ende på utlægdi deira: «Herren signe deg, du rettferds bustad, du heilage fjell!» 024 JER 031 024 Og Juda med alle sine byar skal bu der i lag; bønder og kringfarande hyrdingfolk. 024 JER 031 025 For eg vil kveikja den utmødde sjæl, og alle ormegta sjæler vil eg metta. 024 JER 031 026 Ved dette vakna eg og såg meg um, og svevnen min hadde vore blid. 024 JER 031 027 Sjå, dei dagar skal koma, segjer Herren, då eg vil så Israelslandet og Judalandet med sæde av menneskje og sæde av dyr. 024 JER 031 028 Og likeins som eg vakte yver deim til å ryskja upp og riva ned og brjota ned og øyda og plåga deim, soleis vil eg og vaka yver deim til å byggja og planta, segjer Herren. 024 JER 031 029 I dei dagarne skal dei ikkje lenger segja: «Federne åt sure druvor, og borni vart sårtente.» 024 JER 031 030 Men kvar og ein skal døy for si eigi misgjerd; kvar den mann som et sure druvor, skal sjølv verta sårtent. 024 JER 031 031 Sjå, det skal koma dagar, segjer Herren, då eg vil gjera ei ny pakt med Israels hus og med Judas hus, 024 JER 031 032 ikkje slik ei pakt som den eg gjorde med federne deira den dagen eg tok deim i handi og leidde deim ut or Egyptarlandet, den pakti med meg som dei braut, endå eg var deira rette herre, segjer Herren. 024 JER 031 033 Men dette er den pakti som eg vil gjera med Israels hus etter dei dagarne, segjer Herren: Eg vil leggja lovi mi inni deim, og skriva henne i hjarta deira, og eg skal vera deira Gud, og dei skal vera mitt folk. 024 JER 031 034 Då skal dei ikkje lenger læra kvar sin granne og kvar sin bror, og segja: «Kjenn Herren!» For dei skal alle kjenna meg, både små og store, segjer Herren; for eg skal forlata deira misgjerning og ikkje lenger minnast deira synd. 024 JER 031 035 So segjer Herren som sette soli til å lysa um dagen, månen og stjernorne til å lysa um natti, etter ei fast lov, han som reiser upp havet so bårorne bruser - Herren, allhers drott, er namnet hans: 024 JER 031 036 Dersom desse loverne vik for mi åsyn, segjer Herren, då skal og Israels ætt halda upp med å vera eit folk framfor mi åsyn alle dagar. 024 JER 031 037 So segjer Herren: Dersom himlarne let seg mæla der uppe og grunnvollarne åt jordi let seg ransaka der nede, då skal eg og støyta frå meg all Israels ætt for alt det dei hev gjort, segjer Herren. 024 JER 031 038 Sjå, det skal koma dagar, segjer Herren, då byen skal verta bygd åt Herren frå Hananeltårnet alt til Hyrneporten, 024 JER 031 039 og mælesnori skal ganga derifrå beint på yver Garebhaugen, og so bøygja til Goa. 024 JER 031 040 Og heile Daudskrott- og Oskedalen og alle markerne burtåt Kidronsbekken alt aust til Hesteport-hyrna, skal vera helga åt Herren. Nokor øyding eller nedrivning skal det ikkje meir vera der i all æva. 024 JER 032 001 Det ordet som kom til Jeremia frå Herren i det tiande styringsåret åt Sidkia, Juda-kongen, det er det attande året Nebukadressar var konge. 024 JER 032 002 Det var ved det leitet at Babel-kongens her kringsette Jerusalem, og profeten Jeremia var innestengd i vaktgarden som høyrde til Juda-kongens hus. 024 JER 032 003 Der hadde Sidkia, Juda-kongen, stengt honom inne med so falne ord: «Kvi spår du og segjer: «So segjer Herren: Sjå, eg gjev denne byen i henderne på Babel-kongen, og han skal taka honom, 024 JER 032 004 og Sidkia, Juda-kongen, skal ikkje sleppa or henderne på kaldæarane, men han skal til vissa verta gjeven i henderne på Babel-kongen, og tala med honom, munn mot munn, og sjå honom, auga mot auga, 024 JER 032 005 og til Babel skal han føra Sidkia, og der skal han vera til eg vitjar honom, segjer Herren; når de strider mot kaldæarane, skal lukka ikkje fylgja dykk.»» 024 JER 032 006 Og Jeremia sagde: «Herrens ord kom til meg; han sagde: 024 JER 032 007 Sjå, Hanamel, son åt Sallum, farbror din, kjem til deg og segjer: «Kjøp deg jordi mi i Anatot! For du hev odelsretten til å løysa henne.»» 024 JER 032 008 Og Hanamel, son åt farbror min, kom etter Herrens ord til meg i vaktgarden og sagde med meg: «Kjøp jordi mi som er i Anatot i Benjaminslandet! For du hev odelsretten, og du hev skyldnaden til å løysa. Kjøp då!» Då skyna eg at det var ord frå Herren. 024 JER 032 009 Og eg kjøpte jordi av Hanamel, son åt farbror min, i Anatot, og vog sylvet åt honom, syttan sylvdalar. 024 JER 032 010 So skreiv eg det i eit kjøpebrev og sette innsigle på og tok vitne og vog sylvet på ei skålvegt. 024 JER 032 011 Sidan tok eg kjøpebrevet, det innsigla, med avtalen og skilordi, og det opne, 024 JER 032 012 og eg gav kjøpebrevet til Baruk, son åt Neria Mahsejason, for augo på Hanamel, frenden min, og for augo på vitni som hadde skrive under på kjøpebrevet, og alle dei jødarne som sat i vaktgarden. 024 JER 032 013 Og eg bad Baruk for augo på deim og sagde: 024 JER 032 014 «So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Tak desse brevi, både kjøpebrevet med innsigle og det opne brevet, og legg deim i ei leirkrukka, so dei kann standa seg i lang tid! 024 JER 032 015 For so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Enn skal det verta kjøpt hus og jorder og vinhagar i dette landet.» 024 JER 032 016 Då eg so hadde gjeve Baruk Neriason kjøpebrevet, bad eg til Herren og sagde: 024 JER 032 017 Å Herre, Herre! Sjå, du hev gjort himmelen og jordi med di store magt og med din strake arm; ingen ting er for vand for deg, 024 JER 032 018 du som gjer miskunn mot tusund på tusund, og for misgjerdi åt federne gjev du borni deira etter deim att uppi fanget, du store, velduge Gud - Herren, allhers drott, er namnet ditt - 024 JER 032 019 stor i råd og megtig i verk, du som hev augo dine opne yver alle vegarne åt mannsborni, so du kann gjeva kvar mann etter hans veg og etter den grøda hans verk hev bore, 024 JER 032 020 du som gjorde teikn og under i Egyptarlandet alt til denne dag, både i Israel og med andre menneskje, og gjorde deg namnfræg, so som du er enno i dag. 024 JER 032 021 Og du førde ditt folk ut or Egyptarlandet med teikn og med under og med sterk hand og strak arm og med stor fælska. 024 JER 032 022 Og du gav deim dette landet som du hadde svore federne deira å gjeva deim, eit land som fløymer med mjølk og honning. 024 JER 032 023 Og dei kom og tok det til eiga, men dei høyrde ikkje på di røyst og ferdast ikkje etter loverne dine. Dei gjorde ikkje noko av det du hadde bode deim å gjera. Då let du all denne ulukka koma på deim. 024 JER 032 024 Sjå, umlægringsvollarne er alt komne innåt byen, so dei kann taka honom, og ved sverd og svolt og sott er byen gjeven i henderne på kaldæarane, som strider imot honom. So no er det kome det du truga med, og sjå, du ser det. 024 JER 032 025 Og like vel hev du, Herre, Herre, sagt med meg: «Kjøp deg jordi for sylv og tak vitne på det!» - endå byen er gjeven i henderne på kaldæarane. 024 JER 032 026 Då kom Herrens ord til Jeremia; han sagde: 024 JER 032 027 Sjå, eg er Herren, all kjøts Gud: skulde nokon ting vera for vand for meg? 024 JER 032 028 Difor, so segjer Herren: Sjå, eg gjev denne byen i henderne på kaldæarane og i henderne på Nebukadressar, Babel-kongen, og han skal taka honom. 024 JER 032 029 Og kaldæarane, som strider mot denne byen, skal koma og setja eld på denne byen og brenna honom med dei husi der dei uppå taki hev brent røykjelse åt Ba’al og rent ut drykkoffer for andre gudar til å harma meg med. 024 JER 032 030 For Israels born og Judas born hev berre gjort det som vondt er framfor augo mine, alt frå si ungdomstid, ja, Israels born hev berre harma meg med dei verk deira hender hev gjort, segjer Herren. 024 JER 032 031 For denne byen hev vore til å gjera meg vreid og harm ifrå den dagen dei bygde honom, og alt fram til denne dag, so eg lyt taka honom burt frå mi åsyn 024 JER 032 032 for all vondskapen som Israels born og Judas born hev gjort til å harma meg med, dei sjølve, deira kongar, deira hovdingar, deira prestar og deira profetar, Juda-menner og Jerusalems-buar. 024 JER 032 033 Og dei snudde ryggen til meg og ikkje andlitet, og endå eg lærde dei jamt og samt, so høyrde dei ikkje, so dei tok age. 024 JER 032 034 Men dei sette sine styggeting i det huset som er uppkalla etter mitt namn, so dei sulka det ut. 024 JER 032 035 Og dei bygde dei Ba’al-haugarne som er i Hinnomssons-dalen, for dei vilde lata sønerne og døtterne sine ganga gjenom elden for Molek - slikt hadde eg då ikkje påbode, og aldri var det kome meg i hugen at dei skulde gjera slikt eit skjemdarverk og soleis få Juda til å synda. 024 JER 032 036 Og no, difor, segjer Herren, Israels Gud, um denne byen som de segjer sofalne ord um: «Han er gjeven i henderne på Babel-kongen ved sverd og svolt og sott»: 024 JER 032 037 Sjå, eg samlar deim ut or alle dei landi som eg hev drive deim til i min vreide og harm og store gram, og eg vil lata deim snu attende til denne staden og bu her trygge. 024 JER 032 038 Då skal dei vera mitt folk, og eg skal vera deira Gud. 024 JER 032 039 Og eg vil gjeva deim eitt hjarta og ein veg, so dei ottast meg alle dagar, til bate for deim sjølve og sønerne deira etter deim. 024 JER 032 040 Og eg vil gjera ei ævepakt med deim, at eg aldri skal snu ifrå deim med mine velgjerningar mot deim, og eg vil leggja otte for meg i deira hjarta, so dei ikkje skal vika frå meg. 024 JER 032 041 Og eg vil fagna meg yver deim og gjera vel imot deim, og eg vil planta deim i dette landet med truskap, av alt mitt hjarta og av all mi sjæl. 024 JER 032 042 For so segjer Herren: Liksom eg hev late all denne store ulukka koma yver dette folket, soleis vil eg og lata alt det gode koma yver deim, som eg hev lova deim. 024 JER 032 043 Og jorder skal verta kjøpte i dette landet som de kallar «ei audn utan folk og fe, gjevi i henderne på kaldæarane». 024 JER 032 044 Jorder skal dei kjøpa for sylv og skriva kjøpebrev med innsigle på og vitne til i Benjaminslandet og i umkverven kring Jerusalem og i Juda-byarne, både i fjellbyarne og i byarne på flatlendet og i Sudlandet. For eg vil gjera ende på deira utlægd, segjer Herren. 024 JER 033 001 Og Herrens ord kom til Jeremia andre gongen medan han endå sat innestengd i vaktgarden; han sagde: 024 JER 033 002 So segjer Herren som gjer det, Herren som emnar det til og fullfører det - Herren er namnet hans -: 024 JER 033 003 Ropa til meg, so skal eg svara deg og kunngjera for deg store og uskynande ting, som du ikkje hev vit på. 024 JER 033 004 For so segjer Herren, Israels Gud, um husi i denne byen og um husi åt Juda-kongen, som er nedrivne til motråd mot umlægringsvollarne og sverdet: 024 JER 033 005 Dei er komne og vil strida mot kaldæarane, men det vert til å fylla husi med liki av dei menner som eg hev slege i min vreide og harm, og som med sin store vondskap hev valda at eg hev løynt mi åsyn for denne byen. 024 JER 033 006 Sjå, eg vil koma med helsebot og lækjedom og lækja deim, og eg vil syna deim ei ovnøgd med fred og trygd. 024 JER 033 007 Og eg vil gjera ende på Judas utlægd, og Israels utlægd, og eg vil byggja deim som i fyrstningi. 024 JER 033 008 Og eg vil reinsa deim for all misgjerningi deira, som dei hev synda mot meg med, og eg vil tilgjeva alle misgjerningarne deira, som dei hev synda mot meg med, og som dei hev forbrote seg mot meg med. 024 JER 033 009 Og byen skal vera meg til eit fagnad-namn, til pris og til pryda hjå alle folk på jordi som frettar alt det gode som eg gjer deim, og dei skal skjelva og titra for alt det gode og all den freden som eg der lagar til. 024 JER 033 010 So segjer Herren: På denne staden som de kallar «ein øydestad, utan folk og fe», i Juda-byarne og på Jerusalems-gatorne, som ligg i øyde utan folk og utan ibuarar og utan fe, her skal ein få høyra 024 JER 033 011 fagnadljod og gledeljod, røyst av brudgom og røyst av brur og røysti av deim som segjer: «Prisa Herren, allhers drott, for Herren er god, for æveleg varar hans miskunn, » slike som ber fram takkoffer i Herrens hus. For eg endar utlægdi for landsens lyd, so han vert som i fyrstningi, segjer Herren. 024 JER 033 012 So segjer Herren, allhers drott: Enn skal på denne staden, som no er aud, utan folk og fe, og i alle byarne her ikring vera hagelende for hyrdingar som der let sauerne roa seg. 024 JER 033 013 I fjellbyarne, i flatlandsbyarne og i Sudlands-byarne og i Benjaminslandet og i umkverven kring Jerusalem og i Juda-byarne, skal sauerne enn renna framum den som tel deim, segjer Herren. 024 JER 033 014 Sjå, det skal koma dagar, segjer Herren, då eg vil gjera sannrøynt det gode ordet som eg hev tala um Israels hus og um Judas hus. 024 JER 033 015 I dei dagarne og i den tidi vil eg lata ein rettferdig renning renna upp for David, og han skal gjera rett og rettferd i landet. 024 JER 033 016 I dei dagarne skal Juda verta frelst og Jerusalem bu trygt, og dei skal kalla det soleis: «Herren er vår rettferd.» 024 JER 033 017 For so segjer Herren: David skal ikkje vanta ein ettermann som kann sitja på kongsstolen åt Israels hus. 024 JER 033 018 Og levitprestarne skal aldri vanta ein ettermann framfor mi åsyn som kann ofra brennoffer og grjonoffer og bera fram slagtoffer alle dagar. 024 JER 033 019 Og Herrens ord kom til Jeremia; han sagde: 024 JER 033 020 So segjer Herren: Kann de brjota mi pakt med dagen og mi pakt med natti, so det ikkje vert dag og natt i si rette tid, 024 JER 033 021 då skal og mi pakt med min tenar David verta broti, so han ikkje skal hava ein son til konge på sin stol, og med levitprestarne som tener meg. 024 JER 033 022 Liksom himmelheren ikkje let seg telja, og sanden i havet ikkje let seg mæla, soleis vil eg gjera min tenar Davids ætt til ei ovmengd, og likeins levitarne som tener meg. 024 JER 033 023 Og Herrens ord kom til Jeremia; han sagde: 024 JER 033 024 Hev du ikkje gjeve gaum etter kva dette folket hev tala og sagt: «Båe ættgreinerne som Herren hadde utvalt, hev han støytt frå seg?» Soleis vanvyrder dei folket mitt, som det ikkje lenger var eit folk i deira augo. 024 JER 033 025 So segjer Herren: Hev eg ikkje gjort mi pakt med dag og natt, ikkje gjeve lover for himmel og jord, 024 JER 033 026 då vil eg støyta frå meg ætti åt Jakob og åt min tenar David, so eg ikkje av ætti hans tek styresmenner yver ætti åt Abraham og Isak og Jakob. For eg vil enda utlægdi deira og miskunna deim. 024 JER 034 001 Det ordet som kom til Jeremia frå Herren då Nebukadnessar, Babel-kongen, og heile heren hans og alle riki på jordi som han rådde yver, og alle folkeslagi stridde imot Jerusalem og i mot alle hennar byar; han sagde: 024 JER 034 002 So segjer Herren, Israels Gud: Gakk og tala til Sidkia, Juda-kongen, og seg med honom: So segjer Herren: Sjå, eg gjev denne byen i henderne på Babel-kongen, og han skal brenna honom upp i eld. 024 JER 034 003 Og du, du skal ikkje sleppa undan honom, men teken skal du verta, og du skal verta gjeven i hans hand, og augo dine skal sjå Babel-kongens augo, og hans munn skal tala med din munn, og til Babel skal du koma. 024 JER 034 004 Men høyr på Herrens ord, Sidkia, Juda-konge! So segjer Herren um deg: Du skal ikkje døy for sverd. 024 JER 034 005 I fred skal du døy, og likeins som det var likferd-brenning for federne dine, dei fyrre kongarne, dei som hev vore fyre deg, so skal dei og brenna for deg, og dei skal øya seg for deg: «Å, herre!» for det ordet hev eg tala, segjer Herren. 024 JER 034 006 Og profeten Jeremia tala til Sidkia, Juda-kongen, alle desse ordi i Jerusalem 024 JER 034 007 då heren åt Babel-kongen stridde imot Jerusalem og imot alle Juda-byarne som endå var att, imot Lakis og Azeka; for desse var dei faste byarne som då var att av Juda-byarne. 024 JER 034 008 Det ordet som kom til Jeremia frå Herren etter kong Sidkia hadde gjort ei semja med alt folket i Jerusalem um å lysa ut fridom, 024 JER 034 009 at kvar mann skulde gjeva trælen sin og trælkvinna si fri, um dei var hebræarar, so ingen jøde skulde halda sin jødiske bror i trældom. 024 JER 034 010 Då lydde alle hovdingarne og alt folket som hadde gjort den semja, at kvar mann skulde gjeva trælen sin og trælkvinna si frie, so dei ikkje lenger heldt deim i trældom; dei lydde og gav deim frie. 024 JER 034 011 Men sidan gjorde dei det um-att og tok tilbake dei trælar og trælkvinnor som dei hadde slept frie, og truga deim til å vera trælar og trælkvinnor. 024 JER 034 012 Då kom Herrens ord til Jeremia frå Herren; han sagde: 024 JER 034 013 So segjer Herren, Israels Gud: Eg gjorde ei pakt med federne dykkar den dagen eg førde dei ut or Egyptarlandet, or trælehuset, og sagde: 024 JER 034 014 «Når sju år er lidne, skal de gjeva kvar sin bror fri, um han er hebræar, som hev selt seg til deg. I seks år skal han tena deg, men sidan skal du lata honom fri frå deg fara. Men federne dykkar høyrde ikkje på meg og lagde ikkje øyra sitt til. 024 JER 034 015 Men no hadde de snutt og gjort det som rett var i mine augo, med di de hadde lyst ut fridom, kvar og ein for bror sin, og de hadde gjort ei semja framfor mi åsyn i det huset som er uppkalla etter mitt namn. 024 JER 034 016 Men so snudde de um-att og vanhelga namnet mitt og tok tilbake kvar sin træl og kvar si trælkvinna som de hadde slept frie til å fara kvar dei vilde, og de truga deim til å vera trælar og trælkvende åt dykk. 024 JER 034 017 Difor, so segjer Herren: De hev ikkje høyrt på meg og ropa ut fridom, kvar og ein for sin bror og sin næste; sjå, eg ropar ut fridom for dykk, segjer Herren, so de vert gjevne åt sverdet, åt sotti og åt svolten, og eg vil gjera dykk til ei skræma for alle riki på jordi, 024 JER 034 018 og eg gjev dei menner som braut pakti mi, som ikkje heldt ordi i den pakti dei gjorde framfor mi åsyn, pakti ved den kalven som dei skar i tvo og gjekk millom luterne av, 024 JER 034 019 - hovdingarne i Juda og hovdingarne i Jerusalem, hirdmennerne og prestarne og all landslyden som gjekk millom luterne av kalven - 024 JER 034 020 eg gjev deim i henderne på fiendarne deira og i henderne på deim som ligg deim etter livet, og liki deira skal verta til mat åt fuglarne under himmelen og dyri på jordi. 024 JER 034 021 Og Sidkia, Juda-kongen, og hovdingarne hans gjev eg i henderne på deira fiendar og i henderne på deim som ligg deim etter livet, og i henderne på Babel-kongens her, som no er faren burt frå dykk. 024 JER 034 022 Sjå, eg gjev deim det påbodet, segjer Herren, at dei skal snu tilbake til denne byen, og dei skal strida imot honom og taka honom og brenna honom upp i eld. Og byarne i Juda gjer eg til ei audn, der ingen bur.» 024 JER 035 001 Det ordet som kom til Jeremia frå Herren i Jojakim Josiasons, Juda-kongens, dagar; han sagde: 024 JER 035 002 Gakk til Rekabs-ætti og tala til deim og kom med deim til Herrens hus, inn i ein av kovarne, og gjev deim vin å drikka! 024 JER 035 003 Då tok eg Ja’azanja, son åt Jeremia Habassinjason, og brørne hans og alle sønerne hans og all Rekabs-ætti 024 JER 035 004 og hadde deim med til Herrens hus, inn i koven åt sønerne til gudsmannen Hanan Jigdaljason, den som låg jamsides med hovdingkoven, uppe yver koven åt dørstokkvaktaren Ma’aseja Sallumsson. 024 JER 035 005 Og eg sette fram for sønerne til Rekabs-ætti skåler, fulle av vin, og staup. So sagde eg med deim: «Drikk vin!» 024 JER 035 006 Men dei sagde: «Me drikk ikkje vin, for Jonadab Rekabsson, ættfaren vår, hev bode oss og sagt: «De skal ikkje i all æva drikka vin, korkje de eller borni dykkar. 024 JER 035 007 De skal ikkje heller byggja hus og ikkje så sæde og ikkje planta vinhage eller eiga noko slikt, men i tjeldbuder skal de bu alle dykkar dagar, so de må liva lenge i det landet der de bur som utlendingar.» 024 JER 035 008 Og me lydde påbodet frå vår ættfar, Jonadab Rekabsson, i alt det han bad oss um, so me aldri drikk vin, korkje me sjølve, konorne våre, sønerne våre eller døtterne våre, 024 JER 035 009 og byggjer oss ikkje hus til å bu i og hev oss ikkje vinhagar eller åkrar eller utsæde, 024 JER 035 010 men me hev butt i tjeldbuder, so me hev lydt og gjort alt det som vår ættfar, Jonadab, baud oss um. 024 JER 035 011 Men då Nebukadressar, Babel-kongen, kom farande upp i landet, då sagde me: «Kom, lat oss fara til Jerusalem undan kaldæarheren og undan syrarheren!» So sette me då bu i Jerusalem.» 024 JER 035 012 Då kom Herrens ord til Jeremia; han sagde: 024 JER 035 013 So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Gakk og seg til Juda-mennerne og Jerusalems-buarne: Vil de ikkje taka age so de lyder mine ord? segjer Herren. 024 JER 035 014 Ordi hans Jonadab Rekabsson er haldne, han baud sønerne sine at dei ikkje skulde drikka vin, og dei hev ikkje drukke vin alt til denne dag, men lydt påbodet frå ættfar sin. Og eg hev tala til dykk jamt og samt, men de hev ikkje lydt meg. 024 JER 035 015 Og jamt og samt hev eg sendt til dykk alle mine tenarar, profetarne, og sagt: «Vend um, kvar frå sin vonde veg, og lat verki dykkar betrast, og ferdast ikkje etter andre gudar til å tena deim! då skal de få bu i dette landet som eg hev gjeve dykk og federne dykkar.» Men de lagde ikkje øyra til og lydde ikkje på meg. 024 JER 035 016 Ja, Jonadab Rekabssons born hev halde det bodet som ættfaren deira gav deim, men dette folket hev ikkje lydt meg. 024 JER 035 017 Difor, so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Sjå, eg let koma yver Juda og yver alle som bur i Jerusalem, all den ulukka som eg hev truga dei med, av di at dei ikkje høyrde når eg tala til deim, og ikkje svara når eg kalla på deim. 024 JER 035 018 Men til Rekabs-ætti sagde Jeremia: So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Av di at de hev lydt påbodet frå Jonadab, ættfaren dykkar, og halde alle bodi hans og gjort stødt som han baud dykk, 024 JER 035 019 difor, so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Jonadab Rekabssons skal aldri vanta ein mann som kann standa framfor mi åsyn. 024 JER 036 001 So hende det i det fjorde styringsåret åt Juda-kongen Jojakim Josiason at dette ordet til Jeremia frå Herren: 024 JER 036 002 Tak deg ein bokrull og skriv på honom alle dei ordi eg hev tala til deg um Israel og um Juda og um alle heidningefolki frå den dagen eg tala til deg, frå den tidi Josia rådde, og alt til denne dag! 024 JER 036 003 Kann henda Judas hus vil lyda på all den ulukka som eg tenkjer å gjera deim, so dei kann venda um, kvar og ein frå sin vonde veg, og eg kann få tilgjeva deim deira misgjerning og synd. 024 JER 036 004 Då kalla Jeremia til seg Baruk Neriason, og Baruk skreiv i bokrullen etter Jeremias munn alle Herrens ord som han hadde tala til honom. 024 JER 036 005 Og Jeremia bad Baruk og sagde: «Eg sjølv er meinka, eg kann ikkje koma i Herrens hus. 024 JER 036 006 Men gakk du dit og les or rullen som du hev skrive etter min munn, Herrens ord for folket i Herrens hus på ein fastedag! Du skal lesa deim for alt Juda, deim som er komne frå byarne sine. 024 JER 036 007 Må henda dei kunde leggja si bøn fram for Herrens åsyn og venda seg, kvar og ein frå sin vonde veg. For stor er den vreiden og harmen som Herren hev truga dette folket med.» 024 JER 036 008 Og Baruk Neriason gjorde plent so som profeten Jeremia hadde bede honom, og las or boki Herrens ord i Herrens hus. 024 JER 036 009 So hende det i det femte styringsåret åt Jojakim Josiason, kongen i Juda, i den niande månaden, at dei lyste på at alt folket i Jerusalem og alt det folk som var kome frå Juda-byarne til Jerusalem, skulde fasta framfor Herrens åsyn. 024 JER 036 010 Då las Baruk upp or boki Jeremias ord i Herrens hus, i koven åt Gemarja, son åt riksskrivaren Safan, i øvre fyregarden, attmed inngangen til den nye porten på Herrens hus, so alt folket høyrde på. 024 JER 036 011 Men då Mikaja, son åt Gemarja Safansson, høyrde alle Herrens ord or boki, 024 JER 036 012 gjekk han ned i kongsgarden, inn i riksskrivarkoven, og sjå, der sat alle hovdingarne: riksskrivaren Elisama og Delaja Sjemajason og Elnatan Akborsson og Gemarja Safansson og Sidkia Hananjason og alle hine hovdingarne. 024 JER 036 013 Og Mikaja kunngjorde for deim alle dei ordi han hadde høyrt, då Baruk las upp or boki medan folket høyrde på. 024 JER 036 014 Då sende alle hovdingarne Jehudi, son åt Netanja, son åt Selemja Kusison, til Baruk med denne ordsegni: «Tak med deg den rullen som du las upp for folket, og kom hit!» Og Baruk Neriason tok rullen med seg og kom til deim. 024 JER 036 015 Då sagde dei med honom: «Set deg og les honom for oss!» Og Baruk las for deim. 024 JER 036 016 Men då dei hadde høyrt alle ordi, såg dei forfærde på kvarandre og sagde til Baruk: «Me lyt melda dette til kongen.» 024 JER 036 017 So spurde dei Baruk og sagde: «Seg oss korleis du skreiv alle desse ordi etter hans munn!» 024 JER 036 018 Og Baruk svara deim: «Med sin munn sagde han meg alle desse ordi fyre, og eg skreiv det i boki med blekk.» 024 JER 036 019 Då sagde hovdingarne til Baruk: «Gakk og gøym deg og Jeremia med deg, so ingen veit kvar de er!» 024 JER 036 020 Sidan gjekk dei til kongen i fyregarden - men rullen let dei etter seg i koven åt riksskrivaren Elisama - og melde alt dette for kongen. 024 JER 036 021 Då sende kongen Jehudi av stad etter rullen, og han tok honom ut or koven åt riksskrivaren Elisama. Sidan las Jehudi honom upp for kongen og for hovdingarne som stod hjå kongen. 024 JER 036 022 Men kongen sat i vinterhalli - det var i den niande månaden - og det brann eld i ei glodpanna framfyre honom. 024 JER 036 023 Og kvar gong Jehudi hadde lese tri eller fire teigar, skar kongen av rullen med ein pennekniv og kasta stykket på elden i glodpanna, til heile rullen var uppbrend i elden i glodpanna. 024 JER 036 024 Og dei ræddast ikkje og reiv ikkje sund klædi sine, korkje kongen eller nokon av tenarane hans som høyrde alle desse ordi. 024 JER 036 025 Og endå Elnatan og Delaja og Gemarja naudbad kongen, at han ikkje måtte brenna upp rullen, høyrde han ikkje på deim. 024 JER 036 026 Og kongen bad Jerahme’el, kongssonen, og Seraja Azrielsson og Selemja Abde’elsson å taka skrivaren Baruk og profeten Jeremia, men Herren løynde deim. 024 JER 036 027 Då kom Herrens ord til Jeremia, etter kongen hadde brent upp rullen med dei ordi som Baruk hadde skrive etter Jeremias munn; han sagde: 024 JER 036 028 Tak deg atter ein annan rull og skriv på honom alle dei fyrre ordi som stod på den fyrre rullen, den som Jojakim, Juda-kongen, brende upp! 024 JER 036 029 Men um Jojakim, Juda-kongen, skal du segja: «So segjer Herren: Du brende denne rullen og sagde: «Kvi skreiv du på honom dette: Babel-kongen skal koma og øydeleggja dette landet og rydja ut or det folk og fe?» 024 JER 036 030 Difor, so segjer Herren um Jojakim, Juda-kongen: Han skal ingen hava som kann sitja på Davids kongsstol, og liket hans skal liggja utkasta i hiten um dagen og i kulden um natti. 024 JER 036 031 Og eg vil heimsøkja honom og avkjømet hans og tenarane hans for deira misgjerning, og eg vil lata koma yver deim og yver Jerusalems-buarne og Juda-mennerne alle dei ulukkor som eg hev truga dei med utan at dei høyrde.» 024 JER 036 032 Då tok Jeremia ein annan rull og gav honom til skrivaren Baruk Neriason, og han skreiv på honom etter Jeremias munn alle dei ordi som hadde stade i den boki som Jojakim, Juda-kongen, hadde brent upp i eld. Og til deim var det endå lagt mykje av same slaget. 024 JER 037 001 Og Sidkia Josiason vart konge etter Konja Jojakimsson, som Nebukadressar, Babel-kongen, hadde gjort til konge i Judalandet. 024 JER 037 002 Men korkje han eller tenarane hans eller landslyden høyrde på Herrens ord, som han tala ved profeten Jeremia. 024 JER 037 003 Og kong Sidkia sende Jehukal Selemjason og presten Sefanja Ma’asejason til profeten Jeremia med denne ordsendingi: «Bed for oss til Herren, vår Gud!» 024 JER 037 004 Jeremia gjekk den-tid ut og inn millom folket, for dei hadde endå ikkje sett honom i fangehuset. 024 JER 037 005 Og Faraos her var då faren ut frå Egyptarland. Og då kaldæarane, som kringsette Jerusalem, frette det, for dei burt frå Jerusalem. 024 JER 037 006 Då kom Herrens ord til profeten Jeremia; han sagde: 024 JER 037 007 So segjer Herren, Israels Gud: So skal de segja til Juda-kongen, som sende dykk av stad til å spyrja meg: Sjå, Faraos her, som er faren ut til å hjelpa dykk, vil snu um att til landet sitt, til Egyptarland. 024 JER 037 008 Og kaldæarane skal og koma att og strida mot denne byen. Og dei skal taka honom og brenna honom upp i eld. 024 JER 037 009 So segjer Herren: Dåra ikkje dykk sjølve med sofalne ord: «Kaldæarane fer no burt frå oss for ollo!» for dei fer ikkje burt. 024 JER 037 010 For um de so slo i hel heile kaldæarheren som strider imot dykk, so det berre var att hjå dei nokre særde menner, då skulde dei risa upp i kvar si tjeldbud og brenna upp denne byen i eld. 024 JER 037 011 So hende det då kaldæarheren for burt frå Jerusalem for Faraos her, 024 JER 037 012 at Jeremia gjekk ut or Jerusalem og vilde til Benjaminslandet. Der skulde han taka imot ein arvlut midt ibland folket. 024 JER 037 013 Men då han kom til Benjaminsporten, so var der ein vaktmann, og han heitte Jeria, son åt Selemja Hananjason. Han treiv i profeten Jeremia og sagde: «Du vil laupa burt til kaldæarane.» 024 JER 037 014 Men Jeremia sagde: «Det er lygn, eg vil ikkje laupa burt til kaldæarane!» Men han høyrde ikkje på honom, og Jeria treiv i Jeremia og for med honom til hovdingarne. 024 JER 037 015 Og hovdingarne harmast på Jeremia og slo honom. So sette dei honom i fengsel i huset åt riksskrivaren Jonatan, for det hadde dei gjort til fangehus. 024 JER 037 016 Då Jeremia var komen i fangeholet, i kjellaren, og hadde sete der ei lang tid, 024 JER 037 017 sende kong Sidkia bod og let henta honom, og kongen spurde honom i huset sitt i løynd og sagde: «Er det kome noko ord frå Herren?» Jeremia svara: «Ja, » og so sagde han: «Du skal verta gjeven i henderne på Babel-kongen.» 024 JER 037 018 Dinæst sagde Jeremia med kong Sidkia: «Kva hev eg synda mot deg og mot tenarane dine og mot dette folket, sidan de hev sett meg i fangehuset? 024 JER 037 019 Og kvar er no profetarne dykkar, som spådde åt dykk og sagde: «Babel-kongen skal ikkje koma yver dykk og yver dette landet?» 024 JER 037 020 Og høyr no, herre konge! Å, lat mi bøn koma fram for di åsyn og send meg ikkje attende til huset åt riksskrivaren Jonatan, so eg ikkje skal døy der!» 024 JER 037 021 Sidkia gav då påbod, og so sette dei Jeremia i varveitsla i vaktgarden og gav honom ein brødleiv um dagen frå Bakargata, til alt brødet var ende i byen. Jeremia vart då verande i vaktgarden. 024 JER 038 001 Men Sefatja Mattansson og Gedalja Pashursson og Jukal Selemjason og Pashur Malkiason høyrde dei ordi som Jeremia tala til alt folket då han sagde: 024 JER 038 002 «So segjer Herren: Den som vert verande i denne byen, skal døy for sverd og av svolt og i sott, men den som gjeng ut til kaldæarane, skal liva, han skal njota sitt liv til herfang og liva. 024 JER 038 003 So segjer Herren: Denne byen skal visseleg verta gjeven i henderne på heren åt Babel-kongen, og han skal taka honom.» 024 JER 038 004 Då sagde hovdingarne med kongen: «Lat deim drepa denne mannen, etter di han gjer folket modlaust, både hermennerne som er att i denne byen og alt det andre folket, med di han talar slike ord til deim. For denne mannen søker ikkje å gagna dette folket, men å skade det.» 024 JER 038 005 Då sagde Sidkia: «Sjå, han er i dykkar hender, for kongen magtast ikkje noko imot dykk.» 024 JER 038 006 Då tok dei Jeremia og kasta honom i brunnen åt kongssonen Malkia, den som var i vaktgarden; dei fira Jeremia ned med tog. Men i brunnen var det ikkje vatn, berre dy, og Jeremia sokk ned i dyet. 024 JER 038 007 Men ætiopen Ebed-Melek, ein hirdmann som var i kongsgarden, frette at dei hadde kasta Jeremia i brunnen - kongen sat då i Benjaminsporten. 024 JER 038 008 So gjekk Ebed-Melek ut or kongsgarden og tala til kongen og sagde: 024 JER 038 009 «Herre konge! Illverk hev desse menner fremja med alt det dei hev gjort mot profeten Jeremia som dei hev kasta i brunnen, og der lyt han døy av svolt, for det finst ikkje meir brød i byen.» 024 JER 038 010 Då bad kongen ætiopen Ebed-Melek og sagde: «Tak med deg herifrå tretti mann og drag profeten Jeremia upp or brunnen, fyrr han døyr.» 024 JER 038 011 Og Ebed-Melek tok mennerne med seg og gjekk inn i kongsgarden, i romet under skattkammeret, og tok der fillor av sundrivne og utslitne klæde og fira deim med tog ned i brunnen til Jeremia. 024 JER 038 012 Sidan sagde ætiopen Ebed-Melek med Jeremia: «Legg fillorne av dei sundrivne og utslitne klædi under armarne dine, under togi!» Og Jeremia gjorde so. 024 JER 038 013 Dei drog då Jeremia upp med togi og fekk honom upp or brunnen. Og no sat Jeremia i vaktgarden. 024 JER 038 014 Sidan sende kong Sidkia bod og let henta profeten Jeremia til seg i den tridje inngangen til Herrens hus. Og kongen sagde med Jeremia: «Eg vil spyrja deg um noko; løyn ikkje noko for meg!» 024 JER 038 015 Jeremia sagde med Sidkia: «Um eg segjer deg det, vil du då ikkje drepa meg? Og um eg gjev deg ei råd, so lyder du ikkje på meg.» 024 JER 038 016 Då gjorde kong Sedekias eiden sin til Jeremia i dulsmål og sagde: «So sant som Herren liver, han som hev skapt oss i dette vårt liv, vil eg ikkje drepa deg og ikkje gjeva deg i henderne på desse menner som ligg deg etter livet.» 024 JER 038 017 Då sagde Jeremia med Sidkia: «So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Gjeng du ut til Babel-kongens hovdingar, skal du få liva, og denne byen skal ikkje verta uppbrend i eld, men du skal få liva, du og ditt hus. 024 JER 038 018 Men gjeng du ikkje ut til Babel-kongens hovdingar, so skal denne byen verta gjeven i henderne på kaldæarane, og dei skal brenna honom upp i eld, og du sjølv skal ikkje koma deg undan deira hender.» 024 JER 038 019 Då sagde kong Sidkia med Jeremia: «Eg ottast dei jødarne som hev gjeve seg yver til kaldæarane, at eg kunde verta gjeven i deira hender, og dei skulde fara stygt åt med meg.» 024 JER 038 020 Men Jeremia sagde: «Dei skal ikkje gjera det. Høyr du på Herrens røyst i det eg talar til deg, då skal det ganga deg vel, og du skal få liva! 024 JER 038 021 Men dreg du deg undan og ikkje gjeng ut, då er dette det ordet Herren hev synt meg: 024 JER 038 022 Sjå, alle dei kvende som er att i Juda-kongens hus, skal verta førde ut til Babel-kongens hovdingar, og sjå, dei skal segja til deg: «Dine eigne vener hev lokka deg og vunne på deg; då føterne dine sokk ned i dya, drog dei seg undan.» 024 JER 038 023 Og alle konorne dine og borni dine skal dei leida ut til kaldæarane, og du sjølv skal ikkje sleppa undan deira hender, men Babel-kongen skal taka deg med si hand, og for di skuld skal denne byen verta uppbrend i eld.» 024 JER 038 024 Då sagde Sidkia til Jeremia: «Lat ingen få vita av denne samrøda, elles vert det din bane! 024 JER 038 025 Men når hovdingarne fær høyra at eg hev tala med deg, og dei so kjem til deg og segjer med deg: «Seg oss kva du hev tala med kongen! Løyn det ikkje for oss, elles drep me deg! Kva hev kongen tala til deg?» 024 JER 038 026 då skal du segja med deim: «Eg bar mi audmjuke bøn fram for kongens åsyn, at han ikkje måtte lata meg fara tilbake til Jonatans hus og døy der.»» 024 JER 038 027 Og alle hovdingarne kom til Jeremia og spurde honom, han svara deim med kvart det ord som kongen hadde bede honom um. Då let dei honom vera i fred, for saki hadde ikkje vorte kjend. 024 JER 038 028 Og Jeremia sat i vaktgarden alt til den dagen då Jerusalem vart teke. 024 JER 039 001 Men dette hende då Jerusalem var teke: I det niande styringsåret åt Juda-kongen Sidkia, i den tiande månaden, kom Nebukadnessar, Babel-kongen, og all hans her til Jerusalem og kringsette det. 024 JER 039 002 I det ellevte styringsåret åt Sidkia, i den fjorde månaden, den niande dagen i månaden, braut dei inn i byen. 024 JER 039 003 Og alle hovdingarne åt Babel-kongen kom og sette seg i Midporten: Nergal-Sareser, Samgar-Nebu, Sarsekim, den øvste hirdmannen, Nergal-Sareser, den øvste av vismennerne, og alle dei hine hovdingarne åt Babel-kongen. 024 JER 039 004 Men då Sidkia, Juda-kongen, og alle hermennerne såg deim, flydde dei og for um natti ut or byen på vegen til kongshagen gjenom porten millom båe murarne, og heldt leidi til øydemarki. 024 JER 039 005 Men kaldæarheren sette etter deim og nådde Sidkia på Jerikomoarne. Og dei tok honom og førde honom upp til Nebukadnessar, Babel-kongen, i Ribla i Hamat-bygdi, og han sagde domen yver honom. 024 JER 039 006 Og Babel-kongen let sønerne åt Sidkia drepa i Ribla framfor augo på honom. Sameleis let Babel-kongen alle stormennerne i Juda drepa. 024 JER 039 007 Men Sidkia let han blinda og binda med tvo koparlekkjor og føra honom til Babel. 024 JER 039 008 Og kaldæarane brende upp i eld både kongsgarden og folkehuset, og murarne kring Jerusalem reiv dei ned. 024 JER 039 009 Og Nebuzaradan, hovdingen for livvakti, førde burt til Babel den leivningen av folket som var etter i byen, og rømingarne som hadde gjeve seg med honom, og den leivningen av folket som dessforutan var att. 024 JER 039 010 Men av ålmugefolk som inkje åtte, let Nebuzaradan, hovdingen for livvakti, nokre etter i Judalandet, og gav deim samstundes vinhagar og åkrar. 024 JER 039 011 Og Nebukadressar, Babel-kongen, gav Nebuzaradan, hovdingen for livvakti, påbod um Jeremia og sagde: 024 JER 039 012 Tak honom og sjå til med honom og gjer honom ikkje noko ilt, men gjer med honom so som han segjer med deg! 024 JER 039 013 Då sende Nebuzaradan, hovdingen for livvakti, og Nebusazban, den øvste hirdmannen, og Nergal-Sareser, den øvste av vismennerne, og alle hine Babel-kongens hovdingar 024 JER 039 014 - dei sende bod og let henta Jeremia frå vaktgarden og gav honom til Gedalja, son åt Ahikam Safansson, at han skulde taka honom med seg heim; soleis vart han då verande hjå folket. 024 JER 039 015 Men til Jeremia hadde Herrens ord kome medan han sat innestengd i vaktgarden; han hadde sagt: 024 JER 039 016 Gakk og seg til ætiopen Ebed-Melek: So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Sjå, eg let koma det eg hev tala mot denne byen, til ulukka og ikkje til lukka, og det skal henda framfor augo dine den dagen. 024 JER 039 017 Men deg vil eg berga den dagen, segjer Herren, og du skal ikkje verta gjeven i henderne på dei menner som du ræddast. 024 JER 039 018 For eg vil lata deg sleppa undan, og du skal ikkje falla for sverd, men vinna ditt liv til herfang, av di du leit på meg, segjer Herren. 024 JER 040 001 Det ordet som kom til Jeremia frå Herren etter at Nebuzaradan, hovdingen for livvakti, hadde slept honom laus frå Rama, med di han henta honom, då han var bunden med lekkjor i lag med alle hine burtførde frå Jerusalem og Juda som vart burtførde til Babel. 024 JER 040 002 Hovdingen for livvakti henta då Jeremia. Og han sagde med honom: «Herren, din Gud, hev truga denne staden med denne ulukka. 024 JER 040 003 Og Herren let det koma, og gjorde so som han hadde truga. For de synda mot Herren og lydde ikkje hans røyst, og so råka dette dykk. 024 JER 040 004 Og sjå, no hev eg løyst lekkjorne av henderne dine i dag. Um du er huga på å koma med meg til Babel, so kom, og eg skal sjå til med deg; men um du er uhuga på å koma med meg til Babel, so lat vera. Sjå, alt landet ligg ope for deg; kvar du synest godt og rett å ganga, dit kann du ganga.» 024 JER 040 005 Men då han drygde med heimferdi, sagde han: «Du må gjerne fara til Gedalja, son åt Ahikam Safansson, som Babel-kongen hev sett yver Juda-byarne, og ver med honom millom folket, eller gakk kvar du synest det er rett å ganga!» Og hovdingen for livvakti gav honom nistemat og gåvor og let honom fara. 024 JER 040 006 Og Jeremia for til Gedalja Ahikamsson i Mispa og var med honom millom det folket som var etter i landet. 024 JER 040 007 Då so alle herhovdingarne som var ute i bygderne, dei og mennerne deira, frette at Babel-kongen hadde sett Gedalja Ahikamsson yver landet, og at han hadde bede honom sjå til med menner og kvende og born og deim av ålmugen i landet som ikkje var burtførde til Babel, 024 JER 040 008 so for dei til Gedalja i Mispa, både Ismael Netanjason og Johanan og Jonatan Kareahs-søner og Seraja Tanhumetsson og sønerne åt Efai frå Netofa og Jezanja, ma’akatitsonen, og mennerne deira. 024 JER 040 009 Og Gedalja, son åt Ahikam Safansson, gjorde deim og mennerne deira eiden sin og sagde: «Det tarv ikkje ottast lydskyldnaden under kaldæarane. Ver i landet og ten Babel-kongen! so skal det ganga dykk vel! 024 JER 040 010 Og eg, sjå, eg buar i Mispa, so eg kann taka imot dei kaldæarar som kjem til oss. Men de lyt samla vin og frukt og olje og leggja det i kjeraldi dykkar og vera i byarne dykkar, som de hev teke til eiga.» 024 JER 040 011 Og alle jødarne som var i Moab og hjå Ammons-sønerne og i Edom og i alle andre land, dei frette og at Babel-kongen hadde late nokre av jødarne vera att, og at han hadde sett yver deim Gedalja, son åt Ahikam Safansson. 024 JER 040 012 Alle dei jødarne vende då heim att frå alle staderne som dei var drivne burt til, og kom til Judalandet, til Gedalja i Mispa, og dei samla vin og frukt i store mengder. 024 JER 040 013 Men Johanan Kareahsson og alle herhovdingarne som var ute i bygderne, for til Gedalja i Mispa 024 JER 040 014 og sagde med han: «Veit du at Ba’alis, kongen yver Ammons-sønerne, hev sendt Ismael Netanjason til å slå deg i hel?» Men Gedalja Ahikamsson trudde deim ikkje. 024 JER 040 015 Og Johanan Kareahsson sagde i løynd med Gedalja i Mispa: «Lat meg ganga og drepa Ismael Netanjason! og ingen skal få vita det. Kvi skal han slå deg i hel, og alt Juda spreidast, dei som hev samla seg til deg, og leivningen av Juda tyntast?» 024 JER 040 016 Men Gedalja Ahikamsson sagde med Johanan Kareahsson: «Gjer ikkje det! For det er lygn det du melder um Ismael.» 024 JER 041 001 So hende det i den sjuande månaden, at Ismael, son åt Netanja Elisamason, av kongsætti, ein av kongens stormenner, og ti mann med honom, kom til Gedalja Ahikamsson i Mispa, og dei fekk seg mat saman der i Mispa. 024 JER 041 002 Då stod Ismael Netanjason upp, og dei ti mann som var med honom, og dei slo Gedalja, son åt Ahikam Safansson, i hel med sverd, og drap honom som Babel-kongen hadde sett yver landet. 024 JER 041 003 Ismael slo og i hel alle dei jødarne som var med Gedalja i Mispa, og dei kaldæarane, stridsmennerne som var der. 024 JER 041 004 Men andre dagen etter han hadde drepe Gedalja, fyrr nokon visste det, 024 JER 041 005 kom det menner frå Sikem, frå Silo og Samaria, åtteti i alt, med avraka skjegg og sundrivne klæde og med merke rispa i holdet, og dei hadde med seg grjonoffer og røykjelse til å bera fram i Herrens hus. 024 JER 041 006 Og Ismael Netanjason gjekk ut imot deim frå Mispa, gråtande alt med han gjekk. Og då han møtte deim, sagde han med deim: «Kom til Gedalja Ahikamsson!» 024 JER 041 007 Men då dei var komne midt inn i byen, tok Ismael Netanjason og dei mennerne som var med honom og drap deim og kasta deim i brunnen. 024 JER 041 008 Men millom deim var det ti menner som sagde med Ismael: «Drep oss ikkje! for me hev forråd gøymde ute på marki: kveite og bygg og olje og honning.» Då let han deim vera og drap deim ikkje med brørne deira. 024 JER 041 009 Og brunnen som Ismael kasta liki i av alle dei menner som han hadde drepe umfram Gedalja, var den som kong Asa hadde gjort til vern mot Baesa, Israels-kongen; den fyllte Ismael Netanjason med drepne menner. 024 JER 041 010 Og Ismael førde burt all leivningen av folket i Mispa: Kongsdøtterne og alt folket som var att i Mispa, som Nebuzaradan, hovdingen for livvakti, hadde sett Gedalja Ahikamsson yver - deim førde Ismael Netanjason burt fangar og gjekk av stad og vilde fara yver til Ammons-sønerne. 024 JER 041 011 Men då Johanan Kareahsson og alle herhovdingarne som var med honom, frette alle dei illverki som Ismael Netanjason hadde gjort, 024 JER 041 012 tok dei alle mennerne og gjekk av stad og vilde strida mot Ismael Netanjason. Og dei fann honom attmed det store vatnet som er i Gibeon. 024 JER 041 013 Men då alt folket som var med Ismael, såg Johanan Kareahsson og alle herhovdingarne som var med honom, gleddest dei. 024 JER 041 014 Dei snudde då, alt folket som Ismael hadde ført fangar frå Mispa, og gjekk tilbake til Johanan Kareahsson. 024 JER 041 015 Men Ismael Netanjason slapp undan frå Johanan med åtte mann og for til Ammons-sønerne. 024 JER 041 016 Og Johanan Kareahsson og alle herhovdingarne som var med honom, tok med seg alle som var att av folket, deim or Mispa som han hadde vunne att frå Ismael Netanjason, etter han hadde drepe Gedalja Ahikamsson: stridsmenner og kvende og born og hirdmenner, som han hadde ført tilbake frå Gibeon. 024 JER 041 017 Dei for då av stad, men stana i Kimham-herbyrget, som er attmed Betlehem, og vilde halda fram med ferdi til Egyptarland 024 JER 041 018 - for kaldæarane skuld, for dei ottast deim av di Ismael Netanjason hadde drepe Gedalja Ahikamsson, som Babel-kongen hadde sett yver landet. 024 JER 042 001 Då kom alle herhovdingarne fram, likeins Johanan Kareahsson og Jesanja Hosajason, og alt folket, både små og store, 024 JER 042 002 og sagde til profeten Jeremia: «Unn oss å leggja bøni vår fram for di åsyn, at du må beda for oss til Herren, din Gud, for all denne leivningen - for berre nokre få er me att av mange, so som du sjølv ser på oss - 024 JER 042 003 at Herren, din Gud, vil kunngjera for oss kva veg me skal ganga, og kva me skal gjera.» 024 JER 042 004 Profeten Jeremia sagde til deim: «Godt og vel! Sjå, eg vil beda til Herren, dykkar Gud, so som de segjer, og alt det Herren svarar dykk, det skal eg segja dykk. Eg vil ikkje halda noko løynt for dykk.» 024 JER 042 005 Då sagde dei med Jeremia: «Herren vere eit sant og trufast vitne mot oss, um me ikkje gjer etter kvart det ordet som Herren, din Gud, sender deg med til oss. 024 JER 042 006 Anten det er godt eller vondt, so vil me lyda røysti åt Herren, vår Gud, som me sender deg til, so det må ganga oss vel når me lyder røysti åt Herren, vår Gud.» 024 JER 042 007 So hende det ti dagar etterpå, at Herrens ord kom til Jeremia. 024 JER 042 008 Og han kalla på Johanan Kareahsson og alle herhovdingarne som var med honom og alt folket, både små og store, 024 JER 042 009 og sagde med deim: So segjer Herren, Israels Gud, som de sende meg til, so eg skulde leggja bøni dykkar fram for hans åsyn: 024 JER 042 010 Um de vert buande i dette landet, so vil eg byggja dykk upp og ikkje riva ned, og planta dykk og ikkje rykkja upp. For eg angrar det vonde som eg hev gjort dykk. 024 JER 042 011 Ottast ikkje Babel-kongen, som de no ottast, ottast ikkje honom! segjer Herren; for eg er med dykk og til å frelsa dykk ut av hans hand. 024 JER 042 012 Og eg vil lata dykk få miskunn, so han miskunnar dykk og snu heim att til landet dykkar. 024 JER 042 013 Men um de segjer: «Me vil ikkje vera i dette landet, » lyder de ikkje røysti åt Herren, dykkar Gud, 024 JER 042 014 men segjer: «Nei, men me vil fara til Egyptarlandet, der me slepp å sjå herstrid og høyra omen av stridslur og hungra etter brød, og der vil me bu» - 024 JER 042 015 so høyr no difor Herrens ord, du Juda-leivning! So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Um de til røyndar held stemneleidi til Egyptarland, og fer dit og vil bu der, 024 JER 042 016 då skal sverdet som de ottast nå dykk der i Egyptarlandet, og svolten som de no ræddast, skal elta dykk til Egyptarland, og der skal de døy. 024 JER 042 017 Og alle dei menner som held stemneleidi til Egyptarland og vil bu der, dei skal døy for sverd, av svolt og i sott, og ingen av deim skal sleppa frå eller komast undan den ulukka som eg let ganga yver deim. 024 JER 042 018 For so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Likeins som min vreide og harm var utrend yver Jerusalems, so skal min harm og verta utrend yver dykk når de fer til Egyptarland, so de vert til ein eid og til ei skræma og til ei våbøn og til ei hæding, og de skal aldri meir sjå denne staden. 024 JER 042 019 Herren hev tala til dykk, du Juda-leivning: Far ikkje til Egyptarland! Vita skal de at eg hev vara dykk i dag. 024 JER 042 020 For de dårar dykk - og her stend det um livet - for de sende meg til Herren, dykkar Gud, og sagde: «Bed for oss til Herren, vår Gud, og kunngjer oss alt det som Herren, vår Gud, segjer oss, so vil me gjera det.» 024 JER 042 021 Og eg hev kunngjort dykk det i dag, men de hev ikkje lydt på røysti åt Herren, dykkar Gud, i noko av det som han hev sendt meg med til dykk. 024 JER 042 022 Og vita skal de no, at de lyt døy for sverd, av svolt og i sott på den staden som de stundar etter å koma til so de kunde bu der. 024 JER 043 001 Men då Jeremia hadde tala til folket alle Herrens, deira Guds, ord, som Herren, deira Gud, hadde sendt honom med til deim - alle desse ordi, 024 JER 043 002 då sagde Azarja Hosajason og Johanan Kareahsson og alle dei ovmodige mennerne - dei sagde med Jeremia: «Det er lygn det du segjer; Herren, vår Gud, hev ikkje sendt deg og sagt: «De skal ikkje fara til Egyptarland og bu der.» 024 JER 043 003 Men Baruk Neriason eggjar deg upp imot oss, so me skal verta gjevne i henderne på kaldæarane, og dei skal drepa oss eller føra oss burt til Babel.» 024 JER 043 004 Og Johanan Kareahsson og alle herhovdingarne og alt folket vilde ikkje høyra på Herrens røyst og vera i Judalandet. 024 JER 043 005 Men Johanan Kareahsson og alle herhovdingarne tok alle som var leivde etter av Juda, som var komne tilbake frå alle folki som dei hadde vore burtdrivne til, og vilde bu i Judalandet, 024 JER 043 006 mennerne og kvinnorne og småborni og kongsdøtterne og kvart eit liv som Nebuzaradan, hovdingen for livvakti, hadde late vera att hjå Gedalja, son åt Ahikam Safansson, so og profeten Jeremia og Baruk Neriason, 024 JER 043 007 og for til Egyptarland, for dei høyrde ikkje på Herrens røyst. Og dei for til Tahpanhes. 024 JER 043 008 Og Herrens ord kom til Jeremia i Tahpanhes; han sagde: 024 JER 043 009 Tak deg nokre store steinar i handi og gøym deim i leiret i tiglsteinsleggjingi som er i inngangen til Faraos hus i Tahpanhes, framfor augo på menner frå Juda. 024 JER 043 010 Og du skal segja med deim: So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Sjå, eg sender og hentar tenaren min Nebukadressar, Babel-kongen, og set kongsstolen hans uppå desse steinarne som eg hev gøymt, og han skal breida sitt glimande tæpe utyver deim. 024 JER 043 011 Og han skal koma og slå Egyptarlandet; den som er etla åt dauden, lyt døy, den som er etla til fange, vert fange, og den som er etla åt sverdet, vert sverdslegen. 024 JER 043 012 Og eg vil kveikja eld på gudehusi i Egyptarland, og han skal brenna deim upp og føra gudarne burt. Og han skal sveipa Egyptarlandet um seg, likeins som hyrdingen sveiper kappa si um seg. Og sidan skal han fara derifrå i fred. 024 JER 043 013 Og han skal brjota sund sulorne i Bet-Semes, som er i Egyptarlandet, og gudehusi i Egyptarland skal han brenna upp med eld. 024 JER 044 001 Det ordet som kom til Jeremia åt alle dei jødarne som budde i Egyptarlandet, dei som budde i Migdol og i Tahpanhes og i Nof og i Patroslandet; han sagde: 024 JER 044 002 So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: De hev set all den ulukka som eg hev late koma yver Jerusalem og yver alle Juda-byarne - og sjå, no er dei øydestader, og ingen bur i deim - 024 JER 044 003 for vondskapen deira so dei for med til å harma meg med, med di dei gjekk og brende røykjelse og tente andre gudar som dei ikkje kjende, korkje dei eller de eller federne dykkar. 024 JER 044 004 Og eg sende til dykk alle tenarane mine, profetarne, både jamt og samt, og sagde: Gjer då ikkje desse skræmelege ting som eg hatar! 024 JER 044 005 Men dei høyrde ikkje og lagde ikkje øyra til, so dei snudde frå sin vondskap og heldt upp med å brenna røykjelse åt andre gudar. 024 JER 044 006 Då vart min harm og min vreide utrend, og han brann i Juda-byarne og på Jerusalems-gatorne, so dei vart til ei audn, til ei øyda, so som dei er enn i dag. 024 JER 044 007 Og no, so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Kvi gjer de so stort eit tjon på dykk sjølve, so mann og kvinna, barn og brjostbarn vert utrudde for dykk midt ut or Juda, so de ikkje vert att ein leivning av dykk - 024 JER 044 008 og harmar meg med dei verk dykkar hender gjer, med di de brenner røykjelse åt andre gudar i Egyptarlandet som de er komne til og vil bu i - so dei skal verta utrudde for dykk, og de verta til ei våbøn og ei hæding hjå alle folk på jordi? 024 JER 044 009 Hev de gløymt det vonde som federne dykkar gjorde, og det vonde Juda-kongarne gjorde, og det vonde kvendi deira gjorde, og det vonde de sjølve gjorde, og det vonde kvendi dykkar gjorde i Judalandet og på Jerusalems-gatorne? 024 JER 044 010 Endå hev dei ikkje audmykt seg, og ikkje hev dei ottast og ikkje hev dei ferdast etter mi lov og etter mine bodord, som eg lagde fram for dykk og for federne dykkar. 024 JER 044 011 Difor, so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Sjå, eg snur andlitet mitt mot dykk til ulukka og eg vil rydja ut alt Juda. 024 JER 044 012 Og eg vil taka deim som er leivde etter Juda, deim som heldt stemneleidi til Egyptarlandet og for dit og vilde bu der. Og dei skal alle setja til, i Egyptarlandet skal dei falla; for sverd, av svolt skal dei setja til, både små og store; for sverd og av svolt skal dei døy. Og dei skal verta til ein eid, til ei skræma og til ei våbøn og til ei hæding. 024 JER 044 013 Og eg vil heimsøkja deim som bur i Egyptarlandet, likeins som eg heimsøkte Jerusalem, med sverd, med svolt og med sott. 024 JER 044 014 Og av Juda-leivningen, av deim som er komne og vil bu der i Egyptarlandet, skal ingen sleppa undan og verta att so han kann snu heim att til Judalandet som dei stundar å koma attende til, so dei kann bu der. For ingen skal koma dit att so nær som nokre få undanslopne. 024 JER 044 015 Då svara dei Jeremia, alle dei menner som visste at konorne deira brende røykjelse åt andre gudar, og alle kvinnorne som stod der i ein stor hop, og alt folket som budde i Egyptarlandet, i Patros, og sagde: 024 JER 044 016 «Me vil ikkje lyda på deg i det som du hev tala til oss i Herrens namn, 024 JER 044 017 men me vil gjera etter alt det som me hev lova med vår munn; å brenna røykjelse åt himmeldronningi og renna ut drykkoffer åt henne, so som me fyrr hev gjort, me og federne våre og kongarne våre og hovdingarne våre, i Juda-byarne og på Jerusalems-gatorne. Då hadde me nøgdi av brød, og det gjekk oss vel, og me såg ingi ulukka kom yver oss. 024 JER 044 018 Men sidan me heldt upp med å brenna røykjelse åt himmeldronningi og renna ut drykkoffer åt henne, hev me vanta alt, og av sverd og svolt er me tynte. 024 JER 044 019 Og når me brenner røykjelse åt himmeldronningi og renner ut drykkoffer åt henne, er det då mennerne våre uviljande at me hev laga henne kakor og dyrka henne og rent ut drykkoffer åt henne?» 024 JER 044 020 Då sagde Jeremia med all lyden, med mennerne og med kvinnorne og med all lyden som svara honom, han sagde: 024 JER 044 021 «Den offer-røykjingi som de hev gjort i Juda-byarne og på Jerusalems-gatorne, de og federne dykkar og kongarne dykkar og hovdingarne dykkar og landslyden - skulde Herren ikkje minnast henne og koma henne i hug? 024 JER 044 022 Og Herren kunde ikkje lenger tola det for den vonde åtferdi dykkar, for alle dei styggjorne som de hev gjort. Og soleis vart landet dykkar til ei audn og ei øyda og til ei våbøn, folketomt so som det er enn i dag. 024 JER 044 023 For di de brende røykjelse og synda mot Herren og ikkje lydde på Herrens røyst og ikkje ferdast i hans lov, i hans bodord og vitnemål, difor kom denne ulukka yver dykk, so som det er enn i dag.» 024 JER 044 024 Og Jeremia sagde til alt folket og til alle kvinnorne: «Høyr Herrens ord, alle de Juda-menner som er i Egyptarlandet! 024 JER 044 025 So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: De og konorne dykkar tala det med munnen dykkar og fullførde det med henderne dykkar med di de sagde: «Me vil halda lovnaderne våre som me hev gjort: å brenna røykjelse åt himmeldronningi og renna ut drykkoffer åt henne.» So berre haldt lovnaderne dykkar, og fullfør lovnaderne dykkar! 024 JER 044 026 Difor, høyr Herrens ord, alle de Juda-menner som bur i Egyptarlandet: Sjå, eg hev svore ved mitt store namn, segjer Herren: Sanneleg, ikkje ein einaste Juda-mann skal taka namnet mitt på tunga si i alt Egyptarlandet so han segjer: «So sant som Herren, Herren liver!» 024 JER 044 027 Sjå, eg vil vaka yver deim til deira ulukka, og ikkje til deira lukka, og alle Juda-menner som er i Egyptarlandet, skal verta tynte av sverd og svolt til det er gjort ende på deim. 024 JER 044 028 Men dei som kjem seg undan sverdet, skal snu heim att frå Egyptarlandet og til Judalandet, berre ein liten flokk. Og all Juda-leivningen, dei som er komne til Egyptarlandet og vil bu der, skal få vita kva ord som stend ved lag, mitt eller deira. 024 JER 044 029 Og dette skal vera teiknet for dykk, segjer Herren, at eg vil heimsøkja dykk på denne staden, so de skal få vita at mine ord til dykk um ulukka stend ved lag: 024 JER 044 030 So segjer Herren: Sjå, eg gjev Farao Hofra, egyptarkongen, i fiendehender og i henderne på deim som ligg honom etter livet, likeins som eg hev gjeve Sidkia, Juda-kongen, i henderne på Nebukadressar, Babel-kongen, som var fienden hans og låg honom etter livet.» 024 JER 045 001 Det ordet som profeten Jeremia tala til Baruk Neriason då han skreiv desse ordi i ei bok etter Jeremias munn i det fjorde styringsåret åt Juda-kongen Jojakim Josiason; han sagde: 024 JER 045 002 So segjer Herren, Israels Gud, um deg, Baruk: 024 JER 045 003 Du sagde: «Eie meg! For Herren hev lagt sorg til min hugverk. Eg er trøytt av sukkarne mine og finn ingi kvild.» 024 JER 045 004 So skal du segja med honom: So segjer Herren: Sjå, det eg hev bygt upp, det riv eg ned, og det eg hev planta, det rykkjer eg upp, og dette gjeld heile jordi. 024 JER 045 005 Og du, du trår etter store ting åt deg: ikkje trå etter deim! For sjå, eg let ulukka koma yver alt kjøt, segjer Herren. Men eg vil gjeva deg livet ditt til herfang på kvar den stad du ferdast. 024 JER 046 001 Herrens ord som kom til profeten Jeremia um heidningefolki. 024 JER 046 002 Um Egyptarland. Um heren til Farao Neko, Egyptarlands-kongen, som stod burtmed Fratelvi, attmed Karkemis, og som Nebukadressar, Babel-kongen, vann på i det fjorde styringsåret åt Jojakim Josiason, kongen i Juda. 024 JER 046 003 Bu til skjoldarne, dei små og dei store, og far ut i striden! 024 JER 046 004 Beit hestarne fyre og set dykk upp, ridarar, og fylk dykk hjelmbune! Kvet spjoti blanke, tak brynja på! 024 JER 046 005 Kvi ser eg slikt: hugbrotne hopar dei undan, kjemporne deira vert krasa, dei flyr og ser ikkje attende; rædsla rundt ikring, segjer Herren. 024 JER 046 006 Den lettføygde kann ikkje fly ifrå, og kjempa slepp ikkje undan. Der nord, attmed Fratelvi, snåvar dei og fell. 024 JER 046 007 Kven er det som stig upp likeins som Nilelvi med bårande vatn som i ei å? 024 JER 046 008 Egyptarland stig upp likeins som Nilelvi med bårande vatn som i ei å. Det segjer: «Eg vil stiga upp og breida meg utyver landi, i øyde vil eg leggja byar og dei som i deim bur. 024 JER 046 009 Kom uppetter, de hestar, og far rasande fram, de vogner! Kjemporne skal leggja av stad: Ætiopar og putarar som ber skjoldar, og ludarar som hev bogar å spenna. 024 JER 046 010 For dette er ein dag åt Herren, Herren, allhers drott, ein hemndag til å hemna seg på uvenerne sine. Då skal sverdet eta og verta mett og drikka seg drukke av blodet deira. For ei offerslagting held Herren, Herren, allhers drott, i Norderlandet attmed Fratelvi. 024 JER 046 011 Far upp til Gilead og få deg balsam, du møy, Egyptarlands dotter! Til inkjes brukar du lækjeråder i mengd; det bid ikkje plåster for deg. 024 JER 046 012 Folkeslag frettar skammi di, og jordi er full av naudropi dine. For ei kjempa snåvar i ei onnor, dei fell båe saman.» 024 JER 046 013 Det ordet som Herren tala til profeten Jeremia um det, at Nebukadressar, Babel-kongen, skulde koma og slå Egyptarlandet: 024 JER 046 014 Kunngjer det i Egyptarland og lat det frettast i Migdol, og lat det frettast i Nof og Tahpanhes! Seg: «Gakk fram og bu deg til! For sverdet hev ete alt ikring deg.» 024 JER 046 015 Kvi er din sterke støypt ned? Han kunde ikkje standa seg, for Herren støytt burti honom. 024 JER 046 016 Han fekk mange til å snåva, so den eine dett uppå den andre, og dei sagde: «Upp og lat oss snu attende til folket vårt, og til fødelandet vårt, undan det herjande sverdet!» 024 JER 046 017 Då ropar dei: «Farao, Egyptarlands-kongen, er berre ståket; han let den høvelege tidi fara frå seg.» 024 JER 046 018 So sant som eg liver, segjer kongen - Herren, allhers drott, er namnet hans -: Lik Tabor millom fjelli og lik Karmel burtmed havet skal han koma. 024 JER 046 019 Få deg bunad til langferd, du busitjande Egyptarlands dotter! For Nof skal verta ei audn, so ingen kann bu der. 024 JER 046 020 Ei ovgild kviga er Egyptarland - ein klegg kjem nordanfrå, kjem gjer han. 024 JER 046 021 Leigde hermenner, som gjødkalvar hjå henne, dei og snur og flyr alle i hop, stanar ikkje; for ulukkedagen er komen yver deim, den tidi dei vert heimsøkte. 024 JER 046 022 Røysti hennar er liksom av skridande ormen. For med ein her skrid dei fram, og med øksar kjem dei mot henne likeins som vedhoggarar. 024 JER 046 023 Dei høgg ned hennar skog, segjer Herren; for han er ikkje til å finna seg fram igjenom; for dei er fleire enn engsprettor, det er ikkje tal på deim. 024 JER 046 024 Egyptarlands dotter vert til skammar; ho vert gjevi i henderne på eit norderlendskt folk. 024 JER 046 025 Herren, allhers drott, Israels Gud, segjer: Sjå eg heimsøkjer Amon frå No og Farao og Egyptarland og gudarne og kongarne der, både Farao og dei som lit på honom, 024 JER 046 026 Og eg gjev deim i henderne på deim som ligg deim etter livet, i henderne på Nebukadressar, Babel-kongen, og i henderne på tenarane hans. Men etter det skal landet vera byggt i fred liksom i gamle dagar, segjer Herren. 024 JER 046 027 Men ottast ikkje, du min tenar Jakob, og ræddast ikkje, Israel! For sjå, eg frelser deg ut or burtlengste land, og avkjømet ut or utlægdi. Og Jakob skal koma tilbake og liva i ro og fred, og ingen skal skræma honom. 024 JER 046 028 Ottast ikkje, du min tenar Jakob, segjer Herren; for eg er med deg. For eg vil gjera ende på alle dei folki som eg hev drive deg til. Men deg vil eg ikkje gjera ende på, men aga deg med måte, men reint utan refsing kann eg ikkje lata deg vera. 024 JER 047 001 Herrens ord som kom til profeten Jeremia um filistarane, fyrr Farao vann Gaza. 024 JER 047 002 So segjer Herren: Sjå, vatn kjem upp-strøymande nordantil og vert til ei elv som fløder yver. Og dei fløder yver land og det som i deim er, yver byar og deim som i deim bur, so folket ropar høgt, og alle som bur i landet barmar seg. 024 JER 047 003 Når det dyn av hovslagi av hans sterke hestar, når hans vogner skaldrar, når hans hjul skjell, då ser ikkje federne seg um etter borni, so hugstolne er dei. 024 JER 047 004 Det veld den dagen som kjem og tyner alle filistarane og ryd ut for Tyrus og Sidon alle undankomne som kunde hjelpa. For Herren tyner filistarane, leivningen frå Kaftorøyi. 024 JER 047 005 Fleinskalla er Gaza vorte, i øyde lagt er Askalon, det som er att av dalen deira; - kor lenge vil du rispa deg i holdet? 024 JER 047 006 Ai, ei, du Herrens sverd! Kor lenge skal du hava det so annvint? Drag deg atter inn i slira di, haldt deg i ro og ver still! 024 JER 047 007 Kor kunde du få kvila deg, sidan Herren hev gjeve deg påbod? Til Askalon og til Havstrandi, dit hev han etla deg. 024 JER 048 001 Um Moab. So segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Usæla yver Nebo, for det er øydt, Kirjatajim er vorti til skammar, er teke, borgi er vorti til skammar og er livskræmd. 024 JER 048 002 Med Moabs frægd er det ute. I Hesbon bryggjar dei på meinråder imot det: «Kom, lat oss rydja det ut, so det ikkje lenger er eit folk!» Du og, Madmen, skal tagna, sverdet elter deg. 024 JER 048 003 Naudrop høyrest frå Horonajim, herjing og stort tjon. 024 JER 048 004 Moab er i øyde lagt; dei let naudropi høyrast alt til Soar. 024 JER 048 005 For gråtande gjeng dei upp stigen til Luhit, på vegen ned til Horonajim høyrer dei naudropi yver tjonet. 024 JER 048 006 Fly, berga livet dykkar, og vert som hjelpelause i øydemarki! 024 JER 048 007 For av di du leit på dine verk og dine skattar, skal du og verta teken. Og Kamos lyt fara i utlægd, hans prestar og hans hovdingar i lag med kvarandre. 024 JER 048 008 Og ein tynar skal koma yver kvar ein by, og ingen skal sleppa undan. Dalen skal forgangast og slettlendet øydeleggjast, so som Herren hev sagt. 024 JER 048 009 Gjev Moab vengjer! for fljugande lyt han fara burt, og hans byar skal verta ei audn, so ingen bur i deim. 024 JER 048 010 Forbanna vere den som er seinfør til å gjera Herrens verk, og forbanna vere den som held sverdet sitt att ifrå blod! 024 JER 048 011 Moab hev livt i fred frå sin ungdom; han hev lege still på bermen sin og er ikkje tømd or eit kjer i anna, og aldri hev han fare i utlægd; difor sit dåmen hans i honom endå, og angen av honom hev ikkje brigdast. 024 JER 048 012 Difor, sjå, dei dagar skal koma, segjer Herren, då eg sender honom vintapparar, og dei skal halla på kjeri hans og tøma deim og krasa krukkorne hans. 024 JER 048 013 Då skal Moab skjemmast av Kamos, likeins som Israels hus skjemdest av Betel, som dei leit på. 024 JER 048 014 Kor kann de segja: «Me er kjempor og velduge hermenner?» 024 JER 048 015 Moab er øydelagd, og dei stig upp i byarne hans, og hans druste drengjer stig ned til å verta slagta, segjer kongen - Herren, allhers drott, er namnet hans. 024 JER 048 016 Tjonet på Moab er kome nær, og ulukka hans hev bråhast. 024 JER 048 017 Hav medynk med honom, alle de som bur kringum honom, og alle de som kjenner namnet hans! Seg: «Korleis brotna teinen den sterke, staven den prydelege?» 024 JER 048 018 Stig ned or ditt æresæte og set deg på turre jordi, du busitjande Dibons dotter! For Moabs tynar stig upp imot deg, han legg borgerne dine i øyde. 024 JER 048 019 Gakk ut på vegen og skygn utyver, du som bur i Aroer! Spør honom som flyr, og henne som kjem seg undan, seg: «Kva er hendt?» 024 JER 048 020 Moab var til skammar, for han er krasa; barma dykk og ropa! Kunngjer hjå Arnon at Moab er øydelagd! 024 JER 048 021 Ja, domen er komen yver slettelandet, yver Holon og yver Jahsa og yver Mofa’at 024 JER 048 022 og yver Dibon og yver Nebo og yver Bet-Diblatajim 024 JER 048 023 og yver Kirjatajim og yver Bet-Gamul og yver Bet-Meon 024 JER 048 024 og yver Kerijot og yver Bosra og yver alle byarne i Moablandet, fjerr og nær. 024 JER 048 025 Avhogge er Moabs horn, og armen hans er broten, segjer Herren. 024 JER 048 026 Gjer honom drukken, for han hev ovmoda seg mot Herren. Ja, Moab skal baska seg i spya si og verta til åtløgje, han og. 024 JER 048 027 Eller hadde du ikkje Israel til åtløgje? Eller var han gripen millom tjuvar, sidan du rister på hovudet kvar gong du talar um honom? 024 JER 048 028 Gakk burt ifrå byarne og set bu på bergknausar, de Moabs ibuarar, og ver like duva som lagar seg reir burtum gil- gapet! 024 JER 048 029 Me hev høyrt um Moabs ovmod - storleg ovmoda han seg - um hans storlæte og ovmod og byrgskap og hjartans ovlæte. 024 JER 048 030 Eg kjenner, segjer Herren, hans ageløysa, det fåfengelege kytet hans, fåfengd hev han fare med. 024 JER 048 031 Difor lyt eg barma meg yver Moab, yver heile Moab lyt eg ropa, yver mennerne i Kir-Heres lyt ein sukka. 024 JER 048 032 Meir enn Jazer græt, lyt eg gråta yver deg, du vintre frå Sibma: kvisterne dine gjekk yver havet, dei nådde alt til Jazerhavet; midt i fruktonni di og vinonni di hev ein tynar søkt på deg. 024 JER 048 033 Gleda og fagnad er kvorve or aldehagen og or Moablandet, og vinen let eg trjota i vinpersorne. Dei trøder vinpersa med fagnadrop; fagnadropi som ikkje er slike fagnadrop. 024 JER 048 034 Frå det jamrande Hesbon alt til El’ale, alt til Jahas let dei røysti si ljoma, frå Soar til Horonajim, til Eglat-Selisa; for jamvel Nimrim-vatni vert til øydemarker. 024 JER 048 035 Og eg vil rydja ut or Moab, segjer Herren, kvar og ein som stig upp på ein haug og brenner røykjelse åt gudarne sine. 024 JER 048 036 Difor læt hjarta mitt som ei fløyta yver Moab, yver mennerne i Kir-Heres læt hjarta mitt som ei fløyta; difor misser dei det dei hev mugga i hop. 024 JER 048 037 For kvart eit hovud er fleinskalla, og alt skjegg er avraka, på alle hender er det rispa i holdet, og um lenderne sekk. 024 JER 048 038 Uppå alle taki i Moab og på torgi høyrest berre usælerop; for eg hev krasa Moab som eit kjerald ingen hev hugnad i, segjer Herren. 024 JER 048 039 Å, kor forfærd han er! kor dei eiar seg! Å, kor Moab snur ryggen til skjemsla! Ja, Moab skal verta til eit åtløgje og ei skræma for alle som bur der kringum. 024 JER 048 040 For so segjer Herren: Sjå, det kjem ein fljugande som ein ørn og breider vengjerne sine ut yver Moab. 024 JER 048 041 Byarne vert tekne, borgerne vunne, og hjarta til kjemporne i Moab vert den dagen som hjarta til kvinna i barnsnaud. 024 JER 048 042 Og Moab skal verta øydelagd so han ikkje lenger er eit folk, for mot Herren hev han ovmoda seg. 024 JER 048 043 Gruv og grav og gildra åt deg som bur i Moab, segjer Herren. 024 JER 048 044 Den som flyr undan gruvi, fell i gravi, og den som kjem seg upp or gravi, vert fanga i gildra. For eg let koma yver honom, yver Moab, eit år med heimsøkjing yver deim, segjer Herren. 024 JER 048 045 I Hesbons skugge stend magtstolne rømingar; for eld fer ut or Hesbon og ein loge midt ut or Sihon, og han øydde Moabs tunnvange og kruna til stridsgny-sønerne. 024 JER 048 046 Usæl du Moab! Det er ute med folket åt Kamos; for sønerne dine vert tekne til fangar og døtterne dine til herfang. 024 JER 048 047 Men eg gjera ende på Moabs utlægd når tider er lidne, segjer Herren. So langt domen yver Moab. 024 JER 049 001 Um Ammons-sønerne. So segjer Herren: Eig Israel ingi søner, eller hev han ingen erving? Kvi hev Malkam ervt Gad og hans folk sett seg ned i byarne hans? 024 JER 049 002 Difor, sjå, dei dagar skal koma, segjer Herren, då eg let herrop høyrast til Rabba hjå Ammons-sønerne, og det skal verta til aude steinrøysar, og døtterne skal verta brende upp med eld, og då skal Israel erva sine ervingar, segjer Herren. 024 JER 049 003 Øya deg, Hesbon! For Aj er i øyde lagt; ropa, de Rabba-døtter! Sveip dykk i sekk, barma dykk, og renn att og fram millom kvierne! for Malkam lyt fara i utlægd, prestarne hans og hovdingarne i lag med kvarandre. 024 JER 049 004 Kvi gildar du deg av dalarne, av din grøderike dal, du fråfalne dotter, som lit på skattarne dine og segjer: «Kven kann nå meg?» 024 JER 049 005 Sjå, eg let fælske nå deg, segjer Herren, Herren, allhers drott, frå alle stader rundt ikring deg. Og de skal verta drivne burt, kvar til sin kant, og ingen skal samla i hop deim som flyr. 024 JER 049 006 Men sidan vil eg gjera ende på utlægdi åt Ammons-sønerne, segjer Herren. 024 JER 049 007 Um Edom. So segjer Herren, allhers drott: Bid det ikkje visdom lenger i Teman? Tryt det på råder for dei vituge? Er visdomen deira spillt? 024 JER 049 008 Fly, snu dykk, gøym dykk djupt nede, de som bur i Dedan! For Esaus ulukka let eg koma yver honom den tid eg heimsøkjer honom. 024 JER 049 009 Um druvehentarar kjem yver deg, so leiver dei ikkje noko til attpåhenting. Um tjuvar kjem med natti, vil dei tyna til dei hev fengje sitt nøgje. 024 JER 049 010 For eg vil sjølv draga hamen av Esau, eg legg gøymslorne hans i berrsyni, so han ikkje kann løyna seg. Avkjømet hans og brørne hans og grannarne hans vert tynte, og det er ute med honom. 024 JER 049 011 Bry deg ikkje um dine faderlause! eg vil halda liv i deim, og enkjorne dine kann lita på meg. 024 JER 049 012 For so segjer Herren: Sjå, dei som med rette ikkje skulde ha drukke or staupet, dei lyt drikka, og so skulde du sleppa urefst! Du skal ikkje sleppa urefst, men drikka skal du. 024 JER 049 013 For eg hev svore ved meg sjølv, segjer Herren, at Bosra skal verta til ei fælska, til ei hæding, til ei audn og til ei våbøn, og alle byarne som høyrer til, skal æveleg liggja i røysar. 024 JER 049 014 Ei tidend hev eg høyrt frå Herren, og ein bodberar er send millom folkeslagi: «Sanka dykk og far imot honom, bu dykk til bardage!» 024 JER 049 015 For sjå, eg gjer deg liten millom folki, svivyrd millom menner. 024 JER 049 016 Rædsla kome yver deg! Ditt hjartans ovmod hev dåra deg, du som bur i bergklypor, som klengjer deg fast til fjelltinden. Um du bygde reiret ditt so høgt som ørnen, so skulde eg støypa deg ned derifrå, segjer Herren. 024 JER 049 017 Og Edom skal verta til ei skræma; alle som fer der framum, skal ræddast og spotta yver alle plågorne hans. 024 JER 049 018 Liksom då Sodoma og Gomorra med grannebyar vart lagde i øyde, segjer Herren, so skal ingen mann bu der, og ikkje noko mannsbarn halda til der. 024 JER 049 019 Sjå, det kjem ein upp stigande, som løva ut or tjukkskogen attmed Jordan, og inn på den sigrøne eng; for i ein augneblink vil eg jaga det burt derifrå, og den som er utvald, vil eg setja yver det. For kven er min like, og kven vil stemna meg? Og kven er den hyrdingen som stend seg for meg? 024 JER 049 020 Difor, høyr den rådgjerdi Herren hev teke um Edom, og dei tankarne han hev tenkt um Teman-buarne: Sanneleg, dei skal dragsa deim burt, dei små lambi, sanneleg, hagelendet deira skal taka fæla av deim. 024 JER 049 021 Av dynen av deira fall bivrar jordi, naudropet - omen av det høyrer ein radt til Raudehavet. 024 JER 049 022 Sjå, ein lik ein ørn stig upp og flyg fram og breider ut vengjerne sine yver Bosra. Og hjarta til Edom-kjemporne vert den dagen som hjarta til kvinna i barnsnaud. 024 JER 049 023 Um Damaskus. Hamat og Arpad er skjemde, for dei hev spurt ei låk tidend, dei er reint vitskræmde; i havet er uro, det kann ikkje vera stilt. 024 JER 049 024 Damaskus er hugfalle, det snur seg og flyr, otte hev gripe det; angest og rider hev gripe det liksom kvinna med fødeflagor. 024 JER 049 025 Kvi fekk han ikkje vera, byen den namnfræge, fagnad-byen min? 024 JER 049 026 Difor skal hans sveinar falla på gatorne hans og alle hermennerne verta tynte den dagen, segjer Herren, allhers drott. 024 JER 049 027 Og eg vil kveikja eld i Damaskus-murarne, og han skal øyda Benhadad-slotti. 024 JER 049 028 Um Kedar og Hasor-riki, som Nebukadressar, Babel-kongen, vann. So segjer Herren: Statt upp, far mot Kedar og tyn Austheims-sønerne! 024 JER 049 029 Tjeldi deira og sauerne deira skal dei taka, tjelddukarne deira og all bunaden deira og kamelarne deira skal dei føra burt med seg, og dei skal ropa til dei: «Rædsla rundt ikring!» 024 JER 049 030 «Fly, røm undan mest de vinn, gøym dykk djupt nede, de Hasor-buar, segjer Herren; for Nebukadressar, Babel-kongen, hev teke ei rådgjerd mot dykk og tenkt ut løynråd imot dykk. 024 JER 049 031 Statt upp, far upp imot eit fredleg folk som bur trygt, segjer Herren; portar og bommar vantar dei, for seg sjølve bur dei. 024 JER 049 032 Og kamelarne deira skal verta til ran, og dei store bølingarne deira til herfang; og eg vil spreida deim for alle vindar, mennerne med rundklypt hår; og frå alle leider let eg ulukka koma yver deim, segjer Herren. 024 JER 049 033 Og Hasor skal verta til sjakal-bøle, ei audn um alder og æva; ingen mann skal bu der, og inkje mannsbarn skal halda til der.» 024 JER 049 034 Herrens ord som kom til profeten Jeremia um Elam i den fyrste tidi Sidkia, Juda-kongen, styrde; han sagde: 024 JER 049 035 So segjer Herren, allhers drott: Sjå, eg bryt sund for Elam hans boge, den likaste magti deira. 024 JER 049 036 Og eg sender mot Elam fire vindar frå dei fire himmelætterne og spreider deim for alle desse vindarne. Og det skal ikkje finnast det folket som ikkje burtdrivne frå Elam skal koma til. 024 JER 049 037 Og eg vil gjera Elam forfærd for uvenerne sine og for deim som ligg deim etter livet, og eg vil lata ulukka koma yver deim, min brennande harm, segjer Herren, og eg vil senda sverd etter deim, til eg fær gjort ende på deim. 024 JER 049 038 Og eg vil setja kongsstolen min i Elam, og eg vil tyna der både konge og hovdingar, segjer Herren. 024 JER 049 039 Men når tider er lidne, vil eg gjera ende på Elams utlægd, segjer Herren. 024 JER 050 001 Det ordet som Herren tala um Babel, um Kaldæarlandet, ved profeten Jeremia. 024 JER 050 002 Kunngjer det millom folki, og lat det frettast og set upp hermerke! Lat det frettast, dyl det ikkje! Seg: Babel er teki, Bel hev vorte til skammar, Merodak er livskræmd, hennar gudebilæte er vortne til skammar, hennar ufysne avgudar er livskræmde. 024 JER 050 003 For eit folk kjem imot det nordantil, det gjer hennar land til ei øydemark, so ingen bur i det: både folk og fe er flydde, er burte. 024 JER 050 004 I dei dagarne og i den tidi, segjer Herren, skal Israels-borni koma, dei og Juda-borni i lag med einannan; gråtande skal dei ganga og søkja Herren, sin Gud. 024 JER 050 005 Etter Sion skal dei spyrja, den vegen stemner dei: «Kom, lat oss halda oss til Herren med ei ævepakt som ikkje skal gløymast!» 024 JER 050 006 Burtkomne sauer var mitt folk. Hyrdingarne deira hadde ført deim på villstig, snutt deim upp i fjelli; frå hamar til haug gjekk dei, gløymde legebolet sitt. 024 JER 050 007 Alle som fann deim, åt på deim, og uvenerne deira sagde: «Me fær ikkje skuld på oss for det, » - for di dei hadde synda mot Herren, bustaden åt rettferdi, og voni åt federne deira, Herren. 024 JER 050 008 Fly ut or Babel, far burt or Kaldæarlandet, og ver som bukkar framfyre hjordi! 024 JER 050 009 For sjå, eg vekkjer upp frå Norderlandet ein skare av store folk og let deim fara mot Babel, og dei skal fylkja seg imot henne; derifrå vert ho teki. Pilerne deira er som frå ei viss-høv kjempa, dei vender ikkje attende med ugjort. 024 JER 050 010 Og Kaldæa skal verta til herfang; alle som ranar henne, skal få sitt nøgje, segjer Herren. 024 JER 050 011 Gled dykk berre, fagna dykk berre, de som ranar odelen min! Berre hoppa i veret som kviga når ho treskjer, og kneggja som velduge hestar. 024 JER 050 012 Mor dykkar vert ovleg til skammar, ho som fødde dykk, skal blygjast; sjå, den siste millom folki vert ho, ei øydemark, eit turt land og ei vill heid. 024 JER 050 013 Ubygd skal ho verta, ei audn all med seg, av di Herren er vreid; alle som fer framum Babel, skal ræddast og spotta yver alle hennar plågor. 024 JER 050 014 Fylk dykk mot Babel, rundt ikring, alle de bogeskyttarar! Skjot på henne, spar ikkje på pilerne! For mot Herren hev ho synda. 024 JER 050 015 Set i herrop mot henne, rundt ikring: «Ho laut gjeva seg; falne er hennar pilarar, nedrivne hennar murar.» For det er Herrens hemn. Hemn dykk på henne! Gjer med henne likeins som ho hev gjort! 024 JER 050 016 Ryd ut or Babel både såmannen og den som brukar sigden i skurdonni! For det herjande sverdet skal kvar og ein snu attende til sitt folk, og kvar og ein fly til sitt land. 024 JER 050 017 Israel er ein buvill sau; løva hev jaga honom av; Assur-kongen åt fyrst på honom, og no sist hev Nebukadnessar, Babel-kongen, togge hans bein. 024 JER 050 018 Difor, so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Sjå, eg heimsøkjer Babel-kongen og landet hans, likeins som eg heimsøkte Assur-kongen. 024 JER 050 019 Og eg vil snu Israel attende til hans beitemark, og han skal ganga og beita på Karmel og i Basan; og på Efraimsfjelli og i Gilead skal han få eta sitt nøgje. 024 JER 050 020 I dei dagarne og i den tidi, segjer Herren, vert det leita etter Israels misgjerning, men ho skal ikkje lenger vera til, og etter Judas synder, men dei skal ikkje finnast; for deim som eg let vera att, gjev eg til. 024 JER 050 021 Mot Meratajim-landet - far upp mot det og mot deim som bur i Pekod! Øyd deim og bannstøyt deim, når du set etter deim, segjer Herren, og gjer i heilt upp som eg hev bode deg! 024 JER 050 022 Det er stridsgny i landet og stort tjon. 024 JER 050 023 Kor er hamaren som slo all jordi sundbroten og sundknasa! Kor er Babel vorti ei skræma millom folki! 024 JER 050 024 Eg sette snara for deg, og du gjekk deg fast, Babel, og visste ikkje av det. Du vart funni, og gripi med; for du hadde gjeve deg i strid med Herren. 024 JER 050 025 Herren hev late upp våpnhuset sitt og teke ut sine vreidevåpn; for Herren, Herren, allhers drott, hev eit arbeid å gjera i Kaldæarlandet. 024 JER 050 026 Kom imot det frå alle leider! Lat upp forrådshusi, kasta det i ein dunge likeins som kornband, og bannstøyt det! Lat ikkje noko verta leivt! 024 JER 050 027 Tyn alle uksarne, før deim ned til slagting! Usæla yver deim! for dagen deira er komen, den tid dei skal verta heimsøkte. 024 JER 050 028 Høyr omen av deim som flyr og kjem seg undan frå Babellandet til å forkynna i Sion at Herren, vår Gud hemner, hemner for templet sitt! 024 JER 050 029 Bjod skyttarar ut mot Babel, alle deim som boge kann spenna! Slå læger rundt ikring henne, lat ingen koma seg undan! Lat henne få lika for sine gjerningar, gjer med henne heiltupp som ho sjølv hev gjort! For ho hev ovmoda seg mot Herren, mot Israels Heilage. 024 JER 050 030 Difor skal hennar drengjer falla på hennar gator og alle hennar hermenner verta tynte den dagen, segjer Herren. 024 JER 050 031 Sjå, eg kjem yver deg, Ovmod, segjer Herren, Herren, allhers drott; for dagen din er komen, tidi då eg vil heimsøkja deg. 024 JER 050 032 Og Ovmodet skal snåva og falla, og ingen skal reisa det upp att. Og eg vil kveikja eld på byarne, og han skal øyda alt kringum det. 024 JER 050 033 So segjer Herren, allhers drott: Trælka er Israels-sønerne og Juda-sønerne i lag med kvarandre; og alle som hertok deim, held deim faste, vil ikkje sleppa deim lause. 024 JER 050 034 Utløysaren deira er sterk, Herren, allhers drott, er namnet hans. Han skal føra saki deira med fynd so han roar jordi, men uroar Babel-buarne. 024 JER 050 035 Sverd yver Kaldæa, segjer Herren, yver Babel-buarne og yver hennar hovdingar og vismenner! 024 JER 050 036 Sverd yver pjåtre-kallarne, so dei stend der som dårar! Sverd yver hennar kjempor, so dei vert hugbrotne! 024 JER 050 037 Sverd yver hennar hestar og vogner og yver alt blandingsfolket hjå henne, so dei vert kvende! Sverd yver hennar skattar so dei vert rana! 024 JER 050 038 Turk yver hennar vatn so dei turkast upp! For det er eit land med avgudsbilæte, og dei ber seg som galne med dei skræmelege gudarne sine. 024 JER 050 039 Difor skal røysekatter med sjakaler halda til der, og strutsar skal hava sitt tilhelde der. Og der skal aldri meir verta bygt, men audt frå ætt til ætt. 024 JER 050 040 Likeins som då Gud lagde i øyde Sodoma og Gomorra med grannebyar, segjer Herren, so skal ingen mann bu der, og ikkje noko mannsbarn halda til der. 024 JER 050 041 Sjå, eit folk kjem nordanfrå, eit stort folk og velduge kongar ris upp frå utkantarne på jordi. 024 JER 050 042 Boge og spjot ber dei, meinharde er dei og miskunnlause; dunen av deim er som havmarm, og på hestar rid dei, budde som ein mann til bardage mot deg, Babels dotter. 024 JER 050 043 Babel-kongen hev fenge fretnad av deim, og hans hender er magtstolne; angest hev gripe honom, rider liksom kvinna med fødeflagor. 024 JER 050 044 Sjå det kjem ein upp stigande, som løva ut or tjukkskogen attmed Jordan, og inn på den sigrøne eng; for i ein augneblink vil eg jaga deim burt derifrå, og den som er utvald, vil eg setja yver henne. For kven er min like, og kven vil stemna meg? Og kven er den hyrdingen som stend seg for meg? 024 JER 050 045 Difor, høyr den rådgjerdi Herren hev teke um Babel, og dei tankarne han hev tenkt um Kaldæarlandet: Sanneleg, dei skal dragsa deim burt, dei små lambi, sanneleg, beitemarki deira skal taka fæla av deim. 024 JER 050 046 Av ropet: «Babel er teki!» bivrar jordi, og millom folki skrik dei ende yver seg. 024 JER 051 001 So segjer Herren: Sjå, eg vekkjer eit skadever imot Babel og imot ibuarane i Leb-Kamai. 024 JER 051 002 Og eg sender framande mot Babel, og dei skal dryfta henne og dei skal tøma landet hennar. For dei skal setja på henne frå alle leider på ulukkedagen. 024 JER 051 003 Lat bogeskyttaren spenna boge mot den som boge spenner og mot den som briskar seg i brynja, og spar ikkje hennar drengjer, bannstøyt all hennar her! 024 JER 051 004 Då skal daudslegne menner falla i Kaldæarlandet og stungne menner på gatorne. 024 JER 051 005 For Israel og Juda er ikkje enkjor, gløymde av sin Gud, av Herren, allhers drott, endå landet deira var fullt av skuld mot Israels Heilage. 024 JER 051 006 Fly ut or Babel, og kvar og ein berge sitt liv so de ikkje tynest ved hennar misgjerning! For dette er ei hemne-tid for Herren; han vil gjeva henne lika for det ho hev gjort. 024 JER 051 007 Eit gullstaup i Herrens hand var Babel, som gjorde all jordi drukki; av vinen hennar drakk folki, difor vart folki reint rasande. 024 JER 051 008 Dåtteleg datt Babel og vart krasa. Barma dykk yver henne! Henta balsam for hennar plåga! Kann henda det kunde verta lækt. 024 JER 051 009 «Me etla å lækja Babel, men ho var ulækjande. Lat oss skilja lag med henne, so me kann fara kvar til sitt land! For domen yver henne rekk upp til himmelen og når radt upp i skyerne. 024 JER 051 010 Herren hev late vår rettvise sak koma upp i ljoset; kom, lat oss fortelja i Sion Herrens, vår Guds verk!» 024 JER 051 011 Kvet pilerne blanke, grip skjoldarne! Herren hev vekt upp åndi til kongen i Media; for mot Babel hev han vendt sine tankar til å øydeleggja henne; for det er Herrens hemn, hemnen for templet hans. 024 JER 051 012 Reis hermerke mot Babel-murarne, haldt sterk vakt, set ut vaktmenner, skipa til umsåtmenner! For Herren hev både tenkt ut og sett i verk det han hev tala mot Babel-buarne. 024 JER 051 013 Du som bur attmed mykje vatn, rik på skattar, komen er din ende, di låke vinning hev nått sitt mål. 024 JER 051 014 Herren, allhers drott, hev svore ved seg sjølv: Endå eg hadde fyllt deg med menneskje som engsprettor i mengd, skal det like vel lyftast sigerrop yver deg. 024 JER 051 015 Han hev gjort jordi med si kraft, skapt heimen med sin visdom, spana ut himlarne med sitt vit. 024 JER 051 016 Når han let røysti si ljoma, svarar dyn av vatn i himmelen, og han let skodda stiga upp frå utkantarne på jordi, let eldingar laga regn og sender vind ut or gøymslorne sine. 024 JER 051 017 Kvar ein mann stend klumsa og hev ikkje vit på det, kvar ein gullsmed lyt skjemmast av bilæti sine; for dei støypte bilæti hans er berre lygn, og det er ingi ånd i deim. 024 JER 051 018 Dei er berre fåfengd, eit verk til å hæda; den tid dei vert heimsøkte, er det ute med deim. 024 JER 051 019 Jakobs arvlut er ikkje deim lik, for det er han som hev skapt alt og fenge seg si odelsrætt. Herren, allhers drott, er namnet hans. 024 JER 051 020 Du var hamaren min, stridsvåpnet, so eg med deg krasa folkeslag og med deg øyda kongerike. 024 JER 051 021 Og med deg krasa eg hest og ridar, og med deg krasa eg vogn og køyrar. 024 JER 051 022 Og med deg krasa eg mann og kvinna, og med deg krasa eg gamall og ung, og med deg krasa eg svein og møy. 024 JER 051 023 Og med deg krasa eg hyrding og hjordi hans, og med deg krasa eg pløgjar og pløgje-uksarne hans, og med deg krasa eg jarlar og landshovdingar. 024 JER 051 024 Men no gjev eg Babel og alle som bur i Kaldæa lika for alt vondt som dei hev gjort Sion, framfor augo dykkar, segjer Herren. 024 JER 051 025 Sjå, eg kjem yver deg, du Tynefjell, segjer Herren, du som tyner all jordi; og eg vil retta ut handi ut imot deg og velta deg ned frå hamrarne og gjera deg til eit forbrent fjell. 024 JER 051 026 Av deg kann ein då korkje taka hyrnestein eller grunnstein, men til ævelege audner skal du verta, segjer Herren. 024 JER 051 027 Reis hermerke i landet, blås i lur millom folki, vig folkeslag til strid imot henne, kalla imot det kongeriki Ararat, Minni og Askenaz, set inn herhovdingar imot henne, før fram hestar som bustute engsprettor! 024 JER 051 028 Vig folkeslag til strid imot henne, kongarne or Media, jarlarne og landshovdingarne der, og alt det land dei råder yver! 024 JER 051 029 Då dirrar jordi og bivrar, for no vert Herrens tankar mot Babel sette i verk: å gjera Babellandet til ei øydemark, so ingen bur der. 024 JER 051 030 Kjemporne i Babel hev halde upp med striden, dei sit i ro i borgerne. Deira kraft er kvorvi, kvende er dei vortne. Det er kveikt eld på hennar bustader, hennar bommar er brotne sunder. 024 JER 051 031 Lauparsvein løyp mot lauparsvein og sendebod mot sendebod, med bod til Babel-kongen at byen hans er teken frå ende til annan, 024 JER 051 032 at vadi er hersette, vatsdemmorne turrbrende med eld og hermennerne forfærde. 024 JER 051 033 For so segjer Herren, allhers drott, Israels Gud: Babels dotter likjest ein treskjevoll når han vert tiltrakka; endå ei liti rid, og skurdonni vil koma for henne. 024 JER 051 034 «Nebukadressar, Babel-kongen, hev ete oss, hev øydt oss, hev sett oss burt som eit tomt kjerald, hev gløypt oss som ein hav-drake, hev fyllt buken sin med forkunnmaten min, burt hev han drive oss. 024 JER 051 035 Valdsverki mot meg, ja, mot mitt kjøt, koma yver Babel!» segje Sion-buarne, «og mitt blod yver Kaldæa-folket! segje Jerusalem. 024 JER 051 036 Difor, so segjer Herren: Sjå, eg fører saki og hemnar meg for deg, og eg let hennar hav turkast upp og hennar kjelda torna. 024 JER 051 037 Og Babel skal verta til steinrøysar, eit sjakal-bøle, ei skræma og ei hæding; ingen skal bu der. 024 JER 051 038 Alle burar dei som ungløvor, gnaldrar som løve-kvelpar. 024 JER 051 039 Når dei då er upp-øste, vil eg gjera eit drykkjelag åt deim og gjera deim drukne, so dei fagnar seg og sovnar i ein æveleg svevn og ikkje vaknar, segjer Herren. 024 JER 051 040 Eg vil føra deim ned til slagting som lamb, som verar og bukkar. 024 JER 051 041 Kor er Sesak vorte teke, og «fagnaden for all jordi» herteken! Kor er Babel hev vorte til ei skræma millom folki! 024 JER 051 042 Havet gjekk yver Babel, ho vart løynt av dei marmande båror. 024 JER 051 043 Byarne hennar er vorte til ei audn, eit turt land og ei øydemark, eit land som ingen mann bur i, og som inkje mannsbarn fer framum. 024 JER 051 044 Og eg heimsøkjer Bel i Babel, og tek det han hev gløypt i seg ut or munnen hans, og folkeslag skal ikkje lenger strøyma til honom. Babel-murarne skal rynja, dei og. 024 JER 051 045 Far ut derifrå, mitt folk, so dei kann berga kvar sitt liv for Herrens brennande vreide! 024 JER 051 046 Og ver ikkje hugfalne og rædde for dei tiender som spørst i landet! For det vil koma ei tiend eitt året og ei onnor eit anna år, og urett vil råda på jordi, drott vil risa mot drott. 024 JER 051 047 Difor, sjå, dei dagar skal koma då eg heimsøkjer gudebilæti hjå Babel, og alt landet hennar skal verta til skammar; og alle skal falla daudslegne hjå henne. 024 JER 051 048 Då skal himmel og jord fagna seg yver Babel, for nordanfrå skal tynaren koma yver henne, segjer Herren. 024 JER 051 049 Babel skal og falla, dei slegne menner av Israel, liksom det og for Babel hev falle slegne menner på heile jordi. 024 JER 051 050 De som slapp undan frå sverdet, far av stad, stana ikkje! Minnest Herren frå burtlengste land, og kom Jerusalem i hug. 024 JER 051 051 Me vart til skammar, for me laut høyra på svivyrding; skammi breidde seg yver våre andlit, for framande hadde kome seg inn yver heilagdomarne i Herrens hus. 024 JER 051 052 Difor, sjå, dei dagar skal koma, segjer Herren, då eg vil heimsøkja gudebilæti hennar, og i alt hennar land skal slegne menner stynja. 024 JER 051 053 Um so Babel vil hevja seg til himmelen, og um ho gjer si høge festning u-klivande, so skal frå meg tynarar koma yver henne, segjer Herren. 024 JER 051 054 Naudrop er høyrande frå Babel og stort tjon frå Kaldæarlandet. 024 JER 051 055 For Herren tyner Babel og stoggar det store ståket hjå henne. Og bårorne deira skal dynja som store vatn, si dunande røyst skal dei lata ljoma. 024 JER 051 056 For ein tynar kjem yver henne, yver Babel, og kjemporne hennar vert fanga, bogarne deira sundbrotne. For Herren er ein Gud som gjev attergjeld, han gjev full løn. 024 JER 051 057 Og eg gjer deim drukne, hennar hovdingar og vismenner, hennar jarlar og landshovdingar og kjempor, og dei skal sovna av i ein æveleg svevn og ikkje vakna, segjer kongen - Herren, allhers drott, er namnet hans. 024 JER 051 058 So segjer Herren, allhers drott: Babel-muren, den breide, skal verta nedriven til grunnen, og portarne, dei høge, brende med eld, so folk skal ha mødt seg for inkje og folkeslag for elden, og stræva seg trøytte. 024 JER 051 059 Den fyresegni som profeten Jeremia gav Seraja, son åt Neria Mahsejason, då han for til Babel med Sidkia, Juda-kongen, i det fjorde året han var konge. Men Seraja var kvartermeister. 024 JER 051 060 Og Jeremia skreiv i ei bok, all den ulukka som skulde koma yver Babel - alle desse ordi som er skrivne um Babel. 024 JER 051 061 Og Jeremia sagde med Seraja: «Når du kjem til Babel, då sjå til at du les alle desse ordi!» 024 JER 051 062 Og du skal segja: «Herre, du hev sjølv tala um denne staden at du vil rydja honom ut, so ingen skal bu der meir, korkje folk eller fe, for til ævelege audner skal han verta.» 024 JER 051 063 Og når du hev lese upp denne boki til endes, skal du binda ein stein til henne og kasta henne midt ut i Frat 024 JER 051 064 og segja: «Soleis skal Babel søkka og ikkje koma upp att, » for den ulukka som eg let koma yver byen, og trøytte skal dei verta.» Hit når Jeremia-ordi. 024 JER 052 001 Eitt og tjuge år gamall var Sidkia då vart konge, og elleve år rådde han i Jerusalem. Mor hans heitte Hamital Jeremiadotter, frå Libna. 024 JER 052 002 Han gjorde det som vondt var i Herrens augo, plent som Jojakim. 024 JER 052 003 Det var for Herrens harm skuld det gjekk so med Jerusalem og Juda, til dess han støytte deim burt frå si åsyn. Sidkia fall ifrå Babel-kongen. 024 JER 052 004 I det niande styringsåret hans, den tiande dagen i den tiande månaden, kom Nebukadressar, Babel-kongen, med heile heren sin til Jerusalem, lægra seg utanfor byen og bygde skansar rundt ikring honom. 024 JER 052 005 Byen vart kringsett til kong Sidkias ellevte styringsår. 024 JER 052 006 I den fjorde månaden, den niande dagen i månaden, røynde svolten hardt på i byen, og landsfolket hadde inkje mat. 024 JER 052 007 Då vart bymuren gjenombroten, og alt stridsfolket rømde og for ut or byen um natti gjenom porten i dubbelmuren ved kongshagen, medan kaldæarane låg rundt ikring byen. Dei tok leidi til Moarne. 024 JER 052 008 Men kaldæarheren sette etter kongen og nådde Sidkia att på Moarne ved Jeriko. Alt herfolket sprang frå honom og spreiddest. 024 JER 052 009 Dei fanga då kongen og førde honom upp til Babel-kongen, til Ribla i Hamatlandet, og han sagde upp domen yver honom. 024 JER 052 010 Og Babel-kongen drap sønerne åt Sidkia medan han såg på det; sameleis drap han alle hovdingarne i Juda der i Ribla. 024 JER 052 011 So stakk han ut augo på Sidkia, batt honom med tvo koparlekkjor og førde honom til Babel og sette honom i fangehus, der var han til sin døyande dag. 024 JER 052 012 Og i den femte månaden, den tiande dagen i månaden, i det nittande styringsåret åt Babel-kongen Nebukadressar, kom livvakthovdingen Nebuzaradan, som stod for Babel-kongens åsyn, til Jerusalem. 024 JER 052 013 Han brende upp Herrens hus og kongsgarden, ja, alle husi i Jerusalem og alle storfolk-hus sette han eld på. 024 JER 052 014 Og heile kaldæarheren som var med livvakthovdingen, reiv ned alle murarne ikring Jerusalem. 024 JER 052 015 Og sume av ålmugen og resten av folket som var att i byen, og rømingarne som hadde gjenge yver til Babel-kongen, og den flokken som var att dessforutan, førde livvakthovdingen Nebuzaradan burt. 024 JER 052 016 Nokre av fatigfolket let livvakthovdingen Nebuzaradan vera att til å arbeida i vinhagarne og på åkrarne. 024 JER 052 017 Koparsulorne som høyrde til Herrens hus, og fotstykki og koparhavet som var i Herrens hus, braut kaldæarane sund, og førde all koparen av deim til Babel. 024 JER 052 018 Og dei tok oskefati og eldskuflerne og ljossakserne og blodbollarne og skålerne og alle kopargognere som dei hadde til gudstenesta. 024 JER 052 019 Og livvakthovdingen tok fati og glodpannorne og blodbollarne og oskefati og ljosestakarne og fati og bollarne, alt som var av gull og sylv. 024 JER 052 020 Tvo sulor og eit hav og dei tolv koparuksarne som var under fotstykki, som kong Salomo hadde laga åt Herrens hus - koparen i alle desse gognerne var ikkje vegande. 024 JER 052 021 Um sulorne er å segja: Den eine sula var attan alner høg, og ein tråd på tolv alner gjekk ikring henne, og ho var fire fingrar tjukk og innhol. 024 JER 052 022 Og det var eit sulehovud på henne av kopar, og det eine sulehovudet var fem alner høgt, og det var krot og granateple rundt ikring på sulehovudet, alt av kopar. Og likeins var det på den andre sula og granateple. 024 JER 052 023 Og granatepli var seks og nitti utetter; alle granatepli på krotverket var eit hundrad rundt ikring. 024 JER 052 024 Livvakthovdingen tok øvstepresten Seraja og den næst øvste presten Sefanja og dei tri dørstokkvaktarane, 024 JER 052 025 og frå byen tok han ein hirdmann som var uppsynsmann yver herfolket, og sju mann som han råka på i byen av næmaste lagsfolket hjå kongen, dessutan skrivaren til herhovdingen, han som skreiv ut landsfolket til hertenesta, og seksti mann av landsfolket som han råka på i byen; 024 JER 052 026 deim tok livvakthovdingen Nebuzaradan og førde deim til Babel-kongen i Ribla. 024 JER 052 027 Og Babel-kongen slo deim i hel der i Ribla i Hamatlandet. Soleis vart Juda burtført frå landet sitt. 024 JER 052 028 Dette er det folket som Nebukadressar førde burt: I det sjuande året tri tusund og tri og tjuge jødar; 024 JER 052 029 i Nebukadressars attande år åtte hundrad og tvo og tretti sjæler frå Jerusalem; 024 JER 052 030 i Nebukadressars tri og tjugande år førde Nebuzaradan, livvakthovdingen, burt av jødarne sju hundrad og fem og fyrti sjæler; fire tusund og seks hundrad sjæler i alt. 024 JER 052 031 I det sju og trettiande året etter Juda-kongen Jojakin var burtførd, den fem og tjugande dagen i den tolvte månaden, gav Evil-Merodak, Babel-kongen - same året som han vart konge - Jojakin, Juda-kongen, uppreisnad og tok honom ut or fangehuset. 024 JER 052 032 Han helsa honom venleg og gav honom fremste sessen millom dei kongarne som var hjå honom i Babel. 024 JER 052 033 Han fekk leggja av seg fangebunaden, og gjekk kvar dag til kongens bord, so lenge han livde. 024 JER 052 034 Kost og tæring naut han dagvisst på kongens kostnad til kvar dag det han trong for dagen, alt til sin døyande dag, heile si livetid. # # BOOK 025 LAM Lamentations Klagesangene 025 LAM 001 001 Kor sit ho då so einsleg, borgi den folkerike! Ho er vorti som ei enkja. Ho den velduge millom folki, fyrstinna millom byarne er trælkvinna vorti. 025 LAM 001 002 Ho græt so sårt um natti, og hennar tåror trillar på kinn. Ho hev ingen trøystar millom alle sine elskarar. Alle hennar vener hev svike henne, dei er vortne hennar fiendar. 025 LAM 001 003 Land laut Juda fly, utor trengsla og stor træling. Ho bur millom folki, finn ingen kvildarstad. Alle hennar forfylgjarar nådde henne på trongstigarne. 025 LAM 001 004 Vegarne til Sion syrgjer av di ingen kjem til høgtiderne. Alle hennar portar er aude, hennar prestar sukkar. Hennar ungmøyar er sorgtyngde, og for henne sjølv er det beiskt. 025 LAM 001 005 Hennar uvener er vortne dei fremste, hennar fiendar er velnøgde. For Herren hev lagt sorgi på henne for hennar mange misgjerningar skuld. Hennar småborn for fangar burt framfor fiendens åsyn. 025 LAM 001 006 So hev kvorve for Sions dotter all hennar pryda. Hennar hovdingar vart som hjortar som ikkje finn beite, og magtstolne gjekk dei der for forfylgjarens åsyn. 025 LAM 001 007 Og i sin vesaldoms dagar, med ho flakkar ikring, kjem Jerusalem i hug sine hugnads-ting, som ho hadde i forne dagar. Då hennar folk fall i fiendehand, og ingen hjelpte henne, då såg fiendarne henne; dei log åt hennar tjon. 025 LAM 001 008 Storleg hev Jerusalem synda, difor hev ho vorte eit styggje. Alle dei som æra henne, vanvyrder henne, for dei såg hennar skam. Ja, ho sjølv sukka og snudde seg ifrå. 025 LAM 001 009 Utsulka er hennar klæde av hennar ureinska; ho tenkte ikkje på endelykti. Hennar fall var reint som eit under; ingen trøysta henne. Sjå, Herre, min stakarsdom, for fienden gjer seg stor. 025 LAM 001 010 Si hand rette fienden ut etter alle hennar hugnads-ting; ja, ho såg heidningar koma inn i hennar heilagdom, dei som var forbodne å koma i di samling. 025 LAM 001 011 Alt hennar folk sukkar med dei vil finna seg brød; dei gjev sine hugnads-ting for mat til å kveikja sjæli. Sjå, Herre, og skoda etter! for eg hev vorti svivyrd. 025 LAM 001 012 Tek det dykk ikkje, alle de som fer vegen framum? Skoda etter og sjå, um ein lagnad var so tung som min - den sorgi Herren hev etla meg på sin brennande vreide-dag. 025 LAM 001 013 Frå høgdi sende han eld i mine bein og trakka deim sund. Han breidde ut eit garn for mine føter, han støytte meg undan, han gjorde meg aud, sjuk all dagen. 025 LAM 001 014 Mitt synde-ok batt han saman med si hand; ihopknytt er det lagt på min hals - tok magti ifrå meg. Herren hev gjeve meg i henderne på deim eg ikkje kann standa meg for. 025 LAM 001 015 Herren agta for inkje alle dei velduge hjå meg; han hev kalla i hop ei samling mot meg til å krasa mine gutar. Herren trødde vinpersa for møyi dotteri Juda. 025 LAM 001 016 Yver dette græt eg; mitt auga, mitt auga let tårorne renna; langt burte frå meg er trøystaren som skulde kveikja mi sjæl. Mine born er tynte, for fienden vart den sterkaste. 025 LAM 001 017 Sion retter ut sine hender; ingen trøystar hev ho. Herren baud ut imot Jakob hans fiendar rundt ikring; Jerusalem byd deim imot som eitkvart ureint. 025 LAM 001 018 Rettferdig er han, Herren; for eg gjorde meg hard mot hans munns ord. Høyr no, alle folk, og sjå min tunge lagnad; mine møyar og gutar for fangar burt. 025 LAM 001 019 Eg kalla på mine elskarar; dei sveik meg. Mine prestar og styresmenner let livet i byen, med dei leita etter mat til å metta seg med. 025 LAM 001 020 Sjå, Herre, eg er i trengsla! Det syd inni bringa og barm, hjarta snur seg i mitt brjost, for eg var so tråssug. Ute hev sverdet gjort meg barnlaus, inne er det som dauden. 025 LAM 001 021 Dei høyrde kor eg sukka, eg; åt meg var der ingen trøystar. Alle mine fiendar høyrde um mi ulukka; dei gledde seg yver at du hadde gjort det. Men du let koma ein dag du hev forkynt; og då skal dei verta som eg. 025 LAM 001 022 Lat all deira vondskap koma for di åsyn, og gjer mot deim som du hev gjort mot meg for alle mine synder skuld. For mine sukkar er mange, og hjarta mitt er sjukt. 025 LAM 002 001 Kor hev Herren i sin vreide sveipt Sions dotter i myrkeskodda! Han kasta frå himmelen ned til jordi Israels herlegdom, og han kom ikkje i hug sin fotskammel på sin vreide-dag. 025 LAM 002 002 Utan nåde lagde Herren i øyde alle Jakobs bustader. I sin vreide reiv han ned for dotteri Juda hennar sterke borger og kasta deim til jordi. Han vanhelga riket og hovdingarne. 025 LAM 002 003 I sin brennande vreide hogg han av alle Israels horn; han drog si høgre hand attende, endå fienden var der. Han brende Jakob lik ein eldsloge som øyder rundt ikring. 025 LAM 002 004 Han spente sin boge som ein fiend’, med si høgre hand stod han fram som ein motstandar og drap alt våre augo hadde hugnad i. I tjeldet åt Sions dotter auste han ut sin vreide som ein eld. 025 LAM 002 005 Herren er vorten som ein fiend’, han hev lagt Israel i øyde, lagt alle hennar slott i øyde, gjort tjon på hennar borgar; so hev han dunga i hop på dotteri Juda sorg og sut. 025 LAM 002 006 Og han hev brote ned som av ein hage sin gard, øydelagt sin samlingsstad. Herren hev late både høgtid og kviledag verta avgløymde i Sion, og støytt ifrå seg konge og prest i sin harmfulle vreide. 025 LAM 002 007 Herren forsmådde sitt altar, stygdest ved sin heilagdom. Murarne kring hennar slott gav han i fiendevald. Dei let si røysti ljoma i Herrens hus som på ein høgtidsdag. 025 LAM 002 008 Herren etla øydeleggja muren for Sions dotter. Han strekte ut si mælesnor og heldt ikkje handi si att frå herjing. Og han let voll og mur syrgja; ormegta ligg dei der i lag. 025 LAM 002 009 Dei er sokne i jord, hennar portar, han hev brote og krasa hennar stengslor; hennar kongar og hovdingar er hjå heidningfolki, det bid ikkje meir nokor lov. Hennar profetar hev ikkje heller fenge nokor syn frå Herren. 025 LAM 002 010 Dei sit på jordi tegjande, styresmennerne åt Sions dotter; dust hev dei drust uppi kruna, gyrdt seg med sekk. Dei luter mot jord sine hovud Jerusalems-møyarne. 025 LAM 002 011 Mine augo talmast av tåror, det syd inni bringa og barm, og livri hev runne til jordi - for tjonet på mitt folks dotter; for born, jamvel sogborn vanmegtast på gatorne i byen. 025 LAM 002 012 Dei ropa til møderne sine: «Kvar er korn og vin?» vanmegtast som gjenomstungne på gatorne i byen då dei andast ved modersbarm. 025 LAM 002 013 Kva skal eg vitna for deg, kva skal eg likna deg attåt, du Jerusalems dotter? kva likning skal eg finna fram åt deg til å trøysta deg med, du møy, Sions dotter? For stor som eit hav er din skade, kven kann lækja deg? 025 LAM 002 014 Dine profetar såg deg syner med fåfengd og dårskap; dei hev ikkje synt deg di misgjerning, so dine fangar kunde koma attende, men dei såg deg syner, fulle med fåfengd og forføringar. 025 LAM 002 015 Dei slær henderne i hop yver deg, alle som gjeng vegen framum. Dei blistrar og rister på hovudet yver Jerusalems dotter: «Er dette byen som dei kalla «den storfagre», «ei frygd for all jordi»?» 025 LAM 002 016 Dei spilar upp i mot deg sitt gap alle dine fiendar, blistrar og bit i hop tenner; dei segjer: «Me hev gløypt henne. Ja, dette er den dagen me stunda på; me fekk då liva og sjå den dagen.» 025 LAM 002 017 Herren hev gjort det han hadde tenkt, hev fullført sitt ord, den rådgjerdi han tok alt i forne dagar; han hev rive ned utan nåde, og han let fienden frygda seg yver deg, let dine uvener bera hornet høgt. 025 LAM 002 018 Hjarto deira ropar til Herren. Du mur kring Sions dotter, du strigråte dag og natt! Unn deg ikkje kvild! Gjev ikkje din augnestein ro! 025 LAM 002 019 Statt upp, ropa høgt um natti, når nattevaktene tek til! Renn ut som vatn ditt hjarta framfor Herrens åsyn! Lyft upp til honom dine hender til livsens frelsa for dine born, som vanmegtast av svolt på kvart gatemot! 025 LAM 002 020 Sjå, Herre, og skoda etter! Kven annan for du åt soleis? Skal kvende sitt avkjøme eta, småborn, som på armar dei ber? Skal ein slå i Herrens heilagdom prest og profet i hel? 025 LAM 002 021 På jordi i gatorne ligg ung og gamall. Mine møyar og gutar er falne for sverd. Du slo i hel på din vreide-dag, du slagta utan nåde. 025 LAM 002 022 Du kalla som på ein høgtidsdag rædslor mot meg alle stader ifrå; og på Herrens vreide-dag fanst det ingen som vart berga og slapp undan. Deim eg hev bore på armar og ale upp, hev min fiende tynt. 025 LAM 003 001 Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris. 025 LAM 003 002 Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos. 025 LAM 003 003 Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen. 025 LAM 003 004 Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein. 025 LAM 003 005 Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda. 025 LAM 003 006 I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude. 025 LAM 003 007 Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor. 025 LAM 003 008 Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn. 025 LAM 003 009 Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig. 025 LAM 003 010 Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne. 025 LAM 003 011 Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde. 025 LAM 003 012 Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil. 025 LAM 003 013 Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine. 025 LAM 003 014 Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen. 025 LAM 003 015 Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka. 025 LAM 003 016 Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska. 025 LAM 003 017 Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt. 025 LAM 003 018 Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.» 025 LAM 003 019 Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska. 025 LAM 003 020 Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg. 025 LAM 003 021 Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona: 025 LAM 003 022 Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all. 025 LAM 003 023 Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap. 025 LAM 003 024 Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom. 025 LAM 003 025 Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom. 025 LAM 003 026 Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa. 025 LAM 003 027 Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom, 025 LAM 003 028 at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på, 025 LAM 003 029 at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von - 025 LAM 003 030 at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda. 025 LAM 003 031 For Herren støyter ikkje æveleg burt. 025 LAM 003 032 For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde. 025 LAM 003 033 For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni. 025 LAM 003 034 At dei krasar under fot alle fangar i landet, 025 LAM 003 035 at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste, 025 LAM 003 036 at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt? 025 LAM 003 037 Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud? 025 LAM 003 038 Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt? 025 LAM 003 039 Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd! 025 LAM 003 040 Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren! 025 LAM 003 041 Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen! 025 LAM 003 042 Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve. 025 LAM 003 043 Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde. 025 LAM 003 044 I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram. 025 LAM 003 045 Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki. 025 LAM 003 046 Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar. 025 LAM 003 047 Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon. 025 LAM 003 048 Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter. 025 LAM 003 049 Mitt auga sirenn, roar seg ikkje, 025 LAM 003 050 fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen. 025 LAM 003 051 Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by. 025 LAM 003 052 Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak. 025 LAM 003 053 Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg. 025 LAM 003 054 Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.» 025 LAM 003 055 Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola. 025 LAM 003 056 Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring. 025 LAM 003 057 Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!» 025 LAM 003 058 Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv. 025 LAM 003 059 Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak! 025 LAM 003 060 Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg. 025 LAM 003 061 Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg, 025 LAM 003 062 det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang. 025 LAM 003 063 Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor. 025 LAM 003 064 Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort. 025 LAM 003 065 Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim. 025 LAM 003 066 Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel. 025 LAM 004 001 Kor vert då gullet skjemt, det finaste gullet brigda, dei heilage steinarne strådde på kvart eit gatemot! 025 LAM 004 002 Sions søner, dei dyrverdige, gjæve som skire gullet, kor er dei då haldne jamgode med leirkrukkor, med eit verk av krusmakar-hender! 025 LAM 004 003 Jamvel sjakalarne held fram juret, so ungarne fær suga - Sions dotter heldt seg hard; ho likjest på strussen i øydemarki. 025 LAM 004 004 Sogbarns-tunga kleimer seg til gomarne av torste; småborni bed um brød, men ingen etlar deim noko. 025 LAM 004 005 Dei som fyrr åt forkunnmat, ormegtast no på gatorne; dei som vart borne på skarlak, lyt no liggja i møk. 025 LAM 004 006 Større vart soleis syndeskuldi til mitt folks dotter større enn syndi til Sodoma, som vart søkkt i jordi ein augneblink, utan at hender hjelpte til. 025 LAM 004 007 Hovdingarne hennar var reinare enn snø, kvitare enn mjølk, raudare i holdet enn korallar; som safir såg dei ut. 025 LAM 004 008 Myrkare enn svart er dei vortne å sjå til, ein kann ikkje kjenna deim att på gata; dei er vortne berre skinn og bein, hudi deira skrukkast som næver på tre. 025 LAM 004 009 Det var betre for deim som fall for sverd, enn for deim som fall for svolten, deim som talmast av og var tynte av brødløysa. 025 LAM 004 010 Hjartemilde kvende koka sjølve sine eigne born; dei hadde deim til mat, då mitt folks dotter vart tynt. 025 LAM 004 011 Herren tømde ut sin harm, auste ut sin brennande vreide; i Sion kveikte han eld og snøydde til grunnen. 025 LAM 004 012 Ingen konge på jord kunde tru, ingen i all verdi kunde tenkja at motstandar og fiend’ skulde koma inn i Jerusalems portar. 025 LAM 004 013 Men det hende like vel, for hennar profetar hadde synda, hennar prestar var illgjerningsmenner, dei rende ut blod av rettferdige hjå henne. 025 LAM 004 014 Dei for og vildra i gatorne som blinde, sulka med blod, so ein ikkje kunde taka i klædi deira. 025 LAM 004 015 «Hav dykk undan! Urein!» ropa folket framfyre deim; «hav dykk undan, hav dykk undan! kom ikkje burti!» Når dei flydde og vadra ikring, vart det sagt millom folki: «Her fær dei ikkje vera lenger.» 025 LAM 004 016 Herrens åsyn hev spreidt deim ikring, han ser ikkje lenger til deim. Prestar vyrder dei ikkje, gamle miskunnar dei ikkje. 025 LAM 004 017 Endå stirer våre augo etter hjelp, men til fåfengs. Frå vårt vakttårn einstirde me etter eit folk som ikkje kann hjelpa. 025 LAM 004 018 Dei lurer på våre stig, so me ikkje kann ganga på våre gator. Det er nær innpå enden med oss, våre dager er ute, ja, vår ende er komen. 025 LAM 004 019 Våre forfylgjarar var snarare enn himmelens ørnar; burtetter fjelli elte dei oss, i øydemarki lurde dei på oss. 025 LAM 004 020 Vår livsande, den Herren salva, vart fanga i deira løyngraver, han som me sagde dette um: «I hans livd skal me leva millom folki.» 025 LAM 004 021 Fagna og gled deg, du Edoms dotter, du som bur i Us-landet! Du og skal drikka same skåli, du skal verta drukki og nækja deg. 025 LAM 004 022 Di misgjerd er ende, Sions dotter. Han vil ikkje gjera deg utlæg att. Di misgjerd vil han heimsøkja, Edoms dotter, gjera synberre dine synder. 025 LAM 005 001 Kom i hug, Herre, kor det er med oss! Skoda etter og sjå, kor me er svivyrde! 025 LAM 005 002 Vår arv er komen åt framande, våre hus åt utlendske menner. 025 LAM 005 003 Farlause er me vortne, hev ikkje far. Møderne våre er som enkjor. 025 LAM 005 004 Me lyt kjøpa det vatnet me drikk, vår ved lyt me betala. 025 LAM 005 005 Våre forfylgjarar hev me på halsen; me er trøytte, fær ikkje kvild. 025 LAM 005 006 Til Egyptarland rette me hand, til Assyria, vilde mettast med brød. 025 LAM 005 007 Våre feder synda, dei er burte, me lyt bera deira misgjerningar. 025 LAM 005 008 Trælar er våre herrar, og ingen riv oss ut or deira hand. 025 LAM 005 009 Me søkjer vårt brød med livsens fåre for sverdet i øydemark. 025 LAM 005 010 Vår hud er glodheit som omnen, for svolten som gneg og brenn. 025 LAM 005 011 Kvende hev i Sion dei skjemt, møyar i byarne i Juda. 025 LAM 005 012 Hovdingar hengde dei med si hand, gamle viste dei ikkje vyrdnad. 025 LAM 005 013 Ungmenne laut bera kverni, og gutar seig ned med vedbyrdi på. 025 LAM 005 014 Dei gamle sit ikkje lenger i porten, dei unge ikkje meir med sitt strengespel. 025 LAM 005 015 Det er slutt med vår hjartans gleda, vår dans er umsnudd til sorg. 025 LAM 005 016 Kransen er fallen av vårt hovud; usæle me, at me hev synda! 025 LAM 005 017 Difor er hjarta vårt sjukt, di so er augo våre dimme - 025 LAM 005 018 for Sions fjell som ligg audt, der renner no revar ikring. 025 LAM 005 019 Du, Herre, sit æveleg konge, frå ætt til ætt stend din kongsstol. 025 LAM 005 020 Kvi vil du oss æveleg gløyma, ganga frå oss dagarne lange? 025 LAM 005 021 Vend oss, Herre, til deg, so kjem me; nya upp att våre dagar frå gamalt! 025 LAM 005 022 For du kann vel ikkje reint ha støytt oss burt, vera so ovleg harm på oss. # # BOOK 026 EZE Ezekiel Esekiel 026 EZE 001 001 Det hende i det trettiande året, den femte dagen i den fjorde månaden, då eg var millom dei bortførde attmed Kebarelvi, at himmelen opna seg og eg såg syner frå Gud. 026 EZE 001 002 Den femte dagen i månaden - det var endå det femte året etter kong Jojakin vart burtførd - 026 EZE 001 003 då kom Herrens ord til Ezekiel Buzison, presten, i Kaldæarlandet attmed Kebarelvi. Herrens hand kom der yver honom. 026 EZE 001 004 Og eg såg, og sjå, ei stormflaga kom nordanfrå, ei stor sky og eld som kvervla seg i hop, med eit skin rundt ikring, og ut or honom, midt utor elden, tedde det seg eitkvart nett som sylvblanda gull. 026 EZE 001 005 Og midt der-utor kom det noko som liktest på fire livende. Og soleis var dei på skap: Dei hadde manneskapnad. 026 EZE 001 006 Og fire andlit var det på kvart eitt av deim og fire vengjer på kvart eitt av deim. 026 EZE 001 007 Og føterne deira, dei var beine, og fotbladi deira var som kalveklauver, og dei glima som skinande kopar. 026 EZE 001 008 Og dei hadde mannehender under vengjerne på alle fire sidorne. Og med andliti deira og vengjerne deira var det soleis på alle fire: 026 EZE 001 009 Vengjerne deira nådde i hop, den eine med hin. Dei snudde seg ikkje når dei gjekk; kvart eitt gjekk beint fram. 026 EZE 001 010 Og deira andlit var som eit mannsandlit på skap, og alle fire hadde løve-andlit på høgresida, og alle fire hadde ukse-andlit på vinstresida, og alle fire hadde ørne-andlit. 026 EZE 001 011 Det var no andliti deira. Og vengjerne deira breidde seg ut ovantil. Med tvo av vengjerne sine nådde eitt livende i hop med hitt, og med tvo løynde det likamen sin. 026 EZE 001 012 Og kvart eitt av deim gjekk beint fram. Kvar åndi vilde ganga, dit gjekk dei; dei snudde seg ikkje når dei gjekk. 026 EZE 001 013 Og livendi såg ut som gløder i eld, brennende, som kyndlar å sjå til; elden for att og fram millom livendi, og det skein av honom, og ut or elden gjekk det ljon. 026 EZE 001 014 Og livendi for att og fram, nett som eldingar å sjå til. 026 EZE 001 015 Og eg såg livendi, og sjå, det var eit hjul på jordi innmed kvart eitt livende, og dei viste ut mot fire sidor. 026 EZE 001 016 Og hjuli såg ut nett som dei skulde vera gjorde av eitkvart som liktest på krysolit, og alle fire var eins på skapnad, og det såg ut som dei var gjorde so at eitt hjul var inni hitt. 026 EZE 001 017 Til alle fire sidorne kunde dei ganga; dei snudde seg ikkje når dei gjekk. 026 EZE 001 018 Og hjulfalli var høge og skræmelege, og so var dei fullsette med augo rundt ikring på alle fire. 026 EZE 001 019 Og når livendi gjekk, so gjekk hjuli attmed deim, og når livendi lyfte seg frå jordi, so lyfte hjuli seg med. 026 EZE 001 020 Kvar åndi vilde ganga, gjekk dei, nett dit som åndi vilde ganga. Og hjuli lyfte seg med deim, for åndi åt livendi var i hjuli. 026 EZE 001 021 Når livendi gjekk, so gjekk dei, og når dei stod, so stod dei, og når dei lyfte seg frå jordi, so lyfte hjuli seg med, for åndi åt livendi var i hjuli. 026 EZE 001 022 Og uppyver hovudi på livendi var det noko på skap som ein kvelv, som underfull krystall å sjå til, utspana uppyver hovudi deira. 026 EZE 001 023 Og uppunder kvelven rette vengjerne deira seg beint ut, kvar mot annan. Kvart einskilt av deim hadde tvo vengjer som dei løynde likamen sin med. 026 EZE 001 024 Og eg høyrde ljomen av vengjerne deira, som ljomen av store vatn, som røysti åt den Allmegtige, når dei gjekk, ein ljomande gny som gnyen frå eit herlæger. Når dei stod stilt, let dei vengjerne siga. 026 EZE 001 025 Og det ljoma ei røyst uppyver kvelven som var yver hovudi deira. Når dei då stod stilt, let dei vengjerne siga. 026 EZE 001 026 Og uppyver kvelven som var yver hovudi deira, var det noko som såg ut som safirstein, på skap som ein kongsstol. Og uppå kongsstol-skapnaden sat det ein som liktest på eit menneskje. 026 EZE 001 027 Og eg såg noko liksom sylvblanda gull, sjåande til liksom eld med ein ljosgard ikring, frå det som var sjåande til å vera lenderne hans og so uppetter. Og frå det som var sjåande til å vera lenderne hans og nedetter såg eg noko liksom eld å sjå til, med eit skin rundt ikring. 026 EZE 001 028 Liksom syni av bogen i skyi på ein regndag, soleis var syni av skinet rundt ikring. Soleis var openberringi av Herrens herlegdom å sjå til. Og då eg fekk sjå det, fall eg ned på mitt andlit, og eg høyrde røysti av ein som tala. 026 EZE 002 001 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Statt upp på føterne dine so eg kann få tala med deg!» 026 EZE 002 002 Og det kom ånd i meg med det same han tala med meg, og reiste meg upp på mine føter, og eg lydde på honom som tala til meg. 026 EZE 002 003 Og han sagde til meg: «Menneskjeson! Eg sender deg til Israels-borni, dei upprørske heidningar som hev gjort upprør imot meg. Dei sjølve og deira feder hev forbrote seg mot meg alt til den dag i dag. 026 EZE 002 004 Og til borni med dei harde andliti og stive hjarto - eg sender deg til deim. Og du skal segja med deim: «So segjer Herren, Herren.» 026 EZE 002 005 Og dei, anten dei lyder på eller ikkje - for ei tråssug ætt er dei - so skal dei få vita at ein profet hev vore midt imillom deim. 026 EZE 002 006 Og du, menneskjeson! Ikkje ottast deim! og ordi deira ottast du ikkje! For tistlar og klunger er hjå deg, og med skorpionar bur du. For ordi deira ottast du ikkje, og for deira åsyn vere du ikkje forfærd! For ei tråssug ætt er dei. 026 EZE 002 007 Og du skal tala ordi mine til deim, anten dei lyder på eller ikkje, for tråssuge, det er dei. 026 EZE 002 008 Men du, menneskjeson, lyd på det som eg vil tala til deg! Ver ikkje tråssug som den tråssuge ætti! Lat upp munnen din og et det som eg gjev deg!» 026 EZE 002 009 Og som eg såg, og sjå, ei hand var rett ut til meg. Og sjå, i den var ein bokrull. 026 EZE 002 010 Og han rulla honom upp framfor mi åsyn, og han var fullskriven inni og utanpå. Og skrive var det på honom syrgjesongar, sukkar og verop. 026 EZE 003 001 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Et det du finn! Et denne bokrullen, og gakk, tala til Israels-lyden!» 026 EZE 003 002 Og eg let upp min munn, og han gav meg denne bokrullen å eta. 026 EZE 003 003 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Din buk skal du metta, og dine innvolar skal du fylla med denne bokrullen som eg gjev deg.» Og eg åt, og han var i munnen min søt som honning. 026 EZE 003 004 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Gakk av stad til Israels hus og tala til deim med mine ord! 026 EZE 003 005 For du vert ikkje send til eit folk med ugreidt mål og tungmælt tunga, men til Israels-lyden. 026 EZE 003 006 Ikkje til mange folkeslag med ugreidt mål og tungmælt tunga, so du ikkje skynar ordi deira, i sanning, um eg sende deg til deim, so skulde dei høyra på deg. 026 EZE 003 007 Men Israels-lyden skal ikkje vilja lyda på deg, for dei vil ikkje lyda på meg. For all Israels-lyden - harde skallar og stinne hjarto hev dei. 026 EZE 003 008 Sjå, eg gjer di åsyn hard mot deira åsyn og di panna hard mot deira pannor. 026 EZE 003 009 Som demant, hardare enn stein, gjer eg di panna. Du skal ikkje ottast deim og ikkje vera forfærd framfor deira åsyn, for ei tråssug ætt er dei.» 026 EZE 003 010 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Alle mine ord som eg talar til deg, tak deim inn i ditt hjarta og høyr deim med dine øyro! 026 EZE 003 011 Og gakk av stad til dei burtførde, til ditt folks born, og tala til deim og seg med deim: So segjer Herren, Herren - anten dei vil lyda på eller ei.» 026 EZE 003 012 Då lyfte åndi meg upp, og eg høyrde attanfor meg ein dynjande sterk ljom: «Lova vere Herrens herlegdom frå den staden der han er!» 026 EZE 003 013 likeins ljomen av dei fire livende, når vengjerne deira møttest, og ljomen av hjuli attmed deim, ein dynjande sterk ljom. 026 EZE 003 014 Åndi lyfte meg då upp og tok meg med, og eg for av stad, hugsår og uppøst i mi ånd, og Herrens hand var sterk yver meg. 026 EZE 003 015 Og eg kom til dei burtførde i Tel-Abib som budde attmed Kebarelvi, til den staden der dei budde, og der sat eg hjå deim i tri dagar, hugstolen og reint ifrå meg. 026 EZE 003 016 So hende det etter sju dagar at Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 003 017 «Menneskjeson! Til vaktar hev eg sett deg for Israels-lyden; når du då høyrer eit ord frå min munn, skal du vara deim åt frå meg. 026 EZE 003 018 Når eg segjer til den ugudlege: «Du skal døy, » og du ikkje varar honom åt, og ikkje talar og varar den ugudlege åt for hans ugudlege veg, til frelsa for hans liv, då skal han, den ugudlege, døy for si misgjerning, men hans blod vil eg krevja av di hand. 026 EZE 003 019 Og når du varar den ugudlege, men han vender ikkje um frå si gudløysa og frå sin ugudlege veg, då skal han døy for si misgjerning, men du hev berga di sjæl. 026 EZE 003 020 Og når ein rettferdig vender seg frå si rettferd og gjer urett, so vil eg leggja støyt framfor hans åsyn; - han skal døy. Um du ikkje hev vara honom åt, skal han døy i si synd, og den rettferdi som han gjorde, skal ikkje verta ansa, men hans blod vil eg krevja av di hand. 026 EZE 003 021 Men um du hev vara den rettferdige, at rettferdig mann skal ikkje synda, og han då ikkje syndar, då skal han liva, sidan han let seg vara, og du hev berga di sjæl.» 026 EZE 003 022 Og Herrens hand kom der yver meg, og han sagde med meg: «Statt upp og gakk ut i dalen, der vil eg tala med deg.» 026 EZE 003 023 Og eg stod upp og gjekk ut i dalen. Og sjå, der stod Herrens herlegdom lik den herlegdomen eg såg attmed elvi Kebar. Og eg fall ned på mitt andlit. 026 EZE 003 024 Men åndi kom i meg og reiste meg upp på føterne. Og han tala med meg og sagde til meg: «Gakk og steng deg inne i huset ditt! 026 EZE 003 025 Og du, menneskjeson. Sjå, dei skal binda deg med tog og setja deg fast med deim, so du ikkje kjem deg ut til å vera i lag med deim. 026 EZE 003 026 Og tunga di let eg hanga fast ved gomerne dine, so du vert mållaus og ikkje vert deim ein refsingsmann. For ei tråssug ætt er dei. 026 EZE 003 027 Men når eg talar med deg, vil eg opna munnen din; då skal du segja til deim: So segjer Herren, Herren: Den som vil lyda på, han lyde, og den som ikkje vil gjeva gaum, han late vera! For ei tråssug ætt er dei.» 026 EZE 004 001 Og du, menneskjeson! Tak deg ein tiglstein og rita av på honom ein by, Jerusalem! 026 EZE 004 002 Og laga til umlægringsverk mot byen, og bygg åtaksmurar mot honom, og kasta upp ein voll mot honom, og slå læger mot honom, og set upp murstangarar mot honom rundt ikring. 026 EZE 004 003 Og du, tak deg so ei jarnpanna og set henne til ein jarnvegg millom deg og byen; snu deg med andlitet mot honom, so han vert kringsett, og du skal kringsetja honom: eit teikn er det åt Israels-lyden. 026 EZE 004 004 Og du, legg deg på vinstre sida og legg på henne syndeskuldi åt Israels-lyden; like mange dagar som du ligg på henne, skal du bera deira syndeskuld. 026 EZE 004 005 Og eg let syndeskulds-åri deira vera som talet på dagarne for deg, tri hundrad og nitti dagar, so lenge skal du bera syndeskuldi åt Israels-lyden. 026 EZE 004 006 Og når du hev gjort dette frå deg, skal du andre gongen leggja deg på høgre sida og bera syndeskuldi åt Juda-lyden; i fyrti dagar - ein dag for kvart år - let eg deg bera henne. 026 EZE 004 007 Og mot Jerusalem, til å kringsetja det, skal du snu deg med andlitet og med berr arm, og du skal spå imot det. 026 EZE 004 008 Og sjå, eg bind deg med tog, so du ikkje skal snu deg frå den eine sida til hi fyrr du hev gjort frå deg kringsetjingsdagarne dine. 026 EZE 004 009 Og du, tak deg kveite og bygg og baunor og linsor og hirsa og spelt, og hav det i eit trog, og laga det til brød åt deg! I like mange dagar som du ligg på sida, i tri hundrad og nitti dagar, skal du eta det. 026 EZE 004 010 Og maten din skal eta etter vegt, tjuge lodd um dag. Frå tid til tid skal du eta det. 026 EZE 004 011 Og vatn skal du drikka etter mål, ein pott. Frå tid til tid skal du drikka det. 026 EZE 004 012 Og som ei byggkake skal du eta det, og med mannsskarn til brennefang skal du steikja det for deira åsyn. 026 EZE 004 013 Og Herren sagde: «Soleis skal Israels-borni eta sitt brød ureint hjå dei folki som eg vil driva deim burt til.» 026 EZE 004 014 Og eg sagde: «Ai, ei! Herre, Herre! Sjå, aldri vart sjæli mi sulka, og noko sjølvdaudt og ihelrive hev eg aldri ete frå min ungdom alt til no, og det hev ikkje kome ureint kjøt i min munn.» 026 EZE 004 015 Og han sagde med meg: «Sjå, eg gjev deg kumøk i staden for mannsskarn, so du kann steikja brødet ditt yver den.» 026 EZE 004 016 Og han sagde med meg: «Du menneskjeson! Sjå, eg bryt sund brødstaven for Jerusalem, og dei skal eta brød etter vegt og med otte og drikka vatn etter mål og med fælske, 026 EZE 004 017 so dei skal vanta brød og vatn og verta forstøkte både ein og hin, og vanmegtast for si misgjerning.» 026 EZE 005 001 Og du, menneskjeson! Tak deg eit kvast sverd! Til rakekniv skal du bruka det, og du skal føra det yver ditt hovud og skjegg; tak deg so ei skålvegt og skift det du hev raka av! 026 EZE 005 002 Ein tridjepart skal du brenna upp i eld midt i byen når kringsetjingsdagarne er lidne, og ein tridjepart skal du taka og slå med sverdet vida ikring, og ein tridjepart skal du spreida ut i vinden, og sverd vil draga ut etter deim. 026 EZE 005 003 Men du skal taka undan nokre få av deim og binda deim i kjolesnipparne dine. 026 EZE 005 004 Og av deim att skal du enn taka nokre og kasta deim midt inn i elden og brenna deim upp i eld. Derifrå skal koma eld yver all Israels-lyden. 026 EZE 005 005 So segjer Herren, Herren: Dette Jerusalem, midt imillom folki sette eg det, og land var det rundt ikring. 026 EZE 005 006 Men det hev sett seg upp mot mine lover, so det vart ugudlegare enn folki, og mot mine bodord, so dei vart verre enn landi rundt ikring; for mine lover vanvyrde dei, og i mine bodord ferdast dei ikkje. 026 EZE 005 007 Difor, so segjer Herren, Herren: Av di at de hev rasa verre enn heidningfolki rundt ikring dykk, ikkje ferdast i mine bodord og ikkje gjort etter mine lover, og jamvel ikkje gjort etter loverne åt heidningfolki som er rundt ikring dykk, 026 EZE 005 008 difor, so segjer Herren, Herren: Sjå, eg vil koma yver deg, eg og, og eg vil halda dom hjå deg midt framfor augo på heidningfolki. 026 EZE 005 009 Og eg skal gjera med deg det som eg ikkje fyrr hev gjort og aldri meir vil gjera, for all styggedomen din. 026 EZE 005 010 Difor skal foreldre eta borni sine hjå deg, og born eta foreldri sine. Og eg vil halda dom hjå deg, og strå alt som vert att av deg for alle vindar. 026 EZE 005 011 Difor, so sant som eg liver, segjer Herren, Herren, sanneleg, etter di du hev sulka min heilagdom med all din styggjedom og alle dine styggjor, so vil eg og snu meg frå, og mitt auga skal ikkje ynkast, og ikkje eg heller vil spara deg. 026 EZE 005 012 Tridjeparten av deg skal døy av sott og verta tynt av svolt midt i deg, og tridjeparten skal falla for sverd rundt kringum deg, og tridjeparten vil eg spreida for alle vindar, og sverd vil eg draga ut etter deim. 026 EZE 005 013 Og all min vreide skal verta uthelt, og eg vil svala min harm på deim og hemna meg. Då skal dei sanna at eg, Herren, hev tala i min brennhug når eg heller ut all min harm på deim. 026 EZE 005 014 Og eg vil gjera deg til audn og til spott millom folki som er rundt kringum deg, framfor augo på kvar ein som fer framum. 026 EZE 005 015 Du skal verta til spott og håd, ei åtvaring og ei skræma for folki som er rundt kringum deg, når eg held dom yver deg med vreide og med harm og med harmfulle refsingar - eg, Herren hev tala - 026 EZE 005 016 når eg sender ibland deim dei vonde hunger-pilerne som er etla til tynarverk, deim eg sender til å tyna dykk med, når eg let svolten herja dykk og bryt sund brødstaven for dykk. 026 EZE 005 017 Eg vil senda yver dykk hunger og udyr, og dei skal gjera deg barnlaus, og sott og blod skal ganga yver deg, og sverd vil eg lata koma yver deg. Eg Herren, hev tala. 026 EZE 006 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde; 026 EZE 006 002 Menneskjeson! Vend di åsyn mot Israelsfjelli og spå mot deim. 026 EZE 006 003 Og du skal segja: De Israelsfjell, høyr ordi frå Herren, Herren! So segjer Herren, Herren til fjelli og til haugarne, til gili og til dalarne: Sjå, eg let sverd koma yver dykk og øyder dykkar offerhaugar. 026 EZE 006 004 Og dykkar altar skal verta lagde i øyde og dykkar solstolpar sundkrasa, og eg vil lata dykkar gjennomstungne falla framfor augo på dykkar ufysne avgudar. 026 EZE 006 005 Og eg vil leggja liki av Israels-borni framfor augo på dykkar ufysne avgudar og strå beini dykkar rundt kringum dykkar altar. 026 EZE 006 006 På kvar einaste stad der de bur, skal byarne verta lagde i øyde og offerhaugarne verta aude, so altari dykkar kann verta øydelagde og aude og dykkar ufysne avgudar sundkrasa og upp i inkje og solstolparne dykkar nedhogne og dykkar verk utstrokne; 026 EZE 006 007 og gjennomstungne skal falla midt ibland dykk. Og de skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 006 008 Men nokre vil eg leiva, med di sume av dykk slepp undan sverdet millom folkeslagi, når de vert spreidde kringum i landi. 026 EZE 006 009 Og dei av dykk som slepp undan, skal minnast meg millom folki som dei er burtførde til, når eg hev knasa deira utrue hjarta som veik ifrå meg, og deira augo som i utruskap søkte etter deira ufysne avgudar. Og dei skal styggjast ved seg sjølve for det vonde dei hev gjort, med alle sine styggjor. 026 EZE 006 010 Og dei skal sanna at eg er Herren. Ikkje fåfengt hev eg tala um å senda denne ulukka på deim. 026 EZE 006 011 So segjer Herren, Herren: Slå i hop handlovarne dine og trappa med foten og ropa: «Ai, ei!» yver alle dei vonde styggjorne i Israels-lyden; for dei skal falla for sverd, svolt og sott. 026 EZE 006 012 Den som er langt burte, skal døy av sotti, og den som er nær, skal falla for sverdet, og den som er leivd og berga, skal døy av svolten, og eg vil tøma min harm yver deim. 026 EZE 006 013 Og de skal sanna et eg er Herren, når deira gjenomstungne ligg midt imillom deira ufysne avgudar, rundt kringum altari deira, på kvar ein høg haug, på alle fjelltoppar og under kvart eit grønt tre og under kvar ei lauvrik eik, på den staden der dei ofra godange åt dei ufysne avgudarne sine. 026 EZE 006 014 Og eg vil retta ut handi mi mot deim og gjera landet til audn og øyda - verre enn Dibla-øydemarki - kvar dei so bur, og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 007 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 007 002 Og du, menneskjeson! So segjer Herren, Herren med Israels land: Ende! Komen er enden yver landsens fire hyrno. 026 EZE 007 003 No er enden komen yver deg, og eg vil senda vreiden min mot deg og døma deg etter åtferdi di, og eg vil leggja på deg alle dine styggjor. 026 EZE 007 004 Og mitt auga skal ikkje spara deg, og miskunn gjer eg ikkje; men åtferdi di vil eg leggja på deg, og dine styggjor skal vera midt i deg, og de skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 007 005 So segjer Herren, Herren: Ulukka, ei ulukka ein gong for alle, sjå, ho kjem. 026 EZE 007 006 Ein ende kjem, ja, enden kjem, han vaknar imot deg, sjå, ho kjem. 026 EZE 007 007 No er det din tur, du som i landet bur. Tidi er komi, nær er dagen med ståkande rådløysa og ikkje med fagnadrop på fjelli. 026 EZE 007 008 No, um eit lite bil, vil eg renna ut min harm yver deg og tøma ut all min vreide på deg og døma deg etter åtferdi di, og eg vil leggja på deg alle dine styggjor. 026 EZE 007 009 Og mitt auga skal ikkje spara deg, og miskunn gjer eg ikkje; som di åtferd hev vore, let eg deg få det, og dine styggjor skal midt i deg vera. Og de skal sanna at eg, Herren, slær. 026 EZE 007 010 Sjå, dagen! sjå, det kjem! Lagnadsstundi tek til; riset blømer, ovmodet grønkar. 026 EZE 007 011 Valdsgiren reiser seg til eit ris yver gudløysa. Ikkje noko av deim, inkje av deira ståkande hop, inkje av deira bråk, inkje av deira herlegdom vert att hjå deim. 026 EZE 007 012 Tidi er komi, dagen er nær. Kjøparen fagne seg ikkje, og seljaren syrgje ikkje! For vreide logar mot heile deira hop. 026 EZE 007 013 For seljaren skal ikkje få att det han selde, um han enn er i live, for syni mot heile hopen skal ikkje snu attende, og i si misgjerning skal ingen kunna verja sitt liv. 026 EZE 007 014 Dei blæs i stridslur og bur seg vel i alt, men ingen fer ut til striden; for min harm er imot heile deira hop. 026 EZE 007 015 Sverdet ute, sotti og svolten inne; den som er på marki, skal døy for sverd, og den som er i byen, honom skal svolt og sott tyna. 026 EZE 007 016 Og slepp det undan einkvar utav deim, skal dei vera på fjelli som duvor i dalarne, alle med klagelæte, kvar og ein for si misgjerning. 026 EZE 007 017 Alle hender skal siga, og alle kne skal verta veike som vatn. 026 EZE 007 018 Og dei skal gyrda seg med sekk, og skjelving skal hylja deim, og kvart eit andlit skal blygjast av skam, og kvart hovud skal vera fleinskalla. 026 EZE 007 019 Sylvet sitt skal dei kasta på gatorne, og gullet sitt skal dei vyrda som saur. Deira sylv og gull skal ikkje kunna berga deim på Herrens vreide-dag; dei skal ikkje kunna metta si sjæl eller fylla sin mage med det, for det hev vorte ein støytestein til misgjerning; 026 EZE 007 020 og den glimande prydnadsting av det hev dei bruka til storlæte, og dei hev gjort sine styggjelege bilæte av det, sine ufyselege avgudar; difor gjer eg det til saur for deim. 026 EZE 007 021 Og eg vil lata framande hender rana det og gudlause på jordi gjera det til herfang, og dei skal vanhelga det. 026 EZE 007 022 Og eg vil snu mi åsyn frå deim. Og ransmenner skal vanhelga min skatt; dei skal brjota seg inn åt honom og vanhelga honom. 026 EZE 007 023 Gjer lekkja i stand! for landet er fullt av blod-domar, og byen er full av valdsverk. 026 EZE 007 024 Og eg vil lata dei verste av heidningarne koma, og dei skal eigna til seg husi deira. Og eg vil gjera ende på ovmodet hjå dei hardsette, og heilagdomarne deira skal verta vanhelga. 026 EZE 007 025 Rædsla kjem, og dei skal søkja fred, men ingen finna. 026 EZE 007 026 Ulukka på ulukka skal koma, fretnad på fretnad fær ein høyra; og dei skal søkja etter syn hjå profeten, lov skal kverva for presten, og råder for dei gamle. 026 EZE 007 027 Kongen skal syrgja, og fyrsten skal klæda seg i fælske, og henderne på landslyden skal skjelva. Etter åtferdi deira vil eg gjera med deim, og med deira domar vil eg døma deim, og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 008 001 Og det hende i det sette året, den femte dagen i sette månaden, medan eg sat i huset mitt, og styresmennerne i Juda sat framfor mi åsyn, at Herrens, Herrens hand fall på meg der. 026 EZE 008 002 Og eg såg, og sjå, ein skapnad, sjåande til som eld; frå det som var sjåande av lenderne hans og nedetter som eld, og frå hans lender og uppetter var det som ei glima, som sylvblanda gull. 026 EZE 008 003 Og han rette ut eitkvart som liktest på ei hand, og tok meg i ein lokk av hovudhåret, og åndi lyfte meg upp millom jord og himmel og førde meg til Jerusalem i syner frå Gud, dit der ein gjeng inn til den indre fyregarden gjenom den porten som snur mot nord, der som harmings-bilætet stod, det som valda harm. 026 EZE 008 004 Og sjå, der var herlegdomen åt Israels Gud, liksom den syni eg hadde set i dalen. 026 EZE 008 005 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Lyft augo dine nordetter!» Og eg lyfte augo nordetter, og sjå, nordanfor altarporten var dette harmings-bilætet attmed inngangen. 026 EZE 008 006 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Ser du kva dei gjer? Store styggjor er det som Israels-lyden gjer her, so eg lyt fara langt burt ifrå heilagdomen min. Men du skal få sjå store styggjor.» 026 EZE 008 007 Og han let meg koma til inngangen åt fyregarden. Og eg såg, å sjå, det var eit hol i veggen. 026 EZE 008 008 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Brjot igjenom veggen!» Og eg braut meg igjenom veggen, og sjå, der var ei dør. 026 EZE 008 009 Og han sagde med meg: «Gakk inn og sjå dei vonde styggjor som dei gjer der!» 026 EZE 008 010 Og eg gjekk inn og såg, og sjå, der var alle slag bilæte av krek og firføtingar, styggedom, og alle dei ufysne avgudarne åt Israels-lyden, innrita på veggjerne rundt ikring. 026 EZE 008 011 Og framfyre deim stod sytti mann, styresmennerne i Israels-lyden, og Ja’azanja Safansson stod midt imillom deim, og kvar og ein hadde eit røykjelseskjerald i handi, og det steig upp ange av røykjelseskyi. 026 EZE 008 012 Og han sagde med meg: «Hev du set, menneskjeson, kva styresmennerne i Israels-lyden fer med i myrkret, kvar i sitt bilæt-rom? For dei segjer: «Herren ser oss ikkje; Herren hev vendt seg burt frå landet.»» 026 EZE 008 013 Og han sagde med meg: «Du skal enn få sjå store styggjor som dei fer med.» 026 EZE 008 014 Og han let meg koma åt inngangen til porten på Herrens hus, den som snur mot nord. Og sjå, der sat kvinnorne og gret for Tammus. 026 EZE 008 015 Og han sagde med meg: «Hev du set, menneskjeson? Du skal enn få sjå styggjor, større enn desse.» 026 EZE 008 016 Og han let meg koma i den indre fyregarden til Herrens hus. Og sjå, attmed inngangen til Herrens tempel, millom forhalli og altaret, var det ikring fem og tjuge menner; dei snudde ryggen til Herrens tempel og andliti i aust, og dei lutte seg austetter og bad til soli. 026 EZE 008 017 Og han sagde med meg: «Hev du set det, menneskjeson? Kunde ikkje Juda-lyden nøgja seg med å gjera dei styggjor dei her hev gjort, men måtte fylla landet med vald og atter harma meg upp? Og sjå kor dei no held kvisten upp for nosi! 026 EZE 008 018 So vil då eg og fara fram i vreide; mitt auga skal ikkje spara, og miskunn gjer eg ikkje. Og um dei ropar for mine øyro med sterkt mål, so vil eg ikkje høyra deim.» 026 EZE 009 001 Og han ropa med sterk røyst og sagde: «Kom hit med heimsøkjingar yver byen, kvar med si tynar-ambod i hand!» 026 EZE 009 002 Og sjå, seks menner på vegen gjenom Øvreporten, som snur mot nord, kvar med si krasar-ambod i handi, og ein av deim hadde ein linklædnad på og eit skrivestell ved lendi. Og dei kom inn og vart standande attmed koparaltaret. 026 EZE 009 003 Og herlegdomen åt Israels Gud lyfte seg upp frå keruben som han var yver, og flutte seg til dørstokken på huset. Og han ropa åt mannen i linklædnaden, som hadde skrivestellet ved lendi. 026 EZE 009 004 Og Herren sagde med han: «Gakk midt igjenom byen, midt igjenom Jerusalem, og set eit merke i panna på dei menner som sukkar og styn yver alle dei styggjor som vert gjorde der inne!» 026 EZE 009 005 Og han sagde med hine, so eg høyrde på: «Gakk igjenom byen etter honom og slå ned! Lat ikkje dykkar augo spara, og gjer ikkje miskunn! 026 EZE 009 006 Gamle og sveinar og møyar og småborn og kvinnor skal de drepa og tyna; men rør ikkje nokon av deim som hev merke på, og frå min heilagdom skal de taka til.» Og dei tok til med dei gamle menner som var framfor huset. 026 EZE 009 007 Og han sagde med deim: «Gjer huset ureint og fyll fyregarden med drepne menner! Far ut!» Og dei for ut og slo ned i byen. 026 EZE 009 008 Og då dei slo ned, og eg vart verande der, fall eg å gruve på mitt andlit og ropa og sagde: «Å, å! Herre, Herre! Vil du tyna alt som er leivt i Israel, når du renner ut din harm yver Jerusalem?» 026 EZE 009 009 Då sagde han med meg: «Misgjerningi åt Israels-lyden og Juda er stor, ovstor, og landet er fullt av blod, og byen er full av rengjing av retten. For dei segjer: «Herren hev vendt seg ifrå landet, og Herren ser det ikkje.» 026 EZE 009 010 So vil då ikkje heller eg lata mitt auga spara, og miskunn gjer eg ikkje; deira åtferd vil eg leggja på deira hovud.» 026 EZE 009 011 Og sjå, mannen i linklædnaden som hadde skrivestellet ved lendi, kom tilbake med svar og sagde: «Eg hev gjort som du baud meg.» 026 EZE 010 001 Og eg såg, og sjå, på den kvelven som var yver hovudi på kerubarne, var det som ein safirstein, sjåande til på skapnad som ein kongsstol. Ein kunde sjå honom yver deim. 026 EZE 010 002 Og han sagde med mannen i linklædnaden: «Gakk inn millom hjuli, inn under keruben, og tak nevarne dine fulle med gløder av deim som er millom kerubarne, og strå deim yver byen!» Og han gjekk medan eg såg på. 026 EZE 010 003 Og kerubarne stod på høgre sida åt huset då mannen gjekk inn, og skyi fyllte den indre fyregarden. 026 EZE 010 004 Og Herrens herlegdom lyfte seg frå keruben og burt til dørstokken i huset. Og skyi fyllte huset, og glansen av Herrens herlegdom fyllte fyregarden. 026 EZE 010 005 Og ljomen av kerubvengjerne høyrdest alt til den ytre fyregarden, som røysti åt Gud den allmegtige, når han talar. 026 EZE 010 006 Og det hende, då han baud mannen i linklædnaden og sagde: «Tak eld av den som er millom hjuli, millom kerubarne, » at han gjekk og stana attmed hjulet. 026 EZE 010 007 Og keruben rette ut handi si, millom kerubarne, burtåt elden som var millom kerubarne, og tok og lagde i nevarne på honom i linklædnaden. Og han tok imot og gjekk ut. 026 EZE 010 008 Og under vengjerne på kerubarne kunde ein sjå eitkvart på skap som ei mannshand. 026 EZE 010 009 Og eg såg, og sjå, det var fire hjul på kerubarne, eitt hjul hjå kvar kerub. Og hjuli var sjåande til som krysolit-stein. 026 EZE 010 010 Alle fire såg likeins ut, og det var nett som eitt hjul skulde vera inni hitt. 026 EZE 010 011 Når dei gjekk, gjekk dei til alle fire sidorne; dei snudde seg ikkje når dei gjekk, for til den staden som hovudet snudde, dit gjekk dei; dei snudde seg ikkje når dei gjekk. 026 EZE 010 012 Og heile deira likam og deira rygg og deira hender og deira vengjer og hjuli var fullsette med augo rundt ikring - dei fire hadde kvar sitt hjul. 026 EZE 010 013 Hjuli, dei vart kalla «kvervel» so eg høyrde på. 026 EZE 010 014 Og det var fire andlit på kvar; det fyrste hadde kerub-andlit, og det andre eit mannsandlit, og det tridje eit løve-andlit, og det fjorde eit ørne-andlit. 026 EZE 010 015 Og kerubarne lyfte seg; det var dei livendi som eg hadde set attmed elvi Kebar. 026 EZE 010 016 Og når kerubarne gjekk, so gjekk hjuli innmed deim, og når kerubarne lyfte vengjerne sine til å hevja seg upp frå jordi, skilde heller ikkje hjuli seg frå deim. 026 EZE 010 017 Når livendi stod, so stod dei, og når dei lyfte seg, so lyfte dei seg med deim, for åndi åt livendi var i deim. 026 EZE 010 018 Og Herrens herlegdom gjekk ut frå dørstokken på huset og stod yver kerubarne. 026 EZE 010 019 Og kerubarne lyfte vengjerne sine og steig upp frå jordi medan eg såg på, då dei gjekk ut, og hjuli innmed deim. Og dei stana attmed inngangen åt Øystreporten på Herrens hus. Og herlegdomen åt Israels Gud var uppe yver deim. 026 EZE 010 020 Det var dei same livendi som eg hadde set under Israels Gud burtmed elvi Kebar, og eg skyna at det var kerubar. 026 EZE 010 021 Og det var fire andlit på kvart eitt av dei fire, og fire vengjer på kvart eit, og eitkvart på skap som mannehender under vengjerne deira. 026 EZE 010 022 Og skapnaden på andliti deira det var dei andliti som eg hadde set attmed elvi Kebar; soleis såg dei ut, og dei var det. Og kvart eitt av deim gjekk beint fram. 026 EZE 011 001 Og åndi lyfte meg og flutte meg åt Øystreporten på Herrens hus, den som snur mot aust. Og sjå, frammed inngangen åt porten var det fem og tjuge mann. Og eg såg midt ibland deim Ja’azanja Azzursson og Pelatja Benajason, hovdingarne for folket. 026 EZE 011 002 Og han sagde til meg: «Menneskjeson! Det er desse menner som tenkjer upp urett og legg meinråder i denne byen. 026 EZE 011 003 Det er dei som segjer: Det ber ikkje snart til med husbyggjing; dette er gryta, og me er kjøtet.» 026 EZE 011 004 Difor, spå imot deim! spå, du menneskjeson! 026 EZE 011 005 Og Herrens ande fall på meg, og han sagde med meg: «Seg: So segjer Herren: Soleis hev de sagt, Israels-menner, og kva som leikar dykk i hugen, veit eg vel. 026 EZE 011 006 Mykje folk hev de drepe i denne byen, og de hev fyllt gatorne med drepne. 026 EZE 011 007 Difor, so segjer Herren, Herren: Dei de hev drepe og lagt ned der, dei er kjøtet, og byen er gryta, men dykk skal dei føra ut or honom. 026 EZE 011 008 Sverd ottast de, og sverd vil eg lata koma yver dykk, segjer Herren, Herren. 026 EZE 011 009 Og eg vil føra dykk ut derifrå og gjeva dykk i henderne på framande, og eg vil halda dom yver dykk. 026 EZE 011 010 For sverd skal de falla; burtmed Israels landskil vil eg døma dykk. Og de skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 011 011 Han skal ikkje vera gryta åt dykk, og de skal ikkje vera kjøtet i den; burtmed Israels landskil vil eg døma dykk. 026 EZE 011 012 Og de skal sanna at eg er Herren, de som ikkje hev ferdast i mine bod og ikkje gjort etter mine lover; men etter loverne åt heidningfolki som bur rundt ikring dykk, hev de gjort. 026 EZE 011 013 Og det hende medan eg heldt på å spå, at Pelatja Benajason døydde. Då fall eg å gruve på mitt andlit og ropa med sterk røyst: «Å, å! Herre, Herre! Vil du tyna alt som er leivt i Israel?» 026 EZE 011 014 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 011 015 Menneskjeson! Dine brør, dine brør, dine frendar og all Israels-lyden, alle saman, til deim er det Jerusalems-buarne segjer: «Haldt dykk langt burte frå Herren! Me hev fenge landet til eiga.» 026 EZE 011 016 Difor, seg: So segjer Herren, Herren: Då eg førde deim langt burt imillom heidningarne og spreidde deim i landi, då vart eg eit lite bil ein heilagdom åt deim i dei landi der dei kom. 026 EZE 011 017 Difor, seg: So segjer Herren, Herren: Eg vil samla dykk frå folki og henta dykk utor landi som de er kringspreidde i, og eg vil gjeva dykk Israels land. 026 EZE 011 018 Ja, dit skal dei koma, og dei skal hava burt utor det all ufysna og all styggedomen. 026 EZE 011 019 Og eg vil gjeva deim eitt hjarta, og ei ny ånd vil eg gjeva inn i deim. Og eg vil taka burt steinhjarta or deira kjøt, og eg vil gjeva deim eit kjøthjarta, 026 EZE 011 020 so dei skal ferdast i mine bod og halda mine lover og gjera etter deim. So skal dei vera mitt folk, og eg skal vera deira Gud. 026 EZE 011 021 Men dei som let hjarta sitt ferdast etter hjarta åt dei ufyselege og styggjelege avgudarne sine, deira åtferd vil eg leggja på deira hovud, segjer Herren, Herren.» 026 EZE 011 022 Då lyfte kerubarne vengjerne sine, og hjuli fylgde med deim. Og herlegdomen åt Israels Gud var uppe yver deim. 026 EZE 011 023 Og Herrens herlegdom steig upp midt utor byen og stana yver fjellet som er austanfor byen. 026 EZE 011 024 Og åndi lyfte meg og førde meg til Kaldæa, til dei burtførde - i syni, ved Guds Ande, hende det. Og upp ifrå meg for syni som eg hadde set. 026 EZE 011 025 Og eg tala til dei burtførde alle dei Herrens ord som han hadde synt meg. 026 EZE 012 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 012 002 Menneskjeson! Midt ibland den tråssuge ætti bur du, millom slike som hev augo å sjå med, men ikkje ser, og øyro å høyra med, men ikkje høyrer; for ei tråssug ætt er dei. 026 EZE 012 003 Og du, menneskjeson! Bu deg til som du skal fara i utlægd, og far burt um dagen framfor augo på deim, og du skal fara frå der du bur til ein annan stad framfor augo på deim. Kann henda dei kunde koma til å sjå; for ei tråssug ætt er dei. 026 EZE 012 004 Og du skal føra ut bunaden din som ferdabunad høgstedags framfor deira augo, og sjølv skal du fara ut um kvelden framfor deira augo, sameleis som når dei fer i utlægd. 026 EZE 012 005 Brjot deg eit hol i veggen framfor deira augo, og før bunaden din ut gjenom det! 026 EZE 012 006 Framfor augo på deim skal du lyfta honom upp på herdi; når det er stumende myrkt, skal du føra honom ut, og du skal sveipa inn andlitet ditt, so du ikkje ser landet. For eg hev gjort deg til eit teikn for Israels-lyden. 026 EZE 012 007 Og eg gjorde so som han baud meg; eg budde meg som til å fara i utlægd ved høgste-dagsleite, og um kvelden braut eg meg ut gjenom veggen med handi. Og då det var stumende myrkt vorte, førde eg bunaden min ut; på herdi bar eg honom framfor deira augo. 026 EZE 012 008 Og Herrens ord kom til meg um morgonen; han sagde: 026 EZE 012 009 Menneskjeson! Hev ikkje Israels-lyden, den tråssuge ætti, sagt med deg: «Kva gjer du?» 026 EZE 012 010 Seg med deim: So segjer Herren, Herren: Denne beringi gjeld fyrsten i Jerusalem og all Israels-lyden som derinne er. 026 EZE 012 011 Seg: Eg er eit teikn åt dykk; likeins som eg hev gjort, so skal det gjerast med deim; dei skal verta fangar og fara i utlægd. 026 EZE 012 012 Og fyrsten som er hjå deim skal taka si byrd på herdi og fara ut med det er stumende myrkt. Dei skal brjota hol i muren og føra ut gjenom det. Sitt andlit skal han sveipa inn, so han ikkje skal sjå landet med sine augo. 026 EZE 012 013 Og eg vil breida ut garnet mitt yver honom, og han skal verta fanga i mitt veide-net. So vil eg føra honom til Babel, til Kaldæarlandet - men det skal han ikkje sjå - og der skal han døy. 026 EZE 012 014 Og alt som ikring honom er til hjelp og alle hans herflokkar vil eg spreida for alle vindar. Og sverd vil eg draga ut etter deim. 026 EZE 012 015 Og dei skal sanna at eg er Herren, når eg spreider deim millom folki og strår deim ut i landi. 026 EZE 012 016 Men nokre få av deim vil eg leiva etter sverd og svolt og sott, so dei kann fortelja um alle sine styggjor millom folki som dei kjem til, og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 012 017 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 012 018 Menneskjeson! Et brødet ditt bivrande, og drikk vatnet ditt skjelvande og med hugsott! 026 EZE 012 019 Og du skal segja til landslyden: So segjer Herren, Herren um deim som bur i Jerusalem, um Israels land: Brødet sitt skal dei eta med hugsott, og vatnet sitt skal dei drikka med fælske, for di deira land skal verta audt og snaudt, av di alle ibuarane for med valdsverk. 026 EZE 012 020 Og folkerike byar skal verta lagde i øyde, og landet skal verta ei øydemark, og de skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 012 021 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 012 022 Menneskjeson! Kva er det for eit ordtøke de hev i Israels land, at de segjer: «Dagarne gjeng, og kvar ei syn vert upp i inkje?» 026 EZE 012 023 Seg difor med deim: So segjer Herren, Herren: Eg vil få burt dette ordtøket, og dei skal aldri meir taka det på si tunga i Israel, men seg med deim: Nær er dagarne komne og sannsegni i kvar ei syn. 026 EZE 012 024 For no heretter skal det ikkje finnast fåfengd syn og falsk spådom hjå Israels-lyden. 026 EZE 012 025 For eg, Herren, talar det ord eg talar, og det skal setjast i verk, det skal ikkje drygjast lenger ut. For i dykkar dagar, du tråssuge ætt, talar eg eit ord og set det i verk, segjer Herren, Herren. 026 EZE 012 026 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 012 027 Menneskjeson! Sjå, Israels-lyden segjer: «Syni han ser, gjeld dagar langt undan, og um ukomne tider spår han.» 026 EZE 012 028 Seg difor med deim: So segjer Herren, Herren: No heretter skal ikkje noko av mine ord drygjast ut lenger, det ord som eg talar, skal setjast i verk, segjer Herren, Herren. 026 EZE 013 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 013 002 Menneskjeson! Spå mot profetarne i Israel, som spår, og seg med deim som spår utav eige hjarta: Høyr Herrens ord! 026 EZE 013 003 So segjer Herren, Herren: Usæla yver profetarne, dei dårar, som gjeng etter si eiga ånd og etter det dei ikkje hev set! 026 EZE 013 004 Som revar i røysar er dine profetar, Israel. 026 EZE 013 005 De er ikkje stigne upp i murrivorne og hev ikkje mura upp verjemur kring Israels-lyden, so han kunde standa seg i striden på Herrens dag. 026 EZE 013 006 Deira syner var fåfengd og deira spådomar lygn, dei som segjer: So segjer Herren, endå Herren ikkje hev sendt deim. Like vel vonar dei å vera sannspådde. 026 EZE 013 007 Er det ikkje fåfengd syn de hev set, og ljugar-spåing de hev fare med, når de segjer: «So segjer Herren, » enda eg ikkje hadde tala? 026 EZE 013 008 Difor, so segjer Herren, Herren: Med di at de talar fåfengd og ser lygn, difor, sjå, so vil eg finna dykk, segjer Herren, Herren. 026 EZE 013 009 Og mi hand skal vera mot dei profetarne som ser fåfengd og fer med ljugar-spåing; i mitt folks råd skal dei ikkje vera, og i boki åt Israels-lyden skal dei ikkje verta skrivne, og til Israels land skal dei ikkje koma; og de skal sanna at eg er Herren, Herren, 026 EZE 013 010 for di, ja, for di de hev villa mitt folk og sagt: «Fred, » og der er ikkje fred - og når det byggjer ein murvegg, sjå, so stryk dei berre kalkrøra på. 026 EZE 013 011 Seg til kalk-strjukarane, at han vil ramla ned, det kjem eit skvalande støyteregn, og de, haglsteinar, skal falla, og ei stormflaga skal koma kastande. 026 EZE 013 012 Og sjå, når veggen er nedramla, vil det då ikkje verta sagt med dykk: «Kvar vart det av kalken som de strauk på?» 026 EZE 013 013 Difor, so segjer Herren, Herren: I min harm let eg ei stormflaga koma kastande, og i min vreide let eg eit skvalande støytregn koma, og i min harm haglsteinar til å øydeleggja alt i hop. 026 EZE 013 014 Og eg vil riva ned veggen som de strauk med kalk, og velta honom til jordi, og hans grunnvollar skal verta berrlagde. Når det då ramlar i røys, skal de verta tynte i fallet, og de skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 013 015 Og eg vil tøma ut all mi vreide yver veggen, og yver deim som strauk honom med kalk. Då vil eg segja med dykk: Burte er både veggen og dei som strauk på honom, 026 EZE 013 016 profetarne i Israel som spådde um Jerusalem og såg fredssyner åt det, endå det ikkje var fred, segjer Herren, Herren. 026 EZE 013 017 Og du, menneskjeson! Vend di åsyn mot ditt folks døtter, som spår ut av sitt eige hjarta, og spå imot deim! 026 EZE 013 018 Og du skal segja: So segjer Herren, Herren: Usæla yver dei kvende som saumar bindsl åt alle handleder og lagar hovudsveip åt alle, både store og små, so dei kann fanga sjæler! De fangar sjæler for folket mitt, og andre sjæler held de i live, dykk til vinning. 026 EZE 013 019 Og de vanhelgar meg for mitt folk for nokre korn-nevar og brødmolar - til å drepa sjæler som ikkje skulde døy, og til å halda liv i sjæler som ikkje skulde liva, med di de lyg for lyden min som lyder på lygn. 026 EZE 013 020 Difor, so segjer Herren, Herren: Sjå, eg vil få tak i bindsli dykkar, som de fangar sjælerne med likeins som fuglar, og vil riva deim av armarne dykkar. Og eg vil fria sjælerne som de hev fanga, sjæler likeins som fuglar. 026 EZE 013 021 Og eg vil riva sund dykkar hovudsveip og berga mitt folk utor dykkar hender, so dei aldri meir skal vera veidefang i dykkar hender, og de skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 013 022 For di de ved lygn fær rettferdig manns hjarta til å vanmodast, endå eg ikkje hev gjort honom vanmoda, og de hev gjort gudlaus manns hender sterke, for at han ikkje skulde venda um frå sin vonde veg so eg kunde få halda honom i live, 026 EZE 013 023 difor skal de ikkje hava fåfengde syner, og rune-kunster fær det ikkje fara med lenger; og eg vil berga mitt folk ut or dykkar hender, og de skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 014 001 Og det kom til meg nokre av styresmennerne i Israel og sette seg for mi åsyn. 026 EZE 014 002 Og Herrens ord til meg; han sagde: 026 EZE 014 003 Menneskjeson! Desse mennerne hev teke dei ufysne avgudarne sine upp i sitt hjarta, og det som er støytestein og fører deim til misgjerning, hev dei sett framfor si åsyn: skulde eg lata deim spyrja meg? 026 EZE 014 004 Difor, tala til deim og seg med deim: So segjer Herren, Herren: Ein og kvar av Israels-lyden som tek dei ufysne avgudarne sine upp i sitt hjarta, og set framfor si åsyn det som er støytestein til misgjerning, og so kjem til profeten, honom vil eg, Herren, gjeva svar som høver honom med dei mange ufysne avgudarne hans, 026 EZE 014 005 so eg kann gripa Israels-lyden i deira hjarta, for di dei alle saman hev vendt seg frå meg med dei ufysne avgudarne sine. 026 EZE 014 006 Difor, seg med Israels-lyden: So segjer Herren, Herren: Vend um og vend dykk burt frå dei ufysne avgudarne dykkar, og vend dykkar åsyn burt frå alle styggjorne dykkar! 026 EZE 014 007 For kvar og ein av Israels-lyden - eller av framande som bur i Israel - som skil seg frå meg og tek dei ufysne avgudarne sine upp i sitt hjarta, og set framfor si åsyn det som er støytestein til misgjerning, og so kjem til profeten og ved honom vil spyrja meg, honom vil eg, Herren, sjølv svara; 026 EZE 014 008 og eg vil setja mi åsyn mot den mannen og tyna honom og gjera honom til eit teikn og eit ordtøke og rydja honom ut or mitt folk. Og de skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 014 009 Og når profeten let seg lokka og talar eit ord, so hev eg, Herren, lokka den profeten, og eg vil retta ut handi mi mot honom og øyda honom ut or mitt folk Israel. 026 EZE 014 010 Og dei skal bera si misgjerning; likeins som med misgjerningi åt spyrjaren skal det vera med misgjerningi åt profeten, 026 EZE 014 011 so Israels-lyden ikkje meir skal villast burt frå meg og ikkje meir sulka seg med alle sine misgjerningar. Men dei skal vera mitt folk, og eg skal vera deira Gud, segjer Herren, Herren. 026 EZE 014 012 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 014 013 Menneskjeson! Når eit land syndar mot meg og fer med svik, og eg retter ut mi hand imot det og bryt sund brødstaven for det og sender svolt i det og ryd ut or det folk og fe, 026 EZE 014 014 og desse tri menner vøre der: Noah og Daniel og Job, då skulde dei med si rettferd berre berga si eigi sjæl, segjer Herren, Herren. 026 EZE 014 015 Og um eg let udyr fara gjenom landet og gjera det folketomt, so det vart likt ei øydemark, at ingen kunde ferdast der berre for udyri, 026 EZE 014 016 då skulde, so sant som eg liver, segjer Herren, Herren, desse tri mennerne, um dei vøre der, korkje berga søner eller døtter; dei åleine skulde verta berga, men landet verta ei øydemark. 026 EZE 014 017 Eller um eg let sverd koma yver det landet og sagde: «Sverd skal fara gjenom landet, » og eg rudde ut or det folk og fe, 026 EZE 014 018 og desse tri mennerne vøre der - so sant som eg liver, segjer Herren, Herren - dei skulde ikkje berga søner og døtter, berre dei åleine skulde verta berga. 026 EZE 014 019 Eller um eg sende sott i det landet og rende ut harmen min yver det med blod til å rydja ut or det folk og fe, 026 EZE 014 020 og Noah og Daniel og Job vøre der - so sant som eg liver, segjer Herren, Herren - dei skulde ikkje berga son eller dotter; dei skulde, ved si rettferd, berga berre si eigi sjæl. 026 EZE 014 021 For so segjer Herren, Herren: Enn når eg då sender dei fire øgjelege straffedomarne mine: sverd og svolt og udyr og sott yver Jerusalem til å rydja ut or det både folk og fe! 026 EZE 014 022 Men sjå, det vert leivt nokre undankomne, som vert burtførde, søner og døtter - sjå, dei skal fara til dykk, og de skal sjå deira åtferd og gjerningar; då skal de trøysta dykk etter ulukka som eg førde yver Jerusalem, alt som eg let koma yver det. 026 EZE 014 023 Og dei skal trøysta dykk, når de ser deira åtferd og gjerningar. Då skal de skyna at eg ikkje utan grunn hev gjort alt det eg hev gjort imot det, segjer Herren, Herren. 026 EZE 015 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 015 002 Menneskjeson! Kva fyremun hev vintreet framfor alle andre tre, den vintre-renningen som er millom trei i skogen? 026 EZE 015 003 Brukar ein det til noko slag gagnved? eller lagar ein av det ein nabb til å hengja noko slag bunad på? 026 EZE 015 004 Sjå, ein nører elden med det, og elden brenner båe endarne, og midluten vert sviden. Kann det då duga til noko yrke? 026 EZE 015 005 Sjå, medan det var heilt, var det ikkje brukande til noko yrke: kor mykje minder når elden hev brent på det, og det er svide! Skulde det då vera brukande til yrke? 026 EZE 015 006 Difor, so segjer Herren, Herren: Likeins som med veden av vintreet millom trei i skogen, som eg nører elden med, soleis gjer eg og med Jerusalems-buarne. 026 EZE 015 007 Og eg vil setja mi åsyn mot deim; utor elden gjekk dei, men elden skal endå øyda deim ut. Og de skal sanna at eg er Herren, når eg set mi åsyn mot deim. 026 EZE 015 008 Og eg vil gjera landet til ei øydemark, for di dei hev svike meg, segjer Herren, Herren. 026 EZE 016 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 016 002 Menneskjeson! Lat Jerusalem få vita um sin styggedom. 026 EZE 016 003 Og du skal segja: So segjer Herren, Herren til Jerusalem: Ditt upphav og di ætt er frå Kananitarlandet; far din var ein amorit og mor di ei hetitkvinna. 026 EZE 016 004 Då du kom til, den dagen du vart fødd, skar dei ikkje navlestrengen din, og ikkje vart du reintvegi med vatn og ikkje gnidi inn med salt og ikkje reiva med reivar. 026 EZE 016 005 Ikkje eit auga ynka deg, so dei gjorde noko av dette med deg av miskunn imot deg, men du vart kasta på berre marki, av di dei fekk stygg til deg den dagen du vart fødd. 026 EZE 016 006 Då gjekk eg framum deg og såg deg, der du låg og sprala i ditt blod. Og eg sagde med deg: «Du som ligg der i blodet ditt, liv!» Ja, eg sagde med deg: «Du som ligg der i blodet ditt, liv!» 026 EZE 016 007 Til mange tusund, som blomar i eng, gjer eg deg. Og du voks og vart stor og nådde den høgste vænleik. Brjosti vart faste, og håret ditt voks. Men du var berr og naki. 026 EZE 016 008 Då gjekk eg framum deg og såg deg, og sjå, di tid var komi, elskhugstidi. Og eg breidde eg kappa mi yver deg og løynde blygsli di. Og eg svor deg truskapseid og gjorde pakt med deg, segjer Herren, Herren, og du vart mi. 026 EZE 016 009 Og eg tvo deg i vatn og skylde blodet av deg, og salva deg med olje. 026 EZE 016 010 Og eg klædde deg i rosesauma ty og hadde på deg skor av markuskinn og batt på deg eit fint hovudlin og sveipte deg i silke. 026 EZE 016 011 Og eg prydde deg med prydnadsting, og gav deg armband på henderne og kjeda um halsen. 026 EZE 016 012 Og eg sette ein ring i nosi di og øyreringar i øyro dine og ei fager kruna på hovudet ditt. 026 EZE 016 013 Og du prydde deg med gull og sylv, og klædnaden din var fint linty og silke og rosesauma ty. Fint mjøl og honning og olje fekk du til mat. Du vart ovende fager, so du vart ei høveleg dronning. 026 EZE 016 014 Og du vart namngjeti millom folki for din vænleik, for han var fullkomen ved mi pryda som eg hadde butt deg til med, segjer Herren, Herren. 026 EZE 016 015 Men du leit på din vænleik og dreiv hor i kraft av di namnfrægd, og du auste ut din hordom yver kvar og ein som gjekk framum - han skal få det! 026 EZE 016 016 Og av klædi dine tok du og gjorde deg spreklute offerhaugar og dreiv hor på deim - slikt må ikkje koma på, ikkje henda. 026 EZE 016 017 Og du tok dine prydnadsting av gullet mitt og sylvet mitt som eg hadde gjeve deg, og gjorde deg mannsbilæte, og du dreiv hor med deim. 026 EZE 016 018 Og du tok dine rosesauma klæde og hadde på deim, og min olje og min røykjelse sette du fram åt deim. 026 EZE 016 019 Og brødet mitt som eg gav deg, finmjølet og oljen og honningen som eg hadde gjeve deg til mat, det sette du fram åt deim til godange; soleis gjekk det, segjer Herren, Herren. 026 EZE 016 020 Og du tok dine søner og døtter, som du hadde født åt meg, og ofra deim til mat åt deim. Var det då ikkje nok at du dreiv hor, 026 EZE 016 021 sidan du jamvel slagta borni mine og gav deim burt, med di du let deim ganga gjenom elden for deim? 026 EZE 016 022 Og i alle dine styggjor og din hordom kom du ikkje i hug dine ungdomsdagar, då du var berr og naki og låg og sprala i ditt blod. 026 EZE 016 023 So hende etter all din vondskap - usæl, usæl vere du! segjer Herren, Herren - 026 EZE 016 024 at du bygde deg ein kvelving og gjorde deg ein offerhaug på alle torg. 026 EZE 016 025 Attmed kvart eit vegemot bygde du din haug og skjemde din vænleik og breidde føterne ut for kvar og ein som gjekk framum, ja, du dreiv mykjen hordom. 026 EZE 016 026 Og du dreiv hor med Egyptarlands-sønerne, grannarne dine, som hev stort kjøt, og du dreiv mykjen hordom til å harma meg med. 026 EZE 016 027 Og sjå, eg rette ut mi hand og minka på det eg hadde etla åt deg, og eg let deim som hata deg fara åt med deg som dei vilde, filistardøtterne, som blygdest yver di skjemdaråtferd. 026 EZE 016 028 Og du dreiv hor med Assurs-sønerne, av di du ikkje hadde fenge ditt nøgje, og du dreiv hor med deim, men endå fekk du ikkje ditt nøgje. 026 EZE 016 029 Og du for verre fram med din hordom, alt til kræmarlandet Kaldæa, men endå fekk du ikkje ditt nøgje. 026 EZE 016 030 Å, kor hjarta ditt brann av gir! - segjer Herren, Herren - at du kunde gjera alt dette, og fara åt som den skamlausaste skjøkja 026 EZE 016 031 og byggja din kvelving attmed kvart eit vegemot og gjera dine haugar på kvart eit torg! Men du var ikkje som ei onnor skjøkja, med di du vanvyrde skjøkjeløn. 026 EZE 016 032 Du horkona! I staden for med mannen din held du deg med framande! 026 EZE 016 033 Alle skjøkjor gjev dei gåvor; men du gav alle dine elskarar gåvorne dine og kjøpte deim til å koma til deg frå alle leider og driva hor med deg. 026 EZE 016 034 Og du vart reint umsnudd imot andre kvende, i din ukjurskap; etter deg laup ingen, men du gav horeløn, du fekk ikkje, so rangsnudd var du. 026 EZE 016 035 Difor, du skjøkja, høyr Herrens ord! 026 EZE 016 036 So segjer Herren, Herren: For di du auste ut dine pengar og nækte di skam i din ulivnad med dine elskarar og med alle dine ufysne avgudar, og du spillte blod av dine born, som du gav deim, 026 EZE 016 037 difor, sjå, so samlar eg alle dine elskarar, som du tektest, og alle som du elska med alle som du hata, og eg vil samla deim imot deg frå alle leider og nækja di skam framfyre deim, og dei skal få sjå all di skam. 026 EZE 016 038 Og eg vil lata same domen ganga yver deg som yver horkonor og slike som spiller blod, og eg vil gjera deg til eit blodigt offer for brennande harm og åbry. 026 EZE 016 039 Og eg vil gjeva deg i deira hand, og dei skal riva ned din kvelving, og brjota ned dine haugar, og hava av deg klædi dine, og taka dine dyrverdige prydnadsting, og lata deg liggja der naki og berr. 026 EZE 016 040 Og dei skal gjera manngard um deg og steina deg i hel og hogga deg sund med sverdi sine. 026 EZE 016 041 Og dei skal brenna upp dine hus med eld og halda dom yver deg framfor augo på mange kvinnor. Og eg vil gjera ende på din hordom, og heller ikkje skjøkjeløn skal du heretter gjeva. 026 EZE 016 042 Og eg vil svala min heite harm på deg, og mitt åbry mot deg skal kverva. So vil eg halda meg i ro og ikkje lenger vera vreid. 026 EZE 016 043 Av di at du ikkje mintest ungdomsdagarne dine, men harma meg med alt dette, sjå, so vil eg og lata di åtferd koma på ditt hovud, segjer Herren, Herren; for hev du ikkje lagt skamløysa attåt alle styggjorne dine? 026 EZE 016 044 Sjå, alle som brukar ordtøke, skal hava dette til ordtak um deg: «Som mori, so dotteri.» 026 EZE 016 045 Du er dotter åt mor di, som stygdest ved mannen sin og borni sine, og du er syster åt systerne dine, som stygdest ved mennerne og borni sine: ei hetitkvinna er mor dykkar og ein amorit far dykkar. 026 EZE 016 046 Og den store syster di er Samaria, og hennar døtter, som bur på vinstre handi åt deg, og den litle syster di, som bur på høgre handi, er Sodoma og hennar døtter. 026 EZE 016 047 Fulla gjekk du ikkje på deira vegar og gjorde ikkje styggjor som dei; men berre eit lite bil - so for du verre åt enn dei på alle dine vegar. 026 EZE 016 048 So sant som eg liver, segjer Herren, Herren: Sodoma, syster di, ho og hennar døtter, hev ikkje gjort som du, og dine døtter. 026 EZE 016 049 Sjå, dette er misgjerningi åt Sodoma, syster di: ovmod; nøgdi med brød og sutlaus ro hadde ho og døtterne hennar; men handi åt armingen og fatigmannen styrkte ho ikkje. 026 EZE 016 050 Og med storlæte for dei, og dei gjorde skjemdarverk framfor mi åsyn; då rudde eg deim burt, fyrst eg såg det. 026 EZE 016 051 Og Samaria hev ikkje synda halvt so mykje som du, og du hev gjort dine styggjor fleire enn deira, so du gjorde systerne dine rettferdige med alle styggjor som du for med. 026 EZE 016 052 Ber då du og di skam, du som hev dømt dine syster orsakande; i dine synder hev du vore skamlausare enn dei, og soleis vart dei rettferdigare enn du. So skulde du blygjast, du og, og bera di skam, med di du gjer systerne dine rettferdige. 026 EZE 016 053 Men eg vil enda deira utlægd, utlægdi for Sodoma og hennar døtter og utlægdi for Samaria og hennar døtter og utlægdi for dine eigne utlæge midt imillom deim, 026 EZE 016 054 for at du skal bera di skam og skjemmast av alt det du hev gjort med di du trøystar deim. 026 EZE 016 055 Og systerne dine, Sodoma og hennar døtter, skal atter verta det dei fordom var, og Samaria og hennar døtter skal atter verta det dei fordom var, og du og dine døtterne skal atter verta det dei fordom var. 026 EZE 016 056 Var ikkje syster di, Sodoma, eit uord i munnen din i ovmods-dagarne dine, 026 EZE 016 057 fyrr vondskapen din vart synberr - liksom i den tidi då dei hædde deg, Arams-døtterne og alle der kringum, og filistardøtterne som svivyrde deg rundt ikring? 026 EZE 016 058 Di skjemd og dine styggjor skal du bera, segjer Herren. 026 EZE 016 059 For so segjer Herren, Herren: Eg vil fara åt med deg etter di eigi åtferd, du som vanvyrde eiden med di du braut pakti. 026 EZE 016 060 Men eg vil minnast mi pakt med deg i ungdomsdagarne dine, og eg vil gjera ei ævepakt med deg. 026 EZE 016 061 Og du skal minnast dine vegar og blygjast, når du tek imot systerne dine, dei som er større enn du, og dei som er mindre enn du, og eg gjev deg deim til døtter, endå at dei ikkje var med i di pakt. 026 EZE 016 062 Og eg vil gjera mi pakt med deg, og du skal sanna at eg er Herren, 026 EZE 016 063 for at du skal minnast og blygjast og ikkje lata upp munnen din berre for blygsl, når eg tilgjev deg alt det du hev gjort, segjer Herren, Herren. 026 EZE 017 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 017 002 Menneskjeson! Legg upp ei gåta og set fram ein liknad åt Israels-lyden. 026 EZE 017 003 Og du skal segja: So segjer Herren, Herren: Den store ørnen med dei store vengjerne, dei lange slagfjørerne, og fjørhamen fullsett med spriklute fjører, kom til Libanon og tok toppen av cedertreet. 026 EZE 017 004 Øvste kvisten braut han av og førde honom til eit kræmarland og sette honom ned i ein kjøpmannsby. 026 EZE 017 005 Sidan tok han ein renning der i landet og sette honom i dyrka jord; han tok og sette honom som ein seljetein der det var nøgdi med vatn. 026 EZE 017 006 Og han voks og vart til eit vintre, vidt og lågvakse, so hans rankar skulde venda seg til ørnen og røterne hans skulde vera under honom. Han vart soleis til eit vintre som fekk greiner og skaut renningar. 026 EZE 017 007 So var det ein annan stor ørn med store vengjer og yven fjørham. Og sjå, dette vintreet krøkte røterne sine burtåt honom, og frå den sengi der det var planta, tøygde det rankorne sine mot honom for at han skulde vatna det, 026 EZE 017 008 endå at det var planta i god jord og attmed mykje vatn, so det kunde skjota greiner og bera frukt og verta eit gildt vintre. 026 EZE 017 009 Seg: So segjer Herren, Herren: Skal det trivast? Vil ikkje hin ørnen slita upp røterne og riva frukti av det so det tornar? Kvart eit sprettande blad skal torna, so ein tarv ikkje stor magt og mykje folk til å riva det upp mot rotom. 026 EZE 017 010 Sjå, det er planta; skal det trivast? Vil det ikkje torna, verta knas-turt, når austanvinden kjem burti det? I sengi der det veks, skal det torna. 026 EZE 017 011 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 017 012 Seg til den tråssuge lyden: Skynar de ikkje kva dette er? Seg: Sjå, Babel-kongen kom til Jerusalem, og han tok kongen og hovdingarne og førde deim med seg til Babel. 026 EZE 017 013 Og han tok ein utav kongsætti og gjorde pakt med honom og let honom gjera eiden, og dei megtige i landet tok han burt, 026 EZE 017 014 for at det skulde vera eit litevore kongerike og ikkje hevja seg upp, so det skulde halda pakti med honom og standa seg. 026 EZE 017 015 Men han sette seg upp imot honom, med di han let sine sendemenner fara til Egyptarland, for at dei skulde gjeva honom hestar og mykje folk. Skal det ganga honom vel? Skal han sleppa undan, den som gjer slikt? Skal han få brjota pakt og sleppa frå det? 026 EZE 017 016 So sant som eg liver, segjer Herren, Herren, sanneleg, på den staden der han er, den kongen som gjorde honom til konge - eiden hans svivyrde han, og pakti med honom braut han - hjå honom, midt i Babel, skal han døy. 026 EZE 017 017 Og Farao skal ikkje hjelpa honom i striden med stor her og mykje folk, når dei kastar upp ein voll og byggjer åtaksmurar til å tyna mange liv. 026 EZE 017 018 Han svivyrde eiden då han braut pakti, og sjå, han hadde gjeve handtak på det, og alt dette hev han gjort; sleppa undan skal han ikkje. 026 EZE 017 019 Difor, so segjer Herren, Herren: So sant som eg liver, sanneleg, eiden min som han svivyrde, og pakti mi som han braut, vil eg leggja på hans hovud. 026 EZE 017 020 Og eg vil breida ut garnet mitt yver honom, og han skal verta fanga i mitt net. Og eg vil føra honom til Babel og ganga til doms med honom der for sviket han sette upp imot meg. 026 EZE 017 021 Og alle som vil røma undan ut or alle hans fylkingar, for sverd skal dei falla, og dei som vert leivde, skal verta spreidde for alle vindar, og de skal sanna at eg, Herren, hev tala. 026 EZE 017 022 So segjer Herren, Herren: Då vil eg taka av toppen på det høge cedertreet og setja; av dei øvste kvisterne vil eg brjota ein grann teinung, og eg vil planta honom på eit høgt og rise fjell. 026 EZE 017 023 På Israels høge fjell vil eg planta honom, og han skal få greiner og bera frukt og verta eit gildt cedertre. Og alle fuglar, alt fljugande, skal bu under det, i skuggen av greinerne på det skal dei bu. 026 EZE 017 024 Og alle trei på marki skal skyna at eg, Herren, hev gjort eit høgt tre lågt og eit lågt tre høgt, hev late eit grønt tre torna og eit turt tre grønka. Eg, Herren, hev tala, og eg set det i verk. 026 EZE 018 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 018 002 Korleis kann de bruka dette ordtøket i Israels land og segja: «Federne åt sure druvor, og borni vart sårtennte.» 026 EZE 018 003 So sant som eg liver, segjer Herren, Herren, de skal ikkje få bruka dette ordtøket meir i Israel. 026 EZE 018 004 Sjå, alle sjælerne er mine, både sjæli åt faren og sjæli åt sonen; mine er dei; den sjæl som syndar, ho skal døy. 026 EZE 018 005 Og når ein mann er rettferdig og gjer rett og rettferd: 026 EZE 018 006 ikkje et offermat på fjelli og ikkje kaster augo sine på dei ufysne avgudarne åt Israels-lyden og ikkje skjemmer kona åt grannen sin og ikkje kjem nær ei kvinna medan ho er urein, 026 EZE 018 007 og ikkje er hard imot nokon, let skuldmannen få pantet sitt att, ikkje fer med ransverk, gjev den hungrige sitt brød og klæder den nakne, 026 EZE 018 008 ikkje låner ut for renta og ikkje tek yvermål, held si hand burte frå det som rangt er, dømer rett dom mann og mann imillom, 026 EZE 018 009 ferdast i mine bod og held mine lover, so han gjer det som rett er - han er rettferdig, liva skal han, segjer Herren, Herren. 026 EZE 018 010 Men han fær kann henda ein son som tek til med valdsverk, renner ut blod eller gjer eitkvart sovore 026 EZE 018 011 - endå han ikkje gjorde noko slikt - for han et ogso offermat på fjelli, skjemmer kona åt grannen sin, 026 EZE 018 012 er hard imot armingen og fatigmannen, fer med ransverk, gjev ikkje pant tilbake, kaster augo sine på dei ufysne avgudar, fer med styggedom, 026 EZE 018 013 låner ut for rente og tek yvermål - og so skulde han liva! Han skal ikkje liva. Alle desse styggjor gjorde han; banen hans skal det verta, blodet hans skal koma yver honom. 026 EZE 018 014 Men sjå, so fær han ein son, og han ser alle synderne åt far sin som han gjorde, han ottast og gjer ikkje etter deim; 026 EZE 018 015 han et ikkje offermat på fjelli og kastar ikkje augo sine dei ufysne avgudarne åt Israels-lyden, skjemmer ikkje kona åt grannen sin 026 EZE 018 016 og er ikkje hard mot nokon, tek ikkje pant og fer ikkje med ransverk, gjev den hungrige sitt brød og klæder den nakne, 026 EZE 018 017 held handi si tilbake frå armingen, tek ikkje renta og yvermål, gjer etter mine lover og ferdast i mine bod. Han skal ikkje døy for misgjerningi åt far sin, liva skal han. 026 EZE 018 018 Far hans som for med valdsverk og rana frå bror og gjorde det som ikkje er godt midt i lyden sin, sjå han laut døy for si misgjerning. 026 EZE 018 019 Men de segjer: «Kvi skal ikkje sonen bera syndeskuldi åt far sin?» Sonen hev då gjort rett og rettferd alle mine bod hev han halde og gjort etter deim; liva skal han. 026 EZE 018 020 Den sjæli som syndar, ho skal døy. Son skal ikkje bera syndeskuldi åt far sin, og far skal ikkje bera syndeskuldi åt son sin. Yver den rettferdige skal hans rettferd vera, og yver den gudlause skal hans gudløysa vera. 026 EZE 018 021 Men når den ugudlege vender um frå alle sine synder som han hev gjort, og held alle mine bod og gjer rett og rettferd, då skal han liva og ikkje døy. 026 EZE 018 022 Alle hans misgjerningar som han hev gjort, skal vera gløymde; ved si rettferd som han gjorde, skal han liva. 026 EZE 018 023 Skulde eg hava hugnad i det, at den ugudlege døyr? segjer Herren, Herren. Måtte ikkje det fegna meg, at han vendar um frå sin veg og liver? 026 EZE 018 024 Men når ein rettferdig vender um frå si rettferd og gjer urett, alle slike styggjor som den ugudlege gjer, skulde han gjera det og liva? All hans rettferd som han gjorde, skal verta gløymd. For den truløysa han for med, for det skal han døy. 026 EZE 018 025 Og de segjer: «Herrens åtferd er ikkje rett.» Høyr då, du Israels-lyd! Er ikkje mi åtferd rett? Er det ikkje dykkar åtferd som ikkje er rett? 026 EZE 018 026 Når ein rettferdig vender um frå si rettferd og gjer urett, so skal han difor døy; for sin urett som han gjorde, skal han døy. 026 EZE 018 027 Og når ein ugudleg vender um frå si gudløysa, som han hev gjort, og gjer rett og rettferd, so skal han halda si sjæl i live. 026 EZE 018 028 For han såg alle sine misgjerningar som han hadde gjort, og vende um frå deim; liva skal han, han skal ikkje døy. 026 EZE 018 029 Men Israels-lyden segjer: «Herrens åtferd er ikkje rett.» Er ikkje mi åtferd rett, du Israels lyd? Er det ikkje dykkar åtferd som ikkje er rett? 026 EZE 018 030 Difor vil eg døma dykk, du Israels lyd, ein og kvar etter hans åtferd, segjer Herren, Herren. Vend um og vend dykk burt frå alle dykkar misgjerningar, so ikkje skuld skal føra dykk til fall! 026 EZE 018 031 Kasta frå dykk alle dykkar misgjerningar som de hev misfare dykk med, og få dykk eit nytt hjarta og ei ny ånd! For kvi vil de døy, du Israels lyd? 026 EZE 018 032 For eg hev ikkje hugnad i dauden åt den som døyr, segjer Herren, Herren. So vend då um, so skal de liva! 026 EZE 019 001 Og du, set i med ein syrgjesong um Israels fyrstar 026 EZE 019 002 og seg: «Kvar er mor di? Ei løvemor. Millom løvor ho låg, i ungløve-lag sine ungar ho ol. 026 EZE 019 003 Og ho tamde upp ungen den eine, han vart ungløva, han, og han lærde å riva til seg ran; menner han åt. 026 EZE 019 004 Og folkeslag høyrde um honom; han vart fanga i deira grav, og med naseringar på vart han førd til Egypt. 026 EZE 019 005 Og ho såg det - for ho stunda -: Hennar von var spilt. So tok ho ein til av sine ungar, honom sette ho til løva å vera. 026 EZE 019 006 Og han sveiv ikring millom løvor, ei ungløva sjølv. Og han lærde å røva til seg ran; menner åt han. 026 EZE 019 007 Og han skjemde enkjorne deira, og han lagde deira byar øyde. Og landet med alt som var i det tok fæla av buringi hans. 026 EZE 019 008 Då gjekk dei imot honom, folki frå fylki rundt ikring, og breidde sitt garn yver honom. Han vart fanga i deira grav. 026 EZE 019 009 Og dei sette honom i bur, med naseringar på, og førde honom til kongen i Babel. So sette dei honom i tjukkmura borger, for at ein aldri meir skulde høyra hans røyst burtpå Israelsfjelli. 026 EZE 019 010 Medan du fekk vera i ro, var di mor som eit vintre, planta attmed vatn, rikt på frukt og på greiner av alt det vatnet det hadde. 026 EZE 019 011 Og det fekk sterke greiner til hovdingestavar, og høgt voks det upp millom skyer, og det var audsynt for si høgd og for rankorne mange. 026 EZE 019 012 Då vart det rive upp i harm og kasta på jordi, og austanvinden forturka frukti. Greinerne dei sterke vart rivne av og torna, elden øydde deim ut. 026 EZE 019 013 Og no er det planta i audni, i eit land so turt og tyrst. 026 EZE 019 014 Og eld gjekk ut frå den kvistute grein, han øydde frukti. Og det hev ikkje meir nokor sterk grein til hovdingstav.» - Ein syrgjesong er det, og til ein syrgjesong vart det. 026 EZE 020 001 Og det hende i det sjuande året, den tiande dagen i den femte månaden, at det kom nokre av Israels styresmenner og vilde spyrja Herren. Og dei sette seg framfor mi åsyn. 026 EZE 020 002 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 020 003 Menneskjeson! Tala til Israels styresmenner og seg med deim: So segjer Herren, Herren: Er det komne og vil spyrja meg? So sant som eg liver, so let eg ikkje dykk få spyrja meg, segjer Herren, Herren. 026 EZE 020 004 Vil du døma deim, vil du døma, menneskjeson? Lat deim få vita styggedomen åt sine feder! 026 EZE 020 005 Og du skal segja med deim: So segjer Herren, Herren: Den dagen eg valde ut Israel, og rette handi mi i veret for avkjømet i Jakobs hus og let deim verta kjende med meg i Egyptarlandet, då eg rette upp handi mi for deim og sagde: «Eg er Herren, dykkar Gud» - 026 EZE 020 006 den dagen rette eg upp handi på det, at eg vilde føra deim ut or Egyptarlandet og til eit land som eg hadde set ut åt deim, som fløymer med mjølk og honning; det er det fagraste av alle land. 026 EZE 020 007 Og eg sagde med deim: «Kvar og ein av dykk kaste burt dei styggetingi han hev framfor augo, og gjer dykk ikkje ureine med Egyptarlands ufysne avgudar! Eg er Herren, dykkar Gud.» 026 EZE 020 008 Men dei var tråssuge mot meg og vilde ikkje høyra på meg; styggetingi dei hadde framfor augo, kasta dei ikkje burt, og Egyptarlands ufysne avgudar vende dei seg ikkje ifrå. Då sagde eg at eg vilde renna ut yver deim min harm og tøma ut min vreide på deim midt i Egyptarlandet. 026 EZE 020 009 Og eg gjorde det for mitt namn skuld, so det ikkje skulde verta vanhelga framfor augo på dei folki som dei budde ibland, og som såg på at eg let deim verta kjende med meg og vilde føra deim ut or Egyptarland. 026 EZE 020 010 Og eg førde deim ut or Egyptarland og let deim koma inn i øydemarki. 026 EZE 020 011 Og eg gav deim bodi mine og kunngjorde deim mine lover, som menneskja skal helda og so liva ved deim. 026 EZE 020 012 Og eg gav deim og kviledagarne mine, so dei skulde vera til eit teikn millom meg og deim, so dei skulde vita at eg er Herren som helgar deim. 026 EZE 020 013 Men Israels-lyden var tråssug imot meg i øydemarki; i mine bod ferdast dei ikkje, og dei svivyrde loverne mine, som menneskja skal halda og so liva ved deim, og kviledagarne mine vanhelga dei ovleg. Då sagde eg at eg vilde renna utyver deim min harm og tyna deim i øydemarki. 026 EZE 020 014 Men det vilde eg gjera for mitt namn skuld, so det ikkje skulde verta vanhelga framfor augo på dei folki som såg på at eg førde deim ut. 026 EZE 020 015 So rette eg og upp handi i øydemarki på det, at eg ikkje vilde lata deim koma inn i det landet som eg hadde gjeve, som fløymer med mjølk og honning, det som er det fagraste av alle land, 026 EZE 020 016 for di dei svivyrde loverne mine og ikkje ferdast i bodi mine og vanhelga kviledagarne mine. For etter deira ufysne avgudar for deira hjarto. 026 EZE 020 017 Men mitt auga sparde deim, so eg ikkje tynte deim, og eg gjorde ikkje reint ende på deim i øydemarki. 026 EZE 020 018 Og eg sagde til borni deira i øydemarki: «I bodi åt federne dykkar må de ikkje ferdast, og loverne deira må det ikkje halda, og med deira ufysne avgudar må de ikkje gjera dykk ureine. 026 EZE 020 019 Eg er Herren, dykkar Gud; i bodi mine skal det ferdast, og loverne mine skal det halda, og etter deim skal det gjera. 026 EZE 020 020 Og kviledagarne mine skal de helga, og dei skal vera eit teikn millom meg og dykk, so de skal vita at eg, Herren, er dykkar Gud.» 026 EZE 020 021 Men dei var tråssuge mot meg, borni; i bodi mine ferdast dei ikkje, og loverne mine heldt dei ikkje, so dei gjorde etter deim, dei som menneskja skal gjera etter og so liva ved deim; kviledagerne mine vanhelga dei. Då sagde eg at eg vilde renna utyver deim min harm og tøma ut min vreide på deim i øydemarki. 026 EZE 020 022 Men eg tok handi mi tilbake og gjorde det for mitt namn skuld, so det ikkje skulde verta vanhelga framfor augo på dei folki som hadde set på at eg førde deim ut. 026 EZE 020 023 So rette eg og upp handi i øydemarki på det, at eg vilde spreida deim millom heidningfolki og strå deim i landi, 026 EZE 020 024 for di dei ikkje heldt loverne mine, men svivyrde bodi mine og vanhelga kviledagarne mine, og deira augo for etter dei ufysne avgudarne åt federne deira. 026 EZE 020 025 So gav eg deim og bod som ikkje var gode, og lover som dei ikkje kunde liva ved. 026 EZE 020 026 Og eg let deim verta ureine med offergåvorne sine, med di dei let ganga gjenom elden alt som opnar morsliv, so eg kunde tyna deim, for at dei skulde skyna at eg er Herren. 026 EZE 020 027 Difor, tala til Israels-lyden, du menneskjeson! og du skal segja med deim: So segjer Herren, Herren: Med det og hædde dykkar feder meg, at dei for med svik imot meg. 026 EZE 020 028 For eg førde deim inn i landet som eg med upprett hand hadde lova deim; men fyrst dei såg ein høg haug eller eit lauva tre, so ofra dei der sine slagtoffer, og der bar dei fram gåvor til å harmast av, og dit kom dei med godangen sin, og der rende dei ut sine drykkoffer. 026 EZE 020 029 Då sagde eg med deim: «Kva er det med haugen, sidan de kjem dit?» Og han fekk namnet «haug» alt til denne dag. 026 EZE 020 030 Difor, seg med Israels-lyden: so segjer Herren, Herren: Vil de sulka dykk likeins som federne dykkar og i hordom renna etter deira styggedom? 026 EZE 020 031 Ved gåvorne det kjem med og ved borni dykkar, som det let ganga gjenom elden, sulkar de dykk med alle dykkar ufysne avgudar alt til denne dag - og so skulde eg lata dykk spyrja meg, du Israels-lyd! So visst som eg liver, segjer Herren, Herren, dykk let eg ikkje spyrja meg. 026 EZE 020 032 Og det som leikar dykk i hugen, skal ikkje henda - når de segjer: «Me vil vera som heidningfolki, som hitt folket i landi; me vil tena tre og stein.» 026 EZE 020 033 So sant som eg liver, segjer Herren, Herren: med sterk hand og med strak arm og med utrend harm vil eg rikja yver dykk. 026 EZE 020 034 Og eg vil føra dykk ut frå folki og samla dykk ut or landi, der som de var spreidde, med sterk hand og med strak arm og med utrend harm. 026 EZE 020 035 Og eg vil føra dykk til folkeheidi, og der vil eg ganga til doms med dykk, andlit til andlit. 026 EZE 020 036 Likeins som eg gjekk til doms med federne dykkar i øydemarki attmed Egyptarlandet, so vil eg ganga til doms med dykk, segjer Herren, Herren. 026 EZE 020 037 Og eg vil lata dykk ganga framum under hyrdingstaven, og eg vil leida dykk inn i pakt-bandet. 026 EZE 020 038 Og eg vil skilja ut ifrå dykk deim som sette seg upp imot meg og fall frå meg. Ut or landi der dei bur i utlægd, vil eg føra deim, men inn i Israels land skal dei ikkje koma. Og de skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 020 039 Og du, Israels-lyd! So segjer Herren, Herren: Berre gakk, kvar ein av dykk, og ten dykkar ufysne avgudar! Men sidan skal de, sant og visst, høyra på meg og aldri meir vanhelga mitt heilage namn med gåvorne dykkar og med dei ufysne avgudarne dykkar. 026 EZE 020 040 For på mitt heilage fjell, på Israels høge fjell, segjer Herren, Herren, der skal de tena meg, all Israels lyd, alle som i landet er. Der vil eg hava hugnad i deim, og der vil eg spyrja etter offergåvorne dykkar og etter fyrstegrøda som de kjem med av alt det de helgar. 026 EZE 020 041 For den gode angen skuld vil eg hava hugnad i dykk, når eg fører dykk ut frå folki og samlar dykk ut or landi der som de var spreidde, og helgar dykk framfor augo på folkeslagi. 026 EZE 020 042 Og de skal sanna at eg er Herren, når eg fører dykk til Israels land, det landet som eg med upprett hand hadde lova federne dykkar. 026 EZE 020 043 Der skal de minnast dykkar vegar og alle dei gjerningar som de hev sulka dykk med, og de skal styggjast ved dykk sjølve for alt det vonde som de hev gjort. 026 EZE 020 044 Og de skal sanna at eg er Herren, når eg fer so åt med dykk for mitt namn skuld, ikkje etter dykkar vonde vegar og dykkar illgjerningar, du Israels-lyd, segjer Herren, Herren. 026 EZE 020 045 Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 020 046 Menneskjeson! Snu di åsyn mot sud og preika mot sud og spå imot skogen på marki i sud! 026 EZE 020 047 Og du skal segja til skogen i sud: Høyr Herrens ord! so segjer Herren, Herren: Sjå, eg set eld på deg, og han skal svida av kvart eit grønt tre og kvart eit turt tre i deg. Den logande elden skal ikkje slokna, men han skal skambrenna kvart eit andlit frå sud til nord. 026 EZE 020 048 Og alt kjøt skal sjå at eg, Herren, hev kveikt honom; slokna skal han ikkje. 026 EZE 020 049 Då sagde eg: «Å, Herre, Herre! Dei segjer um meg: «Er det ikkje berre i likningar han talar?»» 026 EZE 021 001 Då kom Herrens ord til meg; han sagde: 026 EZE 021 002 Menneskjeson! Snu di åsyn mot Jerusalem og preika mot heilagdomarne og spå mot Israelslandet! 026 EZE 021 003 Og du skal segja til Israelslandet: So segjer Herren: Sjå, eg skal finna deg og draga sverdet utor slira og rydja ut or deg rettferdige og ugudleg. 026 EZE 021 004 Sidan eg vil rydja ut or deg rettferdig og ugudleg, so skal sverdet mitt fara utor slira mot alt kjøt frå sud til nord. 026 EZE 021 005 Og alt kjøt skal sanna at eg, Herren, hev drege sverdet mitt or slira, det vert innatt-stunge. 026 EZE 021 006 Og du, menneskjeson, sukka! Du skal sukka framfor augo deira so det knakar i dine lender - i såran sut. 026 EZE 021 007 Og når dei då segjer med deg: «Kvifor sukkar du?» då skal du segja: «For ei fretnad; for han kjem. Då vil kvart eit hjarta bråna og alle hender siga, og kvar ei ånd dovna og alle kne verta som vatn. Sjå, det kjem, og det hender, segjer Herren, Herren.» 026 EZE 021 008 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 021 009 Menneskjeson! Spå og seg: So segjer Herren: Seg: Eit sverd, eit sverd, kvest, ja, blenkt og. 026 EZE 021 010 Til å halda slagting med er det kvest, og til å blikta som eldingen er det blenkt. Eller skulde me fegnast, du min sons ætt, som vanvyrder alt tre? 026 EZE 021 011 Og han let det blenkjast til eit handyvle; dette sverdet er kvest og blenkt, med det er etla åt dråpsmanns hand. 026 EZE 021 012 Ropa og barma deg, menneskjeson! For det er åt mitt folk, det er åt alle fyrstar i Israel; etla åt sverdet er dei med mitt folk. Difor, slå deg på lendi! 026 EZE 021 013 For prøva er komi, og kven skulde ho råka, um ikkje den ætti som vanvyrder tukt? segjer Herren, Herren. 026 EZE 021 014 Og du, menneskjeson! Spå og slå i hop henderne! Tvifelt, ja trifelt kjem sverdet: sverdet til å stinga menner, sverd til å stinga den store, det møter deim alle stader. 026 EZE 021 015 Til eit bliktande sverd sette eg det imot alle portarne deira, so hjarto skal bråna og støytesteinarne verta mange. Å, det er gjort til å ljona, kvest til å slagta med. 026 EZE 021 016 Tak deg på tak, sverd, hogg til høgre! Snu deg, hogg til vinstre! Kvar so eggi di snur! 026 EZE 021 017 Då skal eg og slå i hop henderne mine og svala min harm. Eg, Herren, hev tala. 026 EZE 021 018 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 021 019 Og du, menneskjeson! Gjer deg tvo vegar som sverdet åt Babel-kongen kann fara fram på! Frå eitt land skal dei ganga ut båe. Laga so til ein vegvisar, laga honom til der vegarne tek av til kvar ein by! 026 EZE 021 020 Du skal gjera ein veg som sverdet kann fara fram på til Rabba åt Ammons-sønerne, og ein til Juda, inn i Jerusalem, borgbyen. 026 EZE 021 021 For Babel-kongen stend attmed vegemotet, der som båe vegarne tek til, og driv på med spaning; han rister pilerne, spør husgudarne, skodar på livri. 026 EZE 021 022 I høgre handi fær han luten «Jerusalem», at han skal setja upp murstangarar, lata upp munnen med tynar-rop, lata herrop ljoma, setja upp murstangarar mot portarne, kasta upp umlægringsvoll, byggja åtaksmurar. 026 EZE 021 023 Men dei tykkjer det er berre fåfengd spådom; dei hev då lovnadseidar i mengd. Men han minner um misgjerning, so dei skal verta tekne. 026 EZE 021 024 Difor, so segjer Herren, Herren: Etter di de hev drege dykkar misgjerning fram or gløymsla, med di dykkar brot vert openberra, so dykkar syndar vert synberre i alle dykkar verk - etter di de kjem fram or gløymsla, skal de verta tekne med handi. 026 EZE 021 025 Og du vanheilage gudløysing, Israels fyrste, din dag er komen når misgjerningi ein gong lyt enda. 026 EZE 021 026 So segjer Herren, Herren: Tak huva av, lyft kruna ned! Det som er, skal ikkje vera; det låge skal upp, det høge skal ned. 026 EZE 021 027 I koll, i koll, i koll vil eg støyta det; det skal ikkje vera gjort med det heller - til dess han kjem som retten hev, han som eg vil gjeva det. 026 EZE 021 028 Og, du menneskjeson, spå og seg: So segjer Herren, Herren um Ammons-sønerne og um deira svivyrding: Og du skal segja: Eit sverd, eit sverd er drege, blenkt til å slagta med, til å tyna, til å ljona, 026 EZE 021 029 medan dei ser fåfengde syner og spår deg lygn, so du kann verta lagd attmed halsarne åt daudedømde gudløysingar som dagen er komen åt, når misgjerningi ein gong lyt enda. 026 EZE 021 030 Stikk i slira ditt sverd! På den staden der du er skapt, i det landet du er ætta ifrå, vil eg døma deg. 026 EZE 021 031 Eg vil renna utyver deg min harm, min vreideloge vil eg blåsa imot deg og gjeva deg i henderne på villmenner, meistrar i tynarverk. 026 EZE 021 032 Elden skal øyda deg, ditt blod skal verta utrent midt i landet, ingen skal koma deg i meir hug; for eg, Herren, hev tala. 026 EZE 022 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 022 002 Og du, menneskjeson! Vil du døma, vil du døma blodbyen? So lat honom få vita um all sin styggedom! 026 EZE 022 003 Og du skal segja: So segjer Herren, Herren: Å, for ein by! som renner ut blod midt inni seg, so tidi hans må koma, og som gjer seg ufysne avgudar til å sulka seg med! 026 EZE 022 004 Med blodet som du hev rent ut, hev du ført skuld yver deg, og med dei ufysne avgudarne dine som du gjorde, hev du sulka deg, og du hev fenge dagarne dine til å nærma seg, og åri hev du nått. Difor gjer eg deg til spe åt folki og til spott for alle land. 026 EZE 022 005 Dei som er nær og dei som er langt ifrå deg, skal hæda deg, du med ditt utskjemde namn og di vimande villa. 026 EZE 022 006 Sjå, Israels fyrstar hjå deg leit kvar på sin arm - til å renna ut blod. 026 EZE 022 007 Far og mor vanvyrde dei hjå deg, mot den framande for dei fram med vald hjå deg, den farlause og enkja var dei harde med hjå deg. 026 EZE 022 008 Heilagdomarne mine svivyrde du, og kviledagarne mine vanhelga du. 026 EZE 022 009 Baktalarar var det hjå deg til å renna ut blod, på fjelli åt dei offermat hjå deg, skjemdarverk for dei med hjå deg. 026 EZE 022 010 Hjå deg nækte dei fars blygsl, hjå deg skjemde dei kvende som var ureine i sine månadstider. 026 EZE 022 011 Ein for med skjæmdarverk med grannekona si, ein annan skjemde ut sonekona si i skamlaus ulivnad, og endå ein annan skjemde syster si, dotter åt far sin, hjå deg. 026 EZE 022 012 Mutor tok dei hjå deg for å renna ut blod. Renta og yvermål tok du, og mot grannen din gjorde du uskil med vald, og meg gløymde du, segjer Herren, Herren. 026 EZE 022 013 Og sjå, eg hev slege henderne mine i hop yver syndepengarne du hev samla, og yver blodspillet som var hjå deg. 026 EZE 022 014 Kann hjarta ditt standa seg eller henderne dine vera fullsterke i dei dagarne då du fær med meg å gjera? Eg, Herren, hev tala og vil setja det i verk. 026 EZE 022 015 Og eg vil spreida deg millom folki og strå deg i landi, og eg skal få ureinska di av deg. 026 EZE 022 016 Og du skal varta vanhelga ved deg sjølv framfor augo på folki. Då skal du sanna at eg er Herren. 026 EZE 022 017 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 022 018 Menneskjeson! Israels-lyden vart berre til slagg for meg; alle i hop er dei kopar og tin og jarn og bly inni ein omn, dei er sylvslagg vortne. 026 EZE 022 019 Difor, so segjer Herren, Herren: Etter di de er vortne til slagg alle saman, sjå, so vil eg samla dykk i hop midt i Jerusalem. 026 EZE 022 020 Likeins som ein samlar i hop sylv og kopar og jarn og bly og tin midt i ein omn og blæs upp eld på det og smelter det, soleis vil eg samla dykk i hop - i min vreide og harm - og eg vil hava dykk nedi og smelta dykk. 026 EZE 022 021 Ja, eg vil sanka dykk saman og blåsa min vreide-eld på dykk, og der skal de smelta. 026 EZE 022 022 Likeins som sylv smelter i ein omn, soleis skal de smelta der. Og de skal sanna at eg, Herren, hev rent ut min harm yver dykk. 026 EZE 022 023 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 022 024 Menneskjeson! seg til det: Du er eit land som ikkje er reinsa, som ikkje hev fenge regn på ein vreide-dag. 026 EZE 022 025 Eit samansvore lag er deira profetar der, dei er som ei burande løva, ranande ran; sjæler et dei upp, eignaluter og dyrverdige ting tek dei, mange gjer dei der til enkjor. 026 EZE 022 026 Prestane deira gjer vald på mi lov og vanhelgar heilagdomarne mine. Heilagt frå vanheilagt skil dei ikkje, millom ureint og reint lærer dei ikkje nokon å skilja, og for kviledagarne mine let dei att sine augo, og eg vert vanhelga midt ibland deim. 026 EZE 022 027 Fyrstarne deira er som vargar, ranande ran - med å renna ut blod, med å tyna sjæler, so dei kann auka syndepengarne sine. 026 EZE 022 028 Profetarne stryk på kalk åt deim, med di dei skodar fåfengd og spår lygn åt deim; dei segjer: «So segjer Herren, Herren, » endå Herren ikkje hev tala. 026 EZE 022 029 Landslyden fer med valdsverk, med flåing og ran, og med arming og fatigmann er dei harde, og mot den framande gjer dei vald og urett. 026 EZE 022 030 Og eg leita etter ein mann millom deim som vilde mura mur og standa i gapet framfor mi åsyn til vern for landet, so eg ikkje skulde leggja det i øyde, men eg fann ingen. 026 EZE 022 031 So vil eg då renna ut min vreide, i min brennande harm gjer eg ende på deim. Åtferdi deira legg eg på deira eige hovud, segjer Herren, Herren. 026 EZE 023 001 Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 023 002 Menneskjeson! Det var tvo kvinnor, døtter åt ei mor. 026 EZE 023 003 Og dei dreiv hor i Egyptarland, i sin ungdom dreiv dei hor; der tukla dei med brjosti deira og klemde på deira møyarbarm. 026 EZE 023 004 Og namni deira var: Åhåla, den største, og Åhåliba, syster hennar. Og dei vart mine og fødde søner og døtter. Og um namni deira er å segja: Samaria er Åhåla, og Jerusalem Åhåliba. 026 EZE 023 005 Men Åhåla gav seg frå meg og dreiv hor, og ho tok til å lysta etter elskarane sine, etter assyrarane, dei våpndjerve, 026 EZE 023 006 som var klædde i blått purpur, jarlar og landshovdingar, fagre sveinar alle saman, ridarar, ridande på hestar. 026 EZE 023 007 Og med deim heldt ho seg i hordom, med alle dei gildaste av Assurs-sønerne. Og ho sulka seg med alle ho lyste etter, og med alle deira ufysne avgudar. 026 EZE 023 008 Og ho heldt seg ikkje frå sin hordom frå Egyptarland. For dei hadde lege med henne i hennar ungdom, og dei hadde klemt på hennar møyarbarm og helt ut yver henne sin hordom. 026 EZE 023 009 Difor gav eg henne i henderne på hennar elskarar, i henderne på Assurs-sønerne, som ho hadde lysta etter. 026 EZE 023 010 Dei nækte blygsli hennar. Hennar søner og døtter tok dei, og henne sjølv drap dei med sverd. Og ho vart namnspurd ibland kvinnor, og dom heldt dei yver henne. 026 EZE 023 011 Og endå hennar syster Åhåliba såg det, vart ho skamlausare i sine lyster enn ho, og verre i sin hordom enn syster si. 026 EZE 023 012 Ho lysta etter Assurs-sønerne, jarlar og landshovdingar, våpndjerve karar, gildt klædde, ridarar, ridande på sine hestar, fagre sveinar alle saman. 026 EZE 023 013 Og eg såg at ho vart sulka; ein og same veg gjekk dei båe. 026 EZE 023 014 Og ho for endå lenger med sin hordom; då ho såg menner rita på veggen, bilæte av kaldæarar, måla med raude liter, 026 EZE 023 015 gyrde med belte um lenderne, med breide huvor på hovudet, sjåande til som vognkjempor alle saman, på skap Babels-sønerne som hev Kaldæa til heimland 026 EZE 023 016 - då lysta ho etter deim fyrst ho såg deim for sine augo, og ho sende bod til deim i Kaldæa. 026 EZE 023 017 Og Babels-sønerne kom til henne og låg med henne i elskhug og sulka henne med sin hordom. Men då ho var utsulka med deim, vende hennar sjæl seg frå deim. 026 EZE 023 018 Og ho for berrsynt fram med sin hordom og nækte blygsli. Då vende mi sjæl seg ifrå henne likeins som mi sjæl hadde vendt seg frå syster hennar. 026 EZE 023 019 Men ho gjekk endå lenger i sin hordom, med di ho kom i hug ungdomsdagarne sine, då ho dreiv hor i Egyptarland. 026 EZE 023 020 So tok ho til å lysta etter horkallarne deira, som hadde kjøt nett som asen og fløde som hestar. 026 EZE 023 021 Og du trådde etter ulivnaden i din ungdom, då egyptarane klemde på barmen din medan du hadde møyarbrjost. 026 EZE 023 022 Difor, Åhåliba, so segjer Herren, Herren: Sjå, eg vekkjer upp elskarane dine imot deg, deim som sjæli di hev vendt seg frå, og let deim koma yver deg frå alle stader. 026 EZE 023 023 Babels-sønerne og alle kaldæarar, Pekod og Sjoa og Koa, og alle Assurs-sønerne med deim, fagre sveinar, jarlar og hovdingar alle saman, vognkjempor, namnfræge menner, ridande på hestar alle saman. 026 EZE 023 024 Og dei skal koma yver deg med stridsmagt, vogner og hjul, og med ein flokk med folkeslag. Store skjoldar og små-skjoldar og hjelmar skal dei setja upp imot deg rundt ikring. Og eg vil setja deim til domarar, og dei skal døma deg med domarne sine. 026 EZE 023 025 Og min brennhug skal finna deg, og dei skal fara ått med deg i vreide; nosi di og øyro dine skal dei skjera av, og det som endå er att av deg, skal falla for sverd. Dei skal taka dine søner og døtter, og dei som endå vert att av deg, skal øydast i eld. 026 EZE 023 026 Og dei skal draga av deg klædi dine, og dei skal taka dine prydeting. 026 EZE 023 027 So vil eg gjera ende på di skjemdarferd og på din hordom frå Egyptarland, og du skal ikkje lyfta augo dine til deim, og Egyptarland skal du ikkje minnast meir. 026 EZE 023 028 For so segjer Herren, Herren: Sjå, eg gjev deg i henderne på deim som du hatar, og i henderne på deim som di sjæl hev vendt seg frå. 026 EZE 023 029 Og dei skal fara åt med deg i hat og taka alt det du hev stræva i hop og lata deg etter seg naki og berr, horeblygsli di skal verta nækt, og di skjemdarferd og din hordom skal verta synberr. 026 EZE 023 030 Dette skal dei gjera med deg, av di du for etter heidningfolk i hordom, for di du sulka deg med deira ufysne avgudar. 026 EZE 023 031 På vegen åt syster di hev du gjenge; so gjev eg deg hennar staup i di hand. 026 EZE 023 032 So segjer Herren, Herren: Staupet åt syster di skal du drikka, det djupe og vide - til lått og til spott skal du verta - det tek mykje. 026 EZE 023 033 Av rus og sorg skal du verta full, eit øgjelegt tynar-staup er staupet åt di syster Samaria. 026 EZE 023 034 Og du skal drikka det ut og suga utor det, og på broti av det skal du gnaga, og flengje brjosti dine sund, for eg hev tala, segjer Herren, Herren. 026 EZE 023 035 Difor, so segjer Herren, Herren: Etter di du gløymde meg og kasta meg attum din rygg, so ber då du med di skjemd og din hordom. 026 EZE 023 036 Og Herren sagde med meg: Menneskjeson! Vil du døma Åhåla og Åhåliba? Lat deim få vita sin styggedomen! 026 EZE 023 037 For dei hev drive hor, og det er blod på henderne deira og med sine ufysne avgudar hev dei drive hor, ja, jamvel borni sine, som dei hadde født åt meg, hev dei lata ganga gjenom elden, so dei skulde eta deim. 026 EZE 023 038 Dessforutan gjorde dei dette mot meg: Dei sulka min heilagdomen same dagen og vanhelga mine kviledagar. 026 EZE 023 039 Når dei hadde slagta borni sine åt sine ufysne avgudar, so kom dei inn i min heilagdom, den same dagen, og vanhelga honom; og sjå, soleis for dei åt midt i mitt hus! 026 EZE 023 040 Ja, dei sende jamvel bod etter menner som skulde koma langt burtanfrå, ein sendemann gjekk til deim, og sjå, dei kom: for deim hadde du lauga deg, sminka deg i augo og prydt deg med prydeting. 026 EZE 023 041 Og du sat på ein røseleg legebenk, og framanfor honom var duka eit bord, og min røykjelse og min olje hadde du sett uppå det. 026 EZE 023 042 Og ståket av ein velnøgd folkehop kunde ein høyra der inne, og attåt menner som var med utav ålmugen, fekk dei seg drykkjebrør frå øydemarki. So gav dei kvendi armband på henderne og ei prydeleg kruna på hovudet. 026 EZE 023 043 Då sagde eg um den utlivde skjøkja: «No fyrst driv dei ukjurskapen i det store med henne - ja, rett med henne.» 026 EZE 023 044 Dei gjekk inn til henne nett som dei gjeng inn til ei skjøkja; soleis gjekk dei inn til Åhåla og Åhåliba, horkonorne. 026 EZE 023 045 So skal då rettferdige menner døma deim etter lovi um horkonor, og um kvende som renner ut blod; for horkonor er dei, og det er blod på henderne deira. 026 EZE 023 046 For so segjer Herren, Herren: Eg vil føra fram ein mannefjølde mot deim, og eg vil gjera deim til ei skræma og eit ran. 026 EZE 023 047 Mannfjølden skal steina deim i hel og hogga deim sund med sverdi sine. Deira søner og døtter skal dei drepa, og husi deira skal dei brenna upp med eld. 026 EZE 023 048 Soleis vil eg gjera ende på skjemdarferdi i landet, og alle kvinnor skal læra å vara seg, so dei ikkje fer med slik ei skjemdarferd som dei. 026 EZE 023 049 Og dei skal leggja dykkar skjemdarferd på dykk, og dykkar synder med dei ufysne avgudarne dykkar skal de bera, og de skal sanna at eg er Herren, Herren. 026 EZE 024 001 Og Herrens ord kom til meg i det niande året, den tiande dagen i tiande månaden; han sagde: 026 EZE 024 002 Menneskjeson! Skriv deg upp namnet på dagen - nett denne dagen! Babel-kongen er nådd til Jerusalem nett i denne dag. 026 EZE 024 003 Og tala i ein liknad til den tråssuge lyden og seg med deim: So segjer Herren, Herren: Set på gryta, set henne på, og slå vatn uppi henne! 026 EZE 024 004 Hav kjøtstykki nedi henne, gode stykke alle, lår og bog! Fyll henne med dei likaste mergbein! 026 EZE 024 005 Tak av det likaste av småfenaden! Gjer so eit eldsmål uppunder henne for beini skuld! Lat det fosskoka! Beini nedi henne kokar alt. 026 EZE 024 006 Difor, so segjer Herren, Herren: Usæl vere blodbyen: ei gryta med gravrust i, og hennar gravrust gjekk ikkje av henne! Tak utor henne stykke for stykke! det vert ikkje lutkasting um radi. 026 EZE 024 007 For blodet ho hev rent ut, er der endå; på eit bert svadberg hev ho helt det ut, ho hev ikkje rent det ut på jordi, so moldi kunde løyna det. 026 EZE 024 008 For at harm kunde hevjast og hemnen nå, hev eg late blodet koma på berre svadet, so det ikkje skulde verta løynt. 026 EZE 024 009 Difor, so segjer Herren, Herren: Usæl vere blodbyen! Eg og vil gjera eldsmålet stort. 026 EZE 024 010 Legg på dugeleg med ved, kveik upp elden! Koka krafti or kjøtet, og lat sodet verta innkoka, so beini vert brende! 026 EZE 024 011 Og lat henne standa tom på gløderne, so ho vert heit og koparen glodheit, so ureinska kann smelta utor henne og gravrusti tærast burt. 026 EZE 024 012 Eg møddest so sårt med henne, men av gjekk ho ikkje, denne tjukke rusti. I elden då med henne! 026 EZE 024 013 Di ureinska er vorti ei skjemd; etter di eg freista å reinsa deg, men du ikkje vart rein, so skal du ikkje verta rein heretter, fyrr eg fær døyva min harm på deg. 026 EZE 024 014 Eg, Herren, hev tala; det kjem, og eg vil setja det i verk. Eg let det ikkje ugjort, og ikkje vil eg spara og ikkje angra. Etter dine vegar og dine gjerningar skal dei døma deg, segjer Herren, Herren. 026 EZE 024 015 Og Herren ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 024 016 Menneskjeson! Sjå, eg tek frå deg den dine augo hev hugnad i, ved eit slag. Men du skal ikkje barma deg og ikkje gråta, og ikkje ei tåra må renna. 026 EZE 024 017 Sukka i løynd! men syrgjelag yver den daude må du ikkje gjera. Bitt huva di på deg, og tak skorne på føterne dine, og breid ikkje noko utyver skjegget, og et ikkje folks brød! 026 EZE 024 018 Og eg tala til folket um morgonen, og kona mi døydde um kvelden. Og morgonen etter gjorde eg som eg var fyresagd. 026 EZE 024 019 Då sagde folket med meg: «Vil du ikkje segja oss kva det skal tyda åt oss, det du gjer?» 026 EZE 024 020 Og eg sagde med deim: Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 024 021 Seg med Israels-lyden: So segjer Herren, Herren: Sjå, eg vanhelgar min heilagdom, som de lit på i ovmod, som dykkar augo hev hugnad i, og dykkar sjæl trår etter. Og dykkar søner og døtter, som de hev leivt etter dykk, skal falla for sverd. 026 EZE 024 022 Då skal de gjera likeins som eg hev gjort; de skal ikkje breida noko yver skjegget og ikkje eta folks brød. 026 EZE 024 023 Og huvorne dykkar skal de hava på hovudi og skorne dykkar på føterne, og de skal ikkje barma dykk og ikkje gråta. Og de skal talmast av i dykkar misgjerningar og stynja kvar med annan. 026 EZE 024 024 Og Ezekiel skal vera eit teikn åt dykk; heiltupp som han hev gjort, skal de gjera. Når det kjem, då skal de sanna at eg er Herren, Herren. 026 EZE 024 025 Og du, menneskjeson! Skal det ikkje henda den dagen når eg tek frå deim deira trygd, deira herlege frygd, det som deira augo hadde hugnad i og deira sjæl trådde etter, deira søner og døtter, 026 EZE 024 026 at den dagen skal dei som slepp undan koma til deg og gjera det kunnigt, so folk høyrer på? 026 EZE 024 027 Den same dagen skal du få lata upp munnen, når dei undansloppne er komne, og du skal tala og ikkje lenger vera mållaus, og du skal vera eit teikn åt deim, og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 025 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 025 002 Menneskjeson! Vend di åsyn mot Ammons-sønerne og spå imot deim! 026 EZE 025 003 Og du skal segja med Ammons-sønerne: Høyr Herrens, Herrens ord! So segjer Herren, Herren: Etter di du sagde: «Hå, hå!» yver heilagdomen min, for di han vart vanhelga, og yver Israels land, for di det er i øyde lagt, og yver Juda-lyden, for di han laut fara i utlægd, 026 EZE 025 004 difor, sjå, so skal austmennerne få deg til eiga, og dei skal slå sine tjeldlæger i deg og finna seg bustader i deg. Dei skal eta frukti di, og dei skal drikka mjølki di. 026 EZE 025 005 Og eg vil gjera Rabba til beitemark åt kamelar og Ammonlandet til felæger. Og de skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 025 006 For so segjer Herren, Herren: Av di du klappa med henderne og trappa med føterne og med all vanvyrdnaden i di sjæl fagna deg yver Israels land, 026 EZE 025 007 difor, sjå, so retter eg handi mi imot deg og gjev deg til herfang åt folki og ryd deg ut or folkeslagi og let deg tynast ut or landi. Eg vil øyda deg ut, so du skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 025 008 So segjer Herren, Herren: Av di Moab og Se’ir segjer: «Sjå, det gjekk med Juda-lyden likeins som med alle hine folki, 026 EZE 025 009 difor, sjå, so vil eg gjera eit op i sida åt Moab frå der byarne ligg, frå byarne hans alle stader, landepryda Bet-Jesjimot, Ba’al-Meon og alt til Kirjatajim, 026 EZE 025 010 so Austheims-sønerne kann koma seg inn, likeins som eg vil gjera med Ammons-sønerne, som eg gjev deim til eiga, so ein ikkje meir skal minnast Ammons-sønerne millom folki. 026 EZE 025 011 Og yver Moab vil eg halda dom, so dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 025 012 So segjer Herren, Herren: Av di Edom var so hemnfus mot Juda-lyden og førde skuld yver seg, med di dei hemnde seg på deim, 026 EZE 025 013 difor - segjer Herren, Herren - so vil eg retta ut handi mi mot Edom og øyda for honom folk og fe, og eg vil gjera det til ei audn frå Teman, og heilt burt til Dedan skal dei falla for sverd. 026 EZE 025 014 Og min hemn mot Edom vil eg leggja i henderne på mitt folk Israel, og dei skal fara åt med Edom etter min vreide og harm, og dei skal få kjenna min hemn, segjer Herren, Herren.» 026 EZE 025 015 So segjer Herren, Herren: Av di filistarane for hemnfuse fram, av di dei med all vanvyrdnaden i si sjæl hemnde seg med tynarverk, av eit ævelegt hat, 026 EZE 025 016 difor, so segjer Herren, Herren: Sjå, eg rettar ut handi mi mot filistarane og ryd ut kretarane og tyner det som vert leivt attmed havstrandi. 026 EZE 025 017 Og eg vil lata stor hemn råma deim vreide-refsingar, og dei skal sanna at eg er Herren, når eg let hemnen min nå deim. 026 EZE 026 001 So hende det i det ellevte året, den fyrste dagen i månaden, at Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 026 002 Menneskjeson! Av di Tyrus segjer um Jerusalem: «Hå, hå! I sund er folkeporten broten, til meg er han no flutt; eg vert fyllt sidan han er øydelagd, » 026 EZE 026 003 difor, so segjer Herren, Herren: Sjå, eg skal finna deg, Tyrus, og let mange folkeslag koma veltande upp yver deg, likeins som havet kjem veltande med bårorne sine. 026 EZE 026 004 Og dei skal brjota ned murarne kring Tyrus og riva ned tårni, og eg vil sopa dusti av tufterne, og gjera byen til eit snaudt svadberg. 026 EZE 026 005 Ein stad til å greida garn på skal det verta der uti havet, for eg hev tala, segjer Herren, Herren. Og det skal verta til herfang åt folki. 026 EZE 026 006 Og døtterne som er på innlandet, skal verta drepne med sverd. Og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 026 007 For so segjer Herren, Herren: Sjå, eg sender mot Tyrus Nebukadressar, Babel-kongen, frå Norderlandi, kongen yver kongarne, med hestar og med vogner og med hestfolk og med ein her og mykje folk. 026 EZE 026 008 Døtterne dine på innlandet skal han drepa med sverd. Og han skal gjera ein åtaksmur deg og kasta upp ein voll imot deg og reisa upp eit skjoldtak imot deg. 026 EZE 026 009 Og murstangaren sin skal han setja mot murarne dine, og tårni dine skal han brotja ned med jarni sine. 026 EZE 026 010 Hans hestar i mengd skal hylja deg i dumba. Gnyen av hestfolk og hjul og vogner fær murarne dine til å dirra, når han fer inn gjenom portarne dine, sameleis som når ein fer inn i herteken by. 026 EZE 026 011 Med hovarne sine skal hestarne hans trakka ned alle gatorne dine. Lyden din skal han slå i hel med sverd, og dei sterke stolparne dine skal stupa til jordi. 026 EZE 026 012 Og dei skal rana din rikdom og gjera dine varor til herfang og brjota ned dine murar, og dine hugnadlege hus skal dei riva ned. Og steinarne dine og treverket ditt og dusti etter deg skal dei kasta beint på sjøen. 026 EZE 026 013 Og ljoden av songarane dine let eg tagna, og ljomen av cithrarne dine skal ein aldri meir høyra. 026 EZE 026 014 Og eg vil gjera deg til ei bert svadberg, ein stad til å greida garni på skal du verta; du skal aldri verta uppatt-bygd. For eg, Herren, hev tala, segjer Herren, Herren. 026 EZE 026 015 So segjer Herren, Herren med Tyrus: Skal ikkje havstrenderne bivra for omen av ditt fall, når gjenomstungne styn, når dei drep og myrder midt inni deg? 026 EZE 026 016 Då skal dei stiga ned av sine høgsæte alle fyrstarne på havet, og dei skal leggja av seg kåporne sine og taka av seg sine rosesauma klæde. I skjelte skal dei klæda seg, på jordi skal dei sitja og skjelva kvar augneblink og ræddast yver lagnaden deg. 026 EZE 026 017 Og dei skal setja i med ein syrgjesong og segja til deg: «Korleis er du lagd i øyde, du som sjømanna bustad, byen den fræge, som hadde magti på havet, både du og dine ibuarar, som skaut skjelk i bringa på alle som budde der? 026 EZE 026 018 No skjelv dei, øyarne, den dagen du fell, og utøyarne i havet tek fæla av di endelykt.» 026 EZE 026 019 For so segjer Herren, Herren: Når eg gjer deg til ein øydestad, lik byar der ingen bur, når eg sender dragsudi uppetter deg og let storhavet gøyma deg, 026 EZE 026 020 då støyper eg deg ned med deim som i gravi fer ned, til folket frå fordom, og let deg bu i nedheimen, i audner frå æva, med deim som fer ned i gravi, so ingen skal bu i deg; men eg vil gjeva pryda i landet åt dei livande. 026 EZE 026 021 Til ei skræma vil eg gjera deg, og so er du upp i inkje, og ein skal leita etter deg, men ikkje finna deg i all æva, segjer Herren, Herren. 026 EZE 027 001 Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 027 002 Og du, menneskjeson! Set i med ein syrgjesong yver Tyrus! 026 EZE 027 003 Og du skal segja til Tyrus som bur attmed innlaupet frå havet, som handlar med folkeslagi på mange havstrender: So segjer Herren, Herren: Tyrus, du segjer: «Storfager er eg og frid.» 026 EZE 027 004 I havsens hjarta er dine landskil, dei som bygde deg, gjorde deg storfager. 026 EZE 027 005 Av cypresstre frå Senir bygde dei alt plankeverket på deg. Cedertre frå Libanon tok dei og gjorde til mastr på deg. 026 EZE 027 006 Av eik frå Basan gjorde dei årarne dine. Dekket ditt gjorde dei av filsbein, innlagt i buskbom frå Kittim-øyarne. 026 EZE 027 007 Manglita linty frå Egyptarland hadde du til segl, til å vera ditt merke, blått og purpurraudt ty frå Elisa-øyarne var ditt soltjeld. 026 EZE 027 008 Folk frå Sidon og Arvad var roarar åt deg, dei kunnige av dine eigne, Tyrus, dei vart hovudsmennerne dine. 026 EZE 027 009 Dei øvste og visaste frå Gebal hadde du til å bøta lekarne dine. Alle havskip og deira sjømenner var i deg og handla med deg. 026 EZE 027 010 Menner frå Persia, Lud og Put var i din her, dine stridsmenner. Skjoldar og hjelmar hengde dei upp i deg, dei gav deg pryda. 026 EZE 027 011 Arvads søner og din eigen her var på dine murar rundt ikring, og gammaditar var i dine tårn. Sine skjoldar hengde dei på murarne dine rundt ikring; dei gjorde deg fulleleg fager. 026 EZE 027 012 Tarsis handla med deg, av di du hadde so mykje gods. Sylv, jarn, tin og bly gav dei deg for varorne dine. 026 EZE 027 013 Javan, Tubal og Mesek, deim hadde du til kræmarar; menneskje og koparkjerald gav dei deg i varebyte. 026 EZE 027 014 Frå Togarma-lyden fekk du vognhestar og ridehestar og muldyr for varorne dine. 026 EZE 027 015 Dedans søner var kræmarane dine. Mange havstrender kjøpte av di hand; filsbein og ibenholt gav dei deg i skatt. 026 EZE 027 016 Syria handla med deg, av di du hadde mang ein eignalut; karfunkelstein, purpur og manglita ty og fint linty og korallar og rubinar gav dei deg i varebyte. 026 EZE 027 017 Juda og Israelslandet, dei var kræmarane dine; kveite frå Minnit og søt-kakor og honning og olje og balsam gav dei deg i varebyte. 026 EZE 027 018 Damaskus handla med deg, av di du hadde mang ein eignalut, ein ovmengd med allslags gods. Dei gav deg vin frå Hebron og kvit ull. 026 EZE 027 019 Vedan og Javan frå Uzal gav att for varorne dine; jarnsmide, kassia og kalmus fekk du i varebyte. 026 EZE 027 020 Dedan handla med deg med salklæde til å rida på. 026 EZE 027 021 Arabia og alle fyrstarne i Kedar kjøpte av di hand; lamb og verar og bukkar selde dei deg. 026 EZE 027 022 Kræmarane i Sjeba og Rama, dei var dine kræmarar; krydda av aller gjævaste slag og allslags dyreverdige steinar og gull gav dei for varorne dine. 026 EZE 027 023 Kharan og Kanne og Eden, kræmarane i Sjeba, Assur, Kilmad handla med deg. 026 EZE 027 024 Dei var dine kræmarar med prydelege eignating, med kåpor av purpurblått og manglita ty og med spriklute tæpe med tvinna sterke snøre på din marknad. 026 EZE 027 025 Med Tarsis-skip gjorde du kjøpstemnorne dine. Du vart fyllt og ovende rik - midt i havet. 026 EZE 027 026 Utpå storhavet førde dine roarar deg - austanvinden bryt deg sund midt i havet. 026 EZE 027 027 Ditt gods, dine salsvaror og bytevaror, dine sjøfolk, dine skiprar, dei som bøter lekarne dine, og dei som driv din handel, og kvar ein stridsmann som i deg er, med heile ditt mannskap som er um bord, skal stupa midt i havet den dagen du fell. 026 EZE 027 028 For naudropi frå skiprarne dine skal markerne bivra. 026 EZE 027 029 Og dei skal stiga utor sine skip alle som med årarne sit, mannskapet og kvar skiper på havet, til land skal dei søkja. 026 EZE 027 030 Dei skal barma seg yver deg og anka seg sårt. Og dei skal kasta mold på sine hovud, i oska skal dei velta seg. 026 EZE 027 031 Og dei skal raka seg snaude i kruna for di skuld og gyrda seg med sekk. Og dei skal gråta yver deg med sjælekvida og øya seg sårt. 026 EZE 027 032 Og med dei barmar seg, skal dei setja i med ein syrgjesong yver deg og syrgjande kveda um deg: «Kven er lik Tyrus, som no er tagna midt uti havet?» 026 EZE 027 033 Medan varorne dine kom frå havet, metta du mange folkeslag. Med ovmengdi av ditt gods og med dine bytevaror gjorde du kongarne på jordi rike. 026 EZE 027 034 No då du er skipbroten og burtkomen på sjøen og ligg på havsens botn, no er dine bytevaror og alt ditt mannskap søkkt i kav med deg. 026 EZE 027 035 Alle som bur på havstrenderne, tek fæla av din lagnad; det rys deira kongar i holdet, deira andlit bivra. 026 EZE 027 036 Kjøpmennerne ibland folkeslagi hæder deg; Ei skræma er du vorten, du er ikkje til - i all æva. 026 EZE 028 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 028 002 Menneskjeson! Seg med fyrsten i Tyrus: So segjer Herren, Herren: Av di at ditt hjarta ovmodar seg, og du segjer: «Eg er ein gud, i Guds høgsæte sit eg midt i havet, » og du er menneskje og ingen gud, endå du set ditt hjarta jamgodt med Guds hjarta 026 EZE 028 003 - sjå, visare enn Daniel er du; ingen løyndom kann dei dylja for deg; 026 EZE 028 004 med din visdom og ditt vit hev du vunne deg rikdom og samla gull og sylv i dine skattkammer; 026 EZE 028 005 med din store klokskap i handel hev du auka rikdomen din, og ditt hjarta ovmoda seg av din rikdom - 026 EZE 028 006 difor, so segjer Herren, Herren: Av di du sette ditt hjarta jamgodt med Guds hjarta, 026 EZE 028 007 sjå, difor let eg framande koma yver deg, valdsmennerne millom folki, og dei skal draga ut sverdi sine mot din høgprude visdom og vanhelga di pryd. 026 EZE 028 008 I gravi skal dei støypa deg ned, og du skal døy ihelslegen manns daude midt uti havet. 026 EZE 028 009 Skal tru du då vil segja: «Eg er ein gud, » beint uppi syni på din banemann, endå du er eit menneskje og ingen gud i handi på din dråpsmann? 026 EZE 028 010 Som u-umskorne døyr, so skal du døy for framandmanns hand; for eg hev tala, segjer Herren, Herren. 026 EZE 028 011 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 028 012 Menneskjeson! Set i med ein syrgjesong yver Tyrus-kongen! Og du skal segja med honom; so segjer Herren, Herren: Du som var innsigle på den vel tilmåta bygnaden, full av visdom og fullkomen vænleik: 026 EZE 028 013 I Eden, Guds hage, var, yverstrådd med dyre steinar av alle slag: Karneol, topas og demant, krysolit, onyks og jaspis, safir, karfunkel, smaragd og gull. Arbeid i drive metall og utskurd prydde deg. Det var laga den dagen du vart skapt. 026 EZE 028 014 Du var ein veldug kerub som gav livd, og eg sette deg til å vera på Guds heilage fjell, millom logande steinar ferdast du. 026 EZE 028 015 Ulastande var du på dine vegar frå den dagen du vart skapt, til dess urettvisa fanst hjå deg. 026 EZE 028 016 Den store handelen din valda at du vart full av urett og tok til å synda. Då vanhelga eg deg, so du laut burt frå Guds fjell, og eg tynte deg, du livd-gjevande kerub, so du ikkje lenger fekk vera millom dei logande steinar. 026 EZE 028 017 Ditt hjarta ovmoda seg av din vænleik, og du spillte din visdom for ditt glim. Til jordi kasta eg deg, framfor augo på kongar lagde eg deg, so dei kunde skoda deg. 026 EZE 028 018 Med dine mange misgjerningar, med din urettferdige handel vanhelga du heilagdomarne dine. So let eg eld loga midt utor deg, han skal øyda deg, og eg gjer deg til oska på jordi framfor augo på alle som ser deg. 026 EZE 028 019 Alle som kjende deg millom folkeslagi, er forfærde yver deg; ei skræma er du vorten, og du er ikkje til - i all æva. 026 EZE 028 020 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 028 021 Menneskjeson! Vend di åsyn mot Sidon og spå imot det! 026 EZE 028 022 Og du skal segja: So segjer Herren, Herren: Sjå, eg finna deg, Sidon, og eg vil syna meg herleg i deg. Og dei skal sanna at eg er Herren, når eg held dom yver det og helgar meg på det. 026 EZE 028 023 Og eg vil senda inn i det sott og blod på gatorne. Og iheldslegne skal falla midt i det for sverd som kjem yver deim rundt ikring, og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 028 024 Og det skal aldri meir vera for Israels-lyden ein stingande klunger eller svidande tistel av alle deira grannar som svivyrder deim. Og dei skal sanna at eg er Herren, Herren. 026 EZE 028 025 So segjer Herren, Herren: Når eg samlar Israels-lyden ifrå folki der som dei er spreidde, då vil eg helga meg på deim framfor augo på folkeslag, og dei skal bu i sitt land som eg gav min tenar Jakob. 026 EZE 028 026 Og dei skal bu der i trygd og byggja hus og planta vinhagar, ja, dei skal bu i trygd, medan eg held dom yver alle deira grannar som vanvyrde deim. Og dei skal sanna at eg, Herren, er deira Gud. 026 EZE 029 001 I det tiande året, den tolvte dagen i tiande månaden, kom Herrens ord til meg; han sagde: 026 EZE 029 002 Menneskjeson! Vend di åsyn mot Farao, kongen i Egyptarland, og spå mot honom og imot alt Egyptarland! 026 EZE 029 003 Tala og seg: So segjer Herren, Herren: Sjå, eg skal finna deg, Farao, egyptarkonge, du, den store draken som ligg midt uti elvarne sine, og som segjer: «Eg eig mi elv, og sjølv hev eg gjort henne.» 026 EZE 029 004 Og eg vil setja krokar i kjakarne dine, og fiskarne i elvarne dine vil eg festa i reisti dine, so dreg eg deg upp utor elvarne dine med alle fiskarne i elvarne dine, dei som er feste i reisti dine. 026 EZE 029 005 Og eg skal kasta deg ut i øydemarki, deg og kvar ein fisk i elvarne dine. På berre marki skal du falla; du skal ikkje verta uppteken, ikkje uppsamla, dyri på jordi og fuglarne under himmelen skal få deg til mat. 026 EZE 029 006 Og alle som bur i Egyptarland, skal sanna at eg er Herren, for di at dei vart ein røyrstav åt Israels-lyden; 026 EZE 029 007 når dei grip um deg med handi, brotnar du og flengjer deim alle i herdi, og når dei styd seg på deg, ryk du i sund og fær deim alle til å sviga i lenderne. 026 EZE 029 008 Difor, so segjer Herren, Herren: Sjå, eg let sverd koma yver deg, og eg vil rydja ut or deg folk og fe. 026 EZE 029 009 Og Egyptarlandet skal verta til audn og øyda - og dei skal sanna at eg er Herren - for di han sagde: «Elvi er mi, og eg sjølv hev gjort henne.» 026 EZE 029 010 Difor, sjå, eg vil finna deg og elvarne dine, og eg vil gjera Egyptarlandet til øydemarker, ei audn lagd i øyde, frå Midgol til Syene og alt til landskilet mot Ætiopia. 026 EZE 029 011 Igjenom det skal ikkje mannefot ganga, og fefot skal ikkje ganga gjenom det, og det skal vera ubygt i fyrti år. 026 EZE 029 012 Og eg vil leggja Egyptarlandet i øyde midt ibland øydeland, og i byarne - midt ibland øydestader - skal det vera audt i fyrti år. Og eg vil spreida egyptarane millom folki og strå deim kringum i landi. 026 EZE 029 013 For so segjer Herren, Herren: Når fyrti år er lidne, vil eg samla egyptarane frå dei folkeslag som dei var spreidde. 026 EZE 029 014 Og eg vil venda Egyptarlands lagnad og føra deim attende til Patroslandet, til det landet som dei er ætta ifrå, og der skal dei vera eit vesalt kongerike. 026 EZE 029 015 Det skal vera lægre enn andre kongerike og aldri meir hevja seg yver folki, og eg vil lata deim smogna i hop, so dei ikkje skal rikja yver folki. 026 EZE 029 016 Og aldri meir skal Israels-lyden der søkja seg livd og soleis minna meg um deira misgjerning, med di dei snur seg etter deim. Og dei skal sanna at eg er Herren, Herren. 026 EZE 029 017 So hende det i det sju og tjugande året, den fyrste dagen i fyrste månaden, at Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 029 018 Menneskjeson! Nebukadressar, Babel-kongen, hev late heren sin stræva hardt mot Tyrus; kvart eit hovud er fleinskalla, og kvar ei herd avgnura. Men løn hev han og heren hans ikkje fenge av Tyrus for alt sitt stræv imot det. 026 EZE 029 019 Difor, so segjer Herren, Herren: Sjå, eg gjev Nebukadressar, Babel-kongen, Egyptarland, og han skal taka rikdomen der og rana ranet og hertaka herfanget, og det skal vera løn åt heren hans. 026 EZE 029 020 Til løn åt honom for strævet gjev eg honom Egyptarland; for dei hev arbeidt for meg, segjer Herren, Herren. 026 EZE 029 021 Den same dagen vil eg lata eit horn veksa upp åt Israels-lyden; og du skal få lata upp din munn midt ibland deim, og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 030 001 Og Herrens ord kom til meg, han sagde: 026 EZE 030 002 Menneskjeson! Spå og seg: So segjer Herren, Herren: Barma dykk: «Å! for ein dag!» 026 EZE 030 003 For nær er ein dag, ein dag for Herren; ein myrkskya dag, ei uppgjerdstid for folkeslagi skal det vera. 026 EZE 030 004 Og sverd skal koma mot Egyptarland, og Ætiopia skal få skjelve-rider når ihelstungne fell i Egyptarland. Og dei skal taka landsens rikdom, og grunnvollarne skal verta nedrivne. 026 EZE 030 005 Ætiopar og folk frå Put og Lud og alt blandingsfolket og Kub og sønerne åt sambandslandet skal falla for sverd i lag med deim. 026 EZE 030 006 So segjer Herren: Dei som styd Egyptarland, skal falla, og ovmodet og magti skal kverva; frå Migdol til Syene skal folket falla for sverd, segjer Herren, Herren. 026 EZE 030 007 Og i øyde skal dei liggja millom øydeland, og byarne skal vera millom øydestader. 026 EZE 030 008 Og dei skal sanna at eg er Herren, når eg kveikjer eld på Egyptarland, og alle deira hjelparar vert krasa. 026 EZE 030 009 Den dagen skal det fara sendemenner frå mi åsyn på skip til å setja støkk i det ottelause Ætiopia, og det skal få skjelve-rider som på Egyptarlands dag. For sjå, det kjem. 026 EZE 030 010 So segjer Herren, Herren: Eg vil hava Nebukadressar, Babel-kongen, til å gjera ende på den ståkande mengdi i Egyptarland. 026 EZE 030 011 Han og lyden hans med honom, valdsmennerne millom folki, skal verta henta til å herja landet. Og dei skal draga sine sverd mot Egyptarland og fylla landet med drepne menner. 026 EZE 030 012 Eg vil lata elvarne torna og selja landet i henderne på illmenne. Og eg vil hava framande til å øyda landet og alt som i det er; eg, Herren, hev tala. 026 EZE 030 013 So segjer Herren, Herren: Eg vil tyna dei ufysne gudarne og rydja ut avgudarne or Nof, og aldri meir skal der vera ein fyrste or Egyptarland, og eg vil leggja rædsla på Egyptarland. 026 EZE 030 014 Og eg vil leggja Patros i øyde og setja eld på Soan, og halda dom yver No. 026 EZE 030 015 Eg vil renna ut min harm yver Sin, den sterke verni åt Egyptarland, og rydja ut den ståkande mengdi i No. 026 EZE 030 016 Og eg vil setja eld på Egyptarland, Sin skal bivrande skjelva, og i No bryt dei seg inn, og inn i Nof kjem fiendar ljose dagen. 026 EZE 030 017 Dei unge menner i Aven og Pibeset skal falla for sverd, og sjølve skal dei fara i utlægd. 026 EZE 030 018 I Tehafnehes skal dagen myrkna når eg der bryt sund egyptaroket, og ovmodet og magti skal endast. Sjølv vert det sveipt i skyer, og døtterne lyt fara i utlægd. 026 EZE 030 019 Og eg vil halda dom yver Egyptarland, og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 030 020 So hende det i det ellevte året, den sjuande dagen i fyrste månaden, at Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 030 021 Menneskjeson! Armen åt Farao, egyptarkongen, hev eg brote forderva. Og sjå, han er ikkje vorten umbunden til helsebot, og linda til å bera i fatle, so han kunde sterkna til å gripa sverdet. 026 EZE 030 022 Difor, so segjer Herren, Herren: Sjå, eg skal finna Farao, Egyptarlands-kongen, og eg skal brjota armarne hans sund, både den heile og den sundbrotne, og lata sverdet falla or handi hans. 026 EZE 030 023 Eg vil spreida egyptarane ibland folki og strå deim ut i landi. 026 EZE 030 024 Og Babel-kongens armar skal eg styrkja og gjeva honom sverdet mitt i hand. Men Faraos armar vil eg brjota, og han skal stynja for hans åsyn som ein stungen mann. 026 EZE 030 025 Ja, Babel-kongens armar vil eg styrkja, men Faraos armar skal siga ned. Og dei skal sanna at eg er Herren, når eg gjev Babel-kongen sverdet mitt i hand, og han retter det ut mot Egyptarland. 026 EZE 030 026 Og eg vil spreida egyptarane ibland folki og strå deim ut i landi, og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 031 001 So hende det i det ellevte året, den fyrste dagen i den tridje månaden, at Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 031 002 Menneskjeson! Seg med Farao, egyptarkongen, og hans ståkande mengd: Kven likjest du på i di storvyrda? 026 EZE 031 003 Sjå, Assur var eit cedertre på Libanon med fagre greiner, ein skuggerik skog og høg på vokster, millom skyerne var hans kruna. 026 EZE 031 004 Vatnet gjorde honom stor, vatsdjupet gjorde honom høg. Med åerne sine gjekk det kringum hans plantehage og sende vatsveiterne sine burtåt alle trei på marki. 026 EZE 031 005 Difor vart han høgre på vokster enn alle trei på marki. Og mange var hans greiner og lange hans kvister, av all den vatningi, når han rette deim ut i veret. 026 EZE 031 006 På kvistarne hans laga dei seg reir, alle himmelens fuglar, under greinerne hans fødde alle dyr på marki sine ungar, og hans skugge gav livd åt alle dei mange folkeslagi som budde der. 026 EZE 031 007 Og han var fager i sin vyrdelege storleik med sine lange greiner, for innmed roti hans var det nøgdi av vatn. 026 EZE 031 008 Inkje var cedertre i Guds hage hans jamlike; cypressor kunde ikkje liknast med hans kvister, og løntre var ikkje som hans greiner; det beid ikkje tre i Guds hage jamfagert med honom. 026 EZE 031 009 Eg hadde prydt honom med greiner i mengd, og dei ovunda honom alle Eden-trei som var i Guds hage. 026 EZE 031 010 Difor, so segjer Herren, Herren: Sidan han er vorten so høg på vokster og hev tøygt kruna si upp imillom skyerne, og hjarta hans ovmodar seg av denne store høgdi, 026 EZE 031 011 so gjev eg honom i henderne på ein hovding yver folki; med honom fær han å gjera; det er for gudløysa hans eg hev drive honom ut. 026 EZE 031 012 Og framande, valdsmennerne millom folki, hev hogge honom ned og late honom liggja. På fjelli og i kvar ein dal fall hans kvister, og greinerne hans ligg sundbrotne nedi kvart eit gil i landet. Og alle folk på jord er stigne ned utor skuggen hans som gav deim livd, og hev late honom liggja. 026 EZE 031 013 På den falne stomnen hans held alle himmelens fuglar til, og yver greinerne hans fer kvart dyr i skog 026 EZE 031 014 - for at ikkje noko velvatna tre skal ovmoda seg av sin vokster og tøygja kruna si upp imillom skyerne, og dei velduge av deim, dei som syg vatn i mengd, ikkje skal standa der høgreiste. For alle er dei gjevne dauden i vald, so dei lyt fara ned til nedheimen, midt imillom mannsborni, til deim som er stigne ned i gravi. 026 EZE 031 015 So segjer Herren, Herren: Den dagen han for ned til helheimen, let eg syrgja på honom; vatsdjupet breidde eg yver for hans skuld, og åerne derifrå stemde eg, og dei store vatn laut stana. Og eg klædde Libanon i svart for hans skuld, og kvart tre på marki ormegtast for hans skuld. 026 EZE 031 016 Med dunen av hans fall fekk eg folkeslag til å skjelva, då eg støypte honom ned i helheimen med deim som fer ned i gravi. Då huggast dei i nedheimen, alle Eden-trei, dei likaste og beste på Libanon, alle som drikk vatn. 026 EZE 031 017 Dei og for ned i helheimen til deim som var slegne i hel med sverd. For dei hadde vore hans arm medan dei sat i livd i hans skugge midt imillom folki. 026 EZE 031 018 Kven likjest du soleis på i herlegdom og storvyrda ibland Eden-trei? - So skal du då verta støypt med Eden-trei ned i nedheimen; midt imillom u-umskorne skal du liggja med deim som er slegne i hel med sverd. Dette er Farao og heile hans ståkande mengd, segjer Herren, Herren. 026 EZE 032 001 So hende i det tolvte året, den fyrste dagen i tolvte månaden, at Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 032 002 Menneskjeson! Set i med ein syrgjesong yver Farao, egyptarkongen, og seg til honom: Ei ungløva millom folki vilde du vera lik, og so var du som draken i havet, og du for fram i elvarne dine, og grugga upp vatnet med føterne dine og rota upp straumarne. 026 EZE 032 003 So segjer Herren, Herren: Eg vil då breida ut garnet mitt yver deg i ei samling av mange folkeslag, og dei skal draga deg upp med noti mi. 026 EZE 032 004 Eg vil kasta deg upp på land og burt på marki vil eg slengja deg, og eg vil gjeva alle himmelens fuglar tilhelde på deg og lata dyri på heile jordi metta seg med deg. 026 EZE 032 005 Eg vil kasta kjøtet ditt upp på fjelli og fylla dalarne med den store skrotten din. 026 EZE 032 006 Og eg vil vatna landet som du sym i med blodet ditt, heilt upp til fjelli, og bekkjefari skal verta fulle av deg. 026 EZE 032 007 Og når let deg slokna, vil eg breida yver himmelen og klæda hans stjernor i svart, yver soli vil eg breida skyer, og månen skal ikkje skina med sitt skin. 026 EZE 032 008 Alle skinande himmelljos vil eg klæda i svart for di skuld, og eg vil leggja myrker på landet ditt, segjer Herren, Herren. 026 EZE 032 009 Og eg vil lata mange folkeslag gremmast i hjarta, når eg gjer tjonet på deg kunnigt millom folki i land som du ikkje kjenner. 026 EZE 032 010 Eg vil gjera mange folkeslag forfærde yver deg, og deira kongar skal rysja i holdet yver deg, når eg svingar mitt sverd framfor augo deira, og dei skal bivra kvar augneblink, kvar og ein for sitt liv, den dagen du fell. 026 EZE 032 011 For so segjer Herren, Herren: Sverdet åt Babel-kongen skal koma yver deg. 026 EZE 032 012 Di ståkande hop vil eg lata falla for sverdi at kjempor, valdsmenner millom folki alle saman. Og dei skal tyna Egyptarlands ovmod, og all den ståkande hopen skal verta øydd. 026 EZE 032 013 Og eg vil rydja ut alt feet frå dei mange vatni, og ingen manns fot skal heretter grugga deim, og ingi ku-klauv skal grugga deim. 026 EZE 032 014 Då vil eg lata vatni deira minka og løkjerne deira renna som olje, segjer Herren, Herren, 026 EZE 032 015 når eg legg Egyptarlandet i øyde og audn - eit tomt land, av di eg slær ned alle som i det bur. Og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 032 016 Ein syrgjesong er dette, og syngja honom skal dei, folke-døtterne skal syngja honom; um Egyptarland med si ståkande mengd skal dei kveda det, segjer Herren, Herren. 026 EZE 032 017 So hende det i det tolvte året, den femtande dagen i månaden, at Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 032 018 Menneskjeson! Barma deg yver Egyptarlands ståkande mengd og send henne ned, henne og døtterne åt herlege folkeslag, til nedheimen med deim som fer i gravi. 026 EZE 032 019 Kven gjeng du no framum i vænleik? Far ned og få deg læger millom u-umskorne. 026 EZE 032 020 Ibland sverdslegne menner skal dei falla. Sverdet er gjeve; drag henne burt og heile hennar ståkande mengd! 026 EZE 032 021 Velduge millom kjempor skal tala um honom og hans hjelpesmenner midt utor helheimen: «Ned er dei farne, der ligg dei, dei u-umskorne, slegne i hel med sverd.» 026 EZE 032 022 Der er Assur og heile hans lyd, rundt kringum honom er hans graver; alle er dei slegne i hel, falne for sverd. 026 EZE 032 023 Han fekk sine graver inst inni hola, og hans lyd er rundt kringum hans graver; alle er dei slegne i hel, falne for sverd, dei som breidde ut skræmsla i landet åt dei livande. 026 EZE 032 024 Der er Elam og heile hans ståkande mengd, rundt kringum hans graver; alle er dei slegne i hel, falne for sverd, dei som u-umskorne for ned til nedheimen, dei som breidde ut skræmsla i landet åt dei livande, og bar si skam med deim som fer ned i gravi. 026 EZE 032 025 Midt imillom drepne menner gav dei honom læger med heile hans ståkande mengd, rundt ikringum honom er hans graver. Alle er dei u-umskorne, slegne i hel med sverd, di at dei breidde ut skræmsla i landet åt dei livande, og dei bar si skam med deim som for ned i gravi; midt imillom drepne menner vart han lagd. 026 EZE 032 026 Der er Mesek-Tubal og heile hans ståkande mengd, rundt kringum honom er hans graver. Alle er dei u-umskorne, slegne i hel med sverd, di at dei breidde ut skræmsla i landet åt dei livande. 026 EZE 032 027 Skulde dei då ikkje liggja hjå kjempor, hjå dei falne av dei u-umskorne, som for ned i helheimen med sin stridsbunad og fekk sverdi sine lagde under sine hovud, og misgjerningarne sine yver sine bein, for dei hadde vore ei skræmsla for kjempor i landet åt dei livande? 026 EZE 032 028 Og du, midt ibland u-umskorne skal du verta krasa, og du skal liggja hjå deim som er slegne i hel med sverd. 026 EZE 032 029 Der er Edom med sine kongar og alle sine fyrstar, som, med alt sitt velde, er lagde hjå deim som er slegne i hel med sverd. Dei skal liggja hjå dei u-umskorne, og hjå deim som fer ned i gravi. 026 EZE 032 030 Der er fyrstarne frå Norderland alle saman, og alle Sidon-buarne som for ned med drepne menner og vart til skammar, endå dei i sitt velde hadde vore til skræmsla, og u-umskorne fekk dei læger hjå dei som var slegne i hel med sverd. Og dei bar si skam med deim som fer ned i gravi. 026 EZE 032 031 Deim skal Farao sjå, og huggast yver all si ståkande mengd. Slegne i hel med sverd er Farao og heile hans her, segjer Herren, Herren. 026 EZE 032 032 For eg breidde ut rædsla for honom i landet åt dei livande. Og han skal verta lagd hjå dei u-umskorne, med deim som er slegne i hel med sverd, Farao og all hans ståkande mengd, segjer Herren, Herren. 026 EZE 033 001 Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 033 002 Menneskjeson! Tala til landslyden din og seg med deim: Når eg let sverd koma yver eit land, og dei tek utav folket i landet og set honom til vaktmann åt seg, 026 EZE 033 003 og han ser sverdet koma yver landet og blæs i luren og varar folket, 026 EZE 033 004 og einkvan høyrer ljomen av luren, men ikkje let seg vara, og sverdet kjem og tek honom burt, då skal blodet hans vera på hans eige hovud; 026 EZE 033 005 ljomen av luren høyrde han, men let seg ikkje vara, blodet hans skal kome yver honom sjølv; for hadde han late seg vara, so hadde han berga livet. 026 EZE 033 006 Men um vaktmannen ser sverdet koma og ikkje blæs i luren, og folket ikkje vert vara, og sverdet kjem og tek burt einkvan av deim, då er han burtteken for si misgjerning, men blodet hans vil eg krevja av handi åt vaktmannen. 026 EZE 033 007 Og, du menneskjeson! Til vaktmann hev eg sett deg åt Israels-lyden. Når du då høyrer eit ord frå min munn, so skal du vara deim åt frå meg. 026 EZE 033 008 Um eg då segjer med den ugudlege: «Du ugudlege, du skal døy, » og du ikkje talar og varar den ugudlege for hans åtferd, då skal han, den ugudlege, døy for si misgjerning, men blodet hans vil eg krevja av di hand. 026 EZE 033 009 Men um du hev vara den ugudlege for hans åtferd, at han måtte venda um frå henne, men han vender ikkje um frå si åtferd, då skal han døy for si misgjerning, men du hev berga di sjæl. 026 EZE 033 010 Og du, menneskjeson! Seg til Israels-lyden: So segjer det: «Våre brot og våre synder tyngjer på oss, og for deim talmast me reint burt; kor kann me då liva?» 026 EZE 033 011 Seg med deim: So sant som eg liver, segjer Herren, Herren, eg hev ikkje hugnad i det at den ugudlege døyr, men i det at den ugudlege vender um frå si åtferd og liver. Vend um, vend um frå dei vonde vegarne dykkar! For kvi vil de døy, du Israels-lyd? 026 EZE 033 012 Og du, menneskjeson! Seg med ditt folks born: Rettferdig manns rettferd skal ikkje frelsa honom på hans misgjerds-dag, og ugudleg manns gudløysa skal ikkje fella honom den dagen han vender um frå si gudløysa, og ein rettferdig skal ikkje kunna liva ved si rettferd den dagen han syndar. 026 EZE 033 013 Når eg segjer med den rettferdige at han skal liva, men han lit på si rettferd og gjer urett, då skal alle hans rettferdige verk verta gløymde, og for sin urett som han gjorde, skal han døy. 026 EZE 033 014 Og når eg segjer til den ugudlege: «Du skal døy, » og han vender um frå si synd og gjer rett og rettferd, 026 EZE 033 015 so han, den gudlause, gjev pant attende, kjem att med rana gods, ferdast i livsens bod, so han ikkje gjer urett, då skal han liva, han skal ikkje døy. 026 EZE 033 016 Alle synderne som han hev gjort, skal vera gløymde. Rett og rettferd hev han gjort, liva skal han. 026 EZE 033 017 Mitt folks born segjer: «Herrens åtferd er ikkje rett, » endå at det er deira eigi åtferd som ikkje er rett. 026 EZE 033 018 Når ein rettferdig vender um frå si rettferd og gjer urett, so skal han døy for det. 026 EZE 033 019 Og når den gudlause vender um frå si gudløyse og gjer rett og rettferd, so skal han få liva for det. 026 EZE 033 020 Endå segjer de: «Herrens åtferd er ikkje rett.» Eg vil døma dykk kvar etter si åtferd, du Israels-lyd. 026 EZE 033 021 So hende det i det tolvte året etter me var burtførde, den femte dagen i den tiande månaden, at dei undanslopne frå Jerusalem kom til meg og sagde: «Byen er teken.» 026 EZE 033 022 Men Herrens hand var komi yver meg um kvelden, fyrr dei undanslopne kom; og han let upp munnen min innan dei kom til meg um morgonen. So var då munnen min upplaten, og eg var ikkje mållaus meir. 026 EZE 033 023 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 033 024 Menneskjeson! Dei som bur millom desse røysarne i Israelslandet, dei segjer: «Abraham var berre ein, og han fekk landet til eiga, men me er mange, oss er landet gjeve til eiga.» 026 EZE 033 025 Seg difor med deim: So segjer Herren, Herren: De et kjøtet med blodet i og retter augo dykkar etter dei ufysne avgudarne dykkar, og renner ut blod - og de skulde eiga landet! 026 EZE 033 026 De lit på dykkar sverd, de fer med skjemdarverk, og skjemmer konorne åt kvarandre - og de skulde eiga landet? 026 EZE 033 027 So skal du segja med deim: So segjer Herren, Herren: So sant som eg liver, skal dei som bur millom røysarne falla for sverd, og den som er på marki, gjev eg til mat åt udyri, og dei som held på knausar og i hellerar, skal døy av sott. 026 EZE 033 028 Og eg vil leggja landet i audn og øyde, og det skal vera ute med ovmodet og magti hjå det, og Israels heidar skal liggja i øyda, so ingen ferdast der. 026 EZE 033 029 Og dei skal sanna at eg er Herren, når eg legg landet i audn og øyde for alle deira skjemdarverk, som dei hev gjort. 026 EZE 033 030 Og du, menneskjeson! Ditt folks born talar seg imillom um deg frammed veggjerne og i husdørerne, og segjer med kvarandre, den eine med den andre: «Kom, lat oss høyra kva for eit ord det er som no gjeng ut frå Herren!» 026 EZE 033 031 Og dei kjem åt deg, nett som eit heilt folk kjem, og set seg framfor di åsyn og læst vera mitt folk og lyder på ordi dine; men dei gjer ikkje etter deim. For det munnen deira likar, det gjer dei, og etter vinning fer deira hjarte. 026 EZE 033 032 Og sjå, du er som eit elskhugskvæde åt deim, som ein songar med vænt mål og ljuvlegt spel. Og dei lyder på ordi dine, men gjer ikkje etter deim. 026 EZE 033 033 Men når det kjem - og koma skal det - då skal dei sanna at ein profet hev vore millom deim. 026 EZE 034 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 034 002 Menneskjeson! Spå mot Israels hyrdingar! Spå og seg med deim, med hyrdingarne: So segjer Herren, Herren: Usæle Israels hyrdingar som røktar seg sjølve! Er det ikkje hjordi hyrdingen skal røkta? 026 EZE 034 003 Feita et de, og med ulli klæder de dykk, og det gjødde slagtar de; hjordi gjæter de ikkje. 026 EZE 034 004 Det veike hev de ikkje styrkt, og det sjuke hev de ikkje lækt, det beinbrotne hev de ikkje bunde um, og det burtdrivne hev de ikkje sanka, og det burtkomne hev de ikkje leita upp, men de hev fare hardt fram mot deim og med vald. 026 EZE 034 005 Og dei vart spreidde, av di dei var hyrdinglause, og dei vart til føda åt kvart villdyr på marki, og spreidde vart dei. 026 EZE 034 006 Forvilla fer sauerne mine på alle fjell og på alle høge hamrar, og utyver alt landet er sauerne mine spreidde, og ingen spør etter deim, og ingen leitar. 026 EZE 034 007 Difor, de hyrdingar, høyr Herrens ord! 026 EZE 034 008 So sant som eg liver, segjer Herren, sanneleg, etter di sauerne mine er vorte til eit ran, ja, sauerne mine er vortne til føda for åt kvart villdyr på marki, og hyrdingarne mine ikkje spurde etter sauerne mine, men hyrdingarne røkta seg sjølve og ikkje røkta sauerne mine - 026 EZE 034 009 difor, de hyrdingar, høyr Herrens ord! 026 EZE 034 010 So segjer Herren, Herren: Sjå, eg vil finna hyrdingarne og krevja sauerne mine av deira hand og taka frå deim gjætsla, so hyrdingarne ikkje lenger skal røkta seg sjølve. Og eg vil berga sauerne mine frå deira munn, so dei ikkje skal verta til føda åt deim. 026 EZE 034 011 For so segjer Herren, Herren: Sjå, her er eg sjølv, og eg vil spyrja etter sauerne mine og sjå til deim. 026 EZE 034 012 Likeins som ein hyrding ser til si hjord den dagen han er millom dei spreidde sauerne sine, soleis vil eg sjå til sauerne mine. Og eg vil berga deim frå alle stader der dei er spreidde på ein dag med skyer og myrkeskodda. 026 EZE 034 013 Og eg vil føra deim ut ifrå folkeslagi og sanka deim ut or landi, og føra deim til deira eige land; og eg vil gjæta deim i Israelsfjelli, i dalarne og på alle bustader i landet. 026 EZE 034 014 I ei god gjætslemark vil eg gjæta deim, og i Israels høge fjell skal deira hamning vera. Der skal dei roa seg i ei god hamning og ganga i feit beitemark i Israelsfjelli. 026 EZE 034 015 Eg sjølv vil gjæta sauerne mine, og eg vil få deim til å roa seg, segjer Herren, Herren. 026 EZE 034 016 Det burtkomne vil eg leita upp, og det burtdrivne vil eg sanka, og det beinbrotne vil eg binda um, og det sjuke vil eg styrkja. Men det feite og det sterke vil eg tyna; rett vil eg røkta deim. 026 EZE 034 017 Og de, sauerne mine - so segjer Herren, Herren -: Sjå, eg dømer millom sauer og sauer, millom verar og bukkar. 026 EZE 034 018 Er det ikkje nok åt dykk å ganga i det beste beite, sidan de trakkar ned med føterne det som stend att på beitet dykkar? Er det ikkje nok at de drikk det klåraste vatnet, sidan de rotar upp med føterne det som er att? 026 EZE 034 019 Og sauerne mine, dei lyt eta det som de hev trakka med føterne, og drikka det de hev rota upp med føterne. 026 EZE 034 020 Difor, so segjer Herren, Herren med deim: Sjå, her er eg sjølv, og eg vil døma millom dei feite sauerne og dei magre sauerne. 026 EZE 034 021 Etter di de trengjer alle dei veike undan med sida og bog og stangar deim med horni dykkar, til de fær spreidt deim og jaga deim av, 026 EZE 034 022 so vil eg berga sauerne mine, og dei skal ikkje lenger vera til ran, og eg vil døma millom sauer og sauer. 026 EZE 034 023 Og eg vil reisa upp ein einaste hyrding yver deim, og han skal gjæta deim, min tenar David. Han skal gjæta deim, og han skal vera deira hyrding. 026 EZE 034 024 Eg, Herren, skal vera deira Gud, og min tenar David skal vera fyrste millom deim. Eg, Herren, hev tala. 026 EZE 034 025 Og eg vil gjera ei fredspakt med deim og rydja ut udyr or landet, so dei trygt kann bu i øydemarki og sova i skogarne. 026 EZE 034 026 Og til ei velsigning vil eg gjera deim og landet rundt ikring min haug, eg vil lata det regna i rett tid, eit regn til velsigning skal det vera. 026 EZE 034 027 Og trei på marki skal gjeva si frukt, og jordi skal gjeva si grøda, og dei skal hava det trygt i landet sitt. Og dei skal sanna at eg er Herren, når eg bryt sund stengerne i oket deira, og frelsar deim frå deira hender som trælka deim. 026 EZE 034 028 Og dei skal ikkje lenger vera eit ran for folki, og villdyri i landet skal ikkje eta deim upp. Men trygt skal dei bu, og ingen skal skræma deim. 026 EZE 034 029 Og eg vil laga til ein namngjeten plantehage åt deim, og dei skal aldri meir verta burtrykte av hunger i landet, og aldri meir skal dei tola hæding frå heidningfolki. 026 EZE 034 030 Og dei skal sanna at eg, Herren, deira Gud, er med deim, og at dei, Israels-lyden, er mitt folk, segjer Herren, Herren. 026 EZE 034 031 Og de, sauerne mine, sauerne som eg beiter, menneskje er de. Eg er dykkar Gud segjer, Herren, Herren. 026 EZE 035 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 035 002 Menneskjeson! Vend di åsyn mot Se’irfjellet og spå imot det. 026 EZE 035 003 Og du skal segja med det: So segjer Herren, Herren: Sjå, eg vil finna deg, Se’irfjell, og eg vil retta ut mi hand imot deg og leggja deg i audn og øyde. 026 EZE 035 004 Byarne dine vil eg gjera til steinrøysar, og du sjølv skal verta ei audn. Og du skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 035 005 Etter di du ber på ein æveleg fiendskap og let Israels-borni koma under sverds-egg i deira usæletid, den tidi då misgjerningi laut enda, 026 EZE 035 006 difor, so sant eg liver, segjer Herren, Herren, til blod vil eg gjera deg, og blod skal søkja på deg. Sidan du ikkje hev hata blod, so skal blod søkja på deg. 026 EZE 035 007 So vil eg då leggja Se’irfjellet i audn og øyde, og eg vil rydja ut or det både komande og farande. 026 EZE 035 008 Og eg vil fylla fjelli med slegne menner. På dine haugar og i dine dalar og i alle dine gil skal menner falla, slegne med sverd. 026 EZE 035 009 Til ævelege audner vil eg gjera deg, og byarne dine skal ikkje atter verta bustader, og de skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 035 010 For di du sagde: «Båe folki og båe landi skal verta mine, og eg vil taka deim til eiga, » endå Herren hev vore der, 026 EZE 035 011 difor, so sant eg liver, segjer Herren, Herren, vil eg gjera med deg etter den vreiden og ovundi som du hev synt i ditt hat imot deim, og eg skal verta kjend hjå deim når eg dømer deg. 026 EZE 035 012 Og du skal sanna at eg Herren. Eg hev høyrt alle hæde-ordi dine, som du hev tala mot Israelsfjelli, då du sagde: «Dei er i øyde lagde! dei er gjevne åt oss til mat.» 026 EZE 035 013 Og de hev bruka munnen mot meg i ovmod og var ordrame mot meg; eg hev nok høyrt det. 026 EZE 035 014 So segjer Herren, Herren: Medan all jordi fagnar seg, vil eg leggja deg i øyde. 026 EZE 035 015 Likeins som du fagna deg yver arvluten åt Israels-lyden, at han vart avøyd, so vil eg gjera med deg; til audn skal du verta, du Se’irfjell, og alt Edom - alt i hop, og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 036 001 Og du menneskjeson! Spå um Israelsfjelli! Og du skal segja: Det Israelsfjell, høyr Herrens ord! 026 EZE 036 002 So segjer Herren, Herren: For di fienden sagde: «Hå, hå!» yver dykk, og: «Dei ævelege haugar hev vorte vår eiga, » 026 EZE 036 003 difor spå og seg: So segjer Herren, Herren: Etter di, ja, etter di dei avøyder dykk og glefser etter dykk frå alle leider, so hine folki kann eigna dykk til seg, og etter di de er komne på folketunga og hev fenge eit låkt ord på dykk ibland folk, 026 EZE 036 004 difor, de Israelsfjell, høyr Herrens, Herrens ord! So segjer Herren, Herren, med fjelli og med haugarne, med gili og dalarne og med røysarne på dei aude tufterne og med øydebyarne som hev vorte til ran og spott for hine folki som er der ikring, 026 EZE 036 005 difor, so segjer Herren, Herren: Sanneleg, i min brennande harm hev eg tala mot hine folki og mot Edom, som hev etla seg landet mitt til eiga - med heile si hjartans gleda, med vanvyrdnad i si sjæl - so dei kunde driva ut deim som budde der og so rana det. 026 EZE 036 006 Difor, spå um Israels land og seg med fjelli og med haugarne, med gili og med dalarne: So segjer Herren, Herren: Sjå, i mitt åbry og i min harm hev eg tala, etter di de hev lote tolt skjemsla frå folki. 026 EZE 036 007 Difor, so segjer Herren, Herren: Eg rette handi mi i veret på det: Sanneleg, folki som bur kringum dykk, skal sjølv ljota bera si skjemsla! 026 EZE 036 008 Men de, Israelsfjell, skal skjota dykkar greiner og bera dykkar frukt åt mitt folk Israel; for snart skal dei koma heim att. 026 EZE 036 009 For sjå, eg vil finna dykk, eg vil snu meg åt dykk, og de skal verta dyrka og sådde. 026 EZE 036 010 Og eg vil føra ei mengd med menneskje upp på dykk, all Israels-lyden, og byarne skal atter få folk, og øydestaderne verta bygde å nyo. 026 EZE 036 011 Og eg vil gjera dykk rike på folk og fe, og dei skal aukast og verta rike på avkjøme. Og eg vil gjeva dykk folkerike bygder som fyrr i tidi, og eg vil gjera dykk endå meir godt enn i dykkar fyrste tider, og de skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 036 012 Og eg vil lata menneskje, mitt folk Israel, ferdast på dykk, dei skal taka deg til eiga, og du skal vera deira odel. Og du skal aldri meir gjera deim barnlause. 026 EZE 036 013 So segjer Herren, Herren: Etter di dei segjer um deg: «Ein mann-etar er du, og barnlaus hev du gjort dine folk, » 026 EZE 036 014 difor skal du aldri meir eta menneskje og aldri meir gjera folki dine barnlause, segjer Herren, Herren. 026 EZE 036 015 Og aldri meir let eg deg høyra skjemsla frå folki, og vanvyrdnad frå folkeslagi skal du aldri meir turva tola, og folki dine skal du aldri meir få til å snåva, segjer Herren, Herren. 026 EZE 036 016 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 036 017 Menneskjeson! Israels-lyden budde i landet sitt, og dei sulka det med si åtferd og sine verk; som ureinskapen hjå kvinna når ho hev sine tider, so var deira åtferd for mi åsyn. 026 EZE 036 018 Då rende eg ut min harm yver deim for det blod som dei hadde rent ut yver landet, og for di dei hadde sulka det med dei ufysne avgudarne sine. 026 EZE 036 019 Og eg spreidde deim millom folki, og dei vart strådde i landi; etter deira åtferd og verk dømde eg dei. 026 EZE 036 020 Då dei kom til dei folki som dei for til, då vanhelga dei mitt heilage namn, med di det vart sagt um deim: «Dette er Herrens folk, men ut or landet hans laut dei fara.» 026 EZE 036 021 Då gjorde det meg ilt for mitt heilage namn som Israels-lyden hadde vanhelga millom dei folki som dei var komne til. 026 EZE 036 022 Seg difor med Israels-lyden: so segjer Herren, Herren: Ikkje for dykkar skuld, du Israels-lyd, gjer eg det, men for mitt heilage namn skuld, som de hev vanhelga millom dei folki som de er komne til. 026 EZE 036 023 Og eg vil helga mitt store namn som vart vanhelga millom folki med di de vanhelga det ibland deim. Og folki skal sanna at eg er Herren, segjer Herren, Herren, når eg helgar meg på dykk for augo deira. 026 EZE 036 024 Og eg vil henta dykk frå folki og sanka dykk ut or alle landi og flytja dykk til dykkar eige land. 026 EZE 036 025 Og eg vil skvetta reint vatn på dykk, so de vert reine; frå all dykkar ureinska og frå alle dykkar ufysne avgudar vil eg reinsa dykk. 026 EZE 036 026 Og eg vil gjeva dykk eit nytt hjarta, og ei ny ånd vil eg gjeva inni dykk, og eg vil taka burt steinhjarta or dykkar kjøt og gjeva dykk eit kjøthjarta. 026 EZE 036 027 Og min ande vil eg gjeva inni dykk, og eg vil få dykk til å ferdast i mine bod og til å halda loverne mine og gjera etter deim. 026 EZE 036 028 Og de skal bu i det landet som eg gav federne dykkar. Og de skal vera mitt folk, og eg skal vera dykkar Gud. 026 EZE 036 029 Og eg vil fria dykk frå all dykkar ureinska. Og eg vil kalla på kornet og gjera det follrikt og ikkje senda svolt på dykk. 026 EZE 036 030 Og eg vil mangfalda frukti på trei og grøda på marki, so de ikkje lenger skal taka mot skjemsla frå folki for svolt. 026 EZE 036 031 Då skal de minnast dykkar vonde åtferd og dykkar verk, som ikkje var gode. Og de skal styggjast ved dykk sjølve for dykkar misgjerningar og styggjor. 026 EZE 036 032 Ikkje for dykkar skuld gjer eg det, segjer Herren, Herren, det vere dykk kunnigt! De må blygjast og skjemmast av åtferdi dykkar, du Israels-lyd. 026 EZE 036 033 So segjer Herren, Herren: Den dagen eg reinsar dykk frå alle dykkar misgjerningar, vil eg gjeva byarne folk, og husi som ligg i røysar, skal verta uppatt-bygde. 026 EZE 036 034 Og øydeland skal verta dyrka, i staden for at det var ei audn for augo på kvar mann som gjekk framum. 026 EZE 036 035 Då skal dei segja: «Dette land som var i øyde lagt, er vorte som Eden-hagen, og byarne som låg i røyser og var øydelagde og nedrivne, er no kringmura og hev sine ibuarar.» 026 EZE 036 036 Og dei skal sanna, dei folki som vert att rundt ikring dykk, at eg, Herren, hev bygt upp att det nedrivne, hev planta i det aude landet. Eg, Herren, hev tala, og eg set det i verk. 026 EZE 036 037 So segjer Herren, Herren: I dette og vil eg lata Israels born finna meg, so eg gjer det for deim: Eg let menneskje aukast som ein saueflokk. 026 EZE 036 038 Som ein heilag saueflokk, som Jerusalems-sauer i høgtiderne, soleis skal dei aude byarne verta: fulle med manneflokkar. Og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 037 001 Herrens hand kom yver meg, og han førde meg i Herrens ande og sette meg ned midt i dalen, som no var full av bein. 026 EZE 037 002 Og han let meg ganga framum deim rundt ikring, og sjå, det var ei ovmengd av deim utyver dalen, og sjå, dei var ovleg turre. 026 EZE 037 003 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Skal tru dei vil livna upp att, desse beini?» Og eg sagde: «Herre, Herre, du veit det.» 026 EZE 037 004 Og han sagde med meg: «Spå yver desse beini! Og seg med deim: De turre bein, høyr Herrens ord! 026 EZE 037 005 So segjer Herren, Herren, med desse beini: Sjå, eg let ånd koma i dykk, og de skal livna upp att. 026 EZE 037 006 Og eg vil setja senar på dykk og lata det koma kjøt på dykk og draga hud yver utanpå dykk og gjeva ånd i dykk, og de skal livna upp att. Og de skal sanna at eg er Herren.» 026 EZE 037 007 Og eg spådde so som eg var fyresagd. Då vart det ei skråving medan eg spådde, og sjå, det tok til å braka, og beini drog seg imot kvarandre, bein til bein. 026 EZE 037 008 Og eg såg, og sjå, det kom senar og kjøt på deim, og det drog seg hud utanpå deim. Men ånd var det ikkje i deim. 026 EZE 037 009 Og han sagde med meg: «Spå til anden! Spå, menneskjeson, og seg med anden: So segjer Herren, Herren: Kom, du ande, frå dei fire vindar og anda på desse drepne menner, so dei kann livna upp att!» 026 EZE 037 010 Og eg spådde so som han sette meg til. Og anden kom i deim, og dei livna, og dei stod på føterne sine, ein ovleg, ovleg stor her. 026 EZE 037 011 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Desse beini, dei er heile Israels-lyden. Sjå, dei segjer: «Turre er våre bein; vår von vart um inkje, det er ute med oss.» 026 EZE 037 012 Spå difor og seg med deim: So segjer Herren, Herren: Sjå, eg opnar graverne dykkar og let dykk, lyden min, risa upp or graverne dykkar, og eg vil føra dykk til Israels land. 026 EZE 037 013 Og de skal sanna at eg er Herren når eg opnar graverne dykkar og let dykk, folket mitt, risa upp or graverne dykkar. 026 EZE 037 014 Og eg vil senda min ande i dykk, og de skal livna upp att, og eg vil lata dykk få bu i landet dykkar. Og de skal sanna at eg er Herren; eg hev tala og vil setja det i verk, segjer Herren.» 026 EZE 037 015 Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 037 016 Og du, Menneskjeson! Tak deg ein trestav og skriv på honom: «For Juda og dei Israels-born som er med honom.» Og tak deg ein annan stav og skriv på honom: «For Josef, ein stav for Efraim og all Israels-lyden som er med honom!» 026 EZE 037 017 Legg deim so i hop, ein attåt hin, so du fær deim til ein stav, og dei vert til eitt i handi di. 026 EZE 037 018 Og når landsmennerne dine segjer til deg: «Vil du ikkje lata oss få vita kva du meiner med dette?» 026 EZE 037 019 tala då til deim: «So segjer Herren, Herren: Sjå, eg tek Josefs stav, som er i Efraims hand, og Israels ætter som er med honom, og eg legg deim attåt Judas stav og gjer deim til ein stav, so dei vert til eitt i handi mi.» 026 EZE 037 020 Og stavarne som du skriv på, skal du halda i handi di framfor augo på deim. 026 EZE 037 021 Og du skal tala til deim: «So segjer Herren, Herren: Sjå, eg tek Israels-borni burt frå dei folki som dei for til, og eg vil samla deim frå alle stader og føra deim inn i landet sitt. 026 EZE 037 022 Og eg vil gjera deim til eitt folk i landet, på Israelsfjelli, og ein konge skal vera konge yver deim alle, og dei skal aldri meir vera tvo folk, og aldri meir vera sundbytte i tvo rike. 026 EZE 037 023 Og dei skal aldri meir sulka seg med dei ufysne avgudarne sine og med styggjorne sine eller med nokor av alle misgjerningarne sine. Og eg vil fri deim ut frå alle sine bustader, der dei hev synda, og eg vil reinsa deim, og dei skal vera mitt folk, og eg vil vera deira Gud. 026 EZE 037 024 Og min tenar David skal vera konge yver deim, og ein hyrding skal vera åt deim alle. Og i mine lover skal dei ferdast, og mine bod skal dei halda og gjera etter deim. 026 EZE 037 025 Og dei skal bu i det landet som eg gav min tenar Jakob, der som federne dykkar budde. Dei skal bu i det, dei sjølve og borni deira og barneborni deira, æveleg, og David, min tenar, skal vera deira fyrste, æveleg. 026 EZE 037 026 Og eg vil gjera ei fredspakt med deim, ei ævepakt med deim skal det vera. Og eg vil busetja deim og lata deim aukast og setja min heilagdom midt ibland deim æveleg. 026 EZE 037 027 Og min bustad skal vera yver deim, og eg skal vera deira Gud, og dei skal vera mitt folk. 026 EZE 037 028 Og folki skal sanna at eg er Herren som helgar Israel, når min heilagdom vert verande millom deim æveleg.» 026 EZE 038 001 Og Herrens ord kom til meg; han sagde: 026 EZE 038 002 Menneskjeson! Vend di åsyn mot Gog i Magoglandet, fyrste yver Ros, Mesek og Tubal, og spå mot honom! 026 EZE 038 003 Og du skal segja: So segjer Herren, Herren: Sjå, eg vil finna deg, Gog, fyrste yver Ros, Mesek og Tubal. 026 EZE 038 004 Og eg vil snu deg um og krøkja krokar i munnvikarne dine og føra deg ut med all din her, hestar og ridarar, i full herbunad alle saman, ein heil mannfjølde med store skjoldar og små, med sverd i hand alle saman. 026 EZE 038 005 Persar og ætiopar og putæar er med deim, alle saman med skjold og hjelm, 026 EZE 038 006 Gomer og alle hans herskarar, Togarma-lyden, lengst or Norderland og alle hans herskarar; mange folkeslag hev du med deg. 026 EZE 038 007 Herbu deg og gjer deg reidug, du og alle herflokkarne dine, som hev samla seg til deg, og du må varda deim vel. 026 EZE 038 008 Etter mange dagar kjem turen til deg, når åri renn ut, skal du koma til eit land som er berga undan for sverd, sanka frå mange folkeslag, uppå Israelsfjelli, som stødt låg i øyde. Men no er det ført ut frå folkeslagi, og trygt bur dei alle saman. 026 EZE 038 009 Og du skal draga dit upp; som ei stormflaga skal du koma, som ei sky skal du vera til å skyla landet, du og alle herskararne dine og mange folkeslag med deg. 026 EZE 038 010 So segjer Herren, Herren: Og det skal henda den dagen, at ord skal koma upp i ditt hjarta, og du skal tenkja ein illrådig tanke 026 EZE 038 011 og segja: «Eg vil fara upp mot eit land utan verjevollar, eg vil koma på desse som er i ro, som bur trygt: alle saman bur dei utan verjemur, og bommar og portar vantar dei.» 026 EZE 038 012 Til å rana ran og gjera herfang er du komen, og til å leggja di hand på uppatt-bygde øydestader, mot eit folk som er sanka frå folkeslag, og som el seg til bufe og gods, som er busett på jord-navlen. 026 EZE 038 013 Sjeba og Dedan og kjøpmenner frå Tarsis og alle deira ungløvor skal segja med deg: «Kjem du hit og vil rana ran? Hev du drege i hop dine herskarar til å gjera herfang, til å føra burt sylv og gull, til å taka bufe og gods, til å rana ran i det store?» 026 EZE 038 014 Difor, spå, menneskjeson, og seg med Gog: So segjer Herren, Herren: Den dagen då mitt folk Israel bur trygt, skal du då ikkje få vita det? 026 EZE 038 015 Og du skal koma frå din stad langt nord i heimen, du og mange folkeslag med deg, ridande på hestar alle saman, ein stor skare og veldug her. 026 EZE 038 016 Og du skal fara upp mot mitt folk Israel og skyla landet med ei sky. I dei siste dagarne skal det henda, då let eg deg koma yver landet mitt, so folkeslagi skal læra å kjenna meg, når eg syner min heilagdom på deg, Gog, framfor augo på deim. 026 EZE 038 017 So segjer Herren, Herren: Er det du som eg tala um i forne dagar gjenom mine tenarar, profetarne i Israel, som spådde i dei dagarne, år for år, at eg vilde lata deg koma yver deim? 026 EZE 038 018 Og det skal henda den same dagen, den dagen Gog kjem yver Israelslandet, segjer Herren, Herren, då skal harmen min koma upp i mi nos. 026 EZE 038 019 Og i min brennhug, i min logande vreide talar eg: Sanneleg, den dagen skal det vera ein stor jordskjelv yver Israelslandet. 026 EZE 038 020 Og skjelva for mi åsyn skal fiskarne i havet og fuglarne under himmelen og dyri på marki og alt kreket som krek på jordi og kvart eit menneskje som er på jord-yta. Og rivna skal fjelli, og rynja skal hamrarne, og kvar ein mur skal falla til jordi. 026 EZE 038 021 Og eg vil kalla sverd imot honom på alle mine fjell, segjer Herren, Herren; sverd skal dei svinga mot kvarandre. 026 EZE 038 022 Og eg vil halda dom yver honom med sott og med blod. Og hyljande regn og haglande steinar, eld og svåvel vil eg lata regna yver honom og yver hans herskarar og yver dei mange folkeslag som er med honom. 026 EZE 038 023 Og eg vil syna meg stor og heilag og gjera meg kjend for augo på mange folkeslag. Og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 039 001 Og du, menneskjeson! Spå mot Gog og seg: So segjer Herren, Herren: Sjå, eg vil finna deg, Gog, fyrste yver Ros, Mesek og Tubal. 026 EZE 039 002 Og eg vil snu deg um og jaga deg fram og få deg til å koma upp, lengst or Norderland, og lata deg koma upp på Israelsfjelli. 026 EZE 039 003 Og eg vil slå bogen din utor vinstre handi og lata pilerne dine detta utor høgre handi. 026 EZE 039 004 På Israelsfjelli skal du falle, du og all herskararne dine og folkeslagi som er med deg. Til rovfuglar av alle slag og til villdyri på marki gjev eg deg til mat. 026 EZE 039 005 Utyver marki skal du falla; for eg hev tala, segjer Herren, Herren. 026 EZE 039 006 Og eg vil senda eld på Magog og på dei som bur trygt i øylandi. Og dei skal sanna at eg er Herren. 026 EZE 039 007 Og mitt heilage namn vil eg gjera kunnigt midt ibland mitt folk Israel, og aldri meir vil eg lata mitt heilage namn verta vanhelga, og folkeslagi skal sanna at eg er Herren, heilag i Israel. 026 EZE 039 008 Sjå, det kjem, og det hender, segjer Herren, Herren; det er dagen som eg hev tala um. 026 EZE 039 009 Då skal dei som bur i Israels-byarne ganga ut og gjera upp eld og kveikja upp med herbunader; både med store skjoldar og med små, med bogar og med piler og med stavar og mot spjot. Og med dette til brennefang skal dei elda i sju år. 026 EZE 039 010 Dei skal ikkje henta ved or marki og ikkje hogga i skogarne, for dei skal elda med herbunaderne. Og dei skal rana sine ransmenner og herja sine herjarar, segjer Herren, Herren. 026 EZE 039 011 Og det skal henda same dagen, at eg vil gjeva Gog ein gravstad i Israel, Ferdamannsdalen austum havet, og han skal stengja vegen for ferdafolket. Der skal dei gravleggja Gog og heile mannemugen hans, og dei skal kalla det Gogs-muge-dalen. 026 EZE 039 012 I sju månader skal Israels-lyden jorda deim, det skal vera til å reinsa landet. 026 EZE 039 013 All landslyden skal jorda deim, og det skal gjera deim namnfræge den dagen eg syner meg herleg, segjer Herren, Herren. 026 EZE 039 014 Og dei skal velja ut menner som stødt skal fara um i landet og jorda deim som der hadde fare fram, deim som hadde vorte liggjande etter utyver jordi; det skal vera til å reinsa det. Når sju månader er lidne, skal dei taka til med leitingi. 026 EZE 039 015 Når då yverfararane fer um i landet og fær sjå eit mannebein, skal dei setja upp et merke attmed det til gravarane fær grave det ned i Gogs-muge-dalen. 026 EZE 039 016 Ogso eit bynamn skal vera Hamona. Soleis skal dei reinsa landet. 026 EZE 039 017 Og du, menneskjeson! So segjer Herren, Herren: Seg med kvar fljugande fuglen og kvart eit udyr på marki: Samla dykk saman og kom! Sanka dykk frå alle stader til slagtofferet mitt, som eg hev slagta åt dykk, eit stort slagtoffer på Israelsfjelli. Og de skal eta kjøt og drikka blod. 026 EZE 039 018 Kjøt av kjempor skal de få eta, og blod frå fyrstar på jord skal de få drikka; verar, lamb og bukkar og uksar, gjødde i Basan alle i hop. 026 EZE 039 019 De skal få eta feitt til de vert mette, og drikka blod til det vert drukne, av slagtofferet mitt som eg slagtar åt dykk. 026 EZE 039 020 Og de skal verta mette ved mitt bord med ridehestar og vognhestar, med kjempor og hermenner av alle slag, segjer Herren, Herren. 026 EZE 039 021 Og eg vil syna mitt storvelde millom folki, og alle folki skal sjå min dom, som eg hev halde, og mi hand, som eg hev lagt på deim. 026 EZE 039 022 Og Israels-lyden skal sanna at eg er Herren, deira Gud, frå den dagen og framleides. 026 EZE 039 023 Og folkeslagi skal skyna at det var for sine misgjerningar Israels-lyden vart burtførd, for di dei for med svik imot meg, so eg laut løyna mi åsyn for deim og gjeva deim i fiendehand, so dei fall for sverd alle saman. 026 EZE 039 024 Etter deira ureinskap og misgjerningar for eg fram imot deim og løynde mi åsyn for deim. 026 EZE 039 025 Difor, so segjer Herren, Herren: No vil eg enda Jakobs fangetid og miskunna all Israels-lyden, og eg vil vera ihuga for mitt heilage namn. 026 EZE 039 026 Og dei skal bera si skjemsla og all si utrue framferd mot meg, når dei bur trygt i landet sitt, og ingen skræmer deim. 026 EZE 039 027 Når eg fører deim tilbake frå folkeslagi og sankar deim or fiendelandi og helgar meg på deim for augo på dei mange folk, 026 EZE 039 028 då skal dei sanna at eg er Herren, deira Gud, med di at eg førde deim burt til folkeslagi, men samlar deim no inn i deira eige land og ikkje leiver ein einaste av deim etter meg der. 026 EZE 039 029 So vil eg aldri meir løyna mi åsyn for deim, for eg hev rent ut min ande yver Israels-lyden, segjer Herren, Herren. 026 EZE 040 001 I det fem og tjugande året etter me vart burtførde, ved nyårsleite, den tiande dagen i månaden, i det fjortande året etter byen vart teken - nett den dagen kom Herrens hand yver meg, og han førde meg dit burt. 026 EZE 040 002 I syner frå Gud førde han meg til Israelsland. Og han sette meg ned på eit ovhøgt fjell, og uppå det var det liksom ein uppbygd by i sud. 026 EZE 040 003 Og han førde meg dit burt. Og sjå, der var det ein mann, og han var sjåande til mest som kopar, og han heldt eit linsnøre i handi og ei mælestong. Og han stod i porten. 026 EZE 040 004 Og mannen tala til meg: «Menneskjeson! Sjå med augo dine og lyd etter med øyro dine og hugfest alt det eg syner deg! For du er førd hit so eg kann få syna deg det. Kunngjer for Israels-lyden alt det du ser!» 026 EZE 040 005 Og sjå, det var ein mur utanum huset rundt ikring. Og mannen heldt mælestongi i handi, ho var seks alner lang, kvar aln ei handbreidd lenger enn ei vanleg aln. Og han mælte breiddi på muren: ei stong, og høgdi: ei stong. 026 EZE 040 006 So kom han åt ein port som snudde i aust, og han steig uppetter troppestigi. Og han mælte ein dørstokk i porten: ei stong breid, og so ein dørstokk til: ei stong breid. 026 EZE 040 007 Og kvart vaktrom var ei stong langt og ei stong breidt. Og millom vaktromi var det fem alner. Og dørstokken i porten innmed forhalli i porten innvendes var ei stong. 026 EZE 040 008 Han mælte forhalli i porten innvendes; ei stong. 026 EZE 040 009 Og han mælte forhalli i porten: åtte alner, og stolparne hans: tvo alner. Og forhalli i porten låg på innsida. 026 EZE 040 010 Og vaktromi i porten mot aust var tri på kvar sida, alle tri like store. Og stolparne på båe sidorne var like store. 026 EZE 040 011 So mælte han dørviddi på porten: ti alner, og lengdi på porten: trettan alner. 026 EZE 040 012 Og det var ei sval på ein aln framfor vaktromi, og ei sval på ei aln på hi sida. Og kvart vaktrom var seks alner på den eine sida og seks alner på hi. 026 EZE 040 013 So mælte han porten frå taket på det eine vaktromet til taket på hitt. Breiddi var fem og tjuge alner. Dør var mot dør. 026 EZE 040 014 Og han gjorde stolparne seksti alner. Og burtåt stolparne rakk fyregarden, med porten rundt ikring. 026 EZE 040 015 Og frå framsida på inngangsporten til framsida på forhalli i den indre porten var det femti alner. 026 EZE 040 016 Og det var vindaugo med fast grind fyre på vaktromi og på stolparne deira innantil imot porten rundt ikring, og likeins på hallerne. Og soleis var det vindaugo rundt ikring innantil, og på stolparne var det palmor. 026 EZE 040 017 So let han meg koma til den ytre fyregarden, og sjå, der var kovar og eit steinlagt golv i fyregarden rundt ikring. Det var tretti kovar på steingolvet. 026 EZE 040 018 Og steingolvet var frammed sideveggjerne på portarne, jamlangt med portlengderne; det var det lægre steingolvet. 026 EZE 040 019 Han mælte breiddi frå framsida åt den nedre porten til den ytre framsida åt den indre fyregarden: eit hundrad alner austetter og nordetter. 026 EZE 040 020 So mælte han lengdi og breiddi på den porten som snudde i nord, på den ytre fyregarden. 026 EZE 040 021 Den og hadde tri vaktrom på kvar sida, og likeins stolpar og haller like store som i den fyrste porten; femti alner lang og fem og tjuge alner breid. 026 EZE 040 022 Og vindaugo og hallerne og palmorne her var like stor som i den porten som vende i aust. Og dei steig upp i porten på sju troppestig, og hallerne låg framanfor deim. 026 EZE 040 023 Og ein port til den indre fyregarden var der midt imot porten i nord og i aust, og han mælte eit hundrad alner frå ein port til hin. 026 EZE 040 024 So let han meg ganga sudetter, og sjå, der var ein port som snudde i sud. Og han mælte stolparne og hallerne der og; dei heldt same mål som hine. 026 EZE 040 025 Det var vindaugo på honom og på hallerne rundt ikring, likeins som dei andre vindaugo. Han var femti alner lang og fem og tjuge alner breid. 026 EZE 040 026 Og troppi der hadde sju stig, og hallerne var framanfor deim, og på stolparne var det palmor, ein på kvar sida. 026 EZE 040 027 Og det var ein port til den indre fyregarden på sudsida. Og han mælte frå denne porten til sudporten: eit hundrad alner. 026 EZE 040 028 So let han meg koma til den indre fyregarden gjenom sudporten. Og han mælte sudporten: han heldt same mål som hine. 026 EZE 040 029 Og vaktromi og stolparne og hallerne der heldt same mål som hine. Og det var vindaugo på honom og på hallerne rundt ikring. Han var femti alner lang og fem og tjuge alner breid. 026 EZE 040 030 Og det var haller rundt ikring: fem og tjuge alner lange og fem alner breide. 026 EZE 040 031 Og hallerne der låg utåt den ytre fyregarden. Og på stolparne var det palmor. Og troppi hadde åtte stig. 026 EZE 040 032 So let han meg koma til din indre fyregarden på austsida. Og han mælte porten: han heldt same mål som hine. 026 EZE 040 033 Vaktromi og stolparne og hallerne der heldt same mål som hine. Og det var vindaugo på honom og på hallerne rundt ikring. Han var femti alner lang og fem og tjuge alner breid. 026 EZE 040 034 Og hallerne der låg ut åt den ytre fyregarden. Og det var palmor på stolparne på båe sidor. Og troppi hadde åtte stig. 026 EZE 040 035 So let han meg koma til nordporten. Og han mælte honom: han heldt same mål som hine. 026 EZE 040 036 Likeins vaktromi, stolparne og hallerne der. Og det var vindaugo rundt ikring. Han var femti alner lang og fem og tjuge alner breid. 026 EZE 040 037 Og stolparne der stod innmed den ytre fyregarden, og det var palmor på stolparne på båe sidor. Og troppi hadde åtte stig. 026 EZE 040 038 Og det var ein kove med dørgap i portstolparne. Der skulde dei skylja brennofferet. 026 EZE 040 039 Og i forhalli åt porten var det tvo bord på kvar sida til å slagta brennofferet og syndofferet og skuldofferet på. 026 EZE 040 040 Og innmed den ytre sideveggen som snudde i nord, når ein steig upp i port-inngangen, var det tvo bord, og innmed hin sideveggen på forhalli åt porten stod det og tvo bord. 026 EZE 040 041 Det vart då fire bord innmed kvar sidevegg på porten, soleis åtte i alt. På deim skulde dei slagta. 026 EZE 040 042 Og til brennofferet var det fire bord av tilhoggen stein, ei og ei halv aln lange, og ei og ei halv aln breide og ei aln høge. På deim skulde dei leggja ambodi til å slagta brennofferet og slagtofferet med. 026 EZE 040 043 Og tvigreina nabbar, ei tver hand breide, var feste på huset rundt ikring, men på bordi skulde offerkjøtet leggjast. 026 EZE 040 044 Og utanfor indreporten var det kovar åt songarane i den indre fyregarden, innmed sideveggen på nordporten, og framsida deira snudde i sud. Ei koverad låg innmed sideveggen på austporten, med framsida mot nord. 026 EZE 040 045 Og han sagde med meg: Denne koveradi som snur i sud med framsida si, er åt dei prestarne som hev umsut med det som skal gjerast i huset. 026 EZE 040 046 Men den koveradi som snur i nord med framsida si, er åt dei prestarne som hev umsut med altartenesta; dei er Sadoks-søner, dei av Levi-sønerne som kjem nær til Herren og tener honom. 026 EZE 040 047 So mælte han fyregarden: eit hundrad alner lang og eit hundrad alner breid i firkant. Og altaret var framfyre huset. 026 EZE 040 048 So let han meg koma til forhalli i huset. Og han mælte stolparne i forhalli: fem alner på den eine sida og fem alner på hi, og breiddi på porten: tri alner på den eine sida og tri alner på hi. 026 EZE 040 049 Forhalli var tjuge alner lang og elleve alner breid, og ho hadde troppestig som dei steig upp til henne på. Og det var sulor innmed stolparne, ei på kvar sida. 026 EZE 041 001 So let han meg koma til tempelsalen. Og han mælte stolparne: seks alner breide på den eine sida og seks alner på hi; det er breiddi på tjeldbudi. 026 EZE 041 002 Og dørgapet var ti alner breidt, og sideveggjerne innmed døri var fem alner på kvar sida. So mælte han lengdi på det: fyrti alner, og breiddi: tjuge alner. 026 EZE 041 003 Sidan gjekk han inn i det inste romet. Og han mælte dørstolparne: tvo alner kvar, og døri: seks alner, og breiddi på døri: sju alner. 026 EZE 041 004 Og han mælte lengdi på det: tjuge alner, og breiddi: tjuge alner, beint innåt templet! So sagde han med meg: «Dette er det høgheilage.» 026 EZE 041 005 So mælte han husveggen: seks alner, og breiddi på sidekovarne: fire alner, rundt ikring heile huset. 026 EZE 041 006 Og sidekovarne låg, kove attmed kove, i tri høgder, tretti i rad, og dei rakk inni den muren som huset hadde mot sidekovarne rundt ikring, so dei hadde studnad. Men dei studde seg ikkje i sjølve husveggen. 026 EZE 041 007 Og viddi rundt ikring auka på for sidekovarne uppetter og uppetter; for hussvali gjekk uppetter og uppetter rundt kringum huset. Difor vidkast huset uppetter, og soleis steig ein upp frå nedste høgdi gjenom den millomste til den høgste. 026 EZE 041 008 Og eg såg at huset låg på ein pall som nådde rundt ikring, og grunnvollarne åt sidekovarne var ei full stong, seks alner til kanten. 026 EZE 041 009 Tjukkleiken på utveggen åt sidekovarne var fem alner. Og romet millom sidekovarne på huset 026 EZE 041 010 og hine kovarne hadde ei vidd på tjuge alner kringum huset, rundt ikring. 026 EZE 041 011 Og inngangarne til sidekovarne låg ut åt dette romet, ein inngang i nord og ein i sud. Og breiddi på romet som var att, var fem alner breidt rundt ikring. 026 EZE 041 012 Og den bygnaden som låg innmed det fråskilde tunet på vestsida, var sytti alner breid, og veggen på bygnaden var fem alner tjukk, rundt ikring, og nitti alner lang. 026 EZE 041 013 Og han mælte huset: hundrad alner langt, og det fråskilde tunet og bygnaden med vegg: hundrad alner lange. 026 EZE 041 014 Og framsida på huset og det fråskilde tunet mot aust var hundrad alner på breidd. 026 EZE 041 015 So mælte han lengdi på den bygnaden som låg på baksida innmed det fråskilde tunet, og svalerne på båe sidor åt bygnaden: hundrad alner. Likeins det indre templet og hallerne i fyregarden, 026 EZE 041 016 dørstokkarne og vindaugo med dei faste grindar og svalerne rundt ikring i deira tri høgder, romi innmed dørstokken, som var klædde med tre, rundt ikring, likeins høgdi frå jordi upp åt vindaugo. Og attfyre vindaugo var det lemmar. 026 EZE 041 017 Uppyver døri, både inn imot det indre romet og utetter, og elles utyver heile veggen, innan og utan, var det utmælte bolkar. 026 EZE 041 018 Og der var det gjort kerubar og palmor, so at det var ei palma millom tvo kerubar, kvar kerub hadde tvo andlit; 026 EZE 041 019 eit mannsandlit mot palma på den eine sida og eit ungløve-andlit mot palma på hi. So var gjort på heile huset rundt ikring. 026 EZE 041 020 Frå jordi til uppyver døri var kerubar og palmor gjorde, slik var tempelveggen. 026 EZE 041 021 Templet hadde firkanta dørskier, og framsida på heilagdomen såg like eins ut. 026 EZE 041 022 Og altaret var av tre, tri alner høgt og tvo alner langt, og det hadde hyrno sine, og langsida og veggjerne var av tre. Og han tala til meg: «Dette er bordet som stend framfor Herrens åsyn.» 026 EZE 041 023 Og templet og heilagdomen hadde tvo dører. 026 EZE 041 024 Og dørerne var tvihurda, kvar hurd med gangjarn; tvihurda var den eine og tvihurda var den andre. 026 EZE 041 025 Og på deim, på tempeldørerne, var det gjort kerubar og palmor likeins som på veggjerne. Og det var eit vartak av tre på framsida åt forhalli utantil. 026 EZE 041 026 Og det var vindaugo med fast grind og palmor på sideveggjerne åt forhalli, på båe sidor, likeins på sidekovarne i huset og på vartaki. 026 EZE 042 001 So let han meg ganga ut i den ytre fyregarden den vegen som gjekk nordetter. Og han let meg koma til den kovebygnaden som låg midt framfor det fråskilde tunet og beint imot bygnaden i nord, 026 EZE 042 002 til langsida som var på hundrad alner, med inngang i nord, men breiddi var femti alner. 026 EZE 042 003 Beint imot eit stykke på tjuge alner av den indre fyregarden og midt framfor steingolvet i den ytre fyregarden, var det sval mot sval i tri høgder. 026 EZE 042 004 Og framanfor kovarne var det ein ti alner breid gang innetter, ein veg på ei aln; og dørerne deira snudde i nord. 026 EZE 042 005 Og dei øvste kovarne var dei minste, for svalerne tok burt meir rom frå deim enn frå dei nedste og dei millomste i bygnaden. 026 EZE 042 006 For dei låg i tri høgder, men hadde ikkje stolpar so som dei i fyregarden; difor smalkast det meir for dei øvste kovarne enn for dei nedste og millomste, frå jordi og uppetter. 026 EZE 042 007 Og ein mur som var utanfor, frammed kovarne, imot den ytre fyregarden, gjekk framanfor kovarne. Han var femti alner lang. 026 EZE 042 008 For lengdi på dei kovarne som låg imot den ytre fyregarden, var femti alner, men sjå, mot templet: hundrad alner. 026 EZE 042 009 Og nedunder desse kovarne var inngangen mot aust, når ein gjekk inn i deim frå den ytre fyregarden. 026 EZE 042 010 Der fyregardsmuren imot aust var på det tjukkaste, framanfor det fråskilde tunet og framanfor bygnaden, var det kovar. 026 EZE 042 011 Og ein veg gjekk framanfor deim. Dei såg ut som dei kovarne som låg mot nord, like lange og like breide; likeins alle utgangar og tilskipnader elles og dørgap. 026 EZE 042 012 Og likeins dørerne på dei kovarne som låg mot sud; det var ei dør der som vegen tok til, vegen frammed den muren som høyrde til, vegen austetter når ein gjekk inn i deim. 026 EZE 042 013 So sagde han med meg: «Kovarne mot nord og kovarne mot sud, som ligg innmed det fråskilde tunet, dei er heilage kovar, der prestarne som er nær Herren skal eta det høgheilage. Der skal dei leggja det høgheilage, både grjonofferet og syndofferet og skuldofferet, for staden er heilag. 026 EZE 042 014 Når prestarne gjeng inn, so skal dei ikkje ganga ut att or heilagdomen og ut i den ytre fyregarden, men der skal dei leggja av seg klædi som dei hev gjort tenesta i, for dei er heilage. Dei skal taka på seg andre klæde og so ganga dit der folket må vera.» 026 EZE 042 015 Og då han hadde gjort mælingi frå seg i det indre huset, fylgde han meg ut gjenom den porten som hadde framsida mot aust, og der mælte han rundt ikring. 026 EZE 042 016 Han mælte austsida med mælestongi: fem hundrad stenger etter mælestongi rundt ikring. 026 EZE 042 017 Han mælte nordsida: fem hundrad stenger etter mælestongi rundt ikring. 026 EZE 042 018 Sudsida mælte han: fem hundrad stenger etter mælestong. 026 EZE 042 019 Han snudde og gjekk mot vestsida; han mælte fem hundrad stenger etter mælestong. 026 EZE 042 020 På dei fire sidorne mælte han det. Det hadde ein mur rundt ikring: fem hundrad stenger lang og fem hundrad breid, til å skilja det heilage frå det som var uhelga. 026 EZE 043 001 So let han meg ganga til porten, den porten som snudde i aust. 026 EZE 043 002 Og sjå, herlegdomen åt Israels Gud kom austan-ifrå, og ljomen av honom var som ljomen av store vatn, og jordi skein av herlegdomen hans. 026 EZE 043 003 Og den syni som eg såg, var likeins som den syni eg hadde set då eg kom og skulde leggja byen i øyde, og som den syni eg hadde set burtmed Kebarelvi, soleis var synerne. Og eg fall å gruve på mitt andlit. 026 EZE 043 004 Og Herrens herlegdom for inn i huset gjenom den porten som snudde i aust. 026 EZE 043 005 Og anden lyfte meg upp og førde meg inn i den indre fyregarden. Og sjå, Herrens herlegdom fyllte huset. 026 EZE 043 006 Og eg høyrde einkvan tala til meg utor huset, og ein mann stod attmed meg. 026 EZE 043 007 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Dette er den staden der kongsstolen min og fotskammelen min skal standa, og der eg vil bu hjå Israels-borni æveleg. Og Israels-borni skal aldri meir vanhelga mitt heilage namn, korkje dei eller kongarne deira, med hordomen sin og med liki av kongarne sine og med offerhaugarne sine - 026 EZE 043 008 dei som sette dørstokken sin attmed dørstokk min og dørskierne sine attmed dørskierne mine, so det berre var veggen millom meg og deim. Og på den måten gjorde dei mitt heilage namn ureint med styggedomen sin som dei for med, so eg laut tyna deim i min vreide. 026 EZE 043 009 No skal dei hava sin hordom og liki av kongarne sine langt burt ifrå meg, so eg vil bu hjå deim æveleg. 026 EZE 043 010 Du menneskjeson! Kunngjer for Israels-lyden um dette huset, so dei må blygjast for misgjerningarne sine, og mæla den vel tilmåta bygnaden. 026 EZE 043 011 Og når dei blygjest for alt det dei hev gjort, so skal du kunngjera for deim skapnaden på huset og skipnaden i det: utgangar og inngangar og skapnader på alt og alle fyresegnerne um alt, ja, all skapnaden og alle loverne um det; og rit det av framfor deira augo, so dei kann koma i hug heile skapnaden på huset og fyresegnerne um det, og gjera etter deim. 026 EZE 043 012 Dette er lovi um huset: På toppen av fjellet skal heile umkverven kringum det vera høgheilag. Sjå, dette er lovi um huset. 026 EZE 043 013 Og dette er måli på altaret i alnetal, kvar aln ei handbreidd lengre enn ei vanleg aln: det skal vera eit fotstykke, ei aln høgt og ei aln breidt, og kantlisti på kanten av det ei spann breid rundt ikring. Dette er underlaget åt altaret. 026 EZE 043 014 Og frå fotstykket på jordi uppåt den nedste skori skal det vera tvo alner, og breiddi skal vera ei aln, og frå den litle skori uppåt den store skori skal det vera fire alner, og breiddi skal vera ei aln. 026 EZE 043 015 Og «Guds-fjellet» skal vera fire alner, og frå «Guds-åren» skal dei fire horni stinga upp. 026 EZE 043 016 Og Guds-åren skal vera tolv alner lang og tolv alner breid, firkanta med fire jamlange sidor. 026 EZE 043 017 Og skori skal vera fjortan alner lang og fjortan alner breid, med fire jamlange sidor, og kantlisti kringum henne ei halv aln tjukk, og fotstykket ei aln rundt ikring, og tropperne skal snu i aust.» 026 EZE 043 018 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! So segjer Herren, Herren: Dette er fyresegnerne um altaret den dagen det vert gjort, so ein kann ofra brennoffer og skvetta blod på det. 026 EZE 043 019 Du skal gjeva dei levitiske prestarne, dei som er av Sadoks-ætti, og som stig nær meg og tener meg, segjer Herren, Herren, ein ungukse til syndoffer. 026 EZE 043 020 Og du skal taka noko av blodet hans og strjuka på dei fire altarhorni og på dei fire skorhyrno og på kantlisti rundt ikring; soleis skal du reinsa det frå synd og gjera soning for det. 026 EZE 043 021 Og du skal taka syndofferuksen, og honom skal dei brenna på mynstringsplassen åt huset, utanfor heilagdomen. 026 EZE 043 022 Og andre dagen skal du ofra ein lytelaus bukk til syndoffer, og dei skal reinsa altaret frå synd likeins som dei reinsa det med uksen. 026 EZE 043 023 Når du då hev gjort frå deg reinsingi, skal du leida fram ein lytelaus ungukse og ein lytelaus ver or saueflokken. 026 EZE 043 024 Du skal leida deim fram for Herrens åsyn, og prestarne skal strå salt på deim og ofra deim til brennoffer åt Herren. 026 EZE 043 025 I sju dagar skal du ofra ein bukk til syndoffer kvar dag; og ein ungukse og ein ver or saueflokken, båe lytelause, skal du ofra. 026 EZE 043 026 I sju dagar skal dei gjera soning for altaret og reinsa det og vigja det. 026 EZE 043 027 Og når dei hev fullenda dei dagarne, skal prestarne åttande dagen og fremetter ofra brennofferet dykkar og takkofferi dykkar på altaret, og eg vil hava hugnad i dykk, segjer Herren, Herren.» 026 EZE 044 001 So let han meg koma tilbake til den ytre porten åt heilagdomen, den som snudde i aust, og han var attlaten. 026 EZE 044 002 Og Herren sagde med meg: «Denne porten skal vera attlaten og ikkje verta opna, og ingen skal ganga inn igjenom honom; for Herren, Israels Gud, hev gjenge inn igjenom honom, difor skal han vera attlaten. 026 EZE 044 003 Men fyrsten, han er fyrste, han kann sitja der og eta brød framfor Herrens åsyn. Han skal ganga inn vegen til forhalli i porten, og same vegen skal han ganga ut att.» 026 EZE 044 004 So let han meg koma gjenom nordporten og fram for huset. Og eg såg, og sjå, Herrens herlegdom fyllte Herrens hus. Og eg fall å gruve på mitt andlit. 026 EZE 044 005 Då sagde Herren med meg: «Menneskjeson! Legg deg på hjarta og sjå med augo dine og lyd etter med øyro dine alt det som eg segjer med deg um alle fyresegnerne og loverne um Herrens hus. Og du må hugfesta inngangen til huset og alle utgangarne frå heilagdomen. 026 EZE 044 006 Og du skal segja med dei tråssuge, med Israels-lyden: So segjer Herren, Herren: No lyt det vera nok med all styggedomen dykkar, du Israels-lyd, 026 EZE 044 007 at de let framande, u-umskore på hjarta og u-umskore på kjøt koma inn i heilagdomen min, og vera der til å vanhelga huset mitt, når de ofra brødet mitt, feita og blod. Soleis braut dei pakti mi, attåt alle hine styggjorne dykkar. 026 EZE 044 008 Og de hev ikkje sjølve greidt med tenesta i heilagdomarne mine, men de sette andre i staden for dykk til å gjera tenesta i heilagdomen min. 026 EZE 044 009 So segjer Herren, Herren: Ingen framand med u-umskore hjarta og u-umskore kjøt skal koma inn i min heilagdom, ingen av alle dei framande som bur millom Israels-borni. 026 EZE 044 010 Men dei levitarne som gjekk burt ifrå meg, då Israel for vilt, og villa seg burt ifrå meg etter dei ufysne avgudarne sine, skal bera si misgjerning, 026 EZE 044 011 og i heilagdomen min skal dei gjera vakttenesta ved portarne og likeins tenesta i huset; dei skal slagta brennofferet og slagtofferet åt folket, og dei skal standa framfor deira åsyn og tena deim. 026 EZE 044 012 Etter di dei tente deim framfor dei ufysne avgudarne deira og var støytestein til misgjerning for Israels-lyden, difor hev eg lyft mi hand imot deim, segjer Herren, Herren, og dei skal bera si misgjerning. 026 EZE 044 013 Og dei skal ikkje koma meg nær til å gjera prestetenesta framfyre meg og ikkje koma nær noko av alle mine heilage ting, dei høgheilage tingi; men dei skal bera skammi si og skjemdarverki som dei hev gjort. 026 EZE 044 014 Og eg vil setja deim til å greida med tenesta i huset, med alt tenar-arbeidet i det og alt som der er å gjera. 026 EZE 044 015 Men dei levitiske prestarne, Sadoks-sønerne, som greidde med tenesta i heilagdomen min då Israels-borni villa seg burt ifrå meg, dei skal koma nær til meg og tena meg, og dei skal standa framfor mi åsyn og ofra åt meg feita og blod, segjer Herren, Herren. 026 EZE 044 016 Dei skal ganga inn i min heilagdom, og dei skal koma inn åt mitt bord og tena meg, og dei skal greida med mi tenesta. 026 EZE 044 017 Når dei då kjem inn i portarne åt den indre fyregarden, skal dei klæda seg i linklæde, det må ikkje koma ullan på deim når dei tener i portarne åt den indre fyregarden og inni huset. 026 EZE 044 018 Linhuvor skal dei hava på hovudet og linbrøker um mjødmarne sine; dei skal vera umgyrde med noko som veld sveite. 026 EZE 044 019 Og når dei gjeng ut i den ytre fyregarden, til folket i den ytre fyregarden, skal dei hava av seg dei klædi som dei hev gjort tenesta i, og leggja deim i dei heilage kovarne, og dei skal taka på seg andre klæde, so dei ikkje skal helga folket med klædi sine. 026 EZE 044 020 Og dei skal ikkje raka hovudet, men ikkje heller lata håret veksa som det vil; dei skal klyppa håret sitt. 026 EZE 044 021 Og vin skal ingen av prestarne drikka, når dei gjeng inn i den indre fyregarden. 026 EZE 044 022 Enkja eller fråskild kvinna skal dei ikkje taka til kona, men møyar, ætta frå Israels-lyden. Men ei enkja som er enkja etter prest, kann det taka. 026 EZE 044 023 Og dei skal læra folket mitt å skilja millom heilagt og vanheilagt, og kunngjera deim skilnaden på ureint og reint. 026 EZE 044 024 Og i rettssaker skal dei standa fram og døma; etter mine fyresegner skal dei døma i deim. Og mine lover og fyresegner skal dei halda på alle mine høgtider, og kviledagarne mine skal dei halda heilage. 026 EZE 044 025 Og til eit lik skal ingen av deim ganga inn, so han vert urein; einast for far og for mor og for son og for dotter, for bror, og for syster som ikkje hev havt mann, kann dei gjera seg ureine soleis. 026 EZE 044 026 Og etter reinsingi hans, skal dei telja sju dagar for honom. 026 EZE 044 027 Og den dagen han gjeng inn i heilagdomen, i den indre fyregarden, og tener i heilagdomen, skal han ofra syndofferet sitt, segjer Herren, Herren. 026 EZE 044 028 Og det skal vera arvluten deira: Eg vil vera arvluten deira. Og nokor eiga skal de ikkje gjeva deim i Israel; eg er deira eiga. 026 EZE 044 029 Grjonofferet og syndofferet og skuldofferet, deim skal dei eta, og alt som er bannlyst i Israel, skal høyra deim til. 026 EZE 044 030 Det aller fyrste av allslags grøda og alle offergåvor av alle slag skal vera åt prestarne. Og det fyrste gropet de mel, skal de gjeva presten, so velsigning må koma yver huset ditt. 026 EZE 044 031 Noko sjølvdaudt eller ihelrive av fugl eller fe må ikkje prestarne eta. 026 EZE 045 001 Og når de lutar ut landet til odel, so skal de gjeva ei gåva åt Herren, ein heilag-lut av landet, fem og tjuge tusund på lengdi og ti tusund på breiddi. Det skal vera heilagt i all si vidd rundt ikring. 026 EZE 045 002 Av dette skal det vera åt heilagdomen fem hundrad på lengd og fem hundrad på breidd, i ein firkant rundt ikring. Og til utmark rundt kringum det femti alner. 026 EZE 045 003 Soleis skal du etter dette målet mæla fem og tjuge tusund på lengdi og ti tusund på breiddi, og i det skal heilagdomen, det høgheilage, vera. 026 EZE 045 004 Det er ein heilag-lut av landet. Han skal vera åt prestarne som gjer tenesta i heilagdomen, dei som fær koma nær til Herren og tena honom. Det skal vera til hustufter åt deim og til heilag-tufter åt heilagdomen. 026 EZE 045 005 Og fem og tjuge tusund på lengdi og ti tusund på breiddi skal vera åt levitarne, tenarane i huset. Til eiga skal dei hava tjuge gardar. 026 EZE 045 006 Og til eiga åt byen skal de gjeva fem tusund på breiddi og fem og tjuge tusund på lengdi, jamsides med luten åt heilagdomen; det skal vera åt Israels-lyden. 026 EZE 045 007 Og fyrsten skal hava sin lut på båe sidorne åt heilagdoms-luten og by-eigedomen, frammed heilagdoms-luten og by-eigedomen, på vestsida vestetter, og på austsida, austetter, og han skal vera jamlang med ein arvlut åt ei ætt, frå grensa åt havet til austgrensa. 026 EZE 045 008 Dette skal han hava til land, til eiga i Israel. Og fyrstarne mine skal aldri meir tyngja folket mitt, men lata Israels-lyden hava landet som det vert etla åt ætterne. 026 EZE 045 009 So segjer Herren, Herren: No lyt det vera nok, de fyrstar i Israel! Få burt vald og trælking, og gjer rett og rettferd! Haldt upp med å driva folket mitt frå gard og grunn! segjer Herren, Herren. 026 EZE 045 010 Rett vegt og rett efa og rett bat skal de hava. 026 EZE 045 011 Ein efa og ein bat skal vera like store, so ein bat er tiandeparten av ein homer og ein efa tiandeparten av ein homer; etter homeren skal deira mål vera. 026 EZE 045 012 Ein sekel skal vera tjuge gera. Tjuge seklar, fem og tjuge seklar, femtan seklar, det skal vera ei mina hjå dykk. 026 EZE 045 013 Dette er den reida de skal gjeva: setteparten av ein efa av kvar homer kveite, og likeins skal de gjeva setteparten av ein efa av kvar homer bygg. 026 EZE 045 014 Og den visse reida av olje, rekna i bat: tiandeparten av ein bat av kvar kor - som er ti bat eller ein homer, for ein homer er ti bat - 026 EZE 045 015 og av småfeet eitt lamb av tvo hundrad frå det vatsrike beitelandet i Israel til grjonoffer og til brennoffer og takkoffer, til å gjera soning for deim, segjer Herren, Herren. 026 EZE 045 016 All landslyden skal vera skuldig til denne reida åt fyrsten i Israel. 026 EZE 045 017 Men fyrsten skal hava den skyldnaden: å leggja til brennofferi og grjonofferet og drykkofferet i helgarne og på nymånedagarne og på kviledagarne, på alle høgtiderne hjå Israels-lyden. Han skal greida med syndofferet og grjonofferet og takkofferi til å gjera soning for Israels-lyden. 026 EZE 045 018 So segjer Herren, Herren: Den fyrste dagen i fyrste månaden skal du taka ein lytelaus ungukse og reinsa heilagdomen frå synd. 026 EZE 045 019 Og presten skal taka noko av syndofferblodet og strjuka på dørskierne i huset og på dei fire hyrno på altarskori og på dørskierne i porten åt den indre fyregarden. 026 EZE 045 020 Og likeins skal du gjera den sjuande dagen i månaden for den som hev synda uviljande eller av fåkunna. Og de skal gjera soning for huset. 026 EZE 045 021 Den fjortande dagen i fyrste månaden skal de halda påskehelg. I høgtidi, i sju dagar, skal de eta usyrt brød. 026 EZE 045 022 Den same dagen skal fyrsten ofra ein ukse til syndoffer for seg og for all landslyden. 026 EZE 045 023 Og dei sju høgtidsdagarne skal han ofra åt Herren eit brennoffer: sju lytelause uksar og sju lytelause verar kvar dag i dei sju dagarne, og til syndoffer ein bukk kvar dag. 026 EZE 045 024 Og til grjonoffer skal han ofra ein efa med kvar ukse og ein efa med kvar ver og ein åttung olje med kvar efa. 026 EZE 045 025 Den femtande dagen i sjuande månaden, på høgtidi, skal han gjera likeins både syndofferet og med brennofferet og med grjonofferet og oljen i sju dagar. 026 EZE 046 001 So segjer Herren, Herren: Porten åt den indre fyregarden, den som snur i aust, skal vera attlaten dei seks vyrkedagarne, men kviledagen skal han vera open, og nymånedagen skal han vera open. 026 EZE 046 002 Og fyrsten skal ganga inn vegen til port-forhalli utanfrå og stana attmed port-dørskii. Og prestarne skal ofra brennofferet hans og takkofferi hans, og han skal tilbeda på portdørstokken og sidan ganga ut att. Men porten skal ikkje stengjast fyrr det kveldar. 026 EZE 046 003 Og um kviledagarne og nymånarne skal landslyden tilbeda attmed inngangen til den same porten for Herrens åsyn. 026 EZE 046 004 Og brennofferet som fyrsten skal føra fram for Herren på kviledagen, skal vera seks lytelause lamb og ein lytelaus ver, 026 EZE 046 005 og til grjonoffer ein efa med veren, men med lambi slikt grjonoffer som han sjølv vil gjeva, og ein åttung olje med kvar efa. 026 EZE 046 006 Og um nymånedagen ein lytelaus ungukse og seks lamb og ein ver; lytelause skal dei vera. 026 EZE 046 007 Og til grjonoffer skal han ofra ein efa med uksen og ein efa med veren, men med lambi so mykje som han hev råd til, og ein åttung olje med kvar efa. 026 EZE 046 008 Og når fyrsten gjeng inn, skal han ganga inn vegen til port-forhalli, og same vegen skal han ganga ut att. 026 EZE 046 009 Og når landslyden gjeng inn for Herrens åsyn på høgtiderne, då skal den som gjeng inn gjenom nordporten og skal tilbeda, ganga ut att gjenom sudporten, og den som gjeng inn gjenom sudporten, skal ganga ut gjenom nordporten; ingen skal snu og ganga ut att gjenom den porten han kom inn, men dei skal ganga ut beint fram. 026 EZE 046 010 Og fyrsten skal ganga inn midt ibland deim når dei gjeng inn, og når dei gjeng ut, skal dei ganga ut saman. 026 EZE 046 011 Og i helgarne og høgtiderne skal grjonofferet vera ein efa med kvar ukse og ein efa med kvar ver, men med lambi slikt som kvar sjølv vil gjeva, og ein åttung olje med kvar efa. 026 EZE 046 012 Og når fyrsten vil ofra eit friviljugt offer, anten brennoffer eller takkoffer til friviljugt offer åt Herren, då skal dei lata upp åt honom den porten som snur i aust, og han skal ofra brennofferet sitt og takkofferi sine like eins som han gjer på kviledagen. So skal han ganga ut att, og ein skal lata att porten etter han er utgjengen. 026 EZE 046 013 Og eit årsgamalt lytelaust lamb skal du dagstødt ofra til brennoffer åt Herren; kvar morgon skal du ofra det. 026 EZE 046 014 Og til grjonoffer skal du kvar morgon ofra setteparten av ein efa og tvo pottar olje til å lata uppi mjølet. Det er eit grjonoffer åt Herren - ævelege fyresegner, stødt og stendig. 026 EZE 046 015 Og dei skal ofra lambet og grjonofferet og oljen kvar morgon til eit stendigt brennoffer. 026 EZE 046 016 So segjer Herren, Israels Gud: Um fyrsten gjev einkvan av sønerne sine noko av odelen sin til gåva, so vert det hans odelen; åt sønerne hans skal det vera, dei fær det til odel og eiga. 026 EZE 046 017 Men gjev han einkvan av tenarane sine noko av odelen sin til gåva, då skal det vera hans til fridomsåret, men då skal fyrsten få det att. Odelen hans er det, åt sønerne hans skal det vera. 026 EZE 046 018 Og fyrsten må ikkje taka odelsjord frå folket og på den måten trengja deim burt frå deira eiga - av si eigi eiga skal han lata sønerne sine erva - so ikkje folket mitt vert spreidt, kvar burt frå si eiga. 026 EZE 046 019 So let han meg koma gjenom den inngangen som var attmed porten, til dei heilage kovarne som var etla prestarne, og som snudde i nord. Og sjå, der var det eit rom lengst burte mot vest. 026 EZE 046 020 Og han sagde med meg: «Dette er den staden der prestarne skal koka skuldofferet og syndofferet, og der dei skal baka grjonofferet, so dei ikkje skal turva bera det ut i den ytre fyregarden og på den måten helga lyden.» 026 EZE 046 021 So let han meg stiga ut i den ytre fyregarden og let meg ganga kringum dei fire hyrno på fyregarden. Og sjå, i kvart hyrna på fyregarden var det eit tun. 026 EZE 046 022 I dei fire hyrno på fyregarden var dei inngjerde, desse tuni; fyrti alner lange og tretti alner breide, desse fire tuni i hyrno hadde same målet. 026 EZE 046 023 Og det gjekk ein murgard rundt ikring inni deim, rundt ikring i alle fire. So var det gjort gruvor til å koka i nedantil med murgarden rundt ikring. 026 EZE 046 024 Og han sagde med meg: «Dette er kokehusi der tenarane i huset skal koka slagtofferi åt folket.» 026 EZE 047 001 So let han meg tilbake til inngangen åt huset. Og sjå, det kom vatn ut under dørstokken på huset mot aust, for framsida på huset snudde i aust. Og vatnet rann ned frå høgre sida på huset sunnanfor altaret. 026 EZE 047 002 Sidan let han meg ganga ut gjenom nordporten og fylgde meg ikring utanfor til ytreporten, den porten som snur austetter. Og sjå, det kom vatn vellande fram undan høgresida. 026 EZE 047 003 Mannen gjekk no austetter med mælesnor i handi og mælte tusund alner. Og han hadde meg til å vada yver vatnet, vatn til okleleden. 026 EZE 047 004 So mælte han endå tusund alner til og hadde meg til å vada yver vatnet, vatn til knes. So mælte han endå tusund alner og hadde meg til å vada yver vatnet; det gjekk då upp til lenderne. 026 EZE 047 005 So mælte han endå tusund alner, og no var det ei å som eg ikkje kunde vada. For vatnet hadde vakse, vatn til å symja i, ei å som ikkje let seg vada. 026 EZE 047 006 Og han sagde med meg: «Hev du set det, menneskjeson?» Og han let meg ganga tilbake uppå å-breiddi. 026 EZE 047 007 Då eg kom dit att, stod det på å-breiddi ei mengd med tre på den sida og hi sida. 026 EZE 047 008 Og han sagde med meg: «Dette vatnet renn ut til austbygderne og fløymar ned i øydemarki. So fell det ut i havet. Når det er flødt ut i havet, vert vatnet der friskt. 026 EZE 047 009 Og det skal henda at alt kvikjende som liver og yr alle stader der den tviflaumande åi renn, skal livna, og det skal verta ei ovmengd med fisk. For når dette vatnet kjem dit, so vert det helsebot og liv alle stader der åi renn. 026 EZE 047 010 Og det skal henda at fiskarar skal standa frammed vatnet frå En-Gedi til En-Eglajim; fiskestøde for garnbruk skal det og vera. Fisken der skal vera i ovende mengd, kvar etter sitt slag, som i Storhavet. 026 EZE 047 011 Men myrarne og deplarne der skal ikkje verta friske; dei er etla åt saltet. 026 EZE 047 012 Og frammed åi, på båe å-breidderne, skal det veksa upp frukttre av alle slag. Lauvet på deim skal ikkje visna og frukti ikkje trjota. Kvar månad skal dei bera ny frukt, for vatnet åt deim renn ut frå heilagdomen. Og frukti på deim skal vera til mat, og lauvet til lækjedom.» 026 EZE 047 013 So segjer Herren, Herren: Dette er landskilet, og innan det skal de taka dykk landet til odel etter Israels tolv ætter. Åt Josef skal det vera tvo luter. 026 EZE 047 014 Og de skal taka det til odel, den eine som den andre, for di eg hev rett upp handi mi på at eg vilde gjeva federne dykkar det; so skal då dette landet verta utskift til odel og eiga. 026 EZE 047 015 Dette er då landskilet: På nordsida: frå Storhavet langs med Hetlonvegen til ein kjem til Sedad, 026 EZE 047 016 Hamat, Berota, Sibrajim, som ligg millom Damaskus-skilet og Hamat-skilet, det millomste Haser, som ligg innmed Havran-skilet. 026 EZE 047 017 Soleis er då landskilet frå havet til Hasar-Enon attmed Damaskus-skilet og framleides endå lenger nordetter upp til Hamat-skilet. Dette er nordsida. 026 EZE 047 018 Austsida - millom Havran og Damaskus og millom Gilead og Israelsland - er Jordan: frå nordskilet til Austhavet skal de mæla. Dette er austsida. 026 EZE 047 019 På sudsida, mot sud; frå Tamar til Meribotvatnet attmed Kades, til bekken, alt til Storhavet. Dette er sudsida, mot sud. 026 EZE 047 020 På vestsida er Storhavet frå dette skilet til dit der ein gjeng til Hamat. Dette er vestsida. 026 EZE 047 021 Og de skal byta landet millom dykk etter Israels ætter. 026 EZE 047 022 Og soleis skal det vera: De skal skifta det ut til odel åt dykk sjølve og dei framande som bur hjå dykk og hev fenge born ibland dykk. Og dei skal vera for dykk som dei som er fødde og borne i sjølve Israel; odelsjord skal dei hava med dykk ibland ætterne i Israel. 026 EZE 047 023 Og so skal det vera: I den ætti der den framande bur, der skal de gjeva honom odelsjordi si, segjer Herren, Herren. 026 EZE 048 001 Og dette er namni på ætterne: Frå nordenden - vest ved Storhavet - langs med Hetlonvegen til dit som ein gjeng til Hamat, Hasar-Enan attmed Damaskus-skilet, der skal dei eiga frå austsida til havet: Dan, ein lut. 026 EZE 048 002 Frammed Dan-skilet, frå austsida til vestsida: Asser, ein lut. 026 EZE 048 003 Frammed Asser-skilet, frå austsida til vestsida: Naftali, ein lut. 026 EZE 048 004 Frammed Naftali-skilet, frå austsida til vestsida: Manasse, ein lut. 026 EZE 048 005 Frammed Manasse-skilet, frå austsida til vestsida: Efraim, ein lut. 026 EZE 048 006 Frammed Efraim-skilet, frå austsida til vestsida: Ruben, ein lut. 026 EZE 048 007 Frammed Ruben-skilet, frå austsida til vestsida: Juda, ein lut. 026 EZE 048 008 Frammed Juda-skilet, frå austsida til vestsida, skal vera den gåva som de skal gjeva, fem og tjuge tusund breid og so langt som ein av luterne åt ætterne frå austsida til vestsida, og midt der inni skal heilagdomen vera. 026 EZE 048 009 Den gåva som de skal gjeva Herren, skal vera fem og tjuge tusund lang og ti tusund breid. 026 EZE 048 010 Og åt desse skal den heilage gåva vera: Åt prestarne: i nord fem og tjuge tusund og i vest ti tusund på breiddi, og i aust ti tusund på breiddi, og i sud fem og tjuge tusund på lengdi. Og midt der inni skal Herrens heilagdom vera. 026 EZE 048 011 Åt prestarne som er helga utav Sadoks-sønerne, dei som tok vare på tenesta mi og ikkje for vilt då Israels-borni villa seg burt, soleis som levitarne villa seg burt, 026 EZE 048 012 åt deim skal gåva vera utav jordgåva, eit høgheilagt stykke frammed skilet mot levitarne. 026 EZE 048 013 Og levitarne skal hava, frammed skilet mot prestarne, fem og tjuge tusund på lengdi og ti tusund på breiddi; all lengdi skal vera fem og tjuge tusund og breiddi ti tusund. 026 EZE 048 014 Og dei skal ikkje selja noko av det, og ikkje skal noko bytast burt, og landsens fyrstegrøda må ikkje ganga yver i annan manns eiga, for ho er vigd Herren. 026 EZE 048 015 Og dei fem tusund som er att av breiddi, frammed dei fem og tjuge tusund, skal vera uvigd, åt byen, til bustader og til utmark, og byen skal liggja der i midten. 026 EZE 048 016 Dette er då målet på honom, nordsida fire tusund og fem hundrad og sudsida fire tusund og fem hundrad, austsida fire tusund og fem hundrad, og vestsida fire tusund og fem hundrad. 026 EZE 048 017 Og det skal vera utmark åt byen: nordetter tvo hundrad og femti, og sudetter tvo hundrad og femti, og austetter tvo hundrad og femti, og vestetter tvo hundrad og femti. 026 EZE 048 018 Og det som vert att på lengdi frammed den heilage gåva: ti tusund austetter og ti tusund vestetter - for det skal vera frammed den heilage gåva - grøda av det skal vera til brød åt arbeidsfolket i byen. 026 EZE 048 019 Og arbeidsfolket i byen, av alle ætterne i Israel, dei skal bruka det. 026 EZE 048 020 Heile gåva skal vera fem og tjuge tusund på lengdi og fem og tjuge tusund på breiddi; som ein firkant skal de gjeva den heilage gåva med by-eiga. 026 EZE 048 021 Og det som vert att, skal vera åt fyrsten, på båe sidorne av den heilage gåva og by-eiga, frammed luten på fem og tjuge tusund, alt burtåt austskilet og vestetter frammed dei fem og tjuge tusund, alt burtåt vestskilet jamsides med luterne åt ætterne; det skal vera åt fyrsten. Og den heilage gåva og husens heilagdom skal liggja midt imillom. 026 EZE 048 022 Det som då ligg millom Juda-skilet og Benjamin-skilet - med levit-eiga og by-eiga i midten - det skal vera åt fyrsten. 026 EZE 048 023 So kjem hine ætterne: Frå austsida til vestsida: Benjamin, ein lut. 026 EZE 048 024 Og frammed Benjamin-skilet, frå austsida til vestsida: Simeon, ein lut. 026 EZE 048 025 Og frammed Simeon-skilet, frå austsida til vestsida: Issakar, ein lut. 026 EZE 048 026 Frammed Issakar-skilet, frå austsida til vestsida: Sebulon, ein lut. 026 EZE 048 027 Frammed Sebulon-skilet, frå austsida til vestsida: Gad, ein lut. 026 EZE 048 028 Frammed Gad-skilet, på sudsida, i sud: der skal skilet ganga frå Tamar, yver Meribavatni attmed Kades, til bekken, alt burtåt Storhavet. 026 EZE 048 029 Dette er det landet som de skal skifta ut av odelen åt ætterne i Israel, og dette er luterne deira, segjer Herren, Herren.» 026 EZE 048 030 Og dette er utgrensa åt byen: På nordsida fire tusund og fem hundrad på mål. 026 EZE 048 031 Og byportarne, uppkalla etter ætterne i Israel: Tri portar i nord: Ruben-porten, ein; Juda-porten, ein; Levi-porten, ein. 026 EZE 048 032 Og på austsida: fire tusund og fem hundrad, og tri portar: Josef-porten, ein; Benjamin-porten, ein; Dan-porten, ein. 026 EZE 048 033 Og sudsida: fire tusund og fem hundrad på mål, og tri portar: Simeon-porten, ein; Issakar-porten ein; Sebulon-porten, ein. 026 EZE 048 034 Vestsida: fire tusund og fem hundrad; dei tri portarne der: Gad-porten, ein; Asser-porten, ein; Naftali-porten, ein. 026 EZE 048 035 Rundt ikring: attan tusund. Og namnet på byen skal vera frå den dagen: «Herren er der». # # BOOK 027 DAN Daniel Daniel 027 DAN 001 001 I det tridje styringsåret åt Jojakim, kongen i Juda, kom Nebukadnessar, kongen i Babel, til Jerusalem og kringsette byen. 027 DAN 001 002 Og Herren gav Juda-kongen Jojakim i hans vald, og likeins sume av kjeraldi i Guds hus; han førde deim til Sinearlandet, til gudshuset sitt. Og kjeraldi flutte han inn i skattkammeret åt guden sin. 027 DAN 001 003 Og kongen baud Aspenaz, den øvste hirdmannen sin, at han av Israel skulde velja ut nokre sveinar, av kongsætt og av adelsætt, 027 DAN 001 004 sveinar som var lytelause og fagre å sjå til og vituge til å leggja seg etter alt slags visdom, evnerike og lærehuga ungsveinar, som kunde verta føre til å tena i kongsgarden; og han skulde gjeva deim upplæring i kaldæisk skrift og tungemål. 027 DAN 001 005 Kongen etla til åt deim det dei skulde hava kvar dag av forkunnmaten åt kongen og av vinen som han drakk, og baud at dei skulde fostra deim upp i tri år; når den tidi var lidi, skulde dei få gjera tenesta hjå kongen. 027 DAN 001 006 Millom deim var Daniel, Hananja, Misael og Azarja av Juda-sønerne. 027 DAN 001 007 Men den øvste hirdmannen gav deim nye namn: Daniel kalla han Beltsassar, Hananja Sadrak, Misael Mesak og Azarja Abed-Nego. 027 DAN 001 008 Men Daniel sette seg fyre at han ikkje vilde gjera seg urein med kongsmaten, eller med den vinen som han drakk; og han bad den øvste hirdmannen um å sleppa å gjera seg urein. 027 DAN 001 009 Og Gud let Daniel finna nåde og miskunn hjå den øvste hirdmannen. 027 DAN 001 010 Men den øvste hirdmannen sagde til Daniel: «Eg ottast at herren min, kongen, som hev teke avgjerd um maten og drykken dykkar, skal tykkja at de er meir skrinnleitte enn dei andre sveinarne på dykkar alder, og so kjem de til å føra skuld yver hovudet mitt hjå kongen.» 027 DAN 001 011 Då sagde Daniel til hovmeisteren som den øvste hirdmannen hadde sett yver Daniel, Hananja, Misael og Azarja: 027 DAN 001 012 «Gjer ein freistnad med tenarane dine i ti dagar, og gjev oss grønt å eta og vatn å drikka. 027 DAN 001 013 So kann du sidan likna vår utsjånad i hop med utsjånaden på dei som et av kongsmaten; og so kann du gjera med tenarane dine etter det du då ser.» 027 DAN 001 014 Han laga seg etter deim i dette og gjorde ein freistnad med deim i ti dagar. 027 DAN 001 015 Då dei ti dagarne var lidne røyndest det at dei var fagrare å sjå til og betre i hold enn alle dei sveinar som hadde ete av kongsmaten. 027 DAN 001 016 Då let hovmeisteren deim sleppa den maten som kongen hadde etla åt deim, og den vinen som dei skulde ha drukke, og gav deim grønt. 027 DAN 001 017 Til desse fire sveinarne gav no Gud kunnskap og vit på alt slag skrift og visdom; og Daniel skyna seg på alle syner og draumar. 027 DAN 001 018 Og då den tidi kom då kongen hadde bode at dei skulde førast fram for honom, førde den øvste hirdmannen deim fram for Nebukadnessar. 027 DAN 001 019 Og då kongen tala med deim, fanst det ingen millom deim alle som kunde mæla seg med Daniel, Hananja, Misael og Azarja; so vart dei då tenarar hjå kongen. 027 DAN 001 020 Og stødt når kongen spurde deim til i ei sak som det skulde visdom til å skyna seg på, fann han at dei var ti gonger visare enn alle runemeistrar og manarar som fanst i heile hans rike. 027 DAN 001 021 Og Daniel heldt fram soleis til det fyrste styringsåret åt kong Kyrus. 027 DAN 002 001 I det andre styringsåret åt Nebukadnessar hadde Nebukadnessar draumar som sette uro i hugen hans, so han ikkje fekk sova. 027 DAN 002 002 Då let kongen senda bod etter runemeistrarne og manararne og trollmennerne og kaldæarane, og vilde at dei skulde fortelja kongen kva han hadde drøymt. Og dei kom og gjekk fram for kongen. 027 DAN 002 003 Og kongen sagde til deim: «Eg hev havt ein draum, og hev slik uro i hugen etter å få vita kva eg hev drøymt.» 027 DAN 002 004 Då tala kaldæarane til kongen på aramæisk: «Kongen live æveleg! Fortel tenarane dine draumen, so skal me segja deg kva han tyder.» 027 DAN 002 005 Kongen svara kaldæarane: «Nei, min vilje stend uruggeleg fast, at dersom de ikkje segjer meg draumen og uttydingi på honom, so skal de verta hoggne i sund, og husi dykkar gjorde til sorphaugar. 027 DAN 002 006 Men dersom de fortel meg draumen og uttydingi på honom, so skal de få rike gåvor og stor æra av meg. Seg meg difor draumen og uttydingi på honom!» 027 DAN 002 007 Dei svara og sagde andre gongen: «Kongen må fortelja draumen til tenarane sine, so skal me segja kva han tyder.» 027 DAN 002 008 Kongen svara og sagde: «Eg merkar grant at de vil vinna tid, sidan de ser at min vilje er uruggeleg. 027 DAN 002 009 Dersom de ikkje segjer meg draumen, kann domen yver dykk ikkje verta anna enn ein. Ja, de er vorte samde um å fara med lygn og skjemdarsvall for meg, i von um at tiderne skal snu seg. Seg meg no difor kva eg hev drøymt, so skynar eg at de og kann uttydingi på det.» 027 DAN 002 010 Då svara kaldæarane kongen og sagde: «Det finst ikkje eit menneskje på jordi som kann segja kongen det som han vil vita; aldri hev då heller nokon konge, kor stor og megtig han so hev vore, kravt noko slikt av nokon runemeister eller manar eller kaldæar. 027 DAN 002 011 For det som kongen krev, er so altfor vandt, og det finst ingen som kann fortelja kongen det, utan gudarne, og dei bur ikkje millom døyelege menneskje.» 027 DAN 002 012 Då vreidest kongen og harmast mykje, og baud at dei skulde tyna alle dei vise i Babel. 027 DAN 002 013 Då so påbodet var utferda, og dei skulde drepa dei vise, leita dei og etter Daniel og fosterbrørne hans og vilde drepa deim. 027 DAN 002 014 Daniel vende seg då med kloke og vituge ord til Arjok, hovdingen yver livvakti åt kongen, som hadde drege ut og skulde drepa dei vise i Babel. 027 DAN 002 015 Han tok til ords og spurde Arjok, hovudsmannen åt kongen: «Kvi hev kongen ferda ut dette strenge påbodet?» Då fortalde Arjok Daniel kva som var tids. 027 DAN 002 016 Og Daniel gjekk inn og bad kongen gjeva honom frest, so skulde han kunngjera kongen uttydingi. 027 DAN 002 017 Sidan gjekk Daniel heim og fortalde Hananja, Misael og Azarja, fosterbrørne sine, kva som var tids, 027 DAN 002 018 og han baud deim at dei skulde beda Gud i himmelen um miskunn, so at denne løyndomen måtte verta openberra, so ikkje Daniel og fosterbrørne hans skulde lata livet tilliks med dei andre vise i Babel. 027 DAN 002 019 Då fekk Daniel vita løyndomen i ei syn um natti. Og Daniel lova Gud i himmelen for dette. 027 DAN 002 020 Daniel tok til ords og sagde: «Lova vere Guds namn frå æva og til æva! For visdom og magt høyrer honom til! 027 DAN 002 021 Han let tider og stunder verta umskifte, set kongar av og set kongar inn, han gjev dei vise visdom og dei vituge vit. 027 DAN 002 022 Han openberrar det djupe og det dulde, han veit kva som i myrkret er, og hjå han bur ljoset. 027 DAN 002 023 Deg, min fedregud, takkar og prisar eg for di du hev gjeve meg visdom og dugleik, og no hev kunngjort meg det me bad deg um. For det som kongen vilde vita, hev du kunngjort oss. 027 DAN 002 024 Daniel gjekk so inn til Arjok, som av kongen hadde fenge påbod um å drepa dei vise i Babel; han gjekk av stad og sagde soleis til honom: «Dei vise i Babel må du ikkje tyna. Før meg inn til kongen, so skal eg kunngjera kongen uttydingi.» 027 DAN 002 025 Då skunda Arjok seg og førde Daniel inn til kongen og sagde soleis til honom: Eg hev funne ein mann millom dei jødiske fangarne som kann segja kongen uttydingi.» 027 DAN 002 026 Kongen svara og sagde til Daniel, som hadde fenge namnet Beltsassar: «Kann du segja meg den draumen eg hev havt, og uttydingi på honom?» 027 DAN 002 027 Daniel svara kongen og sagde: «Den løyndomen som kongen hev hug til å vita, er det ingen vismann eller manar eller runemeister eller stjernetydar som kann kunngjera for kongen. 027 DAN 002 028 Men det er ein Gud i himmelen, som openberrar løyndomar, og han hev late kong Nebukadnessar vita kva som skal henda i dagar som kjem. Dette var draumen din og den syni du hadde på lægjet ditt: 027 DAN 002 029 Då du, konge, låg på lægjet ditt, steig det tankar upp hjå deg um kva som skal henda i framtidi. Og han som openberrar løyndomar, let deg vita kva som skal henda. 027 DAN 002 030 Og for meg hev denne løyndomen vorte openberra, ikkje av di eg eig nokon visdom framfor alle andre som liver, men for at uttydingi kann verta kunngjord for kongen, so du kann få vita ditt hjartans tankar. 027 DAN 002 031 Du, konge, såg i syni di ei stor bilætstytte standa framfyre deg, og den stytta var høg, og glansen hennar var overlag stor, ho var skræmeleg å sjå til. 027 DAN 002 032 Hovudet på bilætet var av skirt gull, brjostet og armarne av sylv, buken og lenderne av kopar, 027 DAN 002 033 leggjerne av jarn, føterne var noko av jarn og noko av leir. 027 DAN 002 034 Medan du stod og såg på bilætet, vart det lausrive ein stein, men ikkje med mannehender, og den steinen råka bilætet på føterne, som var av jarn og leire, og krasa deim. 027 DAN 002 035 Då vart det krasa alt på ein gong, jarnet, leiret, koparen, sylvet og gullet, og det vart som agner på ein treskjarvoll um sumaren, og vinden føykte det burt, so ein ingen stad kunna finna det att. Men av steinen som hadde råka bilætet, vart det eit stort fjell, som fylde upp heile jordi. 027 DAN 002 036 Dette var draumen, og no vil me segja kongen uttydingi. 027 DAN 002 037 Du, konge, kongen yver kongarne, som Gud i himmelen hev gjeve rike, velde, magt og æra, 027 DAN 002 038 du, som hev gjeve mannsborni, dyri på marki og fuglarne under himmelen i henderne på, so langt som liv bur, og som han hev sett til herre yver det alt saman, du er dette gullhovudet. 027 DAN 002 039 Men etter deg skal det koma upp eit anna rike, ringare enn ditt, og etter det endå eit rike, det tridje, som er av kopar, og det skal råda yver heile jordi. 027 DAN 002 040 Det fjorde riket skal og koma upp og vera sterkt som jarn; for jarnet knusar og krasar alt, og som jarnet øyder alt anna, so skal og dette riket krasa og øyda. 027 DAN 002 041 Men når du såg at føterne og tærne var noko av krusmakarleir og noko av jarn, so tyder det at det skal vera eit sundra rike: det skal hava noko av det faste jarnet, for du såg det var jarn blanda med leira. 027 DAN 002 042 Og det at tærne på føterne var noko av jarn og noko av leir, det tyder at riket i sume måtar skal vera sterkt, i andre måtar veikt. 027 DAN 002 043 Og at du såg jarnet var blanda med leir, det tyder at det fulle skal verta ei blanding ved menneskjesæde, men at luterne like vel ikkje skal halda i hop med kvarandre, like lite som jarn kann binda seg saman med leir. 027 DAN 002 044 Men i dei dagarne dei kongarne liver, skal Gud i himmelen reisa eit rike som aldri i æva skal øydast, og magti yver det skal ikkje latast til noko anna folk. Det skal krasa og gjera ein ende på alle hine riki; men sjølv skal det æveleg standa; 027 DAN 002 045 for du såg då at det vart lausrive ein stein or fjellet, men ikkje med mannehender, og krasa jarnet, koparen, leiret, sylvet og gullet. So hev den store Gud openberra for kongen kva som skal henda i framtidi. Draumen er sann og uttydinga sætande.» 027 DAN 002 046 Då kasta kong Nebukadnessar seg å gruve og tilbad framfor Daniel, og han baud at dei skulde ofra grjonoffer og røykjelse til honom. 027 DAN 002 047 Og kongen svara Daniel og sagde: «I sanning, dykkar Gud er Gud yver gudar og herre yver kongar og ein som openberrar løynde ting, sidan du hev kunna openberra denne løyndomen.» 027 DAN 002 048 Etter dette gjorde kongen Daniel til ein stor mann, og gav honom mange dyre gåvor og sette honom til herre yver alt Babelsfylket, og til forstandar for alle dei vise i Babel. 027 DAN 002 049 Og Daniel bad kongen, og han sette Sadrak og Mesak og Abed-Nego til å styra Babelsfylket, men Daniel sjølv stana i kongsgarden. 027 DAN 003 001 Kong Nebukadnessar let gjera eit bilæte av gull, seksti alner høgt og seks alner breidt; det fekk han sett upp på Durasletta i Babelsfylket. 027 DAN 003 002 Og kong Nebukadnessar sende ut menner som skulde stemna saman satraparne og jarlarne og landshovdingarne og rådsmennerne og skattmeistrarne og dei lovkunnige og domarane og alle andre embætsmenner i fylki, at dei skulde koma til vigsla av det bilætet som kong Nebukadnessar hadde fenge reist. 027 DAN 003 003 Då samla dei seg, satraparne og jarlarne og landshovdingarne og rådsmennerne og skattmeistrarne og dei lovkunnige og domararne og alle andre embetsmenner i fylki og skulde vigsla det bilætet som Nebukadnessar hadde fenge reist; og då dei so stod framfor det bilætet som Nebukadnessar hadde fenge reist, 027 DAN 003 004 ropa ein herold med høg røyst: «Det vere dykk sagt, de folk og ætter og tungemål: 027 DAN 003 005 Når de høyrer ljoden av horn, fløyta, cither, harpa, psalter, sekkjepipa og alle slags andre spel, då skal de falla ned og tilbeda det gull-bilætet som kong Nebukadnessar hev fenge reist. 027 DAN 003 006 Men den som ikkje fell ned og tilbed, skal i same stundi verta kasta i ein brennande omn.» 027 DAN 003 007 So snart alt folket no høyrde ljoden av horn, fløyta, cither, harpa, psalter og alle andre slags spel, fall dei difor ned, alle folk og ættar og tungemål, og tilbed det gull-bilætet som kong Nebukadnessar hadde fenge reist. 027 DAN 003 008 Men straks etter stod nokre kaldæiske menner fram og klaga jødarne. 027 DAN 003 009 Dei tok til ords og sagde til kong Nebukadnessar: «Kongen live æveleg! 027 DAN 003 010 Konge, du hev gjeve bod um at alle menneskje skulde falla ned og tilbeda gull-bilætet når dei høyrde ljoden av horn, fløyta, cither, harpa, psalter, sekkjepipa og alle andre spel, 027 DAN 003 011 og at kvar og ein som ikkje fell ned og tilbed, skal verta kasta i ein brennande omn. 027 DAN 003 012 Men no er her nokre jødiske menner, Sadrak, Mesak og Abed-Nego, som du sette til å styra Babelsfylket. Desse mennerne hev ikkje agta på deg, konge. Dei dyrkar ikkje dine gudar, og ikkje tilbed dei gull-bilætet som du hev fenge reist.» 027 DAN 003 013 Då baud Nebukadnessar i vreide og harm at dei skulde føra fram Sadrak, Mesak og Abed-Nego. Og dei førde mennerne fram for kongen. 027 DAN 003 014 Nebukadnessar tala til deim og sagde: «Er det med vilje at de, Sadrak, Mesak og Abed-Nego, ikkje dyrkar mine gudar og ikkje tilbed det gull-bilætet som eg hev fenge reist? 027 DAN 003 015 Ja, ja, alt skal verta godt att, so framt de er viljuge til å falla ned og tilbeda det bilætet som eg hev fenge gjort, når de høyrer ljoden av horn, fløyta, cither, harpa, psalter og sekkjepipa og alle slag andre spel. Men dersom de ikkje tilbed, so skal de i same stundi verta kasta i den brennande omn; og kven er den gud som då kann frelsa dykk or mi hand?» 027 DAN 003 016 Då svara Sadrak, Mesak og Abed-Nego og sagde til kongen: «Nebukadnessar, me tarv ikkje gjeva deg noko svar på dette. 027 DAN 003 017 Um vår Gud, han som me dyrkar, magtar å frelsa oss, so skal han og frelsa oss or den brennande omnen og or di hand, konge. 027 DAN 003 018 Men um han ikkje det vil, so skal du vita, konge, at me dyrkar ikkje dine gudar kor som er, og at me ikkje vil tilbeda det gull-bilætet som du hev fenge reist.» 027 DAN 003 019 Då rann det slikt sinne i Nebukadnessar mot Sadrak, Mesak og Abed-Nego, at han skifte liter i andlitet. Og han tok til ords og baud at dei skulde gjera omnen sju gonger so heit som elles var turvande. 027 DAN 003 020 Og nokre handfaste karar i heren hans fekk fyresegn um å binda Sadrak, Mesak og Abed-Nego og kasta deim i den brennande omnen. 027 DAN 003 021 So vart mennerne bundne i underklædi, kjolarne, kapporne og dei andre klædi sine og kasta i den brennande omnen. 027 DAN 003 022 Men etter di bodet åt kongen hadde vore so strengt, og omnen difor var vorten so uhorveleg upphita, vart dei mennerne som førde Sadrak, Mesak og Abed-Nego upp dit, sjølv drepne av eldslogarne. 027 DAN 003 023 Men dei tri mennerne, Sadrak, Mesak og Abed-Nego, vart kasta bundne ned i den brennande omnen. 027 DAN 003 024 Då stokk kong Nebukadnessar og stod svint upp og spurde rådsherrarne sine og sagde: «Var det ikkje tri menner me batt og kasta i elden?» Dei svara og sagde til kongen: «Jau visst, konge.» 027 DAN 003 025 Han heldt fram og sagde: «Og endå ser eg no fire menner som gjeng lause og leduge inne i elden, og inkje mein hev dei fenge; og den fjorde ser ut som ein gudeson. 027 DAN 003 026 Dermed steig Nebukadnessar fram til døri på den brennande omnen, tok til ords og sagde: Sadrak, Mesak og Abed-Nego, de tenarar åt den høgste Gud, kom ut her!» Då gjekk Sadrak, Mesak og Abed-Nego ut or elden. 027 DAN 003 027 Og satraparne og jarlarne og landshovdingarne og rådsherrarne åt kongen samla seg saman der, og fekk sjå at elden ikkje hadde havt nokor magt yver likamen til desse mennerne, og at håret på hovudi deira ikkje var svidt, og at klædi deira ikkje var skadde; ja, ein kunde ikkje ein gong kjenna lukti av noko brent på deim. 027 DAN 003 028 Då tok Nebukadnessar til ords og sagde: «Lova vere Gud åt Sadrak, Mesak og Abed-Nego, som sende engelen sin og frelsa tenararne sine, som trøysta seg so fast til honom at dei braut ordi åt kongen og våga livet sitt, so dei ikkje skulde nøydast til å dyrka og tilbeda nokon annan gud enn sin eigen Gud! 027 DAN 003 029 So gjev eg no det bodet at kven det so er av alle folk og ætter og tungemål som segjer noko usømelegt um Sadrak, Mesak og Abed-Negos Gud, han skal hoggast i sund, og huset hans skal gjerast til ein sorphaug; for det finst ingen gud som kann hjelpa so som han.» 027 DAN 003 030 So let kongen Sadrak, Mesak og Abed-Nego koma til stor æra og magt i Babelsfylket. 027 DAN 004 001 Kong Nebukadnessar til alle folk og ætter og tungemål som bur på heile jordi: Heil og sæl! 027 DAN 004 002 Eg hev funne for godt å kunngjera dei teikn og under som den høgste Gud hev gjort mot meg. 027 DAN 004 003 Kor store er ikkje teikni hans, og megtige hans under! Riket hans er eit æveleg rike, og veldet hans varer frå ætt til ætt. 027 DAN 004 004 Eg, Nebukadnessar, sat i god ro i huset mitt og livde lukkeleg i kongsgarden mitt. 027 DAN 004 005 Då hadde eg ein draum som skræmde meg; eg tok fæla av draumsviv i mi seng og av ei syn som eg såg. 027 DAN 004 006 Difor gav eg ut bod um at dei skulde henta alle dei vise i Babel til meg, so dei kunde segja meg uttydingi på draumen. 027 DAN 004 007 So kom då runemeistrarne, manararne, kaldæarane og stjernetydarane, og eg fortalde deim draumen; men dei kunde ikkje segja meg uttydingi på honom. 027 DAN 004 008 Til slutt kom Daniel og inn for meg, han som hadde fenge namnet Beltsassar etter namnet på guden min, og som anden åt heilage gudar er i; og eg fortalde honom draumen soleis: 027 DAN 004 009 «Beltsassar, du som er den øvste millom runemeistrarne, um deg veit eg at anden åt heilage gudar er i deg, og at ingen løyndom er for svær for deg; so seg meg kva eg såg i draumen min, og kva det tyder. 027 DAN 004 010 Dette var den syni eg hadde på lægjet mitt: Eg såg i syni mi eit tre standa midt på jordi, og det treet var ovleg høgt. 027 DAN 004 011 Ja, stort og veldugt var treet, og so høgt at det rakk til himmels og var synlegt alt til enderne av jordi. 027 DAN 004 012 Det hadde fager lauvklænad, og det bar mykje frukt, so det hadde føde åt alle. Dyri på marki fann skugge under det, og fuglarne under himmelen budde i greinerne på det, og alt kjøt fekk si føda frå det. 027 DAN 004 013 So såg eg i den syni som eg hadde på lægjet mitt, korleis ein heilag vaktar steig ned frå himmelen. 027 DAN 004 014 Han ropa med høg røyst og sagde: «Hogg ned treet, og skjer greinerne av det, riv lauvklædnaden av, og spreid frukti, so dyri som ligg under det, lyt fara sin veg, og fuglarne flyg burt ifrå greinerne på det. 027 DAN 004 015 Men lat stuven med røterne standa att i jordi, men bunden med lekkjor av jarn og kopar, midt i grøne graslendet; av doggi frå himmelen skal han vætast, og hava sin lut med dyri millom urterne på marki. 027 DAN 004 016 Hjarta hans skal skapast um, so det ikkje er eit mannehjarta meir; eit dyrehjarta skal han få, og sju tider skal skrida fram yver honom. 027 DAN 004 017 So er det skipa ved rådgjerd av vaktarane, og so hev dei heilage sagt i saki, so mykje dei levande skal sanna at det er den Høgste som råder yver manneriket og gjev det til kven han vil, ja, set den ringaste millom menneskje yver det.» 027 DAN 004 018 Soleis var draumen som eg, kong Nebukadnessar, hadde. Og no må du, Beltsassar, segja kva han tyder; for ingen av dei vise i riket mitt kann segja meg uttydingi; men du kann det vel, for anden åt heilage gudar er i deg.» 027 DAN 004 019 Då stod Daniel, han som dei og kalla Beltsassar, ei stund forfærd og full av urolege tankar. Men kongen tok atter til ords og sagde: «Beltsassar, lat ikkje draumen og det som han tyder, skræma deg!» Beltsassar svara og sagde: «Herre min, gjev draumen måtte gjelda deim som hatar deg, og tydingi på honom fiendarne dine! 027 DAN 004 020 Treet du såg, som var so stort og so veldugt, og so høgt at det rakk til himmels og var synlegt yver all jordi, 027 DAN 004 021 og som hadde so fager lauvklædnad, og bar so mykje frukt at det gav føda åt alle, treet som dyri på marki budde under, og som fuglarne under himmelen hadde reiri sine i greinerne på, 027 DAN 004 022 det er du sjølv, konge, du som er so stor og veldug; stordomen din hev vakse so han når til himmels, og veldet ditt strekkjer seg til endarne av jordi. 027 DAN 004 023 Men at kongen såg ein heilag vaktar stiga ned frå himmelen, som sagde: «Hogg ned treet og øydelegg det, men lat stuven med røterne standa att i jordi, bunden med lekkjer av jarn og kopar, midt i grøne graslendet! av doggi frå himmelen skal han vætast, og hava sin lut millom dyri på marki, til dess sju tider hev skride fram yver honom - 027 DAN 004 024 det tyder, konge, og dette er rådgjerdi åt den Høgste som råkar herren min, konge: 027 DAN 004 025 Du skal verta utstøytt frå menneski og ljota bu millom dyri på marki og eta gras som uksarne og verta vætt av doggi frå himmelen, og sju tider skal skrida fram yver deg til dess du sannar at det er den Høgste som råder yver mannariket og gjev det til kven han vil. 027 DAN 004 026 Men at det vart bode at trestuven og røterne skulde standa att, det tyder at du skal få hava riket ditt, når du hev sannkjent at himmelen hev magti. 027 DAN 004 027 Difor må du, konge, lata mitt råd tekkjast deg, og gjera deg fri frå synderne dine med di du gjer godt, og frå misgjerningarne dine med di du gjer sælebot mot dei fatige, um lukka di då kann henda kunde verta varande.»» 027 DAN 004 028 Alt dette kom yver kong Nebukadnessar. 027 DAN 004 029 Tolv månader etter gjekk kongen ein gong ikring på taket av kongsslottet i Babel. 027 DAN 004 030 Då tok kongen til ords og sagde: «Sjå, dette er det store Babel, som eg hev bygt til kongssæte med mi velduge magt, min herlegdom til æra!» 027 DAN 004 031 Fyrr ordet endå var or munnen på kongen, kom det ei røyst frå himmelen: «Deg, kong Nebukadnessar, vere det sagt: Kongedømmet hev vike frå deg; 027 DAN 004 032 du skal verta utstøytt frå menneski og ljota bu millom dyri på marki og eta gras som uksarne, og sju tider skal skrida fram yver deg, til dess du sannar at den Høgste råder yver manneriket og gjev det til kven han vil.» 027 DAN 004 033 I same stundi slo dette ordet til på Nebukadnessar; han vart utstøytt frå menneski og laut eta gras som uksarne, og kroppen hans vart vætt av doggi frå himmelen, til dess at håret hans voks og vart som ørnefjører, og til dess neglerne hans vart som fugleklør. 027 DAN 004 034 Men då tidi var lidi, lyfte eg, Nebukadnessar, augo mine upp til himmelen og fekk vitet mitt att. Då lova eg den Høgste, eg prisa og æra honom som liver æveleg, han som hev eit velde som er eit ævelegt velde, og eit rike som varer frå ætt til ætt. 027 DAN 004 035 Alle som på jordi bur, er som inkje å agta imot honom, for han gjer kva han vil, både med himmelheren og med deim som bur på jordi, og ingen kann standa seg imot hans hand eller segja til honom: «Kva gjer du?» 027 DAN 004 036 So fekk eg då på den tidi vitet mitt att, og eg fekk att min herlegdom og glans, mitt kongedøme til æra, og rådsherrarne og stormennerne mine leita meg upp. Og eg vart innsett i kongedømet mitt att, og endå større magt vart meg gjevi. 027 DAN 004 037 Difor prisar no eg, Nebukadnessar, og høglovar og ærar kongen i himmelen; for alle hans gjerningar er sanning, og vegarne hans er rette, og han kann bøygja deim ned som ferdast i ovmod. 027 DAN 005 001 Kong Belsassar gjorde eit stort gjestebod for dei tusund stormennerne sine og heldt drykkjelag med dei tusund. 027 DAN 005 002 Då dei hadde fenge smak på vinen, baud Belsassar at dei skulde bera fram dei gullkjeraldi og sylvkjeraldi som Nebukadnessar, far hans, hadde teke or templet i Jerusalem; or deim skulde so kongen og stormennerne hans, konorne og fylgjekonorne hans drikka. 027 DAN 005 003 Dei bar då fram dei gullkjeraldi som var tekne or templet i Guds hus i Jerusalem; og kongen og stormennerne hans, konorne og fylgjekonorne hans, drakk or deim. 027 DAN 005 004 Dei drakk vin og prisa gudarne sine av gull og sylv, av kopar og jarn og tre og stein. 027 DAN 005 005 Då synte det seg i same stundi fingrar som av ei mannehand, som skreiv på den kvitkalka veggen i kongshalli, midt imot ljosestaken; og kongen såg handi som skreiv. 027 DAN 005 006 Då skifte kongen liter, og tankarne skræmde honom, og han veikna i mjødmarne, og knei hans slo imot einannan. 027 DAN 005 007 Og kongen ropa med høg røyst, og baud at dei skulde henta manarane og kaldæarane og stjernetydarane. Og kongen sagde so til dei vise i Babel: «Kven det er som kann lesa denne skrifti og gjeva meg uttydingi på henne, han skal verta klædd i purpur, ei gullkjeda skal han få um halsen, og verta den tridje mannen i riket.» 027 DAN 005 008 Då kom alle kongens vismenner til stades, men dei kunde ikkje lesa skrifti eller segja kongen kva ho tydde. 027 DAN 005 009 Då vart kong Belsassar øgjeleg forfærd, og skifte liter, og stormennerne hans stod forstøkte. 027 DAN 005 010 Men då talen åt kongen og stormennerne hans kom for øyro åt dronningi, gjekk ho til gildehalli; der tok dronningi til ords og sagde: «Kongen live æveleg! Lat ikkje tankarne skræma deg, og ikkje skal du skifta liter. 027 DAN 005 011 I riket ditt finst ein mann som anden åt heilage gudar er i. I dagarne åt far din synte det seg at han åtte både upplysning og klokskap og visdom som visdom hjå gudar; og far din, kong Nebukadnessar, sette honom til hovding yver runemeistrarne, manararne, kaldæarane og stjernetydarane; ja, dette gjorde far din, kongen, 027 DAN 005 012 etter di det hjå honom var ei makelaus ånd og kunnskap og skyn, og dugleik til å tyda draumar og gjeta gåter og greida vande flokar, hjå denne Daniel, som kongen hadde gjeve namnet Beltsassar. Send difor bod etter Daniel! So gjev nok han deg uttydingi». 027 DAN 005 013 Då so Daniel var henta til kongen, tok kongen til ords og sagde til Daniel: «Du er fulla Daniel, ein av dei jødiske fangarne som far min, kongen, førde hit frå Juda? 027 DAN 005 014 Eg hev høyrt folk segja um deg at anden åt gudar er i deg, og at det hev synt seg at du eig upplysning og skyn og makelaus visdom. 027 DAN 005 015 No er det so at dei vise og manararne hev vorte henta hit til meg til å lesa denne skrifti og segja meg uttydingi på henne; men dei kunde ikkje gjeva meg nokor uttyding. 027 DAN 005 016 Men um deg hev eg høyrt at du kann gjeva uttydingar og greida vande flokar. Kann du no lesa denne skrifti og segja meg uttydingi på henne, so skal du verta klædd i purpur, og få ei gullkjeda um halsen din, og du skal verta tridje mannen i riket.» 027 DAN 005 017 Då svara Daniel og sagde til kongen: «Gåvorne dine kann du sjølv hava eller gjeva deim til ein annan; deim forutan skal eg lesa skrifti for kongen og segja honom uttydingi: 027 DAN 005 018 Til Nebukadnessar, far din, konge, gav Gud den høgste kongemagt, stordom, æra og herlegdom; 027 DAN 005 019 og for den stordomen skuld som han hadde gjeve honom, skalv alle folk og ætter og tungemål for honom og ræddast. Kven han vilde, drap han, og kven han vilde, let han liva; kven han vilde, gjorde han stor, og kven han vilde, gjorde han liten. 027 DAN 005 020 Men då han ovmoda seg i hjarta sitt, og åndi hans vart stolt og stormodig, vart han støytt ifrå kongsstolen sin, og æra hans vart frå honom teki. 027 DAN 005 021 Han vart utstøytt frå menneski, og hjarta hans vart som hjarta hjå eit dyr, og han laut bu millom villasen og eta gras som uksarne, og av doggi frå himmelen vart kroppen hans vætt, til dess han sanna at Gud den høgste råder yver mannariket og set yver det kven han vil. 027 DAN 005 022 Men du, Belsassar, son hans, som hev visst alt dette, hev endå ikkje gjort hjarta ditt audmjukt, 027 DAN 005 023 men ovmoda deg mot Herren i himmelen og late folk bera fram for deg kjeraldi frå huset hans; og du og stormennerne dine, konorne og fylgjekonorne dine, hev drukke vin or deim, og du hev prisa dine gudar av sylv og gull, av kopar, jarn, tre og stein, som korkje ser eller høyrer eller veit noko. Men den Gud som hev åndi di og alle dine vegar i sitt vald, honom hev du ikkje æra. 027 DAN 005 024 Difor hev no denne handi vorte send frå honom, og denne skrifti rita. 027 DAN 005 025 Og so lyder den skrifti som her er rita: Mené, mené, tekél, ufarsin. 027 DAN 005 026 Og dette er uttydingi på ordi: Mené, det tyder: Gud hev talt dagarne åt riket ditt og gjort ende på det. 027 DAN 005 027 Tekél, det tyder: du er vegen på ei vegt og funnen for lett. 027 DAN 005 028 Perés, det tyder: riket ditt er sundbytt og gjeve åt medarar og persarar.» 027 DAN 005 029 Då baud Belsassar, og dei klædde Daniel i purpur, og hengde ei gullkjeda um halsen hans, og ropa ut um honom at han skulde vera tridje mannen i riket. 027 DAN 005 030 Same natti vart Belsassar, kaldæarkongen, drepen. 027 DAN 005 031 Og Darius frå Media tok imot riket då han var tvo og seksti år gamall. 027 DAN 006 001 Og Darius fann for godt å setja eit hundrad og tjuge satrapar yver riket, so det alle stadar i riket skulde vera slike å finna. 027 DAN 006 002 Og yver deim sette han tri riksrådar, og av deim var Daniel den eine; for deim skulde satraparne gjera rekneskap, so kongen ingen skade leid. 027 DAN 006 003 Men Daniel merkte seg ut framfor hine riksrådarne og satraparne, for det var ei makelaus ånd i honom, og kongen tenkte på å setja honom yver heile riket. 027 DAN 006 004 Då søkte dei andre riksrådarne og satraparne å finna ei sak imot Daniel i det som kom riksstyringi ved. Men dei kunde ingi sovore sak finna, eller noko som var rangt, med di han var trugen i tenesta si; ingi misferd og inkje rangt var å finna hjå honom. 027 DAN 006 005 Då sagde mennerne: «Me finn ikkje nokor sak imot denne Daniel, minder det skulde lata seg gjera å finna noko i gudsdyrkingi hans.» 027 DAN 006 006 Etter dette styrmde desse riksrådarne og satraparne inn til kongen og sagde soleis til honom: «Kong Darius live æveleg! 027 DAN 006 007 Alle riksrådarne og jarlarne og satraparne, rådsherrarne og landshovdingarne i riket hev samrådt seg um at eit kongelegt påbod burde verta gjeve, og eit forbod ferda ut, at kven det er som i tretti dagar heldt si bøn til nokon annan, det vere gud eller menneskje, enn til deg, konge, han skal verta kasta i løvegropi. 027 DAN 006 008 So lat det no, konge, verta ferda ut eit forbod, og lat det setja upp skriftleg, so det ikkje kann takast attende, etter ubrigdeleg lov hjå medarar og persarar.» 027 DAN 006 009 I samhøve med dette let kong Darius eit skriv setja upp og eit forbod ferda ut. 027 DAN 006 010 Men so snart Daniel hadde fenge visst at skrivet var uppsett, gjekk han inn i huset sitt; der hadde han på den øvre salen sin vindaugo som var opne mot Jerusalem. Der fall han tri gonger um dagen på kne og bad og takka Gud, soleis som han fyrr hadde vore van til å gjera. 027 DAN 006 011 Då styrmde mennerne inn, og dei fann Daniel, som bad og kalla på sin Gud. 027 DAN 006 012 Sidan gjekk dei til kongen og spurde honom um det kongelege forbodet: «Hev du ikkje late setja upp eit forbod, at kven det er som i tretti dagar held si bøn til nokon annan, det vere gud eller menneskje, enn til deg, konge, han skal verta kasta i løvegropi?» Kongen svara: «Jau, og det ordet stend fast etter ubrigdeleg lov hjå medarar og persarar.» 027 DAN 006 013 Då svara dei og sagde til kongen: «Daniel, ein av dei jødiske fangarne, agtar korkje på deg eller på det forbodet som du hev late setja upp, men held si bøn tri gonger um dagen.» 027 DAN 006 014 Då kongen høyrde dette, vart han svært sorgfull, og gjorde seg sut for korleis han skulde kunna berga Daniel; alt til soleglad mødde han seg med å leita etter ein utveg til å hjelpa honom. 027 DAN 006 015 Då styrmde mennerne inn til kongen og sagde til honom: «Kongen må vita at det er ei lov hjå medararne og persararne, at ikkje noko forbod eller påbod som kongen ferdar ut, kann brigdast.» 027 DAN 006 016 Då baud kongen at dei skulde henta Daniel og kasta honom i løvegropi; og kongen tala til Daniel og sagde: «Guden din, som du so ideleg dyrkar, han frelsa deg!» 027 DAN 006 017 Og dei fann fram ein stein og lagde den yver gropsmunnen, og kongen innsigla honom med sitt eige innsigle og innsiglet åt stormennerne sine, so det ikkje skulde verta gjort noko um att i det som hadde hendt med Daniel. 027 DAN 006 018 Etter dette gjekk kongen heim til slottet sitt, og han fasta heile natti og let ingi kvinnor koma inn til seg; og han fekk ikkje blund på augo. 027 DAN 006 019 Sidan um morgonen, i lysingi, reis kongen upp og skunda seg til løvegropi. 027 DAN 006 020 Og då han var nær burt åt gropi komen, ropa han på Daniel med sorgfull røyst. Kongen tok til ords og sagde til Daniel: «Daniel, du tenar åt den levande Gud, må tru Guden din, den som du so ideleg dyrkar, hev kunna berga deg frå løvorne?» 027 DAN 006 021 Då svara Daniel kongen: «Kongen live æveleg! 027 DAN 006 022 Min Gud hev sendt engelen sin til å lata att løvemunnarne, so dei ingen skade hev gjort meg. For eg er funnen saklaus for honom; og ikkje heller hev eg forbrote meg mot deg, konge.» 027 DAN 006 023 Då vart kongen ovleg glad, og baud at dei skulde taka Daniel upp or gropi. Og då Daniel var teken upp or gropi, kunde dei ingen skade finna på honom; for han hadde trutt på sin Gud. 027 DAN 006 024 Sida baud kongen, og dei henta dei mennerne som hadde klaga Daniel, og kasta deim og borni og konorne deira i løvegropi; og endå fyrr dei var til botnar komne, rauk løvorne på deim og krasa kvart beinet i deim. 027 DAN 006 025 Etter dette skreiv kong Darius til alle folk og ætter og tungemål som fanst på heile jordi: «Heil og sæl! 027 DAN 006 026 Hermed gjev eg det bodet at i heile mitt rike skal folk skjelva og ottast for Daniels Gud. For han er den livande Gud, som skal vera i all æva; og riket hans er eit som ikkje kann øydast, og veldet hans varer alt til enden. 027 DAN 006 027 Han frelsar og friar ut, han gjer teikn og under i himmelen og på jordi, han som hev frelst Daniel or løve-vald.» 027 DAN 006 028 Og denne Daniel steig i æra og magt i styringstidi åt Darius og persaren Kyrus. 027 DAN 007 001 I det fyrste styringsåret åt den babyloniske kongen Belsassar hadde Daniel ein draum og såg ei syn i hovudet på lægjet sitt. Sidan skreiv han upp draumen og fortalde hovudsummen av innhaldet. 027 DAN 007 002 Daniel tok til ords og sagde: Eg hadde ei syn um natti, og i den syni såg eg korleis dei fire himmelvindarne storma fram yver det store havet. 027 DAN 007 003 Og fire store dyr steig upp or havet, det eine ulikt det andre. 027 DAN 007 004 Det fyrste liktest ei løva, men det hadde vengjer som ein ørn. Medan eg såg på det, vart vengjerne rivne av dyret, og det vart lyft upp frå marki og sett på tvo føter som eit menneskje, og eit mannehjarta fekk det. 027 DAN 007 005 So fekk eg sjå eit dyr til, det andre i rekkja; det var likt ein bjørn, og det lette seg upp på den eine sida, og det hadde tri sidebein i gapet millom tennerne. Og til dyret vart det sagt: «Statt upp, og et mykje kjøt!» 027 DAN 007 006 Etter det fekk eg sjå eit anna dyr, som liktest ein pantar, men på sidorne hadde det fire fuglevengjer; og dyret hadde fire hovud, og velde vart det gjeve. 027 DAN 007 007 Etter det fekk eg i syni mi um natti sjå det fjorde dyret, øgjelegt og skræmelegt og uhorveleg sterkt; det hadde store tenner av jarn, det åt og krasa, og leivningarne trakka det sund med føterne: det var ulikt alle hine dyri og hadde ti horn. 027 DAN 007 008 Medan eg skoda på horni, fekk eg sjå korleis det skaut upp millom deim eit anna horn, eit lite, som skuva undan seg tri av hine horni; og sjå, det hornet hadde augo lik manneaugo, og ein munn som tala store ord. 027 DAN 007 009 Medan eg heldt på og såg på dette, vart det sett fram stolar, og ein som gamall var, sette seg ned. Klædnaden hans var snøkvit, og håret på hovudet hans som rein ull; stolen hans var av eldslogar, og hjuli under var av brennande eld. 027 DAN 007 010 Ei elv av eld strøymde ut frå honom; tusund gonger tusund var tenarane hans, og ti tusund gonger ti tusund stod til tenesta for honom. So vart retten sett, og bøker vart opna. 027 DAN 007 011 Medan eg heldt på og såg på dette, hende det, for dei store ord skuld som hornet tala, at medan eg heldt på og såg på dette, vart dyret drepe, og kroppen åt dyret vart tynt og kasta i elden til å brennast. 027 DAN 007 012 Veldet åt dei andre dyri vart frå deim teke; for livetidi var fastsett til tid og stund. 027 DAN 007 013 Sidan fekk eg sjå i nattsynerne korleis ein som liktest ein menneskjeson, kom med himmelskyerne; han gjekk burt til den gamle og vart ført fram for honom. 027 DAN 007 014 Og han fekk velde og æra og rike, og alle folk og ætter og tungemål skulde tena honom. Hans velde er eit ævelegt velde, som ikkje skal verta frå honom teke, og riket hans skal ikkje rikkast. 027 DAN 007 015 Då kjende eg, Daniel, åndi mi uroast i meg, og synerne i hovudet mitt skræmde meg. 027 DAN 007 016 Eg gjekk fram til ein av deim som stod der, og bad honom um ei pålitande uttyding på alt dette. Og han svara meg og sagde meg uttydingi på det: 027 DAN 007 017 «Desse fire store dyri tyder at det skal koma upp fire kongar av jordi. 027 DAN 007 018 Men sidan skal dei heilage åt den Høgste taka imot riket og hava det i eiga alt til æva, ja, til ævordoms æva.» 027 DAN 007 019 Etter dette vilde eg hava pålitande uttyding um det fjorde dyret som var ulikt alle hine, det som var so oversleg øgjelegt og hadde tenner av jarn og klør av kopar, det som åt og krasa og sidan trakka under føterne det som det leivde; 027 DAN 007 020 so og um dei ti horni på hovudet åt det og um det nye hornet, det som sidan skaut upp, og som dei tri andre fall av for, det hornet som hadde augo og ein munn som tala store ord, det som var større å sjå til enn alle hine. 027 DAN 007 021 Eg hadde set hornet føra krig mot dei heilage og sigra yver deim, 027 DAN 007 022 til dess han kom, han som gamall var, og retten vart gjeven til dei heilage åt den Høgste, og tidi var komi då dei heilage fekk riket i eiga. 027 DAN 007 023 Då svara han og sagde: «Det fjorde dyret tyder at eit fjorde rike skal koma upp på jordi og vera ulikt alle hine riki. Det skal gløypa heile jordi og trakka henne sund og krasa henne. 027 DAN 007 024 Og dei ti horni tyder at det skal koma upp ti kongar i det riket; og etter deim skal det koma upp ein annan, som skal vera dei fyrre ulik, og som skal slå ned tri kongar. 027 DAN 007 025 Og han skal tala ord mot den Høgste, og dei heilage åt den Høgste skal han øyda; han skal setja seg fyre å skifta um tider og lov; og dei skal gjevast i hans hand ei tid og tider og ei halv tid. 027 DAN 007 026 Men so vert retten sett, og veldet hans skal verta frå honom teke, spillt og avøydt alt til endes. 027 DAN 007 027 Men herredøme og veldet og stordom yver alle rike under himmelen skal verta gjeve til lyden av dei heilage åt den Høgste. Hans rike skal vera eit ævelegt rike, og alle herrevelde skal tena og lyda det.» 027 DAN 007 028 Her sluttar fråsegni. Men eg, Daniel, vart full av mange urolege tankar, og eg skifte liter i andlitet; men eg gøymde i hjarta mitt det som hadde hendt. 027 DAN 008 001 I det tridje styringsåret åt Belsassar såg eg, Daniel, ei syn, ei som kom etter den eg fyrr hadde set. 027 DAN 008 002 Då eg no i denne syni skulde til å sjå, syntest det meg at eg var i Susanborgi i Elamfylket; og då eg såg meir til i syni, fann eg at eg var ved elvi Ulai. 027 DAN 008 003 Og då eg såg upp, fekk eg sjå ein ver framved elvi, og han hadde tvo horn; og båe horni var høge; men det eine var høgre enn hitt, og det som var høgre, skaut sist upp. 027 DAN 008 004 Eg såg veren stanga med horni vestetter og nordetter og sudetter, og inkje dyr kunde standa honom imot, og ingen kunde berga or hans vald; han for fram som han vilde, og tok seg store ting til. 027 DAN 008 005 Og då eg gav meir gaum, fekk eg sjå ein bukk koma vestantil og fara fram yver all jordi, men han kom ikkje nær marki; og bukken hadde eit drustelegt horn i skallen. 027 DAN 008 006 Og han kom burt til veren med dei tvo horni, den som eg hadde set standa framved elvi, og for imot honom i veldug vreide. 027 DAN 008 007 Eg såg honom koma radt inn på veren og drusa til honom i illska, og han stanga til veren og braut sund båe horni hans, so at veren ingi magt hadde til å standa imot honom; og han kasta honom til jordi og trakka på honom, og det beid ingen som kunde berga veren or hans vald. 027 DAN 008 008 Og bukken briska seg storleg. Men då han stod i si beste magt, brotna det store hornet hans, og fire andre drustelege horn skaut upp i staden, ut mot dei fire himmelætterne. 027 DAN 008 009 Frå eitt av deim gjekk det ut eit nytt horn, lite i fyrstningi, og det voks oversleg sudetter og austetter og mot det herlege landet. 027 DAN 008 010 Og det voks ende upp til himmelheren og kasta nokre av denne heren, av stjernorne, ned til jordi og trakka på deim. 027 DAN 008 011 Ja, jamvel mot hovdingen yver heren briska det seg; han tok burt det daglege offeret, og hans heilagdoms bustad vart nedriven. 027 DAN 008 012 Saman med det daglege offeret vart og ein herskare gjeven til pris for brot skuld. Og det slo sanningi ned til jordi, og det lukkast vel, alt det tok seg til. 027 DAN 008 013 Sidan høyrde eg ein heilag som tala, og ein annan heilag spurde honom som tala: «Kor lang tid sigtar ho på, syni um det daglege offeret og um brotet som valdar øyding, og um nedtrakkingi av både heilagdom og her?» 027 DAN 008 014 Då svara han meg: «Tvo tusund og tri hundrad kveldar og morgnar; etter det skal heilagdomen koma til retten sin att.» 027 DAN 008 015 Då eg, Daniel, no hadde set denne syni og freista skyna henne, fekk eg sjå at det stod noko framfyre meg, som liktest ein mann. 027 DAN 008 016 Og midt yver Ulai høyrde eg ei mannerøyst, som ropa og sagde: «Gabriel, tyd syni for denne mannen!» 027 DAN 008 017 Då kom han innåt staden der eg stod; men eg vart rædd då han kom, og kasta meg å gruve. Og han sagde til meg: «Gjev gaum på dette, du menneskjeson; for syni sigtar på endetidi.» 027 DAN 008 018 Medan han soleis tala med meg, seig eg i uvit med andlitet mot jordi; men han rørde ved meg og reiste meg upp att. 027 DAN 008 019 So sagde han: «Sjå, eg vil kunngjera deg kva som skal henda når det lid til endes med vreiden; for på endetidi sigtar dette. 027 DAN 008 020 Den tvihyrnte veren som du såg, tyder kongarne i Media og Persia. 027 DAN 008 021 Men den raggute bukken er Javan-kongen, og det store hornet i skallen hans er den fyrste kongen. 027 DAN 008 022 Men at det brotna, og at det kom fire andre att i staden, det tyder at folket hans skal verta fire rike, men ikkje med hans kraft. 027 DAN 008 023 Og ved slutten på veldet deira, når illgjerdsmennerne hev fyllt sitt mål, skal det koma upp ein konge, ubljug og meinsløg. 027 DAN 008 024 Veldet hans skal verta stort, men ikkje med hans kraft; og han skal gjera utruleg stor skade og hava heppa med seg i verket sitt; megtige skal han tyna, og eit folk av heilage. 027 DAN 008 025 Med di han er so klok, skal han hava slik heppa med seg i svikarferdi si; han skal setja seg store ting fyre, og uventande skal han tyna mange. Ja, mot hovdingen yver hovdingarne skal han setja seg upp; men utan manns hand skal han då verta krasa. 027 DAN 008 026 Og sanning er syni um kveldarne og morgnarne, som no er umtala. Men gøym du denne syni, for ho peikar langt fram i tidi.» 027 DAN 008 027 Men eg, Daniel, vart reint utav det og låg sjuk ei tid. Sidan kom eg meg på føterne att og gjorde mi tenesta hjå kongen; og eg var forstøkt yver syni; men det var ingen som merka det. 027 DAN 009 001 I det fyrste styringsåret åt Darius, son åt Ahasverus - han som var av medisk ætt, og var sett til konge yver Kaldæar-riket - 027 DAN 009 002 i det fyrste styringsåret hans kom eg, Daniel, i bøkerne til å gjeva ans på det åretalet som Herren hadde nemnt for profeten Jeremia, då han sagde at han vilde lata sytti år lida til endes, medan Jerusalem låg i røys. 027 DAN 009 003 Då vende eg andlitet mot Herren Gud med inderleg bøn og påkalling, og attåt det fasta eg i sekk og oska. 027 DAN 009 004 Eg bad til Herren, min Gud, og skrifta og sagde: «Å, Herre, du store og skræmelege Gud, du som held uppe samband og nåde mot deim som elskar deg og held bodi dine! 027 DAN 009 005 Me hev synda og gjort ille og vore gudlause og tråssuge; me hev vike av ifrå bodi dine og loverne dine. 027 DAN 009 006 Me hev ikkje høyrt på tenarane dine, profetarne, som tala i ditt namn til kongarne våre og hovdingarne og federne og heile landslyden. 027 DAN 009 007 Du, Herre, er rettferdig, men me lyt blygjast, som me og gjer no, me Juda-menner og Jerusalems-buar og alt Israel, både dei som er nær og som bur langt burte i framande land, dit du hev drive deim burt, av di dei var utrue imot deg. 027 DAN 009 008 Ja, Herre, me må blygjast med kongarne og hovdingarne og federne våre, av di me hev synda imot deg. 027 DAN 009 009 Men hjå Herren, vår Gud, er miskunn og forlating. For me var tråssuge imot honom, 027 DAN 009 010 og høyrde ikkje på røysti åt Herren, vår Gud, um å leva etter loverne hans, som han lagde fram for oss ved tenarane sine, profetarne. 027 DAN 009 011 Nei, alt Israel braut di lov og veik av og høyrde ikkje på di røyst. Difor vart ho og utrend yver oss, den forbanningi som han hadde svore å senda, og som stend skrivi i lovi åt Guds tenar Moses; for me hadde synda imot honom. 027 DAN 009 012 Han heldt ordi sine, som han hadde tala imot oss og imot domarane som dømde oss; og han let so stor ei ulukka koma yver oss, at det ingen stad under himmelen hev hendt noko slikt som hev hendt i Jerusalem. 027 DAN 009 013 Etter det som stend skrive i Moselovi, kom all denne ulukka yver oss; men endå gjorde me inkje til å blidka Herren, vår Gud, med å vende um ifrå misgjerningarne våre og agta på sanningi di. 027 DAN 009 014 Difor vakte og Herren yver ulukka og let henne koma yver oss; for Herren, vår Gud, er rettferdig i alle dei gjerningar han gjer; men me høyrde ikkje på røysti hans. 027 DAN 009 015 Og no, Herre, vår Gud, du som førde folket ditt ut or Egyptarland med sterk hand og soleis gjorde deg eit namn som er det same endå i dag! Me hev synda, me hev vore gudlause. 027 DAN 009 016 Men Herre, for all di rettferd skuld, lat vreiden og harmen din venda seg ifrå Jerusalem, ditt heilage fjell! for ved synderne våre og misgjerningarne åt federne våre hev Jerusalem og folket ditt vorte til spott for alle som bur ikring oss. 027 DAN 009 017 Og høyr no, vår Gud, bøni og påkallingi åt tenaren din, og lat di åsyn lysa yver den øydelagde heilagdomen din, for Herrens skuld. 027 DAN 009 018 Bøyg, min Gud, øyra ditt hit og høyr! Lat upp augo dine og sjå røysarne våre og byen som er uppkalla etter ditt namn! For me lit ikkje på våre rettferdsverk når me ber fram våre påkallingar for di åsyn, men me lit på di store miskunn. 027 DAN 009 019 Herre, høyr! Herre, forlat! Herre, gjev gaum, gjer ditt verk, og dryg ikkje - for di skuld, min Gud! for byen din og folket ditt er då uppkalla etter ditt namn.» 027 DAN 009 020 Endå medan eg tala soleis og bad og sanna mi eigi synd og syndi åt Israel, folket mitt, og for Herren, min Gud, bar fram mi forbøn for min Guds heilage fjell, 027 DAN 009 021 endå medan eg tala soleis i bøn, kom Gabriel til meg, den mannen som eg fyrr hadde set i syni, den gongen eg seig i uvit; og det var ved det bilet då kveldsofferet vart frambore. 027 DAN 009 022 Han greidde ut for meg og tala til meg og sagde: «Daniel, eg er no utgjengen og skal læra deg å skyna. 027 DAN 009 023 Då du tok til å beda, gjekk det ut eit ord, og eg er komen og vil gjeva deg melding, for du er sers gjæv. So gjev då agt på ordet, og agta på syni! 027 DAN 009 024 Sytti vikor er fastsette for folket ditt og for den heilage byen din, innan brotet vert fullenda, og synderne tek slutt, og misgjerningarne vert sona, og ei æveleg rettferd førd fram, og innan syn og profetord vert stadfeste, og ein høgheilag heilagdom vert salva. 027 DAN 009 025 Og du skal vita og skyna: Frå den tidi då ordet gjekk ut um atterreising av Jerusalem, til dess det kjem ein som er salva, ein fyrste, skal sju vikor lida av, og i tvo og seksti vikor byen skal det verta atterreist med gator og vollgraver, endå um tiderne er tronge. 027 DAN 009 026 Men etter dei tvo og seksti vikorne skal ein som er salva, verta utrudd og inkje hava. Og byen og heilagdomen skal verta øydde av folket åt ein fyrste som kjem, og han skal enda i ein storflaum; Og alt til enden skal det vera strid. Øyding er urikkeleg avgjord. 027 DAN 009 027 Og han skal gjera eit sterkt samband med mange for ei vika, og ved honom skal slagtoffer og grjonoffer vera avteke for ei halv vika; og på styggedoms veng skal øydaren koma. Detta skal ganga fyre seg, til dess øyding og urikkeleg avgjord straffedom strøymer ut yver øydaren.» 027 DAN 010 001 I det tridje styringsåret åt persarkongen Kyrus fekk Daniel, som dei og kalla Beltsassar, ei openberring; den openberringi er sanning og spår mykje trengsla. Og han merkte openberringi og gav agt på syni. 027 DAN 010 002 Eg, Daniel, hadde då gjenge og syrgt ei tri vikor. 027 DAN 010 003 Eg åt ikkje noko slag forkunnmat, kjøt og vin kom ikkje i min munn, ikkje heller salva eg meg med olje, fyrr dei tri vikorne var avlidne. 027 DAN 010 004 Den fire og tjugande dagen i fyrste månaden, då eg var ved strandi åt den store elvi Hiddekel, 027 DAN 010 005 såg eg upp, og då fekk eg sjå ein mann som stod der klædd i linklæde og gyrd kring lenderne med eit belte av Ufaz-gull. 027 DAN 010 006 Likamen hans var som krysolit, andlitet hans liktest ljoneld, augo hans var som eldslogar, armarne og føterne hans som skinande kopar; og ljomen av talen hans var som ein veldug dun. 027 DAN 010 007 Og eg, Daniel, var den einaste som såg syni; dei mennerne som var med meg, dei såg ikkje syni; men ei stor rædsla kom yver deim, so dei flaug av og gøymde seg. 027 DAN 010 008 So vart eg åleine etter, og då eg såg denne store syni, vart eg reint magtstolen; skifte liter i andlitet so eg vart nåbleik, og eg åtte ingi magt meir. 027 DAN 010 009 Då høyrde eg ljomen av talen hans; og då eg høyrde ljomen av talen hans, seig eg i uvit å gruve med andlitet mot jordi. 027 DAN 010 010 Sjå, då var det ei hand som tok i meg, so mykje eg skjelvande vann meg uppå kne og hender. 027 DAN 010 011 Sidan sagde han til meg: «Daniel, du gjæve mann, gjev agt på dei ordi som eg vil tala til deg, og ris upp og statt; for no er eg send til deg.» Då han sagde dette til meg, reis eg skjelvande upp. 027 DAN 010 012 Og han sagde til meg: «Ottast ikkje, Daniel, for alt frå den fyrste dagen då vende hjarta ditt til å vinna skyn og å audmykja deg for Gud, hev ordi dine vore høyrde; og for ordi dine skuld er eg komen no. 027 DAN 010 013 Hovdingen yver persarriket stod meg imot i ein og tjuge dagar; men då kom Mikael, ein av dei fremste hovdingarne, og hjelpte meg, medan eg fyrr hadde stade der åleine mot persarkongarne. 027 DAN 010 014 Og no er eg komen og vil segja deg kva som skal hendast folket ditt i endetidi; for dette er og ei syn som sigtar på framtidi.» 027 DAN 010 015 Medan han soleis tala til meg, vende eg andlitet mitt mot jordi og tagde. 027 DAN 010 016 Men sjå, ein som var lik eit menneskje, tok på lipporne mine. Då let eg upp munnen min og tala og sagde til honom som stod framfyre meg: «Herre min, ved den syni eg hev set, hev det kome slik verk yver meg, at eg eig ingi magt meir. 027 DAN 010 017 Kor skulde og tenaren til herren min, ein sovoren som eg, kunna tala med ein slik ein som herren min er? Og ingi magt er det i meg meir, eg evlar no ikkje å anda.» 027 DAN 010 018 Han som såg ut som eit menneskje, tok då atter i meg og styrkte meg. 027 DAN 010 019 Han sagde: «Ottast ikkje, du gjæve mann! Fred vere med deg! Ver sterk, ja, ver sterk!» Då han tala med meg soleis, kjende eg kor eg styrktest, og eg sagde: «Tala, herre min, for no hev du styrkt meg.» 027 DAN 010 020 Då sagde han: «Kann du skyna kvifor eg er komen til deg? Men eg lyt straks venda attende og strida mot hovdingen yver Persia, og når eg dreg ut, kjem Javan-hovdingen. 027 DAN 010 021 Like vel vil eg kunngjera deg kva som er skrive i sanningsboki. Og det er ikkje ein som hjelper meg mot desse utan Mikael, hovdingen dykkar. 027 DAN 011 001 Og eg stod og ved hans sida til hjelp og til vern det fyrste styringsåret åt medaren Darius.» 027 DAN 011 002 Og no skal eg kunngjera deg det som visst er. Sjå, endå skal tri kongar standa fram i Persia, og den fjorde skal vinna seg større rikdom enn nokon av dei andre, og når han er vorten sterk ved rikdomen sin, skal han bjoda ut alt mot Javanriket. 027 DAN 011 003 Sidan skal det standa fram ein veldug konge, og han skal rikja med stor magt og gjera som han vil. 027 DAN 011 004 Men han skal ikkje for vel vera komen, fyrr riket hans skal rivna og verta sundbytt etter dei fire himmelætterne; og det skal ikkje falla hans ætt til eller verta so megtigt som det var då han rådde; for riket hans skal rivast og falla andre til enn deim. 027 DAN 011 005 Og kongen i Sudlandet skal verta veldug, og ein av hovdingarne hans og; ja, denne hovdingen skal verta ein endå veldugare hovding enn han sjølv er, og veldet hans skal verta stort. 027 DAN 011 006 Og um nokre år skal dei gjera ei semja seg imillom, og dotter åt Sudlands-kongen skal draga avstad til kongen i Norderlandet og freista å få deim forlikte. Men magti ho vinn, skal ho ikkje eiga lenge, ikkje heller skal han og hans magt verta varande; men ho skal verta gjevi til pris, ho tilliks med deim som let henne draga dit, både far hennar og den mannen som i si tid tok henne til seg. 027 DAN 011 007 Men av renningar frå hennar rot skal ein stiga upp i hans stad. Han skal fara fram imot heren åt kongen i Norderlandet og brotja inn i festningarne hans og gjera med deim som han vil, og han fær yvermagt. 027 DAN 011 008 Gudarne deira og bilæti og dei dyrverdige kjeraldi deira, både sylv og gull, skal han føra til herfang til Egyptarland. Sidan skal han i nokre år lata kongen i Norderlandet vera i fred. 027 DAN 011 009 Men han skal trengja inn i riket åt Sudlands-kongen; men han skal venda heim att til landet sitt. 027 DAN 011 010 Og sønerne hans skal bu seg til strid og samla velduge herar; og ein av deim skal fara fram og fløyma yver og breida seg ut; og han skal koma att, og striden skal dei føra fram alt til festingi hans. 027 DAN 011 011 Då skal kongen i Sudlandet reisa seg i harm og draga ut og strida mot kongen i Norderlandet, og han skal fylkja ein stor her; men den heren skal verta gjeven i hans hender. 027 DAN 011 012 Når so heren er sprengd, aukar ovmodet hans; men um han so hev felt titusund, fær han då ikkje magti. 027 DAN 011 013 Kongen i Norderlandet skal fylkja ein ny her, større enn hin; og um nokre års tid skal han koma med ein stor krigsher og stort træn. 027 DAN 011 014 På same tid skal mange reisa seg mot kongen i Sudlandet; og valdsmenner av ditt eige folk skal og reisa seg, so syni skal sanna seg. 027 DAN 011 015 Og kongen i Norderlandet skal fara fram og setja upp vollar og taka ein borgby, og Sudlands-magti skal ikkje kunna standa seg, og det utvalde herfolket hans skal ikkje eiga magt til motstand. 027 DAN 011 016 Han som fer imot honom, skal fara åt som han vil, og ingen skal kunna standa seg imot honom; han skal setja seg fast i det herlege landet, og øyding skal handi hans valda. 027 DAN 011 017 Og han skal etla seg til å koma med heile magti i riket sitt; like vel er han huga på semja, og det skal han og få til. Ei av døtterne sine skal han gjeva honom til kona, til tjon for landet. Men det skal ikkje koma i stand og ikkje verta av. 027 DAN 011 018 Etterpå skal han snu seg mot øylandi og taka mange; men ein herførar skal gjera ende på svivyrdingi hans, ja, lata svivyrdingi hans koma yver honom sjølv. 027 DAN 011 019 Då skal han snu seg mot borgerne i sitt eige land; men han skal snåva og falla og sidan ikkje verta funnen att meir. 027 DAN 011 020 Og i hans stad skal det standa fram ein annan, og han skal lata ein skattefut fara gjenom riksens prydnad, men um nokre dagar skal han verta tynt, men ikkje i vreide, ei heller i krig. 027 DAN 011 021 Og i hans stad skal det standa fram ein stakar, som det ikkje var etla kongedøme åt; uventande skal han koma og eigna til seg riket med meinråder. 027 DAN 011 022 Og yverfløymde herar skal skolast burt framfyre honom og krasast, og sambandsfyrsten sameleis. 027 DAN 011 023 Frå den stund dei gjer samband med honom, skal han fara med svik. Og han skal fara fram og få yvermagti med lite folk. 027 DAN 011 024 Uventande skal han koma inn i dei grøderikaste bygder av landet og gjera ting som korkje far hans eller forfederne hans hev gjort; herfang og rov og gods skal han strå ut til folket sitt; og mot borgerne skal han hava rådgjerder fyre, til ei viss tid. 027 DAN 011 025 All si magt og alt sitt mod skal han bruka mot Sudlands-kongen og koma med ein stor her; men Sudlands-kongen skal og bu seg til strid med ein ovleg stor og mannsterk her; like vel skal han ikkje kunna standa seg, for det vert lagt meinråder mot honom. 027 DAN 011 026 Dei som er i bordsamlag med honom, skal fella honom. Og heren hans skal fløyma utyver, og mange skal verta slegne og falla. 027 DAN 011 027 Båe kongarne skal vera meinte på vondt; der dei sit ved same bord, skal dei tala lygn; men det skal ingen framgang hava; for endå dryger det med enden, til den fastsette tidi kjem. 027 DAN 011 028 Han skal venda heim att til landet sitt med stort herfang, og han skal leggja upp råder mot det heilage sambandet; og når han hev fullført deim, skal han snu heim att til landet sitt. 027 DAN 011 029 Til fastsett tid skal han fara imot Sudlandet; men det skal ikkje ganga denne gongen som det gjekk gongen fyrr. 027 DAN 011 030 For skip frå Kittim skal koma imot honom, og modet skal han missa. Då skal han snu um og venda vreiden sin mot det heilage sambandet og sleppa sinnet sitt laust. Og når han er heimkomen, skal han merka seg deim som vender seg ifrå det heilage sambandet. 027 DAN 011 031 Og herar som han sender ut, skal koma og skamfara heilagdomsborgi og taka burt det daglege offeret, og den øydande styggedomen skal dei setja upp. 027 DAN 011 032 Og deim som hev krenkt sambandet, skal han med håle ord få gjort heilt ut til heidningar; men dei av folket som kjenner sin Gud, skal standa støduge og halda ut. 027 DAN 011 033 Og dei vituge millom folket skal læra mange; men ei tid skal dei verta heimsøkte med sverd og bål, med fangekår og herjing. 027 DAN 011 034 Like vel skal dei i si heimsøkjing få ei liti hjelp, og mange skal då fylkja seg til flokken deira på skrymt. 027 DAN 011 035 Heimsøkjingi skal råma sume av dei vituge, so det kann verta ei skiring millom deim, so dei vert reinsa og tvegne til endetidi; for endå drygjer det med den til den fastsette tidi kjem. 027 DAN 011 036 Og kongen skal fara åt som han vil, hevja og briska seg mot alt som Gud er; ja, mot Gud yver gudarne skal han tala utruleg kaute ord. Og alt skal lukkast honom vel, til dess vreidetidi er ute, då det hev hendt som er urikkeleg avgjort. 027 DAN 011 037 På fedregudarne sine skal han ikkje agta, ikkje heller skal han agta grumguden åt kvinnorne, ikkje heller på nokon annan gud; men han skal ovmoda seg imot deim alle. 027 DAN 011 038 Men borgguden skal han æra i staden; ein gud som federne hans ikkje hev kjent, skal han heidra med gull og sylv og dyrverdige steinar og andre kostnadting. 027 DAN 011 039 Og mot sterke borger skal han med ein framand guds hjelp gjera som han lyster; deim som kannar denne guden, skal han syna stor æra; han skal setja deim til å råda yver mange, og han skal skifta ut jord åt deim til løn. 027 DAN 011 040 Men i endetidi skal kongen i Sudlandet til å stangast med honom; og kongen i Norderlandet skal storma fram mot honom med vogner og hestfolk og mange skip og falla inn i landi og fløyma yver og breida seg ut. 027 DAN 011 041 Han skal og draga inn i det herlege landet, og mange andre land skal verta heimsøkte; men desse skal koma seg undan henderne hans: Edom og Moab og storluten av ammonitarne. 027 DAN 011 042 Ja, han skal retta handi ut mot framande land, og Egyptarland skal sleppa undan. 027 DAN 011 043 Han skal eigna til seg skattar av gull og sylv og alle slag kostnadting i Egyptarlandet; og libyarar og ætiopar skal fylgja i hans far. 027 DAN 011 044 Då skal han frå aust og nord høyra tidender som støkkjer honom; og han skal draga ut i stor vreide til å øyda og tyna mange. 027 DAN 011 045 Og slottstjeldi sine skal han setja upp millom havet og det herlege heilagdoms-fjellet. Men so ber det til enden med honom, og ingen skal hjelpa honom. 027 DAN 012 001 «På den tidi skal Mikael stiga fram, den store hovdingen som stend verja for borni åt folket ditt; og det kjem ei trengsletid som det ikkje hev vore makan til alt frå den dagen då det vart folk til, og like til den tidi. Men på den tidi skal alle dei av folket ditt verta frelste som finst skrivne i boki. 027 DAN 012 002 Og mange av deim som søv i moldi, skal vakna upp, sume til æveleg liv sume til skam og æveleg stygg. 027 DAN 012 003 Då skal dei vituge skina som himmelkvelven skin, og dei som hev ført mange til rettferd, som stjernor æveleg og alltid. 027 DAN 012 004 Men du, Daniel, må gøyma ordi og forsigla boki alt til endetidi; mange skal granska henne, og kunnskapen skal auka.» 027 DAN 012 005 Då eg, Daniel, no såg til, fekk eg sjå tvo andre som stod der, ein på den eine elvebakken og ein på den andre elvebakken. 027 DAN 012 006 Og ein av deim sagde til mannen som var klædd i linklæde, og som stod ovanfor vatnet i elvi: «Kor lenge drygjer det fyrr enden kjem med desse underfulle hende?» 027 DAN 012 007 Og eg høyrde på mannen som var klædd i linklæde, og som stod ovanfor vatnet i elvi; han lyfte høgre handi si og vinstre handi si upp imot himmelen og svor ved honom som liver æveleg: «Ei tid og tider og ei halv tid; og når magti åt det heilage folket er krasa, då skal alt dette fullendast.» 027 DAN 012 008 Og eg høyrde det, men eg skyna det ikkje, og eg spurde: «Herre min, kva er endelykti på dette?» 027 DAN 012 009 Då sagde han: «Gakk du, Daniel; for desse ordi er løynde og forsigla alt til endetidi. 027 DAN 012 010 Mange skal verta reinsa og tvegne og skirde; men dei gudlause skal driva på med si gudløysa, og ingen gudlaus skal skyna det; men dei vituge skal skyna det. 027 DAN 012 011 Og frå den tid då det daglege offeret vert avteke og den øydande styggedomen sett upp, skal det ganga eit tusund tvo hundrad og nitti dagar. 027 DAN 012 012 Sæl er den som biar og når fram til eit tusund tvo hundrad og fem og tretti dagar. 027 DAN 012 013 Men gakk du av stad til endelykti! Når du hev kvilt, skal du standa upp og få din lut, når dagarne fær ende.» # # BOOK 028 HOS Hosea Hoseas 028 HOS 001 001 Herrens ord som kom til Hosea, son åt Be’eri, i dei dagarne då Uzzia, Jotam, Ahaz og Hizkia var kongar i Juda, og då Jeroboam, son åt Joas, var konge i Israel. 028 HOS 001 002 Herrens fyrste ord til Hosea var at han sagde til honom: «Gakk stad og få deg ei horkona og horeborn! For landet driv på med hor og fer soleis burt ifrå Herren.» 028 HOS 001 003 Då gjekk han stad og gifte seg med Gomer dotter, hans Diblajim. Og ho vart med barn og fødde honom ein son. 028 HOS 001 004 Og Herren sagde til honom: «Lat honom heita Jizre’el! For um ein stakkut stund vil eg lata huset hans Jehu lida for Jizre’els blodskuld og gjera ende på kongedømet i Israels hus. 028 HOS 001 005 Den dagen skal det bera so til at eg bryt sund Israels boge i Jizre’els dal.» 028 HOS 001 006 Og ho vart med barn att og fekk ei dotter. Då sagde han til honom: «Lat henne heita Lo-Ruhama! For eg kjem ikkje lenger til å miskunna Israels hus, so eg tilgjev deim. 028 HOS 001 007 Men Judas hus miskunnar eg og let deim verta frelste av Herren, deira Gud. Men med boge og sverd og krig, med hestar og ridarar frelser eg deim ikkje.» 028 HOS 001 008 Då ho hadde vant av Lo-Ruhama, vart ho med barn att og fekk ein son. 028 HOS 001 009 Då sagde han: «Lat honom heita Lo-Ammi! For de er ikkje mitt folk, ikkje heller skal eg høyra dykk til.» 028 HOS 001 010 Men talet på Israels born skal vera som sanden på havsens strand, den som ikkje kann mælast eller teljast. Og det skal verta so, at der ein fyrr sagde til deim: «De er ikkje mitt folk, » der skal ein segja til deim: «Borni åt den livande Gud.» 028 HOS 001 011 Og Juda-borni og Israels-borni skal fylkja seg saman og velja seg ein konge og fara upp or landet. For stor er Jizre’els dag. 028 HOS 002 001 Seg då til brørne dykkar: «Ammi»! og til systerne dykkar: «Ru-hama»! 028 HOS 002 002 Skjem på mor dykkar, skjem! For ho er ikkje kona mi, og eg er ikkje mannen hennar. Lat henne få burt horebragderne or andlitet sitt og lauslynde-merket frå barmen sin! 028 HOS 002 003 Elles skal eg klæda av henne, so ho ligg naki: Eg skal te henne fram som den dagen ho vart fødd. Eg skal gjera henne lik ei øydemark og ei turr-audn, og lata henne døy av torste. 028 HOS 002 004 Og borni hennar, ikkje vil eg miskunna deim; for horeborn er dei. 028 HOS 002 005 For mor deira var ei horkvinna, ho som fekk deim, for skamleg åt, med di ho sagde: «Eg vil fara etter elskarane mine. For dei gjev meg maten min og drykken min, ulli mi og linet mitt, oljen min og vinen min.» 028 HOS 002 006 Sjå, difor stengjer vil eg stengja vegen din med tornar. Ja, ein mur skal eg setja upp framfyre henne, so ho ikkje skal finna stigarne sine. 028 HOS 002 007 Når ho då renner etter elskarane sine, skal ho ikkje nå i deim, når ho leitar etter deim, skal ho ikkje finna deim. Då skal ho segja: «Eg vil attende til den fyrste mannen min. For betre hadde eg det då enn no.» 028 HOS 002 008 Og ho, ikkje skyna ho at det var eg som gav henne kornet og druvesafti og oljen, og som var storgjæv imot henne med sylv og med gull, som dei nytta ut for Ba’al. 028 HOS 002 009 Difor skal eg taka att kornet mitt når korntidi kjem, og druvesafti mi i rette stundi, og taka burt ulli mi og linet mitt, det som ho skulde løyna blygsli si med. 028 HOS 002 010 Ja, no skal eg nækja blygsli hennar beint for augo på elskarane hennar, og ingen skal berga henne or mi hand. 028 HOS 002 011 Og eg skal gjera ende på all kjæta hennar, på gildi hennar, nymånarne og kviledagarne og alle høgtiderne hennar. 028 HOS 002 012 Eg skal øyda vintrei og fiketrei hennar, som ho sagde um: «Dei er meg ei løn som elskarane mine gav meg.» Og eg skal gjera deim til villkjør som villdyri skal eta av. 028 HOS 002 013 Soleis skal eg refsa henne for Ba’als-dagarne hennar, då ho brende røykjelse for deim og prydde seg med nasering og bringespenne og for etter elskarane sine, men gløymde meg, segjer Herren. 028 HOS 002 014 Difor skal de vita at eg vil lokka henne burt og leida henne ut i villmarki, so eg kan få tala hjarteord med henne. 028 HOS 002 015 So vil eg derifrå gjeva henne att vinhagarne hennar, og gjera Akordalen til eit vonarled. Der skal ho syngja som i ungdomsdagarne sine, og som då ho for upp frå Egyptarlandet. 028 HOS 002 016 Og den dagen, segjer Herren, kjem det til å verta so at du ropar til meg: «Mannen min!» Og du skal ikkje meir ropa til meg: «Ba’al min!» 028 HOS 002 017 Ja, Ba’als-namni vil eg taka reint ut or munnen hennar, so dei aldri skal nemnast meir. 028 HOS 002 018 Den dagen gjer eg for deim ei pakt med dyri på marki, med fuglarne under himmelen og med kreket på jordi. Og boge og sverd og krig bryt eg sund. Eg skal få det reint ut or landet, og lata deim bu trygt. 028 HOS 002 019 Og eg vil trulova meg med deg til æveleg tid. Eg vil trulova meg med deg i rettferd og rett, i nåde og miskunn. 028 HOS 002 020 Ja, i truskap vil eg trulova meg med deg, og du skal kjenna Herren. 028 HOS 002 021 Og den dagen kjem det til å verta so at eg bønhøyrer, segjer Herren, eg bønhøyrer himmelen, og han bønhøyrer jordi. 028 HOS 002 022 Og jordi skal bønhøyra kornet og druvesafti og oljen, og dei skal bønhøyra Jizre’el. 028 HOS 002 023 Og plantar meg henne i landet og miskunnar Lo-Ruhama, og eg segjer til Lo-Ammi: «Folket mitt er du!» og ho, ho skal segja: «Min Gud!» 028 HOS 003 001 Og Herren sagde til meg: «Gakk ein gong til stad og elska ei kvinna som hev ein elskar og er ei lauslyndt kvinna, liksom Herren elskar Israels-borni, endå dei vender seg til andre gudar og elskar druvekakor!» 028 HOS 003 002 Og eg kjøpte meg ei slik kvinna og gav for henne femtan sylvdalar og tri tunnor bygg og attpå halvonnor tunna bygg. 028 HOS 003 003 So sagde eg til henne: «I mange dagar vert du no sitjande for meg og fær ikkje gjera hor eller hava med nokon annan mann å gjera. So skal eg og taka det sameleis med deg.» 028 HOS 003 004 For i mange dagar skal Israels-borni sitja utan konge og hovding, utan ofring og bilætsulor, utan messehakel og husgudar. 028 HOS 003 005 So skal Israels-borni venda um og søkja Herren, sin Gud, og David, kongen sin. Og bivrande skal dei koma til Herren og til hans velsigning i dei seinste dagar. 028 HOS 004 001 Høyr Herrens ord, de Israels-born! For Herren hev sak med deim som bur i landet, av di det ingen truskap finst i landet, og ingen kjærleik og ingen kjennskap til Gud. 028 HOS 004 002 Dei sver og lyg, dei drep og stel og driv hor. Dei fer med vald, og blodverk fylgjer på blodverk. 028 HOS 004 003 Difor ligg landet i sorg, og alt som bur i det, sjuknar burt, både dyri på marki og fuglarne under himmelen. Jamvel fiskarne i havet set til. 028 HOS 004 004 Like vel skal ingen skjella og ingen refsa; for folket ditt er liksom dei som trettar med ein prest. 028 HOS 004 005 Ja, du skal falla um dagen, og profeten skal falla med deg um natti, og mor di tynar eg. 028 HOS 004 006 Det er ute med folket mitt, av di det vantar kunnskap. Etter di du hev vanda kunnskap, so skal eg og vanda deg, so du ikkje vert min prest. Og etter di hev gløymt lovi åt din Gud, so skal eg og gløyma borni dine. 028 HOS 004 007 Di fleire dei vart, di meir synda dei mot meg. Men deira heider skal eg snu um til vanheider. 028 HOS 004 008 Av mitt folks synd nærer dei seg, og til misgjerningi deira stend deira hug. 028 HOS 004 009 Men no skal det ganga med presten som folket. Eg skal straffa deim for deira ferd, og gjeva deim att for deira gjerd. 028 HOS 004 010 Og eta skal dei og ikkje mettast, hora og ikkje meirast, av di dei hev slutta med å agta på Herren. 028 HOS 004 011 Horeliv og vin og mjød tek vitet burt. 028 HOS 004 012 Folket mitt spør stokken sin til råds, og hentar seg rettleiding av sin stav. For ei hordoms ånd hev villa deim, so dei med hor dreg seg burt ifrå sin Gud. 028 HOS 004 013 Øvst uppå åsarne ofrar dei, og på kollarne brenner dei røykjelse, under eik og poppel og terebinta, av di skuggen der er god. So vert døtterne dykkar skjøkjor og sonekonorne dykkar horkonor. 028 HOS 004 014 Likevel refsar eg ikkje døtterne dykkar for at dei er skjøkjor eller sonekonorne dykkar for at dei er horkonor. For mennerne sjølve løyner seg av med horkonor og ofrar med tempelskjøkjor. Soleis fer eit fåvitugt folk til sin undergang. 028 HOS 004 015 Um no du Israel vil halda på med ditt horeliv, so må då ikkje Juda skuldbinda seg soleis. Kom då ikkje til Gilgal, og far ikkje upp til Bet-Aven, og sver ikkje: «So sant som Herren liver.» 028 HOS 004 016 Um Israel stritar imot som ei balstyri ku, so skal Herren på hyrdingvis no føra deim som lamb på vidåtta. 028 HOS 004 017 Bunden til avgudsbilæte er Efraim. So fær han då fara! 028 HOS 004 018 Drikkinga deira er måtelaus. Hegdelaust driv dei sitt horeliv. Skjoldarne hennar elskar det som skamlegt er. 028 HOS 004 019 Med eit stormver skal gripa deim med vengjerne sine, og dei skal verta til skammar med ofringarne sine. 028 HOS 005 001 Høyr dette, de prestar, og gjev gaum, du Israels hus, og du kongehus, legg øyra til! For dykk gjeld domen. For det hev vore ei snara åt Mispa, og eit utspila net på Tabor. 028 HOS 005 002 Med ei offerslagting hev dei sokke berre djupare ned i villa. Men eg skal verta eit tukteris åt deim alle i hop. 028 HOS 005 003 Eg kjenner Efraim, og Israel er ikkje løynt burt ifrå meg. For du Efraim hev drive hor, og Israel hev sulka seg til. 028 HOS 005 004 Gjerningarne deira let deim ikkje få venda um til deira Gud, av di dei hev ei hordoms ånd i bringa si, og Herren, honom kjenner dei ikkje. 028 HOS 005 005 Men Israels storlæte vitnar imot honom, og Israel og Efraim skal stupa for si misgjerning. Juda skal og falla med deim. 028 HOS 005 006 Um dei fer av stad med sitt småfe og sitt storfe og skal søkja Herren, so finn dei honom ikkje. Han hev drege seg ifrå deim. 028 HOS 005 007 Mot Herren hev dei vore utrue. For dei hev født born som ikkje er hans. Difor skal no ein nymåne eta deim upp med alt det dei eig. 028 HOS 005 008 Blås i lur i Gibea, i trompet i Rama! Blås alarm i Bet-Aven! Etter deg, Benjamin! 028 HOS 005 009 Efraim skal øydast på refsingsdagen. Mot Israelsfylki varslar eg det visse. 028 HOS 005 010 Juda hovdingar hev vorte liksom dei som flyt deilder. Yver deim skal eg ausa ut vreiden min som vatn. 028 HOS 005 011 Efraim vert nedkua, retten hans rana. For han hev teke på med å fara etter menneskjebod. 028 HOS 005 012 Og eg - som mol er eg no for Efraim og som beinåt for Judas hus. 028 HOS 005 013 Og Efraim hev gått sjukdomen sin og Juda såret sitt. Difor hev Efraim fare til Assur og sendt bod til kong Jareb. Men han kann ikkje gjera dykk gode att, og såret dykkar vert ikkje lækt. 028 HOS 005 014 For eg, som ei løva er eg mot Efraim og som ei ungløva mot Juda hus. Og eg, ja eg riv sund og fer min veg med det, og ikkje finst den som kann berga. 028 HOS 005 015 Eg gjeng min veg attende til min stad, til dess dei hev lide det dei hev fortent, og so fer til å søkja mi åsyn. I si naud skal dei leita etter meg. 028 HOS 006 001 «Kom, lat oss venda um til Herren! For det er han som hev såra, og han vil lækja oss. Han slo, men vil og fetla oss. 028 HOS 006 002 Han skal gjera oss livande um tvo dagar, den tridje dagen skal han reisa oss upp att, og me skal liva framfor hans åsyn. 028 HOS 006 003 So lat oss læra å kjenna, ja, lat oss strida for å læra kjenna Herren! Han renn upp so visst som morgonroden. Og han kjem nedyver oss som regnet, som eit vårregn som væter jordi.» 028 HOS 006 004 Kva skal eg gjera med deg, Efraim? Kva skal eg gjera med deg, Juda? For kjærleiken dykkar er som ei morgonsky, liksom doggi som tidleg kverv. 028 HOS 006 005 Difor hev eg gjeve hogg ved profetarne. Eg hev drepe deim med min munns ord, og domarane dine for ut som ljoset. 028 HOS 006 006 For eg hev hug til kjærleik og ikkje til slagtoffer, og til Guds-kunnskap meir enn til brennoffer. 028 HOS 006 007 Men dei hev brote pakti som Adam. Der hev dei vore utrue mot meg. 028 HOS 006 008 Gilead er ein by for illgjerningsmenner, full av blodfar. 028 HOS 006 009 Og som ein røvarflokk som ligg på lur etter folk, er heile prestehopen; dei drep på vegen til Sikem. Ja, skamlaust fer dei åt. 028 HOS 006 010 I Israels hus hev eg set gruvelege ting. Der driv Efraim på med hor, sulkar Israel seg til. 028 HOS 006 011 Ogso for deg, Juda, er tiletla ei skurdonn, når eg vender mitt folks lagnad. 028 HOS 007 001 Når eg vil lækja Israel, då kjem misgjerningi åt Efraim og vondskapen åt Samaria til synes. For dei driv med fals, og tjuv bryt seg inn, og rekarfant plundrar på vegarne. 028 HOS 007 002 Og dei segjer ikkje med seg sjølve seg at eg minnast all deira vondskap. No er dei ringa inne av sine eigne gjerningar, dei er komne framfyre mi åsyn. 028 HOS 007 003 Med vondskapen sin fegnar dei kongen, og hovdingarne med lygnerne sine. 028 HOS 007 004 Alle i hop er dei horkarar. Dei likjest ein omn som bakaren hitar upp. Han held upp med eldingi frå di han knodar deigen til dess ho er syrt. 028 HOS 007 005 På dagen åt kongen vår drikk hovdingarne seg sjuke på heit vin. Sjølv tek han spottarar i handi. 028 HOS 007 006 Når dei med meinråderne sine hev elda hugen sin som ein omn, søv bakaren deira heile natti. Um morgonen brenn han som logande eld. 028 HOS 007 007 Alle i hop er dei heite som ein omn og brenner upp domarane sine. Alle kongarne deira fell, og det er ingen av deim som kallar på meg. 028 HOS 007 008 Efraim, med folki mengjer han seg. Efraim hev vorte som ei kaka som ikkje er vend. 028 HOS 007 009 Framande hev tært upp krafti hans, og han skyner inkje. Um håret hans hev vorte gråsprengt, so skynar han inkje. 028 HOS 007 010 Men Israels ovmod vitnar imot honom midt uppi syni. Dei vender ikkje um til Herren, sin Gud, og ikkje søkjer dei honom, tråss i alt dette. 028 HOS 007 011 Efraim hev vorte som ei fåvis duva som inkje veit. Egyptarland ropar dei på, til Assur fer dei. 028 HOS 007 012 Men best som dei fer av stad, breider eg netet mitt utyver deim og dreg deim ned, liksom ein gjer med fuglarne i lufti. Eg skal tukta deim, som lyden deira alt hev høyrt. 028 HOS 007 013 Usæle dei, at dei flaug ifrå meg! Øyding yver deim, av di dei hev svike meg! Og eg, utløysa deim vilde eg. Men dei, ljugartale hev dei fare med imot meg. 028 HOS 007 014 Og ikkje ropar dei til meg av hjarta; dei berre jamrar seg på sengjerne sine. For korn og druvesaft samlar dei seg, medan dei vender seg frå meg. 028 HOS 007 015 Det var eg som lærde deim upp, og som styrkte armarne deira. Men imot meg hev dei ilt i hugen. 028 HOS 007 016 Dei vender um, men ikkje uppetter. Dei er liksom ein sviksam boge. Falla for sverd skal hovdingarne deira for si hatige tunga skuld. For det vert dei hædde i Egyptarlandet. 028 HOS 008 001 Til munnen din med luren! Som ein ørn yver Herrens hus! av di dei hev brote mi pakt og falle frå mi lov. 028 HOS 008 002 Dei ropar til meg: «Min Gud! Me, Israel, kjenner deg!» 028 HOS 008 003 Men av di Israel hev støytt frå seg det som godt er, skal fienden elta honom. 028 HOS 008 004 Dei, kongar valde seg som ikkje var ifrå meg. Hovdingar tok dei seg, og eg fekk ikkje vita um det. Av sylvet sitt og gullet sitt gjorde dei seg gudebilæte, so dei skulde verta utrudde. 028 HOS 008 005 Ufyseleg er kalven din, Samaria! Harmen min logar imot deim. Kor lenge skal det vara at dei ikkje kann tola reinleik? 028 HOS 008 006 For frå Israel er kalven komen. Ein meister hev laga honom, og nokon gud er han ikkje. Difor skal Samariakalven smuldrast i smått. 028 HOS 008 007 For vind sår dei, og storm skal dei hausta. Avling skal dei ikkje få, grøda skal ikkje gjeva føda, og um ho det gjer, skal framande eta det upp. 028 HOS 008 008 Gløypt vert Israel. Millom folki er dei alt som ein verdlaus ting. 028 HOS 008 009 For dei hev fare upp til Assur liksom eit villasen som gjeng sin eigen veg. Efraim tingar um elsk. 028 HOS 008 010 Men kor so dei tingar millom folki, so skal no eg like vel klemba deim i hop og lata deim få ei låk tid under storkongens trælking. 028 HOS 008 011 Av di Efraim hev gjort seg so mange altar til synd, so skal og altari hans verta honom til synd. 028 HOS 008 012 Um eg skriv lover åt han i titusundtal, so reknar han deim berre som framande lover. 028 HOS 008 013 Til slagtoffergåvor åt meg ofrar dei kjøt som dei et - Herren hev ikkje hugnad i deim. No kjem han i hug misgjerningarne deira og heimsøkjer deira synder. Dei skal fara attende til Egyptarland. 028 HOS 008 014 Og etter di Israel hev gløymt skaparen sin og bygt seg borgar, og Juda hev sett seg upp mange borgfaste byar, so skal eg senda eld mot byarne hans, og han skal øyda borgerne hans. 028 HOS 009 001 Gled deg ikkje, Israel, med fagnad liksom folki, av di du hev drive på med hor og dermed kome burt ifrå din Gud, du som hev havt din hugnad i skjøkjeløn på alle korn-treskjarstader. 028 HOS 009 002 Treskjestaden og vinpersa skal ikkje kunna næra deim, og druvesafti skal mislukkast for deim. 028 HOS 009 003 Ikkje skal dei få bu i Herrens land. Men Efraim skal attende til Egyptarland, og i Assur skal dei eta det som ureint er. 028 HOS 009 004 Dei skal ikkje renna ut vin til drykkoffer for Herren, og ikkje skal slagtofferi deira vera hugsame for honom; som syrgjebrød for deim. Alle som et av det, skal verta ureine. For brødet sitt hev dei berre for seg sjølve, det kjem ikkje i Herrens hus. 028 HOS 009 005 Kva skal de so gjera på helgedagen, på Herrens høgtidsdag? 028 HOS 009 006 For de skal vita at um dei slepp undan avøydingi, so vert det Egyptarlandet som samlar deim, Mof som fær å jorda deim. Sylvet deira, det dyre, skal netlor eiga, tistel veksa i tjeldbuderne deira. 028 HOS 009 007 Dei kjem, heimsøkjingsdagarne, dei kjem, attergjeldsdagarne. Det fær nok Israel vita. Ein dåre er profeten, vitlaus er åndsmannen, for di store misgjerning skuld, og for din sterke fiendskap. 028 HOS 009 008 Ein lurar er Efraim imot min Gud. Profeten - fuglefangarsnara på alle hans vegar, fiendskap i gudshuset hans! 028 HOS 009 009 Djupt i used hev dei sokke som i Gibea-dagarne. Men han hugsar misgjerningi deira, han heimsøkjer deira synder. 028 HOS 009 010 Liksom druvor i villmarki fann eg Israel. Som frumsefrukt på fiketre i den fyrste bering såg eg federne dykkar. Men dei kom til Ba’al-Peor, og vigde seg til skjemdarguden, og dei vart til styggedom liksom han som dei elska. 028 HOS 009 011 Efraim - som ein fugl skal herlegdomen hans fljuga burt. Ingen skal få born meir, ingen vera med barn, og ingen verta umhender. 028 HOS 009 012 For um dei el upp borni sine, so gjer eg deim barnlause, so det ikkje finst menneskje att. Ja, usæle er og dei sjølve når eg gjeng ifrå deim! 028 HOS 009 013 Efraim, som eg ser honom alt burt til Tyrus, er planta på ein eng. Men Efraim skal verta nøydd til å føra borni sine ut til rettarmannen. 028 HOS 009 014 Gjev deim, Herre! Kva skal du gjeva deim? Gjev deim moderfang som føder i utid, og brjost som turkast upp. 028 HOS 009 015 All deira vondskap er samla i Gilgal. Ja, der fekk eg hat til deim. For deira vonde åtferd skuld vil eg driva deim ut or mitt hus. Ikkje skal eg elska deim lenger. Alle deira førarar er upprørarar. 028 HOS 009 016 Stungen er Efraim, roti deira turka, frukt skal dei ikkje bera. Og um dei fær born, drep eg den dyre livsfrukti deira. 028 HOS 009 017 Min Gud skal støyta deim burt; for ikkje lydde deim på honom, og dei skal flakka heimlause ikring millom folki. 028 HOS 010 001 Eit rikt vintre er Israel og ber frukt. Men di meir frukt han fekk, di meir auka han talet altari sine. Di betre det gjekk for landet hans, di betre gjorde han minnesteinarne. 028 HOS 010 002 Hjarto deira var falske, no skal dei få bøta. Han skal brjota ned altari deira og slå sund deira minnesteinar. 028 HOS 010 003 Ja, no skal dei segja: «Ingen konge hev me, for me hev ikkje ottast Herren. Og kongen, kva kann vel han gjera for oss?» 028 HOS 010 004 Tala tome ord, sverja falskt, gjera semja! Og domen renn upp som beiskt ugras på åkerforerne. 028 HOS 010 005 For kalven i Bet-Aven er Samaria-buarne ottefulle. Ja, folket hans syrgjer yver honom, og prestarne hans skjelv for honom, for herlegdomen hans, av di han er førd burt ifrå honom. 028 HOS 010 006 Han sjølv skal førast til Assur, ei gåva til kong Jareb. Skam skal Efraim henta seg, skjemmast skal Israel for rådgjerdi si. 028 HOS 010 007 Ute er det med Samaria-kongen, som ei treflis på vatnet rek han av. 028 HOS 010 008 Øydast skal Avens offerhaugar, Israels synd. Torn og tistel skal renna upp på altari deira. Og dei skal segja til fjelli: «Gøym oss!» og til haugarne: «Velt dykk yver oss!» 028 HOS 010 009 Radt ifrå Gibea-dagarne hev du synda, Israel! Der hev du stade. Skulde han ikkje nå deim i Gibea, krigen mot nidingarne? 028 HOS 010 010 Når eg hev hug til det, tuktar eg deim. Og folki samlar seg imot deim og bind deim fast til tvifalds-syndi deira. 028 HOS 010 011 Og Efraim er ei tamd kviga som likar å treskja. Og eg hev spart den fagre halsen hennar. No vil eg leggja oket på Efraim. Juda skal pløgja, Jakob skal horva. 028 HOS 010 012 Så åt dykk som rettferd krev, hausta etter kjærleiks lov! Brjot dykk nybrot! For det er tid til å søkja Herren, so han kann koma og lata rettferd regna yver dykk. 028 HOS 010 013 De hev pløgt gudløysa, rettløysa hev de hausta. De hev ete lygjefrukt, med di du hev sett lit til vegen din, til mengdi av kjemporne dine. 028 HOS 010 014 Med det reiser seg ein stridsdun millom fylki dine, og alle borgfesti dine skal falla, liksom Bet-Arbel vart lagt i øyde av Salman den stridsdagen då dei krasa både mor og barn. 028 HOS 010 015 Slikt skal Betel føra yver dykk for dykkar store vondskap. Når morgonen rodar, er det ute, ute med Israels-kongen. 028 HOS 011 001 Då Israel var ung, hadde eg honom kjær, og ut or Egyptarland kalla eg son min. 028 HOS 011 002 Di meir dei kalla på deim, di meir gjekk dei burt ifrå deim. Åt Ba’alarne ofrer dei, åt bilæti brenner dei røykjelse. 028 HOS 011 003 Og det var då eg som lærde Efraim å ganga, tok deim på armarne mine. Og ikkje skyna dei at eg lækte deim. 028 HOS 011 004 Med menneskjesnorer drog eg deim, med kjærleiksband. Og eg var deim som dei som lettar oket yver kjakarne deira, og eg bøygde meg ned til honom og let honom få mat. 028 HOS 011 005 Han skal ikkje fara attende til Egyptarland; men Assur, han skal vera kongen hans, for dei vilde ikkje venda um. 028 HOS 011 006 Og sverd skal rasa i byarne hans og brjota bommarne hans og eta ikring seg - for deira uråder skuld. 028 HOS 011 007 Og folket mitt er huga på fråfall frå meg. Og um ein kallar deim til det høge, so er det ingen som lettar på seg. 028 HOS 011 008 Korleis skal eg nenna gjeva deg upp, Efraim? Korleis skal eg lata deg fara, Israel? Kann eg nenna gjeva deg upp som Adma, gjera med deg som med Sebojim? Hjarta mitt vrid seg i meg, all mi vårkunn vaknar. 028 HOS 011 009 Eg vil ikkje lata deg kjenna min brennande harm. Ikkje vil eg atter tyna Efraim. For Gud er eg og ikkje eit menneskje. Heilag er eg midt i deg, og med vreide vil eg ikkje koma. 028 HOS 011 010 Etter Herren skal dei då fylgja, som ei løva skal han bura. Ja, han skal bura, og bivrande skal born koma frå havet. 028 HOS 011 011 Bivrande skal dei koma som fuglar frå Egyptarland og som duvor frå Assurs land. Og eg vil lata deim bu i husi sine, segjer Herren. 028 HOS 011 012 Efraim hev ringa meg inn med lygn, og Israels hus med svik. Og Juda er alljamt agelaus imot Gud, mot den Heilage, den Trufaste. 028 HOS 012 001 Efraim stundar etter vind, og jagtar etter austanver. All dagen aukar det på med lygn og vald. Samband med Assur gjer dei, og olje fører dei til Egyptarland. 028 HOS 012 002 Men Herren fører sak med Juda, og vil heimsøkja Jakob for åtferdi hans, betala honom etter gjerningarne hans. 028 HOS 012 003 I morslivet heldt han bror sin i hælen, og i si manndomskraft drogst han med Gud. 028 HOS 012 004 Ja, han drogst med engelen og vann, han gret og bad honom um nåde. I Betel fann han honom, og der tala han med oss. 028 HOS 012 005 Og Herren, allhers Gud - «Herren» er hans ærenamn. 028 HOS 012 006 Og du, til din Gud skal du venda um. Hald fast på kjærleik og rett! Og bia stødt på din Gud! 028 HOS 012 007 Kana’an, i handi hans er falsk vegt. Å gjera urett likar han. 028 HOS 012 008 So segjer og Efraim: «Eg hev då vorte rik, eg hev vunne meg midel. Kva eg so strævar med, so skal dei då ikkje finna hjå meg nokon urett som er synd.» 028 HOS 012 009 Men eg er Herren din Gud, alt ifrå Egyptarland, eg vil endå lata deg bu i tjeldbuder liksom i høgtidsdagarne. 028 HOS 012 010 Og eg hev tala til profetarne, og eg, syner i mengd hev late deim sjå, og gjenom profetarne hev eg tala i liknader. 028 HOS 012 011 Er no Gilead eit illgjerdsreir, so skal dei verta berre fåfengd. Ofrar dei uksar i Gilgal, so skal og altari deira verta som steinrøysar innmed forerne på marki. 028 HOS 012 012 Og Jakob rømde til Aramsletta, og Israel træla for ei kona - og for ei kona gjætte han. 028 HOS 012 013 Men ved ein profet førde Herren Israel frå Egyptarland, og ved ein profet gjætte han honom. 028 HOS 012 014 Sår harm hev Efraim valde. Difor skal Herren hans lata blodskuldi hans koma yver honom, og han skal venda hans skjemdarferd mot honom sjølv. 028 HOS 013 001 Når Efraim tala, vart dei fælne. Høg var han i Israel. Men han vart saka med Ba’al og døydde. 028 HOS 013 002 Og no held dei på med si synd. Og dei gjer seg støypte bilæte av sylvet sitt, avgudar etter sitt eige vit, handverksarbeid alt saman. Til slike talar dei. Menneskjeslagtarar kysser kalvar. 028 HOS 013 003 Difor skal dei verta som morgonskyi, som doggi som tidleg kverv, liksom agner som vinden fyk burt ifrå treskjarstaden, og liksom røyk or ein ljore. 028 HOS 013 004 Men eg er Herren, din Gud, alt frå Egyptarland. Nokon annan Gud enn meg veit du ikkje av. Og nokon annan frelsar enn eg finst ikkje. 028 HOS 013 005 Det var eg som kjendest ved deg i øydemarki, i det turre landet. 028 HOS 013 006 Etter som beitet deira var, vart dei mette. Då dei var mette, vart dei høge i sin hug. Difor gløymde dei meg. 028 HOS 013 007 Då vart eg deim liksom ei løva. Som ein pantar lurer eg innmed vegen. 028 HOS 013 008 Eg kjem yver deim som ei binna som dei hev teke ungarne ifrå, og riv sund bringa deira. Eg gløypar deim som ei løvemor. Villdyr skal slita deim sund. 028 HOS 013 009 Du hev tynt deg, Israel, med di du er imot meg, di hjelp. 028 HOS 013 010 Kvar er no kongen din, at han kann syta for frelsing åt deg i alle byarne dine? Og kvar hev du domarane dine, som du sagde um: «Lat meg få konge og hovdingar?» 028 HOS 013 011 Ja, ein konge skal eg gjeva deg i min vreide, og so tek eg honom burt i min harm. 028 HOS 013 012 Samanbundi er misgjerningi hans Efraim, og syndi hans gøymd. 028 HOS 013 013 Rider som hjå ei fødande kvinna skal koma yver honom. Han er ein son som ikkje er vis. For når stundi er der, kjem han ikkje fram i fødsli. 028 HOS 013 014 Or helheims vald vil eg fria deim, frå dauden vil eg løysa deim ut. Kvar er di sott, du daude? Kvar er di tyning, du helheim? Anger er løynd for augo mine. 028 HOS 013 015 For han, millom brørne sine stend han lavande av frukt; det kjem ein austanvind, eit Herrens ver, farande upp ifrå øydemarki. Då turkar brunnen hans upp, og kjelda hans tryt. Han ranar skatten, alle slag kostnadting. 028 HOS 013 016 Bøta skal Samaria, av di det hev vore tråssugt imot sin Gud. For sverd skal dei falla, småborni deira skal verta krasa, og dei kvinnor som er med barn, skal ristast upp. 028 HOS 014 001 Vend um, du Israel, til Herren, din Gud! For med di misgjerning hev du ført deg i fall. 028 HOS 014 002 Tak med dykk ord, og vend um til Herren! Seg til honom: «Forlat all misgjerning og tak imot det som godt er, lat oss betala med uksar - med våre lippor! 028 HOS 014 003 Assur skal ikkje frelsa oss. På hestar skal me ikkje rida. Og ikkje meir skal me segja: «Vår Gud!» til det som henderne våre hev gjort. For hjå deg er det at den faderlause fær miskunn.» 028 HOS 014 004 Ja, deira fråfall vil eg lækja. Eg vil elska deim av fri hug, av di vreiden min hev vendt seg ifrå deim. 028 HOS 014 005 Eg skal vera som dogg for Israel. Bløma skal han som ei lilja, og røtast skal han som Libanon. 028 HOS 014 006 Renningarne hans skal spreida seg, og skal vera som eit oljetre i fagerleik, og anga som Libanon. 028 HOS 014 007 Dei som bur i skuggen hans, skal atter avla korn og bløma som vintreet. Minnet um honom skal vera som vin ifrå Libanon. 028 HOS 014 008 Men du, Efraim! Kva skal eg med avgudarne meir? Eg bønhøyrer og ser til honom. Eg er som eit grønt cypresstre. Frå meg skal di frukt vera å finna. 028 HOS 014 009 Den som er vis, han agte på dette, den som er vitug, merke seg det! For Herrens vegar er rette, og rettvise ferdast på deim, men illgjerdsmenner stuper på deim. # # BOOK 029 JOE Joel Joel 029 JOE 001 001 Herrens ord som kom til Joel Petuelsson. 029 JOE 001 002 Gjev gaum åt dette, de som gamle er. Og lyd på det kvar som bur i landet! Hev sovore hendt i dykkar tid, eller i dykkar fedra-tid? 029 JOE 001 003 Fortel det til dykkar born, og dykkar born til sine born, og deira born til ei ætt som kjem! 029 JOE 001 004 Det som gnagaren leivde, åt grashoppen upp. Det som grashoppen leivde, åt bitaren upp. Det som bitaren leivde, åt etaren upp. 029 JOE 001 005 Vakna, de drukne, og gråte, jamra, vindrikkarar alle! For druvesafti er rivi dykk frå munn. 029 JOE 001 006 Eit folk hev fare yver landet mitt, veldugt og utan tal, med tenner som løvetenner, dei jakslar som løvor hev. 029 JOE 001 007 Vintrei mine er tynte og fiketre brotne ned, dei hev flekt deim reint og hivt deim, det heng kvite greiner på. 029 JOE 001 008 Klaga som ei møy som syrgjeklædd gjeng yver sin ungdoms brudgom. 029 JOE 001 009 Grjon- og drykkoffer er kvorvne frå Herrens hus, prestarne syrgjer, Herrens tenarar. 029 JOE 001 010 Åkrar er øydde, jordi jamrar. For øydt er kornet, vinsafti magtlaus, oljen er kvorven. 029 JOE 001 011 Bonden er magtstolen, vindyrkar rådlaus for kveite og bygg, grøda på marki er tynt. 029 JOE 001 012 Vintre er mergstolne, fiketre folna. Granattre og palma og apall, alle tre hev turka burt. Ja, fagnaden er stolen frå mannaheim. 029 JOE 001 013 Syrgjeklædde klage, de prestar! Jamra dykk, de som tener ved altaret! Gakk inn og vake syrgjeklædde, de min Guds tenarar! For burte frå dykkar Guds hus er grjon- og drykkoffer. 029 JOE 001 014 Lys ut fasta og heilag samling, få dei gamle i hop, ja alle som bur i landet, til Herren, dykkar Guds hus! Til Herren de ropa må. 029 JOE 001 015 Å hå for ein dag! Nær er Herrens dag. Som vald ifrå Allvald han kjem. 029 JOE 001 016 Strauk ikkje maten burt med me såg på, frå Guds hus gleda og frygd? 029 JOE 001 017 Kornet turkar burt under jordskorpa. Tome er buri, lødorne øydest. Ja, kornet turkar burt. 029 JOE 001 018 Kor buskapen rautar! Rådlaus er kvar bøling; for ikkje beite dei finn, sauerne jamvel lyt bøta. 029 JOE 001 019 Til deg, Herre, ropar eg. For elden han åt hamni på heidi, og logen leika i ved og i tre. 029 JOE 001 020 Jamvel dyri i marki etter deg mun stynja, for turre er bekkjefari. Og elden han åt hamni på heidi. 029 JOE 002 001 Lat luren ljoma på Sion! Skrik høgt på mitt heilage fjell! Skjelve, alle i mannaheimen! Koma skal Herrens dag, ja, han er nær. 029 JOE 002 002 Ein dag med myrker og dimma, ein dag med skodda og sky, som ein morgongråe er eit tallaust folk breidt yver fjelli. Du liken aldri ser frå æva som var, og aldri i åri til komande ætter. 029 JOE 002 003 Framfyre et elden upp; og etter kjem brennande logen. Som Edenshagen var landet framfyre og etterpå snaudaste heidi. Å berga noko nyttar ikkje her. 029 JOE 002 004 Som øykjer er dei å sjå til, som stridshestar tråvar dei fram. 029 JOE 002 005 Liksom glamrande vogner fer dei yver alle fjell. Det susar og brusar, som når eld sleikjer strå, som ei veldug herfylking samla til strid. 029 JOE 002 006 Støkken tek folk ved syni, alle andlit skiftar lit. 029 JOE 002 007 Som kjempor rusar dei i veg, liksom stridsmenner stormar dei murar. Kvar ein på si leid sturtar fram, og aldri dei krøkjer sin veg. 029 JOE 002 008 Ingen trengjer den andre burt, kvar hev si eigi braut, tvert gjenom våpni, og ho brest ikkje rekkja. 029 JOE 002 009 Inn i byen dei stormar, stig upp på muren, gjeng inn i husi, og inn gjenom vindaugo bryt dei seg som tjuvar. 029 JOE 002 010 Jordi fyre deim skjelv, himlarne bivrar, sol og måne dei svartnar, medan stjernorne løyner sin glans. 029 JOE 002 011 Og Herren let høyra sitt mål framfyre si fylking, for ovstor er hans herlæger, veldug hans ærendsvein er. Ja, stor er Herrens dag og skræmeleg, kven held honom ut? 029 JOE 002 012 Men no og det gjeld, so mæler Herren, vend um til meg med heile dykkar hjarta, med fasta og gråt og med klaga. 029 JOE 002 013 Riv sund dykkar hjarta og ei dykkar klæde, vend um til Herren dykkar Gud! For han er nådig og hugmild er han, hev tolugt sinn, er rik på miskunn, han angrar det vonde. 029 JOE 002 014 Ja, kven veit? Han snur og angrar, og han legg etter seg velsigning, grjon- og drykkoffer for Herren, dykkar Gud. 029 JOE 002 015 Blås i luren på Sion, haldt fastehelg, lys heilag samling! 029 JOE 002 016 Samla folket! Vigsle lyden! Få i hop dei gamle, samla dei små, ja, borni på fanget! Brudgomen gange or sitt hus og bruri frå stova si! 029 JOE 002 017 Millom forhall og altar skal dei gråta prestarne, Herrens tenarar, og segja: «Spar, Herre, folket ditt, og ikkje du gjere din eigen lyd til eit spottord, til eit ordtak millom folki! Kvi skal dei segja millom folki: «Kvar er deira Gud?»» 029 JOE 002 018 Då gløddest Herren upp for sitt land, og han sparde sitt folk. 029 JOE 002 019 Herren svara og tala til sitt folk: Sjå, eg vil senda til dykk både korn og saft og olje, so de kann mettast av det. Og ikkje vil eg gjera dykk meir til spott millom folki. 029 JOE 002 020 Norderheren driv eg langt burt ifrå dykk. Eg skal støyta honom ut i eit turt og øyde land, hans fortropp til havet i aust, hans baktropp til havet i vest. Og vondt skal det dåma, ja ilt skal det tevja. For storverk hev han gjort. 029 JOE 002 021 Ikkje ottast, du land, men gled deg og ver sæl! For storverk hev Herren gjort. 029 JOE 002 022 Ikkje ottast, du fe på marki, for no grønast graset på heidi. Og trei ber frukt, fiketre, vintre gjev no si kraft. 029 JOE 002 023 Og Sions søner, fagna og frygda dykk i Herren, dykkar Gud! For han gjev åt dykk læraren til rettferd; so sender han dykk haustregn og vårregn som fyrr. 029 JOE 002 024 Og fyllast skal låvarne med korn, og persorne fløyma med vinsaft og olje. 029 JOE 002 025 Og skadebot gjev eg for grøda som tyntest av grashoppen, bitaren, etaren, gnagaren, min store her, som eg sende imot dykk. 029 JOE 002 026 Og de skal få nøgdi eta og mettast. Og då skal de lova namnet åt Herren dykkar Gud, han som hev underleg stelt med dykk, og ikkje skal folket mitt æveleg skjemmast. 029 JOE 002 027 Og de skal merka at eg bur midt i Israel, og at eg er Herren, dykkar Gud, og ingen annan, og ikkje skal folket mitt æveleg skjemmast. 029 JOE 002 028 Og sidan henda det skal: Eg renner min ande yver alt kjøt. Dykkar søner og døtter skal tala profetord; dei gamle hjå dykk skal draumar drøyma, gutarne dykkar skal syner sjå. 029 JOE 002 029 Ja, og yver trælar og trælekvende eg renner min ande i dagarne dei. 029 JOE 002 030 Under eg gjer på himmel og på jord, blod og eld og kvervlande røyk. 029 JOE 002 031 Soli skal verta til myrker og månen til blod, fyrr han kjem, Herrens dag, den store og skræmelege. 029 JOE 002 032 Men kvar ein som kallar på Herrens namn, bergast skal han. For på Sions fjell og i Jerusalem skal finnast ein flokk av frelste som Herren hev sagt, og til den utfria flokken høyrer dei som Herren kallar. 029 JOE 003 001 For sjå, i dei dagarne og det bilet, då eg vender lagnaden for Juda og Jerusalem, 029 JOE 003 002 då vil eg samla alle folki og føra deim ned i Josafatsdalen og der halda dom yver deim for mitt folk og min eignalut Israel skuld, som dei spreidde millom folki, og mitt land hev dei bytt. 029 JOE 003 003 Um mitt folk drog dei strå, gav ein gut for ei skjøkja, og ei gjenta selde dei for vin, og so drakk dei. 029 JOE 003 004 Og kva vil det meg, Tyrus og Sidon og Filistar-bygder alle? Er det attergjeld mot meg det vil, eller vil de gjera meg eitkvart? Ovleg brått dykkar verk eg vender imot dykk sjølve, 029 JOE 003 005 De som sylvet og gullet mitt tok, og eignaluter mine so fagre til dykkar tempel førde. 029 JOE 003 006 Og Judas og Jerusalems søner de selde til Javans søner, til å førast so langt burt ifrå sitt land. 029 JOE 003 007 ropar deim fram att frå den staden der de hev selt deim. Dykkar verk eg vendar imot dykk sjølve. 029 JOE 003 008 Eg skal dykkar søner og døtter til Juda-sønerne selja; derifrå skal dei til sabæarane gå, eit folk so langt undan. For Herren hev tala. 029 JOE 003 009 Lat heidningar det høyra! Til herferd vigje dykk! Lat kjemporne koma! Gange fram! Stige fram alle herføre hausar! 029 JOE 003 010 Smide plogarne til sverd og hage-knivarne til spjot! Vesaling segje: «Eg er kjempekar eg!» 029 JOE 003 011 Skunda dykk og kome, heidningar alle ikring! Samle dykk i hop! Dit late du, Herre, dine kjempor stiga ned. 029 JOE 003 012 Lat folki vakna og samlast i Josafatsdalen! For der eg domar sit yver alle folki ikring. 029 JOE 003 013 Fram med sigden! No mognast kornet. Kome, trakke! No er persa full. Kjeraldi fløymer. Ovstor er vondska. 029 JOE 003 014 Flokk på flokk i domsdalen. For Herrens dag er nær i domsdalen. 029 JOE 003 015 Sol og måne dei svartnar, og stjernorne løyner sin glans. 029 JOE 003 016 Og Herren burar frå Sion, frå Jerusalem gjallar hans mål. Og det bivrar både himmel og jord. Men Herren er ei livd for sitt folk og ei borg for Israels søner. 029 JOE 003 017 Ja, kjenna skal de at eg er Herren, dykkar Gud, som bur på Sion, mitt heilage berg. Og Jerusalem skal ein heilagdom vera, frammandfolk der aldri meir stiga inn. 029 JOE 003 018 Då skal på den dagen druvesafti drjupa av fjelli og mjølk frå haugarne strøyma, og alle bekkjer i Juda fløyma med vatn. Ei kjelda spring ut frå Herrens hus og vatnar Akaziedalen. 029 JOE 003 019 Men Egypt skal øydeland verta, og Edom som ville heidi, for valdsverk mot Judas born. Dei hev øydt skuldlaust blod i sitt land. 029 JOE 003 020 Men Juda skal sitja æveleg trygt, og Jerusalem frå ætt til ætt. 029 JOE 003 021 Og eg vil hemner deira blod, som eg ikkje hemnde fyrr. Og Herren skal bu på Sion. # # BOOK 030 AMO Amos Amos 030 AMO 001 001 Ord av Amos, ein av hyrdingarne frå Tekoa, som han såg i sine syner um Israel i dei dagarne då Uzzia var konge i Juda og Jeroboam Joasson konge i Israel, tvo år fyre jordskjelven. 030 AMO 001 002 Han sagde: Herren burar frå Sion, frå Jerusalem gjallar hans mål. Då sturer dei hyrding-lider, og Karmels hovud vert svidd. 030 AMO 001 003 So segjer Herren: For trifald misgjerd av Damask og for firfald eg ikkje meg attrar. For di dei Gilead treskte med sledar av jarn, 030 AMO 001 004 so sender eg eld mot Hazaels hus, han skal øyda Benhadads borger. 030 AMO 001 005 So bryt eg bommen til Damask og tyner Bikat-Avens folk og kongsstavmannen i Bet-Eden, og Aram skal drivast burt til Kir, segjer Herren. 030 AMO 001 006 So segjer Herren: For trifald misgjerning av Gaza og for firfald eg ikkje meg attrar. For di dei heile grender dreiv ut og gav deim i Edoms vald, 030 AMO 001 007 So sender eg eld mot Gazas mur, han skal øyda deira borger, 030 AMO 001 008 so tyner eg Asdods folk og Askalons kongsstavs-mann. Mot Ekron eg retter mi hand, slær filistarn’ til siste mann, segjer Herren, Herren. 030 AMO 001 009 So segjer Herren: For trifald misgjerd av Tyrus, for firfald eg ikkje meg attrar. For di heile grender til Edom dei dreiv og ikkje på brødrabandet gav gaum, 030 AMO 001 010 so sender eg eld mot Tyrus-muren, han skal øyda deira borgar. 030 AMO 001 011 So segjer Herren: For trifald misgjerd av Edom, for firfald eg ikkje meg attrar. For di han elte bror sin med sverd og kjøvde sin samhug, men vreiden jamt i han øydde, og han æveleg gøymde sin harm, 030 AMO 001 012 so sender eg eld imot Teman, han skal øyda Bosras borger. 030 AMO 001 013 So segjer Herren: For trifald misgjerd av Ammons-borni og for firfald eg ikkje meg attrar. For di dei i Gilead konor med barn skar upp, då dei vilde auka sitt land, 030 AMO 001 014 So kveikjer eg eld i Rabbas mur, han skal øyda deira borger, medan herropet dunar i striden, og eit hardver på stormdagen blæs, 030 AMO 001 015 og i landlysing kongen skal gå, han sjølv med hovdingarn’ saman, segjer Herren. 030 AMO 002 001 So segjer Herren: For trifald misgjerd av Moab, for firfald eg ikkje meg attrar. For di dei brende beini åt Edom-kongen til kalk, 030 AMO 002 002 so sender eg eld imot Moab, han skal øyda Kerijots borgar. Og i ståket Moab skal døy, med hergny og luraljod skrell. 030 AMO 002 003 Domaren deira eg tynar, alle hovdingarn’ likeins eg drep, segjer Herren. 030 AMO 002 004 So segjer Herren: For trifald misgjerd av Juda, for firfald eg ikkje meg attrar. Då dei vanvyrde Herrens lov og heldt ikkje bodordi hans, men let seg av lygn-gudar dåra, som federne fyrr hadde fylgt, 030 AMO 002 005 so sender eg eld imot Juda, han skal øyda Jerusalems borger. 030 AMO 002 006 So segjer Herren: For trifald misgjerd av Israel og for firfald eg ikkje meg attrar. For sylv dei sel ein skuldlaus og ein arming for eit par skor, 030 AMO 002 007 dei som helst ser mold på ein stakkars hovud, og rengjer småfolks rett. Til same gjenta gjeng far og son til vanhelging for mitt heilage namn. 030 AMO 002 008 Og på pantsette klæde ved kvart eit altar dei ligg, og skadebots-vin dei drikk i huset til sin Gud. 030 AMO 002 009 Det var då eg som dreiv amoritarne frå deim, som høge som cedertre var, og sterke som eiker, men eg tynte alda i topp og roti i jord. 030 AMO 002 010 Det var eg som dykk førde frå Egyptarland og dykk leidde i villmarki fram gjenom fyrti år til å vinna Amorit-landet. 030 AMO 002 011 Eg vekte profetar av dykkar søner, naziræarar bland dykkar ungdomar. Er det’kje so, de Israels-born? Segjer Herren. 030 AMO 002 012 Men de gav naziræaran’ vin, og baud profetarn’ og sagde: «Profetera ikkje!» 030 AMO 002 013 Sjå no skal eg lata det dynja under dykk som under ei full-lest kornvogn. 030 AMO 002 014 Og den rappe kjem ingen stad av, og den sterke fær’kje bruka si magt, og kjempa skal’kje berga sitt liv. 030 AMO 002 015 Mannen med bogen er magtlaus, og lett på fot kann’kje berga seg, og mannen på hest skal’kje berga sitt liv. 030 AMO 002 016 Hugdjervaste kjempa ho lyt naken røma på dagen den, segjer Herren. 030 AMO 003 001 Høyre dette ordet som Herren hev tala imot dykk, de Israels søner, mot heile den ætti som eg hev ført upp frå Egyptarland: 030 AMO 003 002 Dykk einast kannast ved av alle ætter på jordi. Difor eg heimsøkjer dykk for alt det vonde de hev gjort. 030 AMO 003 003 Gjeng tvo-eine saman tru, utan dei samstelte vart? 030 AMO 003 004 Tru løva burar i skogen utan eit rov det gjeld? Let ungløva høyra sitt mål, når i hola ho ligg, utan ho fengdi fekk? 030 AMO 003 005 Tru fuglen i snara på jordi fell, utan at snara er uppsett? Tru vel at glefsa sprett att, utan at noko sit fast? 030 AMO 003 006 Eller ljomar luren i by, utan at folket fær støkk? Eller hender ulukka i by, utan at Herren hev gjort det? 030 AMO 003 007 For ikkje gjer Herren, Herren nokon ting, utan han tenarom sine, profetom, forkynner si løynråd. 030 AMO 003 008 Når løva mun bura, kven må ikkje ræddast? Når han talar Herren, Herren, kven vert ikkje då profet? 030 AMO 003 009 Rope ut yver Asdod borger og yver borger i Egyptarland: «Dykk samle på Samariafjelli og sjå kor fælt eit ståk der er, og valdsverk som der råder!» 030 AMO 003 010 Dei hev ikkje vit på framferd rett, segjer Herren, dei som haugar valdsverk og tjon i borgerne sine i hop. 030 AMO 003 011 Difor, so segjer Herren, Herren: Fiendar herset ditt land. Di magt skal støytast i knas, dine borger plundrast. 030 AMO 003 012 So segjer Herren: Som hyrdingen friar frå løvegap eit par bein ell’ ein øyrelapp, so bergast dei skal, dei Israels-søner, som i Samaria sit i sofa-krå, på putebenk. 030 AMO 003 013 Høyr og vitna mot Jakobs hus! segjer Herren, Herren, allhers Gud: 030 AMO 003 014 Den dagen eg straffar Israel brot, då straffar eg Betels altar, og altarhorni vert hogne, og dei skal falla til jordi. 030 AMO 003 015 Eg vinterstova hogg ned, sumarstova med. Filsbeinssalar skal falla, og mange hus skal verta øydde, segjer Herren. 030 AMO 004 001 Det skal høyra på dette ordet, de Basans kyr, som er på Samariafjellet, de som piner dei små og dei arme mun slå, som segjer til dykkar herrar: «Lat oss få so me kann drikka!» 030 AMO 004 002 Herren, Herren, svor ved sin heilagdom: Sjå, dagar det koma skal yver dykk då med hakar dei hentar dykk fram og resten med krokar dreg upp. 030 AMO 004 003 Gjenom sprunger i muren fer det, ei um senn, og kastar gudarne burt, segjer Herren. 030 AMO 004 004 Kom til Betel og gjer synd, til Gilgal og synda enn meir; kvar morgon slagtoffer ber fram, kvar tridje dagen tiend, 030 AMO 004 005 Til takkoffer syra brød brenn, lys ut at de fri-offer gjer. For slikt mun de lika, de Israels born, segjer Herren, Herren. 030 AMO 004 006 Det var eg som let dykk i kvar ein by vanta maten i munn, brødløysa gav eg i kvar ein heim. Og De vende’kje um til meg, segjer Herren. 030 AMO 004 007 Det var eg som heldt regnet attende tri månader fyre skurden. Eg gav regn til den eine byen, den andre byen fekk ingen ting. Den eine åkren fekk regn, og den åkren som ikkje fekk regn, han turka burt. 030 AMO 004 008 Og tvo, tri byar gjekk til ein by til ein vatsdrykk å få, og dei fekk ikkje nok. Men de vende’kje um til meg, segjer Herren. 030 AMO 004 009 Kornet eg slo med sotbrand og rust, og hagarne mange og vinbergi og fike- og oljetrei. Deim åt grashoppen upp. Men de vende’kje um til meg, segjer Herren. 030 AMO 004 010 Eg sende sotti på dykk liksom i Egypt. Eg drap dykkar gutar med sverd. Hestarn’ vart herfang. Eg let dykk illtev frå valen i nasarne få. Men de vende’kje um til meg, segjer Herren. 030 AMO 004 011 Eg gjorde ein omstøyt ibland dykk, som då Gud støytte ned Sodoma og Gomorra. Og de vart som ein brand berga or eld. Men de vende’kje um til meg, segjer Herren. 030 AMO 004 012 Difor gjer eg med deg, Israel, so. Sidan eg gjerne vil gjera so med deg, bu deg til å møta din Gud, Israel. 030 AMO 004 013 For sjå: Han som lagar fjelli og skaper vinden, og ein mann sine tankar fortel, og myrker bryt til morgonljos, han som stig på jordheims haugar - Herren, allhers drott, er namnet hans. 030 AMO 005 001 Høyr dette ordet som eg syng yver dykk, ein syrgjesong yver Israels hus: 030 AMO 005 002 «Ho falli er, ris aldri upp meir, den møy Israel; slengd til jord i sit eige land. Ingen reiser ho upp.» 030 AMO 005 003 For so segjer Herren, Herren: Ein by sender tusund ut, fær hundrad att, sender ho hundrad ut, fær tie att til Israels hus. 030 AMO 005 004 For so segjer Herren til Israels hus: Søk meg, so skal de liva! 030 AMO 005 005 Men aldri de søkje til Betel, til Gilgal aldri kom, og gakk ikkje til Be’erseba! For Gilgal burt skal førast, og Betel vert upp i tjon. 030 AMO 005 006 Søk Herren, so skal de liva! Elles kjem han som eld yver Josefs hus; det brenn, og ingen sløkkjer for Betel. 030 AMO 005 007 De som vender retten til malurt, og kastar rettferd til jord! 030 AMO 005 008 Han som skapte Sjustjerna og Orion, og gjer kolmyrkret til morgon, gjer dagen til svarte natt, han som kallar på vatnet i havet og auser det ut yver jordi - Herren er hans namn. 030 AMO 005 009 Han øyder dei sterke med sitt ljon, han øyder borgi den faste! 030 AMO 005 010 Dei hatar den som refser for retten, styggjest ved den som talar sanning. 030 AMO 005 011 Difor, då småfolk de trakkar ned og kornleiga driv av deim ut - vel hev de hogt stein og bygt hus, men de skal ikkje sjølv der bu. De hev fagre vinhagar stelt, men de skal ikkje drikka deira vin. 030 AMO 005 012 For eg veit um synderne dykkar so mange og misgjerder utan tal; de trykkjer den skuldlause, tek imot mutor, ein arming for retten de svik. 030 AMO 005 013 Difor tegjer den kloke i denne tid, for ei vond tid er det. 030 AMO 005 014 Legg vinn på godt og ikkje på vondt, so de kann liva. Då vera med dykk Herren, allhers Gud, som de hev sagt. 030 AMO 005 015 Hata vondt og elska godt, haldt retten uppe på tinget! Kann henda Herren, allhers Gud, då er nådig mot Josefs leivning. 030 AMO 005 016 Difor, so segjer Herren, allhers Gud, Herren: Det er liksong på alle torg, og på alle gator dei ropar: «Ai, ai!» Bonden dei bed til gravøl, og til liksong deim som kann kveda. 030 AMO 005 017 Frå kvar vinhage liksongar stig; for eg vil millom dykk ganga, segjer Herren. 030 AMO 005 018 Ai dykk som trår etter Herrens dag! Kva er han for dykk, Herrens dag? Han er myrker og ikkje ljos. 030 AMO 005 019 Som når du undan ei løva spring og møter ein bjørn, du kjem heim og styd handi mot veggen, og so bit deg ein orm. 030 AMO 005 020 Ja, ja, myrker er Herrens dag og ikkje ljos, dimleitt, han hev ingen glans. 030 AMO 005 021 Eg hatar og vanvyrder dykkar høgtider, eg hev ingen hugnad i dykkar stemnor, 030 AMO 005 022 ja, um de meg brennoffer gjev og grjonoffer, det hugar ikkje meg. Eg gjev ikkje på gjødkalve-offer gaum. 030 AMO 005 023 Lat meg vera i fred for din buldrande song, ditt harpespel lyder eg’kje på. 030 AMO 005 024 Men lat rett velta fram som vatn, og rettferd som rennande bekk! 030 AMO 005 025 Bar De slagtoffer, grjonoffer til meg dei fyrti åri i øydemarki, du Israels hus? 030 AMO 005 026 Og bar det då Sukkot, dykkar konge, og Kijun, dykkar bilæte, dykkar gudestjerna, som de hadde gjort dykk? 030 AMO 005 027 Eg vil føra dykk av burtanfor Damaskus, segjer han som heiter Herren, allhers Gud. 030 AMO 006 001 Ai dykk som sit trygge på Sion, utan sut på Samarias berg, dei fremste i det gjævaste folk, som fær vitjing av Israels hus! 030 AMO 006 002 Drag burt til Kalne og sjå, og endå lenger, til Stor-Hamat fram, og stig ned til Gat i Filistarland! Er dei betre enn desse riki? Er deira land større enn dykkar? 030 AMO 006 003 De som vond-dagen set på dør og valdsmannen sessar på stol. 030 AMO 006 004 På filsbeins-sæte dei ligg, og late på pallen dei heng. Av fenaden lambi dei et, og gjødkalv-bingen gjev steik. 030 AMO 006 005 Dei sullar til harpe-slått liksom David dei lagar seg spel. 030 AMO 006 006 Av bollar drikk dei vin, og med dyraste olje seg salvar, dei sturar ikkje for Josefs skade. 030 AMO 006 007 Difor skal desse vera fremst i den landlyste flokken, og letings-sullen vert slutt. 030 AMO 006 008 Herren, Herren hev svore ved seg sjølv, segjer Herren, allhers Gud: Jakobs høgferd mislikar eg, eg hatar hans slott, og by og bol gjev eg upp. 030 AMO 006 009 Og um det so berre var tie mann att i eitt einaste hus, dei skal døy. 030 AMO 006 010 Og frenden og brennaren kjem til å bera beini or huset. Spør han so den som er inst inni huset: «Er det nokon att hjå deg?» Han svarar: «Nei, » so segjer han: «Hyss!» For ikkje må nemnast Herrens namn. 030 AMO 006 011 For sjå, Herren byd: det store huset skal skakast i knas, og det vesle til dess at det brest. 030 AMO 006 012 Tru hestarne spring i brattberg ikring, tru uksen på sjøen dreg plogen, sidan de til forgift brigdar retten og vender rettferd til malurt? 030 AMO 006 013 I heimløyser hev dei si frygd, dei kved: «Var me ikkje hæve, at me hev vunne oss velde?» 030 AMO 006 014 For sjå, eg reiser imot dykk, Israels hus, eit folk, segjer Herren, allhers Gud. Og det skal dykk slå, frå Hamats grensa til øydemarks å. 030 AMO 007 001 Soleis let Herren, Herren meg sjå: Det var ein som skapa grashoppar då håi for til og spratt, det var håi etter kongens slått. 030 AMO 007 002 Og då dei var ferdige reint med å eta upp grøda i landet, då sagde eg: «Herre, Herre, tilgjev! Kor gjeng det no med Jakob som liten er?» 030 AMO 007 003 Då angra Herren det. «Det skal ikkje henda, » sagde Herren. 030 AMO 007 004 Soleis let Herren, Herren, meg sjå: Til straffar kalla han elden fram, Herren, Herren, og han åt det store djupet han nærpå åt åkerlandet med. 030 AMO 007 005 Då sagde eg: «Herre, Herre, haldt upp! Kor gjeng det med Jakob som liten er?» 030 AMO 007 006 Då angra Herren det. «Ikkje dette heller skal henda», sagde Herren, Herren. 030 AMO 007 007 Soleis let han meg sjå: Eg såg Herren standa på ein loddmur med blylodd i handi. 030 AMO 007 008 Og Herren sagde til meg: «Kva er det, Amos, du ser?» Og eg svara: «Eit blylodd.» Og Herren sagde: «Ja, eg skal loddet bruka millom mitt folk Israel. Ikkje vil eg meir spara det no. 030 AMO 007 009 Isaks haugar skal tynast, og Israels heilagdomar herjast, mot Jeroboams hus eg ris upp med sverd.» 030 AMO 007 010 Men Amasja, presten i Betel, sende bod til Jeroboam, Israels-kongen, med sovorne ord: «Amos emnar på uppreist imot deg midt i Israels hus. Landet kann ikkje greida all røda hans. 030 AMO 007 011 For soleis talar Amos: «Jeroboam skal døy for sverd, og Israel førast burt frå sitt land.»» 030 AMO 007 012 Og Amasja sagde til Amos: «Du sjåar, burt med deg! Far din veg til Judalandet! Der kann du tena ditt brød, og der kann du vera profet! 030 AMO 007 013 I Betel skal du ikkje driva lenger som profet, for det er kongeleg heilagdom og rikstempel her.» 030 AMO 007 014 Då svara Amos Amasja so: «Ikkje er eg profet, og ikkje profetsvein, ein hyrding er eg, og steller med morbærtre. 030 AMO 007 015 Men Herren tok meg burt frå hjordi, og Herren sagde til meg: «Gakk og ver profet for mitt folk Israel!» 030 AMO 007 016 Og no skal du høyra ordet frå Herren. So segjer du: «Ver ikkje profet for Israel. Og ikkje du preike mot Isaks hus!» 030 AMO 007 017 Difor so talar Herren: Di kona vert skjøkja i byen, dine søner og døtter skal falla for sverd, med mælesnor vert gjordet ditt bytt, du sjølv i eit ureint land skal døy, og Israel førast burt frå sitt land.» 030 AMO 008 001 Soleis let Herren, Herren meg sjå: Der stod ei korg med mogi frukt. 030 AMO 008 002 Og han sagde: «Kva er det du ser, Amos?» Eg svara: «Ei korg med mogi frukt.» Og Herren sagde: «Haust-moge er mitt folk Israel. Eg vil’kje bera yver med det meir. 030 AMO 008 003 Og slotts-songarn’ yling vert på dagen den, » segjer Herren, Herren. Lik er i mengd kvar ein stad stilt slengde av. 030 AMO 008 004 Høyr dette, de som snikjer etter fatigmann, de som tynar småfolk i landet, 030 AMO 008 005 De som segjer: «Når er nymåne-helgi slutt, so me kann få kornet vårt selja, og sabbaten, so me inn i kornburet slepp og kann minka vårt mål og auka vår pris og driva fusk med vegti, 030 AMO 008 006 Og armingen kjøpa for gull og stakaren for eit par skor, og so lata deim lettkornet få?» 030 AMO 008 007 Ved Jakobs byrgskap Herren svor: Aldri skal alt dykkar verk verta gløymt. 030 AMO 008 008 Skulde’kje for slikt då skjelva jordi og heile mannheimen syrgja, og reint gå i flaum som Nilen, stiga og falla som Egyptarelvi? 030 AMO 008 009 Og det hender på dagen den, segjer Herren, Herren, ved høgstdags bil let eg sol gå ned, og jordi skal myrkna på ljosan dag. 030 AMO 008 010 Dykkar helgar eg vendar til sorg, alle visor til syrgjesongar. Og sekk eg sveipar um kvar ei lend, gjer fleinskallut kvar ein haus, veld sorg som for einaste barn, gjer enden til ein uheils dag. 030 AMO 008 011 Sjå, dagar det koma skal, segjer Herren, Herren, då eg sender hunger i landet, ikkje hunger etter brød, ikkje torste etter vatn, men etter å høyra Herrens ord. 030 AMO 008 012 Og dei fer ifrå hav til hav, og dei sviv ifrå nord til aust, og dei leitar etter Herrens ord, men dei finn det ikkje. 030 AMO 008 013 På den dagen skal fagre møyar og unge menn av torsten tynast, 030 AMO 008 014 Dei som sver ved Samarias synd, og som segjer: «So sant din Gud liver, Dan, og so sant Be’ersebas vis liver.» Dei sig ned og ris aldri upp meir. 030 AMO 009 001 Ved alteret såg eg at Herren stod. Han sagde: Støyt til stolpen, so gåtterne skrell, lat det ramla nedyver kvar ein haus. Eg let deim som att er falla for sverd, ingen skal koma seg av, berga seg skal ikkje ein. 030 AMO 009 002 Bryt dei seg inn i helheim, mi hand tek deim derifrå ut, stig dei til himmelen upp, derifrå driv eg deim ned. 030 AMO 009 003 Um dei gøymer seg burt på Karmels topp, eg finn deim og hentar deim heim. Um frå augo mine dei løyner seg av på havsens botn, derifrå byd eg ormen fram, og han skal deim bita. 030 AMO 009 004 Um dei ver burtførde fangar under fiendehand, der skal eg bjoda sverd at det skal deim slå og augo mitt på deim skal sjå ilt og aldri mildt. 030 AMO 009 005 Herren, Allhers-Herren, han rører jordi so ho brånar, og heile mannheimen syrgjer, når all jordi stig som Nilen og fell som Egyptarelvi. 030 AMO 009 006 Han hev i himlom sine høgsalar bygt, yver jordi reist sin kvelv. Han kallar vatnet or hav og auser det ned yver jord. Herren er hans namn. 030 AMO 009 007 Er de meir for meg enn kusitarne, de Israels born? segjer Herren. Hev eg ikkje ført Israel frå Egypt, filistaran’ frå Kaftor, og syraran’ frå Kir? 030 AMO 009 008 Sjå augo til Herren, Herren ser ned på dette syndsens rike: Eg øyder deim burt frå mannaheim; men ikkje heilt eg øydar Jakobs hus, segjer Herren. 030 AMO 009 009 For sjå, eg sender ut bod: Eg Israels hus millom folki skjek, liksom du ristar eit såld, og ikkje eit korn på bakken fell. 030 AMO 009 010 Men for sverd skal døy kvar syndarar i mitt folk som kved: «Aldri oss skal ulukka koma og slå.» 030 AMO 009 011 På dagen den vil eg reisa upp att Davids nedfalne hytta og sprungorne tetta og att-stødor lyfta, byggja upp som i fordoms tid, 030 AMO 009 012 for at dei skal erva det som av Edom er att, og alle dei folk som kallast med mitt namn, segjer Herren som fullfører dette. 030 AMO 009 013 Ja, dagar dei koma skal, segjer Herren, då pløgjaren skurdmannen når; den som vindruvor tred, ser mannen som sår, på fjellom dryp det med saft, etter bakkom bekkjerne renn. 030 AMO 009 014 Og eg lagnaden snur for mitt folk Israel. Dei skal øydegardar byggja og bu der sjølv, dei skal vinberg planta og drikka deira vin, de skal stella seg hagar og eta deira frukt. 030 AMO 009 015 Eg let deim bu i sitt land, og dei skal ikkje meir rivast upp frå sin heim, som eg deim gav, segjer Herren, din Gud. # # BOOK 031 OBA Obadiah Obadias 031 OBA 001 001 Syni hans Obadja. So segjer Herren, Herren til Edom: Fretnad hev me fengje frå Herren, og bod er bore ut millom folki: «Kom! Lat oss fara til strid imot det!» 031 OBA 001 002 Ja, liten gjer eg deg millom folki, og ovleg vanvyrd vert du. 031 OBA 001 003 Ditt hjartans ovmod hev dåra deg, du som i bergrivor byggjar, og bur i den høge heimen og segjer i ditt hjarta: «Kven kastar meg ned?» 031 OBA 001 004 Um du enn byggjer høgt som ørnen, og reiret ditt ligg millom stjernorne, eg kastar deg ned derifrå, segjer Herren. 031 OBA 001 005 Um tjuvar kom til deg eller ransmenn um natti - kor du vert reint til inkjes! - Vilde dei’kje stela det dei trong? Og kom dei og hausta ditt vinberg, vilde dei’kje leiva etter seg? 031 OBA 001 006 Å, kor dei ransakar Esau, kor dei granskar hans skattar! 031 OBA 001 007 Radt til landskilet driv dei deg alle dine sambandsbrøder; dei svik deg og vinn på deg dine gode vener. I staden for brød legg dei snara for deg som ikkje hev vit. 031 OBA 001 008 Skal eg ikkje den dagen, segjer Herren, øyda ut dei vise or Edom, og vitet or Esaufjelli? 031 OBA 001 009 Dei fæler kjemporne, Teman, so kvar mann or Esaufjelli vert utrudd og drepen. 031 OBA 001 010 For vald imot Jakob, bror din, skal du sveipast i skjemsla, ja, øydast til æveleg tid. 031 OBA 001 011 Den dagen du stod der og såg på, då framande rana hans eiga, og utlendingar kom i hans port og kasta lut um Jerusalem, då var du og som ein av dei. 031 OBA 001 012 Sjå ikkje med hugnad på bror din’s dag, på hans motgangsdag, og gled deg ei yver Juda-borni, på øydingsdagen, og bruk ikkje bause ord på trengsledagen! 031 OBA 001 013 Drag ikkje inn igjenom mitt folks port på uferdsdagen! Sjå ikkje du og med lyst på hans naud på uferdsdagen! Rett ikkje handi etter hans eiga på uferdsdagen! 031 OBA 001 014 Og ikkje du stande ved vegemot til å rydja ut deim som rømar! Og fli ikkje ut deim som bergar seg på trengsledagen! 031 OBA 001 015 For Herrens dag er nær yver alle folki. Som du hev gjort, skal det gjerast med deg, di åtferd kjem att yver hovudet ditt. 031 OBA 001 016 Som de hev drukke på mitt heilage fjell, skal alle folki drikka stødt, ja, drikka og slurpa og verta som aldri dei vore til. 031 OBA 001 017 Men på Sionsfjellet skal det vera ein flokk av frelste, og det skal vera ein heilagdom, og Jakobs hus skal få att si odelseiga. 031 OBA 001 018 Og Jakobs hus vert eld og Josefs hus ein loge, og Esaus hus vert til halm og eld set dei på det og øyder det ut, og ingen vert att av Esaus hus, for Herren hev tala. 031 OBA 001 019 Og Sudlands-folket skal taka Esaufjellet og Låglands-folket filistarane, dei skal taka Efraims-bygdi og Samaria-bygdi, og Benjamin skal taka Gilead. 031 OBA 001 020 Og dei burtførte av denne fylking av Israels-borni skal taka det som finst av kananitar alt til Sarefat, og dei burtførde frå Jerusalem som er i Sefarad, skal taka Sudlands-byarne i eiga. 031 OBA 001 021 Og frelsarar skal draga upp på Sionsfjellet og døma Esaufjellet, og kongsveldet skal høyra Herren til. # # BOOK 032 JON Jonah Jonas 032 JON 001 001 Herrens ord kom til Jona, son åt Amittai; han sagde: 032 JON 001 002 «Statt upp og gakk til den store byen Nineve, og ropa ut yver honom at vondskapen hans er stigen upp for mi åsyn!» 032 JON 001 003 Men Jona stod upp og vilde fly til Tarsis, burt frå Herrens åsyn; og han for ned til Joppe, og fann eit skip som skulde ganga til Tarsis, og han betala ferdapengarne og gjekk um bord og vilde fara med til Tarsis, burt frå Herrens åsyn. 032 JON 001 004 Men Herren sende ein sterk vind ut yver havet, og reiste slik ein storm på havet at skipet so nær hadde gjenge under. 032 JON 001 005 Då vart skipsfolki rædde og ropa kvar til sin gud; og til å letta skipet kasta dei på sjøen alt tarvende som fanst um bord. Men Jona hadde gjenge ned i skipsromet; der låg han og sov fast. 032 JON 001 006 Då gjekk skiperen til honom og sagde: «Korleis kann du sova so fast? Statt upp og ropa til guden din! Kann henda vil den guden tenkja på oss, so me ikkje gjeng under.» 032 JON 001 007 Og dei sagde til kvarandre: «Kom, lat oss kasta lut, so me fær vita kven som er skuld i at denne ulukka er komi yver oss!» So kasta dei lut, og luten fall på Jona. 032 JON 001 008 Då sagde dei til honom: «Seg kven som er skuld i at denne naudi er komi yver oss! Kva er di ærend, kvar kjem du ifrå? Kva land er du frå, og kva folk er du av?» 032 JON 001 009 Han svara deim: «Hebræar er eg, Herren, himmelens Gud, ottast eg, han som hev skapt havet og det turre land.» 032 JON 001 010 Då vart mennerne ovleg rædde, og dei sagde til honom: «Kor kunde du gjera dette?» For dei skyna av det han fortalde deim at han flydde frå Herrens åsyn. 032 JON 001 011 Og dei sagde til han: «Kva skal me gjera med deg, so havet kann leggja seg for oss?» For det vart meir og meir upprørt. 032 JON 001 012 Han svara: «Tak meg og kasta meg i havet! so skal det stilna for dykk. For eg veit det er for mi skuld denne store stormen er komen yver dykk.» 032 JON 001 013 Mennerne freista no å ro tilbake til lands, men dei magta det ikkje; for sjøen bar meir og meir imot. 032 JON 001 014 Då ropa dei til Herren og sagde: «Å Herre, lat oss ikkje ganga under, for di denne mannen skal døy, og lat ikkje skuldlaust blod koma yver oss! for du, Herre, hev gjort som du vilde.» 032 JON 001 015 Og dei tok Jona og kasta honom i havet, og straks heldt havet upp å rasa. 032 JON 001 016 Då fekk mennerne fekk stor age for Herren, og dei ofra slagtoffer til honom og gjorde lovnader. 032 JON 001 017 Men Herren sende ein stor fisk, som gløypte Jona; og Jona var i buken åt fisken i tri dagar og tri næter. 032 JON 002 001 Og Jona bad til Herren, sin Gud, frå buken åt fisken; 032 JON 002 002 han sagde: «Eg ropa til Herren i mi naud, og han svara meg. Frå helheims buk ropa eg, og du høyrde mi røyst. 032 JON 002 003 Du kasta meg i djupet, midt i havet, og straumar kringsette meg, alle dine bylgjor og brot gjekk yver meg. 032 JON 002 004 Eg tenkte då: «Burt frå dine augo er eg støytt. Like vel, ditt heilage tempel skal eg atter få sjå.» 032 JON 002 005 Vatni kringa seg um meg like til sjæli. Djupet kringsette meg; tang sveipte seg um hovudet mitt. 032 JON 002 006 Like til bergbotnarne sokk eg ned. Slåerne til jordi stengdest bak meg for alltid. Men du førde mitt liv upp or gravi, Herre, min Gud! 032 JON 002 007 Då mi sjæl ormegtast i meg, kom eg Herren i hug, og mi bøn kom til deg i ditt heilage tempel. 032 JON 002 008 Dei som tek vare på tome avgudar, gjeng frå si miskunn. 032 JON 002 009 Men med lovsongs tonar vil eg ofra til deg, det eg lova, vil eg halda. Hjå Herren er frelsa!» 032 JON 002 010 Då baud Herren fisken, og han spydde Jona upp på land. 032 JON 003 001 Då kom Herrens ord til Jonas andre gongen; han sagde: 032 JON 003 002 «Statt upp og gakk til Nineve, den store byen, og ropa ut yver honom dei ordi eg vil tala til deg!» 032 JON 003 003 Og Jona stod upp og gjekk til Nineve, som Herren hadde sagt. Nineve var ein stor by for Gud, tri dagsleider lang. 032 JON 003 004 Og Jona gjekk ei dagslei inn i byen og ropa og sagde: «Um fyrti dagar skal Nineve verta lagd i grus.» 032 JON 003 005 Då trudde ninevitarne på Gud, lyste ut ei fasta og klædde seg i sekk både store og små. 032 JON 003 006 Då saki kom for kongen i Nineve, reiste han seg frå sin kongsstol, lagde kappa av seg og sveipte seg i sekk og sette seg i oska. 032 JON 003 007 Han let ropa ut i Nineve og segja: «Etter bod frå kongen og hans stormenner må korkje menneskje eller dyr, storfe eller småfe, smaka noko, beita eller drikka vatn. 032 JON 003 008 Men dei skal sveipa seg i sekk, menneski med dyri, og ropa til Gud av all kraft og umvenda seg, kvar frå sin vonde veg og frå den urett som er i deira hender. 032 JON 003 009 Kven veit? Gud kunde då venda um og angra det, venda um frå den brennande vreide sin, so me ikkje gjeng under.» 032 JON 003 010 Då no Gud såg det dei gjorde, at dei vende um frå sin vonde veg, angra han det vonde han hadde sagt han vilde gjera mot deim, og han gjorde det ikkje. 032 JON 004 001 Dette gjorde Jona ovleg vondt, og han vart brennande harm. 032 JON 004 002 Han bad då til Herren og sagde: «Å Herre, var det ikkje dette eg tenkte, då eg endå var i mitt land? Difor flydde eg so snøgt til Tarsis; for eg visste du er ein nådig og miskunnsam Gud, langmodig og rik på miskunn, og angrar det vonde. 032 JON 004 003 So tak no, Herre, livet mitt ifrå meg! For eg vil heller døy enn liva.» 032 JON 004 004 Då sagde Herren: «Hev du grunn til å harmast?» 032 JON 004 005 Og Jona gjekk ut or byen og sette seg austanfor byen. Der gjorde han seg ei hytta og sette seg der i skuggen, og vilde sjå korleis det gjekk med byen. 032 JON 004 006 Då let Herren Gud ein kikajon veksa upp yver Jona, til å skyggja yver hovudet hans og fria honom ifrå hans mismod; og Jona fann stor gleda i kikajonen. 032 JON 004 007 Men næste dag, då morgonroden rann, sende Gud ein makk, som stakk kikajonen so han visna. 032 JON 004 008 Då soli rann, sende Gud ein brennande austanvind, og soli stakk Jona på hovudet so han ormegtast. Han ynskte då å få døy og sagde: «Eg vil heller døy enn liva.» 032 JON 004 009 Men Gud sagde til Jona: «Hev du grunn til å harmast for kikajonen skuld?» Han svara: «Eg hev grunn til å harmast til dauden.» 032 JON 004 010 Då sagde Herren: «Du ynkast yver kikajonen, som du ikkje hev havt møda med og ikkje hev ale upp, som kom til på ei natt og gjekk til grunns etter ei natt; 032 JON 004 011 og so skulde ikkje eg ynkast yver Nineve, den store byen, der det finst meir enn eit hundrad og tjuge tusund menneskje som ikkje kann skilja millom høgre og vinstre, og mange dyr!» # # BOOK 033 MIC Micah Mika 033 MIC 001 001 Herrens ord, som kom til Mika frå Moreset i dei dagarne då Jotam og Ahaz og Hizkia var kongar i Juda, det som han såg um Samaria og Jerusalem. 033 MIC 001 002 Høyr, de folk, alle i hop! Lyd etter, du jord og alle som på deg bur! No vil Herren, Herren vitna imot dykk, Herren frå sitt heilage tempel. 033 MIC 001 003 For sjå, Herren gjeng ut frå bustaden sin; han stig ned og trøder på haugarne på jordi. 033 MIC 001 004 Og fjelli brånar under føterne hans, og dalarne rivnar - som vokset for elden, som vatnet når det støyper seg utfyre ein hamar. 033 MIC 001 005 Og alt dette fær me for Jakobs fråfall, for dei synder som Israels hus hev gjort. Kven er so skuld i Jakobs fråfall? Er det ikkje Samaria? Og kven er skuld i Judas offerhaugar? Er det ikkje Jerusalem? 033 MIC 001 006 So vil eg då gjera Samaria til ei steinrøys på marki, til ein vinplantingsstad. Eg vil velta steinarne hennar ned i dalen og leggja grunnvollarne hennar berre. 033 MIC 001 007 Alle dei utskorne bilæti hennar vil eg krasa; alle horegåvorne hennar vil eg brenna upp med eld; og alle gudebilæti hennar vil eg øyda; for av horeløn hev ho samla deim i hop, og til horeløn skal dei atter verta. 033 MIC 001 008 For dette vil eg øya og jamra, vil eg ganga berrføtt og naken ikring; eg vil øya som sjakalarne og gjeva syrgjelåt som strussarne. 033 MIC 001 009 For såri hennar let seg ikkje lækja, for det kjem radt til Juda, det når til porten åt folket mitt, radt til Jerusalem. 033 MIC 001 010 Kunngjer det ikkje i Gat! Gråt ikkje so sårt! I Bet-Leafra velter eg meg i moldi. 033 MIC 001 011 Burt med dykk, de som bur i Sjafir, nækte og skjemde! Folket i Sa’anan vågar seg ikkje ut. Jamringi i Bet-ha-Esel gjer det rådlaust for dykk å stogga der. 033 MIC 001 012 For dei som bur i Marot, lengtar etter lukka; for ulukka hev fare ned frå Herren til porten i Jerusalem. 033 MIC 001 013 Beit tråvaren for vogni, de som bur i Lakis! de var upphavet til syndi for dotteri Sions; for hjå dykk vart Israels fråfall fyrst funne. 033 MIC 001 014 Difor lyt du gjeva Moreset-Gat skilsmålsbrev. Husi i Akzib vert ein svikal bekk for Israels kongar. 033 MIC 001 015 Endå ein gong let eg landvinnaren koma yver dykk som bur i de Maresa. Radt til Adullam skal Israels herlegdom koma. 033 MIC 001 016 Raka deg og klypp deg, i sorg yver kjæleborni dine! Gjer deg snaud til gagns som gribben; for dei vert førde burt ifrå deg. 033 MIC 002 001 Usæle dei som tenkjer ut urett og fyrebur vondt, med dei ligg på lega si. Straks det lyser av dag, set dei det i verk! for di det stend i deira magt. 033 MIC 002 002 Og dei lystar etter annan manns åkrar og ranar deim, etter hus og tek deim. Dei gjer vald både mot mannen og huset hans, både mot bonden og eigedomen hans. 033 MIC 002 003 Difor taler Herren soleis: Sjå, eg vil tenkja ut det som vondt er imot denne ætti, og de skal ikkje få til å smetta halsarne dykkar utor eller ganga so bratte i nakken heretter. For det vert ei vond tid. 033 MIC 002 004 Den dagen skal sume kveda ei nidvisa um dykk og sume syngja ein syrgjesong, og dei skal segja: «No er det slutt, » segjer dei, «reint til avgrunns me gjekk. No skifter han arven ut som folket mitt fekk. Sjå, kor han tek han ifrå meg! Gardarne våre no eiga skal folk som burt ifrå Herren fall.» 033 MIC 002 005 So skal du ingen hava som strekkjer mæletråd kring jord i Herrens lyd. 033 MIC 002 006 «Haldt upp med denne preikingi!» So preikar dei. «Um slikt skal dei ikkje preika! Det er då ikkje måte på hædingsord!» 033 MIC 002 007 Er dette sømeleg tale, du Jakobs hus? Er Herren kanskje brålyndt? Hev gjerningarne hans synt noko slikt? Er ikkje mykje heller ordi mine gode imot den som fer reideleg åt? 033 MIC 002 008 Men alt lenge hev no folket mitt reist seg imot meg som uvenerne mine: De dreg kåpa av klædi på folk som fredsame gjeng vegen sin framum, og ikkje vil vita av strid. 033 MIC 002 009 Kvinnorne i folket mitt driv de ut ifrå heimarne deira, som var gleda deira; frå borni deira tek de for alle tider prydnaden min. 033 MIC 002 010 Upp med dykk og gakk dykkar veg! For dette er ikkje nokon kvilestad, for den sulking skuld som valdar tyning, ja, skræmeleg tyning. 033 MIC 002 011 Kom ein med vind og svik og laug og sagde: «Eg vil preika for deg um vin og sterk drykk, » sjå det vilde vera ein preikar for dette folket! 033 MIC 002 012 Samla, ja, samla vil eg deg, Jakob, so mange du er; sanka, ja, sanka eg leivningen av Israel. Eg vil føra deim saman som sauer til ei kvi, som ein buskap til sitt beite, so det vert dyn av menneskje. 033 MIC 002 013 Vegbrøytaren fer fyre deim; dei bryt seg igjenom og stimar fram gjenom grindi og slepp ut; kongen deira fer fyre deim, og Herren er i brodden for deim. 033 MIC 003 001 Og eg sagde: Høyr, de Jakobs hovdingar, og de fyrstar for Israels hus! Høyrer det ikkje dykk til å vita kva som er rett? 033 MIC 003 002 De som hatar det gode og elskar det vonde, de som flår skinnet av folk og kjøtet av beini deira, 033 MIC 003 003 de som et mitt folks kjøt og riv hudi av deim, og beini deira bryt de sund, og breider deim ut liksom i ei gryta, liksom kjøtet ein legg i panna. 033 MIC 003 004 Då skal dei ropa til Herren; men han skal ikkje svara deim; dylja skal han si åsyn for deim på den tidi, av di dei gjorde det som vondt var i si åtferd. 033 MIC 003 005 Soleis talar Herren mot dei profetarne som vildrar folket mitt, mot deim som ropar: «Fred!» når dei fær noko å bruka tennerne sine på, men som eggjar til heilag strid mot deim som ikkje stikk dei noko i munnen. 033 MIC 003 006 Difor skal natt koma yver dykk utan syn, og myrker utan spådom. Ja, soli skal ganga ned yver profetarne, og dagen skal verta myrk yver deim. 033 MIC 003 007 Og sjåarane skal skjemmast, og spåmennerne blygjast; dei alle skal hylja skjegget sitt, sidan det ikkje kjem noko svar frå Gud. 033 MIC 003 008 Men eg, eg er full av kraft ved Herrens ande og av rettskjensla og mannsmod, so eg kann vitna for Jakob um hans fråfall og for Israel um hans synd. 033 MIC 003 009 Høyr dette, de hovdingar for Jakobs hus, og de fyrstar for Israels hus, de som styggjest ved det som er rett og krøkjer alt som er beint, 033 MIC 003 010 de som byggjer upp Sion med blod og Jerusalem med urett - 033 MIC 003 011 hovdingarne der dømer for mutor, prestarne lærer for løn, og profetarne spår for pengar, alt medan dei styd seg på Herren og segjer: «Er ikkje Herren midt imillom oss? Det kjem ingi ulukka yver oss.» 033 MIC 003 012 Difor skal for dykkar skuld Sion verta pløgd som ein åker og Jerusalem skal verta til steinrøysar, og tempelberget til skoghaugar. 033 MIC 004 001 Men det skal ganga so i dei siste dagarne, at det fjellet der Herrens hus stend, skal vera fast tufta på toppen av dei andre fjelli, og lyfta seg skal det upp yver høgderne; og folkeslagi skal strøyma upp på det. 033 MIC 004 002 Og mange heidningefolk skal ganga av stad og segja: «Kom, lat oss fara upp til Herrens fjell og til huset åt Jakobs Gud, so han kann læra oss um vegarne sine, og me kann ferdast på stigerne hans.» For ifrå Sion skal lovlæra ganga ut, og Herrens ord ifrå Jerusalem. 033 MIC 004 003 Og han skal døma millom mange folkeslag og skifta rett for megtige heidningfolk, jamvel um dei bur langt burte. Då skal dei smida sverdi sine um til hakkor og spjoti sine til hageknivar. Folki skal ikkje lenger lyfta sverd mot kvarandre, og ikkje meir læra seg til å føra krig. 033 MIC 004 004 Men kvar og ein skal sitja under sitt vintre og sitt fiketre; og ingen skal skræma deim, for Herrens, allhers drotts, munn hev tala. 033 MIC 004 005 Alle folkeslagi ferdast, kvart i sin guds namn; men me ferdast i Herrens, vår Guds, namn æveleg og alltid. 033 MIC 004 006 På den dagen, segjer Herren, skal eg samla dei haltande og sanka i hop dei burtdrivne og deim som eg hev fare vondt med. 033 MIC 004 007 Og eg vil gjera dei haltande til ein leivning, og deim som var drivne langt burt, til eit mangment folk. Og Herren skal vera konge yver deim på Sions fjell frå no og til æveleg tid. 033 MIC 004 008 Og du hyrding-tårn, du dotter Sions haug! Til deg skal det koma nå, ja, koma, det forne veldet, kongeveldet til dotteri Jerusalem. 033 MIC 004 009 Men kvifor skrik du no so høgt? Finst det då ingen konge i deg? Eller er rådgjevaren din komen burt, etter di rider hev gripe deg, som ei fødande kvinna? 033 MIC 004 010 Vrid deg og anka deg, du dotter Sion, som ei kvinna som føder! For no lyt du ut or byen og bu ute på marki, og koma heilt til Babel! Der skal du verta frelst; der skal Herren løysa deg ut or handi på fiendarne dine. 033 MIC 004 011 No hev mange heidningfolk samla seg imot deg, og dei segjer: «Ho skal verta vanhelga, so augo våre kann få sjå på Sion med lyst!» 033 MIC 004 012 Men dei kjenner ikkje Herrens tankar og skynar ikkje hans rådgjerd; for han hev samla deim som kornband på treskjarstaden. 033 MIC 004 013 So reis deg då og tresk, du dotter Sion! for eg vil gjeva deg horn av jarn og klauver av kopar, so du kann knustra mange folk; og herfanget deira skal du bannlysa åt Herren, og skattar deira til allheims drott. 033 MIC 005 001 No flokkar du deg saman, du dotter «flokk». Skansar hev dei kasta upp imot oss. Med staven slær dei Israels domar på kinnbeinet. 033 MIC 005 002 Men du Betlehem, Efrata, som er so liten til å vera millom bygderne i Juda, frå deg skal eg få meg ein mann som skal vera herre yver Israel. Hans upphav er frå fordom, frå ævordoms dagar. 033 MIC 005 003 Difor gjev han deim yver i ulukka til den tid då ho som skal føda, hev født. Då skal leivningen av brørne hans snu heim att til Israels søner. 033 MIC 005 004 Og han skal standa og gjæta i Herrens kraft, i Herrens, sin Guds, høge namn; og dei skal sitja trygt; for no skal han vera stor, til endarne av jordi. 033 MIC 005 005 Og han skal vera fred. Kjem Assur inn i landet vårt, stig han inn i borgerne våre, so reiser me imot honom sju hyrdingar, ja, åtte menneskje-hovdingar. 033 MIC 005 006 Og dei skal herja Assurs land med sverd, og Nimrods land alt inn i portarne; og han skal frelsa frå Assur når han kjem inn i landet vårt, og når han stig yver landskilet vårt. 033 MIC 005 007 Og leivningen av Jakob skal vera midt millom mange folkeslag liksom dogg frå Herren, liksom regnskurer på gras, som ikkje biar på mann eller ventar på menneskjeborn. 033 MIC 005 008 Og leivningen av Jakob skal vera millom heidningarne, midt imillom mange folk, liksom ei løva millom dyr i skogen, liksom ei ungløva inne i saueflokkar. Ho slær ned når ho fer fram, og riv sund, og det er ingen som bergar. 033 MIC 005 009 Høg vere di hand yver uvenerne dine! Må alle fiendarne dine ryddjast ut! 033 MIC 005 010 Og det skal ganga soleis på den dagen, segjer Herren, då vil eg rydja ut alle hestarne du hev hjå deg, og øyda vognerne dine. 033 MIC 005 011 Og eg vil rydja ut byarne i landet ditt og riva ned alle borgerne dine. 033 MIC 005 012 Og eg vil rydja alle trolldomskunster utor henderne på deg; og spåmenner skal ikkje lenger finnast hjå deg. 033 MIC 005 013 Eg vil rydja ut dei utskorne gudebilæti dine og minnesteinarne dine, som du hev hjå deg, so du ikkje meir skal bøygja kne for det som henderne dine hev laga. 033 MIC 005 014 Og eg vil riva upp Astarte-stolparne dine or landet ditt, og byarne dine vil eg øyda. 033 MIC 005 015 Og i vreide og harm tek eg hemn yver dei heidningfolk som ikkje vilde høyra. 033 MIC 006 001 Høyr kva Herren segjer: Reis deg! Før di sak for fjelli! Lat haugarne høyra di røyst! 033 MIC 006 002 Ja, høyr Herrens sak, de fjell og de ævelege grunnvollar under jordi! For Herren fører sak med folket sitt, og med Israel vil han ganga til doms. 033 MIC 006 003 Mitt folk, kva hev eg gjort deg? Kva hev eg trøytta deg med? Svara meg! 033 MIC 006 004 Eg førde deg då ut or Egyptarlandet, og frå trælehuset løyste eg deg ut; og Moses og Aron og Mirjam sette eg i brodden for deg. 033 MIC 006 005 Mitt folk! Kom i hug det Balak, kongen i Moab, var meint på, og det Bileam Beorsson svara honom! Kom i hug ferdi frå Sittim til Gilgal, so du kann skyna Herrens rettferdsverk! 033 MIC 006 006 Kva skal eg stiga fram for Herren med, bøygja meg med for Gud i det høge? Skal eg stiga fram for honom med brennoffer, med årsgamle kalvar? 033 MIC 006 007 Vil Herren hava hugnad i tusund verar, i ti tusund oljebekkjer? Skal eg ofra min fyrstefødde for mitt brot, mi livsfrukt til syndoffer for mi sjæl? 033 MIC 006 008 Nei, han hev sagt deg, menneskje, kva som godt er; for kva krev Herren av deg anna enn at du skal gjera det som rett er, leggja vinn på kjærleik og ferdast audmjukt med din Gud? 033 MIC 006 009 Høyr kor Herren ropar til byen - og det er visdom å ottast namnet ditt -. Høyr straffi, og kven det er som hev fastsett henne! 033 MIC 006 010 Finst det endå i huset åt den gudlause rangfenge skattar og undermåls skjeppemål, som er bannstøytt? 033 MIC 006 011 Kunde eg vera rein dersom eg bruka svikefulle vegtar og hadde falske lodd i pungen? 033 MIC 006 012 Du by med rikfolk, fulle av urett, og dei som bur der, talar lygn og hev ei falsk tunga i munnen sin! 033 MIC 006 013 So vil då eg og slå deg so det gjer vondt, leggja deg i øyde for dine synder skuld. 033 MIC 006 014 Du skal eta, men ikkje verta mett, og tom skal du alltid kjenna deg. Du kann flytja, men du skal ikkje berga. Og det du bergar, skal eg gjeva åt sverdet. 033 MIC 006 015 Du skal så, men ikkje få hausta. Du skal pressa olivor, men ikkje få salva deg med olje. Du skal pressa druvesaft, men ikkje få drikka vin. 033 MIC 006 016 For fyreskrifterne åt Omri agtar dei vel på, og all gjerning av Ahabs hus, og etter deira råder er det de ferdast, for eg skal gjera deg til ei skræma og ibuarane dine til spott, og vanæra yver folket mitt skal de bera. 033 MIC 007 001 Usæl eg! For meg hev det gjenge som når sumarfrukti er innhausta, som når ettersankingi etter vinhausten er slutt; det finst ikkje ei einaste druva til å eta, ikkje ei einaste tidlegfika, som eg kunde havt hug på. 033 MIC 007 002 Den gudlege er burtkomen or landet, og det finst ingen ærleg mann millom menneski. Alle i hop ligg dei på lur etter blod; kvar og ein vil fanga den andre i garnet sitt. 033 MIC 007 003 Med båe hender arbeider dei på å gjera det vonde godt. Fyrsten kjem med krav, og domaren er til fals for pengar, og storkaren taler ope ut um det som han hev hug på. Soleis snur dei det til. 033 MIC 007 004 Den beste av deim er som ein klunger, den ærlegaste verre enn eit klungergjerde. Dagen åt vaktmennerne dine, di heimsøkjing kjem. No vert dei forfjetra. 033 MIC 007 005 Tru ikkje på nokon ven! Lit ikkje på nokon kjenning! For henne som ligg i famnen din, må du vakta din munns dører! 033 MIC 007 006 For sonen vanvyrder far sin, dotteri set seg upp imot mor si, sonekona imot vermor si, ein manns husfolk er fiendarne hans. 033 MIC 007 007 Men eg vil skoda etter Herren, eg vil venta på Gud som frelser meg. Min Gud vil høyra meg. 033 MIC 007 008 Gled dykk ikkje yver meg, du min fiende! Er eg falli, so reiser eg meg upp att. Sit eg i myrkret, so er Herren ljoset mitt. 033 MIC 007 009 Herrens vreide vil eg bera, for eg hev synda mot honom, til han tek saki mi upp og hjelper meg til retten min. For han skal leida meg ut i ljoset. Med gleda skal eg sjå på hans rettferd. 033 MIC 007 010 Måtte ho få sjå det, ho som er uvenen min, og skammi sveipa seg kringum henne som segjer til meg: «Kvar er han, Herren, din Gud?» Augo mine skal sjå på henne med fysnad. No skal ho verta nedtrakka som skarn på gata. 033 MIC 007 011 Det kjem ein dag då dei skal reisa murarne dine upp att. Den dagen skal grensorne dine verta vide. 033 MIC 007 012 Den dagen skal dei koma til deg heilt frå Assur og frå byarne i Egyptarland, ja, frå Egyptarland og alt til Storelvi, og frå hav til hav og frå fjell til fjell. 033 MIC 007 013 Men jordi skal verta ei øydemark for deira skuld som bur på henne, for slik frukt ber gjerningarne deira. 033 MIC 007 014 Gjæt folket ditt med staven din, den buskapen som du hev ervt, han som bur for seg sjølv i skogen på Karmel! Lat deim beita i Basan og Gilead liksom i forne tider! 033 MIC 007 015 Ja, liksom i dei dagarne då du gjekk ut or Egyptarlandet, skal de få sjå underlege ting. 033 MIC 007 016 Heidningarne skal få sjå det og skjemmast ved alt sitt velde. Dei skal verta nøydde til å leggja handi på munnen. Øyro deira skal verta dauve. 033 MIC 007 017 Dei skal slikka mold liksom ormen, liksom makkarne som aular på jordi, skal dei koma skjelvande fram or borgerne sine. Med rædsla skal dei koma fram til Herren, vår Gud; og dei skal ottast deg. 033 MIC 007 018 Kven er ein Gud som du? Han tek burt synd og tilgjev brot for deim som er att av hans arv. Han held ikkje fast på vreiden sin til æveleg tid. For han hev hug til miskunn. 033 MIC 007 019 Atter skal han miskunna oss og trakka ned vår skuld. Du skal kasta alle synderne deira i havsens djup. 033 MIC 007 020 Du skal syna Jakob truskap og Abraham miskunn, soleis som du hev svore åt federne våre i gamle dagar. # # BOOK 034 NAH Nahum Nahum 034 NAH 001 001 Framsegn um Nineve. Boki um syni hans Nahum, elkositen. 034 NAH 001 002 Herren er ein streng Gud og ein hemnar, ja, ein hemnar er Herren, og full av harm; Herren hemner seg på motmennerne sine og held på vreiden mot uvenerne sine. 034 NAH 001 003 Herren er sein til vreide, men han er stor i kraft, og slett ikkje let han nokon vera ustraffa. I uver og storm hev Herren sin veg, og skyerne er dumba um føterne hans. 034 NAH 001 004 Han trugar havet og turkar det ut, alle elvarne let han torna. Då folnar Basan og Karmel, og groren på Libanon folnar burt. 034 NAH 001 005 Bergi bivrar for honom, og haugarne brånar. Jordi lyftar seg for hans åsyn, jordriket med alle som i det bur. 034 NAH 001 006 Kven kann standa for hans trugsmål, og kven kann halda ut hans brennande harm? Vreiden hans gøyser fram som eld, og bergi brest i sund for honom. 034 NAH 001 007 Herren er god, ei vern på trengsledagen. Han kjenner deim som trøystar seg til honom. 034 NAH 001 008 Men ved ei sturtflod gjer han ende på staden der den byen stend, og uvenerne hans skal myrkret elta. 034 NAH 001 009 Ja, på dykkar uråder mot Herren gjer han ende. Ikkje tvo gonger tarv trengsla koma. 034 NAH 001 010 For um dei og er ihopfløkte som klungerbuska og so fulle av livssaft som deira drykk av vin, so skal dei like fullt verta uppbrende som fullturr halm. 034 NAH 001 011 Frå deg gjekk det ut ein mann som hadde ilt i hugen mot Herren. Nidingskap var det han etla seg til. 034 NAH 001 012 So segjer Herren: Kor sterke og mange dei og mun vera, so skal dei like vel verta avskorne og kverva burt. Og um eg fyrr hev plåga deg, so skal eg ikkje gjera det no meir. 034 NAH 001 013 For no vil eg brjota det oket han lagde på deg, og slita bandi dine. 034 NAH 001 014 Men um deg byd Herren so: Inkje avkjøme skal heretter koma frå namnet ditt. Or huset åt guden din vil eg rydja ut både skorne og støypte bilæte. Ei grav vil eg bu til åt deg. For du er funnen for lett. 034 NAH 001 015 Sjå, yver fjelli føterne åt honom som ber fagnadbod, han som forkynner fred! Haldt dine høgtider, Juda, fullgjer dine lovnader! For aldri meir skal nidingen draga imot deg - mot rot han uppriven. 034 NAH 002 001 Ein folkeøydar fer upp imot deg. Vakta vollarne! Haldt utkik på vegen! Umgyrd lenderne, samla all di kraft! 034 NAH 002 002 For Herren vil reisa upp att stordomen åt Jakob liksom stordomen åt Israel, sidan ransmenner so hev øydt deim og tynt vintrei deira. 034 NAH 002 003 Skjoldarne åt kjemporne hans er raudlita, stridsmennerne er klædde i skarlak, vognerne i eld og stål når han herbur deim, og spjot vert svinga. 034 NAH 002 004 På vegarne rasar vognerne fram. Dei andferst på torgi. Dei er å sjå til som logar, som eldingar fer dei fram. 034 NAH 002 005 Han kjem i hug storfolket sitt, dei snåvar der dei gjeng, dei styrmer til bymuren, men skjoldtaket er reist. 034 NAH 002 006 Elve-portarne vert opna, og kongsgarden sig saman. 034 NAH 002 007 Ja, domen stend fast: ho vert nækt, dragsa burt. Ternorne hennar græt som duvor, dei slær seg for bringa. 034 NAH 002 008 I all si tid var Nineve lik ein dam, rik av vatn, men no flyr dei burt. Stogga! Stogga! - Nei, ingen snur seg. 034 NAH 002 009 Rana no sylv, rana no gull! Her tryt det ikkje på skattar, på nøgdi av allskyns dyrverdige ting. 034 NAH 002 010 Tomt, tomleik, tøming! - Hjartestøkk, kneskjelv og verk i alle mjødmar, og alle andlit skifter liter. 034 NAH 002 011 Kvar er no løvehiet, etar-staden åt ungløvorne, der løva og løvemori gjekk, og løve-ungen, og ingen skræmde deim? 034 NAH 002 012 Kvar er løva som rana so mykje som ungarne vilde hava, og drap åt løvemøderne, ja, fyllte upp holorne sine med ran og hii sine med det sundrivne? 034 NAH 002 013 Sjå, eg skal venda mot deg, segjer Herren, allhers drott. Vognerne dine skal eg lata ganga upp i røyk, og dine unge løvor skal sverdet øyda. Eg skal rydja ditt rov ut frå jordi. Og ingen skal meir høyra røysti åt dine sendemenner. 034 NAH 003 001 Usæl du blod-by, som all igjenom er full av lygn og vald, du som aldri held upp med å rana. 034 NAH 003 002 Høyr svepesmell og ramling av hjul og hestar i flog og hoppande vogner! 034 NAH 003 003 Ridar i tvisprang og logande sverd og blinkande spjot! Drepne i mengd og dungar av daude kroppar. Ingen ende er det på daude. Ein snåvar i lik. 034 NAH 003 004 Alt dette for den mangfelte hordomen som ho dreiv, ho, den fagre og trollkunnige skjøkja, som selde folkeslag ved hordomen sin og folke-ætter ved trolldomskunsterne sine. 034 NAH 003 005 Sjå, eg skal venda meg mot deg, segjer Herren, allhers drott. Eg skal lyfta kjolefalden din upp yver andlitet ditt og syna folkeslagi blygsli di og kongeriki skammi di. 034 NAH 003 006 Eg skal kasta saur på deg og svivyrda deg. Ja, til eit skodespel skal eg gjera deg. 034 NAH 003 007 Og kvar og ein som ser deg, skal fly frå deg og segja: «Nineve er lagt i øyde. Men kven kann tykkja synd i henne? Kvar skal eg søkja trøystarar åt deg?» 034 NAH 003 008 Er du betre enn No-Amon, som låg ved Nilelvi, umringa av vatn, med hav til vern, hav til mur? 034 NAH 003 009 Ætiopar i mengd og uteljande egyptarar; Put-menner og Libya-menner var hjelpeheren hennar. 034 NAH 003 010 Ho og laut ganga ut i utlægd, sitja fange. Småborni hennar vart krasa på alle gatehyrno. Um alle gjævingarne hennar kasta dei lut, og alle hennar stormenner vart sette i jarn. 034 NAH 003 011 Du skal og drikka og verta sanselaus. Du og skal søkja ei livd imot fienden. 034 NAH 003 012 Alle dine borger likjest på fiketre med snar-mogne fikor; ved minste skaking dett dei i munnen på den som vil eta. 034 NAH 003 013 Sjå, ditt mannskap er kvinnfolk midt i deg. Portarne til landet ditt stend vidopne for dine fiendar. Elden hev øydt upp dine portslåer. 034 NAH 003 014 Aus deg vatn til kringsetjingi! Vøl um dine skansar! Gakk ut gyrma og stampa leira! Triv tiglsteinsformi! 034 NAH 003 015 Der skal elden eta deg, sverdet øyda deg ut, ja, øyda deg som engspettor, um du og sjølv samlar skarar so tallause som engspettor, ei ovmengd som grashoppar. 034 NAH 003 016 Um du og hev kræmarar fleire enn stjernor på himmelen, so skal du vita: engspettor skyt hamen og flyg burt. 034 NAH 003 017 Ja, fyrstarne dine er som grashoppar og hovdingarne dine som svermar av engtytor; dei slær læger i hegni med det er svalt. Men når soli kjem fram, flyg dei burt, og ingen veit kvar det vert av deim. 034 NAH 003 018 Hyrdingarne dine blundar, du Assur-konge, gjævingarne dine søv. Folket ditt sundsprengt på fjelli, og ingen samlar det saman. 034 NAH 003 019 Ditt mein er ulækjande, ditt sår er til ulivs. Ved tiendi um deg klappar alle i handi. For kven hev ikkje din vondskap råka stødt og stendigt? # # BOOK 035 HAB Habakkuk Habakuk 035 HAB 001 001 Framsegni som profeten Habakuk skoda. 035 HAB 001 002 Kor lenge, Herre, skal eg ropa, og du høyrer ikkje? Eg skrik til deg um vald, og du hjelper ikkje. 035 HAB 001 003 Kvi let du meg skoda urett, og du ser på møda? Øyding og valdsverk hev eg for augo, kiv yppast, trettor kjem upp. 035 HAB 001 004 Difor valnar lovi, og retten når aldri fram. Den gudlause ringar inne den rettferdige, difor kjem retten fram rengd. 035 HAB 001 005 Sjå ut millom folki, skoda og undrast, ja undrast! For eg gjer eit verk i dykkar dagar - de vilde ikkje tru det når det vart fortalt. 035 HAB 001 006 Sjå, eg vekkjer kaldæarane, det kvasse og bråe folket, som fer fram so vida som jordi når, og eignar til seg framande bustader. 035 HAB 001 007 Fælslege, skræmelege er dei, rett og velde råder dei seg sjølv. 035 HAB 001 008 Hestarne deira er rappare enn panterar og ramare enn ulvar um kvelden, og hestfolket deira kjem i rennande fart, hestfolket deira kjem langt burtanfrå, flyg som ørnen som fer etter åta. 035 HAB 001 009 På veg til vald er dei alle, samlyndt snur dei andlitet fram, og dei sankar fangar som sand. 035 HAB 001 010 Dei hev kongar til spott og hovdingar til lått, dei lær åt kvar ei borg, dei dungar i hop mold og tek borgi. 035 HAB 001 011 So stryk dei sin veg som ein vind, og dei fer fram og fører skuld yver seg, for dei hev si eigi kraft til sin Gud. 035 HAB 001 012 Er ikkje du frå fordoms tid, Herren, min Gud, min Heilage? Me skal ikkje døy. Herre, til dom hev du honom sett. Du fjell, til refsing hev du laga honom. 035 HAB 001 013 Augo dine er for reine til å sjå på det som vondt er, og du orkar ikkje skoda på møda. Kvi ser du då på svikarar? Tegjer stilt når den ugudlege gløypar den som er meir rettferdig enn han? 035 HAB 001 014 Du gjer menneskje like med havsens fiskar, med kreket som ingen herre hev. 035 HAB 001 015 Deim alle dreg han upp med krok, samlar deim i sitt garn, og sankar deim i si not. Difor gled han seg og jublar. 035 HAB 001 016 Difor ofrar han til garnet sitt, brenner røykjelse for noti si, for dei gjev honom hans feite lut og mergfull mat. 035 HAB 001 017 Skal han difor få tøma garnet sitt og stødt og stendigt drepa folkeslag utan skonsel? 035 HAB 002 001 På vaktposten min vil eg stiga upp og standa på varden, og eg vil skygna og sjå kva han vil tala med meg, og kva svar eg fær på mitt ankemål. 035 HAB 002 002 Og Herren svara meg og sagde: Skriv upp syni og rita henne tydeleg på tavlorne, so kvar og ein kann lesa det lett! 035 HAB 002 003 For endå lyt syni venta på si tid, men ho stundar etter målet og skal ikkje svika. Um ho drygjer, so bia på henne, for ho kjem nok, ho skal ikkje verta burte. 035 HAB 002 004 Sjå kor hjartans kaut og krokut han er! Men den rettferdige, ved si tru skal han liva. 035 HAB 002 005 For liksom vinen ikkje er å lita på, so skal den kaute karen ikkje få bu i ro, um han so gaper som helheimen og er som dauden umettande, og um han hev sanka til seg alle folk og henta til seg alle folkeslag. 035 HAB 002 006 Alle dei skal i sanning setja i med spottesong um honom og sneida etter honom i gåtor; dei skal segja: «Usæl den som dungar i hop det han ikkje eig - kor lenge? - Og som lesser på seg pant!» 035 HAB 002 007 Brått skal dei reisa seg dei som skal pina deg, og vakna dei som skal ruska i deg, so du vert til ran for deim. 035 HAB 002 008 Av di du hev plundra mange folk, so skal alt det som vert att er av folki, plundra deg, for manneblod skuld og for valdsverk mot jordi, mot byen og alle som bur der. 035 HAB 002 009 Usæl den som dreg ihop låk vinning til huset sitt, av di han vil byggja reiret sitt i høgdi og sleppa frå ulukke-hand! 035 HAB 002 010 Du hev rådlagt til skam for ditt hus, rådlagt um å øyda mange folk, og soleis synda mot deg sjølv. 035 HAB 002 011 For steinen skrik utor muren, og frå treverket svarar bjelken. 035 HAB 002 012 Usæl den som byggjer by med blod og reiser borg med urett! 035 HAB 002 013 Er ikkje det av Herren, allhers drott: «Folki arbeider for elden, og folkeslagi møder seg ut for inkje?» 035 HAB 002 014 «For jordi skal fyllast med kunnskap um Herrens herlegdom liksom vatnet fyller havet.» 035 HAB 002 015 Usæl den som skjenkjer andre med harm iblanda, ja, drikk deim drukne, so han kann skoda blygsli deira. 035 HAB 002 016 Du vert metta med skam for æra. Drikk du, og syn di fyrehud! Staupet i Herrens hand kjem til deg, og skjemsla skyler di æra. 035 HAB 002 017 For valdsferdi mot Libanon skal velta yver deg, og øydingi av dyri som skræmde dei, for manneblod skuld og for valdsverk mot jordi, mot byen og alle som bur der. 035 HAB 002 018 Kva gagnar eit utskore bilæte, sidan treskjeraren hev skore det? Eller eit støypt bilæte, ein ljugarlærar, sidan støyparen lit so på det, at han lagar mållause avgudar? 035 HAB 002 019 Usæl den som segjer til stokken: «Vakna!» Og: «Reis deg!» til mållause steinen. Skulde den vera lærar? Visst er han slegen med gull og sylv, men det finst ikkje ånd i honom. 035 HAB 002 020 Men Herren er i sitt heilage tempel; ver still for honom, all jordi! 035 HAB 003 001 Ei bøn av profeten Habakuk. Etter Sjigjonot. 035 HAB 003 002 Herre, eg hev høyrt tidendi um deg, eg er forfærd. Herre, ditt verk - kveik det upp att i desse åri! Kunngjer det i desse åri! Midt i harm kom miskunn i hug! 035 HAB 003 003 Gud kjem frå Teman, og den Heilage frå Paranfjellet. (Sela) Hans herlegdom tekkjer himmelen, og jordi er full av hans pris. 035 HAB 003 004 Det vert ein glans som av soli, geislar gjeng frå hans sida; der løyner seg hans magt. 035 HAB 003 005 Fyre honom gjeng sott, og sykja fylgjer hans fotfar. 035 HAB 003 006 Han stoggar, og jordi ristar, han ser, og folki skjelv; dei gamle fjelli sprekk, og ævordoms-haugarne sig i hop. Han fer på vegar frå fordom. 035 HAB 003 007 Kusans tjeldbuder ser eg i vande, tjeldi i Midjanslandet skjelv. 035 HAB 003 008 Logar din harm mot elvar, Herre? Din vreide mot elvarne? Harmast du på havet, sidan du ferast med hestarne dine, med sigervognerne dine? 035 HAB 003 009 Berr, ja berr er bogen din. Svorne er refsingsris i ordet. (Sela) Til elvar kløyver du jordi. 035 HAB 003 010 Fjelli ser deg og skjelv, støyteregn sturtar ned, djupet dyn og styn, det lyfter henderne mot høgheim. 035 HAB 003 011 Sol og måne gjeng inn i sitt hus for skinet frå dine farande piler, for glansen av ditt ljonande spjot. 035 HAB 003 012 I harm skrid du fram yver jordi, i vreide trøder du folk under fot. 035 HAB 003 013 Du dreg ut til frelsa for folket ditt, til frelsa for honom som du salva. Du krasar hovudet på huset åt den gudlause, du gjer grunnen berr alt til halsen. (Sela) 035 HAB 003 014 Med hans eigne spjot sting du gjenom hovudet på hovdingarne hans som stormar fram, vil spreida meg, som gleder seg som det galdt i løynd å eta ein arming upp. 035 HAB 003 015 Du fer yver havet med hestarne dine, det velduge brusande vatnet. 035 HAB 003 016 Eg hev høyrt det, og hjarta skalv. Ved ljoden bivrar lipporne mine, beini morknar i meg, og eg skjelv der eg stend. For eg lyt tolug bia på trengsledagen, til han dreg upp som trengjer folket. 035 HAB 003 017 For fiketreet blømer ikkje, og vintreet ber ikkje frukt, olje-avlen mislukkast. Og markene ber ikkje mat; sauerne kverv or kvii, og det finst ikkje fe i fjøset. 035 HAB 003 018 Men eg vil frygda meg i Herren, vil gleda meg i Gud som frelser meg. 035 HAB 003 019 Herren, Herren er min styrke, han gjev meg føter som ei hind og let meg skrida yver mine haugar. Til songmeisteren, med min strengleik. # # BOOK 036 ZEP Zephaniah Sefanias 036 ZEP 001 001 Herrens ord som kom til Sefanja, son åt Kusi, son åt Gedalja, son åt Amarja, son åt Hizkia, i dei dagar då Josia Amonsson var konge i Juda. 036 ZEP 001 002 Burt, ja burt vil eg taka alt frå jordi, segjer Herren. 036 ZEP 001 003 Eg vil taka burt menneskje og dyr, taka burt fuglarne under himmelen og fiskarne i havet og støytesteinarne i lag med dei gudlause, og eg vil rydja menneski ut av jordi, segjer Herren. 036 ZEP 001 004 Og eg vil retta ut handi mi mot Juda og alle deim som bur i Jerusalem, og eg vil rydja ut frå denne staden den siste leivning av Ba’al, namnet åt avgudsprestarne i lag med prestarne, 036 ZEP 001 005 deim som på taki bed til himmelheren, deim som bed til og sver ved Herren og attpå sver ved Milkom, 036 ZEP 001 006 og deim som hev vendt seg burt frå Herren, og deim som ikkje hev søkt Herren og ikkje spurt etter honom. 036 ZEP 001 007 Ver stille for Herren, Herren! For Herrens dag er nær, Herren hev laga til eit slagtoffer, han hev vigt sine gjester. 036 ZEP 001 008 Og på Herrens slagtofferdag vil eg heimsøkja hovdingarne og kongssønerne og alle som klæder seg i utanlands-klæde. 036 ZEP 001 009 Og eg vil på den dagen heimsøkja alle deim som hoppar yver dørstokken, dei som fyller sin Herres hus med vald og svik. 036 ZEP 001 010 På den dagen, segjer Herren, skal det høyrast skrik frå Fiskeporten, jammer frå Nybyen og stort brak frå høgderne. 036 ZEP 001 011 Jamra, de som bur i Mortelen, for heile kræmerfolket er gjort til inkjes, og alle kjøpmenner utrudde. 036 ZEP 001 012 Og på den same tidi vil eg ransaka Jerusalem med lykter og heimsøkja dei menneskje som ligg i ro på sin berm og segjer i sitt hjarta: «Herren gjer korkje godt eller vondt.» 036 ZEP 001 013 Og eigedomen deira skal verta til herfang og husi deira til tjon. Hus skal dei byggja, men ikkje bu i deim, vinhagar skal dei planta, men ikkje drikka deira vin. 036 ZEP 001 014 Nær er Herrens dag, den store. Han er nær og kjem med stor hast. Høyr! Det er Herrens dag! Sårt skrik då kjempa. 036 ZEP 001 015 Ein vreide-dag er den dagen, ein dag med naud og trengsla, ein dag med øyding og audner, ein dag med myrker og dimma, ein dag med skyer og skodda, 036 ZEP 001 016 ein dag med lurblåster og herrop mot dei faste byar og mot dei høge murtindar. 036 ZEP 001 017 Då vil eg setja folk i slik angest, at dei gjeng der som blinde, for di dei hev synda mot Herren. Blodet deira skal verta burtslengt som mold, og kjøtet deira som møk. 036 ZEP 001 018 Korkje sylvet eller gullet deira skal kunde berga deim på Herrens vreide-dag, når elden frå hans brennhug øyder all jordi; for han vil gjera ende, ja, ein brå ende på alle deim som bur på jordi. 036 ZEP 002 001 Samla dykk og sansa dykk, du folk som ikkje blygjest! 036 ZEP 002 002 fyrr rådgjerdi føder - som agner fer dagen fram - fyrr Herrens brennande vreide kjem yver dykk, fyrr Herrens vreide-dag kjem yver dykk. 036 ZEP 002 003 Søk Herren alle de audmjuke i landet, som held lovi hans! Søk rettferd, søk audmykt! Kann henda vert de då livde på Herrens vreide-dag! 036 ZEP 002 004 For Gaza skal verta folketomt, Askalon til ei øydemark, Asdod-folket skal jagast ut midt på ljose dagen og Ekron rykkjast upp med rot. 036 ZEP 002 005 Usæle dei som bur i bygdi utmed havet, kretarfolket. Herrens ord er yver deg, Kana’an, Filistarland. Ja, eg vil leggja deg i øyde, so ingen skal bu i deg. 036 ZEP 002 006 Og bygdi utmed havet skal liggja til hamnegang med gjætarbrunnar og sauegardar. 036 ZEP 002 007 Og leivningen av Judas hus skal få bygdi til sin lut, der skal dei hava beite. I Askalon-husi skal dei liggja um kvelden, når Herren, deira Gud, ser til deim, og vender deira lagnad. 036 ZEP 002 008 Eg hev høyrt svivyrdingi frå Moab og spottordi frå Ammons-borni, som dei hev svivyrdt mitt folk med og briska seg mot landet deira. 036 ZEP 002 009 Difor, so visst som eg lever, segjer Herren, allhers drott, Israels Gud, skal det ganga Moab som Sodoma og Ammons-sønerne som Gomorra: Dei skal verta til netlemark, saltgruva og øydemark til æveleg tid. Resten av folket mitt skal plundra deim, leivningen av lyden min skal få deim til eiga. 036 ZEP 002 010 Dette skal henda deim for deira storlæte, for di dei svivyrde og briska seg mot folket åt Herren, allhers drott. 036 ZEP 002 011 Fæl skal Herren vera mot deim, for han skal øyda ut alle gudarne på jordi. Alle heidninglandi skal kasta seg ned for honom, kvar frå sin stad. 036 ZEP 002 012 De og, ætiopar - gjenomstungne av sverdet mitt er dei. 036 ZEP 002 013 Han retter ut handi mot nord og tyner Assur og gjer Nineve til ei øydemark, til turre heidi. 036 ZEP 002 014 Hjorder skal lægra seg der inne, alle slag villdyr i flokk. Pelikan og bustyvel skal natta på sulehovudi der, fuglelåt høyrast i vindaugo, øyda bu på dørstokken, for cederpanelet hev han rive. 036 ZEP 002 015 Dette er den jublande byen, som sat so trygt og sagde i sitt hjarta: «Eg og ingen annan!» Kor aud han er vorten, eit læger for villdyr! Kvar den som framum fer, blistrar og vinkar med handi. 036 ZEP 003 001 Usæl han, den tråssuge og ureine, valdsbyen! 036 ZEP 003 002 Han høyrer ikkje på røysti åt nokon, tek ikkje tukt. På Herren lit han ikkje, til sin Gud vil han ikkje koma. 036 ZEP 003 003 Hovdingarne der inne er burande løver, domarane hans er som ulvar um kvelden; dei sparar inkje til morgondagen. 036 ZEP 003 004 Profetarne hans er skrythalsar, trulause menner, prestarne vanhelgar det heilage, gjer vald mot lovi. 036 ZEP 003 005 Herren er rettferdig der inne, gjer ikkje urett. Kvar morgon let han sin dom koma fram i ljoset, det glepp ikkje. Men den urettferdige kjenner ikkje skam. 036 ZEP 003 006 Eg hev øydt ut folkeslag, deira murtindar vart nedbrotne. Eg gjorde gatorne deira aude, so ingen ferdast på deim; byarne deira vart herja, so dei er utan folk, utan ibuar. 036 ZEP 003 007 Eg sagde: Berre du vil ottast meg, taka tukt, so skal bustaden din ikkje verta øydelagd med alt det som eg hev gjeve deg i varetekt. Like vel var dei uppsette på å lata alle sine gjerningar vera illverk. 036 ZEP 003 008 Difor, bia på meg, segjer Herren, til den dagen eg ris upp til herfang. For det er min dom at eg samlar folki og stemner saman kongeriki, renner ut harmen min yver deim, all min brennande vreide; for elden av min brennhug skal øyda heile jordi. 036 ZEP 003 009 For då vil eg gjeva folki nye, reine lippor, so dei kann kalla på Herrens namn og samheldigt tena honom. 036 ZEP 003 010 Frå landet burtanfor elvarne i Ætiopia skal dei føra mine tilbedarar, mitt spreidde folk bera fram offer til meg. 036 ZEP 003 011 På den dagen tarv du ikkje skjemmast ved alle gjerningarne dine, som du synda imot meg med; for då vil eg rydja burt frå deg deim som jublar so stolt i deg, og du skal ikkje meir gjera deg stor på mitt heilage fjell. 036 ZEP 003 012 Men eg vil leiva i deg eit audmjukt og armt folk, og dei skal lita på Herrens namn. 036 ZEP 003 013 Israels leivning skal ikkje gjera urett, dei skal ikkje tala lygn, og det skal ikkje finnast svikfull tunga i deira munn. Ja, dei skal beita og liggja i ro, utan at nokon skræmer deim. 036 ZEP 003 014 Jubla, dotter Sion! Lyft upp fagnadrop, Israel! Gled deg og frygda deg av alt ditt hjarta, dotter Jerusalem. 036 ZEP 003 015 Herren hev vend straffedomarne ifrå deg, rudt fienden din or vegen. Herren, Israels konge, er hjå deg. Du tarv ikkje meir ottast noko vondt. 036 ZEP 003 016 På den dagen skal det segjast til Jerusalem: «Ottast ikkje, Sion, lat ikkje henderne siga! 036 ZEP 003 017 Herren din Gud er hjå deg, ei kjempa som kann frelsa. Han gled seg yver deg med fagnad, han tegjer i sin kjærleik; han jublar i frygd yver deg.» 036 ZEP 003 018 Eg samlar deim som med sorg hev vore utestengde frå høgtidsstemnorne; dei er frå deg. Vanæra tyngjer på deim. 036 ZEP 003 019 Sjå, på den tidi vil eg taka på trælkarane dine, og eg vil frelsa dei halte og sanka saman dei burtdrivne og gjera deim til æra og gjetord yver heile jordi, der dei fyrr var vanæra. 036 ZEP 003 020 På den tid let eg dykk koma heim att, på den tid sankar eg dykk, og eg vil gjera dykk til gjetord og æra millom alle folki på jordi, når eg vender lagnaden dykkar for augo på dykk, segjer Herren. # # BOOK 037 HAG Haggai Haggai 037 HAG 001 001 I andre styringsåret åt kong Darius, fyrste dagen i sette månaden, kom Herrens ord ved profeten Haggai til Zerubbabel Sealtielsson, jarl yver Juda, og til øvstepresten Josva Josadaksson: 037 HAG 001 002 So segjer Herren, allhers drott: Dette folket segjer: «Det er ikkje enno tid til å koma, tid til å byggja Herrens hus.» 037 HAG 001 003 Men so kom Herrens ord ved profeten Haggai: 037 HAG 001 004 Er det då tid for dykk sjølve å bu i dykkar bordklædde hus, medan dette huset ligg i øyde? 037 HAG 001 005 Og no segjer Herren, allhers drott, so: Agta på korleis det gjeng dykk! 037 HAG 001 006 De sår mykje, og haustar lite; de et og vert ikkje mette; de drikk og sløkkjer ikkje torsten; de klæder dykk og vert ikkje varme; leigetenaren fær si løn i ein botnelaus pung. 037 HAG 001 007 So segjer Herren, allhers drott: «Agta på korleis det gjeng dykk!» 037 HAG 001 008 Far til fjells og henta timber og bygg upp templet, so eg kann hava hugnad i det og syna meg herleg, segjer Herren. 037 HAG 001 009 De vona mykje og vann lite; de førde heim og eg bles det burt. Kvifor? segjer Herren, allhers drott. Jau, for mitt hus skuld, av di det ligg i øyde, medan de sjølve hev det annsamt kvar med sitt hus. 037 HAG 001 010 Difor hev himmelen meinka dykk dogg og jordi meinka dykk grøda. 037 HAG 001 011 Eg hev kalla turk yver land og fjell, yver korn og druvesaft og olje og alt som gror på marki, yver folk og fe og all dykkar arbeidsvinning. 037 HAG 001 012 Zerubbabel Sealtielsson og øvstepresten Josva Josadaksson og alt det som var att av folket lydde på Herren, sin Gud, og ordi frå profeten Haggai, av di Herren, deira Gud, hadde sendt honom; og folket bar age for Herren. 037 HAG 001 013 Og Herrens sendebod Haggai bar fram Herrens bod til folket: Eg er med dykk, segjer Herren. 037 HAG 001 014 Og Herren kveikte hugen hjå Zerubbabel Sealtielsson, jarlen yver Juda, og hjå øvstepresten Josva Josadaksson og hjå alle deim som var att av folket, so dei lagde i veg og arbeidde på huset åt Herren, allhers drott, deira Gud; 037 HAG 001 015 den fire og tjugande dagen i sette månaden i andre styringsåret åt kong Darius. 037 HAG 002 001 Den ein og tjugande dagen i sjuande månaden kom Herrens ord ved profeten Haggai: 037 HAG 002 002 Tala til Zerubbabel Sealtielsson, jarlen i Juda, og til øvstepresten Josva Josadaksson og til det som er att av folket. 037 HAG 002 003 Finst det endå nokon attlivande millom dykk som hev set dette huset i sin fyrre herlegdom? Kva tykkjer de um det no? Er det ikkje for augo dykkar som inkjevetta? 037 HAG 002 004 Men ver hugheil no, Zerubbabel! segjer Herren, ver hugheil, øvsteprest Josva Josadaksson! ver hugheilt, alt folket i landet! segjer Herren, og arbeid! For eg er med dykk, segjer Herren, allhers drott; 037 HAG 002 005 den avtalen eg gjorde med dykk ved utferdi frå Egyptarland, skal standa ved lag, og min ande skal bu millom dykk. Ver ikkje rædde! 037 HAG 002 006 For so segjer Herren, allhers drott: Enno ein gong um eit lite bil skal eg skaka himmel og jord og hav og land. 037 HAG 002 007 Eg skal skaka alle folki, so dei dyraste eignaluterne frå alle folki skal koma hit, og eg skal fylla dette huset med herlegdom, segjer Herren, allhers drott. 037 HAG 002 008 Sylvet er mitt, og gullet er mitt, segjer Herren, allhers drott. 037 HAG 002 009 Den komande herlegdom i dette siste huset skal verta større enn det fyrre, segjer Herren, allhers drott; og på denne staden vil eg gjeva fred, segjer Herren, allhers drott. 037 HAG 002 010 Den fire og tjugande dagen i niande månaden i andre styringsåret åt kong Darius kom Herrens ord ved profeten Haggai. 037 HAG 002 011 So segjer Herren, allhers drott: Spør kva prestarne lærer um dette: 037 HAG 002 012 Um ein mann ber heilagt kjøt i klædesnippen og so med snippen kjem nær noko brød eller kokemat eller vin eller olje eller anna etande, vert då det heilagt? Prestane svara nei. 037 HAG 002 013 So spurde Haggai: «Men um ein hev vorte urein av eit lik og so kjem nær noko av alt dette, vert det då ureint?» Prestarne svara ja. 037 HAG 002 014 Då tok Haggai til ords og sagde: Soleis er det med denne lyden, og soleis er det med dette folket i mine augo, segjer Herren, og like eins med alt det deira hender gjer, og det dei ofrar der, det er ureint. 037 HAG 002 015 Gjev no gaum frå i dag og attende. Fyrr de tok til og lagde stein på stein i Herrens tempel, 037 HAG 002 016 når einkvan i den tid gjekk til ein korndunge på tjuge skjeppor, so fann han berre ti; når einkvan gjekk til ei vinpersa og vilde ausa upp femti mål, so fekk han ikkje meir enn tjuge. 037 HAG 002 017 Eg søkte dykk med sotbrand og rust og haglver yver alt dykkar arbeid, og endå vende de ikkje um til meg, segjer Herren. 037 HAG 002 018 Men gjev gaum no frå i dag og attende, frå fire og tjugande dagen i niande månaden alt til den dagen då Herrens tempel vart tufta. Gjev gaum! 037 HAG 002 019 Finst det enno att noko sæde i kornburet? Og korkje vintreet eller fiketreet eller granatapallen eller oljetreet hev bore noko! Frå i dag skal eg velsigna. 037 HAG 002 020 Andre gongen kom Herrens ord til Haggai den fire og tjugande dagen i månaden: 037 HAG 002 021 Seg til Zerubbabel, jarlen yver Juda: Eg skal skaka himmel og jord; 037 HAG 002 022 eg skal velta i koll kongsstolarne og tyna veldet åt dei heidne kongeriki; eg skal velta stridsvognerne og deim som stend på deim, og hestarne skal stupa og ridarene med, den eine for sverdet åt hin. 037 HAG 002 023 Den dagen, segjer Herren, allhers drott, tek eg deg, Zerubbabel Sealtielsson, du min tenar, og gjer deg til ein seglring; for deg hev eg valt ut, segjer Herren, allhers drott. # # BOOK 038 ZEC Zechariah Sakarias 038 ZEC 001 001 I den åttande månaden i andre styringsåret åt Darius kom Herrens ord til profeten Zakarja, son til Berekja, son til Iddo; han sagde: 038 ZEC 001 002 Ofseleg harm var Herren på federne dykkar. 038 ZEC 001 003 Seg difor no til deim: So segjer Herren, allhers drott: Vend um til meg, segjer Herren, allhers drott, so skal eg venda um til dykk, segjer Herren, allhers drott. 038 ZEC 001 004 Ver ikkje like federne dykkar som dei fyrre profetarne varsla med desse ordi: «So segjer Herren, allhers drott: Vend då um frå dei vonde vegarne dykkar og dei vonde gjerningarne dykkar! Men dei høyrde ikkje og vyrde meg ikkje, segjer Herren. 038 ZEC 001 005 Federne dykkar, kvar er dei? Og profetarne, kann dei liva til æveleg tid? 038 ZEC 001 006 Men mine ord og mine rådgjerder, som eg baud mine tenarar, profetarne, å forkynna, råka dei ikkje federne dykkar, so dei venda um og sagde: «Som Herren, allhers drott, hadde sett seg fyre å gjera med oss etter våre vegar og våre gjerningar, so hev han gjort med oss.» 038 ZEC 001 007 På den fire og tjugande dagen i ellevte månaden - det er månaden sebat - i andre styringsåret åt Darius, kom Herrens ord til profeten Zakarja, son til Berekja, son til Iddo, soleis: 038 ZEC 001 008 Ei syn hadde eg um natti: Ein mann ridande på ein raud hest; han stod still millom myrtetrei i dalbotnen, og attanfor han stod raude, brune og kvite hestar. 038 ZEC 001 009 Då spurde eg: «Kva er dette, herre?» Og engelen som tala med meg, svara: «Eg skal syna deg kva dette er.» 038 ZEC 001 010 Mannen millom myrtetrei tok då til ords og sagde: Dette er dei som Herren hev sendt ut til å fara ikring på jordi.» 038 ZEC 001 011 Og dei tok til ords og svara Herrens engel som stod millom myrtetrei: «Me hev fare ikring på jordi, og me hev set at heile jordi kviler i fred og ro.» 038 ZEC 001 012 Då tok Herrens engel til ords og sagde: «Herre, allhers drott! Kor lenge vil du drygja fyrr du gjer miskunn mot Jerusalem og byarne i Juda, som du hev harmast på no i sytti år?» 038 ZEC 001 013 Herren svara då engelen som tala med meg, med gode og trøystande ord. 038 ZEC 001 014 Og engelen som tala med meg, sagde til meg: «Dette skal du forkynna: So segjer Herren, allhers drott: Eg er brennande ihuga for Jerusalem og Sion, 038 ZEC 001 015 og gruveleg vreid er eg på dei sjølv-trygge heidningfolki; for eg var berre litegrand vreid; men dei auka ulukka. 038 ZEC 001 016 Difor segjer Herren so: Eg vil atter venda meg til Jerusalem med miskunn. Huset mitt skal verta bygt der, segjer Herren, allhers drott, og mælesnor skal verta spana ut yver Jerusalem. 038 ZEC 001 017 Framleides skal du forkynna: So segjer Herren, allhers drott: Endå ein gong skal byarne mine fløyma yver av det som godt er, endå skal Herren trøysta Sion, endå ein gong velja ut Jerusalem.» 038 ZEC 001 018 So lyfte eg upp augo mine og fekk sjå fire horn. 038 ZEC 001 019 Då spurde eg engelen som tala med meg: «Kva er dette?» Og han sagde til meg: «Dette er dei horni som hev spreidt Juda, Israel og Jerusalem.» 038 ZEC 001 020 So let Herren meg sjå fire smedar, 038 ZEC 001 021 og eg spurde: «Kva skal desse gjera?» Han svara: «Det var horni som spreidde Juda so at ingen lyfte hovudet sitt. Desse er no komne og skal skræma deim og slå av horni på dei heidningfolki som lyfte horn mot Judalandet til å spreida det.» 038 ZEC 002 001 Og eg lyfte upp augo mine og fekk sjå ein mann med ei mælesnor i handi. 038 ZEC 002 002 Då spurde eg: «Kvar gjeng du?» Han svara: «Eg skal mæla Jerusalem og sjå kor breidt og kor langt det skal verta.» 038 ZEC 002 003 Då kom han fram den engelen som tala med meg, og ein annan engel kom imot honom. 038 ZEC 002 004 Og han sagde til honom: «Spring og seg til denne unge mannen: «Fritt og ope skal Jerusalem liggja; slik ei mengd med folk og fe skal finnast der. 038 ZEC 002 005 Men eg skal sjølv vera ein eldmur rundt ikring, segjer Herren, og eg skal syna meg herleg der inne.»» 038 ZEC 002 006 Ai, ai! Skunda dykk burt frå Norderlandet, segjer Herren; for eg hev då spreidt dykk for alle heimsens fire vindar, segjer Herren. 038 ZEC 002 007 Ai! Sion! Røm undan, du som bur hjå dotteri Babel. 038 ZEC 002 008 For so segjer Herren, drott: For sin herlegdom skuld hev Herren sendt meg til heidningfolki som plundra dykk; for den som rører dykk, rører ved augnesteinen hans. 038 ZEC 002 009 Sjå, eg lyfter handi mi mot deim, og dei skal verta til herfang for trælarne sine, og de skal få kjenna at Herren, allhers drott, hev sendt meg. 038 ZEC 002 010 Ropa høgt av frygd og gleda, du dotter Sion! For sjå, eg kjem og vil bu hjå deg, segjer Herren. 038 ZEC 002 011 Og mange heidningfolk skal venda seg til Herren på den dagen og verta mitt folk; ja, eg vil bu hjå deg, og du skal få kjenna at Herren, allhers drott, hev sendt meg til deg. 038 ZEC 002 012 Og til sin eigedom og arvlut skal Herren taka Juda i det heilage landet og endå ein gong velja ut Jerusalem. 038 ZEC 002 013 Ver stilt, alt kjøt, for Herren! For han hev rise upp og gjenge ut or sin heilage bustad. 038 ZEC 003 001 So let han meg sjå Josva, øvstepresten. Han stod framfor Herrens engel, og ved høgre sida hans stod Satan og vilde klaga honom. 038 ZEC 003 002 Men Herren sagde til Satan: «Herren skal skjella deg ut, Satan! Herren skal skjella deg ut, han som hev valt ut Jerusalem! Er ikkje denne ein brand som er berga ut or elden?» 038 ZEC 003 003 Men Josva var klædd i skitne klæde der han stod framfor engelen. 038 ZEC 003 004 Då tok engelen til ords og sagde til deim som stod framfor honom: «Tak av honom dei skitne klædi!» Og til honom sjølv sagde han: «Sjå, eg hev teke burt syndeskuldi di, og no skal du klædast i høgtidsbunad.» 038 ZEC 003 005 Då sagde eg: «Å, set ei rein huva på hovudet hans!» Og dei sette den reine huva på hovudet hans og hadde på honom klædi, medan Herrens engel stod der. 038 ZEC 003 006 Og Herrens engel vitna for Josva og sagde: 038 ZEC 003 007 «So segjer Herren, allhers drott: Dersom du gjeng på mine vegar og held mine fyresegner, so skal du både få styra mitt hus og vakta mine fyregardar, og eg skal gjeva deg lov til å ferdast millom desse som her stend. 038 ZEC 003 008 Høyr no, Josva, du øvsteprest! Du og dine felager som sit her framfyre deg, skal vera teikn og fyrebod; for sjå, eg vil lata tenaren min, Renning koma. 038 ZEC 003 009 For sjå, den steinen som eg hev lagt framfor Josva - på denne eine steinen vaker sju augo - på denne steinen ritar eg innskrifti som høyrer til, segjer Herren, allhers drott, og eg taka burt syndeskuldi åt dette landet på ein einaste dag. 038 ZEC 003 010 På den dagen, segjer Herren, allhers drott, skal kvar og ein av dykk kunna beda venen sin til gjestebod under vintreet og fiketreet.» 038 ZEC 004 001 Sidan kom engelen som tala med meg, og vekte meg att liksom ein mann vert vekt or svevnen, 038 ZEC 004 002 og han sagde til meg: «Kva ser du?» Eg svara: «Eg ser ein ljosestake som er heilt av gull, med oljeskåli si på toppen og sine sju lampor, og med sju røyrer som gjeng til lamporne der ovantil, 038 ZEC 004 003 og tvo oljetre stend attved, eitt på høgre sida av oljeskåli og eitt på vinstre sida.» 038 ZEC 004 004 Og eg tok til ords og spurde engelen som tala med meg: «Kva skal desse ting tyda, herre?» 038 ZEC 004 005 Engelen som tala med meg, svara og sagde til meg: «Skynar du ikkje kva dette tyder?» Eg svara: «Nei, herre?» 038 ZEC 004 006 Då tok han til ords og sagde til meg: «Dette er Herrens ord til Zerubbabel: Ikkje med magt og ikkje med kraft, men med min ande, segjer Herren, allhers drott. 038 ZEC 004 007 Kven er du, du store fjell som reiser deg mot Zerubbabel? Jamna deg ut til ei sletta! Han skal føra fram toppsteinen medan dei ropar: «Nåde, nåde vere med honom!»» 038 ZEC 004 008 Og Herrens ord kom til meg soleis: 038 ZEC 004 009 Zerubbabels hender hev tufta dette huset; hans hender skal ogso fullenda det, og du skal få kjenna at Herren, allhers drott, hev sendt meg til dykk. 038 ZEC 004 010 For kven vil vanvyrda dagen som tok til i det små, når desse sju med gleda ser blyloddet i Zerubbabels hand, desse Herrens augo som fer ikring yver heile jordi? 038 ZEC 004 011 Då tok eg til ords og sagde til honom: «Kva skal dei tyda desse tvo oljetrei på høgre og vinstre sida av ljosestaken?» 038 ZEC 004 012 Og eg tok atter til ords og spurde honom: «Kva skal dei tyda desse tvo oljegreinerne tett attved dei tvo gullrøyrerne som det renn gull ned ifrå?» 038 ZEC 004 013 Då sagde han til meg: «Kva? Veit du ikkje kva desse skal tyda?» Eg svara: «Nei, herre.» 038 ZEC 004 014 Då sagde han: «Det er dei tvo olje-sønerne som stend hjå herren yver all jordi.» 038 ZEC 005 001 Sidan lyfte eg atter upp augo mine og fekk sjå ein fjukande bokrull, 038 ZEC 005 002 og han sagde til meg: «Kva ser du?» Eg svara: «Eg ser ein fjukande bokrull, som er tjuge alner lang og ti alner breid.» 038 ZEC 005 003 Då sagde han til meg: «Dette er forbanningi som gjeng ut yver heile landet; for i samhøve med henne skal kvar den som stel verta reinska burt her ifrå, og i samhøve med henne skal kvar den som sver verta reinska burt her ifrå. 038 ZEC 005 004 Eg hev sendt henne ut, segjer Herren, allhers drott, og ho skal ganga inn i huset til tjuven og inn i huset til den som gjer rang eid ved mitt namn, og ho skal setja seg fast der i huset og øydeleggja det, både tre og stein.» 038 ZEC 005 005 Sidan kom han fram den engelen som tala med meg, og sagde til meg: «Lyft upp augo dine og sjå kva det er som kjem fram der!» 038 ZEC 005 006 Eg spurde: «Kva er det?» Han svara: «Det er skjeppa som kjem fram.» Og han sagde: «Soleis ser det ut med deim i heile landet.» 038 ZEC 005 007 Sjå, då vart eit rundt blylok lyft upp, og der var ei kvinna som sat i skjeppa. 038 ZEC 005 008 Då sagde han: «Dette er gudløysa.» Og so tok han og slengde henne ned i skjeppa og slo blyloket yver opningi. 038 ZEC 005 009 Då eg sidan lyfte upp augo mine, fekk eg sjå tvo kvinnor som kom fram, og vinden fyllte vengjerne deira - for dei hadde vengjer som storkevenger - og dei tok og lyfte skjeppa upp millom himmel og jord. 038 ZEC 005 010 Då spurde eg engelen som tala med meg: «Kvar skal dei av med skjeppa?» 038 ZEC 005 011 Han svara: «Dei skal byggja eit hus åt henne i Sinearlandet, og når det er ferdigt, skal ho setjast ned der på sin stad.» 038 ZEC 006 001 Då eg atter lyfte upp augo mine, fekk eg sjå fire vogner som kom fram millom tvo fjell, og fjelli var av kopar. 038 ZEC 006 002 For den fyrste vogni var det raude hestar, for den andre vogni svarte hestar, 038 ZEC 006 003 for den tridje vogni kvite hestar, og for den fjorde vogni var det flekkute sterke hestar. 038 ZEC 006 004 Då tok eg til ords og sagde til engelen som tala med meg: «Kva skal dette tyda, Herre?» 038 ZEC 006 005 Og engelen svara og sagde til meg: «Det er dei fire himmelvindarne. Dei hev vore kalla inn for Herren yver all jordi og fer no av stad att. 038 ZEC 006 006 Vogni med dei svarte hestarne fer ut mot Norderlandet, dei kvite fylgjer etter deim, og dei flekkute fer utimot Sudlandet.» 038 ZEC 006 007 Men då dei sterkaste skulde fara ut, var dei fysne etter å få fara ikring på jordi, og han sagde: «Gakk, far ikring på jordi!» Og dei for ikring på jordi. 038 ZEC 006 008 So ropa han høgt på meg og sagde til meg: «Sjå, dei som fer ut imot Norderlandet, hev svala min harm på Norderlandet.» 038 ZEC 006 009 Og Herrens ord kom til meg soleis: 038 ZEC 006 010 Tak imot av Heldai, Tobia og Jedaja gåvorne frå dei landlyste, ja, gakk sjølv på denne dagen av stad til huset åt Josias Sefanjason; for dit er dei komne frå Babel, 038 ZEC 006 011 og tak imot sylv og gull! Få so gjort ei kruna og set henne på hovudet åt øvstepresten Josva Jesadaksson! 038 ZEC 006 012 Og seg til honom: «So segjer Herren, allhers drott: Sjå der er ein mann som heiter Renning. Frå roti si skal han renna upp, og han skal byggja Herrens tempel. 038 ZEC 006 013 Ja, han skal byggja Herrens tempel, og han skal vinna herlegdom og sitja og styra på kongsstolen sin, og han skal vera prest på kongsstolen sin, og freds samråd skal det vera millom deim båe. 038 ZEC 006 014 Men kruna skal vera i Herrens tempel til minne um Helem, Tobia og Jedaja og Hen Sefanjason. 038 ZEC 006 015 Og langt burtanfrå skal dei koma og byggja på Herrens tempel, og de skal få kjenna at Herren, allhers drott, hev sendt meg til dykk. Og dette skal henda dersom de høyrer vel på røysti åt Herren, dykkar Gud.» 038 ZEC 007 001 I det fjorde styringsåret åt kong Darius kom Herrens ord til Zakarja, på den fjorde dagen i den niande månaden, i månaden kislev. 038 ZEC 007 002 Då sende Betel Sareser og Regem-Melek og mennerne hans av stad til å blidka Herren 038 ZEC 007 003 og spyrja prestarne i huset åt Herren, allhers drott, og profetarne: «Skal eg gråta og fasta i den femte månaden som me hev gjort no i mange, mange år?» 038 ZEC 007 004 Då kom ordet frå Herren, allhers drott, til meg soleis: 038 ZEC 007 005 Seg du til alt folket i landet og til prestarne: Når de no i sytti år hev halde faste- og gråtedagar i femte og sjuande månaden, er det då for meg de hev fasta? 038 ZEC 007 006 Og når de et, og når de drikk, er det då ikkje de sjølve som et og drikk? 038 ZEC 007 007 Var det ikkje dei ordi Herren kunngjorde gjenom dei fyrre profetarne, då folk budde i fred og tryggleik i Jerusalem og i landsbyarne rundt ikring, og i Sudlandet og Låglandet like eins? 038 ZEC 007 008 Og Herrens ord kom til Zakarja soleis: 038 ZEC 007 009 Soleis tala Herren, allhers drott: Seg rettvise domar og ver kjærlege og miskunnsame mot kvarandre! 038 ZEC 007 010 Enkjor og farlause, framandfolk og fatige må de ikkje vera harde med, og ikkje tenkja ut vondt mot kvarandre i hjarta dykkar! 038 ZEC 007 011 Men dei vilde ikkje høyra, og dei sette ein stiv nakke imot; dei gjorde øyro sine dauve, so dei skulde sleppa å høyra, 038 ZEC 007 012 ja, hjarto sine gjorde dei harde som demant, so dei skulde sleppa å høyra lovi og dei ordi som Herren, allhers drott, sende ved sin ande gjenom dei fyrre profetarne. Då kom det ein stor vreide frå Herren, allhers drott. 038 ZEC 007 013 Og av di dei ikkje vilde høyra når han ropa, so sagde no Herren, allhers drott: Eg vil ikkje høyra når dei ropar; 038 ZEC 007 014 men eg skal føykja deim burt millom alle heidningfolki som dei ikkje kjenner, og landet skal liggja audt etter deim, so ingen fer att og fram. Soleis gjorde dei det herlege landet til ei øydemark. 038 ZEC 008 001 Og Herren, allhers drott, sende ordet sitt soleis: 038 ZEC 008 002 So segjer Herren, allhers drott: Eg er mykje, mykje ihuga for Sion, ja, med brennande harm er eg ihuga for det. 038 ZEC 008 003 So segjer Herren: Eg vil venda attende til Sion og taka bustad i Jerusalem, og Jerusalem skal heita «Truskapsbyen» og fjellet åt Herren, allhers drott, «Heilagfjellet». 038 ZEC 008 004 So segjer Herren, allhers drott: Atter skal gamle menner og gamle kvinnor sitja på torgi i Jerusalem, alle med stav i hand for deira alderdom skuld, 038 ZEC 008 005 og torgi i byen skal vera fulle av gutar og gjentor som leikar seg der på torgi. 038 ZEC 008 006 So segjer Herren, allhers drott: Um dette kjem til å synast umogelegt for leivningen av dette folket i dei dagar, skulde det då og synast umogelegt for meg? segjer Herren, allhers drott. 038 ZEC 008 007 So segjer Herren, allhers drott: Sjå, eg skal frelsa folket mitt frå Austerheimen og Vesterheimen 038 ZEC 008 008 og føra deim heim, og dei skal bu i Jerusalem og vera mitt folk, og eg skal vera deira Gud i truskap og rettferd. 038 ZEC 008 009 So segjer Herren, allhers drott: Lat dykkar hender vera sterke, de som i denne tid høyrer desse ordi av dei same profetarne som tala på den dagen då grunnsteinen vart lagd til huset åt Herren, allhers drott, templet, som skulde byggjast upp! 038 ZEC 008 010 Fyre desse dagarne hadde korkje folk eller fe løn for strævet sitt, og korkje den som gjekk ut eller den som gjekk inn var trygg for fienden; for eg slepte alle menneskje laus på kvarandre. 038 ZEC 008 011 Men no vil eg ikkje vera som i dei framfarne tider mot leivningen av dette folket, segjer Herren, allhers drott. 038 ZEC 008 012 Nei, trygt skal sædet vera: Vintreet skal gjeva si frukt og jordi si grøda, himmelen skal gjeva si dogg, og eg skal gjeva leivningen av dette folket alt dette til eiga. 038 ZEC 008 013 Då skal det henda: liksom de hev vore ei forbanning millom folki, både Judas hus og Israels hus, so vil eg no frelsa dykk, og de skal verta ei velsigning. Ottast ikkje! Lat dykkar hender vera sterke! 038 ZEC 008 014 For so segjer Herren, allhers drott: Liksom eg sette meg fyre å gjera vondt imot dykk, då federne dykkar gjorde meg harm, og eg ikkje angra på det, segjer Herren, allhers drott, 038 ZEC 008 015 soleis hev eg no i desse dagarne sett meg fyre å gjera vel imot Jerusalem og Judas hus. Ottast ikkje! 038 ZEC 008 016 Dette er det de skal gjera: Tala sanning med kvarandre! Seg rette og fredsæle domar i portarne dykkar! 038 ZEC 008 017 Tenk ikkje på vondt mot kvarandre i hjarta dykkar, og hav ikkje hug til rang eid! For alt slikt hatar eg, segjer Herren. 038 ZEC 008 018 Og ordet frå Herren, allhers drott, kom til meg soleis: 038 ZEC 008 019 So segjer Herren: Fasta i den fjorde, femte, sjuande og tiande månaden skal verta Judas hus til frygd og gleda og gilde høgtider. Men elska sanningi og freden! 038 ZEC 008 020 So segjer Herren, allhers drott: Endå skal det verta so at folkeslag skal koma, ja, folk frå mange byar, 038 ZEC 008 021 og folket i den eine byen skal fara til den andre og segja: «Kom, lat oss ganga av stad og blidka Herren og søkja Herren, allhers drott!» «Eg vil ganga, eg og.» 038 ZEC 008 022 Og då skal det koma mange folkeslag og mannsterke heidningfolk og søkja Herren, allhers drott, i Jerusalem, og blidka Herren. 038 ZEC 008 023 So segjer Herren, allhers drott: I dei dagarne skal det henda at ti mann av alle dei tungemål som vert tala millom heidningfolk, tek fat i kjolesnippen åt ein mann frå Juda og segjer: «Me vil ganga med dykk; for me hev høyrt at Herren er med dykk.» 038 ZEC 009 001 Ei framsegn, Herrens ord mot Hadraks land, og i Damaskus skal det slå seg ned; for Herren hev auga med manneætti og med alle Israels ætter, 038 ZEC 009 002 ja, ogso Hamat som ligg attved, Tyrus og Sidon, so kloke dei er. 038 ZEC 009 003 Tyrus bygde seg ei borg, dunga i hop sylv som mold og gull som gateskarn. 038 ZEC 009 004 Sjå, Herren vil arma henne ut, kasta ringmuren hennar i havet, og ho sjølv skal verta til føda for elden. 038 ZEC 009 005 Askalon skal sjå det og ottast, og Gaza vrida seg i stor rædsla; likeins Ekron, av di hennar von hev vorte til skammar, Gaza skal missa kongen sin, Askalon skal verta folketom. 038 ZEC 009 006 Og Asdod skal hysa berre herk; ja, eg vil gjøra enda på storlætet åt filistarane. 038 ZEC 009 007 Eg vil taka blodet ut av munnen deira og styggedomen burt frå tennerne deira; og då skal dei og verta ein leivning for vår Gud. Då skal dei verta liksom ættehovdingar i Juda, og Ekron skal vera som ein jebusitarne. 038 ZEC 009 008 Og eg skal lægra meg og verja huset mitt mot herar som kjem og gjeng, og ikkje meir skal nokon valdsherre velta seg inn yver deim; for no hev eg set med eigne augo. 038 ZEC 009 009 Gled deg storleg, du dotter Sion! Ropa av frygd, du dotter Jerusalem! Sjå, kongen din kjem til deg; rettferdig og frelst er han. Smålåten kjem han ridande på eit asen, på ein ung asenfole. 038 ZEC 009 010 Eg vil rydja burt stridsvognerne frå Efraim og hestarne frå Jerusalem, og alle stridsbogarne skal rydjast burt; han skal tala fred til folki, og hans herrevelde skal nå frå hav til hav og frå Storelvi til verdsens endar. 038 ZEC 009 011 For ditt paktblod skuld vil eg og fria dine fangar ut or brunnen der det ikkje finst vatn. 038 ZEC 009 012 Vend attende til den faste borgi, de fangar som hev von! Ogso i dag gjer eg kunnigt: Eg skal gjeva deg tvifelt att. 038 ZEC 009 013 For eg spenner Juda som ein boge, fyller Efraim som eit pilehus, og dine søner, du Sion, eggjar eg mot dine søner, du Javan, og eg gjer deg lik med sverdet åt ei kjempa. 038 ZEC 009 014 Ja, Herren skal syna seg yver deim, og pili hans fer ut som ein elding, Herren, Herren skal blåsa i luren og fara fram i sunnanstormarne. 038 ZEC 009 015 Herren, allhers drott, skal halda skjolden sin yver deim, og dei skal gløypa, med di dei trakkar slyngjesteinar under føter; dei skal drikka og ståka som av vin og verta fulle som offerskåler og altarhyrno. 038 ZEC 009 016 Ja, Herren, deira Gud, skal gjeva deim siger på denne dag; for dei er då det folket han hev teke til si hjord, og liksom glimesteinar i ei kruna strålar yver landet hans. 038 ZEC 009 017 Å, kor gildt og kor fagert det er! Kornet gjev ungguten merg i bein, og druvesafti fostrar upp fagre møyar. 038 ZEC 010 001 Herren må de beda um regn i tidi for vårregnet, Herren er det som skaper torever, og han sender fossande flod-skurer, gjev grøda på marki for kvar ein mann. 038 ZEC 010 002 Men husgudarne talar fåfengd, og spåmennerne ser falske syner. Tome draumar talar dei, og svikfull er deira trøyst. Difor laut dei reika ikring som ein saueflokk og lida vondt av di det ikkje er nokon hyrding. 038 ZEC 010 003 Mot hyrdingarne er harmen min kveikt, og bukkarne vil eg heimsøkja, ja, Herren, allhers drott, ser til si hjord, Judas hus, og gjera henne til stashesten sin i striden. 038 ZEC 010 004 Frå det skal koma hyrnestein, frå det skal koma nagle, frå det skal koma stridsboge, frå det skal kvar einaste styresmann koma. 038 ZEC 010 005 Og dei skal vera lik kjempor som gjeng fram i striden nett som dei trakka i gateskarn; ja, strida skal dei; for Herren er med deim, og dei som rid på hestar, skal verta til skammar. 038 ZEC 010 006 Og eg vil gjera Judas hus sterkt, og Josefs hus skal eg frelsa; ja, eg fører deim atter heim; for eg vil miskunna deim, og dei skal vera liksom eg aldri hadde støytt deim burt. For eg er Herren, deira Gud, og eg skal bønhøyra deim. 038 ZEC 010 007 Efraims menner skal verta lik velduge kjempor, og hjarto deira skal gleda seg liksom av vin. Sønerne deira skal sjå det med fagnad; deira hjarto skal frygda seg i Herren. 038 ZEC 010 008 Eg vil blistra på deim og samla deim; for eg hev løyst deim ut, og dei skal verta likso mangmente som dei fordom var. 038 ZEC 010 009 Eg vil så deim ut millom folki; men på dei framande stader skal dei minnast meg, og dei skal liva med borni sine og venda heim att. 038 ZEC 010 010 Ja, eg let deim koma heim frå Egyptarland, og frå Assur skal eg samla deim; til Gileadlandet og til Libanon fører eg deim, og der skal det skorta på rom åt deim. 038 ZEC 010 011 Han skal draga fram gjenom havet i trengsla; bylgjorne skal slå ned i havet, og alle djupi i Nilen skal turkast ut; Assurs byrgskap skal støytast ned, og kongsstaven skal vika frå Egyptarland. 038 ZEC 010 012 Men deim skal eg gjera sterke i Herren, og i hans namn skal dei ferdast, segjer Herren. 038 ZEC 011 001 Lat upp portarne dine, Libanon, so elden kann øyda cedertrei dine! 038 ZEC 011 002 Jamra deg, du cypressa, for cederen er fallen, dei herlege trei avøydde! Jamra dykk, de Basan-eiker: for tjukkaste skogen er sokken! 038 ZEC 011 003 Høyr, kor hyrdingarne jamrar; for di deira herlegdom er lagd i øyde! Høyr, kor dei unge løvorne burar; for Jordans prydnad er herja! 038 ZEC 011 004 So sagde Herren min Gud: Røkta slagtesauerne! 038 ZEC 011 005 For dei som kjøper deim, slagtar deim utan å bøta for det, og dei som sel deim segjer: «Lova vere Herren! Eg vert då rik!» Og hyrdingarne deira sparer deim ikkje. 038 ZEC 011 006 For no vil eg ikkje meir spara folket i landet, segjer Herren; men eg vil lata menneski falla i henderne på kvarandre og i henderne på kongen sin, og dei skal øyda landet, og eg vil ikkje fria frå deira vald. 038 ZEC 011 007 So tok eg til å røkta slagtesauerne, ja, dei ringaste av sauerne, og eg tok meg tvo stavar, den eine kalla eg Godvilje, og den andre kalla eg Sameining. Eg gjætte då sauerne, 038 ZEC 011 008 og eg gjorde dei tri hyrdingarne til inkjes på ein månad. Då leiddest eg ved deim, og dei stygdest og ved meg, 038 ZEC 011 009 og so sagde eg: «Eg vil ikkje lenger vera hyrdingen dykkar. Lat dei døy som vil døy, og lat det øydast som vil øydast, og dei som vert att, fær eta kvarandre upp!» 038 ZEC 011 010 So tok eg staven min Godvilje og braut honom sund til å løysa upp pakti som eg hadde gjort med alle folki. 038 ZEC 011 011 Og ho vart gjord til inkjes same dagen, og då fekk dei sanna dei arme sauerne som ansa på meg, at det var Herrens ord. 038 ZEC 011 012 Dinæst sagde eg til deim: «Um de so synest, so gjev meg løni mi, og synest de ikkje det er verdt, so lat det vera!» Då vog dei upp tretti sylvdalar til løn åt meg. 038 ZEC 011 013 Då sagde Herren til meg: Sleng honom burt til pottemakaren, den herlege prisen som dei hev verdsett meg til! Og eg tok dei tretti sylvdalarne og kasta deim inn i Herrens hus, burt til pottemakaren. 038 ZEC 011 014 So braut eg sund den andre staven min, Sameining, til å løysa upp brorskapen millom Juda og Israel. 038 ZEC 011 015 Og Herren sagde til meg: Tak deg no atter hyrdingreidskap, som ein skarvehyrding. 038 ZEC 011 016 For sjå, eg let ein hyrding risa upp i landet, ein som ikkje bryr seg um dei burtkomne, ikkje leitar etter dei villfarne, ikkje heilar dei brotne og ikkje syter for dei friske; men kjøtet av dei feite et han, og klauverne deira riv han av. 038 ZEC 011 017 Usæl den skarvehyrdingen som svik sauerne! Sverd yver armen hans og yver høgre auga hans! Visna, ja, visna skal armen hans, og høgre auga hans verta blindt. 038 ZEC 012 001 Ei framsegn, Herrens ord um Israel. So segjer Herren som spana ut himmelen, grunnfeste jordi og skaper ånd i mannebarm: 038 ZEC 012 002 Sjå, eg gjer Jerusalem til ei tumleskål for alle folki rundt ikring, og jamvel yver Juda skal det koma når Jerusalem vert kringsett. 038 ZEC 012 003 På den dagen skal eg gjera Jerusalem til ein lyftestein for alle folki; alle dei som lyfter på honom, skal riva seg sund, og alle folki på jordi skal flokka seg imot det. 038 ZEC 012 004 På den dagen, segjer Herren, skal eg slå alle hestarne med villska og hestfolki med vitløysa; men yver Judas hus skal eg vaka, og alle hestarne åt folki slær eg med blindskap. 038 ZEC 012 005 Då skal ættehovdingane i Juda segja med seg sjølve: «Vår styrke er dei som bur i Jerusalem, ved Herren, allhers drott, deira Gud.» 038 ZEC 012 006 På den dagen skal eg lata ættehovdingarne i Juda verta liksom ei glodpanna i ein vedhaug og ein brennande kyndel midt i ein halmdunge, og dei skal brenna upp alle folki rundt ikring; men Jerusalem skal framleides bu trygt på sin stad, i Jerusalem. 038 ZEC 012 007 Og fyrst skal Herren frelsa tjeldi åt Juda, so ikkje Davids hus og dei som bur i Jerusalem, skal få større heider enn Juda. 038 ZEC 012 008 På den dagen skal Herren halda skjolden sin yver deim som bur i Jerusalem, og den veikaste stakkaren millom deim skal på den dagen vera som David, og Davids hus som Gud, som Herrens engel framfyre deim. 038 ZEC 012 009 Og på den dagen skal eg trå etter å tyna alle heidningfolki som fer imot Jerusalem. 038 ZEC 012 010 Men yver Davids hus og yver deim som bor i Jerusalem, skal eg renna ut nåde-anden og bøne-anden, so dei ser upp til meg som dei hev gjenomstunge, og dei skal syrgja på honom som ein syrgjer på den einborne, og klaga sårt som ein klagar yver fyrstefødde sonen. 038 ZEC 012 011 På den dagen skal jammeren verta stor i Jerusalem liksom jammeren ved Hadadrimmon på Megiddosletta. 038 ZEC 012 012 Og landet skal syrgja, kvar ættgrein for seg: ættgreini frå Davids hus for seg og deira kvinnor for seg, ættgreini frå Natans hus for seg og deira kvinnor for seg, 038 ZEC 012 013 ættgreini frå Levis hus for seg og deira kvinnor for seg, Sime’is ættgrein for seg og deira kvinnor for seg; 038 ZEC 012 014 like eins alle dei andre ættgreinerne for seg og kvinnorne deira for seg. 038 ZEC 013 001 På den dagen skal det vera ei opi kjelda for Davids hus og for deim som bor i Jerusalem til å tvætta av synd og ureinskap. 038 ZEC 013 002 Og på den dagen, segjer Herren, allhers drott, skal eg rydja ut namni på avgudsbilæti or landet, so ingen meir skal minnast deim, ja, ogso profetarne og den ureine åndi skal eg senda ut or landet. 038 ZEC 013 003 Og um nokon sidan gjev seg til å spå, so skal far hans og mor hans, hans eigne foreldre, segja til honom: «Du kann ikkje få liva; for du hev tala lygn i Herrens namn.» Og far hans og mor hans, hans eigne foreldre, skal stinga honom ned når han gjev seg til å spå. 038 ZEC 013 004 På den dagen skal alle profetarne skjemmast ved synerne sine når dei spår, og dei skal ikkje klæda på seg ein hårkyrtel for å ljuga. 038 ZEC 013 005 Men kvar og ein av dei skal segja: «Eg er ikkje nokon profet. Ein jorddyrkar er eg. Ein mann som kjøpte meg til træl då eg var berre ungguten.» 038 ZEC 013 006 Og um ein spør honom: «Kva er det for nokre sår du hev der på bringa di?» so kjem han til å svara: «Deim hev eg fenge i huset hjå venerne mine.» 038 ZEC 013 007 Vakna upp, du sverd, mot hyrdingen min, mot den mannen som stend meg so nær, segjer Herren, allhers drott. Slå hyrdingen, og lat sauerne spreidast, og eg skal hava handi mi mot dei små. 038 ZEC 013 008 Og i heile landet, segjer Herren, skal tvo tridjepartar øydast og andast; men ein tridjepart skal leivast der, 038 ZEC 013 009 og denne tridjeparten let eg ganga gjenom elden og skirer honom som ein skirer sylv, og prøver honom som ein prøver gull. Dei skal kalla på mitt namn, og eg skal svara deim; eg skal segja: «Dette er mitt folk; » og dei skal svara: «Herren er min Gud.» 038 ZEC 014 001 Sjå, det kjem ein Herrens dag då dei skal skifta ut ditt herfang inne i deg. 038 ZEC 014 002 Då skal eg samla alle folkeslagi til strid imot Jerusalem, og byen skal verta herteken, husi skal verta herja, og kvinnorne skal verta valdtekne. Og halve byen skal førast burt i utlægd; men leivningen av folket skal ikkje rydjast ut or byen. 038 ZEC 014 003 Og Herren skal fara ut og strida mot desse folki som han stridde fyrr på slagdagen. 038 ZEC 014 004 På den dagen skal han standa med føterne på Oljeberget, som ligg beint imot Jerusalem på austsida, og Oljeberget skal klovna midt i tvo frå aust til vest, so det vert ein ovleg stor dal, av di eine helvti av fjellet vik undan mot nord og andre helvti mot sud. 038 ZEC 014 005 Og de skal røma til dalen millom fjelli mine; for dalen millom fjelli skal nå heilt til Asel; ja, de skal røma som de rømde for jordskjelven i dei dagarne då Uzzia var konge i Juda. Då skal han koma, Herren, min Gud - alle heilage med deg. 038 ZEC 014 006 På den dagen skal det ikkje vera noko ljos; stjernorne skal kverva burt. 038 ZEC 014 007 Og det skal koma ein viss dag - han er kjend av Herren - ein dag då det korkje er dag eller natt; men når det lid til kvelds, då skal det verta ljost. 038 ZEC 014 008 Og på den dagen skal det strøyma livande vatn ut frå Jerusalem, den eine helvti av det til Austerhavet og den andre helvti til Vesterhavet; både sumar og vinter skal det renna. 038 ZEC 014 009 Då skal Herren vera konge yver heile jordi; på den dagen skal Herren vera ein og namnet hans eitt. 038 ZEC 014 010 Heile landet skal verta som Jordan-kverven, frå Geba til Rimmon sunnanfor Jerusalem; og byen sjølv skal lyfta seg høgt og liggja på sin stad, radt ifrå Benjamins-porten og til den staden der Gamleporten var, til Hyrneporten, og frå Hananeltårnet og til vinpersorne åt kongen. 038 ZEC 014 011 Og folket skal bu der, og det skal ingi bannlysing vera meir, og Jerusalem skal liggja der trygt. 038 ZEC 014 012 Men denne refsingi skal Herren senda yver alle dei folki som drog i herferd mot Jerusalem: Kjøtet deira skal han lata rotna, medan dei stend på sine føter, augo deira skal rotna i holorne sine, og tunga skal rotna i munnen på deim. 038 ZEC 014 013 På den dagen skal ei stor rædsla frå Herren koma yver deim, so dei grip fat i kvarandre og lyfter hand mot kvarandre. 038 ZEC 014 014 Ogso Juda skal strida i Jerusalem, og då skal han samlast, rikdomen frå alle heidningfolki rundt ikring, gull og sylv og klæde i stor mengd. 038 ZEC 014 015 Den same refsingi skal og koma yver hestarne og muldyri og kamelarne og asni og alle dei andre dyr som finst der i lægri. 038 ZEC 014 016 Og alle dei som vert att av alle heidningfolki som gjorde åtak på Jerusalem, dei skal år etter år fara dit upp og beda til kongen, Herren, allhers drott, og høgtida lauvhyttehelgi. 038 ZEC 014 017 Og um nokre av ætterne på jordi ikkje fer upp til Jerusalem og bed til kongen, Herren, allhers drott, so skal det ikkje koma regn hjå deim. 038 ZEC 014 018 Dersom egyptarfolket ikkje gjeng upp og ikkje møter fram, so skal den same refsingi koma yver deim som Herren let koma yver dei heidningfolki som ikkje fer upp og høgtidar lauvhyttehelgi. 038 ZEC 014 019 Dette er syndestraffi for Egyptarland og for alle heidningfolki som ikkje fer upp og høgtidar lauvhyttehelgi. 038 ZEC 014 020 På den dagen skal det standa på bjøllerne åt hestarne: «Vigd åt Herren, » og grytorne i Herrens hus skal vera som offerskålerne framfor altaret. 038 ZEC 014 021 Og kvar einaste gryta i Jerusalem og Juda skal vera vigd åt Herren, allhers drott, so alle dei som ofrar, kann koma og taka av deim og koka i deim, og det skal ikkje meir finnast nokon kræmer i huset åt Herren, allhers drott, på den dagen. # # BOOK 039 MAL Malachi Malakias 039 MAL 001 001 Ei framsegn. Herrens ord til Israel ved Malaki. 039 MAL 001 002 Eg hev elska dykk, segjer Herren. Og de spør: «Korleis hev du elska oss?» Er ikkje Esau bror åt Jakob? segjer Herren. Og eg elska Jakob, 039 MAL 001 003 men Esau hata eg, og eg hev gjort hans fjell til ei øydemark og odelen hans til ein heidebustad. 039 MAL 001 004 Når Edom segjer: «Me ligg i røys, men me skal byggja røyserne upp att, » då svarar Herren, allhers drott: Dei byggjer, men eg riv ned; dei skal heita Gudløyselandet og folket som Herren er æveleg harm på. 039 MAL 001 005 De skal sjå det med eigne augo, og de skal segja: «Herrens velde når ut yver Israels grensa.» 039 MAL 001 006 Ein son ærar far sin og ein tenar herren sin. Er no eg far, kvar er då mi æra, og er eg herre, kvar er då otten for meg? segjer Herren, allhers drott, til dykk, de prestar som vanvyrder namnet mitt. Og de spør: «Korleis hev me vanvyrdt namnet ditt?» 039 MAL 001 007 Jau, de ber fram sulka mat på altaret mitt. Og de spør: «Kva hev me sulka deg med?» Jau, de segjer: «Herrens bord er ikkje vyrdande. 039 MAL 001 008 Um de kjem med eit blindt dyr til offer, so er ikkje det noko gale, og kjem de med eit halt og eit sjukt, so er det ikkje noko gale.» Kom med sovorne gåvor til jarlen din! Skal tru han vert blid på deg eller tek vel imot deg? segjer Herren, allhers drott. 039 MAL 001 009 So blidka no Gud, at han må vera oss nådig! Med eigne hender hev de gjort slikt, kann han då taka vel mot dykk? segjer Herren, allhers drott. 039 MAL 001 010 Å, um det fanst nokon millom dykk som vilde stengja dørerne, so de slapp å gjera upp eld til fåfengs på altaret mitt! Eg hev ingen hugnad i dykk, segjer Herren, allhers drott, og offergåva frå dykkar hand likar eg ikkje. 039 MAL 001 011 For frå solekoma til soleglad er mitt namn stort millom folki, og på kvar ein stad vert det frembore røykoffer åt namnet mitt og rein offergåva; for namnet mitt er stort millom folkeslagi, segjer Herren, allhers drott. 039 MAL 001 012 Men de vanhelgar det med di de segjer: «Herrens bord er sulka, og maten som fell av frå det, er ikkje vyrdande.» 039 MAL 001 013 «Å, for ei møda!» segjer de, og de blæs åt det, segjer Herren, allhers drott; og når de ber fram offergåvor, kjem de med det som de hev rana, det som er halt og sjukt. Skulde eg hava hugnad i slike gåvor frå dykkar hand? segjer Herren. 039 MAL 001 014 Nei, forbanna vere den som fer med svik, som eig handyr i buskapen og hev gjort ein lovnad, men so ofrar til Herren eit gjelddyr. Ein stor konge er eg, segjer Herren, allhers Gud, og namnet mitt er skræmeleg millom folki. 039 MAL 002 001 Og no kjem dette bodet til dykk prestar: 039 MAL 002 002 Vil de ikkje høyra og ikkje leggja dykk på hjarta å gjeva mitt namn æra, segjer Herren, allhers drott, so sender eg forbanningi yver dykk, og eg forbannar velsigningarne dykkar; ja, eg hev alt forbanna deim, av di de ikkje legg det på hjarta. 039 MAL 002 003 Sjå, eg bannar avkjømet dykkar og kastar møk i andlitet på dykk, møk av dykkar høgtidsoffer, og dei skal bera dykk burti møki. 039 MAL 002 004 Då skal de sanna at eg hev sendt dykk dette bodet, av di det skal vera mi pakt med Levi, segjer Herren, allhers drott. 039 MAL 002 005 Mi pakt med honom var liv og fred. Eg gav honom deim til otte, og han ottast meg og skalv for mitt namn. 039 MAL 002 006 Sannings læra var i hans munn, og det fanst ikkje svik på lipporne hans; fredsamt og ærleg gjekk han på min veg, og han vende mange burt ifrå misgjerd. 039 MAL 002 007 For prestelippor skal gøyma på kunnskap, upplæring ventar me av munnen hans, for han er sendebod frå Herren, allhers drott. 039 MAL 002 008 Men de hev vike av frå vegen, læra dykkar hev ført mange til fall; de hev skjemt ut Levi-pakti, segjer Herren, allhers drott. 039 MAL 002 009 Difor hev eg og gjort dykk vanvyrde og nedsedde for alt folket, av di de ikkje agtar på mine vegar, men gjer skil på folk i lovlæra. 039 MAL 002 010 Hev ikkje me ein far alle saman? Hev ikkje ein Gud skapt oss? Kvi fer me då med svik mot kvarandre og vanhelgar fedrepakti? 039 MAL 002 011 Svik hev Juda fare med, og styggedom hev gjenge for seg i Israel og i Jerusalem; for Juda hev vanhelga Herrens heilagdom, som han elskar, og hev gift seg med dotter til ein framand gud. 039 MAL 002 012 Hjå den mannen som gjer slikt - måtte Herren rydja ut kvar livande sjæl or Jakobs hyttor, og den som ber fram offergåva til Herren, allhers drott! 039 MAL 002 013 Og endå ein ting til gjer de: Yver Herrens altar legg de tåror og gråt og sukkar, so han vil venda seg til offergåva meir eller med hugnad tek imot noko av dykkar hand. 039 MAL 002 014 De spør: «Korleis då?» Jau, Herren hev vore vitne millom deg og ditt ungdomsviv, henne som du hev svike, endå ho var festarmøyi di og egtemaken din. 039 MAL 002 015 Hev ikkje den eine og same skapt henne, med di han hadde endå meir ånd att? Og kva stila han på, den eine? Guddomleg ætt. Tak då vare på dykkar liv og svik ikkje ditt ungdomsviv! 039 MAL 002 016 Eg hatar skilsmål, segjer Herren, Israels Gud; med det sveiper ein vald um klædi sine, segjer Herren, allhers drott. So tak då vare på dykkar liv og far ikkje med svik. 039 MAL 002 017 De trøyttar Herren med dykkar ord. De spør: «Korleis trøytta me?» Jau, de segjer: «Kvar den som gjer vondt, er god i Herrens augo, og han hev hugnad i deim. Kvar er elles Gud som held dom?» 039 MAL 003 001 Sjå, eg sender mitt bod, og han skal brøyta veg for meg. Og brått kjem han til sitt tempel, Herren som de leitar etter, og paktengelen som de stundar på, sjå, han kjem, segjer Herren, allhers drott. 039 MAL 003 002 Men kven kann herda den dagen han kjem? Og kven kann standa når han syner seg? For han er som smeltar-eld og tvættar-lut. 039 MAL 003 003 Han sit og smeltar og reinsar sylvet, han reinsar Levi-sønerne og skirar deim som gull og sylv, so dei kann bera fram for Herren offergåvor i rettferd. 039 MAL 003 004 Då vert offergåvorne i Juda og Jerusalem til hugnad for Herren som i gamle dagar og i framfarne år. 039 MAL 003 005 Eg kjem til dykk og held dom og vert eit snøgt vitne mot deim som fer med trolldom, som bryt egteskapet, som gjer rang eid, som held att løni for leigekaren, som er harde med enkja og den faderlause, som rengjer retten for utlendingen og ikkje ottast meg, segjer Herren, allhers drott. 039 MAL 003 006 For eg, Herren, er ikkje umskift, og de, Jakobs-born, er ikkje til ende komne. 039 MAL 003 007 Alt ifrå fedre-dagarne hev de vike av frå loverne mine og ikkje halde deim. Vend um til meg, so skal eg venda um til dykk, segjer Herren, allhers drott. De spør: «Kva skal me venda um ifrå?» 039 MAL 003 008 Skal eit menneskje rana frå Gud, sidan de hev rana frå meg? Og de spør: «Kva hev me rana frå deg?» Jau, tiendi og reidorne. 039 MAL 003 009 Forbanningi hev råka dykk, og frå meg ranar de, ja, heile folket. 039 MAL 003 010 Kom med heile tiendi til forrådshuset mitt, so det kann finnast mat i huset mitt, og prøv meg so på den måten, segjer Herren, allhers drott, um eg ikkje let upp himmellukorne åt dykk og renner yver dykk velsigning i rikt mål. 039 MAL 003 011 Eg skal truga etaren for dykk, so han ikkje tyner grøda på jordi for dykk, og ikkje heller skal de hava vanheppa med vintreet på marki, segjer Herren, allhers drott. 039 MAL 003 012 Alle folki skal prisa dykk sæle, for det vert eit herlegt land, segjer Herren, allhers drott. 039 MAL 003 013 De hev bruka sterke ord imot meg, segjer Herren. Og de spør: «Kva hev me tala med kvarandre imot deg?» 039 MAL 003 014 Jau, de segjer: «Det er fåfengt å tena Gud. Kva bate hev me av at me agtar på hans krav og gjeng syrgjeklædde for Herren, allhers drott? 039 MAL 003 015 Nei, no prisar me dei ovmodige sæle; dei hev medgang når dei liver i gudløysa, dei freistar Gud og slepp vel ifrå det.» 039 MAL 003 016 Då tala dei med kvarandre, dei som ottast Herren, og Herren lydde og høyrde på, og det vart skrive ei minnebok for hans åsyn um deim som ottast Herren og tenkjer på hans namn. 039 MAL 003 017 Og dei skal vera min eigedom, segjer Herren, allhers drott, på den dagen som eg skaper, og eg skal spara deim liksom ein mann sparer son sin som tener honom. 039 MAL 003 018 Då skal de atter sjå skil på den rettferdige og den gudlause, den som tener Gud og den som ikkje tener honom. 039 MAL 004 001 For sjå, dagen kjem, brennande som ein omn; då skal alle ovmodige og kvar den som fer med gudløysa, verta halm, og dagen som kjem, skal brenna deim upp, segjer Herren, allhers drott, so det ikkje vert att av deim anten rot eller grein. 039 MAL 004 002 Men for dykk som ottast mitt namn, skal rettferds-soli renna upp med lækjedom i vengjerne sine; og de skal ganga ut og hoppa som kalvar når dei slepp or fjøset. 039 MAL 004 003 Og de skal trakka ned dei gudlause, for dei skal verta som oska under føterne dykkar på den dagen som eg skaper, segjer Herren, allhers drott. 039 MAL 004 004 Kom i hug lovi åt Moses, tenaren min, som eg gav honom på Horeb for heile Israel med bod og rettar! 039 MAL 004 005 Sjå, eg sender dykk profeten Elia fyrr Herrens store og skræmelege dag kjem. 039 MAL 004 006 Han skal venda fedrehjarto til borni og barnehjarto til federne, so eg ikkje skal koma og slå landet med bann. Det nye testamentet # # BOOK 040 MAT Matthew Matteus 040 MAT 001 001 Soga um Jesus Kristus. Davids son og Abrahams son. 040 MAT 001 002 Abraham fekk sonen Isak, og Isak fekk sonen Jakob, og Jakob fekk Juda og brørne hans, 040 MAT 001 003 og Juda fekk sønerne Peres og Zerah med Tamar, og Peres fekk sonen Hesron, og Hesron fekk sonen Ram, 040 MAT 001 004 og Ram fekk sonen Amminadab, og Amminadab fekk sonen Nahson, og Nahson fekk sonen Salmon, 040 MAT 001 005 og Salmon fekk sonen Boaz med Rahab, og Boaz fekk sonen Obed med Rut, og Obed fekk sonen Isai, 040 MAT 001 006 og Isai var far åt David, kongen. David fekk sonen Salomo med kona åt Uria, 040 MAT 001 007 og Salomo fekk sonen Rehabeam, og Rehabeam fekk sonen Abia, og Abia fekk sonen Asa, 040 MAT 001 008 og Asa fekk sonen Josafat, og Josafat fekk sonen Joram, og Joram fekk sonen Uzzia, 040 MAT 001 009 og Uzzia fekk sonen Jotam, og Jotam fekk sonen Ahaz, og Ahaz fekk sonen Hizkia, 040 MAT 001 010 og Hizkia fekk sonen Manasse, og Manasse fekk sonen Amon, og Amon fekk sonen Josia, 040 MAT 001 011 og Josia fekk Jekonja og brørne hans; dei livde i den tidi då folket vart ført til Babylon. 040 MAT 001 012 Etter dei vart førde til Babylon, fekk Jekonja sonen Sealtiel, og Sealtiel fekk sonen Zerubbabel, 040 MAT 001 013 og Zerubbabel fekk sonen Abiud, og Abiud fekk sonen Eljakim, og Eljakim fekk sonen Asor, 040 MAT 001 014 og Asor fekk sonen Sadok, og Sadok fekk sonen Akim, og Akim fekk sonen Eliud, 040 MAT 001 015 og Eliud fekk sonen Eleazar, og Eleazar fekk sonen Mattan, og Mattan fekk sonen Jakob, 040 MAT 001 016 og Jakob var far åt Josef, mannen hennar Maria som fødde Jesus til verdi, han me kallar Kristus. 040 MAT 001 017 Soleis er det i alt fjortan ættleder frå Abraham til David, og fjortan ættleder frå David til Babylon-ferdi, og fjortan ættleder frå Babylon-ferdi til Kristus. 040 MAT 001 018 Då Kristus vart fødd, gjekk det soleis til: Medan mor hans, Maria, var trulova med Josef, og fyrr dei kom i hop, synte det seg at ho var med barn av den Heilage Ande. 040 MAT 001 019 Josef, festarmannen hennar, var ein rett-tenkt mann, og vilde ikkje føra skam yver henne; han sette seg fyre å skiljast med henne so stilt han kunde. 040 MAT 001 020 Men best som han hadde rådt seg til det, synte Herren engel seg for honom i draume og sagde: «Josef, Davids son, ver ikkje rædd å taka Maria, festarmøyi di, heim til deg; for det ho ber under beltet, er av den Heilage Ande. 040 MAT 001 021 Ho skal eiga ein son, og honom skal du kalla Jesus; for han skal frelsa folket sitt frå synderne deira.» 040 MAT 001 022 Men alt dette hev hendt av di det laut sannast det som Herren hev tala gjenom profeten, når han segjer: 040 MAT 001 023 «Ei møy mun barnsvon bera: Ein son ho eiga skal, og namnet han skal nemnast med, er Immanuel» - det er det same som: «Gud er med oss». 040 MAT 001 024 Då Josef vakna or svevnen, gjorde han som Herrens engel hadde sagt med honom, og flutte bruri si heim. 040 MAT 001 025 Men han kom ikkje nær henne fyrr ho hadde fenge sonen sin; honom kalla han Jesus. 040 MAT 002 001 Det var i Betlehem i Judalandet Jesus kom til verdi, i kong Herodes’ dagar. Då kom det nokre vismenner frå Austerlandi til Jerusalem og sagde: 040 MAT 002 002 «Kvar er den jødekongen som nyst er fødd? Me såg stjerna hans i Austerland, og no er me komne og vil hylla honom.» 040 MAT 002 003 Då kongen, Herodes, høyrde det, vart han forfærd, og heile Jerusalem med. 040 MAT 002 004 Han kalla i hop alle dei øvste prestarne og alle skriftlærde i landet, og spurde deim kvar Messias skulde koma til verdi. 040 MAT 002 005 «I Betlehem i Judalandet, » svara dei, «for so stend det skrive hjå profeten: 040 MAT 002 006 «Du Betlehem, du Juda-bygd, av Juda-jarlarne er du visst ikkje ringaste i rang: Or deg ein fyrste skal gå fram som Israel, mitt eige folk, liksom ein hyrding gjæta skal.»» 040 MAT 002 007 Då kalla Herodes vismennerne til seg i løynd, og spurde deim ut um tidi då stjerna hadde synt seg. 040 MAT 002 008 So styrde han deim i veg til Betlehem og sagde: «Far no dit, og høyr dykk vel fyre um barnet, og når de hev funne det, so seg meg til, so eg og kann koma og hylla det!» 040 MAT 002 009 Då dei hadde høyrt på kongen, tok dei i vegen, og best det var, fekk dei sjå den same stjerna som dei hadde set i Austerland; ho for fyre deim, til ho kom uppyver der som barnet var; der vart ho standande. 040 MAT 002 010 Då vismennerne såg stjerna, vart dei so glade at dei aldri hadde vore so glade. 040 MAT 002 011 Dei gjekk inn i huset, og fann barnet hjå mori, Maria. Då fall dei på kne, og hyllte barnet. Og dei let upp skrini, sine og bar fram for det gåvor: gull og røykjelse og myrra. 040 MAT 002 012 Og Gud varsla deim i draume, at dei ikkje måtte fara attende til Herodes, og so tok dei ein annan veg heim att til landet sitt. 040 MAT 002 013 Vel dei var farne, so syner Herrens engel seg for Josef i draume og segjer: «Statt upp! Tak barnet og mori, og røm til Egyptarland, og ver der til eg segjer deg til! For Herodes kjem til å leita etter barnet og vil gjera ende på det.» 040 MAT 002 014 Då stod han upp, og same natti tok han barnet og mori og for til Egyptarland, 040 MAT 002 015 og der vart han verande til Herodes var avliden, so det skulde sannast det som Herren hev tala gjenom profeten, når han segjer: «Or Egyptarland kalla eg min son.» 040 MAT 002 016 Då Herodes såg at vismennerne hadde havt honom til narr, vart han brennande harm. Han sende ut folk og let dei drepa alle guteborn i Betlehem og heile grannelaget på tvo år og derunder, etter den tidi han hadde fenge vita av vismennerne. 040 MAT 002 017 Då vart det sanna det som Jeremia, profeten, hev tala, når han segjer: 040 MAT 002 018 «Dei høyrde ei røyst i Rama - gråt og øying stor: Rakel ho gret for borni sine, og ansa’kje trøystarord; for burte er dei, burte!» 040 MAT 002 019 Då Herodes var avliden, syner Herrens engel seg i draume for Josef i Egyptarland og segjer: 040 MAT 002 020 «Statt upp! Tak barnet og mori, og far til Israelslandet! For no er dei burte dei som leita etter barnet og vilde taka livet av det.» 040 MAT 002 021 So stod han upp, og tok barnet og mori og for til Israelslandet. 040 MAT 002 022 Men då han fekk spurt at Arkelaus hadde vorte konge i Judariket etter far sin, Herodes, torde han ikkje koma dit. Han gjorde som Gud sagde til honom i draume, og for burt til Galilæa-bygderne, 040 MAT 002 023 og då han kom til ein by som heiter Nasaret, vart han buande der. Soleis skulde det koma til å sannast det som er sagt gjenom profetarne, at han skulde kallast Nasaræar. 040 MAT 003 001 I den tidi steig Johannes, døyparen, fram og tala i Judaheidi 040 MAT 003 002 og sagde: «Vend um! For himmelriket er nær.» 040 MAT 003 003 Det er honom Jesaja, profeten, talar um, når han segjer: «Høyr han som ropar i heidi: Rydje vegen åt Herren, jamne stigarne hans!» 040 MAT 003 004 Johannes gjekk med ein kjole av kamelhår, og hadde eit lerbelte kring livet, og maten hans var grashoppar og villhonning. 040 MAT 003 005 Då kom dei ut til honom frå Jerusalem og frå heile Judalandet og Jordan-kverven, 040 MAT 003 006 og han døypte deim i Jordanåi, med dei sanna synderne sine. 040 MAT 003 007 Mange av farisæarane og sadducæarane kom og til dåpen hans. Då han såg deim, sagde han: «Kven lærde dykk å røma frå den vreiden som koma skal, de orme-ungar? 040 MAT 003 008 Ber då frukt som svarar til umvendingi, 040 MAT 003 009 og tru ikkje de kann tenkja som so: «Me hev Abraham til far!» for eg segjer dykk at Gud kann vekkja upp born åt Abraham av desse steinarne. 040 MAT 003 010 Øksi ligg alt innmed roti på treet; kvart tre som ikkje ber god frukt, vert hogge ned og kasta på elden. 040 MAT 003 011 Eg døyper dykk med vatn til umvending; men han som kjem etter meg, er sterkare enn eg; eg er ikkje verd å bera skorne hans - han skal døypa dykk med den Heilage Ande og eld. 040 MAT 003 012 Han hev kasteskovlen i handi, og skal gjera av låven sin; kornet skal han samla i stabburet, men agnerne skal han brenna i ein eld som aldri sloknar.» 040 MAT 003 013 So kom Jesus frå Galilæa åt Jordan, til Johannes, og vilde få honom til å døypa seg. 040 MAT 003 014 Men Johannes bar seg undan og sagde: «Eg treng dåp av deg, og so kjem du til meg!» 040 MAT 003 015 «Lat det no vera so like vel!» svara Jesus. «For soleis lyt me i eitt og alt gjera det som er rett.» Då gjorde han som Jesus vilde. 040 MAT 003 016 Med det same Jesus var døypt, steig han upp or vatnet. Då opna himmelen seg for honom, og han såg Guds Ande koma dalande nedyver seg som ei duva, 040 MAT 003 017 og ei røyst frå himmelen sagde: «Dette er Son min, han som eg elskar, han som eg hev hugnad i.» 040 MAT 004 001 Sidan førde Anden Jesus ut i øydemarki, so djevelen skulde freista honom. 040 MAT 004 002 Han fasta i fyrti dagar og fyrti næter, og vart hungrig då so langt leid. 040 MAT 004 003 Og freistaren kom og sagde til honom: «Er du Guds Son, so seg at desse steinarne skal verta til brød!» 040 MAT 004 004 Men han svara: «Det stend skrive: «Menneskja liver ikkje berre av brød, men av kvart ord som kjem frå Guds munn.»» 040 MAT 004 005 Då tok djevelen honom med seg til den heilage byen og sette honom ytst på tempeltaket, og sagde til honom: 040 MAT 004 006 «Er du Guds Son, so kasta deg utfyre! For det stend skrive: «Han englarn’ sine bjoda skal at dei på henderne deg ber, so aldri du på nokon stein skal turva støyta foten din.»» 040 MAT 004 007 Jesus svara: «Det stend og skrive: «Du skal ikkje freista Herren, din Gud.»» 040 MAT 004 008 So tok djevelen honom med seg upp på eit ovhøgt fjell, og synte honom alle verdsens rike og deira herlegdom og sagde: 040 MAT 004 009 «Alt dette gjev eg deg, dersom du fell på kne og tilbed meg.» 040 MAT 004 010 Då sagde Jesus til honom: «Gakk frå meg, Satan! For det stend skrive: «Herren, din Gud, skal du tilbeda; honom og ingen annan skal du tena.»» 040 MAT 004 011 So for djevelen ifrå honom, og med det same kom englarne og tente honom. 040 MAT 004 012 Då Jesus fekk høyra at Johannes var gjeven i henderne på uvenerne sine, drog han seg undan og for til Galilæa. 040 MAT 004 013 Sidan flutte han frå Nasaret og busette seg i Kapernaum, som ligg nedmed sjøen, på Sebulons og Naftalis grunn, 040 MAT 004 014 so det skulde sannast det som er tala gjenom Jesaja, profeten, når han segjer: 040 MAT 004 015 «Sebulons og Naftalis land, som langs med sjøen ligg, og dei som burtum Jordan bur, og heidne bygdekrins - 040 MAT 004 016 det folket som i myrker sat, so stort eit ljos fekk sjå; dei sat i daudens skoddeland, då rann for deim eit ljos.» 040 MAT 004 017 Frå den tidi tok Jesus til å tala til folket og sagde: «Vend um! Himmelriket er nær!» 040 MAT 004 018 Som han no ein gong gjekk frammed Galilæasjøen, fekk han sjå tvo brør, Simon, han som kallast Peter, og Andreas, bror hans; dei heldt på og kasta ei not i sjøen; for dei var fiskarar. 040 MAT 004 019 Han segjer til dei: «Kom og fylg meg! Eg vil gjera dykk til menneskje-fiskarar!» 040 MAT 004 020 Då gjekk dei beint frå garni sine og fylgde honom. 040 MAT 004 021 Då han kom lenger fram, såg han tvo andre brør, Jakob, son åt Sebedæus, og Johannes, bror hans: dei sat i båten hjå Sebedæus, far sin, og greidde garni sine. Han kalla deim, 040 MAT 004 022 og med ein gong gjekk dei burt frå båten og frå far sin, og fylgde honom. 040 MAT 004 023 Sidan for han ikring i heile Galilæa og lærde folket i synagogorne deira, og forkynte evangeliet um riket, og lækte all sjukdom og vanhelsa hjå deim. 040 MAT 004 024 Det gjekk gjetord um honom yver heile Syria, og dei kom til honom med alle som hadde vondt og drogst med eikor sott eller plåga, forgjorde og nedfall-sjuke og lamne, og han gjorde deim gode att. 040 MAT 004 025 Og det fylgde honom ein stor folkehop frå Galilæa og Dekapolis og Jerusalem og Judalandet og bygderne på hi sida Jordan. 040 MAT 005 001 Då Jesus såg folkehopen, gjekk han upp i fjellet; der sette han seg ned, og læresveinarne hans kom burt til honom. 040 MAT 005 002 Då tok han til ords og lærde deim og sagde: 040 MAT 005 003 «Sæle dei som er fatige i åndi! Himmelriket er deira! 040 MAT 005 004 Sæle dei som syrgjer! Dei skal verta trøysta. 040 MAT 005 005 Sæle dei tolsame! Dei skal erva jordi. 040 MAT 005 006 Sæle dei som hungrar og tyrster etter rettferd! Dei skal verta metta. 040 MAT 005 007 Sæle dei miskunnsame! Dei skal få miskunn. 040 MAT 005 008 Sæle dei som er reine i hjarta! Dei skal sjå Gud. 040 MAT 005 009 Sæle dei fredkjære! Dei skal kallast Guds born. 040 MAT 005 010 Sæle dei som vert forfylgde for rettferdi si! Himmelriket er deira. 040 MAT 005 011 Sæle er de når dei spottar dykk og forfylgjer dykk og talar berre vondt um dykk for mi skuld, og lyg det. 040 MAT 005 012 Ver glade og fegne! Stor er løni dykkar i himmelen. For soleis forfylgde dei dei profetarne som var til fyre dykk. 040 MAT 005 013 De er saltet på jordi! Vert saltet dove, kva skal so det saltast med? Det duger då ikkje til anna enn til å kastast ut og trakkast på. 040 MAT 005 014 De er ljoset i verdi. Den byen som ligg på eit fjell, kann ikkje dyljast. 040 MAT 005 015 Ingen kveikjer eit ljos og set det under skjeppa, men i staken; då lyser det for alle som er i huset. 040 MAT 005 016 Soleis skal de lata ljoset dykkar lysa for folk, so dei kann sjå dei gode gjerningarne dykkar og prisa Far dykkar i himmelen! 040 MAT 005 017 De må ikkje tru eg er komen for å avlysa lovi eller profetarne. Eg er ikkje komen for å avlysa, men for å fullføra. 040 MAT 005 018 For det segjer eg dykk for sant: Fyrr himmelen og jordi forgjengst, skal ikkje den minste bokstav, ikkje ein einaste prikk i lovi forgangast, fyrr alt saman er fullgjort. 040 MAT 005 019 Um då nokon bryt eit einaste av desse minste bodi, og lærer folk soleis, so skal han kallast den minste i himmelriket; men den som held deim og lærer deim ifrå seg, han skal kallast stor i himmelriket. 040 MAT 005 020 For det segjer eg dykk, at er ikkje dykkar rettferd mykje større enn rettferdi åt dei skriftlærde og farisæarane, so kjem de aldri inn i himmelriket. 040 MAT 005 021 De hev høyrt det er sagt til dei gamle: «Du skal ikkje drepa! Den som drep, skal koma for retten.» 040 MAT 005 022 Men eg segjer dykk at den som er vond på bror sin forutan grunn, han skal koma for retten; og den som segjer til bror sin: «Din stakar!» han skal koma for rådet; og den som segjer: «Din dåre!» han skal koma i helviteselden. 040 MAT 005 023 Når du då gjeng fram til altaret med offeret ditt, og du der kjem i hug at bror din hev noko imot deg, 040 MAT 005 024 so lat offeret ditt liggja der framfor altaret - gakk fyrst burt og gjer det godt at med bror din, og kom so og ber fram offeret ditt! 040 MAT 005 025 Ver snar til å laga deg etter motparten din den stundi du er med honom på vegen! Elles stemner han deg for domaren, og domaren sender deg yver til futen, og du vert kasta i fengsel; 040 MAT 005 026 det segjer eg deg for visst: Du slepp ikkje ut att fyrr du hev greidt siste kvitten. 040 MAT 005 027 De hev høyrt det er sagt: «Du skal ikkje gjera hor!» 040 MAT 005 028 Men eg segjer dykk at den som ser på ei kvinna og lyster etter henne, han hev alt gjort hor med henne i hjarta sitt. 040 MAT 005 029 Um det høgre auga ditt freistar deg, so riv det ut og kasta det frå deg! Du er betre faren du misser ein av lemerne dine, enn at heile likamen vert kasta i helvite. 040 MAT 005 030 Og um den høgre handi freistar deg, so hogg henne av og kasta henne frå deg! Du er betre faren du misser ein lem enn at heile likamen din kjem i helvite. 040 MAT 005 031 Det er sagt: «Den som skil seg frå kona si, skal gjeve henne skilsmålsbrev.» 040 MAT 005 032 Men eg segjer dykk at den som skil seg frå kona si for anna enn utruskap, han valdar at ho gjer hor, og den som gifter seg med ei fråskild kona, han gjer hor. 040 MAT 005 033 Sameleis hev de høyrt det er sagt til dei gamle: «Du skal ikkje gjera rang eid, men svara Herren for eidarne dine!» 040 MAT 005 034 Men eg segjer dykk at de aldri skal sverja, korkje ved himmelen, for det er Guds høgsæte, 040 MAT 005 035 eller ved jordi, for det er fotbenken hans, eller ved Jerusalem, for det er staden åt den store kongen. 040 MAT 005 036 Ikkje skal du heller sverja ved hovudet ditt; for du kann ikkje gjera eit hår kvitt eller svart. 040 MAT 005 037 Når de talar, so lat det vera «Ja, ja!» og «Nei, nei!» Alt som gjeng yver det, kjem av det vonde. 040 MAT 005 038 De hev høyrt det er sagt: «Auga for auga og tonn for tonn!» 040 MAT 005 039 Men eg segjer dykk at de ikkje skal setja dykk imot den som gjer vondt. Um ein slær deg på den høgre kinni, so snu den vinstre og til honom. 040 MAT 005 040 Og vil nokon trætta til seg trøya di, so lat honom få kjolen med. 040 MAT 005 041 Og trugar nokon deg til å fylgja honom ei mil, so fylg du honom tvo mil. 040 MAT 005 042 Gjev den som bed deg, og snu deg ikkje frå den som vil låna av deg! 040 MAT 005 043 De hev høyrt det er sagt: «Du skal elska næsten din og hata fienden din!» 040 MAT 005 044 Men eg segjer dykk: Elska fiendarne dykkar, velsigna deim som bannar dykk, gjer vel mot deim som hatar dykk, og bed for deim som forfylgjer dykk! 040 MAT 005 045 då er de rette borni åt far dykkar i himmelen; for han let soli si skina yver vonde og gode, og let det regna yver rettferdige og urettferdige. 040 MAT 005 046 For um de elskar deim som elskar dykk, kva løn kann de venta for det? Gjer ikkje tollmennerne like eins? 040 MAT 005 047 Og um de helsar «Guds fred» berre til brørne dykkar, kva stort gjer de då? Gjer ikkje heidningarne det same? 040 MAT 005 048 Ver då de fullkomne, som far dykkar i himmelen er! 040 MAT 006 001 Agta dykk at de ikkje gjer dei gode gjerningarne dykkar for augo på folk, so dei skal sjå kor gjæve de er! For då hev de ingi løn i vente hjå far dykkar i himmelen. 040 MAT 006 002 Vil du gjeva ei sælebotsgåva, so blås ikkje fyrst i luren um det, som hyklarane gjer i synagogorne og på gatorne, so folk skal rosa deim; det segjer eg dykk for sant: Dei hev alt fenge si løn! 040 MAT 006 003 Men når du gjev ei sælebotsgåva, so lat’kje den vinstre handi di vita kva den høgre handi di gjer! 040 MAT 006 004 Lat gåva di vera duld, og far din som ser det som dult er, han skal løna deg upp i dagen! 040 MAT 006 005 Når de bed, so far ikkje åt som hyklarane! For dei vil helst standa i synagogorne og på gatehyrno og halda bøn, so dei kann få syna seg fram for folk; det segjer eg dykk for sant: Dei hev alt fenge si løn. 040 MAT 006 006 Men når du vil beda, då gakk inn i kammerset ditt, og lat att døri, og bed til far din som er i det dulde, og far din som ser i det dulde, skal løna deg upp i dagen. 040 MAT 006 007 Remsa ikkje upp mange ord når de bed! So gjer heidningarne - dei trur bønerne deira skal høyrast for dei mange ordi skuld. 040 MAT 006 008 Gjer då ikkje som dei! Far dykkar veit kva de treng, fyrr de bed honom um det. 040 MAT 006 009 Soleis skal de beda: Fader vår, du som er i himmelen! Lat namnet ditt helgast; 040 MAT 006 010 lat riket ditt koma; lat viljen din råda på jordi so som i himmelen; 040 MAT 006 011 gjev oss i dag vårt daglege brød; 040 MAT 006 012 og forlat oss vår skuld, som me og forlet våre skuldmenn; 040 MAT 006 013 og før oss ikkje ut i freisting; men frels oss frå det vonde. For riket er ditt, og magti og æra i all æva! Amen. 040 MAT 006 014 For um de forlet andre misgjerningarne deira, so skal far dykkar i himmelen forlata dykk og; 040 MAT 006 015 men forlet de ikkje andre, so skal ikkje far dykkar heller forlata dykkar misgjerningar. 040 MAT 006 016 Når de fastar, skal de ikkje laga dykk sturne som hyklarane; for dei skaper seg til i andlitet, so folk skal sjå at dei fastar; det segjer eg dykk for sant: Dei hev alt fenge si løn. 040 MAT 006 017 Men når du fastar, då salva hovudet og två andlitet ditt, 040 MAT 006 018 so ikkje folk, men far din i det dulde, kann sjå at du fastar, og far din som ser i det dulde, skal løna deg. 040 MAT 006 019 Samla dykk ikkje skattar på jordi, der mol og makk et og øyder, og tjuvar bryt seg inn og stel, 040 MAT 006 020 men samla dykk skattar i himmelen, der korkje mol eller makk øydelegg, og tjuvar aldri bryt seg inn og stel! 040 MAT 006 021 For der skatten din er, der vil hjarta ditt og vera. 040 MAT 006 022 Auga er ljoset i likamen; er auga ditt klårt, so vert heile likamen ljos; 040 MAT 006 023 er auga ditt dimt, so vert heile likamen myrk. Når då ljoset inni deg er myrkt, kor stort vert ikkje myrkret då! 040 MAT 006 024 Ingen kann tena tvo herrar; for anten vil han hata den eine og halda utav den andre, eller halda seg til den eine og vanvyrda hin; de kann ikkje tena både Gud og Mammon. 040 MAT 006 025 Difor segjer eg dykk: Syt ikkje for livet dykkar, kva de skal eta og kva de skal drikka, eller for likamen dykkar, kva de skal klæda dykk med! Er ikkje livet meir enn maten og likamen meir enn klædi? 040 MAT 006 026 Sjå på fuglarne i lufti: Dei sår ikkje, og haustar ikkje, og samlar ikkje i hus, og far dykkar i himmelen føder deim like vel. Er ikkje de mykje meir enn dei? 040 MAT 006 027 Og kven av dykk kann leggja ei einaste aln til livsvegen sin, um han syter aldri so mykje? 040 MAT 006 028 Og kvi syter de for klædi? Sjå liljorne på marki, korleis dei veks! Dei arbeider ikkje, dei spinn ikkje; 040 MAT 006 029 men eg segjer dykk at ikkje sjølve Salomo i all sin herlegdom var so klædd som ei av deim. 040 MAT 006 030 Klæder no Gud soleis graset på marki, det som stend i dag og vert kasta i omnen i morgon, skulde han då’kje mykje heller klæda dykk, de fåtruande! 040 MAT 006 031 So må de då ikkje syta og segja: «Kva skal me eta?» eller: «Kva skal me drikka?» eller: «Kva skal me klæda oss med?» 040 MAT 006 032 For alt det spør heidningarne etter; men far dykkar i himmelen veit at alt sovore treng de um. 040 MAT 006 033 Søk fyrst Guds rike og hans rettferd, so skal de få alt dette attpå! 040 MAT 006 034 So syt då ikkje for morgondagen! Morgondagen lyt syta for seg. Kvar dag hev nok med si møda. 040 MAT 007 001 Døm ikkje, elles vert de dømde! For den domen de dømer, skal de dømast etter, 040 MAT 007 002 og det målet de mæler med, skal dei mæla åt dykk i. 040 MAT 007 003 Kvi ser du flisi i auga åt bror din, men bjelken i ditt eige auga, den vert du ikkje var? 040 MAT 007 004 Eller korleis kann du segja til bror din: Kom, lat meg taka flisi ut or auga ditt! og sjå, det sit ein bjelke i ditt eige auga! 040 MAT 007 005 Din hyklar! Drag fyrst bjelken ut or ditt auga - då kann du sjå å taka flisi ut or auga åt bror din. 040 MAT 007 006 Gjev ikkje hundarne det som heilagt er, og kasta ikkje perlorne dykkar for svini! Dei kjem berre til å trøda deim under føterne, og snu seg og riva dykk sund. 040 MAT 007 007 Bed, so skal de få, leita, so skal de finna, banka på, so skal det verta upplate for dykk! 040 MAT 007 008 For kvar den som bed, han fær, og den som leitar, han finn, og den som bankar på, vert det upplate for. 040 MAT 007 009 Eller er det nokon av dykk som gjev son sin ein stein når han bed honom um brød, 040 MAT 007 010 eller ein orm når han bed um ein fisk? 040 MAT 007 011 Når no de veit å gjeva borni dykkar gode gåvor, de som er vonde, kor mykje meir vil so’kje far dykkar i himmelen gjeva noko godt til deim som bed honom! 040 MAT 007 012 Alt som de då vil at andre skal gjera mot dykk, det skal de og gjera mot deim; for so er lovi og profetarne. 040 MAT 007 013 Gakk inn igjenom den tronge porten! For vid er den porten, og breid er den vegen som fører til fortaping, og mange er dei som gjeng inn der. 040 MAT 007 014 Men trong er den porten, og smal er den vegen som fører til livet, og få er dei som finn honom. 040 MAT 007 015 Tak dykk i vare for dei falske profetarne! Dei kjem til dykk i saueham, men innvertes er dei gråduge ulvar. 040 MAT 007 016 På frukterne deira skal de kjenna deim; kann ein hausta druvor av klunger eller fikor av tistlar? 040 MAT 007 017 Soleis ber alle gode tre god frukt; men låke tre ber vond frukt, 040 MAT 007 018 eit godt tre kann ikkje bera vond frukt, og eit låkt tre kann ikkje bera god frukt. 040 MAT 007 019 Men kvart tre som ikkje gjev god frukt, vert hogge ned og kasta på elden. 040 MAT 007 020 So skal de då kjenna deim på frukterne. 040 MAT 007 021 Ikkje alle som segjer til meg: «Herre, herre!» skal koma inn i himmelriket, men dei som gjer det far min i himmelen vil. 040 MAT 007 022 På den dagen skal mange segja til meg: «Herre, herre, hev me ikkje tala profetord i ditt namn, og drive ut djevlar i ditt namn, og gjort mange under i ditt namn?» 040 MAT 007 023 Då skal eg segja deim beint ut: «Eg hev aldri kjent dykk. Gakk ifrå meg, de illgjerdsmenner!» 040 MAT 007 024 Den som no høyrer desse ordi mine og gjer etter deim, honom vil eg likna med ein vitug mann, som bygde huset sitt på berg. 040 MAT 007 025 Og regnet sila, og elvarne fløymde, og vindarne bles og sette mot huset; men det stod; for det var tufta på berg. 040 MAT 007 026 Og den som høyrer desse ordi mine og ikkje gjer etter deim, han kann liknast med ein fåvis mann, som bygde huset sitt på sand. 040 MAT 007 027 Og regnet sila, og elvarne fløymde, og vindarne bles og sette mot huset; då fall det, og fallet vart stort.» 040 MAT 007 028 Då Jesus hadde tala desse ordi, då var folket reint upp i under yver læra hans. 040 MAT 007 029 For han lærde deim som ein som hev velde, og ikkje som deira skriftlærde. 040 MAT 008 001 Då han gjekk ned av fjellet, fylgde det mykje folk med honom. 040 MAT 008 002 Best det var, kom ein som hadde spillsykja, og fall på kne for honom og sagde: «Herre, dersom du vil, so kann du gjera meg rein.» 040 MAT 008 003 Jesus rette ut handi, og tok burt på honom og sagde: «Eg vil; vert rein!» Då vart han med ein gong fri spillsykja, og rein. 040 MAT 008 004 Og Jesus sagde til honom: «Sjå til at du ikkje segjer dette med nokon, men gakk burt og te deg for presten, og ber fram det offeret som Moses hev sagt fyre, so du kann vitna for deim!» 040 MAT 008 005 Då han so gjekk inn i Kapernaum, kom ein hovudsmann og tala til honom og sagde: 040 MAT 008 006 «Herre, drengen min ligg lam heime, og lid hardt.» 040 MAT 008 007 «Skal eg koma og lækja honom?» segjer Jesus. 040 MAT 008 008 «Herre, » svara hovudsmannen, «eg er ikkje verd at du stig inn under mitt tak. Men seg berre eit ord, so vert drengen min god att! 040 MAT 008 009 For eg er ein mann som må lyda deim som større er, og sjølv hev eg og hersveinar under meg, og segjer eg til ein av deim: «Gakk!» so gjeng han, og til ein annan: «Kom!» so kjem han, og til tenaren min: «Gjer no det!» so gjer han det.» 040 MAT 008 010 Då Jesus høyrde det, undra han seg, og sagde til deim som var med honom: «Det segjer eg dykk for sant: So stor ei tru hev eg ikkje funne hjå nokon i Israel. 040 MAT 008 011 Og det skal de vita, at mange skal koma både frå aust og frå vest og setja seg til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket; 040 MAT 008 012 men dei som riket var etla åt, skal ut i myrkret utanfor, der dei græt og skjer tenner.» 040 MAT 008 013 So sagde han til hovudsmannen: «Gakk heim att! Det skal verta som du trudde.» Og drengen vart god att i same stundi. 040 MAT 008 014 Då Jesus kom heim til Peter, såg han at vermor hans låg sjuk og hadde hiteflagor. 040 MAT 008 015 So tok han henne i handi; då kvarv hiteflagorne burt, og ho stod upp og stelte for honom. 040 MAT 008 016 Um kvelden kom dei til honom med mange som var forgjorde og hadde vonde ånder i seg, og han dreiv ut ånderne med eit einaste ord, og alle som hadde vondt, gjorde han gode att. 040 MAT 008 017 Soleis skulde det sannast det som Jesaja, profeten, hev tala, når han segjer: «Han våre sotter på seg tok, og våre sykjor bar.» 040 MAT 008 018 Då Jesus såg at det hadde samla seg mykje folk ikring honom, sagde han til læresveinarne: «Lat oss fara yver til hi sida!» 040 MAT 008 019 I det same kom ein skriftlærd mann til honom og sagde: «Meister, eg vil fylgja deg kvar du fer.» 040 MAT 008 020 Då svara Jesus: «Revarne hev hi, og fuglarne i lufti hev reir, men Menneskjesonen hev ingen stad han kann leggja sitt hovud nedpå.» 040 MAT 008 021 Ein annan - ein av læresveinarne hans - sagde med honom: «Herre, lat meg fyrst få ganga heim og jorda far min!» 040 MAT 008 022 Men Jesus svara: «Fylg du meg, og lat dei daude jorda sine daude!» 040 MAT 008 023 So gjekk han ut i båten, og læresveinarne var med. 040 MAT 008 024 Um eit bil vart det so hard sjø at bårorne slo yver båten; men han låg og sov. 040 MAT 008 025 Då gjekk dei burt til honom og vekte honom og sagde: «Herre, hjelp! Me gjeng under!» 040 MAT 008 026 «Kvi er de so rædde?» sagde han; «kor lite tru de hev!» So stod han upp og truga vinden og sjøen, og det vart blikende stilt. 040 MAT 008 027 Og folk undra seg og sagde: «Kva mann er dette, at både vind og sjø må lyda honom?» 040 MAT 008 028 Då han kom yver på hi sida, til Gadarenarlandet, møtte han tvo forgjorde, som kom ut or gravholorne; dei var so ville og vonde at ingen kunde koma fram den vegen. 040 MAT 008 029 Og best det var, sette dei i og ropa: «Kva vil du oss, du Guds Son? Er du komen hit for å plåga oss fyre tidi?» 040 MAT 008 030 Eit godt stykke ifrå gjekk ein stor svineflokk på beite. 040 MAT 008 031 So bad ånderne: «Driv du oss ut, so lat oss fara i svineflokken!» 040 MAT 008 032 «Gjer so då!» svara han. Då for dei ut og for inn i svini. Og brått sette heile flokken utyver stupet og ned i sjøen og druknast. 040 MAT 008 033 Gjætarane rømde, og då dei kom til byen, fortalde dei alt saman, og sagde korleis det hadde gjenge med dei forgjorde. 040 MAT 008 034 Då gjekk alt byfolket ut imot Jesus, og då dei fekk sjå honom, bad dei at han vilde fara burt ifrå bygderne deira. 040 MAT 009 001 So gjekk han ut i båten og for yver og kom til sin eigen by. 040 MAT 009 002 Då kom dei til honom med ein lam mann, som låg i ei seng. Då Jesus såg trui deira, sagde han til den lame: «Ver hugheil, son! Syndene dine er tilgjevne.» 040 MAT 009 003 Då var det nokre av dei skriftlærde som tenkte med seg: «Denne spottar Gud!» 040 MAT 009 004 Men Jesus såg tankarne deira og sagde: «Kvi hyser de so vonde tankar i hjarta? 040 MAT 009 005 Kva er lettast å segja: «Synderne dine er tilgjevne, » eller: «Statt upp og gakk?» 040 MAT 009 006 Men so de skal vita at Menneskjesonen hev magt til å tilgjeva synder på jordi» - so segjer han til den lame: «Statt upp, tak sengi og gakk heim att!» 040 MAT 009 007 Då stod han upp og gjekk heim til seg. 040 MAT 009 008 Og då folket såg det, vart dei ottefulle, og lova Gud som hadde gjeve menneskje slik magt. 040 MAT 009 009 Då Jesus gjekk lenger fram, fekk han sjå ein mann som sat på tollbudi - Mattæus heitte han - og sagde til honom: «Fylg meg!» Og han stod upp og fylgde Jesus. 040 MAT 009 010 Då han so heldt måltid heime i huset sitt, kom mange tollmenner og syndarar og sette seg til bords med Jesus og læresveinarne hans. 040 MAT 009 011 Farisæarane såg det og sagde til læresveinarne: «Kvifor et meisteren dykkar i lag med tollmenner og syndarar?» 040 MAT 009 012 Då Jesus høyrde det, sagde han: «Det er ikkje dei friske som treng lækjar, men dei som hev vondt. 040 MAT 009 013 Gakk burt og lær kva som ligg i det ordet: «D’er miskunn, ikkje offer, eg hev hugnad i.» For eg er ikkje komen for å kalla rettferdige, men syndarar.» 040 MAT 009 014 Då kom læresveinarne åt Johannes til honom og sagde: «Korleis hev det seg at me og farisæarane fastar so mykje, men dine læresveinar fastar ikkje?» 040 MAT 009 015 Jesus svara: «Kann bryllaupsfolket syrgja medan dei hev brudgomen hjå seg? Men det kjem ei tid då brudgomen vert teken ifrå deim; då skal dei fasta. 040 MAT 009 016 Ingen set ein lapp av ustampa ty på eit gamalt klædeplagg; for boti riv med seg noko av sjølve plagget, og rifti vert større. 040 MAT 009 017 Og ikkje hev dei ny vin i gamle lerflaskor; for då rivnar flaskorne, so vinen renn ned, og flaskorne forferst; ny vin hev dei i nye lerflaskor; då held dei seg båe.» 040 MAT 009 018 Med han tala soleis til deim, kom ein synagoge-forstandar og fall på kne for honom og sagde: «Rett no hev dotter mi slokna; men kom og legg handi di på henne, so livnar ho att!» 040 MAT 009 019 Jesus gjorde seg reidug og gjekk med honom, og læresveinarne og. 040 MAT 009 020 Då kom det ei kvinna, som hadde havt blodflod i tolv år; ho gjekk innåt honom attantil og tok i ein av duskarne på kjolen hans, 040 MAT 009 021 for ho tenkte med seg: «Kann eg berre få taka i kjolen hans, so er eg berga.» 040 MAT 009 022 I det same snudde han seg og såg henne. Då sagde han: «Ver hugheil, dotter! Trui di hev hjelpt deg.» Og kvinna vart god att i same stundi. 040 MAT 009 023 Då Jesus kom heim til synagoge-forstandaren og såg fløytelåtarane og hopen som ståka og våla, sagde han til deim: 040 MAT 009 024 «Gakk burt! Gjenta er ikkje slokna; ho søv.» Men dei berre log åt honom. 040 MAT 009 025 Då hopen var driven ut, gjekk han inn, og tok henne i handi, og gjenta stod upp. 040 MAT 009 026 Og gjetordet um dette kom ut yver alle bygderne der ikring. 040 MAT 009 027 Då Jesus gjekk burt att, fylgde tvo blinde etter honom og ropa: «Gjer sælebot på oss, du Davids son!» 040 MAT 009 028 Og då han var komen heim, gjekk dei etter han inn. Jesus sagde til deim: «Trur de at eg kann gjera det?» «Ja, herre, » svara dei. 040 MAT 009 029 Då tok han burtpå augo deira og sagde: «Det skal verta som de trur.» 040 MAT 009 030 Og med ein gong kunde dei sjå. Jesus tala strengt til deim og sagde: «Sjå til at ingen fær vita det!» 040 MAT 009 031 Men dei var’kje fyrr komne ut, fyrr dei bar gjetordet hans ut yver alle bygder. 040 MAT 009 032 Med same dei gjekk ut, kom det nokre folk til honom med ein mållaus mann som hadde ei vond ånd i seg. 040 MAT 009 033 Då so den vonde åndi var drivi ut, tala den mållause. Og folk undra seg og sagde: «Aldri hev slikt vore set fyrr i Israel!» 040 MAT 009 034 Men farisæarane sagde: «Det er djevlehovdingen sjølv som hjelper honom til å driva djevlarne ut.» 040 MAT 009 035 Sidan gjekk Jesus kring i alle byar og bygder og lærde folket i synagogorne deira, og lyste ut evangeliet um Gudsriket, og lækte all sjukdom og vanhelsa. 040 MAT 009 036 Og då han såg folkehopen, tykte han hjarteleg synd um deim; for dei var ille medfarne og nedforkomne, som ein saueflokk utan hyrding. 040 MAT 009 037 Då sagde han til læresveinarne sine: «Grøda er stor, men onnefolki er få. 040 MAT 009 038 Bed då honom som eig grøda at han vil senda arbeidsfolk til å hausta inn grøda si!» 040 MAT 010 001 So kalla han til seg dei tolv læresveinarne sine, og gav deim magt yver ureine ånder, so dei kunde driva deim ut, og kraft til å lækja all sjukdom og vanhelsa. 040 MAT 010 002 So er namni på dei tolv apostlarne: Fyrst Simon, han som kallast Peter, so Andreas, bror hans, og Jakob, son åt Sebedæus, og Johannes, bror hans, 040 MAT 010 003 Filip og Bartolomæus, Tomas og Mattæus, tollmannen, Jakob, son åt Alfæus, og Lebbæus, 040 MAT 010 004 Simon Kananæus og Judas Iskariot, den same som sveik honom. 040 MAT 010 005 Desse tolv var det Jesus sende ut, og han rettleidde deim og sagde: «Tak ikkje vegen til heidningarne, og gakk ikkje inn i nokon av samaritan-byarne! 040 MAT 010 006 Gakk heller til dei forkomne lambi av Israelshuset! 040 MAT 010 007 Og kvar de kjem, so gjer kunnigt at himmelriket er nær! 040 MAT 010 008 Læk helselause, vekk upp daude, gjer spillsjuke reine, driv ut djevlar! For inkje hev de fenge det, for inkje skal de gjeva det. 040 MAT 010 009 Tak ikkje med dykk gull eller sylv eller kopar i belti dykkar, 040 MAT 010 010 ikkje ferdaskreppa, ikkje tvo trøyor, ikkje skor, ikkje stav! For ein arbeidsmann er kosten sin verd. 040 MAT 010 011 Kvar gong de kjem til ein by eller ei grend, so høyr etter kven der er som er verd å taka imot dykk, og hjå honom skal de vera til de tek ut att. 040 MAT 010 012 Når de kjem inn i eit hus, so lys velsigning yver det, 040 MAT 010 013 og er huset verdt det, so skal det få den velsigningi de hev lyst, men er det ikkje verdt det, so skal velsigningi koma attende til dykk. 040 MAT 010 014 Og er det nokon stad dei ikkje vil taka imot dykk og ikkje vil høyra på ordi dykkar, so gakk ut att or det huset eller den byen, og rist dusti av føterne dykkar! 040 MAT 010 015 det segjer eg dykk for visst: På domedag skal det ganga Sodoma- og Gomorralandet likare enn den byen. 040 MAT 010 016 Sjå no eg sender dykk liksom sauer inn i ulveflokken; ver då kloke som ormen og godtrugne som duva! 040 MAT 010 017 Tak dykk i vare for folk! For dei kjem til å gjeva dykk yver til domstolarne og hudfletta dykk i synagogorne sine, 040 MAT 010 018 og for kongar og landshovdingar skal dei føra dykk fram for mi skuld, so de skal vitna for deim og for heidningarne. 040 MAT 010 019 Men når dei dreg dykk for retten, so syt ikkje for korleis eller kva de skal tala! Ordi de skal tala, skal de få i same stundi. 040 MAT 010 020 For det er ikkje de som talar; det er åndi åt far dykkar som talar i dykk. 040 MAT 010 021 Bror skal senda bror i dauden, og faren barnet sitt, og born skal standa fram mot foreldri sine, og valda at dei lyt døy. 040 MAT 010 022 Og alle skal hata dykk for mitt namn skuld: men den som held ut til endes, han skal verta frelst. 040 MAT 010 023 Når dei då søkjer etter dykk i ein by, so røm til ein annan! For det segjer eg dykk for visst: De vinn ikkje vitja alle byarne i Israel fyrr Menneskjesonen kjem. 040 MAT 010 024 Læresveinen er ikkje yver meisteren, og tenaren er ikkje yver husbonden sin. 040 MAT 010 025 Det lyt vera nok for læresveinen at han vert som meisteren sin, og for tenaren at han vert som husbonden. Hev dei kalla husbonden Be’elsebul, kann so husfolket venta det betre? 040 MAT 010 026 Ver då ikkje rædde deim! For ingen ting er løynt anna det ein gong kjem upp, og ingen ting dult anna det ein gong vert kjent. 040 MAT 010 027 Det som eg segjer dykk i myrkret, skal de tala i ljoset, og det som vert kviskra i øyra på dykk, skal de ropa ut på taki. 040 MAT 010 028 Ottast ikkje dei som drep likamen, men ikkje kann drepa sjæli! Ottast heller honom som kann tyna både sjæl og likam i helvite! 040 MAT 010 029 Sel dei ikkje tvo sporvar for ein skilling? Og ikkje ein av deim fell ned på jordi utan Far dykkar vil. 040 MAT 010 030 Og jamvel alle håri på hovudet dykkar er talde. 040 MAT 010 031 So ver ikkje rædde! De er meir enn mange sporvar. 040 MAT 010 032 Den som då kjennest ved meg for folk, honom skal eg og kjennast ved for far min i himmelen; 040 MAT 010 033 Men den som avneittar meg for folk, honom skal eg og avneitta for far min i himmelen. 040 MAT 010 034 De må’kje tru eg er komen for å føra fred ned på jordi! Eg er’kje komen med fred, men med sverd. 040 MAT 010 035 Eg er komen for å setja ufred millom far og son, og millom mor og dotter, og millom vermor og sonekona, 040 MAT 010 036 og mannen skal få sin eigen huslyd til uven. 040 MAT 010 037 Den som hev far eller mor kjærare enn meg, er ikkje verd meg, og den som hev son eller dotter kjærare enn meg, er ikkje verd meg, 040 MAT 010 038 og den som ikkje tek krossen sin og fylgjer etter meg, er ikkje verd meg. 040 MAT 010 039 Den som vinn livet sitt, skal missa det, og den som misser livet for mi skuld, skal vinna det. 040 MAT 010 040 Den som tek imot dykk, tek imot meg, og den som tek imot meg, tek imot honom som sende meg. 040 MAT 010 041 Den som tek imot ein profet for di han er ein profet, skal få same løni som ein profet, og den som tek imot ein rettferdig for di han er rettferdig, skal få same løni som ein rettferdig. 040 MAT 010 042 Og den som gjev ein av desse små um det er’kje anna enn ei skål med kaldt vatn, for di han er min læresvein, han skal på ingen måte missa løna si, det segjer eg dykk for visst.» 040 MAT 011 001 Då Jesus hadde sagt alt det han vilde leggja dei tolv læresveinarne på minne, for han burt att, og tok til å læra folk og tala for dei kring i byarne. 040 MAT 011 002 Johannes fekk høyra i fengslet um gjerningarne åt Kristus. Då sende han bod med læresveinarne sine, og spurde honom: 040 MAT 011 003 «Er du den som skal koma, eller lyt me venta ein annan?» 040 MAT 011 004 Jesus svara: «Gakk og seg Johannes kva de høyrer og ser: 040 MAT 011 005 Blinde fær syni si, og halte gjeng ikring, spillsjuke vert reine, og dauve høyrer, daude stend upp att, og fatige fær høyra evangeliet, 040 MAT 011 006 og sæl er den som ikkje styggjest ved meg.» 040 MAT 011 007 Då dei gjekk burt, tok Jesus til å tala til folket um Johannes: «Kvi gjekk de ut i øydemarki? Vilde de sjå ei røyr som svagar att og fram i vinden? 040 MAT 011 008 Kvi gjekk de då der ut? Vilde de sjå ein mann med fine klæde? Nei, dei som gjeng i fine klæde, held til i kongsgardarne. 040 MAT 011 009 Men kvi gjekk de då der ut? Vilde de sjå ein profet? Ja, segjer eg dykk, og det ein som er meir enn profet. 040 MAT 011 010 Det er um honom det er skrive: «Framfyre deg min ærendsvein eg sender; der du vil fara, skal han vegen rydja.» 040 MAT 011 011 Det segjer eg dykk for sant: Aldri hev det stige fram nokon større millom menneskjeborni enn Johannes døyparen; og endå er den minste i himmelriket større enn han. 040 MAT 011 012 Men frå Johannes døyparens tid og til denne stund bryt folk seg med magt inn i himmelriket, og dei som bryt seg inn, riv det til seg. 040 MAT 011 013 For alle profetarne og lovi spådde alt til Johannes kom; 040 MAT 011 014 og vil de tru det, so er han Elia som skulde koma. 040 MAT 011 015 Høyr etter, kvar som høyra kann! 040 MAT 011 016 Kven skal eg likna denne ætti med? Dei likjest born som sit på torget og ropar til andre born: 040 MAT 011 017 «Me let i fløyta for dykk, og de dansa ikkje; me song eit syrgjekvæde, og de øya ikkje.» 040 MAT 011 018 For fyrst kom Johannes, og korkje åt eller drakk; då sagde dei: «Han må vera forgjord!» 040 MAT 011 019 So kom Menneskjesonen; han et og drikk, og so segjer dei: «Sjå for ein etar og drikkar! Han er godvener med tollmenner og syndarar!» Men visdomen hev prova si rettferd med sine gjerningar.» 040 MAT 011 020 So tok han til å lasta dei byarne som han hadde gjort flest under i, for di dei ikkje vende um: 040 MAT 011 021 «Ve yver deg, Korasin! Ve yver deg, Betsaida! Hadde dei underi som eg gjorde i dykk, vore gjorde i Tyrus og Sidon, so hadde dei longe angra og havt på seg sekk og oska. 040 MAT 011 022 Men det segjer eg dykk: På domedag skal det ganga Tyrus og Sidon likare enn dykk. 040 MAT 011 023 Og du, Kapernaum, som hev vore lyft upp til himmelen, til helheimen skal du støytast ned! For hadde dei underi som er gjorde i deg, vore gjorde i Sodoma, so hadde han stade til denne dag. 040 MAT 011 024 Men det segjer eg dykk: På domedag skal det ganga Sodomalandet likare enn dykk.» 040 MAT 011 025 I den same tidi tok Jesus til ords og sagde: «Eg lovar deg, Fader, du som råder yver himmelen og jordi, at du hev løynt dette for dei lærde og kloke, og openberra det for dei ulærde og barnslege! 040 MAT 011 026 Ja, Fader, for soleis tykte du det best! 040 MAT 011 027 Alt hev far min gjeve i mine hender. Og ingen kjenner Sonen utan Faderen, og ingen kjenner Faderen utan Sonen og dei som Sonen vil openberra det for. 040 MAT 011 028 Kom til meg, alle de som slit og hev tungt å bera! hjå meg skal de få kvila dykk ut. 040 MAT 011 029 Tak mitt ok på dykk, og lær av meg! for eg er mild og mjuk i hjarta, og de skal finna kvild for sjælerne dykkar. 040 MAT 011 030 For mitt ok er godt, og mi byrd er lett.» 040 MAT 012 001 I den tidi gjekk Jesus på ein kviledag yver åkrarne. Læresveinarne hans var svoltne og tok til å riva av aks og eta. 040 MAT 012 002 Då farisæarane såg det, sagde dei til honom: «Sjå læresveinarne dine! - no gjer dei noko som ingen hev lov til å gjera på ein kviledag.» 040 MAT 012 003 Han svara: «Hev de’kje lese kva David gjorde då han var svolten, han og dei som var med honom, 040 MAT 012 004 at han gjekk inn i Guds hus, og åt skodebrødi, og dei hadde han ikkje lov til å eta, korkje han eller fylgjesmennerne hans, men berre prestarne. 040 MAT 012 005 Eller hev de’kje lese i lovi at prestarne bryt helgi i templet på kviledagen, og er endå skuldlause? 040 MAT 012 006 Men eg segjer dykk, at her er det som er større enn templet. 040 MAT 012 007 Og hadde de visst kva som ligg i det ordet: «D’er miskunn, ikkje offer, eg hev hugnad i, » so hadde de ikkje fordømt desse uskyldige. 040 MAT 012 008 For Menneskjesonen råder yver kviledagen.» 040 MAT 012 009 So gjekk han burt derifrå og til synagoga deira. 040 MAT 012 010 Der var det ein mann som hadde ei nomi hand. So spurde dei honom: «Tru det er rett å lækja folk på ein kviledag?» For dei vilde få noko å klaga honom for. 040 MAT 012 011 Då sagde han til deim: «Kven av dykk dreg ikkje upp att ein sau som hev dotte ned i eit dike for honom på ein kviledag? 040 MAT 012 012 Og kor mykje meir er’kje eit menneskje enn ein sau! So må det då vera rett å gjera vel på kviledagen.» 040 MAT 012 013 So segjer han til mannen: «Rett fram handi!» Då rette han henne fram, og ho vart frisk liksom hi handi. 040 MAT 012 014 Men farisæarane gjekk ut og lagde råd um korleis dei skulde få gjort ende på honom. 040 MAT 012 015 Då Jesus vart vis med det, for han burt, og det fylgde mange med honom. Han lækte deim alle, 040 MAT 012 016 men forbaud deim strengt å gjera honom kjend. 040 MAT 012 017 Soleis skulde det sannast det som er tala gjenom Jesaja, profeten, når han segjer: 040 MAT 012 018 «Sjå sveinen unge som eg ut meg såg, han som eg elskar, han, min hjartehugnad! På honom vil eg leggja åndi mi, og rett skal for folki lysa ut. 040 MAT 012 019 Han trættar ikkje, ropar ikkje høgt. I gatorn’ ingen høyra fær hans røyst: 040 MAT 012 020 Den brotne røyri krys han ikkje sund, rjukande skaren sløkkjer han’kje ut, fyrr retten han til siger fram hev ført. 040 MAT 012 021 Til han skal folket setja voni si.» 040 MAT 012 022 Sidan kom dei til honom med ein forgjord som var både mållaus og blind, og han gjorde honom god att, so den mållause tala og såg. 040 MAT 012 023 Då vart alt folket reint upp i under og sagde: «Dette skulde vel ikkje vera Davidssonen?» 040 MAT 012 024 Då farisæarane høyrde det, sagde dei: «Denne kunde ikkje driva ut djevlarne, fekk han ikkje hjelp av Be’elsebul, hovdingen deira.» 040 MAT 012 025 Men Jesus visste kva dei tenkte, og sagde til deim: «Eit rike som ligg i strid med seg sjølv, kjem snart til å øydast, og ein by eller eit hus som er kome i strid med seg sjølv, stend ikkje lenge. 040 MAT 012 026 Er det no so at Satan driv ut Satan, so er han komen i strid med seg sjølv, og korleis kann då riket hans standa? 040 MAT 012 027 Og hjelper Be’elsebul meg til å driva ut dei djevlarne, kven hjelper då dykkar eigne folk til å driva deim ut? Difor skal dei vera domarane dykkar. 040 MAT 012 028 Men er det Guds Ande som hjelper meg til å driva ut djevlarne, so er då Gudsriket kome til dykk. 040 MAT 012 029 Eller kven kann ganga inn i huset til ei kjempa og rana eignaluterne hans, hev han ikkje fyrst lagt kjempa i band? då kann han plundra huset. 040 MAT 012 030 Den som ikkje er med meg, er imot meg, og den som ikkje sankar med meg, han spreider. 040 MAT 012 031 Difor segjer eg dykk: All synd og spotting skal tilgjevast menneskja, men spott imot Anden skal ikkje tilgjevast. 040 MAT 012 032 Og den som lastar Menneskjesonen, skal få tilgjeving for det; men den som lastar den Heilage Ande, fær aldri tilgjeving, korkje i dette livet eller i det som skal koma. 040 MAT 012 033 Anten lyt de segja: «Treet er godt, og frukti på det er god, » eller og: «Treet er låkt, og frukti på det er låk.» For på frukti kjenner ein treet. 040 MAT 012 034 De orme-ungar, korleis kann de tala noko godt, de som er vonde? for frå munnen kjem det som hjarta er fullt av. 040 MAT 012 035 Ein god mann ber fram gode ting av det gode han gøymer hjå seg, og ein vond mann ber fram vonde ting av det vonde han gøymer på. 040 MAT 012 036 Men det segjer eg dykk: Kvart gagnlaust ord som folk hev tala, skal dei svara for på domedag, 040 MAT 012 037 for etter ordi dine vert du frikjend, og etter ordi dine vert du felt.» 040 MAT 012 038 Då tok nokre skriftlærde og farisæarar til ords og sagde: «Meister, me vil gjerne sjå eit teikn av deg!» 040 MAT 012 039 Han svara: «Ei vond og utru ætt krev etter teikn, men dei skal’kje få anna teikn enn det som hende Jonas, profeten. 040 MAT 012 040 For liksom Jona var tri dagar og tri næter i fiskebuken, soleis skal Menneskjesonen vera tri jamdøger under jordi. 040 MAT 012 041 Nineve-mennerne skal møta for domen saman med denne ætti og fella deim; for dei vende um då Jona tala for deim, og her er meir enn Jona. 040 MAT 012 042 Sudlands-dronningi skal standa fram for domen i hop med denne ætti og fella deim; for ho kom frå verdsens ende og vilde høyra Salomos visdom, og her er meir enn Salomo. 040 MAT 012 043 Når den ureine åndi fer ut or eit menneskje, flakkar ho yver vatslause vidder og leitar etter ein kvilestad, men finn ingen. 040 MAT 012 044 So segjer ho: «Eg vil fara attende til huset mitt, som eg flutte utor, » og når ho kjem der, finn ho det tomt, og feia og fjelga. 040 MAT 012 045 Då fer ho av stad og tek med seg sju andre ånder som er argare enn ho er sjølv, og dei gjeng inn og vert buande der, og hev det vore ille med det menneskjet fyrr, so vert det endå verre sidan. Soleis kjem det og til å ganga med denne vonde ætti.» 040 MAT 012 046 Med han heldt på å tala til folket, var mor hans og brørne hans komne, og no stod dei utanfor og vilde finna honom. 040 MAT 012 047 Då so ein kom inn og sagde det med honom, 040 MAT 012 048 svara han: «Kven er mor mi, og kven er brørne mine?» 040 MAT 012 049 So rette han handi ut mot læresveinarne sine og sagde: «Sjå der er mor mi og brørne mine; 040 MAT 012 050 for den som gjer det far min i himmelen vil, han er bror min og syster mi og mor mi.» 040 MAT 013 001 Same dagen gjekk Jesus ut og sette seg nedmed sjøen. 040 MAT 013 002 Då samla det seg so mykje folk ikring honom, at han laut ganga ut på eit skip og setja seg der, og heile folkemengdi stod burtetter strandi. 040 MAT 013 003 Då sagde han deim mangt og mykje i likningar og tok so til ords: «Ein såmann gjekk ut og skulde så, 040 MAT 013 004 og då han sådde, fall noko av kornet frammed vegen, og fuglarne kom og åt det upp. 040 MAT 013 005 Noko fall på steingrunn; der hadde det ikkje mykje jord, og det rann snøgt upp, av di der var so grunt; 040 MAT 013 006 men då soli steig, skein det av; for det hadde ikkje rot. 040 MAT 013 007 Noko fall millom klunger, og klungeren voks upp og kjøvde det. 040 MAT 013 008 Noko fall i god jord og gav grøda, sumt hundrad foll, og sumt seksti foll, og sumt tretti foll. 040 MAT 013 009 Høyr etter, kvar som høyra kann!» 040 MAT 013 010 Læresveinarne kom og sagde til honom: «Kvi talar du til deim i likningar?» 040 MAT 013 011 Då svara han: «De fær vita løyndomarne i himmelriket, men det gjer ikkje dei. 040 MAT 013 012 For den som hev, han skal få, so han hev nøgdi; men den som inkje hev, skal missa endå det som han hev. 040 MAT 013 013 Difor talar eg til deim i likningar; for um dei ser, so ser dei ikkje, og um dei høyrer, so høyrer dei ikkje og skynar ikkje. 040 MAT 013 014 På deim vert det sanna det som Jesaja spådde: «Ja, høyra skal de nok, men ikkje håtta, sjå skal de nok, men de skal ikkje skilja. 040 MAT 013 015 For dette folket hev so hard ein hug; tungt høyrer dei med øyro, og augo let dei att, so dei med augo inkje sjå, med øyro inkje høyra skal, og aldri med sitt hjarta skyna, og snu, so eg deim lækja fær.» 040 MAT 013 016 Men sæle dykkar augo som ser, og dykkar øyro som høyrer! 040 MAT 013 017 For det segjer eg dykk for sant: Mange profetar og rettferdige stunda etter å sjå det som de ser, og fekk ikkje sjå det, og høyra det som de høyrer, og fekk ikkje høyra det. 040 MAT 013 018 So høyr no de likningi um såmannen: 040 MAT 013 019 Kvar gong nokon høyrer ordet um Gudsriket, og ikkje skynar det, so kjem den vonde og stel burt det som er sått i hjarta hans; det er det kornet som var sått frammed vegen. 040 MAT 013 020 Det som var sått på steingrunn, det er den som høyrer ordet og straks tek imot det med gleda, 040 MAT 013 021 men han hev ikkje rot i seg, og held ikkje ut langt bilet; kjem han i naud eller fåre for ordet skuld, so leidest han snart og fell ifrå. 040 MAT 013 022 Det som var sått millom klunger, det er den som høyrer ordet, men suti for det timelege og den svikalle rikdomen kjøver ordet, so det ikkje ber frukt. 040 MAT 013 023 Det som var sått i god jord, det er dei som høyrer ordet og skynar det; dei er det som gjev grøda; ein gjev hundrad foll, og ein seksti foll, og ein tretti foll.» 040 MAT 013 024 So sette han fram ei onnor likning og sagde: «Himmelriket kann liknast med ein mann som hadde sått godt frø i åkeren sin; 040 MAT 013 025 men medan folket sov, kom uvenen hans og sådde svimling millom kveiten, og gjekk sin veg. 040 MAT 013 026 Då no åkeren voks upp og skaut aks, so kom svimlingen og til synes. 040 MAT 013 027 Då gjekk sveinarne til husbonden og sagde: «Herre, sådde du’kje godt frø i åkeren din? Kvar kjem då ugraset frå?» 040 MAT 013 028 «Det hev ein uven gjort, » svara han. «Vil du me skal ganga og rykkja det upp?» segjer dei. 040 MAT 013 029 «Nei, » sagde han, «for då kunde de koma til å riva upp kveiten og med det same. 040 MAT 013 030 Lat båe veksa med einannan til hausten, og når skurdonni kjem, vil eg segja til skjerarane: «Sanka fyrst svimlingen saman og bunta honom i hop til å brennast, men hav kveiten inn i løda mi!»»» 040 MAT 013 031 So sette han fram ei likning til og sagde: «Himmelriket er likt eit senapskorn som ein mann tok og sette i hagen sin. 040 MAT 013 032 Det er mindre enn alle andre frøkorn; men når det hev vakse upp, er det større enn alle hagevokstrar og vert eit heilt tre, so fuglane i lufti kjem og byggjer reir i greinerne på det.» 040 MAT 013 033 So sagde han deim ei onnor likning: «Himmelriket er likt ein surdeig som ei kona tok og gøymde i tri skjeppor mjøl, til alt mjølet var syrt.» 040 MAT 013 034 Alt dette tala Jesus til folket i likningar, og utan likningar tala han aldri til deim, 040 MAT 013 035 so det skulde sannast det som er tala gjenom profeten, når han segjer: «Med likningar so vil eg lata upp min munn, og segja fram det som var løynt frå verdi vart.» 040 MAT 013 036 So bad han farvel med folket og gjekk inn att. Då kom læresveinarne til honom og sagde: «Tyd ut for oss likningi um svimlingen i åkeren!» 040 MAT 013 037 Han svara: Den som sår det gode frøet, er Menneskjesonen; 040 MAT 013 038 åkeren er verdi; det gode frøet er dei som eig heime i Gudsriket, og svimlingen dei som høyrer under den vonde; 040 MAT 013 039 uvenen som sådde svimlingen, er djevelen; hausten er endelykti på verdi, og skurdfolket er englarne. 040 MAT 013 040 Liksom no svimlingen vert sanka i hop og uppbrend, soleis skal det ganga til når det vert ende på verdi: 040 MAT 013 041 Menneskjesonen skal senda ut englarne sine, og dei skal sanka ut or riket hans alt som skjemmer ut, og alle som gjer urett, 040 MAT 013 042 og kasta deim i den gloande omnen, der dei græt og skjer tenner. 040 MAT 013 043 Då skal dei rettferdige skina som soli i riket åt far sin. Høyr etter, kvar som høyra kann! 040 MAT 013 044 Himmelriket er likt ein skatt som var nedgraven i ein åker. Den skatten var det ein mann som fann; han grov honom ned att, og glad som han var, gjekk han burt og selde alt det han hadde, og kjøpte åkeren. 040 MAT 013 045 Sameleis er himmelriket likt ein kjøpmann som leita etter væne perlor. 040 MAT 013 046 Då han so fann ei som var ovgild, gjekk han av og gjorde alt han åtte i pengar, og kjøpte den perla. 040 MAT 013 047 Sameleis er himmelriket likt ei not som dei kastar i sjøen og fangar alle slag fisk i; 040 MAT 013 048 når ho er full, dreg dei henne upp på strandi, og so set dei seg ned og sankar den gode fisken i koppar, men den som ikkje duger, kastar dei ut. 040 MAT 013 049 Soleis skal det ganga til når det vert ende på verdi. Då skal englarne fara ut og skilja dei vonde frå dei gode 040 MAT 013 050 og kasta dei vonde i den gloande omnen, der dei græt og skjer tenner. 040 MAT 013 051 «Skyna de alt dette?» «Ja, » svara dei. 040 MAT 013 052 «Det er godt, » sagde han; «for ein lærar som hev gjenge himmelriks-skulen, er lik ein husbond som tek fram både nytt og gamalt av det han hev gøymt.» 040 MAT 013 053 Då Jesus hadde sagt deim alle desse likningarne, for han burt att. 040 MAT 013 054 So kom han til fødesheimen sin og lærde deim i synagoga deira, so dei vart reint upp i under og sagde: «Kvar hev han fenge slik visdom frå og slike underfulle krafter? 040 MAT 013 055 Er’kje dette timbremanns-sonen? Heiter ikkje mor hans Maria, og brørne hans Jakob og Josef og Simon og Judas? 040 MAT 013 056 Og systerne hans, bur dei’kje alle her i grendi? Kvar hev so han fenge alt det frå?» 040 MAT 013 057 Og dei støyttest ved honom. Men Jesus sagde til deim: «Ein profet er ikkje vanvyrd utan i si eige grend og i si eigi ætt.» 040 MAT 013 058 Og han gjorde ikkje mange under der, for di dei var so vantrune. 040 MAT 014 001 Ved det leitet fekk Herodes, fylkeskongen, høyra gjetordet um Jesus. 040 MAT 014 002 Då sagde han til mennerne sine: «Det er Johannes, døyparen! No hev han stade upp frå dei daude; difor ter det seg so underfulle krafter i honom.» 040 MAT 014 003 Herodes hadde teke Johannes og lagt honom i bolt og jarn for Herodias skuld, kona åt Filip, bror hans. 040 MAT 014 004 For Johannes hadde sagde til honom: «Du må ikkje hava henne.» 040 MAT 014 005 Og Herodes vilde helst ha slege honom i hel, men han torde ikkje for folket; for dei heldt honom for ein profet. 040 MAT 014 006 So var det årmålsdagen åt Herodes; og dotter åt Herodias dansa for deim, og Herodes tykte so godt um henne, 040 MAT 014 007 at han lova og svor ho skulde få kva ho bad um. 040 MAT 014 008 Då fekk mori henne til å segja: «Gjev meg hovudet åt Johannes døyparen, her, på eit fat!» 040 MAT 014 009 Kongen vart ille ved, men for di han hadde svore, og for gjesterne skuld, sagde han at dei skulde lata henne få det; 040 MAT 014 010 og han sende ut folk og let dei hogga hovudet av Johannes i fengslet. 040 MAT 014 011 So kom dei med hovudet hans på eit fat og gav det til gjenta, og ho gjekk til mor si med det. 040 MAT 014 012 Og læresveinarne hans kom og tok liket og bar honom til gravi; sidan gjekk dei til Jesus med bod um det som var hendt. 040 MAT 014 013 Då Jesus høyrde det, for han i ein båt burt til ein øydestad, so han kunde få vera åleine; men folket fekk spurt det og fylgde etter honom landveges frå byarne. 040 MAT 014 014 Då han steig i land, fekk han sjå ein stor folkehop, og han tykte hjarteleg synd i deim, og lækte deim som var sjuke. 040 MAT 014 015 Då det leid til kvelds, gjekk læresveinarne burt til honom og sagde: «Det er audt her, og dagen lid; send folket frå deg, so dei kann ganga burt i grenderne og kjøpa seg mat!» 040 MAT 014 016 «Dei treng ikkje ganga burt, » sagde Jesus; «gjev de deim mat!» 040 MAT 014 017 «Me hev’kje her anna fem brødleivar og tvo fiskar, » svara dei. 040 MAT 014 018 «Kom hit til meg med det!» sagde han. 040 MAT 014 019 So bad han folket setja seg i graset, og tok dei fem brødleivarne og dei tvo fiskarne, og såg upp imot himmelen og velsigna deim, og so braut han brødet og gav det til læresveinarne, og læresveinarne gav det til folket. 040 MAT 014 020 Alle åt og vart mette, og då dei samla upp dei stykki som att var, so vart det tolv fulle korger. 040 MAT 014 021 Og det var um lag fem tusund mann som hadde ete, umfram kvinnor og born. 040 MAT 014 022 Med same dette var gjort, nøydde han læresveinarne til å ganga i båten og fara fyre seg yver sjøen, med han bad farvel med folket. 040 MAT 014 023 Då han so hadde sendt folket frå seg, gjekk han upp i fjellet, so han kunde vera for seg sjølv og beda, og etter det var avdaga, var han der einsleg. 040 MAT 014 024 Båten var alt midt utpå sjøen og tevla hardt i bylgjorne; for vinden var imot. 040 MAT 014 025 Då, i den fjorde nattevakti, kom han gangande burtimot deim yver sjøen; 040 MAT 014 026 og då læresveinarne såg han ganga på sjøen, vart dei forfærde og sagde: «Det er eit skrymt!» og dei var so rædde at dei skreik. 040 MAT 014 027 Men i det same tala han til deim og sagde: «Ver hugheile! Det er eg. Ver ikkje rædde!» 040 MAT 014 028 Då tok Peter til ords og sagde: «Herre, er det du, so seg at eg skal koma til deg på vatnet!» 040 MAT 014 029 «Kom du!» svara han. So steig Peter ut or båten og gjekk burtyver vatnet og vilde møta Jesus. 040 MAT 014 030 Men då han såg det harde veret, vart han rædd, og tok til å søkka. Då ropa han: «Herre, frels meg!» 040 MAT 014 031 Og med det same rette Jesus ut handi og greip honom og sagde: «Kor lite tru du hev! Kvi tvila du?» 040 MAT 014 032 So steig dei upp i båten, og vinden lagde seg. 040 MAT 014 033 Og dei som var i båten, fall på kne for honom og sagde: «Ja, sanneleg er du Guds Son!» 040 MAT 014 034 Då dei var komne yver, lagde dei til lands i Gennesaret. 040 MAT 014 035 Folket der i bygdi kjende honom att, og sende bod kringum i heile grannelaget. Då kom dei til honom med alle som hadde vondt, 040 MAT 014 036 og dei bad um dei berre måtte få taka i falden på kjolen hans, og alle som kom nær honom, vart gode att. 040 MAT 015 001 So kom det nokre farisæarar og skriftlærde til Jesus frå Jerusalem og sagde: 040 MAT 015 002 «Kvi bryt læresveinarne dine dei skikkarne me hev etter dei gamle? dei tvær ikkje henderne fyrr dei gjeng til bords!» 040 MAT 015 003 «Og de, » svara han, «kvi bryt de Guds bod for skikkarne dykkar skuld? 040 MAT 015 004 Gud hev sagt: «Du skal æra far din og mor di!» og: «Den som bannar far sin eller mor si, skal døy!» 040 MAT 015 005 Men de segjer: «Når ein talar so til far sin eller mor si: «Det som eg kunde ha hjelpt deg med, lyt eg gjeva til templet, » so tarv han ikkje æra foreldri sine.» 040 MAT 015 006 Soleis hev de gjort Guds bod um inkje for dykkar eigi læra skuld. 040 MAT 015 007 De hyklarar! Jesaja spådde sant um dykk då han sagde: 040 MAT 015 008 «Med lipporn’ lovar dei meg, denne lyden, men hugen deira er langt ifrå meg. 040 MAT 015 009 D’er liten mun i at dei meg vil æra, når dei lærer folk det som er mannebod.»» 040 MAT 015 010 So kalla han folket hitåt seg og sagde til deim: «Høyr etter, og tenk på det eg segjer!» 040 MAT 015 011 Det er’kje det som kjem inn i munnen som gjer menneskja urein, men det som gjeng ut or munnen, det er det som gjer menneskja urein! 040 MAT 015 012 Då gjekk læresveinarne fram og sagde til honom: «Veit du at farisæarane vart arge då dei høyrde det du sagde?» 040 MAT 015 013 Han svara: «Kvar plante som ikkje far min i himmelen hev sett, skal rivast upp med rot. 040 MAT 015 014 Bry dykk ikkje um deim! Dei er blinde vegleidarar for blinde; og når ein blind leider ein blind, so dett dei båe i grefti.» 040 MAT 015 015 Då tok Peter til ords og sagde til honom: «Tyd oss den likningi di!» 040 MAT 015 016 «Hev de endå ikkje betre vit, de heller?» svara han. 040 MAT 015 017 «Skynar de ikkje at alt det som kjem inn i munnen, gjeng ned i magen, og fer ut der det skal? 040 MAT 015 018 Men det som gjeng ut or munnen, kjem frå hjarta, og det gjer menneskja urein; 040 MAT 015 019 for frå hjarta kjem vonde tankar: manndråp, egteskapsbrot, lauslivnad, tjuvskap, range vitnemål, gudsspotting. 040 MAT 015 020 Det er det som gjer menneskja urein; men å eta med utvegne hender gjer ikkje menneskja urein. 040 MAT 015 021 So for Jesus derifrå, og tok vegen burt til bygderne kring Tyrus og Sidon. 040 MAT 015 022 Då kom det ei kananæisk kona ut frå dei grenderne og ropa: «Herre, Davids son, gjer sælebot på meg! Dotter mi er so ille plåga av ei vond ånd.» 040 MAT 015 023 Men han svara henne ikkje eit ord. Då gjekk læresveinarne fram og bad honom: «Kjære, få henne frå deg! Ho ropar so etter oss.» 040 MAT 015 024 «Det er berre dei forkomne sauerne av Israelshuset eg er send til, » svara han. 040 MAT 015 025 So kom ho og fall på kne for honom og sagde: «Herre, hjelp meg!» 040 MAT 015 026 Men han svara: «Det er’kje vænt å taka brødet frå borni og kasta det for hund-ungarne.» 040 MAT 015 027 «Det er sant, Herre, » sagde ho, «men hund-ungarne et då av dei molarne som fell frå bordet åt herrarne deira.» 040 MAT 015 028 Då svara Jesus: «Stor er trui di, kona! Du skal få det som du vil.» Og dotter hennar vart god att i same stundi. 040 MAT 015 029 So for Jesus burt derifrå og kom til Galilæasjøen, og han gjekk upp i fjellet og sette seg der. 040 MAT 015 030 Då kom dei til honom i store flokkar, og hadde med seg halte og blinde og mållause og kryplingar og mange andre, og lagde deim ned for føterne hans, og han gjorde dei gode att, 040 MAT 015 031 so folket undra seg då dei såg at mållause tala, og kryplingar vart friske og føre, og halte gjekk ikring, og blinde såg; og dei lova Israels Gud. 040 MAT 015 032 Då kalla Jesus læresveinarne til seg og sagde: Eg tykkjer hjarteleg synd i folket; for no hev dei alt vore hjå meg i tri dagar, og dei hev’kje noko å eta; og ikkje vil eg senda deim fastande frå meg; for då kunde dei ormegtast på vegen.» 040 MAT 015 033 Læresveinarne svara: «Kor skal me her i øydemarki få brød nok til å metta so stor ein hop?» 040 MAT 015 034 «Kor mykje brød hev de?» spurde Jesus. «Sju leivar, » sagde dei, «og nokre få småfiskar.» 040 MAT 015 035 Då let han folket setja seg ned på marki, 040 MAT 015 036 og han tok dei sju leivarne og fiskarne, og takka, og bytte deim sund og gav det til læresveinarne, og læresveinarne gav det til folket. 040 MAT 015 037 Då alle hadde ete og var mette, samla dei upp dei stykki som att var; det var sju fulle korger. 040 MAT 015 038 Og det var fire tusund mann som hadde ete, umfram kvinnor og born. 040 MAT 015 039 Sidan bad Jesus farvel med folket, og steig ut i båten og for til Magadanbygdi. 040 MAT 016 001 Då kom farisæarane og sadducæarane og freista honom, og bad at han vilde lata deim få sjå eit teikn frå himmelen. 040 MAT 016 002 Han svara: «Um kvelden segjer de: «Det vert godt ver; for himmelen er raud, » 040 MAT 016 003 og um morgonen: «I dag vert det uver; for himmelen er raud og myrk.» Himmelsbragdi veit de å døma um, men tidarteikni kann de ikkje tyda. 040 MAT 016 004 Ei vond og utru ætt krev etter teikn, men dei skal’kje få anna teikn enn Jona-teiknet.» Dermed snudde han seg ifrå deim og gjekk burt. 040 MAT 016 005 Då dei so for yver til hi sida, gløymde læresveinarne å taka brød med seg. 040 MAT 016 006 So sagde Jesus til deim: «Sjå til at de tek dykk i vare for farisæar- og sadducæar-surdeigen!» 040 MAT 016 007 Då sagde dei seg imillom: «Det er av di me ikkje tok brød med oss!» 040 MAT 016 008 Jesus gådde det og sagde: «Kvi talar de dykk imillom um det at de ikkje hev brød med, de fåtruande? 040 MAT 016 009 Hev de endå so lite vit? Kjem de ikkje i hug dei fem brødleivarne til dei fem tusund mann, og kor mange korger de fekk att, 040 MAT 016 010 og ikkje dei sju leivarne til dei fire tusund, og kor mange korger de då fekk att? 040 MAT 016 011 Kann de då’kje skyna at det ikkje var brød eg tala til dykk um? Men agta dykk for farisæar- og sadducæar-surdeigen!» 040 MAT 016 012 Då skyna dei at det ikkje var surdeigen i brødet han hadde meint, men læra åt farisæarane og sadducæarane. 040 MAT 016 013 Då Jesus var komen til bygderne kring Cæsarea Filippi, spurde han læresveinarne sine: «Kven segjer folk at Menneskjesonen er?» 040 MAT 016 014 Dei svara: «Sume segjer: «Johannes døyparen, » andre: «Elia», endå andre: «Jeremia eller ein annan av profetarne.»» 040 MAT 016 015 «Kven segjer då de at eg er?» spurde han. 040 MAT 016 016 Då tok Simon Peter til ords og sagde: «Du er Messias, den livande Guds Son.» 040 MAT 016 017 Og Jesus sagde til honom: «Sæl er du, Simon Jonason! for det er ikkje kjøt og blod som hev lært deg det, men far min i himmelen. 040 MAT 016 018 Og no segjer eg deg at du er Peter; yver den steinen vil eg byggja mi kyrkja, og helheimsportarne skal ikkje vinna yver henne. 040 MAT 016 019 Eg vil gjeva deg lyklarne til himmelriket; det som du bind på jordi, skal vera bunde i himmelen, og det som du løyser på jordi, skal vera løyst i himmelen.» 040 MAT 016 020 So forbaud han læresveinarne å segja det med nokon at han var Messias. 040 MAT 016 021 Frå den tidi tok Jesus til å syna læresveinarne at han laut fara til Jerusalem og tola mykje vondt av styresmennerne og dei øvste prestarne og dei skriftlærde, og at dei kom til å drepa honom, men tridje dagen skulde han standa upp att. 040 MAT 016 022 Peter tok honom til sides og for til å telja for honom og sagde: «Hjelpe deg Gud, Herre! Slikt må aldri henda deg!» 040 MAT 016 023 Då snudde han seg imot Peter og sagde: «Gakk utor augo mine, Satan! Du er meg eit styggje, for du hev’kje ans for det som er Guds vilje, men berre for det som er menneskjevilje.» 040 MAT 016 024 Same gongen sagde Jesus til læresveinarne sine: «Vil nokon vera i lag med meg, so lyt han gløyma seg sjølv, og taka krossen sin upp og fylgja etter meg. 040 MAT 016 025 For den som vil berga livet sitt, skal missa det; men den som misser livet for mi skuld, skal finna det. 040 MAT 016 026 Kva batar det eit menneskje, um han vinn heile verdi, men taper sjæli si? Eller kva hev menneskjet å gjeva i byte for sjæli si? 040 MAT 016 027 For Menneskjesonen skal koma i herlegdomen åt far sin med englarne sine, og då skal han gjeva kvar og ein lika for det dei hev gjort. 040 MAT 016 028 Det segjer eg dykk for visst: Sume av dei som stend her, skal ikkje smaka dauden fyrr dei hev set Menneskjesonen koma i sitt kongelege velde.» 040 MAT 017 001 Seks dagar etter tok Jesus Peter og Jakob og Johannes, bror hans, med seg upp på eit høgt fjell, og der var dei åleine. 040 MAT 017 002 Då vart han forklåra for augo deira: andlitet hans skein som soli, og klædi var kvite som ljoset. 040 MAT 017 003 Og best det var, fekk dei sjå Moses og Elia; dei stod og tala med honom. 040 MAT 017 004 Då tok Peter til ords og sagde til Jesus: «Herre, det er godt at me er her! Vil du, so skal eg gjera tri hyttor her, ei åt deg, og ei åt Moses, og ei åt Elia.» 040 MAT 017 005 Fyrr han hadde tala ut, kom det ei ljos sky og skygde yver deim, og or skyi kom det ei røyst som sagde: «Dette er son min, han som eg elskar, han som eg hev hugnad i. Høyr på honom!» 040 MAT 017 006 Då læresveinarne høyrde det, kasta dei seg å gruve og var ovleg rædde. 040 MAT 017 007 Jesus gjekk burt åt deim og tok i deim og sagde: «Reis dykk upp, og ver ikkje rædde!» 040 MAT 017 008 Men då dei såg upp, vart dei’kje vare nokon utan Jesus åleine. 040 MAT 017 009 So gjekk dei ned av fjellet, og Jesus sagde til deim: «Tala ikkje til nokon um den syni de hev havt, fyrr Menneskjesonen hev stade upp frå dei daude!» 040 MAT 017 010 Då spurde læresveinarne: «Kvi segjer då dei skriftlærde at fyrst lyt Elia koma?» 040 MAT 017 011 Han svara: «Elia kjem nok, og skal setja alt i rett lag att, 040 MAT 017 012 men eg segjer dykk: Elia er alt komen, og dei kjendest ikkje ved honom, men for åt med honom som dei vilde; like eins kjem dei til å fara med Menneskjesonen.» 040 MAT 017 013 Då skyna dei at det var Johannes døyparen han tala til deim um. 040 MAT 017 014 Då dei hadde nått fram til folket, kom det ein mann og fall på kne for honom og sagde: 040 MAT 017 015 «Herre, gjer sælebot på son min! Han hev nedfallsotti og lid mykje vondt; tidt fell han i elden, og tidt i vatnet. 040 MAT 017 016 Eg hev vore til læresveinarne dine med honom, men dei kunde ikkje gjera honom god att.» 040 MAT 017 017 Då tok Jesus til ords og sagde: «Å, du vantrune og rangsnudde ætt! Kor lenge skal eg vera hjå dykk? Kor lenge skal eg tola dykk? Kom hit til meg med honom!» 040 MAT 017 018 So tala Jesus strengt til honom; då for den vonde åndi utor guten, og han vart god att i same stundi. 040 MAT 017 019 Då Jesus hadde vorte åleine, kom læresveinarne til honom og sagde: «Kvi kunde ikkje me driva den åndi ut?» 040 MAT 017 020 «Av di de er so vantrune, » svara han; «for det segjer eg dykk for sant: Hev de tru, um ho ikkje er større enn eit senapskorn, so kann de segja til dette fjellet: «Flyt deg herifrå og dit!» - då skal det flytja seg, og ingen ting skal vera umogeleg for dykk. 040 MAT 017 021 Men dette slaget gjeng ikkje ut, utan med bøn og fasta.» 040 MAT 017 022 Med dei ferdast kring i Galilæa, sagde Jesus til deim: «Menneskjesonen skal gjevast yver i menneskjehender, 040 MAT 017 023 og dei skal drepa honom, men tridje dagen skal han standa upp att.» Då vart dei ovleg sorgfulle. 040 MAT 017 024 Då dei var komne til Kapernaum, kom dei som kravde inn tempelskatten, til Peter og sagde: «Legg ikkje meisteren dykkar skatt til templet?» 040 MAT 017 025 «Jau, » segjer han. So gjekk han inn i huset, og fyrr han fekk sagt noko, spurde Jesus: «Kva meiner du, Simon? Kven tek kongarne på jordi toll eller skatt av - av borni sine eller av framande?» 040 MAT 017 026 «Av framande, » svara Peter. «So er borni skattefrie då, » sagde Jesus. 040 MAT 017 027 «Men me vil ikkje arga deim - gakk ned til sjøen og kasta ut kroken, og grip den fyrste fisken som kjem upp! Når du so opnar gapet på honom, skal du finna ein stater; tak den og gjev deim for meg og deg!» 040 MAT 018 001 I same bilet kom læresveinarne til Jesus og spurde: «Kven er no den største i himmelriket?» 040 MAT 018 002 Då kalla han til seg eit lite barn, og sette det midt imillom deim 040 MAT 018 003 og sagde: «Det segjer eg dykk for sant: Vender de’kje um, og vert som borni, so kjem de aldri inn i himmelriket. 040 MAT 018 004 Den som gjer seg sjølv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket; 040 MAT 018 005 og den som tek imot eitt sovore barn i mitt namn, han tek imot meg. 040 MAT 018 006 Men den som freistar nokon av desse små som trur på meg, han var betre faren dei hadde hengt ein kvernstein um halsen på honom og søkkt honom ned i djupaste havet. 040 MAT 018 007 Ve yver verdi for freistingarne hennar! Freistingar lyt det koma, men ve yver den som freistingi kjem frå! 040 MAT 018 008 Um handi di eller foten din freistar deg, so hogg deim av og kasta deim frå deg! Det er betre for deg å ganga einhendt eller halt inn til livet enn å hava tvo hender og tvo føter og kastast i den ævelege elden. 040 MAT 018 009 Og um auga ditt freistar deg, so riv det ut og kasta det frå deg! Det er betre for deg å ganga einøygd inn til livet enn å hava tvo augo og kastast i helveteselden. 040 MAT 018 010 Agta dykk at de ikkje vanvyrder nokon av desse små! for eg segjer dykk at englarne deira i himmelen allstødt fær sjå åsyni åt far min i himmelen. 040 MAT 018 011 For Menneskjesonen er komen for å frelsa det som var fortapt. 040 MAT 018 012 Kva trur de? - Um ein mann hev hundrad sauer, og ein av deim villar seg burt, let han’kje då dei ni og nitti ganga lause i fjellet og tek ut og leitar etter den som fer vilt? 040 MAT 018 013 og hender det at han finn honom, då segjer eg dykk for visst: Han gleder seg meir yver honom enn yver dei ni og nitti som ikkje hev villa seg burt. 040 MAT 018 014 Soleis vil ikkje heller far dykkar i himmelen at ein einaste av desse små skal fortapast. 040 MAT 018 015 Hev bror din synda imot deg, so gakk til honom og tala honom til rettes på tvomannshand! Høyrer han på deg, so hev du vunne bror din; 040 MAT 018 016 men vil han ikkje høyra, so tak med deg endå ein eller tvo, so kvar ting kann provast med tvo eller tri manns vitnemål. 040 MAT 018 017 Høyrer han ikkje på deim, so seg det til kyrkjelyden! Og høyrer han ikkje på kyrkjelyden heller, då skal han vera som ein heidning og tollmann for deg. 040 MAT 018 018 Det segjer eg dykk for sant: Alt det de bind på jordi, skal vera bunde i himmelen, og alt det de løyser på jordi, skal vera løyst i himmelen. 040 MAT 018 019 Sameleis segjer eg dykk: Alt det som tvo av dykk her på jordi er samde um å beda um, det skal dei få av far min i himmelen. 040 MAT 018 020 For der som tvo eller tri er samla i mitt namn, der er eg midt imillom deim.» 040 MAT 018 021 Då gjekk Peter fram og sagde: «Herre, kor mange gonger skal eg tilgjeva bror min når han hev synda imot meg - so mykje som sju gonger?» 040 MAT 018 022 Jesus svara: «Ikkje sju gonger, segjer eg deg, men sytti gonger sju gonger.» 040 MAT 018 023 For himmelriket kann liknast med ein konge som vilde gjera upp rekneskapen med tenarane sine. 040 MAT 018 024 Då han no tok til med uppgjerdi, førde dei fram for honom ein som var skuldig ti millionar dalar. 040 MAT 018 025 Men han hadde’kje noko å greida det med. So sagde herren hans at han skulde seljast, både han og kona hans og borni og alt det han åtte, so gjelda kunde greidast. 040 MAT 018 026 Då fall tenaren på kne for honom og sagde: «Ver tolug med meg, so skal du få det alt saman!» 040 MAT 018 027 Og herren tykte synd i tenaren sin og gav honom fri, og ettergav honom skuldi. 040 MAT 018 028 Då den same tenaren kom ut att, møtte han ein av dei andre tenarane, som var skuldig honom tjuge dalar, og han greip honom og vilde strøypa honom, og sagde: «Kom med det du er skuldig!» 040 MAT 018 029 Då fall den andre på kne og bad for seg og sagde: «Ver tolug med meg, so skal du få det!» 040 MAT 018 030 Men han vilde ikkje; han tok og sette medtenaren sin i fengsel; der skulde han sitja til skuldi var greidd. 040 MAT 018 031 Då dei andre tenarane såg kva som gjekk fyre seg, vart dei ille ved; og dei gjekk til herren sin, og fortalde honom alt det som var hendt. 040 MAT 018 032 Då kalla herren honom fyre seg og sagde til honom: «Du vonde tenar! Heile den store skuldi di gav eg deg etter då du bad meg! 040 MAT 018 033 Skulde so’kje du og ha vore mild imot medtenaren din, som eg var imot deg!» 040 MAT 018 034 Og herren hans vart harm og gav honom yver til fangevaktarane, so dei skulde pina honom til han hadde greidt all skuldi. 040 MAT 018 035 So skal og far min i himmelen gjera med dykk, når de ikkje av hjarta tilgjev kvarandre. 040 MAT 019 001 Då Jesus hadde tala desse ordi, bar det so til at han tok ut frå Galilæa og for til Juda-bygderne. Han lagde vegen gjenom landet på hi sida Jordan; 040 MAT 019 002 mykje folk fylgde honom der, og han lækte deim. 040 MAT 019 003 Då kom farisæarane til honom, og vilde freista honom og sagde: «Tru ein mann hev lov til å skilja seg frå kona si, kva orsak han tykkjest hava?» 040 MAT 019 004 Han svara: «Hev de’kje lese at skaparen alt ifrå det fyrste skapte deim mann og kvinna, 040 MAT 019 005 og sagde: «Difor skal mannen skiljast med far sin og mor si og halda seg hjå kona si, og dei tvo skal vera eitt kjøt?» 040 MAT 019 006 So er dei då ikkje lenger tvo, men eitt kjøt, og det som Gud hev bunde i hop, det skal ikkje menneskja skilja.» 040 MAT 019 007 Segjer dei til honom: «Kvi sagde då Moses at mannen skulde gjeva kona skilsmålsbrev og senda henne frå seg?» 040 MAT 019 008 «For dykkar harde hjarto skuld gav Moses dykk lov til å skiljast frå konorne dykkar, » svara han, «men frå det fyrste hev det ikkje vore so. 040 MAT 019 009 Og det segjer eg dykk, at den som skil seg frå kona si for anna enn utruskap, og gifter seg med ei onnor, han gjer hor.» 040 MAT 019 010 Då sagde læresveinarne til honom: «Er det den retten som gjeld millom mann og kona, då er det ikkje godt å gifta seg.» 040 MAT 019 011 Han svara: «Det er noko som ikkje alle kann læra, men berre dei som hev fenge gåva til det; 040 MAT 019 012 for det finst gjeldingar som er fødde so av morsliv, og det finst gjeldingar som folk hev gjeldt, og det finst gjeldingar som hev gjeldt seg sjølve for himmelriket skuld. Lat deim skyna det dei som kann!» 040 MAT 019 013 So bar dei småborn til honom, og bad han vilde leggja henderne på deim og beda for deim. Læresveinarne truga deim, 040 MAT 019 014 men Jesus sagde: «Lat småborni vera, og hindra deim ikkje å koma til meg! For himmelriket høyrer sovorne til.» 040 MAT 019 015 Og han lagde henderne på deim, og for so derifrå. 040 MAT 019 016 Då kom det ein til honom og sagde: «Meister, kva godt skal eg gjera so eg kann få eit æveleg liv?» 040 MAT 019 017 «Kvi spør du meg um det som er godt?» svara han. «Det er berre ein som er god. Men vil du ganga inn til livet, so haldt bodi!» 040 MAT 019 018 «Kva for bod?» spurde han. «Desse, » svara Jesus: «Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! 040 MAT 019 019 Du skal æra far din og mor di! Du skal elska grannen din som deg sjølv!» 040 MAT 019 020 «Alt det hev eg halde, » segjer den unge mannen; «kva er det då som vantar meg?» 040 MAT 019 021 Jesus svara: «Vil du vera fullkomen, so tak og sel det du eig, og gjev det til dei fatige! då skal du få ein skatt i himmelen; og kom so og fylg meg!» 040 MAT 019 022 Då den unge mannen høyrde det, vart han ille ved, og gjekk burt; for han hadde mykje gods. 040 MAT 019 023 Då sagde Jesus til læresveinarne sine: «Det segjer eg dykk for sant: Det er vandt for ein rik å koma inn i himmelriket. 040 MAT 019 024 Ja, eg segjer dykk: Ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.» 040 MAT 019 025 Då læresveinarne høyrde det, vart dei reint forfærde og sagde: «Kven kann då verta frelst?» 040 MAT 019 026 Jesus såg på deim og sagde: «For menneskje er det umogelegt, men for Gud er alt mogelegt.» 040 MAT 019 027 Då tok Peter til ords og sagde til honom: «Sjå, me hev gjeve ifrå oss alt og fylgt deg; kva skal då me få?» 040 MAT 019 028 Og Jesus svara: «Det segjer eg dykk for sant: Når alt vert nytt, og Menneskjesonen sit i sin glimande kongsstol, då skal de og, som hev fylgt meg, sitja i tolv høgsete og styra dei tolv Israels-ætterne. 040 MAT 019 029 Og kvar som hev skilt seg med hus eller brør eller syster eller far eller mor eller born eller gardar for mitt namn skuld, han skal få det att mange gonger og erva eit ævelegt liv. 040 MAT 019 030 Men mange av dei fyrste skal vera dei siste, og mange av dei siste dei fyrste. 040 MAT 020 001 For himmelriket kann liknast med ein husbond som gjekk ut tidleg um morgonen og vilde leiga arbeidsfolk til vingarden sin. 040 MAT 020 002 Han vart samd med arbeidsfolki um ei mark for dagen, og sende deim burt i vingarden. 040 MAT 020 003 So gjekk han ut ikring den tridje timen, og fekk sjå nokre andre som stod gjerandslause på torget. 040 MAT 020 004 Han sagde til deim: «Gakk de og burt i vingarden, og det som rett er, skal de få.» So gjekk dei. 040 MAT 020 005 Sidan gjekk han ut ikring den sette og niande timen og gjorde like eins. 040 MAT 020 006 Då det leid til den ellevte timen, gjekk han ut att, og fann endå nokre som stod der. Han segjer til dei: «Kvi stend de her arbeidslause heile dagen?» 040 MAT 020 007 «Av di ingen hev leigt oss, » svara dei. «Gakk de og burt i vingarden!» sagde han då. 040 MAT 020 008 Um kvelden sagde vingardseigaren til hushaldaren sin: «Ropa inn arbeidsfolket, og lat deim få løni si! Tak til med dei siste, og haldt fram til dei fyrste!» 040 MAT 020 009 So kom dei som var leigde kring den ellevte timen, og fekk ei mark kvar. 040 MAT 020 010 Då dei fyrste kom, tenkte dei at dei skulde få meir; men dei fekk og kvar si mark; 040 MAT 020 011 då dei fekk den, mukka dei mot husbonden og sagde: 040 MAT 020 012 «Desse siste hev’kje arbeidt meir enn ein time, og so gjev du deim likt med oss, som hev slite og sveitta heile dagen!» 040 MAT 020 013 Då svara han ein av deim: «Eg gjer deg ikkje urett, venen min. Var me’kje samde um ei mark? 040 MAT 020 014 Tak du ditt og gakk! Men eg hev hug til å gjeva denne siste likso mykje som deg. 040 MAT 020 015 Hev eg’kje lov til å gjera med mitt som eg vil? Eller ser du ilt til det at eg gjer vel?» 040 MAT 020 016 Soleis skal dei siste vera dei fyrste, og dei fyrste dei siste; for mange er kalla, men få utvalde.» 040 MAT 020 017 Med Jesus var på vegen til Jerusalem, tok han dei tolv læresveinarne til sides og sagde til deim: 040 MAT 020 018 «No fer me upp til Jerusalem, og Menneskjesonen skal gjevast i henderne på dei øvste prestarne og dei skriftlærde, og dei kjem til å døma honom frå livet 040 MAT 020 019 og gjeva honom yver til heidningarne, so dei skal spotta og hudfletta og krossfesta honom; men tridje dagen skal han standa upp att.» 040 MAT 020 020 Då kom mor åt Sebedæus-sønerne til honom med sønerne sine, og fall på kne og bad honom um noko. 040 MAT 020 021 «Kva er det du vil?» spurde han. Ho svara: «Seg at desse tvo sønerne mine skal få sitja innmed deg i riket ditt, den eine på di høgre og den andre på di vinstre sida!» 040 MAT 020 022 «De veit ikkje kva de bed um, » sagde Jesus. «Kann de drikka den skåli som eg lyt drikka?» «Ja, det kann me, » svara dei. 040 MAT 020 023 Då sagde han: «Mi skål skal de nok drikka, men sæte ved mi høgre og vinstre sida kann ikkje eg gjeva nokon; det lyt dei få som far min hev etla det åt.» 040 MAT 020 024 Då dei ti høyrde det, vart dei harme på dei tvo brørne. 040 MAT 020 025 Då kalla Jesus deim kring seg og sagde: «De veit at fyrstarne råder yver folki sine, og dei store hev velde yver deim. 040 MAT 020 026 Men so skal det ikkje vera hjå dykk; den som vil verta stor millom dykk, lyt tena dei andre, 040 MAT 020 027 og den som vil vera den fyrste av dykk, lyt vera træl for dei andre. 040 MAT 020 028 Menneskjesonen er’kje heller komen for å tenast, men for å tena og gjeva livet sitt til løysepening for mange.» 040 MAT 020 029 Då dei tok ut frå Jeriko, fylgde det mykje folk med honom. 040 MAT 020 030 Attmed vegen sat det tvo blinde, og då dei høyrde at Jesus for framum, ropa dei: «Gjer sælebot på oss, Herre, du Davids son!» 040 MAT 020 031 Folket truga deim, og sagde dei skulde tegja; men dei ropa endå meir: «Herre, gjer sælebot på oss, du som er Davids son!» 040 MAT 020 032 Då stana Jesus og ropa på deim og sagde: «Kva vil de eg skal gjera for dykk?» 040 MAT 020 033 «Herre, lat oss få att syni!» svara dei. 040 MAT 020 034 Jesus tykte synd i deim og tok burtpå augo deira; og med ein gong kunde dei sjå, og dei fylgde honom. 040 MAT 021 001 Då dei var komne til Betfage, til Oljeberget, og ikkje hadde langt att til Jerusalem, då sende Jesus tvo læresveinar i veg og sagde til deim: 040 MAT 021 002 «Gakk inn i den grendi som ligg beint framfor dykk! Der finn de straks ei asna som stend bundi, og ein fole attmed henne; dei skal de løysa og leida hit til meg. 040 MAT 021 003 Og er det nokon som talar til dykk, so seg: «Herren treng um deim; » då sender han deim hit med ein gong.» 040 MAT 021 004 Dette hende av di det laut sannast det som er tala gjenom profeten, når han segjer: 040 MAT 021 005 «Seg til Sions dotter: Sjå, her kjem din konge til deg. Mjuk i åndi rid han på eit asen, folen åt eit klyvdyr.» 040 MAT 021 006 Læresveinarne gjekk og gjorde som Jesus hadde sagt. 040 MAT 021 007 Dei henta asna og folen, og lagde kjolarne sine på deim, og so sette han seg uppå. 040 MAT 021 008 Og størsteparten av folket breidde klædi sine på vegen; andre braut kvister av trei og strådde på vegen. 040 MAT 021 009 Og folkehoparne som gjekk fyre og fylgde etter, ropa: «Hosianna Davids son! Velsigna vere han som kjem i Herrens namn! Hosianna i det høgste!» 040 MAT 021 010 Då han so drog inn i Jerusalem, vart det eit heilt oppstyr i byen; dei spurde: «Kven er dette?» 040 MAT 021 011 Og folkehoparne svara: «Det er profeten, Jesus frå Nasaret i Galilæa.» 040 MAT 021 012 So gjekk Jesus inn i Guds tempel og dreiv ut alle som handla i heilagdomen; han velte bordi åt pengevekslarane og krakkarne åt deim som selde duvor, 040 MAT 021 013 og sagde til deim: «Det stend skrive: «Mitt hus skal kallast eit bønehus, » men de gjer det til eit røvarbol.» 040 MAT 021 014 I templet kom det blinde og halte til honom, og han gjorde deim gode att. 040 MAT 021 015 Men då dei øvste prestarne og dei skriftlærde såg underi han gjorde, og høyrde borni som ropa i templet: «Hosianna Davids son!» so vart dei arge og sagde til honom: 040 MAT 021 016 «Høyrer du kva desse segjer?» «Ja!» svara han. «Hev de aldri lese: «Av småsveins mål og sogbarns låt hev du ein lovsong laga deg?»» 040 MAT 021 017 So gjekk han frå deim og ut or byen, til Betania, og var der med natti. 040 MAT 021 018 Då han gjekk inn til byen att um morgonen, vart han svolten. 040 MAT 021 019 Då fekk han sjå eit einsleg fiketre attmed vegen. Han gjekk der burt, men fann’kje anna på treet enn lauv. Då sagde han til det: «Aldri i verdi skal det koma frukt på deg meir.» Og straks turka fiketreet. 040 MAT 021 020 Då læresveinarne såg det, undra dei seg og sagde: «Korleis kunde det hava seg at fiketreet turka so brått?» 040 MAT 021 021 Jesus svara: «Det segjer eg dykk for sant: Dersom de trur og ikkje tvilar, so skal de gjera større ting enn det med fiketreet, ja, um de so segjer til dette fjellet: «Lyft deg upp og kasta deg ut i havet!» so skal det verta so. 040 MAT 021 022 Og alt de bed um, skal de få, so sant de trur.» 040 MAT 021 023 So gjekk han inn i templet, og med han lærde folket, kom dei øvste prestarne og styresmennerne for lyden burt til honom og sagde: «Kva rett hev du til å gjera dette, og kven gav deg den retten?» 040 MAT 021 024 «No vil eg og spyrja dykk um ein ting, » sagde Jesus; «svarar de meg på det, so skal eg segja dykk kva rett eg hev til å gjera dette: 040 MAT 021 025 Kvar var dåpen åt Johannes ifrå - frå himmelen eller frå menneskje?» Då sagde dei seg imillom: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom då ikkje?» 040 MAT 021 026 Og svarar me: «Frå menneskje, » då må me ræddast folket; for alle held Johannes for ein profet.» 040 MAT 021 027 So svara dei: «Det veit me ikkje.» «Då vil ikkje eg heller segja dykk kva rett eg hev til å gjera dette, » svara Jesus. 040 MAT 021 028 «Men kva meiner de um det: Det var ein mann som hadde tvo søner. Han kom til den eine og sagde: «Gakk burt i vingarden, og arbeid der i dag, son min!» 040 MAT 021 029 «Nei, eg vil ikkje, » svara han, men sidan angra han på det og gjekk. 040 MAT 021 030 So kom faren til den andre, og sagde det same med honom. «Ja, herre, det skal eg, » svara han, men han gjekk ikkje. 040 MAT 021 031 Kven av dei tvo gjorde no det faren vilde?» «Den fyrste, » svara dei. Då sagde Jesus til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Tollmenner og skjøkjor kjem fyrr inn i Gudsrike enn de. 040 MAT 021 032 For Johannes kom til dykk på rettferdsvegen, men de trudde honom ikkje. Tollmennerne og skjøkjorne dei trudde honom; men endå de såg det, kom de ikkje på andre tankar, og trudde honom ikkje då heller. 040 MAT 021 033 Høyr no ei onnor likning: Det var ein gong ein husbonde, som laga ein vingard, og sette gjerde kringum, og stelte til ei vinpersa, og bygde eit tårn; so leigde han hagen burt til brukarar og for ut or landet. 040 MAT 021 034 Då det no leid til at dei skulde hausta av hagen, sende han sveinarne sine til brukarane etter avlingi han skulde hava. 040 MAT 021 035 Men brukarane greip sveinarne hans: ein skamslo dei, og ein drap dei, og ein steina dei. 040 MAT 021 036 So sende han andre sveinar, fleire enn fyrste gongen; men dei gjorde like eins med deim. 040 MAT 021 037 Sist so sende han son sin til deim og sagde: «Dei hev no vel age for son min!» 040 MAT 021 038 Men då brukarane såg sonen, sagde dei seg imillom: «Sjå der er ervingen! Kom, lat oss slå honom i hel og eigna til oss arven hans!» 040 MAT 021 039 So tok dei honom og støytte honom ut or vingarden og slo honom i hel. 040 MAT 021 040 Når no vingardseigaren kjem, kva skal han då gjera med desse brukarane?» 040 MAT 021 041 «Med vondt skal han løna desse vonde mennerne, » svara dei; «han skal gjera ende på deim, og vingarden skal han leiga burt til andre brukarar, som gjev han avlingi i rette tid.» 040 MAT 021 042 Då sagde Jesus til dei: «Hev de aldri lese i skrifterne: «Den steinen som byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein; D’er Herren sjølv som so hev gjort det; for oss er det eit under stort?» 040 MAT 021 043 Difor segjer eg dykk at Gudsriket skal takast ifrå dykk og gjevast til eit folk som ber dei frukterne som høyrer til der. 040 MAT 021 044 Og den som fell på steinen, han skal slå seg sund, men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.» 040 MAT 021 045 Då dei øvste prestarne og farisæarane høyrde likningarne hans, skyna dei at det var deim han tala um. 040 MAT 021 046 Og dei tenkte på å gripa honom, men torde ikkje for folket; for dei heldt honom for ein profet. 040 MAT 022 001 So tok Jesus til ords att og sagde dei ei onnor likning: 040 MAT 022 002 «Himmelriket kann liknast med ein konge som gjorde bryllaup åt son sin. 040 MAT 022 003 Han sende ut sveinarne sine, og kalla deim som var bedne til bryllaups; men dei vilde ikkje koma. 040 MAT 022 004 So sende han andre sveinar og sagde: «Seg til deim som er bedne: «No hev eg stelt til bryllaupsmaten; uksane mine og gjødfeet er slagta, og alt er ferdigt. Kom no til bryllaups!»» 040 MAT 022 005 Men dei brydde seg ikkje um det; ein gjekk ut på åkeren sin og ein annan til krambudi si; 040 MAT 022 006 og dei hine greip sveinarne hans, og skamførde deim og drap deim. 040 MAT 022 007 Då vart kongen harm. Han sende ut herarne sine og gjorde ende på dråpsmennerne og brende upp byen deira. 040 MAT 022 008 So sagde han til sveinarne sine: «Alt er ferdigt til bryllaupet, men dei bedne var ikkje verde det. 040 MAT 022 009 Gakk no ut på vegar og vegskil og bed til bryllaups alle deim de finn!» 040 MAT 022 010 So gjekk sveinarne ut på vegarne og bad i hop alle dei fann, både vonde og gode, og bryllaups-stova vart full av gjester. 040 MAT 022 011 Då so kongen kom inn og vilde sjå gjesterne, vart han var ein som ikkje var bryllaupsklædd. 040 MAT 022 012 Han segjer til honom: «Kjære, korleis hev du kome inn her og er ikkje bryllaupsklædd?» Men han kunde ingen ting svara. 040 MAT 022 013 Då sagde kongen til bordsveinarne: «Bitt hender og føter på honom, og kasta honom ut i myrkret utanfor, der dei græt og skjer tenner!» 040 MAT 022 014 For mange er kalla, men få er utvalde.» 040 MAT 022 015 Då gjekk farisæarane burt og lagde råd um korleis dei skulde få fanga honom i ord. 040 MAT 022 016 Dei sende læresveinarne sine til honom i lag med Herodes-mennerne og let deim segja: «Meister, me veit du er ærleg, og det er sanning det du lærer oss um Guds veg, og du bryr deg ikkje um nokon; for du gjer ikkje skil på folk. 040 MAT 022 017 Seg oss no: Kva meiner du? Er det rett å svara skatt til keisaren, eller er det ikkje?» 040 MAT 022 018 Men Jesus skyna den vonde meiningi deira og sagde: «Kvi freistar de meg, hyklarar? 040 MAT 022 019 Lat meg sjå skattemynti!» So flidde dei honom ein sylvpening. 040 MAT 022 020 «Kva er dette for eit bilæte og namn?» spurde han. 040 MAT 022 021 «Det er keisarens, » svara dei. Då sagde han til deim: «So gjev keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!» 040 MAT 022 022 Då dei høyrde det, undra dei seg og gjekk burt ifrå honom. 040 MAT 022 023 Same dagen kom det nokre sadducæarar til honom - det er dei som segjer at det ikkje er nokor uppstoda - dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: 040 MAT 022 024 «Meister, Moses hev sagt: «Når ein mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin.» 040 MAT 022 025 No var det sju brør hjå oss. Den eine gifte seg, og døydde; han hadde ikkje born, og let etter seg kona si til broren. 040 MAT 022 026 Like eins den andre og den tridje, radt til den sjuande. 040 MAT 022 027 Etter deim alle døydde kona. 040 MAT 022 028 Kven av dei sju skal no ho høyra til i eit anna liv? For dei hev havt henne alle.» 040 MAT 022 029 Jesus svara: «De fer vilt, av di de ikkje kjenner skrifterne og ikkje Guds magt. 040 MAT 022 030 For i eit anna liv er det ingen som gifter seg eller vert burtgift; dei er som Guds englar i himmelen. 040 MAT 022 031 Men at dei avlidne skal standa upp att, hev de’kje lese kva Gud hev tala til dykk um det, når han segjer: 040 MAT 022 032 «Eg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?» Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande.» 040 MAT 022 033 Då folket høyrde det, vart dei reint upp i under yver læra hans. 040 MAT 022 034 So snøgt som farisæarane fekk høyra at han hadde målbunde sadducæarane, samla dei seg kringum honom, 040 MAT 022 035 og ein av deim, som var kunnig i lovi, vilde freista honom og spurde: 040 MAT 022 036 «Meister, kva bod er det største i lovi?» 040 MAT 022 037 Han svara: «»Du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og av all din hug og av alt ditt vit!» 040 MAT 022 038 Det er det største og fyrste bodet. 040 MAT 022 039 Men det er eit anna som likjest det, og det er: «Du skal elska næsten din som deg sjølv!» 040 MAT 022 040 På desse tvo bodi kviler heile lovi og profetarne.» 040 MAT 022 041 Med farisæarane var samla, spurde Jesus deim åt: 040 MAT 022 042 «Kva trur de um Messias? Kven er han son åt?» «Åt David, » svara dei. 040 MAT 022 043 Då sagde han: «Korleis kann då David i Anden kalla honom herre, når han segjer: 040 MAT 022 044 «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi, til eg dine fiendar fær for dine føter lagt!»» 040 MAT 022 045 Kallar no David honom herre, korleis kann han då vera son hans?» 040 MAT 022 046 Men ingen kunde svara honom eit ord. Og ingen torde etter den dag koma med fleire spursmål til honom. 040 MAT 023 001 Sidan tala Jesus til folket og til læresveinarne sine og sagde: 040 MAT 023 002 «På Moses’ stol sit dei skriftlærde og farisæarane. 040 MAT 023 003 Alt det dei segjer til dykk, lyt de gjera og halda, men etter gjerningarne deira skal de ikkje fara! For dei segjer det, men dei gjer det ikkje. 040 MAT 023 004 Dei bind i hop tunge byrder og legg på herdarne åt folk, men sjølve vil dei ikkje leda deim med ein finger. 040 MAT 023 005 Alt det dei gjer, gjer dei so folk skal sjå kor gjæve dei er. Dei gjer sine bøneband breide og duskarne på kjolen sin store. 040 MAT 023 006 Dei trår etter dei høgste sæti i gjestebodi og dei fremste sessarne i synagogorne, 040 MAT 023 007 og vil at folk skal helsa deim på torget og kalla dei rabbi. 040 MAT 023 008 Men de skal ikkje lata nokon kalla dykk rabbi; for det er ein som er meisteren dykkar, og de er alle brør. 040 MAT 023 009 Og far skal de ikkje kalla nokon på jordi; for de hev ein far, han i himmelen. 040 MAT 023 010 Ikkje skal de heller lata nokon kalla dykk lærar; for de hev ein lærar, Kristus. 040 MAT 023 011 Den største av dykk skal vera den som tener dei andre. 040 MAT 023 012 For den som gjer seg sjølv stor, han skal gjerast liten, og den som gjer seg sjølv liten, han skal gjerast stor. 040 MAT 023 013 Men ve yver dykk skriftlærde og farisæarar, hyklarar som de er! de stengjer himmelriket for folk; sjølve gjeng de ikkje inn, og deim som gjerne vilde, let de ikkje få koma inn. 040 MAT 023 014 Ve yver dykk skriftlærde og farisæarar, hyklarar som de er! de et upp husi for enkjor og gjer lange bøner for ei syn skuld; for dette skal de få strengare dom. 040 MAT 023 015 Ve yver dykk skriftlærde og farisæarar, hyklarar som de er! de fer land og strand og leitar etter ein fylgjesvein, og finn de ein, so gjer de honom til eit helvitesbarn, tvo gonger verre enn de er sjølve. 040 MAT 023 016 Ve yver dykk, blinde vegleidarar! de som segjer: «Um ein sver ved templet, so er det’kje noko, men sver han ved gullet i templet, då er han bunden.» 040 MAT 023 017 Dårar og blinde! Kva er størst, gullet, eller templet som gav gullet si vigsla? 040 MAT 023 018 og: «Um ein sver ved altaret, so er det’kje noko, men sver han ved offeret som er på det, då er han bunden.» 040 MAT 023 019 Blindingar! Kva er då størst, offeret, eller altaret som vigslar offeret? 040 MAT 023 020 For den som då sver ved altaret, sver både ved det og alt som er på det; 040 MAT 023 021 og den som sver ved templet, sver både ved det og ved honom som bur i det; 040 MAT 023 022 og den som sver ved himmelen, sver ved Guds høgsæte og ved honom som sit der. 040 MAT 023 023 Ve yver dykk skriftlærde og farisæarar, hyklarar som de er! de gjev tiend av mynta og anis og karve, men ansar ikkje det som veg meir i lovi, rettferd og miskunn og truskap. Det skulde ein gjera, og ikkje lata vera hitt heller. 040 MAT 023 024 Blinde vegleidarar, som silar av myhanken, men svelgjer kamelen! 040 MAT 023 025 Ve yver dykk skriftlærde og farisæarar, hyklarar som de er! de reinskar skåler og fat utanpå, men inni er dei fulle av ran og måteløysa. 040 MAT 023 026 Blinde farisæarar! Gjer fyrst skåli og fatet reine inni, so vert ho rein utanpå og. 040 MAT 023 027 Ve yver dykk skriftlærde og farisæarar, hyklarar som de er! de likjest kalka graver; utanpå er dei væne å sjå til, men inni er dei fulle av daudingbein og allslags ureinskap. 040 MAT 023 028 Soleis er de og utanpå rettferdige å sjå til for folk, men inni dykk er de fulle av hyklarskap og urett. 040 MAT 023 029 Ve yver dykk skriftlærde og farisæarar, hyklarar som de er! de byggjer minnesmerke yver profetarne og pryder graverne åt dei rettferdige og segjer: 040 MAT 023 030 «Hadde me vore til då federne våre livde, so hadde me ikkje vore med deim og drepe profetarne.» 040 MAT 023 031 So vitnar de då um dykk sjølve at de er born åt deim som slo profetarne i hel. 040 MAT 023 032 Haldt no fram på same vis som federne dykkar, til målet er fullt! 040 MAT 023 033 De eiterormar, de slange-ungar, korleis kann de sleppa undan helvitesdomen? 040 MAT 023 034 Sjå, difor sender eg til dykk profetar og vismenner og skriftlærde; sume av dei kjem de til å drepa og krossfesta, og sume til å hudfletta i synagogorne dykkar og jaga frå by til by, 040 MAT 023 035 so det skal koma yver dykk alt det skuldlause blodet som hev runne på jordi, frå den skuldlause Abel og til Zakarja, son åt Barakias, han som de drap millom templet og altaret. 040 MAT 023 036 Det segjer eg dykk for visst: Yver denne ætti skal det koma alt saman. 040 MAT 023 037 Jerusalem, Jerusalem, du som slær i hel profetarne, og steinar deim som er sende til deg, kor tidt hev eg’kje vilja samla borni dine kring meg, liksom ein fugl samlar ungarne sine under vengjerne! Men de vilde ikkje. 040 MAT 023 038 Sjå no skal de få hava huset dykkar audt. 040 MAT 023 039 For eg segjer dykk: De fær aldri sjå meg meir fyrr de ropar: «Velsigna vere han som kjem i Herrens namn!»» 040 MAT 024 001 Då Jesus steig ut or templet og tok til å ganga burtetter vegen, gjekk læresveinarne fram og vilde syna honom tempelbygningarne. 040 MAT 024 002 «Ja, ser de’kje alt dette!» svara han. «Det segjer eg dykk for sant: Her ligg ikkje stein på stein som ikkje skal rivast ned.» 040 MAT 024 003 Sidan, då han sat på Oljeberget, og ingen annan var med, gjekk læresveinarne fram til honom og sagde: «Seg oss: Når skal alt dette henda, og kva merke skal me hava på koma di og enden på verdi!» 040 MAT 024 004 Då svara Jesus: «Sjå dykk fyre, so ingen forvillar dykk! 040 MAT 024 005 For mange skal taka mitt namn og segja: «Eg er Messias», og føra mange på avveg. 040 MAT 024 006 De skal få høyra ufred og gjetord um ufred; sjå til at de ikkje vert skræmde! For dette lyt henda; men endå er ikkje enden komen. 040 MAT 024 007 Folk skal reisa seg imot folk, og rike mot rike, og det skal vera uår og jordskjelv kring i landi; 040 MAT 024 008 men alt det er berre upptaket til føderiderne. 040 MAT 024 009 Då skal dei driva dykk ut i naud og fåre og slå dykk i hel, og alle folk skal hata dykk for mitt namn skuld. 040 MAT 024 010 Mange skal då falla ifrå, og svika og hata kvarandre, 040 MAT 024 011 og mange falske profetar skal stiga fram og føra mange på avveg; 040 MAT 024 012 og av di uretten hev vorte so stor, skal kjærleiken kolna hjå mengdi. 040 MAT 024 013 Men den som held ut til endes, han skal verta frelst. 040 MAT 024 014 Og dette evangeliet um Gudsriket skal kunngjerast yver heile mannaheimen, so alle folkeslag fær vita um det, og då skal enden koma. 040 MAT 024 015 Når de då ser at den øydande styggedomen som Daniel, profeten, hev tala um, stend på den heilage staden» - agta vel på dette du som les! - 040 MAT 024 016 då lyt dei som er i Judalandet røma til fjells, 040 MAT 024 017 og den som er uppå taket, må ikkje stiga ned og henta noko i huset sitt, 040 MAT 024 018 og den som er utpå marki, må ikkje ganga heim att etter kjolen sin! 040 MAT 024 019 Stakars deim som gjeng med barn eller gjev brjost i dei dagarne! 040 MAT 024 020 Men bed at det ikkje må vera um vinteren eller på ein kviledag de lyt røma! 040 MAT 024 021 For då skal det vera slik hard naud at det aldri hev vore slik naud frå verdi vart til og til no, og vert ikkje sidan heller. 040 MAT 024 022 Og vart ikkje den tidi stutt, so fanst det’kje liv som vart berga; men for dei utvalde skuld skal den tidi vera stutt. 040 MAT 024 023 Um nokon då segjer til dykk: «Sjå her er Messias, » eller «der, » so må de ikkje tru det. 040 MAT 024 024 For det skal standa fram falske Messias’ar og falske profetar og gjera store teikn og under, so jamvel dei utvalde kunde forvillast, um det var råd. 040 MAT 024 025 Kom i hug: Eg hev sagt dykk det fyreåt. 040 MAT 024 026 Segjer dei no med dykk: «Han er ute i øydemarki, » so gakk ikkje der ut! eller: «Han er inni koven, » so tru det ikkje! 040 MAT 024 027 For liksom ljonet gjeng ut ifrå aust og skin radt til vest, so skal det vera når Menneskjesonen kjem. 040 MAT 024 028 Der åta er, vil ørnarne sankast. 040 MAT 024 029 Men straks etter dei dagarne og trengslorne deira skal soli myrkjast, og månen missa sitt ljos; stjernorne skal falla ned frå himmelen, og himmelkrafterne skakast. 040 MAT 024 030 Då skal teiknet åt Menneskjesonen syna seg på himmelen, og alle ætter på jordi skal øya og gråta, og dei skal sjå Menneskjesonen koma i himmelskyerne med velde og stor herlegdom. 040 MAT 024 031 Med luren ljomar, skal han senda ut englarne sine, og dei skal sanka i hop dei han hev valt seg ut, frå heimsens fire hyrno, frå himmelbrun til himmelbrun. 040 MAT 024 032 Lær ei likning av fiketreet: Når sevja hev kome i greinerne, og lauvet tek til å spretta, då veit de at sumaren er nær. 040 MAT 024 033 Like eins når de ser alt dette; då veit de at han er utfor døri. 040 MAT 024 034 Det segjer eg dykk for visst: Denne ætti skal ikkje forgangast fyrr alt dette hev hendt. 040 MAT 024 035 Himmel og jord skal forgangast, men mine ord skal aldri forgangast. 040 MAT 024 036 Men den dagen og timen veit ingen, ikkje englarne i himmelen - ingen utan Faderen åleine. 040 MAT 024 037 For som det var i Noahs dagar, so skal det vera når Menneskjesonen kjem: 040 MAT 024 038 liksom dei i dagarne fyre storflodi åt og drakk, og gifte seg og vart burtgifte, alt til den dagen då Noah gjekk inn i arki, 040 MAT 024 039 og ingen visste ordet av fyrr storflodi kom og tok deim alle burt, so skal det vera når Menneskjesonen kjem. 040 MAT 024 040 Då er tvo menner ute på marki; den eine vert henta, og den andre vert att. 040 MAT 024 041 Tvo kvinnor mel på kverni; den eine vert henta, og den andre vert att. 040 MAT 024 042 So vak då! For de veit ikkje kva dag herren dykkar kjem. 040 MAT 024 043 Men det skynar de, at dersom husbonden visste kva tid på natti tjuven kom, so vakte han og let ingen brjota seg inn i huset. 040 MAT 024 044 Difor lyt de og vera ferdige! Menneskjesonen kjem på ei tid de ikkje ventar honom. 040 MAT 024 045 Kvar er no den trugne og vituge drengen som husbonden hev sett yver tenestfolket, so han skal gjeva deim mat i rett tid? 040 MAT 024 046 Sæl er den drengen som husbonden ser gjera so når han kjem. 040 MAT 024 047 Det segjer eg dykk for visst: Han skal setja honom yver alt det han eig. 040 MAT 024 048 Men er drengen ein skarv, og segjer med seg: «Husbonden min vert lenge burte, » 040 MAT 024 049 og han so tek til å slå dei hine tenarane, og et og drikk i lag med drikkarar, 040 MAT 024 050 då skal husbonden hans koma på ein dag han ikkje ventar det, og i ein time han ikkje veit av, 040 MAT 024 051 og skjera honom midt i tvo, og lata honom få sin lut med hyklarane, der dei græt og skjer tenner. 040 MAT 025 001 Då kann himmelriket liknast med ti brurmøyar som tok lamporne sine og gjekk til møtes med brudgomen. 040 MAT 025 002 Fem av dei var dårlege og fem vituge. 040 MAT 025 003 Då dei dårlege tok lamporne sine, tok dei ikkje olje med seg, 040 MAT 025 004 men dei vituge tok olje med seg i krukkor attåt lamporne sine. 040 MAT 025 005 Då det no drygde fyrr brudgomen kom, vart dei alle trøytte og sovna. 040 MAT 025 006 Men midt på natti høyrdest eit rop: No kjem brudgomen! Gakk ut og tak imot honom! 040 MAT 025 007 Då vakna alle brurmøyarne og stelte lamporne sine. 040 MAT 025 008 Og dei dårlege sagde til dei vituge: «Lat oss få noko olje hjå dykk! Lamporne våre sloknar.» 040 MAT 025 009 «Nei, » svara dei vituge, «det rekk ikkje til både åt oss og dykk. De lyt heller ganga til kræmaren og kjøpa dykk noko.» 040 MAT 025 010 Med dei då var burte og vilde kjøpa, kom brudgomen. Dei som var ferdige, gjekk med honom inn til bryllaupet, og døri vart stengd. 040 MAT 025 011 Då det leid um eit bil, kom dei hine møyarne og, og sagde: «Herre, herre, lat upp for oss!» 040 MAT 025 012 Men han svara: «Det segjer eg dykk for sant: Eg kjenner dykk ikkje.» 040 MAT 025 013 So vak då! For de veit korkje dag eller time. 040 MAT 025 014 Det er liksom med ein mann som vilde fara utanlands. Han kalla tenarane sine inn, og flidde deim midelen sin: 040 MAT 025 015 ein gav han fem tusund dalar, ein annan tvo tusund, og den tridje eitt tusund, etter som kvar dugde til, og so for han or landet. 040 MAT 025 016 Den som fekk fem tusund dalar, tok straks til å handla med deim, og vann seg fem tusund til. 040 MAT 025 017 Sameleis den som fekk tvo tusund; han og vann tvo tusund til. 040 MAT 025 018 Men den som fekk eitt tusund, gjekk burt og grov eit hol i jordi og gøymde pengarne åt husbonden sin. 040 MAT 025 019 So leid det ei lang tid, då kom husbonden heim att og kravde rekneskap av tenarane sine. 040 MAT 025 020 Og han som hadde fenge fem tusund dalar, gjekk fram og hadde med seg fem tusund til og sagde: «Herre, du gav meg fem tusund dalar; sjå her, eg hev vunne fem tusund til!» 040 MAT 025 021 Då sagde husbonden til honom: «Det var rett gjort, du gode og trugne tenar! Du hev vore tru i det som var lite; eg vil setja deg yver mykje. Gakk inn og gled deg med husbonden din!» 040 MAT 025 022 So gjekk han fram han som hadde fenge tvo tusund dalar, og sagde: «Herre, du gav meg tvo tusund dalar. Sjå her, eg hev vunne tvo tusund til!» 040 MAT 025 023 «Det var rett gjort, du gode og trugne tenar!» svara husbonden. «Du hev vore tru i det som var lite; eg vil setja deg yver mykje. Gakk inn og gled deg med husbonden din!» 040 MAT 025 024 Sidan kom han som hadde fenge eitt tusund dalar, og sagde: «Herre, eg kjende deg for ein streng mann, som haustar der du ikkje sådde, og sankar der du ikkje strådde. 040 MAT 025 025 Difor vart eg rædd, og so gjekk eg burt og gøymde pengarne dine i jordi. Sjå her hev du ditt!» 040 MAT 025 026 Då svara husbonden: «Du låke og late tenar! Du visste at eg haustar der eg ikkje sådde, og sankar der eg ikkje strådde! 040 MAT 025 027 Skulde du’kje då ha sett pengarne mine i banken! so hadde eg fenge mine att med rentor når eg kom heim. 040 MAT 025 028 Tak ifrå honom dei tusund dalarne, og gjev deim til den som hev ti tusund! 040 MAT 025 029 For kvar den som hev, han skal få, so han hev nøgdi; men den som ikkje hev, skal missa endå det som han hev. 040 MAT 025 030 Og kasta den duglause tenaren ut i myrkret utanfor, der dei græt og skjer tenner!» 040 MAT 025 031 Men når Menneskjesonen kjem i sin herlegdom, og alle englarne med honom, då skal han sitja i den glimande kongsstolen; 040 MAT 025 032 alle folkeslag skal samlast framfyre honom, og han skal skilja deim åt, liksom hyrdingen skil sauerne frå geiterne, 040 MAT 025 033 og setja sauerne på si høgre sida, og geiterne på den vinstre. 040 MAT 025 034 So skal kongen segja til deim på høgre sida: «Kom hit, de velsigna borni åt far min, og tak det riket i eige som var etla åt dykk alt ifrå verdi var skapt! 040 MAT 025 035 For eg var svolten, og de gav meg mat; eg var tyrst, og de gav meg drikka; eg var heimlaus, og de hyste meg; 040 MAT 025 036 eg var naken, og de klædde meg; eg var sjuk, og de såg um meg; eg var i fengsel, og de lydde til meg.» 040 MAT 025 037 Då tek dei rettferdige til ords og segjer til honom: «Herre, når hev me set deg svolten, og metta deg, eller tyrst, og kveikt deg? 040 MAT 025 038 Når hev me set deg heimlaus, og hyst deg, eller naken, og klædt deg? 040 MAT 025 039 Når hev me set deg sjuk eller i fengsel, og lydt til deg?» 040 MAT 025 040 Og kongen svarar: «Det segjer eg dykk for sant: Alt det de hev gjort mot ein av desse minste brørne mine, det hev de gjort imot meg.» 040 MAT 025 041 So segjer han til deim på vinstre sida: «Gakk burt frå meg, de bannstøytte, til den ævelege elden, som er tilbudd åt djevelen og englarne hans! 040 MAT 025 042 For eg var svolten, og de gav meg ikkje mat; eg var tyrst, og de gav meg ikkje drikka; 040 MAT 025 043 eg var heimlaus, og de hyste meg ikkje; eg var naken, og de klædde meg ikkje; eg var sjuk, og i fengsel, og de såg ikkje um meg.» 040 MAT 025 044 Då tek dei og til ords og segjer: «Herre, når hev me set deg svolten, eller tyrst, eller heimlaus, eller naken, eller sjuk, eller i fengsel, og hev ikkje tent deg?» 040 MAT 025 045 Og han svarar: «Det segjer eg dykk for sant: Alt det de ikkje hev gjort mot ein av desse minste, det hev de’kje gjort mot meg heller.» 040 MAT 025 046 So skal dei ganga burt til æveleg straff, men dei rettferdige til eit ævelegt liv. 040 MAT 026 001 Då Jesus hadde tala alle desse ordi, sagde han til læresveinarne: 040 MAT 026 002 «De veit at um tvo dagar er det påske; då skal Menneskjesonen gjevast i henderne på uvenerne sine, og dei skal krossfesta honom.» 040 MAT 026 003 Då var det dei øvste prestarne og styresmennerne for folket kom saman i garden åt øvstepresten - han heitte Kajafas - 040 MAT 026 004 og lagde yver at dei vilde gripa Jesus med list og slå honom i hel. 040 MAT 026 005 «Men ikkje med helgi!» sagde dei; «elles kunde det verta upplaup millom folket.» 040 MAT 026 006 Medan Jesus var i Betania, hjå Spilte-Simon, 040 MAT 026 007 kom det ei kvinna burt til honom med ei alabaster-krukka full av kosteleg salve; den helte ho ut på hovudet hans då han sat til bords. 040 MAT 026 008 Då læresveinarne såg det, vart dei harme og sagde: «Kva skal slik øyding vera til? 040 MAT 026 009 Dette kunde vore selt for mange pengar og gjeve til dei fatige.» 040 MAT 026 010 Jesus gådde det og sagde til deim: «Kvi er de leide med henne? Ho hev då gjort ei god gjerning mot meg. 040 MAT 026 011 Dei fatige hev de alltid hjå dykk, men meg hev de ikkje alltid. 040 MAT 026 012 Då ho slo denne salven ut yver likamen min, då vilde ho bu meg til jordferdi mi. 040 MAT 026 013 Det segjer eg dykk for visst: Kvar i verdi dette evangeliet vert kunngjort, der skal dei og tala um det ho hev gjort, so alle skal minnast henne.» 040 MAT 026 014 Då gjekk ein av dei tolv, han som heitte Judas Iskariot, til dei øvste prestarne 040 MAT 026 015 og sagde: «Kva vil de gjeva meg, so skal eg laga det so at de fær honom i dykkar magt?» Då talde dei upp tretti sylvdalar til honom. 040 MAT 026 016 Og frå den stundi søkte han eit høve til å gjeva Jesus i henderne deira. 040 MAT 026 017 Den fyrste dagen i søtebrødhelgi kom læresveinarne til Jesus og sagde: «Kvar vil du me skal laga til påskemålet åt deg?» 040 MAT 026 018 Han svara: «Gakk inn i byen til den mannen de veit, og seg med honom: «Meisteren segjer: Det lid innpå tidi for meg; eg vil halda påske hjå deg med læresveinarne mine.»» 040 MAT 026 019 Og læresveinarne gjorde som Jesus sagde, og laga til påskemålet. 040 MAT 026 020 Då det vart kveld, sette han seg til bords med dei tolv. 040 MAT 026 021 Og med dei sat og åt, sagde han: «Det segjer eg dykk for sant: Ein av dykk kjem til å svika meg.» 040 MAT 026 022 Då vart dei reint ille ved, og tok til å spyrja honom, kvar for seg: «Det er då vel ikkje eg, Herre?» 040 MAT 026 023 «Den som duppa med meg i fatet, han er det som vil svika meg, » svara Jesus. 040 MAT 026 024 «Menneskjesonen gjeng fulla burt, soleis som det er skrive um honom, men ve yver den mannen som svik Menneskjesonen! Det var betre for den mannen um han aldri var fødd.» 040 MAT 026 025 Då tok Judas, svikaren, til ords og sagde: «Det er då vel ikkje eg, rabbi?» «No sagde du det sjølv, » svara han. 040 MAT 026 026 Med dei sat til bords, tok Jesus brødet, og signa det og braut det, og gav læresveinarne og sagde: «Tak, og et! Dette er likamen min.» 040 MAT 026 027 Og han tok kalken, og takka, og gav deim og sagde: «Drikk av det alle! 040 MAT 026 028 Dette er blodet mitt, paktblodet, som renn for mange til forlating for synderne. 040 MAT 026 029 Eg segjer dykk, at heretter skal eg’kje drikka av denne druvesafti, fyrr den dagen eg drikk henne ny med dykk i riket åt far min.» 040 MAT 026 030 Då dei so hadde sunge lovsongen, gjekk dei ut til Oljeberget. 040 MAT 026 031 Då segjer Jesus til deim: «I denne natti kjem de alle til å styggjast ved meg og forlata meg. For det stend skrive: «Hyrdingen slær eg i hel, og saueflokken skal spreidast.» 040 MAT 026 032 Men når eg hev stade upp att, skal eg fara fyre dykk til Galilæa.» 040 MAT 026 033 Då tok Peter til ords og sagde: «Um alle styggjest ved deg, so skal eg aldri styggjast.» 040 MAT 026 034 «Det segjer eg deg for sant, » svara Jesus: «Fyrr hanen gjel i natt, kjem du til å avneitta meg tri gonger.» 040 MAT 026 035 Men Peter sagde: «Um eg so lyt døy med deg, skal eg aldri avneitta deg.» Like eins sagde alle læresveinarne. 040 MAT 026 036 So kom Jesus med læresveinarne til ein stad som heiter Getsemane. Då sagde han til deim: «Sit her med eg gjeng der burt og bed!» 040 MAT 026 037 Og han tok med seg Peter og båe Sebedæus-sønerne, og tok til å syrgja og kvidast. 040 MAT 026 038 So segjer han til deim: «Hjarta mitt er so fullt av sorg - det er som det vilde bresta. Ver her og vak med meg!» 040 MAT 026 039 Og han gjekk eit lite stykke fram, og lagde seg ned på kne og bad: «Far, er det råd, so lat denne skåli takast ifrå meg! Men ikkje som eg vil, berre som du vil!» 040 MAT 026 040 Då han kom attende til læresveinarne, såg han at dei sov. Då sagde han til Peter: «So var de’kje god til å vaka ein time med meg! 040 MAT 026 041 Vak og bed, so de ikkje skal koma i freisting! Åndi er viljug, men kjøtet er veikt.» 040 MAT 026 042 So gjekk han burt att andre gongen og bad: «Far, kann ikkje dette takast ifrå meg, og lyt eg tøma skåli, so lat det vera som du vil!» 040 MAT 026 043 Då han kom attende, såg han at dei hadde sovna til att; for augo deira var tunge av svevn. 040 MAT 026 044 Då let han dei vera og gjekk burt att og bad tridje gongen same bøni. 040 MAT 026 045 So kom han att og sagde til læresveinarne: «De søv og kviler, de! Sjå no er stundi komi, og Menneskjesonen skal gjevast yver i syndarhender. 040 MAT 026 046 Statt upp, og lat oss ganga! Svikaren er ikkje langt undan.» 040 MAT 026 047 Fyrr han hadde tala ut, kom Judas, ein av dei tolv, og med honom ein stor flokk med sverd og stavar; dei kom frå dei øvste prestarne og styresmennerne. 040 MAT 026 048 Svikaren hadde avtala eit teikn med deim og sagt: «Han som eg kysser, han er det; honom skal de taka!» 040 MAT 026 049 Og med det same gjekk han fram til Jesus og sagde: «Heil og sæl, rabbi!» og kysste honom. 040 MAT 026 050 Jesus sagde til honom: «Kvi er du her, venen min?» So gjekk dei innåt og lagde hand på Jesus og greip honom. 040 MAT 026 051 Men ein av deim som var med honom, tok og drog sverdet sitt, og hogg av øyra på tenaren åt øvstepresten. 040 MAT 026 052 Då sagde Jesus til honom: «Stikk sverdet ditt i slira! for alle som grip til sverdet, skal falla for sverdet. 040 MAT 026 053 Eller trur du’kje eg kunde beda far min, og han i denne stundi vilde senda meg meir enn tolv herar med englar? 040 MAT 026 054 Men korleis skulde då skrifterne sannast, dei som segjer at dette lyt henda?» 040 MAT 026 055 I same stundi sagde Jesus til flokken: «De kjem med sverd og stavar og grip meg, som eg skulde vera ein røvar. Dag etter dag sat eg i templet og lærde folket; då tok de meg ikkje. 040 MAT 026 056 Men alt dette hev hendt av di det laut sannast det som profetarne hev skrive.» Då tok alle læresveinarne ut, og rømde ifrå honom. 040 MAT 026 057 Dei som hadde gripe Jesus, førde honom til Kajafas, øvstepresten; der var dei skriftlærde og styresmennerne samla. 040 MAT 026 058 Peter fylgde eit langt stykke etter, og då han kom til garden åt øvstepresten, gjekk han inn og sette seg hjå tenarane - han vilde sjå korleis det gjekk. 040 MAT 026 059 Dei øvste prestarne og heile det Store Rådet leita etter range vitnemål mot Jesus, so dei kunde få dømt honom frå livet; 040 MAT 026 060 men endå mange falske vitne stod fram, fekk dei ikkje noko på honom. Endeleg kom det tvo som sagde: 040 MAT 026 061 «Denne mannen hev sagt: «Eg kann riva ned Guds tempel og byggja det upp att på tri dagar.»» 040 MAT 026 062 Og øvstepresten reiste seg og sagde til honom: «Svarar du inkje? Kva er det desse vitnar imot deg?» 040 MAT 026 063 Men Jesus tagde. Då tok øvstepresten til ords og sagde: «Ved den livande Gud - seg oss: Er du Messias, Guds Son?» 040 MAT 026 064 Og Jesus svara: «Du hev sjølv sagt det. Men det segjer eg dykk: Frå denne stundi skal de sjå Menneskjesonen sitja ved høgre handi åt Allmagti og koma i himmelskyerne.» 040 MAT 026 065 Då reiv øvstepresten sund klædi sine og sagde: «Han hev spotta Gud! Kva skal me med fleire vitne? No høyrde de gudsspottingi. 040 MAT 026 066 Kva meiner no de?» «Han er skuldig til å døy, » svara dei. 040 MAT 026 067 So sputta dei honom i andlitet og slo honom, sume med nevarne og sume med stavar, 040 MAT 026 068 og sagde: «Seg oss, Messias: Kven var det som slo deg?» 040 MAT 026 069 Medan sat Peter utanfor, i gardsromet. Då kom det ei tenestgjenta burt til honom og sagde: «Du var og med Jesus, galilæaren.» 040 MAT 026 070 Men han neitta so alle høyrde det, og sagde: «Eg veit ikkje kva du talar um.» 040 MAT 026 071 So gjekk han ut i portromet. Der fekk ei onnor gjenta sjå honom, og sagde til deim som var der: «Han var og med Jesus, nasaræaren.» 040 MAT 026 072 Då neitta han atter, og sagde med ein eid: «Eg kjenner ikkje den mannen.» 040 MAT 026 073 Eit lite bil etter kom dei som stod der innåt, og sagde til Peter: «Ja menn er du og ein av deim! Det kann ein høyra på målet ditt.» 040 MAT 026 074 Då sette han i og banna og svor: «Eg kjenner ikkje den mannen!» Og med det same gol hanen. 040 MAT 026 075 Då kom Peter i hug dei ordi Jesus hadde sagt til honom: «Fyrr hanen gjel, skal du hava avneitta meg tri gonger.» Og han gjekk ut og gret sårt. 040 MAT 027 001 Det var morgon vorte då alle dei øvste prestarne og styresmennerne sagde daudedomen yver Jesus. 040 MAT 027 002 So batt dei honom og førde honom burt og gav honom yver til Pilatus, landshovdingen. 040 MAT 027 003 Då Judas, svikaren, såg at dei hadde dømt Jesus frå livet, angra han på det han hadde gjort. Han bar dei tretti sylvdalarne attende til dei øvste prestarne og styresmennerne og sagde: 040 MAT 027 004 «Eg hev synda! Det var skuldlaust blod eg gav yver til dykk.» «Kva skil det oss? Det vert di eigi sak, » svara dei. 040 MAT 027 005 Då kasta han pengarne frå seg i templet og tok ut; og sidan gjekk han burt og hengde seg upp. 040 MAT 027 006 Dei øvste prestarne tok pengarne og sagde: «Det er’kje rett å leggja deim i tempelkista; for det er blodpengar.» 040 MAT 027 007 So tok dei den rådi at dei for desse pengarne kjøpte Pottemakaråkeren til gravstad for framande. 040 MAT 027 008 Difor hev den åkeren vore kalla Blodåkeren alt til denne dag. 040 MAT 027 009 Då vart det sanna det som Jeremia, profeten, hev tala, når han segjer: «So tok dei desse tretti sylvdalarn’ - det var det verd dei hadde sett han i, han som dei verdsette for Israel - 040 MAT 027 010 for Pottemakargården dei det gav, soleis som Herren hadde sagt meg til.» 040 MAT 027 011 So vart då Jesus førd fram for landshovdingen. Og landshovdingen spurde honom: «Er det du som er konge yver jødarne?» «Du segjer det sjølv, » sagde Jesus. 040 MAT 027 012 Men då dei øvste prestarne og styresmennerne kom med klagemåli sine, svara han ingen ting. 040 MAT 027 013 Då sagde Pilatus til honom: «Høyrer du ikkje alt det dei skuldar deg for?» 040 MAT 027 014 Men han svara honom ikkje på eit einaste ord, so landshovdingen undra seg storleg. 040 MAT 027 015 Kvar høgtid hadde landshovdingen for vis å gjeva folket ein fange fri, kven dei vilde. 040 MAT 027 016 Den gongen hadde dei ein ordgjeten fange som heitte Barabbas. 040 MAT 027 017 Då dei no hadde samla seg, sagde Pilatus til deim: «Kven vil de eg skal gjeva dykk fri, Barabbas eller Jesus, han som dei kallar Messias?» 040 MAT 027 018 For han visste at det var av ovund dei hadde gjeve Jesus yver til honom. 040 MAT 027 019 Og med han sat i domarsætet, sende kona hans bod til honom og sagde: «Du skal ikkje hava noko med saki mot denne rettferdige mannen! Eg hev drøymt so vondt i natt for hans skuld.» 040 MAT 027 020 Men dei øvste prestarne og styresmennerne talde folket til å beda Barabbas fri og lata Jesus drepast. 040 MAT 027 021 Og då landshovdingen tok til ords att og spurde: «Kven av desse tvo vil de eg skal gjeva dykk fri?» svara dei: «Barabbas!» 040 MAT 027 022 «Kva skal eg då gjera med Jesus, han som dei kallar Messias?» sagde han. Då svara deim alle: «Lat honom verta krossfest!» 040 MAT 027 023 «Kva vondt hev han då gjort?» sagde Pilatus. Men dei ropa berre sterkare og sterkare: «Lat honom verta krossfest!» 040 MAT 027 024 Då Pilatus såg at han ingen ting kunde gjera, men ståket heller vart verre, tok han vatn og tvo henderne sine midt for augo på folkehopen og sagde: «Eg hev ingi skuld i blodet åt denne rettferdige mannen. Dette lyt de svara for!» 040 MAT 027 025 Då svara heile folket: «Blodet hans må koma yver oss og yver borni våre!» 040 MAT 027 026 So gav han deim Barabbas fri, men Jesus let han piska, og gav honom yver til hermennerne sine, so dei skulde krossfesta honom. 040 MAT 027 027 Hermennerne åt landshovdingen tok Jesus med seg inn i borgi og samla heile vakti kringum honom. 040 MAT 027 028 So klædde dei av honom, og hengde på honom ei skarlakskåpa, 040 MAT 027 029 og dei fletta ein krans av klunger og sette på hovudet hans, og gav honom ein røyrstav i høgre handi. Med so gjort, fall dei på kne for honom spotta honom og sagde: «Heil deg, jødekonge!» 040 MAT 027 030 So sputta dei på honom, og tok røyrstaven og slo honom i hovudet med, 040 MAT 027 031 og då dei hadde spotta honom det dei vilde, tok dei av honom kåpa og hadde på honom hans eigne klæde, og so førde dei honom burt og skulde krossfesta honom. 040 MAT 027 032 På vegen møtte dei ein mann frå Kyrene som heitte Simon. Honom nøydde dei til å bera krossen hans. 040 MAT 027 033 Då dei so kom til ein stad som heiter Golgata - det er det same som Skallestaden - 040 MAT 027 034 gav dei honom vin blanda med gall; men då han hadde smaka på det, vilde han ikkje drikka. 040 MAT 027 035 So feste dei honom til krossen. Klædi hans bytte dei millom seg, og drog strå um deim, 040 MAT 027 036 og so vart dei sitjande der og heldt vakt yver honom. 040 MAT 027 037 Og uppyver hovudet hans hadde dei skrive klagemålet mot honom; det lydde so: Dette er Jesus, kongen yver jødarne. 040 MAT 027 038 Saman med honom vart tvo røvarar krossfeste, ein på høgre og ein på vinstre sida. 040 MAT 027 039 Dei som gjekk framum, hædde honom og riste på hovudet og sagde: 040 MAT 027 040 «Du som riv ned templet og byggjer det upp att på tri dagar, hjelp deg no sjølv! Er du Guds Son, so stig ned av krossen!» 040 MAT 027 041 Sameleis spotta dei honom, både dei øvste prestarne og dei skriftlærde og styresmennerne, og sagde: 040 MAT 027 042 «Andre hev han hjelpt, seg sjølv kann han ikkje hjelpa! Han er konge i Israel! Lat honom no stiga ned av krossen, so skal me tru på honom. 040 MAT 027 043 Han leit på Gud; lat no Gud berga honom, dersom han bryr seg um honom! Han hev då sagt: «Eg er Guds Son!»» 040 MAT 027 044 Jamvel røvarane som var krossfeste saman med honom, spotta på same visi. 040 MAT 027 045 Frå den sette timen vart det myrkt yver heile landet, alt til den niande timen. 040 MAT 027 046 Og kring den niande timen ropa Jesus med høg røyst og sagde: «Eli, Eli, lama sabaktani!» Det er det same som: «Min Gud, min Gud, kvi hev du forlate meg?» 040 MAT 027 047 Då sagde nokre av deim som stod der og høyrde det: «Han ropar på Elia.» 040 MAT 027 048 Og med det same sprang ein av deim fram og tok ein svamp og fyllte med vineddik og sette på ein tein, og let honom få drikka. 040 MAT 027 049 Men dei hine sagde: «Venta! Lat oss sjå um Elia kjem og hjelper honom!» 040 MAT 027 050 Og Jesus ropa endå ein gong med høg røyst, og gav ut åndi. 040 MAT 027 051 Då rivna forhenget i templet midt i tvo, ovantil og heilt ned, og jordi skalv og bergi brast, 040 MAT 027 052 og graverne opna seg, og mange avlidne heilagmenne stod livs livande upp 040 MAT 027 053 og dei gjekk fram or graverne, og etter Jesus hadde stade upp att, kom dei inn i den heilage staden og synte seg for mange. 040 MAT 027 054 Då hovudsmannen og dei som var med honom og heldt vakt yver Jesus, såg jordskjelven og alt det som hende, vart dei fulle av otte og sagde: «Dette var sanneleg Guds Son!» 040 MAT 027 055 Det var og mange kvinnor der, som stod eit stykke undan og såg på; dei hadde fylgt Jesus frå Galilæa og tent honom. 040 MAT 027 056 Millom deim var Maria Magdalena, og Maria, mor åt Jakob og Josef, og mor åt Sebedæus-sønerne. 040 MAT 027 057 Um kvelden kom det ein rik mann som heitte Josef, og var frå Arimatæa; han hadde og vorte ein læresvein åt Jesus. 040 MAT 027 058 Han gjekk til Pilatus og bad um han måtte få likamen åt Jesus; og Pilatus sende bod at dei skulde lata honom få han. 040 MAT 027 059 Då tok Josef likamen og sveipte honom inn i eit reint linty, 040 MAT 027 060 og lagde honom i den nye gravi som han hadde hogge ut åt seg i berget. So velte han ein stor stein attfor gravopningi og gjekk burt. 040 MAT 027 061 Maria Magdalena og den andre Maria var der og; dei sat midt fyre gravi. 040 MAT 027 062 Den andre dagen - det var den som kjem etter fyrebuingsdagen - gjekk dei øvste prestarne og farisæarane saman til Pilatus 040 MAT 027 063 og sagde: «Herre, me kjem i hug at denne folkedåraren sagde med han livde: «Tri dagar etter stend eg upp att.» 040 MAT 027 064 Set no folk til å vakta vel på gravi til tridje dagen! Elles kunde læresveinarne hans koma og stela honom burt, og segja til folket: «Han hev stade upp frå dei daude, » og då vert den siste dåringi verre enn den fyrste.» 040 MAT 027 065 Då sagde Pilatus: «Her hev de vakt! Gakk no og tak vare på gravi som de best kann!» 040 MAT 027 066 So gjekk dei og sette vakti til å varveitsla gravi, etter dei hadde forsigla steinen. 040 MAT 028 001 Då kviledagen var liden, og det tok til å ljosna den fyrste dagen i vika, kom Maria Magdalena og den andre Maria og vilde sjå til gravi. 040 MAT 028 002 Då vart det brått ein sterk jordskjelv; for ein Herrens engel for ned frå himmelen, og gjekk innåt og velte steinen ifrå og sette seg på honom. 040 MAT 028 003 Han var som ein elding å sjå til, og klædi hans var kvite som snø. 040 MAT 028 004 Vaktarane skalv av rædsla for honom, og vart liggjande som dei var daude. 040 MAT 028 005 Og engelen tala til kvinnorne og sagde: «Ver ikkje rædde! Eg veit at de leitar etter Jesus, han som vart krossfest. 040 MAT 028 006 Han er ikkje her; han hev stade upp, som han sagde. Kom og sjå staden der han låg! 040 MAT 028 007 Og skunda dykk so av stad, og seg med læresveinarne hans: «Han hev stade upp frå dei daude, og no gjeng han fyre dykk til Galilæa; der skal de få sjå honom!» Sjå no hev eg sagt dykk det.» 040 MAT 028 008 Då skunda dei seg burt ifrå gravi med otte og stor gleda, og sprang av stad, vilde bera bod um det til læresveinarne hans. 040 MAT 028 009 Men best det var, fekk dei sjå Jesus; han kom imot deim og sagde: «Guds fred!» Då gjekk dei innåt og fall på kne for honom og tok kringum føterne hans. 040 MAT 028 010 Og Jesus sagde til deim: «Ver ikkje rædde! Gakk og seg med brørne mine at dei skal fara til Galilæa! Der skal dei sjå meg.» 040 MAT 028 011 Med dei var på vegen, kom nokre av vaktarane inn til byen, og fortalde dei øvste prestarne alt det som hadde hendt. 040 MAT 028 012 Då kom dei og styresmennerne i hop og samrådde seg; og dei gav hermennerne nok av pengar 040 MAT 028 013 og sagde: «Seg at læresveinarne hans kom um natti og stal honom burt medan de sov. 040 MAT 028 014 Og skulde det koma att for landshovdingen, so skal me tala vel med honom, og laga det so at de kann vera trygge.» 040 MAT 028 015 So tok dei mot pengarne og gjorde som dei var fyresagde. Soleis kom det ordet ut millom jødarne, og hev halde seg alt til denne dag. 040 MAT 028 016 Dei elleve læresveinarne for til Galilæa, til det fjellet der Jesus hadde sagt deim til å møtast med honom. 040 MAT 028 017 Då dei fekk sjå honom, fall dei på kne for honom, men sume tvila. 040 MAT 028 018 Og Jesus steig fram og tala til deim og sagde: «Eg hev fenge all magt i himmelen og på jordi. 040 MAT 028 019 Gakk då ut, og gjer alle folki til læresveinar, med di de døyper deim til namnet åt Faderen og Sonen og den Heilage Ande, 040 MAT 028 020 og lærer deim å halda alt det som eg hev bode dykk. Og sjå, eg er med dykk alle dagar so lenge verdi stend!» # # BOOK 041 MAR Mark Markus 041 MAR 001 001 Upphavet til evangeliet um Jesus Kristus, Guds Son. 041 MAR 001 002 Hjå Jesaja, profeten, stend det skrive: «Framfyre deg min ærendsvein eg sender; Der du vil fara, skal han vegen rydja» - 041 MAR 001 003 «Høyr han som ropar i heidi: «Rydje vegen åt Herren, jamna stigarne hans!»» 041 MAR 001 004 Soleis stod Johannes, døyparen, fram i øydemarki, og ropa ut umvendingsdåp til forlating for synderne. 041 MAR 001 005 Og heile Judaland kom ut til honom, og alt Jerusalems-folket, og han døypte deim i Jordanåi, med dei sanna synderne sine. 041 MAR 001 006 Johannes var klædd i kamelhår og hadde eit lerbelte kring livet, og det han åt, var grashoppar og villhonning. 041 MAR 001 007 Og han tala til folket og sagde: «Det kjem ein etter meg som er sterkare enn eg; eg er’kje verdig å bøygja meg ned og løysa skobandet hans. 041 MAR 001 008 Eg hev døypt dykk med vatn, men han skal døypa dykk med den Heilage Ande.» 041 MAR 001 009 I dei dagarne hende det, at Jesus kom frå Nasaret i Galilæa og vart døypt i Jordan av Johannes. 041 MAR 001 010 Og med det same han steig upp or vatnet, såg han korleis himmelen opna seg, og Anden dala ned til honom som ei duva. 041 MAR 001 011 Og frå himmelen kom det ei røyst: «Du er Son min, som eg elskar! Deg hev eg hugnad i!» 041 MAR 001 012 Og straks dreiv Anden honom ut i øydemarki; 041 MAR 001 013 og han var i øydemarki i fyrti dagar og vart freista av Satan, og heldt til millom villdyri, og englarne tente han. 041 MAR 001 014 Då Johannes var sett i fengsel, kom Jesus til Galilæa og kunngjorde evangeliet frå Gud 041 MAR 001 015 og sagde: «Tidi er fullkomi, og Guds rike er nær! Vend um og tru på evangeliet!» 041 MAR 001 016 Då han ein gong for frammed Galilæasjøen, fekk han sjå Simon og Andreas, bror hans; dei var åt og sette garn i sjøen, for dei var fiskarar. 041 MAR 001 017 Han sagde til deim: «Kom og fylg meg, so skal eg setja dykk til å vera menneskje-fiskarar!» 041 MAR 001 018 Då gjekk dei beint frå garni sine og fylgde honom. 041 MAR 001 019 Då han kom litt lenger fram, såg han Jakob, son åt Sebædeus, og Johannes, bror hans; dei var og i båten sin og greidde garni. 041 MAR 001 020 Og med ein gong kalla han deim, og dei gav seg med honom, og let far sin, Sebedæus, vera att i båten med leigefolket. 041 MAR 001 021 So kom dei til Kapernaum, og fyrste kviledag gjekk han inn i synagoga og lærde folket. 041 MAR 001 022 Og dei var reint upp i under yver læra hans; for han lærde deim som ein som hev velde, og ikkje som dei skriftlærde. 041 MAR 001 023 Den gongen var det der i lyden ein mann med ei urein ånd; han sette i og ropa: 041 MAR 001 024 «Kva vil du oss, Jesus frå Nasaret? Er du komen for å gjera ende oss? Eg veit kven du er - den Heilage frå Gud.» 041 MAR 001 025 Jesus truga den ureine åndi og sagde: «Teg still, og far ut or honom!» 041 MAR 001 026 Då reiv ho og sleit i honom og ill-hua, og for ut or honom. 041 MAR 001 027 Og alle vart forfærde og spurde seg imillom: «Kva er dette? Ei ny og ageleg læra! Jamvel dei ureine ånderne lyt lystra, når han talar til deim!» 041 MAR 001 028 Og gjetordet um honom for straks yver alle Galilæa-bygderne derikring. 041 MAR 001 029 Frå synagoga gjekk dei beint heim til Simon og Andreas, i lag med Jakob og Johannes. 041 MAR 001 030 Vermor åt Simon låg sjuk og hadde hiteflagor, og dei tala straks til Jesus um henne. 041 MAR 001 031 Han gjekk burt til henne og tok henne i handi og reiste henne upp. Då slepte sotti henne, og ho tok til å stella for deim. 041 MAR 001 032 Då det vart kveld, og soli var gladd, kom dei til honom med alle som hadde vondt eller var forgjorde, 041 MAR 001 033 og heile byen hadde samla seg utfor døri. 041 MAR 001 034 Og han lækte mange som drogst med ymse sjukdomar, og dreiv ut mange vonde ånder, men han let’kje ånderne få lov til å tala, av di dei kjende honom. 041 MAR 001 035 I otta, fyrr det vart dag, reis han upp og gjekk ut og burt til ein øydestad; der heldt han bøn. 041 MAR 001 036 Simon og dei som var med honom, skunda seg etter honom, 041 MAR 001 037 og då dei fann honom, sagde dei til honom: «Alle leitar etter deg!» 041 MAR 001 038 Men Jesus svara: «Lat oss fara til ein annan stad, til grenderne her innmed, so eg kann få tala for folket der og; for det var det eg gjekk ut for.» 041 MAR 001 039 So gjekk han kring i heile Galilæa og tala i synagogorne deira og dreiv dei vonde ånderne ut. 041 MAR 001 040 Ein som hadde spillsykja kom og fall på kne for honom og bad: «Dersom du vil, kann du gjera meg rein!» 041 MAR 001 041 Jesus tykte vondt um honom, og rette ut handi og tok burtpå honom og sagde: «Eg vil; vert rein!» 041 MAR 001 042 Og med ein gong gjekk spillsykja av honom, og han vart rein. 041 MAR 001 043 Jesus tala strengt til honom, og bad honom ganga sin veg straks. 041 MAR 001 044 «Agta deg at du ikkje segjer dette med nokon, » sagde han, «men gakk burt og te deg for presten, og ber fram det offeret for reinsingi di som Moses hev sagt, so du kann vitna for deim!» 041 MAR 001 045 Men mannen var’kje fyrr komen ut, fyrr han tok til å tala mykje um det og bera det utyver, so Jesus ikkje lenger kunde ganga berrsynt inn i nokon by; han heldt seg utanfor, på øydestader, og der kom dei til honom frå alle kantar. 041 MAR 002 001 Då det leid um nokre dagar, kom han til Kapernaum att, og det spurdest at han var heime. 041 MAR 002 002 Då samla der seg so mykje folk at det ikkje var rom åt fleire, ikkje ein gong framfor døri, og han tala Guds ord til deim. 041 MAR 002 003 Best det var, kom fire mann berande med ein som var lam, 041 MAR 002 004 og då dei ikkje kunde koma fram til Jesus for folkestimen, tok dei burt taksteinarne der som han var og braut hol i taket og fira ned sengi som den lame låg i. 041 MAR 002 005 Og då Jesus såg trui deira, sagde han til den lame: «Son, synderne dine er tilgjevne!» 041 MAR 002 006 No var det nokre skriftlærde som sat der; dei tenkte med seg: 041 MAR 002 007 «Kvi talar den mannen so? Han spottar Gud! Kven kann tilgjeva synder utan ein - Gud?» 041 MAR 002 008 Jesus kjende straks i hugen sin at dei tenkte so, og han sagde: «Kvi hyser de slike tankar i hjarta? 041 MAR 002 009 Kva er lettast å segja til den lame: «Synderne dine er tilgjevne!» eller å segja: «Statt upp, tak sengi di og gakk?» 041 MAR 002 010 Men so de skal vita at Menneskjesonen hev magt til å tilgjeva synder på jordi, so segjer eg deg» - sagde han til den lame -: 041 MAR 002 011 «Statt upp, tak sengi di og gakk heim att!» 041 MAR 002 012 Då stod han upp, tok sengi si i same stund og gjekk ut for alle manns augo, so dei alle vart mest frå seg av undring, og lova Gud og sagde: «Slikt hev me aldri set fyrr!» 041 MAR 002 013 So gjekk han ut til sjøen att. Då kom alt folket til honom, og han lærde deim. 041 MAR 002 014 Som han no gjekk frammed der, fekk han sjå Levi Alfæusson - han sat på tollbudi - og Jesus sagde til honom: «Fylg meg!» Då reiste han seg og fylgde honom. 041 MAR 002 015 So hende det at Jesus var til bords i huset hans, og mange tollmenner og syndarar sat saman med honom og læresveinarne hans; for dei var mange, og dei fylgde honom. 041 MAR 002 016 Og då dei skriftlærde millom farisæarane såg at han åt i lag med syndarar og tollmenner, sagde dei til læresveinarne hans: «Et han i lag med tollmenner og syndarar?» 041 MAR 002 017 Jesus høyrde det og sagde til deim: «Det er’kje dei friske som treng lækjar, men dei som hev vondt. Eg er ikkje komen for å kalla rettferdige, men syndarar.» 041 MAR 002 018 Både læresveinarne åt Johannes og læresveinarne åt farisæarane heldt fasta. Og folk kom og spurde Jesus: «Korleis hev det seg at læresveinarne åt Johannes og åt farisæarane fastar, men dine læresveinar fastar ikkje?» 041 MAR 002 019 «Kann brudlaupsfolket fasta med brudgomen er hjå deim?» svara Jesus; «so lenge dei hev brudgomen hjå seg, kann dei då ikkje fasta. 041 MAR 002 020 Men skal kjem ei tid då brudgomen vert teken ifrå deim; då, når den dagen kjem, skal dei fasta. 041 MAR 002 021 Ingen saumar ein lapp av ustampa ty på eit gamalt klædeplagg; elles riv boti burt noko av plagget - det nye tyet av det gamle - og rifti vert større. 041 MAR 002 022 Og ingen hev ny vin på gamle lerflaskor; elles sprengjer vinen flaskorne og vinen øydest, og flaskorne med: Nei - ny vin på nye lerflaskor!» 041 MAR 002 023 Ein gong bar det so til at han gjekk yver åkrarne på kviledagen, og læresveinarne tok til å riva av aks, med dei gjekk etter vegen. 041 MAR 002 024 Då sagde farisæarane med honom: «Sjå kva dei gjer på kviledagen! det som ingen hev lov til!» 041 MAR 002 025 Han svara: «Hev de aldri lese kva David gjorde då han leid naud og svalt, han og dei som var med honom? 041 MAR 002 026 korleis han gjekk inn i Guds hus den tid Abjatar var øvsteprest, og åt skodebrødi - dei som ingen utan prestarne hev lov til å eta - og gav fylgjet sitt med seg?» 041 MAR 002 027 So sagde han til deim: «Kviledagen vart til for menneskja skuld, og ikkje menneskja for kviledagen skuld. 041 MAR 002 028 Difor råder Menneskjesonen yver kviledagen og.» 041 MAR 003 001 Då Jesus ein annan gong gjekk inn i ei synagoga, var der ein mann som hadde ei nomi hand, 041 MAR 003 002 og dei gjætte på honom um han vilde lækja mannen på kviledagen, so dei kunde få noko å klaga honom for. 041 MAR 003 003 Då sagde han til mannen med den nomne handi: «Reis deg upp og kom fram!» 041 MAR 003 004 Og til dei andre sagde han: «Er det rett å gjera godt på kviledagen eller å gjera vondt - berga eit liv eller drepa?» Dei tagde. 041 MAR 003 005 Då såg han rundt ikring på deim, både harm og sorgfull for di dei var so harde og stride. So sagde han til mannen: «Rett fram handi!» Då rette han henne fram, og handi hans vart like god att. 041 MAR 003 006 Men farisæarane gjekk ut og tok straks til å samråda seg med Herodes-mennerne korleis dei skulde få gjort ende på honom. 041 MAR 003 007 So for Jesus med læresveinarne sine burt til sjøen, og ein stor folkehop frå Galilæa fylgde med; og frå Judaland 041 MAR 003 008 og Jerusalem og Idumea og bygderne på hi sida Jordan og kring Tyrus og Sidon kom dei til honom i flokketal, då dei høyrde um alt det han gjorde. 041 MAR 003 009 Då sagde han til læresveinarne at det skulde liggja ein båt ferdig til honom for folkemengdi skuld, so dei ikkje skulde trengja honom; 041 MAR 003 010 for han lækte mange, so alle som hadde eikor plåga, trengde seg innpå honom, og vilde få taka i honom. 041 MAR 003 011 Og kvar gong dei ureine ånderne såg honom, kasta dei seg ned for føterne hans og ropa: «Du er Guds Son!» 041 MAR 003 012 Men han forbaud deim både tidt og strengt å gjera honom kjend. 041 MAR 003 013 So gjekk han upp i fjellet, og kalla til seg deim han sjølv vilde, og dei kom til honom. 041 MAR 003 014 Og han valde ut tolv som skulde vera med honom, og som han vilde senda ut til å tala for folket, 041 MAR 003 015 og vilde gjeva magt til å driva ut djevlar. 041 MAR 003 016 Det var Simon - honom kalla han Peter - 041 MAR 003 017 og Jakob, son åt Sebedæus, og Johannes, bror hans Jakob - deim kalla han Boanerges, det er Toresveinarne - 041 MAR 003 018 og Andreas og Filip og Bartolomæus og Mattæus og Tomas og Jakob, son åt Alfæus, og Taddæus og Simon Kananæus 041 MAR 003 019 og Judas Iskariot, han som sidan sveik honom. 041 MAR 003 020 Med det same han kom heim, samla folket seg i hop att, so dei kunde ikkje ein gong få seg mat. 041 MAR 003 021 Då hans eige folk fekk høyra det, for dei heimantil og vilde få tak i honom; «han må vera frå vitet!» sagde dei. 041 MAR 003 022 Men dei skriftlærde som var komne ned frå Jerusalem, sagde: «Be’elsebul hev fare i honom! og: «Det er djevlehovdingen sjølv som hjelper honom til å driva ut djevlar.» 041 MAR 003 023 Då kalla han deim til seg og tala til deim i likningar: «Korleis kann Satan driva ut Satan?» 041 MAR 003 024 Kjem eit rike i strid med seg sjølv, so kann det riket ikkje standa, 041 MAR 003 025 og kjem eit hus i strid med seg sjølv, so stend det huset ikkje med lag. 041 MAR 003 026 Set no Satan seg upp mot seg sjølv og kjem i strid med seg sjølv, so kann han ikkje standa seg; då er det ute med honom. 041 MAR 003 027 Men ingen kann ganga inn i huset til ei kjempa og rana eignaluterne hans, hev han ikkje fyrst lagt kjempa i band; då kann han plundra huset. 041 MAR 003 028 Det segjer eg dykk for sant: Alt skal tilgjevast menneskjeborni, både synder og spottord, kor mykje dei spottar; 041 MAR 003 029 men den som spottar den Heilage Ande, fær i all æva ikkje tilgjeving; han er saka i ei æveleg synd» - 041 MAR 003 030 det var for di dei sagde: «Han hev ei urein ånd i seg.» 041 MAR 003 031 So kom mor hans og brørne hans; dei vart standande utanfor, og sende bod til honom um han vilde koma ut. 041 MAR 003 032 Det sat ein stor flokk kringum honom, og dei sagde til honom: «Sjå, mor di og brørne dine stend utanfor og spør etter deg!» 041 MAR 003 033 Kven er mor mi og brørne mine? svara han. 041 MAR 003 034 So såg han rundt på deim som sat i ein ring kringum honom, og sagde: «Sjå det er mor mi og brørne mine! 041 MAR 003 035 Den som gjer det Gud vil, han er bror min og syster mi og mor mi.» 041 MAR 004 001 So tok han til å læra folket att ved sjøen; og det samla det seg ei uhorveleg mengd ikring honom, so han laut ganga ut i ein båt; den sat han i utpå vatnet, og heile folkehopen stod innpå land nedmed sjøen. 041 MAR 004 002 Då lærde han deim mangt og mykje i likningar, og med han soleis lærde deim, sagde han: 041 MAR 004 003 Høyr her! Det var ein såmann som gjekk ut og vilde så. 041 MAR 004 004 Då bar det seg so til med han sådde, at noko av kornet fall frammed vegen, og fuglarne kom og åt det upp. 041 MAR 004 005 Noko fall på steingrunn; der hadde det ikkje mykje jord, og det rann snøgt upp, av di der var so grunt; 041 MAR 004 006 men då soli steig, skein det av, for det hadde ikkje rot. 041 MAR 004 007 Noko fall millom klunger, og klungeren voks upp og kjøvde det, og det gav ikkje grøda. 041 MAR 004 008 Noko fall i god jord; det rann upp og voks og gav grøda og bar upp til tretti og seksti og hundrad foll. 041 MAR 004 009 Høyr etter, kvar som høyra kann! sagde han då. 041 MAR 004 010 Då han vart åleine, kom dei tolv og dei andre som var med honom, og spurde honom um likningarne. 041 MAR 004 011 Han svara: «De fær vita løyndomen i Gudsriket, men til dei andre, som er utanfor, kjem allting i likningar, 041 MAR 004 012 so dei skal sjå, men ikkje skilja, og høyra, men ikkje skyna; elles kunde dei venda um og få tilgjeving. 041 MAR 004 013 Men skynar de’kje denne likningi, sagde han, korleis kann de då greida alle dei andre likningarne? 041 MAR 004 014 Såmannen, det er den som sår Guds ord. 041 MAR 004 015 Dei frammed vegen, det er dei som Guds ord vert sått i, men med same dei hev høyrt det, kjem Satan, og tek burt ordet som var sått i deim. 041 MAR 004 016 Sameleis dei som var sådde på steingrunn; det er dei som straks dei fær høyra Guds ord, tek imot det med gleda; 041 MAR 004 017 men dei hev ikkje rot i seg, og held ikkje ut langt bilet; kjem dei so i naud eller fåre for ordet skuld, leidest dei straks og fell ifrå. 041 MAR 004 018 Andre var sådde millom klunger; det er dei som hev høyrt Guds ord, 041 MAR 004 019 men suterne for det timelege og den svikfulle rikdomen og fysna etter alle andre ting, trengjer seg inn og kjøver ordet, so det vert grødelaust. 041 MAR 004 020 Men dei som var sådde i god jord, det er dei som høyrer Guds ord og tek imot det, og gjev grøda i tretti og seksti og hundrad foll.» 041 MAR 004 021 Sidan sagde han til deim: «Når dei kjem inn med eit ljos, set dei det då under skjeppa eller sengi? set dei det’kje i staken? 041 MAR 004 022 For ingen ting er dult utan det vert openberra, og ingen ting vart løynt utan det laut fram i ljoset. 041 MAR 004 023 Høyr etter, kvar som høyra kann!» 041 MAR 004 024 So sagde han til deim: «Sjå dykk fyre kva de høyrer på! Det målet de mæler med, skal dei mæla åt dykk med, og endå skal de få noko attpå. 041 MAR 004 025 For den som hev, han skal få, men den som ikkje hev, skal missa endå det som han hev.» 041 MAR 004 026 Sidan sagde han: «Med Guds rike er det so som når ein mann hev sått kornet i jordi: 041 MAR 004 027 Han søv og ris upp, natt etter natt og dag etter dag, og frøet renn upp og veks - han veit ikkje korleis det gjeng til; 041 MAR 004 028 av seg sjølv ber jordi si grøda, fyrst strå, so aks, so fulle korn i kvart aks. 041 MAR 004 029 Men so snart som åkeren er skjær, tek han fram sigden; for hausten er komen.» 041 MAR 004 030 So sagde han: «Kva skal me likna Guds rike i hop med? kva bilæte skal me teikna det med? 041 MAR 004 031 Det er liksom senapskornet; når det vert lagt i jordi, er det mindre enn alle frøkorn i verdi. 041 MAR 004 032 Men etter det er sått, renn det upp og vert større enn alle hagevokstrar og fær store greiner, so fuglarne i lufti kann byggja reir i skuggen av det.» 041 MAR 004 033 I mange sovore likningar tala han Guds ord til deim, etter som dei var god til å skyna det. 041 MAR 004 034 Forutan likningar tala han ikkje til folket; men når han var åleine med læresveinarne sine, lagde han det ut alt saman for deim. 041 MAR 004 035 Då det leid til kvelds same dagen, sagde han til deim: «Lat oss fara yver til hi sida!» 041 MAR 004 036 So skildest dei med folket og tok honom med i båten, som han var. Og andre båtar fylgde og med. 041 MAR 004 037 Då vart det so hardt eit ver, at bårorne slo inn i båten, og han var nær på å fyllast. 041 MAR 004 038 Men Jesus låg og sov på høgjendet i bakskuten. Dei vekte honom og sagde: «Meister, er du like sæl um me gjeng under?» 041 MAR 004 039 So stod han upp og truga vinden og sagde til sjøen: «Teg, og ver still!» Då logna vinden, og det vart blikende stilt. 041 MAR 004 040 Og han sagde til deim: «Kvi er de rædde? Hev de endå ingi tru?» 041 MAR 004 041 Men dei var fulle av otte og sagde seg imillom: «Kva er då dette for ein, som både vinden og sjøen lyder?» 041 MAR 005 001 So kom dei yver til hi sida av sjøen, til Gerasenarbygdi, 041 MAR 005 002 og med det same han steig utor båten, kom ein mann med ei urein ånd imot honom frå gravholorne. 041 MAR 005 003 Mannen hadde tilhald i graverne, og ingen kunde lenger få bunde honom, ikkje ein gong med lekkjor; 041 MAR 005 004 for han hadde ofte vore bunden med fotjarn og lekkjor, men slite lekkjorne og brote sund fotjarni, og ingen var god til å døyva honom. 041 MAR 005 005 Allstødt både natt og dag var han i graverne og på fjelli og hua og slo seg sjølv med steinar. 041 MAR 005 006 Då han no såg Jesus langt burte, kom han springande og kasta seg ned for føterne hans, 041 MAR 005 007 og ropa høgt: «Kva vil du meg, Jesus, son åt den høgste Gud? For Guds skuld: pin meg ikkje!» 041 MAR 005 008 For Jesus sagde til honom: «Far ut or mannen, du ureine ånd!» 041 MAR 005 009 «Kva er namnet ditt?» spurde Jesus. «Legion er namnet mitt, » svara han; «for me er mange.» 041 MAR 005 010 Og han naudbad Jesus, at han ikkje vilde driva deim ut or bygdi. 041 MAR 005 011 No var det ein stor svineflokk som gjekk på beite der innmed fjellet; 041 MAR 005 012 so bad dei honom: «Send oss burt i svineflokken, og lat oss få fara inn i deim!» 041 MAR 005 013 Det gav han deim lov til. So for dei ureine åndene ut og for i svini. Og heile flokken, um lag tvo tusund svin, sette utyver stupet ned i sjøen og druknast. 041 MAR 005 014 Dei som gjætte svini, rømde og sagde frå um det i byen og på gardarne, og folk tok ut og vilde sjå kva det var som hadde hendt. 041 MAR 005 015 Då dei so kom til Jesus, fekk dei sjå at den forgjorde sat der klædd, og med sitt fulle vit, han som hadde havt djevleheren i seg. Og dei vart ottefulle. 041 MAR 005 016 Og då dei som hadde set det, fortalde korleis det hadde gjenge med den forgjorde, og um svini, 041 MAR 005 017 tok dei til å beda Jesus at han vilde fara burt frå grensorne deira. 041 MAR 005 018 Då Jesus gjekk i båten, bad den forgjorde um han måtte vera med honom. 041 MAR 005 019 Men Jesus let honom ikkje få lov, og sagde: «Gakk heim til folket ditt, og seg med deim kor mykje Herren hev gjort for deg, og kor god han hev vore med deg!» 041 MAR 005 020 So gjekk mannen og tok til å gjera kunnigt kring i Dekapolis kor mykje Jesus hadde gjort for honom. Og alle undra seg. 041 MAR 005 021 Då Jesus hadde fare yver til hi sida att med båten, og endå var nedmed sjøen, samla det seg ein stor folkehop kringum honom. 041 MAR 005 022 Då kom ein av synagoge-forstandarane, som heitte Jairus, og med det same han såg Jesus, kasta han seg ned for føterne hans 041 MAR 005 023 og bad honom mykje og sagde: «Vesle dotter mi ligg på det siste - um du vilde koma og leggja henderne på henne, so ho kann bergast og liva!» 041 MAR 005 024 Jesus gjekk med honom, og ein stor folkehop fylgde etter, og trengde seg um honom. 041 MAR 005 025 Millom deim var ei kvinna som hadde havt blodflod i tolv år. 041 MAR 005 026 Ho hadde søkt mange lækjarar, og prøvt mange råder, og kosta ut alt ho åtte; men det hadde ikkje muna; ho var heller vorti verre. 041 MAR 005 027 Ho hadde høyrt ordet um Jesus, og no kom ho midt i folkehopen og tok attantil i kjolen hans. 041 MAR 005 028 «Kann eg få taka um so berre i klædi hans, vert eg god att, » tenkte ho. 041 MAR 005 029 Og med ein gong stana blodflodi, og ho kjende det i likamen at ho var lækt for sjukdomen. 041 MAR 005 030 Jesus kjende straks på seg at det for ei kraft ut ifrå honom; han snudde seg um i hopen og spurde: «Kven var det som tok i klædi mine?» 041 MAR 005 031 «Du ser folket trengjer deg på alle kantar, » svara læresveinarne, «og so spør du kven det var som tok i deg!» 041 MAR 005 032 Då såg han seg ikring etter den som hadde gjort det. 041 MAR 005 033 Og kvinna, som var so rædd at ho skalv, av di ho visste kva som hadde hendt henne, ho kom og kasta seg ned for føterne hans, og sagde honom alt som det var. 041 MAR 005 034 Då sagde han til henne: «Trui di hev hjelpt deg, dotter mi. Gakk heim og hav det godt, og ver fri sjukdomen din!» 041 MAR 005 035 Fyrr han hadde tala ut, kom det folk frå huset åt synagoge-forstandaren og sagde: «Dotter di hev slokna. Umaka ikkje meisteren lenger!» 041 MAR 005 036 Jesus høyrde kva dei tala um, og sagde til synagoge-forstandaren: «Ottast ikkje! Berre tru!» 041 MAR 005 037 Han let ingen fylgja seg utan Peter og Jakob og Johannes, bror åt Jakob. 041 MAR 005 038 Og då dei kom heim til synagoge-forstandaren, og han såg for eit ståk der var, og høyrde folk gret og våla, 041 MAR 005 039 gjekk han inn og sagde: «Kva ståkar og græt de for? Barnet hev ikkje slokna; det søv.» 041 MAR 005 040 Då log dei åt honom. Men han dreiv deim ut alle saman, og sjølv tok han med seg far og mor åt barnet, og fylgjesveinarne sine, og gjekk inn der barnet låg. 041 MAR 005 041 Og han tok barnet i handi og sagde: «Talita kumi!» det er det same som: «Vesle gjenta, eg segjer deg: Ris upp!» 041 MAR 005 042 Og straks reis veslegjenta upp og gjekk ikring; for ho var tolv år. Då vart dei straks reint som dei var frå seg. 041 MAR 005 043 Men han forbaud deim strengt å lata nokon få vita det, og sagde dei skulde gjeva henne mat. 041 MAR 006 001 So for han burt derifrå og kom til fødesheimen sin, og læresveinarne var med honom. 041 MAR 006 002 Då kviledagen kom, tok han til å læra folket i synagoga, og dei mange som høyrde på honom, var reint upp i under og sagde: «Kvar hev han dette frå? Kva er det for visdom han hev fenge? Og slike underverk som han gjer! 041 MAR 006 003 Er’kje dette timbremannen, son åt Maria og bror åt Jakob og Joses og Judas og Simon? Og bur’kje systerne hans her i grendi?» Og dei stygdest ved honom. 041 MAR 006 004 Men Jesus sagde til deim: «Ein profet er ikkje vanvyrd utan i si eige grend og hjå sitt eige folk og i sin eigen heim!» 041 MAR 006 005 Han kunde ikkje gjera noko under der, so nær som at han lagde henderne på nokre få helselause og lækte deim. 041 MAR 006 006 Og han undra seg yver vantrui deira. Sidan gjekk han frå grend til grend og lærde folket. 041 MAR 006 007 Og han kalla dei tolv til seg, og tok til å senda deim ut, tvo og tvo, og gav dei magt yver dei ureine ånderne. 041 MAR 006 008 Han sagde til deim at dei skulde’kje hava anna med seg på ferdi enn ein stav, ikkje brød, ikkje skreppa, ikkje kopar i beltet; 041 MAR 006 009 sandalar kunde dei ganga med, men dei måtte’kje hava på seg meir enn ei trøya. 041 MAR 006 010 «Kvar gong de kjem inn i eit hus, » sagde han, «so ver der til de fer burt frå den bygdi. 041 MAR 006 011 Men er det nokon stad dei ikkje vil taka imot dykk og ikkje vil høyra på dykk, so gakk dykkar veg og rist moldi av føterne dykkar! det skal vera eit vitnemål mot deim.» 041 MAR 006 012 So tok dei i vegen og tala for folket og mana deim til å venda um. 041 MAR 006 013 Og dei dreiv ut mange djevlar, og salva mange helselause med olje og lækte deim. 041 MAR 006 014 Kong Herodes fekk og høyra um dette; for Jesus hadde vorte namnspurd, og folk sagde: «Det er Johannes, døyparen! Han hev stade upp frå dei daude; difor ter det seg so underfulle krafter i honom; » 041 MAR 006 015 andre sagde: «Det er Elia; » endå andre: «Det er ein profet, som ein av dei gamle profetarne.» 041 MAR 006 016 Men då Herodes høyrde det, sagde han: «Det er Johannes, han som eg let deim hogga hovudet av; no hev han stade upp att!» 041 MAR 006 017 For Herodes hadde sjølv sendt ut folk til å gripa Johannes og lagt honom i band og lekkjor, og det valda Herodias, kona åt Filip, bror hans. For henne hadde Herodes gift seg med; 041 MAR 006 018 men Johannes sagde til honom: «Du må ikkje hava brorkona di!» 041 MAR 006 019 Difor bar Herodias hat til honom, og vilde at han skulde drepast, men fekk det’kje fram. 041 MAR 006 020 For Herodes hadde age for Johannes, av di han visste han var ein rettferdig og heilag mann, og han heldt handi yver honom; når han høyrde honom, kom han i tvil um mangt og mykje, og han høyrde honom gjerne. 041 MAR 006 021 Men so kom det ei lagleg tid: det var då Herodes på årmålsdagen sin gjorde eit gjestebod for stormennerne sine og herhovdingarne og dei gjævaste i Galilæa. 041 MAR 006 022 Då kom dotter åt Herodias inn og dansa. Herodes og gjesterne hans tykte gildt i dansen hennar, og kongen sagde til henne: «Bed meg um kva du vil, so skal eg gjeva deg det!» 041 MAR 006 023 Og han svor at ho skulde få det ho bad um - um det so var halve riket hans. 041 MAR 006 024 So gjekk ho ut og spurde mor si: «Kva skal eg beda um?» «Hovudet åt Johannes døyparen!» svara mori. 041 MAR 006 025 Då skunda ho seg straks inn til kongen og bar fram ynskjet sitt. «Eg vil at du no med det same skal gjeva meg hovudet åt Johannes døyparen på eit fat, » sagde ho. 041 MAR 006 026 Kongen vart reint ille ved; men for di han hadde svore, og for gjesterne skuld vilde han ikkje svara nei. 041 MAR 006 027 Han sende straks ein av livvakti av stad og bad honom henta hovudet åt Johannes. 041 MAR 006 028 Mannen gjekk til fengslet og hogg hovudet av Johannes, kom med det på eit fat og gav det til gjenta, og ho gav det til mor si. 041 MAR 006 029 Då læresveinarne åt Johannes fekk høyra det, kom dei og tok liket hans og lagde det i ei grav. 041 MAR 006 030 Apostlarne samla seg atter hjå Jesus, og sagde frå um alt dei hadde gjort, og alt dei hadde lært folket. 041 MAR 006 031 Då sagde han til deim: «Kom no de åleine med meg til ein øydestad og kvil dykk litt!» For det var mange som kom og gjekk, og dei fekk ikkje ein gong matro. 041 MAR 006 032 So for dei åleine i båten til ein øydestad. 041 MAR 006 033 Men folk såg deim fara burt, og mange kjende deim att, og sprang landveges dit frå alle byarne og kom fyre deim, 041 MAR 006 034 og då Jesus steig i land, fekk han sjå ein stor folkehop. Han tykte hjarteleg synd i deim; for dei var som ein saueflokk utan hyrding; og han tok til å læra deim mykje. 041 MAR 006 035 Då dagen tok til å lida, kom læresveinarne til honom og sagde: «Det er audt her, og dagen lid. 041 MAR 006 036 Send deim frå deg, so dei kann ganga burt i gardarne og grenderne her kringum og kjøpa seg mat!» 041 MAR 006 037 «Gjev de dei mat!» svara han. «Skal me ganga av og kjøpa brød for eit halvt hundrad dalar, og gjeva deim?» sagde dei då. 041 MAR 006 038 «Kor mykje brød hev de?» spurde han; «gakk og sjå etter!» Då dei so hadde fenge greida på det, sagde dei: «Fem leivar og tvo fiskar.» 041 MAR 006 039 Då sagde han at dei skulde lata alle setja seg i det grøne graset, bordlag og bordlag. 041 MAR 006 040 So let dei seg ned i flokkar, sume på hundrad og sume på femti. 041 MAR 006 041 Og han tok dei fem brødleivarne og dei tvo fiskarne og såg upp imot himmelen og velsigna deim; so braut han brødet og gav det til læresveinarne, so dei skulde setja det fram for deim, og dei tvo fiskarne skifte han og ut åt deim alle. 041 MAR 006 042 Då alle hadde ete og var mette, 041 MAR 006 043 samla dei upp tolv korger fulle med brødstykke og noko fisk. 041 MAR 006 044 Og det var fem tusund mann som hadde fenge mat. 041 MAR 006 045 Med same dette var gjort, nøydde han læresveinarne til å ganga i båten og fara fyre yver sjøen, til Betsaida, medan han sjølv bad farvel med folket. 041 MAR 006 046 Og då han hadde skilst med deim, gjekk han upp i fjellet og vilde beda. 041 MAR 006 047 Då det leid på kvelden, var båten midt utpå sjøen, og sjølv var han åleine på land. 041 MAR 006 048 Då såg han at det gjekk tungt for deim med roren; for dei hadde vinden imot seg. Og ikring den fjorde nattevakti kom han gangande burtimot deim på sjøen, og vilde ganga framum deim. 041 MAR 006 049 Då dei såg at han gjekk på sjøen, tenkte dei at det var eit skrymt, og dei sette i et skrik; 041 MAR 006 050 for dei såg honom alle og vart fælne. Men i det same tala han til deim og sagde: «Ver hugheile! Det er eg! Ver’kje rædde!» 041 MAR 006 051 So steig han upp i båten til deim, og vinden stilna. Men dei var so forstøkte at dei var reint ifrå seg. 041 MAR 006 052 For dei hadde ikkje vitrast av det som var hendt med brødet; so seige og tungnæme var dei. 041 MAR 006 053 Då dei hadde fare yver til hitt landet, kom dei til Gennesaret og lagde til der. 041 MAR 006 054 Med det same han steig utor båten, kjende folk honom att, 041 MAR 006 055 og dei sprang rundt i heile grannelaget og tok til å bera dei sjuke kring i sengjerne sine dit som dei høyrde han var. 041 MAR 006 056 Og kvar han kom, til grender eller byar eller gardar, lagde dei sine sjuke på tunet, og bad um dei måtte få taka um so berre i falden på kjolen hans, og alle som kom nær honom, vart gode att. 041 MAR 007 001 Farisæarane og nokre skriftlærde som var komne frå Jerusalem, samla seg ein gong kring Jesus. 041 MAR 007 002 For dei hadde set at nokre av læresveinarne hans åt maten sin med ureine - dei meinte: utvegne hender; 041 MAR 007 003 og farisæarane og alle jødar tvær alltid henderne vel fyrr dei et; det er ein skikk dei hev frå dei gamle, og den held dei seg etter; 041 MAR 007 004 og når dei kjem frå torget, et dei ikkje fyrr dei hev skvett vatn yver seg; og mykje anna er det som hev vorte sed og skikk hjå deim, som å skylja koppar og krus og koparkjelar og benkjer. 041 MAR 007 005 So kom då farisæarane og dei skriftlærde og spurde honom: «Kvi fylgjer ikkje læresveinarne dine dei skikkarne me hev frå dei gamle, men et maten sin med ureine hender?» 041 MAR 007 006 Han svara: «Jesaja spådde sant um dykk, de hyklarar, som det stend skrive: «Med lipporn’ lovar dei meg, denne lyden, Men hugen deira han er langt ifrå meg. 041 MAR 007 007 D’er liten mun i at dei meg vil æra, Når det dei lærer folk er mannebod.» 041 MAR 007 008 De ansar ikkje Guds bod, men held dykk etter menneskjelærdom. 041 MAR 007 009 Å jau, det er rett fint åtfare, » sagde han, «at de gjer Guds bod um inkje, so de kann fylgja skikkarne dykkar! 041 MAR 007 010 Moses hev sagt: «Du skal æra far din og mor di!» og: «Den som bannar far sin eller mor si, skal døy!» 041 MAR 007 011 Men de segjer: «Når ein mann talar so til far sin eller mor si: «Det som eg kunde ha hjelpt deg med, skal vera ein korban» - det er: ei tempelgåva - 041 MAR 007 012 so let de honom ikkje lenger få lov til å gjera noko for foreldri sine. 041 MAR 007 013 Soleis gjer de Guds ord um inkje med skikkarne dykkar, som de hev lært folk. Og slikt gjer de mykje av.» 041 MAR 007 014 So kalla han folket til seg att og sagde med deim: «Høyr på meg alle, og tenk på det eg segjer! 041 MAR 007 015 Det finst ingen ting utanfor menneskjet som kann gjera honom urein um det kjem inn i honom; men det som kjem ut or menneskjet, det er det som gjer honom urein. 041 MAR 007 016 Høyr etter, kvar som høyra kann!» 041 MAR 007 017 Då han var komen inn og hadde skilst ifrå folket, spurde læresveinarne honom um dette ordtøket. 041 MAR 007 018 «Er de og so uvituge?» svara han. «Skynar de’kje at det som kjem inn i menneskjet utantil, kann aldri gjera honom urein? 041 MAR 007 019 For det kjem ikkje inn i hjarta hans, men i buken, og fer ut der det skal; soleis vert all føda rein. 041 MAR 007 020 Men det som gjeng ut or menneskjet, » sagde han, «det gjer honom urein. 041 MAR 007 021 For innantil, or menneskjehjarta, kjem dei vonde tankarne: lauslivnad, tjuvskap, manndråp, 041 MAR 007 022 egteskapsbrot, girugskap, vondskap, svik, ukjurskap, ovund, gudsspotting, ovmod, vitløysa. 041 MAR 007 023 Alt dette vonde kjem innantil, og gjer menneskjet ureint.» 041 MAR 007 024 So tok han ut derifrå, og for burt til Tyrus-bygderne. Der gjekk han inn ein stad, og vilde ikkje nokon skulde vita det; men det kunde ikkje dyljast. 041 MAR 007 025 Ei kona hadde ei liti dotter som det var ei urein ånd i; då ho fekk høyra um honom, kom ho straks og kasta seg ned for føterne hans; 041 MAR 007 026 det var ei heidningkona, av syro-fønikisk ætt. Og ho bad at han vilde driva den vonde åndi ut or dotter hennar. 041 MAR 007 027 «Lat fyrst borni få eta seg mette!» svara han; «det er’kje vænt å taka brødet frå borni og kasta det for hund-ungarne.» 041 MAR 007 028 «Jau, Herre, » svara ho; «små-hundarne et då og under bordet av smularne etter borni.» 041 MAR 007 029 Då sagde Jesus: «For det ordet skuld kann du ganga heim att; den vonde åndi hev fare ut or dotter di.» 041 MAR 007 030 Då ho so kom heim, fann ho barnet liggjande på sengi, og åndi hadde fare ut. 041 MAR 007 031 Då han tok ut att frå Tyrus-bygderne, for han um Sidon til Galilæasjøen, midt igjenom Dekapolis-bygdi. 041 MAR 007 032 Då kom dei til honom med ein som var dauv og godtsom mållaus, og bad han vilde leggja henderne på honom. 041 MAR 007 033 Jesus tok honom til sides, burt ifrå folkehopen, stakk fingrarne sine i øyro hans, og vætte tunga hans med råke av munnen sin. 041 MAR 007 034 So såg han upp imot himmelen og sukka, og sagde til honom: «Effata!» - det er: «Lat deg upp!» 041 MAR 007 035 Då vart øyro hans upplatne, bandet losna av tunga, og han tala klårt. 041 MAR 007 036 Jesus forbaud deim å segja det med nokon. Men di meir han forbaud det, di meir bar dei det utyver. 041 MAR 007 037 Dei var reint tekne og sagde: «Han hev gjort alt vel! dei dauve gjev han høyrsel, og dei mållause mæle.» 041 MAR 008 001 Ein gong ved det leitet var det atter mykje folk samla, og dei hadde ingen ting å eta. Då kalla Jesus læresveinarne til seg og sagde: 041 MAR 008 002 «Eg ynkast yver folket! No hev dei alt vore hjå meg i tri dagar, og hev ingen ting å eta. 041 MAR 008 003 Let eg deim fara fastande heim att, so kjem dei til å ormegtast på vegen; og sume av dei hev kome lange vegar.» 041 MAR 008 004 «Kvar kann ein få brød frå til å metta alle desse, her i øydemarki?» svara læresveinarne. 041 MAR 008 005 «Kor mykje brød hev de?» spurde Jesus. «Sju leivar, » sagde dei. 041 MAR 008 006 Då let han folket setja seg ned på marki, og han tok dei sju leivarne og takka og braut dei sund og gav deim til læresveinarne, so dei skulde setja deim fram; og dei sette deim fram for folket. 041 MAR 008 007 Og dei hadde nokre få små fiskar; deim velsigna han og, og sagde at dei skulde setja deim fram. 041 MAR 008 008 Då dei hadde ete og var mette, samla dei upp dei stykki som låg att; det vart sju korger. 041 MAR 008 009 Og der var um lag fire tusund mann. So bad han farvel med deim. 041 MAR 008 010 Straks etter gjekk han i båten med læresveinarne sine og for til Dalmanuta-bygdi. 041 MAR 008 011 Dit kom farisæarane og, og dei tok til å ordkastast med honom, og kravde eit teikn frå himmelen av honom; for dei vilde freista honom. 041 MAR 008 012 Då sukka han av hjartans grunn og sagde: «Kvi krev denne ætti eit teikn? Det segjer eg dykk for sant: Aldri skal denne ætti få noko teikn!» 041 MAR 008 013 Dermed gjekk han ifrå deim og steig ut i båten att, og for yver sjøen. 041 MAR 008 014 Dei hadde gløymt å taka brød med seg; ein leiv var alt dei hadde med seg i båten. 041 MAR 008 015 So vara han deim åt og sagde: «Sjå dykk fyre, og agta dykk for surdeigen åt farisæarane og surdeigen åt Herodes!» 041 MAR 008 016 Då tala dei med kvarandre um at dei hadde’kje brød. 041 MAR 008 017 Jesus gådde det og sagde til deim: «Kvi talar de um at de ikkje hev brød? Ser og skynar de endå ingen ting? Er de so tungnæme? 041 MAR 008 018 De hev augo, og ser ikkje! De hev øyro og høyrer ikkje! Kjem de då ikkje i hug 041 MAR 008 019 den gongen eg bytte sund dei fem brødleivarne åt dei fem tusund - kor mange korger fulle av brødstykke sanka de i hop?» «Tolv, » svara dei. 041 MAR 008 020 «Og då eg bytte ut dei sju leivarne åt dei fire tusund, kor mange fulle brødkorger samla de då upp?» - «Sju, » svara dei. 041 MAR 008 021 Skynar de endå ingen ting? sagde han då. 041 MAR 008 022 So kom dei til Betsaida. Der leidde dei ein blind mann fram til honom, og bad at han vilde leggja henderne på honom. 041 MAR 008 023 Då tok han den blinde i handi, og leidde honom ut or grendi. So vætte han augo hans med råke av munnen sin, og lagde henderne på honom og spurde: «Ser du noko?» 041 MAR 008 024 Mannen såg upp og sagde: «Eg augnar folk som gjeng ikring; dei ser ut for meg som trestuvar.» 041 MAR 008 025 So lagde Jesus endå ein gong henderne på augo hans. Då braut syni hans fram; han vart god att og kunde skilja allting klårt. 041 MAR 008 026 Jesus sende honom heim att og sagde: «Gakk ikkje inn i grendi, og seg det ikkje til nokon i grendi!» 041 MAR 008 027 Sidan for Jesus og læresveinarne hans burt til grenderne kring Cæsarea Filippi. Og på vegen spurde han deim: «Kven segjer folk at eg er?» 041 MAR 008 028 «Johannes døyparen, » svara dei; og sume segjer: «Elia», andre: «Ein av profetarne.» 041 MAR 008 029 «Kven segjer då de at eg er?» spurde han. Då tok Peter til ords og sagde: «Du er Messias!» 041 MAR 008 030 Men det forbaud han deim strengt å segja med nokon. 041 MAR 008 031 So tok han til å læra deim at Menneskjesonen laut lida mykje, og at styresmennerne og dei øvsteprestarne og dei skriftlærde skulde skjota honom ifrå seg, og at han laut lata livet, men tri dagar etter skulde han standa upp att. 041 MAR 008 032 Og det sagde han med reine ord. Då tok Peter honom til sides og tok til å telja for honom. 041 MAR 008 033 Men han snudde seg, og då han såg læresveinarne sine, tala han strengt til Peter og sagde: «Burt frå augo mine, Satan! Du hev ingen tanke for det som er Guds vilje, men berre for det som er menneskjevilje.» 041 MAR 008 034 So kalla han folket til seg saman med læresveinarne sine og sagde: «Vil nokon vera i lag med meg, so lyt han gløyma seg sjølv, og taka krossen sin upp og fylgja etter meg. 041 MAR 008 035 For den som vil berga livet sitt, skal missa det; men den som misser livet for mi og evangeliet skuld, han skal berga det. 041 MAR 008 036 Kva gagnar det eit menneskje å vinna heile verdi, men tapa sjæli si? 041 MAR 008 037 For kva kann menneskjet gjeva i byte for sjæli si? 041 MAR 008 038 For den som skjemmest ved meg og ordi mine i denne utrue og synduge ætti, honom skal og Menneskjesonen skjemmast ved når han kjem i herlegdomen åt Far sin med dei heilage englarne. 041 MAR 009 001 Det segjer eg dykk for sant, » sagde han: «Sume av deim som her stend, skal ikkje smaka dauden fyrr dei ser at Guds rike hev kome med velde.» 041 MAR 009 002 Seks dagar etter tok Jesus Peter og Jakob og Johannes med seg upp på eit høgt fjell; der var dei åleine for seg sjølve. Då vart han forklåra for augo deira, 041 MAR 009 003 og klædi hans vart skinande kvite, so ingen bleikjar i verdi kunde ha gjort deim so kvite. 041 MAR 009 004 Og Elia synte seg for deim saman med Moses; dei stod og tala med Jesus. 041 MAR 009 005 Då tok Peter til ords og sagde til Jesus: «Meister, det er godt me er her! Lat oss gjera tri hytter, ei åt deg, og ei åt Moses, og ei åt Elia!» 041 MAR 009 006 Han visste ikkje kva han skulde segja; for dei var fulle av otte. 041 MAR 009 007 So kom det ei sky og skygde yver deim, og or skyi kom det ei røyst: «Dette er Son min, han som eg elskar. Høyr på honom!» 041 MAR 009 008 Men best dei skoda ikring seg, såg dei ingen meir utan Jesus - han var åleine hjå deim. 041 MAR 009 009 Då dei gjekk ned av fjellet, sagde han med deim at dei ikkje måtte tala til nokon um det dei hadde set, fyrr Menneskjesonen var staden upp frå dei daude. 041 MAR 009 010 Det ordet merka dei seg, men undrast seg imillom kva det skulde tyda: «standa upp frå dei daude». 041 MAR 009 011 So spurde dei honom: «Segjer ikkje dei skriftlærde at fyrst lyt Elia koma?» 041 MAR 009 012 Ja, fyrst kjem Elia og set alt i rett lag att, svara han; «og kva er det som stend skrive um Menneskjesonen? At han skal lida mykje og agtast for inkje! 041 MAR 009 013 Men eg segjer dykk at Elia og er komen, og dei gjorde med honom slikt dei vilde, som skrive er um honom.» 041 MAR 009 014 Då dei kom til læresveinarne, såg dei ein stor folkehop kringum deim, og nokre skriftlærde som var i ordkast med deim. 041 MAR 009 015 Og med same folkemengdi fekk sjå honom, vart dei reint forstøkte, og sprang imot honom og helsa. 041 MAR 009 016 «Kva er det de dregst med deim um?» spurde han. 041 MAR 009 017 Då svara ein av folket: «Meister, eg er komen til deg med son min. Han hev ei mållaus ånd i seg; 041 MAR 009 018 når ho tek honom, riv ho og slit i honom, so fraudi stend utor munnen, og han skjer tenner og visnar burt. Eg bad læresveinarne dine at dei vilde driva henne ut, men dei var’kje god til.» 041 MAR 009 019 Då tok Jesus til ords og sagde: «Å, du vantrune ætt! Kor lenge skal eg vera hjå dykk? Kor lenge skal eg tola dykk? Kom hit til meg med honom!» 041 MAR 009 020 So leidde dei guten burt til honom, og med same han såg Jesus, reiv åndi i honom, so han stupte i marki og velte seg og togg fraud. 041 MAR 009 021 «Kor lenge hev han havt det so?» spurde Jesus. «Frå han var eit lite barn, » svara faren; 041 MAR 009 022 «og ofte hev åndi kasta honom både i elden og i vatnet, og vilja gjort ende på honom. Men er det mogelegt for deg, so gjer sælebot på oss og hjelp oss!» 041 MAR 009 023 «Um det er mogelegt for meg -?» svara Jesus. «Alt er mogelegt for den som trur!» 041 MAR 009 024 Og straks ropa far åt barnet: «Eg trur! Hjelp mi vantru!» 041 MAR 009 025 Då Jesus såg at folket strøymde til, truga han den ureine åndi og sagde: «Du mållause og dauve ånd, far utor honom, segjer eg, og far aldri i honom meir!» 041 MAR 009 026 Då hua ho og reiv hardt i guten og for ut. Og han vart som eit lik, so dei fleste sagde: «Han hev slokna!» 041 MAR 009 027 Men Jesus tok honom i handi og vekte honom; då reiste han seg upp. 041 MAR 009 028 Då Jesus var komen i hus, og læresveinarne var åleine med honom, spurde dei: «Kvi kunde ikkje me driva ut åndi?» 041 MAR 009 029 Han svara: «Dette slaget kann ikkje drivast ut på anna vis enn med bøn og fasta.» 041 MAR 009 030 So tok dei ut derifrå og for gjenom Galilæa. Men han vilde ikkje nokon skulde vita det; 041 MAR 009 031 for han lærde sveinarne sine og sagde: Menneskjesonen skal gjevast yver i menneskjehender, og dei skal drepa honom; og tri dagar etter han er drepen, skal han standa upp att. 041 MAR 009 032 Men dei skyna’kje det ordet, og torde ikkje spyrja honom. 041 MAR 009 033 So kom dei til Kapernaum, og då han var heime att, spurde han deim: «Kva var det de tala um på vegen?» 041 MAR 009 034 Dei tagde; for på vegen hadde dei tala med einannan um kven som var størst. 041 MAR 009 035 Då sette han seg og kalla til seg dei tolv, og sagde med deim: «Vil nokon vera den fyrste, so skal han vera den siste av alle og tenar for alle!» 041 MAR 009 036 So tok han eit lite barn og sette midt imillom deim og tok det i fang og sagde til deim: 041 MAR 009 037 «Den som tek imot eit sovore barn for mitt namn skuld, han tek imot meg; og den som tek imot meg, tek ikkje imot meg, men den som sende meg.» 041 MAR 009 038 Johannes sagde til honom: «Meister, me såg at ein som ikkje er i fylgje med oss, dreiv ut vonde ånder i ditt namn, og me forbaud honom det, for di han ikkje var i fylgje med oss.» 041 MAR 009 039 «De skal ikkje forbjoda honom det, » sagde Jesus, «for den som gjer eit under i mitt namn, kann ikkje so snart tala vondt um meg; 041 MAR 009 040 den som ikkje er imot oss, held med oss. 041 MAR 009 041 For den som gjev dykk ei skål med vatn for di de høyrer Kristus til, han skal ikkje missa si løn, det segjer eg dykk for visst. 041 MAR 009 042 Men den som legg ei snara for ein av desse små som trur, for honom var det mykje betre um det var lagt ein kvernstein um halsen hans, og han var kasta i havet. 041 MAR 009 043 Dersom handi di freistar deg, so hogg henne av! Det er betre du gjeng vanfør inn til livet, enn at du hev båe henderne dine og kjem i helvite, i den usløkkjande elden, 041 MAR 009 044 der ormen deira ikkje døyr, og elden ikkje sloknar. 041 MAR 009 045 Og dersom foten din freistar deg, so hogg honom av! Det er betre du gjeng einføtt inn til livet, enn at du hev båe føterne dine og vert kasta i helvite, 041 MAR 009 046 der ormen deira ikkje døyr, og elden ikkje sloknar. 041 MAR 009 047 Og dersom auga ditt freistar deg, so riv det ut! Det er betre du gjeng einøygd inn i Guds rike, enn at du hev tvo augo og vert kasta i helvite, 041 MAR 009 048 der ormen deira ikkje døyr og elden ikkje sloknar. 041 MAR 009 049 For kvart menneskje skal saltast med eld, liksom kvart offer vert salta med salt. 041 MAR 009 050 Salt er ein godt; men vert saltet saltlaust, kva vil de då salta det med? Hav salt i dykk sjølve, og haldt fred med kvarandre!» 041 MAR 010 001 So tok han ut derifrå, og for til Juda-bygderne og bygderne på hi sida Jordan. Og folket samla seg att ikring honom, og han lærde deim, som han var van med. 041 MAR 010 002 Då kom det nokre farisæarar og spurde honom: «Tru ein mann hev lov til å skilja seg frå kona si?» Det var for å freista honom dei spurde um det. 041 MAR 010 003 «Kva hev Moses sagt dykk fyre?» sagde Jesus. 041 MAR 010 004 «Moses gav lov til å skriva eit skilsmålsbrev og senda henne frå seg, » svara dei. 041 MAR 010 005 Då sagde han til deim: «Av di de er so hardhjarta, skreiv Moses den lovi for dykk. 041 MAR 010 006 Men alt ifrå fyrste skapingstidi gjorde Gud deim til mann og kvinna. 041 MAR 010 007 Difor skal mannen skiljast med far sin og mor si, 041 MAR 010 008 og dei tvo skal vera eitt kjøt. So er dei då ikkje lenger tvo, men eitt kjøt, 041 MAR 010 009 og det som Gud hev bunde i hop, det skal ikkje menneskja skilja.» 041 MAR 010 010 Heime spurde læresveinarne honom att um det same. 041 MAR 010 011 Då sagde han til deim: «Den som skil seg frå kona si og gifter seg med ei onnor, bryt egteskapet med henne, og gjer hor. 041 MAR 010 012 Og dersom ho skil seg frå mannen sin, og gifter seg med ein annan, gjer ho hor.» 041 MAR 010 013 Og dei bar småborn til honom, so han skulde røra ved deim, men læresveinarne truga deim som bar deim. 041 MAR 010 014 Då Jesus såg det, vart han harm og sagde til deim: «Lat småborni koma til meg; hindra deim ikkje! for Guds rike høyrer slike til. 041 MAR 010 015 Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, han skal på ingen måte koma inn i det.» 041 MAR 010 016 So tok han deim i fanget og lagde henderne på deim og velsigna deim. 041 MAR 010 017 Då han kom ut på vegen, sprang det ein fram og fall på kne for honom og spurde: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit æveleg liv?» 041 MAR 010 018 «Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud! 041 MAR 010 019 Bodi kjenner du: «Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal ikkje slå under deg annan manns eigedom! Du skal æra far din og mor di!»» 041 MAR 010 020 «Meister, » svara han, «alt det hev eg halde frå eg var ung.» 041 MAR 010 021 Då såg Jesus på honom og fekk honom kjær. So sagde han: «Eitt vantar deg: Gakk burt og sel alt det du hev, og gjev det til dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen; og kom so og fylg meg!» 041 MAR 010 022 Ved det ordet for det ein skugge yver andlitet hans, og han gjekk sturen burt; for han åtte mykje. 041 MAR 010 023 Då såg Jesus kringum seg og sagde til læresveinarne sine: «Kor vandt det er for den som eig mykje å koma inn i Guds rike!» 041 MAR 010 024 Læresveinarne stokk yver ordi hans. Men Jesus tok til ords att og sagde: «Kor vandt det er, borni mine, å koma inn i Guds rike for deim som set si lit til rikdom! 041 MAR 010 025 Det er lettare for ein kamel å ganga gjenom eit nålauga enn for ein rik å koma inn i Guds rike! 041 MAR 010 026 Då vart dei endå meir forfærde. «Kven kann då verta frelst?» ropa dei. 041 MAR 010 027 Jesus såg på deim og sagde: «For menneskje er det umogelegt, men ikkje for Gud; for alt er mogelegt for Gud.» 041 MAR 010 028 Då tok Peter til ords og sagde til honom: «Enn me som hev skilt oss med alt og fylgt deg!» 041 MAR 010 029 Og Jesus svara: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen hev skilt seg med heim eller brør eller syster eller mor eller far eller born eller gardar for mi og evangeliet skuld, 041 MAR 010 030 utan han skal få det att hundrad gonger - no i denne tidi heim og brør og syster og møder og born og gardar, alt um han jamt er i fåre, og i den verdi som kjem eit æveleg liv. 041 MAR 010 031 Men mange som no er med dei fyrste, skal då vera millom dei siste, og dei siste millom dei fyrste. 041 MAR 010 032 No var dei på vegen upp til Jerusalem. Jesus gjekk fyre deim, og dei undrast, og dei som fylgde, var fulle av otte. Då samla han atter dei tolv ikring seg, og tok til å tala til deim um det som skulde henda honom: 041 MAR 010 033 No fer me upp til Jerusalem, og Menneskjesonen skal gjevast i henderne på dei øvste prestarne og dei skriftlærde, og dei skal døma honom frå livet og gjeva honom yver til heidningarne; 041 MAR 010 034 og dei skal spotta honom og sputta på honom og hudfletta honom og drepa honom; men tri dagar etter skal han standa upp att.» 041 MAR 010 035 Jakob og Johannes, sønerne åt Sebedæus, kom til honom og sagde: «Meister, det er noko me vil beda deg um! Vil du gjera det for oss?» 041 MAR 010 036 «Kva vil de eg skal gjera for dykk?» sagde han. 041 MAR 010 037 «Lova oss at me skal få sitja innmed deg i din herlegdom, ein på di høgre og ein på di vinstre sida!» svara dei. 041 MAR 010 038 «De veit ikkje kva de bed um, » sagde Jesus. Kann de drikka den skåli som eg drikk, eller taka den dåpen som eg tek?» 041 MAR 010 039 «Ja, det kann me, » sagde dei. Då sagde Jesus til deim: «Den skåli eg drikk, skal de drikka, den dåpen eg fær, skal de få; 041 MAR 010 040 men sætet ved mi høgre eller vinstre sida er det ikkje mi sak å gjeva burt; det lyt dei få som det er etla åt.» 041 MAR 010 041 Då dei ti høyrde det, tok dei til å harmast på Jakob og Johannes. 041 MAR 010 042 Då kalla Jesus deim til seg og sagde: «De veit at dei som gjeld for fyrstar, råder yver folki sine, og stormennerne deira heldt deim i age. 041 MAR 010 043 Men so er det ikkje hjå dykk; den som vil vera stor millom dykk, lyt tena dei andre, 041 MAR 010 044 og den som vil vera den fyrste av dykk, lyt vera træl for dykk alle. 041 MAR 010 045 For Menneskjesonen er’kje heller komen for å tenast, men for å tena og gjeva sitt liv til løysepening for mange.» 041 MAR 010 046 So kom dei til Jeriko. Då Jesus tok ut att frå Jeriko med læresveinarne sine og ein svær folkehop, sat son åt Timæus, Bartimæus, ein blind tiggar, attmed vegen, 041 MAR 010 047 og då han høyrde det var Jesus frå Nasaret, tok han på å ropa: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!» 041 MAR 010 048 Mange truga honom, og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!» 041 MAR 010 049 Jesus stana og sagde: «Ropa honom hit!» Då ropa dei på den blinde og sagde til honom: «Ver hugheil! Reis deg upp! Han ropar på deg!» 041 MAR 010 050 So kasta han av seg kjolen og spratt upp og kom burt til Jesus. 041 MAR 010 051 Og Jesus sagde til honom: «Kva vil du eg skal gjera for deg?» «Meister, lat meg få att syni!» svara den blinde. 041 MAR 010 052 Då sagde Jesus til honom: «Gakk heim att! Trui di hev hjelpt deg.» Og med ein gong fekk han att syni, og fylgde Jesus på vegen. 041 MAR 011 001 Då dei kom burtimot Jerusalem, til Betfage og Betania ved Oljeberget, sende Jesus tvo av læresveinarne sine i veg og sagde til deim: 041 MAR 011 002 «Gakk burt i den grendi som ligg beint framfor dykk! Med det same de kjem der, finn de ein fole som stend bunden, og som det endå aldri hev sete noko menneskje på; den skal de løysa og koma hit med! 041 MAR 011 003 Og dersom nokon segjer med dykk: «Kvi gjer de det?» so skal de svara: «Herren treng um honom, og sender honom straks attende.»» 041 MAR 011 004 So gjekk dei og fann folen; han stod bunden uti gata attmed ei dør, og dei løyste honom. 041 MAR 011 005 Nokre folk som stod der, sagde til deim: «Kva gjer de? løyser de folen?» 041 MAR 011 006 Dei svara so som Jesus hadde sagt; då let folket deim ganga. 041 MAR 011 007 So kom dei til Jesus med folen og lagde kjolarne sine på honom, og Jesus sette seg uppå. 041 MAR 011 008 Og mange breidde klædi sine på vegen, andre strådde lauv, som dei hadde henta frå marki. 041 MAR 011 009 Og dei som gjekk fyre, og dei som fylgde etter, ropa: «Hosianna! Velsigna vere han som kjem i Herrens namn! 041 MAR 011 010 Velsigna vere vår fader Davids rike som kjem! Hosianna i det høgste!» 041 MAR 011 011 So kom han til Jerusalem og gjekk inn i templet. Der såg han seg ikring allstad; men då det tok til å kvelda, gjekk han ut til Betania med dei tolv. 041 MAR 011 012 Dagen etter, då dei gjekk frå Betania, kjende han seg svolten. 041 MAR 011 013 Langt burte såg han eit fiketre med lauv på; han gjekk burtåt, og vilde sjå um han kunde finna noko på det; men då han kom dit, fann han’kje anna enn lauv; for det var ikkje tidi for fikor. 041 MAR 011 014 Då tala han til treet og sagde: «Gjev aldri i verdi nokon må koma til å eta frukt av deg meir!» Og det høyrde læresveinarne på. 041 MAR 011 015 Då dei kom til Jerusalem, gjekk han inn i templet og tok til å driva ut deim som handla i heilagdomen; han velte bordi åt pengevekslarane og krakkarne åt deim som selde duvor, 041 MAR 011 016 og let ingen få lov til å bera nokon reidskap gjenom templet. 041 MAR 011 017 Og han lærde deim og sagde: «Stend det’kje skrive: «Mitt hus skal kallast eit bønehus for alle folk?» Men de hev gjort det til eit røvarbol.» 041 MAR 011 018 Dei øvste prestarne og dei skriftlærde fekk høyra det, og lurde på korleis dei skulde få teke livet av honom; dei var rædde honom; for alle folk var hugtekne av læra hans. 041 MAR 011 019 Men når det leid til kvelds, gjekk han alltid ut or byen. 041 MAR 011 020 Då dei tidleg um morgonen gjekk framum fiketreet, såg dei at det hadde turka radt ifrå roti. 041 MAR 011 021 Peter kom i hug dei ordi Jesus hadde lyst, og sagde: «Meister, sjå fiketreet som du banna, hev turka!» 041 MAR 011 022 Då tok Jesus til ords og sagde: «Hav tru til Gud! 041 MAR 011 023 Det segjer eg dykk for sant: Um nokon segjer til dette fjellet: Lyft deg upp og kasta deg ut i havet! og ikkje hev tvil i hjarta, men trur at det vil ganga som han segjer, so skal det ganga som han vil. 041 MAR 011 024 Difor segjer eg dykk: Kva de bed um og ynskjer etter, so tru visst at de alt hev fenge det - då fær de det! 041 MAR 011 025 Og når de stend og bed, og hev noko imot einkvan, so tilgjev honom det! Då skal og far dykkar i himmelen tilgjeva dykk for misgjerningarne dykkar! 041 MAR 011 026 Men um de ikkje tilgjev, skal ikkje heller far dykkar i himmelen tilgjeva dykkar misgjerningar.» 041 MAR 011 027 So kom dei til Jerusalem att. Og med han gjekk ikring i templet, kom dei øvste prestarne og dei skriftlærde og styresmennerne burt til honom 041 MAR 011 028 og sagde: «Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven gav deg retten til å gjera det?» 041 MAR 011 029 «Eg vil spyrja dykk um ein ting, » sagde Jesus. «Svara meg, so skal eg segja dykk kva rett eg hev til å gjera dette: 041 MAR 011 030 Var dåpen åt Johannes frå himmelen eller frå menneskje? Svara meg!» 041 MAR 011 031 Då lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom då ikkje?» 041 MAR 011 032 Lat oss heller svara: «Frå menneskje!»» men det torde dei ikkje for folket; for alle trudde at Johannes var retteleg ein profet. 041 MAR 011 033 So svara dei honom: «Det veit me ikkje.» «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus. 041 MAR 012 001 So tok han til å tala til deim i likningar: «Det var ein mann som laga seg ein vingard, og sette gjerde kringum, og grov ei vinpersa, og bygde eit tårn; so leigde han hagen burt til brukarar og for utanlands. 041 MAR 012 002 Då tidi kom, sende han ein svein til brukarane, og vilde få noko av det som var avla i vingarden. 041 MAR 012 003 Men brukarane greip sveinen og dengde honom, og sende honom burt med tome hender. 041 MAR 012 004 So sende han ein annan svein til deim; den slo dei i hovudet og hædde honom. 041 MAR 012 005 Og han sende ein til; honom slo dei i hel. Og mange fleire: sume skamslo dei, og sume drap dei. 041 MAR 012 006 No hadde han berre ein att, ein son, som han heldt hjarteleg av. Til slutt sende han honom og til brukarane; «Dei hev no vel age for son min!» tenkte han. 041 MAR 012 007 Men brukarane sagde seg imillom: «Der er ervingen! Kom, lat oss slå honom i hel, so fær me arven!» 041 MAR 012 008 So tok dei honom og slo honom i hel og kasta honom ut or vingarden. 041 MAR 012 009 Kva skal han no gjera, han som eig vinhagen? Han skal koma og gjera ende på brukarane og lata andre få vingarden. 041 MAR 012 010 Hev de’kje lese dette skriftordet heller: «Den steinen byggjarane vanda, Den var det som vart hyrnestein; 041 MAR 012 011 D’er Herren sjølv som so hev gjort det; For oss er det eit under stort?»» 041 MAR 012 012 Då vilde dei ha gripe honom, for dei skyna at det var deim han hadde meint med likningi si. Men dei torde ikkje for folket. So let dei honom vera og gjekk sin veg. 041 MAR 012 013 Sidan sende dei nokre av farisæarane og Herodes-mennerne, som skulde fanga honom i ord. 041 MAR 012 014 Dei kom og sagde til honom: «Meister, me veit du er ærleg og ikkje bryr deg um nokon; for du gjer ikkje skil på folk, men lærer oss sanningi um Guds veg - er det rett å svara skatt til keisaren, eller ikkje? Skal me gjera det, eller skal me lata vera? 041 MAR 012 015 Men skyna vel hyklingi deira og sagde: «Kvi freistar de meg? Kom med ei sylvmynt, og lat meg få sjå henne!» 041 MAR 012 016 So kom dei med ei, og han spurde: «Kva er dette for eit bilæte og namn?» «Det er keisarens, » svara dei. 041 MAR 012 017 Då sagde han til deim: Gjev keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!» Og dei undrast mykje yver honom. 041 MAR 012 018 So kom det nokre sadducæarar til honom - det er dei som segjer at det ikkje er noko uppstoda - dei tok til å spyrja honom og sagde: 041 MAR 012 019 «Meister, Moses hev skrive den lovi for oss at når bror åt ein mann døyr barnlaus, og kona liver etter, då skal broren taka enkja og halda uppe ætti åt bror sin. 041 MAR 012 020 No var det var ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona; han døydde, og det var’kje born etter honom. 041 MAR 012 021 So tok den andre enkja; han og døydde barnlaus. Like eins den tridje, 041 MAR 012 022 og alle sju; ingen av deim hadde born etter seg. Sist av alle døydde kona. 041 MAR 012 023 Kven av deim skal ho vera kona åt i eit anna liv, når dei hev stade upp att? For alle sju hev havt henne til kona.» 041 MAR 012 024 «Syner’kje dette at de fer vilt, og ikkje kjenner skrifterne og ikkje Guds magt?» svara Jesus. 041 MAR 012 025 «Når dei hev stade upp frå dei daude, gifter dei seg ikkje, og vert ikkje burtgifte; dei er som englarne i himmelen. 041 MAR 012 026 Men um dei avlidne - at dei skal standa upp att - hev de’kje lese i boki åt Moses, i soga um klungeren, korleis Gud sagde til honom: «Eg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?» 041 MAR 012 027 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande. De tek storleg i mist.» 041 MAR 012 028 Ein skriftlærd, som lydde på ordskiftet deira, og skyna at Jesus hadde svara deim godt, kom og spurde honom: «Kva for eit bod er det fyrste av alle?» 041 MAR 012 029 Jesus svara: «Det fyrste er: «Høyr, Israel! Herren vår Gud, Herren er ein. 041 MAR 012 030 Og du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og av all din hug og av alt ditt vit og av all di magt! Det er det fyrste bodet.» 041 MAR 012 031 Det andre er dette: Du skal elska grannen din som deg sjølv! Det finst ikkje noko anna bod som er større enn desse.» 041 MAR 012 032 «Vel tala du, meister, » sagde den skriftlærde, «og sant er det som du sagde, at han er ein og det finst ingen annan Gud enn han. 041 MAR 012 033 Å elska honom av alt sitt hjarta og av alt sitt vit og av all si magt, og elska grannen sin som seg sjølv, det er meir enn alle brennoffer og slagtoffer.» 041 MAR 012 034 Då Jesus høyrde kor visleg han svara, sagde han til honom: «Du er ikkje langt frå Guds rike.» Sidan torde ingen spyrja honom meir. 041 MAR 012 035 Medan Jesus lærde folket i heilagdomen, tok han ein gong soleis til ords: «Korleis kann dei skriftlærde segja at Messias er Davids son? 041 MAR 012 036 Sjølv sagde David - han fekk det frå den Heilage Ande -: «Herren sa til herren min: «Sit ved høgre handi mi, Til eg dine fiendar Fær for dine føter lagt!»» 041 MAR 012 037 David kallar honom sjølv herre; korleis kann han då vera son hans?» Ålmugen høyrde gjerne på Jesus. 041 MAR 012 038 Millom anna som han lærde deim, sagde han: «Tak dykk i vare for dei skriftlærde, som likar å ganga i lange kjolar, og vil helsast på torgi 041 MAR 012 039 og hava dei fremste sessarne i synagogorne og høgste sæti i gjestebod; 041 MAR 012 040 dei som et upp huset for enkjor og held lange bøner for syns skuld. Dei skal få so mykje strengare dom.» 041 MAR 012 041 Ein gong sette han seg midt imot tempelkista, og såg på med folk lagde pengar i kista; og mange rike lagde mykje. 041 MAR 012 042 So kom det ei fatig enkja og lagde tvo skjervar, det er so mykje som ein øyre. 041 MAR 012 043 Då kalla han læresveinarne til seg og sagde: «Det segjer eg dykk for sant: Denne fatige enkja hev lagt meir enn alle dei som lagde i kista. 041 MAR 012 044 For dei gav alle av nøgdi si; men ho gav av si fatige råd alt det ho åtte, alt ho hadde til å livberga seg med.» 041 MAR 013 001 Då han gjekk ut or templet, sagde ein av læresveinarne til honom: «Meister, sjå for steinar og for bygningar!» 041 MAR 013 002 «Ja, ser du desse store bygningarne!» svara Jesus. «Her ligg ikkje stein på stein som ikkje skal rivast laus.» 041 MAR 013 003 Sidan, då han sat på Oljeberget midt imot templet, og det ikkje var nokon innmed, kom Peter og Jakob og Johannes og Andreas og spurde honom: 041 MAR 013 004 «Seg oss: Når skal dette henda, og kva er teiknet me fær når alt dette er åt og skal koma?» 041 MAR 013 005 Då tok Jesus soleis til ords: «Sjå dykk fyre, so ingen forvillar dykk! 041 MAR 013 006 Mange skal taka mitt namn og segja: «Det er eg!» og føra mange på avveg. 041 MAR 013 007 Men når de høyrer um ufred og tidend um ufred, so vert ikkje rædde! Dette lyt henda; men enden kjem ikkje endå. 041 MAR 013 008 Folk skal reisa seg imot folk, og rike mot rike; det skal vera jordskjelv kring i landi, det skal vera uår og upprør. Det er det fyrste av føderiderne. 041 MAR 013 009 Men sjå dykk fyre! Dei kjem til å draga dykk for domstolarne og piska dykk i synagogorne, og for landshovdingar og kongar skal de førast fram for mi skuld, so de kann vitna for deim. 041 MAR 013 010 Og fyrst lyt evangeliet berast ut til alle folkeslag. 041 MAR 013 011 Men når dei fører dykk burt og gjev dykk yver til retten, so syt ikkje for kva de skal tala! Det som vert gjeve dykk i same stundi, det skal de tala; for det er ikkje de som talar, men den Heilage Ande. 041 MAR 013 012 Bror skal senda bror i dauden, og faren barnet sitt, og born skal standa fram mot foreldri sine, og valda at dei lyt døy. 041 MAR 013 013 Og alle skal hata dykk for mitt namn skuld; men den som held ut til endes, han skal verta frelst. 041 MAR 013 014 Men når de ser at den øydande styggedomen stend der han ikkje skulde» - agte vel på dette, du som les! - «då lyt dei som er i Judaland røma til fjells; 041 MAR 013 015 den som er uppå taket, må ikkje stiga ned, og ikkje ganga inn og henta noko i huset sitt, 041 MAR 013 016 og den som er utpå marki, må ikkje ganga heim etter kjolen sin! 041 MAR 013 017 Stakkars deim som gjeng med barn eller gjev brjost i dei dagarne! 041 MAR 013 018 Men bed at dette ikkje må henda um vinteren! 041 MAR 013 019 For den tidi skal vera so hard at det aldri hev vore so hard ei tid frå upphavet åt skaparverket som Gud hev gjort, og til no, og vert ikkje sidan heller. 041 MAR 013 020 Og gjorde’kje Herren den tidi stutt, so vart’kje eit liv berga; men for deira skuld som han valde seg ut, hev han gjort den tidi stutt. 041 MAR 013 021 Um nokon då segjer med dykk: «Sjå her er Messias - Sjå der!» so må de ikkje tru det! 041 MAR 013 022 For falske Messias’ar skal standa fram, og falske profetar, og gjera teikn og under for å forvilla dei utvalde, um det er råd. 041 MAR 013 023 So sjå dykk fyre! Eg hev sagt dykk alt fyreåt. 041 MAR 013 024 Men i dei dagarne, etter denne harde tidi, skal soli myrkjast, og månen missa sitt ljos; 041 MAR 013 025 stjernorne skal falla ned frå himmelen, og himmelkrafterne skakast. 041 MAR 013 026 Då skal dei sjå Menneskjesonen koma i skyi med stort velde og herlegdom, 041 MAR 013 027 og då skal han senda ut englarne, og samla dei utvalde frå heimsens fire hyrno, frå ytste enden av jordi til ytste enden av himmelen. 041 MAR 013 028 Lær ei likning av fiketreet: Når sevja hev kome i greinerne, og lauvet sprett, då veit de at sumaren er nær. 041 MAR 013 029 Like eins når de ser dette hender, då veit de at han er utfor døri. 041 MAR 013 030 Det segjer eg dykk for visst: Denne ætti skal ikkje forgangast fyrr alt dette hev hendt. 041 MAR 013 031 Himmel og jord skal forgangast; men mine ord skal ikkje forgangast. 041 MAR 013 032 Men den dagen og timen veit ingen, ikkje englarne i himmelen, og ikkje Sonen - ingen utan Faderen. 041 MAR 013 033 Sjå dykk fyre, og vak! For de veit ikkje når tidi kjem. 041 MAR 013 034 Det er liksom med ein mann som drog utanlands. Då han for heimantil, sette han sveinarne sine til å styra for seg. Kvar fekk sitt å gjera, og til portnaren sagde han at han laut vaka. 041 MAR 013 035 So vak då! For de veit’kje når husbonden kjem - um kvelden, eller midnattsbil, eller i otta, eller i dagrenningi. 041 MAR 013 036 Lat honom ikkje finna dykk sovande, um han skulde koma uventande på dykk! 041 MAR 013 037 Men det eg segjer dykk, det segjer eg alle: Ver vakne!» 041 MAR 014 001 No var det berre tvo dagar att til påske- og søtebrødhelgi. Og dei øvste prestarne og dei skriftlærde leita etter ei råd til å gripa Jesus med list og slå honom i hel. 041 MAR 014 002 «For på høgtidi torer me ikkje gjera det, » sagde dei; «elles kunde det verta upplaup blant folket!» 041 MAR 014 003 Med Jesus var i Betania, hjå Spilte-Simon, og sat til bords, kom det inn ei kvinna med ei alabaster-krukka full av egte, dyr nardesalve. Ho braut sund krukka og helte salven ut yver hovudet hans. 041 MAR 014 004 Då var det nokre som vart harme og sagde seg imillom: «Kva skulde den salve-øydingi vera til? 041 MAR 014 005 Salven kunde vore seld for yver femti dalar og gjeven til dei fatige.» Og dei tala kvast til henne. 041 MAR 014 006 Då sagde Jesus: «Lat henne vera i fred! Kvi er de so leide med henne? Det var vænt gjort det ho gjorde med meg. 041 MAR 014 007 Dei fatige hev de alltid hjå dykk, og når de vil, kann de gjera vel imot deim; men meg hev de ikkje alltid. 041 MAR 014 008 Ho gjorde det ho kunde; med denne salven budde ho likamen min fyre jordferdi. 041 MAR 014 009 Og det segjer eg dykk for visst: Kvar i verdi evangeliet vert kunngjort, der skal dei og nemna det ho hev gjort, til minne um henne.» 041 MAR 014 010 Judas Iskariot, den eine av dei tolv, gjekk til dei øvste prestarne og baud seg til å gjeva Jesus i henderne deira. 041 MAR 014 011 Då dei høyrde det, vart dei glade, og lova dei skulde gjeva honom pengar, og sidan lurde han korleis han med tid og høve skulde få gjeve Jesus yver til deim. 041 MAR 014 012 Den fyrste dagen i søtebrødhelgi - då påskelambet vart slagta - sagde læresveinarne med Jesus: «Kvar vil du me skal ganga av og laga til påskemålet for deg?» 041 MAR 014 013 Då sende han tvo av læresveinarne i veg, og sagde til deim: «Gakk inn i byen! Der møter de ein mann som ber ei krukka med vatn; honom skal de fylgja, 041 MAR 014 014 og der han gjeng inn, skal de segja med husbonden: «Meisteren helsar: Kvar er romet mitt, der eg kann eta påskemålet med læresveinarne mine?» 041 MAR 014 015 Då syner han dykk ein stor sal, som stend ferdig med duka bord; der skal de stella til måltidi for oss.» 041 MAR 014 016 So gjekk læresveinarne av stad, og då dei kom inn i byen, fann dei det so som han hadde sagt, og dei laga til påskelambet. 041 MAR 014 017 Då det leid mot kvelden, kom Jesus med dei tolv, 041 MAR 014 018 og då dei hadde sett seg til bords, sagde han: «Det segjer eg dykk for sant: Ein av dykk kjem til å svika meg, ein som et i lag med meg.» 041 MAR 014 019 Då tok dei til å stura, og spurde honom, ein for ein: «Det er vel’kje eg?» 041 MAR 014 020 «Det er ein av dykk tolv, svara han, «den som duppar med meg i fatet. 041 MAR 014 021 Menneskjesonen gjeng fulla burt, soleis som det er skrive um honom, men ve yver den mannen som veld at Menneskjesonen vert gjeven i fiendehand! Best for den mannen um han aldri var fødd!» 041 MAR 014 022 Med dei sat til bords, tok han brødet, signa det og braut det, og gav deim og sagde: «Tak det! Dette er likamen min.» 041 MAR 014 023 So tok han ein kalk, takka og gav deim, og dei drakk alle av kalken. 041 MAR 014 024 Og han sagde med deim: Dette er blodet mitt, paktblodet, som renn for mange. 041 MAR 014 025 Det segjer eg dykk for sant: Eg skal ikkje oftare drikka av druvesafti, fyrr den dagen kjem då eg drikk henne ny i Guds rike.» 041 MAR 014 026 Då dei hadde sunge lovsongen, gjekk dei ut til Oljeberget. 041 MAR 014 027 Og Jesus sagde: «De kjem alle til å styggjast ved meg. For det stend skrive: «Hyrdingen slær eg i hel, og sauern’ skal spreidast ikring.» 041 MAR 014 028 Men når eg hev stade upp att, skal eg ganga fyre dykk til Galilæa.» 041 MAR 014 029 Då sagde Peter: «Um so alle styggjest, so skal ikkje eg.» 041 MAR 014 030 «Det segjer eg deg for sant, » svara Jesus: «No i denne natt, fyrr hanen hev gale tvo gonger, skal du avneitta meg tri gonger.» 041 MAR 014 031 Men han tok endå sterkare i og sagde: «Um eg so lyt døy med deg, skal eg ikkje avneitta deg!» Det same sagde dei alle. 041 MAR 014 032 So kom dei til ein stad som heiter Getsemane. Då segjer han til læresveinarne sine: «Sit her med eg bed!» 041 MAR 014 033 Og han tok med seg Peter og Jakob og Johannes, og tok til å ottast og kvida seg. 041 MAR 014 034 Og han sagde til deim: «Hjarta mitt er so fullt av sorg - det er som det vilde bresta. Ver her og vak!» 041 MAR 014 035 So gjekk han eit lite stykke fram og kasta seg ned på jordi, og bad at denne stundi måtte skrida framum honom, um det var råd. 041 MAR 014 036 «Abba» - Fader - sagde han, «alt er mogelegt for deg; tak denne skåli frå meg! Men ikkje som eg vil, berre som du vil!» 041 MAR 014 037 Då han kom attende, såg han at dei hadde sovna. Då sagde han til Peter: «Simon, søv du? Var du’kje god til å vaka ein time? 041 MAR 014 038 Vak og bed, so de ikkje skal koma i freisting! Åndi er viljug, men kjøtet er veikt.» 041 MAR 014 039 So gjekk han burt att og bad den same bøni. 041 MAR 014 040 Då han kom attende, såg han at dei hadde sovna til att, for augo deira var tunge av svevn. Og dei visste ikkje kva dei skulde svara honom. 041 MAR 014 041 So kom han tridje gongen, og sagde til deim: «De søv og kviler, de! Det er nok! Timen er komen. No skal Menneskjesonen gjevast i henderne på syndarar. 041 MAR 014 042 Statt upp og lat oss ganga! Svikaren er’kje langt undan!» 041 MAR 014 043 Og straks - fyrr han hadde tala ut, kjem Judas, ein av dei tolv, og med honom ein flokk med sverd og stavar; dei kom frå dei øvste prestarne og dei skriftlærde og styresmennerne. 041 MAR 014 044 Svikaren hadde avtala eit teikn med deim og sagt: «Den som eg kysser, han er det: tak honom, og før honom trygt burt!» 041 MAR 014 045 Og med det same han kom, gjekk han fram til honom og sagde: «Rabbi!» og kysste honom. 041 MAR 014 046 Då lagde dei hand på honom og tok honom. 041 MAR 014 047 Men ein av deim som stod innmed, drog sverdet sitt og hogg øyra av tenaren åt øvstepresten. 041 MAR 014 048 Og Jesus tok til ords og sagde: «De kjem med sverd og stavar og tek meg, som eg skulde vera ein røvar. 041 MAR 014 049 Dag etter dag var eg hjå dykk i templet og lærde folket; då tok de meg ikkje. Men soleis laut skrifterne sannast.» 041 MAR 014 050 Då tok dei alle ut ifrå honom og rømde. 041 MAR 014 051 Ein ung mann fylgde etter honom, og hadde sveipt eit linklæde kring berre kroppen; dei vilde taka honom, 041 MAR 014 052 men han slepte linklædet og rømde naken. 041 MAR 014 053 Dei førde Jesus til øvstepresten, og der samla dei seg alle dei øvste prestarne og styresmennerne og dei skriftlærde. 041 MAR 014 054 Peter fylgde eit langt stykke etter, til han kom inn i garden åt øvstepresten; der vart han sitjande hjå tenarane og vermde seg ved elden. 041 MAR 014 055 Dei øvste prestarne og heile det Høge Rådet leita etter vitnemål mot Jesus, so dei kunde få dømt honom frå livet; men dei fekk’kje noko på honom. 041 MAR 014 056 Det var mange som vitna rangt imot honom, men vitnemåli høvde ikkje i hop. 041 MAR 014 057 Då stod det fram nokre som og vitna rangt imot honom og sagde: 041 MAR 014 058 «Me høyrde honom segja: «Eg skal riva ned dette templet som er gjort med hender, og på tri dagar skal eg byggja eit anna som ikkje er gjort med hender.»» 041 MAR 014 059 Men endå høvde’kje vitnemåli deira i hop. 041 MAR 014 060 Og øvstepresten reiste seg og steig fram ibland deim og sagde til Jesus: «Svarar du inkje på det som desse vitnar imot deg?» 041 MAR 014 061 Men Jesus tagde og svara ikkje eit ord. Då tok øvstepresten til ords att og spurde honom: «Er du Messias, son åt den Høglova?» 041 MAR 014 062 «Ja, det er eg, » svara Jesus, «og de skal sjå Menneskjesonen sitja ved høgre handi åt Allmagti og koma med himmelskyerne.» 041 MAR 014 063 Då reiv øvstepresten sund klædi sine og sagde: «Kva skal me med fleire vitne? 041 MAR 014 064 No høyrde de gudsspottingi! Kva tykkjer de?» Dei dømde alle at han var skuldig til å døy. 041 MAR 014 065 Og sume tok til å sputta på honom, og lagde eit plagg yver andlitet hans og slo honom med nevarne og sagde: «Seg kven det var!» Og tenarane tok imot honom med hogg. 041 MAR 014 066 Med Peter var nedi gardsromet, kjem ei av tenestgjentorne hjå øvstepresten, 041 MAR 014 067 og då ho såg Peter, som sat og vermde seg, stirde ho på honom og sagde: «Du var og med denne nasaræaren, Jesus!» 041 MAR 014 068 Men han neitta og sagde: «Eg veit ikkje og skynar ikkje kva du talar um.» So gjekk han ut i fyregarden. Då gol hanen. 041 MAR 014 069 Sidan fekk gjenta sjå honom att, og tok til å segja med deim som stod innmed: «Han der er ein av deim!» 041 MAR 014 070 Men han neitta på nytt lag. Eit lite bel etter sagde dei som stod der på nytt til Peter: «Ja menn er du ein av deim! Du er då ein galilæar!» 041 MAR 014 071 Då tok han til å banna og sverja: «Eg kjenner ikkje den mannen de talar um.» 041 MAR 014 072 Og i det same gol hanen andre gongen. Då kom Peter i hug det ordet som Jesus hadde sagt til honom: Fyrr hanen hev gale tvo gonger, skal du avneitta meg tri gonger. Og han tok det til hjarta og gret. 041 MAR 015 001 Det tok alt til å dagast då dei øvste prestarne med styresmennerne og dei skriftlærde - heile den Høgste Retten - var ferdige med rådleggjingi si. Då batt dei Jesus og førde honom burt og gav honom yver til Pilatus. 041 MAR 015 002 Pilatus spurde honom: «Er du kongen yver jødarne?» - «Det er dine ord, » svara Jesus. 041 MAR 015 003 Dei øvste prestarne kom med mange klagemål mot honom. 041 MAR 015 004 Då spurde Pilatus honom att: «Svarar du ingen ting? Høyr alt det dei klagar deg for!» 041 MAR 015 005 Men Jesus svara ikkje eit ord meir, so Pilatus tok til å undrast. 041 MAR 015 006 Kvar høgtid gav Pilatus deim ein fange fri, den som dei sjølve bad um. 041 MAR 015 007 Og ein som heitte Barabbas sat då fengsla i hop med nokre ufredsmenner; dei hadde gjort eit upplaup og drepe nokon. 041 MAR 015 008 So kom folket upp og tok til å beda um det som Pilatus var van med å gjera for deim. 041 MAR 015 009 Då svara han deim: «Vil de eg skal gjeva dykk jødekongen fri?» 041 MAR 015 010 for han skyna det var av ovund dei øvste prestarne hadde gjeve Jesus yver til honom. 041 MAR 015 011 Men dei øvste prestarne fekk eggja upp folket, so dei bad at han heller skulde gjeva deim Barabbas fri. 041 MAR 015 012 Då tok Pilatus til ords att og sagde: «Kva vil de då eg skal gjera med honom som de kallar kongen yver jødarne?» 041 MAR 015 013 Dei svara med å ropa: «Krossfest honom!» 041 MAR 015 014 «Kva vondt hev han då gjort?» sagde Pilatus. Men dei ropa berre endå sterkare: «Krossfest honom!» 041 MAR 015 015 Pilatus vilde gjerne gjera folket til lags. Han gav deim Barabbas fri, men Jesus let han piskast, og gav honom yver til hermennerne sine, so dei skulde krossfesta honom. 041 MAR 015 016 Hermennerne førde Jesus inn i garden, i borgi, og kalla i hop heile vakti. 041 MAR 015 017 Dei klædde honom i ei purpurkåpa, og sette på honom ein klungerkrans som dei hadde fletta, 041 MAR 015 018 og tok til å helsa honom: «Heil deg, jødekonge!» 041 MAR 015 019 So slo dei honom i hovudet med ei røyr, og sputta på honom, og lagde seg på kne og hyllte honom. 041 MAR 015 020 Då dei hadde spotta honom som dei vilde, klædde dei av honom purpurkåpa, og hadde på honom hans eigne klæde, og so leidde dei honom ut og skulde krossfesta honom. 041 MAR 015 021 Då gjekk det ein mann framum, som kom frå marki; det var Simon frå Kyrene, far åt Aleksander og Rufus; honom nøydde dei til å bera krossen hans. 041 MAR 015 022 Dei førde honom til den staden som heiter Golgata - det er det same som Skallestaden -. 041 MAR 015 023 Der baud dei honom vin med myrra i; men han vilde ikkje hava det. 041 MAR 015 024 So feste dei honom til krossen. Klædi hans skifte dei millom seg, og drog strå um kva kvar skulde hava. 041 MAR 015 025 Det var i den tridje timen dei krossfeste honom. 041 MAR 015 026 På krossen var det sett ei innskrift som nemnde skuldi hans; ho lydde so: Kongen yver jødarne. 041 MAR 015 027 Saman med honom krossfeste dei tvo røvarar, ein på hans høgre og ein på hans vinstre sida; 041 MAR 015 028 og då sannast det skriftordet som segjer: «Og han vart rekna millom brotsmenner.» 041 MAR 015 029 Dei som gjekk framum, hædde honom og riste på hovudet og sagde: «Å, du som riv ned templet og byggjer det upp att på tri dagar! 041 MAR 015 030 Hjelp deg no sjølv, og stig ned av krossen!» 041 MAR 015 031 Sameleis spotta dei øvste prestarne og, både dei og dei skriftlærde, og sagde seg imillom: «Andre hev han hjelpt, seg sjølv kann han ikkje hjelpa! 041 MAR 015 032 Lat no Messias, Israels konge, stiga ned av krossen, so me kann sjå det og tru!» Dei som var krossfeste med honom, gav seg og til å skjella honom ut. 041 MAR 015 033 Då den sette timen var komen, vart det myrkt yver heile landet, alt til den niande timen. 041 MAR 015 034 Og i den niande timen ropa Jesus med høg røyst: «Elo’i, Elo’i, lama sabaktani?» det er: «Min Gud, min Gud, kvi hev du forlate meg?» 041 MAR 015 035 Nokre av deim som stod der sagde, då dei høyrde det: «No ropar han på Elia!» 041 MAR 015 036 Då sprang det ein fram, duppa ein svamp i vineddik, sette honom på ei tein og let Jesus få drikka og sagde: «Venta! Lat oss sjå um Elia kjem og vil taka honom ned!» 041 MAR 015 037 Og Jesus gav ifrå seg eit høgt rop, og andast. 041 MAR 015 038 Då rivna forhenget i templet midt i tvo, ovantil og radt ned. 041 MAR 015 039 Og då hovudsmannen som stod der midt framfyre honom, såg korleis han andast, sagde han: «Den mannen var visst og sant Guds Son!» 041 MAR 015 040 Det var og nokre kvinnor der, som stod eit stykke undan og såg på. Millom deim var både Maria Magdalena, og Maria mor åt Jakob den yngre og Joses, og Salome, 041 MAR 015 041 som alle hadde fylgt honom med han var i Galilæa, og tent honom, og mange andre kvinnor, som hadde vore med honom upp til Jerusalem. 041 MAR 015 042 Det var då fyrebuingsdagen eller dagen fyre kviledagen, og då det alt leid mot kvelden, 041 MAR 015 043 kom Josef frå Arimatæa, ein gjæv rådsherre, som og venta på Guds rike; han våga seg til å ganga inn til Pilatus og beda um likamen åt Jesus. 041 MAR 015 044 Pilatus undrast på um han alt var slokna; 041 MAR 015 045 han kalla hovudsmannen til seg, og spurde um Jesus nyst var slokna, og då han hadde fenge vissa um det av hovudsmannen, let han Josef få liket. 041 MAR 015 046 So kjøpte Josef linty og tok honom ned, sveipte honom i lintyet og lagde honom i ei grav som var hoggi ut i berget, og so velte han ein stein attfor gravopningi. 041 MAR 015 047 Og Maria Magdalena og Joses-Maria såg staden der han vart lagd. 041 MAR 016 001 Då kviledagen var ende, kjøpte Maria Magdalena og Jakobs-Maria og Salome angande kryddor; for dei vilde ganga av stad og salva honom. 041 MAR 016 002 Ovtidleg den fyrste dagen i vika - det var so vidt soli hadde runne - kom dei til gravi. 041 MAR 016 003 Då sagde dei seg imillom: «Kven skal me få til å velta steinen frå gravopningi?» 041 MAR 016 004 Men då dei såg upp, vart dei vare at steinen var fråvelt, og han var ovstor. 041 MAR 016 005 Då dei kom inn i gravi, såg dei ein ung mann, som sat på høgre sida, klædd i ein lang kvit kjole. Dei vart forfærde; 041 MAR 016 006 men han sagde: «Ver ikkje forfærde! De leitar etter Jesus frå Nasaret, han som vart krossfest! Han hev stade upp att; han er ikkje her. Sjå her er staden der dei lagde honom. 041 MAR 016 007 Men gakk no av stad og seg med læresveinarne hans og med Peter at han gjeng fyre dykk til Galilæa; der skal de sjå honom, som han hev sagt dykk.» 041 MAR 016 008 Då gjekk dei ut att og rømde frå gravi; for fælska hadde teke deim, so dei skalv og var mest ifrå seg. Og dei tala’kje eit ord til nokon, so rædde var dei. 041 MAR 016 009 (note: The most reliable and earliest manuscripts do not include Mark 16:9-20.) Då Jesus hadde stade upp att, tidleg den fyrste dagen i vika, synte han seg fyrst for Maria Magdalena, som han hadde drive sju vonde ånder utor. 041 MAR 016 010 Ho gjekk av stad og sagde det til deim som hadde vore med honom, og som no syrgde og gret. 041 MAR 016 011 Men då dei fekk høyra at han livde, og at ho hadde set honom, vilde dei ikkje tru det. 041 MAR 016 012 Sidan synte han seg i ein annan skapnad for tvo av dei, som gjekk etter vegen og skulde ut på landet. 041 MAR 016 013 Dei og kom og sagde det med dei andre, men dei trudde ikkje deim heller. 041 MAR 016 014 Seinare synte han seg for dei elleve sjølve, med dei sat til bords; og han lasta deim for vantrui og tråskapen deira, at dei ikkje trudde deim som hadde set honom etter han var staden upp att. 041 MAR 016 015 Og han sagde til deim: «Gakk ut i all verdi og kunngjer evangeliet for all skapningen! 041 MAR 016 016 Den som trur og vert døypt, skal verta frelst, men den som ikkje trur, skal verta fordømd. 041 MAR 016 017 Og desse teikni skal fylgja deim som trur: I mitt namn skal dei driva ut vonde ånder; dei skal tala med nye tungor; 041 MAR 016 018 dei skal taka ormar i henderne, og um dei drikk noko som det er gift i, so skal det ikkje skada deim; legg dei henderne på sjuke, so skal dei få att helsa.» 041 MAR 016 019 Etter Herren Jesus hadde tala til deim, vart han teken upp til himmels og sette seg ved Guds høgre hand. 041 MAR 016 020 Og dei gjekk ut og tala Guds ord alle stader, og Herren var med deim og stadfeste ordet med dei teikni som fylgde med. # # BOOK 042 LUK Luke Lukas 042 LUK 001 001 Det er alt mange som hev teke seg til å setja upp ei fråsegn um dei hendingarne som hev gjenge fyre seg hjå oss, 042 LUK 001 002 so som dei hev bore det fram dei som frå fyrsten var augvitne og ærendsveinar åt ordet. 042 LUK 001 003 Difor hev eg og sett meg fyre at eg vilde granska alt vel frå grunnen og so skriva det upp åt deg, gjævaste Teofilus - stykke for stykke, soleis som det heng saman, 042 LUK 001 004 so du kann sjå kor truverdig ho er den soga som du hev høyrt. 042 LUK 001 005 I den tidi då Herodes var konge i Jødeland, var det ein prest som heitte Zakarja; han høyrde til det prestelaget som hev namn etter Abia. Kona hans var ætta frå Aron, og heitte Elisabet. 042 LUK 001 006 Båe var dei rettferdige for Gud; dei fylgde alle Herrens bod og fyresegner, og ingen kunde finna noko å lasta deim for. 042 LUK 001 007 Men dei hadde ikkje born; for Elisabet var’kje barnkjømd, og dei var båe fram i åri. 042 LUK 001 008 So var det ein dag Zakarja gjorde prestetenesta for Gud; for turen var komen til hans lag, 042 LUK 001 009 og då dei drog strå, som visi er millom prestarne, fall det på honom å ganga inn i Herrens tempel og bera fram røykofferet, 042 LUK 001 010 med heile folkemengdi stod utanfor og bad i røykoffertimen. 042 LUK 001 011 Då fekk han med ein gong sjå ein Herrens engel, som stod på høgre sida åt røykofferaltaret. 042 LUK 001 012 Då Zakarja såg engelen, stokk han, og det kom ein otte yver honom. 042 LUK 001 013 Men engelen sagde til honom: «Ver ikkje rædd, Zakarja! Gud hev høyrt bøni di; du og Elisabet, kona di, skal få ein son, og du skal kalla honom Johannes. 042 LUK 001 014 Då vert du både glad og fegen, og mange skal gleda seg av di han er fødd. 042 LUK 001 015 For han skal vera stor i Herrens augo; han skal ikkje drikka vin eller sterke drykkjer, og alt ifrå morsliv skal han fyllast av den Heilage Ande. 042 LUK 001 016 Mange av Israels-sønerne skal han venda um til Herren, deira Gud, 042 LUK 001 017 og sjølv skal han ganga fyre honom i Elias ånd og kraft, og venda hjarto åt federne um til borni, og dei ulyduge til den hug som bur i rettferdige menner, so han kann vinna Herren eit vel fyrebutt folk.» 042 LUK 001 018 «Korleis kann eg vita um dette er sant?» sagde Zakarja til engelen; «eg er då ein gamall mann, og kona mi er og fram i åri.» 042 LUK 001 019 Då svara engelen: «Eg er Gabriel, som stend for Guds åsyn. Eg er send hit og skal tala med deg og bera dette gledebodet til deg. 042 LUK 001 020 Og no skal du ljota tegja, og ikkje kunna tala, alt til den dagen dette hender, for di du ikkje trudde meg; men det eg hev sagt, skal sannast når tidi er komi.» 042 LUK 001 021 Medan stod folket og venta på Zakarja, og undra seg yver at han drygde so lenge i templet. 042 LUK 001 022 Men då han kom ut, og ikkje kunde tala med deim, skyna dei at han hadde set ei syn i templet; sjølv nikka han og gjorde teikn til deim, men var og vart mållaus, 042 LUK 001 023 og då tidi for tempeltenesta hans var ute, for han heim att. 042 LUK 001 024 Eit bil etter hende det at Elisabet, kona hans, vart med barn. Då heldt ho seg heime i fem månader, og sagde: 042 LUK 001 025 «Soleis hev Herren laga det for meg då tidi var komi at han i nåde vilde taka burt skammi mi millom folk.» 042 LUK 001 026 Då det leid på sette månaden, vart engelen Gabriel send frå Gud til ein by i Galilæa som dei kallar Nasaret, 042 LUK 001 027 åt ei møy som var trulova med ein mann som heitte Josef, av Davids-ætti, og møyi heitte Maria. 042 LUK 001 028 Då engelen kom inn til henne, sagde han: «Guds fred, du som hev fenge slik nåde! Herren er med deg! Velsigna er du millom kvinnor!» 042 LUK 001 029 Ved desse ordi stokk ho, og tenkte med seg: «Kva er dette for ei helsing?» 042 LUK 001 030 Men engelen sagde til henne: «Ver ikkje rædd, Maria! Du hev funne nåde hjå Gud! 042 LUK 001 031 Du skal verta med barn og få ein son, og kalla honom Jesus. 042 LUK 001 032 Han skal vera stor og kallast son åt den Høgste, og Herren Gud skal gjeva honom kongsstolen åt David, ættfaren hans; 042 LUK 001 033 han skal vera konge yver Jakobs-ætti i all æva, og det skal ikkje vera ende på kongedømet hans.» 042 LUK 001 034 «Korleis skal det ganga til, når eg ikkje hev mann?» sagde Maria. 042 LUK 001 035 «Den Heilage Ande skal koma yver deg, og krafti åt Den Høgste skal skyggja yver deg, » svara engelen; «difor skal og det heilage som vert født, kallast Guds Son. 042 LUK 001 036 Og høyr: Elisabet, som er skyld deg, skal og hava ein son på sine gamle dagar; dei sagde ho var ikkje barnkjømd, men no er ho alt i sette månaden; 042 LUK 001 037 for ingen ting er umogeleg for Gud.» 042 LUK 001 038 Då sagde Maria: «Her stend eg - eg er Herrens tenestkvinna! Lat det ganga meg som du hev sagt!» So for engelen burt att. 042 LUK 001 039 Straks etter tok Maria av stad, og for so fort ho kunde upp i fjellbygderne, til ein by i Judaland; 042 LUK 001 040 der gjekk ho inn i huset åt Zakarja og helsa på Elisabet. 042 LUK 001 041 Då hende det at med same Elisabet høyrde helsingi hennar Maria, hoppa fostret i livet hennar; og ho vart fyllt av den Heilage Ande, 042 LUK 001 042 og kvad med høg røyst: «Velsigna vere du i kvendeflokk, velsigna det du under beltet ber! 042 LUK 001 043 Kvi skal det timast meg so store ting at mor åt Herren min kjem hit til meg? 042 LUK 001 044 For då di helsing nådde øyra mitt, då hoppa fostret i mitt liv av frygd. 042 LUK 001 045 Ja, sæl er ho som leit på Herrens ord, at det han hadde lova, laut gå fram!» 042 LUK 001 046 Og Maria svara: «Mi sjæl høglovar Herren, 042 LUK 001 047 mitt hjarta gleder seg i Gud, min frelsar! 042 LUK 001 048 Han tenkte på si ringe tenestkvinna! For ifrå denne stund skal alle ætter kalla meg for sæl. 042 LUK 001 049 Stort er det han for meg hev gjort den Megtige, og heilagt er hans namn; 042 LUK 001 050 frå ætt til ætt hans miskunn når mot deim som ottast honom. 042 LUK 001 051 Velduge verk so gjer hans sterke arm; storlåtne spreider han for ver og vind med deira høgferds-hug; 042 LUK 001 052 han støyter hovdingar frå høgsæte og lyfter låge upp; 042 LUK 001 053 Hungrige mettar han med gode gåvor, og rikingar rek han tomhendte burt. 042 LUK 001 054 Han sytte vel for Israel, sin svein; til evig tid han minnast vil - 042 LUK 001 055 So var hans ord til federn’ våre - si miskunn mot Abraham og hans ætt.» 042 LUK 001 056 Maria vart verande hjå henne um lag tri månader; sidan for ho heim att. 042 LUK 001 057 So kom tidi at Elisabet skulde eiga barn, og ho åtte ein son. 042 LUK 001 058 Og då grannarne og skyldfolket høyrde kor stor ein nåde Herren hadde vist henne, vart dei glade og ynskte henne til lukka. 042 LUK 001 059 Åtte dagar etter kom dei og skulde umskjera guten; men då dei vilde kalla honom Zakarja etter faren, 042 LUK 001 060 tok mor hans til ords og sagde: «Nei, han skal heita Johannes!» 042 LUK 001 061 «Det er ingen i ætti som heiter so, » svara dei, 042 LUK 001 062 og dei gjorde teikn til faren, kva han vilde guten skulde kallast. 042 LUK 001 063 Då bad han um ei tavla og skreiv: «Johannes er namnet hans!» Alle undra seg; 042 LUK 001 064 men i det same fekk han att mål og mæle, og han tala og prisa Gud. 042 LUK 001 065 Då kom der ein otte på alle dei som budde der ikring; i heile Judaheidi vart alt dette mykje umtala, 042 LUK 001 066 og kvar den som høyrde det, tok det til minnes og sagde: «Kva tru den guten er etla til?» For Herren heldt si hand yver honom. 042 LUK 001 067 Men Zakarja, far hans, vart fyllt av den Heilage Ande, og han tala profetord og kvad: 042 LUK 001 068 «Velsigna vere Herren, Israels eigen Gud! Til lyden sin han lydde, og løyste deim or band; 042 LUK 001 069 ei frelsarmagt vekt’ han oss upp, ei veldug, uti Davids ætt, som var hans trugne svein - 042 LUK 001 070 Som han frå fordom gjenom Heilag profetmunn sagde: 042 LUK 001 071 Frå fiendarne frelsa, frå kvar ei hatarhand! 042 LUK 001 072 Han vil federn’ våre vel, og kom i hug den heilage og støde pakti si, 042 LUK 001 073 den eid han hadde svore vår ættfar, Abraham. 042 LUK 001 074 Han vilde ut oss fria or fiendsmagt og fiendsvald, so me han utan rædsl’ og rygd, 042 LUK 001 075 i rettferd og med heilag hug kann tena all vår tid. 042 LUK 001 076 Du og, min son, skal kallast Allhøge Guds profet, skal fyre Herren fara, og rydja vel hans veg, 042 LUK 001 077 og læra lyden hans å sjå frelsa, dei finna skal når han all deira synd forlet. 042 LUK 001 078 For miskunnsam av hjarta er han, vår gode Gud, ei stjerna let han skina for oss frå himmelhøgd, 042 LUK 001 079 Lysa for deim som sit i myrkr og daudsens skodd, og styra inn på velferds-veg vår fot.» 042 LUK 001 080 Og guten voks og vart sterk i åndi; han heldt seg i øydemarkerne til tidi kom då han skulde førast fram for Israel. 042 LUK 002 001 I dei dagarne let keisar Augustus lysa ut at det skulde takast manntal yver heile verdi. 042 LUK 002 002 Dette var fyrste gongen dei tok manntal med Kvirinius var landshovding i Syria. 042 LUK 002 003 Då for alle heim, kvar til sin eigen by, og skulde skriva seg i manntalet. 042 LUK 002 004 Josef og for frå Galilæa, frå den byen som heiter Nasaret, upp til Judæa, til Davidsbyen, den som dei kallar Betlehem - for han høyrde til Davids hus og ætt - 042 LUK 002 005 og vilde skriva seg der. Maria, festarmøyi hans, var med honom; ho gjekk då med barn, 042 LUK 002 006 og med dei var der, bar det so til at tidi hennar kom, 042 LUK 002 007 og ho åtte den fyrste sonen sin; ho sveipte honom og lagde honom i ei krubba, for det var ikkje rom åt dei i herbyrget. 042 LUK 002 008 Det var nokre hyrdingar der i bygdi som låg ute og vakta buskapen sin um natti. 042 LUK 002 009 Best det var, stod ein engel frå Herren innmed deim, og Herrens herlegdom lyste kringum deim. Då vart dei fælande rædde; 042 LUK 002 010 men engelen sagde til deim: «Ver ikkje rædde! Eg kjem med bod til dykk um ei stor gleda som skal timast alt folket: 042 LUK 002 011 I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by; han er Kristus, Herren! 042 LUK 002 012 Og det skal de hava til merke: de skal finna eit lite barn som er sveipt og ligg i ei krubba.» 042 LUK 002 013 Og brått var det ein stor her av himmelånder med engelen; dei lova Gud og kvad: 042 LUK 002 014 «Æra vere Gud i det høgste, og fred på jordi, og hugnad med menneskje!» 042 LUK 002 015 Då englarne hadde fare burt att og upp til himmelen, sagde hyrdingarne seg imillom: «Lat oss no ganga radt til Betlehem og sjå dette som hev hendt, og som Herren hev vitra oss um!» 042 LUK 002 016 So skunda dei seg dit, og fann Maria og Josef, og det vesle barnet som låg i krubba. 042 LUK 002 017 Og då dei hadde set det, fortalde dei alt som hadde vorte sagt deim um dette barnet. 042 LUK 002 018 Alle som høyrde på hyrdingarne, undra seg yver det dei fortalde; 042 LUK 002 019 men Maria gøymde alle desse ordi i hjarta, og gruna på deim. 042 LUK 002 020 Og hyrdingarne for heim att, og lova og prisa Gud for alt det dei hadde høyrt og set, og som høvde so vel med det som var sagt deim. 042 LUK 002 021 Då åtte dagar var lidne, og han skulde umskjerast, kalla dei honom Jesus; det var det namnet engelen hadde nemnt, fyrr han var komen i morsliv. 042 LUK 002 022 So snart reinsingstidi som er fyreskrivi i Moselovi, var til endes for deim, tok dei honom med seg upp til Jerusalem; dei vilde te honom fram for Herren 042 LUK 002 023 - soleis som det stend skrive i Herrens lov: «Alt mannkyn som kjem fyrst frå morsliv, skal kallast heilagt åt Herren» - 042 LUK 002 024 og vilde bera fram offer, etter det som er sagt i Herrens lov: «eit par turtelduvor eller tvo duveungar.» 042 LUK 002 025 I Jerusalem var det då ein mann som heitte Simeon, ein rettferdig og gudleg mann, som venta på Israels trøyst; den Heilage Ande var yver honom, 042 LUK 002 026 og hadde vitra honom um at han ikkje skulde fara or verdi, fyrr han hadde set Herrens Messias. 042 LUK 002 027 No kom han til templet - det var Anden som dreiv honom - og då foreldri kom berande inn med Jesus-barnet, og vilde fara med det som visi var etter lovi, 042 LUK 002 028 tok han det og på armarne, og lova Gud og sagde: 042 LUK 002 029 «Herre, no gjev du din tenar heimlov, som ordet ditt lydde, og let han fara i fred! 042 LUK 002 030 For no fekk auga mitt skoda di frelsa, 042 LUK 002 031 som du hev skipa til for åsyni åt alle folk, 042 LUK 002 032 eit ljos som for heidningarn’ lyser, ein herlegdom og ei æra for Israel, folket ditt eige.» 042 LUK 002 033 Far hans og mor hans undra seg yver det som vart sagt um honom. 042 LUK 002 034 Og Simeon velsigna deim og sagde til Maria, mor hans: «Dette barnet er sett til fall og uppreising for mange i Israel og til eit motsegjingsteikn; 042 LUK 002 035 men deg og skal sverdet stinga gjenom hjarta; då kjem det upp kva tankar mange gøymde i hugen.» 042 LUK 002 036 Det var og ei profetkvinna der, Anna Fanuelsdotter av Assers-ætti. Ho var langt ut i åri; etter ho vart gift, hadde ho butt i hop med mannen sin i sju år, 042 LUK 002 037 og sidan sete enkja i heile fire og åtteti år. Ho kom aldri frå templet, og tente Gud i bøn og fasta natt og dag. 042 LUK 002 038 I denne stundi gjekk ho fram og takka og prisa Gud, og tala um barnet til alle som venta på frelsa for Jerusalem. 042 LUK 002 039 Då dei hadde gjort alt som er fyreskrive i Herrens lov, for dei attende til heimstaden sin, Nasaret i Galilæa. 042 LUK 002 040 Og barnet voks, og vart sterkt og fullt av visdom, og Guds nåde var yver honom. 042 LUK 002 041 År um anna for foreldri hans til Jerusalem i påskehelgi. 042 LUK 002 042 Då han var tolv år, drog dei og dit upp, som skikk og bruk var på høgtidi; 042 LUK 002 043 men då dei hadde vore der høgtidsdagarne til endes, og skulde taka på heimvegen, vart Jesus-barnet att i Jerusalem, og foreldri hans gådde det ikkje. 042 LUK 002 044 Dei tenkte han var med i ferdafylgjet, og for ei dagsleid fram, og leita etter honom millom skyldfolk og kjenningar. 042 LUK 002 045 Som dei no ikkje fann honom, for dei attende til Jerusalem, og leita etter honom der; 042 LUK 002 046 og då tri dagar var lidne, fann dei honom i templet; der sat han midt ibland lærarane og lydde på deim og spurde deim, 042 LUK 002 047 og alle som høyrde på honom, var reint upp i under kor vitug han var, og for svar han gav. 042 LUK 002 048 Då dei fekk sjå honom, vart dei mest frå seg av undring, og mor hans sagde: «Kvi for du soleis åt mot oss, barn? Far din og eg hev leita so sårt etter deg!» 042 LUK 002 049 «Kvifor leita de etter meg?» svara han; «visste de ikkje at eg lyt vera i huset åt far min?» 042 LUK 002 050 Men dei skyna ikkje kva han meinte med det ordet. 042 LUK 002 051 So fylgde han deim heim til Nasaret, og var lydug mot deim. Men mor hans gøymde alt dette i hjarta sitt. 042 LUK 002 052 Og Jesus gjekk fram i visdom og vokster og velvilje hjå Gud og menneskje. 042 LUK 003 001 I det femtande styringsåret åt keisar Tiberius, med Pontius Pilatus var landshovding i Judæa, og Herodes fylkeskonge i Galilæa, og Filip, bror hans, fylkeskonge i Ituræa- og Trakonitis-landet, og Lysanias fylkeskonge i Abilene, 042 LUK 003 002 og med Annas og Kajafas var øvsteprestar, kom Guds ord til Johannes, son åt Zakarja, i øydemarki. 042 LUK 003 003 Då for han kring i heile Jordan-kverven, og ropa ut umvendingsdåp til forlating for synderne, 042 LUK 003 004 som skrive stend i spådomsboki åt Jesaja, profeten: «Høyr han som ropar i heidi: «Rydje vegen for Herren, jamne stigarne hans! 042 LUK 003 005 Kvart djuv skal fyllast, kvart fjell skal lægjast, og kvar ein haug; beint skal det verta det som krokut var, staupute vegen han skal verta slett, 042 LUK 003 006 og kvart eit liv Guds frelsa skoda skal.»» 042 LUK 003 007 Som no folket kom ut og vilde få honom til å døypa seg, sagde han til deim: «Orme-ungar, kven lærde dykk å røma frå vreiden som skal koma? 042 LUK 003 008 Ber då frukter som høver med umvendingi, og gjev dykk ikkje til å tenkja som so: «Me hev Abraham til far!» for eg segjer dykk at Gud kann vekkja upp born åt Abraham av desse steinarne. 042 LUK 003 009 Øksi ligg alt innmed roti på treet; kvart tre som ikkje ber god frukt, vert hogge ned og kasta på elden.» 042 LUK 003 010 «Kva skal me då gjera?» spurde folket. 042 LUK 003 011 Han svara deim: «Den som hev tvo trøyor, skal skifta med den som ingi hev, og den som hev mat, skal gjera sameleis.» 042 LUK 003 012 Det kom og nokre tollmenner som vilde døypast, og sagde: «Meister, kva skal me gjera?» 042 LUK 003 013 «Krev ikkje meir enn de er fyresagde!» svara han. 042 LUK 003 014 Like eins var det nokre hermenner som spurde honom: «Kva skal då me gjera?» Då svara han: «De skal ikkje plåga folk eller truga pengar utav deim! De skal nøgja dykk med løni dykkar!» 042 LUK 003 015 Men folket gjekk i venting, og alle tenkte um Johannes: «Tru han er Messias?» 042 LUK 003 016 Då tok han til ords og sagde til alle: «Eg døyper dykk med vatn; men det kjem ein som er sterkare enn eg - eg er ikkje verdig å løysa skobandet hans; han skal døypa dykk med den Heilage Ande og eld. 042 LUK 003 017 Han hev kasteskovli i handi, og skal gjera av låven sin, og samla kornet i stabburet sitt; men agnerne skal han brenna i ein eld som aldri sloknar.» 042 LUK 003 018 Dette og mykje anna lagde han folket på hjarta, og kunngjorde evangeliet åt deim. 042 LUK 003 019 Men då han tala til Herodes, fylkeskongen, for giftarmålet med Herodias, brorkona hans, og for alt det vonde han hadde gjort, 042 LUK 003 020 so gjorde Herodes det og attpå alt, at han sette Johannes i fengsel. 042 LUK 003 021 Då no alt folket vart døypt, og Jesus og var døypt, då hende det, med han bad, at himmelen opna seg, 042 LUK 003 022 og den Heilage Ande dala ned yver honom i duveham, og det kom ei røyst frå himmelen: «Du er son min, som eg elskar; deg hev eg hugnad i.» 042 LUK 003 023 Jesus var um lag tretti år då han stod fram, og var, etter som dei meinte, son åt Josef, son åt Eli, 042 LUK 003 024 son åt Mattat, son åt Levi, son åt Melki, son åt Jannai, son åt Josef, 042 LUK 003 025 son åt Mattatias, son åt Amos, son åt Nahum, son åt Esli, son åt Naggai, 042 LUK 003 026 son åt Ma’at, son åt Mattatias, son åt Sime’i, son åt Josek, son åt Joda, 042 LUK 003 027 son åt Johanan, son åt Resa, son åt Zerubbabel, son åt Salatiel, son åt Neri, 042 LUK 003 028 son åt Melki, son åt Addi, son åt Kosam, son åt Elmadam, son åt Er, 042 LUK 003 029 son åt Josva, son åt Eliezer, son åt Jorim, son åt Mattat, son åt Levi, 042 LUK 003 030 son åt Simeon, son åt Juda, son åt Josef, son åt Jonam, son åt Eljakim, 042 LUK 003 031 son åt Melea, son åt Menna, son åt Mattata, son åt Natan, son åt David, 042 LUK 003 032 son åt Isai, son åt Obed, son åt Boaz, son åt Salmon, son åt Nahson, 042 LUK 003 033 son åt Amminadab, son åt Ram, son åt Hesron, son åt Peres, son åt Juda, 042 LUK 003 034 son åt Jakob, son åt Isak, son åt Abraham, son åt Tarah, son åt Nahor, 042 LUK 003 035 son åt Serug, son åt Re’u, son åt Peleg, son åt Eber, son åt Salah, 042 LUK 003 036 son åt Kenan, son åt Arpaksad, son åt Sem, son åt Noah, son åt Lamek, 042 LUK 003 037 son åt Metusalah, son åt Enok, son åt Jared, son åt Malalael, son åt Kenan, 042 LUK 003 038 son åt Enos, son åt Set, son åt Adam, Guds son. 042 LUK 004 001 Full av den Heilage Ande vende Jesus att ifrå Jordan, og Anden dreiv honom kring i øydemarki 042 LUK 004 002 i fyrti dagar, alt med han vart freista av djevelen. I dei dagarne åt han ingen ting, og då dei var lidne, kjende han seg svolten. 042 LUK 004 003 Då sagde djevelen til honom: «Er du Guds Son, so seg til denne steinen at han skal verta brød.» 042 LUK 004 004 Jesus svara honom so: «Det stend skrive: «Menneskja liver ikkje berre av brød, men av kvart eit Guds ord.»» 042 LUK 004 005 So førde djevelen honom upp på eit høgt fjell, og synte honom alle heimsens rike i ein augneblink, 042 LUK 004 006 og sagde til honom: «Deg vil eg gjeva magt yver alt dette og alt gjævt og gildt som finst i desse riki; for det er lagt i mi hand, og eg gjev det åt kven eg vil; 042 LUK 004 007 fell du no på kne og tilbed meg, so skal det vera ditt alt saman.» 042 LUK 004 008 Men Jesus svara: «Det stend skrive: «Herren, din Gud, skal du tilbeda; honom og ingen annan skal du tena!»» 042 LUK 004 009 So førde djevelen honom til Jerusalem, og sette honom ytst på tempeltaket og sagde til honom: «Er du Guds son, so kasta deg ned herifrå! 042 LUK 004 010 For det stend skrive: «Han englarne sine bjoda skal at dei tek vare på deg vel, » 042 LUK 004 011 og: «På hender dei deg bera skal, so aldri du på nokon stein skal turva støyta foten din.»» 042 LUK 004 012 Då svara Jesus: «Det er sagt: «Du skal ikkje freista Herren, din Gud.»» 042 LUK 004 013 Då djevelen soleis hadde freista honom på alle vis, gjekk han ifrå honom, og let honom vera i fred ei tid. 042 LUK 004 014 So for Jesus attende til Galilæa, fyllt av den krafti som Anden gav honom, og ordet um honom kom ut yver alle bygderne der ikring. 042 LUK 004 015 Han lærde i synagogorne deira, og alle rosa honom. 042 LUK 004 016 Soleis kom han og ein gong til Nasaret, der han var uppalen, og gjekk inn i synagoga på kviledagen, som han var van med; han reiste seg og vilde lesa åt deim, 042 LUK 004 017 og dei gav honom boki åt profeten Jesaja. Då han slo henne upp, fann han den staden der det stend: 042 LUK 004 018 «Ja, Herrens Ånd er yver meg, for han hev salva meg te bera ut eit fagnadbod åt fatige; sendt hev han meg te ropa ut for fangar fridoms dag og lova blinde augneljoset klårt, te løysa deim som trælka er, or tvang, 042 LUK 004 019 Te lysa ut eit hugnads-år frå Herren.» 042 LUK 004 020 Då han hadde late att boki og gjeve henne til tenaren, sette han seg, og alle som i synagoga var, heldt augo sine feste på honom. 042 LUK 004 021 So tok han til ords og byrja soleis: «I dag hev dette skriftordet sannast, som de sjølve kann høyra.» 042 LUK 004 022 Og alle let vel um honom, og undra seg yver dei ovfagre ordi som kom frå hans munn. «Er’kje dette son åt Josef?» sagde dei. 042 LUK 004 023 Då sagde han til deim: «De vil visst segja med meg som det stend i ordtøket: «Lækjar, læk deg sjølv! Me hev høyrt um alt det som er gjort i Kapernaum - gjer no like eins her i fødesheimen din!» 042 LUK 004 024 Men eg segjer dykk for sant, » heldt han fram: «Ingen profet er velkomen i heimbygdi si. 042 LUK 004 025 Og det segjer eg dykk med sannom: Det var mange enkjor i Israel i Elias’ dagar, då himmelen var stengd i tri år og seks månader, so det vart stor svolt og naud i heile landet, 042 LUK 004 026 og endå vart’kje Elias send til nokor av deim, men berre til Sarepta i Sidonarlandet, til ei enkja der. 042 LUK 004 027 Og det var mange spilte i Israel den tid profeten Elisa livde, og endå vart ingen av deim rein att, men berre Na’aman, syraren.» 042 LUK 004 028 Då dei i synagoga høyrde det, vart dei alle brennande harme. 042 LUK 004 029 Dei for upp og dreiv honom ut or byen og førde honom burt på bruni av det fjellet som byen deira var bygd på; der vilde dei støyta honom utyver. 042 LUK 004 030 Men han gjekk midt igjenom flokken og for sin veg. 042 LUK 004 031 So kom han ned til Kapernaum, ein by i Galilæa. Der lærde han folket på kviledagen; 042 LUK 004 032 og dei var reint tekne av det han lærde deim, for det var magt i talen hans. 042 LUK 004 033 I synagoga var det ein mann som hadde ei urein ånd i seg. Han sette i og ropa so høgt han kunde: 042 LUK 004 034 «Hu! Kva vil du oss, Jesus frå Nasaret? Er du komen for å gjera ende på oss? Eg veit kven du er - den Heilage frå Gud!» 042 LUK 004 035 Jesus truga den vonde åndi og sagde: «Teg still, og far ut or honom!» So kasta åndi honom ned på jordi midt ibland deim og for ut or honom, men skadde honom ikkje. 042 LUK 004 036 Då kom det ein otte yver alle, og dei sagde seg imillom: «Kva er dette for ord? Med mynd og magt talar han til dei ureine ånderne, og dei fer ut!» 042 LUK 004 037 Og det gjekk gjetordet av honom utyver alle bygderne der ikring. 042 LUK 004 038 So tok han ut frå synagoga, og gjekk heim til Simon. Vermor åt Simon låg sjuk og hadde sterke hiteflagor, og dei bad han vilde hjelpa henne. 042 LUK 004 039 Han gjekk innåt, og stod uppyver henne og truga sotti; då slepte sotti henne, og straks reis ho upp og stelte for deim. 042 LUK 004 040 Då soli gladde, kom alle til honom med sine sjuke, kva sjukdom dei so drogst med, og han lagde henderne på kvar ein av deim og lækte deim. 042 LUK 004 041 Mange for det og vonde ånder utor, og dei hua og ropa: «Du er Guds son!» Men han truga deim og gav deim ikkje lov til å tala, av di dei visste han var Messias. 042 LUK 004 042 Då det vart dag, drog han ut og for til ein øydestad. Folket leita etter honom, og då dei kom dit han var, freista dei å halda honom att, so han ikkje skulde ganga frå deim. 042 LUK 004 043 Då sagde han til deim: «Eg lyt bera ut fagnadbodet um Guds rike til dei andre byarne og; for det vart eg send for.» 042 LUK 004 044 Og han heldt ved og tala ordet i synagogorne i Galilæa. 042 LUK 005 001 Ein gong stod han nedmed Gennesaretsjøen, og folket trengde seg um honom og lydde på Guds ord; 042 LUK 005 002 då vart han var tvo båtar som låg ved strandi; fiskarane hadde gjenge utor deim og stod og skylde garni sine. 042 LUK 005 003 Han steig ut i ein av båtarne, som høyrde Simon til, og bad honom leggja eit lite stykke frå land; so sette han seg og lærde folket frå båten. 042 LUK 005 004 Då han hadde halde upp å tala, sagde han til Simon: «Legg ut på djupet og set ut garni dykkar, so de kann få fisk!» 042 LUK 005 005 «Meister, me hev stræva i heile natt og ingen ting fenge, » svara Simon; «men på ditt ord vil eg setja ut garni.» 042 LUK 005 006 So gjorde dei det, og då stengde dei slik ein brote med fisk at garni heldt på og skulde rivna. 042 LUK 005 007 Då vitta dei til lagsmennerne sine i hin båten, at dei skulde koma og taka i med deim, og då dei kom, fyllte dei båe båtarne, so det var nære på dei sokk. 042 LUK 005 008 Då Simon Peter såg det, kasta han seg ned for Jesu føter og sagde: «Gakk burt frå meg, Herre! Eg er ein syndug mann.» 042 LUK 005 009 For det kom ein støkk på honom og alle deim som var med honom, for skuld all fisken dei hadde sanka; 042 LUK 005 010 og like eins var det med Jakob og Johannes, sønerne åt Sebedæus, som var lagsbrørne åt Simon. Men Jesus sagde til Simon: «Ver ikkje rædd! Heretter skal du fanga menneskje.» 042 LUK 005 011 So rodde dei båtarne til lands og gjekk ifrå alt og fylgde honom. 042 LUK 005 012 Ein gong som han var i ein av byarne, var det der ein mann som var full av spillsykja; med same han såg Jesus, kasta han seg å gruve og bad: «Herre, dersom du vil, kann du gjera meg rein!» 042 LUK 005 013 Jesus rette ut handi og tok burtpå honom og sagde: «Eg vil; ver rein!» Og med ein gong gjekk spillsykja av honom. 042 LUK 005 014 Jesus sagde til honom at han ikkje måtte segja det med nokon: «Men gakk og te deg for presten, og ber fram offer for reinsingi di, etter det som Moses hev sagt, so du kann vitna for deim.» 042 LUK 005 015 Men ordet um honom for berre so mykje vidare utyver, og folk kom i flokk og fylgje og vilde høyra på honom og lækjast for sjukdomarne sine. 042 LUK 005 016 Sjølv heldt han seg avsides i øydemarkerne og bad. 042 LUK 005 017 Ein dag heldt han på og lærde folket, og der sat det farisæarar og lovlærarar, som var komne frå kvar grend i Galilæa og Judæa og frå Jerusalem, og Herrens kraft var yver honom og gav honom magt til å lækja. 042 LUK 005 018 Då kom nokre menner berande med ein som låg i ei seng og var lam; dei vilde bera honom inn og setja honom ned framfyre Jesus, 042 LUK 005 019 men såg seg ingi råd til å koma inn med honom for folkestimen. So gjekk dei upp på taket og fira honom med sengi ned millom taksteinarne, midt framfyre Jesus. 042 LUK 005 020 Då Jesus såg trui deira, sagde han: «Synderne dine er tilgjevne, mann!» 042 LUK 005 021 Då tok dei skriftlærde og farisæarane til å tenkja med seg: «Kva er dette for ein, som talar spottarord mot Gud? Kven kann tilgjeva synder utan ein - Gud?» 042 LUK 005 022 Men Jesus skyna kva dei tenkte; han tok til ords og sagde til deim: «Kva er det for tankar de hyser i hjarta? 042 LUK 005 023 Kva er lettast: å segja: «Synderne dine er tilgjevne!» eller å segja: «Statt upp og gakk!» 042 LUK 005 024 Men so de skal vita at Menneskjesonen hev magt til å tilgjeva synder på jordi, so segjer eg deg» - sagde han til den lame -: «Statt upp, tak sengi di og gakk heim!» 042 LUK 005 025 Og med ein gong stod han upp, midt for augo deira, tok lega si og gjekk heim att, alt med han lova Gud. 042 LUK 005 026 Då vart dei alle so tekne at dei var reint frå seg; dei lova Gud og vart fulle av otte og sagde: «I dag hev me set utrulege ting.» 042 LUK 005 027 So gjekk han ut att. Då fekk han sjå ein tollmann som heitte Levi; han sat på tollbudi. Jesus sagde til honom: «Fylg meg!» 042 LUK 005 028 Då let han alle ting vera og stod upp og fylgde Jesus. 042 LUK 005 029 Levi gjorde eit stort gjestebod for honom i huset sitt; der var det ein heil flokk med tollmenner og andre, som sat til bords med deim. 042 LUK 005 030 Og farisæarane og dei skriftlærde som fylgdest med deim, murra og sagde til læresveinarne hans: «Kvifor et og drikk de i lag med tollmenner og syndarar?» 042 LUK 005 031 Då tok Jesus til ords og sagde til deim: «Dei friske treng ikkje lækjar, men det gjer dei som sjuke er. 042 LUK 005 032 Eg er ikkje komen for å kalla rettferdige, men syndarar til umvending.» 042 LUK 005 033 So sagde dei til honom: «Læresveinarne åt Johannes fastar tidt og ofte og held bøn, og det same gjer læresveinarne åt farisæarane, men dine læresveinar et og drikk!» 042 LUK 005 034 Jesus svara: «Kann de få brudlaupsfolket til å fasta med dei hev brudgomen hjå seg? 042 LUK 005 035 Men det kjem ei tid då brudgomen vert teken ifrå deim; når den tidi kjem, då skal dei fasta.» 042 LUK 005 036 Han sagde deim og ei likning: «Ingen riv eit stykke av ein ny kjole og hev det til bot på ein gamall; for då riv han ikkje berre den nye kjolen sund, men boti som han tok av den nye kjolen, høver ikkje på den gamle. 042 LUK 005 037 Og ingen hev ny vin på gamle lerflaskor; for då sprengjer den nye vinen flaskorne, og vinen renn ut, og flaskorne forferst. 042 LUK 005 038 Ny vin lyt ein hava på nye lerflaskor. 042 LUK 005 039 Og ingen som hev drukke gamall vin, hev hug på ny vin. «Den gamle er best!» segjer han.» 042 LUK 006 001 Den næstfyrste kviledagen bar det so til at han gjekk gjenom ein åker, og læresveinarne hans reiv av aks og gnudde deim millom henderne og åt. 042 LUK 006 002 Då sagde nokre av farisæarane: «Kvi gjer de slikt som ingen hev lov til å gjera på kviledagen?» 042 LUK 006 003 Men Jesus tok til ords og sagde til deim: «Hev de då’kje lese kva David gjorde då han og mennerne hans var svoltne? 042 LUK 006 004 korleis han gjekk inn i Guds hus og tok skodebrødi og åt, og gav mennerne sine! Og dei brødi hev ingen lov til å eta utan berre prestarne.» 042 LUK 006 005 So sagde han til deim: «Menneskjesonen råder yver kviledagen og.» 042 LUK 006 006 Ein annan kviledag bar det so til at han gjekk inn i synagoga og lærde. Der var det ein mann som den høgre handi hans var nomi, 042 LUK 006 007 og dei skriftlærde og farisæarane gjætte på honom, um han vilde lækja på kviledagen, so dei kunde finna noko å klaga honom for. 042 LUK 006 008 Men han kjende tankarne deira, og sagde til mannen som hadde den nomne handi: «Reis deg upp, og kom fram!» Då reiste han seg upp og gjekk fram, 042 LUK 006 009 og Jesus sagde til deim: «Eg spør dykk: Er det rett å gjera godt på kviledagen eller å gjera vondt, berga liv eller øyda liv?» 042 LUK 006 010 So såg han rundt ikring på deim alle og sagde til mannen: «Rett fram handi di!» Han so gjorde, og handi hans vart god att. 042 LUK 006 011 Men dei vart so vonde at dei var reint frå vitet, og tala med kvarandre um kva dei skulde gjera med Jesus. 042 LUK 006 012 I dei dagarne hende det, at han gjekk upp i fjellet og vilde beda, og han var der heile natti i bøn til Gud. 042 LUK 006 013 Då det vart dag, kalla han til seg læresveinarne sine og valde ut tolv; deim kalla han apostlar. 042 LUK 006 014 Det var Simon - honom kalla han og Peter - og Andreas, bror hans, og Jakob, og Johannes, og Filip, og Bartolomæus, 042 LUK 006 015 og Mattæus, og Tomas, og Jakob, son åt Alfæus, og Simon, som dei kalla Zelotes, 042 LUK 006 016 og Judas, son åt Jakob, og Judas Iskariot, han som vart svikar. 042 LUK 006 017 So gjekk han nedyver i lag med deim, og vart standande på ei sletta. Der var ein heil flokk av læresveinarne hans, og ei stor mengd med folk frå heile Jødeland og Jerusalem og frå sjøbygderne ved Tyrus og Sidon, 042 LUK 006 018 som var komne for å høyra på honom og lækjast for sjukdomarne sine. Då vart dei gode att dei som var plåga av ureine ånder; 042 LUK 006 019 og alt folket freista å koma nær honom, for det gjekk ei kraft ut ifrå honom og lækte alle. 042 LUK 006 020 Då lyfte han upp augo og såg på læresveinarne sine og sagde: «Sæle de som fatige er! Guds rike er dykkar! 042 LUK 006 021 Sæle de som no svelt! De skal mettast! Sæle de som no græt! De skal koma til å læ! 042 LUK 006 022 Sæle er de når folk hatar dykk, og når dei stengjer dykk ute og spottar dykk, og bannlyser namnet dykkar som noko vondt for Menneskjesonen skuld. 042 LUK 006 023 Den dagen må de gleda dykk, ja, de må hoppa av gleda; stor er løni som ventar dykk i himmelen; for på same vis for federne deira åt mot profetarne. 042 LUK 006 024 Men ve yver dykk, de som rike er! De hev alt fenge hugnaden dykkar! 042 LUK 006 025 Ve yver dykk, de som no er mette! De skal koma til å svelta! Ve yver dykk som no lær! De skal syrgja og gråta! 042 LUK 006 026 Ve, når alle folk talar vel um dykk! For på same vis for federne deira åt med dei falske profetarne. 042 LUK 006 027 Men åt dykk segjer eg, de som høyrer: «Elska fiendarne dykkar! Gjer vel mot deim som hatar dykk! 042 LUK 006 028 Velsigna deim som bannar dykk! Bed for deim som talar ille um dykk! 042 LUK 006 029 Slær nokon deg på den eine kinni, so bjod den andre og fram! Tek nokon kjolen din frå deg, so neitta honom ikkje trøya heller! 042 LUK 006 030 Gjev kvar som bed deg, og tek nokon det som ditt er, so krev det ikkje att! 042 LUK 006 031 Gjer mot anna folk som de vil at dei skal gjera mot dykk! 042 LUK 006 032 Um de elskar deim som elskar dykk, kva er det å takka dykk for? syndarane elskar då og deim som deim elskar. 042 LUK 006 033 Og um de gjer vel mot deim som gjer vel mot dykk, kva er det å takka dykk for? so gjer syndarane og. 042 LUK 006 034 Og um de låner til deim som de ventar å få att av, kva er det å takka dykk for? syndarane låner og til syndarar på den måten at dei skal få like mykje att. 042 LUK 006 035 Nei, elska fiendarne dykkar, gjer vel og lån burt, og venta ikkje å få noko att! Då skal løni de fær vera stor, og de skal vera borni åt den Høgste; for han er god mot dei utakksame og vonde. 042 LUK 006 036 Ver miskunnsame, som Far dykkar er! 042 LUK 006 037 Døm ikkje, so skal de ikkje dømast! Fordøm ingen, so skal ingen fordøma dykk! Tilgjev, so skal de få tilgjeving! 042 LUK 006 038 Gjev, so skal dei gjeva dykk! Eit godt, stappa, sikka og yverfullt mål skal dei gjeva dykk i fanget. For det målet de mæler med, skal dei mæla att åt dykk med.»» 042 LUK 006 039 Han sagde deim og ei likning: «Kann ein blind leida ein blind? kjem dei’kje båe til å falla i grefti? 042 LUK 006 040 Læresveinen er ikkje yver meisteren; men er han heilt utlært, so vert han lik meisteren sin. 042 LUK 006 041 Kvi ser du flisi i auga åt bror din, men bjelken i ditt eige auga vert du ikkje var? 042 LUK 006 042 Korleis kann du segja med bror din: «Bror, lat meg taka ut flisi som sit i auga ditt!» du som ikkje ser bjelken i ditt eige auga? Hyklar! Tak fyrst bjelken ut or ditt auga, då kann du sjå å taka flisi ut or auga åt bror din. 042 LUK 006 043 For det finst ikkje noko godt tre som ber låk frukt, ikkje heller noko låkt tre som ber god frukt; 042 LUK 006 044 for treet kjenner me på den frukti det ber; ingen kann sanka fikor av tistlar eller plukka druvor av klunger. 042 LUK 006 045 Ein god mann ber fram berre godt av det gode han gøymer i hjarta sitt, og ein vond mann ber fram berre vondt av det vonde han gøymer på. For frå munnen hans kjem det som hjarta er fullt av. 042 LUK 006 046 Men kvi kallar de meg «Herre, Herre, » og gjer ikkje det som eg segjer? 042 LUK 006 047 Eg skal syna dykk kven han er lik, den som kjem til meg og høyrer ordi mine, og gjer etter deim: 042 LUK 006 048 han er lik ein mann som vilde byggja seg eit hus, og som grov djupt i tufti og lagde grunnsteinarne på berget. Då det so kom ein flaum, og straumen braut imot huset, vann han ikkje å rikka det, av di det var godt bygt. 042 LUK 006 049 Men den som høyrer, og ikkje gjer etter det han høyrer, han er lik ein mann som bygde seg eit hus på berre marki, forutan grunnsteinar. Då so straumen braut imot huset, datt det i hop med ein gong, og det vart eit stort fall då det huset datt.» 042 LUK 007 001 So tala Jesus, og folket lydde på honom; då han hadde tala til endes, gjekk han inn i Kapernaum. 042 LUK 007 002 Ein hovudsmann hadde ein dreng som låg so sjuk at det leid åt med honom, og den drengen heldt han svært gjæv. 042 LUK 007 003 Han hadde høyrt um Jesus, og no sende han nokre av rådsmennerne åt jødarne til honom, og bad at vilde koma og berga livet åt drengen. 042 LUK 007 004 Då dei kom til Jesus, bad dei honom so mykje at han skulde gjera det. «Han er verd at du gjer dette for honom, » sagde dei; 042 LUK 007 005 «for han elskar folket vårt, og det er han som hev bygt synagoga åt oss.» 042 LUK 007 006 Jesus gjekk med deim; men då han ikkje hadde langt att til huset, sende hovudsmannen nokre vener til honom med det bodet: «Herre, du skal’kje umaka deg! Eg er for ring til at du skulde stiga inn under taket mitt; 042 LUK 007 007 difor heldt eg meg heller ikkje verdig til å koma til deg. Men seg eit ord, so guten min vert god att! 042 LUK 007 008 For eg er og ein mann som må lyda deim som større er, og sjølv hev eg hersveinar under meg, og segjer eg til ein av deim: «Gakk!» so gjeng han, og til ein annan: «Kom!» so kjem han, og til tenaren min: «Gjer det!» so gjer han det.» 042 LUK 007 009 Då Jesus høyrde det, undra han seg yver mannen; han snudde seg, og sagde til folket som fylgde honom: «Det segjer eg dykk: Ikkje ein gong i Israel hev eg funne so stor ei tru.» 042 LUK 007 010 Då dei som hovudsmannen hadde sendt, kom attende til huset hans, fekk dei sjå at drengen var god att. 042 LUK 007 011 Snart etter bar det so til at Jesus for til ein by som heiter Nain, og læresveinarne hans og ein stor folkehop var med honom. 042 LUK 007 012 Då han kom nær innåt byporten, såg han at liket av ein ung mann vart bore ut; det var einaste sonen åt ei enkja; og mykje folk frå byen var med henne. 042 LUK 007 013 Då Herren vart var enkja, tykte han hjarteleg synd um henne og sagde til henne: «Gråt ikkje!» 042 LUK 007 014 Han gjekk innåt og tok i båri, og dei som bar, stana. So sagde han: «Unge mann, eg segjer deg: Statt upp!» 042 LUK 007 015 Og med ein gong reiste den daude seg upp og tok til å tala, og han gav honom åt mori. 042 LUK 007 016 Då vart alle tekne av otte; dei lova Gud og sagde: «Ein stor profet hev stade fram millom oss!» og: «Gud hev vitja sitt folk!» 042 LUK 007 017 Og det ordet um honom kom ut yver heile Jødeland og bygderne ikring. 042 LUK 007 018 Alt dette fekk Johannes bod um av læresveinarne sine. Då kalla han tvo av deim til seg, 042 LUK 007 019 og sende deim til Herren med dei ordi: «Er du den som skal koma, eller lyt me venta ein annan?» 042 LUK 007 020 Då mennerne kom til Jesus, sagde dei: «Johannes, døyparen, sender oss til deg og spør: «Er du den som skal koma, eller lyt me venta ein annan?»» 042 LUK 007 021 I same bilet lækte han mange for sjukdomar og plågor og vonde ånder, og mange blinde gav han syni; 042 LUK 007 022 so svara han deim: «Gakk og ber bod til Johannes um det de hev set og høyrt: Blinde fær att syni si, halte gjeng ikring, spilte vert reine, dauve høyrer, daude stend upp att, og fatige fær høyra fagnadbodet; 042 LUK 007 023 og sæl er den som ikkje styggjest ved meg!» 042 LUK 007 024 Då ærendsveinarne åt Johannes var gjengne, tok Jesus til å tala til folket um Johannes: «Kvi gjekk de ut i øydemarki? Vilde de sjå på ei røyr som svagar att og fram i vinden? 042 LUK 007 025 Kvi gjekk de då der ut? Vilde de sjå ein mann som er klædd i fine klæde? Nei, dei som er gildt klædde og liver sine dagar i ovlivnad, dei held til i kongeslotti. 042 LUK 007 026 Men kvi gjekk de då der ut? Vilde de sjå ein profet? Ja, segjer eg dykk, og det ein som er meir enn profet. 042 LUK 007 027 Det er um honom det er skrive: «Framfyre deg min ærendsvein eg sender; der du vil fara, skal han vegen rydja.» 042 LUK 007 028 Eg segjer dykk: Det finst ingen større profet millom menneskjeborni enn Johannes; og endå er den minste i Guds rike større enn han. 042 LUK 007 029 Og alt folket som høyrde honom, tollmennerne med, gav Gud rett og tok imot dåpen åt Johannes; 042 LUK 007 030 men farisæarane og dei lovkunnige gjorde Guds råd til inkjes for seg, og tok ikkje imot dåpen hans. 042 LUK 007 031 Kven skal eg då likna folki i denne mannsalderen med? kven er det dei likjest? 042 LUK 007 032 Dei likjest borni som sit på torget og ropar til kvarandre: «Me let i fløyta åt dykk, og de dansa ikkje; me song eit syrgjekvæde, og de gret ikkje.» 042 LUK 007 033 For Johannes døyparen er komen; han et ikkje brød og drikk ikkje vin, og so segjer de: «Han er forgjord!» 042 LUK 007 034 Menneskjesonen er komen; han et og drikk, og so segjer de: «Sjå for ein etar og drikkar! Han er godvener med tollmenner og syndarar!» 042 LUK 007 035 Men at visdomen hev rett, det hev alle sveinarne hans sanna.» 042 LUK 007 036 Ein av farisæarane bad honom eta hjå seg, og Jesus gjekk heim til honom og sette seg til bords. 042 LUK 007 037 No var det der i byen ei kvinna som hadde livt eit syndefullt liv; då ho fekk vita at han sat til bords hjå farisæaren, kom ho med ei alabaster-krukka full av myrrasalve 042 LUK 007 038 og sette seg gråtande nedmed føterne hans; so tok ho til å væta føterne hans med tårorne sine, og turka deim med håret sitt; og ho kysste føterne hans og smurde deim med myrrasalven. 042 LUK 007 039 Då farisæaren som hadde bede honom til seg såg det, tenkte han med seg: «Var denne mannen ein profet, so visste han kva det er for ei kvinna som tek i honom, og kva slag menneskje ho er, at ho er ei syndefull kvinna.» 042 LUK 007 040 Då tok Jesus til ords og sagde til honom: «Simon, det er noko eg vil segja deg!» - «Tala, meister!» sagde han. 042 LUK 007 041 «Det var tvo som stod i skuld til ein utlånar; den eine var skuldig hundrad dalar, den andre ti. 042 LUK 007 042 Men dei hadde ikkje noko å greida for seg med, og so ettergav han deim båe skuldi. Kven av deim vil no elska honom mest?» 042 LUK 007 043 «Eg tenkjer, den som han ettergav mest, » svara Simon. «Du dømde rett, » sagde Jesus. 042 LUK 007 044 So snudde han seg mot kvinna og sagde til Simon: «Du ser denne kvinna! Eg kom inn i ditt hus - du gav meg ikkje vatn til føterne mine, men ho vætte føterne mine med tåror, og turka deim med håret sitt; 042 LUK 007 045 du gav meg ingen kyss, men ho hev halde ved og kysst føterne mine frå den stund eg kom inn; 042 LUK 007 046 du salva ikkje hovudet mitt med olje, men ho smurde føterne mine med myrrasalve. 042 LUK 007 047 For den skuld segjer eg deg: Tilgjevne er dei mange synderne hennar; difor er det ho elskar so mykje; men den som lite vert tilgjeve, elskar lite.» 042 LUK 007 048 So sagde han til henne: «Tilgjevne er synderne dine!» 042 LUK 007 049 Dei som sat med til bords, tok til å tenkja med seg: «Kven er han, som jamvel tilgjev synder?» 042 LUK 007 050 Men han sagde til kvinna: «Trui di hev frelst deg! Gakk heim, og liv sæl.» 042 LUK 008 001 I den tidi som no fylgde på, for han kring i landet, frå by til by og frå grend til grend, og tala for folket og bar ut fagnadbodet um Gudsriket. Dei tolv var med honom, 042 LUK 008 002 og like eins nokre kvinnor som hadde vorte lækte for vonde ånder og sjukdomar; det var Maria, Magdalena dei kalla, som sju djevlar hadde fare utor, 042 LUK 008 003 og Johanna, kona åt Kuzas, ein av futarne åt Herodes, og Susanna, og mange andre, som var deim til hjelp med det dei hadde. 042 LUK 008 004 Som det no samla seg mykje folk, og dei kom til honom frå byarne rundt ikring, sagde han i ei likning: 042 LUK 008 005 «Ein såmann gjekk ut og skulde så sædet sitt. Og då han sådde, fall noko frammed vegen og vart nedtrakka, og fuglarne i lufti åt det upp. 042 LUK 008 006 Sumt fall på berg, og då det voks upp, skein det burt, av di det ikkje hadde væta. 042 LUK 008 007 Sumt fall millom klunger, og klungeren voks med og kjøvde det. 042 LUK 008 008 Sumt fall i god jord, og då det voks upp, gav det grøda i hundrad foll.» Som han sagde det, ropa han: «Høyr etter, kvar som høyra kann!» 042 LUK 008 009 Læresveinarne spurde honom kva den likningi skulde tyda. 042 LUK 008 010 Då sagde han: «De fer vita løyndomarne i Guds rike, men dei andre fær høyra deim i likningar, so um dei ser, skal dei’kje sjå, og um dei høyrer, skal dei ikkje håtta. 042 LUK 008 011 Men likningi er so å tyda: Sædet er Guds ord. 042 LUK 008 012 Dei frammed vegen er dei som høyrer ordet; so kjem djevelen og tek det burt or hjarta deira, so dei ikkje skal tru og verta frelste. 042 LUK 008 013 Dei på berget er dei som tek imot ordet med gleda når dei høyrer det; men dei hev ikkje rot; dei trur for eit bil, men i freistingsstundi fell dei frå. 042 LUK 008 014 Det som fall millom klungeren, det er dei som høyrer det, men so gjeng burt og vert kjøvde i suter og rikdom og verdsleg lyst, so dei ikkje ber fullmogi grøda. 042 LUK 008 015 Men det i den gode jordi, det er dei som høyrer ordet og gøymer det i eit vænt og godt hjarta, og ber grøda i tolmod. 042 LUK 008 016 Ingen kveikjer eit ljos og gøymer det under eit kjer eller set det under ei seng; alle set det i ein stake, so dei som kjem inn, kann sjå ljosken. 042 LUK 008 017 For det finst ingen ting som er løynt og ikkje ein gong vert berrsynt, og ingen ting som er dult og ikkje ein gong vert kunnigt og kjem fram i dagen. 042 LUK 008 018 Sjå då til korleis de høyrer! For den som hev, han skal få, og den som ikkje hev, skal missa endå det som han tykkjest hava.» 042 LUK 008 019 Mor hans og brørne hans kom ein gong og vilde finna honom, men kunde ikkje koma innåt honom for folkestimen. 042 LUK 008 020 Då fekk han det bodet: «Mor di og brørne dine stend utanfor og vil sjå deg.» 042 LUK 008 021 Han svara: «Mor mi og brørne mine, det er dei som høyrer Guds ord og gjer etter det.» 042 LUK 008 022 Ein dag bar det so til at han steig ut i ein båt. Læresveinarne var med, og han sagde til deim: «Lat oss fara yver til hi sida av vatnet!» So lagde dei utpå, 042 LUK 008 023 og med dei siglde, sovna han. Og det for ein kvervelvind ned på vatnet, so båten gjekk full, og dei var i fåre. 042 LUK 008 024 Då gjekk dei burt til honom og vekte honom og sagde: «Meister, meister, me gjeng under!» Jesus reis upp og aga vinden og bårorne, so dei lagde seg, og det vart blikende stilt. 042 LUK 008 025 So sagde han til deim: «Kvar er trui dykkar?» Men dei var fulle av otte og undring, og sagde seg imillom: «Kven tru han er, denne mannen som jamvel vindarne og vatnet lyder når han talar til deim?» 042 LUK 008 026 So sigla dei fram til Gerasenar-bygdi, som ligg midt imot Galilæa. 042 LUK 008 027 Då han steig i land, kom ein mann frå byen imot honom. Mannen var forgjord; det var vonde ånder i honom. Han hadde ikkje på lenge havt klæde på seg, og bia ikkje i hus, men heldt seg i gravholorne. 042 LUK 008 028 Då han såg Jesus, sette han i og hua; so kasta han seg ned for føterne hans og sagde med høg røyst: «Kva vil du meg, Jesus, son åt den høgste Gud? Eg bed deg at du ikkje vil pina meg!» 042 LUK 008 029 For Jesus sagde til den ureine åndi at ho skulde fara ut or mannen; for ho hadde gripe honom mange vendor - då batt dei honom med lekkjor og fotjarn, og heldt vakt yver honom; men han reiv sund bandi, og den vonde åndi dreiv honom ut i øydemarkerne -. 042 LUK 008 030 «Kva er namnet ditt?» spurde Jesus. «Legion, » svara han; for det hadde fare mange ånder i honom, 042 LUK 008 031 og dei bad at han ikkje vilde lata deim fara ned i avgrunnen. 042 LUK 008 032 No var det der ein stor flokk med svin som gjekk og beitte i fjellet; so bad ånderne at han vilde gjeva deim lov til å fara inn i svini, og det gav han deim lov til. 042 LUK 008 033 Då for dei ut or mannen, og for i svini; og heile flokken sette utyver stupet ned i vatnet og druknast. 042 LUK 008 034 Då gjætarane såg kva som hende, rømde dei, og sagde frå um det i byen og på gardarne. 042 LUK 008 035 Då gjekk folk ut og vilde sjå kva som hendt var. Då dei so kom til Jesus, fekk dei sjå at mannen som dei vonde ånderne hadde fare ut or, sat klædd nedmed føterne hans, og var med sitt fulle vit. Då vart dei forfærde; 042 LUK 008 036 og då dei som hadde set det, fortalde korleis den forgjorde hadde vorte berga, 042 LUK 008 037 kom heile ålmugen frå bygderne der ikring, Gerasenar-bygderne, og bad at han vilde fara burt ifrå deim; for dei var so tekne av otte. So gjekk han i båten og for attende. 042 LUK 008 038 Mannen som ånderne hadde fare ut or, bad um han måtte vera hjå honom; men Jesus sende honom frå seg og sagde: 042 LUK 008 039 «Gakk heim att, og fortel kor mykje Gud hev gjort for deg.» So gjekk mannen og tala kring i heile byen um alt det Jesus hadde gjort for honom. 042 LUK 008 040 Då Jesus kom att, bad folket honom vera velkomen; for alle venta på honom. 042 LUK 008 041 Best det var, kom det ein mann som heitte Jairus, og var forstandar for synagoga; han kasta seg ned for Jesu føter og bad honom koma heim til seg; 042 LUK 008 042 for han hadde ei dotter som var um lag tolv år; ho var einaste barnet hans, og no låg ho og drogst med dauden. Som no Jesus gjekk i veg, trengde folket seg um honom på alle kanter. 042 LUK 008 043 Millom deim var det ei kvinna som hadde havt blodflod i tolv år; ho hadde øydt heile midelen sin på lækjarar, men ingen hadde vore god til å gjera henne frisk; 042 LUK 008 044 ho gjekk innåt honom attantil og tok i ein av duskarne på kjolen hans, og med ein gong stana blodflodi. 042 LUK 008 045 «Kven var det som tok i meg?» spurde Jesus. Alle neitta, og Peter og felagarne hans sagde: «Meister, det er folket som trykkjer og trengjer deg!» 042 LUK 008 046 «Det var ein som tok i meg, » sagde Jesus; «for eg kjende at det for ei kraft ut ifrå meg.» 042 LUK 008 047 Då kvinna såg at det ikkje var dult det ho hadde gjort, kom ho skjelvande og kasta seg ned for honom og fortalde, so heile folket høyrde det, kvifor ho hadde teke i honom, og korleis ho hadde vorte god att med ein einaste gong. 042 LUK 008 048 Då sagde han til henne: «Trui di hev hjelpt deg, dotter mi. Gakk heim, og liv sæl!» 042 LUK 008 049 Fyrr han hadde tala ut, kjem det ein frå heimen åt synagoge-forstandaren og segjer: «Dotter di hev slokna. Umaka ikkje meisteren lenger!» 042 LUK 008 050 Då Jesus høyrde det, tok han til ords og sagde til honom: «Ottast ikkje! Berre tru, so skal ho verta berga!» 042 LUK 008 051 Då han so kom til huset, let han ingen få ganga inn med seg utan Peter og Johannes og Jakob og far og mor åt barnet. 042 LUK 008 052 Alle gret og jamra yver henne; men han sagde: «Gråt ikkje! Ho hev ikkje slokna; ho søv.» 042 LUK 008 053 Men dei berre log åt honom; for dei visste at ho var slokna. 042 LUK 008 054 So tok han henne i handi og ropa: «Ris upp, barn!» 042 LUK 008 055 Då kom åndi hennar att, og ho reis upp med ein gong; og han sagde med deim at dei skulde gjeva henne mat. 042 LUK 008 056 Foreldri hennar var reint frå seg av gleda. Men han forbaud deim å tala til nokon um det som var hendt. 042 LUK 009 001 Jesus kalla i hop dei tolv, og gav deim magt og velde yver alle vonde ånder, og til å lækja sjukdomar. 042 LUK 009 002 So sende han deim ut, so dei skulde forkynna Guds rike og gjera sjuke gode att, 042 LUK 009 003 og han sagde til deim: «Tak ingen ting med dykk på vegen, ikkje stav, ikkje skreppa, ikkje brød, ikkje pengar! Ikkje heller skal de hava tvo trøyor! 042 LUK 009 004 Når de kjem inn i eit hus, so ver der, og flytt ikkje ifrå att, fyrr de fer lenger! 042 LUK 009 005 Men er det nokon stad dei ikkje vil taka imot dykk, so far burt frå den bygdi, og rist dusti av føterne dykkar! Det skal vera eit vitnemål mot deim.» 042 LUK 009 006 So tok dei ut og for ikring frå grend til grend og forkynte evangeliet, og lækte folk kvar dei kom. 042 LUK 009 007 Herodes, fylkeskongen, fekk høyra um alt det som hende; då visste han ikkje kva han skulde tru; for sume sagde: «Johannes er vekt upp frå dei daude!» 042 LUK 009 008 sume: «Elia hev synt seg!» andre: «Ein av dei gamle profetarne hev stade upp att!» 042 LUK 009 009 «Johannes hev eg hogge hovudet av, » sagde Herodes; «kva er so dette for ein, som eg høyrer sovore um?» Og han freista å få sjå honom. 042 LUK 009 010 Då apostlarne kom att, fortalde dei Jesus alt dei hadde gjort. Då tok han deim med seg burt til ein by som heiter Betsaida, og vilde vera åleine med deim. 042 LUK 009 011 Men folket fekk vita det og fylgde etter honom; og han tok vel imot deim og tala til deim um Guds rike, og lækte deim som lækjedom trong. 042 LUK 009 012 Då dagen tok til å halla, gjekk dei tolv fram til honom og sagde: «Send folket frå deg, so dei kann ganga til grenderne og gardarne her ikring og koma i hus og få seg noko til å liva av! For her er me på ein øydestad.» 042 LUK 009 013 «Gjev de deim mat!» svara han. «Me hev’kje meir enn fem brødleivar og tvo fiskar, » sagde dei; «eller skal me ganga’stad og kjøpa mat åt alt dette folket?» 042 LUK 009 014 - det var um lag fem tusund mann. Då sagde han til læresveinarne: «Lat deim setja seg ned i bordlag på ikring femti mann!» 042 LUK 009 015 Dei so gjorde, og let alle setja seg. 042 LUK 009 016 So tok han dei fem brødleivarne og dei tvo fiskarne, og såg upp imot himmelen og velsigna deim, og han braut deim i molar og gav det til læresveinarne, so dei skulde setja det fram for folket. 042 LUK 009 017 So åt dei; og alle vart mette; og då det vart samla upp det som vart att etter deim, var det tolv korger fulle med molar. 042 LUK 009 018 Ein gong som han var åleine og bad, og læresveinarne var med honom, spurde han deim: «Kven segjer folk at eg er?» 042 LUK 009 019 «Johannes døyparen, » svara dei; «men sume segjer: «Elia, » og sume at ein av dei gamle profetarne hev stade upp att.» 042 LUK 009 020 «Kven segjer då de at eg er?» spurde han. Då tok Peter til ords og sagde: «Guds Messias!» 042 LUK 009 021 Men det forbaud han deim strengt å tala til nokon um. 042 LUK 009 022 Og han sagde: «Menneskjesonen lyt lida mykje; styresmennerne og øvsteprestarne og dei skriftlærde kjem til å vanda honom, og han lyt lata livet; men tridje dagen skal han vekkjast upp att.» 042 LUK 009 023 So sagde han til alle: «Vil nokon vera i lag med meg, so lyt han gløyma seg sjølv og dag for dag taka krossen sin upp og fylgja etter meg. 042 LUK 009 024 For den som vil berga livet sitt, skal missa det; men den som misser livet for mi skuld, han skal berga det. 042 LUK 009 025 Kva gagnar det ein mann, um han vinn heile verdi, men øyder eller taper seg sjølv?» 042 LUK 009 026 «For den som skjemmest ved meg og ordi mine, han skal Menneskjesonen skjemmast ved når han kjem i herlegdomen som skin kring honom og Faderen og dei heilage englarne. 042 LUK 009 027 Men det segjer eg dykk med sannom: Det er sume av deim som her stend som ikkje skal smaka dauden fyrr dei fær sjå Guds rike. 042 LUK 009 028 Um lag åtte dagar etter han hadde tala desse ordi, hende det at han tok Peter og Johannes og Jakob med seg og gjekk upp i fjellet og vilde beda. 042 LUK 009 029 Og medan han bad, fekk andlitet hans ein annan dåm, og klædnaden hans vart kvit og blenkte som ljonet. 042 LUK 009 030 Og best det var, stod det tvo menner og tala med honom; det var Moses og Elia; 042 LUK 009 031 dei synte seg i herlegdom, og tala um hans burtgang, som han skulde fullføra i Jerusalem. 042 LUK 009 032 Peter og felagarne hans var tunge av svevn; men då dei vakna, såg dei herlegdomen som lyste frå Jesus, og såg dei tvo mennerne som stod innmed honom. 042 LUK 009 033 Då so dei skulde skiljast med honom, sagde Peter til Jesus: «Meister, det er godt me er her! Lat oss gjera tri hyttor, ei åt deg, og ei åt Moses, og ei åt Elia!» - han visste ikkje kva han sagde. 042 LUK 009 034 Med han tala soleis, kom det ei sky og skygde yver deim, og dei vart rædde då dei kom inn i skyi. 042 LUK 009 035 Då kom det ei røyst utor skyi: «Dette er son min, han som eg hev kåra meg ut! Honom skal de høyra på!» 042 LUK 009 036 Men då røysti kom, var det ingen å sjå utan Jesus. Dei tagde med dette og tala ikkje den gongen til nokon um noko av det dei hadde set. 042 LUK 009 037 Dagen etter, då dei var komne ned av fjellet, kom ein stor folkehop imot honom. 042 LUK 009 038 Best det var, ropa ein mann utor hopen: «Meister, eg bed deg: Sjå til son min; han er einaste barnet mitt! 042 LUK 009 039 Rett som det er, grip ei ånd honom, og brått set han i og huar; og åndi slit honom til fraudi stend kring munnen på honom; det er med naudi ho vil sleppa guten, og då gjer ho mest ende på honom; 042 LUK 009 040 eg bad læresveinarne dine at dei vilde driva henne ut; men dei kunde ikkje.» 042 LUK 009 041 Då tok Jesus til ords og sagde: «Å, du vantrune og vrange ætt! Kor lenge skal eg vera hjå dykk og tola dykk? Kom hit med son din!» 042 LUK 009 042 Fyrr guten kunde nå fram til Jesus, reiv åndi og sleit i honom. Men Jesus truga den ureine åndi og gjorde guten god att, og gav honom att åt faren. 042 LUK 009 043 Og alle var tekne av age og undring yver Guds velde. 042 LUK 009 044 Med alle var upp i under yver alt det han gjorde, sagde han til læresveinarne sine: «Høyr vel etter desse ordi, og legg deim på minne: Menneskjesonen skal gjevast yver i menneskjehender!» 042 LUK 009 045 Men dei skyna ikkje det ordet; det var dult for deim, so dei ikkje fekk tak på det, og dei torde ikkje spyrja honom um det. 042 LUK 009 046 Det kom ein tanke upp i deim um kven av deim som var størst. 042 LUK 009 047 Men Jesus visste kva tankar dei bar i hjarta; han tok eit lite barn og sette innmed seg 042 LUK 009 048 og sagde til deim: «Den som tek imot dette barnet for mitt namn skuld, han tek imot meg, og den som tek imot meg, tek imot den som sende meg. For den som er minst av dykk alle, han er stor.» 042 LUK 009 049 Då tok Johannes til ords og sagde: «Meister, me såg ein som dreiv ut vonde ånder i ditt namn, og me forbaud honom det, for di han ikkje er i fylgje med oss.» 042 LUK 009 050 «De skal ikkje forbjoda det, » svara Jesus; «for den som ikkje er imot dykk, er med dykk.» 042 LUK 009 051 Då det leid mot den tidi at han skulde takast upp til Gud, vende han augo sine stødt mot Jerusalem; for dit etla han seg. 042 LUK 009 052 Han sende bod fyre seg; men då ærendsveinarne hans kom til ei samaritanar-grend og skulde tinga hus åt honom, 042 LUK 009 053 vilde folket ikkje taka imot honom, for di han var på veg til Jerusalem. 042 LUK 009 054 Då Jakob og Johannes, læresveinarne hans, såg det, sagde dei: «Herre, vil du me skal segja at det skal fara eld ned frå himmelen og øyda deim, soleis som Elia gjorde?» 042 LUK 009 055 Då snudde han seg og tala strengt til deim og sagde: «Veit det’kje kva ånd de er av? 042 LUK 009 056 Menneskjesonen er ikkje komen for å øyda menneskjeliv, men for å frelsa.» So gjekk dei til ei onnor grend. 042 LUK 009 057 Med dei for etter vegen, var det ein som sagde til honom: «Eg vil fylgja deg, kvar du so fer!» 042 LUK 009 058 Jesus svara: Revarne hev hi, og fuglarne i lufti hev reir, men Menneskjesonen hev ingen stad han kann halla sitt hovud nedpå.» 042 LUK 009 059 Til ein annan sagde han: «Fylg meg!» «Herre, » svara han, «lat meg fyrst få ganga heim og jorda far min.» 042 LUK 009 060 «Lat dei daude jorda sine daude, » sagde Jesus, «men gakk du i veg og forkynn Guds rike!» 042 LUK 009 061 Det var ein annan og som sagde: «Eg vil fylgja deg, Herre, men lat meg fyrst få beda farvel med deim som heime er!» 042 LUK 009 062 Jesus svara: «Ingen som hev lagt handi på plogen, og so ser attum seg, høver for Guds rike.» 042 LUK 010 001 Sidan tok Herren ut endå sytti læresveinar og sende deim fyre seg, tvo og tvo til kvar by og bygd som han sjølv skulde til. 042 LUK 010 002 Og han sagde til deim: «Grøda er stor, men onnefolki er få. Bed då honom som eig grøda at han vil senda ut arbeidsfolk til å hausta inn grøda si! 042 LUK 010 003 Far no i veg! Eg sender dykk liksom lamb inn i ulveflokken! 042 LUK 010 004 Ber ikkje med dykk pung eller skreppa eller skor, og gjev dykk ikkje i svall med nokon på vegen! 042 LUK 010 005 Kvar gong de kjem inn i eit hus, so seg fyrst: «Fred vere med dette huset!» 042 LUK 010 006 Og dersom det er nokon der som er verd fred, so skal freden dykkar bia hjå honom: dersom ikkje, so skal han venda att til dykk sjølve. 042 LUK 010 007 Gjev dykk til der i huset, og et og drikk det dei byd dykk! For ein arbeidsmann er verd løni si. Flytt ikkje frå hus til hus! 042 LUK 010 008 Kvar gong de kjem til ein by, og dei tek imot dykk, so et det dei set fram! 042 LUK 010 009 Læk dei sjuke der er, og seg til deim: «Guds rike er kome nær dykk!» 042 LUK 010 010 Men når de kjem til ein by der dei ikkje vil taka imot dykk, so gakk ut på gatorne og seg: 042 LUK 010 011 «Jamvel dusti som vart hangande ved føterne våre i byen dykkar, stryk me av oss; her hev de henne att! Men det skal de vita, at Guds rike er kome nær!» 042 LUK 010 012 Eg segjer dykk: På den siste dag skal det ganga Sodoma likare enn den byen. 042 LUK 010 013 Ve yver deg, Korasin! Ve yver deg, Betsaida! Hadde dei underi som er gjorde i dykk vore gjorde i Tyrus og Sidon, so hadde dei longe vendt um og sete i sekk og oska. 042 LUK 010 014 Men det skal ganga Tyrus og Sidon likare i domen enn dykk. 042 LUK 010 015 Og du, Kapernaum - skal du kann henda lyftast upp til himmelen? nei, til helheimen skal du støytast ned. 042 LUK 010 016 Den som høyrer på dykk, høyrer på meg, og den som vandar dykk, vandar meg; men den som vandar meg, vandar den som sende meg.» 042 LUK 010 017 Dei sytti kom glade attende og sagde: «Herre, jamvel dei vonde ånderne lyder oss når me nemner ditt namn.» 042 LUK 010 018 Då sagde han til deim: «Eg såg Satan falla ned frå himmelen som eit ljon. 042 LUK 010 019 Kom i hug: Eg hev gjeve dykk magt til å trøda på ormar og skorpionar og yver alt fiendens velde; og ingen ting skal gjera dykk den minste skade. 042 LUK 010 020 Men gled dykk ikkje yver det at ånderne lyder dykk, gled dykk heller for di namni dykkar er uppskrivne i himmelen!» 042 LUK 010 021 I same stundi sagde han, sæl i den Heilage Ande: «Eg lovar deg, Fader, du som råder yver himmel og jord, for di du hev dult dette for dei lærde og kloke, og openberra det åt dei ulærde og barnslege! Ja, Fader; for soleis tykte du det best. 042 LUK 010 022 Alt hev far min gjeve i mine hender; og ingen veit kven Sonen er, utan Faderen, og kven Faderen er, utan Sonen og dei som Sonen vil openberra det åt.» 042 LUK 010 023 So vende han seg til læresveinarne sine i ser og sagde: «Sæle dei augo som ser det de ser! 042 LUK 010 024 For eg segjer dykk at mange profetar og kongar var huga til å sjå det de ser, og fekk ikkje sjå det, og høyra det de høyrer, og fekk ikkje høyra det.» 042 LUK 010 025 Då gjekk det fram ein som var kunnig i lovi; han vilde freista Jesus og sagde: «Meister, kva skal eg gjera for å vinna eit æveleg liv?» 042 LUK 010 026 «Kva stend det i lovi?» sagde Jesus; «korleis les du?» 042 LUK 010 027 «Du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og med all din hug og med all di magt og med alt ditt vit, og elska grannen din som deg sjølv!» svara han. 042 LUK 010 028 Då sagde Jesus til honom: «Du svara rett. Gjer det, so skal du liva!» 042 LUK 010 029 Men han vilde orsaka seg og sagde til Jesus: «Kven er då grannen min?» 042 LUK 010 030 Jesus tok upp spursmålet og sagde: «Det var ein mann som for frå Jerusalem ned til Jeriko, og fall i henderne på røvarar. Dei klædde honom naken og skamslo honom; so gjekk dei sin veg og let honom liggja der halvdaud. 042 LUK 010 031 Det høvde so til at ein prest for same vegen; han såg mannen, men for radt framum. 042 LUK 010 032 Like eins ein levit; han kom til same staden og såg honom, men for radt framum. 042 LUK 010 033 Ein samaritan som var ute og ferdast, kom og dit han låg, og såg honom og tykte synd um honom. 042 LUK 010 034 Han gjekk burt til honom og fetla såri hans, og helte olje og vin på, lyfte honom so upp på sitt eige asen og førde honom til eit herbyrge, og sytte vel for honom. 042 LUK 010 035 Andre morgonen tok han fram tvo mark og gav til gjestgjevaren og sagde: «Syt vel for honom, og det meir du legg ut, skal du få att av meg når eg kjem attende.» 042 LUK 010 036 Kven av desse tri tykkjer no du for åt som ein granne mot honom som fall i henderne på røvarane!» 042 LUK 010 037 «Den som gjorde sælebot på honom, » svara den lovkunnige. Då sagde Jesus til honom: «Gakk du av og gjer like eins!» 042 LUK 010 038 Med dei var på ferdavegen, kom han til ein liten by; der var det ei kvinna som tok imot honom i huset sitt; namnet hennar var Marta. 042 LUK 010 039 Ho hadde ei syster som heitte Maria, og ho sette seg nedmed Herrens føter og lydde på ordi hans. 042 LUK 010 040 Marta hadde det so annsamt med å stella til mykje for honom, at ho ikkje hadde tankar for anna. Ho gjekk fram og sagde: «Herre, bryr du deg ikkje um at syster mi let meg vera åleine um å stella for deg? Seg då med henne at ho skal hjelpa meg!» 042 LUK 010 041 Då svara Herren: «Marta, Marta, du gjer deg hugsott og uro med mange ting; 042 LUK 010 042 men det er eitt som trengst! Maria hev valt seg den gode luten, og den skal ikkje takast ifrå henne.» 042 LUK 011 001 Ein gong var han ein stad og bad; då han heldt upp, sagde ein av læresveinarne til honom: «Herre, lær oss å beda! Det lærde Johannes og sveinarne sine.» 042 LUK 011 002 Han svara: «Når de bed, skal de segja: Fader vår, du som er i himmelen! Lat namnet ditt helgast; lat riket ditt koma; lat viljen din råda på jordi so som i himmelen; 042 LUK 011 003 gjev oss kvar dag vårt daglege brød; 042 LUK 011 004 og forlat oss våre synder, for me og forlet kvar den som er oss skuldig; og før oss ikkje ut i freisting; men frels oss frå det vonde.» 042 LUK 011 005 So sagde han til deim: «Um nokon av dykk hev ein ven, og gjeng til han midt på natti og segjer: «Kjære, lån meg tri brødleivar! 042 LUK 011 006 for ein ven hev kome innum meg på ei ferd, og eg hev’kje noko å setja fram åt honom - 042 LUK 011 007 skulde so han der inne svara: «Gjer meg ikkje slikt bry! Døri er longe stengd, og småborni mine er i seng med meg; eg kann ikkje standa upp og gjeva deg det?» 042 LUK 011 008 Eg segjer dykk: Um han ikkje stend upp og gjev honom det for di det er hans ven, so ris han upp og gjev honom alt han treng for di han er so tråsøkjen. 042 LUK 011 009 Og eg segjer dykk: Bed, so skal de få! Leita, so skal de finna! Banka på, so skal det verta upplate for dykk! 042 LUK 011 010 For kvar den som bed, han fær, og den som leitar, han finn, og den som bankar på, vert det upplate for. 042 LUK 011 011 Finst det nokon far ibland dykk som vilde gjeva son sin ein stein når han bad um brød, eller når han bad um fisk, vilde gjeva honom ein orm i staden for ein fisk, 042 LUK 011 012 eller når han bad um eit egg, vilde gjeva honom ein skorpion? 042 LUK 011 013 Når då de som er vonde, veit å gjeva borni dykkar gode gåvor, kor mykje meir vil so’kje Faderen frå himmelen gjeva den Heilage Ande åt deim som bed honom?» 042 LUK 011 014 Ein gong dreiv han ut ei vond ånd, som var mållaus, og då åndi var utfari, tala den mållause. Folket undra seg, 042 LUK 011 015 men sume av deim sagde: Det er Be’elsebul, djevelhovdingen, som hjelper honom til å driva ut djevlar.» 042 LUK 011 016 Andre vilde freista honom, og bad honom syna deim eit teikn frå himmelen. 042 LUK 011 017 Men Jesus visste kva dei hadde i tankar, og sagde til deim: «Eit rike som ligg i strid med seg sjølv, kjem snart til å øydast, og eitt hus dett yver hitt. 042 LUK 011 018 Er no Satan og komen i strid med seg sjølv, korleis kann då riket hans standa? - sidan de segjer at det er Be’elsebul som hjelper meg til å driva ut djevlar! 042 LUK 011 019 Og hjelper Be’elsebul meg til å driva ut djevlar, kven fær då dykkar eigne folk hjelp av til å driva deim ut? Difor skal dei vera domarane dykkar. 042 LUK 011 020 Men er det med Guds finger eg driv djevlarne ut, so er då Guds rike kome til dykk. 042 LUK 011 021 Når ei kjempa væpna vaktar sin gard, fær han hava alt sitt i fred; 042 LUK 011 022 men kjem det ein sterkare og vinn yver honom, so tek han våpni hans, som han sette si lit til, og skifter ut alt han drog av honom. 042 LUK 011 023 Den som ikkje er med meg, er imot meg, og den som ikkje sankar med meg, han spreider. 042 LUK 011 024 Når den ureine åndi fer ut or eit menneskje, flakkar ho gjenom vatslause vidder og leitar etter ein kvilestad, og når ho ingen kvilestad finn, segjer ho: «Eg vil fara attende til huset mitt, som eg flutte ifrå.» 042 LUK 011 025 Når ho so kjem dit, finn ho huset feia og fjelga. 042 LUK 011 026 Då fer ho av stad og tek med seg sju andre ånder, som er argare enn ho er sjølv, og dei gjeng inn og vert buande der, og hev det vore ille med det menneskjet fyrr, so vert det endå verre sidan.» 042 LUK 011 027 Medan han tala soleis, var det ei kvinna bland folket som sette i og ropa: «Sælt det livet som bar deg, og det brjostet du saug!» 042 LUK 011 028 Då sagde han: «Sæle er heller dei som høyrer Guds ord og tek vare på det!» 042 LUK 011 029 Som no folket flokka seg kring honom, tok han til ords og sagde: «Denne ætti er ei vond ætt; dei krev etter teikn, men dei skal’kje få anna teikn enn Jona-teiknet. 042 LUK 011 030 For liksom Jona vart eit teikn for Nineve-folket, soleis skal og Menneskjesonen vera det for denne ætti. 042 LUK 011 031 Sudlands-dronningi skal standa fram for domen i hop med mennerne av denne ætti og fordøma deim. For ho kom frå verdsens ende og vilde høyra Salomos visdom, og her er meir enn Salomo. 042 LUK 011 032 Nineve-mennerne skal møta for domen i hop med denne ætti og fordøma deim; for dei vende um då Jona tala for deim, og her er meir enn Jona. 042 LUK 011 033 Den som kveikjer eit ljos, set det ikkje i kjellaren eller under skjeppa, men i staken, so dei som kjem inn, kann sjå ljosken. 042 LUK 011 034 Ljoset i likamen, det er auga ditt; når ditt auga er klårt, so er heile din likam og ljos; men er det dimt, so er likamen og myrk. 042 LUK 011 035 Sjå då til at ikkje ljoset inni deg er myrker! 042 LUK 011 036 Er so heile likamen ljos, og ingen lut av honom myrk, då vert han upplyst all igjenom, som når ljoset skin på deg med sine strålar.» 042 LUK 011 037 Då han hadde tala ut, bad ein farisæar honom eta dagverd hjå seg. So gjekk han inn der og sette seg til bords. 042 LUK 011 038 Men farisæaren vart forundra då han såg at han ikkje tvo seg fyrst fyre målet. 042 LUK 011 039 Då sagde Herren til honom: «Ja, de farisæarar, de reinskar skåler og fat utvendes, men innvendes er de fulle av ran og vondskap. 042 LUK 011 040 Dårar! Han som gjorde det som er utvendes, gjorde han’kje det som er innvendes og? 042 LUK 011 041 Men gjer ei sælebotsgåva av det som inni er; då skal de sjå at alt er reint for dykk! 042 LUK 011 042 Men ve yver dykk farisæarar! De gjev tiend av mynta og ruta og allslags urter, men legg ikkje vinn på rettferd og gudselsk! Det skulde ein gjera og ikkje lata vera hitt heller. 042 LUK 011 043 Ve yver dykk farisæarar! De trår etter å sitja fremst i synagogorne, og vil at folk skal helsa dykk på torgi! 042 LUK 011 044 Ve yver dykk! De er som ukjennelege graver, folk gjeng på deim og veit ikkje av det!» 042 LUK 011 045 Då tok ein av dei lovkunnige til ords og sagde: «Meister, når du segjer slikt, gjeng du oss og for nær!» 042 LUK 011 046 Jesus svara: «Ve yver dykk lovkunnige og! De lesser svære byrer på folk, og sjølve rører de’kje byrderne med ein einaste finger. 042 LUK 011 047 Ve yver dykk! De byggjer minnesmerke yver profetarne, og det var federne dykkar som slo deim i hel. 042 LUK 011 048 So vitnar de då um det som federne dykkar gjorde, og samtykkjer det; for dei slo profetarne i hel, og de byggjer! 042 LUK 011 049 Difor sagde og Guds visdom: Eg vil senda profetar og apostlar til deim, og sume av deim skal dei slå i hel, og sume skal dei forfylgja, 042 LUK 011 050 so alt profetblod som hev runne frå verdi vart grunnlagd, skal hemnast på denne ætti, 042 LUK 011 051 frå Abels blod til Zakarjas’ blod, han som let livet millom altaret og gudshuset. Ja, segjer eg dykk, det skal hemnast på denne ætti. 042 LUK 011 052 Ve yver dykk lovkunnige! De hev teke burt kunnskapslykelen! Sjølve gjekk de ikkje inn, og dei som vilde inn, fekk de hindra.» 042 LUK 011 053 Då han gjekk ut att, tok dei skriftlærde og farisæarane til å verta fælt nærsøkne og frega honom um mangt og mykje, 042 LUK 011 054 alt med dei lurde på honom og vilde få tak i eitkvart ordet frå hans munn. 042 LUK 012 001 Medan hadde folket samla seg kring han i tusundtal, so dei heldt på å trøda kvarandre ned; då tok han til ords og sagde til læresveinarne sine: «Framum alt; tak dykk i vare for surdeigen åt farisæarane - hyklarskapen! 042 LUK 012 002 Det finst ingen ting som er duld og ikkje ein gong kjem fram i dagen, og ingen ting som er løynd og ikkje ein gong vert kjend. 042 LUK 012 003 Difor skal alt de talar i myrkret, høyrast i ljoset, og det de kviskrar i kammerset, skal ropast ut på taket. 042 LUK 012 004 Men til dykk som er venerne mine, segjer eg: Ottast ikkje deim som drep likamen, og sidan ikkje hev magt til å gjera meir! 042 LUK 012 005 Eg skal syna dykk kven de skal ottast; de skal ottast honom som hev magt til å drepa og sidan kasta i helvite. Ja, segjer eg dykk, honom skal de ottast! 042 LUK 012 006 Sel dei ikkje fem sporvar for tvo skilling? og ikkje ein av deim er gløymd hjå Gud; 042 LUK 012 007 og jamvel alle håri på hovudet dykkar er talde. Ver ikkje ottefulle! De er meir enn mange sporvar. 042 LUK 012 008 Og det segjer eg dykk: Kvar den som kjennest ved meg for menneski, honom skal og Menneskjesonen kjennast ved for Guds englar; 042 LUK 012 009 men den som avneittar meg for menneski, han skal avneittast for Guds englar. 042 LUK 012 010 Og den som talar mot Menneskjesonen, skal få tilgjeving for det; men den som spottar den Heilage Ande, fær aldri tilgjeving. 042 LUK 012 011 Når dei no fører dykk fram for synagogorne og deim som styrer og råder i landet, so syt ikkje for korleis de skal svara for dykk, eller kva de skal segja! 042 LUK 012 012 For den Heilage Ande skal læra dykk dei rette ordi i same stundi.» 042 LUK 012 013 Ein utor folkehopen sagde til honom: «Meister, seg til bror min at han skal skifta arven med meg!» 042 LUK 012 014 «Kven sette meg til domar eller skiftemeister for dykk, mann?» svara Jesus. 042 LUK 012 015 So sagde han til deim: «Sjå og tak dykk i vare for all havesykja! For ingen kann tryggja livet sitt med det han eig, um han er aldri so rik.» 042 LUK 012 016 Og han fortalde deim ei likning: «Det var ein gong ein rik mann; jordi hans hadde bore godt, 042 LUK 012 017 og so sagde han med seg: «Kva skal eg gjera? eg hev ikkje husrom til grøda mi! 042 LUK 012 018 Jau, so vil eg gjera, » sagde han: «eg vil taka ned lødorne mine og byggja deim større, og der vil eg samla heile avlingi og alt godset mitt. 042 LUK 012 019 Og so vil eg segja åt meg sjølv: «Du, no hev du mykje godt liggjande for mange år; unn deg no ro, et og drikk, og ver glad!»» 042 LUK 012 020 Men Gud sagde til honom: «Du dåre, i denne natt krev dei sjæli di av deg! Kven skal so hava det du hev sanka i hop?» 042 LUK 012 021 So gjeng det den som samlar seg gods og gull, og ikkje er rik i Gud. 042 LUK 012 022 Difor segjer eg dykk, » sagde han til læresveinarne sine: «Syt ikkje for livet, kva de skal eta, eller for likamen, kva de skal klæda dykk med! 042 LUK 012 023 Livet er meir enn maten, og likamen meir enn klædi. 042 LUK 012 024 Agta på ramnarne! dei sår ikkje og haustar ikkje, dei hev ikkje stabbur og ikkje løda - Gud føder deim. Kor mykje meir er’kje de enn fuglarne! 042 LUK 012 025 Og kven av dykk kann leggja ei aln til si livslengd, um han syter aldri so mykje? 042 LUK 012 026 Kann de no ikkje ein gong gjera so mykje, kvi syter de då for det hitt? 042 LUK 012 027 Agta på liljorne, korleis dei veks! dei korkje spinn eller vev; men eg segjer dykk: Ikkje ein gong Salomo i all sin herlegdom var so klædd som ei av deim. 042 LUK 012 028 Klæder no Gud soleis graset på marki, det som stend i dag og vert kasta i omnen i morgon, kor mykje heller vil han då’kje klæda dykk, de fåtruande! 042 LUK 012 029 So tenk no’kje de heller allstødt på kva de skal eta, og kva de skal drikka, og lat’kje hugen vanka for vidt! 042 LUK 012 030 Det er heidningarne kring i verdi som spør etter alt dette; men far dykkar veit at de treng desse ting. 042 LUK 012 031 Søk heller hans rike, so skal de få dette attpå! 042 LUK 012 032 Ottast ikkje, du vesle hjord! Det er far dykkar’s vilje å gjeva dykk riket! 042 LUK 012 033 Sel det de hev, og gjev sælebotsgåvor! Gjer dykk pungar som ikkje vert utslitne, ein skatt som aldri tryt, i himmelen, der ingen tjuv kjem innåt, og ingen mol øyder! 042 LUK 012 034 For der skatten dykkar er, der vil og hjarta dykkar vera. 042 LUK 012 035 Bind livgjordi um dykk, og lat lykterne brenna! 042 LUK 012 036 Ver de som folk som ventar på herren sin til han bryt upp frå brudlaupet, so dei kann lata upp for honom med same han kjem og bankar på! 042 LUK 012 037 Sæle dei tenarar som herren finn vakande når han kjem! Det segjer eg dykk for visst: Han skal binda livgjordi um seg og føra deim til bords, og koma og setja fram for deim. 042 LUK 012 038 Anten han kjem midt på natti eller når det lid ut i otta - sæle er dei når han finn det so. 042 LUK 012 039 Men det skynar de nok, at dersom husbonden visste kva tid og time tjuven kom, so vakte han og let ingen brjota seg inn i huset. 042 LUK 012 040 So ver reiduge de og! For Menneskjesonen kjem på ei tid de ikkje tenkjer.» 042 LUK 012 041 Peter spurde: «Herre, er det åt oss du segjer denne likningi, eller åt alle andre med?» 042 LUK 012 042 Då sagde Herren: «Ja, kvar er han, den trugne hushaldaren, den vituge som husbonden vil setja yver tenestfolket sitt, so han skal lata deim få kosten sin i rett tid? 042 LUK 012 043 Sæl den tenar som husbonden finn so gjerande, når han kjem! 042 LUK 012 044 Det segjer eg dykk for visst: Han skal setja honom yver alt det han eig. 042 LUK 012 045 Men dersom tenaren segjer med seg: «Herren min drygjer nok endå ei stund, » og han so tek til å slå drengjerne og gjentorne og eta og drikka og fylla seg, 042 LUK 012 046 då skal herren hans koma ein dag han ikkje ventar, og ein time han ikkje veit av, og hogga honom sund, og lata honom få sin lut i lag med dei utrue. 042 LUK 012 047 Den tenaren som veit kva herren hans vil, og ingen ting steller i stand eller gjer av det som han vil, skal få mykje hogg, 042 LUK 012 048 men den som ikkje veit det, og gjer det som hogg er verdt, skal få mindre. Av den som mykje hev fenge, ventar ein mykje, og den dei hev trutt mykje til, krev dei so mykje meir av. 042 LUK 012 049 Eg er komen for å kasta eld utyver jordi, og kor gjerne eg vilde at det alt hadde fata! 042 LUK 012 050 Men eg lyt ganga igjenom ein dåp, og kor eg gruvar meg til det er gjort! 042 LUK 012 051 Trur de eg er komen for å skapa fred på jordi! Nei, segjer eg dykk, men strid! 042 LUK 012 052 Heretter skal fem i same huset liggja i strid med kvarandre, tri mot tvo, og tvo mot tri, 042 LUK 012 053 far mot son, og son mot far, mor mot dotter, og dotter mot mor, vermor mot sonekona, og sonekona mot vermor.» 042 LUK 012 054 Til folket og sagde han: «Når de ser det stig sky upp i vest, segjer de straks: «Det kjem regn, » og det vert so. 042 LUK 012 055 Og ser de vinden blæs ifrå sud, segjer de: «Det vert heitt, » og so vert det! 042 LUK 012 056 Hyklarar! Jord- og himmels-bragdi veit de å granska; korleis hev det seg då at de ikkje veit å granska denne tidi? 042 LUK 012 057 Og kvi dømer de ikkje frå dykk sjølve kva rett er? 042 LUK 012 058 Soleis når du gjeng for retten med motparten din, gjer deg då fyre, so du kann koma tilliks med honom på vegen! Elles dreg han deg gjerne for domaren, og domaren sender deg yver til futen, og futen set deg i fengsel; 042 LUK 012 059 du slepp ikkje ut att, segjer eg deg, fyrr du hev greidt alt, til siste skjerv.» 042 LUK 013 001 På same tidi kom det nokre og fortalde honom dei galilæarane som Pilatus drap med dei bar fram offeret sitt, so blodet deira blanda seg med offerblodet. 042 LUK 013 002 Då tok han til ords og sagde til deim: «Trur de desse galilæarane var større syndarar enn alle andre galilæarar, sidan det gjekk deim soleis? 042 LUK 013 003 Nei, segjer eg dykk, men vender de ikkje um, skal de alle umkomast på sovori vis. 042 LUK 013 004 Eller dei attan som Siloatårnet datt nedyver og slo i hel, trur de dei var verre brotsmenner enn alt hitt folket som bur i Jerusalem? 042 LUK 013 005 Nei, segjer eg dykk, men vender de ikkje um, skal de alle umkomast på same vis.» 042 LUK 013 006 So sagde han denne likningi: «Ein mann hadde eit fiketre, som stod i vingarden hans. Han kom og leita etter frukt på det, men fann ingi. 042 LUK 013 007 Då sagde han til vingardsmannen: «No er det tridje året eg kjem og leitar etter frukt på dette fiketreet og finn ingi. Hogg det ned! Kvi skal det og binda burt jordi?» 042 LUK 013 008 «Herre, lat det få standa i år og!» svara vingardsmannen, «til eg fær grave kring det og lagt hævd innåt; 042 LUK 013 009 kann henda det ber eit anna år; gjer det’kje det, so fær du hogga det ned!»» 042 LUK 013 010 Ein kviledag lærde Jesus i ei av synagogorne. 042 LUK 013 011 Der var det ei kvinna som hadde havt ei vond ånd i seg i attan år, og den hadde gjort henne so magtlaus at ho var tvikrokut og ikkje på nokor vis kunde halda seg upprett. 042 LUK 013 012 Då Jesus fekk sjå henne, kalla han henne til seg. «No er du løyst frå vanmagti di, kvinna!» sagde han 042 LUK 013 013 og lagde henderne på henne; og med ein gong rette ho seg upp, og lova Gud. 042 LUK 013 014 Då tok synagoge-forstandaren til ords - han var harm for di Jesus hadde lækt på kviledagen - og sagde til folket: «Det er seks dagar ein lyt arbeida; på deim kann de koma og lata dykk lækja, og ikkje på kviledagen!» 042 LUK 013 015 «Hyklarar!» svara Herren honom då, «løyser ikkje kvar ein av dykk uksen og asnet sitt av båsen um kviledagen, og leider deim av og vatnar deim? 042 LUK 013 016 Og denne kvinna, som er Abrahams dotter, og som Satan hev halde bundi, tenkje seg til, i attan år, skulde ikkje ho løysast or det bandet, for di um det er kviledag?» 042 LUK 013 017 Då han sagde det, skjemdest alle dei som stod honom imot, og heile folket gledde seg yver alt det underfulle han gjorde. 042 LUK 013 018 So sagde han då: «Kva er Guds rike likt? kva skal eg likna det med? 042 LUK 013 019 Det er likt eit senapskorn som ein mann tok og sådde i hagen sin, og det voks og vart til eit tre, og fuglarne i lufti bygde reir i greinerne på det.» 042 LUK 013 020 So sagde han atter: «Kva skal eg likna Guds rike med? 042 LUK 013 021 Det er likt ein surdeig som ei kvinna tok og gøymde i tri skjeppor mjøl til alt saman var syrt.» 042 LUK 013 022 So for han kring frå by til by og frå grend til grend og lærde folket, alt med han var på veg til Jerusalem. 042 LUK 013 023 Det var ein som sagde til honom: «Herre, er det få som vert frelste?» Då sagde han til deim: 042 LUK 013 024 «Stræva alt de kann for å koma inn igjenom den tronge døri! Mange, segjer eg dykk, skal freista å koma inn, men er ikkje god til. 042 LUK 013 025 Når husbonden fyrst hev reist seg og stengt døri, og de so gjev dykk til å standa utanfor og banka på døri og segja: «Herre, lat upp åt oss!» då skal han svara dykk so: «Eg veit ikkje kvar de er ifrå.» 042 LUK 013 026 Tek de då på å segja som so: «Me hev ete og drukke i lag med deg, og du lærde i gatorne våre, » 042 LUK 013 027 so skal han svara: «Eg segjer dykk: Eg veit ikkje kvar de er ifrå. Hav dykk burt frå meg, alle de som gjorde urett!» 042 LUK 013 028 Der skal det vera gråt og tanngnistring, når de fær sjå Abraham og Isak og Jakob og alle profetarne i Guds rike, men de sjølve vert kasta ut. 042 LUK 013 029 Og det skal koma folk frå aust og frå vest og frå nord og frå sud og setja seg til bords i Guds rike. 042 LUK 013 030 Men kom i hug at det finst dei som er millom dei siste, og skal vera millom dei fyrste, og det finst dei som er millom dei fyrste og skal vera millom dei siste.» 042 LUK 013 031 I same bilet kom det nokre farisæarar og sagde med honom: «Tak ut og far herifrå! Herodes tenkjer på å drepa deg.» 042 LUK 013 032 Han svara: «Gakk og seg den reven: «I dag og i morgon driv eg ut djevlar og gjer sjuke friske att; tridje dagen er eg til endes komen; 042 LUK 013 033 men i dag og i morgon og dagen etter lyt eg ferdast; for det ber aldri til at ein profet let livet annanstad enn i Jerusalem.» 042 LUK 013 034 Jerusalem, Jerusalem, du som slær i hel profetarne og steinar deim som er sende til deg, kor ofte vilde eg’kje ha samla borni dine kring meg, liksom fuglemori samlar ungeflokken under vengjerne! Men de vilde ikkje. 042 LUK 013 035 Sjå no skal de få hava huset dykkar sjølve. Eg segjer dykk: De fær aldri sjå meg fyrr den tidi kjem då de ropar: «Velsigna vere han som kjem i Herrens namn!»» 042 LUK 014 001 Ein kviledag hende det, at Jesus kom heim til ein av dei øvste farisæarane og skulde halda måltid der, og dei gjætte på honom. 042 LUK 014 002 Best det var, såg han framfor seg ein mann som hadde vatssotti. 042 LUK 014 003 Då tok han til ords og spurde dei lovkunnige og farisæarane: «Er det rett å lækja um kviledagen, eller er det ikkje?» 042 LUK 014 004 Dei tagde. Då tok han burt på mannen og lækte honom, og let honom ganga. 042 LUK 014 005 Og til dei andre sagde han: «Kven av dykk dreg ikkje straks upp att son sin eller uksen sin, dersom dei dett nedi ein brunn på ein kviledag?» 042 LUK 014 006 Men dei var’kje god til å svara honom noko på det. 042 LUK 014 007 Då han gådde korleis gjesterne valde seg ut dei øvste sæti, sagde han deim denne likningi: 042 LUK 014 008 «Når nokon hev bede deg til brudlaups, so set deg ikkje øvst ved bordet! For det kunde henda at ein gjævare enn du var beden, 042 LUK 014 009 og at den som hadde bede dykk båe, kom og sagde til deg: «Gjev rom åt denne mannen!» og då fekk du den skammi at du laut setja deg nedst. 042 LUK 014 010 Nei, når du er beden ein stad, so gakk og set deg på det nedste romet! Når han so kjem han som hev bede deg, segjer han til deg: «Flytt deg høgre upp, venen min! Då fær du æra hjå alle deim som sit til bords med deg. 042 LUK 014 011 For kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.» 042 LUK 014 012 So sagde han og til den som hadde bede honom åt seg: «Når du vil gjera eit middags- eller kveldslag, so bed ikkje venerne eller brørne eller skyldfolket ditt eller rike grannar! For dei kjem til å beda deg att, so du fær lika for det du hev gjort. 042 LUK 014 013 Nei, når du gjer gjestebod, so bed fatige, kryplingar, halte, blinde! 042 LUK 014 014 Då vert du sæl; for dei hev ingen ting å gjeva deg att, men du fær lika for det når dei rettferdige stend upp att.» 042 LUK 014 015 Ein av dei andre bordgjesterne sagde då han høyrde det: «Sæl den som fær sitja til bords i Guds rike!» 042 LUK 014 016 Då svara han: «Det var ein gong ein mann som vilde gjera eit stort gjestebod, og bad mange. 042 LUK 014 017 Då tidi kom at gjestebodet skulde vera, sende han sveinen sin i veg for å segja til dei bedne: «Kom! No er det ferdigt!» 042 LUK 014 018 Då tok dei til å beda seg undan, alle som ein. Den fyrste sagde: «Eg hev kjøpt ein jordveg, og er nøydd til å ganga ut og sjå på honom. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.» 042 LUK 014 019 Ein annan sagde: «Eg hev kjøpt fem par uksar, og no skal eg av og prøva deim. Du lyt gjera so vel og orsaka meg.» 042 LUK 014 020 Endå ein annan mann sagde: Eg hev teke meg ei kona; difor kann eg ikkje koma.» 042 LUK 014 021 Sveinen kom og sagde det med herren sin. Då vart husbonden harm og sagde til sveinen: «Gakk snøgt ut på gatorne og stræti i byen, og før hit alle tiggarar og kryplingar og blinde og halte!» 042 LUK 014 022 Sveinen sagde: «Herre, det er gjort som du sagde, og det er endå rom.» 042 LUK 014 023 «Gakk ut på vegarne og ved gjerdi, » svara herren, «og nøyd deim til å koma inn, so huset mitt vert fullt! 042 LUK 014 024 For eg segjer dykk at ingen av dei mennerne som vart bedne, skal smaka min gjestebodskost.»» 042 LUK 014 025 Det fylgde mykje folk med honom, og han snudde seg og sagde til deim: 042 LUK 014 026 «Um nokon kjem til meg og hatar ikkje far og mor og kona og born og brør og syster, ja, endå sitt eige liv, so kann han ikkje vera min læresvein. 042 LUK 014 027 Den som ikkje ber krossen sin og kjem etter meg, kann ikkje vera min læresvein. 042 LUK 014 028 Vil nokon av dykk byggja eit tårn, tur han’kje då fyrst set seg ned og reknar etter kva det vil kosta, um han hev nok til å fullføra det. 042 LUK 014 029 For hev han lagt grunnsteinarne, og ikkje er god til å gjera det ferdigt, so tek alle som ser det til å gjera narr av honom og segja: 042 LUK 014 030 «Den mannen tok til å byggja, og var’kje god til å gjera det ferdigt!» 042 LUK 014 031 Eller um ein konge vil draga ut i strid mot ein annan konge, tru han’kje då fyrst set seg ned og slær yver um han med ti tusund mann kann møta ein som kjem imot han med tjuge tusund? 042 LUK 014 032 Og kann han ikkje, so gjer han av ei sendeferd og tingar um fred, med hin endå er langt burte. 042 LUK 014 033 Soleis kann ingen av dykk vera min læresvein, utan han segjer frå seg alt det han hev. 042 LUK 014 034 Salt er ein god ting; men vert saltet og dove, kva skal so det kryddast med? 042 LUK 014 035 Det duger korkje i mold eller møk; dei kastar det ut. Høyr etter, kvar som høyra kann!» 042 LUK 015 001 Alle tollmenner og syndarar heldt seg nær innåt Jesus og lydde på honom. 042 LUK 015 002 Men farisæarane og dei skriftlærde murra og sagde seg imillom: «Den mannen tek imot syndarar, og et i lag med deim!» 042 LUK 015 003 Då sagde han deim denne likningi: 042 LUK 015 004 Um ein av dykk hev hundrad sauer og misser ein av deim, let han’kje då dei ni og nitti vera att i beitemarki, og gjeng av og leitar etter den han hev mist, til han finn honom? 042 LUK 015 005 Og når han hev funne honom, er han glad og tek honom på herdarne sine; 042 LUK 015 006 og med same han kjem heim, kallar han i hop vener og grannar, og segjer til deim: «Gled dykk med meg! Eg hev funne sauen eg hadde mist. 042 LUK 015 007 Eg segjer dykk: Soleis er det gleda i himmelen yver ein syndar som vender um, meir enn yver ni og nitti rettferdige som ikkje treng umvending. 042 LUK 015 008 Eller um ei kvinna hev ti sylvpeningar, og misser ein av deim, kveikjer ho’kje då ljos og sopar huset og leitar trottugt, til dess ho finn honom? 042 LUK 015 009 Og når ho hev funne honom, kallar ho i hop vener og grannkonor og segjer: «Gled dykk med meg! Eg hev funne peningen eg hadde mist.» 042 LUK 015 010 Soleis, segjer eg dykk, vert det gleda på Guds englar yver ein syndar som vender um.» 042 LUK 015 011 So sagde han: «Det var ein gong ein mann som hadde tvo søner. 042 LUK 015 012 Den yngste av deim sagde til faren: «Far, lat meg få den luten av buet som fell på meg!» So skifte han midelen millom deim. 042 LUK 015 013 Det var’kje mange dagarne lidne, so samla den yngste sonen alt sitt og for langt burt til eit anna land. Der gav han seg i ulivnad, og øydde upp det han åtte. 042 LUK 015 014 Då han hadde sett til alt, vart det uår og svolt der i landet, og han tok til å lida naud. 042 LUK 015 015 So tydde han seg til ein av mennerne i landet, og han sende honom ut på markerne sine; der skulde han gjæta svin. 042 LUK 015 016 Og han var huga til å fylla buken sin med skolmerne som svini åt av, og ingen gav honom noko. 042 LUK 015 017 Då gjekk han i seg sjølv og sagde: «Kor mange leigekarar heime hjå far min hev ikkje fullt upp av mat, med eg held på å svelta i hel her! 042 LUK 015 018 Eg vil taka i veg og ganga heim til far min og segja til honom: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg! 042 LUK 015 019 Eg er’kje verd å kallast son din lenger; lat meg få vera som ein av leigekararne dine!»» 042 LUK 015 020 So tok han i vegen og gjekk heim til far sin. Med han endå var langt burte, vart far hans var honom, og ynkast inderleg; han sprang imot honom og kasta seg um halsen på honom og kysste honom. 042 LUK 015 021 Og sonen sagde: «Far, eg hev synda mot himmelen og mot deg; eg er ikkje verd å kallast son din lenger!» 042 LUK 015 022 Men faren sagde til tenararne sine: «Kom snøgt med ein klædning, den gildaste her er, og hav på honom, og lat han få ring på fingeren og skor på føterne! 042 LUK 015 023 Henta so den gjødde kalven, og slagta honom, so vil me halda måltid og vera glade! 042 LUK 015 024 For denne sonen min var daud og hev livna upp att, var burtkomen og er attfunnen.» So tok dei til å halda gaman. 042 LUK 015 025 Den eldste sonen var utpå marki. Då han gjekk heimetter og kom burtimot huset, høyrde han spel og dans. 042 LUK 015 026 Han ropa på ein av drengjerne, og spurde kva det skulde tyda. 042 LUK 015 027 «Bror din er komen, » svara drengen, «og far din hev slagta den gjødde kalven, for di han fekk honom frisk heim att. 042 LUK 015 028 Då vart han harm og vilde ikkje ganga inn. Far hans kom ut og tala blidt til honom; 042 LUK 015 029 men han svara far sin so: «No hev eg tent deg so mange år og aldri gjort imot ditt ord, og meg hev du aldri gjeve so mykje som eit kid, so eg kunde gleda meg i hop med venerne mine. 042 LUK 015 030 Men når han kjem denne son din, som hev ete upp midelen din i lag med skjøkjor, då slagtar du gjødkalven åt honom.» 042 LUK 015 031 «Du er allstødt hjå meg, barnet mitt, » svara faren, «og alt som mitt er, er ditt.» 042 LUK 015 032 Men no skulde me vera glade og fegne; for denne bror din var daud og hev livna, var burtkomen og er attfunnen!»» 042 LUK 016 001 Han sagde og til læresveinarne: «Det var ein gong ein rik mann som hadde ein hushaldar. Og folk kom til honom og klaga på hushaldaren, og sagde at han øydde burt midelen hans. 042 LUK 016 002 Då kalla han hushaldaren fyre seg og sagde til honom: «Kva er det no eg høyrer um deg? Gjer rekneskap for styringi di, for du kann ikkje standa fyre huset mitt lenger!» 042 LUK 016 003 Hushaldaren tenkte med seg: «Kva skal eg gjera, sidan herren min segjer meg ut or tenesta? Eg orkar ikkje å grava, eg skjemmest ved å tigga. 042 LUK 016 004 Jau, no veit eg kva eg vil gjera, so dei skal taka meg til seg når eg vert avsett!» 042 LUK 016 005 So kalla han skuldmennerne åt herren sin til seg, ein for ein, og sagde til den fyrste: «Kor mykje er du skuldig husbonden min?» 042 LUK 016 006 «Hundrad anker olje, » svara han. «Her hev du skuldbrevet ditt, » sagde hushaldaren; «set deg ned og skriv snøgt: femti!» 042 LUK 016 007 So spurde han ein annan: «Enn du, kor mykje er du skuldig?» - «Hundrad tunnor kveite, » svara han. «Her hev du skuldbrevet ditt; skriv: åtteti!» sagde hushaldaren. 042 LUK 016 008 Og Herren rosa uærlege hushaldaren for di han hadde fare klokt åt. For denne verdsens born er klokare til å stella seg med sine jamlikar enn ljossens born er. 042 LUK 016 009 Og eg segjer dykk: Vinn dykk vener med den urettferdige Mammon, so dei kann taka imot dykk i dei ævelege heimarne når han tryt! 042 LUK 016 010 Den som er tru i smått, er og tru i stort, og den som er uærleg i smått, er og uærleg i stort. 042 LUK 016 011 Hev de no ikkje vore true med den urettferdige Mammon, kven vil då tru den rette rikdomen åt dykk? 042 LUK 016 012 Og hev de ikkje vore true med det som høyrer andre til, kven vil då gjeva dykk noko de sjølve kann eiga? 042 LUK 016 013 Ingen tenar kann tena tvo herrar; for anten vil han hata den eine og elska den andre, eller halda seg til den eine og vanvyrda hin. De kann ikkje tena både Gud og Mammon.» 042 LUK 016 014 Alt dette høyrde farisæarane på, og pengekjære som dei var, frynte dei åt honom. 042 LUK 016 015 Då sagde han til deim: «De er dei som fær folk til å tru at de er rettferdige; men Gud kjenner hjarta dykkar; for det som er høgt i folkeaugo, er ein styggedom for Gud. 042 LUK 016 016 Lovi og profetarne rådde alt til Johannes kom; frå den tid hev fagnadbodet um Guds rike vore kunngjort, og kvar og ein bryt seg inn i det med magt. 042 LUK 016 017 Men det vil lettare henda at himmelen og jordi forgjengst enn at ein einaste prikk i lovi fell burt. 042 LUK 016 018 Kvar den som skil seg frå kona si og giftar seg med ei onnor, gjer hor, og den som gifter seg med ei fråskild, gjer hor. 042 LUK 016 019 Det var ein gong ein rik mann; han klædde seg i purpur og fint lin, og heldt gaman og fest dag etter dag. 042 LUK 016 020 Og ein fatig mann som heitte Lasarus, låg utmed porten hans, full av verkjesår, 042 LUK 016 021 og stunda etter å få metta seg med det som fall frå bordet åt rikingen; men jamvel hundarne kom og sleikte såri hans. 042 LUK 016 022 So hende det at den fatige døydde, og englarne bar honom av stad og lagde honom ved Abrahams barm. Den rike døydde og, og vart gravlagd. 042 LUK 016 023 Som han no slo upp augo sine i helheimen, der han låg og pintest, ser han Abraham langt burte, og Lasarus innmed barmen hans. 042 LUK 016 024 Då ropa han: «Fader Abraham, gjer sælebot på meg! Send Lasarus so han kann duppa fingertuppen sin i vatn og svala tunga mi! For eg lid fælt i den logen.» 042 LUK 016 025 «Kom i hug, min son, » svara Abraham, «at du fekk det gode du ynskte deg i di livetid, og Lasarus like eins det som vondt var. Men no vert han trøysta her, og du lid vondt. 042 LUK 016 026 Og attåt alt det er det lagt ein stor avgrunn millom oss og dykk, so dei som vil fara herifrå yver til dykk, dei kann ikkje; ikkje heller kann nokon koma derifrå yver til oss.» 042 LUK 016 027 «So bed eg deg, fader, » sagde den rike, «at du vil senda han til farshuset mitt! 042 LUK 016 028 Eg hev fem brør, lat honom vitna for deim, so ikkje dei og skal koma til denne pinslestaden!» 042 LUK 016 029 «Dei hev Moses og profetarne, » svara Abraham; «dei kann høyra på deim.» 042 LUK 016 030 «Å nei, fader Abraham!» sagde han; «men kjem nokon til deim frå dei daude, so gjer dei bot.» 042 LUK 016 031 Då sagde Abraham: «Høyrer dei ikkje på Moses og profetarne, so trur dei ikkje heller um nokon stend upp frå dei daude.»» 042 LUK 017 001 Sidan sagde han til læresveinarne sine: «Det er uråd anna enn det lyt koma freistingar, men ve yver den som dei kjem ifrå! 042 LUK 017 002 Han var betre faren det låg ein kvernstein um halsen hans og han var kasta i havet, enn at han skulde freista ein av desse små. 042 LUK 017 003 Tak dykk i vare! Syndar bror din, so tala til honom, og angrar han, so tilgjev honom! 042 LUK 017 004 Um han syndar mot deg sju gonger um dagen, og sju gonger kjem attende til deg og segjer: «Eg angrar!» so skal du tilgjeva honom.» 042 LUK 017 005 Apostlarne sagde til Herren: «Gjev oss meir tru!» 042 LUK 017 006 «Hev de tru som eit senapskorn, » svara Herren, «so kunde de segja til dette morbærtreet: «Rykk deg upp og røt deg i havet!» og det skulde lyda dykk. 042 LUK 017 007 Um nokon av dykk hev ein dreng som pløgjer eller gjæter, segjer han då til honom når han kjem heim frå marki: «Kom straks og set deg til bords?» 042 LUK 017 008 Segjer han’kje heller: «Stell til kveldsmaten åt meg, bind livgjordi um deg, og gakk meg til handa med eg et og drikk! Sidan kann du eta og drikka?» 042 LUK 017 009 Takkar han vel drengen for di han gjorde som han var fyresagd? Eg trur ikkje det. 042 LUK 017 010 Soleis de og; når de hev gjort alt som var sagt dykk, so seg: «Me er uturvande tenarar! Me hev’kje gjort anna enn det som var skyldnaden vår.»» 042 LUK 017 011 Med han var på vegen til Jerusalem og for midt imillom Samaria og Galilæa, 042 LUK 017 012 bar det so til at han gjekk inn i ein liten by, og der kom det imot han ti menner som hadde spillsykja; dei vart standande eit langt stykke undan, 042 LUK 017 013 og ropa høgt: «Jesus, meister, gjer sælebot på oss!» 042 LUK 017 014 Då Jesus vart var deim, sagde han til deim: «Gakk og te dykk fram for prestarne!» Og med dei var på vegen, hende det at dei vart reine. 042 LUK 017 015 Ein av deim kom attende då han såg han var lækt; han lova Gud med høg røyst, 042 LUK 017 016 og kasta seg å gruve framfor føterne hans og takka honom; det var ein samaritan. 042 LUK 017 017 Då tok Jesus til ords og sagde: «Vart dei’kje reine alle ti? Kvar er då dei ni? 042 LUK 017 018 Var det ingen utan denne framande som kom attende og vilde gjeva Gud æra?» 042 LUK 017 019 So sagde han til mannen: «Statt upp og gakk heim att! Trui di hev hjelpt deg.» 042 LUK 017 020 Farisæarane spurde honom ein gong når Guds rike skulde koma. Då svara han deim so: «Guds rike kjem ikkje so at ein kann sjå det for augo. 042 LUK 017 021 Ein kann ikkje heller segja: «Sjå her er det!» eller: «Der er det!» For Guds rike, det er inni dykk.» 042 LUK 017 022 Sidan sagde han til læresveinarne: «Det kjem ei tid då de skal stunda etter å sjå ein av dei dagarne då Menneskjesonen råder, men de skal ikkje få sjå det. 042 LUK 017 023 Dei kjem til å segja til dykk: «Sjå der er han! Sjå her!» Gakk ikkje der burt, og fylg ikkje etter deim! 042 LUK 017 024 For liksom ljonet, når det kjem, skin frå himmelbrun til himmelbrun, soleis skal det vera med Menneskjesonen den dagen han kjem. 042 LUK 017 025 Men fyrst lyt han lida mykje, og denne ætti skal skjota honom ifrå seg. 042 LUK 017 026 Og som det var i Noahs dagar, so skal det og vera den tidi då Menneskjesonen kjem: 042 LUK 017 027 dei åt, dei drakk, dei gifte seg, dei vart burtgifte, alt til den dagen då Noah gjekk inn i arki; då kom storflodi og tynte alle i hop. 042 LUK 017 028 Eller som det var i Lots dagar: dei åt, dei drakk, dei kjøpte, dei selde, dei planta, dei bygde; 042 LUK 017 029 men den dagen då Lot tok ut frå Sodoma, regnde det eld og svåvel frå himmelen og tynte deim alle. 042 LUK 017 030 På same vis skal det vera den dagen Menneskjesonen syner seg. 042 LUK 017 031 Er nokon den dagen uppå taket og hev sine ting nedi huset, so må han ikkje ganga ned og henta deim; og er nokon utpå marki, so må han ikkje venda um. 042 LUK 017 032 Kom i hug kona hans Lot! 042 LUK 017 033 Den som freister å berga livet sitt, skal missa det, og den som misser det, skal vinna det att. 042 LUK 017 034 Eg segjer dykk: Den natti skal det liggja tvo i ei seng; den eine skal hentast, og hin setjast att. 042 LUK 017 035 Tvo kvinnor skal mala på same kverni; den eine skal hentast, og hi setjast att. 042 LUK 017 036 Tvo skal vera utpå marki; den eine skal hentast, og hin setjast att.» 042 LUK 017 037 Då tok læresveinarne til ords og sagde: «Kvar, Herre?» Han svara: «Der liket er, der vil ørnane sankast innåt.» 042 LUK 018 001 Då sagde han deim ei likning um at dei stødt skulde beda og ikkje trøytna. 042 LUK 018 002 «I ein by, » sagde han, «var det ein gong ein domar, som ikkje ottast Gud og ikkje hadde age for noko menneskje. 042 LUK 018 003 I same byen var det ei enkja; ho kom jamleg til domaren og sagde: «Hjelp meg, so eg fær rett på motparten min!» 042 LUK 018 004 Lenge vilde han ikkje, men då det leid på, sagde han med seg: «Endå eg ikkje ottast Gud og ikkje hev age for noko menneskje, 042 LUK 018 005 so vil eg like vel hjelpa denne enkja til retten sin, av di ho plågar meg so; elles kjem ho vel til slutt og legg til meg midt i syni!» 042 LUK 018 006 Høyr kva den urettferdige domaren segjer, » sagde Herren; 042 LUK 018 007 «skulde so’kje Gud hjelpa sine utvalde til retten sin, dei som ropar til honom dag og natt, um han so drygjer det ut for deim? 042 LUK 018 008 Eg segjer dykk: Han skal hjelpa deim til retten sin, og det fort. Men når Menneskjesonen kjem, skal han då finna trui på jordi?» 042 LUK 018 009 Til nokre som trudde um seg sjølve at dei var rettferdige, og som vanvyrde alle andre, sagde han denne likningi: 042 LUK 018 010 «Det var ein gong tvo menner som gjekk upp i templet og vilde beda; den eine var ein farisæar, og den andre ein tollmann. 042 LUK 018 011 Farisæaren stelte seg upp for seg sjølv og bad soleis: «Eg takkar deg, Gud, for di eg ikkje er som anna folk, ein røvar, svikar, horkar, eller og som den tollmannen der! 042 LUK 018 012 Eg fastar tvo gonger i vika, og gjev tiend av alt eg tek inn.» 042 LUK 018 013 Tollmannen stod langt undan; han vilde ikkje ein gong lyfta augo mot himmelen, men slo seg for bringa og sagde: Å Gud, ver meg syndaren nådig! 042 LUK 018 014 Eg segjer dykk: Han var rettferdiggjord då han gjekk heim til sitt hus, men hin ikkje; for kvar den som set seg sjølv høgt, skal gjerast låg, men den som set seg sjølv lågt, skal gjerast høg.» 042 LUK 018 015 Dei bar og småborni sine til honom, so han skulde røra ved deim. Då læresveinarne såg det, truga dei deim; 042 LUK 018 016 men Jesus kalla deim til seg og sagde: «Lat småborni koma til meg, og hindra deim ikkje! For Guds rike høyrer slike til. 042 LUK 018 017 Det segjer eg dykk for sant: Den som ikkje tek imot Guds rike som eit lite barn, skal på ingen måte koma inn i det.» 042 LUK 018 018 Ein synagoge-forstandar spurde honom: «Gode meister, kva skal eg gjera so eg kann vinna eit ævelegt liv?» 042 LUK 018 019 «Kvi kallar du meg god?» sagde Jesus. «Ingen er god utan ein - Gud! 042 LUK 018 020 Du kjenner bodi: «Du skal ikkje gjera hor! Du skal ikkje drepa! Du skal ikkje stela! Du skal ikkje vitna rangt! Du skal æra far din og mor di!»» 042 LUK 018 021 «Alt det hev eg halde frå eg var ung, » svara han. 042 LUK 018 022 Då Jesus høyrde det sagde han: «Eitt vantar deg endå: sel alt det du hev, og byt det ut åt dei fatige, so fær du ein skatt i himmelen! Og kom so og fylg meg!» 042 LUK 018 023 Mannen vart sturen då han høyrde dei ordi; for han var svært rik. 042 LUK 018 024 Jesus såg det på honom og sagde: «Kor vandt det er for dei som hev gods og gull å koma inn i Guds rike! 042 LUK 018 025 Ja, ein kamel kjem lettare gjenom eit nålauga enn ein rik kjem inn i Guds rike.» 042 LUK 018 026 «Kven kann då verta frelst?» sagde dei som høyrde på det. 042 LUK 018 027 Han svara: «Det som er umogelegt for menneskje, er mogelegt for Gud.» 042 LUK 018 028 «Enn me som hev skilt oss med alt som var vårt og fylgt deg!» sagde Peter. 042 LUK 018 029 Då sagde han til deim: «Det segjer eg dykk for sant: Det er ingen som hev skilt seg med hus eller kona eller brør eller foreldre eller born for Gudsriket skuld, 042 LUK 018 030 utan han skal få det att mangdubbelt i denne tidi, og i den verdi som kjem eit ævelegt liv.» 042 LUK 018 031 So kalla han dei tolv innåt seg og sagde til deim: «No fer me upp til Jerusalem, og alt det som profetarne hev skrive um Menneskjesonen, skal ganga fram: 042 LUK 018 032 Han gjevast yver til heidningarne og spottast, og farast ille med og sputtast på, 042 LUK 018 033 og dei skal hudfletta honom og slå honom i hel, og tridje dagen skal han standa upp att.» 042 LUK 018 034 Men dei forstod ikkje noko av dette; det var dult for deim kva som låg i det ordet, og dei skyna ikkje det han sagde. 042 LUK 018 035 Då han no kom burtimot Jeriko, sat ein blind mann attmed vegen og bad seg. 042 LUK 018 036 Då han høyrde det for so mykje folk fram igjenom, spurde han kva var tids. 042 LUK 018 037 Dei fortalde honom at Jesus frå Nasaret for framum. 042 LUK 018 038 Då ropa han: «Jesus, Davids son, gjer sælebot på meg!» 042 LUK 018 039 Dei som gjekk fyre, skjente på honom og sagde han skulde tegja; men han ropa berre endå meir: «Davids son, gjer sælebot på meg!» 042 LUK 018 040 Då stana Jesus og sagde at dei skulde leida den blinde hit til honom, og då han kom innåt, spurde han: 042 LUK 018 041 «Kva vil du eg skal gjera for deg?» - «Herre, lat meg få att syni mi!» svara han. 042 LUK 018 042 «No fær du att syni! Trui di hev hjelpt deg, » sagde Jesus. 042 LUK 018 043 Og straks fekk han att syni si og fylgde honom alt med han lova Gud; og alt folket som såg det, gav Gud æra og pris. 042 LUK 019 001 So kom han til Jeriko, og for fram igjenom byen. 042 LUK 019 002 Der var det ein mann som heitte Sakkæus; han var ein høg tollmann og rik. 042 LUK 019 003 Han hadde slik hug til å sjå Jesus, kven han var, men kunde ikkje koma til for folkemengdi; for han var liten på vokster. 042 LUK 019 004 So sprang han i fyrevegen og kleiv upp i eit sykomortre, so han kunde få sjå honom; for der laut han koma framum. 042 LUK 019 005 Då Jesus kom dit, såg han upp og sagde til honom: «Sakkæus, skunda deg og kom ned! I dag lyt eg vera hjå deg.» 042 LUK 019 006 Då skunda han seg ned, og tok imot Jesus med gleda. 042 LUK 019 007 Alle som såg det, murra og sagde seg imillom: «Han gjeng inn til ein syndig mann og tek herbyrge der.» 042 LUK 019 008 Men Sakkæus steig fram og sagde til Herren: «Herre, helvti av alt det eg eig, gjev eg dei fatige, og hev eg truga pengar frå nokon, gjev eg det att firdubbelt.» 042 LUK 019 009 Og Jesus sagde um honom: «I dag hev det timst dette huset å få frelsa, etter di han og er Abrahams son; 042 LUK 019 010 for Menneskjesonen er komen for å leita etter det som var fortapt, og frelsa det.» 042 LUK 019 011 Med dei lydde på det, heldt han ved og fortalde ei likning, av di han var so nær Jerusalem, og dei tenkte at Guds rike skulde koma til synes straks. 042 LUK 019 012 Han sagde: «Det var ein gong ein høgætta mann, som for langt burt til eit anna land og vilde få seg kongedøme og so venda heim att. 042 LUK 019 013 Då kalla han åt seg ti av tenarane sine og gav deim ti pund og sagde: «Driv no handel med dette med eg er burte!» 042 LUK 019 014 Men landsmennerne hans hata honom og skikka sendemenner av stad etter honom, som skulde segja: «Me vil ikkje at den mannen skal vera kongen vår!» 042 LUK 019 015 Då han no kom att og hadde fenge kongedømet, sagde han at dei tenarane han hadde gjeve pengarne til, skulde ropast inn til honom, so han kunde få vita kor mykje dei hadde tent. 042 LUK 019 016 Då gjekk den fyrste fram og sagde: «Herre, pundet ditt hev gjeve av seg ti pund.» 042 LUK 019 017 «Det var rett, du gode tenar!» svara herren; «for di du hev vore tru med det som lite var, skal du hava velde yver ti byar.» 042 LUK 019 018 So kom den andre og sagde: «Pundet ditt, herre, hev lagt inn fem pund. 042 LUK 019 019 Til honom sagde herren: «Du skal råda yver fem byar.» 042 LUK 019 020 So kom det ein annan og sagde: «Herre, sjå her er pundet ditt! Eg hev havt det liggjande i eit knyte; 042 LUK 019 021 for eg var rædd deg, av di du er ein streng mann: du tek inn det du ikkje lagde ut, og haustar det du ikkje sådde.» 042 LUK 019 022 Då sagde herren: «Etter dine eigne ord dømer eg deg, du låke tenar! Du visste at eg er ein streng mann, som tek inn det eg ikkje lagde ut, og haustar det eg ikkje sådde? 042 LUK 019 023 Kvi sette du då ikkje pengarne mine i banken? so hadde eg fenge deim att med rentor når eg kom heim! 042 LUK 019 024 Tak pundet frå honom!» sagde han til deim som stod innmed, og gjev det til den som hev ti pund!» 042 LUK 019 025 «Herre, han hev då ti pund!» sagde dei. 042 LUK 019 026 «Eg segjer dykk at kvar den som hev, skal få, og den som ikkje hev, skal missa endå det som han hev. 042 LUK 019 027 Men desse uvenerne mine, som ikkje vilde at eg skulde vera kongen deira, deim skal de føra hit og hogga deim ned for augo mine!»» 042 LUK 019 028 Då han hadde sagt det, gjekk han fyre på ferdi upp til Jerusalem. 042 LUK 019 029 Som han no kom burtimot Betfage og Betania, til det berget dei kallar Oljeberget, sende han tvo av læresveinarne i veg og sagde: 042 LUK 019 030 «Gakk burt i den grendi som ligg midt imot oss! Når de kjem der, finn de ein fole som stend bunden, og som det aldri hev sete menneskje på; den skal de løysa og leida hit. 042 LUK 019 031 Og dersom nokon spør dykk kvi de løyser honom, skal de svara so: «Herren treng um honom.»» 042 LUK 019 032 Dei som var sende, gjekk, og fann det so som han hadde sagt med deim. 042 LUK 019 033 Då dei so løyste folen, sagde dei som åtte honom: «Kvi løyser de folen?» 042 LUK 019 034 «Herren treng um honom, » svara dei. 042 LUK 019 035 So leidde dei folen fram til Jesus, og lagde kjolarne sine på honom, og let Jesus setja seg uppå; 042 LUK 019 036 og med han for frametter, breidde dei klædi sine under på vegen. 042 LUK 019 037 Som han no var tett burtmed der det ber ned frå Oljeberget, tok læresveinarne, heile flokken, glade som dei var, til å lova Gud med høg røyst for alle dei underi dei hadde set, og kvad: 042 LUK 019 038 «Velsigna vere kongen som kjem i Herrens namn! Fred i himmelen og æra i det høgste!» 042 LUK 019 039 Nokre farisæarar som var med i folkehopen, sagde til han: «Meister, tala til læresveinarne dine!» 042 LUK 019 040 Då svara han: «Eg segjer dykk: Dersom desse tegjer, so skal steinarne ropa.» 042 LUK 019 041 Då han kom næmare og såg byen, gret han yver honom og sagde: 042 LUK 019 042 «Hadde du berre visst, um ikkje fyrr enn i dag, kva som tener til di velferd! Men no er det dult for augo dine. 042 LUK 019 043 For det skal koma ei tid for deg då fiendarne kastar upp ein voll um deg og kringset deg og trengjer deg frå alle kantar, 042 LUK 019 044 og støyter deg ned i grunnen, og borni dine med deg, og ikkje let det liggja att stein på stein i deg, for di du ikkje skyna di gjestings tid.» 042 LUK 019 045 Då han kom inn i templet, tok han til å driva ut deim som handla der, 042 LUK 019 046 og sagde til deim: «Det stend skrive: «Mitt hus skal vera eit bønehus, » men de hev gjort det til eit røvarbol.» 042 LUK 019 047 Sidan lærde han dagstødt i templet. Øvsteprestarne og dei skriftlærde var trådde etter å få rudt honom or vegen, og so gjorde dei fyrste mennerne i folket, 042 LUK 019 048 men dei kunde ikkje finna ut korleis dei skulde bera seg åt med det; for heile folket hekk ved honom og lydde på honom. 042 LUK 020 001 Som han no ein dag lærde folket i templet og bar fram fagnadbodet, steig øvsteprestarne og dei skriftlærde upp, i hop med styresmennerne, 042 LUK 020 002 og dei tala soleis til honom: «Seg oss: Kva rett hev du til å gjera dette, eller kven var det som gav deg retten?» 042 LUK 020 003 «Eg vil og spyrja dykk um ein ting, » svara han: «Seg de meg: 042 LUK 020 004 Var dåpen åt Johannes frå himmelen, eller var det menneskjeverk? 042 LUK 020 005 Då slo dei yver med seg sjølve og sagde: «Svarar me: «Frå himmelen, » so segjer han: «Kvi trudde de honom ikkje?» 042 LUK 020 006 og svarar me: «Det var menneskjeverk, » so kjem heile folket til å steina oss i hel; for dei trur fullt og fast at Johannes var ein profet.» 042 LUK 020 007 So svara dei at dei visste ikkje kvar Johannes-dåpen var ifrå.» 042 LUK 020 008 «Då segjer ikkje eg dykk heller kva rett eg hev til å gjera dette, » sagde Jesus. 042 LUK 020 009 So tok han til å tala til folket og sagde deim ei likning: «Det var ein gong ein mann som stelte til ein vingard; den leigde han burt til brukarar, og so for han utanlands og vart burte i lang æva. 042 LUK 020 010 Då rette tidi kom, sende han ein av sveinarne sine til brukarane, og kravde at dei skulde gjeva honom noko av det som var avla i vingarden. Men brukarane slo sveinen og sende honom burt att med tome hender. 042 LUK 020 011 So sende han atter ein annan svein; den slo dei og, og hædde honom og sende honom burt att med henderne tome. 042 LUK 020 012 Og endå ein tridje sende han; den for dei like eins med, slo honom til blods og kasta honom ut. 042 LUK 020 013 «Kva skal eg no gjera?» sagde han som åtte vingarden. «Eg vil senda son min, han som eg elskar so høgt; kann henda dei hev age for honom!» 042 LUK 020 014 Men då brukarane fekk sjå honom, lagde dei yver med kvarandre og sagde: «Dette er ervingen! Lat oss slå han i hel, so me kann få arven!» 042 LUK 020 015 So kasta dei honom ut or vingarden og slo honom i hel. Kva skal no vingardseigaren gjera med deim? 042 LUK 020 016 Han skal koma og gjera ende på desse brukarane og lata andre få vingarden.» Då dei høyrde det, sagde dei: «Slikt må aldri henda!» 042 LUK 020 017 Då såg han på deim og sagde: «Kva tyder då dette ordet i skrifti: «Den steinen byggjarane vanda, den var det som vart hyrnestein?» 042 LUK 020 018 Kvar den som fell på den steinen, skal slå seg sund; men den som steinen fell på, skal han smuldra til dust.» 042 LUK 020 019 Dei skriftlærde og øvsteprestarne vilde ha lagt hand på honom i same stund, men dei torde ikkje for folket; dei skyna at det var deim han meinte med likningi si. 042 LUK 020 020 So gjætte dei på honom og sende folk ut som skulde lura på honom og låst vera lovlydige, so dei kunde fanga honom i ord, og so gjeva honom yver til styremagti og i henderne på landshovdingen. 042 LUK 020 021 Dei sette fram eit spursmål for honom og sagde: «Meister, me veit at du talar og lærer rett og ikkje gjer skil på folk, men lærer Guds veg etter sanningi - 042 LUK 020 022 er det rett at me legg skatt til keisaren, eller er det ikkje?» 042 LUK 020 023 Men han gådde listi deira og sagde til deim: 042 LUK 020 024 «Syn meg ein sylvmynt! Kva bilæte og namn er det han hev?» «Det er keisarens, » svara dei. 042 LUK 020 025 «Vel, » sagde han til deim, «gjev so keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!» 042 LUK 020 026 Soleis kunde dei ikkje fanga honom i noko ord so folket var vitne på det; dei undra seg berre yver svaret hans og tagde. 042 LUK 020 027 So kom det nokre sadducæarar - det er dei som neittar at dei daude skal standa upp att - dei og sette fram eit spursmål for honom og sagde: 042 LUK 020 028 «Meister, Moses hev skrive den lovi åt oss, at når ein gift mann døyr barnlaus, so skal bror hans gifta seg med enkja og halda uppe ætti åt bror sin. 042 LUK 020 029 No var det ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona, men døydde barnlaus. 042 LUK 020 030 So gifte den andre seg med henne, 042 LUK 020 031 og so den tridje, og sameleis alle sju; dei døydde og hadde ikkje born etter seg. 042 LUK 020 032 Til slutt døydde kona og. 042 LUK 020 033 Kven av deim skal no den kona høyra til i eit anna liv? For alle sju hev havt henne til kona.» 042 LUK 020 034 Jesus svara: «Dei som liver her i verdi, dei gifter seg og vert burtgifte; 042 LUK 020 035 men dei som vert haldne verdige til å nå hi verdi og standa upp att frå dei daude, dei korkje gifter seg eller vert burtgifte; 042 LUK 020 036 dei kann heller ikkje døy meir; for dei er liksom englarne og er Guds born, av di dei hev stade upp att til eit nytt liv. 042 LUK 020 037 Men at dei avlidne skal vekkjast upp att, det hev Moses og synt i soga um klungeren, der han kallar Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. 042 LUK 020 038 Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande; for alle er livande for honom.» 042 LUK 020 039 Då tok nokre skriftlærde til ords og sagde: «No tala du vel, meister.» 042 LUK 020 040 Og dei torde ikkje oftare spyrja honom um noko. 042 LUK 020 041 So sagde han til deim: «Korleis kann dei segja at Messias er Davids son? 042 LUK 020 042 David segjer då sjølv i Salmeboki: «Herren sagde til herren min: «Sit ved høgre handi mi, 042 LUK 020 043 til eg dine fiendar fær til fotbenk for deg lagt!»» 042 LUK 020 044 So kallar no David honom herre; korleis kann han då vera son hans?» 042 LUK 020 045 Sidan tala han til læresveinarne og sagde so heile folket høyrde det: 042 LUK 020 046 «Agta dykk for dei skriftlærde som likar å ganga ikring i side kjolar og gjerne vil helsast torgi og hava dei fremste sessarne i synagogorne og dei høgste sæti i gjestebod! 042 LUK 020 047 dei som et upp huset for enkjor og for ei syn skuld held lange bøner. Dei skal få so mykje strengare dom.» 042 LUK 021 001 Då han såg upp, vart han var at dei rike lagde gåvorne sine i templekista; 042 LUK 021 002 og han vart var ei armodsleg enkja, som lagde tvo skjervar. 042 LUK 021 003 Då sagde han: «Det segjer eg dykk for sant: Denne fatige enkja hev lagt meir enn dei alle. 042 LUK 021 004 For det som desse gav, det gav dei alle av nøgdi si; men ho gav av si fatige råd - gav alt ho hadde til å livberga seg med.» 042 LUK 021 005 Det var nokre som tala um templet, at det var prydt med fagre steinar og vigde gåvor. Då sagde han: 042 LUK 021 006 «Dette som de skodar, um det skal de vita at det vil koma ei tid då her ikkje vert liggjande stein på stein, som ikkje skal rivast laus.» 042 LUK 021 007 «Når skal då dette ganga fyre seg, meister, » spurde dei, «og kva er merket på at den tidi lid nær?» 042 LUK 021 008 Då svara han: Sjå dykk fyre, so ingen fær ført dykk på villstig! For mange skal taka mitt namn og segja: «Det er eg!» og: «Det lid innpå tidi. Fylg ikkje etter deim! 042 LUK 021 009 Og når de høyrer um ufred og upprør, so vert ikkje fælne! For fyrst lyt det henda; men enden kjem ikkje straks.» 042 LUK 021 010 So sagde han til deim: «Folk skal reisa seg imot folk, og rike mot rike; 042 LUK 021 011 store jordskjelvar skal koma, og uår og sott kring i landi; og det skal syna seg skræmor og store teikn frå himmelen. 042 LUK 021 012 Men fyrr alt dette hender, skal dei leggja hand på dykk og forfylgja dykk og draga dykk inn i synagogor og fangehus; og de skal førast fram for kongar og landshovdingar for mitt namn skuld. 042 LUK 021 013 Då skal de koma til å vitna. 042 LUK 021 014 Legg dykk då på minne at de ikkje fyreåt tarv tenkja på korleis de skal svara for dykk! 042 LUK 021 015 Eg skal gjeva dykk munn og visdom, som ingen av motmennerne dykkar skal kunna standa seg for eller segja imot. 042 LUK 021 016 Jamvel foreldre og brør og skyldfolk og vener skal svika dykk og valda sume av dykk dauden, 042 LUK 021 017 og alle skal hata dykk for mitt namn skuld. 042 LUK 021 018 Men ikkje eit hår på hovudet dykkar skal forkomast. 042 LUK 021 019 Haldt ut, so skal de vinna sjælerne dykkar! 042 LUK 021 020 Når de ser at stridsherar kringset Jerusalem, då skal de vita at det ikkje er lenge fyrr han vert lagd i øyde. 042 LUK 021 021 Då lyt dei som er i Judaland røma til fjells; dei som er inni byen, lyt flytja ut, og dei som er utpå landet, må ikkje koma inn. 042 LUK 021 022 For dette er hemnardagarne; då skal det ganga fram alt det som stend skrive. 042 LUK 021 023 Stakkars deim som gjeng med barn eller gjev brjost, i dei dagarne! For det skal vera stor naud i landet og vreide yver dette folket. 042 LUK 021 024 Dei skal falla for sverdseggi og førast hertekne burt til alle heidningfolk, og Jerusalem skal heidningarne trøda under fot, til heidningtidi er ute. 042 LUK 021 025 Det skal syna seg teikn i sol og måne og stjernor, og på jordi skal folki fælast i vonløysa, når havet og brotsjøarne dyn. 042 LUK 021 026 Folk skal uvita av rædsla og gru for det som kjem yver mannaheimen; for himmelkrafterne skal skakast. 042 LUK 021 027 Då skal dei sjå Menneskjesonen koma i skyi med velde og stor herlegdom. 042 LUK 021 028 Men når dette tek til å henda, då rett dykk upp, og lyft hovudet! for det lid mot utløysingi dykkar.» 042 LUK 021 029 So sagde han deim ei likning: «Sjå på fiketreet og alle andre tre! 042 LUK 021 030 So snart de ser dei hev sprotte, då veit de av dykk sjølve at no er sumaren nær. 042 LUK 021 031 Soleis når de ser dette hender, då veit de at Guds rike er nær. 042 LUK 021 032 Det segjer eg dykk for visst: Denne ætti skal ikkje forgangast fyrr alt saman hev hendt. 042 LUK 021 033 Himmel og jord skal forgangast, men mine ord skal aldri forgangast. 042 LUK 021 034 Gjev agt på dykk sjølve, at de aldri let hjarta tyngjast av rus og ovdrykk og verdsleg sut, so den dagen kjem uventande på dykk! 042 LUK 021 035 For som eit fuglenet skal han skal koma yver alle som bur kring i vidande verdi. 042 LUK 021 036 Vak kvar tid og stund, og bed at de kann få styrk til å røma undan alt dette som koma skal, og standa dykk framfor Menneskjesonen!» 042 LUK 021 037 Um dagarne lærde han i templet; men um kveldarne gjekk han ut or byen og var natti yver på den åsen dei kallar Oljeberget. 042 LUK 021 038 Og alt folket kom tidleg um morgonen til honom i templet og lydde på honom. 042 LUK 022 001 No leid det nær innåt søtebrødhelgi, som dei kallar påske. 042 LUK 022 002 Og øvsteprestarne og dei skriftlærde grunda på korleis dei skulde bera seg åt for å få rudt honom or vegen; for dei var rædde folket. 042 LUK 022 003 Då for Satan i Judas, han som dei kalla Iskariot, og som var ein av dei tolv; 042 LUK 022 004 han gjekk av stad og tala med øvsteprestarne og hovdingarne for tempelvakti um korleis han skulde få gjeve Jesus yver til deim. 042 LUK 022 005 Dei vart glade og lova honom pengar. 042 LUK 022 006 Han slo til, og sidan leita han etter eit laglegt høve til å gjeva han yver til deim utan uppstyr. 042 LUK 022 007 So kom søtebrødsdagen, den dagen då påskelambet skulde slagtast. 042 LUK 022 008 Då sende han Peter og Johannes i veg og sagde: «Gakk av stad og stell til påskemålet åt oss, so me kann halda måltid!» 042 LUK 022 009 «Kvar vil du me skal stella det til?» spurde dei. 042 LUK 022 010 «Høyr her!» svara han; «når de kjem inn i byen, møter de ein mann som ber ei krukka med vatn. Honom skal de fylgja til han gjeng inn i eit hus, 042 LUK 022 011 og so skal de segja til huseigaren: «Meisteren helsar: Kvar er romet der eg kann halda påskemåltid med læresveinarne mine?» 042 LUK 022 012 Då syner han dykk ein stor sal med duka bord. Der skal de stella til. 042 LUK 022 013 So gjekk dei, og fann det so som han hadde sagt, og dei stelte til påskemålet. 042 LUK 022 014 Då tidi kom, sette han seg til bords, og apostlarne med honom. 042 LUK 022 015 Og han sagde til deim: Eg hev lengta so etter å eta dette påskemålet i lag med dykk, fyrr eg skal lida; 042 LUK 022 016 for eg segjer dykk: Eg kjem aldri til å eta det meir, fyrr det hev fenge fullnaden sin i Guds rike.» 042 LUK 022 017 So tok han ein kalk i handi, og takka og sagde: «Tak dette og skift det imillom dykk! 042 LUK 022 018 For eg segjer dykk: Heretter skal eg aldri drikka av druvesafti fyrr Guds rike er kome.» 042 LUK 022 019 Og han tok brødet, takka, og braut det, og gav deim og sagde: «Dette er likamen min, som vert gjeven for dykk! Gjer dette til minne um meg!» 042 LUK 022 020 Like eins kalken etter dei hadde ete kveldverden, og sagde: «Denne kalken er den nye pakt i blodet mitt, det som renn for dykk. 042 LUK 022 021 Men sjå: svikaren held handi si framyver bordet med meg! 042 LUK 022 022 Menneskjesonen gjeng fulla burt; for so er det laga. Men ve yver den mannen som veld at han vert gjeven i fiendehand!» 042 LUK 022 023 Då tok dei til å dryfta seg imillom kven av deim det kunde vera som skulde koma til å gjera dette. 042 LUK 022 024 Det vart og ein ordstrid millom deim um kven av deim som skulde gjelda for den største. 042 LUK 022 025 Då sagde han til deim: «Kongarne råder yver folki sine, og dei som held deim i age, vert kalla velgjerdsmenner. 042 LUK 022 026 So må det ikkje vera med dykk; men den som er største ibland dykk, skal vera som han var yngst, og styraren som han var tenar. 042 LUK 022 027 For kven er størst, den som sit til bords, eller den som ber på bordet? Er det’kje den som sit til bords? Men eg er berre som ein bordsvein ibland dykk. 042 LUK 022 028 De er dei som heldt ut hjå meg i røyningarne mine, 042 LUK 022 029 og eg eignar dykk kongedøme, liksom far min eigna meg det; 042 LUK 022 030 de skal eta og drikka ved bordet mitt i mitt rike, og sitja i kvar sitt høgsæte og styra dei tolv Israels-ætterne. 042 LUK 022 031 Simon, Simon, høyr kva eg segjer: Satan kravde å få sælda dykk liksom korn. 042 LUK 022 032 Men eg hev bede for deg at trui di ikkje må trjota, og når du ein gong vender um, so styrk brørne dine!» 042 LUK 022 033 «Herre, » sagde Peter, «med deg gjeng eg gjerne både i fangehus og i dauden.» 042 LUK 022 034 «Eg segjer deg, Peter, » svara Herren: «Hanen gjel ikkje i natt, fyrr du tri gonger hev neitta at du kjenner meg.» 042 LUK 022 035 So sagde han til deim: «Då eg sende dykk i veg forutan pung og skreppa og skor, vanta de då nokon ting?» «Ingen ting, » svara dei. 042 LUK 022 036 «Men no lyt den som hev pung taka honom med, » sagde han, «og like eins den som hev skreppa, og den som ikkje hev noko sverd, lyt selja kjolen sin og kjøpa seg eit. 042 LUK 022 037 For eg segjer dykk at på meg lyt det sannast det ordet som stend skrive: «Og han vart rekna millom brotsmenner.» For med meg lid det mot enden.» 042 LUK 022 038 «Herre, » sagde dei, «sjå her er tvo sverd.» «Det er nok, » svara han. 042 LUK 022 039 So gjekk han ut og tok vegen til Oljeberget, som han var van ved; og læresveinarne fylgde og med. 042 LUK 022 040 Då han var komen dit, sagde han til deim: «Bed at de ikkje må koma i freisting!» 042 LUK 022 041 Han drog seg ifrå deim so langt som eit steinkast og lagde seg på kne og bad: 042 LUK 022 042 «Fader, um du vilde taka denne skåli ifrå meg! Men lat det ikkje vera som eg vil, berre som du vil!» 042 LUK 022 043 Ein engel frå himmelen synte seg for honom og styrkte honom. 042 LUK 022 044 Og i si såre hjartekvida bad han endå heitare, og sveiten hans vart som blodsdråpar, som fall ned på jordi. 042 LUK 022 045 So reiste han seg frå bøni. Då han kom til læresveinarne, såg han at dei hadde sovna av sorg. 042 LUK 022 046 Då sagde han til deim: «Kvi søv de? Statt upp, og bed at de ikkje må koma i freisting!» 042 LUK 022 047 Fyrr han hadde tala ut, fekk han sjå ein flokk som kom; han som heitte Judas - ein av dei tolv - gjekk fyre deim og kom burtåt Jesus, vilde kyssa honom. 042 LUK 022 048 Då sagde Jesus til honom: «Judas, svik du Menneskjesonen med ein kyss?» 042 LUK 022 049 Då dei som var ikring honom såg korleis det bar i veg, sagde dei: «Herre, skal me slå til med sverdet?» 042 LUK 022 050 Og ein av deim hogg til tenaren åt øvstepresten, og sneidde av honom det høgre øyra. 042 LUK 022 051 Då tok Jesus til ords og sagde: «Lat det vera nok med det!» Og han tok burtpå øyra hans og lækte honom. 042 LUK 022 052 So sagde han til deim som var komne og skulde taka honom, øvsteprestarne og tempelhovdingarne og styresmennerne: «De kjem med sverd og stavar som eg skulde vera ein røvar! 042 LUK 022 053 Den tid eg var saman med dykk i templet dag etter dag, då baud de’kje til å gripa meg. Men no er det dykkar time, no er det myrkret som råder.» 042 LUK 022 054 So tok dei honom og førde honom burt og inn i garden åt øvstepresten; og Peter fylgde eit langt stykke etter. 042 LUK 022 055 Dei hadde gjort upp ein eld midt i gardsromet og sett seg ikring, og Peter sette seg midt ibland deim. 042 LUK 022 056 Med han sat der i ljoset, vart ei tenestgjenta var honom; ho stirde på honom og sagde: «Denne var og med honom!» 042 LUK 022 057 Men han neitta og sagde: «Eg kjenner honom ikkje, kvinna!» 042 LUK 022 058 Eit lite bil etter vart ein annan var honom og sagde: «Du er og ein av deim!» «Nei, mann, det er eg ikkje!» svara Peter. 042 LUK 022 059 Då um lag ein time var liden, var det ein til som sanna det og sagde: «Jau visst var denne og med honom; han er då ein galilæar.» 042 LUK 022 060 «Eg veit’kje kva du talar um, mann!» sagde Peter. Og straks, fyrr han hadde tala ut, gol hanen. 042 LUK 022 061 Då vende Herren seg og såg på Peter; og Peter kom i hug det ordet Herren hadde sagt til honom: «Fyrr hanen gjel i natt, hev du avneitta meg tri gonger.» 042 LUK 022 062 Og han gjekk ut og gret sårt. 042 LUK 022 063 Dei mennerne som heldt Jesus, spotta honom og slo honom. 042 LUK 022 064 Dei kasta eit klæde yver honom og spurde: «Kven var det som slo deg? Seg oss det, du som er ein profet!» 042 LUK 022 065 Og mange andre hædingsord tala dei til honom. 042 LUK 022 066 Då det vart dag, kom styresmennerne åt folket i hop, og øvsteprestarne og dei skriftlærde; dei førde honom fram i rådsmøtet sitt 042 LUK 022 067 og sagde: «Er du Messias, so seg oss det!» «Um eg segjer det åt dykk, trur de det ikkje, » svara han, 042 LUK 022 068 «og um eg spør, svarar de ikkje. 042 LUK 022 069 Men heretter skal Menneskjesonen sitja ved høgre handi åt Guds allmagt.» 042 LUK 022 070 Då spurde dei alle: «Er du då Guds Son?» Han svara: «De segjer det, og eg er det.» 042 LUK 022 071 «Kva skal me med fleire vitnemål?» sagde dei då; «no høyrde me det av hans eigen munn!» 042 LUK 023 001 Då reiste dei seg, heile hopen, og førde honom til Pilatus, 042 LUK 023 002 og bar fram klagemålet sitt mot honom. «Me hev kome etter at denne mannen forvillar folket vårt, » sagde dei; «han forbyd deim å gjeva keisaren skatt, og segjer at han er Messias, ein konge.» 042 LUK 023 003 Då tok Pilatus til ords og spurde honom: «Er du kongen yver jødarne?» «Det er som du segjer, » svara han. 042 LUK 023 004 Pilatus sagde til øvsteprestarne og folket: «Eg finn ingi skuld hjå denne mannen.» 042 LUK 023 005 Då tok dei sterkare i og sagde: «Han øser upp folket med læra si i heile Jødeland; han tok til med det i Galilæa, og no hev han kome alt hit.» 042 LUK 023 006 Då Pilatus høyrde det, spurde han um mannen var frå Galilæa, 042 LUK 023 007 og so snart han vart vis med at han lydde under Herodes’ velde, sende han honom åt Herodes; for han var og i Jerusalem i dei dagarne. 042 LUK 023 008 Herodes vart svært glad då han såg Jesus; han hadde lenge ynskt at han måtte få sjå honom; for han hadde høyrt mykje um honom og gjorde seg von um å få sjå eit teikn av honom. 042 LUK 023 009 Han spurde honom um mangt og mykje, men Jesus svara ikkje eit ord. 042 LUK 023 010 Øvsteprestarne og dei skriftlærde stod der og klaga på honom so sterkt dei kunde. 042 LUK 023 011 Og Herodes med hermennerne sine svivyrde og hædde honom, kasta ei brikjeleg kåpa um honom og sende honom so attende til Pilatus. 042 LUK 023 012 Den dagen vart Herodes og Pilatus vener; fyrr hadde det vore fiendskap millom deim. 042 LUK 023 013 So kalla Pilatus i hop øvsteprestarne og rådsherrarne og folket 042 LUK 023 014 og dei sagde til deim: «De hev ført denne mannen fram for meg og skulda honom for at han leider folket på avveg. No hev eg lydt honom ut, so de hev høyrt på det, men eg hev’kje funne honom saka i noko av det de klagar honom for. 042 LUK 023 015 Og det hev ikkje Herodes heller; for eg sende dykk til honom. So kann de sjå, at han hev ikkje gjort noko, som han skulde lata livet for. 042 LUK 023 016 Difor vil eg refsa honom og so gjeva honom fri.» 042 LUK 023 017 Men han laut gjeva deim ein fange fri i høgtidi. 042 LUK 023 018 Då ropa dei alle som ein; «Burt med honom! Gjev oss Barabbas fri!» 042 LUK 023 019 - so heitte ein som var sett i fengsel for eitt upprør som hadde brote ut i byen, og for manndråp -. 042 LUK 023 020 På nytt tala Pilatus til deim; for han vilde gjerne gjeva Jesus fri. 042 LUK 023 021 Men dei ropa imot: «Krossfest honom, krossfest honom!» 042 LUK 023 022 So tala han til deim tridje gongen og sagde: «Kva vondt hev han då gjort, denne mannen? Eg hev’kje funne honom saka i noko som han kann dømast frå livet for. Difor vil eg refsa honom og so gjeva honom fri.» 042 LUK 023 023 Men dei braut på, og kravde med høge rop at han skulde krossfestast, og ropi deira fekk yvertaket. 042 LUK 023 024 Då dømde Pilatus so at det skulde vera som dei kravde. 042 LUK 023 025 Han løyste den som sat fengsla for upprør og manndråp, den som dei bad um, men gav Jesus yver til deim, so dei kunde gjera med honom som dei vilde. 042 LUK 023 026 Då dei førde honom burt, tok dei fat på ein mann som kom frå marki; han heitte Simon, og var frå Kyrene; honom lagde dei krossen på, so han skulde bera honom etter Jesus. 042 LUK 023 027 Ein stor folkehop fylgde honom; bland deim var det mange kvinnor, som øya og gret for hans skuld. 042 LUK 023 028 Jesus snudde seg åt deim og sagde: «Jerusalems døtter, gråt ikkje yver meg! Gråt heller yver dykk sjølve og borni dykkar! 042 LUK 023 029 For det kjem dagar då dei skal segja: «Sæle dei som aldri bar barn under beltet! Sælt det livet som aldri hev født, og det brjostet som aldri hev fostra!» 042 LUK 023 030 Då kjem dei til å segja til fjelli: «Fall yver oss!» og til haugarne: «Gøym oss!» 042 LUK 023 031 For fer dei so med det grøne treet, korleis skal det då ganga med det turre?» 042 LUK 023 032 Tvo andre, tvo illgjerningsmenn, vart og førde av stad saman med honom og skulde lata livet. 042 LUK 023 033 Då dei kom til den staden som kallast Skallen, krossfeste dei honom der, og like eins illgjerningsmennerne, den eine på høgre og den andre på vinstre sida. 042 LUK 023 034 Men Jesus sagde: «Fader, forlat deim, for dei veit ikkje kva dei gjer!» So skifte dei klædi hans millom seg og drog strå um deim. 042 LUK 023 035 Folket stod og såg på; og rådsherrarne spotta og sagde: «Han hev hjelpt andre, no kann han hjelpa seg sjølv, dersom han er Guds Messias, den utvalde!» 042 LUK 023 036 Hermennerne gjorde narr av honom; dei gjekk fram og rette honom eddik og sagde: 042 LUK 023 037 «Er du kongen yver jødarne, so hjelp deg sjølv!» 042 LUK 023 038 Og uppyver honom var det ei innskrift: «Dette er kongen yver jødarne.» 042 LUK 023 039 Ein av illgjerningsmennerne som hekk der, hædde honom og sagde: «Er’kje du Messias? - hjelp deg sjølv og oss!» 042 LUK 023 040 Då tok den andre til ords, og skjemde på honom og sagde: «Ottast ikkje du heller Gud, du som er under same domen? 042 LUK 023 041 Og det er me med rette; for me fær berre lika for det me hev gjort. Men han hev ikkje gjort noko urett. 042 LUK 023 042 Jesus, » sagde han, «kom meg i hug når du kjem i ditt rike!» 042 LUK 023 043 «Det segjer eg deg for visst, » svara Jesus: «I dag skal du vera med meg i paradis.» 042 LUK 023 044 Det var no kring den sette timen; då vart det myrkt yver heile landet, alt til den niande timen, 042 LUK 023 045 og soli svartna. Forhenget i templet rivna midt i tvo. 042 LUK 023 046 Og Jesus ropa med høg røyst: «Fader, i dine hender gjev eg mi ånd!» Då han hadde sagt det, andast han. 042 LUK 023 047 Då hovudsmannen såg det som hende, lova han Gud og sagde: «Den mannen var sanneleg skuldlaus!» 042 LUK 023 048 Og heile folkemengdi som hadde samla seg for å sjå på dette, øya seg og gjekk burt att då dei såg kva som hende. 042 LUK 023 049 Men alle venerne hans, og dei kvinnorne som hadde fylgt honom frå Galilæa, stod langt undan og såg på. 042 LUK 023 050 Det var ein mann som heitte Josef, ein god og rettvis mann; han høyrde til det Høge Rådet, 042 LUK 023 051 men hadde ikkje vore med på rådi og gjerningarne deira; han åtte heime i Arimatæa, ein by i Jødeland, og var ein av deim som venta på Guds rike - 042 LUK 023 052 den mannen gjekk til Pilatus og bad um likamen åt Jesus, 042 LUK 023 053 tok honom ned, sveipte honom i lin og lagde honom i ei grav som var hoggi i berget, og som det endå ikkje var lagd nokon i. 042 LUK 023 054 Det var då fyrebuingsdagen, og kviledagen var i kjømdi. 042 LUK 023 055 Nokre av dei kvinnorne som hadde vore med han frå Galilæa, fylgde etter; dei skoda gravi og såg korleis likamen hans vart lagd. 042 LUK 023 056 So gjekk dei heim att og laga til angande kryddor og salvar. Kviledagen heldt dei seg i ro etter lovi. 042 LUK 024 001 Men den fyrste dagen i vika, tidleg i otta, kom dei til gravi, og hadde med seg kryddorne som dei hadde laga til. 042 LUK 024 002 Då fekk dei sjå at steinen var velt ifrå gravi; 042 LUK 024 003 dei gjekk inn, men fann ikkje likamen åt Herren Jesus. 042 LUK 024 004 Dei visste ikkje kva dei skulde tenkja um dette; då stod det med ein gong tvo menner i skinande klæde innmed deim, 042 LUK 024 005 og med dei fulle av otte stirde nedfyre seg, sagde mennerne til deim: «Kvi leitar de etter den livande millom dei daude? 042 LUK 024 006 Han er ikkje her; han hev stade upp att. Kom i hug kva han sagde med dykk då han endå var i Galilæa, 042 LUK 024 007 at Menneskjesonen skulde gjevast i henderne på synduge menneskje og krossfestast, og standa upp att tridje dagen!» 042 LUK 024 008 Då kom dei i hug ordi hans, 042 LUK 024 009 og dei gjekk burt att frå gravi, og fortalde alt dette til dei elleve og alle dei andre. 042 LUK 024 010 Det var Maria Magdalena og Johanna og Jakobs-Maria og dei hine kvinnorne i fylgjet deira - dei sagde dette med apostlarne; 042 LUK 024 011 men dei tenkte det var noko vas dei for med, og trudde deim ikkje. 042 LUK 024 012 Peter sprang like vel av stad til gravi, og då han lutte seg ned, såg han ikkje anna enn likklædi; so gjekk han burt att, og undrast med seg yver det som var hendt. 042 LUK 024 013 Same dagen gjekk tvo av deim utetter til ein liten by som heiter Emmaus, og ligg ei mil frå Jerusalem, 042 LUK 024 014 og på vegen tala dei med einannan um alt det som nyst hadde hendt. 042 LUK 024 015 Med dei no gjekk og tala og dryfte det med kvarandre, kom Jesus sjølv innåt og slo fylgje med deim; 042 LUK 024 016 men augo deira var fjetra, so dei kjende honom ikkje. 042 LUK 024 017 «Kva er det for ting de røder so um, med de gjeng etter vegen?» spurde han. Då stana dei, og det var sjåande til at dei sturde. 042 LUK 024 018 Og den eine av deim - han heitte Kleopas - tok til ords og sagde til honom: «Du må visst vera den einaste som held til i Jerusalem og ikkje veit kva som hev hendt der desse dagarne!» 042 LUK 024 019 «Kva for noko?» spurde han. «Det med Jesus frå Nasaret, » svara dei, «han som var ein profet, megtig i gjerning og ord for Gud og alt folket, 042 LUK 024 020 korleis øvsteprestarne og rådsherrarne våre fekk dømt honom frå livet og krossfeste honom. 042 LUK 024 021 Og me vona at han var den som skulde løysa ut Israel. Og med alt det so er det no på tridje dagen sidan dette gjekk fyre seg. 042 LUK 024 022 Men so hev og nokre kvinnor i flokken vår sett oss i uro og undring; dei var i otta ved gravi, 042 LUK 024 023 og fann ikkje likamen hans, men kom og fortalde at dei hadde set ei syn av englar, og at englarne hadde sagt at han liver. 042 LUK 024 024 Nokre av felagerne våre gjekk då ut til gravi, og fann det heiltupp so som kvinnorne hadde sagt, men honom såg dei ikkje.» 042 LUK 024 025 «Å, for uvituge de er, » svara han, «og for seinhuga til å tru alt det som profetarne hev tale! 042 LUK 024 026 Laut ikkje Messias lida dette, fyrr han kunde ganga inn til sin herlegdom?» 042 LUK 024 027 So tok han til frå Moses og alle profetarne, og i alle skrifterne lagde han ut for deim det som er sagt um honom der. 042 LUK 024 028 Då dei var tett innmed den byen dei skulde til, lest han vilja ganga lenger. 042 LUK 024 029 Men dei nøydde honom og sagde: «Ver hjå oss! Det lid til kvelds, og dagen hallar.» So gjekk han inn og var hjå deim. 042 LUK 024 030 Som han no sat til bords med deim, tok han brødet og velsigna det, og braut det og gav deim. 042 LUK 024 031 Då vart augo deira upplatne, so dei kjende honom att; men i det same kvarv han burt for augo deira. 042 LUK 024 032 Då sagde dei med einannan: «Brann ikkje hjarta i oss då han tala med oss på vegen, då han lagde ut skrifterne åt oss?» 042 LUK 024 033 Og dei tok ut i same stund, og gjekk attende til Jerusalem. Dei fann dei elleve og felagarne deira samla, og dei sagde: 042 LUK 024 034 «Herren hev sanneleg stade upp att, og hev synt seg for Simon.» 042 LUK 024 035 Og sjølve fortalde dei um det som hadde hendt på vegen, og korleis dei hadde kjent honom då han braut brødet. 042 LUK 024 036 Best dei tala um dette, stod han sjølv midt ibland deim og sagde: «Fred vere med dykk!» 042 LUK 024 037 Dei kvakk og vart rædde, og trudde det var ei ånd dei såg. 042 LUK 024 038 Då sagde han til deim: «Kvi er de so forstøkte, og kvifor vaknar det tvil i hjarta dykkar? 042 LUK 024 039 Sjå henderne og føterne mine, at det er eg sjølv! Kjenn på meg og sjå! Ei ånd hev då’kje kjøt og bein, som de ser eg hev.» 042 LUK 024 040 Då han hadde sagt det, synte han deim henderne og føterne sine. 042 LUK 024 041 Då dei endå ikkje kunde tru for gleda, men berre undra seg, sagde han: «Hev de noko etande her?» 042 LUK 024 042 Dei gav han eit stykke steikt fisk og noko av ei honningkaka, 042 LUK 024 043 og han tok det og åt det for augo deira. 042 LUK 024 044 So sagde han til deim: «Dette var det eg tala til dykk um då eg endå var i lag med dykk, at alt som er skrive um meg i Moselovi og profetarne og salmarne, laut sannast.» 042 LUK 024 045 So let han upp for tankarne deira, so dei kunde skyna skrifterne. 042 LUK 024 046 «So stend skrive, » sagde han, «at Messias skal lida og standa upp frå dei daude tridje dagen, 042 LUK 024 047 og i hans namn skal umvending og syndeforlating ropast ut for alle folkeslag; frå Jerusalem skal det ganga ut. 042 LUK 024 048 De skal sjølve vitna um dette. 042 LUK 024 049 Og no vil eg senda yver dykk det som far min hev lova; men de skal halda dykk rolege i byen, til de vert budde med kraft frå det høge.» 042 LUK 024 050 Sidan tok han deim med seg ut or byen, til burt imot Betania, og han lyfte upp henderne og velsigna deim. 042 LUK 024 051 Og med han lyste velsigningi, skildest han frå deim og for upp til himmelen. 042 LUK 024 052 Og dei kasta seg på kne og tilbad honom. So gjekk dei attende til Jerusalem i stor gleda, 042 LUK 024 053 og sidan var dei allstødt i templet og lova og prisa Gud. # # BOOK 043 JOH John Johannes 043 JOH 001 001 I upphavet var ordet, og ordet var hjå Gud, og ordet var Gud. 043 JOH 001 002 Han var i upphavet hjå Gud. 043 JOH 001 003 All ting vart til ved honom, og utan honom vart ikkje ein einaste ting til av det som hev vorte til. 043 JOH 001 004 I honom var liv, og livet var ljoset åt menneski. 043 JOH 001 005 Og ljoset skin i myrkret, og myrkret fekk ikkje magt med det. 043 JOH 001 006 Det stod fram ein mann, send ifrå Gud; Johannes er namnet hans. 043 JOH 001 007 Den mannen kom til vitnemål, at han skulde vitna um ljoset, so alle kunde tru ved honom. 043 JOH 001 008 Det var ikkje han som var ljoset, men han skulde vitna um ljoset. 043 JOH 001 009 Det sanne ljoset, som lyser upp kvart menneskje, var den gongen på veg til verdi. 043 JOH 001 010 Han var i verdi, og verdi hev vorte til ved honom, og verdi kjende honom ikkje. 043 JOH 001 011 Han kom til sitt eige, og hans eigne tok ikkje imot honom. 043 JOH 001 012 Men alle som tok imot honom, deim gav han rett til å verta Guds born, deim som trur på namnet hans, 043 JOH 001 013 som ikkje er fødde av blod, og ikkje av kjøts vilje, og ikkje av manns vilje, men av Gud. 043 JOH 001 014 Og Ordet vart kjøt og feste bu hjå oss, og me skoda herlegdomen hans, ein sovoren herlegdom som ein einboren Son hev frå Far sin, full av nåde og sanning. 043 JOH 001 015 Johannes vitnar um honom og ropar ut: «Han var det eg sagde soleis um: Den som kjem etter meg, hev vorte fyre meg; for han var til fyrr enn eg.» 043 JOH 001 016 Ja, av hans fullnad hev me alle fenge, og det nåde på nåde; 043 JOH 001 017 for lovi vart gjevi gjenom Moses, nåden og sanningi vart til ved Jesus Kristus. 043 JOH 001 018 Aldri hev nokon set Gud; den einborne Sonen, som er i fanget åt Faderen, han hev gjort honom kjend. 043 JOH 001 019 So var vitnemålet Johannes gav då jødarne sende prestar og levitar frå Jerusalem, som skulde spyrja honom: «Kven er du?» 043 JOH 001 020 Då sagde han beint ut, og dulde ikkje fyre det; han sagde beint ut: «Eg er ikkje Messias.» 043 JOH 001 021 «Kva er du då?» spurde dei. «Er du Elia?» «Nei, det er eg ikkje, » sagde han. «Er du profeten?» «Nei, » svara han. 043 JOH 001 022 «Kven er du?» sagde dei då - «so me hev eit svar å gjeva deim som hev sendt oss! Kva segjer du um deg sjølv?» 043 JOH 001 023 Han sagde: «Eg er røysti som ropar i heidi: «Beinka vegen åt Herren!» som profeten Jesaja segjer.» 043 JOH 001 024 Dei som var sende, høyrde til farisæarflokken. 043 JOH 001 025 So spurde dei honom: «Kvi døyper du då, når du ikkje er Messias, og ikkje Elia, og ikkje profeten?» 043 JOH 001 026 «Eg døyper med vatn, » svara Johannes; «midt ibland dykk stend ein som de ikkje kjenner: 043 JOH 001 027 han som kjem etter meg, og som eg ikkje er verdig til å løysa skobandet åt.» 043 JOH 001 028 Dette gjekk fyre seg i Betania, på hi sida åt Jordan, der Johannes var og døypte. 043 JOH 001 029 Dagen etter ser han Jesus koma burt imot seg, og segjer: «Sjå der er Guds lamb, som tek burt verdsens synd! 043 JOH 001 030 Det er han eg sagde det um: Etter meg kjem ein mann som hev vorte fyre meg; for han var til fyrr enn eg. 043 JOH 001 031 Eg kjende honom ikkje, men for di han skulde openberrast åt Israel, difor er det eg er komen og døyper med vatn.» 043 JOH 001 032 Og Johannes vitna: «Eg hev set Anden dala ned som ei duva frå himmelen, og han stana yver honom. 043 JOH 001 033 Eg kjende honom ikkje, men han som sende meg til å døypa med vatn, han sagde til meg: «Den du ser Anden dalar ned imot og stanar yver, han er den som døyper med den Heilage Ande.» 043 JOH 001 034 Og eg hev set det, og hev vitna at han er Guds Son.» 043 JOH 001 035 Andre dagen stod Johannes der atter med tvo av læresveinarne sine. 043 JOH 001 036 Då ser han Jesus, som kom gangande, og segjer: «Sjå der er Guds lamb!» 043 JOH 001 037 Dei tvo læresveinarne høyrde kva han sagde, og fylgde etter Jesus. 043 JOH 001 038 Då snudde Jesus seg, og då han såg dei fylgde etter honom, sagde han til deim: «Kva vil de?» «Kvar bur du, rabbi?» spurde dei - rabbi tyder meister -. 043 JOH 001 039 «Kom, so skal de sjå!» svara han. So gjekk dei med honom, og såg kvar han budde, og dei vart verande hjå honom den dagen. Det var ikring tiande timen. 043 JOH 001 040 Andreas, bror åt Simon Peter, var ein av dei tvo som hadde høyrt ordi hans Johannes og fylgt etter Jesus. 043 JOH 001 041 Han finn fyrst bror sin, Simon, og segjer til honom: «Me hev funne Messias!» - Messias er det same som Kristus -. 043 JOH 001 042 Han tok honom med seg til Jesus. Jesus såg på honom og sagde: «Du er Simon Johannesson; du skal kallast Kefas!» - Kefas er det same som Peter -. 043 JOH 001 043 Dagen etter vilde Jesus taka ut og fara til Galilæa. Han møter Filip, og segjer til honom: «Fylg meg!» 043 JOH 001 044 Filip var frå Betsaida, same byen som Andreas og Peter var ifrå. 043 JOH 001 045 Filip møter Natanael, og segjer til honom: «Me hev funne den som Moses hev skrive um i lovi, og som profetarne hev skrive um; det er Jesus Josefsson frå Nasaret.» 043 JOH 001 046 «Kann det koma noko godt frå Nasaret?» sagde Natanael. «Kom og sjå!» svara Filip. 043 JOH 001 047 Jesus såg Natanael koma burt imot seg, og sagde um honom: «Sjå der er ein egte israelit, ein som det ikkje finst svik i!» 043 JOH 001 048 Natanael segjer til honom: «Kvar kjenner du meg ifrå?» «Eg såg deg då du var under fiketreet, fyrr Filip ropa på deg, » svara Jesus. 043 JOH 001 049 Då tok Natanael til ords og sagde til honom: «Rabbi, du er Guds Son, du er Israels konge!» 043 JOH 001 050 «Trur du for di eg sagde deg at eg hadde set deg innunder fiketreet?» svara Jesus; «du skal få sjå større ting enn det. 043 JOH 001 051 Det segjer eg dykk for visst og sant, » sagde han med honom: «De skal sjå himmelen open og Guds englar stiga upp og stiga ned yver Menneskjesonen.» 043 JOH 002 001 Tridje dagen stod det eit brudlaup i Kana i Galilæa. Mor åt Jesus var der, 043 JOH 002 002 og Jesus og læresveinarne hans vart og bedne til brudlaupet. 043 JOH 002 003 Då vinen traut, segjer mor åt Jesus til honom: «Dei hev ikkje vin!» 043 JOH 002 004 «Kva vil du meg, kvinna?» svara Jesus; «mi tid er ikkje endå komi.» 043 JOH 002 005 «Gjer alt han segjer til dykk!» sagde mor hans til bordsveinarne. 043 JOH 002 006 Etter di no jødarne hev for vis å två seg fyre måli, stod det der seks vats-kjer av stein; kvart av deim tok tvo eller tri anker. 043 JOH 002 007 «Fyll kjeri med vatn!» segjer Jesus til bordsveinarne. Då fyllte dei kjeri heilt uppåt barden. 043 JOH 002 008 So sagde han til deim: «Aus no upp, og ber det til kjøkemeisteren!» Dei so gjorde; 043 JOH 002 009 men då kjøkemeisteren hadde smaka på vatnet som var vorte til vin, og ikkje visste kvar den vinen kom ifrå - men bordsveinarne visste det, dei som hadde aust upp vatnet - so ropa han på brudgomen, og sagde til honom: 043 JOH 002 010 «Kvar mann set fyrst fram den gode vinen, og når folk hev vorte drukne, den ringare; du hev gøymt den gode vinen til no!» 043 JOH 002 011 Dette fyrste teiknet sitt gjorde Jesus i Kana i Galilæa, og let sin herlegdom skina fram; og læresveinarne hans trudde på honom. 043 JOH 002 012 Sidan for han ned til Kapernaum med mor si og brørne og læresveinarne sine, og der vart dei verande nokre få dagar. 043 JOH 002 013 Det leid til påskehelgi åt jødarne, og Jesus for upp til Jerusalem. 043 JOH 002 014 I templet fann han folk som selde uksar og sauer og duvor, og andre som sat og veksla pengar. 043 JOH 002 015 Då gjorde han seg ei svepa av reimar og dreiv deim alle ut or templet, og sauerne og uksarne med; småpengarne åt vekslarane kasta han utyver, og velte bordi deira, 043 JOH 002 016 og til duvekræmarane sagde han: «Burt med dette! Gjer ikkje huset åt Far min til ei krambud!» 043 JOH 002 017 Og læresveinarne kom i hug at det stend skrive: «Brennhug for ditt hus kjem til å eta meg upp.» 043 JOH 002 018 Då tok jødarne til ords og sagde til honom: «Kva teikn syner du oss, sidan du gjer dette?» 043 JOH 002 019 Jesus svara: «Riv dette templet ned, og eg skal reisa det upp att på tri dagar!» 043 JOH 002 020 «I seks og fyrti år hev det vore bygt på dette templet, » sagde dei då, «og du vil reisa det upp att på tri dagar!» 043 JOH 002 021 Men det var likams-templet sitt han tala um. 043 JOH 002 022 Då han no hadde stade upp frå dei daude, kom læresveinarne hans i hug at han hadde sagt dette, og dei trudde Skrifti og det ordet Jesus hadde sagt. 043 JOH 002 023 Medan han var i Jerusalem i påskehelgi, på høgtidi, trudde mange på namnet hans då dei såg dei teikni han gjorde. 043 JOH 002 024 Men sjølv trudde Jesus seg ikkje til deim, av di han kjende alle, 043 JOH 002 025 og ikkje trong at nokon skulde vitna um noko menneskje; for han visste sjølv kva som budde i det menneskjet. 043 JOH 003 001 Det var ein mann av farisæarflokken som heitte Nikodemus, ein av rådsherrarne åt jødarne. 043 JOH 003 002 Han kom ein gong til Jesus um natti og sagde: «Rabbi, me veit at du er ein lærar som er komen frå Gud; for ingen kann gjera desse teikni som du gjer, utan Gud er med honom.» 043 JOH 003 003 Jesus svara: «Det segjer eg deg for sant og visst: Ingen kann sjå Guds rike utan han vert fødd på nytt.» 043 JOH 003 004 Nikodemus segjer til honom: «Korleis kann ein som er gamall verta fødd? han kann då vel ikkje koma inn i livet åt mor si andre gongen, og fødast til verdi!» 043 JOH 003 005 Jesus svara: «Det segjer eg deg for sant og visst: Utan ein vert fødd av vatn og ånd, kann han ikkje koma inn i Guds rike. 043 JOH 003 006 Det som er født av kjøtet, er kjøt, og det som er født av åndi, er ånd. 043 JOH 003 007 Undrast ikkje på at eg sagde med deg: De lyt fødast på nytt! 043 JOH 003 008 Vinden blæs kvar han vil, og du høyrer han tyt, men du veit ikkje kvar han kjem ifrå eller kvar han fer av. So er det med kvar som er fødd av åndi». 043 JOH 003 009 «Korleis kann det ganga til?» spurde Nikodemus. 043 JOH 003 010 «Du er Israels lærar, og veit ikkje det!» svara Jesus. 043 JOH 003 011 «Det segjer eg deg for visst og sant: Me talar um det me veit, og vitnar um det me hev set, men de tek ikkje imot vitnemålet vårt! 043 JOH 003 012 Når eg hev tala til dykk um det som høyrer jordi til, og de ikkje trur, korleis skal de då tru når eg talar til dykk um det som høyrer himmelen til? 043 JOH 003 013 Og ingen hev stige upp til himmelen utan han som steig ned frå himmelen, Menneskjesonen, som var i himmelen. 043 JOH 003 014 Og liksom Moses lyfte upp ormen i øydemarki, soleis lyt Menneskjesonen lyftast upp, 043 JOH 003 015 so kvar den som trur, skal hava æveleg liv i honom. 043 JOH 003 016 For so elska Gud verdi at han gav Son sin, den einborne, so kvar den som trur på honom, ikkje skal verta fortapt, men hava ævelegt liv. 043 JOH 003 017 For Gud sende ikkje Son sin til verdi so han skulde døma verdi, men so verdi skulde verta frelst ved honom. 043 JOH 003 018 Den som trur på honom, vert ikkje dømd; den som ikkje trur, er alt dømd, for di han ikkje hev trutt på namnet åt Guds einborne Son. 043 JOH 003 019 Og dette er domen: Ljoset hev kome til verdi, og menneski lika myrkret betre enn ljoset, for gjerningarne deira var vonde. 043 JOH 003 020 For kvar den som driv på med det som låkt er, hatar ljoset, og kjem ikkje til ljoset; for han vil ikkje at gjerningarne hans skal koma upp i dagen, slike dei er. 043 JOH 003 021 Men den som gjer etter sanningi, kjem til ljoset, so gjerningarne hans kann verta synberre; for dei er gjorde i Gud.» 043 JOH 003 022 Sidan kom Jesus og læresveinarne hans til Juda-bygderne, og der var han ei tid med deim, og døypte. 043 JOH 003 023 Johannes døypte og då; det var i Ænon, tett med Salim, han døypte; for det var mykje vatn der; og folk kom dit og let seg døypa. 043 JOH 003 024 Den tid var Johannes endå ikkje sett i fengsel. 043 JOH 003 025 So vart det eit ordskifte millom læresveinarne åt Johannes og ein Juda-mann um reinsingi. 043 JOH 003 026 Og dei kom til Johannes og sagde: «Rabbi, han som var i hop med deg på hi sida åt Jordan, han som du hev vitna for, han døyper, og alle kjem til honom.» 043 JOH 003 027 Johannes svara: «Eit menneskje kann ikkje få noko, utan det er gjeve honom frå himmelen. 043 JOH 003 028 De er sjølve vitni mine at eg sagde: «Eg er ikkje Messias, » men: «Eg er send fyre honom.» 043 JOH 003 029 Det er brudgomen som hev bruri; men belesveinen, som stend innmed og lyder på brudgomen, gleder seg hjarteleg når han høyrer målet hans. Slik gleda hev eg no fenge, og det i fullt mål. 043 JOH 003 030 Han lyt veksa, eg lyt minka. 043 JOH 003 031 Den som kjem ovantil, er yver alle; den som er frå jordi, er av jordi, og det han talar, er av jordi. Den som kjem frå himmelen, er yver alle; 043 JOH 003 032 det han hev set og høyrt, det vitnar han um, men ingen tek imot vitnemålet hans. 043 JOH 003 033 Den som hev teke imot hans vitnemål, hev stadfest at Gud er sannordig. 043 JOH 003 034 For den som Gud sende, talar Guds ord; for Gud gjev honom Anden umælt. 043 JOH 003 035 Faderen elskar Sonen, og hev gjeve alt i hans hender. 043 JOH 003 036 Den som trur på Sonen, hev æveleg liv; men den som ikkje lyder Sonen, fær ikkje sjå livet, men Guds vreide vert verande yver honom». 043 JOH 004 001 Då no Jesus fekk vita at farisæarane hadde høyrt han vann fleire læresveinar og døypte fleire enn Johannes 043 JOH 004 002 - endå det var ikkje Jesus sjølv som døypte, men læresveinarne hans - 043 JOH 004 003 so tok han ut frå Judæa og for til Galilæa att. 043 JOH 004 004 Han laut fara gjenom Samaria, 043 JOH 004 005 og kom då til ein by i Samaria som heiter Sykar og ligg tett ved den marki som Jakob gav Josef, son sin. 043 JOH 004 006 Der var Jakobs-kjelda. Jesus var trøytt etter ferdi, og sette seg beint ned der innmed kjelda; det var ikring den sette timen. 043 JOH 004 007 Då kjem det ei kvinna frå Samaria og vil draga upp vatn. Jesus segjer til henne: «Lat meg få drikka!» 043 JOH 004 008 For læresveinarne hans hadde gjenge inn til byen og skulde kjøpa mat. 043 JOH 004 009 «Korleis hev det seg, » segjer den samaritanske kvinna, «at du, som er jøde, bed meg, ei samaritansk kvinna, um drikka?» - for jødarne hev ikkje nokoslag samlag med samaritanarne. 043 JOH 004 010 Jesus svara: «Dersom du kjende Guds gåva, og visste kven han er, han som bed deg um drikka, so bad du honom, og han gav deg livande vatn.» 043 JOH 004 011 «Herre, » segjer kvinna, «du hev ingen ting å draga upp med, og brunnen er djup! Kvar hev du då det livande vatnet frå? 043 JOH 004 012 Er då du større enn Jakob, ættfaren vår, som hev gjeve oss brunnen? han hev sjølv drukke av honom, og sønerne og feet hans med.» 043 JOH 004 013 Jesus svara: «Kvar den som drikk av dette vatnet, vert tyrst att, 043 JOH 004 014 men den som drikk av det vatnet eg vil gjeva honom, vert aldri tyrst meir; for det vatnet eg gjev honom, vert i honom til ei kjelda med vatn som vell upp til ævelegt liv.» 043 JOH 004 015 «Herre, » sagde kvinna, «gjev meg det vatnet, so eg ikkje vert tyrst meir, og ikkje treng koma alt hit og draga upp vatn!» 043 JOH 004 016 Han segjer til henne: «Gakk og henta mannen din, og kom hit att!» 043 JOH 004 017 «Eg hev ingen mann, » svara kvinna. «Det er rett som du segjer, at du ikkje hev nokon mann, » sagde Jesus; 043 JOH 004 018 «for du hev havt fem menner, og den du hev no, er ikkje din mann. No sagde du sant.» 043 JOH 004 019 «Herre, eg ser at du er ein profet!» sagde kvinna. 043 JOH 004 020 «Federne våre tilbad Gud på dette fjellet, og de segjer at det er i Jerusalem ein skal tilbeda honom.» 043 JOH 004 021 Jesus segjer til henne: «Tru meg, kvinna; det kjem ei tid då de ikkje skal tilbeda Faderen på dette fjellet og ikkje i Jerusalem heller. 043 JOH 004 022 De tilbed det de ikkje kjenner, me tilbed det me kjenner; for frelsa kjem frå jødarne. 043 JOH 004 023 Men det kjem ei tid, og ho hev alt kome, då dei rette tilbedarane skal tilbeda Faderen i ånd og sanning; for slike tilbedarar er det Faderen vil hava. 043 JOH 004 024 Gud er ånd, og dei som tilbed honom, lyt tilbeda i ånd og sanning.» 043 JOH 004 025 Kvinna segjer til honom: «Eg veit at Messias kjem» - Messias er det same som Kristus -; «når han kjem, skal han læra oss alt.» 043 JOH 004 026 Jesus segjer til henne: «Det er eg - eg som talar med deg.» 043 JOH 004 027 I det same kom læresveinarne hans. Dei undra seg yver at han tala med ei kvinna; like vel var det ingen som sagde: «Kva vil du henne?» eller: «Kvi talar du med henne?» 043 JOH 004 028 So let kvinna vatskrukka si standa, og gjekk av stad til byen og sagde til folki: 043 JOH 004 029 «Kom, so skal de sjå ein mann som hev sagt meg alt eg hev gjort! Skal tru han er Messias?» 043 JOH 004 030 Då gjekk dei ut or byen. Med dei var på vegen til honom, 043 JOH 004 031 bad læresveinarne honom: «Et, rabbi!» 043 JOH 004 032 Han svara: «Eg hev ein mat som ikkje de veit um.» 043 JOH 004 033 Då sagde læresveinarne seg imillom: «Tru nokon hev bore mat til honom?» 043 JOH 004 034 Jesus segjer til deim: «Min mat er at eg gjer det han vil som sende meg, og fullfører hans verk. 043 JOH 004 035 Segjer ikkje de: «Det er endå fire månader fyrr hausten kjem?» Men høyr kva eg segjer dykk: Lyft upp augo dykkar og skoda åkrane, korleis dei alt gulnar mot hausten. 043 JOH 004 036 Den som haustar fær løn, og samlar grøda til ævelegt liv, so dei skal få gleda seg saman både den som sår og den som haustar. 043 JOH 004 037 For her høver det ordet: «Det er ein som sår og ein annan som haustar.» 043 JOH 004 038 Eg hev sendt dykk ut til å hausta det som de ikkje hev havt noko arbeidt med; andre hev havt arbeidet, og de hev gjenge inn i arbeidet deira.» 043 JOH 004 039 Det var mange av samaritanarne frå den byen som trudde på honom for det som kvinna hadde sagt då ho vitna: «Han hev sagt meg alt eg hev gjort!» 043 JOH 004 040 Då no samaritanarne kom til honom, bad dei at han vilde vera hjå deim, og han vart verande der tvo dagar. 043 JOH 004 041 Og mange fleire trudde for skuld ordet han tala, 043 JOH 004 042 og dei sagde til kvinna: «No trur me’kje lenger for skuld det du hev tala; for me hev sjølve høyrt honom og veit no for visst at han er den som skal frelsa verdi.» 043 JOH 004 043 Då dei tvo dagarne var lidne, tok han ut derifrå og for til Galilæa; 043 JOH 004 044 for Jesus vitna sjølv at ein profet vert ikkje æra i sitt eige fedreland. 043 JOH 004 045 Då han no kom til Galilæa, tok galilæarane vel imot honom; dei hadde set alt det han gjorde i Jerusalem på høgtidi; for dei var sjølve komne til høgtidi. 043 JOH 004 046 So kom han då atter til Kana i Galilæa, der han hadde gjort vatn til vin. I Kapernaum var det ein kongsmann som hadde ein sjuk son. 043 JOH 004 047 Då han fekk høyra at Jesus hadde teke ut frå Judæa og var komen til Galilæa, gjekk han til honom og bad at han vilde koma ned og lækja son hans; for han låg på det siste. 043 JOH 004 048 Jesus svara: «Ser de’kje teikn og under, so trur de ikkje.» 043 JOH 004 049 Kongsmannen segjer til honom: «Herre, kom ned innan barnet mitt døyr!» 043 JOH 004 050 Jesus segjer til honom: «Gakk heim att! Son din liver.» Mannen trudde det Jesus sagde til honom og gjekk. 043 JOH 004 051 Då han alt var på heimvegen, kom tenarane hans imot honom og sagde at guten hans livde. 043 JOH 004 052 So spurde han deim kva tid det hadde vorte betre med honom. «I går den sjuande timen slepte sotti honom, » sagde dei. 043 JOH 004 053 Då skyna faren at det var i den same timen som Jesus hadde sagt til honom: «Son din liver, » og han trudde, både han og heile hans hus. 043 JOH 004 054 Dette var det andre teiknet Jesus gjorde då han no atter kom frå Judæa til Galilæa. 043 JOH 005 001 Ei tid etterpå var det ei av høgtiderne åt jødarne, og Jesus for upp til Jerusalem. 043 JOH 005 002 Ved Saueporten i Jerusalem er det ein dam som dei på hebraisk kallar Betesda, med fem sulehallar kringum; 043 JOH 005 003 i deim låg det ei heil mengd med sjuke - blinde, halte, nomne - som venta på at vatnet skulle rørast upp; 043 JOH 005 004 for ein engel for frå tid til tid ned i dammen og rørde upp vatnet, og den fyrste som då steig uti, etter at vatnet var upprørt, han vart frisk, kva sjukdom han so leid av. 043 JOH 005 005 No var det der ein mann som hadde dregest med sjukdomen sin i åtte og tretti år. 043 JOH 005 006 Då Jesus såg honom liggja der, og fekk vita at han hadde vore sjuk i lang tid, sagde han til honom: «Vil du verta frisk?» 043 JOH 005 007 «Herre, » svara den sjuke, «eg hev ingen som kann bera meg ned i dammen når vatnet tek til å rørast, og med eg er på vegen, stig ein annan ned fyre meg.» 043 JOH 005 008 Jesus segjer til honom: «Statt upp, tak sengi di og gakk!» 043 JOH 005 009 Og straks vart mannen frisk, og tok sengi si og gjekk. Det var ein kviledag dette hende; 043 JOH 005 010 difor sagde jødarne til den som hadde vorte lækt: «Det er kviledag! Du hev ikkje lov til å bera sengi.» 043 JOH 005 011 Han svara: «Den som gjorde meg frisk, han sagde til meg: «Tak sengi di og gakk!»» 043 JOH 005 012 Dei spurde honom: «Kva var det for ein mann som sagde til deg: «Tak sengi di og gakk?»» 043 JOH 005 013 Men den som hadde vorte lækt, visste ikkje kven det var, for Jesus hadde drege seg undan av di det var so mykje folk der på staden. 043 JOH 005 014 Sidan fekk Jesus sjå honom i templet og sagde til honom: «No hev du fenge att helsa di. Synda no ikkje meir! elles kunde det henda deg noko verre!» 043 JOH 005 015 Mannen gjekk av stad og sagde med jødarne at det var Jesus som hadde gjort honom frisk. 043 JOH 005 016 Og difor forfylgde jødarne Jesus, sidan han gjorde slikt på ein kviledag. 043 JOH 005 017 Han svara deim: «Far min arbeider til no; eg arbeider og.» 043 JOH 005 018 Difor var jødarne endå meir huga på å drepa honom, sidan han ikkje berre braut helgi, men jamvel kalla Gud Far sin, og gjorde seg sjølv lik med Gud. 043 JOH 005 019 So tok Jesus til ords og sagde til deim: «Det segjer eg dykk for visst og sant: Sonen kann ingen ting gjera av seg sjølv, anna enn det han ser Faderen gjer; for det han gjer, det gjer Sonen og like eins. 043 JOH 005 020 For Faderen Sonen kjær, og syner honom alt det han gjer sjølv, og han skal syna honom større verk enn desse, so de skal koma til å undrast. 043 JOH 005 021 For liksom Faderen vekkjer upp dei daude og gjev deim liv, soleis gjev Sonen og liv åt kven han vil. 043 JOH 005 022 For Faderen dømer ikkje heller nokon, men hev gjeve heile domen yver til Sonen, 043 JOH 005 023 so alle skal æra Sonen som dei ærar Faderen. Den som ikkje ærar Sonen, ærar ikkje Faderen, som hev sendt honom. 043 JOH 005 024 Det segjer eg dykk for visst og sant: Den som høyrer mitt ord og trur den som sende meg, han hev ævelegt liv, og kjem ikkje for domen, men hev gjenge yver frå dauden til livet. 043 JOH 005 025 Det segjer eg dykk for visst og sant: Det kjem ei tid, ja, ho hev alt kome, då dei daude skal høyra røysti åt Guds Son, og dei som lyder på henne, skal liva. 043 JOH 005 026 For liksom Faderen hev liv i seg sjølv, so gav han og Sonen den gåva at han hev liv i seg sjølv; 043 JOH 005 027 og han gav honom fullmagt til å halda dom, av di han er ein menneskjeson. 043 JOH 005 028 De må ikkje undrast på det! For det kjem ein time då alle dei som ligg i graverne skal høyra hans røyst, 043 JOH 005 029 og dei skal koma ut; dei som hev gjort godt, skal standa upp til liv, og dei som hev gjort vondt, skal standa upp til dom. 043 JOH 005 030 Eg kann ikkje gjera noko av meg sjølv; eg dømer etter det eg høyrer, og domen min er rettferdig; for eg gjeng ikkje etter min eigen vilje, men etter hans vilje som sende meg. 043 JOH 005 031 Dersom eg vitnar um meg sjølv, so sæter ikkje vitnemålet mitt. 043 JOH 005 032 Det er ein annan som vitnar um meg, og eg veit at det vitnemålet han gjev meg, er sant. 043 JOH 005 033 De hev sendt bod til Johannes, og han hev vitna for sanningi. 043 JOH 005 034 Men eg tek ikkje mot vitnemål av noko menneskje; dette nemner eg berre av di eg gjerne vil de skal frelsast. 043 JOH 005 035 Han var lampa som brann og skein, og de hadde hug til å gleda dykk eit bil i ljoset hans. 043 JOH 005 036 Men eg hev eit vitnemål som er større enn det frå Johannes; for dei verki som Far min hev gjeve meg, og vil eg fullføra, sjølve dei verki eg gjer, vitnar um meg at Faderen hev sendt meg. 043 JOH 005 037 Og Faderen, som sende meg, hev sjølv vitna um meg. Hans røyst hev de aldri høyrt, og hans skapnad hev de aldri set, 043 JOH 005 038 og hans ord ber de ikkje i hjarta dykkar; for den han sende, honom trur de ikkje. 043 JOH 005 039 De granskar skrifterne av di de tenkjer at de hev eit ævelegt liv i deim, og dei er det som vitnar um meg. 043 JOH 005 040 Og endå vil de ikkje koma til meg, so de kann hava liv. 043 JOH 005 041 Eg tek ikkje mot æra av menneskje, 043 JOH 005 042 men eg kjenner dykk og for at de ikkje hev kjærleiken til Gud i dykk. 043 JOH 005 043 Eg er komen i far min’s namn, og de tek ikkje imot meg; kjem ein annan i sitt eige namn - honom tek de imot! 043 JOH 005 044 Korleis kann de tru, de som tek imot æra av kvarandre, men ikkje søkjer den æra som kjem frå den einaste Gud? 043 JOH 005 045 De må’kje tenkja eg vil klaga dykk for far min! Det er ein som klagar dykk, Moses, han som de hev sett dykkar von til. 043 JOH 005 046 For trudde de Moses, so trudde de meg; for det er meg han hev skrive um. 043 JOH 005 047 Men når de ikkje trur hans skrifter, korleis skal de då tru mine ord?» 043 JOH 006 001 Sidan for Jesus burt til hi sida av Galilæa- eller Tiberias-sjøen. 043 JOH 006 002 Og det fylgde honom mykje folk, av di dei såg dei teikni han gjorde på dei sjuke. 043 JOH 006 003 Men Jesus gjekk upp i fjellet, og der sette han seg med læresveinarne sine. 043 JOH 006 004 Det leid då mot påskehelgi åt jødarne. 043 JOH 006 005 Som no Jesus såg upp og vart var at det kom mykje folk til honom, segjer han til Filip: «Kvar skal me kjøpa brød, so desse folki kann få noko å eta?» 043 JOH 006 006 Det sagde han av di han vilde røyna honom; for han visste sjølv kva han vilde gjera. 043 JOH 006 007 «Brød for eit halvt hundrad dalar rekk ikkje til, so kvar av deim kann få eit lite stykke, » svara Filip. 043 JOH 006 008 Ein av læresveinarne hans - det var Andreas, bror åt Simon Peter - segjer til honom: 043 JOH 006 009 «Her er ein liten gut som hev fem byggbrød og tvo fiskar, men kva er det åt so mange?» 043 JOH 006 010 «Lat folket setja seg!» sagde Jesus. Det var mykje gras på den staden; so sette mennerne seg; dei var um lag fem tusund i talet. 043 JOH 006 011 Då tok Jesus brødi, og takka, og skifte deim ut til deim som sat der, og like eins av fiskarne, so mykje dei vilde hava. 043 JOH 006 012 Då dei var mette, segjer han til læresveinarne: «Sanka i hop dei molarne som att er, so ingen ting vert spillt!» 043 JOH 006 013 So gjorde dei det, og dei fyllte tolv korger med molarne som var att av dei fem byggbrødi etter deim som hadde ete. 043 JOH 006 014 Då no folket såg det teiknet han hadde gjort, sagde dei: «Dette er visst og sant profeten som skal koma til verdi!» 043 JOH 006 015 Då skyna Jesus at dei vilde koma og taka honom med magt og gjera honom til konge; difor drog han seg undan og gjekk upp i fjellet att, han åleine. 043 JOH 006 016 Då det vart kveld, gjekk læresveinarne ned til sjøen; 043 JOH 006 017 dei steig ut i båten og vilde fara yver sjøen, til Kapernaum. Det var alt myrkt vorte, og Jesus var endå ikkje komen til deim. 043 JOH 006 018 Bårorne gjekk høgt; for det bles ein hard vind. 043 JOH 006 019 Då dei so hadde rott umlag ei halv mil eller halvtridje fjordung, ser dei at Jesus kjem gangande på sjøen og kjem næmare og næmare innåt båten. Dei vart rædde, 043 JOH 006 020 men han sagde: «Det er eg; ver ikkje rædde!» 043 JOH 006 021 Då vilde dei taka honom upp i båten, og straks var båten ved det landet dei skulde til. 043 JOH 006 022 Dagen etter stod det endå ein folkehop på hi sida av sjøen; dei hadde set at det ikkje var meir enn ein båt der, og at Jesus ikkje gjekk i båten med læresveinarne sine, men læresveinarne tok av stad åleine. 043 JOH 006 023 Men det kom båtar frå Tiberias, tett innmed den staden dei hadde halde måltid etterpå Herrens takkebøn. 043 JOH 006 024 Då no folket såg at Jesus ikkje var der, og ikkje læresveinarne hans heller, steig dei sjølve i båtarne og for til Kapernaum og leita etter Jesus, 043 JOH 006 025 og då dei fann han der, på hi sida av sjøen, sagde dei til honom: «Når kom du hit, meister?» 043 JOH 006 026 Jesus svara deim: «Det segjer eg dykk for visst og sant: Det er’kje for di de såg teikn at de leitar etter meg, men for di de åt av brødi og vart mette. 043 JOH 006 027 Vinn dykk ikkje føda som forgjengst, men føda som varer og gjev eit ævelegt liv! Den skal Menneskjesonen gjeva dykk; for honom hev Faderen, Gud, sett sitt innsigle på.» 043 JOH 006 028 Då sagde dei til honom: «Korleis skal me fara åt, so me kann gjera Guds gjerningar?» 043 JOH 006 029 Jesus svara: «Det er Guds gjerning, at de skal tru på den som han sende.» 043 JOH 006 030 Då sagde dei til honom: «Kva teikn gjer då du, so me kann sjå det og tru deg? kva for verk gjer du? 043 JOH 006 031 Federne våre åt manna i øydemarki, som skrive stend: «Han gav dei brød frå himmelen å eta.»» 043 JOH 006 032 Då sagde Jesus til deim: «Det segjer eg dykk for visst og sant: Moses gav dykk ikkje brødet frå himmelen, men Far min gjev dykk det rette brødet frå himmelen; 043 JOH 006 033 for Guds-brødet er det brødet som kjem ned frå himmelen og gjev verdi liv.» 043 JOH 006 034 Då sagde dei til honom: «Herre, gjev oss alltid det brødet!» 043 JOH 006 035 Jesus svara: «Eg er livsens brød; den som kjem til meg, skal ikkje hungra, og den som trur på meg, skal aldri tyrsta. 043 JOH 006 036 Men eg sagde dykk at de hev set meg og endå ikkje trur. 043 JOH 006 037 Alle som Far min gjev meg, kjem til meg, og den som kjem til meg, skal eg so visst ikkje visa burt; 043 JOH 006 038 for eg hev kome ned frå himmelen, ikkje til å gjera det eg sjølv vil, men det han vil som sende meg, 043 JOH 006 039 og det er hans vilje som sende meg, at eg ikkje skal missa nokon av deim han hev gjeve meg, men vekkja deim upp att på den siste dag. 043 JOH 006 040 For so vil Far min, at kvar den som ser Sonen og trur på honom, skal hava ævelegt liv, og at eg skal vekkja honom upp att på den siste dag.» 043 JOH 006 041 Då murra jødarne og fann åt honom, for di han sagde: «Eg er brødet som kom ned frå himmelen.» 043 JOH 006 042 «Er’kje dette Jesus Josefsson? sagde dei; «me kjenner då både far hans og mor hans; korleis hev det seg at han no segjer: «Eg hev kome ned frå himmelen?»» 043 JOH 006 043 Då tok Jesus til ords og sagde til deim: «Haldt ikkje på å murra dykk imillom! 043 JOH 006 044 Ingen kann koma til meg utan Faderen, som sende meg, hev drege honom, og eg skal vekkja honom upp att på den siste dag. 043 JOH 006 045 Det stend skrive hjå profetarne: «Og alle skal dei vera upplærde av Gud.» Kvar som hev lydt på Faderen og lært, han kjem til meg. 043 JOH 006 046 Ikkje so at nokon hev set Faderen utan han som er frå Gud, han hev set Faderen. 043 JOH 006 047 Det segjer eg dykk for visst og sant: Den som trur, hev ævelegt liv. 043 JOH 006 048 Eg er livsens brød. 043 JOH 006 049 Federne dykkar åt manna i øydemarki og døydde; 043 JOH 006 050 her er det brødet som kjem ned frå himmelen, so den som et av det ikkje skal døy. 043 JOH 006 051 Eg er det livande brødet som kom ned frå himmelen; dersom nokon et av det brødet, skal liva i all æva; og brødet eg vil gjeva, er kjøtet mitt, som eg gjev til liv for verdi.» 043 JOH 006 052 Då trætta jødarne med kvarandre og sagde: «Korleis kann han gjeva oss kjøtet sitt å eta?» 043 JOH 006 053 Då sagde Jesus til deim: Det segjer eg dykk for visst og sant: Et de ikkje kjøtet åt Menneskjesonen, og drikk blodet hans, so hev de ikkje liv i dykk. 043 JOH 006 054 Den som et mitt kjøt og drikk mitt blod, hev eit ævelegt liv, og eg skal vekkja honom upp att på den siste dag. 043 JOH 006 055 For kjøtet mitt er retteleg mat, og blodet mitt er retteleg drykk. 043 JOH 006 056 Den som et mitt kjøt og drikk mitt blod, han vert verande i meg, og eg i honom. 043 JOH 006 057 Som den livande Faderen sende meg, og eg liver ved Faderen, so skal og den som et meg liva ved meg. 043 JOH 006 058 Det er brødet som kom ned frå himmelen; det er’kje som det federne dykkar åt, og so døydde: den som et dette brødet, skal liva i all æva.» 043 JOH 006 059 Dette sagde han i eit synagogemøte, med han lærde i Kapernaum. 043 JOH 006 060 Mange av læresveinarne hans sagde då dei høyrde det: «Dette er stride ord, kven kann lyda på honom?» 043 JOH 006 061 Jesus visste med seg at læresveinarne hans murra um dette, og han sagde til deim: «Støyter de dykk på dette? 043 JOH 006 062 Enn um de no fær sjå Menneskjesonen fara upp dit han var fyrr! 043 JOH 006 063 Det er åndi som gjev liv; kjøtet gjer ikkje noko gagn. Dei ordi eg hev tala til dykk, er ånd, og er liv; 043 JOH 006 064 men det er nokre av dykk som ikkje trur.» For Jesus visste frå fyrste stund kven det var som ikkje trudde, og kven det var som skulde svika honom. 043 JOH 006 065 Og han sagde: «Difor var det eg sagde dykk at ingen kann koma til meg utan det er gjeve honom av Faderen.» 043 JOH 006 066 For dette var det mange av læresveinarne hans som drog seg undan og ikkje gjekk ikring med honom lenger. 043 JOH 006 067 Då sagde Jesus til dei tolv: «Vil de og ganga dykkar veg?» 043 JOH 006 068 Simon Peter svara: «Herre, kven skulde me ganga til? Du hev det ævelege livs ord, 043 JOH 006 069 og me trur og veit at du er den Heilage frå Gud.» 043 JOH 006 070 «Hev eg ikkje sjølv valt dykk ut, alle tolv?» svara Jesus, «og ein av dykk er ein djevel!» 043 JOH 006 071 Han meinte Judas, son åt Simon Iskariot; for det var han som sidan skulde svika honom - han, ein av dei tolv. 043 JOH 007 001 Sidan for Jesus kringum i Galilæa; han vilde ikkje ferdast kring i Judæa; for jødarne sat um og vilde drepa honom. 043 JOH 007 002 So leid det fram til den jødiske høgtidi dei kallar lauvhyttehelgi. 043 JOH 007 003 Då sagde brørne hans til honom: «Flytt herifrå, og far til Judæa, so læresveinarne dine og kann få sjå dei verki du gjer! 043 JOH 007 004 For ingen som vil vera namnspurd, gjer noko i løynd. Når du gjer slike ting, so syn deg fram for verdi!» 043 JOH 007 005 For brørne hans trudde ikkje på honom, dei heller. 043 JOH 007 006 Jesus svara: «Mi tid er endå ikkje komi; men for dykk er det allstødt lagleg tid. 043 JOH 007 007 Verdi kann ikkje hata dykk; men meg hatar ho, for di eg vitnar um henne, at gjerningarne hennar er vonde. 043 JOH 007 008 Far de upp til høgtidi! Eg fer ikkje upp til denne høgtidi; for mi tid er endå ikkje fullkomi.» 043 JOH 007 009 Dette sagde han med deim, og vart verande i Galilæa. 043 JOH 007 010 Men då brørne hans var farne upp til høgtidi, då for han og dit, ikkje berrsynt, men som i løynd. 043 JOH 007 011 Jødarne leita no etter honom på høgtidi og sagde: «Kvar er han, denne mannen?» 043 JOH 007 012 Og det vart mykje mulling um honom millom folket; sume sagde: «Det er ein god mann!» andre sagde: «Nei, han forvillar folket!» 043 JOH 007 013 Men ingen tala fritt ut um honom; for dei var rædde jødarne. 043 JOH 007 014 Då det alt leid midt uti høgtidi, gjekk Jesus upp i templet og lærde. 043 JOH 007 015 Jødarne undra seg og sagde: «Kvar hev han lærdomen sin frå, som ikkje hev gjenge på nokon skule?» 043 JOH 007 016 Då tok Jesus til ords og sagde til deim: «Mi læra er’kje mi, men hans som sende meg. 043 JOH 007 017 Vil nokon gjera etter hans vilje, skal han få røyna um læra er frå Gud, eller um eg talar av meg sjølv. 043 JOH 007 018 Den som talar av seg sjølv, søkjer si eigi æra; men den som søkjer æra åt den som hev sendt honom, er sannordig, og det finst ikkje urett i honom. 043 JOH 007 019 Hev’kje Moses gjeve dykk lovi? og ingen av dykk held lovi. Kvi tenkjer de på å drepa meg?» 043 JOH 007 020 «Du er forgjord!» svara folket, «kven tenkjer på å drepa deg?» 043 JOH 007 021 Jesus svara deim: «Eg gjorde eitt verk, som de alle undrar dykk yver. 043 JOH 007 022 Moses hev gjeve dykk umskjeringi - ja, ho er no ikkje frå Moses, men frå federne - og de umskjer eit menneskje på kviledagen. 043 JOH 007 023 Når no eit menneskje fær umskjeringi på kviledagen, so ikkje lovi åt Moses skal brjotast, er de då harme på meg for di eg gjorde eit heilt menneskje godt att på ein kviledag? 043 JOH 007 024 Døm ikkje etter det som er utvendes, men lat domen dykkar vera rettferdig!» 043 JOH 007 025 Det var nokre av Jerusalems-buarne som sagde: «Er’kje dette den mannen som dei tenkjer på å drepa? 043 JOH 007 026 og no talar han fritt ut, og dei segjer ikkje eit ord til honom! Skulde dei styrande retteleg ha skyna at han er Messias? 043 JOH 007 027 Men um denne mannen veit me kvar han er ifrå, og når Messias kjem, veit ingen kvar han er ifrå.» 043 JOH 007 028 Difor ropa Jesus, med han lærde i templet: «Ja, de kjenner meg, og de veit og kvar eg er ifrå; og endå er eg ikkje komen av meg sjølv, men det er i røyndi ein som hev sendt meg, ein som de ikkje kjenner; 043 JOH 007 029 eg kjenner honom, for eg kjem ifrå honom, og det var han som sende meg.» 043 JOH 007 030 Då vilde dei gripa honom; men ingen lagde hand på honom; for endå var’kje tidi hans komi. 043 JOH 007 031 Men mange av folket trudde på honom og sagde: «Når Messias kjem, tru han då gjer fleire teikn enn denne mannen hev gjort?» 043 JOH 007 032 Farisæarane høyrde at folket mulla soleis um honom, og øvsteprestarne og farisæarane sende tenarar som skulde gripa honom. 043 JOH 007 033 Då sagde Jesus: «Endå eit lite bil er eg hjå dykk, so gjeng eg til honom som hev sendt meg; 043 JOH 007 034 de skal leita etter meg og ikkje finna meg, og der eg er, kann ikkje de koma.» 043 JOH 007 035 So sagde jødarne seg imillom: «Kvar vil han fara av, sidan me ikkje skal finna honom? Tru han vil fara til deim som bur rundt ikring millom grækarane, og læra grækarane? 043 JOH 007 036 Kva meinte han med dei ordi han sagde: «De skal leita etter meg og ikkje finna meg, og der eg er, kann ikkje de koma?»» 043 JOH 007 037 Den siste dagen, den største i høgtidi, stod Jesus og ropa ut: «Er det nokon som er tyrst, so lat honom koma til meg og drikka! 043 JOH 007 038 Den som trur på meg, frå hans liv skal det, som Skrifti segjer, renna elvar med livande vatn.» 043 JOH 007 039 Det sagde han um Anden som dei skulde få, dei som trudde på honom; for endå var ikkje Anden komen, av di Jesus endå ikkje var herleggjord. 043 JOH 007 040 Sume bland folket sagde då dei høyrde dei ordi: «Dette er visst og sant profeten.» 043 JOH 007 041 Andre sagde: «Det er Messias.» Men sume sagde: «Messias kjem då vel ikkje frå Galilæa? 043 JOH 007 042 Hev ikkje Skrifti sagt at Messias er av Davids ætt, og kjem frå Betlehem, den grendi som David åtte heime i?» 043 JOH 007 043 Soleis kløyvde folket seg i flokkar for hans skuld, 043 JOH 007 044 og sume av deim var huga til å gripa honom, men ingen lagde hand på honom. 043 JOH 007 045 Då tenararne kom attende, sagde øvsteprestarne og farisæarane til deim: «Kvi tok de honom ikkje med dykk?» 043 JOH 007 046 Tenarane svara: «Aldri hev noko menneskje tala som honom!» 043 JOH 007 047 Då sagde farisæarane: «Hev de og vorte dåra? 043 JOH 007 048 Er det nokon av dei styrande som trur på honom, eller av farisæarane? 043 JOH 007 049 Men denne mugen, som ikkje kjenner lovi, er forbanna.» 043 JOH 007 050 Segjer Nikodemus, han som fyrr ein gong var komen til Jesus, og som høyrde til flokken deira: 043 JOH 007 051 «Dømer lovi vår nokon mann, fyrr dei hev høyrt på honom og fenge vita kva han gjer?» 043 JOH 007 052 «Er du og frå Galilæa, kann henda?» svara dei. «Granska etter, so fær du sjå at det aldri kjem nokon profet frå Galilæa!» 043 JOH 007 053 So gjekk kvar heim til seg. 043 JOH 008 001 Jesus gjekk til Oljeberget. 043 JOH 008 002 Andre morgonen var han atter i templet; alt folket kom til honom, og han sette seg og lærde deim. 043 JOH 008 003 Då kjem dei skriftlærde og farisæarane med ei kona som var teki i egteskapsbrot; dei stelte henne midt framfyre honom 043 JOH 008 004 og sagde: «Meister, denne kona hev dei kome yver med ho gjorde hor. 043 JOH 008 005 Moses hev sagt oss fyre i lovi at slike kvinnor skal steinast; kva segjer no du?» 043 JOH 008 006 Det sagde dei av di dei vilde freista honom, so dei kunde hava noko å klaga honom for. Jesus lutte seg ned og skreiv med fingeren på marki. 043 JOH 008 007 Då dei heldt på og spurde, rette han seg upp og sagde: «Lat den av dykk som er syndelaus kasta den fyrste steinen på henne!» 043 JOH 008 008 So lutte han seg ned att, og skreiv på marki. 043 JOH 008 009 Men då dei høyrde det, gjekk dei burt, ein etter ein - dei eldste fyrst - so Jesus vart åleine att med kona som stod der. 043 JOH 008 010 Då rette han seg upp og sagde til henne: «Kvar er dei, kona? Hev ingen felt domen yver deg?» 043 JOH 008 011 «Ingen, Herre, » svara ho. «So dømer ikkje eg deg heller, » sagde Jesus: «Gakk heim, og synda ikkje meir!» 043 JOH 008 012 So tala Jesus atter til deim og sagde: «Eg er ljoset åt verdi. Den som fylgjer meg, skal ikkje ganga i myrkret, men hava livsens ljos.» 043 JOH 008 013 Då sagde farisæarane til honom: «Du vitnar um deg sjølv; vitnemålet ditt sæter ikkje.» 043 JOH 008 014 Jesus svara deim so: «Um eg so vitnar um meg sjølv, so er vitnemålet mitt sant; for eg veit kvar eg er komen ifrå og kvar eg fer av, men de veit ikkje kvar eg kjem ifrå eller kvar eg fer av. 043 JOH 008 015 De dømer etter kjøtet, eg dømer ingen; 043 JOH 008 016 men endå um eg dømer, so er domen min rett, for eg er ikkje einsleg, men eg og han som sende meg, er saman. 043 JOH 008 017 Og i dykkar eigi lov stend skrive at tvo manns vitnemål sæter. 043 JOH 008 018 Her er det eg som vitnar um meg sjølv, og Faderen, som sende meg, vitnar um meg.» 043 JOH 008 019 «Kvar er far din?» sagde dei då. Jesus svara: «De kjenner korkje meg eller far min; kjende de meg, so kjende de far min og.» 043 JOH 008 020 Desse ordi tala Jesus innmed tempelkista, med han lærde i heilagdomen, og ingen lagde hand på honom; for tidi hans var endå ikkje komi. 043 JOH 008 021 Ein annan gong sagde han til deim: «Eg gjeng burt, og de kjem til å leita etter meg, og de skal døy i syndi dykkar; dit som eg gjeng, kann ikkje de koma.» 043 JOH 008 022 «Tru han vil drepa seg sjølv?» sagde jødarne, «sidan han segjer: «Dit som eg gjeng, kann ikkje de koma?»» 043 JOH 008 023 Då sagde han til deim: «De er nedantil, eg er ovantil; de er frå denne verdi, eg er ikkje frå denne verdi; 043 JOH 008 024 difor sagde eg dykk at de skal døy i synderne dykkar; når de ikkje trur at eg er den eg er, so skal de døy i synderne dykkar.» 043 JOH 008 025 «Kven er du?» sagde dei då. «Kvi let eg’kje heller reint vera å tala til dykk?» svara Jesus. 043 JOH 008 026 «Mykje hev eg å segja og døma um dykk; men han som sende meg, er sannordig, og eg talar ikkje anna til verdi enn det eg hev høyrt av honom.» 043 JOH 008 027 Dei skyna ikkje at det var Faderen han tala til deim um. 043 JOH 008 028 Difor sagde Jesus: «Når de fær lyft Menneskjesonen upp i høgdi, då skal de skyna at eg er den eg er, og at eg ikkje gjer noko av meg sjølv, men talar dette soleis som Far min lærde meg det. 043 JOH 008 029 Og han som sende meg, er med meg; han let meg ikkje vera åleine; for eg gjer allstødt det som tekkjest honom.» 043 JOH 008 030 Då han tala so, trudde mange på honom. 043 JOH 008 031 So sagde Jesus til dei jødarne som trudde på honom: «Vert de verande i mitt ord, so er de rette læresveinarne mine, 043 JOH 008 032 og de skal læra å kjenna sanningi, og sanningi skal gjera dykk frie.» 043 JOH 008 033 «Me er Abrahams ætt, » lagde dei imot, «og hev aldri vore trælar for nokon; korleis hev det seg at du segjer: «De skal verta frie?»» 043 JOH 008 034 Jesus svara: «Det segjer eg dykk for visst og sant: Kvar den som gjer synd, er træl åt syndi. 043 JOH 008 035 Men trælen vert ikkje verande i huset for all tid - sonen vert verande der for all tid. 043 JOH 008 036 Fær no Sonen frigjort dykk, so vert de retteleg frie. 043 JOH 008 037 Eg veit at de er Abrahams ætt; men de tenkjer på å drepa meg, av di ordet mitt ikkje fær rom hjå dykk. 043 JOH 008 038 Eg talar um det eg hev set hjå far min, og soleis gjer de det som de hev høyrt av far dykkar.» 043 JOH 008 039 «Vår far er Abraham, » svara dei. Jesus segjer: «Var de Abrahams born, so gjorde de som Abraham gjorde; 043 JOH 008 040 men no sit de um og vil drepe meg, ein mann som hev tala til dykk um sanningi, som eg hev høyrt av Gud. Slikt gjorde ikkje Abraham. 043 JOH 008 041 De gjer som far dykkar gjorde.» «Me er ikkje fødde i hor, » sagde dei; «me hev ein far, Gud!» 043 JOH 008 042 Jesus sagde til deim: Var Gud far dykkar, so hadde de meg kjær; for eg hev gjenge ut frå Gud, og er komen frå honom; ikkje heller er eg komen av meg sjølv; det er han som hev sendt meg. 043 JOH 008 043 «Kvi skynar de ikkje min tale? Av di de ikkje toler å høyra ordi mine! 043 JOH 008 044 De hev djevelen til far, og det de vil, er å gjera det far dykkar hugast; han var ein manndråpar frå fyrste tid, og hev’kje sitt støde i sanningi; for det finst ikkje sanning i honom. Når han talar lygn, talar han av sitt eige; for han er ein ljugar og far åt lygni. 043 JOH 008 045 Men av eg talar sanningi, trur det meg ikkje. 043 JOH 008 046 Kven av dykk kann segja meg saka i nokor synd? Men når eg talar sanning, kvi trur de meg ikkje? 043 JOH 008 047 Den som er av Gud, høyrer Guds ord; de er ikkje av Gud, difor er det de ikkje høyrer.» 043 JOH 008 048 Då tok jødarne til ords og sagde til honom: «Er det’kje sant som me segjer at du er ein samaritan, og er forgjord?» 043 JOH 008 049 Jesus svara: «Eg er ikkje forgjord; eg ærar Far min, og de vanærar meg. 043 JOH 008 050 Men eg søkjer ikkje mi eigi æra, det er ein som søkjer henne, og dømer. 043 JOH 008 051 Det segjer eg dykk for visst og sant: Den som held seg etter mine ord, skal ikkje i all æva sjå dauden.» 043 JOH 008 052 «No veit me at du er forgjord, » sagde jødarne. «Abraham hev døytt, og profetarne og, og du segjer: «Den som held seg etter mine ord, skal ikkje i all æva smaka dauden.» 043 JOH 008 053 Er då du større enn Abraham, ættfaren vår? han døydde, og profetarne døydde! Kven gjer du deg sjølv til?» 043 JOH 008 054 Jesus svara: «Dersom eg ærar meg sjølv, so er æra mi ingen ting; det er Far min som ærar meg; de segjer han er dykkar Gud, 043 JOH 008 055 men de hev ikkje kjent honom, men eg kjenner honom; sagde eg at eg ikkje kjenner honom, so var eg ein ljugar som de! Men eg kjenner honom og held meg etter hans ord. 043 JOH 008 056 Abraham, ættfaren dykkar, gledde seg hjarteleg til å sjå min dag; og han såg honom og var fegen.» 043 JOH 008 057 «Du er endå ikkje femti år, » sagde jødarne, «og so hev du set Abraham!» 043 JOH 008 058 Jesus sagde til deim: «Det segjer eg dykk for visst og sant: Fyrr Abraham vart til, er eg til.» 043 JOH 008 059 Då tok dei upp steinar og vilde kasta på honom; men Jesus løynde seg og gjekk ut or templet. 043 JOH 009 001 Då han gjekk frametter, fekk han sjå ein mann som hadde vore blind frå han var fødd. 043 JOH 009 002 Læresveinarne spurde honom: «Rabbi, kven er det som hev synda, han eller foreldri hans, sidan han laut koma til verdi blind?» 043 JOH 009 003 «Dei hev ikkje synda, korkje han eller foreldri hans, » svara Jesus, «men det var for di Guds verk skulde syna seg på honom. 043 JOH 009 004 So lenge det er dag, lyt me gjera hans verk som hev sendt meg; det kjem ei natt då ingen kann gjera noko verk. 043 JOH 009 005 Medan eg er i verdi, er eg ljoset åt verdi.» 043 JOH 009 006 Med so sagt sputta han på jordi og laga ei gyrma av sputtet; den gyrma smurde han på augo hans 043 JOH 009 007 og sagde til honom: «Gakk og två deg i Siloadammen!» - Siloa tyder sendemann -. So gjekk han’stad og tvo seg, og då han kom att, kunde han sjå. 043 JOH 009 008 Då sagde grannarne og dei som jamleg hadde set honom fyrr - for han var ein tiggar: «Er’kje det han som sat og bad seg?» 043 JOH 009 009 «Jau, det er han, » sagde andre. Endå andre sagde: «Nei, men han er lik honom.» Sjølv sagde han: «Det er eg.» 043 JOH 009 010 «Korleis vart augo dine opna?» sagde dei då. 043 JOH 009 011 Han svara: «Den mannen som dei kallar Jesus, laga ei gyrma og smurde på augo mine og sagde til meg: «Gakk til Siloa og två deg!» So gjekk eg’stad og tvo meg, og då fekk eg syni mi.» 043 JOH 009 012 «Kvar er han, den mannen?» spurde dei. «Eg veit ikkje, » segjer han. 043 JOH 009 013 Dei fører honom til farisæarane, han som hadde vore blind. 043 JOH 009 014 Det var på ein kviledag Jesus laga gyrma og opna augo hans. 043 JOH 009 015 So spurde dei honom att, farisæarane og, korleis han hadde fenge syni si. «Han lagde ei gyrma på augo mine, » svara han; «so tvo eg meg, og no ser eg.» 043 JOH 009 016 Då sagde nokre av farisæarane: «Den mannen er ikkje frå Gud, sidan han ikkje held kviledagen.» Andre sagde: «Korleis kann ein syndug mann gjera slike teikn?» Og dei var usams um dette. 043 JOH 009 017 So segjer dei til den blinde att: «Kva segjer du um honom, sidan han hev opna augo dine?» «Han er ein profet, » svara han. 043 JOH 009 018 Då vilde ikkje jødarne tru det um honom at han hadde vore blind og fenge syni si, fyrr dei hadde henta foreldri åt honom som hadde fenge syni si. 043 JOH 009 019 Dei spurde deim: «Er dette son dykkar som de segjer er fødd blind? Korleis hev det seg då at han no ser?» 043 JOH 009 020 «Me veit at dette er vår son, og at han er fødd blind, » svara foreldri hans; 043 JOH 009 021 «men korleis det hev seg at han no ser, det veit me ikkje, og kven som hev opna augo hans, veit me’kje heller. Spør honom sjølv! Han er gamall nok; han kann sjølv svara for seg.» 043 JOH 009 022 Det sagde foreldri hans av di dei var rædde jødarne; for jødarne var alt samrådde um at den som kanna honom for Messias, skulde støytast ut or synagoga; 043 JOH 009 023 difor var det foreldri hans sagde: «Han er gamall nok; spør honom sjølv!» 043 JOH 009 024 So henta dei andre gongen til seg den mannen som hadde vore blind, og sagde til honom: «Gjev Gud æra! Me veit at denne mannen er ein syndar!» 043 JOH 009 025 «Um han er ein syndar, veit eg ikkje, » svara han; «eitt veit eg: eg var blind, og no ser eg.» 043 JOH 009 026 «Kva gjorde han med deg?» sagde dei då; «korleis gjekk det til at han opna augo dine?» 043 JOH 009 027 «Eg hev alt sagt dykk det, » svara han, «og de agta ikkje på det; kvi vil de høyra det upp att? Kann henda de og vil verta læresveinarne hans?» 043 JOH 009 028 Då skjelte dei honom ut og sagde: «Du er hans læresvein, men me er Moses’ læresveinar. 043 JOH 009 029 Me veit at Gud hev tala til Moses, men um denne veit me ikkje kvar han er ifrå.» 043 JOH 009 030 «Då er det underlegt at de ikkje veit kvar han er ifrå, » svara mannen; «han hev då opna mine augo. 043 JOH 009 031 Me veit at Gud ikkje høyrer på syndarar; men den som ottast honom og gjer etter hans vilje, den høyrer han. 043 JOH 009 032 Frå ævords tid hev det ikkje vore spurt at nokon hev opna augo på ein blindfødd. 043 JOH 009 033 Var’kje denne mannen komen frå Gud, kunde han ingen ting gjera.» 043 JOH 009 034 Då ropa dei imot honom: «I synder er du fødd og boren, og du vil læra oss!» og kasta honom ut. 043 JOH 009 035 Jesus fekk høyra at dei hadde kasta honom ut, og då han møtte honom, sagde han til honom: «Trur du på Guds Son?» 043 JOH 009 036 «Kven er det då, Herre, so eg kann tru på honom?» svara han. 043 JOH 009 037 Du hev set honom, sagde Jesus; «det er den som no talar med deg.» 043 JOH 009 038 «Eg trur, Herre!» sagde mannen og kasta seg på kne for honom. 043 JOH 009 039 Og Jesus sagde: «Til doms er eg komen til denne verdi, so dei som ikkje ser, skal sjå, og dei som ser, skal verta blinde.» 043 JOH 009 040 Nokre farisæarar som var innmed honom, høyrde det og sagde: «Kann henda me og er blinde?» 043 JOH 009 041 Då sagde Jesus: «Var de blinde, so hadde de ikkje synd; men no segjer de: «Me ser» - og syndi dykkar vert verande der ho var.» 043 JOH 010 001 «Det segjer eg dykk for visst og sant: Den som ikkje gjeng inn i sauekvii gjenom døri, men stig yver ein annan stad, han er ein tjuv og ein røvar; 043 JOH 010 002 Men den som gjeng inn gjenom døri, er hyrding åt sauerne. 043 JOH 010 003 Honom let dørvaktaren upp åt, og sauerne høyrer målet hans, og han kallar sine sauer på namn, og leider deim ut. 043 JOH 010 004 Når han hev fenge ut alle sauerne sine, gjeng han fyre deim, og sauerne fylgjer honom; for dei kjenner målet hans. 043 JOH 010 005 Ein framand vilde dei aldri fylgja; dei vilde røma for honom, av di dei ikkje kjenner målet åt dei framande.» 043 JOH 010 006 Denne likningi fortalde Jesus deim, men dei skyna ikkje kva det var han tala til deim um. 043 JOH 010 007 So tala Jesus atter til deim og sagde: «Det segjer eg dykk for visst og sant: Eg er døri som ber inn til sauerne. 043 JOH 010 008 Alle dei som er komne fyre meg, er tjuvar og røvarar; men sauerne høyrde ikkje på deim. 043 JOH 010 009 Eg er døri; den som gjeng inn gjenom meg, skal verta berga, og skal ganga inn og ganga ut og finna beite. 043 JOH 010 010 Tjuven kjem ikkje for anna enn for di han vilde stela og slagta og øyda; eg er komen for dei skal hava liv og hava nøgdi. 043 JOH 010 011 Eg er den gode hyrdingen; den gode hyrdingen set livet sitt til for sauerne. 043 JOH 010 012 Leigekaren, som ikkje er hyrding, og som sauerne ikkje høyrer til, ser ulven koma, men let sauerne vera der dei er, og rømer, og ulven røvar deim og jagar deim frå einannan; 043 JOH 010 013 so gjer leigekaren av di han er ein leigekar, og ikkje hev umsut for sauerne. 043 JOH 010 014 Eg er den gode hyrdingen, og eg kjenner mine, og mine kjenner meg, 043 JOH 010 015 liksom Faderen kjenner meg, og eg kjenner Faderen; og eg set livet til for sauerne. 043 JOH 010 016 Eg hev andre sauer og, som ikkje høyrer til denne kvii; deim og lyt eg leida, og dei skal lyda røysti mi, og det skal vera ei hjord og ein hyrding. 043 JOH 010 017 Difor er det Far min elskar meg, for di eg set livet mitt til so eg kann taka det att. 043 JOH 010 018 Ingen tek det frå meg, eg set det til av meg sjølv. Eg hev magt til å setja det til, og eg hev magt til å taka det att; det bodet fekk eg av far min.» 043 JOH 010 019 Um desse ordi var det på nytt skilde meiningar millom jødarne. 043 JOH 010 020 Mange av deim sagde: «Han er forgjord, han er frå vitet! Kvi lyder de på honom?» 043 JOH 010 021 Andre sagde: «Dette er ikkje forgjord manns tale! Kann ei vond ånd opna augo på blinde?» 043 JOH 010 022 So høgtida dei tempelvigsle-helgi i Jerusalem. Det var vinter, 043 JOH 010 023 og Jesus gjekk ikring i templet i Salomons-halli. 043 JOH 010 024 Då flokka jødarne seg rundt ikring honom og sagde til honom: «Kor lenge vil du halda oss i uvissa? Er du Messias, so seg oss det beint ut!» 043 JOH 010 025 Jesus svara: «Eg hev sagt dykk det, og de trur ikkje. Dei verki eg gjer i far min’s namn, dei vitnar um meg, 043 JOH 010 026 men de trur ikkje, for de høyrer ikkje til mine sauer. 043 JOH 010 027 Mine sauer lyder røysti mi, og eg kjenner deim, og dei fylgjer meg, 043 JOH 010 028 og eg gjev deim eit ævelegt liv; dei skal ikkje i all æve forkomast, og ingen skal riva dei ut or handi mi. 043 JOH 010 029 Far min, som hev gjeve meg deim, er større enn alle, og ingen kann riva deim ut or handi åt Far min. 043 JOH 010 030 Eg og Faderen er eitt.» 043 JOH 010 031 På nytt lag tok jødarne upp steinar og vilde steina honom. 043 JOH 010 032 Då tok Jesus til ords og sagde: «Mange gilde verk hev eg synt dykk frå far min; - kva for eitt av deim er det de steinar meg for?» 043 JOH 010 033 «For eit gildt verk steinar me deg ikkje, » svara jødarne, «men for gudsspotting, for di du som er eit menneskje, gjer deg sjølv til Gud.» 043 JOH 010 034 Jesus svara: «Stend det’kje skrive i lovi dykkar: «Eg hev sagt: «De er gudar?»» 043 JOH 010 035 Når no lovi kallar deim som Guds ord kom til, for gudar - og Skrifti kann ikkje gjerast um inkje - 043 JOH 010 036 segjer då de til den som Faderen hev helga og sendt til verdi: «Du spottar Gud, » for di eg sagde: «Eg er Guds son?» 043 JOH 010 037 Gjer eg ikkje verki åt Far min, so tru meg ikkje! 043 JOH 010 038 Men gjer eg det, so tru verki, um de ikkje trur meg; so skal de skyna og sjå at Faderen er i meg, og eg i honom!» 043 JOH 010 039 Då freista dei atter å gripa honom, men han slapp utor henderne deira. 043 JOH 010 040 So for han attende til hi sida av Jordan, til den staden der Johannes fyrst hadde vore og døypt, og der vart han verande ei tid. 043 JOH 010 041 Og kom mange til honom, og dei sagde: «Johannes gjorde fulla ikkje noko teikn, men alt det Johannes sagde um denne mannen, var sant.» 043 JOH 010 042 Og mange trudde på honom der. 043 JOH 011 001 Det var ein som låg sjuk, Lasarus frå Betania, den vesle byen som Maria og Marta, syster hennar, budde i. 043 JOH 011 002 Maria var den som salva Herren med myrrasalve, og turka føterne hans med håret sitt; og det var bror hennar, Lasarus, som låg sjuk. 043 JOH 011 003 Systerne sende då bod til honom med dei ordi: «Herre, han som du hev so kjær, ligg sjuk!» 043 JOH 011 004 Då Jesus høyrde det, sagde han: «Den sotti er’kje nokor helsott, men ho er til Guds æra; Guds son skal få æra av det.» 043 JOH 011 005 Jesus heldt mykje av Marta og syster hennar og Lasarus. 043 JOH 011 006 Då han no høyrde at Lasarus låg sjuk, drygde han endå tvo dagar på den staden han var; 043 JOH 011 007 då fyrst sagde han til læresveinarne sine: «Kom, lat oss fara til Judæa att!» 043 JOH 011 008 «Rabbi, » sagde læresveinarne, «nyst vilde jødarne steina deg, og so fer du dit att!» 043 JOH 011 009 «Er det’kje tolv timar i dagen?» svara Jesus; «den som gjeng um dagen, snåvar ikkje; for han ser ljoset åt denne verdi; 043 JOH 011 010 men den som gjeng um natti, han snåvar, av di han ikkje hev ljoset i seg.» 043 JOH 011 011 So tala han, og um eit bil segjer han til deim: «Lasarus, venen vår, hev sovna; men no gjeng eg av og vekkjer honom.» 043 JOH 011 012 «Herre, hev han sovna, so vert han nok god att, » sagde læresveinarne. 043 JOH 011 013 Jesus hadde meint at han var slokna; men dei tenkte han tala um vanleg svevn. 043 JOH 011 014 Då sagde Jesus reint ut: «Lasarus hev slokna! 043 JOH 011 015 Og for dykkar skuld er eg glad at eg ikkje var der, so de kann koma til å tru. Men kom, lat oss ganga til honom!» 043 JOH 011 016 Tomas - han som me kallar Didymus - sagde då til dei andre læresveinarne: «Lat oss ganga med, so me kann døy med honom!» 043 JOH 011 017 Då Jesus kom fram, fekk han vita at Lasarus alt hadde lege fire dagar i gravi. 043 JOH 011 018 Betania låg ikkje langt frå Jerusalem, berre ein fjordung på lag, 043 JOH 011 019 og mange jødar var komne til Marta og Maria, og vilde trøysta dei i sorgi yver broren. 043 JOH 011 020 Då no Marta høyrde at Jesus kom, gjekk ho til møtes med honom; men Maria sat heime. 043 JOH 011 021 Då sagde Marta til Jesus: «Herre, hadde du vore her, so hadde ikkje bror min døytt. 043 JOH 011 022 Men eg veit kor som er, at alt det du bed Gud um, det vil Gud gjeva deg.» 043 JOH 011 023 Jesus segjer til henne: «Bror din skal standa upp att.» 043 JOH 011 024 «Eg veit at han skal standa upp att når alle stend upp, på den siste dag, » svara Marta. 043 JOH 011 025 Då sagde Jesus til henne: «Eg er uppstoda og livet! Den som trur på meg, skal liva, um han so døyr, 043 JOH 011 026 og kvar den som liver og trur på meg, skal i all æva ikkje døy. Trur du det?» 043 JOH 011 027 «Ja, Herre, » svara ho, «eg hev trutt, og trur, at du er Messias, Guds son, han som skulde koma til verdi.» 043 JOH 011 028 Med so sagt gjekk ho av’stad og kalla på Maria, syster si, og sagde til henne i løynd: «Meisteren er her og spør etter deg.» 043 JOH 011 029 Då ho høyrde det, reiste ho seg snøgt og gjekk ut til honom. 043 JOH 011 030 Jesus hadde endå ikkje kome inn i byen; han var endå på den staden der Marta hadde møtt honom. 043 JOH 011 031 Då jødarne som var heime hjå Maria og trøysta henne, såg at ho brått reiste seg og gjekk ut, fylgde dei etter henne; dei tenkte ho gjekk ut til gravi og vilde gråta der. 043 JOH 011 032 Som no Maria kom dit som Jesus var og fekk sjå honom, kasta ho seg ned for føterne hans og sagde: «Herre, hadde du vore her, so hadde ikkje bror min døytt.» 043 JOH 011 033 Då Jesus såg at ho gret, og at jødarne som hadde fylgt henne gret, vart han harm i hugen og øste seg upp og sagde: 043 JOH 011 034 «Kvar hev de lagt honom?» - «Kom og sjå, Herre!» svara dei. 043 JOH 011 035 Jesus gret. 043 JOH 011 036 Då sagde jødarne: «Sjå kor kjær han hadde honom!» 043 JOH 011 037 Og sume av deim sagde: «Kunde ikkje han som opna augo på den blinde, ha gjort det so at denne mannen ikkje hadde døytt?» 043 JOH 011 038 Då vart Jesus på nytt harm inni seg og gjekk burt til gravi; det var ein heller, og det låg ein stein attfyre. 043 JOH 011 039 «Tak steinen ifrå!» segjer Jesus. Då segjer Marta, syster åt den avlidne: «Herre, det tevjar alt av honom, for han hev lege der på fjorde dagen!» 043 JOH 011 040 Jesus segjer til henne: «Sagde eg deg ikkje at dersom du trur, skal du få sjå Guds herlegdom!» 043 JOH 011 041 So tok dei steinen ifrå. Og Jesus lyfte augo mot himmelen og sagde: «Fader! eg takkar deg for di du hev høyrt meg! 043 JOH 011 042 Eg visste nok at du alltid høyrer meg; men for folket skuld som stend her kringum, segjer eg dette, so dei skal tru at det er du som hev sendt meg.» 043 JOH 011 043 Då han det hadde sagt, ropa han med høg røyst: «Lasarus, kom ut!» 043 JOH 011 044 Ut kom den daude, med føterne og henderne sveipte i lindar, og med ein sveiteduk bunden kring andlitet. «Løys honom, so han fær ganga!» sagde Jesus til deim. 043 JOH 011 045 Mange av jødarne, alle dei som var komne til Maria og hadde set det han gjorde, trudde då på honom. 043 JOH 011 046 Nokre av deim gjekk til farisæarane og sagde deim kva Jesus hadde gjort. 043 JOH 011 047 Då kalla øvsteprestarne og farisæarane det Høge Rådet i hop til eit møte og sagde: «Kva skal me gjera? Denne mannen gjer mange teikn! 043 JOH 011 048 Let me honom få halda på soleis, kjem alle til å tru på honom, og då kjem romarane og tek både landet og folket vårt.» 043 JOH 011 049 Og ein av deim, Kajafas - han var øvsteprest det året - sagde til deim: 043 JOH 011 050 «De veit ingen ting! Ikkje heller tenkjer de på at det er til bate for dykk at ein mann døyr for landslyden, so ikkje heile folket gjeng til grunns.» 043 JOH 011 051 Det sagde han ikkje av seg sjølv, men av di han var øvsteprest det året, var ordi hans ein spådom um at Jesus skulde døy for folket, 043 JOH 011 052 og ikkje berre for folket, men at han og skulde samla i hop til eitt Guds born som er spreidde ikring. 043 JOH 011 053 Frå den dagen lagde dei upp råd um å drepa honom. 043 JOH 011 054 Difor gjekk ikkje Jesus lenger fritt ikring millom jødarne, men for derifrå til dei bygderne som ligg tett med øydemarki, til ein by som heiter Efraim; der heldt han til eit bil med læresveinarne sine. 043 JOH 011 055 No leid det nær til påskehelgi åt jødarne, og mange for frå bygderne upp til Jerusalem fyre påske og skulde helga seg. 043 JOH 011 056 Då leita dei etter Jesus, og sagde seg imillom med dei stod i templet: «Kva tenkjer de? Kjem han slett ikkje til høgtidi?» 043 JOH 011 057 Men øvsteprestarne og farisæarane hadde gjeve påbod um at dersom nokon fekk vita kvar han var, skulde han segja frå, so dei kunde gripa honom. 043 JOH 012 001 Seks dagar fyre påske kom Jesus til Betania, der Lasarus budde, han som Jesus hadde vekt upp frå dei daude. 043 JOH 012 002 Der gjorde dei eit gjestebod for honom; Marta stelte for deim, og Lasarus var ein av deim som sat til bords med honom. 043 JOH 012 003 Då tok Maria eit pund egte, dyr nardesalve og salva føterne åt Jesus, og turka føterne hans med håret sitt; og huset vart fullt av salveangen. 043 JOH 012 004 So segjer Judas Iskariot, ein av læresveinarne hans, han som sidan sveik honom: 043 JOH 012 005 «Kvi vart ikkje denne salven seld for eit halvt hundrad dalar, og gjeven til fatigfolk?» 043 JOH 012 006 Det sagde han ikkje av umsut for dei fatige, men av di han var ein tjuv; det var han som hadde kassa, og han tok jamleg av det som vart lagt ned der. 043 JOH 012 007 Då sagde Jesus: «Lat henne vera i fred! Det er som ho skulde ha gøymt det til jordferdsdagen min. 043 JOH 012 008 For dei fatige hev de alltid hjå dykk, men meg hev de ikkje alltid.» 043 JOH 012 009 No fekk ei stor mengd av jødarne vita at han var der, og dei kom, ikkje berre for Jesu skuld, men og for å sjå Lasarus, som han hadde vekt upp frå dei daude. 043 JOH 012 010 Då lagde øvsteprestarne upp råd um å drepa Lasarus og; 043 JOH 012 011 for mange av jødarne gjekk for hans skuld dit og kom til å tru på Jesus. 043 JOH 012 012 Dagen etter spurdest det bland den store folkehopen som var komen til høgtidi, at Jesus var på veg til Jerusalem. 043 JOH 012 013 Då tok dei palmekvister og gjekk til møtes med honom og ropa: «Hosianna! Velsigna vere han som kjem i Herrens namn, Israels konge!» 043 JOH 012 014 Jesus fann seg eit ungt asen og sette seg på det, so som skrive stend: 043 JOH 012 015 «Ottast ikkje, Sions dotter! Sjå, her kjem din konung ridand’ sit uppå ein asenfole.» 043 JOH 012 016 I fyrstninga skyna ikkje læresveinarne dette; men då Jesus var herleggjord, då kom dei i hug at dette var skrive um honom, og at dei hadde gjort det so for honom. 043 JOH 012 017 Folkehopen som var med honom, vitna at han hadde ropa Lasarus ut or gravi og vekt honom upp frå dei daude. 043 JOH 012 018 Difor var det og folket kom imot honom; for dei hadde høyrt at han hadde gjort det teiknet. 043 JOH 012 019 Då sagde farisæarane seg imillom: «Der ser de: det nyttar dykk inkje; heile verdi flyg etter honom!» 043 JOH 012 020 Det var nokre grækarar der, av deim som jamleg for upp og tilbad på høgtidi; 043 JOH 012 021 dei kom til Filip, han frå Betsaida i Galilæa, og bad honom: «Gode herre, me vilde so gjerne få sjå Jesus!» 043 JOH 012 022 Filip gjeng og segjer det med Andreas, og Andreas og Filip kjem og segjer det med Jesus. 043 JOH 012 023 Jesus svara deim so: «Timen er komen då Menneskjesonen skal herleggjerast! 043 JOH 012 024 Det segjer eg dykk for visst og sant: Fell ikkje kveitekornet i jordi og døyr, so er det og vert det berre eitt korn; men døyr det, gjev det stor grøda! 043 JOH 012 025 Den som elskar livet sitt, misser det, og den som hatar livet sitt i denne verdi, skal berga det til eit ævelegt liv. 043 JOH 012 026 Um nokon tener meg, so lyt han fylgja meg, og der som eg er, der skal tenaren min og vera; den som tener meg, honom skal Faderen æra. 043 JOH 012 027 No er sjæli mi full av uro, og kva skal eg segja? «Fader, frels meg frå denne stundi!» Men nei, difor er det eg hev nått til denne stundi - 043 JOH 012 028 Fader, herleggjer namnet ditt!» Då kom det ei røyst frå himmelen: «Både hev eg herleggjort det og skal eg på nytt herleggjera det.» 043 JOH 012 029 Folket som stod der og høyrde det, sagde at tora hadde slege. Andre sagde: «Det var ein engel som tala til honom. 043 JOH 012 030 Då tok Jesus til ords og sagde: «Det var’kje for mi skuld denne røysti kom, men for dykkar skuld. 043 JOH 012 031 No gjeng det dom yver denne verdi; no skal hovdingen yver denne verdi kastast ut. 043 JOH 012 032 Og når eg vert lyft upp frå jordi, skal eg draga alle åt meg.» 043 JOH 012 033 Det sagde han for å syna kva slag avferd han skulde få. 043 JOH 012 034 Folket svara: «Me hev høyrt av lovi at Messias liver æveleg; korleis hev det seg då at du segjer Menneskjesonen skal lyftast upp? Kven er denne Menneskjesonen?» 043 JOH 012 035 Då sagde Jesus til deim: Endå ei liti stund er ljoset ibland dykk. Gakk so lenge de hev ljoset, so ikkje myrkret skal koma yver dykk! Den som gjeng i myrkret, veit ikkje kvar han kjem av. 043 JOH 012 036 So lenge de hev ljoset, so tru på ljoset, so de kann verta born åt ljoset!» Soleis tala Jesus; so gjekk han burt og løynde seg for deim. 043 JOH 012 037 Men endå han hadde gjort so mange teikn for augo deira, trudde dei ikkje på honom; 043 JOH 012 038 det skulde sannast det ordet som profeten Jesaja hev tala: «Herre, kven trudde det bodet me høyrde? Og kven synte Herrens arm seg for?» 043 JOH 012 039 Difor kunde dei ikkje tru; for ein annan stad hev Jesaja sagt: 043 JOH 012 040 «Han hev gjort augo deira blinde, og hev gjort hugen deira hard, so dei med augo inkje sjå med hjarta inkje skyna skal, og snu so eg deim lækja fær.» 043 JOH 012 041 So sagde Jesaja då han såg hans herlegdom og tala um honom. 043 JOH 012 042 Like vel var det då mange, jamvel av styresmennerne, som trudde på honom; men dei vilde ikkje kjennast ved det for farisæarane skuld; dei var rædde dei kunde verta utstøytte or synagoga; 043 JOH 012 043 for dei heldt æra hjå menneski gjævare enn æra hjå Gud. 043 JOH 012 044 Men Jesus ropa ut: «Den som trur på meg, trur ikkje på meg, men på honom som sende meg, 043 JOH 012 045 og den som ser meg, ser honom som sende meg. 043 JOH 012 046 Eg er komen til verdi - eit ljos, so ingen som trur på meg, skal verta verande i myrkret. 043 JOH 012 047 Um nokon høyrer ordi mine og ikkje tek vare på deim, so dømer ikkje eg honom; for eg er’kje komen på den måten at eg skal døma verdi, men at eg skal frelsa verdi. 043 JOH 012 048 Den som vandar meg og ikkje tek imot ordi mine, hev den som dømer honom: det ordet eg hev tala, det skal døma honom på den siste dag. 043 JOH 012 049 For eg hev ikkje tala av meg sjølv; men Faderen, som sende meg, han hev sagt meg fyre kva eg skal segja og kva eg skal tala; 043 JOH 012 050 og eg veit at hans fyresegn er eit ævelegt liv. So talar eg då det som eg talar heiltupp so som Faderen hev sagt meg.» 043 JOH 013 001 Det var straks fyre påskehøgtidi: Jesus visste at hans time var komen då han skulde fara burt frå denne verdi og heim til Faderen, og som han hadde elska sine eigne, som var i verdi, so elska han deim til enden. 043 JOH 013 002 Då dei heldt kveldverd, og djevelen alt hadde skote det i hugen på Judas Simonsson Iskariot at han skulde svika honom, 043 JOH 013 003 og då Jesus visste at Faderen hadde gjeve alt i hans hender, og at han var komen frå Gud og gjekk til Gud, 043 JOH 013 004 so reiser han seg frå bordet og legg av seg kjolen sin, og tek eit handklæde og batt um seg; 043 JOH 013 005 so slær han vatn i vaskarfatet og tok til å två føterne åt læresveinarne og turka dei med handklædet som han hadde bunde kring livet. 043 JOH 013 006 Han kjem då til Simon Peter, og han segjer til honom: «Herre, tvær du mine føter?» 043 JOH 013 007 Jesus svara honom so: «Kva det er eg gjer, veit du ikkje no, men du skal skyna det sidan.» 043 JOH 013 008 «Aldri i verdi skal du två mine føter, » segjer Peter. «Dersom eg ikkje tvær deg, hev du ingen ting i hop med meg, » svara Jesus. 043 JOH 013 009 Simon Peter segjer til honom: «Herre, ikkje berre føterne, men henderne og hovudet med!» 043 JOH 013 010 «Den som hev lauga seg, treng ikkje två anna enn føterne; elles er han heiltupp rein, » segjer Jesus; «og de er reine, men ikkje alle.» 043 JOH 013 011 Han visste kven som skulde svika honom; difor var det han sagde: «De er’kje reine alle.» 043 JOH 013 012 Då han no hadde tvege føterne deira og teke på seg kjolen sin og sett seg til bords att, sagde han til deim: «Skynar de kva det er eg hev gjort med dykk? 043 JOH 013 013 De kallar meg «Meister» og «Herre, » og det segjer sant; for det er eg. 043 JOH 013 014 Hev no eg, herren og meisteren, tvege føterne dykkar, so lyt de og två føterne åt kvarandre. 043 JOH 013 015 Det er eit mynster eg hev synt dykk; som eg gjorde med dykk, so skal de og gjera. 043 JOH 013 016 Det segjer eg dykk for visst og sant: Ein tenar er ikkje større enn herren sin, og ein ærendsvein er ikkje større enn den som hev sendt honom. 043 JOH 013 017 Veit de det, so er de sæle, so sant de gjer etter det. 043 JOH 013 018 Eg talar ikkje um dykk alle; eg veit kven eg valde ut; men det var so Skrifti skulde sannast: «Den som et mitt brød, hev lyft sin hæl imot meg.» 043 JOH 013 019 Eg segjer dykk det alt no, fyrr det hev hendt, so de, når det hender, skal tru at eg er den eg er. 043 JOH 013 020 Det segjer eg dykk for visst og sant: Den som tek imot ein eg sender, tek imot meg, og den som tek imot meg, tek imot den som sende meg.» 043 JOH 013 021 Då Jesus hadde sagt det, vart han uppøst i åndi, og sagde sterkt og ålvorsamt: «Det segjer eg dykk for visst og sant: Ein av dykk kjem til å svika meg!» 043 JOH 013 022 Læresveinarne såg på kvarandre og kunde ikkje skyna kven det var han meinte. 043 JOH 013 023 Ein av læresveinarne - den som Jesus elska - sat ved hans høgre sida. 043 JOH 013 024 Honom gjer Simon Peter eit teikn til, og segjer til honom: «Seg kven det er han meiner!» 043 JOH 013 025 Han bøygde seg då næmare innåt Jesus, og segjer til honom: «Herre, kven er det?» 043 JOH 013 026 «Det er han som eg gjev den biten eg no duppar i fatet, » svara Jesus. So duppar han biten, og tek og gjev honom til Judas Simonsson Iskariot. 043 JOH 013 027 Og då han hadde fenge biten, då for Satan i honom. So segjer Jesus til honom: «Gjer det snart, det du vil gjera!» 043 JOH 013 028 Men ingen av deim som sat med til bords, skyna kva han meinte med det han sagde til honom. 043 JOH 013 029 Sidan det var Judas som hadde kassa, tenkte sume at Jesus vilde segja som so: «Kjøp det me treng til høgtidi!» eller at han skulde gjeva noko til dei fatige. 043 JOH 013 030 Med det same Judas hadde teke mot biten, gjekk han ut. Det var natt. 043 JOH 013 031 Då han var gjengen, sagde Jesus: «No er Menneskjesonen herleggjord, og Gud er herleggjord i honom. 043 JOH 013 032 Er Gud herleggjord i honom, so skal Gud og herleggjera honom i seg sjølv, og han skal herleggjera honom snart. 043 JOH 013 033 Berre ei liti stund er eg endå hjå dykk, borni mine. De kjem til å leita etter meg, og som eg sagde til jødarne: «Dit eg gjeng, kann ikkje de koma, » so segjer eg no til dykk og. 043 JOH 013 034 Eit nytt bod gjev eg dykk: at de skal elska kvarandre; liksom eg hev elska dykk, so skal de og elska kvarandre. 043 JOH 013 035 På det skal alle skyna at de er mine læresveinar - på det at de hev kjærleik til kvarandre.» 043 JOH 013 036 Simon Peter segjer til honom: «Herre, kvar gjeng du av?» Jesus svara: «Dit eg gjeng, kann du ikkje fylgja meg no, men du skal fylgja meg sidan.» 043 JOH 013 037 «Kvi kann eg ikkje fylgja deg straks, Herre?» segjer Peter; «eg vil gjeva mitt liv for deg!» 043 JOH 013 038 «Vil du gjeva ditt liv for meg?» svara Jesus; «det segjer eg deg for visst og sant: Hanen skal ikkje gala fyrr du hev avneitta meg tri gonger.» 043 JOH 014 001 «Lat ikkje hjarta dykkar uroast! Tru på Gud, og tru på meg! 043 JOH 014 002 I huset åt Far min er det mange rom; var det’kje so, vilde eg vel då sagt dykk det; for eg gjeng burt og vil stella til ein verestad åt dykk. 043 JOH 014 003 Og når eg hev gjenge burt og stelt til ein verestad åt dykk, kjem eg att og tek dykk til meg, so de og skal vera der eg er. 043 JOH 014 004 Og vegen dit eg gjeng, den veit de.» 043 JOH 014 005 Tomas segjer til honom: «Herre, me veit’kje kvar du gjeng av; korleis kann me då vita vegen?» 043 JOH 014 006 Jesus svarar: «Eg er vegen og sanningi og livet. Ingen kjem til Faderen utan gjenom meg; 043 JOH 014 007 hadde de kjent meg, so hadde de kjent far min og, og frå denne stund kjenner de honom, og hev set honom.» 043 JOH 014 008 Filip segjer til honom: «Herre, lat oss få sjå Faderen, so hev me nok!» 043 JOH 014 009 Jesus svarar: «No hev eg vore so lang ei tid i hop med dykk, og du kjenner meg ikkje, Filip? Den som hev set meg, hev set Faderen; korleis kann du då segja: «Lat oss få sjå Faderen?» 043 JOH 014 010 Trur du ikkje at eg er i Faderen, og Faderen er i meg? Dei ordi eg talar til dykk, talar eg ikkje av meg sjølv; men Faderen, som bur i meg, han er det som gjer sine verk. 043 JOH 014 011 Tru meg, når eg segjer at eg er i Faderen, og Faderen i meg! Um ikkje det, so tru meg for sjølve verki skuld! 043 JOH 014 012 Det segjer eg dykk for visst og sant: Den som trur på meg, han skal gjera dei same verki som eg gjer, og han skal gjera større verk enn dei. For eg gjeng til Faderen, 043 JOH 014 013 og alt de bed um i mitt namn, det vil eg gjera, so Faderen kann verta herleggjord i Sonen. 043 JOH 014 014 Bed de meg um noko i mitt namn, so skal eg gjera det. 043 JOH 014 015 Elskar de meg, so held de bodi mine; 043 JOH 014 016 då skal eg beda Faderen, so gjev han dykk ein annan målsmann, som skal vera hjå dykk i all æva, 043 JOH 014 017 Sannings-Anden, som verdi ikkje kann få, for ho ser honom ikkje og kjenner honom ikkje. De kjenner honom; for han bur hjå dykk og skal vera inni dykk. 043 JOH 014 018 Eg vil’kje lata dykk vera att åleine som foreldrelause born; eg kjem til dykk. 043 JOH 014 019 Um ei liti stund ser verdi meg ikkje lenger; men de ser meg; for eg liver, og de skal liva. 043 JOH 014 020 Den dagen skal de skyna at eg er i far min, og de er i meg, og eg i dykk. 043 JOH 014 021 Den som hev bodi mine og held deim, han er den som elskar meg, og den som elskar meg, honom skal far min elska, og eg skal elska honom og openberra meg for honom.» 043 JOH 014 022 Judas - ikkje Iskariot - segjer til honom: «Herre, kva hev hendt, sidan du vil syna deg for oss og ikkje for verdi?» 043 JOH 014 023 Jesus svara so: «Um nokon elskar meg, held han seg etter ordet mitt, og far min skal elska honom; og me skal koma til honom og taka vår bustad hjå honom. 043 JOH 014 024 Den som ikkje elskar meg, held seg ikkje etter ordi mine; og ordet de høyrer, er ikkje mitt, men far min’s, som sende meg. 043 JOH 014 025 Dette hev eg tala til dykk medan eg endå er hjå dykk. 043 JOH 014 026 Men målsmannen, den Heilage Ande, som Faderen skal senda i mitt namn, han skal læra dykk alt og minna dykk på alt det eg hev sagt dykk. 043 JOH 014 027 Fred leiver eg åt dykk, min fred gjev eg dykk; eg gjev dykk ikkje fred på den måten som verdi gjer det. Lat ikkje hjarta dykkar uroast og ikkje ræddast! 043 JOH 014 028 De høyrde eg sagde til dykk: «Eg gjeng burt og kjem til dykk att; » elska de meg, so gledde de dykk for di eg gjeng til Faderen, for Faderen er større enn eg. 043 JOH 014 029 Og no hev eg sagt dykk det fyrr det hev hendt, so de skal tru når det hender. 043 JOH 014 030 Heretter kjem eg ikkje til å tala mykje med dykk; for no kjem hovdingen yver verdi. I meg eig han ingen ting, 043 JOH 014 031 men eg vil verdi skal sjå at eg elskar Faderen, og gjer so som Faderen hev sagt til meg! Reis dykk, og lat oss ganga ifrå her!» 043 JOH 015 001 «Eg er det sanne vintreet, og Far min er vingardsmannen. 043 JOH 015 002 Kvar grein på meg som ikkje ber frukt, tek han burt, og kvar som ber frukt, reinskar han, so ho skal bera meir frukt. 043 JOH 015 003 De er alt reine for skuld ordet som eg hev tala til dykk. 043 JOH 015 004 Ver i meg, so er eg i dykk! Som greini ikkje kann bera frukt av seg sjølv, men berre når ho er på vintreet, so kann ikkje de heller, utan de er i meg. 043 JOH 015 005 Eg er vintreet, de er greinerne. Den som er i meg og eg i honom, han ber mykje frukt; for utan meg kann de ingen ting gjera. 043 JOH 015 006 Um nokon ikkje vert verande i meg, vert han kasta ut som ei grein, og visnar; folk sankar deim i hop og kastar deim på elden, og dei brenn. 043 JOH 015 007 Vert de verande i meg, og vert ordi mine verande i dykk, so bed um kva de vil, og de skal få det! 043 JOH 015 008 På den måten vert far min herleggjord, at de ber mykje frukt, og de vert mine læresveinar. 043 JOH 015 009 Som Faderen hev elska meg, so hev eg elska dykk; ver i min kjærleik! 043 JOH 015 010 Held de bodi mine, so er de i min kjærleik, liksom eg hev halde bodi åt far min, og er i hans kjærleik. 043 JOH 015 011 Dette hev eg tala til dykk so mi gleda kann vera i dykk, og dykkar gleda kann verta fullkomi. 043 JOH 015 012 Det er bodet mitt, at de skal elska kvarandre, som eg hev elska dykk. 043 JOH 015 013 Ingen hev større kjærleik enn at han gjev livet sitt for venerne sine. 043 JOH 015 014 De er venerne mine, so sant de gjer det eg segjer til dykk. 043 JOH 015 015 Eg kallar dykk ikkje tenarar lenger; for tenaren veit ikkje kva herren hans gjer, men dykk kallar eg vener, for alt eg hev høyrt av far min, hev eg sagt med dykk. 043 JOH 015 016 De hev ikkje valt ut meg, men eg hev valt ut dykk, og sett dykk til å ganga ut og bera frukt - frukt som varer ved, so Faderen kann gjeva dykk alt de bed um i mitt namn. 043 JOH 015 017 Det er det eg legg dykk på hjarta, at de skal elska kvarandre. 043 JOH 015 018 Um verdi hatar dykk, so må de vita at ho hev hata meg fyre dykk. 043 JOH 015 019 Var de av verdi, so vilde verdi elska sitt eige. Men for di de ikkje er av verdi, men eg hev valt dykk ut or verdi, difor hatar verdi dykk. 043 JOH 015 020 Kom i hug det ordet eg sagde dykk: Ein tenar er ikkje større enn herren sin; hev dei forfylgt meg, vil dei forfylgja dykk og; hev dei halde seg etter mitt ord, vil dei halda seg etter dykkar ord og. 043 JOH 015 021 Men alt dette kjem dei til å gjera mot dykk for mitt namn skuld, av di dei ikkje kjenner den som sende meg. 043 JOH 015 022 Var eg ikkje komen og hadde tala til deim, so hadde dei ikkje synd; men no hev dei ingen ting å orsaka syndi si med. 043 JOH 015 023 Den som hatar meg, hatar og far min. 043 JOH 015 024 Hadde eg’kje gjort slike verk bland deim som ingen annan hev gjort, so hadde dei ikkje synd; men no hev dei set deim, og like vel hatar dei både meg og far min. 043 JOH 015 025 Men det er av di det laut sannast det ordet som er skrive i lovi deira: «Utan orsak hata dei meg.» 043 JOH 015 026 Når målsmannen kjem, han som eg vilde senda dykk frå Faderen, Sannings-Anden, som gjeng ut frå Faderen, so skal han vitna um meg. 043 JOH 015 027 Men de og skal vitna; for de hev vore med meg frå det fyrste.» 043 JOH 016 001 «Dette hev eg tala til dykk, av di eg vil at de ikkje skal koma til å styggjast. 043 JOH 016 002 Dei kjem til å støyta dykk ut or synagogorne; ja, det kjem ei tid då kvar den som drep dykk, trur at han tener Gud med det, 043 JOH 016 003 og det gjer dei av di dei ikkje kjenner Faderen og ikkje meg heller. 043 JOH 016 004 Men dette hev eg tala til dykk, so de, når den tidi kjem, skal koma i hug eg hev sagt dykk det; eg sagde det ikkje med dykk frå det fyrste, av di eg var hjå dykk. 043 JOH 016 005 Men no gjeng eg til den som hev sendt meg, og ingen av dykk spør meg: «Kvar gjeng du av?» 043 JOH 016 006 men for di eg hev tala dette til dykk, er hjarta dykkar fullt av sorg. 043 JOH 016 007 Men eg segjer dykk som sant er: Det er til bate for dykk at eg gjeng burt. For gjeng eg ikkje burt, kjem målsmannen ikkje til dykk; men gjeng eg burt, so skal eg senda honom til dykk. 043 JOH 016 008 Og når han kjem, skal han yvertyda verdi um synd og um rettferd og um dom. 043 JOH 016 009 Um synd av di dei ikkje trur på meg; 043 JOH 016 010 um rettferd av di eg gjeng til Faderen, og de ikkje ser meg meir; 043 JOH 016 011 um dom av di hovdingen yver denne verdi er dømd. 043 JOH 016 012 Endå hev eg mykje å segja dykk, men de kann ikkje bera det no. 043 JOH 016 013 Men når han kjem, Sannings-Anden, skal han leida dykk fram til heile sanningi; for han skal ikkje tala av seg sjølv, men alt det han høyrer, skal han tala, og det som skal koma, skal han gjera kunnigt for dykk. 043 JOH 016 014 Han skal herleggjera meg; for det er av mitt han tek og lærer dykk. 043 JOH 016 015 Alt det Faderen hev, er mitt; difor sagde eg, at han tek av mitt og lærer dykk. 043 JOH 016 016 Um ei lita stund ser de meg ikkje, og um ei liti stund att skal de få sjå meg.» 043 JOH 016 017 Då sagde nokre av læresveinarne seg imillom: «Kva meiner han med dette som han segjer til oss: «Um ei liti stund ser de meg ikkje, og um ei liti stund att skal de få sjå meg, » og: «Eg gjeng til Faderen?» 043 JOH 016 018 Kva meiner han med det: ei liti stund, » sagde dei; «me veit ikkje kva han talar um.» 043 JOH 016 019 Jesus skyna at dei vilde spyrja honom, og han sagde til deim: «Er det det de dryfter med kvarandre, at eg sagde: «Um ei liti stund ser de meg ikkje, og um ei liti stund att skal de få sjå meg?» 043 JOH 016 020 Det segjer eg dykk for visst og sant: De skal gråta og øya, men verdi skal gleda seg. De skal syrgja, men sorgi dykkar skal vendast til gleda. 043 JOH 016 021 Når ei kona skal eiga barn, er ho sutfull av di timen hennar er komen; men når ho hev fenge barnet, kjem ho ikkje lenger i hug kor vondt ho hev lide, so glad er ho for di eit menneskje er født til verdi. 043 JOH 016 022 Soleis er de og sutfulle no; men eg skal sjå dykk att; då vert de hjarteglade, og ingen tek gleda dykkar frå dykk. 043 JOH 016 023 Den dagen skal de ikkje spyrja meg um noko. Det segjer eg dykk for visst og sant: Bed de Faderen um noko, so skal han gjeva dykk det i mitt namn. 043 JOH 016 024 Til dessa hev de ikkje bede um noko i mitt namn - bed, so skal de få, so gleda dykkar kann vera fullkomi! 043 JOH 016 025 Dette hev eg tala til dykk i likningar. Det kjem ei tid då eg ikkje skal tala til dykk i likningar lenger, men fortelja dykk ope og endefram um Faderen. 043 JOH 016 026 Den dagen skal de beda i mitt namn, og eg segjer dykk ikkje at eg vil beda Faderen for dykk; 043 JOH 016 027 for Faderen sjølv elskar dykk for di de hev elska meg og trutt at eg hev gjenge ut frå Gud. 043 JOH 016 028 Eg hev gjenge ut frå Faderen og er komen hit til verdi; no fer eg burt frå verdi att og gjeng til Faderen.» 043 JOH 016 029 Segjer so læresveinarne: «Sjå, no talar du endefram, og segjer ingi likning. 043 JOH 016 030 No veit me at du veit alt, og ikkje treng at nokon skal spyrja deg; difor trur me at du er komen frå Gud.» 043 JOH 016 031 «No trur de!» svara Jesus; 043 JOH 016 032 «sjå, det kjem ei stund - ja, ho er alt komi - då de skal spreidast, kvar til sin heim, og lata meg vera att åleine. Men eg er ikkje åleine; far min er med meg. 043 JOH 016 033 Dette hev eg tala til dykk, so de skal hava fred i meg. I verdi hev de trengsel; men ver hugheile! eg hev vunne yver verdi.» 043 JOH 017 001 Soleis tala Jesus; so lyfte han augo mot himmelen og sagde: «Fader, timen er komen! Herleggjer son din, so son din kann herleggjera deg! 043 JOH 017 002 etter di du gav honom magt yver alt kjøt, so han kann lata alle deim du hev gjeve honom få ævelegt liv, 043 JOH 017 003 og det er det ævelege livet at dei kjenner deg, den einaste sanne Gud, og den du sende, Jesus Kristus. 043 JOH 017 004 Eg hev herleggjort deg på jordi, og fullført det verket du gav meg å gjera; 043 JOH 017 005 herleggjer no du meg, Fader, hjå deg med den herlegdomen eg hadde hjå deg fyrr verdi var til! 043 JOH 017 006 Eg hev openberra ditt namn for dei menneski du gav meg av verdi. Dei var dine, og du gav meg deim, og dei hev halde seg etter ordet ditt. 043 JOH 017 007 No veit dei at alt det du hev gjeve meg, er frå deg! 043 JOH 017 008 for dei ordi du gav meg, hev eg gjeve deim, og dei hev teke imot deim og sanna fullt ut at eg er komen frå deg, og dei trur at du hev sendt meg. 043 JOH 017 009 Eg bed for deim; eg bed ikkje for verdi, men for deim som du hev gjeve meg; for dei er dine, 043 JOH 017 010 og alt som mitt er, er ditt, og det som ditt er, er mitt, og eg er herleggjord i deim. 043 JOH 017 011 Og eg er ikkje lenger i verdi, men dei er i verdi, og eg kjem til deg. Heilage Fader, haldt deim fast i ditt namn, som du hev gjeve meg, so dei kann vera eitt liksom me! 043 JOH 017 012 Då eg var hjå deim, heldt eg deim fast i ditt namn, som du hev gjeve meg, og vara deim, og ingen av deim gjekk til grunns so nær som den eine som laut ganga til grunns, so skrifti skulde sannast. 043 JOH 017 013 Men no kjem eg til deg, og dette talar eg med eg er i verdi, so dei skal hava mi gleda i seg i fullt mål. 043 JOH 017 014 Eg hev gjeve deim ditt ord, og verdi hev lagt deim for hat, for di dei ikkje er av verdi, som eg ikkje er av verdi. 043 JOH 017 015 Eg bed ikkje at du skal taka deim burt or verdi, men at du skal vara deim for det vonde. 043 JOH 017 016 Av verdi er dei ikkje, som eg ikkje er av verdi. 043 JOH 017 017 Helga dei i sanningi! Ditt ord er sanning. 043 JOH 017 018 Som du hev sendt meg til verdi, so hev eg og sendt deim til verdi; 043 JOH 017 019 og eg helgar meg for deim, so dei og skal vera helga i sanning. 043 JOH 017 020 Og eg bed ikkje einast for desse men og for deim som kjem til å tru på meg for deira ord skuld, 043 JOH 017 021 at dei alle må vera eitt, som du, Fader, er i meg, og eg er i deg - at dei og må vera i oss - so verdi kann tru at du hev sendt meg. 043 JOH 017 022 Eg hev gjeve deim den herlegdomen som du hev gjeve meg, so dei skal vera eitt, liksom me er eitt, 043 JOH 017 023 eg i deim og du i meg, so dei skal vera fullkomeleg eitt - so verdi kann skyna at du hev sendt meg og elska deim som du hev elska meg. 043 JOH 017 024 Fader, eg vil at dei du hev gjeve meg, dei skal og vera der eg er, vera hjå meg, so dei fær skoda min herlegdom, som du hev gjeve meg av di du hev elska meg fyrr verdi vart grunnlagd. 043 JOH 017 025 Rettferdige Fader, verdi kjenner deg ikkje, men eg kjenner deg, og desse hev kanna at du hev sendt meg; 043 JOH 017 026 eg hev gjort namnet ditt kunnigt for deim og skal gjera det kunnigt, so den kjærleiken du hev havt til meg, kann vera i deim, og eg sjølv kann vera i deim.» 043 JOH 018 001 Då Jesus hadde tala desse ordi, gjekk han ut med læresveinarne sine og yver til hi sida av Kedronsbekken. Der var det ein hage; den gjekk han og læresveinarne inn i. 043 JOH 018 002 Men Judas, svikaren, kjende og den staden; for der kom Jesus ofte saman med læresveinarne sine. 043 JOH 018 003 Judas hadde fenge med seg vaktmannskapet og nokre av sveinarne åt øvsteprestarne og farisæarane, og no kom han dit med kyndlar og lampor og våpn. 043 JOH 018 004 Som no Jesus visste alt som skulde koma yver honom, gjekk han fram og sagde til deim: «Kven leitar de etter?» 043 JOH 018 005 «Jesus frå Nasaret, » svara dei. «Det er eg, » segjer han. Judas, svikaren, stod der og saman med deim. 043 JOH 018 006 Då han no sagde til deim: «Det er eg», for dei attende og fall til jordi. 043 JOH 018 007 So spurde han deim endå ein gong: «Kven leitar de etter?» - «Jesus frå Nasaret, » sagde dei. 043 JOH 018 008 «Eg hev alt sagt dykk at det er eg, » svara Jesus; «er det då meg de leitar etter, so lat desse få ganga!» 043 JOH 018 009 Soleis skulde det sannast det ordet som han hadde sagt: «Eg hev ikkje mist nokon av deim du gav meg.» 043 JOH 018 010 Simon Peter hadde eit sverd; han drog det og hogg til tenaren åt øvstepresten, og sneidde av honom det høgre øyra. Tenaren heitte Malkus. 043 JOH 018 011 Då sagde Jesus til Peter: «Stikk sverdet ditt i slira! Lyt eg’kje drikka den skåli som Far min hev gjeve meg?» 043 JOH 018 012 So tok dei og batt Jesus - det var vaktmannskapet og hovdingen deira og sveinarne åt jødarne. 043 JOH 018 013 Dei førde honom fyrst til Annas; for han var verfar åt Kajafas, som var øvsteprest det året. 043 JOH 018 014 Det var Kajafas som hadde gjeve jødarne den rådi, at det var best ein mann døydde for folket. 043 JOH 018 015 Simon Peter og ein annan læresvein fylgde etter Jesus. Den læresveinen var kjend med øvstepresten, og kom med Jesus inn i garden åt øvstepresten; 043 JOH 018 016 men Peter vart standande utanfor, ved døri. Den andre læresveinen, han som var kjend med øvstepresten, gjekk då ut og tala med gjenta som vakta porten, og fekk Peter inn. 043 JOH 018 017 So segjer portnargjenta til Peter: «Du skulde vel ikkje og vera ein av læresveinarne åt denne mannen?» «Nei, » svara han. 043 JOH 018 018 Huskararne og sveinarne hadde gjort upp ein koleld og stod og vermde seg; for det var kaldt. Og Peter stod og hjå deim og vermde seg. 043 JOH 018 019 Øvstepresten spurde no Jesus um læresveinarne hans og um læra hans. 043 JOH 018 020 Jesus svara: «Eg hev tala fritt og ope for all verdi; eg lærde allstødt i synagoga og i templet, der alle jødarne kjem saman, og eg hev aldri tala i løynd. 043 JOH 018 021 Kvi spør du meg? Spør deim som hev høyrt meg, kva det er eg hev tala til deim! Dei veit kva eg hev sagt.» 043 JOH 018 022 Då han sagde det, gav ein av sveinarne som stod innmed, Jesus eit slag i andlitet og sagde: «Svarar du øvstepresten so?» 043 JOH 018 023 «Hev eg sagt noko urett, » svara Jesus, «so prova at det er urett; men var det rett det eg sagde, kvi slær du meg då?» 043 JOH 018 024 So sende Annas han bunden av stad til Kajafas, øvstepresten. 043 JOH 018 025 Medan stod Simon Peter og vermde seg. Då sagde dei til honom: «Du skulde vel ikkje vera ein av læresveinarne hans, du og?» Han neitta det og sagde: «Nei, det er eg ikkje.» 043 JOH 018 026 So segjer ein av huskararne åt øvstepresten - han var skyld den som Peter hadde hogge øyra av -: «Såg eg deg ikkje sjølv i lag med honom i hagen?» 043 JOH 018 027 Då neitta Peter att. Og med det same gol hanen. 043 JOH 018 028 Frå Kajafas fører dei Jesus til borgi. Det var tidleg på morgonen. Sjølve gjekk dei ikkje inn i borgi; for dei vilde ikkje gjera seg ureine, so dei ikkje kunde eta påskematen. 043 JOH 018 029 So gjekk Pilatus ut til deim og sagde: «Kva er det for klagemål de fører mot denne mannen?» 043 JOH 018 030 «Var han ikkje ein illgjerdsmann, so hadde me ikkje gjeve honom yver til deg, » svara dei. 043 JOH 018 031 Då sagde Pilatus til deim: «Tak de honom og døm honom etter lovi dykkar!» «Me hev ikkje lov til å taka livet av nokon, » svara jødarne. 043 JOH 018 032 Soleis skulde det sannast det ordet Jesus hadde sagt då han vitra um kva slag avferd han skulde få. 043 JOH 018 033 So gjekk Pilatus inn i borgi att; han kalla Jesus fyre seg og sagde til honom: «Er du kongen yver jødarne?» 043 JOH 018 034 Jesus svara: «Segjer du det av deg sjølv, eller hev andre tala soleis til deg um meg?» 043 JOH 018 035 «Er då eg ein jøde?» svara Pilatus; «folket ditt og øvsteprestarne hev gjeve deg yver til meg. Kva hev du gjort?» 043 JOH 018 036 Jesus svara: «Mitt rike er ikkje av denne verdi; var riket mitt av denne verdi, so vilde sveinarne mine strida for meg, so eg ikkje skulde koma i henderne på jødarne. Men no er’kje riket mitt av denne verdi.» 043 JOH 018 037 «Men so er du då ein konge?» sagde Pilatus. Jesus svara: «Det er som du segjer; eg er ein konge. Til det er eg fødd, og til det er eg komen til verdi, at eg skal vitna for sanningi. Kvar den som er av sanningi, lyder på mi røyst.» 043 JOH 018 038 «Kva er sanning?» svara Pilatus, og med so sagt gjekk han ut att til jødarne og sagde til deim: «Eg finn ingi skuld hjå honom; 043 JOH 018 039 men de er vane med at eg gjev dykk ein fri på påskehøgtidi - vil de då at eg skal gjeva dykk kongen yver jødarne fri?» 043 JOH 018 040 Men dei ropa alle på nytt: «Ikkje han, men Barabbas!» Barabbas, det var ein røvar. 043 JOH 019 001 Då tok Pilatus og let deim hudfletta Jesus. 043 JOH 019 002 Og hermennerne fletta ein krans av klunger og sette på hovudet hans og kasta ei purpurkåpe um honom, og gjekk fram for honom og sagde: 043 JOH 019 003 «Heil, konge yver jødarne!» og slo til honom i andlitet. 043 JOH 019 004 Pilatus gjekk ut att og sagde til deim: «Her kjem eg ut til dykk med honom, so de skal vita at eg ikkje finn nokor skuld hjå honom.» 043 JOH 019 005 So kom Jesus ut med klungerkransen på og purpurkåpa, og Pilatus segjer til deim: «Sjå det menneskjet!» 043 JOH 019 006 Med det same dei fekk sjå honom, øvsteprestarne og sveinarne deira, skreik dei: «Krossfest, krossfest!» Pilatus segjer til deim: «Tak de og krossfest honom! Eg finn ingi skuld hjå honom.» 043 JOH 019 007 Jødarne svara: «Me hev ei lov; etter den lyt han døy, for di han hev gjeve seg ut for Guds Son.» 043 JOH 019 008 Då Pilatus høyrde det ordet, vart han endå ræddare; 043 JOH 019 009 han gjekk inn att i borgi og spurde Jesus: «Kvar er du ifrå?» Men Jesus gav han ikkje noko svar. 043 JOH 019 010 Pilatus segjer til honom: «Svarar du meg ikkje? Veit du’kje at eg hev magt til å gjeva deg fri og hev magt til å krossfesta deg?» 043 JOH 019 011 Jesus svara: «Du hadde ingi magt yver meg, var det’kje gjeve deg ovantil. Difor hev han større synd den som gav meg yver til deg.» 043 JOH 019 012 Frå den stundi vilde Pilatus gjerne gjeva honom fri. Men jødarne ropa: «Gjev du honom fri, er du ikkje ven med keisaren. Kvar den som gjer seg sjølv til konge, set seg upp imot keisaren.» 043 JOH 019 013 Då Pilatus høyrde dei ordi, førde han Jesus ut og sette seg i domarsætet, på den staden dei kallar Tavletilet - på hebraisk heiter det Gabbata -. 043 JOH 019 014 Det var då fyrebuingsdagen i påskehelgi, og var um lag den sette timen. So segjer han til jødarne: «Sjå her er kongen dykkar!» 043 JOH 019 015 Då ropa dei: «Burt, burt med honom! Krossfest han!» «Skal eg krossfesta kongen dykkar?» segjer Pilatus. «Me hev ingen konge utan keisaren, » svara øvsteprestarne. 043 JOH 019 016 Då gav han Jesus yver til deim, so han skulde krossfestast. 043 JOH 019 017 So tok dei Jesus med seg. Han bar sjølv krossen sin, og gjekk ut til Skallestaden dei kallar - på hebraisk kallast det Golgata -. 043 JOH 019 018 Der feste dei honom til krossen, og saman med honom tvo andre, ein på kvar sida, og Jesus midt imillom. 043 JOH 019 019 Pilatus skreiv og ei innskrift og sette på krossen; ho lydde so: Jesus frå Nasaret, kongen yver jødarne. 043 JOH 019 020 Den innskrifti las då mange av jødarne; for staden der Jesus vart krossfest, var tett utmed byen, og det var skrive på hebraisk og latin og gresk. 043 JOH 019 021 Då sagde øvsteprestarne åt jødarne til Pilatus: «Skriv ikkje: Kongen yver jødarne, men: Han sagde: «Eg er konge yver jødarne!»» 043 JOH 019 022 «Det eg hev skrive, hev eg skrive, » svara Pilatus. 043 JOH 019 023 Då hermennerne hadde fest Jesus til krossen, tok dei klædi hans og skifte i fire luter, ein for kvar hermann. Kjolen tok dei og. Kjolen var usauma og heilvoven alt ovantil; 043 JOH 019 024 difor sagde dei seg imillom: «Lat oss ikkje riva honom sund, men draga strå um kven som skal hava honom!» Soleis skulde skrifti sannast: «Dei skifte klædi mine millom seg, og kasta lut um kjolen min.» So gjorde no hermennerne. 043 JOH 019 025 Men innmed krossen åt Jesus stod mor hans og morsyster hans, Maria, kona hans Klopas, og Maria Magdalena. 043 JOH 019 026 Og då Jesus såg mor si, og såg at den læresveinen som han elska, stod der innmed, segjer han til mori: «Kvinna, der er son din!» 043 JOH 019 027 So segjer han til læresveinen: «Der er mor di!» Og frå den stundi tok læresveinen henne heim til seg. 043 JOH 019 028 Då visste Jesus at no var alt fullført, so skrifti skulde sannast; so segjer han: «Eg er tyrst.» 043 JOH 019 029 Det stod eit kjer der som var fullt av vineddik; so fyllte dei ein svamp med den ediken, og sette honom på ein bergmynte-stylk og heldt honom upp til munnen hans. 043 JOH 019 030 Då Jesus hadde fenge ediken, sagde han: «Det er fullført!» og han bøygde hovudet og gav andi si yver til Gud. 043 JOH 019 031 Etter di det no var fyrebuingsdagen, og liki ikkje måtte verta hangande på krossen um kviledagen - for den kviledagen var storheilag - so bad jødarne Pilatus at beini måtte brjotast sund på deim, og at dei måtte takast ned. 043 JOH 019 032 Då kom hermennerne og braut sund beini, både på den fyrste og den andre som hadde vorte krossfeste i hop med honom. 043 JOH 019 033 Då dei kom til Jesus, og såg at han alt var slokna, braut dei ikkje hans bein sund; 043 JOH 019 034 men ein av hermennerne stakk honom i sida med eit spjot, og straks kom det ut blod og vatn. 043 JOH 019 035 Dette vitnar ein som hev set det, og vitnemålet hans er sætande; han veit sjølv at han segjer sant, so de og må tru. 043 JOH 019 036 For dette hende av di Skrifti laut sannast: «Det skal’kje brjotast sund eit bein på honom.» 043 JOH 019 037 Og eit anna skriftord att lyder so: «Dei skal sjå burt på honom som dei hev gjenomstunge.» 043 JOH 019 038 Sidan kom Josef frå Arimatæa, som var ein av læresveinarne åt Jesus, men dulde for det, av di han var rædd jødarne; han bad Pilatus um han måtte få taka likamen åt Jesus, og Pilatus gav honom lov til det. So kom han og henta likamen hans. 043 JOH 019 039 Nikodemus, han som fyrst var komen til honom um natti, kom og, og hadde med seg ei blanding av myrra og aloe, um lag hundrad pund. 043 JOH 019 040 So tok dei likamen åt Jesus og sveipte honom med lindar og lagde dei angande kryddorne imillom, soleis som jødarne hev for vis når dei bur ein til likferd. 043 JOH 019 041 På den staden han vart krossfest var det ein hage, og i hagen ei ny grav, som det endå aldri hadde vorte sett ned nokon i. 043 JOH 019 042 Der lagde dei då Jesus, av di det var fyrebuingsdagen åt jødarne, og gravi var nær innmed. 043 JOH 020 001 Tidleg den fyrste dagen i vika, medan det endå var myrkt, kjem Maria Magdalena til gravi, og ser at steinen er teken burt frå gravi. 043 JOH 020 002 Ho spring av stad, og kjem til Simon Peter og den andre læresveinen, han som Jesus elska, og segjer til deim: «Dei hev teke Herren ut or gravi, og me veit ikkje kvar dei hev lagt honom.» 043 JOH 020 003 Då tok dei ut, både Peter og den andre læresveinen, og gav seg på vegen til gravi. 043 JOH 020 004 Dei sprang båe saman; so sprang den andre læresveinen fyre, forare enn Peter, og kom fyrst til gravi. 043 JOH 020 005 Han lutte seg ned og glytte inn; då såg han at lindarne låg der; men han gjekk ikkje inn. 043 JOH 020 006 So kjem Simon Peter etter, og gjekk inn i gravi. Han ser lindarne liggja der; 043 JOH 020 007 men sveiteduken, som Jesus hadde havt kring hovudet, låg ikkje saman med lindarne, men på ein stad for seg sjølv, og var balla i hop. 043 JOH 020 008 Då gjekk den andre læresveinen og inn, han som var komen fyrst til gravi, og han såg og trudde. 043 JOH 020 009 For dei skyna endå ikkje skrifti, at han skulde standa upp frå dei daude. 043 JOH 020 010 So gjekk læresveinarne heim att. 043 JOH 020 011 Men Maria stod utanfor ved gravi og gret. Som ho no gråtande lutte seg ned og glytte inn i gravi, 043 JOH 020 012 fær ho sjå tvo kvitklædde englar sitja der, ein ved hovudet og ein ved føterne, der likamen åt Jesu hadde lege. 043 JOH 020 013 Dei segjer til henne: «Kvi græt du, kvinna?» Ho svarar: «For di dei hev teke Herren min burt, og eg veit ikkje kvar dei hev lagt honom.» 043 JOH 020 014 Med so sagt snudde ho seg, og då ser ho Jesus stend der, men ho visste ikkje at det var han. 043 JOH 020 015 Jesus segjer til henne: «Kvi græt du, kvinna? Kven leitar du etter?» Ho tenkte det var hagemeisteren, og segjer til honom: «Herre, er det du som hev bore han burt, so seg meg kvar du hev lagt honom; då vil eg henta honom.» 043 JOH 020 016 «Maria!» segjer Jesus. Då snur ho seg, og segjer til honom på hebraisk: «Rabbuni!» det er på vårt mål: «Meister!» 043 JOH 020 017 «Kom ikkje nær meg!» segjer Jesus; «for endå hev eg ikkje fare upp til far min. Men gakk til brørne mine, og seg deim frå meg: No fer eg upp til honom som er min Fader og dykkar Fader, og min Gud og dykkar Gud!» 043 JOH 020 018 Maria Magdalena kjem og segjer til læresveinarne: «Eg hev set Herren, » og at han hadde sagt dette til henne. 043 JOH 020 019 Då det vart kveld same dagen - den fyrste i vika - og dørerne var stengde der læresveinarne var, av di dei var rædde jødarne, kom Jesus og stod midt ibland deim og segjer: «Fred vere med dykk!» 043 JOH 020 020 og då han hadde sagt det, synte han deim henderne sine og sida si. Læresveinarne vart glade då dei såg Herren. 043 JOH 020 021 Og han sagde endå ein gong: «Fred vere med dykk! Som Faderen hev sendt meg, so sender eg dykk.» 043 JOH 020 022 Med desse ordi anda han på deim og sagde til deim: «Tak imot den Heilage Ande! 043 JOH 020 023 Tilgjev de nokon synderne deira, so er dei tilgjevne; held de dei att for nokon, so er dei atthaldne.» 043 JOH 020 024 Tomas, ein av dei tolv, han som me kallar Didymus, var ikkje saman med deim då Jesus kom. 043 JOH 020 025 So sagde dei andre læresveinarne med honom: «Me hev set Herren.» Han svara: «Det trur eg ikkje fyrr eg fær sjå naglemerket i henderne hans og fær stinga fingeren min i nagleholet og fær stinga handi mi i sida hans.» 043 JOH 020 026 Åtte dagar etter var læresveinarne hans inne att, og Tomas var med deim. Dørerne var stengde. Då kom Jesus og stod midt ibland deim og sagde: «Fred vere med dykk!» 043 JOH 020 027 So segjer han til Tomas: «Kom hit med fingeren din, og sjå på henderne mine, og kom hit med handi di og stikk henne i sida mi, og ver ikkje vantruen, men truande!» 043 JOH 020 028 «Min Herre og min Gud!» svara Tomas. 043 JOH 020 029 Jesus segjer til honom: «Sidan du hev set meg, trur du! Sæle dei som ikkje ser og endå trur!» 043 JOH 020 030 Endå mange andre teikn gjorde Jesus for augo åt læresveinarne sine, teikn som ikkje er skrive i denne boki. 043 JOH 020 031 Men desse er skrivne so de skal tru at Jesus er Messias, Guds Son, og so de som trur skal hava liv i hans namn. 043 JOH 021 001 Sidan openberra Jesus seg endå ein gong for læresveinarne ved Tiberiassjøen. Med det gjekk det soleis til: 043 JOH 021 002 Simon Peter og Tomas - han som me kallar Didymus - og Natanael - han frå Kana i Galilæa - og Sebedæus-sønerne og tvo andre av læresveinarne var der i hop. 043 JOH 021 003 Då segjer Simon Peter til deim: «Eg gjeng’stad å fiska.» «Me vil og med, » segjer dei. So tok dei ut og steig i båten; men den natti fekk dei’kje noko. 043 JOH 021 004 I det bilet det tok til å dagast, stod Jesus med ein gong på strandi; men læresveinarne visste ikkje at det var han. 043 JOH 021 005 Jesus segjer til deim: «De hev vel ikkje noko å eta, born?» «Nei, » svara dei. 043 JOH 021 006 «Kasta garnet på høgre sida av båten, so fær de fisk, » sagde han. Dei so gjorde, og då var dei ikkje god til å draga garnet, so mykje fisk var der i det. 043 JOH 021 007 Då segjer den læresveinen som Jesus elska, til Peter: «Det er Herren!» Med det same Simon Peter fekk høyra at det var Herren, tok han kjolen sin på seg - for han hadde lagt honom av - og kasta seg i sjøen. 043 JOH 021 008 Og dei andre læresveinarne kom med båten, og slæpte garnet med fiskarne etter seg; for dei var ikkje langt ifrå land, berre tvo hundrad alner på lag. 043 JOH 021 009 Då dei steig i land, ser dei ein glohaug som ligg der med fisk på og brød. 043 JOH 021 010 «Kom hit med noko av den fisken de fekk!» segjer Jesus. 043 JOH 021 011 Då steig Simon Peter ut i båten og drog garnet på land; det var fullt av store fiskar, hundrad og tri og femti; men endå det var so mange, gjekk ikkje garnet sund. 043 JOH 021 012 «Kom hit og få dykk ein morgonbite!» segjer Jesus. Ingen av læresveinarne våga å spyrja honom: «Kven er du?» dei visste at det var Herren. 043 JOH 021 013 Då kom Jesus, og tok brødet og gav deim, og like eins fisken. 043 JOH 021 014 Dette var no tridje gongen Jesus openberra seg for læresveinarne etter at han hadde stade upp frå dei daude. 043 JOH 021 015 Som dei no hadde ete morgonverden, segjer Jesus til Simon Peter: «Simon Johannesson, elskar du meg meir enn desse?» «Ja, Herre, » svarar han; «du veit at eg held av deg.» «Fød lambi mine!» segjer Jesus. 043 JOH 021 016 So segjer han til honom att, andre gongen: «Simon Johannesson, elskar du meg?» Han svarar: «Ja, Herre, du veit eg held av deg.» «Gjæt sauerne mine» segjer Jesus. 043 JOH 021 017 So segjer han til honom tridje gongen: «Simon Johannesson, held du av meg?» Peter tykte det leidt at han spurde honom tridje gongen: «Held du av meg?» Han svara: «Herre, du veit alt, du veit at eg held av deg.» Jesus segjer til han: «Fød sauerne mine!» 043 JOH 021 018 «Det segjer eg deg for visst og sant: Då du var yngre, batt du sjølv livgjordi um deg og gjekk dit du vilde; men når du vert gamall, skal du retta ut henderne dine, og ein annan skal binda livgjordi um deg og føra deg dit du ikkje vil.» 043 JOH 021 019 Det sagde han for å vitra um kvaslags daude han skulde koma til å æra Gud med. Då han hadde sagt det, segjer han til honom: «Fylg meg!» 043 JOH 021 020 Då Peter snudde seg, ser han at den læresveinen som Jesus elska, fylgde med, han som hadde sete tett innmed honom då dei heldt nattverd, og spurt: «Herre, kven er den som svik deg?» 043 JOH 021 021 Då Peter såg honom, segjer han til Jesus: «Herre, korleis skal det so ganga honom?» 043 JOH 021 022 Jesus svarar: «Um eg vil at han skal liva til eg kjem, kva hev so du med det? Fylg du meg!» 043 JOH 021 023 Soleis kom det ordet ut bland brørne: «Den læresveinen døyr ikkje.» Men Jesus sagde ikkje til honom at han ikkje skulde døy; det han sagde var: «Um eg vil at han skal liva til eg kjem, kva hev so du med det?» 043 JOH 021 024 Det er den læresveinen som vitnar um desse ting og hev skrive dette, og me veit at vitnemålet hans er sant. 043 JOH 021 025 Det er endå mykje anna som Jesus hev gjort. Skulde det skrivast upp, kvar ting for seg, trur eg ikkje heile verdi vilde røma dei bøkerne som då laut skrivast. # # BOOK 044 ACT Acts Apostlenes-gjerninge 044 ACT 001 001 Den fyrste boki skreiv eg, Teofilus, um alt det som Jesus tok til med både å gjera og læra, 044 ACT 001 002 alt til den dagen då han vart uppteken, etter at han ved den Heilage Ande hadde gjeve sine bod til apostlarne som han hadde valt seg ut, 044 ACT 001 003 deim som han og steig livande fram for med mange yvertydande teikn, etter han hadde lide, med di han i fyrti dagar synte seg for deim og tala um det som høyrer til Guds rike. 044 ACT 001 004 Og då han var saman med deim, baud han deim at dei ikkje skulde vika frå Jerusalem, men venta på det som Faderen hadde lova, «som de, » sagde han, «hev høyrt av meg. 044 ACT 001 005 For Johannes døypte med vatn, men de skal verta døypte med den Heilage Ande um ikkje mange dagar.» 044 ACT 001 006 Då dei no var saman, spurde dei honom og sagde: «Herre, reiser du på den tidi riket upp att for Israel?» 044 ACT 001 007 Han sagde til deim: «Det er ikkje dykkar sak å vita tid eller stund som Faderen hev sett i si eigi magt. 044 ACT 001 008 Men de skal få kraft når den Heilage Ande kjem yver dykk; og de skal vera mine vitne i Jerusalem og i heile Judæa og Samaria og til ytste enden av jordi.» 044 ACT 001 009 Og då han hadde sagt dette, for han upp so dei såg på; og ei sky tok honom burt for augo deira. 044 ACT 001 010 Og som dei no stod og stirde mot himmelen då han for burt, sjå, då stod det tvo menner hjå deim i kvite klæde, 044 ACT 001 011 og dei sagde: «Menner frå Galilæa, kvi stend de og ser upp mot himmelen? Denne Jesus som er teken upp frå dykk til himmelen, han skal koma att på same måten som de såg honom fara til himmels.» 044 ACT 001 012 Då vende dei um til Jerusalem frå det berget som er kalla Oljeberget, og som er nær Jerusalem, ein kviledagsveg derifrå. 044 ACT 001 013 Og då dei kom inn der, gjekk dei upp på salen der dei heldt til - både Peter og Johannes og Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomæus og Mattæus, Jakob, Alfæus’ son, og Simon Selotes og Judas, Jakobs bror. 044 ACT 001 014 Alle desse heldt samstendige ved i bøn saman med nokre kvinnor og Maria, Jesu mor, og brørne hans. 044 ACT 001 015 Og i dei dagarne stod Peter upp midt imillom læresveinarne - og der var ein hop saman på umkring hundrad og tjuge - og han sagde: 044 ACT 001 016 «Brør! Det laut verta uppfyllt det skriftordet som den Heilage Ande fyreåt tala gjenom Davids munn um Judas, som vart vegvisar for deim som greip Jesus; 044 ACT 001 017 for han var rekna med millom oss og fekk lut i denne tenesta. 044 ACT 001 018 Han kjøpte seg då ein åker av løni for si ugjerning, og då han stupte ned, og sprakk han midt i tvo, og all innvolen i honom valt ut. 044 ACT 001 019 Og det vart kunnigt for alle deim som bur i Jerusalem, so at den åkeren på deira mål fekk namnet Hakeldama, det er: Blodåkeren; 044 ACT 001 020 for det stend skrive i Salmeboki: «Hans bustad verte øydd, og ingen mann bu der, » og: «Ein annan take hans embætte!» 044 ACT 001 021 Difor må ein av dei menner som hev vore med oss heile tidi då Herren Jesus gjekk inn og ut millom oss, 044 ACT 001 022 alt frå Johannes-dåpen til den dagen han vart uppteken frå oss - ein av desse må verta vitne saman med oss um hans uppstoda.» 044 ACT 001 023 Og dei stelte fram tvo: Josef som vart kalla Barsabbas med tilnamnet Justus, og Mattias. 044 ACT 001 024 Og dei bad og sagde: «Herre, du som kjenner hjarto i alle, syn oss den som du hev valt ut av desse tvo 044 ACT 001 025 til å få lut i denne tenesta og apostelgjerning som Judas gjekk burt ifrå til å fara til sin egen stad!» 044 ACT 001 026 Og dei kasta lut millom deim, og luten fall på Mattias, og han vart rekna saman med dei elleve apostlarne. 044 ACT 002 001 Og då kvitsunndagen var komen, var dei alle samla på same staden. 044 ACT 002 002 Då kom det brått frå himmelen ein ljod som av ein framstormande sterk vind og fyllte heile huset der dei sat. 044 ACT 002 003 Og det synte seg for deim tungor liksom av eld, som skilde seg og sette seg på kvar ein av deim. 044 ACT 002 004 Då vart dei alle fyllte med den Heilage Ande, og dei tok til å tala med andre tungor, etter som Anden gav deim å tala. 044 ACT 002 005 No budde det i Jerusalem jødar, gudlege menner frå alle folk under himmelen. 044 ACT 002 006 Då so denne ljoden vart høyrd, kom mengdi saman og vart forfjamsa; for kvar mann høyrde deim tala på hans eige mål. 044 ACT 002 007 Og dei vart forfærde og undra seg og sagde: «Høyr her, er ikkje alle desse som talar, galilæarar? 044 ACT 002 008 og korleis kann me då høyra deim tala kvar på vårt eige mål, som me er fødde i, 044 ACT 002 009 folk frå Partia og Media og Elam, og me som bur i Mesopotamia og i Judæa og Kappadokia, Pontus og Asia, 044 ACT 002 010 Frygia og Pamfylia, Egyptarland og Libyalandet ved Kyrene, og me tilreisande frå Rom, 044 ACT 002 011 både jødar og jødetruande, me frå Kreta og Arabia: me høyrer deim tala um Guds store verk på våre tungemål!» 044 ACT 002 012 Men dei vart alle forfærde og rådville og sagde den eine til den andre: «Kva skal då dette vera?» 044 ACT 002 013 Men andre sagde spottande: «Dei er fulle av søt vin.» 044 ACT 002 014 Då stod Peter fram med dei elleve, lyfte røysti og tala til deim: «De jødiske menner og alle de som bur i Jerusalem! dette vere dykk kunnigt, og merk mine ord! 044 ACT 002 015 For desse er ikkje drukne, so som de trur - det er då den tridje timen på dagen -. 044 ACT 002 016 Men dette er det som er sagt gjenom profeten Joel: 044 ACT 002 017 «Og det skal vera so i dei siste dagar, segjer Gud, då vil eg renna min Ande ut yver alt kjøt, og sønerne dykkar og døtterne dykkar skal tala profetord, og dei unge gutarne dykkar skal sjå syner, og dei gamle mennerne dykkar skal drøyma draumar. 044 ACT 002 018 Ja, endå på trælarne mine og trælkvinnorne mine vil eg renna ut av min Ande i dei dagarne, og dei skal tala profetord. 044 ACT 002 019 Og eg vil syna under på himmelen i det høge og teikn på jordi i det låge: blod og eld og røykdimma. 044 ACT 002 020 Soli skal verta til myrker og månen til blod, fyrr Herrens dag kjem, den store og herlege. 044 ACT 002 021 Og det skal vera so at kvar den som kallar på Herrens namn, han skal verta frelst.» 044 ACT 002 022 Israelitiske menner, høyr desse ordi: Jesus frå Nasaret, ein mann som av Gud var stadfest for dykk ved velduge gjerningar og under og teikn, som Gud gjorde ved honom midt imillom dykk, so som de og sjølve veit, 044 ACT 002 023 han som vart yvergjeven etter Guds fastsette rådgjerd og fyrevitende, honom tok de og krossfeste med urettferdigt folks hender og slo honom i hel; 044 ACT 002 024 men Gud uppreiste honom med di han løyste daudens rider, av di det ikkje var mogelegt at han kunde verta halden fast av honom. 044 ACT 002 025 For David segjer um honom: «Eg hadde alltid Herren framfor augo mine; for han er ved mi høgre hand, so eg ikkje skal verta rikka. 044 ACT 002 026 Difor gledde mitt hjarta seg, og mi tunga fagna seg; ja endå mitt kjøt skal kvila trygt i von; 044 ACT 002 027 for du skal ikkje yverlata mi sjæl i helheimen og ikkje lata din heilage sjå undergang. 044 ACT 002 028 Du hev kunngjort meg livsens vegar; du skal fylla meg med fagnad for di åsyn.» 044 ACT 002 029 Brør! lat meg tala beint ut til dykk um patriarken David, at han både døydde og vart gravlagd, og hans grav er hjå oss den dag i dag. 044 ACT 002 030 Då han no var ein profet, og visste det som Gud hadde svore ved ein eid, at han av frukti utav hans lend vilde setja ein på hans kongsstol, 044 ACT 002 031 so tala han framsynt um Messias’ uppstoda det ordet at han ikkje vart yverlaten i helheimen, og ikkje heller hans kjøt såg undergang. 044 ACT 002 032 Denne Jesus reiste Gud upp, som me alle er vitne um. 044 ACT 002 033 Då han no er upphøgd ved Guds høgre hand og av Faderen hev fenge den Heilage Ande som var lova, so hev han rent dette ut, som de både ser og høyrer. 044 ACT 002 034 For David for ikkje upp til himmelen; men han segjer: «Herren sagde til min Herre: «Set deg ved mi høgre hand, 044 ACT 002 035 til dess eg fær lagt dine fiendar til skammel under dine føter!»» 044 ACT 002 036 So skal då heile Israels hus vita for visst, at Gud hev gjort honom både til Herre og til Messias, denne Jesus som de krossfeste.» 044 ACT 002 037 Men då dei høyrde det, gav det som ein styng i hjarta deira, og dei sagde til Peter og dei andre apostlarne: «Brør, kva skal me gjera?» 044 ACT 002 038 Men Peter sagde til deim: «Vend um, og kvar av dykk late seg døypa på Jesu Kristi namn til forlating for synderne, og de skal få den Heilage Ande til gåva! 044 ACT 002 039 For lovnaden høyrer dykk til og dykkar born og alle deim som er langt burte, so mange som Herren, vår Gud, kallar til.» 044 ACT 002 040 Og med mange andre ord vitna han og lagde deim det på hjarta og sagde: «Lat dykk frelsa frå denne rangsnudde ætti!» 044 ACT 002 041 Dei som no tok imot hans ord, dei vart døypte, og den dagen vart det lagt til umkring tri tusund sjæler. 044 ACT 002 042 Og dei heldt trutt fast ved læra åt apostlarne og samfundet og brødbrjotingi og bønerne. 044 ACT 002 043 Og der kom otte på kvar sjæl, og det vart gjort mange under og teikn ved apostlarne. 044 ACT 002 044 Og alle dei truande heldt seg saman og hadde allting til sameiga. 044 ACT 002 045 Og eigedomarne sine og godset selde dei og skifte det ut til alle, etter som nokon hadde trong til. 044 ACT 002 046 Og kvar dag søkte dei samheldigt templet og braut brødet heime og fekk seg føda med fagnad og hjartans einfelde, 044 ACT 002 047 medan dei lova Gud og hadde ynde hjå alt folket. Men kvar dag lagde Herren til kyrkjelyden deim som let seg frelsa. 044 ACT 003 001 Men Peter og Johannes gjekk saman upp i templet i bønetimen, den niande timen. 044 ACT 003 002 Og ein mann som var vanfør frå mors liv, vart boren fram; og dei sette honom kvar dag ved den tempeldøri som er kalla den fagre, so han kunde beda um sælebotsgåva av deim som gjekk inn i templet. 044 ACT 003 003 Då han såg Peter og Johannes, som vilde ganga inn i templet, bad han um å få ei sælebotsgåva. 044 ACT 003 004 Men Peter feste augo på honom, saman med Johannes, og sagde: «Sjå på oss!» 044 ACT 003 005 Han stirde på deim og venta å få noko av deim. 044 ACT 003 006 Men Peter sagde: «Sylv og gull hev eg ikkje; men det eg hev, det gjev eg deg: i nasaræaren Jesu Kristi namn statt upp og gakk!» 044 ACT 003 007 So greip han honom ved høgre handi og reiste honom upp. 044 ACT 003 008 Men straks vart føterne hans og oklo sterke, og han sprang upp og stod og gjekk ikring; og han gjekk med deim inn i templet, gjekk ikring der og sprang og lova Gud. 044 ACT 003 009 Og alt folket såg honom ganga ikring og lova Gud; 044 ACT 003 010 Og dei kjende honom, at det var han som hadde sete etter sælebotsgåva ved den fagre tempeldøri. Og dei vart fulle av undring og rædsla yver det som hadde hendt med honom. 044 ACT 003 011 Med han heldt seg til Peter og Johannes, strøymde alt folket saman um deim i den sulehalli som er kalla Salomons, og dei var forstøkte. 044 ACT 003 012 Då Peter det såg, svara han folket: «Israelitiske menner, kvi undrast de på dette, eller kvi stirer de so på oss, som um me av vår eigi magt eller gudlegdom hadde gjort at han kann ganga? 044 ACT 003 013 Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, vår fedregud, hev herleggjort sin tenar Jesus, han som de sveik og forneitta for Pilatus, då han dømde at han skulde verta fri. 044 ACT 003 014 Men de forneitta den heilage og rettferdige, og bad um at ein mordar måtte verta dykk unnt. 044 ACT 003 015 Men livsens hovding slo de i hel, han som Gud reiste upp frå dei daude, som me er vitne til. 044 ACT 003 016 Og ved trui på hans namn hev hans namn styrkt denne mannen, som de ser og kjenner; og trui som er verka ved honom, gav denne mannen hans fulle helsa for augo på dykk alle. 044 ACT 003 017 Og no, brør, eg veit at de hev gjort det i vankunna, liksom og rådsherrarne dykkar. 044 ACT 003 018 Men Gud uppfylte soleis det som han fyreåt sagde gjenom munnen til alle sine profetar, at hans Messias skulde lida. 044 ACT 003 019 So gjer då bot og vend um, so synderne dykkar må verta utstrokne, so at hugsvalings tider kann koma frå Herrens åsyn, 044 ACT 003 020 og han kann senda den Messias som er utkåra åt dykk, Jesus, 044 ACT 003 021 han som himmelen skal hysa til tidi for atterreisingi av alle ting, som Gud hev tala um gjenom munnen til sine heilage profetar frå gamle dagar. 044 ACT 003 022 For Moses hev sagt: «Herren, dykkar Gud, skal reisa upp åt dykk ein profet av dykkar brør liksom eg; honom skal de høyra i alt det som han talar til dykk. 044 ACT 003 023 Og det skal bera so til, at kvar den sjæl som ikkje høyrer den profeten, skal verta utrudd or folket.» 044 ACT 003 024 Men ogso alle profetarne frå Samuel og sidan, so mange som hev tala, dei hev og forkynt um desse dagarne. 044 ACT 003 025 De er born åt profetarne og åt den pakti som Gud gjorde med våre feder, då han sagde til Abraham: «Og i di ætt skal alle ætter på jordi velsignast.» 044 ACT 003 026 De var dei fyrste som Gud sende tenaren sin til, då han let honom koma fram for at han skulde velsigna dykk, med di kvar av dykk vender seg frå sin vondskap.» 044 ACT 004 001 Men medan dei tala til folket, kom prestarne og hovudsmannen for tempelvakti og sadducæarane yver deim, 044 ACT 004 002 då dei harma seg yver at dei lærde folket og forkynte i Jesus uppstoda frå dei daude; 044 ACT 004 003 og dei lagde hand på deim og sette deim i fengsel til næste dagen; for det var alt kveld. 044 ACT 004 004 Men mange av deim som hadde høyrt ordet, kom til tru, og talet på mennerne vart umkring fem tusund. 044 ACT 004 005 So hende det seg dagen etter, at deira rådsherrar og styresmenner og skriftlærde kom saman i Jerusalem, 044 ACT 004 006 og med deim øvstepresten Annas og Kajafas og Johannes og Aleksander, og so mange som var av øvstepresteleg ætt. 044 ACT 004 007 Og dei stelte deim fram for seg og spurde: «Kva kraft eller kva namn gjorde de dette ved?» 044 ACT 004 008 Då sagde Peter til deim, fyllt av den Heilage Ande: «De rådsherrar for folket og Israels styresmenner! 044 ACT 004 009 Når me i dag vert forhøyrde um ei velgjerning mot ein vanfør mann, kva han er lækt ved, 044 ACT 004 010 so skal det vera kunnigt for dykk alle og heile Israels folk, at ved nasaræaren Jesu Kristi namn, han som de krossfeste, men som Gud reiste upp frå dei daude, ved honom stend denne frisk for dykkar augo. 044 ACT 004 011 Han er den steinen som vart forsmådd av dykk, bygningsmenner, men som vart til hyrnestein. 044 ACT 004 012 Og ikkje er det frelsa i nokon annan; for ikkje er der heller noko anna namn under himmelen, gjeve millom menneskje, som me skal verta frelste ved.» 044 ACT 004 013 Men då dei såg slikt frimod hjå Peter og Johannes, og fekk vita at dei var ulærde lækfolk, undra dei seg; og dei kjende deim, at dei hadde vore med Jesus. 044 ACT 004 014 Men då dei såg den mannen som hadde vorte lækt, standande hjå deim, hadde dei ikkje noko å segja imot. 044 ACT 004 015 Men dei baud deim ganga ut ifrå rådet, og dei samrådde seg med kvarandre og sagde: 044 ACT 004 016 «Kva skal me gjera med desse menneskje? for at eit audkjent teikn er gjort ved deim, det er synbert for alle deim som bur i Jerusalem, og me kann ikkje neitta det. 044 ACT 004 017 Men for at det ikkje skal verta bore vidare utyver til folket, so lat oss strengt påleggja deim at dei ikkje meir må tala til noko menneskje i dette namnet.» 044 ACT 004 018 So kalla dei deim inn og baud deim at dei slett ikkje måtte tala eller læra i Jesu namn. 044 ACT 004 019 Men Peter og Johannes svara og sagde til deim: «Døm sjølve, um det er rett for Guds åsyn å lyda dykk meir enn Gud! 044 ACT 004 020 for me kann ikkje anna enn tala um det som me hev set og høyrt.» 044 ACT 004 021 Dei truga deim då endå meir og let deim ganga, då dei ikkje kunde finna nokor råd til å refsa deim for folket skuld; for alle lova Gud for det som hendt var. 044 ACT 004 022 For han var meir enn fyrti år gamall den mannen som dette lækjedoms-teiknet hadde hendt med. 044 ACT 004 023 Då dei so slapp lause, kom dei til sine eigne og fortalde det som øvsteprestarne og styresmennerne hadde sagt til deim. 044 ACT 004 024 Då dei høyrde det, lyfte dei samlyndt si røyst til Gud og sagde: «Herre, du som gjorde himmelen og jordi og havet og alt det som i deim er, 044 ACT 004 025 du som sagde gjenom din tenar Davids munn: «Kvifor rasa heidningarne og lagde folki fåfengde råd? 044 ACT 004 026 Kongarne på jordi reiste seg, og hovdingarne samla seg saman imot Herren og imot den han salva.» 044 ACT 004 027 Ja, i sanning, i denne byen slo dei seg saman mot din heilage tenar Jesus, som du salva, både Herodes og Pontius Pilatus med heidningarne og Israels folk, 044 ACT 004 028 til å gjera det som di hand og di råd fyreåt hadde fastsett skulde hendast. 044 ACT 004 029 Og no, Herre! sjå til deira trugsmål, og gjev dine tenarar å tala ditt ord med alt frimod, 044 ACT 004 030 med di du retter ut di hand til lækjing og teikn og under ved din heilage tenar Jesu namn!» 044 ACT 004 031 Og då dei hadde bede, skalv romet der dei var samankomne, og alle vart fyllte med den Heilage Ande, og dei tala Guds ord med frimod. 044 ACT 004 032 Men heile mengdi av dei truande hadde eitt hjarta og ei sjæl. Og ikkje ein sagde at noko av hans gods var hans eige; men dei hadde alle ting til sameiga. 044 ACT 004 033 Og med stor kraft bar apostlarne vitne um Herren Jesu uppstoda, og stor nåde var yver deim alle. 044 ACT 004 034 For det var ikkje heller nokon trengande millom deim; for so mange som åtte jord eller hus, selde deim og bar fram pengeverdet for det som dei hadde selt, 044 ACT 004 035 og lagde det for føterne på apostlarne; og det vart utskift til kvar, etter som nokon hadde trong til. 044 ACT 004 036 Men Josef, som apostlarne hadde kalla med tilnamn Barnabas, det tyder: påminnaren, ein levit, ætta frå Kypern, 044 ACT 004 037 som åtte ein åker, selde honom og bar pengarne fram og lagde deim for føterne på apostlarne. 044 ACT 005 001 Men ein mann med namnet Ananias med kona si Saffira selde ein eigedom, 044 ACT 005 002 og han gøymde undan noko av pengeverdet, so kona hans visste det, og bar fram ein deil og lagde det for føterne på apostlarne. 044 ACT 005 003 Men Peter sagde: «Ananias, kvifor hev Satan fyllt hjarta ditt, so du skulde ljuga for den Heilage Ande og gøyma undan av pengeverdet for jordstykket? 044 ACT 005 004 Var det ikkje ditt medan du åtte det? og var det ikkje i di magt då det vart selt? Kvi hev du då sett deg denne gjerning fyre i hjarta ditt? Du hev ikkje loge for menneskje, men for Gud.» 044 ACT 005 005 Men då Ananias høyrde desse ordi, seig han ned og gav upp åndi. Og det kom stor otte på alle deim som høyrde dette. 044 ACT 005 006 Men dei unge mennerne stod upp og budde liket til og bar honom ut og jorda honom. 044 ACT 005 007 Og det hende seg umkring tri timar seinare, då kom kona hans inn og visste ikkje um det som hadde hendt. 044 ACT 005 008 Peter sagde då til henne: «Seg du meg, selde de jordstykket for den pris?» Ho svara: «Ja, for den pris.» 044 ACT 005 009 Då sagde Peter til henne: «Kvi hev de vorte samtykte um å freista Herrens Ande! Sjå, deira føter som jorda mannen din, er utfyre døri, og dei skal bera deg ut.» 044 ACT 005 010 Og ho seig straks ned for føterne hans og gav upp åndi. Men dei unge mennerne kom inn og fann henne daud og bar henne ut og jorda henne attved mannen hennar. 044 ACT 005 011 Og det kom stor otte på heile kyrkjelyden og på alle deim som høyrde dette. 044 ACT 005 012 Men ved henderne til apostlarne vart det gjort mange teikn og under millom folket, og dei var alle samstendige i Salomons sulehall. 044 ACT 005 013 Men av dei andre våga ingen å slå lag med deim; men folket høgvyrde deim; 044 ACT 005 014 og enn fleire som trudde, vart lagde til Herren, ei mengd både av menner og kvinnor, 044 ACT 005 015 so dei jamvel bar dei sjuke ut på gatorne og lagde deim på sengjer og benkjer, so i det minste skuggen av Peter kunde yverskyggja nokon av deim, når han kom. 044 ACT 005 016 Ja, endå frå byarne der i kring kom ei mengd saman til Jerusalem og førde sjuke med, og folk som var plåga av ureine ånder; og dei vart alle lækte. 044 ACT 005 017 Men øvstepresten stod upp og alle dei som heldt med honom, det var sadducæarflokken, og dei vart fulle av brennhug, 044 ACT 005 018 og dei lagde hand på apostlarne og kasta deim i det ålmenne fengslet. 044 ACT 005 019 Men Herren engel opna um natti dørerne til fengslet og førde deim ut og sagde: 044 ACT 005 020 «Gakk og stig fram og tala i templet alle dette livs ord til folket!» 044 ACT 005 021 Då dei høyrde det, gjekk dei i dagningi inn i templet og lærde. Då so øvstepresten kom og dei som var med honom, kalla dei saman rådet og alle styresmennerne for Israels born, og dei sende bod til fengslet, at dei skulde føra deim fram. 044 ACT 005 022 Men då tenarane kom der, fann dei deim ikkje i fengslet, og so vende dei um att og fortalde det og sagde: 044 ACT 005 023 «Fengslet fann me stengt med all umsyn, og vakterne stod ved dørerne. Men då me let upp, fann me ingen der inne.» 044 ACT 005 024 Då hovudsmannen for tempelvakti og øvsteprestarne høyrde dei ordi, vart dei rådville um deim, kva dette skulde verta til. 044 ACT 005 025 So kom det ein og fortalde deim og sagde: «Sjå, dei mennerne som de kasta i fengsel, dei stend i templet og lærer folket.» 044 ACT 005 026 Då gjekk hovudsmannen dit med tenarane og henta deim, men ikkje med magt; for dei var rædde for folket, at dei skulde verta steina. 044 ACT 005 027 Men då dei hadde henta deim, stelte dei deim for rådet. Og øvstepresten spurde deim og sagde: 044 ACT 005 028 «Baud me dykk ikkje strengt, at de ikkje skulde læra i dette namnet? og sjå, de hev fyllt Jerusalem med læra dykkar, og de vil føra yver oss denne manns blod.» 044 ACT 005 029 Då svara Peter og apostlarne og sagde: «Ein skal lyda Gud meir enn menneskje. 044 ACT 005 030 Vår fedregud reiste upp Jesus som de tok livet av då de hengde honom på eit tre. 044 ACT 005 031 Denne hev Gud lyft upp ved si høgre hand til ein fyrste og frelsar til å gjeva Israel umvending og forlating for synderne. 044 ACT 005 032 Og me er hans vitne um desse ting liksom og den Heilage Ande, som Gud hev gjeve deim som lyder honom.» 044 ACT 005 033 Då dei høyrde dette, skar det deim i hjarta, og dei rådlagde um å slå deim i hel. 044 ACT 005 034 Men det reiste seg ein farisæar i rådet med namnet Gamaliel, ein lovlærar som var høgvyrd av heile folket, og han baud deim føra apostlarne ut ei liti stund. 044 ACT 005 035 Og han sagde til deim: «Israelitiske menner! Sjå dykk vel fyre, kva de gjer med desse menneskje! 044 ACT 005 036 For fyre desse dagar stod Teudas fram og sagde seg sjølv å vera noko, og ein flokk på umkring fire hundrad menner slo lag med honom; han vart slegen i hel, og alle dei som lydde honom, drivne frå kvarandre og vart til inkjes. 044 ACT 005 037 Etter honom stod galilæaren Judas fram, den tid skatte-utskrivingi var, og eggja upp folket med seg. Han let og livet, og alle dei som lydde honom, vart spreidde frå kvarandre. 044 ACT 005 038 Og no segjer eg dykk: Haldt dykk ifrå desse mennerne og lat deim fara! For er denne rådi eller dette verket av menneskje, skal det verta til inkjes. 044 ACT 005 039 Men er det av Gud, so kann de ikkje gjera det til inkjes! Sjå til at de ikkje må verta funne stridande mot Gud.» 044 ACT 005 040 Dei lydde honom, og kalla apostlarne inn att og let deim verta hudfletta, og baud deim at dei ikkje skulde tala i Jesu namn, og let deim so ganga. 044 ACT 005 041 So gjekk dei då burt frå rådet, glade yver at dei var haldne verdige til å lida vanæra for hans namn skuld. 044 ACT 005 042 Og dei heldt ikkje upp med å læra kvar dag i templet og heime og forkynna evangeliet um Kristus Jesus. 044 ACT 006 001 I desse dagarne, då talet på læresveinarne voks, murra dei græsktalande jøderne imot hebræarane, at deira enkjor vart mishaldne ved den daglege forsyting. 044 ACT 006 002 Då kalla dei tolv heile mengdi av læresveinarne saman og sagde: «Det er ikkje høvelegt at me skal forlata Guds ord og tena ved bordi. 044 ACT 006 003 Difor, brør, sjå dykk um etter sju menner millom dykk, som hev godt lov og er fulle av den Heilage Ande og visdom, so me kann setja deim til dette umbodet! 044 ACT 006 004 Men me vil halda trutt ved i bøni og i tenesta med ordet.» 044 ACT 006 005 Dette ordet lika heile mengdi vel, og dei valde Stefanus, ein mann full av tru og den Heilage Ande, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, ein jødetruande frå Antiokia; 044 ACT 006 006 og stelte deim fram for apostlarne, og dei bad og lagde henderne på deim. 044 ACT 006 007 Og Guds ord hadde framgang, og talet på læresveinarne voks mykje i Jerusalem, og ein stor hop av prestarne vart lyduge mot trui. 044 ACT 006 008 Men Stefanus var full av tru og kraft og gjorde under og store teikn millom folket. 044 ACT 006 009 Men der stod upp nokre av den synagoga som er kalla synagoga åt dei frigjevne og kyrenæarane og alexandrinarne, og av deim frå Kilikia og Asia, og dei gav seg i ordskifte med Stefanus. 044 ACT 006 010 Og dei kunde ikkje standa seg mot den visdom og ånd han tala utav. 044 ACT 006 011 Då tinga dei løynleg nokre menner som sagde: «Me hev høyrt honom tala spottande ord imot Moses og Gud.» 044 ACT 006 012 Og dei øste upp folket og styresmennerne og dei skriftlærde, og dei sette på honom og reiv honom med og førde honom for rådet. 044 ACT 006 013 Og dei stelte fram falske vitne, som sagde: «Denne mannen held ikkje upp med å tala mot denne heilage staden og mot lovi. 044 ACT 006 014 For me hev høyrt honom segja at denne Jesus frå Nasaret skal riva ned denne staden og brigda dei sedvanar som Moses gav oss.» 044 ACT 006 015 Og då alle deim som sat i rådet, stirde på honom, såg dei åsyni hans som ein engels åsyn. 044 ACT 007 001 Då sagde øvstepresten: «Hev dette seg so?» 044 ACT 007 002 Han svara: «Brør og feder, høyr på meg! Herlegdomens Gud openberra seg for far vår, Abraham, då han var i Mesopotamia, fyrr han feste bu i Kharan; 044 ACT 007 003 og han sagde til honom: «Gakk ut frå landet ditt og frå ætti di, og far til det landet som eg skal syna deg!» 044 ACT 007 004 Då gjekk han ut or Kaldæarland og feste bu i Kharan; og då far hans var dåen, let han honom flytja derifrå til dette landet, der de no bur; 044 ACT 007 005 men han gav honom ikkje arvlut der, ikkje ei fotbreidd eingong. Og han lova å gjeva honom det til eiga og hans ætt etter honom, endå han ikkje hadde barn. 044 ACT 007 006 Og Gud tala soleis: «Hans ætt skal bu som utlendingar i framandt land, og dei skal gjera deim til trælar og fara ille med deim i fire hundrad år. 044 ACT 007 007 Og det folket som dei trælar under, vil eg døma, » sagde Gud. «Og so skal dei draga ut og tena meg på denne staden.» 044 ACT 007 008 Og han gav honom umskjeringspakti; og so avla han Isak og umskar honom den åttande dagen, og Isak Jakob, og Jakob dei tolv patriarkarne. 044 ACT 007 009 Og patriarkarne ovundast på Josef og selde honom til Egyptarland. Og Gud var med honom 044 ACT 007 010 og fria honom ut or alle hans trengslor og gav honom nåde og visdom for Farao, egyptarkongen, og han sette honom til hovding yver Egyptarland og heile sitt hus. 044 ACT 007 011 So kom det hunger yver heile Egyptarland og Kana’an, og stor trengsla; og federne våre fann ikkje føda. 044 ACT 007 012 Men då Jakob høyrde at der var korn i Egyptarland, sende han federne våre dit fyrste gongen. 044 ACT 007 013 Og den andre gongen vart Josef attkjend av brørne sine, og Farao lærde å kjenna Josefs ætt. 044 ACT 007 014 Men Josef sende bod og kalla Jakob, far sin, og alt folket sitt dit, fem og sytti sjæler. 044 ACT 007 015 Og Jakob drog ned til Egyptarland, og han døydde, han og federne våre. 044 ACT 007 016 Og dei vart flutte yver til Sikem og lagde i den gravi som Abraham kjøpte for sylv av borni åt Hemor i Sikem. 044 ACT 007 017 Etter som det leid til tidi for den lovnaden som Gud tilsvor Abraham, auka folket seg og vart mannsterkt i Egyptarland, 044 ACT 007 018 alt til det kom ein annan konge yver Egyptarland, som ikkje visste noko um Josef. 044 ACT 007 019 Han for med svikråd mot folket vårt og for ille med federne våre, til dess dei laut setja småborni sine ut, so dei ikkje skulde få liva. 044 ACT 007 020 I den tidi vart Moses fødd, og han var yndeleg for Gud. Og han vart fostra i huset åt far sin i tri månader. 044 ACT 007 021 Men då han vart utsett, tok Faraos dotter honom og fostra honom upp som sin eigen son. 044 ACT 007 022 Og Moses vart upplærd i all egyptar-visdomen; og han var megtig i ord og gjerningar. 044 ACT 007 023 Men då han hadde fyllt fyrti år, fekk han hug til å sjå um brørne sine, Israels-borni. 044 ACT 007 024 Og då han såg at ein leid urett, kom han honom til hjelp og tok hemn for honom som leid yvervald, og slo egyptaren i hel. 044 ACT 007 025 Han tenkte at brørne hans skulde skyna at Gud gav deim frelsa ved hans hand. Men dei skyna det ikkje. 044 ACT 007 026 Dagen etter kom han til deim då dei trætta, og han talde deim til å halda fred og sagde: «Menner, de er brør; kvi gjer de urett mot kvarandre?» 044 ACT 007 027 Men han som gjorde grannen sin urett, støytte honom ifrå seg og sagde: «Kven hev sett deg til hovding og domar yver oss? 044 ACT 007 028 Vil du kanskje slå meg i hel, liksom du slo egyptaren i hel i går?» 044 ACT 007 029 Men Moses flydde for dette ordet skuld og vart ein utlending i Midjans land, og han fekk tvo søner der. 044 ACT 007 030 Og då fyrti år var lidne, synte ein engel seg for honom i øydemarki ved Sinaifjellet i eldslogen i ein klunger. 044 ACT 007 031 Då Moses såg det, undra han seg yver syni. Men då han gjekk burtåt og vilde sjå, kom ei røyst frå Herren: 044 ACT 007 032 «Eg er din fedregud, Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.» Men Moses vart skjelvande rædd og torde ikkje sjå på. 044 ACT 007 033 Og Herren sagde til honom: «Løys skorne av føterne dine! for staden du stend på, er heilag jord. 044 ACT 007 034 Eg hev grant set illgjerdi mot mitt folk i Egyptarland og høyrt deira sukk, og eg hev stige ned og vil fria deim ut. Og no, kom! lat meg senda deg til Egyptarland!» 044 ACT 007 035 Denne Moses som dei forneitta og sagde: «Kven hev sett deg til hovding og domar?» honom sende Gud til hovding og utløysar ved den engels hand som synte seg for honom i klungeren. 044 ACT 007 036 Han førde deim ut medan han gjorde under og teikn i Egyptarland og i Raudehavet og i øydemarki i fyrti år. 044 ACT 007 037 Han er den Moses som sagde til Israels-borni: «Ein profet liksom eg skal Herren, dykkar Gud, reisa upp åt dykk av dykkar brør.» 044 ACT 007 038 Han er den som i lyden i øydemarki var med engelen som tala til honom på Sinaifjellet, og med federne våre, han som tok imot livande ord til å gjeva oss. 044 ACT 007 039 Honom vilde federne dykkar ikkje lyda, men dei støytte honom ifrå seg og vende seg i sitt hjarta til Egyptarland, då dei sagde til Aron: 044 ACT 007 040 «Gjer oss gudar, som kann ganga fyre oss! for denne Moses som førde oss ut or Egyptarland - me veit ikkje kva som hev hendt honom.» 044 ACT 007 041 Og dei gjorde ein kalv i dei same dagarne bar offer fram til den avguden, og gledde seg yver det som deira eigne hender hadde gjort. 044 ACT 007 042 Men Gud vende seg burt og yvergav deim til å tena himmelheren, so som det stend skrive i profetboki: «Hev vel de, Israels hus, gjeve meg slagtoffer og andre offer i fyrti år i øydemarki? 044 ACT 007 043 Og de bar med dykk Moloks tjeld og guden Remfans stjerna, dei bilæti som de gjorde for å tilbeda deim. Og eg vil flytja dykk burt på hi sida åt Babylon.» 044 ACT 007 044 Vitnemålstjeldet var hjå federne våre i øydemarki; so som han som tala til Moses, hadde bode å gjera det etter det bilætet han hadde set. 044 ACT 007 045 Dette tok federne våre i arv og førde det inn med Josva i eigedomslandet til dei heidningfolki som Gud dreiv undan for federne våre alt til Davids dagar. 044 ACT 007 046 Han fann nåde for Guds åsyn og bad um at han måtte finna ein bustad åt Jakobs Gud. 044 ACT 007 047 Men Salomo bygde honom eit hus. 044 ACT 007 048 Men den Høgste bur ikkje i hus som er gjorde med hender, som profeten segjer: 044 ACT 007 049 «Himmelen er min kongsstol, og jordi skammel under mine føter. Kva hus vil de byggja meg? segjer Herren, eller kva stad er min kvilestad? 044 ACT 007 050 Hev ikkje mi hand gjort alt dette?» 044 ACT 007 051 De harde halsar og u-umskorne på hjarta og øyro! De stend alltid imot den Heilage Ande, som dykkar feder, so de og! 044 ACT 007 052 Kven av profetarne forfylgde ikkje federne dykkar? og dei slo deim i hel, som fyreåt forkynte at den Rettferdige skulde koma, han som de no hev svike og drepe, 044 ACT 007 053 de som fekk lovi gjenom englar og hev ikkje halde henne!» 044 ACT 007 054 Men då dei høyrde dette, skar det deim i hjarta, og dei beit tennerne saman imot honom. 044 ACT 007 055 Men han var full av den Heilage Ande og såg upp mot himmelen, og han såg Guds herlegdom, og Jesus standa ved Guds høgre hand. 044 ACT 007 056 Og han sagde: «Sjå, eg ser himlarne opne og Menneskjesonen standa ved Guds høgre hand!» 044 ACT 007 057 Då skreik dei med høg røyst og heldt for øyro sine og styrmde samlyndt inn på honom. 044 ACT 007 058 Og dei dreiv honom ut utanfor byen og steina honom. Og vitni lagde klædi sine av ved føterne til ein ung mann som heitte Saulus. 044 ACT 007 059 Og dei steina Stefanus, medan han bad og sagde: «Herre Jesus, tak imot mi ånd!» 044 ACT 007 060 Men han fall på kne og ropa med høg røyst: «Herre, tilrekna deim ikkje denne syndi!» Og då han hadde sagt dette, sovna han av. 044 ACT 008 001 Og Saulus samtykte i at dei drap honom. Men den dagen tok det til ei stor forfylgjing mot kyrkjelyden i Jerusalem, og dei vart spreidde ut yver Judæalandet og Samarialandet, alle so nær som apostlarne. 044 ACT 008 002 Men nokre gudlege menner jorda Stefanus, og dei gret og jamra sårt etter honom. 044 ACT 008 003 Men Saulus herja kyrkjelyden og gjekk inn i hus etter hus og drog fram menner og kvinnor og yvergav deim til fangehus. 044 ACT 008 004 Men dei som var spreidde utyver, gjekk ikring og bar ut evangelie-ordet. 044 ACT 008 005 Filip kom då ned til ein by i Samaria og forkynte Kristus for deim. 044 ACT 008 006 Og folket gav samlyndt gaum etter det som vart sagt av Filip, med di dei høyrde og såg dei teikni som han gjorde. 044 ACT 008 007 For or mange som hadde ureine ånder, for dei ut ropande med høg røyst, og mange lame og vanføre vart lækte. 044 ACT 008 008 Og det vart stor gleda i den byen. 044 ACT 008 009 Men det var ein mann med namnet Simon, som fyrr hadde fare med trolldom i byen og fjetra folket i Samaria, med di han sagde seg vera noko stort. 044 ACT 008 010 Og alle heldt seg til honom, både små og store, og sagde: «Han er Guds kraft som heiter stor.» 044 ACT 008 011 Men dei heldt seg til honom, av di han i lang tid hadde fjetra deim med trollkunster. 044 ACT 008 012 Men då dei no trudde Filip, som forkynte evangeliet um Guds rike og Jesu Kristi namn, so let dei seg døypa både menner og kvinnor. 044 ACT 008 013 Og Simon tok ved trui han og, og då han var døypt, heldt han seg til Filip, og då han såg dei teikn og store kraftige gjerningar som vart gjorde, vart han mest frå seg av undring. 044 ACT 008 014 Då apostlarne i Jerusalem fekk høyra at Samaria hadde teke imot Guds ord, sende dei til deim Peter og Johannes; 044 ACT 008 015 dei kom ned og bad for deim, at dei måtte få den Heilage Ande; 044 ACT 008 016 for endå var han ikkje fallen på nokon av deim, men dei var berre døypte til Herren Jesu namn. 044 ACT 008 017 Då lagde dei henderne på deim, og dei fekk den Heilage Ande. 044 ACT 008 018 Men då Simon såg at den Heilage Ande vart gjeven ved handpåleggjing av apostlarne, kom han til deim med pengar og sagde: 044 ACT 008 019 «Gjev meg og denne magt, at den som eg legg henderne på, må få den Heilage Ande!» 044 ACT 008 020 Men Peter sagde til honom: «Forbanna vere sylvet ditt saman med deg sjølv, for di du tenkte å kjøpa Guds gåva for pengar! 044 ACT 008 021 Du hev ikkje deil eller lut i dette ordet; for hjarta ditt er ikkje rett for Gud. 044 ACT 008 022 Vend difor um frå denne vondskapen din, og bed til Gud, um den tanken i hjarta ditt kunde verta deg forlaten! 044 ACT 008 023 For eg ser at du ligg i illskaps gall og urettferds band.» 044 ACT 008 024 Då svara Simon: «Bed de for meg til Herren, at ikkje noko må koma yver meg av det som de hev sagt!» 044 ACT 008 025 Då dei so hadde vitna og tala Herrens ord, vende dei um att til Jerusalem, og dei forkynte evangeliet i mange samaritanbyar. 044 ACT 008 026 Men ein Herrens engel tala til Filip og sagde: «Statt upp og gakk mot sud på den vegen som gjeng ned frå Jerusalem til Gaza!» Det er ein øydeveg. 044 ACT 008 027 Og han stod upp og gjekk; og sjå, der var ein mann frå Ætiopia, ein hirdmann, ein megtig herre hjå dronning Kandake i Ætiopia, ein som var sett yver heile skatten hennar; han var komen til Jerusalem for å tilbeda, 044 ACT 008 028 og han var no på heimvegen og sat på vogni si og las profeten Jesaja. 044 ACT 008 029 Men Anden sagde til Filip: «Gakk burtåt og haldt deg ved denne vogni!» 044 ACT 008 030 Men Filip sprang til og høyrde at han las profeten Jesaja, og han sagde: «Skynar du det du les?» 044 ACT 008 031 Men han sagde: «Korleis skulde eg kunna det, utan at nokon rettleider meg?» Og han bad Filip stiga upp og setja seg hjå honom. 044 ACT 008 032 Men det stykket av skrifti som han las, var dette: «Som ein sau vart han førd til slagting, og liksom eit lamb som er tagalt for den som klypper det, soleis let han ikkje upp sin munn. 044 ACT 008 033 I hans fornedring vart domen yver honom burtteken, og kven kann fortelja um hans ætt? for hans liv vert teke burt frå jordi.» 044 ACT 008 034 Men hirdmannen tok til ords og sagde til Filip: «Eg bed deg: kven segjer profeten dette um? um seg sjølv eller um nokon annan?» 044 ACT 008 035 Men Filip let upp munnen og gjekk ut ifrå dette skriftordet og forkynte honom evangeliet um Jesus. 044 ACT 008 036 Og som dei for frametter vegen, kom dei til ein stad der det var vatn. Og hirdmannen sagde: «Sjå her er vatn, kva hindrar meg frå å verta døypt?» 044 ACT 008 037 Og Filip sagde: «Trur du av heile ditt hjarta, so er det tillate.» Men han svara og sagde: «Eg trur at Jesus Kristus er Guds Son.» 044 ACT 008 038 Og han let vogni stana; og dei steig båe tvo ned i vatnet, både Filip og hirdmannen, og han døypte honom. 044 ACT 008 039 Men då dei steig upp or vatnet, rykte Herrens Ande Filip burt, og hirdmannen såg honom ikkje meir; for han for glad sin veg. 044 ACT 008 040 Men Filip vart funnen i Asdod. Og han gjekk ikring og forkynte evangeliet i alle byarne, til han kom til Cæsaræa. 044 ACT 009 001 Men Saulus frøste endå av trugsmål og mord mot Herrens læresveinar, og han gjekk til øvstepresten 044 ACT 009 002 og bad honom um brev til Damaskus, til synagogorne der, at um han fann nokre som høyrde «den vegen» til, både menner og kvinnor, han då kunde føra deim bundne til Jerusalem. 044 ACT 009 003 Men då han drog fram og kom nær til Damaskus, lyste det brått eit ljos frå himmelen um honom. 044 ACT 009 004 Og han fall ned på jordi og høyrde ei røyst som sagde til honom: «Saul, Saul, kvi forfylgjer du meg?» 044 ACT 009 005 Han sagde: «Kven er du, Herre?» Og han svara: «Eg er Jesus, han som du forfylgjer. 044 ACT 009 006 Men statt upp og gakk inn i byen, so skal det verta sagt deg kva du hev å gjera.» 044 ACT 009 007 Men dei menner som var i ferdalag med honom, stod forstøkte då dei høyrde røysti, men såg ingen. 044 ACT 009 008 Saulus reiste seg då upp frå jordi; men då han opna augo, såg han ingen ting. Dei leidde honom då ved handi og førde honom inn i Damaskus. 044 ACT 009 009 Og i tri dagar såg han ikkje, og ikkje åt eller drakk han. 044 ACT 009 010 Men det var ein læresvein i Damaskus med namnet Ananias, og til honom sagde Herren i ei syn: «Ananias!» Han svara: «Her er eg, Herre!» 044 ACT 009 011 Og Herren sagde til honom: «Statt upp og gakk til den gata, som er kalla den beine, og spør i Judas’ hus etter ein mann frå Tarsus, med namnet Saulus; for sjå, han bed, 044 ACT 009 012 og han hev i ei syn set ein mann med namnet Ananias, som kom og lagde handi på honom, so han skulde få syni att.» 044 ACT 009 013 Men Ananias svara: «Herre, eg hev høyrt av mange um denne mannen, kor mykje vondt han hev gjort mot dine heilage i Jerusalem. 044 ACT 009 014 Og her hev han fullmagt frå øvsteprestarne til å binda alle deim som kallar på ditt namn.» 044 ACT 009 015 Men Herren sagde til honom: «Gakk du! for han er meg ein utvald reidskap til å bera mitt namn fram for heidningar og kongar og Israels born. 044 ACT 009 016 For eg vil syna honom kor mykje han skal lida for mitt namn skuld.» 044 ACT 009 017 So gjekk Ananias burt og kom inn i huset og lagde henderne på honom og sagde: «Saul, bror! Herren hev sendt meg, Jesus, han som synte seg for deg på vegen der du kom, so du skal få syni att og verta fyllt med den Heilage Ande.» 044 ACT 009 018 Og straks fall det liksom flas frå augo hans, og han fekk syni att med det same, og han stod upp og vart døypt, 044 ACT 009 019 og han tok føda og styrkte seg. So vart han verande nokre dagar hjå læresveinarne i Damaskus. 044 ACT 009 020 Og straks forkynte han Jesus i synagogorne, at han er Guds Son. 044 ACT 009 021 Og alle dei som høyrde det, vart reint frå seg av undring og sagde: «Er ikkje dette han som i Jerusalem rudde ut deim som påkallar dette namnet? og han var komen hit til å føra deim bundne til øvsteprestarne!» 044 ACT 009 022 Men Saulus vart enn sterkare, og han målbatt jødarne som budde i Damaskus, med di han synte at denne er Messias. 044 ACT 009 023 Men då mange dagar var lidne, samrådde jødarne seg um å slå honom i hel. 044 ACT 009 024 Men rådgjerdi deira vart kunnig for Saulus. Dei vakta og portarne både dag og natt for å slå honom i hel. 044 ACT 009 025 Men læresveinarne tok honom um natti og slepte honom ut igjenom muren, med di dei let honom ned i ei korg. 044 ACT 009 026 Då han no kom til Jerusalem, prøvde han å halda seg til læresveinarne, og alle var rædde honom, av di dei ikkje trudde at han var ein læresvein. 044 ACT 009 027 Men Barnabas tok og førde honom til apostlarne, og han fortalde deim korleis han såg Herren på vegen, og at han tala til honom, og korleis han i Damaskus lærde frimodig i Jesu namn. 044 ACT 009 028 So gjekk han då inn og ut med deim i Jerusalem og lærde frimodig i Herrens namn, 044 ACT 009 029 og han tala med dei græsktalande jødarne og gav seg i ordskifte med deim. Dei lagde seg då etter å slå honom i hel. 044 ACT 009 030 Men då brørne fekk vita det, førde dei honom ned til Cæsarea og sende honom derifrå til Tarsus. 044 ACT 009 031 So hadde då kyrkjelyden fred yver heile Judæa og Galilæa og Samaria, og han uppbygde seg og ferdast i otte for Herren og voks ved tilstyrkjing av den Heilage Ande. 044 ACT 009 032 Og det hende seg, då Peter for ikring alle stader, at han og kom til dei heilage som budde i Lydda. 044 ACT 009 033 Men der fann han ein mann med namnet Æneas, som i åtte år hadde lege sengfast og var lam. 044 ACT 009 034 Og Peter sagde til honom: «Æneas! Jesus Kristus lækjar deg; statt upp og reid upp sengi di sjølv!» Og straks stod han upp. 044 ACT 009 035 Og dei såg honom, alle dei som budde i Lydda og Saron; og dei vende um til Herren. 044 ACT 009 036 I Joppe var det ei læresyster med namnet Tabita, som er utlagt: Dorkas. Ho var rik på gode gjerningar og sælebotsgåvor som ho gav. 044 ACT 009 037 Men det hende seg i dei dagarne, at ho vart sjuk og døydde. Dei vaska henne då og lagde henne på ein sal. 044 ACT 009 038 Og då Lydda ligg nær ved Joppe, og læresveinarne hadde høyrt at Peter var der, sende dei tvo menner til honom og bad: «Ver ikkje leid um du lyt fara hit til oss!» 044 ACT 009 039 Peter stod upp og vart med deim; og då han kom dit, førde dei honom uppå salen. Og alle enkjorne stod ikring honom og gret og synte fram dei kjolar og klædningar som Tabita hadde gjort medan ho var hjå deim. 044 ACT 009 040 Men Peter let deim alle ganga ut, og fall på kne og bad; og han vende seg til liket og sagde: «Tabita, statt upp!» Og ho opna augo sine, og då ho såg Peter, sette ho seg upp. 044 ACT 009 041 Og han gav henne handi og reiste henne upp og ropa på dei heilage og enkjorne og stelte henne fram livande. 044 ACT 009 042 Dette vart kunnigt yver heile Joppe, og mange kom til tru på Herren. 044 ACT 009 043 So vart det til det at han vart verande mange dagar i Joppe hjå ein som heitte Simon, ein garvar. 044 ACT 010 001 Det var ein mann i Cæsaræa med namnet Kornelius, ein hovudsmann ved den herflokken som vart kalla den italiske; 044 ACT 010 002 han var ein gudleg mann, som med heile sitt hus ottast Gud og gav mange sælebotsgåvor til folket og bad alltid til Gud. 044 ACT 010 003 Han såg klårt i ei syn ved den niande timen på dagen ein Guds engel som kom inn til honom og sagde til honom: «Kornelius!» 044 ACT 010 004 Men han stirde på honom og vart rædd og sagde: «Kva er det, Herre?» Han svara honom: «Dine bøner og sælebotsgåvor hev stige upp til ei minning for Gud. 044 ACT 010 005 Og no, send folk til Joppe og henta hit Simon, som vert kalla med tilnamnet Peter! 044 ACT 010 006 Han bur hjå ein som heiter Simon, ein garvar, som hev eit hus ved havet.» 044 ACT 010 007 Då engelen som tala til Kornelius, gjekk burt, kalla han til seg tvo av tenarane sine og ein gudleg hermann av deim som alltid var hjå honom, 044 ACT 010 008 og han fortalde deim alt saman og sende deim av til Joppe. 044 ACT 010 009 Andre dagen, då dei var på vegen og kom nær til byen, steig Peter uppå taket og vilde beda - umkring den sette timen. 044 ACT 010 010 Han vart då hungrig og vilde få seg mat. Medan dei laga maten til, kom der på honom ei burtrykning, 044 ACT 010 011 og han ser himmelen opna, og det for eitkvart ned til honom, liksom ein stor linduk, som vart laten ned på jordi etter dei fire hyrno; 044 ACT 010 012 og der var det alle slag firføtte dyr på jordi og krjupande dyr og himmelens fuglar. 044 ACT 010 013 Og det kom ei røyst til honom: «Statt upp, Peter, slagta og et!» 044 ACT 010 014 Men Peter sagde: «På ingen måte, Herre! for aldri hev eg ete noko vanheilagt eller ureint!» 044 ACT 010 015 Og røysti kom på nytt andre gongen til honom: «Det som Gud hev reinsa, må ikkje du halda for ureint!» 044 ACT 010 016 Dette hende tri gonger; og straks vart det teke upp att til himmelen. 044 ACT 010 017 Medan Peter var reint rådvill um kva den syni skulde tyda som han hadde set, sjå, då stod dei utanfor porten, dei mennerne som var utsende frå Kornelius og hadde spurt upp Simons hus, 044 ACT 010 018 og dei ropa inn og spurde um Simon som var kalla med tilnamnet Peter, budde der. 044 ACT 010 019 Medan so Peter grunda på syni, sagde Anden til honom: «Sjå, tri menner leitar etter deg. 044 ACT 010 020 Statt upp, gakk ned og fylg med deim utan tviking! for eg hev sendt deim.» 044 ACT 010 021 Peter gjekk ned til mennerne som var sende til honom frå Kornelius, og sagde: «Sjå, eg er den som de leitar etter; kva ærend hev de her?» 044 ACT 010 022 Dei sagde: «Kornelius, ein hovudsmann, ein rettferdig og gudleg mann, som hev godt lov av heile jødefolket, hev fenge det bodet ved ein heilag engel, at han skulde henta deg til sitt hus og høyra kva du hev å segja.» 044 ACT 010 023 Han bad deim då inn og gav deim herbyrge. Og dagen etter stod han upp og gjekk av stad saman med deim, og nokre av brørne frå Joppe fylgde med honom. 044 ACT 010 024 Dagen etter kom dei til Cæsarea og Kornelius venta deim og hadde bede saman sine frendar og næmaste vener. 044 ACT 010 025 Då det no bar til at Peter gjekk inn, kom Kornelius imot honom, fall ned for føterne hans og tilbad. 044 ACT 010 026 Men Peter reiste honom upp og sagde: «Statt upp! eg er og eit menneskje!» 044 ACT 010 027 Og med di han samtala med honom, gjekk han inn og fann mange som var komne saman. 044 ACT 010 028 Og han sagde til deim: «De veit kor uløyvelegt det er for ein jøde å hava samlag med nokon av eit anna folk eller å ganga inn til honom. Men meg hev Gud vist at eg ikkje må kalla noko menneskje vanheilagt eller ureint. 044 ACT 010 029 Difor kom eg og utan motmæle då eg fekk bod. Eg spør då kvifor de hev sendt bod etter meg.» 044 ACT 010 030 Då sagde Kornelius: «For fire dagar sidan, det var som no ved den niande timen, bad eg i mitt hus, og sjå, ein mann stod framfyre meg i skinande klædnad; 044 ACT 010 031 og han sagde: «Kornelius, di bøn er høyrd, og dine sælebotsgåvor er ihugkomne for Guds åsyn. 044 ACT 010 032 Send difor bod til Joppe og kalla til deg Simon, som vert kalla med tilnamnet Peter! han bur i huset hjå Simon garvar ved havet; han skal tala til deg når han kjem.» 044 ACT 010 033 Difor sende eg straks bod til deg; og du gjorde vel at du kom. No er me då alle til stadar for Guds åsyn for å høyra alt det som er pålagt deg av Gud.» 044 ACT 010 034 Men Peter let upp sin munn og sagde: «Eg skynar i sanning at Gud ikkje gjer skil på folk; 044 ACT 010 035 men millom alle folk tek han imot den som ottast honom og gjer rettferd. 044 ACT 010 036 Det ordet han sende ut til Israels-borni, då han forkynte evangeliet um fred ved Jesus Kristus - han er Herre yver alle - det kjenner de, 044 ACT 010 037 det ordet som gjekk ut yver heile Judæa, med upphav frå Galilæa etter den dåp som Johannes forkynte, 044 ACT 010 038 det um Jesus frå Nasaret, korleis Gud salva honom med den Heilage Ande og kraft, han som gjekk ikring og gjorde vel og lækte alle deim som var yvervalda av djevelen; for Gud var med honom. 044 ACT 010 039 Og me er vitne um alt det han gjorde både i Jødeland og i Jerusalem, han som dei slo i hel, med di dei hengde honom på eit tre. 044 ACT 010 040 Honom reiste Gud upp den tridje dagen og let honom få syna seg, 044 ACT 010 041 ikkje for alt folket, men for dei vitne som fyrr var utvalde av Gud, for oss som åt og drakk med honom, etter han var uppstaden frå dei daude. 044 ACT 010 042 Og han baud oss å forkynna for folket og vitna at han er den som Gud hev sett til domar yver livande og daude. 044 ACT 010 043 Um honom vitnar alle profetarne, at kvar den som trur på honom, skal få forlating for synderne ved hans namn.» 044 ACT 010 044 Medan Peter endå tala desse ordi, fall den Heilage Ande på alle deim som høyrde ordet. 044 ACT 010 045 Og alle dei truande av umskjeringi som var komne med Peter, vart forfærde yver at den Heilage Ande vart gjeven og utrend ogso yver heidningarne; 044 ACT 010 046 for dei høyrde deim tala med tungor og storleg lova Gud. 044 ACT 010 047 Då svara Peter: «Kann vel nokon meinka vatnet, at ikkje desse må verta døypte, som hev fenge den Heilage Ande liksom me?» 044 ACT 010 048 Og han baud at dei skulde verta døypte i Jesu Kristi namn. Og dei bad honom drygja der nokre dagar. 044 ACT 011 001 Apostlarne og brørne som var i Judæa, høyrde at heidningarne og hadde teke imot Guds ord. 044 ACT 011 002 Og då Peter kom upp til Jerusalem, klandra dei av umskjeringi på honom og sagde: 044 ACT 011 003 «Du gjekk inn til menner som ikkje er umskorne, og åt i lag med deim.» 044 ACT 011 004 Men Peter tok til og greidde det ut for deim i samanheng og sagde. 044 ACT 011 005 «Eg var i byen Joppe og bad; då såg eg i burtrykning ei syn: det dala ned eitkvart, liksom ein stor linduk, som vart laten ned frå himmelen etter dei fire hyrno og kom like til meg. 044 ACT 011 006 Då eg stirde på det, vart eg var og såg dei firføtte dyr på jordi og ville dyr og krjupande dyr og himmelens fuglar. 044 ACT 011 007 Og eg høyrde ei røyst som sagde til meg: «Statt upp, Peter, slagta og et!» 044 ACT 011 008 Men eg sagde: «På ingen måte, Herre! for noko vanheilagt eller ureint kom aldri i min munn.» 044 ACT 011 009 Men røysti svara meg andre gongen frå himmelen: «Det som Gud hev reinsa, må ikkje du halda for ureint!» 044 ACT 011 010 Dette hende seg tri gonger, og det vart alt saman drege upp i himmelen att. 044 ACT 011 011 Og sjå, i same stundi stod det utanfor huset der eg var, tri menner, som var sende til meg frå Cæsarea. 044 ACT 011 012 Og Anden sagde til meg at eg skulde fylgja med deim utan tviking. Men desse seks brørne gjekk og med meg, og me kom inn huset til mannen. 044 ACT 011 013 Og han fortalde han oss korleis han hadde set engelen som stod i hans hus og sagde til honom: «Send bod til Joppe og henta Simon, som vert kalla med tilnamnet Peter! 044 ACT 011 014 han skal tala ord til deg som du skal verta frelst ved, du og heile ditt hus.» 044 ACT 011 015 Men då eg tok til å tala, fall den Heilage Ande på deim, liksom på oss i fyrstningi. 044 ACT 011 016 Då kom eg Herrens ord i hug, at han sagde: «Johannes døypte med vatn; men de skal verta døypte med den Heilage Ande.» 044 ACT 011 017 Når då Gud hev gjeve deim same gåva som oss, då dei kom til trui på Herren Jesus Kristus, kven var då eg, at eg skulde vera megtig til å hindra Gud?» 044 ACT 011 018 Men då dei høyrde dette, gav dei seg til ro og lova Gud og sagde: «So hev då Gud ogso gjeve heidningarne umvendingi til livet!» 044 ACT 011 019 Dei som no var spreidde ved den trengsla som kom upp for Stefanus skuld, dei gjekk ikring radt til Fønikia og Kypern og Antiokia, men tala ikkje ordet til nokon utan berre til jødar. 044 ACT 011 020 Men det var millom deim nokre menner frå Kypern og Kyrene, som kom til Antiokia og tala til grækarane og forkynte evangeliet um Herren Jesus. 044 ACT 011 021 Og Herrens hand var med deim, og eit stort tal kom til trui og umvende seg til Herren. 044 ACT 011 022 Denne tidend kom då kyrkjelyden i Jerusalem for øyro, og dei sende Barnabas ut til å fara til Antiokia. 044 ACT 011 023 Då han kom dit og såg Guds nåde, gledde han seg og tilstyrkte deim alle til å halda fast ved Herren med hjartans fyreset; 044 ACT 011 024 for han var ein god mann og full av den Heilage Ande og tru. Og mykje folk vart ført til Herren. 044 ACT 011 025 Han for då ut til Tarsus for å leita etter Saulus; og då han fann honom, førde han honom med til Antiokia. 044 ACT 011 026 Men det hende seg, at dei var saman eit heilt år hjå kyrkjelyden og lærde mykje folk, og i Antiokia vart læresveinarne fyrst kalla kristne. 044 ACT 011 027 I dei dagarne kom det nokre profetar ned frå Jerusalem til Antiokia. 044 ACT 011 028 Og ein av deim med namnet Agabus stod fram og kunngjorde ved Anden, at det skulde koma ein stor hunger yver heile mannheimen, og han kom ogso under keisar Klaudius. 044 ACT 011 029 Læresveinarne sette seg då fyre å senda noko, etter som kvar av deim hadde råd, til hjelp for dei brørne som budde i Judæa. 044 ACT 011 030 Det gjorde dei ogso, og dei sende det til dei eldste gjenom Barnabas og Saulus. 044 ACT 012 001 Ved denne tidi lagde kong Herodes hand på nokre av kyrkjelyden og for ille med deim. 044 ACT 012 002 Jakob, bror til Johannes, tok han livet av med sverd. 044 ACT 012 003 Og då han såg at det var jødarne til lags, heldt han fram og greip ogso Peter - det var i søtebrødhelgi - 044 ACT 012 004 og då han hadde gripe honom, sette han honom i fengsel og yvergav til fire vaktskifte, på fire mann kvart, å vakta på honom, då han etter påske vilde føra honom fram for folket. 044 ACT 012 005 Peter vart då vakta i fengslet. Men av kyrkjelyden vart det halde inderleg bøn til Gud for honom. 044 ACT 012 006 Då so Herodes skulde til å føra honom fram, sov Peter den same natti millom tvo hermenner, bunden med tvo lekkjor, og vaktmenner utanfor døri vakta på fengslet. 044 ACT 012 007 Og sjå, Herrens engel stod der, og eit ljos skein i fangeromet. Og han støytte Peter i sida, vekte honom og sagde: «Skunda deg og statt upp!» og lekkjorne fall av henderne på honom. 044 ACT 012 008 Men engelen sagde til honom: «Bitt livgjordi um deg, og knyt på deg skorne dine!» Han so gjorde. Og han sagde til honom: «Kasta kjolen um deg, og fylg meg!» 044 ACT 012 009 Og han gjekk ut og fylgde honom, og visste ikkje at det som engelen gjorde, var verkelegt, men trudde at han såg ei syn. 044 ACT 012 010 Då dei var komne igjenom den fyrste og den andre vakti, kom dei til den jarnporten som ber ut til byen, og han opna seg for deim av seg sjølv. Og dei gjekk ut og gjekk ei gata frametter, og straks skildest engelen frå honom. 044 ACT 012 011 Og Peter kom til seg sjølv att og sagde: «No veit eg i sanning at Herren sende engelen sin og fria meg ut or Herodes’ hand og frå alt det som jødefolket trår etter.» 044 ACT 012 012 Og då han no hådde seg, gjekk han til huset hennar Maria, mor til Johannes som var kalla med tilnamnet Markus; der var mange komne saman og heldt bøn. 044 ACT 012 013 Men då Peter banka på porten, kom det ut ei tenestgjenta, som heitte Rode, og skulde høyra etter. 044 ACT 012 014 Og då ho kjende Peters røyst, vart ho so glad, at ho ikkje let upp porten, men sprang inn og fortalde at Peter stod utanfor. 044 ACT 012 015 Men dei sagde til henne: «Du er frå vitet.» Men ho vissa at det var so. Då sagde dei: «Det er engelen hans.» 044 ACT 012 016 Men Peter heldt på og banka; då let dei upp og såg honom, og dei vart forfærde. 044 ACT 012 017 Men han gjorde teikn til dem med handi, at dei skulde tegja, og fortalde deim korleis Herren førde honom ut or fengslet. Og han sagde: «Fortel Jakob og brørne dette!» So gjekk han burt og for til ein annan stad. 044 ACT 012 018 Då det so vart dag, var det ikkje liti røra millom hermennerne um kvar det då kunde ha vorte av Peter. 044 ACT 012 019 Herodes let leita etter honom, men fann honom ikkje. Og han forhøyrde vaktmennerne og baud at dei skulde førast burt. Og han drog ned frå Judæa til Cæsarea og vart verande der. 044 ACT 012 020 Han var storleg vreid på folket i Tyrus og Sidon. Men dei steig samrådde fram for honom, og då dei hadde vunne Blastus, ein hirdmann hjå kongen, bad dei um fred, av di landet deira hadde si næring frå kongens land. 044 ACT 012 021 På ein fastsett dag klædde so Herodes seg i kongelegt skrud og sette seg på kongsstolen og heldt ein tale til deim. 044 ACT 012 022 Og folket ropa til honom: «Det er Guds røyst og ikkje menneskjerøyst!» 044 ACT 012 023 Straks slo Herrens engel honom, for di han ikkje gav Gud æra; og han vart uppeten av makk og anda ut. 044 ACT 012 024 Men Guds ord hadde framgang og vann mange. 044 ACT 012 025 Og Barnabas og Saulus for atter frå Jerusalem då dei hadde fullført si tenesta, og tok og med seg Johannes som var kalla med tilnamnet Markus. 044 ACT 013 001 I Antiokia, hjå kyrkjelyden der, var det nokre profetar og lærarar: Barnabas og Simeon, som vart kalla Niger, og Lukius frå Kyrene og Manaen, fosterbror til fylkeskongen Herodes, og Saulus. 044 ACT 013 002 Medan dei heldt gudstenesta og fasta, sagde den Heilage Ande: «Tak ut Barnabas og Saulus åt meg til den gjerning som eg hev kalla deim til!» 044 ACT 013 003 Då fasta dei og bad og lagde henderne på deim og let deim fara. 044 ACT 013 004 Då dei no soleis var utsende av den Heilage Ande, for dei ned til Seleukia og siglde derifrå yver til Kypern. 044 ACT 013 005 Og då dei var komne til Salamis, forkynte dei Guds ord i synagogorne til jødarne, og dei hadde ogso Johannes med til medhjelp. 044 ACT 013 006 Då dei so hadde fare gjenom øyi radt til Pafus, fann dei ein trollmann, ein falsk profet, ein jøde, som hadde namnet Barjesus. 044 ACT 013 007 Han var hjå landshovdingen Sergius Paulus, ein klok mann. Denne kalla til seg Barnabas og Saulus og ynskte å høyra Guds ord. 044 ACT 013 008 Men Elymas, trollmannen - for so er namnet hans utlagt - stod deim imot og søkte å venda landshovdingen av frå trui. 044 ACT 013 009 Men Saulus, som og vert kalla Paulus, vart fyllt med den Heilage Ande og såg kvast på honom og sagde: 044 ACT 013 010 «Å du som er full av all svik og all vondskap, du djevels barn, du fiende til all rettferd! vil du ikkje halda upp med å forvenda Herrens beine vegar? 044 ACT 013 011 Og no, sjå Herrens hand er yver deg, og du skal verta blind og ikkje sjå soli ei tid.» Og straks fall skodda og myrker på honom, og han trivla ikring og leita etter nokon som kunde leida honom ved handi. 044 ACT 013 012 Då tok landshovdingen ved trui, då han såg det som hadde hendt, og han var full av undring yver Herrens læra. 044 ACT 013 013 Paulus og fylgjet hans siglde so frå Pafus og kom til Perge i Pamfylia. Men Johannes skilde seg frå deim og vende um til Jerusalem. 044 ACT 013 014 Men dei for lenger frå Perge og kom til Antiokia i Pisidia og gjekk inn i synagoga på kviledagen og sette seg. 044 ACT 013 015 Etter lesnaden av lovi og profetarne sende forstandarane for synagoga bod til deim og sagde: «Brør, dersom de hev noko ord til påminning for folket, so tala!» 044 ACT 013 016 So stod Paulus upp og slo til ljod med handi og sagde: «Israelitiske menner og de som ottast Gud, høyr! 044 ACT 013 017 Dette folks, Israels, Gud valde ut federne våre, og han upphøgde folket i utlendingskapen i Egyptarland og førde deim ut derifrå med høglyft arm. 044 ACT 013 018 Og umkring fyrti år bar han deim på faderarm i øydemarki, 044 ACT 013 019 og han øydde ut sju folkeslag i Kana’ans-landet og skifte landet deira ut til arv åt deim, i fire hundrad og femti år på lag. 044 ACT 013 020 So gav han deim domarar alt til profeten Samuel. 044 ACT 013 021 Sidan kravde dei ein konge, og Gud gav deim Saul, Kis’ son, ein mann av Benjamins ætt, i fyrti år. 044 ACT 013 022 Og då han hadde sett honom av, uppreiste han deim David til konge, han som han vitna um og sagde; «Eg fann David, Isais son, ein mann etter mitt hjarta; han skal gjera all min vilje.» 044 ACT 013 023 Av hans ætt førde han etter lovnaden fram ein frelsar for Israel, Jesus, 044 ACT 013 024 etter at Johannes fyreåt for hans koma hadde forkynt umvendingsdåp for heile Israels folk. 044 ACT 013 025 Men då Johannes fullførde sitt livnadslaup, sagde han: «Den de held meg for å vera, er eg ikkje; men sjå, det kjem ein etter meg, som eg ikkje er verdig til å løysa skorne av føterne på.» 044 ACT 013 026 Brør, søner av Abrahams ætt, og dei millom dykk som ottast Gud! til dykk vart ordet um denne frelsa sendt. 044 ACT 013 027 For dei som bur i Jerusalem og deira rådsherrar kjende honom ikkje, og med di dei dømde honom, uppfyllte dei og profetordi, som vert fyrelesne kvar kviledag. 044 ACT 013 028 Og endå dei ikkje fann nokor daudskyld, bad dei Pilatus at han måtte verta ihelslegen. 044 ACT 013 029 Men då dei hadde fullført alt det som stend skrive um honom, tok dei honom ned av treet og lagde honom i ei grav. 044 ACT 013 030 Men Gud vekte honom upp frå dei daude; 044 ACT 013 031 og han synte seg i fleire dagar for deim som hadde gjenge med honom frå Galilæa upp til Jerusalem, dei som no er hans vitne for folket. 044 ACT 013 032 Og me forkynner dykk evangeliet um den lovnaden som vart federne gjeven, at Gud hev uppfyllt denne for oss, deira born, då han reiste upp Jesus, 044 ACT 013 033 so som det og stend skrive i den andre salmen: «Du er min son; eg hev født deg i dag.» 044 ACT 013 034 Men at han reiste honom upp frå dei daude, so han aldri meir skal venda tilbake til undergang, det hev han sagt so: «Eg vil gjeva dykk dei heilage lovnader til David, dei trufaste.» 044 ACT 013 035 Difor segjer han og ein annan stad: «Du skal ikkje lata din heilage sjå undergang.» 044 ACT 013 036 For David sovna av, etter han i si livetid hadde tent Guds rådgjerd, og vart samla med sine feder og såg undergang. 044 ACT 013 037 Men han som Gud vekte upp, han såg ikkje undergang. 044 ACT 013 038 Det vere då kunnigt for dykk, brør, at i honom vert forlating for synderne forkynt dykk; 044 ACT 013 039 og frå alt det som de ikkje kann verta rettferdiggjorde frå ved Mose lov, vert kvar den som trur rettferdiggjord i honom. 044 ACT 013 040 Sjå difor til at det som er sagt hjå profetarne, ikkje skal koma yver dykk: 044 ACT 013 041 «Sjå, de vanvyrdarar, og undra dykk og vert til inkjes! for eit verk gjer eg i dykkar dagar, eit verk som de ikkje vil tru, um nokon fortel dykk det.»» 044 ACT 013 042 Men då dei gjekk ut, bad dei um at desse ordi måtte verta tala til deim den næste kviledagen. 044 ACT 013 043 Og då synagogetenesta var enda, fylgde det med Paulus og Barnabas mange av jødarne og av dei jødetruande som dyrka Gud; og dei tala til deim og talde deim til å halda fast ved Guds nåde. 044 ACT 013 044 Den næste kviledagen kom mest heile byen saman og vilde høyra Guds ord. 044 ACT 013 045 Men då jødarne såg folkehoparne, vart dei fulle av brennhug, og dei sagde imot det som vart sagt av Paulus, ja, sagde imot og spotta. 044 ACT 013 046 Då tok Paulus og Barnabas til ords og sagde beint ut: «Det var naudsynlegt at Guds ord vart tala fyrst til dykk; men sidan de støyter det burt og ikkje dømer dykk sjølve verdige til det ævelege liv, sjå, so vender me oss til heidningarne. 044 ACT 013 047 For so hev Herren bode oss: «Eg hev sett deg til ljos for heidningar, at du skal vera til frelsa alt til ytste enden av jordi.»» 044 ACT 013 048 Då heidningarne høyrde det, gledde dei seg og prisa Herrens ord, og dei tok ved trui, so mange som var etla til ævelegt liv. 044 ACT 013 049 Og Herrens ord breidde seg ut yver heile landet. 044 ACT 013 050 Men jødarne øste upp dei fornæme kvinnor som dyrka Gud, og dei fyrste menner i byen, og dei fekk i gang ei forfylgjing mot Paulus og Barnabas, og dei jaga deim ut frå sine landemerke. 044 ACT 013 051 Dei riste dusti av føterne sine mot deim og kom til Ikonium. 044 ACT 013 052 Men læresveinarne vart fyllte med gleda og den Heilage Ande. 044 ACT 014 001 So hende det seg i Ikonium, at dei gjekk saman inn i synagoga til jødarne, og tala soleis at ein stor mengd både med jødar og grækarar trudde. 044 ACT 014 002 Men dei jødar som ikkje trudde, øste upp og sette vondt i hugen åt heidningarne imot brørne. 044 ACT 014 003 Dei drygde då der ei lang tid og tala frimodigt i Herren, som vitna for sitt nådeord, med di han let teikn og under verta gjorde ved deira hender. 044 ACT 014 004 Og mengdi i byen sundra seg: nokre heldt med jødarne, andre med apostlarne. 044 ACT 014 005 Men då det vart stor ågang både av heidningarne og jødarne med deira styresmenner, med di dei vilde gjera vondt med deim og steina deim, 044 ACT 014 006 og då dei merka det, flydde dei til byarne i Lykaonia: Lystra og Derbe, og landet der ikring; 044 ACT 014 007 og der forkynte dei evangeliet. 044 ACT 014 008 Og i Lystra sat det ein mann som var magtlaus i føterne og hadde vore vanfør frå mors liv og aldri hadde gjenge. 044 ACT 014 009 Han høyrde Paulus tala, og då han stirde på honom og såg at han hadde tru på å verta lækt, sagde han med høg røyst: 044 ACT 014 010 «Statt rett upp på føterne dine!» Og han sprang upp og gjekk ikring. 044 ACT 014 011 Men då folket såg det som Paulus hadde gjort, lyfte dei røysti og sagde på lykaonisk: «Gudarne hev teke menneskjeskapnad på og er komne ned til oss.» 044 ACT 014 012 Og dei kalla Barnabas Zeus og Paulus Hermes, av di han var den som førde ordet. 044 ACT 014 013 Og presten for det Zeus-templet som var utanfor byen deira, kom til porten med uksar og kransar og vilde ofra saman med folket. 044 ACT 014 014 Men då apostlarne Barnabas og Paulus høyrde det, reiv dei klædi sine sund og sprang inn i flokken, 044 ACT 014 015 og ropa og sagde: «Menner, kva er det de gjer? Me er og menneskje under same kår som de, og me forkynner dykk evangeliet, at de skal venda dykk burt frå desse fåfengde gudar til den livande Gud, som gjorde himmelen og jordi og havet og alt som i deim er, 044 ACT 014 016 han som i dei framfarne tiderne let alle heidningfolk ganga sine eigne vegar, 044 ACT 014 017 endå han ikkje let seg utan vitnemål, men di han gjorde godt og gav dykk regn og grøderike tider frå himmelen, og metta hjarto dykkar med føda og fagnad.» 044 ACT 014 018 Og ved å segja dette var det med naudi dei heldt folket frå å ofra til deim. 044 ACT 014 019 Men det kom jødar dit frå Antiokia og Ikonium og eggja upp mengdi, og dei steina Paulus og drog honom ut or byen i den tru at han var slokna. 044 ACT 014 020 Men medan læresveinarne stod um honom, reiste han seg upp og gjekk inn til byen. Og dagen etter gjekk han med Barnabas ut til Derbe. 044 ACT 014 021 Og då dei hadde forkynt evangeliet der i byen og gjort mange til læresveinar, vende dei um att til Lystra og Ikonium og Antiokia, 044 ACT 014 022 og dei styrkte sjælerne hjå læresveinarne og talde deim til å halda fast ved trui og sagde: «Me lyt ganga inn i Guds rike gjenom mange trengslor.» 044 ACT 014 023 Og då dei hadde valt eldste åt deim for kvar kyrkjelyd, heldt dei bøn og fasta, og yvergav deim til den Herre som dei trudde på. 044 ACT 014 024 Og dei drog gjenom Pisidia og kom til Pamfylia; 044 ACT 014 025 og då dei hadde tala ordet i Perge, for dei ned til Attalia. 044 ACT 014 026 Derifrå siglde dei til Antiokia, der som dei hadde vorte yvergjevne til Guds nåde til den gjerning som dei hadde fullført. 044 ACT 014 027 Då dei kom dit, samla dei kyrkjelyden og fortalde kor store ting Gud hadde gjort ved deim, og at han hadde opna døri til tru for heidningarne. 044 ACT 014 028 Og dei drygde der ikkje so kort tid saman med læresveinarne. 044 ACT 015 001 Og det kom nokre ned frå Judæa og lærde brørne: «Dersom de ikkje vert umskorne etter Mose sedvane, so kann de ikkje verta frelste.» 044 ACT 015 002 Då der no vart strid, og Paulus og Barnabas kom i ikkje so lite ordskifte med deim, tok dei den råd at Paulus og Barnabas og nokre andre av deim skulde fara upp til apostlarne og dei eldste i Jerusalem for dette spursmålet skuld. 044 ACT 015 003 Kyrkjelyden fylgde deim eit stykke på veg, og so drog dei gjenom Fønikia og Samaria og fortalde um korleis heidningarne hadde vendt um; og dei gjorde alle brørne stor gleda. 044 ACT 015 004 Og då dei nådde fram til Jerusalem, vart dei fagna av kyrkjelyden og apostlarne og dei eldste, og dei fortalde kor store ting Gud hadde gjort ved deim. 044 ACT 015 005 Men det reiste seg nokre av farisæarflokken som hadde teke ved trui, og sagde: «Ein må umskjera deim og påleggja deim å halda Mose lov.» 044 ACT 015 006 Apostlarne og dei eldste kom då saman og skulde rådleggja um denne saki. 044 ACT 015 007 Då det so vart eit kvast ordskifte, stod Peter upp og sagde til deim: «Brør! de veit at Gud for lenge sidan gjorde det utval millom dykk, at ved min munn skulde heidningarne få høyra ordet um evangeliet og koma til trui. 044 ACT 015 008 Og Gud, som kjenner hjarto, han vitna for deim, då han gav deim den Heilage Ande liksom oss; 044 ACT 015 009 og inkje skil gjorde han på oss og deim, med di han ved trui reinsa hjarto deira. 044 ACT 015 010 Kvi freistar de då Gud no med å leggja på nakken til læresveinarne eit ok som korkje federne våre eller me orka å bera? 044 ACT 015 011 Men ved Herren Jesu nåde trur me at me vert frelste, på same måten som dei.» 044 ACT 015 012 Då tagde heile mengdi, og dei høyrde på Barnabas og Paulus, som fortalde kor store teikn og under Gud hadde gjort millom heidningarne ved deim. 044 ACT 015 013 Og då dei hadde slutta å tala, tok Jakob til ords og sagde: «Brør, høyr på meg! 044 ACT 015 014 Simeon hev fortalt korleis Gud frå det fyrste såg til å få seg eit folk av heidningar for sitt namn. 044 ACT 015 015 Og med dette samstavast profetordi, so som det stend skrive: 044 ACT 015 016 «Deretter vil eg venda tilbake og byggja upp att Davids nedfalne hytta, og det som er nedrive av henne, vil eg byggja upp att, og nyreisa det, 044 ACT 015 017 so dei andre menneskje skal søkja Herren, ja, alle heidningfolki som mitt namn er nemnt yver, » segjer Herren, som gjer dette, 044 ACT 015 018 som han veit um frå æveleg tid. 044 ACT 015 019 Difor dømer eg at ein ikkje skal tyngja deim av heidningarne som umvender seg til Gud, 044 ACT 015 020 men skriva til deim at dei skal halda seg frå ureinskap ved avgudar og frå hor og frå det som er strøypt og frå blod. 044 ACT 015 021 For Moses hev frå gamle dagar i kvar by deim som forkynner honom, då han vert upplesen i synagogorne kvar kviledag.» 044 ACT 015 022 Då vedtok apostlarne og dei eldste saman med heile kyrkjelyden å velja ut menner millom seg og senda deim til Antiokia med Paulus og Barnabas: det var Judas, med tilnamnet Barsabbas, og Silas, som var høgvyrde menner millom brørne. 044 ACT 015 023 Og dei skreiv dette med deim: «Apostlarne og dei eldste og brørne helsar brørne av heidningarne i Antiokia og Syria og Kilikia. 044 ACT 015 024 Etter di me hev høyrt at nokre som er komne frå oss, hev skræmt dykk upp ved sin tale og uroa sjælerne dykkar - me hev ikkje gjeve deim noko pålegg - 044 ACT 015 025 so hev me samrådde vedteke å velja ut nokre menner og senda deim til dykk saman med våre kjære brør Barnabas og Paulus, 044 ACT 015 026 menner som hev våga livet sitt for vår Herre Jesu Kristi namn. 044 ACT 015 027 Me hev då sendt Judas og Silas, som og munnleg skal kunngjera det same. 044 ACT 015 028 For den Heilage Ande og me hev vedteke at me ikkje vil leggja nokor byrd på dykk utyver desse naudturvelege ting: 044 ACT 015 029 at de held dykk frå avgudsoffer og blod og det strøypte og hor; og de vil finna dykk vel ved å vara dykk for desse ting. Liv vel!» 044 ACT 015 030 Då no desse var sende av stad, kom dei til Antiokia, og dei kalla heile kyrkjelyden saman og gav deim brevet. 044 ACT 015 031 Då dei hadde lese det, vart dei glade yver den trøysti. 044 ACT 015 032 Judas og Silas, som sjølv var profetar, trøysta brørne med mange ord og styrkte deim, 044 ACT 015 033 og då dei hadde vore der ei tid, let brørne deim fara med fred til deim som hadde sendt deim. 044 ACT 015 034 Silas rådde seg til å vera der. 044 ACT 015 035 Men Paulus og Barnabas drygde i Antiokia og lærde og forkynte Herrens ord ved evangeliet saman med mange andre. 044 ACT 015 036 Men etter nokre dagar sagde Paulus til Barnabas: «Lat oss gjera ferdi upp att og sjå til våre brør i kvar by der me forkynte Herrens ord, korleis dei hev det!» 044 ACT 015 037 Barnabas rådde til å taka Johannes med, som var kalla Markus. 044 ACT 015 038 Men Paulus tykte ikkje dei skulde taka honom med, som hadde skilt seg frå deim i Pamfylia og ikkje gjenge med deim til deira gjerning. 044 ACT 015 039 Det kom då til ein kvass strid, so dei skildest frå kvarandre, og Barnabas tok Markus med seg og siglde av til Kypern. 044 ACT 015 040 Men Paulus valde Silas til fylgjesvein og drog ut etter at brørne hadde gjeve honom yver til Herrens nåde. 044 ACT 015 041 Og han for gjenom Syria og Kilikia og styrkte kyrkjelydarne. 044 ACT 016 001 Og han kom til Derbe og Lystra. Og sjå, der var det ein læresvein med namnet Timoteus, son åt ei truande jødisk kvinna og ein græsk far. 044 ACT 016 002 Han hadde godt lov av brørne i Lystra og Ikonium. 044 ACT 016 003 Honom vilde Paulus hava i fylgje med seg på ferdi, og han tok og umskar honom for dei jødar skuld som var på dei staderne, for dei visste alle at far hans var grækar. 044 ACT 016 004 Som dei då drog gjenom byarne, pålagde dei deim å halda dei bodi som var vedtekne av apostlarne og dei eldste i Jerusalem. 044 ACT 016 005 So vart då kyrkjelydarne styrkte i trui og voks i tal med kvar dag. 044 ACT 016 006 So for dei gjenom Frygia og det galatiske land, for den Heilage Ande hindra deim frå å tala ordet i Asia, 044 ACT 016 007 og då dei kom burtimot Mysia, freista dei å fara til Bitynia; og Jesu Ande gav deim ikkje lov. 044 ACT 016 008 So for dei utanum Mysia og drog ned til Troas. 044 ACT 016 009 Og um natti viste det seg ei syn for Paulus; det stod ein mann frå Makedonia og bad honom og sagde: «Kom yver til Makedonia og hjelp oss!» 044 ACT 016 010 Då han hadde set syni, søkte me straks å koma yver til Makedonia, sidan me kunde skyna at Herren hadde kalla oss til å forkynna evangeliet for deim. 044 ACT 016 011 Me lagde so ut frå Troas og siglde beint yver til Samotrake og dagen etter til Neapolis, 044 ACT 016 012 og derifrå til Filippi, som er den fyrste byen i den luten av Makedonia og ein romersk koloni. I den byen drygde me nokre dagar. 044 ACT 016 013 På kviledagen gjekk me utanfor porten til ei elv, der dei hadde for vis å samlast til bøn, og me sette oss der og tala til dei kvinnor som der var komne saman. 044 ACT 016 014 Og ei kvinna med namnet Lydia, som dreiv purpurhandel, frå byen Tyatira, ei som dyrka Gud etter jødetrui, ho høyrde på, og Herren let upp hjarta hennar, so ho gav gaum etter det som Paulus tala. 044 ACT 016 015 Då ho og hennar hus var døypte, bad ho oss og sagde: «So sant de held meg for å vera ei som trur på Herren, so kom inn i mitt hus og ver der!» Og ho nøydde oss. 044 ACT 016 016 Men det hende seg, ein gong då me drog ut til bønestaden, at det møtte oss ei trælkvinna som hadde ei spådomsånd og var herrarne sine til stor vinning med å spå. 044 ACT 016 017 Ho fylgde etter Paulus og oss og ropa og sagde: «Desse menneski er den høgste Guds tenarar, som forkynner dykk frelsevegen!» 044 ACT 016 018 Dette gjorde ho mange dagar. Men Paulus vart harm og vende seg og sagde til åndi: «Eg byd deg i Jesu Kristi namn å fara ut or henne!» Og ho for ut or henne i same stundi. 044 ACT 016 019 Men då herrarne hennar såg at deira von um vinning var spillt, tok dei fat på Paulus og Silas og drog deim med på torget til rettartinget, 044 ACT 016 020 og dei førde deim fram for styresmennerne og sagde: «Desse mennerne rører reint upp byen vår; dei er jødar 044 ACT 016 021 og forkynner seder som me ikkje hev lov til å taka imot eller liva etter, me som er romarar.» 044 ACT 016 022 Folket reiste seg og imot deim, og styresmennerne reiv klædi av deim, og let deim hudflengjast, 044 ACT 016 023 Og då dei hadde slege deim mange slag, kasta dei deim i fengsel og pålagde fangevaktaren å taka vel vare på deim. 044 ACT 016 024 Då han hadde fengje det pålegget, kasta han deim i det inste fangeromet og sette føterne deira fast i stokken. 044 ACT 016 025 Men umkring midnatt heldt Paulus og Silas bøn og song lovsongar til Gud, og fangarne lydde på deim. 044 ACT 016 026 Då kom det brått ein stor jordskjelv, so at grunnvollen i fengslet skalv, og straks sprang alle dører upp, og lekkjorne losna av deim alle. 044 ACT 016 027 Fangevaktaren for upp or svevnen, og då han såg dørerne i fengslet opna, drog han sverdet og vilde drepa seg, for han trudde at fangarne hadde rømt. 044 ACT 016 028 Men Paulus ropa med høg røyst: «Gjer deg ikkje noko vondt! me er her alle saman.» 044 ACT 016 029 Han bad då um ljos og sprang inn, og han fall skjelvande ned for Paulus og Silas. 044 ACT 016 030 Og han førde deim ut og sagde: «Herrar, kva skal eg gjera for å verta frelst?» 044 ACT 016 031 Dei svara: «Tru på Herren Jesus, so skal du verta frelst, du og ditt hus.» 044 ACT 016 032 Og dei tala Herrens ord til honom og til alle i hans hus. 044 ACT 016 033 So tok han deim til seg i same timen um natti og vaska deim etter slagi, og han vart straks døypt, han sjølv og alle hans. 044 ACT 016 034 Og han førde deim upp i huset sitt, sette fram brød åt deim, og gledde seg for di han med heile sitt hus var komen til trui på Gud. 044 ACT 016 035 Då det so vart dag, sende styresmennerne sveinarne og sagde: «Lat mennerne lause!» 044 ACT 016 036 Fangevaktaren fortalde Paulus desse ordi: «Styresmennerne hev sendt bod at de skal sleppa lause; so gakk no ut og far i fred!» 044 ACT 016 037 Men Paulus sagde til deim: «Dei hev hudflengt oss openberrleg utan lov og dom, me som er romerske borgarar; og so hev dei kasta oss i fengsel, og no vil dei jaga oss burt i løyndom. Men nei; lat deim koma sjølve og føra oss ut!» 044 ACT 016 038 Sveinarne fortalde styresmennerne desse ordi. Og dei vart rædde, då dei høyrde at dei var romarar; 044 ACT 016 039 dei kom og tala vel med deim og førde deim ut og bad deim fara frå byen. 044 ACT 016 040 So gjekk dei ut or fengslet og gjekk inn til Lydia; og då dei hadde set brørne og gjeve deim påminningar, drog dei burt. 044 ACT 017 001 Då dei hadde fare gjenom Amfipolis og Apollonia, kom dei til Tessalonika, der jødarne hadde synagoga. 044 ACT 017 002 Som Paulus’ sedvane var, gjekk han inn til deim, og tri kviledagar tala han med deim ut or skrifterne 044 ACT 017 003 og tydde og greidde ut, at Messias skulde lida og standa upp frå dei daude, og sagde: «Dette er Messias, den Jesus som eg forkynner dykk.» 044 ACT 017 004 Og nokre av deim vart yvertydde og heldt seg til Paulus og Silas, og like eins ein stor mengd av dei grækarar som dyrka Gud, og ikkje få av dei fremste kvinnorne. 044 ACT 017 005 Men jødarne vart fulle av brennhug og tok med seg nokre låke menneskje av deim som rak på torget, og gjorde eit upplaup og sette byen i røra. Og dei trengde seg fram imot Jasons hus og søkte å få deim ut til folket. 044 ACT 017 006 Men då dei ikkje fann deim, drog dei Jason og nokre av brørne fram for byretten og ropa: «Desse som hev sett heile mannheimen i upprør, dei er og komne hit, 044 ACT 017 007 og Jason hev teke imot deim. Og alle desse gjer beint imot keisarens lovbod, og segjer at ein annan er konge, og det er Jesus.» 044 ACT 017 008 Og dei fekk skræmt upp folket og byretten, då dei høyrde dette. 044 ACT 017 009 Og då dei hadde late Jason og dei andre ganga i borg for deim, let dei deim lause. 044 ACT 017 010 Men brørne sende straks um natti både Paulus og Silas av stad til Berøa, og då dei kom dit, gjekk dei burt i synagoga til jødarne. 044 ACT 017 011 Men desse var gjævare enn dei i Tessalonika, og dei tok imot ordet med all godvilje og ransaka dag etter dag i skrifterne um dette hadde seg soleis. 044 ACT 017 012 Mange av dei kom då til trui, og ikkje få av dei fornæme græske kvinnor og menner. 044 ACT 017 013 Men då jødarne i Tessalonika fekk vita at Paulus forkynte Guds ord i Berøa og, kom dei og dit og eggja upp folket. 044 ACT 017 014 Straks sende då brørne Paulus burt på vegen til havet; men både Silas og Timoteus vart att der. 044 ACT 017 015 Dei som fylgde Paulus, førde honom til Aten og drog so derifrå med det bodet til Silas og Timoteus, at dei skulde koma til honom so snart som råd var. 044 ACT 017 016 Medan no Paulus venta på deim i Aten, harmast hans ånd i honom, då han såg at byen var full av avgudsbilæte. 044 ACT 017 017 Han samtala då i synagoga med jødarne og deim som dyrka Gud, og på torget kvar dag med deim han råka på. 044 ACT 017 018 Nokre av dei epikureiske og stoiske vismennerne gav seg i ordskifte med honom, og sume sagde: «Kva er det denne ordgytaren vil segja?» Men andre sagde: «Han synest vera talsmann for framande guddomar; » - for han forkynte deim evangeliet um Jesus og uppstoda. 044 ACT 017 019 So tok dei honom i handi og førde honom upp til Areopagus og sagde: «Kann me få vita kva det er for ei ny læra, dette som du talar um? 044 ACT 017 020 For det er underlege ting du fører oss for øyro. Difor vil me få vita kva dette skal tyda.» 044 ACT 017 021 Men alle atenarar og dei framande som budde der, gav seg ikkje stunder til anna enn å fortelja eller høyra nytt. 044 ACT 017 022 So stod då Paulus fram midt på Areopagus og sagde: «De ateniske menner! Eg ser at de i alle måtar er mykje annsame i dykkar gudsdyrking; 044 ACT 017 023 for då eg gjekk ikring og såg på heilagdomarne dykkar, fann eg og eit altar med den innskrifti: «For ein ukjend Gud.» Det som de då dyrkar utan å kjenna det, dette forkynner eg dykk. 044 ACT 017 024 Gud, han som gjorde verdi og alt det som i henne er, han som er herre yver himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er gjorde med hender, 044 ACT 017 025 ikkje heller tek han tenesta av menneskjehender, som um han hadde trong til nokon ting, for han sjølv gjev alle liv og ande og alle ting; 044 ACT 017 026 og han hev late alle folkeslag av eitt blod bu yver heile jordkringen og fastsett deim visse tider og landemerke for deira bustad, 044 ACT 017 027 for at dei skulde leita etter Gud, um dei då kunde kjenna og finna honom, endå han ikkje er langt burte frå nokon einaste av oss. 044 ACT 017 028 For i honom er det me liver og rører oss og er til, som og nokre av skaldarne dykkar hev sagt: «For me er ogso hans ætt.» 044 ACT 017 029 Når me då er Guds ætt, må me ikkje tru at guddomen er lik gull eller sylv eller stein, eit bilæte av menneskjeleg kunst og tanke. 044 ACT 017 030 Etter at Gud då hev havt tol med dei tidar då vankunna rådde, so byd han no alle menneskje alle stader at dei skal umvenda seg, 044 ACT 017 031 etter som han hev fastsett ein dag då han vil døma mannheimen med rettferd ved ein mann som han fyreskipa til det, etter at han hadde gjeve jarteigner for alle med å reisa honom upp frå dei daude.» 044 ACT 017 032 Men då dei høyrde um uppstoda av daude, spotta nokre, men andre sagde: «Me vil høyra deg ein gong til um dette.» 044 ACT 017 033 So gjekk då Paulus burt ifrå deim. 044 ACT 017 034 Men nokre menner heldt seg til honom og kom til tru, millom deim ogso Dionysius, ein av domarane på Areopagus, og ei kvinna med namnet Damaris og andre med deim. 044 ACT 018 001 So drog han frå Aten og kom til Korint. 044 ACT 018 002 Der fann han ein jøde med namnet Akvilas, som var fødd i Pontus og nyst var komen frå Italia, og Priskilla, kona hans; for Klaudius hadde påbode at alle jødar skulde hava seg burt frå Rom; og han gjekk til deim, 044 ACT 018 003 og då han dreiv same handverket, budde han hjå deim og arbeidde der; for dei var tjeldmakarar av handverk. 044 ACT 018 004 Men han heldt samtalar i synagoga kvar kviledag og yvertydde jødar og grækarar. 044 ACT 018 005 Då so Silas og Timoteus kom ned frå Makedonia, var Paulus fullt uppteken med å læra, med di han vitna for jødarne, at Jesus er Messias. 044 ACT 018 006 Men då dei stod imot og spotta, riste han dusti av klædi sine og sagde til deim: «Dykkar blod kome yver dykkar hovud! Eg er rein; frå denne stundi gjeng eg til heidningarne.» 044 ACT 018 007 So gjekk han burt derifrå og kom i huset til ein mann med namnet Justus, som dyrka Gud, og hans hus låg vegg i vegg med synagoga. 044 ACT 018 008 Men Krispus, synagoge-forstandaren, kom til tru på Herren med heile sitt hus; og mange av folket i Korint kom til tru då dei høyrde honom, og let seg døypa. 044 ACT 018 009 Og Herren sagde til Paulus i ei syn um natti: «Ottast ikkje, men tala, og teg ikkje! 044 ACT 018 010 For eg er med deg, og ingen skal leggja hand på deg og gjera deg vondt; for eg hev mykje folk i denne byen.» 044 ACT 018 011 Og han vart buande der eit år og seks månader, og lærde Guds ord millom deim. 044 ACT 018 012 Men då Gallio var landshovding yver Akaia, reiste jødarne seg alle som ein mot Paulus og førde ham fram for domstolen og sagde. 044 ACT 018 013 «Denne set folk upp til å dyrka Gud imot lovi.» 044 ACT 018 014 Då Paulus vilde opna munnen, sagde Gallio til jødarne: «Var det nokor illgjerning eller noko vondt ustykke, de jødar, då hadde eg med god grunn høyrt på dykk med tolmod. 044 ACT 018 015 Men er det stridsspursmål um ei læra og um namn og um dykkar lov, so stell med det sjølve! for i dei ting vil ikkje eg vera domar.» 044 ACT 018 016 Og so dreiv han deim burt frå domstolen. 044 ACT 018 017 Men då tok dei alle fat på Sostenes, synagoge-forstandaren, og slo honom midt for domstolen. Og Gallio brydde seg ikkje noko um alt dette. 044 ACT 018 018 Paulus vart der endå ei lang tid; so bad han velfar med brørne og siglde burt til Syria, og Priskilla og Akvilas i fylgje med honom, etter at han fyrst i Kenkreæ hadde klypt håret sitt, for han hadde ein lovnad på seg. 044 ACT 018 019 So kom dei til Efesus; der let han dei andre vera att, og sjølv gjekk han inn i synagoga og gav seg i samtale med jødarne. 044 ACT 018 020 Då dei bad honom vera der lenger, samtykte han ikkje, 044 ACT 018 021 men baud deim velfar og sagde: «Eg skal koma til dykk att, um Gud so vil.» So siglde han frå Efesus, 044 ACT 018 022 og han kom til Cæsarea, og han drog upp og helsa på kyrkjelyden og drog so ned til Antiokia. 044 ACT 018 023 Då han hadde vore der ei tid, drog han ut og for gjenom Galatarlandet og Frygia frå ende til ende og styrkte alle læresveinarne. 044 ACT 018 024 Men ein jøde med namnet Apollos, fødd i Aleksandria, ein ordhag mann, kom til Efesus; han var sterk i skrifterne. 044 ACT 018 025 Han var upplærd um Herrens veg, og brennande i åndi tala og lærde han grannleg um Herren, endå han kjende berre Johannes-dåpen. 044 ACT 018 026 Og han tok til å tala frimodigt i synagoga. Då Priskilla og Akvilas høyrde honom, tok dei honom til seg og greidde Guds veg grannare ut for honom. 044 ACT 018 027 Då han so vilde draga derifrå til Akaia, talde brørne honom til og skreiv til læresveinarne um å taka imot honom. Og då han kom dit, var han ved Guds nåde til stor hjelp for dei truande. 044 ACT 018 028 For med kraft målbatt han jødarne openberrleg for alle, med di han synte ut or skrifterne at Jesus er Messias. 044 ACT 019 001 Medan Apollos var i Korint, hende det at Paulus kom til Efesus, etter han hadde fare gjenom dei øvre bygder. 044 ACT 019 002 Der fann han nokre læresveinar og sagde til deim: «Fekk de den Heilage Ande då de vart truande?» Dei svara honom: «Me hev ikkje ein gong høyrt um den Heilage Ande er komen.» 044 ACT 019 003 Han sagde til deim: «Kva dåp er de då døypte med?» Dei sagde: «Med Johannes’ dåp.» 044 ACT 019 004 Då sagde Paulus: «Johannes, han døypte med umvendings dåp, med di han sagde til folket, at dei skulde tru på den som kom etter honom, det er på Jesus.» 044 ACT 019 005 Då dei høyrde det, let dei seg døypa til Herren Jesu namn, 044 ACT 019 006 og då Paulus lagde henderne på deim, kom den Heilage Ande yver deim, og dei tala med tungor og profetiske ord. 044 ACT 019 007 Desse mennerne var umkring tolv i alt. 044 ACT 019 008 Han gjekk då inn i synagoga og tala frimodigt i tri månader, med di han samtala med deim og yvertydde deim um det som høyrer til Guds rike. 044 ACT 019 009 Men då nokre forherde seg og ikkje vilde tru, og tala ille for mengdi um denne vegen, braut han lag med deim og skilde læresveinarne ut og heldt dagleg samtalar i skulen åt Tyrannus. 044 ACT 019 010 Dette varde i tvo år, so at alle dei som budde i Asia, fekk høyra Herrens ord, både jødar og grækarar, 044 ACT 019 011 Og uvanlege kraftverk gjorde Gud ved Paulus’ hender, 044 ACT 019 012 so at folk endå tok sveitedukar eller fangskinn som han hadde havt på seg, og gjekk med deim til dei sjuke, og dei vart fri for sjukdomarne, og dei vonde ånderne for ut or deim. 044 ACT 019 013 Men nokre av dei jødar som for ikring og mana ånder, tok til å nemna Herren Jesus namn yver deim som hadde dei vonde ånderne, med di dei sagde: «Eg manar dykk ved den Jesus som Paulus forkynner.» 044 ACT 019 014 Det var nokre søner til Skevas, ein jødisk øvsteprest, sju i talet, dei som gjorde dette. 044 ACT 019 015 Men den vonde åndi svara og sagde: «Jesus kjenner eg, og Paulus veit eg um; men de, kven er de?» 044 ACT 019 016 Og mannen som den vonde åndi var i, sprang innpå deim og vann på deim og fekk yvermagt yver deim, so at dei laut fly nakne og såra ut or huset. 044 ACT 019 017 Dette vart kunnigt for alle som budde i Efesus, både jødar og grækarar, og der kom ræddhug på deim alle, og Herren Jesu namn vart høglova. 044 ACT 019 018 Og mange av deim som hadde teke ved trui, kom og vitna og fortalde um sine gjerningar. 044 ACT 019 019 Og ein stor hop av deim som hadde fare med fåfengde kunster, bar bøkerne sine i hop og brende deim upp so alle folk såg det. Og dei rekna saman deira verde og fann at det var femti tusund sylvpengar. 044 ACT 019 020 Soleis hadde Herrens ord veldug framgang og fekk magt. 044 ACT 019 021 Då dette var fullført, sette Paulus seg fyre å draga gjenom Makedonia og Akaia og fara til Jerusalem, med di han sagde: «Når eg hev vore der, lyt eg og sjå Rom.» 044 ACT 019 022 So sende han tvo av hjelpesmennerne sine, Timoteus og Erastus, til Makedonia; sjølv vart han endå verande ei tid i Asia. 044 ACT 019 023 Men ved den tid vart der ikkje lite uppstyr um Guds veg. 044 ACT 019 024 For det var ein mann med namnet Demetrius, ein sylvsmed, som gjorde Artemis-tempel av sylv og gav kunstsmedarne ikkje liti vinning. 044 ACT 019 025 Han kalla saman desse og dei arbeidarar som sysla med det same, og sagde: «Menner, de veit at det er av dette arbeidet me hev vårt velstand. 044 ACT 019 026 Og de ser og høyrer at ikkje berre i Efesus, men yver mest heile Asia hev denne Paulus ved yverteljing avvendt ein stor hop, med di han segjer at dei ikkje er gudar, dei som vert gjorde med henderne. 044 ACT 019 027 No er det ikkje berre den fåren at dette vårt handverk skal få eit uord, men ogso at den store gudinna Artemis’ tempel skal verta rekna for ingen ting, og hennar storvelde verta øydelagt, ho som heile Asia og mannheimen dyrkar.» 044 ACT 019 028 Då dei høyrde dette, vart dei fulle av harm og ropa: «Stor er den efesiske Artemis!» 044 ACT 019 029 Og heile byen kom i fullt upprør, og dei styrmde alle som ein til teatret og reiv med seg makedonarane Gaius og Aristarkus, fylgjesmennerne åt Paulus. 044 ACT 019 030 Då Paulus vilde ganga inn til folket, let ikkje læresveinarne honom få lov. 044 ACT 019 031 Nokre av asiarådarne, som var hans vener, sende og bod til honom og bad honom at han ikkje måtte ganga inn i teatret. 044 ACT 019 032 Nokre ropa då eitt, andre noko anna; for folkehopen var reint fortulla, og dei fleste visste ikkje kva dei var komne saman for. 044 ACT 019 033 Men nokre av flokken sette Aleksander inn i saki, då jødarne skuva honom fram. Men Alexander slo til ljod med handi og vilde halda ein forsvarstale til folket. 044 ACT 019 034 Men då dei fekk vita at han var ein jøde, vart det eit einaste rop frå deim alle, so dei mest i tvo timar ropa: «Stor er den efisiske Artemis!» 044 ACT 019 035 Men byskrivaren fekk då stagga hopen og sagde: «Menner frå Efesus? Kva menneskje er det vel som ikkje veit at efesar-byen er tempelvaktar for den store gudinna Artemis og hennar himmelfalne bilæte? 044 ACT 019 036 Då no ingen segjer imot dette, so må de styra dykk og ikkje gjera noko for framfust. 044 ACT 019 037 For de hev ført hit desse mennerne, som korkje er tempelranarar eller spottar dykkar gudinna. 044 ACT 019 038 Hev no Demetrius og kunstsmedarne med honom nokor klaga på nokon, so vert det då halde rettarmøte, og her er landshovdingar; lat deim so føra klaga på kvarandre! 044 ACT 019 039 Men dersom det er noko anna de søkjer, so skal det verta avgjort på det lovlege ålmannating. 044 ACT 019 040 For det er jamvel fåre for at me skal verta klaga for upprør etter dette i dag, då det ingen grunn finst, som me kann bruka til å gjera greida for dette upplaupet.» 044 ACT 019 041 Og med å segja dette fekk han hopen til å skiljast. 044 ACT 020 001 Då so uppstyret hadde stilna, kalla Paulus læresveinarne til seg og gav deim påminningar og bad farvel med deim; so drog han ut og vilde fara til Makedonia. 044 ACT 020 002 Då han hadde fare gjenom desse landi og påminnt deim med mange ord, kom han til Grækland. 044 ACT 020 003 Der vart han verande tri månader; og då jøderne lagde upp meinråd imot honom medan han skulde til å sigla til Syria, tok han den råd å leggja attervegen gjenom Makedonia. 044 ACT 020 004 Til Asia fylgde honom Sopater, son åt Pyrrus, frå Berøa, og av deim frå Tessalonika Aristarkus og Sekundus, og Gaius frå Derbe og Timoteus, og av deim frå Asia Tykikus og Trofimus. 044 ACT 020 005 Desse drog i fyrevegen og venta på oss i Troas. 044 ACT 020 006 Men me siglde ut frå Filippi etter søtebrødhelgi, og kom fem dagar etter til deim i Troas, der me so drygde i sju dagar. 044 ACT 020 007 Den fyrste dagen i vika var me saman og braut brødet; då heldt Paulus samtalar med deim, av di han vilde draga burt dagen etter, og han tøygde talen ut like til midnatt. 044 ACT 020 008 Det var mange lampor i salen der me var samla. 044 ACT 020 009 Men ein ung mann med namnet Eutykus sat i vindauga og var fallen i djup svevn, då Paulus drog samtalen so lenge ut, og i svevnen datt han ut og sturta ned frå tridje høgdi og vart teken upp livlaus. 044 ACT 020 010 Men Paulus gjekk ned og kasta seg yver honom og tok honom i famnen og sagde: «Ståka ikkje! for sjæli hans er i honom.» 044 ACT 020 011 So gjekk han upp att og braut brødet og åt av det; og då han hadde tala med deim ei lang stund heilt til dagsprett, drog han av stad. 044 ACT 020 012 Dei førde guten livande burt og vart storleg trøysta. 044 ACT 020 013 Me hadde då gjenge um bord i skipet og siglde av til Assus og skulde taka Paulus um bord der; for so hadde han påbode, då han sjølv vilde ganga. 044 ACT 020 014 Då han so kom til oss i Assus, tok me honom um bord og kom til Mitylene; 044 ACT 020 015 og derifrå siglde me og kom dagen etter beint utfor Kios; andre dagen kom me til Samos, og då me hadde drygt ei stund i Trogillium, kom me dagen etter til Milet. 044 ACT 020 016 For Paulus hadde sett seg fyre å sigla utanum Efesus, so han ikkje skulde spilla tid i Asia; for han trøytte seg etter å nå Jerusalem til kvitsundagen, um det var mogelegt for honom. 044 ACT 020 017 Frå Milet sende han so bod til Efesus og kalla til seg dei eldste for kyrkjelyden. 044 ACT 020 018 Då dei var komne til honom, sagde han til deim: «De veit korleis mi ferd hjå dykk hev vore heile tidi, alt frå fyrste dagen eg kom til Asia, 044 ACT 020 019 at eg tente Herren med all audmykt og med tåror og i freistingar, som meinråderne frå jødarne førde yver meg, 044 ACT 020 020 korleis eg ikkje heldt att noko av det som kunde vera dykk til gagn, men forkynte dykk det og lærde dykk det for ålmenta og heime i husi, 044 ACT 020 021 med di eg vitna både for jødar og grækarar um umvendingi til Gud og trui på vår Herre Jesus Kristus. 044 ACT 020 022 Og no, sjå, bunden av Anden dreg eg til Jerusalem, og veit ikkje kva som der skal møta meg, 044 ACT 020 023 utan det at den Heilage Ande i by etter by vitnar for meg og segjer at band og trengslor ventar meg. 044 ACT 020 024 Men for meg sjølv agtar eg ikkje mitt liv eit ord verdt, når eg berre kann fullføra mitt laup og den tenesta som eg fekk av Herren Jesus: å vitna um evangeliet um Guds nåde. 044 ACT 020 025 Og no, sjå, eg veit at de ikkje meir skal sjå mi åsyn, alle de som eg gjekk um imillom og forkynte Guds rike. 044 ACT 020 026 Difor vitnar eg for dykk på denne dagen at eg er rein for alle manns blod. 044 ACT 020 027 For ikkje heldt eg noko undan, men eg forkynte dykk heile Guds råd. 044 ACT 020 028 Gjev då agt på dykk sjølve og på heile den hjord som den Heilage Ande sette dykk til tilsynsmenner i til å vakta Guds kyrkjelyd, som han vann seg med sitt eige blod! 044 ACT 020 029 Eg veit at etter min burtgang skal det koma inn millom dykk ville vargar, som ikkje sparer hjordi. 044 ACT 020 030 Ja, frå dykk sjølve skal det koma fram folk som fer med forvend tale og vil lokka læresveinarne etter seg. 044 ACT 020 031 Vak difor, og kom i hug at eg tri år natt og dag ikkje heldt upp med å påminna kvar ein med tåror! 044 ACT 020 032 Og no legg eg dykk yver på Gud og hans nådeord, han som hev magt til å uppbyggja dykk og gjeva dykk arvlut bland alle deim som hev vorte helga. 044 ACT 020 033 Ingen manns sylv eller gull eller klædnad hev eg kravt. 044 ACT 020 034 De veit sjølve at det som eg sjølv trong, og dei som var med meg, det hev desse henderne arbeidt for. 044 ACT 020 035 I alle måtar synte eg dykk, at soleis skal me med strævsamt arbeid vera til hjelp for dei veike og hugsa på Herren Jesu ord, som han sjølv hev sagt: «Det er sælare å gjeva enn å taka.»» 044 ACT 020 036 Då han hadde sagt dette, fall han på kne og bad saman med deim alle. 044 ACT 020 037 Då brast dei alle i sterk gråt og fall Paulus um halsen og kysste honom. 044 ACT 020 038 Og mest vondt gjorde deim det ordet han hadde sagt, at dei ikkje meir skulde få sjå hans åsyn. So fylgde dei honom til skipet. 044 ACT 021 001 Då me hadde rive oss frå deim og siglt av stad, kom me beinleides til Kos, næste dagen til Rodus og derifrå til Patara. 044 ACT 021 002 Der fann me eit skip som skulde fara yver til Fønikia, og me gjekk då um bord og siglde av stad. 044 ACT 021 003 Då me fekk Kypern i syne og hadde late henne etter oss på vinstre handi, siglde me til Syria og lagde åt ved Tyrus; for der skulde skipet lossa farmen. 044 ACT 021 004 Me leita då upp læresveinarne og vart verande der sju dagar; dei sagde ved Anden til Paulus, at han ikkje skulde fara upp til Jerusalem. 044 ACT 021 005 Då me hadde vore der dei dagarne ut, drog me derifrå og for lenger, og dei fylgde oss alle med kvinnor og born radt utanfor byen. So fall me på kne på strandi og bad; 044 ACT 021 006 og då me hadde sagt kvarandre farvel, gjekk me um bord på skipet; men dei andre vende heim att. 044 ACT 021 007 Me fullenda no sjøferdi og kom frå Tyrus til Ptolemais; der helsa me på brørne og vart ein dag yver hjå deim. 044 ACT 021 008 Dagen etter drog me derifrå og kom til Cæsarea; der tok me inn til evangelisten Filip, som var ein av dei sju, og vart verande hjå honom. 044 ACT 021 009 Han hadde fire ugifte døtter som hadde profetgåva. 044 ACT 021 010 Då me vart der fleire dagar, kom det ned frå Judæa ein profet med namnet Agabus. 044 ACT 021 011 Han kom til oss og tok Paulus’ belte og batt seg sjølv på hender og føter og sagde: «So segjer den Heilage Ande: «Den mannen som eig dette beltet, skal jødarne binda soleis i Jerusalem og gjeva honom yver i henderne på heidningarne.»» 044 ACT 021 012 Då me høyrde dette, bad både me og dei som der budde, at han ikkje måtte fara upp til Jerusalem. 044 ACT 021 013 Men Paulus svara: «Kvifor græt de og slit hjarta mitt sund? Eg er reidbuen ikkje berre til å verta bunden, men og til å døy i Jerusalem for Herren Jesu namn.» 044 ACT 021 014 Men då han ikkje var til å få yvertald, vart me stille og sagde: «Herrens vilje råde!» 044 ACT 021 015 Då desse dagarne var lidne, gjorde me oss ferdige og for upp til Jerusalem, 044 ACT 021 016 og nokre av læresveinarne i Cæsarea fylgde og med oss, og dei førde oss til ein som me skulde bu hjå, Mnason frå Kypern, ein gamall læresvein. 044 ACT 021 017 Då me kom til Jerusalem, fagna brørne oss med gleda. 044 ACT 021 018 Andre dagen gjekk Paulus med oss til Jakob, og alle dei eldste kom dit. 044 ACT 021 019 Og då han hadde helsa på deim, fortalde han det eine etter det andre av det som Gud hadde gjort hjå heidningarne ved hans tenesta. 044 ACT 021 020 Då dei høyrde det, lova dei Gud; og so sagde dei til honom: «Du ser, bror, kor mange tusund det er av jødar som hev teke ved trui, og alle hev dei stor ihuge for lovi. 044 ACT 021 021 Men dei hev spurt um deg, at du ute millom hedningarne lærer alle jødar fråfall frå Moses, med di du segjer at dei ikkje skal umskjera borni sine eller liva etter dei gamle sedvanarne. 044 ACT 021 022 Kva er då å gjera? Det vil i vissa koma ei stor mengd saman; for dei vil få høyra at du er komen. 044 ACT 021 023 Gjer no difor som me segjer deg! Der er millom oss fire menner som hev ein lovnad på seg. 044 ACT 021 024 Tak deim med deg og lat deg reinsa saman med deim, og ber du kostnaden for deim, so dei må kunna raka hovudet; so kann alle skyna at det er ingen ting i det som dei hev høyrt um deg, men at du og ferdast so at du held lovi. 044 ACT 021 025 Men um dei heidningarne som hev teke trui, hev me sendt brev og avgjort at dei ikkje skal halda noko slikt, men berre vara seg for avgudsoffer og blod og det strøypte og hor.» 044 ACT 021 026 Då tok Paulus mennerne med seg og let seg dagen etter reinsa saman med deim og gjekk inn i templet og vilde melda utgangen av reinsingsdagarne, då offeret skulde verta framført for kvar av deim. 044 ACT 021 027 Då det so leid mot enden av dei sju dagarne, fekk jødarne frå Asia sjå honom i templet, og dei øste upp heile hopen og lagde hand på honom, 044 ACT 021 028 medan dei skreik: «Israelitiske menner, kom til hjelp! Dette er det menneskjet som alle stader lærer alle imot folket og lovi og denne staden, og han hev jamvel ført grækarar inn i templet og vanhelga denne heilage staden.» 044 ACT 021 029 For dei hadde fyrr set Trofimus frå Efesus saman med honom ute i byen, og so tenkte dei at Paulus hadde ført honom inn i templet. 044 ACT 021 030 Og det vart røra i heile byen og samanstrøyming av folket, og dei tok fat på Paulus og drog honom utanfor templet, og straks vart dørerne stengde. 044 ACT 021 031 Medan dei heldt på og vilde slå honom i hel, gjekk det melding upp til den øvste hovudsmannen for vakti, at heile Jerusalem var i ei røra. 044 ACT 021 032 Han tok straks hermenner og hovudsmenner og skunda seg ned til deim. Men då dei såg den øvste hovudsmannen og hermennerne, heldt dei upp med å slå Paulus. 044 ACT 021 033 Då kom den øvste hovudsmannen burt til honom og let deim gripa honom, og baud at han skulde verta bunden med tvo lekkjor; og han spurde kven han var, og kva han hadde gjort. 044 ACT 021 034 Men den eine i hopen ropa det, og den andre det; og då han ikkje retteleg kunde få vissa for ståket skuld, baud han at han skulde førast inn i borgi. 044 ACT 021 035 Då han kom upp til troppestigi, vart det so at hermennerne laut bera honom, so ustyrleg var hopen; 044 ACT 021 036 for folkehopen fylgde med og skreik: «Drep honom!» 044 ACT 021 037 Då Paulus skulde førast inn i borgi, sagde han til den øvste hovudsmannen: «Må eg få segja noko til deg?» Han svara: «Kann du græsk? 044 ACT 021 038 So er du då ikkje den egyptaren som gjorde upprør for ei tid sidan og førde dei fire tusund mordarar ut i øydemarki?» 044 ACT 021 039 Då sagde Paulus: «Eg er ein jøde frå Tarsus, borgar av ein ikkje ukjend by i Kilikia. Men eg bed deg: Gjev meg lov å tala til folket!» 044 ACT 021 040 Då han gav honom lov, stelte Paulus seg i troppi og slo til ljod åt folket med handi. Då det vart reint stilt, tala han til deim på det hebraiske målet og sagde: 044 ACT 022 001 «Brør og feder! høyr det som eg no vil segja dykk til mitt forsvar!» 044 ACT 022 002 Då dei høyrde at han tala til deim på det hebraiske målet, vart dei endå meir stille. So segjer han: 044 ACT 022 003 «Eg er ein jøde, fødd i Tarsus i Kilikia, men uppfostra i denne byen ved Gamaliels føter, upplærd i dei strenge krav etter fedrelovi, og eg var ihuga for Gud, so som alle de er i dag; 044 ACT 022 004 eg forfylgde Guds veg til dauden, lagde i lekkjor og yvergav til fangehus både menner og kvinnor, 044 ACT 022 005 so som og øvstepresten og heile eldsterådet kann vitna med meg; av deim fekk eg jamvel brev med til brørne i Damaskus og for dit og vilde føra ogso deim som der var, bundne til Jerusalem, so dei skulde verta refste. 044 ACT 022 006 Men det hende, då eg var på vegen og kom nær til Damaskus, då lyste det brått ved middagsleite eit sterkt ljos frå himmelen ikring meg. 044 ACT 022 007 Og eg fall til jordi og høyrde ei røyst som sagde til meg: «Saul, Saul, kvi forfylgjer du meg?» 044 ACT 022 008 Eg svara: «Kven er du, Herre?» Og han sagde til meg: «Eg er Jesus frå Nasaret, han som du forfylgjer.» 044 ACT 022 009 Dei som var med meg, såg ljoset, men røysti av honom som tala til meg, høyrde dei ikkje. 044 ACT 022 010 Då sagde eg: «Kva skal eg gjera, Herre?» Og Herren svara meg: «Statt upp og gakk inn i Damaskus; der skal det verta tala til deg um alt det som det er fyresett deg å gjera.» 044 ACT 022 011 Då eg no ikkje kunde sjå for glima av det ljoset, vart eg leidd ved handi av fylgjesmennerne mine og kom inn i Damaskus. 044 ACT 022 012 Og ein som heitte Ananias, ein gudleg mann etter lovi, med godt lov av alle dei jødar som budde der, 044 ACT 022 013 han kom til meg og stod framfyre meg og sagde: «Saul, bror, sjå upp!» og eg såg upp på honom i same stundi. 044 ACT 022 014 Og han sagde: «Vår fedregud hev valt deg ut til å vita hans vilje og sjå den Rettferdige og høyra røysti av hans munn. 044 ACT 022 015 For du skal vera honom eit vitne for alle menneskje um det du hev set og høyrt. 044 ACT 022 016 Og no, kva drygjer du etter? statt upp og lat deg døypa og få dine synder avtvegne, og kalla på Herrens namn!» 044 ACT 022 017 Og det hende meg, då eg var komen att til Jerusalem og bad i templet, at det kom ei burtrykning på meg, 044 ACT 022 018 og eg såg honom, og høyrde han sagde til meg: «Skunda deg og gakk i hast ut frå Jerusalem! for dei kjem ikkje til å taka imot vitnemålet ditt um meg.» 044 ACT 022 019 Då sagde eg: «Herre, dei veit sjølve at eg sette fast og hudflengde ikring i synagogorne deim som trudde på deg. 044 ACT 022 020 Og då blodet av Stefanus, ditt vitne, vart utrent, då stod eg og attved og samtykte i det og vakta klædi deira som slo honom i hel.» 044 ACT 022 021 Og han sagde til meg: «Gakk! for eg vil senda deg ut til heidningfolk langt burte.»» 044 ACT 022 022 Dei høyrde på honom til dette ordet; men då lyfte dei røysti og sagde: «Tak denne burt ifrå jordi! han burde ikkje få liva!» 044 ACT 022 023 Då dei no skreik og reiv klædi av seg og kasta dust upp i veret, 044 ACT 022 024 baud den øvste hovudsmannen at han skulle førast inn i borgi, og sagde at han skulde verta forhøyrd med hudflengjing, so han kunde få vita kvifor dei ropa soleis imot honom. 044 ACT 022 025 Men då dei hadde bunde honom til slag med reimarne, sagde Paulus til hovudsmannen som stod der: «Hev de lov til å hudflengja ein romersk borgar, og det udømd?» 044 ACT 022 026 Då hovudsmannen høyrde det, gjekk han til den øvste hovudsmannen og melde det og sagde: «Sjå til kva du vil gjera? for denne mannen er romersk borgar.» 044 ACT 022 027 Den øvste hovudsmannen gjekk då burt til honom og sagde: «Seg meg: Er du romersk borgar?» Han svara: «Ja.» 044 ACT 022 028 Den øvste hovudsmannen svara: «Eg hev kjøpt meg denne borgarretten for mange pengar.» Men Paulus sagde: «Men eg er endå fødd til honom.» 044 ACT 022 029 Då gjekk dei straks frå honom, dei som skulde forhøyra honom; men ogso den øvste hovudsmannen vart rædd, då han fekk vita at han var romersk borgar, for di han hadde bunde honom. 044 ACT 022 030 Men dagen etter, då han no vilde få full greida på det som jødarne klaga honom for, løyste han honom or lekkjorne og baud at øvsteprestarne og heile rådet skulde koma saman. Og han førde Paulus ned og stelte honom fram for deim. 044 ACT 023 001 Då feste Paulus augo på rådet og sagde: «Brør! Eg hev med alt godt samvit fare mi ferd for Gud til denne dag.» 044 ACT 023 002 Øvstepresten Ananias baud deim som stod der, å slå honom på munnen. 044 ACT 023 003 Då sagde Paulus til honom: «Gud skal slå deg, du kalka vegg! Og du sit her og skal døma meg etter lovi, og imot lovi byd du at dei skal slå meg!» 044 ACT 023 004 Dei som stod der, sagde: «Skjeller du ut Guds øvsteprest?» 044 ACT 023 005 Og Paulus sagde: «Eg visste ikkje, brør, at det var øvstepresten; for det stend skrive: «Ein hovding for ditt folk skal du ikkje skjella!»» 044 ACT 023 006 Då no Paulus visste at den eine parten av deim var sadducæarar, og den andre farisæarar, ropa han i rådet: «Brør! Eg er ein farisæar, son åt farisæarar; det er for von og for uppstoda av daude at eg stend her for retten.» 044 ACT 023 007 Då han hadde sagt dette, vart det strid millom farisæarane og sadducæarane, og flokken vart usamd. 044 ACT 023 008 For sadducæarane segjer at det ikkje er nokor uppstoda og ingen engel eller ånd heller. Men farisæarane vedkjenner seg båe dei ting. 044 ACT 023 009 No vart det eit stort skrik, og skriftlærde av farisæarflokken stod upp og stridde hardt og sagde: «Me finn inkje vondt hjå dette menneskjet; um det no var ei ånd som tala til honom, eller ein engel?» 044 ACT 023 010 Då det vart stor strid, og den øvste hovudsmannen vart rædd for at dei skulde slita Paulus sund, baud han hermennerne ganga ned og riva honom ifrå deim og føra honom inn i borgi. 044 ACT 023 011 Men natti etter stod Herren framfyre honom og sagde: «Ver hugheil! liksom du vitna um meg i Jerusalem, so skal du og vitna i Rom.» 044 ACT 023 012 Men då det vart dag, slo jødarne seg saman og forbanna seg på at dei korkje skulde eta eller drikka fyrr dei hadde drepe Paulus. 044 ACT 023 013 Det var meir enn fyrti som soleis hadde samansvore seg; 044 ACT 023 014 og dei gjekk til øvsteprestarne og dei eldste og sagde: «Me hev forbanna oss på at me ikkje skal smaka nokon ting fyrr me hev drepe Paulus. 044 ACT 023 015 No må de då saman med rådet lata den øvste hovudsmannen vita, at han skal føra honom ned til dykk, liksom de vilde ransaka grannare um honom. So held me oss ferdige til å drepa honom fyrr han når fram.» 044 ACT 023 016 Men systerson til Paulus fekk høyra um den løynrådi, og han kom og gjekk inn i borgi og fortalde Paulus det. 044 ACT 023 017 Paulus kalla då ein av hovudsmennerne til seg og sagde: «Før denne unge mannen til den øvste hovudsmannen, for han hev noko å melda honom.» 044 ACT 023 018 Han tok honom då med seg og førde honom til den øvste hovudsmannen og sagde: «Den bundne Paulus kalla på meg og bad meg føra denne unge mannen til deg, då han hadde noko å segja deg.» 044 ACT 023 019 Den øvste hovdingen tok honom ved handi og gjekk i einrom med honom og spurde: «Kva er det du hev å melda meg?» 044 ACT 023 020 Han sagde: «Jødarne er samrådde um å beda deg at du i morgon skal føra Paulus ned til rådet, liksom dei vilde spyrja noko grannare um honom. 044 ACT 023 021 Du må ikkje gjera deim til viljes, for meir enn fyrti menner av deim lurer i løynd på honom, og dei hev forbanna seg på at dei korkje skal eta eller drikka fyrr dei hev drepe honom; og no er dei ferdige og ventar på ja-minne frå deg.» 044 ACT 023 022 Den øvste hovudsmannen let då den unge mannen ganga og baud honom: «Du må ikkje fortelja nokon at du hev late meg vita dette!» 044 ACT 023 023 Og han kalla til seg eit par av hovudsmennerne og sagde: «Lat tvo hundrad hermenner helda seg ferdige til å fara til Cæsarea, og sytti hestfolk og tvo hundrad skyttarar, frå den tridje timen på natti!» 044 ACT 023 024 Og han baud at dei skulde halda øyk i stand, so dei kunde lata Paulus rida på deim og føra honom trygt fram til landshovdingen Feliks. 044 ACT 023 025 Og han skreiv eit brev med dette innhaldet: 044 ACT 023 026 «Klaudius Lysias helsar den megtige landshovdingen Feliks. 044 ACT 023 027 Denne mannen, som var gripen av jødarne og so nær hadde vorte drepen av deim, honom kom eg og fria ut med herfolket, då eg fekk vita at han var romersk borgar; 044 ACT 023 028 og då eg vilde vita kva sak det var dei klaga honom for, førde eg honom ned for rådet deira. 044 ACT 023 029 Eg fann honom då klaga for nokre spursmål i deira lov, men utan noko klagemål som gjorde honom skuldig til daude eller lekkjor. 044 ACT 023 030 Men då det no er meldt meg at ei meinråd mot mannen er i gjerdom, sender eg honom straks til deg, etter at eg hev bode klagarane hans å bera fram for deg det dei hev å segja.» 044 ACT 023 031 So tok då hermennerne Paulus, so som det var deim pålagt, og førde honom um natti til Antipatris, 044 ACT 023 032 og dagen etter let dei hestfolket draga med honom og vende so um att til borgi. 044 ACT 023 033 Hine kom då til Cæsarea og gav landshovdingen brevet, og dei førde og Paulus fram for honom. 044 ACT 023 034 Då han hadde lese det og spurt kva land han var ifrå, og hadde fenge vita at han var frå Kilikia, sagde han: 044 ACT 023 035 «Eg skal taka deg i forhøyr når klagarane dine kjem.» Og han baud at han skulde haldast i varetekt i Herodes-borgi. 044 ACT 024 001 Fem dagar etter kom øvstepresten Ananias ned med nokre av styresmennerne og ein talar, Tertullus; dei bar fram for landshovdingen klaga mot Paulus. 044 ACT 024 002 Han vart då kalla fram, og Tertullus tok til å klaga honom og sagde: 044 ACT 024 003 «Då me kann takka deg for mykjen fred, og det ved di umsut er gjort rettarbøter for dette folket i alle måtar og alle stader, so skynar me på dette, megtigaste Feliks, med all takksemd. 044 ACT 024 004 Men at eg ikkje skal hefta deg for lenge, so bed eg at du med ditt godlynde vil høyra på oss som stuttast! 044 ACT 024 005 For me hev funne at denne mannen er ein pest og ein uppøsar millom alle jødarne yver heile mannheimen og ein hovudmann for serflokken nasaræarane. 044 ACT 024 006 Han hev endå søkt å vanhelga templet; og me greip honom då og vilde døma honom etter vår lov. 044 ACT 024 007 Men Lysias, den øvste hovudsmannen, kom og førde honom burt frå våre hender med stort valdsverk, 044 ACT 024 008 og han baud klagarane hans å koma til deg; og av honom kann du sjølv, når du ransakar det, få kunnskap um alt det som me klagar honom for.» 044 ACT 024 009 Men jødarne sanna med og sagde at dette hadde seg soleis. 044 ACT 024 010 Men då landshovdingen nikka til honom, at han kunde få tala, so svara Paulus: «Då eg veit at du hev vore domar for dette folket i mange år, fører eg mitt forsvar med fritt mod; 044 ACT 024 011 for du kann vissa deg um at det ikkje er meir enn tolv dagar sidan eg gjekk upp til Jerusalem og vilde tilbeda. 044 ACT 024 012 Og korkje i templet eller i synagogorne eller ikring i byen fann dei meg talande med nokon eller eggjande folk til upprør. 044 ACT 024 013 Og dei kann ikkje heller prova for deg dette som dei klagar meg for. 044 ACT 024 014 Men det sannar eg for deg, at etter den vegen som dei kallar ein serflokk, tener eg so min fedregud, at eg trur alt som er skrive i lovi og profetarne, 044 ACT 024 015 og hev den voni til Gud som desse og sjølve ventar, at det skal koma ei uppstoda av daude, både av rettferdige og urettferdige. 044 ACT 024 016 Difor legg eg sjølv vinn på alltid å hava eit uskadt samvit for Gud og menneskje. 044 ACT 024 017 Då mange år var lidne, kom eg hit og skulde gjeva mitt folk milde gåvor og ofra, 044 ACT 024 018 og dermed fann dei meg i templet, då eg hadde reinsa meg utan folkestim og utan uppstyr; men det var nokre jødar frå Asia, 044 ACT 024 019 og dei skulde koma fram for deg og klaga, um dei hadde noko å bera på meg. 044 ACT 024 020 Eller lat desse sjølve segja kva skuld dei fann hjå meg, då eg stod framfor rådet! 044 ACT 024 021 utan det skulde vera for dette eine ordet som eg ropa ut, då eg stod millom deim: «For uppstoda av daude stend eg i dag for retten millom dykk!»» 044 ACT 024 022 Men Feliks sette ut saki, då han visste betre um Guds veg, og han sagde: «Når Lysias, hovudsmannen, kjem her ned, skal eg prøva saki dykkar.» 044 ACT 024 023 Og han baud hovudsmannen halda honom i varetekt og lata honom hava ro og ikkje hindra nokon av hans eigne frå å vera honom til tenesta. 044 ACT 024 024 Då nokre dagar var farne, kom Feliks med Drusilla, kona si, som var ei jødisk kvinna, og sende bod etter Paulus og høyrde honom um trui på Kristus. 044 ACT 024 025 Men då han tala um rettferd og fråhald og den komande dom, vart Feliks rædd og svara: «Gakk burt denne gongen! når eg fær gode stunder, skal eg kalla deg til meg att.» 044 ACT 024 026 Han hadde og den voni, at han skulde få pengar av Paulus; difor sende han og oftare bod etter honom og tala med honom. 044 ACT 024 027 Då tvo år var lidne, fekk Feliks til ettermann Porcius Festus; og då Feliks vilde vinna seg takk av jødarne, let han Paulus bunden etter seg. 044 ACT 025 001 Då no Festus var komen til landshovding-embættet sitt, for han tri dagar etter upp til Jerusalem frå Cæsarea. 044 ACT 025 002 Øvsteprestarne og dei fyrste menner av jødarne bar då fram for honom klaga mot Paulus og kom med ei bøn til honom, 044 ACT 025 003 med di dei mot honom bad um det som ein nåde, at han skulde henta honom til Jerusalem; for dei lagde den løynrådi å slå honom i hel på vegen. 044 ACT 025 004 Men Festus svara då at Paulus var i varetekt i Cæsarea, og at han sjølv vilde fara dit snart. 044 ACT 025 005 «So kann dei av dykk, » sagde han, «som hev umbod til det fara ned saman med meg, um det er noko gale med denne mannen, og klaga på honom.» 044 ACT 025 006 Då han so hadde drygt hjå deim berre åtte eller ti dagar, for han ned til Cæsarea; dagen etter sette han seg på domstolen og baud at Paulus skulde førast fram. 044 ACT 025 007 Då han var komen, stelte dei jødarne som var komne ned frå Jerusalem, seg ikring honom og bar fram imot honom mange og tunge klagemål; men dei kunde ikkje prova deim, 044 ACT 025 008 for Paulus forsvara seg og sagde: «Korkje mot den jødiske lov eller mot templet eller mot keisaren hev eg synda noko.» 044 ACT 025 009 Men då Festus vilde vinna seg takk av jødarne, svara han Paulus og sagde: «Er du viljug til å fara upp til Jerusalem og der få dom av meg i denne sak?» 044 ACT 025 010 Då sagde Paulus: «For keisarens domstol stend eg, og der hev eg rett til å verta dømd. Mot jødarne hev eg ingen urett gjort, so som du og vel veit. 044 ACT 025 011 Hev eg urett, og hev gjort noko som gjer meg skuldig til dauden, so bed eg meg ikkje fri for å døy. Men er det ikkje noko i det som desse klagar meg for, då kann ingen yvergjeva meg til deim berre for å gjera deim til lags. Eg skyt saki inn for keisaren.» 044 ACT 025 012 Då tala Festus med rådet sitt, og so sagde han: «For keisaren hev du skote saki inn; til keisaren skal du fara.» 044 ACT 025 013 Men då nokre dagar var lidne, kom kong Agrippa og Berenike til Cæsarea og vilde helsa på Festus. 044 ACT 025 014 Då dei hadde vore der i fleire dagar, fortalde Festus kongen um Paulus og sagde: «Her er ein mann som Feliks let bunden etter seg; 044 ACT 025 015 då eg kom til Jerusalem, kom øvsteprestarne og styresmennerne for jødarne fram med ei klaga mot honom og kravde straff yver honom. 044 ACT 025 016 Eg svara deim at det ikkje er sedvane hjå romarane at dei for å gjera folk til lags yvergjev noko menneskje til dauden; men den som klaga gjeld, lyt fyrst standa åsyn til åsyn med klagarane sine og få høve til å forsvara seg mot klagemålet. 044 ACT 025 017 Då dei so var komne saman her, drygde eg ikkje ut saki, men sette meg dagen etter på domstolen og baud at mannen skulde førast fram. 044 ACT 025 018 Då no klagarane stod ikring honom, bar dei ikkje fram noko klagemål slikt som eg hadde tenkt meg. 044 ACT 025 019 Men dei hadde nokre kivsmål med honom um deira eigi gudsdyrking og um ein Jesus som var daud, men som Paulus sagde var livande. 044 ACT 025 020 Då eg stod rådlaus med ransakingi av dette, spurde eg um han vilde fara til Jerusalem og der få dom i saki. 044 ACT 025 021 Men då Paulus innanka saki og vilde vera i varetekt til keisaren felte domen, baud eg at han skulde verta halden i varetekt til dess eg fær sendt honom til keisaren.» 044 ACT 025 022 Agrippa sagde til Festus: «Eg vilde og gjerne høyra den mannen.» Han svara: «I morgon skal du få høyra honom.» 044 ACT 025 023 Dagen etter kom so Agrippa og Berenike med stor stas og gjekk inn i salen saman med dei øvste hovudsmennerne og dei gjævastee menner i byen, og etter påbod av Festus vart Paulus førd fram. 044 ACT 025 024 Då segjer Festus: «Kong Agrippa og alle de menner som her er saman med oss, her ser de honom som heile hopen av jødarne både i Jerusalem og her bad meg um, og ropa at han ikkje lenger måtte få liva. 044 ACT 025 025 Men då eg fann at han ikkje hadde gjort noko som gjorde honom skuldig til dauden, og han sjølv og skaut saki inn for keisaren, so tok eg den avgjerdi å senda honom dit. 044 ACT 025 026 Noko visst hev eg ikkje å skriva til herren um honom; difor førde eg honom fram for dykk og serleg for deg, kong Agrippa, so eg, når forhøyr er halde, kann hava noko å skriva. 044 ACT 025 027 For eg tykkjer det er meiningslaust når eg sender ein fange, at eg ikkje kann segja frå um klagemåli mot honom.» 044 ACT 026 001 Då sagde Agrippa til Paulus: «Du fær lov til å tala um deg sjølv.» Då rette Paulus handi ut og forsvara seg soleis: 044 ACT 026 002 «Imot alt det som jødarne klagar meg for, prisar eg meg lukkeleg, kong Agrippa, at eg i dag skal forsvara meg for deg, 044 ACT 026 003 for du kjenner best til alle sedvanar og spursmål hjå jødarne; difor bed eg deg å høyra på meg med tolmod! 044 ACT 026 004 Min livnad like frå ungdomen, som eg frå fyrste stund hev ført millom folket mitt og i Jerusalem, kjenner alle jødarne, 044 ACT 026 005 då dei fyreåt veit um meg alt frå det fyrste, um dei vil vitna, at eg livde etter det strengaste serlaget i vår gudsdyrking, som farisæar. 044 ACT 026 006 Og no stend eg her og skal verta dømd for von um lovnaden som Gud gav federne, 044 ACT 026 007 den som vårt tolvgreina folk med vedhaldande gudsdyrking natt og dag vonar å nå fram til; for denne von skuld, kong Agrippa, klagar jødar meg! 044 ACT 026 008 Kvi vert det halde for utrulegt millom dykk, at Gud vekkjer upp daude? 044 ACT 026 009 Eg for min part trudde at eg måtte gjera mykje imot nasaræaren Jesu namn; 044 ACT 026 010 det gjorde eg og i Jerusalem, og eg kasta mange av dei heilage i fangehus, då eg hadde fenge fullmagt frå øvsteprestarne, og når dei skulde verta ihelslegne, røysta eg med, 044 ACT 026 011 og ikring i alle synagogorne tvinga eg deim tidt med refsing til å spotta, og eg rasa endå meir imot deim og forfylgde deim endå til byarne utanlands. 044 ACT 026 012 Dermed for eg då og til Damaskus med fullmagt og umbod frå øvsteprestarne; 044 ACT 026 013 og midt på dagen, konge, såg eg på vegen eit ljos, som klårare enn soli stråla frå himmelen ikring meg og fylgjesmennerne mine; 044 ACT 026 014 og då me alle fall til jordi, høyrde eg ei røyst som tala til meg og sagde på hebraisk mål: «Saul, Saul, kvi forfylgjer du meg? Det vert hardt for deg å spenna mot brodden.» 044 ACT 026 015 Då sagde eg: «Kven er du, Herre?» Og Herren sagde: «Eg er Jesus, han som du forfylgjer! 044 ACT 026 016 Men reis deg upp og statt på føterne dine! For difor synte eg meg for deg, for å kåra deg ut til tenar og vitne både um det som du hev set, og um det som eg vil syna meg med for deg, 044 ACT 026 017 med di eg friar deg ut frå folket og frå heidningarne som eg sender deg til, 044 ACT 026 018 at du skal opna augo deira, so dei kann venda seg frå myrker til ljos og frå Satans magt til Gud, for at dei skal få forlating for synderne og arvlut millom deim som er helga ved trui på meg.» 044 ACT 026 019 Difor, kong Agrippa, var eg ikkje ulydug mot den himmelske syni, 044 ACT 026 020 men forkynte fyrst for folket i Damaskus og so i Jerusalem og i heile Judæaland og for heidningarne, at dei skulde gjera bot og venda um til Gud og gjera gjerningar som høver med umvendingi. 044 ACT 026 021 For desse ting skuld greip nokre jødar meg i templet og freista å taka livet av meg. 044 ACT 026 022 So hev eg då fenge hjelp av Gud og stend alt til denne dagen og vitnar både for liten og stor, med di eg ikkje segjer anna enn det som profetarne og Moses hev sagt skulde koma: 044 ACT 026 023 at Messias skulde lida, at han som fyrstemannen utav uppstoda av daude skulde forkynna ljos for folket og for heidningarne.» 044 ACT 026 024 Men då han forsvara seg so, segjer Festus med høg røyst: «Du er frå vitet, Paulus. Din store lærdom driv deg til vitløysa.» 044 ACT 026 025 Men han segjer: «Eg er ikkje frå vitet, megtigaste Festus, men talar sanne og umtenkte ord. 044 ACT 026 026 For kongen veit um dette, og til honom talar eg og frimodig; for eg trur ikkje at noko av dette er ukjent for honom; for dette hev ikkje hendt i nokon avkrok. 044 ACT 026 027 Trur du profetarne, kong Agrippa? Eg veit at du trur!» 044 ACT 026 028 Men Agrippa sagde til Paulus: «Det skil lite på at du fær meg yvertald til å verta ein kristen.» 044 ACT 026 029 Då sagde Paulus: «Anten det er lite eller mykje som skal til, vilde eg ynskja til Gud, at ikkje berre du, men og alle dei som høyrer meg i dag, måtte verta slike som eg er, berre utan desse lekkjorne. 044 ACT 026 030 Då reiste kongen seg og landshovdingen og Berenike og dei som sat der med deim; 044 ACT 026 031 og dei gjekk i einrom og tala med kvarandre og sagde: «Denne mannen gjer ingen ting som skulde gjera honom skuldig til daude eller lekkjor.» 044 ACT 026 032 Og Agrippa sagde til Festus: Denne mannen kunde vera laten laus, um han ikkje hadde skote saki si inn for keisaren.» 044 ACT 027 001 Då det no var avgjort at me skulde sigla av stad til Italia, gav dei både Paulus og nokre andre fangar yver til ein hovudsmann med namnet Julius ved den keisarlege herflokken. 044 ACT 027 002 Me gjekk då um bord på eit skip frå Adramyttium, som skulde sigla frammed Asialandet, og so lagde me ut; Aristarkus, ein makedonar frå Tessalonika, var med oss. 044 ACT 027 003 Og den andre dagen for me inn til Sidon, og Julius, som var menneskjekjærleg mot Paulus, let honom få ganga til venerne sine og njota godt av deira omsut. 044 ACT 027 004 Derifrå for me ut og siglde inn under Kypern, av di det var motvind. 044 ACT 027 005 Og då me hadde siglt yver havet ved Kilikia og Pamfylia, kom me til Myra i Lykia. 044 ACT 027 006 Der fann hovudsmannen eit skip frå Aleksandria, som skulde til Italia, og han sette oss um bord i det. 044 ACT 027 007 I mange dagar gjekk det no seint med siglingi, og det var med naud me vann fram imot Knidus; då vinden var imot, heldt me inn under Kreta ved Salmone, 044 ACT 027 008 og det var med naud me vann framum der og kom til ein stad som vert kalla Godhamn, nær ved ein by Lasæa. 044 ACT 027 009 Då lang tid var lidi, og det alt var fårleg å ferdast på sjøen, etter som jamvel fastetidi var ute, vara Paulus deim og sagde: 044 ACT 027 010 «Menner, eg ser at sjøferdi vil vera eit våverk og til stor skade ikkje berre farm og skip, men og for vårt eige liv.» 044 ACT 027 011 Men hovudsmannen hadde betre tru til styrmannen og skiperen enn til det som Paulus sagde. 044 ACT 027 012 Og då hamni var ulagleg til vinterlægje, tok dei fleste den rådi å leggja ut ogso derifrå, um dei skulde kunna vinna fram og taka vinterlægje i Føniks, ei hamn på Kreta, som vender mot sudvest og nordvest. 044 ACT 027 013 Då det no bles ein linn sunnanvind, tenkte dei at dei kunde fullføra si rådgjerd. Dei letta då og heldt tett frammed Kreta. 044 ACT 027 014 Men ikkje lenge etter kom det ein kvervelstorm som vert kalla eurakylon, og kasta seg mot øyi; 044 ACT 027 015 då skipet kom på rek og ikkje kunde halda seg upp mot vinden, gav me det upp og let oss driva. 044 ACT 027 016 Me gjekk då inn under ei liti øy, som vert kalla Klauda, og det var med naud me fekk berga inn båten; 044 ACT 027 017 då dei hadde fenge honom inn, tok dei til naudhjelp og surra skipet med tog. Og då dei var rædde for å driva ned på Syrten, strika dei seglet og dreiv på den måten. 044 ACT 027 018 Då me leid mykje vondt av veret, kasta dei den andre dagen farmen yver bord, 044 ACT 027 019 og tridje dagen kasta me ut skipsreidskapen med eigne hender. 044 ACT 027 020 Sidan korkje sol eller stjernor synte seg på fleire dagar, og veret stod stridt på, var det no reint ute med all von um å verta berga. 044 ACT 027 021 Og då dei ikkje hadde fenge mat på lenge, steig Paulus fram midt imillom deim og sagde: «Menner, de skulde ha fylgt mi råd og ikkje fare frå Kreta og so sloppe for dette våverket og denne skaden. 044 ACT 027 022 Og no manar eg dykk til å vera ved godt mod; for ikkje ei sjæl av dykk skal forgangast, men berre skipet. 044 ACT 027 023 For i natt stod det framfyre meg ein engel frå den Gud som eg tilhøyrer, og som eg tener, og han sagde: 044 ACT 027 024 «Ver ikkje rædd, Paulus! du skal stella deg fram for keisaren; og sjå, Gud hev gjeve deg alle deim som siglar med deg.» 044 ACT 027 025 Difor, menner, ver ved godt mod, for eg lit på Gud, at det skal verta so som det er sagt meg. 044 ACT 027 026 Men på ei øy skal me stranda.» 044 ACT 027 027 Då den fjortande natti kom, og me dreiv ikring i Adriatarhavet, merka sjøfolki ved midnatt at det bar nær til land. 044 ACT 027 028 Og då dei lodda, fann dei tjuge famnar. Men då dei var komne ei lite stykke derifrå og lodda på nytt, fann dei femtan famnar. 044 ACT 027 029 Og då dei var rædde for at dei skulde støyta på skjer nokon stad, kasta dei fire anker frå bakstamnen; og dei stunda på at det måtte verta dag. 044 ACT 027 030 Men sjømennerne freista å røma burt frå skipet og sette båten på sjøen og lest vilja føra anker ut frå framstamnen; 044 ACT 027 031 då sagde Paulus til hovudsmannen og hermennerne: «Dersom ikkje desse der vert verande um bord på skipet, so kann de ikkje verta berga.» 044 ACT 027 032 Då hogg hermennerne togi til båten av, og slepte honom ned. 044 ACT 027 033 Då det so leid mot dag, bad Paulus alle å taka føda, og han sagde: «I dag er det den fjortande dagen som de ventar fastande, og ikkje fær dykk mat. 044 ACT 027 034 Difor bed eg dykk å taka føda; dette høyrer med til dykkar berging; for det skal ikkje forkomast eit hår av hovudet på nokon av dykk.» 044 ACT 027 035 Då han hadde sagt dette, tok han eit brød og takka Gud for augo på alle, og han braut det og tok til å eta. 044 ACT 027 036 Då vart dei alle ved godt mod og tok føda, dei og. 044 ACT 027 037 Me var i det heile tvo hundrad og seks og sytti sjæler um bord på skipet. 044 ACT 027 038 Og då dei hadde ete seg mette, letta dei skipet med å kasta matvarorne i sjøen. 044 ACT 027 039 Då det no vart dag, kjende dei ikkje landet, men dei vart vare ei vik som hadde ei flat strand; der vilde dei setja skipet på land, um det var mogelegt. 044 ACT 027 040 Og dei slepte ankeri og let deim etter i havet, medan dei og løyste togi som dei hadde bunde styri med, og då dei hadde vunde seglet upp for vinden, heldt dei inn imot strandi. 044 ACT 027 041 Men dei dreiv inn på ein grunne med djup sjø på båe sidor, og skipet støytte på; og framstamnen, som sette seg fast, vart standande urørleg, men bakstamnen vart sundslegen av det sterke bårebrotet. 044 ACT 027 042 No vilde hermennerne drepa fangarne, so ingen skulde symja burt og røma. 044 ACT 027 043 Men hovudsmannen, som vilde berga Paulus, hindra deim i denne rådi og gav det påbodet at dei som kunde symja, fyrst skulde kasta seg ut og koma i land, 044 ACT 027 044 og so dei andre, sume på bordstubbar, andre på stykke av skipet. Og soleis hende det seg at alle vart berga i land. 044 ACT 028 001 Då me no var berga, fekk me vita at øyi heitte Malta. 044 ACT 028 002 Dei innfødde synte oss uvanleg mannemilda; dei kveikte ein eld og tok seg av oss alle saman, då det tok til å regna og var kaldt. 044 ACT 028 003 Men då Paulus tok saman ein haug med turrkvist og lagde på elden, kom det for varmen skuld ein orm ut og beit seg fast i handi hans. 044 ACT 028 004 Då dei innfødde såg dyret hanga ved handi hans, sagde dei til kvarandre: «Dette menneskjet er i all vissa ein mordar, som den hemnande rettferd ikkje gjev lov til å liva, endå han er berga frå havet.» 044 ACT 028 005 Han riste dyret av seg inn i elden og hadde ikkje noko mein av det. 044 ACT 028 006 Men dei venta at han skulde trutna upp eller brått siga daud ned. Men då dei hadde venta ei lang stund og såg at det ikkje hende honom noko ilt, slo dei um og sagde at han var ein gud. 044 ACT 028 007 Men ikkje langt frå den staden hadde den fyrste mannen på øyi ein gard; mannen heitte Publius, og han tok imot oss og synte oss venleg gjestmildskap i tri dagar. 044 ACT 028 008 Og det råka so til, at far åt Publius låg hardt sjuk av feber og blodgang. Paulus gjekk inn til honom og bad og lagde henderne på honom og lækte honom. 044 ACT 028 009 Og då dette hadde hendt seg, kom og dei andre på øyi som hadde sjukdomar, og dei vart lækte. 044 ACT 028 010 Dei gjorde og stor æra på oss, og då me for derifrå, førde dei um bord slikt som me kunde trenga til. 044 ACT 028 011 Då tri månader var lidne, for me derifrå på eit skip frå Aleksandria, som hadde lege vinteren yver ved øyi og hadde Tvillingarne til merke. 044 ACT 028 012 Og me kom inn til Syrakus og vart verande der i tri dagar. 044 ACT 028 013 Derifrå siglde me ikring og kom til Regium; og då det vart sunnanvind dagen etter, kom me på tvo dagar til Puteoli. 044 ACT 028 014 Der fann me brør og vart bedne um å drygja sju dagar hjå deim. Og so kom me til Rom. 044 ACT 028 015 Og då brørne der fekk høyra um oss, gjekk dei ut imot oss til Forum Appii og Tres Tabernæ; då Paulus såg deim, takka han Gud og fekk mod. 044 ACT 028 016 Då me so var komne til Rom, gav hovudsmannen fangarne yver til hovdingen for livvakti. Men Paulus fekk lov til å bu for seg sjølv saman med den hermannen som vakta honom. 044 ACT 028 017 Og då tri dagar var gjengne, hende det seg at Paulus kalla saman dei fyrste menner av jødarne der i byen, og då dei var komne saman, sagde han til deim: «Brør! Eg, som ingen ting hev gjort imot vårt folk eller våre fedre-seder, eg er frå Jerusalem yvergjeven som fange i henderne på romarane. 044 ACT 028 018 Då dei hadde forhøyrt meg, vilde dei lata meg laus, av di det ikkje var nokor daudssak imot meg. 044 ACT 028 019 Men då jødarne sette seg imot det, vart eg nøydd til å skjota saki inn for keisaren, men ikkje som um eg hadde noko klaga mitt folk for. 044 ACT 028 020 For den sak skuld hev eg då kalla dykk hit, so eg kunde få sjå dykk og tala med dykk; for det er for Israels von skuld eg ligg i denne lekkja.» 044 ACT 028 021 Dei sagde til honom: «Me hev ikkje fenge noko brev um deg frå Judæa, og ikkje hev nokon av brørne heller kome hit og fortalt eller sagt noko vondt um deg. 044 ACT 028 022 Men me finn det rett at du let oss høyra dine tankar; for um denne serflokken er det oss kunnigt at han vert motsagd alle stader.» 044 ACT 028 023 Då dei hadde fastsett ein dag for honom, kom det ein større flokk til honom der han budde; og han lagde då ut for deim og vitna um Guds rike og søkte å yvertyda deim um Jesus ut av Mose lov og profetarne, frå tidleg um morgonen til seint på kvelden. 044 ACT 028 024 Og nokre vart yvertydde ved det han sagde, men andre var vantruande. 044 ACT 028 025 Dei gjekk frå kvarandre i usemja då Paulus hadde sagt det eine ordet: «Retteleg tala den Heilage Ande til dykkar feder ved profeten Jesaja, 044 ACT 028 026 då han sagde: «Gakk til dette folket og seg: «De skal høyra og høyra og ikkje skyna, og sjå og sjå og ikkje skilja, 044 ACT 028 027 for hjarta i dette folket hev vorte hardt, og dei er tunghøyrde på øyro, og dei let att augo sine, so dei ikkje skal sjå med augo og høyra med øyro og skyna med hjarta og venda um, so eg kunde få lækja deim.»» 044 ACT 028 028 So vere det då kunnigt for dykk, at denne Guds frelsa er send til heidningarne; hjå deim skal ho og finna øyra.» 044 ACT 028 029 Og då han hadde sagt dette, gjekk jødarne burt og hadde eit kvast ordskifte seg imillom. 044 ACT 028 030 Han vart då verande heile tvo år i det herbyrget som han hadde leigt seg, og tok imot alle som kom til honom, 044 ACT 028 031 og han forkynte Guds rike og lærde um Herren Jesus med alt frimod og utan hinder. # # BOOK 045 ROM Romans Romerne 045 ROM 001 001 Paulus, Jesu Kristi tenar, kalla til apostel, utkåra til å forkynna Guds evangelium, 045 ROM 001 002 som han lova fyreåt gjenom profetarne sine i heilage skrifter, 045 ROM 001 003 um Son hans, som etter kjøtet er komen av Davids ætt, 045 ROM 001 004 som etter heilagdoms ånd er sannsynt å vera Guds velduge Son ved uppstoda frå dei daude, Jesus Kristus, vår Herre, 045 ROM 001 005 som me fekk nåde ved og apostel-embætte til å verka lydnad i tru millom alle heidningfolki for hans namn skuld 045 ROM 001 006 - millom deim er de og kalla til Jesus Kristus - 045 ROM 001 007 til alle deim i Rom som Gud elskar, de kalla, heilage: Nåde vere med dykk og fred frå Gud, vår Fader, og Herren Jesus Kristus! 045 ROM 001 008 Fyrst takkar eg min Gud ved Jesus Kristus for dykk alle, av di trui dykkar er namngjeti i heile verdi. 045 ROM 001 009 For Gud som eg tener i mi ånd i hans Sons evangelium, han er mitt vitne um kor uavlatande eg kjem dykk i hug. 045 ROM 001 010 I bønerne mine bed eg alltid um at eg då endeleg eingong med Guds vilje kunde få lukka til å koma til dykk. 045 ROM 001 011 For eg stundar etter å sjå dykk, so eg kunde få gjeva dykk av eikor åndeleg nådegåva med meg til dykkar styrkjing, 045 ROM 001 012 det vil segja at eg hjå dykk kunde hyggjast saman med dykk ved vår sams tru, dykkar og mi. 045 ROM 001 013 Og eg vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um at eg ofte hev etla meg til å koma til dykk - men eg vart hindra alt til no - so eg kunde hava eikor frukt hjå dykk og, liksom hjå hine heidningfolki. 045 ROM 001 014 Eg stend i skuld både til grækarar og barbarar, både til vise og uvise. 045 ROM 001 015 Soleis er eg på mi sida viljug til å preika evangeliet for dykk og som er i Rom. 045 ROM 001 016 For eg skjemmest ikkje ved evangeliet, for det er ei Guds kraft til frelsa for kvar den som trur, både for jøde fyrst og so for grækar. 045 ROM 001 017 For i det vert Guds rettferd openberra av tru til tru, som skrive stend: «Den rettferdige, av tru skal han liva.» 045 ROM 001 018 For Guds vreide vert openberra frå himmelen yver all gudløysa og urettferdi hjå folk som held att sanningi i urettferd. 045 ROM 001 019 For det som ein kann vita um Gud, ligg i dagen for deim, for Gud hev openberra deim det. 045 ROM 001 020 For hans usynlege grunnhått, både hans ævelege kraft og guddom, er synleg sidan han skapte verdi, då ein kann skyna honom av gjerningarne - so folk skal vera utan orsaking 045 ROM 001 021 når dei, endå dei kjende Gud, like vel ikkje æra eller takka honom som Gud, men vart fåfengde i tankarne sine, og deira uvituge hjarta myrktest. 045 ROM 001 022 Medan dei briska seg med at dei var vise, vart dei dårar, 045 ROM 001 023 og dei bytte den uforgjengelege Guds herlegdom burt for eit bilæte som likjest eit forgjengelegt menneskje og fuglar og firføtte dyr og krjupdyr. 045 ROM 001 024 Difor gav Gud deim yver i deira hjartans lyster til ureinskap, so dei skjemde sine likamar seg imillom, 045 ROM 001 025 dei som bytte burt Guds sanning for lygn, og æra og dyrka skapningen framfor skaparen, han som er velsigna i all æva. Amen. 045 ROM 001 026 Difor gav Gud deim yver til skamlege lyster, for både kvinnorne deira forvende det naturlege bruket til det unaturlige, 045 ROM 001 027 og like eins gjekk mennerne og burt frå det naturlege bruket av kvinna og kveiktest upp i lyst til kvarandre, so menner dreiv skjemdarverk med menner, og fekk på seg sjølve det vederlag for si villferd som rett var. 045 ROM 001 028 Og liksom dei ikkje brydde seg um å eiga Gud i kunnskap, so gav Gud deim yver til ein hug som inkje duger, so dei gjorde det usømelege: 045 ROM 001 029 fulle av all urettferd, vanart, vinnesykja, vondskap, fulle av ovund, mord, trætta, svik, fulkynde, 045 ROM 001 030 øyretutarar, baktalarar, gudhata, valdsmenner, stormodige, storordige, uppfinnsame på vondt, ulyduge mot foreldre, 045 ROM 001 031 uvituge, usætande, ukjærlege, miskunnlause; 045 ROM 001 032 slike som vel kjenner Guds dom, at dei som gjer slikt, er verde dauden, og endå ikkje berre gjer det, men og gjev deim medhald som gjer det. 045 ROM 002 001 Difor er du, menneskje, ikkje orsakande, kven du so er som dømer. For med di du dømer den andre, fordømer du deg sjølv, for du som dømer, gjer sjølv det same; 045 ROM 002 002 men me veit at Guds dom, som sanning krev, er yver deim som gjer slikt. 045 ROM 002 003 Men trur du det, du menneskje som dømer deim som gjer slikt og sjølv gjer det same, at du skal sleppa undan Guds dom? 045 ROM 002 004 Eller vanvyrder du hans rikdom på godleik og tolmod og langmod, og veit ikkje at Guds godleik driv deg til umvending? 045 ROM 002 005 Men med ditt hardlynde og ditt utbotferdige hjarta hopar du vreide yver deg på vreidens dag då Guds rettferdige dom vert openberr; 045 ROM 002 006 for han skal gjeva kvar etter gjerningarne hans: 045 ROM 002 007 deim som med trott i god gjerning søkjer herlegdom og æra og uforgjengelegdom, skal han gjeva ævelegt liv; 045 ROM 002 008 men deim som er stridsame og ikkje lyder sanningi, men lyder urettferdi, skal timast vreide og harm. 045 ROM 002 009 Naud og trengsla skal koma yver kvar menneskjesjæl som gjer det vonde, både jøde fyrst og so grækar. 045 ROM 002 010 Men herlegdom og æra og fred skal timast kvar den som gjer det gode, både jøde fyrst og so grækar. 045 ROM 002 011 For Gud gjer ikkje skil på folk: 045 ROM 002 012 Alle som synda utan lovi, dei skal og verta fortapte utan lovi, og alle som synda under lovi, dei skal og verta dømde ved lovi. 045 ROM 002 013 For ikkje dei som høyrer lovi, er rettferdige for Gud, men dei som gjer etter lovi, skal verta rettferdiggjorde. 045 ROM 002 014 For når heidningarne som ikkje hev lovi, gjer av naturi det som lovi byd, so er dei seg sjølve ei lov, endå dei ikkje hev lovi. 045 ROM 002 015 Dei syner at lovgjerningi er skrivi i hjarto deira, med de samvitet deira gjev sitt vitnemål, og tankarne seg imillom sakar eller orsakar deim 045 ROM 002 016 - på den dagen då Gud skal døma det dulde hjå menneski, etter mitt evangelium ved Jesu Kristus. 045 ROM 002 017 Men um du heiter jøde og lit på lovi og rosar deg av Gud 045 ROM 002 018 og veit hans vilje og dømer um dei ymse ting med di du lærer av lovi, 045 ROM 002 019 og trøyster deg til å vera vegvisar for blinde, ljos for deim som er i myrker, 045 ROM 002 020 uppsedar for dårar, lærar for umynduge, då du hev den rette form for kunnskap og sanning i lovi: 045 ROM 002 021 Du som soleis lærer ein annan, lærer du ikkje deg sjølv? Du som preikar at ein ikkje skal stela, stel du? 045 ROM 002 022 Du som segjer at ein ikkje skal driva hor, driv du hor? Du som styggjest ved avgudar, ranar du avgudstempel? 045 ROM 002 023 Du som rosar deg av lovi, du vanærar Gud med di du bryt lovi! 045 ROM 002 024 For «Guds namn vert spotta millom heidningarne for dykkar skuld, » som skrive stend. 045 ROM 002 025 For umskjeringi gjer vel gagn um du held lovi; men bryt du lovi, då hev di umskjering vorte til fyrehud. 045 ROM 002 026 Um då ein u-umskoren liver etter lovbodi, skal ikkje då hans fyrehud verta rekna for umskjering? 045 ROM 002 027 Og den som hev den naturlege fyrehud, men uppfyller lovi, skal døma deg som med bokstav og umskjering bryt lovi. 045 ROM 002 028 For ikkje den er jøde som er det i synom, og ikkje heller er det umskjering som er det i synom, på kjøtet. 045 ROM 002 029 Men den som er jøde i løyndom, han er jøde, og umskjering er hjarteumskjering i ånd, ikkje i bokstav. Ein slik hev ros, ikkje av menneskje, men av Gud. 045 ROM 003 001 Kva fyremun hev so jøden? eller kva gagn er det i umskjeringi? 045 ROM 003 002 Mykje i alle måtar! fyrst og fremst det at Guds ord vart gjeve deim til i vareign. 045 ROM 003 003 For korleis er det? um sume var utrue, skulde då deira utruskap gjera Guds truskap til inkjes? 045 ROM 003 004 Nei, langt ifrå! Lat det standa fast at Gud er sannordig, men kvart menneskje ein ljugar, som skrive stend: «At du må finnast rettferdig i dine ord, og vinna når du fører di sak.» 045 ROM 003 005 Men um vår urettferd syner Guds rettferd, kva skal me då segja? Er vel Gud urettferdig når han fører vreiden sin yver oss? Eg talar på menneskjevis. 045 ROM 003 006 Nei, langt ifrå! Korleis kunde då Gud døma verdi? 045 ROM 003 007 Ja, men um no Guds sannleik ved mi lygn synte seg ovstor til hans æra, kvi vert då eg endå dømd som ein syndar? 045 ROM 003 008 Og skal me ikkje då - som me vert spotta for, og som sume segjer at me lærer - gjera det vonde, so det gode kann koma utav det? Rettferdig er den domen som slike fær yver seg. 045 ROM 003 009 Kva då? Hev me nokon fyremun? Nei, slett ikkje; for me hev fyrr klaga både jødar og grækarar for at dei er under synd alle saman, 045 ROM 003 010 so som skrive stend: «Det finst ingen rettferdig, ikkje ein heller; 045 ROM 003 011 det finst ikkje den som er vitug, det finst ikkje den som søkjer Gud. 045 ROM 003 012 Alle er avvikne, dei er udugande vortne alle saman; det finst ikkje nokon som gjer godt, det finst ikkje ein einaste. 045 ROM 003 013 Ei opna grav er strupen deira, med tungorne sine gjorde dei svik, orme-eiter er under lipporne deira. 045 ROM 003 014 Deira munn er full av bannskap og beiska. 045 ROM 003 015 Deira føter er snare til å spilla blod. 045 ROM 003 016 Øyding og usæla hev deira vegar, 045 ROM 003 017 og freds veg kjenner dei ikkje. 045 ROM 003 018 Ingen age for Gud dei heve for augo.» 045 ROM 003 019 Men me veit at alt det som lovi segjer, det talar ho til deim som hev lovi, so kvar munn skal tagna og all verdi verta saka for Gud, 045 ROM 003 020 sidan inkje kjøt kann verta rettferdiggjort for honom med lovgjerningar; for ved lovi kjem ein til å kjenna synd. 045 ROM 003 021 Men no er Guds rettferd, som lovi og profetarne vitnar um, openberra utan lovi, 045 ROM 003 022 det vil segja Guds rettferd ved tru på Jesus Kristus for alle og yver alle som trur. For det finst inkje skil; 045 ROM 003 023 alle hev synda og vantar æra for Gud, 045 ROM 003 024 med di dei vert rettferdiggjorde ufortent av hans nåde ved utløysingi i Kristus Jesus. 045 ROM 003 025 Honom synte Gud fram i blodet hans, som ein nådestol ved trui, til å visa si rettferd, av di han i sitt langmod hadde havt tol med dei synder som fyrr var gjorde - 045 ROM 003 026 til å visa si rettferd i den tid som no er, so han kunde vera rettferdig og gjera den rettferdig som hev trui på Jesus. 045 ROM 003 027 Kvar er so vår ros? Ho er utestengd. Kva lov er det ved? Gjerningslovi? Nei, ved tru-lovi. 045 ROM 003 028 For me held fyre at menneskja vert rettferdiggjord ved tru utan lovgjerningar. 045 ROM 003 029 Eller er Gud berre Gud for jødar? Er han ikkje Gud for heidningar og? Jau, for heidningar og, 045 ROM 003 030 so sant Gud er ein, og han rettferdiggjer dei umskorne av tru, og dei u-umskorne ved tru. 045 ROM 003 031 Gjer me då lovi um inkje med trui? Nei, langt ifrå; me stadfester lovi. 045 ROM 004 001 Kva skal me då segja at Abraham, far vår, hev vunne etter kjøtet? 045 ROM 004 002 For vart Abraham rettferdiggjord av gjerningar, so hev han noko å rosa seg av. Men det hev han ikkje for Gud. 045 ROM 004 003 For kva segjer Skrifti? «Abraham trudde Gud, og det vart rekna honom til rettferd.» 045 ROM 004 004 Men den som held seg til gjerningar, honom vert løni ikkje tilrekna av nåde, men etter skyldnad; 045 ROM 004 005 men den som ikkje held seg til gjerningar, men trur på han som gjer den ugudlege rettferdig, honom vert trui hans rekna til rettferd. 045 ROM 004 006 Soleis prisar og David det menneskjet sælt som Gud tilreknar rettferd utan gjerningar: 045 ROM 004 007 «Sæle er dei som hev misgjerderne sine forlatne og synderne sine yverbreidde. 045 ROM 004 008 Sæl er den mann som Herren ikkje tilreknar synd.» 045 ROM 004 009 Gjeld no denne sælkingi dei umskorne, eller dei u-umskorne og? For me segjer at trui vart rekna Abraham til rettferd. 045 ROM 004 010 Korleis vart ho då tilrekna honom? då han var umskoren, eller då han hadde fyrehud? Ikkje då han var umskoren, men då han hadde fyrehud, 045 ROM 004 011 og han fekk umskjeringsteiknet til innsigle på rettferdi ved den trui som han hadde då han var u-umskoren, av di han skulde vera far til alle dei u-umskorne som trur, so rettferdi kunde verta tilrekna deim og, 045 ROM 004 012 og far til dei umskorne, dei som ikkje berre hev umskjering, men og gjeng i fotfaret av den trui som Abraham, far vår, hadde då han var u-umskoren. 045 ROM 004 013 For ikkje ved lovi fekk Abraham eller ætti hans den lovnaden at han skulde vera erving til verdi, men ved tru-rettferd. 045 ROM 004 014 For er dei som held seg til lovi ervingar, so hev trui vorte gagnlaus og lovnaden til inkjes; 045 ROM 004 015 for lovi verkar vreide, men der det ingi lov er, der er ikkje heller lovbrot. 045 ROM 004 016 Difor fekk han lovnaden ved trui, so det kunde vera som ein nåde, so lovnaden kunde standa fast for all ætti, ikkje berre for den som hev lovi, men og for den som hev Abrahams tru; han som er far til oss alle - 045 ROM 004 017 som skrive stend: «Til fader åt mange folk hev eg sett deg» - for Guds åsyn som han trudde på, han som gjer dei daude livande og kallar det som ikkje er til, som um det vore til. 045 ROM 004 018 Mot von trudde han med von, so han skulde verta far til mange folk, etter det som sagt var: «So skal ætti di verta.» 045 ROM 004 019 Og utan veikskap i trui såg han på sin eigen likam, som var utlivd, han var nære på hundrad år, og på det utdøydde morslivet hennar Sara; 045 ROM 004 020 men på Guds lovnad tvila han ikkje med vantru, men vart sterk i trui, med di han gav Gud æra 045 ROM 004 021 og var fullviss på at det han hadde lova, var han og megtig til å gjera. 045 ROM 004 022 Difor vart det og rekna honom til rettferd. 045 ROM 004 023 Men ikkje berre for hans skuld er det skrive at det vart honom tilrekna, 045 ROM 004 024 men og for vår skuld som det skal verta tilrekna, me som trur på honom som vekte upp Jesus, vår Herre, frå dei daude, 045 ROM 004 025 han som vart gjeven for våre brot og uppvekt til vår rettferdiggjering. 045 ROM 005 001 Etter di me no er rettferdiggjorde av trui, hev me fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus, 045 ROM 005 002 som me ved trui og hev fenge tilgjenge ved til denne nåden som me stend i, og me rosar oss av von um Guds herlegdom. 045 ROM 005 003 Ja, ikkje berre det, men me rosar oss og av trengslorne våre, med di me veit at trengsla verkar tolmod, 045 ROM 005 004 og tolmodet verkar røynsla, og røynsla verkar von, 045 ROM 005 005 og voni gjer ikkje til skammar, av di Guds kjærleik er utrend i hjarto våre ved den Heilage Ande som er oss gjeven. 045 ROM 005 006 For medan me endå var veike, døydde Kristus til fastsett tid for ugudlege. 045 ROM 005 007 For det vil vandt nokon døy for ein rettferdig - for ein som er god kunde kanskje einkvan taka på seg å døy -; 045 ROM 005 008 men Gud syner sin kjærleik til oss med di at Kristus døydde for oss medan me endå var syndarar. 045 ROM 005 009 So mykje heller skal me då, no me er rettferdiggjorde ved hans blod, verta frelste ved honom frå vreiden. 045 ROM 005 010 For so sant me vart forlikte med Gud ved hans sons daude då me var fiendar, so skal me so mykje heller verta frelste ved hans liv no då me er forlikte. 045 ROM 005 011 Ja, ikkje berre det, men me rosar oss og av Gud ved vår Herre Jesus Kristus, som me no hev fenge forlik ved. 045 ROM 005 012 Difor, liksom syndi kom inn i verdi ved eitt menneskje og dauden ved syndi, og dauden soleis trengde igjenom til alle menneskje av di dei synda alle - 045 ROM 005 013 For vel var det synd i verdi fyre lovi, men syndi vert ikkje tilrekna der det ingi lov er; 045 ROM 005 014 men endå rådde dauden frå Adam til Moses ogso yver deim som ikkje hadde synda i likning med Adams brot, han som er eit fyrebilæte på den som skulde koma. 045 ROM 005 015 Men ikkje er det med nådegåva soleis som med fallet; for hev dei mange døytt med di at den eine fall, so hev mykje meir Guds nåde og gåva vorte ovrik for dei mange i det eine menneskje Jesu Kristi nåde. 045 ROM 005 016 Og ikkje er det med gåva soleis som det vart då ein synda; for domen vart til fordøming for ein skuld, men nådegåva vart til fridøming for mange fall skuld. 045 ROM 005 017 For dersom dauden kom til å råda på grunn av den eine manns fall, so skal mykje meir dei som fær den ovrike nåde og rettferds-gåva, liva og råda ved den eine, Jesus Kristus. 045 ROM 005 018 Difor, liksom ein manns fall vart til fordøming for alle menneskje, so vart og ein manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjering for alle menneskje. 045 ROM 005 019 For liksom dei mange vart syndarar ved ulydnaden åt det eine menneskjet, so skal og dei mange verta rettferdige ved lydnaden åt den eine. 045 ROM 005 020 Men lovi kom attåt, so fallet skulde verta stort; men der syndi vart stor, vart nåden endå større, 045 ROM 005 021 so liksom syndi rådde ved dauden, skulde nåden og råda ved rettferd til ævelegt liv ved Jesus Kristus, vår Herre. 045 ROM 006 001 Kva skal me då segja? Skal me halda fram i syndi, so nåden kann verta dess større? 045 ROM 006 002 Nei, langt ifrå! Me som er avdøyde frå syndi, kor skulde me endå liva i henne? 045 ROM 006 003 Eller veit de ikkje at alle me som vart døypte til Kristus Jesus, me vart døypte til hans daude? 045 ROM 006 004 Me vart soleis gravlagde med honom ved dåpen til hans daude, for liksom Kristus vart uppvekt frå dei daude ved Faderens herlegdom, so skal me og ferdast i ein ny livnad. 045 ROM 006 005 For hev me vorte sameina med honom i likskapen med dauden hans, so skal me og verta det i likskapen med uppstoda hans, 045 ROM 006 006 då me veit dette, at vårt gamle menneskje vart krossfest med honom av so synd-likamen skulde verta til inkjes, so me ikkje lenger skal tena syndi; 045 ROM 006 007 for den som er daud, han er rettferdiggjort frå syndi. 045 ROM 006 008 Men døydde me med Kristus, so trur me at me og skal liva med honom, 045 ROM 006 009 av di me veit at Kristus ikkje døyr meir sidan han er uppvekt frå dei daude; dauden hev ikkje lenger vald yver honom. 045 ROM 006 010 For dauden sin, den døydde han ein gong for syndi, men livet sitt, det liver han for Gud. 045 ROM 006 011 Soleis skal de og rekna dykk daude for syndi, men livande for Gud i Kristus Jesus. 045 ROM 006 012 Lat difor ikkje syndi råda i dykkar døyelege likam, so de lyder lysterne hans! 045 ROM 006 013 Og bjod ikkje heller fram lemerne dykkar åt syndi til våpn for urettferd, men bjod dykk sjølve fram åt Gud som upplivna frå daude, og lemerne dykkar åt Gud til våpn for rettferd! 045 ROM 006 014 For syndi skal ikkje råda yver dykk; de er ikkje under lovi, men under nåden. 045 ROM 006 015 Kva då? Skal me synda, sidan me ikkje er under lovi, men under nåden? Nei, langt ifrå! 045 ROM 006 016 Veit de ikkje at når de byd dykk fram åt einkvan til tenarar so de lyder, so er de tenarar under den som de lyder, anten det so er under syndi til daude eller under lydnaden til rettferd? 045 ROM 006 017 Men Gud vere takk, at de vel hev vore tenarar under syndi, men no av hjarta hev vorte lyduge mot den lærdomsform som de er yvergjeven til! 045 ROM 006 018 Men sidan de er frigjorde frå syndi, hev de vorte tenarar for rettferdi. 045 ROM 006 019 Eg talar på menneskjevis for dykkar kjøts vesaldom. For liksom de baud lemerne dykkar fram til tenarar for ureinskapen og urettferdi til urettferd, so bjod no fram lemerne dykkar til tenarar for rettferdi til helging. 045 ROM 006 020 For då de var tenarar for syndi, var de frie frå rettferdi. 045 ROM 006 021 Kva frukt hadde de so den tid? Slikt som de no skjemmest ved. For endelykti på deim er dauden. 045 ROM 006 022 Men no då de er frigjorde frå syndi og hev vorte Guds tenarar, hev de dykkar frukt til helging, og endelykti er ævelegt liv. 045 ROM 006 023 For den løn som syndi gjev, er dauden, men Guds nådegåva er ævelegt liv i Kristus Jesus, vår Herre. 045 ROM 007 001 Eller veit de ikkje, brør - for eg talar til slike som kjenner lovi - at lovi råder yver menneskjet so lenge det liver? 045 ROM 007 002 For den gifte kvinna er med lovi bundi til mannen sin so lenge han liver; men døyr mannen, er ho løyst frå lovi um mannen. 045 ROM 007 003 Difor skal ho kallast horkona, um ho gifter seg med ein annan mann medan mannen hennar liver; men døyr mannen, so er ho fri frå lovi, so ho ikkje vert horkona um ho vert gift med ein annan mann. 045 ROM 007 004 Soleis, mine brør, døydde de og frå lovi ved Kristi likam, av di de skulde høyra til ein annan, det er han som er uppstaden frå dei daude, so me kann bera frukt for Gud. 045 ROM 007 005 For då me var i kjøtet, verka dei syndige lysterne, som vart vekte ved lovi, soleis i lemerne våre, at me bar frukt for dauden; 045 ROM 007 006 men no er me løyste frå lovi, med di me hev døytt frå det som me var fangar under, so me tener i Andens nye art og ikkje i bokstavens gamle art. 045 ROM 007 007 Kva skal me då segja? Er lovi synd? Nei, langt ifrå! men eg kjende ikkje syndi utan gjenom lovi; for eg kjende ikkje lysti, um ikkje lovi hadde sagt: «Du skal ikkje lysta!» 045 ROM 007 008 Men syndi tok tilføre av bodet og verka allslags lyst i meg; for utan lov er syndi daud. 045 ROM 007 009 Eg livde ei tid utan lov; men då bodet kom, livna syndi upp, 045 ROM 007 010 men eg døydde; og bodet som var til liv, vart funne å vera meg til daude, 045 ROM 007 011 for syndi tok tilføre av bodet og dåra og drap meg ved det. 045 ROM 007 012 So er då lovi heilag, og bodet heilagt og rettferdigt og godt. 045 ROM 007 013 Hev då det som er godt vorte meg til daude? Nei, langt ifrå! men det var syndi, at ho skulde visa seg å vera synd, med di ho volde meg dauden med det som er godt - so syndi skulde verta storleg syndig ved bodet. 045 ROM 007 014 For me veit at lovi er åndeleg, men eg er kjøtleg, seld under syndi. 045 ROM 007 015 Det eg gjer, det skynar eg ikkje; for eg gjer ikkje det som eg vil, men det som eg hatar, det gjer eg. 045 ROM 007 016 Men gjer eg det som eg ikkje vil, so vitnar eg med lovi at ho er god. 045 ROM 007 017 Men no er det ikkje lenger eg som gjer det, men syndi som bur i meg. 045 ROM 007 018 For eg veit, at i meg, det vil segja i kjøtet mitt, bur inkje godt; for viljen hev eg, men gjera det gode vinn eg ikkje. 045 ROM 007 019 For eg gjer ikkje det gode som eg vil, men det vonde som eg ikkje vil, det gjer eg. 045 ROM 007 020 Men gjer eg det som eg ikkje vil, so er det ikkje lenger eg som gjer det, men syndi som bur i meg. 045 ROM 007 021 So finn eg då den lov for meg, eg som vil gjera det gode, at det vonde ligg meg for handi. 045 ROM 007 022 For eg hev hug til Guds lov etter mitt indre menneskje, 045 ROM 007 023 men eg ser ei onnor lov i lemerne mine, som strider imot lovi i hugen min, og fangar meg under syndelovi som er i lemerne mine. 045 ROM 007 024 Eg arme menneskje! kven skal frelsa meg frå denne daudens likam? 045 ROM 007 025 Gud vere takk ved Jesus Kristus, vår Herre! - So tener då eg i meg sjølv Guds lov med hugen, men syndelovi med kjøtet. 045 ROM 008 001 So er det då ingi fordøming for deim som er i Kristus Jesus. 045 ROM 008 002 For i Kristus Jesus hev livsens ånds-lov gjort meg fri frå synde- og daude-lovi. 045 ROM 008 003 For det som var umogelegt for lovi, av di ho var magtlaus ved kjøtet, det gjorde Gud, då han sende sin eigen son i syndigt kjøts likning og for syndi skuld og fordømde syndi i kjøtet. 045 ROM 008 004 So skulde lovkravet verta fullnøgt i oss som ikkje ferdast etter kjøtet, men etter Anden. 045 ROM 008 005 For dei som er etter kjøtet, trår etter det som høyrer kjøtet til, men dei som er etter Anden, trår etter det som høyrer Anden til. 045 ROM 008 006 For kjøtsens trå er daude, men Andens trå er liv og fred, 045 ROM 008 007 etter di kjøtsens trå er fiendskap mot Gud - for det er ikkje Guds lov lydugt, ja, kann ikkje vera det heller - 045 ROM 008 008 og dei som er i kjøtet, kann ikkje tekkjast Gud. 045 ROM 008 009 Men de er ikkje i kjøtet, men i Anden, so framt Guds Ande bur i dykk; men hev ein ikkje hev Kristi Ande, so høyrer han ikkje honom til. 045 ROM 008 010 Men er Kristus i dykk, so er vel likamen daud for synd skuld, men åndi er liv for rettferd skuld. 045 ROM 008 011 Men dersom Anden hans som vekte Jesus upp frå dei daude, bur i dykk, so skal han som vekte Kristus upp frå dei daude, ogso gjera dykkar døyelege likamar livande for sin Ande skuld, som bur i dykk. 045 ROM 008 012 So stend me då, brør, ikkje i skuld til kjøtet, so me skulde liva etter kjøtet. 045 ROM 008 013 For liver de etter kjøtet, skal de døy; men døyder de likamens gjerningar ved Anden, då skal de liva. 045 ROM 008 014 For so mange som vert drivne av Guds Ande, dei er Guds born. 045 ROM 008 015 For de fekk ikkje ein trældoms-ande, so de atter skulde ræddast, men de fekk ei barnekårs-ande, som gjer at me ropar: «Abba, Fader!» 045 ROM 008 016 Anden sjølv vitnar med vår ånd at me er Guds born. 045 ROM 008 017 Men er me born, so er me ervingar og, det er Guds ervingar, og Kristi medervingar, so framt me lid med honom, for at me skal verta herleggjorde med honom. 045 ROM 008 018 For eg held so fyre, at lidingarne i den nærverande tidi er ikkje vyrdande mot den herlegdomen som skal openberrast på oss. 045 ROM 008 019 For skapningen lengtar og stundar etter Guds borns openberring; 045 ROM 008 020 for skapningen vart lagd under vesaldomen - ikkje godviljugt, men etter hans vilje som lagde honom derunder - 045 ROM 008 021 i von um at skapningen og skal verta frigjord frå trældomen under forgjengelegdom til fridomen i Guds borns herlegdom. 045 ROM 008 022 For me veit at all skapningen sukkar saman og lid sår verk saman alt til no; 045 ROM 008 023 ja, ikkje berre det, men me og, som hev Anden til fyrstegrøda, jamvel me sukkar med oss sjølve, med di me stundar etter barnekåret, vår likams utløysing. 045 ROM 008 024 For i voni er me frelste; men ei von som ein ser, er ingi von; kvifor skulde ein vona det ein ser? 045 ROM 008 025 Men vonar me det me ikkje ser, so stundar me etter det med tolmod. 045 ROM 008 026 Men like eins kjem Anden og vår vanmagt til hjelp; for me veit ikkje kva me skal beda um, so som me treng det, men Anden sjølv gjeng i bøn for oss med usegjelege sukkar, 045 ROM 008 027 og han som ransakar hjarto, veit kva Anden trår etter; for etter Guds vilje gjeng han i bøn for dei heilage. 045 ROM 008 028 Og me veit at alle ting tener deim til gode som elskar Gud, dei som er kalla etter hans rådgjerd. 045 ROM 008 029 For dei som han kjende fyreåt, dei hev han og kåra fyreåt til å likjast bilætet av Son hans, so han skulde vera den fyrstefødde millom mange brør; 045 ROM 008 030 og dei som han kåra fyreåt, deim hev han og kalla, og dei som han kalla, deim hev han og rettferdiggjort, og dei som han rettferdiggjorde, deim hev han og herleggjort. 045 ROM 008 031 Kva skal me då segja um dette? Er Gud med oss, kven er då imot oss? 045 ROM 008 032 Han som ikkje sparde sin eigen son, men gav honom for oss alle, kor skulde han ikkje og gjeva oss alle ting med honom? 045 ROM 008 033 Kven vil klaga Guds utvalde? Gud er den som rettferdiggjer. 045 ROM 008 034 Kven er den som fordømer? Kristus er den som hev døytt, ja, endå meir, som er uppvekt, som og er ved Guds høgre hand, som og gjeng i bøn for oss. 045 ROM 008 035 Kven skal skilja oss frå Kristi kjærleik? Trengsla eller hugverk eller forfylgjing eller hunger eller klædeløysa eller fåre eller sverd? 045 ROM 008 036 som skrive stend: «For di skuld vert me drepne all dagen; me er rekna som slagtesauer.» 045 ROM 008 037 Men i alt dette vinn me meir enn siger ved honom som elska oss. 045 ROM 008 038 For eg er viss på at korkje daude eller liv, korkje englar eller herrar, korkje det som no er eller det som koma skal eller nokor magt, 045 ROM 008 039 korkje høgd eller dypt eller noko annan skapning skal kunna skilja oss frå Guds kjærleik i Kristus Jesus, vår Herre. 045 ROM 009 001 Eg segjer sanning i Kristus, eg lyg ikkje, samvitet mitt vitnar med meg i den Heilage Ande, 045 ROM 009 002 at eg hev ei stor sorg og en stendig verk i hjarta mitt. 045 ROM 009 003 For eg skulde ynskja at eg sjølv var bannstøytt burt frå Kristus for brørne mine, samættingarne mine etter kjøtet, 045 ROM 009 004 dei som er israelitar, som hev barnekåret og herlegdomen og pakterne og lovgjevingi og gudstenesta og lovnaderne, 045 ROM 009 005 dei som federne høyrer til og som Kristus er ætta frå etter kjøtet, han som er Gud yver alle ting, velsigna i all æva. Amen. 045 ROM 009 006 Men det er ikkje so at Guds ord hev vorte til inkjes; for ikkje alle dei som er ætta frå Israel, er Israel; 045 ROM 009 007 og ikkje heller er alle Abrahams born for di um dei er hans ætt; men: «Etter Isak som skal ætta di heita, » 045 ROM 009 008 det vil segja: ikkje borni etter kjøtet er Guds born, men borni etter lovnaden vert rekna til ætti. 045 ROM 009 009 For dette er eit lovnadsord: «Ved dette bilet kjem eg att, og då skal Sara hava ein son.» 045 ROM 009 010 Og ikkje berre det, men so var det og med Rebekka, ho som var med born ved ein, det er Isak, far vår. 045 ROM 009 011 For då dei endå var ufødde, og ikkje endå hadde gjort korkje godt eller vondt - for at Guds rådgjerd etter hans utveljing skulde standa ved lag, ikkje ved gjerningar, men ved honom som kallar - 045 ROM 009 012 då vart det sagt til henne: «Den eldste skal tena den yngste, » 045 ROM 009 013 som skrive stend: «Jakob elska eg, men Esau hata eg.» 045 ROM 009 014 Kva skal me då segja? Skulde det finnast urettferd hjå Gud? Langt ifrå! 045 ROM 009 015 For han segjer til Moses: «Eg vil miskunna den som eg miskunnar, og ynka den som eg ynkar.» 045 ROM 009 016 So stend det då ikkje til den som vil, og ikkje heller til den som renner, men til Gud som gjer miskunn. 045 ROM 009 017 For Skrifti segjer til Farao: «Just til dette reiste eg deg upp, at eg kunde syna magti mi på deg, og at namnet mitt kunde verta kunngjort yver all jordi.» 045 ROM 009 018 So miskunnar han då kven han vil, og gjer kven han vil hard. 045 ROM 009 019 So vil du vel segja til meg: «Kva hev han so endå å klaga for? For kven stend vel imot viljen hans?» 045 ROM 009 020 Men kven er då du, menneskje, som trættar imot Gud? Skal då verket segja til verkaren: «Kvi gjorde du meg so?» 045 ROM 009 021 Eller hev ikkje krusmakaren vald yver leiret, so han av same deigi kann gjera det eine kjerald til æra og det andre til vanæra? 045 ROM 009 022 Men um no Gud, endå han vilde syna vreiden sin og kunngjera si magt, like vel med stort langmod tolde dei vreide-kjerald som var laga til undergang, 045 ROM 009 023 so han og kunde gjera sin herlegdoms rikdom yver miskunnskjeraldi som han fyreåt hadde laga til herlegdom? 045 ROM 009 024 Og til slike kalla han oss og, ikkje berre av jødar, men og av heidningar, 045 ROM 009 025 som han og segjer hjå Hosea: «Det som ei er mitt folk, vil eg kalla mitt folk, og kalla henne elska som ei var elska; 045 ROM 009 026 og det skal ganga so, at på den staden det vart sagt til deim: «De er ikkje mitt folk, » der skal dei kallast den livande Guds born.» 045 ROM 009 027 Og som Jesaja ropar ut yver Israel: «Um talet på Israels born er som havsens sand, so skal då berre leivningen frelsast. 045 ROM 009 028 For ordet sitt skal Herren setja i verk og snøgt fullføra på jordi.» 045 ROM 009 029 Og som Jesaja fyrr hev sagt: «Hadde ikkje Herren Sebaot leivt oss eit sæde, so hadde me vorte som Sodoma og vorte like Gomorra.» 045 ROM 009 030 Kva skal me då segja? At heidningarne som ikkje søkte rettferd, dei vann rettferd, men det var rettferdi av tru. 045 ROM 009 031 Men Israel, som søkte rettferdslov, dei vann ikkje fram til denne lovi. 045 ROM 009 032 Kvifor so? For di dei ikkje søkte henne med tru, men med gjerningar, for dei støytte seg på støytesteinen, 045 ROM 009 033 som skrive stend: «Sjå, eg legg i Sion ein stein til støyt og eit berg til stygg; den som trur på honom, skal ikkje verta til skammar.» 045 ROM 010 001 Brør! mitt hjartans ynskje og mi bøn til Gud for deim er at dei må verta frelste. 045 ROM 010 002 For eg gjev deim det vitnemålet at dei hev ihuge for Gud, men ikkje med skynsemd; 045 ROM 010 003 for då dei ikkje kjende Guds rettferd, men stræva etter å grunna si eigi rettferd, so gav dei seg ikkje inn under Guds rettferd. 045 ROM 010 004 For Kristus er enden på lovi til rettferd for kvar den som trur. 045 ROM 010 005 For Moses skriv um den rettferd som er av lovi: «Det menneskjet som gjer desse ting, skal liva ved deim.» 045 ROM 010 006 Men den rettferdi som er av tru, segjer so: «Seg ikkje i ditt hjarta: «Kven skal fara upp til himmelen» - det vil segja til å henta Kristus ned -? 045 ROM 010 007 eller: «Kven skal fara ned i avgrunnen» - det vil segja til å henta Kristus upp frå dei daude -?» 045 ROM 010 008 Men kva segjer ho? «Ordet er deg nær i munnen din og i hjarta ditt; » det er ordet um tru, det som me forkynner, 045 ROM 010 009 for dersom du sannar med munnen din at Jesus er herre, og trur du i hjarta ditt at Gud vekte honom upp frå dei daude, so skal du verta frelst; 045 ROM 010 010 for med hjarta trur ein til rettferd, og med munnen sannar ein til frelsa. 045 ROM 010 011 For Skrifti segjer: «Kvar den som trur på honom, skal ikkje verta til skammar.» 045 ROM 010 012 For det er inkje skil på jøde og grækar; alle hev dei same Herre, som er rik nok for alle som kallar på honom. 045 ROM 010 013 For kvar den som kallar på Herrens namn, skal verta frelst. 045 ROM 010 014 Korleis skal dei då kalla på den som dei ikkje trur på? og korleis skal dei tru der dei ikkje hev høyrt? og korleis skal dei høyra utan det er nokon som forkynner? 045 ROM 010 015 Og korleis skal dei forkynna utan dei vert utsende? som skrive stend: «Kor fagre føterne deira er, som forkynner fred, som ber godt bod!» 045 ROM 010 016 Men ikkje alle lydde fagnadbodet. For Jesaja segjer: «Herre, kven trudde det bodet me høyrde?» 045 ROM 010 017 So kjem då trui av høyring, men høyringi ved Kristi ord. 045 ROM 010 018 Men eg segjer: Hev dei då ikkje høyrt det? Jau, til vissa; «røysti deira gjekk yver all jordi, og ordi deira til heimsens endar.» 045 ROM 010 019 Men eg segjer: Skyna ikkje Israel det då? Fyrst segjer Moses: «Eg vil gjera dykk åbruige på det som ikkje er eit folk, på eit uvitugt folk vil eg gjera dykk harme.» 045 ROM 010 020 Og Jesaja vågar seg til å segja: «Eg vart funnen av deim som ikkje søkte meg; eg synte meg for deim som ikkje spurde etter meg.» 045 ROM 010 021 Men um Israel segjer han: «All dagen rette eg ut henderne mine til eit ulydugt og motstridigt folk.» 045 ROM 011 001 Difor segjer eg: Hev då Gud støytt frå seg folket sitt? Nei, langt ifrå; for eg er og ein israelit, av Abrahams ætt, av Benjamins ættgrein. 045 ROM 011 002 Gud hev ikkje støytt frå seg folket sitt som han kjende fyreåt. Eller veit de ikkje kva Skrifti segjer der ho talar um Elia, korleis han stig fram for Gud imot Israel og segjer: 045 ROM 011 003 «Herre! Profetarne dine drap dei, altari dine reiv dei ned, og eg vart åleine att, og dei stend meg etter livet.» 045 ROM 011 004 Men kva segjer Guds svar til honom? «Eg leivde meg sju tusund mann som ikkje bøygde kne for Ba’al.» 045 ROM 011 005 Soleis hev det då og i denne tid vorte att ein leivning etter nådens utveljing. 045 ROM 011 006 Men er det av nåde, so er det ikkje lenger av gjerningar, elles vert nåden ikkje nåde lenger. 045 ROM 011 007 Kva so? Det som Israel trår etter, det hev det ikkje nått, men dei utvalde hev nått det, dei hine hev vorte forherde, 045 ROM 011 008 som skrive stend: «Gud gav deim ei dauvskapsånd, augo til å ikkje sjå og øyro til å ikkje høyra, alt til den dag i dag.» 045 ROM 011 009 Og David segjer: «Lat bordet deira verta deim ei snara og ei gildra ei fella og ei attergjeld! 045 ROM 011 010 Lat augo deira dimmast, so dei ikkje ser, og bøyg alltid ryggen deira!» 045 ROM 011 011 Difor segjer eg: Hev dei då snåva for di at dei skulde falla? Nei, langt ifrå! men ved deira fall er frelsa komi til heidningarne, so det skal vekkja deim til kapphug. 045 ROM 011 012 Men er deira fall ein rikdom for verdi, og deira skade ein rikdom for heidningar, kor mykje meir då deira fullending! 045 ROM 011 013 For til dykk talar eg, de heidningar. So sant som eg er heidningapostel, ærar eg embættet mitt, 045 ROM 011 014 um eg då kunde vekkja samættingarne mine til kapphug og få frelst nokre av deim. 045 ROM 011 015 For hev verdi vorte forlikt med Gud med då dei var burtkasta, kva anna vert det då enn liv av daude, når dei vert mottekne? 045 ROM 011 016 Men er fyrstegrøda heilag, so er deigi det og, og er roti heilag, so er greinerne det og. 045 ROM 011 017 Um no like vel sume av greinerne vart avbrotne, og du, som var ein vill oljekvist, vart innpota imillom deim og vart samhavande med deim i roti og feita på oljetreet, 045 ROM 011 018 so rosa deg ikkje imot greinerne! men um du rosar deg, so er det då ikkje du som ber roti, men roti som ber deg. 045 ROM 011 019 So vil du vel segja: «Greinerne vart avbrotne for di at eg skulde verta innpota.» 045 ROM 011 020 Ja vel! ved si vantru vart dei avbrotne, men du stend ved trui; ovmodast ikkje, men ottast! 045 ROM 011 021 For sparde ikkje Gud dei naturlege greinerne, so vil han ikkje spara deg heller. 045 ROM 011 022 Sjå då Guds godleik og strengleik: Strengleik imot deim som er falne, men godleik imot deg, so framt du held deg til godleiken, elles skal du og verta avhoggen. 045 ROM 011 023 Men hine skal og verta innpota, dersom dei ikkje held fram i vantrui; for Gud er megtig til å pota deim inn att. 045 ROM 011 024 For dersom du vart avhoggen av det oljetreet som er vilt av naturi, og imot naturi innpota i eit godt oljetre, kor mykje heller skal dei då verta innpota i sitt eige oljetre, dei som av naturi høyrer til der! 045 ROM 011 025 For eg vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um denne løyndomen - so de ikkje skal tykkjast dykk sjølve kloke - at forherding til deils er komi yver Israel, til dess at fullnaden av heidningarne er komen inn, 045 ROM 011 026 og so skal heile Israel verta frelst, som skrive stend: «Frå Sion skal frelsaren koma, rydja gudløysa burt frå Jakob, 045 ROM 011 027 og når eg tek burt deira synder, er dette mi pakti med deim.» 045 ROM 011 028 Etter evangeliet er dei fiendar for dykkar skuld, men etter utveljingi er dei elska for federne skuld; 045 ROM 011 029 for Gud tregar ikkje på nådegåvorne sine og kallet sitt. 045 ROM 011 030 For liksom de fyrr var ulyduge mot Gud, men no hev fenge miskunn ved deira ulydnad, 045 ROM 011 031 so hev dei og no vore ulyduge for at dei og skal få miskunn med den miskunn som de hev fenge; 045 ROM 011 032 for Gud hev gjeve deim alle yver til ulydnad, so han skulde kunna miskunna deim alle. 045 ROM 011 033 Å, for djup av rikdom og visdom hjå Gud! Kor uransakelege domarne hans er, og kor urekkjande vegarne hans! 045 ROM 011 034 For kven kjende Herrens hug? eller kven var rådgjevaren hans? 045 ROM 011 035 Eller kven gav honom noko fyreåt, so han skulde få vederlag att? 045 ROM 011 036 For av honom og ved honom og til honom er alle ting. Han skal hava æra i all æva! Amen. 045 ROM 012 001 So legg eg dykk då på hjarta, brør, ved Guds miskunn, at de må bjoda fram likamarne dykkar til eit offer som er livande og heilagt og hugnadlegt for Gud - det er dykkar åndelege gudstenesta - 045 ROM 012 002 og skikka dykk ikkje likt med denne verdi, men umlagast med uppatnying av hugen dykkar, so de kann prøva kva som er Guds vilje: det gode og hugnadlege og fullkomne. 045 ROM 012 003 For ved den nåde som eg hev fenge, segjer eg til kvar og ein millom dykk, at han ikkje skal tenkja høgre um seg enn han bør tenkja, men tenkja visleg, alt etter som Gud hev tiletla kvar sitt mål av tru. 045 ROM 012 004 For liksom me hev mange lemer på ein likam, men ikkje alle lemerne hev den same gjerning, 045 ROM 012 005 soleis er me mange ein likam i Kristus, men kvar for seg er me kvarannans lemer. 045 ROM 012 006 Og sidan me hev ulike nådegåvor alt etter den nåde som me hev fenge, so lat oss, um me hev profetgåva, bruka henne etter som me hev tru til, 045 ROM 012 007 eller um me hev ei tenesta, taka vare på tenesta, eller um ein er lærar, på lærdomen, 045 ROM 012 008 eller um ein skal påminna, på påminningi; den som etlar ut, gjere det i god tru; den som er styrar, vere det med ihuge; den som gjer miskunn, gjere det med gleda! 045 ROM 012 009 Lat kjærleiken utan fals; styggjest ved det vonde, haldt fast ved det gode! 045 ROM 012 010 Ver varmhjarta mot kvarandre i broderkjærleik; kappast um å visa kvarandre vyrdnad! 045 ROM 012 011 Ver ikkje lunka i dykkar ihuge; ver brennande i åndi; ten Herren! 045 ROM 012 012 Ver glade i voni, toluge i trengsla, trottuge i bøni! 045 ROM 012 013 Syn samhug med dei heilage i deira trong, legg vinn på gjestmildskap! 045 ROM 012 014 Velsigna deim som forfylgjer dykk; velsigna, og banna ikkje! 045 ROM 012 015 Gled dykk med dei glade og gråt med dei gråtande! 045 ROM 012 016 Ver samlyndte med kvarandre; trå ikkje etter det høge; men haldt dykk gjerne til det låge; ver ikkje sjølvkloke! 045 ROM 012 017 Gjev ikkje nokon att vondt for vondt; legg vinn på det som godt er, for alle manns åsyn! 045 ROM 012 018 So framt det er mogelegt, so haldt de på dykkar sida fred med alle menneskje! 045 ROM 012 019 Hemn dykk ikkje sjølve, mine kjære, men gjev vreiden umrøme! For det stend skrive: «Meg høyrer hemnen til, eg skal gjeva attgjeld, segjer Herren.» 045 ROM 012 020 Um då fienden din er hungrig, so gjev honom mat; er han tyrst, so gjev honom drikka! for når du gjer det, sankar du gloande kol på hovudet hans. 045 ROM 012 021 Lat ikkje det vonde vinna yver deg, men vinn du yver det vonde med det gode! 045 ROM 013 001 Kvar mann skal vera lydug mot dei fyresette styremagter. For det finst ikkje styremagt utan av Gud, men dei som finst, deim hev Gud skipa, 045 ROM 013 002 so den som set seg imot styremagti, han stend imot Guds skipnad; men den som stend imot, skal få sin dom. 045 ROM 013 003 For dei styrande er ikkje til rædsla for den gode gjerning, men for den vonde. Vil du sleppa å ræddast styremagti? Gjer det som godt er, so skal du få ros av henne; 045 ROM 013 004 for ho er Guds tenar, deg til gode. Men gjer du det som vondt er, so ræddast! for ho ber ikkje sverdet for inkje; ho er Guds tenar, ein hemnar til refsing yver den som gjer det som vondt er. 045 ROM 013 005 Difor er det naudsynleg å vera lydug, ikkje berre for refsingi skuld, men og for samvitet. 045 ROM 013 006 Difor legg de og skatt, for dei er Guds tenarar, som just tek vare på dette. 045 ROM 013 007 Gjev då alle det de er deim skuldige: skatt til den som skatt skal hava, toll til den som toll skal hava, age til den som age skal hava, æra til den som æra skal hava. 045 ROM 013 008 Ver ingen noko skuldige, utan det å elska kvarandre! for den som elskar den andre, hev uppfyllt lovi. 045 ROM 013 009 For ordi: «Du skal ikkje gjera hor, du skal ikkje slå i hel, du skal ikkje stela, du skal ikkje lysta, » og kva anna bodord det kann vera, det samlar seg til eitt i dette: «Du skal elska næsten din som deg sjølv.» 045 ROM 013 010 Kjærleiken gjer ikkje næsten noko vondt; difor er kjærleiken uppfylling av lovi. 045 ROM 013 011 Og dette lyt me gjera, sidan me kjenner tidi, at timen er komen då me skal vakna or svevnen; for frelsa er oss næmare no enn då me tok ved trui. 045 ROM 013 012 Det lid med natti, og det stundar mot dag; lat oss då leggja verki frå myrkret av, og taka våpni til ljoset på! 045 ROM 013 013 Lat oss ferdasta sømeleg som um dagen, ikkje i svir og drykk, ikkje i utukt og lauslivnad, ikkje i kiv og ovund, 045 ROM 013 014 men iklæd dykk Herren Jesus Kristus, og hav ikkje soleis umsut for kjøtet, at det vekkjer lyster! 045 ROM 014 001 Tak dykk av den som er veik i trui, utan å setja dykk til doms yver tankarne hans! 045 ROM 014 002 Den eine hev tru til å eta alle slag, men den veike et berre urter. 045 ROM 014 003 Den som et, vanvyrde ikkje den som ikkje et; og den som ikkje et, døme ikkje den som et! For Gud hev teke seg av honom. 045 ROM 014 004 Kven er du som dømer ein framand dreng? Han stend eller fell for sin eigen herre; men han skal verta standande, for Gud hev magt til å halda honom uppe. 045 ROM 014 005 Den eine gjer skil på dagarne, den andre held alle dagar like; kvar vere fullviss i sin eigen hug. 045 ROM 014 006 Den som agtar på dagen, gjer det for Herren, og den som ikkje agtar på dagen, gjer det for Herren. Og den som et, gjer det for Herren, for han takkar Gud; og den som ikkje et, gjer det for Herren og takkar Gud. 045 ROM 014 007 For ingen av oss liver for seg sjølv, og ingen døyr for seg sjølv; 045 ROM 014 008 for um me liver, so liver me for Herren, og me døyr, so døyr me for Herren, so anten me liver eller døyr, høyrer me Herren til. 045 ROM 014 009 For Kristus døydde og vart livande att, for di at han skulde vera herre både yver livande og yver daude. 045 ROM 014 010 Men du, kvi dømer du bror din? eller du, kvi vanvyrder du bror din? me skal då alle fram for Guds domstol. 045 ROM 014 011 For det stend skrive: «So sant eg liver, segjer Herren, for meg skal kvart kne seg bøygja, og kvar tunga skal prisa Gud.» 045 ROM 014 012 So skal då kvar og ein av oss gjera Gud rekneskap for seg sjølv. 045 ROM 014 013 Lat oss difor ikkje lenger døma kvarandre, men døm heller so, at de ikkje skal leggja støyt eller fella for bror dykkar! 045 ROM 014 014 Eg veit og er viss på det i Herren Jesus, at ingen ting er urein i seg sjølv; men dersom nokon held noko for ureint, so er det ureint for honom. 045 ROM 014 015 Fær bror din sorg for din mat skuld, so fer du ikkje lenger fram i kjærleik; før ikkje med din mat honom i fortaping som Kristus døydde for! 045 ROM 014 016 Lat då ikkje det gode de hev, verta til spott! 045 ROM 014 017 For Guds rike er ikkje eting og drikking, men rettferd og fred og gleda i den Heilage Ande; 045 ROM 014 018 for den som tener Kristus i det, han er hugnadleg for Gud og tekkjeleg for menneskje. 045 ROM 014 019 Lat oss difor trå etter det som tener til fred og til uppbyggjing innbyrdes. 045 ROM 014 020 Riv ikkje ned Guds verk for mat skuld! Alt er vel reint, men det er vondt for det menneskje som et med samvitsagg. 045 ROM 014 021 Det er godt å ikkje eta kjøt eller drikka vin eller gjera noko som bror din støyter seg på. 045 ROM 014 022 Du hev tru; hav henne hjå deg sjølv for Gud! Sæl er den som ikkje dømer seg sjølv i det han valet han gjer; 045 ROM 014 023 men den som tvilar - et han, so er han dømd, av di det ikkje er gjort av tru; alt som ikkje er av tru, det er synd. 045 ROM 015 001 Me som er sterke, me er skuldige til å bera vanstyrken hjå dei veike og ikkje vera oss sjølve til hugnad. 045 ROM 015 002 Kvar av oss vere næsten sin til hugnad, til hans gagn, til uppbyggjing! 045 ROM 015 003 For Kristus levde ikkje heller seg sjølv til hugnad, men som skrive stend: «Deira hædingar som hædde deg, dei fall på meg.» 045 ROM 015 004 For alt det som fyrr er skrive, det er skrive oss til lærdom, so me skal hava von ved det tolmodet og den trøysti som skrifterne gjev. 045 ROM 015 005 Men Gud som gjev tolmod og trøyst, han gjeve at de må vera samlyndte med kvarandre etter Kristi Jesu fyredøme, 045 ROM 015 006 so de samheldige, med ein munn, kann prisa Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader! 045 ROM 015 007 Difor, tak dykk av kvarandre, liksom Kristus og tok seg av dykk til Guds æra! 045 ROM 015 008 Eg meiner: Kristus hev vorte tenar for dei umskorne for Guds sannleik skuld, for å stadfesta lovnaderne til federne; 045 ROM 015 009 men heidningarne skal prisa Gud for miskunn, som skrive stend: «Difor vil eg prisa deg millom heidningar og lovsyngja ditt namn.» 045 ROM 015 010 Og atter segjer Skrifti: «Fagna dykk, heidningar, saman med hans folk!» 045 ROM 015 011 Og atter: «Lova Herren, alle heidningar, og prisa honom, alle folk!» 045 ROM 015 012 Og atter segjer Jesaja: «Koma skal Isais rotrenning, han som reiser seg til herre yver heidningar, på honom skal heidningarne vona.» 045 ROM 015 013 Men den Gud som gjev voni, fylle dykk med all gleda og fred i trui, so de kann vera rike på von ved krafti frå den Heilage Ande! 045 ROM 015 014 Men eg og, mine brør, hev den visse trui um dykk, at de av dykk sjølve er fulle av godleik, fyllte med all kunnskap, duglege ogso til å påminna kvarandre. 045 ROM 015 015 Men endå hev eg sume stader skrive heller djervt til dykk, med di eg atter vilde gjeva dykk påminning etter den nåde som Gud hev gjeve meg, 045 ROM 015 016 at eg skal vera Jesu Kristi offerprest for heidningarne og gjera prestetenesta med evangeliet, so heidningarne kann verta eit huglegt offer, helga ved den Heilage Ande. 045 ROM 015 017 Difor hev eg mi ros i Kristus Jesus, i mi tenesta for Gud. 045 ROM 015 018 For eg vil ikkje våga meg til å tala um anna enn det som Kristus hev verka ved meg til å føra heidningar til lydnad, med ord og gjerning, 045 ROM 015 019 med kraft av teikn og under, med kraft av Guds Ande, so eg fullt hev kunngjort Kristi evangelium frå Jerusalem og rundt ikring alt til Illyria, 045 ROM 015 020 men då so, at eg sette mi æra i å forkynna evangeliet, ikkje der som Kristus alt var nemnd, at eg ikkje skulde byggja på framand grunnvoll, 045 ROM 015 021 men, som skrive stend: «Dei som ingi kunngjering hev fenge um honom, skal sjå, og dei som ikkje hev høyrt, skal skyna.» 045 ROM 015 022 Det er mest dette som hev hindra meg frå å koma til dykk. 045 ROM 015 023 Men no, då eg ikkje lenger hev rom i desse landi, og i mange år hev lengta etter å koma til dykk, 045 ROM 015 024 no vonar eg å få sjå dykk på gjenomferdi, når eg fer til Spania, og få fylgjeskap av dykk dit, når eg fyrst i nokon mun hev fenge hugnad hjå dykk. 045 ROM 015 025 Men no fer eg til Jerusalem i tenesta for dei heilage. 045 ROM 015 026 For Makedonia og Akaia hev av si godvild gjort eit samanskot til dei fatige millom dei heilage i Jerusalem. 045 ROM 015 027 Dei hev gjort det av si godvild, dei stend og i skuld til deim; for hev heidningarne fenge av deira åndelege gode ting, so er dei og skuldige til å tena deim med dei timelege. 045 ROM 015 028 Når eg då hev fullført dette og lagt denne frukt i deira hender, so vil eg fara derifrå gjenom dykkar by til Spania, 045 ROM 015 029 og eg veit at når eg kjem til dykk, so skal eg koma med ei fylla av Kristi velsigning. 045 ROM 015 030 Men eg legg dykk på hjarta, brør, for vår Herre Jesu Kristi og Andens kjærleik, at de må strida med meg i dykkar bøner for meg til Gud, 045 ROM 015 031 at eg må ganga fri for dei vantruande i Judæa, og mi ærend til Jerusalem må tekkjast dei heilage, 045 ROM 015 032 so eg kann koma til dykk med gleda, um Gud so vil, og kveikjast upp i samvære med dykk. 045 ROM 015 033 Fredsens Gud vere med dykk alle! Amen. 045 ROM 016 001 Eg legg eit godt ord inn for Føbe, syster vår, som er tenar for kyrkjelyden i Kenkreæ, 045 ROM 016 002 at de tek imot henne i Herren, som det sømer dei heilage, og hjelper henne med alt som ho treng av dykk; for ho hev vore til hjelp for mange, ja for meg sjølv og. 045 ROM 016 003 Helsa Priska og Akvilas, mine medarbeidarar i Kristus Jesus - 045 ROM 016 004 dei hev våga sitt eige liv for meg, og ikkje berre eg takkar deim, men og alle kyrkjelydar av heidningarne - 045 ROM 016 005 og helsa kyrkjelyden i deira hus. Helsa Epænetus, min kjære, som er fyrstegrøda av Asia for Kristus. 045 ROM 016 006 Helsa Maria, som hev arbeidt mykje for dykk. 045 ROM 016 007 Helsa Andronikus og Junias, mine skyldfolk og medfangar, dei er namngjetne millom apostlarne, og dei kom og til Kristus fyre meg. 045 ROM 016 008 Helsa Amplias, min kjære bror i Herren. 045 ROM 016 009 Helsa Urbanus, vår medarbeidar i Kristus, og min kjære Stakys. 045 ROM 016 010 Helsa Apelles, den velrøynde i Kristus. Helsa deim som høyrer til Aristobulus’ hus. 045 ROM 016 011 Helsa Herodion, skyldingen min. Helsa deim frå Narkissus’ hus, som er i Herren. 045 ROM 016 012 Helsa Tryfæna og Tryfosa, som hev arbeidt i Herren. Helsa Persis, den kjære, ho hev arbeidt mykje i Herren. 045 ROM 016 013 Helsa Rufus, den utvalde i Herren, og hans og mi mor. 045 ROM 016 014 Helsa Asynkritus, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas og brørne hjå deim. 045 ROM 016 015 Helsa Filologus og Julia, Nereus og syster hans og Olympas og alle dei heilage som er hjå deim. 045 ROM 016 016 Helsa kvarandre med ein heilag kyss! Alle Kristi kyrkjelydar helsar dykk. 045 ROM 016 017 Men eg legg dykk på hjarta, brør, at de hev augo med deim som veld usemja og støytarne mot den læra som de hev lært, og haldt dykk ifrå deim. 045 ROM 016 018 For slike folk tener ikkje vår Herre Jesus Kristus, men sin eigen buk, og med sine fagre ord og sin smeikjande tale dårar dei hjarto på dei godtrugne. 045 ROM 016 019 For ordet um dykkar lydnad er kome utyver til alle; difor gled eg meg yver dykk, men eg ynskjer at de skal vera vise til det gode og reine for det vonde. 045 ROM 016 020 Men fredsens Gud skal brått krasa Satan under føterne dykkar! Vår Herre Jesu Kristi nåde vere med dykk! 045 ROM 016 021 Timoteus, min medarbeidar, og Lukius og Jason og Sosipater, skyldingarne mine, helsar dykk. 045 ROM 016 022 Eg, Tertius, som skriv brevet, helsar dykk i Herren. 045 ROM 016 023 Gaius helsar dykk, han som er vert for meg og heile kyrkjelyden. Erastus, rekneskapsføraren i byen, helsar dykk, og broderen Kvartus. 045 ROM 016 024 Vår Herre Jesu Kristi nåde vere med dykk alle! Amen. 045 ROM 016 025 Men han som er megtig til å styrkja dykk etter mitt evangelium og Jesu Kristi forkynning, etter openberringi av den løyndomen som hev vore duld i ævelege tider, 045 ROM 016 026 men no er komen til synes, og i profetiske skrifter etter den ævelege Guds fyresegn kunngjord for alle folk til å verka lydnad i tru, 045 ROM 016 027 han, den eine vise Gud ved Jesus Kristus, skal hava æra i all æva! Amen. # # BOOK 046 1CO 1 Corinthians 1 Korintierne 046 1CO 001 001 Paulus, ved Guds vilje kalla til Kristi Jesu apostel, og broderen Sostenes 046 1CO 001 002 til Guds kyrkjelyd som er i Korint, deim som er helga i Kristus Jesus, som er kalla, heilage, med alle deim som på kvar stad påkallar vår Herre Jesu Kristi namn, både deira og vår. 046 1CO 001 003 Nåde vere med dykk og fred frå Gud, vår Fader, og Herren Jesus Kristus! 046 1CO 001 004 Eg takkar alltid min Gud for dykk, for den Guds nåde som er dykk gjeven i Kristus Jesus, 046 1CO 001 005 at de i honom er gjorde rike i alt, på all læra og i all kunnskap, 046 1CO 001 006 liksom Kristi vitnemål er stadfest hjå dykk, 046 1CO 001 007 so at det ikkje vantar dykk på nokor nådegåva, medan de ventar på vår Herre Jesu Kristi openberring, 046 1CO 001 008 han som og skal stadfesta dykk til enden, so de må vera ulastande på vår Herre Jesu Kristi dag. 046 1CO 001 009 Gud er trufast, han som de vart kalla ved til samfund med hans Son Jesus Kristus, vår Herre. 046 1CO 001 010 Men eg legg dykk på hjarta, brør, i vår Herre Jesu Kristi namn, at de alle må vera samtykte i dykkar tale, og at de ikkje må vera usamtykkje millom dykk, men at de må vera fullt sameina i same hugen og i same tanken. 046 1CO 001 011 For av huslyden hennar Kloe er det fortalt meg um dykk, mine brør, at det er kivsmål millom dykk. 046 1CO 001 012 Det er dette eg meiner, at kvar av dykk segjer: «Eg held meg til Paulus, » «eg til Apollos, » «eg til Kefas, » «eg til Kristus.» 046 1CO 001 013 Er Kristus sundskift? Er Paulus krossfest for dykk? Eller er det døypte til Paulus’ namn? 046 1CO 001 014 Eg takkar Gud, at eg ikkje hev døypt nokon av dykk utan Krispus og Gaius, 046 1CO 001 015 so ikkje nokon skal segja, at de vart døypte til mitt namn. 046 1CO 001 016 Men det er sant, eg døypte og Stefanas’ hus. Elles veit eg ikkje, at eg hev døypt nokon annan. 046 1CO 001 017 For Kristus sende meg ikkje ut til å døypa, men til å forkynna evangeliet, ikkje med vise ord, so Kristi kross ikkje skulde missa si kraft. 046 1CO 001 018 For ordet um krossen er vel dårskap for deim som vert fortapte, men for oss som vert frelste, er det ei Guds kraft. 046 1CO 001 019 For det stend skrive: «Eg vil tyna visdomen hjå dei vise og spilla vitet hjå dei vituge.» 046 1CO 001 020 Kvar er ein vismann? Kvar er ein skriftlærd? Kvar er ein granskar av denne verdi? Hev ikkje Gud gjort visdomen i verdi til dårskap? 046 1CO 001 021 For då verdi ved sin visdom ikkje kjende Gud i Guds visdom, so fann Gud for godt ved forkynnings dårskap å frelsa deim som trur, 046 1CO 001 022 etter som både jødar krev teikn, og grækarar søkjer visdom, 046 1CO 001 023 men me forkynner Kristus krossfest, som er ei avstyggjing for jødar og ein dårskap for grækarar, 046 1CO 001 024 men for deim som er kalla, både jødar og grækarar, forkynner me Kristus, Guds kraft og Guds visdom. 046 1CO 001 025 For Guds dårskap er visare enn menneski, og Guds vanmagt er sterkare enn menneski. 046 1CO 001 026 Sjå då på dykkar kall, brør! at ikkje mange vise etter kjøtet vart kalla, ikkje mange megtige, ikkje mange høgætta; 046 1CO 001 027 men det som er dårlegt i verdi, det hev Gud valt seg ut, so han kunde gjera dei vise til skammar, og det som er veikt i verdi, det hev Gud valt seg ut, so han kunde gjera det sterke til skammar. 046 1CO 001 028 Og det som er lågt i verdi og vanvyrdt, det hev Gud valt seg ut, og det som er ingen ting, so han kunde gjera det til inkjes som er noko, 046 1CO 001 029 so ikkje noko kjøt skal rosa seg for Gud. 046 1CO 001 030 Men av honom er de i Kristus Jesus, som for oss hev vorte visdom frå Gud og rettferd og helging og utløysing, 046 1CO 001 031 so at, som det stend skrive, den som rosar seg, skal rosa seg i Herren. 046 1CO 002 001 Og eg, då eg kom til dykk brør, kom eg ikkje med meisterskap i ord eller i visdom og forkynte dykk Guds vitnemål. 046 1CO 002 002 For eg vilde ikkje vita noko imillom dykk, utan Jesus Kristus og honom krossfest. 046 1CO 002 003 Og eg var hjå dykk med vanstyrke og med otte og med mykje hjartebiv. 046 1CO 002 004 Og mitt ord og mi forkynning var ikkje med visdoms yvertalande ord, men med framsyning av ande og kraft, 046 1CO 002 005 so trui dykkar ikkje skulde vera grunna på menneskje-visdom, men på Guds kraft. 046 1CO 002 006 Men me talar visdom hjå dei fullkomne, men ein visdom som ikkje høyrer denne verdi til eller herrarne i denne verdi, dei som forgjengst. 046 1CO 002 007 Men som ein løyndom talar me Guds visdom, den dulde, som Gud frå ævelege tider hev etla til vår herlegdom, 046 1CO 002 008 Den ingen av herrarne i denne verdi kjende; for hadde dei kjent honom, so hadde dei ikkje krossfest herlegdoms-herren; 046 1CO 002 009 men som skrive stend: «Det som auga ikkje såg og øyra ikkje høyrde, og som ikkje kom upp i menneskjehjarta, det som Gud etla dei som elskar honom.» 046 1CO 002 010 Men for oss hev Gud openberra det ved sin Ande; for Anden ransakar alle ting, jamvel dypterne i Gud. 046 1CO 002 011 For kva menneskje veit kva som bur i menneskjet, utan menneskjeåndi, som er i det? So veit heller ingen, utan Guds Ande, kva som bur i Gud. 046 1CO 002 012 Men me hev ikkje fenge den ande som høyrer verdi til, men den Ande som er av Gud, so me skal kjenna det som er oss gjeve av Gud, 046 1CO 002 013 det som me talar um, ikkje med ord som er lærde av menneskjeleg visdom, men med ord som er lærde av den heilage Ande, med di me tyder åndelege ting med åndelege ord. 046 1CO 002 014 Men eit naturleg menneskje tek ikkje mot det som høyrer Guds Ande til; for det er honom ein dårskap, og han kann ikkje kjenna det, for det vert dømt åndeleg. 046 1CO 002 015 Men den åndelege dømer alt, men sjølv vert han dømd av ingen. 046 1CO 002 016 For kven kjende Herrens hug, so han kunde læra honom? Men me hev Kristi hug. 046 1CO 003 001 Og eg, brør, kunde ikkje tala til dykk som til åndelege, men berre som til kjøtlege, som til nyfødingar i Kristus. 046 1CO 003 002 Eg gav dykk mjølk å drikka og ikkje fast føda; for de tolde det ikkje endå. Ja, de toler det ikkje enno, 046 1CO 003 003 for de er enno kjøtlege; for når det er ovund og trætta millom dykk, er de då ikkje kjøtlege og ferdast på menneskjevis? 046 1CO 003 004 For når ein segjer: «Eg held meg til Paulus, » og ein annan: «Eg til Apollos», er de ikkje då menneskje? 046 1CO 003 005 Kva er då Apollos, og kva er Paulus? Tenarar som de kom til trui ved, og det etter som Herren gav kvar for seg. 046 1CO 003 006 Eg planta, Apollos vatna; men Gud gav vokster. 046 1CO 003 007 So er no korkje den noko som planter, eller den som vatnar, men Gud som gjev vokster. 046 1CO 003 008 Den som plantar, og den som vatnar, er eitt, men kvar skal få si eigi løn etter sitt eige arbeid. 046 1CO 003 009 For me er Guds medarbeidarar, de er Guds åkerland, Guds bygnad. 046 1CO 003 010 Etter den Guds nåde som er meg gjeven, hev eg lagt grunnvoll som ein vis byggmeister, men ein annan byggjer uppå; men kvar sjå til, korleis han byggjer uppå! 046 1CO 003 011 For annan grunnvoll kann ingen leggja enn den som er lagd, det er Jesus Kristus. 046 1CO 003 012 Men um nokon byggjer på denne grunnvollen med gull, sylv, dyre steinar, tre, høy, strå, 046 1CO 003 013 då skal kvar manns verk verta synbert; for dagen skal syna det, for han vert openberra med eld; og korleis kvar manns verk er, det skal elden prøva. 046 1CO 003 014 Um nokon manns verk som han bygde, stend seg, so skal han få løn; 046 1CO 003 015 um nokon manns verk brenn upp, so skal han missa henne; sjølv skal han då verta frelst, men so som gjenom eld. 046 1CO 003 016 Veit de ikkje at de er Guds tempel, og Guds Ande bur i dykk? 046 1CO 003 017 Tyner nokon Guds tempel, honom skal Gud tyna; for heilagt er Guds tempeler, og det er de. 046 1CO 003 018 Ingen dåre seg sjølv! Um nokon millom dykk tykkjest vera vis i denne verdi, lat honom verta ei dåre, so han kann verta vis! 046 1CO 003 019 For visdomen som høyrer denne verdi til, er dårskap for Gud. For det stend skrive: «Han fangar dei vise i deira sløgd, » 046 1CO 003 020 og atter: «Herren kjenner tankarne hjå dei vise, at dei er fåfengde.» 046 1CO 003 021 Difor skal ingen rosa seg av menneskje; for alt høyrer dykk til, 046 1CO 003 022 anten det er Paulus eller Apollos eller Kefas, anten det er verdi eller liv eller daude, anten det er det som no er, eller det som koma skal: alt høyrer dykk til; 046 1CO 003 023 men de høyrer Kristus til, og Kristus høyrer Gud til. 046 1CO 004 001 Soleis halde folk oss for Kristi tenarar og hushaldarar yver Guds løyndomar! 046 1CO 004 002 Elles vert det kravt av hushaldarar, at dei må verta funne true. 046 1CO 004 003 Men for meg hev det lite på seg å verta dømd for dykk eller av ein menneskjeleg domstol; ja, eg dømer ikkje meg sjølv di heller. 046 1CO 004 004 For vel veit eg ingen ting med meg sjølv, men med det er eg ikkje rettferdiggjord; men den som dømer meg, er Herren. 046 1CO 004 005 Døm difor ikkje nokon fyre tidi, fyrr Herren kjem, han som og skal føra fram i ljoset det som er dult i myrkret, og openberra råderne i hjarto; og då skal kvar og ein få si ros av Gud. 046 1CO 004 006 Dette, brør, hev eg yverført på meg sjølv og Apollos for dykkar skuld, so de må læra av oss at ein ikkje skal ganga lenger enn det som skrive stend, so ingen av dykk skal blåsa seg upp for den eine i mot den andre. 046 1CO 004 007 For kven gjev vel deg fyremun? Og kva hev du, som du ikkje hev fenge? Men um du no og hev fenge noko, kvi rosar du deg då, som um du ikkje hadde fenge det? 046 1CO 004 008 De hev alt vorte mette, de hev alt vorte rike, utan oss hev de vorte herrar; ja, gjev de hadde vorte herrar, so me og kunde vera herrar saman med dykk! 046 1CO 004 009 For eg tykkjer at Gud hev synt oss apostlar fram som dei ringaste, som dømde til dauden; for me hev vorte til ei bisn for verdi, både for englar og for menneskje. 046 1CO 004 010 Me er dårar for Kristi skuld, men de er kloke i Kristus; me er veike, men de er sterke; de er heidra, men me ærelause. 046 1CO 004 011 Til denne stund er me både hungrige og tyrste og nakne og slegne og heimlause, 046 1CO 004 012 og mødde, med di me arbeider med våre eigne hender; me vert utskjelte, og me velsignar; me vert forfylgde, og me tek det med tol; 046 1CO 004 013 me vert spotta, og me påminner; me hev vorte som avrak i verdi, utskot for alle til denne stund. 046 1CO 004 014 Eg skriv ikkje dette til vanæra for dykk, men av di de er mine kjære born, påminner eg dykk. 046 1CO 004 015 For um de hev ti tusund læremeistrar i Kristus, so hev de då ikkje mange feder; for i Kristus Jesus hev eg avla dykk ved evangeliet. 046 1CO 004 016 Eg legg dykk difor på hjarta: Vert mine etterfylgjarar! 046 1CO 004 017 Difor sende eg dykk Timoteus, som er min kjære og trufaste son i Herren, at han skulde minna dykk um mine vegar i Kristus, soleis som eg lærer alle stader hjå kvar kyrkjelyd. 046 1CO 004 018 Men sume hev blåse seg upp i von um, at eg ikkje skulde koma til dykk. 046 1CO 004 019 Men eg kjem til dykk snart, um Herren vil, og fær då læra å kjenna ikkje ordi, men krafti hjå dei uppblåsne. 046 1CO 004 020 For Guds rike stend ikkje i ord, men kraft. 046 1CO 004 021 Kva vil de? Skal eg koma til dykk med ris eller med kjærleik og ei smålåti ånd? 046 1CO 005 001 Der gjeng allfares ord um hor hjå dykk, og det slikt hor, som ikkje ein gong vert nemnt hjå heidningarne, at ein held seg med kona åt far sin. 046 1CO 005 002 Og de blæs dykk upp, endå de langt heller skulde syrgja, so den som hev gjort denne gjerningi, kunde verta støytt ifrå dykk! 046 1CO 005 003 For eg, som vel er fråverande med likamen, men nærverande med åndi, eg hev alt dømt, som eg var nærverande, at den som hev gjort dette, 046 1CO 005 004 han skal i vår Herre Jesu Kristi namn, med di de og mi ånd kjem saman i vår Herre Jesu Kristi kraft, 046 1CO 005 005 verta yvergjeven til Satan til tyning av kjøtet, so åndi kann verta frelst på Herren Jesu dag. 046 1CO 005 006 Det er ikkje fagert det som de rosar dykk av. Veit de ikkje, at ein liten surdeig syrer heile deigen? 046 1CO 005 007 Reinsa difor ut den gamle surdeigen, so de kann vera ny deig, liksom de er usyrde; for ogso vårt påskelamb er slagta: Kristus. 046 1CO 005 008 Lat oss so halda helg, ikkje med gamall surdeig, ikkje med vondskap og argskaps surdeig, men med reinleiks og sannings usyrde brød! 046 1CO 005 009 Eg skriv til dykk i brevet, at de ikkje skulde hava umgjenge med horkarar, 046 1CO 005 010 og då meinte eg ikkje horkararne av denne verdi i det heile, eller giruge eller røvarar eller avgudsdyrkarar, for elles laut de ganga ut or verdi; 046 1CO 005 011 men eg skreiv til dykk at de ikkje skal hava umgjenge med nokon, som er kalla bror og er ein horkar eller girug eller avgudsdyrkar eller baktalar eller drikkar eller røvar, so de ikkje ein gong et i saman med honom. 046 1CO 005 012 For kva hev vel eg med å døma deim som er utanfor? Dømer ikkje de og berre dei som er innanfor? 046 1CO 005 013 men Gud skal døma deim som er utanfor. So støyt då ut den vonde frå dykk sjølve! 046 1CO 006 001 Vågar nokon av dykk, når han hev sak mot ein annan, å søkja dom hjå dei urettferdige og ikkje hjå dei heilage? 046 1CO 006 002 Eller veit de ikkje, at dei heilage skal døma verdi? Og dersom verdi vert dømd av dykk, er de då uverdige til å døma i dei minste saker? 046 1CO 006 003 Veit de ikkje, at me skal døma englar, og då vel mykje meir i timelege ting? 046 1CO 006 004 Når de då hev saker um timelege ting, so set de deim til domarar som er vanvyrde i kyrkjelyden! 046 1CO 006 005 Til skam for dykk segjer eg dette. So finst der då ingen vis mann hjå dykk, ikkje ein einaste som kann skilja trætta for bror sin? 046 1CO 006 006 Men bror fører sak mot bror, og det endå for vantruande domarar. 046 1CO 006 007 Det er no i det heile eit tap for dykk at de hev sak med kvarandre. Kvi lid de ikkje heller urett? Kvi toler de ikkje heller uskil? 046 1CO 006 008 Men de gjer urett og uskil, og det endå mot brør! 046 1CO 006 009 Eller veit de ikkje, at dei urettferdige ikkje skal erva Guds rike? Lat dykk ikkje dåra! Korkje lauslevande eller avgudsdyrkarar eller horkarar eller blautfengne eller slike som syndar mot naturi, 046 1CO 006 010 eller tjuvar eller giruge eller drikkarar eller baktalarar eller røvarar skal erva Guds rike. 046 1CO 006 011 Og slike var sume av dykk; men de er avtvegne, men de er helga, de er rettferdiggjorde ved Herren Jesu namn og i vår Guds Ande. 046 1CO 006 012 Alt hev eg lov til, men ikkje alt gagnar; alt hev eg lov til, men eg skal ikkje lata noko få vald yver meg. 046 1CO 006 013 Maten er for magen, og magen for maten; og Gud skal gjera ende både på den eine og den andre. Men likamen er ikkje for hor, men for Herren, og Herren for likamen. 046 1CO 006 014 Og Gud vekte upp Herren og skal og vekkja oss upp ved si kraft. 046 1CO 006 015 Veit de ikkje, at dykkar likamar er Kristi lemer? Skal eg då taka Kristi lemer og gjera deim til lemer åt ei skjøkja? Langt ifrå! 046 1CO 006 016 Eller veit de ikkje, at den som held seg til skjøkja, er ein likam med henne? For det er sagt: «Dei tvo skal vera eitt kjøt.» 046 1CO 006 017 Men den som held seg til Herren, er ein ande med honom. 046 1CO 006 018 Fly hor! All synd som eit menneskje kann gjera, er utanfor likamen; men den som gjer hor, syndar imot sin eigen likam. 046 1CO 006 019 Eller veit de ikkje, at likamen dykkar er eit tempel for den Heilage Ande som bur i dykk, han som de hev frå Gud, og at de ikkje er dykkar eigne? 046 1CO 006 020 For de er dyrt kjøpte. Æra då Gud i dykkar likam! 046 1CO 007 001 Men vedkomande det som de skreiv um, so er det godt for ein mann at han ikkje rører ei kvinna. 046 1CO 007 002 Men for hor skuld skal kvar mann hava si eigi kona, og kvar kvinna sin eigen mann! 046 1CO 007 003 Mannen skal gjera sin skyldnad mot kona, og like eins kona imot mannen! 046 1CO 007 004 Kona råder ikkje yver sin eigen likam, men mannen; like eins råder ikkje heller mannen yver sin eigen likam, men kona. 046 1CO 007 005 Haldt dykk ikkje frå einannan, utan etter samråd, til ei tid, so de kann liva berre for bøn, og kom so atter saman, so Satan ikkje skal freista dykk, av di de ikkje kann vera fråhaldande. 046 1CO 007 006 Men dette segjer eg som eit løyve, ikkje til påbod. 046 1CO 007 007 For eg vilde at alle menneskje var liksom eg; men kvar hev si eigi nådegåva av Gud, den eine so, den andre so. 046 1CO 007 008 Til dei ugifte og til enkjorne segjer eg: Det er godt for deim um dei vert verande som eg. 046 1CO 007 009 Men kann dei ikkje halda seg frå, so fær dei gifta seg, for det er betre å gifta seg enn å lida brune. 046 1CO 007 010 Men deim som er gifte, byd ikkje eg, men Herren, at kona ikkje må skiljast frå mannen - 046 1CO 007 011 men er ho skild frå honom, skal ho verta verande ugift eller semjast med mannen - og at ein mann ikkje må skilja seg frå kona si. 046 1CO 007 012 Til dei andre segjer eg, ikkje Herren: Um ein bror hev ei vantruande kona, og ho samtykkjer i å bu hjå honom, so skal han ikkje skilja seg frå henne; 046 1CO 007 013 og ei kona som hev ein vantruande mann, og han samtykkjer å bu hjå henne, ho skal ikkje skilja seg frå mannen! 046 1CO 007 014 For den vantruande mannen er helga ved kona, og den vantruande kona er helga ved broren; for elles var borni dykkar ureine, men no er dei heilage. 046 1CO 007 015 Men skil den vantruande seg ifrå, so lat honom skilja seg; for broren eller systeri er ikkje trælbundne i slike ting, men Gud hev kalla oss til fred. 046 1CO 007 016 For kva veit du, kona, um du kann frelsa mannen? Eller kva veit du, mann, um du kann frelsa kona? 046 1CO 007 017 Berre at kvar må ferdast so som Herren hev gjeva honom, som Gud hev kalla honom. Og soleis segjer eg fyre i alle kyrkjelydarne. 046 1CO 007 018 Er nokon kalla då han var nokon umskoren, so drage han ikkje fyrehud yver; er nokon kalla då han var u-umskoren, so late han seg ikkje umskjera! 046 1CO 007 019 Umskjering er ingen ting, og fyrehud er ingen ting, men det å halda Guds bod. 046 1CO 007 020 Kvar og ein verte verande i det kall som han er kalla i! 046 1CO 007 021 Er du kalla som træl, so syt ikkje for det! Men kann du og verta fri, so gjer heller bruk av det! 046 1CO 007 022 For den træl som er kalla i Herren, han er Herrens frigjevne; like eins og den frie som er kalla, han er Kristi træl. 046 1CO 007 023 De er dyrt kjøpte; vert ikkje trælar for menneskje! 046 1CO 007 024 I det stand som kvar er kalla i, brør, i det verte han verande hjå Gud! 046 1CO 007 025 Men um møyarne hev eg ikkje noko bod frå Herren, men eg segjer mi meining, sidan eg av Herren hev fenge miskunn til å vera truverdig. 046 1CO 007 026 Eg meiner då det, at det for den noverande naud skuld er godt for eit menneskje å vera soleis. 046 1CO 007 027 Er du bunden til ei kona, so søk ikkje skilsmål! Er du ubunden av ei kona, so søk ikkje ei kona! 046 1CO 007 028 Men um du og gifter deg, syndar du ikkje; og um ei møy gifter seg, syndar ho ikkje; men slike kjem til å få trengsla for kjøtet, men eg vilde gjerne spara dykk. 046 1CO 007 029 Men det segjer eg, brør: Tidi er stutt, so at dei som hev konor, skal heretter vera som dei som ikkje hev, 046 1CO 007 030 og dei gråtande som ikkje gråtande, og dei glade som ikkje glade, og dei kjøpande som ikkje eigande, 046 1CO 007 031 og dei som brukar denne verdi, som dei som ikkje brukar henne; for skapnaden åt denne verdi forgjengst. 046 1CO 007 032 Eg vil helst at de skal vera utan umsut. Den ugifte hev umsut for det som høyrer Herren til, korleis han kann vera Herren til hugnad. 046 1CO 007 033 Men den gifte hev umsut for det som høyrer verdi til, korleis han skal vera kona til hugnad. 046 1CO 007 034 Det er skilnad på kona og møy. Den ugifte kvinna hev umsut for det som høyrer Herren til, at ho kann vera heilag både på likam og ånd; men den gifte hev umsut for det som høyrer verdi til, korleis ho kann vera mannen til hugnad. 046 1CO 007 035 Dette segjer eg til dykkar eige gagn, ikkje til å setja ei snara for dykk, men til å fremja sømd og stødt vedhald for Herren. 046 1CO 007 036 Men um nokon trur at det er urett for hans ugifte dotter, når ho er utyver ungdomsalderen, og det må so vera, han gjere då som han vill, han syndar ikkje; lat deim gifta seg! 046 1CO 007 037 Men den som stend fast i hjarta og ikkje er nøydd, men hev vald yver sin eigen vilja og hev sett seg det fyre i sitt hjarta at han vil halda dotter si ugift, han gjer vel; 046 1CO 007 038 so at både den som gifter burt, gjer vel, og den som ikkje gifter burt, gjer betre. 046 1CO 007 039 Ei kona er bundi so lenge mannen hennar liver; men når mannen hennar er avsovna, er ho fri, so ho kann gifta seg med kven ho vil, berre det vert gjort i Herren. 046 1CO 007 040 Men sælare er ho, um ho vert verande som ho er, etter mi meining. Men eg trur og at eg hev Guds Ande. 046 1CO 008 001 Men vedkomande avgudsoffer, so veit me at me alle hev kunnskap. - Kunnskapen blæs upp, men kjærleiken byggjer upp. 046 1CO 008 002 Um nokon tykkjest kjenna noko, han hev aldri kjent noko soleis som ein skal kjenna det. 046 1CO 008 003 Men um nokon elskar Gud, so er han kjend av honom. - 046 1CO 008 004 Vedkomande eting av avgudsoffer, so veit me at ingen avgud i verdi er til, og at det finst ingen annan Gud enn ein. 046 1CO 008 005 For um det og er dei som vert kalla gudar anten i himmelen eller på jordi - som det er mange gudar og mange herrar - 046 1CO 008 006 so finst det då for oss berre ein Gud, Faderen, som alle ting er av, og me til honom, og ein Herre, Jesus Kristus, som alle ting er til ved, og me ved honom. 046 1CO 008 007 Men den kunnskap er ikkje hjå alle; men sume gjer seg endå samvit for avguden skuld og et det som avgudsoffer, og då samvitet deira er veikt, vert det ureint. 046 1CO 008 008 Men mat gjev oss ikkje verd for Gud; korkje vinn me noko um me et, eller taper noko um me ikkje et. 046 1CO 008 009 Men sjå til at ikkje denne fridomen dykkar vert til støyt for dei veike! 046 1CO 008 010 For um nokon ser deg som hev kunnskap sitja til bords i avgudshuset, vert då ikkje samvitet hjå honom som er veik, tilstyrkt til å eta avgudsoffer? 046 1CO 008 011 Og den veike bror, som Kristus døydde for, vert då fortapt for din kunnskap skuld! 046 1CO 008 012 Men når de soleis syndar imot brørne og sårar deira veike samvit, so syndar de mot Kristus. 046 1CO 008 013 Difor, dersom mat valdar støyt for bror min, so vil eg i all æva ikkje eta kjøt, so eg ikkje skal valda støyt for bror min. 046 1CO 009 001 Er eg ikkje fri? Er eg ikkje apostel? Hev eg ikkje set Jesus, vår Herre? Er ikkje de mitt verk i Herren? 046 1CO 009 002 Er eg ikkje apostel for andre, so er eg det då for dykk; for de er innsiglet på mitt apostel-embætte i Herren. 046 1CO 009 003 Dette er mitt forsvar mot deim som dømer meg. 046 1CO 009 004 Hev me ikkje rett til å eta og drikka? 046 1CO 009 005 Hev me ikkje rett til å føra med oss ei syster som kona liksom og dei andre apostlar og Herrens brør og Kefas? 046 1CO 009 006 Eller er det berre eg og Barnabas som ikkje hev rett til å sleppa å arbeida? 046 1CO 009 007 Kven gjer vel nokon gong hertenesta på eigen kostnad? Kven plantar ein vinhage og et ikkje av frukti hans? Eller kven føder ei hjord og et ikkje av mjølki frå hjordi? 046 1CO 009 008 Talar eg dette berre etter menneskjevis, eller segjer ikkje lovi og dette? 046 1CO 009 009 For i Mose lov stend det skrive: «Du skal ikkje setja muleband på ein ukse når han treskjer.» Er det uksane Gud hev umsut for, 046 1CO 009 010 eller segjer han det berre for vår skuld? For det er for vår skuld det er skrive, at den som pløgjer, skal pløgja med von, og den som treskjer, skal gjera det med von um å få sin lut. 046 1CO 009 011 Hev me sått for dykk dei åndelege ting, er det då noko stort um me haustar dykkar timelege ting? 046 1CO 009 012 Hev andre rett yver dykk, skulde då ikkje me mykje meir hava det? Men me hev ikkje bruka denne retten, me toler alt, so me ikkje skal leggja noko hinder for Kristi evangelium. 046 1CO 009 013 Veit de ikkje, at dei som gjer tenesta med det heilage, fær føda av heilagdomen? dei som gjer tenesta ved altaret, fær lut med altaret? 046 1CO 009 014 Soleis hev og Herren skipa det so for deim som forkynner evangeliet, at dei skal liva av evangeliet. 046 1CO 009 015 Men eg hev ikkje gjort bruk av noko av dette. Eg skriv ikkje dette difor, at det skal verta so med meg; for det var betre for meg å døy, enn at nokon skulde gjera mi ros til inkjes. 046 1CO 009 016 For um eg forkynner evangeliet, so er det ikkje noko å rosa meg av, for det ligg naudsynt på meg; ja, usæl eg, um eg ikkje forkynner evangeliet! 046 1CO 009 017 For um eg gjer dette godviljugt, hev eg løn; men gjer eg det uviljugt, so er det då eit hushald som er meg yverlate. 046 1CO 009 018 Kva er då mi løn? At eg, når eg forkynner evangeliet, gjer det for inkje, so eg ikkje brukar min rett i evangeliet. 046 1CO 009 019 For endå eg er fri for alle, hev eg då gjort meg sjølv til tenar for alle, so eg kann vinna dei fleste. 046 1CO 009 020 Og eg hev vorte som ein jøde for jødarne, so eg kann vinna jødar; for deim under lovi, som eg var under lovi - endå eg ikkje er under lovi - so eg kann vinna deim som er under lovi; 046 1CO 009 021 for deim som er utan lov, som om eg var utan lov - endå eg ikkje er lovlaus for Gud, men lovbunden for Kristus - so eg kann vinna dei som er utan lov. 046 1CO 009 022 For dei veike hev eg vorte veik, so eg kann vinna dei veike; for dei alle hev eg vorte alt, for at eg i alle høve skal kunna frelsa nokre. 046 1CO 009 023 Men alt gjer eg for evangeliet skuld, for at eg skal få lut i det. 046 1CO 009 024 Veit de ikkje, at dei som kapprenner på skeidvollen, dei renner vel alle, men ein tek sigersprisen? Renn då soleis, so de kann få honom! 046 1CO 009 025 Kvar den som er med i tevling, er fråhaldande i alt, hine so dei kann få ein forgjengeleg krans, men me ein uforgjengeleg. 046 1CO 009 026 So renner eg då soleis, ikkje som på det uvisse; eg fiktar ikkje som den som slær ut i veret. 046 1CO 009 027 Men eg tvingar min likam og trælkar honom, so ikkje eg som preikar for andre, skal sjølv verta funnen uverdig. 046 1CO 010 001 Men eg vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um at federne våre var alle under skyi og gjekk alle gjenom havet 046 1CO 010 002 og vart alle døypte til Moses i skyi og havet, 046 1CO 010 003 og dei åt alle den same åndelege maten 046 1CO 010 004 og drakk alle den same åndelege drykken; for dei drakk av det åndelege berget som fylgde deim; og berget var Kristus. 046 1CO 010 005 Men like vel hadde Gud ikkje hugnad i dei fleste av deim; for dei vart nedslegne i øydemarki. 046 1CO 010 006 Men desse ting hev vorte fyredøme for oss, so ikkje me skal trå etter det vonde liksom dei trådde. 046 1CO 010 007 Vert ikkje heller avgudsdyrkarar liksom nokre av deim! som skrive stend: «Folket sette seg ned til å eta og drikka og stod upp til å leika.» 046 1CO 010 008 Lat oss ikkje heller driva hor, liksom nokre av deim dreiv hor og fall på ein dag tri og tjuge tusund! 046 1CO 010 009 Lat oss ikkje heller freista Kristus, liksom nokre av deim freista honom og vart tynte av hoggormar! 046 1CO 010 010 Murra ikkje heller, liksom nokre av deim murra og vart tynte av tynaren! 046 1CO 010 011 Men dette hende deim som fyredøme, men det er skrive til påminning for oss som dei siste tider er komne til. 046 1CO 010 012 Difor, den som tykkjer han stend, han sjå til at han ikkje fell! 046 1CO 010 013 Dykk hev ingi freisting råka som menneskje ikkje kann bera; men Gud er trufast, som ikkje skal lata dykk verta freista utyver det de toler, men skal gjera både freistingi og utgangen slik at de kann halda det ut. 046 1CO 010 014 Difor, mine kjære, fly frå avgudsdyrkingi! 046 1CO 010 015 Eg talar som til skynsame folk. Døm sjølv um det eg segjer! 046 1CO 010 016 Velsigningskalken som me velsignar, er han ikkje samfund med Kristi blod? Brødet som me bryt, er det ikkje samfund med Kristi likam? 046 1CO 010 017 Av di der er eitt brød, er me ein likam, endå me er mange; for me er alle samhavande i det eine brødet. 046 1CO 010 018 Sjå til Israel etter kjøtet! Hev ikkje dei som et offeri, samfund med altaret? 046 1CO 010 019 Kva meiner eg so? At avgudsoffer til? eller at ein avgud er til? 046 1CO 010 020 Nei, men at det dei ofrar, det ofrar dei til vonde ånder og ikkje til Gud; men eg vil ikkje at de skal koma i samfund med dei vonde ånder. 046 1CO 010 021 De kann ikkje drikka kalken til Herren og kalken til vonde ånder; de kann ikkje hava bordsamlag med Herren og bordsamlag med vonde ånder. 046 1CO 010 022 Eller torer me eggja Herren til harm? Me er då vel ikkje sterkare enn han? 046 1CO 010 023 Alt hev eg lov til, men ikkje alt gagnar. Alt hev eg lov til, men ikkje alt uppbyggjer. 046 1CO 010 024 Ingen søkje bate for seg sjølv, men det som batar den andre! 046 1CO 010 025 Et alt som vert selt i slagtarbudi, og spør ikkje meir um det for samvitet skuld! 046 1CO 010 026 For jordi og alt det som fyller henne, høyrer Herren til. 046 1CO 010 027 Og um nokon av dei vantruande bed dykk til gjest, og de vil ganga dit, so et alt som vert framsett for dykk, og spør ikkje meir um det for samvitet skuld! 046 1CO 010 028 Men um nokon segjer til dykk: «Dette er avgudsoffer, » so et ikkje, for hans skuld som fortalde det, og for samvitet skuld. 046 1CO 010 029 Samvitet, segjer eg, ikkje eins eige, men samvitet hjå den andre. For kvi skal min fridom dømast av annan manns samvit? 046 1CO 010 030 Um eg et med takk, kvi skal eg då verta spotta for det som eg takkar for? 046 1CO 010 031 Anten de so et eller drikk, eller kva de gjer, so gjer alt til Guds æra! 046 1CO 010 032 Ver ikkje til meinstøyt korkje for jødar eller grækarar eller for Guds kyrkja, 046 1CO 010 033 liksom eg og i alt strævar å tekkjast alle, då eg ikkje søkjer det som er gagnlegt for meg sjølv, men for dei mange, at dei må verta frelste. 046 1CO 011 001 Vert mine etterfylgjarar, liksom eg fylgjer etter Kristus! 046 1CO 011 002 Eg rosar dykk, brør, at de minnest meg i alle ting, og at de held fast på mine fyreskrifter, so som eg gav dykk deim. 046 1CO 011 003 Men eg vil de skal vita, at hovudet for kvar mann er Kristus, og hovudet for kvinna er mannen, og hovudet for Kristus er Gud. 046 1CO 011 004 Kvar mann som bed eller talar profetord og då hev noko på hovudet, han vanærar hovudet sitt. 046 1CO 011 005 Men kvar kvinna som bed eller talar profetord utan hovudbunad, ho vanærar hovudet sitt; for det er eitt og det same som ho var raka. 046 1CO 011 006 For dersom ei kvinna ikkje brukar hovudbunad, so lat henne og klyppa av seg håret; men er det usømelegt for ei kvinna å klyppa eller raka av seg håret, so lat henne bruka hovudbunad! 046 1CO 011 007 For ein mann skal ikkje hava noko på hovudet, då han er Guds bilæte og æra; men kvinna er mannsens æra. 046 1CO 011 008 For mannen er ikkje av kvinna, men kvinna av mannen. 046 1CO 011 009 For mannen vart ikkje heller skapt for kvinna skuld, men kvinna for mannen skuld. 046 1CO 011 010 Difor skal kvinna hava lydskyldnads-merke på hovudet for englarne skuld. 046 1CO 011 011 Men i Herren er korkje kvinna noko framfor mannen eller mannen noko framfor kvinna. 046 1CO 011 012 For liksom kvinna er av mannen, so er og mannen ved kvinna; og alt er av Gud. 046 1CO 011 013 Døm hjå dykk sjølve! Er det sømelegt at ei kvinna bed til Gud utan hovudbunad? 046 1CO 011 014 Lærer ikkje sjølve naturi dykk, at um ein mann let håret veksa langt, er det honom til vanæra, 046 1CO 011 015 men um ei kvinna let håret veksa langt, er det henne til æra? for det lange håret er gjeve henne til sveip. 046 1CO 011 016 Men dersom nokon vil vera trættekjær, so hev ikkje me den sedvane, og ikkje Guds kyrkjelydar heller. 046 1CO 011 017 Men når eg fyreskriv dette, rosar eg ikkje at de kjem saman, ikkje til det betre, men til det verre. 046 1CO 011 018 For fyrst so høyrer eg, at når de kjem saman i kyrkjelyden, so er der usamnad hjå dykk, og eg trur det for ein deil. 046 1CO 011 019 For det lyt vera serflokkar hjå dykk, so dei velrøynde kann verta openberre millom dykk. 046 1CO 011 020 Når de so kjem saman, vert det ikkje Herrens nattverd det et. 046 1CO 011 021 For når de et, so tek kvar fyrst sin eigen mat, og den eine hungrar, men den andre fyller seg. 046 1CO 011 022 Hev de ikkje hus til å eta og drikka i? Eller vanvyrder de Guds kyrkja og vanærar deim som ingen ting hev? Kva skal eg segja dykk? Skal eg rosa dykk? I dette rosar eg dykk ikkje. 046 1CO 011 023 For eg hev fenge frå Herren det som eg og hev yvergjeve dykk, at Herren Jesus, den natti han vart sviken, tok han eit brød, 046 1CO 011 024 og takka og braut det og sagde: «Dette er min likam som er for dykk. Gjer dette til minne um meg!» 046 1CO 011 025 Like eins tok han og kalken etter kveldverden og sagde: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. So ofte som de drikk av han, so gjer dette til minne um meg!» 046 1CO 011 026 For so ofte som de et dette brødet og drikk denne kalken, so forkynner de Herrens daude, til dess han kjem. 046 1CO 011 027 Difor, den som et brødet og drikk Herrens kalk uverdigt, han vert skuldig i Herrens likam og blod. 046 1CO 011 028 Men kvart menneskje prøve seg sjølv, og so ete han av brødet og drikke av kalken! 046 1CO 011 029 For den som et og drikk, han et og drikk seg sjølv til dom, når han ikkje gjer skil på Herrens likam. 046 1CO 011 030 Difor er det mange veike og sjuke hjå dykk, og mange sovnar av. 046 1CO 011 031 Men dersom me dømde oss sjølve, vart me ikkje dømde. 046 1CO 011 032 Men når me vert dømde, vert me refste av Herren, so me ikkje skal verta fordømde saman med verdi. 046 1CO 011 033 Difor, mine brør, når de kjem saman til å eta, so skift med kvarandre! 046 1CO 011 034 Men dersom nokon hungrar, so ete han heime, so de ikkje skal koma saman til dom. Det andre skal eg fyreskriva når eg kjem. 046 1CO 012 001 Men um dei åndelege gåvor vil eg ikkje at de skal vera uvitande, brør! 046 1CO 012 002 De veit at då de var heidningar, let de dykk draga til dei mållause avgudarne, etter som de vart dregne. 046 1CO 012 003 Difor kunngjer eg dykk, at ingen som talar i Guds Ande, segjer: «Forbanna er Jesus, » og ingen kann segja: «Jesus er Herre, » utan i den Heilage Ande. 046 1CO 012 004 Det er skil på nådegåvor, men Anden er den same. 046 1CO 012 005 Og det er skil på tenestor, men Herren er den same. 046 1CO 012 006 Og det er skil på kraftige verknader, men Gud er den same, som verkar alt i alle. 046 1CO 012 007 Men openberringi av Anden fær kvar og ein til det som er gagnlegt. 046 1CO 012 008 For ein fær visdoms tale ved Anden, men ein annan kunnskaps tale ved den same Ande; 046 1CO 012 009 ein annan tru ved den same Ande, ein annan nådegåvor til å lækja ved den same Ande; 046 1CO 012 010 ein annan kraft til å gjera under, ein annan profetgåva, ein annan gåva til å prøva ånder, ein annan ymse tungor, ein annan tyding av tungor. 046 1CO 012 011 Men alt dette verkar ein og den same Ande, som skifter ut til kvar for seg, etter som han vil. 046 1CO 012 012 For liksom likamen er ein og hev mange lemer, men alle lemerne på likamen er ein likam, endå dei er mange, soleis er det og med Kristus. 046 1CO 012 013 For i ein Ande er me alle døypte til å vera ein likam - anten me er jødar eller grækarar eller trælar eller frie - og alle hev me fenge drikka ein Ande. 046 1CO 012 014 For likamen er ikkje heller ein lem, men mange. 046 1CO 012 015 Um foten vilde segja: «Då eg ikkje er hand, so høyrer eg ikkje med til likamen, » so høyrer han då like fullt med til likamen. 046 1CO 012 016 Og um øyra vilde segja: «Då eg ikkje er auga, so høyrer eg ikkje med til likamen, » so høyrer det då like fullt med til likamen. 046 1CO 012 017 Dersom heile likamen var auga, kvar vart det då av høyrsla? Dersom det heile var høyrsla, kvar vart det då av lukti? 046 1CO 012 018 Men no hev Gud sett lemerne, kvar ein av dei på likamen, so som han vilde. 046 1CO 012 019 Men dersom dei alle var ein lem, kvar vart det då av likamen? 046 1CO 012 020 Men no er det mange lemer, men ein likam. 046 1CO 012 021 Auga kann ikkje segja til handi: «Eg treng ikkje til deg, » eller hovudet til føterne: «Eg treng ikkje til dykk.» 046 1CO 012 022 Men tvert imot: dei lemerne på likamen som synest vera veikast, dei er naudsynlege. 046 1CO 012 023 Og dei lemerne på likamen som syntest oss mindre æra verde, deim klæder me med større æra; og dei lemerne våre som me blygjest ved, deim klæder me med større blygd. 046 1CO 012 024 Men dei lemerne våre som er oss til sømd, dei treng ikkje til det. Men Gud hev sett likamen soleis saman, at han gav det ringaste størst æra, 046 1CO 012 025 so det ikkje skal vera tvidrag i likamen, men at lemerne skal hava same umsut for kvarandre. 046 1CO 012 026 Og um ein lem lid, so lid alle lemerne med, eller um ein lem vert heidra, so gled alle lemerne seg med. 046 1CO 012 027 Men de er Kristi likam og lemer, kvar etter sin lut. 046 1CO 012 028 Og Gud sette i kyrkja fyrst nokre til apostlar, for det andre profetar, for det tridje lærarar, so kraftige verk, so nådegåvor til å lækja, til å hjelpa, til å styra, so ymse tungor. 046 1CO 012 029 Er vel alle apostlar? Er alle profetar? Er alle lærarar? Gjer alle kraftige verk? 046 1CO 012 030 Hev alle nådegåvor til lækja? Kann alle tala med tungor? Kann alle tyda deim? 046 1CO 012 031 Men streva etter dei største nådegåvor! Og eg skal visa dykk ein endå betre veg. 046 1CO 013 001 Um eg talar med menneskjetungor og engletungor, men hev ikkje kjærleik, då er eg ein ljomande malm eller ei klingande bjølla. 046 1CO 013 002 Og um eg hev profetgåva og kjenner alle løyndomar og all kunnskap, og um eg hev all tru, so at eg kann flytja fjell, men hev ikkje kjærleik, då er eg ingen ting. 046 1CO 013 003 Og um eg gjev til føda for fatige alt det eg eig, og um eg gjev min likam til å verta brend, men hev ikkje kjærleik, då gagnar det meg ingen ting. 046 1CO 013 004 Kjærleiken er langmodig, er velviljug; kjærleiken ovundast ikkje; kjærleiken briskar seg ikkje, blæs seg ikkje upp; 046 1CO 013 005 han gjer inkje usømelegt, søkjer ikkje sitt eige, illskast ikkje, gøymer ikkje på det vonde; 046 1CO 013 006 han gled seg ikkje ved urettferd, men gled seg ved sanning. 046 1CO 013 007 Alt lid han, alt trur han, alt vonar han, alt toler han. 046 1CO 013 008 Kjærleiken fell aldri burt; men anten det er profetgåvor, so skal dei få ende, eller tungor, so skal dei tagna, eller kunnskap, so skal han få ende. 046 1CO 013 009 For me skynar i stykkjevis og talar profetisk i stykkjevis; 046 1CO 013 010 men når det fullkomne kjem, då skal det som er i stykkjevis, få ende. 046 1CO 013 011 Då eg var barn, tala eg som eit barn, tenkte eg som eit barn, dømde eg som eit barn; men då eg vart mann, lagde eg av det barnslege. 046 1CO 013 012 For no ser me i ein spegel, i ei gåta, men då skal me sjå åsyn til åsyn; no kjenner eg i stykkjevis, men då skal eg kjenna fullt ut, liksom eg og fullt ut er kjend. 046 1CO 013 013 Men no vert dei verande desse tri: Tru, von, kjærleik, og størst av deim er kjærleiken. 046 1CO 014 001 Trå etter kjærleiken, stræva etter dei åndelege gåvor, men mest etter å tala profetisk! 046 1CO 014 002 For den som talar med tunga, talar ikkje for menneskje, men for Gud; for ingen skynar det, men han talar løyndomar i Anden. 046 1CO 014 003 Men den som talar profetisk, han talar for menneskje til uppbyggjing og påminning og trøyst. 046 1CO 014 004 Den som talar med tunga, uppbyggjer seg sjølv; men den som talar profetisk, uppbyggjer kyrkjelyden. 046 1CO 014 005 Endå vilde eg at de alle kunde tala med tungor, men heller at de kunde tala profetisk; for den som talar profetisk, er større enn den som talar med tungor, utan so er at han uttyder det, so kyrkjelyden kann få uppbyggjing av det. 046 1CO 014 006 Og no, brør, um eg kjem til dykk og talar med tungor, kva kann eg då gagna dykk, um eg ikkje talar til dykk anten med openberring eller med kunnskap anten med profetord eller med læra? 046 1CO 014 007 Dersom dei livlause ting som gjev ljod, anten det er ei fløyta eller ei harpa, ikkje gjer skilnad på tonar, korleis kann ein då skyna det som vert spela på fløyta eller på harpa? 046 1CO 014 008 Og um ein stridslur gjev uklår ljod, kven lagar seg då til strid? 046 1CO 014 009 Soleis og med dykk: um de med tunga ikkje talar tydelege ord, korleis kann ein då skyna det som vert tala? De talar då burt i veret. 046 1CO 014 010 So mange slag mål er der no visst i verdi, og ikkje noko av deim er utan meining. 046 1CO 014 011 Um eg då ikkje kjenner meiningi i målet, vert eg ein framand for den talande, og den talande ein framand for meg. 046 1CO 014 012 Soleis og med dykk: når de strevar etter dei åndelege gåvor, so søk å få deim i rikt mål til uppbyggjing for kyrkjelyden. 046 1CO 014 013 Difor skal den som talar med tunga, beda um at han må kunna tyda det! 046 1CO 014 014 For um eg bed med tunga, so bed mi ånd; men mitt vit er utan frukt. 046 1CO 014 015 Korleis er det då? Eg vil beda med åndi, men eg vil og beda med vitet; eg vil lovsyngja med åndi, men eg vil og lovsyngja med vitet. 046 1CO 014 016 For dersom du lovar Gud med åndi, kor kann då nokon millom dei ukunnige segja amen til di takkebøn? Han veit ikkje kva du segjer. 046 1CO 014 017 For du held vel ei fager takkebøn, men den andre vert ikkje uppbygd. 046 1CO 014 018 Eg takkar Gud: eg talar meir med tunga enn de alle; 046 1CO 014 019 men i ein kyrkjelyd vil eg heller tala fem ord med vitet mitt, so eg kann læra andre, enn ti tusund ord med tunga. 046 1CO 014 020 Brør, ver ikkje born i vit! ver derimot born i vondskap; men ver fullvaksne i vit! 046 1CO 014 021 Det stend skrive i lovi: «Ved folk som hev framand tunga, og ved framande lippor vil eg tala til dette folket, og endå skal dei ikkje høyra på meg, segjer Herren.» 046 1CO 014 022 So er då tungorne til eit teikn, ikkje for deim som trur, men for dei vantruande; men profettalen er ikkje for dei vantruande, men for deim som trur. 046 1CO 014 023 Um då heile kyrkjelyden kjem saman, og alle talar med tungor, men det kjem inn ukunnige eller vantruande, vil dei ikkje då segja at de er frå vitet? 046 1CO 014 024 Men um alle talar profetisk, og det kjem inn ein vantruande eller ukunnig, so vert han refst av alle, dømd av alle, 046 1CO 014 025 det løynde i hans hjarta vert openberra, og so vil han falla på sitt andlit og tilbeda Gud og vitna at Gud er sanneleg millom dykk. 046 1CO 014 026 Korleis er det då, brør? Når de kjem saman, hev kvar av dykk ein salme, ein lærdom, ei openberring, ei tunga, ei tyding; lat alt vera til uppbyggjing! 046 1CO 014 027 Talar nokon med tunga, so lat det vera tvo eller i det høgste tri kvar gong, og ein i senn, og ein må tyda det! 046 1CO 014 028 Men er det ingen som kann tyda, so tegje han i kyrkjelyden, men for seg sjølv og for Gud tale han! 046 1CO 014 029 Men av profetar tale tvo eller tri; men dei andre må døma um det! 046 1CO 014 030 Men um ein annan fær ei openberring medan han sit der, so skal den fyrste tegja. 046 1CO 014 031 For de kann alle tala profetisk, ein i senn, so alle kann få lærdom, alle få påminning. 046 1CO 014 032 Og profetånder er profetar lyduge. 046 1CO 014 033 For Gud er ikkje ustyrs Gud, men freds Gud. 046 1CO 014 034 Liksom i alle kyrkjelydarne hjå dei heilage, so skal kvinnorne dykkar tegja i kyrkjesamlingarne; for dei hev ikkje lov til å tala, men må vera undergjevne, so som og lovi segjer. 046 1CO 014 035 Men vil dei læra noko, so lyt dei spyrja sine eigne menner heime; for det er usømelegt for ei kvinna å tala i kyrkjesamling. 046 1CO 014 036 Eller er Guds ord utgjenge frå dykk? Eller er det kome berre til dykk? 046 1CO 014 037 Trur nokon at han er profet eller åndeleg, so må han skyna at det eg skriv til dykk, er Herrens bod. 046 1CO 014 038 Men um nokon ikkje skynar det, so fær han lata det uskyna. 046 1CO 014 039 Difor, brør, stræva etter å kunna tala profetisk, og hindra ingen i å tala i tungor! 046 1CO 014 040 Men lat alt ganga sømeleg og skipeleg til! 046 1CO 015 001 Eg kunngjer dykk, brør, det evangelium som eg forkynte dykk, som de og tok imot, som de og stend faste i, 046 1CO 015 002 som de og vert frelste ved, dersom de held fast ved det ordet som eg forkynte dykk det med, so framt de ikkje til unyttes hev teke ved trui. 046 1CO 015 003 For eg yvergav dykk millom dei fyrste ting det som eg sjølv tok imot, at Kristus døydde for synderne våre etter skrifterne, 046 1CO 015 004 og at han vart gravlagd, og at han stod upp att tridje dagen etter skrifterne, 046 1CO 015 005 og at han vart sedd av Kefas, og so av dei tolv; 046 1CO 015 006 so vart han sedd av meir enn fem hundrad brør på ein gong - av deim er dei fleste endå i live, men nokre er avsovna. 046 1CO 015 007 So vart han sedd av Jakob, so av alle apostlarne. 046 1CO 015 008 Men aller sist vart han og sedd av meg som av det ufullbore foster. 046 1CO 015 009 For eg er den ringaste av apostlarne, og er ikkje verdig til å heita apostel, av di eg forfylgde Guds kyrkja. 046 1CO 015 010 Men av Guds nåde er eg det som eg er, og hans nåde mot meg hev ikkje vore til fåfengs; men meir enn dei alle hev eg verka, då ikkje eg, men Guds nåde som er med meg. 046 1CO 015 011 Anten det då er eg eller dei andre, soleis forkynner me, og soleis kom de til trui. 046 1CO 015 012 Men når det er forkynt um Kristus at han er uppstaden frå dei daude, kor kann då sume millom dykk segja at det er ingi uppstoda av daude? 046 1CO 015 013 Men er det ingi uppstode av daude, so er ikkje Kristus heller uppstaden. 046 1CO 015 014 Men er ikkje Kristus uppstaden, so er vår forkynning fåfengd, so er og dykkar tru fåfengd. 046 1CO 015 015 Me vert då og funne som falske vitne um Gud, då me hev vitna imot Gud, at han hev vekt upp Kristus, som han då ikkje hev vekt upp, det vil segja, so framt dei daude ikkje stend upp. 046 1CO 015 016 For stend ikkje dei daude upp, so er ikkje Kristus heller uppstaden. 046 1CO 015 017 Men er ikkje Kristus uppstaden, so er trui dykkar gagnlaus; so er de endå i synderne dykkar; 046 1CO 015 018 so er og dei fortapte som er avsovna i Kristus. 046 1CO 015 019 Hev me berre i dette liv sett von til Kristus, so er me ynkelegare enn alle menneskje. 046 1CO 015 020 Men no er Kristus uppstaden frå dei daude og hev vorte fyrstegrøda av deim som er avsovna. 046 1CO 015 021 For av di dauden kom ved eit menneskje, so er og uppstoda av daude komi ved eit menneskje. 046 1CO 015 022 For liksom alle døyr i Adam, so skal og alle verta livandegjorde i Kristus. 046 1CO 015 023 Men kvar i sin stad: Kristus er fyrstegrøda, so skal dei som høyrer Kristus til, verta livandegjorde i hans koma. 046 1CO 015 024 So kjem enden, når han gjev riket til Gud og Faderen, når han fær gjort magt og all yverråd og alt velde til inkjes. 046 1CO 015 025 For han skal vera konge, til dess han fær lagt alle sine fiendar under sine føter. 046 1CO 015 026 Den siste fienden som vert tynt, er dauden; 046 1CO 015 027 for han hev lagt alle ting under hans føter. Men når han segjer at alt er honom underlagt, so er det klårt at han som hev lagt alt under honom, er undanteken. 046 1CO 015 028 Men når alt er honom underlagt, so skal og Sonen sjølv gjeva seg under honom som hev lagt alt under honom, so Gud skal vera alt i alle. 046 1CO 015 029 Kva gjer då dei som let seg døypa for dei daude? Dersom dei daude i det heile ikkje stend upp, kvi let dei seg då døypa for deim? 046 1CO 015 030 Kvi set og me oss i fåre kvar time? 046 1CO 015 031 Eg døyr kvar dag, so visst som eg kann rosa meg av dykk, brør, i Kristus Jesus, vår Herre. 046 1CO 015 032 Var det på menneskjeleg vis eg stridde med villdyr i Efesus, kva gagna det meg då? Dersom dei daude ikkje stend upp, «so lat oss eta og drikka, for i morgon døyr me!» 046 1CO 015 033 Far ikkje vilt! Låkt samlag spiller gode seder. 046 1CO 015 034 Vakna retteleg upp og synda ikkje! for sume hev ikkje kunnskap um Gud; til dykkar skam segjer eg det. 046 1CO 015 035 Men ein kunde segja: «Korleis stend dei daude upp? og kva slag likam kjem dei fram med?» 046 1CO 015 036 Du uvituge! det som du sår, vert ikkje livandegjort, utan det døyr. 046 1CO 015 037 Og når du sår, sår du ikkje den likamen som skal koma, men eit nake korn, anten det er av kveite eller av anna såkorn. 046 1CO 015 038 Men Gud gjev det ein likam so som han hev vilja, og kvart slag sæde sin eigen likam. 046 1CO 015 039 Ikkje alt kjøt er det same kjøt; men eitt er kjøt i menneskje, eit anna kjøt i fe, eit anna i fugl, eit anna i fisk. 046 1CO 015 040 Og det finst himmelske likamar og jordiske likamar; men ein herlegdom hev dei himmelske, ein annan dei jordiske. 046 1CO 015 041 Ein glans hev soli, og ein annan månen, og ein annan stjernorne; for den eine stjerna skil seg frå den andre i glans. 046 1CO 015 042 Soleis er det og med uppstoda av dei daude. Det vert sått i forgjengelegdom, det stend upp i uforgjengelegdom. 046 1CO 015 043 Det vert sått i vanæra, det stend upp i herlegdom; det vert sått i vanmagt, det stend upp i kraft. 046 1CO 015 044 Det vert sått ein naturleg likam, det stend upp ein åndeleg likam. So visst som det finst ein naturleg likam, so finst det og ein åndeleg likam. 046 1CO 015 045 Soleis stend det og skrive: «Det fyrste menneskje Adam vart til ei livande sjæl; » den siste Adam hev vorte til ei livgjevande Ande. 046 1CO 015 046 Men det åndelege er ikkje det fyrste, men det naturlege, so det åndelege. 046 1CO 015 047 Det fyrste menneskje var frå jordi, jordisk; det andre menneskje er frå himmelen. 046 1CO 015 048 Slik som den jordiske var, so er og dei jordiske, og slik som den himmelske er, so skal og dei himmelske vera. 046 1CO 015 049 Og liksom me hev bore bilætet av den jordiske, so skal me og bera bilætet av den himmelske. 046 1CO 015 050 Men det segjer eg, brør, at kjøt og blod kann ikkje erva Guds rike, ikkje heller erver forgjengelegdom uforgjengelegdom. 046 1CO 015 051 Sjå, eg segjer dykk ein løyndom: Me skal ikkje alle sovna av, men me skal alle verta umskapa, 046 1CO 015 052 i hast, i ein augneblink, ved den siste luren; for luren skal ljoda, og dei daude skal standa upp uforgjengelege, og me skal verta umskapa. 046 1CO 015 053 For dette forgjengelege må verta iklædt uforgjengelegdom, og dette døyelege iklædt udøyelegdom. 046 1CO 015 054 Men når dette forgjengelege er iklædt uforgjengelegdom, og dette døyelege er iklædt udøyelegdom, då vert det ordet uppfyllt som stend skrive: «Dauden er gløypt til siger.» 046 1CO 015 055 «Daude, kvar er din brodd? Daude, kvar er din siger?» 046 1CO 015 056 Men brodden i dauden er syndi; men krafti i syndi er lovi. 046 1CO 015 057 Men Gud vere takk, som gjev oss siger ved vår Herre Jesus Kristus! 046 1CO 015 058 Difor, mine kjære brør, ver faste og uruggelege, alltid rike i Herrens gjerning, då de veit at dykkar arbeid er ikkje fåfengt i Herren! 046 1CO 016 001 Men med samanskotet til dei heilage, so gjer de og soleis som eg hev skipa det for kyrkjelydarne i Galatia! 046 1CO 016 002 På den fyrste dagen i vika leggje kvar av dykk til sida hjå seg sjølv det han måtte få lukka til, so samanskotet ikkje skal verta gjort fyrst då når eg kjem. 046 1CO 016 003 Men når eg kjem, skal eg senda deim som de vil velja til det, med brev til å føra kjærleiksgåva dykkar til Jerusalem. 046 1CO 016 004 Men er det verdt at eg og reiser, so kann dei reisa saman med meg. 046 1CO 016 005 Eg kjem til dykk når eg hev fare gjenom Makedonia; for eg gjeng igjenom Makedonia. 046 1CO 016 006 Men hjå dykk kann henda eg drygjer ei tid eller endå vert vinteren yver, so de kann fylgja meg dit som eg sidan reiser. 046 1CO 016 007 For eg vil ikkje få sjå dykk no på vegen, for eg hev ei von um å få drygja ei tid hjå dykk um Herren gjev lov til det. 046 1CO 016 008 Men eg drygjer i Efesus til kvitsunnhelgi. 046 1CO 016 009 For ei stor og verksam dør er upplati for meg, og der er mange motstandarar. 046 1CO 016 010 Når Timoteus kjem, so sjå til at han kann vera hjå dykk utan otte! for han gjer Herrens gjerning liksom eg. 046 1CO 016 011 Difor må ingen vanvyrda honom. Og fylg honom på vegen i fred, at han kann koma til meg; for eg ventar honom med brørne. 046 1CO 016 012 Vedkomande broren Apollos, so bad eg honom mykje at han måtte fara til dykk med brørne; han var slett ikkje viljug til å koma no, men han vil koma når han fær tid. 046 1CO 016 013 Vak, statt faste i trui, ver mannelege, ver sterke! 046 1CO 016 014 Lat alt hjå dykk ganga fyre seg i kjærleik! 046 1CO 016 015 Eg legg dykk på hjarta, brør: de kjenner huset til Stefanas, at dei er fyrstegrøda av Akaia, og at dei hev rådt seg til å tena dei heilage - 046 1CO 016 016 so vis de og vyrdnad mot deim, og like eins mot kvar den som hjelper til og gjer seg umak! 046 1CO 016 017 Eg gled meg yver at Stefanas, Fortunatus og Akaikus er her; for saknaden av dykk hev dei avhjelpt. 046 1CO 016 018 For dei hev kveikt upp mi og dykkar ånd. Skyna difor på slike! 046 1CO 016 019 Kyrkjelydarne i Asia helsar dykk. Akvilas og Priska helsar dykk mykje i Herren saman med kyrkjelyden i deira hus. 046 1CO 016 020 Alle brørne helsar dykk. Helsa kvarandre med ein heilag kyss! 046 1CO 016 021 Helsing med mi, Paulus’, hand: 046 1CO 016 022 Um nokon ikkje elskar Herren, han vere bannstøytt! Maran ata. 046 1CO 016 023 Herren Jesu nåde vere med dykk! 046 1CO 016 024 Min kjærleik er med dykk alle i Kristus Jesus. # # BOOK 047 2CO 2 Corinthians 2 Korintierne 047 2CO 001 001 Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, og broderen Timoteus til Guds kyrkjelyd som er i Korint, med alle dei heilage i heile Akaia: 047 2CO 001 002 Nåde vere med dykk og fred frå Gud, vår Fader, og Herren Jesus Kristus! 047 2CO 001 003 Lova vere Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøystings Gud, 047 2CO 001 004 han som trøystar oss i all vår trengsla, so me kann trøysta deim som er i allslags trengsla, med den trøyst som me sjølve vert trøysta med av Gud! 047 2CO 001 005 For liksom Kristi lidingar kjem rikleg yver oss, so er og vår trøyst rikleg ved Kristus. 047 2CO 001 006 Men um me lid trengsla, so er det til dykkar trøyst og frelsa; vert me trøysta, so er det dykk til ei trøyst som viser seg verksam i tolmod i dei same lidingar som me lid; 047 2CO 001 007 og vår von um dykk er fast, av di me veit at liksom de hev lut i lidingarne, so skal de og hava lut i trøysti. 047 2CO 001 008 For me vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um den trengsla som kom yver oss i Asia, at me vart ovleg hardt nedtyngde, meir enn me kunde bera, so at me jamvel mistvila um livet; 047 2CO 001 009 ja, me hadde med oss sjølve gjort upp at me laut døy, so me ikkje skulde lita på oss sjølve, men på Gud, som vekkjer upp dei daude, 047 2CO 001 010 han som fria og friar oss frå slik daude, som me vonar og vil fria oss heretter, 047 2CO 001 011 med di de og kjem oss til hjelp med bøn, so det frå mange munnar må koma rikleg takk for oss, for den nåde som er oss gjeven. 047 2CO 001 012 For vår ros er dette: Vitnemålet i vårt samvit um at me i Guds heilagdom og reinleik, ikkje i kjøtleg visdom, men i Guds nåde hev ferdast i verdi, og serleg hjå dykk. 047 2CO 001 013 For me skriv ikkje anna til dykk enn det som de les eller skynar, og eg vonar at de og skal skyna det til enden 047 2CO 001 014 - liksom de og til deils hev skyna oss - at me er dykkar ros, liksom de og er vår på Herren Jesu dag. 047 2CO 001 015 Og i denne tillit rådde eg meg til å koma til dykk fyrst, so de kunde få endå ein nåde, 047 2CO 001 016 og fara frå dykk til Makedonia, og so koma frå Makedonia til dykk att og få fylgje av dykk til Judæa. 047 2CO 001 017 Då eg no tok denne rådi, for eg då kann henda fram med lauslynde, eller er det etter kjøtet eg tek dei råder som eg tek, so det hjå meg skulde vera både ja, ja og nei, nei? 047 2CO 001 018 So visst som Gud er trufast, so er vårt ord til dykk ikkje ja og nei. 047 2CO 001 019 For Guds Son, Kristus Jesus, som vart forkynt hjå dykk ved oss, ved meg og Silvanus og Timoteus, han var ikkje ja og nei, men ja hev det vorte i honom. 047 2CO 001 020 For so mange som Guds lovnader er, so hev dei i honom sitt ja og fær og i honom sitt amen, Gud til æra ved oss. 047 2CO 001 021 Men den som held oss faste saman med dykk i Kristus og salva oss, det er Gud, 047 2CO 001 022 han som sette sitt innsigle på oss og gav Anden til pant i våre hjarto. 047 2CO 001 023 Men eg kallar Gud til vitne for mi sjæl, at det var for di eg vilde spara dykk at eg ikkje endå er komen til Korint; 047 2CO 001 024 ikkje at me er herrar yver dykkar tru, men me er medverkande til dykkar gleda; for de stend i trui. 047 2CO 002 001 Men eg sette meg fyre for mi eigi skuld, at eg ikkje atter vilde koma til dykk med sorg. 047 2CO 002 002 For um eg gjer dykk sorg, kven er det då som gjer meg glad, utan den som eg gjer sorg? 047 2CO 002 003 Og eg skreiv til dykk just difor, at eg ikkje, når eg kom, skulde få sorg av deim som eg skulde hava gleda av, då eg hev den tiltru til dykk alle, at mi gleda er gleda for dykk alle. 047 2CO 002 004 For i myki trengsla og hjartans tyngsla skreiv eg dykk til med mange tåror, ikkje for di at de skulde få sorg, men at de skulde kjenna den kjærleiken som eg serleg hev til dykk. 047 2CO 002 005 Men um nokon hev gjort sorg, so er det ikkje meg han hev gjort sorg, men til deils - at eg ikkje skal vera for hard - dykk alle. 047 2CO 002 006 Det er nok for honom med den refsingi han hev fenge av dei fleste, 047 2CO 002 007 so at de heller må tilgjeva og trøysta honom, so han ikkje skal ganga under i endå tyngre sorg. 047 2CO 002 008 Difor bed eg dykk at de må lata kjærleik råda mot honom. 047 2CO 002 009 For difor var det og eg skreiv, at eg skulde få vita um de held prøva, um de er lyduge i alt. 047 2CO 002 010 Men den som de tilgjev, honom tilgjev eg og. For det eg hev tilgjeve - um eg hev havt noko å tilgjeva - det hev eg gjort for dykkar skuld, for Kristi åsyn, 047 2CO 002 011 so me ikkje skal verta dåra av Satan; for me er ikkje uvitande um hans råder. 047 2CO 002 012 Då eg kom til Troas for Kristi evangelium skuld, og ei dør var opna for meg i Herren, 047 2CO 002 013 hadde eg ikkje ro i mi ånd, av di eg ikkje fann Titus, bror min, men eg skildest frå deim og for til Makedonia. 047 2CO 002 014 Men Gud vere takk, som alltid fører oss fram på sigerferd i Kristus og ved oss openberrar angen av kunnskapen um honom på kvar stad! 047 2CO 002 015 For me er Kristi huglege ange for Gud millom deim som vert frelste, og millom deim som vert fortapte, 047 2CO 002 016 for desse ein ange av daude til daude, for hine ein ange av liv til liv. Og kven er vel dugleg til dette? 047 2CO 002 017 For me er ikkje slike som dei mange, at me falskar Guds ord til eigi vinning, men som i reinleik, ja, som av Gud talar me for Guds åsyn i Kristus. 047 2CO 003 001 Byrjar me å gjeva oss sjølve lovord att? eller treng me då, liksom sume folk, til å hava lovords brev til dykk eller frå dykk? 047 2CO 003 002 De er vårt brev, innskrive i våre hjarto, kjent og lese av alle menneskje, 047 2CO 003 003 med di det er kunnigt at de er Kristi brev, tilkome ved vår tenesta, innskrive ikkje med blekk, men med den livande Guds Ande, ikkje på steintavlor, men på hjartans kjøttavlor. 047 2CO 003 004 Men ei slik tiltru hev me til Gud ved Kristus, 047 2CO 003 005 ikkje at me av oss sjølve duger til å tenkja ut noko som av oss sjølve, men dugleiken vår er av Gud, 047 2CO 003 006 han som og gjorde oss duglege til å vera tenarar for ei ny pakt, ikkje for bokstav, men for ande; for bokstaven slær i hel, men Anden gjer livande. 047 2CO 003 007 Når då daudens tenesta, som var innhoggi med bokstavar på steinar, kom med herlegdom, so Israels-borni ikkje greidde å sjå på Mose åsyn på grunn av herlegdomen i hans åsyn, endå det var ein som kvarv burt, 047 2CO 003 008 kor skal ikkje då Andens tenesta endå meir vera i herlegdom! 047 2CO 003 009 For er fordømings-tenesta herlegdom, so er rettferds-tenesta endå mykje meir rik på herlegdom. 047 2CO 003 010 For endå det herlege er i dette stykke ikkje herlegt mot den ovrike herlegdomen. 047 2CO 003 011 For når det burtkvervande var i herlegdom, so skal det vedvarande so mykje meir vera i herlegdom. 047 2CO 003 012 Sidan me då hev slik ei von, so gjeng me fram med stort frimod 047 2CO 003 013 og gjer ikkje som Moses, som lagde eit sveip yver si åsyn, so Israels-borni ikkje skulde skoda enden av det som kvarv burt. 047 2CO 003 014 Men deira hug vart forherd; for like til denne dag ligg det same sveipet der når dei les den gamle pakti, og det vert ikkje openberra at ho vert avlyst i Kristus. 047 2CO 003 015 Men til denne dag ligg det eit sveip yver hjarta deira når Moses vert lesen. 047 2CO 003 016 Men når det vender um til Herren, då vert sveipet burtteke. 047 2CO 003 017 Men Herren er Anden; men der Herrens Ande er, der er fridom. 047 2CO 003 018 Men me som med usveipt åsyn ser Herrens herlegdom som i ein spegel, me vert alle umlaga til det same bilæte frå herlegdom til herlegdom, liksom av Herrens Ande. 047 2CO 004 001 Difor, då me hev denne tenesta, etter som me hev fenge miskunn, so misser me ikkje modet, 047 2CO 004 002 men me hev avsagt dei skamlege løynvegar og gjeng ikkje fram med svikråd eller forfalskar Guds ord, men ved å kunngjera sanningi steller me oss fram for alle manns samvit for Guds åsyn. 047 2CO 004 003 Er då enn vårt evangelium dult, so er det dult millom deim som vert fortapte, 047 2CO 004 004 dei som guden til denne verdi hev blinda den vantruande hugen på, so ljoset frå evangeliet um Kristi herlegdom, han som er Guds bilæte, ikkje skal skina for deim. 047 2CO 004 005 For ikkje oss sjølve forkynnar me, men Kristus Jesus som Herre, men oss sjølve som dykkar tenarar for Jesu skuld. 047 2CO 004 006 For Gud, som sagde at ljos skulde skina fram or myrkret, han er den som og let det skina i våre hjarto, so kunnskapen um Guds herlegdom i Jesu Kristi åsyn skulde lysa fram frå oss. 047 2CO 004 007 Men me hev denne skatten i leirkjerald, so den rike krafti skal vera av Gud og ikkje av oss, 047 2CO 004 008 med di me stødt er i trengsla, men ikkje i stengsla, tvilande, men ikkje mistvilande, 047 2CO 004 009 forfylgde, men ikkje uppgjevne, nedslegne, men ikkje tynte, 047 2CO 004 010 alltid berande Jesu daude med oss i likamen, at og Jesu liv må verta openberra i vår likam; 047 2CO 004 011 for endå medan me liver, vert me alltid yvergjevne til dauden for Jesu skuld, at og Jesu liv må verta openberra i vårt døyelege kjøt. 047 2CO 004 012 Soleis er då dauden verksam i oss, men livet i dykk. 047 2CO 004 013 Men då me hev den same Ande med trui - etter det som stend skrive: «Eg trudde, difor tala eg» - so trur me og, difor talar me og, 047 2CO 004 014 då me veit, at han som vekte upp Herren Jesus, skal og vekkja oss upp med Jesus og stella oss fram med dykk. 047 2CO 004 015 For det hender alt for dykkar skuld, so nåden kann vinna so mange fleire og verka rikleg takk til Guds æra. 047 2CO 004 016 Difor misser me ikkje modet, men um og vårt ytre menneskje gjeng til grunns, so vert då det indre uppnya dag etter dag. 047 2CO 004 017 For vår kortvarande og lette trengsla verkar for oss ei æveleg nøgd av herlegdom i yvermål på yvermål, 047 2CO 004 018 med di me ikkje fester oss ved det synlege, men ved det usynlege; for det synlege er timelegt, men det usynlege ævelegt. 047 2CO 005 001 For me veit, at um vår likams jordiske hus vert nedrive, so hev me ein bygnad av Gud, eit hus som ikkje er gjort med hender, ævelegt i himmelen. 047 2CO 005 002 For ogso medan me er i dette huset, sukkar me, av di me stundar etter å verta yverklædde med vårt hus frå himmelen, 047 2CO 005 003 so sant me skal verta funne påklædde, ikkje nakne. 047 2CO 005 004 For me som er i denne hytta, sukkar under byrdi, av di me ikkje vil verta avklædde, men yverklædde, so det døyelege kann verta gløypt av livet. 047 2CO 005 005 Men den som laga oss just til dette, er Gud, som og gav oss Anden til pant. 047 2CO 005 006 Difor er me alltid frimodige, og veit, at so lenge me er heime i likamen, er me burte frå Herren; 047 2CO 005 007 for me ferdast i tru, men ikkje i syn. 047 2CO 005 008 Me er då frimodige og hyggjer oss meir til å koma burt frå likamen og koma heim til Herren. 047 2CO 005 009 Difor, anten me er heime eller burte, set me vår æra i å vera honom til hugnad. 047 2CO 005 010 For me skal alle verta openberra for Kristi domstol, so kvar kann få att det som er verka ved likamen, etter det han hev gjort, anten godt eller vondt. 047 2CO 005 011 Då me soleis kjenner otten for Herren, prøver me å vinna menneskje, men for Gud er me openberre; eg vonar og å vera openberr for dykkar samvit. 047 2CO 005 012 Ikkje rosar me oss sjølve atter for dykk, men me gjev dykk høve til å rosa dykk av oss, so de kann hava noko å setja imot deim som rosar seg av det dei er i det ytre og ikkje i hjarta. 047 2CO 005 013 For um me er frå vitet, so er det for Gud, og um me er med sans og samling, so er det for dykk. 047 2CO 005 014 For Kristi kjærleik tvingar oss, 047 2CO 005 015 då me hev gjort upp med oss sjølve at ein døydde for alle, difor hev dei alle døytt. Og han døydde for alle, so dei som liver, ikkje lenger skal liva for seg sjølve, men for honom som døydde og stod upp att for deim. 047 2CO 005 016 Difor kjenner me heretter ikkje nokon etter kjøtet; um me og hev kjent Kristus etter kjøtet, so kjenner me honom no ikkje lenger soleis. 047 2CO 005 017 Difor, um nokon er i Kristus, so er han ein ny skapning; det gamle hev forgjengest, sjå, alt hev vorte nytt! 047 2CO 005 018 Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg sjølv ved Kristus og gav oss forlikstenesta. 047 2CO 005 019 For i Kristus forlikte Gud verdi med seg sjølv, so han ikkje tilreknar deim misgjerningarne deira, og hev lagt forliksordet ned i oss. 047 2CO 005 020 So er me då sendebod i staden for Kristus, liksom Gud sjølv gav fyreteljing gjenom oss. Me bed i staden for Kristus: Lat dykk forlika med Gud! 047 2CO 005 021 Den som ikkje visste av synd, hev han gjort til synd for oss, so me skal verta rettferdige for Gud i honom. 047 2CO 006 001 Men som medarbeidarar legg me dykk og på hjarta, at de ikkje til unyttes må taka imot Guds nåde. 047 2CO 006 002 For han segjer: «I den tid som meg tektest, bønhøyrde eg deg, og på frelse-dagen hjelpte eg deg.» Sjå, no er det tid som tekkjest vel, sjå, no er det frelse-dagen! 047 2CO 006 003 Og me gjev ikkje meinstøyt i nokon ting, so ikkje tenesta skal verta lasta, 047 2CO 006 004 men i alt viser me oss som Guds tenarar: ved stort tolmod, i trengslor, i naud, i hugverk, 047 2CO 006 005 under slag, i fengsel, i upprør, i træling, i vaking, i fasta, 047 2CO 006 006 ved reinleik, ved skynsemd, ved langmod, ved godleik, ved den Heilage Ande, ved uskrymta kjærleik, 047 2CO 006 007 med sannings ord, med Guds kraft, med rettferds våpn på høgre og vinstre sida; 047 2CO 006 008 i æra og vanæra, med lastord og lovord, som villførande og endå sannferdige, 047 2CO 006 009 som ukjende og endå velkjende, som døyande, og sjå, me liver! som dei som vert refste, men ikkje ihelslegne, 047 2CO 006 010 som syrgjande, men alltid glade, som fatige, men som endå gjer mange rike, som inkje havande og endå eigande alt. 047 2CO 006 011 Vår munn er upplaten mot dykk, korintarar, vårt hjarta hev vidga seg ut. 047 2CO 006 012 De hev ikkje trongt rom hjå oss, men det er trongt i dykkar hjarto. 047 2CO 006 013 Men til likt vederlag - eg talar som til born -: vidga de og ut dykkar hjarto! 047 2CO 006 014 Gakk ikkje i framandt ok med vantruande! For kva samlag hev rettferd med urett? eller kva samfund hev ljos med myrker? 047 2CO 006 015 Og kva samklang er det millom Kristus og Belial? eller kva lut hev ein truande med ein vantruande? 047 2CO 006 016 Og kva semja hev Guds tempel med avgudar? For me er den livande Guds tempel, som Gud sagde: «Eg vil bu og ferdast millom deim, og eg vil vera deira Gud, og dei skal vera mitt folk.» 047 2CO 006 017 «Difor, gakk ut frå deim, og skil dykk frå deim, segjer Herren, og rør ikkje ved ureint, so skal eg taka imot dykk, 047 2CO 006 018 og eg skal vera dykk ein fader, og de skal vera meg søner og døtter, segjer Herren, den allmegtige.» 047 2CO 007 001 Sidan me då hev desse lovnaderne, mine kjære, so lat oss reinsa oss frå all ureinskap på kjøt og ånd og fullføra vår helging i Guds age! 047 2CO 007 002 Gjev oss rom! Ingen hev me gjort urett, ingen hev me skadt, ingen hev me gjenge for nær. 047 2CO 007 003 Ikkje til fordøming for dykk segjer eg dette; for eg hev sagt det fyrr, at de er i våre hjarto til å døy med oss og liva med oss. 047 2CO 007 004 Stor er mi tiltru til dykk, stor er mi ros yver dykk, eg er fyllt med trøyst, eg er ovrik på gleda i all vår trengsla. 047 2CO 007 005 For då me kom til Makedonia, hadde vårt kjøt ikkje heller ro, men me vart trengde på alle måtar; utantil var strid, innantil otte. 047 2CO 007 006 Men Gud, som trøystar det nedtrykte, han trøysta oss ved Titus’ koma, 047 2CO 007 007 men ikkje berre ved koma hans, men og ved den trøyst han var trøysta med yver dykk, med di han fortalde oss um dykkar lengting, dykkar gråt, dykkar ihuge for meg, so eg vart endå meir glad. 047 2CO 007 008 For um eg og i brevet gjorde dykk sorg, so angrar eg det ikkje, um eg og fyrr angra det; for eg ser at det brevet gjorde dykk sorg, um og berre ei stund. 047 2CO 007 009 No gled eg meg, ikkje for di de fekk sorg, men for di de fekk sorg til umvending; for de fekk sorg etter Gud, so de på ingen måte skulde hava skade av oss. 047 2CO 007 010 For sorgi etter Gud verkar umvending til frelsa, som ingen angrar; men sorgi til verdi verkar daude. 047 2CO 007 011 For sjå, dette same at de fekk sorg etter Gud, kor stor ihuge verka ikkje det hjå dykk, ja forsvar, ja harm, ja otte, ja lengting, ja brennhug, ja refsing! I alt viste de at de var reine i denne saki. 047 2CO 007 012 Um eg då og skreiv til dykk, so var det ikkje for hans skuld som gjorde urett, eller for hans skuld som leid urett, men for di at dykkar umhug for oss skulde verta openberra hjå dykk for Guds åsyn. 047 2CO 007 013 Difor er me trøysta. Og attåt vår trøyst kom den langt større gleda yver Titus’ gleda; for hans ånd er uppkveikt av dykk alle. 047 2CO 007 014 For um eg til honom hev uttala meg med ros yver dykk, hev eg ikkje vorte til skammar; men liksom me hev tala alt til dykk med sanning, so hev og vår ros til Titus vorte sanning. 047 2CO 007 015 Og hans kjærleik til dykk er endå sterkare, når han minnest lydnaden hjå dykk alle, korleis de tok imot honom med age og otte. 047 2CO 007 016 Eg gled meg yver at eg i alt kann lita på dykk. 047 2CO 008 001 Me kunngjer dykk, brør, den Guds nåde som er gjeven i kyrkjelydarne i Makedonia, 047 2CO 008 002 at endå dei var hardt røynde med trengsla, so hev deira rike gleda og deira djupe fatigdom i yverfullt mål verka hjå deim ein rikdom på ærleg kjærleik. 047 2CO 008 003 For dei var viljuge etter si råd, det vitnar eg, ja yver si råd, av eigen hug, 047 2CO 008 004 so dei inderleg bad oss um lov til å få vera med i hjelpi til dei heilage; 047 2CO 008 005 og dei gav ikkje berre soleis som me vona, men seg sjølve gav dei fyrst til Herren og so til oss ved Guds vilje, 047 2CO 008 006 so at me bad Titus, at liksom han fyrr hadde byrja, so skulde han og fullenda hjå dykk ogso dette kjærleiksverket. 047 2CO 008 007 Men liksom de er rike i alle måtar, på tru og tale og kunnskap og all umhug og på kjærleik som de hev vekt hjå oss, so vert no og rike i dette kjærleiksverket! 047 2CO 008 008 Ikkje som eit påbod segjer eg dette, men ved ihugen hjå dei andre vil eg og røyna sanningi av dykkar kjærleik. 047 2CO 008 009 For de kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for dykkar skuld vart fatig, då han var rik, so de ved hans fatigdom skulde verta rike. 047 2CO 008 010 Og eg segjer mi meining um dette; for det er til gagn for dykk, som fyreåt, alt frå i fjor, byrja ikkje berre å verka, men og å vilja. 047 2CO 008 011 Men fullfør no og verket, so liksom hugen var til å vilja, soleis og fullføringi kann verta etter utkoma. 047 2CO 008 012 For er hugen der, so er han vellika etter det som han hev, ikkje etter det som han ikkje hev. 047 2CO 008 013 For det er ikkje for di at det skal vera lette for andre og trengsla for dykk, men at det skal vera jamnad: 047 2CO 008 014 dykkar yvermål vert til hjelp for deira trong i den noverande tid, at og deira yvermål kann verta til hjelp for dykkar trong, so det vert jamnad, 047 2CO 008 015 som de stend skrive: «Den som sanka mykje, fekk ikkje yverfyllt, og den som sanka lite, leid ingen skort.» 047 2CO 008 016 Men Gud vere takk, som inngav den same umhug for dykk i Titus’ hjarta! 047 2CO 008 017 for han tok gjerne imot mi påminning, ja, han er endå so ihuga at han fer sjølvminnt ut til dykk. 047 2CO 008 018 Og me sender og med honom den broren som hev ros hjå alle kyrkjelydarne for sitt arbeid i evangeliet, 047 2CO 008 019 ja, ikkje berre det, men han er og av kyrkjelydarne utvald til vår fylgjesmann med denne kjærleiksgåva, som er framkomi ved vår tenesta, til å fremja Herrens eigi æra og vårt framtak, 047 2CO 008 020 då me vil vara oss for at nokon skal lasta oss for noko som vedkjem denne rike gåva, som er framkomi ved vår tenesta, 047 2CO 008 021 og me legg vinn på det som godt er, ikkje berre for Herren, men og for menneskje. 047 2CO 008 022 Og me sender med deim vår bror, som me ofte på mange måtar hev funne ihuga, men no mykje meir ihuga ved si store tiltru til dykk. 047 2CO 008 023 Anten det då er tale um Titus, so er han min lagsmann og medarbeidar hjå dykk, eller um våre brør, so er dei sendemenner frå kyrkjelydarne, Kristi æra. 047 2CO 008 024 Syn deim då sanningi av dykkar kjærleik og av vår ros yver dykk, og det for augo på kyrkjelydarne! 047 2CO 009 001 For å skriva til dykk um hjelpi til dei heilage, det treng eg ikkje, 047 2CO 009 002 for eg kjenner dykkar viljuge hug, som eg rosar dykk for hjå makedonarane, med di eg segjer: «Akaia var ferdigt alt frå i fjor; » og ihugen dykkar tilskunda dei mange. 047 2CO 009 003 Men eg sender brørne, so ikkje vår ros yver dykk skal verta til inkjes i dette stykke, men at de, som eg sagde, skal vera ferdige, 047 2CO 009 004 so me - um eg ikkje skal segja de sjølve - ikkje skal få skam av denne tiltru, um det kjem makedonarar med meg og finn dykk uferdige. 047 2CO 009 005 Difor fann eg det naudsynlegt å telja brørne til å ganga i fyrevegen til dykk og fyreåt tilskipa gåva dykkar som fyrr var lova, so at ho kann vera ferdig som ei velsigning og ikkje som ei karg gåva. 047 2CO 009 006 Men det segjer eg: Den som sparleg sår, skal og sparleg hausta; og den som sår med velsigningar, skal og hausta med velsigningar. 047 2CO 009 007 Kvar gjeve som han set seg fyre i hjarta, ikkje med sut eller av tvang! For Gud elskar ein glad gjevar. 047 2CO 009 008 Og Gud er megtig til å gjeva dykk all nåde i rikt mål, so de i alle ting alltid kann hava all nøgd og vera rike til all god gjerning, 047 2CO 009 009 som skrive stend: «Han strøydde ut, han gav dei fatige, hans rettferd vert verande i all æva.» 047 2CO 009 010 Og han som gjev såmannen såkorn og brød til å eta, han skal og gjeva dykk sæde og gjera det rikelegt og gjeva vokster til frukterne av dykkar rettferd, 047 2CO 009 011 med di de i alt vert rike til all einfald kjærleik, som ved oss verkar takk til Gud. 047 2CO 009 012 For tenesta med denne hjelp utfyller ikkje berre det som vantar hjå dei heilage, men ber og rik frukt med takk til Gud ifrå mange, 047 2CO 009 013 då dei ved det sannrøynde hjartelag som denne hjelp syner, må prisa Gud for dykkar lydnad til å sanna Kristi evangelium, og for den einfalde truskapen i samfundet med deim og med alle, 047 2CO 009 014 med di dei og i bøn for dykk lengtar etter dykk for den Guds nåde som er so ovrik yver dykk. 047 2CO 009 015 Gud vere takk for si usegjelege gåva! 047 2CO 010 001 Men eg, Paulus, legg dykk på hjarta ved Kristi spaklynde og godlynde, eg som framfor augo på dykk er audmjuk hjå dykk, men djerv mot dykk når eg er fråverande; 047 2CO 010 002 men eg bed um, at eg ved mitt nærvære må sleppa å vera djerv med det frimod som eg tenkjer hugheilt å fara fram med imot sume, som dømer oss som um me ferdast etter kjøtet. 047 2CO 010 003 For um me ferdast i kjøtet, strider me då ikkje etter kjøtet. 047 2CO 010 004 For våre stridsvåpn er ikkje kjøtlege, men megtige for Gud til å støyta ned festningar, 047 2CO 010 005 med di me støyter ned tankebygningar og all høgd som reiser seg imot kunnskapen um Gud, og tek all tanke til fange under lydnaden mot Kristus 047 2CO 010 006 og er ferdige til å refsa all ulydnad, når dykkar lydnad fyrst er fullkomen. 047 2CO 010 007 De ser på det som ligg dykk for augo. Um nokon er viss med seg sjølv at han høyrer Kristus til, han døme då atter ifrå seg sjølv, at liksom han høyrer Kristus til, soleis me og. 047 2CO 010 008 For um eg og vil rosa meg noko meir av vår magt, som Herren gav oss til å uppbyggja dykk og ikkje til å riva ned, so vilde eg ikkje verta til skammar, 047 2CO 010 009 so ikkje eg skal synast liksom å vilde skræma dykk med brevi mine. 047 2CO 010 010 For brevi, segjer dei, er myndige og djerve, men det likamlege nærværet er veikt, og talen ikkje vyrd. 047 2CO 010 011 Den som segjer slikt, han tenkje då, at slike som me fråverande er i ord i brevi, slike er me og nærverande i gjerning. 047 2CO 010 012 For me vågar ikkje å rekna oss til eller likna oss med sume som rosar seg sjølve; men når desse mæler seg med seg sjølve og liknar seg med seg sjølve, er dei fåvituge. 047 2CO 010 013 Men me vil ikkje rosa oss til umåte, men etter målet av det umkverve som Gud hev sett oss til mål: at me skulde nå radt fram til dykk. 047 2CO 010 014 For me tøygjer oss ikkje utyver vårt mål, som um me ikkje hadde nått fram til dykk - for me er då komne fram til dykk med Kristi evangelium - 047 2CO 010 015 med di me ikkje rosar oss til umåte, av framandt arbeid, men hev von um, at når dykkar tru veks, skal me verta ovleg store hjå dykk etter vårt mål, 047 2CO 010 016 so me kann forkynna evangeliet på hi sida åt dykk, og ikkje i eit framandt umkverve rosa oss av det som alt er fullført. 047 2CO 010 017 Men den som rosar seg, rose seg i Herren! 047 2CO 010 018 For ikkje den som prisar seg sjølv, held prøva, men den som Herren prisar. 047 2CO 011 001 Gjev de vilde tola ein grand dårskap av meg! Jau, de skal tola meg. 047 2CO 011 002 For eg er åbryen på dykk med Guds åbryskap. For eg trulova dykk med ein mann, so eg kunde framstella ei rein møy for Kristus. 047 2CO 011 003 Men eg ottast for, at liksom ormen dåra Eva med si svikråd, soleis skal og dykkar tankar verta skadde og snudde burt frå den einfalde truskapen mot Kristus. 047 2CO 011 004 For um det kjem ein og forkynner ein annan Jesus, som me ikkje hev forkynt, eller de fær ein framand ande, som de ikkje fyrr hev fenge, eller eit framandt evangelium, som de ikkje fyrr hev motteke, so vil de tola det godt! 047 2CO 011 005 For eg tenkjer at eg ikkje i nokon ting er mindre mann enn dei ovstore apostlarne; 047 2CO 011 006 men um eg enn er ulærd i talen, er eg det då ikkje i kunnskapen; me hev tvert imot alltid synt dykk honom i alle stykke. 047 2CO 011 007 Eller gjorde eg synd, då eg audmykte meg sjølv so de kunde verta upphøgde, med di eg forkynte dykk Guds evangelium for inkje? 047 2CO 011 008 Andre kyrkjelydar hev eg skattlagt, med di eg tok løn til dykkar tenesta, og då eg var hjå dykk og noko vanta meg, var eg ingen til tyngsla; 047 2CO 011 009 for når eg vanta noko, hjelpte brørne som kom frå Makedonia, og i alt vara eg meg for å falla dykk til tyngsla. 047 2CO 011 010 So visst som Kristi sanning er i meg, so skal denne ros ikkje takast frå meg i Akaia-bygderne! 047 2CO 011 011 Kvifor då? av di eg ikkje elskar dykk? Det veit Gud! 047 2CO 011 012 Men det eg gjer, det vil eg og gjera sidan, so eg kann avskjera deim tilhøve, som søkjer tilhøve, so dei må verta funne liksom me i det som dei rosar seg av. 047 2CO 011 013 For desse er falske apostlar, svikfulle arbeidarar, som skaper seg til liksom dei var Kristi apostlar. 047 2CO 011 014 Og det er ikkje underlegt, for Satan sjølv skaper seg um til ein ljosengel; 047 2CO 011 015 difor er det ikkje noko stort um hans tenarar og skaper seg um til rettferds tenarar; men deira ende skal høva til deira verk. 047 2CO 011 016 Atter segjer eg: Ingen halde meg for å vera uvitug, men um de gjer det, so tak då imot meg, um og som ein uvitug, so eg og må kunna rosa meg ein grand! 047 2CO 011 017 Det eg her talar, talar eg ikkje etter Herrens vilje, men liksom i dårskap i denne tillitsame ros. 047 2CO 011 018 Sidan mange rosar etter kjøtet, so vil eg og rosa meg. 047 2CO 011 019 For de toler gjerne uvitingarne, de som er so kloke. 047 2CO 011 020 For de toler det, um nokon gjer dykk til trælar, um nokon et dykk upp, um nokon fangar dykk, um nokon upphøgjer seg yver dykk, um nokon slær dykk i andlitet. 047 2CO 011 021 Med skam segjer eg det, av di me hev vore veike; men det som nokon er djerv i - eg talar i dårskap - det er eg og djerv i. 047 2CO 011 022 Er dei hebræarar? eg og. Er dei israelitar? eg og. Er dei Abrahams ætt? eg og. 047 2CO 011 023 Er dei Kristi tenarar? - eg talar som ein galen mann -: eg er det endå meir. Eg hev havt større stræv, fenge fleire slag, vore oftare i fengsel, ofte i livsfåre. 047 2CO 011 024 Av jødarne hev eg fem gonger fenge fyrti slag so nær som eitt. 047 2CO 011 025 Tri gonger vart eg hudflengd, ein gong steina, tri gonger leid eg skipbrot; eg hev vore eit døger i djupet. 047 2CO 011 026 Ofte var eg på ferder, i fårar i elvar, i fårar millom røvarar, i fårar millom landsmenner, i fårar millom heidningar, i fårar i by, i fårar i øydemark, i fårar på hav, i fårar millom falske brør, 047 2CO 011 027 i strev og møda, ofte i nattevoka, i svolt og torste, ofte fastande, frosen og naken; 047 2CO 011 028 umfram alt det andre hev eg endå det daglege tillaup, umsuti for alle kyrkjelydarne. 047 2CO 011 029 Kven er veik utan at eg vert veik? Kven vert avstygd utan at det brenn i meg? 047 2CO 011 030 Um eg endeleg skal rosa meg, so vil eg rosa meg av det som høyrer mi vanmagt til. 047 2CO 011 031 Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, som er velsigna i all æva, han veit at eg ikkje lyg! 047 2CO 011 032 I Damaskus let kong Aretas’ landshovding vakta damaskenarbyen, då han vilde gripa meg; 047 2CO 011 033 og gjenom ein glugg i muren vart eg fira ned i ei korg og slapp ut or hans hender. 047 2CO 012 001 Eg lyt rosa meg, endå det ikkje er gagnlegt, men eg kjem no til syner og openberringar av Herren. 047 2CO 012 002 Eg kjenner eit menneskje i Kristus - um han var i likamen, det veit eg ikkje, eller utanfor likamen, det veit eg ikkje, Gud veit det - ein som for fjortan år sidan vart rykt inn i den tridje himmelen. 047 2CO 012 003 Og eg kjenner dette menneskjet, - um han var i likamen eller utanfor likamen, det veit eg ikkje, Gud veit det - 047 2CO 012 004 han vart rykt inn i Paradis og høyrde usegjelege ord, som det ikkje er unnt eit menneskje å tala. 047 2CO 012 005 Av dette vil eg rosa meg, men av meg sjølv vil eg ikkje rosa meg, utan av mi vanmagt. 047 2CO 012 006 For um eg vil rosa meg, vert eg ikkje uvitug, for sanning kjem eg til å segja; men eg let det vera, so ingen skal tenkja større um meg, enn som han ser meg eller høyrer av meg. 047 2CO 012 007 Og for at eg ikkje skal ovmoda meg av dei høge openberringar, so er det gjeve meg ein tagg i kjøtet, ein Satans engel, at han skal slå meg, so eg ikkje skal ovmoda meg. 047 2CO 012 008 Um denne bad eg Herren tri gonger, at han måtte vika frå meg. 047 2CO 012 009 Og han sagde til meg: «Min nåde er nok åt deg; for mi kraft vert fullenda i vanmagt.» Helst vil eg difor rosa meg av mi vanmagt, so Kristi kraft kann bu i meg. 047 2CO 012 010 Difor er eg vel til mods midt i vanmagt, i valdsverk, i naud, i forfylgjing, i trengslor for Kristi skuld. For når eg er vanmegtig, då er eg sterk. 047 2CO 012 011 Eg hev vorte uvitug; de hev tvinga meg til det; for eg skulde havt lovord av dykk; eg var ikkje i noko mindre mann enn dei ovstore apostlar, endå eg er ingen ting. 047 2CO 012 012 Ein apostels teikn vart gjorde hjå dykk i alt tolmod, med teikn og under og kraftige verk. 047 2CO 012 013 For kva er det som de vart haldne ringare i enn dei andre kyrkjelydar, utan at eg sjølv ikkje var dykk til tyngsla? tilgjev meg denne uretten! 047 2CO 012 014 Sjå, tridje gongen er eg buen til å koma til dykk og skal ikkje vera dykk til tyngsla. For eg søkjer ikkje dykkar gods, men dykk sjølve; for borni skal ikkje sanka skattar til foreldri, men foreldri til borni. 047 2CO 012 015 Men eg vil gjerne ofra, ja, verta ofra for sjælerne dykkar, um eg enn vert mindre elska di meir eg elskar dykk. 047 2CO 012 016 Men lat so vera at eg ikkje var dykk til tyngsla, men kann henda eg var svikfull og tok dykk med list? 047 2CO 012 017 Søkte eg vel vinning av dykk ved nokon av deim som eg sende til dykk? 047 2CO 012 018 Eg talde Titus til og sende med honom bror vår. Hev Titus søkt vinning av dykk? For me ikkje fram i den same ånd? ikkje i dei same fotfar? 047 2CO 012 019 Longe hev de tenkt at det er for dykk me forsvarar oss. Nei, det er for Guds åsyn me talar i Kristus. Men alt til dykkar uppbyggjing, mine kjære! 047 2CO 012 020 For eg ottast for, at når eg kjem, skal eg ikkje finna dykk slike som eg vil, og at eg skal verta funnen av dykk slik som de ikkje vil - at der skal vera kiv, ovund, vreide, stridssykja, baktale, drøsor, ovmod, utstyr, 047 2CO 012 021 at når eg kjem, skal min Gud atter audmykja meg hjå dykk, og eg skal syrgja yver mange av deim som fyrr synda og ikkje hev umvendt seg frå den ureinskap og lauslivnad og used som dei dreiv. 047 2CO 013 001 Det er no tridje gongen eg kjem til dykk. Ved tvo og tri vitnemål skal kvar sak standa fast. 047 2CO 013 002 Eg hev sagt det fyreåt og segjer det fyreåt, liksom då eg var nærverande andre gongen, soleis og no då eg er fråverande, til deim som fyrr synda og til alle dei andre, at når eg no kjem att, vil eg ikkje spara, 047 2CO 013 003 sidan de krev eit prov på at Kristus talar i meg, han som ikkje er vanmegtig hjå dykk, men er sterk imillom dykk. 047 2CO 013 004 For um han og vart krossfest i vanmagt, so lever han i Guds kraft; for me og er vanmegtige i honom, men me skal liva med honom i Guds kraft hjå dykk. 047 2CO 013 005 Ransaka dykk sjølve, um de er i trui! prøv dykk sjølve! eller kjenner de ikkje dykk sjølve, at Jesus Kristus er i dykk, utan so er at de ikkje held prøva? 047 2CO 013 006 Men eg vonar at de skal kjenna, at me ikkje er dei som ikkje held prøva. 047 2CO 013 007 Men me bed til Gud, at de ikkje må gjera noko vondt, ikkje for di at me skal visa oss å halda prøva, men at de skal gjera det gode, men me vera som dei som ikkje held prøva. 047 2CO 013 008 For me kann ikkje noko imot sanningi, men berre for sanningi. 047 2CO 013 009 For me gled oss når me er vanmegtige, men de sterke; men dette bed me og um, at de må verta fullkomne. 047 2CO 013 010 Difor skriv eg dette fråverande, so eg, når eg er nærverande, ikkje skal trenga til å vera streng etter den magt som Herren hev gjeve meg til uppbyggjing, ikkje til nedriving. 047 2CO 013 011 Elles, brør, gled dykk, vert fullkomne, lat dykk påminna, ver samlyndte, ver fredsame, so skal kjærleiks og freds Gud vera med dykk. 047 2CO 013 012 Helsa kvarandre med ein heilag kyss! 047 2CO 013 013 Alle dei heilage helsar dykk. 047 2CO 013 014 Herren Jesu Kristi nåde og Guds kjærleik og den Heilage Andens samfund vere med dykk alle! # # BOOK 048 GAL Galatians Galaterne 048 GAL 001 001 Paulus, apostel, ikkje av menneskje og ikkje ved noko menneskje, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som vekte honom upp frå dei daude, 048 GAL 001 002 og alle brørne som er hjå meg - til kyrkjelydarne i Galatia: 048 GAL 001 003 Nåde vere med dykk og fred frå Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus, 048 GAL 001 004 som gav seg sjølv for våre synder, so han kunde fria oss ut or den noverande vonde verdi etter vår Gud og Faders vilje; 048 GAL 001 005 honom vere æra i all æve! Amen. 048 GAL 001 006 Eg undrast på at de so snøgt vender dykk frå honom som kalla dykk ved Kristi nåde, til eit anna evangelium, 048 GAL 001 007 endå det ikkje finst noko anna, det er berre sume som forviller dykk og vil forvenda Kristi evangelium. 048 GAL 001 008 Men um so me eller ein engel frå himmelen forkynner dykk eit anna evangelium enn det som me hev forkynt dykk, han vere bannstøytt! 048 GAL 001 009 Som me hev sagt fyrr, so segjer eg no på nytt: Um nokon forkynner dykk eit anna evangelium enn det som de tok imot, han vere bannstøytt! 048 GAL 001 010 Talar eg no menneskje eller Gud til viljes, eller søkjer eg å gjera menneskje til lags? Vilde eg enno gjera menneskje til lags, var eg ikkje Kristi tenar. 048 GAL 001 011 Eg kunngjer dykk, brør, at det evangelium som eg hev forkynt, er ikkje menneskjeverk; 048 GAL 001 012 for ikkje eg heller fekk det eller lærde det av noko menneskje, men ved Jesu Kristi openberring. 048 GAL 001 013 For de hev høyrt mi framferd fyrr, medan eg var jøde, at eg forfylgde Guds kyrkja ovleg hardt og tynte henne; 048 GAL 001 014 og i jødedomen gjekk eg lenger enn mange av jamaldringarne mine i mitt folk, med di eg var endå meir ihuga for mine fedre-lærdomar. 048 GAL 001 015 Men då det tektest honom som valde meg ut alt frå mors liv og kalla meg ved sin nåde, 048 GAL 001 016 å openberra sin Son i meg, at eg skulde forkynna evangeliet um honom millom heidningarne, då samrådde eg meg ikkje med kjøt og blod 048 GAL 001 017 og drog ikkje heller upp til Jerusalem til deim som var apostlar fyre meg; men eg for straks burt til Arabia og vende um att til Damaskus. 048 GAL 001 018 Sidan, tri år etter, for eg upp til Jerusalem og vilde verta kjend med Kefas, og hjå honom vart eg verande femtan dagar. 048 GAL 001 019 Men nokon annan av apostlarne såg eg ikkje, utan Jakob, Herrens bror. 048 GAL 001 020 Det som eg skriv til dykk - sjå, Gud veit at eg ikkje lyg det. 048 GAL 001 021 So kom eg til bygderne i Syria og Kilikia. 048 GAL 001 022 Men av åsyn var eg ukjend for dei kristne kyrkjelydarne i Judæa. 048 GAL 001 023 Dei hadde berre høyrt gjete: «Han som fyrr forfylgde oss, han forkynner no den trui som han fyrr øydde ut.» 048 GAL 001 024 Og dei lova Gud for meg. 048 GAL 002 001 Fjortan år etter drog eg upp til Jerusalem att med Barnabas og tok Titus og med. 048 GAL 002 002 Men eg gjekk upp ei openberring. Og eg lagde fram for deim, serleg for deim som galdt mest, det evangeliet som eg forkynner for heidningarne, um eg vel laupte eller hadde laupe til fåfengs. 048 GAL 002 003 Men ikkje Titus jamvel, som var med meg, vart nøydd til å lata seg umskjera, enda han var grækar - 048 GAL 002 004 og det for dei falske brørne skuld, som hadde snikt seg inn og var komne dit til å lura på den fridomen som me hev i Kristus Jesus, so dei kunde få oss under trældom. 048 GAL 002 005 Men for dei veik me ikkje ein augneblink i nokor etterlæta, for at sanningi i evangeliet skulde standa fast hjå dykk. 048 GAL 002 006 Men dei som galdt for å vera noko - kor store dei var, kjem ikkje meg ved; Gud gjer ikkje skil på folk - dei som galdt mest, lagde ikkje på meg noko meir, 048 GAL 002 007 men tvert imot, då dei såg at evangeliet for dei u-umskorne var yverlate til meg, liksom for dei umskorne til Peter 048 GAL 002 008 - for han som gav Peter kraft til aposteltenesta millom dei umskorne, han gav og meg kraft til det millom heidningarne - 048 GAL 002 009 og då dei lærde å kjenna den nåde som var meg gjeven, so gav Jakob og Kefas og Johannes, som galdt for å vera hovudstolpar, meg og Barnabas si høgre hand til samfund, at me skulde ganga til heidningarne, men dei til dei umskorne, 048 GAL 002 010 berre at me skulde hugsa på dei fatige, og det hev eg lagt vinn på å gjera. 048 GAL 002 011 Men då Kefas kom til Antiokia, sagde eg honom imot beint upp i opne augo, av di det var klaga på honom. 048 GAL 002 012 For fyrr det kom nokre frå Jakob, åt han i lag med heidningarne; men då dei kom, heldt han seg undan og skilde seg ifrå, av di han var rædd for dei umskorne. 048 GAL 002 013 Og med honom hykla dei andre jødarne og, so jamvel Barnabas vart dregen med inn i hyklingi deira. 048 GAL 002 014 Men då eg såg at dei ikkje gjekk beint fram etter sanningi i evangeliet, då sagde eg til Kefas so alle høyrde på: «Når du som er jøde, liver som heidning og ikkje som jøde, kvi nøydar du so heidningarne til å liva som jødar?» 048 GAL 002 015 Me er fødde jødar og ikkje syndarar, fødde heidningar. 048 GAL 002 016 Men då me skyna at eit menneskje ikkje vert rettferdiggjort ved lovgjerningar, men ved tru på Kristus Jesus, so trudde me og på Kristus Jesus, so me kunde verta rettferdiggjorde av tru på Kristus og ikkje av lovgjerningar; for ved lovgjerningar vert inkje kjøt rettferdiggjort. 048 GAL 002 017 Men dersom me, då me freista å verta rettferdiggjorde i Kristus, ogso sjølve vart funne som syndarar - skulde so Kristus vera ein tenar for synd? Nei, langt ifrå! 048 GAL 002 018 For dersom eg byggjer upp att det same som eg reiv ned, so syner eg meg sjølv som ein lovbrjotar. 048 GAL 002 019 For eg er ved lovi daud for lovi, so eg kann liva for Gud. 048 GAL 002 020 Eg er krossfest med Kristus, eg liver ikkje sjølv meir, men Kristus liver i meg, og det livet eg no liver i kjøtet, det liver eg i trui på Guds son, som elska meg og gav seg sjølv for meg. 048 GAL 002 021 Eg mismæter ikkje Guds nåde; for dersom rettferd er å vinna ved lovi, so døydde Kristus utan grunn. 048 GAL 003 001 Å, de uvituge galatarar! kven hev trylt dykk, de som hev fenge Jesus Kristus måla for augo som krossfest? 048 GAL 003 002 Berre det vil eg få vita av dykk: Fekk det Anden ved lovgjerningar eller ved å høyra trui forkynt? 048 GAL 003 003 Er de so uvituge? De tok til i ånd; vil de no fullenda i kjøt? 048 GAL 003 004 So mykje hev de røynt til unyttes? - um det då elles er til unyttes. 048 GAL 003 005 Og han som gjev dykk Anden og gjer kraftverk millom dykk, gjer han det ved lovgjerningar eller ved å forkynna trui? 048 GAL 003 006 Liksom Abraham trudde Gud, og det vart rekna honom til rettferd. 048 GAL 003 007 Difor skal de vita, at dei som hev tru, dei er Abrahams born. 048 GAL 003 008 Men Skrifti såg fyreåt at Gud vilde gjera heidningarne rettferdige ved tru, og gav so Abraham fyreåt det fagnadbodet: «I deg skal alle folkeslag verta velsigna.» 048 GAL 003 009 So vert då dei som hev tru, velsigna med den truande Abraham. 048 GAL 003 010 For so mange som held seg til lovgjerningar, dei er under forbanning; for det stend skrive: «Forbanna er kvar den som ikkje held ved i alt det som stend skrive i lovboki, so han gjer etter det.» 048 GAL 003 011 Men at ingen vert rettferdiggjord for Gud ved lovi, det er audsynlegt; for «den rettferdige, ved tru skal han liva.» 048 GAL 003 012 Men lovi hev ingen ting med trui å gjera, men «den som gjer so, skal liva ved det.» 048 GAL 003 013 Kristus kjøpte oss frie frå forbanningi av lovi, då han vart ei forbanning for oss - for det er skrive: «Forbanna er kvar den som heng på eit tre» - 048 GAL 003 014 so velsigningi åt Abraham kunde koma yver heidningarne i Kristus Jesus, so me ved trui kunde få Anden, som var oss lova. 048 GAL 003 015 Brør! eg talar på menneskjevis. Ingen gjer då ei pakt av eit menneskje ugild eller legg noko til etter ho er stadfest. 048 GAL 003 016 Men lovnaderne vart gjevne til Abraham og hans ætt; han segjer ikkje: «Og ættingarne» liksom um mange, men som um ein: «Og di ætt», og det er Kristus. 048 GAL 003 017 Det eg vil segja, er dette: Ei pakt som fyreåt er stadfest av Gud, henne kann lovi, som vart gjevi fire hundrad og tretti år seinare, ikkje gjera ugild, so ho skulde gjera lovnaden til inkjes. 048 GAL 003 018 For er arven av lov, so er han ikkje meir av lovnad; men Gud gav Abraham honom ved lovnad. 048 GAL 003 019 Kva skulde so lovi til? Ho vart sett attåt for misgjerderne skuld, til dess den ætti kom som lovnaden galdt um - tilskipa av englar, ved ein millommanns hand; 048 GAL 003 020 men ein millommann er ikkje berre for ein; men Gud er ein. 048 GAL 003 021 Er so lovi imot Guds lovnader? Langt ifrå! for var det gjeve ei lov som hadde magt til å gjera livande, so kom rettferdi verkeleg av lovi. 048 GAL 003 022 Men Skrifti hev stengt alt inn under synd, so det som var lova, skulde ved tru på Jesus Kristus verta gjeve deim som trur. 048 GAL 003 023 Men fyrr trui kom, vart me haldne innestengde i varetekt under lovi til den tru som skulde openberrast. 048 GAL 003 024 So hev då lovi vorte vår tuktemeister til Kristus, so me skulde verta rettferdiggjorde av tru. 048 GAL 003 025 Men no, då trui er komi, er me ikkje lenger under tuktemeisteren; 048 GAL 003 026 for de er alle Guds born ved trui på Kristus Jesus. 048 GAL 003 027 For de, so mange som er døypte til Kristus, de hev iklædt dykk Kristus. 048 GAL 003 028 Her er ikkje jøde eller grækar, her er ikkje træl eller fri mann, her er ikkje mann og kvinna; for de er alle ein i Kristus Jesus. 048 GAL 003 029 Men høyrer de Kristus til, so er de og Abrahams ætt, ervingar etter lovnaden. 048 GAL 004 001 Men eg segjer: So lenge ervingen er barn, er det ingen skilnad på honom og trælen, endå han er herre yver alt saman; 048 GAL 004 002 men han er under uppsynsmenner og rådsmenner til den tidi faren fyreåt hev fastsett. 048 GAL 004 003 Soleis var me og, so lenge me var born, trælbundne under barnelærdomen til verdi. 048 GAL 004 004 Men då tidi var fullkomi, sende Gud Son sin, fødd av ei kvinna, fødd under lovi, 048 GAL 004 005 so han kunde kjøpa deim frie, som var under lovi, so me kunde få barneretten. 048 GAL 004 006 Men av di de er søner, hev Gud sendt inn i hjarto våre sin sons Ande, som ropar: «Abba, Fader!» 048 GAL 004 007 So er du då ikkje lenger træl, men son. Men er du son, so er du og erving ved Gud. 048 GAL 004 008 Men den tid de ikkje kjende Gud, træla de under dei gudar som i røyndi ikkje er gudar. 048 GAL 004 009 Men no, då de kjenner Gud og - det som meir er - er kjende av Gud, kor kann de då venda atter til den veike og fatige barnelærdomen? Vil de atter å nyo træla under honom? 048 GAL 004 010 De tek vare på dagar og månader og tider og år; 048 GAL 004 011 eg ottast for dykk, at eg kann henda fåfengt hev gjort meg møda med dykk. 048 GAL 004 012 Vert liksom eg, for eg er liksom de; brør! eg bed dykk; de hev ingen urett gjort meg. 048 GAL 004 013 Men de veit at det var på grunn av ei vanhelsa i kjøtet, at eg fyrste gongen kom til å forkynna dykk evangeliet, 048 GAL 004 014 og endå mitt kjøt kunde freista dykk til det, vanvyrde de meg ikkje og støytte meg ikkje burt; men de fagna meg som ein Guds engel, ja, som Kristus Jesus. 048 GAL 004 015 Kor de prisa dykk sæle den gongen! for det vitnar eg um dykk, at um det hadde vore mogelegt, so hadde de rive ut augo dykkar og gjeve meg. 048 GAL 004 016 Og so hev eg vorte dykkar fiende ved å segja dykk sanningi! 048 GAL 004 017 Dei syner ein ihuge for dykk som ikkje er god; men dei vil stengja dykk ute, so de skal vera ihuga for deim. 048 GAL 004 018 Men det er godt å vera ihuga for det gode alltid, og ikkje berre når eg er hjå dykk. 048 GAL 004 019 Mine born, som eg atter føder med sår verk, til dess Kristus fær skapnad i dykk! 048 GAL 004 020 Eg skulde ynskja eg var hjå dykk no og kunde brigda mi røyst; for eg er i vanråd med dykk. 048 GAL 004 021 Seg meg, de som vil vera under lovi, høyrer de ikkje lovi? 048 GAL 004 022 For det stend skrive at Abraham hadde tvo søner, ein med trælkvinna og ein med den frie kvinna. 048 GAL 004 023 Men son åt trælkvinna er fødd etter kjøtet, men son åt den frie kvinna etter lovnaden. 048 GAL 004 024 I dette ligg det ei djupare meining under; for desse kvinnorne er tvo pakter: den eine frå Sinaifjellet, som føder til trældom, dette er Hagar; 048 GAL 004 025 for «Hagar» er Sinaifjellet i Arabia og svarar til det Jerusalem som no er; for det er i trældom med borni sine. 048 GAL 004 026 Men det Jerusalem som er der uppe, er fritt, og det er mor vår. 048 GAL 004 027 For det stend skrive: «Ver glad, du barnlause, som ikkje føder; kved i og ropa, du som ikkje hev barnerider! for borni hennar som er einsleg, er mange fleire enn hennar som hev mannen.» 048 GAL 004 028 Men me, brør, er born etter lovnaden, liksom Isak. 048 GAL 004 029 Men liksom den gongen han som var fødd etter kjøtet, forfylgde honom som var fødd etter åndi, soleis er det no og. 048 GAL 004 030 Men kva segjer Skrifti? «Driv ut trælkvinna og son hennar; for son åt trælkvinna skal slett ikkje taka arv med son åt den frie kvinna.» 048 GAL 004 031 So er me då, brør, ikkje born åt trælkvinna, men åt den frie kvinna. 048 GAL 005 001 Til fridom hev Kristus frigjort oss; statt difor faste og lat deim ikkje få dykk inn att under trældoms ok! 048 GAL 005 002 Sjå, eg, Paulus, segjer dykk, at um de let dykk umskjera, so vil Kristus inkje gagna dykk. 048 GAL 005 003 Atter vitnar eg for kvart menneskje som let seg umskjera, at han er skuldig til å halda heile lovi. 048 GAL 005 004 De som vil verta rettferdiggjorde ved lovi, de er skilde frå Kristus, de er falne ut or nåden. 048 GAL 005 005 For i trui ventar me i Anden på det som rettferdi gjev oss von um; 048 GAL 005 006 for i Kristus Jesus gjeld korkje umskjering eller fyrehud noko, men berre tru som er verksam i kjærleik. 048 GAL 005 007 De heldt godt fram; kven hindra dykk frå å lyda sanningi? 048 GAL 005 008 Denne yverteljingi er ikkje frå honom som kalla dykk. 048 GAL 005 009 Ein liten surdeig syrer heile deigen. 048 GAL 005 010 Eg hev den tiltru til dykk i Herren, at de inkje anna vil tenkja. Men den som forviller dykk, han skal få sin dom, kven han so er. 048 GAL 005 011 Men eg, brør, um eg enno forkynner umskjering, kvi vert eg endå forfylgd? då er vel krossens støytestein burtteken. 048 GAL 005 012 Gjev dei måtte skjera seg sjølve sund, dei som eggjar dykk upp! 048 GAL 005 013 For de, brør, er kalla til fridom. Bruk berre ikkje fridomen til høve for kjøtet; men ten kvarandre i kjærleik! 048 GAL 005 014 for heile lovi er uppfyllt i eitt bod, i dette: «Du skal elska næsten din som deg sjølv!» 048 GAL 005 015 Men dersom de bit og et kvarandre, so sjå til at de ikkje et kvarandre upp! 048 GAL 005 016 Men eg segjer: Ferdast i Anden, so skal de ikkje fullføra kjøtsens lyst! 048 GAL 005 017 For kjøtet er huga tvert imot Anden, men Anden imot kjøtet; for desse stend imot kvarandre, so de ikkje skal gjera det som de vil. 048 GAL 005 018 Men dersom de vert drivne av Anden, då er de ikkje under lovi. 048 GAL 005 019 Men kjøtsens gjerningar er openberre, slike som: Utukt, ureinskap, lauslivnad, 048 GAL 005 020 avgudsdyrking, trolldom, fiendskap, kiv, ovund, vreide, stridssykja, tvidrag, sundringar, 048 GAL 005 021 misunning, mord, drykk, svir og meir slikt; um dette segjer eg dykk fyreåt, likesom eg fyrr hev sagt, at dei som fer med slikt, skal ikkje erva Guds rike. 048 GAL 005 022 Men Andens frukt er kjærleik, gleda, fred, langmod, mildskap, godleik, truskap, 048 GAL 005 023 spaklynde, fråhald. Mot slike er ikkje lovi. 048 GAL 005 024 Men dei som høyrer Kristus Jesus til, dei hev krossfest kjøtet med fysnorne og lysterne. 048 GAL 005 025 Liver me i Anden, so lat oss og ferdast i Anden! 048 GAL 005 026 Lat oss ikkje søkja fåfengd æra, so me eggjar kvarandre og ovundar kvarandre! 048 GAL 006 001 Brør! um og eit menneskje vert fanga av nokor synd, so må de som er åndelege, retta på honom med spaklyndes ånd; men sjå deg sjølv fyre, at ikkje du og skal vert freista! 048 GAL 006 002 Ber byrderne for kvarandre, og uppfyll soleis Kristi lov! 048 GAL 006 003 For dersom nokon tykkjest vera noko og er då ingen ting, so dårar han seg sjølv. 048 GAL 006 004 Men kvar skal prøva si eigi gjerning, og so skal han hava ros etter det han sjølv er, og ikkje etter likning med den andre; 048 GAL 006 005 for kvar skal bera si eigi byrd. 048 GAL 006 006 Den som vert upplærd i ordet, skal gjeva den som lærer honom alt godt saman med seg! 048 GAL 006 007 Far ikkje vilt! Gud let seg ikkje spotta; for det som eit menneskje sår; det skal han og hausta. 048 GAL 006 008 For den som sår i sitt kjød, skal hausta tjon av kjøtet; men den som sår i Anden, han skal hausta ævelegt liv av Anden. 048 GAL 006 009 Men lat oss ikkje verta trøytte av å gjera det gode! for i si tid skal me hausta, berre me ikkje trøytnar. 048 GAL 006 010 Lat oss då, medan me hev høve til det, gjera det gode mot alle, men mest mot brørne i trui! 048 GAL 006 011 Sjå kor store bokstavar eg skriv med til dykk med mi eigi hand! 048 GAL 006 012 So mange som vil synast gode etter kjøtet, dei nøyder dykk til å verta umskorne, berre for di at dei ikkje skal verta forfylgde for Kristi kross. 048 GAL 006 013 For ikkje ein gong dei som vert umskorne, held lovi sjølve; men dei vil at de skal verta umskorne, so dei kann rosa seg av dykkar kjøt. 048 GAL 006 014 Men det vere langt ifrå meg å rosa meg av anna enn av vår Herre Jesu Kristi kross; for honom er verdi krossfest for meg, og eg for verdi. 048 GAL 006 015 For korkje umskjering eller fyrehud er noko, men berre ein ny skapning. 048 GAL 006 016 Og so mange som gjeng fram etter denne rettesnor, fred og miskunn vere yver deim og yver Guds Israel! 048 GAL 006 017 Heretter må ingen gjera meg bry! for eg ber Jesu merke på min likam. 048 GAL 006 018 Vår Herre Jesu Kristi nåde vere med dykkar ånd, brør! Amen. # # BOOK 049 EPH Ephesians Efeserne 049 EPH 001 001 Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, til dei heilage i Efesus som trur på Kristus Jesus: 049 EPH 001 002 Nåde vere med dykk og fred frå Gud, vår Fader, og Herren Jesus Kristus! 049 EPH 001 003 Lova vere Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, som hev velsigna oss med all åndeleg velsigning i himmelen i Kristus, 049 EPH 001 004 liksom han valde oss ut i honom, fyrr verdi vart grunnlagd, at me skulde vera heilage og ulastelege for hans åsyn, 049 EPH 001 005 med di han i kjærleik fyreåt etla oss til barnekår hjå seg sjølv ved Jesus Kristus etter si frie vilje-rådgjerd, 049 EPH 001 006 til lov for sin herlege nåde, som han gav oss i honom som han elskar. 049 EPH 001 007 I honom hev me utløysingi ved hans blod, forlating for synderne, etter rikdomen av hans nåde, 049 EPH 001 008 som han gav oss rikleg i all visdom og vitsemd, 049 EPH 001 009 då han kunngjorde oss løyndomen um sin vilje etter si frie rådgjerd, som han fyresette seg med seg sjølv, 049 EPH 001 010 um eit hushald han vilde skipa når tiderne var fullkomne, nemleg at han atter vilde sameina alt til eitt i Kristus, både det som er i himmelen, og det som er på jordi. 049 EPH 001 011 Og i honom hev me og fenge arvlut, etter at me fyreåt var etla dertil etter hans fyresetning som verkar alt etter si vilje-rådgjerd, 049 EPH 001 012 so me skulde vera hans herlegdom til lov, me som fyreåt hadde vona på Kristus. 049 EPH 001 013 Og i honom hev de og, då de hadde høyrt sannings-ordet, evangeliet um dykkar frelsa - i honom hev de og, då de hadde teke ved trui, fenge til innsigle den Heilage Ande, som var oss lova, 049 EPH 001 014 han som er pantet på vår arv til hans eigedomsfolks utløysing, hans herlegdom til lov. 049 EPH 001 015 Difor, sidan eg høyrde um dykkar tru på Herren Jesus og um dykkar kjærleik til alle dei heilage, 049 EPH 001 016 so held eg ikkje upp med å takka for dykk når eg kjem dykk i hug i mine bøner, 049 EPH 001 017 at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlegdomens Fader, må gjeva dykk visdoms og openberrings Ande til kunnskap um seg, 049 EPH 001 018 og gjeva dykkar hug upplyste augo, so de kann kjenna kva von det er han hev kalla dykk til, og kor rik på herlegdom hans arv er ibland dei heilage, 049 EPH 001 019 og kor yvervættes stor hans magt er for oss som trur, etter verknaden av hans velduge kraft, 049 EPH 001 020 som han synte på Kristus, då han vekte honom upp frå dei daude og sette honom ved si høgre hand i himmelen, 049 EPH 001 021 høgt yver all magt og yverråd og alt velde og herredøme og yver kvart namn som vert nemnt, ikkje berre i denne verdi, men og i den tilkomande, 049 EPH 001 022 og han lagde alt under hans føter og gav honom som hovud yver alle ting åt kyrkja, 049 EPH 001 023 som er hans likam, fyllt av honom som fyller alt i alle. 049 EPH 002 001 Ogso dykk hev han gjort livande, de som var daude i dykkar misgjerningar og synder, 049 EPH 002 002 som de fordom ferdast i etter tidarfaret i denne verdi, etter hovdingen yver hermagti i lufti, den åndi som no verkar i borni til vantrui, 049 EPH 002 003 og millom deim ferdast og me alle fordom i vårt kjøts lyster, då me gjorde det som kjøtet og tankarne vilde, og var av naturi vreidens born liksom dei andre. 049 EPH 002 004 Men Gud, som er rik på miskunn, hev for sin store kjærleik skuld, som han elska oss med, 049 EPH 002 005 gjort oss livande med Kristus, endå me var daude i våre misgjerningar - av nåde er de frelste! - 049 EPH 002 006 og vekt oss upp med honom og sett oss med honom i himmelen, i Kristus Jesus, 049 EPH 002 007 so han i dei komande tider kunde visa den ovstore rikdomen av sin nåde ved godleik imot oss i Kristus Jesus. 049 EPH 002 008 For av nåde er de frelste, ved tru, og det ikkje av dykk, det er Guds gåva, 049 EPH 002 009 ikkje av gjerningar, so ikkje nokon skal rosa seg. 049 EPH 002 010 For me er hans verk, skapte i Kristus Jesus til gode gjerningar, som Gud fyreåt emna til, so me skulde ferdast i deim. 049 EPH 002 011 Kom difor i hug, at de som fordom var heidningar i kjøtet og var kalla fyrehud av det dei kallar umskjering, den på kjøtet, som vert gjord med handi, 049 EPH 002 012 at de på den tid var utan Kristus, utestengde frå Israels borgarskap og framande for pakterne med deira lovnad, utan von og utan Gud i verdi. 049 EPH 002 013 Men no, i Kristus Jesus er de som fordom var langt burte, komne nær til ved Kristi blod. 049 EPH 002 014 For han er vår fred, han som gjorde dei tvo til eitt og braut ned det gjerdet som var skilveggen, fiendskapen, 049 EPH 002 015 då han ved sitt kjøt avlyste den lovi som kom med bod og fyresegner, so han ved seg sjølv kunde skapa dei tvo til eitt nytt menneskje, med di han gjorde fred, 049 EPH 002 016 og forlika deim båe tvo i ein likam med Gud ved krossen, då han på denne slo fiendskapen i hel. 049 EPH 002 017 Og han kom og forkynte fred for dykk som var langt burte, og fred for deim som var nær. 049 EPH 002 018 For ved han hev me båe tvo i ein Ande tilgjenge til Faderen. 049 EPH 002 019 So er de no ikkje lenger framande og utlendingar, men medborgarar med dei heilage og Guds husfolk, 049 EPH 002 020 uppbygde på apostel- og profetgrunnvollen, men Jesus Kristus er sjølv hyrnesteinen, 049 EPH 002 021 som kvar bygning vert samanbunden ved og veks upp til eit heilagt tempel i Herren, 049 EPH 002 022 og i honom vert de og uppbygde med dei andre til ein Guds bustad i Anden. 049 EPH 003 001 For den skuld bøygjer eg mine kne, eg, Paulus, Kristi Jesu fange for dykk heidningar - 049 EPH 003 002 um de elles hev høyrt um hushaldet med den Guds nåde som eg hev fenge for dykk, 049 EPH 003 003 at han ved openberring kunngjorde meg den løyndomen so som eg ovanfor hev skrive med få ord, 049 EPH 003 004 so de av det, når de les det, kann sjå mitt skyn på Kristi løyndom, 049 EPH 003 005 som i forne tidebolkar ikkje hev vorte kunngjord for menneskjeborni, so som han no er openberra for hans heilage apostlar og profetar ved Anden: 049 EPH 003 006 at heidningarne er medervingar og høyrer med til likamen og hev lut med i lovnaden i Kristus Jesus ved evangeliet, 049 EPH 003 007 det som eg vart tenar for etter den Guds nådegåva som eg hev fenge ved verknaden av hans magt. 049 EPH 003 008 Eg, den aller ringaste av alle dei heilage, fekk denne nåden, å forkynna heidningarne evangeliet um Kristi uransakelege rikdom 049 EPH 003 009 og upplysa alle um korleis hushaldet er med den løyndomen som frå ævelege tider hev vore løynd i Gud, som hev skapt alle ting, 049 EPH 003 010 for di at Guds mangfaldige visdom no gjenom kyrkja skulde verta kunngjord for magterne og herredømi i himmelen, 049 EPH 003 011 etter den fyresetning frå ævelege tider som han fullførde i Kristus Jesus, vår Herre, 049 EPH 003 012 han som me hev fenge fritt mod ved og tilgjenge med tillit ved trui på honom. 049 EPH 003 013 Difor bed eg at de ikkje må tapa modet ved dei trengslor eg lid for dykk, og som er dykkar æra. - 049 EPH 003 014 For den skuld bøygjer eg mine kne for Faderen, 049 EPH 003 015 som er den rette fader for alt som heiter barn i himmelen og på jordi, 049 EPH 003 016 at han etter rikdomen av sin herlegdom må gjeva dykk å verta styrkte med kraft ved hans Ande i dykkar indre menneskje, 049 EPH 003 017 at Kristus må bu ved trui i dykkar hjarto, so de, rotfeste og grunnfeste i kjærleik, 049 EPH 003 018 må magtast å fata med alle dei heilage, kva breidd og lengd og dypt og høgd det er, 049 EPH 003 019 og kjenna Kristi kjærleik, som gjeng yver all kunnskap, so de kann verta fyllte til all Guds fylla. 049 EPH 003 020 Men honom som er megtig til å gjera yver alle ting, ovlangt yver det som me bed um eller skynar, etter den kraft som er verksam i oss, 049 EPH 003 021 honom vera æra i kyrkja og i Kristus Jesus gjenom alle ætter i alle ævor! Amen. 049 EPH 004 001 Eg legg dykk då på hjarta, eg den bundne i Herren, at de må ferdast so som verdigt er for det kallet som de vart kalla med, 049 EPH 004 002 med all audmykt og spaklynde, med langmod, so de toler kvarandre i kjærleik 049 EPH 004 003 og legg vinn på å halda Andens einskap i fredsens samband: 049 EPH 004 004 Ein likam og ein Ande, liksom de og er kalla med ei von i dykkar kall, 049 EPH 004 005 ein Herre, ei tru, ein dåp, 049 EPH 004 006 ein Gud og Fader til alle, han som er yver alle og gjenom alle og i alle. 049 EPH 004 007 Men kvar og ein av oss hev fenge nåden etter det målet som Kristi gåva vert mælt med. 049 EPH 004 008 Difor segjer Skrifti: «Han for upp i det høge og førde burt fangar og gav menneski gåvor.» 049 EPH 004 009 Men det at han for upp, kva er det, utan at han og fyrst for ned til lægderne på jordi? 049 EPH 004 010 Han som for ned, han er den same som for upp yver alle himlar, for at han skulde fylla alt. 049 EPH 004 011 Og det er han som gav oss sume til apostlar, sume til profetar, sume til evangelistar, sume til hyrdingar og lærarar, 049 EPH 004 012 so dei heilage kunde verta fullt tilbudde til å gjera tenesta, til å byggja upp Kristi likam, 049 EPH 004 013 til dess me alle saman når fram til einskapen i trui og i kjennskapen til Guds Son, til mogen manndom, til aldersmålet for Kristi fylla, 049 EPH 004 014 so me ikkje lenger skal vera umynduge og lata oss kasta og driva um av kvar lærdoms vind ved meinspel av menneski, ved sløgd i illråder som dei villfarande finn på, 049 EPH 004 015 men at me, true mot sanningi i kjærleik, i alle måtar skal veksa upp til honom som er hovudet, Kristus, 049 EPH 004 016 so heile likamen, samanknytt og samanfest ved kvart band som han gjev, veks sin vokster som likam ut ifrå honom til si uppbyggjing i kjærleik, alt etter den verksemd som er tilmælt kvar lem. 049 EPH 004 017 Dette segjer eg då og vitnar i Herren, at de ikkje lenger må ferdast som heidningarne ferdast i sin hugs fåfengd, 049 EPH 004 018 formyrkte i sin tanke, framande vortne for Guds liv ved den vankunna som er i deim for deira forherde hjarto skuld, 049 EPH 004 019 med di dei hev vorte tykkjelause og hev gjeve seg til ulivnad, til all ureinskaps gjerd med havesykja. 049 EPH 004 020 Men de hev ikkje lært soleis um Kristus, 049 EPH 004 021 um de elles hev høyrt um honom og er upplærde i honom, so som sanning er i Jesus: 049 EPH 004 022 at de etter dykkar fyrre livsferd skal leggja av det gamle menneskje, som vert tynt ved dei dårande lyster, 049 EPH 004 023 men verta uppnya ved Anden i dykkar hug 049 EPH 004 024 og klæda dykk i det nye menneskje, som er skapt etter Gud med den rettferd og heilagdom som sanningi verkar. 049 EPH 004 025 Legg difor av lygni og tala sanning kvar med sin næste, av di me er kvarannans lemer. 049 EPH 004 026 Vert de vreide, so synda ikkje! Lat ikkje soli ganga ned yver dykkar harm! 049 EPH 004 027 Og gjev ikkje djevelen rom! 049 EPH 004 028 Den som stal, stele ikkje lenger, men arbeide heller og gjere noko godt med sine hender, so han kann hava noko å gjeva til dei trengande. 049 EPH 004 029 Ingen roten tale koma ut or dykkar munn, men slik tale som er god til naudsynleg uppbyggjing, so det må vera til gagn for deim som høyrer på, 049 EPH 004 030 og gjer ikkje Guds Heilage Ande sorg, han som de hev fenge til innsigle til utløysingsdagen! 049 EPH 004 031 All illska og villska og vreide og skriking og spotting vere langt ifrå dykk liksom all vondskap! 049 EPH 004 032 Men ver gode mot kvarandre, miskunnsame, so de tilgjev kvarandre, liksom og Gud hev tilgjeve dykk i Kristus. 049 EPH 005 001 Vert difor Guds etterfylgjarar som hans kjære born, 049 EPH 005 002 og ferdast i kjærleik, liksom Kristus elska oss og gav seg sjølv for oss til ei gåva og eit offer, Gud til ein hugleg ange! 049 EPH 005 003 Men utukt og all ureinskap eller havesykja må ikkje eingong verta nemnde millom dykk, so som det sømer seg for heilage, 049 EPH 005 004 og skjemdarferd og dårlegt svall og lauslyndt skjemt, som alt saman er usømelegt, men heller takksegjing! 049 EPH 005 005 For dette veit de og skynar, at ingen horkar eller urein eller girug - som er ein avgudsdyrkar - hev arv i Kristi og Guds rike. 049 EPH 005 006 Lat ingen dåra dykk med tome ord! for av slike ting kjem Guds vreide yver dei vantruande! 049 EPH 005 007 Hav difor ingen ting saman med deim! 049 EPH 005 008 For de var fordom myrker, men no er de ljos i Herren; ferdast som born av ljoset 049 EPH 005 009 - for frukti av ljoset syner seg i all godleik og rettferd og sanning - 049 EPH 005 010 so de prøver kva som er Herren til hugnad, 049 EPH 005 011 og hav inkje samlag med dei fruktlause gjerningar av myrkret; men refs deim heller! 049 EPH 005 012 For det som løynlegt vert gjort av deim, er det skamlegt endå berre å tala um; 049 EPH 005 013 men når det vert refst, vert det alt saman openberra av ljoset; for alt som vert openberra, er ljos. 049 EPH 005 014 Difor segjer skrifti: «Vakna, du som søv, og statt upp frå dei daude, og Kristus skal lysa for deg!» 049 EPH 005 015 Sjå difor til korleis de kann ferdast varleg, ikkje som uvise, men som vise, 049 EPH 005 016 so de kjøper den laglege tid; for dagarne er vonde! 049 EPH 005 017 Ver difor ikkje uvituge, men skyna kva Herrens vilje er! 049 EPH 005 018 Og fyll dykk ikkje med vin, som det er skamløysa i, men vert fyllte med Anden, 049 EPH 005 019 so de talar til kvarandre med salmar og lovsongar og åndelege visor og syng og leikar i dykkar hjarto for Herren, 049 EPH 005 020 og alltid takkar Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi namn, 049 EPH 005 021 og er kvarandre undergjevne i age for Kristus! 049 EPH 005 022 De konor, ver dykkar eigne menn undergjevne som Herren! 049 EPH 005 023 For mannen er hovudet for kona, liksom Kristus er hovudet for kyrkja, han som er frelsaren for sin likam. 049 EPH 005 024 Men liksom kyrkja er Kristus undergjevi, so skal og konorne vera sine eigne menner undergjevne i alle ting. 049 EPH 005 025 De menner, elska konorne dykkar, liksom Kristus elska kyrkja og gav seg sjølv for henne, 049 EPH 005 026 so han kunde helga henne, med di han reinsa henne ved vatsbadet i ordet, 049 EPH 005 027 so han kunde framstella kyrkja for seg i herlegdom, utan flekk eller rukka eller noko slikt, men so ho kunde vera heilag og ulasteleg. 049 EPH 005 028 Soleis er mennerne skuldige til å elska konorne sine som sine eigne likamar. Den som elskar si kona, elskar seg sjølv. 049 EPH 005 029 For aldri hev nokon hata sitt eige kjøt, men han føder og fjelgar det, liksom Kristus gjer med kyrkja; 049 EPH 005 030 for me er lemer på hans likam. 049 EPH 005 031 Difor skal mannen skiljast med far og mor og halda seg hjå kona si, og dei tvo skal vera eitt kjøt. 049 EPH 005 032 Denne løyndomen er stor - men eg tenkjer på Kristus og kyrkja. 049 EPH 005 033 Men de og skal elska kvar si kona som seg sjølv, og kona hava age for mannen. 049 EPH 006 001 De born, lyd dykkar foreldre i Herren, for det er rett! 049 EPH 006 002 «Heidra far din og mor di» - dette er det fyrste bodet med lovnad - 049 EPH 006 003 «at det må ganga deg vel, og du må leva lenge i landet.» 049 EPH 006 004 Og de feder, arga ikkje dykkar born, men fostra deim upp i Herrens tukt og påminning! 049 EPH 006 005 De tenarar, ver lyduge mot dykkar herrar etter kjøtet med age og otte i dykkar hjartans einfelde som mot Kristus, 049 EPH 006 006 ikkje med augnetenesta, liksom dei som vil tekkjast menneskje, men som Kristi tenarar, so de gjer Guds vilje av hjarta 049 EPH 006 007 og godviljugt tener som for Herren og ikkje som for menneskje, 049 EPH 006 008 då de veit, at kva godt kvar gjer, det skal han få att av Herren, anten han so er tenar eller fri mann. 049 EPH 006 009 Og de herrar, gjer det same mot deim, so de let vera å truga; for de veit at både deira og dykkar Herre er i himmelen, og han gjer ikkje skil på folk. 049 EPH 006 010 Elles, vert sterke i Herren og i hans veldes kraft! 049 EPH 006 011 Klæd dykk i Guds fulle herbunad, so de kann standa dykk imot djevelens svikråder! 049 EPH 006 012 For me hev ikkje strid mot blod og kjøt, men mot herrevelde, mot magter, mot heimsens herrar, som råder i myrkret i denne tid, mot vondskaps åndeher i himmelrømdi. 049 EPH 006 013 Tak difor Guds fulle herbunad på, so de kann standa imot på den vonde dag og verta standande når de hev vunne yver alt. 049 EPH 006 014 So statt då umgyrde um dykkar lend med sanning og klædde i rettferds-brynja, 049 EPH 006 015 og umbundne på føterne med den tilbunad som evangeliet um freden gjev. 049 EPH 006 016 Og tak attåt alt dette tru-skjolden, so de dermed kann sløkkja alle gloande piler frå den vonde! 049 EPH 006 017 og tak frelse-hjelmen, og Andens sverd, som er Guds ord, 049 EPH 006 018 medan de alltid bed i Anden med all bøn og påkalling og er årvakne deri med all trott og bøn for alle dei heilage, 049 EPH 006 019 og for meg med, at det må verta gjeve meg ord når eg opnar min munn, til å forkynna fritt mod løyndomen i evangeliet, 049 EPH 006 020 den som eg er sendebod for i lekkjor, at eg må tala med frimod um det, soleis som eg bør tala. 049 EPH 006 021 Men at de og kann få vita um mitt tilstand, korleis det gjeng meg, skal Tykikus kunngjera dykk alt, han den kjære bror og true tenar i Herren, 049 EPH 006 022 som eg just difor sender til dykk at de skal få vita korleis det er med oss, og at han kann trøysta dykkar hjarto. 049 EPH 006 023 Fred vere med brørne og kjærleik med tru frå Gud Fader og Herren Jesus Kristus! 049 EPH 006 024 Nåde vere med alle som elskar vår Herre Jesus Kristus med uforgjengeleg kjærleik! # # BOOK 050 PHI Philippians Filippenserne 050 PHI 001 001 Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tenarar, til alle dei heilage i Kristus Jesus, som er i Filippi, med tilsynsmenner og tenarar for kyrkjelyden: 050 PHI 001 002 Nåde vere med dykk og fred frå Gud, vår Fader, og Herren Jesus Kristus! 050 PHI 001 003 Eg takkar min Gud so tidt eg tenkjer på dykk, 050 PHI 001 004 med di eg alltid, kvar gong eg bed, gjer mi bøn for dykk alle med gleda, 050 PHI 001 005 på grunn av dykkar samfund med meg i arbeidet for evangeliet frå fyrste dagen og alt til no. 050 PHI 001 006 Og eg er fullvis um dette, at han som tok til med ei god gjerning i dykk, skal fullføra henne alt til Jesu Kristi dag, 050 PHI 001 007 liksom det er rett av meg å tenkja so um dykk alle, etter di eg ber dykk i hjarta både i mine lekkjor, og når eg forsvarar og stadfester evangeliet, sidan de alle er luthavande med meg i nåden. 050 PHI 001 008 For Gud er mitt vitne, kor eg lengtar etter dykk alle med Kristi Jesu hjartelag. 050 PHI 001 009 Og dette bed eg um, at dykkar kjærleik endå må verta alt rikare og rikare på kunnskap og skynsemd, 050 PHI 001 010 at de må kunna døma um dei ymse ting, so de kann vera reine og ikkje til meinstøyt til Kristi dag, 050 PHI 001 011 fyllte med rettferds frukt, som er verka ved Jesus Kristus, Gud til æra og lov. 050 PHI 001 012 Eg vil at de skal vita, brør, at min lagnad heller hev vore til framgang for evangeliet, 050 PHI 001 013 so det hev vorte kunnigt for heile livvakti og for alle andre, at eg er i lekkjor for Kristi skuld, 050 PHI 001 014 og dei fleste av brørne i Herren hev fenge tiltru til mine lekkjor og dermed fenge endå meir mod til å tala ordet utan otte. 050 PHI 001 015 Sume forkynner vel og Kristus av ovund og kivslyst, men sume og av godvilje; 050 PHI 001 016 desse forkynner Kristus av kjærleik, med di dei veit at eg er sett til å forsvara evangeliet, 050 PHI 001 017 men hine gjer det av stridssykja, ikkje med rein hug, for dei tenkjer å leggja trengsla til mine lekkjor. 050 PHI 001 018 Kva so? Kristus vert då forkynt på kvar måten, anten det no vert gjort for syn skuld eller i sanning, og yver dette gled eg meg, ja, eg skal og heretter få gleda meg. 050 PHI 001 019 For eg veit at dette skal verta til frelsa for meg ved dykkar bøn og hjelp av Jesu Kristi Ande, 050 PHI 001 020 etter mi lengting og von, at eg ikkje i nokon ting skal verta til skammar, men at Kristus, som alltid, so og no, med alt frimod skal verta herleggjord ved min likam, anten det vert ved liv eller ved daude. 050 PHI 001 021 For livet det er for meg Kristus, og dauden ei vinning. 050 PHI 001 022 Men dersom det å liva i kjøtet gjev meg frukt for mi gjerning, so veit eg ikkje kva eg skal velja; 050 PHI 001 023 for eg stend rådvill millom dei tvo ting, med di eg hev hug til å fara herifrå og vera med Kristus, for det er so ovleg mykje betre. 050 PHI 001 024 Men å verta verande i kjøtet er naudsynlegare for dykkar skuld. 050 PHI 001 025 Og då eg er viss på det, so veit eg at eg skal verta i liva og vera hjå dykk alle til dykkar framgang og gleda i trui, 050 PHI 001 026 so dykkar ros kann verta rik i Kristus Jesus ved meg når eg kjem til dykk att. 050 PHI 001 027 Berre far dykkar livsferd so som verdigt er for Kristi evangelium, so eg, anten eg kjem og ser dykk eller er fråverande, kann høyra um dykk at de stend faste i ein Ande, og med ei sjæl strider med meg for trui på evangeliet 050 PHI 001 028 og ikkje i nokon ting let dykk skræma av deim som stend i mot; det er for deim ei varsling um undergang, men for dykk um frelsa, og det frå Gud, 050 PHI 001 029 For dykk vart det unnt, for Kristi skuld, ikkje berre å tru på honom, men og å lida for hans skuld, 050 PHI 001 030 med di de hev den same strid som de såg på meg og no høyrer um meg. 050 PHI 002 001 Er det då nokor trøyst i Kristus, er det nokor hugsvaling i kjærleik, er det noko samfund i Anden, er det nokor medkjensla og miskunn: 050 PHI 002 002 so gjer mi gleda fullkomi, so de hev same hug, med di de hev same kjærleiken og samlyndte hev den eine hugen, 050 PHI 002 003 ikkje gjer noko av stridssykja eller lyst til tom æra, men i audmykt vyrder kvarandre høgre enn dykk sjølve. 050 PHI 002 004 Sjå ikkje kvar på sin eigen bate, men kvar på baten til dei andre og! 050 PHI 002 005 Lat dette huglaget vera i dykk, som og var i Kristus Jesus, 050 PHI 002 006 han som, då han var i Guds skapnad, ikkje heldt det for eit ran å vera Gud lik, 050 PHI 002 007 men gav sjølv avkall på det og tok ein tenars skapnad på seg, med di han kom i likning med menneskje, og då han i åtferd var funnen som eit menneskje, 050 PHI 002 008 nedra han seg sjølv, so han vart lydug alt til dauden, ja til dauden på krossen. 050 PHI 002 009 Difor hev og Gud storleg upphøgt honom og gjeve honom det namn som er yver kvart eit namn, 050 PHI 002 010 so i Jesu namn skal kvart kne bøygja seg, deira som er i himmelen og på jordi og under jordi, 050 PHI 002 011 og kvar tunga skal sanna at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders æra. 050 PHI 002 012 Difor, mine kjære, liksom de alltid hev vore lyduge, so arbeid, ikkje berre som i mitt nærvære, men no endå meir i mitt fråvære, på dykkar frelse med age og otte! 050 PHI 002 013 For Gud er den som verkar i dykk både å vilja og verka for sin gode vilje. 050 PHI 002 014 Gjer alt utan murring og tvilsmål, 050 PHI 002 015 so de kann vera lastelause og reine, Guds ulastande born midt i ei ukyndt og rangsnudd ætt, der de syner dykk som ljos i verdi, 050 PHI 002 016 med di de held fram livsens ord, meg til ros på Kristi dag, at eg ikkje hev laupe til unyttes eller arbeidt til unyttes. 050 PHI 002 017 Men um eg og vert ofra, medan eg gjer altartenesta og ber dykkar tru fram til offer, so gled eg meg og gled meg saman med dykk alle. 050 PHI 002 018 Gled og de dykk like eins, og gled dykk saman med meg! 050 PHI 002 019 Eg hev den voni i Herren Jesus, at eg snart kann senda Timoteus til dykk, so eg og kann verta glad i hug, når eg fær vita korleis det er med dykk. 050 PHI 002 020 For eg hev ingen med slikt eit lynde, som so ærleg kann hava umsut for dykk. 050 PHI 002 021 For dei søkjer alle sitt eige, ikkje det som høyrer Jesus Kristus til; 050 PHI 002 022 men hans prøvde truskap kjenner de, at liksom ein son tenar far sin, so hev han tent med meg for evangeliet. 050 PHI 002 023 Honom vonar eg då å kunna senda straks når eg ser utgangen på saki mi. 050 PHI 002 024 Men eg hev den tillit i Herren at eg og sjølv skal koma snart. 050 PHI 002 025 Eg fann det naudsynleg å senda til dykk Epafroditus, min bror og medarbeidar og medstridsmann og dykkar sendemann og tenar til hjelp for mi trong, 050 PHI 002 026 av di han lengta etter dykk alle, og var ottefull for di de hadde høyrt at han var sjuk. 050 PHI 002 027 For han var verkeleg sjuk og dauden nær; men Gud gjorde miskunn mot honom, ja, ikkje berre mot honom, men mot meg og, so eg ikkje skulde hava sorg på sorg. 050 PHI 002 028 Difor sender eg honom so mykje snarare, at de kann gleda dykk ved å sjå honom att, og eg vera meir sutlaus. 050 PHI 002 029 Tak då imot han i Herren med all gleda, og haldt slike i æra! 050 PHI 002 030 For for Kristi gjerning skuld kom han dauden nær, då han ikkje vyrde sitt liv, so han kunde bøta på saknaden av dykk ved tenesta mot meg. 050 PHI 003 001 Elles, mine brør, gled dykk i Herren! Å skriva det same til dykk er meg ikkje til møda, men dykk til styrkjing. 050 PHI 003 002 Sjå hundarne, sjå dei vonde arbeidarar, sjå dei sundskorne! 050 PHI 003 003 For me er dei umskorne, me som tener Gud i hans Ande og rosar oss av Kristus Jesus og ikkje lit på kjøt, 050 PHI 003 004 endå eg hev det som eg kunde lita på ogso i kjøt. Um ein annan tykkjer at han kann lita på kjøt, so kann eg det endå meir. 050 PHI 003 005 Eg er umskoren den åttande dagen, er av Israels folk, av Benjamins ætt, ein hebræar av hebræarar, i syn på lovi ein farisæar, 050 PHI 003 006 i ihuge ein forfylgjar av kyrkjelyden, i rettferd etter lovi ulasteleg. 050 PHI 003 007 Men det som var meg ei vinning, det hev eg for Kristi skuld halde for tap, 050 PHI 003 008 ja, eg held og i sanning alt for tap mot det som er so mykje meir verdt: kunnskapen um Kristus Jesus, min Herre; for hans skuld hev eg tapt det alt saman, og eg held det for skarn, berre eg kann vinna Kristus 050 PHI 003 009 og verta funnen i honom, ikkje med mi rettferd, den som er av lovi, men med den ved trui på Kristus, rettferdi av Gud på grunn av trui, 050 PHI 003 010 so eg må kjenna honom og krafti av hans uppstoda og samlaget i hans lidingar, med di eg vert lik med honom i hans daude, 050 PHI 003 011 um eg då kann nå fram til uppstoda frå dei daude. 050 PHI 003 012 Ikkje so at eg alt hev gripe det eller alt er fullkomen! men eg jagar etter det, um eg og kann gripa det, etter som eg og er gripen av Kristus Jesus. 050 PHI 003 013 Brør, eg trur ikkje um meg sjølv at eg hev gripe det. 050 PHI 003 014 Men eitt gjer eg: Eg gløymer det som er attanfyre, og tøygjer meg etter det som er framanfyre, og jagar mot målet, til den sigerspris Gud hev kalla oss til der ovan i Kristus Jesus. 050 PHI 003 015 So mange då som er fullkomne, lat oss hava denne tenkjemåte! og um de i noko tenkjer annarleis, so skal Gud og openberra dykk dette; 050 PHI 003 016 berre at me, so langt me er komne, held fram i same faret. 050 PHI 003 017 Vert mine etterfylgjarar, de og, brør, og sjå på deim som ferdast soleis som de hev oss til fyredøme! 050 PHI 003 018 For det ferdast mange, som eg tidt hev sagt dykk og no endå segjer med tåror, at dei er fiendar av Kristi kross, 050 PHI 003 019 dei som endar med fortaping, som hev buken til sin Gud, og som set si æra i si skjemd, dei som trår etter dei jordiske ting. 050 PHI 003 020 For vårt borgarsamfund er i himmelen, der me og ventar Herren Jesus Kristus ifrå som frelsar, 050 PHI 003 021 han som skal umskapa vår nedrings-likam, so han vert lik hans herlegdoms-likam etter hans kraft til å leggja alle ting under seg. 050 PHI 004 001 Difor, mine brør, som eg elskar og lengtar etter, mi gleda og min krans, statt soleis faste i Herren, de kjære! 050 PHI 004 002 Evodia påminner eg, og Syntyke påminner eg um å vera samlyndte i Herren. 050 PHI 004 003 Ja, eg bed og deg, du som med rette heiter Synzygus, ver deim til hjelp! for dei hev stridt med meg i evangeliet saman med Klemens og mine andre medarbeidarar - deira namn stend i livsens bok. 050 PHI 004 004 Gled dykk i Herren alltid! atter vil eg segja det: Gled dykk! 050 PHI 004 005 Lat dykkar godlynde verta kjent for alle menneskje! Herren er nær. 050 PHI 004 006 Gjer dykk ingi sut for noko ting; men lat i alle ting dykkar ynskje koma fram for Gud i påkalling og bøn med takksegjing! 050 PHI 004 007 Og Guds fred, som gjeng yver alt vit, skal vara dykkar hjarto og dykkar tankar i Kristus Jesus. 050 PHI 004 008 Elles, brør, alt det som er sant, alt det som er æva verdt, alt det som er rettferdigt, alt det som er reint, alt det som er elskelegt, alt det som hev eit godt namn, kvar ei dygd og alt som priseleg er, det gjeve de gaum etter! 050 PHI 004 009 Det som de og hev lært og motteke og høyrt og set hjå meg, gjer det! Og fredsens Gud skal vera med dykk. 050 PHI 004 010 Eg vart storleg glad i Herren, av di de endeleg ein gong er komne so vidt til velmagt att, at de kunde tenkja på min bate, som de og fyrr tenkte på, men de hadde ikkje høve til det. 050 PHI 004 011 Ikkje so at eg segjer dette av trong, for eg hev lært å vera nøgd med det eg hev. 050 PHI 004 012 Eg veit å liva i ringe kår, eg veit og å liva i nøgd; i alt og i alle ting er eg innvigd, både å verta mett og vera svolten, både å hava nøgdi og hava vanråd. 050 PHI 004 013 Alt magtast eg i honom som gjer meg sterk. 050 PHI 004 014 Men endå gjorde de rett i å vera med meg i mi trong. 050 PHI 004 015 Men de veit og, de filipparar, at i den fyrste tid evangeliet kom til dykk, då eg for frå Makedonia, kom ingen kyrkjelyd i rekneskap med meg yver gjeve og motteke utan de åleine. 050 PHI 004 016 For ogso i Tessalonika sende de meg både ein gong og tvo gonger det eg turvte. 050 PHI 004 017 Ikkje so at eg trår etter gåva; men eg trår etter den frukt som rikleg kjem dykk til gode. 050 PHI 004 018 Men no hev eg fenge alt og hev nøgd, eg hev fullt upp, sidan eg med Epafroditus fekk sendingi frå dykk, ein yndeleg ange, eit offer til fagnad og hugnad for Gud. 050 PHI 004 019 Og min Gud skal etter sin rikdom fullt upp bøta på all dykkar trong i herlegdom i Kristus Jesus. 050 PHI 004 020 Men vår Gud og Fader vere æra i all æva! Amen. 050 PHI 004 021 Helsa kvar heilag i Kristus Jesus! Brørne hjå meg helsar dykk. 050 PHI 004 022 Alle dei heilage helsar dykk, mest dei som høyrer til keisarens hus. 050 PHI 004 023 Herren Jesu Kristi nåde vere med dykkar ånd! # # BOOK 051 COL Colossians Kolossenserne 051 COL 001 001 Paulus, Kristi Jesu apostel ved Guds vilje, og broderen Timoteus 051 COL 001 002 til dei heilage og truande brør i Kristus i Kolossæ: Nåde vere med dykk og fred frå Gud vår Fader! 051 COL 001 003 Me takkar alltid Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, når me bed for dykk, 051 COL 001 004 sidan me høyrde um dykkar tru på Kristus Jesus og den kjærleik de hev til alle dei heilage, 051 COL 001 005 for den von skuld som er gøymd åt dykk i himmelen, den som de fyrr hev høyrt um gjenom sannings-ordet i evangeliet, 051 COL 001 006 som er kome til dykk, liksom det og er i heile verdi og ber frukt og veks som hjå dykk frå den dag då de høyrde det og lærde å kjenna Guds nåde i sanning, 051 COL 001 007 so som de hev lært av Epafras, vår kjære medtenar, som er ein tru Kristi tenar for dykk, 051 COL 001 008 som og hev fortalt oss um dykkar kjærleik i Anden. 051 COL 001 009 Difor held me, frå den dag me høyrde det, ikkje heller upp med å gjera bøn for dykk og beda um at de må verta fyllte med kunnskap um hans vilje i all åndeleg visdom og skynsemd, 051 COL 001 010 so de må ferdast verdigt for Herren til all hugnad, so de ber frukt og veks i all god gjerning ved kunnskapen um Gud, 051 COL 001 011 so de vert styrkte med all styrke etter hans herlegdoms kraft til alt tolmod og langmod, 051 COL 001 012 so de med gleda takkar Faderen som gjorde oss duglege til å få arvlut med dei heilage i ljoset, 051 COL 001 013 han som fria oss ut frå myrkers magt og sette oss yver sin kjære Sons rike. 051 COL 001 014 I honom hev me utløysingi, forlating for synderne. 051 COL 001 015 Og han er eit bilæte av Gud den usynlege, den fyrstefødde framfor all skapning; 051 COL 001 016 for i honom er alle ting skapte, dei i himmelen og dei på jordi, dei synlege og dei usynlege, anten det so er kongssæte eller herredøme eller magter eller yverråder; alle saman er dei skapte ved honom, og til honom, 051 COL 001 017 og han er fyrr enn alle ting, og alle ting stend ved lag i honom. 051 COL 001 018 Og han er hovudet for likamen, som er kyrkja, han som er upphavet, den fyrstefødde av dei daude, for at han i alle måtar skulde vera den fremste. 051 COL 001 019 For i honom tektest det Gud, at heile hans fylla skulde bu, 051 COL 001 020 og ved honom å forlika alle ting med seg, med di han gjorde fred med blodet på krossen hans - ved honom, anten det so er dei på jordi eller dei i himmelen. 051 COL 001 021 Ogso dykk som fordom var framande vortne og fiendar ved dykkar huglag, i dei vonde gjerningar, 051 COL 001 022 dykk hev han no forlikt i hans kjøts likam ved dauden, for å stella dykk fram heilage og ulastande og uklandrande for si åsyn, 051 COL 001 023 so framt de vert verande i trui, grunnfeste og trauste, og ikkje let dykk rikka frå den voni evangeliet gjev, det som de hev høyrt, som er forkynt for kvar skapning under himmelen, og som eg, Paulus, vart tenar for. 051 COL 001 024 No gleder eg meg yver mine lidingar for dykk og utfyller i mitt kjøt det som endå vantar i Kristi trengslor, for hans likam som er kyrkja, 051 COL 001 025 som eg hev vorte tenar til etter det Guds hushald som eg hev fenge millom dykk, det vil segja å fullføra Guds ord, 051 COL 001 026 den løyndomen som var duld frå alle tider og ætter vart til, men no er openberra for hans heilage, 051 COL 001 027 som Gud vilde kunngjera, kor rik på herlegdom denne løyndomen er millom heidningarne, det er Kristus millom dykk, voni um herlegdom. 051 COL 001 028 Og honom forkynner me, med di me påminner kvart menneskje og lærer kvart menneskje med all visdom, so me kann framstella kvart menneskje fullkome i Kristus. 051 COL 001 029 For dette arbeider eg og, med di eg strider med hans kraft som verkar i meg med styrke. 051 COL 002 001 For eg vil at de skal vita kor stor strid eg hev for dykk og deim i Laodikea og so mange som ikkje hev set mitt andlit i kjøtet, 051 COL 002 002 so deira hjarta må verta trøysta, med di dei vert samanknytte i kjærleik og vinn fram til heile rikdomen av det fullvisse skyn, til kunnskap um Guds løyndom, det er Kristus, 051 COL 002 003 han som alle skattar av visdom og kunnskap er løynde i. 051 COL 002 004 Dette segjer eg for at ingen skal dåra dykk med lokkande tale. 051 COL 002 005 For um eg enn i kjøtet er fråverande, er eg like vel i åndi saman med dykk, og ser med gleda dykkar gode skipnad og den faste grunn i dykkar tru på Kristus. 051 COL 002 006 Liksom de då tok imot Kristus Jesus som Herren; so ferdast i honom, 051 COL 002 007 so at de er rotfeste og vert uppbygde i honom og stadfeste i trui, so som de lærde, rike på henne med takksegjing. 051 COL 002 008 Sjå til at det ikkje må vera nokon som gjer dykk til herfang med verdsleg visdom og tom dåring etter fråsegner av menneskje, etter barnelærdomen til verdi og ikkje etter Kristus! 051 COL 002 009 For i honom bur heile guddomsfylla likamleg. 051 COL 002 010 Og de er fyllte i honom, som er hovudet yver all magt og yverråd; 051 COL 002 011 i honom vart de og umskorne med ei umskjering som ikkje er gjord med hender, ved avklæding av kjøtslikamen, ved Kristi umskjering, 051 COL 002 012 då de vart gravlagde med honom i dåpen; der vart de og uppvekte med honom ved trui på Guds kraft, han som vekte honom upp frå dei daude. 051 COL 002 013 Ogso dykk, som var daude i dykkar misgjerningar og dykkar kjøts fyrehud, gjorde han livande med honom, med di han tilgav oss alle våre misgjerningar 051 COL 002 014 og strauk ut skuldbrevet mot oss, som var skrive med bodord, det som vitna imot oss, og han rudde det undan med di han nagla det til krossen. 051 COL 002 015 Han avvæpna magterne og yverråderne og synte deim openberrleg fram då han vann siger yver deim på krossen. 051 COL 002 016 Lat difor ingen døma dykk i mat eller drykk eller i saker um høgtid eller nymåne eller kviledag! 051 COL 002 017 desse ting er berre ein skugge av det som skulde koma; men likamen høyrer Kristus til. 051 COL 002 018 Lat ingen røva sigersprisen frå dykk, um nokon freistar på det med audmykt og engledyrking, med det han fer med syner, vert ovmodig utan grunn av sin kjøtlege hug 051 COL 002 019 og ikkje held fast ved hovudet, han som heile likamen veks Guds vokster ut ifrå, tilhjelpt og samanfest ved sine ledmot og band. 051 COL 002 020 Er de avdøyde med Kristus frå barnelærdomen til verdi, kvi gjev dei dykk då, som um de skulde liva i verdi, slike bod: 051 COL 002 021 «Du skal ikkje taka, ikkje smaka, ikkje røra» 051 COL 002 022 - det vil segja slikt som då alt saman er etla til øyding ved bruk - etter bod og lærdomar av menneskje, 051 COL 002 023 som vel hev ord for visdom ved sjølvgjord dyrking og audmykt og vyrdløysa mot likamen, men ikkje ved noko som er æra verdt, berre til mette for kjøtet? 051 COL 003 001 Er de då uppreiste med Kristus, so søk det som er der uppe, der Kristus sit ved Guds høgre hand! 051 COL 003 002 Hav hug til det som er der uppe, ikkje til det som er på jordi! 051 COL 003 003 For de er daude, og dykkar liv er løynt med Kristus i Gud. 051 COL 003 004 Når Kristus, vårt liv, vert openberra, då skal de og verta openberra med honom i herlegdom. 051 COL 003 005 So døyd då dykkar jordiske lemer: Utukt, ureinskap, ovhug, vond lyst og havesykje, som er avgudsdyrking! 051 COL 003 006 for desse ting kjem Guds vreide yver dei vantruande; 051 COL 003 007 millom deim ferdast de og fordom, den tid de livde i desse ting; 051 COL 003 008 men no skal de og leggja deim alle av: Vreide, illska, vondskap, spotting, skamleg tale av dykkar munn. 051 COL 003 009 Ljug ikkje mot kvarandre, de som hev klædt av dykk det gamle menneskje med dei gjerningar det gjer, 051 COL 003 010 og iklædt dykk det nye, som vert uppnya til kunnskap etter sin skapars bilæte; 051 COL 003 011 her er ikkje grækar og jøde, umskjering og fyrehud, barbar, skyte, træl, fri mann, men Kristus er alt og i alle. 051 COL 003 012 Klæd dykk då, som er Guds utvalde, heilage og kjære i hjarteleg miskunn, godleik, audmykt, spaklynde, langmod, 051 COL 003 013 so de toler kvarandre og tilgjev kvarandre, um nokon hev kjæremål imot nokon! som Kristus tilgav dykk, soleis de og! 051 COL 003 014 Men attåt alt dette klæd dykk i kjærleiken, som er bandet um fullkomenskapen! 051 COL 003 015 Og Kristi fred råde i dykkar hjarto, den som de vart kalla til i ein likam, og ver takksame! 051 COL 003 016 Lat Kristi ord bu rikleg hjå dykk, so de lærer og påminner kvarandre i all visdom med salmar og lovsongar og åndelege visor, og syng yndeleg i dykkar hjarto for Gud. 051 COL 003 017 Og alt som de gjer i ord eller gjerning, gjer det alt i Herren Jesu namn, med takk til Gud Fader ved honom! 051 COL 003 018 De konor, ver mennerne dykkar undergjevne, so som det sømer seg i Herren! 051 COL 003 019 De menner, elska konorne dykkar og ver ikkje beiske imot deim! 051 COL 003 020 De born, lyd foreldri dykkar i alle ting! for det er Herren til hugnad. 051 COL 003 021 De feder, arga ikkje dykkar born, so dei ikkje skal missa modet! 051 COL 003 022 De tenarar, ver lyduge i alle ting mot herrarne dykkar etter kjøtet, ikkje med augnetenesta, liksom dei som strævar etter å tekkjast menneskje, men i hjartans einfelde, med di de ottast Herren! 051 COL 003 023 Det de gjer, gjer det av hjarta, so som for Herren og ikkje for menneskje, 051 COL 003 024 då de veit at de skal få arven til løn av Herren. Ten Herren Kristus! 051 COL 003 025 Men den som gjer urett, skal få den urett att som han gjorde, og det vert ikkje gjort skil på folk. 051 COL 004 001 De herrar, gjer imot dykkar tenarar det som rett og rimelegt er, då de veit at de og hev ein Herre i himmelen! 051 COL 004 002 Ver trottige i bøni, so de vaker i henne med takksegjing! 051 COL 004 003 Og bed for oss med, at Gud må opna oss ei dør for ordet til å forkynna Kristi løyndom, den som eg og er i lekkjor for, 051 COL 004 004 so eg kann openberra honom so som eg bør tala. 051 COL 004 005 Ferdast visleg med deim som er utanfor, so de kjøper den laglege tid! 051 COL 004 006 Dykkar tale vere alltid tekkjeleg, krydda med salt, so de veit korleis de skal svara kvar og ein. 051 COL 004 007 Kor det gjeng meg, det skal Tykikus kunngjera dykk alt saman, han min kjære bror og true medhjelpar og medtenar i Herren, 051 COL 004 008 som eg sender til dykk just for dette, at de skal få vita korleis det er med oss, og han skal trøysta dykkar hjarto, 051 COL 004 009 saman med Onesimus, den trune og kjære bror, som er ifrå dykk. Korleis det er her, det skal dei kunngjera dykk alt saman. 051 COL 004 010 Aristarkus, min medfange, helsar dykk, og Markus, Barnabas’ systkinbarn, som de fekk påbod um - når han kjem til dykk, so tak imot honom! - 051 COL 004 011 og Jesus som og er kalla Justus; desse er av dei umskorne dei einaste medarbeidarar for Guds rike som hev vorte meg til hugge. 051 COL 004 012 Epafras helsar dykk, han som er ifrå dykk, ein Kristi Jesu tenar som alltid strider for dykk i sine bøner, at de må standa fullkomne og fullvisse i all Guds vilje; 051 COL 004 013 for eg gjev honom det vitnemål, at han hev mykje stræv for dykk og deim i Laodikea og deim i Hierapolis. 051 COL 004 014 Lukas helsar dykk, den kjære lækjaren, og Demas. 051 COL 004 015 Helsa brørne i Laodikea, og Nymfas og kyrkjelyden i hans hus! 051 COL 004 016 Og når dette brevet er lese hjå dykk, so syt for at det og vert lese i kyrkjelyden hjå laodikearane, og at de fær lesa brevet frå Laodikea! 051 COL 004 017 Og seg til Arkippus: «Tak vare på den tenesta som du hev motteke i Herren, so du fullfører henne!» 051 COL 004 018 Helsing med mi, Paulus’, hand: Kom i hug mine lekkjor! Nåden vere med dykk! # # BOOK 052 1TH 1 Thessalonians 1 Tessalonikerne 052 1TH 001 001 Paulus og Silvanus og Timoteus - til kyrkjelyden åt tessalonikarane i Gud Fader og Herren Jesus Kristus: Nåde vere med dykk og fred! 052 1TH 001 002 Me takkar alltid Gud for dykk alle, når me kjem dykk i hug i bønerne våre, 052 1TH 001 003 med di me uavlatande minnest dykkar verksemd i trui og arbeid i kjærleiken og tolmod i voni på vår Herre Jesus Kristus for vår Gud og Faders åsyn, 052 1TH 001 004 då me er visse på at de er utvalde, brør, de som er elska av Gud. 052 1TH 001 005 For vårt evangelium kom ikkje til dykk berre i ord, men og i kraft og i den Heilage Ande og i stor fullvissa, liksom de veit korleis me var millom dykk for dykkar skuld; 052 1TH 001 006 og de vart etterfylgjarar til oss og til Herren då de tok imot ordet i myki trengsla med gleda i den Heilage Ande, 052 1TH 001 007 so de vart eit fyredøme for alle dei truande i Makedonia og Akaia. 052 1TH 001 008 For ifrå dykk hev Herrens ord ljoda ut, ikkje berre i Makedonia og Akaia, men alle stader er dykkar tru på Gud komi ut, so me ikkje treng til å tala noko um det; 052 1TH 001 009 for dei fortel sjølve um oss, kva inngang me fann hjå dykk, og korleis de vende dykk til Gud frå avgudarne, til å tena den livande og sanne Gud 052 1TH 001 010 og venta på hans son frå himmelen, honom som han vekte upp frå dei daude, Jesus, som frelsar oss frå den komande vreiden. 052 1TH 002 001 For de veit sjølve, brør, um vår inngang hjå dykk, at han ikkje hev vore til fåfengs. 052 1TH 002 002 Men endå me fyreåt hadde lide og vorte ille medfarne i Filippi, som de veit, fekk me då frimod i vår Gud til å tala Guds evangelium til dykk i stor strid. 052 1TH 002 003 For vår forkynning kjem ikkje av villfaring eller av urein hug eller med svik. 052 1TH 002 004 Men liksom me er haldne verdige av Gud til å få evangeliet yverlate, soleis talar me, ikkje som dei som vil tekkjast menneskje, men Gud, han som prøver hjarto våre. 052 1TH 002 005 For korkje kom me noko sinn med smeikjande ord, som de veit, eller med fyrebering for havesykja, Gud er vitne, 052 1TH 002 006 og ikkje heller søkte me æra av menneskje, korkje av dykk eller av andre, endå me kunde ha kravt vyrdnad som Kristi apostlar. 052 1TH 002 007 Men me var milde millom dykk: Som ei mor vermer borni ved barmen, 052 1TH 002 008 soleis var me i inderleg kjærleik til dykk viljuge til å gjeva dykk ikkje berre Guds evangelium, men og vårt eige liv med, av di de vart oss kjære. 052 1TH 002 009 For de minnest då, brør, vårt stræv og vår møda: Medan me arbeidde natt og dag, so me ikkje skulde vera nokon av dykk til tyngsla, forkynte me Guds evangelium for dykk. 052 1TH 002 010 De er vitne, og Gud med, kor heilagt og rettferdigt og ulastande me ferdast hjå dykk, de truande! 052 1TH 002 011 liksom de veit kor me påminte kvar og ein av dykk, som ein far borni sine, og lagde dykk på hjarta 052 1TH 002 012 og bad dykk inderleg at de skulde ferdast so som verdigt er for Gud, som hev kalla dykk til sitt rike og sin herlegdom. 052 1TH 002 013 Difor takkar me og uavlatande Gud for, at då de fekk det Guds ord me forkynte, so tok de imot det, ikkje som eit menneskje-ord, men - som det i sanning er - som eit Guds ord, som og ter seg verksamt i dykk som trur. 052 1TH 002 014 For de, brør, hev vorte etterfylgjarar til dei Guds kyrkjelydar som er i Kristus Jesus i Judæa; for de hev og lide det same av dykkar eigne samættingar som dei hev lide av jødarne, 052 1TH 002 015 som og slo Herren Jesus og profetarne i hel og forfylgde oss og ikkje er Gud til hugnad og stend alle menneskje imot, 052 1TH 002 016 då dei meinkar oss i å tala til heidningarne, at dei kann verta frelste - so dei alltid må fylla sitt syndemål. Men vreiden hev endeleg nått deim. 052 1TH 002 017 Men då me, brør, ei liti stund hadde vore skilde frå dykk med åsyn, ikkje med hjarta, so hev me i vår store lengting gjort oss so mykje større umak for å få sjå dykkar åsyn; 052 1TH 002 018 for me hev vilja koma til dykk - eg, Paulus, både ein gong og tvo gonger - men Satan hindra oss derifrå. 052 1TH 002 019 For kven er vel vår von eller gleda eller heiderskrans? Er ikkje de det og for vår Herre Jesu Kristi åsyn i hans tilkoma? 052 1TH 002 020 For de er vår æra og gleda. 052 1TH 003 001 Difor, då me ikkje lenger kunde halda det ut, rådde me oss til å verta åleine att i Aten, 052 1TH 003 002 og me sende Timoteus, vår bror og Guds tenar i Kristi evangelium, til å styrkja dykk og påminna dykk um dykkar tru, 052 1TH 003 003 at ikkje nokon skulde verta ustød i desse trengslor. De veit sjølve at me er sette til det; 052 1TH 003 004 for då me var hjå dykk, sagde me dykk fyreåt at me skulde lida trengslor, so som det og gjekk, og som de veit. 052 1TH 003 005 Difor sende eg og bod, då eg ikkje lenger kunde halda det ut, so eg kunde få vita um dykkar tru, um freistaren skulde ha freista dykk, og vårt arbeid skulde verta til unyttes. 052 1TH 003 006 Men no, då Timoteus er komen til oss frå dykk og hev bore oss godt bod um dykkar tru og kjærleik, og at de alltid hev oss i venlegt minne og lengtar etter å sjå oss, liksom me etter dykk, 052 1TH 003 007 so er me dermed trøysta yver dykk, brør, i all vår trengsla og naud, ved dykkar tru. 052 1TH 003 008 For no liver me, so framt de stend faste i Herren. 052 1TH 003 009 For kva takk kann me gjeva Gud att for dykk, for all den gleda som me kjenner yver dykk for vår Guds åsyn, 052 1TH 003 010 medan me natt og dag naudbed um å få sjå dykkar åsyn og bøta på det som endå vantar i dykkar tru? 052 1TH 003 011 Men han, vår Gud og Fader, og vår Herre Jesus styre vår veg til dykk! 052 1TH 003 012 Og dykk gjere Herren fullrådde og ovrike på kjærleik til kvarandre og til alle, liksom me er det mot dykk, 052 1TH 003 013 for at han kann styrkja hjarto dykkar, so de vert ulastelege i heilagdom for vår Gud og Faders åsyn, når vår Herre Jesus kjem med alle sine heilage! 052 1TH 004 001 Elles no, brør, bed og påminner me dykk i Herren Jesus, at liksom de hev lært av oss korleis de skal ferdast og tekkjast Gud, som de og gjer, so må de alt meir fremdast deri. 052 1TH 004 002 For de veit kva bod me gav dykk ved Herren Jesus. 052 1TH 004 003 Dette er Guds vilje, dykkar helging: at de skal halda dykk frå utukt; 052 1TH 004 004 at kvar og ein av dykk veit å vinna seg sin eigen make i helging og æra, 052 1TH 004 005 ikkje med ovhug i lyst, so som heidningarne som ikkje kjenner Gud; 052 1TH 004 006 at ingen skal gjera bror sin uskil eller svik i det som han hev å gjera med honom; for Herren er hemnar for alt slikt, som me og fyrr hev sagt og vitna for dykk. 052 1TH 004 007 For Gud kalla oss ikkje til ureinskap, men til helging. 052 1TH 004 008 Den som då mismæter dette, han mismæter ikkje eit menneskje, men Gud, som og gjev sin Heilage Ande i dykk. 052 1TH 004 009 Men um broderkjærleiken treng de ikkje til at nokon skriv til dykk; for de er sjølve lærde av Gud til å elska kvarandre; 052 1TH 004 010 for de gjer det og mot alle brørne i heile Makedonia. Men me legg dykk på hjarta, brør, at de alt meir må fremdast deri 052 1TH 004 011 og setja dykkar æra i å liva stilt og taka vare på dykkar eigne saker og arbeida med henderne, som me hev bode dykk, 052 1TH 004 012 so de må ferdast sømeleg med deim som er utanfor, og ikkje trenga til nokon. 052 1TH 004 013 Men eg vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um deim som er avsovna, so de ikkje skal syrgja liksom dei andre, som ikkje hev nokor von. 052 1TH 004 014 So sant som me trur at Jesus døydde og stod upp, so skal og Gud ved Jesus føra deim som er avsovna saman med honom. 052 1TH 004 015 For dette segjer me dykk med eit ord av Herren, at me som liver, som vert att til dess Herren kjem, ikkje skal koma i fyrevegen for deim som er avsovna; 052 1TH 004 016 for Herren sjølv skal koma ned frå himmelen med bjodande rop, med yverengels røyst og med Guds basun, for dei som er avlidne i Kristus, skal fyrst standa upp; 052 1TH 004 017 so skal me som liver, som vert att, saman med deim verta rykte i skyer upp i lufti til å møta Herren, og so skal me alltid vera med Herren. 052 1TH 004 018 So trøysta då kvarandre med desse ord! 052 1TH 005 001 Men um tiderne og stunderne treng de, brør, ikkje til at me skriv til dykk; 052 1TH 005 002 for de veit sjølve grant at Herrens dag kjem som ein tjuv um natti. 052 1TH 005 003 Når dei segjer: «Fred og ingen f re!» då kjem ein brå undergang yver deim, liksom føderidi yver den som er med barn, og dei skal slett ikkje sleppa undan. 052 1TH 005 004 Men de, brør, er ikkje i myrkret, so dagen skulde koma på dykk som ein tjuv; 052 1TH 005 005 for de er alle born av ljoset og born av dagen; me høyrer ikkje natti eller myrkret til. 052 1TH 005 006 Lat oss difor ikkje sova som dei andre, men lat oss vaka og vera ædrue! 052 1TH 005 007 For dei som søv, dei søv um natti, og dei som drikk seg drukne, dei er drukne um natti; 052 1TH 005 008 men me som høyrer dagen til, lat oss vera ædrue, klædde med den brynja som er tru og kjærleik, og med voni um frelsa som ein hjelm! 052 1TH 005 009 For Gud etla oss ikkje til vreide, men til å vinna frelsa ved vår Herre Jesus Kristus, 052 1TH 005 010 han som døydde for oss, so me, anten me vaker eller søv, skal liva saman med honom. 052 1TH 005 011 Påminn difor kvarandre, og uppbygg einannan innbyrdes, so som de og gjer! 052 1TH 005 012 Men me bed dykk, brør, at de skynar på deim som arbeider ibland dykk og er dykkar forstandarar i Herren og påminner dykk, 052 1TH 005 013 og at de vyrder deim storleg høgt i kjærleik for deira gjerning skuld! Haldt fred med kvarandre! 052 1TH 005 014 Og me legg dykk på hjarta, brør: Påminn dei uskipelege, trøysta dei vanmodige, hjelp dei veike, ver langmodige mot alle! 052 1TH 005 015 Sjå til at ingen gjev nokon vondt att for vondt, men stræva alltid etter det som godt er, både mot kvarandre og mot alle! 052 1TH 005 016 Ver alltid glade! 052 1TH 005 017 Bed uavlatande! 052 1TH 005 018 Takka for alle ting! for dette er Guds vilje i Kristus Jesus til dykk. 052 1TH 005 019 Sløkk ikkje ut Anden! 052 1TH 005 020 Mismæt ikkje profetord! 052 1TH 005 021 men prøv alt, hald fast på det gode! 052 1TH 005 022 Haldt dykk frå vondt av alle slag! 052 1TH 005 023 Men han sjølv, fredsens Gud, helga dykk heilt ut, og gjev at dykkar ånd og sjæl og likam må verta haldne fullkomne, ulastande når vår Herre Jesus Kristus kjem! 052 1TH 005 024 Han som hev kalla dykk, er trufast, han skal og gjera det. 052 1TH 005 025 Brør, bed for oss! 052 1TH 005 026 Helsa alle brørne med ein heilag kyss! 052 1TH 005 027 Eg manar dykk ved Herren, at de let brevet verta lese for alle dei heilage brørne. 052 1TH 005 028 Vår Herre Jesu Kristi nåde vere med dykk! # # BOOK 053 2TH 2 Thessalonians 2 Tessalonikerne 053 2TH 001 001 Paulus og Silvanus og Timoteus til kyrkjelyden åt tessalonikarane i Gud, vår Fader, og Herren Jesus Kristus: 053 2TH 001 002 Nåde vere med dykk og fred frå Gud, vår Fader, og Herren Jesus Kristus! 053 2TH 001 003 Me er skuldige til å takka Gud alltid for dykk, brør, som sømelegt er, for di dykkar tru veks rikleg, og kjærleiken til kvarandre vert større hjå kvar og ein av dykk alle, 053 2TH 001 004 so at me sjølve rosar oss av dykk i Guds kyrkjelydar for dykkar tolmod og tru i alle dykkar forfylgjingar og dei trengslor som de held ut - 053 2TH 001 005 eit fyrebod um Guds rettferdige dom - for at de skal verta funne verdige til Guds rike, det som de og lid for, 053 2TH 001 006 so sant som det er rettferdigt for Gud å gjeva deim trengsla att som trengjer dykk, 053 2TH 001 007 og gjeva dykk som vert trengde, ro med oss når vår Herre Jesus openberrar seg frå himmelen med sitt veldes englar, 053 2TH 001 008 med logande eld, når han tek hemn yver deim som ikkje kjenner Gud, og deim som ikkje lyder vår Herre Jesu evangelium, 053 2TH 001 009 dei som skal lida refsing, ei æveleg fortaping burt frå Herrens åsyn og frå hans veldes herlegdom, 053 2TH 001 010 når han kjem på den dagen for å syna seg herleg i sine heilage og underleg i alle dei truande - for vårt vitnemål til dykk vart motteke med tru. 053 2TH 001 011 Difor bed me og alltid for dykk, at vår Gud må finna dykk verdige til kallet og kraftigt fylla dykk med all hug til det gode og verksemd i trui, 053 2TH 001 012 so vår Herre Jesu namn må verta herleggjort i dykk, og de i honom, etter vår Guds og Herren Jesu Kristi nåde! 053 2TH 002 001 Me bed dykk, brør, vedkomande vår Herre Jesu Kristi tilkoma og vår sameining med honom, 053 2TH 002 002 at de ikkje so snart må lata dykk villa burt frå vitet eller skræma, korkje ved nokor ånd eller ved nokon tale eller ved noko brev, liksom det skulde vera frå oss, som um Herrens dag alt stod for døri. 053 2TH 002 003 Lat ingen dåra dykk på nokon måte! for fyrst lyt fråfallet koma og syndmenneskjet verta openberra, fortapingssonen, 053 2TH 002 004 han som set seg imot og upphøgjer seg yver alt som heiter Gud eller heilagdom, so han set seg i Guds tempel og gjev seg sjølv ut for å vera Gud. 053 2TH 002 005 Minnest de ikkje at eg sagde dykk dette medan eg endå var hjå dykk? 053 2TH 002 006 Og no veit de kva som held att, so han fyrst skal verta openberra i si tid. 053 2TH 002 007 For løyndomen i lovløysa er alt verksam, berre at den som no held att, vert rudd undan; 053 2TH 002 008 og då skal den lovlause verta openberra, han som Herren Jesus skal tyna med sin munns ande og gjera til inkjes ved openberringi i si tilkoma. 053 2TH 002 009 Og hans tilkoma gjeng fyre seg etter Satans kraftige verknad med all kraft og teikn og under av lygni, 053 2TH 002 010 og med all dåring av urettferdi for deim som vert fortapte, av di dei ikkje tok imot kjærleik til sanningi, so dei kunde verta frelste. 053 2TH 002 011 Og difor sender Gud deim kraftig villfaring, so dei trur lygni, 053 2TH 002 012 so alle dei skal verta dømde, som ikkje hev havt tru til sanningi, men havt hugnad i urettferdi. 053 2TH 002 013 Men me er skuldige til å takka Gud alltid for dykk, brør, som er elska av Herren, for di Gud frå upphavet tok dykk ut til frelsa ved helging av Anden og tru på sanningi, 053 2TH 002 014 som han kalla dykk til ved vårt evangelium, til å vinna vår Herre Jesu Kristi herlegdom. 053 2TH 002 015 Difor, brør, stat traust og hald fast ved dei lærdomar som de hev lært anten ved vår tale eller ved brev frå oss! 053 2TH 002 016 Men han vår Herre Jesus Kristus, og Gud, vår Fader, som elska oss og gav oss ei æveleg trøyst og ei god von i nåde, 053 2TH 002 017 han trøyste dykkar hjarto og styrkje dykk i all god gjerning og tale! 053 2TH 003 001 Elles, brør, bed for oss at Herrens ord må hava framgang og syna seg herlegt liksom hjå dykk, 053 2TH 003 002 og at me må verta utfria frå dei uliklege og vonde menneskje; for trui er ikkje kvar manns sak. 053 2TH 003 003 Men Herren er trufast, han skal styrkja dykk og vara dykk frå det vonde. 053 2TH 003 004 Me hev den tiltru til dykk i Herren, at de både gjer og kjem til å gjera det som me byd dykk. 053 2TH 003 005 Men Herren styre dykkar hjarto til å elska Gud og til å venta på Kristus med tolmod! 053 2TH 003 006 Men me byd dykk, brør, i vår Herre Jesu Kristi namn, at de held dykk frå kvar ein bror som ferdast uskipeleg og ikkje etter den lærdom som de fekk av oss. 053 2TH 003 007 For de veit sjølve korleis de skal etterfylgja oss; for me livde ikkje uskipeleg millom dykk; 053 2TH 003 008 og me åt ikkje heller brød hjå nokon for inkje, men i strev og møda arbeidde me natt og dag, for at me ikkje skulde vera nokon av dykk til tyngsla, 053 2TH 003 009 ikkje for det at me ikkje hev rett til det, men at me kunde gjeva dykk eit fyredøme i oss sjølve, so de skulde etterfylgja oss; 053 2TH 003 010 for då me var hjå dykk, baud me dykk og dette, at um nokon ikkje vil arbeida, skal han heller ikkje eta. 053 2TH 003 011 Me høyrer nemleg at sume ferdast uskipeleg millom dykk, so dei ikkje arbeider, men fer med slikt som ikkje kjem deim ved. 053 2TH 003 012 Men slike byd og påminner me i Herren Jesus Kristus, at dei skal arbeida i stilla og eta sitt eige brød. 053 2TH 003 013 Men de, brør, vert ikkje trøytte av å gjera det som godt er! 053 2TH 003 014 Men um nokon ikkje lyder vårt ord her i brevet, so merk dykk honom; hav ikkje samkv me med honom, so han må blygjast! 053 2TH 003 015 og haldt honom ikkje for ein fiende, men påminn honom som ein bror! 053 2TH 003 016 Men han, fredsens Herre, gjeve dykk fred alltid i alle måtar! Herren vere med dykk alle! 053 2TH 003 017 Helsing med mi, Paulus’ hand, som er eit merke i kvart brev. Soleis skriv eg: 053 2TH 003 018 Vår Herre Jesu Kristi nåde vere med dykk alle! # # BOOK 054 1TI 1 Timothy 1 Timoteus 054 1TI 001 001 Paulus, Kristi Jesu apostel etter påbod frå Gud, vår frelsar, og Kristus Jesus, vår von, 054 1TI 001 002 til Timoteus, min egtefødde son i trui: Nåde, miskunn, fred frå Gud Fader og Kristus Jesus, vår Herre! 054 1TI 001 003 Som eg bad deg vera att i Efesus, då eg for til Makedonia, for at du skulde bjoda sume folk at dei ikkje skal fara med framand læra, 054 1TI 001 004 og ikkje ansa eventyr og endelause ættartal, som heller fører til stridsspursmål enn til å vera Guds hushaldarar i trui: so gjer no det! 054 1TI 001 005 Men endemålet med bodet er kjærleik av eit reint hjarta og eit godt samvit og ei uskrymta tru, 054 1TI 001 006 som sume hev fare vilt ifrå og vendt seg burt til tomt svall, 054 1TI 001 007 dei som vil vera lovlærarar, endå dei korkje skynar det dei sjølve segjer eller kva det er dei talar so fullvist um. 054 1TI 001 008 Men me veit at lovi er god, dersom nokon brukar henne på lovleg vis, 054 1TI 001 009 so han veit dette, at lovi ikkje er sett for ein rettferdig, men for lovlause og agelause, ugudlege og syndarar, vanheilage og ureine, fadermordarar og modermordarar, manndråparar, 054 1TI 001 010 horkarar, syndarar mot naturi, menneskjerøvarar, ljugarar, meineidarar, og um det elles er noko som er imot den heilsame læra, 054 1TI 001 011 etter evangeliet um den sæle Guds herlegdom, det som er meg yverlate. 054 1TI 001 012 Eg takkar honom som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han heldt meg for tru, med di han sette meg til tenesta, 054 1TI 001 013 meg som fyrr var ein spottar og forfylgjar og valdsmann, men eg fekk miskunn, av di eg gjorde det uvitande, i vantru, 054 1TI 001 014 og nåden hjå vår Herre viste seg ovleg stor i tru og kjærleik i Kristus Jesus. 054 1TI 001 015 Sant er det ordet og vel verdt å taka imot, at Kristus Jesus kom til verdi for å frelsa syndarar, og millom deim er eg den største; 054 1TI 001 016 men difor fekk eg miskunn, at Jesus Kristus kunde syna alt sitt langmod på meg fyrst, til eit fyredøme for deim som skulde tru på honom til ævelegt liv. 054 1TI 001 017 Men den ævelege konge, den uforgjengelege, usynlege, einaste Gud vere pris og æra i all æva! Amen. 054 1TI 001 018 Dette bod legg eg deg på hjarta, min son Timoteus, etter dei spådomar som fyrr er sagde um deg, so du i deim skal strida den gode striden, 054 1TI 001 019 med di du hev tru og eit godt samvit, som sume hev støytt ifrå seg og lide skipbrot på trui; 054 1TI 001 020 imillom deim er Hymenæus og Aleksander, som eg hev gjeve yver til Satan, so dei skal verta tukta til å lata vera å spotta. 054 1TI 002 001 Eg påminner framfor alle ting um at det vert gjort bøner, påkallingar, forbøner, takksegjingar for alle menneskje, 054 1TI 002 002 for kongar og alle dei som er i yverrådande stand, at me kann liva eit stilt og rolegt liv i all gudleg age og søma. 054 1TI 002 003 For dette er godt og tekkjelegt for Gud, vår frelsar, 054 1TI 002 004 han som vil at alle menneskje skal verta frelste og koma til å kjenna sanningi. 054 1TI 002 005 For ein Gud er det, ein millommann er det og millom Gud og menneskje, det menneskjet Kristus Jesus, 054 1TI 002 006 han som gav seg sjølv til løysepening for alle, eit vitnemål i si tid; 054 1TI 002 007 og for dette vart eg sett til forkynnar og apostel - eg segjer sanning, eg lyg ikkje - til lærar for heidningarne i tru og sanning. 054 1TI 002 008 Eg vil då at mennerne på kvar stad skal beda so, at dei lyfter heilage hender utan vreide og ordstrid, 054 1TI 002 009 like eins og at kvinnorne skal pryda seg med sømeleg klædnad i blygd og æra, ikkje med flettingar og gull eller perlor eller dyr klædebunad, 054 1TI 002 010 men som det sømer seg kvinnor som vedkjenner seg gudlegdom, med gode gjerningar. 054 1TI 002 011 Ei kvinna skal lata seg læra i stilla med all lydnad. 054 1TI 002 012 Men eg gjev ikkje ei kvinna lov til å læra eller å bjoda yver mannen, men å vera i stilla. 054 1TI 002 013 For Adam vart skapt fyrst, og so Eva; 054 1TI 002 014 og Adam vart ikkje dåra; men kvinna vart dåra og fall i misgjerning. 054 1TI 002 015 Men ho skal verta frelst gjenom si barneign, um dei vert standande i tru og kjærleik og helging med æra. 054 1TI 003 001 Det er eit sant ord: Um nokon trår etter eit tilsynsembætte, so hev han lyst til ei gjæv gjerning. 054 1TI 003 002 Difor skal ein tilsynsmann vera ulastande, mann til ei kvinna, ædrueleg, visleg, verdig, gjestmild, dugleg til å læra frå seg, 054 1TI 003 003 ikkje drikkekjær, ikkje hardhendt, men godlyndt, ikkje stridsam, ikkje pengekjær, 054 1TI 003 004 ein som styrer vel sitt eige hus, og hev lyduge born med all søma 054 1TI 003 005 - um nokon ikkje veit å styra sitt eige hus, kor kann han då hava umsut for Guds kyrkja? - 054 1TI 003 006 ikkje ein ny-umvend, so han ikkje skal ovmoda seg og falla i djevelens dom. 054 1TI 003 007 Men han skal og hava godt vitnemål av deim som er utanfor, so han ikkje skal få lastord og falla i djevelens snara. 054 1TI 003 008 Like eins skal tenarane for kyrkjelyden vera vyrdelege, ikkje tvitunga, ikkje kjære etter mykje vin, ikkje lystne etter låk vinning, 054 1TI 003 009 slike som hev løyndomen i trui i eit godt samvit. 054 1TI 003 010 Dei og skal fyrst verta prøvde; sidan skal dei tena kyrkjelyden, um dei er ulastelege. 054 1TI 003 011 Like eins skal kvinnorne vera vyrdelege, ikkje baktalande, men ædruelege, true i alle ting. 054 1TI 003 012 Tenarane for kyrkjelyden skal kvar vera mann til ei kona og styra vel sine born og sine eigne hus. 054 1TI 003 013 For dei som hev tent kyrkjelyden vel, dei vinn seg eit godt støde og stort frimod i trui på Kristus Jesus. 054 1TI 003 014 Dette skriv eg til deg, endå eg vonar å koma snart til deg, 054 1TI 003 015 men um eg drygjer, at du so skal vita korleis ein skal ferdast i Guds hus, som er kyrkja åt den livande Gud, pilaren og grunnvollen til sanningi. 054 1TI 003 016 Og som kvar må sanna, stor er den løyndom i gudlegdomen: Han som vart openberra i kjøt, rettferdiggjord i ånd, sedd av englar, forkynt millom folkeslag, trudd i verdi, uppteken i herlegdom. 054 1TI 004 001 Men Anden segjer klårleg, at i dei komande tider skal sume falla frå trui og halda seg til dårande ånder og lærdomar av djevlar 054 1TI 004 002 ved hykling av falske lærarar, som er brennemerkte i sitt eige samvit, 054 1TI 004 003 som forbyd å gifta seg og påbyd å halda seg frå mat, som Gud hev skapt til å verta motteken med takk av deim som trur og hev lært sanningi å kjenna. 054 1TI 004 004 For all Guds skapning er god, og inkje er til å vanda, når det vert motteke med takk; 054 1TI 004 005 for det vert helga med Guds ord og bøn. 054 1TI 004 006 Når du lærer brørne dette, so er du ein god Jesu Kristi tenar, med di du vert uppfødd med ordi av trui og den gode lærdomen som du hev fylgt. 054 1TI 004 007 Men haldt deg frå dei vanheilage og kjerringslege eventyr, men tem deg derimot upp i gudlegdom! 054 1TI 004 008 For den likamlege tamen er gagnleg til lite, men gudlegdom er gagnleg til alt; med di han hev lovnad for det livet som no er og for det som kjem. 054 1TI 004 009 Det ord er sant og all fagning verdt. 054 1TI 004 010 For difor både arbeider me og lid hæding, for di me hev sett vår von til den livande Gud, som er frelsar for alle menneskje, mest dei truande. 054 1TI 004 011 Dette skal du bjoda og læra. 054 1TI 004 012 Lat ingen vanvyrda deg for din ungdom, men ver eit fyredøme for dei truande i tale, i ferd, i kjærleik, i tru, i reinleik! 054 1TI 004 013 Til dess eg kjem, so legg vinn på fyrelesnaden, på påminningi, på læra! 054 1TI 004 014 Vanskøyt ikkje den nådegåva som er i deg, som vart gjevi deg ved profetord med handpåleggjing av dei eldste! 054 1TI 004 015 Tenk på dette, liv i dette, so din framgang kann vera kunnig for alle! 054 1TI 004 016 Gjev agt på deg sjølv og på læra, haldt ved med det! for når du det gjer, skal du frelsa både deg sjølv og deim som høyrer deg. 054 1TI 005 001 Tala ikkje hardt til ein gamall mann, men påminn honom som ein far, unge menner som brør, 054 1TI 005 002 gamle kvinnor som møder, unge som syster i all reinleik! 054 1TI 005 003 Heidra enkjor som verkeleg er enkjor! 054 1TI 005 004 Men um ei enkja hev born eller barneborn, so lat deim fyrst læra å visa eit gudlegt huglag imot sitt eige hus og gjeva sine foreldre vederlag, for det er tekkjelegt for Guds åsyn. 054 1TI 005 005 Men den som verkeleg er enkja og einsleg vorti, ho hev sett si von til Gud og held ved i bøn og påkalling natt og dag; 054 1TI 005 006 men den som liver etter lysterne sine, er livande daud. 054 1TI 005 007 Og dette skal du bjoda, so dei må vera ulastelege! 054 1TI 005 008 Men um nokon ikkje hev umsut for sine eigne og mest for sine husfolk, han hev forneitta trui og er verre enn ein vantruande. 054 1TI 005 009 Ei enkja kann verta vald, når ho ikkje er yngre enn seksti år, um ho hev vore ein manns kona, 054 1TI 005 010 hev vitnemål for gode gjerningar, hev fostra upp born, hev vist gjestmilda, hev tvætta føterne til dei heilage, hev vore dei naudtrengde til hjelp, hev lagt vinn på all god gjerning. 054 1TI 005 011 Men vis dei unge enkjor frå deg! for når dei av kjøtleg hug svik Kristus, so vil dei gifta seg, 054 1TI 005 012 og hev dermed den dom at dei hev brote si fyrste tru. 054 1TI 005 013 Men attåt dette lærer dei og å ganga yrkjelause og fare ikring i husi, og ikkje berre yrkjelause, men og med drøsor og gagnløysa, med di dei fer med ulikleg tale. 054 1TI 005 014 Eg vil difor at unge enkjor skal gifta seg, føda born, styra huset, ikkje gjeva motstandaren tilhøve til lastord. 054 1TI 005 015 For sume hev alt vendt seg burt etter Satan. 054 1TI 005 016 Dersom nokon truande mann eller kvinna hev enkjor, so syta dei for deim, og lata ikkje kyrkjelyden verta tyngd, so han kann syta for dei verkelege enkjor! 054 1TI 005 017 Dei eldste som er gode forstandarar, skal ein halda tvifald æra verde, mest deim som arbeider i tale og læra; 054 1TI 005 018 for Skrifti segjer: «Du skal ikkje leggja muleband på ein ukse som treskjer!» og «Ein arbeidsmann er si løn verd.» 054 1TI 005 019 Tak ikkje imot noko klagemål mot ein eldste utan etter tvo eller tri vitne! 054 1TI 005 020 Deim som syndar, skal du refsa so alle høyrer på, so at og dei andre kann hava otte. 054 1TI 005 021 Eg vitnar for Gud og Kristus Jesus og dei utvalde englar, at du skal taka vare på dette utan fordom, so du ikkje gjer noko av godtykkje. 054 1TI 005 022 Ver ikkje snar til å leggja henderne på nokon, gjer deg ikkje medskuldig i framande synder! Haldt deg sjølv rein! 054 1TI 005 023 Drikk ikkje lenger berre vatn, men nøyt lite grand vin for magen din og dine jamlege sjukdomar! 054 1TI 005 024 Hjå nokre menneskje er synderne openberre og kjem i fyrevegen for deim til dom; men hjå andre fylgjer dei etter. 054 1TI 005 025 Like eins er dei gode gjerningarne openberre; og dei som det ikkje er so med, kann ikkje verta dulde like vel. 054 1TI 006 001 So mange som er trælar under oket, skal halda herrarne sine all æra verde, so ikkje Guds namn og læra skal verta spotta. 054 1TI 006 002 Men dei som hev truande herrar, skal ikkje vanmæta deim for di dei er brør, men skal so mykje heller gjera si tenesta, av di dei som tek imot velgjerningi av deim, er truande og elska. Dette skal du læra og påminna um. 054 1TI 006 003 Dersom nokon lærer framand læra og ikkje held seg til vår Herre Jesu Kristi heilsame ord og den læra som høver til gudlegdom, 054 1TI 006 004 so er han ovmodig, endå han ingen ting skynar, men er sjuk for stridsspursmål og ordkivsmål, som det kjem ovund av og trætta, spotting, vond mistru, 054 1TI 006 005 stendig krangling millom menneskje som er øydelagde i hugen og skilde med sanningi, dei som held gudlegdomen for ein veg til vinning. 054 1TI 006 006 Ja, gudlegdom saman med nøgsemd er ei stor vinning; 054 1TI 006 007 for me hev ikkje havt noko med oss til verdi, det er då audsynt at me ikkje heller kann føra noko med oss derifrå; 054 1TI 006 008 men når me hev føda og klæde, skal me vera nøgde med det. 054 1TI 006 009 Men dei som vil verta rike, fell i freisting og snara og mange dårlege og skadelege lyster, som søkkjer menneski ned i undergang og fortaping. 054 1TI 006 010 For pengehugen er ei rot til alt vondt; av trådom deretter hev sume fare vilt frå trui og hev gjenomstunge seg sjølve med mange pinslor. 054 1TI 006 011 Men du, Guds menneskje, fly frå desse ting! Men trå etter rettferd, gudlegdom, tru, kjærleik, tolmod, spaklynde! 054 1TI 006 012 Strid den gode striden i trui! grip det ævelege liv, som du vart kalla til og bar fram den gode vedkjenningi for mange vitne! 054 1TI 006 013 Eg byd deg for Gud, som gjev alle ting liv, og for Kristus Jesus, som vitna den gode vedkjenning for Pontius Pilatus, 054 1TI 006 014 at du skal halda bodet uflekka og ulastelegt til vår Herre Jesu Kristi openberring, 054 1TI 006 015 som den sæle og einaste megtige Herre skal visa oss i si tid, han som er kongen yver kongarne og herren yver herrarne, 054 1TI 006 016 han som åleine hev udøyelegdom, som bur i eit ljos som ingen kann koma til, som inkje menneskje hev set eller kann sjå; han hev æra og æveleg magt! Amen. 054 1TI 006 017 Bjod deim som er rike i den noverande verdi, at dei ikkje skal ovmoda seg eller setja si von til den uvisse rikdomen, men til Gud, som gjev oss rikleg alle ting å njota; 054 1TI 006 018 at dei skal gjera godt, vera rike på gode gjerningar, gjevmilde, velgjerdsame, 054 1TI 006 019 so dei legg seg upp ein god grunnvoll for den komande tid, so dei kann gripa det sanne liv. 054 1TI 006 020 Du, Timoteus, tak vare på det som er nedlagt hjå deg, og vend deg frå det vanheilage tome svall og dei motsegner av den kunnskap, som falskeleg vert kalla so, 054 1TI 006 021 som sume vedkjenner seg og hev fare vilt i trui! Nåden vere med deg! # # BOOK 055 2TI 2 Timothy 2 Timoteus 055 2TI 001 001 Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel til å forkynna lovnaden um livet i Kristus Jesus, 055 2TI 001 002 til Timoteus, min kjære son: Nåde, miskunn, fred frå Gud Fader og Kristus Jesus, vår Herre! 055 2TI 001 003 Eg takkar Gud, som eg alt frå forfederne tener i eit reint samvit, liksom eg uavlatande kjem deg i hug i mine bøner natt og dag, 055 2TI 001 004 og når eg hugsar dine tåror, lengtar eg etter å sjå deg, so eg kann verta fyllt med gleda, 055 2TI 001 005 då eg er mint um den skrymtlause trui som er i deg, den som fyrst budde i Lois, mormor di, og i Eunike, mor di, og som eg er viss på bur i deg og. 055 2TI 001 006 Difor minner eg deg um å kveikja upp att den Guds nådegåva som er i deg ved mi handpåleggjing. 055 2TI 001 007 For Gud gav oss ikkje ei ande som verkar modløysa, men ein som verkar kraft og kjærleik og umtanke. 055 2TI 001 008 Skjemmast difor ikkje ved vår Herres vitnemål eller ved meg, hans fange, men lid vondt med meg for evangeliet i Guds kraft! 055 2TI 001 009 han som frelste oss og kalla oss med eit heilagt kall, ikkje etter våre gjerningar, men etter si eigi rådgjerd og den nåden som er oss gjeven i Kristus Jesus frå ævelege tider, 055 2TI 001 010 men no er openberra ved vår frelsar Jesu Kristi openberring, han som gjorde dauden til inkjes og førde liv og uforgjengelegdom fram for ljoset ved evangeliet; 055 2TI 001 011 og for det vart eg sett til forkynnar og apostel og lærar for heidningar. 055 2TI 001 012 Difor lid eg og dette, men eg skjemmest ikkje ved det; for eg veit kven eg hev sett mi tru til, og eg er viss på at han er megtig til å taka vare på det som er yvergjeve til meg, til hin dagen. 055 2TI 001 013 Hav til fyredøme dei heilsame ordi som du høyrde av meg, i tru og kjærleik i Kristus Jesus! 055 2TI 001 014 Tak vare på den fagre skatt som er yvergjeven til deg, ved den Heilage Ande, som bur i oss! 055 2TI 001 015 Du veit dette, at alle dei i Asia vende seg frå meg, og millom dei er Fygelus og Hermogenes. 055 2TI 001 016 Herren vise miskunn mot Onesiforus’ hus! for han hugga meg ofte og skjemdest ikkje ved mine lekkjor. 055 2TI 001 017 Men då han var komen til Rom, leita han med stor umak etter meg og fann meg. 055 2TI 001 018 Herren gjeve at han må finna miskunn hjå Herren på hin dagen! Og kor mykje han tente meg i Efesus, det veit du best. 055 2TI 002 001 So vert då du, son min, sterk ved nåden i Kristus Jesus! 055 2TI 002 002 Og det som du hev høyrt av meg i nærvære av mange vitne, gjev det yver til trufaste menneskje, som er duglege til ogso å læra andre! 055 2TI 002 003 Lid vondt med meg som ein god Kristi Jesu stridsmann! 055 2TI 002 004 Ingen som gjer hertenesta, fløkjer seg inn i livsens syslor, so han kann tekkjast herføraren. 055 2TI 002 005 Men um ein og strider i tevling, so fær han då ikkje kransen dersom han ikkje strider retteleg. 055 2TI 002 006 Den bonde som arbeider, skal fyrst njota frukterne. 055 2TI 002 007 Skyna det som eg segjer! for Herren skal gjeva deg skyn på alt. 055 2TI 002 008 Kom Jesus Kristus i hug, som er uppvekt frå dei daude, av Davids ætt, etter mitt evangelium, 055 2TI 002 009 det som eg lid vondt for like til dette å vera bunden som ein illgjerdsmann; men Guds ord er ikkje bunde. 055 2TI 002 010 Difor toler eg alt for dei utvalde skuld, for at dei og skal vinna frelsa i Kristus Jesus med æveleg herlegdom. 055 2TI 002 011 Det er eit sant ord; for er me daude med honom, skal me og leva med honom; 055 2TI 002 012 held me ut, skal me og styra med honom; forneittar me, skal han og forneitta oss; 055 2TI 002 013 er me trulause, so er han trufast; seg sjølv kann han ikkje forneitta. 055 2TI 002 014 Minn um dette, med di du vitnar for Herrens åsyn, at dei ikkje må liggja i ordstrid, som ikkje er til noko gagn, men til undergang for dei som høyrer på! 055 2TI 002 015 Legg vinn på å framstella deg sjølv som sannrøynd for Gud, ein arbeidar som ikkje tarv skjemmast, med di du lærer sannings-ordet retteleg! 055 2TI 002 016 Men haldt deg frå det vanheilage tome svall! for dei gjeng alltid lenger i gudløysa, 055 2TI 002 017 og ordi deira kjem til å eta um seg som daudkjøt; millom deim er Hymenæus og Filetus, 055 2TI 002 018 som hev fare vilt frå sanningi, med di dei segjer at uppstoda alt hev vore, og dei riv ned trui hjå sume. 055 2TI 002 019 Men Guds faste grunnvoll stend og hev dette innsigle: «Herren kjenner sine, » og: «Kvar den som nemner Herrens namn, skal vika frå urettferd.» 055 2TI 002 020 Men i eit stort hus er det ikkje berre kjerald av gull og sylv, men og av tre og leir, og nokre til æra, andre til vanæra. 055 2TI 002 021 Um nokon då held seg rein frå desse, so skal han vera eit kjerald til æra, helga og nytlegt for husbonden, tilreidt til all god gjerning. 055 2TI 002 022 Men fly frå dei ungdomslege lyster, og trå etter rettferd, tru, kjærleik, fred med deim som påkallar Herren av eit reint hjarta! 055 2TI 002 023 Og vis ifrå deg dei dårlege og fåvise stridsspursmål, då du veit at dei føder strid! 055 2TI 002 024 Men ein Herrens tenar må ikkje strida, men vera mild imot alle, dugleg til å læra frå seg, viljug til å tola vondt, 055 2TI 002 025 so han med spaklynde tuktar dei som segjer imot, um Gud då ein gong vilde gjeva deim umvending, so dei kunde kjenna sanningi, 055 2TI 002 026 og vakna or ruset i djevelens snara, han som dei er fanga av til å gjera hans vilje. 055 2TI 003 001 Men dette skal du vita, at i dei siste dagar skal det koma vande tider. 055 2TI 003 002 For folk skal vera sjølvkjære, pengekjære, storordige, stormodige, spottsame, ulyduge mot foreldre, utakksame, vanheilage, 055 2TI 003 003 ukjærlege, upålitande, baktalande, umåtelege, umilde, utan kjærleik til det gode, 055 2TI 003 004 svikefulle, framfuse, ovmodige, slike som elskar lysterne sine meir enn Gud, 055 2TI 003 005 som hev skin av gudlegdom, men forneittar hans kraft. Vend deg frå desse! 055 2TI 003 006 For til deim høyrer dei som snikjer seg inn i husi og fangar kvinnfolk som er tyngde med synder og vert drivne av mangeslag lyster 055 2TI 003 007 og alltid lærer og aldri kann koma til å kjenna sanningi. 055 2TI 003 008 Som Jannes og Jambres stod imot Moses, so stend dei og imot sanningi, menneskje som er øydelagde i hugen, duglause i trui. 055 2TI 003 009 Men dei skal ikkje koma lenger; for deira fåvit skal verta audsynt for alle, liksom det og vart med hine. 055 2TI 003 010 Men du hev fylgt etter mi læra, mi ferd, mitt forset, mi tru, mitt langmod, min kjærleik, mitt tolmod, 055 2TI 003 011 mine forfylgjingar, mine lidingar, slike som møtte meg i Antiokia, i Ikonium, i Lystra; slike forfylgjingar hev eg halde ut, og Herren hev fria meg ut or deim alle. 055 2TI 003 012 Og alle som vil liva gudleg i Kristus Jesus, skal verta forfylgde. 055 2TI 003 013 Men vonde menneskje og slike som kverver syni på folk, gjeng fram til det som er verre, med di dei fører vilt og fer vilt. 055 2TI 003 014 Men du, vert du standande i det som du hev lært, og som du er yvertydd um, då du veit kven du hev lært det av, 055 2TI 003 015 og då du alt frå barndomen kjenner dei heilage skrifter som kann gjera deg vis til frelsa ved trui på Kristus Jesus. 055 2TI 003 016 Heile skrifti er innanda av Gud og er dugleg til lærdom, til yvertyding, til rettleiding, til uppseding i rettferd, 055 2TI 003 017 so gudsmannen kann verta fullkomen, dugleg til all god gjerning. 055 2TI 004 001 Eg vitnar for Gud og Kristus Jesus, som skal døma livande og daude, og ved hans openberring og hans rike: 055 2TI 004 002 Forkynn ordet, statt nær med det i tid og i utid, yvertyd, refs, påminn med alt langmod og all læra! 055 2TI 004 003 For det skal koma ei tid då dei ikkje skal tola den heilsame læra, men etter sine eigne lyster taka seg sjølve lærarar i flokketal, med di dei klæjar dei i øyra, 055 2TI 004 004 og dei skal venda øyra frå sanningi og venda seg til eventyr. 055 2TI 004 005 Men ver du edru i alle ting, lid vondt, gjer ein evangeli-forkynnars gjerning, fullfør di tenesta! 055 2TI 004 006 For eg vert alt ofra, og tidi til mi avferd stundar til. 055 2TI 004 007 Eg hev stridt den gode striden, eg hev fullenda laupet, eg hev halde trui. 055 2TI 004 008 So ligg då rettferdskransen reidug til meg, den som Herren, den rettferdige domar, skal gjeva meg på hin dagen, då ikkje berre meg, men alle som hev elska hans openberring. 055 2TI 004 009 Gjer deg umak med å koma snart til meg! 055 2TI 004 010 For Demas forlet meg av kjærleik til den noverande verdi og for til Tessalonika, Kreskens til Galatia, Titus til Dalmatia. 055 2TI 004 011 Lukas er åleine hjå meg. Tak Markus og før honom med deg, for han er meg nyttug til tenesta. 055 2TI 004 012 Tykikus hev eg sendt til Efesus. 055 2TI 004 013 Når du kjem, so tak med deg den kåpa som eg let att i Troas hjå Karpus, og bøkerne, serleg skinnbøkerne! 055 2TI 004 014 Koparsmeden Aleksander gjorde meg mykje vondt. Herren kjem til å løna han etter hans gjerningar! 055 2TI 004 015 Agta deg for honom du og! for han stod hardt imot våre ord. 055 2TI 004 016 Ved mitt fyrste forsvar møtte ingen med meg, men alle forlet meg. Gjev det ikkje må verta deim tilrekna! 055 2TI 004 017 Men Herren stod med meg og styrkte meg, so forkynningi ved meg skulde verta fullførd, og alle folkeslag få høyra henne; og eg vart utfria or løvegapet. 055 2TI 004 018 Herren skal fria meg frå all vond gjerning og frelsa meg inn i sitt himmelske rike. Honom vere æra i all æva! Amen. 055 2TI 004 019 Helsa Priska og Akvilas og Onesiforus’ hus! 055 2TI 004 020 Erastus vart att i Korint. Trofimus let eg etter meg sjuk i Milet. 055 2TI 004 021 Gjer deg umak med å koma fyre vinteren! Eubulus og Pudens og Linus og Klaudia og alle brørne helsar deg. 055 2TI 004 022 Herren Jesus vere med di ånd! Nåden vere med dykk! # # BOOK 056 TIT Titus Titus 056 TIT 001 001 Paulus, Guds tenar og Jesu Kristi apostel til å føra Guds utvalde til tru og til å kjenna den sanning som høyrer til gudlegdom, 056 TIT 001 002 i von um ævelegt liv, som Gud, han som ikkje lyg, hev lova frå ævelege tider, 056 TIT 001 003 men no i si tid hev han openberra sitt ord ved den forkynning som vart meg yvergjevi etter Guds, vår frelsars, fyresegn - 056 TIT 001 004 til Titus, min egtefødde son i den sams trui: Nåde og fred frå Gud Fader og Kristus Jesus, vår frelsar! 056 TIT 001 005 For den skuld let eg deg etter på Kreta, at du skulde skipa til det som vanta, og setja inn eldste i kvar by, so som eg pålagde deg, 056 TIT 001 006 um det er nokon som er ulastande, mann til ei kvinna, hev truande born som ikkje hev vondt ord for skamløysa eller er ulyduge. 056 TIT 001 007 For ein tilsynsmann skal vera ulastande som ein Guds hushaldar, ikkje sjølvgod, ikkje vondlyndt, ikkje drikkekjær, ikkje hardhendt, ikkje lysten etter låk vinning, 056 TIT 001 008 men gjestmild, glad i det gode, visleg, rettferdig, heilag, fråhalden, 056 TIT 001 009 ein som held seg til det truverdige ord etter læra, so han kann vera før både til å påminna med den heilsame læra og til å tala deim til rettes som segjer imot. 056 TIT 001 010 For det er mange agelause, som fer med fåfengd tale og dårar hugen, mest dei av umskjeringi. 056 TIT 001 011 Desse skal ein målbinda; for dei riv ned heile hus, med di dei lærer slikt som ikkje sømer seg, for skamleg vinning skuld. 056 TIT 001 012 Ein av deim, deira eigen profet, hev sagt: «Kretarar er alltid ljugarar, vonde dyr, late bukar.» 056 TIT 001 013 Dette vitnemålet er sant; difor skal du refsa deim strengt, so dei må verta heile i trui 056 TIT 001 014 og ikkje ansa jødiske eventyr og bod av menneskje som vender seg frå sanningi. 056 TIT 001 015 Alt er reint for dei reine; men for dei ureine og vantruande er ingen ting rein; men både deira hug og samvit er ureine. 056 TIT 001 016 Dei segjer at dei kjenner Gud; men i sine gjerningar forneittar dei honom, med di dei er styggjelege og ulyduge og duglause til all god gjerning. 056 TIT 002 001 Men du skal tala slikt som høver til den heilsame læra: 056 TIT 002 002 at gamle menn skal vera ædrue, vyrdelege, vislege, heile i trui, i kjærleiken, i tolmodet; 056 TIT 002 003 like eins at gamle kvinnor i si åtferd skal te seg som det sømer dei heilage, ikkje vera baktalende, ikkje trælar under drykk, men vegleidarar i det gode, 056 TIT 002 004 so dei kann læra dei unge kvinnorne å elska mennerne sine og borni sine, 056 TIT 002 005 til å vera vislege, reine, huslege, gode, sine menner undergjevne, so Guds ord ikkje skal verta spotta. 056 TIT 002 006 Dei unge menner skal du like eins påminna um å vera vislege, 056 TIT 002 007 og vis deg sjølv i alle ting som eit fyredøme i gode gjerningar, og vis i di læra reinleik, vyrdnad, 056 TIT 002 008 heilsam, ulasteleg tale, so motstandaren må verta skjemd, når han inkje vondt hev å segja um oss. 056 TIT 002 009 Tenarar skal du påminna um å vera sine eigne herrar undergjevne, å tekkjast deim i alle ting, ikkje segja imot, 056 TIT 002 010 ikkje vera utrue, men visa all god truskap, so dei i alle ting kann vera til pryda for Guds, vår frelsars, læra. 056 TIT 002 011 For Guds nåde er openberra til frelsa for alle menneskje, 056 TIT 002 012 med di han uppsedar oss til å segja frå oss gudløysa og dei verdslege lyster og liva viseleg og rettferdigt og gudleg i den verdi, 056 TIT 002 013 medan me ventar på den sæle von og openberringi av den store Guds og vår frelsar Jesu Kristi herlegdom, 056 TIT 002 014 han som gav seg sjølv for oss, so han kunde løysa oss ut frå all urettferd og reinsa seg eit eigedomsfolk som er ihuga til gode gjerningar. 056 TIT 002 015 Dette skal du tala og påminna og refsa med all fyresegn. Lat ingen vanvyrda deg! 056 TIT 003 001 Minn deim um å vera styremagter og yverråder undergjevne, vera lyduge, reidebune til all god gjerning, 056 TIT 003 002 ikkje spotta nokon, vera fredlege, godlyndte, visa all spaklynde mot alle menneskje. 056 TIT 003 003 For me var og eingong uvituge, ulyduge, villfarande, trælande under mangeslag lyster og fysnor, livande i vondskap og ovund, hata og hatande kvarandre. 056 TIT 003 004 Men då Guds, vår frelsars, godleik og mannemilde vart openberra, 056 TIT 003 005 frelste han oss - ikkje for rettferdige gjerningar skuld, som me hadde gjort, men etter si miskunn - ved badet til atterføding og uppnying ved den Heilage Ande, 056 TIT 003 006 som han rikleg hev rent ut yver oss ved Jesus Kristus, vår frelsar, 056 TIT 003 007 so me, rettferdiggjorde ved hans nåde, i voni skulde verta ervingar til det ævelege liv. 056 TIT 003 008 Dette er eit sant ord! Og dette vil eg at du skal prenta inn, so dei som trur på Gud, må leggja vinn på å gjera gode gjerningar. Dette er godt og gagnlegt for menneski; 056 TIT 003 009 men dårlege stridsspursmål og ættartal og kivsmål og trettor um lovi skal du halda deg ifrå, for dei er gagnlause og fåfengde. 056 TIT 003 010 Eit ranglærande menneskje skal du visa frå deg, når du hev påminnt honom ein gong og tvo gonger, 056 TIT 003 011 då du veit at ein slik er rangsnudd og syndar, fordømd av seg sjølv. 056 TIT 003 012 Når eg sender Artemas til deg eller Tykikus, so gjer deg umak med å koma til meg i Nikopolis; for der hev eg tenkt å vera vinteren yver. 056 TIT 003 013 Zenas, den lovlærde, og Apollos skal du med umhug hjelpa i vegen, so dei ikkje skal vanta noko. 056 TIT 003 014 Men lat og våre læra å driva på gode gjerningar, etter som torv er til, so dei ikkje skal vera fruktlause. 056 TIT 003 015 Alle som er hjå meg, helsar deg. Helsa deim som elskar oss i trui! Nåden vere med dykk alle! # # BOOK 057 PHM Philemon Filemon 057 PHM 001 001 Paulus, Kristi Jesu fange, og broderen Timoteus til Filemon, vår kjære ven og medarbeidar, 057 PHM 001 002 og til Apfia, vår syster, og til Arkippus, vår medstridsmann, og til kyrkjelyden i ditt hus: 057 PHM 001 003 Nåde vere med dykk og fred frå Gud, vår Fader, og Herren Jesus Kristus! 057 PHM 001 004 Eg takkar alltid min Gud, når eg kjem deg i hug i bønerne mine, 057 PHM 001 005 då eg høyrer um din kjærleik og den tru som du hev til Herren Jesus og til alle dei heilage, 057 PHM 001 006 at deira samfund med deg i trui må verta verksamt for Kristus i kjennskapen til alt det gode som er i dykk. 057 PHM 001 007 For eg fekk stor gleda og trøyst ved din kjærleik, av di dei heilage er hugga i hjarta ved deg, bror! 057 PHM 001 008 Difor, endå eg hev stort frimod i Kristus til å påleggja deg det som sømelegt er, 057 PHM 001 009 so bed eg då heller for kjærleiken skuld. Slik som eg er, den gamle Paulus, men no og Kristi Jesu fange, 057 PHM 001 010 bed eg deg for son min, som eg hev avla i mine lekkjor, Onesimus, 057 PHM 001 011 som fyrr var unyttug for deg, men no er nyttug for deg og for meg, han som eg sender attende til deg. 057 PHM 001 012 Tak du imot honom, det er mitt eiga hjarta! 057 PHM 001 013 Eg hadde hug til å få hava honom hjå meg, so han i din stad kunde tena meg i mine lekkjor for evangeliet, 057 PHM 001 014 men utan ditt samtykkje vilde eg ingen ting gjera, so din godleik ikkje skulde vera liksom av tvang, men av fri vilje. 057 PHM 001 015 For kann henda han difor vart skild frå deg for ei stund, at du kunde få honom att til æveleg eiga, 057 PHM 001 016 ikkje lenger som træl, men meir enn ein træl, som ein kjær bror, serleg for meg, men kor mykje meir for deg, både i kjøtet og i Herren! 057 PHM 001 017 So sant du då held meg for din medbror, so tak imot honom som meg sjølv! 057 PHM 001 018 Og hev han gjort deg nokon urett, eller er han deg noko skuldig, so før det på mi rekning. 057 PHM 001 019 Eg, Paulus, skriv med mi eigi hand: Eg skal betala det - at eg ikkje skal segja deg, at du skyldar meg endå deg sjølv. 057 PHM 001 020 Ja, bror, lat meg då hava gagn av deg i Herren, hugga mitt hjarta i Kristus! 057 PHM 001 021 I tiltru til din lydnad skriv eg dette til deg, eg er viss på at du vil gjera endå meir enn eg segjer. 057 PHM 001 022 Stell so og til herbyrge åt meg; for eg vonar at eg ved dykkar bøner skal verta dykk gjeven. 057 PHM 001 023 Epafras, min medfange i Kristus Jesus, helsar deg; 057 PHM 001 024 like eins Markus, Aristarkus, Demas, Lukas, mine medarbeidarar. 057 PHM 001 025 Vår Herre Jesu Kristi nåde vere med dykkar ånd! # # BOOK 058 HEB Hebrews Hebreerne 058 HEB 001 001 Etter at Gud fordom hadde tala mange gonger og på mange måtar til federne gjenom profetarne, 058 HEB 001 002 so hev han i desse siste dagar tala til oss gjenom Sonen. Honom hev han sett til erving yver alle ting, og ved honom hev han og gjort verdi. 058 HEB 001 003 Han er avglansen av hans herlegdom og avbilætet av hans grunn-hått, og ber alle ting ved sitt veldes ord, og då han hadde gjort reinsing for synderne våre, sette han seg difor ved høgre handi åt Majestæten i det høge, 058 HEB 001 004 og han hev vorte so mykje hævare enn englarne som han hev ervt eit herlegare namn framfor deim. 058 HEB 001 005 For kven av englarne hev han noko sinn sagt det til: «Du er son min, eg hev født deg i dag?» og atter: «Eg vil vera honom ein far, og han skal vera meg ein son.» 058 HEB 001 006 Men når han atter fører den fyrstefødde inn i verdi, segjer han: «Og alle Guds englar skal tilbeda honom.» 058 HEB 001 007 Og um englarne segjer han: «Han som gjer englarne sine til vindar og tenarane sine til eldsloge; » 058 HEB 001 008 men um Sonen: «Din kongsstol, Gud, stend i all æva; ein kongsstav med rettvisa er kongsstaven i ditt rike. 058 HEB 001 009 Du elska rettferd og hata urett; difor hev Gud, din Gud, salva deg med fagnads olje framfor dine medbrør.» 058 HEB 001 010 Og: «Du, Herre, grunnfeste jordi frå upphavet, og himlarne er verk av dine hender; 058 HEB 001 011 dei skal forgangast, men du vert verande, og dei skal alle eldast som ein klædnad, 058 HEB 001 012 og som ei kåpa skal du rulla deim saman, og dei skal verta umskifte, men du er den same, og dine år skal ikkje få ende.» 058 HEB 001 013 Men kven av englarne hev han noko sinn sagt det til: «Set deg ved mi høgre hand, til dess eg legg dine fiendar til skammel under dine føter?» 058 HEB 001 014 Er dei ikkje alle saman tenande ånder, som vert utsende til tenesta for deira skuld som skal erva frelsa? 058 HEB 002 001 Difor skal me so mykje meir agta på det me hev høyrt, so me ikkje skal driva undan. 058 HEB 002 002 For dersom det ord som var tala ved englar, stod fast, og kvar misgjerd og ulydnad mot det fekk si rettferdige løn, 058 HEB 002 003 kor skal då me sleppa undan, um me ikkje vyrder so stor ei frelsa? den som fyrst vart forkynt ved Herren og er komi vitnefast til oss ved deim som høyrde honom, 058 HEB 002 004 med di Gud vitna med både ved teikn og under og ymse kraftverk og tildeiling av den Heilage Ande etter sin vilje. 058 HEB 002 005 For det var ikkje under englar, han lagde den komande verdi som me talar um. 058 HEB 002 006 Men ein hev vitna ein stad og sagt: «Kva er eit menneskje, at du kjem det i hug, eller ein menneskjeson, at du ser til honom? 058 HEB 002 007 du gjorde honom lite lægre enn englarne; med herlegdom og æra krynte du honom og sette honom yver dei verk dine hender gjorde; 058 HEB 002 008 alle ting lagde du under hans føter.» For då han lagde alle ting under honom, so tok han ingen ting undan som ikkje er honom underlagd; men no ser me endå ikkje at alle ting er honom underlagde. 058 HEB 002 009 Men den som var gjord lite lægre enn englarne, Jesus, honom ser me, av di han leid dauden, krynt med herlegdom og æra, so han ved Guds nåde skulde smaka dauden for alle. 058 HEB 002 010 For det sømde seg honom som alt er til for, og som alt er til ved, då han førde mange born til herlegdom, ved lidingar å fullenda frelse-hovdingen deira. 058 HEB 002 011 For både den som helgar, og dei som vert helga, er alle av ein; difor skjemmest han ikkje ved å kalla deim brør, 058 HEB 002 012 når han segjer: «Eg vil forkynna ditt namn for mine brør, eg vil lovsyngja deg midt i lyden; » 058 HEB 002 013 og atter: «Eg vil setja mi tru til honom; » og atter: «Sjå, her er eg og dei born Gud hev gjeve meg.» 058 HEB 002 014 Då no borni hev kjøt og blod saman, so vart han og på dilik måte samhavande deri, for at han ved dauden skulde gjera den til inkjes som hadde daudens velde, det er djevelen, 058 HEB 002 015 og fria ut alle deim som av rædsla for dauden var i trældom all si livstid. 058 HEB 002 016 For englar han tek seg då vel ikkje av, men Abrahams ætt tek han seg av. 058 HEB 002 017 Difor laut han verta brørne sine lik i alle ting, so han kunde verta ein miskunnsam og trufast øvsteprest for Gud til å gjera soning for synderne åt folket. 058 HEB 002 018 For av di han sjølv hev lide og vore freista, so kann han koma deim til hjelp som vert freista. 058 HEB 003 001 Difor, heilage brør, som er luthavande i eit himmelsk kall! sjå på den apostel og øvsteprest som me kjennest ved, Jesus, 058 HEB 003 002 han som var tru mot den som gjorde honom dertil, liksom og Moses var i heile hans hus! 058 HEB 003 003 For denne er halden so mykje større æra verd enn Moses, som den som hev bygt huset, hev større æra enn huset sjølv. 058 HEB 003 004 Kvart hus er det einkvan som byggjer, men den som hev bygt alt, det er Gud. 058 HEB 003 005 Og Moses var vel tru i heile hans hus som ein tenar til å vitna um det som skulde verta tala, 058 HEB 003 006 men Kristus stend som son yver huset hans; og hans hus er me, so framt me held vårt frimod og den voni me rosar oss av, fast alt til enden. 058 HEB 003 007 Difor, som den Heilage Ande segjer: «I dag, um de høyrer hans røyst, 058 HEB 003 008 so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden på freistingsdagen i øydemarki, 058 HEB 003 009 der federne dykkar freista meg; dei prøvde meg, endå dei såg mine gjerningar i fyrti år. 058 HEB 003 010 Difor harmast eg på denne ætti og sagde: «Dei fer alltid vilt i hjarta; » men dei kjende ikkje mine vegar, 058 HEB 003 011 so eg svor i min vreide: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila!»» 058 HEB 003 012 Sjå til, brør, at det ikkje i nokon av dykk skal vera eit vondt, vantruande hjarta, so han fell frå den livande Gud! 058 HEB 003 013 Men påminn kvarandre kvar dag, so lenge som det heiter: «i dag», so ikkje nokon av dykk skal verta forherd ved dåring av syndi! 058 HEB 003 014 For me hev fenge lut med Kristus, so framt me held vår fyrste fulle vissa fast til enden. 058 HEB 003 015 Når det vert sagt: «I dag, um de høyrer hans røyst, so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden, » 058 HEB 003 016 kven var då dei som høyrde og arga honom? Var det ikkje alle dei som gjekk ut or Egyptarland ved Moses? 058 HEB 003 017 Men kven var det han harmast på i fyrti år? var det ikkje på deim som hadde synda, so deira kroppar fall i øydemarki? 058 HEB 003 018 Og kven var det han svor um, at dei ikkje skulde koma inn til hans kvila, utan um deim som var vantruande? 058 HEB 003 019 So ser me då at dei ikkje kunde koma inn for vantru skuld. 058 HEB 004 001 Lat oss difor taka oss i vare for at nokon av dykk skal synast å verta standande etter, då ein lovnad um å koma inn til hans kvila endå stend att. 058 HEB 004 002 For fagnadbodet er og forkynt oss liksom hine; men deim gagna ikkje det ordet som dei høyrde, av di det ikkje ved trui var sameina med deim som høyrde det. 058 HEB 004 003 For me som er komne til trui, me gjeng inn til kvila etter det som han hev sagt: «So eg svor i min vreide: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila, »» endå gjerningarne var fullførde alt sidan verdi var grunnlagd. 058 HEB 004 004 For han hev ein stad sagt so um den sjuande dagen: «Og Gud kvilde den sjuande dagen frå alle sine gjerningar.» 058 HEB 004 005 Og atter på denne staden: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila.» 058 HEB 004 006 Då det soleis stend att, at nokre skal koma inn til henne, og dei som fyrst fekk fagnadbodet, ikkje kom inn for vantru skuld, 058 HEB 004 007 so set han atter ein dag: «i dag, » med di han segjer ved David etter so lang tid, som sagt er: «I dag, um de høyrer hans røyst, so forherd ikkje dykkar hjarto!» 058 HEB 004 008 For dersom Josva hadde ført deim til kvila, so hadde han ikkje tala um ein annan dag deretter. 058 HEB 004 009 So stend det då att ei kviledagshelg for Guds folk. 058 HEB 004 010 For den som er komen inn til hans kvila, han hev og fenge kvila frå sine gjerningar liksom Gud frå sine. 058 HEB 004 011 Lat oss difor leggja vinn på å koma inn til den kvila, so ikkje nokon skal falla etter det same fyredøme på vantru. 058 HEB 004 012 For Guds ord er livande og kraftigt og kvassare enn noko tvieggja sverd, og trengjer seg igjenom til dess det kløyver sjæl og ånd, ledmot og merg, og dømer hjartans tankar og råder, 058 HEB 004 013 og ingen skapning er løynd for hans åsyn, men alt er nake og bert for hans augo som me hev å gjera med. 058 HEB 004 014 Sidan me då hev ein stor øvsteprest, som hev gjenge gjenom himlarne, Jesus, Guds Son, so lat oss halda fast på vedkjenningi! 058 HEB 004 015 For me hev ikkje ein øvsteprest som ikkje kann hava medynk med vår vesaldom, men ein som er røynd i alle ting i likning med oss, då utan synd. 058 HEB 004 016 Lat oss difor med frimod ganga fram for nådens kongsstol, so me kann få miskunn og finna nåde til hjelp i rette tid! 058 HEB 005 001 For kvar øvsteprest vert teken bland menneskje og vert innsett for menneskje til tenesta for Gud, til å bera fram gåvor og slagtoffer for synder, 058 HEB 005 002 som ein sovoren som kann vera linnhjarta mot dei vankunnige og villfarande, av di han og sjølv ligg under vesaldom, 058 HEB 005 003 og for den skuld lyt han bera fram syndoffer, liksom for folket, so og for seg sjølv. 058 HEB 005 004 Og ingen tek seg sjølv den æra til, men den som vert kalla av Gud liksom Aron. 058 HEB 005 005 So hev ikkje Kristus heller tillagt seg den æra å verta øvsteprest, men han som sagde til honom: «Du er min son, eg hev født deg i dag.» 058 HEB 005 006 Liksom han og segjer ein annan stad: «Du er prest til æveleg tid etter Melkisedeks vis.» 058 HEB 005 007 Og han hev i sitt kjøts dagar med sterkt rop og tåror bore fram bøner og naudbeding til honom som kunde frelsa honom frå dauden, og vart bønhøyrd for sin gudlegdom, 058 HEB 005 008 og soleis lærde han, endå han var son, lydnad av det han leid; 058 HEB 005 009 og då han var fullenda, vart han upphav til æveleg frelsa for alle deim som lyder honom, 058 HEB 005 010 med di Gud kalla honom øvsteprest etter Melkisedeks vis. 058 HEB 005 011 Um dette hev me mykje å segja, som og er vandt å leggja ut, då de hev vorte seinføre til å høyra. 058 HEB 005 012 For de som etter tidi skulde vore lærarar, de treng atter til at ein lærer dykk dei fyrste grunnar i Guds ord; og de hev vorte slike som treng til mjølk og ikkje fast føda. 058 HEB 005 013 For kvar den som fær mjølk, er urøynd i rettferds ord; for han er eit barn. 058 HEB 005 014 Men fast føda er for vaksne, for deim som ved tame hev tilvande sansar til å skilja millom godt og vondt. 058 HEB 006 001 Difor vil me springa yver barnelærdomen um Kristus og skrida fram til det fullkomne, og ikkje atter leggja grunnvollen med umvending frå daude gjerningar og tru på Gud, 058 HEB 006 002 med læra um dåp og handpåleggjing og uppstoda av daude og æveleg dom. 058 HEB 006 003 Og dette vil me gjera, um Gud gjev lov til det. 058 HEB 006 004 For det er umogelegt at dei som ein gong er upplyste og hev smaka den himmelske gåva og fenge lut i den Heilage Ande 058 HEB 006 005 og smaka Guds gode ord og krafterne av den komande verdi 058 HEB 006 006 og so fell frå, atter kann uppnyast til umvending, sidan dei på nytt krossfester Guds son for seg og gjer honom til spott. 058 HEB 006 007 For den jordi som drikk regnet som ofte fell på henne, og ber gagnleg grøda åt deim som ho vert dyrka for, ho fær velsigning av Gud; 058 HEB 006 008 men ber ho tornar og tistlar, so er ho udugleg og forbanning nær, og enden med henne er å verta brend. 058 HEB 006 009 Men um dykk, kjære vener, er me visse på det som betre er, og som høyrer til frelsa, um me og talar soleis. 058 HEB 006 010 For Gud er ikkje urettferdig, so han skulde gløyma dykkar verk og den kjærleiken som de hev synt for hans namn, med di de hev tent og endå tener dei heilage. 058 HEB 006 011 Men me ynskjer at kvar ein av dykk må syna den same ihuge for den fulle vissa i voni alt til enden, 058 HEB 006 012 so de ikkje skal verta seinføre, men fylgja etter deim som ved tru og tolmod erver lovnaderne. 058 HEB 006 013 For då Gud gav Abraham lovnaden, og han ingen større hadde å sverja ved, so svor han ved seg sjølv 058 HEB 006 014 og sagde: «Sanneleg, eg vil rikleg velsigna deg og gjera deg storleg mangfaldig.» 058 HEB 006 015 Og soleis vann han lovnaden, då han hadde venta med tolmod. 058 HEB 006 016 For menneskje sver ved ein større, og eiden er deim ein ende på all motsegn til stadfesting. 058 HEB 006 017 Difor lagde Gud ein eid til, då han enn meir vilde syna ervingarne til lovnaden kor ubrigdeleg hans vilje var, 058 HEB 006 018 so me ved tvo ubrigdelege ting, som Gud umogeleg kunde svika i, skulde hava ei sterk trøyst, me som flydde til å gripa den voni som ventar oss, 058 HEB 006 019 den me hev som eit anker for sjæli, eit som er trygt og fast og når inn um forhenget, 058 HEB 006 020 der Jesus gjekk inn som fyregangsmann for oss, med di han vart øvsteprest etter Melkisedeks vis til æveleg tid. 058 HEB 007 001 For denne Melkisedek, konge i Salem og den høgste Guds prest, han som gjekk Abraham til møtes då han kom att frå sin siger yver kongarne, og som velsigna honom, 058 HEB 007 002 som Abraham og gav tiend av alt; han som er, når hans namn vert utlagt, fyrst rettferds konge, dinæst og Salems konge, det er freds konge, 058 HEB 007 003 som er utan far, utan mor, utan ættartal, og som korkje hev dagars byrjing eller livs ende, men er gjord lik med Guds son: han vert prest for alltid. 058 HEB 007 004 Og sjå kor stor han er, som Abraham, patriarken, endå gav tiend av herfanget! 058 HEB 007 005 Og dei av Levi søner som fær prestedømet, hev påbod um å taka tiend etter lovi av folket, det er av sine brør, endå desse er komne or Abrahams lend. 058 HEB 007 006 Men denne, som ikkje reknar si ætt frå deim, han tok tiend av Abraham og velsigna den som hadde lovnaderne. 058 HEB 007 007 Men utan all motsegn er det den ringare som vert velsigna av den høgre. 058 HEB 007 008 Og her er det døyelege menneskje som tek tiend, men der ein som det vert vitna um at han liver. 058 HEB 007 009 Og um eg so må segja: Gjenom Abraham hev endå Levi, som tek tiend, sjølv gjeve tiend; 058 HEB 007 010 for han var endå i sin fars lend då Melkisedek gjekk honom til møtes. 058 HEB 007 011 Var det då fullkomenskap å vinna ved det levitiske prestedømet - for det var folket bunde til ved lovi - kvi turvest det då at ein annan prest skulde verta uppstelt etter Melkisedeks vis og ikkje verta nemnd etter Arons vis? 058 HEB 007 012 For når prestedømet vert umskift, vert det naudsynleg og eit umskifte med lovi. 058 HEB 007 013 For han som dette vert sagt um, høyrde til ei onnor ætt, og ingen av henne hev tent for altaret. 058 HEB 007 014 Det er kjent nok at vår Herre er upprunnen av Juda, og til den ætti hev ikkje Moses tala noko um prestar. 058 HEB 007 015 Og det er endå meir openbert, når ein annan prest vert uppstelt i likning med Melkisedek, 058 HEB 007 016 ein som ikkje hev vorte det etter eit kjøtlegt bods lov, men etter eit uforgjengelegt livs kraft. 058 HEB 007 017 For han vitnar: «Du er prest til æveleg tid etter Melkisedeks vis.» 058 HEB 007 018 For eit bod som fyrr galdt, vert avlyst, av di det var magtlaust og gagnlaust 058 HEB 007 019 - for lovi førde ingen ting fram til fullkomenskap - og ei betre von vert innførd, som me nærmar oss til Gud med. 058 HEB 007 020 Og so visst som det ikkje vart gjort utan eid 058 HEB 007 021 - for hine hev vorte prestar utan eid, men denne med eid ved den som segjer til honom: «Herren hev svore, og han skal ikkje angra det: «Du er prest til æveleg tid etter Melkisedeks vis»» - 058 HEB 007 022 so visst er det ei hævare pakt som Jesus hev vorte borgsmann for. 058 HEB 007 023 Og hine prestarne hev vore fleire, då dei ved dauden vart hindra i å halda ved. 058 HEB 007 024 Men denne hev eit uforgjengelegt prestedøme, av di han vert verande til æveleg tid. 058 HEB 007 025 Difor kann han og fullkomleg frelsa deim som kjem til Gud ved honom, med di han liver alltid til å ganga i bøn for deim. 058 HEB 007 026 For me laut og hava ein sovoren øvsteprest som er heilag, uskuldig, rein, skild frå syndarar og upphøgd yver himlarne, 058 HEB 007 027 ein som ikkje dagleg treng til, som øvsteprestarne, å bera fram offer fyrst for sine eigne synder og so for synderne åt folket; for det gjorde han ein gong for alle då han ofra seg sjølv. 058 HEB 007 028 For lovi set til øvsteprestar menneskje som hev vesaldom; men den eids ord som kom etter lovi, set Sonen inn, han som er fullenda for all æva. 058 HEB 008 001 Men ei hovudsak i det som her vert sagt, er: Me hev ein sovoren øvsteprest som hev sett seg ved høgre sida åt kongsstolen til Majestæten i himlarne, 058 HEB 008 002 med presteleg tenesta i heilagdomen, det sanne tjeldet, som Herren hev reist og ikkje eit menneskje. 058 HEB 008 003 For kvar ein øvsteprest vert innsett til å bera fram både gåvor og slagtoffer; difor er det naudsynlegt at denne og hev noko som han kann bera fram. 058 HEB 008 004 For var han no på jordi, so var han ikkje ein gong prest; for det finst prestar som ber fram gåvorne etter lovi, 058 HEB 008 005 dei som tener ei likning og ein skugge av det himmelske, etter den fyreskrift Moses fekk då han skulde laga tjeldet; for han segjer: «Sjå til at du fær gjort alt etter det fyrebilætet som vart synt deg på fjellet!» 058 HEB 008 006 Men no hev han fenge so mykje betre prestetenesta, som det og er ei hævare pakt han er millommann for, med di ho er grunnlagd på hævare lovnader. 058 HEB 008 007 For hadde den fyrste vore ulastande, so var det ikkje søkt rom åt ei onnor. 058 HEB 008 008 For det er lastord han talar til deim når han segjer: «Sjå, det kjem dagar, segjer Herren, då eg vil gjera ei ny pakt med Israels hus og Judas hus, 058 HEB 008 009 ikkje etter den pakti som eg gjorde med federne deira den dagen då eg tok deim i handi og leide deim ut or Egyptarland; for dei vart ikkje standande i mi pakt, og so brydde eg meg ikkje um deim, segjer Herren. 058 HEB 008 010 For dette er den pakti som eg vil gjera med Israels hus etter dei dagarne, segjer Herren: Eg vil gjeva loverne mine i hugen deira og skriva deim inn i hjarto deira, og eg vil vera deira Gud, og dei skal vera mitt folk, 058 HEB 008 011 og dei skal ikkje læra kvar sin landsmann og kvar sin bror og segja: «Kjenn Herren!» for dei skal alle saman kjenna meg, frå den minste til den største av deim. 058 HEB 008 012 For eg vil vera nådig mot misgjerderne deira, og synderne deira vil eg ikkje lenger koma i hug.» 058 HEB 008 013 Med di han segjer: «ei ny», hev han dømt den fyrste som gamall; men det som vert gamalt og foraldra, er nær ved å kverva burt. 058 HEB 009 001 No hadde vel og den fyrste pakti sine fyreskrifter um gudstenesta og den jordiske heilagdomen. 058 HEB 009 002 For det vart laga eit tjeld, det fremste, og i det var både ljosestaken og bordet og skodebrødi; dette er kalla det heilage. 058 HEB 009 003 Og attanfor det andre forhenget var det tjeldet som er kalla det høgheilage, 058 HEB 009 004 det som hadde eit røykjelse-altar av gull og sambandskista, som var klædd heilt kringum med gull; og i henne var ei gullkrukka med manna og Arons stav, som hadde blømt, og sambandstavlorne, 058 HEB 009 005 og ovan yver henne herlegdoms kerubar, som skygde yver nådestolen; men um desse ting skal me ikkje no tala stykke for stykke. 058 HEB 009 006 Men då no dette er laga soleis, so gjeng prestarne alltid inn i det fremste tjeldet når dei gjer si tenesta. 058 HEB 009 007 Men i det andre gjeng berre øvstepresten inn ein gong um året, ikkje utan blod, som han ber fram for seg sjølv og for misferderne åt folket. 058 HEB 009 008 Dermed syner den Heilage Ande dette, at vegen til heilagdomen endå ikkje er openberra, so lenge det fremste tjeldet stend. 058 HEB 009 009 For dette er eit bilæte på den noverande tid, og i samhøve dermed vert både gåvor og slagtoffer framborne, som ikkje kann gjera den fullkomen etter samvitet, som tenar Gud, 058 HEB 009 010 men som berre er kjøtlege fyreskrifter, saman med mat og drykk og alle slag tvættingar, pålagde til dess tidi til rettarboti kom. 058 HEB 009 011 Men då Kristus kom som øvsteprest for det tilkomande gode, gjekk han gjenom det større og fullkomnare tjeldet, som ikkje er gjort med hender, det er: som ikkje er av denne skapning, 058 HEB 009 012 og ikkje med blod av bukkar eller kalvar, men med sitt eige blod, ein gong inn i heilagdomen og fann ei æveleg utløysing. 058 HEB 009 013 For dersom blodet av bukkar og uksar og oska av ei kviga, når det vert skvett ut yver dei ureine, helgar til reinleik på kjøtet, 058 HEB 009 014 kor mykje meir skal då blodet av Kristus, som ved ei æveleg ånd bar seg sjølv fram som eit ulastelegt offer for Gud, reinsa dykkar samvit frå daude gjerningar til å tena den livande Gud! 058 HEB 009 015 Og difor er han millommann for ei ny pakt, for at dei som er kalla, skal få den ævelege arven som var lova, dermed at ein døydde til utløysing frå misgjerningarne i den fyrste pakt. 058 HEB 009 016 For der det finst eit testament, der er det naudsynlegt, at dauden hans som hev gjort testamentet, vert stadfest. 058 HEB 009 017 For eit testament vert fyrst gjeldande etter dauden, og det hev aldri kraft so lenge han liver som gjorde testamentet. 058 HEB 009 018 Difor vart heller ikkje den fyrste pakt innvigd utan blod. 058 HEB 009 019 For då kvart bod etter lovi var forkynt av Moses for alt folket, so tok han blod av kalvar og bukkar, saman med vatn, og skarlakraud ull og isop, og skvette både på boki sjølv og på alt folket 058 HEB 009 020 og sagde: «Dette er blodet til den pakt som Gud hev gjeve bod um til dykk.» 058 HEB 009 021 Men ogso tjeldet og all reidskapen som høyrde til gudstenesta, skvette han like eins blodet på. 058 HEB 009 022 Og næstan alt vert etter lovi reinsa med blod, og utan at blods utrenning vert det ingi forlating. 058 HEB 009 023 So er det då naudsynlegt at avbilæti av dei himmelske ting vert reinsa med slikt, men dei himmelske ting sjølve med betre offer enn desse. 058 HEB 009 024 For Kristus gjekk ikkje inn i ein heilagdom som var gjord med hender, eit avbilæte av den sanne, men inn i sjølve himmelen til å syna seg no for Guds åsyn for vår skuld, 058 HEB 009 025 og ikkje heller so, at han fleire gonger skulde ofra seg sjølv, liksom øvstepresten kvart år gjeng inn i heilagdomen med framandt blod, 058 HEB 009 026 for då hadde han ofte lote lida frå verdi vart grunnlagd; men no er han ein gong ved enden av tiderne openberra til å taka burt syndi ved sitt offer. 058 HEB 009 027 Og liksom det er so laga at menneski lyt døy EIN gong, og sidan kjem dom, 058 HEB 009 028 soleis er og Kristus ofra EIN gong for å taka burt synderne frå dei mange; og andre gongen skal han, utan synd, syna seg til frelsa for deim som ventar på honom. 058 HEB 010 001 For sidan lovi berre hev ein skugge av dei tilkomande gode ting, men ikkje sjølve bilætet av tingi, so kann ho aldri ved dei same årlege offer som dei stødt ber fram, gjera deim fullkomne som kjem fram med deim. 058 HEB 010 002 Elles hadde dei vel halde upp med å bera deim fram, då dei ofrande ikkje lenger vilde havt synder på samvitet når dei ein gong var reinsa. 058 HEB 010 003 Men ved deim kjem årlegårs minning um synder. 058 HEB 010 004 For det er umogelegt at blod av uksar og bukkar kann taka burt synder. 058 HEB 010 005 Difor segjer han, då han stig inn i verdi: «Offer og gåva vilde du ikkje hava, men ein likam laga du åt meg; 058 HEB 010 006 brennoffer og syndoffer hadde du ikkje hug på. 058 HEB 010 007 Då sagde eg: «Sjå, eg kjem - i bokrullen er det skrive um meg - og vil gjera, Gud, din vilje.»» 058 HEB 010 008 Fyrst segjer han: «Offer og gåva og brennoffer og syndoffer vilde du ikkje hava, og du hadde ikkje hug på deim» - endå dei vert framborne etter lovi -; 058 HEB 010 009 so segjer han: «Sjå, eg kjem og vil gjera din vilje.» Han tek burt det fyrste, for at han kann setja inn det andre. 058 HEB 010 010 Med denne vilje er me helga ved ofringi av Jesu Kristi likam ein gong for alle. 058 HEB 010 011 Og kvar prest stend der og gjer dagstødt tenesta og ber fram mange gonger dei same offer, som aldri kann taka burt synder; 058 HEB 010 012 men han hev bore fram eit einaste offer for synder og hev so for alltid sett seg ved Guds høgre hand 058 HEB 010 013 og ventar sidan berre på at hans fiendar skal verta lagde til skammel for føterne hans. 058 HEB 010 014 For med eit einaste offer hev han for alltid gjort deim fullkomne som vert helga. 058 HEB 010 015 Men det vitnar og den Heilage Ande for oss; for etter han hev sagt: 058 HEB 010 016 «Dette er den pakti som eg vil gjera med deim etter dei dagarne, » so segjer Herren: «Eg vil gjeva loverne mine i hjarto deira, og skriva deim inn i hugen deira, 058 HEB 010 017 og synderne deira og misgjerderne deira vil eg ikkje lenger koma i hug.» 058 HEB 010 018 Men der det er forlating for deim, der trengst det ikkje lenger noko offer for synd. 058 HEB 010 019 So hev me då, brør, i Jesu blod frimod til å ganga inn i heilagdomen, 058 HEB 010 020 som han hev vigt oss ein ny og livande veg til, gjenom forhenget, det er hans kjøt, 058 HEB 010 021 og me hev ein stor prest yver Guds hus. 058 HEB 010 022 Difor, lat oss stiga fram med eit sannferdelegt hjarta, med full vissa i trui, reinsa i hjarto frå eit vondt samvit og tvegne på likamen med reint vatn! 058 HEB 010 023 Lat oss halda uruggeleg fast på å vedkjennast voni, for han er trufast som gav lovnaden, 058 HEB 010 024 og lat oss agta på kvarandre, so me kveikjer kvarandre til kjærleik og gode gjerningar 058 HEB 010 025 og ikkje skil oss frå vår eigi samling som sume hev for skikk, men påminner kvarandre, og det so mykje meir som de ser kor det lid mot dagen. 058 HEB 010 026 For syndar me med vilje når me hev lært å kjenna sanningi, då er det ikkje att meir noko offer for synder, 058 HEB 010 027 men berre ei fælande gruv for dom og ein logande brennhug som skal eta upp dei motstridige. 058 HEB 010 028 Når nokon hev brote Mose lov, so døyr han utan miskunn etter ord av tvo eller tri vitne; 058 HEB 010 029 kor mykje verre refsing trur de då den skal verta kjend verd, som hev trødt Guds Son under føter og vanvyrdt paktblodet som han vart helga med, og svivyrdt nådens Ande! 058 HEB 010 030 For me kjenner honom som hev sagt: «Hemnen høyrer meg til, eg skal gjeva attgjeld, segjer Herren.» Og atter: «Herren skal døma sitt folk.» 058 HEB 010 031 Det er gruelegt å falla i henderne på den livande Gud. 058 HEB 010 032 Men kom i hug dei framfarne dagar, då de, etter de var upplyste, tolde mykjen strid i lidingar, 058 HEB 010 033 med di de snart sjølve ved hædingar og trengslor vart til ei bisn, snart var samlidande med deim som var so farne! 058 HEB 010 034 For de hadde og samhug med fangarne, og de bar det med gleda at dykkar gods vart rana, då de visste at de sjølve hadde ein betre og varande eigedom. 058 HEB 010 035 Kasta difor ikkje burt dykkar frimod, som hev stor løn! 058 HEB 010 036 For de treng til tolmod, so de kann nå lovnaden når de hev gjort Guds vilje. 058 HEB 010 037 For endå er det berre so stutt ei stund, so kjem han som koma skal, og han skal ikkje drygja. 058 HEB 010 038 «Men den rettferdige, ved tru skal han liva; » og: «Um nokon dreg seg undan, so hev mi sjæl ikkje hugnad i honom.» 058 HEB 010 039 Men me er ikkje av deim som dreg seg undan til fortaping, men av deim som trur til frelsa for sjæli. 058 HEB 011 001 Men tru er full vissa um det som ein vonar, yvertyding um ting som ein ikkje ser. 058 HEB 011 002 For på grunn av henne fekk dei gamle godt vitnemål. 058 HEB 011 003 Ved tru skynar me at verdi er fullførd ved Guds ord, so det som vert set, ikkje vart til av det synlege. 058 HEB 011 004 Ved tru bar Abel fram for Gud eit betre offer enn Kain; ved henne fekk han det vitnemål at han var rettferdig, med di Gud vitna um gåvorne hans, og ved henne talar han enno, etter han er daud. 058 HEB 011 005 Ved tru vart Enok burtrykt, so han ikkje skulde sjå dauden, «og han vart ikkje funnen, av di Gud hadde rykt honom burt.» For fyrr han vart burtrykt, fekk han det vitnemål at han tektest Gud; 058 HEB 011 006 men utan tru er det umogelegt å tekkjast Gud; for den som vil koma til Gud, må tru at han er til, og at han løner deim som søkjer honom. 058 HEB 011 007 Ved tru var det Noah, då Gud varsla honom um det som ein ikkje såg endå, med heilag otte bygde ei ark til frelsa for sitt hus; ved henne fordømde han verdi og vart erving til den rettferd som er av tru. 058 HEB 011 008 Ved tru var Abraham lydug då han vart kalla, so han gjekk til den staden han skulde få til arv; og han tok ut, endå han ikkje visste kvar han skulde koma. 058 HEB 011 009 Ved tru busette han seg som utlending i det landet som var honom lova, liksom i eit framandt land, og budde i tjeld saman med Isak og Jakob, som var medervingar til den same lovnaden; 058 HEB 011 010 for han venta på byen med dei faste grunnvollarne, som Gud er byggmeister og skapar til. 058 HEB 011 011 Ved tru fekk og Sara kraft til å grunnleggja ei ætt, og det trass i alderen sin, for ho heldt honom for trufast som hadde lova det. 058 HEB 011 012 Difor vart det og av ein, og det ein utlivd, avla so mange som stjernorne på himmelen og som sanden på havsens strand, som ingen kann telja. 058 HEB 011 013 I tru døydde alle desse, utan dei hadde nått det som var lova; men dei såg det langt burte, og helsa det og sanna at dei var framande og utlendingar på jordi. 058 HEB 011 014 For dei som segjer slikt, dei syner at dei søkjer eit fedreland. 058 HEB 011 015 Og dersom dei hadde tenkt på det som dei kom ifrå, so hadde dei havt tid til å fara dit att; 058 HEB 011 016 men no stundar dei etter eit betre, det er eit himmelsk; difor skjemmest ikkje Gud ved deim, ved å kallast deira Gud; for han hev bygt ein by ferdig åt deim. 058 HEB 011 017 Ved tru ofra Abraham Isak, då han vart freista, ja, sin einborne ofra han som hadde fenge lovnaderne, 058 HEB 011 018 han som det var sagt til: «Etter Isak skal ætti di heita.» 058 HEB 011 019 For han tenkte at Gud var megtig endå til å vekkja upp ifrå dei daude, og han fekk honom liksom att derifrå. 058 HEB 011 020 Ved tru velsigna Isak Jakob og Esau med syn på det som skulde koma. 058 HEB 011 021 Ved tru velsigna Jakob døyande kvar ein av Josefs søner og tilbad, bøygd yver knappen på staven sin. 058 HEB 011 022 Ved tru tala Josef på sitt siste um at Israels born skulde ganga ut, og gav påbod um beini sine. 058 HEB 011 023 Ved tru vart Moses, då han var fødd, gøymd av foreldri sine i tri månader, av di dei såg at det var so vænt eit barn, og dei var ikkje rædde for kongens bod. 058 HEB 011 024 Ved tru vilde Moses, då han vart stor, ikkje kallast dotterson til Farao, 058 HEB 011 025 og valde heller å lida vondt saman med Guds folk, enn å hava ei stuttvarug njoting av syndi, 058 HEB 011 026 då han heldt Kristi vanære for større rikdom enn Egyptarlands skattar; for han såg fram til løni. 058 HEB 011 027 Ved tru forlet han Egyptarland, urædd for kongens vreide; for han heldt ut som um han såg den usynlege. 058 HEB 011 028 Ved tru heldt han påsken med utrenning av blodet, so tynaren ikkje skulde røra deira fyrstefødde. 058 HEB 011 029 Ved tru gjekk dei gjenom Raudehavet liksom yver turt land; men då egyptarane freista på det same, drukna dei. 058 HEB 011 030 Ved tru fall Jerikos murar, då dei hadde gjenge kring deim i sju dagar. 058 HEB 011 031 Ved tru slapp skjøkja Rahab å ganga under med dei vantruande, då ho hadde teke imot spæjarane med fred. 058 HEB 011 032 Og kvi talar eg meir? Tidi vilde verta meg for stutt, um eg skulde fortelja um Gideon og Barak og Samson og Jefta, um David og Samuel og profetarne, 058 HEB 011 033 som ved tru sigra yver kongerike, heldt uppe rettferd, vann lovnader, tepte gapet på løvor, 058 HEB 011 034 sløkte elds magt, slapp undan sverds egg, vart sterke att etter sjukdom, vart velduge i strid, fekk fiendeherar til å vika. 058 HEB 011 035 Kvinnor fekk sine daude att med di dei stod upp; andre vart utspana til pinsla med di dei ikkje vilde taka imot utløysing, so dei kunde vinna ei herlegare uppstoda; 058 HEB 011 036 andre fekk røyna spotting og hudflengjing, ja endå til band og fengsel. 058 HEB 011 037 Dei vart steina, gjenomsaga, freista, dei vart drepne med sverd, dei flakka ikring i sauskinn og geitskinn, leid naud og trengsla og hard medferd - 058 HEB 011 038 dei som verdi ikkje var verd, drivande um i øydemarker og fjell og holor og jordklufter. 058 HEB 011 039 Og endå alle desse fekk vitnemål for si tru, nådde dei ikkje lovnaden, 058 HEB 011 040 etter di Gud fyreåt hadde set ut noko betre for oss, so dei ikkje skulde verta fullkomne utan oss. 058 HEB 012 001 So lat no og oss, då me hev so stor ei sky av vitne ikring oss, leggja av alt som tyngjer, og syndi som heng so fast ved oss, og med tolmod renna i den kappstrid som er oss fyresett, 058 HEB 012 002 med di me ser på upphavsmannen og fullendaren til trui, Jesus, han som for den gleda som var honom fyresett, bar krossen med tol, utan å vyrda skjemsla, og no sit på høgre sida åt Guds kongsstol. 058 HEB 012 003 Ja, tenk på honom som tolde slik motsegn av syndarar imot seg, so de ikkje skal trøytna og verta modlause i hugen! 058 HEB 012 004 Endå hev de ikkje gjort motstand til blods i striden mot syndi, 058 HEB 012 005 og de hev gløymt den påminning som talar til dykk som born: «Min son, vanmæt ikkje Herrens tukt, og vanmodast ikkje når han refser deg! 058 HEB 012 006 for den Herren elskar, den tuktar han, og han hudflengjer kvar son som han tek seg av.» 058 HEB 012 007 Det er for tukti skuld at de toler lidingar; Gud fer med dykk som med søner. For kven er den son som faren ikkje tuktar? 058 HEB 012 008 Men er de utan tukt, som alle hev fenge sin lut i, då er de lausingar og ikkje søner. 058 HEB 012 009 Dessutan: våre feder etter kjøtet hadde me til tuktarar og hadde age for deim; skal me då ikkje mykje meir vera faderen til ånderne undergjevne og få liva? 058 HEB 012 010 For hine tukta oss nokre få dagar etter sitt tykkje, men han tuktar til vårt gagn, for at me skal verta luthavande i hans heilagskap. 058 HEB 012 011 Men all tukt synest vel, medan ho stend på, ikkje å vera til gleda, men til sorg; men sidan gjev ho deim som derved er upptamde, ei fred-rik frukt som er rettferd. 058 HEB 012 012 Difor, rett dei hangande hender og dei veike kne! 058 HEB 012 013 Og gjer rette farvegar for føterne dykkar, so det halte ikkje skal skeiva ut, men heller vert lækt! 058 HEB 012 014 Trå etter fred med alle og etter helging! for utan henne skal ingen sjå Herren. 058 HEB 012 015 Og sjå til at ingen dreg seg undan frå Guds nåde, at ingi beisk rot skal renna upp og gjera mein, og mange verta smitta ved henne: 058 HEB 012 016 at ingen må vera ein horkar eller ein vanheilag liksom Esau, som for ein einaste rett mat selde odelsretten sin. 058 HEB 012 017 For de veit, at han og sidan, då han vilde erva velsigningi, vart burtvist - for han fann ikkje rom for bot - endå han søkte henne med tåror. 058 HEB 012 018 For de er ikkje komne til eit fjell som ein kann taka på, og til brennande eld og til skydimma og myrker og uver 058 HEB 012 019 og til ljom av lur og til ljod av ord, som dei høyrande bad seg undan, at det ikkje måtte verta tala meir til deim; 058 HEB 012 020 for dei kunde ikkje bera det ordet som baud: «Um det so berre er eit dyr som kjem innåt fjellet, skal det steinast.» 058 HEB 012 021 Og so gruveleg var syni, at Moses sagde: «Eg er forfærd og skjelvande rædd.» 058 HEB 012 022 Men de er komne til Sions fjell og den livande Guds by, til det himmelske Jerusalem og til dei mange tusund englar, 058 HEB 012 023 til høgtidstemna og lyden av dei fyrstefødde, som er uppskrivne i himmelen, og til domaren som er Gud for alle, og til ånderne av dei fullenda rettferdige, 058 HEB 012 024 og til millommannen for ei ny pakt, Jesus, og til skvettings-blodet, som talar betre enn Abels blod. 058 HEB 012 025 Sjå til at de ikkje viser ifrå dykk honom som talar! For når hine ikkje slapp undan, som viste ifrå seg honom som tala på jordi, kor mykje mindre skal me då sleppa undan, um me vender oss ifrå honom som talar frå himmelen! 058 HEB 012 026 Hans røyst riste den gong jordi; men no hev han lova og sagt: «Endå ein gong rister eg ikkje berre jordi, men himmelen med.» 058 HEB 012 027 Men dette: «Endå ein gong» syner, at dei ting som vert riste, skal umskiftast, då det er skapte ting, so dei som ikkje vert riste, skal vara ved. 058 HEB 012 028 Lat difor oss som fær eit uruggelegt rike, vera takksame og dermed tena Gud til hans hugnad med blygd og otte! 058 HEB 012 029 For vår Gud er ein øydande eld. 058 HEB 013 001 Lat broderkjærleiken vara ved! 058 HEB 013 002 Gløym ikkje gjestmilda! for ved den hev nokre havt englar til gjester, utan dei visste det. 058 HEB 013 003 Kom i hug deim som er fangar, som var de deira medfangar, deim som lid vondt, sidan de og sjølve er i likamen! 058 HEB 013 004 Egteskapet vere i agt og æra hjå alle, og egtesengi usmitta! for lauslivande og horkarar skal Gud døma. 058 HEB 013 005 Lat dykkar ferd vera utan pengehug, og ver nøgde med det de hev! for han hev sagt: «Eg skal so visst ikkje sleppa deg og ikkje slå handi av deg, » 058 HEB 013 006 so me hugheilt kann segja: «Herren er min hjelpar, eg vil ikkje ottast; kva kann eit menneskje gjera meg?» 058 HEB 013 007 Kom i hug dykkar forstandarar som hev tala Guds ord til dykk! sjå utgangen på deira ferd, og fylg so etter deira tru! 058 HEB 013 008 Jesus Kristus er i går og i dag den same, ja til æveleg tid. 058 HEB 013 009 Lat dykk ikkje føra vilt av mangfaldige og framande lærdomar! for det er godt at hjarta vert styrkt ved nåden, ikkje ved mat, som ikkje hev gagna deim som for dermed. 058 HEB 013 010 Me hev eit altar som dei ikkje hev lov til å eta av, som tener ved tjeldet. 058 HEB 013 011 For dei dyr som blodet vert teke av og bore til soning for synd inn i heilagdomen ved øvstepresten, deira kroppar vert uppbrende utanfor lægret. 058 HEB 013 012 Difor leid og Jesus utanfor porten, so han ved sitt eige blod kunde helga folket. 058 HEB 013 013 Lat oss då ganga ut til honom utanfor lægret, so me ber hans vanæra! 058 HEB 013 014 For me hev ikkje her ein varande by, men søkjer den komande. 058 HEB 013 015 Lat oss då ved honom alltid bera fram til Gud lovoffer, det er: frukt av lippor som lovar hans namn! 058 HEB 013 016 Men gløym ikkje å gjera godt og gjeva andre med dykk! for slike offer hev Gud hugnad i. 058 HEB 013 017 Fylg dykkar forstandarar og lyd deim! for dei vaker yver sjælerne dykkar som dei som skal gjera rekneskap, so dei kann gjera det med gleda og ikkje sukkande, for det er dykk ikkje til gagn. 058 HEB 013 018 Bed for oss! for me trur at me hev eit godt samvit, og me vil gjerne fara rett åt i alle måtar. 058 HEB 013 019 Og eg bed dykk so mykje meir um å gjera dette, so eg snarare kann verta gjeven dykk att. 058 HEB 013 020 Men fredsens Gud, han som i kraft av æveleg pakts blod førde den store hyrding for sauerne, vår Herre Jesus, upp frå dei daude, 058 HEB 013 021 han gjere dykk full-dugande i all god gjerning, so de gjer hans vilje, med di han verkar i dykk det som er til hugnad for honom, ved Jesus Kristus! Honom vere æra i all æva! Amen. 058 HEB 013 022 Eg bed dykk, brør, tak dette påminningsordet vel upp, for eg hev skrive stutt til dykk. 058 HEB 013 023 Vit, at bror vår Timoteus er gjeven fri; saman med honom vil eg sjå dykk, um han kjem snart. 058 HEB 013 024 Helsa alle dykkar forstandarar og alle dei heilage! Dei frå Italia helsar dykk. 058 HEB 013 025 Nåden vere med dykk alle! # # BOOK 059 JAM James Jakobs 059 JAM 001 001 Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tenar, helsar dei tolv ætterne som er spreidde i framande land. 059 JAM 001 002 Haldt det for berre gleda, mine brør, når de kjem ut i ymse freistingar, 059 JAM 001 003 etter di de veit at prøvingi av dykkar tru verkar tolmod! 059 JAM 001 004 Men tolmodet må føra til fullkome verk, so de kann vera fullkomne og heile og ikkje vanta noko. 059 JAM 001 005 Men dersom nokon av dykk vantar visdom, so bede han Gud, han som gjev alle viljugt og utan vondord, og han skal få. 059 JAM 001 006 Men han må beda med tru og ikkje tvilande; for den som tvilar, er liksom havbåra, som vert rørd og rugga av vinden. 059 JAM 001 007 For ikkje må det menneskjet tru at han skal få noko av Herren, 059 JAM 001 008 slik ein tvihuga mann, ustød på alle sine vegar. 059 JAM 001 009 Men den låge broren rose seg av sin høgleik, 059 JAM 001 010 og den rike av sin lågleik; for han skal kverva burt som blomen på graset: 059 JAM 001 011 Soli gjekk upp med sin hite og gjorde graset turt, og blomen på det fall av, og hans fagre åsyn vart øydelagd. Soleis skal og den rike visna på sine vegar. 059 JAM 001 012 Sæl den mannen som held ut i freisting! for når han er prøvd, skal han få livsens kruna, som Gud hev lova deim som elskar honom. 059 JAM 001 013 Ingen må segja når han vert freista: «Eg vert freista av Gud; » for Gud er ikkje freista av det vonde, og sjølv freistar han ingen. 059 JAM 001 014 Men kvar ein vert freista når han vert dregen og lokka av si eigi lyst! 059 JAM 001 015 sidan, når lysti vert med barn, ber ho synd; men når syndi er fullmogna, føder ho daude. 059 JAM 001 016 Far ikkje vilt, mine kjære brør! 059 JAM 001 017 All god gåva og all fullkomi gåva kjem ovantil frå faderen til ljosi, han som det ikkje er umbrøyte ved eller skiftande skugge. 059 JAM 001 018 Etter sin vilje hev han født oss ved sannings ord, so me skulde vera ei fyrstegrøde av hans skapningar. 059 JAM 001 019 Det veit de, kjære brør! Men kvart menneskje vere snar til å høyra, sein til å tala, sein til vreide, 059 JAM 001 020 for ein manns vreide verkar ikkje det som er rett for Gud. 059 JAM 001 021 Legg difor av all ureinskap og alt som er att av vondskap, og tak med spaklynde imot ordet som er innplanta i dykk, og som er megtigt til å frelsa sjælerne dykkar! 059 JAM 001 022 Men vert slike som gjer etter ordet og ikkje berre høyrer det og dermed dårar dykk sjølve! 059 JAM 001 023 For dersom nokon høyrer ordet og ikkje gjer etter det, då er han lik ein mann som skodar sitt naturlege andlit i ein spegel; 059 JAM 001 024 han skoda seg sjølv og gjekk burt og gløymde straks korleis han såg ut. 059 JAM 001 025 Men den som ser inn i fridomens fullkomne lov og held ved med det, so han ikkje vert ein gløymsam tilhøyrar, men ein som gjer gjerningi, han skal vera sæl i si gjerning. 059 JAM 001 026 Dersom nokon meiner at han er ein gudsdyrkar, og ikkje tøymer tunga si, men dårar sitt eige hjarta, hans gudsdyrking er fåfengd. 059 JAM 001 027 Ei rein og lytelaus gudsdyrking for Gud og Faderen er dette: å sjå til faderlause og enkjor i deira trengsla, å halda seg sjølv uflekka av verdi. 059 JAM 002 001 Mine brør! Lat ikkje dykkar tru på vår Herre Jesus Kristus, den herleggjorde, hava det med seg, at de gjer skil på folk! 059 JAM 002 002 For um det kjem ein mann inn i dykkar samling med gullring på fingeren og i skinande klæde, men det og kjem ein fatigmann i skitne klæde, 059 JAM 002 003 og de ser på honom som hev den skinande klædnaden, og segjer til honom: «Set du deg her i god sess!» og de segjer til den fatige: «Statt du der, eller set deg nedfor fotskammelen min!» - 059 JAM 002 004 gjer de ikkje då skilnad hjå dykk sjølve og dømer etter vonde tankar? 059 JAM 002 005 Høyr no, mine kjære brør! Hev ikkje Gud valt ut dei fatige i denne verdi til å vera rike i tru og ervingar til det riket han hev lova deim som honom elskar? 059 JAM 002 006 Men de hev vanæra den fatige. Er det ikkje dei rike som trælkar dykk, og som dreg dykk fram for domstolarne? 059 JAM 002 007 Spottar ikkje dei det gode namnet som de er kalla med? 059 JAM 002 008 I sanning, um de uppfyller den kongelege lov etter skrifti: «Du skal elska din næste som deg sjølv, » so gjer de vel; 059 JAM 002 009 men gjer de skil på folk, so gjer de synd, og lovi refser dykk som lovbrjotarar. 059 JAM 002 010 For den som held heile lovi, men snåvar i ein ting, han hev vorte saka i alt. 059 JAM 002 011 For han som sagde: «Du skal ikkje driva hor, » han sagde og: «Du skal ikkje slå i hel.» Um du då ikkje driv hor, men slær i hel, so hev du vorte ein lovbrjotar. 059 JAM 002 012 Tala so og gjer so som dei som skal verta dømde etter fridoms lov! 059 JAM 002 013 For domen skal vera miskunnlaus yver den som ikkje hev gjort miskunn; men miskunn rosar seg mot domen. 059 JAM 002 014 Kva gagnar det, mine brør, um nokon segjer at han hev tru, når han ikkje hev gjerningar? Kann vel trui frelsa honom? 059 JAM 002 015 Um ein bror eller ei syster er nakne og vantar føda for dagen, 059 JAM 002 016 og ein av dykk segjer til deim: «Gakk i fred, verm dykk og et dykk mette!» men de ikkje gjev deim det som likamen treng, kva gagnar so det? 059 JAM 002 017 Soleis og med trui: hev ho ikkje gjerningar, so er ho daud i seg sjølv. 059 JAM 002 018 Men ein kann segja: «Du hev tru, og eg hev gjerningar. Syn meg di tru utan gjerningar, og eg skal syna deg mi tru av mine gjerningar! 059 JAM 002 019 Du trur at Gud er ein; du gjer rett. Djevlarne trur og det og skjelv.» 059 JAM 002 020 Og vil du vita det, du dårlege menneskje, at trui er nyttelaus utan gjerningar? 059 JAM 002 021 Abraham, vår far, vart ikkje han rettferdiggjord ved gjerningar, då han ofra Isak, son sin, på altaret? 059 JAM 002 022 Du ser at trui verka saman med hans gjerningar, og at trui vart fullkomi ved gjerningarne, 059 JAM 002 023 og skrifti vart uppfyllt, som segjer: «Men Abraham trudde Gud, og det vart rekna honom til rettferd, » og han vart kalla Guds ven. 059 JAM 002 024 De ser då, at eit menneskje vert rettferdiggjort ved gjerningar og ikkje berre ved tru. 059 JAM 002 025 Like eins og med skjøkja Rahab: vart ho ikkje rettferdiggjord ved gjerningar, då ho tok imot sendemennerne og slepte deim ut ein annan veg? 059 JAM 002 026 For liksom likamen er daud utan ånd, so er og trui daud utan gjerningar. 059 JAM 003 001 Mine brør, ikkje mange av dykk verte lærarar! etter di de veit at me skal få dess tyngre dom. 059 JAM 003 002 For alle snåvar me i mangt. Den som ikkje snåvar i tale, han er ein fullkomen mann, som er før til å tøyma heile likamen. 059 JAM 003 003 Når me legg beisl i munnen på hestarne, so dei skal lystra oss, so styrer me og heile likamen deira. 059 JAM 003 004 Sjå og skipi: endå dei er so store og vert drivne av sterk vind, so vert dei då med ein liten ror styrde dit som styremannen vil hava deim. 059 JAM 003 005 So er og tunga ein liten lem, og talar då store ord. Sjå ein liten eld: kor stor ein skog han set i brand! 059 JAM 003 006 Tunga er og ein eld; ei verd full av urettferd, soleis stend tunga millom lemerne våre; ho smittar heile likamen og set livsens hjul i loge, og vert sjølv sett i loge frå helvite. 059 JAM 003 007 For all natur, både i dyr og fuglar, både i ormar og sjødyr, vert tamd og hev vorte tamd av den menneskjelege natur; 059 JAM 003 008 men tunga kann inkje menneskje temja; ho er ein ustyrleg vond ting, full av døyande eiter. 059 JAM 003 009 Med henne velsignar me Herren og Faderen, og med henne bannar me menneski som er skapte etter Guds bilæte. 059 JAM 003 010 Or same munnen kjem det velsigning og banning. Dette må ikkje vera so, mine brør! 059 JAM 003 011 Kann då kjelda gjeva søtt og beiskt vatn ut or same uppkoma? 059 JAM 003 012 Mine brør, kann då eit fiketre bera oljebær, eller eit vintre fikor? So kann ikkje heller ei salt kjelde gjeva søtt vatn. 059 JAM 003 013 Kven er vis og vitug imillom dykk? Han må ved god ferd syna sine gjerningar i visdoms spaklynde. 059 JAM 003 014 Men hev de beisk ovund og stridssykja i hjarto dykkar, so rosa dykk ikkje og ljug ikkje imot sanningi! 059 JAM 003 015 Den visdomen kjem ikkje ovantil, men er jordisk, sanseleg, djevelsk. 059 JAM 003 016 For der det er ovund og stridssykja, der er ugreida og alt det som vondt er. 059 JAM 003 017 Men visdomen ovantil, han er fyrst og fremst rein, og dinæst fredsam, rimeleg, ettergjevande, full av miskunn og gode frukter, fri for tvil og fri for skrymt. 059 JAM 003 018 Men rettferds frukt vert sådd i fred for deim som held fred. 059 JAM 004 001 Kva kjem all ufred og strid av millom dykk? Er det ikkje av dykkar lyster, som strider i lemerne dykkar? 059 JAM 004 002 De lystar og hev ikkje; de slær i hel og ovundast og kann ikkje få; de ligg i strid og ufred. De hev ikkje, av di de ikkje bed; 059 JAM 004 003 de bed og fær ikkje, av di de bed ille, um slikt som de kann øyda upp i dykkar lyster. 059 JAM 004 004 De utrugne! veit de ikkje at venskap med verdi er fiendskap imot Gud? Den som då vil vera ven med verdi, han vert Guds fiende. 059 JAM 004 005 Eller trur de at skrifti talar fåfengt? Med brennhug trår han etter Anden som han hev late bu i oss. Men di større er den nåde som han gjev. 059 JAM 004 006 Difor heiter det: «Gud stend dei stolte imot, men dei audmjuke gjev han nåde.» 059 JAM 004 007 Ver difor Gud undergjevne! Men statt djevelen imot, so skal han fly frå dykk! 059 JAM 004 008 Haldt dykk nær til Gud, so skal han halda seg nær til dykk! Reinsa henderne, de syndarar, og gjer hjarto reine, de tvihuga! 059 JAM 004 009 Kjenn dykkar naud og syrg og gråt! Lat låtten dykkar vendast til sorg, og gleda til trege. 059 JAM 004 010 Audmyk dykk for Herren, so skal han upphøgja dykk! 059 JAM 004 011 Baktala ikkje kvarandre, brør! Den som baktalar ein bror eller dømer bror sin, han baktalar lovi og dømer lovi; men dømer du lovi, so er du ikkje ein som gjer etter lovi, men hennar domar. 059 JAM 004 012 Ein er lovgjevaren og domaren, han som er megtig til å frelsa og til å tyna. Men du, kven er du som dømer din næste? 059 JAM 004 013 Og no, de som segjer: «I dag eller i morgon vil me fara til den byen og vera der eit år og handla og hava vinning, » 059 JAM 004 014 de som ikkje veit kva som skal henda i morgon! For kva er livet dykkar? De er ein eim som ei liti stund er synleg og so kverv burt. 059 JAM 004 015 I staden for at de skulde segja: «Um Herren vil, so kjem me til å liva, og so skal me gjera det eller det!» 059 JAM 004 016 Men no rosar de dykk sjølve i dykkar storlæte. All slik ros er vond. 059 JAM 004 017 Den som då veit å gjera godt, men ikkje gjer det, han hev synd for det. 059 JAM 005 001 Og no, de rike, gråt og barma dykk for den ulukka som skal koma på dykk! 059 JAM 005 002 Rikdomen dykkar er rotna, og klædi dykkar er mol-etne; 059 JAM 005 003 gullet og sylvet dykkar er burtrusta, og rusti på det skal vera til vitne imot dykk og eta dykkar kjøt som ein eld. De hev sanka skattar i dei siste dagarne. 059 JAM 005 004 Sjå, den løni de hev halde att for dei arbeidarar som hev skore åkrane dykkar, ho ropar, og ropet frå skurdfolket er kome inn for Herren Sebaots øyro. 059 JAM 005 005 De hev livt på jordi i kjæla og etter lysterne dykkar; de hev gjødt hjarto dykkar på slagtardagen. 059 JAM 005 006 De hev domfelt og drepe den rettferdige; ingen gjer motstand imot dykk. 059 JAM 005 007 Ver då tolmodige, brør, til Herren kjem! Sjå, bonden ventar på den dyre avlingi av jordi og stundar tolmodeleg på henne, til ho fær haustregn og vårregn. 059 JAM 005 008 So ver de og tolmodige og styrk dykkar hjarto! for Herrens tilkoma er nær. 059 JAM 005 009 Sukka ikkje mot kvarandre, brør, so de ikkje skal verta dømde! Sjå, domaren stend for døri! 059 JAM 005 010 Mine brør! tak profetarne, som tala i Herrens namn, til fyredøme på å lida vondt og vera tolmodige! 059 JAM 005 011 Sjå, me prisar deim sæle som lid tolmodeleg. De hev høyrt um Jobs tolmod og set endelykti frå Herren; for Herren er inderleg miskunnsam og mild. 059 JAM 005 012 Men framfor alt, brør, sver ikkje, korkje ved himmelen eller ved jordi eller nokon annan eid! Lat dykkar ja vera ja og dykkar nei vera nei, so de ikkje skal falla inn under domen! 059 JAM 005 013 Lid nokon av dykk vondt, han bede! er nokon ved godt mod, han lovsyngje! 059 JAM 005 014 Er nokon av dykk sjuk, han kalle til seg dei eldste i kyrkjelyden, og dei skal beda yver honom og salva honom med olje i Herrens namn; 059 JAM 005 015 og den bøni av tru skal hjelpa den sjuke, og Herren skal reisa honom upp; og hev han gjort synder, skal dei verta honom forlatne. 059 JAM 005 016 Sanna då synderne dykkar for kvarandre, og bed for kvarandre, so de kann verta lækte! Rettferdig manns bøn hev stor magt i sin verknad. 059 JAM 005 017 Elia var ein mann under same vilkår som me; og han bad at det ikkje skulde regna, og det regnde ikkje på jordi på tri år og seks månader. 059 JAM 005 018 Og han bad på nytt, og himmelen gav regn, og jordi bar si grøda. 059 JAM 005 019 Mine brør! Um nokon av dykk hev fare vilt frå sanningi, og nokon umvender honom, 059 JAM 005 020 han skal vita, at den som umvender ein syndar frå hans ville veg, han frelser ei sjæl frå dauden og løyner ei mengd med synder. # # BOOK 060 1PE 1 Peter 1 Peters 060 1PE 001 001 Peter, Jesu Kristi apostel, til dei utlendingar som er spreidde i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, utvalde 060 1PE 001 002 etter Gud Faders fyrevitende ved Andens helging til lydnad og yverskvetting med Jesu Kristi blod: Nåde og fred vere med dykk i rikt mål! 060 1PE 001 003 Lova vere Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter si store miskunn hev atterfødt oss til ei livande von ved Jesu Kristi uppstoda frå dei daude, 060 1PE 001 004 til ein uforgjengeleg og flekklaus og uvisneleg arv, som er gøymd i himmelen åt dykk, 060 1PE 001 005 de som ved Guds magt vert upphaldne ved trui til den frelsa som er ferdig til å verta openberra i den siste tid. 060 1PE 001 006 Det gled de dykk yver, um de og no ei lita stund - når so skal vera - er sorgtyngde i ymse freistingar, 060 1PE 001 007 so dykkar prøvde tru, som er mykje kostelegare enn det forgjengelege gull, som de veit vert prøvt i eld, må verta funni til lov og pris og æra i Jesu Kristi openberring, 060 1PE 001 008 han som de ikkje hev kjent, men endå elskar, han som de no ikkje ser, men endå trur på og gled dykk med usegjeleg og herleggjord gleda, 060 1PE 001 009 når de vinn fram til målet for trui, frelsa for sjælerne. 060 1PE 001 010 Um denne frelsa var det profetarne granska og grunda, dei som spådde um den nåde de skulde få, 060 1PE 001 011 med di dei grunda på kva tid eller kva slag tid Kristi Ande som var i deim, viste fram til, når han vitna fyreåt um Kristi lidingar og um herlegdomen deretter; 060 1PE 001 012 for det var deim openberra, at dei tente ikkje seg sjølve, men oss med dette som no er kunngjort dykk ved deim som hev forkynt dykk evangeliet ved den Heilage Ande, som vart send frå himmelen - dette som englarne hev hug til å skoda inn i. 060 1PE 001 013 Difor, umgyrd dykkar hugs lender, ver ædrue og set dykkar von fullt og fast til den nåde som de fær tilførd ved Jesu Kristi openberring! 060 1PE 001 014 Som lyduge born skal de ikkje skikka dykk etter dei fyrre lysterne i dykkar vankunna, 060 1PE 001 015 men ver, etter den Heilage som kalla dykk, ogso de heilage i all dykkar ferd! 060 1PE 001 016 for det stend skrive: «De skal vera heilage, for eg er heilag!» 060 1PE 001 017 Og når de påkallar honom som Fader, som dømer utan å gjera skilnad, etter kvar manns gjerning, so ferdast med otte den tid de liver i utlendingskapen; 060 1PE 001 018 for de veit at de ikkje med forgjengelege ting, sylv eller gull, vart frikjøpte frå dykkar fåfengde ferd, som de hadde ervt ifrå federne, 060 1PE 001 019 men med Kristi dyre blod, som blodet av eit ulastelegt og lytelaust lamb. 060 1PE 001 020 Han var kjend fyreåt, fyrr verdi vart grunnlagd, men vart openberra i dei siste tider for dykkar skuld, 060 1PE 001 021 de som ved honom trur på Gud, som vekte honom upp frå dei daude og gav honom herlegdom, so trui dykkar og er von til Gud. 060 1PE 001 022 Reinsa sjælerne dykkar i lydnad mot sanningi til uskrymta broderkjærleik, og elska kvarandre inderleg av hjarta, 060 1PE 001 023 de som er atterfødde, ikkje av forgjengelegt, men uforgjengelegt sæde, ved Guds ord, som liver og varer! 060 1PE 001 024 For alt kjøt er som gras, og all herlegdomen hjå det som blom på gras. Graset visna, og blomen på det fall av. 060 1PE 001 025 Men Herrens ord varer i all æva. Dette er det ordet som er forkynt for dykk ved evangeliet. 060 1PE 002 001 Legg difor av all vondskap og alt svik og hyklarskap og ovund og all baktale, 060 1PE 002 002 og lengta liksom nyfødde born etter den åndelege, ufalska mjølk, so de kann veksa ved henne til frelsa, 060 1PE 002 003 so framt de då hev smaka at Herren er god! 060 1PE 002 004 Kom til honom, den livande steinen, som vel vart vanda av menneskje, men er utvald og dyrverdig for Gud! 060 1PE 002 005 og vert de sjølve, som livande steinar, uppbygde til eit åndelegt hus, eit heilagt presteskap, til å bera fram åndelege offer til hugnad for Gud ved Jesus Kristus. 060 1PE 002 006 For det heiter i skrifti: «Sjå, eg legg i Sion ein hyrnestein, som er utvald og dyrverdig, og den som trur på honom, skal slett ikkje verta til skammar.» 060 1PE 002 007 Dykk då som trur, høyrer æra til; men for dei vantruande hev den steinen som bygningsmennerne vanda, vorte til hyrnestein og snåvestein og støyteberg, 060 1PE 002 008 dei som støyter seg med di dei ikkje trur ordet, som dei og var etla til. 060 1PE 002 009 Men de er ei utvald ætt, eit kongelegt presteskap, eit heilagt folk, eit folk til eigedom, so de skal forkynna hans dygder som kalla dykk ut or myrker til sitt underfulle ljos, 060 1PE 002 010 de som fyrr ikkje var eit folk, men no er Guds folk, de som ikkje hadde funne miskunn, men no hev fenge miskunn. 060 1PE 002 011 Kjære, eg legg dykk på hjarta som framande og utledningar, at de skal halda dykk ifrå dei kjøtlege lyster, som strider imot sjæli, 060 1PE 002 012 og lata dykkar ferd millom heidningarne vera god, so dei, medan dei baktalar dykk som illgjerdsmenner, må sjå dykkar gode gjerningar og for deira skuld prisa Gud på tilsynsdagen! 060 1PE 002 013 Ver difor all menneskjeleg skipnad undergjevne for Herrens skuld, anten det er kongen som den høgste, 060 1PE 002 014 eller landshovdingar som utsendingar frå honom til refsing for deim som gjer vondt, men til ros for deim som gjer godt! 060 1PE 002 015 For soleis er det Guds vilje, at de med å gjera det gode skal målbinda vankunna hjå uvituge menneskje, 060 1PE 002 016 so som frie, og ikkje slike som hev fridomen til vondskaps skyle, men som Guds tenarar. 060 1PE 002 017 Æra alle, elska broderlaget, ottast Gud, æra kongen! 060 1PE 002 018 De tenarar, ver dykkar herrar undergjevne i all age, ikkje berre dei gode og milde, men og dei rangvise! 060 1PE 002 019 For det finn nåde, um nokon av samvit for Gud toler harmingar som han lid uretteleg. 060 1PE 002 020 For kva er det for ei ros, um de tek det med tolmod når de syndar og fær refsing for det? Men um de tek det med tolmod når de gjer godt og endå lyt lida, det finn nåde hjå Gud. 060 1PE 002 021 For til det vart de kalla, av di Kristus og leid for dykk og let etter for dykk eit fyredøme, so de skal fylgja hans fotfar. 060 1PE 002 022 Han gjorde ikkje synd, og det fanst ikkje heller svik i hans munn; 060 1PE 002 023 han skjelte ikkje att når han vart utskjelt, ikkje truga ham når han leid, men gav det yver til honom som dømer rettferdigt; 060 1PE 002 024 han bar synderne våre på likamen sin upp på treet, so me skal døy av frå synderne våre og liva for rettferdi, då de er lækte ved hans sår. 060 1PE 002 025 For de var villfarande som sauer, men hev no vendt um til hyrdingen og tilsynsmannen for sjælerne dykkar. 060 1PE 003 001 Like eins de konor: De skal vera dykkar eigne menner undergjevne, so endå slike som ikkje trur ordet, må verta vunne utan ord ved den ferd konorne deira syner, 060 1PE 003 002 når dei ser for augo dykkar reine ferd i otte. 060 1PE 003 003 Deira prydnad skal ikkje vera utanpå, med hårflettingar eller påhengt gull eller klædebunad, 060 1PE 003 004 men hjartans løynde menneskje i den uforgjengelege prydnad med den mjuke og stille ånd, som er gjæv for Gud. 060 1PE 003 005 For soleis prydde fordom dei heilage kvinnorne seg, dei som sette si von til Gud og var sine eigne menner undergjevne, 060 1PE 003 006 liksom Sara lydde Abraham og kalla honom herre; hennar døtter hev de vorte når de gjer godt og ikkje ottast for nokor skræmsla. 060 1PE 003 007 Like eins de menner: De skal liva vitugt saman med konorne som det veikare kjerald, og visa deim æra, sidan dei og er medervingar til livsens nåde, so dykkar bøner ikkje skal verta hindra! 060 1PE 003 008 Og til slutt: Ver alle samhuga, medlidande, kjærlege mot brørne, miskunnsame, audmjuke! 060 1PE 003 009 Løn ikkje vondt med vondt eller skjelling med skjelling, men tvertimot velsigna! for det vart de kalla til, at de skal erva velsigning. 060 1PE 003 010 For «den som vil elska livet og sjå gode dagar, han skal halda tunga frå det som vondt er og lipporne frå svikfull tale; 060 1PE 003 011 han vike frå vondt og gjere godt, han søkje fred og trå etter honom! 060 1PE 003 012 For Herrens augo er yver dei rettferdige, og hans øyro vende til deira bøn; men Herrens åsyn er yver deim som gjer vondt.» 060 1PE 003 013 Og kven er det som kann gjera dykk vondt når de stræver etter det gode? 060 1PE 003 014 Men um de og skulde lida for rettferds skuld, so er de sæle. Men ottast ikkje for deim og ræddast ikkje; men helga Kristus til herre i hjarto dykkar! 060 1PE 003 015 Og ver alltid ferdige til å forsvara dykk for kvar ein som krev rekneskap av dykk for den voni som bur i dykk, men med spaklynde og age! 060 1PE 003 016 Og hav eit godt samvit, so dei som lastar dykkar gode ferd i Kristus, må verta til skammar i det som dei baktalar dykk for som illgjerdsmenner. 060 1PE 003 017 For det er betre, um so er Guds vilje, å lida når ein gjer godt, enn når ein gjer vondt. 060 1PE 003 018 For Kristus leid og ein gong for synder, ein rettferdig for urettferdige, for å føra oss fram til Gud, han som leid dauden i kjøtet, men vart livandegjord i åndi, 060 1PE 003 019 og i denne gjekk han og burt og preika for ånderne som var i varetekt, 060 1PE 003 020 dei som fordom hadde vore stride, den gong Guds langmod venta i Noahs dagar, då arki vart bygd, der nokre få, det er åtte sjæler, vart frelste gjenom vatn, 060 1PE 003 021 det som no og frelser oss i motbilætet dåpen, som ikkje er avleggjing av ureinskap på kroppen, men eit godt samvits pakt med Gud ved Jesu Kristi uppstoda, 060 1PE 003 022 han som er uppfaren til himmelen og er ved Guds høgre hand, der englar og magter og krafter er honom underlagde. 060 1PE 004 001 Sidan no Kristus hev lide i kjøtet, so væpna og de dykk med den same tanken, at den som hev lide i kjøtet, er ferdig med syndi, 060 1PE 004 002 so de ikkje lenger skal liva etter menneskje-lyster, men etter Guds vilje, den tid de endå skal vera i kjøtet. 060 1PE 004 003 For det er nok at de i den framfarne livstid hev gjort det som heidningarne vil, med di de ferdast i used, lyster, fullskap, svir, drykk og usømeleg avgudsdyrking; 060 1PE 004 004 difor undrast dei når de ikkje renner med deim ut i den same straum av skamløysa, og dei spottar dykk. 060 1PE 004 005 Men dei skal gjera rekneskap for honom som held seg ferdig til å døma livande og daude. 060 1PE 004 006 For dertil vart evangeliet forkynt ogso for daude, at dei vel skulde verta dømde som menneskje i kjøt, men liva so som Gud i ånd. 060 1PE 004 007 Men enden på alle ting er komen nær. Ver difor vislege og ædrue til bøner! 060 1PE 004 008 Og hav framfor alt inderleg kjærleik til kvarandre! for kjærleiken løyner ei mengd med synder. 060 1PE 004 009 Ver gjestmilde mot kvarandre utan murring! 060 1PE 004 010 Etter som kvar hev fenge ei nådegåva, so ten kvarandre med henne som gode hushaldarar yver Guds mangfaldige nåde! 060 1PE 004 011 Um nokon talar, han tale som Guds ord, um nokon tener i kyrkjelyden, han tene som av den kraft Gud gjev, so Gud må verta æra i alle ting ved Jesus Kristus, som æra og magti høyrer til i all æva. Amen. 060 1PE 004 012 De kjære! Undra dykk ikkje yver den elden som kjem yver dykk til prøving, som um det hende dykk noko underlegt! 060 1PE 004 013 Men i same mun som de hev lut i Kristi lidingar, skal de gleda dykk, so de og kann gleda dykk med fagnad når hans herlegdom vert openberra. 060 1PE 004 014 Dersom de vert hædde for Kristi namn skuld, er de sæle; for Herlegdoms-Anden og Guds Ande kviler yver dykk. 060 1PE 004 015 For ingen av dykk må lida av di han er mordar eller tjuv eller illgjerningsmann, eller av di han blandar seg i framande målemne. 060 1PE 004 016 Men lid han av di han er ein kristen, so skal han ikkje skjemmast, men prisa Gud for dette namnet. 060 1PE 004 017 For det er no den tid då domen skal taka til med Guds hus; men tek det til med oss, kva vert då enden for deim som ikkje vil tru Guds evangelium? 060 1PE 004 018 Og dersom den rettferdige vandt vert frelst, kvar skal det då verta av den ugudlege og syndaren? 060 1PE 004 019 Difor skal og dei som lid etter Guds vilje, gjeva yver sjælerne sine til den trufaste skaparen, med di dei gjer det gode. 060 1PE 005 001 Dei eldste millom dykk legg eg på hjarta, eg som sjølv er med-eldste og vitne um Kristi lidingar, som og hev lut i den herlegdomen som skal openberrast: 060 1PE 005 002 Gjæt den Guds hjord som er hjå dykk, og hav tilsyn med henne, ikkje av tvang, men sjølvminnt, ikkje for ei skamleg vinning, men med hug, 060 1PE 005 003 ikkje heller so at de vil vera herrar yver kyrkjelydarne, men so at de vert fyredøme for hjordi. 060 1PE 005 004 Når yverhyrdingen openberrast, då skal de få den uvisnelege ærekransen. 060 1PE 005 005 Like eins skal de yngre vera dei eldre undergjevne, og alle skal de klæda dykk i audmykt mot kvarandre; for Gud stend dei stolte imot, men dei audmjuke gjev han nåde. 060 1PE 005 006 So audmyk dykk då under Guds velduge hand, so han kann upphøgja dykk i si tid! 060 1PE 005 007 Kasta all dykkar sut på honom; for han hev umsut for dykk! 060 1PE 005 008 Ver ædrue, vak! Dykkar motstandar djevelen gjeng ikring som ei burande løva og søkjer kven han kann gløypa; 060 1PE 005 009 statt honom imot, trauste i trui, sidan de veit at dei same lidingar er lagde på brørne dykkar i verdi! 060 1PE 005 010 Men all nådes Gud, som kalla dykk til sin ævelege herlegdom i Kristus Jesus etter ei stuttvarug liding, han skal gjera dykk full-dugande, stadfesta, styrkja, grunnfesta dykk. 060 1PE 005 011 Honom høyrer magti til i all æva. Amen. 060 1PE 005 012 Med Silvanus, den trufaste broren - det meiner eg han er - skriv eg stutt til dykk og påminner og vitnar at dette er Guds sanne nåde, som de stend i. 060 1PE 005 013 Den medutvalde kyrkjelyden i Babylon helsar dykk, like eins Markus, son min. 060 1PE 005 014 Helsa kvarandre med kjærleiks kyss! Fred vere med alle dykk som er i Kristus! # # BOOK 061 2PE 2 Peter 2 Peters 061 2PE 001 001 Simeon Peter, Jesu Kristi tenar og apostel, til deim som hev fenge same dyre tru som me ved vår Gud og frelsar Jesu Kristi rettferd: 061 2PE 001 002 Nåde og fred vere med dykk i rikt mål, med di de kjenner Gud og Jesus, vår Herre! 061 2PE 001 003 Etter som hans guddomlege magt hev gjeve oss alt som høyrer til liv og gudlegdom, ved kunnskapen um honom som kalla oss ved sin eigen herlegdom og si kraft, 061 2PE 001 004 og dermed hev gjeve oss dei største og dyraste lovnader, for at de ved deim skulde verta luthavande i guddomleg natur, med di de flyr frå den tyning i verdi som kjem av lysti: 061 2PE 001 005 so gjer dykk og just difor all umak, og vis i trui dykkar dygd, og i dygdi skynsemd, 061 2PE 001 006 og i skynsemdi fråhald, og i fråhaldet tolmod, og i tolmodet gudlegdom, 061 2PE 001 007 og i gudlegdomen broderkjærleik, og i broderkjærleiken kjærleik til alle. 061 2PE 001 008 For når desse ting finst hjå dykk og fær veksa, då viser dei at de ikkje er yrkjelause eller fruktlause i kunnskapen um vår Herre Jesus Kristus. 061 2PE 001 009 For den som ikkje hev desse ting, han er blind, dimsynt og hev gløymt reinsingi frå sine fyrre synder. 061 2PE 001 010 Difor, brør, legg so mykje meir vinn på å gjera dykkar kall og utveljing fast; for når de gjer desse ting, skal de ikkje nokon gong snåva. 061 2PE 001 011 For soleis skal det rikleg verta gjeve dykk inngang i vår Herre og frelsar Jesu Kristi ævelege rike. 061 2PE 001 012 Difor kjem eg alltid til å minna dykk um dette, endå de veit det og er grunnfeste i den sanning som er hjå dykk. 061 2PE 001 013 Like vel held eg det for rett å vekkja dykk ved påminning, so lenge eg er i denne hytta, 061 2PE 001 014 sidan eg veit at eg brått skal leggja ned hytta mi, so som og vår Herre Jesus Kristus hev varsla meg. 061 2PE 001 015 Men eg vil og leggja vinn på at de alltid etter min burtgang kann minnast dette. 061 2PE 001 016 For det var ikkje klokt uttenkte eventyr me fylgde, då me kunngjorde dykk vår Herre Jesu Kristi magt og tilkoma, men me hadde vore augvitne til hans storvelde. 061 2PE 001 017 For han fekk æra og herlegdom av Gud Fader, ei slik røyst kom til honom frå den høgste herlegdomen: «Dette er son min, som eg elskar, som eg hev hugnad i.» 061 2PE 001 018 Og denne røysti høyrde me koma frå himmelen, då me var saman med honom på det heilage fjellet. 061 2PE 001 019 Og dess fastare hev me det profetiske ordet, og de gjer vel i å agta på det som på eit ljos som skin på ein myrk stad, til dess dagen lyser fram, og morgonstjerna renn upp i hjarto dykkar, 061 2PE 001 020 men di de fyrst og fremst veit dette, at inkje profetord i skrifti er gjeve til eigi tyding. 061 2PE 001 021 For aldri er noko profetord framkome av mannevilje; men dei heilage Guds menner tala, drivne av den Heilage Ande. 061 2PE 002 001 Men det stod og falske profetar fram hjå folket, liksom det og hjå dykk skal koma falske lærarar, som skal lura inn ranglæror som fører til fortaping, med di dei jamvel neittar den Herre som kjøpte deim, og fører yver seg sjølve ei brå fortaping. 061 2PE 002 002 Og mange skal fylgja deim i deira used, og for deira skuld skal sanningsvegen verta spotta, 061 2PE 002 003 og av havesykja skal dei med uppdikta ord nytta dykk ut til vinning. Men domen er frå gamall tid ikkje yrkjelaus mot deim, og deira fortaping søv ikkje. 061 2PE 002 004 For so visst som Gud ikkje sparde englar då dei synda, men støytte deim ned i avgrunnen og gav deim yver til myrke holor i varetekt til dom, 061 2PE 002 005 og ikkje sparde den gamle verdi, men heldt uppe rettferds-forkynnaren Noah sjølv-åttande, då han førde storflodi yver ei verd av ugudlege, 061 2PE 002 006 og lagde byarne Sodoma og Gomorra i oska og fordømde deim til undergang og dermed sette deim til fyredøme på dei ugudlege i framtidi, 061 2PE 002 007 og fria ut den rettferdige Lot, som leid under den skamlause åtferdi av dei ugudlege 061 2PE 002 008 - for den rettferdige som budde imillom deim, leid dagstødt pinsla i si rettferdige sjæl ved dei lovlause gjerningar som han såg og høyrde - 061 2PE 002 009 so veit Herren å fria dei gudlege ut or freisting, men halda dei urettferdige i varetekt med refsing til domedag, 061 2PE 002 010 mest deim som fer etter kjøtet i urein lyst og vanvyrder herredøme. Dei sjølvgode vågehalsar! Dei skjelv ikkje ved å spotta høge magter, 061 2PE 002 011 medan då englar, som er større i styrke og magt, ikkje ber fram for Herren nokon spottande dom imot deim. 061 2PE 002 012 Men desse, liksom vitlause dyr, av naturi fødde til fanging og undergang, dei skal, av di dei spottar det dei ikkje kjenner, gagna under ved si eigi uferd 061 2PE 002 013 og få urettferds løn. Dei set si lyst i å bruka dagen til kjæla; dei utskjemmor og skamflekkjer; dei kræser seg ved sitt svik når dei held gilde med dykk. 061 2PE 002 014 Augo hev dei som er fyllte av skjøkja og umetteleg i synd; dei forlokkar ustøde sjæler; dei hev eit hjarta som er upptamt i havesykja, dei forbanningsborn! 061 2PE 002 015 Dei hev vike av frå den beine vegen og fare vilt, med di dei hev fylgt Bileam Beorssons veg, han som elska urettferds løn 061 2PE 002 016 og fekk refsing for sitt eige brot: eit umælande klyvdyr tala med mannemæle til honom og hindra profeten i hans uvitingskap. 061 2PE 002 017 Desse er vatslause kjeldor, skodda som vert drivi av stormvind; til deim er kolmyrket ferdigt. 061 2PE 002 018 For med di dei talar skrøytande, tome ord, forlokkar dei i kjøtslyster ved ukjurskap deim som nett hev flytt ifrå deim som fer i villa, 061 2PE 002 019 med di dei lovar deim fridom, dei som sjølve er trælar under tjon; for det som ein ligg under for, det hev han og vorte træl for. 061 2PE 002 020 For um dei hev flytt ifrå ureinskapen i verdi med di dei hev lært å kjenna vår Herre og frelsar Jesus Kristus, og so atter vert innfløkte i henne og ligg under, då hev det siste vorte verre med deim enn det fyrste. 061 2PE 002 021 For det var betre for deim at dei ikkje hadde kjent rettferds veg, enn at dei kjende honom og so vende seg burt att frå det heilage bodet som var yvergjeve deim. 061 2PE 002 022 Det hev gjenge deim etter det sanne ordtøket: «Ein hund vendar atter til si eigi spya, » og: «Ei lauga su velter seg i søyla.» 061 2PE 003 001 Dette er no alt det andre brevet eg skriv til dykk, de kjære, og i deim ved påminning vekkjer dykkar reine hug 061 2PE 003 002 til å minnast dei ord som fyrr er tala av dei heilage profetar, og bodet frå Herren og frelsaren som apostlarne dykkar hev forkynt, 061 2PE 003 003 med di de fyrst og fremst veit dette, at i dei siste dagar skal det koma spottarar med spott, som gjeng etter sine eigne lyster 061 2PE 003 004 og segjer: «Kvar er lovnaden um hans tilkoma? For ifrå den tid då federne sovna av, stend alt so som frå upphavet av skapningen.» 061 2PE 003 005 For dei som segjer so, gløymer at himlar var det frå gamall tid og ei jord som hadde vorte til ut av vatn og gjenom vatn ved Guds ord, 061 2PE 003 006 og dermed gjekk og den dåverande verdi under i vatsflaumen. 061 2PE 003 007 Men dei noverande himlar og jordi er ved det same ordet sparde til elden, og upphaldne til den dagen då dei ugudlege menneskje skal verta dømde og fortapte. 061 2PE 003 008 Men dette eine må de ikkje sleppa or syne, mine kjære, at ein dag er for Herren som tusund år, og tusund år som ein dag. 061 2PE 003 009 Herren er ikkje langdrygjen med lovnaden, so som sume held det for ei drygjing; men han er langmodig med dykk, då han ikkje vil at nokon skal verta fortapt, men at alle skal koma til umvending. 061 2PE 003 010 Men Herrens dag skal koma som ein tjuv; då skal himlarne forgangast med dundrane ljom, og himmelklotarne skal koma i brand og verta uppløyste, og jordi og alle verk på henne verta uppbrende. 061 2PE 003 011 Då no alt dette vert uppløyst, kor må ikkje de då stræva etter heilag ferd og gudlegt liv, 061 2PE 003 012 medan de ventar og skundar på at Guds dag skal koma, som skal gjera at himlarne vert uppløyste i eld, og himmelklotarne kjem i brand og brånar! 061 2PE 003 013 Men me ventar etter hans lovnad nye himlar og ei ny jord, der rettferd bur. 061 2PE 003 014 Difor, mine kjære, då de ventar dette, so legg vinn på at de kann verta funne utan flekk og lyte for hans åsyn i fred! 061 2PE 003 015 Og agta det langmod vår Herre viser, som ei frelsa, som og vår kjære bror Paulus hev skrive til dykk etter den visdom som han hev fenge, 061 2PE 003 016 liksom og i alle sine brev når han i deim talar um desse ting; i deim er det noko som er vandt å skynda, som ulærde og ustøde mistyder, liksom dei og gjer med dei andre skrifterne, til sin eigen undergang. 061 2PE 003 017 So må då de, mine kjære, som fyreåt veit dette, vara dykk, so de ikkje skal verta dregne med i villa av dei ugudlege og falla frå dykkar eigen faste grunn! 061 2PE 003 018 Men veks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelsar Jesus Kristus! Honom vere æra både no og til æveleg tid! Amen. # # BOOK 062 1JO 1 John 1 Johannes 062 1JO 001 001 Det som var ifrå upphavet, det som me hev høyrt, det som me hev set med augo våre, det som me skoda, og henderne våre tok på, um livsens ord 062 1JO 001 002 - og livet vart openberra, og me hev set det og vitnar og forkynner dykk livet, det ævelege, som var hjå Faderen og vart openberra for oss - 062 1JO 001 003 det som me hev set og høyrt, det forkynner me dykk og, so de kann hava samfund med oss. Men vårt samfund er med Faderen og med hans son Jesus Kristus. 062 1JO 001 004 Og dette skriv me, so dykkar gleda kann vera fullkomi. 062 1JO 001 005 Og dette er den bodskapen me hev høyrt av honom og forkynner dykk, at Gud er ljos, og det finst inkje myrker i honom. 062 1JO 001 006 Dersom me segjer at me hev samfund med honom, og me ferdast i myrkret, so lyg me og gjer ikkje sanningi. 062 1JO 001 007 Men dersom me ferdast i ljoset, liksom han er i ljoset, so hev me samfund med kvarandre, og Jesu, hans sons, blod reinsar oss frå all synd. 062 1JO 001 008 Dersom me segjer at me ikkje hev synd, so dårar me oss sjølve, og sanningi er ikkje i oss. 062 1JO 001 009 Dersom me sannar synderne våre, so er han trufast og rettferdig, so han forlet oss synderne og reinsar oss frå all urettferd. 062 1JO 001 010 Dersom me segjer at me ikkje hev synda, so gjer me honom til ljugar, og hans ord er ikkje i oss. 062 1JO 002 001 Mine born! Dette skriv eg til dykk so de ikkje skal synda, og um nokon syndar, so hev me hjå Faderen ein målsmann, Jesus Kristus, den rettferdige, 062 1JO 002 002 og han er ei soning for synderne våre, og ikkje berre for våre, men og for alle i heile verdi. 062 1JO 002 003 Og på dette veit me at me kjenner honom: um me held bodi hans. 062 1JO 002 004 Den som segjer: «Eg kjenner honom», og ikkje held bodi hans, han er ein ljugar, og i honom er ikkje sanningi. 062 1JO 002 005 Men den som held ordet hans, i honom er i sanning kjærleiken til Gud fullkomen. På dette kjenner me at me er i honom. 062 1JO 002 006 Den som segjer at han er i honom, han er og skuldig til å ferdast so som han hev ferdast. 062 1JO 002 007 De kjære! det er ikkje eit nytt bod eg skriv åt dykk, men eit gamalt bod, som de hev havt ifrå upphavet. Det gamle bodet er det ordet de hev høyrt ifrå upphavet. 062 1JO 002 008 Og like vel er det eit nytt bod eg skriv åt dykk, og det er sant i honom og i dykk; for myrkret kverv burt, og det sanne ljoset skin alt no. 062 1JO 002 009 Den som segjer at han er i ljoset, og som hatar bror sin, han er endå i myrkret. 062 1JO 002 010 Den som elskar bror sin, han er i ljoset, og i honom finst det ikkje noko som fører til fall. 062 1JO 002 011 Men den som hatar bror sin, han er i myrkret og ferdast i myrkret, og han veit ikkje kvar han gjeng; for myrkret hev blinda augo hans. 062 1JO 002 012 Eg skriv til dykk, born, for synderne er dykk forlatne for hans namn skuld. 062 1JO 002 013 Eg skriv til dykk, feder, for de kjenner honom som er frå upphavet. Eg skriv til dykk, ungdomar, for de hev sigra yver den vonde. 062 1JO 002 014 Eg hev skrive til dykk, born, for de kjenner Faderen. Eg hev skrive til dykk, feder, for de kjenner honom som er frå upphavet. Eg hev skrive til dykk, ungdomar, for de er sterke, og Guds ord vert verande i dykk, og de hev sigra yver den vonde. 062 1JO 002 015 Elska ikkje verdi, og ikkje dei ting som er i verdi! Um nokon elskar verdi, so er ikkje kjærleiken til Faderen i honom. 062 1JO 002 016 For alt det som er i verdi: kjøtslyst og augnelyst og storlæte i livnad, det er ikkje av Faderen, men av verdi. 062 1JO 002 017 Og verdi og hennar lyst forgjengst; men den som gjer Guds vilje, han vert verande til æveleg tid. 062 1JO 002 018 Born! Det er den siste timen; og som de hev høyrt at Antikrist kjem, so er no mange anti-kristar komne, og på det skynar me at det er den siste timen. 062 1JO 002 019 Dei er gjengne ut ifrå oss, men dei var ikkje av oss; for hadde dei vore av oss, so hadde dei vorte verande hjå oss; men det skulde verta synbert at ikkje alle er av oss. 062 1JO 002 020 Og de hev salving av den Heilage og veit alt. 062 1JO 002 021 Eg skreiv ikkje til dykk av di de ikkje kjenner sanningi, men av di de kjenner henne, og veit at all lygn ikkje er av sanningi. 062 1JO 002 022 Kven er ljugaren, utan han som neittar at Jesus er Kristus? Han er Antikrist, han som neittar Faderen og Sonen. 062 1JO 002 023 Kvar den som neittar Sonen, han hev ikkje Faderen heller; den som vedkjennest Sonen, han hev og Faderen. 062 1JO 002 024 Lat det då verta verande i dykk, det som de høyrde frå upphavet; dersom det de høyrde frå upphavet, vert verande i dykk, so vert de og verande i Sonen og i Faderen. 062 1JO 002 025 Og dette er den lovnaden som han lova oss: det ævelege livet. 062 1JO 002 026 Dette hev eg skrive til dykk um deim som dårar dykk. 062 1JO 002 027 Og den salving de fekk av honom, ho vert verande i dykk, og de treng ikkje til at nokon skal læra dykk noko; men liksom salvingi hans lærer dykk alt, so er det og sant og slett ikkje lygn; og vert verande i honom, so som ho lærde dykk! 062 1JO 002 028 Og no, born, ver i honom, so me kann hava frimod når han vert openberra, og ikkje verta til skammar for honom i hans tilkoma! 062 1JO 002 029 Veit de at han er rettferdig, so skynar de at kvar den som gjer rettferd, er fødd av honom. 062 1JO 003 001 Sjå, kor stor kjærleik Faderen hev synt oss, at me skal kallast Guds born; og det er me. Difor kjenner ikkje verdi oss, av di ho ikkje kjenner honom. 062 1JO 003 002 Mine kjære! No er me Guds born, og det er ikkje endå openberra kva me skal verta; me veit at når han vert openberra, då skal me verta honom like; for me skal sjå honom som han er. 062 1JO 003 003 Og kvar den som hev denne voni til honom, han reinsar seg sjølv, liksom han er rein. 062 1JO 003 004 Kvar den som gjer synd, han gjer og lovbrot, og syndi er lovbrot. 062 1JO 003 005 Og de veit at han er openberra til å taka burt synderne, og det finst ikkje synd i honom. 062 1JO 003 006 Kvar den som vert verande i honom, syndar ikkje; kvar den som syndar, han hev ikkje set honom og ikkje kjent honom. 062 1JO 003 007 Born, lat ingen dåra dykk! den som gjer rettferd, er rettferdig, liksom han er rettferdig. 062 1JO 003 008 Den som gjer synd, er av djevelen; for djevelen syndar frå upphavet. Til det er Guds son openberra, at han skal gjera ende på djevelens verk. 062 1JO 003 009 Kvar den som er fødd av Gud, gjer ikkje synd; for hans sæde vert verande i honom, og han kann ikkje synda; for han er fødd av Gud. 062 1JO 003 010 På det kann ein kjenna Guds born og djevelens born: kvar den som ikkje gjer rettferd, er ikkje av Gud, og ikkje den heller som ikkje elskar bror sin. 062 1JO 003 011 For dette er den bodskapen som de høyrde frå upphavet, at me skal elska kvarandre; 062 1JO 003 012 ikkje som Kain, som var av den vonde og drap bror sin. Og kvi drap han honom? Av di hans gjerningar var vonde, men hans brors gjerningar rettferdige. 062 1JO 003 013 Undra dykk ikkje, mine brør, um verdi hatar dykk! 062 1JO 003 014 Me veit at me er gjengne yver frå dauden til livet, for me elskar brørne; den som ikkje elskar, vert verande i dauden. 062 1JO 003 015 Kvar den som hatar bror sin, er ein manndråpar; og de veit at ingen manndråpar hev ævelegt liv verande i seg. 062 1JO 003 016 På det hev me lært å kjenna kjærleiken, at han sette livet til for oss; me er og skuldige til å setja livet til for brørne. 062 1JO 003 017 Men den som hev gods i denne verdi og ser bror sin hava trong og let hjarta sitt att for honom, kor kann då kjærleiken til Gud vera i honom! 062 1JO 003 018 Mine born, lat oss ikkje elska med ord eller med tunga, men i gjerning og sanning! 062 1JO 003 019 Og på dette skal me skyna at me er av sanningi, og so skal me roa hjarto våre for hans åsyn. 062 1JO 003 020 For um enn hjarta fordømer oss, so er Gud større enn hjarta vårt og kjenner alle ting. 062 1JO 003 021 Mine kjære! dersom hjarta ikkje fordømer oss, so hev me fritt mod for Gud, 062 1JO 003 022 og det som me bed um, fær me av honom; for me held hans bod og gjer det som er honom til hugnad. 062 1JO 003 023 Og dette er hans bod, at me skal tru på hans son Jesus Kristi namn og elska kvarandre, so som han baud oss. 062 1JO 003 024 Og den som held hans bod, han vert verande i honom og han i honom; og på dette veit me at han vert verande i oss, av den Ande som han hev gjeve oss. 062 1JO 004 001 Mine kjære! tru ikkje på kvar ei ånd, men prøv ånderne, um dei er av Gud! for det er mange falske profetar gjengne ut i verdi. 062 1JO 004 002 På det kjenner de Guds Ande: kvar ei ånd som sannar at Jesus Kristus er komen i kjøt, er av Gud; 062 1JO 004 003 og kvar ei ånd som ikkje sannar at Jesus Kristus er komen i kjøt, er ikkje av Gud; og dette er åndi til Antikrist, som de hev høyrt um at ho kjem, og ho er alt no i verdi. 062 1JO 004 004 Born, de er av Gud og hev sigra yver deim; for han som er i dykk, er større enn han som er i verdi. 062 1JO 004 005 Dei er av verdi; difor talar dei av verdi, og verdi høyrer deim. 062 1JO 004 006 Me er av Gud; den som kjenner Gud, høyrer oss; den som ikkje er av Gud, høyrer oss ikkje. På dette kjenner me sannings-åndi og villfarings-åndi. 062 1JO 004 007 Mine kjære, lat oss elska kvarandre! for kjærleiken er av Gud, og kvar den som elskar, er fødd av Gud og kjenner Gud. 062 1JO 004 008 Den som ikkje elskar, kjenner ikkje Gud; for Gud er kjærleik. 062 1JO 004 009 I det er Guds kjærleik openberra millom oss, at Gud hev sendt son sin, den einborne, til verdi, so me skal liva ved honom. 062 1JO 004 010 I dette er kjærleiken, ikkje at me hev elska Gud, men at han hev elska oss og sendt son sin til soning for synderne våre. 062 1JO 004 011 Mine kjære! hev Gud elska oss soleis, so er me og skuldige til å elska kvarandre. 062 1JO 004 012 Ingen hev noko sinn set Gud; elskar me kvarandre, so vert Gud verande i oss, og kjærleiken til honom hev vorte fullkomen i oss. 062 1JO 004 013 På dette kjenner me at me er i honom og han i oss, at han hev gjeve oss av sin Ande. 062 1JO 004 014 Og me hev set og vitnar at Faderen hev sendt son sin til frelsar for verdi. 062 1JO 004 015 Den som sannar at Jesus er Guds Son, i honom vert Gud verande, og han i Gud. 062 1JO 004 016 Og me hev lært å kjenna og trutt på den kjærleiken Gud hev til oss. Gud er kjærleik, og den som vert verande i kjærleiken, vert verande i Gud, og Gud i honom. 062 1JO 004 017 I dette hev kjærleiken vorte fullkomen hjå oss, at me hev fritt mod på domedag; for liksom han er, so er me og i denne verdi. 062 1JO 004 018 Otte er ikkje i kjærleiken, men den fullkomne kjærleiken driv otten ut; for otten hev straffi i seg; men den som ottast, er ikkje fullkomen i kjærleiken. 062 1JO 004 019 Me elskar av di han elska oss fyrst. 062 1JO 004 020 Dersom nokon segjer: «Eg elskar Gud», og han hatar bror sin, han er ein ljugar; for den som ikkje elskar bror sin som han hev set, kor kann han elska Gud, som han ikkje hev set? 062 1JO 004 021 Og dette bodet hev me frå honom, at den som elskar Gud, han skal og elska bror sin. 062 1JO 005 001 Kvar den som trur at Jesus er Kristus, han er fødd av Gud; og kvar den som elskar Faderen, han elskar og den som er fødd av honom. 062 1JO 005 002 På dette kjenner me at me elskar Guds born, når me elskar Gud og held hans bod. 062 1JO 005 003 For dette er kjærleiken til Gud, at me held hans bod; og hans bod er ikkje tunge. 062 1JO 005 004 For alt som er født av Gud, det sigrar yver verdi; og dette er den siger som hev sigra yver verdi: vår tru. 062 1JO 005 005 Kven er det som sigrar yver verdi, utan den som trur at Jesus er Guds son? 062 1JO 005 006 Han er den som kom med vatn og blod, Jesus Kristus, ikkje berre med vatnet, men med vatnet og blodet. Og Anden er den som vitnar, for Anden er sanningi. 062 1JO 005 007 For dei er tri som vitnar: 062 1JO 005 008 Anden og vatnet og blodet, og desse tri gjeng ut på eitt. 062 1JO 005 009 Dersom me tek imot vitnemål av menneski, so er Guds vitnemål større; for dette er Guds vitnemål, at han hev vitna um son sin. 062 1JO 005 010 Den som trur på Guds son, hev vitnemålet i seg sjølv; den som ikkje trur Gud, han hev gjort honom til ein ljugar, med di han ikkje hev trutt på det vitnemålet som Gud hev vitna um son sin. 062 1JO 005 011 Og dette er vitnemålet, at Gud hev gjeve oss ævelegt liv, og dette livet er i son hans. 062 1JO 005 012 Den som hev Sonen, han hev livet; den som ikkje hev Guds son, han hev ikkje livet. 062 1JO 005 013 Dette hev eg skrive til dykk, so de skal vita at de hev ævelegt liv, de som trur på Guds sons namn. 062 1JO 005 014 Og dette er den frimodige tiltru me hev til honom, at dersom me bed um noko etter hans vilje, so høyrer han oss. 062 1JO 005 015 Og dersom me veit at han høyrer oss, kva me so bed um, so veit me at me hev dei ting som me hev bede honom um. 062 1JO 005 016 Dersom nokon ser bror sin gjera ei synd som ikkje er til dauden, so skal han beda, og han skal gjeva honom liv, ja deim då, som ikkje syndar til dauden. Det finst synd til dauden; for henne segjer eg ikkje at han skal gjera bøn. 062 1JO 005 017 All urettferd er synd, og det finst synd som ikkje er til dauden. 062 1JO 005 018 Me veit at kvar den som er fødd av Gud, han syndar ikkje; men den som er fødd av Gud, varar seg, og den vonde rører honom ikkje. 062 1JO 005 019 Me veit at me er av Gud, og all verdi ligg i det vonde. 062 1JO 005 020 Men me veit at Guds son er komen og hev gjeve oss skyn til å kjenna den Sanne; og me er i den Sanne, i hans son Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det ævelege livet. 062 1JO 005 021 Born, vara dykk for avgudarne! # # BOOK 063 2JO 2 John 2 Johannes 063 2JO 001 001 Den eldste til den utvalde fru og borni hennar, som eg elskar i sanning, og ikkje berre eg, men alle dei med som hev lært å kjenna sanningi, 063 2JO 001 002 for den sanning skuld som vert verande i oss og skal vera med oss til æveleg tid: 063 2JO 001 003 Nåde, miskunn, fred skal vera med oss frå Gud Fader og frå Jesus Kristus, Faderens son, i sanning og kjærleik! 063 2JO 001 004 Eg hev gledt meg storleg yver at eg hev funne nokre av borni dine som ferdast i sanning, so som me fekk bod av Faderen. 063 2JO 001 005 Og no bed eg deg, fru, ikkje som um eg skreiv deg eit nytt bod, men det som me hadde frå upphavet: at me skal elska kvarandre. 063 2JO 001 006 Og dette er kjærleiken, at me ferdast etter hans bod. Dette er bodet, so som de høyrde det frå upphavet, at de skal ferdast etter det. 063 2JO 001 007 For mange forførarar hev gjenge ut i verdi, som ikkje sannar at Jesus er Kristus komen i kjøt. Dette er forføraren og Antikrist. 063 2JO 001 008 Vara dykk at de ikkje skal missa det de hev arbeidt dykk til, men må få full løn! 063 2JO 001 009 Den som gjeng på avveg og ikkje held ved i Kristi læra, han hev ikkje Gud; den som held ved i læra, han hev både Faderen og Sonen. 063 2JO 001 010 Dersom det kjem nokon til dykk og ikkje fører denne læra, so tak honom ikkje inn i huset, og bjod honom ikkje velkomen! 063 2JO 001 011 For den som byd honom velkomen, vert medskuldig med honom i hans vonde verk. 063 2JO 001 012 Endå eg hev mykje å skriva til dykk, vil eg ikkje gjera det med papir og blekk; men eg vonar å koma til dykk og tala munnleg med dykk, so vår gleda kann verta fullkomi. 063 2JO 001 013 Borni til di utvalde syster helsar deg. # # BOOK 064 3JO 3 John 3 Johannes 064 3JO 001 001 Den eldste til den kjære Gaius, som eg elskar i sanning. 064 3JO 001 002 Kjære ven! Eg ynskjer at du i alle måtar må liva vel og hava helsa, liksom di sjæl liver vel. 064 3JO 001 003 For eg vart mykje glad då det kom nokre brør og vitna um di sanning, korleis du ferdast i sanning. 064 3JO 001 004 Eg hev ingi større gleda enn det, at eg høyrer mine born ferdast i sanningi. 064 3JO 001 005 Kjære ven, du gjer ei trufast gjerning med det du gjer mot brørne, og det jamvel mot dei framande, 064 3JO 001 006 og dei hev vitna for kyrkjelyden um din kjærleik. Du gjer vel um du hjelper deim i veg, som det er sømelegt for Gud. 064 3JO 001 007 For det er for hans namn skuld dei er gjengne ut, og dei tek ikkje imot noko av heidningarne. 064 3JO 001 008 Me er då skuldige til å taka imot slike, so me kann verta medarbeidarar for sanningi. 064 3JO 001 009 Eg hev skrive til kyrkjelyden; men Diotrefes, som gjerne vil vera fyrstemannen millom deim, tek ikkje imot oss. 064 3JO 001 010 Difor vil eg, når eg kjem, minna um dei gjerningar som han gjer, med di han baktalar oss med vonde ord; og ikkje nøgd med det, tek han ikkje sjølv imot brørne, og deim som det vil, hindrar han og støyter deim ut or kyrkjelyden. 064 3JO 001 011 Kjære, gjer ikkje etter det vonde, men etter det gode! den som gjer godt, er av Gud; den som gjer vondt, hev ikkje set Gud. 064 3JO 001 012 Demetrius hev godt lov av alle og av sjølve sanningi; ogso me gjev honom godt vitnemål, og du veit at vårt vitnemål er sant. 064 3JO 001 013 Eg hadde mangt å skriva til deg, men eg vil ikkje skriva til deg med blekk og penn. 064 3JO 001 014 Men eg vonar å få sjå deg snart, og då skal me talast ved munn til munn. Fred vere med deg! Venerne helsar deg. Helsa venerne med namn! # # BOOK 065 JUD Jude Judas 065 JUD 001 001 Judas, Jesu Kristi tenar og Jakobs bror, til deim som er kalla, som er elska i Gud Fader og berga åt Jesus Kristus: 065 JUD 001 002 Miskunn og fred og kjærleik vere med dykk i rikt mål! 065 JUD 001 003 Kjære vener! Medan eg gjorde meg all umak for å skriva til dykk um vår sams frelsa, såg eg meg nøydd til å skriva til dykk med påminning um å strida for den trui som ein gong er yvergjevi til dei heilage. 065 JUD 001 004 For nokre menneskje hev snikt seg inn, som denne domen er uppskriven for alt for lenge sidan: Ugudlege, som misbrukar vår Guds nåde til ukjurskap og neittar vår einaste husbond og Herre, Jesus Kristus. 065 JUD 001 005 Men sidan de no ein gong veit alt, vil eg minna dykk um at Herren, då han hadde frelst folket ut or Egyptarland, sidan tynte deim som ikkje trudde. 065 JUD 001 006 Og dei englar som ikkje heldt fast ved sitt høge stand, men gjekk ifrå sin eigen heim, deim held han i varetekt i ævelege lekkjor under myrkret til domen på den store dagen; 065 JUD 001 007 liksom Sodoma og Gomorra og byarne der ikring, då dei på same vis som desse dreiv hor og for etter framandt kjøt, ligg der til eit fyredøme, lidande ein æveleg elds refsing. 065 JUD 001 008 Og like vel gjer desse like eins: med di dei gjeng i draumar, gjer dei kjøtet ureint, vanvyrder herredøme og spottar høge magter. 065 JUD 001 009 Men då yverengelen Mikael trætta med djevelen um Mose likam, våga han ikkje å segja ein spottande dom, men sagde: «Herren refse deg!» 065 JUD 001 010 Men desse spottar det dei ikkje kjenner; men det dei av naturi skynar liksom dei vitlause dyr, med det tyner dei seg. 065 JUD 001 011 Usæle dei! for dei hev gjenge Kains veg og kasta seg inn i Bileams villa for vinning skuld og er tynte ved Korahs upprør. 065 JUD 001 012 Desse er skamflekkjer ved dykkar kjærleiks-måltider, når dei utan blygsla sit i gilde med dykk og forar seg sjølve, vatslause skyer, som vert umdrivne av vindar, avlauva, fruktlause tre, tvo gonger utdøydde, upprykte med roti, 065 JUD 001 013 ville havbåror som skumar ut si eigi skam, villfarande stjernor, som kolmyrkret er etla åt i all æva. 065 JUD 001 014 Desse var det og Enok, den sjuande frå Adam, spådde um då han sagde: «Sjå, Herren kjem med sine mange tusund heilage 065 JUD 001 015 for å halda dom yver alle og refsa alle ugudlege for alle deira ugudlege gjerningar som dei gjorde, og for alle dei harde ord som dei tala imot honom, dei ugudlege syndarar!» 065 JUD 001 016 Desse er folk som murrar og klagar yver lagnaden, endå dei fer etter sine lyster, og deira munn talar skrøytande ord, endå dei gjøler for folk for vinning skuld. 065 JUD 001 017 Men de, kjære, kom i hug dei ord som fyrr er tala av vår Herre Jesu Kristi apostlar! 065 JUD 001 018 For dei sagde dykk, at i den siste tidi skal det koma spottarar, som fer etter sine ugudlege lyster. 065 JUD 001 019 Desse er dei som skil seg ut, naturlege menneskje som ikkje hev ånd. 065 JUD 001 020 Men de, kjære, uppbygg dykk sjølve på dykkar høgheilage tru! Bed i den Heilage Ande, 065 JUD 001 021 og haldt dykk soleis i Guds kjærleik, medan de ventar på vår Herre Jesu Kristi miskunn til ævelegt liv! 065 JUD 001 022 Og sume skal de tala til rettes av di dei tvilar, 065 JUD 001 023 andre skal de frelsa med di de riv deim ut or elden, andre skal de miskunna med otte, so de hatar jamvel den kjolen som hev vorte urein av kjøtet! 065 JUD 001 024 Men honom som er megtig til å halda dykk uppe so de ikkje snåvar, og føra dykk lytelause fram for sin herlegdom i fagnad, 065 JUD 001 025 den einaste Gud, vår frelsar ved Jesus Kristus, vår Herre, honom høyrer herlegdom til og majestæt og velde og magt fyre all tid og no og i all æva. Amen. # # BOOK 066 REV Revelation Apenbaring 066 REV 001 001 Jesu Kristi openberring, som Gud gav honom til å visa tenarane sine det som snart skal hendast; og han sende bod ved engelen sin og synte det i teikn for tenaren sin Johannes, 066 REV 001 002 som hev vitna um Guds ord og Jesu Kristi vitnemål, alt det han såg. 066 REV 001 003 Sæl er den som les og dei som høyrer det profetiske ord og gøymer det som stend skrive der; for tidi er nær! 066 REV 001 004 Johannes til dei sju kyrkjelydarne i Asia: Nåde vere med dykk og fred frå honom som er og som var og som kjem, og frå dei sju ånder som er framfor hans kongsstol, 066 REV 001 005 og frå Jesus Kristus, det truverdige vitnet, den fyrstefødde av dei daude og herren yver kongarne på jordi! Honom som elskar oss og hev fria oss frå synderne våre med sitt blod, 066 REV 001 006 og som hev gjort oss til eit kongerike, til prestar for Gud og sin Fader, honom tilhøyrer æra og magti i all æva! Amen. 066 REV 001 007 Sjå, han kjem med skyerne, og kvart auga skal sjå honom, ogso dei som hev gjenomstunge honom, og alle ætter på jordi skal gråta sårt for honom. Ja, Amen! 066 REV 001 008 Eg er A og Å, segjer Herren Gud, han som er og som var og som kjem, den Allmegtige. 066 REV 001 009 Eg, Johannes, som er dykkar bror og luthavande i trengsla og i riket og i tolmodet i Jesus, eg var på den øyi som heiter Patmos, for Guds ord og Jesu vitnemål skuld. 066 REV 001 010 Eg var burtrykt i Anden på Herrens dag, og eg høyrde attanfor meg ei sterk røyst som av ein basun, som sagde: 066 REV 001 011 «Det du ser, skriv det upp i ei bok og send det til dei sju kyrkjelydarne, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea!» 066 REV 001 012 Og eg snudde meg, so eg kunde sjå røysti som tala med meg, og då eg snudde meg, såg eg sju ljosestakar av gull, 066 REV 001 013 og midt imillom dei sju ljosestakarne ein som var lik ein menneskjeson, klædd i ein fotsid kjole og umbunden under bringa med eit gullbelte, 066 REV 001 014 og hovudet og håret hans var kvitt som kvit ull, som snø, og augo hans som eldsloge, 066 REV 001 015 og føterne hans var liksom skinande kopar, som dei var glødde i ein omn, og røysti hans var som ljod av mange vatn. 066 REV 001 016 Og han hadde sju stjernor i si høgre hand, og eit tvieggja kvast sverd gjekk ut or munnen hans, og hans åsyn var som soli når ho skin i si kraft. 066 REV 001 017 Og då eg såg honom, fall eg ned for føterne hans som ein daud; og han lagde si høgre hand på meg og sagde: 066 REV 001 018 «Ottast ikkje! eg er den fyrste og den siste og den livande; og eg var daud, og sjå, eg er livande i all æva! Og eg hev lyklarne til dauden og til helheimen. 066 REV 001 019 Skriv då det du såg, både det som er, og det som skal henda heretter, 066 REV 001 020 løyndomen med dei sju stjernorne som du såg i mi høgre hand, og dei sju gull-ljosestakarne! Dei sju stjernorne er englar for dei sju kyrkjelydarne, og dei sju ljosestakarne er dei sju kyrkjelydarne.» 066 REV 002 001 «Skriv til engelen for kyrkjelyden i Efesus: Dette segjer han som held dei sju stjernorne i si høgre hand, han som gjeng midt imillom dei sju gull-ljosestakarne: 066 REV 002 002 Eg veit um gjerningarne dine, og arbeidet ditt, og tolmodet ditt, og at du ikkje kann lida dei vonde, og du hev prøvt deim som segjer dei er apostlar, og ikkje er det, og hev funne at dei er ljugarar; 066 REV 002 003 og du hev tolmod og hev havt mykje å bera for mitt namn skuld, og du hev ikkje vorte trøytt. 066 REV 002 004 Men eg hev imot deg at du hev uppgjeve din fyrste kjærleik. 066 REV 002 005 Kom difor i hug kvar du er fallen ifrå, og vend um og gjer dei fyrste gjerningarne! elles kjem eg snart yver deg og vil flytja ljosestaken din frå sin stad, um du ikkje umvender deg. 066 REV 002 006 Men dette hev du, at du hatar gjerningarne åt nikolaitarne, som eg og hatar. 066 REV 002 007 Den som hev øyra, han høyre kva Anden segjer til kyrkjelydarne: Den som sigrar, honom vil eg gjeva å eta av livsens tre, som er i Guds Paradis. 066 REV 002 008 Og skriv til engelen for kyrkjelyden i Smyrna: Dette segjer den fyrste og den siste, han som var daud, og vart livande: 066 REV 002 009 Eg veit um trengsla di og fatigdomen din - men du er rik - og spotti frå deim som segjer at dei er jødar, og ikkje er det, men er Satans synagoga. 066 REV 002 010 Ottast ikkje for det du skal lida! Sjå, djevelen skal kasta nokre av dykk i fengsel, so de skal verta freista, og de skal hava trengsla i ti dagar. Ver tru til dauden, so skal eg gjeva deg livsens kruna! 066 REV 002 011 Den som hev øyra, han høyre kva Anden segjer til kyrkjelydarne: Den som sigrar, han skal slett ikkje lida mein av den andre dauden! 066 REV 002 012 Og skriv til engelen for kyrkjelyden i Pergamum: Dette segjer han som hev det tvieggja kvasse sverdet: 066 REV 002 013 Eg veit kvar du bur: der som Satans kongsstol er, og du held fast ved mitt namn, og du forneitta ikkje mi tru, endå i dei dagar då Antipas var mitt true vitne, han som vart ihelslegen hjå dykk, der Satan bur. 066 REV 002 014 Men eg hev nokre få ting imot deg: at du hev sume der som held fast ved Bileams læra, han som lærde Balak å leggja støyt for Israels born, å eta avgudsoffer og gjera hor. 066 REV 002 015 Soleis hev du og sume som held fast ved læra åt nikolaitarne. 066 REV 002 016 Vend um! men um du ikkje det gjer, kjem eg snart yver deg og vil strida mot deim ved min munns sverd. 066 REV 002 017 Den som hev øyra, han høyre kva Anden segjer til kyrkjelydarne: Den som sigrar, honom vil eg gjeva å eta av det løynde manna, og eg vil gjeva honom ein kvit stein og eit nytt namn skrive på steinen, som ingen kjenner, utan den som fær det! 066 REV 002 018 Og skriv til engelen for kyrkjelyden i Tyatira: Dette segjer Guds son, han som hev augo som eldsloge og føter som skinande kopar: 066 REV 002 019 Eg veit um dine gjerningar og din kjærleik og di tenesta og di tru og tolmodet ditt og dei siste gjerningarne dine, som er fleire enn dei fyrste. 066 REV 002 020 Men eg hev imot deg at du let kvinna Jezabel råda, ho som segjer at ho er ei profetkvinna, og ho lærer og dårar mine tenarar til å driva hor og eta avgudsoffer. 066 REV 002 021 Og eg gav henne tid til å venda um, men ho vil ikkje venda um frå sin hordom. 066 REV 002 022 Sjå, eg kastar henne på sjukelægje, og deim som driv hor med henne, i stor trengsla, dersom dei ikkje vender um frå sine gjerningar. 066 REV 002 023 Og borni hennar vil eg rykkja burt ved daude, og alle kyrkjelydarne skal sanna at eg er den som ransakar nyro og hjarto, og eg vil gjeva dykk kvar etter dykkar gjerningar. 066 REV 002 024 Men eg segjer dykk andre i Tyatira, alle som ikkje hev denne læra, og som ikkje kjenner Satans dypter - som dei segjer -: Eg vil ikkje leggja nokor onnor byrd på dykk. 066 REV 002 025 Berre haldt fast ved det de hev, til dess eg kjem! 066 REV 002 026 Og den som sigrar og tek vare på mine gjerningar alt til enden, honom vil eg gjeva magt yver heidningarne, 066 REV 002 027 og han skal styra deim med jarnstav, liksom ein knasar kruskjerald, so som eg og hev fenge det av min Fader; 066 REV 002 028 og eg vil gjeva honom morgonstjerna. 066 REV 002 029 Den som hev øyra, han høyre kva Anden segjer til kyrkjelydarne!» 066 REV 003 001 «Og skriv til engelen for kyrkjelyden i Sardes: Dette segjer han som hev dei sju Guds ånder og dei sju stjernorne: Eg veit um gjerningarne dine, at du hev namn av å liva, og du er daud! 066 REV 003 002 Vert vaken og styrk det andre, som var på veg til å døy! for eg hev ikkje funne gjerningarne dine fullkomne for min Gud. 066 REV 003 003 Kom difor i hug korleis du hev lært og høyrt, og tak vare på det og vend um! Dersom du då ikkje vaker, skal eg koma som ein tjuv, og du skal ikkje vita kva stund eg kjem yver deg. 066 REV 003 004 Men du hev nokre få namn i Sardes som ikkje hev flekka klædi sine, og dei skal ganga med meg i kvite klæde; for dei er det verde. 066 REV 003 005 Den som sigrar, han skal verta klædd soleis i kvite klæde, og eg skal ikkje strjuka hans namn ut or livsens bok, og eg vil kjennast ved hans namn for min Fader og for hans englar. 066 REV 003 006 Den som hev øyra, han høyre kva Anden segjer til kyrkjelydarne! 066 REV 003 007 Og skriv til engelen for kyrkjelyden i Filadelfia: Dette segjer den Heilage, den Sannordige, han som hev Davids lykel, han som let upp, og ingen let att, og let att, og ingen let upp: 066 REV 003 008 Eg veit um dine gjerningar. Sjå, eg hev sett framfyre deg ei opna dør, og ingen kann lata henne att; for du hev liti kraft, og hev like vel halde mitt ord og ikkje forneitta mitt namn. 066 REV 003 009 Sjå, eg let nokre av Satans synagoga koma, som segjer dei er jødar, og ikkje er det, men lyg; sjå, eg vil gjera so at dei skal koma og falla ned for føterne dine og kjenna at eg hev elska deg. 066 REV 003 010 Sidan du hev teke vare på mitt ord um tolmod, so vil eg og halda deg fri frå den freistings stund som skal koma yver all heimen til å freista deim som bur på jordi. 066 REV 003 011 Eg kjem snart; haldt fast på det du hev, so ingen skal taka kruna di! 066 REV 003 012 Den som sigrar, honom vil eg gjera til ein pilar i min Guds tempel, og han skal aldri meir ganga ut derifrå, og eg vil skriva på honom min Guds namn og namnet på min Guds by, det nye Jerusalem, det som kjem ned frå himmelen frå min Gud, og mitt namn det nye. 066 REV 003 013 Den som hev øyra, han høyre kva Anden segjer til kyrkjelydarne! 066 REV 003 014 Og skriv til engelen for kyrkjelyden i Laodikea: Dette segjer han som er amen, det truverdige og sannordige vitnet, upphavet til Guds skapning: 066 REV 003 015 Eg veit um dine gjerningar, at du er korkje kald eller varm. Gjev du var kald eller varm! 066 REV 003 016 Men so, då du er lunka og korkje kald eller varm, vil eg spy deg ut or munnen min. 066 REV 003 017 Sidan du segjer: «Eg er rik og hev ovnøgd og treng ingen ting», og du veit ikkje at du er arm og ynkeleg og fatig og blind og naken, 066 REV 003 018 so råder eg deg til å kjøpa av meg gull som er glødt i eld, so du kann verta rik, og kvite klæde, so du kann klæda deg med deim, og skammi av din nakenskap ikkje skal verta synberr, og salva augo dine med augnesalve, so du kann sjå! 066 REV 003 019 Alle deim som eg elskar, deim refser og tuktar eg. Ver difor ihuga og vend um! 066 REV 003 020 Sjå, eg stend for døri og bankar på; dersom nokon høyrer mi røyst og let upp døri, so vil eg ganga inn til honom og halda nattverd med honom, og han med meg. 066 REV 003 021 Den som sigrar, honom vil eg gjeva å sitja med meg på min kongsstol, liksom og eg hev sigra og sett meg med min Fader på hans kongsstol. 066 REV 003 022 Den som hev øyra, han høyre kva Anden segjer til kyrkjelydarne!» 066 REV 004 001 Deretter såg eg, og sjå, det var ei dør opna i himmelen, og den fyrste røysti som eg hadde høyrt liksom ein basun som tala med meg, sagde: «Stig upp her, so skal eg syna deg det som skal hendast heretter!» 066 REV 004 002 Straks var eg burtrykt i Anden, og sjå, ein kongsstol stod i himmelen, og det sat ein på stolen. 066 REV 004 003 Og han som sat der, var sjåande til liksom jaspis og sarderstein, og det var ein regnboge rundt um stolen, å sjå til liksom smaragd. 066 REV 004 004 Og rundt ikring stolen var det fire og tjuge stolar, og på stolarne såg eg fire og tjuge eldste sitjande, klædde i kvite klæde, og dei hadde gullkrunor på hovudi sine. 066 REV 004 005 Og frå stolen for det ut ljoneldar og røyster og toredunar, og framfor stolen brann sju eldkyndlar, som er dei sju Guds ånder. 066 REV 004 006 Og framfor stolen var det eit glashav likt krystall, og midt fyre stolen og rundt um stolen er det fire livende, uppfyllte med augo framantil og attantil. 066 REV 004 007 Og den fyrste livendet er likt ei løva, og det andre livendet er likt ein ukse, og det tridje livendet hev åsyn som eit menneskje, og det fjorde livendet er likt ei fljugande ørn. 066 REV 004 008 Og dei fire livendi hadde, kvart for seg, seks vengjer; rundt ikring og innantil var dei uppfyllte med augo, og dei held ikkje upp dag eller natt med å segja: «Heilag, heilag, heilag er Herren, Gud den allmegtige, han som var og som er og som kjem!» 066 REV 004 009 Og når dei fire livendi gjev æra og pris og takk åt honom som sit på stolen, og som liver i all æva, 066 REV 004 010 so fell dei fire og tjuge eldste ned for honom som sit på stolen, og tilbed honom som liver i all æva, og kastar krunorne sine ned for stolen og segjer: 066 REV 004 011 «Verdig er du, Herre, til å få æra og pris og magt! for du skapte alle ting, og for din vilje skuld var dei til og vart dei skapte!» 066 REV 005 001 Og eg såg i den høgre handi hans som sat på stolen ei bok med skrift på innsida og utsida og forsigla med sju innsigle. 066 REV 005 002 Og eg såg ein veldug engel, som ropa ut med høg røyst: «Kven er verdig til å opna boki og brjota hennar innsigle?» 066 REV 005 003 Og ingen i himmelen eller på jordi eller under jordi kunde opna boki eller sjå i henne. 066 REV 005 004 Då gret eg sårt, av di ingen vart funnen verdig til å opna boki eller sjå i henne. 066 REV 005 005 Og ein av dei eldste segjer til meg: «Gråt ikkje! sjå, løva som er av Juda ætt, Davids rotrenning, hev sigra og kann opna boki og brjota hennar sju innsigle.» 066 REV 005 006 Og eg såg at midt imillom stolen og dei fire livendi og midt imillom dei eldste stod eit lamb, liksom slagta, og det hadde sju horn og sju augo, det er dei sju Guds ånder som er utsende yver all jordi. 066 REV 005 007 Og det kom og tok boki or den høgre handi hans som sat på stolen. 066 REV 005 008 Og då det tok boki, fall dei fire livendi og dei fire og tjuge eldste ned for Lambet, og dei hadde kvar si harpa og gullskåler fulle med røykjelse, som er bønerne frå dei heilage. 066 REV 005 009 Og dei syng ein ny song og segjer: «Du er verdig til å taka boki og opna hennar innsigle, av di du vart slagta og med ditt blod kjøpte oss åt Gud av alle ætter og tungemål og folk og landslydar. 066 REV 005 010 Og du gjorde deim til eit kongerike og til prestar for vår Gud, og dei skal vera kongar på jordi!» 066 REV 005 011 Og eg såg, og eg høyrde ei røyst av mange englar ikring stolen og dei fire livendi og dei eldste; og talet på deim var ti tusund gonger ti tusund og tusund gonger tusund. 066 REV 005 012 Og dei sagde med høg røyst: «Lambet som er slagta, er verdigt til å få magt og rikdom og visdom og styrke og pris og æra og velsigning!» 066 REV 005 013 Og kvar skapning som er i himmelen og på jordi og under jordi og på havet, og alt det som er i deim, høyrde eg segja: «Honom som sit på stolen, og Lambet tilhøyrer velsigning og pris og æra og magt i all æva!» 066 REV 005 014 Og dei fire livendi sagde: «Amen!» Og dei fire og tjuge eldste fall ned og tilbad. 066 REV 006 001 Og eg såg då Lambet opna eit av dei sju innsigli, og eg høyrde eit av dei fire livendi segja som med torerøyst: «Kom!» 066 REV 006 002 Og eg såg, og sjå, ein kvit hest; og han som sat på honom, hadde ein boge, og det vart gjeve honom ei kruna, og han drog ut med siger og til siger. 066 REV 006 003 Og då det opna det andre innsiglet, høyrde eg det andre livendet segja: «Kom!» 066 REV 006 004 Og det kom ut ein annan hest, som var raud, og honom som sat på honom, vart det gjeve å taka freden burt frå jordi, og at dei skulde slagta kvarandre; og det var gjeve honom eit stort sverd. 066 REV 006 005 Og då det opna det tridje innsiglet, høyrde eg det tridje livendet segja; «Kom!» Og eg såg, og sjå, ein svart hest; og han som sat på honom, hadde ei vegt i handi. 066 REV 006 006 Og eg høyrde liksom ei røyst midt imillom dei fire livendi, som sagde: «Eit mål kveite for ein pening, og tri mål bygg for ein pening; men oljen og vinen skal du ikkje skada.» 066 REV 006 007 Og då det opna det fjorde innsiglet, høyrde eg røysti av det fjorde livendet, som sagde: «Kom!» 066 REV 006 008 Og eg såg, og sjå, ein gul hest; og han som sat på honom, hans namn var Dauden, og helheimen fylgde med honom: og det vart gjeve deim magt yver fjordeparten av jordi til å drepa med sverd og med svolt og med sott og ved villdyri på jordi. 066 REV 006 009 Og då det opna det femte innsiglet, såg eg under altaret deira sjæler som var myrde for Guds ord og det vitnemål skuld som dei hadde. 066 REV 006 010 Og dei ropa med høg røyst og sagde: «Herre, du heilage og sannordige, kor lenge drygjer du fyrr du held dom og hemner blodet vårt på deim som bur på jordi?» 066 REV 006 011 Og det vart gjeve deim kvar ein lang, kvit kjole, og det vart sagt deim at dei skulde slå seg til ro endå ei liti stund, til dess talet vart fullt på deira medtenarar og brør som skulde verta ihelslegne liksom dei. 066 REV 006 012 Og eg såg då det opna det sette innsiglet, og sjå, det vart ein stor jordskjelv, og soli vart svart som ein hårsekk, og månen vart som blod. 066 REV 006 013 Og stjernorne på himmelen fall ned på jordi, liksom eit fiketre kastar sine umogne fikor ned når det vert rist av sterk vind. 066 REV 006 014 Og himmelen kvarv i hop som ein bokrull som vert samanrulla, og kvart fjell og kvar øy vart flutt frå sin stad. 066 REV 006 015 Og kongarne på jordi og stormennerne og herhovdingarne og dei rike og dei velduge og kvar træl og kvar fri mann gøymde seg i holor og i berghamrar. 066 REV 006 016 Og dei segjer til fjelli og hamrarne: «Fall yver oss og gøym oss for hans åsyn som sit på kongsstolen og for vreiden til Lambet! 066 REV 006 017 For deira store vreide-dag er komen, og kven kann standa seg?» 066 REV 007 001 Deretter såg eg fire englar som stod på dei fire hyrno av jordi og heldt dei fire vindarne på jordi, so ingen vind skulde blåsa yver jordi eller yver havet eller på noko tre. 066 REV 007 002 Og eg såg ein annan engel, som steig upp frå solovringi og hadde den livande Guds innsigle; og han ropa med høg røyst til dei fire englar som det var gjeve å skada jordi og havet, 066 REV 007 003 og sagde: «Skad ikkje jordi eller havet eller trei, fyrr me fær sett innsigle på vår Guds tenarar i deira pannor!» 066 REV 007 004 Og eg høyrde talet på deim som hadde fenge innsigle: eit hundrad og fire og fyrti tusund med innsigle utav alle ætter av Israels born: 066 REV 007 005 av Juda-ætti tolv tusund med innsigle, av Ruben-ætti tolv tusund, av Gads-ætti tolv tusund, 066 REV 007 006 av Assers-ætti tolv tusund, av Naftali-ætti tolv tusund, av Manasse-ætti tolv tusund, 066 REV 007 007 av Simeons-ætti tolv tusund, av Levi-ætti tolv tusund, av Issakars-ætti tolv tusund, 066 REV 007 008 av Sebulons-ætti tolv tusund, av Josefs-ætti tolv tusund, og av Benjamins-ætti tolv tusund med innsigle. 066 REV 007 009 Deretter såg eg, og sjå: ein stor skare som ingen kunde telja, av alle folk og ætter og landslydar og tungemål, som stod framfor kongsstolen og Lambet, klædde i lange kvite klæde og med palmegreiner i henderne, 066 REV 007 010 og dei ropa med høg røyst og sagde: «Frelsa høyrer til vår Gud, som sit på kongsstolen, og Lambet.» 066 REV 007 011 Og alle englarne stod rundt um stolen og um dei eldste og dei fire livendi, og dei fall ned for stolen på sitt andlit og tilbad Gud 066 REV 007 012 og sagde: «Amen! Velsigning og æra og visdom og takk og pris og magt og styrke høyrer til vår Gud i all æva! Amen.» 066 REV 007 013 Og ein av dei eldste tok til ords og sagde til meg: «Desse som er klædde i dei lange kvite kjolarne, kven er dei, og kvar er dei komne ifrå?» 066 REV 007 014 Eg sagde til honom: «Herre, du veit det.» Og han sagde til meg: «Dette er dei som kjem ut or den store trengsla, og dei hev tvege kjolarne sine og gjort deim kvite i blodet av Lambet. 066 REV 007 015 Difor er dei for Guds kongsstol og tener honom dag og natt i hans tempel; og han som sit på stolen, skal reisa sin bustad yver deim. 066 REV 007 016 Dei skal ikkje lenger hungra og ikkje lenger tyrsta; ikkje heller skal soli falla på deim eller nokon hite; 066 REV 007 017 for Lambet som er midt framfor kongsstolen, skal vakta deim og leida deim til livsens vatskjeldor, og Gud skal turka kvar tåra frå augo deira.» 066 REV 008 001 Og då det opna det sjuande innsiglet, vart det stilt i himmelen umkring ein halv time. 066 REV 008 002 Og eg såg dei sju englarne som stend for Guds åsyn, og det vart gjeve deim sju basunar. 066 REV 008 003 Og ein annan engel kom og stod ved altaret, og han hadde eit røykjefat av gull, og det vart gjeve honom mykje røykjelse, som han skulde leggja til bønerne frå alle dei heilage på det gullaltaret som var framfor stolen. 066 REV 008 004 Og røyken av røykjelsen steig frå engelens hand upp for Gud med bønerne frå dei heilage. 066 REV 008 005 Og engelen tok røykjefatet og fyllte det med eld frå altaret og kasta det på jordi; og det kom toredunar og røyster og ljoneldar og jordskjelv. 066 REV 008 006 Og dei sju englarne som hadde dei sju basunarne, gjorde seg ferdige til å blåsa i deim. 066 REV 008 007 Og den fyrste engelen bles. Og det kom hagl og eld, blanda med blod, og vart kasta ned på jordi; og tridjeparten av jordi vart uppbrend, og tridjeparten av trei vart uppbrend, og alt grønt gras vart uppbrend. 066 REV 008 008 Og den andre engelen bles. Og det vart liksom eit stort fjell, brennande i eld, kasta i havet; og tridjeparten av havet vart til blod. 066 REV 008 009 Og so døydde tridjeparten av dei skapningar i havet som hadde liv, og tridjeparten av skipi gjekk under. 066 REV 008 010 Og den tridje engelen bles. Og frå himmelen fall ei stor stjerna, brennande som ein kyndel, og ho fall på tridjeparten av elvarne og på vatskjeldorne. 066 REV 008 011 Og namnet på stjerna var malurt, og tridjeparten av vatnet vart til malurt, og mange menneskje døydde av vatnet, då det hadde vorte beiskt. 066 REV 008 012 Og den fjorde engelen bles. Og tridjeparten av soli vart slegen, og tridjeparten av månen og tridjeparten av stjernorne, so tridjeparten av deim skulde verta formyrkt, og tridjeparten av dagen missa ljoset sitt, og natti like eins. 066 REV 008 013 Og eg såg, og eg høyrde ein ørn som flaug under det høgste av himmelen og sagde med høg røyst: «Usæle, usæle, usæle dei som bur på jordi, for dei andre basunrøyster av dei tri englar som endå skal blåsa!» 066 REV 009 001 Og den femte engelen bles. Og eg såg eg ei stjerna som hadde falle frå himmelen ned på jordi, og ho fekk lykelen til avgrunnsbrunnen. 066 REV 009 002 Og ho opna avgrunnsbrunnen, og ein røyk steig upp or brunnen, lik røyken av ein stor omn, og soli og lufti vart myrkte av røyken frå brunnen. 066 REV 009 003 Og or røyken kom grashoppar ut på jordi, og det vart gjeve deim magt, slik som skorpionarne på jordi hev, 066 REV 009 004 og det vart sagt deim at dei ikkje måtte skada graset på jordi eller noko grønt eller noko tre, men berre dei menneskje som ikkje hadde Guds innsigle på pannorne. 066 REV 009 005 Og det vart gjeve deim at dei ikkje skulde drepa deim, men pina deim i fem månader; og pinsla av deim var som pinsla av ein skorpion når han sting eit menneskje. 066 REV 009 006 Og i dei dagar skal folk søkja dauden og ikkje finna honom, og stunda etter å døy, og dauden skal fly frå deim. 066 REV 009 007 Og grashopparne såg ut som hestar, tilbudde til strid; og på hovudi deira var det liksom krunor av gull, og andliti deira var som menneskjeandlit. 066 REV 009 008 Og dei hadde hår som kvendehår, og tennerne deira var som løvetenner. 066 REV 009 009 Og dei hadde brynjor liksom jarnbrynjor, og ljoden av vengjerne deira var som ljod av vogner når mange hestar renner til strid. 066 REV 009 010 Og dei hadde stertar liksom skorpionar, og det var broddar i stertarne deira, og dei hadde magt til å skada menneski fem månader. 066 REV 009 011 Til konge yver seg hev dei avgrunnsengelen, hans namn er på hebraisk Abaddon, og på gresk hev han namnet Apollyon. 066 REV 009 012 Det fyrste usæle er yverstade; sjå, det kjem tvo usæle etter dette! 066 REV 009 013 Og den sette engelen bles. Og eg høyrde ei røyst frå dei fire horni på det gullaltaret som stod framfor Gud, 066 REV 009 014 og ho sagde til den sette engelen, som hadde basunen: «Løys dei fire englarne som er bundne ved den store elvi Eufrat!» 066 REV 009 015 Og dei fire englarne vart løyste, dei som hadde vore ferdige på timen og dagen og månaden og året til å drepa tridjeparten av menneski. 066 REV 009 016 Og talet på herarne av hestfolk var tvo gonger ti tusund gonger ti tusund; eg høyrde talet på deim. 066 REV 009 017 Og soleis såg eg i syni hestarne og deim som sat på deim: dei hadde eldraude og myrkraude og svåvelgule brynjor; og hovudi på hestarne var som løvehovud, og or munnarne deira fer det ut eld og røyk og svåvel. 066 REV 009 018 Av desse tri: elden og røyken og svåvelet, som for ut or munnarne deira, vart tridjeparten av menneski drepen. 066 REV 009 019 For magti åt hestarne ligg i munnen deira og halen deira, for halarne deira er som ormar og hev hovud, og med deim gjer dei skade. 066 REV 009 020 Og dei andre menneskje, som ikkje vart drepne i desse plågorne, vende ikkje um frå dei verki deira hender hadde gjort, so dei heldt upp med å tilbeda dei vonde ånder og avgudarne av gull og av sylv og av kopar og av stein og av tre, som korkje kann sjå eller høyra eller ganga. 066 REV 009 021 Og dei vende ikkje um frå mordgjerningarne sine eller frå trolldomskunsterne sine eller frå hordomen sin eller frå tjuvskapen sin. 066 REV 010 001 Og eg såg ein annan veldug engel stiga ned frå himmelen, sveipt i ei sky, og regnbogen var yver hovudet hans, og hans åsyn var som soli, og føterne hans som eldstolpar. 066 REV 010 002 Og han hadde i handi ei liti opna bok, og han sette sin høgre fot på havet og den vinstre på jordi. 066 REV 010 003 Og han ropa med høg røyst, som ei løva burar, og då han hadde ropa, tala dei sju toredunar med sine røyster. 066 REV 010 004 Og då dei sju toredunar hadde tala med sine røyster, vilde eg til å skriva; og eg høyrde ei røyst frå himmelen som sagde til meg: «Set innsigle for det som dei sju toredunar tala, og skriv det ikkje upp!» 066 REV 010 005 Og engelen, som eg såg standa på havet og på jordi, lyfte handi upp mot himmelen, 066 REV 010 006 og svor ved honom som liver i all æva, som skapte himmelen og det som er i honom, og jordi og det som er på henne, og havet og det som er i det, at det ikkje lenger skal vera nokor tid. 066 REV 010 007 Men i dei dagar då røysti av den sjuande engelen vert høyrd, når han skal blåsa, då skal og Guds løyndom vera fullenda, so som han forkynte for tenarane sine, profetarne. 066 REV 010 008 Og den røysti som eg hadde høyrt frå himmelen, tala atter med meg og sagde: «Gakk og tak den litle opne boki i handi på den engelen som stend på havet og på jordi!» 066 REV 010 009 Og eg gjekk burt til engelen og sagde til honom: «Gjev meg den litle boki!» Og han sagde til meg: «Tak og et henne, og ho skal svida i magen din; men i munnen din skal ho vera søt som honning.» 066 REV 010 010 Og eg tok den litle boki or handi på engelen og åt henne, og ho var søt som honning i munnen min, men då eg hadde ete henne, sveid det i magen min. 066 REV 010 011 Og dei segjer til meg: «Du skal atter spå um mange landslydar og folk og tungemål og kongar.» 066 REV 011 001 Og det vart gjeve meg ei røyr liksom ein stav, med dei ordi: «Statt upp og mæl Guds tempel og altaret og deim som tilbed der! 066 REV 011 002 Men fyregarden utanfor templet, lat honom vera og mæl honom ikkje! for han er gjeven åt heidningarne, og dei skal trøda ned den heilage byen i tvo og fyrti månader. 066 REV 011 003 Og eg vil gjeva mine tvo vitne, at dei skal vera profetar i tusund og tvo hundrad og seksti dagar, klædde i sekk. 066 REV 011 004 Dette er dei tvo oljetrei og dei tvo ljosestakarne som stend framfor Herren yver jordi. 066 REV 011 005 Og dersom nokon vil gjera deim skade, so gjeng det eld ut or munnen deira og fortærer fiendarne deira; ja, dersom nokon vil gjera deim skade, skal han soleis verta drepen. 066 REV 011 006 Desse hev magt til å lata att himmelen, so de ikkje skal falla regn i dei dagar dei er profetar; og dei hev magt yver vatni til å umskapa deim til blod og til å slå jordi med allslag plåga, so ofte dei vil. 066 REV 011 007 Og når dei hev fullført sitt vitnemål, skal det dyret som stig upp or avgrunnen, føra strid med deim og vinna på deim og drepa deim. 066 REV 011 008 Og liki deira skal liggja på gatorne i den store byen, den som i åndeleg tyding vert kalla Sodoma og Egyptarland, der som og deira herre vart krossfest. 066 REV 011 009 Og nokre av landslydarne og ætterne og tungemåli og folki skal sjå liki deira tri dagar og ein halv og ikkje lata liki deira verta lagde i grav. 066 REV 011 010 Og dei som bur på jordi, skal gleda seg yver deim og fagna seg og senda kvarandre gåvor, av di desse tvo profetarne var til plåga for deim som bur på jordi.» 066 REV 011 011 Og etter dei tri dagar og ein halv kom det livs-ande frå Gud i deim, og dei stod på føterne, og ein stor otte fall på deim som såg deim. 066 REV 011 012 Og dei høyrde ei høg røyst frå himmelen som sagde til deim: «Stig upp her!» Og dei steig upp til himmelen i skyi, og fiendarne deira såg deim. 066 REV 011 013 Og i same stundi kom det ein stor jordskjelv, og tiandeparten av byen fall, og sju tusund mann vart drepne i jordskjelven; og dei andre vart forfærde og gav Gud i himmelen æra. 066 REV 011 014 Det andre usæle er yverstade; sjå, det tridje usæle kjem snart. 066 REV 011 015 Og den sjuande engelen bles. Og det vart høyrt høge røyster i himmelen, som sagde: «Kongedømet yver verdi er tilfalle vår Herre og den han salva, og han skal vera konge i all æva.» 066 REV 011 016 Og dei fire og tjuge eldste, som sit framfor Gud på stolarne sine, fall ned på sitt andlit og tilbad Gud 066 REV 011 017 og sagde: «Me takkar deg, Herre Gud, du allmegtige, du som er og som var, at du hev teke di store magt og vorte konge. 066 REV 011 018 Og heidningarne hev vorte vreide, og din vreide er komen, og den tid då dei daude skal dømast, og då du skal løna dine tenarar, profetarne og dei heilage og deim som ottast ditt namn, dei små og dei store, og då du skal øyda deim som øyder jordi.» 066 REV 011 019 Og Guds tempel i himmelen vart upplate, og hans sambandskista vart sedd i templet hans; og det kom ljoneldar og røyster og toredunar og jordskjelv og stort hagl. 066 REV 012 001 Og eit stort teikn vart set i himmelen: ei kvinna klædd med soli, og med månen under føterne, og på hovudet hadde ho ei kruna av tolv stjernor. 066 REV 012 002 Og ho var med barn og skreik i barnsnaud og i harde føderider. 066 REV 012 003 Og eit anna teikn vart set i himmelen, og sjå: ein stor eldraud drake, som hadde sju hovud og ti horn og på hovudi sine sju krunor. 066 REV 012 004 Og sterten hans drog tridjeparten av stjernorne på himmelen med seg og kasta deim ned på jordi; og draken stod framfor kvinna som skulde føda, so han kunde gløypa barnet hennar når ho hadde født det. 066 REV 012 005 Og ho fødde eit gutebarn, som skal styra alle heidningarne med jarnstav, og barnet hennar vart upprykt til Gud og til hans kongsstol. 066 REV 012 006 Og kvinna flydde ut i øydemarki, der ho hev ein stad som Gud hev laga til åt henne, for at dei skal næra henne der i tusund tvo hundrad og seksti dagar. 066 REV 012 007 Og det vart ein strid i himmelen: Mikael og hans englar stridde med draken, og draken stridde, og hans englar. 066 REV 012 008 Og dei vann ikkje, og deira stad vart ikkje heller meir funnen i himmelen. 066 REV 012 009 Og den store draken vart kasta ned, den gamle ormen, han som vert kalla djevelen og Satan, han som dårar heile verdi; han vart kasta ned på jordi, og englarne hans vart kasta ned med honom. 066 REV 012 010 Og eg høyrde ei høg røyst i himmelen, som sagde: «Frå no eig vår Gud frelsa og krafti og riket, og den han salva, hev magti; for klagaren mot brørne våre er kasta ned, han som klaga deim for vår Gud dag og natt. 066 REV 012 011 Og dei hev vunne yver honom i kraft av blodet av Lambet og det ordet dei vitna; og dei hadde ikkje livet sitt kjært, alt til dauden. 066 REV 012 012 Difor fagna dykk, de himlar, og de som bur i deim! Usæle jordi og havet! for djevelen hev fare ned til dykk i stor vreide, då han veit at han berre hev ei liti tid.» 066 REV 012 013 Og då draken såg at han var nedkasta til jordi, forfylgde han kvinna som hadde født guten. 066 REV 012 014 Og dei tvo vengjerne på den store ørnen vart gjevne til kvinna, so ho skulde fljuga ut i øydemarki til sin stad, der ho fær si føda ei tid og tider og ei halv tid, langt ifrå augo på ormen. 066 REV 012 015 Og ormen spruta or gapet sitt vatn som ei elv etter kvinna, for å riva henne burt med elvi. 066 REV 012 016 Men jordi kom kvinna til hjelp, og jordi opna sin munn og svelgde elvi som draken spruta ut or gapet sitt. 066 REV 012 017 Og draken vart arg på kvinna og gjekk burt og skulde strida med dei andre av hennar ætt, dei som held Guds bod og hev Jesu vitnemål. Og eg stod på sanden ved havet. 066 REV 013 001 Og eg såg eit dyr stiga upp or havet, det hadde ti horn og sju hovud, og på horni sine ti krunor, og på hovudi sine spottings namn. 066 REV 013 002 Og dyret som eg såg, var likt ein leopard, og føterne på det var som på ein bjørn, og gapet som eit løvegap. Og draken gav det si kraft og sin kongsstol og stor magt. 066 REV 013 003 Og eg såg eit av hovudi på det liksom såra til ulivs; og ulivssåret vart lækt, og all jordi undrast og fylgde etter dyret; 066 REV 013 004 og dei tilbad draken for di han hadde gjeve dyret magt, og dei tilbad dyret og sagde: «Kven er lik dyret, og kven kann strida mot det?» 066 REV 013 005 Og det vart gjeve det ein munn som tala store og spottande ord, og det vart gjeve det magt til å halda på i tvo og fyrti månader. 066 REV 013 006 Og det opna munnen sin til spottingar mot Gud, til å spotta hans namn og hans bustad, deim som bur i himmelen. 066 REV 013 007 Og det vart det gjeve å føra strid mot dei heilage og vinna på deim, og det vart gjeve det magt yver kvar ætt og kvar landslyd og kvart tungemål og kvart folk. 066 REV 013 008 Og alle som bur på jordi, skal tilbeda det, kvar den som ikkje frå verdi vart grunnlagd, hev fenge namnet sitt skrive i livsens bok hjå Lambet som er slagta. 066 REV 013 009 Dersom nokon hev øyra, so høyre han! 066 REV 013 010 Um nokon fører i fengsel, han skal i fengsel. Um nokon drep med sverd, han skal drepast med sverd. Her er tolmodet og trui til dei heilage. 066 REV 013 011 Og eg såg eit anna dyr stiga upp or jordi, og det hadde tvo horn liksom eit lamb, og tala liksom ein drake. 066 REV 013 012 Og det brukar heile magti åt det fyrste dyret for augo på det, og gjer at jordi og dei som bur på henne, tilbed det fyrste dyret, som ulivssåret vart lækt på. 066 REV 013 013 Og det gjer store teikn, so det endå fær eld til å falla ned frå himmelen på jordi for augo på menneski. 066 REV 013 014 Og det dårar deim som bur på jordi, for dei teikn skuld som det hev fenge magt til å gjera for augo på dyret, med di det segjer til deim som bur på jordi, at dei skal gjera eit bilæte åt det dyret som hev såret av sverdet og vart i live. 066 REV 013 015 Og det fekk magt til å gjeva dyrebilætet livs-ande, so dyrebilætet jamvel kunde tala, og gjera so, at alle dei som ikkje vilde tilbeda dyrebilætet, skulde drepast. 066 REV 013 016 Og det gjer at alle, både små og store, rike og fatige, frie og trælar, fær eit merke på si høgre hand eller på panna si, 066 REV 013 017 og at ingen kann kjøpa eller selja, utan den som hev merket, namnet på dyret eller talet for dette namnet. 066 REV 013 018 Her er det visdomen! Den som hev vit, han rekne ut talet til dyret; for det er talet for eit menneskje, og talet for det er seks hundrad og seks og seksti. 066 REV 014 001 Og eg såg, og sjå: Lambet stod på Sionsfjellet og med det hundrad og fire og fyrti tusund, som hadde dess namn og dess Faders namn skrive på panna. 066 REV 014 002 Og eg høyrde ei røyst frå himmelen liksom ljoden av mange vatn og som ljoden av sterk tora, og eg høyrde ljod av harpespelarar som spela på harporne sine. 066 REV 014 003 Og dei song ein ny song framfor kongsstolen og for dei fire livendi og dei eldste; og ingen kunde læra songen, utan dei hundrad og fire og fyrti tusund, dei som er kjøpte frå jordi. 066 REV 014 004 Desse er dei som ikkje hev gjort seg ureine med kvende; for dei er som møyar. Desse er dei som fylgjer Lambet kvar helst det gjeng. Desse er kjøpte frå menneski til ei fyrstegrøda for Gud og Lambet, 066 REV 014 005 og i deira munn er ikkje funne svik; for dei er utan lyte. 066 REV 014 006 Og eg såg ein annan engel fljuga under det høgste av himmelen; han hadde eit ævelegt evangelium å forkynna deim som bur på jordi og alle folk og ætter og tungemål og landslydar, 066 REV 014 007 og han sagde med høg røyst: «Ottast Gud og gjev honom æra! for timen til hans dom er komen; og tilbed honom som gjorde himmelen og jordi og havet og vatskjeldorne!» 066 REV 014 008 Og endå ein annan engel fylgde etter og sagde: «Falli, falli er Babylon, den store, ho som hev skjenkt alle folki av sin hordoms vreide-vin.» 066 REV 014 009 Og endå ein tridje engel fylgde etter deim og sagde med høg røyst: «Dersom nokon tilbed dyret og bilætet av det og tek merket på panna si eller på handi si, 066 REV 014 010 so skal han og drikka av Guds vreide-vin, som er skjenkt ublanda i hans harms skål, og han skal verta pint med eld og svåvel for augo på dei heilage englar og Lambet. 066 REV 014 011 Og røyken av pinsla deira stig upp i all æva, og dei hev ikkje kvila dag eller natt, dei som tilbed dyret og bilætet av det, og kvar ein som tek namnemerket til det.» 066 REV 014 012 Her er tolmodet til dei heilage, dei som held Guds bod og trui på Jesus. 066 REV 014 013 Og eg høyrde ei røyst frå himmelen som sagde: «Skriv: Sæle er dei daude som døyr i Herren heretter! Ja, segjer Anden, dei skal kvila frå arbeidet sitt, for gjerningarne deira fylgjer med deim.» 066 REV 014 014 Og eg såg, og sjå: ei kvit sky, og på skyi sat ein som var lik ein menneskjeson, og han hadde ei gullkruna på hovudet og ein kvass sigd i handi. 066 REV 014 015 Og ein annan engel kom ut or templet og ropa med høg røyst til honom som sat på skyi: «Send ut sigden din og skjer! for timen til skurden er komen; for jordi er mogi til skurd.» 066 REV 014 016 Og han som sat på skyi, let sigden sin fara yver jordi, og jordi vart skori. 066 REV 014 017 Og ein annan engel kom ut or templet i himmelen, og han hadde ein kvass sigd, han og. 066 REV 014 018 Og endå ein annan engel kom ut frå altaret, og han hadde magt yver elden og ropa med høg røyst til honom som hadde den kvasse sigden: «Send ut den kvasse sigden din og skjer druvorne av vintreet på jordi; for beri på det er mogne!» 066 REV 014 019 Og engelen let sigden sin fara yver jordi og skar frukti av vintreet på jordi og kasta henne i den store vinpersa til Guds vreide. 066 REV 014 020 Og vinpersa vart trødd utanfor byen, og det gjekk blod ut frå persa heilt upp til beisli på hestarne, so langt som tusund og seks hundrad stadier. 066 REV 015 001 Og eg såg eit anna teikn i himmelen, stort og underlegt: sju englar, som hadde dei sju siste plågorne; for med deim er Guds vreide fullenda. 066 REV 015 002 Og eg såg liksom eit glashav, blanda med eld, og deim som hadde vunne siger yver dyret og yver bilætet av det og yver namnetalet på det, såg eg standa ved glashavet og halda Guds harpor. 066 REV 015 003 Og dei song songen åt Moses, Guds tenar, og songen åt Lambet og sagde: «Store og underlege er dine gjerningar, Herre Gud, du allmegtige! Rettferdige og sanne er dine vegar, du konge yver folki! 066 REV 015 004 Kven skulde ikkje ottast, Herre, og æra ditt namn? for einast du er heilag; for alle folki skal koma og tilbeda for di åsyn, for dine rettferdige domar hev vorte openberre!» 066 REV 015 005 Og deretter såg eg, og sjå: Templet med vitnemålstjeldet i himmelen vart opna, 066 REV 015 006 og dei sju englarne som hadde dei sju plågorne, kom ut or templet, klædde i reint og skinande linty og umbundne um bringa med gullbelte. 066 REV 015 007 Og eit av dei fire livendi gav dei sju englarne sju gullskåler, fyllte med Guds vreide, hans som liver i all æva. 066 REV 015 008 Og templet var fyllt med røyk av Guds herlegdom og av hans magt, og ingen kunde ganga inn i templet fyrr dei sju plågorne frå dei sju englarne var fullenda. 066 REV 016 001 Og eg høyrde ei høg røyst frå templet, som sagde til dei sju englarne: «Gakk og tøm dei sju skålerne med Guds vreide ut på jordi!» 066 REV 016 002 Og den fyrste gjekk og tømde si skål på jordi; og det kom ein vond og våleg svoll på dei menneskje som hadde merket åt dyret, og som tilbad bilætet av det. 066 REV 016 003 Og den andre engelen tømde si skål i havet, og det vart til blod som av ein daud mann, og kvar livande sjæl i havet døydde. 066 REV 016 004 Og den tridje engelen tømde si skål i elvarne og vatskjeldorne, og det vart til blod. 066 REV 016 005 Og eg høyrde engelen yver vatni segja: «Rettferdig er du som er og som var, du heilage, at du hev halde slik dom. 066 REV 016 006 For blod av heilage og av profetar rende dei ut, og blod gav du deim å drikka; for dei er det verde.» 066 REV 016 007 Og eg høyrde altaret segja: «Ja, Herre Gud, du allmegtige! Sanne og rettferdige er dine domar!» 066 REV 016 008 Og den fjorde engelen tømde si skål på soli, og ho fekk magt til å brenna menneski med eld. 066 REV 016 009 Og menneski vart brende av stor hite, og dei spotta Guds namn, hans som hev magt yver desse plågorne, og dei vende ikkje um, so dei gav honom æra. 066 REV 016 010 Og den femte engelen tømde si skål yver kongsstolen til dyret; og riket til det vart formyrkt, og dei togg tungorne sine av pinsla, 066 REV 016 011 og dei spotta Gud i himmelen for pinslorne sine og svollarne sine, og vende ikkje um frå sine gjerningar. 066 REV 016 012 Og den sette engelen tømde si skål i den store elvi Eufrat, og vatnet hennar turka upp, so vegen skulde verta rudd for kongarne frå Austerland. 066 REV 016 013 Og eg såg at det or munnen på draken og or munnen på dyret og or munnen på den falske profeten kom ut tri ureine ånder liksom paddor. 066 REV 016 014 For dei er djevle-ånder som gjer teikn, og dei gjeng ut til kongarne i heile mannheimen til å sanka deim saman til striden på den store dagen åt Gud den allmegtige. 066 REV 016 015 Sjå, eg kjem som ein tjuv! Sæl er den som vaker og vaktar klædi sine, so han ikkje skal ganga naken, og dei skal sjå hans skam! 066 REV 016 016 Og han førde deim saman til den stad som heiter på hebraisk Harmageddon. 066 REV 016 017 Og den sjuande engelen tømde si skål i lufti, og ei høg røyst kom ut frå templet i himmelen, frå kongsstolen, og sagde: «Det er gjort!» 066 REV 016 018 Og der kom ljoneldar og røyster og toredunar, og det vart ein stor jordskjelv, ein slik at det, alt sidan menneskja vart til på jordi, ikkje hev vore ein sovoren jordskjelv, so stor. 066 REV 016 019 Og den store byen vart kløyvd i tri partar, og byarne åt folki fall, og Babylon, den store, vart ihugkomi for Gud, at han skulde gjeva henne skåli med vinen av sin strenge vreide. 066 REV 016 020 Og kvar øy kvarv burt, og fjell vart ikkje funne. 066 REV 016 021 Og stort hagl, som hundrad pund tungt, fall ned frå himmelen på menneski, og menneski spotta Gud for plåga av haglet; for den plåga var ovleg stor. 066 REV 017 001 Og ein av dei sju englarne som hadde dei sju skålerne, kom og tala med meg og sagde: «Kom, eg skal visa deg domen yver den store skjøkja, som sit ved dei mange vatni, 066 REV 017 002 henne som kongarne på jordi hev hora med, og dei som bur på jordi, vart drukne av hennar hordoms vin.» 066 REV 017 003 Og han førde meg i åndi burt i ei øydemark, og eg såg ei kvinna sitja på eit skarlakraudt dyr, som var fullt med spottings namn og hadde sju hovud og ti horn. 066 REV 017 004 Og kvinna var klædd i purpur og skarlak og lyste av gull og dyre steinar og perlor; ho hadde i handi ei gullskål full med styggedom og med ureinska av hordomen hennar. 066 REV 017 005 Og på panna hennar var skrive eit namn, ein løyndom: Babylon, den store, mor åt skjøkjorne og styggedomarne på jordi. 066 REV 017 006 Og eg såg kvinna fullskjenkt med blodet av dei heilage og med blodet av Jesu vitne, og eg undra meg storleg då eg såg henne. 066 REV 017 007 Og engelen sagde til meg: «Kvi undra du deg? Eg vil segja deg løyndomen med kvinna og med dyret som ber henne, og som hev dei sju hovudi og ti horni. 066 REV 017 008 Det dyret du såg, det var og er ikkje, og det skal stiga upp or avgrunnen og fara burt til undergang; og dei som bur på jordi, som ikkje hev namni sine skrivne i livsens bok frå verdi vart grunnlagd, dei skal undra seg når dei ser at dyret var og ikkje er og skal koma att. 066 REV 017 009 Her spørst det um vitet som hev visdom! Dei sju hovudi er sju fjell, som kvinna sit på, 066 REV 017 010 og dei er sju kongar; dei fem er falne, den eine er til, den andre er ikkje komen endå; og når han kjem, skal han berre halda seg ei stutt tid. 066 REV 017 011 Og dyret som var og ikkje er, det er sjølv den åttande og er og ein av dei sju og fer burt til undergang. 066 REV 017 012 Og dei ti horni som du såg, er ti kongar som ikkje endå hev fenge rike, men dei fær magt som kongar ein time saman med dyret. 066 REV 017 013 Desse hev same tanken, og si kraft og magt gjev dei til dyret. 066 REV 017 014 Desse skal strida mot Lambet, og Lambet skal vinna yver deim, for det er herren yver herrar og kongen yver kongar, og dei som er med det, dei som er kalla og utvalde og trufaste.» 066 REV 017 015 Og han sagde til meg: «Dei vatni som du såg der skjøkja sit, er landslydar og flokkar og folk og tungemål. 066 REV 017 016 Og dei ti horni som du såg, og dyret, desse skal hata skjøkja og gjera henne aud og naki, og kjøtet hennar skal dei eta, og henne sjølv skal dei brenna upp med eld. 066 REV 017 017 For Gud gav deim i hjarta å fullføra hans tanke og fullføra den eine og same tanken og gjeva dyret sitt rike, til dess Guds ord er fullførde. 066 REV 017 018 Og kvinna som du såg, er den store byen som hev kongeveldet yver kongarne på jordi.» 066 REV 018 001 Deretter såg eg ein annan engel stiga ned frå himmelen; han hadde stor magt, og jordi vart upplyst av hans herlegdom. 066 REV 018 002 Og han ropa med sterk røyst og sagde: «Falli, falli er Babylon, den store, og ho hev vorte bustad for vonde ånder, eit fangebol for alle ureine ånder, og eit fangebol for alle ureine og styggjelege fuglar. 066 REV 018 003 For av hennar hordoms vreide-vin hev alle folki drukke, og kongarne på jordi hev drive hor med henne, og kjøpmennerne på jordi hev vorte rike av hennar ovlivnads fylla.» 066 REV 018 004 Og eg høyrde ei onnor røyst frå himmelen, som sagde: «Gakk ut frå henne, de mitt folk, so de ikkje skal verta medskuldige i synderne hennar og ikkje få noko av plågorne hennar! 066 REV 018 005 For synderne hennar når heilt upp til himmelen, og Gud hev kome hennar urettferdige gjerningar i hug. 066 REV 018 006 Gjev henne att som ho hev gjeve, og gjev henne tvifaldt etter hennar gjerningar! Skjenk henne tvifaldt i den skåli som ho hev skjenkt i! 066 REV 018 007 So mykje som ho hev æra seg sjølv og livt i ovlivnad, so mykje pinsla og sorg gjeve de henne! For ho segjer i sitt hjarta: «Eg sit som dronning og er ikkje enkja, og sorg skal eg ikkje sjå.» 066 REV 018 008 Difor skal plågorne hennar koma på ein dag: daude og sorg og svolt, og ho skal verta uppbrend med eld; for sterk er Herren Gud, som dømde henne. 066 REV 018 009 Og kongarne på jordi som hev drive hor og ovlivnad med henne, skal gråta og barma seg yver henne, når dei ser røyken av hennar brand, 066 REV 018 010 medan dei stend langt undan av otte for pinsla hennar og segjer: «Usæl, usæl du store by Babylon, du sterke by! at domen din er komen i ein time!» 066 REV 018 011 Og kjøpmennerne på jordi græt og syrgjer yver henne, av di ingen lenger kjøper varorne deira: 066 REV 018 012 varor av gull og sylv og dyre steinar og perlor og kostelegt linty og purpur og silke og skarlak og allslag angande tre og allslag kjerald av filsbein og allslag kjerald av dyrverdigt tre og kopar og jarn og marmor 066 REV 018 013 og kanel og hårsalve og røykjelse og myrra og røykjeverk og vin og olje og fint mjøl og kveite og storfe og sauer og hestar og vogner og trælar og menneskje-sjæler. 066 REV 018 014 Og den frukt som di sjæl hadde lyst til, er komi burt frå deg, og alt det feite og glimande er kome burt frå deg, og aldri skal nokon finna det meir. 066 REV 018 015 Dei som handlar med desse ting, som hev vorte rike ved henne, skal standa langt undan av otte for pinsla hennar og gråta og syrgja 066 REV 018 016 og segja: «Usæl, usæl den store byen, som var klædd i kostelegt linty og purpur og skarlak, og lyste av gull og dyre steinar og perlor; at so stor ein rikdom er øydd i ein time!» 066 REV 018 017 Og kvar styremann og kvar skipsførar og alle sjøfolk og alle dei som fer på havet, stod langt undan 066 REV 018 018 og ropa då dei såg røyken av hennar brand, og sagde: «Kven er lik den store byen?» 066 REV 018 019 Og dei kasta dust på hovudi sine og ropa med gråt og sorg og sagde: «Usæl, usæl den store byen, der alle som hadde skip på havet, vart rike av hennar eignaluter, at ho vart lagd i øyde i ein time!» 066 REV 018 020 Fagna deg yver henne, du himmel, og de apostlar og profetar, av di Gud hev halde dom for dykk yver henne!» 066 REV 018 021 Og ein veldug engel lyfte ein stein som ein stor kvernstein og kasta honom i havet og sagde: «So skal Babylon, den store byen, med hast verta nedkasta og ikkje meir verta funnen. 066 REV 018 022 Og ingen ljod av harpespelarar og songarar og fløytelåtarar og lurblåsarar skal lenger verta høyrd i deg, og ingen som driv nokor kunst, skal lenger verta funnen i deg, og ingen ljod av kvern lenger verta høyrd i deg. 066 REV 018 023 Og ljos av lampa skal ikkje lenger skina i deg, og røyst av brudgom og brur ikkje lenger verta høyrd i deg; for dine kjøpmenner var storkararne på jordi, av di alle folk vart dåra ved din trolldom. 066 REV 018 024 Og i henne vart det funne blod av profetar og heilage og av alle deim som er myrde på jordi.» 066 REV 019 001 Deretter høyrde eg liksom ei høg røyst av ein stor skare i himmelen, som sagde: «Halleluja! Frelsa og æra og magti tilhøyrer vår Gud! 066 REV 019 002 For sanne og rettferdige er hans domar; for han hev dømt den store skjøkja, ho som øydelagde jordi med sin hordom, og han hev kravt blodet av sine tenarar ut or hennar hand!» 066 REV 019 003 Og dei sagde ein gong til: «Halleluja! Og røyken av henne stig upp i all æva.» 066 REV 019 004 Og dei fire og tjuge eldste og dei fire livendi fall ned og tilbad Gud, som sat på kongsstolen, og sagde: «Amen! halleluja!» 066 REV 019 005 Og det kom ei røyst ut frå kongsstolen og sagde: «Lova vår Gud, alle hans tenarar, og de som ottast honom, både små og store!» 066 REV 019 006 Og eg høyrde liksom ei røyst av ein stor skare, og som ein ljod av mange vatn, og som ein ljod av sterke toredunar, som sagde: «Halleluja! for Herren, Gud den allmegtige, hev vorte konge! 066 REV 019 007 Lat oss gleda og fagna oss og gjeva honom æra, for brudlaupet åt Lambet er kome, og bruri hans hev butt seg til! 066 REV 019 008 Og det er henne gjeve å klæda seg i reint og skinande fint linty; for det fine lintyet er dei rettferdige gjerningar av dei heilage.» 066 REV 019 009 Og han segjer til meg: «Skriv: Sæle er dei som er bedne til brudlaups-nattverden åt Lambet!» Og han segjer til meg: «Dette er Guds sanne ord.» 066 REV 019 010 Og eg fall ned for føterne hans og vilde tilbeda honom, og han segjer til meg: «Sjå til du ikkje gjer det! eg er medtenar til deg og brørne dine, som hev Jesu vitnemål. Tilbed Gud! For Jesus vitnemål er anden med profetordet.» 066 REV 019 011 Og eg såg himmelen opna, og sjå: ein kvit hest; og den som sat på honom, heiter «Trufast og sannordig», og han dømer og strider med rettferd. 066 REV 019 012 Augo hans er som eldsloge, og på hovudet hans er det mange krunor; han hev eit namn skrive som ingen kjenner, utan han sjølv. 066 REV 019 013 Og han er klædd i ein klædnad, duppa i blod, og hans namn er kalla: «Guds ord». 066 REV 019 014 Og herarne i himmelen fylgde honom på kvite hestar og klædde i kvitt og reint fint linty. 066 REV 019 015 Og or munnen hans gjeng det ut eit kvast sverd til å slå heidningarne med, og han skal styra deim med jarnstav, og han trøder persa med den strenge vreide-vin frå Gud, den allmegtige. 066 REV 019 016 Og han hev på sin klædnad og på si lend eit namn skrive: «Kongen yver kongar og herren yver herrar.» 066 REV 019 017 Og eg såg ein engel som stod i soli, og han ropa med høg røyst og sagde til alle fuglar som flyg under det høgste av himmelen: «Kom og sanka dykk til Guds store matmål: 066 REV 019 018 til å eta kjøt av kongar og kjøt av herhovdingar og kjøt av velduge og kjøt av hestar og kjøt av deim som sat på deim, og kjøt av alle, frie og trælar, små og store!» 066 REV 019 019 Og eg såg dyret og kongarne på jordi og herarne deira samankomne til å føra strid mot honom som sat på hesten, og mot hans her. 066 REV 019 020 Og dyret vart gripe, og saman med det den falske profeten, han som for augo på det hadde gjort dei teikni han hadde dåra deim med som tok merket åt dyret og tilbad bilætet av det. Desse tvo vart kasta livande i eldsjøen som brenn med svåvel. 066 REV 019 021 Og dei andre vart drepne med sverdet hans som sat på hesten, det som gjekk ut or munnen hans. Og alle fuglarne vart metta av kjøtet deira. 066 REV 020 001 Og eg såg ein engel stige ned frå himmelen, som hadde lykelen til avgrunnen og ei stor lekkja i handi si. 066 REV 020 002 Og han greip draken, den gamle ormen, som er djevelen og Satan, og batt honom for tusund år 066 REV 020 003 og kasta honom i avgrunnen og læste honom inne og sette innsigle yver honom, so han ikkje lenger skulde dåra folki, til dess dei tusund år var fullenda. Og etter den tid skal han verta løyst ei liti stund. 066 REV 020 004 Og eg såg stolar, og dei sette seg på deim, og det vart gjeve deim magt til å halda dom; og eg såg deira sjæler som var halshogne for Jesu vitnemål og Guds ord skuld, og deim som ikkje hadde tilbede dyret eller bilætet av det, og ikkje teke merket på panna si og på handi si; og dei vart livande og rådde saman med Kristus i tusund år. 066 REV 020 005 Men dei andre daude vart ikkje livande att, fyrr dei tusund år var fullenda. Dette er den fyrste uppstoda. 066 REV 020 006 Sæl og heilag er den som hev lut i den fyrste uppstoda; yver deim hev den andre dauden ingi magt, men dei skal vera Guds og Kristi prestar og råda saman med honom i tusund år. 066 REV 020 007 Og når dei tusund åri er fullenda, skal Satan verta løyst ut or sitt fengsel, 066 REV 020 008 og han skal ganga ut og dåra folki ved dei fire jordhyrno, Gog og Magog, og føra deim saman til strid, og talet på deim er som havsens sand. 066 REV 020 009 Og dei drog upp på den vide jordflata og kringsette lægret åt dei heilage og den byen som Gud elska. Og det fall eld ned ifrå himmelen frå Gud og øydde deim. 066 REV 020 010 Og djevelen, som hadde dåra deim, vart kasta i sjøen med eld og svåvel, der dyret og den falske profeten var; og dei skal verta pinte dag og natt i all æva. 066 REV 020 011 Og eg såg ein stor kvit kongsstol, og honom som sat derpå; og jordi og himmelen flydde frå hans åsyn, og det fanst ikkje nokon stad for deim. 066 REV 020 012 Og eg såg dei daude, små og store, standa framfor Gud, og bøker vart opna, og ei onnor bok vart opna, det er livsens bok. Og dei daude vart dømde etter det som var skrive i bøkerne, etter gjerningarne sine. 066 REV 020 013 Og havet gav att dei daude som var i det, og dauden og helheimen gav att dei daude som var i deim, og dei vart dømde kvar etter sine gjerningar. 066 REV 020 014 Og dauden og helheimen vart kasta i eldsjøen. Dette er den andre dauden: eldsjøen. 066 REV 020 015 Og dersom nokon ikkje vart funnen uppskriven i livsens bok, so vart han kasta i eldsjøen. 066 REV 021 001 Og eg såg ein ny himmel og ei ny jord; for den fyrste himmelen og den fyrste jordi hadde kvorve burt, og havet er ikkje meir. 066 REV 021 002 Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, stiga ned ifrå himmelen frå Gud, budd som ei brur som er prydd for brudgomen sin. 066 REV 021 003 Og eg høyrde ei høg røyst frå kongsstolen, som sagde: «Sjå, Guds bustad er hjå menneski, og han skal bu hjå deim; og dei skal vera hans folk, og Gud sjølv skal vera hjå deim og vera deira Gud. 066 REV 021 004 Og han skal turka kvar tåra av augo deira, og dauden skal ikkje meir vera til, og ikkje sorg og ikkje skrik og ikkje pinsla skal meir vera til; for dei fyrste ting er burtfarne.» 066 REV 021 005 Og han som sat på kongsstolen, sagde: «Sjå, eg gjer alle ting nye!» Og han segjer til meg: «Skriv! for desse ordi er truverdige og sanne.» 066 REV 021 006 Og han sagde til meg: «Det er gjort. Eg er A og Å, upphavet og enden. Eg vil gjeva den tyrste av kjelda med livsens vatn for inkje. 066 REV 021 007 Den som sigrar, skal erva alle ting, og eg vil vera hans Gud, og han skal vera min son. 066 REV 021 008 Men dei som er ræddhuga og vantruande og styggjelege og manndråparar og horkarar og trollmenner og avgudsdyrkarar og alle ljugarar, deira lut skal vera i sjøen som brenn med eld og svåvel; det er den andre dauden.» 066 REV 021 009 Og ein av dei sju englarne som hadde dei sju skålerne, fyllte med dei sju siste plågorne, kom til meg og tala med meg og sagde: «Kom, eg skal visa deg bruri, vivet til Lambet!» 066 REV 021 010 Og han førde meg i åndi burt på eit stort og høgt fjell og viste meg den heilage byen Jerusalem, som steig ned frå himmelen frå Gud. 066 REV 021 011 Han hadde Guds herlegdom, og hans ljos var som av den kostelegaste stein, som krystallblank jaspis. 066 REV 021 012 Og han hadde ein stor og høg mur, han hadde tolv portar, og på portarne tolv englar og innskrivne namn, som er namni på dei tolv ætter av Israels born: 066 REV 021 013 mot aust tri portar, mot nord tri portar, mot sud tri portar, mot vest tri portar. 066 REV 021 014 Og muren um byen hadde tolv grunnsteinar, og på deim namni på dei tolv apostlar åt Lambet. 066 REV 021 015 Og han som tala med meg, hadde ei gullrøyr til å mæla byen og portarne og muren hans. 066 REV 021 016 Og byen ligg i ein firkant, og lengdi på honom er so stor som breiddi. Og han mælte byen med røyri: tolv tusund stadier; lengd og breidd og høgd på honom er like. 066 REV 021 017 Og han mælte muren um honom: eit hundrad og fire og fyrti alner, etter eit menneskjemål, som og er engle-mål. 066 REV 021 018 Og muren var bygd av jaspis, og byen var av reint gull, lik reint glas. 066 REV 021 019 Og grunnsteinarne i bymuren var prydde med allslag dyre steinar: den fyrste grunnsteinen var jaspis, den andre safir, den tridje kalcedon, den fjorde smaragd, 066 REV 021 020 den femte sardonyx, den sette sarder, den sjuande krysolit, den åttande beryll, den niande topas, den tiande krysopras, den ellevte hyacint, den tolvte ametyst. 066 REV 021 021 Og dei tolv portarne var tolv perlor; kvar ein av portarne var av ei perla, og gata i byen var reint gull som klårt glas. 066 REV 021 022 Og eg såg ikkje noko tempel i honom; for hans tempel er Herren, Gud den allmegtige, og Lambet. 066 REV 021 023 Og byen treng ikkje soli eller månen til å skina åt seg; for Guds herlegdom upplyser honom, og Lambet er hans ljos. 066 REV 021 024 Og folki skal ferdast i hans ljos, og kongarne på jordi ber sin herlegdom til honom. 066 REV 021 025 Og hans portar skal aldri verta stengde um dagen; for natt skal ikkje vera der. 066 REV 021 026 Og dei skal bera herlegdomen og æra frå folki til honom. 066 REV 021 027 Og inkje ureint skal koma inn i honom, og ingen som fer med styggedom og lygn; berre dei som er innskrivne i livsens bok hjå Lambet. 066 REV 022 001 Og han viste meg ei elv med livsens vatn, som rann klår som krystall ut frå kongsstolen åt Gud og Lambet. 066 REV 022 002 Midt imillom bygata og elvi, på båe sidor, stod livsens tre, som bar tolv gonger frukt og gav kvar månad si frukt. Og lauvet på treet var til helsebot for folki. 066 REV 022 003 Og ingi bannstøyting skal vera meir, og kongsstolen åt Gud og Lambet skal vera der, og hans tenarar skal tena honom. 066 REV 022 004 Og dei skal sjå hans åsyn, og hans namn skal vera på panna deira. 066 REV 022 005 Og natt skal det ikkje vera meir, og dei treng ikkje til ljos av lampa og ljos av sol, for Gud Herren skal lysa yver deim; og dei skal råda i all æva. 066 REV 022 006 Og han sagde til meg: «Desse ord er truverdige og sanne; og Herren, den Gud som skifter ut sin Ande til profetarne, hev sendt sin engel til å syna tenarane sine det som snart skal henda. 066 REV 022 007 Sjå, eg kjem snart! Sæl er den som tek vare på dei profetiske ord i denne boki.» 066 REV 022 008 Og eg, Johannes, er den som såg og høyrde dette. Og då eg hadde høyrt og set, fall eg ned og vilde tilbeda for føterne til den engelen som synte meg dette. 066 REV 022 009 Og han segjer til meg: «Sjå til du ikkje gjer det; for eg er medtenar til deg og brørne dine, profetarne, og til deim som tek vare på ordi i denne boki. Tilbed Gud!» 066 REV 022 010 Og han segjer til meg: «Du skal ikkje setja innsigle på dei profetiske ord i denne boki! for tidi er nær. 066 REV 022 011 Lat den som gjer urett gjera urett framleides, og den ureine verta urein framleides, og den rettferdige gjera rettferd framleides, og den heilage verta helga framleides! 066 REV 022 012 Sjå, eg kjem snart, og mi løn er med meg, til å gjeva kvar attergjeld, etter som hans gjerning er. 066 REV 022 013 Eg er A og Å, upphavet og enden, den fyrste og den siste. 066 REV 022 014 Sæle er dei som tvær kjolarne sine, so dei må få rett til livsens tre og koma inn i byen gjenom portarne. 066 REV 022 015 Men utanfor er hundarne og trollmennerne og horkararne og manndråparane og avgudsdyrkarane og kvar som elskar og talar lygn. 066 REV 022 016 Eg, Jesus, hev sendt min engel til å vitna dette for dykk um kyrkjelydarne. Eg er Davids rotrenning og ætt, den klåre morgonstjerna. 066 REV 022 017 Og Anden og bruri segjer: «Kom!» Og den som høyrer det, segje: «Kom!» Og den som er tyrst, han kome, og den som vil, han take livsens vatn for inkje!» 066 REV 022 018 Eg vitnar for kvar som høyrer dei profetiske ordi i denne boki: Dersom nokon legg noko til dette, so skal Gud leggja på honom dei plågor som er skrivne i denne boki. 066 REV 022 019 Og dersom nokon tek noko burt frå ordi i denne profetiske boki, so skal Gud taka hans lut burt frå livsens tre og frå den heilage byen som det stend skrive um i denne boki. 066 REV 022 020 Han som vitnar dette, segjer: «Ja, eg kjem snart.» Amen, ja kom, Herre Jesus! 066 REV 022 021 Vår Herre Jesu Kristi nåde vere med dykk alle! Amen.